Farmakologi
- Sist endret:
- 23.01.2026
Farmakodynamikk
- Revidert:
- 27.05.2013
- Sist endret:
- 01.07.2026
Forfatter:
Olav Spigset
Farmakodynamikk beskriver og forklarer effekter av legemidler. Dette omfatter biokjemiske effekter i celler og fysiologiske effekter i vev og organer, men også effekter hos enkeltindivider og grupper av individer. Oftest forbinder man farmakodynamikk med ønskede effekter av legemidler, men farmakodynamikken gir også bakgrunn for å forstå bivirkninger og visse typer interaksjoner. Se også Bivirkninger og legemiddelovervåking og Interaksjoner.
Et legemiddel utøver en effekt på flere ulike nivåer. For det første vil legemidlet binde seg til og påvirke et mottakermolekyl. Dette utløser en respons i de cellene der mottakermolekylet finnes. Som en følge av dette vil det skje en forandring i det vevet der de aktuelle cellene finnes og i det organet der det aktuelle vevet finnes.
Det finnes ulike typer mottakermolekyler. De fire hovedtypene er reseptorer, ionekanaler, transportproteiner og enzymer, som alle er proteiner. I tillegg finnes det mottakermolekyler som ikke er proteiner, som f.eks. nukleinsyrene DNA og RNA. Noen eksempler på mottakermolekyler for legemidler presenteres i tabellen Eksempler på mottakermolekyler for legemidler.
Generelt virker legemidler ved å stimulere eller hemme fysiologiske prosesser. For at et legemiddel skal utøve en effekt, er det to forutsetninger som må oppfylles. For det første må legemidlet finnes i en passende konsentrasjon på virkestedet, noe som igjen forutsetter at det er gitt i en passende dose. De prinsippene som bestemmer hva som er en passende dose av et legemiddel, omtales i kapittelet Farmakokinetikk og doseringsprinsipper. For det andre må legemidlet kunne bindes til mottakermolekylet.
Legemidler kan utøve to prinsipielt forskjellige effekter på de mottakermolekylene de bindes til. En agonist virker på samme måte som en endogen substans ved at den stimulerer mottakermolekylet og starter eller forsterker en cellefysiologisk prosess. En antagonist blokkerer mottakermolekylet og hemmer den cellefysiologiske prosessen. Noen antagonister er partielle agonister. Det betyr at de virker hemmende i nærvær av den naturlig forekommende agonisten, men svakt stimulerende i fravær av den.
Når to eller flere legemidler via ulike mekanismer gir en forsterket virkning, kalles dette synergisme. Risikoen for bivirkninger vil da kunne bli lavere, siden dosen av legemidlene kan reduseres. Eksempler på dette er å behandle astma med en kombinasjon av glukokortikoider og betareseptorstimulatorer eller å behandle hypertensjon med en kombinasjon av tiaziddiuretika og ACE-hemmere. Dette er tilsiktede interaksjoner, men det forekommer også utilsiktede interaksjoner som gir opphav til bivirkninger eller mangelfull effekt. Se også Interaksjoner.
Legemidler påvirker cellefysiologiske prosesser mer eller mindre spesifikt. Det er ofte ønskelig at et legemiddel bare påvirker én reseptor og ett organsystem, men fordi biologiske prosesser ofte er de samme i ulike vev, får man vanligvis forutsigbare, men uønskede effekter fra andre organsystemer. Når det likevel er mulig å utvikle relativt organspesifikke legemidler, skyldes det at de biologiske prosessene ofte uttrykkes ulikt i forskjellige vev. Ved å bruke beta-2-reseptoragonister i behandlingen av astma begrenses stimuleringen av hjertet via beta-1-reseptorer. Faren for bivirkninger reduseres ytterligere ved å velge en selektiv administrasjonsvei som inhalasjon. Antipsykotiske legemidler blokkerer i større eller mindre grad ulike reseptorer som dopamin D2-reseptorer, serotonin 5-HT2A-reseptorer, histamin H1-reseptorer osv. Bruk av antipsykotiske legemidler med kraftige antihistamineffekter kan være en fordel hos urolige og søvnløse pasienter, men den sedasjonen som slike midler gir, kan i andre situasjoner fremstå som plagsomme bivirkninger. Enzymet fosfodiesterase (cGMP-spesifikk fosfodiesterase type 5) finnes i store mengder i corpus cavernosum. Hemmere av dette enzymet, som sildenafil, brukes mot erektil dysfunksjon. Enzymet er imidlertid også uttrykt i retina, noe som forklarer at endret fargesyn er en vanlig bivirkning.
I høye konsentrasjoner kan et legemiddel også bindes til andre reseptorer enn den eller de som er viktigst ved lave konsentrasjoner. Dette er en viktig forklaring på at legemidler gir bivirkninger når dosen økes. F.eks. kan selektive beta-1-reseptorantagoniser (betablokkere) miste noe av sin selektivitet og utløse astmaanfall ved bruk av høyere doser via blokade av beta-2-reseptorer.
For de fleste legemidler ser man en gradvis økning av effekten når dosen økes, inntil man oppnår en maksimal effekt. Når doseringen er så høy at legemidlets maksimale effekt er nådd, har det ingen hensikt å øke dosen ytterligere (se figur 1), siden dette bare øker risikoen for bivirkninger. I slike situasjoner må man i stedet vurdere å skifte til et legemiddel som virker via et annet mottakermolekyl og gir en høyere maksimal effekt. Et eksempel på dette er å bytte fra tiazider til slyngediuretika om man ønsker en kraftigere diuretisk effekt. Et annet alternativ er å supplere med et annet legemiddel som gir en synergistisk effekt (se "Typer av legemiddeleffekter").
Dose–frekvensrelasjoner studeres alltid i grupper av individer og sier noe om hvor mange individer som oppnår en bestemt effekt ved en gitt dose (se figur 2). Selv om denne relasjonen har samme form som dose–effektkurven, har disse farmakodynamiske uttrykkene forskjellig mening. Relasjonen mellom dose og frekvens viser at enkeltindivider kan ha ulik følsomhet for legemidler. Dersom man gir en og samme dose til alle, og denne dosen er tilpasset slik at alle får ønsket terapieffekt, vil en rekke individer bli overdosert med økt risiko for bivirkninger (dosen merket A i figur 2). I kliniske utprøvinger studeres dose–frekvensrelasjoner på gruppenivå. På bakgrunn av disse studiene er det mulig å anbefale en dosering som gir en ønsket effekt med et minimum av bivirkninger hos pasienter flest (dosen merket B i figur 2). I praksis må man alltid vurdere en dosereduksjon når bivirkninger inntrer eller en doseøkning ved manglende effekt, selv om pasienten får den anbefalte doseringen.
Når man skal velge dosering for å oppnå en optimal effekt hos en enkelt pasient, må man ta hensyn til fysiologiske forhold (f.eks. alder og vekt) og patofysiologiske forhold (f.eks. hjertesvikt og nyresvikt) som påvirker farmakokinetikken. (Se Farmakokinetikk og doseringsprinsipper). Videre bør man velge den administrasjonsformen som gir høyest grad av ønsket organselektivitet. Når man antar at optimal konsentrasjon er oppnådd på virkestedet, vurderes effekten på grunnlag av kliniske observasjoner og ev. laboratoriemålinger. Dersom responsen ikke svarer til det forventede, må man vurdere doseringen på nytt og justere dosen eller velge et annet legemiddel. Det å individualisere doseringen av legemidler som brukes profylaktisk kan være spesielt vanskelig, fremfor alt når legemidlet har et smalt terapeutisk vindu. Dette gjelder f.eks. legemidler som brukes for å forebygge epileptiske anfall og hjertearytmier. I slike situasjoner styres doseringen ofte med støtte av serumkonsentrasjonsmålinger. Det kan også være indikasjon for serumkonsentrasjonsmålinger når uventede effekter oppstår, selv om det er tatt hensyn til fysiologiske og patofysiologiske forhold. Se også Analyser av farmakologiske substanser og farmakogenetikk
I cellulære systemer vil effekter av noen legemidler, f.eks. midler som påvirker ionekanaler, kunne påvises i løpet av millisekunder. Effekter som er avhengige av syntese og/eller nedbrytning av proteiner, inntrer derimot først i løpet av timer eller dager. Forskjellige legemidler som brukes mot samme tilstand, kan også ha forskjellig latenstid. Heparin virker svært raskt, mens warfarin har en latenstid på flere dager. Årsaken er at heparin har en nærmest umiddelbar effekt på plasmaproteiner som inngår i koagulasjonsprosessene, mens warfarin hemmer syntesen av enkelte koagulasjonsfaktorer. Full effekt av warfarin oppnås derfor først når det har oppstått en ny balanse mellom syntese og eliminasjon av disse faktorene. Andre typer legemiddeleffekter kommer i løpet av uker, slik som antipsykotiske og antidepressive effekter. Mekanismene for den sene effektutviklingen er ikke fullt ut klarlagt, men skyldes trolig at det tar tid før endogene signalsystemer innstilles på et nytt funksjonsnivå.
For legemidler som bindes reversiblet til målstrukturen, er det legemidlets halveringstid som bestemmer hvor lang tid det tar før det er ute av kroppen, og dermed også hvor lenge effekten vedvarer etter seponering (se Farmakokinetikk og doseringsprinsipper).
Noen legemidler hemmer målstrukturene irreversibelt. Dermed vil effekten vedvare også etter at legemidlet er ute av kroppen. Et slikt legemiddel er acetylsalisylsyre, som irreversibelt inaktiverer enzymet syklooksygenase i trombocytter. Dermed blokkeres syntesen av tromboksan A2, og trombocyttfunksjonen hemmes. Siden blokaden er irreversibel, må det produseres en ny trombocyttpopulasjon før funksjonen helt normaliseres, noe som i regelen tar inntil en uke.
Mange reaksjoner i celler og organer reguleres av endogene substanser (hormoner, nevrotransmittere etc.) som virker ved å binde seg til og aktivere spesifikke reseptorer. Disse systemenes følsomhet for endogene substanser så vel som for legemidler kan variere ut fra både fysiologiske forhold (f.eks. genetisk variasjon og alder) og patofysiologiske fenomener (f.eks. endret følsomhet for katekolaminer ved hjertesvikt og hypertyreose). Dette er en årsak til at det er en betydelig interindividuell og intraindividuell variasjon i legemiddeleffekter.
Toleranseutvikling fører til at legemiddeldosen må økes for å få like stor effekt som ved behandlingsstart. Fenomenet er velkjent ved behandling med opioider og benzodiazepiner, men forekommer også for andre legemidler som f.eks. glyseroltrinitrat. På cellulært nivå kjennetegnes dette ved redusert antall reseptorer og/eller at reseptoren frakoples det cellulære effektorsystemet (nedregulering). Ved behandling med reseptorantagonister vil en kompensatorisk økning i antallet funksjonelle reseptorer på tilsvarende måte føre til en økt følsomhet (oppregulering). Brå seponering av agonister og antagonister kan gi abstinensfenomener og seponeringssymptomer/«rebound»-fenomener. Dette skyldes at påvirkningen av legemidlet forsvinner før systemet har rukket å gjenopprette en normal funksjonstilstand. Man kan f.eks. se en adrenerg overreaksjon ved plutselig seponering av betablokkere. Dette kan gi seg uttrykk som takykardi eller andre arytmier, og i verste fall hjerteinfarkt hos pasienter med koronarsykdom. Andre eksempler er intranasal vasodilatasjon etter langtidsbehandling med slimhinneavsvellende nesespray og seponeringssymptomer ved plutselig behandlingsstopp med selektive serotoninreopptakshemmere. Seponeringsfenomener forekommer også når et legemiddel har undertrykt produksjonen av endogen agonist. F.eks. kan plutselig seponering av glukokortikoider gitt systemisk over lengre tid utløse en binyrebarksvikt.
I noen tilfeller kan man få toleranse for et legemiddels bivirkninger, slik at bivirkningsplagene reduseres med tiden selv om behandlingen fortsettes med samme dosering som tidligere. Eksempler på slike bivirkninger er sedasjon ved bruk av antihistaminer og kvalme ved bruk av selektive serotoninreopptakshemmere.
- Ved tilstander som ikke krever en øyeblikkelig maksimal effekt, bør man starte med en lav dose og øke dosen gradvis over tid, fordi noen individer har en økt vevsfølsomhet både når det gjelder ønskede effekter og bivirkninger. Ved god klinisk oppfølging kan man i de fleste tilfeller finne en optimal individtilpasset dose.
- Dersom en pasient med en individtilpasset dosering får en annen sykdom i tillegg, må man revurdere dosen med tanke på endringer i vevsfølsomhet.
- Ved seponering av legemidler som virker via spesifikke målproteiner bør man, i den grad det er praktisk mulig, foreta en gradvis nedtrapping.
Underkapitler
Eksempler på mottakermolekyler for legemidler
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Olav Spigset
Mottakermolekyl | Legemiddel(-gruppe) |
|---|---|
Reseptorer |
|
Adrenerge beta-1-reseptorer | Dobutamin (stimulerer), betablokkere (blokkerer) |
Ionekanaler |
|
Natriumkanaler | Lidokain, fenytoin, klasse I-antiarytmika (hemmer) |
Transportproteiner |
|
Serotonin-transportøren | Selektive serotoninreopptakshemmere (hemmer) |
Enzymer |
|
Syklooksygenase | NSAID (hemmer) |
Andre |
|
DNA | Alkylerende cytostatika (hemmer) |
Farmakokinetikk og doseringsprinsipper
- Revidert:
- 27.05.2013
- Sist endret:
- 01.07.2026
Forfatter:
Olav Spigset
Farmakokinetikk beskriver sammenhengen mellom dose og konsentrasjon i kroppen (plasma og vev) som et resultat av opptak (absorpsjon), fordeling (distribusjon), nedbrytning (metabolisme) og utskillelse (ekskresjon). De to sistnevnte kalles gjerne med en fellesbetegnelse eliminasjon. Den farmakologiske effekten av et legemiddel er en funksjon av konsentrasjonen på virkningsstedet, og er vanligvis best relatert til fri (ubundet) konsentrasjon i vannfasen her. I disse tilfellene er det en langt bedre korrelasjon mellom legemiddelkonsentrasjon i plasma og effekt enn mellom dose og effekt. For enkelte legemidler er den farmakologiske effekten avhengig av andre faktorer i tillegg, så som tid etter start av behandling og cellulære adaptasjons-, resistens- eller toleransemekanismer (se Farmakodynamikk), og effekten er derfor ikke i like stor grad korrelert til plasmakonsentrasjonen av legemidlet.
Doseringen kan beregnes når man har kunnskap om et legemiddels biotilgjengelighet, fordeling og eliminasjon, og hvilke konsentrasjoner som trengs for å gi ønsket effekt. Forandring i farmakokinetiske prosesser ved sykdom, genetisk betingede varianter eller miljøpåvirkning kan nødvendiggjøre justering av doseringsopplegget. Kunnskap om farmakokinetikk er derfor, sammen med serumkonsentrasjonsmålinger, et nyttig verktøy for å forstå og forebygge uventede variasjoner i legemiddelrespons hos det enkelte individ og mellom ulike individer.
Absorpsjonen av et legemiddel er avhengig av stoffets molekylvekt, lipidløselighet og ioniseringsgrad, og av absorpsjonsstedets egenskaper (areal, blodgjennomstrømning og ev. forekomst av spesialiserte transportmekanismer). Når et legemiddel gis intravaskulært, unngår man variasjon knyttet til absorpsjon.
Absorpsjon og biotilgjengelighet etter peroralt inntak
Tynntarmen er det viktigste absorpsjonsstedet for de fleste legemidler pga. stor overflate og lang kontakttid. Forsinket ventrikkeltømming gir økt latenstid før absorpsjonen kommer i gang, og langsom ventrikkeltømming gir langsom absorpsjon. Rask tarmpassasje eller diaré kan i noen tilfeller forkorte kontakttiden og redusere mengden legemiddel absorbert.
Legemidler gitt peroralt vil i varierende grad nå systemkretsløpet, siden det finnes ulike prosesser på veien fra tarmen som kan begrense opptaket eller bryte ned legemidlet underveis. Legemidler kan være ustabile i ventrikkel/tarm eller omdannes av bakteriefloraen i tarmen. Metabolisme kan skje i slimhinnen i tarmen, i portåreblodet og i leveren under den første passasjen gjennom portårekretsløp og lever (førstepassasjeeffekt). Hele legemiddelmengden passerer leveren og vil være utsatt for førstepassasjemetabolisme etter absorpsjon fra ventrikkel, tynn- og tykktarm samt øvre 2/3 av rektum. Dersom leveren har stor metabolismekapasitet for et gitt legemiddel, vil en stor andel bli metabolisert før det når systemkretsløpet (morfin, metoprolol). Når førstepassasjemetabolisme fører til inaktivering av et legemiddel, må den perorale dosen være betydelig høyere enn den parenterale for å få samme effekt. Noen ganger kan en aktivering av legemidlet finne sted fra inaktiv substans (prodrugs som simvastatin), enalapril , kodein, ev. kan det dannes metabolitter med lignende eller ulik aktivitet sammenlignet med modersubstansen (amitriptylin til nortriptylin, morfin til morfin-6-glukuronid, diazepam til desmetyldiazepam m.fl.).
Absorpsjon fra munnhulen
Absorpsjon fra munnhulen (resoribletter, sublingvaltabletter). Legemidler gitt på denne måten passerer rett over i systemkretsløpet og unnslipper førstepassasjemetabolisme. Denne administrasjonsmåten er egnet hvis man ønsker meget rask effekt og/eller legemidlet har meget høy eller variabel førstepassasjeeffekt (glyseroltrinitrat, buprenorfin).
Rektal absorpsjon
Rektal applikasjon er aktuelt ved kvalme og brekninger (f.eks. ved migreneanfall) og ved feber og kramper hos barn (paracetamol , diazepam).
Absorpsjon gjennom huden
Absorpsjon gjennom huden kan utnyttes for enkelte legemidler (plaster, salve), men vil til en viss grad kunne variere med hudtemperatur (gjennomblødning) og fuktighet, noe som kan gi varierende effekt (glyseryltrinitrat-, skopolamin-, fentanyl-, nikotinplaster).
Absorpsjon etter subkutan eller intramuskulær injeksjon
Løseligheten av legemidlet og den regionale blodstrømmen er bestemmende for absorpsjonshastigheten. Økt blodstrøm i muskel eller underhud, f.eks. ved fysisk aktivitet, kan gi større absorpsjonshastighet enn i hvile. Lav regional blodstrøm, f.eks. ved hjertesvikt, sjokk eller hypotermi, kan redusere absorpsjonshastigheten og bidra til langsomt innsettende effekt. Hvis sirkulasjonen deretter bedres, kan absorpsjonshastigheten øke, og injisert legemiddel kan gi en plutselig og uventet sterk effekt. Ved dårlig sirkulasjon oppnås derfor langt sikrere effekt ved intravenøs injeksjon enn ved intramuskulær/subkutan injeksjon.
Intramuskulære depotpreparater forutsettes å avgi legemidlet gradvis over dager til uker, men som oftest avgis mest de første dagene etter injeksjonen. Konsentrasjonsavhengige bivirkninger (f.eks. ekstrapyramidale bivirkninger av antipsykotika i depotformuleringer) sees derfor hyppigst i denne perioden.
Distribusjon (fordeling) av legemidler karakteriseres både ved den hastigheten som legemidler transporteres fra blodbanen til vev med, og den fordelingen som finnes mellom ulike vev ved fordelingslikevekt. For enkelte legemidler skjer fordelingen så raskt at det tilsynelatende er fordelingslikevekt hele tiden. For de fleste legemidler sees en fordelingsfase etter absorpsjon før det inntrer fordelingslikevekt, se figur 1. I sistnevnte tilfelle vil det oppnådde maksimalnivå i plasmakonsentrasjonen etter dosering falle raskt i begynnelsen, fordi legemidlet da fordeles fra blodbanen og ut til vev (distribusjonsfase) samtidig som det elimineres. Etter at fordelingsfasen er avsluttet, vil legemiddelkonsentrasjonen falle langsommere (eliminasjonsfase). I denne fasen fordeles legemidlet tilbake til plasma etter hvert som lever og nyrer eliminerer legemidlet fra blodbanen.
Distribusjonsvolumet defineres enklest som forholdet mellom mengde legemiddel i kroppen og plasmakonsentrasjonen ved distribusjonslikevekt. Distribusjonsvolumet er en proporsjonalitetsfaktor som beskriver forholdet mellom mengde legemiddel i kroppen og plasmakonsentrasjon, se figur 2. Distribusjonsvolumet er en teoretisk størrelse som ikke tilsvarer noe fysiologisk rom i kroppen.
Lavest distribusjonsvolum har legemidler med høy binding til plasmaproteiner og lavt opptak/lav binding i vev (f.eks. heparin og warfarin). Verdier for distribusjonsvolumet som ikke er særlig mye større enn plasmavolumet kan da sees. Legemidler med høy binding i vev i forhold til binding til plasmaproteiner har store distribusjonsvolum (f.eks. citalopram og klorokin).
Distribusjon antas å skje hovedsakelig ved passiv diffusjon. Hastigheten av distribusjonen til et organ vil da være bestemt av legemiddelmolekylets molekylvekt, lipidløselighet, ioniseringsgrad, konsentrasjon i blodet og blodgjennomstrømningen i organet. I tillegg påvirkes distribusjonen av mange legemidler av aktiv transport over cellemembraner. Transportproteiner som tilhører ABC-klassen (ABC = ATP-binding cassette), som P-glykoprotein (Pgp), kan transportere legemidler ut av celler. Kreftceller kan på denne måten bli mer resistente mot cytostatika som har intracellulært angrepspunkt (metotreksat, vinkristin, antrasykliner). Annengenerasjons antihistaminer transporteres ut gjennom blod-hjerne-barrieren av Pgp. Dermed blir konsentrasjonen i sentralnervesystemet lav i forhold til i perifert vev, med mindre risiko for sedasjon. Også andre transportproteiner, både innenfor ABC-klassen og i klassene med organiske aniontransportører (OAT og OATP) og organiske kationtransportører (OCT) bidrar til å opprettholde en funksjonell blod-hjerne-barriere. Organiske aniontransportører er spesialiserte pumper som transporterer svake syrer, inklusive mange legemidler, ut av hjernen. Disse spesialiserte tranportproteinene finnes også mange andre steder i kroppen, inklusive i tarm, i lever/galleganger og i nyretubuli, der de pumper ut legemidler.
Binding av legemidler til plasmaproteiner påvirker kinetikk og effekt. Graden av proteinbinding angis ofte i prosent, men kan også angis som fri fraksjon, dvs. forholdet mellom fri konsentrasjon og totalkonsentrasjon i plasma. Dersom legemidlet ikke er bundet til plasmaproteiner, er fri fraksjon 1. Dersom legemidlet er sterkt bundet til plasmaproteiner (nær 100 % plasmaproteinbinding), vil fri fraksjon nærme seg 0. Det er den frie konsentrasjonen som reflekterer den farmakologiske aktiviteten av et legemiddel. Sure legemidler (fenytoin, valproat, salisylsyre m.fl.) bindes hovedsakelig til albumin, mens basiske legemidler (lidokain, propranolol, klozapin m.fl.) fortrinnsvis bindes til alfa-1-surt glykoprotein (AGP, orosomukoid). Nivåene av alfa-1-surt glykoprotein øker ved inflammasjon. Derfor kan mange basiske legemidler utvise stor variasjon i totalkonsentrasjonen i plasma avhengig av slike forhold, uten at konsentrasjonen av fritt legemiddel, og dermed heller ikke effekten, forandres nevneverdig. Serumkonsentrasjonsmålinger av legemidler kan være vanskelige å tolke ved tilstander som gir endringer i konsentrasjonen av eller bindingsaffiniteten for de plasmaproteiner som binder legemidlet. (Se også Legemiddelbruk og -dosering ved nedsatt nyrefunksjon, Legemiddeldosering ved mage- og tarmsykdom, leversykdom, hjertesykdom og nevrologisk sykdom og Analyser av farmakologiske substanser og farmakogenetikk.)
Raskere fall i konsentrasjon i første del av kurven skyldes fordeling ut til vevene. Lineært fall (egentlig loglineært) i konsentrasjonen i eliminasjonsfasen (siste del av kurven) innebærer en konstant halveringstid (t1/2) og viser at eliminasjonen skjer ved førsteordenskinetikk. For legemidler som fordeler seg momentant til vevene, sees ikke noen egen fordelingsfase, og fallet i konsentrasjon er lineært fra starten. Merk at y-aksen er logaritmisk.
Ved distribusjonslikevekt er det en lineær sammenheng mellom mengden legemiddel i kroppen (X) og plasmakonsentrasjonen (Cp) hvor distribusjonsvolumet (VD) representerer vinkelkoeffisienten: X = VD × Cp. Ved en gitt plasmakonsentrasjon vil den totale mengden i kroppen av et legemiddel med stort distribusjonsvolum være langt større enn av et legemiddel med lite distribusjonsvolum.
Hepatisk metabolisme og renal ekskresjon er de dominerende eliminasjonsveiene for legemidler. Clearance kan sees på som en proporsjonalitetsfaktor som beskriver hvor mye av legemidlet som fjernes per tidsenhet ved en gitt konsentrasjon i plasma, se figur 3. Kroppens totalclearance av et legemiddel er lik summen av clearance i de enkelte organer. Totalclearance gir dermed et mål på kroppens totale evne til å eliminere et legemiddel.
Hepatisk metabolisme
Hepatisk metabolisme er den viktigste eliminasjonsvei for lipidløselige legemidler og omfatter to hovedtyper av metabolisme: Fase 1-metabolisme og fase 2-metabolisme. Fase 1-metabolisme er en kjemisk omdannelse (oksidasjon, reduksjon eller hydrolyse) der de vanligste prosessene er hydroksylering og demetylering. Fase 2-metabolisme innebærer en konjugering med et annet molekyl (f.eks. glukuronsyre, acetat eller sulfat) og gir økt vannløselighet og vanligvis inaktivering, men i enkelte tilfeller også bevart eller økt aktivitet (f.eks. metabolisme av morfin til morfin-6-glukuronid).
Betydelig interindividuell variasjon i farmakokinetikk er knyttet til fase 1-metabolisme i cytokrom P450(CYP)-systemet. CYP-enzymene er en gruppe enzymer lokalisert til levercellenes mikrosomer og katalyserer omdannelse av en rekke endogene og eksogene stoffer. Enkelte CYP-enzymer kan utvise stor variasjon i aktivitet fra individ til individ pga. genetiske forskjeller, miljøpåvirkning (røyking, alkohol, kostholdsfaktorer), legemiddelinteraksjoner (enzyminduksjon eller -hemning), aldersbetingede variasjoner eller sykdomsbetinget variasjon (nedsatt leverfunksjon). 5–10 % av den kaukasiske befolkning har vesentlig redusert metabolismekapasitet via visse CYP-enzymer, fremfor alt CYP2C9, CYP2C19 og CYP2D6. Det finnes også andre enzymsystemer som utviser genetisk betinget variasjon. Noen slike er N-acetyltransferase-2 (metaboliserer f.eks. isoniazid og sulfonamider), pseudokolinesterase (metaboliserer suksameton), uridindifosfat-glykuronosyltransferase(UGT)-1A1 (metaboliserer irinotekan), UGT1A4 (metaboliserer lamotrigin) og tiopurin-metyltransferase (metaboliserer azatioprin og 6-merkaptopurin).
Biliær ekskresjon
Legemidler med så høy molekylvekt at de ikke vil bli skilt ut i nyrene, kan utskilles i gallen. Fordi galleveiene munner ut høyt oppe i tynntarmen, vil noe av det utskilte legemidlet kunne absorberes igjen lenger ned i tarmen. Konjugerte legemiddelmetabolitter som utskilles i gallen, som visse glukuronider (f.eks. etinyløstradiol-glukuronid), dekonjugeres av bakterier i tarmen og kan dermed absorberes på nytt (enterohepatisk kretsløp). Dette forlenger tiden legemidlet er i organismen.
Renal ekskresjon
Renal ekskresjon er den viktigste eliminasjonsvei for vannløselige legemidler med begrenset lipidløselighet og er et resultat av tre ulike delprosesser:
- Glomerulær filtrasjon: Legemiddel løst i plasmavannet (og derved ikke bundet til plasmaproteiner som holdes tilbake av filtrasjonsbarrieren) filtreres med samme hastighet som plasmavannet.
- Aktiv tubulær sekresjon: Sekresjon fra blod til tubuluslumen i proksimale tubuli foregår ved hjelp av to familier av spesifikke transportpumper: Legemidler som er svake syrer (f.eks. probenecid, penicillin og sulfonamider) pumpes ut via organiske aniontransportører (OAT). Legemidler som er svake baser (f.eks. trimetoprim og amfetamin) pumpes ut via organiske kationtransportører (OCT). Syrer kan konkurrere med hverandre om OAT-transporten og baser kan konkurrere med hverandre om OCT-transporten, men syrer og baser konkurrerer ikke med hverandre. Probenecid har høyere affinitet for OAT-transportørene enn mange andre syrer og kan dermed hemme sekresjonen av f.eks. penicillin. Se også Interaksjoner.
- Passiv tubulær transport foregår ved diffusjon over tubulusmembranen, med en hastighet som er avhengig av permeabilitet og konsentrasjonsgradient. Denne transporten kan i prinsipp foregå i begge retninger, men reabsorpsjonen av legemidler med høy lipidløselighet fra tubuli og tilbake til blodet er klart viktigst. Slike legemidler vil transporteres så raskt tilbake til blodbanen ved passiv diffusjon at selv filtrasjon og aktiv sekresjon ikke gir nevneverdig nettoutskillelse i urin. Legemidler med høy lipidløselighet vil derfor ikke elimineres i særlig grad ved renal ekskresjon, men må brytes ned i leveren til mer vannløselige metabolitter først. Ved forgiftning med svake syrer som acetylsalisylsyre kan alkalisering av urinen ved hjelp av natriumhydrogenkarbonat (bikarbonat) gitt intravenøst øke eliminasjonen ved at økningen i urin-pH øker ladningen til det sure stoffet i tubulusvæsken. Derved reduseres også reabsorpsjonen.
Kinetikktyper
1. ordens kinetikk. De fleste legemidler elimineres ved såkalt førsteordens kinetikk. Dette innebærer at eliminasjonsprosessenes hastighet er proporsjonal med legemiddelkonsentrasjonen, og at halveringstiden dermed er konstant. Etter avsluttet behandling vil konsentrasjonen synke til halvparten etter én halveringstid, til 25 % etter to halveringstider, til 12,5 % etter tre halveringstider osv. Etter fem halveringstider er det kun ca. 3 % igjen i kroppen, og for praktiske formål kan man da si at «alt» legemiddel er ute av kroppen.
0. ordens kinetikk. For enkelte legemidler er konsentrasjonene så høye at eliminasjonsprosessene er helt eller delvis mettet, slik at man nærmer seg en maksimal verdi for eliminasjonshastighet. Ved fullstendig metning av eliminasjonsprosessen faller konsentrasjonen med en fast verdi per tidsenhet. Dette gjelder f.eks. etanol (gjennomsnittlig fall på 0,15 promille per time). Dette kalles 0. (nullte) ordens kinetikk. Legemidler med 0. ordens kinetikk har derfor ikke noen fast halveringstid. Eksempler på slike legemidler er salisylat når acetylsalisylsyre brukes i høye (analgetiske) doser, fenytoin og teofyllin. Ved inntak av høyere doser enn normalt, f.eks. ved intoksikasjoner, kan konsentrasjonen av en rekke legemidler øke så mye at metning eller begynnende metning kan oppstå og halveringstidene blir uforholdsmessig lange.
Den type kinetikk som eliminasjonsprosessen følger, har vesentlig betydning for økningen av konsentrasjonen (akkumulasjon) av et legemiddel ved gjentatt, regelmessig dosering under vedlikeholdsbehandling.
Ved førsteordens kinetikk er det en lineær sammenheng mellom mengden legemiddel som elimineres per tidsenhet (dX/dt) og plasmakonsentrasjonen (Cp) hvor clearance (Cl) representerer vinkelkoeffisienten: dX/dt = Cl × Cp. Ved en gitt plasmakonsentrasjon vil mengden som elimineres være langt større for et legemiddel med høy clearance enn for et legemiddel med lav clearance.
Enkeltdosebehandling
Den plasmakonsentrasjonen som oppnås i det systemiske kretsløp (veneblod) etter en enkelt dose legemiddel vil avhenge av hvor raskt absorpsjonen skjer, hvor komplett absorpsjonen er, graden av førstepassasjemetabolisme, hvor raskt distribusjon (og ev. eliminasjon) skjer og hvor stort distribusjonsvolumet er. Dersom absorpsjonen skjer hurtig, vil man få en tidlig og høy plasmakonsentrasjonstopp (absorpsjonstoppen). Dersom distribusjonen skjer raskt, vil plasmakonsentrasjonen falle hurtig etter at legemidlet er absorbert. Dette gjelder også ved en intravenøs enkeltdose, hvor man unngår absorpsjonstrinnet og førstepassasjemetabolismen. For legemidler som har uttalt distribusjonsfase og hvor høye konsentrasjoner kan gi alvorlige bivirkninger, må dosen ved injeksjon/infusjon gis over lengre tid. Dette er grunnen til at legemidler som teofyllin og digoksin bør injiseres svært langsomt hvis de gis intravenøst (over minst 5 minutter).
Når distribusjonsprosessen er avsluttet, vil konsentrasjonen falle med en gitt halveringstid dersom eliminasjonsprosessen ikke er mettet. Ved enkeltdose av et gitt legemiddel er det altså dosestørrelse, administrasjonsvei (biologisk tilgjengelighet), distribusjonsvolum, og ved intravenøs dosering også den tiden som brukes til injeksjon, som bestemmer plasmakonsentrasjonen.
Gjentatt dosering
Når man gjentar doseringen av et legemiddel med faste doser og intervaller før det er eliminert fra kroppen, vil plasmakonsentrasjonen øke inntil den mengden legemiddel som tilføres, tilsvarer den mengden legemiddel som elimineres, se Eliminasjon. Den gjennomsnittlige likevektskonsentrasjonen av legemidlet (konsentrasjonen i steady state, Css) i et doseringsintervall (T = tidsrommet mellom to påfølgende doser) er bestemt av mengden legemiddel tilgjengelig for systemkretsløpet, dvs. dosestørrelse (D) og biologisk tilgjengelighet (F), samt totalclearance (kroppens totale evne til å eliminere legemidlet, ClT). Man har da følgende ligning:
CSS=F×(D/T)×(1/ClT)
Ligningen innebærer at så lenge førsteordenskinetikk for eliminasjonsprosessen gjelder (dvs. at clerarence er konstant uavhengig av plasmakonsentrajonen av legemidlet), er det gjennomsnittlige likevektsnivået i plasma proporsjonalt med døgndosen. En dobling av døgndosen vil dermed fordoble likevektsnivået. Dette prinspippet kan benyttes ved dosejustering ut fra målte plasmakonsentrasjoner og gjelder for den enkelte pasient så lenge totalclearance er konstant, dvs. at den kliniske tilstanden ikke forandrer seg mht. f.eks. lever-, nyre- og hjertefunksjon. Clearance vil kunne reduseres ved en organsvikt. En redusert clearance gir en økning av likevektskonsentrasjonen (jfr. formelen foran) og en økning i halveringstiden. Dersom clearance øker, f.eks. som følge av induksjon av metaboliserende enzymer i leveren, vil dette føre til et fall i likevektskonsentrasjonen og en kortere halveringstid. Siden likevektskonsentrasjonen er omvendt proporsjonal med clearance, vil f.eks. konsentrasjonen øke til det dobbelte når clearance synker til halvparten og vice versa.
Ved gjentatt dosering vil plasmakonsentrasjonen være avhengig av dosestørrelse, doseintervall, administrasjonsvei (biologisk tilgjengelighet) og kroppens eliminasjonskapasitet for det enkelte legemiddel.
Halveringstidens betydning for dosering
Halveringstiden i plasma beskriver hvor raskt legemiddelkonsentrasjonen faller, og kan ha vesentlig betydning for hvor hyppig man må dosere. For enkelte legemidler bør konsentrasjonen ligge innenfor et lite område i hele doseringsintervallet for å unngå toksiske bivirkninger på den ene side, og hindre at den terapeutiske effekten blir for liten på den annen side. Jo raskere konsentrasjonen faller, desto hyppigere må derfor doseringen skje. Oftest er halveringstiden i eliminasjonsfasen viktigst, men for legemidler med lang halveringstid i eliminasjonsfasen og uttalt distribusjonsfase, kan det bli halveringstiden i distribusjonsfasen som blir avgjørende for hvor hyppig legemidlet må doseres. Depottabletter med langsommere frigjøring av aktiv substans gir en langvarig absorpsjonsfase og en flatere plasmakonsentrasjonskurve, noe som tillater sjeldnere dosering. Forlengelse av halveringstiden for eliminasjon ved lav totalclearance av legemidlet (leversvikt, nyresvikt, hjertesvikt eller langsom eliminasjon av annen årsak) tillater også lengre tid mellom enkeltdosene. Ved lav totalclearance må den totale døgndose reduseres tilsvarende. Praktiske hensyn bør avgjøre om dette skal skje ved forlengelse av doseintervallet eller reduksjon i enkeltdosens størrelse.
