Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Desinfeksjonsmidler

Desinfeksjonsmidler benyttes i helsevesenet enten til teknisk desinfeksjon eller til desinfeksjon av hud og slimhinner (antisepsis).

Legemidler

Midler til desinfeksjon av hud og slimhinner (antisepsis)

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

Antisepsis er en prosess som dreper eller hemmer bakterier eller andre mikroorganismer på kroppens overflater for å forebygge infeksjon og/eller hindre smitteoverføring. I standarden NS-EN 14885:2022 + AC:2023 inkluderer definisjonen også behandling: «Påføring av et antiseptikum på levende vev som påvirker strukturen eller metabolismen til mikroorganismer til et nivå som vurderes å være tilstrekkelig for å hindre eller begrense og/eller behandle infeksjon i disse vevene.»

Teknisk desinfeksjon er desinfeksjon av «døde» gjenstander og flater, og omtales ikke her.

Det er viktig å skille mellom antisepsis og rengjøring. Vask med vann og såpe eller annet rengjøringsmiddel fjerner urenheter og mikroorganismer, mens hovedeffekten av antiseptika er drap/inaktivering. De fleste antiseptika har liten rengjørende effekt, men i noen tilfeller er de formulert sammen med overflateaktive stoffer for å gi en kombinert effekt, f.eks. ved såkalt hygienisk håndvask (spesifisert i NS-EN 1499). Noen antiseptika har også en iboende rengjørende effekt.

Effekten av antiseptika er avhengig av antallet og typene mikroorganismer ved starten av prosessen, og mekanisk fjerning av mikrober på forhånd vil derfor bedre sluttresultatet. Rengjøring vil også fjerne organisk materiale som kan hemme antiseptika. Det er stor variasjon i ulike mikrobers følsomhet for kjemisk inaktivering. I klinisk praksis er det derfor viktig å velge et antiseptikum for generell bruk som har bredest mulig antimikrobiell effekt.

For mer informasjon, se Desinfeksjon av hud og slimhinner (antisepsis).

Alihosseini C, Kopelman H, Lam J, Philips T. Do commonly used antimicrobial topicals facilitate venous leg ulcer healing? Adv Skin Wound Care 2023; 36:322-7.

Babalska ZL, Korbecka-Paczkowska M, Karpinski TM. Wound Antiseptics and European Guidelines for Antiseptic Application in Wound Treatment. Pharmaceuticals 2021; 14:1253.

Barrigah-Benissan K, Ory J, Sotto A, Salipante F, Lavigne J-P, Loubet P. Antiseptic Agents for Chronic Wounds: A Systematic Review. Antibiotics 2022; 11:350.

Bigliardi PL, Egger M, Cataldo M et al. Iodine and Iodine-Containing Compounds. In: McDonnell G, Hansen J (eds). Block’s Disinfection, Sterilization and Preservation, Sixth Edition. Wolters Kluwer Philadelphia 2020, pp 306-331.

Buxser S. Has resistance to chlorhexidine increased among clinically relevant bacteria? A systematic review of time course and subpopulation data. PLoS ONE 2021:16(8): e0256336.

Carey DE, McNamara P. The impact of triclosan on the spread of antibiotic resistance in the environment. Frontiers in Microbiology 2015;5, Article 780:1-11.

Castiello G, Caravella G, Ghizzardi G, Conte G, Magon A, Fiorini T, et al. Efficacy of polyhexamethylene biguanide in reducing post-operative infections: A systematic review and meta-analysis. Surgical Infections 2023; 24:692-702.

Chindera K, Mahato M, Sharma AK, Horsley H, Kloc-Muniak K, Kamaruzzaman NF, et al. The antimicrobial polymer PHMB enters cells and selectively condenses bacterial chromosomes. Scientific Reports 2016; 6:23121.

Cwajda-Bialasik J, Moscicka P, Szewczyk MT. Antiseptics and antimicrobials for the treatment of chronic wounds: a systematic review of clinical trials. Adv Dermatol Allergol 2022; 39:141-151.

Dadashi M, Hajikhani B, Darban-Sarokhalil D, van Belkum A, Goudarzi M. Mupirocin resistance in Staphylococcus aureus: A systematic review and meta-analysis. J Global Antimicrob Res 2020; 20:238-247.

Egu C, Muscogliati R, Nocun W, Akil H, Saleh WU, Obidigbo B, Hakim RA, Quraishi NA, Salem K, Najja E. RCT-based meta-analysis of povidone-iodine irrigation in spinal surgery: clarifying efficacy and safety. European Spine Journal 2025; 34:1420-32.

Emilson CG, Alborn B, Koch G, Josefsson J. Klorhexidin innom tandvården. Nordisk forening for handicaptandvård. Sjukvårdsforvaltningenstryckeri, Malmö 1982. ISSN 0107-6906.

Giske L, Espeland AL, Arentz-Hansen H et al. Triklosanbelagte suturer til forebygging av infeksjoner i operasjonsområde: en fullstendig metodevurdering. Oslo: Folkehelseinstituttet, 2023.

Heidari M, Tabatabaei-Malazy O, Jahzni Z, Amini MR, Dasterdi MV. A review of advancements in antiseptic wound care in diabetic and non-diabetic patients. J Diabetes Metab Dis 2025; 24:101

Jalalzadeh H, Timmer AS, Buis D et al. Triclosan-Containing Sutures for the Prevention of Surgical Site Infection: A Systematic Review and Meta-Analysis. JAMA Network Open 2025; 8(3): e250306.

Kampf G, Arbogast JW. Alcohols. In: McDonnell G, Hansen J (eds.) Block’s Disinfection, Sterilisation and Preservation. 6th edition. Wolters Kluwer, Philadelphia, PA, USA 2020, Chapter 19, pp. 384-407.

Karpinski TM, Korbecka-Paczkowska M, Ozarowski M et al. Adaption to sodium hypochlorite and potassium permanganate may lead to their ineffectiveness against Candida albicans. Pharmaceuticals 2024; 17:1544-1556.

Kennedy H. Contact dermatitis secondary to povidone-iodine: A systematic review. Contact Dermatitis 2025; 92:2-8.

Klein M, Deforest A. Antiviral action of germicides. Soap Chem Spec 1963; 39:70-72, 95-97.

Larson D, Neelon J, Karna SLR, Nuutila K. Local treatment of wound infections: A review of clinical trials from 2013 to 2024. Advances in Wound Care 2024; 14:14-32.

Lazzari G, Cesa S, Palo EL. Clinical use of 0.1% polyhexanide and polybetaine on acute and hard-to-heal wounds: a literature review. J Wound Care 2024; 33:140-151.

Maillard J-Y, Pascoe M. Disinfectants and antiseptics: mechanism of action and resistance. Nature Reviews Microbiology 2024; 22:4-17.

Maiwald M, Chan ESY. The forgotten role of alcohol: A systematic review and meta-analysis of the clinical efficacy and perceived role of chlorhexidine in skin antisepsis. PLOS ONE 2012;7(9): e44277.

Maley AM, Arbiser JL. Gentian violet: A 19th century drug re-emerges in the 21st century. Exp Dermatol 2013;22(12):775-780.

McDonnell G. Surgical antisepsis. In: McDonnell G, Hansen J (eds.) Block’s Disinfection, Sterilisation and Preservation. 6th edition. Wolters Kluwer, Philadelphia, PA, USA 2020, Chapter 43, pp 879-898.

Menon VP. Chlorhexidine. In: McDonnell G, Hansen J (eds). Block’s Disinfection, Sterilization and Preservation, Sixth Edition. Wolters Kluwer Philadelphia 2020, pp 477-506.

Merianos JJ, McDonnell G. Surface-active Agents. In: McDonnell G, Hansen J (eds). Block’s Disinfection, Sterilization and Preservation, Sixth Edition. Wolters Kluwer Philadelphia 2020, pp 437-476.

