Johan G. Brun
I denne gruppen finner vi polyartrittene (revmatoid artritt, uspesifikk oligo-/polyartritt, spondylartrittene og juvenil kronisk artritt), systemiske bindevevssykdommer, polymyalgia rheumatica og vaskulitter, samt krystallartritter. Med unntak av krystallartritt er artritt av revmatisk type en betennelse av ukjent etiologi lokalisert til synovium. Begrepene synovitt og artritt brukes synonymt ved disse sykdommene.
Artritter:
Van Venrooij WJ, van Beers JBC, Pruij GJM. Anti-CCP antibody, a marker for the early detection of rheumatoid arthritis. Ann NY Acad Sci 2008;1143:268-285
Van Gaalen FA, Linn-Rasker SP, van Venrooij WJ, et al. Autoantibodies to cyclic citrullinated peptides predict progression to rheumatoid arthritis in patients with undifferentiated arthritis. Arthritis Rheum 2004;50:709-15
Horton, DB, Scott FI, Heynes K, Putt ME, Rose CD, Lewis JD, Strom BL: Antibiotic exposure and juvenile idiopathic arthritis: A case-control study. Pediatrics Vol 136, num. 2, Aug 2015
Kiely PDW, Brown AK, Edwards CJ, et al. Contemporary treatment principles for early rheumatoid arthritis: a consensus statement. Rheumatology 2009;48:765-72
Smolen JS, Aletaha D, Bijlsma JWJ et al. Treating rheumatoid arthritis to target: recommendations of an international task force. Ann Rheum Dis 2010; 69: 631-637
Flatø B, Vinje O. Epidemiologien ved juvenil idiopatisk artritt og andre artritter i barnealderen. Norsk epidemiologi 2008;18:93-8
Eilertsen GØ, Becker-Merok A, Nossent JC. The influence of the 1997 updated classification criteria for systemic lupus erythematosus: epidemiology, disease presentation, and patient management. J Rheumatol 2009;36:552-9
Bertsias G, Ioannidis JPA, Boletis J, et al. EULAR recommendations for the management of systemic lupus erythematosus. Reports of a task force of the EULAR standing committee for international clinical studies including therapeutics. Ann Rheum Dis 2008;67:195-205
Brun JG, Jonsson R. Sjögrens syndrom. Norsk epidemiologi 2008; 18 (1): 67-72
Vitali C, Bombardieri S, Jonsson R et al. Classification criteria for Sjogren's syndrome: a revised version of the European criteria proposed by the American European Consensus Group. Ann Rheum Dis 2002;61:554-8
Kowal-Bielecka O, Landewe R, Avouac J et al. EULAR recommendations for the treatment of systemic sclerosis: a report from the EULAR scleroderma trials and research group (EUSTAR). Ann Rheum Dis 2009;68:620-8
Chakravarty K, Elgabani SH, Scott DG, Merry P. A district audit on the management of polymyalgia rheumatica and giant cell arteritis. Br J Rheumatol 1994;33:152-6
Salvarini C, Cantini F, Hunder GG. Polymyalgia rheumatica and giant-cell arteritis. Lancet 2008;372:234-45
Mukhtyar C, Guillevin L, Cid MC, et al. EULAR recommendations for the management of large vessel vasculitis. Ann Rheum Dis 2009;68:318-23
Zhang W, Doherty M, Bardin T et al. EULAR evidence based recommendations for gout. Part II: Management. Report of a task force of the EULAR standing committee for international clinical studies including therapeutics (ESCISIT). Ann Rheum Dis 2006;65:1312-24
Pascual E, Sivera F. Therapeutic advanced in gout. Curr Opin Rheumatol 2007;19:122-7
Thabet MM et al, Arthritis Res Ther 2009; 11:R155 og De Rooy DPC et al, Rheumatology 2011: 50, 93-100.
Hannu T, Mattila L, Siitonen A, Leirisalo-Repo M. Reactive arthritis attributable to Shigella infection: a clinical and epidemiological nationwide study. Ann Rheum Dis 2005;64:594-598
Townes JM. Reactive Arthritis after Enteric Infections in the United States: The Problem of Definition. Clinical Infectious Diseases 2010;50:247-54
Watts RA, Scott DGI. Recent developements in the classification and assessment of vasculitis. Best Practice&Research Clinical Rheumatology 2009;23:429-43
Pagnoux C et al. Clinical Features and Outcomes in 348 Patients with Polyartheritis Nodosa. Arthritis Rheum 2010;62:616-26
Goodman SM, Springer B, Guyatt G, et al. 2017 American College of Rheumatology/American Association of Hip and Knee Surgeons Guideline for the Perioperative Management of Antirheumatic Medication in Patients With Rheumatic Diseases Undergoing Elective Total Hip or Total Knee Arthroplasty. J Arthroplasty. 2017 Jun 16. pii: S0883-5403(17)30401-1. doi: 10.1016/j.arth.2017.05.001. (Systematic Review) PMID: 28629905
Johan G. Brun
Kronisk inflammatorisk leddsykdom med vanligvis symmetrisk affeksjon av fingrenes grunn- og midtledd, håndledd samt tærnes grunnledd.
Årsak ukjent. En svak genetisk predisposisjon. Svak overhyppighet hos røykere. Klassifiseres i henhold til internasjonalt aksepterte kriterier. Inndeles i seropositiv og seronegativ, avhengig av om det foreligger IgM revmatoid faktor i serum. I tillegg skilles mellom pasienter der det i blodprøver påvises antistoffer mot cyclisk citrullinerte peptider (anti-CCP) og de som ikke har dette antistoffet. Anti-CCP-positiv RA viser en klar overhyppighet hos røykere. Blodprøven er positiv tidlig i utviklingen av sykdom, og er assosiert med mer leddskade enn de anti-CCP-negative.
Prevalens 0,5 %, insidens ca. 25 per 100 000. Forholdet kvinner og menn er 3–4:1. Kan debutere i alle aldre. Stigende insidens opp til 60-årsalder, deretter avflatet insidenskurve.
Inflammasjon i synovialvev med økt vaskularisering, celleproliferasjon og invasjon av vesentlig mononukleære celler (lymfocytter og makrofager). Inflammasjonsvev vokser også ekspansivt over brusk (pannus). Et samspill mellom betennelsesceller, cytokiner og andre signalsubstanser står sentralt i utvikling av smerte og betennelsessymptomer, samt destruksjon av brusk og beinsubstans.
Stivhet og smerter i affiserte ledd er karakteristisk, og kan lede til funksjonsproblemer. Ofte langvarig morgenstivhet og forverring ved værforandring (barometri). Generell tretthetsfølelse er vanlig. Noen har også symptomer pga. ekstraartikulære sykdomsmanifestasjoner som f.eks. revmatiske noduli, øyebetennelse, kutan vaskulitt, pleuritt, perikarditt, lungefibrose og siccafenomener (sekundært Sjögrens syndrom). I tidlige faser av sykdommen vil grad av inflammasjon i vesentlig grad være bestemmende for leddsymptomer og funksjonsproblemer, i senere faser vil også inntrådte leddskader være viktig.
Diagnosen er i prinsippet basert på klinisk undersøkelse, hvor man påviser vedvarende synovitt (leddbetennelse) og hvor andre årsaker til vedvarende synovitt utelukkes. Ultralydundersøkelse, ev. MR er viktige diagnostiske verktøy ved revmatoid artritt. I tillegg kan man ha hjelp av supplerende blodprøver og annen bildediagnostikk. SR og CRP er vanligvis, men ikke alltid, forhøyet. Revmatoid faktor og anti-CCP finnes i blodet hos ca. 60–80 % av pasientene. Røntgenforandringer sees vanligvis ikke i starten av sykdomsbildet. Destruktive leddforandringer i form av erosjoner og usurer er tegn på at sykdommen allerede har utviklet seg, og adekvat behandling bør være igangsatt før slike forandringer opptrer. Til diagnostikken hører også kartlegging av prognostiske markører (se under prognose). Det er viktig at pasienter med nyoppstått artritt raskt henvises til spesialist. Tidlig igangsatt behandling er vesentlig for å hindre leddødeleggelse og invaliditet.
Bl.a. leddeformiteter og sjeldent sekundær amyloidose. Økt forekomst av osteoporose. Det er påvist økt kardiovaskulær morbiditet og mortalitet.
Den symptommodifiserende legemiddelbehandling tar sikte på å redusere smerter, stivhet og andre subjektive symptomer. Den sykdomsmodifiserende behandlingen er viktig for å hindre sykdomsutvikling, spesielt utvikling av funksjonsproblemer og leddskader. Behandling med legemidler bør inngå som en del av et teamarbeid som involverer lege, sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut, sosionom, farmasøyt, ortopediingeniør og av og til andre faggrupper. Moderne behandlingsprinsipper inkluderer målstyrt behandling og hyppige kontroller med justering og endring av behandling til målet er nådd. Behandlingsmålet bestemmes i et samarbeid mellom pasient og lege og bør oftest være full remisjon. Validerte, sammensatte indekser (f. eks. DAS28 eller CDAI) bør brukes som hjelpemiddel ved vurdering/oppfølging.
Ved mistanke om revmatoid artritt (leddhevelse i tre eller flere ledd, forsterket mistanke ved revmatoid faktor og/eller anti-CCP og høy CRP eller SR), skal pasienten henvises til revmatologisk poliklinikk/avdeling eller spesialist så raskt som mulig for diagnostikk og vurdering av behandlingsopplegg. Tidlig igangsetting med DMARD, oftest metotreksat (spesialistoppgave), er viktig for å hindre eller bremse utvikling av skader på bein og brusk. Ved episoder med forverring i sykdomsforløpet (økende antall hovne ledd, stigende SR eller CRP, økende funksjonsproblemer) bør pasientene også henvises for en ny spesialistvurdering.
Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling av revmatoid artritt (RA), se terapianbefalingene
Prognosen ved revmatoid artritt er i dag god. Oppfølgingsstudier har vist at man på gruppenivå kan oppnå remisjon eller lav sykdomsaktivitet med god stabilitet av pasientens symptomer og funksjonsevne ved å gi en målstyrt behandling med DMARD etter retningslinjene ovenfor, supplert med lavdose prednisolon og symptommodifiserende behandling, samt ulike funksjonsfremmende tiltak (fysioterapi, ergoterapi, sykdomsmestring osv.). Imidlertid er det også vist at røntgenologiske forandringer kan utvikle seg selv om sykdomsaktiviteten tilsynelatende bringes under kontroll.
Langtidsstudier av pasienter gjort i sykehusmaterialer på 80-tallet viste forverret funksjonsevne og økt mortalitet (livsforkortning 5–10 år) sammenlignet med forventet levetid i normalbefolkningen. Man var da fortsatt relativt tilbakeholdende med å bruke DMARD.
Like viktig som diagnose er det å identifisere prognostiske markører ved sykdomsstart og skreddersy behandlingen i forhold til risikofaktorer for alvorlig sykdomsutvikling. Prognostisk uheldige markører er:
Pasienter med markører for alvorlig sykdomsforløp skal alltid vurderes med tanke på DMARD-behandling. Det er særlig viktig at pasienter med nyoppstått revmatoid artritt med utslag på noen av markørene nevnt ovenfor vurderes raskt av revmatolog med tanke på behandling med sykdomsmodifiserende legemidler, først og fremst metotreksat.
Pasienter med revmatoid artritt har en potensielt alvorlig progredierende sykdom og skal derfor følges opp nøye, både på primær- og spesialisthelsetjenestenivå. Alle aktuelle behandlingsformer med legemidler har potensielle bivirkninger, og det finnes derfor retningslinjer for blod- og urinprøvekontroller for alle slike legemidler. Det er også viktig å gjøre regelmessige effektevalueringer under behandlingsforløpet, slik at behandlingen kan justeres i henhold til effekt og toleranse. Det er vanlig å skifte fra ett sykdomsmodifiserende legemiddel til et annet, og ev. skifte fra monoterapi til kombinasjonsterapi. Behandlingen bør styres etter definerte mål satt opp i fellesskap av pasient og revmatolog («Treat to Target»). Dette målet bør oftest være remisjon eller lav sykdomsaktivitet, og pasienten bør kontrolleres hyppig av spesialist til målet er nådd.
Vanligvis foregår oppfølging i et samarbeid mellom lege i kommunehelsetjenesten og revmatolog, hvor revmatologen gir retningslinjer for kontroll og selv tar stilling til behandlingsindikasjon. Aktuelle parametre for å måle behandlingseffekt omfatter:
Johan G. Brun
Mange pasienter har inflammatoriske manifestasjoner fra ledd og bløtdeler uten å tilfredsstille kriterier for en bestemt diagnose eller sykdomsklassifikasjon. Disse tilstander klassifiseres ofte som udifferensierte polyartritter (eller oligoartritter hvis få affiserte ledd). Dette er egentlig en eksklusjonsdiagnose. En del av disse pasientene vil i forløpet utvikle revmatoid artritt. En like stor andel går i remisjon, mens resten forblir udifferensierte eller viser seg å ha andre diagnoser. Det er derfor særlig viktig å vurdere behandlingsopplegg i forhold til markører som tilsier et kronisk og progredierende sykdomsforløp, f.eks. anti-CCP, revmatoid faktor og erosjoner eller bruskskade, verifisert gjennom billeddiagnostiske metoder.
Forekommer i alle aldre, kanskje like vanlig som revmatoid artritt.
Hevelse, stivhet og smerter i ledd.
Baseres på det kliniske sykdomsbildet og at pasientene ikke oppfyller noen av klassifikasjonskriteriene for de spesifikke inflammatoriske revmatiske sykdommene. Et ikke påvist mikrobiologisk agens kan være grunn til at artritter ikke kan diagnostiseres nærmere.
Sjelden.
Ofte symptomatisk i form av NSAID. Aktuelt med tapping av leddvæske og injisering av glukokortikoider intraartikulært. Hvis det blir aktuelt med sykdomsmodifiserende midler, vil valget av legemiddel bestemmes av sykdomsmanifestasjoner. Hos pasienter med lavgradig artritt eller med sykdomstrekk som minner om SLE vil man vanligvis foretrekke hydroksyklorokin/klorokin, ved persisterende artritt der det bedømmes fare for destruksjoner i ledd vil man velge metotreksat, og ved sykdomsmanifestasjoner som minner om spondyloartritter, vil man velge sulfasalazin.
Hvis man påviser persisterende artritter og samtidig anti-CCP og/eller revmatoid faktor, er det overveiende sannsynlig at pasienten med tiden vil utvikle revmatoid artritt. Metotreksat vil da vanligvis være å foretrekke som DMARD. Vedvarende forhøyet senkning og CRP, samt påviste erosive forandringer ved røntgenundersøkelse av ledd indikerer også et målstyrt behandlingsopplegg på linje med det som anbefales ved revmatoid artritt.
Johan G. Brun
SpA er en gruppe sykdommer kjennetegnet ved betennelse i aksiale ledd, særlig iliosakralledd, samt assymetrisk i perifere ledd, særlig store ledd i underekstremiteter, samt entesitter og daktylitt. Det er også assosiasjon til inflammatorisk tarmsykdom, psoriasis, mukokutane lesjoner, og uveitt. Det er høy forekomst av vevstype HLA-B27 og ofte forhøyete akuttfaseparametre. Familiær disposisjon.
Johan G. Brun
Inflammatorisk sykdom som fortrinnsvis affiserer ledd i columna og bekken.
Ukjent. Arvelig disposisjon. Hos noen utløses sykdommen via reaktiv artritt etter urogenital- eller tarminfeksjon. Diagnosen AS stilles i henhold til internasjonalt aksepterte kriterier som vanligvis krever tilstedeværelse av sakroilitt påvist ved røntgen eller MR. Begrepet aksial spondyloartritt (aksial SpA) brukes i dag i økende grad i stedet for ankyloserende spondyloartritt. Denne kan igjen inndeles i radiografisk aksial SpA når det er typiske funn på røntgen eller CT, og non-radiografisk SpA når slike funn mangler og det ev. er MR funn som tyder på betennelse i iliosakralleddene.
Forekomst vanligere hos menn enn hos kvinner. Påvises før 40–45-års alder. Prevalens i voksen befolkning er sannsynligvis ca. 0,1–0,2 %.
Smerte og stivhet i korsrygg og interskapulært, verst i ro og om natten, bedre ved bevegelse. Senefestesmerter (entesopatier). Stivhet, smerte og hevelse i ledd, hyppigst i store ledd (hofte, skuldre, knær). Øyesmerter ved iridosyklitt.
Typisk symptombeskrivelse. Redusert ryggbevegelighet (sidebøy, fremover- og bakoverbøy). Typiske røntgenologiske forandringer i iliosakralledd, ev. også i columna, eller typiske MR-forandringer. HLA-B27-positivitet forekommer hos 80–90 % av alle AS-pasienter, men også hos 8–10 % av normalbefolkningen. HLA-B27 har derfor lav spesifisitet og egner seg ikke i diagnostikk av AS. Negativ HLA-B27 taler sterkt imot AS. Langvarige ryggsmerter og tidligere gjennomgått akutt iridosyklitt bør lede til utredning med tanke på AS.
Akutt iridosyklitt forekommer hos 10–20 %. Ledningsforstyrrelser i hjertet, klaffeinsuffisiens og sekundær amyloidose forekommer.
Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling med biologiske DMARDs av ankyloserende spondyloartritt (spesialistoppgave), se terapianbefalingene
Kombinasjon av legemiddelbehandling og fysioterapi og trening. Egentrening er spesielt viktig. Pasientene bør flere ganger ukentlig trene bevegelighet og kraft, samt kondisjonstrening.
Legemiddelbehandlingen tar sikte på å redusere smerter og motvirke stivhet. NSAID er særlig viktige, men bør fortrinnsvis brukes i perioder med mye plager og etter behov. Symptomreduserende gevinst av behandlingen må vurderes opp mot risiko for bivirkninger, særlig gastrointestinale og kardiovaskulære.
Sulfasalazin kan ha en sykdomsmodifiserende effekt, men som oftest bare hos pasienter med perifer artritt. Unntaksvis er behandling med metotreksat aktuelt, men en ev. sykdomsmodifiserende effekt synes bare å være knyttet til affeksjon i de perifere ledd.
Biologiske DMARDs av typen TNF-hemmere (adalimumab, certolizumab, etanercept, golimumab og infliksimab) har effekt ved AS både på generelle sykdomssymptomer, leddaffeksjon og ryggaffeksjon, og den helsemessige gevinst synes å være minst like stor hos pasienter med AS som hos pasienter med revmatoid artritt. Midlene er ikke vist å hemme billedmessig/strukturell progresjon. Legemidlene er aktuelle hos pasienter med aktiv sykdom som ikke har respondert tilfredsstillende på minst to forskjellige NSAID. Ved perifere artritter bør man også ha forsøkt sulfasalazin før behandling med TNF-blokkerende legemidler igangsettes. TNF-blokkerende legemidler kan anvendes som monoterapi ved AS (uten kombinasjon med metotreksat).
Interlevkinhemmeren sekukinumab er også godkjent for bruk ved spondyloartritt.
Tilsvarende behandling kan i alvorlige tilfeller også være aktuelt ved såkalt non-radiografisk aksial spondyolartritt.
Injeksjonsbehandling med glukokortikoider er mye brukt ved perifere artritter og til dels entesopatier. Iridosyklitter behandles med lokale glukokortikoidpreparater, men systemisk glukokortikoidbehandling er i blant indisert.
Johan G. Brun
Artritt ved samtidig psoriasis klassifiseres vanligvis som psoriasisartritt. Det finnes flere undergrupper av psoriasisartritt. En variant minner om revmatoid artritt, en annen variant frembyr symptomer og funn som ligner på ankyloserende spondyloartritt. Psoriasisartritt klassifiseres alltid som spondyloartritt.
Smerter og stivhet i ledd, senefester, samt smerte og stivhet i rygg.
Baseres på tilstedeværelse av artritter, spondyloartritter, daktylitt eller entesitt i kombinasjon med psoriasis og samtidig seronegativitet (manglende revmatoid faktor).
Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling av psoriasisartritt, se terapianbefalingene
Behandlingen har fellestrekk med de retningslinjer som brukes ved revmatoid artritt og aksial spondyloartritt. NSAID utgjør basisbehandlingen i den symptommodifiserende terapien. Blant sykdomsmodifiserende legemidler er det særlig aktuelt med sulfasalazin og metotreksat. Biologiske DMARDs av typen TNF-blokkerende legemidler (adalimumab, certolizumab, golimumab, etanercept og infliksimab) samt interlevkin-12/23-hemmerne ustekinumab og sekukinumab er aktuelle hos pasienter som har aktiv sykdom og som ikke har respondert på syntetiske DMARD. PDE4-hemmeren apremilast kan også benyttes. Lokale glukokortikoidinjeksjoner er viktig ved lokale leddinflammasjoner.
Johan G. Brun
Artritter etter infeksjoner i urogenitalia eller tarm benevnes reaktive artritter. Reiters syndrom har tidligere vært anvendt for konstellasjonen av reaktiv artritt, uretritt og konjunktivitt, men begrepet anvendes sjeldnere i dag.
Aktuelle urogenitale infeksjoner forårsakes for det meste av Chlamydia trachomatis eller gonokokker. I tarmtraktus er agens patogene tarmbakterier (yersinia, salmonella, shigella, campylobacter o.a.). Det går vanligvis 1–4 uker mellom primærinfeksjon og artritt.
Reaktiv artritt er hos unge mennesker like vanlig som revmatoid artritt. Årlig kan man forvente å se ca. 10 nye tilfeller per 100 000 individer i aldersgruppen under 60 år.
Smerter og ofte betydelig stivhet i ledd. Starter ofte akutt. Leddaffeksjonen er ofte asymmetrisk. Vanligvis er få ledd affisert og som oftest bare ledd i underekstremiteter. Mukokutane manifestasjoner er ikke uvanlig.
Utløsende infeksjoner kan være asymptomatiske. Derfor må pasienter med oligoartritt av ukjent årsak alltid utredes med tanke på gjennomgåtte infeksjoner. Diagnostikken baserer seg ellers på det kliniske sykdomsbildet (vanligvis monartritt eller oligoartritt).
Noen få pasienter får betydelig sykdomsaktivitet og samtidig også affeksjon av indre organer, feber og allmenn sykdomspåvirkning.
Ev. dyrkingsverifisert utløsende infeksjon behandles med egnet antimikrobielt middel. Artrittmanifestasjoner behandles med NSAID og ev. leddtapping samt intraartikulær glukokortikoidinjeksjon. Ved intraartikulær injeksjon må man være sikker på at det ikke foreligger purulent artritt (dyrking av leddvæske).
Ved langvarig sykdom og utvikling av kronisk forløp, følges retningslinjene for aksial spondyloartritt. Sulfasalazin, og en sjelden gang metotreksat, kan være aktuelt.
De fleste pasienter med reaktiv artritt blir friske og symptomfrie i løpet av uker eller måneder. Noen utvikler et AS-lignende sykdomsbilde.
Johan G. Brun
Ved ulcerøs kolitt og morbus Crohn er leddsmerter vanlig, men det kan også utvikles perifere artritter eller et sykdomsbilde som likner aksial spondyloartritt.
Retningslinjene for aksial spondyloartritt følges (Ankyloserende spondyloartritt (AS, Bekhterevs sykdom)), men oftest må man være mer varsom med å bruke NSAID pga. den ledsagende tarmsykdommen. Grunnsykdommen vil ofte kreve aktiv immunmodulerende behandling med prednisolon i lav dose (5–10 mg daglig), ev. azatioprin eller bruk av biologiske DMARDs av typen TNF-preparater rettet mot grunnsykdommen (infliksimab eller adalimumab) (se DMARD under avsnittet Behandling i Revmatoid artritt (RA)).
Johan G. Brun
Kronisk artritt som debuterer før fylte 16 år.
Ukjent.
Ca. 100 nye tilfeller i Norge hvert år. Flere hovedtyper med svært forskjellige symptomer og funn. Pauciartikulær (oligoartikulær) juvenil idiopatisk artritt (≤ 4 ledd affisert) er vanligst. I tillegg finnes en polyartikulær (> 4 ledd) «RA-lignende» type, og en systemisk type (Stills sykdom). Dessuten juvenil psoriasisartritt, juvenil AS og juvenil tarmassosiert artritt (enteroartitt).
Leddsymptomer dominerer ved pauci- og polyartikulær type. Feber, utslett og systemmanifestasjoner ved den systemiske typen. Utslett er flyktig erythematøst og makulopapuløst. Opptrer gjerne på truncus i forbindelse med febertopper.
Baseres på kliniske artrittfunn (bevegelsesinnskrenkning, calor, smerte), ev. feber og utslett ved systemisk type med samtidig eksklusjon av aktuelle differensialdiagnoser. Viktigst er akutt malign hematologisk sykdom/levkemi. Kliniske undersøkelser og laboratorieverdier er sentrale elementer i diagnostikken.
Kronisk asymptomatisk iridosyklitt i varierende prosentandel ved de ulike typer, vanligst hos små piker som er ANA-positive og har pauciartikulær sykdomstype. Vekstforstyrrelser er vanlig ved langvarig artritt før epifyseskivene er lukket.
Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling av juvenil idiopatisk artritt, se terapianbefalingene
Spesialistoppgave som avhenger av sykdomstype og prognostiske faktorer. I prinsippet følges behandlingsopplegget med legemidler voksen revmatoid artritt (se Behandling i Revmatoid artritt (RA)), men med tilpasninger i henhold til de forskjellige sykdomstypene. Ved den systemiske typen synes anakinra, canakinumab og tocilizumab å ha en spesiell indikasjon. I tillegg må man organisere et behandlingsopplegg som i avgjørende grad tar hensyn til barnas vekst og utvikling.
Anbefalte behandlingspauser ved elektiv kirurgi hos pasienter med juvenil idiopatisk artritt for diverse medikamenter, se Oslo Universitetssykehus, Revmatologisk avdeling. Nasjonal kompetansetjeneste for Barne- og ungdomsrevmatologi, sist oppdatert november 2020.
Varierer ved de forskjellige sykdomstyper. Et flertall av pasientene blir symptomfrie i voksen alder. Polyartikulær barneleddgikt er ofte assosiert med livslangt invalidiserende forløp.
Barn med leddgikt bør vurderes av pediater og/eller revmatolog. Landets spesialavdeling for barn og ungdom med revmatisk sykdom er lokalisert på Oslo universitetssykehus Rikshospitalet. Denne avdelingen har også en nasjonal kompetansesenterfunksjon. Oppfølging vil skje i kommunehelsetjenesten i samarbeid med revmatologisk eller pediatrisk avdeling i fylket.
Johan G. Brun
Johan G. Brun
Kronisk inflammatorisk systemsykdom med innslag av immunopati/autoimmunitet.
Ukjent.
Prevalens ca. 60 per 100 000. Insidensen antas å være ca. 2–5 nye tilfeller per år per 100 000 voksne.
Varierer etter sykdomstype. Karakteristisk er solutslett, utslett over kinn og nese («sommerfuglsutslett»), artralgier, stivhet, generell sykdomsfølelse, tretthet og utmattethet (fatigue) ev. symptomer fra indre organer som kan være affisert. Ved mistanke om SLE skal pasienten henvises til spesialist i revmatologi.
Baserer seg på anamnese og typiske funn. Man bør gjøre en kartlegging av alle organsystemer inkludert ledd, hud, nyrer, lever, hjerte og lunger og som regel henvise til spesialist for dette. Karakteristiske immunologiske funn er påvisning av positiv ANA-test pga. anti-DNA antistoff (til stede hos 50–70 %) og visse andre kjerneantistoffer (anti-Sm hos ca. 5–10 %), samt nedsatte verdier for komplementfaktorene C3 og C4. Karakteristisk er også levkopeni, lymfocytopeni og trombocytopeni som forekommer hos omlag halvparten av pasientene. SR er ofte forhøyet, mens CRP kan være lav eller normal.
Komplikasjoner kan sees fra en rekke organsystemer. Synovitter og hudutslett er vanlig. Perikarditt/pleuritt ofte ved aktiv sykdom. Tromboembolisk sykdom (inkludert hjerneslag) sekundært til Libman-Sacks endokarditt og multiple spontanaborter kan opptre hos de som har antistoffer mot fosfolipider. Glomerulonefritt forekommer i Norden hos 10–30 % av pasientene.
Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling av systematisk lupus erythematosus (SLE), se terapianbefalingene
Behandlingen tar sikte på å dempe den immunologiske aktiviteten. Til dette formål brukes glukokortikoider i lave vedlikeholdsdoser (2,5–7,5 mg prednisolon). Intravenøs infusjon av metylprednisolon (500–1000 mg) er aktuelt som induksjons- eller tilleggsbehandling ved høy sykdomsaktivitet. Dessuten brukes ulike immunmodulerende legemidler som klorokin/hydroksyklorokin, azatioprin, syklofosfamid (intravenøst eller peroralt), metotreksat og mykofenolatmofetil (ikke godkjent indikasjon). Av biologiske legemidler er det først og fremst rituximab som brukes forsøksvis hos de som ikke responderer tilfredsstillende på konvensjonelle immunsuppressiva. Det biologiske legemidlet belimumab er et monoklonalt antistoff som hemmer B-celleaktivering via BLyS/BAFF, og er godkjent som tilleggsbehandling ved aktiv SLE. Belimumab anbefales foreløpig ikke ved alvorlig lupusnefritt eller cerebral lupus. Midlets plass i lupusbehandlingen vil bli klarere etter hvert som erfaringen med det øker. Pasienter med tromboemboliske hendelser og påvist antifosfolipidantistoff (antifosfolipid syndrom) skal antikoaguleres med warfarin.
Varierer. Mest alvorlig prognose ved aktiv sykdom med affeksjon av indre organer.
Intensiteten i pasientovervåkningen avhenger av sykdommens alvorlighetsgrad. Vanligvis er oppfølging et samarbeid mellom kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste. Hos pasienter med alvorlig sykdom og affeksjon av flere organsystemer samarbeider flere spesialiteter.
Johan G. Brun
Kronisk autoimmun systemsykdom som først og fremst angriper eksokrine kjertler. Primært Sjøgrens syndrom betyr at pasienten ikke har andre revmatiske sykdommer. Ved sekundært Sjøgrens syndrom har man i tillegg for eksempel leddgikt (revmatoid artritt) eller en bindevevssykdom (systemisk lupus eller andre).
En norsk studie (Gøransson LG, 2011) tyder på at primært Sjøgrens syndrom forekommer hos cirka 0,05% av befolkningen. Kvinner utgjør mer enn 90% av pasientene, og de fleste blir syke i aldersgruppen over 45 år. Barn får sjelden Sjøgrens syndrom.
Varierende smerter i muskler og ledd, tørre øyne (keratoconjunctivitis sicca) og tørr munn (xerostomi), hovne spyttkjertler, samt uttalt fatigue. Tørrheten kan også omfatte hud, luftveier og vagina. Hudvaskulitt, leukopenier og lupuslignende organaffeksjon kan også forekomme. Ved mistanke om Sjögrens syndrom bør pasienten henvises til spesialist i revmatologi.
Diagnostikken bygger på konstellasjonen av subjektive symptomer og objektive funn etter de europeisk-amerikanske kriterier. Påvisning av nedsatt tåre- og spyttproduksjon (f.eks. Schirmers test og ustimulert helsaliva) samt mononukleær celleinfiltrasjon i små spyttkjertler i munnslimhinne (biopsi av munnslimhinne) er sammen med påvisning av kjerneantistoffene anti-SSA og anti-SSB viktige hjelpemidler.
Det er rapportert en overhyppighet av malign sykdom, spesielt lymfomer, og særlig hos pasienter med tegn til høy immunologisk aktivitet (f.eks. hypergammaglobulinemi og antistoffer mot SSA og SSB). Nedsatt spyttsekresjon disponerer for svekket tannstatus.
Klorokin/hydroksyklorokin og NSAID kan forsøkes ved Sjögrens syndrom, av og til også andre immunsuppressiva, men generelt er effekten av farmakoterapi dårlig dokumentert. Glukokortikoider har ofte dårlig effekt. Tåreerstatningsmidler er viktige for symptomatisk og profylaktisk behandling av siccasymptomer. Ulike produkter kan kjøpes reseptfritt. God munnhygiene og regelmessig tannkontroll er også viktig. Spyttsekresjonen kan stimuleres ved sukkerfri tyggegummi. Fluortabletter og pilokarpintabletter kan brukes. Enkelte preparater, f.eks. tåresubstitutter, kan etter søknad fås på blå resept. For informasjon om refusjon, se Indifferente øyemidler
Sykdommen er kronisk.
Johan G. Brun
Til denne gruppen hører de inflammatoriske muskelsykdommene dermatomyositt og polymyositt. Dette er sykdommer som er relativt sjeldne, men desto mer alvorlige. De krever diagnostikk og behandling i spesialisthelsetjenesten, ofte som et samarbeid mellom indremedisinere, revmatologer og nevrologer. Systemisk sklerose er en sjelden, men heterogen sykdom karakterisert av abnorm kollagendannelse, uttalt vaskulopati med ofte kraftige Raynaudfenomener, fare for utvikling av pulmonal hypertensjon og hypertensive kriser.
Polymyositt og dermatomyositt behandles med immunsuppresjon etter vanlige prinsipper.
Systemisk sklerose er lite tilgjengelig for kurativ behandling, men glukokortikoider og syklofosfamid brukes noe i tidlige faser. Kalsiumblokkere, intravenøse prostanoider og bosentan kan forsøkes ved iskemiske ulcera. Ved pulmonal hypertensjon er bosentan eller sildenafil aktuelle. Slik behandling er en sykehusoppgave.
Autolog stamcellestøtte ved diffus systemisk sklerose: Høydose cellegiftbehandling med autolog stamcellestøtte ved diffus systemisk sklerose
Johan G. Brun
Inflammatorisk tilstand med proksimale myalgier og høy SR/CRP.
Usikre tall for forekomst, men relativt vanlig og hovedsakelig ved alder over 50 år, noe hyppigere hos kvinner enn hos menn.
Stivhet og smerter i skulder- og bekkenbuemuskulatur. Generell sykdomsfølelse med subfebrilitet forekommer.
Baseres på typiske symptomer, sparsomme objektive funn og samtidig høy SR og CRP. CRP/SR er sjelden normal ved PMR/AT (arteritis temporalis). I slike tilfeller må andre diagnoser overveies, bl.a. maligne sykdommer og infeksjon, men det kan likevel være indisert å få foretatt en biopsi (med tanke på temporalarteritt).
Ca. 15–20 % av pasientene har samtidig temporalarteritt (se Temporalarteritt (TA)). Temporalarteritt kan også fremstå som eget sykdomsbilde uten at de proksimale myalgiene dominerer. Ca. 15–20 % har kortvarig synovitt i ulike ledd. Hos eldre pasienter kan av og til revmatoid artritt debutere med et polymyalgia revmatikalignende bilde.
Glukokortikoider er viktigste behandlingstiltak. Det er forskjellige oppfatninger om hva som er den optimale startdosen ved ukomplisert polymyalgi, men f.eks. 10–20 mg prednisolon daglig med langsom nedtrapping styrt av symptomer, SR eller CRP fungerer som oftest bra. Det er vanligvis rask og god respons, men hvis ikke klar bedring etter en uke kan initialdosen økes til 20 mg. Det er et mål å komme så raskt som mulig ned i lave doser prednisolon, men ikke så fort at sykdommen residiverer. Vedlikeholdsdosen bør være lavest mulig og behandlingsvarigheten bør være minst ett år. Viktig å vurdere osteoporoseprofylakse. Tilbakefall forekommer, hvor det kan bli nødvendig med doseøkning.
Oftest vil sykdommen gå i remisjon i løpet av 1-3 år. Man bør derfor gjøre en gradvis «prøveseponering» av legemidler/steroider kanskje en gang per år for å få vurdert om remisjon har inntrådt.
Ved samtidig temporalarteritt (kjempecellearteritt) brukes høyere doser, vanligvis opp til 40–80 mg prednisolon daglig for å motvirke retinal arteritt og synsnedsettelse. Osteoporoseprofylakse er nødvendig ved høydose prednisolonbehandling over lengre tid. Se Osteoporose. Bør gis med kalsium-/vitamin D-tilskudd pga lang behandlingstid (år).
Ved høydosebehandling med steroider, og hos pasienter med kjent dyspepsi eller ulcussykdom, bør man vurdere kombinasjonsbehandling med protonpumpehemmere.
Metotreksat kan av og til være aktuelt som steroidbesparende tilleggsbehandling (spesialistoppgave). Tocilizumab har nylig fått godkjenning kjempecellearteritt, men er vanligvis først aktuelt ved dårlig steroidrespons eller for å begrense langvarig høydosebehandling.
Johan G. Brun
Johan G. Brun
Kalles også kjempecellearteritt (Giant Cell Artheritis, GCA).
En kronisk, granulomatøs betennelse i middels store arterier som medfører redusert lumen og ev. okklusjon. Predileksjonssteder; arteria temporalis og retinalarterier. Rammer personer over 55 år. SR/CRP er nesten alltid forhøyet, ikke sjelden tresifret.
Lett feber, dårlig allmenntilstand, sykdomsfølelse, vekttap, hodepine, muskelsmerter (polymyalgia rheumatica), tyggesmerter med claudicatio-preg, synsforstyrrelser, plutselig innsettende blindhet.
Forhøyet SR/CRP, positiv biopsi av temporalarterie, ev. reduserte øyetrykkspulsamplituder. CRP/SR er sjelden normal ved PMR/AT. I slike tilfeller må andre diagnoser overveies, bl.a. maligne sykdommer og infeksjon, men det kan likevel være indisert å få foretatt en biopsi. Temporalbiopsi kan utføres inntil 1–2 uker etter at pasienten har startet med glukokortikoider uten at det histologiske bildet har blitt endret vesentlig.
