Infeksjonssykdommer

Inkubasjonstiden er 2–6 uker. Smittemåten er i all hovedsak fekal-oral via infisert mat, vann og seksuell praksis ved genital-oral kontakt. Spredningen kan skje fra person til person. Utskillelsen av virus i avføringen starter ca. 2 uker før, kulminerer uken før og varer vanligvis bare 2–3 dager etter sykdomsutbruddet. En sjelden gang utvikles fulminant hepatitt. Forløpet vil ofte være alvorligere hos voksne enn hos barn som ofte er asymptomatiske. Det er ikke beskrevet overgang til kronisk leversykdom, men et topuklet protrahert forløp er ikke uvanlig. Gjennomgått hepatitt A gir varig immunitet.

Påvisning av IgM-antistoffer mot hepatitt A-virus. Disse er til stede ved eller kort tid etter sykdomsdebuten og holder seg i 3–6 måneder. Etter 6 måneder vil IgG-antistoffer kunne påvises. HAV RNA kan påvises med PCR i akuttfasen. Vaksinasjon mot hepatitt A gir tilstedeværelse av IgG-antistoffer mot hepatitt A.

Strenge isoleringstiltak er ikke påkrevd. Omhyggelig personlig hygiene bør innskjerpes første uke av sykdomsfasen. Ved sykdomstilfeller i helseinstitusjon skal kontaktsmitteregime følges i en uke etter debut av ikterus.

Posteksponeringsimmunisering:Hepatitt A-vaksine bør gis innen to uker etter eksponering for hepatitt A til alle som ikke er vaksinert og som ikke tidligere har gjennomgått en laboratoriebekreftet hepatitt A. Normalt immunglobulin gis i tillegg til vaksine til personer > 60 år og til immunsupprimerte siden disse risikerer å ikke respondere på vaksine. Personer med kronisk leversykdom, inklusive kronisk virushepatitt, bør også få både vaksine og immunglobulin siden disse særlig er utsatt for å utvikle et alvorlig forløp av akutt hepatitt A.
Preeksponeringsprofylakse: Vaksine anbefales før reiser til høyendemiske områder (Afrika, Asia og Latin-Amerika) og til visse grupper (kloakkarbeidere, ansatte i institusjoner for barn, visse typer militærpersonell, fengselsansatte, stoffmisbrukere, menn som har sex med menn, pasienter med tilstander som gir økt blødningstendens, og som hyppig krever behandling med blod eller blodprodukter o og personer med kronisk leversykdom).

Hepatitt A-vaksine

Voksne: 1440 ElisaU (1,0 ml) intramuskulært (deltoideus)
Barn 1–15 år: 720 ElisaU (0,5 ml)

Adekvat beskyttelse oppnås etter 2–3 uker, og effekten varer i ett år. Boosterdose etter 6–12 måneder gir beskyttelse i minst 10–20 år.

Normalt humant immunglobulin

En dose på 0,02 ml immunglobulin (ca. 165 mg/ml) intramuskulært per kg som engangsdose

Ikke nødvendig.

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt A – håndbok for helsepersonell.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Hepatitt B

Revidert:: 27.08.2025
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Olav Dalgard

Inkubasjonstiden er 2–6 måneder. Smittemåter er perkutan eksponering for blod og seksuell omgang. I Norge er personer som tar narkotiske stoffer med sprøyte og menn som har sex med menn spesielt utsatt. Vertikal smitte er vanlig i land med høy prevalens av kronisk hepatitt B og dårlig utviklet vaksinasjonsprogram. En pasient regnes som smittefarlig så lenge overflateantigenet til viruspartikkelen (HBsAg) kan påvises i blodet. Det vil i de fleste tilfellene si i opptil 6 uker før og til ca. 12 uker etter sykdomsdebuten. Noen tilfeller vil utvikle seg til kronisk infeksjon. Risikoen for dette er sterkt avhengig av alder ved eksponering. Blant spedbarn (vertikal smitte) vil 90 % utvikle kronisk hepatitt, blant småbarn 20–30 % og blant voksne kun 5 %.

HBsAg er nesten alltid til stede tidlig i den akutte fasen. Unntaksvis kan det være nødvendig å undersøke for anti-HBc-IgM for å bekrefte diagnosen. Antistoff mot HBsAg (anti-HBs) påvises først flere uker etter sykdomsdebuten og gjenspeiler immunkontroll med infeksjonen. Anti-HBs kan også finnes hos personer som er blitt vaksinert mot HBV.

Serologisk kontroll hver 4.–6. uke med tanke på dannelsen av anti-HBe og anti-HBs og opphør av HBsAg- og HBeAg-produksjon. HBsAg vil forsvinne hos 95 % av smittede voksne. Har ikke dette skjedd innen 6 måneder, har pasienten utviklet kronisk infeksjon.

I utgangspunktet behandles ikke akutt hepatitt B med antiviral legemidler, men fulminant hepatitt B sees en gang iblant, og behandling med nukleosid/nukleotidanaloger er da aktuelt. Noen av disse pasientene vil trenge levertransplantasjon.

Preeksponeringsprofylakse.Hepatitt B-vaksine er en del av det norske barnevaskinasjonsprogrammet (Vaksinasjonsboka, Folkehelseinstituttet). For enkelte voksne er vaksinen aktuell som preeksponeringsprofylakse. Dette gjelder enkelte grupper helsepersonell, familiemedlemmer til HBsAg‑positive bærere, faste seksualpartnere til HBsAg‑positive bærere, menn som har sex med menn og som har flere seksualpartnere, HCV-positive individer, personer som tar narkotiske stoffer med sprøyte, hiv‑positive, pasienter med kronisk nyresvikt, hemofili eller andre blødningstilstander som krever behandling med plasmakonsentrater og for psykisk utviklingshemmede som lever i institusjon. Videre unge innvandrere fra land utenfor lavendemisk område; spedbarn, barn og ungdom av foreldre fra land utenfor lavendemisk område samt studenter i helsefag med pasientkontakt.
Posteksponeringsprofylakse. Spesifikt hepatitt B‑immunglobulin har effekt hvis det gis tidlig, helst innen 48 timer etter eksponering. Jo tidligere, dess bedre effekt. Behandlingen er kostbar. Man må derfor forvisse seg om at smittekilden har HBsAg.
1. Ved nålestikk, bitt eller hvis man får HBsAg‑positivt materiale i øynene eller på slimhinnene, gis 1250 E (5 ml) spesifikt immunglobulin intramuskulært. Ved mer massiv eksponering, som ved transfusjon, gis dobbel dose, ev. gjentatt. Vaksine kan gis samtidig (på forskjellige injeksjonssteder) uten redusert effekt hverken av immunglobuliner eller vaksinen.
2. Barn av HBsAg‑positive mødre bør straks etter fødselen få spesifikt immunglobulin (250 E intramuskulært). Vaksinasjon startes innen 7 døgn, men kan gis med en gang. Immunglobulin og vaksine må ikke settes på samme sted på kroppen. Annen, tredje og fjerde vaksinedose gis etter 1, 2 og 12 måneder.
3. Nære kontakter til pasienter med akutt hepatitt B: Vanlige familiemedlemmer trenger hverken immunglobulin eller vaksine (ved utvikling av kronisk hepatitt B skal seksualpartner og personer i samme husstand vaksineres).

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt B – håndbok for helsepersonell.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Hepatitt C

Revidert:: 12.10.2021
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Olav Dalgard

Inkubasjonstid 6–8 uker. Smittes ved perkutan eksponering for blod. Intravenøst rusmiddelbruk er smittemåten i 8 av 10 tilfeller i Norge. Blant de som smittes i utlandet er smitteveien ofte ukjent, men vil antagelig ofte være terapeutiske injeksjoner med urene sprøyter. Heteroseksuell smitte er svært sjelden, mens smitte blant menn som har sex med menn forekommer.

Forløp: Akutt hepatitt C gir ikke fulminant hepatitt, men 60–80 % vil utvikle kronisk hepatitt C med fare for utvikling av cirrhose (se Levercirrhose).

Påvisning av anti‑HCV antistoff og HCV-RNA. Ved akutte infeksjoner kan antistoff påvises etter 2–3 uker, men hos enkelte først etter måneder. Anti‑HCV skiller ikke mellom akutt og kronisk sykdom og gjennomgått infeksjon. HCV-RNA påvist 6 måneder etter eksponering innebærer utvikling av kronisk hepatitt.Anti-HCV vil kunne påvises livet ut også hos de som er blitt virusfri spontant, eller etter behandling.

Akutt hepatitt C behandles med direktevirkende antivirale legemidler. Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling av hepatitt C, se terapianbefalingene

Pasienter med akutt hepatitt C er ofte personer som har tatt narkotiske stoffer med sprøyte. For å unngå smittespredning er det hensiktsmessig å starte antiviral behandling så snart diagnosen er stilt og ikke observere pasienten uten behandling i håp om spontan tilheling.

Det finnes ingen vaksine mot hepatitt C.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt C – håndbok for helsepersonell.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Interferoner

Hepatitt D

Revidert:: 27.08.2025
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Olav Dalgard

Deltahepatitt. Smittes som hepatitt B (se Hepatitt B). Hepatitt D-virus (HDV) er et inkomplett virus som krever symbiose med hepatitt B-virus. Forløpet av kronisk hepatitt D er mer alvorlig enn forløpet av isolert kronisk hepatitt B-infeksjon.

Påvisning av antistoff, anti‑HDV‑IgM ved akutt infeksjon og anti‑HDV‑IgG ved kronisk infeksjon.

Pasienter med anti-HDV bør undersøkes for HDV RNA med PCR. HDV RNA-konsentrasjonen fluktuerer, slik at en negativ PCR bør kontrolleres med ny prøve.

Kronisk hepatitt D kan behandles med pegylert interferon alfa alene eller i kombinasjon med bulevirtid. Behandling av hepatitt D er en spesialistoppgave.

Som for hepatitt B (se: Hepatitt B). Pga. den spesielle symbiosen med HBV vil hepatitt B-vaksine også beskytte mot hepatitt D.

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt D – håndbok for helsepersonell.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Hepatitt B-vaksine

Hepatitt E

Revidert:: 27.08.2025
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Olav Dalgard

• Folkehelseinstituttet. Hepatitt B-vaksine og hepatitt B-immunglobulin - veileder for helsepersonell.Folkehelseinstituttet. Hepatitt B-vaksine og hepatitt B-immunglobulin - veileder for helsepersonell.

Inkubasjonstid 15–45 dager. Smittemåte fekal-oral. Store vannbårne epidemier i lavinntektsland er kjent, men hepatitt E kan også opptre endemisk. Person til person-smitte er kjent. I Vest‑Europa forekommer sykdommen sjelden.

Prognosen er god bortsett fra hos gravide der den relativt hyppig gir opphav til fulminant hepatitt. Normalt skjer ingen overgang til kronisk hepatitt, men slik utvikling har vært observert hos immunsupprimerte pasienter.

Påvisning av anti‑HEV‑IgM, ev. titerforandring av anti‑HEV‑IgG. HEV kan ofte påvises med PCR av serum de første 3 ukene etter eksponering.

Ingen tilgjengelig profylakse, da immunglobulin fra vestlige land ikke inneholder anti‑HEV. Vaksine er ennå ikke utviklet.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt E – håndbok for helsepersonell.

Kroniske virushepatitter

Revidert:: 27.08.2025
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Olav Dalgard

Infeksjon med HBV, HCV og HDV (i kombinasjon med HBV) kan gi kronisk hepatitt. Det kreves en sykdomsvarighet på minst 6 måneder for diagnosen kronisk hepatitt. Pasienter med kronisk hepatitt har høy risiko for å utvikle cirrhose og hepatocellulært karsinom.

Kronisk virushepatitt uten cirrhose er en asymptomatisk tilstand hos de aller fleste. Noen få vil oppleve ekstrahepatiske manifestasjoner som membranoproliferativ glomerulonefritt, småkars-vaskulitt, porphyria cutana tarda, artritt og non-Hodgkin lymfom (B-cellelymfom). Symptomer på utvikling av cirrhose og hepatocellulært karsinom vil kunne opptre.

I henhold til Smittevernloven er de kroniske virushepatittene en allmennfarlig smittsom sykdom, og all undersøkelse og behandling skal være gratis (§ 6). Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling av kronisk virushepatitt. Utgifter til behandlingen dekkes av helseforetakene.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Underkapitler

Kronisk hepatitt B

Revidert:: 27.08.2025
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Olav Dalgard

Kroniske virushepatitter

Diagnostikk: Påvisning av HBsAg ved minst to undersøkelser med 6 måneders mellomrom indikerer at pasienten har kronisk hepatitt B. Pasienter med tegn til vedvarende, aktiv hepatitt bør vurderes behandlet. Screening med halvårlig ultralyd av lever med tanke på HCC vurderes utfra pasientens risikofaktorer.
Legemiddelbehandling: Behandlingen er en spesialistoppgave, og alle pasienter med kronisk hepatitt B bør henvises til spesialist. Pasienter som fortsetter å utvise immunaktiv fenotype (HBeAg posiitiv med forhøyet transaminaseaktivitet) over 6–24 måneder og pasienter med kronisk HBeAg-negativ hepatitt som vedvarer, bør ha hepatitt B-behandling. Det er to hovedgrupper av behandling: interferon alfa og nukleosid-/nukleotidanaloger (entekavir og tenofovir).

Naturlig forløp

Kronisk hepatitt B er en langsomt progredierende sykdom som etter 2–4 tiår vil gi cirrhose hos 20 %. Pasienter med cirrhose står i fare for å utvikle dekompensert leversykdom og hepatocellulært karsinom (HCC). Hepatitt B er et onkogent virus, og det er viktig å være klar over at hos hepatitt B-infiserte pasienter kan hepatocellulært karsinom utvikles også i en ikke-cirrhotisk lever. Tidlig intervensjon ved HCC er ofte effektivt, og screening med halvårlig ultralyd av lever med tanke på HCC bør anbefales til følgende HBsAg-positive: Personer med cirrhose og menn eldre enn 55 år med avansert leverfibrose. For andre med særlige risikofaktorer som asiatisk opprinnelse, høyt alkoforbruk og familiær opphopning av HCC er screening også aktuelt selv uten avansert leverfibrose.

Kronisk hepatitt B kjennetegnes av vedvarende påvisbart HBsAg. Tilstanden framstår med en av fem fenotyper:

Immuntolerant fenotype: De fleste med denne fenotypen er barn og unge under 20 år. Disse vil være HBeAg-positive, ha svært høy virusmengde og normale transaminaser. Pga. den høye virusmengden er disse særlig smittsomme.
Immunaktiv fenotype: Disse er HBeAg-positive med forhøyede transaminaser. Tegn til inflammasjon vil sees i en leverbiopsi. I denne fasen vil HBV-DNA-mengden avta, og hos de fleste vil anti-HBe dannes i løpet av få måneder. HBeAg forsvinner da, og pasientene går i de fleste tilfellene over i en inaktiv bærertilstand.
Inaktiv bærertilstand: HBsAg er vedvarende påvisbart, transaminasene er normale og om HBV-DNA påvises, er det kun i lave konsentrasjoner (< 2000 IU/ml). Disse pasientene har en god prognose mht. å utvikle cirrhose og leverkreft. Men HCC kan oppstå, og visse bør screenes med UL (se over).
HBeAg-negativ kronisk hepatitt: Disse pasientene har fluktuerende nivåer av HBV-DNA (> 2000 IU/ml) og transaminaseaktivitet over normalområdet. Denne gruppen har en betydelig risiko for å utvikle cirrhose og leverkreft.
Pasienter med kronisk hepatitt B kan erfare livstruende reaktivering av hepatitt hvis de blir utsatt for immunsuppresjon som langvarig steroidbehandling eller cellegift. Aller størst er risikoen ved å bruke B-celle depriverende behandling som rituksimab. Pasienter med kronisk hepatitt som skal ha immunsuppresjon bør vurderes av lege med særlig kompetanse på virushepatitt.

Kronisk hepatitt B er den viktigste årsaken til cirrhose og levercellekreft (HCC) i Asia og Afrika, og det er beregnet at ca. 600 000 mennesker årlig dør av komplikasjoner til hepatitt B. I Norge har 15–20 000 personer kronisk hepatitt B, og 95 % av disse har blitt smittet utenfor Norge.

Påvisning av HBsAg ved minst to undersøkelser med 6 måneders mellomrom innebærer utvikling av kronisk hepatitt B.

Hepatitt B-behandling er komplisert, og det er en spesialistoppgave å ta stilling til hvem som skal behandles og hvilken behandling som ev. skal gis. Alle HBsAg-positive bør derfor henvises til spesialist i pediatri, infeksjonsmedisin eller gastroenterologi. Pasienter med immuntolerant fenotype eller inaktiv bærertilstand skal, med veldig få unntak, ikke ha behandling. Pasienter som fortsetter å være i immunaktiv fase over 6–24 måneder og pasienter med vedvarende HBeAg-negativ hepatitt bør ha hepatitt B-behandling.

Det er to hovedgrupper av behandling: interferon alfa og nukleosid-/nukleotidanaloger. Nukleosid-/nukleotidanaloger velges til de aller fleste som trenger behandling. Behandlingen gis for å hindre utvikling av cirrhose, hepatocellulært karsinom, levertransplantasjon og leverdød. Behandlingens umiddelbare mål er å undertrykke HBV-DNA til et ikke påvisbart nivå, og dette oppnås hos det store flertallet. Sekundære mål er å redusere ALAT til normalnivået, å forbedre leverhistologien, å indusere tap av HBeAg hos de med HBeAg og å indusere tap av HBsAg.

Interferon alfa har en kombinert virkningsmekanisme: Immunmodulerende, antiproliferativ og en indirekte antiviral effekt. Respons på behandling er best hos pasienter uten avansert sykdom, med høye ALAT-verdier, lav virusmengde i blodet og genotype A eller B. Den vesentlige fordelen ved interferon- fremfor nukleosid-/nukleotidbehandling er at behandlingen har begrenset varighet. Ulempene er at kun 1/3 oppnår primærmålet, kontroll med virusreplikasjonen, og at behandlingen har hyppige og til dels alvorlige bivirkninger.

Nukleosid-/nukleotidanaloger har en direkte antiviral effekt. Det er i all hovedsak to nukleosid-/nukleotidanaloger som i dag brukes i den vestlige verden, entekavir og tenofovir . Lamivudin har effekt på hepatitt B, men bør ikke brukes pga. høy risiko for resistens. Fordelene med nukleosid-/nukleotidanaloger er at en stor andel (90 %) når primærmålet og at bivirkninger er sjeldne. Ulempene er at det for de fleste er uvisst om behandlingen noen gang kan avsluttes og at resistens kan bli et problem på sikt.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt B – håndbok for helsepersonell.

Den norske legeforening. Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt B. 2022. https://www.legeforeningen.no/contentassets/8202dc0b6aaa4f3b8cb85c46a8ed7709/veileder-hepatitt-b-2022.pdf

European Association for the Study of the Liver. EASL Clinical Practice Guidelines on the management of hepatitis B virus infection J Hepatol.2025;83(2):502-583. doi: 10.1016/j.jhep.2025.03.018.

Folkehelseinstituttet. Hepatitt B-vaksine og hepatitt B-immunglobulin - veileder for helsepersonell. 2025

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Kronisk hepatitt C

Revidert:: 12.10.2021
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Olav Dalgard

Kroniske virushepatitter

Diagnostikk: Anti-HCV. Anti-HCV-positive undersøkes for HCV-RNA (hvis påvisbart > 6 mnd. etter smittetidspunket = kronisk infeksjon). HCV-genotyping er med få unntak ikke nødvendig.
Legemiddelbehandling: Med unntak av pasienter i livets sluttfase bør alle pasienter som er HCV-RNA-positive behandles. De fleste behandles hos spesialist, men det er og mulig å behandle i primærhelsetjenesten så sant det skjer i samarbeid med spesialist.

Naturlig forløp

Av de som smittes med hepatitt C vil 60–80 % utvikle kronisk infeksjon. Kronisk hepatitt C er en langsomt progredierende sykdom som kan gi cirrhose hos 20–30 % 2–3 tiår etter smitte. Høyt alkoholforbruk og HCV virker synergistisk, og risikoen for cirrhoseutvikling er meget høy hos de som eksponeres for begge deler. Leversykdom og hepatocellulært karsinom (HCC) pga. HCV sees sjelden før pasienten har fylt 50 år. Pasienter med HCV-cirrhose bør kontrolleres med halvårlig ultralyd av lever med tanke på HCC. Screeningen bør fortsette etter at pasienten er blitt virusfri etter vellykket behandling.

Kronisk hepatitt C er den viktigste årsaken til hepatocellulært karsinom og den nest viktigste årsaken, etter alkoholisk leversykdom, til levercirrhose i Europa. Globalt er det anslått at 700 000 mennesker dør hvert år pga. hepatitt C-infeksjon. Ny og effektiv behandling ble tilgjengelig i 2014. Etter dette har prevalens av sykdommen falt dramatisk slik at det nå lever kun ca 2000 personer med kronisk hepatitt C i Norge. De fleste som er smittet i høy-inntektsland er blitt dette gjennom intravenøst rusmiddelbruk, men mange med kronisk hepatitt C er innvandrere, og hos denne gruppen er transfusjon av blodprodukter og urene injeksjoner gitt av helsevesenet i fødelandet de viktigste smittemåtene. Seksuell smitte av hepatitt C forekommer svært sjelden, men av og til blant menn som har sex med menn. Globalt har WHO satt som mål at hepatitt C skal være eliminert innen 2030.

Anti-HCV kan påvises etter få uker hos alle som har vært eksponert for HCV. Alle anti-HCV-positive bør undersøkes for HCV-RNA. Er HCV-RNA påvisbart mer enn seks måneder etter smittetidspunket, har pasienten utviklet kronisk infeksjon. I de aller fleste tilfeller er genotyping unødvendig. I utgangspunktet bør stadium av leverfibrose utredes med leverelastisitetsmåling (Fibroscan®). FIB-4 er et alternativ der det ikke er mulig å få gjort en leverelastistetsmåling.

Hepatitt C behandles med kombinasjoner av to grupper direktevirkende antivirale legemidler. Følgende grupper direktevirkende antivirale legemidler er tilgjengelige: Nukleosidanaloge polymerasehemmere, NS5A-hemmere og proteasehemmere. Ribavirin kan legges til kombinasjonen når det foreligger leversvikt.

De aller fleste blir HCV-RNA-negative under behandling, og er virus ikke påvisbart tre måneder etter behandling, regnes dette som en varig virusrespons og helbredelse. Varig virusrespons oppnås hos mer enn 95 %. Pasienter som ikke oppnår varig virusrespons, kan behandles med en trippelkombinasjon av direktevirkende antivirale legemidler.

Pasienter med leversvikt skal ikke behandles med proteasehemmere, og pasienter med nyresvikt bør ikke behandles med nukleosidanaloge polymerasehemmere. Pasienter som er koinfisert med hepatitt B (HBsAg positive) risikerer reaktivering av hepatitt B under hepatitt C-behandling. For å forebygge dette, bør alle med HBsAg behandles med tenofovir eller entekavir, i det minste under under hepatitt C-kuren.

De som har utviklet cirrhose bør følges med ultralyd av lever hvert halvår som screening for hepatocellulært karsinom. Screeningen bør fortsette selv om pasienten har oppnådd varig virusrespons etter behandling. De som tar stoff med sprøyte, bør følges med HCV RNA-undersøkelse minst en gang årlig etter vellykket behandling. Ved reinfeksjon bør rebehandling gis så raskt som mulig.

Behandling med direktevirkende antivirale legemidler dekkes av helseforetakene og forskrives på H-resept. Midlene skal forskrives i tråd med Legemiddelinnkjøpssamarbeid (LIS) sine anbefalinger. LIS-anbefalingene er tidsbegrensede, og det henvises til gjeldende anbefaling for valg av antiviral kombinasjon. Mener legen som forskriver behandling at det grunn til å avvike fra LIS-anbefalinger, må dette begrunnes i pasientens journal.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt C – håndbok for helsepersonell.

Den norske legeforening. Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt C 2022. https://www.legeforeningen.no/contentassets/7e304300c0b5464eaf682fa7b70dd659/veileder-hepatitt-c-2022.pdf

European Association for the Study of the L. EASL recommendations on treatment of hepatitis C: Final update of the series. J Hepatol. 2020;73:1170-1218.

Helsedirektoratet. Hepatitt C. Nasjonale faglige råd. 2018

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Kilder, virushepatitter

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Olav Dalgard

Kronisk hepatitt

• Stanaway JD, Flaxman AD, Naghavi M, Fitzmaurice C, Vos T, Abubakar I, et al. The global burden of viral hepatitis from 1990 to 2013: findings from the Global Burden of Disease Study 2013. Lancet. 2016;388:1081-8

Vaksine

Hepatitt A

• Koff RS. Clinical manifestations and diagnosis of hepatitis A virus infection. Vaccine. 1992;10 Suppl 1:S15-7.

Hepatitt E

• Hoofnagle JH, Nelson KE, Purcell RH. Hepatitis E. N Engl J Med. 2012;367(13):1237-44.

Hepatitt D

• Wedemeyer H, Manns MP. Epidemiology, pathogenesis and management of hepatitis D: update and challenges ahead. Nat Rev Gastroenterol Hepatol. 2010;7(1):31-40.

Hepatitt B

• Den norske legeforening. Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt B.2017Den norske legeforening. Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt B.2017

• European Association for the Study of the L. EASL 2017 Clinical Practice Guidelines on the management of hepatitis B virus infection. J Hepatol. 2017;67(2):370-98.

• Marcellin P, Heathcote EJ, Buti M, Gane E, de Man RA, Krastev Z, et al. Tenofovir disoproxil fumarate versus adefovir dipivoxil for chronic hepatitis B. N Engl J Med. 2008;359(23):2442-55.

• Lai CL, Shouval D, Lok AS, Chang TT, Cheinquer H, Goodman Z, et al. Entecavir versus lamivudine for patients with HBeAg-negative chronic hepatitis B. N Engl J Med. 2006;354(10):1011-20.

Hepatitt C

• Den norske legeforening. Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt C hos voksne. 2019.Den norske legeforening. Faglig veileder for utredning og behandling av hepatitt C hos voksne. 2019.

• Helsedirektoratet. Hepatitt C. Nasjonale faglige råd. 2018Helsedirektoratet. Hepatitt C. Nasjonale faglige råd. 2018

• European Association for the Study of the L. EASL Recommendations on Treatment of Hepatitis C 2018. J Hepatol. 2018;69(2):461-511.

• Feld JJ, Jacobson IM, Hezode C, Asselah T, Ruane PJ, Gruener N, et al. Sofosbuvir and Velpatasvir for HCV Genotype 1, 2, 4, 5, and 6 Infection. N Engl J Med. 2015;373(27):2599-607.

• Bourliere M, Gordon SC, Flamm SL, Cooper CL, Ramji A, Tong M, et al. Sofosbuvir, Velpatasvir, and Voxilaprevir for Previously Treated HCV Infection. N Engl J Med. 2017;376(22):2134-46.

• Forns X, Lee SS, Valdes J, Lens S, Ghalib R, Aguilar H, et al. Glecaprevir plus pibrentasvir for chronic hepatitis C virus genotype 1, 2, 4, 5, or 6 infection in adults with compensated cirrhosis (EXPEDITION-1): a single-arm, open-label, multicentre phase 3 trial. The Lancet Infectious diseases. 2017;17(10):1062-8.

• Zeuzem S, Ghalib R, Reddy KR, Pockros PJ, Ben Ari Z, Zhao Y, et al. Grazoprevir-Elbasvir Combination Therapy for Treatment-Naive Cirrhotic and Noncirrhotic Patients With Chronic Hepatitis C Virus Genotype 1, 4, or 6 Infection: A Randomized Trial. Ann Intern Med. 2015;163(1):1-13.

Seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)

Revidert:: 21.03.2024
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Åse Haugstvedt

SOI forårsakes av bakterier, virus og protozoer som alt overveiende smitter ved samleie eller annen seksuell kontakt. Noen SOI kan også smitte fra mor til barn eller ved blodsmitte. SOI kan forløpe med få eller ingen symptomer. Til dels svært smittsomme. Tidlig diagnose, effektiv behandling og smittesporing står sentralt i det smitteforebyggende arbeidet.

Genital klamydia, lymfogranuloma venereum (LGV), gonoré, syfilis, virushepatitter (A, B, C) og hiv-infeksjon defineres som allmennfarlige, smittsomme sykdommer og omfattes av «Lov om vern mot smittsomme sykdommer». Smittevernloven pålegger leger å undersøke personer med mistanke om slik infeksjon, gi personlig smittevernveiledning, utføre smittesporing og melde til MSIS med nominativ melding (gruppe A) om AIDS, hiv, virushepatitter (A, B, C), mpox (se også Kjønnssykdommer - forekomst, forebygging), LGV, syfilis og gonoré.

Genital klamydiainfeksjon meldes også nominativt , men direkte fra de mikrobiologiske laboratoriene.

Pasienten plikter å oppsøke lege ved mistanke om infeksjon, ta imot smittevernveiledning og bidra til å samarbeide om smittesporing, slik at kontakter og smittekilder blir undersøkt og eventuelt behandlet. Undersøkelse, behandling og kontroll av allmennfarlige, smittsomme sykdommer skal være uten utgifter for pasienten, og folketrygden dekker også utgifter til legemiddelbehandling etter § 4.

Felles for SOI er at de ofte kan være asymptomatiske (mens pasienten er smittebærer). Uretritt hos menn kan gi dysuri og ev. utflod. Hos kvinner kan uretritt/cervicitt gi dysuri og endret/økt vaginal utflod. Symptomene er ofte diffuse og forbigående, og en grundig seksualanamnese er viktig.

Flere av sykdommene kan gi alvorlige komplikasjoner, ikke bare hos pasient og partner, men også hos foster eller det nyfødte barn. Det blir anbefalt at gravide får tilbud om testing for hepatitt B, syfilis og hiv ved første konsultasjon (og klamydia dersom < 25 år).

Sikker diagnostikk er en betingelse for så vel effektiv behandling som for det påfølgende viktige smittesporingsarbeidet. Smittekontakter bør testes og ev. behandles. Fast partner skal som regel behandles, spesielt ved syfilis og gonoré hos indekspasienten. Oppfølging og kontroll etter behandling er viktig ved syfilis og gonoré. Klamydiakontroll tas kun hvis compliance mistenkes å være lav, ved fortsatt symptomer og av gravide. Det må alltid tas kontrollprøve etter behandling for gonoré pga. økende resistensproblematikk.

Underkapitler

Gonoré

Revidert:: 21.03.2024
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Åse Haugstvedt

Symptomer: Utflod fra vagina/urethra og dysuri. Asymptomatisk infeksjon forekommer, spesielt ved infeksjon i cervix, farynks eller anus.
Diagnostikk: Nukleinsyreamplifiseringstester (NAT/PCR). Dyrking. Ev. mikroskopi.
Legemiddelbehandling:
Ukomplisert gonoré før dyrkingssvar foreligger: Ceftriakson 1 g x 1 i.m. som engangsdose.
Ved komplikasjoner som bekkeninfeksjon, tillegg av doksycyklin per oralt 100 mg x 2 samt metronidazol per oralt 500 mg x 2 i 14 dager (ev. hospitalisering og systemisk behandling).
Ved epididymitt; tillegg av doksycyklin per oralt 100 mg x 2 i 14 dager, ved disseminert gonoreisk infeksjon m.m.; hospitalisering og systemisk behandling.

Sykdommen skyldes bakterien Neisseria gonorrhoeae, inkubasjonstid 2–7 dager.

Fra 2009 har det vært en økning i tilfeller blant menn som har sex med menn, men også blant heterofile. Meldte tilfeller ble redusert under pandemien. Fra 2022 har det vært en kraftig økning i begge grupper, spesielt blant kvinner. Nedsatt følsomhet for penicillin hos N. gonorrhoeae skyldes primært andre mekanismer enn betalaktamaseproduksjon (16-17%). Resistens mot fluorokinoloner har de senere år økt betydelig og NORM data for 2022 anga 59.9 % resistens mot ciprofloxacin. Grunnet redusert sensitivitet for 3. generasjons orale cefalosporiner er ikke cefixim anbefalt behandling, men ceftriaxon im. WHO anbefaler at gjeldende terapi skal kunne gis som en enkeltdose og kurere minimum 95 % av infeksjonene.

Kvinner: Utflod fra skjeden, ubehag i nedre del av abdomen og dyspareuni.
Menn: Utflod (ofte gulgrønn) fra urethra og dysuri.

Asymptomatisk infeksjon er særlig hyppig hos kvinner (50 %), men forekommer også hos menn med uretral gonoré (10 %). Infeksjoner i farynks eller anus er ofte asymptomatiske, men rektal gonoré kan gi utflod, blod og smerter mens gonoré i hals kan gi symptomer på faryngitt.

Kvinner: Akutt bekkeninfeksjon (PID = pelvic inflammatory disease), bartholinitt, perihepatitt (Fitz–Hugh–Curtis syndrom), perinatal infeksjon
Menn: Epididymitt, infeksjon av parauretrale kjertler (parauretral abcess)
Begge kjønn: Konjunktivitt, disseminert gonoreisk infeksjon (bakteriemi, ledd-/hudaffeksjon, andre organmanifestasjoner)

Nukleinsyreamplifiseringstester: Gonokokker kan påvises med DNA-amplifiseringsmetoder (NAT/PCR). Det er ikke mulig å utføre resistensbestemmelse i disse prøvene. Disse testene viser høyere sensitivitet ved infeksjon i farynks og anus, og PCR er nå hoved-påvisningsmetode. Prøve tas fra de første 10–15 ml urin (menn), vaginalpinne fra cervix/vagina (kvinner) og anus og/eller fauces (kvinner og menn som har sex med menn) i henhold til anamnese og seksualpraksis.
Dyrking: Prøve tas fra urethra (begge kjønn), cervix/vagina (kvinner) og anus og/eller fauces (kvinner og menn som har sex med menn) i henhold til anamnese på seksualpraksis. Hos barn tas prøve fra urethra, vagina og anus. Ved korrekt prøvetakning og kort forsendelsestid (under 1–2 døgn) er dyrking en meget sikker metode og bør bør tas før oppstart av behandling.
Mikroskopi: Det kan påvises intracellulære diplokokker i Gram- eller Løffler-farget preparat fra urethra eller cervix. Metoden er enkel og temmelig sikker hos menn, men hos kvinner kan tolkingen av preparatet ofte være vanskelig (spesialistoppgave).

Behandling skal ikke startes før dyrkingsprøve er tatt, men sikkert eksponert pasient med plager behandles før prøveresultatet foreligger. Pga. resistenssituasjonen kan penicillin- og kinolonpreparater ikke lenger anbefales, med mindre resistensbestemmelse foreligger. Antibiotikaresistente gonokokker er et økende problem på verdensbasis.
Dersom resistensbestemmelse foreligger før behandling, kan man gi virksomt antibiotikum i henhold til svaret.

Ukomplisert gonoré
1. Ukjent resistensmønster eller påvist resistens mot penicillin og fluorokinoloner:
  1. Ceftriakson 1 g intramuskulært som engangsdose
2. Ved kinolonfølsom stamme:
  1. Ciprofloksacin per oralt 500 mg som engangsdose
3. Ved graviditet:
  1. Ceftriakson 1 g intramuskulært som engangsdose (førstevalg)
4. Ved allergi eller resistens mot cefalosporiner:
  1. Spektinomycin 2 g intramuskulært som engangsdose (ikke registrert i Norge, og for tiden ikke tilgjengelig) + azitromycin 2 g per oralt
5. Gonoré i farynks og/eller anus:
  1. Ceftriakson 1 g intramuskulært som engangsdose
Komplikasjoner: Behandlingen som gis avhenger av type komplikasjon, men kan kreve hospitalisering for intravenøs behandling.
Partner: Regelmessige, faste seksualkontakter behandles som regel selv om infeksjon ikke påvises.

Kontrollprøve (PCR) tre uker etter avsluttet behandling og da kontrolleres samtidig at smittesporing er gjennomført. Gonoré er en meldepliktig sykdom og meldes nominativt (fra 2019) til MSIS.

Smittesporing er lovpålagt. Partnere fra siste 3 måneder bør oppspores og testes.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Genital klamydiainfeksjon

Revidert:: 21.03.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Åse Haugstvedt

Symptomer: Endret vaginal utflod og/eller lett dysuri hos kvinner, lett dysuri, utflod og/eller ubehag, kløe i urethra hos menn. Oftest asymptomatisk (60–80 %).
Diagnostikk: Nukleinsyreamplifiseringstester (NAT/PCR). Penselprøve fra vagina (lavere sensitivitet i urin enn prøver fra vagina og cervix), urinprøve (første urinporsjon) hos menn. Menn og kvinner som har hatt reseptiv analsex i løpet av de siste 6 mnd. bør testes med penselprøve fra analkanalen.
Legemiddelbehandling:
Førstevalg: Doksysyklin per oralt 200 mg daglig (100 mg x 2 eller 200 mg x 1) i 7 dager.

Andrevalg: Azitromycin per oralt 1 g som engangsdose. (Førstevalg dersom pasienten bruker isotretinoin, ved sterk soleksponering/sydenferie eller som DOT (direkte observert terapi) ved usikkerhet mtp compliance), men azitromycin bør unngås pga. risiko for utvikling av makrolidresistens og risiko for forlenget QTc-tid.
Komplisert infeksjon (epididymitt, bekkeninfeksjon): Doksysyklin oral 100 mg x 2 i 2 uker, ved bekkeninfeksjon tillegg av metronidazol oral 500 mg x 2 i 2 uker. Obs hvis mistanke om co-infeksjon med gonoré eller mycoplasma genitalium.
Klamydiakonjunktivitt: Doksysyklin per oralt 100 mg x 2 i 7 dager.

Sykdommen skyldes Chlamydia trachomatis, serotypene D-K, 5–14 dagers inkubasjonstid.

Genital klamydiainfeksjon er den vanligste bakterielle, seksuelt overførbare infeksjonen i Norge og er årsak til mellom 25 og 50 % av diagnostiserte kasus med uretritt/cervisitt. Under pandemien var det en nedgang i meldte tilfeller, men i 2022 ble det rapportert over 29000 tilfeller, det høyeste tallet siden registreringen startet i 2005. Aldersgruppen under 25 år utgjør ca. 70 % av de som får påvist genital klamydiainfeksjon. Mer enn 2/3 av de som testes er kvinner. På denne bakgrunn er det ønskelig med økt testaktivitet blant unge menn, og lavere testaktivitet blant kvinner over 30 år.

Asymptomatisk hos 60-80 % hos begge kjønn. Kvinner kan ha økt eller endret vaginal utflod, cervicitt (mellomblødning/kontaktblødning) og/eller lett dysuri, mens menn kan ha sparsom utflod og lett dysuri eller ubehag (kløe) i urethra. Proktitt ved analsex er sjeldent. Mor-barn smitte mulig ved fødsel (opthalmia neonatorum).

Nukleinsyreamplifiseringstester (NAT/PCR) brukes i dag da DNA amplifikasjonsteknikk anses som betydelig mer sensitiv enn andre metoder. Ved testing av menn skal første 10–15 ml av urinporsjonen samles i et plastglass for deretter overføres til transportrøret. Urinprøve er ikke anbefalt ved testing av kvinner, på grunn av lavere sensitivitet i urin enn i prøver fra vagina og cervix. Penselprøve fra vagina anbefales som førstevalg hos kvinner. Pinnen settes 3–4 cm inn i vagina og roteres 3–4 ganger. Kvinner som ikke har symptomer kan selv ta prøve fra vagina. Hos menn som ikke kan avgi urinprøve kan lege ta pinneprøve fra urethra.

Alle menn som har sex med menn (MSM) og kvinner som har hatt reseptiv analsex i løpet av de siste seks månedene bør tilbys testing for klamydia med penselprøve fra analkanalen. Positiv anusprøve hos MSM bør analyseres for LGV serotyper (se under "Behandling").

Klamydia er sannsynligvis den hyppigste enkeltårsaken til akutt bekkeninfeksjon (PID), ekstrauterin graviditet og infertilitet hos kvinner. Bekkeninfeksjon gir ofte få eller lite uttalte subjektive symptomer, og også de objektive funnene kan være sparsomme selv om skaden kan være betydelig. Hos menn er komplikasjoner sjeldne, men det synes å være sammenheng mellom mannlig infertilitet og klamydiainfeksjon.

Nyfødte som smittes under fødselen, kan få konjunktivitt etter 5–12 dager, og ev. noe senere pneumoni.

Klamydiauretritt er hos genetisk disponerte pasienter en av de hyppigst utløsende årsaker til SARA - seksuelt aktivert reaktiv artritt (tidligere kalt Mb. Reiter).

Førstevalg: Doksysyklin per oralt 200 mg daglig i 7 dager (200 mg x 1 eller 100 mg x 2)
Andrevalg: Azitromycin per oralt 1 g som engangsdose (førstevalg dersom pasienten bruker isotretinoin, ved sterk soleksponering/sydenferie eller som DOT ved usikkerhet mtp compliance), men azitromycin bør unngås pga. risiko for utvikling av makrolidresistens og forlenget QTc-tid.

Komplisert infeksjon (epididymitt, bekkeninfeksjon) behandles med doksysyklin per oralt 100 mg x 2 i 2 uker. Kvinner gis tillegg av metronidazol per oralt 500 mg x 2 i 2 uker.

Hos gravide: Azitromycin per oralt 1 g som engangsdose. Nye data tyder ikke på økt risiko for misdannelser ved bruk av erytromycin, men alternativt antibiotikum i første trimester er amoksicillin per oralt 500 mg × 3 i 7 dager.

Ved anal infeksjon: Doksysyklin per oralt 100 mg x 2 i 7 dager. Ved påvist LGV (lymfogranuloma venereum) økes behandlingstiden til 21 dager, se Lymfogranuloma venereum for LGV.

Klamydiakonjunktivitt behandles som genital klamydia.

Nasjonale retningslinjer anbefaler doksysyklin som førstevalg, for å unngå den resistensdrivende effekten av endosebehandlingen med azitromycin på mykoplasma.

Kontroll etter behandling er ikke nødvendig, med unntak av gravide, med mindre det er mistanke om dårlig compliance, symptomene vedvarer og/eller fare for resmitte. En ev. kontrollprøve (PCR) bør ikke tas før 4 uker etter avsluttet behandling (for å unngå falskt positivt prøvesvar).

Smittesporing er lovpålagt. Nåværende, eksponerte faste partnere bør testes og ev behandles.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Lymfogranuloma venereum

Revidert:: 21.03.2024
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Åse Haugstvedt

Sykdommen skyldes Chlamydia trachomatis serotype L1, L2 og L3.

Sykdommen opptrer vesentlig i tropiske strøk. Fra 2003–2004 har det i mange vestlige land vært rapportert utbrudd blant menn som har sex med menn (MSM). I 2022 ble det påvist 36 tilfeller av LGV i Norge i gruppen MSM.

Etter en inkubasjonstid på en til fire uker kan det oppstå et sår genitalt, i svelget eller anorektalt. Deretter tilkommer glandelsvulst, ev. anorektale symptomer (proktitt). Såret vil ofte være lite, kortvarig og lite smertefullt og kan derfor lett oversees. Glandelsvulsten er ofte dobbeltsidig og danner etter hvert en forstørret inflammert lymfeknute. Sårene vil normalt tilheles før regionale lymfeknutesvulster oppstår i løpet av noen uker. Som komplikasjoner kan striktur og lymfødem utvikles. I den pågående epidemien blant MSM er proktitt den vanligste manifestasjonen. Symptomene er anorektale smerter, blodtilblandet purulent utflod og analblødning, ev. tenesmer og obstipasjon. Ved proktitt vil pasienten vanligvis ikke få glandelsvulst i lyskene.

Klamydiaprøve (PCR) fra mistenkt sår og fra anus. MSM som har hatt ubeskyttet reseptiv analsex i løpet av de siste seks månedene bør testes for rektal klamydiainfeksjon. Ved positiv PCR analprøve for Chlamydia trachomatis tester Fürst medisinske lab, St.Olavs hospital og Oslo Universitetssykehus Ullevål automatisk videre for LGV (serotyping). Ved andre laboratorier må det rekvireres LGV serotyping av positiv anal klamydiaprøve ved klinisk mistanke.

Førstevalg: Doksysyklin per oralt 100 mg × 2 (ev. 200 mg x 1) i 21 dager

Andrevalg: Erytromycin per oralt 500 mg × 4 i 21 dager

LGV er en genital klamydiainfeksjon og betraktes som en allmennfarlig smittsom sykdom. Smittesporing er lovpålagt. Regelmessige, faste seksualkontakter kan behandles selv om infeksjonen ikke påvises. LGV ble nominativt meldepliktig til MSIS fra 2019.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Mycoplasma genitalium

Revidert:: 21.03.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Åse Haugstvedt

Mycoplasma genitalium.

Mykoplasmainfeksjoner omfattes ikke av Smittevernloven, og det foregår ingen rapportering eller smitteovervåkning. Det er ikke gjennomført populasjonsbaserte epidemiologiske studier på forekomst i Norge. Ved en spesialistpoliklinikk for seksuelt overførbare infeksjoner har M. genitalium blitt påvist hos ca. 8 % av menn med uretritt. En prevalensstudie fra allmennpraksis viste en forekomst på 2 % av M. genitalium blant pasienter undersøkt for C. trachomatis. I studier fra andre skandinaviske land er M. genitalium påvist hos 10–45 % av menn med uretritt der klamydiainfeksjon og gonoré er utelukket.

Som ved genital klamydiainfeksjon (se Genital klamydiainfeksjon).

Første urinporsjon (10–15 ml) hos menn og vaginal pinneprøve hos kvinner (PCR) tas på samme måte som ved testing for klamydia. Prøve bør ikke tas tidligere enn 2 uker etter antatt eksponering. Dyrking egner seg ikke. Flere laboratorier tester nå automatisk for makrolidresistens med molekylærdiagnostikk på samme PCR-prøve. Asymptomatiske skal ikke testes for M. genitalium, kun de med symptomer og fast partner til disse bør testes. Dette for å unngå et høyt antibiotikaforbruk som vil medføre økende resitensproblematikk. Man antar at de asymptomatiske har mindre risiko for komplikasjoner (lavere bakteriemengde).

Genital mykoplasmainfeksjon er etablert som årsak til uretritt hos menn. Enkelte studier gir holdepunkter for at Mycoplasma genitalium kan gi like alvorlige komplikasjoner som genital klamydiainfeksjon hos kvinner (bekkeninfeksjon).

Studier viser at azitromycin har bedre behandlingseffekt enn doksysyklin og erytromycin. Engangsdose (1000 mg) azitromycin er ikke tilstrekkelig, og totaldose 1500 mg fordelt over 5 dager anbefales. Imidlertid er det sett økende grad av behandlingssvikt som i vesentlig grad skyldes makrolidresistens (50–60 % i Norge) og i noen tilfeller resistens mot moksifloksacin.

Når M. genitalium er påvist: Azitromycin per oralt 500 mg × 1 første dag, deretter 250 mg × 1 i 4 dager
Ved makrolidresistent M. genitalium (mange mikrobiologiske laboratorier tester nå for dette) anbefales moksifloksacin per oralt 400 mg × 1 i 7 dager (godkjenningsfritak). NB; sjekk kontraindikasjoner og interaksjoner
Alternativ behandling; doksysyklin per oralt 100 mg x 2 i 14 dager (30% -40% effektivt) ev. minocyklin per oralt 100 mg x 2 i 14 dager (ca 70% effektivt).

Kontroll er ikke anbefalt, kun dersom symptomene vedvarer utover 4 uker etter avsluttet behandling. Infeksjonen er ikke definert som allmennfarlig smittsom sykdom (ergo ikke meldepliktig) og pasienten må betale for behandlingen. Fast partner bør få tilbud om testing. Behandling dersom han/hun er positiv for å unngå resmitte av indekspasienten.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Uretritt av annen årsak (uspesifikk uretritt)

Revidert:: 21.03.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Åse Haugstvedt

For cervisitt, vaginose og uretritt, se også Infeksjoner i gynekologien

Uretritt er en inflammasjon av uretra som kan være seksuelt overført. Påvises ved mikroskopi av urethrasekret, men brukes som klinisk begrep ved symptomer fra urethra som utflod og dysuri. Non-gonorroisk uretritt skyldes klamydia i 25–40 % av tilfellene, og det er anslått at Mycoplasma genitalium og Ureaplasma urealyticum står for hhv. 10–20 % og ca. 10 %. I de øvrige 30–40 % av tilfellene er etiologien ofte usikker, i mange tilfeller kan ikke noe kjent patogen påvises. Trichomonas vaginalis, Herpes simplex virus type 1 og 2, adenovirus og Candida sp. er sjeldnere årsaker til uretritt. Andre patogener med usikker klinisk relevans er N. meningitides, Hemophilus sp., Moraxella catharrhalis og Streptococcus sp.

Ureaplasma kan isoleres hos 30–40 % av friske, unge, seksuelt aktive menn. I noen studier har Ureaplasma urealyticum vært assosiert med 5–10 % av tilfellene med akutt non-gonorroisk uretritt. Herpes- og adenovirusinfeksjoner mistenkes å være årsak til 2–4 % av tilfellene med symptomgivende uretritt .

Trichomonas er sjelden i Norge, men forekomsten er høy i mange land. Infeksjonen er seksuelt overførbar, men er ofte asymptomatisk hos menn.

Hos menn kan uretritt gi lett utflod fra urethra og/eller litt smerte/kløe/ubehag fra fremre urethra, men manglende subjektive symptomer er ikke uvanlig. Hos kvinner er ikke uretritt så veldefinert som hos menn. Begrepet «nedre genital infeksjon» brukes om uretritt/cervicitt hos kvinner og kan gi endring/økt utflod, kløe og/eller dysuri.

Hos menn diagnostiseres uretritt ved symptomene utflod/dysuri fra urethra og/eller mer enn 5 levkocytter per synsfelt i farget utstryk (metylenblått) fra urethra (gjøres ved venerologiske poliklinikker). Hos kvinner defineres en nedre genital infeksjon via mikroskopering av fluor. I allmennhelsetjenesten vil uretritt/cervicitt diagnosen være basert på symptomene dysuri og/eller utflod fra urethra/cervix,

Hvis patogent agens (gonokokker, klamydia, Mycoplasma genitalium, herpes simplex virus, T. vaginalis) ikke kan påvises, kaller man tilstanden for uspesifikk uretritt. I 3–20 % av tilfellene med uspesifikk uretritt blir C. trachomatis- eller M. genitalium-infeksjon påvist hos partner. Undersøkelse av partner er indisert ved vedvarende symptomer.

Ved moderate symptomer avventes antibiotikabehandling til prøvesvar foreligger. Ved Trichomonas gis metronidazol 2 g som engangsdose (kan påvises med samme PCR-prøve som for testing av klamydia og gonoré).

Ved uttalte plager med påvist purulent eller mukopurulent utflod fra uretra bør antibiotikabehandling tilbys før prøvesvar foreligger. Ved non-gonorroisk uretritt der det er indisert å gi behandling før prøvesvar foreligger og ved persisterende uretrittsymptomer/-funn der mikrobiologisk agens ikke kan påvises:

Førstevalg: Doksysyklin per oralt 100 mg x 2 (ev. 200 mg x 1) i 7 dager.

Alternativt: Azitromycin per oralt 500 mg × 1 første dag, deretter 250 mg × 1 per oralt i 4 dager, eller erytromycin 500 mg x 2 i 7 dager.

Ved symptomgivende persisterende eller residiverende uretritt gis alternativ til primærbehandlingen (azitromycin 5 dager, alternativt doksysyklin 7 dager). I tillegg kan det gis metronidazol per oralt 500 mg x 2 i 1 uke.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Syfilis

Revidert:: 21.03.2024
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Åse Haugstvedt

Symptomer:
Inkubasjonstid: 9–90 dager, vanligvis ca. 3 uker.
Primærstiadiet: uømt sår (primær sjanker) og regional glandelsvulst.
Sekundærstadiet: allmennsymptomer, generell glandelsvulst, eksantem og ev. organsymptomer. Dersom man finner positiv syfilis-serologi uten symptomer hos pasienten innen 1 år etter smittetidspunkt, kalles det tidlig latent syfilis. Mer enn ett år eller ukjent smittetidspunkt hos pasient uten symptomer kalles sen latent syfilis. Ca. 30 % av pasientene vil kunne få tertiærsyfilis, enten som benign sensyfilis, kardiovaskulær syfilis eller som nevrosyfilis. Nevrosyfilis kan oppstå også i tidlige stadier, og dette er vanligere enn man trodde.
Diagnostikk: Spesialistoppgave. Kliniske funn. Serologiske prøver. PCR-diagnostikk fra sårprøve (primær sjanker). Mørkefeltmikroskopi (spesialistoppgave).
Legemiddelbehandling: Spesialistoppgave. Penicillin er førstevalget. Primær/ukomplisert sekundær/tidlig latent (< 1 år etter smitte) syfilis: Benzatinpenicillin (Tardocillin) 1,8 g (2,4 mill. E) i.m. som en engangsdose (1,2 mill. E i hver nates). Dersom usikkert smittetidspunkt eller senere stadier gis 2,4 mill IE x 3 med 1 ukes intervaller i 3 uker (dag 1, 8, 15 (+/‐ 1 dag)).

Treponema pallidum.

Primær, sekundær og tidlig latent syfilis er relativt sjelden i Norge, men de siste årene har det vært diagnostisert et jevnt høyt antall nysmittede blant menn som har sex med menn (MSM), hvorav de fleste er blitt smittet i Norge. I 2022 ble det meldt 193 tilfeller av primær, sekundær og tidlig latent syfilis i Norge. De fleste er født i Norge. Heteroseksuell smitte er sjeldent, og i 2022 var det åtte tilfeller blant kvinner og 22 blant menn.

Syfilis kan være kongenitt eller ervervet. Ervervet syfilis inndeles i tidlig (= smittsom) syfilis (under 1 års varighet) og sen syfilis (over 1 års varighet). Tidlig syfilis inndeles igjen i forskjellige stadier. Etter en inkubasjonstid på 9–90 dager, kommer primærstadiet med harde sjanker og regional glandelsvulst. Ubehandlet går ca. 50 % over i sekundærstadiet med allmennsymptomer, generell glandelsvulst, forskjelligartede eksantemer og ev. organsymptomer. Primærsåret tilheler i løpet av noen uker. Også de synlige manifestasjoner av sekundærsyfilis vil ubehandlet etter hvert forsvinne, og definisjonsmessig har pasienten da en tidlig latent syfilis. Etter ett års varighet går sykdommen over i sen latent syfilis. Dette stadium kan ubehandlet vare livet ut. Ca. 30 % av pasientene vil imidlertid kunne få tertiærsyfilis, enten som benign sensyfilis (ca. 15 %), kardiovaskulær syfilis (ca. 10 %) eller som nevrosyfilis (ca. 5 %).

Samtidig hiv-infeksjon og syfilis har vært rapportert å kunne gi et avvikende klinisk bilde av syfilis. I tillegg behøver ikke alle stadier å manifestere seg i synlige lesjoner. Serologiske arr (fortsatt positiv på spesifikke antistoffer) etter tidligere infeksjoner gjør at diagnostikk av syfilis kan være vanskelig.

Dette vil oftest være en spesialistoppgave. En sikker diagnose kan stilles ved kliniske funn og serologiske prøver, ved sår/kondylomata lata brukes PCR. De serologiske prøvene blir positive først 1–2 uker etter at den primære sjanker oppstår. Spinalpunksjon ved mistanke om tertiær syfilis med PCR og serologi i CSF. Diagnostikk av syfilis og oppfølging etter behandling krever god dialog mellom kliniker og laboratorium for valg av serologisk undersøkelse og tolking av svar.

Penicillin er førstevalgsmiddel. Behandlingseffekt av andre regimer er dårlig dokumentert og skal kun brukes dersom pasienten har sikker penicillinallergi og desensibilisering ikke kan gjennomføres. Det har ikke vært observert nedsatt følsomhet for penicillin. Det er nødvendig med en vedvarende penicillinkonsentrasjon i blod på over 0,018 mg/l (= 0,03 E/ml) over lang tid. Behandling av syfilis er en spesialistoppgave.

Primær/ukomplisert sekundær/tidlig latent syfilis (<1 år etter smitte) Benzatinpenicillin (Tardocillin) 1,8 g (2,4 mill. E intramuskulært) som en engangsdose (1,2 mill. E i hver nates).
Sen latent syfilis/usikkert smittetidspunkt uten tegn på nevrosyfilis: Benzatinpenicillin 1,8 g (2,4 mill. E intramuskulært - 1,2 mill E i hver nates) en gang ukentlig i 3 uker (dag 1, 8, 15 (+/- 1 dag)).
Tertiærsyfilis/nevrosyfilis: Benzylpenicillin 2,4 g (4 mill. E intravenøst) × 6 (hver 4. time) = 14,4 g (24 mill. E) per døgn i 10–14 dager. Benzatinpenicillin passerer for dårlig til cerebrospinalvæsken til å kunne benyttes ved nevrosyfilis.
Ved penicillinallergi: Primær/ukomplisert sekundær/tidlig latent (< 1 år etter smitte): Doksysyklin per oralt 100 mg × 2 i 14 dager. Sen latent syfilis (> 1 år etter smitte): Doksysyklin per oralt 100 mg x 2 i 28 dager. Enkelte spesialister anbefaler desensibilisering for penicillin ved allergi slik at penicillinbehandling kan gjennomføres. Behandlingseffekt ved alternative regimer er dårlig dokumentert .
Syfilis hos hiv-positive: Hiv-positive skal ha samme behandling som hiv-negative.

Jarisch-Herxheimers (JH) reaksjon: Dette er en toksisk reaksjon pga. massehenfall av T. pallidum. Reaksjonen kan komme noen timer etter første penicillininjeksjon og består av høy feber, uvelfølelse, muskel- og leddsmerter og hodepine. Må ikke misoppfattes som penicillinallergi. Hyppigheten av JH reaksjon er størst ved behandling av tidlig syfilis. Symptomene går over i løpet av noen timer og kan om nødvendig behandles symptomatisk med NSAID eller paracetamol. JH reaksjon er sjeldnere ved behandling av tertiærsyfilis, men kan da anta mer alvorlige former.

Smittesporing er lovpålagt. Regelmessige, faste seksualkontakter (smittekontakter) til person med smittsom syfilis skal behandles selv om sykdom ikke påvises. Behandlingssvikt og resmitte kan forekomme uansett hvilket behandlingsregime som benyttes og uavhengig av i hvilket stadium behandlingen gis. Det er derfor viktig med kontrollprøver som følger opp at reagin-titeret faller. Kontrollprøver skal tas etter 3, 6, og 12 mnd.

De såkalte non-treponema testene, VDRL/RPR (reagin-titer), blir vanligvis negative i løpet av 1–2 år etter behandling. De spesifikke syfilistestene som syfilis TP og TPHA vil forbli positive livet ut, selv etter vellykket behandling («serolgisk arr»). Syfilis kan reaktiveres ved HIV/AIDS.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Genital herpesinfeksjon

Revidert:: 21.03.2024
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Åse Haugstvedt

Symptomer: Inkubasjonstid: oftest < 1 uke. Inndeles i ekte primærinfeksjon, ikke-primær førstegangsinfeksjon (antistoffer mot den andre virustypen) og residivutbrudd. Ubehandlet varer ekte primærutbrudd 2–4 uker og et residivutbrudd 3–12 dager.
Diagnostikk: PCR-diagnostikk fra penselprøve tatt direkte fra lesjonen. Typespesifikk serologi kan skille mellom primærinfeksjon og residiv, men gjøres kun unntaksvis.
Legemiddelbehandling:
Primærutbrudd: Valaciklovir per oralt 500 mg × 2 i 5–10 dager foretrekkes.
Immunsupprimerte: standardbehandling, ev. 1 g x 2 oralt, men aciklovir 5 mg/kg kroppsvekt x 3 i.v. kan vurderes for denne pasientgruppen.
Residivutbrudd behandles etter behov. Dersom indikasjon, nyttes samme dosering som ved primærutbrudd, men kortere behandlingstid (3–5 dager). Behandlingen bør startes i prodromalfasen eller umiddelbart ved utbruddets start.

Herpes simplex virus (HSV 1 eller 2).

HSV er den hyppigste mikrobielle årsaken til genitale sår i Norge. Genital herpesinfeksjon var summarisk meldepliktig frem til 1994 - da med ca. 2000 årlige tilfeller.

Herpes genitalis skyldes oftest herpes simplex virus 2 (HSV-2), men blant unge kvinner og menn er mange av tilfellene nå forårsaket av HSV-1. Begge typer HSV gir samme kliniske manifestasjoner, men HSV-2 viser langt større tendens til å residivere.

Inkubasjonstiden er oftest mindre enn en uke, men kan være opp til 2–3 uker. Tilstanden inndeles i ekte primærinfeksjon (sees hos pasienter uten antistoffer mot HSV), ikke-primær førstegangsinfeksjon (HSV-infeksjon hos pasienter med antistoffer mot den andre virustypen) og residivutbrudd. Mange tilfeller vil være klinisk atypiske og ligne andre anogenitale tilstander. I tillegg kommer latent infeksjon og asymptomatisk virusutskillelse.

Ekte primærinfeksjon gir oftest betydelige symptomer med smertefulle sårdannelser anogenitalt, lokalt ødem (særlig hos kvinner), feber, regional glandelsvulst, allmennsymptomer, feber og hodepine og i noen tilfeller urinretensjon.
Ikke-primær førstegangsinfeksjon gir prinsipielt de samme symptomer, men langt mindre uttalte, og utbruddet kan også være asymptomatisk.
Residivutbrudd gir oftest lite subjektive symptomer, særlig hos menn. Residivutbruddet utgjøres av grupperte vesikler som raskt går over til overflatiske, lokaliserte erosjoner.

Ubehandlet varer ekte primærutbrudd 2–4 uker og et residivutbrudd 3–12 dager.

Data tyder på at mange, kanskje de fleste, pasienter med herpes genitalis av og til kan skille ut HSV genitalt uten å ha symptomer eller synlige lesjoner. Slik asymptomatisk virusutskillelse synes imidlertid oftest å være svært kortvarig, f.eks. 1 % av tiden hos den enkelte pasient.

HSV smitter ved hudkontakt. De fleste førstegangsinfeksjoner skyldes smitte ved seksuell kontakt med person som har lite symptomgivende utbrudd eller som skiller ut virus asymptomatisk. Man er vanligvis smitteførende 7–12 dager etter utbrudd med primær HSV og 4–7 dager etter residiv. Indirekte smitte, f.eks. via kontaminerte fingre, er imidlertid også mulig, men antakelig svært sjelden. Orogenital smitte er vanlig forekommende. Det er viktig med god håndhygiene ved utbrudd, for å unngå autoinokulasjon til f.eks. fingre og øyne.

Prøver basert på polymerase chain reaction (PCR)-diagnostikk er sikre og brukes rutinemessig ved de fleste mikrobiologiske laboratorier. Penselprøve tas direkte fra lesjonen og sendes laboratoriet på dertil egnet transportmedium. Ved PCR-testing er man ikke avhengig av levende virus, og prøven kan bli positiv selv om vesiklene ikke er intakte. Serologisk diagnostikk gir relativt lite informasjon og tar tid sammenlignet med direkte påvisning av virus. Serologi kan imidlertid skille mellom primærinfeksjon og residiv da serokonversjon først inntrer 2–12 uker etter smitteeksposisjon. Typespesifikke serologiske tester benyttes av enkelte laboratorier, men er lite i bruk. Indikasjon for testing kan være diskordante gravide par der mannen har hyppige utbrudd, mens kvinnens serologiske status er usikker.

HSV kan utløse erythema multiforme. Primærinfeksjon kan gi polyradikulitt som i sjeldne tilfeller kan gi plager over tid. HSV-meningitt/encefalitt sees sjelden (50–60 tilfeller per år). Meldepliktig.

Urinretensjon sees av og til ved primærinfeksjon, særlig hos kvinner, enten voluntær smertebetinget eller pga. forbigående HSV-radikulomyelopati.

Herpes og graviditet: Residivutbrudd under svangerskap er ikke farlig for fosteret, men ved primær og ikke-primær førstgangsinfeksjon mangler fosteret maternelle antistoffer som beskyttelse under fødsel. Neonatal herpesinfeksjon er meget sjelden, men alvorlig. Behandling av gravide i samråd med spesialist.

Der finnes ingen kurativ behandling, men behandling av enkeltutbrudd kan forkorte forløpet og redusere symptomene. Suppresjonsbehandling vil gi redusert anfallsfrekvens, ev. færre symptomgivende residiv i behandlingsperioden. Under suppresjonsbehandling vil risikoen for smitteoverføring til en frisk partner være redusert.

Primærutbrudd bør behandles. Aciklovir og valaciklovir (prodrug til aciklovir) har god effekt. Valaciklovir er enklest å bruke og bør foretrekkes. Finnes kun i tablettform. Valaciklovir per oralt 500 mg × 2 i 5–10 dager. eller aciklovir per oralt 400 mg × 3 i 5–10 dager. Behandlingen bør påbegynnes tidligst mulig, men kan ha effekt så lenge det oppstår nye vesikler (i enkelte tilfeller > 10 dager etter symptomdebut). Immunsupprimerte pasienter kan gis standardbehandling med valaciclovir i 10 d, ev. valaciclovir oral 1 g x 2 i 10 d. Men aciklovir 5 mg/kg kroppsvekt x 3 i.v. kan vurderes for immunsupprimerte.
Residivutbrudd er ofte kortvarige og lite plagsomme og behandles vanligvis ikke. Dersom man finner anfallsbehandling indisert, nyttes valaciklovir eller aciklovir i samme dosering som ved primærutbrudd, behandlingstid 3–5 dager. Behandlingen bør startes i prodromalfasen eller umiddelbart ved utbruddets start. Ved hyppige og plagsomme residiv kan suppresjonsbehandling være indisert. Behandlingen individualiseres, valaciklovir per oralt 500 mg × 1 (ev. 250 mg x 2), eller aciklovir per oralt 400 mg x 2 har vanligvis god effekt. Alle leger kan søke om suppresjonsbehandling på blå resept (§ 3) dersom pasienten har > 6–8 utbrudd årlig.
Behandling med aciklovir krem lokalt anbefales ikke.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Anogenital papillomavirusinfeksjon

Revidert:: 21.03.2024
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Åse Haugstvedt

Symptomer: Oftest ingen symptomer. Kondylomene er enten spisse (akuminate), papuløse eller flate.
Diagnostikk: Klinikk.
Legemiddelbehandling: Kurativ behandling finnes ikke inntil kroppens eget immunforsvar har dannet antistoffer, og virus er eliminert. Dersom pasienten ønsker å prøve behandling: Podofyllotoksin appliseres 2 ganger daglig i 3 påfølgende dager, deretter 4 dagers opphold. Kan gjentas i opptil 5 uker og ved residiv. Alternativt appliseres imiquimod krem 3 kvelder i uken og vaskes bort etter 6–10 timer. Behandlingstid opptil 16 uker eller til kondylomene er borte. Podofyllotoksin og imiquimod skal ikke brukes på lesjoner i urethra, vagina, på cervix eller i analkanalen or er kontraindisert under graviditet.

Humant papillomavirus (HPV).

Anogenital HPV-infeksjon er den hyppigst forekommende seksuelt overførbare infeksjonen. Et flertall av seksuelt aktive personer vil en eller annen gang i livet bli smittet med HPV, men de fleste vet ikke om at de har vært smittet fordi infeksjonen oftest er subklinisk eller latent. Prevalensen er høyest hos seksuelt aktive under 30 år. Infeksjonen er i de fleste tilfeller selvbegrensende med remisjon, men enkelte utvikler bærertilstand.

Inkubasjonstiden er meget usikker og variabel (1–24 måneder). Opptil 70 % av faste partnere til pasienter med kondylomer har også kliniske manifestasjoner, men latent infeksjon hos partner er ikke uvanlig. HPV smitter også fra person med latent infeksjon.

Det finnes et stort antall HPV-typer (mer enn 200 genotyper er påvist). Vel 40 av disse har affinitet for genital hud- og slimhinne. Flere virustyper kan være til stede samtidig. I opp til 90 % av tilfellene er genitale vorter forårsaket av de benigne HPV 6 og 11. Synlige genitale vorter øker ikke risikoen for kreftutvikling (som i hovedsak skyldes HPV 16 og 18). Kvinner som har eller har hatt kondylomer skal følge det ordinære livmorhalscreeningsprogrammet.

Det er en sikker årsakssammenheng mellom høyrisiko HPV-typer og utvikling av cervixdysplasi/-kreft (se også Cervixcancer). Infeksjon med disse såkalte onkogene virustypene er vanligvis latent og gir ingen symptomer. De onkogene virustypene er også assosiert med dysplasi og kreftutvikling i vulva, vagina, på penis, analt og i orofarynks (se også Gynekologisk cancer).

Oftest ingen symptomer, ev. litt kløe og/eller postkoital blødning. Store perianale kondylomer kan forårsake svie, smerter og ev. blødning ved defekasjon.

Hyppigste lokalisasjon hos kvinner er introitus, labiae majora og minora.. I ca. 30 % av tilfellene finnes lesjoner også på vaginalvegg, cervix, perineum, perianalt eller i analkanalen. Hos menn er hyppigste lokalisasjon preputium, penisskaftet og glans penis. I opptil 25 % av tilfellene finnes meatale og/eller intrauretrale lesjoner. Sjeldnere finnes lesjonene på, skrotalveggen, perianalt eller i analkanalen.

Det kliniske utseende er oftest tilstrekkelig for en sikker diagnose. Overdiagnostikk bør unngås. Viktige differensialdiagnoser er normal papillomatosis (kvinner) og spicula glandis (menn).

Biopsi og histologisk undersøkelse kan vise meget karakteristiske forandringer (koilocytter), noe en også kan se ved cytologiske prøver. Påvisning av HPV-DNA og typing er mulig, men slik diagnostikk er ressurskrevende. Det er hittil ikke dokumentert noen helsemessig gevinst som tilsier bruk av slik metode i vanlig klinisk praksis. HPV-test har nå erstattet cytologi som primær screeningtest for alle kvinner i livmorhalsprogrammet.

Kondylomer går i løpet av måneder til år i spontan remisjon. Behandling haster ikke og er ikke nødvendig dersom pasienten ikke har plagsomme symptomer. Det viktigste for pasienten er å få god informasjon. Behandlingsalternativene og muligheten for å avvente spontan remisjon bør alltid drøftes med pasienten. Det er viktig at pasienten forstår at kurativ behandling ikke finnes og at kondylomene kan residivere uansett hvilken behandling som forsøkes, inntil kroppens eget immunforsvar har klart å kvitte seg med viruset.

Podofyllotoksin appliseres 2 ganger daglig i 3 påfølgende dager, deretter 4 dagers opphold. Behandlingen kan gjentas i opptil 5 uker og kan også gjentas ved ev. residiv.

Imiquimod krem appliseres 3 kvelder i uken og vaskes bort etter 6–10 timer. Behandlingstid opptil 16 uker eller til kondylomene er borte.

Podofyllotoksin, imiquimod og podofyllin skal ikke brukes på lesjoner i urethra, vagina, på cervix, eller i analkanalen.

Gravide: Podofyllotoksin og imiquimod er kontraindisert og skal ikke brukes under graviditet. Det anbefales å vente til etter fødselen.

Alternative behandlingsmetoder: En rekke alternative, kirurgiske behandlingsmetoder finnes, så som kryoterapi (lokal applikasjon av flytende nitrogen), termokauterisering, eksisjon, vaporisering med CO2-laser. Ingen av disse gir særlig mye bedre resultater enn tradisjonell lokalbehandling og er aldri førstevalg ved behandling av kondylomer. Kirurgisk behandling tilbys i tilfeller der pasienten har uttalte plager og tradisjonell lokalbehandling svikter eller ikke kan benyttes.

Residiv er hyppig, men på sikt blir praktisk talt alle pasienter kvitt sine kondylomer.

Assosiasjonen til dysplasi/kreft ved enkelte HPV-typer har bidratt til at HPV-test nå har erstattet cytologi som primær screeningtest for alle kvinner i livmorhalsprogrammet. En vaksine (Cervarix) mot HPV type 16 og 18 er implementert i barnevaksinasjonsprogrammet og gis til jenter og gutter ved 12 år. Denne har vist å ha svært god beskyttelse mot dysplasi. Det er vist at to doser ved 0 og 6 mnd gir fullgod beskyttelse når gitt til barn under 14 år. For voksne og unge over 14 år anbefales tre doser (0, 2, 6 mnd). En annen vaksine på markedet, Gardasil 9, beskytter mot HPV 6, -11, -16, -18, - 31, - 33, - 45, - 52 og - 58. Indikasjon for vaksine er primært rettet mot kreftforebygging, men Gardasil vil forebygge kjønnsvorter da den også dekker 6 og 11.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Kilder (SOI)

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Åse Haugstvedt

Bachmann LH, Manhart LE, Martin DH, Seña AC, Dimitrakoff J, Jensen JS, Gaydos CA . Advances in the Understanding and Treatment of Male Urethritis. Clin Infect Dis. 2015;61 Suppl 8:S763-9.

BASHH (British Association for Sexual Health and HIV). Retningslinjer. https://www.bashh.org/resources/guidelines..

Beuman JG. Genital Herpes: A review. American Family Physician 2005; Vol 72: 1527-1534

Falk L, Coble BI, Mjörnberg PA, Fredlund H. Sampling for Chlamydia trachomatis infection - a comparison of vaginal, first-catch urine, combined vaginal and first-catch urine and endocervical sampling. Int J STD AIDS. 2010 Apr;21(4):283-7.

BMJ Best Practice. Søketekst: sexually transmitted infections. Mars 2024.

Falk L, Enger M, Jensen JS. Time to eradication of Mycoplasma genitalium after antibiotic treatment in men and women. J Antimicrob Chemother. 2015;70(11):3134-40.

Folkehelseinstituttet. Meldingspliktige sykdommer i MSIS Folkehelseinstituttet 2022

Folkehelseinstituttet. Overvåkning av seksuelt overførbare infeksjoner. Årsrapport 2022 Publisert 15.03.2023

Folkehelseinstituttet. Smittevernveilederen, e-bokversjon publisert 2013, oppdatert 13.02.2023

Garland SM, Sellors JW, Wikstrom A, Petersen CS, Aranda C, Aractingi S, Maw RD. Imiquimod 5 % cream is a safe and effective self-applied treatment for anogenital warts – results of an open-label multicentre Phase IIIB trial. Int J of STD & AIDS 2001; 12: 722-729

HELFO. Individuell stønad til ikke forhåndsgodkjente legemidler.

Helsedirektoratet. Nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten Publisert 2012 oppdatert 28. september 2023

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen. Publisert 2018: oppdatert Juni 2023

IUSTI. Current European Guidelines for the Treatment of Sexually Transmitted Infections. https://iusti.org/treatment-guidelines/

Jernberg EJN, Moi H. Mycoplasma gentalium – etiologisk agens for seksuelt overført infeksjon. Tidsskr Nor Lægeforen nr 17, 2007; 127: 2233-5

Jernberg E, Moghaddam A, Moi H. Azitromycin and moxifloxacin for microbiological cure of Mycoplasma gentalium infection: an open study. Int J of STD & AIDS 2008; 19: 676-679

Kato H, Hagihara M, Asai N, Hirai J, Yamagishi Y, Iwarmoto T, Mikamo H. A Systematic Review and Meta-Analysis of Efficacy and Safety of Azithromycin Versus Moxifloxacin for the Initial Treatment of Mycoplasma genitalium . Infection Antibiotics 2022; 11(3): 353.
doi: 10.3390/antibiotics11030353

Kong FY, Tabrizi SN, Law M, Vodstrcil LA, Chen M, Fairley CK, Guy R, Bradshaw C, Hocking JS. Azithromycin versus doxycycline for the treatment of genital chlamydia infection: a meta-analysis of randomized controlled trials. Clin Infect Dis 2014; 59:193-205

Li Y, Le WJ, Li S, Cao YP, Su XH. Meta-analysis of the efficacy of moxifloxacin in treating Mycoplasma genitalium infection. Int J STD AIDS 2017;28(11):1106-1114. doi: 10.1177/0956462416688562.

Lis R Rowhani-Rahbar A, Manhart LE. Mycoplasma genitalium Infection and Female Reproductive Tract Disease: A Meta-analysis. CID 2015; 61:418-426

Manhart LE, Jensen JS, Bradshaw CS, Golden MR, Martin DH. Efficacy of Antimicrobial Therapy for Mycoplasma genitalium Infections. Clin Infect Dis. 2015;61 Suppl 8:S802-17.

Moi H, Maltau JM. Seksuelt overførbare infeksjoner og genitale hudsykdommer. Gyldendal 2021 (4. utgave)

NORM - Norsk overvåkningssystem for antibiotikaresistens hos mikrober. https://www.unn.no/fag-og-forskning/norm-norsk-overvakingssystem-for-antibiotikaresistens-hos-mikrober

Olafiaklinikken. E-håndbok ved OUS

Patel R, Rutland E. Has episodic treatment of recurrent genital herpes come of age? Int J of STD & AIDS 2007; 18: 437-439

Salado-Rasmussen K, Jensen JS. Mycoplasma genitalium testing pattern and macrolide resistance: a Danish nationwide retrospective survey. Clin Infect Dis. 2014;59(1):24-30.

Svenska Selskapet for Dermatologi og Venereologi. Guidelines STI

Skidmore S, Horner P, Mallinson H. Testing specimens for Chlamydia trachomatis. Sex Transm Infect 2006; 82, 272-275

Tyring SK, Douglas Jr JM, Spruance SL, Esmann J. A Randomized, Placebo-Controlled Comparison of Oral Valacyclovir and Acyclovir in Immunocompetent Patients With Recurrent Genital Herpes Infections. Arh Dermatol. 1998; 134: 185-191

UpToDate. Søketekst: sexually transmitted infections. Mars 2024.

Wickstrøm A, Jensen JS. Mycoplasma genitalium: a common cause of persistent urethritis among men treated with doxycycline. Sex Transm Inf 2006; 82: 276-279

Wold C, Sorthe J, Hartgill U, Olsen A O, Moghaddam A, Reinton N. Identification of macrolide-resistant Mycoplasma genitalium using real-time PCR. J Eur Acad Dermatol Venereol. 2015 Aug;29(8):1616-20. doi: 10.1111/jdv.12963.

Hiv‑infeksjon og aids

Revidert:: 27.11.2023
Sist endret:: 21.08.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Symptomer: Primær (akutt) hiv-infeksjon med utslett, feber, faryngitt og/eller glandelsvulst er oftest mild eller feiltolkes (f. eks. som mononukleose). Primærinfeksjon bør behandles så tidlig som mulig. Ubehandlet asymptomatisk kronisk hiv-infeksjon vil over tid gi økende symptomer på immunsvikt, fra seboré, zoster, residiverende herpes simplex og trøske, til alvorligere infeksjoner med en rekke opportunistiske patogene agens. Pneumoni med Pneumocystis jiroveci er den hyppigste alvorlige komplikasjonen som tegn på utviklet aids.
Diagnostikk: Positiv hiv antigen/antistoff-kombinasjonstest er oftest positiv innen 2–6 uker etter smitte, PCR av blod enda noe før. Diagnose skal bekreftes sammen med primær resistensprofil.
Legemiddelbehandling: Alle pasienter med påvist hiv-infeksjon henvises infeksjonsspesialist og skal tilbys behandling, dersom pasienten er motivert og kan gjennomføre regelmessig medisinering. Behandling: To eller flere antiretrovirale legemidler mot hiv tas samtidig, ofte som kombinasjonstablett, for å forebygge progresjon av hiv-infeksjon. For oppfølging er det særlig viktig å sikre pasientens tilgang på medisiner, f.eks. ved reiser/ferier. Legemidlene er gratis for pasienten på blå resept § 4. Dersom diskontinuering av medisiner blir umulig å unngå, bør samtlige antiretrovirale medikamenter stoppes samtidig for å unngå resistensutvikling.
Interaksjoner med andre faste legemidler bør sjekkes (se avsnittet om Interaksjoner).

Hiv (humant immunsviktvirus) er et retrovirus som gir en kronisk livslang infeksjon. Ubehandlet fører infeksjonen vanligvis til utvikling av aids (acquired immunodeficiency syndrome), definert ved komplikasjon som indikerer utvikling av en alvorlig defekt i det cellemedierte immunforsvar. Hiv infiserer T-lymfocytter ved å feste seg primært via CD4-reseptoren, uttrykt sterkest på T-hjelpeceller. Hiv kommer intracellulært ved hjelp av kjemokinreseptorer (CCR5, ev. CXCR4) som særlig uttrykkes på aktiverte CD4 T-lymfocytter. Hiv-partikkelen inneholder revers transkriptase, som i målcellen omdanner viralt RNA til dsDNA. Hiv DNA inkorporeres i cellenes genom via hiv-integrase og kalles da provirus. I infiserte CD4-celler kan hiv forbli integrert (latent infeksjon) eller være aktivt replikerende.

Under primærinfeksjonen infiserer og dreper hiv både en stor andel av preaktiverte CD4-celler i tarmslimhinnen og hiv-spesifikke aktiverte CD4-celler. Stor primær skade på immunsystemet øker progresjonshastigheten i den påfølgende kroniske hiv-infeksjonen. Immunsystemet utvikler en viss kontroll av virusreplikasjon og med kompensatorisk økt produksjon av CD4-celler. Ubehandlet hiv-infeksjon har typisk et kontinuerlig netto CD4-tap, som skyldes både viralt og immunmediert drap av infiserte celler, men også økt apoptose sekundært til en immunologisk hyperaktivering. Fordi CD4-celler styrer og hjelper funksjonen til andre lymfocytter, slik som CD8 T-celler og B-lymfocytter, utvikles derfor gradvis en generell, vesentligst cellulær immunsvikt.

Hiv smitter gjennom blod og sekreter, oftest ved ubeskyttet seksuell aktivitet, blodsmitte, sent i graviditeten eller perinatalt. Viruset smitter relativt ineffektivt, med lang median inkubasjonstid til symptomer på immunsvikt på 5–10 år. På kanskje bortimot et sekel har hiv likevel utviklet seg fra noen enkeltstående smitteoverføringer fra sjimpanse til menneske til en human pandemi, primært med heteroseksuell smitte i Afrika. Sør for Sahara er fortsatt over 2/3 nysmittede yngre kvinner (WHO). I USA og industrialiserte land ble hiv først påvist med en epidemi blant homo-/biseksuelle menn og ved intravenøst stoffmisbruk. Smitteoverføringen i Asia og Øst-Europa har hovedsakelig vært heteroseksuell og knyttet til stoffmisbruk. Smitte via blodprodukter er nå nærmest eliminert. Aids (syndrom med avansert immunsvikt) diagnostiseres nå sjeldent i Norge.

Under graviditet smitter ca. 25 % av ubehandlede mødre sitt barn, hovedsakelig i forbindelse med fødsel, ev. i siste trimester. Også ved amming for ubehandlet mor er smittefaren til spedbarnet stor. Selv om risiko ansees som betydelig redusert for hiv-behandlet mor, har man generelt frarådet amming. Effektiv antiviral behandling i god tid før fødsel reduserer transmisjonsfrekvensen til < 1 %. Sectio anbefales for gravide som ikke har fått antiviral behandling, mens vaginal fødsel ansees trygg ved effektiv antiretroviral behandlet mor, dog med individuell vurdering og planlegging før fødsel.

Selv om flertallet av nysmittede utvikler symptomer ved primær hiv-infeksjon, er dette ofte ganske milde sykdomsbilder eller subklinisk. Noen pasienter utvikler imidlertid kraftige symptomer med et mononukleoselignende sykdomsbilde med feber, faryngitt, lymfeknutesvulst, ledd- og muskelsmerter og ev. utslett 3-6 uker etter smitte. Mye symptomer primært korrelerer med skade av immunsystemet, hvor umiddelbar innsatt behandling er viktig prognostisk. Alle pasienter går naturlig over til en asymptomatisk, kronisk hiv-infeksjon, av og til med initial generell lymfeknutesvulst. Over tid utvikles deretter gradvis symptomer på cellulær immunsvikt, fra nyoppstått seboré til oral candidiasis, oralhåret leukoplaki på siden av tungen, utbrudd av herpes zoster eller økende plager med residiverende herpes simplex-infeksjon, mens andre får uforklart feber, nattesvette, tretthet, diaré, vekttap. Risiko for pneumokokksykdom og klinisk tuberkulose øker også relativt tidlig.

Aids defineres ved første gangs forekomst hos en pasient av visse kliniske komplikasjoner forenlig med betydelig cellulær immunsvikt. Aids var tidligere en sentral surrogatmarkør i kliniske studier og epidemiologisk, men er et mindre relevant begrep nå. Den gjennomsnittlige tid fra smitte til aids hos pasienter uten antiviral behandling er beregnet til 7–10 år, men hos enkelte mye kortere. Ubehandlet vil risikoen etterhvert øke for en rekke opportunistiske patogene agens, utvikling av Kaposis sarkom eller spesielle former for lymfom. Hos pasienter som ikke har fått primærprofylakse er Pneumocystis jiroveci (carinii)-pneumoni første tegn på utviklet aids hos ca. 60 %. Alvorlige soppinfeksjoner (candida, kryptokokkmeningitt), toksoplasmose, infeksjoner med atypiske mykobakterier og cytomegalovirus (CMV)-infeksjon er også vanlig. Ubehandlet avansert hiv-infeksjon kan forårsake CNS-affeksjon med demens, enteropati og febertilstander.

Hiv-infeksjon diagnostiseres vanligvis ved laboratoriebasert påvisning av hiv-antigen eller -antistoff i en kombinert test som er positiv kort tid (2–6 uker) etter smitte. Selv-tester fra apotek påviser bare antistoffer og vil bli positiv senere, oftest innen 8–12 uker etter at pasienten er smittet. Positiv test skal konfirmeres med antistofftest utført med western blot-teknikk. Ved mistanke om nylig eksposisjon for hiv-smitte vil man kunne påvise hiv-RNA ved PCR (polymerase chain reaction) 9–11 dager etter smitte. Alle hiv-eksponerte må regnes som mulige smittebærere inntil dette er avkreftet, ev. i gjentatte prøver. Liberal testing hos risikogrupper er viktig for å detektere infeksjon og tilby behandling tidlig iht. nasjonale retningslinjer.

Ubehandlet er forløpstiden til immunsvikt svært varierende. Dødeligheten ved fullt utviklet aids er ca. 80 % etter 2 år og 100 % etter 5 år. Antiviral kombinasjonsbehandling har gitt betydelig reduksjon i sykelighet og økt levetid. Over 90 % oppnår varig legemiddelkontroll av hiv-replikasjonen, påfølgende immunologisk rekonstitusjon er tilstrekkelig for god helse og noe nær normale livsutsikter med livslang behandling. Sen oppstart med behandling eller manifest klinisk immunsvikt gir oftere dårligere regenerasjon av immunsystemet og en lavgradig, kronisk immunaktivering. Dette øker risikoen over tid for andre typer komplikasjoner, bl.a. malignitet, kardiovaskulære komplikasjoner, hypertensjon, osteoporose og metabolsk syndrom. Tidlig oppstart av behandling i asymptomatisk fase gir en viss beskyttelse mot slike komplikasjoner. Effektiv behandling stopper dessuten i praksis videre smitte.

Førstegangs konsultasjon ved nyoppdaget hiv-infeksjon skal gjøres av spesialist. Undersøkelsen inkluderer antiretroviral resistenstesting og undersøkelse for kroniske eller gjennomgåtte infeksjoner (virushepatitter, CMV, lues, toksoplasmose, tuberkulose, papillomavirus i cervix uteri) og andre seksuelt overførte infeksjoner (chlamydia, gonoré).

Iht. retningslinjer skal alle diagnostiserte tilbys antiretroviral behandling. Fordi effektiv behandling og fravær av viral resistens forutsetter regelmessig, daglig bruk, må evnen til og motivasjonen for slik gjennomføring vurderes og diskuteres med pasienten.

Raskest mulig oppstart med antiretroviral behandling er særlig viktig ved primær (akutt) hiv-infeksjon, hos pasienter med kliniske tegn på aids eller moderat immunsvikt, og for ubehandlede gravide (se www.hivfag.no).

Blodprøvekontroll av behandling har to hovedelementer: Antiviral effekt, som bedømmes ved hiv RNA-kvantitering i plasma, og bivirkningsprofil, spesielt lever- og nyre-affeksjon. I tillegg følges CD4 T celle-tallet. Klinisk oppfølgning bør også omfatte å sjekke kardiovaskulære og metabolske risikofaktorer som både kan være relatert til hiv-infeksjonen og medikamentene.

Behandling av hiv-infeksjon er et dynamisk fagfelt, jfr. regelmessig oppdaterte retningslinjer (www.hivfag.no).

I tillegg brukes antiretrovirale midler som post-eksposisjonell profylakse etter stikkskade eller høyrisikosex, ev. pre-eksposisjonell profylakse (PrEP) for utvalgte voksne pasienter med høy risiko for å smitte-eksponering (www.hivfag.no).

Det bør startes med minst 2–3 antivirale virkestoffer mot hiv. Oppstart av slik behandling er en spesialistoppgave (infeksjonslege) med vurdering av en rekke faktorer, inkl resistens og koinfeksjoner som kronisk virushepatitt B. Mest vanlig per 2024 er å ha med en integrasehemmer i kombinasjonsbehandlingen, da denne legemiddelgruppen både gir raskest fall i virus-replikasjonen og kan være trygg i en to-kombinasjons behandling.

For helsepersonell uten spesiell erfaring med behandling av hiv-infeksjon, er det spesielt to viktige faktorer i møte med slike pasienter på behandling:

Sikre kontinuiteten av pasientens tilgang på medisiner, f.eks. i ferier, på reiser etc. Legemidlene er gratis i Norge for pasienten på blå resept § 4. Dersom tilgang ikke er praktisk mulig for en periode, bør samtlige hiv-medisiner stoppes midlertidig for å unngå resistensutvikling
Sjekke legemiddelinteraksjoner ved behov for andre faste legemidler til pasienter på antiretroviral behandling. Det mest oppdaterte oppslagsstedet er HIV Drug Interactions. Noen reseptfrie preparater kan være uheldige med visse hiv-medikamenter, slik som jern, magnesium, antacida eller naturlegemidler med f. eks. Johannesurt.

Revers transkriptasehemmere finnes som nukleosidanaloger og ikke-nukleosidanaloger. Enzymet er nødvendig for nydannelsen av virus.
- Nukleosid revers transkriptasehemmere. Disse har alle høy, men ikke komplett spesifisitet for hiv-enzymet, og kan i varierende grad hemme polymeraser i cellekjerner og mitokondrier.
  Mest aktuelle anbefalte nukleosid-/nukleotider er: Tenofovir (i to ulike former, TDF og TAF), emtricitabin, lamivudin, abakavir (for HLA B*05701-negative).
- Ikke-nukleosid revers transkriptasehemmere virker direkte sterisk hemmende uten å imitere byggesteiner i DNA. Som legemiddelgruppe mer risiko for resistensutvikling ved insuffisient kombinasjonsbehandling eller monoterapi. Interaksjoner via P450-systemet gjør at man må være spesielt oppmerksom på legemiddelinteraksjoner. Mest aktuelle midler er: Rilpivirin, doravirin, etravirin og efavirenz.
Integrasehemmere hemmer primær inkorporering av hiv DNA inn i vertsgenomet og gir betydelig raskere effekt på virusreplikasjon enn de andre stoffgruppene. De aktuelle midlene er dolutegravir, kobicistat-boostret elvitegravir, raltegravir og biktegravir (i kombinasjonstablett). Kabotegravir har lang halveringstid og finnes også som injeksjonsbehandling med formål å erstatte daglige tabletter med månedlige injeksjoner, sammen med depot-injeksjon av rilpivirin.
Proteasehemmere virker på en hiv-protease som viruset trenger for oppbygning av nye viruspartikler. Proteasehemmeren ritonavir brukes nå mest i subterapeutisk lavdose, for å oppnå høyere konsentrasjoner og lengre halveringstid av andre legemidler via interaksjoner i cytokrom P450. Proteasehemmere kan gi varierende metabolske forandringer med økning av triglyserider og kolesterol samt nedsatt glukosetoleranse. Mest aktuelle midler er: Darunavir, atazanavir og lopinavir.
Andre antiretrovirale midler: Disse midlene er lite anvendt, men kan være aktuelle i visse situasjoner. Maraviroc er en fusjonshemmer som virker ved å blokkere virusets koreseptorbruk, men kun CCR5. Maraviroc kan ha betydelige interaksjoner. Fusjonshemmeren enfuvirtid må gis som daglige injeksjoner subkutant og brukes ved behandlingssvikt/resistens for andre midler. Enfuvirtid er et kortpeptid som over tid samtidig vil virke immuniserende med stor tendens til infiltratdannelser rundt innstikkstedene.

Ved tilleggsmedisinering av pasienter på hiv-terapi må interaksjonsproblematikk vurderes nøye, ev. konsultere litteratur, leger som har utstrakt erfaring med hiv-behandling, eller sjekke HIV Drug Interactions. Mange aktuelle hiv-medikamenter har farmakologiske egenskaper som disponerer for til dels betydelige interaksjoner, som kan slå begge veier. Under antiretroviral behandling er det særlig uheldig med ko-medikasjon som reduserer plasmakonsentrasjonen av et hiv-legemiddel over tid pga. stor risiko for resistensutvikling og behandlingssvikt.

Alvorlige/livstruende interaksjoner er spesielt sett ved kombinasjon av proteasehemmere/NNRTI og rifampicin, rifabutin, amiodaron, flekainid, dihydroergotamin og ergotamin, jfr. kontraindikasjoner for individuelle hiv-medikamenter.

Ved optimal behandling tilstrebes varig reduksjon av plasma-viremi til < 20 (50) kopier/ml innen 6 mnd. Og helst < 500 kopier/ml etter 3 mnd. Ved bruk av integrasehemmere er reduksjonen av viremi betydelig raskere enn for andre hiv-legemiddelgrupper.

Behandlingssvikt, målt i plasma viremi, skyldes oftest dårlig compliance, farmakokinetisk svikt (dårlig absorpsjon eller uheldige interaksjoner) og/eller resistensutvikling. Ved mistanke om resistens, spesielt ved økende hiv RNA i gjentatte prøver, bør en vurdere fornyet resistenstesting. Hiv RNA-mengden ved prøvetaking bør da oftest være > 1000 kopier/ml for å sikre sekvens av dominant, resistent stamme, ev. sjekk med laboratoriet med sensitivitetskrav.

Hyperlipidemi. Persisterende immunologisk aktivering tross hiv-behandling hos enkelte pasienter gir økt risiko for dyslipidemi, metabolsk syndrom og hjerte-kar-sykdom. Hyperlipidemi sees i tillegg også under behandling med proteasehemmere, oftest størst like etter behandlingsoppstart, og vil ofte reduseres i løpet av noen måneder. Tiltak bør diskuteres for å redusere andre risikofaktorer for kardiovaskulær sykdom (røyking, kosthold). Ved vedvarende hyperkolesterolemi vurderes endring av den antivirale medikasjon og/eller behandling med pravastatin, alternativt atorvastatin i redusert dose. Andre statiner og fibrater vil kunne gi interaksjonsproblematikk, bl.a. er simvastatin kontraindisert ved samtidig bruk av hiv proteasehemmer.
Triglyseridkonsentrasjoner over 10–15 mmol/l gir stor risiko for pankreatitt hvor man må revurdere den antivirale medikasjonen eller supplere med omega-3-fettsyrer.
Immun rekonstitusjonsassosiert inflammatorisk syndrom (IRIS). Spesielt ved uttalt immunsvikt (aids) og oppstart av effektiv antiretroviral behandling vil den ledsagende bedring av immunsystemet utløse en hyperaktivt immunrespons med både symptomer og potensiell organskade ved forekomst av andre pågående infeksjoner. Typiske eksempler er aktive infeksjoner med CMV, mykobakterier, eller kroniske virushepatitter. Vevsskade kan typisk være forverring av CMV-retinitt, febris continua ved mykobakterier eller økt biokjemisk hepatitt. IRIS er en eksklusjonsdiagnose og spesialister med erfaring bør konsulteres.
Langtidskomplikasjoner pga. hiv, alder, medisinering eller kombinasjoner av disse faktorene hos ellers effektivt behandlede pasienter må tenkes på under klinisk oppfølgning. Som pasientgruppe har pasienter med kronisk hiv-infeksjon økt risiko for kardiovaskulær sykdom, hypertensjon, nyresvikt, metabolsk syndrom, osteoporose og en viss økt risiko for malignitetsutvikling (non-aids malignitet, inkl. lymfomer og viralt assosierte kreftformer). Det er imidlertid store individuelle forskjeller i risiko og mangel på gode kliniske prediktorer.
Lipodystrofi og mitokondrietoksisitet. Langvarig behandling med visse nukleosidanaloger kan gi mitokondrieskade. Disse er mest assosiert med midler som ikke lenger brukes i Norge (særlig stavudin, ev. zidovudin) men som kan anvendes i andre deler av verden.
Alvorlig mitokondrietoksisitet kan gi laktacidose, tegn til lever- og muskelskade, polynevropati og kardiomyopati hvor man raskt bør gjøre relevant diagnostikk og revurdere legemiddelregimet.

Behandling av alvorlige opportunistiske infeksjoner ved hiv-infeksjon og avansert immunsvikt bør være en spesialistoppgave. Opportunistiske infeksjoner krever ofte spesiell diagnostikk og kompliserte behandlingsopplegg og derfor erfaring med hiv-infeksjon. I enkelte situasjoner og spesielt ved lave CD4-tall (< 200) er det klinisk nytte av primærprofylakse, spesielt mot pneumocystis-infeksjon med trimetoprim–sulfametoksazol eller dapson.

Ubehandlet hiv-infeksjon gir av og til komplikasjoner pga immunologisk dysregulering, som idiopatisk trombopeni og autoimmune fenomen. Disse bedres vanligvis ved effektiv hiv-behandling.

Human immunsvikt virus infeksjon hos barn. Generell veileder i pediatri. Helsebiblioteket. Oppdatert 2024.

Bergersen et al. Faglige retningslinjer for oppfølging og behandling av HIV. Oslo, Norge: Norsk forening for infeksjonsmedisin., 28.02.2023 [27.11.2023]. Tilgjengelig fra: www.hivfag.no

European AIDS Clinical Society. EACS Guidelines version 12.0. Brussel, Belgia: Oktober 2023 [27.11.2023]. Tilgjengelig fra: https://eacs.sanfordguide.com/

Universitetet i Liverpool. HIV Drug Interactions. Liverpool, England; 2023 [27.11.2023]. Tilgjengelig fra: www.hiv-druginteractions.org

Sepsis

Revidert:: 25.10.2023
Sist endret:: 04.01.2026

Forfattere:

Bjørn Blomberg; Hans Flaatten og Steinar Skrede

Definisjoner. Sepsis: Med sepsis forstås en livstruende organdysfunksjon utløst av en ubalansert vertsrespons på infeksjon, til skille fra infeksjon uten organsvikt. Septisk sjokk er infeksjon der sirkulasjonssvikt fører til avvik i celleresponser og metabolisme. Klinisk defineres sepsis som infeksjon, og en økning på ≥ 2 poeng i SOFA-skår brukes som indikasjon på organsvikt. Septisk sjokk defineres klinisk som sepsis med behov for vasopressor for å holde MAP (middelarterietrykk) > 65 mm Hg og der s-laktat fortsatt er > 2 mmol/l etter initial væskeresuscitering
Sepsis har ulike forløp og faser som avhenger av medfødte og ervervede vertsfaktorer (alder, immunstatus, kirurgi, medikamentell behandling) og mikrobefaktorer.
Diagnostikk. Sepsisdiagnosen stilles dersom pasienten har mistenkt eller bekreftet infeksjon (sykehistorie, klinisk, diagnostisk) og samtidig tegn på organdysfunksjon. Organdysfunksjon påvises og alvorlighetsgrad vurderes ved bruk av:
- SOFA-skår (Sequential Organ Failure Score), se SOFA – definisjoner på akutt organdysfunksjon .
- quickSOFA (qSOFA) er et enkelt skåringssystem for å risikovurdere pasienter, der en skår på ≥ 2 av 3 positive tegn gir mistanke om organdysfunksjon og risiko for død > 10 %. Det har høy spesifisitet. qSOFA brukes ikke til å diagnostisere sepsis og skal ikke benyttes som eneste skårsystem ved mistenkt sepsis på grunn av svært lav sensitivitet,

1. En akutt endring i bevissthetsnivå
2. Systolisk BT ≤ 100 mm Hg
3. Respirasjonsfrekvens ≥ 22/minutt

Til risikovurdering og for etablering av plan for rett behandlingsnivå kan eksempelvis National Early Warning Score 2 (NEWS2) benyttes sammen med qSOFA.
Legemiddelbehandling. Hos pasienter med septisk sjokk eller sannsynlig sepsis startes antibiotikabehandling så snart som mulig og innen 1 time. Hos pasienter med mulig sepsis, men uten sjokk, kan man bruke inntil 3 timer på utredning før ev. oppstart av antibiotika.
Antibiotikavalg er i henhold til Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus: standardbehandling ved ukjent fokus og etiologi: (I) benzylpenicillin i.v. 2,4 g × 6 og gentamicin i.v. 6–7 mg/kg × 1, alternativ behandling: (II) cefotaksim i.v. 2 g x 3 eller (III) piperacillin-tazobaktam i.v. 4/0,5 g x 4. Ved mistenkt anaerob infeksjon, f.eks. ved intraabdominal infeksjon, gis i tillegg til (I) eller (II): metronidazol i.v. 1,5 g x 1 ladningsdose, så i.v. 1 g x 1. Ved høy risiko for ESBL (extended-spectrum betalaktamase)-produserende bakterier, f.eks. ved infeksjon ervervet i sykehus i utlandet gis meropenem i.v. 1 g x 3. Ved septisk sjokk eller kritisk syk pasient (multiorgansvikt) er standardbehandling piperacillin-tazobaktam i.v. 4/0,5 g x 4, der første dose gis som ladningsdose over 30 min, og neste dose startes umiddelbart etter ladningsdosen. Denne og videre doser gis over 3 timer. Ved septisk sjokk og mistanke om ESBL-resistens gis meropenem i.v. 2 g x 3. Ladningsdose 1 g gis over 30 min. Neste dose startes umiddelbart etter ladningsdosen. Denne og videre doser gis over 3 timer. Antibiotikabehandling gis umiddelbart etter mikrobiologisk prøvetaking, der blodkulturer har høyeste prioritet. Antibiotikavalg avhenger av infeksjonsfokus. Der fokuset er påvist gis målrettet antibiotika. Vurder samtidig behov for sanering av infeksjonsfokus ved fjerning av katetere, andre fremmedlegemer, kirurgisk behandling, avlastning eller drenasje. Nasjonal faglig retningslinje angir situasjoner der aminoglykosider bør unngås eller behandlingsdoser justeres.
Organdysfunksjoner: Hypotensjon: Væskebehandling (mål: 30 ml/kg Ringer acetat i.l.a. de tre første timer). Vasoaktive legemidler dersom vedvarende sirkulasjonssvikt tross adekvat væskebehandling: Noradrenalin, startdose 0,05 μg/kg/minutt. Mål: systolisk BT > 90 mm Hg (MAP > 65 mm Hg), tilfredsstillende timediurese, normalisering av laktat. Annen farmakoterapi ved dårlig effekt av infeksjonsbehandling, oksygentilskudd, væskebehandling og vasoaktive legemidler: vasopressin og analoger. Blod og blodprodukter (SAG, plasma, trombocytter) ved indikasjon, spesielt ved akutt koagulopati. Insulin med glukose ved hyperglykemi (mål: blodglukose 6,1–10 mmol/l). Glukokortikoider ved vedvarende hypotensjon tross behandling med væske og vasopressor.

Sepsis er infeksjonstilstander der pasienter blir allment påvirket og utvikler organdysfunksjon som følge av infeksjonen. Med septisk sjokk forstår man infeksjon der sirkulasjonssvikt fører til avvik i celleresponser og metabolisme.Formell sepsisdiagnose stilles ved å gradere organdysfunksjon etter SOFA skår (tabell), der SOFA skår på 2 eller mer, eller økning på 2 poeng eller mer fra habitualtilstanden, definerer sepsis (se SOFA – definisjoner på akutt organdysfunksjon). Septisk sjokk defineres som hypotensjon som ikke responderer på væskebehandling med fortsatt serum laktat > 2 mmol/l, der det er behov for vasopressor for å holde middelarterietrykk > 65 mm Hg.

Man må vurdere infeksjonspasienten systematisk med tanke på organfunksjoner. Sepsis er sannsynlig dersom en pasient med infeksjon har hypotensjon, påvirket respirasjon, nedsatt bevissthet, oliguri, ikterus eller tegn til blødninger. Sepsis er vanlig og særlig høy forekomst er det blant de eldste pasientene. Demografiske forhold medfører at forekomsten er økende.

Alvorlighet av sepsis bestemmes av omfang og grad av organdysfunksjoner som hos kritisk syke pasienter i sin alminnelighet. Hvor raskt sykdommen utvikler seg avhenger bl.a. av pasientens alder, helsetilstand, immunstatus, infeksjonsfokus, mikrobiologisk etiologi, antimikrobiell resistens og av hvilke tiltak som er utført. Valg av antibiotika gjøres i henhold til Nasjonal retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus og tar utgangspunkt i klinisk diagnose og miljøet infeksjonen primært er oppstått i. Eksempelvis er nosokomialt oppstått sepsis hyppig. For noen grupper er det sammenheng mellom tid til antibiotika og utfall. I en studie av subgruppen sepsis med hypotensjon og sjokk økte dødeligheten med omtrent 7 % for hver time forsinkelse i antibiotikabehandling. Ved sjokk eller ved ny organsvikt skal antibiotika gis innen en time. Ved mistenkt sepsis uten sjokk er det rom for begrenset utredning av infeksjon, og eventuell oppstart av antibiotika kan finne sted innen 3 timer etter innleggelse, eller etter mistanken er fattet under opphold i sykehus. Ved sepsis gis antibiotika intravenøst, i høye doser og spesielt for penicilliner, med ladningsdose og hyppig nok. Behandlingen må være tilstrekkelig bredspektret når infeksjonsfokuset og den mikrobielle etiologien er ukjent. Pasienter med sepsis og uttalt organsvikt må håndteres i avdeling med erfaring og utstyr til å behandle og overvåke kritisk syke med sviktende organfunksjoner.

Sepsis er hyppig, insidensen øker i takt med at befolkningen blir eldre og er nå omtrent 1,5 per 1000 per år (sepsis med organsvikt). Sykehusdødeligheten ved sepsis med organsvikt er ca. 15 %, men over 40 % ved septisk sjokk. På verdensbasis er det estimert nær 50 millioner årlige tilfeller med sepsis. Sepsis bidrar til mer enn 10 millioner dødsfall globalt, svarende til en femtedel av alle dødsfall.

Hos omtrent 3/4 av pasientene finner man primærfokuset klinisk ved første vurdering. De fleste tilfeller er samfunnservervet. Andelen oppstått i sykehus er høy, men tallfesting er upresis. Nedre luftveier er fokus hos omtrent 50 %, abdominalfokus er hyppigere i sykehus (omtrent 30%) enn samfunnservervet sepsis (10 %), mens urinveier og bløtvev står for omtrent 20 og 5 % hver. Det er sammenheng mellom pasientens alder og årsaker til bakteriell sepsis. Hos nyfødte i første uke etter fødselen er de viktigste årsakene gruppe B-streptokokker (Streptococcus agalactiae), gramnegative intestinale stavbakterier, og Listeria monocytogenes. I småbarns- og skolealderen dominerer pneumokokker (fallende etter innføring av pneumokokkvaksinasjon) og stafylokokker, også meningokokker forekommer. Hos pasienter eldre enn 65 år dominerer Enterobacterales, samt grampositive mikrober som stafylokokker, streptokokker, enterokokker og pneumokokker. Overvåkingsdata fra NORM (NORMVET 2022) gir nasjonal oversikt over resistensforhold hos mikrober fra kliniske isolat fra blodkulturer. Data derfra viser at i blodkultur utgjør E.coli den høyeste andelen (28%), for stafylokokker (14%) er den økende, mens den er fallende for pneumokokker (3,4%). Opportunistiske mikrober er fremdeles uvanlige, men av demografiske og medisinske grunner er forekomsten noe økende. Omtrent 1/3 av pasientene får påvist etiologisk agens i blodkultur, ytterligere 1/3 av tilfellene får etiologisk diagnose gjennom andre mikrobiologiske undersøkelser, mens agens ikke påvises hos den resterende 1/3. Det er økende resistens blant gramnegative mikrober, men 95 % av både E. coli- og Klebsiella-isolater fra blodkultur er fremdeles følsomme for aminoglykosider som gentamicin. ESBL-resistens, dvs. resistens mot både penicilliner og cefalosporiner forekommer i 6 % av E. coli- og 5% av Klebsiella-isolater fra blodkultur, mens resistens mot ciprofloksasin er nå falt til rundt 8-10 % i disse mikrobene. ESBL-produserende bakterier har ofte koblet resistens mot mange andre antibiotika, inkludert ciprofloksacin. Karbapenemer er tryggeste valg og anbefalt ved høy mistanke om ESBL-resistens. I Norge er det fremdeles bare sporadiske tilfeller av penicillinresistente pneumokokker, og 99 % av gule stafylokokker fra blodkulturer er følsomme for primærmidlet kloksacillin. Forekomsten av mikrober med problematiske resistensforhold er større ved infeksjoner oppstått i sykehus enn i samfunnet.

Diagnostikk og behandling av pasienter med sepsis er tverrfaglig og må gjennomføres hurtig. Diagnosen stilles klinisk, se Definisjoner, sepsis. Organsvikt vurderes vha SOFA-skår, mens qSOFA kun er en screening på tre organfunksjoner og skal ikke brukes som eneste skårsystem ved mistenkt sepsis, se SOFA – definisjoner på akutt organdysfunksjon. Den reviderte definisjonen av septisk sjokk er:

• MAP < 65 mm Hg til tross for bruk av vasopressor og

• Vedvarende laktatverdier > 2 mmol/l til tross for adekvat væskeresuscitering

Det tas prøver til biokjemiske undersøkelser, se Aktuelle biokjemiske markører for inflammasjon og organdysfunksjon ved sepsis. Mikrobiologisk diagnostikk er svært viktig og tilstrebes gjennomført før start av antimikrobiell behandling, men kan også være aktuelt også ut i sykdomsforløpet, se Aktuelle mikrobiologiske prøver ved sepsis. Bildediagnostikk gjennomføres i henhold til klinisk indikasjon.

Behandling av sepsis har som mål å sanere tilgrunnliggende infeksjon, bevare organfunksjon, opprettholde vevsoksygenering og unngå komplikasjoner. Dødeligheten av sepsis, og særlig septisk sjokk, øker raskt ved forsinkelser i behandling med antibiotika, sanering av infeksjonsfokus eller væske- og støttebehandling. Fordi tilstanden kan forverres raskt må pasientene følges nøye.

Behandling av infeksjon. Empirisk valg av antibiotika ved alvorlig sepsis med ukjent utgangspunkt og etiologi er anført i Initiale valg og dosering av antibiotika ved sepsis med ukjent utgangspunkt og etiologi. Ved kritisk syk pasient med septisk sjokk / flerorgansvikt, er det aktuelt å vurdere bredspektret behandling som piperacillin-tazobaktam eller karbapenemer fra starten. Karbapenemer er primærvalg i mange land, men i Norge benyttes midlene først og fremst ved høy mistanke om ESBL-resistent mikrobe, ved gjennombruddsinfeksjon i sykehus, eller ved antatt terapisvikt. Det er økt risiko for infeksjoner forårsaket av ESBL-produserende bakterier dersom pasienten har hatt kjent kolonisering eller infeksjoner med ESBL-produserende bakterier siste året, har mottatt bredspektret antibiotikabehandling nylig, har hatt langvarig sykehusopphold eller omfattende abdominal kirurgi, har vært innlagt i sykehus utenfor Norden eller reist i land med høy ESBL-forekomst. I tillegg må lokale resistensforhold vektlegges.

Ved sepsis er norsk tradisjon å gi kombinasjonsbehandling med et smalspektret penicillin og aminoglykosid, ev. med tillegg av metronidazol ved mistenkt anaerob infeksjon. Dette er opprettholdt som standardbehandling i nasjonale retningslinjer for antibiotikabruk i sykehus, revidert i desember 2022.
Aminoglykosider er nefrotoksiske og bruken av dem må veies opp mot risikoen den enkelte pasienten har for utvikling av akutt nyresvikt. De bør ikke brukes om det allerede foreligger tegn på nyresvikt. Aminoglykosidenes viktigste egenskap er hurtig baktericid virkning, særlig i blodbanen. Hos mange pasienter kan kort behandlingstid med disse midlene være aktuelt, med overgang til andre midler senere. Jo kortere behandlingstid med aminoglykosider, desto mindre risiko for nyreskade.

Når bakteriologisk diagnose foreligger, ev. med resultat av resistensundersøkelse, kan kombinasjonsbehandling ofte erstattes av mer spesifikk behandling. Noen vertsavhengige og mikrobeavhengige situasjoner forutsetter bredspektret antibiotikabehandling, inkludert kombinasjonsbehandling eller særlige valg. Pasienter der antibiotikabehandling pågår eller nylig er avsluttet bør motta middel fra annen antibiotikagruppe. Stafylokokkdekning overveies for pasienter med intravenøst rusmisbruk, tidlige implantatinfeksjoner, ved bruk av langtidskatetre og hemodialyse. Det er aktuelt å justere behandling ved bærerskap med resistent mikrobe, slik som MRSA. Ved nosokomial sepsis kan mindre virulente mikrober med problematisk resistens være aktuelle, slik som enterokokker, koagulasenegative stafylokokker, Pseudomonas, Serratia, Acinetobacter og Candida. Kontakt med spesialist i infeksjonssykdommer anbefales. I Norge er det økende forekomst av antibiotikaresistente bakterier, selv om situasjonen fremdeles er gunstigere enn globalt. ESBL-produserende mikrober som også er resistente for karbapenemer, er sjelden i Norge. For empirisk valg i denne siste situasjonen henvises til spesiallitteratur. Ved mistanke om sepsis og mistanke om MRSE (hvite stafylokokker) eller MRSA anbefales tillegg av vankomycin.

Behandlingsvarigheten avgjøres på bakgrunn av en rekke faktorer og varierer fra en til flere uker. Rask identifikasjon og sanering av infeksjonsfokus bedrer overlevelsen. Mistenker man at fremmedlegemer som katetre er infiserte, må disse fjernes.
Behandling av organdysfunksjoner. Alle med sepsis har en grad av organsvikt i henhold til reviderte definisjoner. Graden av organsvikt og antall sviktende organer er avgjørende for prognosen. De vanligste organdysfunksjoner er sirkulasjonssvikt (synonymt septisk sjokk) og respirasjonssvikt. Sepsis er også den hyppigste årsaken til både akutt nyresvikt og disseminert intravaskulær koagulasjon. Akutt organsvikt/dysfunksjon baserer seg nå på bruk av SOFA-skår som vurderer seks vitale organfunksjoner.

Handlingsskjema for initialbehandling av sepsis

Akutt sirkulasjonssvikt (septisk sjokk): Hypotensjon ved sepsis skyldes en relativ hypovolemi som følge av vasodilatasjon med økt blodstrøm i huden og ekstravasering av væske pga. kapillærlekkasje. Hjertets minuttvolum (CO) økes som regel kompensatorisk, men kan falle pga. toksisk påvirkning. Pasientene er ofte mentalt påvirket (forvirring). Septisk sjokk defineres som hypotensjon (MAP < 65 mm Hg) som ikke lar seg korrigere med væskebehandling alene, men trenger vasoaktiv behandling, der serum laktat er > 2 mmol/l.
Væskebehandling: Førstelinje i behandlingen er intravenøs tilførsel av væske i form av krystalloider (se Septisk sjokk (og andre distributive sjokk)), vanligvis Ringer-acetat. Målet er Ringer-acetat 30 ml/kg i løpet av de første 1–3 timer (avhengig av klinisk respons). Albumin kan vurderes hvis behovet for væske er stort. Hydroksyetylstivelse (HES) er kontraindisert pga. økt mortalitet og nyresvikt.
Vasoaktive legemidler: Dersom vedvarende sirkulasjonssvikt tross adekvat væskebehandling, gis behandling med vasoaktive legemidler. Bruken av disse bør styres etter kontinuerlig måling av arterietrykk (intraarteriell BT-måling), ev. også etter måling av hjertets minuttvolum (CO). Noradrenalin motvirker kardilatasjon, dobutamin øker hjertets minuttvolum, mens dopamin har begge effektene avhengig av dosering. Ved bruk av dobutamin bør CO monitoreres. Noradrenalin er førstevalg, da bruk av dopamin synes å være forbundet med flere komplikasjoner og økt mortalitet. Noradrenalin er uegnet ved svært enteralt væsketap da fokus for behandlingen her er aggressiv væskebehandling med krystalloider til volumstatus er gjenopprettet. Alle vasoaktive legemidler bør gis i sentralt venekateter. En enkel oversikt over effekt av ulike vasoaktive legemidler er vist i tabellen Vasoaktive legemidler. Målet for behandlingen er systolisk BT > 90 mm Hg (MAP > 65 mm Hg), tilfredsstillende organperfusjon (timediuresemåling) og rask normalisering av laktat (< 2 mmol/l).
Blod og blodprodukter: Erytrocyttkonsentrat ved Hb < 7 g/100 ml, med målsetting 7–9 g/100 ml, med høyere verdier spesielt hos eldre. Bruk av plasma kan også være aktuelt ved koagulopati og blødning og ved spesielt store behov for væske, men da som tillegg til krystalloider (se Bruk av blod og blodprodukter). Blodplater gis ved alvorlig trombocytopeni (< 10·10⁹/l), ved blødningsrisiko og moderat trombocytopeni (< 20·10⁹/l) eller ved blødning eller behov for akutt kirurgi ved verdier < 50·10⁹/l.
Annen farmakoterapi: Vurderes hos pasienter med sepsis med dårlig effekt av initial behandling (infeksjonsbehandling, oksygentilskudd, væskebehandling og vasoaktive legemidler).
1. Vasopressin (opp til 0,04 E/minutt, el. 2,4 E/time) og analoger har vist seg effektive ved refraktære sjokk, der effekten av alfaadrenerge agonister er utilstrekkelig.
2. Insulin anbefales ved blodsukker > 10 mmol/l, med målsetting 6,1–10 mmol/l Det er behov for hyppig blodsukkerkontroll i denne fasen.
3. Glukokortikoider (Solu-Cortef 50 mg i.v x 4) kan gis ved vedvarende hypotensjon tross behandling med væske og vasopressor. Det skal ikke brukes rutinemessig ved septisk sjokk, da dette ikke gir terapeutisk gevinst. Glukokortikoider benyttes fortrinnsvis i tidlige faser av sepsis. Doser > 300 mg/døgn frarådes. ACTH stimuleringstest anbefales ikke rutinemessig.
4. Normalt humant immunglobulin til intravenøst bruk (IVIG) har ikke dokumentert effekt på overlevelse ved sepsis generelt, men er anbefalt ved septisk sjokk forårsaket av Streptococcus pyogenes (gruppe A streptokokker). Det vises til Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus og spesiallitteratur.
Akutt respirasjonssvikt. Akutt hypoksisk respirasjonssvikt (type 1) kjennetegnes av takypné (respirasjonsfrekvens > 20) og hypoksemi (pO₂(a) < 8 kPa eller sO₂(a) < 90 % i romluft, eller pO₂(a)/FiO₂ < 53,3 kPa). Respirasjonssvikt graderes etter SOFA-skår. Mild respirasjonssvikt behandles med oksygen (2–10 l/min) på nesekateter eller maske, eventuelt høy flow nasal oksygen . Ved mer uttalt respirasjonssvikt brukes ventilasjonsstøtte med CPAP (kontinuerlig positivt luftveistrykk, anbefalt innstilling ved oppstart: 5 cm H₂O mottrykk og FiO₂(I) 0,5). Dersom pasienten blir trett/utslitt eller stiger i respirasjonsfrekvens, pCO₂(a) eller laktat, vurder BiPAP eller intubering og konvensjonell respiratorbehandling. Målet er pO₂(a) > 9 kPa og sO₂(a) > 90 %.
Akutt nyresvikt. Nyresvikt kan inntre tidlig under sepsis og kjennetegnes av lav timediurese (< 0,5 ml/kg/t) til tross for adekvat væskebehandling og bruk av vasoaktive legemidler, samt med økning i s-kreatinin og graderes etter SOFA-skår (fra kreatinin > 110 µmol/l og diurese < 500 ml/døgn). Pasienter med sepsis skal ha urinkateter for monitorering av timediurese. Haste-indikasjoner for oppstart av nyreerstattende behandling (Dialyse og filtrasjon) er hyperkalemi (s-kalium > 6 mmol/l), økende metabolsk acidose (pH < 7,15) eller lungeødem pga. akutt overhydrering. All behandling og diagnostikk som medfører risiko for ytterligere nyreskade (kontrastmidler, aminoglykosider, Hydroksyetyl stivelse (HES) vurderes kritisk.
Akutt koagulopati. Ved akutt disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC) ses foruten trombopeni også lave nivåer (forbruk) av fibrinogen, samt forhøyet D-dimer, INR (> 1,5) og aPTT (> 60). Sepsis er viktigste årsak til akutt DIC. Kliniske tegn er petekkier, ekkymoser, hudblødninger, samt sivblødning fra slimhinner, etter prøvetaking og ved anleggelse av venekanyle. Behandlingen er tilførsel av koagulasjonsfaktorer og trombocytter.

NORM-VET 2022 – Usage of antimicrobial agents and occurence of antimicrobial resistance in Norway

Evans L, Rhodes A, Alhazzani W, et al. Surviving Sepsis Campaign: International Guidelines for Management of Sepsis and Septic Shock 2021. Crit Care Med 2021 Vol. 49 Issue 11 Pages e1063-e1143

Karlsen E et al. Skåringsverktøy for tidlig oppdagelse av sepsis på sengepost. Tidsskr Nor Lægeforening, 2023

Kumar A, Roberts D, Wood KE, Light B, Parrillo JE, et al: Duration of hypotension before initiation of effective antimicrobial therapy is the critical determinant of survival in human septic shock. Crit Care Med 2006;34:1589-1596

Rudd KE, Johnson SC, Agesa KM et al. Global, regional, and national sepsis incidence and mortality, 1990-2017: analysis for the Global Burden of Disease Study. Lancet 2020 Vol. 395 Issue 10219 Pages 200-211

Singer M, Deutschman CS, Seymour CW et al. The Third International Consensus Definitions for Sepsis and Septic Shock (Sepsis-3). JAMA 2016; 315: 801-10

Svenska infektionsläkarföreningen. Vårdprogram. Sepsis och septisk chock.

Underkapitler

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Initiale valg og dosering av antibiotika ved sepsis med ukjent utgangspunkt og etiologi

Sist endret:: 24.06.2026

Forfattere:

Bjørn Blomberg; Hans Flaatten og Steinar Skrede

Initiale valg og dosering av antibiotika ved sepsis med ukjent utgangspunkt og etiologi*
Standardregime	1. Benzylpenicillin 2,4–3 g i.v. × 4–6 og gentamicin 5–7 mg/kg i.v. × 1^b 2. Piperacillin-tazobaktam 4 g i.v. x 3–4 3. Cefotaksim 2 g i.v. x 3
Ved mistenkt anaerob infeksjon gis i tillegg	Metronidazol 500 mg i.v. × 3 eller 1,5 g p.o. x 1
Ved penicillinallergi, unntatt straksallergi	Cefotaksim 2 g i.v. × 3 Ved mistenkt anaerob infeksjon, i kombinasjon med metronidazol.
Ved straksallergi mot penicillin	Klindamycin 600 i.v. × 3–4 og gentamicin 5–7 mg/kg i.v. × 1^a
Ved kontraindikasjon mot aminoglykosid	1. Piperacillin-tazobaktam 2. Cefotaksim 3. Penicillin + ciprofloksacin Dosert etter nyrefunksjon
Ved behandlingssvikt eller mistanke om infeksjon med multiresistent mikrobe, f.eks. ved infeksjon ervervet i utenlandsk sykehus	Meropenem 500 mg–1 g i.v. × 3

*For behandling av sepsis med kjent infeksjonsfokus, se retningslinjer for infeksjon i respektive organsystem

a. Første dose kan beregnes på grunnlag av pasientens kreatininclearance. Der den er ukjent, gis første dose som angitt for normal nyrefunksjon første døgn. Ved kreatininclearance < 30 ml/minutt foretrekkes andre midler enn aminoglykosider. Indikasjon for og dosering av aminoglykosider skal følges opp meget tett. Doseres vanligvis en gang i døgnet

Vasoaktive legemidler

Sist endret:: 24.06.2026

Forfattere:

Bjørn Blomberg; Hans Flaatten og Steinar Skrede

Vasoaktive legemidler
Virkestoff	Reseptor	Startdose	Klinisk effekt
Noradrenalin	α-agonist	0,05 μg/kg/minutt	Vasokonstriksjon
Adrenalin	α- og β-agonist	0,05 μg/kg/minutt	Vasokonstriksjon, økt CO^a , takykardi
Dopamin	α- og β-agonist + dopaminerg agonist	5 μg/kg/minutt	Vasokonstriksjon, økt CO^a , takykardi
Dobutamin	β-agonist	1–2 μg/kg/minutt	Vasodilatasjon, økt CO^a , takykardi

a. CO = cardiac output, hjertets minuttvolum

Definisjoner, sepsis

Sist endret:: 24.06.2026

Forfattere:

Bjørn Blomberg; Hans Flaatten og Steinar Skrede

Definisjoner, sepsis
Tilstand	Funn
Infeksjon	Stilles på vanlige kliniske kriterier basert på sykehistorie, kliniske funn og diagnostiske tester
Bakteriemi	Vekst av mikroorganisme i blodkultur
Sepsis	Klinisk infeksjon og organdysfunksjon målt med qSOFA eller SOFA
Septisk sjokk	MAP^a< 65 mmHg til tross for vasopressor og laktat ≥ 2 mmol/l til tross for adekvat væskeresucitering

a. Middelarterietrykk

SOFA – definisjoner på akutt organdysfunksjon

Sist endret:: 24.06.2026

Forfattere:

Bjørn Blomberg; Hans Flaatten og Steinar Skrede

SOFA – definisjoner på akutt organdysfunksjon
Grad	Sirkulasjon	Respirasjon	Nyrefunksjon	CNS	Koagulasjon	Lever
	MAP og vasopressor	O₂-ratio kPa	Kreatinin/ DU	GCS	TPK x 10³/μl	Bilirubin μmol/l
0	MAP ≥ 65	> 53	< 110	15	> 150	< 20
1	MAP < 65	39,9–53	110–171	13–14	< 150	> 20
2	DA < 5 µg/kg/t	26,6–39,9	171–300	10–12	< 100	> 33
3	DA ≥ 5 µg; /NA/A < 0,1 µg	13,3–26,6	300 µM /< 500 ml	6–9	< 50	> 102
4	NA/A ≥ 0,1 ug/kg/t	< 13,3	440 µM /< 200 ml	< 6	< 20	> 204

SOFA = Sequential Organ Failure Score
MAP = Middelarterietrykk,
DA = Dopamin,
NA = Noradrenalin,
A = Adrenalin,
DU = Døgnurin,
GCS = Glasgow coma scale,
TPK = Trombocytter

Aktuelle biokjemiske markører for inflammasjon og organdysfunksjon ved sepsis

Sist endret:: 24.06.2026

Forfattere:

Bjørn Blomberg; Hans Flaatten og Steinar Skrede

Aktuelle biokjemiske markører for inflammasjon og organdysfunksjon ved sepsis
Organsystem	Markører
Hematologi	Hemoglobin, erytrocytt volumfraksjon (EVF), levkocytter med differensialtelling, trombocytter
Koagulasjon	INR, fibrinogen, fibrindegraderingsprodukter (D-dimer), aktivert partiell tromboplastintid (APTT)
Inflammasjons- markører	C-reaktivt protein (CRP), ev. prokalsitonin (PCT)
Nyrer/ elektrolytter	Na, K, Ca, kreatinin, karbamid
Enzymer	LD, CK, ALP, GT, ALAT
Andre	Glukose, albumin, bilirubiner, blodgass, laktat

Aktuelle mikrobiologiske prøver ved sepsis

Sist endret:: 24.06.2026

Forfattere:

Bjørn Blomberg; Hans Flaatten og Steinar Skrede

Aktuelle mikrobiologiske prøver ved sepsis
Materiale	Prøver
Blod	Blodkulturer. To sett før behandling startes
Urin	Strimmeltest Dyrkning Mikroskopi
Øvrige prøver	Avhengig av kliniske symptomer og funn: - Dyp neseprøve til PCR-undersøkelse - Halsprøve til dyrking ved mistenkt meningokokk- eller streptokokksykdom og ved nedre luftveissymptomer - Ekspektorat kan overveies ved nedre luftveisinfeksjon. BAL, steril børste. - Urin til undersøkelse av pneumokokk- og legionellaantigen ved pneumoni - Spinalvæske til mikroskopi, kjemisk undersøkelse, dyrking og PCR-undersøkelse - Avføring til dyrking av patogene tarmbakterier, Clostridium difficile toksinanalyse - Punktat fra abscess til gramfarging og dyrking

Akutt bakteriell meningitt

Revidert:: 30.08.2023
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Steinar Skrede

Symptomer:
Triaden feber, nakke- og ryggstivhet og endret mental status hos ca. 50 %.
Mer enn 95 % har to av fire av følgende tegn: feber, hodepine, nakkestivhet, påvirket mental status.
Spedbarn kan ha lite spesifikke symptomer; redusert sugeevne, økt irritabilitet, påfallende slapphet og redusert kontakt. De fleste har feber.
Diagnostikk:
Lab: levkocytter, CRP, hematologisk status, kreatinin, elektrolytter, glukose, INR og APTT, s- og u-osmolalitet, blodgass.
Blodkultur: To sett.
Lumbalpunksjon: Trykkmåling i sideleie.
Spesifikke spinalvæskeundersøkelser: levkocytter, protein, glukose, bakteriologisk dyrking, mikroskopi, antigentester, PCR-undersøkelser.
Urin pneumokokk antigentest.
Nese- og halsprøve til dyrking.
Borrelia Ig-bestemmelse i serum og spinalvæske eller undersøkelser med tanke på mykobakterier.
Indikasjon for CT cerebrum: immunsvekket pasient, CNS-sykdom i sykehistorien, nyoppståtte kramper, samt mistanke om romoppfyllende prosess, hjerneblødning eller hjerneinfarkt.
CT caput kan også påvise pussfylte hulrom ved sinusitt, otitt og mastoiditt.
Legemiddelbehandling:Indikasjonen er mistenkt bakteriell meningitt.
- Empirisk antibiotikavalg ved akutt bakteriell meningitt med ukjent etiologi er i henhold til nasjonal faglig retningslinje for valg av antibiotika ampicillin i.v. 3 g x 4 i kombinasjon med cefotaksim i.v. 3 g x 4.
- Ceftriakson i.v. 4 g x 1 i ladningsdose er likeverdig til cefotaksim. Etter dette doseres ceftriakson i.v. 2 g x 2. Behandlingstid 14 dager.
- Ved risiko for mikrobeårsak med penicillin- eller cefotaksimresistens etter nylig opphold i områder med høy forekomst av dette, legges vankomycin til.
- Ved ukjent etiologi og immunsuppresjon, eller ved allergi mot penicillin unntatt straksallergi, gis meropenem i.v. 2 g x 3.
- Deksametason (0,15 mg/kg inntil maksimalt 10 mg i første dose) gis 2–15 minutter før første antibiotikadose til voksne med samfunnservervet meningitt.
Indikasjonen for fortsatt behandling etter første dose (dosering som over, inntil 10 mg i.v. x 4) er påvist eller sannsynlig pneumokokk- eller Haemophilus influenzae-meningitt. Behandlingstid for deksametason er 4 døgn.