Ohm IK, Movik E, Hafstad E. Mupirocin nesesalve som infeksjonsprofylakse før ortopedisk protesekirurgi: en forenklet metodevurdering. [Mupirocin nasal ointment as infection prevention prophylaxis prior to orthopaedic prothesis surgery: a rapid health technology assessment] – 2023. Oslo: Folkehelseinstituttet, 2023.

Poovelikunnel T, Gethin G, Humphreys H. Mupirocin resistance: clinical implications and potential alternatives for the eradication of MRSA. J Antimicrob Chemother 2015; 70 (10).

Rai S, Gupta TP, Shaki O, Kale A. Hydrogen peroxide: Its use in an extensive acute wound to promote wound granulation and infection control – is it better than normal saline? International Journal of Lower Extremity Wounds 2023; 22:563-577.

Razavi B, Zollinger R, Kramer A, Fricke C, Völzke H, Jäger B, et al. Systemic iodine absorption associated with the use of preoperative ophthalmic antiseptics containing iodine. Cutaneous and Ocular Toxicology 2013;32:279-282.

Riley P, Lamont T. Triclosan/copolymer containing toothpastes for oral health. Cochrane Database of Systematic Reviews 2013, Issue 12. Art. No.: CD010514. DOI: 10.1002/14651858.CD010514.pub2.

Rippon MG, Rogers AA, Ousey K. Polyhexamethylene biguanide and its antimicrobial role in wound healing: a narrative review. J Wound Care 2023;32:5-20.

Rosa R, Cifuentes RO, Baptista RdP, Manzanillo K, Tran TT, Rosello G et al. Prevalence of methicillin-resistant Staphylococcus aureus (MRSA) harboring mupirocin and biocide resistance genes in a large health care system. Am J Infect Control 2025; 53:105-109.

Rovner MS, Wolf BJ, Rubin M, Ritter A, Heine CK, Wester TE, et al. Instillation of 5 % povidone-iodine ophthalmic drops decreases the respiratory rate in children undergoing strabismus surgery: A randomized controlled trial. J Pediatr Ophthalmol Stabismus 2019; 56:378-382.

Rozman U, Pusnik M, Kmetec S, Duh D, Turk SS. Reduced susceptibility and increased resistance of bacteria against disinfectants: A systematic review. Microorganisms 2021; 9:2550.

Saberi Y, Javadi K, Mirzaei A, Halaji M. Mupirocin: A Useful Antibiotic for Methicillin-Resistant Staphylococcus aureus Decolonization: A Narrative Review. Microbial Drug Res 2025; 31 (8):250-261. DOI: 10.1177/10766294251358764.

Syed AK, Ghosh S, Love NG, Boles BR. Triclosan promotes Staphylococcus aureus nasal colonization. mBio 2014;5(2): e01015-13.

Suchomel M, Gnant G, Weinlich M, Rotter M. Surgical hand disinfection using alcohol: the effects of alcohol type, mode and duration of application. J Hosp Infect 2009; 71:228-233.

Wynn M. The Benefits and Harms of Cleansing for Acute Traumatic Wounds: A Narrative Review. Advances in Skin & Wound Care 2021; 34:488-92.

Legemidler

Alkoholer

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

De alkoholene som oftest benyttes som antiseptika i helsevesenet er etanol og isopropanol. Den viktigste virkningsmekanismen synes å være denaturering/koagulering av proteiner. Koagulering av proteiner er konsentrasjonsavhengig. Den påvirkes av vann, og dersom det ikke er vann til stede, reduseres denatureringen. Dette er forklaringen på at absolutt etanol har mindre baktericid effekt enn blandinger av vann og etanol. Men det er også medvirkende til at alkoholer har redusert effekt i nærvær av organisk materiale. Vanlig brukskonsentrasjon for isopropanol er 60–70 %, mens den for etanol er 70–85 %. Alkoholene er miljøvennlige og etterlater ingen rester på huden, med unntak av glyserol som ofte er tilsatt alkoholer til hånddesinfeksjon som fuktighetsbevarende middel, men som ikke har antiseptisk effekt i seg selv.

Gram-negative bakterier er noe mer følsomme enn gram-positive. Isopropanol har litt bedre effekt enn etanol på bakterier. Alkoholene har liten effekt på bakteriesporer, f.eks. Clostridioides difficile. Sporer av Bacillus subtilis kan overleve i 95 % etanol i mange år. Desinfeksjonssprit kan faktisk inneholde bakteriesporer hvis den ikke er sterilfiltrert. Alkoholene er også aktive mot M. tuberculosis og mange sopparter. Ved tilsetting av klorheksidin øker effekten mot gram-positive bakterier.

Etanol og isopropanol virker også på mange virus, spesielt på virus med membran (lipofile virus), f.eks. influensavirus og herpes simplex virus. Det er også noen virus uten membran som betegnes som delvis lipofile/ intermediære fordi de binder seg til lipider, f.eks. adenovirus. Disse påvirkes også, men krever noe høyere konsentrasjoner, og det er variasjoner mellom ulike typer av adenovirus. Hydrofile virus påvirkes ikke av isopropanol, mens etanol har effekt på noen av disse, som rhinovirus og enterovirusene ekkovirus og coxsackievirus (men ikke poliovirus). Andre nakne virus, som f.eks. norovirus, humant papillomavirus, hepatitt A virus, parvovirus B19 er lite følsomme for alkoholene. Derfor anbefales håndvask fremfor hånddesinfeksjon med alkohol for å forebygge smitte med disse mikrobene.

Desinfeksjon av hud. Alkoholer gir betydelig reduksjon av bakterietallet på huden i løpet av sekunder. Den permanente bakteriefloraen reduseres med omkring 95 % og antallet temporære mikrober med 99–99,99 %. Effekten på bakterier som sitter dypt i huden i talgkjertler og hårfollikler påvirkes imidlertid i mindre grad. Ett eksempel er Cutibacterium acnes.

I praksis er virketiden kortvarig, fra noen sekunder til et par minutter pga. fordampning. Med virketid menes den tiden huden er fuktig. Effekten er ikke avhengig av at alkoholene skal tørke, men likevel anbefales det å vente til huden er tørr for å oppnå tilstrekkelig effekt. Det anbefales ikke å tørke av spriten fra huden med tupfer e.l., blant annet fordi man da risikerer å rekontaminere hudområdet. Alkoholer har dårlig evne til å trenge inn i organisk materiale og egner seg derfor bare til desinfeksjon av ren hud.

Alkoholene kan også brukes i blanding med andre desinfeksjonsmidler, f.eks. klorheksidin og jod. Dette er spesielt en fordel når man ønsker langvarig effekt, fordi disse midlene blir liggende igjen på huden når alkoholene fordamper.

Alkoholene tolereres godt ved bruk på hud, men isopropanol vil til en viss grad absorberes gjennom huden og egner seg derfor bare til desinfeksjon av mindre hudområder. Ved desinfeksjon av større hudområder bør etanol foretrekkes.

Hos helsepersonell som utfører hånddesinfeksjon mange ganger i løpet av en arbeidsdag, eller huddesinfeksjon på pasienter, kan det påvises svært små mengder etanol eller nedbrytningsprodukter i blod eller utåndingsluft. Men konsentrasjonene ligger langt under nivåer som har fysiologisk eller juridisk betydning (f.eks. ved bilkjøring).

Man må være oppmerksom på brannfare, spesielt ved samtidig bruk av elektrisk utstyr.

Resistensutvikling mot etanol og isopropanol i de konsentrasjoner som benyttes klinisk til antiseptiske formål er ikke ansett som et problem.

