L23.5.2.1 Elektrolyttkonsentrater
Revidert: 25.02.2025
Egenskaper
Se L23 Tabell 8 Elektrolyttkonsentrater.
Elektrolytter i form av hyperosmolale infusjonskonsentrater, gis i hovedsak som tilsetning til infusjonsvæsker, men unntaksvis ufortynnet (som bolus) f.eks. kalsium. I spesielle tilfeller under intensivbehandling kan det også være aktuelt og forsvarlig å gi f.eks. kaliumklorid infusjonskonsentrat ufortynnet med sprøytepumpe i sentral vene (langsomt). Elektrolyttkonsentrater brukes for å dekke løpende behov for elektrolytter hos pasientene, ofte i sammenheng med parenteral ernæring. Vanligvis blandes elektrolyttkonsentratene i 100-1000 ml karbohydratløsning (alternativt natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml)). Karbohydratløsninger er med på å fremme opptak av de intracellulære ionene. For opplysninger om blandbarhet, se e-håndbok OUS: Blandekort evt, Metodebok, produktinformasjon fra produsenten eller kontakt sykehusapotek/farmasøytisk avdeling/klinisk farmasøyt.
Enkelte infusjonskonsentrater kan også tilsettes flerkammerposene. For opplysninger om elektrolyttkonsentrat og mengde tilsetning, se flerkammerpose produsentens produktinformasjon eller kontakt sykehusapotek/farmasøytisk avdeling/klinisk farmasøyt. Det er ulike tilsetninger knyttet til den enkelte produsent og produkt.
Indikasjoner
Dekning av elektrolyttbehov ved parenteral ernæring.
Bivirkninger
Se T23 Hyperkalemi, T23 Hyperkalsemi, T23 Hypermagnesemi, T23 Hypernatremi, T23 Hyperfosfatemi.
Tromboflebitt.
Dosering og administrasjon
Døgnbehov: Individuelt. Voksne: Se Tabell 6 T23 Tabell 6 Basalt døgnbehov (voksne). Tilsetning av kalium til flerkammerposer vil være med på å bestemme hastigheten på infusjonen av flerkammerposen.
Infusjonshastighet for kalium bør ikke overstige 20 mmol/time. Ved dosering > 10 mmol/time skal EKG monitoreres
Elektrolyttkonsentratene administreres i perifer eller sentral vene avhengig av totalkonsentrasjonen i den utblandede løsningen. For nærmere info se e-håndbok OUS: Blandekort. Ved tilsetning i flerkammerpose bestemmer denne om løsningen skal adminstreres i perifer eller sentral vene.
Farmakokinetikk
Ved intravenøs infusjon håndteres elektrolyttkonsentratene på samme måte som fra vanlig diett.
Overdosering
Se G12 G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling, G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling, G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling, G12 Natrium og G12 Fosfat.
Kontraindikasjoner
Høye elektrolyttverdier i plasma.
Forsiktighetsregler
Kaliumklorid: Bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, acidose, oliguri og ved dehydrering. Ved høye kaliumdoser, må EKG og plasmakonsentrasjon av kalium undersøkes. Før administrering av kalium, må diurese sikres. Kaliumbehovet øker ved kompensasjon av ketoacidose hos diabetikere og under administrasjon av glukose/insulin.
Kalsiumglukonat/kalsiumklorid: Dersom hjerterytmeforstyrrelser oppstår må infusjonen avbrytes. Forsiktighet ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon, kardiovaskulær sykdom, acidose, anamnese med nyresten, og hos pasienter med alvorlig hyperfosfatemi.
Magnesiumsulfat: Forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter med nyresvikt.
Natriumklorid: Må brukes med forsiktighet ved tilfeller av: hypokalemi, sykdommer hvor et restriktivt natriuminntak er indikert, slik som ved hjertesvikt, generalisert ødem, lungeødem, hypertensjon, eklampsi, alvorlig nyre-leversvikt, behandling med kortikosteroider eller ACTH, metabolske acidoser, natriumretensjon
Kaliumdihydrogenfosfat: Bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Fosfatstatusen til alle pasienter bør overvåkes regelmessig.
Kilder
Direktoratet for medisinske produkter, norsk preparatomtale (SPC) 2024
Ingvaldsen B. Væske, elektrolytter, blodgasser og infusjonsterapi, 7. utgave 2022. ISBN 9788299941839