Det er viktig å sette i gang behandling så tidlig som mulig. Ved øyesymptomer (diplopi, ensidig blindhet) må behandlingen starte umiddelbart. Dersom det ikke foreligger kontraindikasjoner, bør tilleggsbehandling gis med acetylsalisylsyre (ASA 75–150 mg daglig) for å hindre kardio- og cerebrovaskulær trombose. Ved høydosebehandling med steroider, og hos pasienter med kjent dyspepsi eller ulcussykdom, bør man vurdere kombinasjonsbehandling med protonpumpehemmere. Gjelder særlig dersom det også gis acetylsalisylsyre (ASA).
Tocilizumab godkjent for behandling fra 2017, ref. EMA.
Dosering: Temporalarteritt uten øyesymptomer: Prednisolon 40–80 mg daglig initialt. Ved øyesymptomer: Prednisolon 120 mg daglig, ev. støtbehandling med metylprednisolon (1000 mg intravenøst). Senere langsom avtrapping til vedlikeholdsdose gjennom måneder og år på 5–20 mg per dag. Behandlingens effekt følges ved SR eller CRP, kliniske symptomer og funn, inkludert ev. spesialundersøkelse hos oftalmolog. Osteoporoseprofylakse, se Osteoporose. Hos pasienter med kjent dyspepsi eller ulcussykdom bør man vurdere kombinasjonsbehandling med protonpumpehemmere.
Johan G. Brun
Dette er sjeldne, men alvorlige vaskulitter med høy morbiditet og mortalitet ubehandlet. Bør være lav terskel for henvisning til spesialist.
Denne gruppen omfatter sykdommer som:
Generell sykdomsfølelse, vekttap, affeksjon av indre organer.
Nesten alltid høy SR/CRP, positiv ANCA (immunologisk prøve) ved noen typer vaskulitter. MR-angiografi eller biopsi som viser typiske vaskulittforandringer.
Glukokortikoider (lavdose prednisolon ofte kombinert med intravenøs metylprednisolon ved høy sykdomsaktivitet) som oftest kombinert med immunsuppressiver slik som azatioprin, syklofosfamid (peroralt eller intravenøst), metotreksat, mykofenolatmofetil. Biologiske preparater er under utprøving, og rituksimab brukes rutinemessig ved granulomatøs polyangiitt. Ved Kawasakis sykdom intravenøs gammaglobulin og acetylsalisylsyre. Antivirale midler ved polyarteritis nodosa forårsaket av hepatitt B-virus, og ved småkarsvaskulitt forårsaket av kryoglobulinemi pga. hepatitt C-virus.
Johan G. Brun
Johan G. Brun
Artritt eller inflammasjon utløst av urinsyrekrystaller i ledd, seneskjeder eller bursa.
Urinsyregikt er en krystallsykdom. Årsaken kan være arvelig forstyrrelse av purinstoffskiftet (sjeldent), mens den vanligste årsaken er overproduksjon av urinsyre ved nedbryting av purin fra nukleinsyrer eller en redusert utskillelse gjennom nyrene. Kostholdet, livsstilsfaktorer, komorbiditet (metabolsk sykdom, levkemi, polycytemi) og medikamentell behandling (diuretika) kan bidra til å øke serumurat og utløse anfall med utfelling av uratkrystaller.
Økende forekomst med økende alder, særlig hos menn der urinsyregikt er den hyppigste inflammatoriske leddsykdommen etter 50 års-alderen.
Akutte, svært smertefulle artritter, ofte med erytem med maksimal smerte innen 24 timer. Oftest er bare ett ledd eller én leddregion angrepet, i ca. 50 % debut i stortåens grunnledd (som podagra), nest hyppigst er forfots- eller ankelledd angrepet. Et akutt anfall varer typisk ca. en uke.
Diagnosen stilles fra en kombinasjon av lokalisasjon, symptomer, anfallsmønster, forhøyet urinsyre i serum (men kan også være falskt lav under anfallet). Påvisning av uratkrystaller fra leddvæske eller tofus i polarisert mikroskop sikrer diagnosen. Ultralydundersøkelse av ledd og dual energy CT (DECT) kan bidra ved tvil om diagnosen.
Kronisk artritt med tofi, utvikling av sekundær artrose. Nyreskade pga. uratutfellinger eller konkrementdannelse.
Tar sikte på å avkorte og hindre akutte anfall og å normalisere metabolisme og utskillelse av urinsyre.
Kostholdsretningslinjer og ev. legemiddelbehandling med urikosurika eller allopurinol.
Johan G. Brun
Leddsykdom med intermitterende anfall av akutt artritt.
Ukjent ved primær form. Kondrokalsinose kan opptre sekundært til artrose, hyperparatyreoidisme og andre metabolske sykdommer inkludert hemokromatose.
Akutt innsettende leddbetennelse, oftest i knær, håndledd eller skuldre, særlig hos pasienter over 65 år, ofte med overliggende erytem.
Klinikk minner om urinsyregikt med raskt økende leddsmerter i løpet av 24 timer, ofte med erytem. Typiske røntgen- eller ultralydfunn med bruskforkalkninger, spesielt i hyalin leddbrusk og menisker, og påvisning av typiske kalsiumpyrofosfatkrystaller i leddvæsken (polarisasjonsmikroskopi).
Akutte anfall kan behandles med NSAID eller kolkisin (0,5 mg inntil 3–4 ganger daglig). Kortvarig peroral behandling med glukokortikoid kan være aktuelt. I akutte faser bør leddet tappes og glukokortikoider injiseres intraartikulært. Mange av pasientene er eldre med ledsagende hjerte- og karsykdom, redusert nyrefunksjon og samtidig økt risiko for magesårskomplikasjoner. Det bør tas hensyn til disse risikofaktorer ved valg av behandlingsopplegg så vel som enkeltlegemidler, spesielt NSAID/koksib.
Ragnar M. Joakimsen
Tilstand med redusert beinmasse og forandring i beinvevets mikroarkitektur som fører til redusert styrke og økt risiko for beinbrudd. Det finnes i dag nøyaktige og raske metoder for å måle beinmasse. Måleresultatene oppgis som absoluttverdier (g/cm2), antall standardavvik (SD) fra gjennomsnittet for jevnaldrende (Z-skår) og antall SD fra gjennomsnitt for unge kvinner (T-skår). Reduksjon i beinmasse som tilsvarer ett SD vil omtrent doble en persons relative risiko for fremtidig beinbrudd. For både kvinner og menn gjelder følgende definisjoner:
Redusert beinmasse er bare en av flere risikofaktorer for brudd, og grensene for beinmasse angir derfor nødvendigvis ikke behandlingsindikasjon. Annen sykdom (revmatiske, gastrointestinale og endokrine), legemiddelbruk (bl.a. glukokortikoider, aromatasehemmere, tyroksin, psykofarmaka), uheldige livsstilsforhold (røyking, overforbruk av alkohol, manglende fysisk aktivitet, dårlig ernæring), generell falltendens, samt arv må tas med i betraktning når behandling skal vurderes. De sterkeste risikofaktorene for brudd i tillegg til alder og kjønn, er lav beinmasse, tidligere brudd etter 50-årsalder og langvarig glukokortikoidterapi.
Bortfall av østrogenproduksjon er viktigste årsak til at kvinner mister beinvev etter menopause, men en rekke tilleggsfaktorer vil ha betydning for beintapet. Den maksimale beinmasse man oppnår i ung voksen alder vil være medbestemmende for om man vil utvikle osteoporose. Denne er for en stor del genetisk bestemt, men ernæring og livsstilsfaktorer vil modifisere det genetiske potensialet. Kvinner som av en eller annen grunn får amenoré tidlig, er spesielt utsatt for osteoporose.
Hos menn er de viktigste etiologiske faktorer bortfall av androgenproduksjon, bruk av glukokortikoider samt overforbruk av alkohol.
Livstidsrisiko for å få et beinbrudd er for en 50 år gammel kvinne nesten 50 % og for en 50 år gammel mann ca. 20 %. Av ukjente årsaker ser det ut til at risiko i Norge er spesielt høy. Oslo har verdens høyeste insidens av lårhalsbrudd, håndleddsbrudd og kompresjonsbrudd i ryggen.
Lav beinmasse og tap av beinvev gir i seg selv ingen symptomer. Beinbruddet er det symptom som varsler at beinmassen er blitt kritisk redusert, og brudd i distale underarm, proksimale overarm, bekken, ribbein, hofte og rygg regnes ofte som osteoporotiske. Ryggsmerter uten røntgenologisk påvisbare virvelbrudd kan derfor ikke tilskrives osteoporose. Ryggbrudd reponeres eller fikseres vanligvis ikke, selv om det eksisterer kirurgiske teknikker for å behandle ryggbrudd (vertebroplastikk). Et ryggbrudd medfører mye smerter i 6–8 uker. Bruddet gror ofte i feil stilling, noe som fører til belastningsutløste kroniske smerter med betydelig redusert livskvalitet til følge. Hoftebrudd er den mest alvorlige konsekvens av osteoporose, og er det hyppigst forekommende bruddet blant de aller eldste.
Utredningen har til hensikt å vurdere pasientens totale risiko for brudd, diagnostisere ev. tilgrunnliggende sykdom som kan gi sekundær osteoporose, samt utelukke andre metabolske beinsykdommer. En anerkjent kalkulator (FRAX) med nasjonale bakgrunnsdata for beregning av risiko for hoftebrudd eller et osteoporotisk brudd i løpet av de neste 10 år utifra alder, kjønn, risikofaktorer og beintetthet finnes på https://www.shef.ac.uk/FRAX/
Måling av beinmasse står sentralt i vurderingen. Denne utføres på klinisk relevante områder (helst ryggvirvler og lårhals, men underarm kan også måles). Dobbel røntgenabsorpsjonsmetri (DXA) er den mest anvendte metode og gir liten strålingsbelastning. Enkel røntgenabsorpsjonsmetri (SXA) av underarm og hælbein er også godt evaluert, mens metoder som ultralyd (QUS), computertomografi (QCT) og trabekulær ben-skår (som er en tolkningsmetode av et DEXA-bilde) ikke er mye i bruk. Følgende personer bør tilbys måling av beinmasse:
Det har vært diskutert om man bør tilby alle postmenopausale kvinner beinmassemåling (screening), men forutsetningene for systematisk screening er ikke tilstede for at det kan anbefales. Imidlertid bør terskel være lav for å måle beinmasse hos kvinner over 65 år.
Anamnese, klinisk undersøkelse, røntgen ved mistanke om brudd og klinisk-kjemiske prøver (SR, Hb, s-kalsium, s-albumin, s-fosfat, s-ALP, s-kreatinin, s-TSH, p-PTH, 25-OH-vitamin D og hos menn s-testosteron) bør utføres også for å utelukke sekundær osteoporose eller annen metabolsk beinsykdom.
Det er mulig å måle biokjemiske markører (i praksis PINP og CTX) som kan gi uttrykk for aktiviteten til beincellene, og derved gi et inntrykk av hvor fort beinvev brytes ned. Måling av disse er nyttige for å vurdere etterlevelse, men usikre i diagnostikk pga. biologisk variasjon.
Behandlingsvarighet:
Det er en utfordring å avgjøre beste tid for oppstart og eventuell avslutning av bruddforebyggende medikamentell behandling. Resorpsjonshemmere reduserer risikoen for osteoporotiske brudd, men de øker med tiltakende behandlingsvarighet også risikoen for kjevenekrose og atypiske lårskaftbrudd. I tillegg vet vi at bruddrisiko øker etter seponering av denosumab, og benmasse faller raskt etter avslutning av behandling med teriparatid. Den pragmatiske, men dårlig dokumenterte tilnærmingen er å ha en behandlingspause på 1-3 år etter 5-10 års behandling med bisfosfonater. Denosumab bør enten brukes livet ut, eller en bør behandle med et bisfosfonat rett etter avsluttet denosumab-behandling. Teriparatidbehandling bør etterfølges av behandling med resorpsjonshemmer.
Skjelettet kan bli affisert på flere vis ved kreft. Aromatasehemmere som brukes mot brystkreft gir stort beintap, – det samme gjør hormonterapi ved prostatakreft. Mange kreftformer kan gi metastaser til skjelettet, – dessuten er noen kreftformer lokalisert i skjelettet primært, f.eks. myelomatose. Ved alle de nevnte skjelettaffeksjoner bør legemiddelbehandling vurderes, aktuelle legemidler vil være bisfosfonater eller denosumab. Det kan være flere behandlingsmål: Forhindre beintap og brudd, redusere metastaserelaterte smerter, forsinke metastaseutvikling og/eller behandle hyperkalsemi.
Se Legemiddeløkonomi – pasientens venn eller fiende og avsnittet "Behandling av osteoporose" under 5. Praktisk legemiddeløkonomi – noen eksempler.
Allen CS, Yeung JHS, Vandermeer B, Homik J. Bisphosphonates for steroid‐induced osteoporosis. Cochrane Database of Systematic Reviews 2016, Issue 10. Art. No.: CD001347. DOI: 10.1002/14651858.CD001347.pub2.
Compston J, Cooper A, Cooper C, et al. UK clinical guideline for the prevention and treatment of osteoporosis. Arch Osteoporos. 2017;12(1):43. doi:10.1007/s11657-017-0324-5
Iolascon G, Moretti A, Toro G, Gimigliano F, Liguori S, Paoletta M. Pharmacological Therapy of Osteoporosis: What's New? Clin Interv Aging. 2020 Mar 26;15:485-491. doi: 10.2147/CIA.S242038. PMID: 32273690; PMCID: PMC7105363.
Kanis JA, Cooper C, Rizzoli R, Reginster JY; Scientific Advisory Board of the European Society for Clinical and Economic Aspects of Osteoporosis (ESCEO) and the Committees of Scientific Advisors and National Societies of the International Osteoporosis Foundation (IOF). European guidance for the diagnosis and management of osteoporosis in postmenopausal women [published correction appears in Osteoporos Int. 2020 Jan;31(1):209] [published correction appears in Osteoporos Int. 2020 Apr;31(4):801]. Osteoporos Int. 2019;30(1):3–44. doi:10.1007/s00198-018-4704-5
Marjoribanks J, Farquhar C, Roberts H, Lethaby A, Lee J. Long‐term hormone therapy for perimenopausal and postmenopausal women. Cochrane Database of Systematic Reviews 2017, Issue 1. Art. No.: CD004143. DOI: 10.1002/14651858.CD004143.pub5.
Johan G. Brun
Begrepet artrose betegner degenerasjon i ledd. Sykdommen rammer først og fremst leddbrusken og er den hyppigst forekommende leddsykdom etter 60-årsalderen. I ekstremitetsleddene forekommer sykdommen hyppigst i hofter, knær, hender og føtter. I ryggsøylens ledd brukes betegnelsen osteokondrose eller spondylose når henholdsvis mellomvirvelskivene eller sideleddene er affisert. Den patofysiologiske prosessen ved artrose kjennetegnes ved at det oppstår ubalanse mellom anabole og katabole prosesser. De kjemiske og mekaniske egenskapene til leddbrusken forandres tidlig i sykdomsprosessen og fører til tap av leddbrusk, subkondral beinsklerose samt osteofyttdannelse ved leddrendene. Synovial reaksjon med overproduksjon av leddvæske forekommer ofte, likeledes fortykkelse av leddkapselen.
Artrosen betegnes som primær hvor kjent utløsende årsak ikke kan påvises. Tradisjonelt har man brukt betegnelsen sekundær artrose når sykdommen har sin årsak i medfødt eller ervervet sykdom eller skade. Mekaniske forhold som overvekt og tungt fysisk arbeid forklarer noe av patogenesen, men ikke-mekaniske årsaksfaktorer har sannsynligvis også betydning. Mange pasienter har artrose fra mange lokalisasjoner samtidig, inkludert osteokondrose i nakke og rygg (polyartrose eller generalisert artrose). Arv synes å være en faktor ved forekomst av artrose.
Smerte og stivhet er de kliniske symptomene, først og fremst belastningsrelatert. De karakteristiske funn ved leddundersøkelse er bevegelsesinnskrenkning og beinet hevelse (viser langtkommet lidelse). Plagene utvikler seg gradvis. Sykdommen påvirker ikke allmenntilstanden, gir bare lokale plager, men påvirker livskvaliteten.
Klinikken preges av bevegelsesinnskrenkning. Hevelse i leddet påvises enten pga. økt mengde leddvæske, kapselfortykkelse eller osteofyttdannelse (beinet hevelse, beinpåleiringer).
Røntgenforandringer inntrer forholdsvis sent i sykdomsforløpet. Det kan være misforhold mellom kliniske symptomer og grad av røntgenfunn. Ofte er avsmalnet leddspalte det eneste eller tidligste røntgenfunnet.
Se Legemiddeløkonomi – pasientens venn eller fiende og avsnittet “Behandling av artrose” under 5. Praktisk legemiddeløkonomi – noen eksempler.
Slatkowsky-Christensen B, Grotle M. Artrose i Norge. Norsk epidemiologi 2008;18:99-106
Bijlsma JWJ, Lafeber FPJG. Glucosamine sulfate in osteoarthritis. The jury is still out. Editorial. Ann Intern Med 2008;148:315-6
Jordan KM et al. EULAR Recommendations 2003: an evidence based approach to the management of knee osteoarthritis: Report of a Task Force of the Standing Committee for International Clinical Studies Including Therapeutic Trials (ESCISIT). Ann Rheum Dis 2003;62:1145-55
Linda Fernandes, Kåre B Hagen et al EULAR recommendations for the non-pharmacological core management of hip and knee osteoarthritis
Ann Rheum Dis doi:10.1136/annrheumdis-2012-202745
Singh JA, Noorbalooch S, MacDonald R, Maxwell LJ: Chondroitin for osteoarthritis. Editorial Group: Cochrane Musculoskeletal Group. Published Online: 28 JAN 2015 Assessed as up-to-date: 14 NOV 2013 DOI: 10.1002/14651858.CD005614.pub2
2018 update of the EULAR recommendations for the management of hand osteoarthritis. Annals of the Rheumatic Disease 2018; 10.1136/annrheumdis-2018-213826
Johan G. Brun
Grunnlag | Virkemiddel |
|---|---|
1. Normal fysiologi |
|
2. Patologisk anatomi |
|
3. Kliniske forhold |
|
Johan G. Brun
Johan G. Brun
Raskt innsettende antiinflammatorisk, analgetisk og antipyretisk effekt. Symptomdempende effekt ved revmatiske sykdommer, men ingen sikker sykdomsmodifiserende virkning. Kan også være nyttig som analgetika i noen tilfeller hvor inflammasjon ikke er en viktig del av smertegenesen, f.eks. ved tannekstraksjoner, postoperative smerter, menstruasjonssmerter og migrene.
Den viktigste virkningsmekanismen for NSAID synes å være hemning av prostaglandinsyntesen via blokkering av enzymet syklooksygenase (COX) i de fleste av kroppens celletyper, inkludert inflammatoriske celler. Midlene påvirker også nøytrofile granulocytter og makrofager.
Enzymet syklooksygenase finnes i to former, syklooksygenase-1 (COX-1) og syklooksygenase-2 (COX-2). COX-1 er konstitutivt til stede i mange celler og vev. Hemning av COX-1 medfører reduksjon av blodplatenes aggregering. Dessuten reduseres produksjonen av prostaglandiner med protektive effekter i mageslimhinnen, noe som bryter balansen mellom beskyttende og skadelige faktorer i slimhinnen. Konsekvenser av COX-1-hemning vil kunne være økt blødningstendens og økt risiko for magesår, gastrointestinale blødninger og gastroduodenale perforasjoner. COX-1-indusert platehemning utnyttes også terapeutisk, først og fremst med lavdose acetylsalisylsyre, for å forebygge tromboembolisk sykdom. Acetylsalisylsyre gir i motsetning til de andre NSAID irreversibel hemning av plateaggregasjonen. (Se Blodplatehemmere.)
COX-2 oppreguleres (induseres) ved inflammasjon. Hemning av COX-2 er en viktig forklaring på antiinflammatoriske og analgetiske effekter av NSAID. Konstitutivt uttrykt COX-2 er også til stede, bl.a. i nyre og vaskulært endotel.
Tradisjonelle NSAID er hemmere av både COX-1 og COX-2 (ikke-selektive hemmere). Hemning av konstitutivt COX-1 forklarer mange av midlenes bivirkninger, særlig hemning av blodplatenes aggregering og risiko for magesår, gastrointestinale blødninger og gastroduodenale perforasjoner. Hemningen av COX‑1 varierer mellom ulike NSAID. Diklofenak, meloksikam og nabumeton er sannsynligvis svakere hemmere av COX-1 (litt mer COX-2-selektive) enn mange av de andre tradisjonelle NSAID.
Koksiber, eller selektive COX-2-hemmere (celekoksib, etorikoksib, parekoksib) er en gruppe NSAID som ikke hemmer COX-1 i terapeutiske doser. De gir lavere risiko for magesår og hemmer heller ikke blodplatenes aggregering. Imidlertid har kontrollerte kliniske studier og farmakoepidemiologiske undersøkelser vist at koksiber gir økt forekomst av trombotiske kardiovaskulære hendelser. Det er behov for flere studier som viser i hvilke subgrupper av pasienter COX-2-hemmere bør foretrekkes fremfor tradisjonelle NSAID.
Mekanismen for den protrombotiske effekt av koksiber er trolig større hemning av dannelsen av prostasyklin (COX-2-mediert) enn av tromboksan (COX-1-mediert) i små kar, noe som i så fall tilsier at trombotiske kardiovaskulære bivirkninger er en klasseeffekt for COX-2-selektive NSAID.
Metaanalyser og nyere farmakoepidemiologiske undersøkelser har vist at tradisjonelle NSAID (med unntak av naproksen som er en sterk COX-1-hemmer) også er assosiert med økt forekomst av trombotiske kardiovaskulære hendelser. En klinisk studie (MEDAL-programmet) viste også at det ikke var forskjell i forekomst av kardiovaskulære hendelser mellom diklofenak og etorikoksib.
En felleseuropeisk gjennomgang av data viser at diklofenak øker risikoen for hjerte- og karsykdommer og derfor er kontraindisert hos pasienter med slik sykdom.
Legemiddelmyndighetene har gitt advarsel om bruk av koksiber hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag, og at varsomhet skal anvendes i forskrivning av slike legemidler til pasienter med risikofaktorer for hjerte- og karsykdom som hypertensjon, hyperlipidemi (økt kolesterolnivå), diabetes og røyking, samt hos pasienter med perifer vaskulær sykdom. Søkelys rettes mot alle ikke-selektive NSAID når det gjelder slike bivirkninger. En god klinisk anbefaling bør være at forskrivning av koksiber og NSAID må veies mot risiko for alvorlige bivirkninger, særlig kardiovaskulære og gastrointestinale. Tilsvarende bør man, ved spørsmål om vedlikehold av behandlingen, vurdere risiko i forhold til oppnådd helsegevinst (som pasienten selv vil kunne beskrive ved at det dreier seg om symptommodifiserende legemidler).
NSAIDs absorberes hurtig og nesten fullstendig med maksimal plasmakonsentrasjon innen 1-4 timer. Enterotabletter har forsinket absorpsjon og bør ikke benyttes når man ønsker raskt innsettende effekt. NSAID har høy plasmaproteinbindingsgrad (over 90 %). For øvrige farmakokinetiske parametre, se de enkelte substansene. Plasmakonsentrasjonsmålinger har ikke hatt noen relevans for å fastsette doseringen, med unntak av antirevmatiske doser av acetylsalisylsyre. Sistnevnte legemiddel brukes nå i liten grad i behandling av muskel- og skjelettsykdommer.
De forskjellige NSAID har i prinsippet lik virkningsprofil, men litt ulike godkjente indikasjoner.
Det er små forskjeller mellom de ulike typer NSAID mht. analgetisk og antiinflammatorisk effekt. Imidlertid kan man se at én pasient kan respondere ulikt på forskjellige NSAID, og det kan derfor være aktuelt å prøve seg frem med forskjellige typer ved dårlig effekt.
Risikoen for alvorlige gastrointestinale bivirkninger er sannsynligvis mediert gjennom hemning av COX-1. Selektive NSAID (koksiber) gir derfor mindre forekomst enn ikke-selektive NSAID av både dyspepsi, endoskopiske lesjoner og gastrointestinale ulcuskomplikasjoner. Koksiber skal ikke brukes hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag. Man skal være generelt varsom med bruk av NSAID hos pasienter med hypertensjon. Særlig etorikoksib har vist økt forekomst av hypertensjon sammenlignet med diklofenak.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom (hjertesvikt, iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom, cerebrovaskulær sykdom). Data fra EMA viser også at diklofenak øker risikoen for hjerte- og karsykdom. Bruksområdet er derfor innskrenket til: Korttidsbehandling av milde til moderate smerter som hodepine, tannpine, menstruasjonssmerter, muskel- og leddsmerter.
Acetylsalisylsyre skal ikke gis til barn under 10 år, ved feber ikke til barn og ungdommer under 18 år.
Ved kroniske revmatiske sykdommer/smertetilstander anbefales det vanligvis at effekten vurderes etter et seponeringsforsøk, hvor man verifiserer at legemidlet virkelig har en symptomdempende effekt på smerte, stivhet og/eller bevegelsesevne/funksjon. Intermitterende behandling bør forsøkes, styrt etter sykdommens og smertens intensitet. Dessuten bør man bruke laveste dose som har effekt. Preparatvalg og indikasjon må sees i sammenheng med om pasienten har hypertensjon, hjertesykdom og høy risiko for magesår. Ved dysmenoré og akutte inflammasjoner: høy initial dosering, kort varighet av behandlingen.
Graviditet: Acetylsalisylsyre er i noen studier rapportert å øke risikoen for misdannelser. I dyreforsøk er flere NSAID teratogene. Selv om det er motstridende data, gir selve virkningsmekanismen for alle disse stoffene grunn til en viss tilbakeholdenhet. NSAID kan også gi føtal nyreskade med oligohydramniosis. De siste måneder av svangerskapet bør en dessuten være forsiktig pga. risiko for blødning og lukking av ductus arteriosus in utero med pulmonal hypertensjon som følge. NSAID virker rihemmende. Koksiber skal ikke brukes av gravide. Se også forsiktighetsregler nedenfor. Amming: Ingen av de vanligste NSAID synes å overføres i mengder som gir farmakologiske effekter hos det brysternærte barnet ved bruk av enkeltdoser eller middelshøye doser som vedlikeholdsbehandling. Ved valget mellom flere NSAID er kort plasmahalveringstid og lav toksisitet av størst betydning. Diklofenak og ibuprofen er førstevalg. Opplysninger om overgang til morsmelk av COX-2-hemmerne og klinisk erfaring ved bruk hos ammende er begrenset. Se også under forsiktighetsregler.
NSAIDs bør ikke brukes ved subfertilitet, på grunn av negativ påvirkning på ovulasjon.
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Se STOPP og STOPPFrail
Oppmerksomhet om aktuelle bivirkninger. Oftest bør dosereduksjon (ev. seponering) vurderes etter en stund for å evaluere behandlingseffekten.
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
Geir Øystein Andersen og Finn Olav Levy
Antitrombotisk: Antitrombotisk effekt, spesielt på arterielle tromboser. Den antitrombotiske effekten skyldes acetylering av enzymet syklooksygenase-1 i blodplatene. Dette medfører irreversibel hemming av blodplate-funksjonen ved at spaltingen av arakidonsyre til tromboksan A2 reduseres. Gir nedsatt aggregasjons- og «release»-funksjon gjennom hele blodplatens levetid. Blødningstiden forlenges i inntil en uke etter en litt større dose. Ved høyere doser vil man også kunne se påvirkning av prostasyklin gjennom hemning av syklooksygenase-2 i karendotelet. Se også Blodplatehemmere.
Acetylsalisylsyre er fortsatt helt sentral i antitrombotisk behandling av pasienter med akutt koronarsyndrom, særlig hos pasienter behandlet med PCI/stent. Bruk av acetylsalisylsyre som primærprofylakse hos pasienter uten kjent hjerte-karsykdom med lav til moderat risiko for hjerte-karsykdom er derimot i stor grad forlatt. En moderat effekt på iskemiske hendelser og mulig reduksjon i risiko for kolorektalcancer oppveies av økt blødningsrisiko.
Analgetisk/antiinflammatorisk/antipyretisk: Acetylsalisylsyre virker analgetisk i middels store doser (1–3 g per dag) og har i tillegg en antipyretisk effekt, som i hovedsak medieres av salisylsyre gjennom reversibel hemming av syklooksygenase. Den antiinflammatoriske effekt sees bare ved høyere doser på 1-3 g eller mer per dag. ASA brukes svært lite i grunnbehandlingen av den inflammatoriske sykdommer. Plasmakonsentrasjon av salisylsyre bør være mellom 1,0 og 1,8 mmol/l for å oppnå antiinflammatorisk effekt. Toksiske reaksjoner sees ved verdier over 2,2 mmol/l (ca. 400 mg/l). Serumkonsentrasjonsbestemmelse er aktuelt ved mistanke om forgiftninger.
Kreftforebyggende og metastasehemmende effekter: For utdypende, se artiklene: “Aspirin and the risk of colorectal and other digestive tract cancers: an updated meta-analysis through 2019” og “Understanding How Aspirin Prevents Metastasis” hhv..
Absorpsjonen av acetylsalisylsyre er god, men variabel. Data for biotilgjengelighet savnes. Den platehemmende effekten inntreffer raskt, ca. en halvtime etter inntak, men 3-4 timer etter inntak av enterotabletter. Metaboliseres hovedsakelig i leveren med uttalt førstepassasjemetabolisme, men også i plasma og i erytrocytter ved esteraser, til salisylsyre. Salisylsyre metaboliseres videre til inaktive metabolitter. Både acetylsalisylsyre og salisylsyre utskilles via nyrene, 5–35 % umetabolisert salisylsyre, avhengig av dosen. Halveringstiden for acetylsalisylsyre er ca. 15 minutter. Virkningen på blodplatene krever eksponering for intakt acetylsalisylsyre og skjer i hovedsak i portakretsløpet. Effekten på blodplatene er irreversibel og varer derfor i platenes levetid. Halveringstiden for salisylsyre er doseavhengig fra 2–3 timer til ca. 20 timer. Utskillelsen av salisylsyre øker ved økende pH i urinen.
Reseptpliktig bruk: Akuttbehandling og residivprofylakse ved akutte tromboemboliske tilstander som akutt koronarsyndrom med eller uten ST-hevning, hjerneslag inkl. transitoriske iskemiske attakker (TIA) eller andre akutte tromboemboliske tilstander. Langtidsbehandling etter hjerteinfarkt, stabil iskemisk hjertesykdom, perkutan koronarintervensjon (PCI), gjennomgått hjerneslag eller TIA. Brukes også etter koronar bypassoperasjon og innsetting av biologiske hjerteklaffeproteser samt etter enkelte andre perkutane inngrep i hjertet (eks. lukking av PFO). Primærprofylakse mot kardiovaskulære hendelser ved erkjent aterosklerotisk sykdom eller ved høy risiko for fremtidige kardiovaskulære hendelser. Slik bruk må avveies mot økt blødningsrisiko. Profylakse mot preeklampsi fra uke 12 i svangerskapet hos pasienter med høy risiko for preeklampsi.
Reseptfri bruk: Smertestillende, febernedsettende, betennelsesdempende. Er i dag i stor grad erstattet av andre alternativer som paracetamol.
Akuttbehandling ved mistanke om akutt hjerteinfarkt etter kontakt med 113: Voksne over 18 år. Coxor®, se SPC.
Acetylsalisylsyre finnes som tabletter som skal løses opp før de inntas, pulver og væske til mikstur (Coxor®), samt som enterotabletter som løses først i tarmen. I tillegg finnes acetylsalisylsyre til intravenøst bruk på registreringsfritak.
Acetylsalisylsyre skal ikke brukes i mer enn 3-5 dager uten å konsultere lege.
Skal generelt ikke gis til barn under 10 år eller ved feber til personer under 18 år uten rådføring med lege. Se SPC og ditto pasientinformasjon. Det er ulike anbefalinger når det gjelder nedre aldersgrense for behandling med acetylsalisylsyre hos barn som har feber. Den norske barnelegeforeningen angir som nevnt tidligere at acetylsalisylsyre ikke skal brukes ved feber (aldersgrense ikke spesifisert). Britiske BNF for Children angir at acetylsalisylsyre er kontraindisert hos barn < 16 år bortsett fra ved spesifikke indikasjoner, som Kawasakis syndrom og som blodplatehemmere. I USA frarådes bruk av acetylsalisylsyre ved febersykdom hos personer under 19 år. Også flere oppslagsverk advarer mot bruk av acetylsalisylsyre hos barn og ungdom med virusinfeksjon (spesielt varicella eller influensasymptomer) med eller uten feber. Ref. Relis.
Pga. forgiftningsrisikoen bør man være varsom med doseøkning fordi plasmakonsentrasjonene stiger uforholdsmessig raskt ved doseøkning i øvre terapeutiske dosenivå.
Toksisitet: Barn er spesielt følsomme.
Spedbarn (< 9 mnd): Konferer Giftinformasjonen.
Barn 9 mnd-12 år: < 150 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne og barn > 12 år: < 200 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer, 200-300 mg/kg lett til moderat, > 300 mg/kg alvorlig og > 500 mg/kg potensielt letal forgiftning.
Serumsalisylat korrelerer til en viss grad med toksisiteten og bør måles ved mistenkt salisylatforgiftning. Serumkonsentrasjonen må alltid ses i sammenheng med tidsforløp, pasientens pH, kliniske tilstand og alder. Lave verdier sent i forløpet kan også være alvorlig. For vurdering av serumkonsentrasjoner, kontakt Giftinformasjonen.
Behandling: Drikke er anbefalt, også ved observasjon hjemme.
Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Gjentatt kulldosering ved fare for moderat til alvorlig forgiftning. Antiemetika (ondansetron) intravenøst ofte nødvendig for å fullføre gjentatt kulldosering. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
En alvorlig forgiftning kan undervurderes pga. få og lette symptomer tidlig i forløpet.
Følg serumkonsentrasjonen. Rehydrering og korrigering av metabolsk acidose, også sent i forløpet (tilstrebe pH ≥ 7,4), hypoglykemi, hypertermi og elektrolyttforstyrrelser (følg S-kalium spesielt).
Ved moderat til alvorlig forgiftning, alkaliniser urinen med natriumhydrogenkarbonat intravenøst for å øke eliminasjonen. Hold god diurese, men forsering > 200 ml/time er ikke anbefalt. Respiratorbehandling ved bevisstløshet eller kraftig allmennpåvirkning (husk å vurdere fortsatt hyperventilering, viktig å fortsatt gi natriumbikarbonat). Vurder hemodialyse ved alvorlig forgiftning. Øvrig symptomatisk behandling. Lav terskel for kontakt med Giftinformasjonen.
Tilleggsinformasjon: Acetylsalisylsyre har metningskinetikk, se under Eliminasjon i Farmakokinetikk og doseringsprinsipper.
Økt blødningstendens, dyspepsi, kvalme og diaré. Ulcus ventriculi/duodenalsår samt gastrointestinal blødning. Kan i sjeldne tilfeller gi bronkospasmer hos astmapasienter. Det er trolig en assosiasjon mellom acetylsalisylsyre og Reyes syndrom (encefalittbilde, leveraffeksjon og hypoglykemi). Derfor bør paracetamol foretrekkes som antipyretisk behandling. Er spesielt viktig hos barn.
Økt blødningsrisiko: Pga. hemmende effekt på blodplateaggregering, som oppstår selv ved svært lave doser og vedvarer i flere dager, bør pasienten advares om økt blødningsrisiko ved kirurgiske inngrep, også mindre inngrep (f.eks. tanntrekking). Samtidig må hjertepasienter advares mot seponering uten at hjertespesialist er konferert. Forsiktighet ved samtidig antikoagulasjonsbehandling eller i kombinasjon med annen platehemmer. Gastrointestinale blødninger, sår eller perforasjoner: Kan oppstå når som helst under behandling, uten forvarsel eller tidligere anamnese. Økt risiko hos eldre, ved lav kroppsvekt og ved bruk av antikoagulanter eller blodplatehemmere. Ved alvorlige blødninger (hjerneblødning, gastrointestinal blødning) skal behandlingen vanligvis seponeres umiddelbart. Kombinasjon med perorale antikoagulantia må gjøres med forsiktighet (nytte-/risikovurdering) ved tidligere gastroduodenalsår.
For å unngå overdosering skal det sjekkes at acetylsalisylsyre ikke inngår i andre legemidler ved samtidig bruk. Økt risiko for Reyes syndrom hos barn med virusinfeksjon, spesielt ved varicella og influensalignende tilfeller. Skal derfor unngås hos barn med virussykdom. Regelmessig bruk av høye doser, spesielt kombinasjon av flere analgetika, kan gi vedvarende nyreskade med risiko for nedsatt nyrefunksjon. I doser brukt som tromboseprofylakse er dette sjelden et klinisk problem. Høye doser, feber eller akutte infeksjoner kan øke hemolyserisikoen. Preparatet skal gis under medisinsk tilsyn ved genetisk glukose-6-fosfat dehydrogenase (G6PD)-mangel.