Dibrompropamidin

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

Dibrompropamidin er et aromatisk diamidin, som er en svak base med 2 amidingrupper, 2 fenylringer og 2 bromatomer. Den brukes som dibrompropamidin isetionat som er mer vannløselig enn den frie basen. Det fordamper ikke ved vanlig romtemperatur.

Virkningsmekanismer er ikke fullstendig klarlagt, men angis å skyldes skade av cellemembranen, hemming av den oksidative metabolismen i bakteriene og binding til DNA med hemming av replikasjonen. Effekten er best ved pH 7–8, reduseres ved lav pH, og hemmes i moderat grad av organisk materiale.

Dibrompropamidin har effekt på gram-positive bakterier som ikke danner sporer, først og fremst stafylokokker og streptokokker. MRSA kan være resistent. Det har også effekt på en del sopp. Effekten på gram-negative bakterier er mindre. Virkningen er primært bakteristatisk. Dibrompropamidin har ikke klinisk relevant effekt på virus.

Det brukes hovedsakelig som en krem med 0,15 % dibrompropamidin isetionat til behandling av infiserte sår og eksemer. Det er imidlertid ganske sparsomt med dokumentasjon på klinisk effekt, og preparatet ble avregistrert i Norge 31.12.2021, men er tilgjengelig på godkjenningsfritak.

In vitro vil bakterier raskt utvikle resistens dersom de dyrkes ved gradvis økende konsentrasjoner av midlet. Det finnes imidlertid lite data om resistensutvikling ved klinisk bruk.

  • Legemidlet er på godkjenningsfritak
  • Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
  • Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
Brulidine Manx
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Krem

Dibrompropamidin: 0.15 % w/w

25 gC-

Hydrogenperoksid

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

Hydrogenperoksid er det vanligste eksempelet på en peroksygenforbindelse. Peroksygenforbindelser inneholder den funksjonelle gruppen R-O-O-R, der R står for enten hydrogen eller en organisk gruppe; det er peroksidbindingen -O-O- som definerer peroksider. De er sterkt oksiderende substanser og forbindes ofte med sin blekende effekt. Men peroksygruppen er også veldig reaktiv i seg selv, danner assosierte radikaler og reagerer med ulike organiske komponenter som proteiner, lipider og nukleinsyrer. Disse reaksjonene kan forårsake potent antimikrobiell effekt.
Hydrogenperoksid brytes lett ned av varme eller enzymer som katalase og peroksidase til vann og oksygen.

Omtalen her gjelder flytende H2O2, der vanlig konsentrasjon for antiseptisk bruk er 3 %. Det er viktig å være oppmerksom på at H2O2 i gassform (VPH) er mye mer potent enn i flytende form, og de må ikke forveksles. Gassformen er ikke et alternativ som antiseptikum både av praktiske og toksikologiske grunner.

Flytende løsninger kan også være tilsatt ulike aktivatorer som forsterker effekten. Rent hydrogenperoksid er svært stabilt, men brytes gradvis ned ved lagring, særlig ved eksponering for lys, varme og metallioner. Lagring skjer derfor i lystette beholdere og med tilsetting av stabilisatorer.

Virkningsmekanismen er ikke fullstendig kartlagt. Den antimikrobielle effekten skyldes ikke først og fremst hydrogenperoksidet selv, men dannelsen av fritt hydroksylradikal (OH⋅) som har en meget potent oksiderende effekt og gir inaktivering av enzymer, brudd i DNA-molekylet og skader på cellemembranen. Hydrogenperoksid er miljøvennlig og omdannes til vann og oksygen.

Hydrogenperoksid (H2O2) har et bredt antimikrobielt spektrum med effekt på metabolsk aktive (vegetative) bakterier og sopp, virus og bakteriesporer. Gram-negative bakterier er gjennomgående noe mer følsomme enn gram-positive, men dette varierer mye mellom arter og stammer, avhengig av evnen til å tolerere oksidativt stress (bl.a. ved produksjon av katalase). Anaerobe bakterier er særlig følsomme fordi de ikke inneholder enzymet katalase. En 3 % løsning er raskt baktericid og den kan ha effekt på bakterier i biofilm selv ved 0,5 %. Effekten på gjærsopp er langsommere. Hydrogenperoksid 3 % i flytende form kan inaktivere virus med membran, mens effekten på nakne virus er usikker.

Hydrogenperoksid 3 % har liten effekt på mykobakterier. På bakteriesporer kreves høyere konsentrasjoner (6–30 %) og lengre virketid, noe som ikke er forenlig med antiseptisk bruk. Effekten på cyster av Cryptosporidium parvum og Giardia lamblia er moderat, og krever høyere konsentrasjoner (minst 6–7,5 %) og lang kontakttid (> 30 minutter). Det er derfor ikke aktuelt å bruke hydrogenperoksid til antiseptiske formål mot disse mikrobene.

Hydrogenperoksid krem 1 % har effekt på impetigo. Kremen smøres på det infiserte hudområdet 2–3 ganger daglig. Ved bruk av bandasje er det nok med påføring 1 gang daglig. Behandlingstid inntil 3–4 uker.

Data tyder på en mulig infeksjonsforebyggende effekt av hydrogenperoksid på akutte traumatiske sår. Det er ikke dokumentert effekt på kroniske/infiserte sår. Den skummende effekten kan bidra til å løsne blod, vevsrester og urenheter, men mekanisk rensing med sterilt saltvann er vanligvis viktigere.

Skylling av munnen med 3 % hydrogenperoksid fortynnet 1:1 med vann, 15 ml 2 ganger daglig, har gunstig effekt på gingivitt sammen med annen behandling.

Hydrogenperoksid i 3 % løsning har lite bivirkninger, men kan gi svie ved påføring, og irritasjon eller tørr hud ved gjentatt bruk. Ved kontakt med øynene gir det kraftig svie rødhet og tåreflod. Svelging av større mengder kan gi gassdannelse i magesekken, med magesmerter og oppkast. Inntak av inntil 3 % løsning gir svært sjeldent opphav til gassembolier, men ved inntak av større mengder (> 30 ml) kan det ikke utelukkes.

Visse bakterier som eksponeres for lave (subletale) konsentrasjoner av hydrogenperoksid kan øke sin produksjon av katalase og andre antioksydantenzymer og bli mer tolerante. Bakterier i biofilm, f.eks. orale plakk, har redusert følsomhet. Men permanent genetisk resistens med klinisk betydning er sjelden.

  • Legemidlet er på godkjenningsfritak
  • Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
  • Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
Hydrogenperoksid NAF Ås Produksjonslab AS
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Konsentrat til gurglevann

Hydrogenperoksid: 3 % w/w

100 mlF-
Konsentrat til gurglevann

Hydrogenperoksid: 3 % w/w

500 mlF-
Hydrogenperoksid SA Sykehusapotekene HF
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Skyllevæske

Hydrogenperoksid: 1 % w/v

100 mlC-
Hydrogenperoksid SA Sykehusapoteket Oslo, Rikshospitalet
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Skyllevæske

Hydrogenperoksid: 3 % w/v

250 mlC-
Microcid Bioglan AB
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Krem

Hydrogenperoksid: 1 %

25 gC99,70

Jod/jodofor

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

I jodløsninger foreligger fritt jod som I2, HOI og OI–. Det er først og fremst jod (I2) og hypojodsyre (HOI) som er årsak til den antimikrobielle effekten, og det er også disse som dominerer ved vanlige brukskonsentrasjoner.
Jod er mindre kjemisk reaktivt enn klor, inaktiveres av organisk materiale, men blir lite påvirket av pH-variasjoner. Det er lite løselig i vann, men løseligheten kan økes ved tilsetting av kaliumjodid eller natriumjodid. Jodtinktur er en blanding av jod og jodid i etanol. I jodoforer er løseligheten av jod økt ved hjelp av overflateaktive stoffer (ikke ioniske tensider). I tillegg til å øke løseligheten bidrar disse til å bedre penetrasjonen inn i organisk materiale og til å løse opp fettavleiringer. I jodoforer er konsentrasjonen av fritt jod redusert og dermed også ulempene med jod (vond lukt, irritasjon av vev, avsetning av farge og korrosjon av metaller).