En fordel med legemidler med kort halveringstid er at det går raskt (5 ganger halveringstiden i eliminasjonsfasen) før det oppnås likevektskonsentrasjon i plasma; ulempen er at midlene må doseres ofte, kanskje mange ganger daglig eller i verste fall må gis som kontinuerlig intravenøs infusjon. Fordelen med et legemiddel med lang halveringstid er at midlet gjerne kan doseres én gang daglig eller sjeldnere, og at det spiller liten rolle hvis pasienten en gang glemmer sin daglige dose. Ulempen er at det tar lang tid (5 ganger halveringstiden) før man når likevektskonsentrasjonen og at bivirkninger og risikoen for interaksjoner kan vedvare i lang tid (i prinsipp inntil 5 ganger halveringstiden) etter seponering.
Dosering av legemidler med metningskinetikk
For legemidler med metningskinetikk er forholdet mellom døgndose og likevektsnivå mer komplisert. Økende konsentrasjon gir økende metning av eliminasjonsprosessen, slik at totalclearance avtar og likevektsnivået øker mer enn proporsjonalt med økningen i døgndose, se figur 5. En fordobling av døgndosen vil derfor gi mer enn en fordobling av likevektsnivået. Det innebærer også at hvis denne dosen overskrider kroppens totale eliminasjonskapasitet, vil akkumulasjon fortsette uten at likevektsnivået kan nås. Dosejustering for fenytoin, som metaboliseres med økende metningsgrad ved økende konsentrasjon innenfor det terapeutiske område, krever derfor hyppige serumkonsentrasjonsmålinger og små doseforandringer ved innstilling.
Bruk av metningsdose
Tiden til man oppnår likevektsnivå er bestemt av halveringstiden i eliminasjonsfasen, slik at likevektsnivå nås etter 5 ganger halveringstiden. For legemidler med lang halveringstid, f.eks. amiodaron (halveringstid 1–2 måneder) vil det derfor ta lang tid (5–10 måneder) før likevektsnivået oppnås, hvis man starter med antatt vedlikeholdsdose. Dette vil medføre svært lave og lite effektive konsentrasjoner i starten av behandlingen. Hvis det ansees påkrevet med full effekt allerede fra de første dagene, kan en metningsdose gis initialt, se figur 4, slik at tilnærmet konsentrasjon i området for det ønskelige likevektsnivået nås raskt. Metningsdosens størrelse bestemmes av distribusjonsvolumet, biologisk tilgjengelighet og ønsket plasmakonsentrasjon (som for enkeltdose). For noen legemidler bør metningsdosen fordeles over flere doseringstilfeller for å unngå initiale bivirkninger.
Måling av legemiddelkonsentrasjon ved gjentatt dosering/kontinuerlig behandling
Konsentrasjonsmåling er ofte nyttig for legemidler med smalt terapeutisk område. Som hovedregel venter man til likevekt er oppnådd (dvs. 5 ganger halveringstiden i eliminasjonsfasen) før konsentrasjon måles. Ved mistanke om at det er oppstått konsentrasjonsavhengige bivirkninger tidlig under behandlingen, kan imidlertid serumkonsentrasjonen måles umiddelbart. For legemidler med liten terapeutisk bredde og stor variasjon i forholdet mellom dose og effekt (pga. stor variasjon i kinetikk) er konsentrasjonsbestemmelse et nyttig verktøy i tillegg til den kliniske vurderingen. Konsentrasjonsmåling er nødvendig når kliniske parametre er lite egnet til å styre doseringen (f.eks. antiepileptika) eller ved bruk av toksiske legemidler (f.eks. aminoglykosider). Det terapeutiske området angir oftest konsentrasjonen i slutten av et doseringsintervall (bunnkonsentrasjon, «trough»). Absorpsjon og distribusjon vil da som regel være avsluttet, og legemidlet vil være i distribusjonslikevekt, dvs. at den frie, virksomme konsentrasjonen i plasma og i vevene er konstant (figur 6). For rutinekontroll eller ved mistanke om underdosering eller manglende compliance skal blodprøven som hovedregel tas i slutten av doseintervallet.
Kurve 1 viser økningen i plasmakonsentrasjon av legemiddel inntil likevektskonsentrasjon nås, når vedlikeholdsdosen gis fra starten. Tiden til likevektskonsentrasjon er da 5 ganger halveringstiden i eliminasjonsfasen.
Kurve 2 viser hvordan man ved å gi en metningsdose som første dose kan nå ønsket plasmakonsentrasjon straks.
Ved metningskinetikk vil økende dose (og plasmakonsentrasjon) gi økende grad av metning av eliminasjonsprosessen og mer enn proporsjonal økning i likevektskonsentrasjon. For legemidler med metningskinetikk er det derfor vanskelig å beregne nøyaktig dosejustering og dermed et større behov for hyppige konsentrasjonsmålinger både ved oppstart av behandlingen, ved endringer i doseringen og hvis behandling med interagerende legemidler påbegynnes eller avsluttes.
I absorpsjonsfasen øker plasmakonsentrasjonen fordi absorpsjonsprosessen dominerer over distribusjons- og eliminasjonsprosessene. I distribusjonsfasen faller plasmakonsentrasjonen fordi absorpsjonsprosessen er minimal eller avsluttet. Plasmakonsentrasjonen faller raskere (med kortere halveringstid) i distribusjonsfasen enn i eliminasjonsfasen fordi det skjer netto distribusjon ut til vev samtidig med eliminasjonen. I eliminasjonsfasen etter inntrådt distribusjonslikevekt er plasmakonsentrasjonsfallet styrt av eliminasjonen. For en del legemidler er det ikke noe klart skille mellom distribusjonsfase og eliminasjonsfase, og den fallende delen av kurven må fremstilles med logaritmisk y-akse for å avgjøre om legemidlet har en tydelig fordelingsfase før eliminasjonsfasen.
Interaksjoner
- Revidert:
- 07.04.2025
- Sist endret:
- 01.07.2026
Forfatter:
Olav Spigset
Et legemiddel kan forandre effekten til et annet legemiddel ved å påvirke dets farmakokinetikk eller ved å påvirke dets farmakodynamikk. Farmakokinetiske interaksjoner oppstår ved at et legemiddel forandrer absorpsjonen, distribusjonen, metabolismen eller ekskresjonen til et annet legemiddel slik at konsentrasjonen i kroppen endres. Farmakodynamiske interaksjoner oppstår ved at et legemiddel direkte eller indirekte påvirker effekten av et annet legemiddel uten at legemidlets konsentrasjon forandres.
Interaksjoner oppstår ikke bare ved samtidig behandling med to eller flere legemidler, men kan også, avhengig av det seponerte legemidlets halveringstid, oppstå i kortere eller lengre tid etter avsluttet behandling med dette. For legemidler der modersubstansen eller metabolittene har ekstremt lange halveringstider, slik som fluoksetin, terbinafin og amiodaron, er interaksjoner beskrevet i uker og måneder etter seponering.
Noen ganger ønsker man bevisst å utnytte legemiddelinteraksjoner for å gjøre behandlingen så effektiv som mulig og for å redusere risikoen for bivirkninger. Denne typen kombinasjonsbehandling brukes regelmessig bl.a. ved kreft, hjertesvikt, høyt blodtrykk og astma. Som en hovedregel bør imidlertid enkeltlegemidler i individuelt tilpasset dosering foretrekkes fremfor kombinasjonsbehandling. Både farmakodynamiske og farmakokinetiske interaksjoner utnyttes i behandlingen av intoksikasjoner. Farmakodynamiske interaksjoner utnyttes f.eks. når man gir reseptorantagonistene nalokson og flumazenil ved overdosering av henholdsvis opioider og benzodiazepiner. Farmakokinetiske interaksjoner utnyttes f.eks. ved bruk av deferoksamin for å binde jern ved jernforgiftninger, og når man gir fomepizol for å hindre at metanol metaboliseres til formaldehyd og maursyre ved metanolforgiftninger. I visse situasjoner kan det være aktuelt å utnytte farmakodynamiske interaksjoner for å motvirke bivirkninger. Eksempler på dette er bruk av antiemetika for å motvirke kvalme ved cytostatikabehandling og bruk av vitamin B6 for å motvirke perifer nevropati ved isoniazidbehandling. Man bør imidlertid som hovedregel være tilbakeholden med å behandle bivirkninger av et legemiddel med å gi et annet legemiddel i tillegg. Som oftest vil det være en bedre løsning å redusere dosen av det opprinnelige legemidlet eller å bytte legemiddel.
Til tross for at det alt i alt er beskrevet flere tusen ulike interaksjoner, er det bare et lite antall legemiddelkombinasjoner som er absolutt kontraindiserte. De fleste klinisk viktige uønskede interaksjoner kan håndteres med tiltak som justering av legemiddeldosen, ekstra serumkonsentrasjonsmålinger av det aktuelle legemidlet, hyppigere kontroller av relevante biokjemiske variabler som f.eks. blodglukose, serum-kreatinin eller serum-elektrolytter, eller en grundigere klinisk oppfølging. Interaksjonsskrekk må ikke hindre at nødvendig legemiddelbehandling blir gitt; det viktigste er at man er oppmerksom på at en interaksjon kan oppstå og ut fra dette tar sine forholdsregler.
En interaksjon får vanligvis størst klinisk betydning når det er legemidler med liten terapeutisk bredde som påvirkes. Om man i slike tilfeller gir et annet legemiddel som bare forårsaker en liten økning i legemidlets plasmakonsentrasjon, kan det likevel resultere i alvorlige bivirkninger og toksiske effekter. Tilsvarende vil bare en liten reduksjon i plasmakonsentrasjonen føre til mangelfull effekt. Eksempler på legemidler med liten terapeutisk bredde er antiarytmika, ciklosporin, litium, metotreksat og warfarin. Mulighetene er til gjengjeld ofte relativt gode når det gjelder å monitorere disse legemidlene farmakokinetisk, enten ved å måle legemiddelkonsentrasjonen i serum, eller (for warfarin) å følge INR-verdiene. Hvis plasmanivåene til legemidler med stor terapeutisk bredde, slik som penicilliner eller protonpumpehemmere, påvirkes, får det derimot vanligvis ingen kliniske konsekvenser.
Når man før oppstart med et nytt legemiddel skal vurdere konsekvensene av en mulig interaksjon, er det en forutsetning at pasientens terapeutiske effekt av allerede pågående legemiddelbehandling er kjent. Hos pasienter som på forhånd har en optimal legemiddelterapi, vil både en økt og en redusert legemiddeleffekt være ugunstig. Hvis derimot plasmakonsentrasjonen av et legemiddel på forhånd er så lav at effekten ikke er optimal, vil en interaksjon som øker konsentrasjonen av dette legemidlet, kanskje bare medføre at effekten blir bedre og ikke at det oppstår bivirkninger. Hvis konsentrasjonen på forhånd ligger for høyt, vil på den annen side en ytterligere økning av plasmakonsentrasjonen raskt kunne medføre nye bivirkninger og toksiske effekter.
Interaksjonsrisikoen er nær knyttet til en rekke andre faktorer som også ved monoterapi medfører variasjoner i legemiddeleffekt og bivirkningsforekomst. Eksempler på slike forhold er pasientens alder og kjønn, røykevaner, alkoholinntak, hjertesvikt, nedsatt leverfunksjon eller nyrefunksjon, samt genetiske faktorer som kan påvirke bl.a. bivirkningsfølsomhet og metabolisme av legemidler i leveren. Konsekvensene av å kombinere to legemidler kan derfor være svært forskjellige fra person til person. Man bør derfor alltid gjøre en individuell risiko-/nyttebedømming der de mulige negative konsekvensene av legemiddelkombinasjonen veies opp mot den potensielle terapeutiske gevinsten man får ved å kombinere legemidlene.
Farmakodynamiske interaksjoner
En av de praktisk viktigste farmakodynamiske interaksjonene oppstår når legemidler med sentralnervøse effekter og bivirkninger, som f.eks. benzodiazepiner, antipsykotika, opioidanalgetika, antihistaminer og antikolinergika, samt alkohol, kombineres. Resultatet kan bli en klart forsterket sentralnervøs påvirkning med risiko for uttalt sedasjon, forvirring, delir, respirasjonsdepresjon og ev. koma.
Kombinasjon av legemidler som via ulike mekanismer øker serotonerg nevrotransmisjon, som f.eks. en selektiv serotoninreopptakshemmer (SSRI) og en monoaminoksidase (MAO)-hemmer, kan utløse et serotonergt syndrom med til dels alvorlige nevromuskulære, mentale og autonome reaksjoner. Også dødsfall er beskrevet etter slike kombinasjoner, fremfor alt hvis midlene inntas i høye doser.
Enkelte farmakodynamiske interaksjoner kan resultere i en synergistisk slutteffekt selv om legemidlene virker via helt ulike mekanismer. Kombinasjonen warfarin og et ikke-steroid antiinflammatorisk legemiddel (NSAID) eller acetylsalisylsyre øker blødningsrisikoen via påvirkning på henholdsvis koagulasjonsfaktorene og trombocyttfunksjonen. Kombinasjonen tiazider – SSRI kan gi en økt risiko for hyponatremi via henholdsvis renale mekanismer og økt sekresjon av antidiuretisk hormon i hypothalamus.
Farmakodynamiske interaksjoner kan også oppstå ved at et legemiddel indirekte endrer følsomheten for, eller effekten av, andre legemidler. F.eks. vil behandling med furosemid eller tiazider kunne gi hypokalemi og hypomagnesemi, noe som i sin tur øker hjertets følsomhet for digoksin. Risikoen for bivirkninger og toksiske effekter av digoksin øker dermed selv om plasmakonsentrasjonen er uforandret. NSAID-preparater kan gi væskeretensjon og blodtrykksøkning pga. en hemning av den renale prostaglandinsyntesen, noe som kan føre til redusert effekt av antihypertensiva og hjertesviktmidler. Ciprofloksacin og andre kinoloner kan senke krampeterskelen via antagonistiske effekter på GABA-systemet, noe som kan føre til nedsatt effekt av antiepileptika. Legemidler som påvirker blodsukkernivåene, som ACE-hemmere (reduserer blodsukkernivået) eller klozapin (øker blodsukkernivået), vil på tilsvarende måte kunne endre behovet for insulin eller perorale antidiabetika.
Farmakokinetiske interaksjoner
Generelt er vårt kunnskapsnivå større for farmakokinetiske enn for farmakodynamiske interaksjoner. Dette skyldes ikke minst at farmakokinetiske interaksjoner lettere kan kvantifiseres i og med at legemiddelkonsentrasjonen i plasma endres og kan måles. I prinsippet kan man alltid ved farmakokinetiske interaksjoner håndtere situasjonen ved å øke eller redusere dosen av det legemidlet som påvirkes. Man vil i disse tilfellene ha god hjelp av å måle serumkonsentrasjonen av det aktuelle legemidlet (se Analyser av farmakologiske substanser og farmakogenetikk og Farmakologiportalen.no). Noen ganger er likevel påvirkningen så kraftig og uforutsigbar, eller den terapeutiske bredden til det legemidlet som påvirkes så liten, at det er rimelig å ikke kombinere midlene.
Interaksjoner ved gastrointestinal absorpsjon
Et legemiddel kan påvirke gastrointestinal absorpsjon av et annet legemiddel ved å forandre gastrointestinal motilitet, ved at pH i ventrikkelen økes, ved å forårsake kompleksdannelse i gastrointestinaltraktus eller ved å påvirke bakteriefloraen i tarmen slik at absorpsjonen forandres.
Legemidler som forsinker ventrikkelens tømming, som opioidanalgetika, antikolinerge legemidler og legemidler med antikolinerge bivirkninger (f.eks. de fleste inkontinensmidler og mange antipsykotika), vil generelt sett redusere absorpsjonshastigheten av legemidler. Dette er viktig for legemidler der en raskt innsettende effekt er ønskelig, som f.eks. analgetika. Det spiller derimot ingen rolle ved langtidsbruk av legemidler, siden den totale mengden legemiddel som absorberes i regelen vil være den samme.
Noen legemidler er avhengig av normalt lav pH i ventrikkelen for å bli løst opp og dermed absorbert fra tarmen. De viktigste eksemplene på slike midler er noen antimykotika (bl.a. ketokonazol og itrakonazol) og et utvalg proteinkinasehemmere (bl.a. bosutinib, gefitinib, ceritinib, dasatinib og erlotinib). Disse midlene får hemmet sin absorpsjon når de kombineres med protonpumpehemmere, histamin H2-antagonister eller antacida. Siden protonpumpehemmere øker pH i ventrikkelen kontinuerlig under hele behandlingsperioden, vil effekten være til stede uansett hvor lang tid det går mellom inntak av de to midlene. Alternativt kan proteinkinasehemmeren brukes sammen med en H2-antagonist, så lenge H2-antagonisten tas minst 10 timer før eller 2 timer etter proteinkinasehemmeren.
Kompleksdannelse mellom legemidler eller matvarer som inneholder to- og trevalente kationer (jern, kalsium, magnesium, aluminium eller sink) og tetrasykliner, kinoloner eller bisfosfonater kan gi redusert absorpsjon og effekt av de sistnevnte. Tetrasykliner, kinoloner og bisfosfonater bør derfor gis forskjøvet i forhold til inntak av melk, antacida, jern- og sinkpreparater.
Bakteriefloraen i tarmen vil normalt sett inaktivere visse legemidler, mens andre kan aktiveres. Ca. 10 % av befolkningen har en spesiell tarmbakterie som kan metabolisere digoksin. Ved behandling med visse antibakterielle midler (vist for makrolider og tetrasykliner) reduseres denne metabolismen. Resultatet blir en økt systemisk konsentrasjon og effekt av digoksin. Kombinasjonsbehandling med p-piller og enkelte antibakterielle midler (fremfor alt bredspektrede midler som gis peroralt) kan gi mellomblødninger og ev. også nedsatt antikonsepsjonseffekt. Årsaken er at tarmbakterier normalt sett hydrolyserer inaktivt konjugert etinyløstradiol som skilles ut via gallen til fritt etinyløstradiol som dermed kan reabsorberes.
Interaksjoner ved binding til plasmaproteiner
De fleste legemidler er bundet til plasmaproteiner. Bindingsgraden varierer fra under 10 % (f.eks. atenolol, gentamicin, kodein) til mer enn 95 % (f.eks. warfarin). Legemidler som er svake syrer (f.eks. acetylsalisylsyre og sulfonamider) bindes særlig til albumin, mens legemidler som er svake baser (f.eks. antidepressiva, betareseptorantagonister, lokalanestetika og antipsykotika) vesentlig bindes til alfa-1-surt glykoprotein (orosomukoid).
Det er et sentralt farmakologisk prinsipp at det bare er den ikke-proteinbundne (frie) konsentrasjonen av et legemiddel i plasma som står i likevekt med konsentrasjonen på virkestedet og som dermed har betydning for effekten. Konkurranse om binding til plasmaproteiner kan dermed påvirke et legemiddels effekt. En slik konkurranse kan oppstå mellom to legemidler eller mellom et legemiddel og en endogen substans som f.eks. bilirubin eller stoffer som akkumuleres ved nyre- eller leversvikt. Bare legemidler som finnes i høye konsentrasjoner i plasma vil kunne fortrenge andre legemidler som bindes til samme proteinbindingssted. For de fleste legemidler som fortrenges (såkalte lavclearancelegemidler), vil imidlertid kompensatoriske mekanismer bidra til at konsentrasjonen av fritt legemiddel ikke forandres nevneverdig. Et stort distribusjonsvolum vil også bidra til å redusere effekten av fortrengning fra plasmaproteiner. For legemidler med slike egenskaper får situasjonen derfor vanligvis ingen praktiske konsekvenser når det gjelder terapieffekt eller dosering. Derimot vil den totale legemiddelkonsentrasjonen (konsentrasjonen av fritt + bundet legemiddel) i plasma synke. Fordi det vanligvis er totalkonsentrasjonen som måles, må man ta hensyn til dette ved tolking av serumkonsentrasjonsanalyser. Det mest sentrale eksempelet på en slik situasjon er kombinasjonsbehandling med fenytoin og valproat: Valproat vil fortrenge fenytoin fra albuminbindingsstedet, noe som vil gi en lavere totalkonsentrasjon av fenytoin, men med bibeholdt fri konsentrasjon og uforandret effekt. Dermed kan man få en situasjon der den målte (total-)konsentrasjonen av fenytoin er under referanseområdet, men effekten likevel optimal. Noen laboratorier kan analysere fritt fenytoin direkte.
Interaksjoner ved distribusjon til og fra vev
P-glykoprotein (P-gp, ABCB1) er et transportprotein som pumper legemidler ut fra organer som trenger spesiell beskyttelse mot fremmedstoffer, som hjernen, placenta og testikler. P-glykoprotein finnes også i nyretubuli, galleganger og tarm, og bidrar her til å skille ut legemidler. Digoksin, feksofenadin og dabigatran er eksempler på legemidler som er substrater for p-glykoprotein. Erytromycin, klaritromycin, ketokonazol, itrakonazol, ciklosporin, dronedaron og verapamil er eksempler på legemidler som hemmer aktiviteten til p-glykoprotein. De vil dermed øke plasmakonsentrasjonen av substratene. Rifampicin, karbamazepin, johannesurt og andre generelle induktorer vil også indusere aktiviteten til p-glykoprotein, noe som vil redusere plasmakonsentrasjonen av de aktuelle substratene.
Også påvirkning av andre transportproteiner kan være årsak til interaksjoner. Dette gjelder bl.a. for transportproteinene organisk aniontransportør-polypeptid (OATP) 1B1 og 1B3 og brystkreftresistens-protein (BCRP, ABCG2). Foreløpig er mindre kjent om substrater, hemmere og induktorer for disse transportproteinene enn for p-glykoprotein.
Interaksjoner ved metabolisme i leveren
Grovt sett kan legemidler deles inn i to hovedgrupper etter deres fysikalsk-kjemiske egenskaper: de fettløselige og de vannløselige. For at fettløselige legemidler skal kunne skilles ut i nyrene må de metaboliseres til mer vannløselige substanser. Denne prosessen finner hovedsakelig sted i leveren. Det viktigste enzymsystemet for legemiddelmetabolisme er cytokrom P450 (CYP)-systemet. Det består av en rekke enzymer hvorav CYP1A2, CYP2B6, CYP2C8, CYP2C9, CYP2C19, CYP2D6 og CYP3A4 er de mest sentrale i metabolismen av legemidler. Aktiviteten av enzymene er i større eller mindre grad genetisk bestemt, og for flere CYP-enzymer er det vist at en del av befolkningen har en genetisk variant som medfører at enzymet er inaktivt. De viktigste er CYP2C9 (< 1 % mangler aktivt enzym), CYP2C19 (3–4 % mangler aktivt enzym) og CYP2D6 (ca. 7 % mangler aktivt enzym). De personene som mangler aktivt enzym vil få høye legemiddelkonsentrasjoner når de behandles med et legemiddel som brytes ned av det aktuelle enzymet. For CYP2D6 og CYP2C19 er det også beskrevet at noen få prosent i befolkningen har ekstra høy enzymaktivitet. Ved normal dosering får dermed disse personene lav konsentrasjon og nedsatt eller manglende effekt av legemidler som brytes ned av respektive enzym. Vær oppmerksom på at for legemidler som er inaktive i seg selv (såkalte prodrugs) og som brytes ned til aktive metabolitter via de aktuelle enzymene vil situasjonen bli omvendt: for disse vil nedsatt metabolisme føre til nedsatt produksjon av aktiv metabolitt og mangelfull effekt, mens økt metabolisme vil føre til økt produksjon av aktiv metabolitt og økt fare for bivirkninger. Dette gjelder for eksempel for kodein, tramadol og tamoksifen via CYP2D6 og for klopidogrel via CYP2C19. De nevnte genetiske variantene kan undersøkes rutinemessig ved hjelp av genotyping.
Interaksjoner oppstår når et legemiddel som påvirker aktiviteten til et av enzymene, kombineres med et annet legemiddel som brytes ned av det samme enzymet.
Enzymhemning
En rekke legemidler kan hemme aktiviteten til CYP-enzymene. Noen legemidler er kraftige enzymhemmere og vil gi en betydelig økning i konsentrasjonen av de legemidlene som er substrater for samme enzym, se Tabell 1: Legemidler som metaboliseres av eller som hemmer ulike cytokrom P450 (CYP)-enzymer i leveren. Hovedregelen er at den forhøyede konsentrasjonen gir en økt effekt av det legemidlet som har fått sin metabolisme hemmet, med risiko for bivirkninger og toksiske effekter. F.eks. vil erytromycin via en hemning av CYP3A4 redusere metabolismen av karbamazepin og simvastatin, noe som fører til forhøyede konsentrasjoner av disse midlene og økt risiko for alvorlige bivirkninger. Hvis det derimot er legemidlets metabolitter som er aktive, vil en hemning av enzymet i stedet føre til at legemiddeleffekten reduseres. For eksempel vil samtidig behandling med fluoksetin eller paroksetin (som hemmer CYP2D6) og kodein redusere den smertestillende effekten av kodein, mens samtidig behandling med fluoksetin eller paroksetin og tamoksifen vil kunne gi nedsatt terapieffekt av tamoksifen ved brystkreft.
De kraftigste enzymhemmerne gir i prinsipp en irreversibel hemning av det aktuelle enzymet. Dette skyldes at legemidlet binder seg kovalent til enzymet og inaktiverer det (gjerne såkalt mekanismebasert eller allosterisk hemning, på engelsk også kalt «suicide inhibition»). Enzymhemningen inntreffer da i prinsipp momentant, slik at den vil bli synlig klinisk i løpet av de første få dagene etterpå, noe avhengig av halveringstiden til det legemidlet som får sin metabolisme hemmet. Denne irreversible hemningen betyr også at det må produseres nytt funksjonelt enzym før enzymaktiviteten blir normalisert igjen. Etter at hemmeren er seponert, vil det derfor ta fra noen dager og opp til en uke før enzymaktiviteten er normalisert. Hvor lang tid det vil ta i hvert enkelt tilfelle avhenger både av halveringstiden til hemmeren og hvilket enzym som er påvirket. Dermed bør det gå noen dager fra enzymhemmeren er seponert til man justerer dosen av det legemidlet som har fått sin metabolisme hemmet, tilbake til utgangspunktet. Hvis man har seponert et legemiddel midlertidig på grunn av en kur med et legemiddel som er en kraftig enzymhemmer, for eksempel seponert simvastatin under en pågående kur med erytromycin, bør det tilsvarende gå 5–7 dager fra erytromycinkuren er avsluttet til man starter opp igjen med simvastatin.
Pasientens genetisk bestemte utgangsmetabolisme via et enzym er en viktig faktor for hvor kraftig en hemningsinteraksjon via det aktuelle enzymet vil bli. Dette forklarer hvorfor ulike individer som bruker et og samme legemiddel som brytes ned via et bestemt CYP-enzym og som så starter behandling med en og samme hemmer av dette enzymet, vil få helt forskjellig grad av økning i konsentrasjonen av det legemidlet som påvirkes. Hovedregelen er – i motsetning til det som kanskje er det mest intuitive – at jo lavere enzymaktivitet vedkommende har i utgangspunktet, jo mindre betydning vil en hemningsinteraksjon via dette enzymet ha.
Enzyminduksjon
En rekke legemidler kan stimulere metabolismen av andre legemidler ved å øke CYP-enzymenes aktivitet. Resultatet blir da en lavere konsentrasjon med nedsatt terapeutisk effekt av det legemidlet som har fått sin metabolisme indusert. De viktigste induktorene er karbamazepin, rifampicin og naturlegemidlet johannesurt. For en komplett liste over induktorer, se Tabell 2: Legemidler som induserer CYP-enzymer. Det er særlig aktiviteten til CYP3A4 og CYP2C9 som stimuleres, men også til en viss grad CYP1A2, CYP2B6 og CYP2C8. Effekten på CYP2C19 og CYP2D6 er liten. Et sentralt eksempel er at karbamazepin stimulerer metabolismen av p-piller, noe som kan resultere i mellomblødninger og i verste fall manglende graviditetsbeskyttelse.
Enzyminduktorer virker ved å binde seg til spesielle reseptorer i cellekjernen som stimulerer produksjon av RNA og deretter av enzymprotein. Denne prosessen tar tid. Induksjonen vil derfor gradvis bli tydeligere i løpet av de første dagene etter oppstart med induktoren og være maksimal etter 7–10 dager, alt ettersom hvilken induktor og hvilket enzym det handler om. Etter avsluttet behandling med en induktor, må dette ekstra produserte enzymet brytes ned før enzymaktiviteten er tilbake på normalt nivå igjen. Hvor lang tid dette tar, avhenger først av induktorens halveringstid og deretter av det aktuelle enzymets halveringstid. Som en tommelfingerregel kan man regne med at også dette tar en ukes tid.
Ikke bare legemidler, men også andre substanser i våre omgivelser kan påvirke aktiviteten til CYP-enzymene. Tobakksrøyk og grillet mat inneholder polysykliske aromatiske hydrokarboner som induserer aktiviteten til CYP1A2. Røykere får dermed lavere konsentrasjoner av legemidler som brytes ned av CYP1A2, slik som klozapin, olanzapin og teofyllin, og røykere behøver derfor høyere doser av disse legemidlene for å få samme kliniske effekt som ikke-røykere. Også visse grønnsaker, som brokkoli og rosenkål, inneholder stoffer som induserer CYP1A2. Koffein er et eksempel på et stoff som hemmer CYP1A2. Grapefruktjuice inneholder substanser som hemmer aktiviteten til CYP3A4. Etter inntak av grapefruktjuice stiger konsentrasjonen av legemidler som brytes ned av CYP3A4 til dels betydelig, noe som kan medføre at det oppstår toksiske effekter som f.eks. nyreskade av ciklosporin hos pasienter som behandles med dette.
Et annet viktig system for metabolisme av legemidler er uridindifosfat-glukuronosyltransferase (UGT)-systemet. Dette enzymsystemet kobler glukuronsyre på legemidler og bidrar dermed til at de blir mer vannløselige. På samme måte som for CYP-systemet finnes det også for UGT en rekke enkeltenzymer, hvorav UGT1A4 og UGT2B7 er to av de mest sentrale i metabolismen av legemidler. P-piller har en induserende effekt på mange UGT-enzymer og vil dermed i større eller mindre grad redusere konsentrasjonen av legemidler som metaboliseres via dette systemet. Dette gjelder f.eks. for lamotrigin. Lamotrigindosen må anslagsvis være dobbelt så høy hos p-pillebrukere som hos ikke-p-pillebrukere for å opprettholde den terapeutiske effekten.
Interaksjoner under renal ekskresjon
Endring i urinens pH kan påvirke ekskresjonshastigheten av en rekke legemidler og legemiddelmetabolitter. Surgjøring av urinen gir nedsatt tubulær reabsorpsjon og dermed hurtigere utskillelse av basiske substanser som f.eks. amfetamin, mens alkalisering av urinen gir hurtigere utskillelse av sure substanser som f.eks. acetylsalisylsyre. I interaksjonssammenheng er imidlertid prinsippet lite viktig.
Påvirkning av aktive tubulære sekresjonsmekanismer kan endre ekskresjonshastigheten av legemidler i nyrene. Det finnes to separate systemer for tubulær sekresjon i nyrene, ett for organiske anioner (organiske aniontransportører, OAT) og ett for organiske kationer (organiske kationtransportører, OCT). Anionsystemet skiller ut legemidler som er svake syrer mens kationsystemet skiller ut legemidler som er svake baser, se Tabell 3: Legemidler som skilles ut via tubulær sekresjon i nyrene. Det finnes potensielle muligheter for interaksjoner hvis to legemidler som begge skilles ut via anionsystemet eller to legemidler som begge skilles ut via kationsystemet kombineres. Eksempler på interaksjoner med klinisk betydning er kombinasjonen probenecid – penicilliner som fører til en økt konsentrasjon av penicilliner, og kombinasjonen NSAID – metotreksat som fører til en økt konsentrasjon av metotreksat med risiko for beinmargsdepresjon.
Flere andre viktige renale interaksjoner er beskrevet. F.eks. vil kombinasjonsbehandling med litium og NSAID, ACE-hemmere, angiotensin II-antagonister eller diuretika medføre at utskillelsen av litium i nyrene reduseres med fare for alvorlig litiumintoksikasjon. Årsaken er henholdsvis hemmet syntese av prostaglandiner i nyrene (NSAID), nedsatt filtrasjonstrykk i glomeruli (ACE-hemmere, angiotensin II-antagonister) og påvirkning på renal ionetransport (diuretika).
For aktuelle legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.
Preson CL. Stockley’s drug interactions. 12. utgave. London: Pharmaceutical Press, 2019.
Spigset O, Molden E. Cytokrom P-450 3A4 – kroppens viktigste arena for legemiddelinteraksjoner. Tidsskr Nor Legeforen 2008; 128: 2832-5.
Molden E, Spigset O. Frukt og bær - interaksjoner med legemidler. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 3218-20.
Molden E, Spigset O. Tobakksrøyking og interaksjoner med legemidler. Tidsskr Nor Legeforen 2009; 129: 632-3.
Tabell 1: Legemidler som metaboliseres av eller som hemmer ulike cytokrom P450 (CYP)-enzymer i leveren
- Revidert:
- 07.04.2025
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Olav Spigset
Interaksjoner oppstår ved at et legemiddel som hemmer et enzym gir forhøyede plasmakonsentrasjoner av de legemidlene som metaboliseres av samme enzym, med økt risiko for bivirkninger og toksiske effekter som resultat. Interaksjoner med forhøyede plasmakonsentrasjoner kan også oppstå når to legemidler som begge metaboliseres av samme enzym kombineres. Disse interaksjonene er som regel langt mindre uttalte enn interaksjonene med en hemmer.
