Reidar Fossmark
Nøytraliserer saltsyre og adsorberer pepsin uten at det inaktiveres. Hurtig innsettende effekt, passer til behandling ved behov. Antacida med aluminium bindes til gallesalter og lysolecitin og virker trolig slimhinnebeskyttende. Systematisk bruk av antacida kan lindre symptomer og påskynde tilheling av ulcus duodeni og ulcus ventriculi, med tilsvarende effekt på tilheling av ulcus som H2-blokkeren cimetidin. Med ett unntak inneholder alle antacidapreparatene aluminium og magnesiumforbindelser. Al-Mg-antacida absorberes mye dårligere, gir mindre forstyrrelse av avføringsfrekvensen og bør derfor foretrekkes fremfor preparat som inneholder kalsiumkarbonat. Natriumhydrogenkarbonat nøytraliserer saltsyre med tilsvarende produksjon av CO2. På grunn av ubehag og bivirkninger egner antacida seg som regel dårlig til regelmessig bruk over lengre tid.
Symptomer på gastroøsofageal refluks. Dyspepsi.
Ved store doser kan abdominalt ubehag, diaré eller obstipasjon forekomme. Aluminiumholdige preparater kan virke obstiperende, mens magnesium virker laksativt. Kalsiumpreparater kan ved langvarig og høy dosering gi hyperkalsemi og alkalose. Ved langvarig bruk kan demineralisering av skjelettet forekomme. Natriumhydrogenkarbonat gir ved kontakt med saltsyre produksjon av CO2 som kan gi raping og luftplager. Større doser kan gi natriumretensjon. Natriumhydrogenkarbonat gir ved kontakt med saltsyre produksjon av CO2 som kan gi raping og luftplager. Større doser kan gi natriumretensjon.
Graviditet: Absorberes i liten grad systemisk. Ingen holdepunkter for fosterskadelige effekter. Ansees som førstevalg til gravide ved magesyrerelaterte symptomer. Lang klinisk erfaring. Amming: Kan brukes av ammende.
Aluminium og magnesium kan akkumuleres og gi forgiftningssymptomer ved nedsatt nyrefunksjon. Antacida som inneholder store mengder kalsiumkarbonat bør ikke brukes i lengre tid, spesielt ikke sammen med større mengder melk, fordi det kan oppstå alkalose, hyperkalsiuri og alkaliuri med nyrestein og nedsatt nyrefunksjon. Døgndosen for kalsiumkarbonat bør ikke overskride 20 tabletter à 350 mg. Absorbsjon av en rekke legemidler kan påvirkes og risiko for dette må vurderes nøye hos den enkelte pasient.
Natriumhydrogenkarbonat bør brukes med forsiktighet ved hypertensjon eller hjertesykdom og bør unngås hos pasienter som trenger saltrestriksjon.
Bivirkninger og interaksjoner. Valg av preparat.
Weberg R, Berstad A, Lange O, Schultz T, Aubert E. Duodenal ulcer healing with four antacid tablets daily. Scand J Gastroenterol. 1985;20(9):1041-5.
Rydning A, Weberg R, Lange O, Berstad A. Healing of benign gastric ulcer with low-dose antacids and fiber diet. Gastroenterology. 1986;91(1):56-61.
Weberg R, Berstad A, Osnes M. Comparison of low-dose antacids, cimetidine, and placebo on 24-hour intragastric acidity in healthy volunteers. Dig Dis Sci. 1992;37(12):1810-4.
Weberg R, Berstad A. Gastrointestinal absorption of aluminium from single doses of aluminium containing antacids in man. Eur J Clin Invest. 1986 Oct;16(5):428-32. doi: 10.1111/j.1365-2362.1986.tb01018.x. PMID: 3100311.
Haram EM, Weberg R, Berstad A. Urinary excretion of aluminium after ingestion of sucralfate and an aluminium-containing antacid in man. Scand J Gastroenterol. 1987 Jun;22(5):615-8. doi: 10.3109/00365528708991908. PMID: 3629187.
