Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Urinveisinfeksjoner

Revidert:
15.03.2024
Sist endret:
27.11.2025
Forfatter:

Helene Hestmann

Infeksjoner i urinveiene kan inndeles i nedre (distale, uretritt og parauretritt, cystitt) og øvre urinveisinfeksjoner (pyelonefritt). De fleste infeksjoner kommer fra perineale områder som oppadstigende, men bakteriell hematogen spredning til de øvre urinveiene kan forekomme. I tillegg kan menn utvikle bakterielle infeksjoner i prostata og epididymis, ofte seksuelt overført hos yngre eller etter instrumentering.

Foretrukne antibiotika for urinveisinfeksjoner (UVI) gir betydelig høyere konsentrasjoner i urin enn i vev. I henhold til nasjonale retningslinjer anbefales urinprøve til dyrkning ved akutt cystitt hos menn, gravide og kvinner > 65 år på grunn av økt fare for øvre urinveisinfeksjon. Det er liten klinisk nytte å ta urin til dyrkning hos ikke-gravide og de under 65 år. En glidning i antibiotikaresistens kan gjøre at terskelen for prøvetaking likevel bør være lav. Dokumentasjon på god effekt av stadig kortere behandlingstid i forhold til tidligere publiseres stadig, dog ofte med selekterte kohorter og bakterieårsaker.

Slimhinneaffeksjon pga. bakteriell infeksjon, oftest med gramnegative intestinale staver (vanligste: E. coli, Proteus spp., Klebsiella m.fl.), eller grampositive kokker (enterokokker og Staphylococcus saprofyticus, sistnevnte gjerne hos yngre kvinner).

Uretritt og akutt epididymitt hos yngre menn (under 35 år) skyldes oftest gonokokker eller klamydia. Hos eldre menn vil en akutt epididymitt oftest skyldes koliforme bakterier og oppstå i forbindelse med en urinveisinfeksjon, ev. i tilknytning til instrumentering i urinveiene.

Orkitter og epididymo-orkitter skyldes vanligvis virus (oftest parotittvirus).

Obstruksjon, steindannelse i urinveiene, kateterisering og andre faktorer som gir slimhinnelesjon, disponerer for urinveisinfeksjon. Resturin, vaginalprolaps, vesikoureteral refluks, misdannelser, blæredivertikler, innervasjonsforstyrrelser og diabetes mellitus medfører også økt frekvens av urinveisinfeksjoner. Hos eldre kvinner er urogenital slimhinneatrofi en viktig disponerende årsak.

Underkapitler

Nedre urinveisinfeksjon

Revidert:
15.03.2024
Sist endret:
27.11.2025
Forfatter:

Helene Hestmann

Diagnostikk: Klassisk urinveisinfeksjonssymptomer (dysuri ved og/eller etter vannlating, polakisuri og økt vannlatingstrang), pyuri og bakteriuri. Dyrking: Ved langvarige eller residiverende infeksjoner hos menn, hos gravide, ved behandlingssvikt og tidligere residivinfeksjoner hos voksne kvinner. Prostatitt: Dyrking, ev. etter prostatamassasje (3-glass prøve). Ved uretrittsymptomer og negativt dyrkingsresultat bør pasienten undersøkes med henblikk på gonoré, klamydia og trichomonasinfeksjon (se Seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)).

Legemiddelbehandling:

  • Asymptomatisk bakteriuri: Ikke-gravide bør hverken screenes eller behandles for asymptomatisk bakteriuri. Gravide med økt risiko for urinveisinfeksjon screenes for asymptomatisk bakteriuri ved første svangerskapskontroll. De som skal til planlagt urologisk prosedyre med stor risiko for slimhinneperforasjon skal behandles.
  • UVI hos pasient med blærekateter behandles ved feber og allmennsymptomer.
  • Ukompliserte cystitter (kvinner), anbefalt behandlingsvarighet: 3 dager.
  • Komplisert cystitt (barn, menn, gravide, eldre > 65 år) 5–7 dager, ev. lengre med annet antibiotikum ved residiv.
  • Eldre kvinner: Østriol lokalt eller systemisk.
  • Aktuelle midler for empirisk behandling: Pivmecillinam, nitrofurantoin, ev. trimetoprim, men økende resistens av trimetoprim. Trimetoprim og nitrofurantoin unngås i 1. trimester. Forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon. Hos pasienter med kraftigere plager eller systemiske symptomer bør bakterieprøve tas og ev. starte med trimetoprim–sulfametoksazol eller aminopenicilliner, alternativt ciprofloksacin etter kultursvar.
  • Akutt prostatitt: Trimetoprim–sulfametoksazol, alternativt fluorokinoloner i 2–4 uker, ev. vurdere tillegg av aminoglykosider initialt.
  • Epididymitt: Yngre menn: Vurdere mtp klamydia og gonokokker. Eldre menn: behandling som ved øvre UVI