Akutt bakteriell meningitt, hjernehinnebetennelse, er anatomisk definert som en infeksjon i hjernens myke bindevevshinner pia mater, årehinnen eller arachnoidea, spindelvevshinnen. Infeksjonen kan sekundært affisere kortikale og subkortikale strukturer og hjernenerver.

Klinisk er hjernehinnebetennelse en akutt infeksjon som utvikler seg over timer til få dager, avhengig av vertsfaktorer som alder og immunstatus, samt av egenskapene til etiologisk agens.

Mer enn halvparten av voksne pasienter med meningitt ervervet i samfunnet har symptomer av mindre enn ett døgns varighet ved innleggelse.

Det er en klar sammenheng mellom pasientens alder, den kliniske situasjonen og bakteriell etiologi.

Når pasienten er < 1 måned gammel forekommer hyppigst Streptococcus agalactiae (gruppe B streptokokker), E. coli, Listeria monocytogenes eller Klebsiella species. For barn 1 mnd–2 år gamle er Streptococcus pneumoniae (pneumokokker) og Neisseria meningitidis (meningokokker) hyppigste årsaker. Gruppe B streptokokker, Haemophilus influenzae og E.coli sees også.

I aldersgruppen 2–50 år er pneumokokker hyppigst, fulgt av meningokokker.

For pasienter over 50 år er pneumokokker dominerende etiologiske agens.

Det er i 2021 i Norge påvist resistens for penicillin i 0,6 % av pneumokokkisolater fra blodkultur eller spinalvæske. Meningokokker er nest hyppigste årsak, mens Listeria, gruppe B streptokokker og gramnegative intestinale stavbakterier ses sjeldnere.

Meningitt med Listeria monocytogenes forekommer først og fremst hos pasienter med

- immunsuppressive tilstander,

- predninsolonbehandling,

- ved ukontrollert diabetes mellitus, samt ved

- kronisk nyre- eller leversykdom og

- må utelukkes ved meningitt hos gravide.

For pasienter med nevrokirurgiske tilstander er årsakene luftveispatogene mikrober eller mikrober typiske for sykehusinfeksjoner. Infeksjoner ved fraktur av basis cranii skyldes oftest pneumokokker, H. influenzae eller Streptococcus pyogenes.

Ved penetrerende hodetraume eller kraniotomi er de mest aktuelle mikrobene ved meningitt Staphylococcus aureus, koagulasenegative stafylokokker eller aerobe gramnegative intestinale stavbakterier.

Risiko for problematiske resistensforhold avhenger mest av om infeksjonen er oppstått i eller utenfor sykehus.

Akutt bakteriell meningitt er ikke meldepliktig, og nasjonale data om forekomst er omtrentlige. Introduksjon i barnevaksinasjonsprogrammet av vaksinene mot Haemophilus influenzae type b og mot pneumokokker har bidratt til redusert forekomst blant både pediatriske og voksne pasienter. Estimert insidens er i dag ca. 2 tilfeller/100 000 innbyggere/år.

Mens tilstanden tidligere oftest rammet barn, opptrer den nå oftest blant voksne. Det er blant voksne sterk sammenheng mellom høy alder og forekomst.

Pneumokokker er hyppigste agens i alle aldersgrupper, med unntak av de aller yngste barna.

Systemisk meningokokksykdom forekommer oftest hos unge voksne, som enkeltstående tilfeller, men kan komme i klynger av assosierte tilfeller i mindre miljø.

For immunsupprimerte er aktuelle agens Listeria monocytogenes eller Pseudomonas aeruginosa.

I sentra med nevrokirurgisk virksomhet er nosokomial meningitt også viktig.

Det er flere mekanismer for utvikling av akutt bakteriell meningitt:

Nasofarynks kan koloniseres, med påfølgende invasjon av bakterier i blodbanen og siden også av sentralnervesystemet.
Sentralnervesystemet kan invaderes som følge av bakteriemi fra en lokalisert infeksjon utenfor hjernehinnene.
Man kan få direkte invasjon av mikrober fra et primærfokus, slik som ved sinusitt og mastoiditt.

Omtrent 3/4 av pasienter med pneumokokkmeningitt har primærfokus i luftveiene.

Direkte invasjon skjer også ved nevrokirurgiske tilstander eller etter invasive prosedyrer.

For nyfødte som utvikler meningitt i første leveuke er fødselskomplikasjoner en hyppig årsak, mens etter spedbarnsperioden følger meningitt hyppigst etter dråpesmitte.

De klassiske tre symptomer ved meningitt er

- feber,

- nakke- og ryggstivhet og

- endret mental status.

Denne triaden påvises hos bare halvparten av voksne pasienter.

Ved fravær av ett av disse symptomene skal tilstanden like fullt overveies, særlig dersom det er rask utvikling av tilstanden.

Nesten alle (> 95%) har to av fire av de følgende symptomene: feber, hodepine, nakkestivhet eller påvirket mental status. Fravær av disse fire nærmest utelukker tilstanden.

Listeriameningitt rammer oftest immunsvekkede pasienter. I denne gruppen er feber, endret sensorium, kramper eller asymmetriske hjernenerveutfall tidlige symptomer, mens hodepine forekommer mindre hyppig og atypisk presentasjon vanligere. Rhombencefalitt med ataksi, hjernenervepareser og/eller nystagmus forekommer.

Spedbarn kan ha lite spesifikke symptomer; redusert sugeevne, økt irritabilitet, uspesifiserte respirasjonsbesvær, påfallende slapphet og redusert kontakt. Blant øvrige uspesifikke symptomer er gulping/brekninger og dehydreringstegn.

Temperaturlabilitet; feber kan være tilstede, men de kan være både afebrile og hypoterme.

Nakke- og ryggstivhet eller økt fontanelletrykk er andre tegn som kan opptre, men kan også mangle.

Takypné og kramper er mer spesifikke symptomer på alvorlig systemisk infeksjon som meningitt og kan opptre alene uten øvrige symptomer og tegn.

Brudzinskis og Kernigs tester har i dagens situasjon lav sensitivitet, til skille fra da de ble utviklet.

Den viktigste differensialdiagnosen til akutt bakteriell meningitt er viral meningitt, som trolig har omtrent rundt 10 ganger høyere insidens.

Et hovedskille fra pasienter med akutt bakteriell meningitt er at de med virusmeningitt vanligvis er mindre allment påvirket. Videre er det mer uttalt sesongvariasjon ved akutt viral meningitt.

Diagnosen baseres på anamnese, kliniske funn og resultatene av supplerende undersøkelser:

- Klinisk biokjemiske analyser av perifert blod inkluderer levkocytter, differensialtelling, CRP, hematologisk status, kreatinin, elektrolytter, glukose, INR og APTT.

- Serum- og urinosmolalitet bør analyseres.

- Blodgassundersøkelse skal utføres.

- Det er obligatorisk med to sett blodkulturer. I dagens situasjon er disse svært ofte positive (hos mer enn 2/3).

- Sentralt i diagnostikken er lumbalpunksjon. Det skal utføres trykkmåling i sideleie og spesifikke spinalvæskeundersøkelser (se punkt b i avsnittet under).

- Urin pneumokokk antigentest bør utføres.

- Neseprøve til dyrkning anbefales ved mistanke om pneumokokker, meningokokker eller Haemophilus influenzae.

- Ved mistanke om meningokokksykdom utføres også dyrkingsundersøkelse av halsprøve.

- Ved paracentese grunnet otitis media eller ved kirurgisk drenasje av bihuler anbefales dyrkingsundersøkelse av pussprøver.

Lumbalpunksjon.
Lumbalpunksjon (LP) skal som hovedregel utføres, med kortest mulig forsinkelse. Det er ikke obligatorisk å utføre oftalmoskopi, da svært få pasienter har papilleødem i akuttfasen. Det vektlegges imidlertid sterkt at man gjør en risikovurdering med tanke på økt intrakranielt trykk.
LP er kontraindisert ved påvist eller klinisk mistenkt supratentoriell ekspansiv prosess, tegn til herniering, bevisstløshet, ekstensjonsspasmer, raskt fallende bevissthet, sterk uro og agitasjon, lysstive pupiller, høyt systolisk blodtrykk og relativ bradykardi, samt pågående eller repeterte kramper.
Klinisk vurdering er her trolig av større nytte enn (potensielt negativt) resultat av CT cerebrum.
Tilsvarende skal det ikke utføres LP ved mistenkt:

- ryggmargskompresjon,
- gjennom lokalt infisert bløtvev eller
- ved blødningstendens (trombocytter < 30·10⁹/l, INR > 1,6).
Repeterte LP er sjelden aktuelt, men kan være nyttig ved fravær av bedring etter 2 døgn, samt ved uventet forløp blant tilfeller med etiologi med påvist problematisk resistens.
Ved infeksjoner etter nevrokirugi eller hodetraumer utføres repetert dyrkning, og behandlingsvarighet styres etter tid for første negative dyrkning.
Spinalvæskeundersøkelse.
Det skal bestemmes levkocytter med differensialtelling, konsentrasjonsmålinger av protein, glukose og bestemmelse av forholdet mellom konsentrasjonene av glukose i spinalvæske og perifert blod (ratio normalt > 0,6).
Det skal utføres bakteriologisk dyrking, samt mikroskopi av gramfarget eller acridinorangefarget preparat.
Sensitiviteten ved mikroskopi er avhengig av fargemetode, etiologien og erfaringen til undersøkeren og er derfor variabel.
Undersøkelse av gramfarget prøve er mest sensitiv ved meningitt med pneumokokker.
Ved dyrkningsnegativ prøve kan det utføres spesifikk PCR eller 16S rDNA PCR og sekvenseringsundersøkelse med tanke på bakteriell etiologi.
PCR-undersøkelser med tanke på virusetiologi (HSV1, HSV2, VZV, enterovirus) er aktuelt.
Det må tas stilling til om man vil utføre Borrelia Ig-bestemmelse i serum og spinalvæske eller spesifikke undersøkelser med tanke på mykobakterier.
Radiologisk diagnostikk.
Det er ikke indikasjon for CT cerebrum som screeningundersøkelse.
CT cerebrum må ikke forsinke oppstart av behandlingen.
Det er indikasjon for CT dersom pasienten er:
- immunsvekket,
- ved CNS-sykdom i sykehistorien,
- nyoppståtte kramper,
- papilleødem,
- endret mental status eller
- fokale nevrologiske utfall.
Om det utføres CT anbefales at man først gjennomfører klinisk undersøkelse, tar blodkulturer, starter behandling med deksametason og antibiotika, for så å utføre CT. Når den er utført, tar man på nytt stilling til om man skal utføre LP.

Indikasjonen for empirisk behandling er mistenkt bakteriell meningitt.

Baktericide antibiotika gis intravenøst snarest mulig, og innen 30 minutter, og i så store doser at man oppnår høye konsentrasjoner i cerebrospinalvæske.

Man oppnår vedvarende høye konsentrasjoner ved enten å dosere hyppig eller benytte midler med lang halveringstid. Initialt er kombinasjonen av to antibakterielle midler å foretrekke.

Primærbehandling må ha effekt mot pneumokokker, meningokokker og H. influenzae. Det anbefales at man ved samfunnservervet meningitt hos immunsvekkete og hos alle pasienter > 50 år gir behandling som er effektiv også mot Listeria monocytogenes. Dette oppnår man ved å behandle med ampicillin, i kombinasjon med et 3. generasjons cefalosporin. De generelle prinsippene for behandling er de samme ved nosokomial meningitt. Da er førstevalg vankomycin og cefotaksim. Valg av doser er angitt for voksen pasient med normal lever- og nyrefunksjon.

Behandling med glukokortikoider gis initialt til alle med samfunnservervet meningitt og opprettholdes som hovedregel i 4 døgn dersom pneumokokker og ev. H.influenzae påvises.

Deksametason i.v. 10 mg x 4 (ev. vektbasert i.v. 0,15 mg/kg x 4, inntil 10 mg per dose).

Glukokortikoider gis som hovedregel rett før eller samtidig med første dose antibiotika, men har effekt når gitt inntil 4 timer etter antibiotika.

Antibiotikabehandling ved ukjent etiologi, fra samfunnet
Til dette velges kombinasjonen av ampicillin og et 3. generasjons cefalosporin.
Se Empirisk antibiotikavalg ved akutt bakteriell meningitt med ukjent etiologi.
Kombinasjonen ampicillin i.v. 3 g x 4 og cefotaksim i.v. 3 g x 4 dekker nesten alle etiologier ved samfunnservervet bakteriell meningitt.
Ceftriakson i.v. 4 g x 1 som ladningsdose, etterfulgt av i.v. 2 g x 2 er fullverdig alternativ til cefotaksim.
Ved risiko for penicillin- eller cefotaksimresistens etter nylig opphold i områder med høy forekomst av dette, legges vankomycin til. Vankomycin må doseres høyere ved infeksjoner i sentralnervesystemet enn ved øvrige indikasjoner. Først gis ladningsdose i.v. 30 mg/kg, fulgt av i.v. 15 mg/kg x 3.
Ved immunsuppresjon eller allergi, men ikke straksallergi mot penicillin kan meropenem i.v. 2 g x 3 gis.
Ved straksallergi mot penicillin gis vankomycin i.v. i kombinasjon med ciprofloksacin i.v. 400 mg x 3, etterfulgt av vankomycin i.v. og trimetoprim-sulfametoksazol i.v 5/25 mg/kg x 3.
Alternativ ved straksallergi mot penicillin er trippelkombinasjonen ciprofloksacin, trimetoprim-sulfametoksazol og linezolid i.v. 600 mg x 2.
Se også avsnittet om bruk av kortikosteroider ved meningitt, punkt 6 nedenfor.
Antibiotikabehandling ved påvist etiologi i henhold til nasjonal retningslinje Se Antibiotikavalg ved akutt bakteriell meningitt med kjent etiologi.
1. Pneumokokkmeningitt
  Pneumokokkinfeksjon i sentralnervesystemet behandles noe ulikt annen invasiv pneumokokksykdom. Valg av behandling foretas på bakgrunn av bestemmelse av minste hemmende konsentrasjoner (MIC-verdier) for penicillin eller cefalosporiner.
  Ved penicillin MIC ≤ 0,06 mg/l er benzylpenicillin i.v. 3 g x 4 førstevalg.
  Ved penicillin MIC > 0,06 mg/l gis cefotaksim i.v. 3 g x 4.
  Alternativ til cefotaksim er ceftriakson i.v. 4 g x 1 i ladningsdose etterfulgt av i.v. 2 g x 2.
  Ved cefalosporin MIC > 0,5 mg/l gis vankomycin i.v. ladningsdose 30 mg/kg, etterfulgt av 15 mg/kg x 3, i kombinasjon med cefotaksim i.v. som over.
  Alternativ til cefotaksim er ceftriakson i.v..
  Ved penicillinallergi velges meropenem i.v. 2 g x 3. Dette gjelder også alvorlig allergi, men ikke penicillin straksallergi. Da gis vankomycin i.v (første dose som ladningsdose), i kombinasjon med rifampicin i.v. 600 mg x 1. Vankomycin skal ikke brukes i monoterapi.
  Behandlingstid ved ukomplisert forløp er 12 dager.
2. Meningokokkmeningitt
  Standardbehandling ved meningokokkmeningitt er benzylpenicillin i.v. 3 g x 4.
  I Norge er det variabel forekomst av meningokokker med nedsatt følsomhet for penicillin (MIC > 0,06 mg/l).
  Førstevalg er cefotaksim i.v. 3 g x 4, alternativt ceftriakson i.v. 4 g x 1 i ladningsdose etterfulgt av i.v. 2 g x 2.
  Ved straksallergi mot penicillin gis ciprofloksacin i.v. 400 mg x 3.
  Behandlingstid ved ukomplisert forløp er 7 dager. Det vises for øvrig til avsnittet om tiltak ved tilfeller med meningokokksykdom, se avsnittet under; Akutt bakteriell meningitt.
3. Haemophilus influenzae
  Standardbehandling ved H. influenzae er cefotaksim i.v. 3 g x 4.
  Alternativ er ceftriakson i.v. 4 g x 1 i ladningsdose, etterfulgt av i.v. 2 g x 2.
  Deeskalering med ampicillin er ikke lenger anbefalt grunnet økende forekomst av resistens, samt fravær av brytningspunkt for ampicillin.
  Ved straksallergi mot penicillin velges ciprofloksacin i.v. 400 mg x 3.
  Behandlingstid ved ukomplisert forløp er 7 dager.
4. Listeria monocytogenes
  Ved ukomplisert forløp gis ampicillin i.v. 3 g x 4.
  Ved straksallergi mot penicillin gis trimetoprim-sulfametoksazol i.v. 5/25 mg/kg x 3. Det kan vurderes tillegg av aminoglykosid den første uken.
  Cefalosporiner er inaktive in vitro og klinisk uvirksomme.
  Behandlingstiden ved ukompliserte tilfeller er 21 dager.
5. Antibiotikabehandling ved infeksjoner i sentralnervesystemet etter nevrokirurgi eller hodetraume Standardbehandling er vankomycin, der første dose er ladningsdose i.v. 30 mg/kg x 1, etterfulgt av i.v. 15 mg/kg x 3, i kombinasjon med cefotaksim i.v. 3 g x 4.
  Likeverdig alternativ til cefotaksim er ceftriakson i.v. 4 g x 1 som ladningsdose, etterfulgt av i.v. 2 g x 2.
  Alternativ er kombinasjonen av kefalosporin som over og linezolid i.v. 600 mg x 2.
  Ved kompliserende forhold benyttes midler som også har aktivitet mot gramnegative stavbakterier.
  Med kompliserende forhold menes tidligere behandling i sykehus med bredspektrede antibiotika, infeksjon etter langvarig opphold i sykehus eller innleggelse fra utenlandsk sykehus. I denne situasjonen dekkes det også for Pseudomonas aeruginosa og gis meropenem i.v. 1 g x 1 som ladningsdose, etterfulgt av i.v. 2 g x 3, i kombinasjon med vankomycin dosert som tidligere beskrevet, for å dekke andre agens. Kontakt infeksjonsmedisiner.
  Infeksjonskomplikasjoner ved behandling med eksternt ventrikkeldren (EVD) er ikke sjelden, mens forekomsten av meningitt etter kraniotomi eller ved endonasal kirurgi er lav (ca. 1%).
  Nevrokirurgisk behandlede pasienter med akutt meningitt har ofte lite spesifikke symptomer, eller forverring av allerede etablerte symptomer.
  Det er mistanke ved uventet klinisk forløp, fallende bevissthet i fravær av annen årsak, vedvarende feber, fravær av annen infeksjonsårsak, samt spinalvæskefunn forenlig med infeksjon i sentralnervesystemet.
  EVD benyttes som behandling ved intrakranielle blødninger med sekundær hydrocefalusutvikling eller til bruk ved invasiv overvåkning av intrakranielt trykk. Dren kan være forhåndsimpregnert med antibiotika, oftest med grampositivt behandlingsspekter.
  Standardbehandling av infeksjoner i CNS etter nevrokirurgi, hodetraumer eller EVD infeksjon er cefotaksim i.v. 3 g x 4 og vankomycin i.v. 30 mg ladningsdose, etterfulgt av i.v. 15 mg/kg x 3. Intratekal antibiotika i tillegg til systemisk behandling er aktuelt ved fortsatt behov for dren, se eget avsnitt.
  
  Infiserte implanter fjernes som hovedregel, også ved lokal infeksjon rundt implantater i hud.
Antibiotikabehandling ved akutt bakteriell meningitt med påvist etiologi, ikke omtalt i nasjonal retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus
1. Streptococcus agalactiae
  Standardbehandling av S. agalactia (gruppe B-streptokker) er benzylpenicillin. Tillegg av gentamicin overveies.
  Alternativer kan være monoterapi med cefotaksim i.v. eller ceftriakson i.v.
  Ved straksallergi mot penicillin kan kombinasjonen vankomycin og rifampicin gis. Det er i Norge i 2021 ikke påvist resistens mot benzylpenicillin eller vancomycin i invasive isolater.
2. Streptococcus pyogenes
  Streptococcus pyogenes (gruppe A streptokokker, GAS) behandles med benzylpenicillin. Tillegg av gentamicin kan overveies.
  Alternativer kan være monoterapi med cefotaksim eller ceftriakson.
  Ved straksallergi mot penicillin kan kombinasjonen vankomycin og rifampicin overveies.
  Meningitt er sjelden årsak (< 1 %) til invasiv infeksjon med S.pyogenes.
  Ofte behov for drenasje av puss fra ekstrameningealt fokus, hyppigst lokalisert til mellomøre og bihuler. Det er i Norge ikke påvist resistens mot benzylpenicillin. Høy risiko for komplikasjoner, særlig subduralt empyem. Lav terskel for kontakt med regionssykehus med infeksjonsmedisinsk og nevrokirurgisk kompetanse.
3. Staphylococcus aureus
  Førstevalg ved uproblematisk resistens er kloksacillin, ev i kombinasjon med linezolid i.v. 600 mg x 2.
  Alternativ til kloksacillin kan være cefotaksim i.v. 3 g x 4, ev. ceftriakson i.v. 4 g x 1 som ladningsdose, etterfulgt av i.v. 2 g x 2.
  Ved penicillin straksallergi og ved meticillinresistens (MRSA) gis kombinasjonen linezolid i.v. og rifampicin i.v. 600 mg x 1.
  Alternativ til linezolid er vankomycin i.v., som beskrevet før.
  Høy risiko for komplisert forløp; kontakt spesialist i infeksjonssykdommer.
4. Enterobactereales
  Når gramnegative intestinale stavbakterier er påvist, men før mikrobens resistensegenskaper er undersøkt, gis meropenem ladningsdose i.v. 1 g x 1, fulgt av i.v. 2 g x 3.
  Når resistensbestemmelse foreligger, kan det være aktuelt å benytte enten et 3. generasjons cefalosporin, trimetoprim-sulfametoksazol, eller aztreonam.
  Behandling i.v. med et fluorokinolon (levofloksacin, moksifloksacin) kan også oveveies.
  Høy risiko for komplisert forløp; kontakt spesialist i infeksjonssykdommer.
5. Pseudomonas aeruginosa
  Standardregime ved pseudomonasmeningitt er meropenem. Kombinasjon med tobramycin overveies. Alternativ til meropenem er ceftazidim i.v.
  Man skal også vurdere intraventrikulær/intratekal (i.t.) behandling, fortrinnsvis med aminoglykosid i.t.
  Andre midler er aktuelle i kombinasjonsterapi, se Enterobactereales.
  Om lag 1/5 av invasive pseudomonasisolat i Norge har omfattende antibiotikaresistens.
  Høy risiko for komplisert forløp; kontakt spesialist i infeksjonssykdommer.
Særlige forhold for pediatriske pasienter
For detaljer vises det til oppdatert akuttveileder i pediatri fra 2022.
Dosering av antimikrobielle midler må tilpasses alderen og/eller vekten til pediatriske pasienter.
Empirisk behandling er ampicillin i.v. i kombinasjon med cefotaksim. Ved meningitt med Streptococcus agalactiae (gruppe B-streptokokker) anbefales benzylpenicillin.
Ved Listeria monocytogenes ampicillin og ved Pseudomonas-meningitt ceftazidim.
Kontakt spesialist i pediatri, spesialist i infeksjonssykdommer eller barneintensivist/anestesilege ved BIVA (barneintensivavdeling).
Intratekal behandling
Anbefalingen gjelder for intratekal behandling utført av nevrokirurg med kompetanse, i samråd med infeksjonsmedisiner. Det gis antibiotika til pasienter med bakteriell meningitt eller ventrikulitt forårsaket av cerebrospinalvæske-shunt. I.t. behandling forutsetter bruk av eksternt ventrikkeldren.
Empirisk i.t. behandling er vankomycin (10–20 mg/døgn i.t. x 1).
Alternativ er gentamicin (4–10 mg/døgn i.t. x 1).
Annet aktuelt middel er: kolistin (125 000 IE/1 ml totalvolum).
I.t. behandling gis sammen med intravenøs antibiotikabehandling.
I.t administrasjon av antibiotika til barn < 1 mnd alder anses kontraindisert.
Vankomycin dekker ikke gramnegative mikrober. Det foreligger ikke studier av behandlingstid. Kontakt spesialist i infeksjonssykdommer.
Glukokortikoider
Indikasjon for bruk av deksametason er samfunnservervet meningitt.
Deksametason gis intravenøst til alle voksne umiddelbart før antibiotikabehandlingen starter (2–15 minutter).
Det gis 0,15 mg/kg inntil maksimalt 10 mg i første dose. Siden gis på samme vis inntil 10 mg i.v. x 4. Behandlingstiden er 4 døgn. Etter første dose er indikasjonen for fortsatt behandling påvist eller sannsynlig pneumokokkmeningitt, samt meningitt forårsaket av H.influenzae.
Ved øvrige etiologier kan midlet seponeres. Behandlingen reduserer mortalitet ved pneumokokkmeningitt hos voksne.
Man kan overveie behandling med deksametason også til pediatriske pasienter.
Seponering tidlig er særlig viktig i tilfeller med Listeria, da behandlingen er forbundet med dårligere utfall.
Kontakt spesialist i pediatri, infeksjonssykdommer eller barneintensivist/anestesilege ved BIVA (barneintensivavdeling).
Annen behandling
Pasienter med akutt bakteriell meningitt bør ligge i avdelinger der erfaring med behandling og overvåkning er størst.
- Ved mistanke om meningokokker eller H.influenzae skal pasientene ha dråpesmitteisolasjon første behandlingsdøgn.
- Alle pasienter må overvåkes tett med tanke på bevissthetsendring, inntil bedring inntrer.
- Til monitorering benyttes Glascow Coma Scale (GCS).
- Omtrent 1/3 av voksne har behov for behandling i intensivavdeling. Sentrale, enkle tiltak er bruk av mørkt rom, skjerming mot impulser, samt hevet hodeende i sengen.
Man har som målsetting å holde temperatur < 38 °C.
- Smerter lindres med bruk av paracetamol, fenazon–koffein, eventuelt sterkere analgetika som opioider.
- Ved akuttbehandling av kramper benyttes diazepam intravenøst, gitt til effekt.
- Videre tilstrebes normovolemi, man må unngå hypovolemi, samt hyponatremi.
- Det bør være lav terskel for å få øre-nese-hals-lege til å vurdere pasienten, fordi drenasje av pussfylte hulrom ofte er indisert. Eksempel på dette er paracentese ved mellomørebetennelse eller slimhinneavsvellende tiltak, ev. kirurgisk drenasje av puss ved sinusitt.
- Pasienter med forhøyet intrakranielt trykk eller med meningitt med mikrober som hyppig gir intrakranielle komplikasjoner som abscessdannelse eller intrakranielle effusjoner (Streptococcus pyogenes, Staphylococcus aureus, gramnegative intestinale stavbakterier) må overveies flyttet til sentra med nevrokirurgisk kompetanse og intensivavsnitt med erfaring i behandling av pasienter med forhøyet intrakranielt trykk. Ved tegn til forhøyet intrakranielt trykk kan intracerebral trykkmåling være aktuelt. Kontakt nevrokirurg.
- Pasienter følges opp etter utskrivelse. Nevrologisk sekvele inkludert hørselsnedsettelse og redusert arbeidskapasitet er hyppig.

Prognosen ved meningitt avhenger av en rekke faktorer. Dårligere prognose ses ved forsinkelse av virksom antibiotikabehandling.

Dødeligheten og sykeligheten ved akutt bakteriell meningitt avhenger av etiologien (2–30 %) og er høy når årsaken er pneumokokker, Staphylococcus aureus, gramnegative intestinale stavbakterier, S.pyogenes eller Listeria monocytogenes. Den er lavere ved meningokokkmeningitt.

Av kliniske funn ved diagnosetidspunktet vil bevisstløshet (GCS < 8) og septisk sjokk være prediktorer på dårligere sjanser for å oppnå godt behandlingsresultat. Dårligere prognose ses videre med økende alder, samt ved alvorlig tilgrunnliggende tilstander som levercirrhose, kreftsykdom, dårlig kontrollert diabetes mellitus, kronisk nyresvikt eller immunsuppresjon.

Blant pediatriske pasienter er mortaliteten rundt 5 %, høyest ved pneumokokkmeningitt. Pneumokokkmeningitt gir størst risiko for hørselstap (5 %). Mellom 15 og 25 % utvikler nevrologiske senskader inkludert forsinket utvikling, lærevansker og adferdsproblemer.

Ved meningkokksykdom og H.influenzae-meningitt utføres isolasjon med dråpesmitteregime i ett døgn etter start av behandlingen.

- Nominativt meldepliktig tilstand.

- Ved mistenkt meningokokksykdom varsles
kommunelege telefonisk, alternativt Folkehelseinstituttet. For øvrige tiltak se www.fhi.no.

Bærerskapsutrydding/Tiltak ved tilfeller av meningokokksykdom

Flere tiltak i nærmiljøet rundt pasienter med meningokokksykdom er aktuelle.

Det anbefales i Nasjonal retningslinje for antibiotika i sykehus bærerskapsutrydding til voksne husstandsmedlemmer til den syke.

For barn angis anbefalinger fra Nasjonalt folkehelseinstitutt, se www.fhi.no

Se Antibiotikavalg ved bærerskapsutrydding ved mistenkt eller bekreftet tilfelle av systemisk meningokokksykdom.

Begrepet husstand omfatter kjæreste og svært nære venner og barn som omgås like tett som i en husstand.

Dette vil i barnehage i størst grad gjelde barn som går i samme gruppe som den syke, og i større grad de minste enn de større barna.

For barn og unge i skole anbefales bærerskapsutrydning bare til medelever med like tett kontakt med den syke som i en husstand.

Dersom pasienter med meningokokkmeningitt er behandlet med monoterapi benzylpenicillin, må de motta annen effektiv behandling med tanke på bærerskapsutrydning.

- Til voksne gis snarest enten engangsdose av peroralt ciprofloksacin eller peroralt rifampicin i to døgn, eller en engangsdose med ceftriakson gitt intramuskulært til gravide. Azitromycin kan også gis.

- Til barn gis enten ciprofloksacin (bactericid) eller azitromycin (bakteriostatisk i høyere konsentrasjoner, (ref. Smittevernveilederen fra FHI), begge som enkeltdose peroralt. Et annet peroralt alternativ er rifampicin. Eventuelt kan ceftriakson gis intramuskulært i enkeltdose.

- Gravide kan behandles med azitromycin peroralt eller med ceftriakson intramuskulært.

- Vedrørende preparater og dosering; se anbefalinger fra bl.a. ECDC og CDC og Up To Date.

- I tillegg bør alle som mottar profylakse anbefales vaksinasjon, se www.fhi.no.

Bläckberg J, Brink M, Ericsson M et al. Svenska Infektionsläkarföreningen: Vårdprogram Bakteriella CNS-infektioner 2010

Brouwer MC, McIntyre P, Prasad K, van de Beek D. Corticosteroids for acute bacterial meningitis. Cochrane Database Syst Rev. 2015(9):CD004405.

Helsedirektoratet. Antibiotika i sykehus. Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus. Infeksjoner i sentralnervesystemet.

NORM/NORM-VET 2021. Usage of Antimicrobial Agents and Occurrence of Antimicrobial. Resistance in Norway. Tromsø / Oslo 2022

Rojahn A, Klingenberg C, Knudsen PK og Døllner H, Norsk barnelegeforening. Bakteriell meningitt. Sist faglig oppdatert: 01.01.2022

Tunkel AR, Hartman, BJ, Kaplan, SJ et al. Practice guidelines for the management of bacterial meningitis. Clin Infect Dis 2004;39:1267-84

van de Beek D, Cabellos C, Dzupova O, et al. ESCMID guideline: diagnosis and treatment of acute bacterial meningitis. Clin Microbiol Infect. 2016 May;22 Suppl 3:S 37-62

van de Beek D, de Gans J, Spanjaard L, et al. Clinical features and prognostic factors in adults with bacterial meningitis. N Engl J Med 2004;351:1849–59

van Veen KEB, Brouwer MC, van der Ende A, van de Beek D. Bacterial Meningitis in Patients using Immunosuppressive Medication: a Population-based Prospective Nationwide Study. J Neuroimmune Pharmacol. 2017 Jun;12(2):213-218.

Veileder i akutt pediatri fra Norsk barnelegeforening (Bakteriell meningitt) revidert 19.08.2022

Underkapitler

Empirisk antibiotikavalg ved akutt bakteriell meningitt med ukjent etiologi

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Steinar Skrede

Standard regime
Antibiotikum^a	Dosering	Varighet	Kommentar
Ampicillin	3 g x 4	10–14 dager
Cefotaksim	3 g x 4	10–14 dager	Alternativ til cefotaksim er ceftriakson i.v. 4 g x 1, senere ev i.v. 2 g x 2

Ved mistanke om pneumokokker med problematisk resistens
Antibiotikum^a	Dosering	Varighet	Kommentar
Vankomycin	30 mg/kg ladningsdose, etterfulgt av 15 mg/kg x 3	10–14 dager	Angitt regime anbefalt ved cefalosporin MIC> 0,5 mg/l
Cefotaksim	3 g x 4	10–14 dager	Alternativ til cefotaksim er ceftriakson i.v. 4 g x 1, senere ev i.v. 2 g x 2

Ved penicillin straksallergi (type 1)
Antibiotikum^a	Dosering	Varighet	Kommentar
Vankomycin	30 mg/kg ladningsdose, etterfulgt av 15 mg/kg x 3	10–14 dager
Rifampicin	600 mg x 2	10–14 dager

a. Intravenøst

Antibiotikavalg ved akutt bakteriell meningitt med kjent etiologi

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Steinar Skrede

Antibiotikavalg ved akutt bakteriell meningitt med kjent etiologi
Etiologi	Antibiotikum	Dosering i.v.	Varighet ved ukomplisert forløp	Kommentar
Streptococcus pneumoniae penicillin MIC ≤ 0,06 mg/l	Benzylpenicillin	3 g x 4	12 dager
Streptococcus pneumoniae penicillin MIC> 0,06 mg/l	Cefotaksim	3 g x 4	12 dager	Alternativ til cefotaksim er ceftriakson i.v. 4 g x 1, etterfulgt av i.v. 2 g x 2
Streptococcus pneumoniae cefalosporin MIC > 0,5 mg/l	Vankomycin	30 mg/kg ladningsdose, etterfulgt av 15 mg/kg x 3	12 dager
Streptococcus pneumoniae cefalosporin MIC > 0,5 mg/l	Cefotaksim	3 g x 4	12 dager	Alternativ til cefotaksim er ceftriakson i.v. 4 g x 1, senere ev i.v. 2 g x 2
Neisseria meningitidis	Benzylpenicillin	3 g x 4	7 dager	Ved penicillin MIC > 0.06 mg/l gis cefotaksim 3 g x 4. Alternativ til cefotaksim er ceftriakson i.v. 4 g x 1, etterfulgt av i.v. 2 g x 2
Haemophilus influenzae	Cefotaksim	3 g x 4	7 dager	Alternativ til cefotaksim er ceftriakson i.v. 4 g x 1, senere ev. i.v. 2 g x 2
Listeria monocytogenes	Ampicillin	3 g x 4	21 dager	Gentamicin 5 mg/kg/d x 1 kan gis første 7 dager

Antibiotikavalg ved bærerskapsutrydding ved mistenkt eller bekreftet tilfelle av systemisk meningokokksykdom

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Steinar Skrede

Kun ett middel. Angitt her i prioritert rekkefølge.

Barn og voksne
Antibiotikum	Enkeltdose, barn	Enkeltdose, voksen	Kommentar
Ciprofloksacin^a p.o.	15 mg/kg		Som enkeltdose
Azitromycin^b p.o.	10 mg/kg	500 mg	Som enkeltdose
Ceftriakson i.m.	< 2 år: 20 mg/kg > 2 år: 125 mg	250 mg	Som enkeltdose
Rifampicin^a p.o.	10 mg/kg/d	300-600 mg	Gis 2 ganger daglig i 2 døgn.

Gravide og ammende
Antibiotikum	Enkeltdose, voksen	Kommentar
Ceftriakson i.m.	250 mg	Som enkeltdose

a. Både ciprofloksacin og rifampicin mikstur fåes på godkjenningsfritak

b. Nasjonal faglig retningslinje angir ikke azitromycin til voksne. Azitromycin oppført som alternativ for barn av FHI.

Viral encefalitt

Revidert:: 11.12.2024
Sist endret:: 19.12.2025

Forfatter:

Steinar Skrede

Symptomer: Feber, hodepine og redusert eller endret bevissthet, letargi, eller personlighetsendring i mer enn 24 timer. Nakkestivhet, fokale nevrologiske utfall og kramper forekommer. Potensielt livstruende tilstander.

Diagnostikk:

Blodprøver: leukocytter med differensialtelling, hematologisk status, CRP, glukose, kreatinin, elektrolytter, leverenzymer, s- og u-osmolalitet. Ev. serologiske prøver (Borrelia, TBE, hiv, syfilis).
Lumbalpunksjon: trykkmåling i sideleie og spesifikke undersøkelser i cerebrospinalvæske (CSF) av leukocytter, protein, glukose, glukoseratio, samt PCR-undersøkelser med tanke på virusetiologi; HSV-1, VZV og EBV, enterovirus, HSV-2 med flere. Spinalvæske til bakteriologisk dyrking, mikroskopi og antigentester. Prøver mht. borrelia, TBE, syfilis og mykobakterieinfeksjon er aktuelt. Repetert lumbalpunksjon indisert ved negativ første undersøkelse og i tillegg ved planlagt behandlingsevaluering.
Radiologiske undersøkelser: MR cerebrum er førstevalg og utføres innen 24-72 timer etter presentasjon. CT nyttig til differensialdiagnostiske avklaringer.
Nevrofysiologiske undersøkelser: EEG, også til undersøkelse med spørsmål om non-konvulsiv epileptisk aktivitet.

Legemiddelbehandling: Indikasjon for behandling er klinisk mistanke om viral encefalitt.

Empirisk antiviral behandling startes så raskt som mulig med aciklovir 10 (-15) mg/kg intravenøst x 3 daglig.
Velhydrert pasient.
Behandlingen justeres når prøvesvar foreligger.
Bruk av kortikosteroider benyttes ved encefalitt forårsaket av HSV med uttalt hjerneødem eller ved VZV-etiologi.
I akutte former kan encefalitt likne akutt bakteriell meningitt. I slike tilfeller er det tidvis indikasjon også for kortvarig, empirisk antibiotikabehandling frem til etiologi er avklart.

Encefalitt er definert som betennelse i hjerneparenkym som medfører nevrologisk dysfunksjon. Kliniske diagnosekriterier: For encefalitt er hovedkriterium endret mental status i form av redusert eller endret bevissthet, eller personlighetsendring uten annen årsak i minst 24 timer og bikriteria.

Feber ≥ 38°C i løpet av 72 timer før eller etter presentasjon, nytilkomne kramper uten annen forklaring, nyoppstått fokal nevrologi, inkludert endret bevissthet, kramper, personlighetsforandringer, hjernenervepareser, talevansker, motoriske og sensoriske utfall. Andre bikritieria inkluderer leukocyttall > 5 x 10⁶/L, MR/CT funn forenlig med encefalitt eller EEG forenlig med encefalitt. Etiologisk agens påvises i halvparten av tilfellene.

Viral encefalitt er sjelden. I Norge er Herpes simplex virus-1 (HSV-1) hyppigste og viktigste virale årsak til encefalitt, både fordi tilstanden er alvorlig og fordi prognosen er assosiert med tid til igangsetting av spesifikk behandling med aciklovir. Fordi viral encefalitt kan forårsakes av en rekke virale agens med ulik patogenese, er det stort mangfold i lokalisasjon av CNS som blir rammet.

Blandingsformer med tegn til at meningene, ryggmargen eller nerverøtter er involvert, forekommer også. Anamnese har stor betydning. Opplysninger som veileder klinisk og etiologisk diagnose inkluderer alder, symptomvarighet, smitteeksponering, vaksinasjons- og immunstatus, årstid, reise-, dyrekontakt-, flåttbitt, seksual- og rusmisbruksanamnese. Feber og nakkestivhet forekommer i variabel grad. Kliniske tegn på viral encefalitt inkluderer encefalopati, bevissthetspåvirkning, forvirring, akutte fokalnevrologiske utfall, kramper og feber. Nevroradiologiske eller nevrofysiologiske tegn kan også støtte mistanke om viral encefalitt. Spesifikke PCR-tester i spinalvæske har høyere sensitivitet for virale agens enn multipleks-PCR undersøkelser.

Behandling av mistenkt HSV-1 encefalitt med aciclovir skal iverksettes med minste forsinkelse.

Listeria monocytogenes, Mycobacterium tuberculosis og Borrelia spec. er sjeldne bakterielle årsaker til infeksiøs encefalitt. Autoimmune encefalitter utgjør omtrent 1/5 av kliniske tilfeller og kan ikke skilles klinisk fra infeksiøse encefalitter. Sammen med paraneoplastiske syndromer overveies de der etiologisk agens ikke påvises.

Forekomsten avhenger av geografi og er omtrent 3-5 per 100 000 innbyggere/år, noe høyere for barn enn voksne.

De viktigste og hyppigste virale årsakene i Norge er HSV-1, med forekomst 0,2–0,4/100.000 innbygger/år, Varicella-zostervirus (VZV) og enterovirus. Forekomsten av skogflåttencefalitt (Tick-borne encefalitt; TBE) er økende og var i 2021 rundt 1/100.000/år. Sjeldnere årsaker ses ved immunsvikt (cytomegalovirus (CMV), Epstein-Barr virus (EBV), humant herpesvirus (HHV) 6, polyomavirus/John Cunningham virus (JCV)).

Global forekomst av andre eller nye virale årsaker til encefalitt, inkludert arbovirus, er i endring, blant annet grunnet massivt tap av naturareal, bosetting i nedbygget natur og global oppvarming.

Viral encefalitt karakteriseres av endret mental status i mer enn 24 timer. Nedsatt bevissthet, endret personlighet, taleforstyrrelser, letargi, svekkede kognitive evner, sensoriske endringer inkludert luktforstyrrelser eller hallusinose kan ses ved encefalitt. Feber, hodepine og ulike former for fokale nevrologiske utfall forekommer, og kramper er ikke sjelden. Eldre og immunsvekkete kan ha mindre typisk klinikk.

Encefalitt forårsaket av VZV kan opptre med og i fravær av hudmanifestasjoner, sistnevnte særlig hos immunsvekkede pasienter.

Mange pasienter med TBE gjennomgår sykdomsforløp med to faser, først med feber, hodepine og muskelsmerter av inntil én ukes varighet, etterfulgt av et feberfritt intervall på ca. én uke. Deretter vil rundt 1/3 av de syke få høyere og mer langvarig feber, økt hodepine, søvnløshet, forvirring, og noen får oppkast, nakkestivhet, myalgi og pareser.

Encefalopati og demenslignende symptomer kan dominere ved hiv.

De mange virale agens som gir encefalitt gir et stort mangfold av kliniske manifestasjoner. Det foreligger case-definisjon til bruk ved klinisk mistenkt encefalitt, se Encefalitt diagnosekriterier.

Utredning av mistenkt encefalitt er tverrfaglig og bør inkludere infeksjonsmedisiner, nevrolog, radiolog, medisinsk mikrobiolog og klinisk nevrofysiolog. Anamnese sentralt. Klinisk undersøkelse med nevrologisk og indremedisinsk status, inkludert søk etter eksantem og enantem. Diagnose bekreftes ved spinalvæskeundersøkelse.

Oppsummering av obligatoriske, og øvrige aktuelle prøver på klinisk indikasjon, fra blod, spinalvæske og andre kilder er gitt i Diagnostiske prøver ved viral encefalitt.

Spinalvæskeundersøkelser: Ved virusetiologi finner man i spinalvæske oftest celletall mellom 100 og 1000/μl, men høyere verdier forekommer og inkluderer definisjonsmessig så lave verdier som 5. Proteinkonsentrasjonen i spinalvæske er oftest moderat forhøyet (0,5–1,5 g/l), mens ratio for konsentrasjon av spinalglukose og blodglukose ofte er nær normal (0,5–0,6). Det er rapportert at for HSV-1 er medianverdier for celletall 145 og proteinkonsentrasjon 0,78, mens glukosekonsentrasjon og ratio glukose i CSF/blod oftest er normale.

Repetert(e) spinalvæskeundersøkelser er oftere indisert ved viral encefalitt enn ved akutt bakteriell meningitt, da det ved kort sykdomsvarighet er risiko for ikke å påvise infeksiøst agens. Ved PCR-negative undersøkelser og behov for å stille diagnose senere enn dag 3-7, kan HSV IgG undersøkes. Oppfølging av negative undersøkelser inkluder analyser med tanke på autoimmun encefalitt. Spinalpunksjon og PCR-undersøkelse utføres også som ledd i behandlingsevaluering ut i forløpet av HSV-1 encefalitt, hos immunkompetente litt før tentativ avslutning dag 14.

Serologiske undersøkelser: TBE-, Borrelia-, syfilis-, HIV-, CMV- og EBV-serologi. Avhengig av sykehistorie kan antistoffundersøkelse med tanke på importerte virale encefalitter være aktuelt.

Nevroradiologiske undersøkelser: Førstevalg er MR (T1, T2, FLAIR, diffusjonsvekting, gradientekko eller lignende og gadolinium kontrast). Andrevalg er CT med kontrast, som benyttes der MR ikke er tilgjengelig. CT cerebrum har anvendelse ved behov for vurdering av differensialdiagnoser som intrakraniell blødning, mistanke om tumor e.a.

EEG: Ofte uspesifikke funn. Utføres ved mistanke om epileptogen aktivitet og for avklaring av differensialdiagnoser.

Hjernebiopsi til histopatologisk undersøkelse, immunhistokjemi, PCR-undersøkelser eller dyrkning er svært sjelden aktuelt og fører frem i et mindretall av tilfeller. Risikoen må veies opp mot nytten.

Det er tallrike og mange alvorlige differensialdiagnoser, eksempelvis autoimmun encefalitt, paraneoplastiske syndromer, akutt viral meningitt, akutt bakteriell meningitt, hjerneslag, toksisk encefalopati, status epilepticus, vaskulitt, malign hypertensjon, PRES, systemsykdommer (nevrosarkoidose, SLE), og andre infeksjoner i CNS.

Behandling av pasienter med viral encefalitt bør foregå i enheter med erfaring i behandling av alvorlige tilstander i CNS.

Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus gir anbefaling om empirisk antiviral behandling ved encefalitt og encefalitt forårsaket av HSV-1 eller VZV.

I utredning og oppfølging vil det kunne være behov for tilgang til infeksjonsmedisiner, medisinsk mikrobiolog, intensivavdeling, nevrolog, nevrofysiolog, MR-kapasitet og kompetanse og ev. nevrokirurg. For utvalgte pasienter er det behov for overføring til større sykehus, for å følge og håndtere komplikasjoner inkludert epilepsi, økt intrakranielt trykk, truede luftveier med intubasjonsberedskap, cerebral hypoperfusjon, væsketap, alvorlige elektrolyttforstyrrelser og intrakranielle blødninger eller hjerneslag. Dekompressiv kirurgi ved HSVE med økt intrakranielt trykk er beskrevet.

Antiviral behandling ved antatt encefalitt, ukjent etiologi
Rask start. Aciklovir 10–15 mg/kg x 3 i.v. Dosering reduseres ved redusert nyrefunksjon.
Antiviral behandling ved encefalitt med Herpes simplex virus 1 (HSV1)
Aciklovir i.v. 10 mg/kg x 3.
Immunkompetente: i.v. 10 mg/kg x 3 gitt i 14 dager. Behandlingsevaluering med lumbalpunksjon innen dag 14:
1. Negativ PCR: stopp
2. Positiv PCR: ytterligere 7 dager behandling. Deretter ny evaluering med lumbalpunksjon, som over.
  Immunsupprimerte: Aciklovir i.v. 10 mg/kg x 3 i minst 21 dager.
  I henhold til svensk retningslinje korrigeres dosering av aciclovir til pasienter med kroppsmasseindeks (KMI) >30 kg/m² svarende til tabeller for «justert» eller «ideal» KMI, for å unngå overdosering.
Antiviral behandling ved encefalitt med Varicella-zostervirus (VZV)
Aciklovir 15 mg/kg x 3 i.v. i 7–14 dager. Kan være aktuelt å forlenge behandling av pasienter med immunsvikt.
Særlige forhold for pediatriske pasienter <12 år gamleved HSV-1 og VZV encefalitt
Norsk barnelegeforening anbefaler i.v. 10 mg/kg aciklovir x 3 til barn.
Aldersjusterte doseringer er angitt for eksempel i Australia og New Zealand;
1. HSV: aldersjusterte aciklovirdoser gitt intravenøst i ≥ 21 døgn:
  1. Barn < 3 mnd: 20 mg/kg x 3
  2. Barn 3 mnd-12 år: 500 mg/m2 x 3
  3. Barn > 12 år: 10 mg/kg x 3
2. For VZV anbefaler man i Australia:
  1. Barn 5–12 år: aciklovir 500 mg/m2
  2. Barn > 12 år: 10–12,5 mg/kg x 3
Kortikosteroider ved HSV-1 og VZV encefalitt
Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus anbefaler kortikosteroider, initialt deksametason i.v. 4 mg x 4 ved «uttalt hjerneødem». Den Svenska infektionsföreningen angir indikasjonen «i akutskedet vid symptom på hjärnödem». Det er i tillegg holdepunkter for at kortikosteroider har en plass i behandling av påvist EBV encefalitt.
Antiviral behandling ved akutt viral encefalitt med påvist etiologi
Ikke omtalt i Nasjonal retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus
1. Enterovirus: Ingen spesifikk behandling er etablert. Pleconaril kan overveies. Har effekt mot enterovirus EV-D68, men ikke mot EV-A71. Polyvant normalt humant immunglobulin til intravenøst (IVIg) gis ved agamma- og hypogammaglobulinemi, alvorlig sykdom og er aktuell ved EV-A71 infeksjon. Induktor av CYP3A med potensiale for legemiddelinteraksjoner.
2. Cytomegalovirus (CMV): Ganciclovir pluss foscarnet. Ses primært hos immunsupprimerte pasienter. Reduksjon av immunosuppresiv behandling.
  Ganciclovir: Overveie ganciclovir i.v. 5 mg/kg x 2 intravenøst i 14 dager induksjonfase. Induksjon pågår til det i spinalvæske er påvist fallende CMV DNA ved kvantitativ PCR-undersøkelse, eller til celletallet faller. Deretter 5 mg/kg x 1, udefinert behandlingsvarighet pluss
  Foscarnet: i.v. 60 mg/kg x 3 i induksjonsfase i 14–21 døgn. Deretter vedlikeholdsbehandling med døgndose 60–120 mg/kg. Beslutningsgrunnlag om forlenget varighet av induksjonsfasen er som beskrevet for ganciclovir.
3. Epstein-Barr virus (EBV): Antiviral behandling kan overveies. Kasuistiske rapporter med effekt av aciclovir eller ganciclovir er beskrevet, men det er ikke gitt at det har klinisk effekt. Primærvalg aciclovir i.v. 10 mg/kg x 3 i 14 dager. Første alternativ er ganciclovir. Andrevalg alternativ er cidofovir. Tilsvarende svakt datagrunnlag foreligger for bruk av deksametason eller metylprednisolon i.v. 1000 mg x 1 i 3-5 dager, med eller uten antiviral behandling. Konsulter spesialist i infeksjonssykdommer.
4. Humant herpesvirus 6 (HHV-6): Gis primært mindre barn og immunsupprimerte pasienter, særlig stamcelletransplanterte. Ganciclovir eller foscarnet. Reduksjon av immunsuppressiv behandling. Positive PCR-funn tolkes med varsomhet. Overveie behandling av immunkompetente. Mulige valg angitt i svensk retningslinje for virale CNS infeksjoner inkluderer ganciclovir og foscarnet.
5. «Tick-borne» encefalitt-virus (TBE-virus): Symptomatisk behandling.
6. Influensavirus: Oseltamivir p.o. 75 mg x 2 i 10 dager ved vekt > 40 kg.
7. Humant immunsvikt-virus (Hiv): Antiretroviral behandling.
8. Morbillivirus (Meslinger): Ribavirin intravenøst 25–30 mg/kg/d i 7 dager kan overveies

Ved infeksjoner med VZV og meslinger må man ta stilling til bruk av isolat, avhengig av kliniske situasjon og tidspunkt i forløpet. MMR-, polio-, rabies- og japansk encefalittvaksiner beskytter mot viral encefalitt og komplikasjoner. Vaksinasjon mot skogflåttencefalitt (TBE) har svært god beskyttende effekt og anbefales til personer som ferdes i flåttrike områder med forekomst av TBE i Norge, Sverige, Sentral- og Øst-Europa, se Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell (Folkehelseinstiuttet).

Ved viral encefalitt er prognosen til dels svært alvorlig. Sykdomsforløpet er vanligvis mer alvorlig hos eldre. På gruppenivå er dødeligheten 6-12%.

I den pediatriske populasjonen er det rapportert dødelighet ved encefalitt fra 3–15% og sekveler hos inntil 60 %.

Blant pasienter med HSV-1-encefalitt behandlet med aciclovir er dødeligheten 5–19%, høyest blant de eldre enn 60 år. Det er ved HSV-encefalitt økt risiko for død og sekveler ved lav Glasgow komaskala (GCS) ved innleggelse og ved forsinket oppstart av behandling med aciclovir, samt ved funn av diffusjonsbegrensninger i MR-undersøkelse. Ved uttalt hjerneødem er dødeligheten svært høy. Rundt halvparten (45–60%) får vesentlige senfølger. Blant sekveler er hodepine, konsentrasjonsvansker, nevropsykiatriske symptomer, epilepsi, ataksi, søvnvansker og balanse- og bevegelsesproblemer.

Senfølger etter EBV-encefalitt er uvanlig. Ved TBE er dødeligheten 1-2% og omtrent 10% får sekveler. Etter viral encefalitt er lange rekonvalesensfaser påregnelig.

Veileder i akutt pediatri fra Norsk barnelegeforening. Revidert 01.01.2013

BMJ Best Practices. Encephalitis. 2024. Encephalitis.pdf (bmj.com)

Gluckman, S.J. Viral encephalitis in adults. UpToDate 2024.

Helsebiblioteket. Akuttveileder i pediatri. Serøs meningitt, akutt encefalitt og akutt disseminerende encefalomyelitt (ADEM) . Oppdatert 01.01.2013.

Helsedirektoratet, Nasjonal faglig retninglinje antibiotika i sykehus. Infeksjoner i sentralnervesystemet. Oppdatert Nov 2023.

Svenska infetionsläkareföreningen. 2022. Vårdprogram. Virala CNS-infectioner. Oppdatert 16.12.2022

Tunkel AR, Glaser CA, Bloch KC, Sejvar JJ, Marra CM, Roos KL, Hartman BJ, Kaplan SL, Scheld WM, Whitley RJ. The management of encephalitis: clinical practice guidelines by the Infectious Diseases Society of America. Clin Infect Dis. 2008;47(3):303-27

Venkatesan A, Tunkel AR, Bloch KC, Lauring AS, Sejvar J, Bitnun A, Stahl J-P, Mailles A, Drebot M, Rupprecht CE, Yoder J, Cope JR, Wilson MR, Whitley RJ, Sullivan J, Granerod J, Jones C, Eastwood K, Ward KN, Durrheim DN, Solbrig MV, Guo-Dong L, Glaser CA. Case definitions, diagnostic algorithms, and priorities in encephalitis: consensus statement of the International Encephalitis Consortium. Clin Infect Dis. 2013;57(8):1114-28

Underkapitler

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Diagnostiske prøver ved viral encefalitt

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Steinar Skrede

	Obligatorisk	Overveies ut ifra klinikk
Biokjemiske prøver	Hb, leukocytter med diff., trombocytter, CRP, kreatinin, elektrolytter, leverprøver, serum- og urin-osmolalitet	Blodkulturer, to sett
Infeksjonsimmunologiske prøver (blod)	Hiv, CMV, EBV, Borrelia, Syfilis	HSV-antistoff IGRA (interferon-gamma tb) TBE Mycoplasma Mobillivirus, parotittvirus Parvovirus B19
Spinalvæske biokjemi	Leukocytter med diff., protein, glukose, ratio CSF/blod glukose	Elektroforese/ isoelektrisk fokusering, analyser ved autoimmun encefalitt, antistoffer paraneoplastiske syndromer
Spinalvæske mikrobiologi	Hurtig PCR (FilmArray®) HSV-1 DNA (HSV-2 DNA) VZV DNA Enterovirus RNA Gramfarging Bakteriologisk dyrkning Spesifikke PCR	TBE PCR Mykobakteriediagnostikk Listeriadyrkning Borreliaantistoffer Treponema pallidum PCR Kryptokokkantigen Virus PCR: EBV, CMV, adenovirus, TBE, morbilli, parvovirus B19 Herpes simplexvirus IgG/IgM
Øvrige prøver		Luftveisprøver/ nasofarynks: PCR adenovirus, influensa, enterovirus, mykoplasma, SARS CoV2 Vesikler: PCR HSV, VZV, enterovirus Feces: PCR enterovirus, adenovirus

Encefalitt diagnosekriterier

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Steinar Skrede

Majorkriterie:

Endret mental status med senket eller endret bevissthetsnivå, letargi eller personlighetsendring med varighet over 24 timer

Minorkriterier:

Feber ≥ 38°C dokumentert i tiden 72 timer før/etter presentasjon
Generaliserte eller fokale kramper, uten annen forklaring
Nyoppståtte nevrologiske tegn
Leukocyttall i spinalvæske ≥ 5
Unormalt hjerneparenkym påvist ved nevroradiologisk undersøkelse, som ikke er påvist før eller som fremstår som nyoppstått
Unormalt EEG forenlig med encefalitt og som ikke er forårsaket av annen årsak
Fravær av: encefalopati forårsaket av traume, metabolsk forstyrrelse, tumor, alkoholmisbruk, sepsis eller ikke-infeksiøse årsaker

Tolkning: Obligatorisk er majorkriteriet pluss enten 2 minorkriteria (sannsynlig) eller ≥ 3 minorkriteria (overveiende sannsynlig eller sikker). (Etter Venkatesan et al., 2013)

Akutt viral meningitt

Revidert:: 24.05.2023
Sist endret:: 27.11.2025

Forfatter:

Steinar Skrede

Symptomer viral meningitt: Hodepine, feber, nakke- og ryggstivhet, kvalme, brekninger, fotofobi, øyemuskelverk. Utslett, diare og luftveissymptomer forekommer. Oftest selvbegrensende tilstander.
Diagnostikk:
- Blodprøver: leukocytter med differensialtelling, CRP, SR, hematologisk status, glukose, kreatinin, elektrolytter, leverenzymer, s- og u-osmolalitet. Ev. serologiske prøver (inkludert Borrelia, TBE, hiv, syfilis).
- Lumbalpunksjon: trykkmåling i sideleie og spesifikke spinalvæskeundersøkelser av leukocytter, protein, glukose, glukoseratio, samt PCR-undersøkelser med tanke på virusetiologi; enterovirus RNA, HSV-1, HSV-2 og VZV DNA.
  Spinalvæske også til bakteriologisk dyrking, mikroskopi, antigentester og PCR. Prøver mht. TBE, Borrelia, syfilis og mykobakterieinfeksjon kan være aktuelt.
- Nasofarynxprøve til PCR av luftveisagens aktuelt. Feces til virusanalyse ved bekreftet enterovirusmeningitt.
- Radiologiske undersøkelser: Ikke indisert ved ukomplisert viral meningitt.
  Utføres ved;
  - rask forverring,
  - uventet forløp, eller
  - behov for avklaring av differensialdiagnoser.
Legemiddelbehandling: De fleste tilfeller behandles symptomatisk.
Ved meningitt med påvist Herpes simplex virus (HSV) kan aciklovir i.v. 10 mg/kg x 3 eller peroral valaciklovir 1 g x 3 gis.
Tilsvarende kan overveies ved påvist varicella zoster virus (VZV) meningitt.
Ved mistanke om encefalitt gis aciklovir i.v. 10 mg/kg x 3.
Ingen kliniske symptomer og tegn kan sikkert skille akutt viral meningitt fra ABM. Det er derfor ofte indikasjon også for kortvarig, empirisk antibiotikabehandling frem til etiologi er avklart.

Med aseptisk (serøs) meningitt forstås inflammasjon i hjernehinnene, der bakteriologiske kulturer er negative. Klinisk defineres aseptisk meningitt som symptomer og funn forenlig med meningitt, > 5 x 10³ leukocytter/mL i spinalvæskefravær og fravær av symptom forenlig med encefalitt, der bakteriell årsak er usannsynlig.

Vanligste årsak er virus, og enterovirus er dominerende.

Blant differensialdiagnoser er infeksjoner med:

- bakterier,

- sopp og

- parasitter,

samt ikke-infeksiøse årsaker som:

- legemiddelreaksjoner,

- subaraknoidalblødning,

- malignitet og

- autoimmunitet.

Med viral meningitt forstås en infeksiøs betennelse begrenset til hjernens bindevevshinner. Klinisk og biokjemisk finner man tegn til hjernehinnebetennelse.

Tilstandene ligner i tidlig fase akutt bakteriell meningitt (ABM) og ingen kliniske symptomer og tegn kan sikkert skille akutt viral meningitt fra ABM.

Ved viral meningitt har pasientene vanligvis mindre allmennsymptomer, mindre uttalt påvirkning av sentralnervesystemet (CNS) og oftere mindre akutt preg.

Tilstandene har oftest selvbegrensende godartet forløp, men det kan være behov for vurdering og spesifikk eller støttende behandling i sykehus.

Herpesvirusmeningitt (HSV-2, HSV-1) kan behandles med aciklovir i.v., alternativt med valaciklovir peroralt.

Varicella zostervirus (VZV) kan behandles med aciklovir i.v..

Barn i neonatalfasen kan ha ugunstig forløp.

Ved aseptisk (serøs) meningitt er viral årsak vanligst, og enterovirus er hyppigst.

Enterovirus inkluderer gruppe A (coxsackievirus), B (echovirus), gruppe C (poliovirus) gruppe D, og mer enn 140 serotyper er beskrevet.

Nest hyppigst ved virusmeninigitt er herpes simplex virus type 2 (HSV-2) og varicella-zoster virus (VZV).

Sjeldnere årsaker:

- parechovirus (picornaviridae),

- humant immunsviktvirus (hiv) og

- skogflåttencefalitt (Tick borne encephalitis, TBE). TBE forekommer i endemiske områder i Norge (rundt Oslofjorden, Agder-Telemark, samt i Østfold).

Meningitt er sjelden ved influensa, ses hos inntil 10 % med akutt HIV og 10 % av meslingetilfeller blant uvaksinerte. Rekken av sjeldne virale årsaker er lang.

Etiologi ved aseptisk meningitt og encefalitt oppsummerer de viktigste virus som forårsaker meningitt og encefalitt, samt andre agens og differensial-diagnoser som bør overveies utfra pasientens alder, kliniske bilde, immun- og vaksinasjonsstatus, ev. reiseanamnese og andre risikofaktorer.

Det foreligger ikke data vedrørende forekomst av viral meningitt i Norge, men incidensen er trolig nær den i Sverige, 5–30/100 000/år.

Enterovirusmeningitt forekommer hyppigst hos barn, ses gjennom hele året, men kan opptre epidemisk særlig sommer og høst og utgjør rundt 80 % av all viral meningitt.

Den nest hyppigste årsaken er HSV-2. Seroprevalens i den voksne befolkningen er rundt 20 %.

Meningitt opptrer ofte ved primært utbrudd av genital infeksjon, noe hyppigere hos kvinner (1/3) enn hos menn (1/7), mens reaktiveringstilfeller rammer ca. 20 %. Andre virale årsaker er langt sjeldnere. Forekomsten av TBE som årsak til meningitt er økende.

Enterovirus spres fekalt-oralt, oppformeres gastrointestinalt og spres hematogent til CNS via endotel eller migrerende leukocytter. Enterovirus er single-stranded RNA virus med genom på rundt 7500 nukleotider. De produserer et polypeptid på rundt 2200 aminosyrer, som prosesseres til flere strukturelle og ikke-strukturelle proteiner. De strukturelle proteinene bidrar til dannelse av viruspartikler og binding til spesifikke vertsceller, mens de ikke-strukturelle proteinene har rolle i viral infeksjon, replikasjon og mottrekk mot vertsresponser. De forskjellige serotypene utløser til dels ulike patogenetiske forløp.

Virus kan finnes i sekret fra luftveiene eller i feces.

HSV smitter via slimhinner. Mekanisme for spredning til CNS er uklar, men trolig spres virus hematogent eller ved retrograd spredning i sensoriske nerver. Reaktivering foregår etter latens av virus i ganglier, særlig sakralt.

Når CNS er infisert akkumuleres lymfocytter, og inflammatoriske cytokiner frisettes. Betennelsesreaksjonen endrer blod-hjernebarrieren, og serumproteiner og immunglobuliner kan passere denne. Videre vil B-lymfocytter tiltrekkes, differensiere og så produsere immunglobuliner intratekalt. Dette er opphav til endrede ratioer mellom serum- og spinalvæskekonsentrasjoner av disse.

Kliniske tegn avhenger av pasientens alder og immunstatus. For voksne pasienter er symptomdebut vanligvis rask, med sterk hodepine og variende grad av nakke-ryggstivhet. Feber er vanlig og bifasisk ved enterovirus. Da dukker meningeale tegn opp ved den andre feberepisoden.

Ulikt akutt bakteriell meningitt ses mental påvirkning sjelden.

Hodepine er vanlig, intens og ledsages av lysskyhet og øyemuskelverk.

Kvalme, oppkast, nedsatt appetitt, løs avføring, faryngitt eller andre øvre luftveissymptomer er vanlige.

Ved enterovirusmeningitt forekommer:

- muskelsmerter og

- tidvis makulopapuløst utslett,

- konjunktivitt og

- ulik organpåvirkning, inkludert myokarditt.

Varigheten av symptomer ved enterovirusmeningitt er oftest kortere enn 1 uke, men ikke sjelden ses lengre rekonvalesensfaser med hodepine og økt trettbarhet.

HSV-2-meningitt er vanligvis kjennetegnet av nakkestivhet, sterk global hodepine, mens ved den godartede lymfocyttiske meningitten ses tilbakevendende meningittepisoder med hodepine og feber av 2 til 5 dagers varighet, før det inntrer spontan bedring. Pasienten har ofte anamnese på tidligere genitalt herpesutbrudd. Urinretensjon forekommer.

Ved kusma har kun halvparten av de med meningitt forstørrede kjertler. Meningitten opptrer vanligvis omtrent 5 døgn etter spyttkjertelbetennelsen er begynt og preges av selvbegrensende feber i et lite antall dager, samt hodepine og oppkast, med total sykdomsvarighet på 7–10 dager. Alvorligere forløp med sekveler forekommer.

Viral meningitt kan være alvorlig i neonatalperioden. For barn yngre enn 2 uker er symptomer ved enterovirusmeningitt feber og ulike kombinasjoner av utslett, redusert fødeinntak, oppkast og øvre luftveissymptomer. Nakkestivhet og spent fontanelle forekommer.

Klinisk: Anamnese bør inneholde opplysninger om symptomer med tidsmessig forløp, smitteeksposisjon, reise- og seksualanamnese, immunstatus, legemiddelbruk, vaksinasjonsstatus, samt rusmisbruk.

Opplysninger om:

- vannkopper,

- herpes zoster,

- genitale-/lumbosakrale vesikler,

- flåtteksponering og

- dyrekontakt innhentes.

Ved undersøkelse av nakkestivhet hos barn er det lav sensitivitet ved bruk av Kernigs test og moderat sensitivitet og spesifisitet ved Brudzinskis test.

Klinisk nakkestivhet er hyppig blant voksne.

Blodprøver: leukocytter med differensialtelling, CRP, SR, hematologisk status, glukose, kreatinin, elektrolytter, leverenzymer, s- og u-osmolalitet.

Serologiske prøver kan være aktuelt (inkludert Borrelia og TBE ved flåtteksponering, hiv, syfilis).

Diagnose bekreftes ved spinalvæskeundersøkelse: Det utføres PCR undersøkelse av enterovirus RNA, HSV-1 og HSV-2 DNA og VZV DNA.

Se Diagnostikk ved viral meningitt og encefalitt for oppsummering av aktuelle prøver fra blod og spinalvæske.

FilmArray® analyse er tilgjengelig i mange sykehus.

En metaanlyse fra 2022 viser at det er noe lavere sensitivitet og spesifisitet for virale agens inkludert HSV-1 enn for bakterielle agens ved bruk av FilmArray®.

Ved virusetiologi finner man i spinalvæske oftest celletall mellom 100 og 1000/μl.

Høyere konsentrasjoner forekommer og skillet mot bakteriell meningitt er ikke entydig. Proteinkonsentrasjonen i spinalvæske er ofte moderat forhøyet (0,5–1,5 g/L), mens ratio for konsentrasjon av spinalglukose og blodglukose oftest er nær normal (0,5–0,6).

Andre undersøkelser: inkluderer nasofarynksprøve til PCR av luftveisagens ved luftveissymptomer og ved (muko-) kutane manifestasjoner vesikkelinnhold til PCR analyse av HSV-1, HSV-2 og VZV DNA.

Der det påvises enterovirus RNA i spinalvæske skal feces og spinalvæske sendes referanselaboratoriet for polio/enterovirus ved Folkehelseinstituttet, som mottar positive prøver med tanke på dyrking og ev. typebestemmelse.

Det er størst sjanse for positiv undersøkelse i avføringsprøver, men det utføres forsøk på dyrking av spinalvæske og andre prøvemateriale.

Radiologiske undersøkelser: Klinisk mistenkt viral meningitt er ikke indikasjon alene for CT cerebrum. Se avsnitt om akutt bakteriell meningitt for vurderinger av indikasjon, se Akutt bakteriell meningitt punkt c. Radiologi.

Ved mistenkt viral meningitt er det ofte hensiktsmessig at man i legevakt konsulterer spesialist i sykehus med tanke på innleggelse, mens ved mistenkt encefalitt eller ABM skal pasienten straks innlegges i sykehus.

Viral meningitt: Symptomlindrende. Det er ofte behov for febersenkende (paracetamol), smertestillende (ibuprofen) og kvalmelindrende behandling (ondansetron).

Sterkere smertestillende kan bli nødvendig i noen tilfeller (morfin).

Støttebehandling med intravenøse væsker og elektrolytter er ofte indisert.

Ingen kliniske symptomer og tegn kan sikkert skille akutt viral meningitt fra ABM.

Det er derfor ofte indikasjon også for (kortvarig) empirisk antibiotikabehandling og kortikosteroidbehandling frem til etiologi er avklart, se eget kapittel Akutt bakteriell meningitt.

Når bekreftet viral årsak, seponeres antibiotika, mens kortikosteroider seponeres med stoppregler som beskrevet i Akutt bakteriell meningitt

Ved antatt encefalitt med ukjent etiologi gis raskt aciklovir 10 mg/kg x 3 intravenøst, se Akutt viral meningitt

VZV er mindre følsomt for aciklovir enn HSV.

HSV-1, HSV-2: I nasjonal retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus anbefales antiviral behandling til pasienter med påvist HSV meningitt.

I praksis kan man i sykehus velge å starte med aciklovir 10 mg/kg x 3 intravenøst, etterfulgt av peroral hale med valaciklovir 1000 mg x 3.

I lette, stabile tilfeller kan hele behandlingen gis oralt.

Samlet behandlingstid er ikke angitt, men innenfor spekteret 7 til 10 dager.

VZV: Behandling overveies, mer aktuelt til immunsvekket pasient eller ved stor sykdomsgrad. Tilsvarende som beskrevet for HSV-2.

Rask start.

Aciklovir 10–15 mg/kg x 3 intravenøst, inntil totaldose 3 gram per døgn.

Velhydrert pasient.

Dosering reduseres ved redusert nyrefunksjon.

Smerter lindres med bruk av:

- paracetamol,

- fenazon-koffein,

- ev. sterkere analgetika som opioider (morfin).

Ved mulig akutt bakteriell meningitt gis empirisk behandling slik det er omtalt i: Akutt bakteriell meningitt.

MMR-vaksinering.

Vaksinasjon mot skogflåttencefalitt har svært god beskyttende effekt og kan overveies brukt av personer som ferdes i flåttrike områder med forekomst av TBE i Norge, Sverige, Sentral- og Øst-Europa, se www.fhi.no.

Vaksine mot HSV, samt enterovirus andre enn poliovirus, finnes ikke.

Ved infeksjoner med adenovirus, kusma, influensa, varicella og meslinger må man ta stilling til bruk av isolat, avhengig av kliniske situasjon og tidspunkt i forløpet.

Tilfeller av viral meningitt er meldingspliktig i MSIS. se www.fhi.no.

Prognosen ved viral meningitt er god, unntatt i neonatalperioden. Dersom forverring i tidlig fase, må annen diagnose overveies. Særlig gjelder dette underbehandlet akutt bakteriell meningitt. I denne situasjonen kan det også være aktuelt å vurdere subakutte meningitter eller viral encefalitt.

Noen pasienter med virusmeningitt kan oppleve langvarig hodepine og lang restitusjonsfase.

Det er ofte behov for poliklinisk oppfølging.

BMJ Best Practices. Viral meningitis. Oppdatert 21.12.2021

Helsedirektoratet, Nasjonal faglig retninglinje antibiotika i sykehus. Oppdatert 13.04.2023

Helsedirektoratet. Infeksjoner i sentralnervesystemet. Herpesmeningitt. Oppdatert 06.01.2023

Norsk barnelegeforening. Serøs meningitt, akutt encefalitt og akutt disseminert encefalomyelitt (ADEM). Akuttveileder i pediatri. Oppdatert 01.01.2013.

Svenska infetionsläkareföreningen. 2022. Vårdprogram. Virala CNS-infectioner. Oppdatert 16.12.2022

Trujillo-Gómez J, Tsokani S, Arango-Ferreira C, Atehortúa-Muñoz S, Jimenez-Villegas MJ, Serrano-Tabares C, Veroniki AA, Florez ID. Biofire FilmArray Meningitis/Encephalitis panel for the aetiological diagnosis of central nervous system infections: A systematic review and diagnostic test accuracy meta-analysis. EClinicalMedicine
. 2022. 14:44:101275. doi: 10.1016/j.eclinm.2022.101275. 14.02.2022

Veileder i akutt pediatri fra Norsk barnelegeforening (Serøs meningitt) revidert 01.01.2013

Underkapitler

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Etiologi ved aseptisk meningitt og encefalitt

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Steinar Skrede

Etiologi ved aseptisk meningitt og encefalitt
	Etiologi, vanlige	Etiologi, mindre vanlige	Andre infeksiøse agens	Differensialdiagnoser
Viral meningitt	Enterovirus HSV-2 VZV	Hiv, HSV-1, Adenovirus, Meslingevirus, Kusma, EBV, TBE, CMV, HHV 6, Rubella, Influensa A og B, Arbovirus, Rabies	Borrelia, Syfilis, Mycoplasma, Cryptococcus neoformans, M. tuberculosis, Listeria monocytogenes, Toxoplasma gondi	Medikamentreaksjoner, Autoimmune tilstander, Malignitet, ADEM, Autoimmun encefalitt, Andre autoimmune sykdommer
Encefalitt	HSV-1 VZV Enterovirus	Som for viral meningitt	Som for viral meningitt	Som for viral meningitt

Diagnostikk ved viral meningitt og encefalitt

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Steinar Skrede

Diagnostikk ved viral meningitt og encefalitt
	Obligatorisk	Overveies ut ifra klinikk
Biokjemiske prøver	Hb, hvite med diff, trombocytter, CRP, kreatinin, leverprøver	Blodkultur, to sett
Infeksjons- immunologiske prøver (blod)		HSV-1 og HSV-2 Hiv, CMV, EBV, TBE, Borrelia, Syfilis, Mykoplasma IGRA (interferon- gamma tb) TBE-serologi
Spinalvæske biokjemi	Hvite med diff, protein, glukose, ratio csf/blod glukose	Elektroforese/ isoelektrisk fokusering
Spinalvæske mikrobiologi	Gramfarging, bakteriologisk dyrkning, HSV-1, HSV-2, VZV, enterovirus PCR	Mykobakteriedyrkning Borreliaantistoffer Syfilis antistoffer/ PCR Kryptokokkantigen Virus PCR: EBV, CMV, adenovirus, TBE Virus antistoffer: HSV-1, HSV-2, VZV
Øvrige prøver		Luftveisprøver/ nasofarynks: PCR adenovirus, influensa, enterovirus, mykoplasma Vesikler: PCR HSV, VZV, enterovirus Feces: PCR enterovirus, adenovirus

Bakteriell endokarditt

Revidert:: 08.09.2022
Sist endret:: 19.08.2026

Forfatter:

Torgun Wæhre

Symptomer: Feber, generelle symptomer, symptomer fra septiske embolier slik som muskel- og skjelettsmerter eller nevrologiske utfall. Ved febril tilstand som har vart lenge bør endokarditt alltid utelukkes.
Diagnostikk: Klinisk undersøkelse: bilyd over hjertet, tegn på embolisme, hudsymptomer. Urinprøve mtp glomerulonefritt. Blodkulturer: Helst tre sett. Ekkokardiografi. Radiologiske undersøkelser (Rtg thorax, CT thorax, CT abdomen, MR Caput) med tanke på septiske embolier. Duke-kriterier kan brukes for å vurdere diagnose.
Legemiddelbehandling: Empirisk behandling, nativ klaff: kloksacillin 2 g x 6 i.v. + gentamicin 3 mg/kg x 1. Empirisk behandling, kunstig klaff: kloksacillin 2 g x 6 i.v. +vankomycin 15 mg/kg x 2 +gentamicin 3 mg/kg x 1. Behandling justeres etter bakteriefunn og resistensundersøkelse. Behandlingsvarighet 4–6 uker.

Bakteriell endokarditt er en endovaskulær infeksjon med biofilmdannelse som affiserer native eller kunstige hjerteklaffer og/eller tilgrensende strukturer og kan ha et septisk forløp. Det er en svært alvorlig infeksjon med høy dødelighet.

Tegn på sepsis eller langvarig feber hos pasient med medfødt hjertefeil (Medfødt hjertefeil) eller ervervet hjerteklaffesykdom (Hjerteklaffesykdom) skal gi mistanke om bakteriell endokarditt, og pasienten skal snarest innlegges i sykehus!

Det er vanlig å skille mellom fire ulike sykdomskategorier:

Endokarditt på native klaffer
Proteseendokarditt
Høyresidig endokarditt hos injiserende rusbrukere
Endokarditt som ledsager infisert ICD eller pacemaker

Sistnevnte kategori med infiserte kardiale fremmedlegemer som pacemakere og ICD kan også være ledsaget av endokarditt og behandles da som en proteseendokarditt, men omtales ikke nærmere her.

Skillet mellom akutt og subakutt bakteriell endokarditt (kortere eller lengre enn 6 ukers sykdom) er i dag av underordnet betydning. Det avgjørende er bakteriens virulens, dens følsomhet overfor antibakterielle midler, vertens infeksjonsforsvar og hvilke klaffer som er affisert. Vekst av typiske endokardittbakterier i blodkultur kombinert med ekkokardiografiske funn med vegetasjoner eller abscesser gir en sikker endokarditt-diagnose.

Staphylococcus aureus er vanligste årsak til endokarditt (ca. 30 %), fulgt av alfahemolytiske (viridans-) streptokokker (ca. 20 %) og enterokokker (ca. 10 %). Koagulase-negative («hvite») stafylokokker forekommer særlig ved proteseendokarditt. Betahemolytiske streptokokker, pneumokokker og gramnegative stavbakterier er mer sjeldne, til sammen 5–10 %. Bakterier i den såkalte HACEK-gruppen (Haemophilus spp., Actinobacillus, Cardiobacterium, Eikenella og Kingella) utgjør ca. 2 %.

Coxiella burnetti (Q-feber), Candida species og Cutibacterium acnes forekommer også.

Såkalt dyrkningsnegativ endokarditt utgjør ca. 10–20 % av alle tilfeller.

I Norden er forekomsten av bakteriell endokarditt 5–10 per 100 000 innbyggere per år. Risikoen øker med alder, og forekomsten er betydelig høyere hos pasienter med klaffeproteser, ICD eller pacemaker, medfødte og ervervede hjertefeil, hos injiserende rusbrukere og dialysepasienter. Tidligere endokarditt er også en betydelig risikofaktor.

Aortaklaffen affiseres hyppigere enn mitralklaffen. Høyresidig endokarditt forekommer særlig hos injiserende rusbrukere.

Bakteriell endokarditt antas bare å oppstå når det først foreligger endotelskade av hjerteklaffene, f.eks. pga. turbulent blodstrøm ved medfødte eller ervervede klaffefeil, ved traumer mot kroppen og ved alvorlige sykdommer (infeksjoner, kreft osv.). Skaden fører til utfelling av fibrin og nedslag av trombocytter, og det dannes en såkalt ikke-bakteriell trombotisk endokarditt med små vegetasjoner. Ved bakteriemi slår bakteriene seg ned på vegetasjonene. Streptokokker fra munnhulen (vanligvis alfahemolytiske) adhererer særlig godt til endotelceller, mens gramnegative stavbakterier adhererer dårlig og er sjelden årsak til endokarditt. Fagocytter penetrerer dårlig infiserte vegetasjoner slik at det er nærmest agranulocytose i vevet rundt bakteriene, et forhold som kompliserer behandlingen av endokarditt.

Biter av vegetasjonene kan slippes ut i sirkulasjonen og gi septiske embolier i prinsipielt alle organer, mest vanlig er hjerne, skjelett/ledd, hud og nyre. Ved høyresidig endokarditt emboliseres til lunger. Infeksjonen kan også gi opphav til sirkulerende immunkomplekser som slår seg ned i organer (hud, nyre, ledd) og skaper immunologiske reaksjoner.

Tiden fra den initiale bakteriemien til symptomene på endokarditt (inkubasjonstiden) er kort, for gule stafylokokker få dager og for streptokokker under 2 uker. Tiden fra symptomdebut til sykdommen diagnostiseres kan imidlertid være lang, ved subakutte former fra uker til måneder. Symptomene er svært varierende og skyldes vesentlig:

Lokal infeksjon i klaffeapparatet
Bakteriemi
Embolier
Sirkulerende immunkomplekser

De viktigste symptomer og funn er feber, generelle symptomer (frysninger, svette, slapphet, anoreksi, vekttap), bilyd over hjertet, tegn på embolisme, hudsymptomer (petekkier, splintblødninger i neglene, Oslerknuter), splenomegali, muskel‑ og skjelettsmerter, nevrologiske utfall og tegn på glomerulonefritt. Ved febril tilstand som har vart lenge bør endokarditt alltid utelukkes. Hjertesvikt som følge av paravalvulær lekkasje kan være debutsymptom ved proteseendokarditt forårsaket av gule stafylokokker, men infeksjon i kunstig klaff kan også gi diskrete symptomer siden etiologien ofte er lavvirulente, koagulasenegative stafylokokker. Ved høyresidig endokarditt påvises ofte multiple lungeinfiltrater som tegn på septiske embolier.

Blodkulturer og ekkokardiografi er hjørnesteiner i endokardittdiagnostikken. I tillegg vektlegges kliniske funn, inflammasjonsparametre, EKG og bildediagnostiske undersøkelser av hjerne, lunger og ev. andre organer. Ekkokardiografi gjøres alltid ved mistanke om endokarditt. Transøsofageal undersøkelse ansees å ha høyere sensitivitet enn transtorakal. Gjentatte undersøkelser kan være aktuelt. Blodkulturer tas før oppstart antibiotika. Det bør tas tre sett (aerob og anaerob flaske) à 20 ml: ett sett fra hver arm på samme tidspunkt, og et tredje sett etter minst 30 minutter. Ved bakteriemi gir dette oppvekst i ca. 95 % av tilfellene. Husk å angi mistanke om endokarditt på rekvisisjonen. Ved forutgående behandling med antibakterielle midler de siste 2 ukene reduseres forekomsten av positive blodkulturer, og det bør da om mulig tas flere kulturer før antibakteriell behandling startes. En pasient som har vekst av alfahemolytiske streptokokker, enterokokker eller gule stafylokokker i multiple blodkulturer må alltid mistenkes å ha endokarditt. Radiologiske undersøkelser som MR caput, CT thorax/ abdomen, UL abdomen og PET CT kan påvise perifere embolier som støtter endokardittmistanken. PET CT med såkalt hjerteprotokoll kan være nyttig ved mistanke om proteseendokarditt og usikre ekkokardiografiske funn.

Duke-kriteriene kan brukes for å sannsynliggjøre diagnosen endokarditt. Merk: Det er den kliniske vurderingen som avgjør om det skal behandles for endokarditt uavhengig av denne klassifikasjonen, som kun er veiledende. Se Modifiserte Duke-kriterier for diagnosen av bakteriell endokarditt.

Behandling av endokarditt krever multidisiplinær tilnærming. Kardiolog og infeksjonslege bør som regel konsulteres. Pasienter hvor kirurgi kan bli aktuelt bør flyttes til sykehus med hjertekirurgisk kompetanse.

Antibiotikabehandling: Antibiotika bør som regel startes straks blodkulturene er tatt, for så å justeres når resultatene av de bakteriologiske undersøkelsene foreligger. Intravenøs behandling med baktericide midler i høye doser er nødvendig for å sikre høye nok konsentrasjoner inn i vegetasjonene. Betalaktamantibiotika og da særlig penicilliner gitt intravenøst er hjørnestein i endokardittbehandling. Aminoglykosider brukes for å oppnå synergi, særlig mot enterokokker og streptokokker med nedsatt følsomhet for penicillin, samt ved proteseendokarditt. Aminoglykosider gis da i en lav dose en gang pr døgn.Viktig: Hos pasienter med sepsis vil lavdosert gentamicin ikke gi tilstrekkelig gram negativ dekning. Bruk anbefalinger for sepsis inntil bakteriologisk svar foreligger.

Behandlingsvarighet vil variere ut fra etiologisk agens og klinisk forløp, men er vanligvis 4 uker for endokarditt på nativ klaff og 6 uker ved proteseendokarditt. Etter et kirurgisk inngrep som foretas under pågående antibiotikabehandling, skal det gis ny full behandling som for proteseendokarditt dersom peroperativ blodkultur eller dyrking av fjernet klaffemateriale er positiv. Ved negativt funn i dyrking eller PCR skal sammenlagt behandlingsvarighet være som ved konservativ behandling, dog skal postoperativ behandlingsvarighet være minimum 2 uker.

Behandlingsanbefalingene under er i tråd med Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus, og det henvises også til denne. Når bakteriologisk diagnose med resistensundersøkelse foreligger, må behandlingen med antibakterielle midler skreddersys i hvert enkelt tilfelle. Antibiotikaregimer ved endokarditt er ofte komplekse og pasientene oftest multimorbide. Nasjonale retningslinjer bør følges, og antibiotikabehandlingen diskuteres gjerne med infeksjonsmedisiner og mikrobiolog, spesielt når det påvises resistente mikrober (enterokokker), ved proteseendokarditt eller hvis pasienten har nedsatt immunforsvar.

Ukjent etiologi/empirisk behandling: Ved nativ klaff anbefales kombinasjonen kloksacillin 2 g x 4–6 intravenøst kombinert med gentamicin 3 mg/kg x 1. Dette vil gi dekning mot stafylokokker og streptokokker. For empirisk behandling av proteseendokarditt anbefales et trippelregime med vankomycin 15 mg/kg x 2 + kloksacillin 2 g x 4–6 og gentamicin 3 mg/kg/døgn x 1.
Alfahemolytiske streptokokker: Behandlingen skal styres etter bestemmelse av minste hemmende konsentrasjon (MIC-verdi) for penicillin. Ved endokarditt forårsaket av alfahemolytiske streptokokker og de fleste andre streptokokker unntatt enterokokker, er benzylpenicillin 1,2 g x 6 intravenøst i 4 uker adekvat behandling for voksne, forutsatt sensitiv stamme. Ved ukomplisert forløp (fravær av hjertesvikt, septiske embolier eller ekstravalvulær infeksjon) kan kombinasjonsbehandling av benzylpenicillin og gentamicin 3 mg/kg x 1 intravenøst i 14 dager erstatte en slik 4 ukers kur. Proteseendokarditt behandles vanligvis i 6 uker, de 2 første ukene gis kombinasjonsbehandling med gentamicin. Infeksjonsmedisiner bør kontaktes. Ved redusert (intermediær) følsomhet for benzylpenicillin og ved funn av Abiotrophia eller Granulicatella species, er monoterapi med penicillin aldri tilstrekkelig, og man skal alltid kombinere med gentamicin de første 2 ukene. Ved ikke-straksallergi mot penicillin gis ceftriakson ev. kombinert med gentamicin. Ved straksallergi overfor penicillin bør man gi vankomycin 15 mg/kg x 2 (maks 4 g).
Enterokokker: E. faecalis er vanligst og bør behandles med en kombinasjon av ampicillin 2 g × 6 i minst 6 uker pluss gentamicin 3 mg/kg/døgn x 1 de første 2 ukene, eller inntil 4–6 uker ved proteseendokarditt. Ved høygradig resistens mot gentamicin (MIC > 128 mg/l) eller der aminoglykosid er kontraindisert, gis kombinasjon av ampicillin og ceftriakson 2 g x 2 i hele behandlingsperioden. Enterokokk-endokarditter er ofte kompliserte å behandle, og infeksjonsmedisiner bør alltid konsulteres. E. faecium har ofte betydelig antibiotikaresistens, behandling er en spesialistoppgave.
Stafylokokker: Ved stafylokokkendokarditt på nativ klaff gis betalaktamasestabile penicilliner (kloksacillin, dikloksacillin) 2 g x 6. Dersom stafylokokkene ikke produserer penicillinase, gis benzylpenicillin 1,2 g x 6. Ved penicillin straksallergi velges vankomycin. Ved penicillinallergi uten straksreaksjon kan ceftriakson eller cefotaksim være alternativer. Behandlingstiden er vanligvis 6 uker. Ved proteseendokarditt gis en kombinasjon av kloksacillin, gentamicin 3 mg/kg x 1 (2 uker) og rifampicin 600 mg x 2 (startes etter 5–7 dager). Hvite stafylokokker (S. epidermidis m.fl.) er hudbakterier med vanligvis lav virulens som nesten bare forårsaker endokarditt på kunstige klaffer. Disse er ofte meticillinresistente og må behandles med en kombinasjon av vankomycin, gentamicin og rifampicin. Sistnevnte regime er også indisert ved en sjelden proteseendokarditt forårsaket av meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA). Ved MRSA på nativ klaff benyttes vanligvis vankomycin, men spesielle antibiotika (f.eks. linezolid eller daptomycin) kan være aktuelle, og infeksjonsmedisiner bør alltid kontaktes.
Gramnegative intestinale stavbakterier: Endokarditt forårsaket av Enterobacteriaceae og Pseudomonas aeruginosa er sjelden og behandles som sepsis forårsaket av de samme bakteriene. Letaliteten er høy, og klaffeskifte er nesten alltid nødvendig for at pasienten skal overleve.
HACEK-gruppen: Ceftriakson 2 g x 1 intravenøst, hvis påvist følsomhet ampicillin 2 g × 6 intravenøst i 4–6 uker.

Se: Nasjonal faglig retningslinje, endokarditt. Helsedirektoratet 2021

Kirurgisk behandling: Kirurgisk behandling kan være nødvendig ved endokarditt, og særlig ved proteseendokarditt forårsaket av Staphylococcus aureus, Staphylococcus lugdunensis eller sopp. Slike pasienter skal behandles i sentra med mulighet for åpen hjertekirurgi. Ved endokarditt på nativ klaff vil følgende faktorer tale for kirurgisk intervensjon:

Moderat eller alvorlig hjertesvikt, særlig hvis direkte relatert til dysfunksjonerende hjerteklaff
Alvorlig mitral eller aortal regurgitasjon med holdepunkt for hemodynamisk årsak
Endokarditt forårsaket av sopp eller høygradig resistent mikroorganisme
Perivalvulær infeksjon med abscess eller fisteldannelse (obs. ledningsforstyrrelser)
Ved gjennomgåtte emboliske episoder og/eller påviste vegetasjoner større enn 10 mm må også kirurgi overveies.

Dødeligheten er høy, vanligvis 20–35 %, og høyere ved proteseendokarditt enn på nativ klaff.

De viktigste dødsårsakene har vært ukontrollerbar infeksjon, klafferuptur med hjertesvikt, embolisme og ruptur av mykotisk aneurisme. Etter hvert som vi har fått bedre antibakterielle midler, er det stadig færre som dør av ukontrollerbar infeksjon. De viktigste dødsårsakene i dag er klafferuptur med hjertesvikt og embolisme. Det er viktig at pasienter med komplikasjoner som nevnt over, snarest overføres til et sykehus med hjertekirurgisk kompetanse.

Profylakse med antibakterielle midler er indisert hos pasienter med:

Tidligere gjennomgått endokarditt
Innsatte klaffeproteser
Cyanotiske, medfødte hjertefeil som ikke er korrigert, inkludert palliative shunter og conduit
Komplett reparerte medfødte defekter, de første seks måneder etter operasjon eller kateterbasert intervensjon
Reparerte, medfødte hjertefeil med restdefekter i tilknytning til fremmedlegeme/protesemateriale
Hjertetransplanterte med klaffefeil

Inngrep som krever antibiotikaprofylakse er:

Tannbehandling eller andre inngrep i munnhule og svelg som medfører blødning: ekstraksjon, fjerning av tannstein, manipulering av rotkanaler, periapikale regioner og perforasjon av munnslimhinne
Kirurgisk behandling av infisert vev

Merk: Etter nye europeiske og nasjonale retningslinjer er det ikke indikasjon for antibiotikaprofylakse ved en rekke gastrokirurgiske prosedyrer (gastroskopi, koloskopi, ERCP), gynekologiske prosedyrer (provosert abort, innsetting av IUD, fødsel, keisersnitt) eller urologiske prosedyrer (blærekateterisering, cystoskopi, prostatabiopsi). Se: 2023 ESC Guidelines for the management of endocarditis og Helsedirektoratet.

Generelt om profylakse
1. Peroral antibiotikaprofylakse er tilstrekkelig for alle pasienter og gis en time før prosedyrestart
2. Parenteral profylakse gis når peroral ikke kan gis og gis en halv time før prosedyrestart, ev. ved innledning av anestesi
3. En dose er tilstrekkelig
4. Dersom pasienten allerede behandles med antibiotika på tidspunktet for prosedyren, skal profylakse gis med et annet legemiddel
Standard profylakse
1. Peroralt: Amoksicillin 2 g (4 kapsler á 500 mg, barn: 50 mg/kg, maksimum 2 g)
2. Parenteralt: Ampicillin 2 g intravenøst eller intramuskulært (barn: 50 mg/kg, maksimum 2 g)
Ved penicillinallergi:
1. Peroralt: Klindamycin 600 mg (2 kapsler á 300 mg, barn: 20 mg/kg, maksimum 600 mg)
2. Parenteralt: Vankomycin 30 mg/kg intravenøst (barn klindamycin 20 mg/kg, maksimum 600 mg). Alternativt: Ceftriakson 1 g (barn 50 mg/kg) intravenøst. OBS: Ceftriakson skal ikke benyttes ved kjent straksallergi mot penicillin.
Ved kirurgi på infisert vev med kjent mikrobe:
1. Antibiotikum velges etter resistens

Retningslinjer for endokardittprofylakse er nå forenklet, i erkjennelsen av at evidensgrunnlaget for tidligere anbefalinger har vært svakt. Nyere studier konkluderer med at svært mange profylakseregimer må gis for å forebygge et svært lite antall endokarditter, og at kumulativ risiko for bakteriemi ved daglig tannpleie langt overstiger hva man utsettes for ved f.eks. tanninngrep. Viktigst av alt er sannsynligvis god tann- og tannkjøtthygiene!

2023 ESC Guidelines for the management of endocarditis
Helsedirektoratet Nasjonalfaglig retningslinje kapittel 6 Endokarditt. Sist faglig oppdatert 26.08.2022.

Veileder i akutt pediatri fra Norsk barnelegeforening (Endokarditt) revidert 2021

Helsedirektoratet: Nasjonal faglig retningslinje, Endokarditt. 2022

Baddour, L. M., Wilson, W. R., Bayer, A. S., Fowler, V. G., Jr., Tleyjeh, I. M., Rybak, M. J., Taubert, K. A. (2015). Infective Endocarditis in Adults: Diagnosis, Antimicrobial Therapy, and Management of Complications: A Scientific Statement for Healthcare Professionals From the American Heart Association. Circulation, 132(15), 1435-86.

Habib, G., Lancellotti, P., Antunes, M. J., Bongiorni, M. G., Casalta, J. P., Del Zotti, F., ... Zamorano, J. L. (2015). 2015 ESC Guidelines for the management of infective endocarditis: The Task Force for the Management of Infective Endocarditis of the European Society of Cardiology (ESC). Endorsed by: European Association for Cardio-Thoracic Surgery (EACTS), the European Association of Nuclear Medicine (EANM). European Heart Journal, 36(44), 3075-3128.

Infective endocarditis. [Database]. London: BMJ Publisher Group, Best Practice, 2022

Knudsen, J., Boel, J., Olsen, B., Benfield, T., Arpi, M., Frimodt-Møller, N., Østergaard, C. (. (2018). Antibiotika - dosering, forholdsregler og behandlingsrekommandationer håndbog. Hovedstadsregionen København: Region Hovedstaden.

Svenska infektionsläkarföreningen. Vårdprogram Infektiøs endokardit Stockholm: Svenska infektionsläkarföreningen 2021.

SWAB: Stichting Werkgroep Antibioticabeleid (2019). SWAB guidelines for the antimicrobial treatment of infective endocarditis Leiden: SWAB.

Underkapitler

Modifiserte Duke-kriterier for diagnosen av bakteriell endokarditt

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Modifiserte Duke-kriterier for diagnosen av bakteriell endokarditt

Revidert:: 08.09.2022
Sist endret:: 19.08.2026

Forfatter:

Torgun Wæhre

Modifiserte Duke-kriterier for diagnose av bakteriell endokarditt
Hovedkriterier:	1. Typiske bakteriefunn i minst 2 uavhengige blodkulturer eller persisterende positive blod-kulturer tatt med minst 12 timers mellomrom 2. Nyoppstått insuffisienslyd over hjertet eller påvisning av mobile vegetasjoner, abscess eller nyoppstått paravalvulær lekkasje ved klaffeprotese påvist ved EKKO-kardiografi 3. En eller flere blodkulturer positiv for Coxiella burnettii, eller IgG antistoff titer > 1:800
Bikriterier:	1. Predisponerende hjertesykdom eller intravenøst stoffmisbruk 2. Feber ≥ 38 °C 3. Vaskulære fenomener: embolier, infiserte aneurismer, petekkier 4. Immunologiske fenomener: glomerulonefritt, Osler-knuter, Roth-flekker eller positiv revmatoid faktor 5. Positive blodkulturer eller serologiske holdepunkter for aktiv infeksjon uten at det fyller hovedkriteriene
Sikker diagnose:	a. Patologiske eller mikrobiologiske funn ved undersøkelse av vegetasjonene, eller b. 2 hovedkriterier, eller c. 1 hoved- og 3 bikriterier, eller d. 5 bikriterier
Mulig diagnose:	a. 1 hoved- og 1 bikriterium, eller b. 3 bikriterier
Forkastet diagnose:	a. Sikker alternativ diagnose, eller b. Bortfall av sykdomstegn etter mindre enn 4 døgns antibakteriell behandling, eller c. Negative funn ved autopsi eller operasjon foretatt før 4 døgn antibiotikabehandling, eller d. Møter ikke kriteriene for mulig diagnose (over)

Infeksjoner i bein og ledd

Revidert:: 23.06.2023
Sist endret:: 18.12.2025

Forfatter:

Torgun Wæhre

Underkapitler

Septisk artritt

Revidert:: 23.06.2023
Sist endret:: 19.08.2026

Forfatter:

Torgun Wæhre

Symptomer: Hovent, rødt, varmt og smertefullt ledd, ev. med feber. Som regel er bare ett ledd affisert. Septisk artritt er en medisinsk ø-hjelps tilstand som krever rask diagnostikk og behandling for å unngå destruksjon av leddet.
Diagnostikk: Lab: Forhøyede inflammasjonsparametre (leukocytter, nøytrofile, CRP, SR). Leddvæske: Leukocytter > 50·10⁶/ml styrker mistanke om septisk artritt. Mikrobiologi: Blodkulturer positive i 50 %. Mikroskopi mht. bakterier positiv i 50 %, dyrking i 90 %.
Legemiddelbehandling: Empirisk antibiotika: Kloksacillin 2 g x 4 i.v., klindamycin 600 mg x 3 ved straksallergi mot penicillin. Hos septiske pasienter og hos personer med særlig risiko for gramnegativ etiologi gis i tillegg gentamicin 6–7 mg/kg x 1, ev. cefotaksim 2 g x 3 som monoterapi. Behandling skreddersys så etter dyrkingssvar og resistensbestemmelse, total behandlingstid 4 uker.

Septisk artritt er infeksjon i ledd, forårsaket av bakterier, mykobakterier eller en sjelden gang sopp.

Staphylococcus aureus er det vanligste agens (ca. 50 %), etterfulgt av ulike typer streptokokker (betahemolytiske streptokokker, alfahemolytiske streptokokker inkludert Streptococcus pneumoniae). Gramnegative bakterier som Escherichia coli, andre enterobacterales og Pseudomonas aeruginosa forekommer særlig hos nyfødte, eldre med komorbiditet, immunsupprimerte og ved intravenøs rusbruk. Pasturella multicida kan sees etter penetrerende dyrebitt og Kingella kingeii hos små barn. Neisseria gonorrhoeae, Brucella species og Mycobacterium tuberculosis er sjeldne årsaker til artritt i Norge, men bør overveies hos personer med risikofaktorer for slike infeksjoner. Borreliaartritt er omtalt i Borreliose.

Årlig insidens er ca. 2–10 per 100 000 innbyggere, med betydelig høyere forekomst hos personer med revmatiske leddlidelser og leddimplantater.

Septisk artritt oppstår som regel i forbindelse med bakteriemi hvor bakterier adhererer til synovialhinnen og deretter invaderer selve leddet. Bakterieutsed i ledd kan også skje i forbindelse med traumer, kirurgi, leddaspirasjon/ injeksjon eller dyrebitt. Ved bakterieutsed i ledd kan man ubehandlet få en rask destruksjon av brusk og omkringliggende vev i løpet av noen dager. Rask diagnostikk og behandling er avgjørende for å unngå dette.

Akutt smertefullt og hovent ledd, ev. med feber. Ved undersøkelse finner man som regel betydelig hevelse, rubor, varme og bevegelsesinnskrenkning. Som regel er kun ett ledd rammet, men hos 10 % kan man se infeksjon i flere ledd på en gang.

Septisk artritt er en medisinsk øyeblikkelig hjelp-tilstand, og innleggelse på sykehus for rask diagnostikk og behandling er avgjørende for å unngå destruksjon av leddet.

Blodprøver: Inflammasjonsparametre i blod (levkocytter, nøytrofile, CRP) vil som regel være forhøyet. Urinsyre, ev. også revmaprøver tas som ledd i differensialdiagnostikk.

Blodkulturer er positive i 50 % av tilfellene.

Leddaspirasjon bør gjøres ved mistanke om septisk artritt og helst før oppstart med antibiotika. NB! Steril prosedyre. Celletelling i leddvæsken svært nyttig differensialdiagnostisk: Levkocytter > 50 · 10⁶/ml gir sterk mistanke om septisk artritt, mens < 20 · 10⁶/ml svekker mistanken. Leddvæske undersøkes også for forekomst av bakterier med direkte mikroskopi (sensitivitet ca. 50 %), dyrking (sensitivitet 90 %) og ev. bakterie-DNA (PCR). Differensialdiagnostisk kan det også mikroskoperes i polarisasjonsmikroskop mht. krystaller. Mykobakteriediagnostikk av leddvæsken gjøres ved klinisk/ epidemiologisk mistanke.

Viktigste differensialdiagnoser er urinsyregikt, ulike former for inflammatoriske leddlidelser inkludert reaktiv artritt, forverring av artrose eller fraktur/blødning i leddet.

Antibiotika og artroscentese/ skylling av det affiserte leddet er hjørnesteiner i behandling av septisk artritt. Leddpunksjon gjøres både diagnostisk og terapeutisk i små ledd. I store vektbærende ledd gjøres vanligvis terapeutisk skylling eller gjentatt leddpunksjon. Leddpunksjon gjøres av ortoped, og det kan være nødvendig med gjentatte punksjoner/skyllinger.

For detaljer om antibiotikabehandling henvises til Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus.

Antibiotika startes alltid intravenøst, men overgang til peroral behandling vurderes ved klinisk bedring. Total behandlingstid 4 uker.

Empirisk antibiotika: Kloksacillin 2 g x 4 intravenøst. Ved ikke-straksallergisk reaksjon mot penicillin gis cefuroksim 1,5 g x 3 i.v., ved penicillin-straksallergi gis klindamycin 600 mg x 3 i.v. Ved septisk pasient eller risikofaktorer for gramnegativ etiologi kan man gi gentamicin 6 mg/ kg x 1 i tillegg til kloksacillin, ev. cefotaksim 2 g x 3 i monoterapi.

Ved påvist agens gis antibiotika etter resistensbestemmelse.

Staphylococcus aureus: Kloksacillin 2 g x 4 intravenøst, ved klinisk bedring eventuelt overgang til dikloksacillin 1 g x 4 peroralt, total behandlingstid 4 uker.

Streptokokker: Benzylpenicillin 3 g x 4 i 1–2 uker, ev. etterfulgt av amoksicillin peroralt 1 g x 3 med total behandlingstid 4 uker.

Enterobacteriales: Cefotaksim 1 g x 3. Overgang til peroral behandling etter resistensbestemmelse, eks trimetoprim-sulfametoksazol 2 tabletter x 2 eller ciprofloksacin 500 mg x 2.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Osteomyelitt

Revidert:: 23.06.2023
Sist endret:: 19.08.2026

Forfatter:

Torgun Wæhre

Symptomer: Akutt osteomyelitt/spondylodiskitt: Lokaliserte smerter og feber. Symptomene kan være milde og vage. Kronisk osteomyelitt: Smerter, eventuelt fistel med intermitterende sekresjon.
Diagnostikk: Lab: Akutt osteomyelitt: ↑ leukocytter, CRP, SR. Kronisk infeksjon: ↑ SR. Blodkulturer. Biopsi/aspirater fra infisert bein eller mellomvirvelskiver. Materialet undersøkes med direkte mikroskopi, aerob og anaerob dyrking og ev. genteknologisk. Ev. gjøres også sopp- og mykobakteriediagnostikk. Histologisk undersøkelse kan være nyttig, særlig ved kronisk osteomyelitt. Bildediagnostikk: Røntgen tas av alle, men har lav sensitivitet ved akutt osteomyelitt. MR har høy sensitivitet for osteomyelitt og gir god fremstilling av bløtvev.
Legemiddelbehandling: Empirisk antibiotika ved akutt osteomyelitt, inkl. spondylodiskitt: Kloksacillin 2 g x 4. Hos septiske pasienter og hos personer med særlig risiko for gramnegativ etiologi gis i tillegg gentamicin 6–7 mg/kg x 1, ev. cefotaksim 2 g x 3 i monoterapi. Når resultatet av dyrking og resistensbestemmelse foreligger, skreddersys behandlingen som bør være parenteral ev. sekvensiell parenteral/ peroral i minst 6 uker. Behandling av kronisk osteomyelitt er ofte kombinasjon av kirurgi og antibiotika.

Osteomyelitt er betennelse/infeksjon i beinvev og er en heterogen sykdomsgruppe. Ofte skilles mellom akutt og kronisk osteomyelitt. Infeksjon i ryggvirvel og mellomvirvelskive (spondylodiskitt) er en undergruppe av osteomyelitt.

Etiologi avhenger av risikofaktorer, men Staphylococcus aureus er den dominerende mikrobe (> 70 %) ved alle former for osteomyelitt. Dernest finner man streptokokker, enterokokker og gramnegative intestinale stavbakterier (Escherichia coli, Klebsiella spp, Pseudomonas aeruginosa, m.fl.). Kingella kingae er viktig årsak hos små barn, mens anaerobe bakterier, mykobakterier, coxiella og brucella er årsaken i under 5 %. Candida spp. og andre gjærsopper forekommer hos i.v. rusbrukere og immunsupprimerte.

Hematogene osteomyelitter (se nedenfor) er som regel monobakterielle, mens blandingsflora er vanlig ved infeksjoner som oppstår ved spredning fra tilliggende vev.

Tuberkuløs osteomyelitt og spondylodiskitt forekommer.

Osteomyelitt i føtter/tær som direkte spredning fra kroniske sår er den hyppigste årsaken til osteomyelitt. Akutt hematogen osteomyelitt i rørknokler sees oftest hos barn. Spondylodiskitt er den vanligste hematogene osteomyelitt hos voksne med en insidens på 3–6 per 100 000/år, som regel hos pasienter > 50 år.

Akutt hematogen osteomyelitt hos barn forekommer oftest epifysenært i lange rørknokler, mens hos voksne er spondylodiskitt den vanligste manifestasjonen. Kronisk osteomyelitt sees i all hovedsak som et sekundærfenomen etter kronisk sår, traumer, kirurgi. Vaskulær insuffisiens kan være en medvirkende patogenetisk faktor ved kroniske osteomyelitter, særlig ved diabetisk fotinfeksjon. Kronisk osteomyelitt kan også oppstå ved manglende tilheling/forsinket behandling av akutt osteomyelitt, men dette er sjelden i vår del av verden i dag. Typiske karakteristika for kronisk osteomyelitt er forekomst av dødt ikke-vaskularisert beinvev (sekvester) og fistler mellom bein og hud med kronisk eller intermitterende sekresjon. Bakterievekst i biofilm er karakteristisk ved flere former for osteomyelitt. Biofilmen virker beskyttende mot antibiotika og karakteriseres av langsom bakterievekst, noe som vanskeliggjør antibiotikabehandlingen.

Underliggende sykdommer som diabetes, alkoholoverforbruk, nyresvikt og immunsuppresjon øker risikoen for alle undergrupper av osteomyelitt.

Ved akutt osteomyelitt/ spondylodiskitt er pasienten oftest preget av bakteriell infeksjon med lokaliserte smerter og feber. Symptomene kan også være milde og vage med betydelig pasient- og doktorforsinkelse før diagnose. Spondylodiskitt kan kompliseres av abscessdannelser fortil (psoasabscess, retrofaryngeal abscess) eller baktil (epiduralabscess), ev. med nevrologiske utfall. Hinking med avlastning av affisert underekstremitet er typisk hos små barn. Ved kronisk osteomyelitt vil smerter og kronisk/intermitterende sekresjon oftest dominere bildet.

Blodprøver: Ved akutt osteomyelitt sees forhøyede inflammasjonsparametre (levkocytter, CRP, SR). Ved kronisk infeksjon er dette mindre fremtredende, men SR er ofte forhøyet.

Mikrobiologi: Generelt er det svært viktig at mikrobiologisk diagnostikk gjøres før oppstart av antibiotika, ev. etter minst to ukers antibiotikapause. Ved akutt osteomyelitt/spondylodiskitt tas alltid blodkulturer som kan være positive hos 50–60 %. Ved negative blodkulturer og ved kronisk infeksjon er biopsi/aspirater fra infisert bein eller mellomvirvelskiver indisert og kan gjøres åpent eller under radiologisk veiledning. Materialet må undersøkes mikrobiologisk med direkte mikroskopi, aerob og anaerob dyrking med resistensbestemmelse og ev. genteknologisk (PCR). Ved negativ dyrkning vurderes målrettet diagnostikk mot spesifikke agens som f.eks. mykobakterier og sopp. Histologisk undersøkelse kan også være nyttig, særlig ved kronisk osteomyelitt. Prøver tatt fra fistelåpninger eller i overflaten av sår er i regelen uten verdi da disse områdene oftest er kontaminert med andre mikrober enn de som forårsaker osteomyelitten, dog har funn av S. aureus vist seg å ha høy positiv prediktiv verdi ved kronisk osteomyelitt. Ved leddnære affeksjoner kan det etiologiske agens påvises i aspirat av leddvæske i opptil 85 % av tilfellene, og celletallet i leddvæsken er forhøyet. Serologisk undersøkelse er indisert ved mistanke om infeksjon med Coxiella burnetii, Treponema pallidum eller Brucella species.

Bildediagnostikk: Radiologiske undersøkelser bør gjøres i prioritert rekkefølge:

Konvensjonell røntgen. Har lav sensitivitet for akutt osteomyelitt, men er nyttig ved kronisk osteomyelitt og med tanke på differensialdiagnoser.
MR. Høy sensitivitet for akutt osteomyelitt og god fremstilling av bløtvev, men varierende spesifisitet.
CT. Nyttig for kartlegging av kronisk osteomyelitt (sekvester etc).
Nukleærmedisinske undersøkelser (skjelettscintigrafi, SPECT, PET). Kan være nyttige, men har lav oppløselighet.

Ved negativt dyrkingsresultat vil man måtte tenke på andre årsaker enn infeksjon. Følgende tilstander er differensialdiagnostisk viktige:

Kronisk residiverende multifokal osteomyelitt (CRMO). Tilstanden er sjelden unifokal, og helkroppsscintigrafi vil kunne vise asymptomatiske foci.
Sarkoidose (granulomatøs osteomyelitt)
Neoplasmer
Karmalformasjoner (avklares ved MR-angiografi)
Vaskulitt (polyarteritis nodosa)

Antibiotikabehandling er alltid indisert ved verifisert eller mistenkt infeksiøs osteomyelitt. Hvor raskt antibiotikabehandlingen bør startes opp avhenger av pasientens kliniske tilstand. Ideelt sett bør mikrobiologiske prøver foreligge før oppstart, i tilfelle det er behov for ytterligere prøvetaking.

Kirurgisk intervensjon er indisert ved behov for drenering av abscesser, eller revisjon av nekrotisk bein/bløtvev og fremmedmateriale. Hud- og bløtvevsdekning er en forutsetning for at antibiotikabehandlingen skal ha effekt. Ved gjenværende nekrotiske foci eller påviselige sekvestre vil antibakteriell behandling i beste fall kun være supprimerende.

De ulike antibiotikas penetrasjonen til beinvev varierer sterkt. Betalaktamantibiotika penetrerer dårlig til bein, men problemet overkommes av høye plasmakonsentrasjoner ved parenteral behandling. Perorale betalaktamantibiotika har varierende biotilgjengelighet og er tradisjonelt ikke anbefalt i (initial) behandling av osteomyelitt. Fluorokinoloner, trimetoprim, klindamycin, fusidin og rifampicin har god biotilgjengelighet og beinpenetrasjon, og de kan være egnede perorale midler avhengig av agens og resistensforhold; dog bør hverken rifampicin, fusidin eller kinoloner brukes i monoterapi ved stafylokokkinfeksjoner pga. stor fare for resistensutvikling. Sekvensiell terapi der en kortere intravenøs behandling etterfølges av peroral behandling er også aktuelt. Aminoglykosider brukt parenteralt har bare plass i en akutt septisk fase, men kan benyttes lokalt i kjeder, matter, spacere og sement.

Generelt er sterilisering av beinvev en langsom prosess. Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus anbefaler 6 ukers behandling i de fleste tilfeller, regnet fra siste kirurgiske revisjon.

Behandling av osteomyelitt, inkl. spondylodiskitt
For detaljer henvises til Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus.
Empirisk behandling kloksacillin 2 g x 4 i.v., ved penicillin-straksallergi klindamycin 600 mg x 3 i.v. Hos septiske pasienter og hos personer med særlig risiko for gramnegativ etiologi så som nyfødte, eldre med komorbiditet, immunkompromitterte, intravenøse misbrukere og i forløp av f.eks. urosepsis, gis i tillegg gentamicin 6–7 mg/kg x 1, eventuelt monoterapi med cefotaksim 2 g x 3 i.v. i monoterapi hos pasienter hvor aminoglykosider bør unngås. Når resultatet av dyrking og resistensbestemmelse foreligger, «skreddersys» behandlingen. Total behandlingstid minst 6 uker, lengre behandling kan være indisert ved komplisert forløp. Siste del av behandlingen kan gjerne gis peroralt. Ved hematogen akutt osteomyelitt hos barn er sannsynligvis 3 ukers total behandlingstid tilstrekkelig, og peroral behandling kan gis når tilstanden er stabilisert.
Behandling av diabetiske fotinfeksjoner.
Kompliserte infeksjoner: Behandling bør være et teamarbeid, helst mellom ortoped, plastikkirurg, diabeteslege, mikrobiolog og infeksjonslege. Hud- og bløtvevsdekning er en forutsetning for at antibiotikabehandlingen skal ha effekt. Kirurgi inkludert amputasjon kan bli nødvendig. Ved overflatiske (hud)infeksjoner dominerer grampositiv etiologi, og monoterapi med dikloksacillin er førstevalg. Ved dypere infeksjoner er ofte plantarfascien og beinvev affisert, og det foreligger polymikrobiell flora inkludert anaerober. Anbefalt empirisk behandling vil da kunne være piperazillin-tazobaktam, meropenem, ertapenem eller cefotaksim/ ceftriakson kombinert med metronidazol.

Behandling av kronisk osteomyelitt er et teamarbeid mellom ortoped og infeksjonsmedisiner. Ved vellykket behandling normaliseres ev. forhøyet CRP raskt mens SR faller til normalverdi over måneder. Tilbakegang av forandringer med CT/MR er uegnet som kriterium for avslutning av antibiotikabehandling, da forandringene henger etter klinisk tilheling.

Det er ikke et krav at SR skal være normal før behandlingen avsluttes. Dersom CRP eller SR stiger under behandling, kan dette være et uttrykk for ineffektiv antibakteriell behandling, slurv med legemiddelinntak, legemiddelreaksjon eller inadekvat kirurgisk behandling. Seponering av antibakterielt middel og kirurgisk revisjon er da aktuelt.

Veileder i akutt pediatri fra Norsk barnelegeforening (Akutt osteomyelitt)

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Ortopediske proteseinfeksjoner

Revidert:: 23.06.2023
Sist endret:: 19.08.2026

Forfatter:

Torgun Wæhre

Symptomer: Smerter, ev. feber, økende eller forlenget sårsekresjon, proteseløsning, ev. fisteldannelse.
Diagnostikk: Lab: CRP, levkocytter og SR kan være forhøyet. Mikrobiologi: Leddaspirat og perioperative biopsier til dyrkning og resistensbestemmelse. Bildediagnostikk: Røntgen kan vise tegn til proteseløsning.
Legemiddelbehandling: Empirisk gis vankomycin 15 mg/kg x 2 i.v., ev. + kloksacillin 2 g x 4 i.v. ved stor mistanke om gul stafylokokk-etiologi. Ved sepsis gis kloksacillin 2 g x 4–6 i.v. + gentamicin 6–7 mg/kg i.v. x 1, ev. cefotaksim 2 g x 3 i.v. Se nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus

Infeksjon etter innsettelse av proteser eller andre implantater i ledd eller beinvev er en undergruppe av osteomyelitt. For proteseinfeksjoner skilles mellom tidlig postoperativ (< 4 uker etter proteseinnsetting), kronisk (> 4 uker etter inngrep) eller akutt hematogen infeksjon (symptomer < 3 uker). Fistel til hud som kommuniserer med protesen, puss rundt protesen eller forhøyet celletall i synovialvæske, samt vekst av patogene bakterier i synovialvæske eller biopsier er diagnostisk for proteseinfeksjoner.

Proteseinfeksjoner forårsakes oftest av hudbakterier, særlig Staphylococcus aureus og koagulasenegative stafylokokker (til sammen ca. 70 %). Ulike typer streptokokker, gramnegative staver, særlig Enterobacteriales og anaerobe bakterier som Cutibacterium acnes forekommer også.

Proteseosteomyelitt forekommer etter 0,5–1,5 % av innsatte hofteproteser, 1–2 % ved kneproteser og betydelig oftere ved innsettelse av hemiproteser etter brudd: 5–10 %.

Infeksjoner etter innsettelse av proteser oppstår som regel som følge av bakterier som introduseres i forbindelse med operasjon eller via operasjonssåret. Infeksjon kan også oppstå hematogent i forbindelse med bakteremi. Bakterier som etablerer seg rundt fremmedlegemer danner ofte biofilm som virker beskyttende mot antibiotika og karakteriseres av langsom bakterievekst, noe som vanskeliggjør antibiotikabehandlingen.

Høy alder, røyking, overvekt, immunsuppresjon og underliggende sykdommer som revmatoid artritt, diabetes, og nyresvikt øker risikoen for infeksjoner etter proteseinnsetting.

Klinikken varierer, men hos pasienter med tidlige postoperative infeksjoner kan man se alt fra tegn til fulminant sårinfeksjon med systemiske symptomer til mer diskrete symptomer. Ved kroniske eller lavgradige infeksjoner sees oftest smerter og tegn til proteseløsning, eventuelt fisteldannelse. Ved hematogen infeksjon er feber og smerte vanligst. I forbindelse med Staphylococcus aureus bakteremi er risikoen for nedslag i en leddprotese rundt 30–40 %.

Blodprøver: Ved tidlige postoperative og hematogene infeksjoner sees som regel forhøyede inflammasjonsparametre (leukocytter, CRP, SR), mens dette er mindre fremtredende ved kroniske infeksjoner.

Leddaspirat til celletelling, mikroskopi og dyrkning kan være nyttig.

Bildediagnostikk: Røntgen er lite sensitivt og spesifikt, men man kan se tegn til proteseløsning eller osteomyelitt ved kroniske infeksjoner. CT kan gi verdifull informasjon. Ultralyd av leddet kan vise økt væskemengde og gjøres ofte i forbindelse med leddpunksjon.

Mikrobiologisk diagnostikk: Hos en septisk/ systemisk påvirket pasient tas blodkulturer og ev. leddaspirat hvis det ikke forsinker oppstart av antibiotika. I forbindelse med revisjon/ operasjon må det alltid tas vevsprøver (5–6 biopsier) til mikrobiologisk diagnostikk (dyrkning, resistensbestemmelse, ev. PCR for bakterie-DNA), helst uten forutgående antibiotika eller etter minst 2 uker antibiotikafri periode.

Vekst av høyvirulente mikrober slik som Staphylococcus aureus og Enterobacteriales i leddvæske eller minst én biopsi er diagnostisk for proteseinfeksjon. Ved vekst av mindre virulente bakterier slik som koagulasenegative stafylokokker kreves vekst i minst to biopsier av samme mikrobe sammenholdt med andre tegn til infeksjon.

Kirurgi og antibiotika er hjørnesteiner i behandlingen. Ved beslutninger om behandling skiller man oftest mellom tidlig postoperativ (< 4 uker etter proteseinnsetting), kronisk (> 4 uker etter inngrep) eller akutt hematogen infeksjon (symptomer < 3 uker). For detaljer om antibiotikabehandling henvises til Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus.

Tidlig postoperativ og akutt hematogen infeksjon kan ofte behandles med protesebevarende kirurgi («Debridement, antibiotics and implant retention; DAIR»). Kriteriene er at protesen er stabil, bløtvevet er i god stand og at det foreligger en mikrobe som kan behandles med egnet antibiotikum; ved stafylokokketiologi vil det si at man velger biofilmaktivt regime der rifampicin inngår.

Antibiotika: Empirisk: Vankomycin 15 mg/kg x 2 i.v. ev. med tillegg av kloksacillin 2 g x 4 i.v. ved stor mistanke om gule stafylokokker. Ved mistanke om sepsis gis heller en kombinasjon av kloksacillin 2 g x 4–6 i.v. og gentamicin 6–7 mg/kg x 1 i.v., ev. cefotaksim 2 g x 3 i.v. hvis aminoglykosider bør unngås.
Ved meticillinfølsomme stafylokokker: Kloksacillin 2 g x 4 i.v. i 1–2 uker etterfulgt av peroral behandling (obs resistensbestemmelse): Ciprofloksacin 750 mg x 2 + rifampicin 450 mg x 2. Ciprofloksacin kan ev. erstattes av trimetoprim-sulfametoksazol, klindamycin eller doksysyklin.
Ved meticillinresistente stafylokokker: Vankomycin 15 mg/kg x 2 i.v. i 1–2 uker, deretter ciprofloksacin 750 mg x 2 + rifampicin 450 mg x 2.

Ved streptokokkinfeksjon: Benzylpenicillin 3 g x 4 i.v. etterfulgt av amoksicillin 1 g x 3 peroralt.

Ved Enterobacteriales: Cefotaksim 1 g x 3 i.v. etterfulgt av trimetoprim–sulfametoksazol eller ciprofloksacin peroralt.

Total behandlingsvarighet vil vanligvis være 6–12 uker.

Kronisk infeksjon behandles med proteseutskifting i en eller to/flere seanser.

Ved en-seanse kirurgi gis antibiotika etter samme prinsipp som ved tidlige infeksjoner.

Hvis protesebevarende eller en-seanse kirurgi ikke er egnet (ved behandlingssvikt ved forsøk på protesebevarende kirurgi, infeksjoner ved lang varighet etc.) må protesen skiftes ut og en ny settes inn etter en kortere (2–4 uker) eller lengre (6–8 ukers) periode (to-seanse kirurgi). Ved den initiale operasjonen tas alltid bakteriologiske prøver, og antibiotikabehandlingen styres deretter. Antibiotika gis som regel intravenøst i 1–2 uker etterfulgt av peroral behandling i minst 6 uker. Ved stafylokokketiologi og hvis ny protese settes inn etter kort tid (2–4 uker), gis biofilmaktive midler etter at den nye protesen er satt inn. Hvis lengre intervall kan antibiotikabehandling seponeres etter 6 uker, og ny protese settes inn etter et antibiotikafritt intervall. Ved ny operasjon tas da nye prøver, og ved bakteriell vekst i disse gis antibiotika i etterkant. Hos pasienter der proteseinnsettelse hverken er teknisk mulig eller ønskelig av andre årsaker, kan et alternativ være livslang antibakteriell suppresjon med egnet peroralt antibakterielt middel.