Den desinfiserende effekten av jod påvirkes i mindre grad i nærvær av proteiner (blod, serum, sputum) enn halogenene klor og brom fordi konsentrasjonen som er tilgjengelig for antimikrobiell interaksjon er vesentlig høyere.

Jod penetrerer bakterieveggen relativt raskt med direkte effekt på intracellulære protein- og nukleinsyrestrukturer. Nøyaktige detaljer om virkningsmekanismene er ikke fullt kartlagt, men I2 (eller reaksjonsprodukter som dannes i vandig løsning) skader også celleveggen med tap av intracellulært materiale. I virus gir jod en oksidasjon og denaturering av aminosyrer og skader lipidmembranen, virusets RNA eller DNA.

Jod er et bredspektret desinfeksjonsmiddel med rask antimikrobiell effekt mot metabolsk aktive (vegetative) bakterier, mykobakterier og flere virus, spesielt virus med membran. Det er også aktivt mot protozoer og har en viss aktivitet mot sopp, men ikke mot bakteriesporer.

Desinfeksjon av hud, sår og slimhinner. Den antiseptiske effekten er nokså likeverdig med klorheksidin. Tensidene i jodoforer har en rengjørende effekt. Jodofor kan brukes som alternativ til klorheksidin ved klorheksidinallergi, og ved desinfeksjon av områder der klorheksidin er kontraindisert, f. eks. ved øre- og øyekirurgi og spinalkirurgi. Jodoforer kan også brukes til kirurgisk hånddesinfeksjon ved kontraindikasjon mot klorheksidin.

Preoperativ huddesinfeksjon: 10 % povidonjodid (1 % tilgjengelig jod) påføres gjentatte ganger med samlet virketid minst 3 minutter.

Preoperativ desinfeksjon før øyekirurgi: 5 % povidonjodid påføres øyevipper, øyelokkskanter, kinn og panne. Gjentas 3 ganger. Hornhinne og konjunktiva dryppes/irrigeres med løsningen, virketid 3 minutter før det skylles med steril fysiologisk saltvannsløsning.

Preoperativ hånddesinfeksjon: 7,5 % povidonjodid, virketid 5 minutter. Etterfølges av hånddesinfeksjon i 1 minutt med alkoholholdig hånddesinfeksjonsmiddel.

Ulempene med fritt jod er at det setter farge, irriterer hud og slimhinner og gir kontaktdermatitt, hvorav 40 % er allergisk og vel 50 % er irritativ. Risikoen for dermatitt øker når jodløsningen blir liggende fuktig på huden. Jod kan skade silikon.

Øyedråper med 5 % jodofor før øyekirurgi kan redusere respirasjonsfrekvensen hos selvpustende barn i generell anestesi, noe som krever ekstra overvåking. Preoperative øyedråper med 10 % povidonjodid kan gi en signifikant systemisk absorbsjon av jod.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Polymerbundet jod har relativt lav toksisitet. Det er jod-innholdet (frisetting av jod over tid) som kan gi effekter ved store akutte inntak eller gjentatte inntak.
Barn og voksne: Inntak av 1 dosebeholder (4 ml) øyedråper (50 mg/ml) er uproblematisk.

Klinikk: Irritasjon av slimhinner. Ev. jodisme. Ulike overfølsomhetsreaksjoner og anafylakse, også alvorlige, kan forekomme ved alle eksponeringsveier.

Behandling: Skyll slimhinner og/eller øyne avhengig av eksponeringsvei. Skyll munnen og gi drikke hvis svelget. Symptomatisk oppfølging og behandling.

Effekten av jod kan reduseres i nærvær av organisk materiale, ved vekst i biofilm, ved oppregulering av antioksidantforsvar og ved redusert binding og penetrasjon. Men resistensutvikling er sjelden, og utgjør ikke et klinisk problem, heller ikke kryssresistens mot antibiotika.

  • Legemidlet er på godkjenningsfritak
  • Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
  • Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
Betadine sterile ophtalmic Alcon Laboratories Inc
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Øyedråper, oppløsning

Povidon, jodert: 5 % w/v

30 mlC-
Braunol B. Braun Melsungen
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Povidon, jodert: 7.5 % w/v

1000 mlC-
Braunovidon B. Braun Melsungen AG
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Salve

Povidon, jodert: 10 % w/w

100 gC-
Curadona LAINCO
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Povidon, jodert: 100 mg/1 ml

10 x 500 mlC-
Curadona Scrub LAINCO
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Povidon, jodert: 7.5 % w/v

10 x 500 mlC-
Jod NAF Pharma Production AS
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Jod, I2: 2 % w/w

10 mlF-
Liniment, oppløsning

Jod, I2: 2 % w/w

100 mlF-
Ophthajod XGX Pharma ApS
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Øyedråper, oppløsning

Povidon, jodert: 50 mg/1 ml

1 x 4 mlC378,30
Povidone Iodine Minims Bausch & Lomb
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Øyedråper, oppløsning

Povidon, jodert: 5 % w/v

20 x 0.4 mlC-
Videne antiseptic solution Ecolab
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Povidon, jodert: 10 % w/w

200 mlC-
Liniment, oppløsning

Povidon, jodert: 10 % w/w

500 mlC-

Kaliumpermanganat

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

Kaliumpermanganat er en mørk lilla substans med kraftig oksiderende effekt. Når det løses i vann, spaltes det til kaliumioner og permanganationer som gir løsningen den karakteristiske fiolette fargen. Det virker oksyderende og denaturerende på proteiner, skader cellemembranen og nukleinsyrer. Virker adstringerende ved væskende dermatoser. Under reaksjonen tar permanganationet opp elektroner fra organiske stoffer og det dannes mangandioksid som ofte ses som et brunt belegg etter bruk.

Kaliumpermanganat har et bredt antimikrobielt spektrum. Det virker på metabolsk aktive (vegetative) bakterier, sopp og virus i konsentrasjoner på 0,001–4,0 % (10-40.000 mg/L). En konsentrasjon på 0,05 % er baktericid for gule stafylokokker og 1 % løsning eliminerer etablert biofilm ved atopisk dermatitt. Det dreper også alger og har vært brukt til desinfeksjon av vann i vannreservoarer.

Benyttes som et antiseptisk middel, først og fremst ved behandling av visse hudlidelser. Samlet klinisk dokumentasjon på effekt ved eksem er imidlertid svak.

Helkroppsbad ved eksem: 3 % kaliumpermanganatløsning fortynnes til lys solbærsaft-farge på badevannet (ca. 0,03–0,05 %). Badetid ca. 10–15 minutter. Kan gjentas 1–2 x per uke initialt, i behandling av væskende eksemer.

Omslagsbehandling: 5 ml 3 % kaliumpermanganatløsning til 1 liter vann. Omslag fuktes med løsningen og legges på affisert hud i ca. 20 minutter.

Svie. Hyppig behandling gir akkumulert effekt med risiko for nekroser i behandlet hudområde. Konsentrasjoner over 3 % gir mer toksiske effekter.

Kaliumpermanganat setter farge på hud, negler, klær og keramisk sanitærutstyr. Oksalsyre, fortynnet svovelsyre (2 %), saltsyre, eller sitronsaft kan brukes for å fjerne fargen fra keramiske materialer. Negler kan beskyttes med neglelakk eller vaselin, og farge kan fjernes med hydrogenperoksid eller sitronsyre.