Dysuri, pollakisuri og økt vannlatingstrang. Eventuelt smerter over symfysen, lavt i ryggen eller diffust i underlivet. Særlig hos barn, men også hos eldre kan urinveisinfeksjoner være asymptomatiske. Makroskopisk hematuri er ikke uvanlig og korrelerer ikke med sykdommens alvorsgrad.

For akutte cystitter er det ellers vanlig å skille klinisk mellom ukompliserte cystitter hos yngre kvinner med lokale plager som ofte er selvbegrensende, og kompliserte cystitter (barn, menn, gravide og kvinner > 65 år).

Diagnostikken ved urinveisinfeksjoner er i tillegg til karakteristisk symptomatologi basert på påvisning av pyuri og «signifikant» bakteriuri (se Strategimøte nr 21 2007, Bakteriologisk diagnostikk ved urinveisinfeksjoner). Pyuri påvises med urinstix på fersk prøve. Nitritt-testen har god spesifisitet ved de vanligste gramnegative mikrober. Dyrking er indisert ved kompliserte cystitter, behandlingssvikt eller residiv.

For best sensitivitet tas prøven som midtstrømsprøve minst 4 timer etter sist vannlating. Alternativt ved suprapubisk blærepunksjon eller med blærekateterisering. Ved midtstrømsurinprøve må forhuden hos menn trekkes tilbake og hos kvinner holdes labia fra hverandre. Urinprøven bør såes ut straks, kjøles ned eller forsendes med borsyretilsetning. Dyppekultur (f.eks. Uricult) er velegnet for primærlegen og ved stor avstand til mikrobiologiske laboratorier. Positiv bakteriologi baserer seg på aktuell mikrobe i tilnærmet monokultur og med kvantitativ bedømmelse som til dels er mikrobe-avhengig. For diagnosen asymptomatisk bakteriuri kreves funn av samme bakterie med samme resistensmønster i signifikant mengde ≥ 105/ml i to separate urinprøver tatt med to ukers mellomrom hos en person uten symptomer fra urinveiene (se Nasjonale retningslinjer: Asymptomatisk bakteriuri).

Akutt prostatitt gir vanligvis forbigående økning i PSA (prostataspesifikt antigen). Ved prostatitt hos menn og uretralsyndromer hos kvinner kan mikroorganismer som vanligvis anses som apatogene og mulige forurensningsmikrober ha en etiologisk rolle. Ved uretrittsymptomer bør pasienten undersøkes også med henblikk på gonoré, klamydia og trichomonasinfeksjon. Hos eldre kvinner kan symptomene også ha sammenheng med atrofisk uretritt/vaginitt (se Behandling Nedre urinveisinfeksjon).

Resistensutvikling forsøkes motvirket ved anbefalinger for antibiotikavalg, som også revideres tilsvarende, se nasjonale faglige retningslinjer fra Helsedirektoratet.

  1. Asymptomatisk bakteriuri forekommer i alle aldre og skal som hovedregel ikke behandles med antibiotika. Gravide med økt risiko for urinveisinfeksjon screenes for asymptomatisk bakteriuri ved første svangerskapskontroll. Ved planlagt urologisk prosedyre med risiko for slimhinneperforasjon kan antibiotika vurderes.
  2. Pasienter med blærekateter bør ikke behandles annet enn ved alvorlig symptomgivende infeksjon med feber og allmennsymptomer. Dyrking anbefales, og kateteret bør skiftes etter oppstart av antibiotika. Behandlingstid er vanligvis ikke lenger enn 1 uke.
  3. Ved legemiddelbehandling av cystitter hos fertile ikke-gravide kvinner er det vanligvis tilstrekkelig med 3 dagers behandling, for menn anbefalt 5–7 dager.
  4. Hos eldre kvinner hvor atrofisk uretritt og vaginitt ofte er årsaken til nedre urinveisbesvær, behandles tilstanden lokalt eller systemisk med østriol, særlig ved hyppige residiver.