Pasienten følges opp av ortoped. Klinisk og biokjemisk utvikling vil avgjøre om pasienten kan regnes som infeksjonsfri. Det er naturlig med oppfølging hos spesialist også etter seponering av antibiotika med tanke på tilbakefall.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Fraktur- og implantatrelaterte infeksjoner

Revidert:: 23.06.2023
Sist endret:: 19.08.2026

Forfatter:

Torgun Wæhre

Symptomer: Smerter, ev. feber, økende eller forlenget sårsekresjon (> 14 dager), implantatløsning, manglende frakturtilheling eller fisteldannelse.
Diagnostikk: Lab: Inflammasjonsparametre kan være forhøyet. Mikrobiologi: Perioperative biopsier til dyrkning og resistensbestemmelse. Bildediagnostikk: Røntgen kan vise tegn til implantatløsning eller manglende frakturtilheling.
Legemiddelbehandling: Empirisk kloksacillin 2 g x 4 i.v., ved sepsis eller mistanke om gramnegativ etiologi gis i tillegg gentamicin 6–7 mg/kg x 1 i.v., ev. cefotaksim 2 g x 3 i.v. i monoterapi. Se nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus

Infeksjoner som oppstår etter frakturbehandling med osteosyntesemateriell (margnagler, plater, skruer, eksternfiksasjon) er kompliserte tilstander som gir forsinket frakturtilheling.

Stafylokokker er vanligste agens, både Staphylococcus aureus og koagulasenegative stafylokokker. Streptokokker, enterokokker, Enterobacteriales, andre gramnegative staver og anaerobe bakterier som Clostridium species og Bacteroides forekommer også. Polymikrobiell flora er ikke sjelden, særlig ved kontaminerte, åpne frakturer.

Risikoen for infeksjon etter ortopedisk traume og kirurgi er svært varierende, og høyere ved åpne brudd, stor bløtdelsskade og karskade, og ved frakturer som krever ekstern fiksasjon.

Infeksjonen skyldes som regel bakterier som inokuleres i forbindelse med traumet eller operasjonen. Ved intraartikulære brudd vil det foreligge både osteomyelitt, septisk artritt og infisert implantat. Biofilmdannelse kan forekomme på samme måte som ved proteseinfeksjoner og kroniske osteomyelitter. Hematogen spredning fra andre foci forekommer også, men i mindre grad enn ved leddproteser.

Klinikken varierer. Ved tidlige infeksjoner (< 2 uker) ofte tydelige inflammasjonstegn fra operasjonsområdet, feber og smerte. Ved forsinket infeksjon (2–10 uker) og sen infeksjon (> 10 uker) er smerter, fisteldannelse og forsinket eller manglende bruddtilheling dominerende.

Blodprøver: Ved tidlige infeksjoner sees som regel forhøyede inflammasjonsparametre (leukocytter, CRP, SR), mens dette er mindre framtredende ved sene infeksjoner.

Bildediagnostikk: Røntgen tas av alle selv om tegn til infeksjon med oppklaring rundt osteosyntesemateriale synes etter først 2–3 uker. CT kan gi viktig tilleggsinformasjon.

Mikrobiologi: Blodkulturer. Minst 5 biopsier til dyrkning og resistensbestemmelse i forbindelse med kirurgisk revisjon, helst uten forutgående antibiotika eller etter 1–2 ukers antibiotikapause.

Behandling av infiserte osteosynteser er først og fremst kirurgisk, med tillegg av antibiotika. Antibiotikabehandlingen vil avhenge av kirurgisk strategi og mikrobiologiske funn. For detaljer henvises til Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus.

Fjerning av infisert vev, stabilisering av fraktur og bløtdelsdekning er vesentlig. Osteosyntesemateriale som gir god fiksasjon lar man være på plass selv med pågående infeksjon. Fremmedlegemer kan om nødvendig fjernes når callus gir tilstrekkelig hold.

Hvis implantatet kan fjernes primært, velges behandling som ved osteomyelitt.

Hvis implantatet kan fjernes senere, gir man antibiotisk suppresjonsbehandling til implantatet fjernes.

Hvis implantatet ikke kan fjernes, gis biofilmaktiv behandling etter samme prinsipp som ved proteseinfeksjoner.

Empirisk antibiotika hvis man ikke kan vente på prøvesvar: Kloksacillin 2 g x 4 i.v. Hos septisk preget pasient eller ved stor mistanke om gramnegativ infeksjon gis i tillegg gentamicin 6–7 mg/kg x 1 i.v., ev. cefotaksim 2 g x 3 i.v. som monoterapi.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Kilder (Infeksjoner i bein og ledd)

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Torgun Wæhre

Berbari, EF, Kanj, SS, Kowalski, TJ, Darouiche, RO, Widmer, AF, Schmitt, SK, Hendershot EF, Holtom PD, Huddleston PM, Petermann GW, Osmon DR, Infectious Diseases Society of, A. 2015 Infectious Diseases Society of America (IDSA) Clinical Practice Guidelines for the Diagnosis and Treatment of Native Vertebral Osteomyelitis in Adults. Clin Infect Dis.2015; 61(6): e26-46.

Bernard L, Dinh A, Ghout I et al. Antibiotic treatment for 6 weeks versus 12 weeks in patients with pyogenic vertebral osteomyelitis: an open-label, non-inferiority, randomised, controlled trial. Lancet. 2015; 385(9971):875–882.

BMJ Best practice [database]. Osteomyelitis. (24.05.2018). London: BMJ Publishing group.

Conterno LO, da Silva Filho CR. Antibiotics for treating chronic osteomyelitis in adults. Cochrane Database Syst Rev. 2009:(3):CD004439.

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus. Oppdatert 2022

Lew DP, Waldvogel FA. Osteomyelitis. N Eng J Med. 1997;336(14):999-1007.

Mader JT, Shirtliff M, Calhoun JH. Staging and staging application in osteomyelitis. Clin Inf Dis. 1997;25(6):1303-9.

Peltola H, Paakkonen M, Kallio P, Kallio MJ. Short- versus long-term antimicrobial treatment for acute hematogenous osteomyelitis of childhood: prospective, randomized trial on 131 culture-positive cases. Pediatr Infect Dis J. 2010;29(12):1123-8.

Osmon DR, Berbari EF, Berendt AR, Lew D, Zimmeli W, Steckelberg JM, Rao N, Hanssen A, Wilson WR. Diagnosis and management of prosthetic joint infection: Clinical practice guidelines by the Infectious Disease Society of America. Clin Inf Dis 2013;56:e1-25.

Spellberg B, Lipsky BA. Systemic antibiotic therapy for chronic osteomyelitis in adults. Clin Infect Dis 2012;54(3):393-407.

Svenska infektionsläkarföreningen. Vårdprogram för Led- och skelettinfektioner. 2018. Østersund: Svenska infektionsläkarföreningen.

Zimmerli W, Trampuz A, Ochsner PE. Prostetic-joint infections. N Engl J Med. 2004;351(16):1645-54

Hud- og bløtdelsinfeksjoner

Sist endret:: 18.12.2025

Forfatter:

Trond Bruun

Underkapitler

Erysipelas og cellulitt

Revidert:: 03.09.2025
Sist endret:: 06.07.2026

Forfatter:

Trond Bruun

Definisjon: Erysipelas og cellulitt er bakterielle infeksjoner som sprer seg langsmed huden. Cellulitt går dypere enn erysipelas og involverer også underhuden.
Symptomer/tegn: Vanligste lokalisasjon er underekstremiteter (erysipelas og cellulitt) og ansikt (erysipelas). Feber er hyppig. Erytemet ved erysipelas er friskt rødt og med en skarp avgrensning med en hevet kant. Ved cellulitt er rødmen ofte mindre uttalt og uskarpt avgrenset.
Diagnostikk: Diagnosen er først og fremst klinisk. Blodkultur er indisert ved mistenkt sepsis, høy feber/frostanfall eller dårlig allmenntilstand.
Behandling: Pasienter i god allmenntilstand kan oftest behandles utenfor sykehus med perorale antibiotika. Unntak er spesielt pasienter med immunsvikt, uttalt venøs insuffisiens/ødem, perifer karsykdom eller alvorlig fedme. Erysipelas behandles med benzylpenicillin intravenøst eller fenoksymetylpenicillin peroralt. Ved cellulitt gis vanligvis kloksacillin intravenøst eller dikloksacillin peroralt. Vanlig behandlingstid ved ukomplisert forløp er 5–7 dager. Ved alvorlig cellulitt hos pasienter med immunsvikt, lokalisasjon abdominalt/anogenitalt, kroniske sår eller perifer karinsuffisiens gis bredspektret behandling initialt. Elevasjon er viktig ved erysipelas eller cellulitt i ekstremitet. Behandling av ev. fotsopp og kompresjon ved ødem og er viktige forebyggende tiltak.

Erysipelas (rosen) er en diffus bakteriell infeksjon som sprer seg langsmed dermis. Cellulitt går dypere og involverer også subcutis.

Insidensen av erysipelas og cellulitt er trolig omtrent 1–2/1000 innbyggere/år.

Erysipelas skyldes beta-hemolytiske streptokokker, oftest Streptococcus pyogenes (gruppe A-streptokokker) eller Streptococcus dysgalactiae (gruppe C eller G-streptokokker). Også ved cellulitt er streptokokker vanligste årsak, men ved purulent utgangspunkt (abscess, purulent sår, bursitt) er Staphylococcus aureus vanligst. Gramnegativ eller polymikrobiell etiologi forekommer spesielt ved cellulitt hos immunsupprimerte, ved lokalisasjon abdominalt/anogenitalt, ved kroniske sår eller perifer karinsuffisiens.

Underekstremitetene er hyppigste lokalisasjon for både erysipelas og cellulitt, men erysipelas i ansiktet er også vanlig. Overvekt, kronisk ødem (inkl. lymfødem etter fjerning av lymfeknuter i aksille/bekken) og tidligere erysipelas/cellulitt er viktige risikofaktorer for infeksjon i ekstremiteter. Små hudforandringer er ofte inngangsport, bl.a. fotsopp, sår eller øregangseksem. Feber er hyppig. Erysipelas gir ofte frostanfall. Sepsis er sjelden, og ved mistanke om dette bør dypere infeksjon vurderes. Erytemet ved erysipelas er friskt rødt og med en skarp avgrensning med en hevet kant. Ved cellulitt er rødmen ofte mindre uttalt og uskarpt avgrenset. Cellulitt kan av og til gi sepsis, spesielt ved høy alder eller alvorlig komorbiditet.

Diagnosen er først og fremst klinisk. CRP er vanligvis forhøyet, men oftest under 200. Bakteriologisk prøve kan ev. tas fra synlige inngangsporter. Blodkultur er indisert hos sykehusinnlagte med mistenkt sepsis, høy feber/frostanfall eller dårlig allmenntilstand.

Venøs insuffisiens kan gi stasedermatitt eller lipodermatosklerose som mistolkes som cellulitt, men da er forandringene ofte bilaterale, feber mangler og CRP er lav. Andre vanlige differensialdiagnoser til cellulitt er bursitt, abscess, iskemisk betinget erytem (avblekes ved elevasjon av ekstremitet) og krystallartritt i fot eller håndledd.

Ved sepsis, uttalt smerte/ømhet, hardt vev, bullae med blødning, eller krepitasjoner bør nekrotiserende fasciitt vurderes.

Cellulitt kan av og til gi sepsis, spesielt ved høy alder, immunsvikt eller annen alvorlig komorbiditet. Sekundær abscessutvikling forekommer ved cellulitt. Residiverende erysipelas er ikke uvanlig og kan skyldes at lymfesystemet skades ved slike infeksjoner.

Pasienter i god allmenntilstand uten mistanke om sepsis kan oftest behandles utenfor sykehus med antibiotika gitt peroralt. Unntak er først og fremst pasienter med immunsvikt, uttalt venøs insuffisiens, perifer karsykdom eller alvorlig fedme. Erysipelas i ansiktet er vanligvis ukomplisert, og milde infeksjoner kan behandles med perorale antibiotika. I Norge anbefales likevel initial vurdering av ansiktsinfeksjoner i sykehus, bl.a. for å utelukke orbital cellulitt, kavernøs sinustrombose eller dyp/nekrotiserende infeksjon. Erysipelas behandles med penicillin (benzylpenicillin 1,2 g x 4 i.v. eller fenoksymetylpenicillin 1 g x 4 p.o.). Ved cellulitt er kloksacillin 2 g x 4 i.v. eller dikloksacillin 0,5 g x 4 p.o. førstevalg. Klindamycin eller erytromycin gis ved penicillinallergi. Vanlig behandlingstid ved ukomplisert forløp er 5–7 dager.

Ved alvorlig cellulitt hos pasienter med risikofaktorer for gramnegativ eller polymikrobiell etiologi (se ovenfor) gis bredspektret behandling til ev. bakteriologiske prøvesvar foreligger. Førstevalg er cefotaksim og metronidazol i.v.

Elevasjon og ev. kompresjon av infisert ekstremitet benyttes for å minske ødem og inflammasjon/smerte. Tromboseprofylakse med lavmolekylært heparin gis hos sykehusinnlagte med immobilisert ekstremitet. Tromboseprofylakse kan også vurderes ved infeksjon sentralt i ansiktet for å forebygge intrakraniell venøs trombosering og spredning, men kunnskapsgrunnlaget for dette er svakt.

Erysipelas residiverer ofte. Risiko kan reduseres med god hudpleie, behandling av ev. fotsopp og kompresjonsbehandling mot ødem. Ved hyppige residiv (≥ 3 per år) til tross for slike tiltak, kan ev. fenoksymetylpenicillin i lav dose (330–660 mg) to ganger daglig forsøkes på ubestemt tid.

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i primærhelsetjenesten. Kap. 8. Hud- og bløtdelsinfeksjoner.

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus. Kap. 15. Hud- og bløtdelsinfeksjoner.

Akuttveileder i pediatri (Erysipelas, cellulitt, nekrotiserende fasciitt).

Bystritsky RJ. Cellulitis. Infect Dis Clin North Am 2021; 35: 49-60

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i primærhelsetjenesten. Kap. 8. Hud- og bløtdelsinfeksjoner. Sist faglig oppdatert: 24. juni 2025.

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus. Kap. 15. Hud- og bløtdelsinfeksjoner. Sist faglig oppdatert: 20. desember 2022.

Parks T, Wilson C, Curtis N, Norrby-Teglund A, Sriskandan S. Polyspecific Intravenous Immunoglobulin in Clindamycin-treated Patients With Streptococcal Toxic Shock Syndrome: A Systematic Review and Meta-analysis. Clin Infect Dis 2018; 67: 1434-6

Peetermans M, de Prost N, Eckmann C, Norrby-Teglund A, Skrede S, De Waele JJ. Necrotizing skin and soft-tissue infections in the intensive care unit. Clin. Microbiol Infect 2020; 26 .8–17

Stevens DL et al. Practice guidelines for the diagnosis and management of skin and soft tissue infections: 2014 update by the Infectious Diseases Society of America. Clin Infect Dis, 2014. 59: e10-52

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Nekrotiserende bløtdelsinfeksjoner

Revidert:: 03.09.2025
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Trond Bruun

Definisjon: Oftest benyttes nå samlebetegnelsen nekrotiserende bløtdelsinfeksjoner framfor nekrotiserende fasciitt. Dette er potensielt livstruende, nekrotiserende infeksjoner som typisk sprer seg langsmed subkutant vev/fascie. Affiserer ofte også hud og muskulatur. Iskemi pga. tromber i mikrosirkulasjonen er sentralt i patogenesen.
Symptomer/tegn: Feber. Smerter som ofte er sterkere enn ytre funn skulle tilsi. Erytem med uskarp avgrensning. Fast eller hard hevelse. Sepsis med hypotensjon, ev. multiorgansvikt.
Diagnostikk: Klinikk! Lab: Hb, leukocytter, trombocytter, CRP, kreatinin. To sett blodkulturer. Kirurgisk eksplorasjon bør gjøres raskt ved mistanke. CT el. MR bør ikke forsinke kirurgi. Gramfarging og dyrking av vevsprøve tatt ved operasjon.
Behandling: Kirurgisk debridement! Initial antibiotika ved infeksjon i ekstremiteter: Benzylpenicillin + klindamycin + gentamicin i.v. Initial antibiotika ved infeksjon i hode/hals eller abdominalt/anogenitalt: Piperacillin-tazobactam + klindamycin i.v. Væske- og ev.vasoaktiv terapi. Sikre god oksygenering. Intravenøst immunglobulin kan vurderes ved streptokokk-toksisk sjokk.

Ofte benyttes nå samlebetegnelsen nekrotiserende bløtdelsinfeksjoner framfor nekrotiserende fasciitt. Dette er akutte, dype bløtdelsinfeksjoner som sprer seg raskt langsmed subkutant vev og fører til nekrose av bindevev (fascie), fettvev og ev. muskelfascie og hud. Tilstandene er potensielt livstruende. Det kliniske bildet er oftest preget av alvorlig sepsis med feber, blodtrykksfall og ev. sjokk sammen med oftest relativt beskjedne lokale hudforandringer. Umiddelbar innleggelse i sykehus for rask diagnostikk, kirurgisk intervensjon, stabilisering, organstøtte og behandling med antibiotika er påkrevet.

Nekrotiserende bløtdelsinfeksjoner er sjeldne. Forekomsten i Norge er usikker, men insidensen ligger trolig på mellom 2 og 5 per 100 000 innbyggere per år. Antallet pasienter som innlegges i sykehus med spørsmål om slik infeksjon er imidlertid langt høyere.

Det skilles mellom to hovedtyper:

Type 1

Dette er polymikrobielle infeksjoner med aerobe og anaerobe bakterier, oftest streptokokker (ikke gruppe A), stafylokokker, E. coli og anaerobe bakterier. De fleste pasientene har risikofaktorer i form av alvorlig kronisk sykdom eller nylig kirurgi. Viktige undergrupper:

Nekrotiserende bløtdelsinfeksjon ved diabetes mellitus/perifer karsykdom er oftest lokalisert i fot eller legg, men infeksjon i halsgebetet eller perineum forekommer.
Cervikal nekrotiserende bløtdelsinfeksjon kan oppstå ved odontogene infeksjoner eller etter kirurgi. Etiologien er oftest polymikrobiell, men vanligvis uten gramnegative enterobakterier. Også monomikrobiell infeksjon (type 2) med Streptococcus pyogenes (gruppe A streptokokker; GAS) forekommer i halsregionen.
Nekrotiserende bløtdelsinfeksjon etter bomskudd. Ved intravenøst rusmisbruk forekommer både polymikrobiell (type 1) og monomikrobiell (type 2) infeksjon med GAS.
Fourniers gangren involverer perineum eller ytre genitalia. De aller fleste har alvorlig komorbiditet.
Nekrotiserende bløtdelsinfeksjon etter kirurgi eller traume som involverer tarm sees ikke bare ved Fourniers gangren, men også i andre tarm-nære lokalisasjoner.

Type 2

Dette er monomikrobielle infeksjoner, vanligvis med GAS, sjeldnere Streptococcus dysgalactiae, Clostridium spp (gir såkalt gassgangren/clostridial myonekrose) eller Staphylococcus aureus. Agens smittet fra vann (Vibrio vulnificus, Aeromonas spp. og Shewanella spp.) er sjeldne årsaker i Norge, men økende pga. økt temperatur.

Type 1-infeksjon utløst av GAS forekommer ofte hos friske individer uten risikofaktorer. De vanligste lokalisasjonene er ekstremiteter og thoraksvegg. Smitten kan skje via huddefekter, ofte av ubetydelig art, men også etter kirurgiske inngrep. Hematogen spredning kan også forekomme, f.eks. etter halsinfeksjon. GAS har superantigener som kan gi en uttalt T-celle-respons og cytokinproduksjon med utvikling av sjokk. Alvorlige sekundærtilfeller er sjeldne, men nærkontakter bør informeres om legekontakt ved symptomer.

Inflammasjon med nekrose i overflatisk fascie/subkutant fett og/eller i dyp fascie. Muskelvev er sjeldnere affisert. Hudforandringer er ofte lite uttalt i tidlig sykdomsfase.

Feber sees hos nesten alle. Betydelig systemisk toksisitet med hypotensjon og takykardi er hyppig, spesielt ved type 2-infeksjon med GAS.
Smerter er viktigste symptom og ofte betydelig mer uttalt enn forventet ut fra lokale funn.
Fast eller hard hevelse er typisk, og økt hudtemperatur og erytem med uskarp avgrensning i det affiserte området er regelen, men erytemet kan mangle. Krepitasjoner kan av og til palperes pga. gass i vevet (type 1-infeksjon).
Ubehandlet blir huden over det affiserte området blålig misfarget i løpet av få dager. Det utvikles blemmer, etter hvert med hemoragisk innhold.
Rask og dramatisk utvikling av sykdommen med multiorgansvikt er vanlig, ofte i løpet av få timer.

Et erytem uten skarp avgrensning mot frisk hud, påfallende sterke smerter og ømhet i et hudområde hos en toksisk preget pasient bør vekke mistanke om fasciitt. Ved mistanke bør pasienten innlegges umiddelbart. Mottakende lege innkaller straks spesialister med kirurgisk og infeksjonsmedisinsk kompetanse for å vurdere pasienten. Overflytting til annet sykehus er aktuelt hvis kompetanse og ressurser til behandling av slike infeksjoner ikke foreligger lokalt.

Blodprøver: Hb, leukocytter med differensialtelling, trombocytter, CRP, INR. CRP er oftest > 200, og trombocytopeni og Hb-fall er vanlig. Kreatinin og karbamid øker ved alvorlig og raskt progredierende sykdom.
Radiologi: CT og MR har høy sensitivitet, men spesifisiteten er lav, bortsett fra ved funn av gass (type 1-infeksjon). CT og MR er ofte nyttig i kompliserte anatomiske regioner som hode/hals og lyske/anogenitalt. Obs! Kontrastmiddel er kontraindisert ved alvorlig nyresvikt. Ultralyd kan være nyttig, men krever erfaring. Bildediagnostikk bør ikke forsinke kirurgisk vurdering og intervensjon.
Kirurgisk eksplorasjon skal utføres ved mistanke og viser typisk misfarget ødemvæske («oppvaskvann»), fravær av puss, grålig, hoven fascie, ev. manifest nekrose. Det er mulig å dissekere med finger/stumpt instrument.
Mikrobiologiske undersøkelser: To sett blodkulturer. Gramfarging og bakteriologisk undersøkelse av sekret fra sår/inngangsport og av sekret og vevsbiopsier tatt ved kirurgisk eksplorasjon. Subkutant aspirat etter injeksjon av fysiologisk saltvann har lav sensitivitet.
Patologisk-anatomisk undersøkelse: Biopsi for histologisk undersøkelse kan tas ved kirurgi, men gir ofte usikre funn.

Erysipelas, cellulitt, abscess, akutt osteomyelitt, septisk artritt, urinsyregikt.

Vevstap, amputasjoner, multiorgansvikt, død.

Ved mistanke om nekrotiserende bløtdelsinfeksjon skal pasienten øyeblikkelig innlegges i sykehus. Det er vesentlig å igangsette kirurgisk og antibakteriell behandling raskest mulig. Behandlingen er tverrfaglig og avhengig av et nært samarbeid mellom ulike avdelinger (kirurgi, øre-nese-hals (ved cervikale infeksjoner), infeksjonsmedisin, mikrobiologi og ev. intensivmedisin).

Rask kirurgisk eksplorasjon. Hvis mistanken bekreftes gjøres radikalt debridement av alt nekrotisk vev. Kirurgisk revisjon 1–2 ganger per dag er vanligvis påkrevet de første par dager fordi store bakteriemengder og bakterielle toksiner i området kan gi vedvarende nekrotisering.
Antibiotika:
- Infeksjon i ekstremiteter: Benzylpenicillin 2,4 g × 6, klindamycin 900 mg × 3 og gentamicin 6 mg/kg x 1 i.v.
- Infeksjon i hode/hals eller abdominalt/anogenitalt: Piperacillin-tazobactam 4 g x 4 og klindamycin 900 mg x 3 i.v.
- Mistanke om ESBL-produserende mikrober: Meropenem 1 g x 3 og klindamycin 900 mg x 3 i.v.
- Når bakteriologisk diagnose foreligger, revurderes antibakteriell behandling. Klindamycin gis primært for å hemme toksinproduksjon. Ved annen etiologi enn streptokokker, stafylokokker eller clostridier, er klindamycin ikke nødvendig som tilleggsbehandling.
Væske- og vasoaktiv terapi, sikre tilfredsstillende oksygenering og ernæring, smertestillende behandling. Se Sepsis.
Intravenøst immunglobulin (IVIG) i store doser har vist bedre overlevelse i flere observasjonsstudier av pasienter med streptokokk toksisk sjokk-syndrom. En randomisert studie viste økt overlevelse ved IVIG-behandling, men forskjellen var ikke signifikant. Toksinnøytraliserende antistoffer har vært funnet i noen IVIG-batcher. Effekten er altså usikker og omdiskutert. Velger man å gi IVIG ved kritisk syk pasient med hypotensjon, er vanlig dosering 1g/kg første døgn og 0,5 g/kg andre og tredje døgn. Det er imidlertid holdepunkter for at lavere doser kan være tilstrekkelig.
Hyperbar oksygenbehandling (HBO) er assosiert med økt overlevelse i flere observasjonsstudier, men funnene er usikre og omdiskutert. HBO benyttes ved noen sykehus, spesielt ved gassgangren og andre anaerobe infeksjoner.

Prognosen er alvorlig. Dødeligheten i nyere studier er rundt 20-30 %. Funksjonstap er vanlig, og amputasjon utføres hos rundt 10-20 %. Ofte er det behov for rehabilitering.

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i primærhelsetjenesten. Kap. 8. Hud- og bløtdelsinfeksjoner.

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus. Kap. 15. Hud- og bløtdelsinfeksjoner.

Akuttveileder i pediatri (Erysipelas, cellulitt, nekrotiserende fasciitt).

Gundersen IM, Bruun T, Almeland SK, eta l. Nekrotiserende bløtdelsinfeksjoner. Tidsskr Nor Laegeforen 2024;144. doi: 10.4045/tidsskr.23.0720

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i primærhelsetjenesten. Kap. 8. Hud- og bløtdelsinfeksjoner. Sist faglig oppdatert: 24. juni 2025.

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus. Kap. 15. Hud- og bløtdelsinfeksjoner. Sist faglig oppdatert: 20. desember 2022.

Madsen MB, Skrede S, Perner A, et al. Patient's characteristics and outcomes in necrotising soft-tissue infections: results from a Scandinavian, multicentre, prospective cohort study. Intensive Care Med 2019; 45:1241-1251

Parks T, Wilson C, Curtis N, Norrby-Teglund A, Sriskandan S. Polyspecific Intravenous Immunoglobulin in Clindamycin-treated Patients With Streptococcal Toxic Shock Syndrome: A Systematic Review and Meta-analysis. Clin Infect Dis 2018; 67: 1434-6

Peetermans M, de Prost N, Eckmann C, Norrby-Teglund A, Skrede S, De Waele JJ. Necrotizing skin and soft-tissue infections in the intensive care unit. Clin. Microbiol Infect 2020; 26 .8–17

Stevens DL, Bryant AE. Necrotizing Soft-Tissue Infections. N Engl J Med 2017; 377: 2253-65

Stevens DL et al. Practice guidelines for the diagnosis and management of skin and soft tissue infections: 2014 update by the Infectious Diseases Society of America. Clin Infect Dis, 2014. 59: e10-52

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Parasittsykdommer

Sist endret:: 27.11.2025

Forfatter:

Kristine Mørch

Underkapitler

Malaria

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 30.06.2026

Forfatter:

Kristine Mørch

Symptomer: Feber, hodepine, myalgi, evt. kvalme, oppkast og diaré. Alvorlig malaria: Nyresvikt, metabolsk acidose, hyperlaktatemi, redusert bevissthet eller koma, lungeødem, sjokk, hemolytisk anemi, ikterus, hypoglykemi og høygradig parasittemi.
Diagnostikk: Antigentest (hurtigtest). Negativ antigentest utelukker alvorlig malaria med stor sannsynlighet, men kan ikke erstatte blodutstryk. Giemsa farget blodutstryk: «Tykkdråpe» for å påvise malaria og «tynndråpe» for å bestemme art og prosent parasittemi og evt dobbeltinfeksjon. PCR er mest sensitiv, men foreløpig ikke tilgjengelig som akutt diagnostikk.
Legemiddelbehandling:
- Mild falciparummalaria: Et artemisinin kombinasjonspreparat (ACT); artemeter–lumefantrin eller dihydroartemisinin–piperakin, atovakvon–proguanil eller meflokin er aktuelle alternativer.
- Alvorlig falciparummalaria: Artesunat i.v. er førstevalg hos barn og voksne (også gravide i alle trimestre).
- Mild malaria forårsaket av Plasmodium vivax, P. ovale, P. malariae og P. knowlesi: Klorokin eller hydroksyklorokin. Tilleggsbehandling med primakin i 14 dager ved P. vivax og P. ovale.
- Alvorlig vivax- og knowlesimalaria behandles som alvorlig falciparummalaria.
Kjemoprofylakse:
- Atovakvon–proguanil. Ikke til gravide eller barn < 11kg. Gis t.o.m. 1 uke etter hjemkomst.
- Meflokin kan brukes til barn og gravide i alle trimestre. Gis t.o.m. 4 uker etter hjemkomst.
- Doksysyklin er et alternativ ved langtidsopphold. Begrensninger til bruk hos barn og gravide, se nedenfor. Gis t.o.m. 4 uker etter hjemkomst.

Malariaparasitten overføres fra anophelesmygg som stikker kveld og natt. Sykdommen rammer en halv milliard og tar livet av en halv million mennesker i verden årlig. I Norge diagnostiseres ca. 100 tilfeller hvert år, de fleste med Plasmodium falciparum ervervet i Afrika sør for Sahara. Falciparummalaria blir raskt livstruende ved forsinket diagnose og behandling, og importert malaria krever liv hvert år, også i Europa.

Inkubasjonstid vanligvis 1-2 uker, men kan være flere måneder, også ved falciparummalaria. Inkubasjonstid ved P. vivax og P. ovale, eller tilbakefall hvis det ikke er gitt primakin mot hypnozoittstadiet, kan i sjeldne tilfeller være flere år. Kronisk langvarig subklinisk malaria kan sees hos immigranter med semi-immunitet.

Malaria inndeles klinisk i mild (ukomplisert, benign) og alvorlig (komplisert) form. P. falciparum (og sjeldne P. knowlesi) gir raskt alvorlig malaria, mens P. vivax, P. malariae og P. ovale vanligvis gir mild sykdom.

Mild malaria kjennetegnes av malaria uten organpåvirkning og med lav parasittemi. Alvorlig malaria kjennetegnes av malaria med organpåvirkning og/eller parasittemi > 2-4 %.

Symptomene er de samme for alle malariaarter i starten. Akutt feber, ofte ledsaget av hodepine, slapphet, myalgi, kvalme, oppkast og diaré.

Falciparummalaria kan utvikle seg raskt til organsvikt i form av nyresvikt, redusert bevissthet (hjernemalaria), alvorlig anemi (spesielt hos barn), hyperlaktatemi, metabolsk acidose, lungeødem, sirkulatorisk sjokk, hemolyse, ikterus, alvorlig trombocytopeni, hypoglykemi, akutt lungesviktsyndrom (ARDS) og placentapåvirkning. Parasittemi over 2-4% hos en ikke-immun person er i seg selv uttrykk for alvorlig malaria. Små barn, gravide og ikke-immune er spesielt utsatt for rask utvikling av alvorlig malaria.

Pasienter med feber fra tropene må testes for malaria uten forsinkelse. Hurtigtester og mikroskopikompetanse bør være tilgjengelig ved alle norske sykehus.

Diagnosen stilles ved hurtigtester og mikroskopering av Giemsa farget blodutstryk («tykkdråpe» og «tynndråpe»). Hurtigtester er svært nyttig for å avklare om pasienten har malaria ved importfeber. Mikroskopi er mer sensitiv test enn hurtigtester ved lav parasittemi, spesielt ved non-falciparummalaria. Tykkdråpe er nyttig for å stille diagnosen malaria, mens tynndråpe er nødvendig for å bestemme parasittemigrad og species, evt dobbeltinfeksjon med flere species.

PCR er foreløpig ikke tilgjengelig som rutinediagnostikk i Norge, men utføres per i dag ved referanselaboratoriet for parasittdiagnostikk ved Oslo Universitetssykehus. PCR er sensitiv og nyttig for å avklare species, evt blandingsinfeksjon og submikroskopisk kronisk infeksjon.

Artesunat iv er førstevalg ved alvorlig malaria, og må være tilgjengelig ved alle norske sykehus. Se også Helsedirektoratets nasjonale behandlingsveileder: Nasjonal faglig retningslinje: Antibiotika i sykehus. 18. Importerte infeksjonssykdommer . Resistens mot malariamidler forekommer; vurder resistensrisiko ut fra smittested.

Malaria forårsaket av P. falciparum
Falciparummalaria bør behandles i sykehus. Tynndråpe kontrolleres daglig for kvantitering av parasittemi.
Artemisininderivater gir raskt parasittdrap, og er derfor førstevalg både ved alvorlig og mild falciparummalaria. Kinin er mindre effektivt enn artesunat, og lite tilgjengelig i Norge, men kan brukes evt. i kombinasjon med artesunat ved mistanke om resistens ved alvorlig malaria. Det er ikke rapportert full behandlingssvikt av artemisinin, men beskrevet langsommere virkning av middelet i Mekongdeltaet, og nylig også i Øst Afrika. Dihydroartemisin–piperakin og artemeter–lumefantrin (ACT preparater), atovakvon–proguanil og meflokin er alle alternative perorale midler mot P. falciparum. Atovakvon–proguanil anbefales ved mistanke om nedsatt følsomhet for ACT. Meflokin er ofte siste valg pga risiko for nevropsykiatrisk bivirkninger. Det er resistens mot meflokin i Mekongdeltaet. Klorokin er ikke virksomt mot P. falciparum pga resistens i alle deler av verden og må kun brukes ved sikker non-falciparum malaria.
Konsulter gjerne Tropesenteret på Haukeland eller Ullevål for råd om behandling ved malaria.
1. Alvorlig falciparummalaria: Artesunat intravenøst er førstevalg til barn og voksne, inkludert til gravide i alle trimestre. Så snart pasienten kan svelge, er klinisk stabil og parasittemigraden er < 1 %, går man over til et peroralt malariamiddel effektiv mot P. falciparum. Man gir da artemeter–lumefantrin, dihydroartemisin–piperakin, atovakvon–proguanil eller meflokin i full behandlingslengde (en full peroral kur).
2. Mild falciparummalaria: Artemeter–lumefantrin, dihydroartemisin–piperakin, atovakvon–proguanil eller meflokin er alle aktuelle alternativer. Ved valg av legemiddel bør følgende momenter vektlegges:
  1. Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler et artemisinin kombinasjonspreparatene (ACT) som førstevalg ved behandling av mild falciparummalaria. ACT preparatene virker raskt og har lite bivirkninger, men er ikke markedsført i Norge. Midlene kan som en sjelden bivirkning påvirke QT-intervallet, og interagerer med en rekke legemidler. WHO reviderte anbefalingen for behandling av gravide i 1. trimester i 2023, og anbefaler nå artemeter-lumefantrin til gravide i alle trimestre (2023).
  2. Atovakvon-proguanil virker langsommere enn ACT. Midlet tolereres vanligvis godt. Risiko for bivirkninger er doseavhengig og er større ved behandling enn ved bruk som profylakse. Magesmerter, diaré, kvalme og oppkast, kløe, hodepine, depresjon og unormale drømmer rapporteres som vanlige bivirkninger. Tas sammen med fettrik mat for å sikre god absorpsjon og hindre gastrointestinale bivirkninger. Anbefales ikke til gravide.
  3. Meflokin virker langsommere enn ACT. Lang halveringstid. Brukes med forsiktighet ved risiko for hjertearytmi. Risiko for bivirkninger er doseavhengig og er større ved behandling enn ved bruk som profylakse. Mageplager, kløe, hodepine, svimmelhet, insomni og unormale drømmer er vanlige bivirkninger. Kontraindisert ved alvorlig nevrologisk (særlig epilepsi) eller psykiatrisk sykdom. Kan gis til gravide i alle trimestre.
Malaria forårsaket av P. vivax, P. ovale, P. malariae og P. knowlesi
Klorokin eller hydroksyklorokin peroralt. Artemeter–lumefantrin, dihydroartemisin–piperakin (ACT preparater), proguanil–atovakvon og meflokin er effektive alternativer. P. vivax ervervet i Indonesia og Ny Guinea kan være klorokinresistent. Infeksjoner med P. vivax og P. ovale krever tilleggsbehandling med primakin for utryddelse av leverstadiet (hypnozoitter). Primakin er kontraindisert ved glukose-6-fosfat-dehydrogenasemangel og ved graviditet (se Primakin).

Anbefalingene nedenfor baseres på aktuelle norske retningslinjer: «Veileder om forebygging av malaria hos reisende (Malariaveilederen)» utgitt av Folkehelseinstituttet.

Eksposisjonsprofylakse: Malariamyggen stikker fra kveld til morgengry. Myggmiddel som inneholder > 20 % DEET eller picaridin anbefales, samt å dekke seg til med langbukser og lange ermer om kvelden. Om natten impregnerte myggnett og insekticide midler i soverommet, over barnevogn og seng, f.eks. pyretroider som finnes i de fleste insektsmidler i aerosolform. Viktig å lukke vinduer og dører før lyset tennes.
Kjemoprofylakse:
Meflokin taes ukentlig og er et godt alternativ for dem som tåler det. Det er anbefalt å starte noen uker før avreise for å teste bivirkninger. Virker kun på blodschizontene og skal derfor gis til og med 4 uker etter hjemkomst. Kontraindisert ved psykisk sykdom og epilepsi.
Atovakvon–proguanil tolereres vanligvis godt, men må tas daglig og er det dyreste alternativet. Bør tas til mat med litt væske for å sikre god absorpsjon og unngå abdominale bivirkninger. Midlet er kontraindisert ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearence < 30 ml/min). Fordi proguanil har sin hovedeffekt på sporozoittene, kan profylakse med atovakvon–proguanil avsluttes 1 uke etter at man har forlatt malariaendemisk område.
Doksysyklin er et godt alternativ ved langtidsopphold, men har endel bivirkninger (øsofagitt, lysdermatitt, kvalme, diaré, gjærsoppinfeksjon) og uheldig virkning på kroppens normalflora. Virker kun på blodschizontene og skal derfor gis til og med 4 uker etter hjemkomst.
1. Kjemoprofylakse til gravide: Gravide bør beskytte seg mot falciparummalaria pga økt risiko for alvorlige komplikasjoner. Meflokin kan brukes som profylakse under hele svangerskapet. Doksysyklin kan brukes i 1. trimester (før tannanleggene dannes), men er deretter kontraindisert. Atovakvon–proguanil er kontraindisert under hele svangerskapet.
2. Kjemoprofylakse ved amming: Meflokin og doksysyklin kan brukes ved amming. Konsentrasjonene i brystmelk er ikke tilstrekkelige for å beskytte barnet mot malaria. Atovakvon–proguanil bør ikke brukes ved amming.
3. Kjemoprofylakse til små barn: Små barn er spesielt utsatt for å få alvorlig malaria. Atovakvon–proguanil anbefales ikke til barn under 11 kg. Erfaring med bruk av meflokin er begrenset hos spedbarn under 5 kg, men er ikke kontraindisert. Ansvarlig lege kan da vurdere off-label bruk av meflokin. Doksysyklin bør ikke brukes til barn < 8 år, samt skal være nøye begrunnet ved bruk fra 8-12 år.
4. Kjemoprofylakse til langtidsreisende: Mange steder er malariasmitten sesongpreget og høyest under og like etter regntiden. Da kan det være aktuelt å satse på myggstikkprofylakse hele året, og legge til kjemoprofylakse de månedene malariasmitten er på topp. Legemidler som er kjøpt lokalt kan inneholde feil mengde aktiv substans, og det anbefales derfor å ta med kjemoprofylakse kjøpt i Norge.
5. Selvbehandling: Spesielt aktuelt for de som skal bo der det er lite helsetjenester og for langtidsreisende som velger å bruke kun myggstikkprofylakse. Aktuelle beredskapspakker for selvbehandling er artemeter–lumefantrin, dihydroartemisinin–piperakin eller atovakvon–proguanil, men ikke meflokin pga. mulige bivirkninger.
6. Kjemoprofylakse i ulike geografiske områder:
  Malariaforekomst og resistensforhold endres over tid. Se Folkehelseinstituttets oversikt over anbefaling til ulike land, som oppdateres fortløpende.

Folkehelseinstiuttet: Helsebiblioteket. Generell veileder i pediatri. 3.14 Malaria. Oppdatert 01.01.2016.

Folkehelseinstituttet. Veileder om forebygging av malaria hos reisende (Malariaveilederen).

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje: Antibiotika i sykehus. 18. Importerte infeksjonssykdommer.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Nasjonal metodebok for infeksjonsmedisin: Import- og parasittsykdommer - Malaria.

Folkehelseinstituttet. Veileder om forebygging av malaria hos reisende (Malariaveilederen). Oppdatert Aug 2019.

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje: Antibiotika i sykehus. 18. Importerte infeksjonssykdommer. Oppdatert Juni 2022.

WHO guidelines for malaria, 16 October 2023. Geneva: World Health Organization; 2023 (WHO/UCN/GMP/ 2023.01 Rev.1). License: CC BY-NC-SA 3.0 IGO.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Schistosomiasis

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 27.11.2025

Forfatter:

Kristine Mørch

Forårsakes av ikter tilhørende Schistosoma-familien som gjennomgår deler av sin utvikling i tropiske ferskvannssnegler. Endemisk på hele det afrikanske kontinentet, i østlige deler av Sør-Amerika (særlig Brasil) og østlige/sørøstlige Asia (Kina, Laos, Thailand). Mennesker smittes av larver (cerkarier) som penetrerer huden ved kontakt med ferskvann (bading, vassing, rafting o.l.). Parasittene modnes i løpet av 1-3 måneder til voksne ikter som legger seg i små blodårer rundt tykktarm eller urogenitalorganer. Der skiller de ut egg som gir granulomatøs betennelse i perivaskulært vev og (etter flere år) fibrose, ev. levercirrhose, urogenitale komplikasjoner og risiko for blærekreft. I sjeldne tilfeller rammer infeksjonen hjerne eller ryggmarg. Schistosomiasis ble tidligere oftest sett hos immigranter med kronisk sykdom, men diagnostiseres nå også i økende grad ved serologi-screening hos turister.

Avhengig av sykdommens stadium. Noen få dager etter smitte får noen et papuløst og kløende hudutslett (cerkariedermatitt eller svømmekløe). Ikke-immune personer kan få feber, tretthet, kløe, urtikaria, tørrhoste og/eller obstruktiv respirasjon (akutt schistosomiasis) ca. 4–8 uker etter eksponering. Hematuri og dysuri, urogenitale symptomer, eller diaré og tenesmer kan oppstå noen måneder senere (kronisk schistosomiasis). Hvilke organ som rammes avhenger av Schistosoma art. Akutte nevrologiske symptomer kan oppstå i sjeldne tilfeller. Ved eksponering over lang tid får noen alvorlige komplikasjoner i urogenitalorganer, tarm eller lever. Turister med lavgradig infeksjon har ofte ingen symptomer, men behandling er likevel indisert på grunn av risiko for komplikasjoner inkludert nevroschistosomiasis.

Ved akutt schistosomiasis sees ofte eosinofili, men spesifikke diagnostiske tester kan være negative så tidlig i forløpet. Ved kronisk schistosomiasis kan det (i mer uttalte tilfeller) påvises egg ved mikroskopi eller PCR fra urin, avføring eller i biopsi av infisert vev. Serologi er mer sensitiv enn PCR og mikroskopi. Diagnostiske tester vil ikke være positive før ormene er voksne og har begynt å legge egg, dvs ikke før opptil 12 uker etter siste eksponering. Serologi skiller ikke mellom aktiv og tidligere gjennomgått infeksjon. Schistosoma CAA (circulating anodic antigen) i serum påviser antigen fra levende mark og positiv antigentest er en sterk indikasjon på aktiv infeksjon.

Svømmekløe. Symptomatisk med kløestillende lokalbehandling, ev. antihistaminer.
Akutt schistosomiasis. Symptomatisk med antihistaminer, i uttalte tilfeller prednisolon. Noen kilder anbefaler prazikvantel, men må isåfall gjentas >12 uker etter eksponering.
Kronisk schistosomiasis inkludert asymptomatisk infeksjon. Prazikvantel 40-60 mg/kg med mat delt på 2-3 doser med noen timers mellomrom gis > 12 uker etter siste mulige eksponering. Kan også gies til gravide (se Prazikvantel).

Unngå bading, dykking, vassing og rafting i elver og ferskvann i endemiske områder. Bading i klorert vannbasseng eller i saltvann medfører ingen smittefare. Prazikvantel rett etter bading har ingen effekt, fordi middelet bare virker på voksne ormer.

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka: Schistomiasis.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Nasjonal metodebok for infeksjonsmedisin: Import- og parasittsykdommer - Schistosomiasis.

Colley DG, Bustinduy AL, Secor WE, King CH. Human schistosomiasis. Lancet. 2014;383 (9936): 2253-64. doi: 10.1016/S0140-6736(13)61949-2.

Kjetland EF, Leutscher PDC, Ndhlovu PD. A review of female genital schistosomiasis. Trends Parasitol. 2012; 28(2):58-65. doi: 10.1016/j.pt.2011.10.008.

Kristiansen T, Pettersen FO, Lier T, Hinderaker SG, Greve G, Mørch K. Schistosomiasis in Norwegian students after travel to Africa. Tidsskr Nor Lægeforen. 2021. doi: 10.4045/tidsskr.20.0268

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Cystisk ekinokokkose (Echinococcus granulosus-infeksjon)

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Kristine Mørch

Cystisk ekinokokkose, også kalt hydatid sykdom, er en parasittsykdom som gir langsomt voksende hydatide cyster spesielt i lever og lunger, men kan ramme alle kroppens organer. Diagnostikk og behandlingen er ofte komplisert og krever multidisiplinær tilnærming.

Cystisk ekinokokkose skyldes smitte med egg fra hundens bendelorm Echinococcus granulosus. Mennesker får i seg eggene fra mat forurenset med feces fra hund som har bendelormen, eller ved direkte kontakt med hunden. Hundene får bendelorm ved å spise slakteavfall fra dyr som har cystisk ekinokokkose, ofte sau. Sykdommen smitter ikke mellom mennesker.

Sykdommen finnes over hele verden og er hyppig i områder der det er tett kontakt mellom mennesker, ubehandlede hunder og sauer. Tidligere var sykdommen vanlig i Nord-Norge fordi hunder spiste slakteavfall fra infiserte reinsdyr, men denne livssyklusen er nå brutt, og hunder som ankommer Norge er lovpålagt ormekur. I dag er de fleste personer med cystisk ekinokokkose smittet i utlandet, spesielt Afghanistan, Midt-Østen og Afrikas horn.

Larver migrerer fra tarmen til indre organer, der de formerer seg og danner væskefylte cyster omgitt av en membran og etter hvert en fibrøs kapsel. Cyster er hyppigst i lever, deretter i lunger, men kan finnes i alle kroppens organer. De vokser langsomt, men kan etter hvert trykke på omgivende vev, eller danne fistler som gir komplikasjoner i galleveier eller bronkier. Hvis cyster sprekker, spontant, under operasjon eller ved invasive prosedyrer, kan sykdommen spre seg lokalt eller til andre organer. Cysteruptur kan også føre til anafylaktisk reaksjon.

Ekinokokkose kan være asymptomatisk i mange år og oppdages ofte tilfeldig med radiologiske undersøkelser tatt på annen indikasjon. Noen får trykksymptomer eller symptomer fra obstruksjon eller fistler i galleveier eller bronkier.

Sykdommens naturlige utvikling fra væskefylte cyster til forkalkede lesjoner har radiologiske karakteristika som beskrives som CE (Cystisk Ekinokokkose) stadium 1 til 5. Disse stadiene fremstilles best med MR eller ultralyd, og gir grunnlag for behandlingsvalg. Serologi for påvisning av antistoffer mot Echinoccus granulosus sendes Referanselaboratoriet for parasittserologi ved UNN i Tromsø. Eventuelt cysteinnhold sendes mikrobiologisk laboratorium for mikroskopi av bendelmarklarver (protoscoleces eller haker).

Behandling er en spesialistoppgave og skjer i samarbeid mellom infeksjonsspesialist, kirurg med erfaring med hydatidkirurgi og radiolog. Lokalisasjon, stadium og størrelse bestemmer valg av behandling i form av kirurgi eller radiologisk intervensjonsbehandling med PAIR (punksjon, aspirasjon, installasjon av alkohol, reaspirasjon) kombinert med medikamentell behandling, eller kun medikamentell behandling.

Kun medikamentell behandling:

Voksne: < 60 kg: Albendazol 400 mg × 2; ≥ 60 kg: 400–600 mg × 2.
Barn: Albendazol 15 mg/kg i to doser, maksimalt 400 mg x 2.

Vanligvis > 3-6 mnd behandling i samråd med spesialist.

Medikamentell behandling ved kirurgi eller PAIR: Albendazol 400 mg x 2 fra dagen før inngrepet og minst 4 uker etter. Prazikvantel 60-75 mg/kg/d gis vanligvis samtidig med albendazol. Prazikvantel kan avsluttes umiddelbart postoperativt hvis ingen lekkasje, kontinueres i 3-5 dager om usikkerhet vedr. lekkasje og i 2-4 uker postoperativt ved sikker lekkasje.

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka: Ekinokokkose.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Nasjonal metodebok for infeksjonsmedisin: Import- og parasittsykdommer - Ekinokokkose.

Brunetti E, Kern P, Vuitton DA, Writing Panel for the WHO-IWGE. Expert consensus for the diagnosis and treatment of cystic and alveolar echinococcosis in humans. Acta Tropica (2010). 114(1):1-16. doi: 10.1016/j.actatropica.2009.11.001.

Folkehelseinsituttet. Smittevernveilederen: Ekinokokkose - veileder for helsepersonell. Oppdatert 20.12.2022

Manson’s Tropical Diseases. Twenty-fourth edition (2024). ISBN: 9780702+79597. https://doi.org/10.1016/B978-0-7020-7959-7.00106-8

Neumayr A, Swiss Tropical and Public Health Institute. Antiparasitic treatment recommendations. A practical guide to clinical parasitology. Second edition 2018. Publisher: Tredition GmbH, Hamburg, Germany. ISBN 978-3-7469-5001-3

Yaqub S, Jensensius M, Heieren OE, Drolsum A, Pettersen FO, Labori KJ. Echinococcosis in a non-endemic country. 20-years’surgical experience from a Norwegian tertiary referral centre. Scand J Gastroenterol. 2022;57(8):953-957. doi: 10.1080/00365521.2022.2046846.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Visceral leishmaniasis

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 27.11.2025

Forfatter:

Kristine Mørch

Symptomer og funn: Visceral leishmaniasis (VL) gir typisk langvarig feber, forstørret milt, pancytopeni og vekttap. Immunsvekkede har økt risiko for å utvikle sykdom.
Diagnose: PCR fra EDTA blod, miltaspirat eller benmarg. Mikroskopi fra miltaspirat eller benmarg. Serologi.
Legemiddelbehandling: Spesialistoppgave. Liposomalt amfotericin B (L-AMB) er ofte førstevalg. Miltefosin, paromomycin og et pentavalent antimon, eventuelt i kombinasjon, er ikke-registrerte alternative medikamenter.

Leishmaniasis gir tre ulike sykdomsbilder. Visceral leishmaniasis er en febersykdom som rammer indre organer, særlig milt, lever og benmarg. Kutan leishmaniasis er en hudinfeksjon som gir kroniske sår, mukokutan leishmaniasis gir sår i hud med spredning til slimhinner, og post-kalaazar dermal leishmaniasis er en komplikasjon til VL med generalisert hudinfeksjon. Her omtales kun VL.

VL er en sjelden, men viktig differensialdiagnose ved importfeber og er fatal uten behandling.

Leishmaniasis er en parasittsykdom som skyldes protozoer av ulike Leishmania-arter. VL forårsakes hovedsakelig av L. donovani og L. infantum. L. infantum benevnes L. chagasi i Latin-Amerika. Sykdommen smitter via bitt fra sandfluer.

VL er endemisk i mer enn 60 land, inkludert Sør-Europa og Balkan, og er høyendemisk i India, Sudan, Sør-Sudan, Somalia, Etiopia, Kenya og Brasil.

VL forårsakes av L. donovani på det indiske subkontinent og i Afrika, og av L. infantum i Middelhavslandene, Midtøsten, Sentral-Asia og Latin-Amerika. Enkelte andre arter kan i sjeldne tilfeller også gi visceral sykdom.

L. infantum er en zoonose, mens L. donovani kun smitter mellom mennesker.

Her i landet har flertallet av tilfeller vært immunsvekkede personer smittet med L. infantum i Spania.

Inkubasjonstiden kan være fra 14 dager til flere år. Immunsvekkede har økt risiko for å utvikle sykdom. Personer kan være asymptomatiske i flere år etter smitte for deretter å utvikle sykdom ved immunsvikt, f.eks ved medikamentell immunsuppresjon, HIV med CD4 < 200 eller hematologisk malignitet.

Langvarig feber, splenomegali og pancytopeni er kardinaltegn. Ubehandlet tilkommer alvorlig anemi, hepatomegali, hypergammaglobulinemi, vekttap og risiko for bakteriell superinfeksjon. Sykdommen kan utvikle seg over måneder og er dødelig uten behandling.

Diagnosen stilles ved påvisning av parasitt-DNA i blod eller vev med PCR, ved mikroskopi av amastigoter i vev eller ved antistoffpåvisning. PCR er den mest sensitive metoden og gjøres på EDTA-blod eller helst aspirat/vev fra benmarg (på EDTA-glass), milt, lever eller lymfeknute. Mikroskopi gjøres av histologisk eller mikrobiologisk preparat fra aspirat eller vev. Eventuelt dyrkning på spesialmedium. Serologi er mindre sensitiv hos immunsvekkede pasienter.

Behandling av VL er en spesialistoppgave. Valg og varighet av medikament vurderes ut fra Leishmania-art, smittested, antatt resistens, immunstatus og mulige bivirkninger.

L-AMB (AmBisome®) er vanligvis førstevalg.

L-AMB er mindre effektivt for L. donovani ervervet i Øst-Afrika. Miltefosin (Impavido®) kan gis peroralt og er et alternativ mot L. donovani i kombinasjon med L-AMB eller paromomycin. Pentavalent antimon (natriumstiboglukonat (Pentostam®) eller meglumin antimoniat (Glucantime®)) kan være virksomt mot VL fra Øst-Afrika, i motsetning til fra det indiske subkontinent der det er resistens.

Pentavalente antimonmidler kan gi alvorlige bivirkninger i form av hjertearytmi og pankreatitt. Miltefosin gir ofte kvalme og oppkast, og er kontraindisert under graviditet. Paromomycin kan gi nyresvikt og ototoksisitet. De uregistrerte medikamentene kan være vanskelig å fremskaffe.

Behandling av VL hos immunkompetente:

L. infantum:L-AMB totaldose 21 mg/kg (3 mg/kg/d dag 1-5, 14 og 21).
L. donovani ervervet på det indiske subkontinent: L-AMB totaldose 10 mg/kg (5 mg/kg x 1 i 2 døgn eller 10 mg/kg som engangsdose). Alternativt totaldose 15-20 mg/kg (3-5 mg/kg/dag i 3-5 dager) eller totaldose 21 mg/kg (3 mg/kg/d dag 1-5, 14 og 21).
L. donovani ervervet i Øst-Afrika: Kombinasjonsbehandling med pentavalent antimon og paromomycin inj, eller miltefosin og L-AMB eller paromomycin. Konferer med infeksjonsspesialist. Ved valg av L-AMB kan totaldose > 40 mg/kg være nødvendig.

Behandling av VL hos immunsvekkede:

L. infantum:: L-AMB totalt 40 mg/kg (4 mg/kg/d dag 1-5, 10, 17, 24, 31 og 38).
L. donovani ervervet på det indiske subkontinent (WHO 2022): L-AMB totalt ≤ 30 mg/kg (5 mg/kg/d dag 1, 3, 5, 7, 9 og 11) + miltefosin (50 mg x 3 daglig i 14 dager). Alternativt L-AMB totalt ≤ 40 mg/kg (5 mg/kg/d dag 1 - 4, 8, 10, 17 og 24).
L. donovani ervervet i Øst-Afrika (WHO 2022): L-AMB totalt 30 mg/kg (5 mg/kg/d dag 1, 3, 5, 7, 9 og 11) + miltefosin (50 mg x 3 daglig i 28 dager). Alternativt L-AMB totalt 40 mg/kg (5 mg/kg/d dag 1-5, 10, 17 og 21).
Vedlikeholdsbehandling anbefales til alle med vedvarende HIV-utløst immunsvikt både ved L. infantum og L. donovani infeksjon (både ervervet i Øst-Afrika og på det indiske subkontinent). Konferer med infeksjonsspesialist.

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka: Leishmaniasis – håndbok for helsepersonell.

Aronsen N, Herwaldt BL, Libman M, Pearson R, Lopez-Velez R, Weina P, Carvalho EM, Ephros M, Jeronimo S, Magill A. Diagnosis and treatment of leishmaniasis: Clinical practise guidelines by the infectious diseases society of America (IDSA) and the American society of Tropical Medicine and Hygiene (ASTMH). Clin Infect Dis. 2016;63(12):e202-e264. doi: 10.1093/cid/ciw670.

Burza S, Croft SL, Boelaert M. Leishmaniasis. Lancet. 2018;392 (10151):P951-70. DOI.org/10.1016/S0140-6736(18)31204-2.

Mûller KE, Blomberg B, Tellevik MG, Jensenius M, Fladeby C, Lier T, Sand G, Hannula R, Langeland N, Mørch K. Leishmaniasis i Norge. Tidsskr Nor Legeforen. 2021. doi: 10.4045/tidsskr.19.0171

Musa AM, Mbui J, Mohammed R, Olobo J, Ritmeijer K, Alcoba G, Ouattara GM, Egondi T, Nakanwagi P, Omollo T, Wasunna M, Verrest L, Dorlo TPC, Younis BM, Nour A, Elmukashfi ETA, Haroun AIO, Khalil EAG, Njenga S, Fikre H, Mekonnen T, Mersha D, Sisay K, Sagaki P, Alvar J, Solomos A, Alves F. Paromomycin and miltefosine combination as an alternative to treat patients with visceral leishmaniasis in Eastern Africa: A randomized, controlled, multicountry trial. Clin Infect Dis. 2023;76(3):e1177-e1185. doi: 10.1093/cid/ciac643.

Pan American Health Organization. Guideline for the treatment of leishmaniasis in the Americas. Second edition. Washington, DC: PAHO; 2022. Available from: https://doi.org/10.37774/9789275125038.

Schwartz T, Jensenius M, Blomberg B, Fladeby C, Mæland A, Pettersen FO. Imported visceral leishmaniasis and immunosuppression in seven Norwegian patients. Trop Dis Travel Med Vaccines. 2019:5:16. doi: 10.1186/s40794-019-0092-x. eCollection 2019.

Sundar S, Singh A, Agrawal N, Chakravarty J. Effectiveness of Single-Dose Liposomal Amphotericin B in visceral leishmaniasis in Bihar. Am. J. Trop. Med. Hyg. 2019; 101(4): 795–798.

Van der Auwera G, Davidsson L, Buffet P, Ruf MT, Gramiccia M, Varani S, Chicharro C, Bart A, Harms G, Chiodini PL, Brekke H, Robert Gangneux F, Cortes S, Verweij JJ, Scarabello A, Söbirk SK, Guéry R, van Henten S, Di Muccio T, Carra E, van Thiel P, Vandeputte M, Gaspari V, Blum J, LeishMan Surveillance Network. Surveillance of leishmaniasis cases from 15 European centres, 2014 to 2019: A retrospective analysis. Euro Surveill. 2022;27(4):2002028. doi: 10.2807/1560-7917.ES.2022.27.4.2002028.

WHO guidelines for the treatment of visceral leishmaniasis in HIV co-infected patients in East Africa and South-East Asia. Geneva: World Health Organization; 2022. Licence: CC BY-NC-SA 3.0 IGO.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Innvollsmark

Sist endret:: 27.11.2025

Forfatter:

Kristine Mørch

Underkapitler

Spolmark (Ascaris lumbricoides)

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Kristine Mørch

Spolmark er relativt vanlig i Norge. Marken er hvitaktig og 15–35 cm lang. Fekal-oral smittevei. De robuste eggene utskilles med avføringen i enorme mengder, men er først smittsomme etter flere ukers modning i fuktig jordsmonn. Smitteoverføring skjer særlig via uvaskede hender eller grønnsaker, eller ved svelging av jord, men ikke direkte fra person til person.

I tidlig fase av larveutviklingen kan hypersensitivitetsreaksjoner forekomme, spesielt fra luftveiene (Løfflers syndrom). Kliniske symptomer på ascariasis utover uspesifikke abdominalplager er uvanlige i vår del av verden.

Funn av mark i avføringen, påvisning av typiske egg ved mikroskopi av feces, eller påvisning av DNA fra ormer og egg med PCR. Mikroskopi og PCR påviser infeksjon først 2–3 måneder etter smitte, når marken er fullvoksen.

Voksne og barn >1 mnd: Mebendazol 100 mg × 2 i 3 dager, eller 500 mg som engangsdose til voksne. Off-label til barn < 2 år.

Alternativt albendazol.Voksne: 400 mg som engangsdose. Barn 1-18 år: 15 mg/kg engangsdose, max 400 mg.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Nasjonal metodebok for infeksjonsmedisin: Import- og parasittsykdommer - Rundorminfeksjoner.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Barnemark (Enterobius vermicularis)

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Kristine Mørch

Barnemark eller småmark er meget utbredt. Hunmarken er gulhvit, 8–13 mm lang; hannen mindre. Hunmarkene lever i proksimale kolon og migrerer mot rektum ved egglegging. De embryonerte/smittsomme eggene deponeres nattetid omkring analåpningen. Eggene kan overleve i dager og uker utenfor kroppen, særlig ved høy fuktighet. Fekal-oral smittevei.

Autoinfeksjon via kontaminerte fingre er vanlig. Barnemark kan være vanskelig å utrydde, særlig i småbarnfamilier.

Analkløe, særlig om natten.

Funn av mark i analregionen eller avføringen, eller ved påvisning av typiske egg med «tape test» (oppsamling av perianale egg på klebesiden av gjennomsiktig tape).

Voksne: Mebendazol 100 mg x 1 i 1-3 dager. Kuren gjentas etter 14 dager.

Barn 1 mnd til 18 år: Mebendazol 100mg x 1 dag 0 og 14. Off-label til barn < 2 år.

Alternativt albendazol. Voksne: 400 mg x 1 dag 0 og 14. Barn 1-18 år: 15 mg/kg x 1, max 400mg x 1, dag 0 og 14.

Hele husstanden bør behandles, uavhengig av ev. symptomer. Viktig med samtidig god hygiene (hyppig skift av sengetøy, undertøy, håndklær og klær m.m.).

I behandlingsrefraktære tilfeller kan man gjenta kuren hver 2. uke i 6 uker. Noen kilder anbefaler albendazol ved behandlingssvikt, men behandlingssvikt skyldes så godt som alltid smitte fra omgivelsene eller nærkontakter og ikke medikamentresistens.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Nasjonal metodebok for infeksjonsmedisin: Import- og parasittsykdommer - Rundorminfeksjoner.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Piskemark, hakemark, strongyloidiasis

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Kristine Mørch

Disse innvollsmarkene er svært utbredt i fattige deler av verden og er ikke uvanlig som importsykdom. Det er ingen sekundærsmitte til nærmiljøet i Norge. Piskemark (Trichuris trichiura) og hakemark (Ancylostoma duodenale og Necator americanus) må gjennomgå et larvestadium i fuktig jordsmonn, mens Strongyloides har en intern syklus hvor larver i tarmen invaderer slimhinnen (autoinfeksjon). Piskemark smitter fecal-oralt, mens hakemark og Strongyloides smitter ved at larver i jordsmonn penetrerer hud.

Infeksjon med piskemark og hakemark er ofte asymptomatisk, men kan ved uttalt infeksjon gi magesmerter og diaré (piskemark) eller anemi og hypoproteinemi (hakemark). Strongyloidiasis (Strongyloides stercoralis) er ofte asymptomatisk, men kan gi mageplager og diaré, og kutan larva currens (larver fra tarm som migrerer i hud). Hos immunsupprimerte (organtransplanterte, cytostatika- og steroidbehandlete) kan marken disseminere og gi livstruende Strongyloides hyperinfeksjon og multiorganaffeksjon (GI-traktus, lunger, lever, hjerne etc.) og sekundær gramnegativ sepsis.

Piskemark og hakemark: PCR eller mikroskopi av feces for påvisning av egg.

Strongyloides: Serologi er mest sensitivt. Feces mikroskopi for påvisning av larver (lav sensitivitet). PCR av feces. Ofte eosinofili.
Ved Strongyloides hyperinfeksjon kan store mengder larver påvises i avføring, ventrikkelaspirat, luftveissekret etc. Slike pasienter har ofte ikke eosinofili.

Piskemark: Mebendazol er førstevalg. Voksne: 500 mg × 1 i 3 dager. Barn 1 mnd til 18 år: 100 mg x 2 i 3 dager. Off-label til barn < 2 år.
Alternativt albendazol.Voksne: 400 mg × 1 i 3 dager. Barn 1-18 år: 15 mg/kg x 1 i 3 dager, max 400 mg/døgn. Mindre effektivt enn mebendazol for piskemark.
Hakemark: Voksne og barn > 1 mnd: Mebendazol 100 mg × 2 i 3 dager. Off-label til barn < 2 år.
Alternativt albendazol. Voksne: 400 mg × 1 i 3 dager. Barn 1-18 år: 15 mg/kg engangsdose, max 400 mg.
Strongyloidiasis: Voksne og barn > 1 mnd: Ivermektin 0.2 mg/kg kroppsvekt som engangsdose til immunfriske. Alternativt Ivermektin 0.2 mg/kg kroppsvekt x 1 dag 1,2,14 og 15 ved immunsuppresjon, og etter individuell vurdering.
Andrevalg albendazol. Voksne: 400 mg × 2 i 7-14 dager. Barn 1-18 år: 15 mg/kg/døgn fordelt på to doser, max 800 mg/døgn i 7 dager.
Behandling av hyperinfeksjon (disseminert strongyloidiasis; akutt livstruende tilstand) er en spesialistoppgave.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Nasjonal metodebok for infeksjonsmedisin: Import- og parasittsykdommer - Rundorminfeksjoner.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Kutan larva migrans

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Kristine Mørch

Forårsakes av hundens og kattens hakemark. Sykdommen er utbredt i tropene og subtropene. Mennesker smittes ved at infeksiøse larver i jordsmonn penetrerer hud, særlig på badestrender med løshunder og katter.

Inkubasjonstiden varierer fra noen dager til flere uker. Et sterkt kløende overfladisk, trådliknende, slyngende og rødt utslett som beveger seg inntil 5 mm per døgn, mest vanlig på beina. Ingen allmennsymptomer. Ufarlig, men uten behandling varer ofte tilstanden i flere uker og måneder.

Kutan larva migrans er en klinisk diagnose.

Voksne og barn > 1 mnd: Ivermektin 0.2 mg/kg kroppsvekt som engangsdose.

Alternativt albendazol. Voksne: 400 mg × 2 (15 mg/kg/d i to doser) i 3-5 dager. Barn 1-18 år: 20 mg/kg/døgn (max 400 mg) x 1 i 5 dager.

Kutan larva migrans er plagsomt, men ufarlig. Smitte unngås ved å ikke gå barbeint eller ligge direkte i sanden eller på marken.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Nasjonal metodebok for infeksjonsmedisin: Import- og parasittsykdommer - Larva migans, kutan.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Bendelmark

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Kristine Mørch

Taenia saginata (oksebendelmark), Taenia solium (svinebendelmark) og Dibothriocephalus latus (tidligere Diphyllobotrium latum) (fiskebendelmark) er de vanligste lange bendelmarkene hos mennesker. De fleste tilfeller som diagnostiseres i Norge er ervervet i utlandet. T. saginata ses ikke sjeldent hos innvandrere fra Øst-Afrika.

T. saginata overføres ved spising av rått/underbehandlet storfekjøtt, T. solium ved spising av rått/underbehandlet svinekjøtt og D. latus ved spising av rå/underbehandlet ferskvannsfisk, f.eks. gravlaks. Tilstrekkelig varme eller nedfrysning dreper smittestoffet.

Avføring fra mennesker med svinebendelorm inneholder Taenia solium-egg som ved fecal oral smitte eller forurensning av matvarer forårsaker den alvorlige sykdommen cysticerkose (cyster med larver i hjerne, øyne eller muskulatur). Behandling av cysticerkose er en spesialistoppgave.

Bendelmark gir sjelden kliniske symptomer, bortsett fra ev. passasje av bevegelige marksegment per anum ved eller mellom defekasjonene. Vitamin B₁₂-mangel er beskrevet ved massiv D. latus-infeksjon.

Diagnosen taeniasis stilles ved PCR eller mikroskopi av feces med påvisning av typiske egg. Eggene til T. soleum og T. saginata er morfologisk identiske, men artsdiagnosen kan stilles ved inspeksjon av marksegmenter (proglottider). Det kan ha smittevernmessige konsekvenser å diagnostisere T. soleum pga risiko for cysticerkose hos nærkontakter. Ved D. latus-infeksjon påvises typiske egg i avføringen, ev. marksegment.

Voksne og barn > 2 år: Prazikvantel 10 mg/kg/kroppsvekt som engangsdose.

Alternativ niklosamid. Voksne og barn > 6 år: 2 g engangsdose. Barn < 2 år: 500 mg engangsdose. Barn 2-6 år: 1 g engangsdose.

Kontroll feces mikroskopi 3 mnd etter behandling.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Nasjonal metodebok for infeksjonsmedisin: Import- og parasittsykdommer - Bendelorminfeksjon (taeniasis).

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Prazikvantel

Dvergbendelmark

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Kristine Mørch

Dvergbendelmark (Hymenolepis nana) er svært utbredt i utviklingsland og finnes også hos kjæledyr som marsvin og hamstere. Ferdig embryonerte egg utskilles med avføringen og kan ved mangelfull hygiene, f.eks. hos små barn, føre til anal-oral autoinfeksjon.

Infeksjonen gir som oftest ingen symptomer, men moderate abdominale plager kan forekomme.

Voksne: Prazikvantel 25 mg/kg kroppsvekt dag 0 og 14.

Barn 2-18 år: Prazikvantel 15-25 mg/kg kroppsvekt dag 0 og 14.

Alternativ nitazoxanid.Voksne og barn > 11 år : 500 mg x 2 i 3 dager. Barn 1-3 år: 100 mg x 2 i 3 dager. Barn 4-11 år: 200 mg x 2 i 3 dager.

Husstandsmedlemmer bør også behandles. Indexpasienten kontrolleres med feces-mikroskopi 4-6 uker etter siste behandling.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Nasjonal metodebok for infeksjonsmedisin: Import- og parasittsykdommer - Bendelorminfeksjon (taeniasis).

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Kilder (Innvollsmark)

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Kristine Mørch

Conterno LO, Turchi MD, Corrêa I, de Barros Almeida, RAM. Anthelmintic drugs for treating ascariasis. Cochrane Database Syst Rev. 2020;4(4):CD010599. doi: 10.1002/14651858.CD010599.pub2.

Direktoratet for medisinske produkter. Legemiddelsøk.

KOBLE-Kunnskapsbasert oppslagsverk om barns legemidler.

Neumayr A, Swiss Tropical and Public Health Institute. Antiparasitic treatment recommendations. A practical guide to clinical parasitology. Second edition 2018. Publisher: Tredition GmbH, Hamburg, Germany. ISBN 978-3-7469-5001-3

UpToDate. Ulike artikler om behandling av innvollsmark. Des 2024.

Rickettsioser

Revidert:: 08.01.2025
Sist endret:: 06.07.2026

Forfatter:

Kristine Mørch

Rickettsioser er akutte febrile sykdommer som forårsakes av Rickettsia, små intracellulære bakterier som gir systemisk vaskulitt (se også Andre flåttbårne sykdommer). De fleste rickettsioser er zoonoser og overføres til mennesker ved bitt av leddyr, særlig flått, men også midd, lopper og lus. Den benigne afrikansk flåttbittfeber (African tick bite fever) er den vanligste importerte rickettsiosen i Norge og sees særlig hos safariturister til det sørlige Afrika. Sjeldnere og mulig mer maligne sykdommer er krattyfus (scrub typhus) som overføres med midd på landsbygda i Sørøst-Asia, middelhavsfeber (Mediterranean spotted fever) som overføres med hundeflått i Middelhavsområdene, Midtøsten, India og deler av Afrika, samt musetyfus (murine typhus) som overføres med rottelopper i tropiske og subtropiske kyst- og havneområder.

Inkubasjonstid 5–10 dager. Akutt innsettende feber, hodepine, myalgi og ofte et generalisert hudutslett. Ved flått- og middbårne rickettsioser sees ofte et eschar (svart, skorpebelagt lesjon på bittstedet). Pasienter med afrikansk flåttbittfeber har ofte flere eschar.

Diagnosen bekreftes med serologi, men antistoffer påvises først 2 (–4) uker etter symptomdebut og behandling startes på mistanke. Rask effekt av doksycyklin styrker diagnosen. PCR fra blod har lav sensitivitet, men PCR kan evt gjøres fra eschar hvis det er tvil om klinisk diagnose.

Doksysyklin er førstehåndsmiddel; dosering 100 mg × 2 til voksne, 2,2 mg/kg x 2 til barn < 45 kg (max 200 mg/døgn), peroralt eller intravenøst (ved alvorlig sykdom). Behandlingslengden er avhengig av sykdommen; ved afrikansk flåttbittfeber er 3–5 døgns behandling ofte nok, mens alvorlige rickettsioser bør behandles i 7–14 dager. Doksysyklin er førstevalg også til gravide. Azitromycin er et alternativ, men har dårligere klinisk effekt enn doksysyklin.

Stikkprofylakse er viktigst. Unngå kontakt med gnagere. Safariturister til Afrika sør for Sahara og økoturister til sørøstlige Asia bør bruke dekkende tøy og myggmiddel ved fottur i høyt gress. Campingutstyr og tøy bør impregneres.

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka: Flekktyfus og andre rickettsioser – håndbok for helsepersonell.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Nasjonal metodebok for infeksjonsmedisin: Import- og parasittsykdommer - Rickettsioser.

Ericsson, CD, Jensenius M, Fournier PE, Raoult D. Rickettsioses and the International Traveler. Clin Infect Dis. 2004; 39(10);1496-99. https://doi.org/10.1086/425365.

Ocias LF, Jensen BB, Villumsen S, Lebech AM, Skarphedinsson S, Dessau RB, Krogfelt KA. Rickettsioses in Denmark: A retrospective survey of clinical features and travel history. Ticks Tick Borne Dis. 2018;9(3):573-579. doi: 10.1016/j.ttbdis.2018.01.016.

Parola P, Paddock CD, Socolovschi C, Labruna MB, Mediannikov O, Kernif T, Abdad MY, Stenos J, Bitam I, Fournier PE, Raoult D. Update on Tick-Borne Rickettsioses around the World: a Geographic Approach. Clin Microbiol Rev. 2013;26(4):657-702. doi: 10.1128/CMR.00032-13

UpToDate. Artikler om ulike rickettsioser. Des 2024.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Virale importsykdommer

Sist endret:: 18.12.2025

Forfatter:

Trygve Kristiansen

Underkapitler

Denguefeber

Revidert:: 20.10.2025
Sist endret:: 18.12.2025

Forfatter:

Trygve Kristiansen

Denguefeber er den vanligste og viktigste arbovirusinfeksjonen i verden og forekommer globalt i tropiske og subtropiske områder, inkludert i Sør-Europa. Det importeres årlig omtrent 40 til 130 tilfeller til Norge, mest fra Asia og Latin-Amerika. Denguevirus tilhører slekten Orthoflavivirus og inndeles i fire serotyper (DENV 1-4). Gjennomgått infeksjon gir immunitet mot samme serotype, men ikke mot de resterende, og det er økt risiko for alvorlig infeksjon ved andregangsinfeksjon. Viruset overføres mellom mennesker med hunnmygg av artene Aedes aegypti og Aedes albopictus.

Kort inkubasjonstid på 2-14 dager. De fleste infeksjoner forløper subklinisk. Ved symptomatisk sykdom deler man inn etter alvorlighetsgrad i denguefeber, denguefeber med varselstegn eller alvorlig denguefeber. Sykdomsforløpet deles inn i en febril fase, kritisk fase og restitusjonsfase.

I den febrile fasen får pasientene typisk akutt innsettende høy feber, hodepine, muskel- og leddsmerter og smerter bak øynene. Ofte sees nedsatt appetitt, kvalme, oppkast og utslett. Hepatitt er vanlig, mens myokarditt eller encefalitt er mer sjeldne komplikasjoner. De fleste vil bli afebrile og gå over i restitusjonsfasen etter 3-7 dager, men noen vil på tiden rundt der feberen forsvinner, utvikle tiltagende plasmalekkasje og gå inn i den kritiske fasen. Varselstegn på at pasienten er på vei inn i den kritiske fasen og i fare for å utvikle alvorlig denguefeber er magesmerter, hepatomegali, vedvarende oppkast, ascites, pleuravæske, slimhinneblødning, uro/sløvhet, fallende trombocytter, stigende hematokrit, eller høye transaminaser. Den kritiske fasen varer vanligvis 24-72 timer, deretter går pasientene over i restitusjonsfasen. Ved alvorlig denguefeber kan plasmalekkasje og forstyrret hemostase føre til hypovolemisk sjokk, alvorlig blødning, respirasjonssvikt på grunn av akutt lungesviktsyndrom (ARDS) og/eller pleuravæske, eller annen organsvikt. Alvorlig denguefeber er en livstruende tilstand med dødelighet rapportert rundt 20 %, men reduseres til under 1 % ved god behandling.

Tidligere gjennomgått denguefeber, graviditet, høy eller lav alder samt komorbiditet er risikofaktorer for alvorlig forløp. Postinfeksiøs tretthet er vanlig etter gjennomgått infeksjon.

Blodprøver viser ofte trombocytopeni, leukopeni og forhøyede transaminaser. Immunokromatografisk hurtigtest brukes ofte som primærdiagnostikk for å påvise akutt infeksjon. NS1 er et glykoprotein som er felles for alle serotypene og kan påvises fra første sykdomsdag og ca. 1 uke ut i forløpet. IgM vil bli positiv etter 5-10 dager ved primærinfeksjon. IgG blir positiv etter 7-14 dager ved primærinfeksjon mens man ser en kraftig stigning etter 1-2 dager ved andregangsinfeksjon. IgG/IgM påvisning med ELISA eller CLIA kan også utføres og er den foretrukne testen ved spørsmål om tidligere gjennomgått infeksjon. PCR i blod er tilgjengelig på noen større sykehus og er den mest sensitive og spesifikke testen i første sykdomsuke. NS1 antigen kan også påvises med ELISA ved aktuell infeksjon.

Ingen spesifikk antiviral behandling. Omhyggelig overvåkning og væskebehandling samt annen organstøttende behandling er viktig ved denguefeber med varselstegn og alvorlig denguefeber. Rask væskeresuscitering viktig for å kompensere for plasmalekkasje i den kritiske fasen, samtidig som overvæsking må unngås da det kan bidra til væskelekkasje i lunger og respirasjonssvikt, særlig hvis væskebehandlingen kontinueres inn i restitusjonsfasen. Acetylsalisylsyre og NSAIDs er kontraindisert grunnet økt blødningsfare.

Pasienter med denguefeber uten varselstegn kan følges poliklinisk, men bør kontrolleres med klinisk undersøkelse og blodprøver poliklinisk til 2 døgn etter at feberen har gått over. Hvis det oppstår varselstegn, bør pasienten legges inn. Graviditet eller andre risikofaktorer kan tale for innleggelse selv uten varselstegn.

Beskyttelse mot myggstikk hele døgnet med myggmiddel, påkledning og myggnett i endemiske områder er viktig.

Qdenga er en levende svekket vaksine som gis som 2 injeksjoner med 3 måneders mellomrom, og har vist god beskyttelse mot denguefeber hos både seropositive og seronegative barn i alderen 4-16 år i høyendemiske områder. Den har derimot ikke vist effekt mot DENV 3 og 4 hos seronegative personer. Kan vurderes til personer ≥ 4 år med tidligere gjennomgått denguefeber som skal til høyendemiske områder.

Folkehelseinstituttet (FHI). Denguefebervaksine.

Nasjonal metodebok infeksjonsmedisin. Denguefeber.

Paz-Bailey G, Adams LE, Deen J, Anderson KB, Katzelnick LC. Dengue. The Lancet. 2024;403(10427):667-82.

Tricou V, Yu D, Reynales H, Biswal S, Saez-Llorens X, Sirivichayakul C, et al. Long-term efficacy and safety of a tetravalent dengue vaccine (TAK-003): 4.5-year results from a phase 3, randomised, double-blind, placebo-controlled trial. Lancet Glob Health. 2024;12(2):e257-e70.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Denguevaksine

M-kopper

Revidert:: 20.10.2025
Sist endret:: 18.12.2025

Forfatter:

Trygve Kristiansen

M-kopper er en zoonotisk virusinfeksjon der reservoaret er gnagere i regnskogen i Afrika. Mennesker kan smittes ved kontakt med gnagere i endemiske områder og viruset kan så spre seg mellom mennesker. Viktigste smittemåte er ved tett kontakt med hudlesjoner, men også indirekte kontakt, dråpesmitte og vertikal smitte er mulig. M-koppeviruset er et orthopoxvirus og inndeles i subtype Ia og Ib som stammer fra Sentral-Afrika og subtype IIa og IIb som stammer fra Vest-Afrika. Det har de siste årene vært to store utbrudd med m-kopper som har blitt erklært internasjonale folkehelsekriser av WHO; et multinasjonalt utbrudd i 2022 med subgruppe IIb og et utbrudd fra 2023 med subgruppe Ia og Ib hovedsakelig i Afrika. I disse utbruddene er seksuell kontakt vanlig smittemåte, utbruddet med subgruppe IIb har utenfor endemiske områder i stor grad vært blant menn som har sex med menn.

Inkubasjonstid vanligvis litt over en uke (4-21 dager). Ofte starter sykdommen med systemiske symptomer som feber, kroppsverk, nedsatt almenntilstand og hodepine. De fleste får et makulopapuløst utslett som utvikles til vesikler, pustler og sår og skorper. Antall hudlesjoner varierer fra én til flere hundre. Ved seksuell smitte kan lesjonene starte genitalt, analt eller oralt og det kan oppstå proktitt eller faryngitt. Hovne og ømme lymfeknuter er vanlig. De fleste tilfeller er selvbegrensende og varer 1-2 uker. Den smittsomme perioden er fra symptomstart til det dannes ny hud i lesjonene etter 2-4 uker.

Små barn og immunsvekkede (inkludert hiv-indusert immunsvikt) har risiko for alvorlig forløp. Risiko for fosterdød ved smitte i graviditet.

Penselprøve fra huderosjon/slimhinner eller punktert vesikkel/pustel sendes på virustransportmedium til PCR. Utføres på OUS Ullevål, Haukeland og St. Olavs. Ta kontakt med laboratoriet før sending av prøve. Prøveglasset skal desinfiseres på utsiden, legges i transporthylse og merkes «M-kopper».

Hos de fleste, ingen behandling eller symptomatisk behandling med analgetika.

Tekovirimat er et antiviralt middel utviklet mot kopper, som også har effekt mot m-kopper. Den kliniske effekten hos mennesker er fortsatt usikker. Behandling med tekovirimat kan vurderes hos personer med alvorlig immunsvikt og hos personer med alvorlig forløp, og skal vurderes av infeksjonslege på universitetssykehus. Det er laget et nasjonalt dokument for vurdering av behandlingsindikasjon; Prosedyre for bruk av tecovirimat for behandling av m-kopper (oslo-universitetssykehus.no).

Dosering voksne: 600 mg x 2 daglig i 14 dager.

Dosering barn 13 til 25 kg: 200 mg x 2; 25 til 40 kg: 400 mg x 2.

Skrives på H-resept.

Potensiale for interaksjoner med immunsuppresiva og hiv-legemidler.

Tredjegenerasjons koppevaksine basert på modifisert Vaccinia Ankara-virus har god forebyggende effekt mot smitte med m-kopper (over 80 % etter 2 doser). De vaksinerte som smittes, får vanligvis mildere forløp. Vaksinen har handelsnavnet Imvanex i Norge. Det gis 0,5 ml subkutant, 2 injeksjoner med 4 ukers mellomrom. Intradermal injeksjon 0,1 ml kan også benyttes for å spare vaksiner. Vaksinen har blitt tilbudt som primær preventiv vaksine til personer med høy risiko for smitte som menn som har sex med menn med mange seksualpartnere, og sexarbeidere. Den kan også gis som posteksposisjonsprofylakse til nærkontakter til smittet person, for eksempel husstandsmedlemmer og seksualkontakter.

FHI. Smittevernhåndboka. M-kopper.

Nasjonal metodebok infeksjonsmedisin. Mpox.

Prosedyre for bruk av tecovirimat for behandling av m-kopper (oslo-universitetssykehus.no)

Ndembi Net al. Evolving Epidemiology of Mpox in Africa in 2024. N Engl J Med. 2025 Feb 13;39 (7):666-676.

PALM007 Writing Group; Tecovirimat for Clade I MPXV Infection in the Democratic Republic of Congo. N Engl J Med. 2025 Apr 17;392(15):1484-1496. doi: 10.1056/NEJMoa2412439. Pischel Let al. Vaccine effectiveness of 3rd generation mpox vaccines against mpox and disease severity: A systematic review and meta-analysis. Vaccine. 2024 Nov 14;42(25):126053. doi: 10.1016/j.vaccine.2024.06.021.

World Health Organisation. Clinical management and infection prevention and control for mpox: living guideline, May 2025. https://www.who.int/publications/i/item/B09434

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Rabies

Revidert:: 20.10.2025
Sist endret:: 18.12.2025

Forfatter:

Trygve Kristiansen

Rabies er en akutt encefalitt som skyldes infeksjon med rabiesvirus i slekten Lyssavirus. Klassisk rabies smitter til mennesker primært ved bitt, klor eller slikk på sår av hunder, men også andre dyr kan være smittebærere. Andre Lyssavirus kan gi rabieslignende sykdom og smitter fra flaggermus. Viruset smitter ikke gjennom hel hud. Lyssavirusene er nevrotrope og spres fra inokulasjonsstedet via perifere nerver til hjernen der de gir encefalitt. Viruset spres så videre via nerver til perifert vev inkludert spyttkjertler. Rabies forekommer over store deler av verden, mest i lav- og mellominntektsland i Afrika og Asia, og WHO estimerer over 59 000 dødsfall årlig. Klassisk rabies er ikke påvist hos dyr i Fastlands-Norge i nyere tid, men blir sporadisk påvist hos polarrev og reinsdyr på Svalbard. Ett tilfelle av rabies i flaggermus ble påvist i Valdres i 2015.

Inkubasjonstid avhenger av inokulasjonssted og virusmengde; vanligvis fra 1-3 måneder, men kan være fra 1 uke til over 1 år. Det kan være en prodromalfase med feber, systemiske infeksjonssymptomer og nummenhet ved inokulasjonsstedet. Omtrent 80 % vil utvikle en encefalittisk (furiøs) rabies der det kan være fluktuerende bevissthet og periodevis agitasjon. Hydrofobi og aerofobi, som kan utløse svelgspasmer, er karakteristisk. Tegn på autonom dysfunksjon som økt spyttsekresjon, økt svette og fluktuerende blodtrykk kan forekomme. Paralytisk rabies står for omtrent 20 % av tilfellene og kjennetegnes av ascenderende slappe pareser som etter hvert involverer respirasjonssmuskler. Når det oppstår symptomer, er begge former av sykdommen nær 100 % dødelig, vanligvis innen 2 uker fra symptomdebut.

Klinisk mistanke basert på symptomer med encefalitt og opplysning om eksposisjon. Spytt, hudbiopsi fra hårfestet i nakken og spinalvæske kan sendes Folkhälsomyndigheten, Stockholm for PCR. Man skal ta kontakt med laboratoriet før prøvetakning. Post mortem diagnose ved PCR av hjernevev.

Spinalvæske kan vise lett lymfocytær pleocytose. MR kan vise økt T2-signal i sentrale hjerneavsnitt og hjernestamme.

Det finnes ingen effektiv behandling. Sykehusinnleggelse for palliasjon med liberal bruk av benzodiazepiner og morfin vil som regel være riktig behandling. Det finnes bare 33 veldokumenterte tilfeller der pasienter har fått intensivbehandling og overlevd rabies; da oftest etter ufullstendig vaksinasjon og med alvorlige nevrologiske sekveler.

Rabies er i stor grad mulig å forebygge. Preeksposisjonsprofylakse med vaksine anbefales ved risiko for eksponering. Unngå kontakt med flaggermus globalt, og med hunder i endemiske områder.

Det finnes to tilgjengelige rabiesvaksiner i Norge, begge basert på inaktiverte virus dyrket i cellekulturer med minst 2,5 IU per dose (se Rabiesvaksine). Vaksinen settes intramuskulært i deltoid-muskelen. WHO anbefaler også intradermal administrering. Én intradermal dose på 0,1 ml intradermalt gir god vaksinerespons og kan være et kostnadsbesparende eller dosebesparende alternativ. Det er i så fall viktig at vaksinen ikke settes subkutant.

Pre-eksposisjonsprofylakse: En dose dag 0 og 7 (+ dag 28 ved immunsvikt)

Post-eksposisjonsprofylakse: Ved mistenkt eksponering vaskes bittstedet grundig med såpevann i minst 15 minutter. Det igangsettes vaksinering så tidlig som mulig, samt rabies-immunglobulin ved eksponeringsgrad 3 hos ikke-vaksinerte. Personer med immunsvikt skal ha rabies-immunglobulin og 5 vaksinedoser ved eksponeringsgrad 2 og 3.

Eksponeringsgrad 3: Defineres som dypere bitt og klor som går gjennom huden, eksponering på slimhinner, samt eksponering for flaggermus. Uvaksinerte: Vaksine dag 0, 3, 7 og 14-28 (+ 1 ekstra dose hvis immunsvikt). Rabies immunglobulin gis samtidig som første vaksinedose eller så tidlig som mulig. Vaksinerte immunkompetente: Vaksine dag 0 og 3.

Eksponeringsgrad 2: Defineres som overfladiske bitt, klor eller kontakt med spytt på overfladiske sår. Uvaksinert: Vaksinasjon dag 0, 3, 7 og 14-28 (+ 1 ekstra dose hvis immunsvikt). Vaksinerte immunkompetente: Vaksinasjon dag 0 og 3.

Eksponeringsgrad 1: Berøring av dyr eller slikking på hel hud regnes som ingen eksponering. Rengjør området, ingen ytterligere tiltak.

Humant rabies-immunglobulin doseres opp til 20 IE/kg. Infiltreres i bløtvevet rundt bittstedet. Hvis det ikke er plass til hele dosen i sårområdet, kan resten settes intramuskulært i nærliggende muskulatur. Det er ikke indikasjon for å gi rabies-immunglobulin hvis det er mer enn 7 dager siden vaksinasjon ble påbegynt. Se Rabies-immunglobulin)

Folkehelseinstituttet. Rabies.

Folkehelseinstituttet. Vaksinasjonshåndboka. Rabies.

Nasjonal metodebok infeksjonsmedisin. Rabies.

WHO position paper Rabies 2018

Jackson, AC. Treatment of rabies. Uptodate 2025

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Vestnilfeber

Revidert:: 20.10.2025
Sist endret:: 18.12.2025

Forfatter:

Trygve Kristiansen

Vestnilfeber er en arbovirusinfeksjon der fugler er viktigste reservoar og mennesker smittes ved stikk fra Culex-mygg. Vestnilvirus tilhører Japansk encefalitt-komplekset i slekten Orthoflavi-virus. Kan også smitte ved blodoverføring og norske blodgivere har karantene etter opphold i endemisk område. Global utbredelse med unntak av Nord-Europa, Nord-Canada, Nord-Russland og polare områder. Det har vært økende forekomst i Europa de siste årene, i 2024 ble det rapportert over 1400 lokalt ervervede tilfeller, de fleste i Sør- og Øst-Europa, men også så langt nord som i Tyskland. De fleste tilfellene i Europa og Nord-Amerika skjer i perioden juni til september. Det er ikke meldt om tilfeller hos dyr eller mennesker i Norge.

Inkubasjonstiden er 2-14 dager. De fleste smittede forblir asymptomatiske, mens ca. 20 % utvikler en akutt febersykdom med kroppsverk og hodepine. Noen får et uspesifikt makulopapuløst utslett. Sykdommen kan ligne andre virusinfeksjoner og går vanligvis over etter 3-6 dager. Under 1 % av smittede utvikler alvorlig/nevroinvasiv sykdom som kan arte seg som encefalitt, meningitt og akutte slappe pareser. Ved encefalitt kan det forekomme ekstrapyramidale symptomer og nedsatt bevissthet. Mortaliteten ved encefalitt og akutte slappe pareser er ca. 14 %. Høy alder, komorbiditet og immunsuppresjon er risikofaktorer for alvorlig forløp. Nevrologiske sekveler av varierende alvorlighetsgrad er ikke uvanlig etter nevroinvasiv sykdom.

Differensialdiagnose ved febersykdom eller nevrologisk sykdom etter reise. Viruset kan påvises ved PCR i blod de første dagene av sykdommen, senere kan det påvises ved PCR i urin. Antistoffundersøkelse for IgG og IgM gjøres også der positiv IgM støtter aktuell infeksjon. Ved nevroinvasiv sykdom gjøres PCR og IgM i spinalvæske. Spinalvæsken kan ellers vise lett pleocytose og lett forhøyet protein. PCR kan utføres på Haukeland eller OUS Ullevål, antistoffundersøkelse på OUS Ullevål.

Støttende behandling. Ingen spesifikk behandling.

Myggstikkprofylakse med blant annet myggmiddel, påkledning og myggnett. Det finnes ingen vaksine.

ECDC. Surveillance of West Nile virus infection in humans and animals, monthly report.

Folkehelseinstituttet. Vestnilfeber.

Chancey C, et al. The global ecology and epidemiology of West Nile virus. Biomed Res Int. 2015

Petersen LR. Clinical manifestations and diagnosis of West Nile virus infection. UpToDate 2025

Petersen LR, et al. West Nile virus: review of the literature. JAMA. 2013

McDonald E, et al. Surveillance for West Nile virus disease - United States, 2009-2018. Am J Transplant. 2021

Invasive soppinfeksjoner

Revidert:: 29.10.2025
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Ingvild Nordøy

Symptomer: Candidemia: Feber og redusert allmenntilstand. Akutt disseminert candidiasis: Affeksjon av i prinsippet ethvert organ som bl.a øye, hjerte, hud/bløtdeler, skjelett, lever, milt og CNS. Oftest feber og redusert allmenntilstand. Ofte assosiert med candidemi. Kan ikke skilles klinisk fra bakteriell infeksjon i de samme organer. Kronisk disseminert candidiasis, tidligere kalt hepatosplenisk candidiasis: feber, ev. abdominalsmerter med funn med ↑ s-ALP og mikroabscesser i lever og milt som ikke ses ved ultralyd. Akutt invasiv aspergillose: Rammer oftest lungene eller bihuler og spres direkte eller hematogent til CNS eller andre organ. Pneumocystis-infeksjon: Pneumoni med bilateral uttalt interstitiell inflammasjon. Kryptokokk-infeksjon: Meningitt/meningoencefalitt som ofte har en subakutt utvikling. Hud eller lungeinfeksjon. Mucormycose: Vanligst er affeksjon av hud, bihuler, orbita, lunge eller GI-traktus med direkte eller hematogen spredning til CNS og andre organ.
Diagnostikk: Klinisk mistanke. Blodkulturer, bronkial skyllevæske (BAL), spinalvæske eller væske eller biopsier fra mistenkt område til mikroskopi, dyrking, histologi, immunhistokjemi, DNA-påvisning (PCR) og antigen-påvisning (galaktomannan, betaglucan). I tillegg utvidede analyser ved candidiasis: Betaglucan-test, i blod, BAL eller spinalvæske, oftalmologisk og ekkokardiografisk undersøkelse for å vurdere utbredelse av infeksjonen. Aspergillus-infeksjon: Galaktomannan i serum, ev. i BAL eller spinalvæske. Pneumocystis-infeksjon: PCR i BAL, positiv betaglucan. Kryptokokk-infeksjon: Fluorescens-mikroskopi, kryptokokkantigen i spinalvæske eller blod eller vekst fra spinalvæske, biopsi eller BAL. Mucormycose: PCR i BAL eller annet vev, mikroskopi, dyrking eller histologi.
Behandling: Alle invasive Candida-infeksjoner skal behandles, men varighet avhenger av utbredelse. Bemerker at funn i urin og øvre luftveier må vurderes, men skal sjeldent behandles. Ved candida-infeksjon er et fungicid middel i gruppen echinocandin (kaspofungin, micafungin eller anidulafungin) førstevalg. I.v. terapi i minst 7 dager før ev. overgang til p.o. behandling med flukonazol eller vorikonazol om følsomhet foreligger, pasienten er stabil og ikke nøytropen, man har kontroll på infeksjonskilden og blodbanen har blitt steril. Aspergillus-infeksjoner: Førstevalg isavukonazol i.v. 200 mg x 3 i 2 døgn, deretter 200 mg x 1 alt. vorikonazol 6 mg/kg × 2 i.v. første døgn, deretter 4 mg/kg × 2. Ved p.o. behandling 400 mg x 2 første døgn, deretter 200 mg × 2 (voksne). Pneumocystis-infeksjoner: Alvorlig pneumoni: førstevalg er trimetroprim–sulfametoksazol i.v. dosert etter trimetoprim 15–20 mg/kg/døgn fordelt på 3 eller 4 doser, ev. tillegg av glukokortikoider. Ved mild til moderat infeksjon kan behandlingen i samme eller noe lavere dose gis p.o. Behandlingstid 21 dager ved hiv-infeksjon, og minst 14 dager hos ikke-hiv-infiserte pasienter. Kryptokokk-infeksjoner: Som induksjonsbehandling i 2 uker liposomalt amfotericin B 3–4 mg/kg/døgn kombinert med flucytosin 25 mg/kg x 4 (på godkjenningsfritak) alt. flukonazol 800–1200 mg x 1. Deretter flukonazol 400 mg x 1, oftest peroralt, i 8–10 uker. Langvarig sekundærprofylakse med flukonazol 200 mg x 1 hos immunkompromiterte er aktuelt. Mucormycose: Kirurgi. Aktuelle legemidler: liposomalt amfotericin B 5–10 mg/kg x 1. Alternativt posakonazol 300 mg x 2 første døgn, deretter 300 mg x 1,eller isavukonazol.

Invasive soppinfeksjoner oppstår når den aktuelle sopp penetrerer slimhinner eller hud og invaderer underliggende vev. En slik infeksjon kan være lokalisert eller bli disseminert (systemisk).

Invasive soppinfeksjoner har økt sterkt i insidens de siste 20–30 år i alle vestlige land. Dette skyldes først og fremst en sterk økning i ulike kategorier av immunkompromitterte pasientgrupper inkludert eldre som mottar moderne behandling, f.eks. transplantasjoner og annen omfattende kirurgi samt avanserte behandlingsformer som benyttes i intensivmedisin, bruk av cytostatika, immundempende midler og bredspektret antibiotika. Dette er ikke bare et fenomen knyttet til sykehus med region- og landsfunksjoner. Ethvert sykehus vil ukentlig ha risikopasienter for invasive soppinfeksjoner, som pasienter som behandles med glukokortikoider, har hatt bukkirurgi eller som får bredspektrede antibiotika.

De vanligst forekommende agens som gir invasive soppinfeksjoner i Norge er først og fremst Candida-r, Aspergillus-arter og Pneumocystis jiroveci. Mucormykose- og kryptokokk-infeksjoner er alvorlige, men sjeldne diagnoser.

En sjelden gang er enkelte andre sopparter årsak til invasive soppinfeksjoner. Mulighet for import av sopparter som er endemiske i andre deler av verden (f.eks. Histoplasma, Blastomykose, Coccidioidomykose og Talaromyces-arter) forekommer en sjelden gang, men dette blir ikke nærmere omtalt.

Candida-infeksjoner. Ca. 60 % skyldes i Norge C. albicans, som sammen med C. glabrata, C. parapsilosis og C. tropicalis forårsaker de aller fleste invasive candidainfeksjoner
Aspergillus-infeksjoner. De fleste skyldes A. fumigatus, mens A. flavus, A. niger og A. terreus er årsaken til de øvrige tilfeller
Pneumocystis-infeksjoner. Forårsakes av Pneumocystis jiroveci
Kryptokokk-infeksjoner. Forårsakes i Norge vesentlig av Cryptococcus neoformans, var. Neoformans
Mucormycose: Forårsakes bl.a. av Rhizopus- og Rhizomucor spp.

Candida spp. er en del av normalfloraen på hud og slimhinner, mens Aspergillus sporer finnes i luften vi inhalerer. Selv om invasive soppinfeksjoner i de aller fleste tilfeller rammer immunkompromitterte pasienter, har ulike patogener til dels ganske forskjellig epidemiologi. Det er bl.a. viktig å huske at ved systemiske candidainfeksjoner vil store abdominale inngrep, bruk av invasive katetre og bredspektret antibiotikabehandling være viktige risikofaktorer. Med tanke på immundempende midler som risikofaktor er det viktig å huske at glukokortikoider i moderate eller store doser vil hemme granulocyttfunksjonen slik at det kan disponere spesielt for muggsoppinfeksjoner.

I de senere årene er det kommet ny kunnskap om hva som disponerer for candidainfeksjoner på hud og slimhinner. Av disse mer sjeldne defektene er Th17-defekt den mest vanlige, og denne defekten er også avgjørende for at hiv-relatert immunsvikt og enkelte andre primære immunsvikt-tilstander er assosiert med disse infeksjonene.

Candida-infeksjoner. En rekke risikofaktorer disponerer for invasive candidainfeksjoner. De fleste pasienter vil ha en rekke av disse faktorene som forsterker hverandre. De viktigste risikofaktorer er nøytropeni, legemidler som hemmer granulocyttfunksjonen eller gir lymfopeni som behandling med kortikosteroider, cytostatika eller andre immundempende legemidler, bredspektret antibiotikaterapi, sentralt venekateter, total parenteral ernæring, omfattende abdominal kirurgi, akutt nyresvikt/hemodialyse, opphold i intensivavdeling, dårlig regulert diabetes og prematuritet.
Aspergillus-infeksjoner. Viktige risikofaktorer er nøytropeni, bruk av kortikosteroider i høye doser, andre immundempende legemidler og bredspektret antibiotikaterapi. Disse risikofaktorene er særlig aktuelle hos pasienter med forskjellige former for hematologisk kreft og ved stamcelletransplantasjon. Th17-defekt, som er en viktig årsak til soppinfeksjoner ved hiv-relatert immunsvikt, disponerer ikke for invasive Aspergillus-infeksjoner, og denne formen for soppinfeksjoner ses da også sjeldent ved hiv-relatert immunsvikt.
Pneumocystis-infeksjoner. Risiko foreligger særlig ved CD4+ lymfopeni som hos organ- og stamcelletransplantasjon, ved ubehandlet hiv-infeksjon med CD4-tall < 200/µL. Også ved tilstander hvor bruk av immundempende legemidler, bl.a. høye doser kortikosteroider, tumornekrosefaktor (TNF)-antagonister og rituximab vil risikoen øke.
Kryptokokk-infeksjoner. Viktige risikofaktorer er ubehandlet hiv-infeksjon med CD4-tall < 100/µL, lymfoproliferative sykdommer, behandling med kortikosteroider og andre immundempende midler ved andre tilstander. Unntagelsesvis ses også infeksjon hos immunologisk tilsynelatende normale individer.
Mucormycose-infeksjoner. Svær immunsuppresjon er en risikofaktor, spesielt hos organ- og stamcelletransplanterte. Dårlig regulert Diabetes mellitus, hyppige transfusjoner og større traumer med direkte inokulering av mucor ved traume er andre risikofaktorer.

Symptomer og funn ved invasive soppinfeksjoner varierer sterkt og er i betydelig grad avhengig av det aktuelle patogen, men er aldri spesifikk for infeksjonen.

Candida-infeksjoner. Infeksjon kan være en ren candidemi med utgangspunkt fra tarm eller hud (f.eks. via CVK), eller kan være hematogent disseminert hvor flere ikke-tilstøtende organer og vev er affisert med eller uten candidemi, eller lokal, f.eks. i øye, urinveier, abdomen (spesielt lever og milt) eller bein/ledd.Den viktigste formen for hematogent disseminert infeksjon er akutt disseminert candidiasis (ADC), med eller uten påvisbar candidemi. Ved ADC kan det forekomme affeksjon av en lang rekke organer, bl.a. øye (endoftalmitt), hjerte, hud/bløtdeler, lever/milt og sentralnervesystemet. Sykdomstegnene varierer ved ADC og er ofte uspesifikke, som vedvarende feber og gradvis forverret allmenntilstand uten åpenbar årsak. Unntagelsesvis ses mer akutte febrile sykdomsbilder og sepsis. Det å mistenke ADC hos en febril pasient hvor man ikke kommer til målet med antibakteriell behandling, er avgjørende for diagnosen.
Kronisk disseminert candidiasis ses stort sett bare hos pasienter med hematologisk kreft etter en cytostatikaindusert nøytropeniperiode og viser seg ved vedvarende feber, abdominalsmerter og ofte betydelig forhøyede verdier av alkaliske fosfataser i serum. Ved CT eller MR, ikke ultralyd, ses multiple abscesser i lever og milt. Abscesser ved denne tilstanden kan også ses i nyrer. Candidastomatitt og -øsofagitt ses hos immunsupprimerte pasienter, men kan også ses ved bruk av bredspektret antibiotika. Ved candidaøsofagitt ev. residiverende candidastomatitt uten annen forklaring må en utelukke T-cellesvikt, f.eks. hiv-infeksjon, mukokutant candidasyndrom og hyper IgE-syndrom som alle er uttrykk for en Th17-defekt. En slik defekt disponerer for slimhinne- og hudaffeksjon, men ikke for disseminert candidasykdom hvor bl.a. granulocyttfunksjonen er avgjørende.
Aspergillus-infeksjoner. Viktigst er akutt invasiv aspergillose som oftest rammer lunger eller bihuler. Infeksjonen kan også være disseminert med affeksjon av en rekke organer. Ved akutt disseminert aspergillose er så å si alltid lungene affisert, og i over halvparten av tilfellene også cerebrum.Aspergillus spp. kan også gi lokal infeksjon som trakeobronkitt som fortrinnsvis ses hos lungetransplanterte.
Aspergillus spp. forårsaker av og til subakutt/kronisk aspergillose i lungene med hoste og lavgradig feber som ikke disseminerer. Aspergillom kan opptre i lunger i preformerte hulrom etter f.eks. tuberkulose, sarkoidose eller granulomatøs polyangitt og gi fra lite symptomer til hemoptyser og må da operativt fjernes.
Aspergillus spp. oppfører seg sterkt vasotropt i vevene med invasjon av karvegger og endotelskade som fører til trombosering, infarktdannelse, ev. blødning. Vaskulære komplikasjoner med tromboemboliske fenomener og hemorrhagiske infarkter er derfor hyppig tegn både ved pulmonal og cerebral aspergillose.
Pneumocystis-infeksjon. Klinisk opptrer infeksjonen så å si utelukkende som en bilateral pneumoni med uttalt interstitiell inflammasjon. Pneumonien kan debutere som en akutt pneumoni, men spesielt ved hiv-infeksjon kan den også utvikle seg langsomt, subakutt over uker, av og til måneder.
Hovedmanifestasjonene er oftest moderat feber, økende tørrhoste, brystsmerter samt dyspné grunnet redusert gassdiffusjon. Ved subakutte former kan ordinær røntgen thorax være negativ initialt, og lungefysikalia kan være normale.
Kryptokokk-infeksjoner. Den vanligste manifestasjonen er meningitt/meningoencefalitt som ofte har en subakutt utvikling over dager og uker, ofte med relativt vage sykdomstegn, ev. bare feber og hodepine. Nakkestivhet kan mangle. Ved fullt utviklet CNS-infeksjon kan det komme tegn på alvorlig forhøyet intrakranielt trykk som kan kreve intervensjon.
Også pneumoni kan sees, i mange tilfeller asymptomatisk. Kutan og disseminert infeksjon forekommer.
Mucormycose-infeksjoner. De kan ha flere kliniske manifestasjoner som sinusitt ved affeksjon av nese/bihuler, orbita ev. med eller uten cerebral affeksjon, ren cerebral affeksjon, lungeaffeksjon, affeksjon av gastrointestinaltraktus eller hudaffeksjon. Disse infeksjonene gir raske og aggresive forløp (f.eks. den rhinocerebrale formen) og kreve umiddelbare tiltak (se nedenfor).

Det avgjørende er:

Å tenke på mulig invasiv soppinfeksjon hos pasienter hvor risikofaktorer er til stede. Uten mistanke ingen diagnose!
Tett kontakt med mikrobiologisk avdeling. Muggsopp krever f.eks. lengre tid for å vokse enn gjærsopp, og uten å nevne mistanken kan man gå glipp av diagnosen.
Ved persisterende feber og lungeaffeksjon som ikke responderer på antibakterielle midler, ved inflammatoriske lesjoner i nyrer, lever og milt kombinert med feber, og ved raskt progredierende bihule- og orbitaaffeksjon og CNS, bør en hos immunkompromitterte mistenke soppinfeksjon som årsak til symptombildet.
Riktig identifikasjon av agens ved soppinfeksjon predikerer ofte hvilke behandlingsmuligheter man har, da sopp langt sjeldnere enn bakterier utvikler resistens.
Candida-infeksjoner
- Når mistanken foreligger, er blodkulturer for å påvise Candida spp. obligatorisk. Blodkulturene er negative i mer enn 50 % av tilfellene ved candidemi. Ved store blodvolum og bruk av spesifikke soppflasker øker sjansen for å påvise mikroben.
- Adekvat oftalmologisk undersøkelse med tanke på endoftalmitt og ekkokardiografi med tanke på endokarditt skal utføres ved mistanke om disseminert candidainfeksjon. Spesielt viktig ved endoftalmitt da 1.linje behandling nå er et echinocandin som går dårlig over til CNS.
- Det bør tas biopsi/aspirasjon ved suspekt organaffeksjon basert på aktiv bruk av CT, MR og ev. PET-scan undersøkelser.
- Biopsimateriale eller aspirat undersøkes ved mikroskopi, dyrking, histologi/cytologi og molekylærbiologiske metoder, for påvisning av sopp-DNA. Antigentesten for påvisning av betaglucan kan brukes i sterilt materiale og kan indikere Candida-infeksjon.
  Flere sopparter har dette glukanet i celleveggen, så dette er ingen spesifikk test.
- Mens positive blodkulturer og positive biopsier fra sterile områder må oppfattes som klart behandlingskrevende, vil positive PCR og dyrkningsfunn fra luftveier nesten alltid være uttrykk for kolonisering. Candida spp. forårsaker sjelden pneumonier.
- Hos en høyfebril pasient som ikke responderer på antibiotika, og spesielt hvis pasienten er immunsupprimert, vil imidlertid positive dyrkningsfunn fra flere lokalisasjoner slik som nedre og øvre luftveier og urinveier, øke sjansen for at det dreier seg om en symptomatisk Candida-infeksjon.
Aspergillus-infeksjoner.
- Invasive Aspergillus-infeksjoner er i større grad enn Candida-infeksjoner knyttet til immunsvikt.
- Hos risikopasienter med vedvarende feber og/eller lungeinfiltrater som ikke responderer på antibakteriell terapi må slik infeksjon mistenkes. Akutte vaskulære komplikasjoner i lunger eller hjerne bør også vekke mistanke.
- Blodkulturer er aldri positive ved aspergillose. Organismene kan av og til påvises i biopsi og aspirat fra affiserte organer ved dyrking eller histologi inkludert immunkjemiske teknikker. Det er også mulig å påvise Aspergillus spp. ved molekylærbiologisk teknikk i infisert vev, og Aspergillus PCR utføres nå rutinemessig ved enkelte laboratorier på klinisk mistanke.
- Påvisning av Aspergillus-antigenet galaktomannan i serum, ev. i BAL eller spinalvæske, benyttes også som ledd i diagnostikken, men må verifiseres. Denne testen utføres bl.a. ved Nasjonalt referanselaboratorium for medisinsk mykologi ved Mikrobiologisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Ved en positiv galaktomannan-test i serum kan denne også brukes til å monitorere behandlingen.
- Funn av Aspergillus spp. i luftveisprøver ved forskjellig diagnostikk fra immunsupprimerte pasienter med lunge- ev. bihuleaffeksjon må uansett tillegges betydning. Ved usikkerhet bør prøven gjentas.
Pneumocystis jiroveci-infeksjon.
- Sikker diagnose krever spesialundersøkelse av materiale fra nedre luftveier. Egnet materiale er BAL sikret ved bronkoskopi, alternativt indusert sputum. Sistnevnte metode har imidlertid lavere sensitivitet.
- Materialet undersøkes med PCR-teknikk, som i dag har høy sensitivitet. Aktuelle laboratorier kan også gradere positiviteten på PCR-reaksjonen. Positiv PCR-prøve kan gå videre til undersøkelse ved immunfluorescens ev. immunhistokjemisk, men dette gjøres sjelden i dag. Disse testene har lavere sensitivitet, men høyere spesifisitet med tanke på symptomgivende Pneumocystis-infeksjon.
- Hvis PCR-undersøkelsen er positiv, men svak, vil det være det kliniske bildet som avgjør om man skal starte behandling. En positiv PCR-test tilsier imidlertid uansett at pasienten bør ha profylaktisk behandling mot P. jiroveci-infeksjon hvis han eller hun skal gjennomgå immunsuppressiv behandling.
Kryptokokk-infeksjoner.
- Kryptokokk spp. som etiologisk agens bør alltid overveies ved meningitt hos pasienter i risikogruppene. Adekvat undersøkelse av spinalvæsken er av avgjørende betydning ved mistanke om Kryptokokk-meningitt eller meningoencefalitt.
- Mens resultatene av ordinær spinalvæskeundersøkelse oftest viser liten eller moderat affeksjon, vil diagnosen kunne sikres raskt ved fluorescens-mikroskopi da Kryptokokk spp. har en spesifikk, tykk cellevegg. Spesifikk diagnose får man ved påvisning av kryptokokkantigen i spinalvæsken. Dyrkingsfunn er også ofte positive, men tar lengre tid. Hos hiv-positive pasienter med immunsvikt, men som regel ikke hos andre pasienter, vil antigentesten også være positiv i serum. Også blodkulturer kan være positive ved Kryptokokk-infeksjon.
Mucormycose-infeksjoner.
- Helt avgjørende her er klinisk mistanke. Hos f.eks. en immunsupprimert pasient som utvikler lunge, bihule- ev. orbita-affeksjon, må en mistenke mucor-infeksjon, spesielt hvis pasienten kun har vært dekket med azoler eller echinocandiner uten effekt på mucor.
- Diagnosen stilles ved mikroskopi, dyrking, histologi og/eller molekylærbiologiske undersøkelser fra mistenkt område. Hos dårlige pasienter må behandling starte på mistanke etter at prøver er tatt, men før svar foreligger. Dette gjelder også ved andre soppinfeksjoner.

For alle invasive soppinfeksjoner gjelder at resultatene er bedre jo tidligere adekvat legemiddelbehandling settes inn. Behandling må ofte igangsettes på klinisk mistanke uten definitiv diagnose. Immunsuppresjon bør ev. lettes der dette er mulig i samråd med lege som står for den behandlingen. Behandlingen målrettes når mikrobiologisk diagnose foreligger.

Candida-infeksjoner. Ved ADC, candidemi og ved alle andre former for invasiv Candida-infeksjon med unntak av ved CNS og urinveis-infeksjoner er et echinocandin i.v. førstevalg (caspofungin initialt 70 mg x 1, deretter 50 mg x 1, ved vekt > 80 kg kontinueres 70 mg x 1, micafungin 100 mg x 1 eller anidulafungin initialt 200 mg x 1, deretter 100 mg x 1). Deeskalering til p.o. behandling med flukonazol 400–800 mg x 1 eller vorikonazol 6 mg/kg x 2 første døgn, deretter 4 mg/kg x 1, avhenger av foreliggende følsomhet hos den enkelte Candida-art og kan vurderes om soppen er følsom for medikamentet og pasienten ikke er immunsupprimert. Hvis det skulle foreligge kontraindikasjoner eller intoleranse overfor både echinocandiner og azoler, kan liposomalt amfotericin B benyttes. De fleste candidaarter har god følsomhet for dette midlet, med unntak av C. lusitaniae.
Ved infeksjon i CNS: Amfotericin B 5–10 mg/kg x 1 og flucytosin 25 mg/kg x 4. Uansett legemiddelvalg bør intravenøs terapi gis minst 7 dager. Behandlingens varighet må individualiseres. Ved candidemi uten spesifikk organaffeksjon skal behandlingen opprettholdes i minst 14 dager etter første negative blodkultur. Det skal derfor alltid tas blodkulturer også i dagene etter behandlingsstart. Sentrale venekatetre skal fjernes så framt det ikke er sterke kontraindikasjoner mot dette. Oftalmologisk undersøkelse er obligat for å fange opp endoftalmitter som kan kreve lokal behandling i tillegg til aggressiv systemisk behandling (se nedenfor) og ekko cor for å utelukke endokarditt som bør opereres.
- Kronisk disseminert candida-infeksjon skal behandles initialt med et echinocandin i 1–2 uker, ev. etterfulgt av peroralt flukonazol eller vorikonazol om sensitiv Candida-art. Behandlingen bør fortsette i minst 6 uker og 1–2 måneder etter resolusjon av kliniske og radiologiske manifestasjoner.
- Også initialbehandling med liposomalt amfotericin B 3–5 mg/kg/døgn kan benyttes, med overgang til peroralt flukonazol etter 1–2 uker.
- Ved lokaliserte Candida-infeksjoner benyttes de samme legemidler som ved hematogen, disseminert Candida-infeksjon. Ved Candida-endoftalmitt hvor terapien må innsettes raskt for å hindre varig synsnedsettelse, er flukonazol i dosering 400–800 mg p.o. eller i.v. per døgn vanlig førstelinjemiddel. Ev. kan vorikonazol gis. I særlig alvorlige tilfeller kan liposomalt amfotericin B i dosering 3–5 mg/kg/døgn benyttes. Det er beskrevet terapisvikt med echinocandiner som derfor ikke bør benyttes som førstelinjebehandling. Behandlingen bør skje i nært samarbeid med oftalmolog.
Aspergillus-infeksjoner. Førstevalgsbehandling er isavukonazol 200 mg x 3 i 2 døgn, deretter 200 mg x 1 i.v., alternativt vorikonazol 6 mg/kg i.v. × 2 etterfulgt av 4 mg/kg × 2 etter første døgn. Etter stabilisering av infeksjonen kan man gå over til peroral terapi i dosering isavukonazol 200 mg x 1, alt. vorikonazol 200 mg × 2 (voksne). Posakonazol har nylig vist effekt også i behandling av Aspergillus-infeksjon og ikke kun som profylakse. Det kan gis i.v. eller p.o., 300 mg x 2 første døgn, deretter 300 mg x 1 i.v./p.o. Ved terapisvikt eller initial kontraindikasjon mot azoler f.eks. pga. mulige legemiddelinteraksjoner, kan behandling innledes enten med liposomalt amfotericin B 3–5 mg/kg/døgn eller caspofungin, første døgn 70 mg × 1, deretter 50 mg × 1 hvis pasienten er < 80 kg, 70 mg x 1 om pasientene er > 80 kg. Selv om dokumentasjonen er noe mindre, vil micafungin (100 mg x 1) eller anidulafungin (100 mg x 1) eller anidulafungin (100 mg x 1 etter en startdose på 200 mg x 1) anses som likeverdig med caspofungin.
Ved bruk av vorikonazol og posakonazol bør en foreta regelmessige serumkonsentrasjonsmålinger for å sikre adekvat dosering. Isavukonazol bør også testes om manglende effekt. Analysene gjøres ved Avdeling for farmakologi, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, anx.no.
Varigheten av antimykotisk terapi ved invasiv aspergillose må individualiseres, først og fremst på bakgrunn av ev. persistens av kliniske manifestasjoner og graden av immunsuppresjon. Hos en nøytropen pasient bør behandlingen fortsette minst til antallet nøytrofile granulocytter nærmer seg normalområdet. Langtidsbehandling kan skje med peroralt isavukonazol, vorikonazol eller posakonazol. Itrakonazol er også et alternativ, men midlet regnes som mindre potent ved Aspergillus-infeksjon enn de to andre azolene.
Kombinasjonsterapi ved Aspergillus- og Candidainfeksjoner. Kombinasjonsbehandling er omdiskutert og bør ikke benyttes rutinemessig. Ved behandlingssvikt etter monoterapi vil det imidlertid kunne være aktuelt å legge til et nytt middel fra en annen legemiddelgruppe om mulig. Kombinasjonsbehandling med vorikonazol og et echinocandin kan synes å være bedre enn vorikonazol alene ved alvorlig Aspergillus-infeksjon i lunger.
Pneumocystis-infeksjoner. Ved alvorlig pneumoni er førstevalget trimetroprim–sulfametoksazol (TMP–SMX) intravenøst i dosering 15–20 mg TMP/75–100 mg SMX/kg/døgn fordelt på 3 eller 4 døgndoser. Ved alvorlig pneumocystispneumoni med pO₂ < 8 kPa gis i tillegg glukokortikoider. Intravenøst metylprednisolon 40 mg x 2 i 5 dager, deretter 40 mg x 1 i 5 dager og deretter 15 mg x 1 i 11 dager (ev. prednisolon i samme doser).
Ved mild til moderat infeksjon kan behandlingen gis per os. Ved hiv-infeksjon skal behandlingsvarigheten være 21 dager mot 14 dager hos ikke-hiv-infiserte pasienter selv om dette må individualiseres avhengig av graden av immunsvikt og alvorlighetsgraden av infeksjon. Etter behandling fortsetter man ved hiv-infeksjon med sekundærprofylakse som beskrevet nedenfor. Hos ikke-hiv-infiserte pasienter må videre sekundærprofylakse individualiseres avhengig av ev. persisterende immunsuppresjon.
Ved kontraindikasjoner mot TMP–SMX, f.eks. pga. svær allergi, ved utvikling av alvorlige bivirkninger som beinmargssvikt, nyresvikt eller ved behandlingssvikt vurdert etter 7 dager, er kombinasjonsbehandling med klindamycin 600 mg x 4 (intravenøst) og primakin 30 mg x 1 (peroralt) førstevalg. Pentamidin intravenøst i dosering 4 mg/kg x 1 er annet alternativ, men brukes i dag lite. Pasienten må da overvåkes nøye pga. mulighet for alvorlige bivirkninger. Pentamidin kan bl.a. gi initial hypoglykemi og senere hyperglykemi sekundært til pankreatitt. Det har ikke antibakterielle effekter med tanke på f.eks. nosokomiale superinfeksjoner.Et alternativ ved lette til moderate former for pneumocystis-pneumoni er atovakvon 750 mg × 2 peroralt (komponent i malariamidlet Malarone).
Kryptokokk-infeksjoner. Minst to ukers induksjonsbehandling med liposomalt amfotericin B 4 mg/kg x 1 i.v. kombinert med flucytosin 25 mg/kg x 4 (på godkjenningsfritak), alt. liposomalt amfotericin B kombinert med flukonazol 800–1200 mg x 1 i påvente av flucytosin. Deretter vedlikeholdsbehandling med flukonazol 400 mg x 1, oftest peroralt, i 8–10 uker.
Flucytosin er imidlertid ikke lenger markedsført i Norge, har et smalt terapeutisk vindu og konsentrasjonsbestemmelser må sendes til Danmark. Dette vanskeliggjør gjennomføring av denne kombinasjonsbehandlingen her til lands.
Hos hiv-pasienter fortsetter vedlikeholdsbehandling med flukonazol 200 mg x 1 i minst 1 år. Før seponering må CD4-tallet være under 100 per mm³, hiv-RNA i plasma være > 20 kopier/ml og kryptokokk antigen-test i serum være negativ.Hos ikke-hiv-infiserte pasienter må videre behandling med flukonazol som sekundærprofylakse individualiseres, avhengig av ev. persisterende immunsuppresjon.Behandling av alvorlig økt intrakranielt trykk i samarbeid med nevrokirurgisk avdeling er av og til nødvendig.
Mucormycose. Dette kan representere svært alvorlige infeksjoner med rask progresjon og død. Tidlig kirurgisk intervensjon med fjerning av infisert område f.eks. i bihuler, orbita, hjerne eller lever kan være helt avgjørende for utkomme. En må ikke avvente effekt av antimykotisk behandling.
Behandlingsmessig har vi i dag tre aktuelle legemidler: Liposomalt amfotericin B i høye doser (5–10 mg/kg x 1) er hovedmidlet. Ved amfotericin B-intoleranse eller ved betydelige bivirkninger av det, vil posakonazol gitt som intravenøs administrasjon (300 mg x 2 første dag, deretter 300 mg x 1) eller isavukonazol (200 mg x 3 de første 2 døgnene, deretter 200 mg x 1) være et alternativ. Man må også ev. vurdere kombinasjonsbehandling med disse ved svært alvorlige tilfeller. Ved bruk av posakonazol og isavukonazol må serumnivået følges. Liposomalt amfoterecin B er bl.a. nyretoksisk, og man bør følge kreatinin og elektrolytter daglig og sikre god hydrering. Ved nedsatt nyrefunksjon må man vurdere viktigheten av å bruke dette midlet opp mot bivirkningene.
Penetrasjon til CNS. Posakonazol og isavukonazol har god effekt ved mucormycose og har god CNS-penetrasjon. Fortsatt er imidlertid liposomalt amfotericin B førstevalg ved normal nyrefunksjon.
Plasmakonsentrasjonsmålinger. For å sikre optimal dosering er konsentrasjonsmålinger av imidazol-/triazolderivatene vorikonazol, posakonazol, itrakonazol tilgjengelig ved Avdeling for Farmakologi ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, anx.no.

Invasive soppinfeksjoner er ubehandlet oftest dødelige. Også hos pasienter som får adekvat legemiddelbehandling, er mortaliteten til dels meget høy. Dette skyldes flere faktorer. Pasientene har oftest alvorlig, underliggende sykdom med betydelig immunsvikt, som også kan skyldes immundempende behandling. Videre kan de diagnostiske problemene være store, og dette fører ofte til sent innsatt soppterapi. For å redusere dødeligheten er det derfor viktig å drive aggressiv diagnostikk ved mistanke om sopp, samt å starte behandling så tidlig som mulig, ofte på mistanke. Man må også vurdere om man kan redusere immunsuppresjonen.

Pga. de betydelige diagnostiske og terapeutiske problemer og den høye mortaliteten ved invasive soppinfeksjoner er effektiv profylakse av stor betydning.

