Egenskaper

Litium er et alkalimetall som gis i form av et salt. Det har både antimanisk, antidepressiv og stemningsstabiliserende effekt. I tillegg har det evnen til å forsterke den antidepressive virkning av antidepressiva og virker også antisuicidalt. Litium interfererer med omsetningen av «second messengers» som inositoltrifosfat. Virkningsmekanismen ved manisk depressiv lidelse er ellers ukjent. Behandling med litium krever nøye monitorering og legemiddeletterlevelse da terapeutisk område for serumkonsentrasjon er smalt og relativt velavgrenset.

Farmakokinetikk

Biotilgjengeligheten er opptil 100 % ved peroral tilførsel. Utskilles via nyrene og reabsorberes i tubuli. Clearance for litium er ca. 20 % av kreatininclearance. Halveringstiden er 7–20 timer.

Indikasjoner

Hovedindikasjonen er akutt behandling av mani og depresjon ved bipolar lidelse og profylaktisk langtidsbehandling ved bipolar lidelse. Midlet brukes også ved schizoaffektiv lidelse. Ved utilfredsstillende effekt eller uakseptable bivirkninger er valproat eller ev. karbamazepin alternativer ved akutt mani/hypomani og blandede episoder, og lamotrigin ved depresjoner. Ved akutt mani brukes litium alene eller sammen med antipsykotika og/eller antiepileptika. Litium kan forsøkes som tillegg til antidepressiva hos depressive pasienter som ikke har respondert tilfredsstillende.Litium har en godt dokumentert antisuicidal effekt.

Dosering og administrasjon

Litium doseres etter serumnivå, initialt ca. 0,6–0,9 mmol/l (målt om morgenen 12 timer etter siste dose). Optimalt dosenivå ved langtidsbehandling varierer og vil avhenge av effekt og bivirkninger. Ved akutt mani er serumkonsentrasjoner opp mot 1,2 mmol/l forsvarlige hvis pasienten ikke får manifeste bivirkninger. Slik behandling bør skje under innleggelse bl.a. fordi en trenger hyppige serumspeil og tett monitorering av pasienten. Ved god effekt og dårlig toleranse forsøkes dosereduksjon da litium også kan være effektivt ved lavere serumnivåer. Initialt gis f.eks. 6 mmol morgen og kveld i en uke, hvoretter kontroll og justering av dosen etter serumnivået. Vedlikeholdsdosering varierer oftest fra 6 til 18 mmol × 2 med serumnivå i området 0,4–0,8 mmol/l.

Overdosering

Se G12 G12 Legemiddeloversikt (alfabetisk) – Toksisitet, klinikk og behandling.

Bivirkninger

Ca. 75 % opplever bivirkninger. I de fleste tilfeller er de ubetydelige eller kan elimineres ved å minske dosen eller endre inntaket til en kveldsdose. Vanligste doserelaterte bivirkninger er polyuri, polydipsi, vektøkning, tremor, sedasjon, muskeltretthet, kvalme, dyspepsi, diaré, hyperkalsemi, akne og forverring av psoriasis. Hypothyreoidisme opptrer hos 5–35 % av pasienter behandlet med litium, oftest hos kvinner. Gastrointestinale bivirkninger kan lettes ved å ta litium til måltider. EKG‑forandringer (avflatede, inverterte T‑takker), sjelden ledningsforstyrrelse, forekommer. Affeksjon av nyrene sees som nedsatt konsentrering i nyretubuli, med polyuri, polydipsi eller begge, sjeldnere affeksjon av glomerulusfunksjon, stigende serum-kreatinin og nedsatt clearance. Noen tilfeller av alvorlig nyresvikt er beskrevet, men da i hovedsak ved serumkonsentrasjoner over det som anbefales i dag. Litium har liten terapeutisk virkningsbredde, og overdose kan derfor lett føre til potensielt farlig intoksikasjon.