Aktuelle midler for empirisk behandling er særlig pivmecillinam, trimetoprim og ev. nitrofurantoin. Se "Kort oppsummering". For å unngå resistensutvikling bør fluorokinolonene (ciprofloksacin og ofloksacin) reserveres for kompliserte, residiverende infeksjoner og infeksjoner fremkalt av mikrober resistente for andre midler. Amoksicillin anbefales nå først etter resistensbestemmelse (spesielt ved mulighet for øvre urinveisinfeksjon se Øvre urinveisinfeksjon/pyelonefritt). Betalaktamer penetrerer dårlig til prostatavev.

  1. Ved graviditet er pivmecillinam, trimetoprim og nitrofurantoin i 7 dager mest aktuelt, men trimetoprim og nitrofurantoin bør ikke anvendes i første trimester, og sulfonamider bør unngås i siste måned av graviditeten. Fluorokinolonene regnes vanligvis som kontraindiserte. Ved funn av gruppe-B streptokokker (GBS) i urin: Funnet påføres svangerskapsjournal, uavhengig av mengde. For øvrig håndteres GBS i urinen som annen bakteriuri hos gravide.
  2. Ved nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance < 40 ml/minutt) er nitrofurantoin ineffektivt. Hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon brukes ellers samme dose som hos friske for å oppnå de samme urinkonsentrasjoner, men ved kreatininclearance < 25 ml/minutt, bør doseringen av trimetoprim og sulfonamider reduseres etter 3–4 døgns behandling, og unngås helt ved clearance < 10–15 ml/minutt.

Hos kvinner med residiverende ukomplisert cystitt som har gjennomgått adekvat utredning, kan kontroll etter klinisk vellykket behandling sløyfes. Det samme gjelder for akutt cystitt hos menn, gravide og kvinner > 65 år. Rutinemessig kontrollprøver er ikke nødvendig. Ny dyrkningsprøve tas ved terapisvikt eller residiv. Vurder kontroll av urinstrimmelanalyse etter symptomfrihet dersom pasienten har mikro- eller makroskopisk hematuri. Vedvarende hematuri kan være tegn på underliggende sykdom i urinveiene.

Nyrefunksjonen (serum-kreatinin) skal kontrolleres hos pasienter med residiverende urinveisinfeksjoner.

Urologisk utredning bør vanligvis gjennomføres hos gutter etter førstegangs nedre urinveisinfeksjon. Middelaldrende og eldre menn skal alltid undersøkes med henblikk på prostatalidelse. Residiv av urinveisinfeksjon med samme mikrobe rett etter gjennomført, adekvat behandling indiserer nærmere utredning.

Prøv andre strategier før langtidsprofylakse med antibiotika:

  • Tilstrekkelig væskeinntak, generell hygiene og vannlating etter samleie.
  • Metenamin kan prøves. Effekten er dårlig dokumentert, særlig hos eldre, men det er ikke utelukket at enkeltpasienter kan ha nytte av metenamin . Hos pasienter som settes på metenamin som langtidsprofilakse bør effekten evalueres, for eksempel etter 3-6 måneder. Dersom behandling med metenamin ikke viser effekt i form av færre urinveisinfeksjoner over tid, bør behandling seponeres.
  • Postmenopausale kvinner vurderes for lokalbehandling med østrogentilskudd.

Dersom andre strategier ikke har ført fram kan antibiotika prøves ut som langtidsprofylakse. Effekten bør evalueres etter noen måneder. Residiverende cystitt defineres som ≥ 2 sykdomsepisoder pr. halvår eller ≥ 3 sykdomsepisoder pr. år. Cystitter ved slik situasjon er hovedsakelig ukompliserte reinfeksjoner med ny bakteriologisk stamme og ikke tilbakefall av cystitt med samme bakteriologiske stamme. Fulldosekur gjennomføres før profylakseregime.

Til langtidsprofylakse velges vanligvis nitrofurantoin, alternativt pivmecillinam eller trimetoprim, sistnevnte dog med hyppigere resistensutvikling. Behandlingen er langvarig, men effekten skal evalueres etter 3-6 måneder.

Akutt ukomplisert urinveisinfeksjon hos kvinner er veldig vanlig. En årsak kan være kortere avstand fra anus til urinrør hos kvinner sammenlignet med avstand hos menn. Andre risikofaktorer hos kvinner er nylig seksuell omgang samt historikk med residiverende urinveisinfeksjoner.