Kaliumpermanganat må ikke svelges, og kontakt med øynene må unngås.

Adaptasjon/resistensutvikling mot kaliumpermanganat er lite studert, men én rapport viste at Candida albicans kunne adapteres til kliniske brukskonsentrasjoner.

  • Legemidlet er på godkjenningsfritak
  • Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
  • Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
Kaliumpermanganat NAF Ås produksjonslab AS
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Tilsetning til badevann

Kaliumpermanganat: 3 %

500 mlF

Blå resept

-

Klorheksidin

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

Klorheksidin er sammen med alkoholene for tiden det mest benyttede middelet til huddesinfeksjon i Norge. Det er et kationisk biguanid (1,6-di(4-chlorophenyl-diguanido) hexane) som er en sterk base og har sterk affinitet til hud og slimhinner. Det binder seg raskt til bakterienes negativt ladete cellevegg, trenger igjennom til cellemembranen, hemmer enzymer i cellemembranen og fører til lekkasje av lavmolekylære cytoplasmatiske komponenter som kalium. Intracellulært dannes det komplekser med fosfatgrupper i ATP og nukleinsyrer.

Klorheksidin er nærmest uløselig i vann og det er klorheksidinglukonat som hovedsakelig brukes som antiseptikum fordi det kan løses i vann. Det er generelt forlikelig med andre kationiske molekyler, f.eks. kvartære ammoniumforbindelser, og nonioniske overflateaktive stoffer. Men det er uforlikelig med uorganiske anioner og med organiske anioner som såpe, natrium laurylsulfat, natrium karboksymetyl cellulose, alginater og mange farmasøytiske fargestoffer. Sjampo, balsam og mange hudkremer inneholder ofte tensider som kan inaktivere klorheksidin. Syntetiske anioniske fortykningsmidler, som er vanlig brukt i alkoholbaserte hånddesinfeksjonsmidler, har også vist seg å ha negativ effekt på langtidseffekten av klorheksidin på huden. Det samme gjelder fysiologisk saltvann.

Effekten er pH-avhengig og best ved pH 5,5–7. Redusert aktivitet i nærvær av organisk materiale. Brukes i konsentrasjoner på 0,5–40 mg/ml.

Klorheksidin har et forholdsvis smalt antibakterielt virkespektrum, først og fremst på metabolsk aktive (vegetative) bakterier, og best på gram-positive bakterier. Stafylokokker hemmes av klorheksidinglukonat i konsentrasjoner på 1–4 mg/L, streptokokker av 1–32 mg/L og enterokokker av 32–64 mg/L. Minste hemmende konsentrasjon (MIC) mot gram-negative staver varierer mellom 8 og 128 mg/L. Enkelte gram-negative bakterier, spesielt Proteus, Providencia og Pseudomonas kan være resistente. Mot sopp ligger MIC i intervallene 1–10 mg/L (gjærsopp), 3–6 mg/L (dermatofytter) og 8–64 mg/L (muggsopp). Disse verdiene må ses i forhold til vanlige brukskonsentrasjoner for klorheksidinglukonat, som varierer mellom 5.000 mg/L (0,5 %) og 40.000 mg/L (4 %) til bruk på hud og 500–1000 mg/L til bruk på sår og slimhinner.

Mykobakterier hemmes, men drepes ikke. Klorheksidin har effekt på lipofile virus, bl.a. influensavirus, herpesvirus, cytomegalovirus og HIV, men virker ikke på små virus uten membran, som rhinovirus, adenovirus, norovirus, papillomavirus. Klorheksidin hemmer veksten av vegetative (metabolsk aktive) former av sporedannende bakterier, og hemmer også germinering (utvekst) av sporene, men har ikke sporicid effekt ved vanlig kroppstemperatur.

Klorheksidin bindes sterkt til hud og slimhinner og egner seg godt til huddesinfeksjon. Har rask effekt og reduserer antallet transiente bakterier på huden med 99–99,99 % i løpet av 15–30 sekunder. Permanente bakterier reduseres med 70–80 % etter én applikasjon, kan økes ved gjentagelse eller kombinasjon med alkohol. Ved bruk på større hudområder bør det brukes etanol og ikke isopropanol for å unngå absorbsjon av isopropanol.

  • Huddesinfeksjon med klorheksidinglukonat 5 mg/ml eller 20 mg/ml i 70 % etanol
  • Helkroppsdesinfeksjon før kirurgi
  • Kirurgisk hånddesinfeksjon
  • Munnskyllevæske 2 mg/ml (0,2 %): Profylaktiske skyllinger (7–10 ml) × 2 i ett minutt, ev. penslinger. Ved terapeutisk bruk kan hyppigere applisering være aktuelt. Adsorpsjon til tenner og slimhinner gir depoteffekt, slik at antimikrobielle konsentrasjoner opprettholdes i flere timer etter applisering.
  • Dental gel 1 %: Brukes 2 ganger daglig. Profylaktisk mot plakk, gingivitt og andre infeksjoner i munnhule. Terapeutisk ved gingivitt, trøske og protesestomatitt, samt til protesedesinfeksjon.
  • Dentalinnlegg 1 %: Antimikrobiell behandling av tannkjøttlommer hos pasienter med moderat til alvorlig kronisk marginal periodontitt som tillegg til konvensjonell mekanisk behandling.
  • Impregnert pute med 2 % klorheksidinglukonat: Til bandasjering av innstikkstedet for sentralvenøse katetre.
  • Vaginalkrem 1 %: Antiseptisk eksplorasjonskrem i obstetrikk og gynekologi. Påføres hud rundt vulva og perineum og på undersøkelseshansker.
  • Vaginal desinfeksjon før keisersnitt: WHO og andre internasjonale retningslinjer anbefaler vaginal desinfeksjon med vandig klorheksidinglukonat (0,05 % – 0,25 %) i 30–60 sekunder umiddelbart før keisersnitt.
  • Blæreskylling: Blæreskylling med 0,02 % klorheksidinacetat eller klorheksidinglukonat har historisk vært benyttet for å forebygge residiverende urinveisinfeksjoner hos kateteriserte pasienter, spesielt postoperativt før fjerning av kateteret, men nyere retningslinjer konkluderer med at dokumentasjonen er svak, og anbefaler ikke dette.

Klorheksidin kan forårsake hørselsskade og døvhet ved kontakt med mellomøret og det indre øret. Det er toksisk for nervevev, og kontakt med hjerne og meninger må unngås. Det samme gjelder direkte kontakt med sener og leddbrusk. Løsninger med høye konsentrasjoner av klorheksidin (over 0,05 %) og med alkohol eller surfaktanter skal ikke komme i kontakt med øynene.

Ellers er det liten risiko for alvorlige bivirkninger. Klorheksidin absorberes ikke fra huden, gir lite hudirritasjon og sjelden allergiske reaksjoner. Det absorberes i meget liten grad etter peroralt inntak, og systemeffekter er derfor lite sannsynlig.

Anafylaktisk sjokk forekommer sjelden. På verdensbasis ble det rapportert 52 tilfeller med 2 dødsfall i perioden 1969 – 2015. Forekomsten av kontaktdermatitt og urtikaria på grunn av klorheksidin i befolkningen ligger mellom 0,1 – 1 promille. Det kan ofte være vanskelig å avklare om denne typen reaksjoner skyldes klorheksidin eller andre komponenter i løsningene. Klorheksidin absorberes ikke gjennom hud eller slimhinner, heller ikke hos nyfødte, og påvirker ikke sårtilheling.

Preparatomtalen beskriver at klorheksidinoppløsning til desinfisering av hud før invasive inngrep kan forårsake kjemisk brannsår hos nyfødte hvis det blir værende fuktig med langvarig kontakt med huden.