Enzym | Legemidler som metaboliseres | Legemidler som hemmer |
|---|---|---|
CYP1A2 | agomelatin, anagrelid, asenapin, bendamustin, duloksetin, klozapin, koffein, leflunomida, loksapin, meksiletin, melatonin, olanzapin, pirfenidon, pomalidomid, rasagilin, riluzol, roflumilast, ropinirol, ropivakain, tasimelteon, teofyllin, tizanidin, zolmitriptan | Sterke hemmere: |
CYP2B6 | alfentanil, artemisinin, bupropion, efavirenz, ifosfamid, ketamin, metadon, nevirapin, propofol, selegilin, syklofosfamida, tramadola | Moderate hemmere: |
CYP2C8 | amiodaron, dasabuvir, enzalutamid, klorokin, montelukast, paklitaxel, pioglitazon, repaglinid, tukatinib, seleksipag | Sterke hemmere: |
CYP2C9 | afikamten, avatrombopag, celekoksib, fenytoin, fluvastatin, fosfenytoin, glibenklamid, glimepirid, glipizid, ibuprofen, irbesartan, lesinurad, losartana, meloksikam, mikonazol, nateglinid, piroksikam, rosuvastatin, seladepar, siponimod, tetrahydrocannabinol, torasemid, warfarin | Moderate hemmere: |
CYP2C19 | amitriptylin, brivaracetam, celekoksib, citalopram, diazepam, escitalopram, esomeprazol, karisoprodol, klobazamd, klomipramin, klopidogrela, lansoprazol, moklobemid, omeprazol, pantoprazol, proguanila, propranolol, rosiglitazon, sertralin, sulfametoksazol, vorikonazol | Sterke hemmere: |
CYP2D6 | amitriptylin, aripiprazol, atomoksetin, brekspiprazol, darifenacin, doksepin, donepezil, eliglustat, fesoterodin, flekainid, fluoksetin, fluvoksamin, haloperidol, hydrokodon, karvedilol, klomipramin, kodeina, meksiletin, metoprolol, mianserin, nortriptylin, ondansetron, palonosetron, paroksetin, perfenazin, risperidon, sertindol, tamoksifena, tetrabenazin, timolol, tolterodin, tramadola, tropisetron, venlafaksin, vortioksetin, zuklopentiksol | Sterke hemmere: |
CYP3A4 | A-B aksitinib, alfentanil, alfuzosin, alprazolam, amiodaron, amlodipin, amprenavir, apremilast, aprepitant, aripiprazol, atazanavir, atorvastatin, avanafil, avatrombopag, bedakvilin, biktegravir, bortezomib, bosentan, bosutinib, bromokriptin, brekspiprazol, budesonid, buprenorfin, buspiron C-D cannabidiol, ceritinib, ciklesonid, ciklosporin, cinacalcet, daklatasvir, dabrafenib, darifenacin, darunavir, dasatinib, deksametason, dienogest, diltiazem, docetaxel, dronedaron, dutasterid E-F ebastin, elbasvir, eletriptan, eliglustat, eplerenon, ergotamin, erlotinib, erytromycin, eszopiklon, etinyløstradiol, etravirin, everolimus, fedratinib, felodipin, fentanyl, fesoterodin, flutikason, fosamprenavir, fostemsavir G-J gefitinib, gilteritinib, grazoprevir, guanfacin, haloperidol, ibrutinib, imatinib, imlunestrant, indinavir, irinotekan, isradipin, itrakonazol, ivabradin, ivakaftor K-L kabazitaxel, kabergolin, kabozantinib, karbamazepin, kariprazin, ketamin, ketokonazol, klaritromycin, klobazam, kobimetinib, kolkisin, krizotinib, kvetiapin, lapatinib, lazertinib, lerkanidipin, lomitapid, loperamid, lopinavir, loratadin, lovastatin, lurasidon M-N maraviroc, metadon, metylprednisolon, midazolam, midostaurin, naloksegol, nelfinavir, nevirapin, nifedipin, nilotinib, nimodipin O-Q oksybutynin, oksykodon, osimertinib, paklitaxel, palbociklib, panobinostat, pazopanib, posakonazol, prednisolon, prednisona R-S ranolazin, reboksetin, regorafenib, ribosiklib, rifampicin, rilpivirin, rilzabrutinib, riociguat, risperidon, ritonavir, rolapitant, ruxolitinib, sakinavir, saksagliptin, salmeterol, selperkatinib, sertindol, sertralin, sildenafil, simeprevir, simvastatin, sirolimus, solifenacin, sonidegib, stiripentol, sunitinib T-U tadalafil, takrolimus, tamsulosin, telaprevir, temsirolimus, ticagrelor, tipranavir, tolvaptan, toremifen, trabektedin, ulipristal, upadacitinib V-W vandetanib, vardenafil, venetoklaks, verapamil, vinblastin, vinflunin, vinkristin, vinorelbin, voksilaprevir, vorapaksar, vorikonazol X-Z ziprasidon, zolpidem, zopiklon | Sterke hemmere: |
a. Substansen er en såkalt prodrug, dvs. at legemidlet er inaktivt i seg selv, mens det er en metabolitt som står for effekten. En hemning av legemidlets metabolisme vil dermed kunne gi en redusert klinisk effekt
b. Aprepitant er en hemmer ved korttidsbehandling, men en induktor ved behandlingstider utover ca. 1 uke
c. Gjelder dosering av flukonazol oftere enn en gang per uke, og ikke ved engangsbruk av flukonazol
d. Gjelder den aktive metabolitten N-desmetylklobazam
Tabell 2: Legemidler som induserer CYP-enzymer
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Olav Spigset
Det er særlig aktiviteten til CYP3A4 og CYP2C9 som stimuleres, men også til en viss grad CYP1A2, CYP2B6 og CYP2C8. Effekten på CYP2C19 og CYP2D6 er liten. I tillegg kan også induktorene øke aktiviteten til transportproteiner som p-glykoprotein.
Sterke induktorer | Moderate induktorer | Svake induktorer |
|---|---|---|
Apalutamid | Bosentan | Aprepitant |
Tabell 3: Legemidler som skilles ut via tubulær sekresjon i nyrene
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Olav Spigset
Interaksjoner kan oppstå, men trenger ikke nødvendigvis oppstå, mellom legemidler som skilles ut via samme transportsystem.
Legemidler (svake syrer) som skilles ut via anionsystemet | Legemidler (svake baser) som skilles ut via kationsystemet |
|---|---|
Acetylsalisylsyre (salisylat) | Amilorid |
Legemiddelbehandling i persontilpasset medisin
- Revidert:
- 05.11.2024
- Sist endret:
- 01.07.2026
Forfatter:
Øyvind Melien, Annetine Staff, Kristina Hermann Haugaa, Mouldy Sioud
Legemiddelintervensjon representerer en av de viktigste innsatsfaktorene i pasientbehandlingen og er støttet av betydelige ressurser fra samfunnet. Dette stiller krav om at helsetjenesten skal bidra til å utvikle og forbedre legemiddelprinsipper og regimer som er basert på kunnskap om hvordan en tilsiktet effekt best kan oppnås, samtidig som risikoen for utilsiktede hendelser, bivirkninger og toksisitet kan reduseres. Utviklingen innen persontilpasset medisin, gir stadig ny kunnskap om ulike typer av mekanismer og faktorer som kan påvirke utfallet av legemiddelbehandling på subgruppenivå eller individuelt nivå. Dette gjør det tydelig hvor viktig det faglige grunnlaget for en mer systematisk tilnærming til legemiddelbehandling innenfor persontilpasset medisin er. Innenfor en rekke terapiområder er det klinisk erfaring for at pasienter kan respondere helt ulikt på lik legemiddelbehandling både vurdert i forhold til effekt og bivirkninger. Det er med andre ord en økende erkjennelse av at legemiddelbehandling ikke nødvendigvis skal være målstyrt av biologiske gjennomsnitt for å innfri resultater, men i større grad bør ta hensyn til en individuell biologisk variasjon. Årsaker til slike variasjoner kan være individuelle genetiske forhold, epigenetiske mekanismer, innvirkning av annen samtidig legemiddelterapi, fase og tilstand for den aktuelle behandlingstrengende sykdom, annen samtidig sykdom, endringer i organfunksjon, alder, vekt, kjønn, betydning av kosthold, miljøfaktorer m.m.
I dette kapitlet gis det i første rekke noen eksempler på hvordan genetiske faktorer og pasientens kjønn kan innvirke på utfallet av legemiddelterapi, mens betydningen av alder, endringer i organfunksjon og legemiddelinteraksjonspotensial som hører inn i det helhetlige bildet, er behandlet i øvrige kapitler (se nedenfor). Innenfor flere terapiområder sees implementering av behandling basert på kunnskap om hvilke variable faktorer som har en reell innvirkning på effekt og toksisitet både av enkeltlegemidler og kombinerte regimer. En slik ambisjon innebærer betydelige utfordringer for medisinsk forskning og utviklingsarbeid, og ikke minst for å kunne omsette et komplekst kunnskapsmateriale til evidensbasert beslutningsstøtte og anvendbare retningslinjer og rutiner til bruk i en klinisk hverdag.
Betydningen av persontilpasset medisin både i forskning og utvikling av helsetjenestene kommer til uttrykk i nasjonale og internasjonale satsninger, slik som strategi for persontilpasset medisin (Strategi for persontilpasset medisin - regjeringen.no), etableringen av nasjonalt kompetansenettverk for persontilpasset medisin (NorPreM – Nasjonalt kompetansenettverk for persontilpasset medisin) og det internasjonale konsortium ICPerMed (International Consortium for Personalised Medicine) støttet bl.a. av EU. Utviklingen av metodikk for kliniske studier innen persontilpasset medisin har vært hovedfokus for EU-prosjektet PERMIT (PERsonalised medicine in Trials). Verdens Helseorganisasjon (WHO) har i sin resolusjon om kliniske studier (2022) poengtert behovet for at kliniske studier av nye intervensjoner må gjennomføres i ulike settinger og må inkludere alle populasjoner intervensjonene er tiltenkt, samt at det i tillegg må være et spesielt fokus mot underrepresenterte populasjoner. Flere beslutningsstøtteverktøy i persontilpasset medisin er tilgjengelige nasjonalt og internasjonalt, eksempelvis fra Clinical Pharmacogenomics Implementation Consortium (CPIC), Farmakologiportalen og CYPinfo (Fortolkningsverktøy for farmakogenetiske analyser).
Generelt
Farmakogenetikk er det fagfeltet som studerer de genetiske variasjonene som kan påvirke legemiddeleffekter. Kunnskapene innen farmakogenetikk har på flere områder gitt grunnlag for bruk av gentester/biomarkører i klinisk praksis, mens det på en rekke felt fortsatt gjenstår å avklare den kliniske betydningen av slike tester. US Food and Drug Administration (FDA) har publisert en oversikt over farmakogenetiske biomarkører som anses relevante for behandling med et stort antall legemidler. Se: www.fda.gov
Betydningen av genetisk variasjon for metabolismen av legemidler har vært studert innenfor en rekke terapiområder. Dette gjelder særlig karakterisering av genvarianter, såkalte polymorfismer, innen cytokrom P450(CYP)-systemet. De viktigste polymorfe CYP-enzymene er CYP2C9, CYP2C19 og CYP2D6 (se kapitlene Farmakokinetikk og doseringsprinsipper og Interaksjoner). Forekomsten av genvarianter oppgis som allelfrekvens, og denne varierer mellom folkegrupper og for det enkelte CYP-enzym. Oftest vil genvariantene medføre redusert eller manglende enzymaktivitet, men for CYP2C19 finnes en genvariant med økt enzymaktivitet og for CYP2D6 kan det finnes flere enn to kopier av det normale genet. I den kaukasiske befolkningen vil 5-10 % ha vesentlig redusert eller manglende enzymaktivitet via disse CYP-enzymene. Den kliniske betydningen av redusert eller manglende enzymaktivitet kan være vanskelig å fastslå og varierer mellom pasienter avhengig av legemidlene som benyttes og andre faktorer. Laboratoriene tilbyr typisk analysepakker relevante for en pasientgruppe, f.eks SSRI-panel (ved bruk av SSRI-antidepressiva), warfarin-panel (Marevanbruk) og opioid-panel (ved manglende effekt av opioid-analgetika). En rekke legemidler metaboliseres via CYP2D6, som f.eks. metoprolol, flekainid, trisykliske antidepressiva og enkelte antipsykotiske midler. Langsom metabolisme vil kunne resultere i forhøyede serumkonsentrasjoner av legemidlene, med økt risiko for bivirkninger og toksisitet som resultat. For kodein, tramadol og andre prodrugs vil manglende metabolisme gi redusert eller manglen-de omdanning til aktivt virkestoff og dermed redusert effekt. For opioid-analgetika er det påvist variasjoner i OPRM1-genet som koder for µ-opioidreseptoren. Bærere som er homozygote for T/T-genotypen av c541C>T er vanskelige å smertestille med opioider. Forekomsten av genotype T/T er rundt 1 av 10 000. For oversikt over farmakogenetiske analyser, se Farmakologiportalen.no. For tolkning av resultater fra farmakogenetiske analyser, se beslutningsstøtteverktøyet http://www.cypinfo.no/.
Det viser seg også å være genetiske variasjoner i transportproteiner som utøver aktiv transport av legemidler inn eller ut av celler. Blant disse transportproteinene er P-glykoprotein, som uttrykkes av «multi drug resistance»-genet MDR1, blant de best undersøkte.
Karakterisering av genetiske variasjoner som kan påvirke angrepspunktene for legemiddelbehandling, på reseptornivå, i nedstrøms signalveier for reseptorer, i ionekanaler og enzymer, har gjennomløpt en betydelig utvikling over de senere år. Dette har resultert i ny medikamentell behandling på flere terapiområder, ikke minst innenfor onkologien, der molekylær diagnostikk er utviklet som et nøkkelverktøy. Også ulike mekanismer på proteinnivå, som f.eks. fosforylering, kan være av betydning for legemiddeleffekter.
Nedenfor gis eksempler fra ulike terapiområder.
Kreftsykdommer
Med den intense forskning som har foregått over tiår for å identifisere nye angrepspunkter ved kreftbehandling, er flere og flere kreftformer karakterisert med sikte på å etablere målrettet terapi basert på konseptene for persontilpasset medisin. I motsetning til konvensjonelle kreftlegemidler, blir nye midler i større grad rettet mot defekter i cellulære signalveier som kan forekomme hos subgrupper av pasienter. Behandlingen blir følgelig effektiv i første rekke hos kreftpasienter med disse defekter. Dette er en bekreftelse på konseptet for persontilpasset medisin innenfor onkologien.
Velkjente eksempler på målrettet terapi og deres korresponderende biomarkører er trastuzumab for behandling av brystkreft karakterisert ved HER2 (ERB2) amplifikasjon, imatinib ved behandling av kronisk myelogen leukemi basert på hemning av produkter fra BCR-ABL-fusjonsgenet. Vemurafenib er en BRAF kinasehemmer ved behandling av metastatisk melanom med forekomst av BRAF-V660E mutasjon i tumor. Krizotinib, en hemmer av anaplastisk lymfom kinase (ALK), anvendes i målrettet behandling av ikke-småcellet lungekreft (NSCLC) hos pasienter som er bærere av genetiske endringer i ALK. I tillegg anvendes hemmere av epidermal vekstfaktorreseptor (EGFR) ved ikke-småcellet lungekreft med påviste mutasjoner i EGFR. Undersøkelser av biomarkørene HER2, BCR-ABL, EGFR, BRAF og ALK, vil derfor kunne identifisere pasienter som sannsynligvis vil kunne respondere på legemiddelbehandling innrettet mot disse angrepspunktene.
Antallet sykdomsmodifiserende gener som influerer på valg av kreftbehandling er økende. Etterhvert som kostnadene ved genomsekvensering faller, vil molekylærpatologer og onkologene kartlegge og anvende data om den enkelte kreftpasientens genom innenfor en tidsramme som får reell betydning for valg av terapi. Det vil melde seg behov for nye verktøy for å integrere genomisk informasjon med kliniske og patologiske data og verktøy som kan presentere komplekse resultater for klinikere og pasienter på en forståelig måte. Neste generasjons sekvensering (NGS) er tatt i bruk i økende grad og gir bl.a. mulighet for å fullsekvensere mutasjoner for et stort antall gener i en enkelt test.
I tillegg til konvensjonell behandling, er også kreftvaksiner mot dendrittiske celler og T-celle terapi å betrakte som persontilpasset behandling, ved at et nytt legemiddel utvikles til hver enkelt pasient. Her blir pasientens egne celler benyttet som utgangspunkt for behandlingen. Målet er å frembringe tumorspesifikke CD8+ T-celler som fører til tumorregresjon.
CRISPR-teknologi er i ferd med å revolusjonere persontilpasset medisin ved å gjøre det mulig for forskere å redigere gener med bemerkelsesverdig nøyaktighet direkte rettet mot årsakene til genetisk betingede sykdommer. Dette gjennombruddet gjør det mulig med terapier som presist kan korrigere mutasjoner som forårsaker tilstander som muskeldystrofi, Huntingtons sykdom og ulike kreftformer. Ved å tilpasse behandlinger basert på en persons unike genetiske profil, baner CRISPR vei for persontilpassede og effektive intervensjoner, reduserer bivirkninger og forbedrer behandlingsresultater. Utover behandling gir CRISPR også forskere mulighet til å utforske komplekse genetiske mekanismer, akselerere nye funn og åpne nye veier innen persontilpasset medisin.
Kjemoterapi og endokrint basert terapi er sentrale strategier i kreftbehandling. Men effekten av slike regimer varierer, og det er derfor nødvendig å identifisere prediktive biomarkører som kan gi en indikasjon på hva slags effekt legemiddelbehandling kan gi. Flere eksempler illustrerer betydningen av farmakogenetiske forhold som kan influere på aktiviteten av eksisterende kreftregimer. Dette gjelder bl.a. variasjoner i N-acetyltransferase-, tiopurin S-metyltransferase- og cytokrom P450-aktivitet. I tillegg er det identifisert en rekke genetiske polymorfismer som affiserer legemiddelangrepspunktene. F.eks. er det påvist mutasjoner i reseptoren for epidermal vekstfaktor (EGFR), som påvirker effekten av tyrosin kinasehemmeren gefitinib, og polymorfismer i promotorregionen for tymidylat syntasegenet, som medfører redusert respons på fluorouracil-basert terapi. Et annet viktig forhold er at flere kreftformer, bl.a. brystkreft, representerer en samling av sykdomstilstander med en betydelig grad av molekylær og biologisk variasjon som kan springe ut fra helt ulike cellulære utgangspunkter. Dette viser at det er nødvendig med grunnleggende kunnskap om basale cellulære prosesser, og i særdeleshet molekylære og genetiske forandringer i den enkelte kreftsvulsten, som kan påvirke effekten av legemiddelbehandling. Denne type identifikasjon helt ned til den enkelte svulst synes avgjørende for å kunne utvikle fremtidig individualisert kreftbehandling.
Et vesentlig fokus innenfor kreftforskning over flere tiår har vært kreftgenetikk med påvisning av mutasjoner og karakterisering av deres rolle i karsinogenesen. Det er økende evidens for en nøkkelrolle også for epigenetiske mekanismer som bakgrunn for unormal genekspresjon, inkludert metylering i promotorregioner, endringer i global DNA-metylering og histonmodifisering ved deacetylering og metylering. Slik unormal genekspresjon kan motvirkes med hemmere av DNA-metyltransferaser og histondeacetylaser.
Til tross for den kliniske heterogeniteten ved brystkreft blir de aller fleste pasientene som er østrogen (ER)- og progesteron (PR)-reseptornegative, behandlet med adjuvant polykjemoterapi bestående av en kombinasjon av antrasyklin og syklofosfamid, og ev. 5-fluorouracil, paklitaksel eller docetaxel. Det vil derfor være en opplagt fordel å kunne påvise prognostiske markører som kan selektere de pasientene som ikke vil trenge en slik kombinasjonsbehandling. Over halvparten av tilfellene med brystkreft uttrykker østrogenreseptorer, og det er disse som er angrepspunkt for tamoksifen, et legemiddel som har vært brukt i adjuvant behandling i over 30 år. Men til tross for introduksjonen av Aromatasehemmere er tamoksifen fortsatt en hjørnestein i behandlingen av ER-positive svulster hos premenopausale kvinner og som kjemoprevensjon hos kvinner i høyrisikogruppen for brystkreft. En betydelig andel av tamoksifens farmakologiske aktivitet skyldes omdanning til aktive metabolitter, bl.a. endoksifen, via CYP2D6. Den metabolske aktivitet i CYP2D6 viser høy grad av interindividuell variabilitet, hovedsakelig pga. polymorfismer i CYP2D6-genet (se over) som potensielt kan influere på effekten av behandling. Det har imidlertid vært ulike analyser og vurderinger av de kliniske implikasjoner av kunnskapen på dette feltet.
Trastuzumab er et humant monoklonalt antistoff rettet mot det ekstracellulære domenet av human epidermal vekstfaktor 2 (HER-2/neu)-reseptor onkoprotein, og er godkjent som førstelinjebehandling ved HER-2-positiv brystkreft. Kvinner med primær brystkreft som har HER-2 genamplifikasjon og/eller overekspresjon av HER-2-protein har dårlig prognose. Amplifikasjon eller overekspresjon av HER-2-status er imidlertid en sterk prediktor for effekt av trastuzumab. HER-2 viser seg også å kunne predikere respons på annen behandling, bl.a. ved doksorubicin-basert adjuvant kjemoterapi.
Det er behov for å få identifisert ytterligere biomarkører som grunnlag for pasientseleksjon og terapi. F.eks. indikerer høygradig tumorekspresjon av biomarkøren Ki67, et nukleært non-histonprotein, god respons på kjemoterapi ved tidlig eller lokalt avansert brystkreft. For de fleste formål er det imidlertid lite trolig at enkeltmarkører vil kunne gi tilstrekkelig sensitivitet og spesifisitet til å karakterisere vevstype og malign transformasjon gjennom tumorers utvikling og progresjon. Mye taler for at det som et hjelpemiddel ved valg av terapi må etableres paneler med flere biomarkører.
Teknologier ved molekylær diagnostikk av kreft. Molekylær diagnostikk av kreft innebærer bruk av ulike teknologier for å analysere de genetiske og molekylære endringene i kreftceller. Disse teknikkene bidrar til å identifisere spesifikke mutasjoner, endringer eller biomarkører som er assosiert med ulike typer kreft. Her er noen eksempler på molekylære diagnostiske metoder som brukes i kreftdiagnose:
- Polymerasekjedereaksjon (PCR): PCR er en mye brukt teknikk for å forsterke spesifikke DNA-sekvenser. I kreftdiagnose kan den brukes til å oppdage mutasjoner i gener som BRAF, EGFR eller KRAS, som er assosiert med forskjellige typer kreft.
- Fluorescens in situ-hybridisering (FISH): FISH er en teknikk som bruker fluorescerende prober for å oppdage spesifikke DNA-sekvenser. Den kan brukes til å identifisere genetiske avvik, som kromosomale translokasjoner, som er vanlige i visse former for leukemier og lymfomer.
- Neste generasjons sekvensering (NGS): NGS-teknologier tillater sekvensering av hele genomet, eksomet eller spesifikke genpaneler. Denne tilnærmingen kan avdekke et bredt spekter av genetiske mutasjoner og endringer i kreftceller, inkludert punktmutasjoner, innskudd, slettinger og strukturelle variasjoner.
- Immunhistokjemi (IHC): IHC innebærer bruk av antistoffer for å oppdage spesifikke proteiner i vevsprøver. Det er verdifullt for å diagnostisere kreftsubtyper og bestemme uttrykket av visse proteiner som hormonreseptorer (f.eks. østrogen og progesteronreseptorer i brystkreft) eller HER2/neu i brystkreft.
- Genuttrykksprofilering: Teknikker som mikromatriser eller RNA-sekvensering kan brukes til å måle uttrykksnivåene til tusenvis av gener samtidig. Dette kan hjelpe med klassifisering av svulster og forutsi pasientresultater, som i tilfellet med Oncotype DX for brystkreft.
- Analyse av sirkulerende tumor-DNA (ctDNA): Analyse av ctDNA innebærer påvisning av tumor-spesifikke DNA-fragmenter i blodstrømmen. Denne flytende biopsien kan gi informasjon om tumor-mutasjoner og overvåke behandlingsrespons og sykdomsprogresjon.
- Metylanalyse: Avvikende DNA-metylerte mønstre er vanlige i kreft. Metyleringsspesifikk PCR og andre metoder kan brukes til å identifisere hypermetylerte eller hypometylerte områder assosiert med spesifikke kreftformer.
- Analyse av mikrosatellittinstabilitet (MSI): MSI-testing brukes til å identifisere mangler i DNA-misforholdreparasjon i visse typer kreft, som kolorektal kreft. Det er også relevant for valg av immunterapi i noen tilfeller.
- Påvisning av fusjonsgener: Teknikker som revers transkripsjon PCR (RT-PCR) og NGS kan identifisere fusjonsgener som oppstår som følge av kromosomale translokasjoner, som sees i ulike typer kreft, inkludert kronisk myeloid leukemi (BCR-ABL-fusjon) og visse sarkomer.
- Epigenetisk profilering: Epigenetiske endringer i kreft, som DNA-metylering og histonmodifikasjoner, kan analyseres for å gi informasjon om tumorutvikling og -progresjon.
Valget av metode avhenger av den spesifikke krefttypen, klinisk sammenheng og informasjonsbehovet for behandlingsbeslutninger. Molekylær diagnostikk spiller en avgjørende rolle i personlig medisin, veilede valg av terapi og overvåke behandlingsrespons hos kreftpasienter.
Kardiovaskulære sykdommer
Innenfor det kardiovaskulære området er det flere eksempler på tilstander der en har klinisk erfaring for stor variasjon i responsen på legemiddelbehandling.
Hypertensjon. Til tross for et stort utvalg av blodtrykksmedisiner, godt dokumentert effekt av antihypertensiv behandling, enkel diagnostikk og monitorering, er behandling av høyt blodtrykk fortsatt en stor utfordring. Data tyder på at bare om lag 1/3 av pasientene i denne gruppen er blodtrykksmessig velregulerte. Dette kan skyldes dårlig etterlevelse (compliance), men kan også være betinget i biologiske forhold som f.eks. genetisk variasjon på individnivå. Det er påvist flere singel nukleotid polymorfismer (SNP) i gener for reseptorer som f.eks. i angiotensin II-reseptorer, heterotrimere G-proteiner og intracellulære signalproteiner som kan spille en rolle både for utviklingen av hypertensjon og for den antihypertensive behandlingen.
Hjertesvikt. Betaadrenerg reseptorblokade er en av de mest veldokumenterte behandlingsstrategier ved hjertesvikt, men behandlingseffekten viser likevel en stor grad av variasjon. Bl.a. MERIT-HF-studien som undersøkte effekten av den β-adrenerge reseptorblokkeren metoprolol ved hjertesvikt, viste at bare ca. 1/3 av pasientene fikk en adekvat behandlingseffekt. Dette kan f.eks. skyldes genetiske polymorfismer som affiserer β1-adrenerge så vel som β2-adrenerge reseptorer.
Lang QT-tidsyndrom. Lang QT-tidsyndrom (LQTS) er en autosomalt dominant arvelig sykdom som skyldes mutasjoner i gener som koder for ionekanalproteiner i hjertemuskelcellen. Mutasjonene fører til forstyrrelser i hjertets aksjonspotensial og predisponerer for ventrikkeltakykardi og plutselig død. Man kjenner i dag mer enn ti ulike gener der mutasjoner kan forårsake lang QT-tidsyndrom. Behandlingen utgjøres av β-adrenerg reseptorblokade og ev. intern hjertestarter. Kunnskap om genotypen er avgjørende for valg av behandling. Pasienter med mutasjon i langsom kaliumkanal (KCNQ1) har god effekt av β-adrenerg reseptorblokade, og under 10 % får residiv av arytmihendelse under behandling. Pasienter med mutasjon i natriumkanalen (SCN5A) har utilstrekkelig effekt av β-adrenerg reseptorblokade, og det er anbefalt primærprofylaktisk intern hjertestarter.
Ervervet lang QT-tidsyndrom og legemiddelutløst hjertearytmi. En rekke legemidler griper inn i funksjonen av kaliumkanaler og kan således påvirke hjertets aksjonspotensial og føre til forlenget QT-tid. Dette virker proarytmisk og predisponerer for ventrikkeltakykardi. Forlengelse av QT-tiden er i dag den hyppigste medisinske årsak til at et legemiddel blir tatt av markedet. Listen over QT-tidforlengende legemidler blir stadig lengre (crediblemeds.org) og inneholder bl.a. antiarytmika, psykofarmaka og antibiotika. Økt risiko for legemiddelutløst hjertearytmi foreligger hos kvinner, hos personer med komorbiditet, f.eks. hjerte- og nyresvikt, samt hvis det foreligger hypokalemi. Underliggende genetiske varianter som fører til redusert repolarisasjonsreserve vil gjøre en person mer utsatt for legemiddelutløst hjertearytmi. Videre vil nyresvikt og genetisk variasjon som fører til nedsatt legemiddeleliminasjon kunne utløse ventrikkelarytmi grunnet høye legemiddelspeil i tillegg til at det ved nyresvikt ofte foreligger elektrolyttforstyrrelser. Hvis flere QT-tid forlengende legemidler brukes samtidig, øker risikoen for legemiddelutløst ventrikkeltakykardi.
Lipidsenkende behandling med HMG-CoA reduktasehemmere (statiner), se Statiner, reduserer totalkolesterol og LDL-kolesterol og har vist å redusere kardiovaskulær risiko. Imidlertid er behandlingsresponsen variabel, og dette kan ha sammenheng med metabolismen av legemidlene over cytokrom P450-systemet. Atorvastatin, lovastatin og simvastatin metaboliseres alle over CYP3A4. Fluvastatin metaboliseres over CYP2C9, som også i noen grad bidrar i metabolismen av simvastatin og lovastatin. En aktiv metabolitt av simvastatin omsettes over CYP2D6. Polymorfismer i CYP2C9, men i mindre grad i CYP2D6, samt variabel vevsekspresjon av CYP3A4, kan spille en rolle for variasjonen i statineffekt på individnivå.
Effekten av Blodplatehemmere viser også interindividuell variasjon. Ca. en av åtte høyrisikopasienter for tromboembolisk sykdom vil oppleve en ny tromboembolisk hendelse i løpet av en 2-årsperiode. Dette tilskrives til dels acetylsalisylsyre (ASA)-resistens. ASA-resistens ansees å være av multifaktoriell årsak og involverer trolig både genetiske og farmakokinetiske faktorer, samt at legemiddelinteraksjoner også kan spille en rolle. En polymorfisme i det heterodimere glykoprotein (GP) IIb-IIIa som virker som fibrinogenreseptor, kan spille en rolle både som risikofaktor for sykdom og som modifiserende faktor for responsen på behandling med Glykoprotein IIb/IIIa-antagonister og acetylsalisylsyre. Blodplatehemmere som utøver sin effekt ved binding til adenosindifosfat (ADP)-reseptorer, som bl.a. klopidogrel, viser også variasjon i sine effekter. Ca. 30 % av pasientene som bruker klopidogrel har ingen eller dårlig respons på legemidlet og har derfor økt risiko for trombose og død. Klopidogrelresistens har sammenheng med både genetiske forhold og mekanismer på proteinnivå.
Den varierende responsen på warfarin-behandling er en velkjent klinisk problemstilling. Studier tyder på at polymorfismer i CYP2C9 bidrar til å forklare opptil ca. 10 % av variasjonen i responsen, mens genetisk variasjon i det vitamin K-relaterte enzymet VKORC1 kan forklare opptil 25 % av variabiliteten. I tillegg vil pasientenes vitamin K-status spille en rolle for warfarineffekten.
Fødselshjelp og kvinnesykdommer
Hos kvinner er det en rekke faktorer som tilsier individuell vurdering ved valg av legemiddelterapi. Dette inkluderer kvinnens alder (fertil alder, menopause), prevensjonsbruk, risiko for graviditet under legemiddelbehandling, graviditet eller amming, samt i enkelte tilfeller også genetiske forhold.
Profylakse mot tromboser i svangerskapet er et eksempel der kombinasjon av kliniske og genetiske parametre kan få betydning for behandlingsvalg. F.eks. bør gravide som er homozygote for faktor V Leiden få profylakse med antikoagulant gjennom hele svangerskapet uavhengig av tidligere venøs trombose. Kvinner som er heterozygote for faktor V Leiden bør ha tilleggsrisiko (som tidligere venøs trombose, tung familieanamnese på venøs trombose, langvarig immobilisering eller kombinasjon med heterozygot protrombin genmutasjon) for at profylakse skal anbefales. Profylaksevalg for den enkelte avhenger av summen av risikofaktorer og potensiell nytteverdi. Utgangsrisikoen for trombose kan være liten ved heterozygot faktor V Leiden (risiko for venøs trombose i svangerskapet er da 1/200), men med tillegg av f.eks. tvillingsvangerskap, overvekt, immobilisering, tidligere venøs trombose eller ovarialt hyperstimuleringssyndrom (etter assistert befruktning) vil risikoen øke i varierende grad. Ved en risiko på 1–3 %, bør tromboseprofylakse gis i svangerskapet. Tidligere forekomst av dyp venetrombose, type trombofili, svangerskapets lengde og den gravides vekt vil ha betydning for valg av legemiddel og dosering, samt varighet av behandling.
Graviditet. Det er i dag utarbeidet svært få klinisk relevante retningslinjer for valg av legemiddelterapi for den enkelte gravide pasient, til tross for at man vet at svangerskapet per se og også varigheten av svangerskapet har betydning for farmakokinetiske forhold. Med hensyn til de fysiologiske forandringer som inntrer i svangerskapet, burde legemiddelterapi ut fra logiske betraktninger bli gjenstand for individualisering. Hos gravide er glomerulær filtrasjonsrate økt med ca. 50 %, og leverens cytokrom P450-aktivitet er også økt. Noen legemidler får økt, andre redusert, plasmakonsentrasjon ved graviditet. Det foreligger imidlertid per i dag få evidensbaserte forslag til dosering av legemidler gjennom svangerskapet. Manglende retningslinjer skyldes antakelig et begrenset antall studier på gravide kvinner, som av mange grunner blir utelukket fra en rekke kliniske forsøk. Derimot foreligger det oftere terapianbefalinger for å redusere mulighet for uønskede effekter på fosteret, slik som teratogenisitet etc.
De siste årene har angiogenetiske proteiner i den gravides blod i økende grad blitt brukt som en markør for morkakehelse. Sammen med kliniske og obstetriske faktorer brukes nå serumkonsentrasjonen av placenta growth factor (PlGF) i uke 11-14 av svangerskapet i en algoritme for å redusere risiko for tidlig preeklampsiutvikling. Kvinner med økt risiko anbefales bruk av lavdose acetylsalicylsyre fra denne tiden (uke 11-14) frem til uke 36 (ved bruk av 150 mg daglig). Nyere forskning kan antyde at mekanismene for forebygging av tidlig innsettende preeklampsi med acetylsalicylsyre kan være ved å forbedre placenteringsmekanismer og placentafunksjon, og dermed forsinke placenta-aldring (ref Li 2021) og cellulært stress. En slik positiv effekt på placentafunksjonen vil også kunne bidra til å forklare reduksjonen i risiko for prematur fødsel, som flere aspirinstudier har vist, men ikke alle. Dette er et eksempel på persontilpasset medisin, som ikke bare får helsemessige effekter på kvinnen selv (redusere risiko for maternell sykdom og dødelighet) men også for fosteret (redusere risiko for dødelighet og sykelighet, via for eksempel redusert risiko for prematuritet, tilveksthemming og morkakeløsning). Redusert risiko for preeklampsi og prematur fødsel henger også sammen med redusert risiko for kroniske sykdommer senere i livet, slik som hjerte- og karsykdom, både for mor og barn.
Det henvises forøvrig til kapitlene:
Andre områder
Også på en rekke andre områder blir betydningen av farmakogenetiske forhold studert. Innenfor psykofarmakologien har en lenge vært klar over betydningen av genetiske polymorfismer på metabolismenivå, særlig knyttet til polymorfismene i CYP2D6, som har klinisk interesse ved behandling med antidepressiva og antipsykotika. Innenfor lungemedisin er det særlig i forbindelse med astmabehandling gjort en rekke undersøkelser av farmakogenetiske forhold. Polymorfismer i β2-adrenerge reseptorer er rapportert å påvirke effekten av β2-adrenerge agonister, mens polymorfismer som affiserer enzymet 5-lipoksygenase (ALOX5), kan ha betydning for responsen på behandling med leukotrienreseptorantagonister. Fra infeksjonsmedisinen har betydningen av polymorfe gener i forbindelse med tuberkulosebehandling med isoniazid lenge vært kjent. Isoniazid elimineres fra kroppen ved en genetisk bestemt N-acetyleringsmekanisme, og hos såkalte raske acetylatorer er halveringstiden ca. 70 minutter, mens den er 2–5 timer hos langsomme acetylatorer. Dosereduksjon anbefales hos langsomme acetylatorer. Behandling med reverstranskriptasehemmeren abakavir ved HIV-infeksjon er forbundet med risiko for hypersensitivitetsreaksjon. Det er holdepunkt for en assosiasjon mellom forekomst av antigenet HLA-B 5701 og abakavirhypersensitivitet, og screening for antigenet synes å være et verdifullt hjelpemiddel for å redusere risikoen for slike reaksjoner.
Det er kjønnsforskjeller i forekomst og terapirespons for flere sykdomsgrupper, og det er sannsynlig at økende kunnskap om slike kjønnsforskjeller vil få større betydning for terapeutiske legemiddelvalg i fremtiden. Det foreligger farmakokinetiske kjønnsforskjeller som inkluderer ulikheter innen absorpsjon/biotilgjengelighet, distribusjonsvolum, proteinbinding, utskillelse og metabolisme av legemidler. Generelt er det likevel stor mangel på kjønnsspesifikke studier ved evaluering av legemiddeleffekter.
Kardiovaskulære sykdommer
Kvinner og menn påvirkes forskjellig av kardiovaskulær sykdom. Bl.a. er det slik at kvinner utvikler kardiovaskulær sykdom 10–20 år senere enn menn. Kvinner rapporterer typisk anstrengelsesutløst angina sjeldnere enn menn, og arbeids-EKG er oftere falsk negative. Det er påvist kjønnsforskjeller i underliggende molekylær kardiovaskulær patofysiologi mellom kvinner og menn, og det er også vist kjønnsspesifikke effekter i nåværende brukte kardiovaskulære legemidler. Det er behov for mer forskning på dette området. Kvinner har vært underrepresentert i kliniske kardiovaskulære studier, i tillegg til at kliniske studier ofte ikke er blitt designet for å kunne analysere for mulige kjønnsforskjeller i vurderingen av endepunktsvariabler. Noen studier har vist høyere mortalitet hos kvinner enn hos menn ved bruk av digitalis mot hjertesvikt, muligens skyldes dette for høy dosering hos kvinner. Videre får kvinner under antiarytmisk behandling oftere proarytmiske forstyrrelser sammenlignet med menn, slik som torsade de pointes takykardi. Primær forebygging av hjerteinfarkt med acetylsalisylsyre er sannsynligvis mindre effektiv hos kvinner enn hos menn. Det er holdepunkter for at Angiotensinkonverterende enzymhemmere er mindre effektive hos kvinner og gir flere bivirkninger, og i enkelte studier er det funnet at β-adrenerge reseptorblokkere ikke er effektive hos kvinner. Det er også holdepunkter for at behandling med trombolytika og antikoagulantia er forbundet med flere bivirkninger hos kvinner. Disse og en rekke andre observasjoner indikerer at det er et behov for nye strategier i legemiddelintervensjonsstudier for å oppdage kjønnsspesifikke effekter som kan bidra til å optimalisere individuelle behandlingsregimer.