Helsetjenesteassosierte infeksjoner (HAI) er en hyppig komplikasjon ved opphold i sykehus og sykehjem. Av alle registrerte HAI utgjør urinveisinfeksjoner opp mot 40%. Prevalensraten av urinveisinfeksjoner er mellom 1,5-2,1% for sykehus og 2,9-4,1% for sykehjem. Utenlandske studier viser at 15-25% av sykehus- pasienter og 5-10% av sykehjemsbeboere får innlagt blærekateter i løpet av oppholdet. Andelen av norske pasienter som får innlagt kateter er ikke kjent. Kateteriserte pasienter har forhøyet risiko for å få urinveisinfeksjon. Desto lengre kateteret ligger inne, desto større risiko for infeksjon. Rundt 80% av helsetjenesteassosierte UVI i sykehus er kateterrelatert og redusert bruk av blærekatetre er det viktigste tiltaket for å redusere forekomst av helsetjenesteassosierte UVI. RIK/SIK bør anbefales dersom tolereres hvis mulig fremfor permanent urinkateter for å minske infeksjonsrisiko.

Klamydiauretritt (se Genital klamydiainfeksjon), steinsykdom i urinveiene (se Nyre- og ureterstein), genital herpes (se Genital herpesinfeksjon), overaktiv blære (se Nevrogene blæreforstyrrelser), cancer vesica (se Cancer i nyrebekken, ureter, blære og urethra).

Sykdommer og tilstander som er assosiert med komplisert forløp av cystitt er:

  • Forhold som disponerer for obstruksjon, vesicoureteral refuks og resturin
  • Fremmedlegeme, inkludert kateterassosiert cystitt og blærestein
  • Helsetjenesteassosiert infeksjon, inkludert nylig urologisk instrumentering
  • Cystitt hos menn, eldre kvinner > 65år, graviditet
  • Nyretransplantasjon
  • Sykdom med diabetes mellitus eller polycystisk nyresykdom
  • Immunsuppresjon
  • Nylig kur med bredspektret antibiotika, ESBL – mikrobe eller øvrig multiresistent mikrobe

Ved residiv kort tid etter avsluttet behandling, er dyrkningsprøver indisert. Ved behandling før prøvesvar foreligger brukes 7 dagers kur med annet, ubeslektet antibiotikum. Ved ytterligere residiv med samme mikrobe, bør urologisk utredning vurderes. Urinveisinfeksjoner med nye mikrober (reinfeksjon) behandles med ny tre dagers kur. Kvinner med residiverende ukomplisert cystitt kan i uttalte tilfeller utstyres med legemidler for selvbehandling etter gynekologisk undersøkelse. Hos postmenopausale kvinner bør østrogenbehandling vurderes.

Har en varierende og til dels usikker etiologi. Symptomene går ofte over av seg selv. Non-gonorroisk uretritt skyldes oftest Clamydia trachomatis og Mycoplasma genitalium. Behandling av gonoré og klamydiainfeksjon, se Gonoré og Genital klamydiainfeksjon.

  1. Prostatitt kan være del av akutt cystitt hos menn, alternativt også forårsake residiverende cystitter ved kronisk prostatitt.
    Egenbehandlingsmuligheter kan utprøves: Unngå avkjøling av underliv og føtter samt langvarig sitting og sykling. Lokal varme demper lokale symptomer, aktivt sexliv/onani fremmer sekretavgang fra prostata og antas å være gunstig for tilstand, fysisk aktivitet.
    Bør behandles med antibakterielle midler som penetrerer godt til prostata: Trimetoprim-sulfametoksazol, fluorokinoloner, ev. doksysyklin. Valg av middel foretas etter resistensbestemmelse av bakterier isolert fra urin, ev. etter prostatamassasje (3-glass prøve) med anbefalt behandlingstid i 2–4 uker. OBS! Bakteriekonsentrasjonen kan være lavere enn grensen for signifikant bakteriuri. Ved mistanke om kronisk prostatitt vurderes urologisk utredning, og tas nye dyrkningsprøver, ev. utvide behandlingstid.
  2. Uretralsyndrom og parauretrale infeksjoner hos kvinner kan skyldes gonoré eller klamydia, men også f.eks. vanlige urinveispatogene bakterier og ev. bakterier som vanligvis ikke oppfattes som urinveispatogener. Bakteriemengden i urinen trenger ved disse tilstander ikke være over grensen for signifikant bakteriuri. Hvis symptomene ikke går over av seg selv, kan behandling som ved cystitt, ev. prostatitt, forsøkes.
  3. Epididymitter fremkalt av koliforme bakterier (eldre menn, samtidig tegn til urinveisinfeksjon), behandles på samme måte som øvre urinveisinfeksjoner, ev. i noe lengre tid (10-14 dager). Legemiddelvalg ved behandling av epididymitter fremkalt av gonokokker og klamydia (yngre menn, samtidig uretritt) blir som angitt under seksuelt overførbare infeksjoner, se Seksuelt overførbare infeksjoner (SOI). Ved kroniske/langvarige epididymitter må tuberkuløs etiologi overveies.

