Gunnar Skov Simonsen
Gunnar Skov Simonsen
Penicillinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika, og alle midlene inneholder en betalaktamring. Penicillinene er baktericide mot mange ulike bakteriearter ved at de hemmer celleveggsyntesen. De diffunderer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, men penetrerer dårlig gjennom meningene dersom disse ikke er inflammerte. Ved inflammasjon kan konsentrasjonen i cerebrospinalvæsken (CSF) øke opp til 5 % av plasmaverdien. Probenecid hemmer aktiv transport av penicilliner fra CSF til blodbanen og vil øke konsentrasjonen ytterligere. Probenecid vil også øke plasmakonsentrasjonen ved å hemme utskillelsen i nyrene. Eldre penicilliner gir liten økoskygge (se "Bivirkninger" under Om bruk av antimikrobielle midler).
Midlene utviser tidsavhengig bakteriedrap. Tilfredsstillende effekt vil som hovedregel forutsette at konsentrasjonen på infeksjonsstedet overstiger MIC (T > MIC) minst halvparten av døgnets timer. Benzyl- og fenoksymetylpenicillin påvirker villtypen av mange grampositive kokker (streptokokker, pneumokokker, stafylokokker), gramnegative kokker (meningokokker og gonokokker), grampositive stavbakterier (Listeria, difteribakterier), visse gramnegative stavbakterier samt spiroketer (Borrelia, Treponema pallidum). Innenfor mange av disse mikrobegruppene er det imidlertid utviklet betydelige resistensproblemer pga. betalaktamaseproduksjon (stafylokokker, gonokokker) eller endringer i penicillinbindende proteiner (pneumokokker, gonokokker, viridansstreptokokker). Haemophilus influenzae har utilstrekkelig følsomhet for fenoksymetylpenicillin, og stammer med betalaktamaseproduksjon og/eller kromosomale endringer er resistente mot alle aktuelle penicilliner. Pseudomonas aeruginosa og Enterobacteriaceae er alltid resistente. Blant anaerobe bakterier er de grampositive (peptokokker, peptostreptokokker, clostridier) vanligvis følsomme, mens gramnegative (Bacteroides) vanligvis er resistente pga. betalaktamaseproduksjon.
Infeksjoner forårsaket av penicillinfølsomme mikrober, hovedsakelig pneumokokker, streptokokker, betalaktamasenegative stafylokokker, Borrelia og Treponema pallidum.
Dosering av benzylpenicillin og fenoksymetylpenicillin ble tidligere angitt i internasjonale enheter (IE). En million IE tilsvarer ca. 0,6 g benzylpenicillin og ca. 0,65 g fenoksymetylpenicillin. Pga. liten toksisitet kan penicilliner doseres over et stort spekter, fra ca. 2 g daglig opp til 18 g daglig hos voksne. Penicilliner kan administreres både intravenøst og peroralt, men bør ikke gis intramuskulært da dette er smertefullt. I likhet med andre betalaktamantibiotika har penicilliner tidsavhengig baktericid virkning og forholdsvis kort halveringstid. Ved alvorlige infeksjoner er det derfor viktigere å gi hyppige doser (inntil 3 mill IE x 4–6 daglig) fremfor å øke hver enkelt dose.
Alvorlige bivirkninger (unntatt anafylaksi) sees vanligvis ved langvarig bruk og høye doser. Man må regne med full kryssallergi innenfor hele penicillingruppen og 5-7 % kryssallergi mellom penicilliner og cefalosporiner. Kryssallergi er sjeldnere mellom penicilliner og karbapenemer, og uvanlig mellom penicilliner og aztreonam . Vanlige: Ved peroral bruk, gastrointestinale symptomer som løs avføring og kvalme. Milde allergiske reaksjoner som eksantem og makulopapulære utslett som kan ha følgesymptomer som kløe og feber. Påvirkning av normalfloraen kan gi overvekst av sopp. Ved parenteral bruk, flebitt eller tromboflebitt ved intravenøs infusjon. Risikoen kan reduseres ved å senke infusjonshastigheten og bruke mer fortynnet løsning. Smerter på injeksjonsstedet ved intramuskulær injeksjon, utblanding i lidokain reduserer ubehaget (NB ikke til risikogrupper, se Lokalanestetika for lokal- og regionalanestesi). Potensielt alvorlige, men sjeldne: Hypersensitivitetsreaksjoner med alvorlige hudreaksjoner, akutt bronkial obstruksjon og anafylaktisk sjokk (se Anafylaktiske reaksjoner). Hepatocellulær skade eller intrahepatisk kolestase (spesielt betalaktamasestabile penicilliner), interstitiell nefritt, agranulocytose, levkopeni, trombocytopeni, eosinofili. Immunologisk hemolytisk anemi kan forekomme. Nevrotoksisitet med bl.a. kramper som antas å skyldes hemning av GABAerge reseptorer, spesielt ved høye konsentrasjoner gitt parenteralt. Akutt hemorragisk kolitt. Elektrolyttforstyrrelser (hypernatremi i høye doser, spesielt parenteralt, pga. høyt innhold av natrium). Økt blødningsrisiko, risikofaktorer er underernæring som gir lavt vitamin K-opptak, nyresvikt og alvorlig infeksjon.
Graviditet: Penicilliner betraktes generelt som trygge, med en viss reservasjon for nyere midler som piperacillin kombinert med betalaktamasehemmeren tazobaktam.
Amming: Anses som forenelig med amming. Se antibiotika.
Penicillinene er lite toksiske, men vær oppmerksom på penicillinallergi og kryssallergi mellom penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Kjent straksallergi mot penicilliner. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling, se Anafylaktiske reaksjoner.)
Pasienten må informeres om hva som kan anses som penicillinallergi og at pasienten i slike tilfeller ikke skal ha penicillin i fremtiden.
Gunnar Skov Simonsen
Benzylpenicillin (penicillin G) var det første antibiotikum og er fortsatt et viktig og nyttig antibakterielt middel.
Benzylpenicillin penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med høyest konsentrasjon i godt vaskularisert vev. Metaboliseres i liten grad i leveren (30 %). Utskilles via nyrene ved aktiv tubulær sekresjon. Halveringstid er 30–60 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Infeksjoner forårsaket av penicillinfølsomme mikrober, hovedsakelig pneumokokker, streptokokker, betalaktamasenegative stafylokokker, Borrelia og Treponema pallidum.
Benzylpenicillin brukes bare parenteralt, helst intravenøst. Stort terapeutisk vindu og ingen standarddosering. (0,6 g ≈ 1 mill. IE.)
Vanlig dosering er 1,2-3 g × 4-6. Ved intensiv terapi hos voksne kan gis inntil 6 g som korttidsinfusjon × 3-4.
På grunn av tidsavhengig bakteriedrap er det svært viktig å dosere hyppig, spesielt ved alvorlige infeksjoner.
Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:
Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Alvorlige bivirkninger (unntatt anafylaksi) sees vanligvis ved langvarig bruk og høye doser. Man må regne med full kryssallergi innenfor hele penicillingruppen og 5-7 % kryssallergi mellom penicilliner og cefalosporiner. Kryssallergi er sjeldnere mellom penicilliner og karbapenemer, og uvanlig mellom penicilliner og aztreonam . Vanlige: Ved peroral bruk, gastrointestinale symptomer som løs avføring og kvalme. Milde allergiske reaksjoner som eksantem og makulopapulære utslett som kan ha følgesymptomer som kløe og feber. Påvirkning av normalfloraen kan gi overvekst av sopp. Ved parenteral bruk, flebitt eller tromboflebitt ved intravenøs infusjon. Risikoen kan reduseres ved å senke infusjonshastigheten og bruke mer fortynnet løsning. Smerter på injeksjonsstedet ved intramuskulær injeksjon, utblanding i lidokain reduserer ubehaget (NB ikke til risikogrupper, se Lokalanestetika for lokal- og regionalanestesi). Potensielt alvorlige, men sjeldne: Hypersensitivitetsreaksjoner med alvorlige hudreaksjoner, akutt bronkial obstruksjon og anafylaktisk sjokk (se Anafylaktiske reaksjoner). Hepatocellulær skade eller intrahepatisk kolestase (spesielt betalaktamasestabile penicilliner), interstitiell nefritt, agranulocytose, levkopeni, trombocytopeni, eosinofili. Immunologisk hemolytisk anemi kan forekomme. Nevrotoksisitet med bl.a. kramper som antas å skyldes hemning av GABAerge reseptorer, spesielt ved høye konsentrasjoner gitt parenteralt. Akutt hemorragisk kolitt. Elektrolyttforstyrrelser (hypernatremi i høye doser, spesielt parenteralt, pga. høyt innhold av natrium). Økt blødningsrisiko, risikofaktorer er underernæring som gir lavt vitamin K-opptak, nyresvikt og alvorlig infeksjon.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Kjent straksallergi mot penicilliner. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling, se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Graviditet: Penicilliner betraktes generelt som trygge, med en viss reservasjon for nyere midler som piperacillin kombinert med betalaktamasehemmeren tazobaktam.
Amming: Anses som forenelig med amming. Se antibiotika.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Penicillinene er lite toksiske, men vær oppmerksom på penicillinallergi og kryssallergi mellom penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Pasienten må informeres om hva som kan anses som penicillinallergi og at pasienten i slike tilfeller ikke skal ha penicillin i fremtiden.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Midlene utviser tidsavhengig bakteriedrap. Tilfredsstillende effekt vil som hovedregel forutsette at konsentrasjonen på infeksjonsstedet overstiger MIC (T > MIC) minst halvparten av døgnets timer. Benzyl- og fenoksymetylpenicillin påvirker villtypen av mange grampositive kokker (streptokokker, pneumokokker, stafylokokker), gramnegative kokker (meningokokker og gonokokker), grampositive stavbakterier (Listeria, difteribakterier), visse gramnegative stavbakterier samt spiroketer (Borrelia, Treponema pallidum). Innenfor mange av disse mikrobegruppene er det imidlertid utviklet betydelige resistensproblemer pga. betalaktamaseproduksjon (stafylokokker, gonokokker) eller endringer i penicillinbindende proteiner (pneumokokker, gonokokker, viridansstreptokokker). Haemophilus influenzae har utilstrekkelig følsomhet for fenoksymetylpenicillin, og stammer med betalaktamaseproduksjon og/eller kromosomale endringer er resistente mot alle aktuelle penicilliner. Pseudomonas aeruginosa og Enterobacteriaceae er alltid resistente. Blant anaerobe bakterier er de grampositive (peptokokker, peptostreptokokker, clostridier) vanligvis følsomme, mens gramnegative (Bacteroides) vanligvis er resistente pga. betalaktamaseproduksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Benzylpenicillin: 0.6 g | 10 x 0.6 g | C | H-resept | 189,10 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Benzylpenicillin: 1.2 g | 10 x 1.2 g | C | H-resept | 227,70 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Benzylpenicillin: 3 g | 10 x 3 g | C | H-resept | 637,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Benzylpenicillin: 1.2 g | 10 x 1.2 g | C | - | |
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Benzylpenicillin: 3 g | 10 x 3 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Benzylpenicillin: 3 g | 10 x 3 g | C | H-resept | 637,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Benzylpenicillin: 3 g | 10 x 3 g | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Benzatinpenicillin (benzatinsaltet av benzylpenicillin) absorberes meget langsomt fra injeksjonsstedet, og det kan derfor doseres med en ukes intervall.
Se benzylpenicillin Benzylpenicillin.
Syfilis.
Se Syfilis. Ved syfilis brukes fremdeles benzatinpenicillin, men midlet har ikke markedsføringstillatelse i Norge. Dette gis bare intramuskulært (0,75 g ≈ 1 mill. E).
Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:
Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Alvorlige bivirkninger (unntatt anafylaksi) sees vanligvis ved langvarig bruk og høye doser. Man må regne med full kryssallergi innenfor hele penicillingruppen og 5-7 % kryssallergi mellom penicilliner og cefalosporiner. Kryssallergi er sjeldnere mellom penicilliner og karbapenemer, og uvanlig mellom penicilliner og aztreonam . Vanlige: Ved peroral bruk, gastrointestinale symptomer som løs avføring og kvalme. Milde allergiske reaksjoner som eksantem og makulopapulære utslett som kan ha følgesymptomer som kløe og feber. Påvirkning av normalfloraen kan gi overvekst av sopp. Ved parenteral bruk, flebitt eller tromboflebitt ved intravenøs infusjon. Risikoen kan reduseres ved å senke infusjonshastigheten og bruke mer fortynnet løsning. Smerter på injeksjonsstedet ved intramuskulær injeksjon, utblanding i lidokain reduserer ubehaget (NB ikke til risikogrupper, se Lokalanestetika for lokal- og regionalanestesi). Potensielt alvorlige, men sjeldne: Hypersensitivitetsreaksjoner med alvorlige hudreaksjoner, akutt bronkial obstruksjon og anafylaktisk sjokk (se Anafylaktiske reaksjoner). Hepatocellulær skade eller intrahepatisk kolestase (spesielt betalaktamasestabile penicilliner), interstitiell nefritt, agranulocytose, levkopeni, trombocytopeni, eosinofili. Immunologisk hemolytisk anemi kan forekomme. Nevrotoksisitet med bl.a. kramper som antas å skyldes hemning av GABAerge reseptorer, spesielt ved høye konsentrasjoner gitt parenteralt. Akutt hemorragisk kolitt. Elektrolyttforstyrrelser (hypernatremi i høye doser, spesielt parenteralt, pga. høyt innhold av natrium). Økt blødningsrisiko, risikofaktorer er underernæring som gir lavt vitamin K-opptak, nyresvikt og alvorlig infeksjon.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Kjent straksallergi mot penicilliner. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling, se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Graviditet: Penicilliner betraktes generelt som trygge, med en viss reservasjon for nyere midler som piperacillin kombinert med betalaktamasehemmeren tazobaktam.
Amming: Anses som forenelig med amming. Se antibiotika.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Penicillinene er lite toksiske, men vær oppmerksom på penicillinallergi og kryssallergi mellom penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Pasienten må informeres om hva som kan anses som penicillinallergi og at pasienten i slike tilfeller ikke skal ha penicillin i fremtiden.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Midlene utviser tidsavhengig bakteriedrap. Tilfredsstillende effekt vil som hovedregel forutsette at konsentrasjonen på infeksjonsstedet overstiger MIC (T > MIC) minst halvparten av døgnets timer. Benzyl- og fenoksymetylpenicillin påvirker villtypen av mange grampositive kokker (streptokokker, pneumokokker, stafylokokker), gramnegative kokker (meningokokker og gonokokker), grampositive stavbakterier (Listeria, difteribakterier), visse gramnegative stavbakterier samt spiroketer (Borrelia, Treponema pallidum). Innenfor mange av disse mikrobegruppene er det imidlertid utviklet betydelige resistensproblemer pga. betalaktamaseproduksjon (stafylokokker, gonokokker) eller endringer i penicillinbindende proteiner (pneumokokker, gonokokker, viridansstreptokokker). Haemophilus influenzae har utilstrekkelig følsomhet for fenoksymetylpenicillin, og stammer med betalaktamaseproduksjon og/eller kromosomale endringer er resistente mot alle aktuelle penicilliner. Pseudomonas aeruginosa og Enterobacteriaceae er alltid resistente. Blant anaerobe bakterier er de grampositive (peptokokker, peptostreptokokker, clostridier) vanligvis følsomme, mens gramnegative (Bacteroides) vanligvis er resistente pga. betalaktamaseproduksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, suspensjon | Benzylpenicillin: 1200000 E/2 ml | 10 x 2 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, suspensjon | Benzylpenicillin: 1.2 mill E | 4 ml | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Fenoksymetylpenicillin betegnes også penicillin V.
Fenoksymetylpenicillin er syrestabilt og gis peroralt. Biotilgjengeligheten er ca. 50 %. Høy konsentrasjon i godt vaskularisert vev, f.eks. lunge, hud og slimhinner. Metaboliseres til en viss grad i leveren. Utskilles via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 30–60 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Infeksjoner forårsaket av penicillinfølsomme mikrober, hovedsakelig pneumokokker, streptokokker, betalaktamasenegative stafylokokker, Borrelia og Treponema pallidum.
Fenoksymetylpenicillin er egnet til peroral bruk ved moderat alvorlige infeksjoner forårsaket av penicillinfølsomme mikrober. Absorpsjonen kan bli nedsatt ved samtidig matinntak, men likevel bør midlet ofte tas sammen med litt mat og rikelig med drikke pga. kvalme og brekninger når det tas på tom mage. Dette er særlig aktuelt hos barn, ikke minst fordi miksturene smaker vondt.
Pga. tidsavhengig bakteriedrap og kort halveringstid er det viktigere å dosere hyppig enn å unngå måltider. En dobling av kveldsdosen vil kun gi ca. 30 minutter forlengelse av effektiv bakteriedrepende konsentrasjon (T > MIC).
Det er stor variasjon i anbefalt dosering. Døgndosen fordeles på 3-4 doser. (0,65 g ≈ 1 mill. IE.)
Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:
Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Alvorlige bivirkninger (unntatt anafylaksi) sees vanligvis ved langvarig bruk og høye doser. Man må regne med full kryssallergi innenfor hele penicillingruppen og 5-7 % kryssallergi mellom penicilliner og cefalosporiner. Kryssallergi er sjeldnere mellom penicilliner og karbapenemer, og uvanlig mellom penicilliner og aztreonam . Vanlige: Ved peroral bruk, gastrointestinale symptomer som løs avføring og kvalme. Milde allergiske reaksjoner som eksantem og makulopapulære utslett som kan ha følgesymptomer som kløe og feber. Påvirkning av normalfloraen kan gi overvekst av sopp. Ved parenteral bruk, flebitt eller tromboflebitt ved intravenøs infusjon. Risikoen kan reduseres ved å senke infusjonshastigheten og bruke mer fortynnet løsning. Smerter på injeksjonsstedet ved intramuskulær injeksjon, utblanding i lidokain reduserer ubehaget (NB ikke til risikogrupper, se Lokalanestetika for lokal- og regionalanestesi). Potensielt alvorlige, men sjeldne: Hypersensitivitetsreaksjoner med alvorlige hudreaksjoner, akutt bronkial obstruksjon og anafylaktisk sjokk (se Anafylaktiske reaksjoner). Hepatocellulær skade eller intrahepatisk kolestase (spesielt betalaktamasestabile penicilliner), interstitiell nefritt, agranulocytose, levkopeni, trombocytopeni, eosinofili. Immunologisk hemolytisk anemi kan forekomme. Nevrotoksisitet med bl.a. kramper som antas å skyldes hemning av GABAerge reseptorer, spesielt ved høye konsentrasjoner gitt parenteralt. Akutt hemorragisk kolitt. Elektrolyttforstyrrelser (hypernatremi i høye doser, spesielt parenteralt, pga. høyt innhold av natrium). Økt blødningsrisiko, risikofaktorer er underernæring som gir lavt vitamin K-opptak, nyresvikt og alvorlig infeksjon.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Kjent straksallergi mot penicilliner. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling, se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Graviditet: Penicilliner betraktes generelt som trygge, med en viss reservasjon for nyere midler som piperacillin kombinert med betalaktamasehemmeren tazobaktam.
Amming: Anses som forenelig med amming. Se antibiotika.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Penicillinene er lite toksiske, men vær oppmerksom på penicillinallergi og kryssallergi mellom penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Pasienten må informeres om hva som kan anses som penicillinallergi og at pasienten i slike tilfeller ikke skal ha penicillin i fremtiden.
Felles for Betalaktamasefølsomme penicilliner:
Midlene utviser tidsavhengig bakteriedrap. Tilfredsstillende effekt vil som hovedregel forutsette at konsentrasjonen på infeksjonsstedet overstiger MIC (T > MIC) minst halvparten av døgnets timer. Benzyl- og fenoksymetylpenicillin påvirker villtypen av mange grampositive kokker (streptokokker, pneumokokker, stafylokokker), gramnegative kokker (meningokokker og gonokokker), grampositive stavbakterier (Listeria, difteribakterier), visse gramnegative stavbakterier samt spiroketer (Borrelia, Treponema pallidum). Innenfor mange av disse mikrobegruppene er det imidlertid utviklet betydelige resistensproblemer pga. betalaktamaseproduksjon (stafylokokker, gonokokker) eller endringer i penicillinbindende proteiner (pneumokokker, gonokokker, viridansstreptokokker). Haemophilus influenzae har utilstrekkelig følsomhet for fenoksymetylpenicillin, og stammer med betalaktamaseproduksjon og/eller kromosomale endringer er resistente mot alle aktuelle penicilliner. Pseudomonas aeruginosa og Enterobacteriaceae er alltid resistente. Blant anaerobe bakterier er de grampositive (peptokokker, peptostreptokokker, clostridier) vanligvis følsomme, mens gramnegative (Bacteroides) vanligvis er resistente pga. betalaktamaseproduksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 654 mg | 100 stk | C | Blå resept | 290,40 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 654 mg | 20 stk | C | Blå resept | 133,50 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 654 mg | 30 stk | C | Blå resept | 156,60 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 980.4 mg | 20 stk | C | Blå resept | 131,90 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 980.4 mg | 30 stk | C | Blå resept | 159,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 1 g | 28 stk | C | Blå resept | 151,- |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 1 g | 40 stk | C | Blå resept | 181,60 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 1 g | 60 stk | C | Blå resept | 255,80 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 660 mg | 100 stk | C | Blå resept | 290,40 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 660 mg | 20 stk | C | Blå resept | 133,50 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 660 mg | 30 stk | C | Blå resept | 156,60 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 660 mg | 40 stk | C | Blå resept | 159,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Fenoksymetylpenicillin: 250 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 1500000 IE | 12 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 330 mg | 30 stk | C | - | |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 660 mg | 100 stk | C | Blå resept | 290,40 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 660 mg | 20 stk | C | Blå resept | 133,50 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 660 mg | 20 stk | C | - | |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 660 mg | 30 stk | C | Blå resept | 156,60 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 990 mg | 20 stk | C | Blå resept | 131,90 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 990 mg | 20 stk | C | - | |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 990 mg | 30 stk | C | Blå resept | 159,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 330 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 1000 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, oppløsning | Fenoksymetylpenicillin: 50 mg/1 ml | 1 x 125 ml | C | Blå resept | 224,30 |
| Granulat til mikstur, oppløsning | Fenoksymetylpenicillin: 50 mg/1 ml | 1 x 200 ml | C | Blå resept | 241,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Fenoksymetylpenicillin: 50 mg/1 ml | 100 ml | C | Blå resept | 186,70 |
| Pulver til mikstur, oppløsning | Fenoksymetylpenicillin: 50 mg/1 ml | 200 ml | C | Blå resept | 241,50 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 650 mg | 30 stk | C | Blå resept | 156,60 |
| Tablett | Fenoksymetylpenicillin: 650 mg | 40 stk | C | Blå resept | 159,90 |
Gunnar Skov Simonsen
Gunnar Skov Simonsen
Betalaktamasestabile penicilliner brukes til behandling av betalaktamaseproduserende S. aureus (gule stafylokokker). Betalaktamaser fra ulike bakteriearter kan ha helt ulike angrepsprofiler. Dikloksacillin, kloksacillin og flukloksacillin er således stabile mot betalaktamaser (penicillinase) fra gule stafylokokker, mens de brytes ned av betalaktamaser fra de fleste andre mikrobearter. Stafylokokker kan imidlertid bli resistente også mot betalaktamasestabile penicilliner gjennom å erverve et nytt penicillinbindende protein, og de vil da være resistente mot alle betalaktamantibiotika. Gule stafylokokker som har denne egenskapen benevnes meticillinresistente S. aureus (MRSA. Meticillin var det første betalaktamaseresistente penicillinet).
Stafylokokker inkludert betalaktamaseproduserende stammer. Betalaktamasenegative stafylokokker er følsomme for benzylpenicillin, men siden den kliniske dokumentasjonen ofte er mangelfull vil man vanligvis anbefale betalaktamasestabile penicilliner også for slike stammer, spesielt ved alvorlige infeksjoner. Meticillinresistente stafylokokker er resistente. Betalaktamasestabile penicilliner er virksomme mot betahemolytiske streptokokker, men har dårligere effekt enn betalaktamasefølsomme penicilliner.
Biotilgjengeligheten for kloksacillin og dikloksacillin er 60-80 % og for flukloksacillin 50-70 % ved peroral tilførsel. Den kan nedsettes noe ved samtidig inntak av mat. Penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i lunge, leddvæske, sårsekret og beinvev. Metaboliseres i leveren til aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 30-60 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Infeksjoner forårsaket av betalaktamaseproduserende meticillinfølsomme stafylokokker.
Som for de andre penicillinene er den angitte doseringen bare veiledende. Vanlig dosering:
Kloksacillin/dikloksacillin
Flukloksacillin
Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:
Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Som for betalaktamasefølsomme penicilliner( Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler. Interstitiell nefritt kan sees ved høydosebehandling med kloksacillin (12 g/døgn). Flukloksacillin er angitt å ha en høyere (men fortsatt lav) risiko for alvorlig leverskade med kolestatse enn dikloksacillin, men samtidig lavere risiko for alvorlige nyrebivirkninger.
Graviditet: Kan betraktes som trygge ved graviditet.
Amming: Kan brukes av ammende.
Kjent straksallergi mot penicillin.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Kloksacillin: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 466,10 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Kloksacillin: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 788,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Kloksacillin: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 466,10 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Kloksacillin: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 788,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Kloksacillin: 1 g | 10 x 1 g | C | - | |
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Kloksacillin: 2 g | 10 x 2 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Dikloksacillin: 250 mg | 30 stk | C | Blå resept | 155,60 |
| Kapsel, hard | Dikloksacillin: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 713,- |
| Kapsel, hard | Dikloksacillin: 500 mg | 30 stk | C | Blå resept | 239,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Dikloksacillin: 250 mg | 30 stk | C | Blå resept | 155,60 |
| Kapsel, hard | Dikloksacillin: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 713,- |
| Kapsel, hard | Dikloksacillin: 500 mg | 30 stk | C | Blå resept | 239,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Dikloksacillin: 250 mg | 30 stk | C | Blå resept | 155,60 |
| Kapsel, hard | Dikloksacillin: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 713,- |
| Kapsel, hard | Dikloksacillin: 500 mg | 30 stk | C | Blå resept | 239,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Flukloksacillin: 500 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Flukloksacillin: 500 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Flukloksacillin: 50 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Flukloksacillin: 50 mg/1 ml | 100 ml | C | Blå resept | 1 056,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til sirup | Flukloksacillin: 250 mg/5 ml | 80 ml | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.
Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.
Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.
Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.
I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.
Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.
Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.
Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.
Aminopenicilliner brukes ofte ved behandling av luftveisinfeksjoner da de har høy aktivitet mot pneumokokker og Haemophilus influenzae uten ervervet resistens. Ampicillin anbefales i kombinasjon med aminoglykosid ved sepsis. Mecillinam/pivmecillinam anvendes ved ukompliserte urinveisinfeksjoner. Piperacillin/tazobaktam er et bredspektret alternativ ved alvorlige eller sykehuservervede infeksjoner i spesielt urinveier, abdomen og luftveier.
Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.
Amoksicillin er syrestabilt og gis peroralt. Biotilgjengeligheten er ca. 70 %. Penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i lunge, pleuravæske, sputum og lever. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Metaboliseres 10–15 % i leveren. Utskilles via nyrene, 50–70 % umetabolisert gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 1 time. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Peroralt:
Ved alvorlige infeksjoner kan dosene dobles.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.
I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.
Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.
Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:
Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.
Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Amoksicillin: 100 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Amoksicillin: 750 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Amoksicillin: 500 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Amoksicillin: 1000 mg | 14 stk | C | Blå resept | 160,30 |
| Dispergerbar tablett | Amoksicillin: 750 mg | 14 stk | C | Blå resept | 156,30 |
| Dispergerbar tablett | Amoksicillin: 750 mg | 20 stk | C | Blå resept | 207,70 |
| Dispergerbar tablett | Amoksicillin: 750 mg | 4 stk | C | Blå resept | 106,40 |
| Pulver til mikstur, suspensjon | Amoksicillin: 100 mg/1 ml | 100 ml | C | Blå resept | 509,30 |
| Pulver til mikstur, suspensjon | Amoksicillin: 100 mg/1 ml | 60 ml | C | Blå resept | 320,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Amoksicillin: 250 mg | 20 stk | C | Blå resept | 111,80 |
| Kapsel, hard | Amoksicillin: 250 mg | 30 stk | C | Blå resept | 143,30 |
| Kapsel, hard | Amoksicillin: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 560,10 |
| Kapsel, hard | Amoksicillin: 500 mg | 20 stk | C | Blå resept | 143,30 |
| Kapsel, hard | Amoksicillin: 500 mg | 30 stk | C | Blå resept | 193,40 |
| Tablett | Amoksicillin: 750 mg | 20 stk | C | Blå resept | 207,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Amoksicillin: 100 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Amoksicillin: 1000 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Amoksicillin: 100 mg/1 ml | 125 ml | C | Blå resept | 627,50 |
| Pulver til mikstur, suspensjon | Amoksicillin: 100 mg/1 ml | 60 ml | C | Blå resept | 320,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Amoksicillin: 1 g | 12 stk | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Amoksicillin-klavulanat er et kombinasjonspreparat der klavulansyre beskytter amoksicillin mot den hydrolyserende effekten av ulike betalaktamaser. I Norge markedsføres kombinasjonen i forholdet 4:1, men den leveres i andre blandingsforhold i utlandet. Det antimikrobielle spektrum er i utgangspunktet det samme som for amoksicillin, men mange mikrober med høy forekomst av betalaktamaser kan være følsomme for kombinasjonspreparatet selv om de er resistente mot amoksicillin alene. Klinisk relevante mikrober vil blant annet være Haemophilus influenzae, Staphylococcus aureus og Enterobacteriaceae. Innenfor sistnevnte gruppe finnes det imidlertid også mange betalaktamaser som ikke hemmes av klavulansyre (AmpC, metallobetalaktamaser, OXA-enzymer). Kombinasjonspreparatet bør ikke anvendes mot mikrober som er følsomme for amoksicillin alene. Dette gjelder for eksempel pneumokokker, enterokokker og betahemolytiske streptokokker. Viktige grampositive bakteriearter kan ha nedsatt følsomhet for penicilliner pga. andre resistensmekanismer enn betalaktamaser. I slike tilfeller har tilsetningen av klavulansyre ingen verdi og innebærer kun en økt risiko for bivirkninger.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.
Tid til maksimal plasmakonsentrasjon for de to komponentene er omtrent én time. Kombinasjonen har ca. 70 % biotilgjengelighet etter peroral dosering. Amoksicillin-klavulanat fordeler seg ikke til cerebrospinalvæsken. Halveringstiden er ca. 1,5 time for begge komponenter. Amoksicillin elimineres hovedsakelig gjennom nyrene, mens klavulanat metaboliseres før utskillelse i urin, avføring og utåndingsluft.
Behandling av akutt bakteriell sinusitt, akutt otitis media, nedre luftveisinfeksjoner ved akutte eksaserbasjoner av kronisk bronkitt, og samfunnservervet pneumoni. For alle disse indikasjonene vil amoksicillin-klavulanat kun være aktuelt når mer smalspektret penicillinbehandling ikke fører til målet. Videre kan amoksicillin-klavulanat forskrives ved cystitt, pyelonefritt, infeksjoner i hud og bløtvev, samt ved infeksjoner i bein og ledd. Også ved disse indikasjonene skal kombinasjonen kun brukes som et sekundærpreparat i henhold til norske retningslinjer. Både voksne og barn kan behandles med amoksicillin-klavulanat.
Amoksicillin-klavulanat kan doseres intravenøst eller peroralt, men foreløpig er kun tabletter og mikstur registrert for bruk i Norge.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.
De vanligste bivirkningene er kvalme, diaré og oppkast. Noen pasienter opplever hodepine, svimmelhet, utslett, kløe og forhøyet ASAT/ALAT. Overvekst av sopp, resistente mikrober eller Clostridioides difficile kan forekomme. Ved straksallergisk reaksjon må behandlingen umiddelbart avbrytes. Ved nyresvikt må dosen justeres, og det anbefales forsiktighet ved bruk hos pasienter med nedsatt leverfunksjon. Gravide og ammende kvinner bør unngå bruk av amoksicillin-klavulanat med mindre behandlingsgevinsten klart oppveier mulig risiko.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.
I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.
Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.
Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:
Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.
Graviditet: Amoksicillin anses trygt å bruke under graviditet. Se penicilliner P . Det foreligger mindre erfaring med bruk av klavulanat under graviditet.
Amming: Anses som forenelig med amming. Se antibakterielle midler A.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.
Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Amoksicillin: 400 mg/5 ml Klavulansyre: 57 mg/5 ml | 70 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Amoksicillin: 1000 mg Klavulansyre: 200 mg | 1 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 50 mg | 10 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Amoksicillin: 1000 mg Klavulansyre: 100 mg | 1 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 50 mg | 10 stk | C | H-resept | - |
| Tablett | Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Amoksicillin: 875 mg Klavulansyre: 125 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Amoksicillin: 400 mg/5 ml Klavulansyre: 57 mg/5 ml | 70 ml | C | Blå resept | 238,30 |
| Tablett | Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg | 21 stk | C | Blå resept | 178,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg | 16 stk | C | - | |
| Tablett | Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg | 21 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Amoksicillin: 400 mg/5 ml Klavulansyre: 57 mg/5 ml | 70 ml | C | Blå resept | 238,30 |
| Tablett | Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg | 21 stk | C | Blå resept | 178,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Amoksicillin: 875 mg Klavulansyre: 125 mg | 20 stk | C | Blå resept | 272,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Amoksicillin: 500 mg Klavulansyre: 125 mg | 30 stk | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.
Ampicillin penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se "Egenskaper" under Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i godt vaskularisert vev og beinvev. Metaboliseres bare i liten grad. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles via nyrene, hovedsakelig umetabolisert gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 1–2 timer. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Parenteralt:
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.
I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.
Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.
Som for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner, se nedenfor.
Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:
Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.
Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 788,10 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 1 356,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 789,40 |
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 1 358,- |
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 2 g | 2 g | C | H-resept | 168,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 1 g | 10 x 1 g | C | - | |
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 2 g | 10 x 2 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 1 g | 10 x 1 g | C | - | |
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 2 g | 10 x 2 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Ampicillin: 0.5 g | 10 x 0.5 g | C | H-resept | - |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.
Mecillinam penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se "Egenskaper" under Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i galle og urin. Metaboliseres i liten grad i leveren. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles via nyrene, 50–70 % umetabolisert gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 70 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Urinveisinfeksjoner forårsaket av mecillinamfølsomme bakterier. Mecillinam brukes i hovedsak ved ukompliserte nedre urinveisinfeksjoner (cystitt), men forskrives i en del tilfeller også ved mindre alvorlig øvre urinveisinfeksjon hos immunfriske pasienter med normale urinveier. Klinisk effekt er kun dokumentert for E. coli, Klebsiella og Proteus mirabilis.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.
Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:
Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.
I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.
Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.
Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.
Pivmecillinam er en syrestabil «prodrug» og gis peroralt. Økologisk gunstig pga. liten effekt på tarmflora. Absorberes ca. 95 %. Hydrolyseres raskt til aktivt mecillinam og fordeles som dette. Metaboliseres i liten grad i leveren (ca. 20 %). Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 70 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Pivmecillinam brukes i hovedsak ved ukompliserte nedre urinveisinfeksjoner (cystitt), men forskrives også som peroralt nedtrappingsregime etter intravenøs behandling av alvorlige urinveisinfeksjoner hos immunfriske pasienter med normale urinveier. Klinisk effekt er kun dokumentert for E. coli, Klebsiella og Proteus mirabilis.
1 g pivmecillinam ≈ ca. 0,74 g mecillinam.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.
Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:
Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.
I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.
Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.
Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Pivmecillinam: 200 mg | 100 stk | C | Blå resept | 714,50 |
| Tablett | Pivmecillinam: 200 mg | 20 stk | C | Blå resept | 171,90 |
| Tablett | Pivmecillinam: 200 mg | 30 stk | C | Blå resept | 239,70 |
| Tablett | Pivmecillinam: 200 mg | 9 stk | C | 130,- | |
| Tablett | Pivmecillinam: 400 mg | 10 stk | C | 151,- | |
| Tablett | Pivmecillinam: 400 mg | 15 stk | C | 208,40 | |
| Tablett | Pivmecillinam: 400 mg | 20 stk | C | 265,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Pivmecillinam: 200 mg | 100 stk | C | Blå resept | 714,50 |
| Tablett | Pivmecillinam: 200 mg | 20 stk | C | Blå resept | 171,90 |
| Tablett | Pivmecillinam: 200 mg | 30 stk | C | Blå resept | 239,70 |
| Tablett | Pivmecillinam: 200 mg | 9 stk | C | 130,- | |
| Tablett | Pivmecillinam: 400 mg | 10 stk | C | 151,- | |
| Tablett | Pivmecillinam: 400 mg | 15 stk | C | 208,40 | |
| Tablett | Pivmecillinam: 400 mg | 20 stk | C | 265,80 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Bredspektrede penicilliner er en fellesbetegnelse på penicilliner med økt effekt på gramnegative mikrober. Aminopenicilliner er fellesbetegnelse på ampicillin og amoksicillin. Disse har relativt like antibakterielle spektra og farmakokinetikk. Mecillinam (inkludert pivmecillinam) og piperacillin er kjemisk noe forskjellige fra aminopenicillinene. Klavulansyre og tazobaktam er betalaktamer som har liten eller ingen egen antibakteriell effekt, men som hemmer mange betalaktamaser og derfor benyttes i kombinasjon med bredspektrede penicilliner. Amoksicillin og pivmecillinam gis peroralt. Ampicillin, mecillinam og piperacillin–tazobaktam gis parenteralt. Hver gruppe har sine særegenheter mht. antibakterielt spektrum og distribusjon, og dette er en viktig årsak til deres noe forskjellige bruksområder.
Penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i godt vaskularisert vev som lunge, tarm, uterus, ovarier, prostata og beinvev. Metaboliseres bare i liten grad i leveren. Både piperacillin og tazobaktam utskilles via nyrene, 70-80 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 1-2 timer for piperacillin og ca. 1 time for tazobaktam. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Piperacillin-tazobaktam er indisert for behandling av moderate til alvorlige bakterielle infeksjoner der betalaktamaseproduserende bakterier er mistenkt eller påvist. For voksne har kombinasjonen indikasjon ved nosokomiale pneumonier, kompliserte urinveisinfeksjoner (inklusive pyelonefritt), intraabdominale infeksjoner og hud- og bløtdelsinfeksjoner. Både for voksne og barn (2-12 år) er det indikasjon ved bakterielle infeksjoner ved nøytropeni.