Revmatiske sykdommer: Hemmer urinsyreutskillelsen ved lave doser. Ved behandling av revmatiske sykdommer kan acetylsalisylsyre ha en urikosurisk effekt. Intensivert overvåkning: I tillegg til nøye nytte-/risikovurdering skal behandlingsovervåkning intensiveres ved tidligere gastroduodenalsår/gastrointestinale blødninger/gastritt, ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon, sirkulasjonsproblemer, metroragi/menoragi, bronkial-astma, KOLS, høysnue eller hovne nasalpolypper.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre salisylater. Tidligere astma eller overfølsomhetsreaksjon ved bruk av salisylater eller substanser med lignende virkningsmekanisme, spesielt NSAID. Aktivt gastrisk- eller duodenalsår. Hemoragisk diatese og hemofili. Trombocytopeni (relativ kontraindikasjon). Doser over 75 mg/dag skal ikke gis ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR <30 ml/minutt). Alvorlig nedsatt leverfunksjon og levercirrhose. Kombinasjon med metotreksat ≥15 mg/uke. Graviditetet i 3. trimester (etter 24 ukers amenoré), unntatt ved bruk som preeklampsi-profylakse (75 eller 150 mg daglig).
Graviditet: Anbefalt som profylakse mot preeklampsi hos gravide med høy risiko for preeklampsi. Dosering 75 mg/dag fra uke 12 til fødsel eller 150 mg/dag fra uke 12 til uke 36. Bruk i svangerskapet utover dette er i hovedsak ikke anbefalt og til dels kontraindisert pga. mulige effekter på fosteret (kardiopulmonal toksisitet med prematur lukking av ductus arteriosus og pulmonal hypertensjon, renal dysfunksjon som kan gi nyresvikt og oligohydramnion, gastrochisis) og mor (forlenget blødningsperiode pga. platehemmende effekt, hemming av rieaktivitet og dermed forsinket/forlenget fødsel). Pga. dette kontraindisert i 3. trimester ved doser >150 mg/dag, mens doser <100 mg/dag for begrenset obstetrisk bruk som krever spesiell monitorering, synes trygt. Risikoen antas å øke med dose og behandlingsvarighet. Skal ikke brukes under 1. og 2. trimester hvis ikke strengt nødvendig. Ved bruk hos kvinner som forsøker å bli gravide, eller i 1. og 2. trimester, bør dosen være lav og behandlingsvarighet så kort som mulig.
Amming: Går over i morsmelk. Amming trenger ikke avbrytes ved tilfeldig bruk. Ved jevnlig bruk av høye doser bør amming avsluttes, da toksisitet hos nyfødte ikke kan utelukkes.
Serumkonsentrasjonsmåling kan være nyttig for vurdering av terapeutisk dose/overdosering.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
Ved bruk av acetylsalisylsyre ved akutte smerter bør preparater som er løselige i vann, brukes fordi disse absorberes raskest. Risiko for gastrointestinale blødninger. Ved ev. bruk av fast dosering for å oppnå antiinflammatorisk effekt (gjøres i praksis sjelden), bør man overvåke nøye med henblikk på tegn på overdosering (øresus, svimmelhet, hodepine, kvalme, svetting, hyperventilasjon).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Acetylsalisylsyre: 900 mg | 50 S | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Acetylsalisylsyre: 75 mg | 100 stk | C | 135,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Acetylsalisylsyre: 500 mg | 20 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Acetylsalisylsyre: 1 g | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Acetylsalisylsyre: 12.5 mg | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Acetylsalisylsyre: 125 mg | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Acetylsalisylsyre: 25 mg | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Acetylsalisylsyre: 250 mg | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Acetylsalisylsyre: 500 mg | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Acetylsalisylsyre: 6.25 mg | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Acetylsalisylsyre: 60 mg | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Acetylsalisylsyre: 75 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Acetylsalisylsyre: 500 mg | 20 S | C | - | |
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Acetylsalisylsyre: 500 mg | 6 S | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Acetylsalisylsyre: 500 mg | 20 x 500 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Acetylsalisylsyre: 500 mg | 6 S | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Acetylsalisylsyre: 75 mg | 100 stk | C | 135,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Acetylsalisylsyre: 75 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Acetylsalisylsyre: 75 mg | 28 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Acetylsalisylsyre: 75 mg | 28 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Acetylsalisylsyre: 300 mg | 32 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Acetylsalisylsyre: 500 mg | 20 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tyggetablett | Acetylsalisylsyre: 81 mg | 36 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Acetylsalisylsyre: 500 mg | 5 S | C | - | |
| Tyggetablett | Acetylsalisylsyre: 81 mg | 36 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Acetylsalisylsyre: 75 mg | 56 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til mikstur, oppløsning | Acetylsalisylsyre: 300 mg | 300 mg | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Acetylsalisylsyre: 300 mg | 16 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Acetylsalisylsyre: 300 mg | 24 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Acetylsalisylsyre: 300 mg | 16 stk | C | - | |
| Dispergerbar tablett | Acetylsalisylsyre: 300 mg | 32 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Acetylsalisylsyre: 75 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Acetylsalisylsyre: 900 mg | 100 x 900 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Acetylsalisylsyre: 0.5 g | 6 S | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Acetylsalisylsyre: 300 mg/1 dose | 30 stk | C | - |
Johan G. Brun
Ikke-steroid antiinflammatorisk middel. Antatt virkningsmekanisme er evnen til å blokkere prostaglandinsyntesen ved å hemme primær syklooksygenase-2 (COX-2). COX-1 hemmes i liten grad.
Trenger effektivt gjennom hornhinnen. Høy grad av binding til plasmaproteiner. Halveringstid i kammervæske 1,4 timer. Rask eliminasjon, 82 % via urin, 13 % via feces. Metaboliseres antagelig primært av CYP2C9.
Postoperativ ikke-infeksiøs øyebetennelse etter kataraktekstraksjon hos voksne.
Anbefalt dose 1 dråpe i øyet/øynene 2 ganger daglig fra dagen etter kataraktoperasjonen og de 2 første ukene etter operasjon. Maksimal behandlingstid er 2 uker.
Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID). Øyeirritasjon. Synsforstyrrelser.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se ev. Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID).
Graviditet: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID). Systemisk eksponering er ubetydelig. Bruk bør likevel unngås i 3. trimester. Amming: Kan brukes under amming.
Astma, urtikaria eller akutt rhinitt fremkalt av prostaglandinsyntesehemmende behandling.
Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID). Bruk av kontaktlinser bør unngås i postoperativ periode. Sløret syn kan påvirke evnen til bilkjøring og bruk av maskiner.
Samtidig bruk av NSAIDs og topikale steroider kan øke risikoen for tilhelingsproblemer. Ved påvist nedbrytning av hornhinneepitelet skal behandlingen avbrytes. Brukes med forsiktighet hos pasienter med kjente blødningstendenser.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Bromfenak: 0.9 mg/1 ml | 5 ml | C | 136,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Bromfenak: 0.9 mg/1 ml | 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Bromfenak: 0.9 mg/1 ml | 5 ml | C | 136,60 |
Johan G. Brun
Deksibuprofen er den farmakologisk aktive enantiomeren av racemisk ibuprofen (se Ibuprofen).
Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i stor grad i leveren ved bl.a. CYP2C9. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er ca. 2 timer.
Artrose, primær dysmenoré, andre typer mild til moderat smerte som muskel-, skjelett- og tannsmerter.
Individuell, avhengig av klinisk tilstand. Kan i utgangspunktet gis i doser som svarer til det halve av det som anbefales for racemisk ibuprofen. Vanlig dose, voksne: 600–900 mg, fordelt på 2–3 enkeltdoser. Maksimal enkeltdose 400 mg, maksimal døgndose 1,2 g. Anbefales foreløpig ikke gitt til barn og unge under 18 år.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Teoretisk dobbelt så toksisk som ibuprofen. Halver toksiske doser angitt for ibuprofen.
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Se gruppeomtalen for NSAIDs nedenfor. Amming: Overgang til morsmelk er minimal.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Graviditet: Acetylsalisylsyre er i noen studier rapportert å øke risikoen for misdannelser. I dyreforsøk er flere NSAID teratogene. Selv om det er motstridende data, gir selve virkningsmekanismen for alle disse stoffene grunn til en viss tilbakeholdenhet. NSAID kan også gi føtal nyreskade med oligohydramniosis. De siste måneder av svangerskapet bør en dessuten være forsiktig pga. risiko for blødning og lukking av ductus arteriosus in utero med pulmonal hypertensjon som følge. NSAID virker rihemmende. Koksiber skal ikke brukes av gravide. Se også forsiktighetsregler nedenfor. Amming: Ingen av de vanligste NSAID synes å overføres i mengder som gir farmakologiske effekter hos det brysternærte barnet ved bruk av enkeltdoser eller middelshøye doser som vedlikeholdsbehandling. Ved valget mellom flere NSAID er kort plasmahalveringstid og lav toksisitet av størst betydning. Diklofenak og ibuprofen er førstevalg. Opplysninger om overgang til morsmelk av COX-2-hemmerne og klinisk erfaring ved bruk hos ammende er begrenset. Se også under forsiktighetsregler.
NSAIDs bør ikke brukes ved subfertilitet, på grunn av negativ påvirkning på ovulasjon.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Deksibuprofen: 400 mg | 100 x 1 stk | C | - |
Johan G. Brun
Egenskaper som andre tradisjonelle NSAID. Er et propionsyrederivat med analgetisk, antiinflammatorisk og antipyretisk effekt. Hemmer COX-1 og COX-2. Gir smertestillende effekt etter 30 minutter som varer 4-6 timer.
Høy grad (99 %) proteinbinding i plasma. Elimineres hovedsakelig ved glukuronisering og nyreutskillelse.
Lette til moderate smerter, som smerter i muskler og skjelett, dysmenoré, tannverk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Graviditet i 3. trimester. Amming.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Kontraindisert i 3. trimester. Amming: Kontraindisert.
Fare for legemiddelinteraksjoner. Se DMP interaksjonssøk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Graviditet og amming
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
Johan G. Brun
En felleseuropeisk gjennomgang av data viser at diklofenak øker risikoen for hjerte og karsykdommer og derfor er kontraindisert hos pasienter med slik sykdom. For nærmere omtale, se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID).
Diklofenak har egenskaper som andre tradisjonelle NSAID. Hemmer både COX-1 (svak hemming) og COX-2.
Biotilgjengeligheten er 50 % ved peroral og rektal tilførsel. Er gjenstand for førstepassasjemetabolisme i leveren ved CYP2C9. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert, men også noe via gallen i feces. Halveringstiden er 1–2 timer.
Voksne: 50 mg × 2–3. Barn (under 50 kg): 1 mg/kg kroppsvekt × 2–3
Reseptfri bruk: Inntil 3 dager.
Toksisitet: Barn: < 10 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer. 150 mg til 2-åring ga etter kull lett forgiftning, og 300 mg til 13-åring ga nyrepåvirkning.
Voksne: 500–1250 mg ga ingen og 300 mg–7 g ga lette symptomer. 2 g sammen med alkohol og 2,5 g har gitt nyrepåvirkning.
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Se NSAIDs i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk). Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Se NSAIDs i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Data fra EMA viser at diklofenak øker risikoen for hjerte- og karsykdom. Bruksområdet er derfor innskrenket til: Korttidsbehandling av milde til moderate smerter som hodepine, tannpine, menstruasjonssmerter, muskel- og leddsmerter.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Serumkonsentrasjonsmåling kan være tilgjengelig, se Farmakologiportalen
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Diklofenak: 50 mg | 100 stk | C | Blå resept | 147,50 |
| Tablett | Diklofenak: 50 mg | 20 stk | C | Blå resept | 60,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Diklofenak: 25 mg | 100 stk | C | - | |
| Enterotablett | Diklofenak: 25 mg | 20 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Diklofenak: 1 mg/1 ml | 20 x 0.3 ml | C | - | |
| Øyedråper, oppløsning | Diklofenak: 1 mg/1 ml | 50 x 0.3 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Diklofenak: 25 mg | 100 x 1 stk | C | Blå resept | 177,30 |
| Enterotablett | Diklofenak: 25 mg | 30 x 1 stk | C | Blå resept | 78,60 |
| Enterotablett | Diklofenak: 50 mg | 100 x 1 stk | C | Blå resept | 145,20 |
| Enterotablett | Diklofenak: 50 mg | 20 x 1 stk | C | Blå resept | 70,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Diklofenak: 1 mg/1 ml | 10 x 0.3 ml | C | - | |
| Øyedråper, oppløsning | Diklofenak: 1 mg/1 ml | 50 x 0.3 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Gel | Diklofenak: 23.2 mg/1 g | 100 g | F | - | |
| Gel | Diklofenak: 23.2 mg/1 g | 50 g | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Diklofenak: 50 mg | 100 stk | C | Blå resept | 147,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Gel | Diklofenak: 23.2 mg/1 g | 100 g | F | - | |
| Gel | Diklofenak: 23.2 mg/1 g | 150 g | F | - | |
| Gel | Diklofenak: 23.2 mg/1 g | 50 g | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Diklofenak: 75 mg | 100 x 1 stk | C | Blå resept | 319,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Diklofenak: 75 mg | 100 stk | C | Blå resept | 319,- |
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Diklofenak: 75 mg | 20 stk | C | Blå resept | 98,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Gel | Diklofenak: 3 % | 100 g | C | Blå resept | 661,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Diklofenak: 1 mg/1 ml | 10 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Gel | Diklofenak: 1.16 % | 50 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Diklofenak: 50 mg | 100 stk | C | Blå resept | 145,20 |
| Enterotablett | Diklofenak: 50 mg | 20 stk | C | Blå resept | 70,70 |
| Injeksjonsvæske/konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Diklofenak: 25 mg/1 ml | 5 x 3 ml | C | 96,60 | |
| Stikkpille | Diklofenak: 100 mg | 50 stk | C | Blå resept | 249,10 |
| Stikkpille | Diklofenak: 50 mg | 50 stk | C | Blå resept | 195,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Diklofenak: 25 mg | 50 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Diklofenak: 1 mg/1 ml | 10 ml | C | 116,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Diklofenak: 1 mg/1 ml | 20 x 0.3 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Diklofenak: 1 mg/1 ml | 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Diklofenak: 50 mg | 50 stk | C | Blå resept | 195,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Gel | Diklofenak: 23.2 mg/1 g | 100 g | F | - | |
| Gel | Diklofenak: 23.2 mg/1 g | 150 g | F | - | |
| Gel | Diklofenak: 23.2 mg/1 g | 180 g | C | 291,60 | |
| Gel | Diklofenak: 23.2 mg/1 g | 30 g | F | - | |
| Gel | Diklofenak: 23.2 mg/1 g | 50 g | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Gel | Diklofenak: 11.6 mg/1 g | 50 g | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Diklofenak: 12.5 mg | 10 stk | C | - |
Johan G. Brun
En felleseuropeisk gjennomgang av data viser at diklofenak øker risikoen for hjerte og karsykdommer og derfor er kontraindisert hos pasienter med slik sykdom. For nærmere omtale, se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID).
For utfyllende legemiddelomtaler, se Diklofenak og Misoprostol
Kombinasjonspreparat hvor diklofenak er kombinert med et gastroprotektivt legemiddel.
De farmakokinetiske data for diklofenak og misoprostol gitt som Arthrotec, er som når substansene tas hver for seg. Det er ingen farmakokinetiske interaksjoner mellom de to substansene. Se Diklofenak og Misoprostol.
Tilstander hvor behandling med NSAID er indisert og hvor det er økt risiko for ulcussykdom.
50 mg diklofenak, 0,2 mg misoprostol × 2–3. Bør tas direkte etter måltid for å unngå bivirkninger som f.eks. magekramper fra øvre gastrointestinaltraktus.
Graviditet: Misoprostol er abortfremkallende. Se prostaglandiner og NSAID i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk). Amming: Bruk av misoprostol bør begrenses til det minimale ved amming. Observer brysternærte barn for diaré og magesmerter. Kan muligens lette melkeutdrivelsen. Se listen Amming og legemidler (alfabetisk).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett med modifisert frisetting | Diklofenak: 50 mg Misoprostol: 0.2 mg | 100 stk | C | Blå resept | 301,40 |
| Tablett med modifisert frisetting | Diklofenak: 50 mg Misoprostol: 0.2 mg | 20 stk | C | Blå resept | 120,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett med modifisert frisetting | Diklofenak: 50 mg Misoprostol: 0.2 mg | 20 stk | C | - |
Johan G. Brun
Ibuprofen har egenskaper som andre tradisjonelle NSAIDs. Har muligens mindre bivirkninger enn andre NSAID, men forskjellen i favør av ibuprofen kan skyldes sammenligning av ikke-ekvipotente doser. Det foreligger muligheter for interaksjon mellom ibuprofen og lavdose acetylsalisylsyre, ved at ibuprofen kan hemme effekten av lavdose ASA på plateaggregering.
Biotilgjengeligheten er 80 % eller mer ved peroral tilførsel, ca. 5 % ved lokal applikasjon. Metaboliseres i stor grad i leveren ved hydroksylering og alkyloksidasjon. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er ca. 2 timer.
Milde til moderate smerter. Feber. Dysmenoré. Smerter i forbindelse med mindre operative inngrep (f.eks. tannekstraksjoner). Akutte inflammasjonstilstander i muskel-skjelettsystemet. Reumatoid artritt og artroser. Juvenil reumatoid artritt. Persisterende ductus arteriosus hos nyfødte.
Reseptfri bruk: Milde til moderate smerter, feber.
Individuell, avhengig av klinisk tilstand. Vanlige tabletter doseres 3–4 ganger daglig, depottabletter 2 ganger daglig.
Reseptfri bruk: For barn og ungdom under 18 år, inntil 3 dager.
Dosering av injeksjonsvæske til lukking av ductus arteriosus hos premature nyfødte, se spesiallitteratur.
Toksisitet: Barn: 100–150 mg/kg ga lette og 300–400 mg/kg ga moderate til alvorlige forgiftninger.
Voksne: > 8–10 g vurder sykehusinnleggelse. > 20 g har gitt alvorlige forgiftninger. > 6 g vurder oppfølging av nyrefunksjonen (spesielt ved risikofaktorer).
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Se gruppeomtalen for NSAIDs nedenfor. Amming: Overgang til morsmelk er minimal.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Graviditet: Acetylsalisylsyre er i noen studier rapportert å øke risikoen for misdannelser. I dyreforsøk er flere NSAID teratogene. Selv om det er motstridende data, gir selve virkningsmekanismen for alle disse stoffene grunn til en viss tilbakeholdenhet. NSAID kan også gi føtal nyreskade med oligohydramniosis. De siste måneder av svangerskapet bør en dessuten være forsiktig pga. risiko for blødning og lukking av ductus arteriosus in utero med pulmonal hypertensjon som følge. NSAID virker rihemmende. Koksiber skal ikke brukes av gravide. Se også forsiktighetsregler nedenfor. Amming: Ingen av de vanligste NSAID synes å overføres i mengder som gir farmakologiske effekter hos det brysternærte barnet ved bruk av enkeltdoser eller middelshøye doser som vedlikeholdsbehandling. Ved valget mellom flere NSAID er kort plasmahalveringstid og lav toksisitet av størst betydning. Diklofenak og ibuprofen er førstevalg. Opplysninger om overgang til morsmelk av COX-2-hemmerne og klinisk erfaring ved bruk hos ammende er begrenset. Se også under forsiktighetsregler.
NSAIDs bør ikke brukes ved subfertilitet, på grunn av negativ påvirkning på ovulasjon.
Forskning har vist at unge menn som tar medisiner som inneholder ibuprofen, kan få lavere nivåer av kjønnshormonet testosteron. Se artikkel i PNAS fra 2017
Se også: Ibuprofen og påvirkning av hormoner hos menn (RELIS 25.01.2018)
Bruk av ibuprofen ved vannkopper kan i sjeldne tilfeller føre til alvorlige, livstruende bakterielle infeksjoner i hud og bløtvev. Se Nytt om legemidler nr. 2, 23. januar 2018
En laboratoriestudie på vev fra foster viser at ibuprofen kan minske antall eggceller i eggstokkene. Se Läkemedelsvärlden 02.02.2018.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Ibuprofen: 800 mg | 100 stk | C | Blå resept | 258,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Ibuprofen: 100 mg/5 ml | 120 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Ibuprofen: 400 mg | 20 stk | F | - | |
| Tablett | Ibuprofen: 400 mg | 20 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Ibuprofen: 200 mg | 10 x 50 ml | C | 685,10 | |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Ibuprofen: 400 mg | 10 x 100 ml | C | 598,70 | |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Ibuprofen: 600 mg | 10 x 100 ml | C | 563,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ibuprofen: 200 mg | 100 stk | C | Blå resept | 141,30 |
| Tablett | Ibuprofen: 400 mg | 100 stk | C | Blå resept | 123,80 |
| Tablett | Ibuprofen: 400 mg | 50 stk | C | Blå resept | 80,- |
| Tablett | Ibuprofen: 600 mg | 10 stk | C | 74,50 | |
| Tablett | Ibuprofen: 600 mg | 100 stk | C | Blå resept | 136,80 |
| Tablett | Ibuprofen: 600 mg | 30 stk | C | Blå resept | 81,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Gel | Ibuprofen: 50 mg/1 g | 100 g | F | - | |
| Gel | Ibuprofen: 50 mg/1 g | 50 g | F | - | |
| Kapsel, myk | Ibuprofen: 200 mg | 20 stk | F | - | |
| Kapsel, myk | Ibuprofen: 400 mg | 10 stk | F | - | |
| Mikstur, suspensjon | Ibuprofen: 20 mg/1 ml | 100 ml | F | - | |
| Mikstur, suspensjon | Ibuprofen: 40 mg/1 ml | 100 ml | F | - | |
| Tablett | Ibuprofen: 200 mg | 100 stk | C | Blå resept | 141,30 |
| Tablett | Ibuprofen: 200 mg | 20 stk | F | - | |
| Tablett | Ibuprofen: 400 mg | 10 stk | F | - | |
| Tablett | Ibuprofen: 400 mg | 100 stk | C | Blå resept | 123,80 |
| Tablett | Ibuprofen: 400 mg | 20 stk | F | - | |
| Tablett | Ibuprofen: 400 mg | 50 x 1 stk | C | 212,20 | |
| Tablett | Ibuprofen: 600 mg | 10 stk | C | 74,50 | |
| Tablett | Ibuprofen: 600 mg | 100 stk | C | Blå resept | 136,80 |
| Tablett | Ibuprofen: 600 mg | 30 stk | C | Blå resept | 81,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Ibuprofen: 60 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Ibuprofen: 125 mg | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Ibuprofen: 60 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Ibuprofen: 40 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Ibuprofen: 40 mg/1 ml | 100 ml | C | - | |
| Mikstur, suspensjon | Ibuprofen: 40 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Ibuprofen: 125 mg | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Ibuprofen: 60 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Ibuprofen: 20 mg/1 ml | 200 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Ibuprofen: 40 mg/1 ml | 100 ml | F | Blå resept | - |
| Mikstur, suspensjon | Ibuprofen: 40 mg/1 ml | 100 ml | F | Blå resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Ibuprofen: 100 mg/5 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ibuprofen: 5 mg/1 ml | 4 x 2 ml | C | 5 253,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Ibuprofen: 150 mg | 10 stk | C | - |
Johan G. Brun
Indometacin har egenskaper som andre tradisjonelle NSAIDs. Er forbundet med noe større bivirkningsrisiko enn andre NSAIDs.
Biotilgjengeligheten er opptil 100 % ved peroral tilførsel, noe mindre ved rektal tilførsel. Denne kan bli noe nedsatt ved samtidig inntak av mat eller Al/Mg-holdige antacida. Metaboliseres i leveren ved demetylering, glukuronidering og deacetylering. Inaktive metabolitter. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 10–20 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 2,5–11,5 timer.
Total døgndose (peroralt + rektalt) bør ikke overstige 200 mg
Toksisitet: Barn: < 100 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer. 175–1500 mg ga lett og 400–775 mg ga moderat forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Bivirkninger er hyppigst hos eldre og til en viss grad avhengig av dose og behandlingstid. Sterk hodepine og svimmelhet forekommer. Gastrointestinale bivirkninger kan være alvorlige.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Se gruppeomtale for NSAIDs nedenfor. Amming: Overgang til morsmelk er minimal.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Graviditet: Acetylsalisylsyre er i noen studier rapportert å øke risikoen for misdannelser. I dyreforsøk er flere NSAID teratogene. Selv om det er motstridende data, gir selve virkningsmekanismen for alle disse stoffene grunn til en viss tilbakeholdenhet. NSAID kan også gi føtal nyreskade med oligohydramniosis. De siste måneder av svangerskapet bør en dessuten være forsiktig pga. risiko for blødning og lukking av ductus arteriosus in utero med pulmonal hypertensjon som følge. NSAID virker rihemmende. Koksiber skal ikke brukes av gravide. Se også forsiktighetsregler nedenfor. Amming: Ingen av de vanligste NSAID synes å overføres i mengder som gir farmakologiske effekter hos det brysternærte barnet ved bruk av enkeltdoser eller middelshøye doser som vedlikeholdsbehandling. Ved valget mellom flere NSAID er kort plasmahalveringstid og lav toksisitet av størst betydning. Diklofenak og ibuprofen er førstevalg. Opplysninger om overgang til morsmelk av COX-2-hemmerne og klinisk erfaring ved bruk hos ammende er begrenset. Se også under forsiktighetsregler.
NSAIDs bør ikke brukes ved subfertilitet, på grunn av negativ påvirkning på ovulasjon.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Serumkonsentrasjonsmåling kan være tilgjengelig, se Farmakologiportalen
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Indometacin: 25 mg | 30 stk | C | - | |
| Kapsel, hard | Indometacin: 25 mg | 50 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Indometacin: 100 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Indometacin: 25 mg | 28 stk | C | - | |
| Kapsel, hard | Indometacin: 50 mg | 28 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Indometacin: 50 mg | 100 stk | C | - | |
| Tablett | Indometacin: 50 mg | 50 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Indometacin: 25 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Indometacin: 25 mg | 28 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Indometacin: 25 mg | 28 stk | C | - | |
| Kapsel, hard | Indometacin: 50 mg | 28 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Indometacin: 25 mg | 30 stk | C | - | |
| Kapsel, hard | Indometacin: 50 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Indometacin: 100 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Indometacin: 25 mg | 25 stk | C | - | |
| Kapsel, hard | Indometacin: 50 mg | 25 stk | C | - | |
| Stikkpille | Indometacin: 100 mg | 10 stk | C | - | |
| Stikkpille | Indometacin: 50 mg | 10 stk | C | - |
Johan G. Brun
Egenskaper som andre tradisjonelle NSAID.
Biotilgjengeligheten er 90 % ved peroral tilførsel, ca. 5 % ved lokal applikasjon. Maksimal plasmakonsentrasjon etter ca. 1–2 timer for kapslene. Depotkapslene avgir virkestoffet gradvis over 24 timer, maksimalkonsentrasjon etter 4–8 timer. Metaboliseres i stor grad i leveren. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 2–4 timer.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 100 mg (vanlige tabletter) og 200 mg (depot) forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: Opp til 2,4 g har gitt lette symptomer.
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Ved bruk av gel er det risiko for hudirritasjon (erytem, kløe), i sjeldne tilfeller også fotosensibilitetsreaksjoner (sol og solarium bør unngås). Alvorlig fotoallergisk reaksjon er registrert ved bruk av gel.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Se NSAIDs i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk). Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se NSAIDs i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Kapslene bør svelges hele. Depotkapslene kan åpnes og kornene svelges, men må ikke knuses eller tygges. Absorpsjonen av lokalt applisert gel påskyndes av massasje på appliseringsstedet. Virker kun lokalt. Fare for alvorlig fotoallergisk reaksjon ved bruk av gel.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Gel | Ketoprofen: 25 mg/1 g | 100 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Ketoprofen: 100 mg | 10 stk | C | - |
Johan G. Brun
NSAID med overveiende analgetiske egenskaper, men også antiinflammatorisk og antipyretisk effekt. Ketorolak har lengre virketid enn morfin og gir ingen sedering eller kvalme.
Biotilgjengeligheten er 100 % ved intramuskulær tilførsel. Effekten inntrer innen 30 minutter. Virketid 4–6 timer. Metaboliseres i stor grad i leveren ved dissosiasjon til aktiv form, og deretter konjugering med glukuronsyre. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 60 % umetabolisert. Halveringstiden er ca. 5 timer.
Kortvarig behandling av postoperative smerter. Nyresteinssmerter.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
De forskjellige NSAID har i prinsippet lik virkningsprofil, men litt ulike godkjente indikasjoner.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 20 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 240 mg/dag i 3 dager ga alvorlig forgiftning. 180 mg/dag i 3 dager og 500 mg/dag i 4–5 dager ga perforasjon og letal GI-blødning.
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Se gruppeomtalen for NSAIDs nedenfor. Amming: Overgang til morsmelk er minimal.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Graviditet: Acetylsalisylsyre er i noen studier rapportert å øke risikoen for misdannelser. I dyreforsøk er flere NSAID teratogene. Selv om det er motstridende data, gir selve virkningsmekanismen for alle disse stoffene grunn til en viss tilbakeholdenhet. NSAID kan også gi føtal nyreskade med oligohydramniosis. De siste måneder av svangerskapet bør en dessuten være forsiktig pga. risiko for blødning og lukking av ductus arteriosus in utero med pulmonal hypertensjon som følge. NSAID virker rihemmende. Koksiber skal ikke brukes av gravide. Se også forsiktighetsregler nedenfor. Amming: Ingen av de vanligste NSAID synes å overføres i mengder som gir farmakologiske effekter hos det brysternærte barnet ved bruk av enkeltdoser eller middelshøye doser som vedlikeholdsbehandling. Ved valget mellom flere NSAID er kort plasmahalveringstid og lav toksisitet av størst betydning. Diklofenak og ibuprofen er førstevalg. Opplysninger om overgang til morsmelk av COX-2-hemmerne og klinisk erfaring ved bruk hos ammende er begrenset. Se også under forsiktighetsregler.
NSAIDs bør ikke brukes ved subfertilitet, på grunn av negativ påvirkning på ovulasjon.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ketorolak: 30 mg/1 ml | 6 x 1 ml | C | 856,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ketorolak: 30 mg/1 ml | 5 x 1 ml | C | 719,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ketorolak: 30 mg/1 ml | 6 x 1 ml | C | 856,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ketorolak: 30 mg/1 ml | 5 x 1 ml | C | 719,90 |
Johan G. Brun
NSAID med relativt langsomt innsettende effekt; mindre egnet ved akutte inflammasjonstilstander. Noen studier tyder på lavere forekomst av gastrointestinale bivirkninger enn ved andre NSAID. Dette kan skyldes en mindre grad av COX-1-hemning enn andre NSAID.
Biotilgjengeligheten er 90 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres omtrent fullstendig i leveren ved CYP2C9 og CYP3A4. Inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene og via gallen i feces i like store mengder. Halveringstiden er ca. 20 timer.
7,5–15 mg en gang daglig. Laveste dose til pasienter med alvorlig redusert nyrefunksjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 15 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 225 mg ga ingen og 450 mg og 525 mg til tenåringer ga lette symptomer.
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Se NSAIDs i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk). Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se NSAIDs i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Meloksikam: 15 mg | 50 stk | C | - | |
| Tablett | Meloksikam: 7.5 mg | 50 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Meloksikam: 15 mg | 10 stk | C | Blå resept | 123,90 |
| Tablett | Meloksikam: 15 mg | 100 stk | C | Blå resept | 618,- |
| Tablett | Meloksikam: 15 mg | 30 stk | C | Blå resept | 299,20 |
| Tablett | Meloksikam: 7.5 mg | 10 stk | C | Blå resept | 99,60 |
| Tablett | Meloksikam: 7.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 510,70 |
| Tablett | Meloksikam: 7.5 mg | 30 stk | C | Blå resept | 226,20 |
Johan G. Brun
Nabumeton har egenskaper som andre tradisjonelle NSAIDs. Enkelte studier tyder på lavere forekomst av magesår med nabumeton enn med andre tradisjonelle NSAID. Nabumeton er en prodrug; effekten skyldes en aktiv metabolitt, 6-metoksy-2-naftyleddiksyre (6-MNA).
Biotilgjengeligheten er 35 % ved peroral tilførsel. Denne økes ved samtidig inntak av mat. Er gjenstand for stor grad av førstepassasjemetabolisme og omdannes til aktiv substans, 6-MNA. Utskilles hovedsakelig via nyrene som metabolitter av aktiv substans. Halveringstiden for aktiv substans er 24 timer.
Vanligvis 1–2 g daglig. Kan tas en gang i døgnet, ev. fordeles på flere doser. Tas med eller uten mat.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1 g forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 15 g til en 17-åring ga magesmerter.
Klinikk: Ved lett forgiftning magesmerter, kvalme, brekninger, diaré, lett CNS-påvirkning med tretthet, svimmelhet, hodepine, tåkesyn og øresus. Hypotensjon og takykardi. Ev. uro og hallusinasjoner. Ved alvorlig forgiftning kraftige GI-symptomer ev. med perforasjon, metabolsk acidose, koma, kramper, elektrolyttforstyrrelser og kardiogent sjokk. Ev. nyrepåvirkning i løpet av et par døgn.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida ved behov. Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Opplysninger mangler. Se NSAIDs i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk). Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se NSAIDs i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Nabumeton: 1 g | 100 stk | C | Blå resept | 276,20 |
| Tablett | Nabumeton: 1 g | 20 stk | C | Blå resept | 107,60 |
| Tablett | Nabumeton: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 156,20 |
Johan G. Brun
Naproksen har egenskaper som andre tradisjonelle NSAIDs.
Biotilgjengeligheten er tilnærmet 100 % ved peroral tilførsel. Maksimal plasmakonsentrasjon etter ca. 2 timer med vanlige tabletter. Med enterotabletter maksimal plasmakonsentrasjon etter 4–5 timer. Har i høy dosering (500 mg × 2) en vedvarende hemning av COX-1 over 24 timer. Noen studier tyder derfor på at naproksen (i motsetning til andre NSAID) kan redusere risiko for trombotiske kardiovaskulære hendelser. Metaboliseres i leveren ved CYP1A2 og CYP2C9. Inaktive metabolitter. Utskilles omtrent fullstendig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er ca. 14 timer.
Milde til moderate smerter. Feber. Dysmenoré. Smerter i forbindelse med mindre operative inngrep (f.eks. tannekstraksjoner). Akutte inflammasjonstilstander i muskel-skjelettsystemet. Reumatoid artritt og artroser. Juvenil reumatoid artritt. Reseptfri bruk: Mot menstruasjonssmerter.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
De forskjellige NSAID har i prinsippet lik virkningsprofil, men litt ulike godkjente indikasjoner.
Dosering 2 ganger i døgnet (morgen og kveld). Vanlig dose:
Toksisitet: Barn: < 1000 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 1–5,5 g ga ingen eller lette symptomer. Ved 10–20 g forventes moderat forgiftning. Nyrepåvirkning er sett ved relativt lave doser (< 5 g).
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Se gruppeomtalen for NSAIDs nedenfor. Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Unngå langtidsbruk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Graviditet: Acetylsalisylsyre er i noen studier rapportert å øke risikoen for misdannelser. I dyreforsøk er flere NSAID teratogene. Selv om det er motstridende data, gir selve virkningsmekanismen for alle disse stoffene grunn til en viss tilbakeholdenhet. NSAID kan også gi føtal nyreskade med oligohydramniosis. De siste måneder av svangerskapet bør en dessuten være forsiktig pga. risiko for blødning og lukking av ductus arteriosus in utero med pulmonal hypertensjon som følge. NSAID virker rihemmende. Koksiber skal ikke brukes av gravide. Se også forsiktighetsregler nedenfor. Amming: Ingen av de vanligste NSAID synes å overføres i mengder som gir farmakologiske effekter hos det brysternærte barnet ved bruk av enkeltdoser eller middelshøye doser som vedlikeholdsbehandling. Ved valget mellom flere NSAID er kort plasmahalveringstid og lav toksisitet av størst betydning. Diklofenak og ibuprofen er førstevalg. Opplysninger om overgang til morsmelk av COX-2-hemmerne og klinisk erfaring ved bruk hos ammende er begrenset. Se også under forsiktighetsregler.
NSAIDs bør ikke brukes ved subfertilitet, på grunn av negativ påvirkning på ovulasjon.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Serumkonsentrasjonsmåling kan være tilgjengelig, se Farmakologiportalen
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Naproksen: 250 mg | 100 stk | C | - | |
| Tablett | Naproksen: 500 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Naproksen: 250 mg | 100 stk | C | Blå resept | 259,50 |
| Enterotablett | Naproksen: 375 mg | 100 stk | C | Blå resept | 385,70 |
| Enterotablett | Naproksen: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 412,90 |
| Enterotablett | Naproksen: 500 mg | 50 stk | C | Blå resept | 224,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Naproksen: 250 mg | 20 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Naproksen: 250 mg | 20 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Naproksen: 250 mg | 100 stk | C | Blå resept | 112,80 |
| Tablett | Naproksen: 250 mg | 20 stk | C | 87,20 | |
| Tablett | Naproksen: 250 mg | 50 stk | C | Blå resept | 74,50 |
| Tablett | Naproksen: 500 mg | 10 stk | C | 51,60 | |
| Tablett | Naproksen: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 189,40 |
| Tablett | Naproksen: 500 mg | 50 stk | C | Blå resept | 112,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Naproksen: 250 mg | 100 stk | C | Blå resept | 112,80 |
| Tablett | Naproksen: 250 mg | 20 stk | F | - | |
| Tablett | Naproksen: 250 mg | 50 stk | C | Blå resept | 74,50 |
| Tablett | Naproksen: 500 mg | 10 stk | C | 51,60 | |
| Tablett | Naproksen: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 189,40 |
| Tablett | Naproksen: 500 mg | 50 stk | C | Blå resept | 112,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Naproksen: 250 mg | 20 stk | F | - |
Johan G. Brun
For utfyllende legemiddelomtale, se Naproksen og Esomeprazol.
