Egenskaper

Kompetitive H₁‑reseptorantagonister. Enkelte hindrer også dannelse og frigjøring av mediatorsubstanser fra betennelsesceller. Mest effektiv blokade av reseptorene får man når midlene tas før histaminfrigjøringen har startet. Bør derfor tas forebyggende. Legemidlene motvirker effektivt kløe, renning og nysing. De er imidlertid mindre effektive mot nesetetthet hvor også H₂-reseptorer spiller en rolle.

• Førstegenerasjons antihistaminer passerer lett blod‑hjerne-barrieren og har sederende, antikolinerg og antiserotonerg effekt. Dette forklarer den antiemetiske effekten. Forskjellige antihistaminer med likeverdig antiemetisk effekt skilles etter grad av sedativ virkning, som ofte er individuell. Førstegenerasjons antihistaminer er å foretrekke ved vestibulært betinget kvalme og brekninger.

• Annengenerasjons antihistaminer passerer i mindre grad blod‑hjerne-barrieren, gir mindre sentralnervøse effekter og har ikke effekt ved kvalme.

• Tredjegenerasjons antihistaminer har en høyere affinitet og binder seg lenger til H₁-reseptorene enn modersubstansene. De hindrer histaminindusert kalsiuminnstrømming i celler og demper inflammasjon mer effektivt. Den kliniske betydningen av forskjellene på annen- og tredjegenerasjons antihistaminer er omdiskutert.

• Antihistaminertillokal bruk. Erfaringen er begrenset, men lokale antihistaminer synes å være effektive mot nysing, renning fra nesen, samt kløe i slimhinnene i nese og øyne. Kombinasjonspreparat med antihistamin og adrenergikum (antazolin–tetryzolin) finnes som øyedråper.

Indikasjoner

Antihistaminer kan brukes som eneste behandling dersom plagene er lette og kortvarige, spesielt hvis nesetetthet ikke er noe problem. Ved moderate til alvorlige symptomer som varer utover noen dager, er lokale steroider førstevalg, ev. kombinert med antihistaminer. Dersom pasienten i tillegg til rhinitt har andre histaminutløste symptomer, f.eks. konjunktivitt, allergisk astma, kløe i hals og svelg eller urticaria, bør en også vurdere behandling med antihistaminer alene eller i tillegg til glukokortikoider.

• Annen- og tredjegenerasjons antihistaminer bør foretrekkes fremfor førstegenerasjons antihistaminer pga. sistnevntes sederende effekt. I enkelte tilfeller kan den sederende effekten være nyttig, f.eks. ved søvnforstyrrende atopisk dermatitt. Da vil førstegenerasjonspreparater kunne være førstevalg. I tillegg til rhinitt brukes histamin H₁‑antagonister ved urtikaria, atopisk dermatitt, anafylaktisk sjokk og insektbitt.

• Førstegenerasjons antihistaminer: Se de enkelte virkestoffomtaler.

Dosering og administrasjon

Antihistaminer doseres 1–2 ganger daglig. For annengenerasjons antihistaminer er det som regel lite å hente ved å øke dosen utover det som er anbefalt her (kan gi økt risiko for bl.a. sentralnervøse bivirkninger). Ved manglende effekt anbefales heller å forsøke et annet antihistamin. For øvrig henvises til de enkelte virkestoffene.

Bivirkninger

• Førstegenerasjons antihistaminer: Sedasjon sees hyppig og kommer i tillegg til nedsatt allmenntilstand og tretthet som sykdommen selv kan gi, spesielt hos barn og unge. Legemidlene har også antikolinerg effekt som kan gi plagsom munntørrhet. Både alimemazin og prometazin er fentiazinderivater, og bivirkninger som er karakteristiske for denne type midler f.eks. ekstrapyramidale symptomer, kan forekomme. Plutselig spedbarnsdød er blitt rapportert i forbindelse med alimemazin og prometazin.

• Annen- og tredjegenerasjons antihistaminer: Sedasjon forekommer, men er mindre uttalt enn for førstegenerasjons antihistaminer. Sedasjon og tretthet opptrer oftest ved forhøyet dosering. Makrolidantibiotika, ketokonazol eller andre imidazolderivater hemmer metabolismen av ebastin og loratadin, og forlenget QT-intervall er rapportert for ebastin i kombinasjon med erytromycin/ketokonazol. Andre rapporterte bivirkninger er svimmelhet, hodepine og gastrointestinale plager (kvalme, smerter, diaré). De to nyeste (tredjegenerasjons) antihistaminene levocetirizin og desloratadin ser ikke ut til å passere blod-hjerne-barrieren. Det er heller ingen holdepunkter for at disse påvirker hjertets ledningsapparat.

• Lokale antihistaminer: Kan gi lokal irritasjon. Se L9 Antihistaminer til lokal bruk.

Graviditet, amming

Graviditet: Det er ingen holdepunkter for at antihistaminer er skadelige for fosteret. Amming: De vanligste bivirkningene som ammende mødre spontant har rapportert ved bruk av førstegenerasjons antihistaminer, er døsighet eller irritabilitet hos brystbarnet. Pga. de sederende egenskapene til denne legemiddelgruppen bør muligens annengenerasjons antihistaminer hvor overgangen til morsmelk er liten, benyttes ved amming. Antihistaminer kan en sjelden gang redusere melkeproduksjonen. Se også de enkelte virkestoffene. Øyedråper/nesespray: Risiko for farmakologiske effekter hos barnet ved amming ansees som liten. Når perorale legemiddelformuleringer (tabletter) kan brukes av ammende, ansees lokal behandling (dråper/spray) for akseptabelt.

Forsiktighetsregler

Risiko for høye plasmakonsentrasjoner ved nedsatt lever‑ og nyrefunksjon. Varsomhet med førstegenerasjons antihistaminer bør utvises hvor antikolinerg effekt er uheldig, f.eks. ved trangvinkelglaukom, prostatahypertrofi, demens, ved samtidig bruk av andre antikolinergt virkende legemidler og midler med sentralnervøst dempende effekt, spesielt hos eldre. Må heller ikke brukes ved forgiftninger med antikolinergika. Antikolinergika kan gi nedsatt tåreflod og problemer i forbindelse med bruk av kontaktlinser. Førstegenerasjons antihistaminer er klassifisert som spesielt trafikkfarlige.

Informasjon til pasient

Forsiktighet med alkohol og andre sentralt dempende stoffer. Forsiktighet med bilkjøring o.l., spesielt initialt. Dette gjelder først og fremst ved bruk av førstegenerasjons antihistaminer, men til en viss grad også for annengenerasjonsmidlene.

Kombinasjon

Mindre egnet til kombinasjon med metoklopramid og antipsykotika pga. økt bivirkningsrisiko (kvalmebehandling).