L22.2.2 Halogenerte (potente) inhalasjonsanestetika
Revidert: 14.02.2025
Generelt
Egenskaper
Halogenerte inhalasjonsanestetika gir komplett anestesi med bevisstløshet, analgesi og muskelavslapning. I praksis kombineres de gjerne med intravenøse sedativa/hypnotika, opioidanalgetika og nevromuskulære blokkere, nå sjeldnere med dinitrogenoksid. Generelt har halogenerte inhalasjonsanestesitika en viss bronkodilaterende effekt, men styrken og mekanismene varierer mellom de ulike stoffene.
Sevofluran har en uttalt bronkodilaterende effekt som ikke er doseavhengig og anses som særlig gunstig ved astma og andre luftveissykdommer.
Desfluran har bronkodilaterende effekt ved 1 minimum alveolær konsentrasjon (MAC), men kan øke luftveismotstanden ved høyere konsentrasjoner (2 MAC).
Isofluran har også til en viss grad bronkodilaterende egenskaper.
Til anestesiinnledning med maske til spontanventilerende pasient foretrekkes vanligvis sevofluran, som gir rask innledning og liten irritasjon av luftveiene. Når anestesi innledes med intravenøse midler, er irritasjon av luftveiene med inhalasjonsanestetika sjelden et problem. Desfluran og sevofluran gir lettere styrbar anestesi og raskere oppvåkning enn isofluran.
Farmakokinetikk
Se inhalasjonsanestetika L22 Inhalasjonsanestetika. Hovedmengden av det inhalerte utskilles via lungene. Metaboliseres kun i liten grad i lever (sevofluran 5 %, isofluran 0,2 % og desfluran 0,02 %) til fluoridioner og organiske fluorider. Hovedmetabolittenes aktivitet er ikke klarlagt. Metabolittene utskilles via nyrene. Etter en times kirurgisk anestesi er oppvåkningstiden for desfluran og sevofluran 3–10 minutter og for isofluran 10–40 minutter.
Indikasjoner
Som komponent i blandingsanestesi sammen med sedativa/hypnotika, opioider og/eller nevromuskulære blokkere. Kan også gis som eneste anestesimiddel ved mindre omfattende prosedyrer (monoanestesi).
Bivirkninger
Respirasjonsdepresjon hos selvpustende pasient. Reduserer hypoksisk stimulering av respirasjonen, selv i lave konsentrasjoner. Hypoksisk vasokonstriksjon i lungene svekkes, oksygenkonsentrasjonen i inspirasjonsgassen må ofte økes noe. Doseavhengig hypotensjon pga. vasodilatasjon og ev. myokarddepresjon.
Halogenerte inhalasjonsanestetika er ikke kontraindisert ved myokardiskemi, men den kardioprotektive effekten ved non-kardiell kirurgi som tidligere var postulert synes ikke å være til stede når disse sammenliknes med intravenøse agens. Midlene bør brukes kun etter spesiell vurdering ved manifest hjertesvikt.
Isofluran gir ofte takykardi, sevofluran kan gi bradykardi (oftest over 1,5 minimum alveolær konsentrasjon (MAC), men reverseres med atropin ellerglykopyrron). Sevofluran påvirker autoreguleringen av hjernesirkulasjonen i mindre grad enn desfluran ogisofluran ved middels til høy dosering, mens påvirkningen ved lave doser er liten.
Oppvåkningsdelirium er en akutt forvirringstilstand som kan oppstå under oppvåkning fra generell anestesi. Den forekommer hyppigst hos barn mellom 2 og 10 år, men kan også ramme eldre. Tilstanden kjennetegnes av psykomotorisk uro, desorientering og uventet atferd som gråt, agitasjon eller vanskeligheter med å trøste.
Graviditet, amming
Graviditet: Yrkesmessig eksponering for inhalasjonsanestetika var mistenkt i eldre epidemiologiske studier å forårsake abort og fosterskade, noe som ikke bekreftes av nyere studier. Oppsummert tyder forskningen på at det er relativt trygt for gravide å jobbe med anestesigasser, gitt at sikkerhetsrutiner og forskrifter følges. Likevel anbefales det å minimere eksponeringen og ta forholdsregler, spesielt i første trimester.
Amming: Risiko for farmakologiske effekter på barnet ansees som liten når anestetika gis som enkeltdose eller over et kort tidsrom.
Se også G7 og G8.
Kontraindikasjoner
Kjent eller mistenkt disposisjon for malign hypertermi. Tidligere halotanhepatitt.
Kontroll og oppfølging
Ved postoperativ nyre- eller leveraffeksjon må pasienten følges opp for å kartlegge ev. sammenheng med anestesimidler. Nyere inhalasjonsanestetika gir sjelden slike problemer.
Informasjon
Pasienter med kjent eller mistenkt disposisjon for malign hypertermi eller med mistenkt anestesiutløst nyre- eller leveraffeksjon bør informeres slik at dette tas hensyn til ved senere anestesier.