Kombinasjonsprepart hvor naproksen er kombinert med protonpumpehemmer for å motvirke risikoen for gastrointestinale bivirkninger.
Som for substansene enkeltvis. Det er ingen farmakokinetiske interaksjoner mellom de to virkestoffene. Se Naproksen og Esomeprazol.
Tilstander hvor behandling med NSAID er indisert og hvor det er risiko for gastrointestinalt ulcus. Det markedsførte preparatet har forsinket frigjøring av naproksen, og det er derfor ikke egnet til behandling av akutte smertetilstander.
500 mg naproksen, 20 mg esomeprazol inntil 2 ganger daglig. Tablettene svelges hele og bør tas minst 30 minutter før måltid.
Graviditet: Naproksen; se NSAIDs og Esomeprazol; erfaring med bruk hos gravide mangler, se protonpumpehemmere i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk). Amming: Naproksen: Overgang til morsmelk er minimal. Unngå langtidsbruk. Se NSAIDs i listen under. Esomeprazol: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se protonpumpehemmere i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett med modifisert frisetting | Naproksen: 500 mg Esomeprazol: 20 mg | 60 stk | C | Blå resept | 294,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett med modifisert frisetting | Naproksen: 500 mg Esomeprazol: 20 mg | 60 stk | C | Blå resept | 294,30 |
Johan G. Brun
Ikke-steroid antiinflammatorisk og smertestillende prodrug. Penetrerer hornhinnen og konverteres av hydrolaser i øyevevet til amfenak som hemmer prostaglandin-H-syntase og dermed produksjon av prostaglandiner.
Nepafenak har høy affinitet for serum-albumin.
Forebygging og behandling av postoperativ smerte og ikke-infeksiøs betennelse assosiert med kataraktkirurgi.
Til voksne over 18 år: 1 dråpe i konjunktivalsekken 3 ganger daglig fra 1 dag før kataraktoperasjon til 2 uker etter operasjon. Kan forlenges til 3 uker etter operasjon. En ekstra dråpe dryppes 30–120 minutter før operasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se ev. Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID).
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Opplysninger om bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.
Bruk av NSAID-preparater i øynene kan forårsake keratitt. Kan gi økt blødning i øyevevet. Brukes med varsomhet hos pasienter med kjent blødningstendens eller som behandles med andre legemidler som kan føre til forlenget blødningstid.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Unngå sollys under behandlingen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, suspensjon | Nepafenak: 1 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 280,50 | |
| Øyedråper, suspensjon | Nepafenak: 3 mg/1 ml | 1 x 3 ml | C | 284,80 | |
| Øyedråper, suspensjon | Nepafenak: 3 mg/1 ml | 1 x 3 ml | C | 284,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, suspensjon | Nepafenak: 1 mg/1 ml | 5 ml | C | - | |
| Øyedråper, suspensjon | Nepafenak: 3 mg/1 ml | 3 ml | C | - |
Johan G. Brun
Egenskaper som andre tradisjonelle NSAID. Høy forekomst av magesårskomplikasjoner i farmakoepidemiologiske undersøkelser. Hudreaksjoner er også relativt vanlig.
Absorberes fullstendig etter peroral tilførsel. Data for biotilgjengelighet savnes. Metaboliseres i stor grad i leveren ved CYP2C-isoenzymer. Inaktive metabolitter. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert, og også noe via gallen i feces. Halveringstiden er ca. 50 timer.
Doseres en gang daglig.
Toksisitet: Regnes som et av de mest toksiske NSAIDs. Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 20 mg forventes ingen eller lette symptomer, men 100 mg til 2-åring ga svært alvorlig forgiftning.
Voksne: 200–400 mg har gitt ingen eller lett og 500–600 mg og 1,8 g har gitt moderat til alvorlig forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Se gruppeomtalen for NSAIDs nedenfor. Amming: Overgang til morsmelk er liten.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Graviditet: Acetylsalisylsyre er i noen studier rapportert å øke risikoen for misdannelser. I dyreforsøk er flere NSAID teratogene. Selv om det er motstridende data, gir selve virkningsmekanismen for alle disse stoffene grunn til en viss tilbakeholdenhet. NSAID kan også gi føtal nyreskade med oligohydramniosis. De siste måneder av svangerskapet bør en dessuten være forsiktig pga. risiko for blødning og lukking av ductus arteriosus in utero med pulmonal hypertensjon som følge. NSAID virker rihemmende. Koksiber skal ikke brukes av gravide. Se også forsiktighetsregler nedenfor. Amming: Ingen av de vanligste NSAID synes å overføres i mengder som gir farmakologiske effekter hos det brysternærte barnet ved bruk av enkeltdoser eller middelshøye doser som vedlikeholdsbehandling. Ved valget mellom flere NSAID er kort plasmahalveringstid og lav toksisitet av størst betydning. Diklofenak og ibuprofen er førstevalg. Opplysninger om overgang til morsmelk av COX-2-hemmerne og klinisk erfaring ved bruk hos ammende er begrenset. Se også under forsiktighetsregler.
NSAIDs bør ikke brukes ved subfertilitet, på grunn av negativ påvirkning på ovulasjon.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Piroksikam: 20 mg | 100 stk | C | Blå resept | 500,40 |
| Tablett | Piroksikam: 20 mg | 20 stk | C | Blå resept | 129,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Piroksikam: 20 mg | 100 stk | C | Blå resept | 500,40 |
| Tablett | Piroksikam: 20 mg | 20 stk | C | Blå resept | 129,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Piroksikam: 20 mg | 100 stk | C | Blå resept | 500,40 |
Johan G. Brun
Tolfenam har egenskaper som andre tradisjonelle NSAIDs.
Biotilgjengeligheten er ca. 85 % ved peroral tilførsel. Er gjenstand for en svak førstepassasjemetabolisme i leveren. Inaktive metabolitter. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er ca. 2 timer.
Akutt migrene.
Migrene (voksne): 200 mg når de første symptomene på anfall starter. Kan gjentas én gang etter 1–2 timer ved behov. (Maksimal anbefalt døgndose er 400 mg.)
Toksisitet: Barn: Begrenset erfaring med overdoser. < 200 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: Inntil 1000 mg/dag over tid har ikke gitt symptomer. 1600–1800 mg/dag har gitt kraftige bivirkninger.
Klinikk: Svie i urinveiene og dysuri er vanlige bivirkninger. Sitronfarget urin.
Ved lett forgiftning: Magesmerter, kvalme, oppkast, lett CNS-påvirkning med tretthet, sløvhet og hodepine, tåkesyn, øresus, hypotensjon og takykardi.
Ved alvorlig forgiftning: Metabolsk acidose, koma, respirasjonsdepresjon, kramper, elektrolyttforstyrrelser, sirkulasjonssvikt. Ev. nyrepåvirkning i løpet av et par døgn.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Rikelig drikke.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Erfaringer med bruk hos gravide mangler. Se NSAIDs i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk). Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se NSAIDs i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Tolfenamsyre: 200 mg | 10 stk | C | Blå resept | 284,90 |
| Tablett | Tolfenamsyre: 200 mg | 30 stk | C | Blå resept | 782,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Tolfenamsyre: 200 mg | 4 stk | C | - |
Johan G. Brun
Hemmer COX-2 uten å hemme COX-1 i vanlige doser (koksib). Forhøyete COX-2-nivåer finnes i premaligne lesjoner som adenomatøse kolorektale polypper, og celekoksib hemmer dannelse av tumor. Virkningen kan relateres til induksjon av apoptose og hemning av angiogenese. En placebokontrollert studie har vist doserelatert økt forekomst av trombotiske kardiovaskulære hendelser.
Absorpsjonen er god ved peroral tilførsel. Data for biotilgjengelighet savnes. Metaboliseres i leveren ved CYP2C9. Inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene og via gallen i feces, metabolisert. Halveringstiden er ca. 11 timer. Celekoksib er hemmer av CYP2D6.
Symptomlindring ved behandling av artrose eller revmatoid artritt. Tilleggsbehandling til kirurgi og rutinemessig endoskopisk overvåkning ved familiær adenomatøs polypose (FAP) (sistnevnte behandling er en spesialistoppgave).
Vanlig dose ved
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 1,2 g og 3 g ga ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
DMPs anbefaling for bruk av selektive COX-2-hemmere, se avsnittet om Egenskaper i Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID).
Graviditet: Se gruppeomtalen for NSAIDs nedenfor. Klinisk erfaring mangler. Legemidlet er kontraindisert ved graviditet fordi dyreforsøk har vist fosterskadelig effekt. Amming: Overgang til morsmelk er minimal.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Graviditet: Acetylsalisylsyre er i noen studier rapportert å øke risikoen for misdannelser. I dyreforsøk er flere NSAID teratogene. Selv om det er motstridende data, gir selve virkningsmekanismen for alle disse stoffene grunn til en viss tilbakeholdenhet. NSAID kan også gi føtal nyreskade med oligohydramniosis. De siste måneder av svangerskapet bør en dessuten være forsiktig pga. risiko for blødning og lukking av ductus arteriosus in utero med pulmonal hypertensjon som følge. NSAID virker rihemmende. Koksiber skal ikke brukes av gravide. Se også forsiktighetsregler nedenfor. Amming: Ingen av de vanligste NSAID synes å overføres i mengder som gir farmakologiske effekter hos det brysternærte barnet ved bruk av enkeltdoser eller middelshøye doser som vedlikeholdsbehandling. Ved valget mellom flere NSAID er kort plasmahalveringstid og lav toksisitet av størst betydning. Diklofenak og ibuprofen er førstevalg. Opplysninger om overgang til morsmelk av COX-2-hemmerne og klinisk erfaring ved bruk hos ammende er begrenset. Se også under forsiktighetsregler.
NSAIDs bør ikke brukes ved subfertilitet, på grunn av negativ påvirkning på ovulasjon.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Celekoksib: 100 mg | 100 stk | C | Blå resept | 455,70 |
| Kapsel, hard | Celekoksib: 200 mg | 10 stk | C | Blå resept | 116,60 |
| Kapsel, hard | Celekoksib: 200 mg | 100 stk | C | Blå resept | 873,- |
| Kapsel, hard | Celekoksib: 200 mg | 30 stk | C | Blå resept | 277,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Celekoksib: 100 mg | 100 stk | C | Blå resept | 455,70 |
| Kapsel, hard | Celekoksib: 200 mg | 10 stk | C | Blå resept | 116,60 |
| Kapsel, hard | Celekoksib: 200 mg | 100 stk | C | Blå resept | 873,- |
| Kapsel, hard | Celekoksib: 200 mg | 30 stk | C | Blå resept | 277,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Celekoksib: 100 mg | 100 stk | C | Blå resept | 455,70 |
| Kapsel, hard | Celekoksib: 100 mg | 30 stk | C | Blå resept | 162,10 |
| Kapsel, hard | Celekoksib: 200 mg | 10 stk | C | Blå resept | 116,60 |
| Kapsel, hard | Celekoksib: 200 mg | 100 stk | C | Blå resept | 873,- |
| Kapsel, hard | Celekoksib: 200 mg | 30 stk | C | Blå resept | 277,40 |
Johan G. Brun
Hemmer COX-2 uten å hemme COX-1 (koksib) innenfor klinisk doseringsområde. Rask absorpsjon og både rask og langvarig smertestillende effekt.
Biotilgjengeligheten er 80–100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i stor grad i leveren ved hovedsakelig CYP3A4. Også andre CYP-isoenzymer kan være involvert. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er ca. 22 timer.
Til voksne og ungdom fra 16 år og eldre til symptomatisk behandling av artrose (OA), revmatoid artritt (RA), ankyloserende spondylartritt (AS, Bekhterevs sykdom), samt ved smerte og tegn på inflammasjon assosiert med akutt urinsyregikt. Også til voksne og ungdom fra 16 år og eldre til korttidsbehandling av moderat smerte etter operativt inngrep ved tannekstraksjon.
Anbefalt dose ved artrose er inntil 60 mg en gang daglig, ved revmatoid artritt inntil 90 mg en gang daglig og ved akutt urinsyregikt 120 mg en gang daglig. Etorikoksib 120 mg bør kun tas i perioder med akutte symptomer (maksimalt 8 dager sammenhengende).
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 120 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 500-1500 mg har gitt ingen til lette symptomer.
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Se også NSAID i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk). Skal ikke brukes av gravide. Amming: Erfaringer med overgang til morsmelk mangler. Se COX-2-hemmere i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
DMPs anbefaling for bruk av selektive COX-2-hemmere, se avsnittet om Egenskaper i Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID).
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etorikoksib: 30 mg | 98 stk | C | Blå resept | 428,90 |
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 28 stk | C | Blå resept | 227,20 |
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 98 stk | C | Blå resept | 704,50 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 98 stk | C | Blå resept | 768,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etorikoksib: 120 mg | 14 stk | C | Blå resept | 157,20 |
| Tablett | Etorikoksib: 120 mg | 7 stk | C | 96,70 | |
| Tablett | Etorikoksib: 30 mg | 28 stk | C | Blå resept | 160,30 |
| Tablett | Etorikoksib: 30 mg | 98 stk | C | Blå resept | 428,90 |
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 28 stk | C | Blå resept | 227,20 |
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 98 stk | C | Blå resept | 704,50 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 2 x 49 stk | C | Blå resept | 768,60 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 28 stk | C | Blå resept | 245,50 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 7 stk | C | 88,60 | |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 98 stk | C | Blå resept | 768,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 98 stk | C | Blå resept | 704,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etorikoksib: 120 mg | 14 stk | C | Blå resept | 157,20 |
| Tablett | Etorikoksib: 120 mg | 7 stk | C | 96,70 | |
| Tablett | Etorikoksib: 30 mg | 100 stk | C | Blå resept | 437,- |
| Tablett | Etorikoksib: 30 mg | 30 stk | C | Blå resept | 169,10 |
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 100 stk | C | Blå resept | 718,10 |
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 30 stk | C | Blå resept | 240,80 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 100 stk | C | Blå resept | 783,60 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 30 stk | C | Blå resept | 260,50 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 7 stk | C | 88,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etorikoksib: 120 mg | 14 stk | C | Blå resept | 157,20 |
| Tablett | Etorikoksib: 120 mg | 7 stk | C | 96,70 | |
| Tablett | Etorikoksib: 30 mg | 100 stk | C | Blå resept | 437,- |
| Tablett | Etorikoksib: 30 mg | 30 stk | C | Blå resept | 169,10 |
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 100 stk | C | Blå resept | 718,10 |
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 30 stk | C | Blå resept | 240,80 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 100 stk | C | Blå resept | 783,60 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 30 stk | C | Blå resept | 260,50 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 7 stk | C | 88,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etorikoksib: 30 mg | 28 stk | C | Blå resept | 160,30 |
| Tablett | Etorikoksib: 30 mg | 98 stk | C | Blå resept | 428,90 |
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 28 stk | C | Blå resept | 227,20 |
| Tablett | Etorikoksib: 60 mg | 98 stk | C | Blå resept | 704,50 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 28 stk | C | Blå resept | 245,50 |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 7 stk | C | 88,60 | |
| Tablett | Etorikoksib: 90 mg | 98 stk | C | Blå resept | 768,60 |
Johan G. Brun
Injeksjonspreparat. Hemmer COX-2 uten å hemme COX-1 i vanlige doser (koksib). Parekoksib er en prodrug for valdekoksib.
Etter parenteral tilførsel omdannes parekoksib raskt og fullstendig i leveren ved enzymatisk hydrolyse til den aktive substansen valdekoksib. Denne metaboliseres videre i leveren ved CYP2C9 og CYP3A4 til inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden for parekoksib er 15–50 minutter, for valdekoksib ca. 8 timer. Valdekoksib er en svak hemmer av CYP2C9 og CYP2C19.
Korttidsbehandling ved postoperative smerter.
Anbefalt dose er 40 mg administrert intravenøst eller intramuskulært etterfulgt av 20 mg eller 40 mg hver 6. til 12. time etter behov, men maksimalt 80 mg/dag.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) nedenfor
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Toksisitet for gruppen: For toksiske doser, se de enkelte virkestoffene. Ikke alltid godt samsvar mellom mengde inntatt og alvorlighetsgrad.
Klinikk for gruppen: Symptomer er som regel etablert innen 4 timer med mindre det er inntatt et depot- eller enteropreparat.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Antacida og protonpumpehemmer ved behov.
Vurder typing og forlik ved risko for transfusjoner ved ev. GI-blødninger.
Sørg for god diurese. Følg ev. nyrefunksjonen.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Må ikke brukes ved kjent overømfintlighet. Celekoksib og parekoksib er kontraindisert ved kjent sulfaallergi. Salisylindusert astma (risiko for akutt bronkokonstriksjon (astma)). Hvis en pasient har reagert med akutt bronkokonstriksjon på ett av disse midlene, er det stor risiko for en tilsvarende reaksjon på de andre. Ev. terapiforsøk med lavdose av koksib eller et ikke-selektivt NSAID med kort plasmahalveringstid (ketoprofen, ibuprofen, diklofenak). Aktivt ulcus pepticum, pågående gastrointestinal blødning. Selektive COX-2-hemmere er kontraindisert hos pasienter med aterosklerotisk hjertesykdom eller tidligere hjerneslag.
Diklofenak er kontraindisert hos pasienter med kjent hjerte- og karsykdom som hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV), iskemisk hjertesykdom, perifer arteriell sykdom eller cerebrovaskulær sykdom.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Se også NSAIDs i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk). Skal ikke brukes av gravide. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk er minimal. Klinisk erfaring er svært begrenset. Se også COX-2-hemmere i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
DMPs anbefaling for bruk av selektive COX-2-hemmere, se avsnittet om Egenskaper i Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID). Parekoksib bør ikke brukes i forbindelse med koronarkirurgi eller annen karkirurgi.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Behandling bør gjennomføres med lavest mulig effektive dose. Legemidler med kort plasmahalveringstid foretrekkes fremfor midler med lang plasmahalveringstid hos pasienter med økt risiko for alvorlige bivirkninger. Depotformuleringer og enterotabletter gir ikke vesentlig mindre risiko for alvorlige bivirkninger enn vanlige formuleringer.
Stor forsiktighet bør utvises hos pasienter med koronarsykdom, hjertesvikt og kjent hypertensjon, for diklofenak også ved hyperlipidemi, diabetes og røyking. Ikke-selektive NSAID bør ikke brukes til blødere eller andre med redusert hemostasekontroll (f.eks. antikoagulerte pasienter). Stor forsiktighet bør utvises ved tidligere ulcus og hos pasienter med høy risiko for ulcussykdom (se Gastrointestinale bivirkninger under avsnittet om Bivirkninger). Seponering, spesielt av acetylsalisylsyre, ev. også ikke-selektive NSAID, bør overveies ved operasjoner (tidspunkt avhengig av plasmahalveringstid) og større skader pga. blødningsrisiko. Seponeringstidspunkt bør avklares med den kliniske avdelingen som ev. skal utføre en elektiv kirurgisk prosedyre. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom.
Stor varsomhet til pasienter med sterkt nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon (cirrhose). Forsiktighet hos pasienter med væskeretensjon og hos brukere av diuretika, samt generelt hos eldre. Generelt bør NSAIDs unngås i svangerskap (se avsnittet om Graviditet og amming). Ibuprofen og naproksen kan brukes i deler av svangerskapet, men må uansett seponeres 8 uker før termin. (Se NSAID og selektive COX-2 hemmere: Bakgrunn for råd angående legemiddelbehandling, fra St. Olavs hospital.)
NSAID kan maskere vanlige tegn og symptomer på infeksjoner.
Langtidsbruk av ibuprofen kan redusere den blodproppforebyggende effekten av lavdose acetylsalisylsyre. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Felles for Ikke‑steroide antiinflammatoriske midler (NSAID):
Vanligste bivirkninger (gastrointestinale, cerebrale, allergi/bronkial obstruksjon, væskeretensjon (ved nyre‑ og/eller hjertesvikt og alvorlig leversykdom)). Tablettene bør tas med rikelig drikke og helst utenom måltid dersom man ønsker rask effekt. Ved å ta tablettene til mat, kan muligens risikoen for bivirkninger fra magen reduseres. For enterotabletter spiller dette imidlertid ingen rolle. Ved høy risiko for gastrointestinale bivirkninger bør det vurderes tillegg av protonpumpehemmer. Symptomlindring med NSAID bør skje med kortest mulig varighet og lavest effektive dose.
De forskjellige NSAID doseres individuelt. Siden legemidlene har en symptomdempende effekt, kan pasientene i mange tilfeller prøve seg frem innenfor visse doseringsrammer, dvs. med intermitterende behandling styrt etter egne subjektive plager (f.eks. døgndoser naproksen 0,5-1 g, ketoprofen 0,1-0,3 g, piroksikam 10-20 mg, ibuprofen 1,2-2,4 g osv.). Dette betyr at pasientene etter avtale med lege kan gå ned i dose på egen hånd når de får mindre smerter og stivhet, og øke dosen når de får symptomene tilbake. NSAID må ikke kombineres med hverandre eller andre midler som påvirker hemostasen, f.eks. warfarin og andre trombotika, uten etter klar avtale med lege. NB! Reseptfrie pakninger. Det er viktig med veiledning også på disse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Parekoksib: 40 mg | 10 x 40 mg | C | H-resept | 927,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Parekoksib: 40 mg | 10 x 40 mg | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Parekoksib: 40 mg | 10 x 40 mg | C | H-resept | 927,40 |
Johan G. Brun
Innenfor muskel-skjelettsykdommene brukes betegnelsen biologiske DMARDs (bDMARDs) om denne legemiddelgruppen, til forskjell fra de syntetiske DMARDs, se Sykdomsmodifiserende (immunmodulerende) antirevmatiske legemidler (DMARDS).
Furst DE, Keystone EC, Fleischmann R et al. Updated consensus on biological agents for the treatment of rheumatic diseases, 2009. Ann Rheum Dis 2010;67 (Supl 1):iii2-29
Veileder i svangerskap og revmatiske sykdommer. Nasjonal kompetansetjeneste for svangerskap og revmatiske sykdommer (NKSR). Revmatologisk avdeling. St. Olavs Hospital. Oppdatert mars 2018. nksr.no
Johan G. Brun
Et rent humant monoklonalt antistoff som ikke inneholder murine peptidsekvenser. Adalimumab binder seg spesifikt til TNF og nøytraliserer cytokinets biologiske funksjon ved å blokkere interaksjonen med de cellemembranbundne TNF-reseptorene p55 og p75. Det binder seg også til membranbundet TNF med sekundær død av celler som uttrykker dette molekylet på overflaten, via bl.a. antistoffmediert cytotoksisitet.
Biotilgjengelighet ca. 65 % ved subkutan tilførsel. Halveringstid 10–18 dager.
Moderat til alvorlig aktiv revmatoid artritt hos voksne pasienter som ikke har tilfredsstillende effekt av andre sykdomsmodifiserende legemidler (DMARDs) inkludert metotreksat.
Polyartikulær juvenil idiopatisk artritt hos barn og ungdom i alderen 2–17 år.
Entesittrelatert artritt hos barn og ungdom i alderen 6–17 år.
Ankyloserende spondylitt (AS) (samt alvorlig aksial spondylitt uten radiologisk bekreftelse på AS) og psoriasisartritt hos pasienter som ikke har respondert på konvensjonell behandling. Adalimumab skal hvis mulig gis i kombinasjon med metotreksat.
Moderat til alvorlig aktiv Crohns sykdom hos voksne som ikke har respondert på en fullstendig og adekvat behandling med et kortikosteroid og/eller et immunsuppressivt legemiddel, eller som ikke tolererer eller har kontraindikasjoner mot slik behandling.
Moderat til alvorlig aktiv Crohns sykdom hos barn ≥6 år og ungdom, som har respondert utilstrekkelig på konvensjonell terapi inkl. primær ernæringsterapi og et kortikosteroid og/eller et immunmodulerende legemiddel, eller som ikke tolererer eller har kontraindikasjoner mot slike behandlinger.
Moderat til alvorlig aktiv ulcerøs kolitt hos voksne som har hatt utilstrekkelig respons på konvensjonell behandling, inkl. kortikosteroider og 6-merkaptopurin (6-MP) eller azatioprin (AZA), eller som ikke tolererer eller har kontraindikasjoner mot slike behandlinger.
Psoriasis og pediatrisk plakkpsoriasis som ikke responderer på eller som ikke tolererer andre systemiske terapier og lysterapi.
Hidrosadenitt hos ungdom fra 12 år som har respondert utilstrekkelig på konvensjonell systemisk behandling.
Ikke-infeksiøs intermediær, posterior og panuveitt hos voksne som har utilstrekkelig respons på kortikosteroider, med behov for kortikosteroid-sparende midler eller der behandling med kortikosteroid ikke er egnet.
Kronisk ikke-infeksiøs fremre uveitt hos pasienter ≥2 år, som har respondert utilstrekkelig på eller er intolerante overfor konvensjonell behandling, eller der konvensjonell behandling ikke er hensiktsmessig.
Individuell og avhengig av indikasjon. Gis som subkutan injeksjon.
Anbefalt behandlingspause ved elektiv kirurgi ved juvenil idiopatisk artritt, se Oslo Universitetssykehus, Revmatologisk avdeling. Nasjonal kompetansetjeneste for Barne- og ungdomsrevmatologi, sist oppdatert november 2020.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: Doser på 10 mg/kg har vært tolerert i studier.
Klinikk og behandling: Som for Tumornekrosefaktor alfahemmere, se nedenfor.
Felles for Tumornekrosefaktor alfa (TNF-α)-hemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet. Hudreaksjoner. Anemi og leukopeni. Reaksjoner på injeksjonsstedet. Allergireaksjoner. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
Reaksjoner på injeksjonsstedet, utslett, kløe, kvalme, abdominalsmerter, økt infeksjonstendens, nøytropeni, levkopeni, trombocytopeni, anemi.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Uheldige effekter på immunresponser hos det nyfødte barn kan ikke utelukkes. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se Monoklonale antistoffer i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
Adalimumab (Humira): Behandling av hidradenitis suppurativa
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 20 mg/1 sprøyte | 0.2 ml | C | H-resept | 1 438,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 20 mg/1 sprøyte | 0.4 ml | C | H-resept | 1 648,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.8 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 sprøyte | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 sprøyte | 2 x 0.8 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 20 mg/1 sprøyte | 2 x 0.2 ml | C | H-resept | 2 942,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 5 398,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 sprøyte | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 5 398,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 80 mg/1 penn | 0.8 ml | C | H-resept | 7 123,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 20 mg/1 sprøyte | 2 x 0.2 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 sprøyte | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 80 mg/1 penn | 1 x 0.8 ml | C | H-resept | 2 508,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 sprøyte | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 4 600,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 80 mg/1 penn | 0.8 ml | C | H-resept | 4 642,50 |
Johan G. Brun
Humant IgG1λ monoklonalt antistoff spesifikt for løselig humant B-lymfocytt-stimulerende protein (BLyS, også kalt BAFF og TNFSF13B). Blokkerer binding av løselig BLys. Det er en sammenheng mellom BLyS-nivået i plasma og sykdomsaktivitet ved systemisk lupus erythematosus (SLE).
Maksimale serumkonsentrasjoner ved eller kort tid etter fullført infusjon. Forventet nedbrytingsmekanisme er degradering til små peptider og individuelle aminosyrer. Terminal halveringstid 19,4 dager.
Tilleggsbehandling hos voksne med aktiv, autoantistoffpositiv systemisk lupus erythematosus (SLE) med høy sykdomsaktivitet (f.eks. positiv anti-dsDNA og lav komplement) til tross for standardbehandling. Anbefales ikke til behandling av alvorlig aktiv lupus nefritt eller alvorlig aktiv lupus i sentralnervesystemet.
Forhåndsmedisinering, inkludert et antihistamin, med eller uten et antipyretikum kan gis før infusjon. Anbefalt dosering er 10 mg/kg belimumab intravenøst ved infusjon over 1 time dag 0, 14 og 28 og deretter ved 4-ukers intervaller. Dersom ikke bedring i sykdomskontroll etter 6 måneders behandling, bør det vurderes å avslutte behandling.
Vanligste bivirkninger kvalme, diaré, pyreksi, leukopeni, infeksjon i luftveier og cystitt.
Det er sett økt risiko for alvorlige psykiske reaksjoner i en myndighetsinitiert, randomisert og placebokontrollert klinisk studie. Det er sendt ut et eget "Kjære Helsepersonell"-brev om dette i mars 2019.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 2 doser på inntil 20 mg/kg intravenøst (21 dagers mellomrom) ga terapeutiske bivirkninger.
Klinikk og behandling: Som for Selektive immunsuppressiver, se nedenfor.
Felles for Selektive immunsuppressiver:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Selektiv immunsuppresjon, beinmargsdepresjon og økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet (se virkningsmekanisme for de enkelte virkestoffene). Hud- og slimhinnereaksjoner. Levertoksisitet. Smerter ved injeksjonsstedet. Allergiske reaksjoner, også forsinkede og alvorlige. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Graviditet: Begrensede data. Fertile kvinner må bruke effektiv prevensjon i løpet av behandlingen og i minst 4 måneder etter siste behandling. Amming: Overgang til morsmelk ukjent.
Behandling bør initieres og veiledes av kvalifisert lege erfaren i diagnostisering og behandling av SLE. Er ikke anbefalt ved alvorlig aktiv lupus nefritt eller alvorlig aktiv lupus i sentralnervesystemet, HIV, hepatitt B og C (nå eller tidligere), hypogammaglobulinemi eller IgA-mangel, anamnese med transplantasjon av store organ eller hematopoetisk stamcelle-/beinmargstransplantasjon eller nyretransplantasjon.
Det er anbefalt å vurdere risiko for psykiske reaksjoner før behandling, og pasienten må følges under behandling.
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Fertile kvinner må bruke effektiv prevensjon i løpet av behandlingen og i minst 4 måneder etter siste behandling.
Pasienten bør oppfordres til å kontakte lege ved symptomer på depresjon eller selvmordstanker, samt ved mistanke om infeksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Belimumab: 200 mg/1 penn | 4 x 1 ml | C | H-resept | 11 647,90 |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Belimumab: 120 mg | 120 mg | C | 1 868,90 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Belimumab: 400 mg | 400 mg | C | 6 137,80 |
Johan G. Brun
Hemmer tumornekrosefaktor (TNF). Det er et antistoff hvor Fab-fragmentet binder seg effektivt til fritt og membranbundet TNF med hemmende effekt av TNF-aktivitet til følge (hemmer interaksjon mellom TNF og dets to reseptorer). Fab-fragmentet er konjugert til polyetylenglykol (PEG) og antistoffet mangler en Fc-del. Dette siste gjør at binding av certolizumab til membranbundet TNF ikke vil indusere komplement eller antistoffmediert apoptose eller celledød av aktuelle celler. Selv om dette ut i fra en teoretisk betraktning skulle kunne indikere mindre terapeutisk effekt og kanskje også mindre bivirkninger, er dette per i dag uklart.
PEG-delen forlenger legemidlets halveringstid som er på ca. 2 uker. Antistoffet metaboliseres til peptider og aminosyrer ved proteolyse. Dekonjugert PEG elimineres raskt fra plasma og utskilles i urin i ukjent grad.
Revmatoid artritt Certolizumab er, i kombinasjon med metotreksat (MTX), indisert til:
Det er vist at certolizumab gitt i kombinasjon med metotreksat reduserer progresjonshastigheten av skade i ledd målt vha. røntgen, og forbedrer den fysiske funksjonen.
Aksial spondylartritt Certolizumab er indisert til behandling av voksne pasienter med alvorlig, aktiv aksial spondylartritt, som omfatter:
-Ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) Voksne med alvorlig, aktiv ankyloserende spondylitt som ikke har hatt tilstrekkelig respons på eller er intolerante overfor ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs).
-Aksial spondylartritt uten radiografisk påvist ankyloserende spondylitt Voksne med alvorlig, aktiv aksial spondylartritt uten radiografisk påvist ankyloserende spondylitt, men med objektive tegn på inflammasjon vist ved forhøyet C-reaktivt protein (CRP) og/eller magnetisk resonanstomografi (MRI), og som ikke har hatt tilstrekkelig respons på eller er intolerante overfor NSAIDs.
Psoriasisartritt Certolizumab er, i kombinasjon med metotreksat, indisert til behandling av aktiv psoriasisartritt hos voksne som ikke har hatt tilstrekkelig respons på tidligere DMARD-behandling. Certolizumab kan gis som monoterapi ved intoleranse overfor metotreksat eller når fortsatt behandling med metotreksat ikke er egnet.
Plakkpsoriasis Certolizumab er indisert til behandling av moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos voksne som har behov for systemisk behandling.
Gis som subkutan injeksjon i mage eller lår. Anbefalt startdose 400 mg (som 2 injeksjoner à 200 mg på 1 dag) ved uke 0, 2 og 4, deretter vedlikeholdsdose på 200 mg annenhver uke, alternativt 400 mg hver 4. uke. Klinisk respons oppnås vanligvis innen 12 uker. Videre behandling bør revurderes nøye ved manglende klinisk effekt innen de første 12 ukene. De aktuelle dosene gjelder voksne. Sikkerhet for barn og ungdom er per i dag ikke fastslått.
Anbefalt behandlingspause ved elektiv kirurgi ved juvenil idiopatisk artritt, se Oslo Universitetssykehus, Revmatologisk avdeling. Nasjonal kompetansetjeneste for Barne- og ungdomsrevmatologi, sist oppdatert november 2020.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Betydelig toksisitet har ikke vært sett i kliniske studier med gjentatte doser på opptil 800 mg subkutant og 20 mg/kg intravenøst.
Klinikk og behandling: Som for Tumornekrosefaktor alfa (TNF-α)-hemmere, se nedenfor.
Felles for Tumornekrosefaktor alfa (TNF-α)-hemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet. Hudreaksjoner. Anemi og leukopeni. Reaksjoner på injeksjonsstedet. Allergireaksjoner. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
Vanlige bivirkninger er bl.a. nøytropeni, lymfopeni, infeksjon, hypertensjon, utslett, transaminaseøkning og hodepine.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Uheldige effekter på immunresponser i det nyfødte barnet kan ikke utelukkes.
Amming: Manglende systemisk opptak tilsier lav risiko.
Fertilitet: Ingen merkbar effekt er sett på fertilitet hos dyr. Ingen effekt er sett på sædkvalitet hos menn.
EMA har i januar 2018 godkjent Certolizumab til bruk mot kronisk revmatisk inflammatorisk sykdom hos kvinner før, under og etter graviditet.
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Certolizumab pegol: 200 mg/1 penn | 2 x 1 ml | C | H-resept | 9 654,60 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Certolizumab pegol: 200 mg/1 sprøyte | 2 x 1 ml | C | H-resept | 9 654,60 |
Johan G. Brun
I omsetning av bein er osteoklaster ansvarlig for nedbrytningen. De aktiveres av RANKL (reseptoraktivator av nukleær faktor kappaB-ligand), som binder seg til RANK, en reseptor i osteoklastens cellemembran. RANKL dannes i osteoblaster, og fysiologisk hemmes RANKL av osteoprotegerin. Denosumab er et humant monoklonalt antistoff analogt til osteoprotegerin, men med lengre halveringstid. Denosumab reduserer beinomsetning vurdert med beinmarkører, gir større økning i beintetthet enn bisfosfonater, og reduserer risiko for både ryggbrudd og andre brudd hos postmenopausale kvinner. Denosumab er også vist å gi reduserte plager og færre ryggbrudd hos menn med prostatakreft som behandles hormonelt, og det har motvirket skjelettrelaterte hendelser hos kreftpasienter med spredning fra solide tumorer. Det synes å være spesielt gunstig hos pasienter med kjempecelletumor, en sjelden tumor med osteoklastliknende celler.
Denosumab administreres subkutant, og beinomsetningen faller raskt, med opptil 85 % fall i beinmarkører etter 3 dager. Biotilgjengeligheten er 78 % etter administrering av enkeltdose. Halveringstid er omtrent 26 dager (6-52 dager), behandlingseffekt omtrent 6 måneder, mens beinmarkører er tilbake til utgangsnivå etter omtrent 9 måneder. Denosumab brytes ned til små peptider og individuelle aminosyrer, og nedbrytningen ser ikke ut til å være avhengig av lever- eller nyrefunksjon.
Prolia®: Behandling av osteoporose hos postmenopausale kvinner og hos menn som har økt risiko for brudd. Behandling av beintap assosiert med hormonbehandling hos menn med prostatakreft som får hormonbehandling og risiko for brudd.
Xgeva®: Forebygging av skjelettrelaterte hendelser (patologisk fraktur, strålebehandling av ben, ryggmargskompresjon eller benkirurgi) hos voksne med fremskredne maligniteter som involverer skjelettet. Behandling av voksne og skjelettmodne ungdom med kjempecelletumor i ben som er uresekterbar, eller der det er sannsynlig at kirurgisk reseksjon vil medføre alvorlig morbiditet.
Ved osteoporose: En subkutan injeksjon a 60 mg hver 6. måned. Anbefales injisert i lår, på abdomen eller på baksiden av overarmen. Tilstrekkelig inntak av kalsium og D-vitamin er viktig. Hypokalsemi må korrigeres med tilstrekkelig inntak av kalsium og D-vitamin før behandlingen igangsettes. Ved skjelettmetastaser fra solide tumores: subkutant 1 gang hver 4. uke.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Forgiftning lite sannsynlig, finnes kun til injeksjon i ferdigfylt sprøyte.
Voksne: 180 mg hver 4. uke ga ingen symptomer.