Demenssykdommer
Det er påvist større prevalens og insidens av Alzheimers sykdom hos kvinner enn hos menn, i motsetning til f.eks. ved Parkinsons sykdom, der menn har høyere prevalens og raskere sykdomsprogresjon. Hormonterapi (HT) har i noen studier vist protektiv effekt hos kvinner mot alzheimerutvikling, men bare dersom den blir gitt i de klimakteriske årene. HT i form av østrogentilskudd gitt postmenopausalt og postklimakterisk i tidlig klinisk stadium av Alzheimers sykdom er ineffektiv som behandling og har i enkelte studier vist å kunne forverre demenssykdommen.
Lungekreft
Kvinner har bedre prognose enn menn ved lungekreft generelt. Kjønn er også en viktig prediktiv faktor for effekt av behandling med EGFR (epidermal growth factor receptor)-hemmere. Avansert ikke-småcellet lungekreft (non-small cell lung cancer) som uttrykker EGFR-molekylet, er mer sensitiv for behandling med EGFR-tyrosinkinasehemmere (TKI) hos kvinner enn hos menn.
En rekke særskilte forhold må tas i betraktning ved legemiddelbehandling hos barn, se eget kapittel Barn og legemidler. Likeledes må det i den eldre pasientpopulasjonen gjøres særlige og individuelle vurderinger bl.a. i lys av at aldring er en individualisert prosess, der kronologisk alder ikke nødvendigvis korresponderer med de fysiologiske forandringer, samt økt forekomst av multimorbiditet og polyfarmasi.
Se omtale i eget kapittel Eldre og legemidler.
Tilstedeværelsen av annen samtidig sykdom hos den enkelte pasient kan være vesentlig når en skal vurdere risiko-nytte-forholdet ved legemiddelbehandling. Bl.a. er det i slike tilfeller viktig å være klar over relevante forsiktighetsregler og etablerte kontraindikasjoner. Sykdom som resulterer i endringer i organfunksjon(er), vil også kunne påvirke effekten av en lang rekke legemidler. Dette gjelder tilstander som medfører reduksjon i nyrefunksjonen, leverens funksjon, hjertesvikt, stoffskiftesykdommer og sykdommer i mage- og tarmsystemet.
Betydningen av disse forhold er nærmere omtalt i kapitlene:
Legemiddelbruk og -dosering ved nedsatt nyrefunksjon
Legemiddeldosering ved mage- og tarmsykdom, leversykdom, hjertesykdom og nevrologisk sykdom
Se også
Generelt
Effekten av et legemiddel som gis til pasienten, kan påvirke annen pågående legemiddelbruk ved legemiddelinteraksjoner (se også Interaksjoner). Også annen legemiddelbehandling som er blitt gitt og avsluttet i forkant av det aktuelle legemiddel, avhengig av bl.a. seponeringstidspunkt og det seponerte legemidlets halveringstid, kan potensielt ha en innvirkning.
Det er videre flere viktige interaksjoner som kan inntre mellom legemidler og plantebaserte legemidler. Eksempelvis vil bruk av johannesurt føre til induksjon av enzymet CYP3A4, slik at mengden av enzym derved øker. Omdannelsen av legemidler som metaboliseres via CYP3A4, går dermed raskere med lavere plasmakonsentrasjoner av legemidlene som resultat.
Også innholdsstoffer i visse matvarer kan påvirke effekten av enkelte legemidler, f.eks. vil innholdet av vitamin K i grønnsaker motvirke effekten av warfarin. Grapefruktjuice har evnen til å hemme CYP3A4, og legemidler som metaboliseres over dette enzymet, vil kunne oppnå høyere plasmakonsentrasjoner enn forventet. Grillet mat og tobakksrøyk inneholder polysykliske hydrokarboner som induserer CYP1A2, slik at legemidler som omsettes over dette enzymet, bl.a. olanzapin, oppnår lavere plasmakonsentrasjoner hos pasientene etter slik eksponering.
Over de senere år har det også vært økende interesse for tarmfloraens innvirkning på effekt og toksisitet av medikamentell behandling, og feltet har gitt en ny innfallsvinkel til persontilpasset medisin. Betydningen av omgivelsesfaktorer og miljø i vid forstand har også utvidet innholdet i begrepet persontilpasset medisin.
En systematisk oversikt over feltet legemiddelinteraksjoner er beskrevet i kapittel:
Innenfor flere terapiområder har legemiddelbehandling implementert kunnskapen om faktorer som innvirker på den terapeutiske effekten for den enkelte pasient. Dette har gitt grunnlag for å etablere retningslinjer og algoritmer for å styre legemiddelbehandlingen med et individrettet fokus både for enkelte legemidler og for kombinerte legemiddelregimer. For å kunne implementere persontilpasset legemiddelbehandling i klinisk praksis er det behov for å integrere omfattende kunnskap opp mot den aktuelle behandlingssituasjon. Videre utvikling av IT-baserte verktøy er helt sentralt og anvendelse av kunstig intelligens er blitt vurdert bl.a. gjennom det europeiske PERMIT-prosjektet. De kliniske utprøvningsprogrammene for nye potensielle legemidler har over tid reflektert en utvikling rettet mot høyere grad av persontilpasset behandling. Det økende fokus bl.a. mot molekylær diagnostikk i farmakogenetiske substudier i kliniske utprøvinger har gitt vesentlige bidrag til utviklingen av persontilpasset medisin. Identifiseringen av nye substanser rettet mot intracellulære signalveier og angrepspunkter som representerer nøkkeltrinn i cellulære funksjoner har bidratt til vesentlige gjennombrudd i behandlingsmuligheter særlig innenfor kreftområdet. Utviklingen av persontilpasset medisin skjer i nær sammenheng med karakterisering av eksisterende sykdomstilstander i nye undergrupper og ofte knyttet til betydningen av bestemte cellulære signalveier for sykdom. På denne måte er feltet langt på vei en refleksjon av trender i den medisinske utvikling som innebærer fornyelse og presisering innenfor sykdomsklassifikasjon med basis i ny forståelse av underliggende cellulære signalmekanismer.
Et verktøy for fortolkning av farmakogenetiske analyser er å finne på CYPinfo.no.
Beslutningsverktøyet CYPinfo.no
Norsk portal for medisinsk-genetiske analyser (Genetikkportalen)
Norsk portal for legemiddel- og rusmiddelanalyser (Farmakologiportalen)
Algoritmestyrt persontilpasset legemiddelbehandling basert på variable faktorer med reell innvirkning på effekt og toksisitet
Andrikopoulou M, Purisch SE, Handal-Orefice R, Gyamfi-Bannerman C. Low-dose aspirin is associated with reduced spontaneous preterm birth in nulliparous women. Am J Obstet Gynecol. 2018;219(4):399.e1-399.e6. doi: 10.1016/j.ajog.2018.06.011.
Arnone D, Omar O, Arora T, Östlundh L, Ramaraj R, Javaid S, Govender RD, Ali BR, Patrinos GP, Young AH, Stip E. Effectiveness of pharmacogenomic tests including CYP2D6 and CYP2C19 genomic variants for guiding the treatment of depressive disorders: Systematic review and meta-analysis of randomised controlled trials. Neurosci Biobehav Rev. 2023;144:104965. doi: 10.1016/j.neubiorev.2022.104965.
Bartz D, Chitnis T, Kaiser UB, Rich-Edwards JW, Rexrode KM, Pennell PB, Goldstein JM, O'Neal MA, LeBoff M, Behn M, Seely EW, Joffe H, Manson JE. Clinical advances in sex- and gender-informed medicine to improve the health of all: A review. JAMA Intern Med. 2020;180(4):574-583. doi: 10.1001/jamainternmed.2019.7194.
Cammarota G, Ianiro G, Ahern A, Carbone C, Temko A, Claesson MJ, Gasbarrini A, Tortora G. Gut microbiome, big data and machine learning to promote precision medicine for cancer. Nat Rev Gastroenterol Hepatol. 2020;17(10):635-648. doi: 10.1038/s41575-020-0327-3.
Cecchin E, Stocco G. Pharmacogenomics and personalized medicine. Genes (Basel). 2020;11(6):679. doi: 10.3390/genes11060679.
Chakravarty D, Solit DB. Clinical cancer genomic profiling. Nat Rev Genet. 2021 Aug;22(8):483-501.
Chan CWH, Law BMH, So WKW, Chow KM, Waye MMY. Pharmacogenomics of breast cancer: highlighting CYP2D6 and tamoxifen. J Cancer Res Clin Oncol. 2020; 146:1395-1404.
Clinical Pharmacogenomics Implementation Consortium; CPIC (cpicpgx.org)
Currie G, Delles C. Precision medicine and personalized medicine in cardiovascular disease. Adv Exp Med Biol. 2018;1065:589-605. doi: 10.1007/978-3-319-77932-4_36.
CYPinfo - Fortolkningsverktøy for farmakogenetiske analyser Oslo universitetssykehus; www.cypinfo.no
Dacic S. State of the Art of Pathologic and Molecular Testing. Hematol Oncol Clin North Am. 2023;37(3):463-473. doi: 10.1016/j.hoc.2023.02.001.
Farmakologiportalen; https://farmakologiportalen.no/content/1/farmakologiportalen
US Food and Drug Administration (FDA). Table of Pharmacogenomic Biomarkers in Drug Labeling. https://www.fda.gov/drugs/science-and-research-drugs/table-pharmacogenomic-biomarkers-drug-labeling
Feng W, Liu J, Ao H, Yue S, Peng C. Targeting gut microbiota for precision medicine: Focusing on the efficacy and toxicity of drugs. Theranostics. 2020;10(24):11278-11301. doi: 10.7150/thno.47289.
Freidlin B, Allegra CJ, Korn EL. Moving Molecular Profiling to Routine Clinical Practice: A Way Forward? J Natl Cancer Inst. 2020;112(8):773-778. doi: 10.1093/jnci/djz240.
Helse- og omsorgsdepartementet. Strategi for persontilpasset medisin (2023). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/strategi-for-persontilpasset-medisin/id2959463/
Hills AP, Farpour-Lambert NJ, Byrne NM. Precision medicine and healthy living: The importance of the built environment. Prog Cardiovasc Dis. 2019;62(1):34-38. doi: 10.1016/j.pcad.2018.12.013.
Kupka E, Hesselman S, Hastie R, Lomartire R, Wikstrom AK, Bergman L. Low-dose aspirin use in pregnancy and the risk of preterm birth: a Swedish register-based cohort study. Am J Obstet Gynecol. 2023;228(3):336.e1-336.e9. doi: 10.1016/j.ajog.2022.09.006.
Li X, Milosavljevic A, Elsea SH, Wang CC, Scaglia F, Syngelaki A, Nicolaides KH, Poon LC. Effective Aspirin Treatment of Women at Risk for Preeclampsia Delays the Metabolic Clock of Gestation.Hypertension. 2021;78(5):1398-1410. doi: 10.1161/HYPERTENSIONAHA.121.17448.
International Consortium for Personalised Medicine. https://www.icpermed.eu/
Magee LA, Brown MA, Hall DR, Gupte S, Hennessy A, Karumanchi SA, Kenny LC, McCarthy F, Myers J, Poon LC, Rana S, Saito S, Staff AC, Tsigas E, von Dadelszen P. The 2021 International Society for the Study of Hypertension in Pregnancy classification, diagnosis & management recommendations for international practice. Pregnancy Hypertens. 202;27:148-169. doi: 10.1016/j.preghy.2021.09.008.
Nasjonalt kompetansenettverk for persontilpasset medisin NorPrem. https://norprem.no/persontilpasset-medisin
Nicolaides KH, Syngelaki A, Poon LC, Rolnik DL, Tan MY, Wright A, Wright D. First-trimester prediction of preterm pre-eclampsia and prophylaxis by aspirin: Effect on spontaneous and iatrogenic preterm birth. BJOG. 2024;131(4):483-492. doi: 10.1111/1471-0528.17673.
PERsonalised medicine trials (PERMIT). https://permit-eu.org/publications
Rocca WA, Kantarci K, Faubion SS. Risks and benefits of hormone therapy after menopause for cognitive decline and dementia: A conceptual review. Maturitas 2024; 184: 1-9
Rolnik DL, Wright D, Poon LC, et al. Aspirin versus placebo in pregnancies at high risk for preterm preeclampsia. N Engl J Med 2017; 377(7): 613-22.
Sadee W, Wang D, Hartmann K, Toland AE. Pharmacogenomics: Driving personalized medicine. Pharmacol Rev. 2023;75(4):789-814. doi: 10.1124/pharmrev.122.000810.
Sioud M, Melien Ø. Treatment options and individualized medicine. Methods Mol Biol. 2007;361:327-40.
Stachenfeld NS, Mazure CM. Precision medicine requires understanding how both sex and gender influence health. Cell. 2022;185(10):1619-1622. doi: 10.1016/j.cell.2022.04.012.
Staff A, Kvie A, Langesæter E, Michelsen TM, Moe K, Strand KM Værnesbranden M, Øian P. Hypertensive svangerskapskomplikasjoner og eklampsi. Norsk gynekologisk forening Veileder i fødselshjelp. ePub. ISBN 978-82-692382-2-8. [hentet feb 2024]. Tilgjengelig fra: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-gynekologisk-forening/veiledere/veileder-i-fodselshjelp/hypertensive-svangerskapskomplikasjoner-og-eklampsi/
Staff AC, Redman CW, Williams D, Leeson P, Moe K, Thilaganathan B, Magnus P, Steegers EAP, Tsigas EZ, Ness RB, Myatt L, Poston L, Roberts JM; Global Pregnancy Collaboration (CoLab). Pregnancy and long-term maternal cardiovascular health: Progress through harmonization of research cohorts and biobanks. Hypertension 2016; 67(2): 251-60.
Superchi C, Brion Bouvier F, Gerardi C, Carmona M, San Miguel L, Sánchez-Gómez LM, Imaz-Iglesia I, Garcia P, Demotes J, Banzi R, Porcher R; PERMIT Group. Study designs for clinical trials applied to personalised medicine: a scoping review. BMJ Open. 2022;12(5):e052926. doi: 10.1136/bmjopen-2021-052926.
Taylor C, Crosby I, Yip V, Maguire P, Pirmohamed M, Turner RM. A review of the important role of CYP2D6 in pharmacogenomics. Genes (Basel). 2020;11(11):1295. doi: 10.3390/genes11111295.
The Fetal Medicine Foundation. Risk assessment: Risk for preeclampsia. [hentet feb 2024]. https://fetalmedicine.org/research/assess/preeclampsia/first-trimester.
Tsimberidou AM, Kahle M, Vo HH, Baysal MA, Johnson A, Meric-Bernstam F. Molecular tumour boards - current and future considerations for precision oncology. Nat Rev Clin Oncol. 2023 Dec;20(12):843-863.
Wahida A, Buschhorn L, Fröhling S, Jost PJ, Schneeweiss A, Lichter P, Kurzrock R. The coming decade in precision oncology: six riddles. Nat Rev Cancer. 2023 Jan;23(1):43-54.
World Health Organization (WHO) Resolution WHA 75.8 (2022). Strengthening clinical trials1 to provide high-quality evidence on health interventions and to improve research quality and coordination. https://apps.who.int/gb/ebwha/pdf_files/WHA75/A75_R8-en.pdf
Yin, Q., Zhong, L., Song, Y. Bai l, Wang Z, Li C, Xu Y, Yang X. A decision support system in precision medicine: contrastive multimodal learning for patient stratification. Ann Oper Res (2023). https://doi.org/10.1007/s10479-023-05545-6
Zhang, Z., Lin, X. & Wu, S. A hybrid algorithm for clinical decision support in precision medicine based on machine learning. BMC Bioinformatics. 2023;24(1):3. doi: 10.1186/s12859-022-05116-9. https://doi.org/10.1186/s12859-022-05116-9
Analyser av farmakologiske substanser og farmakogenetikk
- Revidert:
- 28.05.2024
- Sist endret:
- 01.07.2026
Forfatter:
Ingebjørg Gustavsen, Jean-Paul Bernard
Indikasjoner for å utføre farmakologiske analyser kan deles i fem kategorier:
- Vurdering av etterlevelse. Det aller enkleste prinsippet er at farmakologiske analyseresultater kan gi svar på hvorvidt pasienten har tatt et legemiddel eller ikke. Det vanligste prøvemediet for vurdering av etterlevelse er plasma/serum, men det er også mulig å benytte andre kroppsvæsker. For å kunne gi et sikkert svar på etterlevelse, trenger man å vite noe om når legemidlet skal ha vært inntatt og kjenne forventet utskillelsestid.
- Terapikontroll i serumprøver, også kalt TDM fra engelsk therapeutic drug monitoring er et verktøy for å sikre at forskrevne legemidler får riktigst mulig konsentrasjon i kroppen. TDM utføres ofte ved langtidsbehandling med legemiddel hvor den terapeutiske effekten vanskelig kan måles direkte, ved stor variabilitet mellom dose og konsentrasjon (særlig for legemidler som har smalt terapeutisk område), organsvikt / aldersrelaterte endringer i organfunksjon, og ved spørsmål om bivirkninger og/eller terapisvikt.
- Ved spørsmål om forgiftning kan blod (plasma/serum), evt andre prøvemedier analyseres med tanke på det som pasienten kan ha inntatt. Slike analyser er spesielt viktige dersom analysesvaret gir behandlingsmessige konsekvenser for pasienten eller dersom analysesvaret avdekker spesielt farlige stoff som er i omløp.
- Rusmiddelkontroll. Pasienter kan av ulike grunner være i behov av oppfølging for inntak av rusmidler og/eller vanedannende legemidler. Urin eller spytt er vanlige medier å analysere ved slike kontrollformål.
- Farmakogenetiske analyser kan benyttes ved mistanke om farmakogenetiske avvik og for å understøtte riktig legemiddelbehandling for den enkelte.
Kvalitetssikring og analysekvalitet
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Ingebjørg Gustavsen, Jean-Paul Bernard
Kvalitetssikring av analysene er avgjørende for at rekvirenter kan få nytte av analysesvarene. Høy kvalitet innebærer ivaretakelse av alle trinn i prosessen fra en prøve blir tatt av en pasient til svaret blir utgitt til rekvirent (prøvesikringskjeden). Enkelte av de preanalytiske trinnene i prosessen avhenger av rekvirent eller prøvetaker, som f.eks. at prøvene er korrekt merket og at riktig prøvetakingsutsyr blir benyttet. Også for enkelte av de postanalytiske trinnene er samspillet mellom rekvirent og laboratorium viktig, f.eks. at analysesvarets betydning er forståelig for rekvirenten. Det største ansvaret for analysekvaliteten ligger selvsagt på laboratoriet.
Det er anbefalt å følge internasjonale standarder for analysekvalitet. Laboratorier bruker intern og ekstern kvalitetskontroll for å kvalitetssikre farmakologiske analysemetoder. Mange laboratorier i Norge er akkrediterte av Norsk akkreditering. Det betyr at de følger en internasjonalt definert standard med et omfattende sett av kvalitetskrav. Også farmakogenetiske analyser er underlagt streng kontroll ved utførelse og kan være akkrediterte.
Kromatografisk analysemetode (væske- eller gasskromatografi), ofte koblet til identifikasjon ved hjelp av massespektrometri, har høy spesifisitet når det gjelder identifikasjon av analytter. Slike analyser er teknisk krevende og utføres i Norge først og fremst på dagtid ukedager. Analyse med immunologisk eller enzymatisk metode brukes også innenfor klinisk farmakologi. Slike analyser er ofte tilgjengelige 24 timer i døgnet på sykehus, men kan innebære visse usikkerheter mht. analysespesifisitet. Farmakogenetiske analyser utføres som oftest ved hjelp av PCR-metodikk.
Analyseresultater fra klinisk farmakologiske laboratorier ledsages ofte av fortolkning slik at rekvirenten kan forstå svaret. F.eks. vil en tallverdi ha liten nytte i seg selv dersom den ikke er ledsaget av et “normalområde”. I farmakologi skiller man mellom terapeutisk område og referanseområde. Med terapeutisk område menes et konsentrasjonsområde som er vist å gi en terapeutisk effekt på gruppenivå. Et referanseområde er et område der man forventer at de fleste befinner seg ved bruk av legemiddel i vanlig dosering. For de fleste legemidler i vanlig bruk finnes ikke sikre terapeutiske områder, kun referanseområder.
Adekvat fortolkning av analyseresultater forutsetter tilgang til relevante kliniske opplysninger som indikasjon, patofysiologiske forhold og legemiddelopplysninger, især opplysninger om døgndose, intervall mellom siste dose og prøvetaking, varighet av behandling og bruk av andre legemidler. Krav til prøvemedium, analysekvalitet og metoder avhenger av problemstilling og analyttens egenskaper.
I Norge benyttes serum til de fleste legemiddelanalyser fremfor plasma og fullblod, med enkelte unntak. Når et fylt prøveglass uten tilsetningsstoffer blir sentrifugert, er serum den strågule væsken over blodcellene, dvs fullblod minus blodceller og stoffer som koagulerer (fibrinogen). Plasma er tilsvarende fra et prøveglass med antikoagulanter, altså fullblod minus blodceller.
Kvalitetskrav og/eller hvorvidt enkeltanalyser er akkreditert vil fremgå bl.a. fra laboratoriets nettside og brukerhåndbok. Se www.labfag.no og www.farmakologiportalen.no.
Vurdering av etterlevelse
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Ingebjørg Gustavsen, Jean-Paul Bernard
Se også kapittel Etterlevelse av legemiddelbruk.
Manglende etterlevelse er et utbredt fenomen og kan ha betydning for både pasientens behandlingseffekt og morbiditet, så vel som helseøkonomiske konsekvenser. Årsaker til at pasienter ikke tar legemidler som legen forskriver er sammensatt, og kan skyldes alt fra plagsomme bivirkninger til misforståelser eller forglemmelser. Noen ganger kan det være mangelfull kommunikasjon mellom lege og pasient som gjør at legen fortsetter å forskrive et legemiddel selv om pasienten i praksis ikke bruker det.
Farmakologisk analyse (hovedsakelig i form av serumprøve) kan brukes som et verktøy for å vurdere etterlevelse. Aktuelle legemidler for denne indikasjonen er særlig legemidler som gis med forebyggende indikasjon som kan ha plagsomme bivirkninger, som f.eks. antihypertensiva og psykofarmaka.
Prøvesvaret kan være et godt utgangspunkt for en nyttig samtale med pasienten om legemiddelrelaterte problemer. Dersom pasienten mener å ha inntatt et legemiddel som ikke påvises i prøven, er det viktig å få frem når pasienten skal ha inntatt legemidlet. Hvor lenge et legemiddel vil kunne påvises i en prøve avhenger av både inntaksmåte, legemidlets formulering og utskillelsestid, og analysemetodens påvisningsgrense. Ved usikkerhet kan det være nyttig for rekvirerende lege å diskutere analysesvaret med en klinisk farmakolog.
En forutsetning for å kunne bruke farmakologiske analyser som et verktøy til å vurdere etterlevelse er at det finnes laboratorieanalyse av det aktuelle legemidlet. Det er også en forutsetning at analysemetoden dekker det måleområdet som er forventet utfra pasientens dosering. Dersom analysemetoden er tiltenkt å avdekke forgiftninger (høye konsentrasjoner) og pasienten bruker en lav dosering av legemidlet, vil ikke metodens måleområde nødvendigvis være egnet. Til slutt vil riktig tolkning av svaret avhenge av prøvetaking ved anbefalt tidsintervall etter siste doseinntak.
Terapikontroll
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Ingebjørg Gustavsen, Jean-Paul Bernard
Responsen på forskrevet medikamentell standardbehandling kan variere mellom individer av ulike årsaker. Så langt mulig vurderes terapeutisk respons på legemiddelbehandling direkte ut fra endring i klinisk tilstand og biologiske variabler (f.eks. blodtrykksmåling, blodsukkerkontroll, kolesterolmåling eller INR-kontroll), men i mange tilfeller kan ikke den terapeutiske effekten måles så direkte. Legemiddelanalyser kan da gi nyttig informasjon dersom et forventet konsentrasjonsområde er definert. Også for legemidler der man kjenner til at bivirkninger forekommer ved konsentrasjoner over et visst nivå, vil en legemiddelanalyse kunne være nyttig. Forutsetningen for TDM er vanligvis at det foreligger en kjent sammenheng mellom terapeutisk effekt og konsentrasjon, eller at det er en kjent sammenheng mellom bivirkning/toksisitet og konsentrasjon. Det er spesielt sterk indikasjon for TDM hvis det er et smalt terapeutisk område, dvs. liten avstand mellom terapeutisk og toksisk konsentrasjonsområde.
Vanligvis, dersom legemidler inntas regelmessig med uendret dosering over tid, vil det være tilstrekkelig med 1-2 årlige kontroller av konsentrasjonen så sant det ikke skjer endringer i den kliniske tilstanden. Pasienten kan anbefales å oppsøke lege for TDM både ved symptomer på forverring av sykdommen (mulighet for terapisvikt) og ved mistanke om bivirkninger/toksisitet (mulighet for overdosering). Hyppigere prøver kan være nødvendig ved behandlingsstart, dosejustering eller nedtrapping.
Ved kontinuerlig infusjon stiger legemiddelkonsentrasjonen i blod raskt opp mot en stabil likevektskonsentrasjon («steady state») som vil opprettholdes så lenge infusjonen pågår. Ved gjentatt dosering med tabletter vil det også etter hvert innstille seg en likevektskonsentrasjon, men denne vil være svingende siden konsentrasjonen stiger etter inntak (absorpsjon) og deretter faller før neste inntak (distribusjon og eliminasjon). Hvis de etablerte terapeutiske konsentrasjonsområdene skal kunne benyttes, må disse svingningene tas hensyn til ved konsentrasjonsmåling. Standardisert tidspunkt for inntak av legemiddel må velges for prøvetaking, f.eks. slik at bunnkonsentrasjon (like før neste dose) eller toppkonsentrasjon (oftest 1–6 timer etter inntak) bestemmes. Referanseområdet er basert på prøver tatt til anbefalt prøvetakingstidspunkt, oftest bunnkonsentrasjon, men sjekk laboratoriets anbefaling for det enkelte legemiddel.
Erfaringsmessig vil legemidler bli brukt i pasientgrupper hvor farmakologisk dokumentasjon er mangelfull (barn, gravide, ammende, eldre, pasienter med nedsatt organfunksjon). I slike situasjoner kan legemiddelanalyser være spesielt verdifulle og gi en rettesnor for når det er nødvendig med doseendring utenfor anbefalte standarddoser. Etter en doseendring skal legemiddelkonsentrasjonen kontrolleres etter at ny likevekt er oppnådd, dvs. først etter 5 × legemidlets halveringstid, se Farmakokinetikk og doseringsprinsipper. TDM er også aktuelt ved start/slutt av andre legemidler / stoffer som kan interagere og ved forandring i organfunksjon, se Legemiddelbruk og -dosering ved nedsatt nyrefunksjon og Legemiddeldosering ved mage- og tarmsykdom, leversykdom, hjertesykdom og nevrologisk sykdom. TDM kan være særlig nyttig for legemidler med metningskinetikk (f.eks. fenytoin).
Det er ikke nødvendigvis slik at en høy serumkonsentrasjon alltid er ledsaget av en stor effekt, mens en lav serumkonsentrasjon ledsages av liten effekt. Det er heller ikke alltid slik at en kan forutse hva slags serumkonsentrasjon som vil fremkomme fra en gitt dosering.
Ved vurdering av et analysesvar må pasientens kliniske tilstand alltid tillegges vesentlig vekt. Enkelte pasienter kan ha terapeutisk effekt utenfor det angitte referanseområdet. Andre kan oppleve toksiske effekter til tross for “terapeutiske” serumkonsentrasjoner. For enkelte legemidler er det et proporsjonalt forhold mellom konsentrasjon og effekt, mens det for andre legemidler ikke nødvendigvis er slik. Konsentrasjoner over terapiområdet kan likeledes medføre ønsket effekt hos enkelte, men krever ekstra oppmerksomhet mot bivirkninger og toksiske reaksjoner. Individualisert legemiddelbehandling (se også Legemiddelbehandling i persontilpasset medisin) bør derfor alltid tilstrebes.
Konsentrasjons-/effektforholdet for legemidler er generelt dårligere dokumentert når man anvender flere legemidler samtidig. Det er da økt risiko for både farmakokinetiske og farmakodynamiske interaksjoner. I slike tilfeller er det spesielt viktig å individualisere behandlingen til den enkelte pasient.
Dosejustering basert på ett enkelt analysesvar forutsetter at prøven er tatt på anbefalt tidspunkt i forhold til siste enkeltdose. Det bør vurderes om det foreligger konsentrasjonslikevekt («steady state»), eller om konsentrasjonen vil fortsette å stige de nærmeste dager/uker, og om pasienten virkelig har fulgt det foreskrevne doseringsopplegget.
Et legemiddels terapeutiske område er et erfaringsmessig fastlagt konsentrasjonsområde hvor totalkonsentrasjon av aktivt legemiddel gir terapeutisk effekt samtidig som det er lavest mulig forekomst av bivirkninger. Det er varierende dokumentasjon for ulike legemidler. For enkelte legemidler er dokumentasjonen preget av at det er vanskelig å definere gode effektmål, for andre legemidler kan pasientgrunnlaget være tynt eller sprikende. Referanseområder er basert i aggregerte data og vil representere hva som gjelder på gruppenivå og ikke nødvendigvis for den enkelte pasienten. At et analysesvar er innenfor referanseområdet gir således ingen garanti for ønsket effekt for enkeltpasienter. Tilsvarende vil et analysesvar under eller over referanseområdet ikke være ensbetydende med hhv manglende effekt eller toksisk effekt.
Ved TDM måles som oftest totalkonsentrasjon av legemiddel, det vil si fritt pluss proteinbundet legemiddel. Siden legemiddeleffekt er knyttet til fri legemiddelkonsentrasjon (fri fraksjon), bør man ved avvikende proteinbinding i plasma ta hensyn til dette, se Farmakokinetikk og doseringsprinsipper .
Vanligvis analyseres legemidler i plasma eller serum i enkeltprøve tatt rett før neste dose (medikamentfastende, også kalt bunnkonsentrasjon). Det finnes imidlertid noen unntak fra regelen, bl.a.:
- For noen legemidler med kort halveringstid (f.eks. sentralstimulerende) måles toppkonsentrasjon
- For gentamicin finnes spesifikke anbefalinger om prøvetaking, se www.antibiotika.no: Temasider for "Aminoglykosider og Gentamicin" og prosedyre.
- For enkelte immunsuppressiva anbefales å måle areal under kurven (AUC)
Ta kontakt med laboratoriet som skal utføre analysen ved tvil om når og hvordan prøven skal tas.
Vær obs på at ulike analysemetoder kan ha spesielle krav til prøvetakingsutstyret og/eller til forsendelse og oppbevaring av prøven. Slike opplysninger er oppgitt på rekvisisjonen og på laboratoriets nettside.
Legemiddelanalyse ved forgiftninger
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Ingebjørg Gustavsen, Jean-Paul Bernard
Se også kapittel Forgiftninger.
Ved forgiftninger foreligger ikke alltid opplysninger om hvilke stoffer som kan være inntatt. Oftest er behandlingen symptomatisk, men et analyseresultat kan likevel ha stor betydning for diagnostikk og for hvor mye overvåkningsressurser som skal brukes i en enkelt situasjon.
Ved mistanke om akutt forgiftning kan et farmakologisk analysesvar ha særlig betydning i følgende tilfeller:
- Forgiftning med middel som har dokumentert effekt av antidot eller forserte eliminasjonsprosedyrer m.m. (f.eks. barbiturater, jern, litium, paracetamol, metanol, etylenglykol, metformin, opioider, salisylater).
- Forgiftninger hvor spesiell overvåkning er nødvendig av hensyn til hemodynamikk og arytmier (trisykliske antidepressiver (TCA), hjerte/kar-midler), lever- og nyrefunksjon (paracetamol, metformin), syre-base-balansen (metanol, etylenglykol, metformin), respirasjon og abstinenssymptomer (opioider, etanol) m.m.
- Forgiftninger som skaper differensialdiagnostiske og behandlingsmessige problemer, f.eks. etanol og sløvende legemidler ved hodeskade eller bevissthetstap.
- Forgiftninger der analysesvaret kan ha stor betydning for samfunnet, f.eks. ved beslag av drikkevarer som inneholder metanol. Et annet eksempel er mistanke om svært giftige stoffer i en terrorsituasjon.
Ved akutte forgiftninger er det ofte tilstrekkelig med én prøve, men i noen tilfeller er det nødvendig med en serie prøver for å sikre at konsentrasjonen er fallende. Sirkulatoriske, respiratoriske, renale, syre-base og gastrointestinale forstyrrelser kan også gjøre tolkningen vanskeligere. F.eks. kan nedsatt nyrefunksjon føre til høye serumkonsentrasjoner av legemidlet metformin og gi opphav til livstruende metabolsk acidose til tross for at pasienten ikke nødvendigvis bruker en høy dose.
Ved forgiftningstilfeller bør kliniker vurdere muligheten for om absorpsjon ennå ikke er avsluttet ved ankomst til sykehus (f.eks. paracetamol, salisylat, TCA), slik at man kan forvente ytterligere økning.
Eliminasjon av forgiftningsagens ved hemodialyse påvirkes av legemidlets distribusjonsvolum. Stoffer med stort distribusjonsvolum vil øke i konsentrasjon etter hemodialyse pga redistribusjon fra vev tilbake til blodbanen.
Blandingsforgiftninger er hyppige, og hvis pasientens tilstand er dårligere enn forventet, vurdert ut fra analysesvaret, bør inntak av flere stoffer mistenkes. For enkelte legemidler er det uttalt toleranseutvikling slik at tilvendte brukere har en lavere risiko for toksisitet i forhold til ikke-brukere (f.eks. etanol, opioider). En høy konsentrasjon av et vanedannende middel hos en lite affisert pasient kan skyldes toleranse pga. langvarig bruk. Problemet med metningskinetikk er spesielt stort ved forgiftninger, særlig ved kombinasjonsforgiftninger. Dette kan føre til lengre halveringstid og dermed lengre tilstedeværelse av stoffet i kroppen, med høyere konsentrasjoner.
En forutsetning for å påvise en forgiftning er at man vet eller har mistanke om hva pasienten kan ha inntatt. Den neste begrensningen kan være knyttet til laboratoriets analyserepertoar. Veldig mange forgiftningsstoffer inngår ikke i vanlige analyserepertoar. Laboratoriets analyserepertoar kan dermed utgjøre en begrensning.
Svartid på mange farmakologiske analyser er lengre enn ett døgn, og det kan da være at analysesvaret først gis ut etter at akuttsituasjon er overstått.
I akuttsituasjoner kan det være nyttig å ta kontakt med laboratoriet per telefon for å diskutere analyserepertoar, om laboratoriet kan tilby raske analysesvar evt videresending av prøven til laboratorium med bredere repertoar.
Rusmiddelkontroll
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Ingebjørg Gustavsen, Jean-Paul Bernard
Rusmiddelkontroll kan utføres i ulike medier som urin, blod (plasma/serum), spytt og hår. Dersom målet er å avdekke inntak eller bruk av rusmidler, vil urin eller spytt (evt. hår) være egnede medier. Analysesvar fra disse mediene er stort sett veiledende for hvilke stoff som er inntatt, men kan ikke med sikkerhet si hvor mye eller når inntak skjedde.
Dersom målet med analysen er å avdekke ruspåvirkning eller grad av forgiftning, må analysen gjøres i et medium som kan avspeile nivået av rusmidlet i sentralnervesystemet i form av en blodprøve. Påvisningstid i blod vil vanligvis være noen timer, evt opptil 1-2 dager avhengig av hvilket rusmiddel som er inntatt og inntatt mengde.