4 g × 3. Kan økes til 4 g × 4 om man mistenker infeksjon med Pseudomonas.
Man bør vurdere forlenget infusjonstid ved alvorlig infeksjon/septisk sjokk. Ved nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance < 20 ml/minutt) forlenges doseintervallet til 12 timer.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Gastrointestinale plager kan reduseres ved å ta midlene sammen med et lett måltid mat og rikelig med drikke.
Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:
Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Som for betalaktamasefølsomme penicilliner (Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler.
I tillegg til den urtikarielle hypersensitiviteten som sees ved penicilliner, kan ampicillin og amoksicillin ofte gi et generalisert, erytematøst, makulopapulært utslett. Dette kommer vanligvis 3–14 dager etter oppstart, begynner på brystet og spres derfra. Utslettet er ofte mest uttalt på trykkområder som albuer og knær. Hos de fleste er det mildt og forsvinner etter 6–14 dager selv om behandlingen fortsetter, men det kan også bli alvorlig. Insidensen er spesielt høy hos pasienter med viral infeksjon, bl.a. mononukleose.
Bivirkninger forekommer noe hyppigere ved bruk av kombinasjon med tazobaktam. Karnitinmangel kan gi muskeltretthet.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Kjent straksallergi mot penicillin. Aminopenicilliner er kontraindisert ved infeksiøs mononukleose pga. høy eksantemfrekvens.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Graviditet: Kan betraktes som trygge. Data mangler for nyere midler som piperacillin og for kombinasjoner med tazobaktam.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Kan gi hypokalemi (serum-kalium bør følges).
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Pivalinsyren frigjøres fra pivmecillinam og bindes til karnitin i organismen før det utskilles i urinen. Hos ellers friske pasienter anses vanlig korttidsbehandling (under 10 dager) å være uten risiko. En viss tilbakeholdenhet til gravide, barn, underernærte og toppidrettsfolk anbefales. Pivalinsyreestere skal ikke gis til pasienter med genetiske metabolismeanomalier som for eks. organiske acidurier.
Hypokalemi kan sees ved behandling med alle typer betalaktamantibiotika, men er hyppigst med piperacillin-tazobaktam. Kaliumspeilet bør derfor kontrolleres, særlig ved langvarig behandling hos pasienter med risiko for lave kaliumverdier.
Felles for Bredspektrede penicilliner:
Aminopenicilliner er aktive mot en del av de vanligste enterobakteriene og Listeria, men resistens pga betalaktamaseproduksjon er blitt et stadig større problem. Rundt 30–40 % av E. coli-isolatene fra Norge er nå resistente mot ampicillin/amoksicillin. Midlene er ikke stabile mot betalaktamase hos gule og hvite stafylokokker, og de har lavere aktivitet mot betalaktamasenegative stafylokokker enn benzyl og fenoksymetylpenicillin. Streptokokker og Enterococcus faecalis er oftest følsomme for aminopenicillinene, men E. faecium er vanligvis resistent. Mecillinam har høy aktivitet mot Enterobacteriaceae, og da særlig E. coli. I motsetning til aminopenicillinene har mecillinam ingen effekt på enterokokker. Kliniske studier har vist god effekt av mecillinam mot S. saprophyticus ved ukompliserte nedre UVI hos kvinner, til tross for høye MIC-verdier in vitro.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Piperacillin: 4 g Tazobaktam: 0.5 g | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Piperacillin: 2 g Tazobaktam: 0.25 g | 10 stk | C | H-resept | 819,50 |
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Piperacillin: 4 g Tazobaktam: 0.5 g | 10 stk | C | H-resept | 1 344,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Piperacillin: 2 g Tazobaktam: 0.25 g | 10 stk | C | H-resept | 819,50 |
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Piperacillin: 4 g Tazobaktam: 0.5 g | 10 stk | C | H-resept | 1 344,40 |
Gunnar Skov Simonsen
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Cefalosporinene inndeles i såkalte generasjoner. Generelt har 1. generasjons cefalosporiner best aktivitet mot grampositiver, mens 3. og 4. generasjons cefalosporiner har mer uttalt effekt mot gramnegativer. 2. generasjons cefalosporiner står i en mellomstilling. Ceftarolin og ceftobiprol (5. generasjon) står i en særstilling da de er aktive mot meticillinresistente S. aureus (MRSA) i motsetning til alle andre cefalosporiner. Tabellen nedenfor viser cefalosporiner som er registrert i Norge fordelt på de ulike generasjonene.
Cefalosporiner er indisert ved bløtdelsinfeksjoner, urinveisinfeksjoner, luftveisinfeksjoner, gonoré, septiske tilstander og meningitt forårsaket av cefalosporinfølsomme mikrober. De anvendes også som profylakse ved kirurgiske inngrep. Cefalosporiner skal ikke brukes hvis penicilliner kan gjøre nytten.
Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance < 50 ml/minutt), til premature og til nyfødte (under 2 uker). Hos pasienter med nyresykdom, eldre og ved høydosebehandling bør nyrefunksjonen følges. I Norge finnes cefaleksin og cefiksim som perorale preparater, de øvrige gis parenteralt.
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Cefaleksin er syrestabilt og kan gis peroralt. Biotilgjengeligheten er opp til 100 %. Penetrasjon til vev og kroppsvæsker som for øvrige cefalosporiner (se under cefalotin). Metaboliseres bare i liten grad i leveren. Utskilles umetabolisert via nyrene ved aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 1 time. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Cefaleksin og cefalotin er cefalosporinene som har mest uttalt effekt mot stafylokokker inkludert betalaktamaseproduserende stammer, men de har ingen effekt mot MRSA. Betahemolytiske streptokokker og viridansstreptokokker er vanligvis følsomme. Både cefalotin og cefaleksin har virkning mot en del gramnegative aerobe stavbakterier, inkludert mange stammer av enterobakterier. Ingen av midlene har effekt mot Pseudomonas aeruginosa eller enterokokker.
Alternativ ved infeksjoner i urin- og luftveier, hud og bløtvev forårsaket av cefaleksinfølsomme bakterier.
Voksne: Normaldosering er 1-2 g daglig, som fordeles på 2-4 doser, avhengig av infeksjonstype og alvorlighetsgrad. Dosering 2 ganger daglig kan benyttes ved mindre alvorlige infeksjoner, som nedre urinveisinfeksjoner, hudinfeksjoner, tonsillitter og faryngitter. Ved alvorlige infeksjoner kan dosen økes til 1 g x 4.
Barn: 25–50 mg/kg/døgn.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Cefaleksin: 50 mg/1 ml | 100 ml | C | Blå resept | 299,40 |
| Tablett | Cefaleksin: 500 mg | 14 stk | C | Blå resept | 237,40 |
| Tablett | Cefaleksin: 500 mg | 20 stk | C | Blå resept | 323,60 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
God distribusjon til vev og kroppsvæsker, men penetrerer meningene dårlig. Høyere konsentrasjoner ved betente meninger. Høye konsentrasjoner oppnås bl.a. i nyrevev, urin, peritoneal-, perikardial- og synovialvæske. Krysser placenta. Metaboliseres 20–30 % i leveren. Utskilles via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 30–60 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Se: Cefaleksin Cefaleksin.
Infeksjoner i urin- og luftveier, hud, bløtvev, knokler og ledd. Profylakse ved enkelte kirurgiske inngrep.
Intermitterende intravenøse infusjoner bør foretrekkes ved alvorlige infeksjoner. Intramuskulær injeksjon gir lokalirritasjon.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefalotin: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 632,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Cefalotin: 2 g | 10 x 2 g | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Etter parenteral administrasjon fordeles cefazolin til de fleste vev, men penetrerer dårlig gjennom intakt blod/hjernebarriere. Cefazolin metaboliseres ikke og har en halveringstid i plasma på ca. 1,5 time. Utskillelse via nyrene ved glomerulær filtrasjon.
Cefazolin har, i likhet med andre førstegenerasjons cefalosporiner, best effekt mot grampositive bakterier som stafyolokker og streptokokker. Ved bruk som kirurgisk profylakse har midlet også en viss effekt mot vanlige gramnegative bakterier.
Behandling av infeksjoner i hud- og bløtdeler, bein og ledd. Den viktigste indikasjonen i Norge er som perioperativ profylakse. For kirurgiske operasjoner med økt risiko for infeksjoner med anaerobe patogener, f.eks. kolorektal kirurgi, anbefales en kombinasjon med et egnet middel som har aktivitet mot anaerobe bakterier.
Cefazolin administreres ved intramuskulær injeksjon, langsom intravenøs injeksjon eller intravenøs infusjon.
Behandling av infeksjoner: 1–2 g cefazolin per dag fordelt på 2–3 doser. Ved moderat følsomme mikrober kan dosen økes til 3–4 g cefazolin per dag fordelt på 3–4 doser. Ved alvorlige infeksjoner kan man gi opptil 6 g per dag. Dosen bør reduseres ved nedsatt nyrefunksjon. Hos barn gis 25–50 mg/kg kroppsvekt fordelt på 2–4 doser per dag.
Perioperativ profylakse ved kontaminert eller potensielt kontaminert kirurgi: 1 g cefazolin 30–60 minutter før operasjonen. Ved kirurgiske inngrep ut over 2 timers varighet gis ytterligere 0,5–1 g cefazolin i løpet av inngrepet. Det er viktig at den preoperative dosen gis rett før (0,5–1 time) operasjonen begynner, slik at tilstrekkelige nivåer er tilstede i plasma og vev ved tidspunktet for det første kirurgiske innsnittet.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefazolin: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 705,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefazolin: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 705,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Cefazolin: 2 g | 10 x 2 g | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Penetrasjon til vev og kroppsvæsker som for øvrige cefalosporiner (se under cefalotin). Konsentrasjoner i cerebrospinalvæsken er ca. 10 % av plasmakonsentrasjonen. Terapeutiske konsentrasjoner kan oppnås i beinvev, bronkier, mellomøre og sinus. Metaboliseres i liten grad i leveren. Utskilles via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er noe lengre enn for cefalotin og cefaleksin (1–2 timer) hvilket gir høyere T > MIC og dermed bedre bakteriedrap. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Er mer stabilt mot nedbrytning av betalaktamaser enn cefalotin og cefaleksin, særlig hos Enterobacteriaceae. Cefuroksim har god effekt mot meticillinfølsomme stafylokokker, streptokokker (inkludert pneumokokker) og Haemophilus influenzae. Ikke egnet til behandling av Pseudomonas, Acinetobacter, enterokokker, Listeria eller gramnegative anaerobe.
Cefuroksim er indisert for behandling av moderate til alvorlige infeksjoner i urin- og luftveier forårsaket av cefuroksimfølsomme bakterier, inkludert akutt eksaserbasjon av kronisk bronkitt, bakteriell pneumoni og øvre urinveisinfeksjoner. Intraokulært som profylakse etter øyekirurgi (Aprokam). Bruken av cefuroxim er redusert etter introduksjon av mer potente cefalosporiner og betalaktam/betalaktamase inhibitor kombinasjoner.
Vanligvis 1,5 g × 3 intravenøst. Ved øvre urinveisinfeksjon kan dosen reduseres til 0,75 g × 3 etter første døgn. Etter kataraktoperasjon: 0,1 ml (1 mg cefuroksim) intrakameralt.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 50 mg | 10 x 50 mg | C | 635,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cefuroksim: 500 mg | 14 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 1.5 g | 24 x 50 ml | C | H-resept | 6 003,30 |
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 750 mg | 24 x 50 ml | C | H-resept | 5 391,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 1.5 g | 10 x 1.5 g | C | H-resept | 750,90 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 750 mg | 10 x 750 mg | C | H-resept | 505,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 1.5 g | 10 x 1.5 g | C | H-resept | 750,90 |
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 750 mg | 10 x 750 mg | C | H-resept | 505,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 1500 mg | 10 x 1.5 g | C | H-resept | 750,90 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 250 mg | 10 x 250 mg | C | H-resept | 456,10 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 750 mg | 10 x 750 mg | C | H-resept | 505,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Cefuroksim: 50 mg/1 ml | 10 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cefuroksim: 500 mg | 24 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 1.5 g | 5 x 1.5 g | C | H-resept | 393,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 1.5 g | 5 x 1.5 g | C | H-resept | 393,60 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 250 mg | 5 x 250 mg | C | H-resept | 246,20 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefuroksim: 750 mg | 5 x 750 mg | C | H-resept | 270,70 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Penetrasjon til vev og kroppsvæsker som for øvrige cefalosporiner (se under cefalotin), men god penetrasjon til cerebrospinalvæsken. Også høye konsentrasjoner i bronkier, hud og beinvev. Metaboliseres i leveren. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles via nyrene, 40-60 % umetabolisert, gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 1-2 timer. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
God effekt mot Enterobacteriaceae, meticillinfølsomme stafylokokker, streptokokker (inkludert pneumokokker), meningokokker og Haemophilus influenzae. Anses ikke effektivt mot Pseudomonas, Acinetobacter, Listeria, enterokokker, meticillinresistente stafylokokker eller gramnegative anaerobe.
Alvorlige infeksjoner, inkludert sepsis av ukjent årsak der standardregime med aminoglykosid er kontraindisert pga. nyresvikt. Meningitt.
Ved livstruende infeksjoner kan døgndosen fordobles både til voksne og barn. Som for øvrige betalaktamer er bakteriedrapet tidsavhengig og halveringstiden forholdsvis kort, og man må derfor øke antall doser fremfor å øke hver enkelt dose. Dersom både cefotaksim og aminoglykosid skal administreres, må de ikke blandes i samme sprøyte eller infusjonspose.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefotaksim: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 359,60 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefotaksim: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 477,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefotaksim: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 444,30 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefotaksim: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 852,30 |
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Cefotaksim: 0.5 g | 10 x 0.5 g | C | H-resept | 240,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Cefotaksim: 1 g | 10 x 1 g | C | - | |
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Cefotaksim: 2 g | 10 x 2 g | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved intramuskulær tilførsel. Penetrasjon til vev og kroppsvæsker som for øvrige cefalosporiner (se under cefalotin). Metaboliseres ikke. Utskilles via nyrene ved glomerulær filtrasjon. Halveringstiden er 1,5-2 timer.
God effekt mot gramnegative intestinale stavbakterier inkludert Pseudomonas. En stamme som er resistent mot cefotaksim, kan være følsom for ceftazidim og omvendt. Egner seg ikke ved behandling av infeksjoner forårsaket av stafylokokker, enterokokker, Listeria eller gramnegative anaerober.
Alvorlige infeksjoner, spesielt forårsaket av enterobakterier eller Pseudomonas aeruginosa.
Ceftazidim har indikasjon ved følgende infeksjoner hos både voksne og barn (helt fra fødsel): Nosokomial pneumoni, bronkopulmonale infeksjoner ved cystisk fibrose, bakteriell meningitt, kronisk suppurativ otitis media, ondartet otitis externa, kompliserte infeksjoner i urinveier, hud og bløtdeler, intraabominale infeksjoner, bein- og leddinfeksjoner, samt peritonitt i forbindelse med dialyse hos pasienter på CAPD.
Ceftazidim kan brukes til behandling av pasienter med febril nøytropeni som antas å skyldes en bakteriell infeksjon. Ceftazidim har også indikasjon som perioperativ profylakse mot urinveisinfeksjoner hos pasienter ved transuretral reseksjon av prostata (TURP).
Ved livstruende infeksjoner kan døgndosen om nødvendig økes til 150 mg/kg kroppsvekt for både barn og voksne.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ceftazidim: 2000 mg | 10 x 2000 mg | C | H-resept | 1 183,80 |
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Ceftazidim: 1000 mg | 10 x 1000 mg | C | H-resept | 539,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ceftazidim: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 539,90 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ceftazidim: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 1 183,80 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Ceftazidim-avibaktam gis intravenøst og fordeler seg til de fleste vev, men har dårlig penetrasjon gjennom intakt blod/hjernebarriere. Både ceftazidim og avibaktam skilles ut umetabolisert via nyrene med en halveringstid på ca. 2 timer.
Ceftazidim-avibaktam er et kombinasjonspreparat av tredjegenerasjons cefalosporinet ceftazidim og non-betalaktam betalaktamasehemmeren avibaktam. Ceftazidim har bredspektret effekt mot mange klinisk relevante gramnegative bakterier inkludert Enterobacteriaceae, Proteus og Pseudomonas, men begrenset virkning mot grampositive bakterier og anaerober. Avibaktam er en betalaktamasehemmer som beskytter ceftazidim mot å bli hydrolysert av betalaktamaser klasse A og C, inkludert AmpC, ESBL og varianter med karbapenemaseaktivitet (f.eks. KPC). Ceftazidim-avibaktam har variabel effekt mot klasse D-betalaktamaser (OXA-enzymer) og ingen effekt mot klasse B-metallobetalaktamaser (f.eks. NDM). En del stammer kan være resistente mot ceftazidim-avibaktam på grunn av mutasjoner i penicillinbindende proteiner (PBP), nedsatt permeabilitet eller aktiv effluks. Ceftazidim-avibaktam er utviklet for behandling av infeksjoner med spesielle multiresistente gramnegative bakterievarianter etter detaljert kartlegging av resistensmekanismene.
Behandling av kompliserte infeksjoner i buk og urinveier, samt ved sykehuservervet pneumoni inkludert ventilator-assosiert pneumoni (VAP). Har også indikasjon ved infeksjoner forårsaket av aerobe gramnegative organismer hos pasienter med begrensede behandlingsmuligheter.
Ceftazidim-avibaktam administreres intravenøst. Hos voksne med normal nyrefunksjon gis 2 g/0,5 g x 3 som infusjon over 2 timer. For dosering til barn, se SPC.
Behandlingstiden kan variere, men vil ofte være 10–14 dager, avhengig av infeksjonens alvorlighetsgrad.
Det anbefales ingen rutinemessig dosejustering hos eldre eller ved leversvikt. Hos pasienter med redusert nyrefunksjon (kreatinin clearance < 50 ml/min) skal dosen reduseres og/eller doseintervallet økes.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.
Amming: Manglende klinisk erfaring tilsier at alternativt cefalosporin bør brukes hos ammende. Se cefalosporiner C.
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ceftazidim: 2000 mg Avibaktam: 500 mg | 10 stk | C | H-resept | 13 422,- |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Biotilgjengeligheten er 100 % ved intramuskulær tilførsel. Penetrasjon til vev og kroppsvæsker som andre cefalosporiner (se under cefalotin), men god penetrasjon til cerebrospinalvæsken. 50 % utskilles umetabolisert via nyrene ved glomerulær filtrasjon. Utskilles også metabolisert via gallen i feces. Halveringstiden er 6-8 timer. Trenger ikke dosejusteres ved nyresvikt.
Har omtrent samme antibakterielle spektrum som cefotaksim med god effekt på blant annet gramnegative intestinale stavbakterier, streptokokker, pneumokokker, gonokokker og Borrelia.
Som for cefotaksim og i tillegg brukt ved nevroborreliose. Midlet passerer blod-hjerne-barrieren og er et alternativ ved bakteriell meningitt (annenlinjesmiddel). Det har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker. Ceftriakson er anbefalt førstevalg ved behandling av gonoré.
Ceftriakson administreres intravenøst ved behandling av meningitt, nevroborreliose, urinveis- og luftveisinfeksjoner. Ceftriakson har relativt lang halveringstid og kan doseres en gang i døgnet.
Ved behandling av gonoré: 500 mg intramuskulært/intravenøst som engangsdose.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Se cefalosporiner generelt Cefalosporiner. Ceftriakson kan utfelles i galleveiene og gi pseudolithiasis. Kan gi falsk positiv test på enkelte laboratorieprøver som Coombs' test, test for galaktosemi og glukose i urinen.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Se pakningsvedlegg eller spør på nærmeste sykehusapotek.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Pasienter med diabetes som behandles med ceftriakson, skal stoppe å bruke blodsukkerapparatene Accu-Chek Compact teststrimler og Accu-Chek Mobile tester pga. fare for interaksjon. Pasienten skal bruke et alternativt bGM-system så lenge ceftriaksonbehandlingen varer.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Ceftriakson: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 2 471,50 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ceftriakson: 1 g | 10 x 1 g | C | Blå resept | 1 298,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Ceftriakson: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 2 471,50 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ceftriakson: 1 g | 10 x 1 g | C | Blå resept | 1 298,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ceftriakson: 1 g | 10 x 1 g | C | Blå resept | 1 298,50 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ceftriakson: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 2 471,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Ceftriakson: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 2 471,50 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ceftriakson: 1 g | 10 x 1 g | C | Blå resept | 1 298,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Ceftriakson: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 2 471,50 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ceftriakson: 1 g | 10 x 1 g | C | Blå resept | 1 298,50 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Cefiksim er et tredjegenerasjons cefalosporin med noe bedre effekt mot gram-negative bakterier enn første- og andregenerasjons cefalosporiner.
Hos voksne og barn > 6 måneder er cefiksim indisert ved akutt bakteriell bihulebetennelse, akutt mellomørebetennelse, faryngotonsillitt, akutt bakteriell forverring av kronisk bronkitt, samfunnservervet lungebetennelse, ukomplisert urinveisinfeksjon og akutt nyrebekkenbetennelse. Cefiksim skal bare forskrives når førstehåndspreparater ikke kan brukes på grunn av bivirkninger eller mikrobiell resistens.
Hodepine, gastrointestinale bivirkninger, utslett, forhøyede leverenzymer. Se også generelt under Cefalosporiner.
Voksne og barn > 12 år: 400 mg x 1 daglig eller 200 mg x 2 daglig (hver 12. time)
Barn <12 år: 8 mg/kg kroppsvekt/dag (maks 400 mg/dag) som enkeltdose eller to doser.
Behandlingsvarighet vil avhenge av alvorlighetsgrad, men oftest 7-14 dager. Ukomplisert urinveisinfeksjon hos kvinner: 3 dager.
Dosen reduseres ved nedsatt nyrefunksjon <20 ml/min.
Biotilgjengelighet etter oral dosering 40-50 %, påvirkes ikke av måltider. Cmax etter 3-4 timer. Halveringstiden er ca. 2-4 timer og 50 % utskilles uendret i urin.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Overfølsomhet overfor virkestoffene eller hjelpestoffene. Overfølsomhet overfor ethvert cefalosporin. Alvorlig overfølsomhet overfor andre betalaktamantibiotika. Se preparatomtale (SPC) for detaljer.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Ved kombinasjonsbehandling med aminoglykosider, polymyksin B, kolistin og høydosert slyngediuretika skal nyrefunksjonen overvåkes pga risiko for ytterligere nedsatt nyrefunksjon.
Nifedipin kan øke biotiligjengeligheten til cefiksim med opptil 70 %.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Graviditet: Mangelfulle data på bruk av cefiksim hos gravide. Cefiksim bør derfor unngås hos gravide hvis ikke nytteverdien oppveier risikoen.
Amming: Ukjent om cefiksim utskilles i morsmelk.
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Bui T, Patel P, Preuss CV. Cephalosporines. StatPearls Publishing[Internet]. 2025
SPC Cefixime
UpToDate. Cefixime: Drug information. [Hentet 11.09.2025]
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cefiksim: 400 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Cefiksim: 20 mg/1 ml | 60 ml | C | 820,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cefiksim: 400 mg | 10 stk | C | 1 874,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Cefiksim: 100 mg/5 ml | 50 ml | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Etter intravenøs administrasjon fordeles cefepim godt til de fleste kroppsvæsker og vev. Halveringstiden er ca. 2 timer. Cefepim elimineres umetabolisert via glomerulær filtrasjon i nyrene.
Cefepim er et fjerdegenerasjons cefalosporin med bredspektret aktivitet mot en rekke grampositive og gramnegative bakteriearter inkludert Pseudomonas aeruginosa. Sammenlignet med tredjegenerasjons cefalosporiner er cefepim resistent mot hydrolyse av klasse C-betalaktamaser (AmpC) og er derfor et velegnet alternativ der denne mekanismen kan være klinisk viktig pga. kromosomale mutasjoner (f.eks. Enterobacter cloacae) eller plasmidmediert resistens (f.eks. E. coli og Klebsiella spp.). Cefepim kan ikke brukes mot ESBL-produserende Enterobacteriaceae (klasse A-betalaktamaser), meticillinresistente stafylokokker, enterokokker eller anaerober (Bacteroides og Clostridium).
Hos voksne og barn > 12 år er cefepim indisert ved alvorlige tilfeller av pneumoni, kompliserte urinveisinfeksjoner, kompliserte intra-abdominale infeksjoner og peritonitt hos pasienter som får CAPD. Hos voksne er det i tillegg indikasjon ved akutte galleveisinfeksjoner. Hos barn 2 mnd-12 år er det indikasjon for cefepim ved pneumoni, kompliserte urinveisinfeksjoner og bakteriell meningitt. I Norge er cefepim kun aktuelt dersom mer smalspektret terapi ikke fører til målet. Både hos voksne og barn kan cefepim brukes som empirisk behandling ved febril nøytropeni som mistenkes å skyldes en bakteriell infeksjon, men hos pasienter med høy risiko for alvorlige infeksjoner (f.eks. pasienter med nylig beinmargtransplantasjon, hypotensjon, underliggende hematologisk malignitet, eller alvorlig eller langvarig nøytropeni) kan cefepim monoterapi være uegnet.
Hos voksne og barn > 40 kg gis cefepim i.v. 2 g x 2 ved alvorlige eller 2 g x 3 ved meget alvorlige infeksjoner. Maksimaldosen på 2 g x 3 skal ikke overskrides.
Hos barn > 2 mnd med kroppsvekt ≤ 40 kg gis 50 mg/kg x 2 ved alvorlige og 50 mg/kg x 3 ved meget alvorlige infeksjoner. Hos yngre spedbarn reduseres enkeltdosene til 30 mg/kg. Behandlingslengden vil avhenge av infeksjonens alvorlighetsgrad, men vil ofte være 10-14 dager. Uendret dosering hos nyrefriske eldre og pasienter med leversvikt. Dosen reduseres ved nedsatt nyrefunksjon.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefepim: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 1 503,90 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cefepim: 2 g | 10 x 2 g | C | H-resept | 2 885,70 |
Gunnar Skov Simonsen
Cefepim-enmetazobaktam tilhører gruppen av moderne kombinasjonspreparater der et betalaktam-antibiotikum beskyttes mot hydrolyse av en betalaktamasehemmer. Slike preparater vil generelt ha samme anvendelsesområde som det opprinnelige betalaktamet, men kan også brukes mot ulike resistente bakterievarianter. Man må ofte gjøre detaljerte mikrobiologiske analyser av den enkelte bakteriestamme for å velge korrekt kombinasjonspreparat.
Cefepim tilhører cefalosporinene og binder seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemmer celleveggsyntesen (se Cefalosporiner og Cefepim).
Enmetazobaktam er en hemmer av bakterielle betalaktamaser og hindrer nedbrytning av cefepim. Enmetazobaktam hemmer tradisjonelle ESBL klasse A, men har ikke aktivitet mot betalaktamaser i klasse B, C eller D. Karbapenemaser i KPC-gruppen tilhører klasse A, men blir ikke hemmet av enmetazobaktam.
Behandling av kompliserte urinveisinfeksjoner (inkludert pyelonefritt), sykehuservervet pneumoni, inkludert ventilatorassosiert pneumoni (VAP) samt bakteriemi som oppstår i forbindelse med eller mistenkes å være assosiert med de førstnevnte infeksjonene.
De vanligste bivirkningene er økt alaninaminotransferase (ALAT) og aspartataminotransferase (ASAT), diaré og flebitt på infusjonsstedet. Clostridioides difficile-kolitt er en alvorlig bivirkning.
Behandlingsvarighet 7-10 dager. Administrasjon skal ikke være kortere enn 7 dager eller lenger enn 14 dager.
Ved bakteriemi kan det være nødvendig med behandling opptil 14 dager.
Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering anbefales. Se SPC for detaljer.
Cefepim: Se farmakokinetikk under Cefepim.
Enmetazobaktam: Gjennomgår minimal levermetabolisme og utskilles primært uendert via nyrene. Halveringstid for enmetazobaktam er 2.6 timer
Symptomer på overdosering inkluderer encefalopati, myoklonus og anfall. Tilfeller av overdosering har forekommet ved store doser gitt til pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Hemodialyse vil bidra til fjerning av cefepim og enmetazobaktam fra kroppen, mens periotonealdialyse er ikke effektivt.
Overfølsomhet overfor virkestoffene eller hjelpestoffene. Overfølsomhet overfor ethvert cefalosporin. Alvorlig overfølsomhet overfor andre betalaktam antimikrobielle midler. Se SPC for detaljer.
Overfølsomhetsreaksjoner: Før behandlingsstart skal det fastslås om pasienten tidligere har hatt overfølsomhetsreaksjoner overfor betalaktam- antibiotika.
Administreres med forsiktighet til pasienter med tidligere astma eller allergisk diatese.
Behandling avbrytes umiddelbart ved allergisk reaksjon.
Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering og administrasjon, samt SPC for detaljer.
Clostridioides difficile-assosiert diaré bør vurderes hos pasienter som får diaré under behandling. Seponering og bruk av støttende tiltak i tillegg til behandling for C.difficile bør vurderes.
Bruk av cefepim-enmetazobactam kan føre til overvekst av ikke-følsomme organismer.
Interferens med serologisk testing: Se SPC for flere detaljer.
Interaksjonsstudier er ikke utført for enmetazobaktam. For kombinasjonen med cefepim se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.
Det foreligger ingen studier hos mennesker. I dyrestudier (hann- og hunnrotter) er det ikke vist nedsatt fertilitet ved behandling med cefepim-enmetazobaktam.
Graviditet: Det foreligger ingen data fra bruk av cefepim-enmetazobaktam hos gravide kvinner. Dyrestudier indikerer reproduksjonstoksisitet uten tegn til teratogenitet. Enmetazobaktam skal kun brukes av gravide ved klar indikasjon og kun dersom fordelen for moren oppveier risiko for barnet.
Amming: Utskillelse i morsmelk er sannsynlig. Man må vurdere risiko for barnet og fordel for mor før beslutning om eventuell avslutning av amming eller seponering av cefepim-enmetazobaktam.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Cefepim: 2 g Enmetazobactam: 0.5 g | 10 stk | C | 14 698,- |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Cefiderokol har 40-60 % proteinbinding. Elimineres via nyrene med en halveringstid på 2-3 timer.
Cefiderokol er et cefalosporin som er koblet til en siderofor. Det kan derfor binde fritt ekstracellulært jern og bli tatt opp i målmikroben av bakterienes system for jerntransport. Cefiderokol har god aktivitet mot de fleste gramnegative bakterier inkludert Pseudonomas, Acinetobacter, Stenotrophomonas og multiresistente Enterobacterales, men ikke aerobe grampositiver eller anaerober. Det er etablert kliniske brytningspunkter for Enterobacterales og P. aeruginosa. Cefiderokol er ikke påvirket av de fleste betalaktamaser inkludert metallo-enzymer, og in vitro aktivitet er mindre følsom for porintap og effluks sammenlignet med andre betalaktamantibiotika. Resistens kan rettes mot cefalosporindelen (mutert eller ervervet PBP, betalaktamase-produksjon) eller siderofordelen (endret regulering av jernopptak, mutasjon i transportproteiner, økt uttrykk av bakterielle sideroforer).
Cefiderokol er aktuelt ved alvorlige infeksjoner med multiresistente gramnegative bakterier der andre antibiotika ikke kan forventes å ha effekt, spesielt mikrober med resistens mot karbapenemer og eventuelt kolistin. Kliniske indikasjoner omfatter sepsis, kompliserte urinveisinfeksjoner og nosokomiale pneumonier inkludert ventilatorassosierte infeksjoner. Cefiderocol er et spesialpreparat for bruk i utvalgte tilfeller etter grundig vurdering av alternativer.
Doseres 2 g x 3 i.v., fortrinnsvis som infusjon over 3 timer. Behandlingsvarighet avhenger av indikasjon.
Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Ev. dialyse ved alvorlig forgiftning.
De vanligste bivirkningene er hoste, diaré, kvalme og oppkast. Utslett og reaksjon på innstikksstedet. Overvekst av sopp og multiresistente bakterier. Forhøyede leverfunksjonsprøver. Alvorlige bivirkninger inkluderer hypersensitivitetsreaksjoner, C. difficile-assosiert diaré og kramper. Det er begrenset klinisk erfaring med bruk av cefiderokol, og man må derfor være oppmerksom på uventede og/eller alvorlige bivirkninger.Se også bivirkninger under Cefalosporiner.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Det foreligger ingen data om behandlingseffekt eller sikkerhet hos barn < 18 år, gravide eller ammende. Induksjon av CYP3A4 og CYP2C kan påvirke metabolismen av andre legemidler inkludert hormonelle kontraseptiver.Se også Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Cefiderokol: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 19 632,90 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Ceftarolin administreres som prodrug (ceftarolinfosamil) og konverteres til aktiv substans i plasma. Ceftarolin elimineres ved filtrasjon i nyrene med halveringstid ca 2,5 timer.
Ceftarolin betegnes som et bredspekter 5. generasjons cefalosporin, og som for andre betalaktamantibiotika er tid over MIC (% T > MIC) den avgjørende parameter for bakteriedrepende effekt. Ceftarolin har aktivitet mot en rekke grampositive og gramnegative patogener inkludert S. aureus, S. pneumoniae, betahemolytiske streptokokker, S. anginosus-gruppen, H. influenzae og de fleste Enterobacteriaceae. Ceftarolin og ceftobiprol skiller seg fra andre cefalosporiner ved at de er aktive mot meticillinresistente S. aureus (MRSA). De har i tillegg effekt mot pneumokokker med nedsatt følsomhet for penicillin (PNSP) inkludert stammer med nedsatt følsomhet for andre cefalosporiner. Laboratoriedata tilsier at midlet vil ha effekt mot en del anaerobe bakteriearter (peptostreptokokker, fusobakterier), men dette er ikke vist i kliniske studier. Ceftarolin er ikke virksomt mot Enterobacteriaceae som produserer ESBL-A betalaktamaser eller kromosomal AmpC, samt anaerober med kromosomale cefalosporinaser (Bacteroides og Prevotella).
Ceftarolin har indikasjon ved pneumoni ervervet utenfor sykehus og kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner. Pga. lav forekomst av MRSA og PNSP i Norge vil det kun være aktuelt ved infeksjoner der slike resistente mikrober er påvist. Den kliniske dokumentasjonen er foreløpig mangelfull for en rekke pasientgrupper inkludert immunsupprimerte, pasienter med alvorlig sepsis eller septisk sjokk, pasienter med alvorlig underliggende lungesykdom eller respiratorkrevende pneumoni forårsaket av MRSA, samt pasienter med nekrotiserende fasciitt, perirektal abscess, omfattende brannskader eller diabetiske fotsår. Forsiktighet bør derfor utvises ved behandling av slike pasienter.
600 mg x 2 i.v. infundert over 60 min. Anbefalt behandlingstid 5-14 dager ved kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og 5-7 dager ved pneumoni ervervet utenfor sykehus.
Dosen skal reduseres ved nyresvikt (kreatininclearance ≤ 50 ml/min), men ikke ved nedsatt leverfunksjon. Det er ikke nødvendig med dosereduksjon hos eldre med normal nyrefunksjon. Det finnes ingen data mht. sikkerhet og effekt ved bruk av ceftarolin hos barn < 18 år.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
De vanligste bivirkningene (≥ 3 %) er diaré, hodepine, kvalme og pruritus av mild eller moderat grad. Forstyrrelser i normalfloraen kan føre til antibiotikaassosiert diaré med overvekst av Clostridioides difficile og superinfeksjon med resistente mikrober (f.eks. gjærsopp). Alvorlige og i verste fall fatale overfølsomhetsreaksjoner kan forekomme. Ceftarolin er derfor kontraindisert hos pasienter med tidligere overfølsomhetsreaksjon mot cefalosporiner eller akutt/alvorlig overfølsomhetsreaksjon mot andre betalaktamantibiotika.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Ceftobiprol administreres intravenøst som prodrug (ceftobiprol medocarilnatirum) og omdannes raskt til aktiv substans i plasma. Halveringstiden er ca. 3 timer. Ceftobiprol metaboliseres i liten grad og skilles ut via nyrene ved glomerulær filtrasjon. Ceftobiprol har distribusjonsvolum som tilsvarer det ekstracellulære væskevolumet.
I likhet med andre cefalosporiner bindes ceftobiprol til penicillinbindende proteiner i bakterienes cellevegg slik at peptidoglykansyntesen hemmes. Ceftobiprol og ceftarolin skiller seg fra andre cefalosporiner ved å ha aktivitet mot meticillinresistente stafylokokker (inkludert MRSA), penicillinresistente pneumokokker og ampicillinresistente enterokokker. Ceftobiprol hydrolyseres av bredspektrede betalaktamaser (ESBL) hos gramnegative bakterier.
Ceftobiprol er kun aktuelt ved mistanke om, eller påvisning av, multiresistente bakterier som ikke kan behandles med vanlige førstehåndspreparater.
Felles for Cefalosporiner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ceftobiprol: 500 mg | 10 x 20 ml | C | H-resept | 6 710,40 |
Gunnar Skov Simonsen
Ceftolozan tilhører cefalosporingruppen og virker baktericid gjennom binding til penicillinbindende proteiner (PBP). Hemning av bakterienes celleveggsyntese fører til celledød.
Tazobaktam hemmer flere klasse A-betalaktamaser inkludert bredspektrede ESBL-enzymer (CTX-M-, SHV- og TEM). Tazobaktam vil på denne måten beskytte ceftolozan mot bakterier som har slike enzymer. Tazobaktam har imidlertid ikke effekt mot AmpC-enzymer, serinbaserte karbapenemaser (f.eks. KPC), metallo-betalaktamaser (f.eks. NDM) eller klasse D-betalaktamaser (OXA). EUCAST har definert brytningspunkter for ceftolozan-tazobaktam mot Enterobacteriaceae og Pseudomonas. Det er i tillegg vist klinisk effekt mot viridansstreptokokker. Undersøkelser in vitro tilsier at ceftolozan-tazobaktam ikke har effekt mot stafyolokokker og enterokokker.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.