Klinikk: Forventer forsterkning av bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Vanlige: Gastrointestinale: Forstoppelse. Hud: Utslett. Infeksiøse: Urinveisinfeksjon, infeksjon i øvre luftveier. Muskel- og skjelettsystemet: Smerter i ekstremitetene. Nevrologiske: Isjias. Øye: Katarakt. Osteonekrose i kjeven (ONJ) er rapportert etter behandling med denosumab eller bisfosfonater. Se Kilder FDA Warning and precautions ID 3324257. Alvorlige tilfeller av symptomatisk hypokalsemi, også med dødelig utfall, er rapportert. Hypokalsemi kan oppstå når som helst under behandlingen. Tegn og symptomer har omfattet endret mental tilstand, tetani, kramper og korrigert QT-tid (QTc). Sjeldne tilfeller av atypiske lårbensbrudd er rapportert.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Ikke aktuell til bruk hos ammende.
Risiko for hypokalsemi. Denne risikoen er større ved større dose (hos kreftpasienter med spredning) kombinert med redusert nyrefunksjon. Ved større doser er tilskudd av kalk og vitamin D samt monitorering nødvendig. Osteonekrose i kjeven er observert ved bruk av større doser. Ved samtidige risikofaktorer (f.eks. kreft, kjemoterapi, kortikosteroider, dårlig munnhygiene) bør tenner undersøkes før behandling.
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Før behandling av beinskjørhet bør alle pasienter vurderes med tanke på osteonekrose i kjeven. Kontroller Ca-nivåene før hver dose og etter to uker ved økt fare for hypokalsemi.
Kontakt lege ved nye eller uvanlige smerter i lår, hofter eller lysken, ved symptomer på osteonekrose i kjeven og hypokalsemi. Munnhygiene.
Denosumab (Xgeva): Til forebygging av skjelettrelaterte hendelser
Denosumab (Xgeva) II: Behandling av malign hyperkalsemi hos pasienter som er refraktære til behandling med bisfosfonater
Denosumab (Xgeva) III: Forebygging av skjelettrelaterte hendelser hos voksne med myelomatose (beinmargskreft)
Boquete-Castro A, Gómez-Moreno G, Calvo-Guirado JL, Aguilar-Salvatierra A, Delgado-Ruiz RA. Denosumab and osteonecrosis of the jaw. A systematic analysis of events reported in clinical trials. Clin Oral Implants Res. 2016 Mar; 27(3): 367-75. doi: 10.1111/clr.12556. Epub 2015 Feb 2.
FDA Warning and precautions. Ref. ID: 3324257.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Denosumab: 60 mg | 1 ml | C | Blå resept | 1 603,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Denosumab: 60 mg | 1 ml | C | Blå resept | 1 603,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Denosumab: 60 mg | 1 x 1 ml | C | Blå resept | 1 603,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Denosumab: 60 mg | 1 x 1 ml | C | Blå resept | 1 603,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Denosumab: 60 mg/1 sprøyte | 1 ml | C | Blå resept | 1 603,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Denosumab: 120 mg/1 sprøyte | 1 ml | C | H-resept | 4 169,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Denosumab: 120 mg/1.7 ml | 1.7 ml | C | H-resept | 4 169,90 |
Johan G. Brun
Preparatet er et av flere tilgjengelige bDMARDS som hemmer tumornekrosefaktor (TNF). Det er et humant IgG1κ monoklonalt antistoff hvor Fab-fragmentet binder seg effektivt til fritt og membranbundet TNF med hemmende effekt av TNF-aktivitet til følge (hemmer interaksjon mellom TNF og dets to reseptorer). Når golimumab bindes til membranbundet TNF vil legemidlet via sin Fc-del kunne indusere komplement- og antistoffindusert apoptose/celledød av de aktuelle cellene. Tilsvarende effekter ser man ved de andre anti-TNF-antistoffene som har en Fc-del (infliksimab og adalimumab).
Absorpsjon: Tid til maksimal serumkonsentrasjon (Tmax) er 2–6 dager. Biotilgjengelighet er 51 %. Halveringstid er 12 ± 3 dager. Steady state nås etter ≤ 12 uker.
Godkjent i kombinasjon med metotreksat ved behandling av moderat til alvorlig, aktiv revmatoid artritt hos voksne pasienter som ikke har hatt tilstrekkelig respons på andre sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARDs), inkl. metotreksat.
Alene eller i kombinasjon med metotreksat for behandling av aktiv og progredierende psoriasisartritt hos voksne, når responsen på tidligere behandling med sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler har vært utilstrekkelig.
Behandling av alvorlig, aktiv ankyloserende spondylitt hos voksne som ikke har respondert på annen type behandling.
Behandling av moderat til alvorlig aktiv ulcerøs kolitt hos voksne som ikke har respondert tilfredstillende på konvensjonell behandling inkl. kortikosteroider og 6-merkaptopurin eller azatioprin, eller som ikke tåler eller har medisinske kontraindikasjoner for slik behandling.
Gis subkutant. 50 mg gis 1 gang i måneden. Klinisk respons oppnås vanligvis innen 12–14 uker (etter 3–4 doser). Fortsatt behandling bør revurderes hos pasienter som ikke viser tegn til terapeutisk nytte innen denne tidsperioden. Hos pasienter >100 kg som ikke oppnår tilstrekkelig klinisk respons etter 3 eller 4 doser, kan det vurderes å øke dosen til 100 mg 1 gang i måneden.
Anbefalt behandlingspause ved elektiv kirurgi ved juvenil idiopatisk artritt, se Oslo Universitetssykehus, Revmatologisk avdeling. Nasjonal kompetansetjeneste for Barne- og ungdomsrevmatologi, sist oppdatert november 2020.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: Enkeltdoser på inntil 10 mg/kg har vært tolerert.
Klinikk og behandling: Se Tumornekrosefaktor alfa (TNF-α)-hemmere nedenfor
Felles for Tumornekrosefaktor alfa (TNF-α)-hemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet. Hudreaksjoner. Anemi og leukopeni. Reaksjoner på injeksjonsstedet. Allergireaksjoner. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
Vanlige bivirkninger er bl.a. øvre luftveisinfeksjoner, anemi, forstoppelse, dyspepsi, gastrointestinal smerte, hypertensjon, alopeci, dermatitt, kløe, allergiske reaksjoner som bronkospasme, hypersensitivitet, urticaria, transaminaseøkning, svimmelhet og hodepine.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Uheldige effekter på immunresponsen i det nyfødte barn kan ikke utelukkes. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se monoklonale antistoffer i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Golimumab: 100 mg/1 penn | 1 ml | C | H-resept | 11 482,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Golimumab: 100 mg/1 sprøyte | 1 ml | C | H-resept | 11 482,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Golimumab: 50 mg/1 penn | 0.5 ml | C | H-resept | 11 128,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Golimumab: 50 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 11 128,50 |
Johan G. Brun
Et kimært humant-murint monoklonalt antistoff som binder seg med høy affinitet til løselig membranassosiert tumornekrosefaktor (TNF) og hemmer aktiviteten av TNF. Kan sannsynligvis også indusere apoptose i celler med membranassosiert TNF.
Halveringstid 8-10 døgn.
Alvorlig, aktiv Crohns sykdom og ulcerøs colitt som ikke har respondert på behandling med et glukokortikoid og/eller immunsuppressivt legemiddel. Fistulerende Crohns sykdom hos pasienter som ikke har respondert på adekvat konvensjonell behandling. Sykdomsmodifiserende behandling, fortrinnsvis i kombinasjon med metotreksat, av aktiv revmatoid artritt og psoriasisartritt som ikke har respondert tilfredsstillende på annen sykdomsmodifiserende behandling. Ankyloserende spondylitt med alvorlige aksiale symptomer og serologiske tegn på inflammasjon. Alvorlig psoriasis.
Dosering avhengig av indikasjon. Gis som intravenøs infusjon.
Anbefalt behandlingspause ved elektiv kirurgi ved juvenil idiopatisk artritt, se Oslo Universitetssykehus, Revmatologisk avdeling. Nasjonal kompetansetjeneste for Barne- og ungdomsrevmatologi, sist oppdatert november 2020.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: Enkeltdoser på inntil 20 mg/kg har vært tolerert.
Klinikk og behandling: Se Tumornekrosefaktor alfa (TNF-α)-hemmere nedenfor.
Felles for Tumornekrosefaktor alfa (TNF-α)-hemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet. Hudreaksjoner. Anemi og leukopeni. Reaksjoner på injeksjonsstedet. Allergireaksjoner. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
Infusjonsrelaterte som kløe, urtikaria, hypotensjon, frysninger, hodepine. Magesmerter, diaré, kvalme. Forhøyede levertransaminaser. Økt infeksjonstendens. Pancytopeni. Forverring av hjertesvikt.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Uheldige effekter på immunresponser i det nyfødte barn kan ikke utelukkes. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se Monoklonale antistoffer i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 100 mg | C | 2 766,- | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 3 x 100 mg | C | 8 225,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 100 mg | C | 5 479,20 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 3 x 100 mg | C | 16 365,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 120 mg | 2 x 1 ml | C | H-resept | 6 500,20 |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 40 mg/1 ml | 100 mg | C | - | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 40 mg/1 ml | 3 x 100 mg | C | 8 225,40 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 40 mg/1 ml | 350 mg | C | 9 590,20 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 100 mg | C | 2 766,- | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 3 x 100 mg | C | 8 225,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 100 mg | C | 2 766,- | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 3 x 100 mg | C | 8 225,40 |
Johan G. Brun
Et rekombinant fullstendig humant monoklonalt antistoff selektivt for interlevkin-17A. Tilhører IgG1/ƙ-klassen som produseres i CHO-celler (ovarieceller fra kinesisk hamster). Hemmer frigjøringen av proinflammatoriske cytokiner, kjemokiner og mediatorer for vevskade, samt reduserer IL-17A-mediert bidrag til autoimmune og inflammatoriske sykdommer.
Biotilgjengelighet 60-77 %.
For alle indikasjoner: Klinisk respons vanligvis etter 16 uker med behandling. Seponering bør vurderes hos pasienter som ikke har vist respons etter 16 uker med behandling. Noen pasienter som responderer delvis innledningsvis, kan senere bli bedre dersom behandlingen fortsetter utover 16 uker.
Se Interleukinhemmere nedenfor.
Felles for Interleukinhemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lang halveringstid.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsfare. Anafylakse. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
Vanligst er øvre luftveisinfeksjoner (nasofaryngitt, rhinitt), oftest milde eller moderate. Munnherpes og diaré er også vanlig.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se Monoklonale antistoffer i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Klinisk relevant aktiv infeksjon (f.eks. aktiv tuberkulose).
Pasienter med Crohns sykdom må følges nøye opp pga. faren for forverring av Crohns.
Fertile kvinner skal bruke effektiv prevensjon under behandling og i minst 20 uker etter behandling. Forsiktighet ved behandling av pasienter med Crohns sykdom. Bør følges opp nøye pga. fare for forverring. Levende vaksiner bør ikke gis samtidig med sekukinumab-behandling.
Fertile kvinner skal bruke effektiv prevensjon under behandling og i minst 20 uker etter behandling. Oppsøke lege ved mistanke om infeksjon.
Secukinumab (Cosentyx). I: Behandling av plakkpsoriasis
Sekukinumab (Cosentyx). II: Behandling av psoriasisartritt og ankyloserende spondylitt.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Sekukinumab: 150 mg/1 penn | 2 x 1 ml | C | H-resept | 13 578,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Sekukinumab: 150 mg/1 sprøyte | 2 x 1 ml | C | H-resept | 13 578,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Sekukinumab: 300 mg/1 penn | 2 ml | C | H-resept | 13 041,60 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Sekukinumab: 75 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 3 774,90 |
Johan G. Brun
Monoklonalt antistoff som binder seg til membranbundne og løselige IL-6-reseptorer (IL-6R). Dette vil hindre at IL-6/IL-6R-komplekset interagerer med den signaloverførende delen av IL-6-reseptoren (gp130). Tocilizumab vil dermed hemme IL-6-medierte effekter som induksjon av akutt fase-reaksjon, produksjon av antistoffer, aktivering av inflammatoriske T-celler (Th17) og nedbryting av matriks, bein- og bruskvev.
Under vanlige forhold og normal dosering er halveringstiden 8-14 dager.
Godkjent for bruk, i kombinasjon med metotreksat, ved moderat til alvorlig, aktiv revmatoid artritt hos voksne pasienter som ikke har respondert tilfredsstillende på annen terapi (inklusive anti-TNF-behandling). Kan gis som monoterapi ved intoleranse for metotreksat eller der fortsatt behandling med metotreksat ikke ansees som egnet. Aktiv systemisk juvenil idiopatisk artritt (sJIA) hos barn, 2 år og eldre. Noen studier kan tyde på at legemidlet også kan ha effekt ved enkelte andre autoimmune sykdommer som revmatoid artritt hos barn, adult Still sykdom, Takayasu arteritt og Castlemans sykdom.
Indikasjon fra 2017: Temporalis arteritt/storcelle-arteritt hos voksne (Giant Cell Artheritis, GCA, ref. EMA)
Voksne RA-pasienter: Anbefalt dosering er 8 mg/kg kroppsvekt, men ikke > 800 mg selv om pasienten veier > 100 kg, gitt 1 gang hver 4. uke. Gis intravenøst over 1 time. Alternativt ferdigfylt sprøyte/penn: 162 mg/sprøyte, s.c. 1 gang hver uke. Barn med sJIA: Vektavhengig dosering. < 30 kg: 12 mg/kg kroppsvekt. ≥ 30 kg: 8 mg/kg kroppsvekt. Gis 1 gang hver 2. uke, intravenøst over 1 time.
Man må vurdere dosereduksjon ved vedvarende forhøyete nivåer av levertransaminaser og ved nøytropeni eller trombocytopeni. Må bare brukes av leger med erfaring fra aktuelle sykdomsgruppe og med erfaring i bruk av immunmodulerende legemidler. Se ellers spesiallitteratur.
For dosering av injeksjonsvæske og overgang fra infusjon til subkutan injeksjon: Se preparatomtale/SPC.
Anbefalt behandlingspause ved elektiv kirurgi ved juvenil idiopatisk artritt, se Oslo Universitetssykehus, Revmatologisk avdeling. Nasjonal kompetansetjeneste for Barne- og ungdomsrevmatologi, sist oppdatert november 2020.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 28 mg/kg til friske og 40 mg/kg til pasient ga ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Se Interleukinhemmere nedenfor.
Felles for Interleukinhemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lang halveringstid.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsfare. Anafylakse. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
Som ved alle immunsuppressive legemidler må man være oppmerksom på økt infeksjonsfare, og tocilizumab kan også undertrykke CRP-respons dvs dels maskere tegn på infeksjon. Det er enkeltrapporter om alvorlige former for divertikulitt med tarmperforasjon. Pasienten bør følges med tanke på transaminasestigning og utvikling av nøytropeni og trombocytopeni. Stigende lipidverdier er observert.
Det er observert alvorlige tilfeller av leverskade, inkludert hepatitt, gulsott og akutt leversvikt.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler, men er trolig minimal. Bruk hos ammende anbefales ikke pga. virkningsmekanismen og manglende erfaring.
Se "Kjære Helsepersonell"-brev sendt ut juni 2019 for informasjon om risiko for leverskade og forbehold knyttet til dette.
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
Tocilizumab (RoActemra): Legemiddel til behandling av kjempecellearteritt
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Tocilizumab: 162 mg/1 penn | 4 x 0.9 ml | C | H-resept | 8 376,60 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Tocilizumab: 162 mg/1 sprøyte | 4 x 0.9 ml | C | H-resept | 8 376,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Tocilizumab: 162 mg/1 penn | 4 x 0.9 ml | C | H-resept | 9 857,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Tocilizumab: 162 mg/1 sprøyte | 4 x 0.9 ml | C | H-resept | 9 857,90 |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tocilizumab: 20 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 3 495,90 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tocilizumab: 20 mg/1 ml | 1 x 20 ml | C | 6 955,50 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tocilizumab: 20 mg/1 ml | 1 x 4 ml | C | 1 438,30 |
Johan G. Brun
Monoklonalt antistoff som binder seg til subenheten p40 som er felles for de inflammatoriske cytokinene IL-12 og IL-23. Ustekinumab hemmer dermed bindingen av disse cytokinene til IL-12Rβ1-reseptorproteinet som uttrykkes på overflaten av bl.a. inflammatorisk T-hjelpeceller type 1 (IL-12) og T-hjelpeceller type 17 (IL-23).
Halveringstid ved subkutan administrasjon er ca. 3 uker.
Plakkpsoriasis: Moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos voksne som ikke responderer på, har en kontraindikasjon mot eller ikke tåler annen systemisk behandling.
Pediatrisk plakkpsoriasis: Moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos ungdom fra 12 år som ikke kontrolleres tilstrekkelig, eller som ikke tåler annen systemisk behandling eller fototerapi.
Psoriasisartritt (PsA): Alene eller i kombinasjon med metotreksat, for behandling av aktiv psoriasisartritt hos voksne når responsen til tidligere behandling med andre sykdomsmodifiserende antirevmatisk legemiddel (DMARD) ikke har vært tilstrekkelig.
Crohns sykdom: Til behandling av voksne pasienter med moderat til alvorlig aktiv Crohns sykdom som har hatt utilstrekkelig respons på eller ikke har tålt annen konvensjonell terapi eller en TNF-hemmer eller har kontraindikasjoner mot slik behandling.
Ulcerøs kolitt: Til behandling av voksne pasienter med moderat til alvorlig aktiv ulcerøs kolitt som har hatt utilstrekkelig respons på, har mistet respons på eller ikke har tålt enten konvensjonell terapi eller et biologisk legemiddel eller har medisinske kontraindikasjoner mot slike behandlinger (se SPC pkt. 5.1).
Må bare brukes av leger med erfaring fra aktuelle sykdomsgruppe og med erfaring i bruk av immunmodulerende legemidler. Se ellers spesiallitteratur. Stelara 45 mg og 90 mg hetteglass eller ferdigfylte sprøyter er kun til subkutan injeksjon. Stelara 130 mg er kun til intravenøs bruk.
Plakkpsoriasis: Anbefalt startdose er 45 mg subkutant ved uke 0, etterfulgt av 45 mg ved uke 4 og deretter hver 12. uke. 90 mg kan brukes hos pasienter med kroppsvekt > 100 kg.
Psoriasisartritt (PsA): Anbefalt startdose er 45 mg subkutant ved uke 0, etterfulgt av 45 mg ved uke 4 og deretter hver 12. uke. 90 mg kan brukes hos pasienter med kroppsvekt > 100 kg.
Pediatrisk plakkpsoriasis: Anbefalt dose er basert på kroppsvekt. Administreres i uke 0, og uke 4 og deretter hver 12. uke. Se spesiallitteratur.
Crohns sykdom og ulcerøs kolitt: Behandling innledes med en intravenøs enkeltdose basert på kroppsvekt. Første subkutane dose bør gis i uke 8 etter den intravenøse startdosen. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: Enkeltdoser på inntil 6 mg/kg har vært tolerert.
Klinikk og behandling: Se Interleukinhemmere nedenfor.
Felles for Interleukinhemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lang halveringstid.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsfare. Anafylakse. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
Som ved andre cytokinhemmende legemidler må man være oppmerksom på økt infeksjonsfare og malignitetsutvikling. Observasjonstiden for bruk av ustekinumab er imidlertid relativt kort, og forsiktighet må utvises.
Sjeldne tilfeller av eksfoliativ dermatitt samt hudavskalling uten andre symptomer på eksfoliativ dermatitt er rapportert hos psoriasispasienter.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler, men er trolig minimal. Erfaring med bruk hos ammende mangler.
Ustekinumab bør seponeres ved mistanke om at symptomer på eksfoliativ dermatitt og hudavskalling skyldes reaksjon på legemidlet.
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Ustekinumab (Stelara): Til behandling av voksne pasienter med moderat til alvorlig Crohns sykdom (CD)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 10 050,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 90 mg | 1 ml | C | H-resept | 10 050,- |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 130 mg/26 ml | 26 ml | C | 12 494,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 hetteglass | 0.5 ml | C | H-resept | 17 921,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 penn | 0.5 ml | C | H-resept | 17 921,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 17 921,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 90 mg/1 penn | 1 ml | C | H-resept | 17 921,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 90 mg/1 sprøyte | 1 ml | C | H-resept | 17 921,70 |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 130 mg/26 ml | 26 ml | C | 23 810,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 10 050,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 90 mg | 1 ml | C | H-resept | 10 050,- |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 130 mg | 26 ml | C | 12 494,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 10 050,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 90 mg | 1 ml | C | H-resept | 10 050,- |
Johan G. Brun
Fullstendig humant rekombinant monoklonalt immunglobulin IgG2-antistoff. Bindes med høy affinitet til humant IL-17RA og blokkerer de biologiske aktivitetene til de pro-inflammatoriske cytokinene IL-17A, IL-17F, IL-17A/F heterodimer og IL-25. Dette fører til hemming av inflammasjon og kliniske symptomer forbundet med psoriasis.
Absorpsjon: Anslått akkumuleringsforhold er 2,5 etter 20 uker med dosering. Etter én enkelt s.c. dose på 210 mg ved moderat til alvorlig plakkpsoriasis er gjennomsnittlig Cmax 13,4 µg/ml. Median Tmax er 3 dager. S.c. biotilgjengelighet er 54,7%. Ved steady state er gjennomsnittlig AUC 227,4 µg × dag/ml. Halveringstid: 10,9 dager ved steady state etter en s.c. dose på 210 mg hver 2. uke. Clearance synker med økende dose, og eksponeringen øker mer enn proporsjonalt med dosen. Etter én enkelt s.c. administrering av 210 mg hos plakkpsoriasispasienter er tilsynelatende clearance 2,95 liter/dag. Metabolisme: Nedbrytes til små peptider og aminosyrer via katabolske prosesser på samme måte som endogent IgG.
Moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos voksne som er aktuelle for systemisk behandling.
Preparatnavn og produksjonsnummer skal registreres i pasientjournalen av sporbarhetshensyn. Til bruk under veiledning og tilsyn av lege med erfaring i diagnostisering og behandling av psoriasis. Voksne inkl. eldre: Anbefalt dose er 210 mg s.c. i uke 0, 1 og 2, deretter hver 2. uke. Seponering bør vurderes ved manglende respons etter 12-16 uker. Enkelte med delvis respons i starten av behandlingen kan få ytterligere bedring ved behandling utover 16 uker. Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Ikke undersøkt. Ingen doseanbefaling kan gis. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. Ingen data. Tilberedning/Håndtering: Kun til engangsbruk. Skal ikke ristes. Oppbevares i romtemperatur i 30 minutter før bruk for å unngå ubehag på injeksjonsstedet. Skal ikke varmes opp på annen måte. Den grå nålehetten skal ikke fjernes mens sprøyten oppnår romtemperatur. Skal undersøkes visuelt for partikler og misfarging. Skal ikke brukes hvis oppløsningen er uklar, misfarget eller inneholder klumper, flak eller partikler. Skal ikke brukes hvis den er blitt sluppet ned på en hard overflate. Skal ikke blandes med andre legemidler. Administrering: Gis s.c. Skal ikke injiseres i områder der huden er øm, har blåmerker eller er rød, hard, tykk, flassende eller er berørt av psoriasis. Dersom lege vurderer det hensiktsmessig, kan pasienten, etter grundig opplæring i s.c. injeksjonsteknikk, injisere selv. Pasienten skal instrueres til å injisere hele mengden iht. instruksjonene i pakningsvedlegget. Se pakningsvedlegget for detaljerte instrukser.
Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni. Gastrointestinale: Diaré, kvalme. Infeksiøse: Influensa, tineainfeksjoner (inkl. tinea pedis, tinea versicolor, tinea cruris). Luftveier: Orofaryngeal smerte. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, myalgi. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Fatigue, reaksjoner på injeksjonsstedet (inkl. erytem, smerte, pruritus, blåmerker og blødning på injeksjonsstedet). Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Infeksiøse: Candidainfeksjoner (inkl. orale, genitale og øsofageale). Øye: Konjunktivitt.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: 700 mg i.v. har vært tolerert i kliniske studier.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier mulig immunsuppressiv effekt.
Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler, men den er trolig minimal. Erfaring med bruk hos ammende mangler. Se Monoklonale antistoffer i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Crohns sykdom: Begrensede data ved tidligere Crohns sykdom. Utvis forsiktighet. Pasient med tidligere Crohns sykdom skal følges opp for tegn/symptomer på aktiv Crohns sykdom. Seponeres permanent ved utvikling av aktiv Crohns sykdom.
Selvmordstanker og suicidal atferd: Rapporterte tilfeller, inkl. gjennomført selvmord. Majoriteten med suicidal atferd har tidligere hatt depresjon og/eller selvmordstanker eller suicidal atferd. Ingen påvist årsakssammenheng mellom behandling og økt risiko for selvmordstanker og suicidal atferd. Risiko/nytte ved behandling skal nøye avveies ved tidligere depresjon/selvmordstanker/suicidal atferd, eller ved utvikling av slike symptomer. Pasient, omsorgspersoner og familie skal orienteres om behovet for å være oppmerksom på inntreden eller forverring av depresjon, selvmordstanker, angst eller andre humørsvingninger, og de bør kontakte helsepersonell hvis det forekommer. Seponering anbefales ved nye eller forverrede symptomer på depresjon/selvmordstanker/suicidal atferd.
Infeksjoner: Kan øke risikoen for infeksjoner. Alvorlige infeksjoner sees hos 0,5%. Forsiktighet skal utvises ved vurdering av bruk hos pasient med kronisk infeksjon/tidligere tilbakevendende infeksjon. Pasienten skal instrueres til å søke medisinsk hjelp ved tegn/symptomer på infeksjon. Ved alvorlig infeksjon skal pasienten følges opp nøye, og brodalumab skal ikke administreres før infeksjonen er leget. Skal ikke gis ved aktiv tuberkulose. Tuberkulosebehandling bør vurderes før behandlingsstart ved latent tuberkulose.
Redusert absolutt nøytrofiltall (ANC): Reduksjon av ANC, inkl. grad 3 og 4, er sett. Dette er generelt forbigående og reversibelt. Ingen av tilfellene med grad 3- eller 4-reduksjon av ANC er forbundet med alvorlig infeksjon.
Vaksinasjoner: Ajourføring med alle vaksiner iht. lokale vaksinasjonsretningslinjer før behandling igangsettes anbefales. Levende vaksiner skal ikke gis samtidig med brodalumab; ingen data.
Vaksinasjon av spedbarn: Vaksinasjon med levende vaksiner etter eksponering for brodalumab i 3. trimester bør drøftes med lege.
Samtidig immunsuppressiv behandling: Sikkerhet og effekt ved kombinasjon med immunsuppressiver, inkl. biologiske legemidler eller lysbehandling, er ikke evaluert.
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Aktiv Crohns sykdom. Aktive infeksjoner av klinisk betydning (f.eks. aktiv tuberkulose).
For utfyllende informasjon fra DMP om relevante interaksjoner, se Interaksjonssøk. Levende vaksiner skal ikke gis samtidig med brodalumab. Dannelsen av CYP450-enzymer kan endres ved økte nivåer av visse cytokiner (bl.a. IL-1, IL-6, IL-10, TNFα, IFN) under kronisk inflammasjon. Det er ikke rapportert noen rolle for interleukin (IL)-17A og IL-17RA i regulering av CYP450-enzymer. Hos pasienter med moderat til alvorlig plakkpsoriasis økte én enkelt dose på 210 mg brodalumab eksponeringen for midazolam, et CYP3A4/CYP3A5-substrat, med 24%, men ingen dosejustering av CYP3A4/ CYP3A5-substrater er nødvendig ved samtidig bruk.
Brodalumab (Kyntheum): Behandling av moderat til alvorlig plakkpsoriasis.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Brodalumab: 210 mg/1 sprøyte | 2 x 1.5 ml | C | H-resept | 15 986,50 |
Johan G. Brun
IgG4 monoklonalt antistoff med høy affinitet og spesifisitet til interleukin 17A (IL-17A og IL-17A/F). Virkningsmekanisme: Forhøyede konsentrasjoner av IL‑17A har vært involvert i patogenesen av psoriasisartritt og psoriasis ved å fremme proliferasjon og aktivering av keratinocytter. Nøytralisering av IL‑17A med iksekizumab hemmer disse prosessene. Iksekizumab binder ikke til ligandene IL‑17B, IL‑17C, IL‑17D, IL‑17E eller IL‑17F. Reduserer inflammasjonsmarkøren CRP. Iksekizumab er forbundet med forbedringer av erytem, hardhet og flassing i plakkpsoriasislesjoner, inkl. genital psoriasis, samt reduksjon i tegn og symptomer, fysiske funksjoner og forsinkelse i strukturell leddskade ved psoriasisartritt. For sammenligning med komparator, se SPC.
Absorpsjon: Tmax 4-7 dager. Biotilgjengelighet: 54-90%. Proporsjonal økning i AUC ved doseområde 5-160 mg gitt som s.c. injeksjon.
Halveringstid: Gjennomsnittlig 13 dager.
Metabolisme: Nedbrytes til små peptider og aminosyrer.
Moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos voksne som er aktuelle for systemisk behandling. Alene eller i kombinasjon med metotreksat (MTX) til behandling av aktiv psoriasisartritt hos voksne som har respondert utilstrekkelig på, eller som er intolerante overfor ett eller flere andre sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARD).
Preparatnavn og produksjonsnummer skal registreres i pasientjournalen. Til bruk under veiledning og tilsyn av lege med erfaring i diagnostisering og behandling av indiserte tilstander. Seponering bør vurderes ved manglende respons etter 16-20 uker. Enkelte pasienter med delvis respons ved behandlingsoppstart kan fortsatt få bedring ved behandling utover 20 uker.
Voksne: Plakkpsoriasis: Anbefalt dose er 160 mg (2 injeksjoner à 80 mg) som s.c. injeksjon ved uke 0, deretter 80 mg ved uke 2, 4, 6, 8, 10 og 12, videre 1 vedlikeholdsdose på 80 mg hver 4. uke. Psoriasisartritt: Anbefalt dose er 160 mg (2 injeksjoner à 80 mg) som s.c injeksjon ved uke 0, deretter 80 mg (1 injeksjon) hver 4. uke. Samtidig psoriasisartritt og moderat til alvorlig plakkpsoriasis: Dosering som for plakkpsoriasis.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Ikke undersøkt. Ingen doseringsanbefalinger kan gis. Barn og ungdom: 6-18 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. <6 år: Bruk ikke relevant. Eldre: Ingen dosejustering nødvendig. Begrenset erfaring ≥75 år.
Tilberedning/Håndtering: Skal ikke ristes. La sprøyten få romtemperatur for å unngå smerte/svie ved injeksjon. Se pakningsvedlegg.
Administrering: Gis s.c. Skal ikke injiseres i områder der huden er øm, har blåmerker eller er rød, hard, tykk, flassende eller er berørt av psoriasis. Injeksjonssted bør varieres. Etter grundig opplæring i s.c. injeksjonsteknikk kan pasienten injisere selv, dersom det vurderes hensiktsmessig. Legen skal sikre tilstrekkelig oppfølging av pasienten.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 240 mg s.c. som enkeltdose har vært godt tolerert.
Klinikk og behandling: Se Interleukinhemmere nedenfor.
Felles for Interleukinhemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lang halveringstid.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsfare. Anafylakse. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
Svært vanlige (≥1/10): Infeksiøse: Øvre luftveisinfeksjoner. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Infeksiøse: Herpes simplex (mukokutan), tineainfeksjon. Luftveier: Orofaryngeal smerte. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Nøytropeni, trombocytopeni. Hud: Eksem, urticaria, utslett. Immunsystemet: Angioødem. Infeksiøse: Influensa, rhinitt, oral candidiasis, konjunktivitt, cellulitt. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Immunsystemet: Anafylaksi.
Graviditet: Begrensede data. Bruk under graviditet bør unngås. Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under og i minst 10 uker etter behandling.
Amming: Utskillelse i morsmelk er ukjent. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Ikke undersøkt. Dyrestudier viser ingen direkte eller indirekte skadelige effekter mhp. fertilitet.
Infeksjoner: Øker hyppigheten av infeksjoner (f.eks. øvre luftveisinfeksjoner, oral candidiasis, konjunktivitt og tineainfeksjoner). Brukes med forsiktighet ved klinisk relevante kroniske infeksjoner. Dersom infeksjon utvikles skal pasienten overvåkes nøye, og iksekizumab seponeres ved manglende respons på standardbehandling eller hvis infeksjonen blir alvorlig. Behandling skal ikke gjenopptas før infeksjonen er leget. Skal ikke gis ved aktiv tuberkulose. Tuberkulosebehandling bør vurderes før behandlingsstart ved latent tuberkulose.
Overfølsomhet: Alvorlige overfølsomhetsreaksjoner, inkl. anafylaksi, angioødem og urticaria, er rapportert. Sene (10-14 dager etter injeksjon), alvorlige overfølsomhetsreaksjoner, inkl. omfattende urticaria, dyspné og høye antistofftitre er rapportert sjeldent. Behandlingen seponeres øyeblikkelig og hensiktsmessig behandling igangsettes.
Betennelsessykdom i tarm: Nye eller forverrede tilfeller kan oppstå. Forsiktighet utvises ved betennelsessykdom i tarm, inkl. Crohns sykdom og ulcerøs kolitt, og pasienten følges nøye opp.
Immunisering: Skal ikke brukes samtidig med levende vaksiner. Respons på inaktiverte vaksiner er utilstrekkelig dokumentert.
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Klinisk relevante aktive infeksjoner (f.eks. tuberkulose).
For utfyllende informasjon fra DMP om relevante interaksjoner, se Interaksjonssøk. Formelle in vivo interaksjonsstudier er ikke utført for plakkpsoriasis. Under kronisk inflammasjon er dannelsen av enkelte CYP450-enzymer undertrykt pga. økt cytokinnivå. Iksekizumab kan gi normalisering av CYP450-nivå, fulgt av lavere eksponering for CYP450-substrater som gis samtidig. Klinisk relevant effekt på CYP450-substrater med smalt terapeutisk vindu, hvor dosen er individuelt justert (f.eks. warfarin), kan ikke utelukkes. Terapeutisk overvåkning bør vurderes ved behandlingsoppstart. Sikkerhet av iksekizumab i kombinasjon med andre immunmodulerende midler eller fototerapi er ikke undersøkt. Interaksjoner er ikke sett ved samtidig administrering av MTX og/eller kortikosteroider, ved psoriasisartritt.
Iksekizumab (Taltz): Behandling av plakkpsoriasis.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Iksekizumab: 80 mg/1 penn | 1 ml | C | H-resept | 14 526,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Iksekizumab: 80 mg/1 sprøyte | 1 ml | C | H-resept | 14 526,20 |
Johan G. Brun
Humant IgG1λ; monoklonalt antistoff med høy affinitet og spesifisitet til interleukin 23 (IL-23)-proteinet. IL-23 (et regulerende cytokin) påvirker differensiering, ekspansjon og overlevelse av T-celleundergrupper og medfødte immuncelleundergrupper (som er kilder til effektorcytokiner), inkl. IL-17A, IL-17F og IL-22 (som bidrar til inflammatorisk sykdom). Hos mennesker er selektiv blokade av IL-23 vist å normalisere produksjon av disse cytokinene. IL-23-nivået er forhøyet i huden hos pasienter med plakkpsoriasis. Guselkumab hemmer bioaktiviteten til IL-23 ved å blokkere interaksjonen med IL-23-reseptoren på celleoverflaten, og dermed blokkere IL-23-mediert signaloverføring, aktivering og cytokinkaskader.
Absorpsjon: 100 mg s.c. enkeltinjeksjon hos friske gir Cmax på 8,09 ± 3,68 µg/ml etter ca. 5,5 dager. Steady state nås etter 20 uker ved normaldosering. Absolutt biotilgjengelighet er ca. 49% hos friske.
Halveringstid: Ca. 17 dager.
Metabolisme: Forventes å nedbrytes til små peptider og aminosyrer på samme måte som endogent IgG.
Moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos voksne som er kandidater for systemisk behandling.
Preparatnavn og produksjonsnummer skal registreres i pasientjournalen. Til bruk under veiledning og tilsyn av lege med erfaring i diagnostisering og behandling av plakkpsoriasis.
Voksne: Anbefalt dose er 100 mg som s.c. injeksjon i uke 0 og 4, etterfulgt av vedlikeholdsdose hver 8. uke. Seponering bør vurderes ved manglende respons etter 16 uker.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Ikke undersøkt. Ingen doseringsanbefalinger kan gis. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. Data mangler. Eldre: Ingen dosejustering nødvendig. Begrenset informasjon ≥65 år.
Tilberedning/Håndtering: Skal ikke ristes. Skal ikke injiseres i områder der huden er øm, har blåmerker eller er rød, hard, tykk, flassende eller er berørt av psoriasis. Se pakningsvedlegg.
Administrering: Gis s.c. Hudområder med synlig psoriasis bør unngås som injeksjonssted. Etter grundig opplæring i s.c. injeksjonsteknikk kan pasienten injisere selv, dersom legen vurderer det som hensiktsmessig. Legen skal sikre tilstrekkelig oppfølging av pasienten. For mer informasjon se SPC/pakningsvedlegg.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 987 mg i.v. og 300 mg s.c. har vært godt tolerert i kliniske studier.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Svært vanlige (≥1/10): Infeksiøse: Øvre luftveisinfeksjon. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diaré. Hud: Urticaria. Infeksiøse: Gastroenteritt, herpes simplex-infeksjoner, tineainfeksjoner. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Erytem på injeksjonsstedet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Øvrige: Smerter på injeksjonsstedet.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.
Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler. Teoretisk minimal overgang til morsmelk. Se Monoklonale antistoffer i listen Amming og legemidler (alfabetisk).
Fertilitet: Ikke undersøkt. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter på fertilitet.