For urin- og enkelte spyttanalyser vil påvisningstiden være lengre enn i blod (størrelsesorden dager–uker), mens det for hår kan være snakk om måneder (forutsatt langt hår). I rutinesammenheng er det i dag vanlig å inkludere følgende rusmidler i rusmiddelkontroll: sentralstimulerende (amfetamin, metamfetamin, ecstasy (MDMA) og kokain) og dempende midler (cannabis, etanol, GHB, opioider, benzodiazepiner og -liknende). Analyserepertoaret vil kunne variere noe mellom ulike laboratorier.
En rusrelatert analyse som har fått en stor anvendelse de siste årene, er den spesifikke alkoholmarkøren fosfatidyletanol (PEth). Ved inntak av etanol dannes PEth i cellemembraner blant annet i røde blodceller og kan måles i fullblod. PEth-konsentrasjonen i fullblod gir på den måten en indikasjon på det totale alkoholinntaket de siste ukene før prøvetaking. Studier viser at det er sammenheng mellom mengde inntatt etanol og PEth-konsentrasjon. Selv om det er vanskelig å korrelere en gitt PEth-verdi til en eksakt inntaksmengde eller inntaksmønster, mener man at det er godt dokumentert at konsentrasjoner høyere enn 0,30 µmol/l representerer et potensielt skadelig alkoholforbruk i ukene forut for prøvetaking.
Rusmiddeltesting kan inndeles i medisinsk og sanksjonær testing, se prosedyre for rusmiddeltesting fra Helsedirektoratet IS-2231 (2014) for utfyllende beskrivelse.
Medisinske prøver. Dette er prøver som tas som ledd i diagnostikk (forgiftning, urinkontroll i legemiddelassistert rehabilitering (LAR)) og behandling av f.eks. pasienter i LAR og psykisk helsevern for å sikre nødvendig medisinsk behandling. Positivt prøvesvar kan gi konsekvenser for pasienten som permisjonsnekt eller tap av førerkort. Dette kan også være anonymiserte prøver tatt til forskning.
Sanksjonære prøver. Dette er prøver hvor et analyseresultat alene kan føre til alvorlige sanksjoner eller tap av tilbud/rettigheter. Dette gjelder bl.a. prøver tatt i kriminalomsorg, yrkeslivssammenheng og prøver der politiet er rekvirent. Prøvetaking, analyse og svarutgivelse, samt oppbevaring av prøven skal følge rettstoksikologiske prinsipper.
Prøvesvaret på en rusmiddelkontroll kan være et godt utgangspunkt for en nyttig samtale med pasienten om bruk av rusmidler. Hvor lenge et rusmiddel vil kunne påvises i en prøve avhenger av både inntaksmåte, rusmidlets formulering, den individuelle utskillelsestiden og analysemetodens påvisningsgrense. Ved usikkerhet kan det være nyttig for rekvirerende lege å diskutere analysesvaret med en klinisk farmakolog.
Kartlegging av alkoholforbruk er viktig ved en rekke sykdommer og tilstander som kan være sekundære til overforbruk av alkohol, f.eks. angst, depresjon, kognitiv svikt, pankreatitt, alkoholisk ketoacidose, leversykdom, hypertensjon, kardiomyopati, kreft, nevropati, falltendens og akutte skader. Analysesvar på PEth kan gi nyttig informasjon om pasientens bruk av alkohol de siste ukene før innleggelsen. Analyse av PEth kan i tillegg være et nyttig hjelpemiddel til dokumentasjon og kontroll av totalavhold (eller moderat forbruk av alkohol) i enkelte situasjoner, f.eks. ved tap av førerkort. Det er viktig å presisere at et enkelt PEth-svar i seg selv aldri skal være et grunnlag for en alvorlig sanksjon mot pasienten.
Rekvirenten må gjøre seg kjent med lovgiving og de begrensninger som gjelder for medisinske og sanksjonære rusmiddelprøver. Helsedirektoratets veileder definerer hvem som kan ta prøver, prøvetaking, transport, betaling, analyse, kvalitetskontroll, fortolkning/svarrapport og lagring av prøver for de to typene av rusmiddelprøver. Et analysesvar på PEth er regnet som medisinsk og ikke sanksjonært, se ovenfor.
Eventuelle forbehold knyttet til analysene eller brudd på prøvesikringskjeden vil bemerkes i prøvesvaret fra laboratoriet. For urinprøver vil laboratoriet analysere verdien av kreatinin. Kreatininverdien sier noe om prøvens fortynningsgrad. Jo lavere kreatinin, desto tynnere er urinprøven, og desto lavere sannsynlighet for å påvise stoff i prøven. Et råd for å hindre lav kreatinin, er å utføre rusmiddeltesting på kort varsel og med væskerestriksjon, f.eks. ved at pasienten samme morgen får beskjed om rusmiddeltesting og at vedkommende må unngå å innta drikke de siste 4 timene før prøvetaking.
Rusmiddeltesting i urin bør som hovedregel foregå overvåket, slik at risiko for manipulasjon av prøven reduseres. Prøvetaker bør sørge for å kontrollere urinens temperatur, utseende og lukt, gjerne også pH.
For å avdekke jevnlig bruk, vil det for de fleste rusmidler være tilstrekkelig med urinprøvekontroll (eller spyttprøve) ca to ganger ukentlig. Rusmidler med kort halveringstid vil være vanskeligere å avdekke enn rusmidler med lang halveringstid.
Farmakogenetiske analyser
- Sist endret:
- 26.06.2026
Forfatter:
Ingebjørg Gustavsen, Jean-Paul Bernard
Se også kapittel Legemiddelbehandling i persontilpasset medisin.
Genetisk betinget farmakokinetisk og farmakodynamisk variasjon mellom individer er dokumentert for en rekke enzymer, transportproteiner og reseptorer. Farmakogenetisk analyse kan være aktuelt hvis det er avvikende behandlingsrespons, f.eks. uttalte bivirkninger eller toksisitet ved normal dosering, terapisvikt tross høye doser og uvanlig sammenheng mellom dosering og målte konsentrasjoner. Hvis en avvikende genotype er identifisert, kan dette ha prediktiv verdi også når det gjelder metabolisme/effekt av andre legemidler som omsettes via samme enzym.
De viktigste CYP-ene som deltar i legemiddelmetabolisme er CYP3A4/CYP3A5, CYP2D6, CYP2C9 og CYP2C19. Polymorfismer som gir både manglende, redusert og økt enzymaktivitet finnes for flere av disse CYP-enzymene. Individer som er homozygote for defekt enzymvariant (manglende enzymaktivitet) metaboliserer legemidler langsommere enn heterozygote med kun ett defekt variant-allel (redusert enzymaktivitet), mens individer som er homozygote for den normale varianten (normal enzymaktivitet) metaboliserer raskere. I tillegg kan genetisk betinget økt enzymmengde forekomme pga. genmultiplikasjon (f.eks. flere enn to genkopier av CYP2D6) eller forandring i promoter som gir ultrarask metabolisme (økt enzymaktivitet), f.eks. CYP2C19*17/*17.
Polymorfismer i CYP2D6 kan bl.a. ha betydning for metabolisme av flere psykofarmaka og adrenerge betareseptorantagonister, samt aktivering av prodrugs som kodein. Polymorfismer i CYP2C9 påvirker metabolisme og dosebehov av bl.a. warfarin (se under). Polymorfismer i CYP2C19 kan påvirke metabolismen av flere antidepressiva og aktivering av platehemmeren klopidogrel.
Ofte brukes flere legemidler i behandling av en og samme lidelse (psykiske lidelser, hjertesykdom, epilepsi), og mange pasienter får legemidler for flere sykdommer. Enkelte legemidler er særlig gjenstand for farmakokinetiske interaksjoner. Dette kan skyldes at legemidlet påvirker enzymer som er involvert i legemiddelmetabolismen. Enzymhemning eller enzyminduksjon er antagelig de hyppigste årsakene til farmakokinetiske interaksjoner. Enzymhemning gir en raskt innsettende effekt, mens enzyminduksjon skjer gradvis, ofte over uker. Enzyminduksjon (f.eks. etanol, antiepileptika) øker enzymmengden og reduserer dermed legemiddelkonsentrasjonen for aktuelle legemidler og motsatt effekt for prodrugs (se kapittel Interaksjoner).
Farmakodynamisk variasjon kan også være stor. Et eksempel som illustrerer dette, er variasjon i dosebehovet for warfarin under antikoagulasjonsbehandling. Dette skyldes bl.a. genetisk betinget variasjon i angrepspunktet, vitamin K-epoksydreduktase kompleks 1 (VKORC1). Enzymet er avgjørende for aktivering av vitamin K og karboksylering av koagulasjonsfaktorer. Det finnes per i dag flere genetiske varianter av VKORC1 som predikerer både lavere og høyere dosebehov av warfarin enn normalt. Den aktive formen av warfarin, (S)-warfarin, omsettes via CYP2C9. Ved warfarinbehandling kan genotyping av både CYP2C9 og VKORC1 anbefales da en ugunstig kombinasjon av polymorfismer i genene for disse to proteinene kan gi behov for en betydelig endret dosering av warfarin.
Farmakogenetiske analyser kan enten utføres før legemiddelbehandlingen starter eller underveis ved mistanke om f.eks. terapisvikt eller bivirkninger.
Genotyping av legemiddelmetaboliserende enzymer (f.eks. CYP-enzymer) kan bidra til å kartlegge farmakokinetisk variabilitet hos den enkelte pasienten og kan være et viktig supplement til legemiddelanalyser og tolkningen av slike resultater. ”CYP-screening” innebærer vanligvis analyse av kjente defekte genotyper av CYP2D6, CYP2C19 og CYP2C9, samt CYP3A5/3A4, CYP1A2, CYP2B6. Det er nå mulig å foreta genotyping på en rekke legemiddelmetaboliserende enzymer i tillegg til CYP-enzymene, som glukuroniderende enzymer (UGT-enzymer) og TPMT (tiopurintransferase, se Azatioprin) flere steder i Norge. Se kapittel Interaksjoner.
Tester for påvisning av polymorfismer i gener som koder for enzymer, transportproteiner og reseptorer som har betydning for farmakodynamisk variabilitet blir i økende grad tilgjengelig. Ved warfarinutredning anbefales å genotype VKORC1 (se over). Andre eksempler er polymorfisme i gen som koder for reopptak av serotonin i nevroner (serotonintransporter) og polymorfisme i gen som koder for μ-opioidreseptor. Det finnes også rapporter om polymorfismer i gen som koder for andre reseptorer som f.eks. beta-1-adrenoceptorer og beta-2-adrenoceptorer. Den kliniske betydningen av disse polymorfismene er ikke sikker. Informasjon fra slike tester kan være et viktig supplement til legemiddelanalyser i arbeidet med å individualisere legemiddelbehandling.
Repertoar over tilgjengelige analyser og allelvarianter kan variere mellom laboratorier. Påviste polymorfismer kan gi en indikasjon om økt risiko for bivirkninger og/eller endret klinisk effekt. Effekt vil imidlertid kunne variere fra pasient til pasient. For noen polymorfismer, er den kliniske betydningen ikke fastslått. Det kan være nyttig å se og vurdere farmakogenetikksvaret i lys av serumkonsentrasjonsmålinger av det aktuelle legemidlet (TDM).
Kilder og nettressurser, Analyser av farmakologiske substanser og farmakogenetikk
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Ingebjørg Gustavsen, Jean-Paul Bernard
Antibiotikasenteret for primærmedisin (ASP) og Nasjonal kompetansetjeneste for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenesten (KAS). Prosedyre: Aminoglykosider (gentamicin/tobramycin) til voksne (>18 år). www.antibiotika.no. Oppdatert Nov 2023.
Helsedirektoratet. IS-2231: Prosedyrer for rusmiddeltesting. 2014
Helse Sør-Øst og Helse Møre og Romsdal. Portal for metodebøker. [cited 03.05.2024]. www.labfag.no
Hiemke C, Bergemann N, Clement HW, Conca A, Deckert J, Domschke K, et al. Consensus Guidelines for Therapeutic Drug Monitoring in Neuropsychopharmacology: Update 2017. Pharmacopsychiatry. 2018;51(1-02):9-62. doi: 10.1055/s-0043-116492
Norsk forening for klinisk farmakologi, Den norske legeforening. 2024. [cited 03.05.2024] http://farmakologiportalen.no
Oslo Universitetssykehus. Avdeling for farmakologi. CYPinfo Fortolkningsverktøy for farmakogenetiske analyser. [cited 03.05.2024]. www.cypinfo.no
Whirl-Carrillo M, Huddart R, Gong L, Sangkuhl K, Thorn CF, Whaley R, Klein TE. An evidence-based framework for evaluating pharmacogenomics knowledge for personalized medicine. Clinical Pharmacology & Therapeutics. 2021;110(3):563-572 https://doi.org/10.1002/cpt.2350
Plantebaserte legemidler og naturlegemidler
- Revidert:
- 01.03.2025
- Sist endret:
- 01.07.2026
Forfatter:
Gro Fossum, Odrun Havnerås og Marianne Løiten Dalhus
Medisinplanter har blitt brukt gjennom hele menneskehetens historie. Etter hvert som aktive virkestoffer ble isolert fra planter og nye kjemiske legemidler ble utviklet, erstattet disse tradisjonell bruk av urter innen medisinen. Likevel blir urter og plantebaserte produkter fortsatt en del brukt som et behandlingsalternativ, hovedsakelig i egenomsorg.
Forbrukerne forventer at denne typen produkter skal være trygge å bruke. Det stemmer som regel, men det finnes også eksempler på helseskadelige innholdsstoffer, inkludert udeklarerte legemidler, som har blitt tilsatt i plantebaserte produkter. I tillegg kan stoffer i plantedrogene selv ha en toksisitet som gjør at dette bør reguleres gjennom krav til kvalitet (for eksempel grenseverdier eller krav om fravær av enkelte stoffer), dosering og annen informasjon for sikker bruk. For plantebaserte legemidler blir det dokumentert at kvalitetskravene er oppfylt før produktet kommer på markedet, mens Mattilsynet har et årlig overvåkningsprogram hvor de analyserer matvarer som kan ha plantetoksiner i seg.
Betydelig bruk av urter og plantebaserte produkter har bidratt til at WHO har utarbeidet en strategi for tradisjonell medisin og at EU har innført direktivet for tradisjonelle plantebaserte legemidler, 2004/24/EC. Hensikten er å gi innbyggere som ønsker å benytte tradisjonelle plantebaserte produkter tilgang til sikre produkter, og nødvendig informasjon om riktig bruk.
Plantebaserte produkter selges både som legemidler, medisinsk utstyr og som kosttilskudd. Innhold og markedsføring avgjør hvordan produktene kan omsettes. Legemidler skal godkjennes av Direktoratet for medisinske produkter (DMP). DMP er også fag- og tilsynsmyndighet for medisinsk utstyr i Norge. Kosttilskudd er Mattilsynets ansvarsområde, og er underlagt et eget regelverk som gjelder kosttilskudd og næringsmidler. Merkingen gjør det mulig å skille plantebaserte legemidler fra kosttilskudd, medisinsk utstyr og kosmetikk.
Godkjenning av legemidler i EU og EØS-land reguleres av et felles europeisk regelverk. De fleste tradisjonelt brukte plantedroger og planteekstrakter mangler dokumentasjon av effekt vist i kliniske studier, og oppfyller dermed ikke kravene til å kunne godkjennes som vanlige legemidler. For å ha kontroll med produksjon og markedsføring, hadde de enkelte land tidligere ulike godkjenningsordninger. Et felles europeisk regelverk for tradisjonelle plantebaserte legemidler ble innført for å harmonisere regelverket og sikre europeiske forbrukere tilgang til plantebaserte legemidler av god kvalitet som er sikre å bruke. Målsetningen var også å gi større forutsigbarhet for industrien og tilrettelegge for godkjenning av samme produkt i flere land. Dette er beskrevet i EU-direktiv 2004/24 som ble tatt inn i norsk rett ved endring av forskrift om legemidler i januar 2010.
Et plantebasert legemiddel er et legemiddel hvor de virksomme bestanddeler utelukkende består av en eller flere plantedroger (angitt ved botanisk navn og anvendt plantedel) eller plantebaserte tilberedninger. Plantebaserte tilberedninger framstilles ved å behandle plantedroger ved ekstraksjon, destillasjon, pressing etc.
Plantebaserte legemidler omfattes av legemiddelregelverket. Det stilles derfor samme krav til tilvirkning, import og omsetning som for øvrige legemidler. Plantebaserte legemidler skal være trygge å bruke, og nødvendig informasjon om riktig bruk er tilgjengelig i godkjent preparatomtale og pakningsvedlegg. De plantebaserte legemidlene er også merket med en detaljert beskrivelse av sammensetningen som viser om produktet f.eks. er fremstilt ved å lage et etanolekstrakt eller om det er laget ved å bruke kun tørket plantedroge.
Mange legemidler har virkestoffer som er isolert fra plantemateriale som f.eks. digoksin fremstilt fra tørkede blader av revebjelle. Slike legemidler omfattes ikke av definisjonen av plantebasert legemiddel.
- Veletablerte plantebaserte legemidler
For å kunne få markedsføringstillatelse som et veletablert plantebasert legemiddel, er det et krav at virkestoffet/den plantebaserte tilberedningen har hatt minst 10 års veletablert medisinsk bruk innen EØS-området ved søkt indikasjon og er tilstrekkelig sikkert i bruk. Søknaden vedlegges all vitenskapelig litteratur, herunder publiserte kliniske studier, som dokumenterer at legemidlet har effekt ved den aktuelle indikasjonen. Det er ikke er krav at bruksområdet er egnet til egenomsorg. - Tradisjonelle plantebaserte legemidler
Tradisjonelle plantebaserte legemidler inneholder plantedroger eller plantebaserte tilberedninger hvor det kan dokumenteres at tilsvarende produkt har vært anvendt til samme bruksområde i minst 15 år innen EØS-området/ 30 år i verden. Når det gjelder krav til dokumentasjon, skiller disse seg fra veletablerte plantebaserte legemidler først og fremst ved at det stilles mindre omfattende krav til dokumentasjon av effekt. Her skal data om legemidlets tradisjonelle bruk være tilstrekkelig til at det kan antas at legemidlet har effekt ved aktuelt bruksområde. Lang brukstradisjon og utbredt bruk utelukker ikke at det kan stilles spørsmål ved sikkerheten, og myndighetene kan derfor kreve egne toksikologiske undersøkelser, som studier av gentoksisitet.
Tradisjonelle plantebaserte legemidler må oppfylle følgende:- Det skal ikke være behov for lege for ordinasjon eller overvåking av behandlingen*. Bruksområdet må i sin helhet være egnet til egenomsorg.
- Visse diagnoser er ikke aktuelle, f.eks. kroniske og alvorlige sykdommer.
- Preparatene skal kun administreres gjennom munnen, brukes utvortes eller tas som inhalasjon.
- Preparatene kan inneholde vitaminer og/eller mineraler dersom disse har en veldokumentert sikkerhet og understøtter virkningen av de aktive plantebestanddelene ved det angitte bruksområdet.
- Dersom et plantelegemiddel består av flere plantedroger/plantebaserte tilberedninger, må det være dokumentert at kombinasjonen har vært tradisjonelt brukt.
*Noen bruksområder forutsetter at legemidlene er merket med en anbefaling om å ta kontakt med lege før preparatet benyttes. Et eksempel på dette er plantebaserte legemidler som brukes ved behandling av vannlatingsbesvær ved godartet prostatahyperplasi; her skal lege være kontaktet på forhånd for å utelukke at symptomene skyldes prostatakreft.
- Andre plantebaserte legemidler
Mange plantebaserte legemidler tilfredsstiller ikke kravene til brukstid for tradisjonelle eller veletablerte legemidler. I tillegg foretas det kliniske studier med plantebaserte tilberedninger for å dokumentere effekt og sikkerhet. Markedsføringstillatelser for plantebaserte legemidler som helt eller delvis bygger på egne kliniske studier, blir ikke behandlet i dette kapitlet.
For å forenkle arbeidet og harmonisere godkjenningen av plantebaserte legemidler i Europa, utarbeides det europeiske fellesskapsmonografier for den enkelte plantedroge. Bruk av legemidler/produkter med plantedrogen som aktiv bestanddel kartlegges. All tilgjengelig vitenskapelig litteratur om plantedrogen, og eventuelle kasusrapporter fra bivirkningsrapportering ved bruk av plantedrogen, blir vurdert.
Hvilke stoffer som utvinnes fra et plantemateriale, er avhengig av tilberedningsmetoden, og av den grunn vurderes hver tilberedning for seg. Hvis det foreligger tilstrekkelig dokumentasjon, utarbeides en fellesskapsmonografi for plantedrogen. Det er den vitenskapelige komitéen for plantebaserte legemidler (Committee on Herbal Medicinal Products, HMPC) som er ansvarlig for at monografiene utarbeides og holdes oppdatert. Norge deltar i dette arbeidet og har utredningsansvar for flere av monografiene.
I fellesskapsmonografiene er indikasjon/bruksområde, dosering, kontraindikasjoner, bivirkninger, interaksjoner og advarsler/forsiktighetsregler angitt. Monografiene er publisert på hjemmesiden til det europeiske legemiddelkontoret (European Medicines Agency, EMA). Så langt er det utarbeidet fellesskapsmonografier for over 170 plantedroger. Samme sted - i tilknytning til og som bakgrunn for hver monografi - finnes også en evalueringsrapport tilgjengelig, samt et dokument med alle litteraturreferanser som evalueringsrapporten bygger på. Det blir også laget et sammendrag for publikum hvor den viktigste informasjonen blir gjengitt. Fellesskapsmonografien skal legges til grunn ved søknad om registrering av tradisjonelle plantebaserte legemidler.
For både tradisjonelle og veletablerte plantebaserte legemidler i Europa er indikasjoner knyttet til hoste og forkjølelse de mest brukte. Andre vanlige bruksområder er gastrointestinalt besvær, plager i forbindelse med overgangsalder, vannlatingsproblemer samt søvnforstyrrelser.
EU-kommisjonen i Brüssel kan fatte kommisjonsvedtak om å føre en plantedroge/fellesskapsmonografi opp på liste (Community list) etter anbefaling fra HMPC. Brukstradisjon og sikkerhet er dokumentert ved at plantedrogen står på fellesskapslisten, og søker trenger derfor ikke vedlegge dokumentasjon av dette. Preparatet må ellers tilfredsstille kravene til farmasøytisk kvalitet. Det er kun tradisjonelle plantebaserte legemidler som kan oppføres på denne listen. Listen inneholder foreløpig et titalls preparater.
Alle godkjente legemidler har viktig informasjon tilgjengelig på pakningen, i pakningsvedlegg og preparatomtale på www.dmp.no, og dette gjelder også alle plantebaserte legemidler. Informasjon om bruksområde, dosering, hvem legemidlet er uegnet for, og hvem som bør ta forholdsregler, er angitt. Det gis også informasjon om legemidlet kan brukes av barn, gravide og ammende. All reklame for plantebaserte legemidler skal samsvare med opplysningene i preparatomtalen som er godkjent av DMP. Det er ulike regler for innholdet i reklame til allmennheten og til helsepersonell.
Veletablerte plantebaserte legemidler har vist effekt i kliniske studier. De blir godkjent av legemiddelmyndighetene for bruk ved et eller flere bruksområder. I situasjoner der pasienten ønsker råd, kan et veletablert plantebasert legemiddel anbefales som et behandlingsalternativ på lik linje med andre legemidler. Helsepersonell bør imidlertid ha en mer restriktiv holdning til anbefalinger om bruk av tradisjonelle plantebaserte legemidler. Personellet kan ut fra sin kompetanse og erfaring diskutere tradisjonelle plantebaserte legemidler som behandlingsalternativ, men kan ikke gi en uforbeholden anbefaling. Det skyldes at det vitenskapelige grunnlaget for effekten er begrenset til tradisjonell bruk, selv om kravene til farmasøytisk kvalitet og sikkerhet ved normal bruk skal være oppfylt. Det er derfor et krav at bruksområdet i pakningsvedlegget og på pakningen inneholder setningen: «Bruksområdet for et tradisjonelt plantebasert legemiddel er utelukkende basert på lang brukstradisjon».
Dette understreker at tradisjonelle plantebaserte legemidler ikke skal markedsføres ved å gi inntrykk av at effekten er dokumentert i kliniske studier. Det er en viktig rettesnor i forhold til hva som er realistisk å forvente av effekt av denne typen produkter og hvordan reklame for og merking av disse legemidlene kan utformes. For eksempel skal disse legemidlene merkes med at forbrukeren bør konsultere lege dersom symptomene fortsetter ved bruk av legemidlet.
Kunnskap om plantebaserte produkter er viktig for å kunne ta nødvendige forholdsregler. Som en følge av den økte legemiddelbruken i befolkningen, er det grunn til å forvente en økning i meldinger som gjelder interaksjoner mellom legemidler og andre produkter. Det er naturlig å anta at det foreligger en underrapportering av bivirkninger og interaksjoner for plantebaserte produkter på samme måte som for andre legemidler.
Hyppigst rapportert for plantebaserte legemidler er interaksjoner med vanlige legemidler, inkl. INR-påvirkning og lever- og nyrepåvirkning. Dersom nye interaksjoner avdekkes, vil behovet for å oppdatere produktinformasjonen bli vurdert. Blant de mest kjente eksemplene er interaksjoner mellom johannesurt/prikkperikum (Hypericum perforatum L.) og en rekke legemidler. Klinisk betydningsfulle interaksjoner forårsaket av johannesurt er eksempelvis warfarin, ciklosporin og p-piller. Johannesurt blir på grunn av sitt potensial for interaksjoner kun solgt i apotek. I kapitlet om interaksjoner beskrives de aktuelle interaksjonstypene, se Interaksjoner. For interaksjoner relatert til konkrete legemidler, se DMPs interaksjonssøk.
Både nasjonalt og internasjonalt dukker det jevnlig opp advarsler mot risikoprodukter, og advarslene gjelder ofte slankemidler, potensmidler eller andre produkter som lover effekter som ikke er naturlig å forvente av et ikke-legemiddel. Et eksempel er kosttilskuddet Fortodol som frem til 2009 ble solgt som et mildt smertestillende gurkemeieprodukt. Etter alvorlige bivirkningsfunn, viste det seg å inneholde et NSAID, nimesulid, som kan medføre alvorlig leversvikt. Det kan derfor være nyttig å spørre om pasienten bruker andre typer produkter for å bedre helsen. Ikke alle tenker på at kosttilskudd og andre produkter kan gi bivirkninger eller påvirke effekten av legemidler. Helsepersonell bør melde mistenkte interaksjoner og bivirkninger til www.dmp.no/meldeskjema eller www.melde.no.
Ved implementering av regelverket for tradisjonelle plantebaserte legemidler i legemiddelforskriften i 2010 beholdt Norge naturlegemiddelordningen, men i en begrenset form. Et naturlegemiddel er definert som et legemiddel hvor virkestoffet eller virkestoffene har et naturlig utspring, ikke er altfor bearbeidet og utgjør en dyredel, mikroorganismer, mineraler, eller salter, og som ikke omfattes av definisjonen av plantebasert legemiddel. Fiskeolje og melkesyrebakterier er eksempler på slike virkestoffer.
Et naturlegemiddel skal være egnet til egenbehandling av tilstander som forbrukerne selv kan diagnostisere og behandle. Dersom tilstandens symptomer også kan skyldes alvorlig bakenforliggende sykdom, skal naturlegemidlet være merket med en anbefaling om å ta kontakt med lege før preparatet benyttes. Effekt er ikke dokumentert ved kliniske studier, men på grunnlag av dokumentasjon av lang brukstradisjon ved det aktuelle bruksområdet, kan det antas at legemidlet har effekt. Søker må dokumentere at naturlegemidlets virkestoffer har vært i tradisjonell bruk i minst 30 år forut for søknad, herunder minst 15 år i EØS-området, har anerkjent effekt og er tilstrekkelig sikre. Resultater fra toksikologiske og farmakologiske tester eller kliniske studier kan brukes som støtte. Ordningen gjør det mulig å tilby forbrukerne produkter med godkjent kvalitet, sikkerhet og produktinformasjon.
Lister over registrerte tradisjonelle og veletablerte plantebaserte legemidler med markedsføringstillatelse er publisert på dmp.no. For mer informasjon om det enkelte preparat vises det til preparatomtale og pakningsvedlegg på DMPs legemiddelsøk.
Committee on Herbal Medicinal Products (HMPC): Public statement on the interpretation of therapeutic indications appropriate to traditional herbal medicinal products in Community herbal monographs 13 September 2011 EMA/HMPC/473587/2011 Committee on Herbal Medicinal Products (HMPC)
Dietary Supplements: FDA Should Take Further Actions to Improve Oversight and Consumer Understanding (www.gao.gov)
DMP: Informasjon om plantebaserte legemidler som definisjoner, råd om bruk, lovverk med mer, se https://www.dmp.no/godkjenning/godkjenning-og-oppfolging-av-markedsforingstillatelse/Plantebaserte-legemidler/definisjoner-og-markedsadgang-for-plantebaserte-legemidler
European Medicines Agency: Herbal medicines for human use
FDA: Direktoratet for medisinske produkter (DMP)Statens legemiddelverk. Årsrapporter for bivirkninger
FOR 2009-12-18 nr 1839: Forskrift om legemidler til mennesker (legemiddelforskriften)
Fossum G, Farlige urter Tidsskr Nor Legeforen 2011 131: 1900. Farlige urter? | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)
Fossum G, Havnerås O: Plantebaserte legemidler: Økt kunnskap og felles regelverk. Nor Farm Tidssk 7-8/2013; 30-35
Kechagias S, Hägg S, Lotfi K. Drug-induced liver injury from the dietary supplement Fortodol. A manipulated preparation delayed the diagnosis. Läakartidningen 2010 Jan 27-Feb 2; 107: 186-8.
Mattilsynet: Analyser av plantetoksiner i næringsmidler
Mattilsynet: https://www.mattilsynet.no/mat-og-drikke/kosttilskott
Regionalt legemiddelinformasjonssenter (RELIS): www.Relis.no
RELIS: Hvordan gi råd om bruk av plantebaserte produkter?
RELIS: Plantebaserte produkter - hva vet vi?
WHO: WHOs strategi på området tradisjonell medisin: Call for consultation: Draft Traditional Medicine Strategy 2025–2034 (who.int)
Godkjente tradisjonelle og veletablerte plantebaserte legemidler
- Revidert:
- 01.03.2025
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Gro Fossum, Odrun Havnerås og Marianne Løiten Dalhus
Lister over registrerte tradisjonelle og veletablerte plantebaserte legemidler med markedsføringstillatelseLister over registrerte tradisjonelle og veletablerte plantebaserte legemidler med markedsføringstillatelse er publisert på dmp.no. For mer informasjon om det enkelte preparat vises det til preparatomtale og pakningsvedlegg på DMPs legemiddelsøklegemiddelsøk.
Kilder og nettressurser, plantebaserte legemidler og naturlegemidler
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfatter:
Gro Fossum, Odrun Havnerås og Marianne Løiten Dalhus
Committee on Herbal Medicinal Products (HMPC): Public statement on the interpretation of therapeutic indications appropriate to traditional herbal medicinal products in Community herbal monographsPublic statement on the interpretation of therapeutic indications appropriate to traditional herbal medicinal products in Community herbal monographs 13 September 2011 EMA/HMPC/473587/2011 Committee on Herbal Medicinal Products (HMPC)
Dietary Supplements: FDA Should Take Further Actions to Improve Oversight and Consumer UnderstandingDietary Supplements: FDA Should Take Further Actions to Improve Oversight and Consumer Understanding (www.gao.govwww.gao.gov)
DMP: Informasjon om plantebaserte legemidler som definisjoner, råd om bruk, lovverk med mer, se https://www.dmp.no/godkjenning/godkjenning-og-oppfolging-av-markedsforingstillatelse/Plantebaserte-legemidler/definisjoner-og-markedsadgang-for-plantebaserte-legemidlerhttps://www.dmp.no/godkjenning/godkjenning-og-oppfolging-av-markedsforingstillatelse/Plantebaserte-legemidler/definisjoner-og-markedsadgang-for-plantebaserte-legemidler
European Medicines Agency: Herbal medicines for human useHerbal medicines for human use
FDA: Direktoratet for medisinske produkter (DMP)Statens legemiddelverk. Årsrapporter for bivirkningerÅrsrapporter for bivirkninger
FOR 2009-12-18 nr 1839: Forskrift om legemidler til mennesker (legemiddelforskriften)Forskrift om legemidler til mennesker (legemiddelforskriften)
Fossum G, Farlige urter Tidsskr Nor Legeforen 2011 131: 1900. Farlige urter? | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)Farlige urter? | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)
Fossum G, Havnerås O: Plantebaserte legemidler: Økt kunnskap og felles regelverk.Plantebaserte legemidler: Økt kunnskap og felles regelverk. Nor Farm Tidssk 7-8/2013; 30-35
Kechagias S, Hägg S, Lotfi K. Drug-induced liver injury from the dietary supplement Fortodol. A manipulated preparation delayed the diagnosisDrug-induced liver injury from the dietary supplement Fortodol. A manipulated preparation delayed the diagnosis. Läakartidningen 2010 Jan 27-Feb 2; 107: 186-8.
Mattilsynet: Analyser av plantetoksiner i næringsmidlerAnalyser av plantetoksiner i næringsmidler
Mattilsynet: https://www.mattilsynet.no/mat-og-drikke/kosttilskotthttps://www.mattilsynet.no/mat-og-drikke/kosttilskott
Regionalt legemiddelinformasjonssenter (RELIS): www.Relis.no www.Relis.no
RELIS: Hvordan gi råd om bruk av plantebaserte produkter?Hvordan gi råd om bruk av plantebaserte produkter?
RELIS: Plantebaserte produkter - hva vet vi?Plantebaserte produkter - hva vet vi?
Forgiftninger
- Revidert:
- 16.04.2021
- Sist endret:
- 26.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Kapitlet er utarbeidet av Giftinformasjonen, Folkehelseinstituttet. Kapitlet publiseres både i Felleskatalogen og Norsk legemiddelhåndbok.
Hurtigvalg til Andre forgiftningsagens – Toksisitet, klinikk og behandling
Hurtigvalg til Antidoter – alfabetisk oversikt, bruksområde og dosering
Hurtigvalg til Indikasjoner for ventrikkeltømming og medisinsk kull
Hurtigvalg til Ventrikkeltømming – praktisk veiledning
Hurtigvalg til Medisinsk kull – praktisk veiledning
Hurtigvalg til Alkalisk diurese – praktisk veiledning
Hurtigvalg til Spesielle forhold hos barn ved forgiftninger
Telefon: 22 59 13 00 (hele døgnet)
Giftinformasjonen gir råd og veiledning om risikovurdering, klinikk og behandling av forgiftninger med legemidler, kjemikalier, planter, sopp og dyr. Veiledning om forgiftningsbehandlingen omfatter råd om tiltak, anbefalt/frarådet behandling og bruk av antidoter. Telefontjenesten er gratis og tilgjengelig både for allmennheten og helsevesenet.
Klinisk bakvakt er tilgjengelig hele døgnet for diskusjon ved vanskelige tilfeller.
Hjemmeside for helsevesenet: www.helsebiblioteket.no/forgiftninger
Hjemmeside for allmennheten: www.giftinfo.no
Underkapitler
Behandling av legemiddelforgiftninger
- Revidert:
- 16.04.2021
- Sist endret:
- 07.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Anamnesen er viktig. Alvorlighetsgraden er avhengig av alle legemidlene som er inntatt (styrke og antall/mengde) samt ev. alkohol eller andre misbruksstoffer. Pasientens helsetilstand og terapeutisk legemiddelbruk kan ha betydning. Tid etter inntak/eksponering er en viktig opplysning. Det kliniske bildet kan være veiledende (f.eks. uttalt miose eller antikolinerge fenomener), men de fleste legemidler mangler særegne symptomer/kliniske tegn ved overdose. Kvantitativ legemiddelanalyse er viktig ved noen legemiddelforgiftninger for å være retningsgivende for antidotbehandling eller hemodialyse (f.eks. paracetamol, litium, acetylsalisylsyre og jern). For de fleste legemidler har imidlertid analyser liten betydning for behandlingen. Flumazenil og nalokson kan i enkelte tilfeller brukes diagnostisk. Analyse av flere legemidler/grupper (kvalitativ påvisning eller screeninganalyser) kan være av verdi ved uklare tilfeller.
Peroral: Etter vurdering av sannsynlig alvorlighetsgrad, følg indikasjoner for ventrikkeltømming og medisinsk kull. Hvis det kun er indisert med medisinsk kull, vurder å gi dette på stedet (f.eks. hjemme eller hos lege/legevakt). I svært sjeldne tilfeller kan det være aktuelt å fremkalle brekninger manuelt. Vurder i tillegg behov for å holde pasienten i ro i stabilt sideleie.