Ved bruk av 0,2 % (2 mg/ml) klorheksidinoppløsning i munnen kan noen få svie og avstøtninger av munnslimhinne. Dette forsvinner vanligvis hvis man går over til 0,1 % (fortynnes med vann). Misfarging av tennene kan inntre etter 1–2 ukers bruk.

Klorheksidin absorberes til visse tekstilfibre, spesielt bomull, og er vanskelig å fjerne ved vask. Hvis det brukes hypokloritt i vaskeprosessen, dannes det en brun farge som følge av en kjemisk reaksjon mellom klorheksidin og hypokloritt.

Det er stor spredning i følsomheten av ulike bakterier for klorheksidin (MIC 2,5 – 2500 mg/L), men det er få som er i stand til å overleve vanlige brukskonsentrasjoner (5.000–40.000 mg/L ved huddesinfeksjon). Likevel er det rapportert om vekst av noen bakterier i vandige løsninger av klorheksidinglukonat (1.000–20.000 mg/L) som har gitt opphav til infeksjonsutbrudd. Det gjelder først og fremst bakteriene Pseudomonas aeruginosa, Burkholderia spp., Achromobacter spp. og Serratia marcescens. Det er rapportert redusert følsomhet mot klorheksidin hos multiresistente bakterier, f.eks. MRSA, men ikke i en slik grad at følsomheten for ordinære brukskonsentrasjoner er påvirket. Det er også rapportert at MIC hos gram-negative bakterier kan øke 32–150 ganger ved dyrkning i nærvær av trinnvis økende konsentrasjoner av klorheksidin, men igjen bare til nivåer som ligger godt under brukskonsentrasjonene.

Siden klorheksidin ble tatt i bruk på 1950-tallet, har det skjedd en reduksjon av følsomheten hos noen bakteriearter (P. aeruginosa, Acinetobacter baumannii, Klebsiella pneumoniae), men ikke til nivåer som overskrider kliniske brukskonsentrasjoner. Tilsvarende har ikke skjedd hos Escherichia coli, Enterococcus faecalis, Staphylococcus aureus eller Candida albicans.

Noen av de genetiske mekanismene som fører til økt toleranse for klorheksidin, f.eks. økt effluks, kan også gi redusert følsomhet for visse antibiotika, men det er så langt ikke vist at klinisk bruk av klorheksidin fører til økning av antibiotikaresistens.

  • Legemidlet er på godkjenningsfritak
  • Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
  • Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
Chlorhexidin Riemser Artzneimittel
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Pudder50 gC-
Corsodyl Haleon Denmark ApS
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Dentalgel

Klorheksidin: 1 %

50 gF-
Munnskyllevæske

Klorheksidin: 2 mg/1 ml

300 mlF-
Descutan Fresenius Kabi
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Medisinert svamp

Klorheksidin: 4 %

50 x 15 mlC-
Hibiscrub Mölnlycke Health Care AB
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 40 mg/1 ml

250 mlF-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 40 mg/1 ml

500 mlF-
Hibiwash Mölnlycke Health Care AB
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 40 mg/1 ml

125 mlF-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 40 mg/1 ml

250 mlF-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 40 mg/1 ml

500 mlF-
Klorhexidin Fresenius Kabi Fresenius Kabi Norge AS
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 0.5 mg/1 ml

1000 mlF

Blå resept

-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 0.5 mg/1 ml

125 mlF

Blå resept

-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 0.5 mg/1 ml

20 x 30 mlF

Blå resept

-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 0.5 mg/1 ml

250 mlF

Blå resept

-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 1 mg/1 ml

1000 mlF

Blå resept

-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 1 mg/1 ml

125 mlF

Blå resept

-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 1 mg/1 ml

250 mlF

Blå resept

-
Klorhexidinsprit farget Fresenius Kabi Fresenius Kabi Norge AS
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 5 mg/1 ml

1000 mlF-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 5 mg/1 ml

250 mlF-
Klorhexidinsprit Fresenius Kabi Fresenius Kabi Norge AS
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 5 mg/1 ml

1000 mlF-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 5 mg/1 ml

125 mlF-
Liniment, oppløsning

Klorheksidin: 5 mg/1 ml

250 mlF-
Lacudex Bioglan AB
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Vaginalkrem

Klorheksidin: 10 mg/1 ml

250 mlF-

Kvartære ammoniumforbindelser

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

Kvartære ammoniumforbindelser (QAC) er bygget opp med ett nitrogenatom som er kovalent bundet til 4 karbonatomer, som er koblet til alkylgrupper. De ble beskrevet første gang i 1915–1916, og senere har det blitt utviklet minst 7 generasjoner med hundrevis av varianter. De er såkalte overflateaktive stoffer som har rengjørende effekt, og har derfor vært benyttet i stor utstrekning til kombinert teknisk rengjøring og desinfeksjon, blant annet i helsevesenet, om enn i mindre grad i Norge enn i mange andre land. De vanligste kvartære ammoniumforbindelsene til antiseptisk bruk er ammoniumklorider eller ammoniumbromider. QAC er mer aktive ved alkalisk og nøytral pH enn ved sur pH og inaktiveres lett av organisk materiale, av anioniske og non ioniske overflateaktive stoffer og fosfolipider. «Hardt» vann og bomull kan inaktivere desinfeksjonseffekten pga. utfelling og absorpsjon.

Virkningsmekanismen for QAC er ikke fullt kartlagt, men den primære effekten er skade av cellemembranen (virusmembranen hos lipofile virus), frigjøring av kalium fra cellen og nedbrytning av intracellulære komponenter.

Kvartære ammoniumforbindelser har først og fremst aktivitet mot gram-positive bakterier og er baktericide ved konsentrasjoner på 10–50 ppm (≈ mg/L). Mange gram-negative bakterier er resistente og kan overleve og formere seg i slike løsninger. QAC har bakteristatisk, men ikke baktericid effekt på mykobakterier. Virus har varierende følsomhet. Lipofile virus påvirkes (herpesvirus, influensavirus, HIV o.a.), men hydrofile virus (norovirus, adenovirus, rhinovirus, humant papillomavirus o.a.) er resistente. QAC virker ikke på bakteriesporer og heller ikke på cyster av Cryptosporidium parvum eller Giardia lamblia.

Desinfeksjon og rensing av sår. Anbefales ikke til bruk i sykehus på grunn av risiko for resistensutvikling.

De ulike QAC har noe ulike toksikologiske effekter, men gjennomgående er de nokså like. Oralt inntak av 389 – 730 mg/kg er dødelig hos 50 % (akutt LD50). Ved applikasjon på hel hud er 0,1 % den maksimale konsentrasjonen som ikke gir hudirritasjon, men 0,5 % angis som trygt i kosmetikk som brukes på hel hud. Øyeslimhinnen er mer følsom: 0,1 % (1000 ppm) gir svie i øynene, mens 0,02 % ikke gir ubehag. En konsentrasjon på 0,02 % anses som trygt for kosmetikk brukt i øyeområdet. En konsentrasjon på 0,1 % er skadelig i mellomøret. Risikoen for sensibilisering varierer mellom ulike QAC, men quaternium-15, som brukes som konserveringsmiddel i kosmetikk, er angitt som en vanlig årsak til kontaktdermatitt. Det er nå faset ut til dette formålet i EU.

Det er mange rapporter om utvikling av redusert følsomhet for kvartære ammoniumforbindelser. Endringene kan skyldes modifikasjon av celleveggen, effluks eller enzymatisk nedbrytning. Noen av disse resistensmekanismene, spesielt de som er forbundet med effluks, kan være overførbare mellom bakterier. Det er også rapportert kryssresistens mot antibiotika og mot triklosan.