Pasientene bør få følgende råd:

  • rikelig væskeinntak og regelmessig, komplett blæretømming forebygger infeksjon
  • infeksjonen er oppstigende og kan skyldes skade av urethra, ev. «melke‑effekt» ved samleie
  • kvinner bør tømme blæren innen 15 minutter etter samleie
  • behandlingen forebygger ikke tilbakefall

Legemidler

Øvre urinveisinfeksjon/pyelonefritt

Revidert:
15.03.2024
Sist endret:
27.11.2025
Forfatter:

Helene Hestmann

Man kan skille mellom komplisert og ukomplisert pyelonefritt. Pasienter med ukomplisert pyelonefritt vil si pasienter uten anatomiske eller funksjonelle anomalier, uten fremmedlegemer (kateter, stenter osv), uten behov for kirurgisk intervensjon og som ikke er gravide. Komplisert pyelonefritt inkluderer anatomiske eller funksjonelle anomalier, ved fremmedlegemer (kateter, stenter), ved behov for kirurgisk intervensjon og ved graviditet. Ved behandling krever komplisert pyelonefritt noe lengre behandlingslengde, opptil 14 dager.

  • Diagnostikk: Feber, smerter og bankeømhet over nyrelosjene, pyuri og proteinuri. ↑ granulocytter/CRP. Urin til bakteriologisk undersøkelse. Blodkultur ved sykehusinnleggelse, hyppig årsak til septisk forløp.
  • Legemiddelbehandling: Urosepsis: Aminopenicillin i kombinasjon med aminoglykosid, alternativt cefalosporin eller fluorokinolon. Lettere tilfeller/hjemmebehandling: Trimetoprim–sulfametoksazol, ev pivmecillinam ved følsom E. coli. Ev. fluorokinolon ved resistente infeksjoner eller intoleranse mot førstelinjepreparat. Perorale betalaktamer kan brukes som overgangsmidler etter oppstart med i.v. antibiotika og følsom bakteriestamme.
  • Kontroll: Urinen vurderes dyrket 1 uke etter avsluttet behandling, spesielt ved mer uttalt klinisk forløp eller resistensforhold, ev. også senere (3 mnd.), tilsvarende vurdere oppfølging mhp nyrefunksjon. Ved dårlig terapirespons og hos barn: ultralydundersøkelse. Urologisk utredning er indisert hos alle pasientgrupper ved annengangs øvre urinveisinfeksjon mtp underliggende urinveispatologi og konkrementer.

Som ved nedre urinveisinfeksjoner kan dysuri og pollakisuri være symptomer også ved øvre urinveisinfeksjoner, men i tillegg sees ofte allmennsymptomer, feber, smerter i lumbalregionen eller sepsis hvor lokal-symptomer ikke preger det kliniske bildet. Ofte akutt debut. Pyelonefritt kan også forekomme uten typiske symptomer spesielt hos eldre/sykehjemsbeboere.

Urin til bakteriologisk undersøkelse tas ved mistanke om øvre urinveisinfeksjon. Også ved øvre urinveisinfeksjoner finnes vanligvis over 105 bakterier per ml frisklatt urin, selv om infeksjon også kan foreligge ved lavere bakterietall (hos ca. 5 %). Hos pasienter som legges inn i sykehus med pyelonefritt tas også blodkultur.

Prøvetaking fra de øvre urinveier (ureterkateterisering, pyelostomikateter) gjøres bare unntaksvis.

De viktigste diagnostiske holdepunkter for pyelonefritt er feber, smerter og bankeømhet over nyrelosjene, pyuri med hvite blodlegemesylindre, hematuri og proteinuri sammen med parametre for systemisk inflammasjon (nøytrofili, økt CRP).