Ceftolozan og tazobaktam har overveiende ekstracellulær distribusjon. Ceftolozan utskilles uendret i urin mens tazobaktam hydrolyseres til inaktiv metabolitt. Halveringstiden for ceftolozan og tazobaktam hos friske voksne med normal nyrefunksjon er henholdsvis 3 og 1 time.
Ceftolozan-tazobaktam er et spesialpreparat for bredspektret behandling av infeksjoner med gramnegative bakterier som produserer klasse A ESBL-enzymer. Legemidlet inngår ikke i nasjonale norske retningslinjer for antibiotikabruk i sykehus og er fortrinnsvis aktuelt ved spesialistbehandling av utvalgte pasienter.
Indikasjoner hos voksne:
Ved moderat eller alvorlig redusert nyrefunksjon vises det til eget skjema for dosereduksjon. Se godkjent preparatomtale / SPC
Det finnes ingen data om sikkerhet og effekt hos barn < 18 år.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 3 g ceftolozan og 1,5 g tazobaktam ga i kliniske studier ingen eller lett forgiftning.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
De vanligste bivirkningene er kvalme, hodepine, forstoppelse, diaré, utslett og feber av lett eller moderat alvorlighetsgrad. Hypotensjon, trombocytose, hypokalemi og forhøyede levertransaminaser er også forholdsvis vanlige. Sjeldne bivirkninger inkluderer anemi, hjerteflimmer, flebitt og C. difficile-kolitt.
Felles for Cefalosporiner:
Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.
Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.
Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.
Det er ingen data på bruk av ceftolozan/tazobaktam hos gravide kvinner. Det er ukjent om ceftolozan og tazobaktam blir skilt ut i morsmelk. Legemidlet skal kun brukes under graviditet eller amming hvis forventet nytte oppveier mulig risiko.
Se cefalosporiner Cefalosporiner.
Felles for Cefalosporiner:
Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.
Ingen dosejustering hos pasienter med nedsatt leverfunksjon, ved lett nedsatt nyrefunksjon eller hos eldre. Dosen reduseres hos pasienter med moderat eller alvorlig nyresvikt.
Felles for Cefalosporiner:
Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Overfølsomhet overfor cefalosporiner eller andre betalaktamantibiotika.
Felles for Cefalosporiner:
Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ceftolozan: 1 g Tazobaktam: 0.5 g | 10 stk | C | H-resept | 11 137,60 |
Gunnar Skov Simonsen
Gunnar Skov Simonsen
Aztreonam er et monobaktam, og det har kun betalaktamringen til felles med penicillinene og cefalosporinene. Antibakteriell virkningsmekanisme er som for øvrige betalaktamantibiotika, og midlet har følgelig baktericid effekt. Villtypestammer av Pseudomonas er kun følsomme for aztreonam ved økt eksponering. Ved inhalasjonsterapi (CF) oppnår man effektive konsentrasjoner. Aztreonam har fått ny aktualitet på grunn av økende forekomst av bredspektrede betalaktamaser som hydrolyserer penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer.
Effekt mot mange gramnegative aerobe bakterier innen gruppen Enterobacteriaceae, men også mange Pseudomonas aeruginosa-stammer. Ingen effekt mot grampositive eller anaerober.
God distribusjon til vev og kroppsvæsker. Penetrerer betente meninger. Ca. 10 % metaboliseres i leveren til inaktiv hovedmetabolitt. Rundt 75 % utskilles umetabolisert via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 1,5-3 timer. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Infeksjoner forårsaket av gramnegative mikrober følsomme for aztreonam i øvre urinveier og nedre luftveier. Inhalasjonspreparat: Kroniske lungeinfeksjoner forårsaket av Pseudomonas aeruginosa hos pasienter over 6 år med cystisk fibrose.
Aztreonam administreres intravenøst eller intramuskulært, 1-2 g × 2-3. Maksimal døgndose: 8 g. Dosereduksjon ved sterkt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance < 30 ml/minutt/1.73m2).
Til inhalasjon: 75 mg x 3 i 28 dager, etterfulgt av 28 dager opphold.
Hovedsakelig de samme som for penicilliner og cefalosporiner; se Betalaktamasefølsomme penicilliner og Cefalosporiner. Sammenliknet med penicilliner og cefalosporiner sees økt risiko for reversibel stigning i leverenzymer, vanligvis ca. 3 ganger økning. Kraftigere økning og annen levertoksisitet kan forekomme. Kryssallergi mellom aztreonam og betalaktamantibiotika er meget sjelden, men kan ikke utelukkes.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: GI-symptomer. Ev. hudutslett, leverpåvirkning, blodforandringer og nevrologisk påvirkning.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert.
Symptomatisk behandling.
Graviditet: Begrenset klinisk erfaring hos gravide.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Kryssallergi mellom aztreonam, penicilliner og cefalosporiner er sjelden, men aztreonam skal gis med forsiktighet til pasienter med kjent alvorlig penicillin- eller cefalosporinallergi. Hvis aztreonam gis til en penicillinallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose, og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon kan være livstruende. (Behandling: se Anafylaktiske reaksjoner.)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Aztreonam: 2 g | 2 g | C | H-resept | 345,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning | Aztreonam: 75 mg/1 dose | 1 S | C | 28 552,20 |
Gunnar Skov Simonsen
Vedrørende egenskaper, antibakterielt spektrum, overdosering, bivirkninger, forsiktighetsregler og kontraindikasjoner for aztreonam, se Aztreonam
Aztreonam-avibaktam tilhører gruppen av moderne kombinasjonspreparater der et betalaktam-antibiotikum beskyttes mot hydrolyse av en betalaktamasehemmer. Slike preparater vil generelt ha samme anvendelsesområde som det opprinnelige betalaktamet, men kan også brukes mot ulike resistente bakterievarianter. Man må ofte gjøre detaljerte mikrobiologiske analyser av den enkelte bakteriestamme for å velge korrekt kombinasjonspreparat.
Se egenskaper under Aztreonam.
Avibaktam er en ikke-beta-laktam, beta-laktamasehemmer som inaktiverer enzymet ved å danne kovalent binding med det aktive setet og derfor hindre hydrolyse av betalaktamringen. Avibaktam hemmer beta-laktamaser i klasse A (ESBL, KPC) og klasse C (AmpC) og noen enzymer i klasse D (OXA-48) iht. Ambler-klassifisering. Avibaktam hemmer ikke klasse B-enzymer, men aztreonam er generelt stabilt overfor hydrolyse av klasse B-enzymer.
Aztreonam: Se Aztreonam.
Avibaktam: God penetrasjon av avibaktam til vev (like høy konsentrasjon som fritt legemiddel i plasma) og viser en konsentrasjon på ca 30 % av plasmakonsentrasajon i lungeepitelvæske. Ikke sett metabolisme av avibaktam i humane levercellekulturer. Halveringstid for avibaktam er 2-3 timer. Skilles ut med aktiv tubulær sekresjon og glomerulær filtrasjon.
Kombinasjonen aztreonam-avibaktam er indisert hos voksne med komplisert intraabdominal infeksjon (cIAI), sykehuservervet pneumoni (HAP), inkludert ventilator-assosiert pneumoni (VAP), eller komplisert urinveisinfeksjon (cUVI), inkludert pyelonefritt. Aztreonam-avibaktam er også indisert hos voksne til behandling av infeksjoner forårsaket av aerobe gramnegative organismer der behandlingsmuligetene er begrensede.
Ved CrCL> 50 ml/min: Aztreonam-avibaktam administreres intravenøst med én metningsdose etterfulgt av vedlikeholdsdoser ved neste doseringsintervall. Metningsdose: 2g/0,67 g. Vedlikeholdsdose: 1,5 g/ 0,5 g med doseringsintervall hver 6. time (3 timer infusjonstid). Varighet for behandling: cIAI: 5-10 dager, HAP, inkl. VAP: 7-14 dager, cUVI, inkl. pyelonefritt: 5-10 dager. For infeksjoner forårsaket av aeorbe gramnegative organismer hos pasienter med begrensede behandlingsalternativ, avhenger varigheten av infeksjonssted og kan vare i opptil 14 dager.
Ved CrCL< 50 ml/min: se SPC for detaljer.
Se Aztreonam.
Graviditet: Begrenset klinisk erfaring hos gravide. Skal kun brukes dersom nytten for mor er større enn risiko for barnet.
Amming: Overgang av aztreonam til morsmelk er minimal. Det er ukjent om avibaktam blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Det må tas en vurdering om ammingen skal opphøre eller om pasienten skal avstå fra behandling med aztreonam-avibaktam.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Avibaktam: 1.5 g Aztreonam: 0.5 g | 10 stk | C | H-resept | 29 735,60 |
Gunnar Skov Simonsen
Imipenem, meropenem og ertapenem er karbapenemer og ligner kjemisk på penicillin. Imipenem og meropenem er ganske like mht. antibakterielt spektrum, bivirkninger og indikasjonsområder. Ertapenem har lengre halveringstid og kan derfor doseres én gang daglig, men har et noe smalere antibakterielt spektrum. Alle de tre substansene gis parenteralt.
Karbapenemer har det bredeste antibakterielle spektrum av alle betalaktamer. Imipenem og meropenem er baktericide for de fleste grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe bakteriearter, med unntak av enkelte stammer av Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier. Meticillinresistente gule (MRSA) og hvite stafylokokker er ikke følsomme for karbapenemer, og med unntak av imipenem anses karbapenemer ikke egnet for behandling av enterokokkinfeksjoner. Det er varierende grad av in vitro kryssresistens innen karbapenemgruppen, og det anbefales stor forsiktighet ved behandling av alvorlige infeksjoner dersom det er påvist resistens mot en eller flere substanser i gruppen. Ertapenem har smalere antibakterielt spektrum enn imipenem og meropenem, med begrenset effekt mot Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier som forekommer ved nosokomiale infeksjoner. Karbapenemer er stabile overfor de fleste betalaktamaser inkludert bredspektrede betalaktamaser (ESBL-A) og AmpC-enzymer, men de hydrolyseres av karbapenemaser som har økende forekomst i mange land (NDM, KPC, OXA etc.). Karbapenemer er de betalaktamene som har størst økoskygge gjennom påvirkning av pasientens normalflora.
Den viktigste forskjellen mellom imipenem og de øvrige karbapenemene er at imipenem raskt brytes ned av enzymet dehydropeptidase-I og derfor må gis sammen med enzymhemmeren cilastatin. Cilastatin har ikke antibakteriell effekt. Ertapenem og meropenem er relativt motstandsdyktige mot enzymatisk nedbrytning og kan derfor gis uten tillegg av cilastatin. Halveringstiden i plasma er 1 time for imipenem og meropenem. Ertapenem har proteinbindingsgrad > 90 % og halveringstid i plasma på ca. 4 timer, hvilket gjør det mulig å administrere midlet én gang daglig. Karbapenemer utskilles ved både glomerulær filtrasjon og tubulær sekresjon, og ved nyresvikt bør dosen reduseres. Det anbefales stor døgndosereduksjon ved peritonealdialyse (1/4 eller mindre av vanlig dose). Både imipenem og meropenem elimineres ved hemodialyse. Ertapenem brukes ved urinveisinfeksjoner med multiresistente E. coli og Klebsiella. Det foreligger imidlertid utilstrekkelige sikkerhetsdata om ertapenem hos pasienter med alvorlig nyresvikt og hos pasienter som trenger hemodialyse, og midlet bør derfor ikke benyttes i slike situasjoner.
Alvorlige infeksjoner forårsaket av bakterier som er følsomme for karbapenemer og resistente mot andre antibakterielle midler. Meropenem har indikasjon ved akutt meningitt, nosokomial pneumoni og pneumoni ervervet utenfor sykehus, bronkopulmonale infeksjoner ved cystisk fibrose, kompliserte urogenitale infeksjoner, intraabdominale infeksjoner, samt infeksjoner i hud- og bløtdeler. Meropenem kan også benyttes til behandling av febril nøytropeni som mistenkes å ha opphav i en bakterieinfeksjon. Imipenem har indikasjon ved kompliserte infeksjoner i nedre luftveier samt kompliserte intraabdominale og urogenitale infeksjoner. Ertapenem har indikasjon ved intraabdominale infeksjoner, pneumoni, akutte gynekologiske infeksjoner og hud- og bløtdelsinfeksjoner hos diabetikere. Effekten av ertapenembehandling av infiserte diabetiske fotsår med samtidig osteomyelitt er ikke vurdert. Ertapenem brukes ved urinveisinfeksjoner med multiresistente E. coli og Klebsiella. Det foreligger imidlertid utilstrekkelige sikkerhetsdata om ertapenem hos pasienter med alvorlig nyresvikt og hos pasienter som trenger hemodialyse, og midlet bør derfor ikke benyttes i slike situasjoner. Karbapenemer bør ikke brukes der mer smalspektrede antibiotikaregimer kan benyttes.
Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatinclearance < 50 ml/minutt). Midlene må ikke blandes med andre infusjonsvæsker enn de som er oppgitt i pakningsvedleggene. De kan ikke gis i samme kanyle som andre antibakterielle midler.
Stort sett de samme som for penicilliner og cefalosporiner, se Betalaktamasefølsomme penicilliner og Cefalosporiner. Potensielt alvorlige: Ved bruk av imipenem er det større risiko for kramper, særlig hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom og/eller nedsatt nyrefunksjon, enn ved bruk av meropenem og ertapenem.
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig økt risiko ved nedsatt nyrefuksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré. Leverpåvirkning. Ev. hudutslett, blodforandringer, tremor, kramper, bronkospasme, hypotensjon, bradykardi og CNS-påvirkning.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet.
Amming: Små mengder meropenem utskilles i morsmelk. Overgang til morsmelk er minimal for ertapenem. Opplysninger om overgang til morsmelk imipenem mangler, men er trolig minimal. Se A
Karbapenemer bør ikke gis til pasienter med kjent straksallergi for penicilliner og cefalosporiner.
Karbapenemer (spesielt imipenem) må brukes med stor forsiktighet hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom. Bruk til dialysepasienter bare under nøye kontroll. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Meropenem og ertapenem er godkjent for bruk til barn > 3 måneder, men anbefales ikke til barn med nedsatt nyrefunksjon pga. utilstrekkelig klinisk dokumentasjon. Imipenem er ikke godkjent for bruk til barn < 12 år.
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Karbapenemer:
Imipenem, meropenem og ertapenem er karbapenemer og ligner kjemisk på penicillin. Imipenem og meropenem er ganske like mht. antibakterielt spektrum, bivirkninger og indikasjonsområder. Ertapenem har lengre halveringstid og kan derfor doseres én gang daglig, men har et noe smalere antibakterielt spektrum. Alle de tre substansene gis parenteralt.
God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Metaboliseres noe i nyrene via dehydropeptidase til inaktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 4 timer. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Felles for Karbapenemer:
Alvorlige infeksjoner forårsaket av bakterier som er følsomme for karbapenemer og resistente mot andre antibakterielle midler. Meropenem har indikasjon ved akutt meningitt, nosokomial pneumoni og pneumoni ervervet utenfor sykehus, bronkopulmonale infeksjoner ved cystisk fibrose, kompliserte urogenitale infeksjoner, intraabdominale infeksjoner, samt infeksjoner i hud- og bløtdeler. Meropenem kan også benyttes til behandling av febril nøytropeni som mistenkes å ha opphav i en bakterieinfeksjon. Imipenem har indikasjon ved kompliserte infeksjoner i nedre luftveier samt kompliserte intraabdominale og urogenitale infeksjoner. Ertapenem har indikasjon ved intraabdominale infeksjoner, pneumoni, akutte gynekologiske infeksjoner og hud- og bløtdelsinfeksjoner hos diabetikere. Effekten av ertapenembehandling av infiserte diabetiske fotsår med samtidig osteomyelitt er ikke vurdert. Ertapenem brukes ved urinveisinfeksjoner med multiresistente E. coli og Klebsiella. Det foreligger imidlertid utilstrekkelige sikkerhetsdata om ertapenem hos pasienter med alvorlig nyresvikt og hos pasienter som trenger hemodialyse, og midlet bør derfor ikke benyttes i slike situasjoner. Karbapenemer bør ikke brukes der mer smalspektrede antibiotikaregimer kan benyttes.
1 g intravenøst én gang daglig.
Felles for Karbapenemer:
Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatinclearance < 50 ml/minutt). Midlene må ikke blandes med andre infusjonsvæsker enn de som er oppgitt i pakningsvedleggene. De kan ikke gis i samme kanyle som andre antibakterielle midler.
Se Karbapenemer nedenfor.
Felles for Karbapenemer:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig økt risiko ved nedsatt nyrefuksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré. Leverpåvirkning. Ev. hudutslett, blodforandringer, tremor, kramper, bronkospasme, hypotensjon, bradykardi og CNS-påvirkning.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Karbapenemer:
Stort sett de samme som for penicilliner og cefalosporiner, se Betalaktamasefølsomme penicilliner og Cefalosporiner. Potensielt alvorlige: Ved bruk av imipenem er det større risiko for kramper, særlig hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom og/eller nedsatt nyrefunksjon, enn ved bruk av meropenem og ertapenem.
Felles for Karbapenemer:
Karbapenemer bør ikke gis til pasienter med kjent straksallergi for penicilliner og cefalosporiner.
Felles for Karbapenemer:
Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet.
Amming: Små mengder meropenem utskilles i morsmelk. Overgang til morsmelk er minimal for ertapenem. Opplysninger om overgang til morsmelk imipenem mangler, men er trolig minimal. Se A
Felles for Karbapenemer:
Karbapenemer (spesielt imipenem) må brukes med stor forsiktighet hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom. Bruk til dialysepasienter bare under nøye kontroll. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Meropenem og ertapenem er godkjent for bruk til barn > 3 måneder, men anbefales ikke til barn med nedsatt nyrefunksjon pga. utilstrekkelig klinisk dokumentasjon. Imipenem er ikke godkjent for bruk til barn < 12 år.
Felles for Karbapenemer:
Karbapenemer har det bredeste antibakterielle spektrum av alle betalaktamer. Imipenem og meropenem er baktericide for de fleste grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe bakteriearter, med unntak av enkelte stammer av Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier. Meticillinresistente gule (MRSA) og hvite stafylokokker er ikke følsomme for karbapenemer, og med unntak av imipenem anses karbapenemer ikke egnet for behandling av enterokokkinfeksjoner. Det er varierende grad av in vitro kryssresistens innen karbapenemgruppen, og det anbefales stor forsiktighet ved behandling av alvorlige infeksjoner dersom det er påvist resistens mot en eller flere substanser i gruppen. Ertapenem har smalere antibakterielt spektrum enn imipenem og meropenem, med begrenset effekt mot Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier som forekommer ved nosokomiale infeksjoner. Karbapenemer er stabile overfor de fleste betalaktamaser inkludert bredspektrede betalaktamaser (ESBL-A) og AmpC-enzymer, men de hydrolyseres av karbapenemaser som har økende forekomst i mange land (NDM, KPC, OXA etc.). Karbapenemer er de betalaktamene som har størst økoskygge gjennom påvirkning av pasientens normalflora.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ertapenem: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 6 048,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ertapenem: 1 g | 1 g | C | H-resept | 637,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ertapenem: 1 g | 1 g | C | H-resept | 637,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ertapenem: 1 g | 1 g | C | H-resept | 637,50 |
Gunnar Skov Simonsen
Kombinasjon av imipenem og cilastatin, en spesifikk hemmer av enzymet dehydropeptidase-I.
Felles for Karbapenemer:
Imipenem, meropenem og ertapenem er karbapenemer og ligner kjemisk på penicillin. Imipenem og meropenem er ganske like mht. antibakterielt spektrum, bivirkninger og indikasjonsområder. Ertapenem har lengre halveringstid og kan derfor doseres én gang daglig, men har et noe smalere antibakterielt spektrum. Alle de tre substansene gis parenteralt.
God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, men lave konsentrasjoner i cerebrospinalvæsken. Metaboliseres raskt i nyrene via dehydropeptidase-I til inaktive, nefrotoksiske metabolitter. Denne omdannelsen hemmes av cilastatin. 70 % utskilles via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden for begge komponenter er ca. 1 time. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Felles for Karbapenemer:
Alvorlige infeksjoner forårsaket av bakterier som er følsomme for karbapenemer og resistente mot andre antibakterielle midler. Meropenem har indikasjon ved akutt meningitt, nosokomial pneumoni og pneumoni ervervet utenfor sykehus, bronkopulmonale infeksjoner ved cystisk fibrose, kompliserte urogenitale infeksjoner, intraabdominale infeksjoner, samt infeksjoner i hud- og bløtdeler. Meropenem kan også benyttes til behandling av febril nøytropeni som mistenkes å ha opphav i en bakterieinfeksjon. Imipenem har indikasjon ved kompliserte infeksjoner i nedre luftveier samt kompliserte intraabdominale og urogenitale infeksjoner. Ertapenem har indikasjon ved intraabdominale infeksjoner, pneumoni, akutte gynekologiske infeksjoner og hud- og bløtdelsinfeksjoner hos diabetikere. Effekten av ertapenembehandling av infiserte diabetiske fotsår med samtidig osteomyelitt er ikke vurdert. Ertapenem brukes ved urinveisinfeksjoner med multiresistente E. coli og Klebsiella. Det foreligger imidlertid utilstrekkelige sikkerhetsdata om ertapenem hos pasienter med alvorlig nyresvikt og hos pasienter som trenger hemodialyse, og midlet bør derfor ikke benyttes i slike situasjoner. Karbapenemer bør ikke brukes der mer smalspektrede antibiotikaregimer kan benyttes.
0,5-1 g × 3 daglig.
Felles for Karbapenemer:
Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatinclearance < 50 ml/minutt). Midlene må ikke blandes med andre infusjonsvæsker enn de som er oppgitt i pakningsvedleggene. De kan ikke gis i samme kanyle som andre antibakterielle midler.
Se Karbapenemer nedenfor.
Felles for Karbapenemer:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig økt risiko ved nedsatt nyrefuksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré. Leverpåvirkning. Ev. hudutslett, blodforandringer, tremor, kramper, bronkospasme, hypotensjon, bradykardi og CNS-påvirkning.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Karbapenemer:
Stort sett de samme som for penicilliner og cefalosporiner, se Betalaktamasefølsomme penicilliner og Cefalosporiner. Potensielt alvorlige: Ved bruk av imipenem er det større risiko for kramper, særlig hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom og/eller nedsatt nyrefunksjon, enn ved bruk av meropenem og ertapenem.
Felles for Karbapenemer:
Karbapenemer bør ikke gis til pasienter med kjent straksallergi for penicilliner og cefalosporiner.
Felles for Karbapenemer:
Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet.
Amming: Små mengder meropenem utskilles i morsmelk. Overgang til morsmelk er minimal for ertapenem. Opplysninger om overgang til morsmelk imipenem mangler, men er trolig minimal. Se A
Felles for Karbapenemer:
Karbapenemer (spesielt imipenem) må brukes med stor forsiktighet hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom. Bruk til dialysepasienter bare under nøye kontroll. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Meropenem og ertapenem er godkjent for bruk til barn > 3 måneder, men anbefales ikke til barn med nedsatt nyrefunksjon pga. utilstrekkelig klinisk dokumentasjon. Imipenem er ikke godkjent for bruk til barn < 12 år.
Felles for Karbapenemer:
Karbapenemer har det bredeste antibakterielle spektrum av alle betalaktamer. Imipenem og meropenem er baktericide for de fleste grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe bakteriearter, med unntak av enkelte stammer av Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier. Meticillinresistente gule (MRSA) og hvite stafylokokker er ikke følsomme for karbapenemer, og med unntak av imipenem anses karbapenemer ikke egnet for behandling av enterokokkinfeksjoner. Det er varierende grad av in vitro kryssresistens innen karbapenemgruppen, og det anbefales stor forsiktighet ved behandling av alvorlige infeksjoner dersom det er påvist resistens mot en eller flere substanser i gruppen. Ertapenem har smalere antibakterielt spektrum enn imipenem og meropenem, med begrenset effekt mot Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier som forekommer ved nosokomiale infeksjoner. Karbapenemer er stabile overfor de fleste betalaktamaser inkludert bredspektrede betalaktamaser (ESBL-A) og AmpC-enzymer, men de hydrolyseres av karbapenemaser som har økende forekomst i mange land (NDM, KPC, OXA etc.). Karbapenemer er de betalaktamene som har størst økoskygge gjennom påvirkning av pasientens normalflora.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Imipenem: 500 mg Cilastatin: 500 mg | 10 stk | C | H-resept | 2 166,40 |
Gunnar Skov Simonsen
Vedrørende egenskaper, antibakterielt spektrum, doseringsregler, bivirkninger, graviditet og amming, kontraindikasjoner og forsiktighetsregler, se Karbapenemer.
Kombinasjonspreparat av imipenem og cilastatin (se Imipenem) sammen med relebaktam.
Imipenem binder seg til penicillinbindende proteiner (PBP2 og PBP1B) i bakteriene og hemmer peptidoglykansyntese i bakterienes cellevegg. Dette har en raskt bakteriedrepende virkning. Cilastatin hemmer dehydropeptidase I og hindrer metabolisering av imipenem i nyrene. Kombinasjonen imipenem-cilastatin har et bredt mikrobiologisk spektrum som omfatter de fleste klinisk relevante gram-negative og gram-positive bakteriearter inkludert Enterobacterales, Pseudomonas, Acinetobacter, Staphylococcus aureus, streptokokker og anaerober. Legionella og Stenotrophomonas maltophilia samt meticillinresistente stafylokokker (MRSA/MRSE) og ampicillinresistente Enterococcus faecium er ikke følsomme. Relebaktam er en beta-laktamasehemmer som hemmer bakteriell nedbrytning av imipenem slik at preparatet har effekt mot gram-negative bakterier med ervervet resistens. Relebaktam hemmer serin-beta-laktamaser i Ambler klasse A og C (inkluderer ESBL- og AmpC enzymer), men har ikke effekt mot klasse B (metallo-beta-laktamaser) eller klasse D (oxacillinaser).
Behandling av sykehuservervet pneumoni (HAP) inkludert ventilatorassosiert pneumoni (VAP), samt bakteriemi som oppstår i forbindelse, eller er mistenkt forbundet med, HAP eller VAP hos voksne.
Behandling av infeksjoner forårsaket av aerob gram-negative bakterier hos voksne med begrensede behandlingsalternativer.
Imipenem-cilastatin-relebaktam er et spesialpreparat som kun er aktuelt ved behandling av utvalgte pasienter med infeksjoner forårsaket av svært resistente mikrober. Behandlingen bør gjennomføres i sykehusavdelinger med kompetanse innenfor behandling av slike infeksjoner.
De tre komponentene i preparatet har noe ulike farmakokinetiske parametre. Imipenem metaboliseres i nyrene av dehydropeptidase I, men dette hindres av cilastatinkomponenten. Ca 10% av cilastatindosen metaboliseres til aktiv N-acetylmetabolitt. Relebaktam metaboliseres i liten grad. Samlet halveringstid for kombinasjonen er i overkant av 1 time. Alle komponentene utskilles uforandret i varierende grad av nyrene gjennom tubulær filtrasjon og aktiv sekresjon (imipenem ca 63%, cilastatin ca 77%, relebaktam >90%).
Pasienter med kreatininclearance (CrCl)≥ 90 ml/min:
HAP/VAP, inkludert bakteriemi: 500 mg imipenem/500 mg cilastatin/250 mg relebaktam intravenøst hver 6. time over 30 min. Behandlingsvarighet: 7-14 dager.
Infeksjoner forårsaket av aerobe gram-negative bakterier hos voksne med begrensede behandlingsalternativer: 500 mg imipenem/500 mg cilastatin/250 mg relebaktam intravenøst hver 6. time infundert over 30 min. Behandlingsvarighet avhenger av infeksjonssted, f.eks 5-10 dager ved kompliserte intraadominale infeksjoner (cIAI) og kompliserte urinveisinfeksjoner (cUTI). Behandling kan fortsette opptil 14 dager.
Den anbefalte dosen av imipenem-cilastatin-relebaktam er muligens ikke tilstrekkelig for å behandle HAP eller VAP hos pasienter med CrCl > 250ml/min, eller cIAI eller cUTI hos pasienter med CrCl > 150 ml/min. Alternativ behandling bør vurderes til disse pasientene
Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering er nødvendig. Se SPC for detaljer.
Ved overdosering skal behandlingen seponeres. Behandling av overdosering justeres ut fra symptomer og støttende behandling. Imipenem, cilastatin og relebaktam kan fjernes ved hemodialyse. Se også K.
Se også Forsiktighetsregler under Karbapenemer.
Overfølsomhet mot virkestoffene eller alvorlige allergiske reaksjoner mot andre beta-laktamantibiotika er kontraindikasjoner mot bruk av imipenem-cilastatin-relebaktam.
Leverfunksjon bør overvåkes nøye pga risiko for levertoksisitet. Dosejustering er ikke nødvendig. Se SPC for detaljer.
Den vanligste bivirkningen er diaré og andre gastrointestinale symptomer. Clostridioides difficile-assosiert diaré kan forekomme (se Clostridioides difficile enterokolitt).
Redusert konsentrasjon av valproinsyre. Generaliserte anfall rapportert i kombinasjon med ganciklovir. Antibakterielle midler kan øke warfarins antikoagulerende effekt. Se også DMPs interaksjonssøk.
Se Graviditet og amming under Karbapenemer. Det finnes ingen informasjon om bruk av relebaktam ved graviditet og amming, og man må derfor grundig vurdere fordeler mot mulig risiko ved forskrivning til slike pasienter.
Se Nye Metoder: : Infeksjoner forårsaket av aerobe gram-negative organismer hos voksne med begrensede behandlingsalternativer. Positiv metodevurdering.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Imipenem: 500 mg Cilastatin: 500 mg | 10 stk | C | H-resept | 2 166,40 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Karbapenemer:
Imipenem, meropenem og ertapenem er karbapenemer og ligner kjemisk på penicillin. Imipenem og meropenem er ganske like mht. antibakterielt spektrum, bivirkninger og indikasjonsområder. Ertapenem har lengre halveringstid og kan derfor doseres én gang daglig, men har et noe smalere antibakterielt spektrum. Alle de tre substansene gis parenteralt.
God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, inkludert cerebrospinalvæske og galle. Metaboliseres i noen grad ekstrarenalt til inaktiv metabolitt. 60-80 % utskilles umetabolisert via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 1 time. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.
Felles for Karbapenemer:
Alvorlige infeksjoner forårsaket av bakterier som er følsomme for karbapenemer og resistente mot andre antibakterielle midler. Meropenem har indikasjon ved akutt meningitt, nosokomial pneumoni og pneumoni ervervet utenfor sykehus, bronkopulmonale infeksjoner ved cystisk fibrose, kompliserte urogenitale infeksjoner, intraabdominale infeksjoner, samt infeksjoner i hud- og bløtdeler. Meropenem kan også benyttes til behandling av febril nøytropeni som mistenkes å ha opphav i en bakterieinfeksjon. Imipenem har indikasjon ved kompliserte infeksjoner i nedre luftveier samt kompliserte intraabdominale og urogenitale infeksjoner. Ertapenem har indikasjon ved intraabdominale infeksjoner, pneumoni, akutte gynekologiske infeksjoner og hud- og bløtdelsinfeksjoner hos diabetikere. Effekten av ertapenembehandling av infiserte diabetiske fotsår med samtidig osteomyelitt er ikke vurdert. Ertapenem brukes ved urinveisinfeksjoner med multiresistente E. coli og Klebsiella. Det foreligger imidlertid utilstrekkelige sikkerhetsdata om ertapenem hos pasienter med alvorlig nyresvikt og hos pasienter som trenger hemodialyse, og midlet bør derfor ikke benyttes i slike situasjoner. Karbapenemer bør ikke brukes der mer smalspektrede antibiotikaregimer kan benyttes.
Felles for Karbapenemer:
Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (kreatinclearance < 50 ml/minutt). Midlene må ikke blandes med andre infusjonsvæsker enn de som er oppgitt i pakningsvedleggene. De kan ikke gis i samme kanyle som andre antibakterielle midler.
Felles for Karbapenemer:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig økt risiko ved nedsatt nyrefuksjon.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré. Leverpåvirkning. Ev. hudutslett, blodforandringer, tremor, kramper, bronkospasme, hypotensjon, bradykardi og CNS-påvirkning.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for Karbapenemer:
Stort sett de samme som for penicilliner og cefalosporiner, se Betalaktamasefølsomme penicilliner og Cefalosporiner. Potensielt alvorlige: Ved bruk av imipenem er det større risiko for kramper, særlig hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom og/eller nedsatt nyrefunksjon, enn ved bruk av meropenem og ertapenem.
Felles for Karbapenemer:
Karbapenemer bør ikke gis til pasienter med kjent straksallergi for penicilliner og cefalosporiner.
Felles for Karbapenemer:
Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet.
Amming: Små mengder meropenem utskilles i morsmelk. Overgang til morsmelk er minimal for ertapenem. Opplysninger om overgang til morsmelk imipenem mangler, men er trolig minimal. Se A
Felles for Karbapenemer:
Karbapenemer (spesielt imipenem) må brukes med stor forsiktighet hos pasienter med hjerneskade eller underliggende hjernesykdom. Bruk til dialysepasienter bare under nøye kontroll. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.
Meropenem og ertapenem er godkjent for bruk til barn > 3 måneder, men anbefales ikke til barn med nedsatt nyrefunksjon pga. utilstrekkelig klinisk dokumentasjon. Imipenem er ikke godkjent for bruk til barn < 12 år.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
Meropenem/vabobactam: Behandling av infeksjoner
Felles for Karbapenemer:
Karbapenemer har det bredeste antibakterielle spektrum av alle betalaktamer. Imipenem og meropenem er baktericide for de fleste grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe bakteriearter, med unntak av enkelte stammer av Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier. Meticillinresistente gule (MRSA) og hvite stafylokokker er ikke følsomme for karbapenemer, og med unntak av imipenem anses karbapenemer ikke egnet for behandling av enterokokkinfeksjoner. Det er varierende grad av in vitro kryssresistens innen karbapenemgruppen, og det anbefales stor forsiktighet ved behandling av alvorlige infeksjoner dersom det er påvist resistens mot en eller flere substanser i gruppen. Ertapenem har smalere antibakterielt spektrum enn imipenem og meropenem, med begrenset effekt mot Pseudomonas aeruginosa og andre ikke-fermenterende gramnegative stavbakterier som forekommer ved nosokomiale infeksjoner. Karbapenemer er stabile overfor de fleste betalaktamaser inkludert bredspektrede betalaktamaser (ESBL-A) og AmpC-enzymer, men de hydrolyseres av karbapenemaser som har økende forekomst i mange land (NDM, KPC, OXA etc.). Karbapenemer er de betalaktamene som har størst økoskygge gjennom påvirkning av pasientens normalflora.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 1 g | 24 x 1 g | C | H-resept | 7 941,30 |
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 500 mg | 24 x 500 mg | C | H-resept | 6 156,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 1 885,- |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 500 mg | 10 x 500 mg | C | H-resept | 1 037,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 1 925,40 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 500 mg | 10 x 500 mg | C | H-resept | 1 045,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 1 g | 10 stk | C | H-resept | 1 885,- |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 500 mg | 10 stk | C | H-resept | 1 037,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 1 885,- |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 500 mg | 10 x 500 mg | C | H-resept | 1 037,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Meropenem: 1 g | 10 x 1 g | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.
Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.
Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.
Tetrasyklinene har god penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Noe dårligere penetrasjon til cerebrospinalvæske, men denne øker ved betente meninger. Akkumuleres i lever, milt, beinmarg, bein og tenner. Evnen til å danne kelater (dvs. binde seg til polyvalente kationer som kalsium, aluminium, jern, magnesium, sink etc. i inaktive komplekser) er mindre for doksysyklin enn for de øvrige tetrasyklinene. Doksysyklin absorberes bedre, og absorpsjonen påvirkes i mindre grad av måltider.
Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.
Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.
Absorpsjonen av tetrasykliner etter peroral administrasjon reduseres av polyvalente kationer pga. kelatdannelse. Unngå derfor samtidig inntak av antacida, melk etc., samt natriumhydrogenkarbonat pga. endret pH. Doksysyklin bør tas til et lett måltid med rikelig drikke. De andre tetrasykliner bør tas utenom måltidene. Perorale tetrasyklinpreparater kan gi øsofagusulcerasjon og bør derfor svelges med rikelig væske (ikke melk).
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.
Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.
Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.
Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.
Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.
Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.
Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.
Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.
Gunnar Skov Simonsen
Doksysyklin bør velges om man må gi et tetrasyklin til barn under 12 år eller om et tetrasyklin må gis parenteralt eller ved nedsatt nyrefunksjon.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.
Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.
Biotilgjengeligheten er tilnærmet 100 % ved peroral tilførsel. Denne nedsettes lite ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker (se Tetrasykliner og glycylsykliner). Metaboliseres noe i leveren og er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. 40–60 % utskilles via nyrene, resten kelatbundet via gallen i feces. Halveringstiden er 12–24 timer. Denne kan påvirkes av urinens surhetsgrad (nedsatt ved alkalisk urin).
Se tetrasykliner Tetrasykliner og glycylsykliner. Kan brukes som profylakse mot malaria, og som peroralt alternativ for å fullføre kur etter intravenøs behandling med andre preparater (se Malaria). Oracea kapsler: Langtidsbehandling av rosacea i ansiktet hos voksne pasienter.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.
Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.
Peroralt og intravenøst. Doksysyklin kan medføre gastritt. Peroralt bør det tas med rikelig væske og i oppreist stilling.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.
Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.
Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.
Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.
Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Doksysyklin: 100 mg | 10 stk | C | Blå resept | 129,40 |
| Tablett | Doksysyklin: 100 mg | 15 stk | C | Blå resept | 150,40 |
| Tablett | Doksysyklin: 100 mg | 20 stk | C | Blå resept | 171,50 |
| Tablett | Doksysyklin: 100 mg | 30 stk | C | Blå resept | 213,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Doksysyklin: 20 mg/1 ml | 5 x 5 ml | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Doksysyklin: 20 mg/1 ml | 10 x 5 ml | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Doksysyklin: 20 mg/1 ml | 10 x 5 ml | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Doksysyklin: 20 mg/1 ml | 5 x 5 ml | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Doksysyklin: 100 mg | 10 stk | C | Blå resept | 129,40 |
| Tablett | Doksysyklin: 100 mg | 15 stk | C | Blå resept | 150,40 |
| Tablett | Doksysyklin: 100 mg | 20 stk | C | Blå resept | 171,50 |
| Tablett | Doksysyklin: 100 mg | 30 stk | C | Blå resept | 213,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Doksysyklin: 40 mg | 56 stk | C | 523,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Doksysyklin: 10 mg/1 ml | 60 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Oppløselig tablett | Doksysyklin: 100 mg | 10 stk | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.
Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.
Lymesyklin er en prodrug med aminosyren lysin bundet til tetrasyklin. Hydrolyseres til aktiv substans ved passasje gjennom tarmveggen. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker (se Tetrasykliner og glycylsykliner). Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 60 % som aktiv substans. Halveringstiden er 10-12 timer.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.
Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.
Voksne: 300 mg × 2
Barn 12 år og eldre: 8-10 mg/kg per døgn
Som for Tetrasykliner, se nedenfor.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.
Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.
Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.
Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.
Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lymesyklin: 300 mg | 100 stk | C | Blå resept | 347,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lymesyklin: 300 mg | 100 stk | C | Blå resept | 347,80 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.
Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.
God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Metaboliseres i liten grad i leveren. Utskilles hovedsakelig i feces, kelatbundet. Utskilles også via nyrene, 10-35 % umetabolisert. Utskillelsen øker ved alkalisk urin. Halveringstiden er 8–10 timer.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.
Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.
Kombinasjonspreparater med oksytetrasyklin, til bruk ved infeksjon. Salve: påsmøres 2-3 ganger daglig. Øredråper: 2-4 dråper 3 ganger daglig. Øyesalve: påsmøres 2-4 ganger daglig.
Til lokal bruk.
Se Tetrasykliner nedenfor.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.
Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.
Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.
Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.
Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Salve | Oksytetrasyklin: 30 mg/1 g Polymyksin B: 10000 IE/1 g | 1 x 15 g | C | 203,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Salve | Oksytetrasyklin: 30 mg/1 g Polymyksin B: 10000 IE/1 g | 15 g | C | 203,90 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.
Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.
Absorpsjonen nedsettes hhv. 80 %, 65 % og 45 % ved samtidig inntak av jern, melk og mat. Utskilles via nyrene, 60 % umetabolisert. For øvrig som for oksytetrasyklin.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.
Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.
Voksne: 250 mg × 4, alternativt 500 mg × 2. Ved alvorlige tilfeller av akne og rosaceae: 250-500 mg daglig.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.
Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.
Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.
Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.
Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Tetrasyklin: 250 mg | 100 stk | C | Blå resept | 143,70 |
| Tablett | Tetrasyklin: 250 mg | 32 stk | C | Blå resept | 70,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Tetrasyklin: 250 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Tetrasyklin: 250 mg | 28 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Tetrasyklin: 250 mg | 16 stk | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Se Tetrasykliner og glycylsykliner
Til lokal bruk.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Salve | Klortetrasyklin: 3 % | 15 g | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner (doksysyklin, lymesyklin, oksytetrasyklin, tetrasyklin, klortetrasyklin) og glycylsykliner (tigesyklin) er strukturelt beslektede og har mange likhetspunkter mht. virkningsmekanisme og bivirkninger. Pga. utbredt resistensutvikling mot tetrasyklinene er den kliniske nytten av denne legemiddelgruppen nå betydelig redusert. Tigesyklin er videreutviklet fra tetrasyklinene for å omgå resistensproblemene.
Både tetrasykliner og tigecyklin har bakteriostatisk virkning gjennom å binde seg til bakterieribosomene og hemme proteinsyntesen. De er kjemisk meget stabile og kan derfor påvirke mikrobenes økologiske balanse i naturen.
Tigesyklin metaboliseres i liten grad i leveren. Metabolittenes aktivitet er ikke klarlagt. Utskilles hovedsakelig umetabolisert via gallen i feces, men også ca. 1/3 via nyrene (ca. 20 % umetabolisert). Halveringstiden er ca. 40 timer.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner kan være indisert ved bakterielle luftveisinfeksjoner, eksaserbasjon av kronisk bronkitt og kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), borreliainfeksjoner, samt ved luftveisinfeksjoner og kjønnssykdommer forårsaket av mykoplasma og klamydia. Langtidsbruk kan være aktuelt ved rosacea og alvorlige tilfeller av akne. Tetrasykliner er sjelden førstehåndsmidler.
Tigesyklin har indikasjon ved behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner og kompliserte intraabdominale infeksjoner. Tigesyklin er særlig aktuelt der tradisjonelle antibiotika ikke kan brukes pga. resistensproblemer eller bivirkninger. Pga. begrenset erfaring ved samtidig bakteriemi anbefales forsiktighet i slike situasjoner. Klinisk erfaring tilsier kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner.
Tigesyklin administreres som intravenøs infusjon over 30–60 minutter. Startdosen er 100 mg, etterfulgt av 50 mg hver 12. time i 5-14 dager.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Personer med nedsatt nyrefunksjon, gravide og foster er spesielt følsomme.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré, magesmerter og smerter i øsofagus. Hos personer med nedsatt nyrefunksjon har høye terapeutiske doser gitt lever- og nyrepåvirkning (spesielt intravenøs administrering).
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. antacida. Symptomatisk behandling.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré og magesmerter sees først og fremst ved peroral behandling, men kan også forekomme etter parenteral bruk.
Mindre vanlige: Alle tetrasykliner samt tigesyklin kan gi fotosensitivitet, og soling uten solbeskyttelse bør unngås under behandling og i et par uker etter avsluttet kur. Misfarging av tannemaljen hos barn, i sjeldne tilfeller også sett hos voksne. Etseskader i øsofagus dersom tabletten blir liggende i spiserøret. Parenteralt: Tromboflebitt og smerte på injeksjonsstedet. Intramuskulær injeksjon er smertefull.
Potensielt alvorlige: Lever- og nyreskade kan forekomme (fettlever, særlig etter intravenøs tilførsel og under graviditet). Pankreatitt. Hematologiske bivirkninger i sjeldne tilfeller og ved langvarig behandling. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). De fleste tetrasykliner og tigesyklin kan gi økt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri) som unntaksvis kan være irreversibel. Dette er først og fremst sett hos spedbarn, men også hos voksne. Alle tetrasykliner og tigesyklin kan påvirke kalsifiseringen (kelatdannelse) og gi irreversible tannskader og reversibel hemning i beinvekstsoner (se forsiktighetsregler). Tigesyklin kan gi forlenget aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), forlenget protrombintid (PT), forhøyede levertransaminaser, hyperbilirubinemi, forhøyet serum-amylase og økt blodureanitrogen (BUN).
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Gravdidtet: Tetrasykliner akkumuleres i tannemaljen og kan forårsake misfarging ved bruk fra og med 4. svangerskapsmåned. Ved bruk bare under svangerskapet begrenses skadene til melketennene. Inkorporeres også i fosterets skjelett, konsekvensene av dette er ukjent. Erfaring med bruk av tigesyklin hos gravide mangler.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Syv dagers kurer er forenlig med amming. Kelatdannelse med kalsiumioner i morsmelken hindrer sannsynligvis absorpsjon hos barnet. Langvarig bruk av tetrasykliner er kontraindisert i ammeperioden pga. mulig risiko for misfarging av barnets tenner.
Se informasjon om sikkerhet pga økt dødelighet ved bruk av tigesyklin (Tidsskriftet, 2010).
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner bør generelt ikke brukes til barn under ca. 12 år pga. effekt på kalsifiseringen. Doksysyklin påvirker kalsifiseringen i mindre grad enn de andre derivatene og kan i enkelttilfeller brukes hos barn < 12 år. Hos barn under 8 år må tetrasykliner kun anvendes på meget streng indikasjon. Ved nedsatt nyrefunksjon kan doksysyklin anvendes. De øvrige tetrasyklinene kan føre til forverring av uremi. Tetrasykliner bør unngås ved nedsatt leverfunksjon.
Tigesyklin kan anvendes hos eldre uten dosejustering, men anbefales ikke brukt til barn og ungdom <8 år pga. manglende dokumentasjon av sikkerhet og effekt. Tigesyklin skal dosejusteres ved alvorlig leversvikt, men ikke ved nedsatt nyrefunksjon eller hos pasienter som gjennomgår hemodialyse. Doksysyklin er muligens porfyrogent, andre tetrasykliner er sannsynligvis porfyrogene.
Hypersensitivitet er sjelden, men hvis det opptrer, må det påregnes full kryssensitivitet innen gruppen.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Rikelig drikke, spesielt til eldre og andre med svelgproblemer. Solbeskyttelse, men helst unngå sol. Første symptom erytem.
Felles for Tetrasykliner og glycylsykliner:
Tetrasykliner og tigesyklin kan hemme både grampositive og gramnegative bakterier. For tetrasyklinene er andelen resistente stammer blant enterobakteriene ofte høy. Resistens mot tetrasykliner skyldes vanligvis ribosomal beskyttelse eller økt effluks (utpumping), og resistensen er i mange tilfeller overførbar på plasmider eller andre mobile genetiske elementer. Tetrasykliner er aktive mot mykoplasma, klamydia, rikettsier, Borrelia, Brucella, Francisella, mange anaerobe bakterier samt malariaplasmodier. Tigesyklin er modifisert slik at effekten av ribosomal beskyttelse og vanlige effluksmekanismer unngås, men multidrug efflukspumper hos Proteeae (Proteus, Providencia og Morganella) rammer også tigesyklin. Pseudomonas aeruginosa er naturlig resistent mot både tetrasykliner og tigesyklin.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Tigesyklin: 50 mg | 10 stk | C | H-resept | 4 860,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Tigesyklin: 50 mg | 10 x 50 mg | C | H-resept | - |
Gunnar Skov Simonsen
Makrolider bindes til bakterienes ribosomer og hindrer proteinsyntesen. Makrolidene er bakteriostatiske for stafylokokker, men baktericide for streptokokker inkludert S. pneumoniae. Erytromycin var det første makrolidet på det norske markedet og er fortsatt det midlet som forskrives mest. Erfaringsgrunnlaget for bruk av erytromycin er derfor omfattende, mens det er mindre data tilgjengelig for spiramycin, klaritromycin og azitromycin. Midlene har mange felles trekk, men er likevel såpass forskjellige at de har fått noe ulike bruksområder. Særlig azitromycin, men også klaritromycin gir høye konsentrasjoner intracellulært, og disse midlene er derfor særlig anvendelige mot intracellulære mikrober. Midlene forsvinner noe hurtigere enn tetrasykliner fra miljøet og gir moderat økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler).
Makrolidene virker hovedsaklig på grampositive kokker, men ikke enterokokker. God effekt mot visse mykoplasmaarter, klamydia, Bordetella, Rickettsia og Legionella. Erytromycin er ikke egnet til behandling av infeksjoner med H. influezae, men det foreligger klinisk dokumentasjon av effekt ved bruk av azitromycin og klaritromycin. Resistensutvikling forekommer relativt hyppig, og i de fleste tilfellene er det kryssresistens mellom makrolidene.
Vanlige: Doseavhengige magesmerter som skyldes stimulerende virking på glatt muskulatur i mage/tarm. Dette sees særlig ved bruk av erytromycin. Andre gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast og diaré forekommer også hyppig. Allergiske reaksjoner er sjeldne; de kan variere fra urtikaria til Stevens-Johnsons syndrom. Erfaringsgrunnlaget er lite, men det antas å være full kryssallergi.
Potensielt alvorlige: Alle makrolider, men særlig erytromycin, kan gi EKG‑forandringer inkludert forlenget QT‑intervall, ventrikulær takykardi og torsades de pointes. Effekten er doseavhengig. Hørselstap er rapportert, men sees sannsynligvis først og fremst ved høye doser og bruk over lengre tid. Levertoksisitet som hepatitt, intrahepatisk kolestase, hepatisk nekrose og leversvikt er sjeldne, men kan være fatale. Alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner, inkl. alvorlige hudreaksjoner som erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). For spiramycin er det rapportert sjeldne tilfeller av hemolytisk anemi hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler).
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene. Intravenøs administrering gir økt risiko.
Klinikk for gruppen: Kvalme, kraftige magesmerter og diaré. I sjeldne tilfeller reversibelt hørselstap. Hodepine. Ev. pankreatitt, hallusinasjoner og leverpåvirkning. EKG-forandringer (f.eks. forlenget QT-tid) og arytmier ved store doser.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Erytromycin bør unngås i første trimester, da det er mistanke om økt risiko for kardiovaskulære misdannelser. Liten erfaring med andre makrolider. Se også de enkelte substansene for bruk under graviditet og amming.
Makrolider metaboliseres i leveren via cytokrom P-450 systemet gjennom isoenzymene CYP1A2 og CYP3A4. Makrolidene hemmer disse enzymene, og dermed også metabolismen av andre legemidler som omsettes av dem. Bruk av makrolider innebærer derfor en betydelig risiko for legemiddelinteraksjoner i form av økt konsentrasjon av bl.a. antiepileptika, ciklosporin, ergotamin, metylprednisolon, lovastatin, teofyllin, warfarin og en rekke andre legemidler. Samtidig vil bl.a. rifampicin og rifabutin virke induserende og dermed kunne redusere halveringstiden for bl.a. makrolider. Ved all forskrivning av makrolider må man ha oversikt over øvrig medikasjon og avveie fordeler og ulemper med forskrivningen, samt vurdere ev. dosejustering. Se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.
Forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon. For azitromycin og klaritromycin forsiktighet ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR < 10 mg/min). Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere) bør ikke få spiramycin. Klaritromycin er muligens porfyrogent.
Gunnar Skov Simonsen
Azitromycin har en litt annen struktur enn de andre makrolidene. I tillegg til grampositive kokker har azitromycin også effekt mot en lang rekke gramnegative bakterier samt Listeria monocytogenes, Mycobacterium avium, Mycoplasma pneumoniae og hominis, Toxoplasma gondii, Chlamydia trachomatis, Chlamydophila pneumoniae, Treponema pallidum og Borrelia burgdorferi.
Biotilgjengeligheten er ca. 40 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Intracellulær konsentrasjon opptil 50 ganger maksimal plasmakonsentrasjon. Penetrerer i liten grad friske meninger. Metaboliseres i leveren, 35 %, ved demetylering. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er 2-3 dager.
Streptokokkfaryngitt/tonsilitt og sinusitt. Akutt mellomørebetennelse hos voksne og barn > 6 måneder. Makrolider er andrevalg etter penicilliner ved øvre luftveisinfeksjoner, men førstevalg ved penicillinallergi. Azitromycin kan brukes som et alternativ til erytromycin i behandling av bakterielle luftveisinfeksjoner inkludert mykoplasma hos voksne og barn over 12 år. Kombinasjonsbehandling med azitromycin og ceftriakson ved gonoré er erstattet av ceftriakson monoterapi. Azitromycin er ikke lenger førstevalg ved genital klamydiainfeksjon på grunn av risiko for resistensutvikling, men kan forskrives der man må unngå bruk av doksysyklin hos gravide og ammende. Azitromycin er standardbehandling når det foreligger indikasjon for behandling av Mycoplasma genitalium, men forekomsten av resistens er høy (40-50%). Den høye intracellulære konsentrasjonen av azitromycin tilsier god effekt ved visse infeksjoner som legionærsykdommen og kikhoste, men erfaringsgrunnlaget er foreløpig relativt lite. Lokalbehandling av konjunktivitt.
Pga. lang plasmahalveringstid kan azitromycin doseres én gang daglig.
Øyedråper. Voksne og barn > 2 år: 1 dråpe i konjunktivalsekken morgen og kveld i 3 dager.
Felles for Makrolider:
Vanlige: Doseavhengige magesmerter som skyldes stimulerende virking på glatt muskulatur i mage/tarm. Dette sees særlig ved bruk av erytromycin. Andre gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast og diaré forekommer også hyppig. Allergiske reaksjoner er sjeldne; de kan variere fra urtikaria til Stevens-Johnsons syndrom. Erfaringsgrunnlaget er lite, men det antas å være full kryssallergi.
Potensielt alvorlige: Alle makrolider, men særlig erytromycin, kan gi EKG‑forandringer inkludert forlenget QT‑intervall, ventrikulær takykardi og torsades de pointes. Effekten er doseavhengig. Hørselstap er rapportert, men sees sannsynligvis først og fremst ved høye doser og bruk over lengre tid. Levertoksisitet som hepatitt, intrahepatisk kolestase, hepatisk nekrose og leversvikt er sjeldne, men kan være fatale. Alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner, inkl. alvorlige hudreaksjoner som erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Pseudomembranøs kolitt (se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt). For spiramycin er det rapportert sjeldne tilfeller av hemolytisk anemi hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler).
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 100 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Makrolider, se nedenfor.
Felles for Makrolider:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene. Intravenøs administrering gir økt risiko.
Klinikk for gruppen: Kvalme, kraftige magesmerter og diaré. I sjeldne tilfeller reversibelt hørselstap. Hodepine. Ev. pankreatitt, hallusinasjoner og leverpåvirkning. EKG-forandringer (f.eks. forlenget QT-tid) og arytmier ved store doser.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet, men ingen holdepunkter for teratogen effekt.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal.
Felles for Makrolider:
Makrolider metaboliseres i leveren via cytokrom P-450 systemet gjennom isoenzymene CYP1A2 og CYP3A4. Makrolidene hemmer disse enzymene, og dermed også metabolismen av andre legemidler som omsettes av dem. Bruk av makrolider innebærer derfor en betydelig risiko for legemiddelinteraksjoner i form av økt konsentrasjon av bl.a. antiepileptika, ciklosporin, ergotamin, metylprednisolon, lovastatin, teofyllin, warfarin og en rekke andre legemidler. Samtidig vil bl.a. rifampicin og rifabutin virke induserende og dermed kunne redusere halveringstiden for bl.a. makrolider. Ved all forskrivning av makrolider må man ha oversikt over øvrig medikasjon og avveie fordeler og ulemper med forskrivningen, samt vurdere ev. dosejustering. Se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.
Forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon. For azitromycin og klaritromycin forsiktighet ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR < 10 mg/min). Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere) bør ikke få spiramycin. Klaritromycin er muligens porfyrogent.
Felles for Makrolider:
Makrolidene virker hovedsaklig på grampositive kokker, men ikke enterokokker. God effekt mot visse mykoplasmaarter, klamydia, Bordetella, Rickettsia og Legionella. Erytromycin er ikke egnet til behandling av infeksjoner med H. influezae, men det foreligger klinisk dokumentasjon av effekt ved bruk av azitromycin og klaritromycin. Resistensutvikling forekommer relativt hyppig, og i de fleste tilfellene er det kryssresistens mellom makrolidene.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Azitromycin: 500 mg | 1 stk | C | H-resept | 2 896,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Azitromycin: 40 mg/1 ml | 15 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Azitromycin: 40 mg/1 ml | 22.5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Azitromycin: 40 mg/1 ml | 15 ml | C | Blå resept | 175,20 |
| Tablett | Azitromycin: 500 mg | 2 stk | C | Blå resept | 126,40 |
| Tablett | Azitromycin: 500 mg | 3 stk | C | Blå resept | 171,40 |
| Tablett | Azitromycin: 500 mg | 30 stk | C | Blå resept | 857,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Azitromycin: 200 mg/5 ml | 15 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Azitromycin: 15 mg/1 g | 6 x 0.25 g | C | 94,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Azitromycin: 40 mg/1 ml | 15 ml | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
For mer informasjon, se Makrolider
Erytromycinbase er ikke syrestabil. Det produseres ulike varianter av erytromycin for å overkomme problemet med begrenset og variabel biotilgjengelighet ved peroral dosering, og dette har konsekvenser for doseringen. I det norske markedet selges erytromycinlaktobionat pulver til infusjonsvæske, erytromycinetylsuksinat som granulat til mikstur og erytromycinstearat tabletter.
Erytromycin som prodrug hydrolyseres etter absorpsjonen til aktiv substans. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker med høye konsentrasjoner, spesielt i lungevev. Penetrerer i liten grad til cerebrospinalvæsken og hjernen. Erytromycin metaboliseres i leveren via CYP3A4 og ved metylering. Inaktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er 1-3 timer. Erytromycin er en kraftig hemmer av CYP3A4.
Alternativ til fenoksymetylpenicillin ved bakterielle luftveisinfeksjoner og skarlagensfeber når penicillin ikke har tilfredsstillende virkning eller ved penicillinallergi. For kikhoste er erytromycin førstevalg hos barn < 40 kg og alternativ behandling hos voksne og barn > 40 kg. Alternativ for behandling av mykoplasmapneumoni hos voksne ved kontraindikasjon mot tetrasykliner. Campylobakterinfeksjon.
Vanlig peroral dosering er fire ganger daglig, men ved øvre luftveisinfeksjoner kan det doseres to ganger daglig. Dosering to ganger daglig er enklere for pasienten, men kan gi økt gastrointestinalt besvær og forlenget antibiotikafritt intervall om absorpsjonen svikter. Samtidig inntak av mat kan redusere gastrointestinalt besvær og påvirker absorpsjonen lite.
Peroral dosering over, avviker fra anbefalingene i SPC og er fundert i Nasjonale retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten (Helsedirektoratet). De ulike saltene erytromycinstereat og erytromycinetylsuksinat har ulik biotilgjengelighet og derfor skal doseres ulikt (se Erytromycin – om tilgjenge og biotilgjenge, 2021, RELIS).
Se makrolider Makrolider. Vanligst: Flebitt ved intravenøs administrasjon, risikoen kan reduseres med langsommere injeksjonshastighet og mer fortynnet løsning. Potensielt alvorlige: Erytromycin har vært assosiert med infantil hypertrofisk pylorusstenose (IHPS) hos spedbarn.
Toksisitet: Barn: < 200 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer. 3–5 g (barn 10–15 kg) ga ingen symptomer.
Voksne: 20 g ga etter ventrikkeltømming og kull ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Makrolider, se nedenfor.
Felles for Makrolider:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene. Intravenøs administrering gir økt risiko.
Klinikk for gruppen: Kvalme, kraftige magesmerter og diaré. I sjeldne tilfeller reversibelt hørselstap. Hodepine. Ev. pankreatitt, hallusinasjoner og leverpåvirkning. EKG-forandringer (f.eks. forlenget QT-tid) og arytmier ved store doser.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Graviditet: Bruk i første trimester bør unngås.
Amming: Kan brukes av ammende.
Brukes med forsiktighet ved leversykdom, myasthenia gravis og ved hjertesykdom. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Erytromycin: 1 g | 1 g | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Erytromycin: 100 mg/1 ml | 100 ml | C | Blå resept | 305,20 |
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Erytromycin: 1 g | 1 g | C | H-resept | 318,- |
| Tablett | Erytromycin: 250 mg | 100 stk | C | Blå resept | 760,80 |
| Tablett | Erytromycin: 250 mg | 30 stk | C | Blå resept | 304,50 |
| Tablett | Erytromycin: 250 mg | 40 stk | C | Blå resept | 326,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Erytromycin: 100 mg/1 ml | 100 ml | C | Blå resept | 305,20 |
| Granulat til mikstur, suspensjon | Erytromycin: 100 mg/1 ml | 50 ml | C | Blå resept | 202,10 |
| Granulat til mikstur, suspensjon | Erytromycin: 200 mg | 20 stk | C | 505,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Erytromycin: 250 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Erytromycin: 250 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Erytromycin: 250 mg | 28 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Erytromycin: 1 g | 10 x 1 g | C | H-resept | 1 186,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Erytromycin: 250 mg | 28 stk | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
For mer informasjon, se Makrolider
Klaritromycin er et derivat av erytromycin.
Biotilgjengeligheten er ca. 50 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til alle vev og kroppsvæsker, unntatt sentralnervesystemet. Høye konsentrasjoner i tonsiller, mellomøre og lungevev. Metaboliseres i leveren via CYP3A4. Aktiv hovedmetabolitt. Også delvis metabolisme ved N-demetylering. Utskilles via gallen i feces (30 %) og via nyrene (40 %). Halveringstiden for aktive substanser er 3-9 timer. Klaritromycin hemmer CYP3A4.
Klaritromycin er effektivt til behandling av magesår indusert av Helicobacter pylori (se Ulcussykdom). Det må alltid brukes som en del av en kombinasjonsbehandling og i minst 7 dager. Klaritromycin kan også brukes som et alternativ til erytromycin i behandling av bakterielle luftveisinfeksjoner inkludert mykoplasma hos voksne og barn over 12 år.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 100 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer. 2 g til 12-åring ga lett forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Makrolider nedenfor.
Felles for Makrolider:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene. Intravenøs administrering gir økt risiko.
Klinikk for gruppen: Kvalme, kraftige magesmerter og diaré. I sjeldne tilfeller reversibelt hørselstap. Hodepine. Ev. pankreatitt, hallusinasjoner og leverpåvirkning. EKG-forandringer (f.eks. forlenget QT-tid) og arytmier ved store doser.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
I tillegg til de vanlige bivirkninger ved makrolider (se Makrolider), er det en del pasienter som klager over (doserelatert) metallsmak.
Graviditet: Begrenset klinisk erfaring. Dyreforsøk har vist embryotoksisk effekt i høye doser.
Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler.
Se Makrolider. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Klaritromycin: 250 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Klaritromycin: 250 mg | 14 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Klaritromycin: 250 mg | 14 stk | C | Blå resept | 147,10 |
| Tablett | Klaritromycin: 500 mg | 14 stk | C | Blå resept | 190,- |
| Tablett | Klaritromycin: 500 mg | 21 stk | C | Blå resept | 261,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Klaritromycin: 250 mg | 10 stk | C | - | |
| Tablett | Klaritromycin: 250 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Klaritromycin: 250 mg | 14 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Klaritromycin: 500 mg | 14 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Klaritromycin: 250 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Klaritromycin: 250 mg | 12 stk | C | - | |
| Tablett | Klaritromycin: 500 mg | 14 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Klaritromycin: 50 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett med modifisert frisetting | Klaritromycin: 500 mg | 7 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Klaritromycin: 500 mg | 7 stk | C | Blå resept | 158,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett med modifisert frisetting | Klaritromycin: 500 mg | 7 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Klaritromycin: 25 mg/1 ml | 100 ml | C | - | |
| Granulat til mikstur, suspensjon | Klaritromycin: 25 mg/1 ml | 50 ml | C | - | |
| Granulat til mikstur, suspensjon | Klaritromycin: 50 mg/1 ml | 100 ml | C | - | |
| Granulat til mikstur, suspensjon | Klaritromycin: 50 mg/1 ml | 50 ml | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.
De ulike aminoglykosidene har noe forskjellig antibakterielt spektrum, og dermed får de noe forskjellige anvendelsesområder.
Gentamicin og tobramycin virker mot stafylokokker, inkludert de fleste betalaktamaseproduserende og meticillinresistente stammer (se Kloksacillin, dikloksacillin, flukloksacillin), og vanligvis også mot gramnegative intestinale stavbakterier. Tobramycin virker noe bedre mot Pseudomonas aeruginosa enn gentamicin. Amikacin er motstandsdyktig mot flere av de mest utbredte inaktiverende resistensmekanismene og er derfor særlig aktuelt ved multiresistente mikrober som ikke er følsomme for andre aminoglyksoider. Behandlingen må styres ut fra resistensbestemmelse av den enkelte bakteriestamme. Streptokokker, pneumokokker og enterokokker er lite følsomme for aminoglykosider, men aktiviteten kan potenseres av penicillin eller andre antibiotika som virker på celleveggen. Ved høygradig aminoglykosidresistens (MIC > 128 mg/l) oppnås ingen synergi med celleveggsaktive antibiotika (penicilliner og glykopeptider). Anaerobe bakterier er alltid resistente.
Streptomycin har god virkning mot mykobakterier og brukes mest til behandling av tuberkulose. Midlet kan i noen tilfeller være aktuelt ved kombinasjonsbehandling av endokarditt.
Neomycin virker på en lang rekke grampositive og gramnegative bakterier, men kan bare anvendes lokalt.
Spektinomycin er et aminocyklitol med effekt tilsvarende aminoglykosider. I Norge anvendes det kun mot gonokokker som er resistente mot andre antibiotika.
Gentamicin, tobramycin og amikacin absorberes ikke fra mage-tarm-kanalen og må derfor administreres parenteralt. Den antibakterielle virkningen er konsentrasjonsavhengig slik at effekten øker med økende konsentrasjon. Dette tilsier at man bør dosere sjeldnere med høyere doser. Aminoglykosidene har uttalt postantibiotisk effekt slik at midlene har antibakteriell virkning lenge etter at konsentrasjonen er sunket under minste hemmende konsentrasjon.
Optimal klinisk effekt er avhengig av korrekt dosering pga. smalt terapeutisk vindu. Høy dosering (plasmakonsentrasjon inntil 10 x MIC) gir mer effektivt bakteriedrap, men dette må balanseres mot faren for bivirkninger. Dosen ved intravenøs og intramuskulær administrasjon er den samme.
Aminoglykosider doseres vanligvis én gang daglig da dette er enklere, gir tilfredsstillende terapeutiske resultater og har færre toksiske bivirkninger. Éndosebehandling bør også benyttes ved endokarditt og nøytropen feber. De aller fleste pasienter med alvorlig infeksjon tåler og har nytte av en enkeltdose aminoglyksoid, men før videre behandling bør man nøye vurdere dosering og varighet. Behandling med aminoglykosider skal monitoreres med konsentrasjonsmålinger i plasma før 4. dose og deretter 2 ganger per uke. Anbefalt plasmakonsentrasjon for gentamicin og tobramycin nullprøve bør være < 0,5 mg/l ved éngangsdosering og < 2 mg/l ved flergangsdosering. Ved éngangsdosering bør konsentrasjonen ligge i området 1,5–4 mg/l etter 8 timer, mens den ved flergangsdosering bør være 10–12 mg/l etter 1 time. For amikacin bør nullprøven være < 1,5 mg/l. Man må beregne kreatinin clearance og justere doseringsintervall ev. dose ved redusert nyrefunksjon. Sykehusapotekene har utviklet en nettbasert doseringskalkulator for gentamicin som er særlig nyttig ved behandling av pasienter utenom normalvekt.
Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Hørsels- og nyrepåvirkning er hovedproblemet.
Andre symptomer er tinnitus, svimmelhet, ev. nevromuskulær blokkade ved svært store doser.
Behandling for gruppen: Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Kontroller hørsel. Symptomatisk behandling.
Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.
Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.
Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.
Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Aminoglykosider:
Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.
Baktericid effekt mot en rekke aerobe og fakultative mikrober. I Norge er langt de fleste stammene innenfor enterobakteriene, Pseudomonas aeruginosa og Staphylococcus aureus følsomme.
Biotilgjengeligheten er 100 % ved intramuskulær tilførsel. Diffunderer hovedsakelig til ekstracellulære væsker unntatt cerebrospinalvæsken. Penetrerer heller ikke betente meninger. Høye konsentrasjoner i indre øret. Akkumuleres i vev, særlig i nyrene. Metaboliseres ikke. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 2-3 timer.
Alvorlige infeksjoner forårsaket av aminoglykosidfølsomme mikrober. Inngår i standardregime sammen med penicilliner ved empirisk sepsisbehandling i sykehus, og som del av kombinasjonsregimer ved visse typer endokarditt og graftinfeksjoner. Gentamicin brukes også som lokalbehandling ved ortopediske infeksjoner (se spesiallitteratur).
Bør bare brukes i sykehus og etter gjeldende retningslinjer.
Kontroll av dosen: Serumkonsentrasjonsmålinger etter 4. dose og deretter 2-3 ganger per uke. Høyere konsentrasjon gir risiko for ototoksiske og nefrotoksiske bivirkninger.
Ved dosering én gang daglig bør bunnkonsentrasjonen være under 0,5 mg/l og konsentrasjonen etter 8 timer mellom 1,5 og 5 mg/l.
Toksisitet: Barn: 90 mg til prematurt barn (1,8 kg) ga reversibel nyrepåvirkning og 40 mg til barn 6 måneder ga ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Se Aminoglykosider nedenfor.
Felles for Aminoglykosider:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Hørsels- og nyrepåvirkning er hovedproblemet.
Andre symptomer er tinnitus, svimmelhet, ev. nevromuskulær blokkade ved svært store doser.
Behandling for gruppen: Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Kontroller hørsel. Symptomatisk behandling.
Felles for Aminoglykosider:
Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.
Felles for Aminoglykosider:
Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.
Felles for Aminoglykosider:
Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.
Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.
Felles for Aminoglykosider:
Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Gentamicin: 40 mg/1 ml | 5 x 2 ml | C | H-resept | 237,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Gentamicin: 1 mg/1 ml | 10 x 80 ml | C | H-resept | 737,50 |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Gentamicin: 3 mg/1 ml | 10 x 120 ml | C | H-resept | 2 203,80 |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Gentamicin: 3 mg/1 ml | 10 x 80 ml | C | H-resept | 1 481,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Gentamicin: 10 mg/1 ml | 5 x 2 ml | C | 2 950,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Gentamicin: 40 mg/1 ml | 10 x 2 ml | C | H-resept | 438,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Skyllevæske | Gentamicin: 0.24 mg/1 ml | 100 ml | C | H-resept | - |
| Skyllevæske | Gentamicin: 0.24 mg/1 ml | 250 ml | C | H-resept | - |
| Skyllevæske | Gentamicin: 0.24 mg/1 ml | 500 ml | C | H-resept | - |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Aminoglykosider:
Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.
Se også Legemidler ved øyesykdommer
Biotilgjengeligheten er ca. 100 % ved intramuskulær tilførsel, ca. 10 % ved inhalasjon. Penetrasjon til kroppsvæsker som for øvrige aminoglykosider (se under gentamicin). Metaboliseres ikke. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 2-3 timer.
Alvorlige infeksjoner forårsaket av tobramycinfølsomme mikrober, eller som del av kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner med ukjent mikrobe. Vanligvis det mest effektive aminoglykosidet mot P. aeruginosa. Suppresjonsbehandling av kronisk P. aeruginosa luftveisinfeksjoner hos pasienter med cystisk fibrose.
Som for gentamicin. Bør bare brukes i sykehus og etter gjeldende retningslinjer.
Kontroll av dosen: I prøve tatt umiddelbart før ny dose bør konsentrasjonen ikke overstige 2 mg/l. I prøve tatt en time etter dosering minst 4 mg/l og ikke over 12 mg/l. Prøver tas det andre behandlingsdøgnet og senere 2-3 ganger per uke. Ved dosering én gang daglig bør bunnkonsentrasjonen være under 0,5 mg/l og konsentrasjonen etter 8 timer mellom 1,5 og 5 mg/l.
Tobramycin kan administreres som inhalasjonsvæske i nebulisator for intermitterende behandling av cystisk fibrosepasienter over 6 år.
Det er viktig at behandlingen skjer hos lege med erfaring i behandling av cystisk fibrose.
Hver dose (1 ampulle) er på 300 mg inhalasjonsvæske eller 112 mg (4 kapsler) inhalasjonspulver. Intervallet mellom dosene skal være så nær 12 timer som mulig, ingen alders- eller vektreduksjon av dosen. Behandlingen bør foregå i 4 uker, etterfulgt av 4 uker uten behandling. Erfaringsgrunnlaget med syklisk behandling er begrenset til 2 år.
Absorpsjonen av tobramycin etter inhalering er meget varierende. Midlet bør ikke gis til pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Nyrefunksjonsundersøkelse og audiologisk undersøkelse bør gjøres før behandling starter og etter minst hver sjette behandlingssyklus. Under pågående syklus med inhalasjon bør pasienten ikke få noe aminoglykosid parenteralt.
Resistens under pågående behandling kan forekomme, likeens overvekst av andre resistente mikrober, som Burkholderia cephacia, gjærsopp og Aspergillus. Pasienten bør derfor overvåkes mikrobiologisk.
Bronkospasme er den hyppigste bivirkningen; første dose skal alltid gis under oppsyn. Ved tegn til bronkospasme gis bronkodilaterende behandling.
Voksne og barn eldre enn 6 år: 300 mg (1 ampulle) eller 112 mg (4 kapsler) × 2 daglig. Det er viktig at pasienten følger bruksanvisningen nøye.
1 dråpe morgen og kveld i 7 (6-8) dager. Ved alvorlig infeksjon startes med 1 dråpe 4 ganger daglig den første dagen.
Toksisitet: Barn: 200 mg intramuskulært (10 × normaldose) til 5-åring og 1,2 g intravenøst til 14-åring ga ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Se Aminoglykosider nedenfor.
Felles for Aminoglykosider:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Hørsels- og nyrepåvirkning er hovedproblemet.
Andre symptomer er tinnitus, svimmelhet, ev. nevromuskulær blokkade ved svært store doser.
Behandling for gruppen: Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Kontroller hørsel. Symptomatisk behandling.
Felles for Aminoglykosider:
Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.
Felles for Aminoglykosider:
Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.
Felles for Aminoglykosider:
Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.
Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.
Felles for Aminoglykosider:
Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
Felles for Aminoglykosider:
De ulike aminoglykosidene har noe forskjellig antibakterielt spektrum, og dermed får de noe forskjellige anvendelsesområder.
Gentamicin og tobramycin virker mot stafylokokker, inkludert de fleste betalaktamaseproduserende og meticillinresistente stammer (se Kloksacillin, dikloksacillin, flukloksacillin), og vanligvis også mot gramnegative intestinale stavbakterier. Tobramycin virker noe bedre mot Pseudomonas aeruginosa enn gentamicin. Amikacin er motstandsdyktig mot flere av de mest utbredte inaktiverende resistensmekanismene og er derfor særlig aktuelt ved multiresistente mikrober som ikke er følsomme for andre aminoglyksoider. Behandlingen må styres ut fra resistensbestemmelse av den enkelte bakteriestamme. Streptokokker, pneumokokker og enterokokker er lite følsomme for aminoglykosider, men aktiviteten kan potenseres av penicillin eller andre antibiotika som virker på celleveggen. Ved høygradig aminoglykosidresistens (MIC > 128 mg/l) oppnås ingen synergi med celleveggsaktive antibiotika (penicilliner og glykopeptider). Anaerobe bakterier er alltid resistente.
Streptomycin har god virkning mot mykobakterier og brukes mest til behandling av tuberkulose. Midlet kan i noen tilfeller være aktuelt ved kombinasjonsbehandling av endokarditt.
Neomycin virker på en lang rekke grampositive og gramnegative bakterier, men kan bare anvendes lokalt.