  • Legemidlet er på godkjenningsfritak
  • Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
  • Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
Pyrisept Karo Pharma AS
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Cetylpyridinium: 1 mg/1 ml

1 x 100 mlF

Blå resept

-
Liniment, oppløsning

Cetylpyridinium: 1 mg/1 ml

100 mlF

Blå resept

-
Liniment, oppløsning

Cetylpyridinium: 1 mg/1 ml

250 mlF

Blå resept

-
Salve

Cetylpyridinium: 1 mg/1 g

20 gF

Blå resept

-

Metylrosanilin

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

Metylrosanilin (krystallfiolett/gentianafiolett) er et fargestoff som tilhører den kjemiske gruppen triaminofenylmetaner. Det er uløselig knyttet til mikrobiologien etter at Hans Christian Gram i 1884 oppdaget at det bindes irreversibelt til gram-positive bakterier og sopp (som blir blå), i motsetning til gram-negative. Bindingen skjer til mikrobenes lipider og sure proteiner. Det ble første gang tatt i bruk som antiseptisk middel i 1891. Det er kjemisk og fysisk stabilt, billig og lett å produsere.

En lang rekke virkningsmekanismer er foreslått, men det er ikke godt kartlagt. Det penetrerer celleveggen og binder seg til negativt ladede komponenter som DNA, lipopolysakkarider og peptidoglykan. Det hemmer enzymet tioredoksin reduktase 2 i bakterier, sopp og parasitter. I mammalske celler hemmer det NADPH oksidase, reduserer dannelsen av superoksid og lokal inflammasjon.

Metylrosanilin er effektivt mot gram-positive bakterier, inkludert MRSA, i lave konsentrasjoner. Det er også god effekt på mange sopp. Virkningen på gram-negative bakterier og mykobakterier er svakere. Det har in vitro effekt mot enkelte virus, men klinisk dokumentasjon mangler. Det har også effekt mot Trypanosoma cruzi (Chagas sykdom) og har vært brukt til å forebygge smitte med denne sykdommen ved blodtransfusjon.

Klinisk dokumentasjon er rapportert som kasuistikker og små pasientserier, og er ikke veldig omfattende. De viser god effekt av en vandig løsning med 0,5 % metylrosanilin på overflatiske hudinfeksjoner, infisert eksem og trykksår, særlig om det foreligger en blandingsinfeksjon med gram-positive kokker (inkludert MRSA) og sopp. Det er også vist effekt på oral candidiasis (trøske).

Pensling med liniment 0,1 % eller 0,5 % 1–2 ganger daglig i 2–3 dager.

Metylrosanilin er generelt lite toksisk. Det kan gi mild lokal irritasjon av hud og slimhinner, men rapporter om mer uttalte reaksjoner er begrenset til kasuistikker. En åpenbar ulempe er at det setter farge på hud, lepper og munnslimhinne.

Siden det gir interaksjoner med DNA, har det vært stilt spørsmål om det kan være karsinogent og det har vært påvist økt forekomst av hepatocellulært karsinom (mus) og kreft i skjoldbruskkjertelen (rotter) etter langvarig (år) peroral tilførsel av høye doser metylrosanilin. Etter mer enn 100 år med klinisk bruk har det imidlertid ikke vært knyttet malign sykdom til bruk hos mennesker.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet ved bruksoppløsninger.

Klinikk: Ev. GI-symptomer (lokalirritasjon). 

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Det er beskrevet redusert følsomhet for metylrosanilin både hos bakterier (S. aureus, E. coli, P. aeruginosa) og sopp (C. albicans, C. glabrata). Mekanismen er effluks eller redusert opptak på grunn av endringer i celleveggen/cellemembranen. Men det er lite dokumentasjon på utbredt klinisk resistens.

  • Legemidlet er på godkjenningsfritak
  • Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
  • Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
Krystallfiolett NAF Ås produksjonslab AS
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Liniment, oppløsning

Metylrosanilinium: 0.1 %

60 mlF

Blå resept

-
Liniment, oppløsning

Metylrosanilinium: 0.5 %

60 mlF

Blå resept

-

Mupirocin

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

Mupirocin (pseudomonsyre A) er en monokarboksylsyre som hemmer proteinsyntesen i bakterier og har minimal effekt på humane celler. Det metaboliseres raskt til inaktiv moninsyre i kroppen og skilles ut i urinen. Mupirocin kan derfor bare brukes til lokalbehandling. Det absorberes i liten grad (3-4 %) fra neseslimhinnen. Det har en proteinbinding på 97 %, og effekten av nesesekret på den antibakterielle effekten er ikke kjent.

Mupirocin finnes i tre ulike former: Nasal salve, og salve og krem til bruk på hud. Den nasale salven er lite løselig i vann og skal bare brukes i vestibulum nasi, mens hudsalven og kremen er helt eller delvis vannløselig, og skal bare brukes på hud.

Mupirocin er smalspektret og virker først og fremst på stafylokokker og streptokokker. Minste hemmende konsentrasjon (MIC) er < 1 mg/L mot majoriteten (> 90 %) av gule stafylokokker, også MRSA. Det er relativt stor forskjell på MIC og minste baktericide konsentrasjon (MBC), som kan være opptil 30 ganger høyere enn MIC, men ved lokalbehandling oppnås det likevel konsentrasjoner som overstiger dette. Streptococcus pyogenes er litt mindre følsomme, med MIC-verdier 0,12 – 4 mg/L. Mupirocin har ellers liten effekt på den normale hudfloraen.

Nasal dekolonisering av gule stafylokokker
Mupirocin nesesalve 2 % er indisert for sanering av nasalt bærerskap med gule stafylokokker, først og fremst MRSA. Salven appliseres i vestibulum nasi på begge sider, og nesevingene klemmes deretter sammen/masseres i ca. 1 minutt for å sikre kontakt med alle deler av vestibulum. Gjentas 3 ganger daglig i 7 dager. Brukes sammen med daglig helkroppsdesinfeksjon med klorheksidinglukonat i 7 dager.

Mupirocin er også noe brukt til nasal supprimering av gule stafylokokker (både MRSA og følsomme stammer) før visse kirurgiske inngrep som f.eks. protesekirurgi, for å redusere risiko for autoinfeksjon. Det gjennomføres da de siste 5 dagene før inngrepet. Av hensyn til risiko for resistensutvikling bør det reserveres for pasienter som har fått påvist bærerskap av gule stafylokokker i nesen preoperativt.

Lokal behandling av hudinfeksjon/impetigo med salve eller krem
Bør fortrinnsvis reserveres til infeksjoner med MRSA for å begrense risikoen for resistensutvikling. Det brukes et annet salvegrunnlag enn for nasal salve, og de må ikke forveksles. Påføres 3 ganger daglig. Behandlingstiden bør ikke overstige 10 dager. Salve og krem for dermatologisk bruk skal ikke brukes på slimhinner.

Mupirocin er vanligvis godt tolerert. Reaksjoner fra nasal slimhinne er rapportert hos 0,1 – 1 %. Kutane hypersensitivitetsreaksjoner og anafylaksi ses hos < 1/10.000. Kontakt med øynene gir sterk svie og tåreflod og må unngås. Effekt og sikkerhet er ikke avklart hos barn under 1 år. Hudsalve og hudkrem skal ikke brukes på slimhinner, heller ikke neseslimhinnen.

Resistensutvikling mot mupirocin er et økende globalt problem. Det er to resistensmekanismer som gir enten lavgradig eller høygradig resistens. Lavgradig resistens skyldes en mutasjon, mens høygradig resistens er plasmidbundet og kan spres raskt i en populasjon. Det er ikke rapportert kryssresistens mellom mupirocin og andre antibiotika.