Reidar Fossmark
Felles for Antacida:
Nøytraliserer saltsyre og adsorberer pepsin uten at det inaktiveres. Hurtig innsettende effekt, passer til behandling ved behov. Antacida med aluminium bindes til gallesalter og lysolecitin og virker trolig slimhinnebeskyttende. Systematisk bruk av antacida kan lindre symptomer og påskynde tilheling av ulcus duodeni og ulcus ventriculi, med tilsvarende effekt på tilheling av ulcus som H2-blokkeren cimetidin. Med ett unntak inneholder alle antacidapreparatene aluminium og magnesiumforbindelser. Al-Mg-antacida absorberes mye dårligere, gir mindre forstyrrelse av avføringsfrekvensen og bør derfor foretrekkes fremfor preparat som inneholder kalsiumkarbonat. Natriumhydrogenkarbonat nøytraliserer saltsyre med tilsvarende produksjon av CO2. På grunn av ubehag og bivirkninger egner antacida seg som regel dårlig til regelmessig bruk over lengre tid.
Aluminium absorberes i noen grad ved peroral tilførsel. Absorpsjonen øker ved samtidig inntak av kompleksdannende syrer (f.eks. juice med sitronsyre). Magnesium absorberes 15–30 % ved peroral tilførsel. Absorbert aluminium og magnesium utskilles via nyrene. Det er risiko for akkumulering av aluminium og magnesium ved redusert nyrefunksjon, og man bør da utvise generell forsiktighet og vurdere annen behandling fremfor gjentatt bruk.
Felles for Antacida:
Symptomer på gastroøsofageal refluks. Dyspepsi.
En til to tabletter (som nøytraliserer 25-50 mmol HCl) en time etter hvert måltid og ved sengetid, dessuten ved behov.
Felles for Antacida:
Ved store doser kan abdominalt ubehag, diaré eller obstipasjon forekomme. Aluminiumholdige preparater kan virke obstiperende, mens magnesium virker laksativt. Kalsiumpreparater kan ved langvarig og høy dosering gi hyperkalsemi og alkalose. Ved langvarig bruk kan demineralisering av skjelettet forekomme. Natriumhydrogenkarbonat gir ved kontakt med saltsyre produksjon av CO2 som kan gi raping og luftplager. Større doser kan gi natriumretensjon. Natriumhydrogenkarbonat gir ved kontakt med saltsyre produksjon av CO2 som kan gi raping og luftplager. Større doser kan gi natriumretensjon.
Felles for Antacida:
Graviditet: Absorberes i liten grad systemisk. Ingen holdepunkter for fosterskadelige effekter. Ansees som førstevalg til gravide ved magesyrerelaterte symptomer. Lang klinisk erfaring. Amming: Kan brukes av ammende.
Felles for Antacida:
Aluminium og magnesium kan akkumuleres og gi forgiftningssymptomer ved nedsatt nyrefunksjon. Antacida som inneholder store mengder kalsiumkarbonat bør ikke brukes i lengre tid, spesielt ikke sammen med større mengder melk, fordi det kan oppstå alkalose, hyperkalsiuri og alkaliuri med nyrestein og nedsatt nyrefunksjon. Døgndosen for kalsiumkarbonat bør ikke overskride 20 tabletter à 350 mg. Absorbsjon av en rekke legemidler kan påvirkes og risiko for dette må vurderes nøye hos den enkelte pasient.