Spektinomycin er et aminocyklitol med effekt tilsvarende aminoglykosider. I Norge anvendes det kun mot gonokokker som er resistente mot andre antibiotika.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning | Tobramycin: 300 mg/1 dose | 56 x 1 dose | C | Blå resept | 20 678,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Tobramycin: 40 mg/1 ml | 10 x 2 ml | C | H-resept | 1 138,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning | Tobramycin: 300 mg/1 dose | 56 x 1 dose | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Inhalasjonspulver, hard kapsel | Tobramycin: 28 mg | 4 x 56 stk | C | Blå resept | 25 361,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Inhalasjonspulver, hard kapsel | Tobramycin: 28 mg | 4 x 56 stk | C | Blå resept | 25 361,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning | Tobramycin: 300 mg/1 dose | 56 x 1 dose | C | Blå resept | 20 678,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Tobramycin: 0.3 % w/v | 5 ml | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Amikacin er kun aktuelt som intravenøs eller intramuskulær sykehusbehandlig av alvorlige infeksjoner.
Felles for Aminoglykosider:
Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.
Amikacin er motstandsdyktig mot flere av de mest utbredte resistensmekanismene som inaktiverer gentamicin og tobramycin. Amikacin er derfor spesielt aktuelt ved behandling av infeksjoner forårsaket av multiresistente bakteriestammer, inkludert Pseudomonas aeruginosa og Acinetobacter baumannii. Amikacin er også aktivt mot Mycobacterium tuberculosis inkludert mange multiresistente stammer.
Rask absorbsjon etter intramuskulær injeksjon. Passerer i liten grad over i cerebrospinalvæsken ved intakte meninger, men langt høyere grad ved meningitt. Halveringstiden er ca. 2 timer ved normal nyrefunksjon, betydelig lengre ved nyresvikt. Utskilles umetabolisert ved glomerulær filtrasjon.
Amikacin kan anvendes ved de samme typer infeksjoner som gentamicin.
Amikacin kan i tillegg brukes som del av behandlingsregimet ved multiresistent tuberkulose.
Amikacin bør bare brukes i sykehus og etter gjeldende retningslinjer.
Kontroll av dosen: Serumkonsentrasjonsmålinger etter 2. eller 3. døgn og deretter 2-3 ganger per uke. Høyere konsentrasjon gir risiko for ototoksiske og nefrotoksiske bivirkninger.
Ved dosering en gang daglig bør bunnkonsentrasjonen være under 1,5 mg/l. Det er foreløpig ikke etablert nasjonale anbefalinger for konsentrasjonen etter 8 timer.
Se aminoglykosider Aminoglykosider. På grunn av mer begrenset bruk av amikacin er det mindre data om bivirkninger.
Felles for Aminoglykosider:
Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Akutt overdose av en inhalasjonsdosering er betydelig mindre alvorlig enn parenterale overdoser.
Klinikk og behandling: Som for Aminoglykosider, se nedenfor.
Felles for Aminoglykosider:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Hørsels- og nyrepåvirkning er hovedproblemet.
Andre symptomer er tinnitus, svimmelhet, ev. nevromuskulær blokkade ved svært store doser.
Behandling for gruppen: Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Kontroller hørsel. Symptomatisk behandling.
Felles for Aminoglykosider:
Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.
Felles for Aminoglykosider:
Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.
Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.
Felles for Aminoglykosider:
Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Amikacin: 250 mg/1 ml | 2 ml | C | H-resept | 1 056,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Inhalasjonsvæske til nebulisator, dispersjon | Amikacin: 590 mg/1 hetteglass | 28 x 590 mg | C | H-resept | 136 736,70 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Aminoglykosider:
Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.
Penetrasjon til kroppsvæsker som for øvrige aminoglykosider (se under gentamicin). Metaboliseres ikke. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er ca. 2,5 timer.
Bør betraktes som et spesialaminoglykosid for tuberkulose. Det bør alltid gis i kombinasjon med andre tuberkulosemidler (se Tuberkulose ). Kan noen ganger være aktuelt ved kombinasjonsbehandling av endokarditt.
15-20 mg/kg kroppsvekt i en dose per døgn (gis intramuskulært).
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Aminoglykosider nedenfor.
Felles for Aminoglykosider:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Hørsels- og nyrepåvirkning er hovedproblemet.
Andre symptomer er tinnitus, svimmelhet, ev. nevromuskulær blokkade ved svært store doser.
Behandling for gruppen: Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Kontroller hørsel. Symptomatisk behandling.
Se aminoglykosider Aminoglykosider.
Sterk tendens til sensibilisering og allergiske reaksjoner hos pasienter og pleiepersonale.
Felles for Aminoglykosider:
Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.
Felles for Aminoglykosider:
Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.
Felles for Aminoglykosider:
Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.
Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.
Felles for Aminoglykosider:
Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Streptomycin: 1 g | 10 x 1 g | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
For mer informasjon, se Aminoglykosider.
For kombinasjoner, se Deksametason–antibakterielle midler.
Neomycin er uttalt nefro- og ototoksisk. Brukes derfor ikke parenteralt. Framycetin (neomycin B) er en av komponentene i neomycin. Begge substanser inngår i preparater til lokal bruk som øye-/øredråper og salver. Det er stor likhet mellom midlene mht. antibakterielt spektrum og toksiske effekter.
Liten eller ingen absorpsjon ved lokal applikasjon. Ved bruk på åpent sår eller granulasjonsvev kan imidlertid absorpsjonen øke betydelig. Metaboliseres ikke. Begge substanser utskilles via nyrene. Halveringstiden er 3 timer for neomycin og noe lenger for framycetin.
Neomycin inngår i en rekke preparater til lokal bruk i kombinasjon med polypeptidantibiotika til bruk ved overflatiske, lokale infeksjoner.
Se aminoglykosider Aminoglykosider.
Ved lokal bruk er allergiske reaksjoner, vesentlig hudutslett, relativt hyppig.
Ved applikasjon på store sårflater kan tilstrekkelig neomycin absorberes til å gi nyre‑ og hørselsskader. Bør ikke brukes i øret når trommehinnen er perforert pga. ototoksisk effekt.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Deksametason: 1 mg/1 ml Kloramfenikol: 5 mg/1 ml | 1 stk | C | 122,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Deksametason: 1 mg/1 ml Kloramfenikol: 5 mg/1 ml | 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Deksametason: 1 mg/1 ml Levofloksacin: 5 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 175,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, suspensjon | Deksametason: 1 mg/1 ml Neomycin: 3500 IE/1 ml Polymyksin B: 6000 IE/1 ml | 5 ml | C | 59,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, suspensjon | Tobramycin: 3 mg/1 ml Deksametason: 1 mg/1 ml | 5 ml | C | 82,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, suspensjon | Tobramycin: 3 mg/1 ml Deksametason: 1 mg/1 ml | 5 ml | C | 82,40 |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Aminoglykosider:
Aminoglykosider har en rask og bredspektret baktericid effekt på aerobe bakterier, men er også blant de mest toksiske antibiotika. Aminoglykosidene hemmer bakterienes proteinsyntese, og de har i tillegg en destabiliserende virkning på yttermembranen hos gramnegative bakterier. Bakteriedrapet er konsentrasjonsavhengig slik at høy dosering gir økt behandlingseffekt, men dette må veies mot faren for bivirkninger og et forholdsvis smalt terapeutisk vindu. Høye konsentrasjoner av aminoglykosider finnes bare i renale cortex og i det indre øret. Dette kan forklare risikoen for nefro- og ototoksisitet. Ved klinisk bruk anbefales måling av serumkonsentrasjoner for å optimalisere behandlingen og unngå bivirkninger. Aminoglykosidene elimineres via nyrene med liten effekt på tarmfloraen, og dette fører til at midlene har en relativt liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Resistens mot aminoglykosider (inkludert kryssresistens) er vanlig i mange land, men i Skandinavia er dette foreløpig lite utbredt bortsett fra hos enterokokker.
Biotilgjengeligheten er nær 100 % ved intramuskulær injeksjon. Metaboliseres i liten grad. Utskilles via nyrene, 70-80 % umetabolisert. Halveringstiden er 1,5-2 timer.
Spesialantibiotikum til bruk som alternativ behandling av gonoré ved allergi eller resistens mot andre aktuelle midler.
Ved gonoré: 2 g intramuskulært som engangsdose.
Toksisitet: Lav akutt toksisitet. Voksne: 8 g daglig i 5 dager ga ikke alvorlige symptomer.
Klinikk: Forsterkning av bivirkninger som GI-symptomer, svimmelhet, hodepine, kløe og urtikaria.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Graviditet: Ingen holdepunkter for skadelige effekter ved graviditet.
Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se A.
Felles for Aminoglykosider:
Graviditet: Kan skade fosterets 8. hjernenerve. Må bare brukes i nødsfall og over kortest mulig tidsrom, med nøyaktig kontroll av plasmakonsentrasjonen.
Amming: Liten absorpsjon fra barnets tarmkanal. Risiko for påvirkning av barnet ved amming er liten ved bruk av terapeutiske doser. Nyere aminoglykosider bør brukes med forsiktighet pga. liten klinisk erfaring hos ammende.
Se aminoglykosider Aminoglykosider. Ved enkel dose, intramuskulær tilførsel, er det få bivirkninger. Vanligst er smerter på innstikkstedet, urtikaria, frysninger, feber, svimmelhet, kvalme, søvnløshet.
Felles for Aminoglykosider:
Vanlige: Kløe og utslett. Proteinuri, stigning i serumkreatinin og urea. Vestibularispåvirkning med kvalme, svimmelhet og balanseforstyrrelser. Potensielt alvorlige: Konsentrasjonsrelatert skade av nyretubuli, vestibularisapparatet og hørselen. Nefrotoksisitet forekommer hyppig, men er som oftest reversibel. I sjeldne tilfeller er nyretoksisitet manifest først etter avsluttet behandling. Et Fanconilignende syndrom (proksimal renal tubulær dysfunksjon) kan også forekomme. Ototoksisiteten (vestibularis, hørsel) er vanligvis irreversibel, men forekommer sjeldnere. Nevromuskulær blokade- og perifer nevropati er ikke så vanlig og sees først og fremst hos pasienter med underliggende risiko. Mest potent er neomycin og streptomycin. Anemi, levkopeni, trombocytopeni og akutt forvirringstilstand forekommer sjelden. Svært sjelden alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Det må påregnes full kryssallergi innen gruppen. Aminoglykosider kan gi hypomagnesemi, særlig hos eldre. Injeksjonsvæsken kan inneholde sulfitt, forsiktighet hos astmatikere pga. økt risiko for sulfittintoleranse som kan gi hypersensitivitetsreaksjoner hos enkelte.
Felles for Aminoglykosider:
Sterkt nedsatt nyrefunksjon, nylig behandling med aminoglykosider eller cisplatin.
Felles for Aminoglykosider:
Risiko for toksiske reaksjoner er størst hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, eldre (over 60 år) og dehydrerte som får høye doser og behandles over lang tid. Vær spesielt oppmerksom ved behandling av pasienter med stigende kreatinin. Stabilt redusert nyrefunksjon håndteres med dosereduksjon. Aminoglykosider kan forverre muskelsvakhet og bør brukes med forsiktighet hos pasienter med nevromuskulære lidelser som f.eks. myasthenia gravis, Parkinsons sykdom eller botulisme hos spedbarn. Informer anestesiavdeling før en operasjon hvis pasienten får et aminoglykosid.
Gunnar Skov Simonsen
Kjemisk sett er dette en meget heterogen gruppe. Klindamycin tilhører gruppen linkosamider, mens vankomycin er et glykopeptid. De er vanligvis ikke førstehåndsmidler, men viktige alternativ på en del områder.
Gunnar Skov Simonsen
Klindamycin hemmer bakterienes proteinsyntese ved binding til ribosomene. Pga. risikoen for antibiotikaindusert diaré bør man begrense bruken av klindamycin som førstehåndspreparat.
De fleste grampositive kokker er følsomme, men resistente streptokokker og gule stafylokokker kan forekomme. Enterokokker er resistente. Anaerobe bakterier er som regel følsomme for klindamycin, men forekomsten av resistens er økende i mange land. De fleste aerobe gramnegative bakterier er resistente.
Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel, 4–5 % ved lokal applikasjon. God penetrasjon til vev, inklusive beinvev og kroppsvæsker, men dårlig til cerebrospinalvæsken selv ved betente meninger. Metaboliseres i stor grad i leveren til aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er 2–4 timer.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 60 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Makrolider, se nedenfor.
Felles for Makrolider:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene. Intravenøs administrering gir økt risiko.
Klinikk for gruppen: Kvalme, kraftige magesmerter og diaré. I sjeldne tilfeller reversibelt hørselstap. Hodepine. Ev. pankreatitt, hallusinasjoner og leverpåvirkning. EKG-forandringer (f.eks. forlenget QT-tid) og arytmier ved store doser.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Se også Om bruk av antimikrobielle midler.
Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogen effekt. Preparater til lokal bruk kan benyttes av gravide.
Amming: Ved systemisk bruk er overgang til morsmelk liten. Andrehåndsvalg. Førstevalg ved mastitt hos ammende med penicillinallergi. Brysternærte barn bør observeres for diaré. Se A. Preparater til lokal bruk kan benyttes av ammende.
Porfyri. Injeksjonsvæsken inneholder benzylalkohol som kan gi fatalt «gasping syndrome» hos premature, skal derfor ikke gis til premature eller nyfødte.
Ved langtidsterapi i høy dose bør lever- og nyrefunksjonen kontrolleres.
Risiko for alvorlig diaré, oppsøk lege. Kan også komme uker etter behandling.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Klindamycin: 150 mg/1 ml | 5 x 2 ml | C | H-resept | 389,80 |
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Klindamycin: 150 mg/1 ml | 5 x 4 ml | C | H-resept | 490,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Klindamycin: 12 mg/1 ml | 10 x 50 ml | C | H-resept | 1 522,50 |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Klindamycin: 6 mg/1 ml | 10 x 50 ml | C | H-resept | 1 296,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, oppløsning | Klindamycin: 75 mg/5 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Liniment, oppløsning | Klindamycin: 10 mg/1 ml | 30 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Klindamycin: 75 mg/5 ml | 80 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Klindamycin: 300 mg | 104 stk | C | Blå resept | 568,40 |
| Liniment, emulsjon | Klindamycin: 10 mg/1 ml | 2 x 30 ml | C | 194,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, oppløsning | Klindamycin: 15 mg/1 ml | 80 ml | C | Blå resept | 331,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Klindamycin: 150 mg/1 ml | 10 x 2 ml | C | H-resept | 743,30 |
| Kapsel, hard | Klindamycin: 150 mg | 40 x 1 stk | C | Blå resept | 213,- |
| Kapsel, hard | Klindamycin: 300 mg | 100 x 1 stk | C | Blå resept | 548,- |
| Liniment, emulsjon | Klindamycin: 10 mg/1 ml | 60 ml | C | 194,- | |
| Vagitorie | Klindamycin: 100 mg | 3 stk | C | 255,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, oppløsning | Klindamycin: 75 mg/5 ml | 80 ml | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Vankomycin er et antibiotikum som virker baktericid ved å hemme syntesen av cellevegg på et tidligere stadium enn betalaktamer. Vankomycin er et viktig reservemiddel mot grampositive mikrober med naturlig (enterokokker) eller ervervet (MRSA) resistens mot andre antibiotika. Midlet absorberes nesten ikke etter peroral administrasjon og er derfor blitt brukt ved infeksjoner i mage-tarm-kanalen, f.eks. ved antibiotikaassosiert enterokolitt forårsaket av Clostridioides difficile.
Grampositive bakterier inkludert enterokokker og meticillinresistente stafylokokker. Gramnegative bakterier er resistente mot glykopeptidantibiotika.
Biotilgjengeligheten er mindre enn 1 % ved peroral tilførsel. Denne kan øke ved inflammasjon i gastrointestinaltraktus. God penetrasjon til ulike kroppsvæsker, men dårlig til cerebrospinalvæsken, selv ved betente meninger. Ved behandling av meningitt og intracerebrale infeksjoner kan derfor intratekal administrasjon være aktuelt. Metaboliseres ikke. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 4-6 timer.
Alvorlige stafylokokk og enterokokkinfeksjoner når mikrobene er resistente mot betalaktamantibiotika. Ved endokarditt anbefales kombinasjonbehandling med aminoglykosid, for Enterococcus faecium bør dette være gentamicin pga. iboende resistens mot andre aminoglykosider. Peroral behandling av alvorlig antibiotikaassosiert enterokolitt forårsaket av Clostridioides difficile.
Bør helst gis som langsom intravenøs infusjon (maks 500 mg/30 min event. 1000 mg/time) pga. risiko for flebitt; må ikke gis intramuskulært.
For å oppnå tilstrekkelig serumkonsentrasjon og samtidig unngå bivirkninger skal serumkonsentrasjonen kontrolleres regelmessig under pågående terapi, spesielt ved samtidig bruk av andre nefrotoksiske legemidler. Den beste parameter for styring av behandling med vankomycin er AUC/MIC (arealet under konsentrasjonskurven delt på minste hemmende konsentrasjon) som kan beregnes ved bruk av kalkulator på nett (https://anx.no/kalkulatorer/vancalc/). Ved å legge inn dosering, tidspunkt og målte konsentrasjoner (toppkonsentrasjon ca 1 time etter dose og bunnkonsentrasjon like før dose) vil kalkulatoren beregne AUC og foreslå neste dose for å oppnå ønsket mål på 400 - 600 mcg*h/ml.
Behandlingen bør startes på sykehus eller i samråd med spesialist i infeksjonsmedisin eller medisinsk mikrobiologi.
Toksisitet: Individuelle variasjoner ved intravenøs administrering. Lav akutt toksisitet ved peroral overdosering. Parenteral overdose, spesielt rask tilføring, kan gi forgiftningssymptomer.
Voksne: 56 g i.v. fordelt på 10 døgn (1 g hver 4. time) ga nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk: Ansiktsrødme, feber og hudreaksjoner. Nedsatt hørsel, tinnitus og svimmelhet. Nyrepåvirkning.
Behandling: Vurder gjentatt kulldosering ved parenteral overdosering (reduserer halveringstiden). Unngå dehydrering. Følg nyrefunksjonen. Symptomatisk behandling.
Vanlige: Smerter og tromboflebitt ved intravenøs administrasjon, risikoen kan reduseres med langsommere injeksjonshastighet (minst 1 time) og mer fortynnet løsning. Vevsnekrose ved ektravasal injeksjon. Tidligere ofte påvist såkalt Red Man Syndrome som er en infusjonsrelatert hypersensitivitetsreaksjon med raskt blodtrykksfall, rødhet og erytem på overkroppen. Sees vanligvis få minutter etter påbegynt infusjon, men kan også komme etter avsluttet infusjon med varighet av noen timer.
Potensielt alvorlige: Hypersensitivitetsreaksjoner/anafylaksi med fall i blodtrykk, stridor, pustevansker, urtikaria, kløe og muskelspasmer forekommer relativt hyppig. Også alvorlige hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, eksfoliativ dermatitt og lineær IgA bulløs dermatose er rapportert. Pseudomembranøs diaré og kolitt, se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt. Både ototoksiske og nefrotoksiske bivirkninger kan forekomme. Ototoksisitet (skade på 8. hjernenerve) kan være forbigående eller permanent. Hematologiske reversible bivirkninger som nøytropeni, eosinofili og i enkelte tilfeller trombocytopeni.
Høyt forbruk av glykopeptider på avdelings- og sykehusnivå kan føre til økt forekomst av vankomycinresistente enterokokker (VRE). Dette gjelder spesielt peroral bruk av vankomycin.
Graviditet: Begrenset klinisk erfaring. Absorberes praktisk talt ikke etter peroral tilførsel. Risiko for ototoksisitet tilsier tilbakeholdenhet.
Amming: Overgang til morsmelk er liten. Systemisk absorpsjon ubetydelig. Kan brukes av ammende.
Forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon, hos premature og spedbarn og hos dialysepasienter. Bør unngås hos pasienter med nedsatt hørsel.
Krever konsentrasjonsbestemmelse. Forsiktighet ved samtidig bruk av andre nyre- og ototoksiske legemidler som aminoglykosider, amfotericin B, ciklosporin og furosemid.
Krever konsentrasjonsbestemmelse. Ved nedsatt nyrefunksjon bør dessuten nyrefunksjonen og 8. hjernenerve kontrolleres. Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Vankomycin: 1 g | 5 x 1 g | C | H-resept | 1 158,10 |
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Vankomycin: 500 mg | 5 x 500 mg | C | H-resept | 597,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Vankomycin: 1000 mg | 1000 mg | C | H-resept | 260,60 |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Vankomycin: 500 mg | 500 mg | C | H-resept | 148,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Vankomycin: 125 mg | 28 stk | C | Blå resept | 1 151,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Vankomycin: 25 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Dalbavancin er et lipoglykopeptid, og i likhet med tradisjonelle glykopeptider binder det seg til den terminale D-alanyl-D-alanin enden av stampeptidet under peptidoglykansyntesen og hindrer dermed kryssbinding. Dette fører til celledød, og dalbavancin klassifiseres følgelig som baktericid.
Midlet er aktivt mot de fleste grampositive bakteriearter unntatt enterokokker og stafylokokker med VanA-mediert vankomycinresistens. Vancomycin intermediære stafylokokker (VISA) har forhøyet minste hemmende konsentrasjon (MIC). Ved klinisk bruk er de mest aktuelle målorgansimene Staphylococcus aureus, koagulase-negative stafylokokker, ulike betahemolytiske streptokokker, samt Streptococcus anginosus-gruppen. Alle gramnegative bakterier er iboende resistente mot dalbavancin. Den baktericid aktiviteten mot stafylokokker in vitro er tidsavhengig, mens den i dyremodeller samsvarer best med forholdet mellom areal under tidskurven for ubunden plasmakonsentrasjon og minimal hemmende konsentrasjon (fAUC/MIC).
Dalbavancin har lineær farmakokinetikk, og det er ikke observert akkumulering av midlet etter ukentlig i.v. administrasjon i opptil 8 uker. Gjennomsnittlig halveringstid er ca. 370 timer (range 333-405), og dalbavancin kan derfor doseres én gang per uke. Distribusjonsvolumet svarer til volumet av ekstracellulærvæske. Begrenset metabolsk transformasjon, eliminasjon via nyrene og utskillelse i avføring.
Behandling av akutte bakterielle infeksjoner i hud og hudstrukturer hos voksne og pediatriske pasienter fra fødsel. Det foreligger begrenset dokumentasjon for bruk ved andre indikasjoner. Dalbavancin anvendes fortrinnsvis ved infeksjon med resistente mikrober der andre antibiotika ikke har effekt.
Dalbavancin administreres som langsom intravenøs infusjon.
Det er ikke nødvendig å justere doseringen for voksne og barn med lett eller moderat nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance > 30 til 79 ml/min). Ved kreatininclearance < 30 ml/min anbefales dosen redusert til 1000 mg gitt som en enkelt infusjon, eller 750 mg etterfulgt av 375 mg gitt én uke senere. Det anbefales ikke å justere dosen ved lett nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh A), men det bør utvises varsomhet hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon.
Det har ikke har vært observert dosebegrensende toksisitet i kliniske studier og det er ikke tilgjengelig spesifikk informasjon om behandling ved overdosering med dalbavancin,
Behandling av overdosering bør bestå av observasjon og støttende tiltak.
De vanligste bivirkningene er kvalme, diaré og hodepine som vanligvis er mild eller moderat. Sjeldne bivirkninger omfatter blant annet anemi, trombocytose, eosinofili, leukopeni, nøytropeni, pruritus, urtikaria og utslett.
Graviditet: Det foreligger ikke tilstrekkelige data om bruk av dalbavancin hos gravide kvinner, men dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Midlet anbefales derfor generelt ikke under graviditet. Amming: Det er ikke kjent om dalbavancin skilles ut i morsmelk.
Kryss-hypersensitivitet kan forekomme mot andre glykopeptider, og det bør derfor utvises varsomhet ved bruk av dalbavancin hos pasienter med kjent overfølsomhet. Hurtige, intravenøse infusjoner kan forårsake reaksjoner, blant annet rødme på overkroppen, elveblest, kløe og/eller utslett. Som øvrige antibakterielle midler kan dalbavancin føre til overvekst av sopp og resistente mikrober, samt antibiotika-assosiert diaré og pseudomembranøs kolitt.
Generelt finnes det begrensede data om sikkerhet og effekt for dalbavancin når det administreres i mer enn to doser (med én ukes mellomrom), og det foreligger
ingen erfaring med dalbavancin ved behandling av sterkt immunsupprimerte pasienter.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Dalbavancin: 500 mg | 500 mg | C | 9 263,90 |
Gunnar Skov Simonsen
Linezolid tilhører en relativt ny gruppe helsyntetiske midler som hemmer proteinsyntesen i bakterier ved å binde seg til ribosomene. Midlet har effekt mot grampositive bakterier og mykobakterier. Linezolid er en reversibel, ikke-selektiv hemmer av monoaminoksidase (MAO). Pga. bivirkningsprofil og begrenset klinisk erfaring bør midlet kun brukes ved alvorlige infeksjoner med stafylokokker og enterokokker når disse er resistente mot andre midler. Behandling bør startes opp under spesialistveiledning.
Biotilgjengeligheten er 100 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til godt vaskularisert vev, cerebrospinalvæsken, pleuravæsken og pankreas. Metaboliseres i leveren ved oksydasjon. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 30 % umetabolisert. Halveringstiden er ca. 5-7 timer.
Infeksjoner forårsaket av gule og hvite stafylokokker, enterokokker, streptokokker og pneumokokker når disse er følsomme for linezolid og resistente mot vanlige førstehåndsmidler. Linezolid kan være aktuelt ved allergi mot alternative midler. Linezolid er godkjent for behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner, samt nosokomiale pneumonier. Forekomsten av multiresistente grampositive er så lav i Norge at linezolid kun unntaksvis vil være indisert. Behandling av atypiske mykobakterier og andrelinjebehandling av tuberkulose.
Parenteralt og peroralt:
Behandling utover 14 dager kan bare anbefales i spesielle tilfeller og maksimal behandlingsvarighet er 28 dager. Sikkerhet og effekt ved behandling utover 28 dager er ikke dokumentert.
Behandlingen bør startes i sykehus og etter konsultasjon med relevante spesialister, som mikrobiolog eller spesialist i infeksjonssykdommer.
Toksisitet: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1200 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tremor, svimmelhet og ataksi. Ev. leverpåvirkning og serotonergt syndrom.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som diaré, kvalme og oppkast, hodepine, svimmelhet, utslett. Smaksforstyrrelser (metallsmak) er rapportert. Soppinfeksjoner pga. endringer i den mikrobiologiske flora.
Potensielt alvorlige og relativt vanlige: Perifer og/eller optisk nevropati, beinmargsdepresjon, anemi og melkesyreacidose. Ved mistanke om slike bivirkninger må behandlingen med linezolid øyeblikkelig revurderes og ev. seponeres. Alle bivirkningene blir hyppigere og mer alvorlige jo lenger behandlingen pågår. Beinmargsdepresjon og perifer og/eller optisk nevropati kan være irreversibel. Optisk nevropati kan gi synstap. Pasienter som rapporterer synsforstyrrelser bør undersøkes av øyelege. For å unngå alvorlige følger av melkesyreacidose, må pasienter som får vedvarende kvalme og brekninger, acidose uten annen årsak eller lav serum-hydrogenkarbonat undersøkes nøye. Alvorlig transfusjonskrevende anemi ble rapportert hos 9 % av pasienter behandlet i inntil 1 måned og hos 15 % av de som ble behandlet utover 1 måned. Kramper, serotonergt syndrom. Alvorlige hudreaksjoner og andre hypersensitivitetsreaksjoner, anafylaksi (sjelden). Pseudomembranøs diaré og kolitt, se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt.
Graviditet: Dyreforsøk har vist embryotoksisk effekt, og midlet skal ikke gis til gravide.
Amming: Overgang til morsmelk er høy. Se A
Fertilitet: I dyreforsøk gir linezolid unormale spermier, og menn må bruke kondom under pågående linezolidbehandling og de første ukene etter avsluttet behandling.
Linezolid bør ikke gis til pasienter med ukontrollert hypertensjon, feokromocytom, karsinoid syndrom, tyreotoksikose, alvorlig depresjon, schizofreni, akutte forvirringstilstander eller til pasienter som bruker visse andre legemidler, særlig psykofarmaka (interaksjoner).
Pga. fare for beinmargsdepresjon må det utvises forsiktighet ved bruk av linezolid hos pasienter med forutgående anemi, levkopeni eller trombocytopeni.
Hos pasienter med forutgående anemi, levkopeni eller trombocytopeni samt ved behandling ut over 10-14 dager bør beinmargsfunksjonen overvåkes med ukentlige kontroller av hematologisk status.
Diaré, synsforstyrrelser. Pasientene bør unngå mat med høyt tyramininnhold (modne oster, gjærekstrakt, soyasaus m.fl.)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Linezolid: 2 mg/1 ml | 10 x 300 ml | C | H-resept | 5 709,10 |
| Tablett | Linezolid: 600 mg | 10 stk | C | H-resept | 5 596,- |
| Tablett | Linezolid: 600 mg | 30 stk | C | H-resept | 16 715,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Linezolid: 2 mg/1 ml | 10 x 300 ml | C | H-resept | 5 709,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Linezolid: 600 mg | 10 stk | C | H-resept | 5 596,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Linezolid: 600 mg | 10 stk | C | H-resept | 5 596,- |
| Tablett | Linezolid: 600 mg | 30 stk | C | H-resept | 16 715,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Linezolid: 600 mg | 10 stk | C | H-resept | 5 596,- |
| Tablett | Linezolid: 600 mg | 30 stk | C | H-resept | 16 715,40 |
Gunnar Skov Simonsen
Tedizolidfosfat er en prodrug til oksazolidinonfosfat. Tedizolid hemmer proteinsyntesen ved å binde seg til 50S i bakteriens ribosom og virker bakteriostatisk mot grampositive bakterier. EUCAST har satt brytnngspunkter for S. aureus og streptokokker. Klinisk effekt er ikke dokumentert mot Staphylococcus lugdunensis og enterokokker selv om in vitro-studier tyder på følsomhet i stammer uten ervervede resistensmekanismer.
Maksimal plasmakonsentrasjon nås innen 3 timer med > 90 % biotilgjengelighet etter peroral administrasjon. Eliminasjonshalveringstiden omtrent 12 timer via lever (80 %) og nyre (20 %).
Tedizolid inngår ikke i nasjonale norske retningslinjer for antibiotikabruk og er kun aktuelt for spesialistbehandling av utvalgte pasienter med infeksjoner som er resistente mot konvensjonelle midler. Indisert til voksne og barn > 35 kg for behandling av akutte bakterielle infeksjoner i hud og bindevev (cellulitt, erysipelas, abscess, infiserte sår).
Tedizolid kan administreres peroralt eller intravenøst, og man kan skifte administrasjonsform under pågående behandling.
200 mg x 1 i 6 dager.
Sikkerhet og effekt av tedizolidfosfat ut over 6 dager er ikke fastslått.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 1200 mg ga lett til moderat forgiftning hos friske forsøkspersoner.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
De vanligste bivirkningene er forbigående og mindre alvorlige: Kvalme, hodepine, svimmelhet, tretthet, diaré og oppkast. Laktacidose og infeksjon med C. difficile. Alvorlige bivirkninger som er påvist for medikamenter i samme klasse inkluderer beinmargdepresjon med anemi, leukopeni, pancytopeni og trombocytopeni, samt perifer eller optisk nevropati.
Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler.
Det er ikke nødvendig med dosejustering ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon eller hos eldre. Klinisk erfaring hos pasienter ≥ 75 år er begrenset.
Tidezolid skal ikke brukes av gravide og ammende. Tablettene skal svelges hele og kan tas med eller uten mat eller drikke. Spesiell oppmerksomhet dersom pasienten lett får blødning eller blåmerker, merker svimmelhet, mister følsomheten i hender eller føtter, eller får problemer med synet som for eksempel tåkesyn, endringer i fargesyn, problemer med å se detaljer eller dersom synsfeltet blir mindre.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tedizolidfosfat: 200 mg | 6 x 200 mg | C | H-resept | 15 851,40 |
| Tablett | Tedizolidfosfat: 200 mg | 6 x 1 stk | C | Blå resept | 14 027,10 |
Gunnar Skov Simonsen
Gunnar Skov Simonsen
For kombinasjoner, se Trimetoprim-sulfametoksazol.
Sulfonamider hemmer folinsyresyntesen som kompetetiv inhibitor av dihydropteroat syntetase (DHPS).
Virker på en rekke mikrober, men klinisk viktigst er effekten på gramnegative stavbakterier innen gruppen enterobakterier og på grampositive kokker. Enterokokker og P. aeruginosa er alltid resistente. I kombinasjon med trimetoprim har sulfonamider også effekt mot enkelte andre medisinsk viktige mikrober som Pneumocystis jiroveci (sopp) og Toxoplasma gondii (protozo).
Biotilgjengeligheten for de ulike sulfonamider er 70–100 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til alle vev og kroppsvæsker. I synovia, pleura, spinalvæske og peritonealvæske er konsentrasjonen ca. 80 % av plasmakonsentrasjonen. Metaboliseres i leveren til N-acetylsulfonamid, en inaktiv og nyretoksisk metabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, delvis umetabolisert. Halveringstiden varierer mellom de ulike substansene: Sulfapyridin: ca. 7 timer, sulfametoksazol: ca. 12 timer, sulfadiazin: ca. 17 timer, sulfadoksin: ca. 8 døgn.
Behandling av infeksjoner forårsaket av mikrober som er følsomme for de enkelte substansene. Ved behandling av toksoplasmainfeksjoner i sentralnervesystemet brukes sulfadiazin i kombinasjon med pyrimetamin, ev. pyrimetamin og klindamycin.
Sulfadiazin: Ved toksoplasmainfeksjoner i sentralnervesystemet, i kombinasjon med klindamycin: 0,5 g × 2 i 10–14 døgn (se Toksoplasma-korioretinitt).
Toksisitet for gruppen: Relativ lav akutt toksisitet, men store inntak har gitt alvorlige forgiftninger.
Barn: < 1200 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: < 5 g forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Kvalme og magesmerter. Ved store doser: Nyrepåvirkning som krystalluri, hematuri, oliguri og anuri. Ev. CNS-symptomer som hodepine, svimmelhet og tremor. Hypoglykemi, hyperkalemi, methemoglobinemi, sulfhemoglobinemi og leverpåvirkning.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Viktig med rikelig væsketilførsel. Ev. metylenblått ved methemoglobinemi. Symptomatisk behandling.
Vanlige: Allergiske reaksjoner, spesielt hudreaksjoner, feber, kløe. Disse synes å være doseavhengige. Gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré. Fotosensitivitet. Soppinfeksjoner pga. endringer i den mikrobiologiske flora.
Potensielt alvorlige: Alvorlige hudreaksjoner som erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse og Henoch-Schönlein purpura og andre tegn på alvorlig hypersensitivitet. Leverreaksjoner med gulsott kan sees 3–5 dager etter oppstart. Nyreskade med kolikk, urolithiasis, hematuri og nyresteindannelse m.m. skyldes vanligvis krystalluri. Bloddyskrasier kan forekomme, men er sjeldne med dagens preparater. Mild kronisk hemolytisk anemi kan forekomme ved langtidsbehandling (se også forsiktighetsregler). Pseudomembranøs kolitt, se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt. Pankreatitt. Akutt forvirring er rapportert.
Graviditet: Ingen påvist teratogen effekt. Det er vanlig å anbefale forsiktighet ved bruk i siste trimester pga. risiko for hyperbilirubinemi og kjerneikterus hos den nyfødte, selv om risikoen synes å være nokså liten. Amming: Overgang til morsmelk liten til moderat. Kontraindisert hos premature eller syke barn, eller ved ikterus.
Pga. risiko for krystalluri bør det sørges for tilstrekkelig diurese (minst 1 l/døgn). Ved nyresvikt eller obstruksjon i urinveiene kan sulfonamidene akkumuleres, og redusert dose eller forlenget doseintervall må vurderes. Forsiktighet også ved nedsatt leverfunksjon.
Pasienter med glukose-6-fosfatdhydrogenasemangel (forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men er sjelden hos nordeuropeere) kan få hemolytisk anemi. Behandling med sulfonamider må derfor bare skje på streng indikasjon og da med lavest mulig dose.
Forsiktighet hos pasienter med økt risiko for alvorlige allergiske reaksjoner eller bronkial astma. Selv om kryssensitivitet mellom sulfonamider og andre legemidler med en sulfonamidgruppe er rapportert, er dette ikke fastlagt og kan komme fra en generell predisponering for allergiske legemiddelreaksjoner.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Sulfadiazin: 500 mg | 20 stk | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Til lokal bruk. Kombinasjon av antibakterielle egenskaper hos sulfonamidet og sølvioner. Midlet har effekt både på gramnegative og grampositive mikrober samt ulike Pseudomonas-arter og Candida.
Ved applikasjon på brannskaden vil sølvet forbli i eksudatet, mens inntil 10 % av sulfadiazinet kan bli absorbert.
Profylaktisk ved alvorlige brannskader.
Påsmøres i et 3-4 mm tykt lag en gang daglig.
Lokale reaksjoner som svie, kløe og hudutslett. Inneholder polysorbat 60 og 80 som kan gi overfølsomhetsreaksjoner hos enkelte.
Leukopeni er rapportert hos 3-5 % av pasienter som får sølvsulfadiazin på brannskadede områder. Kommer oftest etter 2-3 dager og fører vanligvis ikke til seponering, men leukocyttallet bør følges.
Kan føre til at sårskorpen faller senere av, og til at brannsåret kan få endret utseende. Ved behandling av store områder og/eller langvarig bruk kan sølv absorberes, og dette kan gi klinisk misfarging av hud (argyri).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Krem | Sølvsulfadiazin: 10 mg/1 g | 1 x 50 g | C | 134,80 |
Gunnar Skov Simonsen
Trimetoprim er bakteriostatisk gjennom å blokkere bakterienes dihydrofolatreduktase slik at folinsyresyntesen hemmes.
Hovedsakelig det samme som for sulfonamider (se Vanlige sulfonamider). I terapeutiske konsentrasjoner er det først og fremst virksomt overfor gramnegative stavbakterier og grampositive kokker. Anaerobe bakterier, P. aeruginosa og gonokokker er resistente.