Graviditet, amming

Graviditet: Overhyppighet av misdannelser, bl.a. hjertedefekter (spesielt Ebsteins anomali) har vært rapportert. Kontrollerte studier tyder på at risikoen er betydelig mindre enn opprinnelig antatt. Selv om litiumbehandling i 1. trimester bør unngås der det er mulig, og hos mange kan seponeres temporært i denne perioden, må en ved alvorlig bipolar lidelse veie risiko for tilbakefall og konsekvenser for svangerskapet opp mot risiko for misdannelser.

Amming: Overgang til morsmelk er høy.

Se SPC for utfyllende og oppdatert informasjon.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet tilrådes hos pasienter med EKG-forandringer, epilepsi, myasthenia gravis, hypertensjon, redusert nyrefunksjon og generelt hos eldre pasienter. Doseringen må kontrolleres nøye, spesielt ved hypertensjon, hjerteinsuffisiens, thyreoidealidelser og høy alder. Økning av serum-litium/intoksikasjon kan oppstå ved redusert natriuminntak/overgang til saltfattig kost, samt ved væske og elektrolyttap (NB! Diuretika) som ved reiser til varme strøk. De fleste pasienter vil merke toksiske effekter når serumkonsentrasjonen overstiger 1,5 mmol/l, og nivåer over 2 mmol/l er vanligvis assosiert med potensielt livstruende bivirkninger. Gradvis utvikling av appetittløshet, kvalme, diaré, slapphet, økende tremor, ev. muskelrykninger, dysartri, hjertearytmier, koma og kramper. Hemodialyse kan være aktuelt. Ved uklare symptomer hos pasienter som står på litium, bør litiumspeil kontrolleres. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Legemiddelverkets interaksjonssøk.

Kontroll og oppfølging

1. Før behandlingsstart undersøkes spesielt nyrefunksjon (serum-kreatinin), thyreoideafunksjon (TSH, fritt tyroksin), kalsium, vekt, blodtrykk og EKG. Mulig graviditet og forekomst av dermatologiske lidelser kartlegges.

2. Under behandlingen kontrolleres jevnlig serum-kreatinin, serum-kalsium, vekt og blodtrykk. Halvårlig kontroll av thyreoideafunksjon (TSH, ev. fritt tyroksin ved økt TSH).

   Serumnivået av litium kontrolleres ukentlig til en måned etter ønsket serumspeil, deretter 1 gang pr måned i et halvt år, senere økes intervallet til 2–3 måneder. Serummålinger foretas alltid en uke etter doseøkning og før neste.. Behandlingen må vedvare så lenge man ønsker profylaktisk effekt, ev. livet ut.

   Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Seponering

Brå seponering pleier ikke gi rene abstinenssymptomer, men vil øke risikoen for utvikling av manisk eller depressiv episode de kommende måneder. En ser ofte en ny episode noen uker etter seponering. Av den grunn bør seponering skje gradvis over flere måneder, evt med samtidig opptrapping av alternativt legemiddel (f.eks. valproat eller lamotrigin).

Kombinasjoner

Ved mangelfull effekt, enten ved akutt mani eller i langtidsprofylakse, kan man oppnå bedre effekt ved å gi tillegg av et annet stemningsstabiliserende middel (valproat, ev. karbamazepin) eller et antipsykotisk middel (kvetiapin, aripiprazol, olanzapin).

Informasjon til pasient

Opplysning og informasjon er et meget viktig element i behandlingen. Pasienten bør få skriftlig og kontinuerlig muntlig orientering om behandlingen, inkludert de viktigste bivirkninger og faresignaler, og risiko ved brå kostholdsendring, spesielt overgang til saltfattig kost og reise til varmere strøk. Pasienten bør også informeres om at egenmedisinering med reseptfrie smertestillende midler som inneholder ibuprofen bør unngås, siden dette kan gi en kraftig økning i litiumnivåene.