Natriumhydrogenkarbonat bør brukes med forsiktighet ved hypertensjon eller hjertesykdom og bør unngås hos pasienter som trenger saltrestriksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tyggetablett | 100 stk | F | - | ||
| Tyggetablett | 30 stk | F | - |
Reidar Fossmark
Felles for Antacida:
Nøytraliserer saltsyre og adsorberer pepsin uten at det inaktiveres. Hurtig innsettende effekt, passer til behandling ved behov. Antacida med aluminium bindes til gallesalter og lysolecitin og virker trolig slimhinnebeskyttende. Systematisk bruk av antacida kan lindre symptomer og påskynde tilheling av ulcus duodeni og ulcus ventriculi, med tilsvarende effekt på tilheling av ulcus som H2-blokkeren cimetidin. Med ett unntak inneholder alle antacidapreparatene aluminium og magnesiumforbindelser. Al-Mg-antacida absorberes mye dårligere, gir mindre forstyrrelse av avføringsfrekvensen og bør derfor foretrekkes fremfor preparat som inneholder kalsiumkarbonat. Natriumhydrogenkarbonat nøytraliserer saltsyre med tilsvarende produksjon av CO2. På grunn av ubehag og bivirkninger egner antacida seg som regel dårlig til regelmessig bruk over lengre tid.
Ca. 10 % absorberes ved peroral tilførsel, større mengder ved hyperparatyreose. Utskilles hovedsakelig via feces.
Felles for Antacida:
Symptomer på gastroøsofageal refluks. Dyspepsi.
To tabletter (nøytraliserer 14 mmol HCl) en og tre timer etter hvert måltid og dobbel dose ved sengetid i 4–6 uker, dessuten ved behov.
Felles for Antacida:
Ved store doser kan abdominalt ubehag, diaré eller obstipasjon forekomme. Aluminiumholdige preparater kan virke obstiperende, mens magnesium virker laksativt. Kalsiumpreparater kan ved langvarig og høy dosering gi hyperkalsemi og alkalose. Ved langvarig bruk kan demineralisering av skjelettet forekomme. Natriumhydrogenkarbonat gir ved kontakt med saltsyre produksjon av CO2 som kan gi raping og luftplager. Større doser kan gi natriumretensjon. Natriumhydrogenkarbonat gir ved kontakt med saltsyre produksjon av CO2 som kan gi raping og luftplager. Større doser kan gi natriumretensjon.
Som for Kalsium, se nedenfor.
Felles for Kalsium:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Perorale enkeltinntak av kalsiumsalter gir sjelden hyperkalsemi. Rask intravenøs administrering, nyresten eller samtidig inntak av vitamin D gir økt risiko.
Barn: < 15 g kalsium (peroralt) forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, diaré ev. obstipasjon. Store doser gir hyperkalsemi (irritasjon, forvirring og CNS-depresjon). Alkalose og nyrepåvirkning. Ev. hypotensjon, bradykardi og arytmier ved rask intravenøs administrering.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming sjelden indisert. Ved store doser følg serum-kalsium og sørg for god diurese. Ved uttalt hyperkalsemi, se behandling for Vitamin D og analoger.
Felles for Antacida:
Graviditet: Absorberes i liten grad systemisk. Ingen holdepunkter for fosterskadelige effekter. Ansees som førstevalg til gravide ved magesyrerelaterte symptomer. Lang klinisk erfaring. Amming: Kan brukes av ammende.
Felles for Antacida:
Aluminium og magnesium kan akkumuleres og gi forgiftningssymptomer ved nedsatt nyrefunksjon. Antacida som inneholder store mengder kalsiumkarbonat bør ikke brukes i lengre tid, spesielt ikke sammen med større mengder melk, fordi det kan oppstå alkalose, hyperkalsiuri og alkaliuri med nyrestein og nedsatt nyrefunksjon. Døgndosen for kalsiumkarbonat bør ikke overskride 20 tabletter à 350 mg. Absorbsjon av en rekke legemidler kan påvirkes og risiko for dette må vurderes nøye hos den enkelte pasient.
Natriumhydrogenkarbonat bør brukes med forsiktighet ved hypertensjon eller hjertesykdom og bør unngås hos pasienter som trenger saltrestriksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kalsiumion: 350 mg | 100 stk | F | - | |
| Tablett | Kalsiumion: 350 mg | 200 stk | F | - | |
| Tablett | Kalsiumion: 350 mg | 50 stk | F | - |
Reidar Fossmark
Se virkestoffomtale natriumhydrogenkarbonat under Ernæring, væskesubstitusjon og elektrolyttforstyrrelser.