Biotilgjengeligheten er over 60 %. Denne reduseres noe ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til ulike vev og kroppsvæsker som lunger, bronkier, prostatasekret, ekspektorat, saliva og brystmelk. Metaboliseres i leveren til delvis aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 50 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon, inhiberer tubulær kreatininsekresjon. Halveringstiden er 8-12 timer.
Terapeutisk ved akutte ukompliserte og kompliserte infeksjoner i nedre urinveier (se Nedre urinveisinfeksjon). Langtidsprofylakse ved kronisk residiverende urinveisinfeksjoner etter initialbehandling med andre midler.
Toksisitet: Relativ lav akutt toksisitet. Nedsatt nyrefunksjon gir økt risiko.
Barn: < 700 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 8 g ga lett forgiftning.
Klinikk: Lette symptomer: Kvalme, magesmerter, hodepine, svimmelhet og tremor. Ved store doser ev. elektrolyttforstyrrelser (hyperkalemi), nyre- eller leverpåvirkning. Massive doser over lengre tid eller kombinert med nedsatt nyrefunksjon kan ev. gi blodforandringer og alvorlige skader på slimhinner, benmarg og hud.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Unngå dehydrering. Symptomatisk behandling.
Vanlige: Kløe og utslett som kan være doseavhengig er vanligst og kommer gjerne 7-14 dager etter oppstart. Gastrointestinale symptomer som uvelhet, kvalme og brekninger, glositt og smaksforstyrrelser, oftest doseavhengig. Fotosensiblisering (sjelden).
Potensielt alvorlige: Hematologiske bivirkninger som anemi, leukopeni, trombocytopeni, megaloblastanemi og agranulocytose sees særlig hos eldre, underernærte, alkoholikere og andre med relativ folsyremangel. Enkelte tilfeller av aseptisk meningitt er rapportert med hodepine, nakkestivhet, økt celletall i spinalvæsken, feber. Alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner, inklusiv anafylaksi. Risiko for hyperkalemi ved nedsatt nyrefunksjon.
Graviditet: Alternativt antibiotikum bør benyttes i første trimester. Trimetoprim er en folsyreantagonist og er teratogent i høye doser i dyreforsøk. Økt risiko for abort ved behandling under svangerskapets første 20 uker.
Amming: Overgang til morsmelk er liten. Kan brukes av ammende.
Dosereduksjon eller lengre doseringsintervall ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Kan hemme fenylalaninmetabolismen, men dette har ingen betydning for pasienter med fenylketonuri hvis de følger riktig diett. Mangel på folsyre eller B12 kan behandles med tilskudd av B12 og/eller folsyre. Høye doser kan gi forhøyet fosfatkonsentrasjon i plasma.
Porfyri. Alvorlig lever- og nyresvikt. Bloddyskrasier. Skal ikke gis til spedbarn < 3 måneder.
Blodbildet og folsyrestatus bør kontrolleres ved langtidsbehandling.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Trimetoprim: 10 mg/1 ml | 100 ml | C | Blå resept | 287,40 |
| Tablett | Trimetoprim: 100 mg | 100 stk | C | Blå resept | 611,90 |
| Tablett | Trimetoprim: 100 mg | 30 stk | C | Blå resept | 213,20 |
| Tablett | Trimetoprim: 160 mg | 10 stk | C | Blå resept | 151,70 |
| Tablett | Trimetoprim: 160 mg | 100 stk | C | Blå resept | 574,80 |
| Tablett | Trimetoprim: 160 mg | 14 stk | C | Blå resept | 160,70 |
| Tablett | Trimetoprim: 160 mg | 6 stk | C | Blå resept | 125,70 |
| Tablett | Trimetoprim: 300 mg | 3 stk | C | Blå resept | 252,80 |
| Tablett | Trimetoprim: 300 mg | 7 stk | C | Blå resept | 252,80 |
Gunnar Skov Simonsen
Vedrørende graviditet og amming, bivirkninger, forsiktighetsregler, kontraindikasjoner og kontroll, se Trimetoprim og Vanlige sulfonamider.
Kombinasjonen blokkerer to ulike enzymatiske trinn i bakterienes tetrahydrofolsyresyntese. Den sekvensielle blokkeringen gir baktericid effekt selv om midlene hver for seg er bakteriostatiske.
Trimetoprim-sulfametoksazol er virksomt mot villtypen av de vanligste grampositive kokker og gramnegative stavbakterier. I Norge er 20-25 % av E. coli-isolater fra urin resistente mot trimetoprim-sulfametoksazol. Det har ingen hensikt å gi kombinasjonen dersom man vet at bakterien er resistent mot en av komponentene. Ved nedre urinveisinfeksjoner vil man ofte komme til målet ved å bruke trimetoprim alene. Pseudomonas er resistent.
Biotilgjengeligheten er 90-100 %. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Høy konsentrasjon i lunge, men også i kammervann og spinalvæske. Begge substanser metaboliseres i leveren til delvis aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 50 % av trimetoprim og 25 % av sulfametoksazol i aktiv form. Halveringstiden er ca. 11 timer for begge substanser.
Nedre og øvre urinveisinfeksjoner og nedre luftveisinfeksjoner. Ofte aktuelt som peroralt alternativ ved MRSA-infeksjoner i hud og bløtvev. Spesielle indikasjoner er behandling av og profylakse mot toksoplasmose og pneumocystispneumoni (se Pneumoni hos immunsupprimerte). Alvorlige gastroenteritter når andre midler ikke kan brukes.
Indisert til voksne, ungdom, barn og spedbarn fra 6 ukers alder.
Se Trimetoprim og Vanlige sulfonamider. Sulfonamidet vil trolig utgjøre størst risiko.
Disse er av samme type som ved bruk av sulfonamider og trimetoprim (se Vanlige sulfonamider og Trimetoprim), men forekommer atskillig oftere og varer gjerne lengre. Særlig hos eldre (> 70 år) bør man unngå å bruke kombinasjonen hvis andre midler kan benyttes. Påvirkning av nyrefunksjon, også ut over det som kan forventes som trimetoprim-indusert kreatininstigning. Porfyrogent.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Sulfametoksazol: 40 mg/1 ml Trimetoprim: 8 mg/1 ml | 100 ml | C | Blå resept | 119,30 |
| Tablett | Sulfametoksazol: 400 mg Trimetoprim: 80 mg | 20 stk | C | Blå resept | 111,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Sulfametoksazol: 400 mg Trimetoprim: 80 mg | 20 stk | C | Blå resept | 111,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Sulfametoksazol: 400 mg/5 ml Trimetoprim: 80 mg/5 ml | 10 x 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Sulfametoksazol: 80 mg/1 ml Trimetoprim: 16 mg/1 ml | 10 x 5 ml | C | H-resept | 3 797,50 |
Gunnar Skov Simonsen
Effekt på Mycobacterium leprae som skyldes hemning av folinsyremetabolismen. Effekt ved dermatitis herpetiformis skyldes at dapson hemmer frigjøringen av oksygenradikaler fra granulocytter i vevet. Pga. toksisiteten brukes i dag dapson bare på spesielle indikasjoner.
Kan ha effekt både på vanlige bakterier og på mykobakterier.
Biotilgjengeligheten er 85-100 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Akkumuleres i hud og muskler, men særlig i lunge. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Metaboliseres i leveren via N-acetyl transferase. Genetisk betinget reaksjon: langsom/rask metabolisme. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, inntil 20 % umetabolisert. Halveringstiden er 10-50 timer.
Lepra. Dermatitis herpetiformis (se Dermatitis herpetiformis). Profylakse mot Pneumocystis jirovecii-infeksjon hos hiv‑pasienter (se Hiv‑infeksjon og aids).
Voksne:
(Barn, se spesiallitteratur)
Toksisitet: Barn: < 50 mg forventes ingen eller lette symptomer. Høy risiko for methemoglobinemi, sulfhemoglobinemi og hemolyse ved inntak > 200 mg/døgn (voksne og barn). Lav terskel for lege/sykehus ved symptomer.
Klinikk: Hovedproblemet er risiko for methemoglobinemi, sulfhemoglobinemi og hemolyse. Tretthet, kvalme, hodepine, svimmelhet, uro, forvirring, hallusinasjoner, psykoser, kramper, koma. Brunblå farge på blod og urin (methemoglobinemi). Dyspné og respirasjonsdepresjon. Takykardi og brystsmerter, ev. arytmier. Ev. lever- og nyrepåvirkning.
Behandling: Ventrikkeltømming og gjentatt kulldosering hvis indisert (enterohepatisk sirkulasjon). Ev. metylenblått ved methemoglobinemi. Symptomatisk behandling.
Dapson hører til våre mest toksiske legemidler, og behandlende lege henvises til spesiallitteratur. Bivirkninger sees hyppigst ved døgndoser på 200–300 mg. Vanlige: Kvalme, oppkast, hodepine, svimmelhet, dyspné og nervøse symptomer hos så mange som 20 %. Methemoglobinemi. Potensielt alvorlige: Hemolytisk anemi og agranulocytose, allergisk dermatitt. Hepatitt, kolestase. Nefrotoksisitet, nyreskade med papillnekrose. Synsforstyrrelser og atrofi av nervus opticus. Nevropati som vanligvis er motorisk, men også kan være sensorisk. Psykiske forandringer. Diaminodifenylsyndrom (DADPS). Antas kreftfremkallende.
Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade, men pga. toksisiten bør dapson bare brukes på strenge indikasjoner.
Amming: Overgang til morsmelk er høy. Tilbakeholdenhet anbefales pga. risiko for toksiske effekter hos brysternærte barn. Hemolytisk anemi er rapportert.
Psykose. Kan benyttes ved sulfonamidallergi, men økt årvåkenhet er nødvendig. Kryssallergi mellom sulfonamider og dapson er anslått til 10 %.
Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (G6PD, forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere) kan få hemolytisk anemi. Behandling med dapson må derfor bare skje på streng indikasjon og da med lavest mulig dose. Anbefalt screening hos høyrisikopasienter: ikke-nordeuropeiske pasienter bør undersøkes for G6PD-mangel før behandlingen startes. Kontraindisert med middelhavsvariant («G6PD Med»).
Blodbildet kontrolleres ukentlig inntil terapeutisk effekt er nådd, senere hver 3. måned. Nyre- og leverfunksjon tas hver 3. uke initialt, deretter hver 3. måned. Methemoglobinnivå bør kontrolleres før behandlingsstart. Analyse for G6PD enzymaktivitet hos ikke-nordeuropeere før oppstart.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dapson: 50 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dapson: 50 mg | 100 stk | C | Blå resept | 1 273,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dapson: 50 mg | 50 stk | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Fluorokinolonene virker baktericid ved å blokkere bakterienes DNA-gyrase og hemme DNA-syntesen.
Midlene har størst økoskygge av alle antimikrobielle midler. Man bør derfor begrense bruken av kinoloner.
Ciprofloksacin har et bredt antibakterielt spektrum som omfatter de fleste stammer av enterobakterier, Legionella og Haemophilus influenzae. Forekomsten av resistens har imidlertid økt betydelig hos Enterobacteriaceae (E. coli og Klebsiella spp.) gjennom de siste årene, både internasjonalt og i Norge. Ciprofloksacin ble tidligere mye brukt ved gonoré, men på grunn av utbredt resistens er slik bruk nå kun aktuelt etter dokumentert følsomhet. Stafylokokker er kun følsomme ved økt eksponering, og meticillinresistente stammer vil ofte være resistente mot fluorokinoloner. Streptokokker er lite følsomme for ciprofloksacin og anaerobe bakterier har varierende grad av følsomhet. De nyere fluorokinolonene levofloksacin og moksifloksacin har høyere aktivitet mot grampositive bakterier og forskrives ofte til behandling av luftveisinfeksjoner. Atypiske luftveisagens som Mycoplasma pneumoniae og Chlamydophilia pneumoniae er følsomme for fluorokinoloner. Ofloksacin er ikke lengre markedsført i Norge. Det er full kryssresistens mellom medikamentene innenfor gruppen. I henhold til norske retningslinjer for antibiotikabruk skal fluorokinoloner ikke brukes som førstelinjebehandling, men reserveres til bruk ved behandlingssvikt eller kompliserte infeksjoner med fluorokinolonfølsomme mikrober.
Avhengig av infeksjonens lokalisasjon og mikrobielle agens. Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (gjelder både peroral og parenteral dosering).
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Ved store doser hodepine, svimmelhet, tremor, forvirring, sløvhet, ev. CNS-eksitasjon med hallusinasjoner og kramper. Nyresvikt. Ev. forlenget QT-tid, arytmier og leverpåvirkning.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Unngå dehydrering. Symptomatisk behandling.
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, brekninger, magesmerter, diaré. Symptomer fra sentralnervesystemet som hodepine, tretthet, svimmelhet, søvnforstyrrelser, nedsatt reaksjonsevne. Utslett. Økning i leverenzymer. Moderat til alvorlig fotosensitivitet og -toksisitet. Soppinfeksjoner som skyldes endringer i mikrobefloraen. Øyedråper kan gi forbigående øyesymptomer som brenning og stikking.
Potensielt alvorlige: Fluorokinoloner kan utløse kramper eller senke krampeterskelen. Psykotiske reaksjoner kan komme allerede etter første dose, og i sjeldne tilfeller kan depresjon eller psykose utvikles til selvskadende atferd. Hallusinasjoner, polynevropati. Takykardi, forlenget QT-intervall, ventrikulær arytmi og torsades de pointes. Seneruptur, spesielt i akilles og noen ganger bilateralt, kan komme allerede de første par døgn etter oppstart. Risikoen kan være økt hos eldre og hos pasienter som samtidig behandles med kortikosteroider. Antibiotikaassosiert diaré som pseudomembranøs kolitt, kan komme også uker etter avsluttet behandling. For behandling se Clostridioides difficile enterokolitt. Hypersensitivitetsreaksjoner/anfylaksi, inkludert alvorlige hudreaksjoner, som kan være livstruende. Krystalluri. Hemolytisk anemi, spesielt hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler). Økning av leverenzymene i blodet forekommer relativt ofte, men alvorlige reaksjoner som levernekrose og livstruende leversvikt er sjelden.
Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade, men sparsomme data. I dyreforsøk er det observert varierende embryo/føtotoksiske effekter, samt degenerasjon av leddbrusk i voksende ungdyr.
Amming: Fluorokinolonene bør bare brukes over kortere perioder ved amming pga. potensiell risiko for påvirkning av barnets tarmflora.
Fluorokinolonene kan påvirke bruskdannelsen og bør derfor helst ikke brukes av barn/ungdom i vekstfasen. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom i vekstfase. Fluorokinoloner bør brukes med forsiktighet av eldre pga. nedsatt utskillelse og økt risiko for bivirkninger, inkludert tendinitt og seneruptur. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, forlenget QT-intervall eller tidligere arytmi, bradykardi, ikke korrigert hypokalemi, klinisk relevant hjertesvikt eller myasthenia gravis. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel kan få hemolytisk anemi. Tilstanden forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere. Behandling med fluorokinoloner må derfor bare skje på streng indikasjon og med lavest mulig dose.
Se meldinger fra Direktoratet for medisinske produkter om risiko for invalidiserende og alvorlige langvarige bivirkninger av kinoloner (2019) og fluorokinoloner (2025).
Se Kjære helsepersonell-brev 2018 og Kjære helsepersonell-brev 2019
Juni 2023: SLV har 09.06.2023 sendt ut: Påminnelse om å begrense bruken av fluorokinoloner, samt et "Kjære helsepersonell"-brev til landets leger og tannleger.
Epilepsi eller kjent nedsatt krampeterskel. Slagpasienter. Tidligere seneproblemer ved bruk av fluorokinoloner. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom, gravide og ammende.
Evnen til å kjøre bil eller utføre arbeid som krever årvåkenhet og rask reaksjonsevne kan være nedsatt. Solarium og sterkt sollys bør unngås.
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Fluorokinoloner:
Fluorokinolonene virker baktericid ved å blokkere bakterienes DNA-gyrase og hemme DNA-syntesen.
Midlene har størst økoskygge av alle antimikrobielle midler. Man bør derfor begrense bruken av kinoloner.
Se også Legemidler ved øyesykdommer
Biotilgjengeligheten er 60-80 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også til cerebrospinalvæsken ved inflammerte meninger. Høy konsentrasjon i lunge, prostata og kvinnelige kjønnsorganer. Er gjenstand for førstepassasjemetabolisme i leveren til noe aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 30-60 % umetabolisert. Halveringstiden er 4-6 timer.
Peroralt:
Intravenøst:
Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon (gjelder både peroral og parenteral dosering).
Toksisitet: Barn: < 1 g forventes ingen eller lette symptomer. 12 g til 16-åring ga lett forgiftning.
Voksne: 10 g, 18 g og 21 g ga akutt nyresvikt.
Klinikk og behandling: Se Fluorokinoloner nedenfor.
Felles for Fluorokinoloner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Ved store doser hodepine, svimmelhet, tremor, forvirring, sløvhet, ev. CNS-eksitasjon med hallusinasjoner og kramper. Nyresvikt. Ev. forlenget QT-tid, arytmier og leverpåvirkning.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Unngå dehydrering. Symptomatisk behandling.
Felles for Fluorokinoloner:
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, brekninger, magesmerter, diaré. Symptomer fra sentralnervesystemet som hodepine, tretthet, svimmelhet, søvnforstyrrelser, nedsatt reaksjonsevne. Utslett. Økning i leverenzymer. Moderat til alvorlig fotosensitivitet og -toksisitet. Soppinfeksjoner som skyldes endringer i mikrobefloraen. Øyedråper kan gi forbigående øyesymptomer som brenning og stikking.
Potensielt alvorlige: Fluorokinoloner kan utløse kramper eller senke krampeterskelen. Psykotiske reaksjoner kan komme allerede etter første dose, og i sjeldne tilfeller kan depresjon eller psykose utvikles til selvskadende atferd. Hallusinasjoner, polynevropati. Takykardi, forlenget QT-intervall, ventrikulær arytmi og torsades de pointes. Seneruptur, spesielt i akilles og noen ganger bilateralt, kan komme allerede de første par døgn etter oppstart. Risikoen kan være økt hos eldre og hos pasienter som samtidig behandles med kortikosteroider. Antibiotikaassosiert diaré som pseudomembranøs kolitt, kan komme også uker etter avsluttet behandling. For behandling se Clostridioides difficile enterokolitt. Hypersensitivitetsreaksjoner/anfylaksi, inkludert alvorlige hudreaksjoner, som kan være livstruende. Krystalluri. Hemolytisk anemi, spesielt hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler). Økning av leverenzymene i blodet forekommer relativt ofte, men alvorlige reaksjoner som levernekrose og livstruende leversvikt er sjelden.
Felles for Fluorokinoloner:
Epilepsi eller kjent nedsatt krampeterskel. Slagpasienter. Tidligere seneproblemer ved bruk av fluorokinoloner. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom, gravide og ammende.
Felles for Fluorokinoloner:
Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade, men sparsomme data. I dyreforsøk er det observert varierende embryo/føtotoksiske effekter, samt degenerasjon av leddbrusk i voksende ungdyr.
Amming: Fluorokinolonene bør bare brukes over kortere perioder ved amming pga. potensiell risiko for påvirkning av barnets tarmflora.
Felles for Fluorokinoloner:
Fluorokinolonene kan påvirke bruskdannelsen og bør derfor helst ikke brukes av barn/ungdom i vekstfasen. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom i vekstfase. Fluorokinoloner bør brukes med forsiktighet av eldre pga. nedsatt utskillelse og økt risiko for bivirkninger, inkludert tendinitt og seneruptur. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, forlenget QT-intervall eller tidligere arytmi, bradykardi, ikke korrigert hypokalemi, klinisk relevant hjertesvikt eller myasthenia gravis. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel kan få hemolytisk anemi. Tilstanden forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere. Behandling med fluorokinoloner må derfor bare skje på streng indikasjon og med lavest mulig dose.
Se meldinger fra Direktoratet for medisinske produkter om risiko for invalidiserende og alvorlige langvarige bivirkninger av kinoloner (2019) og fluorokinoloner (2025).
Se Kjære helsepersonell-brev 2018 og Kjære helsepersonell-brev 2019
Juni 2023: SLV har 09.06.2023 sendt ut: Påminnelse om å begrense bruken av fluorokinoloner, samt et "Kjære helsepersonell"-brev til landets leger og tannleger.
Felles for Fluorokinoloner:
Evnen til å kjøre bil eller utføre arbeid som krever årvåkenhet og rask reaksjonsevne kan være nedsatt. Solarium og sterkt sollys bør unngås.
Felles for Fluorokinoloner:
Ciprofloksacin har et bredt antibakterielt spektrum som omfatter de fleste stammer av enterobakterier, Legionella og Haemophilus influenzae. Forekomsten av resistens har imidlertid økt betydelig hos Enterobacteriaceae (E. coli og Klebsiella spp.) gjennom de siste årene, både internasjonalt og i Norge. Ciprofloksacin ble tidligere mye brukt ved gonoré, men på grunn av utbredt resistens er slik bruk nå kun aktuelt etter dokumentert følsomhet. Stafylokokker er kun følsomme ved økt eksponering, og meticillinresistente stammer vil ofte være resistente mot fluorokinoloner. Streptokokker er lite følsomme for ciprofloksacin og anaerobe bakterier har varierende grad av følsomhet. De nyere fluorokinolonene levofloksacin og moksifloksacin har høyere aktivitet mot grampositive bakterier og forskrives ofte til behandling av luftveisinfeksjoner. Atypiske luftveisagens som Mycoplasma pneumoniae og Chlamydophilia pneumoniae er følsomme for fluorokinoloner. Ofloksacin er ikke lengre markedsført i Norge. Det er full kryssresistens mellom medikamentene innenfor gruppen. I henhold til norske retningslinjer for antibiotikabruk skal fluorokinoloner ikke brukes som førstelinjebehandling, men reserveres til bruk ved behandlingssvikt eller kompliserte infeksjoner med fluorokinolonfølsomme mikrober.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øredråper, oppløsning | Ciprofloksacin: 2 mg/1 ml | 15 x 0.25 ml | C | 152,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øredråper, oppløsning | Ciprofloksacin: 3 mg/1 ml | 5 ml | C | 135,90 | |
| Øyedråper, oppløsning | Ciprofloksacin: 3 mg/1 ml | 5 ml | C | 127,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øredråper, oppløsning | Ciprofloksacin: 3 mg/1 ml | 5 ml | C | 135,90 | |
| Øyedråper, oppløsning | Ciprofloksacin: 3 mg/1 ml | 5 ml | C | 127,40 | |
| Øyesalve | Ciprofloksacin: 3 mg/1 g | 3.5 g | C | 108,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øredråper, oppløsning | Ciprofloksacin: 3 mg/1 ml | 5 ml | C | 135,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyesalve | Ciprofloksacin: 3 mg/1 g | 3.5 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ciprofloksacin: 250 mg | 10 stk | C | Blå resept | 135,90 |
| Tablett | Ciprofloksacin: 250 mg | 20 stk | C | Blå resept | 184,50 |
| Tablett | Ciprofloksacin: 500 mg | 10 stk | C | Blå resept | 160,50 |
| Tablett | Ciprofloksacin: 500 mg | 20 stk | C | Blå resept | 233,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Ciprofloksacin: 2 mg/1 ml | 10 x 100 ml | C | H-resept | 467,10 |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Ciprofloksacin: 2 mg/1 ml | 10 x 200 ml | C | H-resept | 897,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat og væske til mikstur, suspensjon | Ciprofloksacin: 250 mg/5 ml | 1 S | C | - | |
| Granulat og væske til mikstur, suspensjon | Ciprofloksacin: 50 mg/1 ml | 1 S | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Fluorokinoloner:
Fluorokinolonene virker baktericid ved å blokkere bakterienes DNA-gyrase og hemme DNA-syntesen.
Midlene har størst økoskygge av alle antimikrobielle midler. Man bør derfor begrense bruken av kinoloner.
Biotilgjengeligheten er nær 100 % ved både peroral og intravenøs tilførsel. Levofloksacin har god penetrasjon til vev og kroppsvæsker, bortsett fra cerebrospinalvæske. Høye konsentrasjoner i bronkier, lungevev, prostata og urin. Metaboliseres i liten grad og utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 6-8 timer hos pasienter med normal nyrefunksjon.
Levofloksacin anbefales ikke i offisielle norske retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten. Det vil derfor kun unntaksvis være aktuelt å forskrive midlet utenfor sykehus og da i samråd med spesialist i infeksjonssykdommer. Levofloksacin skal kun benyttes til behandling av voksne.
Peroral og intravenøs behandling kan følge samme doseringsregime da parenteral og peroral form av levofloksacin er bioekvivalente. Hos pasienter med normal nyrefuksjon:
Pasienter med nedsatt nyrefunksjon skal doseres i henhold til tabellen Dosering av levofloksacin ved nedsatt nyrefunksjon
Det er ikke nødvendig med dosereduksjon hos pasienter med leversvikt eller eldre med normal nyrefunksjon.
Felles for Fluorokinoloner:
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, brekninger, magesmerter, diaré. Symptomer fra sentralnervesystemet som hodepine, tretthet, svimmelhet, søvnforstyrrelser, nedsatt reaksjonsevne. Utslett. Økning i leverenzymer. Moderat til alvorlig fotosensitivitet og -toksisitet. Soppinfeksjoner som skyldes endringer i mikrobefloraen. Øyedråper kan gi forbigående øyesymptomer som brenning og stikking.
Potensielt alvorlige: Fluorokinoloner kan utløse kramper eller senke krampeterskelen. Psykotiske reaksjoner kan komme allerede etter første dose, og i sjeldne tilfeller kan depresjon eller psykose utvikles til selvskadende atferd. Hallusinasjoner, polynevropati. Takykardi, forlenget QT-intervall, ventrikulær arytmi og torsades de pointes. Seneruptur, spesielt i akilles og noen ganger bilateralt, kan komme allerede de første par døgn etter oppstart. Risikoen kan være økt hos eldre og hos pasienter som samtidig behandles med kortikosteroider. Antibiotikaassosiert diaré som pseudomembranøs kolitt, kan komme også uker etter avsluttet behandling. For behandling se Clostridioides difficile enterokolitt. Hypersensitivitetsreaksjoner/anfylaksi, inkludert alvorlige hudreaksjoner, som kan være livstruende. Krystalluri. Hemolytisk anemi, spesielt hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler). Økning av leverenzymene i blodet forekommer relativt ofte, men alvorlige reaksjoner som levernekrose og livstruende leversvikt er sjelden.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1 g forventer ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Fluorokinoloner, se nedenfor.
Felles for Fluorokinoloner:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser. Se de ulike virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Ved store doser hodepine, svimmelhet, tremor, forvirring, sløvhet, ev. CNS-eksitasjon med hallusinasjoner og kramper. Nyresvikt. Ev. forlenget QT-tid, arytmier og leverpåvirkning.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Unngå dehydrering. Symptomatisk behandling.
Felles for Fluorokinoloner:
Epilepsi eller kjent nedsatt krampeterskel. Slagpasienter. Tidligere seneproblemer ved bruk av fluorokinoloner. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom, gravide og ammende.
Felles for Fluorokinoloner:
Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade, men sparsomme data. I dyreforsøk er det observert varierende embryo/føtotoksiske effekter, samt degenerasjon av leddbrusk i voksende ungdyr.
Amming: Fluorokinolonene bør bare brukes over kortere perioder ved amming pga. potensiell risiko for påvirkning av barnets tarmflora.
Felles for Fluorokinoloner:
Fluorokinolonene kan påvirke bruskdannelsen og bør derfor helst ikke brukes av barn/ungdom i vekstfasen. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom i vekstfase. Fluorokinoloner bør brukes med forsiktighet av eldre pga. nedsatt utskillelse og økt risiko for bivirkninger, inkludert tendinitt og seneruptur. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, forlenget QT-intervall eller tidligere arytmi, bradykardi, ikke korrigert hypokalemi, klinisk relevant hjertesvikt eller myasthenia gravis. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel kan få hemolytisk anemi. Tilstanden forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere. Behandling med fluorokinoloner må derfor bare skje på streng indikasjon og med lavest mulig dose.
Se meldinger fra Direktoratet for medisinske produkter om risiko for invalidiserende og alvorlige langvarige bivirkninger av kinoloner (2019) og fluorokinoloner (2025).
Se Kjære helsepersonell-brev 2018 og Kjære helsepersonell-brev 2019
Juni 2023: SLV har 09.06.2023 sendt ut: Påminnelse om å begrense bruken av fluorokinoloner, samt et "Kjære helsepersonell"-brev til landets leger og tannleger.
Felles for Fluorokinoloner:
Evnen til å kjøre bil eller utføre arbeid som krever årvåkenhet og rask reaksjonsevne kan være nedsatt. Solarium og sterkt sollys bør unngås.
Felles for Fluorokinoloner:
Ciprofloksacin har et bredt antibakterielt spektrum som omfatter de fleste stammer av enterobakterier, Legionella og Haemophilus influenzae. Forekomsten av resistens har imidlertid økt betydelig hos Enterobacteriaceae (E. coli og Klebsiella spp.) gjennom de siste årene, både internasjonalt og i Norge. Ciprofloksacin ble tidligere mye brukt ved gonoré, men på grunn av utbredt resistens er slik bruk nå kun aktuelt etter dokumentert følsomhet. Stafylokokker er kun følsomme ved økt eksponering, og meticillinresistente stammer vil ofte være resistente mot fluorokinoloner. Streptokokker er lite følsomme for ciprofloksacin og anaerobe bakterier har varierende grad av følsomhet. De nyere fluorokinolonene levofloksacin og moksifloksacin har høyere aktivitet mot grampositive bakterier og forskrives ofte til behandling av luftveisinfeksjoner. Atypiske luftveisagens som Mycoplasma pneumoniae og Chlamydophilia pneumoniae er følsomme for fluorokinoloner. Ofloksacin er ikke lengre markedsført i Norge. Det er full kryssresistens mellom medikamentene innenfor gruppen. I henhold til norske retningslinjer for antibiotikabruk skal fluorokinoloner ikke brukes som førstelinjebehandling, men reserveres til bruk ved behandlingssvikt eller kompliserte infeksjoner med fluorokinolonfølsomme mikrober.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Levofloksacin: 5 mg/1 ml | 100 ml | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Levofloksacin: 500 mg | 10 stk | C | H-resept | 1 056,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Levofloksacin: 5 mg/1 ml | 10 x 100 ml | C | H-resept | 4 492,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning | Levofloksacin: 240 mg | 56 x 240 mg | C | Blå resept | 34 334,80 |
| Inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning | Levofloksacin: 240 mg | 8 x 240 mg | C | Blå resept | 7 115,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Levofloksacin: 500 mg | 10 stk | C | H-resept | - |
Gunnar Skov Simonsen
Kreatinin | 250 mg/24 timer | 500 mg/24 timer | 500 mg/12 timer |
|---|---|---|---|
| Første dose 250 mg | Første dose 500 mg | Første dose 500 mg |
50 – 20 ml/min | Deretter 125 mg/24 timer | Deretter 250 mg/24 timer | Deretter 250 mg/12 timer |
19 – 10 ml/min | Deretter 125 mg/48 timer | Deretter 125 mg/24 timer | Deretter 125 mg/12 timer |
<10 ml/min | Deretter 125 mg/48 timer | Deretter 125 mg/24 timer | Deretter 125 mg/24 timer |
Gunnar Skov Simonsen
Felles for Fluorokinoloner:
Fluorokinolonene virker baktericid ved å blokkere bakterienes DNA-gyrase og hemme DNA-syntesen.
Midlene har størst økoskygge av alle antimikrobielle midler. Man bør derfor begrense bruken av kinoloner.
Biotilgjengeligheten ved peroral tilførsel er ca. 90 %. Moksifloksacin har god penetrasjon til spytt, bihuler, bronkialslimhinne, lungevev og kvinnelige genitalia. Moksifloksacin metaboliseres delvis til inaktive metabolitter og utskilles gjennom urin og galleveier. Halveringstiden er ca. 12 timer og påvirkes ikke vesentlig av nedsatt nyrefunksjon.
Moksifloksacin anbefales ikke i offisielle norske retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten. Det vil derfor kun unntaksvis være aktuelt å forskrive midlet utenfor sykehus og da i samråd med spesialist i infeksjonssykdommer. Moksifloksacin skal kun benyttes til behandling av voksne.
Peroral behandling hos voksne: 400 mg x 1. Varighet:
Felles for Fluorokinoloner:
Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme, brekninger, magesmerter, diaré. Symptomer fra sentralnervesystemet som hodepine, tretthet, svimmelhet, søvnforstyrrelser, nedsatt reaksjonsevne. Utslett. Økning i leverenzymer. Moderat til alvorlig fotosensitivitet og -toksisitet. Soppinfeksjoner som skyldes endringer i mikrobefloraen. Øyedråper kan gi forbigående øyesymptomer som brenning og stikking.
Potensielt alvorlige: Fluorokinoloner kan utløse kramper eller senke krampeterskelen. Psykotiske reaksjoner kan komme allerede etter første dose, og i sjeldne tilfeller kan depresjon eller psykose utvikles til selvskadende atferd. Hallusinasjoner, polynevropati. Takykardi, forlenget QT-intervall, ventrikulær arytmi og torsades de pointes. Seneruptur, spesielt i akilles og noen ganger bilateralt, kan komme allerede de første par døgn etter oppstart. Risikoen kan være økt hos eldre og hos pasienter som samtidig behandles med kortikosteroider. Antibiotikaassosiert diaré som pseudomembranøs kolitt, kan komme også uker etter avsluttet behandling. For behandling se Clostridioides difficile enterokolitt. Hypersensitivitetsreaksjoner/anfylaksi, inkludert alvorlige hudreaksjoner, som kan være livstruende. Krystalluri. Hemolytisk anemi, spesielt hos pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (se forsiktighetsregler). Økning av leverenzymene i blodet forekommer relativt ofte, men alvorlige reaksjoner som levernekrose og livstruende leversvikt er sjelden.
Felles for Fluorokinoloner:
Epilepsi eller kjent nedsatt krampeterskel. Slagpasienter. Tidligere seneproblemer ved bruk av fluorokinoloner. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom, gravide og ammende.
Felles for Fluorokinoloner:
Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade, men sparsomme data. I dyreforsøk er det observert varierende embryo/føtotoksiske effekter, samt degenerasjon av leddbrusk i voksende ungdyr.
Amming: Fluorokinolonene bør bare brukes over kortere perioder ved amming pga. potensiell risiko for påvirkning av barnets tarmflora.
Felles for Fluorokinoloner:
Fluorokinolonene kan påvirke bruskdannelsen og bør derfor helst ikke brukes av barn/ungdom i vekstfasen. Levofloksacin og moksifloksacin er kontraindisert hos barn og ungdom i vekstfase. Fluorokinoloner bør brukes med forsiktighet av eldre pga. nedsatt utskillelse og økt risiko for bivirkninger, inkludert tendinitt og seneruptur. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, forlenget QT-intervall eller tidligere arytmi, bradykardi, ikke korrigert hypokalemi, klinisk relevant hjertesvikt eller myasthenia gravis. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel kan få hemolytisk anemi. Tilstanden forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere. Behandling med fluorokinoloner må derfor bare skje på streng indikasjon og med lavest mulig dose.
Se meldinger fra Direktoratet for medisinske produkter om risiko for invalidiserende og alvorlige langvarige bivirkninger av kinoloner (2019) og fluorokinoloner (2025).
Se Kjære helsepersonell-brev 2018 og Kjære helsepersonell-brev 2019
Juni 2023: SLV har 09.06.2023 sendt ut: Påminnelse om å begrense bruken av fluorokinoloner, samt et "Kjære helsepersonell"-brev til landets leger og tannleger.
Felles for Fluorokinoloner:
Evnen til å kjøre bil eller utføre arbeid som krever årvåkenhet og rask reaksjonsevne kan være nedsatt. Solarium og sterkt sollys bør unngås.
Felles for Fluorokinoloner:
Ciprofloksacin har et bredt antibakterielt spektrum som omfatter de fleste stammer av enterobakterier, Legionella og Haemophilus influenzae. Forekomsten av resistens har imidlertid økt betydelig hos Enterobacteriaceae (E. coli og Klebsiella spp.) gjennom de siste årene, både internasjonalt og i Norge. Ciprofloksacin ble tidligere mye brukt ved gonoré, men på grunn av utbredt resistens er slik bruk nå kun aktuelt etter dokumentert følsomhet. Stafylokokker er kun følsomme ved økt eksponering, og meticillinresistente stammer vil ofte være resistente mot fluorokinoloner. Streptokokker er lite følsomme for ciprofloksacin og anaerobe bakterier har varierende grad av følsomhet. De nyere fluorokinolonene levofloksacin og moksifloksacin har høyere aktivitet mot grampositive bakterier og forskrives ofte til behandling av luftveisinfeksjoner. Atypiske luftveisagens som Mycoplasma pneumoniae og Chlamydophilia pneumoniae er følsomme for fluorokinoloner. Ofloksacin er ikke lengre markedsført i Norge. Det er full kryssresistens mellom medikamentene innenfor gruppen. I henhold til norske retningslinjer for antibiotikabruk skal fluorokinoloner ikke brukes som førstelinjebehandling, men reserveres til bruk ved behandlingssvikt eller kompliserte infeksjoner med fluorokinolonfølsomme mikrober.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Moksifloksacin: 400 mg | 7 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Moksifloksacin: 400 mg | 7 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Moksifloksacin: 400 mg | 7 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Moksifloksacin: 400 mg | 10 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Moksifloksacin: 400 mg | 10 stk | C | H-resept | - |
| Tablett | Moksifloksacin: 400 mg | 7 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Moksifloksacin: 400 mg | 5 stk | C | H-resept | - |
Gunnar Skov Simonsen
Hemmer mikrobenes syntese av DNA og skader eksisterende DNA.
Metronidazol er baktericid for en rekke anaerobe gramnegative bakterier inkludert Bacteroides, men mer variabel effekt mot grampositive arter. Cutibacterium acnes og Actinomyces er resistente. Protozocid effekt på Trichomonas vaginalis, Giardia lamblia og Entamoeba histolytica. Brukes i kombinasjonsbehandling av Helicobacter pylori.
Biotilgjengeligheten er 100 % ved peroral tilførsel, 60-100 % ved rektal tilførsel og 2-55 % ved vaginal tilførsel. Absorberes minimalt ved topikal bruk. God penetrasjon til de fleste vev og kroppsvæsker med unntak av placenta. Det oppnås terapeutiske konsentrasjoner i cerebrospinalvæsken. Metaboliseres i stor grad i leveren ved oksidering og glukuronidering. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 6-18 % umetabolisert. Halveringstiden for aktive substanser er 6-12 timer.