Sporbarhet: Preparatnavn og batchnummer registreres i pasientjournalen.
Infeksjoner: Kan øke risikoen for infeksjon. Behandling skal ikke innledes ved aktiv infeksjon før infeksjonen opphører eller er tilstrekkelig behandlet. Pasienten skal instrueres om å oppsøke legehjelp ved symptomer på kronisk eller akutt infeksjon. Ved alvorlig infeksjon eller infeksjon som ikke responderer på standardbehandling, skal pasienten overvåkes nøye, og preparatet seponeres til infeksjonen opphører.
Tuberkuloseutredning: Før behandlingsoppstart skal pasienten utredes for tuberkuloseinfeksjon, og overvåkes for symptomer på aktiv tuberkulose under og etter behandling. Tuberkulosebehandling skal overveies før oppstart hos pasienter med anamnese med latent eller aktiv tuberkulose, hvor adekvat behandlingskur ikke kan bekreftes.
Overfølsomhet: Ved alvorlig overfølsomhetsreaksjon, skal preparatet seponeres umiddelbart og relevant behandling startes.
Immuniseringer: Før behandlingsoppstart bør fullføring av alle relevante immuniseringer overveies iht. gjeldende retningslinjer. Levende vaksiner skal ikke brukes. Guselkumabbehandling bør unngås i minst 12 uker før vaksinering med levende virus eller levende bakterier, og kan gjenopptas tidligst 2 uker etter vaksinering. Se også preparatomtalene for de aktuelle vaksiner.
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Klinisk relevante aktive infeksjoner.
For utfyllende informasjon fra DMP om relevante interaksjoner, se Interaksjonssøk. Interaksjon med CYP450-substrater er lite sannsynlig.
Guselkumab (Tremfya): Behandling av moderat til alvorlig psoriasis
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Guselkumab: 100 mg/1 penn | 1 ml | C | H-resept | 27 652,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Guselkumab: 100 mg/1 penn | 1 ml | C | H-resept | 27 652,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Guselkumab: 100 mg/1 sprøyte | 1 ml | C | H-resept | 27 652,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Guselkumab: 200 mg/1 penn | 1 x 2 ml | C | 27 652,90 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Guselkumab: 200 mg | 1 x 20 ml | C | 27 652,90 |
Johan G. Brun
Bimekizumab er et humanisert IgG1/k monoklonalt antistoff som selektivt binder seg til interleukin 17A (IL-17A), interleukin 17F (IL-17F) og interleukin 17AF (IL-17AF) cytokiner og hemmer dets interaksjon med IL-17RA og IL-17RC-reseptorer. IL-17A og IL-17F er naturlig forekommende cytokiner som er involvert i normale inflammatoriske og immunresponser. Bimekizumab hemmer frigjøringen av proinflammatoriske cytokiner og kjemokiner.
Absorpsjon: Tmaks er 3-4 dager etter s.c. enkeltdose på 320 mg. Biotilgjengelighet: 70% hos friske.
Halveringstid: 23 dager. Plasmaclearance: 0,337 ml/minutt.
Metabolisme: Til små peptider og aminosyrer via katabolske prosesser.
Plakkpsoriasis: Behandling av moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos voksne som er kandidater for systemisk behandling.
Psoriasisartritt: Behandling av aktiv psoriasisartritt hos voksne som ikke har respondert tilstrekkelig eller er intolerant overfor ett eller flere sykdomsmodifiserende antirevmatisk legemidler (DMARDs). Kan brukes alene eller i kombinasjon med metotreksat.
Aksial spondyloartritt: Behandling av voksne med aktiv ikke-radiografisk aksial spondyloartritt med objektive tegn på inflammasjon indikert med forhøyet C-reaktivt protein (CRP) og/eller funn på magnetisk resonanstomografi (MR), som ikke har respondert tilstrekkelig eller er intolerant overfor, ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs). Behandling av voksne med aktiv ankyloserende spondylitt som ikke har respondert tilstrekkelig på eller som er intolerant overfor konvensjonell behandling.
Hidradenitis suppurativa (HS): Behandling av voksne med aktiv moderat til alvorlig HS (svettekjertelbetennelse, acne inversa), som ikke har respondert tilstrekkelig på konvensjonell systemisk behandling.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Brukes under veiledning og tilsyn av lege med erfaring med diagnostisering og behandling av plakkpsoriasis, psoriasisartritt eller aksial spondyloartritt.
Før oppstart behandling skal pågående aktiv infeksjon, inkl. odontologiske og andre betennelsestilstander, samt tuberkulose utelukkes. I tillegg skal vaksinasjonsstatus kartlegges.
Plakkpsoriasis: Voksne, inkl. eldre ≥65 år Anbefalt dose er 320 mg (gitt som 2 s.c. injeksjoner à 160 mg) ved uke 0, 4, 8, 12, 16 og deretter hver 8. uke.
Psoriasisartritt: Anbefalt dose for voksne er 160 mg (gitt som én s.c. injeksjon) hver 4. uke. For pasienter med psoriasisartritt med samtidig moderat til alvorlig plakkpsoriasis, er den anbefalte dosen den samme som for plakkpsoriasis (320 mg ved uke 0, 4, 8, 12, 16 og deretter hver 8. uke). Etter 16 uker anbefales regelmessig vurdering av effekten. Hvis en klinisk respons i leddene ikke opprettholdes, kan det vurderes å bytte til en dosering på 160 mg hver 4. uke.
Aksial spondyloartritt: Anbefalt dose for voksne er 160 mg (gitt som én s.c. injeksjon) hver 4. uke.
Alle indikasjoner: Seponering av behandling bør vurderes hos pasienter som ikke har vist respons etter 16 ukers behandling.
Spesielle pasientgrupper
Tilberedning/Håndtering Se pakningsvedlegg. Skal ikke ristes. Skal ikke blandes med andre legemidler pga. manglende uforlikelighetsstudier.
Administrering Hele mengden administreres ved s.c. injeksjon i lår, mage eller overarm. Injeksjonssted skal byttes for hver injeksjon. Skal ikke injiseres i psoriasisplakk eller områder hvor huden er øm, har blåmerker, er erytematøs eller indurert. Etter opplæring i riktig s.c. injeksjonsteknikk kan pasienten selv injisere hvis legen finner det hensiktsmessig, og det gis medisinsk oppfølging ved behov. Se pakningsvedlegg.
Symptomer Enkeltdoser på 640 mg i.v. eller s.c., etterfulgt av 320 mg s.c. annenhver uke for 5 doser, har ikke vist dosebegrensende toksisitet.
Behandling Overvåkning av symptomer på bivirkninger og umiddelbar initiering av symptomatisk behandling.
Svært vanlige Øvre luftveisinfeksjon
Vanlige Fatigue, reaksjon på injeksjonsstedet, akne, dermatitt, eksem, follikulitt, gastroenteritt, herpes simplex-infeksjon, oral candidiasis, orofaryngeal candidiasis, tineainfeksjon, øreinfeksjon, hodepine
Mindre vanlige Nøytropeni, inflammatorisk tarmsykdom, konjunktivitt, kutan og mukosal candidiasis (inkl. øsofaguscandidiasis) Inkl. erytem, hevelse, smerte, ødem.
Økt frekvens av oral candidiasis, dermatitt og eksem er sett hos eldre.
For utdypende, se SPC.
Graviditet: Begrenset mengde data på bruk hos gravide. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter mhp. graviditet, embryo-/fosterutvikling, fødsel eller postnatal utvikling. Som et forsiktighetstiltak anbefales det å unngå bruk under graviditet. Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under og i minst 17 uker etter avsluttet behandling.
Amming: Utskillelse i morsmelk er ukjent. En risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Effekten på human fertilitet er ikke undersøkt. Dyrestudier indikerer ingen direkte/indirekte skadelige effekter mhp. fertilitet.
Infeksjoner: Kan øke risikoen for infeksjoner, f.eks. øvre luftveisinfeksjon og oral candidiasis. Forsiktighet bør utvises ved kronisk infeksjon eller tilbakevendende infeksjon i anamnesen. Behandling skal ikke startes ved klinisk relevant aktiv infeksjon før infeksjonen har opphørt eller er tilstrekkelig behandlet. Pasienten skal instrueres om å søke legehjelp dersom tegn/symptomer på infeksjon oppstår. Ved utvikling av klinisk relevant infeksjon eller manglende respons på standardbehandling, skal pasienten overvåkes nøye, og bimekizumab skal ikke gis før infeksjonen har opphørt.
Tuberkulose: Før oppstart av bimekizumabbehandling skal pasienter utredes for tuberkuloseinfeksjon. Skal ikke gis ved aktiv tuberkulose. Pasienten skal overvåkes for tegn/symptomer på aktiv tuberkulose. Ved tidligere latent/aktiv tuberkulose der adekvat behandling ikke kan bekreftes, skal tuberkulosebehandling vurderes før oppstart med bimekizumab.
Inflammatorisk tarmsykdom: Nye/forverrede tilfeller av inflammatorisk tarmsykdom er sett. Bimekizumab anbefales ikke ved inflammatorisk tarmsykdom. Hvis symptomer på inflammatorisk tarmsykdom oppstår/forverres, skal bimekizumabbehandling avbrytes og hensiktsmessig medisinsk behandling igangsettes.
Overfølsomhet: Alvorlige overfølsomhetsreaksjoner, inkl. anafylaktiske reaksjoner, er sett med IL-17-hemmere.Ved alvorlig overfølsomhetsreaksjon skal administreringen avbrytes umiddelbart og hensiktsmessig behandling igangsettes.
Vaksinasjon: Før behandling skal det vurderes å fullføre alle relevante vaksinasjoner iht. gjeldende retningslinjer. Levende vaksiner skal ikke gis til pasienter behandlet med bimekizumab. Inaktiverte eller ikke-levende vaksiner kan gis.
Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. dose, og er så godt som natriumfritt.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen/ubetydelig påvirkning.
For utdypende, se SPC.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Aktive infeksjoner som er klinisk relevante (f.eks. aktiv tuberkulose).
Se DMP L04AC21 (Bimekizumab).
Behandling av moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos voksne: Bimekizumab (Bimzelx) - Nye metoder
Behandling av voksne med aktiv ikke-radiografisk aksial spondyloartritt med objektive tegn på inflammasjon indikert ved forhøyet CRP, og til behandling av voksne med aktiv ankyloserende spondylitt: Bimekizumab (Bimzelx) – Indikasjon II - Nye metoder
Behandling av aktiv psoriasisartritt hos voksne: Bimekizumab (Bimzelx) – Indikasjon III - Nye metoder
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Bimekizumab: 160 mg/1 penn | 1 x 160 mg | C | H-resept | 12 198,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Bimekizumab: 160 mg/1 penn | 2 x 160 mg | C | H-resept | 24 360,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Bimekizumab: 160 mg/1 sprøyte | 1 x 160 mg | C | H-resept | 12 198,10 |
Johan G. Brun
Monoklonalt antistoff som virker anabolt (bygger ny bensubstans) gjennom å hemme sklerostin som fører til økt aktivitet hos osteoblaster og samtidig redusert benresorpsjon.
Økning i bentetthet etter et års behandling er omkring 11,3 % i rygg og 4,1 % i hofter, signifikant mer enn teriparatid og alendronat i sammenliknende studier. Risiko for ryggbrudd reduseres med omkring 70 % sammenliknet med placebo, og med omkring 28 % sammenliknet med alendronat.
Median Tmax 5 dager, halveringstid omkring 13 dager, steady state nås etter 3 måneder.
Romosozumab nedbrytes sannsynligvis omtrent som endogent IgG.
Behandling av etablert osteoporose hos postmenopausale kvinner med høy risiko for fraktur.
210 mg (2 s.c. injeksjoner à 105 mg) 1 gang pr. måned i 12 måneder.
Ingen dosejustering nødvendig ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Leddsmerter. Hjertesykdom, perifert ødem, hodepine, søvnløshet, parestesier, hudutslett, hypersensitivitet, lokal hudreaksjon, muskelkramper, asteni, nakkesmerter.
De potensielt alvorligste og farligste bivirkningene er økt risiko for kardiovaskulær sykdom og hypokalsemi.
Romosozumab er ikke indisert for bruk hos fertile kvinner.
Hjerteinfarkt og hjerneslag: Det har blitt rapportert mulig økt forekomst av kardiovaskulære endepunkter og økt mortalitet med romosozumab, og høy kardiovaskulær risiko er en relativ kontraindikasjon. Før forskrivning bør risiko for fraktur i løpet av det neste året og kardiovaskulær risiko basert på risikofaktorer (f.eks. fastslått kardiovaskulær sykdom, hypertensjon, hyperlipidemi, diabetes mellitus, røyking, alvorlig nyresvikt, alder) tas i betraktning. Bør kun brukes hvis forskriver og pasient er enige om at nytte er større enn risiko. Dersom hjerteinfarkt/hjerneslag oppstår under behandling, skal denne avbrytes.
Hypokalsemi: Bør korrigeres før behandling igangsettes, og pasienten skal overvåkes for tegn/symptomer på hypokalsemi. Ved mistenkte symptomer på hypokalsemi under behandling, bør kalsiumnivået måles. Pasienten bør få tilstrekkelig tilførsel av kalsium og vitamin D. Pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon (GFR 15-29 ml/minutt/1,73 m2) eller som får dialyse, har økt risiko for å utvikle hypokalsemi. Sikkerhetsdata for disse er begrenset og kalsiumnivåer bør overvåkes.
Hypokalsemi. Gjennomgått hjerteinfarkt eller hjerneslag de siste 12 måneder. Høy kardiovaskulær risiko er en relativ kontraindikasjon; se Forsiktighetsregler.
Pasienten bør få tilstrekkelig tilførsel av kalsium og vitamin D før og under behandling, og bør få utlevert pakningsvedlegg og pasientkort. Kalsium-konsentrasjon bør kontrolleres før andre dose.
Etter avsluttet behandling anbefales overgang til antiresorptiv behandling for å forlenge nytten utover 12 måneder.
Risiko for kryssreaksjoner med nærbeslektede legemidler: Kan påvirkes av andre medikamenter som binder til Fc-region på IgG.
Se evt. DMP interaksjonssøk (ingen treff per 26.04.23).
Bruddforebyggende medikamentell behandling. Om du merker prikking/stikking i fingre og/eller rundt munnen og samtidig krampetendens, så bør kalsiumnivåer kontrolleres.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Romosozumab: 105 mg/1 penn | 2 x 105 mg | C | 5 345,80 |
Johan G. Brun
Risankizumab er en interleukinhemmer av typen humanisert immunoglobulin G1 (IgG1) monoklonalt antistoff. Interleukin (IL)-23 er et cytokin som er involvert i inflammasjon og immunrespons som ved binding til IL-23-reseptorkompleks fører til frisetting av proinflammatoriske cytokiner. Risankizumab hindrer IL-23 i å binde seg til reseptor ved selektivt og høy affinitet til p19-subenheten av humant IL-23.
Moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos voksne.
Aktiv psoriasisartritt hos voksne som har respondert utilstrekkelig på eller er intolerant ovenfor ett eller flere sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARDs) alene eller i kombinasjon med metotreksat.
Moderat til alvorlig Crohns sykdom som har respondert utilstrekkelig på eller er intolerant ovenfor konvensjonell eller biologisk behandling.
Øvre luftveisinfeksjoner, hodepine, kløe, utslett, utmattelse, reaksjoner på injeksjonsstedet.
Plakkpsoriasis eller psoriasisartritt: 150 mg injiseres subkutant i lår eller mage ved uke 0 og 4, deretter hver 12. uke.
Crohns sykdom: 600 mg administrert som intravenøs infusjon ved uke 0, uke 4 og uke 8, etterfulgt av 360 mg administrert ved subkutan injeksjon ved uke 12, og deretter hver 8. uke.
Pasienter kan selv injisere etter opplæring.
Klinisk respons vanligvis etter 16 uker med behandling. Seponering bør vurderes hos pasienter som ikke har vist respons etter 16 uker (24 uker ved Crohns sykdom) med behandling. Pasienter med plakkpsoriasis kan respondere kun delvis i starten og kan respondere bedre etter hvert med kontinuerlig behandling i mer enn 16 uker.
Ved utelatt dose gis dosen så raskt som mulig. Dosering fortsetter deretter etter planlagte tidsskjema.
Veiledning og tilsyn av spesialist.
Tid før maks konsentrasjon: 3-14 dager
Absorpsjon: Absolutt biotilgjengelighet 89% ved subkutan injeksjon.
Metabolisme: Terapeutiske IgG monoklonale antistoffer brytes ned til små peptider og aminosyrer via katabolske signalveier på samme måte som endogent IgG. Forventes ikke metabolisert av cytokrom P450-enzymer.
Eliminasjon: Halveringstid av risankizumab er på 28-29 dager. Utskilles ikke via urin.
Toksisitet: Voksne: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Interleukinhemmere nedenfor.
Felles for Interleukinhemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lang halveringstid.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsfare. Anafylakse. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Aktive infeksjoner som er klinisk relevante (f.eks. aktiv tuberkulose).
Graviditet: Begrensede data på bruk av risankizumab hos gravide. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skade med hensyn på reproduksjonstoksisitet. Som forsiktighetstiltak anbefales det å unngå risankizumab under graviditet.
Amming: Ukjent om risankizumab skilles ut i morsmelk. Nytte-risikovurdering bør gjøres med tanke på amming og behandling av pasienten.
Infeksjoner: øker risikoen for infeksjoner. Brukes med forsiktighet hos pasienter med historikk med tilbakevendende infeksjoner eller kjente risikofaktorer for infeksjon. Behandling skal ikke startes før klinisk relevant aktiv infeksjon er borte eller tilstrekkelig behandlet. Pasienter skal oppsøke lege ved tegn eller symptomer på klinisk relevant kronisk eller akutt infeksjon under behandling. Pasienten skal monitoreres nøye hvis en pasient utvikler en slik infeksjon eller ikke responderer på standardbehandling mot infeksjonen.
Tuberkulose: før oppstart av behandling skal pasienter utredes for tuberkuloseinfeksjon. Overvåkes nøye for tegn og symptomer på aktiv tuberkulose. Behandling vurderes før oppstart av risankizumab hos pasienter med tidligere latent og aktiv tuberkulose hvor adekvat behandlingskur ikke kan bekreftes.
Immunisering: Dersom en pasient har fått levende vaksiner (virale eller bakterielle) vent minst 4 uker før oppstart av behandling med risankizumab. Pasienter skal ikke få levende vaksiner under behandling eller før 21 uker etter behandling.
Ved overfølsomhet skal risankizumab seponeres umiddelbart.
Prevensjon hos kvinner i fertil alder under behandling og i minst 21 uker etter avsluttet behandling.
Det er ikke forventet metabolisme av risankizumab via leverenzymer eller interaksjoner med induktorer, hemmere eller substrater for legemiddelmetaboliserende enzymer.
Sikkerhet og effekt av risankizumab i kombinasjon med immunsuppressiva, inkludert biologiske legemidler eller lysbehandling er ikke undersøkt.
Se Nye Metoder for metodevurdering for bruk ved plakkpsoriasis, psoriasisartritt, Crohns sykdom og ulcerøs kolitt.
Pasienten skal oppsøke lege ved symptomer på klinisk relevant infeksjon. Prevensjon hos fertile kvinner.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Risankizumab: 150 mg/1 penn | 150 mg | C | H-resept | 38 432,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Risankizumab: 360 mg | 360 mg | C | H-resept | 46 384,60 |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Risankizumab: 600 mg | 600 mg | C | 46 384,60 |
Johan G. Brun
Innenfor muskel/skjelettsykdommene brukes betegnelsen konvensjonelle syntetiske DMARDS (csDMARDs) og biologiske DMARDs (bDMARDs), se Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer.
Omfatter også:
Det er klare forskjeller mellom de ulike sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidlene (DMARDs) når det gjelder kjemi, farmakologiske effekter og bivirkninger. Effekten av DMARDs på inflammasjon og symptomer og ev. redusert leddødeleggelse kommer gradvis (noen uker til 3-6 måneder), og de fleste påvirker SR/CRP og andre akuttfase‑reaktanter. De har også gunstig effekt på fysisk funksjonsevne, reduserer progresjonen av leddforandringer røntgenologisk (gjelder metotreksat, sulfasalazin, leflunomid, anakinra, abatacept, etanercept, adalimumab, infliksimab, golimumab, certolizumab, rituximab og tocilizumab, samt Janus-kinase-hemmere). Det kan dannes nøytraliserende antistoffer mot bDMARDs, såkalte antidrug antistoff (ADA), og dette kan medføre tap av effekt.
Brukes ved aktiv inflammatorisk sykdom. Ved revmatoid artritt vil en tilstrebe remisjon eller lav sykdomsaktivitet, ved spondylartritt er målet inaktiv sykdom. Rituximab har vist bedre effekt hos seropositive enn hos seronegative pasienter med revmatoid artritt. Ellers har man ikke greid å identifisere kliniske eller laboratoriemessige parametre som predikerer effekt av ulike DMARD. Metotreksat er det mest brukte DMARD. Sulfasalazin (av og til klorokiner) brukes ved mildere sykdomsformer. Aurotiomalat, auranofin og penicillamin brukes i praksis ikke lenger.
Siden sulfasalazin også har effekt ved spondylartropatier og psoriasisartritt, er det ikke uvanlig å velge sulfasalazin hyppigere ved seronegative artritter, særlig når pasientene også har sykdomsmanifestasjoner som man ser ved spondylartropatier. Metotreksat brukes ved alle typer av revmatoid artritt og regnes som standard DMARD-behandling ved denne sykdommen. Klorokin/hydroksyklorokin velges særlig i kombinasjon med metotreksat og sulfasalazin og ved sykdomstyper som har kliniske manifestasjoner som overlapper med systemisk lupus erythematosus eller beslektede sykdommer. Visse kombinasjoner av forskjellige typer DMARD gir økt effekt uten økt risiko for bivirkninger (f.eks. metotreksat + sulfasalazin + hydroksyklorokin).
De biologiske sykdomsmodifiserende preparatene (bDMARDs) etanercept, adalimumab, infliksimab, certolizumab, golimumab, abatacept, tocilizumab og rituximab samt JAK-hemmerne (tsDMARD) brukes ved aktiv sykdom når metotreksat eller annen DMARD-behandling ikke har hatt tilstrekkelig effekt. b-/ og tsDMARDs har vist bedre effekt enn konvensjonelle syntetiske DMARDs (cs-DMARDs), særlig i kombinasjon med metotreksat ved revmatoid artritt. Etanercept, infliksimab, adalimumab, golimumab og certolizumab har også god sykdomsmodifiserende effekt ved ankyloserende spondylitt (AS), samt alvorlig aksial spondylitt uten radiologisk bekreftelse på AS (ikke dokumentert for infliksimab). JAK-hemmeren upadacitinib har også god sykdomsmodifiserende effekt ved AS. Alle fem virkestoff samt ustekinumab og upadacitinib har vist effekt ved psoriasisartritt . Ved juvenil kronisk artritt er det godkjent indikasjon for etanercept, adalimumab og tocilizumab. Anakinra har begrenset anvendelse, og brukes vesentlig ved systemisk barneleddgikt (Stills sykdom) samt cryopyrinassosierte periodiske syndromer.
Forskrivning av DMARD er en spesialistoppgave, men oppfølging og kontroll kan foregå som et samarbeid mellom fastlege og spesialist. Mange revmatologiske avdelinger har utarbeidet veiledninger for bruk og kontroll av disse midlene.
Før behandling bør pasientene kartlegges med generell klinisk undersøkelse og generell blodstatus (SR, Hb, CRP, hvite, trombocytter, ALAT, ASAT, ALP, kreatinin) og dessuten urinundersøkelse for å vurdere ev. kontraindikasjoner og for å ha et laboratoriemessig utgangspunkt. Pasientene som skal behandles med biologiske preparater, skal også screenes for latent tuberkulose etter nærmere retningslinjer, samt for hepatitt B og C.
Furst DE, Keystone EC, Fleischmann R et al. Updated consensus on biological agents for the treatment of rheumatic diseases, 2009. Ann Rheum Dis 2010;67 (Supl 1):iii2-29
Veileder i svangerskap og revmatiske sykdommer. Nasjonal kompetansetjeneste for svangerskap og revmatiske sykdommer (NKSR). Revmatologisk avdeling. St. Olavs Hospital. Oppdatert mars 2018. nksr.no
Johan G. Brun
For mer informasjon, se også Sykdomsmodifiserende (immunmodulerende) antirevmatiske legemidler (DMARDS).
Leflunomid er et sykdomsmodifiserende antirevmatisk legemiddel (csDMARD) med antiproliferative egenskaper. Leflunomid er en prodrug. Den aktive substansen, metabolitten A771726, hemmer enzymet dihydroorotatdehydrogenase, påvirker derved nysyntesen av pyrimidin og har antiproliferative effekter, spesielt i lymfoid vev. Sannsynligvis påvirkes også cytokiner som har betydning for legemidlets antirevmatiske og sykdomsmodifiserende effekt.
Leflunomid omdannes til den aktive metabolitten A771726 ved førstepassasjemetabolisme i tarmvegg og i leveren. Andre metabolitter er inaktive. Totalt absorberes 80–95 % av tilført peroral dose. Utskilles både via nyrene og via gallen i feces, hovedsakelig som aktiv substans. Den fekale utskillelsen dominerer etter 4 døgn. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Halveringstiden er ca. 15 dager.
Aktiv revmatoid artritt.
Behandlingen bør startes og overvåkes av lege som har erfaring med behandling av revmatoid artritt og psoriasisartritt.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 100 mg forventes ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Selektive immunsuppressiver, se nedenfor.
Felles for Selektive immunsuppressiver:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Selektiv immunsuppresjon, beinmargsdepresjon og økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet (se virkningsmekanisme for de enkelte virkestoffene). Hud- og slimhinnereaksjoner. Levertoksisitet. Smerter ved injeksjonsstedet. Allergiske reaksjoner, også forsinkede og alvorlige. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Mest vanlige bivirkninger er magesmerter, kvalme, diaré og håravfall. Hudreaksjoner kan være milde, men i sjeldne tilfelle også alvorlige (Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, erythema multiforme, anafylaktoide reaksjoner). Blodtrykksøkning. Det er også sett forandringer i leverenzymer. Endringer i blodbildet med fall i trombocytter og hvite blodlegemer kan også forekomme. Lungefibrose er en alvorlig, men sjelden bivirkning.
Graviditet: Skal ikke brukes til gravide. Virkningsmekanismen tilsier risiko for fosterskade. Teratogent i forsøksdyr. Pga. lang plasmahalveringstid av aktiv metabolitt, må legemidlet seponeres minst to år før planlagt graviditet. Utskillelsen kan ev. fremskyndes ved å benytte en anbefalt utvaskningsprosedyre beskrevet foran under dosering og administrasjon. Før befruktning, enten 2 år etter at leflunomid er seponert eller etter utvasking, skal plasmakonsentrasjonen av A771726 måles med minst 14 dagers mellomrom. Hvis plasmakonsentrasjonen begge ganger er < 0,02 mg/l og man avventer ytterligere 3 måneder, er risikoen for føtal toksitet liten (minimal). Det foreligger ikke data om risiko for føtal toksitet om mannen bruker leflunomid. Det anbefales likevel at menn følger samme opplegg som kvinner. Amming: Frarådes brukt hos ammende pga. midlets immunsuppressive effekt og manglende opplysninger om bruk hos ammende.
Forsiktighet hos pasienter med nyre- og leversykdom. Det er påvist økt forekomst av leverbivirkninger ved kombinasjonsbehandling med metotreksat.
Graviditet og amming. Pasienter med alvorlig immunsvikt, nedsatt beinmargsfunksjon, alvorlige infeksjoner, alvorlig nyre- eller leverinsuffisiens inkludert alvorlig hypoproteinemi.
Undersøkelse av hemoglobin, levkocytter, trombocytter, leverenzymer, kreatinin anbefales 2 ganger i måneden den første tiden, så månedlig og deretter, etter 6 måneder, hver annen måned. Blodtrykk bør kontrolleres regelmessig, gjerne samtidig med blodprøvene, og effekten av behandlingen vurderes (antallet affiserte ledd, røntgenologisk progresjon og akuttfasereaktanter (CRP og SR)) etter 3-6 måneder.
Pasienten må ta kontakt med lege hvis det kommer symptomer som kan skyldes bloddyskrasier eller andre alvorlige bivirkninger (feber, neseblødning, uttalt diaré, hudreaksjoner). Det er viktig å følge det anbefalte kontrollopplegg. Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Leflunomid: 10 mg | 100 stk | C | Blå resept | 809,10 |
| Tablett | Leflunomid: 20 mg | 100 stk | C | Blå resept | 809,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Leflunomid: 10 mg | 100 stk | C | Blå resept | 809,10 |
| Tablett | Leflunomid: 20 mg | 100 stk | C | Blå resept | 809,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Leflunomid: 10 mg | 100 stk | C | - | |
| Tablett | Leflunomid: 20 mg | 100 stk | C | - |
Johan G. Brun
Johan G. Brun
Virker selektivt immunsupprimerende. En fosfodiesterase 4-hemmer (PDE4-hemmer) som reduserer nivået av cytokiner i immunsystemet involvert i betennelsesreaksjoner som forårsaker psoriasis og psoriasisartritt.
Absorberes godt med biotilgjengelighet ca. 73 %. Maksimal plasmakonsentrasjon etter ca. 2,5 timer. Metaboliseres i høy grad via både CYP- og ikke-CYP-medierte metabolismeveier. Oksidativ metabolisme hovedsakelig ved CYP3A4. Omfattende metabolisme. Eliminasjon hovedsakelig via urin og feces.
Oppstart med 10 mg apremilast dag 1, økende i løpet av en uke til anbefalt vedlikeholdsdose på 30 mg x 2 daglig med 12 timers mellomrom. Lavere doser til pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon.
Oppstart av behandling skal bare gjøres av lege med erfaring fra diagnostisering og behandling av psoriasis eller psoriasisartritt.
Vanligst er effekter på fordøyelsessystemet (diaré, kvalme) og symptomer i øvre luftveier (infeksjon, forkjølelse, samt hodepine/tensjonshodepine).
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 50 mg to ganger daglig i 4,5 dager til friske frivillige ga ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Selektive immunsuppressiver, se nedenfor.
Felles for Selektive immunsuppressiver:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Selektiv immunsuppresjon, beinmargsdepresjon og økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet (se virkningsmekanisme for de enkelte virkestoffene). Hud- og slimhinnereaksjoner. Levertoksisitet. Smerter ved injeksjonsstedet. Allergiske reaksjoner, også forsinkede og alvorlige. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Graviditet: Skal ikke brukes av gravide fordi fosterdød er sett hos dyr ved eksponeringsnivåer som tilsvarer terapeutisk bruk hos mennesker. Amming: Opplysning mangler. Tilbakeholdenhet anbefales pga. manglende erfaring.
Graviditet.
Bør ikke brukes av pasienter med Lapp laktase-mangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bør seponeres ved uforklarlig vekttap. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk
Det er tidligere sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2016) om selvmordstanker og selvmordsrelatert adferd.
Kontroller respons regelmessig og revurder behandling etter 6 måneder. Undervektige skal få sjekket vekt regelmessig under behandling. Bør seponeres ved uforklarlig vekttap.
Prevensjon.
Apremilast (Otezla): Behandling av psoriasis og psoriasisartritt
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Apremilast: 10 mg | 4 stk | C | 4 336,20 | |
| Tablett | Apremilast: 20 mg | 4 stk | C | 4 336,20 | |
| Tablett | Apremilast: 30 mg | 19 stk | C | 4 336,20 | |
| Tablett | Apremilast: 30 mg | 56 stk | C | 8 954,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Apremilast: 10 mg | 4 stk | C | 4 336,20 | |
| Tablett | Apremilast: 20 mg | 4 stk | C | 4 336,20 | |
| Tablett | Apremilast: 30 mg | 19 stk | C | 4 336,20 | |
| Tablett | Apremilast: 30 mg | 56 stk | C | 8 954,70 |
Johan G. Brun
Janus-kinase-hemmere (JAK-hemmere) virker ved selektiv hemming i forskjellig grad av JAK1, JAK2 og JAK3. Janus-kinaser (JAK) er enzymer som overfører intracellulære signaler fra reseptorer på celleoverflaten av en rekke cytokiner og vekstfaktorer involvert i hematopoese, inflammasjon og immunfunksjon. I den intracellulære signalveien fosforylerer og aktiverer JAKer signaltrandusere og aktivatorer av transkripsjon (STAT), som aktiverer genekspresjon i cellen. JAK-hemming svekker altså signalering av proinflammatoriske interleukiner og interferoner.
Steinulv Aarebrot
For mer informasjon, se også Janus-kinase-hemmere (tsDMARDs)
Et selektivt immunsuppressivt middel. En selektiv, reversibel hemmer av Janus-kinase (JAK)1 og JAK2.
Farmakokinetikken til baricitinib er lineær med hensyn på tid. Etter peroral administrering absorberes baricitinib hurtig, med en median tmax på omtrent 1 time og en absolutt biotilgjengelighet på omtrent 79 %. Baricitinib er omtrent 50 % bundet til plasmaproteiner. Metabolismen av baricitinib medieres via CYP3A4. Renal eliminasjon er hovedmekanismen for clearance av baricitinib, gjennom glomerulær filtrasjon og aktiv sekresjon. Nyrefunksjon har vist å signifikant påvirke eksponering for baricitinib.
Revmatoid artritt: Behandling av moderat til alvorlig aktiv revmatoid artritt hos voksne pasienter som har respondert utilstrekkelig på eller som er intolerante overfor ett eller flere sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARDs). Kan brukes som monoterapi eller i kombinasjon med metotreksat.
Atopisk dermatitt: Behandling av moderat til alvorlig atopisk dermatitt hos voksne og barn ≥2 år som er kandidater for systemisk behandling.
Alopecia areata: Behandling av alvorlig alopecia areata hos voksne pasienter
Juvenil idiopatisk artritt: Behandling av aktiv juvenil idiopatisk artritt hos pasienter som er ≥2 år, og som har respondert utilstrekkelig på eller som er intolerante overfor ett eller flere sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARDs). Kan brukes som monoterapi eller i kombinasjon med metotreksat.
Se godkjent preparatomtale/SPC for detaljer.
Revmatoid artritt, atopisk dermatitt og alopecia areata hos voksne: Anbefalt dose er 4 mg én gang daglig. En dose på 2 mg én gang daglig er aktuelt for pasienter med høy risiko for venøs tromboembolisme, alvorlige kardiovaskulære hendelser (MACE) og malignitet for pasienter ≥ 65 år, og for pasienter med kroniske eller tilbakevendende infeksjoner. En dose på 4 mg én gang daglig kan vurderes for pasienter som ikke oppnår tilstrekkelig kontroll over sykdomsaktiviteten med en dose på 2 mg én gang daglig. En dose på 2 mg én gang daglig kan også vurderes for pasienter som har oppnådd vedvarende kontroll på sykdomsaktiviteten med 4 mg én gang daglig.
Atopisk dermatitt og juvenil idiopatisk artritt (barn ≥2 år og eldre): ≥30 kg: 4 mg én gang daglig. 10-30 kg: 2 mg én gang daglig.
Generelt ved atopisk dermatitt: Kan brukes alene eller sammen med topikale kortikosteroider. Topikale kalsinevrinhemmere kan brukes, men bør være forbeholdt ømtålelige områder som ansikt, nakke, intertriginøse områder eller områder rundt genitalia. Seponering bør vurderes hvis pasienten ikke har vist respons etter 8 uker.
Generelt ved alopecia areata: Når stabil respons er oppnådd, anbefales det å fortsette behandling i minst flere måneder for å unngå tilbakefall. Nytte-risiko av behandling bør vurderes ved jevne mellomrom. Seponering bør vurderes hos pasienter som ikke viser tegn til terapeutisk nytte etter 36 ukers behandling.
Juvenil idiopatisk artritt: Bør vurdere å avslutte behandling hvis ikke terapeutisk effekt etter 12 ukers behandling.
Anbefalt dose hos pasienter som tar sterke organiske aniontransportører 3 (OAT3)-hemmere, som probenecid, eller med kreatininclearance mellom 30 og 60 ml/min bør anbefalt dose halveres for pediatriske pasienter og anbefalt dose for voksne er 2 mg én gang daglig. Baricitinib anbefales ikke brukt hos pasienter med kreatininclearance < 30 ml/min.
Anbefalt behandlingspause ved elektiv kirurgi ved juvenil idiopatisk artritt, se Oslo Universitetssykehus, Revmatologisk avdeling. Nasjonal kompetansetjeneste for Barne- og ungdomsrevmatologi, sist oppdatert november 2020.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Enkeltdoser på 40 mg og gjentatte doser opptil 20 mg daglig i 10 dager har gitt tilsvarende bivirkninger som ved terapeutiske doser.
Klinikk og behandling: Som for Selektive immunsuppressiver, se nedenfor.
Felles for Selektive immunsuppressiver:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Selektiv immunsuppresjon, beinmargsdepresjon og økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet (se virkningsmekanisme for de enkelte virkestoffene). Hud- og slimhinnereaksjoner. Levertoksisitet. Smerter ved injeksjonsstedet. Allergiske reaksjoner, også forsinkede og alvorlige. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligst rapporterte bivirkningene ved monoterapi eller ved kombinasjon med konvensjonelle syntetiske DMARDs (csDMARDS) er økt LDL-kolesterol, øvre luftveisinfeksjoner og kvalme. Infeksjoner rapportert under behandling inkluderer herpes zoster. Dyp venetrombose (DVT) og lungeemboli (PE) er også rapportert.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Det er sett misdannelser hos dyr.
Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen.
Graviditet.