Inhalasjon: Bær pasienten ut i frisk luft, legg i sideleie med fri luftvei og hold i ro. Vurder behov for oksygen.
Hud: Skyll huden straks med rikelige mengder temperert vann. Fjern tilsølt tøy, ev. armbåndsur og skyll huden. Etter grundig skylling vurder vask med såpe og vann.
Øyne: Skyll straks med rikelige mengder temperert vann. Fjern ev. kontaktlinser først.
Sirkulasjon: Ved blodtrykksfall legges pasienten med hodet lavt. Gi væske i form av krystalloider. Vasopressorer er først aktuelt etter adekvat væsketerapi.
Sirkulasjonsstans: Gjenoppliving etter vanlige prinsipper. Ved forgiftning skal gjenoppliving fortsette lenge, særlig hos unge ellers friske personer. Ved etablert sirkulasjon (ROSC) gjennomføres terapeutisk hypotermi (33°C i 24 timer) på vanlig måte.
Respirasjonsinsuffisiens: Sikre fri luftvei først, intuber om nødvendig. Deretter assistert ventilasjon ved behov.
Nedsatt oksygenmetning i blodet: Tilfør oksygen med nesekateter eller maske etter at fri luftvei er sikret. Ofte vil det imidlertid være nødvendig å intubere og ventilere manuelt eller via respirator. Det er spesielt viktig å unngå respiratorisk acidose ved forgiftning med trisykliske antidepressiva. Ved mistanke om opioidforgiftning, gi nalokson intravenøst.
Hypertermi: Temperaturer 38–40 °C behandles med avkledning av pasienten, kombinert med våte omslag og god luftsirkulasjon. Temperatur > 40–41 °C, f.eks. etter inntak av ecstasy/amfetamin, krever rask ekstern nedkjøling med isvann for å motvirke fatal koagulopati (leversvikt). Antipyretika vil i hovedsak ikke redusere hypertermi ved forgiftninger.
Hypotermi: Ved mild hypotermi pakk pasienten inn i ulltepper. Ved mer uttalt hypotermi utfør aktiv oppvarming (Bair Hugger, oppvarmede infusjoner) ev. med hjerte-lunge-maskin.
Smerter: Hvis forgiftningslegemidlet ikke gir CNS-depresjon, vurder smertestillende legemidler som morfin i vanlige doser. Forsøk å unngå smertestillende legemidler eller gi så liten dose som mulig.
Kramper: Ved kramper vurderes diazepam: 5–20 mg i.v. Diazepam potenserer ev. CNS-depresjon.
Indikasjoner for ventrikkeltømming og medisinsk kull
- Revidert:
- 16.04.2021
- Sist endret:
- 02.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Vær restriktiv med rutinemessig ventrikkeltømming og tilførsel av kull, og vurder alltid om det er indikasjon. Prosedyrene kan medføre risiko for komplikasjoner, og det er manglende nytteverdi ved moderate/mindre alvorlige forgiftninger. Ventrikkeltømming kan utføres ved ventrikkelaspirasjon/-skylling eller helt unntaksvis ved fremkalling av brekninger (brekkmiddel/manuelle brekninger). Ved indikasjon utfør ventrikkeltømming og gi kull så raskt som mulig, se praktisk veiledning: Ventrikkeltømming – praktisk veiledning og Medisinsk kull – praktisk veiledning. Kontakt Giftinformasjonen for diskusjon ved behov.
- Utfør ventrikkeltømming kun dersom det er fare for alvorlig forgiftning.
- Vurder risiko for komplikasjoner, spesielt aspirasjon. Vurder behov for intubasjon.
- Vær restriktiv, men vurder ventrikkeltømming og kull inntil 1 time etter inntak av flytende preparater (mikstur) og inntil ca. 2 timer etter faste preparater (tabletter), forutsatt at de to punktene over er avklart.
- Hvis det har gått mer enn 2 timer siden inntaket, vurder ventrikkeltømming og/eller kull ved forventet livstruende forgiftning, etter inntak av antikolinerge stoffer (nedsatt motilitet), tabletter som danner sammenklumping i tarm (f.eks. karbamazepin), planter og sopp og ved svært store svelgede mengder/doser.
- Gi medisinsk kull etter utført ventrikkeltømming i tilfeller der kull binder inntatt legemiddel (kull binder for eksempel ikke litium, jern og andre metallioner).
- Ved forventet moderat forgiftning, vurder å gi kun medisinsk kull (uten ventrikkeltømming først). Dette er mest aktuelt hvis pasienten samarbeider og kan drikke kullmiksturen.
- Ved inntak av preparater med forsinket frisetting (depotpreparater) eller andre forhold som gir forsinket absorpsjon fra mage/tarm (antikolinerg effekt), vurder en ny dose kull 4 timer etter første dose.
- Ved inntak av legemidler som har betydelig enterohepatisk sirkulasjon, er det indisert med gjentatt kulldosering i inntil 24 timer etter inntaket, se ev. praktisk veiledning: Medisinsk kull – praktisk veiledning.
- Bevisstløse pasienter eller pasienter med nedsatt svelgerefleks. Intuber disse pasientene før ev. ventrikkelskylling og/eller kull.
- Inntak av etsende stoffer eller petroleumsprodukter hvis det samtidig ikke er inntatt legemidler som forventes å gi alvorlig forgiftning.
- Andre forhold som er vurdert å gi betydelig økt risiko for aspirasjon (der risiko for komplikasjoner er større enn vurdert potensiell nytteverdi).
- Pasienter med ventrikkelreseksjon, eks. «gastric bypass».
- Gi ikke kull til barn <9 måneder som ikke er vant til å ta til seg fast føde.
- Gi ikke kull ved gastrointestinal obstruksjon eller dårlig tarmmotorikk.
- Hvis kull blir gitt samtidig eller rett før perorale legemidler/antidoter, vil absorpsjonen av stoffene reduseres.
- For pasienter med skadet vev eks. i spiserør eller pasienter som har gjennomgått operasjon i øvre GI-traktus, inkludert svelg, må nytte/risiko vurderes.
Ventrikkeltømming – praktisk veiledning
- Revidert:
- 16.04.2021
- Sist endret:
- 30.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Ventrikkeltømming kan utføres på to måter: Ventrikkelaspirasjon/skylling eller fremkalling av brekninger. Ventrikkelaspirasjon/skylling kan utføres hos våkne eller intuberte bevisstløse pasienter. Utstyr og fremgangsmåte varierer på de ulike sykehus. For indikasjoner og kontraindikasjoner, se Indikasjoner for ventrikkeltømming og medisinsk kull.
Ventrikkelskylling: Bruk størst mulig dimensjon på ventrikkelsonden. Aspirer først mageinnholdet og skyll deretter med lunkent vann inntil klart skyllevann. Bruk ca. 200 ml per gang til voksne, forholdsvis mindre til barn. Sett ned medisinsk kull etter siste skyllevann hvis indisert.
Brekninger: Brekninger kan unntaksvis fremkalles hos våken pasient hvor det ikke er fare for nedsatt bevissthet eller kramper innen kort tid. Prosedyren skal helst utføres hos lege. Brekninger er svært sjelden indisert hos voksne.
- Fremkall brekninger ved å gi brekkmiddel (Kräksirap "APL"). Bruksanvisning følger preparatet. Brekkmiddel brukes vanligvis til barn > 1 år. Dosen er 15 ml til barn 1-5 år og 30 ml til barn over 5 år og voksne.
Kan unntaksvis vurderes brukt til barn < 1 år (fra ca. 9 måneder) etter kontakt med Giftinformasjonen. Dosen er 10 ml.
Tas sammen med 1-2 glass drikke. Det kan ta inntil 30 minutter fra administrasjon til effekt.
Gi ikke kull og brekkmiddel samtidig. - Hvis indisert, gi medisinsk kull etter at brekningene har gitt seg.
Helt unntaksvis kan brekninger fremkalles manuelt. Prosedyre hos barn:
- Gi først 1 glass vann å drikke. Før 2 fingre (kortklipte negler) så langt ned i svelget en kan komme, til håndens knoker berører barnets lepper. Beveg fingrene og fortsett med det i ca. 1 minutt etter at barnet viser de første tegn til brekninger.
- Hvis indisert, gi medisinsk kull etter at brekningene har gitt seg.
Medisinsk kull – praktisk veiledning
- Revidert:
- 16.04.2021
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Gi kull så raskt som mulig og i så store mengder som mulig. For indikasjoner og kontraindikasjoner, se Indikasjoner for ventrikkeltømming og medisinsk kull.
Anbefalt dosering:
- 25–50 g (ev. inntil 100 g) til voksne
- 10–50 g til barn 1–12 år
- 1 g/kg til barn 9 måneder–1 år
Gi kull alene, etter brekninger eller etter siste skyllevann ved ventrikkelskylling. Ofte vil det være vanskelig å få optimal dose kull i pasienten uten bruk av sonde, spesielt hos barn. Ved forventet alvorlig forgiftning med enkelte legemidler som har betydelig enterohepatisk sirkulasjon, vurder gjentatt kulldosering.
Gjentatt kulldosering:
- Voksne: 15–30 g i opptil 6 doser, hver 4. time (inntil 24 timer etter inntaket).
- Barn: 5–15 g i opptil 6 doser, hver 4. time (inntil 24 timer etter inntaket).
Ved gjentatt kulldosering må pasienten ha fungerende tarmmotorikk. Kull i brusegranulat bør ikke brukes ved gjentatt kulldosering pga. høyt natriuminnhold.
Alkalisk diurese – praktisk veiledning
- Revidert:
- 16.04.2021
- Sist endret:
- 02.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Alkalisk diurese øker den renale utskillelsen av bl.a. salisylsyre. Alkaliseringen av urinen er viktigere enn å øke timediuresen. Erfaring tilsier at det er vanskelig å holde urinen alkalisk hvis timediuresen øker over 300 ml. Større diurese enn dette øker også faren for elektrolyttforstyrrelser. Følg blodets syre-basestatus og elektrolytter hver 4. time under behandlingen. Ved salisylatforgiftninger kan det bli nødvendig med tilførsel av store doser kalium fordi pasienten ofte har respiratorisk alkalose. Legg inn blærekateter. Alkalisering av urinen kan trolig også motvirke en ev. nyreskade grunnet rabdomyolyse. Alkalisering av urinen forutsetter normal nyrefunksjon.
- Startdose: Gi 167 mmol natriumhydrogenkarbonat som i.v. infusjon over 20-30 minutter, for eksempel 1000 ml av natriumhydrogenkarbonat 167 mmol/liter eller ev. tilsvarende 330 ml av 500 mmol/liter.
- Gi deretter 12-25 mmol/time natriumhydrogenkarbonat som kontinuerlig i.v. infusjon, for eksempel 70-150 ml per time av natriumhydrogenkarbonat 167 mmol/liter eller ev. tilsvarende 24-50 ml per time av 500 mmol/liter.
- Tilfør ytterligere væske etter behov.
- Kontroller hver time at urinen er alkalisk (pH ca. 8).
- Ved alvorlige forgiftninger tilstreb en diurese på opptil 200 ml/time. Det kan bli nødvendig med furosemid samt tilskudd av kalium og kalsium.
- Baseoverskudd (base excess, BE) bør ikke overskride 14-15 mmol/liter.
- O2-tilførsel (2-3 liter/minutt) kan bli nødvendig for å opprettholde blodets O2-metning (følg denne) pga. respiratorisk kompensasjon (hypoventilasjon) av den påførte metabolske alkalosen.
- Blanding med andre legemidler i natriumhydrogenkarbonatløsningen frarådes (pga. alkalisk pH i løsningene).
- Bruk ikke natriumhydrogenkarbonat samtidig med oppløsninger som inneholder kalsium, magnesium eller fosfat pga. fare for utfelling.
Spesielle forhold hos barn ved forgiftninger
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Forgiftninger hos barn har en del karakteristika som skiller dem fra forgiftninger hos voksne. Små barn får ofte i seg små mengder av ett enkelt agens (en smak på eller en munnfull væske, noen få tabletter, bær etc.). Begrenset mengde gjør at de fleste forgiftninger hos barn kun gir milde symptomer. Ved forgiftningsuhell hos barn er det særlig barn under 4 år som innlegges for observasjon. Blant dem er det flere gutter enn jenter. Årsaken til innleggelse er noen ganger at det ikke er mulig å utelukke inntak av en toksisk dose. Blant barn mellom 5 og 12 år forekommer det relativt få forgiftninger, mens det er en økende forekomst av forgiftninger igjen hos barn i tenårene. Disse tilfellene har vanligvis et ”voksent” mønster. De domineres av rus og selvskading, og omfatter flere jenter enn gutter.
Barn har lavere toleranse for respirasjons- og sirkulasjonssvikt, noe som kan gjøre at konsekvensene blir mer alvorlige enn hos voksne ved ”tilsvarende” doser.
- Hjerte Hjertets minuttvolum bestemmes av slagvolum og hjertefrekvens. Opp til 2 års alder kan barn kompensere et fallende minuttvolum ved å øke hjertefrekvensen opptil 200 slag i minuttet, men har ikke samme mulighet til å øke slagvolumet. Etter 2 års alder kan både slagvolum og hjertefrekvens økes for å bidra til økt minuttvolum slik som hos voksne. Det betyr at de minste barna har en lavere terskel for å utvikle sirkulasjonssvikt.
- Respirasjon Mykere brystkasse, mindre utholdende muskulatur, flatere diafragma, lettere kollaps av de minste luftveiene ved ekspirasjon og trangere luftveier bidrar alle til at barn lettere utvikler respirasjonssvikt enn voksne.
For øvrig ser man de største fysiologiske forskjellene fra voksne hos barn under 1 år:
- Hud Betydelig større kroppsoverflate i forhold til vekt enn hos voksne, mer blodsirkulasjon i huden og mer hydrert hud gjør at små barn har større perkutan absorbsjon enn voksne (f.eks. av lidokainkrem og gasser).
- Kroppsvæske Barn har betydelig større andel kroppsvæske enn voksne. Jo mindre kropp, jo større andel utgjør vanninnholdet. Disse forholdene endrer distribusjonsvolumet til mange legemidler, avhengig av legemidlets fettløselighet, proteinbinding etc. Generelt vil vannløselige legemidler ha relativt større volum å fordele seg på, slik at plasmakonsentrasjonen blir lavere. Sammenhengen med distribusjonsvolum for fettløselige legemidler er ikke fullt så enkel. Små barn har lavere plasmaproteinnivå, og for legemidler med høy proteinbinding vil dette bety økt fri (aktiv) fraksjon av stoffet sammenlignet med voksne. Ved økende alder vil forholdet forandre seg, og væskeinnholdet blir lavere. Hos de minste barna kan dette føre til at enkelte legemidler har sterkere virkning og andre har svakere virkning enn hos voksne.
- Nyrer Dårligere nyrefunksjon hos de minste barna kan føre til langsommere utskillelse av legemidler som skilles ut via nyrene, og dermed sterkere effekt. Både glomerulær filtrasjon og tubulær sekresjon modnes gradvis hos barn frem til de når voksent nivå ved omkring ett års alder.
- Tømming av ventrikkel Langsommere tømming av ventrikkelen gjør at tiden til maksimal plasmakonsentrasjon nås, er lengre for de minste barna.
- Lever Levermetabolismen forandres fra spedbarnsalder til man er voksen i et komplisert mønster. Både såkalte fase I- og fase II-enzymer endrer seg. For fase I beskytter føtale cytokrom P-450 (CYP)-enzymer de første ukene, mens de permanente CYP-enzymene utvikler seg svært ulikt. Enkelte har høyere aktivitet sammenlignet med voksent nivå og gir dermed raskere metabolisme hos barn (f.eks. karbamazepin), mens andre stoffer brytes ned langsommere. Fase II-enzymer har et minst like komplisert utviklingsmønster.
- Slimhinner Mer reaktive slimhinner hos barn enn voksne gjør at barn ofte får raskere problemer med luftveisødem, f.eks. ved inhalasjon av irriterende gasser og varme, samt ved aspirasjon av irriterende og etsende væsker.
Behandling av forgiftninger hos barn følger vanlige prinsipper for forgiftningsbehandling (se Behandling av legemiddelforgiftninger). Ved inntak som kan medføre forgiftning, skal man fjerne rester fra munnen og gi drikke. De fleste eksponeringer hos barn kan håndteres hjemme, men ved fare for moderat eller alvorlig forgiftning, må barnet observeres på sykehus (ev. legevakt). Når barn innlegges på sykehus pga. forgiftningsfare, er ofte observasjon eneste tiltak. Av og til anbefales observasjon også ved usikre inntak (kanskje inntatt eller usikker mengde), fordi barnet kan få symptomer som er vanskelig å følge med på hjemme, f.eks. hjertepåvirkning. Observasjonstiden må vurderes i hvert tilfelle. Det er viktig at observasjonen ikke avsluttes for tidlig, f.eks. i tilfeller der det forventes forsinket absorpsjon.
Forgiftninger hos barn har en del karakteristika som skiller dem fra forgiftninger hos voksne. Anbefalingen beskriver kun hovedtrekk ved forgiftning og behandling.
- Se Helsebiblioteket http://www.helsebiblioteket.no/forgiftninger/annet/barn-og-forgiftninger-behandlingsanbefaling-ved-forgiftning
Antidoter – alfabetisk oversikt, bruksområde og dosering
- Revidert:
- 28.06.2023
- Sist endret:
- 02.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Mer omfattende behandlingsanbefalinger og bruk av antidoter finnes på www.helsebiblioteket.no/forgiftninger. Kontakt Giftinformasjonen ved behov.
Antidotdatabasen gir oversikt over lagre i hele Norge, se www.helsebiblioteket.no/forgiftninger/antidotdatabasen
Underkapitler
Acetylcystein (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Mucomyst «Mylan» inhal.væske (acetylcystein 200 mg/ml), Mucomyst «Mylan» brusetabl. (acetylcystein 200 mg), Acetylcystein Sandoz «Sandoz» brusetabl. (acetylcystein 200 mg), Bronkyl og Bronkyl forte «Karo Pharma» brusetabl. (acetylcystein 200 mg og 600 mg), Granon «Takeda» brusetabl. (acetylcystein 200 mg og 600 mg).
Ved paracetamolforgiftninger der det er risiko for alvorlig leverskade. For å vurdere indikasjonen for acetylcystein ved akutte inntak, se figur 1 nedenfor. Oppstart av acetylcysteinbehandling innen 8–10 timer etter inntak gir tilnærmet fullstendig beskyttelse mot leverskade. Acetylcystein er også indisert ved forgiftning med amatoksinholdig sopp og brukes i økende grad ved levertoksisitet framkalt av andre agens.
Plott inn serumkonsentrasjonen av paracetamol (µmol/l) mot tiden mellom inntaket og serumprøven (timer). Krysningspunktet angir om det er indikasjon for acetylcysteinbehandling (indikasjon hvis punktet er over linjen). Første prøve av serum-paracetamol må tas minst 4 timer etter inntak av paracetamol, og diagrammet kan kun brukes etter akutte overdoseringer (alt inntak i løpet av maksimalt 1 time). Diagrammet er ikke egnet til bruk hvis pasienten har tatt gjentatte doser paracetamol (også terapeutiske doser) de siste to døgnene før det akutte inntaket.
Mucomyst 200 mg/ml inhalasjonsvæske er pyrogenfri og kan administreres intravenøst. Bland inhalasjonsvæsken i glukose 5 % eller NaCl 0,9 %. Startdose er 200 mg/kg i 500 ml glukose 5 % over 4 timer. Deretter 100 mg/kg i 1000 ml glukose 5 % over 16 timer. Reduser væskemengden til barn, ta ev. kontakt med Giftinformasjonen. Total dose er 300 mg/kg over 20 timer. Utregnet til en person på 70 kg: Startdose 70 ml inhalasjonsvæske (14 g) tilsettes 500 ml glukose 5 %. Påfølgende infusjonsdose: 35 ml inhalasjonsvæske (7 g) tilsettes 1000 ml glukose 5 %. Ved store inntak av paracetamol (fra ca. 500 mg/kg), gi dobbel dose av andre infusjon (dvs. 200 mg/kg i 1000 ml glukose 5 % over 16 timer).
Infusjonsblandingen med acetylcystein i glukose 5 % eller NaCl 0,9 % skal ikke tilsettes ytterligere elektrolytter eller medikamenter. Acetylcystein kan ev. gis peroralt. Ved behov for peroral dosering, kontakt Giftinformasjonen. Gi ikke kull ved peroral behandling. Forlenget behandling med acetylcystein kan være aktuelt ved leverpåvirkning, vanligvis 150 mg/kg i 1000 ml glukose 5 % i.v. over 24 timer. Dosen acetylcystein bør dobles ved samtidig dialyse. Gravide behandles etter samme retningslinjer som øvrige voksne. Kontakt Giftinformasjonen ved behov.
Tilført mengde glukose er neppe problematisk for diabetikere, følg blodglukose og gi insulin ved behov.
Kvalme og brekninger samt anafylaktoide hudreaksjoner i form av rødme, kløe og urtikaria er hyppig rapportert. Alvorlige anafylaktoide reaksjoner som bronkospasme, angioødem, hypotensjon, respirasjonsdepresjon og kollaps forekommer sjelden. Ved anafylaktoide reaksjoner av acetylcystein, vurder å avbryte infusjonen. Gi antihistamin. Ved kvalme og brekninger, vurder antiemetika og intravenøs væske. Vurder glukokortikoider (sjeldent aktuelt). Ved uttalt bronkospasme, gi salbutamol inhalasjon. Ved alvorlige reaksjoner, vurder adrenalin. For øvrig symptomatisk behandling. Gjenoppstart av acetylcysteinbehandlingen i lavere dose tolereres vanligvis godt. På samme grunnlag er det indisert å gi acetylcystein til personer som tidligere har reagert med anafylaktoide bivirkninger på acetylcysteinbehandling (lavere startdose er anbefalt). Allergiske/ anafylaktiske reaksjoner er uvanlig.
Anvend innen 1 døgn etter anbrudd. En fargeforandring (lys rosa) kan oppstå i åpnede beholdere, men dette påvirker ikke preparatets sikkerhet eller effekt.
Har pasienten behov for andre legemidler og/eller korreksjon av elektrolytter, tilfør dette separat fra acetylcysteininfusjonen.
Adrenalin (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Adrenalin «Takeda Nycomed» injeksjon (adrenalintartrat tilsvarende adrenalin 0,1 mg/ml (Katastrofeadrenalin) og adrenalintartrat tilsvarende adrenalin 1 mg/ml).
Vurder ved terapiresistent betablokkerforgiftning. Vurder ved hjertestans som følge av forgiftninger generelt.
Eksakt dosering er vanskelig å angi. Ved terapiresistent overdose med betablokkere: Start med infusjon av adrenalin 0,05 μg/kg/minutt (oppløst i glukose 50 mg/ml eller natriumklorid 9 mg/ml), titrer deretter dosen etter effekt. Maksimal dose avhenger av inntatt mengde. Skal gis via sentralt venekateter.
Bruk med forsiktighet ved hypertensjon og hjerte- og karsykdom. Bør ikke brukes ved digitalisforgiftning.
Tremor, takykardi, hypertensjon og arytmier. Ev. vevsinfiltrasjon kan føre til lokal iskemi, vevsskade og sårdannelse.
Katastrofeadrenalin (0,1 mg/ml) er spesielt egnet til intravenøs injeksjon og til små barn.
Atropin (antidot)
- Sist endret:
- 08.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Atropin «Takeda» inj. (atropinsulfat 1 mg/ml), Atropin NAF «Apotek» inj. (atropinsulfat 1 mg/ml).
Forgiftninger med kolinesterasehemmere (nervegasser og plantevernmidler). Ved forgiftning med organofosfater tilstreb å gi atropin sammen med reaktivator, men start med atropin, se ev. obidoksim og/eller pralidoksim. Ved forgiftning med karbamater gi som hovedregel atropin alene. Det kan være aktuelt å bruke atropin ved forgiftninger med legemidler (f.eks. antikolinesteraser) eller sopper som gir kolinerge effekter.
Ved nervegasser og plantevernmidler som er kolinesterasehemmere: Gi atropin umiddelbart og i tilstrekkelige doser. Voksne: Start med 1-2 mg (ved alvorlige forgiftninger 2-4 mg). Barn 0,05 mg/kg. Gi langsomt i.v. (ev. i.m eller s.c hvis vanskelig intravenøs tilgang). Vurder klinisk effekt etter 5-10 minutter. Doble dosene for hver administrering til klinisk effekt, inntil doser på 8-10 mg av gangen. Målet er full atropinisering (tørre slimhinner, opphevet bronkialsekresjon). Etter full atropinisering vurder konvertering til infusjon (eks. 0,3 x sum av total initial dose per time). Det kan være nødvendig å gi store doser over flere døgn/uker. Ved kolinerge legemidler/sopp: Voksne: 0,5-2 mg langsomt i.v. Barn: 0,02 mg/kg langsomt i.v. eller i.m. Gjenta dosen ved behov (maks. 3 mg totalt for voksne).
Atropin må seponeres gradvis. Ved vurdering av full atropinisering (lunger) og tegn på samtidig aspirasjon (eks. sideforskjeller), følg andre kliniske tegn (eks. hjerterytme og blodtrykk).
Antikolinerge effekter. Kan utløse akutt glaukom, spesielt hos disponerte.
Biperiden (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Akineton «S.I.T.» injeksjon (biperidenlaktat 5 mg/ml). Søknad DMP via apotek, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Ved uttalte ekstrapyramidale fenomener som akutt dystoni og dyskinesi, f.eks. ved forgiftninger med antipsykotika (særlig lavdose antipsykotika).
Voksne: 2,5–5 mg. Barn: 0,04 mg/kg. Gi langsomt intravenøst eller intramuskulært. De ekstrapyramidale fenomenene kan forsvinne allerede under injeksjonen. Avbryt da behandlingen. Om nødvendig kan dosen gjentas etter 30 minutter. Maksimum 20 mg/døgn til voksne.
Bruk med forsiktighet ved takykardi. Kan forverre tardive dyskinesier fremkalt ved langvarig bruk av antipsykotika.
Antikolinerge effekter.
Botulinumantitoksin (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Spesifikt botulinumantitoksin (utviklet fra hesteserum) er tilgjengelig fra Folkehelseinstituttet. Innenfor normal kontortid kontakt Folkehelseinstituttet (Avdeling for vaksine) på tlf. 21 07 70 00. Utenom Folkehelseinstituttets åpningstid kan antitoksin utleveres hos Vitusapotek Jernbanetorget i Oslo (tlf. 23 35 81 00). Apoteket formidler også kontakt med lege ved Smittevernvakta på Folkehelseinstituttet for vurdering av indikasjon og dosering.
Gi botulinumantitoksin (se pakningsvedlegg) ved mistenkt matbåren botulisme eller klinisk sårbotulisme. Konsulter ev. infeksjonsbakvakt ved tilhørende regionsykehus.
Brekkmiddel (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Kräksirap «APL» mikstur (1 ml inneholder standardisert ekstrakt av brekkrot 130 mg, tilsvarende ipekakuanha-alkaloider 2,6 mg) 60 ml.
Brekkmiddel er kun indisert som ventrikkeltømming i sjeldne tilfeller. Eksempler på aktuelle situasjoner er fare for alvorlig forgiftning etter inntak av giftig sopp, planter eller legemidler der størrelse og/eller formulering vanskeliggjør passasje gjennom en ventrikkelsonde. Ved lang transporttid til sykehus (tid før ventrikkelskylling kan bli utført) og fare for alvorlig forgiftning kan av og til brekkmiddel vurderes prehospitalt (f.eks. på legevakt). Lav terskel for å diskutere indikasjonen med Giftinformasjonen.
Barn < 1 år: 10 ml p.o.
Barn 1-5 år: 15 ml p.o.
Barn > 5 år og voksne: 30 ml p.o.
Langvarige brekninger er rapportert hos enkeltpasienter.
Det kan ta inntil 30 minutter å oppnå produktive brekninger. Se Indikasjoner for ventrikkeltømming og medisinsk kull og Ventrikkeltømming – praktisk veiledning. Se også Giftinformasjonens behandlingsanbefaling brekkmiddel, der også kontraindikasjoner er omtalt.
Cyproheptadin (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Peritol «Infectopharm» tabl. (cyproheptadin 4 mg), Periactin «Auden» tabl. (cyproheptadin 4 mg) og Cyproheptadine HCl «Cypress» tabl. (cyproheptadin 4 mg). Søknad om godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Serotonergt syndrom. Ved uttalte symptomer (f.eks. hypertermi) vurder cyproheptadin (serotoninantagonist).
Gi 12 mg initialt i ventrikkelsonde (ev. peroralt). Gi deretter 2 mg hver 2. time i ventrikkelsonde (ev.peroralt). Maksimal døgndose til voksne er 32 mg.
CNS-depresjon, perifere og sentrale antikolinerge fenomener, hypotensjon, takykardi og ev. arytmier.
Dantrolen (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Agilus «Norgine» inj. (dantrolen pulver til inj. 120 mg/htgl.).
Malignt nevroleptikasyndrom og hypertermi ved forgiftninger. Hypertermi ved forgiftninger behandles primært med ekstern avkjøling (det kan være behov for aggressive tiltak). Dantrolen kan eventuelt vurderes i enkelte, alvorlige tilfeller.
Oppløs injeksjonssubstansen i sterilt vann (oppløs ikke i natriumklorid eller glukose pga. fare for utfelling). Bruk plastbeholder, ikke glass (glass kan øke faren for utfelling). Voksne og barn: Gi 1–2,5 mg/kg (1 mg/kg/minutt) intravenøst. Vurder å gjenta dosen ved manglende effekt eller tilbakefall. Ved manglende klinisk effekt revurder diagnosen. Det er sjelden nødvendig med total dose over 10 mg/kg i akuttfasen. Ved fortsatt alvorlig hypertermi vurder eventuelt peroralt 4 mg/kg/døgn fordelt på 2-3 doser.
Unngå ekstravasering.
Oppløsningen er vevsirriterende (høy pH) og gis derfor helst via sentralt venekateter eller i stor perifer vene (samt unngå ekstravasering). Risiko for alvorlig leverskade, spesielt ved aktiv leversykdom og hos eldre.
Fortynnet løsning er holdbar i ca. 6 timer i romtemperatur og skal beskyttes mot lys.
Deferoksamin (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Desferal «Novartis» pulver til infusjon/injeksjon (deferoksaminmesilat 500 mg).
Ved fare for alvorlig jernforgiftning. Chelaterer fritt jern.
Gi deferoksamin tidligst mulig ved indikasjon, siden jern i stor grad distribueres til vev i løpet av det første døgnet. Anbefalt initial infusjonshastighet er 15 mg/kg/time. Ved svært alvorlig forgiftning kan dosen økes med 5–10 mg/kg/time hver 2.–4.- time til maks. dose på 35 mg/kg/time. Beregn dosen ut fra pasientens kroppsvekt først.
Det kan bli nødvendig med mange hetteglass per pasient til en hel behandling.
Oppløs hvert hetteglass (500 mg) først i 5 ml sterilt vann (hvert hetteglass gir 95 mg/ml etter rekonstituering). Fortynn deretter den beregnede dosen med natriumklorid 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml (100–1000 ml til voksne).
Gi som kontinuerlig i.v. infusjon i inntil 24 timer. Forsiktige anbefalinger begrenser total døgndose til 6–8 g, men dette er sannsynligvis for lavt til å behandle en alvorlig jernforgiftning.
Døgndoser på inntil 16 g har vært tolerert godt, og større doser enn dette kan bli nødvendig ved eks. alvorlig forgiftning med risiko for multiorgansvikt (vurder nytte/risiko). Vurder å redusere infusjonsraten eller seponer deferoksamin så snart klinikken tillater det, for å unngå unødvendig stor totaldose og/eller langvarig infusjon (se Bivirkninger). Kontakt gjerne Giftinformasjonen.
Gi ikke deferoksamin p.o. eller i.m. ved forgiftning (selv om slik administrering er angitt i pakningsvedlegg/preparatomtale). Behandle gravide etter samme retningslinjer.
Bruk med forsiktighet ved nyresvikt.
Doserelatert hypotensjon (høy infusjonrate gir økt risiko, og mekanismen er histaminfrigjøring), erytem, urticaria og infeksjoner. Akutt lungeskade (ARDS) er rapportert ved infusjoner som strekker seg over 23–72 timer. Komplekset (ferrioksamin) gir rødlig urinfarge.
Etter tilberedning bør oppløsningen brukes så raskt som mulig og innen 3 timer. Dersom tilberedning skjer under godkjente aseptiske forhold, kan oppløsningen oppbevares/brukes ved romtemperatur i inntil 12 timer.
Deksrazoksan (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Savene «Clinigen», pulv. og væske til inf. (20 mg/ml deksrazoksan).
Redusere vevsskade etter ekstravasasjon av antracykliner.
Følg prosedyrer fra onkologisk avdeling.
Deksrazoksan er et antidot, men brukes ikke til akuttmedisinske overdosepasienter. Giftinformasjonen angir derfor verken dosering eller anbefaler lagerhold for akuttmedisin. Lagerhold, indikasjon og behandlingsprosedyrer bestemmes av onkologisk avdeling.
Diazepam (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Stesolid «Actavis» injeksjon, rektalvæske, supp., tabletter (diazepam 5 mg/ml injeksjon, 5 mg/2,5 ml og 10 mg/2,5 ml rektalvæske, 5 mg og 10 mg supp., 2 mg og 5 mg tabletter), Stesolid prefill «Actavis» rektalvæske (diazepam 5 mg/ml), Valium «Roche» injeksjon (diazepam 5 mg/ml injeksjon.) Søknad om godkjenningsfritak.
Til behandling av kramper og uro i forbindelse med forgiftninger. Akutt koronarsykdom utløst av amfetamin og kokain (motvirker koronar og mesenteriell vasokonstriksjon). Forgiftninger med klorokin og hydroksyklorokin. Forgiftninger med plantevernmidler og nervegasser som er kolinesterasehemmere.
Ved kramper, uro og/eller brystsmerter: Ungdom og voksne: 5–20 mg intravenøst, ev. 10–20 mg rektalt. Titrer etter effekt. Forholdsvis høye gjentatte doseringer kan være nødvendig, f.eks. ved uro eller koronarsyndrom forårsaket av sentralstimulerende stoffer (misbruk). Barn: 0,1–0,5 mg/kg langsomt intravenøst, ev. 0,3–1 mg/kg rektalt. Ved forgiftninger med klorokin og hydroksyklorokin: Ved hjertepåvirkning eller høy risiko for alvorlig forgiftning, gi intravenøs infusjon av høye doser (2 mg/kg i løpet av 30 minutter, deretter kontinuerlig infusjon av 1–2 mg/kg/døgn), kombinert med respiratorbehandling.
Diazepam vil forsterke effekten av stoffer med sentralnervøs hemning. Vurder lavere dosering og langsommere injeksjon dersom slike stoffer er inntatt. Følg respirasjon og blodtrykk ved høy dosering.
Pr. 2024 er det fortsatt leveringsproblemer for Stesolid inj., og preparatet blir erstattet med Valium inj. (10 mg / 2ml). Valium injeksjon inneholder propylenglykol (828 mg per ampulle) og etanol (170 mg per ampulle), men er vurdert ikke problematisk for bruk hos voksne forgiftningspasienter, selv ved høy dosering (eks. ved forgiftning med sentralstimulerende stoffer), sammenliknet med maksimal-grenser fra det europeiske legemiddelbyrået, EMA (500 mg/kg/dag for propylenglykol).
Digitalisantistoff (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
DigiFab «Protherics Inc» inj.subst. (digoksinspesifikke Fab-fragmenter 40 mg). Søknad om godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Alvorlig digitalisforgiftning der det foreligger livstruende arytmier, utvikling av hyperkalemi, progredierende sentralnervøse symptomer hos småbarn, eller andre tegn på alvorlig forgiftning. Ved alvorlig hjertesykdom gis digitalisantistoff på videre indikasjon.
Voksne: Gi 3–6 mg antistoff/kg i.v. over 15–30 minutter (3 mg/kg ved kronisk forgiftning). Ved manglende effekt gjenta dosen etter 30 minutter. Mengden antistoff kan også beregnes ut fra inntatt mengde eller målt serumkonsentrasjon av digoksin (bruksanvisning følger med). Kontakt Giftinformasjonen ved behov.
Overfølsomhetsreaksjoner kan forekomme.
Oppbevar i kjøleskap (2-8°C).
Etter behandling med digitalisantistoff vil serumkonsentrasjonsmålinger være misvisende (for høye verdier) i 1–2 uker.