Dosering til barn: Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Barn: < 2 g forventes ingen eller lette symptomer. 400 mg til 3-åring og maksimalt 2,8 g til 4-åring etter kull ga ingen symptomer.
Voksne: 12 g ga lett forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Imidazolderivater nedenfor. Gir risiko for disulfiramlignende reaksjon sammen med alkohol.
Fra omtale av Imidazol-/triazolderivater (lokal bruk):
Imidazolderivater
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet. Se de ulike virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Kvalme, diaré og magesmerter. Ev. svimmelhet, sløvhet, hodepine, dysartri, nevropati, kramper, mørkfarging av urinen (metronidazol) og metallsmak i munnen.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Høye doser og langtidsbehandling som ved Crohns sykdom øker risikoen for bivirkninger.
Vanlige: Moderate og forbigående gastrointestinale symptomer som magesmerter, kvalme, brekninger og diaré. Metallsmak, belegg på tungen.
Potensielt alvorlige: Forbigående nøytropeni; andre hematologiske symptomer er sjeldne. Reversibel perifer sensorisk nevropati er beskrevet ved langvarig og intensiv behandling. Krampeanfall. Økt bilirubin i serum, kolestatisk hepatitt, pankreatitt.
Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogen effekt.
Amming: Overgang til morsmelk er moderat til høy. Kan brukes systemisk hos ammende i perorale doser på under 1,2 g daglig i kortere perioder (≤ 2 uker). Ved bruk av høye engangsdoser bør amming utsettes 12-24 timer. Lokal bruk: Systemisk opptak er lavt. Kan brukes av ammende. Lokal bruk er ikke forbundet med skadelige effekter.
Unngå langvarig behandling pga. uavklart risiko for kreftutvikling. Forsiktighet ved porfyri, er sannsynligvis porfyrogent.
Serumkonsentrasjonsmåling kan være tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Metronidazol: 500 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Metronidazol: 40 mg/1 ml | 100 ml | C | Blå resept | 227,50 |
| Tablett | Metronidazol: 400 mg | 30 stk | C | Blå resept | 171,30 |
| Vagitorie | Metronidazol: 500 mg | 10 stk | C | Blå resept | 135,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Vagitorie | Metronidazol: 500 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Metronidazol: 1 g | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Metronidazol: 500 mg | 14 stk | C | Blå resept | 123,60 |
| Tablett | Metronidazol: 500 mg | 30 stk | C | Blå resept | 165,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Metronidazol: 5 mg/1 ml | 60 x 100 ml | C | H-resept | 1 772,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Metronidazol: 5 mg/1 ml | 10 x 200 ml | C | H-resept | 986,40 |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Metronidazol: 5 mg/1 ml | 10 x 300 ml | C | H-resept | 1 461,40 |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Metronidazol: 5 mg/1 ml | 20 x 100 ml | C | H-resept | 986,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Krem | Metronidazol: 1 % | 25 g | C | 121,10 | |
| Krem | Metronidazol: 1 % | 25 g | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Krem | Metronidazol: 0.75 % | 50 g | C | 172,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Vaginalgel | Metronidazol: 7.5 mg/1 g | 40 g | C | 165,30 |
Hallgeir Tveiten
Hallgeir Tveiten
Har baktericid effekt mot den voksende formen av M. tuberculosis ved å hemme bakterienes RNA-syntese.
Rifampicin har effekt på mange mikrobearter, men skal i størst mulig grad forbeholdes tuberkulose for å hindre resistensutvikling. Må alltid anvendes i kombinasjon med andre egnede tuberkulostatika.
Absorpsjonen er meget god ved peroral tilførsel, men reduseres ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også til cerebrospinalvæsken. Rifampicin metaboliseres i leveren via N-acetyl-1-transferase til aktiv hovedmetabolitt og induserer sin egen metabolisme. De aktive substanser er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces, men også via nyrene, 30 % umetabolisert. Halveringstiden er 2–5 timer.
Tuberkulose. Kan være aktuelt som del av kombinasjonsbehandling ved alvorlige infeksjoner med stafylokokker som endokarditt og infiserte fremmedlegemer og implantater.
Toksisitet: Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer. 100 mg/kg (barn 1–4 år) ga lett forgiftning (misfarging av hud).
Voksne: 10 g ga lett og 12–15 g ga lett til moderat forgiftning.
Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Reversibel rødoransje misfarging av hud, urin, saliva og feces. Lett CNS-depresjon. Ansiktsødem, hodepine. Ev. kramper (sjelden), arytmier, nyresvikt og leverpåvirkning.
Behandling: Ventrikkeltømming og gjentatt kulldosering hvis indisert (enterohepatisk sirkulasjon). Symptomatisk behandling.
Diaré, nedsatt appetitt, magesmerter og utslett. Leverskade viser seg ved vedvarende transaminasestigning. Ved intermitterende bruk og høye enkeltdoser blir kutane og hematologiske bivirkninger både hyppigere og alvorligere, også med systemiske reaksjoner (influensalignende symptomer).
Graviditet: Teratogene effekter er observert i dyreforsøk. Enkelte data har tydet på økt risiko for intrauterin død og misdannelser også hos mennesker, men ubehandlet tuberkulose representerer antagelig en større risiko. Blødninger som følge av hypotrombinemi har vært rapportert hos nyfødte ved bruk i siste del av svangerskapet. Profylakse med vitamin K vil beskytte mot blødningsrisiko. Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Overfølsomhet for rifampicin. Ikterus.
Leverfunksjonen bør følges ved mistanke om leversykdom. Bør helst ikke gis til premature og nyfødte. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Legemiddelverkets interaksjonssøk.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
Rifampicin kan gi rød/orange farging av urin, feces, saliva, sputum, tårer og svette. Kan også sette farge på myke kontaktlinser via tårevæske.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Rifampicin: 300 mg | 300 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Rifampicin: 600 mg | 1 x 600 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifampicin: 150 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Tablett | Rifampicin: 300 mg | 100 stk | C | - | |
| Tablett | Rifampicin: 450 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Rifampicin: 100 mg/5 ml | 60 ml | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Rifampicin: 20 mg/1 ml | 120 ml | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Rifampicin: 150 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Kapsel, hard | Rifampicin: 300 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Rifampicin: 300 mg | 100 stk | C | H-resept | 1 230,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Rifampicin: 150 mg | 100 stk | C | H-resept | 837,- |
| Kapsel, hard | Rifampicin: 300 mg | 100 stk | C | H-resept | 1 230,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Rifampicin: 300 mg | 60 stk | C | - |
Hallgeir Tveiten
Rifabutin er strukturelt nært beslektet med rifampicin, men kan i spesielle situasjoner være bedre egnet pga. forskjeller i farmakokinetikk, farmakodynamikk og bivirkningsprofil. Rifabutin har i Norge vært lite brukt ved initialbehandling av mykobakterieinfeksjoner og må regnes som et spesialpreparat for utvalgte pasienter.
Rifabutin hemmer transkripsjon og proteinsyntese ved å binde seg til β-subenheten i bakterienes DNA-avhengige RNA polymerase som kodes av rpoB-genet. Mutasjoner i dette genet kan gi resistens mot rifabutin, men det er ikke alltid in vitro-samsvar mellom resistens mot rifabutin og rifampicin. Det foreligger ingen klinisk dokumentasjon om behandling med rifabutin mot rifampicinresistente isolater.
Rifabutin har høyere aktivitet enn rifampicin mot Mycobacterium tuberculosis, Mycobacterium avium complex (MAC) og Mycobacterium leprae. Rifabutin har også aktivitet mot NTM (ikke-tuberkuløse mykobakterier), men effekten er dårlig mot de mest hurtigvoksende variantene. I likhet med rifampicin har rifabutin god aktivitet mot Staphylococcus aureus, og dette gjelder også in vitro ved vekst i biofilm. Rifabutin har vært foreslått til behandling av multiresistente gramnegative bakterier (Enterobacteriaceae, Pseudomonas, Acinetobacter) i kombinasjon med polymyksiner som ødelegger ytre cellemembran og gjør cellen tilgjengelig for rifabutin.
Rifabutin er stabilt ved lav pH og kan derfor administreres peroralt, med eller uten mat. Biotilgjengeligheten er kun ca. 20 %, men dette kompenseres til en viss grad av bedre penetrasjon til celler og vev enn rifampicin. Rifabutin er en svakere induktor av CYP3A4 enn rifampicin, men hydrolyseres selv av CYP3A4 og konsentrasjonen påvirkes derfor av induktorer og hemmere av dette enzymet. Aktive metabolitter elimineres via nyrene.
Rifabutin er særlig indisert ved tuberkulose og NTM når det samtidig behandles med legemidler som interagerer med rifampicin. Dette kan gjelde HIV-pasienter behandlet med proteasehemmere eller NNRTI (non-nukleosid revers transkriptasehemmer), transplantasjonspasienter behandlet med takrolimus eller andre kalsinevrinhemmere, rusavhengige som bruker metadon eller buprenorfin, eller pasienter behandlet med atenolol. Det mangler randomiserte, kliniske studier for en rekke bruksområder.
Rifabutin har vært gitt i ulike doseringsregimer fra 150–600 mg/dag avhengig av indikasjon og øvrig medikasjon. Behandlingen er spesialistbehandling og må tilpasses den enkelte pasient.
De viktigste bivirkningene er hematologiske (nøytropeni, trombocytopeni), gastrointestinale og oftalmologiske (uveitt, makulaødem, retinal vaskulopati). Bivirkningene er generelt relatert til alder, dose, komorbiditet og øvrig medikasjon. Mindre alvorlige bivirkninger inkluderer økning av leverenzymer, polyartralgi, influensalignende symptomer og hudreaksjoner. Som for rifampicin blir alle kroppsvæsker farget oransje ved bruk av rifabutin.
Det er mangelfulle data for bruk av rifabutin ved svangerskap og amming, og midlet skal derfor kun brukes med forsiktighet når andre alternativer ikke er aktuelle.
Rifabutin brukes i sammenhenger der det ofte er høy risiko for over- eller underdosering, og behandlingen bør derfor overvåkes av spesialist.
Rifabutin kan gi rød/oransje farging av urin, feces, saliva, sputum, tårer og svette.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Rifabutin: 150 mg | 30 stk | C | H-resept | - |
Hallgeir Tveiten
Rifapentin er et antimykobakterielt legemiddel i gruppen rifamyciner likestilt med rifampicin ved behandling av latent tuberkulose forårsaket av Mycobacterium tuberculosis.
Rifapentin hemmer DNA-avhengig RNA-polymerase i M. tuberculosis. Rifapentin danner et stabilt kompleks med polymerasen som fører til redusert RNA-syntese og celledød. Rifapentin påvirker ikke celler fra pattedyr i konsentrasjoner aktive mot bakterier. Rifapentin og dens metabolitt 25-desacetyl rifapentin akkumuleres i humane monocytt-deriverte makrofager og virker bakteriedrepende både intra- og ekstracellulært. M. tuberculosis som er resistent mot andre rifamyciner er mest sannsynlig også resistent mot rifapentin. For å hindre resistensutvikling skal rifapentin alltid gis i kombinasjon med andre tuberkulostatika.
Absorbsjon: Absolutt biotilgjengelighet er ikke bestemt. Relativ biotilgjengelighet sammenlignet med oral løsning som referanse, er 70%. Maks serumkonsentrasjon oppnås etter 3-10 timer etter inntak. Måltider med høyt fettinnhold kan øke Cmax og AUC med 40-50%. Biotilgjengeligheten til isoniazid (ved bruk i kombinasjon) kan reduseres ved inntak av måltid med høyt fettinnhold. Hos barn kan knusing av tabletten føre til redusert biotilgjengelighet sammenlignet med hele tabletter.
Metabolisme: Metaboliseres av esteraser til 25-desacetyl rifapentin som bidrar til aktiviteten mot M. tuberculosis.
Halveringstid: Rifapentin 17 t, 25-desacetyl rifapentin 24 t
Distribusjon: Estimert distribusjonsvolum på 70,2±9,1 L.
Proteinbinding: I friske frivillige, er rifapentin og metabolitten 25-desacetyl rifapentin henholdsvis 98% og 93% bundet til plasmaproteiner (i hovedsak albumin).
Utskillelse: 70% i feces, 17% i urin (hovedsakelig som metabolitter). Hos pasienter 2-18 år, reduseres clearance med økende alder.
Latent tuberkulose og tuberkulose.
Ved latent tuberkulose: Rifapentin gis i kombinasjon med isoniazid ukentlig i 12 uker. I utgangspunktet anbefales direkte observert behandling (DOT). Rifapentin doseres ut fra vekten til pasienten med maksimum 900 mg én gang per uke.
10-14 kg: 300 mg
14,1-25 kg: 450 mg
25,1-32 kg: 600 mg
32,1-50 kg: 750 mg
>50 kg: 900 mg
Dosering isoniazid ved ukentlig regime sammen med rifapentin::
Voksne og barn over 12 år: Anbefalt dosering av isoniazid er 15 mg/kg (avrundes til nærmeste 50 eller 100 mg) opp til maksimum 900 mg én gang i uken i 12 uker.
Barn 2-11 år: Anbefalt dose av isoniazid er 25 mg/kg (avrundes til nærmeste 50 eller 100 mg) opp til maksimum 900 mg én gang i uken i 12 uker.
Ved tuberkulose: Rifapentin kan gis som ledd i alternativt regime mot tuberkulose. Behandlingen gis i totalt 4 mnd. og består av en kombinasjon av rifapentin, moksifloxacin, isoniazid og pyrazinamid. Det er vist at behandlingen har likeverdig effekt sammenlignet med standard 6 mnd. behandling.
Tas sammen med mat da dette øker biotilgjengelighet og kan redusere gastrointestinale bivirkninger som kvalme og oppkast. Pasienter som har problemer med å svelge tabletter, kan knuse tabletten og blande i mat.
Det er lite erfaring med akutt overdosering av rifapentin. Klinisk erfaring foreslår ventrikkeltømming etterfulgt av tilførsel av medisinsk kull for å adsorbere gjenværende rifapentin i gastrointenstinal tractus. Grunnet høy proteinbinding i blod og lav ekskresjon av rifapentin og dens metabolitt i urin, vil det ikke være forventet at hemodialyse eller diurese gir effektiv eliminasjon. Se Behandling av legemiddelforgiftninger.
Anemi (≤11%), lymfocytopeni (3-11%), magesmerter, anorexi, diaré, dyspepsi, kvalme, oppkast, uremi, utslett, kløe, nøytropeni, trombocytomi...
Graviditet: Bruk hos gravide er ikke anbefalt grunnet begrensede data på bruk hos gravide.
Amming: Ukjent om rifapentin utskilles i morsmelk. Rifapentin kan misfarge brystmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Rifapentin er kontraindisert hos pasienter med hypersensitivitet ovenfor rifamyciner.
Leverenzymer. Hypersensitivitet. Legemiddelinteraksjoner.
Pasienten bør informeres om viktigheten av å være compliant gjennom hele behandlingstiden. WHO og Folkehelseinstituttet anbefaler direkte observert behandling (DOT).
Pasienten bør være informert om mulige tegn og symptomer på hypersensitivitet og bør rådes til å stoppe medisinering og kontakte behandlende lege hvis dette oppstår.
Pasienten skal stoppe behandlingen og kontakte lege umiddelbart ved feber, tap av matlyst, redusert allmenntilstand, kvalme og oppkast, mørk urin, gul misfarging av hud og øyne, smerter og hevelser i ledd. Rifapentin kan danne en rød-oransje misfarging av kroppsvev og -væsker (f.eks. hud, tenner, tunge, urin, feces, spytt, tårer, svette). Kontaktlinser bør ikke brukes under behandling da kontaktlinser og proteser kan bli misfarget permanent.
Pasienten må sammen med legen gå gjennom ev. bruk av andre medisiner før oppstart av behandling med rifapentin grunnet mulige interaksjoner. Rifapentin kan redusere effekten av hormonell prevensjon og pasienten bør anbefales bruk av ikke-hormonell prevensjon.
Levertoksisitet: Økning i levertransaminaser kan forekomme. Pasienter bør monitoreres med tanke på symptomer på leverskade. Pasienter med unormale levertester og/eller leversykdom eller pasienter som starter på behandling for tuberkulose skal følges tett. Hos disse pasientene skal serum transaminasenivåer måles før behandling og hver 2.-4. uke under behandling. Ved tegn til leverskade skal behandlingen avsluttes.
Hypersensitivitet: Tegn og symptomer på hypersensitivitetsreaksjoner kan være hypotensjon, urtikaria, angioødem, akutt bronkospasmer, konjunktivitt, trombocytopeni, nøytropeni eller influensaliknende symptomer (svakhet, fatigue, muskelsmerter, kvalme, oppkast, hodepine, feber, frysninger, verking, utslett, kløe, svette, svimmelhet, kortpusthet, brystsmerter, hoste, besvimelse, palpitasjoner). Anafylaksi har blitt rapportert. Hvis symptomer oppstår, skal behandling avsluttes.
Clostridium difficile-assosiert diaré (CDAD): Behandling kan endre bakteriefloraen i tarmen og føre til oppblomstring av C.difficile. CDAD bør vurderes i alle pasienter hvor diaré oppstår etter behandling. CDAD er rapportert til å kunne oppstå opptil 2 måneder etter avsluttet behandling.
Porfyri: Bruk av rifapentin er ikke anbefalt hos pasienter med porfyri.
Rifapentin er en inducer av CYP3A4 og CYP2C8/9 enzymer. Samtidig bruk av rifapentin med andre legemidler som metaboliseres av disse enzymene slik som proteasehemmere, enkelte revers transkriptasehemmere og hormonell prevensjon kan føre til signifikant reduksjon av plasmakonsentrasjon og tap av terapeutisk effekt. Se mulige legemiddelinteraksjoner for rifapentin.
Rifapentin binder seg i høy grad til albumin som kan gi interaksjoner.
Dorman SE et al; AIDS Clinical Trials Group; Tuberculosis Trials Consortium. Four-Month Rifapentine Regimens with or without Moxifloxacin for Tuberculosis. N Engl J Med. 2021 May 6;384(18):1705-1718. doi: 10.1056/NEJMoa2033400
FDA: Full prescribing information, Rifapentine
FHI: Forskrivning av ukesdosering med rifapentine og isoniazid
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifapentin: 150 mg | 24 stk | C | H-resept | - |
Hallgeir Tveiten
Rifamycin er et antibakterielt middel som irreversibelt bindes til beta-subenheten av den bakterielle DNA-avhengige RNA-polymerasen og dermed hemmer bakterienes RNA-syntese.
Rifamycin er aktivt mot de fleste grampositive og gramnegative, aerobe og anaerobe bakterier som forårsaker tarminfeksjoner. Hovedmekanismen for resistens er mutasjon i rpoB-genet som koder for den bakterielle RNA-polymerasen. Forekomsten av resistente subpopulasjoner hos pasienter etter behandling med rifamycin er lav, men det foreligger ingen informasjon om effekten på tarmfloraen for øvrig.
Rifamycin administreres peroralt som tabletter. Midlet absorberes i svært liten grad fra mage-tarm-kanalen og virker kun lokalt i tykktarmslumen. Det har ingen klinisk effekt mot invasiv enteritt. Da rifamycin ikke fordeles i serum kan in vitro sensitivitetstesting ikke brukes til å fastslå bakteriers følsomhet for eller resistens mot midlet. Det er foreløpig ikke fastsatt brytningspunkter. Det foreligger ingen indikasjoner på biotransformasjon av rifamycin, og midlet utskilles i all hovedsak uendret i avføringen.
Behandling av voksne med reisediaré sammen med symptomer som kvalme, oppkast, tarmgass/flatulens, tenesmer, plutselig avføringstrang og abdominalsmerte eller
-kramper, men uten kliniske tegn til invasiv enteritt som feber, okkult blødning eller leukocytter i avføringen.
Dosejustering er ikke nødvendig ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon, men ettersom ingen kliniske data er tilgjengelige for pasienter med nedsatt nyre- eller leverfunksjon skal det utvises spesiell forsiktighet hos slike pasienter.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav toksisitet ved akutte inntak. Svært lav absorpsjon fra mage-tarmkanalen. Virkestoffet frigis i kolon.
Barn: < 800 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 1200 mg/dag har vært godt tolerert i kliniske studier.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Vanlige bivirkninger er hodepine og diaré, mens mindre vanlige reaksjoner inkluderer angst, abdominalkramper, svimmelhet, alopeci, nattesvette, pruritus, artralgi, dysuri, ødemer og anafylaksi. Som alle andre antibakterielle midler kan rifamycin føre til antibiotika-assosiert diaré og pseudomembranøs kolitt.
Graviditet: Det er meget begrenset informasjon om bruk av rifamycin hos gravide kvinner, og midlet skal derfor ikke brukes under svangerskap. Amming: Det er ikke kjent om rifamycin blir skilt ut i morsmelk hos mennesker, og risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes.
Rifamycin skal ikke brukes hos pasienter med kliniske tegn til invasiv enteritt, som feber eller blod i avføringen. Det foreligger ingen interaksjonsstudier for samtidig inntak av andre legemidler som er vanlig i bruk for behandling av reisediaré (f.eks. loperamid eller kull), og man bør derfor unngå slike kombinasjoner. Videre er rifamycin en sterk induktor av cytokrom P450-isoenzymene CYP2B6 og CYP3A4. Ved nedsatt leverfunksjon kan det ikke utelukkes en reduksjon av plasmakonsentrasjonene av CYP3A4-substrater som administreres samtidig (f.eks. warfarin, antiepileptika, antiarytmika og perorale prevensjonsmidler).
Det skal ikke forskrives rifamycin til pasienter som blir behandlet med samme virkestoff for mykobakteriell infeksjon. Pasienter som er allergiske mot peanøtter eller soya må ikke innta legemidlet pga. tilsetningsstoffer.
Gastrointestinale obstruksjoner, perforasjon i mage-tarm-kanalen, eller alvorlige ulcerøse tarmsår.
Pasienter som er allergiske mot peanøtter eller soya må ikke innta legemidlet pga. tilsetningsstoffer. Urin og andre kroppsvæsker kan i noen tilfeller bli rødlig misfarget.
Hallgeir Tveiten
Isoniazid (Isoniazid), rifampicin (Rifampicin), pyrazinamid (Pyrazinamid) og etambutol (Etambutol)
Tuberkulose.
Se Isoniazid og Rifampicin. Etambutol har lav akutt toksisitet, men kan gi optikusnevritt ved terapeutisk bruk. Begrenset erfaring med overdoser av pyrazinamid.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Isoniazid: 50 mg Rifampicin: 120 mg Pyrazinamid: 300 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Isoniazid: 50 mg Rifampicin: 120 mg Pyrazinamid: 300 mg | 40 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifampicin: 120 mg Isoniazid: 50 mg Pyrazinamid: 300 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Isoniazid: 50 mg Rifampicin: 120 mg Pyrazinamid: 300 mg | 60 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifampicin: 150 mg Isoniazid: 100 mg | 84 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifampicin: 150 mg Isoniazid: 100 mg | 84 stk | C | H-resept | - |
| Tablett | Rifampicin: 300 mg Isoniazid: 150 mg | 56 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifampicin: 150 mg Isoniazid: 75 mg | 60 stk | C | H-resept | 495,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifampicin: 150 mg Isoniazid: 75 mg Pyrazinamid: 400 mg Etambutol: 275 mg | 60 stk | C | H-resept | 1 089,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifampicin: 150 mg Isoniazid: 75 mg Pyrazinamid: 400 mg Etambutol: 275 mg | 60 stk | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Gunnar Skov Simonsen
Disse tre antibakterielle polypeptid inngår i en rekke kombinasjonspreparater til lokal, vesentlig dermatologisk bruk, men også i øyepreparater. Polymyksin ligner meget på kolistin, men kan ikke gis systemisk.
Polymyksin virker på gramnegative bakterier. De andre på grampositive bakterier.
Infeksjoner i hud eller øye.
Mange av kombinasjonspreparatene inneholder også neomycin, framycetin eller klorheksidin som gir risiko for bivirkninger (allergiutvikling, ototoksisitet ved perforert trommehinne – se aminoglykosider Aminoglykosider).
Bacitracin:
Begrenset erfaring med overdoser. Lav peroral absorpsjon.
Unngå bruk i ørene. Både polypeptidene og klorheksidin kan virke toksisk og gi døvhet.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Salve | Bacitracin: 500 IE/1 g Klorheksidin: 5 mg/1 g | 15 g | F | Blå resept | - |
Gunnar Skov Simonsen
Daptomycin er et syklisk lipopeptid som er strukturelt beslektet med polymyksinene. Det har en hurtig innsettende, konsentrasjonsavhengig baktericid effekt på grampositive bakterier gjennom kalsiumavhengig binding til cellemembranen og skade av membranpotensialet. Dette fører til rask hemning av protein-, DNA- og RNA-syntesen hos bakterier i både vegetativ og stasjonær fase. Det antibakterielle spektrum omfatter de fleste grampositive bakterier. Den kliniske effekten er best dokumentert for S. aureus. Daptomycin er særlig aktuelt i behandlingen av alvorlige infeksjoner med MRSA, vankomycinresistente enterokokker (VRE) eller andre multiresistente grampositive bakterier.
Penetrerer godt til høyt vaskularisert vev, i mindre grad gjennom blod-hjerne-barrieren. Metaboliseres ikke i leveren. Metaboliseres sannsynligvis i nyrene og utskilles raskt, 50–60 % umetabolisert. Halveringstiden er 7-11 timer.
Kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner med grampositive bakterier hos voksne. Daptomycin bør forbeholdes infeksjoner med multiresistente S. aureus der behandling med andre antibiotika ikke er aktuelt pga. resistensproblematikk eller bivirkninger. Daptomycin inaktiveres av surfaktant i lungene og er derfor uegnet for behandling av infeksjoner i nedre luftveier.
Voksne: 4 mg/kg × 1 intravenøst infunderes over 30 minutter. Behandlingstid 7-14 dager.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Vanlige: Kvalme, oppkast, diaré, hodepine, utslett. Soppinfeksjoner pga. endret mikrobeflora. Forhøyet ASAT, ALAT, ALP og kreatinfosfokinase (CPK). Smerter på infusjonsstedet. Etter markedsføring er det rapportert infusjonsrelaterte symptomer som takykardi, tetthet i brystet, feber og frysninger, rødme og varmefølelse, vertigo, synkope og metallsmak.
Potensielt alvorlige: Påvirkning av skjelettmuskulaturen med smerter, kramper og kraftløshet. Enkelte tilfeller av rabdomyolyse har vært rapportert, risiko er økt ved samtidig bruk av andre legemidler som kan gi rabdomyolyse. Parestesier, perifer nevropati. Nedsatt nyrefunksjon, inkl. nyresvikt. Anafylaksi er svært sjelden.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.
Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler. Liten sannsynlighet for absorpsjon av daptomycin fra barnets mage-tarm-kanal. Se også A.
Ved kreatininclearance < 30 ml/minutt skal daptomycin kun brukes når forventet klinisk nytte overstiger potensiell risiko. Nyrefunksjonen bør overvåkes nøye. Forsiktighet ved alvorlig svekket leverfunksjon. Pga. mangelfullt datagrunnlag om bruk hos eldre og barn under 18 år bør daptomycin ikke anvendes i disse aldersgruppene.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Daptomycin: 500 mg | 500 mg | C | H-resept | 1 539,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Daptomycin: 500 mg | 500 mg | C | H-resept | 1 539,70 |
Gunnar Skov Simonsen
Polymyksin E er et polypeptidantibiotikum som ødelegger cellemembranen hos gramnegative bakterier. Virker bakteriostatisk i lave doser og baktericid i høye doser. Kolistin er metansulfonatet av polymyksin E og er en prodrug.
Gramnegative stavbakterier. Proteus, Providencia, Morganella og Serratia marcescens er iboende resistente.
Etter parenteral tilførsel spaltes kolistin raskt til polymyksin E. Penetrerer langsomt og ufullstendig til vev og kroppsvæsker, men ikke til cerebrospinalvæsken. Høyeste konsentrasjoner oppnås i spinalvæsken, pleura og leddspalter. Metaboliseres hovedsakelig i nyrene og utskilles, ca. 40 % umetabolisert. Halveringstiden er ca. 2 timer.
Infeksjoner forårsaket av gramnegative stavbakterier, inklusiv Pseudomonas aeruginosa og Acinetobacter spp., når bakteriologisk undersøkelse med resistensbestemmelse har vist at andre, mindre toksiske antibakterielle midler ikke er effektive. Brukes i kombinasjonsbehandling med andre antimikrobielle midler ved behandling av multiresistente gramnegative bakterier. Forskrivning av kolistin er en spesialistoppgave.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Svært lav peroral absorpsjon.
Klinikk: Apné, muskelsvakhet, svimmelhet, forbigående ansiktsparestesi, sløret tale, vasomotorisk ustabilitet, synsforstyrrelser, forvirring, psykose og nyresvikt.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Potensielt alvorlige og hyppige: nevro- og nefrotoksisitet, størst risiko ved nedsatt nyrefunksjon.
Graviditet: Opplysninger vedrørende graviditet mangler. Bør unngås pga. toksisitet.
Amming: Overgang til morsmelk er liten. Absorberes i liten grad systemisk. Tilbakeholdenhet anbefales pga. stoffets toksiske egenskaper.
Bør ikke kombineres med andre nefrotoksiske legemidler (f.eks. aminoglykosider). Interaksjoner. Dosejustering ved nedsatt nyrefunksjon.
Anuri.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Inhalasjonspulver, hard kapsel | Kolistimetatnatrium: 1662500 IE | 56 stk | C | Blå resept | 11 622,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Kolistimetatnatrium: 1 mill IE | 10 stk | C | H-resept | 1 430,40 |
| Pulver til inhalasjonsvæske til nebulisator, oppløsning | Kolistimetatnatrium: 1 mill IE | 30 stk | C | Blå resept | 3 290,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Kolistimetatnatrium: 1 mill IE | 10 stk | C | H-resept | - |
Gunnar Skov Simonsen
Gunnar Skov Simonsen
Dekvalin er et antiinfektivt og antiseptisk middel som tilhører klassen kvartære ammoniumforbindelser. Den primære virkningsmekanismen er en økning av bakteriecellens permeabilitet og tap av enzymaktivitet med hurtig baktericid effekt. Det er ikke etablert brytningspunkter for systemisk bruk av dekvalin. Konsentrasjonene som oppnås i skjeden og MIC-distribusjonsdata tilsier at en rekke grampositive og gramnegative aerobe og anaerobe bakteriearter som er til stede ved bakteriell vaginose er følsomme. Ingen effekt mot Proteus, Chlamydia eller Trichomonas.
10 mg dekvalin vaginaltablett oppløst i ca. 2,5 til 5 ml vaginalvæske gir konsentrasjon på 2000-4000 mg/l. Dekvalin absorberes bare i svært små mengder etter innføring i skjeden, og den systemiske eksponeringen regnes derfor som ubetydelig. Ytterligere farmakokinetiske data foreligger ikke.
Lokalbehandling av bakteriell vaginose.
1 vaginaltablett (10 mg) daglig i 6 dager.
Behandlingen skal avbrytes under menstruasjon og gjenopptas etterpå. Selv om symptomene ofte bedres innen 24 til 72 timer, må behandlingen fullføres. Behandling kortere enn seks dager kan føre til tilbakefall.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
De vanligste bivirkningene er vaginal utflod, pruritus, svie og overvekst av Candida. Sjeldnere forekommende er lokale blødninger, smerter, hodepine, kvalme, allergiske reaksjoner.
Graviditet: Opplysninger mangler.
Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk ved lokalbehandling mangler. Dekvalin vaginaltabletter kan trolig brukes av ammende med bakteriell vaginose.
Pasientene bør rådføre seg med lege dersom symptomene vedvarer når behandlingen avsluttes. Høyere daglig dose eller langvarig behandling kan øke risikoen for sår i skjeden. Samtidig intravaginal bruk av såper, sæddrepende midler, lateksfrie kondomer eller vaginalskylling anbefales ikke. Ingen effekt- og sikkerhetsdata for kvinner under 18 år eller over 55 år. Bør ikke brukes senere enn 12 timer før fødsel.
Sår i vaginalt epitel og i skjededelen av livmorhalsen. Jenter før menarke skal ikke bruke dekvalin.
Vaginaltablettene skal føres langt inn i skjeden om kvelden før man legger seg. Det er lettest å utføre dette i en tilbakelent stilling med bena litt bøyd. Selv om symptomene bedrer seg eller forsvinner, er det viktig å fullføre hele behandlingen for å unngå tilbakefall. Ta kontakt med lege ved tegn til bivirkninger i form av økt kløe, svie, utflod eller blødning.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Vaginaltablett | Dekvalinium: 10 mg | 6 stk | C | 187,20 | |
| Vaginaltablett | Dekvalinium: 10 mg | 6 stk | F | - |
Gunnar Skov Simonsen
Fidaksomicin er et makrosyklisk antibiotikum som binder seg til bakterienes RNA-polymerase og derved hemmer RNA-syntesen på et tidligere trinn enn rifamycinene. Fidaksomicin påvirker ikke gramnegative bakterier og har et smalere grampositivt spektrum enn vankomycin. Fidaksomicin har lang postantibiotisk effekt og virker bakteriedrepende overfor Clostridioides difficile. Det er påvist redusert antall C. difficile-sporer etter behandling med fidaksomicin sammenlignet med vankomycin. Fidaksomicin ser ut til å redusere risikoen for tilbakefall etter avsluttet behandling av C. difficile-infeksjoner. Man antar at dette kan skyldes mindre påvirkning av den øvrige tarmfloraen enn ved alternative behandlingsregimer.
Fidaksomicin administreres peroralt og skilles ut gjennom avføringen. Det er svært lavt systemisk opptak fra normal tarmslimhinne. Det foreligger ikke farmakokinetiske data fra pasienter med alvorlig kolitt eller samtidig inflammatorisk tarmsykdom.
Behandling av C. difficile-infeksjoner / C. difficile-assosiert diaré hos voksne. Det foreligger ikke data fra behandling av barn eller pasienter med alvorlig sykdomsforløp (fulminant pseudomembranøs kolitt, toksisk megakolon). Det er sett noe lavere residivfrekvens etter behandling med fidaksomicin av første gangs C. difficile-infeksjon sammenlignet med andre preparater. Foreløpige studier har kun inkludert pasienter med førstegangs infeksjon eller førstegangs tilbakefall; det foreligger ingen dokumentasjon ved behandling av residiverende C. difficile-infeksjon.
200 mg x 2 i 10 dager.
Det er ikke nødvendig med dosejustering ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon, men fidaksomicin bør brukes med forsiktighet hos slike pasienter pga. begrensede kliniske data.
De vanligste bivirkningene er gastrointestinale plager inkludert kvalme, oppkast og forstoppelse, infeksjoner og generelt ubehag inkludert tap av matlyst, hodepine og svimmelhet.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Absorberes i liten grad systemisk.
Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler. Lav peroral biotilgjengelighet tilsier minimal eksponering av diebarn. Se også antibakterielle midler Om bruk av antimikrobielle midler.
Pga. mangelfull dokumentasjon bør det utvises forsiktighet ved behandling av pasienter med alvorlig C. difficile-infeksjon, inflammatorisk tarmsykdom, nyre- eller leversvikt og pasienter som behandles med potente P-gp-hemmere (se ovenfor).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, suspensjon | Fidaksomicin: 40 mg/1 ml | 110 ml | C | 18 288,90 | |
| Tablett | Fidaksomicin: 200 mg | 20 x 1 stk | C | 18 099,90 |
Gunnar Skov Simonsen
Fosfomycin hemmer enzymet enol pyruviltransferase som er nødvendig for syntese av bakterienes cellevegg. Det er ikke kryssresistens med andre antibiotikaklasser.
Det antibakterielle spektrum omfatter mange gramnegative og grampositive bakterier inkludert E. coli, Klebsiella spp., Proteus spp., Staphylococcus spp., E. faecalis, P. aeruginosa og Serratia spp. Resistens mot fosfomycin skyldes endret transport av celleveggsmetabolitter, men forekomsten av slike mutasjoner er lavere i sure miljøer. Da det ikke er kryssresistens kan fosfomycin være et aktuelt alternativ ved behandling av gramnegative stavbakterier med ESBL-produksjon eller vankomycinresistente enterokokker.
Fosfomycin kan doseres peroralt eller intravenøst. Biotilgjengeligheten ved peroral dosering er 30-55 %, men opptaket reduseres ved samtidig inntak av mat. Halveringstiden i plasma er ca. 4 timer. Fosfomycin utskilles ved glomerulær filtrasjon, og konsentrasjonen i urin er meget høy selv etter en enkelt dose.
Fosfomycin er i Norge mest aktuelt til peroral behandling av urinveisinfeksjoner der det er resistens mot vanlige førstehåndsmidler, men i enkelte land forskrives midlet også mot en rekke andre infeksjonstilstander som f.eks. osteomyelitt, nosokomiale infeksjoner i nedre luftveier og bakteriell meningitt. Fosfomycin har vært lite brukt i Norge, men er blitt stadig mer aktuelt mot multiresistente stammer, inkludert ESBL-produserende Enterobacteriaceae.
Intravenøs behandling: 12-24 g fordelt på 2-3 doser per dag, avhengig av indikasjon og infeksjonens alvorlighetsgrad. Høyeste enkeltdose 8 g. Redusert dose ved nedsatt nyrefunksjon og til barn. Se preparatomtale, SPC.
Peroral behandling ved ukomplisert nedre urinveisinfeksjon: 3 g granulat (1 pose) som engangsdose.
De vanligste bivirkningene er hodepine, svimmelhet, diaré, kvalme, dyspepsi og vulvo-vaginitt. Det forekommer også allergiske reaksjoner så som anafylaksi, astma og ulike hudreaksjoner. Fosfomycin kan utløse Clostridioides difficile-assosiert diaré på samme måte som andre antibiotika.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Graviditet: Eksisterende erfaring med peroral behandling av gravide med urinveisinfeksjon tilsier lav risiko.
Amming: Trolig minimal overgang til morsmelk. Anses som forenelig med amming. Se antibakterielle midler A.