Baricitinib er forbundet med en økt frekvens av infeksjoner, som øvre luftveisinfeksjoner. Brukes med forsiktighet hos pasienter med risiko for DVT eller PE. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk
Behandling skal ikke startes hos pasienter med et absolutt lymfocyttall (ALC) mindre enn 0,5 x 109 celler/liter, et absolutt nøytrofiltall (ANC) mindre enn 1 x 109 celler/liter, eller hemoglobin under 8 g/dl. Når testverdiene har forbedret seg, og er over disse grensene, kan behandlingen startes opp.
Pasienter skal undersøkes for tuberkulose (TB) før oppstart av behandling med Olumiant. Olumiant skal ikke gis til pasienter med aktiv TB. Behandling for TB skal vurderes før oppstart med Olumiant hos pasienter med tidligere ubehandlet, latent TB.
Undersøkelse for viral hepatitt skal utføres i henhold til kliniske retningslinjer før oppstart av behandling med Olumiant.
Laboratorieverdier skal følges for lipidverdier, absolutt nøytrofiltall (ANC), absolutt lymfocyttall (ALC) hemoglobin (Hb) og hepatiske transaminaser.
Bruk sikker prevensjon. Kontakt med lege umiddelbart ved kliniske tegn på DVT/PE.
Nye metoder baricitinib:
Andrelinjebehandling av moderat til alvorlig revmatoid artritt (RA)
Behandling av alvorlig atopisk eksem hos voksne som er aktuelle for systemisk behandling.
Behandling av moderat atopisk eksem hos voksne som er aktuelle for systemisk behandling
Behandling av alvorlig flekkvist håravfall (alopecia areata)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Baricitinib: 2 mg | 28 stk | C | H-resept | 10 685,60 |
| Tablett | Baricitinib: 4 mg | 28 stk | C | H-resept | 10 685,60 |
Johan G. Brun
For mer informasjon, se også Janus-kinase-hemmere (tsDMARDs)
Adenosintrifosfat (ATP)-kompetitiv og reversibel JAK-hemmer, forhindrer fosforylering og aktivering av STAT-enzymer. >5 ganger høyere potens for JAK 1 versus JAK2, JAK3 og TYK2.
Rask absorbsjon etter oral administrering, median Cmax etter 2-3 timer. Omfattende metabolisme, primært av CES2, og i mindre grad av CES1. Både CES2 og CES1 danner GS-829845, en aktiv, sirkulerende metabolitt som er ca. 10 ganger mindre potent enn filgotinib. Cmax for GS-829845 etter ca 5 timer. AUC og Cmax for filgotinib og GS-829845 er doseproporsjonale over det terapeutiske doseområdet. Steady-state etter 2-3 dager, ubetydelig akkumulering. Filgotinib og GS-829845 er begge P-glykoprotein-substrater. Eliminasjon hovedsakelig via urin (87%), noe i feces (ca 15%). Gjennomsnittlig halveringstid ca 7 timer (19 timer for GS-829845).
Moderat til alvorlig aktiv revmatoid artritt hos voksne pasienter som har respondert utilstrekkelig på eller som er intolerante overfor ett eller flere sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARDs). Kan brukes som monoterapi eller i kombinasjon med metotreksat.
200 mg x 1 daglig. For eldre pasienter anbefales startdose på 100 mg x1, grunnet begrenset erfaring.
Nedsatt nyrefunksjon: Pasienter med moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon (Clearance 15-60 ml/min) anbefales 100 mg daglig.
Dosering til pasienter med terminal nyresykdom eller alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh C) er ikke undersøkt; bruk frarådes.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: 450 mg/dag ga i kliniske studier lett forgiftning.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Kvalme, øvre luftveisinfeksjon, UVI, svimmelhet.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Det er sett misdannelser i forsøksdyr.
Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen.
Aktiv tuberkulose eller annen aktiv, alvorlig infeksjon. Graviditet.
Bruk er ikke undersøkt og bør unngås til RA-pasienter i kombinasjon med andre potente immunsuppressiva, da det kan gi en mulig risiko for økt immunsuppresjon og økt infeksjonsfare.
Brukes med forsiktighet hos pasienter med risikofaktorer for DVT/lungeemboli.
Nedsatt fertilitet, svekket spermatogenese og histopatologisk påvirkning på mannlige reproduksjonsorganer er observert i dyrestudier. Muligheten for tilsvarende effekter hos mennesker er ikke kjent. Potensiell risiko bør diskuteres med mannlige pasienter før oppstart med filgotinib.
Vaksinering med levende vaksiner under eller rett før behandling anbefales ikke.
Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk
Behandling bør seponeres dersom absolutt lymfocyttall (ALC) faller under 0,5 x 109 celler/liter, absolutt nøytrofiltall (ANC) faller under 1 x 109 celler/liter, eller hemoglobin faller under 8 g/dl. Behandling kan gjenopptas så snart testverdiene igjen er over disse grensene.
Pasienter skal screenes for tuberkulose. Videre overvåkning for tegn og symptomer på tuberkulose under behandling, også for pasienter med negativ test for latent tuberkuloseinfeksjon før behandlingsstart.
Laboratorieverdier skal følges for lipidverdier, absolutt nøytrofiltall (ANC), absolutt lymfocyttall (ALC) og hemoglobin (Hb).
Nytte/risiko bør vurderes spesielt nøye før oppstart for pasienter med:
Nøye overvåkning for tegn på infeksjoner under og etter behandling. Ved oppstått infeksjon skal pasienten overvåkes nøye, og behandlingen (midlertidig) seponeres dersom standard antimikrobiell behandling ikke har tilstrekkelig effekt. Virusaktivering er observert i kliniske studier. Behandling med filgotinib skal midlertidig seponeres ved herpes zoster infeksjon.
NMSC er rapportert i kliniske studier. Jevnlige hudundersøkelser anbefales derfor for pasienter med økt hudkreftrisiko.
Sikker prevensjon under og i minst 1 uke etter avsluttet behandling.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Filgotinib: 100 mg | 30 stk | C | H-resept | 12 681,70 |
| Tablett | Filgotinib: 200 mg | 30 stk | C | H-resept | 12 681,70 |
Johan G. Brun
For mer informasjon, se også Janus-kinase-hemmere (tsDMARDs)
En potent, selektiv hemmer av januskinase (JAK)-familien. I enzymanalyser hemmer tofacitinib JAK1, JAK2, JAK3 og i mindre grad TyK2.
Tofacitinib karakteriseres av rask absorpsjon (høyeste plasmakonsentrasjon innen 0,5–1 time), rask eliminasjon (halveringstid på ~3 timer) og systemisk eksponering som øker proporsjonalt med dosen. Likevekts («Steady state»)-konsentrasjoner oppnås etter 24–48 timer med minimal akkumulering etter administrering to ganger daglig.
Tofacitinib absorberes godt og har en oral biotilgjengelighet på 74 %. Ca. 40 % av sirkulerende tofacitinib er bundet til plasmaproteiner. Clearancemekanismer for tofacitinib er cirka 70 % levermetabolisme og 30 % renal utskillelse av modersubstansen. CYP3A4 står for hoveddelen av metaboliseringen, mens CYP2C19 står for en liten del. Den farmakologiske aktiviteten til tofacitinib tilskrives modersubstansen.
Den enzymatiske aktiviteten til CYP-enzymer er redusert hos RA-pasienter pga. kronisk inflammasjon. Hos RA-pasienter varierer ikke oral clearance av tofacitinib-doser over tid, noe som indikerer at behandlingen med tofacitinib ikke normaliserer CYP-enzymaktivitet.
I kombinasjon med metotreksat indisert til behandling av moderat til alvorlig aktiv revmatoid artritt (RA) hos voksne pasienter som har respondert utilstrekkelig på eller er intolerante overfor ett eller flere av de andre sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler. Kan gis som monoterapi ved intoleranse overfor metotreksat eller når behandling med metotreksat er uhensiktsmessig.
Den anbefalte dosen er 5 mg to ganger daglig. Ingen dosejustering er nødvendig ved samtidig bruk med metotreksat. Det er ikke relevant å bruke tofacitinib ved indikasjonen juvenil idiopatisk artritt hos pasienter som er yngre enn 2 år. Dosejustering ved nedsatt leverfunksjon.
Anbefalt behandlingspause ved elektiv kirurgi ved juvenil idiopatisk artritt, se Oslo Universitetssykehus, Revmatologisk avdeling. Nasjonal kompetansetjeneste for Barne- og ungdomsrevmatologi, sist oppdatert november 2020.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Som for Selektive immunsuppressiver, se nedenfor.
Felles for Selektive immunsuppressiver:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Selektiv immunsuppresjon, beinmargsdepresjon og økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet (se virkningsmekanisme for de enkelte virkestoffene). Hud- og slimhinnereaksjoner. Levertoksisitet. Smerter ved injeksjonsstedet. Allergiske reaksjoner, også forsinkede og alvorlige. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligste alvorlige bivirkningene er alvorlige infeksjoner som pneumoni, cellulitt, herpes zoster, urinveisinfeksjon, divertikulitt og appendisitt. Blant de opportunistiske infeksjonene ble det rapportert om tuberkulose og andre mykobakterielle infeksjoner, cryptococcus, histoplasmose, øsofageal candidiasis, multidermatomal herpes zoster, cytomegalovirus, BK-virusinfeksjoner, samt listeriose.
De hyppigst rapporterte bivirkningene i løpet av de første 3 månedene er hodepine, øvre luftveisinfeksjoner, nasofaryngitt, diaré, kvalme og hypertensjon.
Det er høyere insidens av bivirkninger ved kombinasjonsbehandling med tofacitinib og metotreksat, sammenlignet med tofacitinib som monoterapi.
Graviditet: Kontraindisert under graviditet pga. mulighet for påvirkning av foster.
Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen.
Graviditet. Amming. Aktiv tuberkulose. Alvorlig nedsatt leverfunksjon.
Bruk er ikke undersøkt og bør unngås til RA-pasienter som også bruker andre biologiske sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (bDMARD-er) som tumornekrosefaktor (TNF) antagonister, interleukin (IL)-1R-antagonister, IL-6R-antagonister, monoklonale antistoffer mot CD20, selektive kostimulerende modulatorer og potente immunsuppressiva som azatioprin, ciklosporin og takrolimus. Kan gi en mulig risiko for økt immunsuppresjon og økt infeksjonsfare. Grunnet økt risiko for alvorlige og potensielt livstruende infeksjoner bør pasienter <65 år behandles kun dersom andre legemidler ikke kan brukes eller har utilstrekkelig effekt.
Dosering på 10 mg to ganger daglig er vist å gi økt risiko for blodpropp i lungene og død i en klinisk studie av RA-pasienter med økt risiko for kardiovaskulære hendelser. Før bruk hos pasienter med kjente risikofaktorer for venøs tromboembolisme bør nytte/risiko derfor vurderes nøye. Pasienter med RA og psoriasisartritt bør ikke behandles med høyere dose enn 5 mg to ganger daglig.
Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk
Pasienter bør monitoreres nøye for utvikling av tegn og symptomer på infeksjon under og etter behandling. Behandlingen skal avbrytes dersom en pasient utvikler en alvorlig infeksjon, en opportunistisk infeksjon eller sepsis.
Pasienter bør følges for tegn og symptomer på lungeemboli.
Forsiktighet bør utvises når det vurderes oppstart med behandling hos pasienter med forhøyet alaninaminotransferase (ALAT) eller aspartataminotransferase (ASAT), særlig dersom man initierer behandingen i kombinasjon med legemidler med hepatotoksisk potensiale, som metotreksat. Etter oppstart er det anbefalt å foreta rutinemessig overvåking av levertester.
Laboratorieparametre: lymfocytter, nøytrofile, leverenzymer, hemoglobin, lipider.
Bruk sikker prevensjon.
Oppsøk lege umiddelbart dersom tegn eller symptomer på lungeemboli oppstår.
Tofacitinib (Xeljanz): Behandling av revmatoid artritt (RA)
Tofacitinib (Xeljanz) II: Behandling av psoriasisartritt
Tofacitinib (Xeljanz) III: Behandling av ulcerøs kolitt
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Tofacitinib: 11 mg | 28 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Tofacitinib: 11 mg | 28 stk | C | H-resept | 8 965,10 |
| Mikstur, oppløsning | Tofacitinib: 1 mg/1 ml | 240 ml | C | H-resept | 8 080,10 |
| Tablett | Tofacitinib: 10 mg | 56 stk | C | H-resept | 17 156,- |
| Tablett | Tofacitinib: 5 mg | 182 stk | C | H-resept | 29 054,90 |
| Tablett | Tofacitinib: 5 mg | 56 stk | C | H-resept | 8 965,10 |
Johan G. Brun
For mer informasjon, se også Janus-kinase-hemmere (tsDMARDs)
Selektiv og reversibel JAK-hemmer. Humane in vitro-studier indikerer fortrinnsvis funksjonell selektiv hemming av JAK1 eller JAK1/3 signalveiene over cytokinreseptorer som signalerer via par av JAK2.
Doseproporsjonal plasmakonsentrasjon innenfor terapeutisk område. Steady state innen 4 dager, minimal akkumulering. Tmax 2-4 timer etter inntak av depotformulering. Metabolisme hovedsakelig via CYP3A4, muligens også noe CYP2D6. Ingen aktive metabolitter er identifisert. Utskillelse primært som modersubstans, hovedsakelig i feces (38%) og urin (24%). Gjennomsnittlig T1/2 9-14 timer.
- Moderat til alvorlig aktiv revmatoid artritt, aktiv psoriasisartritt: Hos voksne pasienter som har respondert utilstrekkelig på eller som er intolerante overfor ett eller flere sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARDs). Kan brukes som monoterapi eller i kombinasjon med metotreksat.
- Aktiv ankyloserende spondylitt: Hos voksne pasienter med utilstrekkelig respons på konvensjonell behandling.
Spesialistoppgave. 15 mg x 1 daglig.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 15 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 60 mg depot/dag ga i kliniske studier lett forgiftning.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Øvre luftveisinfeksjoner, bronkitt, kvalme, økt kreatinfosfokinase i blod, hoste.
Mest vanlige alvorlige bivirkning: Alvorlig infeksjon.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Det er sett misdannelser i forsøksdyr.
Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen.
Absolutt lymfocyttall (ALC) <500 celler/mm3, absolutt nøytrofiltall (ANC) <1000 celler/mm3, eller Hb-verdi <8 g/dl.
Alvorlig (Child-Pugh C) nedsatt leverfunksjon.
Aktiv tuberkulose eller annen aktiv, alvorlig infeksjon.
Graviditet.
Bruk er ikke undersøkt og bør unngås til RA-pasienter i kombinasjon med andre potente immunsuppressiva, da det kan gi en mulig risiko for økt immunsuppresjon og økt infeksjonsfare.
Brukes med forsiktighet hos pasienter med risikofaktorer for DVT/lungeemboli.
Nytte/risiko bør vurderes spesielt nøye før oppstart for pasienter med:
Vaksinering med levende vaksiner under eller rett før behandling anbefales ikke.
NMSC er rapportert. Jevnlige hudundersøkelser anbefales derfor for pasienter med økt hudkreftrisiko.
Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk
Seponering bør vurderes ved ankyloserende spondylitt ved manglende klinisk respons etter 16 uker. Ved delvis respons initialt kan responsen bedres også ved fortsatt behandling > 16 uker.
Behandling bør midlertidig seponeres hos pasienter med et absolutt lymfocyttall (ALC) <1000 celler/mm3, et absolutt nøytrofiltall (ANC) <500 celler/mm3, hemoglobin <8 g/dl, eller mistenkt legemiddelindusert leverskade (forhøyede hepatiske transaminaser). Når testverdiene igjen er over disse grensene kan behandlingen gjenopptas.
Laboratorieverdier for lipidverdier og andre risikofaktorer for kardiovaskulær sykdom bør følges og håndteres under behandling.
Pasienter skal screenes for tuberkulose. Videre overvåkning for tegn og symptomer på tuberkulose under behandling, også for pasienter med negativ test for latent tuberkuloseinfeksjon før behandlingsstart.
Alvorlige og iblant dødelige infeksjoner under behandling er rapportert. Nøye overvåkning for tegn på infeksjoner under og etter behandling. Ved oppstått alvorlig eller opportunistisk infeksjon skal behandling seponeres. All infeksjon som oppstår under behandling krever rask, fullstendig diagnostisk undersøkelse tilpasset immunsupprimerte pasienter, egnet mikrobiell behandling, nøye overvåkning og seponering av upadacitinib dersom standard antimikrobiell behandling ikke har tilstrekkelig effekt. Upadacitinib-behandling kan gjenopptas når infeksjonen er under kontroll. Virusaktivering er observert i kliniske studier. Behandling med upadacitinib bør vurderes midlertidig seponert ved herpes zoster infeksjon. Screening for virushepatitt og monitorering for reaktivering skal utføres før oppstart av og under behandling.
Sikker prevensjon under og i minst 4 uker etter avsluttet behandling.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Upadacitinib: 15 mg | 2 x 49 stk | C | H-resept | 33 571,20 |
| Depottablett | Upadacitinib: 15 mg | 28 stk | C | H-resept | 9 617,70 |
| Depottablett | Upadacitinib: 30 mg | 28 stk | C | H-resept | 19 199,10 |
| Depottablett | Upadacitinib: 45 mg | 28 stk | C | H-resept | 28 780,50 |
Johan G. Brun
For mer informasjon, se også Sykdomsmodifiserende (immunmodulerende) antirevmatiske legemidler (DMARDS).
Auranofin og aurotiomalat: Virkningsmekanismen er bare delvis kjent. Begge har antiinflammatoriske og immunmodulerende egenskaper.
Aurotiomalat og auranofin har svært ulike kjemiske strukturer. Det er store farmakokinetiske forskjeller mellom stoffene. Auranofin tas peroralt, mens aurotiomalat må settes intramuskulært. Aurotiomalat er høygradig plasmaproteinbundet (ca. 95 %). Gir høyere gullkonsentrasjoner i sirkulasjon enn auranofin og langt høyere vevskonsentrasjoner. Auranofin viser stor tendens til opptak i røde blodceller og høy grad av binding til plasmaproteiner. For begge midlene gjelder at vevskonsentrasjonene av gull er høyest i nyrene.
Aktiv revmatoid artritt.
Har man ikke fått effekt av behandlingen med auranofin etter 3–6 måneder eller 1000 mg aurotiomalat (20 uker à 50 mg), bør behandlingen avbrytes.
Ved begge midler kan levkopeni, agranulocytose og trombocytopeni forekomme. Alvorlige og sjeldnere bivirkninger er lungeforandringer (alveolitter), kolitter, nefritter, intrahepatisk kolestase, eksfoliativ dermatitt. Bivirkninger av auranofin er mildere og lettere reversible enn med aurotiomalat.
Graviditet: Sparsomme kliniske data. Dyreforsøk med aurotiomalat har vist fosterskade. Amming: Begrensede data tilsier at overgang til morsmelk ikke kan utelukkes. Kontraindisert hos ammende pga. risiko for akkumulering og toksisitet hos barnet.
Nedsatt leverfunksjon, aktivt ulcus eller andre aktive gastrointestinale sykdommer (enteritter, kolecystitter). Alvorlig hypertensjon, hudutslett, blodsykdommer.
Overømfintlighet overfor gull eller andre tungmetaller (fare for anafylaktisk sjokk). Alvorlig nyre‑ og leversykdommer. Tidligere beinmargshemning.
Hemoglobin, levkocytter, trombocytter, leverenzymer, kreatinin og urin undersøkes før behandlingen med aurotiomalat eller auranofin begynner. Ved bruk av aurotiomalat: Urin undersøkes på protein (strimmel) før hver injeksjon; ved hver eller hver annen injeksjon tas Hb, hvite, og trombocytter; dessuten ALAT, ALP og kreatinin minimum hver annen måned. Ved auranofin: Hb, hvite, trombocytter og proteinuri minimum hver 2. uke første måned, senere minimum månedlig, i tillegg ALAT, ALP og kreatinin minst hver 3. måned.
Pasienten må ta kontakt med lege ved symptomer som kan skyldes bloddyskrasier eller andre alvorlige bivirkninger (feber, neseblødninger, uttalt diaré, munnsårhet eller vondt i halsen, utslett, hudkløe eller ikterus).
Johan G. Brun
For utfyllende legemiddelomtale, se Gullforbindelser. Se også Sykdomsmodifiserende (immunmodulerende) antirevmatiske legemidler (DMARDS)
Biotilgjengeligheten er 20–25 % ved peroral tilførsel. Utskilles hovedsakelig via nyrene, men også noe via gallen i feces. Halveringstiden er 15–30 dager. Utfyllende farmakokinetiske data savnes.
Bør tas utenom måltidene og svelges hele med rikelig med vann eller saft.
Behandlingen skal startes av spesialist i revmatologi eller indremedisin
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Uvelhet, hodepine, ansiksrødme, takyarytmier, trombocytopeni, lever- og nyrepåvirkning, hypersensitivitetsreaksjoner.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling og seponering ofte tilstrekkelig. Chelatorbehandling (DMPS (Dimerkaptopropansulfonat) eller DMSA (Dimerkaptoravsyre)) hvis indisert.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Auranofin: 3 mg | 60 stk | C | - |
Johan G. Brun
For utfyllende legemiddelomtale, se Gullforbindelser. Se også Sykdomsmodifiserende (immunmodulerende) antirevmatiske legemidler (DMARDS)
God absorpsjon ved intramuskulær tilførsel. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 70 % eller mer. Halveringstiden er tofasisk: initialt ca. 6 dager, deretter terminalt 10–35 dager.
Voksne:
Barn:
Gull skal settes dypt intramuskulært i glutealregionen. Se også Gullforbindelser.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 500 mg og 500 mg × 2 ga lett forgiftning og 500 mg intramuskulært ga alvorlig forgiftning.
Klinikk: Svimmelhet, hodepine, ansiktsrødme, takyarytmier, trombocytopeni, lever- og nyrepåvirkning og hypersensitivitetsreaksjoner.
Behandling: Symptomatisk behandling. Seponering ofte tilstrekkelig.
Chelatorbehandling (DMPS eller DMSA) hvis indisert.
Johan G. Brun
Glukosamin er en endogen substans. Hos dyr er det vist at eksogen tilførsel fremmer syntesen av proteoglykaner og derved motvirker nedbrytningen av brusk. Det er ikke overbevisende holdepunkter for at glukosamin har en sykdomsmodifiserende effekt, altså hindrer nedbrytning av brusk hos mennesker. Hos pasienter som får smertelindring og forbedret fysisk funksjon (symptomlindring), inntrer vanligvis effekten innen 4 uker, men det er ikke dokumentert at dette er effekt utover placeboeffekten. Videre er det usikkert om saltformen (sulfat eller hydroklorid) er av betydning for effekten. Glukosamin er ATC-klassifisert som et antiflogistikum, men har ingen dokumentert antiinflammatorisk effekt.
Glukosamin metaboliseres i leveren. Utskilles via nyrene, ca. 40 % umetabolisert. Halveringstiden er ca. 2 timer. Utfyllende farmakokinetiske data savnes.
Lett til moderat artrose.
Anbefalt dosering for de ulike preparatene: 400 mg × 3 (ev. kan hele døgndosen tas én gang daglig. Lavest effektive dose bør brukes.), 625 mg × 2 (kan reduseres til 625 mg daglig når symptomlindring er oppnådd), 1178 mg én gang daglig.
Toksisitet: Lav akutt toksisitet. Barn: < 2 g forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk: Magesmerter, tretthet og hodepine. Ev. brekninger, diaré, hyperglykemi og takykardi.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull lite aktuelt pga. lav akutt toksisitet. Symptomatisk behandling.
Vanligst rapporterte bivirkninger har vært magesmerter, dyspepsi, diaré, forstoppelse og kvalme.
Graviditet: Opplysninger mangler. Amming: Liten sannsynlighet for systemisk absorpsjon hos brysternærte barn. Kan brukes av ammende.
Forsiktighet ved diabetes mellitus, kan påvirke blodglukosenivået. Imidlertid er denne effekten usikker, tatt i betraktning den lave mengde som inntas (1–2 g daglig). Bør ikke gis til pasienter med allergi mot skalldyr, da virkestoffet utvinnes fra skalldyr.
Glukosamin skal ikke gis til barn og ungdom under 18 år.
Hyppigere kontroller av blodglukose kan være nødvendig innledningsvis hos diabetikere.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Glukosamin: 1178 mg | 90 x 1 stk | C | 893,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Glukosamin: 400 mg | 180 stk | C | 205,50 | |
| Tablett | Glukosamin: 400 mg | 240 stk | C | 262,- | |
| Tablett | Glukosamin: 400 mg | 90 stk | F | - | |
| Tablett | Glukosamin: 400 mg | 90 stk | C | 120,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Glukosamin: 400 mg | 1000 stk | C | 976,70 | |
| Kapsel, hard | Glukosamin: 400 mg | 270 stk | C | 290,20 | |
| Kapsel, hard | Glukosamin: 400 mg | 90 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Glukosamin: 625 mg | 180 stk | C | 354,90 | |
| Tablett | Glukosamin: 625 mg | 180 stk | C | 354,90 | |
| Tablett | Glukosamin: 625 mg | 60 stk | F | - |
Jens Ivar Brox
Jens Ivar Brox
En formulering med to kollagenaseenzymer som er co-uttrykt og høstet fra anaerob fermentering av en fenotypisk utvalgt stamme av bakterien Clostridium histolyticum.
Substansen er ikke substrat for CYP450 eller andre enzymsystemer som metaboliserer legemidler.
Dupuytrens kontraktur hos voksne med følbar streng.
Må administreres av lege opplært i korrekt administrering av produktet og med erfaring i diagnose og behandling av Dupuytrens sykdom. Steril tilberedningsteknikk må brukes. Anbefalt dosering 0,58 mg per injeksjon i en følbar Dupuytrens streng. Volumet som skal injiseres, avhenger av leddtype som skal behandles: – volum til rekonstituering: For metakarpofalangealledd (MCP-ledd) 0,39 ml, for proksimale interfalangealledd (PIP-ledd) 0,31 ml – injeksjonsvolum: For strenger som påvirker MCP-ledd skal hver dose administreres i et injeksjonsvolum på 0,25 ml. For strenger som påvirker PIP-ledd skal hver dose administreres i et injeksjonsvolum på 0,20 ml.
Ca. 24 timer etter injeksjon kan en fingerekstensjonsprosedyre utføres. Behandling kan gjentas etter ca. 4 uker, maksimalt 3 ganger per streng. Kun én streng behandles om gangen.
Vanligst er lokale reaksjoner på injeksjonsstedet (perifert ødem, kontusjon, blødning og smerte). Det er rapportert tilfeller av seneruptur, tendinitt, andre ligamentskader og komplekst regionalt smertesyndrom.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.
Amming: Farmakokinetiske egenskaper tilsier minimal eksponering av brysternærte barn. Kan brukes av ammende.
Skal ikke bøye eller strekke ut fingrene på den injiserte hånden. Skal ikke forsøke å bryte den injiserte strengen selv. Holde den injiserte hånden hevet inntil dagen etter fingerekstensjonsprosedyren. Kan ha stor påvirkning på evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner pga. hevelser og smerte.
Anbefales ikke brukt hos pasienter som har fått antikoagulantia de siste 7 dager (unntak er inntil 150 mg acetylsalisylsyre daglig) eller tetrasyklinantibiotika de siste 14 dager pga interaksjonsfare.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Kollagenase clostridium histolyticum: 0.9 mg | 1 S | C | - |
Johan G. Brun
Johan G. Brun
Minsker produksjonen av urinsyre ved å hemme enzymet xantinoksidase som omdanner hypoxantin via xantin til urinsyre. Hovedmetabolitten (oksypurinol) er også farmakologisk aktiv. Nyrenes evne til å utskille xantin/hypoxantin er langt større enn evnen til å skille ut urinsyre. Allopurinol reduserer dessuten den totale purinsyresyntesen hos de fleste pasienter med urinsyregikt. Reduserer urinsyrekonsentrasjonen i plasma og urin.
Biotilgjengeligheten er 80–90 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres raskt i leveren ved oksidering. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, hvorav opptil 80 % som aktive substanser. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 15–30 timer.
Arthritis urica og andre tilstander med hyperurikemi.
Som profylakse og ev. behandling av urinsyrenefropati ved intensiv behandling med cytostatika eller radioterapi, samt ved andre tilstander med økt nukleoproteinnedbrytning. Se: Midler som motvirker toksisitet av cytostatika – Andre.
Behandling og profylakse ved gjentatte tilfeller av kalsiumoksalat-/fosfatnyrestensanfall hos pasienter med hyperurikemi, urinsyrenefropati eller med tendens til å danne uratstener.
Avhengig av urinsyresyntesen. Vanligvis 200–400 mg/døgn, kan økes opp til 600–900 mg/døgn med 100 mg doseøkning hver 2.–4. uke. Doser på 200–300 mg kan gis som én dose; høyere doser bør fordeles på to. Ved oppstart med urinsyrenedsettende behandling bør pasienten behandles med kolkisin eller NSAID de første 6 måneder for å forebygge oppbluss av urinsyregikt. Ved nyresvikt må dosen reduseres. Målet er å holde urinsyrenivået under 360 μmol/l (300 μmol/l ved påvist tofus).
Genotyping: Allopurinol og HLA-B 58:01: Allopurinol er assosiert med alvorlige, potensielt fatale, hudreaksjoner som Stevens-Johnson syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Risikoen for slike hudreaksjoner varierer mellom ulike etniske grupper, og ser ut til å være sterkt knyttet til en variant av humant leukocytt antigen; HLA-B 58:01. Pasienter som har denne HLA-B-varianten har betydelig økt risiko for alvorlige hudreaksjoner ved bruk av allopurinol, og preparatet er derfor kontraindisert hos slike pasienter. Forekomsten av HLA-B 58:01 er størst hos Han kinesere, 6-8 %, mens det hos Europeere finnes hos 1-2 %. Se tabell 2 side 156 CPIC® Guideline for Allopurinol and HLA-B.
Dermatitter og urtikarialignende utslett. Forbigående patologiske leverenzymnivåer samt transitorisk levkopeni er beskrevet. Det er rapportert tilfelle av dødelig forløpende eksfoliativ dermatitt. Kvalme og brekninger, spesielt ved høye doser. Hypersensitivitetssyndrom også kjent som legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS), Stevens-Johnson syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN).
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig lav akutt toksisitet uten risikofaktorer som nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 10 g ga moderat forgiftning.
Klinikk: Kvalme, brekninger og mavesmerter. Hodepine. Nyrepåvirkning. Ev. hud- og hypersensitivitetsreaksjoner.
Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Rikelig med væske.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Fosterskade er påvist i dyreforsøk.
Amming: Se RELIS database 2022; spm.nr. 6919, RELIS Nord-Norge publisert 21.02.2022. Merk Relis sin konklusjon: Det bør utvises stor forsiktighet ved bruk av allopurinol under amming, samt at kombinasjon av azatioprin og allopurinol under amming gir potensielt uforutsigbar effekt på diebarnet, og bør som hovedregel unngås.
Kan initialt utløse urinsyregiktanfall, og de første 6 månedene bør det gis kolkisin eller et NSAID profylaktisk. Ved nytt anfall trenger en ikke ta pause i behandlingen med allopurinol. Ved nedsatt nyrefunksjon bør dosen av allopurinol reduseres. Ved toføs urinsyregikt kan det i startfasen være indisert å kombinere allopurinol med et urikosurikum (probenecid). For øvrig vil det sjelden være behov for slik kombinasjon. Forsiktighet ved nyreaffeksjon. Kan utløse hypersensitivitetsreaksjoner, inkludert makulopapulært utslett, hypersensitivitetssyndrom (legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer også kjent som DRESS), Stevens-Johnson syndrom, og toksisk epidermal nekrolyse. Allopurinol bør da seponeres umiddelbart, og ikke reintroduseres.
HLA-B 58:01. Se over, UpToDate Pharmacologic urate-lowering therapy and treatment of tophi in patients with gout, Choosing the urate-lowering drug, HLA-B 5801 testing oppdatert 03.08.2022 og L Dean NBK127547.
Livslang behandling. Adekvat væskeinntak (minst 2 liter/døgn). Kostholdsråd, se Arthritis urica (gout).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Allopurinol: 100 mg | 100 stk | C | Blå resept | 107,30 |
| Tablett | Allopurinol: 300 mg | 100 stk | C | Blå resept | 221,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Allopurinol: 300 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Allopurinol: 100 mg | 100 stk | C | Blå resept | 107,30 |
| Tablett | Allopurinol: 300 mg | 100 stk | C | Blå resept | 221,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Allopurinol: 100 mg | 105 stk | C | Blå resept | 110,90 |
| Tablett | Allopurinol: 300 mg | 105 stk | C | Blå resept | 230,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Allopurinol: 100 mg | 100 stk | C | Blå resept | 107,30 |
| Tablett | Allopurinol: 300 mg | 100 stk | C | Blå resept | 221,10 |
Johan G. Brun
Er en potent hemmer av xantinoksidase (xo). Reduserer dermed urinsyre i serum ved å redusere omdanningen av hypoxantin til urinsyre.
Absorberes raskt ved peroral tilførsel, men absolutt biotilgjengelighet i tablettform er ikke undersøkt. Metaboliseres i høy grad via enzymsystemet UDPTG og oksidering via CYP450. Elimineres både via lever og nyrer.
Kronisk hyperurikemi der uratavsetninger allerede har oppstått, inkludert tidligere eller nåværende tofus og eller/urinsyregikt.
Startdose vil som regel være 40 mg daglig de første 2 uker. Anbefalt peroral dose er ellers 80 mg en gang daglig uavhengig av matinntak. Profylakse med kolkisin eller NSAID mot oppblussing av urinsyregikt anbefales i 6 måneder.
Toksisitet: Lite erfaring med overdoser.
Barn: < 80 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk: Forventede symptomer er kvalme, oppkast, diaré. Hodepine, svimmelhet, CNS-depresjon. Palpitasjoner, ev. hypertensjon. Krystallutfelling i urinen. Nyrepåvirkning. Ev. leverpåvirkning.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull etter vanlige retningslinjer. Sørg for god diurese. Symptomatisk behandling.
Hyppigst rapportert er unormal leverfunksjon, diaré, hodepine, kvalme, utslett, hypertensjon.
Graviditet: Begrensede data foreligger, men indikerer ingen skadelige effekter på svangerskapsforløp eller helsen til foster eller nyfødt barn. Bør likevel ikke brukes under graviditet. Amming: Det er ikke kjent om febuksostat utskilles i morsmelk. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. Bør ikke brukes under amming.
Anbefales ikke til pasienter med iskemisk hjertesykdom eller hjertesvikt, pasienter med svært forhøyet uratdannelse, pasienter som samtidig behandles med merkaptopurin/azatioprin. Bør brukes med forsiktighet hos pasienter som behandles samtidig med teofyllin og pasienter med endret thyreoideafunksjon. Ved oppstart med urinsyrenedsettende behandling anbefales det at pasienten skal ha profylaktisk behandling mot oppbluss av urinsyregikt de første månedene. Bruk til barn eller ungdom anbefales ikke pga. manglende erfaring.
I en klinisk studie er det sett økt risiko for død av alle årsaker og kardiovaskulær død hos pasienter behandlet med febuksostat sammenlignet med pasienter behandlet med allopurinol. Det anbefales derfor å unngå behandling med febuksostat ved tidligere alvorlig kardiovaskulær sykdom, med mindre andre hensiktsmessige behandlinger ikke finnes. Se "Kjære helsepersonell"-brev utsendt fra Statens Legemiddelverk 27.06.2019.
Overfølsomhet.
Leverfunksjonstester anbefales før og under bruk (ALAT, GT, ALP).
Hvis det oppstår alvorlig eller vedvarende diaré under behandlingen, bør pasienter rådes til ikke å fortsette behandlingen, og konsultere legen sin.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Febuksostat: 80 mg | 84 stk | C | Blå resept | 1 007,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Febuksostat: 120 mg | 28 stk | C | Blå resept | 377,80 |
| Tablett | Febuksostat: 80 mg | 28 stk | C | Blå resept | 360,10 |
| Tablett | Febuksostat: 80 mg | 84 stk | C | Blå resept | 1 007,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Febuksostat: 120 mg | 28 stk | C | Blå resept | 377,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Febuksostat: 40 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Febuksostat: 40 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Febuksostat: 40 mg | 30 stk | C | - |
Johan G. Brun
Kuperer eller forebygger akutte artrittanfall effektivt. Virker bare antiinflammatorisk ved krystallsynovitt. Hemmer mitosen og migrering av inflammatoriske celler.
Biotilgjengeligheten er 25–50 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres delvis i leveren ved deacetylering. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles hovedsakelig via gallen og intestinal sekresjon i feces. Halveringstiden er ca. 5 timer.
Akutte anfall av urinsyregikt hos voksne. Profylaktisk ved gjentatte anfall. Anfallsprofylakse ved oppstart av behandling med urinsyredrivende/ hemmende midler.
Familiær middelhavsfeber (FMF) hos barn og voksne; profylakse av anfall og forebygging av amyloidose.
Toksisitet: Forholdsvis høy toksisitet.
Barn: < 1 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 6–8 mg ga lett og > 20 mg har gitt alvorlig til meget alvorlig forgiftning.
Klinikk: Forgiftningen utvikles i flere faser. Ofte et komplisert forløp over mange dager. Kontakt Giftinformasjonen for beskrivelse. Ved alvorlig forgiftning bl.a. benmargsdepresjon og multiorgansvikt. Høy mortalitet ved etablerte alvorlige symptomer.
Behandling: Ventrikkelskylling og gjentatt kulldosering hvis indisert. Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid.