DMPS (Dimerkaptopropansulfonat) (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Dimaval «Swedish Orphan Biovitrum» injeksjon, kapsler (Na-DMPS 50 mg/ml injeksjon, 100 mg kapsler). Søknad om godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Metallforgiftninger med bl.a. kvikksølv-, kobber- og arsenforbindelser. Bruk istedenfor BAL som ikke lenger er anbefalt. Bruk også ved forgiftninger med bly dersom DMSA eller kalsium-EDTA ikke er tilgjengelig. Bruk ikke ved talliumforgiftninger eller akutt arsinforgiftning (AsH3).
Intravenøs behandling ved alvorlig forgiftning: Voksne: 1. døgn 250 mg intravenøst × 6, 2. døgn 250 mg intravenøst × 4, deretter 250 mg intravenøst × 3 (ev. 2). Barn: 5 mg/kg/dose intravenøst med samme doseringshyppighet som til voksne (se over). Ev. peroral behandling (voksne): 30 mg/kg/dag fordelt på 3–6 doser. Behandlingstiden er avhengig av klinisk tilstand og konsentrasjonen av metall i blod og urin. Vurder å gå over til peroral behandling med DMSA så snart dette er mulig.
GI-symptomer, lett leverpåvirkning, hud- og allergireaksjoner.
Administrer preparatet straks etter at ampullen er åpnet (åpnet ampulle lagres ikke).
DMSA (Dimerkaptoravsyre) (antidot)
- Sist endret:
- 02.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Succicaptal «SERB» kapsler (dimerkaptoravsyre 200 mg). Søknad om godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Forgiftninger med bly, kvikksølv og arsen. Kan også brukes ved forgiftning med gull, kobber og sølv.
Barn og voksne: 10 mg/kg (350 mg/m2) peroralt hver 8. time (dvs. døgndose 30 mg/kg) i 5 dager. Vurder å fortsette behandlingen i 2 uker med en døgndose på 10–30 mg/kg fordelt på 2 doser (avhengig av urin- og/eller serumkonsentrasjoner). Doseringen bør ikke overstige 1,8 g/dag i denne fasen. Vurder ev. videre behandling etter en pause på minst 2 uker. Det kan ta lang tid før eks. blodkonsentrasjonen av bly stiger til behandlingstrengende verdi igjen.
GI-symptomer og lett leverpåvirkning. Hud- og slimhinneeffekter som også kan bli alvorlige i enkelte tilfeller.
DMSA har vond smak og lukt. Svelg kapslene hele. Succicaptal inneholder laktose.
Dinatriumlevofolinat (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Dopamin (antidot)
- Sist endret:
- 08.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Dopamin «Takeda Nycomed» konsentrat til infusjon (dopaminklorid 10 mg/ml), Abbodop «Hospira» infusjon (dopaminhydroklorid 1 mg/ml og 2 mg/ml).
Kan i sjeldne tilfeller vurderes som tilleggsbehandling hos forgiftningspasienter med sviktende sirkulasjon, som ikke responderer på adekvat væsketilførsel, og ved inntak av agens som gir negativ inotrop og/eller kronotrop effekt. Noradrenalin er likevel førstevalg som vasopressor.
Eksakt dosering er vanskelig å angi. Vanlig startdose er 2–5 μg/kg/minutt, som økes gradvis. Titrer etter klinisk respons, men vær oppmerksom på arytmifare ved doser over 10 μg/kg/minutt. Dopamin kan kombineres med andre vasopressorer i alvorlige tilfeller.
Takykardi, hypertensjon, vasokonstriksjon og arytmier (spesielt atrieflimmer).
DTPA (trinatrium pentetat)
- Sist endret:
- 02.07.2026
Zink-Trinatrium-pentetat (Zn-DTPA) «Heyl» (sink trinatrium pentetat 211 mg/ml (1055 mg/5 ml) inj.) og Ditripental Heyl (Ca-DTPA) «Heyl» (kalsium trinatrium pentetat 200 mg/ml inj.). Søknad om godkjenningsfritak. Se veiledning for beredskap fra CBRNE-senteret.
Eksponeringer (inhalasjon, inntak eller direktekontakt i sår) for radioaktive grunnstoffer som er aktinider. DTPA virker som chelator og vil øke utskillelsen av de grunnstoffene som bindes, eks. plutonium, americium og curium.
Følg veiledning fra CBRNE-senteret. Kalsium-DTPA (mest effektiv) gis de første 24 timene etterfulgt av sink-DTPA (lavere egentoksisitet) for hele den resterende behandlingen.
Ofte nødvendig med langvarig behandling (uker til måneder). Gravide og barn skal kun få sink-DTPA.
Etanol (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Steril sprit NAF parenteral antidot «Apotek» konsentrat til infusjon (70 % v/v).
Forgiftninger med etylenglykol og metanol. Fomepizol er førstevalg ved slike forgiftninger. Vurderes ved forgiftninger med glykoler og glykoletere. Hos barn bør fomepizol velges fremfor etanol.
Voksne og barn: Startdose: 600 mg/kg. Bland i glukose 50 mg/ml eller natriumklorid 9 mg/ml (500–1000 ml), og gi intravenøst over 20 minutter. Vedlikeholdsdose: Fra 70 mg/kg/time (alkoholmisbrukere: 150 mg/kg/time) som kontinuerlig infusjon. Vedlikeholdsdose under hemodialyse: Fra 170 mg/kg/time (alkoholmisbrukere: 260 mg/kg/time) som kontinuerlig infusjon. Etanol kan også gis peroralt, i samme dose som parenteralt, men parenteral behandling er mest effektiv. Terapeutisk serumkonsentrasjon av etanol skal være ca. 1 g/liter (1 ‰ eller 22 mmol/liter), heller litt over enn litt under. Angitt dosering er kun rådgivende. Individuelle variasjoner, inntatt alkohol og ev. dialyse påvirker serumkonsentrasjonen. Mål derfor s-etanol hver 2. time (hyppigere i starten av dialyse), og korriger doseringen deretter. Kontroller syre-base-status 3 og 6 timer etter avsluttet infusjon. Utregning av dose i ml: Dose (antall ml) = (Ønsket dose i mg/kg × 0,127 × kroppsvekt i kg)/innhold av etanol i % (volumprosent).
Fare for hypoglykemi og hypokalemi hos barn og alkoholikere.
Etanolklinikk.
Vanlig brennevin inneholder 40–45 volumprosent etanol (1 g etanol = 1,2 ml).
Fentolamin (antidot)
- Sist endret:
- 02.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Regitine «Novartis» inj. (fentolamin 10 mg/ml), Rogitine «Paladin Labs Inc» inj. (fentolamin 10 mg/ml), Phentolamine Mesylate «Sandoz» inj. (fentolamin 5 mg/ml). Søknad om godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Behandlingstrengende hypertensjon og/eller vasokonstriksjon forårsaket av legemidler og rusmidler som er sympatomimetika, inkludert ekstravasasjon av adrenergika. Fentolamin er en korttidsvirkende og uselektiv alfa-adrenerg-reseptorantagonist. Lav terskel for diskusjon med Giftinformasjonen.
Kan administreres intravenøst, intraarterielt, subkutant og intramuskulært. Dosen kan gjentas ved behov etter vurdering av klinisk respons. Ved ekstravasasjon av adrenergika, fortynn 5–10 mg fentolamin i 10–15 ml 9 mg/ml (0,9%) NaCl og infiltrer lokalt. Ved behandlingstrengende vasokonstriksjon etter injeksjon av adrenergika i finger, vurder å injisere 1,5 mg fentolamin ufortynnet (0,15 ml av fentolamin 10 mg/ml) på stikkstedet. Ved behandlingstrengende hypertensjon forårsaket av sentralstimulerende midler, gi bolusinjeksjon 10–15 mg i.v. og vurder gjentatt dosering hvert 5.–15. minutt.
Hypotensjon forårsaket av vasodilatasjon. Kompensatorisk takykardi.
Oppbevares i kjøleskap 2–8°C.
Flumazenil (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Flumazenil «Actavis» injeksjonsvæske (flumazenil 0,1 mg/ml), Flumazenil «Fresenius Kabi» injeksjonsvæske (flumazenil 0,1 mg/ml), Flumazenil «Hameln» injeksjonsvæske (flumazenil 0,1 mg/ml).
Koma og ev. respirasjonsdepresjon forårsaket av benzodiazepiner, zopiklon eller zolpidem. De fleste benzodiazepinforgiftninger er mindre alvorlige, og bruk av flumazenil er relativt sjelden indisert (bruk ikke rutinemessig). Flumazenil kan forsøksvis og med forsiktighet brukes diagnostisk ved koma av ukjent årsak, ved rimelig mistanke om benzodiazepinforgiftning.
Voksne: Gi initialt 0,2 mg i.v. i løpet av 30 sekunder. Hvis tilstrekkelig effekt ikke oppnås, gi gjentatte doser på 0,2-0,3 mg, inntil 1 mg. En eventuell effekt av flumazenil vil inntre raskt (i løpet av minutter). Forsiktig titrering til effekt anbefales. Gi ikke mer enn 3 mg totalt i løpet av en time (vanlig total dose er 1-3 mg). Om det ikke oppnås tydelig effekt etter gjentatte doseringer opp til 3 mg, må det antas at forgiftningen ikke domineres av benzodiazepiner. Observer pasienten for resedasjon, aspirasjon og respirasjonsdepresjon. På grunn av kort halveringstid (50-60 minutter) kan nye injeksjoner bli nødvendig etter 1-4 timer, etter samme retningslinjer som ovenfor. Alternativt kan preparatet gis som kontinuerlig infusjon, forslagsvis dosering er 0,1-0,4 mg/time, og utblandingene er 1-5 mg flumazenil (10-50 ml) i 500 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml. Barn: Gi 0,01 mg/kg (maksimalt 0,2 mg) i.v løpet av 15 sekunder. Gjenta ev. dosen med 1 minutts mellomrom, inntil 4 ganger. Maksimal dose 0,05 mg/kg kroppsvekt (maksimalt 1 mg).
Bruk av flumazenil er kontraindisert ved blandingsforgiftning der EKG viser breddeøkede QRS-kompleks, eller ved samtidig inntak av TCA, klorokin, kokain, amfetamin, baklofen eller andre legemidler som gir kramper eller arytmier. Det er også fare for å utløse kramper (eks. abstinensreaksjon) dersom flumazenil gis til kroniske brukere og misbrukere av benzodiazepiner. Ikke bruk flumazenil til pasienter med akutt hodetraume da dette har gitt økt intrakranielt trykk og redusert cerebral perfusjon. Bruk heller ikke flumazenil ved aspirasjon eller andre pulmonelle komplikasjoner som i seg selv krever intubasjon/respiratorbehandling. Utvis stor forsiktighet ved bruk av flumazenil til personer med lav krampeterskel, f.eks. epileptikere. Reverser eventuelle kramper med diazepam.
Lite toksisk. Doser opptil 100 mg i.v. til friske frivillige har kun gitt lett hudrødme. Kvalme, brekninger, hudrødme, angst, uro, mild takykardi, agitasjon og kramper er rapportert. En del fenomener kan være eks. abstinensreaksjoner hos misbrukere.
Folinat/levofolinat (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Calciumfolinate «Teva» inj., tabl. (kalsiumfolinat tilsv. folinsyre 10 mg/ml inj., kalsiumfolinat tilsv. folinsyre 15 mg tabl.), Kalsiumfolinat «Pfizer» inj. (kalsiumfolinat tilsv. folinsyre 10 mg / ml). Calciumfolinat Hospira «Hospira» inj. (kalsiumfolinat tilsv. folinsyre 10 mg / ml). Sistnevnte på godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak. Pr. 2024 er det ingen tilgjengelige levofolinsyrepreparater.
Forgiftninger med metotreksat og metanol.
Metotreksatforgiftning
Gi antidot så snart som mulig, helst innen 1 time etter eksponering. Gi folinsyre i.v. som injeksjon over 3-5 minutter ev. som infusjon. Tidlig peroral administrasjon av kalsiumfolinat for å hindre opptak av metotreksat (i stedet for medisinsk kull): Gi 45 mg (3 tabletter) hver 4. time (i tillegg til intravenøs antidotbehandling) inntil 24 timer, etter peroralt inntak av metotreksat.
Ved fare for alvorlig toksisitet (eks. feildosering av lavdose metotreksat): Voksne: 100 mg/m2 folinsyre (som kalsiumfolinat) hver 6. time i 3 døgn, deretter peroralt 45 mg 4 ganger daglig i minst 4 døgn og/eller så lenge pasienten har kliniske symptomer på forgiftning.
Ved akutte metotreksatoverdoser (lavere risiko) kan dosen folinat beregnes ut fra målt metotreksat-konsentrasjon. Behandlingen ved akutte overdoser bør fortsette til serumkonsentrasjonen er <0,05-0,1 µmol/liter i minst 2 døgn og/eller så lenge pasienten har kliniske symptomer på forgiftning.
Metanolforgiftning
Gi folinsyre i.v. til metanol og maursyre er eliminert. Voksne: 50 mg 4 ganger pr. døgn. Barn: 1 mg/kg 4 ganger pr. døgn.
Kalsiumfolinat gis ikke intratekalt. Folsyre/folat (vitamin B9) er ikke effektivt som antidot, bruk kun folinsyre/folinat. Ved bruk av levofolinsyre (lite aktuelt) må dosene halveres.
Allergiske/anafylaktoide reaksjoner kan forekomme.
Oppbevar i kjøleskap (2–8 °C). Beskytt mot lys.
Folinsyre (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Fomepizol (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Fomepizole «EUSA Pharma» kons. til inf. (fomepizolsulfat 8 mg/ml tilsv. fomepizol 5 mg/ml).
Forgiftninger med etylenglykol og metanol. Vurder også ved forgiftninger med glykoler og glykoletere. Fomepizol foretrekkes i de fleste tilfeller framfor etanol. Velg fomepizol ved behandling av barn. Kan vurderes ved forgiftninger med disulfiram i kombinasjon med alkohol. Fomepizol hemmer/blokkerer nedbrytningen av metanol og etylenglykol via alkohol dehydrogenase til de toksiske metabolittene, henholdsvis maursyre og glykolsyre. Fomepizol kan forsøkes som eksperimentell tilleggsbehandling ved alvorlig paracetamolforgiftning tidlig i forløpet, grunnet hemming av CYP 2E1.
Voksne og barn: Startdose 15 mg/kg, deretter 10 mg/kg hver 12. time. Ved behov utover 4 doser (inkl. startdosen) øk dosen videre til 15 mg/kg hver 12. time (fomepizol induserer egen metabolisme). Fortynn dosen med 100-250 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml og gi som i.v. infusjon over 30-45 minutter. Ved intermitterende dialyse gi vedlikeholdsdosene hver 4. time og ved kontinuerlig dialyse hver 8. time (også ved dialyse økes vedlikeholdsdosene til 15 mg/kg etter 36 timer). Ved overvekt doser etter idealvekt. Fomepizol kan også gis peroralt i samme dosering som ved i.v. infusjon (men vond smak). Ved paracetamolforgiftning gi kun startdosen på 15 mg/kg i.v.
Hodepine, kvalme, svimmelhet, sirkulasjonspåvirkning og ev. inflammasjon og smerte på infusjonsstedet er rapportert.
Etter fortynning bruk løsningen så raskt som mulig, men alltid innen 24 timer i romtemperatur.
Bruk kun klare, fargeløse oppløsninger uten synlige partikler. Fomepizolkonsentrasjon tilsv. 5 mg/ml trenger ikke fortynnes, hvis det for eksempel er hensiktsmessig å gi legemiddelet i et mindre væskevolum. Fomepizol er førstevalg ved behov for antidot mot etylenglykol og metanol, også hos gravide/ammende. Det finnes ikke konkluderende data om trygghet ved bruk av fomepizol under svangerskap og amming. Likevel vil nytteverdien for mor og barn oppveie den ukjente risiko for barnet når det er indikasjon for bruk. Ammende bør ikke amme så lenge kvinnen har toksiske alkoholer i blodet. Etanol kan benyttes som antidot hos gravide/ammende dersom fomepizol ikke er tilgjengelig.
Fuller's Earth Powder (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Aktuelt til dekontaminering ved hudeksponering for hudgasser og nervegass. Brukes i Forsvaret.
Fysostigmin (antidot)
- Sist endret:
- 29.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Anticholium life «Dr. F. Köhler Chemie» injeksjon (fysostigminsalisylat 0,4 mg/ml). Søknad om godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Vurder fysostigmin ved alvorlige forgiftninger med atropin eller andre agens med uttalte antikolinerge effekter (eks. enkelte planteforgiftninger). Fysostigmin kan også vurderes ved uttalte sentrale antikolinerge effekter ved forgiftninger med antihistaminer, antipsykotika og ev. trisykliske antidepressiver (TCA), spesielt ved kraftig uro og hallusinasjoner i oppvåkningsfasen, forutsatt fravær av EKG-forandringer (diazepam er likevel ofte førstevalg). Fysostigmin motvirker både sentralnervøse og perifere antikolinerge effekter. Bruk av fysostigmin er relativt sjelden indisert (bruk ikke som rutinepreparat), men nyere studier har bekreftet en god sikkerhetsprofil ved bruk mot behandlingstrengende sentralt antikolinergt syndrom forårsaket av forgiftning, med typisk klinikk preget av CNS-effekter (uro, agitasjon og ev. koma), mydriasis, sinustakykardi og tørr/varm hud.
Gi intravenøst over minst 2 minutter. Voksne: (0,5)-1 mg i.v som en startdose. Fysostigmin gir vanligvis rask klinisk respons. Ved klinisk utilstrekkelig effekt gjenta eventuelt dosen etter 5-6 minutter (maksimalt 4 mg over cirka 1 time). Når virkningen avtar (varer ½-2 timer) og det fortsatt er behandlingstrengende klinikk, vurder å forlenge behandlingen med ny dose (f.eks. 1-2 mg per time). Barn: 0,01-0,02 mg/kg (ikke overstig 0,5 mg i startdose til barn). Kumulativ dose på maks. 2 mg til barn.
EKG-overvåkning ("skop") er nødvendig. Bruk med stor forsiktighet ved økt risiko for kramper og/eller arytmier (f.eks. forgiftninger med trisykliske antidepressiva). Atropin skal være i beredskap for å reversere uønskede kolinerge effekter. Gi fysostigmin med forsiktighet til astmatikere. Glykopyrrolat er et perifert virkende alternativ til atropin (passerer ikke blod-hjerne-barrieren), og det er derfor et alternativ hvis kun perifer reversering er nødvendig.
Kolinerge effekter.
Glukagon (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Glucagon «Novo Nordisk» pulver og væske til injeksjon (glukagon (rDNA) hydroklorid tilsvarende glukagon 1 mg/ml).
Glucagon 1 mg 10 sett er avregistrert, og Gucagon HypoKit 1 mg er eneste markedsførte produkt per 2024, se ev. Andre opplysninger (nedenfor) for kommentarer om tilberedningen.
Virker inotropt ved overdosering med kalsiumantagonister og betablokkere.
Redusert effekt hos pasienter med kronisk hjertesvikt.
Lav terskel for diskusjon med Giftinformasjonen.
Gi som i.v. injeksjon 50–150 μg/kg eller ca. 10 mg til voksne, over 2–5 minutter. Halveringstiden er kort (3–6 minutter, virkning ca. 30 min). Ved klinisk respons, vurder å gjenta dosen (50–150 μg/kg i.v. over 2–5 min.) etter ca. 30 minutter. Ved fortsatt klinisk respons vurder å gi ny dose (25–150 μg/kg i.v. over 2–5 min.) ca. hver halvtime.
Tilstreb å gi laveste dose med tilfredsstillende klinisk respons.
Ved manglende klinisk respons (behandlingsresistens) er glukagon ikke lenger indisert.
Oppløsningen skal brukes kort tid etter utblanding (helst innen 5 min.) for å unngå fibrildannelse (gir tyktflytende oppløsning og reduserer virkningen av legemidlet). Av samme grunn er kontinuerlig i.v. infusjon mindre egnet.
Oppbevares i kjøleskap. Legemidlet leveres i glass på 1 ml (1 mg/ml), og det er derfor behov for å benytte et større antall enheter per behandling.
Hvert hetteglass rekonstitueres med medfølgende sterilt vann, som forklart i pakningsvedlegget.
Ved bruk av HypoKit ikke benytt medfølgende sprøyte, men en større sprøyte til å trekke opp det samlede volumet.
Glukokortikoider (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Vurder å gi glukokortikoider for å forebygge forverring av slimhinneskader og utvikling av lungeødem i forbindelse med inhalasjon av irriterende gasser eller etsende stoffer.
Ved irritasjonssymptomer i luftveiene, gi inhalasjonsaerosol eller inhalasjonspulver i noen minutter. Vurder peroral eller intravenøs behandling i tillegg. Voksne: Ved moderate irritasjonssymptomer, gi f.eks. metylprednisolon 20 mg peroralt eller intravenøst. Ved etablert toksisk lungeødem, gi f.eks. metylprednisolon 20–80 mg intravenøst initialt. Gjenta ved behov. Barn: Avpass dosen etter klinikk og barnets alder/vekt.
Huggorm antivenin (equine Fab2-fragmenter) (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Viperfav «MicroPharm» inj. 4 ml. Søknad om godkjenningsfritak. Per høst 2024 er dette eneste tilgjengelige alternative huggormantivenin i Norge.
Ved alvorlig reaksjon på huggormbitt (uttalte systemiske og/eller lokale effekter som hevelse/misfarging som brer seg raskt eller over et større område).
Voksne og barn: Fortynn 1 ampulle i natriumklorid 9 mg/ml (100-200 ml). Gi infusjonen i.v. over 60 minutter. Start med langsom infusjon de første 10 minuttene. Dersom ingen tegn til allergisk reaksjon, øk infusjonshastigheten etter 10 minutter og gi hele dosen over 60 minutter totaltid. Vurder ny dose dersom lokale reaksjoner tiltar (eks. 5 timer etter første behandling). Start alltid med langsom infusjon. Pasienten kan reagere ulikt på hver dose.
Det er ingen absolutte kontraindikasjoner. Kjent hesteallergi øker risikoen for anafylaksi. Ved alle eksponeringer ha beredskap for behandling av ev. anafylaktisk sjokk. Gi ikke ufortynnet preparat. Avbryt behandlingen umiddelbart ved anafylaktisk reaksjon. Informer pasienten om immunreaksjonen serumsyke (oppstår oftest rundt 6 dager etter behandlingen). Symptomer er feber, hudutslett, hevelser og leddsmerter.
Allergiske og anafylaktoide fenomener (pga. rester av dyreprotein). Serumsyke hos cirka 1-10%, avhengig av preparat (for Viperfav er det rapportert cirka 1% serumsyke).
Oppbevar i kjøleskap (2-8°C).
Gi så raskt som mulig etter bittet ved indikasjon. Preparatet har best effekt dersom det blir gitt i løpet av det første døgnet etter et bitt. Inneholder F(ab´)2-fragmenter fra hesteserum. Lav terskel for diskusjon med Giftinformasjonen før bruk.
Huggorm antivenin (ovine Fab-fragmenter) (antidot)
- Sist endret:
- 08.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Vipera TAb «Micro Pharm» inj. (100 mg i 4 ml tilsv. 25 mg/ml). Søknad om godkjenningsfritak. Per høst 2024 er ViperaTab gått ut av produksjon på varig basis, og Viperfav (se Huggorm antivenin (equine Fab2-fragmenter)) er det alternative produktet i Norge.
Ved alvorlig reaksjon på huggormbitt (uttalte systemiske og/eller lokale effekter som hevelse/misfarging som brer seg raskt eller over et større område).
Voksne og barn: Fortynn 2 ampuller (200 mg) i 100 ml natriumklorid 9 mg/ml. Gi som i.v. infusjon over 30 minutter. Ved tilbakevendende alvorlige fenomener eller hvis lokale reaksjoner fortsetter å bre seg, vurder å gjenta dosen.
Serumsyke er ikke rapportert. Alvorlige allergireaksjoner er ikke rapportert (inneholder ikke rester fra dyreprotein). På bakgrunn av erfaringer med andre Fab-fragment-produkter er allergireaksjoner sjeldne, men risiko for alvorlig allergi kan ikke utelukkes.
Oppbevar i kjøleskap (2-8°C). Anvend tilberedt oppløsning umiddelbart.
Gi så raskt som mulig etter bittet. Preparatet har best effekt dersom det blir gitt i løpet av det første døgnet etter et bitt. Lav terskel for å diskutere indikasjon og behandling med Giftinformasjonen. Ovine Fab-fragmenter (ViperaTab) er førstevalg hos personer med kjent alvorlig hesteallergi, når tilgjengelig.
Se også om equine Fab2-fragmenter: Huggorm antivenin (equine Fab2-fragmenter).
Hydroksokobalamin (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Cyanokit «SERB» pulver til infusjon (5 g hydroksokobalamin/hetteglass).
Cyanidforgiftning. Førstevalg ved cyanidforgiftninger med alvorlige symptomer. Kompleksbinder cyanid. Kan vurderes til bevisstløse personer etter eksponering for brannrøyk ved mistanke om cyanidgass (høy laktat og/eller metabolsk acidose).
Gi som intravenøs infusjon over 15 minutter: Voksne: 5 g (1 hetteglass). Barn: 70 mg/kg, maks. 5 g. Ved hjertestans, øk infusjonshastigheten. Om nødvendig vurder å gjenta dosen én gang (voksne: 5 g, barn: 70 mg/kg, maks. 5 g). Ved gjentatt dosering vurder langsommere infusjonshastighet (fra 15 minutter opptil 2 timer).
Gi ikke hydroksokobalamin i samme infusjonssett som natriumtiosulfat og bland ikke disse antidotene direkte (fare for inaktivering). Hydroksokobalamin påvirker en rekke laboratorieparametre og kolorimetriske urinparametre (kroppsvæsker farges røde).
Alvorlige allergiske reaksjoner er uvanlig. Rød urin, røde slimhinner og rød misfarging av hud er vanlig. Forbigående, vanligvis asymptomatisk blodtrykksøkning kan forekomme, samt hodepine, svimmelhet, ansiktsrødme, uregelmessige hjerteslag, GI-symptomer og hudreaksjoner.
Oppbevar ikke ferdig blandet oppløsning lenger enn 6 timer ved 2–8 °C, og beskytt mot lys.
Idarusizumab (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Praxbind «Boehringer Ingelheim», væske til inj./inf. 2,5 g/50 ml.
Vurder ved alvorlige blødninger forårsaket av dabigatran. Reversering av dabigatrans effekt er forventet å skje raskt, innen maksimalt få timer.
Gi 5 g i.v. som som 2 påfølgende infusjoner (2 x 2,5g/50 ml) over 5-10 minutter hver (eller ev. som to bolusinjeksjoner). Ved overdoser og fortsatt livstruende blødning kan det blir nødvendig med repeterte administreringer. Kontakt Giftinformasjonen ved behov.
Få rapporterte bivirkninger.
Oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Brukes helst umiddelbart etter anbrudd og innen 1 time.
Insulin-glukose (antidot)
- Sist endret:
- 08.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Humalog inj. (insulinanalog 100 E/ml og 200 E/ml), NovoRapid inj. (insulinanalog 100 E/ml) og glukosemonohydrat tilsv. glukose 50 mg/ml, 100 mg/ml, 200 mg/ml og 500 mg/ml inf.
Vurder ved sviktende sirkulasjon ved forgiftninger med kalsium- og betablokkere når konvensjonell støttebehandling (væske, glukagon, inotrope legemidler og ev. kalsium) ikke har ønsket effekt. Rasjonalet for denne behandlingen er at et stresset myokard skifter fra frie fettsyrer til glukose som energisubstrat. Samtidig inntrer en insulinresistens slik at høye insulindoser er nødvendig for glukoseopptak.
Barn: Begrenset erfaring. Kontakt Giftinformasjonen. Voksne: Bolusinfusjon av 0,5 - 1 IE/kg hurtigvirkende insulin kombinert med 25 g glukose (f.eks. 125 ml glukose 200 mg/ml) i løpet av 5 minutter. Deretter vedlikeholdsinfusjon av hurtigvirkende insulin 0,5(–1,0) IE/kg/time (ev. større dose ved klinisk respons) kombinert med infusjon av glukose (50 mg/ml eller mer konsentrert) for å tilstrebe normoglykemi (kontroll av blodglukose minst 2 ganger per time). Korriger glukoseinfusjonen ved behov. Gi kaliumtilskudd ved behov (tilstreb normokalemi).
Hypoglykemi. Elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi).
Isoprenalin (antidot)
- Sist endret:
- 29.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Isoprenalin NAF «Apotek» injeksjon (isoprenalinsulfat 0,2 mg/ml).
Per februar 2020 er det leveringsvansker på isoprenalinsulfat, og utenlandske produkter med isoprenalinhydroklorid er tilgjengelig som erstatning. Se Andre opplysninger (nedenfor) for kommentar om potensforskjell mellom saltene.
Vurder ved forgiftninger med betablokkere.
Eksakt dosering er vanskelig å angi. Følg lokale prosedyrer for utblanding og startdosering. Titrer fram til ønsket effekt. Kontakt Giftinformasjonen ved behov.
Isoprenalin kan gi vasodilatasjon ved høye doser. I slike tilfeller suppler med noradrenalin eller erstatt isoprenalinbehandlingen med adrenalin. Se ev. Adrenalin (antidot) og Noradrenalin (antidot) for dosering. Bruk med forsiktighet ved hypertensjon og hjerte- og karsykdom.
Adrenerge effekter. Hypotensjon (vasodilatasjon) og arytmier.
Effekten av isoprenalinhydroklorid er 10-15% høyere enn isoprenalinsulfat ved samme mengde, og det er viktig å være klar over potensiell økt effekt ved bruk av isoprenalinhydroklorid som erstatning, spesielt ved oppstart. Den videre titreringen til klinisk effekt gjelder begge saltene.
Jern(III)ferrocyanid (berlinerblått)
- Sist endret:
- 02.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Radiogardase-CS «Heyl» kapsler (jern(III)ferrocyanid 500 mg). Søknad om godkjenningsfritak.
Forgiftninger med tallium (alle eksponeringsveier) eller for å øke utskillelsen av radioaktivt cesium, rubidium og tallium. Ved sterk mistanke om talliumforgiftning start behandling selv om diagnosen ikke er stilt (eks. før bekreftende analysesvar). Antidoten har få bivirkninger, og det er viktig å komme i gang med behandlingen siden tallium har høy toksisitet. Hvis antidot ikke er tilgjengelig, vurder å gi gjentatte doser kull hver 4. time inntil dette er skaffet (tallium har enterohepatisk sirkulasjon).
Talliumforgiftning, voksne og barn: 250 mg/kg i døgnet fordelt på 4 doser. Gi peroralt i 15–50 ml 150 mg/ml mannitol. Reduser mannitolmengden til barn. Forsøk å tilføre via ventrikkelsonde til eventuelle bevisstløse pasienter (kan være vanskelig å få innholdet ut av harde kapsler). Dosering ved radioaktive metaller: Følg veiledninger fra CBRNE-senteret.
Elektrolyttforstyrrelser (spesielt hypokalemi), forstoppelse og blåfarging av tenner, munn og avføring.
Viktig med fungerende tarmmotorikk. Laksantia er ofte nødvendig.
Kaliumjodid (antidot)
- Sist endret:
- 02.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Jodix «Orion» tabl. (kaliumjodid 130 mg), Kaliumjodid «Recipharm» tabl. (kaliumjodid 65 mg). Søknad om godkjenningsfritak for Kaliumjodid «Recipharm».
Hemme opptak av radioaktivt jod i skjoldkjertelen.
Barn 3–12 år: ½ tablett (av tabl. 130 mg).
Voksne og barn over 12 år: 1 tablett (av tabl. 130 mg).
Det er egne retningslinjer for tilførsel av jod til nyfødte, spedbarn og små barn, se Jodtabletter – infoark til helsepersonell 2022. Personer med forstyrrelser i skjoldkjertelfunksjonen som tyreoiditt og dermatitis herpetiformis (Duhrings sykdom) skal ikke ta kaliumjodid.
Bivirkningsfrekvensen er lav i alle aldre. Forstyrrelser av stoffskiftet (hyper- eller hypotyreoidisme) og allergiske reaksjoner forekommer. Risikoen for bivirkninger er størst hos personer som på forhånd har sykdom eller forstyrrelser i skjoldkjertelen.
Følg myndighetenes råd ved eventuelle akutte hendelser. Kaliumjodid beskytter kun mot radioaktivt jod og beskytter ikke mot andre radioaktive stoffer. Prioriter tilførsel av kaliumjodid til barn og ungdommer, da disse aldersgruppene har høy risiko for å utvikle kreft i skjoldkjertelen etter eksponering for radioaktivt jod. Det er viktig å ta jod kun på riktig tidspunkt da varighet av den forebyggende effekten er 1–2 døgn.
Kalsium-EDTA (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Edetat NAF Parenteral antidot «Apotek» konsentrat til infusjon (natrium-kalsium-edetat 100 mg/ml), Sodio Calcio Edetato «S.A.L.F» kons. til inf. (natriumkalsiumedetat 100 mg/ml).
Blyforgiftning når DMSA ikke kan gis, ev. i kombinasjon med DMSA i alvorlige tilfeller.
Voksne og barn: 50 mg/kg/døgn, fordelt på 3–4 doser. Gi som i.v. infusjon over 1-2 timer. Maksimal døgndose for voksne er 4 g. Fortynn i 250-500 ml isoton infusjonsvæske (NaCl 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml). Etter behandling i 5 døgn anbefales et opphold på 1–2 uker før ev. ny behandling vurderes (avhengig av nyrefunksjonen og blykonsentrasjonen). Ved etablert eller truende blyencefalopati hos barn, vurder intramuskulær injeksjon.
Følg nyrefunksjonen under bruk. Kontraindisert ved kronisk nyresvikt.
Tubulær nekrose. Lokal smerte ved i.m. injeksjon.
Kalsiumfolinat (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Kalsiumglubionat (antidot)
- Sist endret:
- 08.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Calcium-Sandoz «Sandoz» injeksjon (kalsiumglubionat 137,5 mg/ml tilsvarende kalsium 9 mg/ml eller 0,225 mmol/ml). Søknad om godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak. Pr. 2024 kan ikke kalsiumglubionat skaffes i Norge, se Kalsiumglukonat.
Flussyreeksponeringer (binder fritt F-). Vurder å gi kalsiumglubionat subkutant, intraarterielt og/eller intravenøst ved etsing med flussyre (kombiner med dermal eller peroral kalsiumglukonatbehandling). Vurder administrering av nebulisert kalsiumglubionatoppløsning etter inhalasjon av flussyre. Forgiftninger med oksalater og andre fluorider. Kalsiumglukonat er et alternativ til kalsiumglubionat (se Kalsiumglukonat).
For dosering ved etsing med flussyre kontakt Giftinformasjonen. Voksne og barn (oksalater og andre fluorider): Gi 5–10 ml langsomt intravenøst. Ved perorale forgiftninger gi også kalsiumforbindelser peroralt.
Vær oppmerksom på at flussyreetsing kan være betydelig verre dypere i vevene enn på overflaten.
Kalsiumglukonat (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Calcium Glukonate «Braun» inj. 10 % (tilsv. kalsium 9 mg/ml eller 0,225 mmol/ml), Calcium Gluconate gel «Water-Jel» (kalsiumglukonat 25 mg/ml), H-F antidote gel «IPS Healthcare Worldwide» (kalsiumglukonat 25 mg/ml), Calcium-Sandoz «Sandoz» brusetabletter (kalsiumlaktoglukonat tilsvarende kalsium 500 mg). Søknad om godkjenningsfritak for Calcium Gluconate Gel, H-F antidote gel og Calcium Glukonate, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Flussyreeksponeringer (binder fritt F-). Vurder å gi kalsiumglukonat s.c., intraarterielt og/eller i.v. ved etsing med flussyre (kombiner med dermal og/eller peroral kalsiumglukonatbehandling). Vurder administrering av nebulisert kalsiumglukonatoppløsning etter inhalasjon av flussyre. Til påsmøring av hud som har vært i kontakt med flussyre (gel). Til peroral behandling og dekontaminering etter inntak av flussyre (brusetabl.). Vurder ved perorale forgiftninger med oksalater og andre fluorider.
For dosering (parenteral bruk) ved etsing med flussyre, kontakt Giftinformasjonen. Hud (ved flussyre): Skyll først øyeblikkelig med vann, og smør så gelen på berørte hudområder. Masser den godt inn, og fortsett å massere inn mer gel til smertene forsvinner. Masser deretter i ytterligere ca. 15 minutter eller til annen behandling kan igangsettes. La gjerne et lag med kalsiumglukonatgel bli liggende på huden i 24 timer. Peroralt til voksne (ved flussyre): Gi 5-10 g kalsium (tilsv. 10-20 brusetabletter løst i vann). Forgiftning med oksalater og andre fluorider: Gi 5-10 ml langsomt i.v. (både til barn og voksne). Ved perorale forgiftninger gi også kalsiumforbindelser peroralt.