Det er begrenset dokumentasjon ved bruk hos gravide, ammende og barn, og man bør derfor være forsiktig med forskrivning til slike pasienter. Fosfomycin bør unngås ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. På grunn av høyt natriuminnhold i intravenøs formulering bør det utvises forsiktighet særlig ved kronisk hjertesvikt eller nefrotisk syndrom.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Fosfomycin: 40 mg/1 ml | 10 x 2 g | C | H-resept | 2 331,30 |
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Fosfomycin: 40 mg/1 ml | 10 x 4 g | C | H-resept | 4 881,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til mikstur, oppløsning | Fosfomycin: 3000 mg | 3000 mg | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Se Legemidler ved øyesykdommer
For kombinasjoner, se:
Fusidin virker ved å hemme bakterienes proteinsyntese. Midlet har bakteriostatisk effekt ved lave, men baktericid effekt ved høye konsentrasjoner.
Fusidin er et steroidantibiotikum, men har ingen hormonelle effekter. Kan administreres peroralt eller lokalt (salve).
Virker særlig på stafylokokker, men enkelte kloner av gule stafylokokker som forårsaker bulløs impetigo har vist nedsatt følsomhet for fusidin. Grampositive stavbakterier og anaerobe bakterier (som klostridier og bakteroides) er også ofte følsomme. Gramnegative stavbakterier (som enterobakterier og Pseudomonas) er resistente. Fusidin inaktiveres raskt og har liten økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler).
Biotilgjengeligheten er 90 % ved peroral tilførsel. Penetrerer godt til dårlig vaskularisert vev og gir høye konsentrasjoner i beinvev og nekrotiske foci. Metaboliseres i stor grad i leveren til aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er 10-12 timer.
Fusidin brukes primært mot stafylokokker, men må brukes i kombinasjon med et annet antibakterielt middel med effekt på stafylokokker (f.eks. et betalaktamasestabilt penicillin eller klindamycin) for å oppnå synergi og motvirke resistensutvikling under monoterapi.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet.
Barn: 1 g til 3-åring ga ingen symptomer.
Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Allergiske reaksjoner kan forekomme.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Vanlige: Ved peroral bruk, gastrointestinale symptomer som magesmerter, kvalme og oppkast, diaré. Ved parental bruk, smerter og tromboflebitt på injeksjonsstedet, ved ekstravasasjon vevsirritasjon og ev. nekrose.
Potensielt alvorlige: Hematologiske bivirkninger er sjeldne, reversible og sees først og fremst ved behandling utover 2 uker. Allergi/anafylaksi. Hyperbilirubinemi, ikterus, økning i andre leverparametre, hepatorenalt syndrom, akutt nyresvikt. Lokal applikasjon kan gi hypersensitivitetsreaksjon.
Graviditet: Kan fortrenge bilirubin og øke risikoen for kjerneikterus. Dette tilsier tilbakeholdenhet ved systemisk behandling i siste del av svangerskapet.
Amming: Overgang til morsmelk ved systemisk bruk er minimal. Risiko for påvirkning av barnet er liten ved bruk av terapeutiske doser. Lokal bruk er ikke forbundet med skadelige effekter.
Forsiktighet ved leverlidelser; bør ikke brukes ved leversvikt.
Må ikke gis til nyfødte pga. risiko for kjerneikterus.
Leverfunksjon, jevnlig.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Fusidinsyre: 50 mg/1 ml | 90 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Krem | Fusidinsyre: 2 % | 15 g | C | Blå resept | 70,20 |
| Salve | Fusidinsyre: 2 % | 15 g | C | Blå resept | 68,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Fusidinsyre: 250 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, suspensjon | Fusidinsyre: 10 mg/1 g | 5 g | C | 135,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, suspensjon | Fusidinsyre: 1 % w/w | 5 g | C | - | |
| Øyedråper, suspensjon | Fusidinsyre: 10 mg/1 g | 5 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, suspensjon | Fusidinsyre: 1 % w/w | 5 g | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Se Legemidler ved øyesykdommer
For kombinasjon, se Deksametason–antibakterielle midler.
Kloramfenikol virker bakteriostatisk ved å binde seg reversibelt til ribosomene og dermed hemme proteinsyntesen. Kloramfenikol har god vevspenetrasjon, men kan i sjeldne tilfeller gi aplastisk anemi, reversibel anemi, eller «grey baby syndrome». Systemisk bruk av kloramfenikol bør derfor følges opp omhyggelig.
Kloramfenikol har et bredt antibakterielt spektrum mot aerobe og anaerobe grampositive og gramnegative bakterier. Resistens er påvist bl.a. hos Salmonella Typhi, Shigella og Haemophilus influenzae. Mykobakterier, Pseudomonas, Acinetobacter, klamydia og mykoplasma påvirkes ikke. Kloramfenikol inaktiveres raskt i naturen og har derfor relativt liten økoskygge.
Kloramfenikol suksinat er en prodrug som etter parenteral tilførsel raskt hydrolyseres til aktiv substans. Biotilgjengeligheten er 30-50 % ved parenteral tilførsel. Data for okulær absorpsjon savnes. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også cerebrospinalvæsken. Kan akkumuleres i hjernevev, og konsentrasjonen i spinalvæske er 30-50 % av plasmakonsentrasjonen. Det oppnås høye konsentrasjoner i pleura, ascites og øyekammervæske. Kloramfenikol metaboliseres i stor grad i leveren ved glukuronidering. Inaktiv metabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 5-15 % umetabolisert. Halveringstiden er 3-5 timer.
Konjunktivitt. Kloramfenikol kan brukes i kombinasjon med penicillin ved behandling av meningitt av ukjent årsak (se også Akutt bakteriell meningitt). Alternativ ved tyfoidfeber med følsom stamme. Øreinfeksjoner (f.eks. otitis media og ekstern otitt).
Toksisitet: Spedbarn og personer med alvorlig leversykdom er spesielt følsomme. Økt toksisitet ved intravenøs administrering.
Barn: 850 mg intravenøst til nyfødt barn ga svært alvorlig og 1,1 g intravenøst til barn 5 uker ga letal forgiftning. Tilnærmet ingen forgiftningsrisiko ved akutt engangsinntak av øyepreparater.
Klinikk: Akutte inntak gir som regel lette GI-symptomer som ubehagelig smak, kvalme, magesmerter og diaré. Mer alvorlige fenomener kan forekomme ved massive doser (spesielt intravenøst) eller gjentatte høye doser: CNS-depresjon, metabolsk acidose, hypotensjon og hjertesvikt. Ev. benmargsdepresjon (aplastisk anemi) og «Gray baby syndrome» (bl.a. askegrå hudfarge, cyanose og hypertermi).
Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.
Vanlige: Kvalme, oppkast og diaré. Soppinfeksjon i gastrointestinaltraktus, spesielt i kolon.
Potensielt alvorlige: Sjeldne, men alvorlige tilfeller av beinmargsdepresjon som ikke alltid er reversibel. Den irreversible typen gir aplastisk anemi som kan komme lenge etter avsluttet behandling. Det er også rapportert overgang til leukemi. Den reversible typen er doseavhengig med modningshemning av erytropoesen, reduksjon i retikulocyttene og levkopeni. Betennelse i synsnerven og perifere nerver er observert etter langvarig behandling med høye doser. «Grey baby-syndrome».
Graviditet: Anses ikke å være fosterskadelig hos menneske, selv om enkelte dyreforsøk har vist teratogen effekt. Kan forårsake «grey baby syndrome» hos nyfødte, og bør derfor ikke brukes systemisk i siste del av svangerskapet. Øyedråper kan brukes av gravide.
Amming: Systemisk behandling av ammende frarådes pga. stoffets toksisitet. Premature barn og barn yngre enn én måned er spesielt utsatte pga. redusert glukuronidkonjugering. Øyedråper kan brukes av ammende.
Nedsatt nyre- og leverfunksjon. Gamle og avsvekkede, nyfødte og premature.
Gjennomgått eller pågående bloddyskrasier. Porfyri.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Kloramfenikol: 1 g | 1 g | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Kloramfenikol: 5 mg/1 ml | 10 ml | C | Blå resept | 177,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Kloramfenikol: 5 mg/1 ml | 20 x 0.5 ml | C | Blå resept | 249,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Kloramfenikol: 5 mg/1 ml | 30 x 0.25 ml | C | Blå resept | 291,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Kloramfenikol: 5 mg/1 ml | 10 ml | C | Blå resept | 177,80 |
| Øyedråper, oppløsning | Kloramfenikol: 5 mg/1 ml | 30 x 0.25 ml | C | Blå resept | 291,50 |
| Øyesalve | Kloramfenikol: 10 mg/1 g | 4.3 g | C | Blå resept | 157,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyesalve | Kloramfenikol: 10 mg/1 g | 5 g | C | Blå resept | 177,80 |
Gunnar Skov Simonsen
Metenamin er en prodrug som spaltes raskt i urinen til formaldehyd og ammoniakk. Det er formaldehydet som har en antimikrobiell effekt. Betegnes ofte som urinveisantiseptikum.
Langtidsprofylakse mot residiverende nedre urinveisinfeksjon etter sanering av infeksjonen. Metenamin kan også brukes profylaktisk i forbindelse med inngrep i urinveiene, kateter etc.
Absorberes raskt ved peroral tilførsel. 90 % utskilles via nyrene og omdannes ved pH 5,5 eller lavere til aktivt formaldehyd. Halveringstiden er 5-8 timer.
Toksisitet: Barn: < 2 g forventes ingen eller lette symptomer. 8 g til 2½-åring ga moderat forgiftning.
Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Ev. svimmelhet, tinnitus, nyrepåvirkning og metabolsk acidose.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Sørg for god diurese. Ev. alkalinisering av urinen. Symptomatisk behandling.
Mindre vanlige: Irritasjon fra magen (kvalme, brekninger), hud (utslett) og urinveiene (dysuri, albuminuri, hematuri). Rikelig drikke er et forebyggende tiltak.
Graviditet: Ingen holdepunkter for fosterskade.
Amming: Passerer over i morsmelken, men skadelig effekt hos barnet er ikke rapportert.
Bør ikke brukes ved alvorlig nyre (GFR <30 ml/min)‑ og leversvikt, dehydrering og acidose.
Alvorlig nedsatt lever- og nyrefunksjon (GFR <30 ml/min), alvorlig dehydrering, metabolsk acidose. Samtidig bruk av sulfonamider (risiko for krystalluri).
Drikke rikelig.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver | Metenamin: 1 g | 100 x 1 stk | C | Blå resept | 693,- |
| Tablett | Metenamin: 1 g | 100 stk | C | Blå resept | 319,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Metenamin: 1 g | 100 stk | C | Blå resept | 319,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Metenamin: 1 g | 100 stk | C | Blå resept | 319,60 |
Gunnar Skov Simonsen
Nitrofurantoin betegnes som et urinveisantiseptikum. Legemidlet har liten vevspenetrasjon. Dette gjør det kun egnet til behandling av ukompliserte urinveisinfeksjoner.
Grampositive urinveispatogener som enterokokker og Staphylococcus saprophyticus er vanligvis følsomme. Escherichia coli er som regel følsom, også inkludert stammer med ESBL og andre bredspektrede resistensmekanismer. Nitrofurantoin er ikke egnet for behandling av øvrige enterobakterier, Proteus eller Pseudomonas aeruginosa.
Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel. Denne øker ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til brystmelk og til placenta. Høy konsentrasjon i nyrelymfen pga. resorpsjon fra distale tubuli til nyrevev. Metaboliseres i kroppsvev til inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene, 30-50 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 1 time eller mindre.
Ukompliserte urinveisinfeksjoner, terapeutisk og profylaktisk.
Toksisitet: Barn: < 120 mg forventes ingen eller lette symptomer. 300 mg til 8-åring ga lett forgiftning. 75 mg/dag i 1 uke til barn 10 måneder ga lett intrakraniell trykkstigning.
Voksne: 2,5–3 g ga etter kull lett forgiftning.
Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine, nystagmus, ataksi og perifer nevropati. Pulmonell overømfintlighetsreaksjon og hudutslett. Ev. hemolytisk anemi hos spedbarn og pasienter med enzymmangel (G6PD).
Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Sørg for god diurese. Ved alvorlig forgiftning ev. alkalinisering av urinen. Symptomatisk behandling.
Mindre vanlige: Kvalme og brekninger, diaré. Eksantem, urtikaria, kløe, feber, hodepine, svimmelhet og munntørrhet. Brunfarging av urinen.
Potensielt alvorlige: Akutte lungereaksjoner med dyspné, takypné, høy feber, brystsmerter, hodepine, brekninger, eosinofili, lungeinfiltrat og pleuraeksudat kan inntreffe fra noen timer til dager etter oppstart. Kroniske lungereaksjoner med interstitiell pneumonitt og lungefibrose er sjeldnere og rammer som regel eldre pasienter. Lungefibrose er observert ved langtidsbehandling. Alle typer er potensielt fatale. Akutt leveraffeksjon som aktiv kronisk hepatitt eller kolestase kan opptre 4-6 uker etter oppstart og har god prognose. Kronisk leveraffeksjon opptrer etter langvarig terapi (6 måneder) og nesten utelukkende hos kvinner. Begge typer har god prognose etter seponering. Perifer nevropati: Agranulocytose og trombocytopeni er rapportert. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel eller som har røde blodlegemer uten tilstrekkelige mengder redusert glutation kan få hemolytisk anemi.
Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogene effekter, men pga. mutagene egenskaper in vitro anbefales tilbakeholdenhet i første trimester.
Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Nedsatt nyrefunksjon, anemi, diabetes mellitus, elektrolyttforstyrrelser og B-vitaminmangel øker risiko for perifer nevropati.
Porfyri. Skal ikke gis til pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon, anuri og oliguri eller hvis kreatininclearance er < 60 ml/minutt og serum-kreatinin er økt. Mengde aktiv substans i urin blir da oftest for liten til å ha noen effekt, og faren for akkumulering øker sterkt.
Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere) eller som har røde blodlegemer uten tilstrekkelige mengder redusert glutation, fordi de kan få hemolytisk anemi. Bør ikke gis til barn < 1 måned fordi disse kan ha røde blodlegemer med utilstrekkelige mengder redusert glutation.
Glukose-6-fosfat før oppstart med langtidsbehandling hos personer med etnisk tilhørighet fra høyprevalensområde. Ved langtidsbruk, særlig hos eldre pasienter, bør pasienten kontrolleres jevnlig mht. lungeaffeksjon, perifer nevropati og leverfunksjon.
Nitrofurantoin bør tas sammen med mat (øker absorpsjonen og reduserer gastrointestinale bivirkninger som kvalme og brekninger og forlenger utskillelsesperioden for aktivt nitrofurantoin i urinen). Kan farge urinen brun.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Nitrofurantoin: 5 mg | 50 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Nitrofurantoin: 5 mg | 50 stk | C | Blå resept | 183,50 |
| Tablett | Nitrofurantoin: 50 mg | 100 stk | C | Blå resept | 178,40 |
| Tablett | Nitrofurantoin: 50 mg | 25 stk | C | Blå resept | 131,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Nitrofurantoin: 50 mg | 21 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Nitrofurantoin: 10 mg/1 ml | 80 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Nitrofurantoin: 50 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Nitrofurantoin: 50 mg | 20 stk | C | - |
Gunnar Skov Simonsen
Retapamulin er et semisyntetisk derivat av pleuromutilin som selektivt hemmer bakterienes proteinsyntese. Retapamulin har et separat bindingssted på ribosomet, og det er ikke påvist kryssresistens med andre proteinsyntesehemmere.
Retapamulin virker bakteriostatisk mot gule stafylokokker og betahemolytiske streptokokker. Det er ikke påvist effekt mot gramnegative stavbakterier eller enterokokker. Retapamulin har samme effekt in vitro mot MRSA som mot andre gule stafylokokker, men pga. enkelte tilfeller av klinisk behandlingssvikt skal ikke retapamulin brukes ved påvist eller mistenkt MRSA-infeksjon.
Retapamulin anvendes kun som salve. Absorpsjonen til plasma er svært lav, og den systemiske metabolismen anses ikke relevant ved klinisk bruk.
Lokal korttidsbehandling av impetigo og mindre, infiserte sår.
Retapamulin salve påsmøres tynt to ganger daglig i fem dager. Det behandlede området skal tildekkes med bandasje. Sikkerhet og effekt er ikke klarlagt ved omfattende impetigo (> 10 lesjoner, > 100 cm2) eller større infiserte sår (> 10 cm, > 100 cm2).
Kun lokale bivirkninger i form av irritasjon (vanlig), smerte, kløe, erytem og kontaktdermatitt på applikasjonsstedet er foreløpig rapportert. Inneholder butylert hydroksytoluen som kan gi lokale reaksjoner som kontaktdermatitt eller irritere slimhinner og øyne.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Lav systemisk eksponering ved lokal behandling.
Amming: Kan brukes av ammende.
Retapamulin skal ikke brukes ved abscesser. Det er ikke vist tilfredsstillende effekt ved MRSA-infeksjoner. Hos pasienter under 18 år bør total behandlingsoverflate ikke overstige 2 % av kroppsoverflaten. Sikkerhet og effekt ikke klarlagt hos pasienter < 9 måneder. Ved lokal hudirritasjon under pågående behandling skal retapamulin seponeres.
Salve må ikke påføres øyne eller slimhinner.
Hallgeir Tveiten
Hemmer mykobakterienes syntese av visse fettsyrer og øker dannelsen av frie oksygenradikaler som er toksiske for bakterien. Baktericid effekt på mykobakterier som vokser. Må alltid anvendes i kombinasjon med andre tuberkulostatika pga. faren for resistensutvikling.
Spesielt effektivt mot Mycobacterium tuberculosis og Mycobacterium bovis, og i noen tilfeller også mot ikke-tuberkuløse mykobakterier.
Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel, men nedsettes ved samtidig inntak av mat eller aluminiumholdige antacida. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker. Høye konsentrasjoner oppnås i pleura- og ascitesvæske samt i cerebrospinalvæsken. Penetrerer godt til infisert vev. Metaboliseres i leveren via N-acetyltransferaser (se dosering). Inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene, 5–30 % umetabolisert ved hurtig acetylering, 25–65 % ved langsom acetylering. Halveringstiden er 1–4 timer.
Tuberkulose.
Toksisitet: Toksisiteten potenseres av alkohol.
Barn: < 150 mg forrventes ingen eller lette symptomer. 100 mg/kg til 1½-åring ga alvorlig, 900 mg til 8-åring ga moderat, 2–3 g til 3-åring ga alvorlig og 3 g til 15-åring ga svært alvorlig forgiftning.
Voksne: 5–7,5 g ga svært alvorlig forgiftning.
Klinikk: Kramper og metabolsk acidose er hovedproblemet. Ved lett forgiftning kvalme, feber, svimmelhet, tinnitus, tremor, ataksi, hallusinasjoner, CNS-depresjon og takykardi. Ev. myoklonier, parestesier og hyperrefleksi.
Ved alvorlig forgiftning gjentatte generaliserte kramper, uttalt laktacidose, respirasjonsdepresjon, apné, arytmier, hypotensjon, ev. rabdomyolyse, nyresvikt, DIC, hyperglykemi, hyperkalemi og leverpåvirkning.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Ved kramper og metabolsk acidose gi pyridoksin intravenøst. Gi 1 g pyridoksin per gram isoniazid inntatt. Ved ukjent dose isoniazid og symptomer gi inntil 5 g pyridoksin intravenøst til voksen (og 70 mg/kg til barn).
Mot kramper forsøk ev. diazepam i tillegg, men unngå fenytoin. Øvrig symptomatisk behandling.
Vurder dialyse ved alvorlig forgiftning. Lav terskel for kontakt med Giftinformasjonen.
Kan gi kvalme, utslett og feber. Potensielt alvorlige: Leverskade. Perifer nevritt (ved store doser) kan motvirkes av pyridoksin (vitamin B6). 10–40 mg × 1.
Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogen effekt. Ved behandling av gravide bør det gis tilskudd av pyridoksin. Amming: Overgang til morsmelk er moderat til høy. Observer barnet for slapphet, anoreksi og oppkast ved brysternæring. Pyridoksintilskudd til barnet kan vurderes.
Vær oppmerksom på økt tendens til epileptiske anfall hos epileptikere som samtidig får fenytoin. Leverfunksjonen bør følges ved mistanke om leversykdom.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Isoniazid: 100 mg/1 ml | 10 x 10 ml | C | H-resept | - |
| Mikstur, oppløsning | Isoniazid: 20 mg/1 ml | 250 ml | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Isoniazid: 100 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Isoniazid: 300 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
Hallgeir Tveiten
Ukjent virkningsmekanisme, god steriliserende effekt på mikrober i surt miljø og på langsomtvoksende tuberkulosebakterier. Brukes bare i behandlingen av tuberkulose og må alltid gis i kombinasjon med andre tuberkulostatika.
Pyrazinamid er en prodrug. Avhengig av lav pH for effekt. Biotilgjengeligheten er tilnærmet 100 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker, også til cerebrospinalvæsken. Metaboliseres i leveren ved hydrolyse. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles via nyrene, 1–15 % umetabolisert. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 9–15 timer.
Tuberkulose.
Begrenset erfaring med overdoser.
Leverskade er ikke uvanlig. Bør ikke gis ved noen form for leverlidelser. Leddsmerter, kvalme, brekninger etc. er også sett. Hemmer urinsyreutskillelsen og kan gi arthritis urica.
Graviditet: Opplysninger vedrørende graviditet mangler. Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.
Leverenzymene følges under behandlingen, og ved nyresvikt bør pyrazinamid unngås eller dosen reduseres.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Pyrazinamid: 100 mg/1 ml | 250 ml | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Pyrazinamid: 500 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
Hallgeir Tveiten
Virker bakteriostatisk på mykobakterier, sannsynligvis ved å hemme syntesen av visse fettsyrer til celleveggen. Brukes bare til behandling av tuberkulose og atypiske mykobakterieinfeksjoner, i kombinasjon med andre midler. Resistens kan utvikles, men kryssresistens med andre midler synes ikke å forekomme.
Biotilgjengeligheten er 80 % ved peroral tilførsel. Kan nedsettes noe ved samtidig inntak av fettrikt måltid eller antacida. God penetrasjon til de fleste vev og kroppsvæsker, inkludert lunger, nyrer og erytrocytter. Penetrasjonen til cerebrospinalvæsken er varierende. Metaboliseres lite i leveren. Utskilles hovedsakelig via nyrene, opptil 90 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 3–4 timer.
Tuberkulose.
Lav akutt toksisitet, men kan gi optikusnevritt ved terapeutisk bruk.
Retrobulbær optikusnevritt er relatert til dosering og behandlingstid, men er reversibel om den oppdages tidlig. Bivirkningen er doseavhengig, ca. 3 % ved 25 mg/kg, meget sjelden ved 15 mg/kg. Før etambutol gis skal synstest/fargetest utføres. Kan ellers gi hodepine, utslett, feber og forhøyet urinstoff.
Graviditet: Begrenset klinisk erfaring ved graviditet, men ingen holdepunkter for fosterskade. Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Klinisk erfaring tilsier at etambutol kan brukes av ammende.
Alkoholisme og bruk av tobakk disponerer for optikusnevritt. Pasienten må undersøkes ved synsforstyrrelser. Ved nedsatt nyrefunksjon skal preparatet unngås med mindre man har anledning til å måle serumkonsentrasjonen. Denne skal ikke overstige 5 mg/kg.
Optikusnevritt.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etambutol: 400 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etambutol: 100 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etambutol: 100 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etambutol: 400 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
Hallgeir Tveiten
Bedakvilin brukes ved multiresistent tuberkulose, unntatt ved affeksjon av CNS, ledd/skjelett og/eller miliær tuberkulose.
Bedakvilin er et diarylkinolin som spesifikt hemmer c-subenheten i mykobakteriell ATP-syntase i M. tuberculosis. Bedakvilin gir baktericid effekt hos replikerende og ikke-replikerende tuberkelbasiller.
Bedakvilin er bakteriostatisk for mange ikke-tuberkuløse mykobakteriestammer (M. xenopi, M. novocastrense, M. shimoidei, M. flavescens). Ikke-mykobakterier ser ut til å være resistente mot bedakvilin.
Kombinasjonsbehandlingsregime hos voksne og pediatriske pasienter (5-18 år som veier >15 kg) med sykdom forårsaket av Mycobacterium tuberculosis resistent mot minst rifampicin og isoniazid (MDR-TB), men også mot rifampicin (RR-TB) alene. Brukes ikke ved tuberkulose med affeksjon av CNS, ledd/skjelett og/eller miliær tuberkulose.
Absorpsjon: Cmax oppnås vanligvis etter ca 5 timer. Biotilgjengeligheten øker ved samtidig inntak av mat (dobles).
Metabolisme: Metaboliseres av CYP3A4 som både danner og også metaboliserer den aktive metabolitten M2 (N-monodesmetyl-bedakvilin). M2 bidrar til den kliniske effekten, men i betydelig mindre grad enn modersubstansen.
Utskillelse: Hovedsakelig i feces. Terminal eliminasjonshalveringstid for bedakvilin og M2 er ca. 5 måneder (2-18 måneder).
Innledes og overvåkes av en lege med erfaring og oppdatert kunnskap innen behandling av multiresistent tuberkulose. Konferer faggruppen for multiresistent tuberkulose.
Brukes i kombinasjon med andre legemidler som pasientens kultur er vist å være følsom for in vitro eller sannsynligvis er følsom for.
Voksne: Uke 1 og 2: 400 mg oralt x1 daglig. Uke 3-24: 200 mg oralt 3 ganger per uke (minst 48 timer mellom hver dose).
Barn (5-18 år):
Total behandlingstid er 24 uker. Utover 24 uker: se SPC og konferer faggruppen for multiresistent tuberkulose.
Tas med mat (øker biotilgjengelighet).
Anbefalt dosert ved direkte observert terapi (DOT).
Ved glemt dose: Uke 1 og 2: Pasienten skal ikke erstatte den glemte dosen, men fortsette med vanlig doseringsplan. Uke 3-24: Pasienten skal ta den glemte dosen så snart som mulig og deretter gjenoppta «tre ganger i uken»-regime. Total dose bedakvilin i en 7-dagersperiode skal ikke overstige anbefalt ukentlig dose (minst 24 timer mellom hvert inntak).
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 800 mg til friske voksne ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger. Økt QT-tid.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
QT-tid forlengelse, kvalme, oppkast, diaré, artralgi, myalgi, svimmelhet, hodepine og økte transaminaser.
Graviditet: Begrenset erfaring hos gravide. Hvis kvinnen ikke har livstruende sykdom bør man vente med behandlingsstart til 2. trimester.
Amming: Skilles ut i morsmelk. Amming bør unngås.
Ingen data hos mennesker. Hos hunnrotter var det ingen effekter av bedakvilinbehandling på parring eller fertilitet, men det ble observert effekter hos hannrotter.
Brukes med forsiktighet hos pasienter med moderat nedsatt leverfunksjon. Bedakvilin er ikke undersøkt hos pasienter med sterkt nedsatt leverfunksjon. Økning i leverenzymer kan øke langsomt og gradvis i løpet av behandlingstiden på 24 uker (se Kontroll og oppfølging og SPC for detaljer). Andre levertoksiske legemidler og alkohol bør unngås under behandlingen.
Bedakvilin kan forlenge QTc-intervallet (se Kontroll og oppfølging).
Bedakvilin er ikke anbefalt til pasienter med hjertesvikt, QT-tid korrigert ved Fridericiametoden (QTcF) > 450 ms (bekreftet ved gjentatt elektrokardiogram), personlig anamnese eller familieanamnese med medfødt QT-forlengelse, tidligere eller pågående hypotyreoidisme, tidligere eller pågående bradyarytmi, tidligere Torsade de Pointe eller hypokalemi med mindre fordelene av bedakvilinbehandling oppveier potensiell risiko. Bedakvilin seponeres ved klinisk signifikant ventrikkelarytmi eller QTcF-tid>500 ms. Ved besvimelse skal EKG tas for å avdekke evt QT-forlengelse.
Hos ungdom mellom 30-40 kg kan eksponeringen av bedakvilin være høyere enn hos voksne. Dette er forbundet med økt risiko for QT-forlengelse eller levertoksisitet.
Brukes med forsiktighet hos pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance på 30 ml/min) eller terminal nyresvikt. Bedakvilin konsentrasjonen kan bli økt i slike situasjoner.
Svimmelhet har vært rapportert ved behandling, og bør tas hensyn til ved vurdering av pasientens evne til å kjøre bil eller bruke maskiner.
Samtidig bruk av andre legemidler som kan gi QT-forlengelse (klofazimin, delamanid, fluorokinoloner).
Moderate/sterke CYP3A4-induktorer reduserer bedakvilins plasmakonsentrasjon og kan redusere terapeutisk effekt. Kombinasjonen med CYP3A4-induktorer (efavirenz, etravirin, rifamyciner (rifampicin, rifapentin og rifabutin), karbamazepin, fenytoin, johannesurt) brukt systemisk bør unngås.
Samtidig bruk med CYP3A4-hemmere har ingen klinisk relevant effekt.
Se også DMPs interaksjonssøk.
EKG skal tas før behandlingsstart, ukentlig under innleggelse og senere minst en gang i måneden for å overvåke QTc-intervallet. Kalium, kalsium og magnesium i serum skal måles ved start og korrigeres hvis unormale. Ved påvisning av QT-forlengelse bør det gjennomføres oppfølgende overvåkning av elektrolytter.
Overvåk symptomer og laboratorietester (ALAT, ASAT, alkalisk fosfatase, bilirubin, eGFR og kreatinin) ved baseline, månedlig under behandling og ved behov (se SPC for detaljer).
Overfølsomhet overfor virkestoffet eller noen av hjelpestoffene.
Drugbank online: Bedaquiline. [oppdatert 07.08.2024]
World Health Organization. WHO guidelines for drug-resistant tuberculosis treatment 2022 update. ISBN: 978-92-4-006312-9
World Health Organization. WHO key updates to the treatment of drug-resistant tuberculosis 2024. B09123
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Bedakvilin: 100 mg | 188 stk | C | H-resept | 314 082,10 |
Hallgeir Tveiten
Pretomanid brukes ved multiresistent tuberkulose i kombinasjon med bedakvilin, linezolid og moksifloksacin.
Pretomanid er et antimykobakterielt nitroimdazooxazin som dreper aktivt replikerende Mycobacterium tuberculosis ved å hemme biosyntesen av lipider (mycolic acid) og derved hindrer celleveggproduksjonen. For ikke-replikerende bakterier, under anaerobe forhold, virker pretomanid som respiratorisk gift ved frigjøring av nitrogenoksid. Pretomanid er et prodrug som aktiveres av nitroreduktasen Dnd.
Kombinasjonsbehandlingsregime hos voksne og barn ≥14 år med sykdom forårsaket av M. tuberculosis resistent mot rifampicin (RR-TB) eller rifampicin og isoniazid (MDR-TB), med eller uten tillegg av fluorokinolon- og/eller aminoglykosid resistens Kombinasjonsregimet kan brukes uavhengig av hiv-status og ved alle former for lunge- og ekstrapulmonal TB unntatt ved affeksjon av CNS, ledd/skjelett og/eller miliær TB.
Absorpsjon: Absolutt biotilgjengelighet av pretomanid er ikke fastslått. Studier indikerer absolutt biotilgjengelighet >53%. Cmax oppnås vanligvis etter 4-5 timer. Biotilgjengeligheten øker ved samtidig inntak av fettrikt, kaloririkt måltid.
Metabolisme: Pretomanid metaboliseres via flere reduktive og oksidative metabolske veier. CYP3A4 står for ca 20% av metabolismen.
Halveringstid: 16 timer
Utskillelse: 53% (hovedsakelig metabolitter) i urin og 38% i feces.
Innledes og overvåkes av en lege med erfaring og oppdatert kunnskap innen behandling av multiresistent tuberkulose. Konferer faggruppen for multiresistent tuberkulose.
200 mg x 1 daglig i 26 uker.
Brukes kun i kombinasjon med bedakvilin og vanligvis også linezolid og moksifloksacin.
Behandling utover 26 uker, kan vurderes individuelt: se SPC og konferer faggruppen for multiresistent tuberkulose.
Tas med mat (øker biotilgjengelighet).
Anbefalt dosert ved direkte observert terapi (DOT).
Ved glemt dose: Glemte doser pretomanid tas igjen på slutten av behandlingen.
Eldre populasjon (>65 år) eller pasienter med nedsatt leverfunksjon eller nyrefunksjon: Sikkerhet og effekt av pretomanid er ikke fastslått.
Ingen erfaring. Generelle tiltak for overdosering anbefales. Se Forgiftninger.
Kvalme, oppkast, redusert matlyst, hudreaksjoner, forlenget QTc tid, hodepine, muskel-skjelettsmerter, perifer polynevropati, anemi og økte transaminaser (rapportert i kombinasjon med bedakvilin og linezolid).
Graviditet: Begrenset erfaring hos gravide. Anbefales ikke brukt til gravide.
Amming: Ukjent om pretomanid skilles ut i morsmelk hos mennesker. Dyrestudier indikerer utskillelse. Amming er ikke anbefalt for kvinner som bruker pretomanid.
Begrensede data hos mennesker. Det er observert betydelig nedsatt fertilitet i hannrotter ved oral administrasjon av pretomanid, men kliniske studier som har analysert hormonnivåer under pretomanid bruk indikerer at påvirkning av mannlig reproduktiv helse er mindre sannsynlig.
Levertoksisitet kan forekomme ved kombinasjonsregimet (pretomanid, bedakvilin og linezolid). Leverrelaterte laboratorietester bør overvåkes. Alkohol og andre levertoksiske legemidler, bør unngås, spesielt hos pasienter med nedsatt leverfunksjon. Se SPC for detaljer.
Bedakvilin kan forlenge QTc-intervallet (se Bedakvilin). Virkningen av pretomanid på QTc-tiden er ikke fullstendig karakterisert, men det er sett høyere QT-forlengelse med kombinasjonen pretomanid og bedakvilin enn det som er forventet med bedakvilin alene. Se Kontroll og oppfølging under Bedakvilin.
Svimmelhet og nedsatt syn har vært rapportert ved behandling, og bør tas hensyn til ved vurdering av pasientens evne til å kjøre bil eller bruke maskiner.
Moderate/sterke CYP3A4-induktorer kan redusere pretomanid plasmakonsentrasjon og kan redusere terapeutisk effekt. Kombinasjonen med CYP3A4-induktorer (efavirenz, etravirin, rifamyciner (rifampicin, rifapentin og rifabutin), karbamazepin, fenytoin, johannesurt) brukt systemisk bør unngås.
Pretomanid er en induser av CYP2C8 og potensielt CYP2C9 og 2C19. Forskrivere og pasienter skal være oppmerksomme på potensielt redusert effekt av substrater av CYP2C8, 2C9 og 2C19 i kombinasjon med pretomanid.
Pretomanid hemmer OAT3-transportøren og potensielt BCRP, OATP1B3 og Pgp. Det bør kontrolleres for bivirkninger relatert til OAT3- (f.eks metotreksat, benzylpenicillin, indometacin, ciprofloksacin), BCRP- (f.eks. rosuvastatin, prazosin, glyburid, sulfasalazin), OATP1B3- (f.eks valsartan, statiner) og Pgp (f.eks digoksin, dabigatran, verapamil)-substrater ved samtidig bruk av legemidler som er substrater av disse og pretomanid.
Se også DMPs interaksjonssøk.
EKG skal tas før behandlingsstart, ukentlig under innleggelse og senere minst hver 4.-6. uke for å overvåke QTc-intervallet. Kalium, kalsium og magnesium i serum skal måles ved start, ukentlig under innleggelse, deretter hver 4.-6. uke og korrigeres hvis unormale. Stoffskiftet analyseres ved oppstart.
Overvåk symptomer og laboratorietester (Hb, leuk med diff, trc, ALAT, ASAT, alkalisk fosfatase, bilirubin, eGFR og kreatinin) ved baseline, ukentlig under innleggelse og deretter hver 4.-6. uke under behandling og ved behov (se SPC for detaljer).
Overfølsomhet overfor virkestoffet eller noen av hjelpestoffene.
UpToDate: Pretomanid: Drug information [hentet 16.09.2024].
World Health Organization. WHO guidelines for drug-resistant tuberculosis treatment 2022 update. ISBN: 978-92-4-006312-9
World Health Organization. WHO key updates to the treatment of drug-resistant tuberculosis 2024. B09123
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Pretomanid: 200 mg | 26 stk | C | H-resept | - |
Gunnar Skov Simonsen
Bennett JE, Dolin R, Blaser MJ. Mandell, Douglas, and Bennett's Principles and Practice of Infectious Diseases. 9th Edition. Elsevier. 2019. ISBN: 9780323482554, eBook ISBN: 9780323550277.
Carroll KC, Pfaller MA, Karlowsky JA, Landry ML, McAdam AJ, Patel R, Pritt BS (Editors). ASM Manual of Clinical Microbiology. 13th Edition. American Society for Microbiology. 2023. ISBN 9781683674290.
Dhara AK, Nayak AK, Chattopadhyay D. Antibiotics - Therapeutic Spectrum and Limitations. 1st Edition. Elsevier. 2023. ISBN: 9780323953887, eBook ISBN: 9780323957861.
Direktoratet for medisinske produkter. Preparatomtaler (SPC) for de enkelte legemidlene. Legemiddelsøk: https://www.legemiddelsok.no/
Direktoratet for medisinske produkter. Interaksjonssøk: https://www.legemiddelsok.no/sider/Interaksjoner.aspx
Gilbert DN, Boucher HW, Saag MS, Pavia AT, Freedman DO, Black D, Schwartz BS, Kim K The Sanford Guide to Antimicrobial Therapy. 53rd edition. Antimicrobal Therapy, Inc. 2023. ISBN: 1944272240
Helsedirektoratet. Retningslinjer for antibiotika i primærhelsetjenesten. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/antibiotika-i-primaerhelsetjenesten
Helsedirektoratet. Retningslinjer for antibiotika i sykehus. https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/antibiotika-i-sykehus
Oslo universitetssykehus.
Metodebok for Infeksjonsmedisin. Sist oppdatert: 13.06.2024. https://metodebok.no/index.php?action=book&book=infeksjonous
Rollag H, Müller F, Tønjum T (red.). Medisinsk mikrobiologi. Gyldendal. 2019. ISBN 9788205500983.
UptoDate. Wouters Kluwer online edition. https://www.wolterskluwer.com/en/solutions/uptodate