Kryptokokk-infeksjon. Primærprofylakse anvendes ikke. Sekundærprofylakse som beskrevet under avsnittet Behandling.
Pneumocystis-infeksjon. Primærprofylakse gis til alle hiv-pasienter med CD4-tall < 200 celler/µL og til alle pasienter som får organ- eller stamcelletransplantasjon. Andre pasientgrupper som får immunsuppresjon som rammer lymfocyttene vil også være aktuelle kandidater. Hiv-pasienter som under antiretroviral behandling har hatt full virussuppresjon > 12 måneder, vil i liten grad være utsatt for Pneumocystis- infeksjon selv om CD4-tallet ikke overstiger 200 celler/µL. Førstevalgspreparat er trimetoprim-sulfametoksazol (TMP–SMX) 1 tablett × 1, alternativt 2 tabletter hver 2. dag. Ved kontraindikasjoner mot TMP–SMX, f.eks. allergi, kan man bruke dapson 100 mg × 1 eller atovakvon 1500 mg × 1, ev. inhalasjon av pentamidin 300 mg hver 4. uke.
Også sekundærprofylakse gis etter P. jiroveci-pneumoni (PCP). Hos hiv-pasienter kan PCP-profylakse seponeres hvis pasientens CD4-tall under antiretroviral terapi har steget til > 200 celler/µL i minst 3 måneder eller det har tilkommet full virussuppresjon i samme periode. Ved andre former for immunsuppresjon må lengden av sekundærprofylaksen vurderes individuelt.
Candida- og aspergillusinfeksjoner. Ved transplantasjon av solide organer og ved stamcelletransplantasjon gis ulike former for sopprofylakse i den første og mest infeksjonsutsatte perioden. Så vel azoler som liposomalt amfotericin B og echinocandiner anvendes ved forskjellige sentre. Flukonazol er mest brukt, men gir ingen profylakse mot muggsopp. Der det er aktuelt er posakonazol det mest brukte middelet. Det henvises til spesiallitteratur og lokale behandlingsprotokoller.
Profylakse med flukonazol eller nå mer et echinocandin anvendes også ofte i intensivavdelinger hos pasienter som vurderes som særlig utsatt for Candida-infeksjon. Det er imidlertid ingen klar konsensus om indikasjoner og gjennomføring av slik profylakse i intensivmedisinen.

Veileder i akutt pediatri fra Norsk barnelegeforening (Soppbehandling av immunsupprimerte)

Chang CC et al. Global guideline for the diagnosis and management of cryptococcosis: an initiative of the ECMM and ISHAM in cooperation with the ASM. Lancet Infect Dis 2024; 24: e495–512. doi.org/10.1016/ S1473-3099(23)00731-4.

Cornely OA et al. Global guideline for the diagnosis and management of candidiasis: an initiative of the ECMM in cooperation with ISHAM and ASM. Lancet Infect Dis 2025:25:e280-e293. doi.org/10.1016/S1473-3099(24)00749-7.

Cornely OA et al. Global guideline for the diagnosis and management of mucormycosis: an initiative of the European Confederation of Medical Mycology in cooperation with the Mycoses Study Group Education and Research Consortium. Lancet Infect Dis 2019; 19: e405–21. doi.org/10.1016/ S1473-3099(19)30312-3.

Donnelly JP et al. Revision and update of the consensus definitions of invasive fungal disease from the European organization for research and treatment of cancer and the Mycoses study group education and research consortium. Clin Infect Dis 2020;71(6):1367–76. doi: 10.1093/cid/ciz1008.

Fishman JA et al. Pneumocystis jiroveci in solid organ transplantation: Guidelines from the American Society of Transplantation Infectious Diseases Community of Practice. Clin Transplant 2019;33:e13587. doi.org/10.1111/ctr.13587

Helsedirektoratet: Antibiotika i sykehus, Invasive soppinfeksjoner

Marr KA et al. Combination antifungal therapy for invasive aspergillosis: a randomized trial. Ann Intern Med. 2015;162:81-9. doi: 10.7326/M13-2508.

NORM/NORM-VET 2023 Occurrence of antimicrobial resistance, Human clinical isolates. Candida spp. In blood cultures. Tromsø / Ås / Oslo 2024. ISSN:1502-2307 (print) / 1890-9965 (electronic).

Tissot F et al. ECIL-6 guidelines for the treatment of invasive candidiasis, aspergillosis and mucormycosis in leukemia and hematopoietic stem cell transplant patients. Haematologica 2017;102:433-444. doi:10.3324/haematol.2016.152900.

Ullmann AJ et al. Diagnosis and management of Aspergillus diseases: executive summary of the 2017 ESCMID-ECMM-ERS guideline. Clin Microbiol Infect 2018; 24: e1-e38. doi.org/10.1016/j.cmi.2018.01.002.

Desinfeksjon

Revidert:: 10.02.2026
Sist endret:: 10.02.2026

Forfatter:

Egil Lingaas

Desinfeksjon benyttes i helsevesenet til to hovedformål:

Teknisk desinfeksjon (desinfeksjon av instrumenter, utstyr, inventar, flater o.l.). Mer informasjon om teknisk desinfeksjon, se:
1. Renhold og desinfeksjon, Basale smittevernrutiner (Folkehelseinstituttet)
2. Desinfeksjon (infeksjonskontroll.no)
3. Oversikt over godkjente desinfeksjonsmidler og veiledning for bruk (Direktoratet for medisinske produkter)
Desinfeksjon av hud og slimhinner (antisepsis), se Desinfeksjon av hud og slimhinner (antisepsis)

Underkapitler

Desinfeksjon av hud og slimhinner (antisepsis)

Desinfeksjon av hud og slimhinner (antisepsis)

Revidert:: 10.02.2026
Sist endret:: 10.02.2026

Forfatter:

Egil Lingaas

Desinfeksjon

Desinfeksjon er en prosess som eliminerer de fleste eller alle sykdomsfremkallende mikroorganismer. Inaktivering av mikroorganismer ved desinfeksjon oppgis ofte i form av en reduksjonsfaktor i prosent, f.eks. 99,999 % eller tilsvarende logaritmisk reduksjon med 5 log10. Det er altså en relativ reduksjon, og sluttresultatet vil derfor være avhengig av hvor mange mikrober som er til stede før prosessen starter.

Ved kjemisk desinfeksjon kan effekten også angis som minste hemmende konsentrasjon (MIC) eller minste baktericide konsentrasjon (MBC), men dette er mindre brukt i praksis. Det har blant annet sammenheng med at det normalt er betydelig større forskjell mellom anvendt konsentrasjon og MIC/MBC enn ved antibiotikabehandling. Ved bruk av antibiotika er typiske blod/vevskonsentrasjoner 1–100 mg/l, mens antiseptika og desinfeksjonsmidler som regel benyttes i konsentrasjoner på 5000–40 000 mg/l og høyere.

Ulike grupper av mikroorganismer har ulik følsomhet for desinfeksjon. En generell rangering av mikroorganismers følsomhet for kjemiske desinfeksjonsmidler, fra mest følsom til mest resistent er vist i tabell tabellen Generell rangering av mikroorganismers følsomhet for kjemiske desinfeksjonsmidler.

Dessuten vil effekten variere med mikrobenes tilstand før inaktivering, for eksempel vekst i biofilm, påvirkning av ytre faktorer som nærvær av organisk eller uorganisk materiale, såper, divalente kationer, pH, lys, reduserende stoffer o.a. Organisk materiale som blod, slim, sekreter, puss, avføring o.l. kan påvirke desinfeksjonen dels rent mekanisk ved å hindre de kjemiske midlene å komme til, og dels ved at noen desinfeksjonsmidler inaktiveres.

I helsevesenet benyttes desinfeksjon til to hovedformål:

Teknisk desinfeksjon: instrumenter, utstyr, inventar, flater, tekniske installasjoner o.a.
Desinfeksjon av hud og slimhinner (antisepsis).

Antisepsis

Medisinsk ordbok definerer et antiseptikum som et middel som dreper eller hemmer bakterier og andre mikroorganismer på kroppens overflate og som brukes til å forebygge at det oppstår en infeksjon på huden eller i sår. I standarden NS-EN 14885:2022 defineres antisepsis litt videre: «Påføring av et antiseptikum på levende vev som påvirker strukturen eller metabolismen til mikroorganismer til et nivå som vurderes å være tilstrekkelig for å hindre og/eller begrense og/eller behandle infeksjon i disse vevene.» Standarden inkluderes altså (lokal) behandling av infeksjon, og betoner også at effekten skal nå et visst nivå.

Biocid

Et stoff eller en stoffblanding som kan ødelegge, hindre eller på annen måte bekjempe virkningen av skadeorganismer. Både tekniske desinfeksjonsmidler, antiseptika og konserveringsmidler regnes som biocider.

Biocider er regulert i Biocidforordningen og er delt i 22 ulike produktgrupper fordelt på fire hovedgrupper, der produktgruppe 1 er desinfeksjonsmidler og produkttype 1 (PT1-Human hygiene) er antiseptika til human bruk.

Rengjøring

Rengjøring fjerner urenheter, men innebærer ikke direkte drap av mikroorganismer. Rengjøring vil likevel som regel redusere forurensningen på et objekt ved at mikrobene fjernes rent mekanisk. Dermed forsterker det effekten av samtidig eller påfølgende desinfeksjon.

Det finnes et stort antall internasjonale standarder som angir metoder og krav til effekt for kjemiske desinfeksjonsmidler på bakterier, virus, mykobakterier, gjærsopp og muggsopp. For bakterier er kravet 5 logaritmers reduksjon (99,999 %), for øvrige mikroorganismer er kravet 4 logaritmer (99,99 %). En oversikt over aktuelle standarder kan finnes i NS-EN 144885-2022. Men de fleste av disse gjelder for teknisk desinfeksjon av utstyr, gjenstander og flater. Dessuten utføres testene bare på noen få (1-4) utvalgte enkeltmikrober, f.eks. Staphylococcus aureus, Mycobacterium terrae, Candida albicans, adenovirus. Med ett unntak (NS-EN 12791, se nedenfor) blir testingen ikke utført på naturlig blandingsflora.

For antiseptika finnes det imidlertid bare standarder for hygienisk håndvask (NS-EN 1499), hygienisk hånddesinfeksjon (NS-EN 1500) og kirurgisk hånddesinfeksjon (NS-EN 12791). Men ingen av disse tester effekten på den normale hudfloraen.

For hygienisk håndvask og hygienisk hånddesinfeksjon måles inaktivering av E. coli som blir påført fingertuppene til 12-15 testpersoner. Begge disse standardene tester altså bare effekt på E. coli.

I standarden for kirurgisk hånddesinfeksjon testes effekten på den naturlige hudfloraen på fingrene hos frivillige forsøkspersoner og kravet er at det skal oppnås en reduksjon av bakterietallet som er lik eller bedre enn med 60 % n-propanol i 3 minutter. Testen utføres umiddelbart etter avsluttet desinfeksjon, og så etter at testpersonene har hatt en steril hanske på hendene i 3 timer. Tilsvarende test i USA gjøres i henhold til American Society for Testing and Materials, ASTM E1115 Standard Test Method for Evaluation of Surgical Hand Scrub Formulations, og er noe mer omfattende. Den inkluderer desinfeksjon av hendene til sammen 11 ganger over 5 dager, med testing av effekten umiddelbart etter desinfeksjon, persisterende effekt etter 3 og 6 timer (med sterile hansker) samt kumulativ effekt over 5 dager. Disse kravene gjelder formelt ikke i Norge, men kan være supplerende informasjon ved valg av produkt.

Ut over disse 3 standardene finnes det ikke standarder for testing av antimikrobiell effekt av antiseptika, f.eks. for preoperativ desinfeksjon av hud eller slimhinner eller desinfeksjon før innleggelse av katetre i blodbanen eller urinveiene. Det er derfor opp til den enkelte produsent å anbefale konsentrasjoner og virketid. Det kan imidlertid være vanskelig å finne ut hvilket grunnlag produsentene baserer sine anbefalinger på.

Ved all desinfeksjon er antall og typer mikroorganismer før start av stor betydning for sluttresultatet. Mikrobefloraen på huden varierer mye, både mellom ulike hudområder og mellom individer, og valg av konsentrasjon og virketid må ta hensyn til dette.

I ATC-gruppesystemet finnes antiseptika i gruppe A01 (Fordøyelsesorganer og stoffskifte/Munn- og tannmidler), gruppe D08 (Dermatologiske midler/Antiseptika og desinfiserende midler), som også inkluderer antiseptisk vaginalkrem, gruppe R02 (Respirasjonsorganer/Halsmidler) og gruppe S01 (Sanseorganer/Øyemidler).

Det finnes også produkter med antiseptisk effekt som ikke er registrert som legemidler, selv om de inneholder samme virkestoff og konsentrasjon som registrerte legemidler. Forutsetningen for at et produkt skal klassifiseres som et legemiddel er at produktet er markedsført med påstander om å helbrede, lindre, eller forebygge sykdom (Direktoratet for medisinske produkter, DMP). Det er derfor opp til produsent/distributør å beskrive formålet, og det er mulig å velge formuleringer som ikke inkluderer forebygging av infeksjon, selv om det egentlige formålet og den faktiske bruken helt eller delvis dreier seg om dette. Produktet kan f.eks. beskrives som rengjørende, rensende eller til og med bakteriedrepende/antiseptisk uten at det klassifiseres som et legemiddel, men som et medisinsk utstyr, f.eks. i bandasjer, eller et kosmetisk produkt.

På den annen side er det legemidler som i henhold til sitt bruksområde i realiteten passer inn under definisjonen av antiseptika i NS-EN 14885:2022, ved at de utelukkende kan brukes til lokal behandling av infeksjon på hud eller slimhinner og ikke kan brukes systemisk. I ATC-systemet er disse definert som antibiotika eller kjemoterapeutika. Det gjelder f.eks. bacitracin (D06A X05), sølvsulfadiazin (D06B A01), podofyllotoxin (D06B B04), permetrin (P03A C04), benzylbenzoat (P03A X01). Disse omtales ikke her.

Alkoholer, spesielt etanol og isopropanol, brukes også mye som antiseptika. Men rene alkoholholdige midler til bruk på hud regnes ikke som legemidler. Det finnes også kombinasjoner der alkoholene er tilsatt lave konsentrasjoner av andre antiseptika, f.eks. kvartære ammoniumforbindelser, men som heller ikke er registrert som legemidler

Formålet med antisepsis er å fjerne mikrober som har forurenset hud, slimhinner eller sår (midlertidig flora) og å redusere den permanente normale bakteriefloraen. Midlertidige mikrober er lettere å fjerne enn den permanente floraen.

Vanlig vask med såpe og vann reduserer antallet midlertidige mikrober med 90–99 %. Enda bedre effekt kan oppnås med desinfeksjon. Den permanente flora på huden påvirkes lite av vanlig vask. Ved aseptiske prosedyrer som injeksjoner eller kirurgiske inngrep må man derfor benytte et desinfeksjonsmiddel.

Desinfeksjonsmidler for hud og slimhinner må være hurtigvirkende, vevsvennlige, lite allergiserende og uten sjenerende lukt.

Ved valg av desinfeksjonsmetode for antiseptiske formål må man ta hensyn til om det bare er behov for en umiddelbar effekt, eller om man også ønsker en vedvarende effekt. Ved injeksjoner og punksjoner har man bare behov for en umiddelbar effekt. Målet er da at antallet midlertidige og permanente mikrober skal være så lavt som mulig når huden punkteres. Det samme gjelder hvis man utfører håndhygiene før eller etter kontakt med en pasient, fordi målet er å eliminere temporær forurensning på hendene. I slike tilfeller er alkoholer velegnet, fordi de har en spesielt rask effekt.

Før kirurgiske inngrep er det imidlertid også ønskelig å få en effekt så lenge inngrepet varer, eventuelt også postoperativt. Preoperativ huddesinfeksjon og kirurgisk hånddesinfeksjon bør derfor utføres med midler som har en langtidseffekt (timer). Da er det vanlig å kombinere disse med alkoholer, for også å få den raske effekten i starten. Det samme gjelder ved innleggelse av fremmedlegemer gjennom huden, slik som intravaskulære katetre, dren o.l., for å holde bakterietallet på huden ved innstikkstedet så lavt som mulig over tid og hindre ekstraluminal forurensning via kateterets utside. Da er det aktuelt å påføre antiseptisk middel gjentatte ganger, f.eks. 1 gang per uke, og i visse tilfeller benytte bandasjer som er tilsatt antiseptika.

Det er viktig å være oppmerksom på at alkoholer normalt ikke er sterile. De kan inneholde bakteriesporer, som ikke inaktiveres av alkohol. Dette gjelder også de fleste ferdig fuktede spritservietter som leveres enkeltvis og foliepakkede. Disse serviettene anbefales derfor ikke brukt når det er krav om sterilitet, f.eks. før punksjon av membraner på hetteglass for opptrekk av legemidler eller før tilsetting av legemidler til infusjoner. Da må man bruke alkoholholdige servietter som er sluttsterilisert etter pakking (f.eks. med strålesterilisering), alternativt sterilfiltrert alkohol klorheksidinsprit eller et annet kombinasjonspreparat med alkohol der alkoholen er sterilfiltrert.

Ved desinfeksjon av slimhinner kan det normalt ikke brukes kombinasjonspreparater med alkohol fordi alkohol forårsaker irritasjon av slimhinner og kan absorberes.

Antisepsis er aktuelt for:

Hygienisk hånddesinfeksjon og hygienisk håndvask
Kirurgisk hånddesinfeksjon
Pasientens hud før injeksjoner, punksjoner og innleggelse av katetre
Pasientens hud før kirurgiske inngrep
Helkroppsdesinfeksjon før visse kirurgiske inngrep og hos visse pasientgrupper
Munnslimhinnen før tann- og kjevekirurgi
Øyeslimhinnen før injeksjoner og operasjoner i øyet
Uretraåpningen før innleggelse av permanent blærekateter
Vagina før keisersnitt
Akutte og kroniske sår
Visse typer medisinsk engangsutstyr
- Bandasjer til sentralvenøse katetre
- Hetter til nålefrie intravaskulære koblinger
- Kirugiske suturer
- Kirurgiske insisjonsduker

Underkapitler

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Midler til desinfeksjon av hud og slimhinner (antisepsis)

Praktisk gjennomføring - desinfeksjon av hud, slimhinner og sår

Sist endret:: 25.06.2026

Forfatter:

Egil Lingaas

Formålet med hygienisk hånddesinfeksjon og hygienisk håndvask er å fjerne midlertidig hudflora og redusere risikoen for smitte til og fra personen som utfører prosedyren.

Ved hygienisk hånddesinfeksjon fordeles 3-5 ml av desinfeksjonsmiddelet (som regel 60 – 85 % etanolsprit) systematisk over alle deler av begge hendene i løpet av ca. 30 sekunder, og får så lufttørke. Midler til hygienisk hånddesinfeksjon skal ha effekt på E. coli svarende til kravene i NS-EN 1500. Hygienisk hånddesinfeksjon baseres altså utelukkende på at desinfeksjonsmidlet dreper/inaktiverer mikroorganismene. Når det gjelder etanol og isopropanol, er effekten på vegetative bakterier rask (sekunder) og god, men de virker ikke på bakteriesporer, og effekten på virus er heterogen. Virus med membran, som influensavirus, herpes simplex virus, HIV og RSV, påvirkes godt av både etanol og isopropanol mens lipofile virus uten membran, som rotavirus og adenovirus bare er moderat sensitive, med noe bedre effekt av etanol enn isopropanol. Hydrofile virus uten membran, slik som rhinovirus, norovirus, humant papillomavirus og enterovirus, er lite følsomme for etanol og isopropanol.

Ved hygienisk håndvask benyttes et antiseptisk vaskemiddel sammen med vann. I motsetning til hygienisk hånddesinfeksjon skjer det da også en mekanisk fjerning av mikroorganismer og annen forurensning. Midler til hygienisk håndvask skal ha effekt på E. coli svarende til kravene i NS-EN 1499.

Forberedelse: Alle smykker (ringer, armbåndsur, armbånd, sportsbånd o.l.) fjernes fra hender og underarmer. Neglene skal være korte (under 2 mm) og uten neglelakk. Kunstige negler skal ikke brukes. Hender og underarmer skal være uten åpne sår, ferske skorper eller infeksjon. Mindre sår/rifter må ev. dekkes med sterilt, vannbestandig plaster når hendene er tørre etter avsluttet desinfeksjon.

Prioritet 1: Håndvask med såpe og vann etterfulgt av hånddesinfeksjon med klorheksidinsprit 5 mg/ml

Håndvask i 30 sekunder:Gjør klar neglerenser. Vask hender og håndledd med vanlig såpe og vann i 30 sekunder og rens neglene med neglerenser. Skyll godt. Tørk hendene godt med vanlig papirhåndkle.
Desinfeksjon av hender og underarmer med klorheksidinsprit Det skal brukes et desinfeksjonsmiddel beregnet til kirurgisk hånddesinfeksjon som har dokumentert effekt i henhold til Norsk standard NS-EN 12791. Virketid bestemmes av testresultatene, men det anbefales et middel som har dokumentert virketid på mindre enn 2 minutter.
Fremgangsmåte:

Høyre arm
1. Bruk høyre albu på dispenseren og ta 3–5 ml (2-3 doser) klorheksidinsprit i venstre hånd.
2. Dypp fingertuppene på høyre hånd i klorheksidinspriten i håndflaten i 5 sekunder for å desinfisere under neglene.
3. Fukt hele høyre underarm opp til albuen. Gni med sirkulære bevegelser i 10–15 sekunder.
Venstre arm
1. Bruk venstre albu på dispenseren og ta 3–5 ml (2-3 doser) i høyre hånd.
2. Dypp fingertuppene på venstre hånd i klorheksidinspriten i håndflaten i 5 sekunder for å desinfisere under neglene.
3. Fukt hele venstre underarm opp til albuen. Gni med sirkulære bevegelser rundt underarmen i 10–15 sekunder
Hender
1. Bruk høyre albu på dispenseren og ta 3–5 ml (2-3 doser) i venstre hånd. Gni hendene opp til håndleddet slik i til sammen 20–30 sekunder.
2. Gni håndflatene mot hverandre med en roterende bevegelse opp til og med håndleddet.
3. Gni håndryggen på venstre hånd, inkludert håndleddet, frem og tilbake, deretter høyre håndrygg på samme måte.
4. Gni håndflatene mot hverandre, frem og tilbake med fingrene flettet i hverandre.
5. Gni baksiden av fingrene fra side til side i håndflaten på den andre hånden.
6. Gni venstre tommel med en roterende bevegelse i høyre hånd, deretter høyre tommel på samme måte.
7. Gjenta alle trinnene for høyre og venstre arm og hender én gang.
8. Når alle trinn er utført 2 ganger, skal hendene lufttørke. Deretter kan steril bekledning og sterile hansker tas på

Prioritet 2: Kirurgisk håndvask med klorheksidinglukonat 40 mg/ml og vann etterfulgt av desinfeksjon med alkohol

Kirurgisk håndvask med klorheksidinglukonat alene, som i mange år var hovedmetoden for kirurgisk håndhygiene, har ikke like god effekt som hånddesinfeksjon med kombinasjon av alkohol og klorheksidin. Spesielt gjelder det den umiddelbare effekten etter avsluttet hånddesinfeksjon. For å oppnå samme strakseffekt som med klorheksidinsprit, må hendene derfor desinfiseres med alkohol i 1 minutt etter avsluttet kirurgisk håndvask og tørking av hendene.

Gjør klar neglerenser.
Sett på vannet (bruk albuen ved albustyrt kran).
Skyll hendene og underarmene godt under rennende vann.
Rens neglene med neglerenser.
Ta 3–5 ml vaskemiddel (2-3 doser) med klorheksidinglukonat 40 mg/ml fra dispenser (bruk albuen). - Vask håndflater, håndrygger og mellom fingrene, samt hver enkelt finger med roterende bevegelser. - Vask deretter begge underarmer opp til albuen. Hold hele tiden hendene høyere enn albuene, slik at vannet renner fra fingrene mot albuen. Virketid minimum 2,5 minutter.
Skyll av.
Ta nye 3–5 ml vaskemiddel fra dispenser (bruk albuen) og gjenta vasking som beskrevet under trinn 5. Samlet vasketid (virketiden for klorheksidin) skal være minst 5 minutter.
Skyll av.
Eventuell albukran stenges med albuen.
Tørk med et sterilt håndkle fra fingrene i retning albuen uten å forurense hendene.
Desinfiser hender og underarmer med alkoholholdig desinfeksjonsmiddel i 1 minutt med samme fremgangsmåte som under alternativ 1 (men bare én gang).
La hendene lufttørke.

Kirurgisk håndhygiene ved allergi mot klorheksidin

Alternativ 1. Håndvask med såpe og vann etterfulgt av desinfeksjon med alkoholholdig kirurgisk hånddesinfeksjonsmiddel.

Det brukes et alkoholholdig hånddesinfeksjonsmiddel uten klorheksidin, ev. sammen med et annet antiseptisk middel. Midlet må være testet i henhold til NS-EN 12791, og virketiden skal være i henhold til bruksanvisningen, men aldri kortere enn 2 minutter. Hendene må være helt tørre før alkoholen påføres.

Desinfeksjon med etanolsprit alene har ikke like langvarig effekt som desinfeksjon med en kombinasjon av sprit og klorheksidin eller annet antiseptisk middel med langtidseffekt, fordi det ikke i samme grad hindrer oppformering av bakterier på hendene under lengre operasjoner. Hånddesinfeksjon med sprit alene, dvs. sprit som ikke er tilsatt annet antiseptisk middel, bør derfor gjentas ved lange operasjoner (over 3 timer).

Alternativ 2. Kirurgisk håndvask med povidonjodid 7,5 % etterfulgt av desinfeksjon med alkohol.

Samme fremgangsmåte og virketid (5 minutter) som ved kirurgisk håndvask med klorheksidinglukonat. Kirurgisk håndvask med povidonjodid alene har ikke like god effekt som hånddesinfeksjon med alkoholdholdig desinfeksjonsmiddel. For å oppnå samme strakseffekt som ved hånddesinfeksjon med alkoholholdig desinfeksjonsmiddel, må hendene derfor desinfiseres med alkohol i 1 minutt etter avsluttet kirurgisk håndvask og tørking av hendene.

Subkutane og intramuskulære injeksjoner

Desinfeksjonsmiddel: 70 % sprit eller klorheksidinsprit 5 mg/ml
Tupfer/kompress: Rene. Ferdig fuktede og foliepakkede spritkompresser kan benyttes hvis de er tilstrekkelig fuktige, dvs. at det drypper av dem når de klemmes sammen
Desinfeksjonstid: 30 sekunder

Spinalpunksjon, organ/leddpunksjon, plexusanestesi

Desinfeksjonsmiddel: Klorheksidinsprit 5 mg/ml
Tupfer/kompress: Sterile
Desinfeksjonstid: Desinfeksjonsmiddel påføres 2 ganger. Samlet virketid minst 2 minutter.

Innleggelse av intravaskulære katetre og epiduralkatetre

Desinfeksjonsmiddel: Klorheksidinsprit 20 mg/ml (foretrekkes) eller 5 mg/ml
Tupfer/kompress: Sterile
Desinfeksjonstid: Desinfeksjonsmiddel påføres 2 ganger. Samlet virketid minst 2 minutter.

Desinfeksjon før blodkultur

Desinfeksjonsmiddel: 70 % sterilfiltrert sprit eller klorheksidinsprit 5 mg/ml
Tupfer/kompress: Sterile
Desinfeksjonstid: Desinfeksjonsmiddel påføres 2 ganger. Samlet virketid minst 1 minutt.

Ved huddesinfeksjon må det tas hensyn til at antallet og typer mikroorganismer i den permanente mikrobefloraen varierer mye mellom ulike hudområder. Spesielt på hudområder der det er mye talgkjertler og hårfollikler vil mange bakterier sitte dypt og være mindre tilgjengelige for påvirkning av antiseptika. Ett eksempel er Cutibacterium acnes som ofte gir infeksjoner etter skulderkirurgi. Det er også store individuelle variasjoner, der noen personer har spesielt høye bakterietall på huden, også etter huddesinfeksjon. Dette bør det tas høyde for ved valg av antiseptika, både når det gjelder konsentrasjon og virketid. For eksempel er det mange publikasjoner som viser at 2 % (20 mg/ml) klorheksidin gir større reduksjon av bakteriefloraen og mer langvarig effekt enn 0,5 %. Flere og flere internasjonale guidelines anbefaler 2 % klorheksidinsprit som førstevalg.

Det brukes klorheksidinsprit 20 mg/ml (2 %) eller 5 mg/ml (0,5 %), alternativt 5–10 % jodofor (0,5–1 % tilgjengelig jod), begge i 70 % etanol eller isopropanol. Det er en fordel om desinfeksjonsmiddelet er farget, slik at det er lettere å se hvilket hudområde som blir dekket.

Operasjonsfeltet innrammes først. Rammen skal til slutt dekkes av limkanten på oppdekkingsmaterialet. Det må tas høyde for eventuell utvidelse av operasjonssnittet.
Ved de neste påføringene skal man holde seg innenfor innrammingen.
Teoretisk er det argumenter for å desinfisere fra insisjonsstedet og utover, men undersøkelser tyder på at påføringsmønster fra sentrum til periferi/ konsentrisk eller frem og tilbake ikke har betydning for sluttresultatet. Tvert imot kan det tyde på at påføring frem og tilbake har bedre effekt enn konsentrisk mønster. Det er viktig med en viss mekanisk effekt (gniing) og ikke bare en fukting av operasjonsfeltet.
Gjentatte påføringer med samlet virketid minst 3 minutter.

Nasjonale og internasjonale retningslinjer anbefaler at pasienter som skal opereres dusjer eller bader minst en gang før operasjonen. Retningslinjene likestiller vanlig såpe og antimikrobielle midler når det gjelder forebyggende effekt mot postoperative infeksjoner. Dette til tross for at helkroppsvask med 4 % klorheksidinglukonat gir en signifikant reduksjon av mikrobefloraen på huden, spesielt hvis det gjentas flere ganger preoperativt. Det samme gjelder kluter med 2 % klorheksidinglukonat (uten vann). Men det finnes ikke kliniske data som bekrefter at man oppnår en universell forebyggende effekt på infeksjoner i operasjonsområdet. Flere studier viser at det ofte er sviktende etterlevelse, og det har vært argumentert med at dette er medvirkende til mangelfull klinisk dokumentasjon.

Likevel er helkroppsvask med klorheksidinglukonat vanlig i norske sykehus. Hvis det benyttes, må pasientene informeres grundig om hensikt og fremgangsmåte, både muntlig og skriftlig. Desinfeksjonen bør gjøres minst 2 ganger før operasjonen: samme morgen og kvelden før. Hver seanse skal gjennomføres som en såkalt dobbel dusj der hele kroppen inkludert håret såpes inn og klorheksidinet får virke i 2 minutter før det skylles av. Vær nøye med underlivet, armhulene, navlen og øregangene (klorheksidin må ikke brukes i øregangene dersom det er hull i trommehinnen). Deretter skylling med vann og ny påføring som også skal virke i 2 minutter. Et alternativ er helkroppsdesinfeksjon med kluter som er ferdig innsatt med klorheksidinglukonat 2 %, og som brukes uten vann.

Daglig helkroppsdesinfeksjon med klorheksidin hos visse pasientgrupper

Det er dokumentert at daglig helkroppsdesinfeksjon med klorheksidin hos noen pasientgrupper reduserer risikoen for helsetjenesteassosierte infeksjoner. Det gjelder spesielt i intensivavdelinger, der det gir en reduksjon av blodbaneinfeksjoner og spredning av multiresistente bakterier. Det samme er rapportert i hematologiske avdelinger. Det kan utføres enten med kluter ferdig impregnert med 2 % klorheksidinglukonat (dvs. uten vann) eller med 4 % klorheksidinglukonat og vann.

Se også: MRSA-veilederen (FHI, under revisjon feb 2026)

Indikasjoner

Sanering er først og fremst aktuelt for:

Pasienter som skal innlegges i sykehus, spesielt pasient er som skal gjennomgå kirurgiske inngrep
MRSA-sanering er sjelden aktuelt mens en pasient er inneliggende.
Ansatte i helsevesenet og deres nære pårørende (personer i samme husstand)
Pårørende (samme husstand) til pasienter i enkelte tilfeller.
Sanering er ofte ikke nødvendig hos pasienter som ikke skal innlegges i sykehus, men det må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Viktige forutsetninger for vellykket sanering er:

Alle kliniske infeksjoner er ferdig behandlet.
Huden er hel uten sår, eksem, ferske arr og lignende
Helst ingen fremmedlegemer som går gjennom huden (intravaskulære katetre, dren, trakeostomi, PEG-sonde og lignende)

Før sanering:

Kartlegg MRSA-forekomst med prøver fra alle aktuelle prøvetakingssteder:
- Nese
- Hals
- Perineum. Ved funn av MRSA i perineum, også avføring (anal pensel) og vagina.
- Eventuelle sår, eksem
Kontroller at det foreligger full resistensbestemmelse, inkludert mupirocin,
Alle nærkontakter som pasienten skal ha kontakt med etter eller under sanering må også screenes. Med nærkontakter menes husstandsmedlemmer, dvs. personer som bor sammen, og eventuelt andre med tilsvarende nær kontakt (kjæreste o.l.).

Fremgangsmåte:

Sanering skal alltid omfatte både neseåpningene og hele hudoverflaten inkludert håret. I tillegg vil det kunne være aktuelt med sanering av hals og/eller vagina dersom det er påvist MRSA der. I noen tilfeller kan også intestinal dekolonisering være nødvendig.

Nesen
- Mupirocin nesesalve smøres i vestibulum nasi (neseåpningen) 3 ganger daglig i 7 dager. Hele innsiden av neseboret (inkludert øvre del) må smøres 1- 2 cm innover fra neseåpningen. Mupirocin har ikke markedsføringstillatelse i Norge og må fås på registreringsfritak.
- Ved resistens mot mupirocin brukes nasal krem som inneholder 0,1 % klorheksidin og 0,5 % neomycin. Det smøres i neseåpningen 3 ganger daglig i 7 dager på samme måte som mupirocin. Kremen må rekvireres med ”Resept/rekvisisjon for legemiddel uten markedsføringstillatelse”.
Huden
- Helkroppsvasking med 4 % klorheksidinglukonat 1 gang daglig i 7 dager. Huden fuktes først, og deretter skrus vannet av mens hele kroppen inkludert håret såpes inn med klorheksidinglukonat som får virke i 2 minutter før det skylles av. Vær nøye med underlivet, armhulene, navlen og øregangene (klorheksidin må ikke brukes i øregangene dersom det er hull i trommehinnen). Deretter skylling med vann og ny påføring som også skal virke i 2 minutter. Unngå å få klorheksidin i øynene. Hårbalsam bør ikke brukes etterpå, fordi det kan inaktivere klorheksidin.
- Klorheksidin bindes til hudoverflaten og behøver normalt ikke brukes mer enn én gang daglig. Men ved behov for dusjing flere ganger daglig bør det likevel brukes klorheksidin hver gang, fordi vanlige såper vil inaktivere klorheksidin.
- Dersom huden blir tørr og det er behov for bruk av fuktighetskrem, må det bare brukes hudkrem/lotion som ikke inaktiverer klorheksidin. Noen alternativer er Dax hudkrem/ lotion og Sterisol hudkrem/lotion
- Bruk av deodorant bør unngås i de syv dagene behandlingen pågår (kan hemme effekten av klorheksidin).
- Kam/hårbørste bør kastes etter første døgn av saneringen og etter avsluttet sanering og må ikke brukes av andre enn den som saneres. Kam/hårbørste som ikke kastes, må vaskes grundig med såpe og vann, tørkes helt og deretter legges i desinfeksjonssprit i 10 minutter hvis de tåler det. Alternativ til klorheksidin:
- Alternativt til helkroppsvasking med klorheksidin kan brukes bading i badekar tilsatt natriumhypokloritt, 15 minutter én gang daglig i 7 dager. Det brukes 1 desiliter 4 % natriumhypokloritt (f.eks. Klorin ®) til et fullt badekar.
Sår
- Små sår smøres med mupirocin salve 1 gang daglig.
- Større sår vaskes/skylles med fortynnet Jodosan® (4 ml Jodosan blandet med 1 liter fysiologisk saltvann (0,9 %), må beskyttes mot lys).
Hals/munn
- Hvis det er funnet MRSA i halsprøve skal det gjøres munn/halsskylling med klorheksidin munnskyllevæske 2 mg/ml, 10 ml 3 ganger daglig, 1 minutt hver gang, i 7 dager. Alternativt brukes klorheksidin munnspray 2 mg/ml, som kan være bedre til personer som ikke kan bruke munnskyllevæske, for eksempel små barn. Må rekvireres med ”Resept/rekvisisjon for legemiddel uten markedsføringstillatelse”. Dessverre er sjansen for å lykkes med sanering av halsbærerskap bare med lokal behandling liten, og det må ofte benyttes systemisk antibiotikabehandling. Erfaring viser at systemisk behandling av halsbærerskap med tabletter har best effekt dersom det benyttes en kombinasjon av rifampicin og et annet middel som mikroben er følsom for, gjerne doksysyklin eller klindamycin. Behandlingstid 14 dager med full terapeutisk dose. I denne sammenheng er det en ulempe at rifampicin bare kan forskrives av sykehuslege, så dette forutsetter et samarbeid mellom fastlege og sykehuslege.
- Puss tennene 2 ganger daglig. Det bør brukes engangs tannbørste som kastes etter hver gangs bruk. Alternativt kan tannbørsten settes i en kopp/beger med kokende vann i 5 minutter etter bruk og kastes når saneringen er fullført. Det må ikke brukes tannkrem som inneholder anioniske stoffer, for eksempel natriumlaurylsulfat (sodium lauryl sulfate, SLS), som finnes i mange tannkremer. Et eksempel på tannkrem uten natriumlaurylsulfat er Zendium ®
- Proteser børstes (uten tannkrem) og skylles og legges så i klorheksidin munnskyllevæske i 15 minutter.
Vagina
- Hvis det er funnet MRSA i vagina, kan det brukes klorheksidin vaginalkrem 1 % 2 ganger daglig i 7 dager. Kremen påføres ved hjelp av en undersøkelseshanske.
Tarmen
- I enkelte tilfeller vil det være aktuelt med dekolonisering av tarmen med vankomycin kapsler 250 mg x 4 i 7 dager. Skal ikke gis til pasienter med kreatinin-clearance < 30 ml/min eller til pasienter med tarmsykdom som kan påvirke (dvs. øke) absorbsjonen av vankomycin.

Hos pasienter med residiverende infeksjoner med gule stafylokokker kan det være aktuelt å prøve dekolonisering med samme regime som for MRSA. Det er da også viktig å inkludere nærkontakter. Dette reduserer forekomsten av kolonisering på kort sikt, men den forebyggende effekten mot infeksjoner er usikker på lengre sikt. Hvis det oppstår ny infeksjon, kan det være aktuelt å gjenta dekolonisering med intranasal mupirocin i 5 dager en gang hver måned og antiseptisk dusjing/bad 2-3 ganger per uke i 3 måneder.

Munn- og kjevekirurgi

Det brukes vandig klorheksidin 1 mg/ml (0,1 %) eller 2 mg/ml (0,2 %)

Munnen skylles med 10 ml løsning i 1 minutt umiddelbart før inngrepet og spyttes så ut.
Gjentas etter inngrepet og deretter morgen og kveld i 3-7 dager.

Øyekirurgi og intraokulære injeksjoner

Standard desinfeksjon før øyekirurgi er povidonjodid 5 %.

Øyevipper og øyelokkskanter desinfiseres med en vattpensel fuktet med povidonjodidløsningen, deretter øyelokk, kinn og panne slik at hele det kirurgiske feltet er dekket. Gjentas 3 ganger.
Hornhinnen, konjunktiva og palpebral fornix irrigeres med løsningen.
Virketid 3 minutter
Skylles deretter bort med steril salvannsløsning.

Vaginal desinfeksjon før keisersnitt

WHO og andre internasjonale retningslinjer anbefaler vaginal desinfeksjon med vandig klorheksidinglukonat (0,05 % - 0,025 %) eller vandig povididonjodid (1 % - 10 %) i 30 – 60 sekunder umiddelbart før keisersnitt

Tidligere var det ikke ansett som nødvendig å desinfisere urethraåpingen før innleggelse av permanent blærekaterer, og rengjøring med fysiologisk saltvann har vært ansett som tilstrekkelig. Men nyere data tyder på at desinfeksjon med vandig klorheksidinglukonat 0,05 % eller 0,1 % har en forebyggende effekt på kateterassosierte urinveisinfeksjoner og bakteriuri.

I forbindelse med primær behandling av akutte sår eller behandling av kroniske sår blir det ofte brukt midler med antimikrobiell effekt lokalt. Det gjelder både antiseptika som er registrert som legemidler og produkter som er registrert som kosmetiske produkter. Det er lite som tyder på at antimikrobiell effekt ved lokal behandling av sår på denne måten har effekt. Desinfeksjonsmidler har en underordnet betydning ved sårbehandling. Mekanisk rensing og kirurgisk revisjon er viktigere enn bruk av desinfeksjonsmidler som dessuten lett inaktiveres av serum, blod og nekrotisk vev. Desinfeksjonsmidler vil også kunne ha en uønsket lokalirriterende effekt på såret. Det er derfor spesielt viktig at desinfeksjonsmidlet er vevsvennlig. Steril, vandig oppløsning av klorheksidinglukonat 0,2–1 mg/ml (0,02–0,1 %), jodofor 0,2 mg/ml (0,02 %) eller kvartære ammoniumforbindelser 0,5–1 mg/ml (0,05–0,1 %) er aktuelle alternativ.

Kombinasjon av mupiriocin 2 % i vestibulum nasi 3 ganger daglig og helkroppsvask med 4 % klorheksidinglukonat i 5 dager preoperativt er vist å redusere forekomsten av postoperative infeksjoner med S. aureus ved ortopedisk kirurgi og hjerte/karkirurgi. Mupirocin alene har beskjeden effekt, så kombinasjon med klorheksidin helkroppsvask er nødvendig for optimal effekt. Det er to alternative tilnærminger til dette; enten universell dekolonisering til alle pasienter, eller bare målrettet til pasienter som har fått påvist kolonisering med S. aureus preoperativt. Universell dekolonisering er rimeligere enn målrettet behandling, men øker samtidig risikoen for resistensutvikling mot mupirocin. FHI gir ingen klar anbefaling ut over at dekolonisering med mupirocin/klorheksisin bør vurderes.

Kompresser med 2 % klorheksidinglukonat.

Kompresser impregnert med 2 % klorheksidinglukonat er vist å forebygge kateterassosierte blodbaneinfeksjoner når de brukes på innstikkstedet til sentrale intravaskulære katetre (SVK). De legges på umiddelbart etter innleggelse av kateteret, og kan ligge i inntil 1 uke før de byttes.

Hetter til nålefrie koblinger med spritsvamp (desinfeksjonpropp)

Disse proppene gir effektiv og rask desinfeksjon av nålefrie koblinger, gir en sikrere resultat enn med manuell desinfeksjon og reduserer risikoen for kateterassosierte blodbaneinfeksjoner.

Suturer impregnert med triklosan

I en kunnskapsoppsummering publisert i 2023, der tilliten til resultatene ble vurdert med GRADE-verktøyet) konkluderte FHI med følgende:

Ingen forskjell eller muligens en liten reduksjon i risiko for infeksjoner etter gastrointestinale / abdominale operasjoner. (GRADE:lav)
Liten eller ingen forskjell etter kardiovaskulære operasjoner. (GRADE: lav)
Usikre resultater for ortopediske operasjoner – og både færre og flere infeksjoner kan forekomme. Konfidensintervallet var bredt. (GRADE: svært lav)
Ingen forskjell eller muligens en liten reduksjon i risiko for infeksjoner etter rene (ikke-infiserte) operasjoner. (GRADE: lav)Rapporten påpekte også en generell risiko for at triklosan kan utløse resistens mot antibiotika, selv om det så langt ikke er dokumentert at det er knyttet til triklosan i suturer.

Etter at litteratursøket for kunnskapsoppsummeringen var avsluttet, har det mellom 2023 og oktober 2025 blitt publisert mer enn 40 artikler om effekt av triklosansuturer og infeksjoner i operasjonsområdet, inkludert flere oversiktsartikler. Disse viser varierende effekt avhengig type kirurgi, men på flere områder konkluderes det med en forebyggende effekt, f.eks. ved abdominal kirurgi, inkludert laparoskopiske prosedyrer, leddproteser i kne og hofte, perineale rifter etter fødsel, og generell kirurgi, mens det ikke er vist effekt ved oral kirurgi. De enkelte kirurgiske disipliner må hver for seg vurdere om disse suturene skal brukes.

Kilder (Desinfeksjon)

Revidert:: 10.02.2026
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Egil Lingaas

Assadian O, Leaper DJ. Preoperative skin antisepsis – it ain’t what you do but the way that you do it. Letter to the editor. J Hosp Infect. 2016;94:399-407.

Berríos-Torres SI, Umscheid CA, Bratzler DW, et al; Healthcare Infection Control Practices Advisory Committee. Centers for Disease Control and Prevention guideline for the prevention of surgical site infection, 2017. JAMA Surg. doi:10.1001/jamasurg.2017.0904.

Bertasi RAO, Bertasi TGO, Jethwa TE et al. Peri-operative method of applying chlorhexidine and iodine as skin preparation solutions: Does it matter? A literature review. Surg Infect 2022;23(8):699-704.

Bigliardi PL, Egger M, Cataldo M et al. Iodine and Iodine -Containg Compounds. In: McDonnell G, Hansen J (eds). Block’s Disinfection, Sterilization and Preservation, Sixth Edition. Wolters Kluwer Philadelphia 2021, pp 306-331.

Calderwood MS, Anderson DJ, Bratzler DW et al. SHEA/IDSA/APIC Practice Recommendation. Strategies to prevent surgical site infections in acute-care hospitals: 2022 Update. Infect Control Hosp Epidemiol. 2023; 44:695–720.

Doddannavar S, Kotennavar M, Patil A et al. A Comparative Study of Triclosan-Coated Suture Versus Conventional Suture on Surgical Site Infections of Abdominal Fascial Closures in Open Appendectomy. Cureus. 2025;17(6): e85392. DOI 10.7759/cureus.85392.

Fjeld H, Lingaas E. Polyheksanid – sikkerhet og effekt som antiseptikum. Tidsskr Nor Legeforen. 2016;136:707-11.

Folkehelseinstituttet 2023. Fullstendig metodevurdering. Triklosanbelagte suturer til forebygging av infeksjoner i operasjonsområde. https://www.fhi.no/publ/2023/triklosanbelagte-suturer-til-forebygging-av-infeksjoner-i-operasjonsomrade/

Folkehelseinstituttet. Håndbok for håndhygiene i helsetjenesten. Håndbok for håndhygiene - FHI. Lest 20.08.2025.

Folkehelseinstituttet. Håndbok om forebygging av infeksjoner i operasjonsområdet. Håndbok om forebygging av infeksjoner i operasjonsområdet - FHI. Lest 25.09.2025.

Forrester JD, Seshadri A, Patel N et al. Therapeutics and Guidelines Committee of the Surgical Infection Society. Surgical Infection Society Guidelines for Use of Antimicrobial Agent-Coated Suture to Reduce the Risk of Surgical Site Infection after Abdominal Operation. Surgical infections. 2025;26(6):441-450.

Haas DM, Morgan S, Contreras K et al. Vaginal preparation with antiseptic solution before cesarean section for preventing postoperative infections (Review). Cochrane Database of Systematic Reviews. 2020:4:Art. No.:CD007892. DOI: 10.1002/14651858.CD007892.pub7.

Hadiati DR, Hakimi M, Nurdiati DS et al. Skin preparation for preventing infection following caesarean section (Review). Cochrane Database of Systematic Reviews. 2020;6:Art No.: CD007462.

Hiraishi E, Ozaki K, Yamakami M et al. In Vitro Differential Virucidal Efficacy of Alcohol-Based Disinfectants Against Human Norovirus and Its Surrogates. Microorganisms. 2025;13:368.

Jalalzadeh H, Groenen H, Buis DR et al. Efficacy of different preoperative skin antiseptics on the incidence of surgical site infections: a systematic review, GRADE assessment, and network meta-analysis. Lancet Microbe. 2022;3:e762-71.

Jalalzadeh H, Timmer AS, Buis DR et al. Triclosan-Containing Sutures for the Prevention of Surgical Site Infection A Systematic Review and Meta-Analysis. JAMA Network Open. 2025;8(3):e250306.doi:10.1001/jamanetworkopen.2025.0306.

Kampf G, Arbogast JW. Alcohols. In: McDonnell G, Hansen J (eds). Block’s Disinfection, Sterilization and Preservation, Sixth Edition. Wolters Kluwer Philadelphia. 2021, pp 384-407.

Kaveeshwar S, Duvall G, Jones DL et al. Risk factors for increased shoulder Cutibacterium acnes burden. JSES International. 2020;4:464-469.

Menon VP. Chlorhexidine. In: McDonnell G, Hansen J (eds). Block’s Disinfection, Sterilization and Preservation, Sixth Edition. Wolters Kluwer Philadelphia. 2021, pp 477-506.

Merianos JJ, McDonnell G. Surface-active Agents. In: McDonnell G, Hansen J (eds). Block’s Disinfection, Sterilization and Preservation, Sixth Edition. Wolters Kluwer Philadelphia. 2021, pp 437-476.

Mihalache A, Tao BK, Huang RS et al. Chlorhexidine Versus Povidone-Iodine for Intravitreal Injection Antisepsis: A Systematic Review and Meta-Analysis. Am J Ophthalmol. 2025;276:64-77.

Mitchell B, Curryer C, Holiday E et al. Effectiveness of meatal cleaning in the prevention of catheter- associated urinary tract infections and bacteriuria: an updated systematic review and meta- analysis. BMJ Open. 2021;11:e046817. doi:10.1136/ bmjopen-2020-046817.

Monstrey SJ, Lepelletier D, Simon A et al. Evaluation of the antiseptic activity of 5% alcoholic povidone-iodine solution using four different modes of application: a randomized open-label study. J Hosp Infect. 2022;123:67-73.

Nakase K, Fukushima H, Yukawa T et al. Propionibacterium acnes Has Low Susceptibility to Chlorhexidine Digluconate. Surgical Infections. 2018;19(3):298-302.

National Institute for Health and Care Excellence (NICE). Surgical site infections: prevention and treatment. 2020. ISBN-13: 978-1-4731-3394-5.

Nellipadi J, Stone C. Intranasal mupirocin to reduce surgical site infection post cardiac surgery: A review of the literature. Cureus. 2023;15(1):e33678.

O’Rourke M, Knowles SJ, Curry A et al. In vitro study examining the effectiveness of antiseptic prophylaxis for antibiotic-resistant bacterial endophthalmitis. J Cataract Refract Surg. 2021;47:1581-1586.

Patel PK, Advani SD, Kofman AD et al. SHEA/IDSA/APIC Practice Recommendation. Strategies to prevent catheter-associated urinary tract infections in acute-care hospitals: 2022 Update. Infect Control Hosp Epidemiol. 2023;44:1209–1231 doi:10.1017/ice.2023.137.

Peixoto EAC, Poveda VdB, Gnatta JR et al. Bathing with wipes impregnate with chlorhexidine gluconate to prevent central lin.associate bloodstream infection in critically ill patients: A systematic review with metaanalysis. Am J Infect Contr. 2024;52:731.38.

Pinilla-González A, Torrejón- Rodríguez L, Pérez-Fiérrez L et al. Neonatal skin antisepsis with alcohol- based compared to aqueous 2% chlorhexidine, used in moderate preterm infants or extremely preterm infants after the first week of life, is safe and may be associated with a reduced incidence of catheter-related bloodstream infections. Arch Dis Child Fetal Neonatal Ed. 2025;110:F460–F466. doi:10.1136.

Roth JA, Schwab C, Atkinson A et al. Are three antiseptic paints needed for safe preparation of the surgical field? A prospective cohort study with 239 patients. Antimicrob Resistance Inf Contr. 2010;9:120.

Rovner MS, Wolf BJ, Rubin M et al. Instillation of 5% Povidone-Iodine Ophthalmic Drops Decreases the Respiratory Rate in Children Undergoing Strabismus Surgery: A Randomized Controlled Trial. J Pediatr Ophthalmol Strabismus. 2019;56(6):378-382.

Saberi Y, Javadi K, Mirzaei A et al. Mupirocin: A useful antibiotic for methicillin-resistant Staphylococcus aureus decolonization: A narrative review. Microbial Drug Resistance. 2025;31:250-261.

Sattar SA, Abebe M, Bueti AJ, Jampani H, Newman J, Hua S. Activity of an alcohol-based hand gel against human adeno-, rhino-, and rotaviruses using the fingerpad method. Infect Conrol Hosp Epidemiol. 2000;21:516-519.

Schlett CD, Millar EV, Crawford KB, Cui T, Lanier JB, Tribble DR, Ellis MW. Prevalence of chlorhexidine-resistant methicillin-resistant Staphylococcus aureus following proleonged exposure. Antimicrob Agents Chemother. 2014;58:4404.

Schürmann W, Eggers HJ. Antiviral activity of an alcoholic hand disinfectant. Comparison of the in vitro suspension test with in vivo experiments on hands, and on individual fingertips. Antiviral Research. 1983;3:25-41.

Seidelman JL, Mantyh CR, Anderson DJ. Surgical Site Infection Prevention: A Review. JAMA. 2023;329(3):244-252. doi: 10.1001/jama.2022.24075.

Sewpaul Y, Huynh R, Leung B et al. Topical Preparations for Reducing Cutibacterium acnes Infections in Shoulder Surgery A Systematic Review and Network Meta-analysis of Randomized Controlled Trials. Am J Sports Med. 2024;52(14):3662-3672.

Soeselo DA, Yolanda R, Zita M, Theresia SA, Astriani Y, Santi BT. Antisepric versus non-antiseptic solutions for preventing infection in acute traumatic wounds: a systematic review. J Wound Care. 2022;31:162-169.

Solemaini M, Haydar AA, Cheraqpour K et al. In praise of povidone-iodine in ophthalmology. Survey of Ophthalmol. 2024;69:211-223.

Sonnichsen K, Isberg P-E, Zaigham JE, Wiberg N. The PLUS study: efficacy of triclosan coated suture (VicrylPlus) to reduce infection in primary suture of childbirth related perineal tears – a randomized controlled trial. Maternal health, Neonatology and Perinatology. 2025;11:13.

Tien K-L, Sheng W-H, Shieh S-C et al. Chlorhexidine Bathing to Prevent Central Line Associated Bloodstream Infections in Hematology Units: A Prospective, Controlled Cohort Study. Clin Infect Dises. 2020;71(3):556–63.

Uchino M, Tamura K, Nomura S et al. Wound irrigation and peritoneal lavage with antiseptic/antibiotic solution before wound closure during gastrointestinal surgery: a systematic review and meta-analysis. BMC Surgery. 2025;25:38.

World Health Organization. Global guidelines for the prevention of surgical site infection. 2018. Global guidelines for the prevention of surgical site infection.

World Health Organization 2021. WHO recommendation on vaginal preparation with antiseptic agents for women undergoing caesarian section. ISBN 978-92-4-002805-0 (electronic version).

Yang Q, Sun J, Yang Z et al. Evaluation of the efficacy of chlorhexidine-alcohol vs. aqueous/alcoholic iodine solutions for the prevention of surgical site infections: a systematic review and meta-analysis. Int J Surg. 2024;110:753-7366.

Yang S, Li Z, Wu F et al. Chlorhexidine versus povidone-iodine for surgical site infection prevention: an updated meta-analysis and trial sequential analysis of randomized controlled trials. Front. Med. 12:1641815. doi: 10.3389/fmed.2025.1641815.

Zhang Y, Allegre L, Salipante F et al. Impact of surgical field disinfection on vaginal microbiome in transvaginal urogynecological surgery: a prospective cohort study. Antimicrob Res Infect Control. 2025;14:102.

Zhang J, Cheng L, Li H et al. Challenges of quaternary ammonium antimicrobial agents: Mechanisms, resistance, persistence and inpacts on the microecology. Science of the Total Environment. 2025;958:178020.

Zwicker P, Opitz N, Harris J et al. In vitro efficacy of aqueous PVP-iodine solution below 5% as alternative to preoperative antisepsis in ophthalmology as the basis for an in vivo study. J Ophthalmic Inflammation Infect. 2025;15:35.

Figurer

Sist endret:: 16.12.2025

Underkapitler

Ulike inaktiveringskurver for mikroorganismer.

Ulike inaktiveringskurver for mikroorganismer.

Sist endret:: 16.12.2025

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Antimikrobielle midler brukes enten:

terapeutisk, for å påvirke den mikroorganismen som gir infeksjon, eller
profylaktisk, for å forhindre infeksjon

Antibakterielle midler og soppmidler inndeles ofte i baktericide/fungicide midler som dreper mikroben, og bakteriostatiske/fungistatiske midler som bare hemmer mikrobens vekst. Dette skillet er ikke absolutt, og antimikrobielle midler vil ofte ha ulike egenskaper overfor ulike grupper av mikrober.

I tillegg til å behandle eller forhindre infeksjoner vil antimikrobielle midler samtidig påvirke pasientens normalflora. Økosystemer utenfor pasienten påvirkes når midlet skilles ut gjennom urin eller avføring. Det er viktig å rette behandlingen mot mikroorganismer som gir eller kan gi sykdom, og i minst mulig grad påvirke pasientens normale bakterieflora. Det ideelle midlet bør ha et smalt spektrum, baktericid virkning og få bivirkninger.

Antimikrobiell behandling skal ideelt sett kun brukes ved sikre infeksjonstilstander, men behandling må ofte starte på empirisk grunnlag. Man skal alltid etablere en klinisk diagnose gjennom adekvate undersøkelser. Mikrobiologiske prøvesvar kan i mange tilfeller korrigere behandlingen. Det er derfor viktig å sikre mikrobiologiske prøver, også i en travel allmennpraksis. Unødig bruk av antimikrobielle midler skal unngås.

Medikamentvalg bestemmes av pasientens tilstand, infeksjonens lokalisasjon, art og utbredelse, men også av mikrobens resistensmønster hvis det er kjent. Enkle undersøkelser som mikroskopi av infisert materiale (puss, spinalvæske etc.) og ulike antigentester (halsprøver, urin, feces), kan gi verdifull veiledning om terapivalg før resultatene fra identifikasjon og resistensbestemmelse foreligger, se Antimikrobielle midler – mikrobegruppe.

Det er viktig å kjenne til absorpsjon, fordeling og eliminasjon av midlene før valg av legemiddel, dose og administrasjonsmåte. Noen bakteriearter vokser i hovedsak ekstracellulært i vevet (f.eks. pneumokokker), mens andre ofte vokser intracellelulært (f.eks. stafylokokker). Tilsvarende vil ulike antibiotikaklasser kunne ha høy ekstracellulær konsentrasjon (dvs. lavt distribusjonsvolum som f.eks. penicilliner) eller høy intracellulær konsentrasjon (dvs. høyt distribusjonsvolum som f.eks. makrolider). Valg av antibiotikum må ta hensyn til lokalisasjonen til de mest sannsynlige patogenene ved den aktuelle infeksjonen. Det er også store variasjoner i distribusjonen av ulike antibiotika til forskjellige vev som f.eks. beinvev, lunge, CNS og urinveier. Eliminasjonsvei er særlig viktig dersom pasienten har endret (redusert) lever‑ eller nyrefunksjon, jfr. Farmakokinetiske data for enkelte viktige antibakterielle midler. Det er videre viktig å ha kjennskap til midlenes farmakodynamiske egenskaper overfor mikrobene. Den minste hemmende konsentrasjon (MIC) angir den antibiotikakonsentrasjonen som hemmer videre vekst av mikrobene. MIC defineres for hver bakterietype eller bakteriestamme overfor hvert enkelt antibiotikum. Effekten av noen antibiotika er direkte relatert til høyeste konsentrasjon i forhold til MIC (C_Max / MIC). Dette gjelder aminoglykosider og i noen grad kinoloner. For andre antibiotika er det viktigere at vevskonsentrasjonen er høyere enn MIC over en stor andel av døgnet (timer over MIC / 24). Ved en slik tidsavhengig hemming av bakterieveksten spiller det liten eller ingen rolle hvor høy antibiotikakonsentrasjonen er på infeksjonsstedet forutsatt at den er over MIC. Dette gjelder typisk for betalaktamantibiotika. Noen antibiotikaklasser har en langvarig hemmende effekt på bakterieveksten, også etter at vevskonsentrasjonen har sunket under MIC (postantibiotisk effekt). Dette er særlig viktig for aminoglykosider. Forskjeller i farmakokinetiske og farmakodynamiske parametre har avgjørende betydning for dose og doseringsintervall og vil bli omtalt for de enkelte antibakterielle midlene.

Mikrobiologiske laboratorier resistensbestemmer vanlige bakterier, mykobakterier og gjærsopp, men ikke klamydia eller parasitter. Mikrobene kategoriseres som følsomme ved standard dosering (S), følsomme ved økt eksponering (I) eller resistente (R) ved å sammenholde MIC-verdien med oppnåelig konsentrasjon av det antimikrobielle midlet i plasma. Økt eksponering kan oppnås dersom man går ut over standard dosering eller det aktuelle midlet oppkonsentreres på infeksjonsstedet, for eksempel i urin. Kategoriseringen tar hensyn til kliniske data i den grad dette foreligger for den aktuelle kombinasjonen av mikrobe og legemiddel. Etablering av brytningspunkter tar alltid utgangspunkt i vanlig dose av antibiotikum og må justeres dersom man bruker høyere eller lavere dose. Kategoriseringen uttrykker således ikke bare mikrobens egenskaper, men en kombinasjon av egenskaper for mikrobe, antimikrobielt middel og menneske. Arbeidsgruppen for antibiotikaspørsmål og metoder for resistensbestemmelse (AFA) er et faglig rådgivende utvalg under Helsedirektoratet som definerer brytningspunkter og gir anbefalinger om metoder, kvalitetskontroll og resistenspaneler tilpasset norske forhold (www.afa-gruppen.no).

Noen antimikrobielle midler, som penicilliner, har stor forskjell mellom effektiv terapeutisk konsentrasjon og toksisk konsentrasjon. Slike midler angis å ha et bredt terapeutisk vindu. Andre midler, f.eks. aminoglykosidene, er kjennetegnet ved et smalt terapeutisk vindu, og da er serumkonsentrasjonsmålinger viktige.

Alle antimikrobielle midler er i prinsippet cellegifter, men de er ofte rettet mot strukturer som er mer eller mindre spesifikke for mikrobene. De vil da kunne ha mindre bivirkninger og et bredt terapeutisk vindu, men dette er ikke alltid tilfelle. Man må ta hensyn til tidligere allergiske reaksjoner og bivirkninger, og vurdere nyre- og leverfunksjon ved valg av antimikrobielt middel.

Mange antibiotikaklasser interagerer med andre legemidler, og man må derfor spesifikt undersøke muligheten for interaksjoner under pågående behandling. Dette kan også gjelde kosttilskudd og komplementær behandling (naturpreparater).

Alle midler påvirker den økologiske balansen i normalfloraen og ev. miljøet omkring. Man får minst effekt på tarmfloraen med perorale midler som absorberes godt og med parenterale midler som har liten utskillelse i galle. Jo bredere antimikrobielt spektrum midlet har, og jo lenger bort det kommer fra målområdet (infeksjonsstedet), desto mer vil det påvirke økologien (økoskygge). Midler med stor økoskygge og bredt antimikrobielt spektrum gir flere mikrobielle bivirkninger (resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen) enn midler med liten økoskygge. Kinoloner, tetrasykliner og bredspektrede cefalosporiner er eksempler på midler med stor økoskygge. Eldre penicilliner er eksempler på midler med liten økoskygge. Endringen i tarmfloraen kan føre til overvekst av bl.a. Clostridioides difficile som kan gi alvorlig pseudomembranøs kolitt, se Clostridioides difficile enterokolitt. Det bør derfor være strenge indikasjoner for bruk av antimikrobielle midler, og bruken av bredspektrede midler bør begrenses.

Antibiotikaassosiert diaré (inkludert pseudomembranøs kolitt pga. overvekst av Clostridioides difficile, se Clostridioides difficile enterokolitt) forekommer hyppigst ved bruk av klindamycin, cefalosporiner og penicillinaseresistente penicilliner. Klindamycin er assosiert med høyest relativ risiko sammenlignet med andre antibiotika. Antibiotikaassosiert diaré kan oppstå flere uker etter seponering. Eldre, hospitaliserte, opererte, pasienter med alvorlig underliggende sykdom og ulike gastrointestinale problemer har økt risiko.

Graviditet: Behandlingstrengende infeksjoner skal behandles adekvat, samtidig med at fosteret/barnet ikke skal utsettes for unødig risiko. Det er ofte mangelfulle data på dette området. Mange midler anbefales ikke brukt i første trimester, se omtale for de enkelte virkestoffene. Penicilliner og cefalosporiner anses å være trygge midler med en viss reservasjon for nyere midler. Pivalinsyreholdige midler som pivmecillinam, reduserer karnitinnivået og svekker fettsyreomsetningen. Av denne grunn er det vanlig å fraråde bruk i mer enn to uker av gangen.

Amming: Ved høye konsentrasjoner av antibakterielle midler i melken (f.eks. av klindamycin) kan munn- og tarmfloraen påvirkes og føre til diaré hos barnet. Teoretisk kan sensibilisering oppstå. Selv små mengder antibakterielle midler kan interferere med bakteriologiske undersøkelser, som f.eks. penselprøve fra barnets hals. Enkelte virkestoffer er kontraindiserte ved amming pga risiko for bivirkninger hos barnet.

De regionale legemiddelsentrene i RELIS driver nettstedet Trygg Mammamedisin (https://tryggmammamedisin.no/) som gir mye nyttig informasjon om legemidler i forbindelse med svangerskap og amming.

I noen tilfeller benyttes kombinasjoner av antimikrobielle midler. Dette kan være nyttig og nødvendig i ulike situasjoner:

Alvorlig infeksjon med ukjent mikrobe (f.eks. sepsis med ukjent fokus)
Høy sannsynlighet for blandingsinfeksjon (f.eks. abscesser i buken)
Behov for synergistisk (potensierende) effekt (f.eks. endokarditt)
Farmakokinetiske forhold med infeksjon i flere organer
Risiko for resistensutvikling, spesielt ved høy bakteriemengde (f.eks. Pseudomonas aeruginosa, mykobakterier)

Etter påvisning av mikrobe og god initial respons kan behandlingsregimet ofte smalnes inn.

Kvalme og brekninger kan oppstå når antimikrobielle midler tas på tom mage. Det anbefales da at midlene tas sammen med litt mat og rikelig med drikke (vann), selv om det kan føre til at absorpsjonen nedsettes noe. Ved bruk av antimikrobielle midler med kort halveringstid (f.eks. penicilliner) er det viktigere å fordele dosene korrekt gjennom døgnet enn å unngå samtidig inntak av mat.

Ved alvorlige infeksjoner gis antimikrobielle midler vanligvis intravenøst og i høye doser. Intravenøs dose er derfor ofte angitt høyere enn peroral og intramuskulær dose.

Behandlingstiden må tilpasses infeksjonstypen og i noen tilfeller den enkelte pasient. Ved gonoré er det f.eks. som oftest nok med én dags behandling, mens man ved tuberkulose må gi midlene i mange måneder. Kjennskap til mikrobenes veksthastighet in vivo og pasientens kliniske tilstand avgjør behandlingslengden. For kort behandlingstid øker farene for behandlingssvikt og residiv, for langvarig behandling øker bivirkningsfrekvensen. Generelt går utviklingen i retning av kortere og mer individualisert behandlingstid.

Det forekommer prismessige forskjeller mellom terapeutisk relativt likeverdige preparater, og dette bør telle med ved valg av middel.

Et økende antall mikrobetyper er i ferd med å utvikle resistens mot ett eller flere antimikrobielle midler. Mange sykdomsfremkallende mikrobegrupper (f.eks. enterokokker, Pseudomonas, gramnegative tarmbakterier, stafylokokker og tuberkulosebakterier) kan nå være helt resistente mot alle eller nesten alle aktuelle antimikrobielle midler. Økende reisevirksomhet og handel over landegrensene gjør at slike mikrober spres stadig lettere. Godt smittevern, god mikrobiologisk diagnostikk og nøktern bruk av antimikrobielle midler er de viktigste hjørnesteinene i kampen for å bevare den gunstige situasjonen som vi inntil nå har hatt i Norge. Norsk AWaRe er den norske tilpasningen av WHOs AWaRe-klassifisering og et verktøy for antibiotikastyring som støtter rasjonell antibiotikabruk gjennom kategorisering av antibiotika i gruppene Bruk, Spar og Reserve.

Profylaktisk bruk av antimikrobielle midler bør vanligvis unngås. Profylakse skal kun brukes i de tilfellene hvor man bevisst har veid fordeler og ulemper. Det er to hovedområder hvor profylakse kan være aktuell:

Profylakse mot kjent mikrobe med antatt kjent resistensmønster. Under dette punktet kommer f.eks. malariaprofylakse, meningittprofylakse til nærkontaker ved meningokokksykdom, profylakse til pasienter med økt risiko for endokarditt og profylakse mot Pneumocystis jirovecii hos hiv-pasienter med svekket immunforsvar.
Profylakse mot ukjente mikrober. Dette omfatter bl.a. antibiotikaprofylakse ved alvorlig nøytropeni i forbindelse med cytostatikabehandling og bruk av antibakterielle midler ved kirurgiske prosedyrer. Effekten av slike profylakseregimer kan ofte være dårlig dokumentert og gjenstand for betydelig skjønn. Gode regler for profylakse med antibakterielle midler ved kirurgiske prosedyrer er:
1. Bruk midler som vanligvis ikke brukes til behandling
2. Administrer midlet umiddelbart før prosedyren slik at midlet finnes i det aktuelle vev på prosedyretidspunktet
3. Profylakse gis bare unntaksvis i mer enn 24 timer
4. Infeksjon etter prosedyre/operasjon tilsier at profylaksen har sviktet. Slike infeksjoner bør derfor behandles med annet middel enn det som ble brukt til profylakse

Folketrygden dekker utgifter til behandling av flere allmennfarlige, smittsomme sykdommer. Se Blåreseptforskriften § 4 og Forskift om allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Faglige retningslinjer fra Helsedirektoratet:

Bennett JE, Dolin R, Blaser MJ. Mandell, Douglas, and Bennett's Principles and Practice of Infectious Diseases. 9th Edition. Elsevier. 2019. ISBN: 9780323482554, eBook ISBN: 9780323550277.

Carroll KC, Pfaller MA, Karlowsky JA, Landry ML, McAdam AJ, Patel R, Pritt BS (Editors). ASM Manual of Clinical Microbiology. 13th Edition. American Society for Microbiology. 2023. ISBN 9781683674290.

Dhara AK, Nayak AK, Chattopadhyay D. Antibiotics - Therapeutic Spectrum and Limitations. 1st Edition. Elsevier. 2023. ISBN: 9780323953887, eBook ISBN: 9780323957861.

Gilbert DN, Boucher HW, Saag MS, Pavia AT, Freedman DO, Black D, Schwartz BS, Kim K The Sanford Guide to Antimicrobial Therapy. 53rd edition. Antimicrobal Therapy, Inc. 2023. ISBN: 1944272240

Helsedirektoratet. Retningslinjer for antibiotika i primærhelsetjenesten. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/antibiotika-i-primaerhelsetjenesten

Helsedirektoratet. Retningslinjer for antibiotika i sykehus. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/antibiotika-i-sykehus
Oslo universitetssykehus.

Metodebok for Infeksjonsmedisin. Sist oppdatert: 13.06.2024. https://metodebok.no/index.php?action=book&book=infeksjonous

Rollag H, Müller F, Tønjum T (red.). Medisinsk mikrobiologi. Gyldendal. 2019. ISBN 9788205500983.

UptoDate. Wouters Kluwer online edition. https://www.wolterskluwer.com/en/solutions/uptodate

Legemidler

Antimikrobielle midler – terapeutisk effekt på ulike mikrobegrupper

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Antimikrobielle midler – terapeutisk effekt
Legemiddelgruppe	Gram +	Gram -	Myko- bakterier	Myko- plasma	Klamydia
Penicilliner	+	+	-	-	(+)^a
Cefalosporiner	+	+	-	-	-
Kloramfenikol	+	+	-	-	-
Sulfonamider	+	+	-	-	-
Trimetoprim	+	+	-	-	-
Fluorokinoloner	+	+	(+)^b	-	+/-
Nitroimidazoler	+^c	+^c	-	-	-
Aminoglykosider	+	+	(+)^b	-	-
Tetrasykliner	+	+	-	+	+
Makrolider	+	-	(+)^b	+	+
Karbohydrat- antibiotika	+	-	-	-	-
Oxazolidinoner	+	-	(+)^b	-	-
Steroidantibiotika	+	-	-	-	-

a.
Klamydia inneholder penicillinbindende proteiner. Amoksicillin anbefales til behandling av C. trachomatis hos gravide, men effekten ansees ikke som tilstrekkelig ved andre indikasjoner

b.
Enkelte midler i klassen kan være aktuelle som andre- eller tredjelinjebehandling ved multiresistent tuberkulose

c.
Kun effekt mot anaerobe bakterier

Farmakokinetiske data for enkelte viktige antibakterielle midler

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemiddel- gruppe/ legemiddel	Overgang til spinalvæske i 0-10 % av plasma konsentrasjon^b	Overgang til spinalvæske i 11-30% av plasmakonsentrasjonen^b	Overgang til spinalvæske i >30 % av plasmakonsentrasjonen^b	Utskilt uforandret i % av absorbert dose i urin	Utskilt uforandret i % av absorbert dose i galle	T_1/2 plasma (timer) Normal nyrefunksjon	T_1/2 plasma (timer) Anuri	Dosereduksjon^c ved nedsatt funksjon i nyre	Dosereduksjon^c ved nedsatt funksjon i nyre
Penicilliner
Benzylpenicillin	+			>90	<1	0,7	7-10	Ja^d
Ampicilin	+	(+)		>90	<5	1,0	7-20	Ja
Cefalosporiner
Cefuroksim	+	(+)		>90	<1	1,3	22	Ja
Tetrasykliner
Tetrasyklin	+	(+)		>50	<1	10	Øker	Ja	Ja
Doksysyklin		+		>40	<5	15	Øker lite		Ja
Makrolider
Erytromycin	+			<10	>30	1,5-3	6		Ja
Karbohydratantibiotika
Klindamycin	+			ca. 10	ca. 4	2,7	6		Ja
Kloramfenikol
Kloramfenikol			+	5-15	<5	2,7	Øker lite		Ja
Aminoglykosider
Gentamicin	+	(+)		>90	<1	2,0	20-30	Ja
Oxazolidinoner
Linezolid			+^e	30	^f	5-7	^f	^g	^g
Nitroimidazoler
Metronidazol			+	15	<15	6-8	Øker lite	Ja	Ja
Fluorokinoloner
Ciprofloksacin	+		+	30-50	<1	4	7-10	Ja	Ja
Ofloksacin			(+)	70-90	<10	6-7	20-40	Ja

a. De oppførte verdiene må betraktes som tilnærmede data

b. (+) markerer overgang ved meningitt

c. For utfyllende opplysninger, se kapitlet om legemiddeldosering ved nyresvikt (Legemiddelbruk og -dosering ved nedsatt nyrefunksjon) og ved leversvikt (Legemiddeldosering ved mage- og tarmsykdom, leversykdom, hjertesykdom og nevrologisk sykdom)

d. Bare ved parenteral administrasjon

e. Opplysning om overgang ved meningitt mangler

f. Sikre data mangler

g. Få data, dosereduksjon ved sterkt nedsatt nyre- eller leverfunksjon

Revidert:: 20.06.2024
Sist endret:: 25.02.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Penicillinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika, og alle midlene inneholder en betalaktamring. Penicillinene er baktericide mot mange ulike bakteriearter ved at de hemmer celleveggsyntesen. De diffunderer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, men penetrerer dårlig gjennom meningene dersom disse ikke er inflammerte. Ved inflammasjon kan konsentrasjonen i cerebrospinalvæsken (CSF) øke opp til 5 % av plasmaverdien. Probenecid hemmer aktiv transport av penicilliner fra CSF til blodbanen og vil øke konsentrasjonen ytterligere. Probenecid vil også øke plasmakonsentrasjonen ved å hemme utskillelsen i nyrene. Eldre penicilliner gir liten økoskygge (se "Bivirkninger" under Om bruk av antimikrobielle midler).

Midlene utviser tidsavhengig bakteriedrap. Tilfredsstillende effekt vil som hovedregel forutsette at konsentrasjonen på infeksjonsstedet overstiger MIC (T > MIC) minst halvparten av døgnets timer. Benzyl- og fenoksymetylpenicillin påvirker villtypen av mange grampositive kokker (streptokokker, pneumokokker, stafylokokker), gramnegative kokker (meningokokker og gonokokker), grampositive stavbakterier (Listeria, difteribakterier), visse gramnegative stavbakterier samt spiroketer (Borrelia, Treponema pallidum). Innenfor mange av disse mikrobegruppene er det imidlertid utviklet betydelige resistensproblemer pga. betalaktamaseproduksjon (stafylokokker, gonokokker) eller endringer i penicillinbindende proteiner (pneumokokker, gonokokker, viridansstreptokokker). Haemophilus influenzae har utilstrekkelig følsomhet for fenoksymetylpenicillin, og stammer med betalaktamaseproduksjon og/eller kromosomale endringer er resistente mot alle aktuelle penicilliner. Pseudomonas aeruginosa og Enterobacteriaceae er alltid resistente. Blant anaerobe bakterier er de grampositive (peptokokker, peptostreptokokker, clostridier) vanligvis følsomme, mens gramnegative (Bacteroides) vanligvis er resistente pga. betalaktamaseproduksjon.

Infeksjoner forårsaket av penicillinfølsomme mikrober, hovedsakelig pneumokokker, streptokokker, betalaktamasenegative stafylokokker, Borrelia og Treponema pallidum.

Dosering av benzylpenicillin og fenoksymetylpenicillin ble tidligere angitt i internasjonale enheter (IE). En million IE tilsvarer ca. 0,6 g benzylpenicillin og ca. 0,65 g fenoksymetylpenicillin. Pga. liten toksisitet kan penicilliner doseres over et stort spekter, fra ca. 2 g daglig opp til 18 g daglig hos voksne. Penicilliner kan administreres både intravenøst og peroralt, men bør ikke gis intramuskulært da dette er smertefullt. I likhet med andre betalaktamantibiotika har penicilliner tidsavhengig baktericid virkning og forholdsvis kort halveringstid. Ved alvorlige infeksjoner er det derfor viktigere å gi hyppige doser (inntil 3 mill IE x 4–6 daglig) fremfor å øke hver enkelt dose.

Alvorlige bivirkninger (unntatt anafylaksi) sees vanligvis ved langvarig bruk og høye doser. Man må regne med full kryssallergi innenfor hele penicillingruppen og 5-7 % kryssallergi mellom penicilliner og cefalosporiner. Kryssallergi er sjeldnere mellom penicilliner og karbapenemer, og uvanlig mellom penicilliner og aztreonam . Vanlige: Ved peroral bruk, gastrointestinale symptomer som løs avføring og kvalme. Milde allergiske reaksjoner som eksantem og makulopapulære utslett som kan ha følgesymptomer som kløe og feber. Påvirkning av normalfloraen kan gi overvekst av sopp. Ved parenteral bruk, flebitt eller tromboflebitt ved intravenøs infusjon. Risikoen kan reduseres ved å senke infusjonshastigheten og bruke mer fortynnet løsning. Smerter på injeksjonsstedet ved intramuskulær injeksjon, utblanding i lidokain reduserer ubehaget (NB ikke til risikogrupper, se Lokalanestetika for lokal- og regionalanestesi). Potensielt alvorlige, men sjeldne: Hypersensitivitetsreaksjoner med alvorlige hudreaksjoner, akutt bronkial obstruksjon og anafylaktisk sjokk (se Anafylaktiske reaksjoner). Hepatocellulær skade eller intrahepatisk kolestase (spesielt betalaktamasestabile penicilliner), interstitiell nefritt, agranulocytose, levkopeni, trombocytopeni, eosinofili. Immunologisk hemolytisk anemi kan forekomme. Nevrotoksisitet med bl.a. kramper som antas å skyldes hemning av GABAerge reseptorer, spesielt ved høye konsentrasjoner gitt parenteralt. Akutt hemorragisk kolitt. Elektrolyttforstyrrelser (hypernatremi i høye doser, spesielt parenteralt, pga. høyt innhold av natrium). Økt blødningsrisiko, risikofaktorer er underernæring som gir lavt vitamin K-opptak, nyresvikt og alvorlig infeksjon.

Graviditet: Penicilliner betraktes generelt som trygge, med en viss reservasjon for nyere midler som piperacillin kombinert med betalaktamasehemmeren tazobaktam.

Amming: Anses som forenelig med amming. Se antibiotika.

Penicillinene er lite toksiske, men vær oppmerksom på penicillinallergi og kryssallergi mellom penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Kjent straksallergi mot penicilliner. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling, se Anafylaktiske reaksjoner.)

Pasienten må informeres om hva som kan anses som penicillinallergi og at pasienten i slike tilfeller ikke skal ha penicillin i fremtiden.

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Benzylpenicillin (penicillin G) var det første antibiotikum og er fortsatt et viktig og nyttig antibakterielt middel.

Midlene utviser tidsavhengig bakteriedrap. Tilfredsstillende effekt vil som hovedregel forutsette at konsentrasjonen på infeksjonsstedet overstiger MIC (T > MIC) minst halvparten av døgnets timer. Benzyl- og fenoksymetylpenicillin påvirker villtypen av mange grampositive kokker (streptokokker, pneumokokker, stafylokokker), gramnegative kokker (meningokokker og gonokokker), grampositive stavbakterier (Listeria, difteribakterier), visse gramnegative stavbakterier samt spiroketer (Borrelia, Treponema pallidum). Innenfor mange av disse mikrobegruppene er det imidlertid utviklet betydelige resistensproblemer pga. betalaktamaseproduksjon (stafylokokker, gonokokker) eller endringer i penicillinbindende proteiner (pneumokokker, gonokokker, viridansstreptokokker). Haemophilus influenzae har utilstrekkelig følsomhet for fenoksymetylpenicillin, og stammer med betalaktamaseproduksjon og/eller kromosomale endringer er resistente mot alle aktuelle penicilliner. Pseudomonas aeruginosa og Enterobacteriaceae er alltid resistente. Blant anaerobe bakterier er de grampositive (peptokokker, peptostreptokokker, clostridier) vanligvis følsomme, mens gramnegative (Bacteroides) vanligvis er resistente pga. betalaktamaseproduksjon.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Benzylpenicillin penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med høyest konsentrasjon i godt vaskularisert vev. Metaboliseres i liten grad i leveren (30 %). Utskilles via nyrene ved aktiv tubulær sekresjon. Halveringstid er 30–60 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Infeksjoner forårsaket av penicillinfølsomme mikrober, hovedsakelig pneumokokker, streptokokker, betalaktamasenegative stafylokokker, Borrelia og Treponema pallidum.

Benzylpenicillin brukes bare parenteralt, helst intravenøst. Stort terapeutisk vindu og ingen standarddosering. (0,6 g ≈ 1 mill. IE.)

Vanlig dosering er 1,2-3 g × 4-6. Ved intensiv terapi hos voksne kan gis inntil 6 g som korttidsinfusjon × 3-4.

På grunn av tidsavhengig bakteriedrap er det svært viktig å dosere hyppig, spesielt ved alvorlige infeksjoner.

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Alvorlige bivirkninger (unntatt anafylaksi) sees vanligvis ved langvarig bruk og høye doser. Man må regne med full kryssallergi innenfor hele penicillingruppen og 5-7 % kryssallergi mellom penicilliner og cefalosporiner. Kryssallergi er sjeldnere mellom penicilliner og karbapenemer, og uvanlig mellom penicilliner og aztreonam . Vanlige: Ved peroral bruk, gastrointestinale symptomer som løs avføring og kvalme. Milde allergiske reaksjoner som eksantem og makulopapulære utslett som kan ha følgesymptomer som kløe og feber. Påvirkning av normalfloraen kan gi overvekst av sopp. Ved parenteral bruk, flebitt eller tromboflebitt ved intravenøs infusjon. Risikoen kan reduseres ved å senke infusjonshastigheten og bruke mer fortynnet løsning. Smerter på injeksjonsstedet ved intramuskulær injeksjon, utblanding i lidokain reduserer ubehaget (NB ikke til risikogrupper, se Lokalanestetika for lokal- og regionalanestesi). Potensielt alvorlige, men sjeldne: Hypersensitivitetsreaksjoner med alvorlige hudreaksjoner, akutt bronkial obstruksjon og anafylaktisk sjokk (se Anafylaktiske reaksjoner). Hepatocellulær skade eller intrahepatisk kolestase (spesielt betalaktamasestabile penicilliner), interstitiell nefritt, agranulocytose, levkopeni, trombocytopeni, eosinofili. Immunologisk hemolytisk anemi kan forekomme. Nevrotoksisitet med bl.a. kramper som antas å skyldes hemning av GABAerge reseptorer, spesielt ved høye konsentrasjoner gitt parenteralt. Akutt hemorragisk kolitt. Elektrolyttforstyrrelser (hypernatremi i høye doser, spesielt parenteralt, pga. høyt innhold av natrium). Økt blødningsrisiko, risikofaktorer er underernæring som gir lavt vitamin K-opptak, nyresvikt og alvorlig infeksjon.

Kjent straksallergi mot penicilliner. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling, se Anafylaktiske reaksjoner.)

Graviditet: Penicilliner betraktes generelt som trygge, med en viss reservasjon for nyere midler som piperacillin kombinert med betalaktamasehemmeren tazobaktam.

Amming: Anses som forenelig med amming. Se antibiotika.

Penicillinene er lite toksiske, men vær oppmerksom på penicillinallergi og kryssallergi mellom penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Pasienten må informeres om hva som kan anses som penicillinallergi og at pasienten i slike tilfeller ikke skal ha penicillin i fremtiden.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Benzylpenicillin Panpharma Panpharma SA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Benzylpenicillin: 0.6 g	10 x 0.6 g	C	H-resept	189,10
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Benzylpenicillin: 1.2 g	10 x 1.2 g	C	H-resept	227,70
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Benzylpenicillin: 3 g	10 x 3 g	C	H-resept	637,20

Benzylpenicillin VM panpharma SA Sykehusapoteket Lørenskog
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Benzylpenicillin: 1.2 g	10 x 1.2 g	C		-
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Benzylpenicillin: 3 g	10 x 3 g	C		-

Benzylpenicillinnatrium Sandoz Sandoz - København
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Benzylpenicillin: 3 g	10 x 3 g	C	H-resept	637,20

Benzylpenicillinnatrium VM sandoz SA Sykehusapoteket Ahus, Lørenskog
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Benzylpenicillin: 3 g	10 x 3 g	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Benzatinpenicillin (benzatinsaltet av benzylpenicillin) absorberes meget langsomt fra injeksjonsstedet, og det kan derfor doseres med en ukes intervall.

Midlene utviser tidsavhengig bakteriedrap. Tilfredsstillende effekt vil som hovedregel forutsette at konsentrasjonen på infeksjonsstedet overstiger MIC (T > MIC) minst halvparten av døgnets timer. Benzyl- og fenoksymetylpenicillin påvirker villtypen av mange grampositive kokker (streptokokker, pneumokokker, stafylokokker), gramnegative kokker (meningokokker og gonokokker), grampositive stavbakterier (Listeria, difteribakterier), visse gramnegative stavbakterier samt spiroketer (Borrelia, Treponema pallidum). Innenfor mange av disse mikrobegruppene er det imidlertid utviklet betydelige resistensproblemer pga. betalaktamaseproduksjon (stafylokokker, gonokokker) eller endringer i penicillinbindende proteiner (pneumokokker, gonokokker, viridansstreptokokker). Haemophilus influenzae har utilstrekkelig følsomhet for fenoksymetylpenicillin, og stammer med betalaktamaseproduksjon og/eller kromosomale endringer er resistente mot alle aktuelle penicilliner. Pseudomonas aeruginosa og Enterobacteriaceae er alltid resistente. Blant anaerobe bakterier er de grampositive (peptokokker, peptostreptokokker, clostridier) vanligvis følsomme, mens gramnegative (Bacteroides) vanligvis er resistente pga. betalaktamaseproduksjon.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Se benzylpenicillin Benzylpenicillin.

Syfilis.

Se Syfilis. Ved syfilis brukes fremdeles benzatinpenicillin, men midlet har ikke markedsføringstillatelse i Norge. Dette gis bare intramuskulært (0,75 g ≈ 1 mill. E).

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Alvorlige bivirkninger (unntatt anafylaksi) sees vanligvis ved langvarig bruk og høye doser. Man må regne med full kryssallergi innenfor hele penicillingruppen og 5-7 % kryssallergi mellom penicilliner og cefalosporiner. Kryssallergi er sjeldnere mellom penicilliner og karbapenemer, og uvanlig mellom penicilliner og aztreonam . Vanlige: Ved peroral bruk, gastrointestinale symptomer som løs avføring og kvalme. Milde allergiske reaksjoner som eksantem og makulopapulære utslett som kan ha følgesymptomer som kløe og feber. Påvirkning av normalfloraen kan gi overvekst av sopp. Ved parenteral bruk, flebitt eller tromboflebitt ved intravenøs infusjon. Risikoen kan reduseres ved å senke infusjonshastigheten og bruke mer fortynnet løsning. Smerter på injeksjonsstedet ved intramuskulær injeksjon, utblanding i lidokain reduserer ubehaget (NB ikke til risikogrupper, se Lokalanestetika for lokal- og regionalanestesi). Potensielt alvorlige, men sjeldne: Hypersensitivitetsreaksjoner med alvorlige hudreaksjoner, akutt bronkial obstruksjon og anafylaktisk sjokk (se Anafylaktiske reaksjoner). Hepatocellulær skade eller intrahepatisk kolestase (spesielt betalaktamasestabile penicilliner), interstitiell nefritt, agranulocytose, levkopeni, trombocytopeni, eosinofili. Immunologisk hemolytisk anemi kan forekomme. Nevrotoksisitet med bl.a. kramper som antas å skyldes hemning av GABAerge reseptorer, spesielt ved høye konsentrasjoner gitt parenteralt. Akutt hemorragisk kolitt. Elektrolyttforstyrrelser (hypernatremi i høye doser, spesielt parenteralt, pga. høyt innhold av natrium). Økt blødningsrisiko, risikofaktorer er underernæring som gir lavt vitamin K-opptak, nyresvikt og alvorlig infeksjon.

Kjent straksallergi mot penicilliner. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling, se Anafylaktiske reaksjoner.)

Graviditet: Penicilliner betraktes generelt som trygge, med en viss reservasjon for nyere midler som piperacillin kombinert med betalaktamasehemmeren tazobaktam.

Amming: Anses som forenelig med amming. Se antibiotika.

Penicillinene er lite toksiske, men vær oppmerksom på penicillinallergi og kryssallergi mellom penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Pasienten må informeres om hva som kan anses som penicillinallergi og at pasienten i slike tilfeller ikke skal ha penicillin i fremtiden.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Benzetacil Laboratorio Reig Jòfre
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til injeksjonsvæske, suspensjon	Benzylpenicillin: 1200000 E	1 S	C		-

Bicillin L-A Pfizer
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjonsvæske, suspensjon	Benzylpenicillin: 1200000 E/2 ml	10 x 2 ml	C		-

Lentocilin S 1200 Atral
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til injeksjonsvæske, suspensjon	Benzylpenicillin: 1200000 IE	1 S	C		-

Tardocillin 1200 Ukjent (2)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjonsvæske, suspensjon	Benzylpenicillin: 1.2 mill E	4 ml	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Fenoksymetylpenicillin betegnes også penicillin V.

Midlene utviser tidsavhengig bakteriedrap. Tilfredsstillende effekt vil som hovedregel forutsette at konsentrasjonen på infeksjonsstedet overstiger MIC (T > MIC) minst halvparten av døgnets timer. Benzyl- og fenoksymetylpenicillin påvirker villtypen av mange grampositive kokker (streptokokker, pneumokokker, stafylokokker), gramnegative kokker (meningokokker og gonokokker), grampositive stavbakterier (Listeria, difteribakterier), visse gramnegative stavbakterier samt spiroketer (Borrelia, Treponema pallidum). Innenfor mange av disse mikrobegruppene er det imidlertid utviklet betydelige resistensproblemer pga. betalaktamaseproduksjon (stafylokokker, gonokokker) eller endringer i penicillinbindende proteiner (pneumokokker, gonokokker, viridansstreptokokker). Haemophilus influenzae har utilstrekkelig følsomhet for fenoksymetylpenicillin, og stammer med betalaktamaseproduksjon og/eller kromosomale endringer er resistente mot alle aktuelle penicilliner. Pseudomonas aeruginosa og Enterobacteriaceae er alltid resistente. Blant anaerobe bakterier er de grampositive (peptokokker, peptostreptokokker, clostridier) vanligvis følsomme, mens gramnegative (Bacteroides) vanligvis er resistente pga. betalaktamaseproduksjon.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Fenoksymetylpenicillin er syrestabilt og gis peroralt. Biotilgjengeligheten er ca. 50 %. Høy konsentrasjon i godt vaskularisert vev, f.eks. lunge, hud og slimhinner. Metaboliseres til en viss grad i leveren. Utskilles via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 30–60 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Infeksjoner forårsaket av penicillinfølsomme mikrober, hovedsakelig pneumokokker, streptokokker, betalaktamasenegative stafylokokker, Borrelia og Treponema pallidum.

Fenoksymetylpenicillin er egnet til peroral bruk ved moderat alvorlige infeksjoner forårsaket av penicillinfølsomme mikrober. Absorpsjonen kan bli nedsatt ved samtidig matinntak, men likevel bør midlet ofte tas sammen med litt mat og rikelig med drikke pga. kvalme og brekninger når det tas på tom mage. Dette er særlig aktuelt hos barn, ikke minst fordi miksturene smaker vondt.

Pga. tidsavhengig bakteriedrap og kort halveringstid er det viktigere å dosere hyppig enn å unngå måltider. En dobling av kveldsdosen vil kun gi ca. 30 minutter forlengelse av effektiv bakteriedrepende konsentrasjon (T > MIC).

Det er stor variasjon i anbefalt dosering. Døgndosen fordeles på 3-4 doser. (0,65 g ≈ 1 mill. IE.)

Voksne f.eks.:
- 660 mg-1 g × 4
Barn:
- 3 måneder - 5 år: 40 mg/kg kroppsvekt/døgn
- 5-12 år: 30 mg/kg kroppsvekt/døgn
Spedbarn:
- Fullbårne:
  - 1. leveuke: 20-25 mg/kg kroppsvekt/døgn
  - 2. leveuke: 30 mg/kg kroppsvekt/døgn
  - 3. leveuke - 3 måneder: 50 mg/kg kroppsvekt/døgn
- Premature:
  - 1. og 2. leveuke: 20-25 mg/kg kroppsvekt/døgn
  - 3. leveuke: 30 mg/kg kroppsvekt/døgn
  - 4. leveuke - 3 måneder: 50 mg/kg kroppsvekt/døgn

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Alvorlige bivirkninger (unntatt anafylaksi) sees vanligvis ved langvarig bruk og høye doser. Man må regne med full kryssallergi innenfor hele penicillingruppen og 5-7 % kryssallergi mellom penicilliner og cefalosporiner. Kryssallergi er sjeldnere mellom penicilliner og karbapenemer, og uvanlig mellom penicilliner og aztreonam . Vanlige: Ved peroral bruk, gastrointestinale symptomer som løs avføring og kvalme. Milde allergiske reaksjoner som eksantem og makulopapulære utslett som kan ha følgesymptomer som kløe og feber. Påvirkning av normalfloraen kan gi overvekst av sopp. Ved parenteral bruk, flebitt eller tromboflebitt ved intravenøs infusjon. Risikoen kan reduseres ved å senke infusjonshastigheten og bruke mer fortynnet løsning. Smerter på injeksjonsstedet ved intramuskulær injeksjon, utblanding i lidokain reduserer ubehaget (NB ikke til risikogrupper, se Lokalanestetika for lokal- og regionalanestesi). Potensielt alvorlige, men sjeldne: Hypersensitivitetsreaksjoner med alvorlige hudreaksjoner, akutt bronkial obstruksjon og anafylaktisk sjokk (se Anafylaktiske reaksjoner). Hepatocellulær skade eller intrahepatisk kolestase (spesielt betalaktamasestabile penicilliner), interstitiell nefritt, agranulocytose, levkopeni, trombocytopeni, eosinofili. Immunologisk hemolytisk anemi kan forekomme. Nevrotoksisitet med bl.a. kramper som antas å skyldes hemning av GABAerge reseptorer, spesielt ved høye konsentrasjoner gitt parenteralt. Akutt hemorragisk kolitt. Elektrolyttforstyrrelser (hypernatremi i høye doser, spesielt parenteralt, pga. høyt innhold av natrium). Økt blødningsrisiko, risikofaktorer er underernæring som gir lavt vitamin K-opptak, nyresvikt og alvorlig infeksjon.

Kjent straksallergi mot penicilliner. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling, se Anafylaktiske reaksjoner.)

Graviditet: Penicilliner betraktes generelt som trygge, med en viss reservasjon for nyere midler som piperacillin kombinert med betalaktamasehemmeren tazobaktam.

Amming: Anses som forenelig med amming. Se antibiotika.

Penicillinene er lite toksiske, men vær oppmerksom på penicillinallergi og kryssallergi mellom penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Pasienten må informeres om hva som kan anses som penicillinallergi og at pasienten i slike tilfeller ikke skal ha penicillin i fremtiden.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Actacillin Teva B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 654 mg	100 stk	C	Blå resept	290,40
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 654 mg	20 stk	C	Blå resept	133,50
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 654 mg	30 stk	C	Blå resept	156,60
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 980.4 mg	20 stk	C	Blå resept	131,90
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 980.4 mg	30 stk	C	Blå resept	159,20

Apocillin Actavis Group PTC ehf (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 1 g	28 stk	C	Blå resept	151,-
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 1 g	40 stk	C	Blå resept	181,60
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 1 g	60 stk	C	Blå resept	255,80
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 660 mg	100 stk	C	Blå resept	290,40
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 660 mg	20 stk	C	Blå resept	133,50
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 660 mg	30 stk	C	Blå resept	156,60
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 660 mg	40 stk	C	Blå resept	159,90

Fenoxymethylpenicilline centrafarm Centrafarm B.V.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Fenoksymetylpenicillin: 250 mg	30 stk	C		-

Ospen 1500 Sandoz GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 1500000 IE	12 stk	C		-

Pancillin Sandoz A/S
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 330 mg	30 stk	C		-
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 660 mg	100 stk	C	Blå resept	290,40
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 660 mg	20 stk	C	Blå resept	133,50
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 660 mg	20 stk	C		-
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 660 mg	30 stk	C	Blå resept	156,60
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 990 mg	20 stk	C	Blå resept	131,90
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 990 mg	20 stk	C		-
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 990 mg	30 stk	C	Blå resept	159,20

Pancillin Sandoz
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 330 mg	20 stk	C		-

Penon Alpha-Medical
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 1000 mg	30 stk	C		-

Phenoxymethylpenicillin EQL EQL Pharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, oppløsning	Fenoksymetylpenicillin: 50 mg/1 ml	1 x 125 ml	C	Blå resept	224,30
Granulat til mikstur, oppløsning	Fenoksymetylpenicillin: 50 mg/1 ml	1 x 200 ml	C	Blå resept	241,50

Weifapenin Viatris AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, oppløsning	Fenoksymetylpenicillin: 50 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	186,70
Pulver til mikstur, oppløsning	Fenoksymetylpenicillin: 50 mg/1 ml	200 ml	C	Blå resept	241,50
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 650 mg	30 stk	C	Blå resept	156,60
Tablett	Fenoksymetylpenicillin: 650 mg	40 stk	C	Blå resept	159,90

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Kloksacillin, dikloksacillin, flukloksacillin

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Betalaktamasestabile penicilliner brukes til behandling av betalaktamaseproduserende S. aureus (gule stafylokokker). Betalaktamaser fra ulike bakteriearter kan ha helt ulike angrepsprofiler. Dikloksacillin, kloksacillin og flukloksacillin er således stabile mot betalaktamaser (penicillinase) fra gule stafylokokker, mens de brytes ned av betalaktamaser fra de fleste andre mikrobearter. Stafylokokker kan imidlertid bli resistente også mot betalaktamasestabile penicilliner gjennom å erverve et nytt penicillinbindende protein, og de vil da være resistente mot alle betalaktamantibiotika. Gule stafylokokker som har denne egenskapen benevnes meticillinresistente S. aureus (MRSA. Meticillin var det første betalaktamaseresistente penicillinet).

Stafylokokker inkludert betalaktamaseproduserende stammer. Betalaktamasenegative stafylokokker er følsomme for benzylpenicillin, men siden den kliniske dokumentasjonen ofte er mangelfull vil man vanligvis anbefale betalaktamasestabile penicilliner også for slike stammer, spesielt ved alvorlige infeksjoner. Meticillinresistente stafylokokker er resistente. Betalaktamasestabile penicilliner er virksomme mot betahemolytiske streptokokker, men har dårligere effekt enn betalaktamasefølsomme penicilliner.

Disse antibiotikaene er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) de er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten for kloksacillin og dikloksacillin er 60-80 % og for flukloksacillin 50-70 % ved peroral tilførsel. Den kan nedsettes noe ved samtidig inntak av mat. Penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i lunge, leddvæske, sårsekret og beinvev. Metaboliseres i leveren til aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 30-60 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Infeksjoner forårsaket av betalaktamaseproduserende meticillinfølsomme stafylokokker.

Som for de andre penicillinene er den angitte doseringen bare veiledende. Vanlig dosering:

Kloksacillin/dikloksacillin

Voksne:
- Peroralt og parenteralt: 0,5-2 g × 4
- Ved alvorlige infeksjoner kan det være aktuelt med intermitterende eller kontinuerlig infusjon med dosering inntil 2 g x 6 (maksimal dose 12 g/24 timer).
Barn:
- Peroralt: (10-)20-40(-50) mg/kg kroppsvekt × 4-6
- Intramuskulært: 50 mg/kg per 24 timer fordelt på 4 like doser
- Intravenøst: 100 mg/kg per 24 timer fordelt på 4-6 doser
Minste dose (både peroralt og parenteralt) til premature og nyfødte.

Flukloksacillin

Voksne:
- Peroralt og parenteralt: 250-500 mg x 4, ved alvorlige infeksjoner inntil 12 g / dag.
Barn:
- Barn under 10 år får halv dose og barn under 2 år kvart dose.

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Som for betalaktamasefølsomme penicilliner( Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler. Interstitiell nefritt kan sees ved høydosebehandling med kloksacillin (12 g/døgn). Flukloksacillin er angitt å ha en høyere (men fortsatt lav) risiko for alvorlig leverskade med kolestatse enn dikloksacillin, men samtidig lavere risiko for alvorlige nyrebivirkninger.

Graviditet: Kan betraktes som trygge ved graviditet.

Amming: Kan brukes av ammende.

Kjent straksallergi mot penicillin.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cloxacillin Navamedic Navamedic ASA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Kloksacillin: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	466,10
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Kloksacillin: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	788,50

Cloxacillin Stragen Stragen Nordic A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Kloksacillin: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	466,10
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Kloksacillin: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	788,50

Cloxacillin VM navamedic SA Sykehusapoteket Ahus, Lørenskog
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Kloksacillin: 1 g	10 x 1 g	C		-
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Kloksacillin: 2 g	10 x 2 g	C		-

Dicloxacillin Alternova Alternova A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Dikloksacillin: 250 mg	30 stk	C	Blå resept	155,60
Kapsel, hard	Dikloksacillin: 500 mg	100 stk	C	Blå resept	713,-
Kapsel, hard	Dikloksacillin: 500 mg	30 stk	C	Blå resept	239,30

Dicloxacillin Bluefish Bluefish Pharmaceuticals AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Dikloksacillin: 250 mg	30 stk	C	Blå resept	155,60
Kapsel, hard	Dikloksacillin: 500 mg	100 stk	C	Blå resept	713,-
Kapsel, hard	Dikloksacillin: 500 mg	30 stk	C	Blå resept	239,30

Dicloxacillin Orion Orion Corporation - Espoo
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Dikloksacillin: 250 mg	30 stk	C	Blå resept	155,60
Kapsel, hard	Dikloksacillin: 500 mg	100 stk	C	Blå resept	713,-
Kapsel, hard	Dikloksacillin: 500 mg	30 stk	C	Blå resept	239,30

Flucloxacillin altamedics Altamedics
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Flukloksacillin: 500 mg	20 stk	C		-

Flucloxacilline mylan Mylan (2)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Flukloksacillin: 500 mg	20 stk	C		-

Heracillin Meda AS
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Flukloksacillin: 50 mg/1 ml	100 ml	C		-

Nerbutix Macure Pharma ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, oppløsning	Flukloksacillin: 50 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	1 056,30

Staphycid Laboratoires Pharmaceutiques Trenker
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til sirup	Flukloksacillin: 250 mg/5 ml	80 ml	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.

Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.

Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.

Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.

I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.

Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.

Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.

Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.

Aminopenicilliner brukes ofte ved behandling av luftveisinfeksjoner da de har høy aktivitet mot pneumokokker og Haemophilus influenzae uten ervervet resistens. Ampicillin anbefales i kombinasjon med aminoglykosid ved sepsis. Mecillinam/pivmecillinam anvendes ved ukompliserte urinveisinfeksjoner. Piperacillin/tazobaktam er et bredspektret alternativ ved alvorlige eller sykehuservervede infeksjoner i spesielt urinveier, abdomen og luftveier.

Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Amoksicillin er syrestabilt og gis peroralt. Biotilgjengeligheten er ca. 70 %. Penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i lunge, pleuravæske, sputum og lever. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Metaboliseres 10–15 % i leveren. Utskilles via nyrene, 50–70 % umetabolisert gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 1 time. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Peroralt:

Voksne: 250-500 mg × 3-4
Barn: 10-15 mg/kg kroppsvekt × 3

Ved alvorlige infeksjoner kan dosene dobles.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.

I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.

Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.

Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Amotaks Tarchominskie Zaklady Farmaceutyczne "Polfa" Spolka
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Amoksicillin: 100 mg/1 ml	100 ml	C		-

Amoxicilina ardine Laboratorio Reig Jofre, S.A
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Amoksicillin: 750 mg	20 stk	C		-

Amoxicillin aliud Aliud Pharma
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Amoksicillin: 500 mg	20 stk	C		-

Amoxicillin Sandoz Sandoz GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Dispergerbar tablett	Amoksicillin: 1000 mg	14 stk	C	Blå resept	160,30
Dispergerbar tablett	Amoksicillin: 750 mg	14 stk	C	Blå resept	156,30
Dispergerbar tablett	Amoksicillin: 750 mg	20 stk	C	Blå resept	207,70
Dispergerbar tablett	Amoksicillin: 750 mg	4 stk	C	Blå resept	106,40
Pulver til mikstur, suspensjon	Amoksicillin: 100 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	509,30
Pulver til mikstur, suspensjon	Amoksicillin: 100 mg/1 ml	60 ml	C	Blå resept	320,10

Amoxicillin Viatris Viatris Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Amoksicillin: 250 mg	20 stk	C	Blå resept	111,80
Kapsel, hard	Amoksicillin: 250 mg	30 stk	C	Blå resept	143,30
Kapsel, hard	Amoksicillin: 500 mg	100 stk	C	Blå resept	560,10
Kapsel, hard	Amoksicillin: 500 mg	20 stk	C	Blå resept	143,30
Kapsel, hard	Amoksicillin: 500 mg	30 stk	C	Blå resept	193,40
Tablett	Amoksicillin: 750 mg	20 stk	C	Blå resept	207,70

Amoxicilline eg EuroGenerics Holdings B.V.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Amoksicillin: 100 mg/1 ml	100 ml	C		-

Amoxicilline teva Teva B.V.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Dispergerbar tablett	Amoksicillin: 1000 mg	10 stk	C		-

Imaxi 2care4 Generics ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Amoksicillin: 100 mg/1 ml	125 ml	C	Blå resept	627,50
Pulver til mikstur, suspensjon	Amoksicillin: 100 mg/1 ml	60 ml	C	Blå resept	320,10

Velamox Neopharmed Gentili
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Dispergerbar tablett	Amoksicillin: 1 g	12 stk	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Amoksicillin-klavulanat er et kombinasjonspreparat der klavulansyre beskytter amoksicillin mot den hydrolyserende effekten av ulike betalaktamaser. I Norge markedsføres kombinasjonen i forholdet 4:1, men den leveres i andre blandingsforhold i utlandet. Det antimikrobielle spektrum er i utgangspunktet det samme som for amoksicillin, men mange mikrober med høy forekomst av betalaktamaser kan være følsomme for kombinasjonspreparatet selv om de er resistente mot amoksicillin alene. Klinisk relevante mikrober vil blant annet være Haemophilus influenzae, Staphylococcus aureus og Enterobacteriaceae. Innenfor sistnevnte gruppe finnes det imidlertid også mange betalaktamaser som ikke hemmes av klavulansyre (AmpC, metallobetalaktamaser, OXA-enzymer). Kombinasjonspreparatet bør ikke anvendes mot mikrober som er følsomme for amoksicillin alene. Dette gjelder for eksempel pneumokokker, enterokokker og betahemolytiske streptokokker. Viktige grampositive bakteriearter kan ha nedsatt følsomhet for penicilliner pga. andre resistensmekanismer enn betalaktamaser. I slike tilfeller har tilsetningen av klavulansyre ingen verdi og innebærer kun en økt risiko for bivirkninger.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Tid til maksimal plasmakonsentrasjon for de to komponentene er omtrent én time. Kombinasjonen har ca. 70 % biotilgjengelighet etter peroral dosering. Amoksicillin-klavulanat fordeler seg ikke til cerebrospinalvæsken. Halveringstiden er ca. 1,5 time for begge komponenter. Amoksicillin elimineres hovedsakelig gjennom nyrene, mens klavulanat metaboliseres før utskillelse i urin, avføring og utåndingsluft.

Behandling av akutt bakteriell sinusitt, akutt otitis media, nedre luftveisinfeksjoner ved akutte eksaserbasjoner av kronisk bronkitt, og samfunnservervet pneumoni. For alle disse indikasjonene vil amoksicillin-klavulanat kun være aktuelt når mer smalspektret penicillinbehandling ikke fører til målet. Videre kan amoksicillin-klavulanat forskrives ved cystitt, pyelonefritt, infeksjoner i hud og bløtvev, samt ved infeksjoner i bein og ledd. Også ved disse indikasjonene skal kombinasjonen kun brukes som et sekundærpreparat i henhold til norske retningslinjer. Både voksne og barn kan behandles med amoksicillin-klavulanat.

Amoksicillin-klavulanat kan doseres intravenøst eller peroralt, men foreløpig er kun tabletter og mikstur registrert for bruk i Norge.

Voksne og barn ≥ 40 kg: 500 mg amoksicillin/125 mg klavulanat x 3
Barn < 40 kg: 20 mg/5 mg/kg/dag til 60 mg/15 mg/kg/dag, fordelt på tre doser

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.

De vanligste bivirkningene er kvalme, diaré og oppkast. Noen pasienter opplever hodepine, svimmelhet, utslett, kløe og forhøyet ASAT/ALAT. Overvekst av sopp, resistente mikrober eller Clostridioides difficile kan forekomme. Ved straksallergisk reaksjon må behandlingen umiddelbart avbrytes. Ved nyresvikt må dosen justeres, og det anbefales forsiktighet ved bruk hos pasienter med nedsatt leverfunksjon. Gravide og ammende kvinner bør unngå bruk av amoksicillin-klavulanat med mindre behandlingsgevinsten klart oppveier mulig risiko.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.

I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.

Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.

Graviditet: Amoksicillin anses trygt å bruke under graviditet. Se penicilliner i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk). Det foreligger mindre erfaring med bruk av klavulanat under graviditet.

Amming: Anses som forenelig med amming. Se antibakterielle midler i listen Amming og legemidler (alfabetisk).

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.

Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Amoclav Hexal
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Amoksicillin: 400 mg/5 ml Klavulansyre: 57 mg/5 ml	70 ml	C		-

Amoxicillina Acido clavulanico teva Teva Italia S.r.l.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Amoksicillin: 1000 mg Klavulansyre: 200 mg	1 stk	C	H-resept	-

Amoxicilline/Clavulaanzuur pch Pharmachemie B.V.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 50 mg	10 stk	C	H-resept	-

Amoxicilline/Clavulaanzuur pch Pharmachemie
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Amoksicillin: 1000 mg Klavulansyre: 100 mg	1 stk	C	H-resept	-

Amoxicilline/Clavulaanzuur sandoz Sandoz
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 50 mg	10 stk	C	H-resept	-
Tablett	Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg	20 stk	C		-

AmoxiClav 1a pharma 1 A Pharma GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Amoksicillin: 875 mg Klavulansyre: 125 mg	20 stk	C		-

Augmentin GLAXOSMITHKLINE AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Amoksicillin: 400 mg/5 ml Klavulansyre: 57 mg/5 ml	70 ml	C	Blå resept	238,30
Tablett	Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg	21 stk	C	Blå resept	178,-

Augmentin GlaxoSmithkline
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg	16 stk	C		-
Tablett	Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg	21 stk	C		-

Augmentin Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Amoksicillin: 400 mg/5 ml Klavulansyre: 57 mg/5 ml	70 ml	C	Blå resept	238,30
Tablett	Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg	21 stk	C	Blå resept	178,-

Baxumil Macure Pharma ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Amoksicillin: 875 mg Klavulansyre: 125 mg	20 stk	C	Blå resept	272,80

Bioclavid Sandoz (2)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg	30 stk	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Ampicillin penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se "Egenskaper" under Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i godt vaskularisert vev og beinvev. Metaboliseres bare i liten grad. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles via nyrene, hovedsakelig umetabolisert gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 1–2 timer. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Parenteralt:

Voksne: 0,5-1(-2) g × 4-6
Barn: 12,5-25 mg/kg kroppsvekt × 4. Ved livstruende infeksjoner kan døgndoseringen til barn komme opp i 400 mg/kg intravenøst. Ikke over 150 mg/kg/døgn i første leveuke

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.

I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.

Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.

Som for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner, se nedenfor.

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.

Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Ampicillin SGS Pharma SGS Pharma Magyarország Kft.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	788,10
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	1 356,80

Ampicillin STADA STADA Nordic Aps
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	789,40
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	1 358,-
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 2 g	2 g	C	H-resept	168,40

Ampicillin stada Stada Nordic
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	-

Ampicillin stada Stada
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	-

Ampicillin VM sgs SA Sykehusapoteket Ahus, Lørenskog
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 1 g	10 x 1 g	C		-
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 2 g	10 x 2 g	C		-

Ampicillin VM stada SA Sykehusapoteket Ahus, Lørenskog
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 1 g	10 x 1 g	C		-
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 2 g	10 x 2 g	C		-

Ampicillin-ratiopharm Ratiopharm GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Ampicillin: 0.5 g	10 x 0.5 g	C	H-resept	-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 10.07.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.

Mecillinam penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se "Egenskaper" under Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i galle og urin. Metaboliseres i liten grad i leveren. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles via nyrene, 50–70 % umetabolisert gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 70 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Urinveisinfeksjoner forårsaket av mecillinamfølsomme bakterier. Mecillinam brukes i hovedsak ved ukompliserte nedre urinveisinfeksjoner (cystitt), men forskrives i en del tilfeller også ved mindre alvorlig øvre urinveisinfeksjon hos immunfriske pasienter med normale urinveier. Klinisk effekt er kun dokumentert for E. coli, Klebsiella og Proteus mirabilis.

Voksne: 400 mg × 3-4. Kan økes ved alvorlige infeksjoner
Barn: Erfaringene er sparsomt dokumentert. Vanlig døgndose ca. 20 mg/kg kroppsvekt fordelt på 3 doser

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.

I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.

Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.

Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Pivmecillinam er en syrestabil «prodrug» og gis peroralt. Økologisk gunstig pga. liten effekt på tarmflora. Absorberes ca. 95 %. Hydrolyseres raskt til aktivt mecillinam og fordeles som dette. Metaboliseres i liten grad i leveren (ca. 20 %). Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 70 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Pivmecillinam brukes i hovedsak ved ukompliserte nedre urinveisinfeksjoner (cystitt), men forskrives også som peroralt nedtrappingsregime etter intravenøs behandling av alvorlige urinveisinfeksjoner hos immunfriske pasienter med normale urinveier. Klinisk effekt er kun dokumentert for E. coli, Klebsiella og Proteus mirabilis.

1 g pivmecillinam ≈ ca. 0,74 g mecillinam.

Voksne: 200-400 mg × 3
Barn: Erfaringene er sparsomt dokumentert. Vanlig døgndose ca. 20 mg/kg kroppsvekt fordelt på tre doser, men midlet markedsføres ikke lenger i egnet peroral formulering.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.

I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.

Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.

Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Penomax Orion Corporation Orion Pharma, Espoo
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Pivmecillinam: 200 mg	100 stk	C	Blå resept	714,50
Tablett	Pivmecillinam: 200 mg	20 stk	C	Blå resept	171,90
Tablett	Pivmecillinam: 200 mg	30 stk	C	Blå resept	239,70
Tablett	Pivmecillinam: 200 mg	9 stk	C		130,-
Tablett	Pivmecillinam: 400 mg	10 stk	C		151,-
Tablett	Pivmecillinam: 400 mg	15 stk	C		208,40
Tablett	Pivmecillinam: 400 mg	20 stk	C		265,80

Selexid Karo Pharma AB (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Pivmecillinam: 200 mg	100 stk	C	Blå resept	714,50
Tablett	Pivmecillinam: 200 mg	20 stk	C	Blå resept	171,90
Tablett	Pivmecillinam: 200 mg	30 stk	C	Blå resept	239,70
Tablett	Pivmecillinam: 200 mg	9 stk	C		130,-
Tablett	Pivmecillinam: 400 mg	10 stk	C		151,-
Tablett	Pivmecillinam: 400 mg	15 stk	C		208,40
Tablett	Pivmecillinam: 400 mg	20 stk	C		265,80

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i godt vaskularisert vev som lunge, tarm, uterus, ovarier, prostata og beinvev. Metaboliseres bare i liten grad i leveren. Både piperacillin og tazobaktam utskilles via nyrene, 70-80 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 1-2 timer for piperacillin og ca. 1 time for tazobaktam. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Piperacillin-tazobaktam er indisert for behandling av moderate til alvorlige bakterielle infeksjoner der betalaktamaseproduserende bakterier er mistenkt eller påvist. For voksne har kombinasjonen indikasjon ved nosokomiale pneumonier, kompliserte urinveisinfeksjoner (inklusive pyelonefritt), intraabdominale infeksjoner og hud- og bløtdelsinfeksjoner. Både for voksne og barn (2-12 år) er det indikasjon ved bakterielle infeksjoner ved nøytropeni.

4 g × 3. Kan økes til 4 g × 4 om man mistenker infeksjon med Pseudomonas.

Man bør vurdere forlenget infusjonstid ved alvorlig infeksjon/septisk sjokk. Ved nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance < 20 ml/minutt) forlenges doseintervallet til 12 timer.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.

I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.

Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Kan gi hypokalemi (serum-kalium bør følges).

Felles for Bredspektrede penicilliner:

Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.

Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Pip/Taz VM fresenius SA Sykehusapoteket Lørenskog
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Piperacillin: 4 g Tazobaktam: 0.5 g	10 stk	C		-

Piperacillin/Tazobactam Fresenius Kabi Fresenius Kabi Norge AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Piperacillin: 2 g Tazobaktam: 0.25 g	10 stk	C	H-resept	819,50
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Piperacillin: 4 g Tazobaktam: 0.5 g	10 stk	C	H-resept	1 344,40

Piperacillin/Tazobactam Stragen Stragen Nordic A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Piperacillin: 2 g Tazobaktam: 0.25 g	10 stk	C	H-resept	819,50
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Piperacillin: 4 g Tazobaktam: 0.5 g	10 stk	C	H-resept	1 344,40

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Cefalosporinene inndeles i såkalte generasjoner. Generelt har 1. generasjons cefalosporiner best aktivitet mot grampositiver, mens 3. og 4. generasjons cefalosporiner har mer uttalt effekt mot gramnegativer. 2. generasjons cefalosporiner står i en mellomstilling. Ceftarolin og ceftobiprol (5. generasjon) står i en særstilling da de er aktive mot meticillinresistente S. aureus (MRSA) i motsetning til alle andre cefalosporiner. Tabellen nedenfor viser cefalosporiner som er registrert i Norge fordelt på de ulike generasjonene.

generasjon: cefaleksin, cefalotin, cefazolin
generasjon: cefuroksim
generasjon: cefotaksim, ceftazidim, ceftriakson, cefiksim
generasjon: cefepim, cefiderokol
generasjon: ceftarolin, ceftobiprol, ceftolozan

Cefalosporiner er indisert ved bløtdelsinfeksjoner, urinveisinfeksjoner, luftveisinfeksjoner, gonoré, septiske tilstander og meningitt forårsaket av cefalosporinfølsomme mikrober. De anvendes også som profylakse ved kirurgiske inngrep. Cefalosporiner skal ikke brukes hvis penicilliner kan gjøre nytten.

Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance < 50 ml/minutt), til premature og til nyfødte (under 2 uker). Hos pasienter med nyresykdom, eldre og ved høydosebehandling bør nyrefunksjonen følges. I Norge finnes cefaleksin og cefiksim som perorale preparater, de øvrige gis parenteralt.

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Legemidler

Revidert:: 18.03.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Cefaleksin og cefalotin er cefalosporinene som har mest uttalt effekt mot stafylokokker inkludert betalaktamaseproduserende stammer, men de har ingen effekt mot MRSA. Betahemolytiske streptokokker og viridansstreptokokker er vanligvis følsomme. Både cefalotin og cefaleksin har virkning mot en del gramnegative aerobe stavbakterier, inkludert mange stammer av enterobakterier. Ingen av midlene har effekt mot Pseudomonas aeruginosa eller enterokokker.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Cefaleksin er syrestabilt og kan gis peroralt. Biotilgjengeligheten er opp til 100 %. Penetrasjon til vev og kroppsvæsker som for øvrige cefalosporiner (se under cefalotin). Metaboliseres bare i liten grad i leveren. Utskilles umetabolisert via nyrene ved aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 1 time. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Alternativ ved infeksjoner i urin- og luftveier, hud og bløtvev forårsaket av cefaleksinfølsomme bakterier.

Voksne: Normaldosering er 1-2 g daglig, som fordeles på 2-4 doser, avhengig av infeksjonstype og alvorlighetsgrad. Dosering 2 ganger daglig kan benyttes ved mindre alvorlige infeksjoner, som nedre urinveisinfeksjoner, hudinfeksjoner, tonsillitter og faryngitter. Ved alvorlige infeksjoner kan dosen økes til 1 g x 4.

Barn: 25–50 mg/kg/døgn.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Keflex Eurocept International B.V
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Cefaleksin: 50 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	299,40
Tablett	Cefaleksin: 500 mg	14 stk	C	Blå resept	237,40
Tablett	Cefaleksin: 500 mg	20 stk	C	Blå resept	323,60

Keflex Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Cefaleksin: 50 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	299,40
Tablett	Cefaleksin: 500 mg	14 stk	C	Blå resept	237,40
Tablett	Cefaleksin: 500 mg	21 stk	C	Blå resept	337,90

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Se: Cefaleksin.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

God distribusjon til vev og kroppsvæsker, men penetrerer meningene dårlig. Høyere konsentrasjoner ved betente meninger. Høye konsentrasjoner oppnås bl.a. i nyrevev, urin, peritoneal-, perikardial- og synovialvæske. Krysser placenta. Metaboliseres 20–30 % i leveren. Utskilles via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 30–60 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Infeksjoner i urin- og luftveier, hud, bløtvev, knokler og ledd. Profylakse ved enkelte kirurgiske inngrep.

Intermitterende intravenøse infusjoner bør foretrekkes ved alvorlige infeksjoner. Intramuskulær injeksjon gir lokalirritasjon.

Vanlig dosering
1. Voksne: 0,5-1 g × 4-6 ved stafylokokk- og streptokokkinfeksjoner hos penicillinallergikere
2. Barn: Vanligvis 10-15 mg/kg kroppsvekt × 4-6
Alvorlige infeksjoner
1. Voksne: 2 g × 4-6
2. Barn: Vanligvis 10-15 mg/kg kroppsvekt × 4-6
Kirurgisk profylakse
1. 2 g intravenøst

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cefalotin Navamedic Navamedic ASA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefalotin: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	632,90

Cefalotin VM navamedic SA Sykehusapoteket Ahus, Lørenskog
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Cefalotin: 2 g	10 x 2 g	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Cefazolin har, i likhet med andre førstegenerasjons cefalosporiner, best effekt mot grampositive bakterier som stafyolokker og streptokokker. Ved bruk som kirurgisk profylakse har midlet også en viss effekt mot vanlige gramnegative bakterier.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Etter parenteral administrasjon fordeles cefazolin til de fleste vev, men penetrerer dårlig gjennom intakt blod/hjernebarriere. Cefazolin metaboliseres ikke og har en halveringstid i plasma på ca. 1,5 time. Utskillelse via nyrene ved glomerulær filtrasjon.

Behandling av infeksjoner i hud- og bløtdeler, bein og ledd. Den viktigste indikasjonen i Norge er som perioperativ profylakse. For kirurgiske operasjoner med økt risiko for infeksjoner med anaerobe patogener, f.eks. kolorektal kirurgi, anbefales en kombinasjon med et egnet middel som har aktivitet mot anaerobe bakterier.

Cefazolin administreres ved intramuskulær injeksjon, langsom intravenøs injeksjon eller intravenøs infusjon.

Behandling av infeksjoner: 1–2 g cefazolin per dag fordelt på 2–3 doser. Ved moderat følsomme mikrober kan dosen økes til 3–4 g cefazolin per dag fordelt på 3–4 doser. Ved alvorlige infeksjoner kan man gi opptil 6 g per dag. Dosen bør reduseres ved nedsatt nyrefunksjon. Hos barn gis 25–50 mg/kg kroppsvekt fordelt på 2–4 doser per dag.

Perioperativ profylakse ved kontaminert eller potensielt kontaminert kirurgi: 1 g cefazolin 30–60 minutter før operasjonen. Ved kirurgiske inngrep ut over 2 timers varighet gis ytterligere 0,5–1 g cefazolin i løpet av inngrepet. Det er viktig at den preoperative dosen gis rett før (0,5–1 time) operasjonen begynner, slik at tilstrekkelige nivåer er tilstede i plasma og vev ved tidspunktet for det første kirurgiske innsnittet.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cefazolin MIP MIP Pharma GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefazolin: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	705,20

Cefazolin Panpharma PANPHARMA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefazolin: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	705,20

Cefazolin VM panpharma SA Sykehusapoteket Ahus, Lørenskog
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Cefazolin: 2 g	10 x 2 g	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Er mer stabilt mot nedbrytning av betalaktamaser enn cefalotin og cefaleksin, særlig hos Enterobacteriaceae. Cefuroksim har god effekt mot meticillinfølsomme stafylokokker, streptokokker (inkludert pneumokokker) og Haemophilus influenzae. Ikke egnet til behandling av Pseudomonas, Acinetobacter, enterokokker, Listeria eller gramnegative anaerobe.

Cefuroksim til systemisk bruk er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Penetrasjon til vev og kroppsvæsker som for øvrige cefalosporiner (se under cefalotin). Konsentrasjoner i cerebrospinalvæsken er ca. 10 % av plasmakonsentrasjonen. Terapeutiske konsentrasjoner kan oppnås i beinvev, bronkier, mellomøre og sinus. Metaboliseres i liten grad i leveren. Utskilles via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er noe lengre enn for cefalotin og cefaleksin (1–2 timer) hvilket gir høyere T > MIC og dermed bedre bakteriedrap. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Cefuroksim er indisert for behandling av moderate til alvorlige infeksjoner i urin- og luftveier forårsaket av cefuroksimfølsomme bakterier, inkludert akutt eksaserbasjon av kronisk bronkitt, bakteriell pneumoni og øvre urinveisinfeksjoner. Intraokulært som profylakse etter øyekirurgi (Aprokam). Bruken av cefuroxim er redusert etter introduksjon av mer potente cefalosporiner og betalaktam/betalaktamase inhibitor kombinasjoner.