Kvalme, brekninger, diaré kan forekomme, spesielt ved større doser. Ved kronisk bruk kan agranulocytose, aplastisk anemi, myopati og alopeci forekomme i sjeldne tilfeller.
Dyrestudie, DOI: 10.1016/j.orthres.2004.11.014, har bekreftet klinisk erfaring som tilsier at kolkisin hemmer bruddtilheling og reduserer beinstyrken.
Graviditet: Kolkisin er en mitosehemmer. Bør som cytostatika unngås ved graviditet (se Cytostatika i listen Graviditet og legemidler (alfabetisk)). Amming: Overgang til morsmelk er liten. Begrenset klinisk erfaring og toksiske egenskaper tilsier tilbakeholdenhet ved amming.
Bloddyskrasier, alvorlig nedsatt nyre- eller leverfunksjon.
Kolkisin har toksisk potensiale og smalt terapeutisk vindu. Behandlingen skal derfor seponeres ved oppståtte symptomer som kvalme, oppkast, magesmerter eller diaré.
Skal også seponeres ved tegn eller symptomer som kan indikere blodcelledyskrasi (feber, stomatitt, sår hals eller forlenget blødning).
Kan gi alvorlig benmargsdepresjon; endring i blodverdier kan skje gradvis eller plutselig. Spesielt aplastisk anemi har høy dødelighet; det skal derfor gjøres regelmessig undersøkelse av blodtall. Ved oppståtte hudreaksjoner/petekkier skal blodtall sjekkes umiddelbart.
Bør ikke brukes ved aktivt ulcus, leukopeni, lever eller nyresvikt. Stor forsiktighet hos eldre eller svakelige pasienter og ved hjerte, nyre og gastrointestinale sykdommer samt hos pasienter med avvikende blodverdier. Pga. mitosehemning bør en også være tilbakeholden med kolkisin til menn i fertil alder.
Fare for interaksjoner ved samtidig bruk av flere legemidler, spesielt hemmere av CYP3A4 og P-glykoprotein. Se DMP interaksjonssøk.
Ved urinsyregikt: Effektiv prevensjon må brukes under og i minst tre (kvinner) eller seks (menn) måneder etter avsluttet behandling.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kolkisin: 500 mikrog | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kolkisin: 500 mikrog | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kolkisin: 0.5 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kolkisin: 0.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 549,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kolkisin: 500 mikrog | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kolkisin: 500 mikrog | 100 stk | C | Blå resept | 549,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kolkisin: 0.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 549,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kolkisin: 0.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 549,60 |
Johan G. Brun
Lesinurad er en selektiv urinsyrereabsorpsjonshemmer som hemmer urinsyretransportøren URAT1. URAT1 er ansvarlig for det meste av reabsorpsjonen av filtrert urinsyre fra det renale tubulære lumen. Ved å hemme URAT1 øker lesinurad urinsyreekskresjonen og reduserer urinsyre i serum (sUA). Lesinurad hemmer også OAT4, en urinsyretransportør involvert i diuretikaindusert hyperurikemi. Lesinurad, i kombinasjon med en xantinoksidasehemmer, øker urinsyreekskresjonen og reduserer urinsyreproduksjonen, noe som resulterer i en større reduksjon av serumurinsyre. Lesinurad skal kun brukes i kombinasjon med en xantinoksidasehemmer, siden kombinasjonsbruk reduserer mengden urinsyre tilgjengelig for ekskresjon og reduserer risikoen for nyrerelaterte hendelser.
Den absolutte biotilgjengeligheten av lesinurad er ca. 100 %. Lesinurad absorberes hurtig etter oral administrering. Lesinurad er i stor grad bundet til proteiner i plasma (høyere enn 98 %), hovedsakelig til albumin. Lesinurad gjennomgår oksidativ metabolisering hovedsakelig via CYP2C9 til en intermediær metabolitt M3c og blir videre metabolisert ved mEH til metabolitt M4. Metabolittene er ikke kjent å bidra til den urinsyresenkende effekten. Det er minimalt bidrag fra CYP1A1, CYP2C19 og CYP3A. Pasienter som man vet eller antar er langsomme CYP2C9-omsettere skal bruke lesinurad med forsiktighet. Det aller meste av lesinurad utskilles via urin (> 60%) og feces (>30%).
I kombinasjon med en xantinoksidasehemmer, som tilleggsbehandling av hyperurikemi hos voksne urinsyregiktpasienter (med eller uten tofi) som ikke har oppnådd tilstrebet serumurinsyrenivå med en passende dose xantinoksidasehemmer alene.
Anbefalt dose er 200 mg én gang daglig om morgenen sammen med mat og vann. Dette er også den maksimale dosen. Skal administreres samtidig med morgendosen av en xantinoksidasehemmmer, dvs. allopurinol eller febuksostat.
De vanligst rapporterte bivirkningene er influensa, gastroøsofageal reflukssykdom, hodepine og forhøyet kreatinin i blod. Alvorlige bivirkninger som nyresvikt, nedsatt nyrefunksjon og nefrolitiasis forekommer mindre vanlig.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger mangler.
Må ikke initieres hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance mindre enn 30 ml/min), med terminal nyresvikt eller hos pasienter som får dialyse. Skal ikke initieres hos nyretransplanterte pasienter. Anfall av urinsyregikt kan oppstå etter oppstart av behandling med lesinurad. Profylakse mot giktanfall med kolkisin eller et NSAID anbefales i minst 5 måneder fra behandlingsoppstart. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Pasienter med tumorlysesyndrom eller Lesch-Nyhans syndrom. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance mindre enn 30 ml/min), terminal nyresvikt, nyretransplanterte pasienter eller dialysepasienter.
Nyrefunksjon skal evalueres før oppstart av lesinurad og skal deretter kontrolleres periodisk, f.eks. 4 ganger per år.
Pasientene skal oppfordres til å holde seg godt hydrerte (f. eks. 2 liter med væske per dag). Mulig redusert effekt av hormonelle prevensjonsmidler.
Johan G. Brun
Hemmer tubulær transport. Øker derved utskillelsen av urinsyre ved å hemme den tubulære reabsorpsjonen. Hemmer tilsvarende utskillelse av en rekke substanser som skilles ut ved tubulær sekresjon, bl.a. penicilliner, indometacin, metotreksat. Probenecid har ikke analgetisk effekt.
Biotilgjengeligheten er 90 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i stor grad i leveren, hovedsakelig ved oksidering. Delvis aktive metabolitter. Utskilles via nyrene, metabolisert. Utskillelse øker ved alkalisk urin. Halveringstiden er 4–12 timer, doseavhengig.
Toksisitet:
Barn: 5 g til 14-åring ga etter ventrikkeltømming lett forgiftning.
Voksne: 47 g ga meget alvorlig forgiftning.
Klinikk: Kvalme, brekninger, hodepine, koma. Status epilepticus. Ev. nyre- og leverpåvirkning, overfølsomhetsreaksjoner og hudutslett.
Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Kvalme, gastrointestinale bivirkninger, sjeldnere hematologiske forandringer (doseavhengige).
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler.
Risiko for dannelse av urinsyrekonkrement i nyrer/urinveier. Motvirkes ved rikelig væskeinntak samt økning av urinens pH (fortrinnsvis via kosthold).
Store nyreskader.
Stort væskeinntak. Må tas kontinuerlig. Livslang behandling. Kostholdsråd, se Arthritis urica (gout).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Probenecid: 500 mg | 50 stk | C | Blå resept | 724,80 |
Alexander Fosså
Rasburikase er et enzym som katalyserer omdannelsen av urinsyre, som er produkt av purinnedbrytning, til allantoin. Allantoin er vannløselig og skilles lett ut via nyrene. Ved tilførsel av rasburikase kan dermed opphopningen av urinsyre og risikoen for hyperuremiske komplikasjoner, særlig nyresvikt, unngås ved tilstander med stor nedbrytning av maligne celler. Rasburikase virker raskt og gir vanligvis normalisering av urinsyrenivået innen 4 timer.
Metaboliseres sannsynligvis som andre proteiner, f.eks. ved peptidhydrolyse. Halveringstiden er 16–21 timer.
Behandling og profylakse mot akutt hyperurikemi, for å forhindre akutt nyresvikt hos pasienter med hematologisk malignitet med høy tumorbelastning og risiko for rask nedbrytning av tumorceller når kjemoterapi startes.
Vanligvis 0,2 mg/kg/dag i 5–7 dager, gitt som intravenøs infusjon. Se spesiallitteratur.
Allergiske reaksjoner forekommer. Methemoglobinemi og hemolyse er rapportert, og er trolig resultat av H2O2 som produseres ved den enzymatiske omdannelsen av urinsyre til allantoin. Dette forekommer meget sjelden, hos disponerte pasienter (G6PD-mangel).
Opplysninger mangler om bruk under graviditet og amming.
Vær oppmerksom på muligheten for allergiske reaksjoner, særlig hos personer med atopi.
Prevensjon. Bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Rasburikase: 1.5 mg/1 ml | 3 S | C | 2 383,80 |
Ragnar M. Joakimsen
Bisfosfonater innleires i beinmatriks og hemmer osteoklastene. De utskilles langsomt over år og hemmer beinnedbrytning selektivt. I store doser hemmes mineraliseringen av nydannet beinmatriks (osteoid). Alle bisfosfonater ser ut til å kunne nedsette konsentrasjonen av serum-kalsium ved hyperkalsemi forårsaket av økt beinnedbrytning samt normalisere den patologiske osteoklastaktiviteten ved osteitis deformans (Mb. Paget). Alendronat, etidronat, ibandronat, risedronat og zoledronat har vist effekt på osteoporose ved å redusere beintap og risiko for frakturer. Andre bisfosfonater er også utprøvd ved osteoporose, men på tross av at de reduserer beintap, er det ikke påvist redusert risiko for brudd. Zoledronat og pamidronat er vist å forebygge skjelettrelaterte hendelser (patologiske frakturer, ryggradskompresjon, stråling eller kirurgi av beinvev, hyperkalsemi) hos pasienter med utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet. Zoledronat har også vist seg å redusere risiko for residiv av brystkreft hos premenopausale kvinner.
Bare 1–2 % av dosen absorberes ved peroral tilførsel. Absorpsjonen reduseres ytterligere ved samtidig inntak av andre legemidler eller næringsstoffer. Bisfosfonater metaboliseres ikke og skilles ut via nyrene. Halveringstiden er lang; angitt under det enkelte legemiddel.
Ved inntak av tabletter/kapsler er det viktig at pasienten sitter oppreist eller står, og at tablettene/kapslene svelges med rikelig vann for å unngå øsofagusirritasjon. Dosen tas på fastende mage minst 6 timer etter siste måltid, og fastetiden bør fortsette i minst 30 minutter etter doseinntak. Pasienten bør ikke ligge de første 30 minutter etter at dosen er tatt for å unngå at tabletten/kapselen setter seg fast i øsofagus. Ved intravenøs administrasjon er det viktig med god hydreringsstatus.
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Uvelhet, brekninger, diaré, øsofagitt, gastritt, hodepine, hypokalsemi, forstyrret fosfatbalanse og feber.
Behandling for gruppen: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Unngå brekninger. Symptomatisk behandling. Tilfør føde rik på kalsium (f.eks. melk) og antacida ved behov. Kontroller serum-kalsium og serum-fosfat. Juster ev. hypokalsemi.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Bisfosfonater kan gjennom sin farmakologiske effekt, med påvirkning av kalsiumhomeostasen, medføre en mulig risiko for fosteret og/eller det nyfødte barnet. Bør ikke brukes ved graviditet. Amming: Lav peroral biotilgjengelighet og lave plasmakonsentrasjoner hos mor tilsier minimal eksponering av diebarnet for bisfosfonater via morsmelk. Erfaring med bruk hos ammende er liten.
Redusert nyrefunksjon; intravenøs infusjon bør unngås ved betydelig redusert nyrefunksjon (GFR < 35 ml/min). Bør ikke gis til pasienter med sykdommer i øvre gastrointestinaltraktus som kan forhindre passasje og derved gi økt risiko for øsofagitt/ulcerasjon. Risiko for hypokalsemi. Osteonekrose i kjeven er observert, særlig ved intravenøs infusjon, men også ved peroral dosering. Ved samtidige risikofaktorer (f.eks. kreft, kjemoterapi, kortikosteroider, dårlig munnhygiene) bør tenner undersøkes før behandling med bisfosfonater. Nødvendig forebyggende tannbehandling bør vurderes.
Nyresvikt.
Ragnar M. Joakimsen
Disse midlene reduserer osteoklastaktiviteten, og vil redusere frisetting av kalsium fra beinvev. Ved normal hydrering og nyrefunksjon vil derfor et økt serum-kalsium kunne normaliseres. Effekt sees gjerne etter 2–5 døgn.
Felles for Bisfosfonater:
Bare 1–2 % av dosen absorberes ved peroral tilførsel. Absorpsjonen reduseres ytterligere ved samtidig inntak av andre legemidler eller næringsstoffer. Bisfosfonater metaboliseres ikke og skilles ut via nyrene. Halveringstiden er lang; angitt under det enkelte legemiddel.
Før parenteral administrasjon skal pasienten være godt hydrert. Parenteral behandling kan gjentas til oppnådd effekt og etterfølges av peroral behandling.
Kvalme, diaré, hypokalsemi, hypofosfatemi. Forbigående proteinuri ved infusjon. Peroralt inntak kan gi lette dyspeptiske plager. Parenteral administrasjon kan gi forbigående temperaturstigning, influensalignende symptomer. Langtidsbehandling og høye doser medfører risiko for osteonekrose i kjeve (ONJ) og sjeldne atypiske brudd i lårbein.
Felles for Bisfosfonater:
Nyresvikt.
Felles for Bisfosfonater:
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Bisfosfonater kan gjennom sin farmakologiske effekt, med påvirkning av kalsiumhomeostasen, medføre en mulig risiko for fosteret og/eller det nyfødte barnet. Bør ikke brukes ved graviditet. Amming: Lav peroral biotilgjengelighet og lave plasmakonsentrasjoner hos mor tilsier minimal eksponering av diebarnet for bisfosfonater via morsmelk. Erfaring med bruk hos ammende er liten.
Felles for Bisfosfonater:
Redusert nyrefunksjon; intravenøs infusjon bør unngås ved betydelig redusert nyrefunksjon (GFR < 35 ml/min). Bør ikke gis til pasienter med sykdommer i øvre gastrointestinaltraktus som kan forhindre passasje og derved gi økt risiko for øsofagitt/ulcerasjon. Risiko for hypokalsemi. Osteonekrose i kjeven er observert, særlig ved intravenøs infusjon, men også ved peroral dosering. Ved samtidige risikofaktorer (f.eks. kreft, kjemoterapi, kortikosteroider, dårlig munnhygiene) bør tenner undersøkes før behandling med bisfosfonater. Nødvendig forebyggende tannbehandling bør vurderes.
Ragnar M. Joakimsen
For utfyllende legemiddelomtale, se Bisfosfonater og Bisfosfonater ved hyperkalsemi
Halveringstiden er tofasisk: Initialt 1,5 time, deretter terminalt 27 timer.
Felles for Bisfosfonater:
Bare 1–2 % av dosen absorberes ved peroral tilførsel. Absorpsjonen reduseres ytterligere ved samtidig inntak av andre legemidler eller næringsstoffer. Bisfosfonater metaboliseres ikke og skilles ut via nyrene. Halveringstiden er lang; angitt under det enkelte legemiddel.
Gis enten som en engangsinfusjon eller med totaldosen fordelt på 2–4 påfølgende døgndoser. Gis i 500 ml NaCl 9 mg/ml over 4–6 timer. Total dose (15–90 mg) er avhengig av serum-kalsium ved oppstart av infusjon.
Se Bisfosfonater nedenfor.
Felles for Bisfosfonater:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Uvelhet, brekninger, diaré, øsofagitt, gastritt, hodepine, hypokalsemi, forstyrret fosfatbalanse og feber.
Behandling for gruppen: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Unngå brekninger. Symptomatisk behandling. Tilfør føde rik på kalsium (f.eks. melk) og antacida ved behov. Kontroller serum-kalsium og serum-fosfat. Juster ev. hypokalsemi.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Pamidronsyre: 3 mg/1 ml | 10 ml | C | - |
Ragnar M. Joakimsen
Se også Bisfosfonater ved hyperkalsemi
Forhindrer beintap. Redusert risiko for beinbrudd er vist hos kvinner med etablert postmenopausal osteoporose (dvs. redusert beinmasse og gjennomgått brudd), hos kvinner med svært redusert beinmasse (osteoporose, T < -2,5) som ikke har kliniske brudd før start av behandling, hos personer med pågående steroidterapi uten osteoporose, samt hos kvinner og menn med nylig gjennomgått lårhalsbrudd (uansett målt beintetthet). Siden normal beinomsetning reduseres, øker risiko for sjeldne atypiske lårbeinsbrudd noe med økende behandlingslengde. Derfor er optimal behandlingslengde uavklart og må baseres på individuell vurdering av nytte og risiko ved varighet utover 5 år.
Felles for Bisfosfonater:
Bare 1–2 % av dosen absorberes ved peroral tilførsel. Absorpsjonen reduseres ytterligere ved samtidig inntak av andre legemidler eller næringsstoffer. Bisfosfonater metaboliseres ikke og skilles ut via nyrene. Halveringstiden er lang; angitt under det enkelte legemiddel.
Postmenopausal osteoporose hos kvinner og etablert osteoporose hos menn med høy risiko for nye frakturer. Langvarig (mer enn 3 mnd.) og systemisk behandling med glukokortikosteroider er refusjonsberettiget, men ikke godkjent indikasjon. (Gjelder alendronat 10 mg.) Pasientene bør ha et inntak av kalsium på minimum 1 g/døgn og vitamin D på 20 μg/døgn (= 800 E/døgn).
Se Bisfosfonater og det enkelte virkestoff.
Lette gastrointestinale bivirkninger. Øsofageal irritasjon/sårdannelse. Muskelsmerter. Utslett. Sjeldne, men alvorlige bivirkninger er osteonekrose i kjeve (ONJ), og atypiske brudd i lårbeinet.
Felles for Bisfosfonater:
Nyresvikt.
Felles for Bisfosfonater:
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Bisfosfonater kan gjennom sin farmakologiske effekt, med påvirkning av kalsiumhomeostasen, medføre en mulig risiko for fosteret og/eller det nyfødte barnet. Bør ikke brukes ved graviditet. Amming: Lav peroral biotilgjengelighet og lave plasmakonsentrasjoner hos mor tilsier minimal eksponering av diebarnet for bisfosfonater via morsmelk. Erfaring med bruk hos ammende er liten.
Felles for Bisfosfonater:
Redusert nyrefunksjon; intravenøs infusjon bør unngås ved betydelig redusert nyrefunksjon (GFR < 35 ml/min). Bør ikke gis til pasienter med sykdommer i øvre gastrointestinaltraktus som kan forhindre passasje og derved gi økt risiko for øsofagitt/ulcerasjon. Risiko for hypokalsemi. Osteonekrose i kjeven er observert, særlig ved intravenøs infusjon, men også ved peroral dosering. Ved samtidige risikofaktorer (f.eks. kreft, kjemoterapi, kortikosteroider, dårlig munnhygiene) bør tenner undersøkes før behandling med bisfosfonater. Nødvendig forebyggende tannbehandling bør vurderes.
Kontroll av beinmasse målt i rygg og/eller lårhals etter 2–3 år.
Interaksjoner. Inntak i relasjon til måltider og andre legemidler. Kroppsstilling og drikke ved inntak.
Felles for Bisfosfonater:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Uvelhet, brekninger, diaré, øsofagitt, gastritt, hodepine, hypokalsemi, forstyrret fosfatbalanse og feber.
Behandling for gruppen: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Unngå brekninger. Symptomatisk behandling. Tilfør føde rik på kalsium (f.eks. melk) og antacida ved behov. Kontroller serum-kalsium og serum-fosfat. Juster ev. hypokalsemi.
Ragnar M. Joakimsen
For utfyllende legemiddelomtale, se Bisfosfonater og Bisfosfonater ved osteoporose
Halveringstiden er tofasisk: Initialt 1 time, eliminasjon fra beinvev 10 år.
Felles for Bisfosfonater:
Bare 1–2 % av dosen absorberes ved peroral tilførsel. Absorpsjonen reduseres ytterligere ved samtidig inntak av andre legemidler eller næringsstoffer. Bisfosfonater metaboliseres ikke og skilles ut via nyrene. Halveringstiden er lang; angitt under det enkelte legemiddel.
Tabletter på 10 mg tas fastende, helst 30 min før frokost og med et glass vann, daglig. Tabletter på 70 mg tas fastende, på tilsvarende måte, en gang per uke.
Felles for Bisfosfonater:
Ved inntak av tabletter/kapsler er det viktig at pasienten sitter oppreist eller står, og at tablettene/kapslene svelges med rikelig vann for å unngå øsofagusirritasjon. Dosen tas på fastende mage minst 6 timer etter siste måltid, og fastetiden bør fortsette i minst 30 minutter etter doseinntak. Pasienten bør ikke ligge de første 30 minutter etter at dosen er tatt for å unngå at tabletten/kapselen setter seg fast i øsofagus. Ved intravenøs administrasjon er det viktig med god hydreringsstatus.
Som for Bisfosfonater, se nedenfor.
Felles for Bisfosfonater:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Uvelhet, brekninger, diaré, øsofagitt, gastritt, hodepine, hypokalsemi, forstyrret fosfatbalanse og feber.
Behandling for gruppen: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Unngå brekninger. Symptomatisk behandling. Tilfør føde rik på kalsium (f.eks. melk) og antacida ved behov. Kontroller serum-kalsium og serum-fosfat. Juster ev. hypokalsemi.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Alendronsyre: 10 mg | 14 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Alendronsyre: 70 mg | 12 stk | C | Blå resept | 290,20 |
| Tablett | Alendronsyre: 70 mg | 4 stk | C | Blå resept | 120,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Alendronsyre: 70 mg | 12 stk | C | Blå resept | 290,20 |
| Tablett | Alendronsyre: 70 mg | 4 stk | C | Blå resept | 120,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Alendronsyre: 70 mg | 12 stk | C | Blå resept | 290,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Alendronsyre: 10 mg | 28 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Alendronsyre: 10 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Alendronsyre: 70 mg | 4 x 100 ml | C | Blå resept | 250,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Brusetablett | Alendronsyre: 70 mg | 4 stk | C | Blå resept | 250,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Alendronsyre: 70 mg | 12 stk | C | Blå resept | 290,20 |
Ragnar M. Joakimsen
For utfyllende legemiddelomtale, se Bisfosfonater og Bisfosfonater ved osteoporose
Halveringstiden er 10–60 timer.
Felles for Bisfosfonater:
Bare 1–2 % av dosen absorberes ved peroral tilførsel. Absorpsjonen reduseres ytterligere ved samtidig inntak av andre legemidler eller næringsstoffer. Bisfosfonater metaboliseres ikke og skilles ut via nyrene. Halveringstiden er lang; angitt under det enkelte legemiddel.
Felles for Bisfosfonater:
Ved inntak av tabletter/kapsler er det viktig at pasienten sitter oppreist eller står, og at tablettene/kapslene svelges med rikelig vann for å unngå øsofagusirritasjon. Dosen tas på fastende mage minst 6 timer etter siste måltid, og fastetiden bør fortsette i minst 30 minutter etter doseinntak. Pasienten bør ikke ligge de første 30 minutter etter at dosen er tatt for å unngå at tabletten/kapselen setter seg fast i øsofagus. Ved intravenøs administrasjon er det viktig med god hydreringsstatus.
Som for Bisfosfonater, se nedenfor.
Felles for Bisfosfonater:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Uvelhet, brekninger, diaré, øsofagitt, gastritt, hodepine, hypokalsemi, forstyrret fosfatbalanse og feber.
Behandling for gruppen: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Unngå brekninger. Symptomatisk behandling. Tilfør føde rik på kalsium (f.eks. melk) og antacida ved behov. Kontroller serum-kalsium og serum-fosfat. Juster ev. hypokalsemi.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ibandronsyre: 3 mg/1 sprøyte | 3 ml | C | Blå resept | 1 005,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ibandronsyre: 3 mg/1 sprøyte | 3 ml | C | - | |
| Tablett | Ibandronsyre: 150 mg | 3 stk | C | 883,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ibandronsyre: 150 mg | 3 stk | C | 883,40 |
Ragnar M. Joakimsen
For utfyllende legemiddelomtale, se Bisfosfonater og Bisfosfonater ved osteoporose
Halveringstiden er tofasisk: Initialt 1,5 timer, eliminasjon fra beinvev er ca. 3 uker.
Felles for Bisfosfonater:
Bare 1–2 % av dosen absorberes ved peroral tilførsel. Absorpsjonen reduseres ytterligere ved samtidig inntak av andre legemidler eller næringsstoffer. Bisfosfonater metaboliseres ikke og skilles ut via nyrene. Halveringstiden er lang; angitt under det enkelte legemiddel.
5 mg tas fastende, helst 30 min før frokost og med et glass vann. Tabletter på 35 mg tas fastende på tilsvarende måte en gang i uken.
Felles for Bisfosfonater:
Ved inntak av tabletter/kapsler er det viktig at pasienten sitter oppreist eller står, og at tablettene/kapslene svelges med rikelig vann for å unngå øsofagusirritasjon. Dosen tas på fastende mage minst 6 timer etter siste måltid, og fastetiden bør fortsette i minst 30 minutter etter doseinntak. Pasienten bør ikke ligge de første 30 minutter etter at dosen er tatt for å unngå at tabletten/kapselen setter seg fast i øsofagus. Ved intravenøs administrasjon er det viktig med god hydreringsstatus.
Felles for Bisfosfonater:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Uvelhet, brekninger, diaré, øsofagitt, gastritt, hodepine, hypokalsemi, forstyrret fosfatbalanse og feber.
Behandling for gruppen: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Unngå brekninger. Symptomatisk behandling. Tilfør føde rik på kalsium (f.eks. melk) og antacida ved behov. Kontroller serum-kalsium og serum-fosfat. Juster ev. hypokalsemi.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Risedronsyre: 35 mg | 12 stk | C | 1 031,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Risedronsyre: 5 mg | 28 stk | C | - |
Ragnar M. Joakimsen
For utfyllende legemiddelomtale, se Bisfosfonater og Bisfosfonater ved osteoporose
Halveringstiden er ca. 7 døgn.
Felles for Bisfosfonater:
Bare 1–2 % av dosen absorberes ved peroral tilførsel. Absorpsjonen reduseres ytterligere ved samtidig inntak av andre legemidler eller næringsstoffer. Bisfosfonater metaboliseres ikke og skilles ut via nyrene. Halveringstiden er lang; angitt under det enkelte legemiddel.
Mot hyperkalsemi: 5 ml infusjonskonsentrat 4 mg/5 ml fortynnes videre i 100 ml NaCl 9 mg/ml eller glukose 50 mg/ml som gis som intravenøs infusjon over minst 15 minutter. Behandlingen gjentas vanligvis hver 3–4 uke. Zoledronat mot hyperkalsemi skal kun brukes av lege som har erfaring med bruk av intravenøse bisfosfonater.
Mot osteoporose: 5 mg i 100 ml infusjonsvæske gis som en enkelt infusjon over minst 15 minutter. Behandlingen gis en gang i året, dog kan en for utvalgte grupper vurdere lengre intervall enn årlig; for eksempel hvert annet til tredje år.
Se Bisfosfonater nedenfor.
Felles for Bisfosfonater:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Uvelhet, brekninger, diaré, øsofagitt, gastritt, hodepine, hypokalsemi, forstyrret fosfatbalanse og feber.
Behandling for gruppen: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Unngå brekninger. Symptomatisk behandling. Tilfør føde rik på kalsium (f.eks. melk) og antacida ved behov. Kontroller serum-kalsium og serum-fosfat. Juster ev. hypokalsemi.
AU Grey A, Bolland MJ, Wattie D, Horne A, Gamble G, Reid IR. The Antiresorptive Effects of a Single Dose of Zoledronate Persist for Two Years: A Randomized, Placebo-Controlled Trial in Osteopenic Postmenopausal Women. J Clin Endocrinol Metab. 2009;94(2):538. Epub 2008 Dec 2.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Zoledronsyre: 5 mg/100 ml | 100 ml | C | Blå resept | 2 279,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Zoledronsyre: 5 mg/100 ml | 100 ml | C | Blå resept | 2 279,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Zoledronsyre: 5 mg/100 ml | 100 ml | C | Blå resept | 2 279,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Zoledronsyre: 4 mg/100 ml | 100 ml | C | 2 424,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Zoledronsyre: 4 mg/100 ml | 100 ml | C | 2 424,70 | |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Zoledronsyre: 5 mg/100 ml | 100 ml | C | Blå resept | 2 279,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Zoledronsyre: 4 mg/5 ml | 4 x 5 ml | C | 9 589,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Zoledronsyre: 5 mg/100 ml | 100 ml | C | Blå resept | 2 279,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Zoledronsyre: 4 mg/100 ml | 1 x 100 ml | C | 2 424,70 |
Erik Fink Eriksen
Paratyreoideahormon (PTH(1-84)) regulerer kalsiumhomøostasen via effekter på bein, tarm og nyrer. Tarmabsorpsjonen av kalsium øker via økt renal hydroksylering av 25(OH)-hydroksyvitamin D til 1,25-dihydroksyvitamin D. I nyretubuli sees samtidig økt reabsorpsjon av kalsium og økt fosfatutskillelse. Virkningen på beinvevet er avhengig av doseringsmønsteret.
Kronisk forhøyede nivåer favoriserer osteoklastaktivitet og beinresorpsjon, mens intermitterende administrasjon favoriserer osteoblastaktivitet og beinformasjon. Sistnevnte utnyttes i anabol terapi av osteoporose. Da den biologiske aktivitet av PTH er relatert til binding av den N-terminale delen av molekylet til PTH-reseptoren i cellemembranen på målceller, kan fragmenter av PTH som PTH(1-34) benyttes.
Erik Fink Eriksen
Teriparatid inneholder den aktive delen av humant paratyreoideahormon (hPTH(1-34)). Teriparatid har vist signifikant reduksjon i forekomsten av vertebrale og nonvertebrale frakturer hos postmenopausale kvinner, men man så ikke signifikant reduksjon av hoftefrakturer. Se også Paratyreoideahormoner (PTH(1-84) og hPTH(1-34)).
Biotilgjengeligheten er 95 % ved subkutan tilførsel. Metaboliseres i leveren, men utfyllende dokumentasjon savnes. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er 5 minutter ved intravenøs tilførsel, ved subkutan tilførsel 1 time.
Behandling av osteoporose hos postmenopausale kvinner og hos menn med økt risiko for frakturer.
Behandling av osteoporose assosiert med vedvarende systemisk glukokortikoidbehandling hos kvinner og menn med økt risiko for frakturer.
20 μg settes subkutant i lår eller mageregion en gang daglig. Injeksjonsstedet bør variere. Behandling med teriparatid kan pågå i opp til 24 måneder. Tilskudd av kalsium og vitamin D er nødvendig hos pasienter som ikke får dette dekket gjennom kosten.
Toksisitet: Individuell variasjon. Barn og voksne: < 5 mikrogram/kg forventer ingen eller lette symptomer.
Voksne: 560 mikrogram ga ingen og 800 mikrogram ga lett, forbigående forgiftning.
Klinikk: Hyperkalsemi og ortostatisk hypotensjon. Kvalme, svimmelhet og hodepine.
Behandling: Symptomatisk behandling. Følg S-kalsium.
Vanligst observerte bivirkninger har vært kvalme, brekninger, hodepine, svimmelhet. Disse sees mest de første 2–3 uker etter start på behandling, rett etter injeksjon. Senere, oftest 4–8 mdr. etter behandlingsstart, kan man se smerter i ekstremiteter og forverring av ryggsmerter, som dog regredierer etter hvert. Sjeldent kan slike smerter indikere behandlingspause, eller ekstremt sjeldent seponering av teriparatid. Endelig kan man se også forbigående rødme omkring injeksjonsstedet, som forsvinner innenfor få timer.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Ikke aktuell til bruk hos ammende.
Episoder med ortostatisk hypotensjon har vært sett etter injeksjon, spesielt tidlig i behandlingen. Etter en injeksjon med teriparatid sees en svak stigning i plasma-kalsium (oftest innenfor normalområdet), etterfulgt av økt urinutskillelse av kalsium. Hos pasienter med aktiv urolitiasis advares det derfor mot mulig forverring av denne tilstanden.
Alvorlig nedsatt nyrefunksjon, hyperparatyreoidisme, hyperkalsemi, Pagets sykdom, tidligere strålebehandling av skjelettet, uavklart økning av beinspesifikk alkalisk fosfatase, maligniteter i skjelettet eller beinmetastaser.
Teriparatid tas som daglige injeksjoner med ferdigfylt penn ev. som flergangspenn med ampuller. Pasienten må få opplæring i riktig injeksjonsteknikk og spre injeksjonene. Penn skal oppbevares i kjøleskap, innholdet må ikke fryse. Penn/ampuller tåler oppbevaring ved romtemperatur i totalt 24 timer over en måned.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/1 dose | 28 doser | C | 3 165,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/80 mikroliter | 28 doser | C | 3 165,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/1 dose | 28 doser | C | 3 165,20 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/1 dose | 3 x 28 doser | C | 9 423,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/1 dose | 1 x 28 doser | C | 3 165,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/1 dose | 28 doser | C | 3 165,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/1 dose | 28 doser | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/1 dose | 28 doser | C | 3 165,20 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/1 dose | 28 doser | C | 3 165,20 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/1 dose | 3 x 28 doser | C | 9 423,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teriparatid: 20 mikrog/1 dose | 28 doser | C | 3 165,20 |
Erik Fink Eriksen
PTH(1-84) er ikke registrert for behandling av osteoporose i Norge lenger.
Erik Fink Eriksen
Paratyreoideahormon (1-84) (PTH(1-84))(rDNA) produseres i E. coli ved hjelp av rekombinant DNA-teknologi og er identisk med sekvensen av de 84 aminosyrene i endogent humant paratyreoideahormon (PTH). PTH virker via paratyreoideahormonreseptorer på celleoverflater i bein, nyrer og nervevev.
PTH har bl.a. en sentral rolle i regulering av kalsium- og fosfatnivåer i serum innenfor snevre regulerte verdier, regulering av renal kalsium- og fosfatutskillelse, aktivering av vitamin D og opprettholdelse av normal beinomsetning.
Den totale effekten av PTH omfatter økning av kalsiumkonsentrasjonen i serum, reduksjon av utskillelse av kalsium i urinen, og senkning av fosfatkonsentrasjonen i serum.
Biotilgjengeligheten er 53 % etter subkutan administrasjon. Maksimal plasmakonsentrasjon nås innen 5–30 minutter. Er ikke proteinbundet og har lavt distribusjonsvolum. Metabolisme skjer hovedsakelig i leveren, i mindre grad i nyrene. Utskilles via nyrene via glomulær filtrasjon.
Tilleggsbehandling hos voksne pasienter med kronisk hypoparatyreoidisme som ikke kontrolleres godt nok med standardbehandling.
Medikamentet vil ikke lenger være tilgjengelig på det norske markedet fra 01.01.2025. Således anbefales ikke oppstart med dette medikamentet til nye pasienter pr. idag.
Målet med behandlingen er å oppnå kontroll over kalsiumnivået i blodet og å redusere symptomene. Optimaliseringen av parametrene for kalsium-fosfatmetabolismen bør følge gjeldende terapeutiske retningslinjer for behandling av hypoparatyreoidisme.
Start behandlingen med 50 mikrogram en gang daglig som en subkutan injeksjon i låret (alternere lår hver dag). Dersom serumkalsium før administrasjon er > 2,25 mmol/l kan en startdose på 25 mikrogram vurderes. For justering av videre dosering, se SPC og spesiallitteratur.
Overdosering kan forårsake hyperkalsemi. Alvorlig hyperkalsemi kan være livstruende og kreve rask medisinsk behandling og nøye overvåking.
Hyppigste bivirkninger er hyperkalsemi (se Hyperkalsemi) og hypokalsemi (se Hypokalsemi) og tilhørende kliniske manifestasjoner (bl.a. hodepine, diaré, brekninger, parestesi, hypoestesi og hyperkalsiuri).
Risiko for barn og mor kan ikke utelukkes, slik at fortsatt bruk under graviditet og amming må veies opp mot fordeler for moren.
Forsiktighet ved bruk hos pasienter med nyre- og leversykdom. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.
Strålebehandling av skjelettet. Maligniteter i skjelettet eller beinmetastaser. Økt utgangsrisiko for osteosarkom, som pasienter med Pagets sykdom i bein eller arvelige lidelser. Uforklarlige økninger i beinspesifikk alkalisk fosfatase. Pseudohypoparatyreoidisme.
Før oppstart av og under behandling: Kontroller at nivå av 25-OH-vitamin D er tilstrekkelig. Kontroller at magnesiumnivået i serum er innenfor referanseområdet.
Aktuelle pasienter skal overvåkes for mulig digitalistoksisitet.
OBS: Risting av preparatet kan føre til at virkestoffet blir denaturert.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Paratyroideahormon: 25 mikrog/1 dose | 2 x 350 mikrog | C | H-resept | 72 428,60 |
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Paratyroideahormon: 50 mikrog/1 dose | 2 x 700 mikrog | C | H-resept | 72 428,60 |
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Paratyroideahormon: 75 mikrog/1 dose | 2 x 1050 mikrog | C | H-resept | 72 428,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Paratyroideahormon: 25 mikrog/1 dose | 2 x 350 mikrog | C | H-resept | - |
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Paratyroideahormon: 50 mikrog/1 dose | 2 x 700 mikrog | C | H-resept | - |