Natriuminnholdet i brusetablettene er 68,5 mg (3 mmol) per tablett. Tidligere var natriuminnholdet betydelig høyere, men fortsatt bør natriummengden vurderes ved peroral administrering til spedbarn eller ved hjertesvikt eller hypotoni.
Gel og ev. kalsiumtabletter bør finnes i beredskap på steder hvor det arbeides med flussyre. Vær oppmerksom på at flussyreetsing kan være betydelig verre dypere i vevene, enn på overflaten.
Karboksypeptidase (glukarpidase) (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Voraxaze «BTG int.» pulv. til inj. (1000 U). Søknad om godkjenningsfritak.
Metotreksatoverdoser. Karboksypeptidase brukes i hovedsak ved alvorlige intratekale overdoser eller vedvarende forhøyet serummetotreksat etter parenteral høydoseeksponering som ikke blir tilstrekkelig behandlet med kalsiumfolinat og støttebehandling. Effekt på forløpet ved akutt forgiftning er ikke godt dokumentert, men det er sannsynlig at behandlingen har god effekt hos eks. nyresviktpasienter som utvikler høy serumkonsentrasjon av metotreksat etter overdose. Behandlingskostnader og tilgjengelighet kan være en begrensende faktor.
Behandling av intratekale overdoser metotreksat er avansert behandling der administrering av karboksypeptidase er en av mange tiltak. Behandlingen følger prosedyrene for slike hendelser på onklologisk avdeling. Behandling med karboksypeptidase etter akutte forgiftninger vil sjelden være indisert. Kontakt Giftinformasjonen i alle aktuelle tilfeller. Anbefalt dosering er 50 enheter per kg (50 U/kg) i.v. over 5 minutter, men ofte forsøkes noe reduserte doser først.
Karboksypeptidase spalter både metotreksat og antidotet kalsiumfolinat. Tilførsel av kalsiumfolinat stanses derfor som regel 2 timer før, og gjenopptas 2 timer etter, injeksjon av karboksypeptidase. Etter at karboksypeptidase er benyttet som antidot, må metotreksatkonsentrasjoner måles ved hjelp av HPLC-metode i 48 timer grunnet interferens.
Rapporterte bivirkninger av karboksypeptidase er allergisk hudreaksjon, varmefølelse, feber, prikking i fingrene, skjelvinger, hudrødme (flushing) og hodepine. Alvorlighetsgraden er oftest lett. Forverring av nyrefunksjonen er ikke rapportert.
Kull/kullmikstur (antidot)
- Sist endret:
- 08.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Levofolinsyre (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Levokarnitin (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Carnitene «Alfasigma», inj. (levokarnitin 200 mg/ml). Søknad om godkjenningsfritak.
Alvorlig valproinsyreforgiftning (spesielt ved hyperammonemi, levertoksisitet og/eller høy serumvalproat). Levokarnitin korrigerer lavt karnitinnivå, som vil kunne oppstå ved overdose, og vil delvis motvirke toksisiteten av valproinsyre via flere mekanismer, eks. å bedre mitokondriefunksjonen, motvirke dannelse av toksiske metabolitter og redusere akkumulering av valproinsyre i hepatocyttene.
Voksne og barn: Startdose er 100 mg/kg i.v. over 30-60 minutter (maks 6 g). Vedlikeholdsdose er 15 mg/kg i.v. over 10-30 minutter hver 4. time.
Reduser dosen ved betydelig nedsatt nyrefunksjon (skilles ut uforandret via nyrene).
Levokarnitin er en vannløselig aminosyre som tolereres godt.
Kan gis ufortynnet eller fortynnet i NaCl 9 mg/ml. Kan gis peroralt. Carnitene er på emballasjen merket med innhold pr. 5 ml (1 g/5 ml). Behandling med levokarnitin i inntil 4 dager har vært indisert ved valproinsyreforgiftning.
Lipidemulsjoner (antidot)
- Sist endret:
- 02.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Intralipid «Fresenius Kabi» infusjon (renset soyaolje 200 mg/ml). Andre lipidemulsjoner kan brukes. Intralipid 200 mg/ml i volum 500 ml er utgått, men volum 100 ml er tilgjengelig.
Gi lipidemulsjon under pågående hjerte-lungeredning ved hjertestans forårsaket av lokalanestetika (amider som bupivakain, lidokain og ropivakain) som ikke responderer på konvensjonell hjerte-lungeredning. Dyreforsøk og enkelte pasienttilfeller er assosiert med rask symptomlindring ved forgiftninger med lipofile substanser (særlig bupivakain) dersom lipidemulsjon tilføres i.v. Foreløpig er den kliniske erfaringen med denne typen behandling begrenset. Lipidemulsjon har vært forsøkt som eksperimentell behandling ved livstruende forgiftninger av fettløselige og hjertetoksiske legemidler. Rasjonale for behandlingen er at lipofile medikamenter bindes til oljen slik at fri fraksjon i blodet reduseres.
Ved hjertestans etter lokalanestesi: lipidemulsjon 200 mg/ml 1,5 ml/kg intravenøst bolus over 1 minutt (100 ml/70 kg). Deretter vedlikeholdsinfusjon på 15 ml/kg/time i 20 minutter (350 ml over 20 minutter ved 70 kg). Fortsett hjerte-lungeredning etter gjeldende retningslinjer. Gjenta ev. bolus hvert 5. minutt (maksimalt 2 ganger ekstra). Gjenta deretter ev. vedlikeholdsinfusjonen over 10 minutter inntil oppnådd hemodynamisk stabilitet. Anbefalt maksimal totaldose er 12 ml/kg (840 ml ved 70 kg).
Bruk emulsjonen umiddelbart etter anbrudd. Ev. rester kasseres.
Kan forstyrre visse laboratoriemålinger (bl.a. bilirubin, laktatdehydrogenase, oksygenmetning og Hb).
Medisinsk kull (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Kull «Abigo» mikst. (aktivt kull 150 mg/ml), Actidose-aqua «Padock» mikst. (aktivt kull 208 mg/ml). Søknad om godkjenningsfritak for Actidose-aqua, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Metylenblått (metyltionin) (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Methylthioninium chloride «Proveblue» injeksjon (metyltioninklorid 5 mg/ml).
Voksne og barn over 3 mnd: Gi 1–2 mg/kg langsomt i.v. over ca. 5 minutter (ved methemoglobinnivåer over 50 % start med 2 mg/kg). Effekten kommer raskt. Pga. kort halveringstid er gjentatte doser ofte nødvendig. Gjenta dosen ved behov etter 1–4 timer. Maksimal total dose er 5–7 mg/kg til voksen og 4 mg/kg til barn.
Dersom dosen må gjentas mer enn én gang, gi metyltionin som kontinuerlig i.v. infusjon med dosering 0,1 mg/kg/time initialt, ev. noe høyere. Lavere dose til pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Følg Met-Hb med tette kontroller, f.eks. 30 min etter administrering av metylenblått og videre hver 3.–4. time til stabil normalisering. Lav terskel for kontakt med Giftinformasjonen.
Bruk ikke ved methemoglobinemi som skyldes klorat eller bromat. Bruk i hovedsak ikke til pasienter med mangel på glukose-6-fosfatdehydrogenase pga. fare for metylenblåttindusert methemoglobinemi og hemolytisk anemi. Bruk med forsiktighet ved alvorlig nyresvikt.
Metylenblått er sterkt vevsirriterende og skal ikke gis s.c eller i.m.
Kan gi kvalme, brekninger, smerter i mage- og brystregionen, hodepine, forvirring, feber, sterk svetting, hypertoni, åndenød og hypertensjon. Metyltionin farger urin, avføring og spytt blått.
Oppbevar metyltionin i originalemballasjen (lysømfintlig) i romtemperatur (løsningen skal ikke fryses eller kjøles). Til engangsbruk.
Bruk ikke uklar eller misfarget løsning. Fortynn ikke i NaCl-løsning (økt risiko for utfelling).
Injeksjonsløsningen brukes oftest ufortynnet, men kan ev. fortynnes i 50 ml glukose 50 mg/ml (5 %) for å redusere lokalt ubehag (spesielt aktuelt hos barn).
Metylenblått er anbefalt på lager som antidot i alle sykehus grunnet behov for svært rask administrering ved livstruende methemoglobinemi forårsaket av eks. løselige nitrittsalter.
Nalokson (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Naloxon B. Braun «Braun» inj. (naloksonhydroklorid 0,4 mg/ml), Naloxon «Hameln» inj. (naloksonhydroklorid 0,4 mg/ml), Ventizolve «Farma Industri» (nesespray 1,26 mg/dose, 1 dose), Nyxoid «Mundipharma» (nesespray 1,8 mg/dose, 2 doser).
Forgiftninger med opioider (f.eks. morfin, heroin, metadon, oksykodon, buprenorfin, fentanyler og dekstropropoksyfen). Nalokson har lav toksisitet og kan vurderes til alle forgiftningspasienter med dårlig egenrespirasjon. Vurder i tillegg behov for assistert ventilering.
Dosering injeksjon: Voksne: 0,4 mg i.v. Barn: Vanligvis 0,01 mg/kg i.v. Vurder å gjenta dosen hvert 1.-3. minutt inntil normal respirasjon (administrer nalokson spesielt hyppig i starten ved mistanke om potente fentanylderivater). Titrer totaldosen etter klinisk effekt. Ved manglende effekt revurder diagnosen. Gi deretter 1-2 ganger initialdosen i.m. (0,4-0,8 mg til voksne). Etter i.v. injeksjon kommer virkningen etter 30-60 sekunder, og den varer 45-60 minutter. Dosen må derfor ofte gjentas, særlig ved eksponering for langtidsvirkende opioider (f.eks. metadon). Etter i.m. injeksjon kommer virkningen etter 10 minutter, og den varer ca. 2-3 timer. Nalokson kan også gis som kontinuerlig infusjon: 0,1-0,8 mg/time i natriumklorid 9 mg/ml.
Dosering nesespray: Voksne: 1 spray (hhv. 1,26 eller 1,8 mg) i ett nesebor. Ved manglende respons etter 2-3 minutter gi ytterligere en dose i det andre neseboret. Vurder ytterligere doser i samråd med helsepersonell. Ved tilbakevendende respirasjonsdepresjon gi umiddelbart en ny dose. Observer pasienten kontinuerlig. Til sykehus for videre behandling.
Bruk injeksjoner med noe forsiktighet til narkomane da nalokson kan utløse abstinensfenomener. Diazepam bør være tilgjengelig. Observer pasienten til faren for tilbakevendende respirasjonshemming er over (lang observasjonstid ved metadon). Hvis observasjon ikke er mulig, vurder en i.m. bolusdose. Ved reversering av respirasjonsdepresjon forårsaket av buprenorfin eller potente fentanylderivater kan nalokson ha ufullstendig virkning. Vurder derfor høyere doser og assistert ventilering.
Natriumhydrogenkarbonat (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Natriumhydrogenkarbonat Braun «Braun» infusjon, konsentrat til infusjon (hyperton natriumhydrogenkarbonat 42 g/liter tilsvarende 500 mmol/liter natriumhydrogenkarbonat). Hylvastam «Macure Pharma» inf. (isoton natriumhydrogenkarbonat 14 g / liter tilsv. 167 mmol / liter natriumhydrogenkarbonat).
Metabolsk acidose ved forskjellige typer forgiftninger. Ved forgiftning med trisykliske antidepressiva (tilførsel av hyperton natriumhydrogenkarbonat til pH 7,4–7,5 senker hjertetoksisiteten). Brukes også ved alkalisk diurese, se Alkalisk diurese – praktisk veiledning.
Individuell etter bestemmelse av syre-base-status ved metabolsk acidose. Gi langsomt intravenøst.
Kontraindisert ved alkalose, hypernatremi, hypokalemi og ren respiratorisk acidose (arteriell pCO2 > 6,5 kPa). Bruk med forsiktighet ved hjertesvikt, alvorlig nyresvikt, ødem, hypertensjon, eklampsi, natriumretensjon, hypoventilering, hyperkalsemi og økt serumosmolalitet.
Natriumretensjon ved hjerte- og nyresvikt.
Brukes innen 1 døgn etter anbrudd.
Bruk ren natriumhydrogenkarbonatløsning for å korrigere metabolsk acidose ved forgiftninger (ikke andre bufferoppløsninger). Blanding med andre legemidler frarådes (pga. alkalisk pH).
Bruk ikke samtidig med oppløsninger som inneholder kalsium, magnesium eller fosfat pga. fare for utfelling.
Hyperton natriumhydrogenkarbonat 500 mmol/liter fungerer som erstatning for isoton oppløsning ved behov (bruk 1/3 av mengden).
Hyperton løsning kan fortynnes i NaCl 9 mg/ml eller glukose 5 %, men kan også gis ufortynnet.
Følg interne retningslinjer for mikrobiologisk kvalitet.
Natriumsulfat (antidot)
- Sist endret:
- 02.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Ingen tilgjengelige preparater i Norge, men natriumsulfatdekahydrat eller «glaubersalt» kan dispenseres (kontakt f.eks. Sykehusapoteket Oslo, Ullevål, eller Boots apotek Lørenskog).
Perorale forgiftninger med oppløselige bariumforbindelser (danner tungtoppløselig salt i mage/tarm).
Voksne: Ca. 30 g natriumsulfat (tilsvarer ca. 75 g natriumsulfatdekahydrat). Barn: 250 mg natriumsulfat/kg (tilsvarer 625 mg natriumsulfatdekahydrat/kg). Oppløs i et glass vann (ikke vent til alt er oppløst) og gi som drikke. Ev. ventrikkelskylling med natriumsulfat, ca. 50 g natriumsulfat (tilsvarer 125 g natriumsulfatdekahydrat) løst i 1000 ml vann til voksne og ca. 250 mg/kg (tilsvarer 625 mg natriumsulfatdekahydrat/kg) i 500–750 ml vann til barn.
Følg serum-natrium. Natriumsulfatdekahydrat inneholder ca. 14 % natrium, og det vil si at 75 g natriumsulfatdekahydrat inneholder ca. 10 g (430 mmol) natrium.
Natriumtiosulfat (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Tiosulfat NAF «Apotek» injeksjon (natriumtiosulfat 150 mg/ml).
Ved alvorlige cyanidforgiftninger dersom hydroksokobalamin ikke er tilgjengelig (hydroksokobalamin virker raskere), eller ved mindre alvorlige eksponeringer. Man kan også vurdere å gi natriumtiosulfat etter første dose hydroksokobalamin for å oppnå forlenget behandlingseffekt.
Voksne: 80 ml (12 g natriumtiosulfat) langsomt intravenøst over 5–10 minutter. ½ dose kan gjentas etter ½–1 time hvis symptomene vedvarer eller kommer tilbake. Barn: Redusert voksendose i forhold til barnets vekt.
Ikke gi natriumtiosulfat i samme infusjonssett som hydroksokobalamin og ikke bland disse antidotene direkte (pga. inaktivering). Natriumtiosulfat er en effektiv cyanidantidot, men det tar tid før den virker, og pakningsstørrelsen er upraktisk.
Kvalme og brekninger.
Noradrenalin (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Noradrenalin «Abcur» inj. (noradrenalintartrat tilsv. noradrenalin 1 mg/ml).
Vurder ved forgiftninger med betablokkere, kalsiumblokkere eller ACE-hemmere, og ved andre forgiftninger som gir sviktende sirkulasjon (hypotensjon) uten respons på adekvat væsketilførsel (f.eks. ved forgiftninger med antipsykotika).
Startdose kan være 0,05–0,1 μg/kg/minutt. Titrer dosen etter effekt. Gis via sentralt venekateter.
Utfør adekvat væskebehandling først. Følg blodtrykket. Bruk ikke ved akutt hjerteinfarkt eller hos gravide. Unngå plutselig avbrudd av infusjonen, seponer gradvis.
Adrenerge effekter som hypertensjon, perifer karkontraksjon (nekroser) og arytmier.
Beskytt mot lys.
Obidoksim (enzymreaktivator) (antidot)
- Sist endret:
- 29.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Toxogonin «Merck» inj. (obidoksimklorid 250 mg/ml). Søknad om godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Ved alvorlige forgiftninger med kolinesterasehemmere som er organofosfater (alkylfosfater/organofosforinsekticider) og ved forgiftninger med nervegasser. Start atropin før obidoksimbehandling og gi videre behandling sammen. Obidoksim brukes som hovedregel ikke mot kolinesterasehemmere som er karbamater, men ved tvil, prioriter å starte behandling.
Voksne: Gi 4 mg/kg i.v. initialt over minst 5 min (hvis dette ikke er gitt tidligere f.eks. med autoinjektor). Gi videre som infusjon 0,5 mg/kg/time i.v. i minst 24 timer og inntil klinisk bedring. Infusjonen kan erstattes med i.v. eller i.m. injeksjoner på 2 mg/kg hver 4. time. Barn: 4-8 mg/kg i.v. intitialt. Igangsett reaktivatorbehandling så snart som mulig, selv om det er gått timer/dager etter eksponeringen.
Følg leverstatus. Start atropinbehandling først.
Leverpåvirkning er rapportert ved obidoksimterapi over flere døgn.
Oktreotid (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Sandostatin «Novartis» injeksjon (oktreotid 50 µg/ml, 100 µg/ml, 200 µg/ml).
Vurder ved vedvarende hypoglykemi ved forgiftninger med perorale antidiabetika av sulfonylureatypen etter tilførsel av glukose.
Voksne: 50 μg subkutant hver 6.–8. time ved behov.
Barn: 4–5 μg/kg/dag subkutant fordelt på 4 doser.
Unngå gjentatte injeksjoner på samme sted.
GI-symptomer.
Lagre i kjøleskap. Kan oppbevares 2 uker i romtemperatur. Beskytt mot lys. Holdbar i 2 uker etter anbrudd.
Penicillamin (antidot)
- Sist endret:
- 07.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Metalcaptase «Heyl» tabl. (penicillamin 150 mg og 300 mg). Cupripen «Rubio» tabl. (penicillamin 50 mg og 250 mg). Søknad om godkjenningsfritak.
Vurder ved forgiftninger med kobberforbindelser, se også DMPS. Lav terskel for indikasjonsdiskusjon med Giftinformasjonen.
Voksne: 1800 mg per døgn, fordelt på 3 doser, i 5 døgn.
Barn: Ca. 25–30 mg/kg/døgn peroralt fordelt på 3–4 doser (maks. 1 g/døgn) i 5 døgn. Gi tilskudd av pyridoksin under behandlingen (gir vitamin B6-mangel), eks. dosering voksne 40 mg pyridoksin p.o. 3 ganger i døgnet i 5 døgn.
Det kan være aktuelt med mindre justeringer i doseringen tilpasset tablettstyrkene. Kontakt Giftinformasjonen ved behov.
Bruk ikke ved penicillinoverfølsomhet. Forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon.
Unngå bruk hos gravide på grunn av teratogene effekter.
Innta fastende (1 time før og/eller 2–3 timer etter måltid). Per januar 2023 er det mangel på Metalcaptase.
Pralidoksim (enzymreaktivator) (antidot)
- Sist endret:
- 29.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Contrathion «SERB Laboratoires» injeksjon (200 mg injeksjonssubstans). Søknad om godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Alternativ til obidoksim ved alvorlige forgiftninger med kolinesterasehemmere som er organofosfater (alkylfosfater/organofosforinsekticider) og ved forgiftninger med nervegasser. Gi atropin før pralidoksimbehandling. Pralidoksim brukes ikke mot kolinesterasehemmere som er karbamater.
Voksne: Ved alvorlig forgiftning 30 mg/kg intravenøst (ev. langsomt intramuskulært) over minst 5 minutter hver 4. time i minst 24 timer, ev. lenger så lenge behandlingen har klinisk effekt. Gi ev. som kontinuerlig intravenøs infusjon, 10–15 g/døgn, etter at 1. dose er gitt som beskrevet ovenfor. Igangsett reaktivatorbehandling så snart som mulig, selv om det er gått timer/dager etter eksponeringen.
Følg leverstatus.
Protaminsulfat (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Protaminsulfat «LEO» infusjon/injeksjon (antiheparin 1400 IE/ml tilsvarende protaminsulfat 10 mg/ml).
Motvirker antikoagulerende effekt av heparin, inkl. LMWH (lavmolekylær heparin). Vurder ved overdoser eller blødninger. Gi umiddelbart ved store heparinoverdoser.
Avhenger av heparinmengde og tid etter heparintilførsel. Start med inntil 50 mg (inntil 5 ml) intravenøst over 10 minutter. Vurder flere doser ved behov (på bakgrunn av koagulasjonsstatus).
Pga. egentoksisiteten til protaminsulfat vurder nytte/risiko for den enkelte pasient. Vanlig ufraksjonert heparin har så kort halveringstid at protaminsulfat sjelden er aktuelt uten blødning.
Fare for anafylaktiske reaksjoner. Ved for rask injeksjon kan hypotensjon, bradykardi og bronkospasme forekomme. Blødning (protaminsulfat virker i seg selv antikoagulerende og vil kunne forlenge protrombintiden).
Pyridoksin (antidot)
- Sist endret:
- 08.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Pyridoksin NAF «Apotek» injeksjon, tabletter (pyridoksinhydroklorid 50 mg/ml injeksjon og 40 mg tabletter).
Ved forgiftning med sandmorkel, krimidin, hydrazin, isoniazid og ved behandling med penicillamin (gir vitamin B6-mangel).
Ved alvorlig isoniazid- og hydrazinforgiftning: Gi 70 mg/kg i.v. Vurder å gjenta dosen ved manglende effekt, eks. tilbakevendende kramper. I kombinasjon med penicillamin ved enkelte metallforgiftninger: Gi peroralt eller ev. i.v. Voksne: 40 mg 3 ganger i døgnet. Barn: 10-20 mg 2 ganger i døgnet. For dosering ved andre forgiftninger kontakt Giftinformasjonen.
Lav akutt toksisitet. Store daglige overdoser over måneder har gitt nevropatier.
Silibinin (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Legalon SIL «Madaus» infusjonssubstans (dinatriumsilibininhydrogensuccinat 528,5 mg tilsvarende silibinin 350 mg). Søknad om godkjenningsfritak, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Ved forgiftninger med grønn eller hvit fluesopp eller flatklokkehatt ved risiko for leverskade. Silibinin kan ha en gunstig effekt ved å begrense leverskaden (motvirker bl.a. toksinopptak i lever).
Voksne og barn: 5 mg/kg i.v. bolus infusjon over 1 time, fulgt av kontinuerlig infusjon på 5 mg/kg gitt over 6 timer (4 ganger i døgnet, døgndose 20 mg/kg). Behandlingen kan startes inntil 3 døgn etter inntak. Fortsett med kontinuerlige 6 timers-infusjoner i inntil 6 dager (døgndose 20 mg/kg) i alvorlige tilfeller (til normaliserte transaminaseverdier). Tørrstoffet (350 mg silibinin) oppløses i 35 ml glukose 50 mg/ml eller natriumklorid 9 mg/ml til en stamoppløsning på 10 mg/ml. Beregnet mengde stamoppløsning fortynnes videre (5 × stamoppløsningsvolumet) for å oppnå en konsentrasjon på ca. 2 mg/ml.
Ev. hudrødme.
Holdbarhet av bruksferdig løsning er 6 timer i romtemperatur og 24 timer i kjøleskap.
Vitamin K1 (fytomenadion) (antidot)
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Konakion Novum «Roche» injeksjon (fytomenadion 10 mg/ml), Konakion Roche tabletter (fytomenadion 10 mg), Kanavit Tropfen Medphano dråper (fytomenadion 20 mg/ml). Søknad om godkjenningsfritak for Konakion tabletter og Kanavit Tropfen, se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak.
Forgiftninger med warfarin eller rottegifter av typen antikoagulantia (1. og 2. generasjon). Antikoagulantia (2. generasjon) har langvarig effekt (uker-måneder), mens warfarin har mer kortvarig effekt (4-5 dager). Behandling med vitamin K1 over uker-måneder kan være nødvendig mot antikoagulantia med lang virketid.
Profylaktisk tilførsel av vitamin K1 anbefales ikke, fordi man mister muligheten til å følge en ev. påvirkning av koagulasjonsstatus. Kun i tilfeller med sikkert inntak av store mengder der alvorlig forgiftning forventes, kan man vurdere å starte antidotbehandling umiddelbart etter inntak. Forgiftningens alvorlighetsgrad avgjør om vitamin K1 skal gis peroralt eller intravenøst. Dosering ved lettere tilfeller: Voksne: 5–10 mg peroralt 2 ganger daglig. Barn > 1 år: 1–5 mg peroralt 2 ganger daglig. Dosering ved alvorlige tilfeller og/eller blødninger: Voksne: Initialt inntil 5–20 mg langsomt intravenøst (injeksjon eller infusjon) 2–4 ganger daglig (maksimal døgndose 40 mg). Barn > 1 år: Initialt inntil 1–2 mg langsomt intravenøst (injeksjon eller infusjon) 2–4 ganger daglig. Juster dosene etter koagulasjonsstatus (INR) og klinikk. Ved blødninger vurder å gi koagulasjonsfaktorer i form av konsentrat eller virusinaktivert plasma. Etter initial intravenøs behandling og stabiliserte hematologiske verdier vurder å fortsette behandlingen peroralt (dager-uker-måneder). Ved avsluttet vitamin K1-behandling mål koagulasjonsstatus dag 2 og dag 4 etter siste dose. Ved koagulasjonspåvirkning fortsett vitamin K1-behandling. Kontakt Giftinformasjonen ved behov.
Utvis spesiell forsiktighet ved behandling med vitamin K1 til terapeutiske brukere av warfarin, særlig hos pasienter med mekaniske hjerteventiler (vurder strengere indikasjon for vitamin K1, lavere maks. dose og avslutning av behandling ved høyere INR). Konferer ev. med hematolog. Ved behandling av pasienter med alvorlig redusert leverfunksjon, bør man ta hensyn til innhold av glykokolsyre i injeksjonsvæsken.
Anafylaktiske og anafylaktoide reaksjoner samt lokale hudreaksjoner i sjeldne tilfeller ved i.v. behandling.
Oppbevar ampullene med injeksjonsvæske i kartongen beskyttet mot lys og varme (< 25 °C).
Bruk ikke injeksjonsvæsken hvis den er uklar.
Toksisitet, klinikk og behandling ved overdosering av legemidler
- Revidert:
- 16.04.2021
- Sist endret:
- 29.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Tekstene er lagt til i avsnittet “Overdosering” inne på de enkelte legemiddelomtalene. Der det har vært mulig, er klinikk og behandling for beslektede virkestoffer slått sammen i gruppetekster, som hentes inn til enkeltstoffene under overskriften “Felles for”.
Legemidler som ikke har egen omtale i Legemiddelhåndboka er å finne på siden Toksisitet, klinikk og behandling: Legemidler uten egen omtale.
Spedbarn: 0–1 år
Barn: 1–16 år (toksiske grenser gjelder barn 1–4 år og kasus 1–16 år)
Voksne: > 16 år
Eldre: > 70 år (inngår sammen med voksne kasus)
Toksisitet: Tekstene er i hovedsak korte sammendrag. Toksiske doser eller doseintervaller er angitt der dette er rimelig godt underbygget i litteraturen. Ellers er det tatt med et representativt utvalg av enkeltkasus som gir et veiledende bilde av forventet alvorlighetsgrad, ev. angitt de eneste opplysningene som finnes. For barn kan det være angitt at inntil en gitt grense «forventes ingen eller lette symptomer». Dette er grenser vurdert av Giftinformasjonen hvor tiltak som ventrikkeltømming, kull og observasjon på sykehus normalt ikke vil være nødvendig. Disse grensene gjelder barn 1–4 år. Generelt vil klinikken og tidsforløpet alltid være viktigere enn de teoretiske vurderingene av toksisitet.
Klinikk: Det er angitt et utvalg av de symptomer og kliniske tegn som vanligvis opptrer ved akutt forgiftning av de ulike legemidlene. Så langt det er mulig er det forsøkt å dele inn klinikken i lette og mer alvorlige forgiftningsforløp. Det er ikke tatt med et komplett bilde av alle symptomer og tegn som er rapportert i litteraturen. Bivirkninger ved terapeutisk bruk er i hovedsak utelatt, med mindre de er beskrevet ved akutte overdoser.
Behandling: Behandlingsdelen er oftest et meget kort sammendrag. Ventrikkeltømming/-skylling og kull står angitt når dette kan være aktuelt. Følg indikasjonene for dette som beskrevet under Indikasjoner for ventrikkeltømming og medisinsk kull. Videre behandling forutsetter at sykehusene gir standard symptomatisk støttebehandling. De mest aktuelle antidotene er beskrevet. Giftinformasjonen kan gi ytterligere informasjon om aktuell dosering og indikasjon for de ulike antidotene ved behov, se ev. også antidotoversikten Antidoter – alfabetisk oversikt, bruksområde og dosering. Videre har Giftinformasjonen forsøkt å anbefale eller fraråde enkelte behandlingstiltak på bakgrunn av litteratur og erfaring. Behandlinger og antidoter som svært sjelden er indisert eller som kun er aktuelt i spesielle tilfeller, er ofte ikke beskrevet i disse tekstene. Slik behandling kan likevel være indisert ved enkelte forgiftninger.
Ventrikkeltømming omfatter ulike metoder for dekontaminering. Ved indikasjon, velg ventrikkelskylling i de fleste tilfeller hos voksne, brekkmiddel eller ventrikkelskylling hos barn og svært sjelden brekkmiddel til voksne eller manuelle brekninger hos barn/voksne. Se Indikasjoner for ventrikkeltømming og medisinsk kull, Ventrikkeltømming – praktisk veiledning og Medisinsk kull – praktisk veiledning.
En stor del av kunnskapen innenfor klinisk toksikologi er ikke evidensbasert. F.eks. finnes det få kontrollerte kliniske studier på nytteverdi av tiltak og forgiftningsbehandling. Risikovurderinger og behandlingsanbefalinger må i mange tilfeller baseres på kasusserier, enkeltkasus og generell erfaring. Vurderingene av toksisitet, klinikk og behandling er derfor basert på ulik grad av dokumentasjon. Giftinformasjonen vil oppdatere tekstene når ny kunnskap foreligger.
Det er ikke angitt referanser til de spesifikke opplysningene i teksten. Hele Giftinformasjonens referanseramme er brukt, fortrinnsvis alt med bakgrunn i medisinsk litteratur. Giftinformasjonen kan være behjelpelig med å fremskaffe referanser ved behov. «Överdosering av läkemedel» av Hans Persson og Gunilla Sjöberg, FASS, Giftinformationscentralen i Sverige, er brukt som et utgangspunkt for dette arbeidet.
Dette kapitlet er et supplement til den døgnåpne rådgivingstjenesten på telefon. Ha lav terskel for å kontakte Giftinformasjonen (tlf. 22 59 13 00).
Toksisitet, klinikk og behandling: Legemidler uten egen omtale
- Sist endret:
- 06.07.2026
Underkapitler
Adefovir
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Avregistrert 2022, har ikke fullstendig virkestoffomtale.
Antiviralt middel. ATC-kode: J05AF08.
Toksisitet: Barn: < 50 mg forventes ingen eller lette symptomer. Voksne: 0,5 g ga ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Nukleosid- og nukleotidanaloger, se nedenfor.
Felles for Nukleosid- og nukleotidanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine og somnolens. Perifer nevropati. Ev. kramper, leverpåvirkning, hyperglykemi og nyrepåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Hepsera
Amifampridin
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Har ikke fullstendig virkestoffomtale.
Middel mot Lambert-Eatons syndrom, kaliumkanalblokker. ATC-kode: N07XX05.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Begrenset erfaring, men sannsynlig at har mange likhetstrekk med klinikken til fampridin.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
- Legemidlet er på godkjenningsfritak
- Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
- Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Amifampridin: 10 mg | 100 x 1 stk | C | H-resept | 27 424,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Amifampridin: 10 mg | 100 stk | C | H-resept | 27 424,40 |
- Amifampridine Accord - Accord Healthcare B.V.
- Firdapse - SERB S.A.
Amylmetakresol
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Avregistrert legemiddel, har ikke fullstendig virkestoffomtale.
Virkestoff i halstabletter. ATC-koder: R02AA20 (amylmetakresol, diklorbenzylalkohol, lidokain), R02AA03 (amylmetakresol og diklorbenzylalkohol).
Listen over preparatnavn er ikke fullstendig.
Toksisitet: Lav akutt toksisitet.
Klinikk: GI-symptomer og forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
- Triolif (amylmetakresol, diklorbenzylalkohol, lidokain)
- Solvivo (amylmetakresol, diklorbenzylalkohol)
Anifrolumab
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Har ikke fullstendig virkestoffomtale.
Immunsuppressivt middel. Monoklonalt antistoff rettet mot type 1 interferonreseptor (IFNAR1). Se Immunsykdommer og transplantasjoner. ATC-kode: L04AG11.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: Enkeltdose på 1000 mg i.v. har i kliniske studier vært tolerert godt.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
- Legemidlet er på godkjenningsfritak
- Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
- Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Anifrolumab: 300 mg | 2 ml | C | 12 338,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Anifrolumab: 120 mg | 4 x 0.8 ml | C | H-resept | 12 338,80 |
- Saphnelo - AstraZeneca AB (2)
- Saphnelo - AstraZeneca AB
Arsentrioksid
- Sist endret:
- 07.07.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Har ikke fullstendig virkestoffomtale.
Antineoplastisk middel. ATC-kode: L01XX27. Se behandling av akutt myelogen leukemi (AML)
Toksisitet: Svært høy toksisitet.
Klinikk: Akutt arsenikkforgiftning: Kraftige GI-symptomer, encefalopati, maligne arytmier og multiorgansvikt. Polynevropati og andre alvorlige sekveler.
Behandling: Umiddelbar manuell brekningsprovokasjon (perorale inntak) og raskt til sykehus.
Kull så raskt som mulig etter ventrikkeltømming. Overvåk pasienten nøye. Symptomatisk behandling. Viktig med rask korreksjon av væske og elektrolyttforstyrrelser, samt ev. hypoglykemi. Chelatorbehandling med DMPS (Dimerkaptopropansulfonat) eller DMSA (Dimerkaptoravsyre).
Hemodialyse er ikke en effektiv eliminasjonsmetode.
Lang observasjonstid på sykehus (mange dager).
Lav terskel for å kontakte Giftinformasjonen.
- Legemidlet er på godkjenningsfritak
- Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
- Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Arsentrioksid: 1 mg/1 ml | 10 x 10 ml | C | 36 817,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Arsentrioksid: 2 mg/1 ml | 10 x 6 ml | C | 54 589,- |
- Arsenic Trioxide Accord - Accord Healthcare S.L.U.
- Trisenox - Teva B.V.
Asfotase
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Har ikke fullstendig virkestoffomtale.
Enzym. ATC-kode: A16AB13 (Asfotase alfa). Bidrar til mineralisering av skjelettet hos pasienter med hypofosfatasi.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
- Legemidlet er på godkjenningsfritak
- Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
- Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Asfotase alfa: 18 mg/0.45 ml | 12 x 0.45 ml | C | 211 291,40 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Asfotase alfa: 28 mg/0.7 ml | 12 x 0.7 ml | C | 328 655,40 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Asfotase alfa: 40 mg/1 ml | 12 x 1 ml | C | 469 492,20 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Asfotase alfa: 80 mg/0.8 ml | 12 x 0.8 ml | C | 938 948,10 |
- Strensiq - Alexion Europe SAS (2)
Ataluren
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Avregistrert (2025). Har ikke fullstendig virkestoffomtale.
ATC-kode: M09AX03. Middel mot sykdom i muskel- og skjelettsystemet.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: Enkeltdoser på 200 mg/kg til friske ga lett forgiftning.
Klinikk: Forventer forsterkning av bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
- Translarna
Bazedoksifen
- Sist endret:
- 24.06.2026
Forfattere:
Barbro Johanne Spillum; Kristin Solberg Swahn og Dag Jacobsen
Har markedsføringstillatelse, men er ikke markedsført. Mangler fullstendig virkestoffomtale.
ATC-kode: G03XC02. Selektiv østrogenreseptormodulator.
Bazedoksifen finnes også i kombinasjon med konjugert østrogen, men har midlertidig utgått markedsføringstillatelse (ATC-kode: G03CC07 (bazedoksifen, konjugert østrogen)).
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 60 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
- Conbriza (bazedoksifen)
- Duavive (bazedoksifen, konjugert østrogen)