Vanligvis 1,5 g × 3 intravenøst. Ved øvre urinveisinfeksjon kan dosen reduseres til 0,75 g × 3 etter første døgn. Etter kataraktoperasjon: 0,1 ml (1 mg cefuroksim) intrakameralt.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Aprokam Laboratoires Théa S.A.S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 50 mg	10 x 50 mg	C		635,50

Cefuroxim 1a pharma 1 A Pharma GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Cefuroksim: 500 mg	14 stk	C		-

Cefuroxim B. Braun B. Braun Melsungen AG
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 1.5 g	24 x 1.5 g	C	H-resept	6 003,30
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 750 mg	24 x 750 mg	C	H-resept	5 391,30

Cefuroxim Fresenius Kabi Fresenius Kabi Norge AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 1.5 g	10 x 1.5 g	C	H-resept	750,90
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 750 mg	10 x 750 mg	C	H-resept	505,30

Cefuroxim MIP MIP Pharma GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 1.5 g	10 x 1.5 g	C	H-resept	750,90
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 750 mg	10 x 750 mg	C	H-resept	505,30

Cefuroxim Navamedic Navamedic ASA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 1500 mg	10 x 1.5 g	C	H-resept	750,90
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 250 mg	10 x 250 mg	C	H-resept	456,10
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 750 mg	10 x 750 mg	C	H-resept	505,30

Cefuroxim Sykehusapoteket Oslo, Rikshospitalet
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, oppløsning	Cefuroksim: 50 mg/1 ml	10 ml	C		-

Cefuroxim-ratiopharm Ratiopharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Cefuroksim: 500 mg	24 stk	C		-

Zinacef 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 1.5 g	5 x 1.5 g	C	H-resept	393,60

Zinacef Sandoz A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 1.5 g	5 x 1.5 g	C	H-resept	393,60
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 250 mg	5 x 250 mg	C	H-resept	246,20
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefuroksim: 750 mg	5 x 750 mg	C	H-resept	270,70

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

God effekt mot Enterobacteriaceae, meticillinfølsomme stafylokokker, streptokokker (inkludert pneumokokker), meningokokker og Haemophilus influenzae. Anses ikke effektivt mot Pseudomonas, Acinetobacter, Listeria, enterokokker, meticillinresistente stafylokokker eller gramnegative anaerobe.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Penetrasjon til vev og kroppsvæsker som for øvrige cefalosporiner (se under cefalotin), men god penetrasjon til cerebrospinalvæsken. Også høye konsentrasjoner i bronkier, hud og beinvev. Metaboliseres i leveren. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles via nyrene, 40-60 % umetabolisert, gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 1-2 timer. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Alvorlige infeksjoner, inkludert sepsis av ukjent årsak der standardregime med aminoglykosid er kontraindisert pga. nyresvikt. Meningitt.

Voksne:
- Standard dosering ved pneumoni og kompliserte urinveisinfeksjoner er 1 g x 3.
- Ved alvorlige systemiske infeksjoner og infeksjoner med S. aureus 2 g x 3.
- Ved meningitt gis 3 g × 4.
Barn: 10-30 mg/kg kroppsvekt × 3

Ved livstruende infeksjoner kan døgndosen fordobles både til voksne og barn. Som for øvrige betalaktamer er bakteriedrapet tidsavhengig og halveringstiden forholdsvis kort, og man må derfor øke antall doser fremfor å øke hver enkelt dose. Dersom både cefotaksim og aminoglykosid skal administreres, må de ikke blandes i samme sprøyte eller infusjonspose.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cefotaxim MIP MIP Pharma GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefotaksim: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	359,60
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefotaksim: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	477,40

Cefotaxim Navamedic Navamedic ASA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefotaksim: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	444,30
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefotaksim: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	852,30
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Cefotaksim: 0.5 g	10 x 0.5 g	C	H-resept	240,30

Cefotaxim VM navamedic SA Sykehusapoteket Ahus, Lørenskog
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Cefotaksim: 1 g	10 x 1 g	C		-
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Cefotaksim: 2 g	10 x 2 g	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

God effekt mot gramnegative intestinale stavbakterier inkludert Pseudomonas. En stamme som er resistent mot cefotaksim, kan være følsom for ceftazidim og omvendt. Egner seg ikke ved behandling av infeksjoner forårsaket av stafylokokker, enterokokker, Listeria eller gramnegative anaerober.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved intramuskulær tilførsel. Penetrasjon til vev og kroppsvæsker som for øvrige cefalosporiner (se under cefalotin). Metaboliseres ikke. Utskilles via nyrene ved glomerulær filtrasjon. Halveringstiden er 1,5-2 timer.

Alvorlige infeksjoner, spesielt forårsaket av enterobakterier eller Pseudomonas aeruginosa.

Ceftazidim har indikasjon ved følgende infeksjoner hos både voksne og barn (helt fra fødsel): Nosokomial pneumoni, bronkopulmonale infeksjoner ved cystisk fibrose, bakteriell meningitt, kronisk suppurativ otitis media, ondartet otitis externa, kompliserte infeksjoner i urinveier, hud og bløtdeler, intraabominale infeksjoner, bein- og leddinfeksjoner, samt peritonitt i forbindelse med dialyse hos pasienter på CAPD.

Ceftazidim kan brukes til behandling av pasienter med febril nøytropeni som antas å skyldes en bakteriell infeksjon. Ceftazidim har også indikasjon som perioperativ profylakse mot urinveisinfeksjoner hos pasienter ved transuretral reseksjon av prostata (TURP).

Voksne: 2 g × 3 ved alvorlig pneumoni hos pasienter med nøytropeni og ved pneumoni forårsaket av P. aeruginosa
Barn: 10-30 mg/kg kroppsvekt × 3

Ved livstruende infeksjoner kan døgndosen om nødvendig økes til 150 mg/kg kroppsvekt for både barn og voksne.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Ceftazidim Fresenius Kabi Fresenius Kabi Norge AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ceftazidim: 2000 mg	10 x 2000 mg	C	H-resept	1 183,80
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Ceftazidim: 1000 mg	10 x 1000 mg	C	H-resept	539,90

Ceftazidim MIP MIP Pharma GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ceftazidim: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	539,90
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ceftazidim: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	1 183,80

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Ceftazidim-avibaktam er et kombinasjonspreparat av tredjegenerasjons cefalosporinet ceftazidim og non-betalaktam betalaktamasehemmeren avibaktam. Ceftazidim har bredspektret effekt mot mange klinisk relevante gramnegative bakterier inkludert Enterobacteriaceae, Proteus og Pseudomonas, men begrenset virkning mot grampositive bakterier og anaerober. Avibaktam er en betalaktamasehemmer som beskytter ceftazidim mot å bli hydrolysert av betalaktamaser klasse A og C, inkludert AmpC, ESBL og varianter med karbapenemaseaktivitet (f.eks. KPC). Ceftazidim-avibaktam har variabel effekt mot klasse D-betalaktamaser (OXA-enzymer) og ingen effekt mot klasse B-metallobetalaktamaser (f.eks. NDM). En del stammer kan være resistente mot ceftazidim-avibaktam på grunn av mutasjoner i penicillinbindende proteiner (PBP), nedsatt permeabilitet eller aktiv effluks. Ceftazidim-avibaktam er utviklet for behandling av infeksjoner med spesielle multiresistente gramnegative bakterievarianter etter detaljert kartlegging av resistensmekanismene.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Ceftazidim-avibaktam gis intravenøst og fordeler seg til de fleste vev, men har dårlig penetrasjon gjennom intakt blod/hjernebarriere. Både ceftazidim og avibaktam skilles ut umetabolisert via nyrene med en halveringstid på ca. 2 timer.

Behandling av kompliserte infeksjoner i buk og urinveier, samt ved sykehuservervet pneumoni inkludert ventilator-assosiert pneumoni (VAP). Har også indikasjon ved infeksjoner forårsaket av aerobe gramnegative organismer hos pasienter med begrensede behandlingsmuligheter.

Ceftazidim-avibaktam administreres intravenøst. Hos voksne med normal nyrefunksjon gis 2 g/0,5 g x 3 som infusjon over 2 timer. For dosering til barn, se SPC.

Behandlingstiden kan variere, men vil ofte være 10–14 dager, avhengig av infeksjonens alvorlighetsgrad.

Det anbefales ingen rutinemessig dosejustering hos eldre eller ved leversvikt. Hos pasienter med redusert nyrefunksjon (kreatinin clearance < 50 ml/min) skal dosen reduseres og/eller doseintervallet økes.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Manglende klinisk erfaring tilsier at alternativt cefalosporin bør brukes hos ammende. Se Cefalosporiner i listen Amming og legemidler (alfabetisk).

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Zavicefta Pfizer Ireland Pharmaceuticals Unlimited Company
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Ceftazidim: 2000 mg Avibaktam: 500 mg	10 stk	C	H-resept	13 422,-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Har omtrent samme antibakterielle spektrum som cefotaksim med god effekt på blant annet gramnegative intestinale stavbakterier, streptokokker, pneumokokker, gonokokker og Borrelia.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er 100 % ved intramuskulær tilførsel. Penetrasjon til vev og kroppsvæsker som andre cefalosporiner (se under cefalotin), men god penetrasjon til cerebrospinalvæsken. 50 % utskilles umetabolisert via nyrene ved glomerulær filtrasjon. Utskilles også metabolisert via gallen i feces. Halveringstiden er 6-8 timer. Trenger ikke dosejusteres ved nyresvikt.

Som for cefotaksim og i tillegg brukt ved nevroborreliose. Midlet passerer blod-hjerne-barrieren og er et alternativ ved bakteriell meningitt (annenlinjesmiddel). Det har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker. Ceftriakson er anbefalt førstevalg ved behandling av gonoré.

Ceftriakson administreres intravenøst ved behandling av meningitt, nevroborreliose, urinveis- og luftveisinfeksjoner. Ceftriakson har relativt lang halveringstid og kan doseres en gang i døgnet.

Voksne:
1. Meningitt: 4 g i døgnet
2. Nevroborreliose: 2 g i døgnet
3. Urinveis- og luftveisinfeksjon: 1-2 g i døgnet
Barn:
1. 15 dager-12 år: 20-80 mg/kg kroppsvekt en gang daglig; ved meningitt inntil 100 mg/kg per døgn
2. Premature og nyfødte (inntil 14 dager): Bør om mulig unngås pga. fare for bilirubinencefalopati. Dosen må ikke overskride 50 mg/kg kroppsvekt per døgn

Ved behandling av gonoré: 500 mg intramuskulært/intravenøst som engangsdose.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Se cefalosporiner generelt Cefalosporiner. Ceftriakson kan utfelles i galleveiene og gi pseudolithiasis. Kan gi falsk positiv test på enkelte laboratorieprøver som Coombs' test, test for galaktosemi og glukose i urinen.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Se pakningsvedlegg eller spør på nærmeste sykehusapotek.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Pasienter med diabetes som behandles med ceftriakson, skal stoppe å bruke blodsukkerapparatene Accu-Chek Compact teststrimler og Accu-Chek Mobile tester pga. fare for interaksjon. Pasienten skal bruke et alternativt bGM-system så lenge ceftriaksonbehandlingen varer.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Ceftriaxon Fresenius Kabi 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Ceftriakson: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	2 471,50
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ceftriakson: 1 g	10 x 1 g	C	Blå resept	1 298,50

Ceftriaxon Fresenius Kabi Fresenius Kabi Norge AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Ceftriakson: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	2 471,50
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ceftriakson: 1 g	10 x 1 g	C	Blå resept	1 298,50

Ceftriaxon Kalceks AS Kalceks
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ceftriakson: 1 g	10 x 1 g	C	Blå resept	1 298,50
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ceftriakson: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	2 471,50

Ceftriaxon MIP MIP Pharma GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Ceftriakson: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	2 471,50
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ceftriakson: 1 g	10 x 1 g	C	Blå resept	1 298,50

Ceftriaxon Navamedic Navamedic ASA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Ceftriakson: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	2 471,50
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Ceftriakson: 1 g	10 x 1 g	C	Blå resept	1 298,50

Revidert:: 21.10.2025
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Cefiksim er et tredjegenerasjons cefalosporin med noe bedre effekt mot gram-negative bakterier enn første- og andregenerasjons cefalosporiner.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Hos voksne og barn > 6 måneder er cefiksim indisert ved akutt bakteriell bihulebetennelse, akutt mellomørebetennelse, faryngotonsillitt, akutt bakteriell forverring av kronisk bronkitt, samfunnservervet lungebetennelse, ukomplisert urinveisinfeksjon og akutt nyrebekkenbetennelse. Cefiksim skal bare forskrives når førstehåndspreparater ikke kan brukes på grunn av bivirkninger eller mikrobiell resistens.

Hodepine, gastrointestinale bivirkninger, utslett, forhøyede leverenzymer. Se også generelt under Cefalosporiner.

Voksne og barn > 12 år: 400 mg x 1 daglig eller 200 mg x 2 daglig (hver 12. time)

Barn <12 år: 8 mg/kg kroppsvekt/dag (maks 400 mg/dag) som enkeltdose eller to doser.

Behandlingsvarighet vil avhenge av alvorlighetsgrad, men oftest 7-14 dager. Ukomplisert urinveisinfeksjon hos kvinner: 3 dager.

Dosen reduseres ved nedsatt nyrefunksjon <20 ml/min.

Biotilgjengelighet etter oral dosering 40-50 %, påvirkes ikke av måltider. C_max etter 3-4 timer. Halveringstiden er ca. 2-4 timer og 50 % utskilles uendret i urin.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Overfølsomhet overfor virkestoffene eller hjelpestoffene. Overfølsomhet overfor ethvert cefalosporin. Alvorlig overfølsomhet overfor andre betalaktamantibiotika. Se preparatomtale (SPC) for detaljer.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Ved kombinasjonsbehandling med aminoglykosider, polymyksin B, kolistin og høydosert slyngediuretika skal nyrefunksjonen overvåkes pga risiko for ytterligere nedsatt nyrefunksjon.

Nifedipin kan øke biotiligjengeligheten til cefiksim med opptil 70 %.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Graviditet: Mangelfulle data på bruk av cefiksim hos gravide. Cefiksim bør derfor unngås hos gravide hvis ikke nytteverdien oppveier risikoen.

Amming: Ukjent om cefiksim utskilles i morsmelk.

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Bui T, Patel P, Preuss CV. Cephalosporines. StatPearls Publishing[Internet]. 2025

SPC Cefixime

UpToDate. Cefixime: Drug information. [Hentet 11.09.2025]

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cefixim al Aliud Pharma
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Cefiksim: 400 mg	10 stk	C		-

Cefixime FrostPharma FrostPharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Cefiksim: 20 mg/1 ml	60 ml	C		820,60

Cefixime Medochemie Medochemie Ltd
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Cefiksim: 400 mg	10 stk	C		1 874,80

Infecto-Opticef Infectopharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Cefiksim: 100 mg/5 ml	50 ml	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 10.07.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Cefepim er et fjerdegenerasjons cefalosporin med bredspektret aktivitet mot en rekke grampositive og gramnegative bakteriearter inkludert Pseudomonas aeruginosa. Sammenlignet med tredjegenerasjons cefalosporiner er cefepim resistent mot hydrolyse av klasse C-betalaktamaser (AmpC) og er derfor et velegnet alternativ der denne mekanismen kan være klinisk viktig pga. kromosomale mutasjoner (f.eks. Enterobacter cloacae) eller plasmidmediert resistens (f.eks. E. coli og Klebsiella spp.). Cefepim kan ikke brukes mot ESBL-produserende Enterobacteriaceae (klasse A-betalaktamaser), meticillinresistente stafylokokker, enterokokker eller anaerober (Bacteroides og Clostridium).

Etter intravenøs administrasjon fordeles cefepim godt til de fleste kroppsvæsker og vev. Halveringstiden er ca. 2 timer. Cefepim elimineres umetabolisert via glomerulær filtrasjon i nyrene.

Hos voksne og barn > 12 år er cefepim indisert ved alvorlige tilfeller av pneumoni, kompliserte urinveisinfeksjoner, kompliserte intra-abdominale infeksjoner og peritonitt hos pasienter som får CAPD. Hos voksne er det i tillegg indikasjon ved akutte galleveisinfeksjoner. Hos barn 2 mnd-12 år er det indikasjon for cefepim ved pneumoni, kompliserte urinveisinfeksjoner og bakteriell meningitt. I Norge er cefepim kun aktuelt dersom mer smalspektret terapi ikke fører til målet. Både hos voksne og barn kan cefepim brukes som empirisk behandling ved febril nøytropeni som mistenkes å skyldes en bakteriell infeksjon, men hos pasienter med høy risiko for alvorlige infeksjoner (f.eks. pasienter med nylig beinmargtransplantasjon, hypotensjon, underliggende hematologisk malignitet, eller alvorlig eller langvarig nøytropeni) kan cefepim monoterapi være uegnet.

Hos voksne og barn > 40 kg gis cefepim i.v. 2 g x 2 ved alvorlige eller 2 g x 3 ved meget alvorlige infeksjoner. Maksimaldosen på 2 g x 3 skal ikke overskrides.

Hos barn > 2 mnd med kroppsvekt ≤ 40 kg gis 50 mg/kg x 2 ved alvorlige og 50 mg/kg x 3 ved meget alvorlige infeksjoner. Hos yngre spedbarn reduseres enkeltdosene til 30 mg/kg. Behandlingslengden vil avhenge av infeksjonens alvorlighetsgrad, men vil ofte være 10-14 dager. Uendret dosering hos nyrefriske eldre og pasienter med leversvikt. Dosen reduseres ved nedsatt nyrefunksjon.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cefepim MIP MIP Pharma GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefepim: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	1 503,90
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Cefepim: 2 g	10 x 2 g	C	H-resept	2 885,70

Revidert:: 02.07.2024
Sist endret:: 10.07.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Cefalosporiner og Cefepim

Cefepim-enmetazobaktam tilhører gruppen av moderne kombinasjonspreparater der et betalaktam-antibiotikum beskyttes mot hydrolyse av en betalaktamasehemmer. Slike preparater vil generelt ha samme anvendelsesområde som det opprinnelige betalaktamet, men kan også brukes mot ulike resistente bakterievarianter. Man må ofte gjøre detaljerte mikrobiologiske analyser av den enkelte bakteriestamme for å velge korrekt kombinasjonspreparat.

Cefepim tilhører cefalosporinene og binder seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemmer celleveggsyntesen (se Cefalosporiner og Cefepim).

Enmetazobaktam er en hemmer av bakterielle betalaktamaser og hindrer nedbrytning av cefepim. Enmetazobaktam hemmer tradisjonelle ESBL klasse A, men har ikke aktivitet mot betalaktamaser i klasse B, C eller D. Karbapenemaser i KPC-gruppen tilhører klasse A, men blir ikke hemmet av enmetazobaktam.

Cefepim: Se farmakokinetikk under Cefepim.

Enmetazobaktam: Gjennomgår minimal levermetabolisme og utskilles primært uendert via nyrene. Halveringstid for enmetazobaktam er 2.6 timer

Behandling av kompliserte urinveisinfeksjoner (inkludert pyelonefritt), sykehuservervet pneumoni, inkludert ventilatorassosiert pneumoni (VAP) samt bakteriemi som oppstår i forbindelse med eller mistenkes å være assosiert med de førstnevnte infeksjonene.

Kompliserte urinveisinfeksjoner, inkludert pyelonefritt
Sykehuservervet pneumoni, inkludert ventilatorassosiert pneumoni (VAP)
Påvist eller mistenkt bakteriemi i forbindelse med ovenstående infeksjoner

Komplisert UVI/pyelonefritt: 2g/0,5 g cefepim/enmetazobaktam hver 8.time gitt som intravenøs infusjon over 2 timer. For pasienter med eGFR> 150 ml/min anbefales det å forlenge infusjonen til 4 timer.
Sykehuservervet pneumoni (inkl. VAP): 2 g/0,5 g cefepim/enmetazobaktam hver 8. time gitt som intravenøs infusjon over 4 timer.

Behandlingsvarighet 7-10 dager. Administrasjon skal ikke være kortere enn 7 dager eller lenger enn 14 dager.

Ved bakteriemi kan det være nødvendig med behandling opptil 14 dager.

Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering anbefales. Se SPC for detaljer.

De vanligste bivirkningene er økt alaninaminotransferase (ALAT) og aspartataminotransferase (ASAT), diaré og flebitt på infusjonsstedet. Clostridioides difficile-kolitt er en alvorlig bivirkning.

Symptomer på overdosering inkluderer encefalopati, myoklonus og anfall. Tilfeller av overdosering har forekommet ved store doser gitt til pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Hemodialyse vil bidra til fjerning av cefepim og enmetazobaktam fra kroppen, mens periotonealdialyse er ikke effektivt.

Overfølsomhet overfor virkestoffene eller hjelpestoffene. Overfølsomhet overfor ethvert cefalosporin. Alvorlig overfølsomhet overfor andre betalaktam antimikrobielle midler. Se SPC for detaljer.

Overfølsomhetsreaksjoner: Før behandlingsstart skal det fastslås om pasienten tidligere har hatt overfølsomhetsreaksjoner overfor betalaktam- antibiotika.

Administreres med forsiktighet til pasienter med tidligere astma eller allergisk diatese.

Behandling avbrytes umiddelbart ved allergisk reaksjon.

Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering og administrasjon, samt SPC for detaljer.

Clostridioides difficile-assosiert diaré bør vurderes hos pasienter som får diaré under behandling. Seponering og bruk av støttende tiltak i tillegg til behandling for C.difficile bør vurderes.

Bruk av cefepim-enmetazobactam kan føre til overvekst av ikke-følsomme organismer.

Interferens med serologisk testing: Se SPC for flere detaljer.

Interaksjonsstudier er ikke utført for enmetazobaktam. For kombinasjonen med cefepim se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Graviditet: Det foreligger ingen data fra bruk av cefepim-enmetazobaktam hos gravide kvinner. Dyrestudier indikerer reproduksjonstoksisitet uten tegn til teratogenitet. Enmetazobaktam skal kun brukes av gravide ved klar indikasjon og kun dersom fordelen for moren oppveier risiko for barnet.

Amming: Utskillelse i morsmelk er sannsynlig. Man må vurdere risiko for barnet og fordel for mor før beslutning om eventuell avslutning av amming eller seponering av cefepim-enmetazobaktam.

Det foreligger ingen studier hos mennesker. I dyrestudier (hann- og hunnrotter) er det ikke vist nedsatt fertilitet ved behandling med cefepim-enmetazobaktam.

Se Tetrasykliner og glycylsykliner

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Exblifep Advanz Pharma Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Cefepim: 2 g Enmetazobactam: 0.5 g	10 stk	C		14 698,-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Cefiderokol er et cefalosporin som er koblet til en siderofor. Det kan derfor binde fritt ekstracellulært jern og bli tatt opp i målmikroben av bakterienes system for jerntransport. Cefiderokol har god aktivitet mot de fleste gramnegative bakterier inkludert Pseudonomas, Acinetobacter, Stenotrophomonas og multiresistente Enterobacterales, men ikke aerobe grampositiver eller anaerober. Det er etablert kliniske brytningspunkter for Enterobacterales og P. aeruginosa. Cefiderokol er ikke påvirket av de fleste betalaktamaser inkludert metallo-enzymer, og in vitro aktivitet er mindre følsom for porintap og effluks sammenlignet med andre betalaktamantibiotika. Resistens kan rettes mot cefalosporindelen (mutert eller ervervet PBP, betalaktamase-produksjon) eller siderofordelen (endret regulering av jernopptak, mutasjon i transportproteiner, økt uttrykk av bakterielle sideroforer).

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Cefiderokol har 40-60 % proteinbinding. Elimineres via nyrene med en halveringstid på 2-3 timer.

Cefiderokol er aktuelt ved alvorlige infeksjoner med multiresistente gramnegative bakterier der andre antibiotika ikke kan forventes å ha effekt, spesielt mikrober med resistens mot karbapenemer og eventuelt kolistin. Kliniske indikasjoner omfatter sepsis, kompliserte urinveisinfeksjoner og nosokomiale pneumonier inkludert ventilatorassosierte infeksjoner. Cefiderocol er et spesialpreparat for bruk i utvalgte tilfeller etter grundig vurdering av alternativer.

Doseres 2 g x 3 i.v., fortrinnsvis som infusjon over 3 timer. Behandlingsvarighet avhenger av indikasjon.
Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Ev. dialyse ved alvorlig forgiftning.

De vanligste bivirkningene er hoste, diaré, kvalme og oppkast. Utslett og reaksjon på innstikksstedet. Overvekst av sopp og multiresistente bakterier. Forhøyede leverfunksjonsprøver. Alvorlige bivirkninger inkluderer hypersensitivitetsreaksjoner, C. difficile-assosiert diaré og kramper. Det er begrenset klinisk erfaring med bruk av cefiderokol, og man må derfor være oppmerksom på uventede og/eller alvorlige bivirkninger.Se også bivirkninger under Cefalosporiner.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Det foreligger ingen data om behandlingseffekt eller sikkerhet hos barn < 18 år, gravide eller ammende. Induksjon av CYP3A4 og CYP2C kan påvirke metabolismen av andre legemidler inkludert hormonelle kontraseptiver.Se også Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Fetcroja Shionogi B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Cefiderokol: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	19 632,90

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Ceftarolin betegnes som et bredspekter 5. generasjons cefalosporin, og som for andre betalaktamantibiotika er tid over MIC (% T > MIC) den avgjørende parameter for bakteriedrepende effekt. Ceftarolin har aktivitet mot en rekke grampositive og gramnegative patogener inkludert S. aureus, S. pneumoniae, betahemolytiske streptokokker, S. anginosus-gruppen, H. influenzae og de fleste Enterobacteriaceae. Ceftarolin og ceftobiprol skiller seg fra andre cefalosporiner ved at de er aktive mot meticillinresistente S. aureus (MRSA). De har i tillegg effekt mot pneumokokker med nedsatt følsomhet for penicillin (PNSP) inkludert stammer med nedsatt følsomhet for andre cefalosporiner. Laboratoriedata tilsier at midlet vil ha effekt mot en del anaerobe bakteriearter (peptostreptokokker, fusobakterier), men dette er ikke vist i kliniske studier. Ceftarolin er ikke virksomt mot Enterobacteriaceae som produserer ESBL-A betalaktamaser eller kromosomal AmpC, samt anaerober med kromosomale cefalosporinaser (Bacteroides og Prevotella).

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Ceftarolin administreres som prodrug (ceftarolinfosamil) og konverteres til aktiv substans i plasma. Ceftarolin elimineres ved filtrasjon i nyrene med halveringstid ca 2,5 timer.

Ceftarolin har indikasjon ved pneumoni ervervet utenfor sykehus og kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner. Pga. lav forekomst av MRSA og PNSP i Norge vil det kun være aktuelt ved infeksjoner der slike resistente mikrober er påvist. Den kliniske dokumentasjonen er foreløpig mangelfull for en rekke pasientgrupper inkludert immunsupprimerte, pasienter med alvorlig sepsis eller septisk sjokk, pasienter med alvorlig underliggende lungesykdom eller respiratorkrevende pneumoni forårsaket av MRSA, samt pasienter med nekrotiserende fasciitt, perirektal abscess, omfattende brannskader eller diabetiske fotsår. Forsiktighet bør derfor utvises ved behandling av slike pasienter.

600 mg x 2 i.v. infundert over 60 min. Anbefalt behandlingstid 5-14 dager ved kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og 5-7 dager ved pneumoni ervervet utenfor sykehus.

Dosen skal reduseres ved nyresvikt (kreatininclearance ≤ 50 ml/min), men ikke ved nedsatt leverfunksjon. Det er ikke nødvendig med dosereduksjon hos eldre med normal nyrefunksjon. Det finnes ingen data mht. sikkerhet og effekt ved bruk av ceftarolin hos barn < 18 år.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.

De vanligste bivirkningene (≥ 3 %) er diaré, hodepine, kvalme og pruritus av mild eller moderat grad. Forstyrrelser i normalfloraen kan føre til antibiotikaassosiert diaré med overvekst av Clostridioides difficile og superinfeksjon med resistente mikrober (f.eks. gjærsopp). Alvorlige og i verste fall fatale overfølsomhetsreaksjoner kan forekomme. Ceftarolin er derfor kontraindisert hos pasienter med tidligere overfølsomhetsreaksjon mot cefalosporiner eller akutt/alvorlig overfølsomhetsreaksjon mot andre betalaktamantibiotika.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 10.07.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

I likhet med andre cefalosporiner bindes ceftobiprol til penicillinbindende proteiner i bakterienes cellevegg slik at peptidoglykansyntesen hemmes. Ceftobiprol og ceftarolin skiller seg fra andre cefalosporiner ved å ha aktivitet mot meticillinresistente stafylokokker (inkludert MRSA), penicillinresistente pneumokokker og ampicillinresistente enterokokker. Ceftobiprol hydrolyseres av bredspektrede betalaktamaser (ESBL) hos gramnegative bakterier.

Ceftobiprol administreres intravenøst som prodrug (ceftobiprol medocarilnatirum) og omdannes raskt til aktiv substans i plasma. Halveringstiden er ca. 3 timer. Ceftobiprol metaboliseres i liten grad og skilles ut via nyrene ved glomerulær filtrasjon. Ceftobiprol har distribusjonsvolum som tilsvarer det ekstracellulære væskevolumet.

Sykehuservervet pneumoni, men ikke inkludert ventilatorassosiert pneumoni (VAP)
Samfunnservervet pneumoni

Ceftobiprol er kun aktuelt ved mistanke om, eller påvisning av, multiresistente bakterier som ikke kan behandles med vanlige førstehåndspreparater.

Voksne: 500 mg x 3 som i.v. infusjon over 2 timer
Barn: Det foreligger ingen data om sikkerhet og effekt hos barn < 18 år. Ceftobiprol bør derfor ikke brukes hos barn.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Zevtera Basilea Pharmaceutica Deutschland GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Ceftobiprol: 500 mg	10 x 20 ml	C	H-resept	6 710,40

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Ceftolozan tilhører cefalosporingruppen og virker baktericid gjennom binding til penicillinbindende proteiner (PBP). Hemning av bakterienes celleveggsyntese fører til celledød.

Tazobaktam hemmer flere klasse A-betalaktamaser inkludert bredspektrede ESBL-enzymer (CTX-M-, SHV- og TEM). Tazobaktam vil på denne måten beskytte ceftolozan mot bakterier som har slike enzymer. Tazobaktam har imidlertid ikke effekt mot AmpC-enzymer, serinbaserte karbapenemaser (f.eks. KPC), metallo-betalaktamaser (f.eks. NDM) eller klasse D-betalaktamaser (OXA). EUCAST har definert brytningspunkter for ceftolozan-tazobaktam mot Enterobacteriaceae og Pseudomonas. Det er i tillegg vist klinisk effekt mot viridansstreptokokker. Undersøkelser in vitro tilsier at ceftolozan-tazobaktam ikke har effekt mot stafyolokokker og enterokokker.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Ceftolozan og tazobaktam har overveiende ekstracellulær distribusjon. Ceftolozan utskilles uendret i urin mens tazobaktam hydrolyseres til inaktiv metabolitt. Halveringstiden for ceftolozan og tazobaktam hos friske voksne med normal nyrefunksjon er henholdsvis 3 og 1 time.

Ceftolozan-tazobaktam er et spesialpreparat for bredspektret behandling av infeksjoner med gramnegative bakterier som produserer klasse A ESBL-enzymer. Legemidlet inngår ikke i nasjonale norske retningslinjer for antibiotikabruk i sykehus og er fortrinnsvis aktuelt ved spesialistbehandling av utvalgte pasienter.

Indikasjoner hos voksne:

Kompliserte intraabdominale infeksjoner i kombinasjon med egnet anaerobmiddel
Akutt pyelonefritt
Kompliserte urinveisinfeksjoner
Sykehuservervet pneumoni, inkludert ventilatorassosiert pneumoni

Standard dosering ved normal eller lett redusert nyrefunksjon: 1 g ceftolozan /0,5 g tazobaktam x 3 i.v. Varighet 7 dager ved komplisert urinveisinfeksjon og inntil 14 dager ved komplisert intraabdominal infeksjon.
Ved sykehuservervet pneumoni, inkludert ventilatorassosiert pneumoni: 2 g ceftolozan / 1 g tazobaktam x 3 i 8–14 dager.

Ved moderat eller alvorlig redusert nyrefunksjon vises det til eget skjema for dosereduksjon. Se godkjent preparatomtale / SPC

Det finnes ingen data om sikkerhet og effekt hos barn < 18 år.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 3 g ceftolozan og 1,5 g tazobaktam ga i kliniske studier ingen eller lett forgiftning.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.

De vanligste bivirkningene er kvalme, hodepine, forstoppelse, diaré, utslett og feber av lett eller moderat alvorlighetsgrad. Hypotensjon, trombocytose, hypokalemi og forhøyede levertransaminaser er også forholdsvis vanlige. Sjeldne bivirkninger inkluderer anemi, hjerteflimmer, flebitt og C. difficile-kolitt.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Det er ingen data på bruk av ceftolozan/tazobaktam hos gravide kvinner. Det er ukjent om ceftolozan og tazobaktam blir skilt ut i morsmelk. Legemidlet skal kun brukes under graviditet eller amming hvis forventet nytte oppveier mulig risiko.

Se cefalosporiner Cefalosporiner.

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Ingen dosejustering hos pasienter med nedsatt leverfunksjon, ved lett nedsatt nyrefunksjon eller hos eldre. Dosen reduseres hos pasienter med moderat eller alvorlig nyresvikt.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Overfølsomhet overfor cefalosporiner eller andre betalaktamantibiotika.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Zerbaxa Merck Sharp & Dohme B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Ceftolozan: 1 g Tazobaktam: 0.5 g	10 stk	C	H-resept	11 137,60

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Aztreonam er et monobaktam, og det har kun betalaktamringen til felles med penicillinene og cefalosporinene. Antibakteriell virkningsmekanisme er som for øvrige betalaktamantibiotika, og midlet har følgelig baktericid effekt. Villtypestammer av Pseudomonas er kun følsomme for aztreonam ved økt eksponering. Ved inhalasjonsterapi (CF) oppnår man effektive konsentrasjoner. Aztreonam har fått ny aktualitet på grunn av økende forekomst av bredspektrede betalaktamaser som hydrolyserer penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer.

Effekt mot mange gramnegative aerobe bakterier innen gruppen Enterobacteriaceae, men også mange Pseudomonas aeruginosa-stammer. Ingen effekt mot grampositive eller anaerober.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

God distribusjon til vev og kroppsvæsker. Penetrerer betente meninger. Ca. 10 % metaboliseres i leveren til inaktiv hovedmetabolitt. Rundt 75 % utskilles umetabolisert via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 1,5-3 timer. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Infeksjoner forårsaket av gramnegative mikrober følsomme for aztreonam i øvre urinveier og nedre luftveier. Inhalasjonspreparat: Kroniske lungeinfeksjoner forårsaket av Pseudomonas aeruginosa hos pasienter over 6 år med cystisk fibrose.

Aztreonam administreres intravenøst eller intramuskulært, 1-2 g × 2-3. Maksimal døgndose: 8 g. Dosereduksjon ved sterkt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance < 30 ml/minutt/1.73m²).

Til inhalasjon: 75 mg x 3 i 28 dager, etterfulgt av 28 dager opphold.

Hovedsakelig de samme som for penicilliner og cefalosporiner; se Betalaktamasefølsomme penicilliner og Cefalosporiner. Sammenliknet med penicilliner og cefalosporiner sees økt risiko for reversibel stigning i leverenzymer, vanligvis ca. 3 ganger økning. Kraftigere økning og annen levertoksisitet kan forekomme. Kryssallergi mellom aztreonam og betalaktamantibiotika er meget sjelden, men kan ikke utelukkes.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: GI-symptomer. Ev. hudutslett, leverpåvirkning, blodforandringer og nevrologisk påvirkning.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert.
Symptomatisk behandling.

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring hos gravide.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Kryssallergi mellom aztreonam, penicilliner og cefalosporiner er sjelden, men aztreonam skal gis med forsiktighet til pasienter med kjent alvorlig penicillin- eller cefalosporinallergi. Hvis aztreonam gis til en penicillinallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose, og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon kan være livstruende. (Behandling: se Anafylaktiske reaksjoner.)

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Azactam Laboratoires Delbert
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Aztreonam: 2 g	2 g	C	H-resept	345,70

Cayston Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning	Aztreonam: 75 mg/1 dose	1 S	C		28 552,20

Revidert:: 31.01.2025
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Vedrørende egenskaper, antibakterielt spektrum, overdosering, bivirkninger, forsiktighetsregler og kontraindikasjoner for aztreonam, se Aztreonam

Aztreonam-avibaktam tilhører gruppen av moderne kombinasjonspreparater der et betalaktam-antibiotikum beskyttes mot hydrolyse av en betalaktamasehemmer. Slike preparater vil generelt ha samme anvendelsesområde som det opprinnelige betalaktamet, men kan også brukes mot ulike resistente bakterievarianter. Man må ofte gjøre detaljerte mikrobiologiske analyser av den enkelte bakteriestamme for å velge korrekt kombinasjonspreparat.

Se egenskaper under Aztreonam.

Avibaktam er en ikke-beta-laktam, beta-laktamasehemmer som inaktiverer enzymet ved å danne kovalent binding med det aktive setet og derfor hindre hydrolyse av betalaktamringen. Avibaktam hemmer beta-laktamaser i klasse A (ESBL, KPC) og klasse C (AmpC) og noen enzymer i klasse D (OXA-48) iht. Ambler-klassifisering. Avibaktam hemmer ikke klasse B-enzymer, men aztreonam er generelt stabilt overfor hydrolyse av klasse B-enzymer.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Aztreonam: Se Aztreonam.

Avibaktam: God penetrasjon av avibaktam til vev (like høy konsentrasjon som fritt legemiddel i plasma) og viser en konsentrasjon på ca 30 % av plasmakonsentrasajon i lungeepitelvæske. Ikke sett metabolisme av avibaktam i humane levercellekulturer. Halveringstid for avibaktam er 2-3 timer. Skilles ut med aktiv tubulær sekresjon og glomerulær filtrasjon.

Kombinasjonen aztreonam-avibaktam er indisert hos voksne med komplisert intraabdominal infeksjon (cIAI), sykehuservervet pneumoni (HAP), inkludert ventilator-assosiert pneumoni (VAP), eller komplisert urinveisinfeksjon (cUVI), inkludert pyelonefritt. Aztreonam-avibaktam er også indisert hos voksne til behandling av infeksjoner forårsaket av aerobe gramnegative organismer der behandlingsmuligetene er begrensede.

Ved CrCL> 50 ml/min: Aztreonam-avibaktam administreres intravenøst med én metningsdose etterfulgt av vedlikeholdsdoser ved neste doseringsintervall. Metningsdose: 2g/0,67 g. Vedlikeholdsdose: 1,5 g/ 0,5 g med doseringsintervall hver 6. time (3 timer infusjonstid). Varighet for behandling: cIAI: 5-10 dager, HAP, inkl. VAP: 7-14 dager, cUVI, inkl. pyelonefritt: 5-10 dager. For infeksjoner forårsaket av aeorbe gramnegative organismer hos pasienter med begrensede behandlingsalternativ, avhenger varigheten av infeksjonssted og kan vare i opptil 14 dager.

Ved CrCL< 50 ml/min: se SPC for detaljer.

Se Aztreonam.

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring hos gravide. Skal kun brukes dersom nytten for mor er større enn risiko for barnet.

Amming: Overgang av aztreonam til morsmelk er minimal. Det er ukjent om avibaktam blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Det må tas en vurdering om ammingen skal opphøre eller om pasienten skal avstå fra behandling med aztreonam-avibaktam.

Se Nye metoder for aztreonam avibaktam.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Emblaveo Pfizer Europe MA EEIG
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Avibaktam: 1.5 g Aztreonam: 0.5 g	10 stk	C	H-resept	29 735,60

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 30.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Imipenem, meropenem og ertapenem er karbapenemer og ligner kjemisk på penicillin. Imipenem og meropenem er ganske like mht. antibakterielt spektrum, bivirkninger og indikasjonsområder. Ertapenem har lengre halveringstid og kan derfor doseres én gang daglig, men har et noe smalere antibakterielt spektrum. Alle de tre substansene gis parenteralt.

Karbapenemer har det bredeste antibakterielle spektrum av alle betalaktamer. Imipenem og meropenem er baktericide for de fleste grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe bakteriearter, med unntak av enkelte stammer av Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier. Meticillinresistente gule (MRSA) og hvite stafylokokker er ikke følsomme for karbapenemer, og med unntak av imipenem anses karbapenemer ikke egnet for behandling av enterokokkinfeksjoner. Det er varierende grad av in vitro kryssresistens innen karbapenemgruppen, og det anbefales stor forsiktighet ved behandling av alvorlige infeksjoner dersom det er påvist resistens mot en eller flere substanser i gruppen. Ertapenem har smalere antibakterielt spektrum enn imipenem og meropenem, med begrenset effekt mot Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier som forekommer ved nosokomiale infeksjoner. Karbapenemer er stabile overfor de fleste betalaktamaser inkludert bredspektrede betalaktamaser (ESBL-A) og AmpC-enzymer, men de hydrolyseres av karbapenemaser som har økende forekomst i mange land (NDM, KPC, OXA etc.). Karbapenemer er de betalaktamene som har størst økoskygge gjennom påvirkning av pasientens normalflora.

Den viktigste forskjellen mellom imipenem og de øvrige karbapenemene er at imipenem raskt brytes ned av enzymet dehydropeptidase-I og derfor må gis sammen med enzymhemmeren cilastatin. Cilastatin har ikke antibakteriell effekt. Ertapenem og meropenem er relativt motstandsdyktige mot enzymatisk nedbrytning og kan derfor gis uten tillegg av cilastatin. Halveringstiden i plasma er 1 time for imipenem og meropenem. Ertapenem har proteinbindingsgrad > 90 % og halveringstid i plasma på ca. 4 timer, hvilket gjør det mulig å administrere midlet én gang daglig. Karbapenemer utskilles ved både glomerulær filtrasjon og tubulær sekresjon, og ved nyresvikt bør dosen reduseres. Det anbefales stor døgndosereduksjon ved peritonealdialyse (1/4 eller mindre av vanlig dose). Både imipenem og meropenem elimineres ved hemodialyse. Ertapenem brukes ved urinveisinfeksjoner med multiresistente E. coli og Klebsiella. Det foreligger imidlertid utilstrekkelige sikkerhetsdata om ertapenem hos pasienter med alvorlig nyresvikt og hos pasienter som trenger hemodialyse, og midlet bør derfor ikke benyttes i slike situasjoner.

Alvorlige infeksjoner forårsaket av bakterier som er følsomme for karbapenemer og resistente mot andre antibakterielle midler. Meropenem har indikasjon ved akutt meningitt, nosokomial pneumoni og pneumoni ervervet utenfor sykehus, bronkopulmonale infeksjoner ved cystisk fibrose, kompliserte urogenitale infeksjoner, intraabdominale infeksjoner, samt infeksjoner i hud- og bløtdeler. Meropenem kan også benyttes til behandling av febril nøytropeni som mistenkes å ha opphav i en bakterieinfeksjon. Imipenem har indikasjon ved kompliserte infeksjoner i nedre luftveier samt kompliserte intraabdominale og urogenitale infeksjoner. Ertapenem har indikasjon ved intraabdominale infeksjoner, pneumoni, akutte gynekologiske infeksjoner og hud- og bløtdelsinfeksjoner hos diabetikere. Effekten av ertapenembehandling av infiserte diabetiske fotsår med samtidig osteomyelitt er ikke vurdert. Ertapenem brukes ved urinveisinfeksjoner med multiresistente E. coli og Klebsiella. Det foreligger imidlertid utilstrekkelige sikkerhetsdata om ertapenem hos pasienter med alvorlig nyresvikt og hos pasienter som trenger hemodialyse, og midlet bør derfor ikke benyttes i slike situasjoner. Karbapenemer bør ikke brukes der mer smalspektrede antibiotikaregimer kan benyttes.

Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatinclearance < 50 ml/minutt). Midlene må ikke blandes med andre infusjonsvæsker enn de som er oppgitt i pakningsvedleggene. De kan ikke gis i samme kanyle som andre antibakterielle midler.

Stort sett de samme som for penicilliner og cefalosporiner, se Betalaktamasefølsomme penicilliner og Cefalosporiner. Potensielt alvorlige: Ved bruk av imipenem er det større risiko for kramper, særlig hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom og/eller nedsatt nyrefunksjon, enn ved bruk av meropenem og ertapenem.

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig økt risiko ved nedsatt nyrefuksjon.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré. Leverpåvirkning. Ev. hudutslett, blodforandringer, tremor, kramper, bronkospasme, hypotensjon, bradykardi og CNS-påvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet.

Amming: Små mengder meropenem utskilles i morsmelk. Overgang til morsmelk er minimal for ertapenem. Opplysninger om overgang til morsmelk for imipenem mangler, men er trolig minimal. Se Antibakterielle midler i Amming og legemidler.

Karbapenemer bør ikke gis til pasienter med kjent straksallergi for penicilliner og cefalosporiner.

Karbapenemer (spesielt imipenem) må brukes med stor forsiktighet hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom. Bruk til dialysepasienter bare under nøye kontroll. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Meropenem og ertapenem er godkjent for bruk til barn > 3 måneder, men anbefales ikke til barn med nedsatt nyrefunksjon pga. utilstrekkelig klinisk dokumentasjon. Imipenem er ikke godkjent for bruk til barn < 12 år.

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Karbapenemer:

Imipenem, meropenem og ertapenem er karbapenemer og ligner kjemisk på penicillin. Imipenem og meropenem er ganske like mht. antibakterielt spektrum, bivirkninger og indikasjonsområder. Ertapenem har lengre halveringstid og kan derfor doseres én gang daglig, men har et noe smalere antibakterielt spektrum. Alle de tre substansene gis parenteralt.

Felles for Karbapenemer:

Karbapenemer har det bredeste antibakterielle spektrum av alle betalaktamer. Imipenem og meropenem er baktericide for de fleste grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe bakteriearter, med unntak av enkelte stammer av Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier. Meticillinresistente gule (MRSA) og hvite stafylokokker er ikke følsomme for karbapenemer, og med unntak av imipenem anses karbapenemer ikke egnet for behandling av enterokokkinfeksjoner. Det er varierende grad av in vitro kryssresistens innen karbapenemgruppen, og det anbefales stor forsiktighet ved behandling av alvorlige infeksjoner dersom det er påvist resistens mot en eller flere substanser i gruppen. Ertapenem har smalere antibakterielt spektrum enn imipenem og meropenem, med begrenset effekt mot Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier som forekommer ved nosokomiale infeksjoner. Karbapenemer er stabile overfor de fleste betalaktamaser inkludert bredspektrede betalaktamaser (ESBL-A) og AmpC-enzymer, men de hydrolyseres av karbapenemaser som har økende forekomst i mange land (NDM, KPC, OXA etc.). Karbapenemer er de betalaktamene som har størst økoskygge gjennom påvirkning av pasientens normalflora.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Metaboliseres noe i nyrene via dehydropeptidase til inaktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 4 timer. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Felles for Karbapenemer:

Alvorlige infeksjoner forårsaket av bakterier som er følsomme for karbapenemer og resistente mot andre antibakterielle midler. Meropenem har indikasjon ved akutt meningitt, nosokomial pneumoni og pneumoni ervervet utenfor sykehus, bronkopulmonale infeksjoner ved cystisk fibrose, kompliserte urogenitale infeksjoner, intraabdominale infeksjoner, samt infeksjoner i hud- og bløtdeler. Meropenem kan også benyttes til behandling av febril nøytropeni som mistenkes å ha opphav i en bakterieinfeksjon. Imipenem har indikasjon ved kompliserte infeksjoner i nedre luftveier samt kompliserte intraabdominale og urogenitale infeksjoner. Ertapenem har indikasjon ved intraabdominale infeksjoner, pneumoni, akutte gynekologiske infeksjoner og hud- og bløtdelsinfeksjoner hos diabetikere. Effekten av ertapenembehandling av infiserte diabetiske fotsår med samtidig osteomyelitt er ikke vurdert. Ertapenem brukes ved urinveisinfeksjoner med multiresistente E. coli og Klebsiella. Det foreligger imidlertid utilstrekkelige sikkerhetsdata om ertapenem hos pasienter med alvorlig nyresvikt og hos pasienter som trenger hemodialyse, og midlet bør derfor ikke benyttes i slike situasjoner. Karbapenemer bør ikke brukes der mer smalspektrede antibiotikaregimer kan benyttes.

1 g intravenøst én gang daglig.

Felles for Karbapenemer:

Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatinclearance < 50 ml/minutt). Midlene må ikke blandes med andre infusjonsvæsker enn de som er oppgitt i pakningsvedleggene. De kan ikke gis i samme kanyle som andre antibakterielle midler.

Se Karbapenemer nedenfor.

Felles for Karbapenemer:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig økt risiko ved nedsatt nyrefuksjon.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré. Leverpåvirkning. Ev. hudutslett, blodforandringer, tremor, kramper, bronkospasme, hypotensjon, bradykardi og CNS-påvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Karbapenemer:

Stort sett de samme som for penicilliner og cefalosporiner, se Betalaktamasefølsomme penicilliner og Cefalosporiner. Potensielt alvorlige: Ved bruk av imipenem er det større risiko for kramper, særlig hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom og/eller nedsatt nyrefunksjon, enn ved bruk av meropenem og ertapenem.

Felles for Karbapenemer:

Karbapenemer bør ikke gis til pasienter med kjent straksallergi for penicilliner og cefalosporiner.

Felles for Karbapenemer:

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet.

Amming: Små mengder meropenem utskilles i morsmelk. Overgang til morsmelk er minimal for ertapenem. Opplysninger om overgang til morsmelk for imipenem mangler, men er trolig minimal. Se Antibakterielle midler i Amming og legemidler.

Felles for Karbapenemer:

Karbapenemer (spesielt imipenem) må brukes med stor forsiktighet hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom. Bruk til dialysepasienter bare under nøye kontroll. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Meropenem og ertapenem er godkjent for bruk til barn > 3 måneder, men anbefales ikke til barn med nedsatt nyrefunksjon pga. utilstrekkelig klinisk dokumentasjon. Imipenem er ikke godkjent for bruk til barn < 12 år.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Ertapenem Qilu QILU PHARMA SPAIN S.L.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Ertapenem: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	6 048,60

Ertapenem SUN Sun Pharmaceutical Industries Europe B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Ertapenem: 1 g	1 g	C	H-resept	637,50

Invanz 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Ertapenem: 1 g	1 g	C	H-resept	637,50

Invanz Merck Sharp & Dohme B.V. (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Ertapenem: 1 g	1 g	C	H-resept	637,50

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Kombinasjon av imipenem og cilastatin, en spesifikk hemmer av enzymet dehydropeptidase-I.

Felles for Karbapenemer:

Imipenem, meropenem og ertapenem er karbapenemer og ligner kjemisk på penicillin. Imipenem og meropenem er ganske like mht. antibakterielt spektrum, bivirkninger og indikasjonsområder. Ertapenem har lengre halveringstid og kan derfor doseres én gang daglig, men har et noe smalere antibakterielt spektrum. Alle de tre substansene gis parenteralt.

Felles for Karbapenemer:

Karbapenemer har det bredeste antibakterielle spektrum av alle betalaktamer. Imipenem og meropenem er baktericide for de fleste grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe bakteriearter, med unntak av enkelte stammer av Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier. Meticillinresistente gule (MRSA) og hvite stafylokokker er ikke følsomme for karbapenemer, og med unntak av imipenem anses karbapenemer ikke egnet for behandling av enterokokkinfeksjoner. Det er varierende grad av in vitro kryssresistens innen karbapenemgruppen, og det anbefales stor forsiktighet ved behandling av alvorlige infeksjoner dersom det er påvist resistens mot en eller flere substanser i gruppen. Ertapenem har smalere antibakterielt spektrum enn imipenem og meropenem, med begrenset effekt mot Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier som forekommer ved nosokomiale infeksjoner. Karbapenemer er stabile overfor de fleste betalaktamaser inkludert bredspektrede betalaktamaser (ESBL-A) og AmpC-enzymer, men de hydrolyseres av karbapenemaser som har økende forekomst i mange land (NDM, KPC, OXA etc.). Karbapenemer er de betalaktamene som har størst økoskygge gjennom påvirkning av pasientens normalflora.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, men lave konsentrasjoner i cerebrospinalvæsken. Metaboliseres raskt i nyrene via dehydropeptidase-I til inaktive, nefrotoksiske metabolitter. Denne omdannelsen hemmes av cilastatin. 70 % utskilles via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden for begge komponenter er ca. 1 time. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Felles for Karbapenemer:

Alvorlige infeksjoner forårsaket av bakterier som er følsomme for karbapenemer og resistente mot andre antibakterielle midler. Meropenem har indikasjon ved akutt meningitt, nosokomial pneumoni og pneumoni ervervet utenfor sykehus, bronkopulmonale infeksjoner ved cystisk fibrose, kompliserte urogenitale infeksjoner, intraabdominale infeksjoner, samt infeksjoner i hud- og bløtdeler. Meropenem kan også benyttes til behandling av febril nøytropeni som mistenkes å ha opphav i en bakterieinfeksjon. Imipenem har indikasjon ved kompliserte infeksjoner i nedre luftveier samt kompliserte intraabdominale og urogenitale infeksjoner. Ertapenem har indikasjon ved intraabdominale infeksjoner, pneumoni, akutte gynekologiske infeksjoner og hud- og bløtdelsinfeksjoner hos diabetikere. Effekten av ertapenembehandling av infiserte diabetiske fotsår med samtidig osteomyelitt er ikke vurdert. Ertapenem brukes ved urinveisinfeksjoner med multiresistente E. coli og Klebsiella. Det foreligger imidlertid utilstrekkelige sikkerhetsdata om ertapenem hos pasienter med alvorlig nyresvikt og hos pasienter som trenger hemodialyse, og midlet bør derfor ikke benyttes i slike situasjoner. Karbapenemer bør ikke brukes der mer smalspektrede antibiotikaregimer kan benyttes.

0,5-1 g × 3 daglig.

Felles for Karbapenemer:

Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatinclearance < 50 ml/minutt). Midlene må ikke blandes med andre infusjonsvæsker enn de som er oppgitt i pakningsvedleggene. De kan ikke gis i samme kanyle som andre antibakterielle midler.

Felles for Karbapenemer:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig økt risiko ved nedsatt nyrefuksjon.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré. Leverpåvirkning. Ev. hudutslett, blodforandringer, tremor, kramper, bronkospasme, hypotensjon, bradykardi og CNS-påvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Karbapenemer:

Stort sett de samme som for penicilliner og cefalosporiner, se Betalaktamasefølsomme penicilliner og Cefalosporiner. Potensielt alvorlige: Ved bruk av imipenem er det større risiko for kramper, særlig hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom og/eller nedsatt nyrefunksjon, enn ved bruk av meropenem og ertapenem.

Felles for Karbapenemer:

Karbapenemer bør ikke gis til pasienter med kjent straksallergi for penicilliner og cefalosporiner.

Felles for Karbapenemer:

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet.

Amming: Små mengder meropenem utskilles i morsmelk. Overgang til morsmelk er minimal for ertapenem. Opplysninger om overgang til morsmelk for imipenem mangler, men er trolig minimal. Se Antibakterielle midler i Amming og legemidler.

Felles for Karbapenemer:

Karbapenemer (spesielt imipenem) må brukes med stor forsiktighet hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom. Bruk til dialysepasienter bare under nøye kontroll. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Meropenem og ertapenem er godkjent for bruk til barn > 3 måneder, men anbefales ikke til barn med nedsatt nyrefunksjon pga. utilstrekkelig klinisk dokumentasjon. Imipenem er ikke godkjent for bruk til barn < 12 år.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Andatin Macure Pharma ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Imipenem: 500 mg Cilastatin: 500 mg	10 stk	C	H-resept	2 166,40

Revidert:: 13.09.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Imipenem

Vedrørende egenskaper, antibakterielt spektrum, doseringsregler, bivirkninger, graviditet og amming, kontraindikasjoner og forsiktighetsregler, se Karbapenemer.

Kombinasjonspreparat av imipenem og cilastatin (se Imipenem) sammen med relebaktam.

Imipenem binder seg til penicillinbindende proteiner (PBP2 og PBP1B) i bakteriene og hemmer peptidoglykansyntese i bakterienes cellevegg. Dette har en raskt bakteriedrepende virkning. Cilastatin hemmer dehydropeptidase I og hindrer metabolisering av imipenem i nyrene. Kombinasjonen imipenem-cilastatin har et bredt mikrobiologisk spektrum som omfatter de fleste klinisk relevante gram-negative og gram-positive bakteriearter inkludert Enterobacterales, Pseudomonas, Acinetobacter, Staphylococcus aureus, streptokokker og anaerober. Legionella og Stenotrophomonas maltophilia samt meticillinresistente stafylokokker (MRSA/MRSE) og ampicillinresistente Enterococcus faecium er ikke følsomme. Relebaktam er en beta-laktamasehemmer som hemmer bakteriell nedbrytning av imipenem slik at preparatet har effekt mot gram-negative bakterier med ervervet resistens. Relebaktam hemmer serin-beta-laktamaser i Ambler klasse A og C (inkluderer ESBL- og AmpC enzymer), men har ikke effekt mot klasse B (metallo-beta-laktamaser) eller klasse D (oxacillinaser).

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Behandling av sykehuservervet pneumoni (HAP) inkludert ventilatorassosiert pneumoni (VAP), samt bakteriemi som oppstår i forbindelse, eller er mistenkt forbundet med, HAP eller VAP hos voksne.

Behandling av infeksjoner forårsaket av aerob gram-negative bakterier hos voksne med begrensede behandlingsalternativer.

Imipenem-cilastatin-relebaktam er et spesialpreparat som kun er aktuelt ved behandling av utvalgte pasienter med infeksjoner forårsaket av svært resistente mikrober. Behandlingen bør gjennomføres i sykehusavdelinger med kompetanse innenfor behandling av slike infeksjoner.

De tre komponentene i preparatet har noe ulike farmakokinetiske parametre. Imipenem metaboliseres i nyrene av dehydropeptidase I, men dette hindres av cilastatinkomponenten. Ca 10% av cilastatindosen metaboliseres til aktiv N-acetylmetabolitt. Relebaktam metaboliseres i liten grad. Samlet halveringstid for kombinasjonen er i overkant av 1 time. Alle komponentene utskilles uforandret i varierende grad av nyrene gjennom tubulær filtrasjon og aktiv sekresjon (imipenem ca 63%, cilastatin ca 77%, relebaktam >90%).

Pasienter med kreatininclearance (CrCl)≥ 90 ml/min:

HAP/VAP, inkludert bakteriemi: 500 mg imipenem/500 mg cilastatin/250 mg relebaktam intravenøst hver 6. time over 30 min. Behandlingsvarighet: 7-14 dager.

Infeksjoner forårsaket av aerobe gram-negative bakterier hos voksne med begrensede behandlingsalternativer: 500 mg imipenem/500 mg cilastatin/250 mg relebaktam intravenøst hver 6. time infundert over 30 min. Behandlingsvarighet avhenger av infeksjonssted, f.eks 5-10 dager ved kompliserte intraadominale infeksjoner (cIAI) og kompliserte urinveisinfeksjoner (cUTI). Behandling kan fortsette opptil 14 dager.

Den anbefalte dosen av imipenem-cilastatin-relebaktam er muligens ikke tilstrekkelig for å behandle HAP eller VAP hos pasienter med CrCl > 250ml/min, eller cIAI eller cUTI hos pasienter med CrCl > 150 ml/min. Alternativ behandling bør vurderes til disse pasientene

Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering er nødvendig. Se SPC for detaljer.

Ved overdosering skal behandlingen seponeres. Behandling av overdosering justeres ut fra symptomer og støttende behandling. Imipenem, cilastatin og relebaktam kan fjernes ved hemodialyse. Se også Imipenem.

Se også Forsiktighetsregler under Karbapenemer.

Overfølsomhet mot virkestoffene eller alvorlige allergiske reaksjoner mot andre beta-laktamantibiotika er kontraindikasjoner mot bruk av imipenem-cilastatin-relebaktam.

Leverfunksjon bør overvåkes nøye pga risiko for levertoksisitet. Dosejustering er ikke nødvendig. Se SPC for detaljer.

Den vanligste bivirkningen er diaré og andre gastrointestinale symptomer. Clostridioides difficile-assosiert diaré kan forekomme (se Clostridioides difficile enterokolitt).

Redusert konsentrasjon av valproinsyre. Generaliserte anfall rapportert i kombinasjon med ganciklovir. Antibakterielle midler kan øke warfarins antikoagulerende effekt. Se også DMPs interaksjonssøk.

Se Graviditet og amming under Karbapenemer. Det finnes ingen informasjon om bruk av relebaktam ved graviditet og amming, og man må derfor grundig vurdere fordeler mot mulig risiko ved forskrivning til slike pasienter.

Se Nye Metoder: : Infeksjoner forårsaket av aerobe gram-negative organismer hos voksne med begrensede behandlingsalternativer. Positiv metodevurdering.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Recarbrio Merck Sharp & Dohme B.V. (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Imipenem: 500 mg Cilastatin: 500 mg Relebaktam: 250 mg	25 stk	C		64 751,50

Recarbrio MSD
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Imipenem: 500 mg Cilastatin: 500 mg Relebaktam: 250 mg	25 stk	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Karbapenemer:

Imipenem, meropenem og ertapenem er karbapenemer og ligner kjemisk på penicillin. Imipenem og meropenem er ganske like mht. antibakterielt spektrum, bivirkninger og indikasjonsområder. Ertapenem har lengre halveringstid og kan derfor doseres én gang daglig, men har et noe smalere antibakterielt spektrum. Alle de tre substansene gis parenteralt.

Felles for Karbapenemer:

Karbapenemer har det bredeste antibakterielle spektrum av alle betalaktamer. Imipenem og meropenem er baktericide for de fleste grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe bakteriearter, med unntak av enkelte stammer av Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier. Meticillinresistente gule (MRSA) og hvite stafylokokker er ikke følsomme for karbapenemer, og med unntak av imipenem anses karbapenemer ikke egnet for behandling av enterokokkinfeksjoner. Det er varierende grad av in vitro kryssresistens innen karbapenemgruppen, og det anbefales stor forsiktighet ved behandling av alvorlige infeksjoner dersom det er påvist resistens mot en eller flere substanser i gruppen. Ertapenem har smalere antibakterielt spektrum enn imipenem og meropenem, med begrenset effekt mot Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier som forekommer ved nosokomiale infeksjoner. Karbapenemer er stabile overfor de fleste betalaktamaser inkludert bredspektrede betalaktamaser (ESBL-A) og AmpC-enzymer, men de hydrolyseres av karbapenemaser som har økende forekomst i mange land (NDM, KPC, OXA etc.). Karbapenemer er de betalaktamene som har størst økoskygge gjennom påvirkning av pasientens normalflora.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, inkludert cerebrospinalvæske og galle. Metaboliseres i noen grad ekstrarenalt til inaktiv metabolitt. 60-80 % utskilles umetabolisert via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 1 time. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Felles for Karbapenemer:

Alvorlige infeksjoner forårsaket av bakterier som er følsomme for karbapenemer og resistente mot andre antibakterielle midler. Meropenem har indikasjon ved akutt meningitt, nosokomial pneumoni og pneumoni ervervet utenfor sykehus, bronkopulmonale infeksjoner ved cystisk fibrose, kompliserte urogenitale infeksjoner, intraabdominale infeksjoner, samt infeksjoner i hud- og bløtdeler. Meropenem kan også benyttes til behandling av febril nøytropeni som mistenkes å ha opphav i en bakterieinfeksjon. Imipenem har indikasjon ved kompliserte infeksjoner i nedre luftveier samt kompliserte intraabdominale og urogenitale infeksjoner. Ertapenem har indikasjon ved intraabdominale infeksjoner, pneumoni, akutte gynekologiske infeksjoner og hud- og bløtdelsinfeksjoner hos diabetikere. Effekten av ertapenembehandling av infiserte diabetiske fotsår med samtidig osteomyelitt er ikke vurdert. Ertapenem brukes ved urinveisinfeksjoner med multiresistente E. coli og Klebsiella. Det foreligger imidlertid utilstrekkelige sikkerhetsdata om ertapenem hos pasienter med alvorlig nyresvikt og hos pasienter som trenger hemodialyse, og midlet bør derfor ikke benyttes i slike situasjoner. Karbapenemer bør ikke brukes der mer smalspektrede antibiotikaregimer kan benyttes.

Voksne: 0,5-1 g × 3 daglig. Ved cystisk fibrose: 2 g × 3.
Forlenget infusjonstid bør vurderes ved alvorlig infeksjon/septisk sjokk
Barn med cystisk fibrose, 3 måneder - 12 år: 40 mg/kg kroppsvekt × 3

Felles for Karbapenemer:

Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatinclearance < 50 ml/minutt). Midlene må ikke blandes med andre infusjonsvæsker enn de som er oppgitt i pakningsvedleggene. De kan ikke gis i samme kanyle som andre antibakterielle midler.

Felles for Karbapenemer:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig økt risiko ved nedsatt nyrefuksjon.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré. Leverpåvirkning. Ev. hudutslett, blodforandringer, tremor, kramper, bronkospasme, hypotensjon, bradykardi og CNS-påvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Karbapenemer:

Stort sett de samme som for penicilliner og cefalosporiner, se Betalaktamasefølsomme penicilliner og Cefalosporiner. Potensielt alvorlige: Ved bruk av imipenem er det større risiko for kramper, særlig hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom og/eller nedsatt nyrefunksjon, enn ved bruk av meropenem og ertapenem.

Felles for Karbapenemer:

Karbapenemer bør ikke gis til pasienter med kjent straksallergi for penicilliner og cefalosporiner.

Felles for Karbapenemer:

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet.

Amming: Små mengder meropenem utskilles i morsmelk. Overgang til morsmelk er minimal for ertapenem. Opplysninger om overgang til morsmelk for imipenem mangler, men er trolig minimal. Se Antibakterielle midler i Amming og legemidler.

Felles for Karbapenemer:

Karbapenemer (spesielt imipenem) må brukes med stor forsiktighet hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom. Bruk til dialysepasienter bare under nøye kontroll. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.

Meropenem og ertapenem er godkjent for bruk til barn > 3 måneder, men anbefales ikke til barn med nedsatt nyrefunksjon pga. utilstrekkelig klinisk dokumentasjon. Imipenem er ikke godkjent for bruk til barn < 12 år.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Meropenem/vabobactam: Behandling av infeksjoner

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Meropenem B. Braun B.Braun Melsungen AG
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Meropenem: 1 g	24 x 1 g	C	H-resept	7 941,30
Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning	Meropenem: 500 mg	24 x 500 mg	C	H-resept	6 156,30

Meropenem Bradex BRADEX S.A., Pharmaceutical Products
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Meropenem: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	1 885,-
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Meropenem: 500 mg	10 x 500 mg	C	H-resept	1 037,10

Meropenem Fresenius Kabi Fresenius Kabi Norge AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Meropenem: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	1 925,40
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Meropenem: 500 mg	10 x 500 mg	C	H-resept	1 045,30

Meropenem Navamedic Navamedic ASA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Meropenem: 1 g	10 stk	C	H-resept	1 885,-
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Meropenem: 500 mg	10 stk	C	H-resept	1 037,10

Meropenem SUN Sun Pharmaceutical - Nederland
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Meropenem: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	1 885,-
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Meropenem: 500 mg	10 x 500 mg	C	H-resept	1 037,10

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.

Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.

Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.

Tetrasyklinene har god penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Noe dårligere penetrasjon til cerebrospinalvæske, men denne øker ved betente meninger. Akkumuleres i lever, milt, beinmarg, bein og tenner. Evnen til å danne kelater (dvs. binde seg til polyvalente kationer som kalsium, aluminium, jern, magnesium, sink etc. i inaktive komplekser) er mindre for doksysyklin enn for de øvrige tetrasyklinene. Doksysyklin absorberes bedre, og absorpsjonen påvirkes i mindre grad av måltider.

Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.

Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.

Absorpsjonen av tetrasykliner etter peroral administrasjon reduseres av polyvalente kationer pga. kelatdannelse. Unngå derfor samtidig inntak av antacida, melk etc., samt natriumhydrogenkarbonat pga. endret pH. Doksysyklin bør tas til et lett måltid med rikelig drikke. De andre tetrasykliner bør tas utenom måltidene. Perorale tetrasyklinpreparater kan gi øsofagusulcerasjon og bør derfor svelges med rikelig væske (ikke melk).

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.

Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.

Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.

Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.

Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.

Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.

Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.

Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Doksysyklin bør velges om man må gi et tetrasyklin til barn under 12 år eller om et tetrasyklin må gis parenteralt eller ved nedsatt nyrefunksjon.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.

Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er tilnærmet 100 % ved peroral tilførsel. Denne nedsettes lite ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker (se Tetrasykliner og glycylsykliner). Metaboliseres noe i leveren og er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. 40–60 % utskilles via nyrene, resten kelatbundet via gallen i feces. Halveringstiden er 12–24 timer. Denne kan påvirkes av urinens surhetsgrad (nedsatt ved alkalisk urin).

Se tetrasykliner Tetrasykliner og glycylsykliner. Kan brukes som profylakse mot malaria, og som peroralt alternativ for å fullføre kur etter intravenøs behandling med andre preparater (se Malaria). Oracea kapsler: Langtidsbehandling av rosacea i ansiktet hos voksne pasienter.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.

Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.

Peroralt og intravenøst. Doksysyklin kan medføre gastritt. Peroralt bør det tas med rikelig væske og i oppreist stilling.

Generelt:
1. Voksne: 200 mg første dag, senere 100 mg en gang i døgnet. Ved alvorlige infeksjoner 200 mg daglig
2. Barn (bare i helt spesielle tilfeller): Ca. 4 mg/kg kroppsvekt første dag, senere 2 mg/kg en gang i døgnet
Malaria:
1. Peroralt alternativ i forlengelse av intravenøs behandling: 200 mg daglig i 3 dager, deretter 100 mg daglig i 7–10 dager (ikke til barn under 12 år)
2. Profylakse i områder med utbredt multiresistens: 100 mg daglig
Rosacea:
1. Kapsler med modifisert frisetting: 40 mg daglig

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.

Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.

Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.

Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.

Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Doksycyklin Hexal Hexal A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Doksysyklin: 100 mg	10 stk	C	Blå resept	129,40
Tablett	Doksysyklin: 100 mg	15 stk	C	Blå resept	150,40
Tablett	Doksysyklin: 100 mg	20 stk	C	Blå resept	171,50
Tablett	Doksysyklin: 100 mg	30 stk	C	Blå resept	213,60

Doxycyclin-ratiopharm Ratiopharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjonsvæske, oppløsning	Doksysyklin: 100 mg/5 ml	5 x 5 ml	C	H-resept	-

Doxycycline Macure Macure Healthcare Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjonsvæske, oppløsning	Doksysyklin: 20 mg/1 ml	10 x 5 ml	C	H-resept	1 765,90

Doxycycline tzf TARCHOMINSKIE ZAKLADY FARMACEUTYCZNE „POLFA” SPÓLKA AKCYJNA
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Doksysyklin: 20 mg/1 ml	10 x 5 ml	C	H-resept	-

Doxyferm Nordic Drugs AB
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Doksysyklin: 20 mg/1 ml	5 x 5 ml	C	H-resept	-

Doxylin Actavis Group PTC ehf (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Doksysyklin: 100 mg	10 stk	C	Blå resept	129,40
Tablett	Doksysyklin: 100 mg	15 stk	C	Blå resept	150,40
Tablett	Doksysyklin: 100 mg	20 stk	C	Blå resept	171,50
Tablett	Doksysyklin: 100 mg	30 stk	C	Blå resept	213,60

Oracea Galderma Nordic AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel med modifisert frisetting, hard	Doksysyklin: 40 mg	56 stk	C		523,50

Vibracina Hospira
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Doksysyklin: 10 mg/1 ml	60 ml	C		-

Vibramycin Pfizer
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Oppløselig tablett	Doksysyklin: 100 mg	10 stk	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.

Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Lymesyklin er en prodrug med aminosyren lysin bundet til tetrasyklin. Hydrolyseres til aktiv substans ved passasje gjennom tarmveggen. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker (se Tetrasykliner og glycylsykliner). Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 60 % som aktiv substans. Halveringstiden er 10-12 timer.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.

Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.

Voksne: 300 mg × 2

Barn 12 år og eldre: 8-10 mg/kg per døgn

Som for Tetrasykliner, se nedenfor.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.

Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.

Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.

Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.

Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Lymecyclin Actavis Actavis Group PTC ehf
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Lymesyklin: 300 mg	100 stk	C	Blå resept	347,80

Tetralysal Galderma Nordic AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Lymesyklin: 300 mg	100 stk	C	Blå resept	347,80

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 10.07.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.

Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.

God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Metaboliseres i liten grad i leveren. Utskilles hovedsakelig i feces, kelatbundet. Utskilles også via nyrene, 10-35 % umetabolisert. Utskillelsen øker ved alkalisk urin. Halveringstiden er 8–10 timer.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.

Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.

Kombinasjonspreparater med oksytetrasyklin, til bruk ved infeksjon. Salve: påsmøres 2-3 ganger daglig. Øredråper: 2-4 dråper 3 ganger daglig. Øyesalve: påsmøres 2-4 ganger daglig.

Til lokal bruk.

Se Tetrasykliner nedenfor.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.

Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.

Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.

Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.

Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Terramycin-Polymyxin B Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Salve	Oksytetrasyklin: 30 mg/1 g Polymyksin B: 10000 IE/1 g	1 x 15 g	C		203,90

Terramycin-Polymyxin B Pfizer AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Salve	Oksytetrasyklin: 30 mg/1 g Polymyksin B: 10000 IE/1 g	15 g	C		203,90

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.

Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Absorpsjonen nedsettes hhv. 80 %, 65 % og 45 % ved samtidig inntak av jern, melk og mat. Utskilles via nyrene, 60 % umetabolisert. For øvrig som for oksytetrasyklin.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.

Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.

Voksne: 250 mg × 4, alternativt 500 mg × 2. Ved alvorlige tilfeller av akne og rosaceae: 250-500 mg daglig.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.

Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.

Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.

Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.

Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Tetracyclin Actavis Actavis Group PTC ehf (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tetrasyklin: 250 mg	100 stk	C	Blå resept	143,70
Tablett	Tetrasyklin: 250 mg	32 stk	C	Blå resept	70,60

Tetracycline HCl cf Centrafarm B.V.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Tetrasyklin: 250 mg	30 stk	C		-

Tetracycline Intrapharm Laboratories
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tetrasyklin: 250 mg	28 stk	C		-

Tetracyclinum tzf Polfa Tarchomin
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tetrasyklin: 250 mg	16 stk	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Til lokal bruk.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Aureomycin UCB
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Salve	Klortetrasyklin: 3 %	15 g	C		-

Revidert:: 18.03.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.

Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Tigesyklin metaboliseres i liten grad i leveren. Metabolittenes aktivitet er ikke klarlagt. Utskilles hovedsakelig umetabolisert via gallen i feces, men også ca. 1/3 via nyrene (ca. 20 % umetabolisert). Halveringstiden er ca. 40 timer.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.

Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.

Tigesyklin administreres som intravenøs infusjon over 30–60 minutter. Startdosen er 100 mg, etterfulgt av 50 mg hver 12. time i 5-14 dager.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.

Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.

Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.

Se informasjon om sikkerhet pga økt dødelighet ved bruk av tigesyklin (Tidsskriftet, 2010).

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.

Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.

Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.

Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:

Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Tigecycline Accord Accord Healthcare S.L.U.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Tigesyklin: 50 mg	10 stk	C	H-resept	4 860,50

Tigecycline accord Accord
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Tigesyklin: 50 mg	10 x 50 mg	C	H-resept	-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Makrolider bindes til bakterienes ribosomer og hindrer proteinsyntesen. Makrolidene er bakteriostatiske for stafylokokker, men baktericide for streptokokker inkludert S. pneumoniae. Erytromycin var det første makrolidet på det norske markedet og er fortsatt det midlet som forskrives mest. Erfaringsgrunnlaget for bruk av erytromycin er derfor omfattende, mens det er mindre data tilgjengelig for spiramycin, klaritromycin og azitromycin. Midlene har mange felles trekk, men er likevel såpass forskjellige at de har fått noe ulike bruksområder. Særlig azitromycin, men også klaritromycin gir høye konsentrasjoner intracellulært, og disse midlene er derfor særlig anvendelige mot intracellulære mikrober. Midlene forsvinner noe hurtigere enn tetrasykliner fra miljøet og gir moderat økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler).

Makrolidene virker hovedsaklig på grampositive kokker, men ikke enterokokker. God effekt mot visse mykoplasmaarter, klamydia, Bordetella, Rickettsia og Legionella. Erytromycin er ikke egnet til behandling av infeksjoner med H. influezae, men det foreligger klinisk dokumentasjon av effekt ved bruk av azitromycin og klaritromycin. Resistensutvikling forekommer relativt hyppig, og i de fleste tilfellene er det kryssresistens mellom makrolidene.

Vanlige: Doseavhengige magesmerter som skyldes stimulerende virking på glatt muskulatur i mage/tarm. Dette sees særlig ved bruk av erytromycin. Andre gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast og diaré forekommer også hyppig. Allergiske reaksjoner er sjeldne; de kan variere fra urtikaria til Stevens-Johnsons syndrom. Erfaringsgrunnlaget er lite, men det antas å være full kryssallergi.

Potensielt alvorlige: Alle makrolider, men særlig erytromycin, kan gi EKG‑forandringer inkludert forlenget QT‑intervall, ventrikulær takykardi og torsades de pointes. Effekten er doseavhengig. Hørselstap er rapportert, men sees sannsynligvis først og fremst ved høye doser og bruk over lengre tid. Levertoksisitet som hepatitt, intrahepatisk kolestase, hepatisk nekrose og leversvikt er sjeldne, men kan være fatale. Alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner, inkl. alvorlige hudreaksjoner som erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). For spiramycin er det rapportert sjeldne tilfeller av hemolytisk anemi hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler).

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene. Intravenøs administrering gir økt risiko.

Klinikk for gruppen: Kvalme, kraftige magesmerter og diaré. I sjeldne tilfeller reversibelt hørselstap. Hodepine. Ev. pankreatitt, hallusinasjoner og leverpåvirkning. EKG-forandringer (f.eks. forlenget QT-tid) og arytmier ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Erytromycin bør unngås i første trimester, da det er mistanke om økt risiko for kardiovaskulære misdannelser. Liten erfaring med andre makrolider. Se også de enkelte substansene for bruk under graviditet og amming.

Makrolider metaboliseres i leveren via cytokrom P-450 systemet gjennom isoenzymene CYP1A2 og CYP3A4. Makrolidene hemmer disse enzymene, og dermed også metabolismen av andre legemidler som omsettes av dem. Bruk av makrolider innebærer derfor en betydelig risiko for legemiddelinteraksjoner i form av økt konsentrasjon av bl.a. antiepileptika, ciklosporin, ergotamin, metylprednisolon, lovastatin, teofyllin, warfarin og en rekke andre legemidler. Samtidig vil bl.a. rifampicin og rifabutin virke induserende og dermed kunne redusere halveringstiden for bl.a. makrolider. Ved all forskrivning av makrolider må man ha oversikt over øvrig medikasjon og avveie fordeler og ulemper med forskrivningen, samt vurdere ev. dosejustering. Se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon. For azitromycin og klaritromycin forsiktighet ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR < 10 mg/min). Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere) bør ikke få spiramycin. Klaritromycin er muligens porfyrogent.

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Azitromycin har en litt annen struktur enn de andre makrolidene. I tillegg til grampositive kokker har azitromycin også effekt mot en lang rekke gramnegative bakterier samt Listeria monocytogenes, Mycobacterium avium, Mycoplasma pneumoniae og hominis, Toxoplasma gondii, Chlamydia trachomatis, Chlamydophila pneumoniae, Treponema pallidum og Borrelia burgdorferi.

Felles for Makrolider:

Makrolidene virker hovedsaklig på grampositive kokker, men ikke enterokokker. God effekt mot visse mykoplasmaarter, klamydia, Bordetella, Rickettsia og Legionella. Erytromycin er ikke egnet til behandling av infeksjoner med H. influezae, men det foreligger klinisk dokumentasjon av effekt ved bruk av azitromycin og klaritromycin. Resistensutvikling forekommer relativt hyppig, og i de fleste tilfellene er det kryssresistens mellom makrolidene.

Azitromycin til systemisk bruk er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er ca. 40 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Intracellulær konsentrasjon opptil 50 ganger maksimal plasmakonsentrasjon. Penetrerer i liten grad friske meninger. Metaboliseres i leveren, 35 %, ved demetylering. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er 2-3 dager.

Streptokokkfaryngitt/tonsilitt og sinusitt. Akutt mellomørebetennelse hos voksne og barn > 6 måneder. Makrolider er andrevalg etter penicilliner ved øvre luftveisinfeksjoner, men førstevalg ved penicillinallergi. Azitromycin kan brukes som et alternativ til erytromycin i behandling av bakterielle luftveisinfeksjoner inkludert mykoplasma hos voksne og barn over 12 år. Kombinasjonsbehandling med azitromycin og ceftriakson ved gonoré er erstattet av ceftriakson monoterapi. Azitromycin er ikke lenger førstevalg ved genital klamydiainfeksjon på grunn av risiko for resistensutvikling, men kan forskrives der man må unngå bruk av doksysyklin hos gravide og ammende. Azitromycin er standardbehandling når det foreligger indikasjon for behandling av Mycoplasma genitalium, men forekomsten av resistens er høy (40-50%). Den høye intracellulære konsentrasjonen av azitromycin tilsier god effekt ved visse infeksjoner som legionærsykdommen og kikhoste, men erfaringsgrunnlaget er foreløpig relativt lite. Lokalbehandling av konjunktivitt.

Pga. lang plasmahalveringstid kan azitromycin doseres én gang daglig.

Voksne:
- Genital klamydiainfeksjon: 1 g som en engangsdose. Merk: Gratis behandling ved kjønnssykdommer.
- Mycoplasma genitalium: 500 mg x 1 som ladningsdose etterfulgt av 250 mg x 1 dag 2-5
- Øvrige indikasjoner: 500 mg x 1 i 3 dager eller 500 mg x 1 som ladningsdose etterfulgt av 250 mg x 1 dag 2-5
Barn > 6 måneder: 10 mg/kg kroppsvekt i 3 dager

Øyedråper. Voksne og barn > 2 år: 1 dråpe i konjunktivalsekken morgen og kveld i 3 dager.

Felles for Makrolider:

Vanlige: Doseavhengige magesmerter som skyldes stimulerende virking på glatt muskulatur i mage/tarm. Dette sees særlig ved bruk av erytromycin. Andre gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast og diaré forekommer også hyppig. Allergiske reaksjoner er sjeldne; de kan variere fra urtikaria til Stevens-Johnsons syndrom. Erfaringsgrunnlaget er lite, men det antas å være full kryssallergi.

Potensielt alvorlige: Alle makrolider, men særlig erytromycin, kan gi EKG‑forandringer inkludert forlenget QT‑intervall, ventrikulær takykardi og torsades de pointes. Effekten er doseavhengig. Hørselstap er rapportert, men sees sannsynligvis først og fremst ved høye doser og bruk over lengre tid. Levertoksisitet som hepatitt, intrahepatisk kolestase, hepatisk nekrose og leversvikt er sjeldne, men kan være fatale. Alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner, inkl. alvorlige hudreaksjoner som erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). For spiramycin er det rapportert sjeldne tilfeller av hemolytisk anemi hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler).

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 100 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Som for Makrolider, se nedenfor.

Felles for Makrolider:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene. Intravenøs administrering gir økt risiko.

Klinikk for gruppen: Kvalme, kraftige magesmerter og diaré. I sjeldne tilfeller reversibelt hørselstap. Hodepine. Ev. pankreatitt, hallusinasjoner og leverpåvirkning. EKG-forandringer (f.eks. forlenget QT-tid) og arytmier ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet, men ingen holdepunkter for teratogen effekt.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal.

Felles for Makrolider:

Makrolider metaboliseres i leveren via cytokrom P-450 systemet gjennom isoenzymene CYP1A2 og CYP3A4. Makrolidene hemmer disse enzymene, og dermed også metabolismen av andre legemidler som omsettes av dem. Bruk av makrolider innebærer derfor en betydelig risiko for legemiddelinteraksjoner i form av økt konsentrasjon av bl.a. antiepileptika, ciklosporin, ergotamin, metylprednisolon, lovastatin, teofyllin, warfarin og en rekke andre legemidler. Samtidig vil bl.a. rifampicin og rifabutin virke induserende og dermed kunne redusere halveringstiden for bl.a. makrolider. Ved all forskrivning av makrolider må man ha oversikt over øvrig medikasjon og avveie fordeler og ulemper med forskrivningen, samt vurdere ev. dosejustering. Se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon. For azitromycin og klaritromycin forsiktighet ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR < 10 mg/min). Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere) bør ikke få spiramycin. Klaritromycin er muligens porfyrogent.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Amzolynic Macure Pharma ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Azitromycin: 500 mg	1 stk	C	H-resept	2 896,60

Azithromycin hexal Hexal AG
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Azitromycin: 40 mg/1 ml	15 ml	C		-

Azitromax Pfizer AB
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Azitromycin: 40 mg/1 ml	22.5 ml	C		-

Azitromax Pfizer AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Azitromycin: 40 mg/1 ml	15 ml	C	Blå resept	175,20
Tablett	Azitromycin: 500 mg	2 stk	C	Blå resept	126,40
Tablett	Azitromycin: 500 mg	3 stk	C	Blå resept	171,40
Tablett	Azitromycin: 500 mg	30 stk	C	Blå resept	857,80

Azitromicina Qualigen Neuraxpharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Azitromycin: 200 mg/5 ml	15 ml	C		-

Azyter Laboratoires Théa S.A.S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, oppløsning	Azitromycin: 15 mg/1 g	6 x 0.25 g	C		94,50

Zithromax Pfizer
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Azitromycin: 40 mg/1 ml	15 ml	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

For mer informasjon, se Makrolider

Erytromycinbase er ikke syrestabil. Det produseres ulike varianter av erytromycin for å overkomme problemet med begrenset og variabel biotilgjengelighet ved peroral dosering, og dette har konsekvenser for doseringen. I det norske markedet selges erytromycinlaktobionat pulver til infusjonsvæske, erytromycinetylsuksinat som granulat til mikstur og erytromycinstearat tabletter.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Erytromycin som prodrug hydrolyseres etter absorpsjonen til aktiv substans. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker med høye konsentrasjoner, spesielt i lungevev. Penetrerer i liten grad til cerebrospinalvæsken og hjernen. Erytromycin metaboliseres i leveren via CYP3A4 og ved metylering. Inaktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er 1-3 timer. Erytromycin er en kraftig hemmer av CYP3A4.

Alternativ til fenoksymetylpenicillin ved bakterielle luftveisinfeksjoner og skarlagensfeber når penicillin ikke har tilfredsstillende virkning eller ved penicillinallergi. For kikhoste er erytromycin førstevalg hos barn < 40 kg og alternativ behandling hos voksne og barn > 40 kg. Alternativ for behandling av mykoplasmapneumoni hos voksne ved kontraindikasjon mot tetrasykliner. Campylobakterinfeksjon.

Vanlig peroral dosering er fire ganger daglig, men ved øvre luftveisinfeksjoner kan det doseres to ganger daglig. Dosering to ganger daglig er enklere for pasienten, men kan gi økt gastrointestinalt besvær og forlenget antibiotikafritt intervall om absorpsjonen svikter. Samtidig inntak av mat kan redusere gastrointestinalt besvær og påvirker absorpsjonen lite.

Peroralt
1. Voksne - standarddosering: Erytromycinstearat (tabletter): 250 mg x 4 eller 500 mg x 2 (dvs 1 g/døgn). Alternativt erytromycinetylsuksinat (mikstur): 500 mg x 4 (dvs 2 g/døgn).
  Voksne og barn > 40 kg – kikhoste: Erytromycinstearat (tabletter) 500 mg x 4.
2. Barn - standarddosering: Erytromycinsuksinat (mikstur)10 mg/kg kroppsvekt × 4, alternativt 20 mg/kg × 2
  Barn (< 25 kg) – kikhoste: Erytromycinsuksinat (mikstur): 20 mg/kg x 2.
  Barn (25-40 kg) – kikhoste: Erytromycinstearat (tabletter): 250 mg x 2.
Intravenøst
1. Voksne: Erytromycinlaktobionat 250 mg × 4, ved alvorlige infeksjoner kan døgndosen økes opp til 4 g/døgn
2. Barn: Erytromycinlaktobionat 10 mg/kg kroppsvekt × 4

Peroral dosering over, avviker fra anbefalingene i SPC og er fundert i Nasjonale retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten (Helsedirektoratet). De ulike saltene erytromycinstereat og erytromycinetylsuksinat har ulik biotilgjengelighet og derfor skal doseres ulikt (se Erytromycin – om tilgjenge og biotilgjenge, 2021, RELIS).

Se makrolider Makrolider. Vanligst: Flebitt ved intravenøs administrasjon, risikoen kan reduseres med langsommere injeksjonshastighet og mer fortynnet løsning. Potensielt alvorlige: Erytromycin har vært assosiert med infantil hypertrofisk pylorusstenose (IHPS) hos spedbarn.

Toksisitet: Barn: < 200 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer. 3–5 g (barn 10–15 kg) ga ingen symptomer.
Voksne: 20 g ga etter ventrikkeltømming og kull ingen symptomer.

Klinikk og behandling: Som for Makrolider, se nedenfor.

Felles for Makrolider:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene. Intravenøs administrering gir økt risiko.

Klinikk for gruppen: Kvalme, kraftige magesmerter og diaré. I sjeldne tilfeller reversibelt hørselstap. Hodepine. Ev. pankreatitt, hallusinasjoner og leverpåvirkning. EKG-forandringer (f.eks. forlenget QT-tid) og arytmier ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Bruk i første trimester bør unngås.

Amming: Kan brukes av ammende.

Brukes med forsiktighet ved leversykdom, myasthenia gravis og ved hjertesykdom. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Abboticin Amdipharm Limited (1)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Erytromycin: 1 g	1 g	C	H-resept	-

Abboticin Amdipharm Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Erytromycin: 100 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	305,20
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Erytromycin: 1 g	1 g	C	H-resept	318,-
Tablett	Erytromycin: 250 mg	100 stk	C	Blå resept	760,80
Tablett	Erytromycin: 250 mg	30 stk	C	Blå resept	304,50
Tablett	Erytromycin: 250 mg	40 stk	C	Blå resept	326,10

Ery-Max Viatris AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Erytromycin: 100 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	305,20
Granulat til mikstur, suspensjon	Erytromycin: 100 mg/1 ml	50 ml	C	Blå resept	202,10
Granulat til mikstur, suspensjon	Erytromycin: 200 mg	20 stk	C		505,50

Erythrocin Amdipharm UK Limited
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Erytromycin: 250 mg	100 stk	C		-

Erythrocine Amdipharm Ltd
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Erytromycin: 250 mg	100 stk	C		-

Erythromycin brown + burk Brown & Burk UK Ltd
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Enterotablett	Erytromycin: 250 mg	28 stk	C		-

Erythromycin Panpharma Panpharma SA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Erytromycin: 1 g	10 x 1 g	C	H-resept	1 186,30

Erythromycin strides Strides
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Enterotablett	Erytromycin: 250 mg	28 stk	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

For mer informasjon, se Makrolider

Klaritromycin er et derivat av erytromycin.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er ca. 50 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til alle vev og kroppsvæsker, unntatt sentralnervesystemet. Høye konsentrasjoner i tonsiller, mellomøre og lungevev. Metaboliseres i leveren via CYP3A4. Aktiv hovedmetabolitt. Også delvis metabolisme ved N-demetylering. Utskilles via gallen i feces (30 %) og via nyrene (40 %). Halveringstiden for aktive substanser er 3-9 timer. Klaritromycin hemmer CYP3A4.

Klaritromycin er effektivt til behandling av magesår indusert av Helicobacter pylori (se Ulcussykdom). Det må alltid brukes som en del av en kombinasjonsbehandling og i minst 7 dager. Klaritromycin kan også brukes som et alternativ til erytromycin i behandling av bakterielle luftveisinfeksjoner inkludert mykoplasma hos voksne og barn over 12 år.

Mikstur
1. Voksne og barn > 12 år: 250 mg × 2 i 7 dager. Ved alvorlig infeksjon og ved behandling av magesår kan man gi 500 mg × 2. Behandlingstiden bør ikke overskride 14 dager
2. Barn, 6 måneder - 12 år: 7,5 mg/kg kroppsvekt × 2
Depottabletter
1. Voksne og barn > 12 år: 500 mg daglig. Ved alvorlige infeksjoner kan dosen dobles, men da også som én dose. (Ikke godkjent til barn under 12 år)
Depottabletten skal tas på samme tidspunkt hver dag, svelges hele og bør tas sammen med et måltid.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 100 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer. 2 g til 12-åring ga lett forgiftning.

Klinikk og behandling: Se Makrolider nedenfor.

Felles for Makrolider:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene. Intravenøs administrering gir økt risiko.

Klinikk for gruppen: Kvalme, kraftige magesmerter og diaré. I sjeldne tilfeller reversibelt hørselstap. Hodepine. Ev. pankreatitt, hallusinasjoner og leverpåvirkning. EKG-forandringer (f.eks. forlenget QT-tid) og arytmier ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

I tillegg til de vanlige bivirkninger ved makrolider (se Makrolider), er det en del pasienter som klager over (doserelatert) metallsmak.

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring. Dyreforsøk har vist embryotoksisk effekt i høye doser.

Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler.

Se Makrolider. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Clarilind Aristo Pharma GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Klaritromycin: 250 mg	20 stk	C		-

Clarithromycin accord Accord Healthcare B.V.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Klaritromycin: 250 mg	14 stk	C		-

Clarithromycin Accord Accord Healthcare B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Klaritromycin: 250 mg	14 stk	C	Blå resept	147,10
Tablett	Klaritromycin: 500 mg	14 stk	C	Blå resept	190,-
Tablett	Klaritromycin: 500 mg	21 stk	C	Blå resept	261,90

Clarithromycin al Aliud Pharma
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Klaritromycin: 250 mg	10 stk	C		-
Tablett	Klaritromycin: 250 mg	20 stk	C		-

Clarithromycin basics Basics GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Klaritromycin: 250 mg	14 stk	C		-

Clarithromycin Stada Arzneimittel AG
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Klaritromycin: 500 mg	14 stk	C		-

Clarithromycin stada Stada
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Klaritromycin: 250 mg	20 stk	C		-

Claritromicina eg EG S.p.A
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Klaritromycin: 250 mg	12 stk	C		-
Tablett	Klaritromycin: 500 mg	14 stk	C		-

Klacid 2care4 2care4 ApS
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Klaritromycin: 50 mg/1 ml	100 ml	C		-

Klacid LA Viatris Healthcare Limited
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett med modifisert frisetting	Klaritromycin: 500 mg	7 stk	C		-

Klacid OD Viatris AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Depottablett	Klaritromycin: 500 mg	7 stk	C	Blå resept	158,-

Klacid RM
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett med modifisert frisetting	Klaritromycin: 500 mg	7 stk	C		-

Klacid Viatris
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Klaritromycin: 25 mg/1 ml	100 ml	C	-
Granulat til mikstur, suspensjon	Klaritromycin: 25 mg/1 ml	50 ml	C	-
Granulat til mikstur, suspensjon	Klaritromycin: 50 mg/1 ml	100 ml	C	-
Granulat til mikstur, suspensjon	Klaritromycin: 50 mg/1 ml	50 ml	C	-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.

De ulike aminoglykosidene har noe forskjellig antibakterielt spektrum, og dermed får de noe forskjellige anvendelsesområder.

Gentamicin og tobramycin virker mot stafylokokker, inkludert de fleste betalaktamaseproduserende og meticillinresistente stammer (se Kloksacillin, dikloksacillin, flukloksacillin), og vanligvis også mot gramnegative intestinale stavbakterier. Tobramycin virker noe bedre mot Pseudomonas aeruginosa enn gentamicin. Amikacin er motstandsdyktig mot flere av de mest utbredte inaktiverende resistensmekanismene og er derfor særlig aktuelt ved multiresistente mikrober som ikke er følsomme for andre aminoglyksoider. Behandlingen må styres ut fra resistensbestemmelse av den enkelte bakteriestamme. Streptokokker, pneumokokker og enterokokker er lite følsomme for aminoglykosider, men aktiviteten kan potenseres av penicillin eller andre antibiotika som virker på celleveggen. Ved høygradig aminoglykosidresistens (MIC > 128 mg/l) oppnås ingen synergi med celleveggsaktive antibiotika (penicilliner og glykopeptider). Anaerobe bakterier er alltid resistente.

Streptomycin har god virkning mot mykobakterier og brukes mest til behandling av tuberkulose. Midlet kan i noen tilfeller være aktuelt ved kombinasjonsbehandling av endokarditt.

Neomycin virker på en lang rekke grampositive og gramnegative bakterier, men kan bare anvendes lokalt.

Spektinomycin er et aminocyklitol med effekt tilsvarende aminoglykosider. I Norge anvendes det kun mot gonokokker som er resistente mot andre antibiotika.

Gentamicin, tobramycin og amikacin absorberes ikke fra mage-tarm-kanalen og må derfor administreres parenteralt. Den antibakterielle virkningen er konsentrasjonsavhengig slik at effekten øker med økende konsentrasjon. Dette tilsier at man bør dosere sjeldnere med høyere doser. Aminoglykosidene har uttalt postantibiotisk effekt slik at midlene har antibakteriell virkning lenge etter at konsentrasjonen er sunket under minste hemmende konsentrasjon.

Optimal klinisk effekt er avhengig av korrekt dosering pga. smalt terapeutisk vindu. Høy dosering (plasmakonsentrasjon inntil 10 x MIC) gir mer effektivt bakteriedrap, men dette må balanseres mot faren for bivirkninger. Dosen ved intravenøs og intramuskulær administrasjon er den samme.

Aminoglykosider doseres vanligvis én gang daglig da dette er enklere, gir tilfredsstillende terapeutiske resultater og har færre toksiske bivirkninger. Éndosebehandling bør også benyttes ved endokarditt og nøytropen feber. De aller fleste pasienter med alvorlig infeksjon tåler og har nytte av en enkeltdose aminoglyksoid, men før videre behandling bør man nøye vurdere dosering og varighet. Behandling med aminoglykosider skal monitoreres med konsentrasjonsmålinger i plasma før 4. dose og deretter 2 ganger per uke. Anbefalt plasmakonsentrasjon for gentamicin og tobramycin nullprøve bør være < 0,5 mg/l ved éngangsdosering og < 2 mg/l ved flergangsdosering. Ved éngangsdosering bør konsentrasjonen ligge i området 1,5–4 mg/l etter 8 timer, mens den ved flergangsdosering bør være 10–12 mg/l etter 1 time. For amikacin bør nullprøven være < 1,5 mg/l. Man må beregne kreatinin clearance og justere doseringsintervall ev. dose ved redusert nyrefunksjon. Sykehusapotekene har utviklet en nettbasert doseringskalkulator for gentamicin som er særlig nyttig ved behandling av pasienter utenom normalvekt.

Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Hørsels- og nyrepåvirkning er hovedproblemet.

Andre symptomer er tinnitus, svimmelhet, ev. nevromuskulær blokkade ved svært store doser.

Behandling for gruppen: Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Kontroller hørsel. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.

Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.

Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.

Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.

Veileder i akutt pediatri fra Norsk barnelegeforening (Serumspeil måling av aminoglykosider og vancomycin) revidert 2013

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Aminoglykosider:

Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.

Baktericid effekt mot en rekke aerobe og fakultative mikrober. I Norge er langt de fleste stammene innenfor enterobakteriene, Pseudomonas aeruginosa og Staphylococcus aureus følsomme.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er 100 % ved intramuskulær tilførsel. Diffunderer hovedsakelig til ekstracellulære væsker unntatt cerebrospinalvæsken. Penetrerer heller ikke betente meninger. Høye konsentrasjoner i indre øret. Akkumuleres i vev, særlig i nyrene. Metaboliseres ikke. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 2-3 timer.

Alvorlige infeksjoner forårsaket av aminoglykosidfølsomme mikrober. Inngår i standardregime sammen med penicilliner ved empirisk sepsisbehandling i sykehus, og som del av kombinasjonsregimer ved visse typer endokarditt og graftinfeksjoner. Gentamicin brukes også som lokalbehandling ved ortopediske infeksjoner (se spesiallitteratur).

Bør bare brukes i sykehus og etter gjeldende retningslinjer.

Normal nyrefunksjon
- Voksne: 6-7 mg/kg × 1. Ved BMI > 25 bør doseringen være lavere og dosering > 600 mg er sjeldent indisert. Se kalkulator for vektjustert dosering.
  Hos eldre redusert dose
- Barn: 7 mg/kg × 1. Ved manglende klinisk effekt eller resistente mikrober kan man med serumkonsentrasjonsmåling dosere inntil 10 mg/kg × 1
Nedsatt nyrefunksjon
- Dosering ved nedsatt nyrefunksjon er en spesialistoppgave

Kontroll av dosen: Serumkonsentrasjonsmålinger etter 4. dose og deretter 2-3 ganger per uke. Høyere konsentrasjon gir risiko for ototoksiske og nefrotoksiske bivirkninger.

Ved dosering én gang daglig bør bunnkonsentrasjonen være under 0,5 mg/l og konsentrasjonen etter 8 timer mellom 1,5 og 5 mg/l.

Toksisitet: Barn: 90 mg til prematurt barn (1,8 kg) ga reversibel nyrepåvirkning og 40 mg til barn 6 måneder ga ingen symptomer.

Klinikk og behandling: Se Aminoglykosider nedenfor.

Felles for Aminoglykosider:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Hørsels- og nyrepåvirkning er hovedproblemet.

Andre symptomer er tinnitus, svimmelhet, ev. nevromuskulær blokkade ved svært store doser.

Behandling for gruppen: Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Kontroller hørsel. Symptomatisk behandling.

Felles for Aminoglykosider:

Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.

Felles for Aminoglykosider:

Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.

Felles for Aminoglykosider:

Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.

Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.

Felles for Aminoglykosider:

Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Gensumycin Amdipharm Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjonsvæske, oppløsning	Gentamicin: 40 mg/1 ml	5 x 2 ml	C	H-resept	237,30

Gentamicin B. Braun B. Braun Melsungen AG
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Gentamicin: 1 mg/1 ml	10 x 80 ml	C	H-resept	737,50
Infusjonsvæske, oppløsning	Gentamicin: 3 mg/1 ml	10 x 120 ml	C	H-resept	2 203,80
Infusjonsvæske, oppløsning	Gentamicin: 3 mg/1 ml	10 x 80 ml	C	H-resept	1 481,30

Gentamicin Macure Macure Healthcare Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Gentamicin: 10 mg/1 ml	5 x 2 ml	C	H-resept	2 950,70

Gentamicin Panpharma PANPHARMA (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Gentamicin: 40 mg/1 ml	10 x 2 ml	C	H-resept	438,40

Gentamicin SA Sykehusapoteket Oslo, Rikshospitalet
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Skyllevæske	Gentamicin: 0.24 mg/1 ml	100 ml	C	H-resept	-
Skyllevæske	Gentamicin: 0.24 mg/1 ml	250 ml	C	H-resept	-
Skyllevæske	Gentamicin: 0.24 mg/1 ml	500 ml	C	H-resept	-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Aminoglykosider:

Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.

Felles for Aminoglykosider:

De ulike aminoglykosidene har noe forskjellig antibakterielt spektrum, og dermed får de noe forskjellige anvendelsesområder.

Gentamicin og tobramycin virker mot stafylokokker, inkludert de fleste betalaktamaseproduserende og meticillinresistente stammer (se Kloksacillin, dikloksacillin, flukloksacillin), og vanligvis også mot gramnegative intestinale stavbakterier. Tobramycin virker noe bedre mot Pseudomonas aeruginosa enn gentamicin. Amikacin er motstandsdyktig mot flere av de mest utbredte inaktiverende resistensmekanismene og er derfor særlig aktuelt ved multiresistente mikrober som ikke er følsomme for andre aminoglyksoider. Behandlingen må styres ut fra resistensbestemmelse av den enkelte bakteriestamme. Streptokokker, pneumokokker og enterokokker er lite følsomme for aminoglykosider, men aktiviteten kan potenseres av penicillin eller andre antibiotika som virker på celleveggen. Ved høygradig aminoglykosidresistens (MIC > 128 mg/l) oppnås ingen synergi med celleveggsaktive antibiotika (penicilliner og glykopeptider). Anaerobe bakterier er alltid resistente.

Streptomycin har god virkning mot mykobakterier og brukes mest til behandling av tuberkulose. Midlet kan i noen tilfeller være aktuelt ved kombinasjonsbehandling av endokarditt.

Neomycin virker på en lang rekke grampositive og gramnegative bakterier, men kan bare anvendes lokalt.

Spektinomycin er et aminocyklitol med effekt tilsvarende aminoglykosider. I Norge anvendes det kun mot gonokokker som er resistente mot andre antibiotika.

Tobramycin til systemisk bruk er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Se også Legemidler ved øyesykdommer

Biotilgjengeligheten er ca. 100 % ved intramuskulær tilførsel, ca. 10 % ved inhalasjon. Penetrasjon til kroppsvæsker som for øvrige aminoglykosider (se under gentamicin). Metaboliseres ikke. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 2-3 timer.

Alvorlige infeksjoner forårsaket av tobramycinfølsomme mikrober, eller som del av kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner med ukjent mikrobe. Vanligvis det mest effektive aminoglykosidet mot P. aeruginosa. Suppresjonsbehandling av kronisk P. aeruginosa luftveisinfeksjoner hos pasienter med cystisk fibrose.

Som for gentamicin. Bør bare brukes i sykehus og etter gjeldende retningslinjer.

Normal nyrefunksjon
1. Voksne: Første dose: 3 mg/kg kroppsvekt - ev. 5-7 mg/kg (off label), senere 1,5-2 mg/kg × 3 eller 4,5-6 mg/kg × 1. Hos eldre redusert dose
2. Barn: 7 mg/kg × 1. Ved manglende klinisk effekt eller resistente mikrober kan man med serumkonsetrasjonsmåling dosere inntil 10 mg/kg × 1
Nedsatt nyrefunksjon
1. Dosering ved nedsatt nyrefunksjon er en spesialistoppgave

Kontroll av dosen: I prøve tatt umiddelbart før ny dose bør konsentrasjonen ikke overstige 2 mg/l. I prøve tatt en time etter dosering minst 4 mg/l og ikke over 12 mg/l. Prøver tas det andre behandlingsdøgnet og senere 2-3 ganger per uke. Ved dosering én gang daglig bør bunnkonsentrasjonen være under 0,5 mg/l og konsentrasjonen etter 8 timer mellom 1,5 og 5 mg/l.

Tobramycin kan administreres som inhalasjonsvæske i nebulisator for intermitterende behandling av cystisk fibrosepasienter over 6 år.

Det er viktig at behandlingen skjer hos lege med erfaring i behandling av cystisk fibrose.

Hver dose (1 ampulle) er på 300 mg inhalasjonsvæske eller 112 mg (4 kapsler) inhalasjonspulver. Intervallet mellom dosene skal være så nær 12 timer som mulig, ingen alders- eller vektreduksjon av dosen. Behandlingen bør foregå i 4 uker, etterfulgt av 4 uker uten behandling. Erfaringsgrunnlaget med syklisk behandling er begrenset til 2 år.

Absorpsjonen av tobramycin etter inhalering er meget varierende. Midlet bør ikke gis til pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Nyrefunksjonsundersøkelse og audiologisk undersøkelse bør gjøres før behandling starter og etter minst hver sjette behandlingssyklus. Under pågående syklus med inhalasjon bør pasienten ikke få noe aminoglykosid parenteralt.

Resistens under pågående behandling kan forekomme, likeens overvekst av andre resistente mikrober, som Burkholderia cephacia, gjærsopp og Aspergillus. Pasienten bør derfor overvåkes mikrobiologisk.

Bronkospasme er den hyppigste bivirkningen; første dose skal alltid gis under oppsyn. Ved tegn til bronkospasme gis bronkodilaterende behandling.

Voksne og barn eldre enn 6 år: 300 mg (1 ampulle) eller 112 mg (4 kapsler) × 2 daglig. Det er viktig at pasienten følger bruksanvisningen nøye.

1 dråpe morgen og kveld i 7 (6-8) dager. Ved alvorlig infeksjon startes med 1 dråpe 4 ganger daglig den første dagen.

Toksisitet: Barn: 200 mg intramuskulært (10 × normaldose) til 5-åring og 1,2 g intravenøst til 14-åring ga ingen symptomer.

Klinikk og behandling: Se Aminoglykosider nedenfor.

Felles for Aminoglykosider:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Hørsels- og nyrepåvirkning er hovedproblemet.

Andre symptomer er tinnitus, svimmelhet, ev. nevromuskulær blokkade ved svært store doser.

Behandling for gruppen: Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Kontroller hørsel. Symptomatisk behandling.

Felles for Aminoglykosider:

Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.

Felles for Aminoglykosider:

Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.

Felles for Aminoglykosider:

Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.

Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.

Felles for Aminoglykosider:

Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Bramitob Chiesi Farmaceutici S.p.a.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning	Tobramycin: 300 mg/1 dose	56 x 1 dose	C	Blå resept	20 678,30

Nebcina Eurocept International B.V
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Tobramycin: 40 mg/1 ml	10 x 2 ml	C	H-resept	1 138,-

Tobi Mylan
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning	Tobramycin: 300 mg/1 dose	56 x 1 dose	C		-

Tobi podhaler Abacus Medicine A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Inhalasjonspulver, hard kapsel	Tobramycin: 28 mg	4 x 56 stk	C	Blå resept	25 361,-

Tobi Podhaler Viatris Healthcare Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Inhalasjonspulver, hard kapsel	Tobramycin: 28 mg	4 x 56 stk	C	Blå resept	25 361,-

Tobi Viatris Healthcare Ltd.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning	Tobramycin: 300 mg/1 dose	56 x 1 dose	C	Blå resept	20 678,30

Tobral Novartis
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, oppløsning	Tobramycin: 0.3 % w/v	5 ml	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Amikacin er kun aktuelt som intravenøs eller intramuskulær sykehusbehandlig av alvorlige infeksjoner.

Felles for Aminoglykosider:

Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.

Amikacin er motstandsdyktig mot flere av de mest utbredte resistensmekanismene som inaktiverer gentamicin og tobramycin. Amikacin er derfor spesielt aktuelt ved behandling av infeksjoner forårsaket av multiresistente bakteriestammer, inkludert Pseudomonas aeruginosa og Acinetobacter baumannii. Amikacin er også aktivt mot Mycobacterium tuberculosis inkludert mange multiresistente stammer.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Rask absorbsjon etter intramuskulær injeksjon. Passerer i liten grad over i cerebrospinalvæsken ved intakte meninger, men langt høyere grad ved meningitt. Halveringstiden er ca. 2 timer ved normal nyrefunksjon, betydelig lengre ved nyresvikt. Utskilles umetabolisert ved glomerulær filtrasjon.

Amikacin kan anvendes ved de samme typer infeksjoner som gentamicin.

Amikacin kan i tillegg brukes som del av behandlingsregimet ved multiresistent tuberkulose.

Amikacin bør bare brukes i sykehus og etter gjeldende retningslinjer.

Normal nyrefunksjon
1. Voksne: 15 mg/kg × 1 eller alternativt 7,5 mg/kg x 2.
  Den totale døgndosen bør ikke overskride 15 mg/kg.
2. Barn 4 uker - 12 år: 15-20 mg/kg/døgn gitt som enkeltdose
  eller fordelt på 7,5 mg/kg x 2
3. Nyfødte: 10 mg/kg som initial bolus etterfulgt av 7,5 mg/kg x 2
4. Premature spedbarn: 7,5 mg/kg x 2
Nedsatt nyrefunksjon
1. Dosering ved nedsatt nyrefunksjon er en spesialistoppgave

Kontroll av dosen: Serumkonsentrasjonsmålinger etter 2. eller 3. døgn og deretter 2-3 ganger per uke. Høyere konsentrasjon gir risiko for ototoksiske og nefrotoksiske bivirkninger.

Ved dosering en gang daglig bør bunnkonsentrasjonen være under 1,5 mg/l. Det er foreløpig ikke etablert nasjonale anbefalinger for konsentrasjonen etter 8 timer.

Se aminoglykosider Aminoglykosider. På grunn av mer begrenset bruk av amikacin er det mindre data om bivirkninger.

Felles for Aminoglykosider:

Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Akutt overdose av en inhalasjonsdosering er betydelig mindre alvorlig enn parenterale overdoser.

Klinikk og behandling: Som for Aminoglykosider, se nedenfor.

Felles for Aminoglykosider:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Hørsels- og nyrepåvirkning er hovedproblemet.

Andre symptomer er tinnitus, svimmelhet, ev. nevromuskulær blokkade ved svært store doser.

Behandling for gruppen: Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Kontroller hørsel. Symptomatisk behandling.

Felles for Aminoglykosider:

Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.

Felles for Aminoglykosider:

Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.

Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.

Felles for Aminoglykosider:

Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Amikacin Macure Macure Pharma ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjonsvæske, oppløsning	Amikacin: 250 mg/1 ml	2 ml	C	H-resept	1 056,30

Arikayce Liposomal Insmed Netherlands B.V
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Inhalasjonsvæske til nebulisator, dispersjon	Amikacin: 590 mg/1 hetteglass	28 x 590 mg	C	H-resept	136 736,70

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Aminoglykosider:

Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Penetrasjon til kroppsvæsker som for øvrige aminoglykosider (se under gentamicin). Metaboliseres ikke. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er ca. 2,5 timer.

Bør betraktes som et spesialaminoglykosid for tuberkulose. Det bør alltid gis i kombinasjon med andre tuberkulosemidler (se Tuberkulose ). Kan noen ganger være aktuelt ved kombinasjonsbehandling av endokarditt.

15-20 mg/kg kroppsvekt i en dose per døgn (gis intramuskulært).

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk og behandling: Se Aminoglykosider nedenfor.

Felles for Aminoglykosider:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Hørsels- og nyrepåvirkning er hovedproblemet.

Andre symptomer er tinnitus, svimmelhet, ev. nevromuskulær blokkade ved svært store doser.

Behandling for gruppen: Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Kontroller hørsel. Symptomatisk behandling.

Se aminoglykosider Aminoglykosider.

Sterk tendens til sensibilisering og allergiske reaksjoner hos pasienter og pleiepersonale.

Felles for Aminoglykosider:

Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.

Felles for Aminoglykosider:

Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.

Felles for Aminoglykosider:

Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.

Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.

Felles for Aminoglykosider:

Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Streptomycin x-gen Pharma-Tek
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Streptomycin: 1 g	10 x 1 g	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

For mer informasjon, se Aminoglykosider.

For kombinasjoner, se Deksametason–antibakterielle midler.

Neomycin er uttalt nefro- og ototoksisk. Brukes derfor ikke parenteralt. Framycetin (neomycin B) er en av komponentene i neomycin. Begge substanser inngår i preparater til lokal bruk som øye-/øredråper og salver. Det er stor likhet mellom midlene mht. antibakterielt spektrum og toksiske effekter.

Liten eller ingen absorpsjon ved lokal applikasjon. Ved bruk på åpent sår eller granulasjonsvev kan imidlertid absorpsjonen øke betydelig. Metaboliseres ikke. Begge substanser utskilles via nyrene. Halveringstiden er 3 timer for neomycin og noe lenger for framycetin.

Neomycin inngår i en rekke preparater til lokal bruk i kombinasjon med polypeptidantibiotika til bruk ved overflatiske, lokale infeksjoner.

Se aminoglykosider Aminoglykosider.

Ved lokal bruk er allergiske reaksjoner, vesentlig hudutslett, relativt hyppig.

Ved applikasjon på store sårflater kan tilstrekkelig neomycin absorberes til å gi nyre‑ og hørselsskader. Bør ikke brukes i øret når trommehinnen er perforert pga. ototoksisk effekt.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Dexamcol 2care4 Generics ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, oppløsning	Deksametason: 1 mg/1 ml Kloramfenikol: 5 mg/1 ml	1 stk	C		122,50

Ducressa Santen Oy (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, oppløsning	Deksametason: 1 mg/1 ml Levofloksacin: 5 mg/1 ml	1 x 5 ml	C		175,20

Maxitrol NOVARTIS NORGE AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, suspensjon	Deksametason: 1 mg/1 ml Neomycin: 3500 IE/1 ml Polymyksin B: 6000 IE/1 ml	5 ml	C		59,40

Tobrasone NOVARTIS NORGE AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, suspensjon	Tobramycin: 3 mg/1 ml Deksametason: 1 mg/1 ml	5 ml	C		82,40

Toflacort Blumont Ofta Trading Ltd
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, suspensjon	Tobramycin: 3 mg/1 ml Deksametason: 1 mg/1 ml	5 ml	C		82,40

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 30.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Aminoglykosider:

Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.

Biotilgjengeligheten er nær 100 % ved intramuskulær injeksjon. Metaboliseres i liten grad. Utskilles via nyrene, 70-80 % umetabolisert. Halveringstiden er 1,5-2 timer.

Spesialantibiotikum til bruk som alternativ behandling av gonoré ved allergi eller resistens mot andre aktuelle midler.

Ved gonoré: 2 g intramuskulært som engangsdose.

Toksisitet: Lav akutt toksisitet. Voksne: 8 g daglig i 5 dager ga ikke alvorlige symptomer.

Klinikk: Forsterkning av bivirkninger som GI-symptomer, svimmelhet, hodepine, kløe og urtikaria.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Ingen holdepunkter for skadelige effekter ved graviditet.

Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se Antibakterielle midler i Amming og legemidler.

Felles for Aminoglykosider:

Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.

Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.

Se aminoglykosider Aminoglykosider. Ved enkel dose, intramuskulær tilførsel, er det få bivirkninger. Vanligst er smerter på innstikkstedet, urtikaria, frysninger, feber, svimmelhet, kvalme, søvnløshet.

Felles for Aminoglykosider:

Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.

Felles for Aminoglykosider:

Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.

Felles for Aminoglykosider:

Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.

Revidert:: 18.03.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Kjemisk sett er dette en meget heterogen gruppe. Klindamycin tilhører gruppen linkosamider, mens vankomycin er et glykopeptid. De er vanligvis ikke førstehåndsmidler, men viktige alternativ på en del områder.

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Karbohydratantibiotika

Tretinoin og kombinasjoner

Klindamycin hemmer bakterienes proteinsyntese ved binding til ribosomene. Pga. risikoen for antibiotikaindusert diaré bør man begrense bruken av klindamycin som førstehåndspreparat.

De fleste grampositive kokker er følsomme, men resistente streptokokker og gule stafylokokker kan forekomme. Enterokokker er resistente. Anaerobe bakterier er som regel følsomme for klindamycin, men forekomsten av resistens er økende i mange land. De fleste aerobe gramnegative bakterier er resistente.

Klindamycin til systemisk bruk er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel, 4–5 % ved lokal applikasjon. God penetrasjon til vev, inklusive beinvev og kroppsvæsker, men dårlig til cerebrospinalvæsken selv ved betente meninger. Metaboliseres i stor grad i leveren til aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er 2–4 timer.

Systemisk: Stafylokokkinfeksjoner som bløtdelsinfeksjoner, osteomyelitt, abscess etc. hvis penicillinasestabile peniciliner ikke kan brukes, eller i kombinasjon ved alvorlige infeksjoner. Ved anaerobe blandingsinfeksjoner brukes klindamycin i kombinasjon med andre midler. Ved nekrotiserende fasciitt er klindamycin førstevalg i kombinasjon med benzylpenicillin. Klindamycin brukes ofte som alternativ ved allergi mot betalaktamer, for eks. ved odontogene infeksjoner.
Lokal bruk: Terapiresistent acne vulgaris. Brukes kun i kombinasjon med annen aknebehandling (benzoylperoksid, lokalt retinoid etc). Bakteriell vaginose.

Systemisk
1. Voksne:
  1. Peroralt: 150 mg × 4. I alvorlige tilfeller kan dosene dobles
  2. Intravenøs infusjon: 150-600 mg × 4
2. Barn: Peroralt:
  1. 1 måned - 1 år: 3 mg/kg kroppsvekt × 3 (ved alvorlige infeksjoner × 6)
  2. 1-12 år: 3 mg/kg kroppsvekt (ved alvorlige infeksjoner 6 mg/kg) × 4
  3. intravenøs infusjon (> 1 mnd): 10-40 mg/kg/dag fordelt på 3-4 like store doser
Lokalt
1. Akne: Et tynt lag appliseres to ganger daglig. Behandlingstiden bør være kort og ikke overstige 3 måneder
2. Vaginose: En fylt applikator intravaginalt hver kveld i 7 dager

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 60 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Som for Makrolider, se nedenfor.

Felles for Makrolider:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene. Intravenøs administrering gir økt risiko.

Klinikk for gruppen: Kvalme, kraftige magesmerter og diaré. I sjeldne tilfeller reversibelt hørselstap. Hodepine. Ev. pankreatitt, hallusinasjoner og leverpåvirkning. EKG-forandringer (f.eks. forlenget QT-tid) og arytmier ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Se også Om bruk av antimikrobielle midler.

Systemisk bruk: Vanlige er gastrointestinale bivirkninger (kvalme, brekninger og diaré).
Potensielt alvorlig: Diaréen kan utvikles til alvorlig pseudomembranøs kolitt som skyldes overvekst av toksinproduserende Clostridioides difficile. Kan også komme uker etter avsluttet behandling. Se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt. Alvorlige hudreaksjoner og gulsott er rapportert. Rask infusjon av klindamycin ufortynnet kan resultere i hjertestans.
Tromboflebitt, erytem, smerte og ødem kan forekomme etter intravenøs infusjon. Risikoen reduseres om injeksjonshastigheten reduseres eller løsningen fortynnes mer. Intramuskulær injeksjon kan gi smerte, indurasjon og steril abscess og bør settes dypt.
Lokal bruk: Lokalirritasjon.

Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogen effekt. Preparater til lokal bruk kan benyttes av gravide.

Amming: Ved systemisk bruk er overgang til morsmelk liten. Andrehåndsvalg. Førstevalg ved mastitt hos ammende med penicillinallergi. Brysternærte barn bør observeres for diaré. Se Antibakterielle midler i Amming og legemidler. Preparater til lokal bruk kan benyttes av ammende.

Systemisk bruk
1. Bør unngås ved kombinert lever‑ og nyrefunksjonsnedsettelse (kontroller plasmakonsentrasjonen ved høydosebehandling). Forsiktighet også hos pasienter som tidligere har hatt gastrointestinal sykdom, f.eks. kolitt. Vær oppmerksom på risiko for alvorlig diaré som kan komme inntil uker etter avsluttet behandling.
Lokal bruk
1. Akne: Linimentet gir brenning og irritasjon om det kommer på slimhinner eller sprukken hud. Forsiktighet ved tynn, sart hud og hos atopikere.
2. Vagina: Forsiktig ved samtidig forekomst av sopp.

Porfyri. Injeksjonsvæsken inneholder benzylalkohol som kan gi fatalt «gasping syndrome» hos premature, skal derfor ikke gis til premature eller nyfødte.

Ved langtidsterapi i høy dose bør lever- og nyrefunksjonen kontrolleres.

Risiko for alvorlig diaré, oppsøk lege. Kan også komme uker etter behandling.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Clindamycin Abcur Abcur AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Klindamycin: 150 mg/1 ml	5 x 2 ml	C	H-resept	389,80
Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Klindamycin: 150 mg/1 ml	5 x 4 ml	C	H-resept	490,50

Clindamycin Navamedic Navamedic ASA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Klindamycin: 12 mg/1 ml	10 x 50 ml	C	H-resept	1 522,50
Infusjonsvæske, oppløsning	Klindamycin: 6 mg/1 ml	10 x 50 ml	C	H-resept	1 296,70

Clindamycin palmitate HCl aurobindo Aurobindo Pharma Limited
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, oppløsning	Klindamycin: 75 mg/5 ml	100 ml	C		-

Clindamycine teva Teva B.V.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Liniment, oppløsning	Klindamycin: 10 mg/1 ml	30 ml	C		-

Dalacin C Pfizer
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Klindamycin: 75 mg/5 ml	80 ml	C		-

Dalacin Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Klindamycin: 300 mg	104 stk	C	Blå resept	568,40
Liniment, emulsjon	Klindamycin: 10 mg/1 ml	2 x 30 ml	C		194,-

Dalacin Pfizer AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, oppløsning	Klindamycin: 15 mg/1 ml	80 ml	C	Blå resept	331,30
Injeksjonsvæske, oppløsning	Klindamycin: 150 mg/1 ml	10 x 2 ml	C	H-resept	743,30
Kapsel, hard	Klindamycin: 150 mg	40 x 1 stk	C	Blå resept	213,-
Kapsel, hard	Klindamycin: 300 mg	100 x 1 stk	C	Blå resept	548,-
Liniment, emulsjon	Klindamycin: 10 mg/1 ml	60 ml	C		194,-
Vagitorie	Klindamycin: 100 mg	3 stk	C		255,40

Sobelin Pfizer
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, oppløsning	Klindamycin: 75 mg/5 ml	80 ml	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Karbohydratantibiotika

Vankomycin er et antibiotikum som virker baktericid ved å hemme syntesen av cellevegg på et tidligere stadium enn betalaktamer. Vankomycin er et viktig reservemiddel mot grampositive mikrober med naturlig (enterokokker) eller ervervet (MRSA) resistens mot andre antibiotika. Midlet absorberes nesten ikke etter peroral administrasjon og er derfor blitt brukt ved infeksjoner i mage-tarm-kanalen, f.eks. ved antibiotikaassosiert enterokolitt forårsaket av Clostridioides difficile.

Grampositive bakterier inkludert enterokokker og meticillinresistente stafylokokker. Gramnegative bakterier er resistente mot glykopeptidantibiotika.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) den aktuelle administrasjonsformen er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er mindre enn 1 % ved peroral tilførsel. Denne kan øke ved inflammasjon i gastrointestinaltraktus. God penetrasjon til ulike kroppsvæsker, men dårlig til cerebrospinalvæsken, selv ved betente meninger. Ved behandling av meningitt og intracerebrale infeksjoner kan derfor intratekal administrasjon være aktuelt. Metaboliseres ikke. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 4-6 timer.

Alvorlige stafylokokk og enterokokkinfeksjoner når mikrobene er resistente mot betalaktamantibiotika. Ved endokarditt anbefales kombinasjonbehandling med aminoglykosid, for Enterococcus faecium bør dette være gentamicin pga. iboende resistens mot andre aminoglykosider. Peroral behandling av alvorlig antibiotikaassosiert enterokolitt forårsaket av Clostridioides difficile.

Bør helst gis som langsom intravenøs infusjon (maks 500 mg/30 min event. 1000 mg/time) pga. risiko for flebitt; må ikke gis intramuskulært.

Intravenøst: 15-20 mg/kg x 2. Ladningsdose 15-30 mg/kg vurderes ved alvorlig infeksjon. Dosejustering etter konsentrasjonsbestemmelse, se nedenfor.
Peroralt (ved pseudomembranøs kolitt): 125-500 mg × 4

For å oppnå tilstrekkelig serumkonsentrasjon og samtidig unngå bivirkninger skal serumkonsentrasjonen kontrolleres regelmessig under pågående terapi, spesielt ved samtidig bruk av andre nefrotoksiske legemidler. Den beste parameter for styring av behandling med vankomycin er AUC/MIC (arealet under konsentrasjonskurven delt på minste hemmende konsentrasjon) som kan beregnes ved bruk av kalkulator på nett (https://anx.no/kalkulatorer/vancalc/). Ved å legge inn dosering, tidspunkt og målte konsentrasjoner (toppkonsentrasjon ca 1 time etter dose og bunnkonsentrasjon like før dose) vil kalkulatoren beregne AUC og foreslå neste dose for å oppnå ønsket mål på 400 - 600 mcg*h/ml.

Behandlingen bør startes på sykehus eller i samråd med spesialist i infeksjonsmedisin eller medisinsk mikrobiologi.

Toksisitet: Individuelle variasjoner ved intravenøs administrering. Lav akutt toksisitet ved peroral overdosering. Parenteral overdose, spesielt rask tilføring, kan gi forgiftningssymptomer.
Voksne: 56 g i.v. fordelt på 10 døgn (1 g hver 4. time) ga nedsatt nyrefunksjon.

Klinikk: Ansiktsrødme, feber og hudreaksjoner. Nedsatt hørsel, tinnitus og svimmelhet. Nyrepåvirkning.

Behandling: Vurder gjentatt kulldosering ved parenteral overdosering (reduserer halveringstiden). Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Smerter og tromboflebitt ved intravenøs administrasjon, risikoen kan reduseres med langsommere injeksjonshastighet (minst 1 time) og mer fortynnet løsning. Vevsnekrose ved ektravasal injeksjon. Tidligere ofte påvist såkalt Red Man Syndrome som er en infusjonsrelatert hypersensitivitetsreaksjon med raskt blodtrykksfall, rødhet og erytem på overkroppen. Sees vanligvis få minutter etter påbegynt infusjon, men kan også komme etter avsluttet infusjon med varighet av noen timer.

Potensielt alvorlige: Hypersensitivitetsreaksjoner/anafylaksi med fall i blodtrykk, stridor, pustevansker, urtikaria, kløe og muskelspasmer forekommer relativt hyppig. Også alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, eksfoliativ dermatitt og lineær IgA bulløs dermatose er rapportert. Pseudomembranøs diaré og kolitt, se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt. Både ototoksiske og nefrotoksiske bivirkninger kan forekomme. Ototoksisitet (skade på 8. hjernenerve) kan være forbigående eller permanent. Hematologiske reversible bivirkninger som nøytropeni, eosinofili og i enkelte tilfeller trombocytopeni.

Høyt forbruk av glykopeptider på avdelings- og sykehusnivå kan føre til økt forekomst av vankomycinresistente enterokokker (VRE). Dette gjelder spesielt peroral bruk av vankomycin.

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring. Absorberes praktisk talt ikke etter peroral tilførsel. Risiko for ototoksisitet tilsier tilbakeholdenhet.