  • Legemidlet er på godkjenningsfritak
  • Legemidlet er underlagt særlig overvåkning!
  • Forsiktighet ved bilkjøring og betjening av maskiner!
Bactroban GlaxoSmithKline
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Krem

Mupirocin: 2 %

15 gC-
Bactroban Nasal GlaxoSmithkline
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Nesesalve

Mupirocin: 20 mg/1 g

3 gC-
Infectopyoderm Infectopharm
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Salve

Mupirocin: 20 mg/1 g

15 gC-
Mupirocine infectopharm InfectoPharm Arzneimittel und Consilium GmbH
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Nesesalve

Mupirocin: 20 mg/1 g

5 gC-
Turixin GlaxoSmithKline
  • godkjenningsfritak
FormVirkestoff/styrkePakningR.gr.RefusjonPris
Nesesalve

Mupirocin: 2 %

3 gC-

Polyheksametylenbiguanid (PHMB)

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

Polyheksametylenbiguanid (PHMB) (polyheksanid) er et polymert biguanid. Det er løselig i vann og leveres som en vandig løsning i konsentrasjoner opp til 20 %. Biguanider er sterke baser, og PHMB er sterkt positivt ladet ved fysiologisk pH. Maksimal effekt ses ved pH omkring 6.

Den positive ladningen gjør at PHMB bindes sterkt til negativt ladede fosfolipider, og virkningsmekanismen har tradisjonelt vært beskrevet som skade av cellemembranen og lekkasje av intracellulære bestanddeler. Nyere data tyder imidlertid på at hovedeffekten er at PHMB trenger inn i bakterien, bindes til og kondenserer DNA og stopper celledelingen. Det kan også forklare at noen virus uten membran til en viss grad blir påvirket. PHMB trenger også inn i humane celler, men ikke inn i cellekjernen, og det antas å være grunnlaget for selektiv toksisitet på bakterier.

PHMB har ATC-kode D08AC05 for bruk på hud og S01AX24 for oftalmologisk bruk. Men produkter med PHMB til dermatologisk bruk er i Norge klassifisert som medisinsk utstyr (2026), ikke som legemidler/antiseptika.

PHMB har et bredt antibakterielt spektrum, og hemmer veksten av de fleste bakterier i konsentrasjoner på 5 – 40 mg/L. Gram-positive bakterier er gjennomgående noe mer følsomme (0,5–8 mg/L) enn gram-negative (2–16 mg/L). Pseudomonas aeruginosa og andre pseudomonasarter er mindre følsomme med minste hemmende konsentrasjon (MIC) 10 – 40 mg/L. Noen sopparter krever vesentlig høyere konsentrasjon for å hemmes. Effekten på mykobakterier er usikker. PHMB har effekt på lipofile virus som influensavirus, herpes simplex virus, cytomegalovirus, HIV o.a., men når det gjelder effekt på nakne virus, f.eks. norovirus, humant papillomavirus, adenovirus, hepatitt A virus, parvovirus B19 er effekten mer usikker.

PHMB inaktiveres av såper og andre anioniske tensider som natrium laurylfosfat og visse fortykningsmidler som karbomerer og alginater som brukes i sårgel. Det påvirkes også noe av proteiner og annet organisk materiale.

Sårbehandling
PHMB er rapportert å ha gunstig effekt på kroniske og infiserte sår, og sår med etablert bakteriell biofilm.

Acantamøba-keratitt
Polihexanid fikk markedsføringstillatelse i EU/EØS av European Medicines Agency (EMEA) for behandling av Acantamøba-keratitt i august 2024.

PHMB er normalt godt tolerert, men det kan oppstå hudirritasjon og kontaktallergi. Anafylaksi er svært sjelden (under 1/10.000).

Ved behandling av keratitt opplever over 10 % av pasientene øyesmerter og rødhet.

Det Europeiske Kjemikaliebyrået (ECHA) har klassifisert PHMB som mistenkt kreftfremkallende (Kategori Carc. 2, faresetning H351), og det ble i 2015 forbudt som konserveringsmiddel i kosmetikk. Men dette påvirker ikke bruk av PHMB i de konsentrasjoner som brukes ved sårbehandling (0,1 %).

Det mangler dokumentasjon på at klinisk bruk av PHMB fører til resistensutvikling, men det er påvist redusert følsomhet in vitro ved dyrkning av blant annet S. aureus ved gradvis økende subletale konsentrasjoner. Når bakteriene ikke lenger eksponeres, normaliseres ofte følsomheten igjen.

Det er rapportert at PHMB også kan føre til kryssresistens mot gentamicin hos E. coli in vitro. Tilsvarende er det rapportert redusert følsomhet hos Acantamoeba castellani (9 ganger økning av MIC), ledsaget av en sterkt nedsatt følsomhet for vorikonazol (159 ganger).

Triklosan

Revidert:
24.08.2026
Forfatter:

Egil Lingaas

Triklosan er et fenoksyfenol med høy lipidløselighet, lav løselighet i vann og god løselighet i organiske løsemidler som etanol. Virkningsmekanismen er hemming av et enzym i syntesen av cellemembran: enoyl-acyl-bærerprotein-reduktase (FabI).

Det har en vedvarende effekt på huden, i opptil 12 timer, som kan påvirkes av pH og overflateaktive stoffer. Aktiviteten påvirkes ikke av organisk materiale.

Triklosan har siden 1970/80-tallet vært i utstrakt bruk i forbrukerprodukter som såper, deodoranter, kosmetikk, tannkrem og tekstiler, husholdningsprodukter som oppvaskmidler, kjøkkenredskaper, skjærebrett, plastprodukter og som tilsetning til maling og plast. I helsevesenet har det vært brukt i antibakterielle såper, preoperativ huddesinfeksjon og kirurgisk håndhygiene, enkelte sårprodukter og kirurgiske suturer. Med økende bekymring for resistensutvikling, miljøpåvirkning og bioakkumulering og mulig hormonforstyrrende effekt, har bruken siden 2010 blitt sterkt redusert og til dels forbudt. Det er fortsatt tillatt i konsentrasjoner inntil 0,3 % i tannkrem, hånd- og dusjsåpe, deodoranter, noen typer kosmetikk, samt inntil 0,2 % i munnskyllevann. Videre er det tillatt i visse kirurgiske suturer.

Triklosan har relativt bredspektret effekt, og virker på både gram-positive og mange gram-negative bakterier. Noen gram-negative bakterier påvirkes lite, blant annet Serratia marcescens, Alkaligenes spp. og Pseudomonas aeruginosa. Candida-arter og mykobakterier er følsomme, og triklosan har også effekt på protozoer som Plasmodium falciparum og Toxoplasma gondii. Effekten på muggsopp er liten, og det virker ikke på sporedannende bakterier. Virkningen på virus er gjennomgående svak.

Triklosan tilsatt fluortannkrem reduserer plakk, gingival inflammasjon og gingival blødning sammenlignet med fluortannkrem uten triklosan.

Suturer tilsatt triklosan reduserer risiko for infeksjon i operasjonsområdet etter mange typer kirurgiske inngrep.

Triklosan kan gi hudirritasjon, tørr hud eller kontakteksem hos enkelte. Det kan påvises i urin, nesesekret, morsmelk og serum, hos en stor andel av befolkningen, men det er ikke kjent om det gir direkte toksiske effekter hos mennesker. En studie fant at det var en sammenheng mellom konsentrasjonen av triklosan i nesesekret og bærerskap av gule stafylokokker.

Det er ikke påvist mutagen, karsinogen eller teratogen effekt på mennesker.

Det finnes mye dokumentasjon på at triklosan kan føre til utvikling av resistens, spesielt i laboratoriestudier. Det gjelder både utvikling av redusert følsomhet for triklosan selv, men også kryssresistens mot en rekke antibiotika. Resistensmekanismene kan være basert på modifikasjon eller erstatning av FabI-enzymet, endring av yttermembranen eller effluks.