Pyelonefritt er den mest alvorlige formen for urinveisinfeksjon, med fare for skade av nyrevev og ikke sjelden utvikling av systemisk inflammasjon og sepsis, og skal behandles med antibiotika ved mistanke. Se ellers lenke til oppdaterte anbefalinger over, hvor førstevalg også tar hensyn for å unngå resistensutvikling. Se Helsedirektoratet- Antibiotika i primærhelsetjenesten

Hos mindre barn ser det ut til at selv det å utsette en effektiv behandling et par dager kan medføre nyreskade. Urinveisinfeksjon hos spedbarn bør derfor behandles som pyelonefritt.

Empirisk behandling vil avhenge av klinisk bilde. Ved urosepsis eller mistanke om dette skal pasienten innlegges, hvor det primært anbefales aminopenicillin i kombinasjon med aminoglykosid. Ved kompliserte forløp kan cefalosporin vurderes, spesielt ved nedsatt nyrefunksjon, eller fluorokinolon ved kjent betalaktam straks-allergi. Ved ukompliserte forløp eller lettere tilfeller uten mistanke om sepsis-utvikling kan hjemmebehandling vurderes, primært med trimetoprim–sulfametoksazol. Behandlingstid angis vanligvis til 7–10 dager eller opp til 14 dager ved komplisert forløp, mens nyere studier selv med gramnegativ bakteriemi tyder på at 7 dager ofte er tilstrekkelig.

Bruken av fluorokinolon i allmennpraksis bør begrenses i størst mulig grad til resistente infeksjoner (etter resistensbestemmelse) eller intoleranse mot førstelinjepreparat pga. fare for utbredt resistens. Peroralt pivmecillinam eller trimetoprim-sulfametoksazol i 7–10 dager kan vurderes i milde til lettere tilfeller og hjemmebehandling. Perorale betalaktamer kan brukes som overgangsmidler etter oppstart med intravenøse antibiotika, etter påvist agens og dokumentert følsomhet.

Ved residiv av urinveisinfeksjon med samme mikrobe etter tidligere gjennomgått behandling, bør man vurdere utredning med tanke på disponerende, underliggende patologi med ultralyd eller CT urografi.

Barn med residiverende urinveisinfeksjoner og tegn til nyreskade eller vesikoureteral refluks bør settes på langtids lavdoseprofylakse i 1/2–2 år. Langtidsprofylakse kan også vurderes hos voksne med residiverende pyelonefritt etter at underliggende årsaker er utredet. Til profylakse velges vanligvis nitrofurantoin eller trimetoprim. For å motvirke seleksjon av resistente bakterier kan det være hensiktsmessig å alternere mellom de ulike midlene.

Vurdere innleggelse ved:

  • Nedsatt allmenntilstand/høy alvorlighetsgrad
  • Barn < 3-6 mnd, barn med oppkast, barn med residiverende pyelonefritt og barn med kjent nyre- urinveisanomali
  • Manglende bedring innen 47-72 timer etter behandlingsstart
  • Forverring tross adekvat behandling
  • Graviditet

CRP, leukocytter og kreatinin etter 1 uke hvis ikke normalisert ved avsluttet terapi. Pasienter med residiverende urinveisinfeksjoner, ved mistanke om anatomiske anomalier i urinveien inkludert prostatahypertrofi, nyreskade eller vedvarende resturin bør henvises til urolog ved utreise. Kvinner kan evt henvises urogynekolog. Urologisk utredning (ultralyd/urografi evt cystografi ) hos alle pasienter ved 2. gangs øvre urinveisinfeksjon og ved tegn til nyreskade.

Ved dårlig terapirespons eller residiv bør ultralydundersøkelse eller CT urografi vurderes for å utelukke obstruksjon.

Hos barn bør det utføres en ultralydundersøkelse i løpet av få dager for å utelukke avløpshindring eller arrdannelse i nyrene. Fire til seks uker etter en akutt pyelonefritt bør det utføres en miksjonsurografi. Inntil dette er utført, bør barnet settes på profylakse. Ved medfødte anomalier, refluks eller arr i nyrene henvises barnet til pediater eller barnekirurg.

Kolecystitt (se Akutt kolecystitt), cystitt (se Nedre urinveisinfeksjon), steinsykdom i urinveiene (se Nyre- og ureterstein), appendisitt, salpingitt, ekstrauterin graviditet, divertikulitt. Hos barn med dårlig allmenntilstand: Sepsis, pneumoni og meningitt.

Legemidler

Kilder (UVI)

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Helene Hestmann