Amming: Overgang til morsmelk er liten. Systemisk absorpsjon ubetydelig. Kan brukes av ammende.

Forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon, hos premature og spedbarn og hos dialysepasienter. Bør unngås hos pasienter med nedsatt hørsel.

Krever konsentrasjonsbestemmelse. Forsiktighet ved samtidig bruk av andre nyre- og ototoksiske legemidler som aminoglykosider, amfotericin B, ciklosporin og furosemid.

Krever konsentrasjonsbestemmelse. Ved nedsatt nyrefunksjon bør dessuten nyrefunksjonen og 8. hjernenerve kontrolleres. Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Vancomycin MIP MIP Pharma GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Vankomycin: 1 g	5 x 1 g	C	H-resept	1 158,10
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Vankomycin: 500 mg	5 x 500 mg	C	H-resept	597,20

Vancomycin Orion Orion Corporation
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Vankomycin: 1000 mg	1000 mg	C	H-resept	260,60
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Vankomycin: 500 mg	500 mg	C	H-resept	148,40

Vancomycin Strides Strides Pharma (Cyprus) Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Vankomycin: 125 mg	28 stk	C	Blå resept	1 151,-

Vankomycin SA Sykehusapotekene
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, oppløsning	Vankomycin: 25 mg/1 ml	100 ml	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Dalbavancin er et lipoglykopeptid, og i likhet med tradisjonelle glykopeptider binder det seg til den terminale D-alanyl-D-alanin enden av stampeptidet under peptidoglykansyntesen og hindrer dermed kryssbinding. Dette fører til celledød, og dalbavancin klassifiseres følgelig som baktericid.

Midlet er aktivt mot de fleste grampositive bakteriearter unntatt enterokokker og stafylokokker med VanA-mediert vankomycinresistens. Vancomycin intermediære stafylokokker (VISA) har forhøyet minste hemmende konsentrasjon (MIC). Ved klinisk bruk er de mest aktuelle målorgansimene Staphylococcus aureus, koagulase-negative stafylokokker, ulike betahemolytiske streptokokker, samt Streptococcus anginosus-gruppen. Alle gramnegative bakterier er iboende resistente mot dalbavancin. Den baktericid aktiviteten mot stafylokokker in vitro er tidsavhengig, mens den i dyremodeller samsvarer best med forholdet mellom areal under tidskurven for ubunden plasmakonsentrasjon og minimal hemmende konsentrasjon (fAUC/MIC).

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Dalbavancin har lineær farmakokinetikk, og det er ikke observert akkumulering av midlet etter ukentlig i.v. administrasjon i opptil 8 uker. Gjennomsnittlig halveringstid er ca. 370 timer (range 333-405), og dalbavancin kan derfor doseres én gang per uke. Distribusjonsvolumet svarer til volumet av ekstracellulærvæske. Begrenset metabolsk transformasjon, eliminasjon via nyrene og utskillelse i avføring.

Behandling av akutte bakterielle infeksjoner i hud og hudstrukturer hos voksne og pediatriske pasienter fra fødsel. Det foreligger begrenset dokumentasjon for bruk ved andre indikasjoner. Dalbavancin anvendes fortrinnsvis ved infeksjon med resistente mikrober der andre antibiotika ikke har effekt.

Dalbavancin administreres som langsom intravenøs infusjon.

Voksne:
1500 mg gitt enten som en enkelt infusjon på 1500 mg eller som 1000 mg etterfulgt, én uke senere, av 500 mg.
Barn og ungdom i alderen fra 6 år til under 18 år:
Enkeltdose på 18 mg/kg (maksimalt 1500 mg).
Spedbarn og barn fra fødsel til under 6 år:
Enkeltdose på 22,5 mg/kg (maksimalt 1500 mg)

Det er ikke nødvendig å justere doseringen for voksne og barn med lett eller moderat nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance > 30 til 79 ml/min). Ved kreatininclearance < 30 ml/min anbefales dosen redusert til 1000 mg gitt som en enkelt infusjon, eller 750 mg etterfulgt av 375 mg gitt én uke senere.
Det anbefales ikke å justere dosen ved lett nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh A), men det bør utvises varsomhet hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon.

Det har ikke har vært observert dosebegrensende toksisitet i kliniske studier og det er ikke tilgjengelig spesifikk informasjon om behandling ved overdosering med dalbavancin,
Behandling av overdosering bør bestå av observasjon og støttende tiltak.

De vanligste bivirkningene er kvalme, diaré og hodepine som vanligvis er mild eller moderat. Sjeldne bivirkninger omfatter blant annet anemi, trombocytose, eosinofili, leukopeni, nøytropeni, pruritus, urtikaria og utslett.

Graviditet: Det foreligger ikke tilstrekkelige data om bruk av dalbavancin hos gravide kvinner, men dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Midlet anbefales derfor generelt ikke under graviditet. Amming: Det er ikke kjent om dalbavancin skilles ut i morsmelk.

Kryss-hypersensitivitet kan forekomme mot andre glykopeptider, og det bør derfor utvises varsomhet ved bruk av dalbavancin hos pasienter med kjent overfølsomhet. Hurtige, intravenøse infusjoner kan forårsake reaksjoner, blant annet rødme på overkroppen, elveblest, kløe og/eller utslett. Som øvrige antibakterielle midler kan dalbavancin føre til overvekst av sopp og resistente mikrober, samt antibiotika-assosiert diaré og pseudomembranøs kolitt.
Generelt finnes det begrensede data om sikkerhet og effekt for dalbavancin når det administreres i mer enn to doser (med én ukes mellomrom), og det foreligger
ingen erfaring med dalbavancin ved behandling av sterkt immunsupprimerte pasienter.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Xydalba AbbVie Deutschland GmbH & Co
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Dalbavancin: 500 mg	500 mg	C		9 263,90

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Linezolid tilhører en relativt ny gruppe helsyntetiske midler som hemmer proteinsyntesen i bakterier ved å binde seg til ribosomene. Midlet har effekt mot grampositive bakterier og mykobakterier. Linezolid er en reversibel, ikke-selektiv hemmer av monoaminoksidase (MAO). Pga. bivirkningsprofil og begrenset klinisk erfaring bør midlet kun brukes ved alvorlige infeksjoner med stafylokokker og enterokokker når disse er resistente mot andre midler. Behandling bør startes opp under spesialistveiledning.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er 100 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til godt vaskularisert vev, cerebrospinalvæsken, pleuravæsken og pankreas. Metaboliseres i leveren ved oksydasjon. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 30 % umetabolisert. Halveringstiden er ca. 5-7 timer.

Infeksjoner forårsaket av gule og hvite stafylokokker, enterokokker, streptokokker og pneumokokker når disse er følsomme for linezolid og resistente mot vanlige førstehåndsmidler. Linezolid kan være aktuelt ved allergi mot alternative midler. Linezolid er godkjent for behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner, samt nosokomiale pneumonier. Forekomsten av multiresistente grampositive er så lav i Norge at linezolid kun unntaksvis vil være indisert. Behandling av atypiske mykobakterier og andrelinjebehandling av tuberkulose.

Parenteralt og peroralt:

Voksne: 600 mg × 2 i 10-14 dager
Barn: Pga. manglende erfaring bør ikke linezolid gis til barn og unge under 18 år

Behandling utover 14 dager kan bare anbefales i spesielle tilfeller og maksimal behandlingsvarighet er 28 dager. Sikkerhet og effekt ved behandling utover 28 dager er ikke dokumentert.

Behandlingen bør startes i sykehus og etter konsultasjon med relevante spesialister, som mikrobiolog eller spesialist i infeksjonssykdommer.

Toksisitet: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1200 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tremor, svimmelhet og ataksi. Ev. leverpåvirkning og serotonergt syndrom.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som diaré, kvalme og oppkast, hodepine, svimmelhet, utslett. Smaksforstyrrelser (metallsmak) er rapportert. Soppinfeksjoner pga. endringer i den mikrobiologiske flora.

Potensielt alvorlige og relativt vanlige: Perifer og/eller optisk nevropati, beinmargsdepresjon, anemi og melkesyreacidose. Ved mistanke om slike bivirkninger må behandlingen med linezolid øyeblikkelig revurderes og ev. seponeres. Alle bivirkningene blir hyppigere og mer alvorlige jo lenger behandlingen pågår. Beinmargsdepresjon og perifer og/eller optisk nevropati kan være irreversibel. Optisk nevropati kan gi synstap. Pasienter som rapporterer synsforstyrrelser bør undersøkes av øyelege. For å unngå alvorlige følger av melkesyreacidose, må pasienter som får vedvarende kvalme og brekninger, acidose uten annen årsak eller lav serum-hydrogenkarbonat undersøkes nøye. Alvorlig transfusjonskrevende anemi ble rapportert hos 9 % av pasienter behandlet i inntil 1 måned og hos 15 % av de som ble behandlet utover 1 måned. Kramper, serotonergt syndrom. Alvorlige hudreaksjoner og andre hypersensitivitetsreaksjoner, anafylaksi (sjelden). Pseudomembranøs diaré og kolitt, se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt.

Graviditet: Dyreforsøk har vist embryotoksisk effekt, og midlet skal ikke gis til gravide.

Amming: Overgang til morsmelk er høy. Se Antibakterielle midler i Amming og legemidler.

Fertilitet: I dyreforsøk gir linezolid unormale spermier, og menn må bruke kondom under pågående linezolidbehandling og de første ukene etter avsluttet behandling.

Linezolid bør ikke gis til pasienter med ukontrollert hypertensjon, feokromocytom, karsinoid syndrom, tyreotoksikose, alvorlig depresjon, schizofreni, akutte forvirringstilstander eller til pasienter som bruker visse andre legemidler, særlig psykofarmaka (interaksjoner).

Pga. fare for beinmargsdepresjon må det utvises forsiktighet ved bruk av linezolid hos pasienter med forutgående anemi, levkopeni eller trombocytopeni.

Hos pasienter med forutgående anemi, levkopeni eller trombocytopeni samt ved behandling ut over 10-14 dager bør beinmargsfunksjonen overvåkes med ukentlige kontroller av hematologisk status.

Diaré, synsforstyrrelser. Pasientene bør unngå mat med høyt tyramininnhold (modne oster, gjærekstrakt, soyasaus m.fl.)

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Linezolid Accord Accord Healthcare B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Linezolid: 2 mg/1 ml	10 x 300 ml	C	H-resept	5 709,10
Tablett	Linezolid: 600 mg	10 stk	C	H-resept	5 596,-
Tablett	Linezolid: 600 mg	30 stk	C	H-resept	16 715,40

Linezolid Fresenius Kabi Fresenius Kabi Norge AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Linezolid: 2 mg/1 ml	10 x 300 ml	C	H-resept	5 709,10

Linezolid Krka KRKA, d.d. Novo mesto
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Linezolid: 600 mg	10 stk	C	H-resept	5 596,-

Linezolid Sandoz Sandoz - København
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Linezolid: 600 mg	10 stk	C	H-resept	5 596,-
Tablett	Linezolid: 600 mg	30 stk	C	H-resept	16 715,40

Zyvoxid Pfizer AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Linezolid: 600 mg	10 stk	C	H-resept	5 596,-
Tablett	Linezolid: 600 mg	30 stk	C	H-resept	16 715,40

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Tedizolidfosfat er en prodrug til oksazolidinonfosfat. Tedizolid hemmer proteinsyntesen ved å binde seg til 50S i bakteriens ribosom og virker bakteriostatisk mot grampositive bakterier. EUCAST har satt brytnngspunkter for S. aureus og streptokokker. Klinisk effekt er ikke dokumentert mot Staphylococcus lugdunensis og enterokokker selv om in vitro-studier tyder på følsomhet i stammer uten ervervede resistensmekanismer.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Maksimal plasmakonsentrasjon nås innen 3 timer med > 90 % biotilgjengelighet etter peroral administrasjon. Eliminasjonshalveringstiden omtrent 12 timer via lever (80 %) og nyre (20 %).

Tedizolid inngår ikke i nasjonale norske retningslinjer for antibiotikabruk og er kun aktuelt for spesialistbehandling av utvalgte pasienter med infeksjoner som er resistente mot konvensjonelle midler. Indisert til voksne og barn > 35 kg for behandling av akutte bakterielle infeksjoner i hud og bindevev (cellulitt, erysipelas, abscess, infiserte sår).

Tedizolid kan administreres peroralt eller intravenøst, og man kan skifte administrasjonsform under pågående behandling.

200 mg x 1 i 6 dager.

Sikkerhet og effekt av tedizolidfosfat ut over 6 dager er ikke fastslått.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 1200 mg ga lett til moderat forgiftning hos friske forsøkspersoner.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

De vanligste bivirkningene er forbigående og mindre alvorlige: Kvalme, hodepine, svimmelhet, tretthet, diaré og oppkast. Laktacidose og infeksjon med C. difficile. Alvorlige bivirkninger som er påvist for medikamenter i samme klasse inkluderer beinmargdepresjon med anemi, leukopeni, pancytopeni og trombocytopeni, samt perifer eller optisk nevropati.

Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler.

Det er ikke nødvendig med dosejustering ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon eller hos eldre. Klinisk erfaring hos pasienter ≥ 75 år er begrenset.

Tidezolid skal ikke brukes av gravide og ammende. Tablettene skal svelges hele og kan tas med eller uten mat eller drikke. Spesiell oppmerksomhet dersom pasienten lett får blødning eller blåmerker, merker svimmelhet, mister følsomheten i hender eller føtter, eller får problemer med synet som for eksempel tåkesyn, endringer i fargesyn, problemer med å se detaljer eller dersom synsfeltet blir mindre.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Sivextro Merck Sharp & Dohme B.V. (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Tedizolidfosfat: 200 mg	6 x 200 mg	C	H-resept	15 851,40
Tablett	Tedizolidfosfat: 200 mg	6 x 1 stk	C	Blå resept	14 027,10

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

For kombinasjoner, se Trimetoprim-sulfametoksazol.

Sulfonamider hemmer folinsyresyntesen som kompetetiv inhibitor av dihydropteroat syntetase (DHPS).

Sulfapyridin bundet til 5-aminosalisylsyre i sulfasalazin. Brukes ved revmatoid artritt og inflammatorisk tarmsykdom, se Revmatoid artritt (RA) og Inflammatorisk tarmsykdom.
Sulfametoksazol. Brukes i kombinasjon med trimetoprim, se Trimetoprim-sulfametoksazol
Sulfadiazin. Brukes ved toksoplasmakorioretinitt og -encefalitt, se Netthinne, årehinne og glasslegemet

Virker på en rekke mikrober, men klinisk viktigst er effekten på gramnegative stavbakterier innen gruppen enterobakterier og på grampositive kokker. Enterokokker og P. aeruginosa er alltid resistente. I kombinasjon med trimetoprim har sulfonamider også effekt mot enkelte andre medisinsk viktige mikrober som Pneumocystis jiroveci (sopp) og Toxoplasma gondii (protozo).

Sulfadiazin er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten for de ulike sulfonamider er 70–100 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til alle vev og kroppsvæsker. I synovia, pleura, spinalvæske og peritonealvæske er konsentrasjonen ca. 80 % av plasmakonsentrasjonen. Metaboliseres i leveren til N-acetylsulfonamid, en inaktiv og nyretoksisk metabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, delvis umetabolisert. Halveringstiden varierer mellom de ulike substansene: Sulfapyridin: ca. 7 timer, sulfametoksazol: ca. 12 timer, sulfadiazin: ca. 17 timer, sulfadoksin: ca. 8 døgn.

Behandling av infeksjoner forårsaket av mikrober som er følsomme for de enkelte substansene. Ved behandling av toksoplasmainfeksjoner i sentralnervesystemet brukes sulfadiazin i kombinasjon med pyrimetamin, ev. pyrimetamin og klindamycin.

Sulfadiazin: Ved toksoplasmainfeksjoner i sentralnervesystemet, i kombinasjon med klindamycin: 0,5 g × 2 i 10–14 døgn (se Toksoplasma-korioretinitt).

Vanlige: Allergiske reaksjoner, spesielt hudreaksjoner, feber, kløe. Disse synes å være doseavhengige. Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré. Fotosensitivitet. Soppinfeksjoner pga. endringer i den mikrobiologiske flora.

Potensielt alvorlige: Alvorlige hudreaksjoner som erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse og Henoch-Schönlein purpura og andre tegn på alvorlig hypersensitivitet. Leverreaksjoner med gulsott kan sees 3–5 dager etter oppstart. Nyreskade med kolikk, urolithiasis, hematuri og nyresteindannelse m.m. skyldes vanligvis krystalluri. Bloddyskrasier kan forekomme, men er sjeldne med dagens preparater. Mild kronisk hemolytisk anemi kan forekomme ved langtidsbehandling (se også forsiktighetsregler). Pseudomembranøs kolitt, se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt. Pankreatitt. Akutt forvirring er rapportert.

Toksisitet for gruppen: Relativ lav akutt toksisitet, men store inntak har gitt alvorlige forgiftninger.

Barn: < 1200 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Voksne: < 5 g forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Kvalme og magesmerter. Ved store doser: Nyrepåvirkning som krystalluri, hematuri, oliguri og anuri. Ev. CNS-symptomer som hodepine, svimmelhet og tremor. Hypoglykemi, hyperkalemi, methemoglobinemi, sulfhemoglobinemi og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Viktig med rikelig væsketilførsel. Ev. metylenblått ved methemoglobinemi. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Ingen påvist teratogen effekt. Det er vanlig å anbefale forsiktighet ved bruk i siste trimester pga. risiko for hyperbilirubinemi og kjerneikterus hos den nyfødte, selv om risikoen synes å være nokså liten. Amming: Overgang til morsmelk liten til moderat. Kontraindisert hos premature eller syke barn, eller ved ikterus.

Pga. risiko for krystalluri bør det sørges for tilstrekkelig diurese (minst 1 l/døgn). Ved nyresvikt eller obstruksjon i urinveiene kan sulfonamidene akkumuleres, og redusert dose eller forlenget doseintervall må vurderes. Forsiktighet også ved nedsatt leverfunksjon.

Pasienter med glukose-6-fosfatdhydrogenasemangel (forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men er sjelden hos nordeuropeere) kan få hemolytisk anemi. Behandling med sulfonamider må derfor bare skje på streng indikasjon og da med lavest mulig dose.

Forsiktighet hos pasienter med økt risiko for alvorlige allergiske reaksjoner eller bronkial astma. Selv om kryssensitivitet mellom sulfonamider og andre legemidler med en sulfonamidgruppe er rapportert, er dette ikke fastlagt og kan komme fra en generell predisponering for allergiske legemiddelreaksjoner.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Adiazine Recordati
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Sulfadiazin: 500 mg	20 stk	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Vanlige sulfonamider

Til lokal bruk. Kombinasjon av antibakterielle egenskaper hos sulfonamidet og sølvioner. Midlet har effekt både på gramnegative og grampositive mikrober samt ulike Pseudomonas-arter og Candida.

Ved applikasjon på brannskaden vil sølvet forbli i eksudatet, mens inntil 10 % av sulfadiazinet kan bli absorbert.

Profylaktisk ved alvorlige brannskader.

Påsmøres i et 3-4 mm tykt lag en gang daglig.

Lokale reaksjoner som svie, kløe og hudutslett. Inneholder polysorbat 60 og 80 som kan gi overfølsomhetsreaksjoner hos enkelte.

Leukopeni er rapportert hos 3-5 % av pasienter som får sølvsulfadiazin på brannskadede områder. Kommer oftest etter 2-3 dager og fører vanligvis ikke til seponering, men leukocyttallet bør følges.

Kan føre til at sårskorpen faller senere av, og til at brannsåret kan få endret utseende. Ved behandling av store områder og/eller langvarig bruk kan sølv absorberes, og dette kan gi klinisk misfarging av hud (argyri).

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Flammazine Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Sølvsulfadiazin: 10 mg/1 g	1 x 50 g	C		134,80

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Trimetoprim er bakteriostatisk gjennom å blokkere bakterienes dihydrofolatreduktase slik at folinsyresyntesen hemmes.

Hovedsakelig det samme som for sulfonamider (se Vanlige sulfonamider). I terapeutiske konsentrasjoner er det først og fremst virksomt overfor gramnegative stavbakterier og grampositive kokker. Anaerobe bakterier, P. aeruginosa og gonokokker er resistente.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er over 60 %. Denne reduseres noe ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til ulike vev og kroppsvæsker som lunger, bronkier, prostatasekret, ekspektorat, saliva og brystmelk. Metaboliseres i leveren til delvis aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 50 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon, inhiberer tubulær kreatininsekresjon. Halveringstiden er 8-12 timer.

Terapeutisk ved akutte ukompliserte og kompliserte infeksjoner i nedre urinveier (se Nedre urinveisinfeksjon). Langtidsprofylakse ved kronisk residiverende urinveisinfeksjoner etter initialbehandling med andre midler.

Terapeutisk: 160 mg x 2 eller 300 mg kveld i 1-3 dager ved ukomplisert og 5-7 dager ved komplisert cystitt.
Profylakse: 100 mg daglig, vanligvis om kvelden

Toksisitet: Relativ lav akutt toksisitet. Nedsatt nyrefunksjon gir økt risiko.
Barn: < 700 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 8 g ga lett forgiftning.

Klinikk: Lette symptomer: Kvalme, magesmerter, hodepine, svimmelhet og tremor. Ved store doser ev. elektrolyttforstyrrelser (hyperkalemi), nyre- eller leverpåvirkning. Massive doser over lengre tid eller kombinert med nedsatt nyrefunksjon kan ev. gi blodforandringer og alvorlige skader på slimhinner, benmarg og hud.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Unngå dehydrering. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Kløe og utslett som kan være doseavhengig er vanligst og kommer gjerne 7-14 dager etter oppstart. Gastrointestinale symptomer som uvelhet, kvalme og brekninger, glositt og smaksforstyrrelser, oftest doseavhengig. Fotosensiblisering (sjelden).

Potensielt alvorlige: Hematologiske bivirkninger som anemi, leukopeni, trombocytopeni, megaloblastanemi og agranulocytose sees særlig hos eldre, underernærte, alkoholikere og andre med relativ folsyremangel. Enkelte tilfeller av aseptisk meningitt er rapportert med hodepine, nakkestivhet, økt celletall i spinalvæsken, feber. Alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner, inklusiv anafylaksi. Risiko for hyperkalemi ved nedsatt nyrefunksjon.

Graviditet: Alternativt antibiotikum bør benyttes i første trimester. Trimetoprim er en folsyreantagonist og er teratogent i høye doser i dyreforsøk. Økt risiko for abort ved behandling under svangerskapets første 20 uker.

Amming: Overgang til morsmelk er liten. Kan brukes av ammende.

Dosereduksjon eller lengre doseringsintervall ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Kan hemme fenylalaninmetabolismen, men dette har ingen betydning for pasienter med fenylketonuri hvis de følger riktig diett. Mangel på folsyre eller B₁₂ kan behandles med tilskudd av B₁₂ og/eller folsyre. Høye doser kan gi forhøyet fosfatkonsentrasjon i plasma.

Porfyri. Alvorlig lever- og nyresvikt. Bloddyskrasier. Skal ikke gis til spedbarn < 3 måneder.

Blodbildet og folsyrestatus bør kontrolleres ved langtidsbehandling.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Trimetoprim Orion Corporation Orion Pharma
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Trimetoprim: 10 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	287,40
Tablett	Trimetoprim: 100 mg	100 stk	C	Blå resept	611,90
Tablett	Trimetoprim: 100 mg	30 stk	C	Blå resept	213,20
Tablett	Trimetoprim: 160 mg	10 stk	C	Blå resept	151,70
Tablett	Trimetoprim: 160 mg	100 stk	C	Blå resept	574,80
Tablett	Trimetoprim: 160 mg	14 stk	C	Blå resept	160,70
Tablett	Trimetoprim: 160 mg	6 stk	C	Blå resept	125,70
Tablett	Trimetoprim: 300 mg	3 stk	C	Blå resept	252,80
Tablett	Trimetoprim: 300 mg	7 stk	C	Blå resept	252,80

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Vedrørende graviditet og amming, bivirkninger, forsiktighetsregler, kontraindikasjoner og kontroll, se Trimetoprim og Vanlige sulfonamider.

Kombinasjonen blokkerer to ulike enzymatiske trinn i bakterienes tetrahydrofolsyresyntese. Den sekvensielle blokkeringen gir baktericid effekt selv om midlene hver for seg er bakteriostatiske.

Trimetoprim-sulfametoksazol er virksomt mot villtypen av de vanligste grampositive kokker og gramnegative stavbakterier. I Norge er 20-25 % av E. coli-isolater fra urin resistente mot trimetoprim-sulfametoksazol. Det har ingen hensikt å gi kombinasjonen dersom man vet at bakterien er resistent mot en av komponentene. Ved nedre urinveisinfeksjoner vil man ofte komme til målet ved å bruke trimetoprim alene. Pseudomonas er resistent.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er 90-100 %. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Høy konsentrasjon i lunge, men også i kammervann og spinalvæske. Begge substanser metaboliseres i leveren til delvis aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 50 % av trimetoprim og 25 % av sulfametoksazol i aktiv form. Halveringstiden er ca. 11 timer for begge substanser.

Nedre og øvre urinveisinfeksjoner og nedre luftveisinfeksjoner. Ofte aktuelt som peroralt alternativ ved MRSA-infeksjoner i hud og bløtvev. Spesielle indikasjoner er behandling av og profylakse mot toksoplasmose og pneumocystispneumoni (se Pneumoni hos immunsupprimerte). Alvorlige gastroenteritter når andre midler ikke kan brukes.

Indisert til voksne, ungdom, barn og spedbarn fra 6 ukers alder.

Generelt
1. Voksne:
  1. 2 tabletter (160 mg trimetoprim, 800 mg sulfametoksazol) × 2
2. Barn:
  1. 3-6 måneder:2,5 ml mikstur (20 mg trimetoprim, 100 mg sulfametoksazol) × 2
  2. 6 måneder - 5 år: 5 ml mikstur × 2
  3. 6-12 år: 10 ml mikstur eller 1 tablett (80 mg trimetoprim, 400 mg sulfametoksazol) × 2
Initialt dobbelt dose (gjelder både barn og voksne)
Pneumocystis jirovecii-infeksjoner
1. Profylakse: Voksne: 1 tablett daglig eller 2 tabletter 3 dager per uke
2. Behandling: Voksne: 15-20 mg/kg/døgn fordelt på 3-4 doser, ofte som intravenøs behandling i initialfasen.
  Se spesiallitteratur.

Se Trimetoprim og Vanlige sulfonamider. Sulfonamidet vil trolig utgjøre størst risiko.

Disse er av samme type som ved bruk av sulfonamider og trimetoprim (se Vanlige sulfonamider og Trimetoprim), men forekommer atskillig oftere og varer gjerne lengre. Særlig hos eldre (> 70 år) bør man unngå å bruke kombinasjonen hvis andre midler kan benyttes. Påvirkning av nyrefunksjon, også ut over det som kan forventes som trimetoprim-indusert kreatininstigning. Porfyrogent.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Bactrim Eumedica Pharmaceuticals GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Sulfametoksazol: 40 mg/1 ml Trimetoprim: 8 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	119,30
Tablett	Sulfametoksazol: 400 mg Trimetoprim: 80 mg	20 stk	C	Blå resept	111,-

Bactrim Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Sulfametoksazol: 400 mg Trimetoprim: 80 mg	20 stk	C	Blå resept	111,-

Bactrimel Eumedica
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Sulfametoksazol: 400 mg/5 ml Trimetoprim: 80 mg/5 ml	10 x 5 ml	C		-

Zomylac Macure Healthcare Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Sulfametoksazol: 80 mg/1 ml Trimetoprim: 16 mg/1 ml	10 x 5 ml	C	H-resept	3 797,50

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Effekt på Mycobacterium leprae som skyldes hemning av folinsyremetabolismen. Effekt ved dermatitis herpetiformis skyldes at dapson hemmer frigjøringen av oksygenradikaler fra granulocytter i vevet. Pga. toksisiteten brukes i dag dapson bare på spesielle indikasjoner.

Kan ha effekt både på vanlige bakterier og på mykobakterier.

Biotilgjengeligheten er 85-100 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Akkumuleres i hud og muskler, men særlig i lunge. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Metaboliseres i leveren via N-acetyl transferase. Genetisk betinget reaksjon: langsom/rask metabolisme. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, inntil 20 % umetabolisert. Halveringstiden er 10-50 timer.

Lepra. Dermatitis herpetiformis (se Dermatitis herpetiformis). Profylakse mot Pneumocystis jirovecii-infeksjon hos hiv‑pasienter (se Hiv‑infeksjon og aids).

Voksne:

Lepra: Se spesiallitteratur. Ved lepra har det vært vanlig å begynne med en liten dose for så å trappe opp til full dose i løpet av måneder, men hensiktsmessigheten av dette regimet er usikker. Full dose er vanligvis 200-300 mg 1-2 ganger i uken.
Dermatitis herpetiformis: Ved dermatitis herpetiformis har det vært vanlig å gi høyere dosering initialt. Ved respons bør dosen reduseres, og pasienten innstilles på lavest mulig vedlikeholdsdosering. Initialt 100 mg daglig i en uke. Hvis responsen ikke er tilfredsstillende, kan dosen økes til 150-200 mg daglig. Ved respons reduseres dosen til lavest mulig vedlikeholdsdose.
Pneumocystis jirovecii-profylakse: 100 mg døgndose. Spesialistoppgave.

(Barn, se spesiallitteratur)

Toksisitet: Barn: < 50 mg forventes ingen eller lette symptomer. Høy risiko for methemoglobinemi, sulfhemoglobinemi og hemolyse ved inntak > 200 mg/døgn (voksne og barn). Lav terskel for lege/sykehus ved symptomer.

Klinikk: Hovedproblemet er risiko for methemoglobinemi, sulfhemoglobinemi og hemolyse. Tretthet, kvalme, hodepine, svimmelhet, uro, forvirring, hallusinasjoner, psykoser, kramper, koma. Brunblå farge på blod og urin (methemoglobinemi). Dyspné og respirasjonsdepresjon. Takykardi og brystsmerter, ev. arytmier. Ev. lever- og nyrepåvirkning.

Behandling: Ventrikkeltømming og gjentatt kulldosering hvis indisert (enterohepatisk sirkulasjon). Ev. metylenblått ved methemoglobinemi. Symptomatisk behandling.

Dapson hører til våre mest toksiske legemidler, og behandlende lege henvises til spesiallitteratur. Bivirkninger sees hyppigst ved døgndoser på 200–300 mg. Vanlige: Kvalme, oppkast, hodepine, svimmelhet, dyspné og nervøse symptomer hos så mange som 20 %. Methemoglobinemi. Potensielt alvorlige: Hemolytisk anemi og agranulocytose, allergisk dermatitt. Hepatitt, kolestase. Nefrotoksisitet, nyreskade med papillnekrose. Synsforstyrrelser og atrofi av nervus opticus. Nevropati som vanligvis er motorisk, men også kan være sensorisk. Psykiske forandringer. Diaminodifenylsyndrom (DADPS). Antas kreftfremkallende.

Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade, men pga. toksisiten bør dapson bare brukes på strenge indikasjoner.

Amming: Overgang til morsmelk er høy. Tilbakeholdenhet anbefales pga. risiko for toksiske effekter hos brysternærte barn. Hemolytisk anemi er rapportert.

Psykose. Kan benyttes ved sulfonamidallergi, men økt årvåkenhet er nødvendig. Kryssallergi mellom sulfonamider og dapson er anslått til 10 %.

Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (G6PD, forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere) kan få hemolytisk anemi. Behandling med dapson må derfor bare skje på streng indikasjon og da med lavest mulig dose. Anbefalt screening hos høyrisikopasienter: ikke-nordeuropeiske pasienter bør undersøkes for G6PD-mangel før behandlingen startes. Kontraindisert med middelhavsvariant («G6PD Med»).

Blodbildet kontrolleres ukentlig inntil terapeutisk effekt er nådd, senere hver 3. måned. Nyre- og leverfunksjon tas hver 3. uke initialt, deretter hver 3. måned. Methemoglobinnivå bør kontrolleres før behandlingsstart. Analyse for G6PD enzymaktivitet hos ikke-nordeuropeere før oppstart.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Dapson scanpharm Scanpharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Dapson: 50 mg	100 stk	C		-

Dapson Scanpharm
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Dapson: 50 mg	100 stk	C	Blå resept	1 273,70

Dapson-Fatol Esteve Pharmaceuticals GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Dapson: 50 mg	50 stk	C		-

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Fluorokinoloner

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Fluorokinolonene virker baktericid ved å blokkere bakterienes DNA-gyrase og hemme DNA-syntesen.

Midlene har størst økoskygge av alle antimikrobielle midler. Man bør derfor begrense bruken av kinoloner.

Ciprofloksacin har et bredt antibakterielt spektrum som omfatter de fleste stammer av enterobakterier, Legionella og Haemophilus influenzae. Forekomsten av resistens har imidlertid økt betydelig hos Enterobacteriaceae (E. coli og Klebsiella spp.) gjennom de siste årene, både internasjonalt og i Norge. Ciprofloksacin ble tidligere mye brukt ved gonoré, men på grunn av utbredt resistens er slik bruk nå kun aktuelt etter dokumentert følsomhet. Stafylokokker er kun følsomme ved økt eksponering, og meticillinresistente stammer vil ofte være resistente mot fluorokinoloner. Streptokokker er lite følsomme for ciprofloksacin og anaerobe bakterier har varierende grad av følsomhet. De nyere fluorokinolonene levofloksacin og moksifloksacin har høyere aktivitet mot grampositive bakterier og forskrives ofte til behandling av luftveisinfeksjoner. Atypiske luftveisagens som Mycoplasma pneumoniae og Chlamydophilia pneumoniae er følsomme for fluorokinoloner. Ofloksacin er ikke lengre markedsført i Norge. Det er full kryssresistens mellom medikamentene innenfor gruppen. I henhold til norske retningslinjer for antibiotikabruk skal fluorokinoloner ikke brukes som førstelinjebehandling, men reserveres til bruk ved behandlingssvikt eller kompliserte infeksjoner med fluorokinolonfølsomme mikrober.

Avhengig av infeksjonens lokalisasjon og mikrobielle agens. Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (gjelder både peroral og parenteral dosering).

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Ved store doser hodepine, svimmelhet, tremor, forvirring, sløvhet, ev. CNS-eksitasjon med hallusinasjoner og kramper. Nyresvikt. Ev. forlenget QT-tid, arytmier og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Unngå dehydrering. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, brekninger, magesmerter, diaré. Symptomer fra sentralnervesystemet som hodepine, tretthet, svimmelhet, søvnforstyrrelser, nedsatt reaksjonsevne. Utslett. Økning i leverenzymer. Moderat til alvorlig fotosensitivitet og -toksisitet. Soppinfeksjoner som skyldes endringer i mikrobefloraen. Øyedråper kan gi forbigående øyesymptomer som brenning og stikking.

Potensielt alvorlige: Fluorokinoloner kan utløse kramper eller senke krampeterskelen. Psykotiske reaksjoner kan komme allerede etter første dose, og i sjeldne tilfeller kan depresjon eller psykose utvikles til selvskadende atferd. Hallusinasjoner, polynevropati. Takykardi, forlenget QT-intervall, ventrikulær arytmi og torsades de pointes. Seneruptur, spesielt i akilles og noen ganger bilateralt, kan komme allerede de første par døgn etter oppstart. Risikoen kan være økt hos eldre og hos pasienter som samtidig behandles med kortikosteroider. Antibiotikaassosiert diaré som pseudomembranøs kolitt, kan komme også uker etter avsluttet behandling. For behandling se Clostridioides difficile enterokolitt. Hypersensitivitetsreaksjoner/anfylaksi, inkludert alvorlige hudreaksjoner, som kan være livstruende. Krystalluri. Hemolytisk anemi, spesielt hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler). Økning av leverenzymene i blodet forekommer relativt ofte, men alvorlige reaksjoner som levernekrose og livstruende leversvikt er sjelden.

Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade, men sparsomme data. I dyreforsøk er det observert varierende embryo/føtotoksiske effekter, samt degenerasjon av leddbrusk i voksende ungdyr.

Amming: Fluorokinolonene bør bare brukes over kortere perioder ved amming pga. potensiell risiko for påvirkning av barnets tarmflora.

Fluorokinolonene kan påvirke bruskdannelsen og bør derfor helst ikke brukes av barn/ungdom i vekstfasen. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom i vekstfase. Fluorokinoloner bør brukes med forsiktighet av eldre pga. nedsatt utskillelse og økt risiko for bivirkninger, inkludert tendinitt og seneruptur. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, forlenget QT-intervall eller tidligere arytmi, bradykardi, ikke korrigert hypokalemi, klinisk relevant hjertesvikt eller myasthenia gravis. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel kan få hemolytisk anemi. Tilstanden forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere. Behandling med fluorokinoloner må derfor bare skje på streng indikasjon og med lavest mulig dose.

Se meldinger fra Direktoratet for medisinske produkter om risiko for invalidiserende og alvorlige langvarige bivirkninger av kinoloner (2019) og fluorokinoloner (2025).

Se Kjære helsepersonell-brev 2018 og Kjære helsepersonell-brev 2019

Juni 2023: SLV har 09.06.2023 sendt ut: Påminnelse om å begrense bruken av fluorokinoloner, samt et "Kjære helsepersonell"-brev til landets leger og tannleger.

Epilepsi eller kjent nedsatt krampeterskel. Slagpasienter. Tidligere seneproblemer ved bruk av fluorokinoloner. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom, gravide og ammende.

Evnen til å kjøre bil eller utføre arbeid som krever årvåkenhet og rask reaksjonsevne kan være nedsatt. Solarium og sterkt sollys bør unngås.

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Se også Legemidler ved øyesykdommer

Felles for Fluorokinoloner:

Fluorokinolonene virker baktericid ved å blokkere bakterienes DNA-gyrase og hemme DNA-syntesen.

Midlene har størst økoskygge av alle antimikrobielle midler. Man bør derfor begrense bruken av kinoloner.

Felles for Fluorokinoloner:

Ciprofloksacin har et bredt antibakterielt spektrum som omfatter de fleste stammer av enterobakterier, Legionella og Haemophilus influenzae. Forekomsten av resistens har imidlertid økt betydelig hos Enterobacteriaceae (E. coli og Klebsiella spp.) gjennom de siste årene, både internasjonalt og i Norge. Ciprofloksacin ble tidligere mye brukt ved gonoré, men på grunn av utbredt resistens er slik bruk nå kun aktuelt etter dokumentert følsomhet. Stafylokokker er kun følsomme ved økt eksponering, og meticillinresistente stammer vil ofte være resistente mot fluorokinoloner. Streptokokker er lite følsomme for ciprofloksacin og anaerobe bakterier har varierende grad av følsomhet. De nyere fluorokinolonene levofloksacin og moksifloksacin har høyere aktivitet mot grampositive bakterier og forskrives ofte til behandling av luftveisinfeksjoner. Atypiske luftveisagens som Mycoplasma pneumoniae og Chlamydophilia pneumoniae er følsomme for fluorokinoloner. Ofloksacin er ikke lengre markedsført i Norge. Det er full kryssresistens mellom medikamentene innenfor gruppen. I henhold til norske retningslinjer for antibiotikabruk skal fluorokinoloner ikke brukes som førstelinjebehandling, men reserveres til bruk ved behandlingssvikt eller kompliserte infeksjoner med fluorokinolonfølsomme mikrober.

Ciprofloksacin til systemisk bruk er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er 60-80 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også til cerebrospinalvæsken ved inflammerte meninger. Høy konsentrasjon i lunge, prostata og kvinnelige kjønnsorganer. Er gjenstand for førstepassasjemetabolisme i leveren til noe aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 30-60 % umetabolisert. Halveringstiden er 4-6 timer.

Behandling av kompliserte urinveisinfeksjoner og pneumoni forårsaket av aerobe gramnegative bakterier som er følsomme for ciprofloxacin.
Intraabdominale infeksjoner, men den anaerobe komponenten bør dekkes av egnet antibakterielt middel.
Hud- og bløtdelsinfeksjoner forårsaket av gramnegative bakterier.
Prostatitt og ekstern malign otitt (nekrotiserende).
Alvorlige salmonella- eller shigellainfeksjoner og behandling av kroniske salmonellabærere.
Infeksjoner hos immunkompromitterte pasienter.
Osteomyelitt forårsaket av gramnegative stavbakterier og som del av kombinasjonsbehandling ved ortopediske proteseinfeksjoner.
Inhalasjonsanthrax.
Hos barn og ungdom (5-17 år) med cystisk fibrose er ciprofloksacin indisert som del av kombinasjonsbehandling ved akutte eksaserbasjoner forårsaket av Pseudomonas aeruginosa, men bør anvendes med forsiktighet ved andre infeksjoner i denne aldersgruppen.
Lokal bruk (øydråper, øyesalve) ved keratitt, eller ekstern otitt (øredråper).

Peroralt:

Standarddosering (infeksjoner i luftveier, bløtvev, bein): 500-750 mg x 2 Behandlingslengde avhenger av infeksjonsfokus
Urinveisinfeksjoner: 250-500 mg × 2 i 7-14 dager
Bakteriell gastroenteritt: 500 mg × 2 i inntil 7 dager
Kroniske salmonellabærere: 500-750 mg × 2 i 3-4 uker
Malign ekstern otitt: 750 mg × 2 i 6-10 uker

Intravenøst:

Alvorlig systemisk salmonellainfeksjon: 400 mg × 3 intravenøst. Overgang til peroral behandling når tilstanden er stabilisert
Systemisk infeksjon utgående fra urinveier eller abdomen: 200-400 mg intravenøst × 2, kan økes inntil 400 mg intravenøst × 3 ved alvorlige tilfeller. Overgang til peroral behandling når den kliniske tilstanden er stabilisert

Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (gjelder både peroral og parenteral dosering).

Toksisitet: Barn: < 1 g forventes ingen eller lette symptomer. 12 g til 16-åring ga lett forgiftning.
Voksne: 10 g, 18 g og 21 g ga akutt nyresvikt.

Klinikk og behandling: Se Fluorokinoloner nedenfor.

Felles for Fluorokinoloner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Ved store doser hodepine, svimmelhet, tremor, forvirring, sløvhet, ev. CNS-eksitasjon med hallusinasjoner og kramper. Nyresvikt. Ev. forlenget QT-tid, arytmier og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Unngå dehydrering. Symptomatisk behandling.

Felles for Fluorokinoloner:

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, brekninger, magesmerter, diaré. Symptomer fra sentralnervesystemet som hodepine, tretthet, svimmelhet, søvnforstyrrelser, nedsatt reaksjonsevne. Utslett. Økning i leverenzymer. Moderat til alvorlig fotosensitivitet og -toksisitet. Soppinfeksjoner som skyldes endringer i mikrobefloraen. Øyedråper kan gi forbigående øyesymptomer som brenning og stikking.

Potensielt alvorlige: Fluorokinoloner kan utløse kramper eller senke krampeterskelen. Psykotiske reaksjoner kan komme allerede etter første dose, og i sjeldne tilfeller kan depresjon eller psykose utvikles til selvskadende atferd. Hallusinasjoner, polynevropati. Takykardi, forlenget QT-intervall, ventrikulær arytmi og torsades de pointes. Seneruptur, spesielt i akilles og noen ganger bilateralt, kan komme allerede de første par døgn etter oppstart. Risikoen kan være økt hos eldre og hos pasienter som samtidig behandles med kortikosteroider. Antibiotikaassosiert diaré som pseudomembranøs kolitt, kan komme også uker etter avsluttet behandling. For behandling se Clostridioides difficile enterokolitt. Hypersensitivitetsreaksjoner/anfylaksi, inkludert alvorlige hudreaksjoner, som kan være livstruende. Krystalluri. Hemolytisk anemi, spesielt hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler). Økning av leverenzymene i blodet forekommer relativt ofte, men alvorlige reaksjoner som levernekrose og livstruende leversvikt er sjelden.

Felles for Fluorokinoloner:

Epilepsi eller kjent nedsatt krampeterskel. Slagpasienter. Tidligere seneproblemer ved bruk av fluorokinoloner. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom, gravide og ammende.

Felles for Fluorokinoloner:

Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade, men sparsomme data. I dyreforsøk er det observert varierende embryo/føtotoksiske effekter, samt degenerasjon av leddbrusk i voksende ungdyr.

Amming: Fluorokinolonene bør bare brukes over kortere perioder ved amming pga. potensiell risiko for påvirkning av barnets tarmflora.

Felles for Fluorokinoloner:

Fluorokinolonene kan påvirke bruskdannelsen og bør derfor helst ikke brukes av barn/ungdom i vekstfasen. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom i vekstfase. Fluorokinoloner bør brukes med forsiktighet av eldre pga. nedsatt utskillelse og økt risiko for bivirkninger, inkludert tendinitt og seneruptur. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, forlenget QT-intervall eller tidligere arytmi, bradykardi, ikke korrigert hypokalemi, klinisk relevant hjertesvikt eller myasthenia gravis. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel kan få hemolytisk anemi. Tilstanden forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere. Behandling med fluorokinoloner må derfor bare skje på streng indikasjon og med lavest mulig dose.

Se meldinger fra Direktoratet for medisinske produkter om risiko for invalidiserende og alvorlige langvarige bivirkninger av kinoloner (2019) og fluorokinoloner (2025).

Se Kjære helsepersonell-brev 2018 og Kjære helsepersonell-brev 2019

Juni 2023: SLV har 09.06.2023 sendt ut: Påminnelse om å begrense bruken av fluorokinoloner, samt et "Kjære helsepersonell"-brev til landets leger og tannleger.

Felles for Fluorokinoloner:

Evnen til å kjøre bil eller utføre arbeid som krever årvåkenhet og rask reaksjonsevne kan være nedsatt. Solarium og sterkt sollys bør unngås.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cetraxal POA Pharma Scandinavia AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øredråper, oppløsning	Ciprofloksacin: 2 mg/1 ml	15 x 0.25 ml	C		152,30

Cilox 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øredråper, oppløsning	Ciprofloksacin: 3 mg/1 ml	5 ml	C		135,90
Øyedråper, oppløsning	Ciprofloksacin: 3 mg/1 ml	5 ml	C		127,40

Cilox NOVARTIS NORGE AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Pris
Øredråper, oppløsning	Ciprofloksacin: 3 mg/1 ml	5 ml	C	135,90
Øyedråper, oppløsning	Ciprofloksacin: 3 mg/1 ml	5 ml	C	127,40
Øyesalve	Ciprofloksacin: 3 mg/1 g	3.5 g	C	108,30

Cilox Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øredråper, oppløsning	Ciprofloksacin: 3 mg/1 ml	5 ml	C		135,90

Ciloxan Novartis
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyesalve	Ciprofloksacin: 3 mg/1 g	3.5 g	C		-

Ciprofloxacin Actavis Actavis Group PTC ehf
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Ciprofloksacin: 250 mg	10 stk	C	Blå resept	135,90
Tablett	Ciprofloksacin: 250 mg	20 stk	C	Blå resept	184,50
Tablett	Ciprofloksacin: 500 mg	10 stk	C	Blå resept	160,50
Tablett	Ciprofloksacin: 500 mg	20 stk	C	Blå resept	233,70

Ciprofloxacin Navamedic Navamedic ASA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Ciprofloksacin: 2 mg/1 ml	10 x 100 ml	C	H-resept	467,10
Infusjonsvæske, oppløsning	Ciprofloksacin: 2 mg/1 ml	10 x 200 ml	C	H-resept	897,90

Ciproxin Bayer
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat og væske til mikstur, suspensjon	Ciprofloksacin: 250 mg/5 ml	1 S	C		-
Granulat og væske til mikstur, suspensjon	Ciprofloksacin: 50 mg/1 ml	1 S	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Fluorokinoloner:

Fluorokinolonene virker baktericid ved å blokkere bakterienes DNA-gyrase og hemme DNA-syntesen.

Midlene har størst økoskygge av alle antimikrobielle midler. Man bør derfor begrense bruken av kinoloner.

Felles for Fluorokinoloner:

Ciprofloksacin har et bredt antibakterielt spektrum som omfatter de fleste stammer av enterobakterier, Legionella og Haemophilus influenzae. Forekomsten av resistens har imidlertid økt betydelig hos Enterobacteriaceae (E. coli og Klebsiella spp.) gjennom de siste årene, både internasjonalt og i Norge. Ciprofloksacin ble tidligere mye brukt ved gonoré, men på grunn av utbredt resistens er slik bruk nå kun aktuelt etter dokumentert følsomhet. Stafylokokker er kun følsomme ved økt eksponering, og meticillinresistente stammer vil ofte være resistente mot fluorokinoloner. Streptokokker er lite følsomme for ciprofloksacin og anaerobe bakterier har varierende grad av følsomhet. De nyere fluorokinolonene levofloksacin og moksifloksacin har høyere aktivitet mot grampositive bakterier og forskrives ofte til behandling av luftveisinfeksjoner. Atypiske luftveisagens som Mycoplasma pneumoniae og Chlamydophilia pneumoniae er følsomme for fluorokinoloner. Ofloksacin er ikke lengre markedsført i Norge. Det er full kryssresistens mellom medikamentene innenfor gruppen. I henhold til norske retningslinjer for antibiotikabruk skal fluorokinoloner ikke brukes som førstelinjebehandling, men reserveres til bruk ved behandlingssvikt eller kompliserte infeksjoner med fluorokinolonfølsomme mikrober.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er nær 100 % ved både peroral og intravenøs tilførsel. Levofloksacin har god penetrasjon til vev og kroppsvæsker, bortsett fra cerebrospinalvæske. Høye konsentrasjoner i bronkier, lungevev, prostata og urin. Metaboliseres i liten grad og utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 6-8 timer hos pasienter med normal nyrefunksjon.

Levofloksacin anbefales ikke i offisielle norske retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten. Det vil derfor kun unntaksvis være aktuelt å forskrive midlet utenfor sykehus og da i samråd med spesialist i infeksjonssykdommer. Levofloksacin skal kun benyttes til behandling av voksne.

Peroral behandling: Akutt bakteriell sinusitt, akutt forverring av kronisk bronkitt forårsaket av bakteriell infeksjon og pneumoni ervervet utenfor institusjon. Levofloksacin er kun indisert når tilstanden er adekvat diagnostisert og når førstehåndsmidler er uegnet eller ikke har vært i stand til å stoppe infeksjonen. Ukomplisert og komplisert urinveisinfeksjon, kronisk prostatitt og hud- og bløtvevsinfeksjoner i henhold til offisielle retningslinjer for rasjonell antibiotikabruk.
Intravenøs behandling: Ved pneumoni ervervet utenfor sykehus og kompliserte hud- og bløtvevsinfeksjoner når førstehåndspreparater ikke anses hensiktsmessig. Legionellainfeksjon. Pyelonefritt og kompliserte urinveisinfeksjoner, kronisk bakteriell prostatitt i henhold til offisielle retningslinjer for rasjonell antibiotikabruk.
Inhalasjonsanthrax: Posteksponeringsprofylakse og kurativ behandling.
Inhalasjonsbehandling av kronisk Pseudomonas-infeksjon hos voksne pasienter med cystisk fibrose.

Peroral og intravenøs behandling kan følge samme doseringsregime da parenteral og peroral form av levofloksacin er bioekvivalente. Hos pasienter med normal nyrefuksjon:

Akutt sinusitt: 500 mg × 1 i 10-14 dager
Akutt forverring av kronisk bronkitt: 250-500 mg × 1 i 7-10 dager
Legionellose/pneumoni ervervet utenfor institusjon: 750 mg × 1 i 7-14 dager
Ukomplisert urinveisinfeksjon: 250-500 mg x 1 i 3 dager
Pyelonefritt : 500-700 mg × 1 i 7-10 dager
Komplisert urinveisinfeksjon: 250 mg × 1 i 7-10 dager
Kronisk bakteriell prostatitt: 500 mg x 1 i 28 dager
Hud- og bløtvevsinfeksjon: 250 mg x 1 eller 500 mg x 1-2 i 7-11 dager
Lungeinfeksjon med Pseudomonas hos voksne med cystisk fibrose: 240 mg x 2 daglig (inhalasjonsbehandling)

Pasienter med nedsatt nyrefunksjon skal doseres i henhold til tabellen Dosering av levofloksacin ved nedsatt nyrefunksjon

Det er ikke nødvendig med dosereduksjon hos pasienter med leversvikt eller eldre med normal nyrefunksjon.

Felles for Fluorokinoloner:

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, brekninger, magesmerter, diaré. Symptomer fra sentralnervesystemet som hodepine, tretthet, svimmelhet, søvnforstyrrelser, nedsatt reaksjonsevne. Utslett. Økning i leverenzymer. Moderat til alvorlig fotosensitivitet og -toksisitet. Soppinfeksjoner som skyldes endringer i mikrobefloraen. Øyedråper kan gi forbigående øyesymptomer som brenning og stikking.

Potensielt alvorlige: Fluorokinoloner kan utløse kramper eller senke krampeterskelen. Psykotiske reaksjoner kan komme allerede etter første dose, og i sjeldne tilfeller kan depresjon eller psykose utvikles til selvskadende atferd. Hallusinasjoner, polynevropati. Takykardi, forlenget QT-intervall, ventrikulær arytmi og torsades de pointes. Seneruptur, spesielt i akilles og noen ganger bilateralt, kan komme allerede de første par døgn etter oppstart. Risikoen kan være økt hos eldre og hos pasienter som samtidig behandles med kortikosteroider. Antibiotikaassosiert diaré som pseudomembranøs kolitt, kan komme også uker etter avsluttet behandling. For behandling se Clostridioides difficile enterokolitt. Hypersensitivitetsreaksjoner/anfylaksi, inkludert alvorlige hudreaksjoner, som kan være livstruende. Krystalluri. Hemolytisk anemi, spesielt hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler). Økning av leverenzymene i blodet forekommer relativt ofte, men alvorlige reaksjoner som levernekrose og livstruende leversvikt er sjelden.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1 g forventer ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Som for Fluorokinoloner, se nedenfor.

Felles for Fluorokinoloner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Ved store doser hodepine, svimmelhet, tremor, forvirring, sløvhet, ev. CNS-eksitasjon med hallusinasjoner og kramper. Nyresvikt. Ev. forlenget QT-tid, arytmier og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Unngå dehydrering. Symptomatisk behandling.

Felles for Fluorokinoloner:

Epilepsi eller kjent nedsatt krampeterskel. Slagpasienter. Tidligere seneproblemer ved bruk av fluorokinoloner. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom, gravide og ammende.

Felles for Fluorokinoloner:

Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade, men sparsomme data. I dyreforsøk er det observert varierende embryo/føtotoksiske effekter, samt degenerasjon av leddbrusk i voksende ungdyr.

Amming: Fluorokinolonene bør bare brukes over kortere perioder ved amming pga. potensiell risiko for påvirkning av barnets tarmflora.

Felles for Fluorokinoloner:

Fluorokinolonene kan påvirke bruskdannelsen og bør derfor helst ikke brukes av barn/ungdom i vekstfasen. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom i vekstfase. Fluorokinoloner bør brukes med forsiktighet av eldre pga. nedsatt utskillelse og økt risiko for bivirkninger, inkludert tendinitt og seneruptur. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, forlenget QT-intervall eller tidligere arytmi, bradykardi, ikke korrigert hypokalemi, klinisk relevant hjertesvikt eller myasthenia gravis. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel kan få hemolytisk anemi. Tilstanden forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere. Behandling med fluorokinoloner må derfor bare skje på streng indikasjon og med lavest mulig dose.

Se meldinger fra Direktoratet for medisinske produkter om risiko for invalidiserende og alvorlige langvarige bivirkninger av kinoloner (2019) og fluorokinoloner (2025).

Se Kjære helsepersonell-brev 2018 og Kjære helsepersonell-brev 2019

Juni 2023: SLV har 09.06.2023 sendt ut: Påminnelse om å begrense bruken av fluorokinoloner, samt et "Kjære helsepersonell"-brev til landets leger og tannleger.

Felles for Fluorokinoloner:

Evnen til å kjøre bil eller utføre arbeid som krever årvåkenhet og rask reaksjonsevne kan være nedsatt. Solarium og sterkt sollys bør unngås.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Levofloxacin hameln Hameln
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Levofloksacin: 5 mg/1 ml	100 ml	C	H-resept	-

Levofloxacin Macure Macure Pharma ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Levofloksacin: 500 mg	10 stk	C	H-resept	1 056,30

Levonic Uni-Pharma Kleon Tsetis Pharmaceutical Laboratories S.A.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Levofloksacin: 5 mg/1 ml	10 x 100 ml	C	H-resept	4 492,40

Quinsair Chiesi Farmaceutici S.p.a.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning	Levofloksacin: 240 mg	56 x 240 mg	C	Blå resept	34 334,80
Inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning	Levofloksacin: 240 mg	8 x 240 mg	C	Blå resept	7 115,-

Tavanic Sanofi-Aventis
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Levofloksacin: 500 mg	10 stk	C	H-resept	-

Legemidler

Dosering av levofloksacin ved nedsatt nyrefunksjon

Dosering av levofloksacin ved nedsatt nyrefunksjon

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Dosering av levofloksacin ved nedsatt nyrefunksjon
Kreatinin clearance	250 mg/24 timer	500 mg/24 timer	500 mg/12 timer
	Første dose 250 mg	Første dose 500 mg	Første dose 500 mg
50 – 20 ml/min	Deretter 125 mg/24 timer	Deretter 250 mg/24 timer	Deretter 250 mg/12 timer
19 – 10 ml/min	Deretter 125 mg/48 timer	Deretter 125 mg/24 timer	Deretter 125 mg/12 timer
<10 ml/min (inkludert hemodialyse og CAPD)	Deretter 125 mg/48 timer	Deretter 125 mg/24 timer	Deretter 125 mg/24 timer

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Fluorokinoloner:

Fluorokinolonene virker baktericid ved å blokkere bakterienes DNA-gyrase og hemme DNA-syntesen.

Midlene har størst økoskygge av alle antimikrobielle midler. Man bør derfor begrense bruken av kinoloner.

Felles for Fluorokinoloner:

Ciprofloksacin har et bredt antibakterielt spektrum som omfatter de fleste stammer av enterobakterier, Legionella og Haemophilus influenzae. Forekomsten av resistens har imidlertid økt betydelig hos Enterobacteriaceae (E. coli og Klebsiella spp.) gjennom de siste årene, både internasjonalt og i Norge. Ciprofloksacin ble tidligere mye brukt ved gonoré, men på grunn av utbredt resistens er slik bruk nå kun aktuelt etter dokumentert følsomhet. Stafylokokker er kun følsomme ved økt eksponering, og meticillinresistente stammer vil ofte være resistente mot fluorokinoloner. Streptokokker er lite følsomme for ciprofloksacin og anaerobe bakterier har varierende grad av følsomhet. De nyere fluorokinolonene levofloksacin og moksifloksacin har høyere aktivitet mot grampositive bakterier og forskrives ofte til behandling av luftveisinfeksjoner. Atypiske luftveisagens som Mycoplasma pneumoniae og Chlamydophilia pneumoniae er følsomme for fluorokinoloner. Ofloksacin er ikke lengre markedsført i Norge. Det er full kryssresistens mellom medikamentene innenfor gruppen. I henhold til norske retningslinjer for antibiotikabruk skal fluorokinoloner ikke brukes som førstelinjebehandling, men reserveres til bruk ved behandlingssvikt eller kompliserte infeksjoner med fluorokinolonfølsomme mikrober.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten ved peroral tilførsel er ca. 90 %. Moksifloksacin har god penetrasjon til spytt, bihuler, bronkialslimhinne, lungevev og kvinnelige genitalia. Moksifloksacin metaboliseres delvis til inaktive metabolitter og utskilles gjennom urin og galleveier. Halveringstiden er ca. 12 timer og påvirkes ikke vesentlig av nedsatt nyrefunksjon.

Moksifloksacin anbefales ikke i offisielle norske retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten. Det vil derfor kun unntaksvis være aktuelt å forskrive midlet utenfor sykehus og da i samråd med spesialist i infeksjonssykdommer. Moksifloksacin skal kun benyttes til behandling av voksne.

Peroral behandling ved akutt bakteriell sinusitt, akutt forverring av kronisk bronkitt forårsaket av bakteriell infeksjon og pneumoni ervervet utenfor institusjon. Moksifloksacin er kun indisert når tilstanden er adekvat diagnostisert og når førstehåndsmidler er uegnet.
Mild til moderat inflammasjon i det lille bekken hos kvinner der det ikke foreligger abscess. Ved spørsmål om infeksjon med Neisseria gonorrhoeae kan monoterapi kun anvendes dersom moksifloksacinresistens kan utelukkes.
Multiresistent tuberkulose.
Moksifloksacin kan forskrives peroralt i forlengelse av intravenøs initialbehandling ved pneumoni ervervet utenfor institusjon og kompliserte hud- og bløtvevsinfeksjoner, men kun når det ikke anses hensiktsmessig å bruke antibakterielle midler som vanligvis anbefales som førstehåndsmidler i henhold til offisielle retningslinjer for rasjonell antibiotikabruk.

Peroral behandling hos voksne: 400 mg x 1. Varighet:

Akutt bakteriell sinusitt: 7 dager
Akutt forverring av kronisk bronkitt: 5-10 dager
Pneumoni ervervet utenfor institusjon: 7 dager
Mild til moderat inflammasjon i det lille bekken: 14 dager

Felles for Fluorokinoloner:

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, brekninger, magesmerter, diaré. Symptomer fra sentralnervesystemet som hodepine, tretthet, svimmelhet, søvnforstyrrelser, nedsatt reaksjonsevne. Utslett. Økning i leverenzymer. Moderat til alvorlig fotosensitivitet og -toksisitet. Soppinfeksjoner som skyldes endringer i mikrobefloraen. Øyedråper kan gi forbigående øyesymptomer som brenning og stikking.

Potensielt alvorlige: Fluorokinoloner kan utløse kramper eller senke krampeterskelen. Psykotiske reaksjoner kan komme allerede etter første dose, og i sjeldne tilfeller kan depresjon eller psykose utvikles til selvskadende atferd. Hallusinasjoner, polynevropati. Takykardi, forlenget QT-intervall, ventrikulær arytmi og torsades de pointes. Seneruptur, spesielt i akilles og noen ganger bilateralt, kan komme allerede de første par døgn etter oppstart. Risikoen kan være økt hos eldre og hos pasienter som samtidig behandles med kortikosteroider. Antibiotikaassosiert diaré som pseudomembranøs kolitt, kan komme også uker etter avsluttet behandling. For behandling se Clostridioides difficile enterokolitt. Hypersensitivitetsreaksjoner/anfylaksi, inkludert alvorlige hudreaksjoner, som kan være livstruende. Krystalluri. Hemolytisk anemi, spesielt hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler). Økning av leverenzymene i blodet forekommer relativt ofte, men alvorlige reaksjoner som levernekrose og livstruende leversvikt er sjelden.

Felles for Fluorokinoloner:

Epilepsi eller kjent nedsatt krampeterskel. Slagpasienter. Tidligere seneproblemer ved bruk av fluorokinoloner. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom, gravide og ammende.

Felles for Fluorokinoloner:

Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade, men sparsomme data. I dyreforsøk er det observert varierende embryo/føtotoksiske effekter, samt degenerasjon av leddbrusk i voksende ungdyr.

Amming: Fluorokinolonene bør bare brukes over kortere perioder ved amming pga. potensiell risiko for påvirkning av barnets tarmflora.

Felles for Fluorokinoloner:

Fluorokinolonene kan påvirke bruskdannelsen og bør derfor helst ikke brukes av barn/ungdom i vekstfasen. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom i vekstfase. Fluorokinoloner bør brukes med forsiktighet av eldre pga. nedsatt utskillelse og økt risiko for bivirkninger, inkludert tendinitt og seneruptur. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, forlenget QT-intervall eller tidligere arytmi, bradykardi, ikke korrigert hypokalemi, klinisk relevant hjertesvikt eller myasthenia gravis. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel kan få hemolytisk anemi. Tilstanden forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere. Behandling med fluorokinoloner må derfor bare skje på streng indikasjon og med lavest mulig dose.

Se meldinger fra Direktoratet for medisinske produkter om risiko for invalidiserende og alvorlige langvarige bivirkninger av kinoloner (2019) og fluorokinoloner (2025).

Se Kjære helsepersonell-brev 2018 og Kjære helsepersonell-brev 2019

Juni 2023: SLV har 09.06.2023 sendt ut: Påminnelse om å begrense bruken av fluorokinoloner, samt et "Kjære helsepersonell"-brev til landets leger og tannleger.

Felles for Fluorokinoloner:

Evnen til å kjøre bil eller utføre arbeid som krever årvåkenhet og rask reaksjonsevne kan være nedsatt. Solarium og sterkt sollys bør unngås.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Avelox Bayer AS
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Moksifloksacin: 400 mg	7 stk	C	H-resept	-

Moxifloxacin aurovitas Aurovitas
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Moksifloksacin: 400 mg	7 stk	C	H-resept	-

Moxifloxacin orion Orion
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Moksifloksacin: 400 mg	7 stk	C	H-resept	-

Moxifloxacin sandoz Sandoz
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Moksifloksacin: 400 mg	10 stk	C	H-resept	-

Moxifloxacin stada Stada
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Moksifloksacin: 400 mg	10 stk	C	H-resept	-
Tablett	Moksifloksacin: 400 mg	7 stk	C	H-resept	-

Moxifloxacina krka KRKA
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Moksifloksacin: 400 mg	5 stk	C	H-resept	-

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Metronidazol

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Hemmer mikrobenes syntese av DNA og skader eksisterende DNA.

Metronidazol er baktericid for en rekke anaerobe gramnegative bakterier inkludert Bacteroides, men mer variabel effekt mot grampositive arter. Cutibacterium acnes og Actinomyces er resistente. Protozocid effekt på Trichomonas vaginalis, Giardia lamblia og Entamoeba histolytica. Brukes i kombinasjonsbehandling av Helicobacter pylori.

Metronidazol til intravenøs og peroral bruk er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er 100 % ved peroral tilførsel, 60-100 % ved rektal tilførsel og 2-55 % ved vaginal tilførsel. Absorberes minimalt ved topikal bruk. God penetrasjon til de fleste vev og kroppsvæsker med unntak av placenta. Det oppnås terapeutiske konsentrasjoner i cerebrospinalvæsken. Metaboliseres i stor grad i leveren ved oksidering og glukuronidering. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 6-18 % umetabolisert. Halveringstiden for aktive substanser er 6-12 timer.

Infeksjoner med Trichomonas vaginalis, Entamoeba histolytica, Giardia lamblia og anaerobe bakterier. Har også effekt ved bakteriell vaginose og Vincents angina.
Brukes i kombinasjonsbehandling av Helicobacter pylori ved ulcussykdom (se ) og profylaktisk ved kolon‑rektum‑kirurgi.
Førstehåndspreparat ved behandling av Clostridioides difficile-infeksjoner utenfor sykehus.
Lokalbehandling (gel, krem) av papler, pustler og erytem ved rosacea.

Peroralt
1. Anaerobe infeksjoner: 400-500 mg × 3
2. Trichomonasinfeksjoner: 200-250 mg × 3, ev. 2 g som en engangsdose
3. Bakteriell vaginose: 400 mg × 2 i 5-7 dager. Alternativt 2 g som engangsdose til pasient og partner
4. Amøbiasis: 750-800 mg × 3 i 7-10 dager
5. Giardiasis: 2 g (5 tabl à 400 mg) som enkeltdose i 3 dager, alternativt 1 tabl à 400 mg x 3 i 5 dager, alternativt 500 mg x 2 i 7-10 dager
6. Clostridioides difficile: 400-500 mg × 3 i 5-10 dager
7. Profylakse ved abdominal kirurgi: 1000 mg p.o. minst to timer før operasjon
Parenteralt
1. Profylakse ved abdominal kirurgi: 1000 mg infunderes en time før operasjonen
2. Annen parenteral dosering: Se spesiallitteratur
Lokalbehandling
1. Vagitorier: 500-1000 mg (1-2 vagitorier) i 4-5 dager
2. Gel, krem: Et tynt lag appliseres 1-2 ganger daglig i en måned

Dosering til barn: Se spesiallitteratur.

Toksisitet: Barn: < 2 g forventes ingen eller lette symptomer. 400 mg til 3-åring og maksimalt 2,8 g til 4-åring etter kull ga ingen symptomer.
Voksne: 12 g ga lett forgiftning.

Klinikk og behandling: Se Imidazolderivater nedenfor. Gir risiko for disulfiramlignende reaksjon sammen med alkohol.

Fra omtale av Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Imidazolderivater

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, diaré og magesmerter. Ev. svimmelhet, sløvhet, hodepine, dysartri, nevropati, kramper, mørkfarging av urinen (metronidazol) og metallsmak i munnen.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Høye doser og langtidsbehandling som ved Crohns sykdom øker risikoen for bivirkninger.

Vanlige: Moderate og forbigående gastrointestinale symptomer som magesmerter, kvalme, brekninger og diaré. Metallsmak, belegg på tungen.

Potensielt alvorlige: Forbigående nøytropeni; andre hematologiske symptomer er sjeldne. Reversibel perifer sensorisk nevropati er beskrevet ved langvarig og intensiv behandling. Krampeanfall. Økt bilirubin i serum, kolestatisk hepatitt, pankreatitt.

Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogen effekt.

Amming: Overgang til morsmelk er moderat til høy. Kan brukes systemisk hos ammende i perorale doser på under 1,2 g daglig i kortere perioder (≤ 2 uker). Ved bruk av høye engangsdoser bør amming utsettes 12-24 timer. Lokal bruk: Systemisk opptak er lavt. Kan brukes av ammende. Lokal bruk er ikke forbundet med skadelige effekter.

Unngå langvarig behandling pga. uavklart risiko for kreftutvikling. Forsiktighet ved porfyri, er sannsynligvis porfyrogent.

Serumkonsentrasjonsmåling kan være tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Flagyl Aventis Pharma
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Stikkpille	Metronidazol: 500 mg	10 stk	C		-

Flagyl Fidia Farmaceutici S.p.A.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Metronidazol: 40 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	227,50
Tablett	Metronidazol: 400 mg	30 stk	C	Blå resept	171,30
Vagitorie	Metronidazol: 500 mg	10 stk	C	Blå resept	135,70

Flagyl Sanofi
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Vagitorie	Metronidazol: 500 mg	10 stk	C		-

Flagyl Winthrop Pharmaceuticals
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Stikkpille	Metronidazol: 1 g	10 stk	C		-

Metronidazol Actavis Actavis Group PTC ehf (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Metronidazol: 500 mg	14 stk	C	Blå resept	123,60
Tablett	Metronidazol: 500 mg	30 stk	C	Blå resept	165,10

Metronidazol Baxter Viaflo Baxter Medical AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Metronidazol: 5 mg/1 ml	60 x 100 ml	C	H-resept	1 772,-

Metronidazole Braun B. Braun Melsungen AG
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Metronidazol: 5 mg/1 ml	10 x 200 ml	C	H-resept	986,40
Infusjonsvæske, oppløsning	Metronidazol: 5 mg/1 ml	10 x 300 ml	C	H-resept	1 461,40
Infusjonsvæske, oppløsning	Metronidazol: 5 mg/1 ml	20 x 100 ml	C	H-resept	986,40

Rosazol Avia Pharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Metronidazol: 1 %	25 g	C		121,10
Krem	Metronidazol: 1 %	25 g	F		-

Rozex Galderma Nordic AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Metronidazol: 0.75 %	50 g	C		172,40

Zidoval Exeltis Healthcare S.L.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Vaginalgel	Metronidazol: 7.5 mg/1 g	40 g	C		165,30

Sist endret:: 27.11.2025

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Legemidler

Revidert:: 26.05.2023
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Har baktericid effekt mot den voksende formen av M. tuberculosis ved å hemme bakterienes RNA-syntese.

Rifampicin har effekt på mange mikrobearter, men skal i størst mulig grad forbeholdes tuberkulose for å hindre resistensutvikling. Må alltid anvendes i kombinasjon med andre egnede tuberkulostatika.

Absorpsjonen er meget god ved peroral tilførsel, men reduseres ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også til cerebrospinalvæsken. Rifampicin metaboliseres i leveren via N-acetyl-1-transferase til aktiv hovedmetabolitt og induserer sin egen metabolisme. De aktive substanser er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces, men også via nyrene, 30 % umetabolisert. Halveringstiden er 2–5 timer.

Tuberkulose. Kan være aktuelt som del av kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner med stafylokokker som endokarditt og infiserte fremmedlegemer og implantater.

Voksne: 8–10 mg/kg kroppsvekt (maks 600 mg), gitt som en morgendose (helst fastende)
Barn: 10–15 mg/kg kroppsvekt

Toksisitet: Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer. 100 mg/kg (barn 1–4 år) ga lett forgiftning (misfarging av hud).
Voksne: 10 g ga lett og 12–15 g ga lett til moderat forgiftning.

Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Reversibel rødoransje misfarging av hud, urin, saliva og feces. Lett CNS-depresjon. Ansiktsødem, hodepine. Ev. kramper (sjelden), arytmier, nyresvikt og leverpåvirkning.

Behandling: Ventrikkeltømming og gjentatt kulldosering hvis indisert (enterohepatisk sirkulasjon). Symptomatisk behandling.

Diaré, nedsatt appetitt, magesmerter og utslett. Leverskade viser seg ved vedvarende transaminasestigning. Ved intermitterende bruk og høye enkeltdoser blir kutane og hematologiske bivirkninger både hyppigere og alvorligere, også med systemiske reaksjoner (influensalignende symptomer).

Graviditet: Teratogene effekter er observert i dyreforsøk. Enkelte data har tydet på økt risiko for intrauterin død og misdannelser også hos mennesker, men ubehandlet tuberkulose representerer antagelig en større risiko. Blødninger som følge av hypotrombinemi har vært rapportert hos nyfødte ved bruk i siste del av svangerskapet. Profylakse med vitamin K vil beskytte mot blødningsrisiko. Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Overfølsomhet for rifampicin. Ikterus.

Leverfunksjonen bør følges ved mistanke om leversykdom. Bør helst ikke gis til premature og nyfødte. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Legemiddelverkets interaksjonssøk.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Rifampicin kan gi rød/orange farging av urin, feces, saliva, sputum, tårer og svette. Kan også sette farge på myke kontaktlinser via tårevæske.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Eremfat Esteve Pharmaceuticals GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Rifampicin: 300 mg	300 mg	C		-

Eremfat Esteve
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Rifampicin: 600 mg	1 x 600 mg	C		-

Eremfat Riemser Pharma GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Rifampicin: 150 mg	100 stk	C	H-resept	-
Tablett	Rifampicin: 300 mg	100 stk	C		-
Tablett	Rifampicin: 450 mg	100 stk	C	H-resept	-

Eremfat Sirup Esteve
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Rifampicin: 100 mg/5 ml	60 ml	C	H-resept	-

Rifadin Genzyme
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Rifampicin: 20 mg/1 ml	120 ml	C	H-resept	-

Rifadine Sanofi
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Rifampicin: 2 % w/v	120 ml	C	H-resept	-

Rifampicyna tzf Polfa Tarchomin
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Rifampicin: 150 mg	100 stk	C	H-resept	-
Kapsel, hard	Rifampicin: 300 mg	100 stk	C	H-resept	-

Rimactan 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Rifampicin: 300 mg	100 stk	C	H-resept	1 230,90

Rimactan Sandoz GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Rifampicin: 150 mg	100 stk	C	H-resept	837,-
Kapsel, hard	Rifampicin: 300 mg	100 stk	C	H-resept	1 230,90

Rimactane Sandoz A/S
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Rifampicin: 300 mg	60 stk	C		-

Revidert:: 26.05.2023
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Rifabutin er strukturelt nært beslektet med rifampicin, men kan i spesielle situasjoner være bedre egnet pga. forskjeller i farmakokinetikk, farmakodynamikk og bivirkningsprofil. Rifabutin har i Norge vært lite brukt ved initialbehandling av mykobakterieinfeksjoner og må regnes som et spesialpreparat for utvalgte pasienter.

Rifabutin hemmer transkripsjon og proteinsyntese ved å binde seg til β-subenheten i bakterienes DNA-avhengige RNA polymerase som kodes av rpoB-genet. Mutasjoner i dette genet kan gi resistens mot rifabutin, men det er ikke alltid in vitro-samsvar mellom resistens mot rifabutin og rifampicin. Det foreligger ingen klinisk dokumentasjon om behandling med rifabutin mot rifampicinresistente isolater.

Rifabutin har høyere aktivitet enn rifampicin mot Mycobacterium tuberculosis, Mycobacterium avium complex (MAC) og Mycobacterium leprae. Rifabutin har også aktivitet mot NTM (ikke-tuberkuløse mykobakterier), men effekten er dårlig mot de mest hurtigvoksende variantene. I likhet med rifampicin har rifabutin god aktivitet mot Staphylococcus aureus, og dette gjelder også in vitro ved vekst i biofilm. Rifabutin har vært foreslått til behandling av multiresistente gramnegative bakterier (Enterobacteriaceae, Pseudomonas, Acinetobacter) i kombinasjon med polymyksiner som ødelegger ytre cellemembran og gjør cellen tilgjengelig for rifabutin.

Rifabutin er stabilt ved lav pH og kan derfor administreres peroralt, med eller uten mat. Biotilgjengeligheten er kun ca. 20 %, men dette kompenseres til en viss grad av bedre penetrasjon til celler og vev enn rifampicin. Rifabutin er en svakere induktor av CYP3A4 enn rifampicin, men hydrolyseres selv av CYP3A4 og konsentrasjonen påvirkes derfor av induktorer og hemmere av dette enzymet. Aktive metabolitter elimineres via nyrene.

Rifabutin er særlig indisert ved tuberkulose og NTM når det samtidig behandles med legemidler som interagerer med rifampicin. Dette kan gjelde HIV-pasienter behandlet med proteasehemmere eller NNRTI (non-nukleosid revers transkriptasehemmer), transplantasjonspasienter behandlet med takrolimus eller andre kalsinevrinhemmere, rusavhengige som bruker metadon eller buprenorfin, eller pasienter behandlet med atenolol. Det mangler randomiserte, kliniske studier for en rekke bruksområder.

Rifabutin har vært gitt i ulike doseringsregimer fra 150–600 mg/dag avhengig av indikasjon og øvrig medikasjon. Behandlingen er spesialistbehandling og må tilpasses den enkelte pasient.

De viktigste bivirkningene er hematologiske (nøytropeni, trombocytopeni), gastrointestinale og oftalmologiske (uveitt, makulaødem, retinal vaskulopati). Bivirkningene er generelt relatert til alder, dose, komorbiditet og øvrig medikasjon. Mindre alvorlige bivirkninger inkluderer økning av leverenzymer, polyartralgi, influensalignende symptomer og hudreaksjoner. Som for rifampicin blir alle kroppsvæsker farget oransje ved bruk av rifabutin.

Det er mangelfulle data for bruk av rifabutin ved svangerskap og amming, og midlet skal derfor kun brukes med forsiktighet når andre alternativer ikke er aktuelle.

Rifabutin brukes i sammenhenger der det ofte er høy risiko for over- eller underdosering, og behandlingen bør derfor overvåkes av spesialist.

Rifabutin kan gi rød/oransje farging av urin, feces, saliva, sputum, tårer og svette.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Ansatipin SERB
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Rifabutin: 150 mg	30 stk	C		-

Mycobutin Pfizer (3)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Rifabutin: 150 mg	30 stk	C	H-resept	-

Mycobutin Pfizer
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Rifabutin: 150 mg	100 stk	C		-

Revidert:: 17.10.2023
Sist endret:: 05.08.2026

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Rifapentin er et antimykobakterielt legemiddel i gruppen rifamyciner likestilt med rifampicin ved behandling av latent tuberkulose forårsaket av Mycobacterium tuberculosis.

Rifapentin hemmer DNA-avhengig RNA-polymerase i M. tuberculosis. Rifapentin danner et stabilt kompleks med polymerasen som fører til redusert RNA-syntese og celledød. Rifapentin påvirker ikke celler fra pattedyr i konsentrasjoner aktive mot bakterier. Rifapentin og dens metabolitt 25-desacetyl rifapentin akkumuleres i humane monocytt-deriverte makrofager og virker bakteriedrepende både intra- og ekstracellulært. M. tuberculosis som er resistent mot andre rifamyciner er mest sannsynlig også resistent mot rifapentin. For å hindre resistensutvikling skal rifapentin alltid gis i kombinasjon med andre tuberkulostatika.

Absorbsjon: Absolutt biotilgjengelighet er ikke bestemt. Relativ biotilgjengelighet sammenlignet med oral løsning som referanse, er 70%. Maks serumkonsentrasjon oppnås etter 3-10 timer etter inntak. Måltider med høyt fettinnhold kan øke C_max og AUC med 40-50%. Biotilgjengeligheten til isoniazid (ved bruk i kombinasjon) kan reduseres ved inntak av måltid med høyt fettinnhold. Hos barn kan knusing av tabletten føre til redusert biotilgjengelighet sammenlignet med hele tabletter.

Metabolisme: Metaboliseres av esteraser til 25-desacetyl rifapentin som bidrar til aktiviteten mot M. tuberculosis.

Halveringstid: Rifapentin 17 t, 25-desacetyl rifapentin 24 t

Distribusjon: Estimert distribusjonsvolum på 70,2±9,1 L.

Proteinbinding: I friske frivillige, er rifapentin og metabolitten 25-desacetyl rifapentin henholdsvis 98% og 93% bundet til plasmaproteiner (i hovedsak albumin).

Utskillelse: 70% i feces, 17% i urin (hovedsakelig som metabolitter). Hos pasienter 2-18 år, reduseres clearance med økende alder.

Latent tuberkulose og tuberkulose.

Ved latent tuberkulose: Rifapentin gis i kombinasjon med isoniazid ukentlig i 12 uker. I utgangspunktet anbefales direkte observert behandling (DOT). Rifapentin doseres ut fra vekten til pasienten med maksimum 900 mg én gang per uke.

10-14 kg: 300 mg

14,1-25 kg: 450 mg

25,1-32 kg: 600 mg

32,1-50 kg: 750 mg

>50 kg: 900 mg

Dosering isoniazid ved ukentlig regime sammen med rifapentin::

Voksne og barn over 12 år: Anbefalt dosering av isoniazid er 15 mg/kg (avrundes til nærmeste 50 eller 100 mg) opp til maksimum 900 mg én gang i uken i 12 uker.

Barn 2-11 år: Anbefalt dose av isoniazid er 25 mg/kg (avrundes til nærmeste 50 eller 100 mg) opp til maksimum 900 mg én gang i uken i 12 uker.

Ved tuberkulose: Rifapentin kan gis som ledd i alternativt regime mot tuberkulose. Behandlingen gis i totalt 4 mnd. og består av en kombinasjon av rifapentin, moksifloxacin, isoniazid og pyrazinamid. Det er vist at behandlingen har likeverdig effekt sammenlignet med standard 6 mnd. behandling.

Tas sammen med mat da dette øker biotilgjengelighet og kan redusere gastrointestinale bivirkninger som kvalme og oppkast. Pasienter som har problemer med å svelge tabletter, kan knuse tabletten og blande i mat.

Det er lite erfaring med akutt overdosering av rifapentin. Følgende råd er basert på preparatomtalen: Klinisk erfaring foreslår ventrikkeltømming etterfulgt av tilførsel av medisinsk kull for å adsorbere gjenværende rifapentin i gastrointestinaltraktus. Grunnet høy proteinbinding i blod og lav ekskresjon av rifapentin og dens metabolitt i urin, vil det ikke være forventet at hemodialyse eller diurese gir effektiv eliminasjon. Se Behandling av legemiddelforgiftninger.

Anemi (≤11%), lymfocytopeni (3-11%), magesmerter, anorexi, diaré, dyspepsi, kvalme, oppkast, uremi, utslett, kløe, nøytropeni, trombocytomi...

Graviditet: Bruk hos gravide er ikke anbefalt grunnet begrensede data på bruk hos gravide.

Amming: Ukjent om rifapentin utskilles i morsmelk. Rifapentin kan misfarge brystmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.

Rifapentin er kontraindisert hos pasienter med hypersensitivitet ovenfor rifamyciner.

Leverenzymer. Hypersensitivitet. Legemiddelinteraksjoner.

Pasienten bør informeres om viktigheten av å være compliant gjennom hele behandlingstiden. WHO og Folkehelseinstituttet anbefaler direkte observert behandling (DOT).

Pasienten bør være informert om mulige tegn og symptomer på hypersensitivitet og bør rådes til å stoppe medisinering og kontakte behandlende lege hvis dette oppstår.

Pasienten skal stoppe behandlingen og kontakte lege umiddelbart ved feber, tap av matlyst, redusert allmenntilstand, kvalme og oppkast, mørk urin, gul misfarging av hud og øyne, smerter og hevelser i ledd. Rifapentin kan danne en rød-oransje misfarging av kroppsvev og -væsker (f.eks. hud, tenner, tunge, urin, feces, spytt, tårer, svette). Kontaktlinser bør ikke brukes under behandling da kontaktlinser og proteser kan bli misfarget permanent.

Pasienten må sammen med legen gå gjennom ev. bruk av andre medisiner før oppstart av behandling med rifapentin grunnet mulige interaksjoner. Rifapentin kan redusere effekten av hormonell prevensjon og pasienten bør anbefales bruk av ikke-hormonell prevensjon.

Levertoksisitet: Økning i levertransaminaser kan forekomme. Pasienter bør monitoreres med tanke på symptomer på leverskade. Pasienter med unormale levertester og/eller leversykdom eller pasienter som starter på behandling for tuberkulose skal følges tett. Hos disse pasientene skal serum transaminasenivåer måles før behandling og hver 2.-4. uke under behandling. Ved tegn til leverskade skal behandlingen avsluttes.

Hypersensitivitet: Tegn og symptomer på hypersensitivitetsreaksjoner kan være hypotensjon, urtikaria, angioødem, akutt bronkospasmer, konjunktivitt, trombocytopeni, nøytropeni eller influensaliknende symptomer (svakhet, fatigue, muskelsmerter, kvalme, oppkast, hodepine, feber, frysninger, verking, utslett, kløe, svette, svimmelhet, kortpusthet, brystsmerter, hoste, besvimelse, palpitasjoner). Anafylaksi har blitt rapportert. Hvis symptomer oppstår, skal behandling avsluttes.

Clostridium difficile-assosiert diaré (CDAD): Behandling kan endre bakteriefloraen i tarmen og føre til oppblomstring av C.difficile. CDAD bør vurderes i alle pasienter hvor diaré oppstår etter behandling. CDAD er rapportert til å kunne oppstå opptil 2 måneder etter avsluttet behandling.

Porfyri: Bruk av rifapentin er ikke anbefalt hos pasienter med porfyri.

Rifapentin er en inducer av CYP3A4 og CYP2C8/9 enzymer. Samtidig bruk av rifapentin med andre legemidler som metaboliseres av disse enzymene slik som proteasehemmere, enkelte revers transkriptasehemmere og hormonell prevensjon kan føre til signifikant reduksjon av plasmakonsentrasjon og tap av terapeutisk effekt. Se mulige legemiddelinteraksjoner for rifapentin.

Rifapentin binder seg i høy grad til albumin som kan gi interaksjoner.

Dorman SE et al; AIDS Clinical Trials Group; Tuberculosis Trials Consortium. Four-Month Rifapentine Regimens with or without Moxifloxacin for Tuberculosis. N Engl J Med. 2021 May 6;384(18):1705-1718. doi: 10.1056/NEJMoa2033400

FDA: Full prescribing information, Rifapentine

FHI: Forskrivning av ukesdosering med rifapentine og isoniazid

WHO consolidated guidelines on tuberculosis: module 4: treatment: drug-susceptible tuberculosis treatment

UpToDate: Rifapentine: Drug information

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Priftin Sanofi-aventis
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Rifapentin: 150 mg	24 stk	C	H-resept	-

Revidert:: 07.06.2023
Sist endret:: 05.08.2026

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Rifamycin er et antibakterielt middel som irreversibelt bindes til beta-subenheten av den bakterielle DNA-avhengige RNA-polymerasen og dermed hemmer bakterienes RNA-syntese.

Rifamycin er aktivt mot de fleste grampositive og gramnegative, aerobe og anaerobe bakterier som forårsaker tarminfeksjoner. Hovedmekanismen for resistens er mutasjon i rpoB-genet som koder for den bakterielle RNA-polymerasen. Forekomsten av resistente subpopulasjoner hos pasienter etter behandling med rifamycin er lav, men det foreligger ingen informasjon om effekten på tarmfloraen for øvrig.

Rifamycin administreres peroralt som tabletter. Midlet absorberes i svært liten grad fra mage-tarm-kanalen og virker kun lokalt i tykktarmslumen. Det har ingen klinisk effekt mot invasiv enteritt. Da rifamycin ikke fordeles i serum kan in vitro sensitivitetstesting ikke brukes til å fastslå bakteriers følsomhet for eller resistens mot midlet. Det er foreløpig ikke fastsatt brytningspunkter. Det foreligger ingen indikasjoner på biotransformasjon av rifamycin, og midlet utskilles i all hovedsak uendret i avføringen.

Behandling av voksne med reisediaré sammen med symptomer som kvalme, oppkast, tarmgass/flatulens, tenesmer, plutselig avføringstrang og abdominalsmerte eller
-kramper, men uten kliniske tegn til invasiv enteritt som feber, okkult blødning eller leukocytter i avføringen.

Voksne (> 18 år):
2 tabletter morgen og 2 tabletter kveld (totalt 800 mg) i 3 dager. Rifamycin skal ikke brukes i mer enn 3 dager hvis symptomene vedvarer.
Barn (< 18 år):
Sikkerhet og effekt hos barn og ungdom < 18 år har ennå ikke blitt fastslått.

Dosejustering er ikke nødvendig ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon, men ettersom ingen kliniske data er tilgjengelige for pasienter med nedsatt nyre- eller leverfunksjon skal det utvises spesiell forsiktighet hos slike pasienter.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav toksisitet ved akutte inntak. Svært lav absorpsjon fra mage-tarmkanalen. Virkestoffet frigis i kolon.
Barn: < 800 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 1200 mg/dag har vært godt tolerert i kliniske studier.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Vanlige bivirkninger er hodepine og diaré, mens mindre vanlige reaksjoner inkluderer angst, abdominalkramper, svimmelhet, alopeci, nattesvette, pruritus, artralgi, dysuri, ødemer og anafylaksi. Som alle andre antibakterielle midler kan rifamycin føre til antibiotika-assosiert diaré og pseudomembranøs kolitt.

Graviditet: Det er meget begrenset informasjon om bruk av rifamycin hos gravide kvinner, og midlet skal derfor ikke brukes under svangerskap. Amming: Det er ikke kjent om rifamycin blir skilt ut i morsmelk hos mennesker, og risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes.

Rifamycin skal ikke brukes hos pasienter med kliniske tegn til invasiv enteritt, som feber eller blod i avføringen. Det foreligger ingen interaksjonsstudier for samtidig inntak av andre legemidler som er vanlig i bruk for behandling av reisediaré (f.eks. loperamid eller kull), og man bør derfor unngå slike kombinasjoner. Videre er rifamycin en sterk induktor av cytokrom P450-isoenzymene CYP2B6 og CYP3A4. Ved nedsatt leverfunksjon kan det ikke utelukkes en reduksjon av plasmakonsentrasjonene av CYP3A4-substrater som administreres samtidig (f.eks. warfarin, antiepileptika, antiarytmika og perorale prevensjonsmidler).
Det skal ikke forskrives rifamycin til pasienter som blir behandlet med samme virkestoff for mykobakteriell infeksjon. Pasienter som er allergiske mot peanøtter eller soya må ikke innta legemidlet pga. tilsetningsstoffer.

Gastrointestinale obstruksjoner, perforasjon i mage-tarm-kanalen, eller alvorlige ulcerøse tarmsår.

Pasienter som er allergiske mot peanøtter eller soya må ikke innta legemidlet pga. tilsetningsstoffer. Urin og andre kroppsvæsker kan i noen tilfeller bli rødlig misfarget.

Revidert:: 26.05.2023
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Isoniazid (Isoniazid), rifampicin (Rifampicin), pyrazinamid (Pyrazinamid) og etambutol (Etambutol)

Tuberkulose.

Første og andre måned brukes kombinasjon oftest med fire midler ved ukjent resistensmønster, dvs. Rimstar:
1. Ved kroppsvekt 30–39 kg: 2 tabletter daglig
2. Ved kroppsvekt 40–54 kg: 3 tabletter daglig
3. Ved kroppsvekt 55–70 kg: 4 tabletter daglig
4. Ved kroppsvekt over 70 kg: 5 tabletter daglig
Dersom resistensmønster er kjent, eller mistanke om resistens liten, kan kombinasjon av tre midler, dvs. Rifater eller Rimcure anvendes:
Rifater:
1. Ved kroppsvekt 40–49 kg: 4 tabletter daglig
2. Ved kroppsvekt 50–64 kg: 5 tabletter daglig
3. Ved kroppsvekt over 65 kg: 6 tabletter daglig
Rimcure:
1. Ved kroppsvekt 30–39 kg: 2 tabletter daglig
2. Ved kroppsvekt 40–54 kg: 3 tabletter daglig
3. Ved kroppsvekt 55–70 kg: 4 tabletter daglig
4. Ved kroppsvekt over 70 kg: 5 tabletter daglig
Påfølgende 4 måneder brukes kombinasjon av rifampicin og isoniazid, enten Rifinah eller Rimactazid:
Rifinah:
1. Ved kroppsvekt 40–49 kg: 3 tabletter Rifinah 150/100 daglig
2. Ved kroppsvekt over 50 kg: 2 tabletter Rifinah 300/150 daglig
Rimactazid:
1. Ved kroppsvekt 30–39 kg: 2 tabletter daglig
2. Ved kroppsvekt 40–54 kg: 3 tabletter daglig
3. Ved kroppsvekt 55–70 kg: 4 tabletter daglig
4. Ved kroppsvekt over 70 kg: 5 tabletter daglig

Se Isoniazid og Rifampicin. Etambutol har lav akutt toksisitet, men kan gi optikusnevritt ved terapeutisk bruk. Begrenset erfaring med overdoser av pyrazinamid.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Rifater euromedica sanofi-aventis (2)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Isoniazid: 50 mg Rifampicin: 120 mg Pyrazinamid: 300 mg	100 stk	C	H-resept	-

Rifater Sanofi
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Isoniazid: 50 mg Rifampicin: 120 mg Pyrazinamid: 300 mg	40 stk	C	H-resept	-

Rifater sanofi-aventis Norge (2)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Rifampicin: 120 mg Isoniazid: 50 mg Pyrazinamid: 300 mg	100 stk	C		-

Rifater Sanofi-aventis
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Isoniazid: 50 mg Rifampicin: 120 mg Pyrazinamid: 300 mg	60 stk	C	H-resept	-

Rifinah euromedica Sanofi-aventis
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Rifampicin: 150 mg Isoniazid: 100 mg	84 stk	C	H-resept	-

Rifinah sanofi-aventis (2)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Rifampicin: 150 mg Isoniazid: 100 mg	84 stk	C	H-resept	-
Tablett	Rifampicin: 300 mg Isoniazid: 150 mg	56 stk	C	H-resept	-

Rimactazid Sandoz - København
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Rifampicin: 150 mg Isoniazid: 75 mg	60 stk	C	H-resept	495,30

Rimstar Sandoz - København
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Rifampicin: 150 mg Isoniazid: 75 mg Pyrazinamid: 400 mg Etambutol: 275 mg	60 stk	C	H-resept	1 089,40

Rimstar Sandoz
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Rifampicin: 150 mg Isoniazid: 75 mg Pyrazinamid: 400 mg Etambutol: 275 mg	60 stk	C		-

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

For kombinasjoner, se:

Hydrokortison–oksytetrasyklin–polymyksin

Deksametason–antibakterielle midler

Neomycin/framycetin

Oksytetrasyklin

Disse tre antibakterielle polypeptid inngår i en rekke kombinasjonspreparater til lokal, vesentlig dermatologisk bruk, men også i øyepreparater. Polymyksin ligner meget på kolistin, men kan ikke gis systemisk.

Polymyksin virker på gramnegative bakterier. De andre på grampositive bakterier.

Infeksjoner i hud eller øye.

Mange av kombinasjonspreparatene inneholder også neomycin, framycetin eller klorheksidin som gir risiko for bivirkninger (allergiutvikling, ototoksisitet ved perforert trommehinne – se aminoglykosider Aminoglykosider).

Bacitracin:

Begrenset erfaring med overdoser. Lav peroral absorpsjon.

Unngå bruk i ørene. Både polypeptidene og klorheksidin kan virke toksisk og gi døvhet.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Bacimycin Teva B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Salve	Bacitracin: 500 IE/1 g Klorheksidin: 5 mg/1 g	15 g	F	Blå resept	-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Daptomycin er et syklisk lipopeptid som er strukturelt beslektet med polymyksinene. Det har en hurtig innsettende, konsentrasjonsavhengig baktericid effekt på grampositive bakterier gjennom kalsiumavhengig binding til cellemembranen og skade av membranpotensialet. Dette fører til rask hemning av protein-, DNA- og RNA-syntesen hos bakterier i både vegetativ og stasjonær fase. Det antibakterielle spektrum omfatter de fleste grampositive bakterier. Den kliniske effekten er best dokumentert for S. aureus. Daptomycin er særlig aktuelt i behandlingen av alvorlige infeksjoner med MRSA, vankomycinresistente enterokokker (VRE) eller andre multiresistente grampositive bakterier.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Penetrerer godt til høyt vaskularisert vev, i mindre grad gjennom blod-hjerne-barrieren. Metaboliseres ikke i leveren. Metaboliseres sannsynligvis i nyrene og utskilles raskt, 50–60 % umetabolisert. Halveringstiden er 7-11 timer.

Kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner med grampositive bakterier hos voksne. Daptomycin bør forbeholdes infeksjoner med multiresistente S. aureus der behandling med andre antibiotika ikke er aktuelt pga. resistensproblematikk eller bivirkninger. Daptomycin inaktiveres av surfaktant i lungene og er derfor uegnet for behandling av infeksjoner i nedre luftveier.

Voksne: 4 mg/kg × 1 intravenøst infunderes over 30 minutter. Behandlingstid 7-14 dager.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.

Vanlige: Kvalme, oppkast, diaré, hodepine, utslett. Soppinfeksjoner pga. endret mikrobeflora. Forhøyet ASAT, ALAT, ALP og kreatinfosfokinase (CPK). Smerter på infusjonsstedet. Etter markedsføring er det rapportert infusjonsrelaterte symptomer som takykardi, tetthet i brystet, feber og frysninger, rødme og varmefølelse, vertigo, synkope og metallsmak.

Potensielt alvorlige: Påvirkning av skjelettmuskulaturen med smerter, kramper og kraftløshet. Enkelte tilfeller av rabdomyolyse har vært rapportert, risiko er økt ved samtidig bruk av andre legemidler som kan gi rabdomyolyse. Parestesier, perifer nevropati. Nedsatt nyrefunksjon, inkl. nyresvikt. Anafylaksi er svært sjelden.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler. Liten sannsynlighet for absorpsjon av daptomycin fra barnets mage-tarm-kanal. Se også Antibakterielle midler i Amming og legemidler.

Ved kreatininclearance < 30 ml/minutt skal daptomycin kun brukes når forventet klinisk nytte overstiger potensiell risiko. Nyrefunksjonen bør overvåkes nøye. Forsiktighet ved alvorlig svekket leverfunksjon. Pga. mangelfullt datagrunnlag om bruk hos eldre og barn under 18 år bør daptomycin ikke anvendes i disse aldersgruppene.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Daptomycin Accordpharma Accord Healthcare B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Daptomycin: 500 mg	500 mg	C	H-resept	1 539,70

Daptomycin hameln hameln pharma GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning	Daptomycin: 500 mg	500 mg	C	H-resept	1 539,70

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Polymyksin E er et polypeptidantibiotikum som ødelegger cellemembranen hos gramnegative bakterier. Virker bakteriostatisk i lave doser og baktericid i høye doser. Kolistin er metansulfonatet av polymyksin E og er en prodrug.

Gramnegative stavbakterier. Proteus, Providencia, Morganella og Serratia marcescens er iboende resistente.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Etter parenteral tilførsel spaltes kolistin raskt til polymyksin E. Penetrerer langsomt og ufullstendig til vev og kroppsvæsker, men ikke til cerebrospinalvæsken. Høyeste konsentrasjoner oppnås i spinalvæsken, pleura og leddspalter. Metaboliseres hovedsakelig i nyrene og utskilles, ca. 40 % umetabolisert. Halveringstiden er ca. 2 timer.

Infeksjoner forårsaket av gramnegative stavbakterier, inklusiv Pseudomonas aeruginosa og Acinetobacter spp., når bakteriologisk undersøkelse med resistensbestemmelse har vist at andre, mindre toksiske antibakterielle midler ikke er effektive. Brukes i kombinasjonsbehandling med andre antimikrobielle midler ved behandling av multiresistente gramnegative bakterier. Forskrivning av kolistin er en spesialistoppgave.

Voksne: Ladningsdose på 9-12 mill E etterfulgt av 4,5 mill E x 2 i.v. Infusjonen gis over 20-30 minutter.
Barn: 20 000-30 000 E/kg kroppsvekt × 3

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Svært lav peroral absorpsjon.

Klinikk: Apné, muskelsvakhet, svimmelhet, forbigående ansiktsparestesi, sløret tale, vasomotorisk ustabilitet, synsforstyrrelser, forvirring, psykose og nyresvikt.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Potensielt alvorlige og hyppige: nevro- og nefrotoksisitet, størst risiko ved nedsatt nyrefunksjon.

Graviditet: Opplysninger vedrørende graviditet mangler. Bør unngås pga. toksisitet.

Amming: Overgang til morsmelk er liten. Absorberes i liten grad systemisk. Tilbakeholdenhet anbefales pga. stoffets toksiske egenskaper.

Bør ikke kombineres med andre nefrotoksiske legemidler (f.eks. aminoglykosider). Interaksjoner. Dosejustering ved nedsatt nyrefunksjon.

Anuri.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Colobreathe Essential Pharma Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Inhalasjonspulver, hard kapsel	Kolistimetatnatrium: 1662500 IE	56 stk	C	Blå resept	11 622,20

Promixin Zambon SpA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Kolistimetatnatrium: 1 mill IE	10 stk	C	H-resept	1 430,40
Pulver til inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning	Kolistimetatnatrium: 1 mill IE	30 stk	C	Blå resept	3 290,10

Tadim Zambon SpA
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Kolistimetatnatrium: 1 mill IE	10 stk	C	H-resept	-

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Dekvalin er et antiinfektivt og antiseptisk middel som tilhører klassen kvartære ammoniumforbindelser. Den primære virkningsmekanismen er en økning av bakteriecellens permeabilitet og tap av enzymaktivitet med hurtig baktericid effekt. Det er ikke etablert brytningspunkter for systemisk bruk av dekvalin. Konsentrasjonene som oppnås i skjeden og MIC-distribusjonsdata tilsier at en rekke grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe bakteriearter som er til stede ved bakteriell vaginose er følsomme. Ingen effekt mot Proteus, Chlamydia eller Trichomonas.

10 mg dekvalin vaginaltablett oppløst i ca. 2,5 til 5 ml vaginalvæske gir konsentrasjon på 2000-4000 mg/l. Dekvalin absorberes bare i svært små mengder etter innføring i skjeden, og den systemiske eksponeringen regnes derfor som ubetydelig. Ytterligere farmakokinetiske data foreligger ikke.

Lokalbehandling av bakteriell vaginose.

1 vaginaltablett (10 mg) daglig i 6 dager.

Behandlingen skal avbrytes under menstruasjon og gjenopptas etterpå. Selv om symptomene ofte bedres innen 24 til 72 timer, må behandlingen fullføres. Behandling kortere enn seks dager kan føre til tilbakefall.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.

De vanligste bivirkningene er vaginal utflod, pruritus, svie og overvekst av Candida. Sjeldnere forekommende er lokale blødninger, smerter, hodepine, kvalme, allergiske reaksjoner.

Graviditet: Opplysninger mangler.

Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk ved lokalbehandling mangler. Dekvalin vaginaltabletter kan trolig brukes av ammende med bakteriell vaginose.

Pasientene bør rådføre seg med lege dersom symptomene vedvarer når behandlingen avsluttes. Høyere daglig dose eller langvarig behandling kan øke risikoen for sår i skjeden. Samtidig intravaginal bruk av såper, sæddrepende midler, lateksfrie kondomer eller vaginalskylling anbefales ikke. Ingen effekt- og sikkerhetsdata for kvinner under 18 år eller over 55 år. Bør ikke brukes senere enn 12 timer før fødsel.

Sår i vaginalt epitel og i skjededelen av livmorhalsen. Jenter før menarke skal ikke bruke dekvalin.

Vaginaltablettene skal føres langt inn i skjeden om kvelden før man legger seg. Det er lettest å utføre dette i en tilbakelent stilling med bena litt bøyd. Selv om symptomene bedrer seg eller forsvinner, er det viktig å fullføre hele behandlingen for å unngå tilbakefall. Ta kontakt med lege ved tegn til bivirkninger i form av økt kløe, svie, utflod eller blødning.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Donaxyl CampusPharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Vaginaltablett	Dekvalinium: 10 mg	6 stk	C		187,20
Vaginaltablett	Dekvalinium: 10 mg	6 stk	F		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Fidaksomicin er et makrosyklisk antibiotikum som binder seg til bakterienes RNA-polymerase og derved hemmer RNA-syntesen på et tidligere trinn enn rifamycinene. Fidaksomicin påvirker ikke gramnegative bakterier og har et smalere grampositivt spektrum enn vankomycin. Fidaksomicin har lang postantibiotisk effekt og virker bakteriedrepende overfor Clostridioides difficile. Det er påvist redusert antall C. difficile-sporer etter behandling med fidaksomicin sammenlignet med vankomycin. Fidaksomicin ser ut til å redusere risikoen for tilbakefall etter avsluttet behandling av C. difficile-infeksjoner. Man antar at dette kan skyldes mindre påvirkning av den øvrige tarmfloraen enn ved alternative behandlingsregimer.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Fidaksomicin administreres peroralt og skilles ut gjennom avføringen. Det er svært lavt systemisk opptak fra normal tarmslimhinne. Det foreligger ikke farmakokinetiske data fra pasienter med alvorlig kolitt eller samtidig inflammatorisk tarmsykdom.

Behandling av C. difficile-infeksjoner / C. difficile-assosiert diaré hos voksne. Det foreligger ikke data fra behandling av barn eller pasienter med alvorlig sykdomsforløp (fulminant pseudomembranøs kolitt, toksisk megakolon). Det er sett noe lavere residivfrekvens etter behandling med fidaksomicin av første gangs C. difficile-infeksjon sammenlignet med andre preparater. Foreløpige studier har kun inkludert pasienter med førstegangs infeksjon eller førstegangs tilbakefall; det foreligger ingen dokumentasjon ved behandling av residiverende C. difficile-infeksjon.

200 mg x 2 i 10 dager.

Det er ikke nødvendig med dosejustering ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon, men fidaksomicin bør brukes med forsiktighet hos slike pasienter pga. begrensede kliniske data.

De vanligste bivirkningene er gastrointestinale plager inkludert kvalme, oppkast og forstoppelse, infeksjoner og generelt ubehag inkludert tap av matlyst, hodepine og svimmelhet.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Absorberes i liten grad systemisk.

Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler. Lav peroral biotilgjengelighet tilsier minimal eksponering av diebarn. Se også antibakterielle midler Om bruk av antimikrobielle midler.

Pga. mangelfull dokumentasjon bør det utvises forsiktighet ved behandling av pasienter med alvorlig C. difficile-infeksjon, inflammatorisk tarmsykdom, nyre- eller leversvikt og pasienter som behandles med potente P-gp-hemmere (se ovenfor).

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Dificlir Tillotts Pharma GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, suspensjon	Fidaksomicin: 40 mg/1 ml	110 ml	C		18 288,90
Tablett	Fidaksomicin: 200 mg	20 x 1 stk	C		18 099,90

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Fosfomycin hemmer enzymet enol pyruviltransferase som er nødvendig for syntese av bakterienes cellevegg. Det er ikke kryssresistens med andre antibiotikaklasser.

Det antibakterielle spektrum omfatter mange gramnegative og grampositive bakterier inkludert E. coli, Klebsiella spp., Proteus spp., Staphylococcus spp., E. faecalis, P. aeruginosa og Serratia spp. Resistens mot fosfomycin skyldes endret transport av celleveggsmetabolitter, men forekomsten av slike mutasjoner er lavere i sure miljøer. Da det ikke er kryssresistens kan fosfomycin være et aktuelt alternativ ved behandling av gramnegative stavbakterier med ESBL-produksjon eller vankomycinresistente enterokokker.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) den aktuelle administrasjonsformen er klassifisert i her.

Fosfomycin kan doseres peroralt eller intravenøst. Biotilgjengeligheten ved peroral dosering er 30-55 %, men opptaket reduseres ved samtidig inntak av mat. Halveringstiden i plasma er ca. 4 timer. Fosfomycin utskilles ved glomerulær filtrasjon, og konsentrasjonen i urin er meget høy selv etter en enkelt dose.

Fosfomycin er i Norge mest aktuelt til peroral behandling av urinveisinfeksjoner der det er resistens mot vanlige førstehåndsmidler, men i enkelte land forskrives midlet også mot en rekke andre infeksjonstilstander som f.eks. osteomyelitt, nosokomiale infeksjoner i nedre luftveier og bakteriell meningitt. Fosfomycin har vært lite brukt i Norge, men er blitt stadig mer aktuelt mot multiresistente stammer, inkludert ESBL-produserende Enterobacteriaceae.

Intravenøs behandling: 12-24 g fordelt på 2-3 doser per dag, avhengig av indikasjon og infeksjonens alvorlighetsgrad. Høyeste enkeltdose 8 g. Redusert dose ved nedsatt nyrefunksjon og til barn. Se preparatomtale, SPC.

Peroral behandling ved ukomplisert nedre urinveisinfeksjon: 3 g granulat (1 pose) som engangsdose.

De vanligste bivirkningene er hodepine, svimmelhet, diaré, kvalme, dyspepsi og vulvo-vaginitt. Det forekommer også allergiske reaksjoner så som anafylaksi, astma og ulike hudreaksjoner. Fosfomycin kan utløse Clostridioides difficile-assosiert diaré på samme måte som andre antibiotika.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Graviditet: Eksisterende erfaring med peroral behandling av gravide med urinveisinfeksjon tilsier lav risiko.

Amming: Trolig minimal overgang til morsmelk. Anses som forenelig med amming. Se Antibakterielle midler i Amming og legemidler.

Det er begrenset dokumentasjon ved bruk hos gravide, ammende og barn, og man bør derfor være forsiktig med forskrivning til slike pasienter. Fosfomycin bør unngås ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. På grunn av høyt natriuminnhold i intravenøs formulering bør det utvises forsiktighet særlig ved kronisk hjertesvikt eller nefrotisk syndrom.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Fosfomycin Infectopharm InfectoPharm Arzneimittel mit Consilium GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Fosfomycin: 40 mg/1 ml	10 x 2 g	C	H-resept	2 331,30
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Fosfomycin: 40 mg/1 ml	10 x 4 g	C	H-resept	4 881,30

Monuril ZAMBON GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat til mikstur, oppløsning	Fosfomycin: 3000 mg	3000 mg	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Se Legemidler ved øyesykdommer

For kombinasjoner, se:

Glukokortikoider til bruk på hud og munnslimhinne.

Fusidin virker ved å hemme bakterienes proteinsyntese. Midlet har bakteriostatisk effekt ved lave, men baktericid effekt ved høye konsentrasjoner.

Fusidin er et steroidantibiotikum, men har ingen hormonelle effekter. Kan administreres peroralt eller lokalt (salve).

Virker særlig på stafylokokker, men enkelte kloner av gule stafylokokker som forårsaker bulløs impetigo har vist nedsatt følsomhet for fusidin. Grampositive stavbakterier og anaerobe bakterier (som klostridier og bakteroides) er også ofte følsomme. Gramnegative stavbakterier (som enterobakterier og Pseudomonas) er resistente. Fusidin inaktiveres raskt og har liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler).

Biotilgjengeligheten er 90 % ved peroral tilførsel. Penetrerer godt til dårlig vaskularisert vev og gir høye konsentrasjoner i beinvev og nekrotiske foci. Metaboliseres i stor grad i leveren til aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er 10-12 timer.

Fusidin brukes primært mot stafylokokker, men må brukes i kombinasjon med et annet antibakterielt middel med effekt på stafylokokker (f.eks. et betalaktamasestabilt penicillin eller klindamycin) for å oppnå synergi og motvirke resistensutvikling under monoterapi.

Peroralt: 500 mg × 3. Ved alvorlige infeksjoner kan dosene dobles de første 2-3 døgnene
Øyedråper: Første dag 1 dråpe × 4, senere 1 dråpe morgen og kveld
Salve: Påsmøres 2-3 ganger daglig. Ved bruk av okklusjon 1 gang daglig

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet.

Barn: 1 g til 3-åring ga ingen symptomer.

Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Allergiske reaksjoner kan forekomme.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Ved peroral bruk, gastrointestinale symptomer som magesmerter, kvalme og oppkast, diaré. Ved parental bruk, smerter og tromboflebitt på injeksjonsstedet, ved ekstravasasjon vevsirritasjon og ev. nekrose.

Potensielt alvorlige: Hematologiske bivirkninger er sjeldne, reversible og sees først og fremst ved behandling utover 2 uker. Allergi/anafylaksi. Hyperbilirubinemi, ikterus, økning i andre leverparametre, hepatorenalt syndrom, akutt nyresvikt. Lokal applikasjon kan gi hypersensitivitetsreaksjon.

Graviditet: Kan fortrenge bilirubin og øke risikoen for kjerneikterus. Dette tilsier tilbakeholdenhet ved systemisk behandling i siste del av svangerskapet.

Amming: Overgang til morsmelk ved systemisk bruk er minimal. Risiko for påvirkning av barnet er liten ved bruk av terapeutiske doser. Lokal bruk er ikke forbundet med skadelige effekter.

Forsiktighet ved leverlidelser; bør ikke brukes ved leversvikt.

Må ikke gis til nyfødte pga. risiko for kjerneikterus.

Leverfunksjon, jevnlig.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Fucidin LEO
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Fusidinsyre: 50 mg/1 ml	90 ml	C		-

Fucidin LEO Pharma
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Fusidinsyre: 2 %	15 g	C	Blå resept	70,20
Salve	Fusidinsyre: 2 %	15 g	C	Blå resept	68,10

Fucidine LEO
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Fusidinsyre: 250 mg	10 stk	C		-

Fucithalmic Amdipharm Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, suspensjon	Fusidinsyre: 10 mg/1 g	5 g	C		135,90

Fucithalmic Amdipharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, suspensjon	Fusidinsyre: 1 % w/w	5 g	C		-
Øyedråper, suspensjon	Fusidinsyre: 10 mg/1 g	5 g	C		-

Fusidic acid amdipharm Amdipharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, suspensjon	Fusidinsyre: 1 % w/w	5 g	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Se Legemidler ved øyesykdommer

For kombinasjon, se Deksametason–antibakterielle midler.

Kloramfenikol virker bakteriostatisk ved å binde seg reversibelt til ribosomene og dermed hemme proteinsyntesen. Kloramfenikol har god vevspenetrasjon, men kan i sjeldne tilfeller gi aplastisk anemi, reversibel anemi, eller «grey baby syndrome». Systemisk bruk av kloramfenikol bør derfor følges opp omhyggelig.

Kloramfenikol til intravenøs bruk er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Kloramfenikol har et bredt antibakterielt spektrum mot aerobe og anaerobe grampositive og gramnegative bakterier. Resistens er påvist bl.a. hos Salmonella Typhi, Shigella og Haemophilus influenzae. Mykobakterier, Pseudomonas, Acinetobacter, klamydia og mykoplasma påvirkes ikke. Kloramfenikol inaktiveres raskt i naturen og har derfor relativt liten økoskygge.

Kloramfenikol suksinat er en prodrug som etter parenteral tilførsel raskt hydrolyseres til aktiv substans. Biotilgjengeligheten er 30-50 % ved parenteral tilførsel. Data for okulær absorpsjon savnes. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også cerebrospinalvæsken. Kan akkumuleres i hjernevev, og konsentrasjonen i spinalvæske er 30-50 % av plasmakonsentrasjonen. Det oppnås høye konsentrasjoner i pleura, ascites og øyekammervæske. Kloramfenikol metaboliseres i stor grad i leveren ved glukuronidering. Inaktiv metabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 5-15 % umetabolisert. Halveringstiden er 3-5 timer.

Konjunktivitt. Kloramfenikol kan brukes i kombinasjon med penicillin ved behandling av meningitt av ukjent årsak (se også Akutt bakteriell meningitt). Alternativ ved tyfoidfeber med følsom stamme. Øreinfeksjoner (f.eks. otitis media og ekstern otitt).

Intravenøst (langsomt)
1. Voksne: 1 g × 4
2. Barn (indisert bare i helt spesielle tilfeller):
  1. Premature og nyfødte: 6 mg/kg kroppsvekt × 4
  2. < 1 måned: 6–12,5 mg/kg kroppsvekt × 4 (plasmakonsentrasjonen må følges)
  3. Eldre barn: 12,5–25 mg/kg × 4
Øredråper
1. 2-4 dråper x 2–3 daglig i 1-2 uker
Øyedråper
1. 1-2 dråper × 8-10 daglig, reduseres til × 4-6 daglig etter 2-3 dager. Kombineres gjerne med øyesalve til kvelden. Samlet behandlingstid 8-10 dager eller til to dager etter symptomfrihet.

Toksisitet: Spedbarn og personer med alvorlig leversykdom er spesielt følsomme. Økt toksisitet ved intravenøs administrering.
Barn: 850 mg intravenøst til nyfødt barn ga svært alvorlig og 1,1 g intravenøst til barn 5 uker ga letal forgiftning. Tilnærmet ingen forgiftningsrisiko ved akutt engangsinntak av øyepreparater.

Klinikk: Akutte inntak gir som regel lette GI-symptomer som ubehagelig smak, kvalme, magesmerter og diaré. Mer alvorlige fenomener kan forekomme ved massive doser (spesielt intravenøst) eller gjentatte høye doser: CNS-depresjon, metabolsk acidose, hypotensjon og hjertesvikt. Ev. benmargsdepresjon (aplastisk anemi) og «Gray baby syndrome» (bl.a. askegrå hudfarge, cyanose og hypertermi).

Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Kvalme, oppkast og diaré. Soppinfeksjon i gastrointestinaltraktus, spesielt i kolon.

Potensielt alvorlige: Sjeldne, men alvorlige tilfeller av beinmargsdepresjon som ikke alltid er reversibel. Den irreversible typen gir aplastisk anemi som kan komme lenge etter avsluttet behandling. Det er også rapportert overgang til leukemi. Den reversible typen er doseavhengig med modningshemning av erytropoesen, reduksjon i retikulocyttene og levkopeni. Betennelse i synsnerven og perifere nerver er observert etter langvarig behandling med høye doser. «Grey baby-syndrome».

Graviditet: Anses ikke å være fosterskadelig hos menneske, selv om enkelte dyreforsøk har vist teratogen effekt. Kan forårsake «grey baby syndrome» hos nyfødte, og bør derfor ikke brukes systemisk i siste del av svangerskapet. Øyedråper kan brukes av gravide.

Amming: Systemisk behandling av ammende frarådes pga. stoffets toksisitet. Premature barn og barn yngre enn én måned er spesielt utsatte pga. redusert glukuronidkonjugering. Øyedråper kan brukes av ammende.

Nedsatt nyre- og leverfunksjon. Gamle og avsvekkede, nyfødte og premature.

Gjennomgått eller pågående bloddyskrasier. Porfyri.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Chloranic Norma Hellas
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Kloramfenikol: 1 g	1 g	C	H-resept	-

Kloramfenikol Evolan Pharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, oppløsning	Kloramfenikol: 5 mg/1 ml	10 ml	C	Blå resept	177,80
Øyesalve	Kloramfenikol: 10 mg/1 g	5 g	C	Blå resept	177,80

Kloramfenikol Minims BAUSCH + LOMB IRELAND LIMITED
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, oppløsning	Kloramfenikol: 5 mg/1 ml	20 x 0.5 ml	C	Blå resept	249,-

Kloramfenikol Santen Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, oppløsning	Kloramfenikol: 5 mg/1 ml	30 x 0.25 ml	C	Blå resept	291,50

Kloramfenikol Santen Santen Oy
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyedråper, oppløsning	Kloramfenikol: 5 mg/1 ml	10 ml	C	Blå resept	177,80
Øyedråper, oppløsning	Kloramfenikol: 5 mg/1 ml	30 x 0.25 ml	C	Blå resept	291,50
Øyesalve	Kloramfenikol: 10 mg/1 g	4.3 g	C	Blå resept	157,90

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Metenamin er en prodrug som spaltes raskt i urinen til formaldehyd og ammoniakk. Det er formaldehydet som har en antimikrobiell effekt. Betegnes ofte som urinveisantiseptikum.

Langtidsprofylakse mot residiverende nedre urinveisinfeksjon etter sanering av infeksjonen. Metenamin kan også brukes profylaktisk i forbindelse med inngrep i urinveiene, kateter etc.

Absorberes raskt ved peroral tilførsel. 90 % utskilles via nyrene og omdannes ved pH 5,5 eller lavere til aktivt formaldehyd. Halveringstiden er 5-8 timer.

Voksne: 1 g × 2-4 daglig
Barn: 25 mg/kg kroppsvekt × 2-4 daglig

Toksisitet: Barn: < 2 g forventes ingen eller lette symptomer. 8 g til 2½-åring ga moderat forgiftning.

Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Ev. svimmelhet, tinnitus, nyrepåvirkning og metabolsk acidose.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Sørg for god diurese. Ev. alkalinisering av urinen. Symptomatisk behandling.

Mindre vanlige: Irritasjon fra magen (kvalme, brekninger), hud (utslett) og urinveiene (dysuri, albuminuri, hematuri). Rikelig drikke er et forebyggende tiltak.

Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade.

Amming: Passerer over i morsmelken, men skadelig effekt hos barnet er ikke rapportert.

Bør ikke brukes ved alvorlig nyre (GFR <30 ml/min)‑ og leversvikt, dehydrering og acidose.

Alvorlig nedsatt lever- og nyrefunksjon (GFR <30 ml/min), alvorlig dehydrering, metabolsk acidose. Samtidig bruk av sulfonamider (risiko for krystalluri).

Drikke rikelig.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Hiprex Viatris AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver	Metenamin: 1 g	100 x 1 stk	C	Blå resept	693,-
Tablett	Metenamin: 1 g	100 stk	C	Blå resept	319,60

Methenamine hippurate EQL Pharma EQL Pharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Metenamin: 1 g	100 stk	C	Blå resept	319,60

Methenamine hippurate Orion Orion Corporation - Salo
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Metenamin: 1 g	100 stk	C	Blå resept	319,60

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 22.08.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Nitrofurantoin betegnes som et urinveisantiseptikum. Legemidlet har liten vevspenetrasjon. Dette gjør det kun egnet til behandling av ukompliserte urinveisinfeksjoner.

Grampositive urinveispatogener som enterokokker og Staphylococcus saprophyticus er vanligvis følsomme. Escherichia coli er som regel følsom, også inkludert stammer med ESBL og andre bredspektrede resistensmekanismer. Nitrofurantoin er ikke egnet for behandling av øvrige enterobakterier, Proteus eller Pseudomonas aeruginosa.

Dette antibiotikumet er omfattet av norsk AWaRe. Se hvilken kategori (Bruk, Spar eller Reserve) det er klassifisert i her.

Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel. Denne øker ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til brystmelk og til placenta. Høy konsentrasjon i nyrelymfen pga. resorpsjon fra distale tubuli til nyrevev. Metaboliseres i kroppsvev til inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene, 30-50 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 1 time eller mindre.

Ukompliserte urinveisinfeksjoner, terapeutisk og profylaktisk.

Terapeutisk
1. Voksne: 50-100 mg × 3-4 (uttalt individualisering). Ved akutt ukomplisert nedre urinveisinfeksjon hos ikke-gravide kvinner er det vanligvis tilstrekkelig med 3 dagers behandling, mens gravide og menn bør behandles i 7-10 dager
2. Barn > 1 måned: 1 mg/kg kroppsvekt × 3-4 i 3 dager
Ved langtidsbruk bør dosene reduseres og individualiseres.
Profylaktisk: Vanlig dosering
1. Voksne: 50-100 mg daglig
2. Barn: 1 mg/kg kroppsvekt daglig
Tas som en kveldsdose.

Toksisitet: Barn: < 120 mg forventes ingen eller lette symptomer. 300 mg til 8-åring ga lett forgiftning. 75 mg/dag i 1 uke til barn 10 måneder ga lett intrakraniell trykkstigning.
Voksne: 2,5–3 g ga etter kull lett forgiftning.

Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine, nystagmus, ataksi og perifer nevropati. Pulmonell overømfintlighetsreaksjon og hudutslett. Ev. hemolytisk anemi hos spedbarn og pasienter med enzymmangel (G6PD).

Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Sørg for god diurese. Ved alvorlig forgiftning ev. alkalinisering av urinen. Symptomatisk behandling.

Mindre vanlige: Kvalme og brekninger, diaré. Eksantem, urtikaria, kløe, feber, hodepine, svimmelhet og munntørrhet. Brunfarging av urinen.

Potensielt alvorlige: Akutte lungereaksjoner med dyspné, takypné, høy feber, brystsmerter, hodepine, brekninger, eosinofili, lungeinfiltrat og pleuraeksudat kan inntreffe fra noen timer til dager etter oppstart. Kroniske lungereaksjoner med interstitiell pneumonitt og lungefibrose er sjeldnere og rammer som regel eldre pasienter. Lungefibrose er observert ved langtidsbehandling. Alle typer er potensielt fatale. Akutt leveraffeksjon som aktiv kronisk hepatitt eller kolestase kan opptre 4-6 uker etter oppstart og har god prognose. Kronisk leveraffeksjon opptrer etter langvarig terapi (6 måneder) og nesten utelukkende hos kvinner. Begge typer har god prognose etter seponering. Perifer nevropati: Agranulocytose og trombocytopeni er rapportert. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel eller som har røde blodlegemer uten tilstrekkelige mengder redusert glutation kan få hemolytisk anemi.

Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogene effekter, men pga. mutagene egenskaper in vitro anbefales tilbakeholdenhet i første trimester.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Nedsatt nyrefunksjon, anemi, diabetes mellitus, elektrolyttforstyrrelser og B-vitaminmangel øker risiko for perifer nevropati.

Porfyri. Skal ikke gis til pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon, anuri og oliguri eller hvis kreatininclearance er < 60 ml/minutt og serum-kreatinin er økt. Mengde aktiv substans i urin blir da oftest for liten til å ha noen effekt, og faren for akkumulering øker sterkt.

Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere) eller som har røde blodlegemer uten tilstrekkelige mengder redusert glutation, fordi de kan få hemolytisk anemi. Bør ikke gis til barn < 1 måned fordi disse kan ha røde blodlegemer med utilstrekkelige mengder redusert glutation.

Glukose-6-fosfat før oppstart med langtidsbehandling hos personer med etnisk tilhørighet fra høyprevalensområde. Ved langtidsbruk, særlig hos eldre pasienter, bør pasienten kontrolleres jevnlig mht. lungeaffeksjon, perifer nevropati og leverfunksjon.

Nitrofurantoin bør tas sammen med mat (øker absorpsjonen og reduserer gastrointestinale bivirkninger som kvalme og brekninger og forlenger utskillelsesperioden for aktivt nitrofurantoin i urinen). Kan farge urinen brun.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Furadantin Meda
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Nitrofurantoin: 5 mg	50 stk	C		-

Furadantin Viatris AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Nitrofurantoin: 5 mg	50 stk	C	Blå resept	183,50
Tablett	Nitrofurantoin: 50 mg	100 stk	C	Blå resept	178,40
Tablett	Nitrofurantoin: 50 mg	25 stk	C	Blå resept	131,50

Furadantine Merck
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Nitrofurantoin: 50 mg	21 stk	C		-

Furantoina ern Laboratorios ERN
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Nitrofurantoin: 10 mg/1 ml	80 ml	C		-

Nifurantin Apogepha Arzneimittel GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Nitrofurantoin: 50 mg	30 stk	C		-

Nitrofurantoine apotex Apotex Nederland B.V.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Nitrofurantoin: 50 mg	20 stk	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Retapamulin er et semisyntetisk derivat av pleuromutilin som selektivt hemmer bakterienes proteinsyntese. Retapamulin har et separat bindingssted på ribosomet, og det er ikke påvist kryssresistens med andre proteinsyntesehemmere.

Retapamulin virker bakteriostatisk mot gule stafylokokker og betahemolytiske streptokokker. Det er ikke påvist effekt mot gramnegative stavbakterier eller enterokokker. Retapamulin har samme effekt in vitro mot MRSA som mot andre gule stafylokokker, men pga. enkelte tilfeller av klinisk behandlingssvikt skal ikke retapamulin brukes ved påvist eller mistenkt MRSA-infeksjon.

Retapamulin anvendes kun som salve. Absorpsjonen til plasma er svært lav, og den systemiske metabolismen anses ikke relevant ved klinisk bruk.

Lokal korttidsbehandling av impetigo og mindre, infiserte sår.

Retapamulin salve påsmøres tynt to ganger daglig i fem dager. Det behandlede området skal tildekkes med bandasje. Sikkerhet og effekt er ikke klarlagt ved omfattende impetigo (> 10 lesjoner, > 100 cm²) eller større infiserte sår (> 10 cm, > 100 cm²).

Kun lokale bivirkninger i form av irritasjon (vanlig), smerte, kløe, erytem og kontaktdermatitt på applikasjonsstedet er foreløpig rapportert. Inneholder butylert hydroksytoluen som kan gi lokale reaksjoner som kontaktdermatitt eller irritere slimhinner og øyne.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Lav systemisk eksponering ved lokal behandling.

Amming: Kan brukes av ammende.

Retapamulin skal ikke brukes ved abscesser. Det er ikke vist tilfredsstillende effekt ved MRSA-infeksjoner. Hos pasienter under 18 år bør total behandlingsoverflate ikke overstige 2 % av kroppsoverflaten. Sikkerhet og effekt ikke klarlagt hos pasienter < 9 måneder. Ved lokal hudirritasjon under pågående behandling skal retapamulin seponeres.

Salve må ikke påføres øyne eller slimhinner.

Revidert:: 26.05.2023
Sist endret:: 07.07.2026

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Hemmer mykobakterienes syntese av visse fettsyrer og øker dannelsen av frie oksygenradikaler som er toksiske for bakterien. Baktericid effekt på mykobakterier som vokser. Må alltid anvendes i kombinasjon med andre tuberkulostatika pga. faren for resistensutvikling.

Spesielt effektivt mot Mycobacterium tuberculosis og Mycobacterium bovis, og i noen tilfeller også mot ikke-tuberkuløse mykobakterier.

Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel, men nedsettes ved samtidig inntak av mat eller aluminiumholdige antacida. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Høye konsentrasjoner oppnås i pleura- og ascitesvæske samt i cerebrospinalvæsken. Penetrerer godt til infisert vev. Metaboliseres i leveren via N-acetyltransferaser (se dosering). Inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene, 5–30 % umetabolisert ved hurtig acetylering, 25–65 % ved langsom acetylering. Halveringstiden er 1–4 timer.

Tuberkulose.

Voksne: 5 mg/kg kroppsvekt, maks 300 mg. Gjerne som en samlet morgendose
Barn: 10–20 mg/kg

Toksisitet: Toksisiteten potenseres av alkohol.
Barn: < 150 mg forrventes ingen eller lette symptomer. 100 mg/kg til 1½-åring ga alvorlig, 900 mg til 8-åring ga moderat, 2–3 g til 3-åring ga alvorlig og 3 g til 15-åring ga svært alvorlig forgiftning.
Voksne: 5–7,5 g ga svært alvorlig forgiftning.

Klinikk: Kramper og metabolsk acidose er hovedproblemet. Ved lett forgiftning kvalme, feber, svimmelhet, tinnitus, tremor, ataksi, hallusinasjoner, CNS-depresjon og takykardi. Ev. myoklonier, parestesier og hyperrefleksi.

Ved alvorlig forgiftning gjentatte generaliserte kramper, uttalt laktacidose, respirasjonsdepresjon, apné, arytmier, hypotensjon, ev. rabdomyolyse, nyresvikt, DIC, hyperglykemi, hyperkalemi og leverpåvirkning.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Ved kramper og metabolsk acidose gi pyridoksin intravenøst. Gi 1 g pyridoksin per gram isoniazid inntatt. Ved ukjent dose isoniazid og symptomer gi inntil 5 g pyridoksin intravenøst til voksen (og 70 mg/kg til barn).
Mot kramper forsøk ev. diazepam i tillegg, men unngå fenytoin. Øvrig symptomatisk behandling.
Vurder dialyse ved alvorlig forgiftning. Lav terskel for kontakt med Giftinformasjonen.

Kan gi kvalme, utslett og feber. Potensielt alvorlige: Leverskade. Perifer nevritt (ved store doser) kan motvirkes av pyridoksin (vitamin B6). 10–40 mg × 1.

Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogen effekt. Ved behandling av gravide bør det gis tilskudd av pyridoksin. Amming: Overgang til morsmelk er moderat til høy. Observer barnet for slapphet, anoreksi og oppkast ved brysternæring. Pyridoksintilskudd til barnet kan vurderes.

Vær oppmerksom på økt tendens til epileptiske anfall hos epileptikere som samtidig får fenytoin. Leverfunksjonen bør følges ved mistanke om leversykdom.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Isoniazid SA Sykehusapotekene HF
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Injeksjonsvæske, oppløsning	Isoniazid: 100 mg/1 ml	10 x 10 ml	C	H-resept	-
Mikstur, oppløsning	Isoniazid: 20 mg/1 ml	250 ml	C	H-resept	-

Isozid Esteve
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Isoniazid: 100 mg	100 stk	C	H-resept	-

Pdp-Isoniazid Pendopharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Isoniazid: 300 mg	100 stk	C	H-resept	-

Revidert:: 26.05.2023
Sist endret:: 20.02.2026

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Ukjent virkningsmekanisme, god steriliserende effekt på mikrober i surt miljø og på langsomtvoksende tuberkulosebakterier. Brukes bare i behandlingen av tuberkulose og må alltid gis i kombinasjon med andre tuberkulostatika.

Pyrazinamid er en prodrug. Avhengig av lav pH for effekt. Biotilgjengeligheten er tilnærmet 100 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også til cerebrospinalvæsken. Metaboliseres i leveren ved hydrolyse. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles via nyrene, 1–15 % umetabolisert. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 9–15 timer.

Tuberkulose.

Voksne: Ca. 30 mg/kg kroppsvekt/døgn, maks 2 g, gitt som en eller to doser i kombinasjon med isoniazid og rifampicin
Barn: Spesialistbehandling

Begrenset erfaring med overdoser.

Leverskade er ikke uvanlig. Bør ikke gis ved noen form for leverlidelser. Leddsmerter, kvalme, brekninger etc. er også sett. Hemmer urinsyreutskillelsen og kan gi arthritis urica.

Graviditet: Opplysninger vedrørende graviditet mangler. Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Leverenzymene følges under behandlingen, og ved nyresvikt bør pyrazinamid unngås eller dosen reduseres.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Pyrazinamid SA Sykehusapotekene HF
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Pyrazinamid: 100 mg/1 ml	250 ml	C	H-resept	-

Pyrazinamide jenapharm Jenapharm GmbH & Co. KG
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Pyrazinamid: 500 mg	100 stk	C	H-resept	-

Revidert:: 26.05.2023
Sist endret:: 20.02.2026

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Virker bakteriostatisk på mykobakterier, sannsynligvis ved å hemme syntesen av visse fettsyrer til celleveggen. Brukes bare til behandling av tuberkulose og atypiske mykobakterieinfeksjoner, i kombinasjon med andre midler. Resistens kan utvikles, men kryssresistens med andre midler synes ikke å forekomme.

Biotilgjengeligheten er 80 % ved peroral tilførsel. Kan nedsettes noe ved samtidig inntak av fettrikt måltid eller antacida. God penetrasjon til de fleste vev og kroppsvæsker, inkludert lunger, nyrer og erytrocytter. Penetrasjonen til cerebrospinalvæsken er varierende. Metaboliseres lite i leveren. Utskilles hovedsakelig via nyrene, opptil 90 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 3–4 timer.

Tuberkulose.

Voksne: 15–25 mg/kg kroppsvekt, maks 1,6 g, gjerne i en dose
Barn: Spesialistbehandling

Lav akutt toksisitet, men kan gi optikusnevritt ved terapeutisk bruk.

Retrobulbær optikusnevritt er relatert til dosering og behandlingstid, men er reversibel om den oppdages tidlig. Bivirkningen er doseavhengig, ca. 3 % ved 25 mg/kg, meget sjelden ved 15 mg/kg. Før etambutol gis skal synstest/fargetest utføres. Kan ellers gi hodepine, utslett, feber og forhøyet urinstoff.

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet, men ingen holdepunkter for fosterskade. Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Klinisk erfaring tilsier at etambutol kan brukes av ammende.

Alkoholisme og bruk av tobakk disponerer for optikusnevritt. Pasienten må undersøkes ved synsforstyrrelser. Ved nedsatt nyrefunksjon skal preparatet unngås med mindre man har anledning til å måle serumkonsentrasjonen. Denne skal ikke overstige 5 mg/kg.

Optikusnevritt.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

EMB-Fatol Esteve
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Etambutol: 400 mg	100 stk	C	H-resept	-

EMB-Fatol Riemser Pharma GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Etambutol: 100 mg	100 stk	C	H-resept	-

Etibi Bausch Health
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Etambutol: 100 mg	100 stk	C	H-resept	-

Myambutol Ukjent (2)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Etambutol: 400 mg	100 stk	C	H-resept	-

Revidert:: 11.09.2024
Sist endret:: 18.05.2026

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Bedakvilin brukes ved multiresistent tuberkulose, unntatt ved affeksjon av CNS, ledd/skjelett og/eller miliær tuberkulose.

Bedakvilin er et diarylkinolin som spesifikt hemmer c-subenheten i mykobakteriell ATP-syntase i M. tuberculosis. Bedakvilin gir baktericid effekt hos replikerende og ikke-replikerende tuberkelbasiller.

Bedakvilin er bakteriostatisk for mange ikke-tuberkuløse mykobakteriestammer (M. xenopi, M. novocastrense, M. shimoidei, M. flavescens). Ikke-mykobakterier ser ut til å være resistente mot bedakvilin.

Kombinasjonsbehandlingsregime hos voksne og pediatriske pasienter (5-18 år som veier >15 kg) med sykdom forårsaket av Mycobacterium tuberculosis resistent mot minst rifampicin og isoniazid (MDR-TB), men også mot rifampicin (RR-TB) alene. Brukes ikke ved tuberkulose med affeksjon av CNS, ledd/skjelett og/eller miliær tuberkulose.

Absorpsjon: C_max oppnås vanligvis etter ca 5 timer. Biotilgjengeligheten øker ved samtidig inntak av mat (dobles).

Metabolisme: Metaboliseres av CYP3A4 som både danner og også metaboliserer den aktive metabolitten M2 (N-monodesmetyl-bedakvilin). M2 bidrar til den kliniske effekten, men i betydelig mindre grad enn modersubstansen.

Utskillelse: Hovedsakelig i feces. Terminal eliminasjonshalveringstid for bedakvilin og M2 er ca. 5 måneder (2-18 måneder).

Innledes og overvåkes av en lege med erfaring og oppdatert kunnskap innen behandling av multiresistent tuberkulose. Konferer faggruppen for multiresistent tuberkulose.

Brukes i kombinasjon med andre legemidler som pasientens kultur er vist å være følsom for in vitro eller sannsynligvis er følsom for.

Voksne: Uke 1 og 2: 400 mg oralt x1 daglig. Uke 3-24: 200 mg oralt 3 ganger per uke (minst 48 timer mellom hver dose).

Barn (5-18 år):

15 kg -<20 kg: Uke 1 og 2: 160 mg oralt 1 x daglig. Uke 3-24: 80 mg oralt 3 ganger per uke (minst 48 timer mellom hver dose)
20 kg-<30 kg: Uke 1 og 2: 200 mg oralt 1 x daglig. Uke 3-24: 100 mg oralt 3 ganger per uke (minst 48 timer mellom hver dose)
30 kg eller mer: Uke 1 og 2: 400 mg oralt 1 x daglig. Uke 3-24: 200 mg oralt 3 ganger per uke (minst 48 timer mellom hver dose)

Total behandlingstid er 24 uker. Utover 24 uker: se SPC og konferer faggruppen for multiresistent tuberkulose.

Tas med mat (øker biotilgjengelighet).

Anbefalt dosert ved direkte observert terapi (DOT).

Ved glemt dose: Uke 1 og 2: Pasienten skal ikke erstatte den glemte dosen, men fortsette med vanlig doseringsplan. Uke 3-24: Pasienten skal ta den glemte dosen så snart som mulig og deretter gjenoppta «tre ganger i uken»-regime. Total dose bedakvilin i en 7-dagersperiode skal ikke overstige anbefalt ukentlig dose (minst 24 timer mellom hvert inntak).

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 800 mg til friske voksne ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger. Økt QT-tid.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

QT-tid forlengelse, kvalme, oppkast, diaré, artralgi, myalgi, svimmelhet, hodepine og økte transaminaser.

Graviditet: Begrenset erfaring hos gravide. Hvis kvinnen ikke har livstruende sykdom bør man vente med behandlingsstart til 2. trimester.

Amming: Skilles ut i morsmelk. Amming bør unngås.

Ingen data hos mennesker. Hos hunnrotter var det ingen effekter av bedakvilinbehandling på parring eller fertilitet, men det ble observert effekter hos hannrotter.

Brukes med forsiktighet hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon. Bedakvilin er ikke undersøkt hos pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon. Økning i leverenzymer kan øke langsomt og gradvis i løpet av behandlingstiden på 24 uker (se Kontroll og oppfølging og SPC for detaljer). Andre levertoksiske legemidler og alkohol bør unngås under behandlingen.

Bedakvilin kan forlenge QTc-intervallet (se Kontroll og oppfølging).
Bedakvilin er ikke anbefalt til pasienter med hjertesvikt, QT-tid korrigert ved Fridericiametoden (QTcF) > 450 ms (bekreftet ved gjentatt elektrokardiogram), personlig anamnese eller familieanamnese med medfødt QT-forlengelse, tidligere eller pågående hypotyreoidisme, tidligere eller pågående bradyarytmi, tidligere Torsade de Pointe eller hypokalemi med mindre fordelene av bedakvilinbehandling oppveier potensiell risiko. Bedakvilin seponeres ved klinisk signifikant ventrikkelarytmi eller QTcF-tid>500 ms. Ved besvimelse skal EKG tas for å avdekke evt QT-forlengelse.

Hos ungdom mellom 30-40 kg kan eksponeringen av bedakvilin være høyere enn hos voksne. Dette er forbundet med økt risiko for QT-forlengelse eller levertoksisitet.

Brukes med forsiktighet hos pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance på 30 ml/min) eller terminal nyresvikt. Bedakvilin konsentrasjonen kan bli økt i slike situasjoner.

Svimmelhet har vært rapportert ved behandling, og bør tas hensyn til ved vurdering av pasientens evne til å kjøre bil eller bruke maskiner.

Samtidig bruk av andre legemidler som kan gi QT-forlengelse (klofazimin, delamanid, fluorokinoloner).

Moderate/sterke CYP3A4-induktorer reduserer bedakvilins plasmakonsentrasjon og kan redusere terapeutisk effekt. Kombinasjonen med CYP3A4-induktorer (efavirenz, etravirin, rifamyciner (rifampicin, rifapentin og rifabutin), karbamazepin, fenytoin, johannesurt) brukt systemisk bør unngås.

Samtidig bruk med CYP3A4-hemmere har ingen klinisk relevant effekt.

Se også DMPs interaksjonssøk.

EKG skal tas før behandlingsstart, ukentlig under innleggelse og senere minst en gang i måneden for å overvåke QTc-intervallet. Kalium, kalsium og magnesium i serum skal måles ved start og korrigeres hvis unormale. Ved påvisning av QT-forlengelse bør det gjennomføres oppfølgende overvåkning av elektrolytter.

Overvåk symptomer og laboratorietester (ALAT, ASAT, alkalisk fosfatase, bilirubin, eGFR og kreatinin) ved baseline, månedlig under behandling og ved behov (se SPC for detaljer).

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller noen av hjelpestoffene.

Drugbank online: Bedaquiline. [oppdatert 07.08.2024]

World Health Organization. WHO guidelines for drug-resistant tuberculosis treatment 2022 update. ISBN: 978-92-4-006312-9

World Health Organization. WHO key updates to the treatment of drug-resistant tuberculosis 2024. B09123

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Sirturo Janssen-Cilag International N.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Bedakvilin: 100 mg	188 stk	C	H-resept	314 082,10

Revidert:: 27.03.2025
Sist endret:: 01.07.2026

Forfatter:

Hallgeir Tveiten

Pretomanid brukes ved multiresistent tuberkulose i kombinasjon med bedakvilin, linezolid og moksifloksacin.

Pretomanid er et antimykobakterielt nitroimdazooxazin som dreper aktivt replikerende Mycobacterium tuberculosis ved å hemme biosyntesen av lipider (mycolic acid) og derved hindrer celleveggproduksjonen. For ikke-replikerende bakterier, under anaerobe forhold, virker pretomanid som respiratorisk gift ved frigjøring av nitrogenoksid. Pretomanid er et prodrug som aktiveres av nitroreduktasen Dnd.

Kombinasjonsbehandlingsregime hos voksne og barn ≥14 år med sykdom forårsaket av M. tuberculosis resistent mot rifampicin (RR-TB) eller rifampicin og isoniazid (MDR-TB), med eller uten tillegg av fluorokinolon- og/eller aminoglykosid resistens Kombinasjonsregimet kan brukes uavhengig av hiv-status og ved alle former for lunge- og ekstrapulmonal TB unntatt ved affeksjon av CNS, ledd/skjelett og/eller miliær TB.

Absorpsjon: Absolutt biotilgjengelighet av pretomanid er ikke fastslått. Studier indikerer absolutt biotilgjengelighet >53%. C_max oppnås vanligvis etter 4-5 timer. Biotilgjengeligheten øker ved samtidig inntak av fettrikt, kaloririkt måltid.

Metabolisme: Pretomanid metaboliseres via flere reduktive og oksidative metabolske veier. CYP3A4 står for ca 20% av metabolismen.

Halveringstid: 16 timer

Utskillelse: 53% (hovedsakelig metabolitter) i urin og 38% i feces.

Innledes og overvåkes av en lege med erfaring og oppdatert kunnskap innen behandling av multiresistent tuberkulose. Konferer faggruppen for multiresistent tuberkulose.

200 mg x 1 daglig i 26 uker.

Brukes kun i kombinasjon med bedakvilin og vanligvis også linezolid og moksifloksacin.

Behandling utover 26 uker, kan vurderes individuelt: se SPC og konferer faggruppen for multiresistent tuberkulose.

Tas med mat (øker biotilgjengelighet).

Anbefalt dosert ved direkte observert terapi (DOT).

Ved glemt dose: Glemte doser pretomanid tas igjen på slutten av behandlingen.

Eldre populasjon (>65 år) eller pasienter med nedsatt leverfunksjon eller nyrefunksjon: Sikkerhet og effekt av pretomanid er ikke fastslått.

Ingen erfaring. Generelle tiltak for overdosering anbefales.

Kvalme, oppkast, redusert matlyst, hudreaksjoner, forlenget QTc tid, hodepine, muskel-skjelettsmerter, perifer polynevropati, anemi og økte transaminaser (rapportert i kombinasjon med bedakvilin og linezolid).

Graviditet: Begrenset erfaring hos gravide. Anbefales ikke brukt til gravide.

Amming: Ukjent om pretomanid skilles ut i morsmelk hos mennesker. Dyrestudier indikerer utskillelse. Amming er ikke anbefalt for kvinner som bruker pretomanid.

Begrensede data hos mennesker. Det er observert betydelig nedsatt fertilitet i hannrotter ved oral administrasjon av pretomanid, men kliniske studier som har analysert hormonnivåer under pretomanid bruk indikerer at påvirkning av mannlig reproduktiv helse er mindre sannsynlig.

Levertoksisitet kan forekomme ved kombinasjonsregimet (pretomanid, bedakvilin og linezolid). Leverrelaterte laboratorietester bør overvåkes. Alkohol og andre levertoksiske legemidler, bør unngås, spesielt hos pasienter med nedsatt leverfunksjon. Se SPC for detaljer.

Bedakvilin kan forlenge QTc-intervallet (se Bedakvilin). Virkningen av pretomanid på QTc-tiden er ikke fullstendig karakterisert, men det er sett høyere QT-forlengelse med kombinasjonen pretomanid og bedakvilin enn det som er forventet med bedakvilin alene. Se Kontroll og oppfølging under Bedakvilin.

Svimmelhet og nedsatt syn har vært rapportert ved behandling, og bør tas hensyn til ved vurdering av pasientens evne til å kjøre bil eller bruke maskiner.

Moderate/sterke CYP3A4-induktorer kan redusere pretomanid plasmakonsentrasjon og kan redusere terapeutisk effekt. Kombinasjonen med CYP3A4-induktorer (efavirenz, etravirin, rifamyciner (rifampicin, rifapentin og rifabutin), karbamazepin, fenytoin, johannesurt) brukt systemisk bør unngås.

Pretomanid er en induser av CYP2C8 og potensielt CYP2C9 og 2C19. Forskrivere og pasienter skal være oppmerksomme på potensielt redusert effekt av substrater av CYP2C8, 2C9 og 2C19 i kombinasjon med pretomanid.

Pretomanid hemmer OAT3-transportøren og potensielt BCRP, OATP1B3 og Pgp. Det bør kontrolleres for bivirkninger relatert til OAT3- (f.eks metotreksat, benzylpenicillin, indometacin, ciprofloksacin), BCRP- (f.eks. rosuvastatin, prazosin, glyburid, sulfasalazin), OATP1B3- (f.eks valsartan, statiner) og Pgp (f.eks digoksin, dabigatran, verapamil)-substrater ved samtidig bruk av legemidler som er substrater av disse og pretomanid.

Se også DMPs interaksjonssøk.

EKG skal tas før behandlingsstart, ukentlig under innleggelse og senere minst hver 4.-6. uke for å overvåke QTc-intervallet. Kalium, kalsium og magnesium i serum skal måles ved start, ukentlig under innleggelse, deretter hver 4.-6. uke og korrigeres hvis unormale. Stoffskiftet analyseres ved oppstart.

Overvåk symptomer og laboratorietester (Hb, leuk med diff, trc, ALAT, ASAT, alkalisk fosfatase, bilirubin, eGFR og kreatinin) ved baseline, ukentlig under innleggelse og deretter hver 4.-6. uke under behandling og ved behov (se SPC for detaljer).

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller noen av hjelpestoffene.

UpToDate: Pretomanid: Drug information [hentet 16.09.2024].

World Health Organization. WHO guidelines for drug-resistant tuberculosis treatment 2022 update. ISBN: 978-92-4-006312-9

World Health Organization. WHO key updates to the treatment of drug-resistant tuberculosis 2024. B09123

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Dovprela Mylan
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Pretomanid: 200 mg	26 stk	C	H-resept	-

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Bennett JE, Dolin R, Blaser MJ. Mandell, Douglas, and Bennett's Principles and Practice of Infectious Diseases. 9th Edition. Elsevier. 2019. ISBN: 9780323482554, eBook ISBN: 9780323550277.

Carroll KC, Pfaller MA, Karlowsky JA, Landry ML, McAdam AJ, Patel R, Pritt BS (Editors). ASM Manual of Clinical Microbiology. 13th Edition. American Society for Microbiology. 2023. ISBN 9781683674290.

Dhara AK, Nayak AK, Chattopadhyay D. Antibiotics - Therapeutic Spectrum and Limitations. 1st Edition. Elsevier. 2023. ISBN: 9780323953887, eBook ISBN: 9780323957861.

Direktoratet for medisinske produkter. Preparatomtaler (SPC) for de enkelte legemidlene. Legemiddelsøk: https://www.legemiddelsok.no/

Direktoratet for medisinske produkter. Interaksjonssøk: https://www.legemiddelsok.no/sider/Interaksjoner.aspx

Gilbert DN, Boucher HW, Saag MS, Pavia AT, Freedman DO, Black D, Schwartz BS, Kim K The Sanford Guide to Antimicrobial Therapy. 53rd edition. Antimicrobal Therapy, Inc. 2023. ISBN: 1944272240

Helsedirektoratet. Retningslinjer for antibiotika i primærhelsetjenesten. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/antibiotika-i-primaerhelsetjenesten

Helsedirektoratet. Retningslinjer for antibiotika i sykehus. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/antibiotika-i-sykehus
Oslo universitetssykehus.

Metodebok for Infeksjonsmedisin. Sist oppdatert: 13.06.2024. https://metodebok.no/index.php?action=book&book=infeksjonous

Rollag H, Müller F, Tønjum T (red.). Medisinsk mikrobiologi. Gyldendal. 2019. ISBN 9788205500983.

UptoDate. Wouters Kluwer online edition. https://www.wolterskluwer.com/en/solutions/uptodate

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 25.02.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Soppinfeksjoner hos mennesker inndeles vanligvis i overflatiske og systemiske mykoser. Dermatofyttene angriper keratinholdig substans i hud, hår og negler og er dominerende som årsak til overflatiske mykoser. Pityrosporum ovale forårsaker pityriasis versicolor og flass. Ulike Candida-arter er årsak til > 95 % av systemiske mykoser i Norge. Aspergillus-arter og Cryptococcus neoformans er også klinisk viktige.

Sopp er i likhet med mennesker bygd opp av eukaryote celler, og det er derfor vanskelig å finne spesifikke målmolekyler i sopp. Hemming av proteinsyntese eller nukleinsyremetabolisme vil ofte føre til uakseptable bivirkninger. De fleste antimykotika påvirker oppbygningen av soppens cellemembran. Flere midler har et smalt terapeutisk vindu, men konsentrasjonsbestemmelse er vanligvis ikke tilgjengelig. Candida albicans er generelt følsom for de fleste antimykotika, men andre sopparter (både gjærsopp og muggsopp) kan ha iboende resistensegenskaper som begrenser de terapeutiske mulighetene. Ved alvorlige infeksjoner eller behandlingssvikt er det derfor viktig å identifisere agens, og behandlingen er vanligvis en spesialistoppgave.

Behandlingen av mykoser tar ofte lang tid. Dette øker faren for bivirkninger, legemiddelinteraksjoner og resistensutvikling. Den langvarige behandlingen gjør det viktig å velge riktig strategi i behandlingsopplegget. Midler som kan ha effekt ved systemiske mykoser bør i størst mulig grad være forbeholdt disse tilstandene.

Legemidler

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Amfotericin B har fungistatisk eller fungicid effekt avhengig av konsentrasjonen. Midlet binder seg til steroler i soppens cellevegg, noe som fører til endring i membranpermeabiliteten og lekkasje av celleinnhold. Amfotericin B brukes først og fremst ved systemiske mykoser, enten som konvensjonell formulering eller som liposomer (små fosfolipid«kuler»). I Norge er det kun liposomalt amfotericin B som er i salg. Når liposomer gis intravenøst, blir amfotericin B frigjort intracellulært etter endocytose. Slike preparater er særlig beregnet på behandling av alvorlige Candida- eller Aspergillus-infeksjoner hos sterkt immunsvekkede pasienter eller pasienter med nedsatt nyrefunksjon hvor konvensjonelt amfotericin B anses kontraindisert pga. nyretoksisitet. Det henvises til spesiallitteratur.

De fleste stammene av Candida, Aspergillus og kryptokokker har MIC 1 mg/l eller lavere. Primært resistente stammer forekommer sjelden, men resistens kan utvikles under behandling.

Absorberes praktisk talt ikke fra mage-tarm-kanalen. Biotilgjengeligheten ved intramuskulær tilførsel er også lav. Tilføres som langsom intravenøs infusjon. Lav penetrasjon til vev, cerebrospinal- og amnionvæske. Høye konsentrasjoner oppnås i infisert pleura, peritoneal- og leddvæske. Data om metabolisme savnes. Utskilles via nyrene. Halveringstiden etter enkel dose er ca. 24 timer. Ved langtidsbehandling øker halveringstiden til 15 dager.

Behandling av systemiske og invasive infeksjoner forårsaket av både gjærsopp og muggsopp inkludert Candida, Cryptococcus, Aspergillus og Mucorales. Visceral leishmaniasis.

Normal døgndose 3-5 mg/kg/dag avhengig av indikasjon. Høyere dosering (5-10 mg/kg) kan være aktuelt mot visse sopparter eller ved CNS-affeksjon. Administreres som intravenøs infusjon i løpet av 30-60 minutter. Ved doser over 5 mg/kg/dag anbefales intravenøs infusjon over en 2 timers periode. Ved kraftige bivirkningsreaksjoner under infusjonen stanses denne i ca. 15 minutter, ev. utsettes til neste dag. Behandlingen tas opp igjen med langsommere infusjon, ev. redusert dose. Ved livstruende soppinfeksjoner kan det være nødvendig å starte med full dose selv om pasienten får plagsomme bivirkninger. Varighet av behandlingen vurderes individuelt.

Forekomsten av bivirkninger er høy ved bruk av konvensjonell amfotericin B, men betydelig lavere for liposomal formulering. De fleste bivirkningene er doserelaterte. Ved systemisk tilførsel vil de fleste pasientene få bivirkninger før full terapeutisk dose er nådd. Svie og tromboflebitt på infusjonsstedet reduseres med bruk av mer fortynnet løsning og redusert infusjonshastighet. Ekstravasering gir lokal irritasjon.

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, brekninger, magesmerter, diaré. Akutte infusjonsreaksjoner hos 50–90 %. Feber og frysninger, hypotensjon, hodepine, kvalme og oppkast, dyspné og takypné kan komme 1–3 timer etter infusjon. Feber og ev. frysninger kan komme allerede etter 15–20 minutter. Dette er symptomer på hypersensitivitet som vanligvis er kraftigst etter første dose og avtar ved fortsatt behandling. Kan oftest dempes med antihistamin, antiemetikum, paracetamol og glukokortikoid, redusert infusjonshastighet eller dosering annenhver dag. Elektrolyttforstyrrelser som hypokalemi, hypomagnesemi og tubulær acidose kan behandles med tilskudd.

Potensielt alvorlige og vanlige: Perifer nevropati, kramper. Normocytær, normokrom anemi kan utvikles gradvis og påvises først etter flere ukers behandling. Nyreskade med forhøyet serum-kreatinin og urinstoff, spesielt ved store doser (> 5 g). Tilskudd av natrium kan redusere toksisiteten.

Potensielt alvorlige, men sjeldne: Anafylaktiske reaksjoner med kardiovaskulære og respiratoriske symptomer samt alvorlige hudreaksjoner (se T9.1.5). Hyperkalemi og arytmi hvis for rask infusjonshastighet. Nevrologiske bivirkninger. Hemorragisk gastroenteritt, melena. Leverskade, leversvikt. Nyresvikt.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. En av de mest toksiske antimykotika, hyppige bivirkninger også ved terapeutisk bruk.

Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Feber, hodepine, tinnitus og dobbeltsyn. Muskel- og leddsmerter. Elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hypokalemi og hypomagnesemi). Ev. arytmier, nyreskade og sirkulatorisk sjokk.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Teratogene effekter er ikke rapportert. Generell toksisitet tilsier tilbakeholdenhet både ved graviditet og amming.

Nyrefunksjonen må kontrolleres jevnlig under behandlingen, og behandlingen må om nødvendig avbrytes eller utsettes ved tegn til progredierende nyreskade. Hvis det oppstår en kraftig infusjonsreaksjon, stoppes infusjonen i 15 minutter og forsøkes startet på nytt. Hvis ny reaksjon, utsettes infusjonen til neste dag.

Nyre- og leverfunksjon, blodbilde og elektrolytter (spesielt kalium og magnesium) jevnlig. Urinstoff og kreatinin i serum annenhver dag initialt, deretter ukentlig.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

AmBisome liposomal Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, dispersjon	Amfotericin B: 50 mg	10 x 50 mg	C	H-resept	14 052,20

Amphotericin B cheplapharm Cheplapharm Arzneimittel GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Amfotericin B: 50 mg	50 mg	C	H-resept	-

Amphotericin B liposomal Tillomed Tillomed Malta Ltd
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, dispersjon	Amfotericin B: 50 mg	10 x 50 mg	C	H-resept	14 052,20

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Echinocandiner virker ved å hemme dannelsen av glukan i soppens cellevegg.

Bredt antimykotisk spektrum med fungicid effekt mot gjærsopp, men kun fungistatisk effekt mot Aspergillus. Også en viss effekt mot Pneumocystis jirovecii (kaspofungin), men det er usikkert om dette har klinisk relevans. Den kliniske dokumentasjonen er hovedsakelig knyttet til infeksjoner med Candida (spesielt C. albicans) og Aspergillus.

Echinocandiner absorberes praktisk talt ikke fra mage-tarm-kanalen og må administreres parenteralt. Generelt god distribusjon til ulike vev, men penetrasjonen til CNS er dårlig. Liten utskillelse i urin.

Behandlingslengde ut fra klinisk respons, dog anbefales minst 14 dager og minst 1 uke etter to påfølgende negative blodkulturer og opphør av kliniske tegn og symptomer.

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Behandling av invasiv candidiasis hos voksne.

In vitro aktivitet og klinisk dokumentasjon mot en rekke ulike gjærsopp inkludert C. albicans, C. glabrata, C. parapsilosis og C. tropicalis.

Det er ikke utført vevsdistribusjonsstudier på mennesker. Det er mangelfull informasjon om penetrasjon til sentralnervesystemet, men konsentrasjonen i cerebrospinalvæske er lavere enn minste hemmende konsentrasjon for viktige arter av gjærsopp. Dominerende halveringstid for eliminasjon på ca. 24 timer, hovedsakelig utskillelse som inaktive metabolitter i galle.

Startdose 200 mg første dag, deretter 100 mg daglig. Ingen dosejustering ved nyre- eller leversvikt. Pga. manglende data bør anidulafungin ikke forskrives til pasienter under 18 år. Behandlingslengde ut fra klinisk respons, dog anbefales minst 14 dager etter siste positive blodkultur. Det anbefales maksimal behandlingstid på 35 dager dersom man behandler med 100 mg daglig.

Pga. kortvarig klinisk bruk er kunnskapen om bivirkninger begrenset. Vanlige: Koagulopati, kramper, hodepine, diaré, oppkast, kvalme, kreatininstigning, utslett, kløe, hypokalemi, økning av leverenzymer og bilirubin.

Begrenset erfaring med overdoser. 400 mg til voksen ga ingen symptomer.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Opplysninger mangler. Teoretisk liten sannsynlighet for systemisk opptak hos barnet

Forsiktighet ved samtidig administrasjon av anestetika pga. infusjonsrelaterte reaksjoner i dyrestudier. Den kliniske relevansen av dette er ukjent.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Anidulafungin Accord Accord Healthcare B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Anidulafungin: 100 mg	100 mg	C	H-resept	3 987,60

Anidulafungin Reig Jofre Bioglan AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Anidulafungin: 100 mg	100 mg	C	H-resept	3 987,60

Ecalta 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Anidulafungin: 100 mg	100 mg	C	H-resept	3 987,60

Ecalta Pfizer Europe MA EEIG (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Anidulafungin: 100 mg	100 mg	C	H-resept	3 987,60

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Invasive candidainfeksjoner hos voksne og barn samt invasiv aspergillose som ikke responderer på annen soppbehandling (vorikonazol og/eller amfotericin B). Empirisk behandling av antatt soppinfeksjon ved febril nøytropeni.

Metaboliseres langsomt i leveren og i plasma ved N-acetylering og hydrolyse. Metabolittenes aktivitet er ikke klarlagt. Utskilles hovedsakelig metabolisert, via nyrene. Halveringstiden etter en enkelt dose er ca. 10 timer. Deretter en langfaset halveringstid på 45 timer.

Kaspofungin kan bare gis intravenøst og da som en langsom infusjon. Kaspofungin er ustabilt i alle oppløsningsvæsker som inneholder glukose. Midlet må ikke infunderes samtidig med andre legemidler, da data ang. blandbarhet mangler.

Vanlig dosering til voksne er 70 mg første dag, deretter 50 mg daglig. Hos pasienter over 80 kg anbefales 70 mg som daglig vedlikeholdsdose. Det anbefales at behandlingen fortsetter i minst én uke etter symptomfrihet. Erfaringsgrunnlaget hos pasienter over 65 år er meget lite.

Barn 12 måneder - 17 år behandles med 70 mg/m2 første døgn og deretter 50 mg/m2 daglig. Forsiktighet ved behandling av spedbarn pga. utilstrekkelige data.

Ingen dosejustering hos eldre eller ved nyresvikt, reduksjon av dosen ved moderat og alvorlig leversvikt til 35 mg × 1.

Behandlingslengde ut fra klinisk respons, dog anbefales minst 14 dager etter siste positive blodkultur.

Begrenset erfaring med overdoser.

Da erfaringsgrunnlaget er lite, er det vanskelig å si om rapporterte bivirkninger skyldes kaspofungin eller pasientens alvorlige grunnsykdom.

Vanlige: Feber og frysninger, hodepine, takykardi, gastrointestinale symptomer og utslett er alle symptomer på hypersensitivitet. Smerte og tromboflebitt, ev. erytem, på infusjonsstedet. Stigning i leverenzymene (transaminaser, alkalisk fosfatase) er rapportert i kombinasjon med ciklosporin.

Potensielt alvorlige: Anemi (vanlig). Anafylaksi (Se T9.1.5 Anafylaktiske reaksjoner). Lungeødem (ARDS) er rapportert hos pasienter med invasiv aspergillose.

Hos barn er det rapportert økt antall eosinofile. Hypotensjon, hodepine og elektrolyttforstyrrelser.

Graviditet: Kliniske data fra bruk hos gravide mangler.

Amming: Kliniske data fra bruk hos ammende mangler. Kvinner som ammer bør ikke bruke kaspofungin.

Begrenset dokumentasjon ved mindre vanlige gjær- og muggsoppinfeksjoner. Ved moderat nedsatt leverfunksjon bør dosen reduseres hos voksne, og midlet bør ikke gis til pasienter med alvorlig leversykdom. Mangelfull dokumentasjon ved leversvikt hos barn. Erfaringsgrunnlaget for lengre tids bruk enn 4 uker er begrenset. Kaspofungin fjernes ikke ved hemodialyse.

Pasientene bør følges nøye (blodceller, leverenzymer), spesielt hvis midlet gis sammen med ciklosporin A.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cancidas Merck Sharp & Dohme B.V. (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Kaspofungin: 50 mg	50 mg	C	H-resept	5 498,90
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Kaspofungin: 70 mg	70 mg	C	H-resept	6 970,40

Caspofungin Lorien Laboratorios Lorien S.L
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Kaspofungin: 50 mg	50 mg	C	H-resept	5 498,90
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Kaspofungin: 70 mg	70 mg	C	H-resept	6 970,40

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Behandling av invasiv candidiasis og candidaøsofagitt, samt profylakse mot candidainfeksjon ved stamcelletransplantasjon eller forventet nøytropeni. Godkjent også for barn og ungdom < 16 år. Pga. risiko for utvikling av leversvulster i dyrestudier bør micafungin kun anvendes når bruk av andre antimykotika ikke er hensiktsmessig.

Dokumentert aktivitet mot C. albicans, C. glabrata, C. parapsilosis, C. tropicalis og C. krusei. Begrenset klinisk dokumentasjon for andre gjærsopp enn C. albicans.

Rask distribusjon til vev. Eliminasjon av inaktive metabolitter, hovedsakelig via galle.

Invasiv candidiasis: > 40 kg: 100 mg/dag, kan ved behov økes til 200 mg/dag. < 40 kg: 2 mg/kg/dag, kan ved behov økes til 4 mg/kg/dag
Øsofaguscandidiasis: > 40 kg: 150 mg/dag. < 40 kg: 3 mg/kg/dag, ikke indikasjon for barn og ungdom < 16 år
Profylakse: > 40 kg: 50 mg/dag. < 40 kg: 2 mg/kg/dag

Ingen dosejustering ved nyre- eller mild til moderat leversvikt. Pga. manglede data bør micafungin ikke forskrives til pasienter med alvorlig leversvikt.

Begrenset erfaring med overdoser. Relativ høy frekvens av levereffekter er rapportert i kliniske studier.

Vanligvis godt tolerert. Vanligst er kvalme, oppkast og hodepine, økt ALP, flebitt, oppkast, økt ALAT, leukopeni, nøytropeni, anemi, elektrolyttforstyrrelser, hodepine og utslett. Enkelte tilfeller av hemolyse og nyresvikt. Påvist hepatocellulær neoplasi i dyreforsøk, se nedenfor.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger mangler.

Det er påvist hepatocellulære svulster hos rotter, men den kliniske relevansen av dette funnet er usikker. Leverfunksjonen må overvåkes under behandling, og micafungin bør seponeres ved vedvarende forhøyede verdier av ALAT/ASAT. Forsiktighet må utvises ved alvorlig leversvikt eller samtidig potensielt preneoplastisk leverlidelse (leverfibrose, cirrhose, kronisk virushepatitt). Enkelte tilfeller av akutt hemolyse og nyresvikt.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Mycamine Sandoz Pharmaceuticals d.d.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Mikafungin: 100 mg	100 mg	C	H-resept	5 074,60
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Mikafungin: 50 mg	50 mg	C	H-resept	3 192,-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

Av de ni imidazol /triazolderivatene (azolantimykotika) som er på markedet, kan flukonazol, isavukonazol, itrakonazol, ketokonazol, posakonazol og vorikonazol gis peroralt. Flukonazol, isavukonazol, posakonazol og vorikonazol kan også gis parenteralt. Ekonazol, klotrimazol og mikonazol brukes bare lokalt. Alle midlene virker ved å hemme ergosterolsyntesen slik at cellemembranen blir defekt, og soppcellen dør. De forskjellige midlene har noe forskjellig antimykotisk spektrum. Resistensutvikling forekommer, og det er også en viss kryssresistens mellom de forskjellige derivatene. Det er viktig at hvert middel finner sitt optimale bruksområde ut fra antimykotisk spektrum og forskjeller i farmakokinetikk og bivirkningsprofil. Man skal også merke seg at alle imidazol-/triazolderivater kan virke hemmende på pasientens egen steroidproduksjon, og at de alle blir metabolisert i leveren.

Overdoseringsavsnittet nedenfor er en samleomtale for triazolderivater, dvs alle legemidlene i gruppen utenom ketokonazol (imidazolderivat, egen omtale). Denne teksten er hentet inn i de individuelle omtalene der den er relevant, og er i flere tilfeller supplert av konkret informasjon om det enkelte legemiddel.

Triazolderivater

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tretthet, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Ev. ventrikkeltakykardi, forlenget QT-tid («torsades de pointes»), hypokalemi og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 25.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Flukonazol har fungistatisk effekt ved å hemme soppens ergosterolsyntese, hvilket fører til defekter i celleveggen. Flukonazol er kjemisk nært beslektet med de egentlige imidazolderivatene, men har en kraftigere antimykotisk effekt og er derfor blitt godkjent til behandling av systemiske soppinfeksjoner.

Resistensutvikling mot flukonazol er påvist under langvarig behandling. Da flukonazol er ett av meget få midler med god klinisk effekt ved visse alvorlige soppinfeksjoner, er det viktig at det bare brukes på klare indikasjoner.

De fleste stammer av Candida albicans og kryptokokker er følsomme for flukonazol. Øvrige gjærsopparter kan i varierende grad være resistente mot midlet. Coccidioidomykose.

Biotilgjengeligheten er 90 % eller høyere ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også til cerebrospinalvæsken. Metaboliseres noe i leveren. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 80 % umetabolisert. Halveringstiden er ca. 30 timer. Flukonazol hemmer CYP3A4 og CYP2C9 og har derfor interaksjoner med andre legemidler som metaboliseres av disse enzymene.

Candidavaginitt resistent mot annen behandling. Systemiske og invasive candidainfeksjoner inkludert candidaøsofagitt etter at følsomhet for middelet er verifisert. Oral candidiasis hos immunkompromitterte. Kryptokokkmeningitt. Verifisert soppinfeksjon i hud forårsaket av dermatofytter (tinea corporis/cruris) der lokalbehandling har sviktet eller anses uhensiktsmessig. Forebygging av soppinfeksjoner hos pasienter med vedvarende nøytropeni. Coccidioidomykose.

Voksne:

Kryptokokkmeningitt: Initialt 800 mg, deretter 400 mg daglig i minst 6–8 uker. Residivprofylakse 150–200 mg daglig
Systemiske og invasive candidainfeksjoner: Initialt 800 mg, reduksjon til 200–400 mg × 1 ved klinisk respons
Oral candidiasis og 200–400 mg på dag 1, deretter100 mg daglig i 2–4 uker
Candidaøsofagitt, særlig hos immunkompromitterte: 200-400 mg x 1
Candidavaginitt resistent mot annen behandling: 150 mg som engangsdose, ev. tillegg av 50 mg daglig i en uke dersom effekt ikke oppnås

Dosering og varighet av behandlingen er avhengig av soppart og lokalisasjon. Absorpsjonen er så god at midlet vanligvis kan gis peroralt. Ved intravenøs infusjon bør infusjonshastigheten ikke overskride 10 mg/minutt. Redusert dosering ved nyresvikt (kreatininclearance under 40 ml/minutt). Barn, se spesiallitteratur.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Voksne: 1 g ga ingen og 8,2 g ga moderat forgiftning.

Klinikk og behandling: Se Triazolderivater nedenfor

Felles for Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk):

Triazolderivater

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tretthet, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Ev. ventrikkeltakykardi, forlenget QT-tid («torsades de pointes»), hypokalemi og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Bivirkningene er sjelden så alvorlige at behandlingen må avbrytes. Vanlige: Gastrointestinale bivirkninger som kvalme, smerter, flatulens og diaré. Utslett, kløe, hodepine, svimmelhet. Økning i levertransaminaser, alkalisk fosfatase og bilirubin. Potensielt alvorlige: Alvorlig og normalt reversibel, men potensielt fatal levertoksisitet. Alvorlige hudreaksjoner som eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. AIDS-pasienter er mer utsatte. QT-forlengelse og torsades de pointes. Anafylaksi (se Anafylaktiske reaksjoner).

Graviditet: Flukonazol skal ikke brukes under graviditet med mindre det er strengt nødvendig. Data tyder på at risikoen for spontanabort og medfødte misdannelser også omfatter bruk av flukonazol i lavere doser (se melding fra Direktoratet for medisinske produkter, november 2023).

Amming: Overgang til morsmelk er høy. Kan brukes av ammende ved korttidsbehandling (≤ 2 uker).

Pasienter som får hudutslett eller leverforandringer ved bruk av flukonazol, bør følges nøye. Midlet bør gis med forsiktighet til pasienter med nedsatt lever- eller nyrefunksjon og pasienter med en potensielt proarytmisk tilstand. Sannsynligvis porfyrogent.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Diflucan 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Flukonazol: 40 mg/1 ml	35 ml	C	Blå resept	839,-

Diflucan Pfizer AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Flukonazol: 100 mg	28 x 1 stk	C	Blå resept	932,70
Kapsel, hard	Flukonazol: 150 mg	6 stk	C	Blå resept	228,40
Kapsel, hard	Flukonazol: 200 mg	28 x 1 stk	C	Blå resept	1 398,30
Pulver til mikstur, suspensjon	Flukonazol: 40 mg/1 ml	35 ml	C	Blå resept	839,-

Diflucan Pfizer
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, suspensjon	Flukonazol: 10 mg/1 ml	35 ml	C		-

Fluconazol B. Braun B. Braun Melsungen AG
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Flukonazol: 2 mg/1 ml	10 x 100 ml	C	H-resept	2 793,70
Infusjonsvæske, oppløsning	Flukonazol: 2 mg/1 ml	10 x 50 ml	C	H-resept	1 415,-

Fluconazol Krka KRKA, d.d. Novo Mesto
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Flukonazol: 100 mg	28 stk	C	Blå resept	932,70
Kapsel, hard	Flukonazol: 100 mg	7 stk	C	Blå resept	260,40
Kapsel, hard	Flukonazol: 150 mg	1 stk	C	Blå resept	70,70
Kapsel, hard	Flukonazol: 150 mg	4 stk	C	Blå resept	164,30
Kapsel, hard	Flukonazol: 150 mg	6 stk	C	Blå resept	228,40
Kapsel, hard	Flukonazol: 200 mg	28 stk	C	Blå resept	1 398,30
Kapsel, hard	Flukonazol: 50 mg	28 stk	C	Blå resept	404,50
Kapsel, hard	Flukonazol: 50 mg	7 stk	C	Blå resept	128,30
Kapsel, hard	Flukonazol: 50 mg	98 stk	C	Blå resept	1 325,-

Fluconazol puren
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Pris
Kapsel, hard	Flukonazol: 150 mg	1 stk	C	-
Kapsel, hard	Flukonazol: 150 mg	4 stk	C	-
Kapsel, hard	Flukonazol: 200 mg	20 stk	C	-

Fluconazol Vitabalans Vitabalans Oy
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Flukonazol: 150 mg	1 stk	C	Blå resept	70,70

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

Isavukonazol er et soppdrepende middel som blokkerer dannelsen av cellemembran ved å hemme ergosterolsyntesen. Det cytokrom P-450-avhengige enzymet lanosterol-14-alfa-demetylase konverterer lanosterol til ergosterol. Ved å hemme dette enzymet svekkes strukturen og funksjonen til soppcellemembranen.

Det antimykotiske spektrum er meget bredt og inkluderer gjærsopp, Aspergillus spp.(A. fumigatus, A. terreus, A. nidulans, A. niger og A. ustus), Coccidioides immitis, Fonsecaea pedrosoi, Zygomycetes, Mucorales og ulike Fusarium-arter. Isavukonazol vil i Norge være mest aktuelt ved behandling av invasive soppinfeksjoner som er motstandsdyktige mot tradisjonelle antimykotika.

Isavukonazol er en vannløselig prodrug som kan administreres som en intravenøs infusjon eller peroralt som harde kapsler. Biotilgjengeligheten er nær 100 %, og isavukonazol kan derfor doseres intravenøst eller peroralt om hverandre. Det er god distribusjon til de fleste vev. Isavukonazol metaboliseres i lever via CYP3A4- og CYP3A5-systemene. Inaktive metabolitter elimineres gjennom urin og feces.

Invasiv aspergillose.

Mukormykose hos voksne pasienter der amfotericin B ikke er egnet.

Anbefalt startdose er 200 mg hver 8. time i de første 48 timene (6 administrasjoner totalt). Deretter anbefales en vedlikeholdsdose på 200 mg x 1 med oppstart mellom 12 og 24 timer etter siste startdose. Behandlingens varighet avhenger av klinisk respons, men ved behandling utover 6 måneder må nytte-/risikobalansen overveies nøye. Man kan bytte mellom intravenøs og peroral administrasjon når det er klinisk indisert.

Det er ikke nødvendig med dosejustering hos eldre, hos pasienter med nyresvikt, eller hos pasienter med lett til moderat leversvikt. Det bør utvises forsiktighet hos pasienter med alvorlig leversvikt. Konsentrasjonsmåling kan være aktuelt ved langtidsbruk. Sikkerhet og effekt hos barn under 18 år ikke fastslått da kliniske studier mangler.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 200 mg forventer ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Triazolderivater under Imidazol-/triazolderivater nedenfor.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk):

Triazolderivater

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tretthet, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Ev. ventrikkeltakykardi, forlenget QT-tid («torsades de pointes»), hypokalemi og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Vanlige bivirkninger inkluderer kvalme, oppkast, diaré, magesmerter, utslett, kløe, hodepine, somnolens, delirium, tromboflebitt, dyspné, respirasjonssvikt, nyresvikt, brystsmerter og generell tretthet. Det kan ses en rekke forstyrrelser i laboratorieprøver inkludert elektrolytter, leverprøver og hematologiske verdier.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger mangler.

Isavukonazol kan interagere med en lang rekke legemidler som metaboliseres i lever, og man må derfor grundig vurdere annen medikasjon før man forskriver isavukonazol, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Isavukonazol kan utløse overfølsomhetsreaksjoner og infusjonsrelaterte reaksjoner inkludert hypotensjon, respirasjonssvikt, dyspné, legemiddelerupsjon, pruritt og utslett. Infusjonen skal stanses hvis disse reaksjonene oppstår. Isavukonazol kan forkorte QT-intervallet på en konsentrasjonsrelatert måte. Midlet er derfor kontraindisert ved arvelig nedsatt QT-tid, og forsiktighet bør utvises hos pasienter som tar andre legemidler kjent for å redusere QT-intervallet.

Samtidig behandling med legemidler som kan gi farlige interaksjoner, eller som kan forkorte QT-tiden. Se forsiktighetsregler ovenfor.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cresemba Basilea Pharmaceutica Deutschland GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Isavukonazol: 100 mg	14 stk	C	H-resept	8 514,60
Kapsel, hard	Isavukonazol: 40 mg	35 stk	C	H-resept	8 514,60
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Isavukonazol: 200 mg	10 ml	C	H-resept	4 609,20

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

Itrakonazol er et imidazollignende middel. Midlet virker fungicid ved å hemme enzymer i ergosterolsyntesen, og dette fører til defekter i celleveggen. Itrakonazol har bredere aktivitet enn flukonazol mot bl.a. Candida albicans, Aspergillus og en del sjeldnere sopparter. I Norge brukes itrakonazol kapsler ved behandlingsresistent candidavaginitt.

Biotilgjengeligheten er 55 % ved peroral tilførsel. Absorpsjonen er best i surt miljø og ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, men ikke til cerebrospinalvæsken. Høye konsentrasjoner i bronkialsekret. Metaboliseres i leveren ved CYP3A4. Aktiv hovedmetabolitt. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 20 timer etter en enkelt dosering, ca. 50 timer ved vedlikeholdsbehandling. Itrakonazol hemmer CYP3A4.

Candidavaginitt resistent mot lokal behandling. Profylakse ved kronisk granulomatøs sykdom (CGD).

Ved vaginitt: 200 mg × 2 i 2 dager. Kapslene skal svelges hele og tas umiddelbart etter et måltid. Pasienter med akyli eller som behandles med syrenøytraliserende midler, bør ta preparatet sammen med sur drikke, f.eks. coladrikker.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 200 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Triazolderivater under Imidazol-/triazolderivater nedenfor.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk):

Triazolderivater

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tretthet, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Ev. ventrikkeltakykardi, forlenget QT-tid («torsades de pointes»), hypokalemi og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Gastrointestinale symptomer, særlig kvalme, oppkast, diaré og magesmerter ved lengre tids bruk. Utslett, særlig hos immunkompromitterte. Kløe, hodepine og svimmelhet. Mild forbigående økning i leverenzymer. Hypokalemi.

Potensielt alvorlige: Hjertesvikt, perifere ødemer, lungeødem, hypertensjon. Alvorlig og normalt reversibel, men potensielt fatal levertoksisitet. Alvorlige hudreaksjoner som eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. AIDS-pasienter er mer utsatte.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Dyreforsøk har vist fosterskade.

Amming: Kan brukes av ammende.

Opptaket av itrakonazol er avhengig av pH, og man bør derfor unngå samtidig bruk av H₂-hemmere, protonpumpehemmere og antacida.

Itrakonazol bør brukes med stor forsiktighet av pasienter med nedsatt lever- og nyrefunksjon pga. liten erfaring. Hjertesvikt. Sannsynligvis porfyrogent. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Samtidig behandling med terfenadin, cisaprid eller statiner.

Leverfunksjon, serum-kalium.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Tegn på levertoksisitet som tretthet, kvalme og oppkast, mørk urin, gulsott.

Itrakonazol og pemetreksed: Vedlikeholdsbehandling av ikke-småcellet lungekreft (NSCLC)

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Sporanox 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Itrakonazol: 100 mg	4 stk	C	Blå resept	152,30

Sporanox Janssen-Cilag (2)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, oppløsning	Itrakonazol: 10 mg/1 ml	150 ml	C		-

Sporanox Janssen-Cilag AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Itrakonazol: 100 mg	4 stk	C	Blå resept	152,30

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 30.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

Ketokonazol er et imidazolderivat. Virker fungistatisk ved å hemme ergosterolsyntesen som fører til defekter i celleveggen. Systemisk administrasjon av ketokonazol er et alternativ ved kroniske soppinfeksjoner, men pga. risiko for spesielt levertoksisitet er det nå i begrenset bruk og kun i unntakstilfeller der annen behandling ikke har ført frem. Ketokonazol har pga. sin virkningsmekanisme også effekt ved endogent Cushings syndrom.

Candida er vanligvis følsom, men kan bli resistent. Dermatofytter kan være følsomme.

Biotilgjengeligheten er 75 % ved peroral tilførsel. Opptaket av ketokonazol er avhengig av pH, og man bør derfor unngå samtidig bruk av H₂-hemmere, protonpumpehemmere og antacida. Ingen absorpsjon ved lokal bruk. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker unntatt cerebrospinalvæsken. Metaboliseres i leveren ved oksidering, O-dealkylering og aromatisk hydroksylering. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er tofasisk: Initialt 2 timer, deretter terminalt ca. 8 timer. Ketokonazol hemmer CYP3A4.

Systemisk: ved endogent Cushings syndrom, se Cushings syndrom
Lokalt: Seboroisk eksem, dermatitt og flass

Systemisk
1. Voksne og ungdom over 12 år: 400–600 mg per døgn, fordelt på 2 eller 3 doser. Kan økes til 800–1200 mg per døgn.
Lokalt
1. Krem: Påsmøres tynt og gnis godt inn 1–2 ganger daglig i ca. en måned, selv om symptomfrihet er oppnådd tidligere.
2. Sjampo: La sjampoen virke i 3–4 minutter før skylling. Gjentas 2 ganger ukentlig i 4 uker

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 1,2 g/dag ga lett forgiftning.

Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tretthet, tinnitus og forvirring. Muskel- og leddsmerter. Hypertensjon. Ev. leverskade.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme og brekninger (vanligst), magesmerter kan langt på vei unngås ved at tablettene tas til mat. Kløe.

Potensielt alvorlige og knyttet til systemisk behandling: Alvorlig og normalt reversibel, men potensielt fatal levertoksisitet. Høy kumulativ dose er en risikofaktor. Påvirkning av endokrine funksjoner, særlig androgene, kan også forekomme, med gynekomasti, oligospermi, nedsatt libido osv. som følge. Ketokonazol hemmer steroidsyntesen i binyrebarken (relativt store doser).

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Har gitt fosterskade i dyreforsøk. Systemisk bruk bør unngås.

Amming:

Systemisk bruk: Overgang til morsmelk er liten. Kan brukes av ammende ved korttidsbehandling (< 14 dager)
Lokal bruk: Se Fungicider til lokal bruk i listen Amming og legemidler (alfabetisk).

Ved systemisk bruk:

Bør ikke gis til pasienter med nedsatt leverfunksjon. Ved tegn til ikterus skal behandlingen stoppes. Pasienter som får andre legemidler som metaboliseres i leveren, bør følges ekstra nøye. Bør unngås brukt hos menn med nedsatt spermiogenese. Porfyrogent. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Risiko for hepatoksisitet (se SPC for detaljer).

Akutt og kronisk leversykdom.

Kontraindisert ved samtidig behandling med disopyramid, pimozid, sertindol eller terfenadin da økt plasmakonsentrasjon av disse legemidlene kan gi forlengelse av QT-tiden og sjeldne tilfeller av torsades de pointes. Samtidig behandling med eplerenon, triazolam, oralt midazolam, irinotekan, everolimus, samt ergotalkaloider som ergotamin. Behandling med HMG-CoA-reduktasehemmere som metaboliseres via CYP3A4, f.eks. simvastatin og lovastatin.

Leverenzymer (ASAT, ALAT) bør kontrolleres månedlig. Binyrebarkfunksjonen hos pasienter med grenseverdier i binyrebarkfunksjonen.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Tegn til levertoksisitet som tretthet, kvalme og oppkast, mørk urin, gulsott.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Fungoral 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Ketokonazol: 20 mg/1 g	30 g	C	Blå resept	98,40

Fungoral Karo Pharma AB (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Ketokonazol: 20 mg/1 g	30 g	C	Blå resept	98,40
Sjampo	Ketokonazol: 20 mg/1 ml	120 ml	F	Blå resept	-
Sjampo	Ketokonazol: 20 mg/1 ml	60 ml	F	Blå resept	-

Ketoconazole Esteve Esteve Pharmaceuticals S.A
underlagt særlig overvåkning
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Ketokonazol: 200 mg	60 stk	C	H-resept	6 970,70

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

Posakonazol er et imidazol-/triazolderivat som hemmer lanosterol 14α-demetylase (CYP51) i ergosterolsyntesen og dermed leder til defekter i soppcelleveggen.

Det antimykotiske spektrum er meget bredt og inkluderer gjærsopp, Aspergillus spp. (A. fumigatus, A. terreus, A. nidulans, A. niger og A. ustus), Coccidioides immitis, Fonsecaea pedrosoi, Zygomycetes og ulike Fusarium-arter. Posakonazol vil i Norge være mest aktuelt som profylakse i forbindelse med beinmargstransplantasjon og ved behandling av invasive soppinfeksjoner som er motstandsdyktige mot tradisjonelle antimykotika.

Absorpsjonen er god ved peroral tilførsel og øker ved samtidig inntak av mat. Enterotabletter absorberes bedre enn mikstur. Metaboliseres i leveren ved glukuronidering. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er ca. 35 timer. Posakonazol hemmer CYP3A4.

Posakonazol bør vurderes hos voksne ved behandling av invasiv aspergillose, fusariose, histoplasmose, zygomykose, kromoblastmykose og koksidiomykose som er motstandsdyktig mot tradisjonelle antimykotika eller hos pasienter som ikke tolererer slik behandling. Motstandsdyktighet er i denne sammenheng definert som progresjon av infeksjon eller manglende effekt etter minimum 7 dager med terapeutiske doser av effektiv soppbehandling. Profylakse mot invasive soppinfeksjoner hos pasienter med høy risiko pga. pågående immunsuppresiv behandling (i.v. behandling). Midlet bør bare brukes av leger med erfaring i behandling av invasive soppinfeksjoner.

Enterotabletter: 300 mg 2 ganger daglig første dag, deretter 300 mg 1 gang daglig. Kan gis uavhengig av måltid. Enterotabletter skal ikke knuses eller deles.

Mikstur: Opptaket av mikstur kan være dårlig og uforutsigbart. Posakonazol gis i doser på 400 mg (10 ml) to ganger daglig sammen med mat eller næringstilskudd. Hos pasienter som ikke tolererer mat eller næringstilskudd skal totaldosen fordeles på 200 mg (5 ml) fire ganger daglig.

Infusjonskonsentrat: 300 mg 2 ganger daglig første dag, deretter 1 gang daglig. Gis som langsom i.v. infusjon (90 min.) i sentral vene.

Det er ikke anbefalt dosejustering ved nedsatt nyrefunksjon. Posakonazol fjernes ikke ved hemodialyse. Det må utvises stor forsiktighet ved bruk av posakonazol hos pasienter med alvorlig svekket leverfunksjon. Se for øvrig spesiallitteratur og preparatomtale/SPC.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Voksne: 1,2 g × 2 i 3 dager ga ingen symptomer.

Klinikk og behandling: Se triazolderivater nedenfor.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk):

Triazolderivater

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tretthet, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Ev. ventrikkeltakykardi, forlenget QT-tid («torsades de pointes»), hypokalemi og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme og oppkast, buksmerter, diaré, dyspepsi, flatulens, munntørrhet. Hodepine, svimmelhet, søvnløshet, parestesier, tremor. Feber. Utslett og kløe. Forhøyede leverfunksjonsprøver. Elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi, hypomagnesemi, hypokalsemi).

Potensielt alvorlige: Levertoksisitet som kolestase eller leversvikt. Pankreatitt. Nyresvikt, annen nefrotoksisitet. Febril nøytropeni, trombocytopeni, anemi. Alvorlige hudreaksjoner. Kramper, nevropati. Pulmonal hypertensjon, interstitiell pneumoni.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Posakonazol har vist seg teratogent i dyreforsøk. Se også Antimykotika .

Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.

Posakonazol kan interagere med en lang rekke legemidler som metaboliseres i lever, og man må derfor grundig vurdere annen medikasjon før forskrivning. På bakgrunn av bivirkningsprofil, mange interaksjoner og manglende erfaring ved bruk av midlet bør posakonazol reserveres for profylakse i forbindelse med beinmargstransplantasjon og behandling av motstandsdyktige, invasive soppinfeksjoner hos voksne. Behandlingen bør gjennomføres i samråd med leger som har erfaring i behandling av slike tilstander. Ved tegn til leverskade bør seponering overveies.

Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Det er ikke avklart om pasientens evne til å kjøre bil eller betjene maskiner påvirkes av behandlingen.

Posakonazol tabletter og mikstur er ikke byttbare med hverandre (se SPC for detaljer).

Leverfunksjon, elektrolytter.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Noxafil Merck Sharp & Dohme B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Posakonazol: 300 mg	1 x 16.7 ml	C	H-resept	4 053,20
Mikstur, suspensjon	Posakonazol: 40 mg/1 ml	105 ml	C	Blå resept	6 866,60

Posaconazole Accord Accord Healthcare S.L.U.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Enterotablett	Posakonazol: 100 mg	96 x 1 stk	C	Blå resept	36 696,60

Posaconazole AHCL Accord Healthcare S.L.U.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Posakonazol: 40 mg/1 ml	105 ml	C	Blå resept	6 866,60

Posaconazole Viatris Viatris Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Enterotablett	Posakonazol: 100 mg	96 stk	C	Blå resept	36 696,60

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

Virker i likhet med andre imidazol-/triazolderivater ved å hemme ergosterolsyntesen, hvilket leder til defekter i soppcelleveggen.

Vorikonazol kan ha effekt mot Aspergillus- og Candida-arter. Soppstammer som er resistente mot flukonazol eller itrakonazol kan ha nedsatt følsomhet for vorikonazol. Resistensbestemmelse anbefales.

Biotilgjengeligheten er 95 % ved peroral tilførsel. Denne reduseres ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også til cerebrospinalvæsken. Metaboliseres i stor grad i leveren ved CYP2C9, CYP2C19 og CYP3A4. (NB. Genetisk variasjon). Utskilles som inaktiv hovedmetabolitt hovedsakelig via nyrene, kun 5% aktiv form i urin. Halveringstiden er doseavhengig og er ca. 6 timer ved 200 mg tilført peroralt.

Alvorlige infeksjoner forårsaket av Aspergillus eller Candida hos immunsvekkede pasienter når andre soppmidler ikke kan anvendes. Midlet bør bare brukes av leger med erfaring i behandling av invasive soppinfeksjoner.

Se spesiallitteratur og preparatomtale/SPC.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Barn: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Triazolderivater nedenfor.

Fra omtale av Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk):

Triazolderivater

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tretthet, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Ev. ventrikkeltakykardi, forlenget QT-tid («torsades de pointes»), hypokalemi og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Da erfaringsgrunnlaget er lite, er det vanskelig å avgjøre om de rapporterte bivirkningene skyldes vorikonazol eller pasientens alvorlige grunnsykdom.

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter. Infusjonsrelatert rødme og kvalme. Hodepine, svimmelhet, tremor, parestesier. Feber, utslett, kløe. Forbigående synsforstyrrelser, inkl. fotofobi som sannsynligvis er doseavhengig. Fotosensitivitet er rapportert, spesielt ved langvarig behandling. Økning i levertransaminaser, alkalisk fosfatase og bilirubin. Perifert ødem, elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi), hypotensjon. Smertefull periostitt grunnet fluor-akkumulasjon ved langtidsbruk.

Potensielt alvorlige: Levertoksisitet inkl. hepatitt, kolestase og leversvikt, vanligvis reversibel, men kan være fatal. Anafylaktoide reaksjoner rett etter oppstart (se Anafylaktiske reaksjoner). Forlenget QT-intervall, torsades de pointes, andre arytmier, hjertestans og plutselig død. Akutt nyresvikt. Alvorlige hudreaksjoner. Optisk nevritt, papilleødem. Hematologiske symptomer som pancytopeni, leukopeni, trombocytopeni, beinmargsdepresjon, purpura, anemi. Akutt respiratorisk distressyndrom (ARDS), lungeødem. Pankreatitt.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Dyreforsøk har vist fosterskadelig effekt.

Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.

Både pga. bivirkningsprofil, mange interaksjoner og manglende erfaring med bruk av vorikonoazol bør bruken av midlet begrenses til invasive soppinfeksjoner.

Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Ved tegn til leverskade bør seponering overveies. Pasienter med kjent forlenget QT-intervall eller annen potensielt proarytmisk tilstand. Sannsynligvis porfyrogent.

Synet, hvis behandling utover 1 måned. Leverfunksjon før oppstart, og leverenzymer og bilirubin regelmessig. Nyrefunksjon regelmessig. Korreksjon av ev. elektrolyttforstyrrelser før oppstart.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengeligog anbefales ved langtidsbruk, se Farmakologiportalen.

Pasienten bør advares mot å kjøre bil og betjene maskiner pga. risiko for å utvikle synsforstyrrelser eller fotofobi (reversibelt) under behandlingen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Vfend Pfizer Europe MA EEIG (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Vorikonazol: 200 mg	30 stk	C	Blå resept	5 913,-

Voriconazol fresenius kabi Fresenius Kabi
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Vorikonazol: 200 mg	200 mg	C	H-resept	-

Voriconazole Accord Accord Healthcare S.L.U.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Vorikonazol: 200 mg	30 x 1 stk	C	Blå resept	5 913,-
Tablett	Vorikonazol: 50 mg	30 x 1 stk	C	Blå resept	1 605,50

Voriconazole Fresenius Kabi Fresenius Kabi Norge AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til infusjonsvæske, oppløsning	Vorikonazol: 200 mg	200 mg	C	H-resept	1 077,80

Voriconazole Sandoz Sandoz - København
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Vorikonazol: 200 mg	30 stk	C	Blå resept	5 913,-
Tablett	Vorikonazol: 50 mg	30 stk	C	Blå resept	1 605,50

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

Allylamin som hemmer et enzymatisk steg i ergosterolsyntesen. Finnes både til lokal og systemisk bruk.

Terbinafin virker på de fleste dermatofytter og Candida.

Biotilgjengeligheten er 40 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til hud, negler og fettvev. Metaboliseres hovedsaklig i leveren gjennom demetylering, oksidering og hydrolyse. Syv CYP isoenzymer, hovedsakelig CYP1A2, CYP2C8, CYP2C9, CYP2C19 og CYP3A4 er involvert. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er ca. 30 timer. Terminal halveringstid etter steady state er 8–16 døgn.

Peroralt: Dermatofyttinfeksjoner i hud og negler når lokalbehandling er uegnet eller ikke har gitt tilfredsstillende effekt
Krem: Dermatofytter, pityriasis versicolor og kutan candidiasis
Liniment: Tinea pedis (fotsopp)

Peroralt
1. Voksne: 250 mg daglig i 4 uker for tinea i hodebunn og skjeggområdet, 2 uker for tinea på kroppen og i ansiktet, 2–4 uker for tinea i håndflater og fotsåler, 6 uker for tinea i fingerneglene og 12 uker for infeksjon i tånegler. Tablettene bør tas sammen med mat.
2. Barn: Det foreligger ikke markedsføringstillatelse for bruk hos barn < 18 år. Begrensede data på sikkerhet og effekt. I en del tilfeller forskrives terbinafin til barn off-label, se KOBLE for nærmere informasjon (spesialistbehandling).
Krem
1. Voksne: Påsmøres 1–2 ganger daglig i 1–2 uker for tinea på kroppen, i lysken og mellom tærne og hudcandidiasis, i 2 uker for pityriasis versicolor og i 2–4 uker for fottinea
2. Barn: Det foreligger ikke markedsføringstillatelse for bruk hos barn < 12 år. Begrensede data på sikkerhet og effekt. I en del tilfeller forskrives terbinafin til barn off-label, se KOBLE for nærmere informasjon (spesialistbehandling).
Liniment
1. Voksne: Engangsbehandling

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Hodepine, svimmelhet og GI-symptomer.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Peroralt
1. Vanlige: Smaksforstyrrelser, ev. tap av smakssans, vanligvis forbigående i løpet av noen uker etter seponering. Hyppigst hos tynne kvinner over 70 år. Gastrointestinale symptomer som kvalme, appetittløshet, dyspepsi, magesmerter, diaré, vanligvis i løpet av de første seks ukene og avtar normalt uten doseendring. Hodepine. Kløe, utslett. Forstyrrelser i fargesynet. Økning i leverenzymer.
2. Potensielt alvorlige: Levertoksisitet, først og fremst leversvikt. Alvorlige hudreaksjoner som toksisk epidermal nekrolyse og Stevens-Johnsons syndrom. Sykdommens relative ufarlighet må veies mot risiko for alvorlige hudreaksjoner. Irreversibelt tap av smakssans. Agranulocytose, nøytropeni som kan være alvorlig, trombocytopeni.
Krem/liniment
1. Erytem, kløe, misfarging av og brennende følelse i huden

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring. Peroral behandling bør unngås. Ved lokal behandling er systemisk absorpsjon liten.

Amming: Ved systemisk bruk er overgangen til morsmelk minimal. Kan brukes av ammende med forsiktighet. Lokal bruk: Kan benyttes av ammende.

Bør ikke gis til pasienter med nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Risikoen for interaksjon med andre legemidler som omdannes i leveren må alltid overveies. Se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk. Tablettene må oppbevares beskyttet mot lys. Kremen må ikke komme i øynene.

Aktiv eller kronisk leversykdom, nyresvikt (< 50 ml/min).

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Lamisil DermGel Karo Healthcare AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Gel	Terbinafin: 1 %	15 g	F		-

Lamisil Karo Healthcare AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Hudspray, oppløsning	Terbinafin: 10 mg/1 ml	15 ml	F		-
Krem	Terbinafin: 10 mg/1 g	15 g	F		-
Krem	Terbinafin: 10 mg/1 g	30 g	C	Blå resept	137,80
Liniment, oppløsning	Terbinafin: 1 % w/w	4 g	F		-

Terbinafin 1a pharma 1 A Pharma
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Terbinafin: 250 mg	42 stk	C		-

Terbinafin Hexal Hexal A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Terbinafin: 250 mg	28 stk	C	Blå resept	303,10
Tablett	Terbinafin: 250 mg	98 stk	C	Blå resept	686,30

Terbinafin ratiopharm ratiopharm GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Terbinafin: 10 mg/1 g	30 g	C	Blå resept	137,80

Terbinafine aurobindo Aurobindo Pharma
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Terbinafin: 250 mg	28 stk	C		-

Terbinafine teva Teva
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Terbinafin: 250 mg	98 stk	C		-

Terbinafinhydroklorid Norfri Evolan Pharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Terbinafin: 10 mg/1 g	15 g	F		-

Terclara Moberg Pharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Liniment, oppløsning	Terbinafin: 98 mg/1 ml	5 ml	F		-

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Brukes til lokalbehandling. Fungicid effekt. Mikonazol og ekonazol hemmer ergosterolsyntesen på to ulike nivåer.

Alle legemidlene i denne gruppen er imidazolderivater.

Midlene kan ha effekt både på dermatofytter og Candida. I behandling av hudmykoser er langvarig bruk nødvendig, mens korttidsbruk er tilstrekkelig ved behandling av vaginitter og vulvitter.

Indisert ved dermatomykoser forårsaket av dermatofytter, gjær, mugg- og andre sopparter, og dessuten ved vulvitter og vaginitter foråsaket av gjærsopp. Reseptfritt mot fotsopp og vulvovaginale infeksjoner.

Ved bruk på huden kan det forekomme lokal irritasjon (brennende og stikkende følelse, kløe og rødhet), først og fremst ved oppstart, men allergitendensen er liten. Ved vaginal applikasjon vil ca. 2 % av pasientene klage over kløe og ubehag.

Graviditet: Ved lokal behandling er systemisk absorpsjon begrenset, og det foreligger ingen holdepunkter for skadelige effekter.

Amming: Overgang til morsmelk av dermatologiske soppdrepende preparater applisert rundt brystknoppen er ikke studert. Se også enkeltmidlene under Amming og legemidler.

Vaginitter og vulvitter: Relativt kortvarig (1–2 uker)
Hudmykoser: Vanligvis 3–4 uker
Hår‑ og neglemykoser: Lang tid og ofte nedslående terapiresultater

Imidazolderivater

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, diaré og magesmerter. Ev. svimmelhet, sløvhet, hodepine, dysartri, nevropati, kramper, mørkfarging av urinen (metronidazol) og metallsmak i munnen.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Legemidler

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Brukes til lokalbehandling. Fungicid effekt. Mikonazol og ekonazol hemmer ergosterolsyntesen på to ulike nivåer.

Alle legemidlene i denne gruppen er imidazolderivater.

For kombinasjoner, se:

Glukokortikoider, middels sterke

Absorpsjonen er minimal ved lokal bruk i vagina eller topikalt.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Indisert ved dermatomykoser forårsaket av dermatofytter, gjær, mugg- og andre sopparter, og dessuten ved vulvitter og vaginitter foråsaket av gjærsopp. Reseptfritt mot fotsopp og vulvovaginale infeksjoner.

Hud (gel, krem, pudder). Appliseres på affiserte hudområder 1–2 ganger daglig i minst 3 uker. Fortsett gjerne i minst 2 uker etter oppnådd symptomfrihet
Vagitorier, vaginalkrem: Appliseres dypt i skjeden hver kveld i 2 uker (selv om symptomfrihet oppnås før)

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Ved bruk på huden kan det forekomme lokal irritasjon (brennende og stikkende følelse, kløe og rødhet), først og fremst ved oppstart, men allergitendensen er liten. Ved vaginal applikasjon vil ca. 2 % av pasientene klage over kløe og ubehag.

Toksisitet: Barn: < 500 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Som for Imidazolderivater, se nedenfor.

Hentet fra Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Imidazolderivater

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, diaré og magesmerter. Ev. svimmelhet, sløvhet, hodepine, dysartri, nevropati, kramper, mørkfarging av urinen (metronidazol) og metallsmak i munnen.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Graviditet: Ved lokal behandling er systemisk absorpsjon begrenset, og det foreligger ingen holdepunkter for skadelige effekter.

Amming: Overgang til morsmelk av dermatologiske soppdrepende preparater applisert rundt brystknoppen er ikke studert. Se også enkeltmidlene under Amming og legemidler.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Pevaryl Depot Kombinasjonspakning Karo Pharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Ekonazol: 1 %	15 g	F		-
Vagitorie	Ekonazol: 150 mg	1 stk	F		-

Pevaryl Karo Pharma AB (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pudder	Ekonazol: 1 %	30 g	F	Blå resept	-

Pevaryl Kombinasjonspakning Karo Pharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Ekonazol: 1 %	15 g	F	Blå resept	-
Vagitorie	Ekonazol: 150 mg	3 stk	F	Blå resept	-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Brukes til lokalbehandling. Fungicid effekt. Mikonazol og ekonazol hemmer ergosterolsyntesen på to ulike nivåer.

Alle legemidlene i denne gruppen er imidazolderivater.

Se Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

Absorpsjonen er minimal, 3–10 % ved lokal bruk i vagina. Ikke målbare systemiske effekter.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Indisert ved dermatomykoser forårsaket av dermatofytter, gjær, mugg- og andre sopparter, og dessuten ved vulvitter og vaginitter foråsaket av gjærsopp. Reseptfritt mot fotsopp og vulvovaginale infeksjoner.

Hud (krem, liniment): Appliseres på affiserte hudområder 1–2 ganger daglig i minst 3 uker. Fortsett gjerne i minst 2 uker etter oppnådd symptomfrihet
Vagitorier, vaginalkrem:
- Engangs behandling: En vagitorie à 500 mg dypt i skjeden om kvelden. Behandlingen kan om nødvendig gjentas
- Ved flere dagers behandling benyttes vagitorier à 100 mg eller vaginalkrem à 10 mg/g (1 %)

Toksisitet: Barn: < 200 mg (20 g krem) forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk) nedenfor.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Imidazolderivater

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, diaré og magesmerter. Ev. svimmelhet, sløvhet, hodepine, dysartri, nevropati, kramper, mørkfarging av urinen (metronidazol) og metallsmak i munnen.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Ved bruk på huden kan det forekomme lokal irritasjon (brennende og stikkende følelse, kløe og rødhet), først og fremst ved oppstart, men allergitendensen er liten. Ved vaginal applikasjon vil ca. 2 % av pasientene klage over kløe og ubehag.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Graviditet: Ved lokal behandling er systemisk absorpsjon begrenset, og det foreligger ingen holdepunkter for skadelige effekter.

Amming: Overgang til morsmelk av dermatologiske soppdrepende preparater applisert rundt brystknoppen er ikke studert. Se også enkeltmidlene under Amming og legemidler.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Canesten Bayer AB - Solna
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Klotrimazol: 10 mg/1 g	20 g	F		-
Krem	Klotrimazol: 10 mg/1 g	20 g	F	Blå resept	-
Krem	Klotrimazol: 10 mg/1 g	20 g	F	Blå resept	-
Krem	Klotrimazol: 10 mg/1 g	20 g	F		-
Vaginalkapsel, myk	Klotrimazol: 500 mg	1 stk	F		-
Vaginaltablett	Klotrimazol: 100 mg	6 stk	F	Blå resept	-
Vaginaltablett	Klotrimazol: 100 mg	6 stk	F	Blå resept	-
Vaginaltablett	Klotrimazol: 500 mg	1 stk	F	Blå resept	-
Vaginaltablett	Klotrimazol: 500 mg	1 stk	F	Blå resept	-

Canesten Bayer
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Liniment, oppløsning	Klotrimazol: 1 %	20 ml	C		-

Cloderm Dermapharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Liniment, oppløsning	Klotrimazol: 1 % w/v	30 ml	C		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Brukes til lokalbehandling. Fungicid effekt. Mikonazol og ekonazol hemmer ergosterolsyntesen på to ulike nivåer.

Alle legemidlene i denne gruppen er imidazolderivater.

Se Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

For kombinasjoner, se Glukokortikoider, milde

Biotilgjengeligheten er 1–2 % ved lokal bruk i vagina. Metaboliseres og utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er ca. 60 timer.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Indisert ved dermatomykoser forårsaket av dermatofytter, gjær, mugg- og andre sopparter, og dessuten ved vulvitter og vaginitter foråsaket av gjærsopp. Reseptfritt mot fotsopp og vulvovaginale infeksjoner.

Hud (krem): Appliseres på affiserte hudområder 1–2 ganger daglig i minst 3 uker. Fortsett gjerne i minst 2 uker etter oppnådd symptomfrihet.

Toksisitet: Barn: < 400 mg (20 g krem) forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Imidazolderivater nedenfor.

Fra omtale av Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Imidazolderivater

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, diaré og magesmerter. Ev. svimmelhet, sløvhet, hodepine, dysartri, nevropati, kramper, mørkfarging av urinen (metronidazol) og metallsmak i munnen.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Ved bruk på huden kan det forekomme lokal irritasjon (brennende og stikkende følelse, kløe og rødhet), først og fremst ved oppstart, men allergitendensen er liten. Ved vaginal applikasjon vil ca. 2 % av pasientene klage over kløe og ubehag.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):

Graviditet: Ved lokal behandling er systemisk absorpsjon begrenset, og det foreligger ingen holdepunkter for skadelige effekter.

Amming: Overgang til morsmelk av dermatologiske soppdrepende preparater applisert rundt brystknoppen er ikke studert. Se også enkeltmidlene under Amming og legemidler.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Daktar McNeil Sweden AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Mikonazol: 2 %	30 g	F	Blå resept	-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Morfolinderivat som hemmer et enzymatisk steg i ergosterolsyntesen. Neglelakken diffunderer gjennom negleplaten.

Onychomykoser forårsaket av dematofytter, gjær og muggarter.

Appliseres 1-2 ganger ukentlig. Vanlig behandlingstid er 6 måneder for fingernegler og 9–12 måneder for fotnegler.

Forbigående brennende følelse i negleområdet kan forekomme.

Toksisitet: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Begrenset erfaring. Ev. GI-symptomer (lokalirritasjon).

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Opplysninger mangler. Liten systemisk absorpsjon ved lokal bruk tilsier at risiko er liten.

Amming: Kan brukes av ammende.

Barn bør ikke behandles med amorolfin. Neglelakken inneholder metakrylat som er et kjent kontaktallergen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Loceryl Galderma Nordic AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Medisinsk neglelakk	Amorolfin: 50 mg/1 ml	3 ml	F		-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Brukes som lokalbehandling ved candidainfeksjoner på hud og slimhinner. Midlet bindes til steroler i soppens cellevegg og endrer membranpermeabiliteten. Har strukturlikhet med amfotericin B.

Virker spesifikt på Candida. Liten eller ingen resistensutvikling.

Nystatin absorberes minimalt ved lokal bruk (hud, vagina) og ubetydelig ved peroral tilførsel. Utskilles umetabolisert i feces etter peroral tilførsel.

Nystatin finnes både til bruk på huden og til peroral bruk for lokalbehandling av sopp i munnhulen og i mage-tarm-kanalen.

Intestinal candidiasis
1. Voksne: 500 000 E × 3
Oral candidiasis
1. Voksne og barn: 100 000 E (1 ml mikstur) × 4. Miksturen holdes i munnen så lenge som mulig før den svelges
Hud
1. Voksne (krem, salve): Påsmøres rikelig × 2, gjerne i flere uker
2. Barn: Miksturen kan pensles på huden

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet.
Barn: 800 000 IE til 5-åring ga ingen symptomer.

Klinikk: Kvalme, brekninger og diaré.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Generelle toksiske bivirkninger er meget sjeldne; det samme gjelder allergiske bivirkninger.

Graviditet: Absorberes i liten grad systemisk. Ingen holdepunkter for skadelige effekter.

Amming: Kan brukes av ammende.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Mycostatin Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Nystatin: 100000 IE/1 ml	100 ml	C	Blå resept	406,20
Mikstur, suspensjon	Nystatin: 100000 IE/1 ml	2 x 60 ml	C	Blå resept	480,20

Nystatin kragerø Kragerø Tablettproduksjon AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Nystatin: 200 mg	100 stk	C		-

Nystatin Orifarm Orifarm Generics A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Nystatin: 100000 IE/1 ml	100 ml	C	Blå resept	406,20

Nystatin stada Stada
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Nystatin: 500000 IE	100 stk	C		-

Nystimex RPH Pharmaceuticals AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Nystatin: 100000 IE/1 ml	100 ml	C	Blå resept	408,-

Revidert:: 21.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

European AIDS Clinical Society

Ciklopiroksol har fungicid effekt mot flere gjærsopper som bl.a. Pityrosporum. Det har noe effekt på en del bakteriearter, foruten at det har antiinflammatorisk effekt.

Kun til lokal bruk. Absorpsjon gjennom hud er ubetydelig.

Soppinfeksjon i negler hos voksne, primært ved distal negleaffeksjon.

Påføres infiserte negler 1 gang daglig, om kvelden før sengetid. Behandlingstid 6 mnd for fingernegler og 9–12 mnd for tånegler.

Begrenset erfaring med overdoser.

Sjeldne tilfeller av hudirritasjon.

Absorberes i liten grad systemisk og kan brukes ved graviditet og amming.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Onytec Polichem SA
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Medisinsk neglelakk	Ciklopiroks: 80 mg/1 g	6.6 ml	C		229,50

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Gunnar Skov Simonsen

Bennett JE, Dolin R, Blaser MJ. Mandell, Douglas, and Bennett's Principles and Practice of Infectious Diseases. 9th Edition. Elsevier. 2019. ISBN: 9780323482554, eBook ISBN: 9780323550277.

Carroll KC, Pfaller MA, Karlowsky JA, Landry ML, McAdam AJ, Patel R, Pritt BS (Editors). ASM Manual of Clinical Microbiology. 13th Edition. American Society for Microbiology. 2023. ISBN 9781683674290.

Direktoratet for medisinske produkter. Preparatomtaler (SPC) for de enkelte legemidlene. Legemiddelsøk: https://www.legemiddelsok.no/

Direktoratet for medisinske produkter. Interaksjonssøk: https://www.legemiddelsok.no/sider/Interaksjoner.aspx

Gilbert DN, Boucher HW, Saag MS, Pavia AT, Freedman DO, Black D, Schwartz BS, Kim K The Sanford Guide to Antimicrobial Therapy. 53rd edition. Antimicrobal Therapy, Inc. 2023. ISBN: 1944272240

Metodebok for Infeksjonsmedisin. Sist oppdatert: 13.06.2024. https://metodebok.no/index.php?action=book&book=infeksjonous

Rollag H, Müller F, Tønjum T (red.). Medisinsk mikrobiologi. Gyldendal. 2019. ISBN 9788205500983.

UptoDate. Wouters Kluwer online edition. https://www.wolterskluwer.com/en/solutions/uptodate

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 19.12.2025

Forfatter:

Dag Kvale

Immunmodulerende midler

I motsetning til de fleste mikrobielle agens kan ingen virus formere seg uten vertscelle. Antivirale midler må derfor enten påvirke reseptorer eller opptak på utsiden av vertscellen eller trenge inn i cellen for å kunne stoppe replikeringen av virus.

Resistens mot antivirale midler kan utvikles i varierende grad. Genotypisk påvisning av resistens utføres i dag med sekvensering. Dårlig compliance, gjentatte behandlingsperioder eller variabel farmakokinetikk er faktorer som kan føre til resistensutvikling. Bruk av antivirale midler må baseres på en samlet vurdering, basert på klinisk dokumentert effekt, oppstarttidspunkt, kost-nytte-betraktninger, bivirkningsprofiler, farmakokinetikk, fare for resistensutvikling og pasientens motivasjon og evne til å følge opp langvarig indisert behandling.

Hiv-infeksjon: I behandlingen av hiv-infeksjoner skal behandlingen startes og initialt følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

Det er nå tilgjengelig midler med følgende virkningsmekanismer (mer detaljer under):

Inhibisjon av hiv revers transkriptase (nukleotid-/ nukleosid-analoger (NRTI) og ikke-nukleosidanaloger (NNRTI)). Se Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B).
Inhibisjon av hiv-integrase. Se Hiv integrasehemmere.
Inhibisjon av hiv-protease (proteasehemmere). Se Hiv proteasehemmere.
Blokkering av CD4-cellens egen ko-reseptor CCR5. Se Hiv opptakshemmere.

Ved monoterapi utvikles raskt resistens, og midlene må derfor alltid gis i kombinasjon med andre antiretrovirale midler. Kryssresistens kan forekomme innen, men ikke mellom gruppene. Duo- eller trippelkombinasjoner av integrasehemmere og revers transkriptasehemmere er nå primært anbefalt. Resistensbestemmelse bør utføres før oppstart av behandling og dersom pasienten på behandling på ny utvikler viremi og man regner med at pasienten tar medisinene som forskrevet. Alle pasienter skal tilbys behandling.Tidlig oppstart med effektiv behandling sikrer immunologisk rekonstitusjon og reduserer risikoen for hiv-assosierte senkomplikasjoner, slik som kardiovaskulære hendelser, samtidig som smittepotensialet minimaliseres. Kombinasjonsbehandling er effektiv hos > 90–95 % med relativt lite subjektive bivirkninger sammenlignet med tidligere. Regelmessige kontroller skal dels utelukke organbivirkninger og kontrollere for virologisk effekt (supprimert virusmengde (hiv RNA) i blod) og immunologisk rekonstitusjon (CD4-tall i blod, ev. økning i CD4/CD8-ratio). Utilstrekkelig viral kontroll kan skyldes resistensutvikling, dårlig compliance, legemiddelinteraksjoner eller resistens. Spesielt er potensialet for legemiddelinteraksjoner stort for noen kombinasjoner. Tilleggsmedisinering for andre sykdommer bør derfor forskrives etter sjekk av mulige interaksjoner med de antiretrovirale midlene ved omtale for aktuelle enkeltpreparater, ev. bruk av nettsteder som www.hiv-druginteractions.org.

For oppdaterte retningslinjer for behandlingsvalg og oppfølging, se nasjonale (www.hivfag.no) og oppdaterte europeiske vurderinger (www.eacsociety.org).

Hepatitt C virusinfeksjon (HCV): Etter at HCV ble karakterisert i 1989, fikk man etter hvert dokumentert klinisk kur med immunmodulerende og/eller virushemmende regime med type I-interferoner og nukleosid-inhibitoren ribavirin. Til forskjell fra hiv som integreres i vertscelle-genomet, kan HCV kureres med blokkade av virusreplikasjonen over noe tid, selv hos immunsupprimerte pasienter. Utvikling av flere direktevirkende antivirale midler (direct acting antivirals, DAA) mot HCV kurerer hepatitt effektivt. Utbredt behandling etter 2014 og gratis tilgang fra 2018 har endret epidemiologien i Norge, spesielt for den viktigste risikogruppen (personer som har injisert rusmidler). Rask pågang av nye midler og nye kliniske data samt kost/nytte-analyser gjør at slik behandling bør iverksettes av oppdaterte spesialister med behandlingserfaring for HCV. DAA godkjent for Norge har følgende blokkerende angrepspunkter:

NS3/NS4A-proteaseinhibitorer: Glekaprevir, grazoprevir, voksilaprevir (alle i kombinasjonspreparater).
NS5B polymeraseinhibitorer, nukleosidanalog: Sofosbuvir (også i kombinasjonspreparat). Se NS5B-polymeraseinhibitorer.
NS5A replikasjonskompleks-inhibitorer: Elbasvir, ledipasvir, pibrentasvir, velpatasvir (alle i kombinasjonspreparater). Se NS5A-replikasjonskompleks-inhibitorer.

I det følgende beskrives godkjente DAAer, mens det henvises til de til enhver tid gjeldende godkjenninger og retningslinjer for behandlingsvalg.Se ellers https://hepatittfag.no/

Hepatitt B virusinfeksjon (HBV): Alle med nypåvist kronisk hepatitt B bør vurderes og utredes hos spesialist for å vurdere oppfølgingsbehov og eventuell behandlingsindikasjon. Pasienter som har vært smittet med hepatitt B og som skal gjennomgå immunsupprimerende behandling eller kjemoterapi må vurderes med hensyn til reaktiveringsrisiko og indikasjon for forebyggende behandling. Effektive antivirale midler har vært tilgjengelig lenge. Målsetning ved behandling er å forebygge utvikling av levercirrhose/leversvikt samt hepatocellulær cancer. Behandlingen med effektive midler som stopper HBV-replikasjonen er i utgangspunktet livslang, særlig pga. fare for forverring av hepatitt ved seponering. Se ellers https://hepatittfag.no/ for oppdatert status.

Graviditet: Data mangler for de fleste antivirale midler. Dette er toksiske stoffer (de fleste er mutagene og teratogene i forsøksdyr) som man bør være forsiktig med under graviditet, med mindre sterke indikasjoner foreligger. For aciklovir foreligger det imidlertid ingen holdepunkter for skadelige effekter. Ved nødvendig behandling, som ved hiv-infeksjon, vil man vanligvis kontinuere pågående effektiv behandling, og midlene brukes også for å forhindre infeksjon av barnet. Noen legemidler er likevel foretrukket foran andre pga. bedre langtidsdata, og noen er kontraindisert. Det vises til spesiallitteratur. Systemiske effekter kan ikke utelukkes ved lokal bruk. Amming: Ved herpesinfeksjoner bør fortrinnsvis aciklovir benyttes til ammende pga. lengre klinisk erfaring. Ved hiv-infeksjon hos moren er amming kontraindisert, da viruset kan overføres via morsmelken.

http://depts.washington.edu/nwaetc/presentations/uploads/261/croi_2017_highlightswhats_new_in_antiretrovirals_part_2.pdf

Legemidler

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Nukleosid/nukleotidanaloger. Gruppen av revers transkriptasehemmere hindrer dannelsen av DNA fra viralt RNA ved å virke som kjedeterminatorer. Ved hiv-infeksjon eventuelt alene eller i duo-kombinasjon, sammen med ytterligere tillegg av integrasehemmer, proteasehemmer eller en ikke-nukleosidanalog. Behandlingen må individualiseres og baseres på resistensdata.
Ikke-nukleosidanaloger, hiv revers transkriptasehemmere. Hemmer enzymet med annen mekanisme enn kjedeterminering. Brukes oftest sammen med nukleosidanaloger. Midlene har lav genetisk barriere mot resistens, og høygradig resistens utvikles lett dersom medisinene tas uregelmessig. Ikke-nukleosidanalogene har lang intracellulær halveringstid. Ved seponering av antiviral kombinasjonsbehandling som inneholder ikke-nukleosidanaloger bør disse seponeres en tid (ca. en uke) før de andre legemidlene, for å redusere risikoen for resistensutvikling. Det er stor grad av kryssresistens innen gruppen.

Nukleosid/nukleotidanaloger. For tidligere registrerte midler forekom mitokondrie-toksisitet med alvorlig laktacidose og multiorgansvikt eller metabolske endringer bl.a. i fettmetabolismen og fettvev. Med dagens midler sees slike alvorlige bivirkninger i praksis ikke. Tenofovir-bruk påvirker hos noen nyrefunksjon og fosfatmetabolisme med et potensial for reduksjon i beintetthet. Se ellers under virkestoffomtalene.
Ikke-nukleosidanaloger. Utslett forekommer, særlig i de første uker etter behandlingsoppstart, men er ofte forbigående. Økning av transaminaser, i sjeldne tilfeller alvorlig hepatitt, særlig for nevirapin.

Behandling bør startes og følges av spesialist i infeksjonsmedisin med erfaring i behandling av pasienter med hiv-infeksjon.

Legemidler

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine og somnolens. Perifer nevropati. Ev. kramper, leverpåvirkning, hyperglykemi og nyrepåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Legemidler

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Felles for Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B):

Nukleosid/nukleotidanaloger. Gruppen av revers transkriptasehemmere hindrer dannelsen av DNA fra viralt RNA ved å virke som kjedeterminatorer. Ved hiv-infeksjon eventuelt alene eller i duo-kombinasjon, sammen med ytterligere tillegg av integrasehemmer, proteasehemmer eller en ikke-nukleosidanalog. Behandlingen må individualiseres og baseres på resistensdata.
Ikke-nukleosidanaloger, hiv revers transkriptasehemmere. Hemmer enzymet med annen mekanisme enn kjedeterminering. Brukes oftest sammen med nukleosidanaloger. Midlene har lav genetisk barriere mot resistens, og høygradig resistens utvikles lett dersom medisinene tas uregelmessig. Ikke-nukleosidanalogene har lang intracellulær halveringstid. Ved seponering av antiviral kombinasjonsbehandling som inneholder ikke-nukleosidanaloger bør disse seponeres en tid (ca. en uke) før de andre legemidlene, for å redusere risikoen for resistensutvikling. Det er stor grad av kryssresistens innen gruppen.

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Abakavir brukes ved hiv-infeksjon og har samme virkningsmekanisme som de andre midlene innen denne gruppen. Det er påvist nedsatt følsomhet overfor abakavir hos virus fra pasienter som tidligere har fått behandling med andre nukleosidanaloger og har utviklet resistens overfor disse.

Biotilgjengeligheten er ca. 80 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også til cerebrospinalvæsken. Metaboliseres i stor grad i leveren ved alkoholdehydrogenase og glukuronyltransferase. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er 1–2 timer.

Hiv-infeksjon etter gjeldende indikasjoner, i kombinasjon med andre antiretrovirale midler.

300 mg × 2. Kan gis som 600 mg × 1.

Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

Toksisitet: Barn: < 300 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 1,8 g/døgn ga ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Nukleosid- og nukleotidanaloger, se nedenfor.

Felles for Nukleosid- og nukleotidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine og somnolens. Perifer nevropati. Ev. kramper, leverpåvirkning, hyperglykemi og nyrepåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Kvalme, oppkast, diaré, anoreksi, hodepine, letargi og tretthet. Generelt angis disse bivirkningene å være forbigående, men de kan også være de første symptomene på en mer alvorlig overfølsomhetsreaksjon som kan fås hos ca. 2–3 % av pasientene. Feber og utslett er de viktigste symptomer på en slik overfølsomhetsreaksjon. Reaksjonen opptrer vanligvis i løpet av de første 6 ukene etter terapistart. Seponering etterfulgt av provokasjonsforsøk eller gjenopptak av behandling med abakavir er absolutt kontraindisert da det har gitt fatale reaksjoner. Før oppstart av behandling bør pasienten testes for vevstype (HLA-B*5701) som er forbundet med hypersensitivitetsreaksjoner. Overfølsomhetsreaksjoner ved gjenopptak av behandlingen kan også forekomme hos pasienter som har sluttet med abakavir uten å ha hatt symptomer på overfølsomhet tidligere. I sjeldne tilfeller laktacidose og leversteatose.

Felles for Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B):

Nukleosid/nukleotidanaloger. For tidligere registrerte midler forekom mitokondrie-toksisitet med alvorlig laktacidose og multiorgansvikt eller metabolske endringer bl.a. i fettmetabolismen og fettvev. Med dagens midler sees slike alvorlige bivirkninger i praksis ikke. Tenofovir-bruk påvirker hos noen nyrefunksjon og fosfatmetabolisme med et potensial for reduksjon i beintetthet. Se ellers under virkestoffomtalene.
Ikke-nukleosidanaloger. Utslett forekommer, særlig i de første uker etter behandlingsoppstart, men er ofte forbigående. Økning av transaminaser, i sjeldne tilfeller alvorlig hepatitt, særlig for nevirapin.

Erfaring med bruk hos gravide og ammende er begrenset. Dyreforsøk har vist fosterskadelige effekter. Se også generelt Antivirale midler.

Abakavir bør ikke gis til pasienter med hepatomegali, hepatitt, eller nedsatt leverfunksjon, og brukes med forsiktighet og dosejustert ved nyresvikt. Pasienter med høy kardiovaskulær risiko bør unngå abakavir. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Felles for Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B):

Behandling bør startes og følges av spesialist i infeksjonsmedisin med erfaring i behandling av pasienter med hiv-infeksjon.

Pasienten må instrueres i å lese pakningsvedlegget og alltid ha advarselskortet med seg.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Ziagen Ukjent (2)
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, oppløsning	Abakavir: 20 mg/1 ml	240 ml	C	H-resept	-

Ziagen ViiV Healthcare BV (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Abakavir: 300 mg	60 stk	C	H-resept	2 683,20

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Nukleosidanalog som hemmer revers transkriptase. Effekt mot hiv-1 og hiv-2. Emtricitabin har samme virkningsmekanisme som de andre midlene innen denne gruppen. Effekten er svarende til effekten av lamivudin. Resistensutvikling skjer raskt ved mutasjon i samme kodon som for lamivudin, og det er derfor kryssresistens mellom disse to midlene. Emtricitabin er også effektivt mot hepatitt B-virus ved hemning av HBV-replikasjonen, men er ikke førstevalg ved kronisk hepatitt B.

Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Metaboliseres i liten grad i leveren ved oksidering og glukuronidering. Utskilles via nyrene, 80–90 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er tofasisk: Initialt 8–10 timer, deretter terminal intracellulær halveringstid ca. 40 timer.

Hiv‑infeksjon, i kombinasjon med andre antivirale midler.

Emtriva kapsler 200 mg peroralt en gang daglig til voksne og barn med vekt over 33 kg. Emtriva mikstur 10 mg/ml kan brukes til mindre barn, dosering 6 mg/kg en gang daglig. Dosereduksjon ved redusert nyrefunksjon med kreatininclearance < 50 ml/minutt. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

Toksisitet: Barn: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer. Voksne: 1,2 g ga ingen symptomer (kliniske studier).

Klinikk og behandling: Som for Nukleosid og nukleotid revers transkriptasehemmere, se nedenfor.

Felles for Nukleosid- og nukleotidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine og somnolens. Perifer nevropati. Ev. kramper, leverpåvirkning, hyperglykemi og nyrepåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Emtricitabin gir generelt få bivirkninger. Kvalme, diaré, hodepine, slapphet, utslett og økt kreatinkinase er rapportert.

Erfaring fra behandling av gravide og ammende mangler. Se for øvrig generelt Antivirale midler.

Ved behandling av pasienter med kronisk hepatitt B eller C er det sett økt hyppighet av alvorlig levertoksisitet. Ved seponering av emtricitabin hos pasienter med både hiv og kronisk hepatitt B kan det etter seponering sees akutt oppblussing av hepatitten. Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Emtriva Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Emtricitabin: 200 mg	30 stk	C	H-resept	2 384,20

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Entekavir er en guanosinnukleosidanalog som virker på HBV-polymerase og hemmer reverstranskripsjon av HBV DNA. Entekavir har i de anvendte doser ingen effekt på hiv. Lamivudinresistente stammer har nedsatt følsomhet for entekavir og kan derfor lettere utvikle entekavir-restistens.

Biotilgjengeligheten er ca. 70 % ved peroral tilførsel. Denne nedsettes noe ved samtidig inntak av mat. Dette har bare betydning ved virusstammer med nedsatt følsomhet for lamivudin. Metaboliseres ved glukuronidering og sulfatkonjugering. Utskilles via nyrene, 60–70 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 5–6 døgn.

Kronisk hepatitt B hos voksne med kompensert leversykdom, aktiv viral replikasjon, vedvarende forhøyet ALAT og histologiske tegn til aktiv inflammasjon og/eller fibrose. Vanligvis forlanges HBV DNA > 2000 IU/ml, men vurderes sammen med ALAT-nivå, HBeAg og grad av leverstivhet.

Nukleosidnaive pasienter: 0,5 mg en gang daglig peroralt, med eller uten mat. Lamuvidinresistente pasienter (pasienter som har viremi under behandling med lamivudin/påvist lamivudinresistens): 1 mg en gang daglig, må tas fastende. Tilsvarende, 1 mg daglig ved dekompensert leversykdom. Redusert dose ved nedsatt nyrefunksjon med kreatininclearance under 30 ml/minutt.

De vanligste bivirkninger er hodepine, tretthet, svimmelhet og kvalme. Forbigående økning i ALAT-verdier er vanlig. Alvorlig forverring av hepatitt kan sees, særlig hos pasienter med dekompensert cirrhose. Forverring av hepatitt med økning i ALAT er også vanlig etter seponering av entekavir. Denne forverring er vanligvis forbigående.

Toksisitet: Barn: < 2 mg forventes ingen eller lette symptomer. Voksne: 40 mg ga ingen symptomer (kliniske studier).

Klinikk og behandling: Som for Nukleosid- og nukleotidanaloger, se nedenfor.

Felles for Nukleosid- og nukleotidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine og somnolens. Perifer nevropati. Ev. kramper, leverpåvirkning, hyperglykemi og nyrepåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler. Se generelt Antivirale midler.

Pasientens leverfunksjon bør overvåkes med regelmessig kontroll under behandling. Man bør være spesielt forsiktig hos pasienter med cirrhose. Da entekavir er en nukleosidanalog, kan risiko for laktacidose ikke utelukkes. Den vil ev. kunne gi ytterligere økning i ALAT. Behandlingen må da avbrytes. Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Baraclude abacus Abacus Medicine
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Entekavir: 0.5 mg	90 x 1 stk	C		-

Baraclude Abacus Medicine A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Entekavir: 0.5 mg	30 x 1 stk	C	H-resept	4 432,30
Tablett	Entekavir: 1 mg	30 x 1 stk	C	H-resept	4 742,70

Baraclude Bristol-Myers Squibb Pharma EEIG
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, oppløsning	Entekavir: 0.05 mg/1 ml	210 ml	C	H-resept	5 756,40

Entecavir Accord Accord Healthcare S.L.U.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Entekavir: 1 mg	30 x 1 stk	C	H-resept	4 742,70

Entecavir Sandoz Sandoz - København
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Entekavir: 0.5 mg	30 stk	C	H-resept	4 432,30
Tablett	Entekavir: 1 mg	30 stk	C	H-resept	4 742,70

Entecavir Viatris Abacus Medicine A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Entekavir: 0.5 mg	30 stk	C	H-resept	4 432,30

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Lamivudin–zidovudin

Nukleosidanalog som hemmer revers transkriptase. Effekt mot hiv-1 og hiv-2. Lamivudin har samme virkningsmekanisme som de andre midlene innen denne gruppen. Det er påvist nedsatt følsomhet hos virus fra pasienter som tidligere har fått behandling med andre nukleosidanaloger og har utviklet resistens overfor disse. Rask resistensutvikling som bare krever en mutasjon. Denne mutasjonen kan imidlertid øke følsomheten for zidovudin hos zidovudin-resistente stammer. Er også effektivt mot hepatitt B-virus ved hemning av HBV-replikasjonen, men ikke førstevalg (se Indikasjoner).

Biotilgjengeligheten er 80–85 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, men lavere til cerebrospinalvæsken enn andre nukleosidanaloger. Metaboliseres i liten grad i leveren. Utskilles via nyrene, hovedsakelig umetabolisert. Halveringstiden er tofasisk: Initialt 3–7 timer, deretter terminal intracellulær halveringstid 12–18 timer.

Hiv‑infeksjon, i kombinasjon med andre antivirale midler (Epivir). Alternativ ved kronisk hepatitt B hos voksne (Zeffix), men er ikke førstevalg (entekavir eller tenofovir).

Voksne og barn over 12 år: 150 mg × 2 eller 300 mg × 1. Ved nedsatt nyrefunksjon reduseres dosene (se pakningsvedlegg). Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

Toksisitet: Barn: < 300 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 6 g ga ingen symptomer.

Klinikk og behandling: Se Nukleosid og nukleotid revers transkriptasehemmere nedenfor.

Felles for Nukleosid- og nukleotidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine og somnolens. Perifer nevropati. Ev. kramper, leverpåvirkning, hyperglykemi og nyrepåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Lamivudin gir få bivirkninger. Kvalme, diaré, hodepine, magesmerter, muskel- og leddsmerter er rapportert, men det er usikkert om disse bivirkninger skyldes lamivudin eller om de skyldes de midler lamivudin har vært kombinert med. Alvorlige bivirkninger er sjeldne.

Graviditet: Ingen holdepunkter for skadelige effekter.
Se Antivirale midler.Amming: Overgang til morsmelk er moderat. Se generelt for Antivirale midler.

Lamivudin ved hiv-infeksjon bør alltid brukes sammen med andre antiretrovirale nukleosidanaloger som zidovudin (Combivir) eller abakavir (Kivexa), eller med integrasehemmer. Samtidig bruk av trimetoprim øker plasmakonsentrasjonen av lamivudin, men dosejustering anses ikke nødvendig. Fare for interaksjoner, se interaksjonssøk (Direktoratet for medisinske produkter) eller www.hiv-druginteractions.org.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Epivir ViiV Healthcare BV (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, oppløsning	Lamivudin: 10 mg/1 ml	240 ml	C	H-resept	464,10
Tablett	Lamivudin: 150 mg	60 stk	C	H-resept	1 696,70
Tablett	Lamivudin: 300 mg	30 stk	C	H-resept	1 697,-

Zeffix GlaxoSmithKline Trading Services Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Lamivudin: 100 mg	84 stk	C	H-resept	1 790,50

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Tenofovir er en nukleotidanalog som virker som revers transkriptasehemmer på samme måte som nukleosidanalog revers transkriptasehemmere. Effekt mot hiv-1 og hiv-2 samt mot hepatitt B-virus (HBV). Det er påvist nedsatt følsomhet hos virus fra pasienter som har fått behandling med nukleosidanaloger og har utviklet resistens overfor disse. Tenofovir gir oftest betydelig reduksjon av HBV DNA hos pasienter med kronisk hepatitt B og pasienter med hiv/HBV koinfeksjon.

Tenofovir (aktiv substans) finnes tilgjengelig som to foresterede prodrugs, hhv. tenofovir disoproksil (TDF) og tenofovir alafenamid (TAF). Begge tas opp og konverteres til tenofovir som fosforyleres intracellulært til aktiv substans (tenofovirdifosfat). Hovedforskjellen er at TAF har en helt annen vevsdistribusjon som gir lavere plasmakonsentrasjoner, men høyere konsentrasjon i relevant vev inkl. lymfoid vev og hepatocytter. Tenofovir som TAF gir derved tilsvarende antiviral effekt i relevant vev selv med ca. 11 % av en TDF-dose. Eksponering av tenofovir med TAF gir derfor reduksjon av uønskede langtidsbivirkninger av tenofovir (nyrevev, beinmetabolisme). TAF synes å være minst like effektiv som TDF ved behandling av HBV-infeksjon.

Biotilgjengeligheten er 25–40 % ved peroral tilførsel. Denne er størst ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til de fleste vev og kroppsvæsker. Høyeste konsentrasjoner i lymfocytter, nyrer, lever og tarminnhold. Metaboliseres i liten grad. Utskilles via nyrene 70–80 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er tofasisk: Initialt 12–18 timer, deretter terminal intracellulær halveringstid opp til 50 timer.

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med andre antiretrovirale midler. TDF er p.t. førstevalg i gjeldende nasjonale anbefalinger (04/2025) for behandling av kronisk aktiv hepatitt B både uten og med cirrhose, basert på kostnadsanalyse og gjeldende priser. TAF mot HBV-infeksjon anbefales bare dersom entekavir og TDF ansees som kontraindisert, mens klinisk effekt av de tre midlene ansees som likeverdige.

245 mg × 1 (tenofovir disoproksil) hhv. 25 mg x 1 (tenofovir alafenamid). Tas med mat. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon og/eller behandling av kronisk hepatitt B.

Tenofovir disoproksil

Toksisitet: Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Se Nukleosid- og nukleotidanaloger nedenfor.

Tenofovir alafenamid

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Nukleosid- og nukleotidanaloger nedenfor.

Felles for Nukleosid- og nukleotidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine og somnolens. Perifer nevropati. Ev. kramper, leverpåvirkning, hyperglykemi og nyrepåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Diaré, kvalme og oppkast som sjelden gir grunn til seponering. Hypofosfatemi sees ofte, men er vanligvis forbigående uten behov for fosfattilskudd. Enkelte pasienter kan få alvorligere påvirkning av nyrefunksjonen. Eldre pasienter, pasienter med nedsatt nyrefunksjon og pasienter som får andre potensielt nyretoksiske legemidler bør følges nøye. Hos slike pasienter er det beskrevet akutt nyresvikt, renal tubulær acidose.

Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Se også generelt Antivirale midler.

Hepatitt B-eksaserbasjon sett etter seponert tenofovir. Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk eller www.hiv-druginteractions.org.

Alvorlig nedsatt nyrefunksjon.

Kreatinin clearance bør være estimert før oppstart. Nyrefunksjon, fosfat og elektrolytter bør følges minst hver 4. uke i starten hos pasienter med økt risiko for nyretoksisitet.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Tenofovir disoproxil glenmark Glenmark
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	-

Tenofovir disoproxil Viatris Abacus Medicine A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	3 843,70

Tenofovir disoproxil Viatris Viatris Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	3 843,70

Tenofovir disoproxil zentiva Zentiva
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	-

Tenofovirdisoproxil al Aliud Pharma
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	-

Tenofovirdisoproxil amarox Amarox
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	-

Tenofovirdisoproxil puren Puren
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tenofovirdisoproksil: 245 mg	3 x 30 stk	C	H-resept	-

Vemlidy Abacus Medicine A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tenofoviralafenamid: 25 mg	30 stk	C	H-resept	4 932,30

Vemlidy Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Tenofoviralafenamid: 25 mg	30 stk	C	H-resept	4 932,30

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Nukleosidanalog som hemmer revers transkriptase. Effekt mot hiv-1 og hiv-2. Zidovudin har samme virkningsmekanisme som de andre midlene innen denne gruppen. Det er påvist nedsatt følsomhet hos virus fra pasienter som tidligere har fått behandling med andre nukleosidanaloger og har utviklet resistens overfor disse.

Biotilgjengeligheten er 60–70 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til ulike vev og kroppsvæsker, også cerebrospinalvæsken. Er gjenstand for førstepassasjemetabolisme i leveren. Hovedmetabolitt er et glukuronid. Aktivitet ikke kjent. Utskilles via nyrene, 15–20 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er tofasisk: Initialt ca. 1 time, deretter terminal intracellulær halveringstid 3–4 timer.

Hiv‑infeksjon, i kombinasjon med andre antivirale midler.

Vanlig dosering (voksne): 300 mg × 2. Tablettene bør svelges hele. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

De vanligste og mest alvorlige bivirkningene er anemi og levkopeni; opptrer særlig hos pasienter med lavt CD4-tall. Ellers er det beskrevet en rekke bivirkninger som kvalme, brekninger, magesmerter, hodepine, søvnforstyrrelser og appetittløshet. I sjeldne tilfeller alvorlig laktacidose og leversteatose.

Toksisitet: Barn: < 900 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 3 g og 20 g ga lett og 36 g ga moderat forgiftning. 2,5 g daglig i 16 dager ga leverpåvirkning og levkopeni.

Klinikk og behandling: Som for Nukleosid og nukleotid revers transkriptasehemmere, se nedenfor.

Felles for Nukleosid- og nukleotidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine og somnolens. Perifer nevropati. Ev. kramper, leverpåvirkning, hyperglykemi og nyrepåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Ingen holdepunkter for økt risiko for fosterskade. Se også generelt Antivirale midler.

Blodbildet bør overvåkes nøye. Kontroll anbefales minst hver annen uke gjennom de tre første månedene med behandling, deretter månedlig. Forsøksvis dosejustering ved tegn på anemi. Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Retrovir ViiV Healthcare BV
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Zidovudin: 10 mg/1 ml	5 x 20 ml	C		-
Mikstur, oppløsning	Zidovudin: 100 mg/10 ml	200 ml	C	H-resept	-

Retrovir ViiV Healthcare
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Zidovudin: 100 mg	100 stk	C	H-resept	-

Zidovudin aurobindo
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Zidovudin: 100 mg	100 stk	C	H-resept	-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 30.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Lamivudin og Zidovudin

Lamivudin og zidovudin foreligger her i en fast kombinasjon. Begge stoffene absorberes og metaboliseres som om de var alene, mens den antivirale effekten blir forsterket.

Absorpsjon og farmakokinetikk for kombinasjonspreparatet er ikke forskjellig fra forholdene ved komponentene når disse gis alene.

Hiv‑infeksjon, i kombinasjon med et tredje virkestoff.

Voksne og barn > 12 år: En tablett (150 mg lamivudin, 300 mg zidovudin) × 2. Sikre data for dosering til barn (< 12 år) og eldre (> 65 år) foreligger ikke. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

Se Lamivudin og Zidovudin.

Se virkestoffene i listene Graviditet og legemidler (alfabetisk) og Amming og legemidler (alfabetisk). Se for øvrig generelt Antivirale midler.

Ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon (kreatininclearance < 50 ml/minutt) og ved beinmargshemning bør lamivudin og zidovudin gis hver for seg. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Overfølsomhet mot lamivudin eller zidovudin; hemoglobin < 7,5 g/100 ml og granulocytter < 0,75⋅10⁹/l.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Combivir Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Lamivudin: 150 mg Zidovudin: 300 mg	60 stk	C	H-resept	3 494,50

Combivir ViiV Healthcare BV (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Lamivudin: 150 mg Zidovudin: 300 mg	60 stk	C	H-resept	3 494,50

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Abakavir og Lamivudin

Abakavir og lamivudin foreligger her i en fast kombinasjon (Kivexa). Stoffene absorberes og metaboliseres som for enkeltpreparatene, mens den antivirale effekten blir forsterket.

Absorpsjon og farmakokinetikk for kombinasjonspreparatet er ikke forskjellig fra forholdene ved komponentene når disse gis alene.

Hiv‑infeksjon, i kombinasjon med tredje virkestoff.

Voksne og barn > 18 år: En tablett (abakavir 600 mg, lamivudin 300 mg) daglig. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

Se Abakavir og Lamivudin.

Bivirkningene er som for enkeltlegemidlene – se abakavir Abakavir og lamivudin Lamivudin. Abakavir kan gi livstruende hypersensitivitetsreaksjoner.

Graviditet: Dyreforsøk med abakavir har vist fosterskadelige effekter. Se forøvrig generelt Antivirale midler.

Kivexa anbefales ikke til pasienter med høy kardiovaskulær risiko pga abakavir. Kivexa anbefales heller ikke til pasienter med nedsatt nyre- og leverfunksjon. Hos slike pasienter bør man ev. bruke enkeltlegemidlene da farmakokinetikken endres i ulik grad for de forskjellige innholdsstoffene. Det kan også være fare for livstruende hypersensitivitetsreaksjon hos pasienter som har avbrutt behandlingen selv om de ikke har hatt tegn til dette før behandlingen ble stoppet. Gjenopptak av behandling må derfor ikke gjøres uten at medisinsk assistanse er lett tilgjengelig. Anbefales ikke brukt til barn eller ungdom. Fare for interaksjoner, se interaksjonssøk (Direktoratet for medisinske produkter).

Kontraindisert ved alvorlig nedsatt leverfunksjon.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Abacavir/Lamivudine Viatris Viatris Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Abakavir: 600 mg Lamivudin: 300 mg	30 stk	C	H-resept	4 265,10

Abakavir/Lamivudin mylan Mylan
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Abakavir: 600 mg Lamivudin: 300 mg	30 stk	C	H-resept	-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Emtricitabin og Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid

Emtricitabin og tenofovir foreligger her i to faste kombinasjoner (Truvada eller analog samt Descovy) for behandling av hiv-infeksjon. Descovy inneholder tenofovir alafenamid (TAF) som har høyere effektivitet pga. tropisme til målceller og derfor kan doseres betydelig lavere og med mindre langtidsbivirkninger enn tenofovirsaltet i Truvada, tenofovir disoproksil (TDF).

Absorpsjon og farmakokinetikk for kombinasjonspreparatet er ikke forskjellig fra forholdene ved komponentene når disse gis alene.

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med tredje virkestoff. Kan også spesielt vurderes som alternativ ved samtidig kronisk hepatitt B-infeksjon. Truvada har også godkjent behandlingsindikasjon for pre-eksposisjonell profylakse (PrEP) mot hiv etter individuell vurdering.

En tablett daglig.

Truvada(tenofovir-komponent 245 mg) eller Descovy (tenofovir-komponent 25 mg): Truvada tas helst sammen med mat, mens Descovy kan tas med eller uten mat. Ved nedsatt nyrefunksjon med kreatininclearance < 50 ml/minutt må doseringsintervallet forlenges (vanligvis til 48 timer).

Se Emtricitabin og Tenofovir.

Bivirkningene er som ved enkeltstoffene, se emtricitabin Emtricitabin og tenofovir Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid.

Graviditet: Erfaring fra behandling av gravide mangler. Se også generelt Antivirale midler. Amming: Se Antivirale midler her. Tenofovir: Overgangen til morsmelk er minimal.

Pga. fare for nyreskade og oppblussing av hepatitt bør nyrefunksjonen overvåkes, og hos pasienter med leveraffeksjon må leverfunksjonen kontrolleres regelmessig. Skal ikke brukes ved kreatininclearance < 30 ml/minutt.

Det er økt risiko for virologisk svikt hvis preparatet gis som trippelbehandling bare kombinert med en tredje nukleosid/nukleotidanalog. Skal ikke kombineres med lamivudin.

Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Emtricitabin/tenofovirdisoproksilfumarat (Truvada): Som pre-eksposisjonell profylakse (PrEP) mot HIV-infeksjon

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Descovy Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Tenofoviralafenamid: 10 mg	30 stk	C	H-resept	6 087,-
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Tenofoviralafenamid: 25 mg	30 stk	C	H-resept	6 087,-

Emtricitabine/tenofovir disoproxil Krka KRKA, d.d. Novo mesto
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	5 771,30

Emtricitabine/Tenofovir disoproxil Mylan Mylan Pharmaceuticals Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	5 771,30
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	5 771,30

Emtricitabine/Tenofovir disoproxil Zentiva Zentiva k.s.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	5 771,30

Truvada Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	5 771,30

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 30.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Emtricitabin, Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid og Darunavir

Fast kombinasjon av emtricitabin, tenofovir alafenamid (TAF), darunavir og kobicistat.

Kobicistat er potent CYP3A-hemmer og -substrat uten antiviral effekt. Kobicistat hemmer også den normale tubulære sekresjonen av kreatinin med en forventet lett økning av serum-kreatinin.

Se de enkelte komponentene når disse gis alene.

Hiv-1 hos voksne eller ungdom 12 år og eldre.

1 tablett daglig. Tas til mat.

Se Emtricitabin, Tenofovir og Darunavir.

Kobicistat
Begrenset erfaring med forgiftninger.

Se de enkelte stoffene, emtricitabin Emtricitabin, tenofovir Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid og darunavir Darunavir.

Graviditet: Erfaring fra behandling av gravide mangler.

Amming: Se Antivirale midler i Amming og legemidler.

Se også generelt Antivirale midler.

Fare for interaksjoner spesielt pga kobicistat, se interaksjonssøk (Direktoratet for medisiske produkter).

Alvorlig nedsatt leverfunksjon.

Genotyptesting bør veilede bruken.

Darunavir, kobicistat, emtricitabin, tenofoviralafenamid (Symtuza): Kombinasjonsbehandling av HIV

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Symtuza Janssen-Cilag International N.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Darunavir: 800 mg Kobicistat: 150 mg Emtricitabin: 200 mg Tenofoviralafenamid: 10 mg	30 stk	C	H-resept	10 264,30

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine og somnolens. Kvalme, magesmerter og diaré. Ev. forvirring, agitasjon og hallusinasjoner og leverpåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Legemidler

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Non-nukleosid revers transkriptasehemmer (NNRTI) med effekt på hiv-1. Noe annerledes resistensprofil enn andre NNRTI og kan derved potensielt være alternativ ved tidligere NNRTI-eksposisjon, men kliniske behandlingsdata mangler. Tilgjengelig også i kombinasjon med tenofovir (TDF) og lamivudin, se Doravirin-lamivudin-tenofovir .

Halveringstid ca. 15 timer, nedbrytes i det vesentlige via CYP3A (se kontraindikasjoner nedenfor Doravirin).

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med andre antivirale midler, dersom det ikke er påvist klasse-resistens mot NNRTI.

1 tablett (100 mg) daglig, kan tas både med eller uten mat.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Ikke-nukleosidanaloger nedenfor.

Felles for Ikke-nukleosidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine og somnolens. Kvalme, magesmerter og diaré. Ev. forvirring, agitasjon og hallusinasjoner og leverpåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Tolereres vanligvis godt, på linje med andre NNRT. Fatigue, kvalme og hodepine vanligst. Sjeldnere utslett og psykiske bivirkninger enn for efavirenz.

Graviditet: Begrenset klinisk datagrunnlag, dyreforsøk har ikke indikert spesielt høy risiko. Se også generelt Antivirale midler.

Sjekke potensielle legemiddelinteraksjoner ved samtidig behov for andre legemidler. Ikke samtidig inntak av Johannesurt.

Samtidig bruk av legemidler med CYP3A-induktorer som vil kunne redusere doravirin-konsentrasjoner (bl.a. flere epilepsimedikamenter, rifampicin).

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Pifeltro Abacus Medicine A/S
underlagt særlig overvåkning
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Doravirin: 100 mg	30 stk	C	H-resept	6 046,90

Pifeltro Merck Sharp & Dohme Ltd
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Doravirin: 100 mg	30 stk	C	H-resept	6 046,90

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Fast kombinasjon av doravirin, lamivudin og tenofovir. Se Doravirin , Lamivudin og Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid.

Se farmakokinetikk for de enkelte virkestoffene doravirin (Doravirin ), tenofovir (Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid) og lamivudin (Lamivudin).

Hiv-1-infeksjon hos voksne 18 år eller eldre.

1 tablett daglig.

Eventuelt uteglemt tablett tas straks dersom det er gått mindre enn 12 timer siden den normalt skulle vært tatt.

Se Doravirin, Lamivudin og Tenofovir.

Se de enkelte virkestoffene, doravirin (Doravirin), tenofovir (Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid) og lamivudin (Lamivudin).

Se generelt Antivirale midler.

Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Delstrigo Merck Sharp & Dohme Ltd (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Doravirin: 100 mg Lamivudin: 300 mg Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	7 054,-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Revers transkriptasehemmer som bare har effekt på hiv-1. Resistensutvikling skjer meget raskt hvis midlet brukes alene. Kryssresistens med andre ikke-nukleosid revers transkriptasehemmere. Tilgjengelig også i kombinasjon med tenofovir og emtricitabin, se Emtricitabin–tenofovir.

Biotilgjengeligheten er ca. 40 % ved peroral tilførsel hos aper. Ikke oppgitt for mennesker. Øker med ca. 20 % ved samtidig inntak av fettrikt måltid. Penetrasjon til cerebrospinalvæsken er begrenset. Metaboliseres i stor grad i leveren ved CYP3A4 og CYP2B6. Inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene, metabolisert, og via gallen i feces i like store mengder. Halveringstiden er 40–55 timer ved steady state. Efavirenz kan være både induktor og hemmer av CYP3A4 i moderat grad.

Hiv-1-infeksjon hos voksne og barn over 3 år, i kombinasjon med andre antiretrovirale midler.

Voksne: 600 mg daglig i en dose. Kapslene svelges hele. Bør tas om kvelden på tom mage pga. CNS påvirkning.
Barn over 3 år: Se pakningsvedlegg

Efavirenz interagerer med en rekke andre midler. Når mulighet for interaksjoner foreligger, må dosene både av efavirenz og midlene det kombineres med, modifiseres. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

Bivirkninger som utslett, kvalme, svimmelhet, hodepine og tretthet er de mest vanlige, likeledes sentralnervøse bivirkninger og psykiske forstyrrelser slik som forvirring, abnorme drømmer, tankeforstyrrelser, konsentrasjonsvansker, søvnforstyrrelser m.m. Mange av disse bivirkningene er forbigående, inkludert utslettsreaksjoner.

Toksisitet: Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer. Voksne: 1,2 g i flere dager ga lett forgiftning.

Klinikk og behandling: Som for Ikke-nukleosidanaloger, se nedenfor.

Felles for Ikke-nukleosidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine og somnolens. Kvalme, magesmerter og diaré. Ev. forvirring, agitasjon og hallusinasjoner og leverpåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset, skal ikke brukes under graviditet med mindre klinisk tilstand krever det. Teratogent hos ape, men ingen sikre observasjoner om dette for humane fosterutvikling.

Se også generelt Antivirale midler.

Efavirenz bør gis med stor forsiktighet til pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon og til pasienter med depresjon eller psykisk sykdom i anamnesen (se SPC for detaljer). Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Efavirenz Sandoz Sandoz - København
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Efavirenz: 600 mg	30 stk	C	H-resept	2 638,20

Efavirenz sandoz Sandoz A/S
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Efavirenz: 600 mg	30 stk	C		-

Stocrin MSD
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Efavirenz: 50 mg	30 stk	C	H-resept	-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Fast kombinasjon av efavirenz, emtricitabin og tenofovir. Se Efavirenz, Emtricitabin og Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid.

Se farmakokinetikk for de enkelte virkestoffene, efavirenz (Efavirenz ), emtricitabin (Emtricitabin) og tenofovir (Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid).

Hiv-1-infeksjon hos voksne 18 år eller eldre med virologisk suppresjon av hiv-1 RNA-nivåer på < 50 kopier/ml ved nåværende antiviral behandling.

1 tablett daglig. For å redusere bivirkninger anbefales å ta medisinen på kveldstid og utenom mat.

Eventuelt uteglemt tablett tas straks dersom det er gått mindre enn 12 timer siden den normalt skulle vært tatt.

Se de enkelte virkestoffene, efavirenz (Efavirenz) , emtricitabin (Emtricitabin) og tenofovir (Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid).

Se Efavirenz, Emtricitabin og Tenofovir.

Se generelt Antivirale midler.

Fare for interaksjoner, se interaksjonssøk (Direktoratet for medisinske produkter).

Serumkonsentrasjonsmålinger er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Efavirenz/Emtricitabine/Tenofovir disoproxil Krka KRKA, d.d. Novo mesto
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Efavirenz: 600 mg Emtricitabin: 200 mg Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	8 514,30

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Non-nukleosid revers transkriptasehemmer med effekt på hiv-1, i mange tilfeller også virksom mot efavirenz- og nevirapinresistente stammer. Etravirin har også noe høyere genetisk barriere mot resistensutvikling enn disse. Foreløpig best dokumentert hos behandlingserfarne pasienter, men man har foreløpig mer begrenset klinisk erfaring.

Halveringstid er ca. 30–40 timer. Metaboliseres trolig av cytokrom P450 (CYP3A og i mindre grad CYP2C), etterfulgt av glukuronidering. Utskillelse: > 90 % gjenfinnes i feces, det meste som uabsorbert legemiddel. Svært lav renal utskillelse.

Hiv-1-infeksjon, i kombinasjon med boostret proteasehemmer og andre antiretrovirale midler for behandling av hiv-1-infeksjon hos voksne tidligere behandlet med antiretrovirale midler.

Anbefalt dose for voksne er 200 mg rett etter måltid, 2 ganger daglig. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

Tolereres i alminnelighet relativt godt. Hyppigste kliniske problem har vært transient utslett som kommer i løpet av de første ukene. Ved alvorlig hudreaksjon anbefales øyeblikkelig seponering pga. mulighet for fatale hypersensitivitetssyndromer med systemsykdom som kan omfatte eosinofili eller ikke (toksisk epidermal nekrolyse).

Klinikk og behandling: Som for Ikke-nukleosidanaloger, se nedenfor.

Felles for Ikke-nukleosidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine og somnolens. Kvalme, magesmerter og diaré. Ev. forvirring, agitasjon og hallusinasjoner og leverpåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler, men basert på dyrestudier er risiko for embryonale skader liten.

Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler.

Se også generelt Antivirale midler.

Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Intelence Abacus Medicine A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Etravirin: 200 mg	60 stk	C	H-resept	5 321,90

Intelence Janssen-Cilag International N.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Etravirin: 200 mg	60 stk	C	H-resept	5 321,90

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Revers transkriptasehemmer som bare har effekt på hiv-1, unntatt den sjeldne O-gruppen. Resistensutvikling skjer meget raskt hvis midlet brukes alene. Kryssresistens med andre non-nukleosid revers transkriptasehemmere.

Biotilgjengeligheten er 90 % eller høyere ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også til cerebrospinalvæsken. Metaboliseres i stor grad i leveren ved CYP3A4 og CYP2B6. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Er muligens gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Halveringstiden er 25–30 timer ved steady state. Nevirapin induserer CYP3A4.

Hiv-1-infeksjon, i kombinasjon med andre antiretrovirale midler.

Voksne: 200 mg daglig i 2 uker, deretter 200 mg × 2, ev. depottablett 400 mg x 1. Alltid i kombinasjon med to andre antiretrovirale midler.
Barn: Se preparatomtale/SPC. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon. Leverfunksjonsprøver bør følges tett første 2-3 måneder etter oppstart.

Toksisitet: Barn: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer. Voksne: 6 g ga ingen og 800–1800 mg i flere dager ga lett til moderat forgiftning.

Klinikk og behandling: Se Ikke-nukleosidanaloger nedenfor.

Felles for Ikke-nukleosidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine og somnolens. Kvalme, magesmerter og diaré. Ev. forvirring, agitasjon og hallusinasjoner og leverpåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Utslett, kvalme, feber, hodepine og tretthet forekommer ofte. Stevens–Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse er alvorlige bivirkninger, likeens leverfunksjonsforstyrrelser, som reflekterer gradvis doseopptrapping ved oppstart. Fulminant hepatitt, særlig hos kvinner med CD4+ > 250/μl, menn med CD4 > 400/μl også risiko.

Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Se også generelt Antivirale midler.

Midlet bør ikke gis til pasienter med nedsatt lever- eller nyrefunksjon, særlig pasienter med annen levermorbiditet. Hos pasienter som får moderate eller alvorlige forandringer i leverfunksjonene under pågående terapi, skal nevirapin seponeres inntil funksjonsverdiene har gått tilbake til utgangsnivået. Ved oppstart av ny behandling må pasienten følges meget nøye. Økt risiko for levertoksisitet ved oppstart av behandling hos kvinner med CD4-celler > 250/μl og hos menn med CD4-celler > 450 /μl. Samtidig behandling med rifampicin, antikonseptiva, antiepileptika og metadon bør unngås eller nødvendiggjør dosemodifikasjoner. Se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Gjentatte stigninger i leverfunksjonsverdier under pågående terapi.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Nevirapin mylan Mylan
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Depottablett	Nevirapin: 400 mg	30 stk	C	H-resept	-

Nevirapine aurobindo Aurobindo
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Nevirapin: 50 mg/5 ml	240 ml	C	H-resept	-

Nevirapine teva LP Teva
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Depottablett	Nevirapin: 400 mg	30 x 1 stk	C	H-resept	-

Nevirapine viatris Viatris
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Depottablett	Nevirapin: 400 mg	30 stk	C	H-resept	-

Viramune Boehringer Ingelheim
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Nevirapin: 50 mg/5 ml	240 ml	C	H-resept	-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Non-nukleosid revers transkriptasehemmer (NNRTI) med effekt på hiv-1. Ved rilpivirinresistens er det ofte utviklet kryssresistens mot andre NNRTI, mens rilpivirin potensielt kan være virksom mot efavirenz- og nevirapinresistente stammer. Dokumentasjon for klinisk effekt ved slik resistens mangler imidlertid foreløpig. Tilgjengelig også i kombinasjon med tenofovir, emtricitabin Emtricitabin–tenofovir og med dolutegravir Dolutegravir.

Adekvat absorsjon av rilpivirin er svært avhengig av samtidig måltid og ikke for høy pH i ventrikkelen. Rilpivirin metaboliseres delvis av CYP3A og vesentlig via biliær sekresjon, halveringstid ca. 45 timer. Hemmer aktiv renal tubulær sekresjon av kreatinin med neglisjerbar kreatininstigning og upåvirket GFR.

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med andre midler. Rilpivirin anbefales primært til behandlingsnaive voksne og ungdom (>12 år som veier minst 35 kg (injeksjon)/ >25 kg (tabletter)) med hiv RNA < 100 000 kopier/ml (økt resistensutvikling ved høyere virusmengder) og hvor pasienten før innsatt behandling ikke har efavirenz- og/eller nevirapinresistensmutasjoner.

Tabletter: 25 mg en gang daglig, alltid med samtidig med mat. Ved forglemmelse bør dosen tas inntil 12 timer etter regulært tidspunkt.

Depotinjeksjonsvæske: I.m. injeksjon med 1 mnd. eller 2 mnd intervaller. Se godkjent preparatomtale / SPC

Klinikk og behandling: Se Ikke-nukleosidanaloger nedenfor.

Felles for Ikke-nukleosidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine og somnolens. Kvalme, magesmerter og diaré. Ev. forvirring, agitasjon og hallusinasjoner og leverpåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Tolereres vanligvis godt. Bivirkninger som ved andre NNRTI (utslett, lever- og CNS-påvirkning) sees i lav frekvens.

Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Se også generelt Antivirale midler.

Anbefalt dosering av rilpivirin er virologisk sett suboptimal og valgt pga. betydelig reduksjon av risiko for forlenget QT-tid. Optimalisert absorpsjon med samtidig måltid og fravær av potente syresekresjonshemmere er derfor spesielt viktig, forsiktighet også ved bruk av antacida eller H₂-reseptorantagonister. Forsiktighet ved samtidig bruk av andre legemidler med innvirkning på QT-tid eller som fasiliterer «torsade de pointes». Se interaksjonssøk (Direktoratet for medisinske produkter).

Samtidig bruk av protonpumpehemmere og kraftige CYP3A-induktorer.

Dolutegravir /rilpivirin Behandling av HIV-infeksjon

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Edurant Janssen-Cilag International N.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Rilpivirin: 25 mg	30 stk	C	H-resept	2 838,80

Rekambys Janssen-Cilag International N.V.
underlagt særlig overvåkning
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Depotinjeksjonsvæske, suspensjon	Rilpivirin: 900 mg	3 ml	C	H-resept	7 118,70

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Rilpivirin, Emtricitabin og Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid.

Fast kombinasjon av rilpivirin, emtricitabin og tenofovir disoproksil (TDF) eller tenofovir alafenamid (TAF).

Se rilpivirin, emtricitabin og tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid.

Voksne pasienter med hiv-1 uten kjente mutasjoner assosiert med resistens overfor klassen av ikke-nukleoside revers transkriptasehemmere (NNRTI), tenofovir eller emtricitabin, med en virus-konsentrasjon ≤ 100 000 hiv-1 RNA kopier/ml.

Rilpivirin-emtricitabin-tenofovir alafenamid er i tillegg indisert for ungdom ≥ 12 år med kroppsvekt på minst 35 kg.

1 tablett daglig. Tas til mat.

Eventuelt uteglemt tablett tas straks dersom det er gått mindre enn 12 timer siden den normalt skulle vært tatt.

Se Rilpivirin, Emtricitabin og Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid.

Tolereres vanligvis godt. Se de enkelte virkestoffene, rilpivirin, emtricitabin og tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid.

Graviditet: Erfaring fra behandling av gravide mangler. Se også generelt i Antivirale midler.

Amming: Se Antivirale midler i Tabell: Amming og legemidler (alfabetisk).

Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters (DMP) interaksjonssøk.

For utfyllende, se DMP legemiddelsøk (Eviplera^®, Odefsey^®) for preparatomtaler.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Eviplera 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Rilpivirin: 25 mg Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	8 393,20

Eviplera Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Rilpivirin: 25 mg Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	8 393,20

Odefsey Abacus Medicine A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Rilpivirin: 25 mg Tenofoviralafenamid: 25 mg	30 stk	C		9 656,80

Odefsey Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Emtricitabin: 200 mg Rilpivirin: 25 mg Tenofoviralafenamid: 25 mg	30 stk	C	H-resept	9 656,80

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Etter at er viruspartikkelen får frigjort HIV RNA og egne enzymer intracellulært i en CD4+ målcelle, omgjør HIV revers transkriptase enkelt-trådet HIV RNA til dobbelt-trådet HIV DNA. Neste steg i infeksjonssyklus er inkorporering av HIV DNA inn i vertcellens eget kromosomalt DNA ved hjelp av HIV integrase, såkalt provirus.

Sammenlignende effektivitet på virusets replikasjonsevne mellom hemmere av HIVs tre nøkkelenzymer (revers transkriptase, integrase og protease) viser at klassen integrase-hemmere stopper virusreplikasjonen raskest, både in vitro og klinisk. Før klinisk introduksjon av integrasehemmere viste kliniske data at man trengte tilstedeværelse av minst tre antiretrovirale medikamenter for varig suppresjon av virus-replikasjonen. Senere har solide kliniske data vist at to antiretrovirale midler ofte er tilstrekkelig dersom det ene er en integrasehemmer.

De ulike integrasehemmere har sammenlignbare kliniske effekter, men har forskjellig halveringstid, metabolisme og utskillelse, og derved også interaksjonspotensiale og dosering. Det er også forskjeller i genetisk barriere for resistensutvikling.

Integrasehemmere hemmer aktiv utskillelse av kreatinin i nyrer, slik at man ofte kan se en moderat kreatininstigning, som ikke reflekterer fall i glomerulær filtrasjonsrate (GFR).

Integrasehemmere inngår nå i de fleste anbefalte varianter av antiretrovirale kombinasjonsregimer (www.eacsociety.org).

Subjektive bivirkninger forekommer relativt ofte ved oppstart og varierer noe mellom de ulike integrasehemmerne. Variabel vektøkning synes å være en klasse-effekt.

Legemidler

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 30.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler, Emtricitabin og Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid

Biktegravir er en integrasehemmer med relativt høy genetisk barriere mot resistensutvikling. Biktegravir trenger ikke boostring for å opprettholde tilstrekkelig plasmakonsentrasjon gjennom et døgn. For emtricitabin og tenofovir se Emtricitabin og Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid.

Biktegravir absorberes med en biologisk tilgjengelighet på ca. 70 %. Halveringstid er ca. 17 timer. Utskilles både via lever (CYP-3A og glukoronidering) og nyre. Emtricitabin, se: Emtricitabin
Tenofovir se: Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid

Behandling av infeksjon med hiv-1 hos voksne, både for behandlingsnaive pasienter og ved bytte fra et annet, effektivt antiretroviralt behandlingsregime.

1 kombinasjonstablett daglig, svelges hel. Kan tas med eller uten mat.

Mest vanlig er diaré, kvalme og hodepine.

Biktegravir

Se Emtricitabin og Tenofovir disoproksil. For biktegravir begrenset erfaring med forgiftning.

Emtricitabin

Se Emtricitabin.

Tenofovir alafenamid

Se Tenofovir alafenamid.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Se Antivirale midler i Amming og legemidler.

Se også generelt Antivirale midler.

Potensial for interaksjoner ved samtidig bruk av andre legemidler, se HIV Drug Interactions eller Direktoratet for medisinske produkters interaksjonsdatabase. Bør ikke tas samtidig med perorale polyvalente kationer som antacida.

Biktegravir er ikke anbefalt ved redusert nyrefunksjon (Cl_CR < 30 ml/min). Samtidig bruk av rifampicin eller johannesurt (prikkperikum).

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Biktarvy Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Biktegravir: 30 mg Emtricitabin: 120 mg Tenofoviralafenamid: 15 mg	30 stk	C	H-resept	10 451,60
Tablett	Biktegravir: 50 mg Emtricitabin: 200 mg Tenofoviralafenamid: 25 mg	30 stk	C	H-resept	10 451,60

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler, Emtricitabin og Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid

Hemmer av hiv-integrase med svært raskere reduksjon av virusreplikasjonen enn andre klasser av antiretrovirale midler. Annerledes resistensmønster enn integrasehemmerne raltegravir og elvitegravir. Betydelig potensial for legemiddelinteraksjoner, bl.a. for non-nukleosidanalogene efavirenz og nevirapin, hvor høyere dosering av dolutegravir bør gis og hvor kombinasjon ikke anbefales hvis resistens er påvist eller mistenkt for andre integrasehemmere enn dolutegravir.

Samtidig matinntak forlenger opptakstiden og kan være fordelaktig hvis resistens mot andre integrasehemmere. Sterkt proteinbundet, økt fri fraksjon ved redusert albumin. Metaboliseres hovedsakelig ved glukuronidering, men også noe av CYP 3A4, noe som kan føre til interaksjoner.

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med andre antiretrovirale midler.

50 mg x 1 peroralt daglig. Ev. 50 mg x 2 ved kjente interaksjoner (f. eks. efavirenz, nevirapin, rifampicin og andre, se spesial-litteratur). Ved samtidig behov for eller bruk av multivitaminpreparater, jern, kalsiumtilskudd eller direktevirkende antacida bør disse tas minst 6 timer før eller 2 timer etter dolutegravir.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Enkeltdoser på 250 mg til friske ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Gastrointestinale bivirkninger og hodepine vanlig, utslett, leverpåvirkning. Serumkreatinin stiger oftest noe i løpet av første behandlingsuke før stabilisering, uten endring i GFR. Dersom ytterligere kreatininstigning forekommer senere enn de første behandlingsukene, bør dette følges opp diagnostisk.

Graviditet: Mistanke om økt risiko for fosterskade. Se generelt for antivirale midler Antivirale midler.

Amming: Se antivirale midler Antivirale midler

Seponeres umiddelbart sammen med annen medikasjon ved mistanke om hypersensitivitetsreaksjoner.

Samtidig bruk av legemidler som er substrat for OCT2 og som har smalt terapeutisk vindu.

Ved uteglemt dose skal denne tas dersom det er mer enn 4 timer til neste planlagte dose.

Dolutegravir /rilpivirin Behandling av HIV-infeksjon

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Tivicay ViiV Healthcare BV (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Dispergerbar tablett	Dolutegravir: 5 mg	60 stk	C	H-resept	1 529,40
Tablett	Dolutegravir: 50 mg	30 stk	C	H-resept	7 441,90

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Dolutegravir, Abakavir og Lamivudin

Dolutegravir, abakavir og lamivudin og foreligger her i en fast kombinasjon. Inneholder integrasehemmer, en klasse som gir betydelig raskere innsettende blokkering av virusreplikasjonen og raskere fall i plasma hiv RNA.

Absorpsjon og farmakokinetikk for kombinasjonspreparatet er ikke forskjellig fra forholdene ved komponentene når disse gis alene.

Hiv‑infeksjon hos voksne, ungdom og barn som veier minst 25 kg.

1 tablett daglig.

Barn som er minst 3 måneder gamle og mellom 6-25 kg skal gis dispergerbare tabletter.

Se Dolutegravir, Abakavir og Lamivudin.

Tolereres vanligvis godt, se ellers mulige bivirkninger under enkeltlegemidlene. Abakavir kan gi livstruende hypersensitivitetsreaksjoner, spesielt hos personer med vevstypen HLA-B*5701. Før oppstart bør derfor denne vevstypen utelukkes.

Erfaring med bruk av dolutegravir og lamivudin hos gravide er begrenset. Dyreforsøk med abakavir har vist fosterskadelige effekter. Se for øvrig generelt Antivirale midler.

Samtidig bruk av dofetilid (ikke markedsført).

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Triumeq ViiV Healthcare BV (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Dolutegravir: 50 mg Abakavir: 600 mg Lamivudin: 300 mg	30 stk	C	H-resept	10 762,-

Triumeq ViiV Healthcare BV
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Dispergerbar tablett	Dolutegravir: 5 mg Abakavir: 60 mg Lamivudin: 30 mg	90 stk	C	H-resept	3 848,20

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Dolutegravir og Lamivudin

Dolutegravir og lamivudin i fast kombinasjon.

Farmakokinetikk for virkemidlene i kombinasjonspreparatet tilsvarer den når de gis separat.

Hiv-infeksjon hos voksne (> 12 år) dersom det ikke foreligger resistens mot virkestoffene, enten som forenklende behandling etter annet stabilt og effektiv hiv-regime eller hos behandlingsnaive med HIV RNA < 500 000 kopier/ml og som er HBsAg-negative.

1 tablett daglig, kan tas med eller uten mat.

Se Dolutegravir og Lamivudin.

Diaré, kvalme og hodepine er vanligst, se ellers omtale av de enkelte substansene, Dolutegravir og Lamivudin.

Erfaring med bruk av dolutegravir og lamivudin hos gravide er begrenset. Se for øvrig generelt Antivirale midler.

Potensial for interaksjoner ved samtidig bruk av andre legemidler, se HIV Drug Interactions eller Direktoratet for medisinske produkters interaksjonsdatabase.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Dovato ViiV Healthcare BV (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Dolutegravir: 50 mg Lamivudin: 300 mg	30 stk	C	H-resept	9 060,70

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Dolutegravir og Rilpivirin

Dolutegravir og rilpivirin foreligger her i en fast kombinasjon.

Absorpsjon og farmakokinetikk for kombinasjonspreparatet er ikke forskjellig fra forholdene ved komponentene når disse gis alene.

Hiv‑infeksjon hos voksne for bytte til duo-kombinasjonsbehandling fra effektiv behandling med stabilt 3 (4)-kombinasjons-regime i minst 6 måneder (HIV RNA < 50 kopier/ml), uten kjent resistens mot komponentene og helst uten tidligere antiretroviral behandlingssvikt.

1 tablett daglig. Svelges hel, tas til måltid.

Se Dolutegravir og Rilpivirin.

Hyppigst gastrointestinale bivirkinger, inkludert kvalme, diaré, stigning i transaminaser og amylase. Se ellers de enkelte substanser, dolutegravir Dolutegravir og rilpivirin Rilpivirin.

Erfaring med bruk av dolutegravir og rilpivirin hos gravide er begrenset. Se for øvrig generelt Antivirale midler.

Potensial for interaksjoner ved samtidig bruk av andre legemidler, se HIV Drug Interactions eller interaksjonsdatabase (Direktoratet for medisinske produkter)..

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Juluca ViiV Healthcare BV (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Dolutegravir: 50 mg Rilpivirin: 25 mg	30 stk	C	H-resept	11 461,70

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Komplett kombinasjonstablett som vanligvis gir tilstrekkelig effektiv behandling av hiv-infeksjon alene. Består av hiv-integrasehemmeren elvitegravir som sikres adekvate nivåer pga. samtidig tilførsel av kobicistat (potent CYP3A-hemmer og -substrat uten antiviral effekt). Kobicistat hemmer også den normale tubulære sekresjonen av kreatinin med en forventet lett økning av serum-kreatinin. som derved kompliserer kreatininclearance som et godt mål for nyrefunksjon. I tillegg til elvitegravir og kobicistat inneholder tabletten tenofovir og emtricitabin som klassisk nukleosid/nukleotidanalog «backbone». Genvoya inneholder tenofovir alafenamid (TAF) som har høyere effektivitet enn tenofovirsaltet (TDF) i Stribild.

Elvitegravir absorberes lett sammen med mat, halveringstid ca. 12 timer. Metaboliseres hovedsakelig via CYP3A. Emtricitabin se:EmtricitabinTenofovir, se:Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamidKobicistat: Halveringstid: 3–4 timer. Metaboliseres ved CYP3A4.

Hiv-infeksjon uten påvist resistens mot de tre aktive midlene, og kreatininclearance > 70 ml/min.

1 tablett daglig, skal alltid tas sammen med mat.

Hyppigst kvalme og diaré, evt. utslett, hypofosfatemi og nyreaffeksjon (se egenskaper over).

Se Emtricitabin og Tenofovir.

Elvitegravir og Kobicistat
Begrenset erfaring med forgiftninger.

Erfaring med bruk hos gravide mangler. Se også generelt Antivirale midler.

Forslagsvis månedlig oppfølging første behandlingsår med blodprøve (kreatinin, kreatininclearance, fosfat) og urinprøve (stiks, ev. proteinkvantitering hvis positiv stiks). Dersom kreatinin etter den initialt forventede stabilisering på litt høyere kreatinin-nivå ligger 20–25 µM > kreatininverdien før behandlingsstart, bør dette diagnostiseres mer inngående.

Forsiktighet bør utvises ved samtidig nyre- og/eller leversykdom som virushepatitt. Muligheter for interaksjoner, og påpasselighet med samtidig bruk av av legemidler som utskilles renalt. Mange P-piller er usikre sammen med kombinasjonstabletten.

Uteglemt dose kan erstattes inntil 18 timers forsinkelse.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Genvoya Abacus Medicine A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Elvitegravir: 150 mg Kobicistat: 150 mg Emtricitabin: 200 mg Tenofoviralafenamid: 10 mg	30 stk	C	H-resept	11 793,30

Genvoya Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Elvitegravir: 150 mg Kobicistat: 150 mg Emtricitabin: 200 mg Tenofoviralafenamid: 10 mg	30 stk	C	H-resept	11 793,30

Genvoya Orifarm AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Elvitegravir: 150 mg Kobicistat: 150 mg Emtricitabin: 200 mg Tenofoviralafenamid: 10 mg	30 stk	C	H-resept	11 793,30

Stribild Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Elvitegravir: 150 mg Kobicistat: 150 mg Emtricitabin: 200 mg Tenofovirdisoproksil: 245 mg	30 stk	C	H-resept	10 824,60

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Hemmer av hiv-integrase (dolutegravir-analog) med lengre halveringstid enn dolutegravir og utviklet med tanke på depot-injeksjoner i kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler, dokumentert bruk og godkjent sammen med rilpivirin.

Halveringstid ca. 40 timer for tabletter, mellom 5 og 12 uker for depot-injeksjon. Utskilles i lever via UGT-1A, et enzym som oppreguleres av bl.a. rifampicin, karbamazepin, okskarbazepin og fenytoin slik at samtidig bruk reduserer mengde kabotegravir i vev.

Brukes i kombinasjon med rilpivirin og introduseres i pasienter med effektivt antiretroviralt regime (hiv-1 RNA < 50 kopier/ml) som ikke har tidligere virologisk svikt med integrasehemmer eller NNRTI. Aktuelt alternativ for gruppe av pasienter med utfordringer med tablett-inntak eller regelmessighet i behandlingsopplegg.

Innledes med 30 mg tabletter daglig i kombinasjon med rilpivirin 25 mg tabletter i minimum en måned for å overvåke effektivitet og tolerabilitet før overgang til korresponderende depotinjeksjoner 600 mg kabotegravir + 900 mg rilpivirin månedlig i 2 måneder, deretter hver annen måned fra måned 5.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Inflammatorisk reaksjon ved injeksjonsstedet og feber/asteni, utslett, hodepine, svimmelhet, ev. vektøkning over tid. Psykiske reaksjoner med insomni og unormale drømmer forekommer.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Se generelt for antivirale midler Antivirale midler.

Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se antivirale midler Antivirale midler.

Påpasselighet med å følge opp planlagt bruk av tabletter i innledningen, og senere avtaler for planlagte injeksjoner.

Kabotegravir, se Behandling av HIV-infeksjon

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Vocabria ViiV Healthcare BV
underlagt særlig overvåkning
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Depotinjeksjonsvæske, suspensjon	Kabotegravir: 600 mg	3 ml	C	H-resept	17 302,80
Tablett	Kabotegravir: 30 mg	30 stk	C	H-resept	9 390,90

Vocabria ViiV Healthcare
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Kabotegravir: 30 mg	30 stk	C	H-resept	-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Hemmer hiv-integrase og bidrar til rask nedgang i virusreplikasjon. Relativt lav genetisk barriere mot resistensutvikling.

Halveringstid ca. 9 timer. Glukuronidering via UGT1A1 og er ikke substrat for CYP-enzymer. Skilles hovedsakelig ut via galle i feces. En mindre andel via urin, delvis som glukuronid.

Hiv-1-infeksjon med tegn til immunsvikt, i kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler til behandling av hiv-1-infeksjon. Hos behandlingsnaive pasienter har kombinasjon med tenofovir og emtricitabin best dokumentasjon.

400 mg tablett 2 ganger daglig, uavhengig av mat. For behandlingsnaive pasienter eller allerede viralt supprimerte pasienter på annen behandling, kan 2 tabletter á 600 mg (døgndose 1200 mg) tas én gang daglig benyttes.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 800 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Begrenset erfaring, se ev. Hiv proteasehemmere.
Kaliumsaltet av virkestoffet kan ev. gi hyperkalemi ved store doser. Har gitt myokardinfarkt i kliniske studier.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Vurder å følge elektrolytter og EKG.

Tolereres oftest bra, med færre bivirkninger enn f.eks. efavirenz i sammenlignende studier.

Data fra gravide indikerer ikke potensial for føtal toksisitet. Se generelt for antivirale midler Antivirale midler.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Isentress Merck Sharp & Dohme B.V. (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Raltegravir: 400 mg	60 stk	C	H-resept	7 415,60
Tablett	Raltegravir: 600 mg	60 stk	C	H-resept	7 415,60
Tyggetablett	Raltegravir: 100 mg	60 stk	C	H-resept	2 245,80
Tyggetablett	Raltegravir: 25 mg	60 stk	C	H-resept	2 245,80

Raltegravir Zentiva Zentiva k.s.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Raltegravir: 600 mg	60 stk	C	H-resept	7 415,60

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Blokkerer hiv-protease som kutter opp hiv polyproteiner intracellulært og nødvendig for oppbyggingen av modne viruspartikler. Midlene har vanligvis høyere selektivitet for hiv 1- enn for hiv 2-protease. Gis i kombinasjon, oftest med revers transkriptasehemmere og gir derved bedre og raskere kontroll av viremi og reduksjon av tendens til resistensutvikling. Det forekommer ofte betydelig grad av kryssresistens mellom de forskjellige proteasehemmere. Resistensassosierte mutasjoner kan påvises gjennom genotypisk kartlegging. Proteasehemmere er i varierende grad assosiert med flere bivirkninger enn nukleosidanaloger og integrasehemmere. Kombinasjonsbehandling med enkelte nukleosidanaloger kan medføre hyperlipidemi, men langtidseffekten av disse endringer er usikker.

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med antivirale nukleosidanaloger.

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1–2 tabletter (av høyeste styrke) forventes ingen eller lette symptomer. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Parestesier, svimmelhet, somnolens, uro, hallusinasjoner, agitasjon, forvirring, ataksi, ev. kramper. Vasodilatasjon, hypotensjon og takykardi. Hyperglykemi, ev. elektrolyttforstyrrelser, acidose, leukopeni og trombocytopeni. Ev. lever- og nyrepåvirkning ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Proteasehemmere er potente hemmere av cytokrom P450-enzymer med potensiale for uttalte interaksjoner med en rekke legemidler.

Behandling bør startes og følges opp av spesialist i infeksjonsmedisin med erfaring i behandling av pasienter med hiv-infeksjon.

Pasienten må informeres om risiko for alvorlige bivirkninger ved samtidig bruk av andre legemidler pga. interaksjoner. Muligheten for interaksjon og ev. nødvendigheten av dosejustering må undersøkes før man starter med et nytt legemiddel.

Legemidler

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Proteasehemmer med effekt mot hiv-1 og hiv-2. Resistensutvikling er ofte knyttet til multiple mutasjoner, dvs. noe høyere terskel for resistens, men redusert følsomhet vil forekomme hos pasienter som tidligere har fått behandling med andre proteasehemmere. Kombinasjon med lavdose ritonavir gir forlenget halveringstid og ansees som obligat kombinasjon.

Absorpsjonen er god, men variabel. Ved samtidig inntak av mat øker denne betydelig, samtidig som variabiliteten bedres. Lav penetrasjon til cerebrospinalvæsken, men høye verdier i semen. Metaboliseres i stor grad i leveren ved CYP3A4. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces, men også via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er ca. 7 timer ved steady state. Atazanavir hemmer CYP3A4 og UGT1A1.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med antivirale nukleosidanaloger.

300 mg en gang daglig sammen med mat, kombinert med 100 mg ritonavir en gang daglig. Atazanavir gitt uten ritonavir gir lavere konsentrasjoner og dårligere antiviral effekt. Hvis atazanavir gis uten ritonavir, skal dosen økes til 400 mg en gang daglig. Ved kombinasjon med tenofovir eller efavirenz bør det alltid også gis ritonavir. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

Tolereres vanligvis godt. Økt bilirubin med ikterus er vanlig og oftest ikke uttrykk for hepatotoksisitet. Kvalme, brekninger, abdominalsmerter og økning i transaminaser. Atazanavir gir mindre endringer i blodlipider enn andre proteasehemmere.

Toksisitet: Barn: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 1,2 g ga ingen symptomer.

Klinikk og behandling: Som for HIV proteasehemmere, se nedenfor.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1–2 tabletter (av høyeste styrke) forventes ingen eller lette symptomer. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Parestesier, svimmelhet, somnolens, uro, hallusinasjoner, agitasjon, forvirring, ataksi, ev. kramper. Vasodilatasjon, hypotensjon og takykardi. Hyperglykemi, ev. elektrolyttforstyrrelser, acidose, leukopeni og trombocytopeni. Ev. lever- og nyrepåvirkning ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Erfaring fra behandling av gravide kvinner er overveiende gode slik at midlet kan vurderes gitt til gravide. Serumkonsentrasjonsmåling bør vurderes ved bruk i 2. og 3. trimester grunnet variabel farmakokinetikk i svangerskap. Se generelt Antivirale midler.

Midlet har pH-avhengig absorpsjon; samtidig bruk av protonpumpehemmer er derfor kontraindisert. Histamin H₂-antagonist kan brukes, men må da gis med 12 timers intervall i forhold til atazanavir. Se Direktoratet for medisinske produkter interaksjonssøk.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Behandling bør startes og følges opp av spesialist i infeksjonsmedisin med erfaring i behandling av pasienter med hiv-infeksjon.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Pasienten må informeres om risiko for alvorlige bivirkninger ved samtidig bruk av andre legemidler pga. interaksjoner. Muligheten for interaksjon og ev. nødvendigheten av dosejustering må undersøkes før man starter med et nytt legemiddel.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Atazanavir beta Betapharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Atazanavir: 300 mg	2 x 30 stk	C		-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Proteasehemmer med effekt mot hiv-1 og hiv-2. Resistensutvikling krever ofte multiple mutasjoner. Darunavir har ofte god effekt mot hiv-stammer som er resistente mot andre proteasehemmere. Skal gis sammen med lavdosert ritonavir eller kobicistat for å redusere nedbrytingen av darunavir.

Biotilgjengeligheten er ca. 40 % ved peroral tilførsel. Denne øker ved samtidig inntak av mat. Metaboliseres i leveren ved oksidering, hovedsakelig via CYP3A4 med mulighet for en rekke legemiddelinteraksjoner. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces, ca. 40 % umetabolisert. Data for halveringstid for darunavir alene mangler. Halveringstiden er 15 timer når inntatt sammen med ritonavir.

Hiv-infeksjoner med immunsvikt, i kombinasjon med antivirale nukleosidanaloger.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med antivirale nukleosidanaloger.

Darunavir gis sammen med famakokinetiske forsterker (kobicistat 150 mg eller ritonavir 100 mg), oftest anbefalt til mat. Normaldose hos ART-naive pasienter eller tidligere ART-erfarne pasienter med HIV RNA <10⁵ kopier/ml og CD4-tall > 100/μl og uten påviste aktuelle mutasjoner er 800 mg × 1 kombinert med enten kobicistat 150 mg eller ritonavir 100 mg × 1. Ved ukjent resistensprofil (behandlingserfarne) 600 mg × 2 + ritonavir 100 mg × 2 daglig.

Toksisitet: Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Se Hiv proteasehemmere nedenfor.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1–2 tabletter (av høyeste styrke) forventes ingen eller lette symptomer. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Parestesier, svimmelhet, somnolens, uro, hallusinasjoner, agitasjon, forvirring, ataksi, ev. kramper. Vasodilatasjon, hypotensjon og takykardi. Hyperglykemi, ev. elektrolyttforstyrrelser, acidose, leukopeni og trombocytopeni. Ev. lever- og nyrepåvirkning ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Vanligste bivirkninger er fra gastrointestinaltraktus (kvalme, diaré, oppkast), hypertriglyseridemi, hodepine. Biokjemiske endringer, bl.a. transaminaser med noe økt forekomst ved samtidige kroniske virushepatitter.

Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler. Se antivirale midler Antivirale midler.

Bør brukes med forsiktighet hos eldre, ved nedsatt leverfunksjon, koinfeksjon med virushepatitt B eller C, eller ved kjent sulfonamidallergi. Foreløpig mest data fra pasienter med behandlingssvikt på andre antiretrovirale midler. Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse C) eller sammen med legemidler som metaboliseres via CYP3A4 og som kan gi alvorlige bivirkninger, f.eks. antiarytmika.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Behandling bør startes og følges opp av spesialist i infeksjonsmedisin med erfaring i behandling av pasienter med hiv-infeksjon.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Pasienten må informeres om risiko for alvorlige bivirkninger ved samtidig bruk av andre legemidler pga. interaksjoner. Muligheten for interaksjon og ev. nødvendigheten av dosejustering må undersøkes før man starter med et nytt legemiddel.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Darunavir accord Accord Healthcare B.V.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Darunavir: 600 mg	60 stk	C	H-resept	-
Tablett	Darunavir: 800 mg	30 stk	C	H-resept	-

Darunavir Accord Accord Healthcare B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Darunavir: 600 mg	60 stk	C	H-resept	5 872,30
Tablett	Darunavir: 800 mg	30 stk	C	H-resept	3 986,50

Darunavir Krka KRKA, d.d. Novo mesto
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Darunavir: 600 mg	60 stk	C	H-resept	5 872,30
Tablett	Darunavir: 800 mg	30 stk	C	H-resept	3 986,50

Darunavir zentiva Zentiva
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Darunavir: 600 mg	60 stk	C	H-resept	-
Tablett	Darunavir: 800 mg	30 stk	C	H-resept	-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Darunavir, se: Darunavir. Kobicistat er en potent CYP3A-hemmer og -substrat uten antiviral effekt og er et alternativ til ritonavir-mediert økning av systemisk darunavir-konsentrasjon. Kobicistat hemmer også den normale tubulære sekresjonen av kreatinin med en forventet lett økning av serum-kreatinin uten at nyrefunksjonen endres per se. Dette kompliserer imidlertid kreatininclearance som et godt mål for nyrefunksjon, og GFR bør derfor være over 70 ml/min ved oppstart.

Darunavir: se Darunavir.Kobicistat metaboliseres også av CYP-3A hvor mest utskillelses til feces.

Hiv-infeksjon hos behandlingsnaive pasienter. Aktuelt alternativ for behandlingserfarne pasienter uten påvist genotypisk darunavir-resistens og HIV RNA <10⁵ kopier/ml og CD4-tall > 100/μl.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med antivirale nukleosidanaloger.

1 tablett daglig, sammen med mat.

Darunavir
Se Darunavir.

Kobicistat
Begrenset erfaring med forgiftninger.

Vanligste bivirkninger er fra gastrointestinaltraktus (kvalme, diaré, oppkast), hypertriglyseridemi, hodepine. Biokjemiske endringer, bl.a. transaminaser med noe økt forekomst ved samtidige kroniske virushepatitter.

Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler. Se antivirale midler Antivirale midler.

Bør brukes med forsiktighet hos eldre, ved nedsatt leverfunksjon, koinfeksjon med virushepatitt B eller C, eller ved kjent sulfonamidallergi. Forsiktighet dersom det brukes andre midler som doseres etter nyrefunksjon. Foreløpig mest data fra pasienter med behandlingssvikt på andre antiretrovirale midler. Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse C) eller sammen med legemidler som metaboliseres via CYP3A4 og som kan gi alvorlige bivirkninger, f.eks. antiarytmika.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Behandling bør startes og følges opp av spesialist i infeksjonsmedisin med erfaring i behandling av pasienter med hiv-infeksjon.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Pasienten må informeres om risiko for alvorlige bivirkninger ved samtidig bruk av andre legemidler pga. interaksjoner. Muligheten for interaksjon og ev. nødvendigheten av dosejustering må undersøkes før man starter med et nytt legemiddel.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Rezolsta Janssen-Cilag International N.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Darunavir: 800 mg Kobicistat: 150 mg	30 stk	C	H-resept	5 352,-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Lopinavir er en proteasehemmer med effekt mot hiv-1 og hiv-2. Resistensutvikling er ofte knyttet til multiple mutasjoner. Virus fra pasienter som tidligere har fått behandling med andre proteasehemmere, kan ha redusert følsomhet. Finnes tilgjengelig som kombinasjonspreparat med lopinavir og lavdose ritonavir med forsterkende farmakokinetisk effekt (Kaletra).

Den totale biotilgjengeligheten for preparatet er ikke klarlagt. Øker ved samtidig inntak av mat. Lav penetrasjon av lopinavir til cerebrospinalvæsken. Er gjenstand for førstepassasjemetabolisme i leveren ved CYP3A4, en prosess som hemmes betydelig av ritonavir. Noe aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces, men også via nyrene, metabolisert. Halveringstiden for lopinavir er 5-6 timer.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med antivirale nukleosidanaloger.

Lopinavir 400 mg × 2 og ritonavir 100 mg × 2 (Kaletra 2 tabletter × 2). Endose-behandling (4 tabletter Kaletra) kan vurderes ved få eller ingen påviste lopinavir-relevante mutasjoner, men med økt risiko for diaré. Tablettene bør tas sammen med mat. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjoner.

Ritonavir

Se Ritonavir.

Lopinavir

Toksisitet: Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Som for Proteasehemmere, se nedenfor.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1–2 tabletter (av høyeste styrke) forventes ingen eller lette symptomer. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Parestesier, svimmelhet, somnolens, uro, hallusinasjoner, agitasjon, forvirring, ataksi, ev. kramper. Vasodilatasjon, hypotensjon og takykardi. Hyperglykemi, ev. elektrolyttforstyrrelser, acidose, leukopeni og trombocytopeni. Ev. lever- og nyrepåvirkning ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Bivirkninger er relativt hyppig. Vanligst er diaré, kvalme, oppkast, hodepine, abdominalsmerter. Forandringer i ulike laboratorieverdier er vanlig, spesielt utfall i leverprøver og lipidforandringer. Ved stor økning i triglyserider fås økt risiko for pankreatitt.

Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Se også generelt Antivirale midler.

Bør brukes med forsiktighet ved redusert leverfunksjon og hos pasienter som på forhånd har hyperlipidemi. Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Behandling bør startes og følges opp av spesialist i infeksjonsmedisin med erfaring i behandling av pasienter med hiv-infeksjon.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Pasienten må informeres om risiko for alvorlige bivirkninger ved samtidig bruk av andre legemidler pga. interaksjoner. Muligheten for interaksjon og ev. nødvendigheten av dosejustering må undersøkes før man starter med et nytt legemiddel.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Kaletra AbbVie Deutschland GmbH & Co
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, oppløsning	Lopinavir: 80 mg/1 ml Ritonavir: 20 mg/1 ml	2 x 60 ml	C	H-resept	1 692,-
Tablett	Lopinavir: 200 mg Ritonavir: 50 mg	120 stk	C	H-resept	4 061,90

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Proteasehemmer med effekt mot hiv-1 og hiv-2. Resistensutvikling er ofte knyttet til multiple mutasjoner. Virus fra pasienter som tidligere har fått behandling med andre proteasehemmere, kan ha redusert følsomhet. Kryssresistens er vanlig. Kompetitiv inhibitor av CYP-enzymer som i lavdose kan øke konsentrasjoner av andre medikamenter som metaboliseres av samme enzymer, inkl andre proteasehemmere.

God absorpsjon. Doseavhengig. Denne øker ca. 10 % ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til ulike vev, inklusive lymfatisk vev. Minimalt til hjernen. Høyest konsentrasjon i lever, binyrer, bukspyttkjertel, nyrer og skjoldkjertel. Metaboliseres i stor grad i leveren ved CYP2D6 og CYP3A4. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces, men også via nyrene, ca. 10 % umetabolisert. Halveringstiden er 3–5 timer. Ritonavir er en sterk hemmer av CYP3A4 og en svak hemmer av CYP2D6. Ritonavir induserer CYP3A4.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med antivirale nukleosidanaloger.

Voksne: Brukes i praksis nesten utelukkende i reduserte doser for å øke plasmakonsentrasjonen av andre proteasehemmere, da vanligvis 100 mg × 1–2. Som aktiv substans for antiretroviral effekt er doseringen 600 mg x 2, sammen med mat. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon.

Toksisitet: Barn: < 700 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 1,5 g/dag i 2 dager ga forbigående parestesier.

Klinikk og behandling: Som for Hiv proteasehemmere, se nedenfor.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1–2 tabletter (av høyeste styrke) forventes ingen eller lette symptomer. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Parestesier, svimmelhet, somnolens, uro, hallusinasjoner, agitasjon, forvirring, ataksi, ev. kramper. Vasodilatasjon, hypotensjon og takykardi. Hyperglykemi, ev. elektrolyttforstyrrelser, acidose, leukopeni og trombocytopeni. Ev. lever- og nyrepåvirkning ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Høy, doserelatert bivirkningsfrekvens, spesielt gastrointestinale. Tolereres vanligvis godt lavdosert som CYP3A4-hemmer.

Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Se også generelt Antivirale midler.

Midlet bør brukes med forsiktighet og ev. i reduserte doser ved nedsatt leverfunksjon. Sikkerhet og effekt hos barn < 2 år er ikke tilfredsstillende dokumentert. Utover 1 måned skal legemidlet oppbevares i kjøleskap. Fare for interaksjoner, se Direktoratat for medisinske produkters interaksjonssøk.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Behandling bør startes og følges opp av spesialist i infeksjonsmedisin med erfaring i behandling av pasienter med hiv-infeksjon.

Felles for Hiv proteasehemmere:

Pasienten må informeres om risiko for alvorlige bivirkninger ved samtidig bruk av andre legemidler pga. interaksjoner. Muligheten for interaksjon og ev. nødvendigheten av dosejustering må undersøkes før man starter med et nytt legemiddel.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Norvir AbbVie Deutschland GmbH & Co
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Ritonavir: 100 mg	30 stk	C	H-resept	379,20

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Legemidler

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Binder seg hemmende til den humane kjemokinreseptoren CCR5 og hindrer derved CCR5-tropiske hiv-1-stammer i å bruke CCR5 som koreseptor for å komme intracellulært etter først å adhere til CD4-molekylet. Har ingen effekt på hiv-varianter som bruker andre kjemokin-koreseptorer for entry, slik som f.eks. CXCR4-tropiske hiv-varianter. Pasientens dominerende hiv-stamme må derfor være karakterisert som ren R5-tropisk før oppstart.

Biotilgjengelighet av en peroral dose er ca. 25 %. Metabolisme ved først og fremst CYP3A4 og må derfor doseres individuelt ut i fra metabolismen til andre legemidler som tas samtidig, inklusiv en rekke hiv-midler (se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk). Utskilles hovedsakelig via feces, men også noe i metabolisert form i urin. Halveringstiden er ca. 13 timer.

Gis til behandlingserfarne pasienter som har fått påvist CCR5-tropisk virus etter testing av siste plasmaprøve med hiv RNA > 1000 kopier/ml ved spesiallaboratorier. Må gis i kombinasjon med andre antiretrovirale midler. Vil i praksis mest bli benyttet som supplement i behandling av hiv-infeksjon med utbredt resistens mot flere klasser av antiretrovirale midler.

Dosering vil variere mellom 150 mg, 300 mg eller 600 mg to ganger daglig avhengig av om det samtidig brukes CYP3A4-induktorer eller hemmere i hiv-regimet, etter vurdering av lege med erfaring i hiv-behandling.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 300 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Begrenset erfaring, se ev. Hiv proteasehemmere. Kvalme og hypotensjon er vanlig. Myokardinfarkt er rapportert. Ev. EKG-forandringer.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Vurder å følge EKG.

Vanligvis godt tolerert. Egne bivirkningsprofiler er komplisert ved at maraviroc stort sett er gitt samtidig med andre hiv-midler. Spesielt kvalme, men også andre gastrointestinale symptomer, svimmelhet, utslett, hoste, asteni, søvnløshet og økning i leverenzymer er observert. Svimmelhet pga postural hypotensjon sees hyppigst ved maksimal døgndose (1200 mg).

Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler.

Bør foreløpig brukes med forsiktighet hos eldre > 65 år, barn og hos pasienter med nedsatt nyre- eller leverfunksjon. Bivirkninger som man tror kan relateres til maraviroc bør rapporteres, spesielt fordi virkningsmekanismen her ikke er på virale komponenter, men på en human reseptor.

Overfølsomhet overfor maraviroc eller hjelpestoffer (soya, peanøtter).

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Celsentri ViiV Healthcare BV (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Maravirok: 150 mg	60 stk	C	H-resept	7 981,90
Tablett	Maravirok: 300 mg	60 stk	C	H-resept	7 981,90

Revidert:: 17.06.2024
Sist endret:: 02.07.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Fostemsavir er et peroralt prodrug som omdannes til aktivt temsavir og hemmer hiv-infeksjon av CD4+ vertsceller.

Fostemsavir er et prodrug som hydrolyseres til det aktive stoffet temsavir i tarmen. Temsavir hemmer selektivt interaksjonen mellom hiv-1 og cellulært CD4-reseptor ved at temsavir binder seg til gp120-subenheten på hiv-1-membranglykoprotein gp160. Dette hindrer at viruset trenger inn i cellen og infiserer vertscelller.

Den antiretrovirale effekten av temsavir begrenser seg til hiv-1 gruppe M-stammer, som er dominerende globalt, mens hiv-1 non-M stammer er mest endemisk i Vest-Afrika. Også noen M-varianter kan ha nedsatt effekt av temsavir, slik at bruk bør underbygges med sekvensering av dominant hiv-variant hos aktuell pasient.

Behandling av voksne med multilegemiddelresistent hiv-1-infeksjon i kombinasjon med andre antiretrovirale legemidler, hvor det ikke er mulig å etablere et suppresivt antiviralt regime.

Forskrives av leger med erfaring i håndtering av hiv-infeksjon.

600 mgx2 daglig.

Absorpsjon: Fostemsavir metaboliseres til temsavir ved alkalisk fosfatase på lumenoverflaten i tynntarmsepitel til lett absorberbart aktiv komponent temsavir.

Biotilgjengelighet: Absolutt biotilgjengelighet av temsavir er 26,9%.

Metabolisme: Temsavir metaboliseres primært gjennom hydrolyse (esterase) og sekundært gjennom oksidasjon (CYP3A4). Nær fullstendig metabolisering in vivo.

Eliminasjon: Halveringstid på ca 11 timer.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: < 50 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer. Fire ganger terapeutisk døgndose ga forlenget QT-tid i kliniske studier.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

De vanligste bivirkningene er diaré, hodepine, kvalme, utslett, abdominalsmerte og oppkast. Den alvorligste bivirkningen er IRIS (immun rekonstitusjons-inflammasjonssyndrom) som ved oppstart eller effektivisering av annen antiretroviral behandling

Graviditet: Det er begrensede data på bruk av fostemsavir hos gravide kvinner. Dyrestudier indikerer lite eller ingen teratogen effekt. Foreløpig anbefalt å unngå bruk av fostemsavir under graviditet.

Amming: Ukjent om fostemsavir skilles ut i morsmelk. Hiv-smittede kvinner anbefales å ikke amme for å unngå smitte av spedbarnet.

QTc-forlengelse: Fostemsavir har vist å forlenge QTc-intervallet ved høye doser og skal derfor brukes ved forsiktighet hos pasienter med historikk med forlenget QTc-intervall, når det brukes i kombinasjon med legemidler med kjent risiko for torsade de pointes eller eksisterende relevant hjertesykdom.

Se SPC for flere detaljer.

Temsavir er substrat av CYP3A4, P-glykoprotein (P-gp) og brystkreft-resistensprotein (BCRP).

Sterke CYP3A4-indusere (f.eks karbamazepin, fenytoin, rifampecin, enzalutamid, johannesurt) kan redusere konsentrasjonen av temsavir og føre til tap av virologisk respons.

Temsavir har vist til å øke konsentrasjonen av etinyløstradiol i orale prevensjonsmidler. Det bør derfor vises forsiktighet hos pasienter med risiko for tromboembolisme.

Temsavir hemmer OATP1B1 og OATP1B3 samt BCRP og kan derfor påvirke plasmakonsentrasjonen av substrater av OATP1B1/1B3 og BCRP (f.eks, elbasvir/grazoprevir, statiner og tenofoviralafenamid).

Se flere detaljer i SPC, DMPs interaksjonssøk og hos HIV Drug Interactions.

Overfølsomhet overfor virkestoffet eller hjelpestoffene.

Samtidig administrering av sterke CYP3A-indusere (se interaksjoner).

Det bør informeres om at det er rapportert hodepine, svimmelhet og døsighet under behandling som kan være plagsomme og redusere kjøreferdighet.

Se Nye metoder.

SPC: Rukobia [sitert 10.05.2024]

UpToDate: Fostemsavir: Drug information [sitert 10.05.2024]

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Rukobia ViiV Healthcare BV
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Depottablett	Fostemsavir: 600 mg	60 stk	C		40 973,-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Utviklingen av behandlingsregimer mot hepatitt C representere et paradigmeskifte med nye generasjoner av effektive medikamenter. Kurative effekter av de nyeste legemidlene viser at hepatitt C virus er avhengig av kontinuerlig virusreplikasjon for å vedlikeholde infeksjonen, i motsetning til virushepatitt B. Under behandling av hepatitt C hos pasienter med koinfeksjon av virushepatitt B, forekommer reaktivering av hepatitt B som bør kontrolleres i klinisk oppfølgning.

Legemidler

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Legemidler

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler mot hepatitt C

Nukleotid analog (uridin) prodrug. Direkte virkende antiviralt middel (NS5B RNA-polymerasehemmer) med effekt mot alle genotyper av hepatitt C. Sofosbuvirs effekt ble først dokumentert i kombinasjon med ribavirin og pegylert interferon (IFN), men betydelig bedre for en del genotyper i kombinasjon med både HCV-proteaseinhibitorer og NS5A-inhibitorer. Bruk krever derfor oppdatert og inngående kjennskap til behandling av slike pasienter.

Prodrug som absorberes raskt og omdannes til aktiv metabolitt. Komplisert metabolisme i tarm og med høy hepatisk førstepassasje-effekt.

Kronisk virushepatitt C (HCV), i kombinasjoner med andre anti-HCV midler; først dokumentert sammen med pegylert interferon og ribavirin og senere med direktevirkende midler som ledipasvir og daklatasvir.

1 tablett (400 mg) daglig i kombinasjon med andre midler. Skal tas med mat. Behandlingslengde avhenger bl. a. av HCV genotype og tidligere behandlingsrespons på IFN/ribavirin. Behandlingsopplegget skal vurderes og følges av spesialist.

Hodepine og tretthet er vanlig. Spesifikke bivirkninger er lite kjent fordi sofosbuvir hovedsaklig er testet klinisk i kombinasjon med ribavirin/IFN, som alene ofte gir plagsomme og/eller biokjemiske bivirkninger

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 1200 mg til friske ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Ev. hemodialyse.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset.

Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.

Se også Antivirale midler

Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk

Alvorlig kardialt rytmeblokk er observert ved samtidig bruk av amiodaron. Ved behandlingsindikasjon under tidsbegrenset kur kan midlertidig seponering av andre legemidler vurderes.

Koinfeksjon med hepatitt B krever monitorering mht. reaktivering av hepatitt B.

Sofosbuvir (Sovaldi): Til behandling av kronisk hepatitt C (CHC).

Samtidig bruk av rifampicin, johannesurt og en del antiepileptika (reduserer plasma-sofosbuvir).

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Sovaldi Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Sofosbuvir: 400 mg	28 stk	C	H-resept	155 042,10

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Sofosbuvir

Direktevirkende kombinasjonstablett med NS5B-polymerasehemmeren sofosbuvir (nukleotidanalog, se egen omtale) og NS5A-replikasjonsregulatoren ledipasvir. Dokumentert høygradig effektivt ved spesielt HCV genotype 1 og 4, også ved hiv koinfeksjon. Doseringslengde og kombinasjoner med andre HCV-midler er bl.a. avhengig av genotype og grad av leveraffeksjon. Bruk forutsetter derfor inngående erfaring og oppdatert kunnskap om HCV-behandling.

Sofosbuvir: se SofosbuvirLedipasvir: Relativt lang halveringstid. Utskillelse i feces.

Kronisk virushepatitt C (HCV), ev. i kombinasjoner med andre HCV-midler.

Voksne: 1 tablett daglig (400 mg sofosbuvir/90 mg ledipasvir), svelges hele. Absorbsjon uavhengig av mat. Kombineres med ribavirin ved uttalt leversykdom.

Finnes i granulat-form.

Sofosbuvir

Se Sofosbuvir.

Ledipasvir

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Hodepine og tretthetsfølelse er vanlig forekommende.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset.

Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.

Se Antivirale midler

Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Syrenøytraliserende midler som reduserer gastrisk pH reduserer absorbsjon og må tas minst 4 timer før eller etter. Før samtidig bruk av H₂-reseptorantagonister eller protonpumpehemmere bør spesiallitteratur sjekkes. Risikoen for klinisk signifikante arytmier ved samtidig bruk av amiodaron.

Koinfeksjon med hepatitt B krever monitorering mht. reaktivering av hepatitt B.

Samtidig bruk av rifampicin, johannesurt og en del antiepileptika (reduserer plasma-sofosbuvir).

Grad av trettbarhet og andre bivirkninger vil være individuelt og kan bl.a. påvirke bilkjøring.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Harvoni Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat, drasjert	Ledipasvir: 33.75 mg Sofosbuvir: 150 mg	28 x 1 stk	C	H-resept	176 349,10
Granulat, drasjert	Ledipasvir: 45 mg Sofosbuvir: 200 mg	28 x 1 stk	C	H-resept	176 349,10
Tablett	Ledipasvir: 90 mg Sofosbuvir: 400 mg	28 stk	C	H-resept	176 349,10

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler og Sofosbuvir

Direktevirkende kombinasjonstablett mot hepatitt C-virus (HCV) med NS5A-replikasjonsregulatoren velpatasvir og pangenotypisk NS5B RNA-polymerasehemmeren sofosbuvir. Dokumentert høygradig effektivt for HCV genotyper 1–4. Bruk forutsetter inngående erfaring og oppdatert kunnskap om HCV-behandling.

Sofosbuvir: se SofosbuvirVelpatasvir: Halveringstid ca. 15 timer. Utskillelse vesentlig i feces, uomdannet.

Kronisk virushepatitt C (HCV).

Voksne: 1 tablett (400 mg sofosbuvir/100 mg velpatasvir) daglig i 12 uker. Tillegg av ribavirin hos pasienter med dekompensert cirrhose, evt. også hos pasienter med HCV genotype 3 med kompensert cirrhose. Kan tas med eller uten mat.

Sofosbuvir

Se Sofosbuvir.

Velpatasvir

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn < 6 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer. Voksne: 500 mg ga ingen forgiftning.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Moderat hodepine, tretthet og kvalme er relativt vanlig.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset.

Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.

Se Antivirale midler

Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinsike produkters interaksjonssøk.

Alvorlig kardialt rytmeblokk er observert ved samtidig bruk av amiodaron. Ved behandlingsindikasjon under tidsbegrenset kur kan midlertidig seponering av andre legemidler vurderes.

Koinfeksjon med hepatitt B krever monitorering mht. reaktivering av hepatitt B.

Samtidig bruk av potente Pgp- eller CYP450‑induktorer (rifampicin, rifabutin, johannesurt (prikkperikum), karbamazepin, fenobarbital og fenytoin) vil redusere konsentrasjon av virkestoffene og gi usikker effekt av HCV-behandlingen.

Sofosbuvir og velpatasvir (Epclusa): Til behandling av kronisk hepatitt C

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Epclusa Gilead Sciences Ireland UC
underlagt særlig overvåkning
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat, drasjert	Sofosbuvir: 150 mg Velpatasvir: 37.5 mg	28 stk	C	H-resept	189 692,50
Granulat, drasjert	Sofosbuvir: 200 mg Velpatasvir: 50 mg	28 stk	C	H-resept	189 692,50
Tablett	Sofosbuvir: 200 mg Velpatasvir: 50 mg	28 stk	C	H-resept	189 692,50
Tablett	Sofosbuvir: 400 mg Velpatasvir: 100 mg	28 stk	C	H-resept	189 692,50

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler, Sofosbuvir og Sofosbuvir–velpatasvir

Direktevirkende antiviral trippel kombinasjonstablett mot hepatitt C-virus (HCV). Duo-kombinasjonen med NS5A-replikasjonsregulatoren velpatasvir og pangenotypisk NS5B RNA-polymerasehemmeren sofosbuvir er beskrevet i Sofosbuvir–velpatasvir. I tillegg her HCV pangenotype-hemmer av NS3/4A protease (voksilaprevir). Bruk forutsetter inngående erfaring og oppdatert kunnskap om HCV-behandling.

Utskilles i hovedsak via galleveier/feces slik at dosejustering ved lett eller moderat nedsatt nyrefunksjon ikke er nødvendig.

Sofosbuvir: se Sofosbuvir.

Velpatasvir: Halveringstid ca. 15 timer. Utskillelse vesentlig i feces, uomdannet.

Voksilaprevir: Halveringstid ca. 33 timer. Utskillelse vesentlig i feces, via gallen, uomdannet.

Kronisk virushepatitt C (HCV) hos voksne.

1 tablett daglig i 8 uker (behandlingsnaive uten cirrhose) eller 12 uker (behandlingsnaive med kompensert cirrhose eller tidligere behandlede pasienter).

Skal tas til måltid.

Sofosbuvir

Se Sofosbuvir.

Velpatasvir

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn < 6 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer. Voksne: 500 mg ga ingen forgiftning.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Voksilaprevir

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 900 mg ga ingen symptomer.

Klinikk: Diare, kvalme, hodepine og forsterkning av andre rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Moderat hodepine, tretthet og kvalme er relativt vanlig. Transient hyperbilirubinemi forekommer.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset.

Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.

Se Antivirale midler

Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Koinfeksjon med hepatitt B krever monitorering mht. reaktivering av hepatitt B.

Samtidig bruk av potente P-glykoprotein- eller CYP450‑induktorer (rifampicin, rifabutin, johannesurt (prikkperikum), karbamazepin, fenobarbital og fenytoin) vil redusere konsentrasjon av virkestoffene og gi usikker effekt av HCV-behandlingen.

Sofosbuvir, velpatasvir og voksilaprevir (Vosevi): Til behandling av kronisk hepatitt C.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Vosevi Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Sofosbuvir: 400 mg Velpatasvir: 100 mg Voksilaprevir: 100 mg	28 stk	C	H-resept	205 653,50

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Denne legemiddelgruppen omfatter per februar 2024 virkestoffene ledipasvir ( i Harvoni, se Sofosbuvir–ledipasvir), velpatasvir (i Vosevi, se Sofosbuvir–velpatasvir-voksilaprevir), elbasvir (i Zepatier, se Elbasvir-grazoprevir) og pibrentasvir (i Maviret, se Glekaprevir-pibrentasvir).

Legemidler

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Direktevirkende kombinasjonstablett med NS5A-replikasjonsregulatoren elbasvir og NS3/4A protease-hemmeren grazoprevir. Dokumentert høygradig effektivt for hepatitt C (HCV) genotype 1a og 1b, også genotype 4. For genotype 1a finnes påvisbare NS5A-polymorfismer som reduserer elbasvir-effektiviteten betydelig. Bruk forutsetter inngående erfaring og oppdatert kunnskap om HCV-behandling.

Lang halveringstid med steady state etter ca. 6 dager, hvor medikamentkonsentrasjons-relatert økning i ALAT kan sees etter 8 ukers behandling.

Kronisk HCV-infeksjon med genotype 1a eller 1b. Alternativt middel ved HCV genotype 4.

1 tablett daglig i 12 uker. For genotype 1a, ved kjente resistens-polymorfismer for NS5A og/eller HCV RNA > 800 000 IE/ml (1a og 4) før behandling anbefales 16 ukers behandling sammen med ribavirin. Kan tas med eller uten mat.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Mild hodepine, tretthet og mildere gastrointestinale forstyrrelser er realtivt vanlig. Økt ALAT utover 8 ukers behandling kan være uttrykk for medikamentell leverbivirkning.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler.

Se også generelt Antivirale midler.

Fare for legemiddelinteraksjoner. Se spesiallitteratur og Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Ved behandlingsindikasjon under tidsbegrenset kur kan midlertidig seponering av andre legemidler vurderes.

Koinfeksjon med hepatitt B krever monitorering mht. reaktivering av hepatitt B.

Moderat eller alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child Pugh B eller C), dvs. uten dekompensert cirrhose. Samtidige legemidler med sikre interaksjoner, se over.

Grazoprevir/elbasvir (Zepatier): Til behandling av pasienter med kronisk hepatitt C

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler mot hepatitt C

Pangenotypisk direktevirkende antiviral kombinasjonstablett med NS5A-replikasjonsregulatoren pibrentasvir og NS3/4A proteasehemmeren glekaprevir for alle genotypevarianter av hepatitt C-virus (HCV). Bruk forutsetter inngående erfaring og oppdatert kunnskap om HCV-behandling.

Utskilles i hovedsak via galleveier/feces, slik at dosejustering ved nyrefunksjon ikke er nødvendig.

Kronisk HCV-infeksjon hos voksne med bevart leverfunksjon.

3 tabletter en gang daglig i 8–16 uker, avhengig av om pasienten har etablert cirrhose, er behandlings-naiv eller ikke, og/eller HCV genotype. Kortest behandlingstid (8 uker) for behandlingsnaive pasienter uten cirrhose, og lengst (16 uker) for pasienter med tidligere behandlingssvikt og HCV genotype 3.

Glekaprevir

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 1,2 g daglig i 7 dager har vært gitt under klinisk studie.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Pibrentasvir

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: Inntil 600 mg daglig i 10 dager har vært gitt under klinisk studie.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Vanligst er moderat hodepine og fatigue. Asymptomatisk, transient hyperbilirubinemi kan forekomme.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler.

Se også generelt Antivirale midler.

Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk. Ved behandlingsindikasjon under tidsbegrenset kur kan midlertidig seponering av andre legemidler vurderes.

Koinfeksjon med hepatitt B krever monitorering mht. reaktivering av hepatitt B.

Alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child Pugh C). Samtidige legemidler med sikre interaksjoner, se over.

Skal tas samtidig med mat. Ved uteglemt dose kan tablettene tas inntil 6 timer før neste planlagte dose.

Glekaprevir-pibrentasvir (Maviret): Til behandling av pasienter med kronisk hepatitt C

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Maviret AbbVie Deutschland GmbH & Co
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Granulat, drasjert	Glekaprevir: 50 mg Pibrentasvir: 20 mg	1 x 28 doser	C	H-resept	25 914,-
Tablett	Glekaprevir: 100 mg Pibrentasvir: 40 mg	4 x 21 stk	C	H-resept	155 302,50

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Legemidler

Ribavirin

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Antivirale midler mot hepatitt C

Ribavirin er en syntetisk nukleosidanalog som i forsøk har vist aktivitet mot visse RNA- og DNA-virus. Effekt og sikkerhet av perorale formuleringer av ribavirin er bare etablert i kombinasjon med interferon alfa og sammen med enkelte DAA (direct acting antivirals). For enkelte DAA finnes dokumentasjon for additiv effekt i enkelte studier, f.eks. ved etablert cirrhose.

Bare godkjent til bruk mot hepatitt C, krever godkjenningsfritak.

Biotilgjengeligheten er 45–65 % ved peroral tilførsel. Denne øker ved samtidig inntak av mat. Førstepassasjemetabolisme i leveren bl.a. ved fosforylering til aktive metabolitter. Akkumuleres i de røde blodcellene. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden etter enkel dosering er 25–35 timer, ved steady state 8–10 dager.

Alternativt tillegg i kombinasjon med direktevirkende antivirale midler (DAA) mot HCV for å sikre effekt av disse, se enkeltomtaler.

Doser og behandlingstid for kombinasjonsbehandling vil variere med kroppsvekt, valg av DAA og grad av leversykdom, se SPC for de enkelte preparater. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av kronisk hepatitt C.

Dosene gis i forbindelse med mat, kapsler/tabletter svelges hele.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Som for Nukleosider og nukleotider, ekskl. revers transkriptasehemmere, se nedenfor.

Felles for Nukleosider og nukleotider, ekskl. revers transkriptasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Nyrepåvirkning. Svimmelhet, forvirring, somnolens, tremor, letargi, agitasjon, ataksi, hallusinasjoner, uro, ev. kramper og koma. Benmargsdepresjon (anemi, nøytropeni og trombocytopeni). Ev. leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Sørg for god diurese. Symptomatisk behandling.

Usikker bivirkningsprofil da midlet er best beskrevet i kombinasjon med interferon alfa. Alvorlige bivirkninger kan forekomme, oftest anemi med ulike grader av beinmargssuppresjon i flere rekker, ev. hemolyse.

Graviditet: Kontraindisert ved graviditet. Dyreforsøk har vist teratogen og embryotoksisk effekt. Akkumuleres intracellulært og elimineres langsomt. Både menn og kvinner må bruke effektiv prevensjon under behandling og i inntil 7 måneder etter seponering.

Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler, men toksisitet tilsier tilbakeholdenhet med amming ved langtidsbruk og bør unngås.

Se også Antivirale midler.

Midlet må gis med stor forsiktighet til pasienter som har hjertesvikt i anamnesen; EKG bør tas før behandlingen starter og følges under behandlingen. Nyrefunksjonen bør undersøkes før behandlingsstart. Leverfunksjonen bør følges under pågående behandling, behandlingen bør avbrytes om funksjonen nedsettes.

Sikkerheten ved bruk til pasienter under 18 år er ikke klarlagt. Forsiktighet ved samtidig bruk av zidovudin.

Tidligere alvorlig hjertesykdom, nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance < 50 ml/minutt), visse hemoglobinopatier som talassemi og sigdcelleanemi, og pågående eller tidligere alvorlige psykiatriske tilstander, spesielt alvorlig depresjon, autoimmun hepatitt og alvorlig nedsatt leverfunksjon.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Ribavirin aurobindo Aurobindo
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Ribavirin: 200 mg	168 stk	C	H-resept	-

Ribavirin-ratiopharm Ratiopharm
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Ribavirin: 200 mg	168 stk	C	H-resept	-

Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Legemidler

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Beslektet med aciklovir, men synes å ha sterkere effekt på humane cellulære funksjoner. Har flere bivirkninger enn aciklovir og skal derfor brukes på strenge indikasjoner og er bare godkjent for bruk ved CMV-infeksjoner. Valganciklovir er valinsyreester av ganciklovir og en prodrug for peroral bruk. Se under farmakokinetikk.

De fleste virus innen herpesgruppen er følsomme. Resistensutvikling under behandling er vanlig.

Valganciklovir: Biotilgjengeligheten er 60 % ved peroral tilførsel. Denne øker ca. 25 % ved samtidig inntak av mat. Omdannes raskt i tarmvegg og lever via hydrolase til ganciklovir. Halveringstiden er 30 minutter.
Ganciklovir: Penetrasjon til ulike vev og kroppsvæsker. Høye konsentrasjoner i cerebrospinalvæske, nyre, lever, lunge og øye. Metaboliseres i svært liten grad i leveren. Utskilles via nyrene. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 2–5 timer.

Hos voksne og ungdom ≥ 12 år (ganciklovir): Behandling av eller profylakse mot CMV-infeksjoner ved immunsvikt, inkludert ved organtransplantasjon.

For barn fra fødsel: Forebyggende mot CMV-sykdom ved legemiddelindusert immunsuppresjon i forbindelse med kjemoterapi (kreft) eller organtransplantasjon.

Valganciclovir: Peroralt alternativ, vanligvis som forebygging av CMV-sykdom ved organtransplantasjon. Behandlingsalternativ ved aids-relatert CMV-retinitt.

Behandling av CMV-sykdom hos voksne og barn > 12 år (ganciklovir): Behandlingsvarighet og tidspunkt for overgang til peroral suppresjonsbehandling kan individualiseres (spesialistvurdering).

Parenteralt (langsom intravenøs infusjon):
1. Initialt ved alvorlig CMV-infeksjon: 5 mg/kg kroppsvekt × 2 i minst 14 dager
2. Vedlikeholdsbehandling: 5 mg/kg daglig ev. 6 mg/kg daglig i 5 dager per uke
  
  Infusjonsvæsken er sterkt alkalisk og må ikke komme ekstravasalt (vevsskade).
Peroralt (valganciklovir): Overgang etter initial parenteral intravenøs infusjon: Initialt 900 mg × 2, deretter 900 mg × 1. Kapslene skal tas til mat.
Peroralt valganciklovir er behandlingsalternativ ved aids-relatert CMV-retinitt.

Dosereduksjon ved tegn på anemi, fallende levkocytt‑ eller trombocyttall, likeens ved nedsatt nyrefunksjon og hos dialysepasienter (se pakningsvedlegget). Ved vedvarende immunsvikt kan det være nødvendig med langvarig vedlikeholdsbehandling.

Forbyggende mot CMV-sykdom (alle aldre): Oftest halv dosering av hhv. ganciklovir og valganciklovir, se spesiallitteratur.

Ganciklovir:

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn: 2 doser à 500 mg til 1½-åring ga ingen symptomer.

Voksne: 7 doser á 22 mg/kg i løpet av 3 døgn ga ingen symptomer og 24 mg/kg (enkeltdose) ga nøytropeni.

Klinikk og behandling: Se Nukleosider og nukleotider, ekskl. revers transkriptasehemmere nedenfor

Valganciklovir:

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn: < 900 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Nukleosider og nukleotider, ekskl. revers transkriptasehemmere nedenfor. (Valganciklovir er «prodrug» til ganciklovir).

Felles for Nukleosider og nukleotider, ekskl. revers transkriptasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Nyrepåvirkning. Svimmelhet, forvirring, somnolens, tremor, letargi, agitasjon, ataksi, hallusinasjoner, uro, ev. kramper og koma. Benmargsdepresjon (anemi, nøytropeni og trombocytopeni). Ev. leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Sørg for god diurese. Symptomatisk behandling.

Ganciklovir påvirker celler i rask deling; og hematologiske bivirkninger som anemi, nøytropeni (ca. 40 %) og trombocytopeni (ca. 20 %) er vanlig, økt frekvens hos pasienter som står på zidovudin som derfor ofte må gis i reduserte doser eller seponeres. Reduksjonen av lever‑ og nyrefunksjonen forekommer, likeens symptomer på påvirkning av sentralnervesystemet, fra ørhet til forvirringstilstander, ataksi og koma. Påvirker gonadefunksjonen.

Graviditet: Erfaring hos gravide mangler. Prekliniske studier har vist teratogene, mutagene og karsinogene effekter. Både menn og kvinner bør anvende prevensjonsmidler under behandling.

Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.

Se også generelt Antivirale midler.

Levkocytt‑ og trombocyttallet bør kontrolleres annenhver dag de første 2 ukene av behandlingen. Hvis antall levkocytter synker < ca. 0,5⋅10⁹/l, bør behandlingen avbrytes inntil antallet stiger igjen. Midlet må anvendes med stor forsiktighet ved trombocyttall < ca. 100⋅10⁹/l.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cymevene Cheplapharm Arzneimittel GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Ganciklovir: 500 mg	5 x 500 mg	C	H-resept	1 579,10

Ganciclovir Oresund Pharma Oresund Pharma ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Ganciklovir: 500 mg	5 x 500 mg	C	H-resept	1 579,10

Valcyte Cheplapharm Arzneimittel GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til mikstur, oppløsning	Valganciklovir: 50 mg/1 ml	100 ml	C		3 176,10
Tablett	Valganciklovir: 450 mg	60 stk	C	Blå resept	9 761,80

Valganciclovir Accord Accord Healthcare B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valganciklovir: 450 mg	60 x 1 stk	C	Blå resept	9 761,80

Valganciclovir Medical Valley Medical Valley Invest AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valganciklovir: 450 mg	60 stk	C	Blå resept	9 761,80

Valganciclovir Sandoz Sandoz - København
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valganciklovir: 450 mg	60 stk	C	Blå resept	9 761,80

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Non-nukleosid analog med effekt på replikasjon av cytomegalovirus (CMV) ved å hemme CMV DNA terminase-komplekset og derved oppbyggingen av komplette CMV-virioner. Som non-nukleosid lite hemmende effekt på replikasjon av egne beinmargceller.

Biotilgjengelighet avhengig bl.a. av samtidig ciklosporin.

Halveringstid: 12 timer.

Nær komplett metabolisme i lever både via CYP3A og glukorinidering.

Utskilles fekalt.

Forebygging av CMV-reaktivering og CMV sykdom hos CMV+ pasienter som skal gjennomgå allogen hematopoetisk stamcelletransplantasjon. Alternativt profylakse mot CMV-sykdom hos CMV-negative pasienter som får nyre fra CMV+ donor. Offisielle retningslinjer hensyntas.

480 mg/døgn (parenteralt eller peroralt). Dosering lik for både peroral og parenteral administrasjon.

Gastrointestinale bivirkninger vanligst (kvalme, oppkast og diaré).

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 480 forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: < 40 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.

Se også generelt Antivirale midler.

Muligheter for legemiddelinteraksjoner, særlig som relativ CYP3A-inhibitor overfor en del legemidler. Se HIV Drug Interactions eller Direktoratet for medisinske produkters interaksjonsdatabase.

Samtidig bruk av ergotamin ved migreneanfall. Samtidig bruk av pimozid.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Prevymis Merck Sharp & Dohme B.V. (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Letermovir: 240 mg	12 ml	C		2 252,40
Tablett	Letermovir: 240 mg	28 x 1 stk	C	H-resept	55 506,70

Prevymis MSD
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Letermovir: 240 mg	12 ml	C		-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Maribavir hemmer spesifikt proteinkinasen UL97 i cytomegalovirus (CMV, herpesvirus-5) som derved indirekte hemmer virusreplikasjonen og dannelse av ferdig viruspartikkel via andre virkningsmekanismer enn førstelinjepreparater mot CMV. Maribavir kan derfor være et alternativ ved behandlingssvikt mot CMV-sykdom for utsatte pasientgrupper (kraftig immunsupprimerte pasienter (organ- og beinmargstransplanterte), avansert HIV-infeksjon).

Absorberes godt med eller uten mat, halveringstid 4 timer, metaboliseres primært i lever (CYP3A4, CYP1A2) og utskilles inaktivt både i urin og feces. Dosejustering ikke nødvendig selv ved ikke-dialysekrevende nyresvikt eller moderat nedsatt leverfunksjon. Dårlig overgang til sentralnervesystemet.

Profylakse mot CMV reaktivering eller CMV sykdom hos organ- eller stamcelletransplanterte pasienter hvor behandling har sviktet med minst ett annet CMV-preparat ((val)ganciclovir, cidofovir, foscarnet), med eller uten påvist resistens overfor disse.

400 mg (2 tabl) 2 ganger daglig i 8 uker, ev. justert dosering ved samtidig behov for komedikasjon med CYP3A-avhengig metabolisme (antiepileptika, efavirenz).

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.

Vanlige bivirkninger er abdominalplager med oppkast og/eller diaré, fatigue og smaksforstyrrelser.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Se antivirale midler Antivirale midler.

Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler.

Resistensutvikling og sviktende antiviral effekt under eller etter behandling kan forekomme, CMV DNA i blod bør monitoreres, evt sekvenseres for påvisning av resistensmutasjoner. Maribavir har dårlig penetrasjon til sentralnervesystemet og forventes ikke å være effektiv ved sentralnervøs CMV-sykdom.

Risiko for legemiddelinteraksjoner. Maribavir kan øke konsentrasjonen av CYP3A/Pgp-substrater, herunder flere immunosuppressiva med smalt terapeutisk vindu (inkl. takrolimus, ciklosporin, sirolimus og everolimus). Se Interaksjonssøk, Direktoratet for medisinske produkter.

Samtidig administrasjon av ganciklovir eller valganciklovir.

Reservemedikament mot komplikasjon pga immunsuppresjon ved transplantasjon. Orientering om bivirkninger.

Se: Metodevurdering Maribavir Behandling av CMV-infeksjon etter transplantasjon.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Livtencity Takeda Pharmaceuticals International AG Ireland Branch
underlagt særlig overvåkning
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Maribavir: 200 mg	56 stk	C	H-resept	150 486,30

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Cytidinanalog, omdannes intracellulært til en aktiv metabolitt som hemmer HSV-1, HSV-2 og CMV-DNA-polymerase.

Virus i herpesgruppen inkludert ganciklovirresistent CMV og aciklovirresistent HSV. In vitro effekt også på adenovirus med noe erfaring hos sterkt immunsupprimerte, se spesiallitteratur.

God penetrasjon til kroppsvæsker, men dårlig til cerebrospinalvæsken.

Metaboliseres hovedsakelig intracellulært ved fosforylering til aktiv hovedmetabolitt (cidofovirdifosfat).

Utskilles via nyrene. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er tofasisk: Initialt 2–3 timer, deretter intracellulær halveringstid for aktiv substans 17 timer. Samtidig tilførsel av probenecid hemmer opptak i tubuli den renale utskillelsen.

Alternativ for behandling av CMV-retinitt ved AIDS hos pasienter med normal nyrefunksjon og hvor annen behandling ikke er egnet. Reservemedikament ved CMV-kolitt og aciklovirresistent HSV.

Voksne (> 18 år, < 60 år):

Induksjonsbehandling: 5 mg/kg intravenøst 1 gang i uken i 2 uker (totalt 2 ganger), gitt som infusjon over 1 time, sammen med hydrering og probenicid
Vedlikeholdsbehandling: 5 mg/kg hver 2. uke, første gang 2 uker etter avsluttet induksjonsbehandling, sammen med hydrering og probenicid

Anbefalt dose, doseringsfrekvens og infusjonshastighet må ikke overskrides. For å redusere risikoen for nyreskade er hydrering viktig. Før infusjon gis 1000 ml natriumklorid 9 mg/ml, mens 2 g probenecid gis 3 timer før og 1 g hhv 2 og 8 timer etter avsluttet infusjon av cidofovir. Probenecid kan gi kvalme og brekninger. Dette kan reduseres om pasienten spiser litt mat før probenecid inntas.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk og behandling: Nyretoksisitet er hovedproblemet. Se Nukleosider og nukleotider, ekskl. revers transkriptasehemmere nedenfor.

Felles for Nukleosider og nukleotider, ekskl. revers transkriptasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Nyrepåvirkning. Svimmelhet, forvirring, somnolens, tremor, letargi, agitasjon, ataksi, hallusinasjoner, uro, ev. kramper og koma. Benmargsdepresjon (anemi, nøytropeni og trombocytopeni). Ev. leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Sørg for god diurese. Symptomatisk behandling.

Cidofovir er nefrotoksisk, se profyakse med hydrering og probenicid. Proteinuri er en tidlig og sensitiv indikator på nyreskade, se pakningsvedlegg. Andre bivirkninger er kvalme, brekninger, feber, hudutslett, nøytropeni, trombocytopeni, uveitt, se spesiallitteratur.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler

Se også generelt Antivirale midler.

Cidofovir må gis intravenøst i vener med høy nok blodgjennomstrømning slik at midlet raskt blir fortynnet. Midlet bør betraktes som et potensielt prokarsinogen. Tilberedning bør skje i avtrekksskap, og personalet bør bruke egnet beskyttelsesutstyr. Nyrefunksjonen må kontrolleres før hver dose.

Nedsatt nyrefunksjon. Samtidig bruk av andre potensielt nefrotoksiske stoffer, som aminoglykosider, amfotericin B, foscarnet, pentamidin og vankomycin.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Cidofovir Macure Macure Pharma ApS
underlagt særlig overvåkning
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Sidofovir: 75 mg/1 ml	5 ml	C	H-resept	51 390,90

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Fosfonomaursyrederivat er en selektiv hemmer av viral DNA polymerase.

In vitro hemmer midlet en rekke forskjellige virus, inkludert alle kjente humane herpesvirus, hepatitt B virus og hiv. Ingen kryssresistens med aciklovir; virker derfor mot aciklovirresistent HSV. Størst klinisk erfaring har man bare med infeksjoner forårsaket av cytomegalovirus (CMV). Resistensutvikling under behandling forekommer.

God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Høye, men variable, konsentrasjoner i beinvev og cerebrospinalvæsken.

Metaboliseres ikke.

Utskilles via nyrene. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er tofasisk: Initialt 2–4 timer, deretter terminal intracellulær halveringstid 1–8 dager (fra beinvev).

Cytomegalovirus (CMV)-retinitt og CMV enteritt ved AIDS (alternativ til ganciklovir)
CMV sykdom og/eller viremi etter hematopoetisk stamcelletransplantasjon
Mukokutan Herpes simplex virus (HSV)-infeksjon hos immunkompromitterte pasienter når aciklovir ikke har effekt

Alternativ hos voksne pasienter, dosering individualiseres. Første døgns behandlingsopplegg til pasienter med normal nyrefunksjon. Prehydrering med fysiologisk NaCl før foscarnet-infusjon anbefales. Behandlingstiden er vanligvis 2–3 uker. Ved immunsvikt kan det være nødvendig med vedlikeholdsbehandling. Foscarnet skal ikke gis til barn, mangler effekt- og sikkerhetsdata.

CMV-retinitt: Intravenøs infusjon: 60 mg/kg kroppsvekt × 3 eller 90 mg/kg × 2. Infusjonstiden bør ikke være kortere enn henholdsvis 1 time og 2 timer. Vedlikeholdsdose: 90-120 mg/kg × 1
HSV-infeksjon: 40 mg/kg i løpet av minst 1 time × 3

Må gis med forsiktighet til pasienter med nedsatt nyrefunksjon.

Foscarnet må ikke blandes i oppløsninger som inneholder kalsium eller mer enn 100 mg glukose per ml. Andre legemidler bør generelt ikke infunderes via samme kateter som foscarnet.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Voksne: 12 g intravenøst ga lett forgiftning (parestesier). Plasmanivå på 1617 mol/l ga krampeanfall.

Klinikk: Kvalme, hodepine, tretthet, parestesier, tremor, hallusinasjoner, kramper og hypokalsemi. Ev. nyrepåvirkning.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Sørg for god diurese. Symptomatisk behandling.

Bivirkninger er meget vanlig. Nedsatt nyrefunksjon forekommer hos ca. halvparten av pasientene, og dialyse kan bli nødvendig. Adekvat hydrering kan forhindre nyreaffeksjon. Forstyrrelser i kalsiummetabolismen, beinmargsdepresjon, tromboflebitt, sår på slimhinner i urogenitaltraktus og symptomer fra sentralnervesystemet som meningisme og epileptiske anfall forekommer også. Subjektive symptomer som kvalme, hodepine, slapphet, tørste forekommer ofte og kan bli så uttalte at behandlingen må avbrytes.

Erfaring med bruk hos gravide mangler. Se også generelt Antivirale midler.

Foscarnet må gis med stor forsiktighet til pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Adekvat hydrering reduserer risikoen for nyretoksisitet og urethraskader. Foscarnet må infunderes langsomt og i ikke for sterke løsninger. Pasientens nyrefunksjon må kontrolleres.

Infusjonsvæsken må ikke oppbevares i kjøleskap og må anvendes innen 12 timer etter anbrudd.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Foskarnetnatriumheksahydrat Tillomed Tillomed Pharma GmbH - Schönefeld
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Foskarnet: 24 mg/1 ml	250 ml	C	H-resept	12 812,80

Virafosc Campus Pharma
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Foskarnet: 24 mg/1 ml	250 ml	C	H-resept	-

Virafosc CampusPharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Foskarnet: 24 mg/1 ml	250 ml	C	H-resept	12 239,90

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Aciklovir har en komplisert intracellulær virkningsmekanisme. Nettoeffekten er at syntesen av viralt DNA hemmes (virus dreper seg selv) uten at normale cellulære prosesser påvirkes i vesentlig grad. Valaciklovir er en valinsyreester av aciklovir og en prodrug som sikrer bedre absorpsjon. Se under Farmakokinetikk (aciklovir Aciklovir , valaciklovir Valaciklovir).

Effekten er begrenset til virus i herpesgruppen. Herpes simplex virus type 1 (HSV 1) er mest følsom, HSV type 2 er oftest noe mindre følsom. Varicella zostervirus (VZV) er minst følsom og krever høyere dosering enn for HSV.

Parenteral (intravenøs) administrasjon: Herpes encefalitt (HSV 1), alvorlige infeksjoner med varicella zoster virus hos immunsupprimerte og nyfødte (generalisert varicella, varicella pneumoni, zoster ophthalmicus osv.).

Peroral administrasjon: Herpes simplexinfeksjoner i hud og slimhinner. Herpes zoster. Profylakse hos pasienter med hyppige utbrudd av herpes simplexinfeksjon.

Lokal bruk: Herpes simplexkeratitt. Tilbakevendende herpes labialis (aciklovir-hydrokortison).

Redusert nyrefunksjon forekommer, særlig hos dehydrerte pasienter, men risikoen reduseres ved å følge doseringsangivelsene og å hydrere pasientene. Mindre alvorlige bivirkninger som tretthet forekommer relativt ofte. Nevrologiske forandringer (tremor, forvirring, EEG‑forandringer) kan forekomme en sjelden gang, likeens hepatotoksiske bivirkninger.

Graviditet: I prospektive studier av ca. 500 gravide eksponert i 1. trimester er det ikke funnet holdepunkter for skadelige effekter på fosteret.

Amming: Ved systemisk behandling er overgang til morsmelk liten. Lang klinisk erfaring tilsier at lokal behandling kan brukes av ammende.

Se også generelt Antivirale midler.

Nedsatt nyrefunksjon medfører risiko for økt kumulasjon. Adekvat hydrering er viktig, særlig hos eldre med nedsatt nyrefunksjon.

Legemidler

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Felles for Aciklovir/valaciklovir:

Aciklovir har en komplisert intracellulær virkningsmekanisme. Nettoeffekten er at syntesen av viralt DNA hemmes (virus dreper seg selv) uten at normale cellulære prosesser påvirkes i vesentlig grad. Valaciklovir er en valinsyreester av aciklovir og en prodrug som sikrer bedre absorpsjon. Se under Farmakokinetikk (aciklovir Aciklovir , valaciklovir Valaciklovir).

Biotilgjengeligheten er 10–30 % ved peroral tilførsel. Krem: Liten absorpsjon av aciklovir fra intakt hud. Øyesalve: Liten overgang av aciklovir fra øyet til plasma. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, inkludert cerebrospinalvæsken.

Metaboliseres i liten grad i leveren. Inaktiv metabolitt.

Utskilles via nyrene, hovedsakelig som aktiv substans. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 2–3 timer. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Felles for Aciklovir/valaciklovir:

Parenteral (intravenøs) administrasjon: Herpes encefalitt (HSV 1), alvorlige infeksjoner med varicella zoster virus hos immunsupprimerte og nyfødte (generalisert varicella, varicella pneumoni, zoster ophthalmicus osv.).

Peroral administrasjon: Herpes simplexinfeksjoner i hud og slimhinner. Herpes zoster. Profylakse hos pasienter med hyppige utbrudd av herpes simplexinfeksjon.

Lokal bruk: Herpes simplexkeratitt. Tilbakevendende herpes labialis (aciklovir-hydrokortison).

Behandlingen bør startes så snart som mulig etter utbrudd av utslett, senest innen 72 timer. Behandlingstid kan individualiseres, spesielt for immunsupprimerte pasienter.

Intravenøst
1. Normal nyrefunksjon:
  1. Voksne: 5 mg/kg kroppsvekt × 3 i 5 dager
  2. Barn: 250 mg/m² kroppsoverflate × 3 i 5 dager
2. Dosen gis intravenøst over en time (gjelder både barn og voksne). Ekstravaskulær administrasjon kan gi hudnekrose (aciklovirløsningen er meget alkalisk). Ved encefalitt og andre alvorlige herpesinfeksjoner må dosen økes. Vanligvis gis inntil 10 mg/kg kroppsvekt × 3 i minimum 10 dager.
3. Nedsatt nyrefunksjon: Dosereduksjon. Døgndose i mg/kg kroppsvekt relatert til kreatininclearance:
  1. 0–10 ml/minutt: 2,5 mg/kg
  2. 10–25 ml/minutt: 5 mg/kg
  3. 25–50 ml/minutt: 5 mg/kg × 2
  4. > 50 ml/minutt: 5 mg/kg × 3
Peroralt
1. Herpes zoster: 800 mg × 5 i 7 dager, valaciklovir: 1 g × 3 i 7 dager. Holdepunkter for sikrere behandling av restsmerter med valaciklovir.
2. Herpes simplex: 200 mg × 5 i 5–10 dager, valaciklovir: 500 mg × 2 i 5–10 dager. Til suppresjonsbehandling hos pasienter med hyppige utbrudd: 200–400 mg × 2–4, valaciklovir 500 mg × 1–2
Lokalt
1. Øyesalve: Salven appliseres 5 ganger per dag med 4 timers mellomrom
2. Krem: Påsmøres 5 ganger daglig i 5 dager

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer. 2–2,4 g til 3½-åring og 20 g til 15-åring ga etter ventrikkeltømming ingen symptomer.

Voksne: 20 g ga lett forgiftning.

Klinikk: Som for Nukleosider og nukleotider, ekskl. revers transkriptasehemmere; se nedenfor.

Ved terapeutisk behandling kan CNS-effekter skyldes både underliggende infeksjon og toksisitet av aciklovir/metabolitter (spesielt ved redusert nyrefunksjon).

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Sørg for god diurese. Rask rehydrering ved forverring av nyrefunksjonen/akutt nyresvikt av prerenale årsaker. Vurder seponering (ev. dosereduksjon) ved mistanke om terapeutisk overdose. Vurder hemodialyse ved alvorlig klinikk som krever rask eliminasjon (spesielt ved redusert nyrefunksjon). Symptomatisk behandling, se gruppeomtale nedenfor.

Felles for Nukleosider og nukleotider, ekskl. revers transkriptasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Nyrepåvirkning. Svimmelhet, forvirring, somnolens, tremor, letargi, agitasjon, ataksi, hallusinasjoner, uro, ev. kramper og koma. Benmargsdepresjon (anemi, nøytropeni og trombocytopeni). Ev. leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Sørg for god diurese. Symptomatisk behandling.

Felles for Aciklovir/valaciklovir:

Redusert nyrefunksjon forekommer, særlig hos dehydrerte pasienter, men risikoen reduseres ved å følge doseringsangivelsene og å hydrere pasientene. Mindre alvorlige bivirkninger som tretthet forekommer relativt ofte. Nevrologiske forandringer (tremor, forvirring, EEG‑forandringer) kan forekomme en sjelden gang, likeens hepatotoksiske bivirkninger.

Felles for Aciklovir/valaciklovir:

Graviditet: I prospektive studier av ca. 500 gravide eksponert i 1. trimester er det ikke funnet holdepunkter for skadelige effekter på fosteret.

Amming: Ved systemisk behandling er overgang til morsmelk liten. Lang klinisk erfaring tilsier at lokal behandling kan brukes av ammende.

Se også generelt Antivirale midler.

Felles for Aciklovir/valaciklovir:

Nedsatt nyrefunksjon medfører risiko for økt kumulasjon. Adekvat hydrering er viktig, særlig hos eldre med nedsatt nyrefunksjon.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Aciclovir 1a pharma 1 A Pharma GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Aciklovir: 200 mg	100 stk	C		-
Tablett	Aciklovir: 800 mg	35 stk	C		-

Aciclovir Accord Accord Healthcare B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Aciklovir: 25 mg/1 ml	5 x 10 ml	C	H-resept	455,60
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Aciklovir: 25 mg/1 ml	5 x 20 ml	C	H-resept	875,-

Aciclovir aurovitas Generis Farmaceutica, S.A.
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Aciklovir: 800 mg	35 stk	C		-

Aciclovir eg EG
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Aciklovir: 200 mg	25 stk	C		-
Tablett	Aciklovir: 800 mg	35 stk	C		-

Aciclovir Pfizer PFIZER AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Aciklovir: 25 mg/1 ml	5 x 20 ml	C	H-resept	875,-

Antix Cooper Consumer Health B.V.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Aciklovir: 5 %	2 g	F		-

Virepsil Evolan Pharma AB
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Hudstift	Aciklovir: 5 %	1 x 3 g	F		-

Xorox Agepha Pharma s.r.o.
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Øyesalve	Aciklovir: 30 mg/1 g	4.5 g	C	Blå resept	403,60

Zovirax 2care4 ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Aciklovir: 800 mg	35 stk	C	Blå resept	311,90

Zovirax GlaxoSmithKline AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Mikstur, suspensjon	Aciklovir: 80 mg/1 ml	100 ml	C	Blå resept	343,-
Tablett	Aciklovir: 200 mg	25 stk	C	Blå resept	110,60
Tablett	Aciklovir: 800 mg	35 stk	C	Blå resept	311,90

Zovirax Haleon Denmark ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Aciklovir: 5 %	2 g	F		-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Vedrørende egenskaper, antiviralt spektrum, indikasjoner, overdosering, bivirkninger, graviditet og amming og forsiktighetsregler, se Aciklovir/valaciklovir og Glukokortikoider til bruk på hud og munnslimhinne

Påføres 5 ganger per dag. Behandlingstid 5 dager.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Zoviduo Haleon Denmark ApS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Aciklovir: 50 mg/1 g Hydrokortison: 10 mg/1 g	2 g	F		-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 26.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Felles for Aciklovir/valaciklovir:

Aciklovir har en komplisert intracellulær virkningsmekanisme. Nettoeffekten er at syntesen av viralt DNA hemmes (virus dreper seg selv) uten at normale cellulære prosesser påvirkes i vesentlig grad. Valaciklovir er en valinsyreester av aciklovir og en prodrug som sikrer bedre absorpsjon. Se under Farmakokinetikk (aciklovir Aciklovir , valaciklovir Valaciklovir).

Omdannes i leveren via hydrolase til aciklovir. Biotilgjengeligheten for valciklovir er 50–60 %, høyere enn for oral aciklovir (10-30%). Se for øvrig aciklovir Aciklovir.

Felles for Aciklovir/valaciklovir:

Parenteral (intravenøs) administrasjon: Herpes encefalitt (HSV 1), alvorlige infeksjoner med varicella zoster virus hos immunsupprimerte og nyfødte (generalisert varicella, varicella pneumoni, zoster ophthalmicus osv.).

Peroral administrasjon: Herpes simplexinfeksjoner i hud og slimhinner. Herpes zoster. Profylakse hos pasienter med hyppige utbrudd av herpes simplexinfeksjon.

Lokal bruk: Herpes simplexkeratitt. Tilbakevendende herpes labialis (aciklovir-hydrokortison).

Normal nyrefunksjon
1. Herpes zoster: 1 g × 3 daglig i 7 dager
2. Herpes simplex: 0,5–1 g × 2 i 5–10 dager
Nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance < 30 ml/minutt)
1. Mellom 15–30 ml/minutt: 1 g × 2
2. < 15 ml/ minutt: 1 g i døgnet

Bør tas til samme tidspunkter gjennom kur, med eller uten samtidig måltid.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 500 mg forventes ingen eller lette symptomer. 1,5 g til 6-åring ga ingen symptomer.
Voksne: 9 g til eldre ga ingen symptomer.

Klinikk og behandling: Se aciklovir. Valaciklovir er «prodrug» til aciklovir.

Felles for Aciklovir/valaciklovir:

Redusert nyrefunksjon forekommer, særlig hos dehydrerte pasienter, men risikoen reduseres ved å følge doseringsangivelsene og å hydrere pasientene. Mindre alvorlige bivirkninger som tretthet forekommer relativt ofte. Nevrologiske forandringer (tremor, forvirring, EEG‑forandringer) kan forekomme en sjelden gang, likeens hepatotoksiske bivirkninger.

Felles for Aciklovir/valaciklovir:

Graviditet: I prospektive studier av ca. 500 gravide eksponert i 1. trimester er det ikke funnet holdepunkter for skadelige effekter på fosteret.

Amming: Ved systemisk behandling er overgang til morsmelk liten. Lang klinisk erfaring tilsier at lokal behandling kan brukes av ammende.

Se også generelt Antivirale midler.

Felles for Aciklovir/valaciklovir:

Nedsatt nyrefunksjon medfører risiko for økt kumulasjon. Adekvat hydrering er viktig, særlig hos eldre med nedsatt nyrefunksjon.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Valaciclovir 1a pharma 1 A Pharma GmbH
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	42 stk	C		-

Valaciclovir orion Orion Pharma
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	42 stk	C		-

Valaciclovir puren Puren
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	42 stk	C		-

Valaciclovir Sandoz Sandoz A/S
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valaciklovir: 250 mg	60 stk	C	Blå resept	747,40
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	10 stk	C	Blå resept	157,10
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	42 stk	C	Blå resept	534,10

Valaciclovir sandoz Sandoz
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valaciklovir: 250 mg	60 stk	C		-
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	42 stk	C		-

Valaciclovir teva Teva
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	42 stk	C		-

Valaciclovir viatris Viatris
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	10 stk	C		-
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	42 stk	C		-

Valtrex GlaxoSmithKline AS
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Valaciklovir: 250 mg	60 stk	C	Blå resept	747,40
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	42 stk	C	Blå resept	534,10

Zelitrex GlaxoSmithKline
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Pris
Tablett	Valaciklovir: 250 mg	60 stk	C	-
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	10 stk	C	-
Tablett	Valaciklovir: 500 mg	42 stk	C	-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Penciklovir har en lignende effekt og virkemåte som aciklovir. Det aktiveres i virusinfiserte celler og hemmer replikasjon av virus-DNA. Penciklovir absorberes ikke.

Virus i herpesgruppen, spesielt HSV-1 og HSV-2. Delvis kryssresistens med aciklovir.

Herpes labialis hos pasienter med normalt immunforsvar.

Skal bare brukes på sår på lepper og hud, ikke på slimhinner. Påsmøres hver 2. time i 4 dager. Behandling bør starte så snart som mulig ved symptomer på herpes.

Begrenset erfaring med overdoser. Se ev. Aciklovir.

Svie og følelsesløshet på applikasjonsstedet.

Erfaring med bruk hos gravide mangler. Systemisk absorpsjon er lav.

Se også generelt Antivirale midler.

Unngå å få kremen nær eller i øynene eller på andre slimhinner.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Vectavir Perrigo Sverige AB (1)
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Penciklovir: 1 %	2 g	F		-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 20.08.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Hemmer av nevraminidase hos influensavirus A og B og hindrer dermed frigjøring av nydannete viruspartikler fra infiserte celler. Kryssresistens med zanamivir antas å kunne forekomme. Oseltamivirfosfat (Tamiflu) er en prodrug, se under farmakokinetikk.

Biotilgjengeligheten er 75 % eller større.

Metaboliseres hovedsakelig i leveren via esteraser til den aktive substansen, oseltamivirkarboksylat. Penetrasjon kun til ekstracellulære kroppsvæsker. Den aktive substansen metaboliseres ikke videre.

Utskilles via nyrene. Aktiv tubulær sekresjon.

Halveringstiden er tofasisk: Intitialt prodrug 1–3 timer, deretter aktiv substans 6–10 timer.

Behandling av influensa initiert så snart som mulig og helst innen 2 dager etter symptomdebut, ev. vurdere oppstart også etter 2 døgn hos hospitaliserte pasienter. Bruk er mest aktuelt hos personer som tilhører risikogruppene for alvorlige kliniske forløp, se Folkehelseinstituttets retningslinjer . Profylaktisk etter smitteeksponering fra pasienter med klinisk influensa når influensa er påvist i omgivelsene.

Behandling: 75 mg kapsler × 2 til voksne og barn over 40 kg i 5 dager (10 dager hos immunsupprimerte)
Profylakse: 75 mg × 1 (10 dager)

Bør tas med mat. Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance < 30 ml/minutt).

Bruk av antivirale midler til behandling og forebygging av influensa bør bestemmes på bakgrunn av offisielle retningslinjer.

Toksisitet: Barn: < 300 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 1 g ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Neuraminidasehemmere nedenfor.

Felles for Neuraminidasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: GI-symptomer, hodepine, svimmelhet og ev. leverpåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Kvalme, oppkast og magesmerter.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Data tyder på lav toksisitet av oseltamivir mhp misdannelser, mens influensasykdom under graviditet har kjent risiko for medfødte misdannelser. Indikasjon og risiko må derfor vurderes individuelt.

Amming: Minimal overgang til morsmelk. Begrenset klinisk erfaring.

Se også generelt Antivirale midler.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Tamiflu Roche Registration GmbH
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Oseltamivir: 30 mg	10 stk	C	Blå resept	135,50
Kapsel, hard	Oseltamivir: 45 mg	10 stk	C	Blå resept	217,40
Kapsel, hard	Oseltamivir: 75 mg	10 stk	C	Blå resept	223,40

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 21.08.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Hemmer enzymet neuraminidase hos influensavirus A og B og nedsetter derved frisetting av virus fra infiserte celler.

Zanamivir kan gis både som inhalasjon og parenteralt. Mens zanamivir først ble tilgjengelig i Norge i inhalasjonsform (Relenza), er middelet nå bare alminnelig tilgjengelig som parenteral infusjon. Dette gjør at zanamivir dels kan doseres betydelig høyere og kompenserer for den relativt lave biotilgjengeligheten av inhalasjonsformen.

Influensa type A og B.

Lav proteinbinding, metaboliseres ikke og utskilles via nyrene med halveringstiden på 2–3 timer ved normal nyrefunksjon.

Behandling av komplisert og potensielt livstruende influensa type A og B hos voksne og barn >6 mnd, særlig ved infeksjon med kjent resistens mot andre spesifikke influensamidler, ev at infusjon er mest hensiktsmessig hos alvorlig syk pasient. Bruk skal baseres på offisielle retningslinjer (se Folkehelseinstituttet).

Anbefalt dose hos voksne er 600 mg iv 2 ganger daglig i 5-10 dager. Dose korrigeres hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon og vekt-korrigeres hos barn og ungdom.

Felles for Neuraminidasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: GI-symptomer, hodepine, svimmelhet og ev. leverpåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Diaré, økning av transaminaser (levercellepåvirkning) og utslett forekommer som de hyppigste bivirkningene (<2%), basert på fase II- og fase III-data. Mistenkte bivirkninger bør meldes i nasjonalt meldingssystem.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset, men i dyremodeller er det påvist overgang via placenta til foster men ingen bevis for teratogene egenskaper. Kan vurderes gitt dersom klinisk risikovurdering tilsier sannsynlig fordel for gravid pasient.

Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler.

Se også Antivirale midler.

Forsiktighet må utvises ved redusert nyrefunksjon, jfr retningslinjer for dosereduksjon. Reduserer ikke risiko for bakterielle komplikasjoner ved influensa. Se SPC og DMP interaksjonssøk for zanamivir.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Dectova GlaxoSmithKline Trading Services Limited
underlagt særlig overvåkning
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Infusjonsvæske, oppløsning	Zanamivir: 10 mg/1 ml	20 ml	C		425,80

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 21.08.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Baloksavir hemmer spesifikt replikasjonen av influensavirus A og B og virker derfor annerledes enn andre tilgjengelig midler, som blokkerer liganden på virusoverflaten (neuraminidase (NA)). I sammenlignende studier har baloksavir også raskere innsettende effekt enn NA-hemmere selv enkeltdosert. Resistens-profil er derfor annerledes enn for NA-hemmere. Baloksavir vil ofte være effektivt mot stammer som er resistente for NA-hemmere, men resistens mot baloksavir er også observert.

Baloksavir har markedsføringstillatelse i Norge, men er ikke alminnelig tilgjengelig (utgått 2022).

Gis som prodrug, halveringstid for aktivt baloksavir er ca. 80 timer. Omdannes ved glukuronidering og utskilles hovedsakelig via feces.

Behandling av ukomplisert influensa hos pasienter i alderen 3 uker og eldre. Kan også brukes profylaktisk etter eksponering for influensa. Brukes i hht. nasjonale retningslinjer ved aktuell epidemi.

40 mg (kroppsvekt < 80 kg) eller 80 mg (> 80 kg) som enkeltdose, så raskt som mulig innen 48 timer etter hhv. symtomdebut (behandling) eller eksposisjon for influensa (profylakse).

Overfølsomhetsreaksjoner i alle grader kan forekomme, frekvens lite kartlagt.

Toksisitet: Trolig lav akutt toksisitet.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.Se også generelt Antivirale midler.

Inneholder laktose. Bør ikke tas samtidig med polyvalente kationer (f. eks. jern, kalsium eller magnesiumholdige sunbstanser som hemmer opptak (laksativer, syrenøytraliserende midler, kosttilskudd).

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Beigel JH, Tomashek KM, Dodd LE, Mehta AK, Zingman BS, Kalil AC, Hohmann E, Chu HY, Luetkemeyer A, Kline S, de Castilla DL, Finberg RW, Dierberg K, Tapson V, Hsieh L, Patterson TF, Paredes R, Sweeney DA, Short WR, Touloumi G, Lye DC, Ohmagari N, Oh MD, Ruiz-Palacios GM, Benfield T, Fätkenheuer G, Kortepeter MG, Atmar RL, Creech CB, Lundgren J, Babiker AG, Pett S, Neaton JD, Burgess TH, Bonnett T, Green M, Makowski M, Osinusi A, Nayak S, Lane HC. Remdesivir for the Treatment of Covid-19 - Final Report. N Engl J Med. 2020 Nov 5;383(19):1813-1826. doi: 10.1056/NEJMoa2007764.

Remdesivir er en adenosin nukleotidanalog-inhibitor av RNA-polymeraser. Remdesivir har et bredt spektrum av antiviral aktivitet in vitro mot en rekke RNA-virus, inklusive ß-koronavirus som SARS-CoV, MERS-CoV og SARS-CoV-2. Klinisk effekt er primært undersøkt hos hospitaliserte pasienter som har hatt symptomer på covid-19 i flere dager.

Remdesivir omdannes til flere metabolitter, men antiviral aktivitet er avhengig av intracellulær konvertering til trifosfat. Renal utskillelse er kvantitativt viktigst, også for mest aktive metabolitt.

Vurderes for pasienter med høy risiko for hospitalisering og hospitaliserte pasienter fra minst 4 ukers alder >3 kg med påvist SARS-CoV-2 pneumonitt, særlig der nirmatrelvir-ritonavir ikke er tilgjengelig.

Se ellers oppdaterte offentlige nasjonale anbefalinger.

Gis intravenøst, første døgn 200 mg, deretter 100 mg daglig i totalt 5 dager, ev. inntil maksimalt 10 dager. For pasienter som allerede er startet på behandling og som blir respiratortrengende senere i forløpet, anbefales foreløpig at behandling kontinueres til totalt 5 dagers behandling.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Engangsdose på 225 mg og 150 mg daglig i 14 dager ga forbigående transaminase stigning i kliniske studier.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Forhøyede transaminaser er svært vanlig, likeledes hodepine, kvalme og utslett.

Graviditet: Svært liten erfaring med bruk hos gravide.
Amming: Teoretisk minimal overgang til morsmelk. Svært liten erfaring ved bruk hos ammende.

Lever- og nyrefunksjon skal undersøkes før og under pågående behandling.

Horby P, Lim WS, Emberson JR, Mafham M, Bell JL, Linsell L, Staplin N, Brightling C, Ustianowski A, Elmahi E, Prudon B, Green C, Felton T, Chadwick D, Rege K, Fegan C , Chappell LC, Faust SN , Jaki T , Jeffery K, Montgomery A, Rowan K, Juszczak E, Baillie JK , Haynes R , Landray MJ.
Dexamethasone in Hospitalized Patients with Covid-19. N Engl J Med. 2021 Feb 25;384(8):693-704. doi: 10.1056/NEJMoa2021436.

WHO: Descriptive analysis of COVID-19-related spontaneous related spontaneous
reports from VigiBase: interim results. 2020-08-26. https://cdn.who.int/media/docs/default-source/pvg/covid-19-pv-report-2020-08-26.pdf?sfvrsn=29391a7e_9

WHO Solidarity trial consortium. Repurposed antiviral drugs for COVID-19
–interim WHO SOLIDARITY trial results. medRxiv. 2020. https://doi.org/10.1101/2020.10.15.20209817

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Veklury Gilead Sciences Ireland UC
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning	Remdesivir: 100 mg	1 stk	C		-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Sotrovimab ble avregistrert i februar 2026.

Humant IgG1 monoklonalt antistoff mot mer konservert domene av spike-proteinet til SARS-CoV-2 med effekt på visse virus-stammer.

Sotrovimab nedbrytes av proteolytiske enzymer. Halveringstid ca. 50 timer.

Behandling av personer ≥ 40 kg og ≥ 12 år med covid-19 som ikke trenger O₂-tilførsel og med risiko for å utvikle alvorlig covid-19. Gis fortrinnsvis så tidlig som mulig etter symptomdebut (innen 5 (7) dager).

Bør kun benyttes dersom det er overveiende sannsynlig at pasienten har SARS-CoV-2 variant som er følsom, se oppdaterte nasjonale retningslinjer.

500 mg gis som intravenøs engangsdose over 30 min med 0,2 μm filter mot aggregater.

Infusjonsrelaterte overfølsomhetsreaksjoner inklusiv anafylaksi er observert. Dyspné kan forekomme.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.

Se også generelt for Monoklonale antistoffer i Amming og legemidler.

Infusjon under observasjon, kfr. bivirkninger over.

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Nirmatrelvir blokkerer sterisk en SARS-CoV-2 protease. Proteasen kløver virusets eget polyprotein til funksjonelle proteiner. Hemming av proteasen forhindrer derved replikasjonen av nye virus. Kombineres med separat supplement av ritonavir, en HIV-spesifikk proteasehemmer som mest brukes i lavdose som en kraftig CYP3A4-hemmer i lever for å oppnå høyere serumkonsentrasjoner av andre legemidler, her nirmatrelvir.
For akutte virusinfeksjoner som covid-19 virker oftest antivirale midler best i tidlig (viremisk) fase.

Nirmatrelvir vil primært metaboliseres av CYP3A4, men denne metabolismeveien er hemmet i kombinasjonsbehandlingen med ritonavir. Nirmatrelvir utskilles vesentlig uforandret renalt, i noe mindre grad via feces. Ritonavir: se Ritonavir.

Behandling av covid-19 hos voksne som ikke har behov for supplerende oksygenbehandling (tidlig covid-19 fase) og som har økt risiko for å utvikle alvorlig covid-19. Bør fortrinnsvis startes innen 5 dager fra symptomdebut.

300 mg nirmatrelvir (2 tabletter) hver 12. time i 5 dager ved normal nyrefunksjon. Ritonavir 100 mg x 2 doseres samtidig. Begge medikamenter skal svelges hele, kan tas med eller uten mat. Ved redusert nyrefunksjon (eGFR mellom 30 og 60 ml/min) halveres nirmatrelvir-dosen til 150 mg (1 tabl) x 2.

Ritonavir, se Ritonavir

Tolereres vanligvis godt. Diaré, kvalme og eller oppkast samt smaksforstyrrelser og hodepine kan forekomme.
Hos pasienter som bruker ritonavir-påvirkelige legemidler, kan alvorlige bivirkninger pga. endret serumkonsentrasjon av disse legemidlene oppstå, se interaksjoner

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Se antivirale midler Antivirale midler.

Interaksjoner under kur med Paxlovid må påregnes med en rekke andre legemidler som metaboliseres via CYP3A4, inkl noen immunosuppresive legemidler. Samlede vurderinger er viktige dersom pasienten bruker andre faste legemidler med slik metabolisme i lever. Behandling mot hiv-1 eller hepatitt C som innbefatter ritonavir eller kobicistat kan kontinueres i behandlingsperioden for nirmatrelvir. Se ellers interaksjoner (www.interaksjoner.no).

Behandling med nirmatrelvir + ritonavir. Helsedirektoratet desember 2022

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Paxlovid Pfizer Europe MA EEIG
underlagt særlig overvåkning
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Tablett	Nirmatrelvir: 150 mg	20 stk	C		13 162,50
Tablett	Ritonavir: 100 mg	10 stk	C		13 162,50

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Podofyllotoksin er en mitosehemmer som hemmer celledelingen i de virusinfiserte cellene (hemmer humane celler, ikke virus). Podofyllin er en harpiks som inneholder podofyllotoksin og beslektede alkaloider. Den varen som brukes i Norge, skal inneholde minst 40 % podofyllotoksin, i praksis ca. 50–60 %. Den brukes dels som en 25 % suspensjon i parafin (liniment) og dels som en 20–25 % oppløsning i sprit, hvilket gir en konsentrasjon av podofyllotoksin på vel 100 mg/ml eller 20 ganger så meget som spesialpreparatene Condyline og Wartec.

Absorberes til en viss grad ved topikal bruk. Halveringstiden for absorbert substans er 1–4,5 timer. Ytterligere farmakokinetiske data savnes.

Condylomata acuminata (veneriske vorter).

Kun kondylomene (ikke vanlig hud, slimhinner) skal pensles. Behandlingen kan gjentas med ca. en ukes mellomrom.

Liniment 5 mg/ml pensles på vortene 2 ganger daglig i 3 dager. Mindre omfattende penslinger kan overlates til pasienten (eller pårørende) med omhyggelig instruksjon.
Podofyllin 20–25 % bør lufttørres etter penslingen (spritoppløsningen tørrer relativt raskt inn, litt pudder vil hjelpe med å holde linimentet på plass). Må vaskes av med såpe og vann etter 2 timer. Etter gjentatte behandlinger kan applikasjonstiden økes noe.

Skal ikke brukes til barn under 12 år.

Podofyllotoksin

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn: < 15 mg forventes ingen eller lette symptomer (gjelder ikke produkter med etsende konsentrasjoner). Registrerte legemidler i Norge inneholder en forholdsvis lav konsentrasjon (0,5 % og 0,15 %) av podofyllotoksin, og er mindre farlige. Vær oppmerksom på at det finnes produkter med langt høyere konsentrasjoner som både er etsende og systemtoksiske. Kontakt ev. Giftinformasjonen for vurdering.

Klinikk: Lokalirritasjon og GI-symptomer (gjelder lavere konsentrasjoner). Ved store inntak ev. ataksi og somnolens. Ved høye konsentrasjoner eller eksponering på store hudområder fare for etseskade og/eller systemtoksiske effekter (kolkisinlignende, f.eks. kramper og koma).

Behandling: Skyll og/eller vask av produktet, hvis aktuelt. Ev. drikke. Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Lokal reaksjon, fra lett sviing og hudirritasjon til vevsnekrose (ved feilbruk, pensling av store mengder på vanlig hud og slimhinner). Ved bruk av store mengder (over store områder) er det også risiko for alvorlige systemiske bivirkninger (nevrotoksiske, kardiotoksiske etc.). Risikoen for bivirkninger er størst for 20–25 % podofyllinliniment/‑oppløsning.

Graviditet: Selv om preparatene er til lokal bruk, frarådes bruk under graviditet. Virkningsmekanismen tilsier risiko for teratogen effekt.

Amming: Overgang til morsmelk høy. Kan brukes lokalt av ammende.

Pensling med podofyllin 20–25 % må utføres av legen og må ikke overlates til hjemmebehandling. Skal ikke brukes til vanlige vorter. Kun mindre områder med kondylomer (maksimalt ca. 4 cm²) skal pensles på en gang. Sår og rifter øker risikoen for systemisk absorpsjon.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Condyline Karo Pharma
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Liniment, oppløsning	Podofyllotoksin: 0.5 % w/v	3.5 ml	C		-
Liniment, oppløsning	Podofyllotoksin: 5 mg/1 ml	3.5 ml	C		-

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Imikvimod modifiserer immunresponsen via Toll-like reseptor 7 og induserer proinflammatoriske cytokiner som alfa-interferon, IL-6 og TNF. Imikvimod har ingen direkte antiviral aktivitet. Effektene hos immunsupprimerte pasienter er ikke undersøkt.

Mindre enn 0,9 % av lokalt applisert dose blir absorbert gjennom huden.

Veneriske vorter genitalt og perianalt. Aktinisk keratose grad 1 og 2 ("solar keratose"). Superfisielle basalcellekarsinomer.

Appliseres 3 ganger per uke før sengetid, maks. 50 mg per gang (dekker inntil 5x5 cm). Kremen bør være på i 6–8 timer uten at man bader eller dusjer. Behandlingslengde og effektvurdering av spesialist iht. indikasjon, vanligvis ikke utover 16 uker. Kremen påføres i tynt lag og masseres inn i det rengjorte området til kremen forsvinner. Endoseposen dekker et område på 25 cm², og posen skal kastes selv om det er krem igjen.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Erytem, erosjon, kløe, avskalling, ødem, indurasjon, skorpedannelse og vesikler lokalt. Lokale reaksjoner er som regel milde og forsvinner etter 2 uker. Systemiske reaksjoner som hodepine og influensalignende symptomer er rapportert.

Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler.

Ikke-omskårne menn som behandles for vorter under forhuden, må trekke denne tilbake og vaske området daglig. Behandlet område bør unngå soleksponering.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Aldara Meda
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Imikvimod: 5 %	12 x 1 stk	C		-

Aldara Viatris Healthcare Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Imikvimod: 5 %	12 x 1 stk	C	Blå resept	701,-

Zyclara Viatris Healthcare Limited
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Krem	Imikvimod: 3.75 %	28 x 1 stk	C	Blå resept	734,10

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Hepatitt D (delta)-virus er et inkomplett RNA-virus som trenger hepatitt B surface antigen (HBsAg) proteiner for å være smitteførende. Bulevirtid binder seg til og derved deaktiverer natrium/taurokolat co-transporterende polypeptid (NCTP) på blodsiden av hepatocytt-membranen. NCTP-blokade av bulevirtid forhindrer opptak av både hepatitt D (HDV) og hepatitt B viruspartikler i hepatocytter, mens NCTPs hovedfunksjon er opptak av gallesyrer. Bulevirtid synes å redusere intrahepatisk delta-antigen i betydelig grad samt reduksjon av proinflammatoriske transkripter i en biopsistudie (Allweiss , J Hepatol, 2024).

Høygradig bundet til plasmaproteiner. Bulevirtid er et peptid som omdannes ved nedbryting til mindre peptider og aminosyrer. Ingen CYP-mediert metabolisme eller renal utskillelse av bulevirtid. Halveringstid 4–7 timer.

Kronisk HDV-infeksjon hos voksne med kompensert leversykdom, basert på påvisning av sirkulerende HDV RNA (plasma eller serum).

2 mg subkutant ca. hver 24. time, enten som monoterapi for HDV-infeksjon eller samtidig med parallell behandling av HBV-infeksjon med nukleosid- eller nukleotidanalog. Behandlingsvarighet vurderes av lege med behandlingserfaring med virushepatitt.

Kvalme, hodepine, fatigue, kløe og artralgi er vanlig forekommende. Økning av eosinofile granulocytter og gallesyrer i blod.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Opplysninger mangler. Teoretisk minimal overgang til morsmelk.

Seponering av bulevirtid kan gi reaktivert hepatitt. Oppfølging kreves med henblikk på slik reaktivering med å følge transaminaser og virusnivå.

Orientering om mulige vanlige bivirkninger. Instruksjoner og oppfølging fra spesialist må følges, spesiell advarsel mot selv-seponering av pasient på bulevirtid.

Bulevirtid (Hepcludex) Behandling av kronisk hepatitt D

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Hepcludex Gilead Sciences Ireland UC
underlagt særlig overvåkning
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning	Bulevirtid: 2 mg	30 stk	C	H-resept	90 126,10

Revidert:: 11.06.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Ikke markedsført i Norge per februar 2024

Virker hemmende på et overflateprotein (VP37), felles for flere poxviridae, og som er nødvendig for utslipp av viruskopier fra en infisert celle. Utviklet primært mot koppevirus, men har også effekt ved m-kopper og kukopper. Mens tekovirimat er testet primært hos friske mennesker mht. bivirkninger, baserer effektivitetsdata seg mest på dyreforsøk. Er sannsynligvis mest effektivt ved oppstart de første 5 dagene etter smitte.

Halveringstid ca. 20 timer. Metabolitter elimineres hovedsakelig via urin.

Aktuell indikasjon er m-kopper (Mpox – tidligere apekopper). Reservemiddel (godkjenningsfritak) ved potensielt utbrudd av kopper for uvaksinerte eller komplikasjoner etter koppevaksine.

Voksne: 600 mg (3 kapsler) to ganger daglig i 14 dager. Tas helst innen 30 min etter fettholdig måltid.

Kan doseres til barn > 13 kg i lavere dose. Se godkjent preparatomtale (SPC) for detaljer.

Hodepine og kvalme, evt. med oppkast og abdominalt ubehag er vanlig.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Se antivirale midler Antivirale midler.

Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler.

Hypoglykemi i kombinasjon med repaglinid hos pasienter med type 2 diabetes. Se Interaksjonssøk, Direktoratet for medisinske produkter

Bør tas i forbindelse med måltid.

Se: Nye metoder Tecovirimat Behandling av ortopoxvirussykdom.

Legemidlet er på godkjenningsfritak
Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!

Tecovirimat siga SIGA
godkjenningsfritak
Form	Virkestoff/styrke	Pakning	R.gr.	Refusjon	Pris
Kapsel, hard	Tekovirimat: 200 mg	2 x 42 stk	C	H-resept	-

Revidert:: 14.10.2024
Sist endret:: 01.07.2026

Forfatter:

Dag Kvale

Lenakapavir binder seg direkte mellom kapsidprotein (p24)-subenhetene inne i viruspartikkelen. Lenakapavir er en selektiv hemmer av hiv-1-kapsidfunksjonen som rammer hiv-1-replikasjon i flere trinn i virusets livssyklus, som kapsidmediert nukleusopptak av proviralt DNA, inhibert sammensetning av intakt viruspartikkel intercellulært og hemmet frigjøring ekstracellulært. Lenakapavir er den første klinisk tilgjengelige hemmer i gengruppen gag, hvor p24 sin kritiske funksjon for viruset gjør at genetisk variasjon i p24 er lav og mindre enn i pol gengruppen (protease, revers transkriptase og integrase). Lenakapavir har vist klinisk antiviral aktivitet mot alle hiv-1-grupper hos personer med kronisk hiv-infeksjon, og er også prøvd ut forebyggende hos hiv seronegative kvinner. Lenakapavir er langt mindre aktiv (15-25x) mot hiv-2 isolater.

Absolutt biotilgjengelighet etter peroralt inntak er 6-10% med C_max etter ca 4 timer. Absorberes fullstendig etter subkutan administrering, men langsom frigjøring gir C_max etter 84 dager. Lenakapavir metaboliseres via oksidering, N-dealkylering, hydrogenering, amidhydrolyse, glukoronidering, heksose-, pentose- og glutationkonjugering; primært via CYP3A4 og UGT1A1. 76% lenakapavir utskilles i feces (33% uforandret) og <1% i urin.

Behandling av voksne med multilegemiddelresistent hiv-1-infeksjon, i kombinasjon med et eller flere retrovirale legemidler, hvor det ikke er mulig å etablere et suppressivt antiviralt regime.

Forskrives av leger med erfaring i håndtering av hiv-infeksjon.

Dag 1 og 2: 600 mg x1 daglig oralt. Dag 8: 300 mg oralt. Dag 15: 927 mg subkutan injeksjon. Vedlikeholdsdose: 927 mg subkutan injeksjon hver 6. måned (26 uker) ± 2 uker fra forrige injeksjon.

Ved glemt dose: Hvis det er >28 uker siden forrige injeksjon skal regimet startes på nytt fra dag 1 dersom det er klinisk hensiktsmessig å fortsette behandlingen med lenakapavir.

Overvåkes for tegn og symptomer på bivirkninger. Behandling for overdosering består av generelle støttetiltak. Lenakapavir er sterkt proteinbundet og fjernes derfor lite sannsynlig ved dialyse.

De vanligste bivirkningene er reaksjoner på injeksjonsstedet og kvalme.

Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler.

Alternativt og fortrinnsvis maksimalt suppressivt antiretroviralt regime skal startes ved seponering av lenakapavir for å minimere resistensutvikling.

Ved seponering kan restkonsentrasjoner av lenakapavir være i sirkulasjonen lenge. Dette kan påvirke eksponeringen for andre legemidler (CYP3A-substrater) som administreres opptil 9 måneder etter siste subkutane injeksjon av lenakapavir.

Samtidig bruk av legemidler som er moderate induktorer av CYP3A og P-gp, sterke induktorer eller sterke hemmere av CYP3A, P-gp og UGT1A1, er ikke anbefalt.

Lenakapavir er en moderat hemmer av CYP3A. Forsiktighet utvises ved samtidig bruk av legemidler som er CYP3A-substrater.

Se også DMPs interaksjonssøk

Overfølsomhet overfor lenakapavir eller hjelpestoffer. Samtidig bruk av sterke CYP3A-, P-gp - og UGT1A1-induktorer som antimykobakterielle midler (rifampicin), antikonvulsiva (karbamazepin, fenytoin) og plantebaserte legemidler (johannesurt).