Natriumhydrogenkarbonat aka natriumbikarbonat aka natron aka sodium bicarbonate.
Overskudd av bikarbonat absorberes. Bikarbonat kan skilles ut i urin. Ved omdanning til vann og CO2 vil CO2 kunne pustes ut.
En til to tabletter (500 mg til 1 g) ved behov, kan gjentas flere ganger daglig. 1 gram natriumhydrogenkarbonat nøytraliserer ca. 12 mmol HCl under frigjøring av tilsvarende mengde CO2.
Raping grunnet CO2-produksjon. Natriumoverskudd. Brukes med forsiktighet ved hypertensjon eller hjertesykdom. Pasienter som er på natriumfattig diett, bør ikke bruke natron.
Lav akutt toksisitet. Store mengder kan gi GI-symptomer, syre-base- eller elektrolyttforstyrrelser.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Natriumhydrogenkarbonat: 1 g | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Natriumhydrogenkarbonat: 1 g | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Natriumhydrogenkarbonat: 0.5 mmol/1 ml | 1000 ml | C | H-resept | - |
| Mikstur, oppløsning | Natriumhydrogenkarbonat: 0.5 mmol/1 ml | 250 ml | C | H-resept | - |
| Mikstur, oppløsning | Natriumhydrogenkarbonat: 0.5 mmol/1 ml | 500 ml | C | H-resept | - |
| Mikstur, oppløsning | Natriumhydrogenkarbonat: 1 mmol/1 ml | 500 ml | F | H-resept | - |
| Pulver | Natriumhydrogenkarbonat: 5 g | 50 x 1 stk | F | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Natriumhydrogenkarbonat: 500 mg | 100 stk | F | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Natriumhydrogenkarbonat: 500 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
Reidar Fossmark
Reidar Fossmark
Kombinasjon av alginat og antacidum, tilsatt hydrogenkarbonat. I magesekken dannes en viskøs gel av alginat og kolloidalt aluminiumhydroksid. Gelen flyter opp og legger seg øverst i magesekken og stenger for refluks. 10 ml mikstur eller 4 tabletter binder 10 mmol HCl.
Aluminium absorberes i noen grad. Alginat absorberes ikke. Ved passasje gjennom tarmkanalen går alginsyregelen over til lettløselig natriumalginat som utskilles via feces.
Gastroøsofageal reflukssykdom.
Lav akutt toksisitet. Absorberes i liten grad.
Diaré og forstoppelse. Skummingen kan virke ubehagelig.
Graviditet: Kan betraktes som trygt, absorberes i liten grad systemisk. Lang klinisk erfaring. Amming: Kan brukes av ammende.
Bør brukes med forsiktighet av pasienter på natriumfattig kost og av pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon. Absorbsjon av en rekke legemidler kan påvirkes og risiko for dette må vurderes nøye hos den enkelte pasient.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tyggetablett | Alginsyre: 250 mg Kalsiumion: 80 mg Natriumhydrogenkarbonat: 133.5 mg | 24 stk | F | - | |
| Tyggetablett | Alginsyre: 250 mg Kalsiumion: 80 mg Natriumhydrogenkarbonat: 133.5 mg | 48 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Alginsyre: 225 mg/1 dose Alginsyre: 87.5 mg/1 dose | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Alginsyre: 50 mg/1 ml Aluminiumhydroksid: 15 mg/1 ml Natriumhydrogenkarbonat: 17 mg/1 ml Kalsiumion: 15 mg/1 ml | 400 ml | F | - | |
| Tyggetablett | Aluminiumhydroksid: 100 mg Natriumhydrogenkarbonat: 120 mg Alginsyre: 350 mg | 120 stk | F | - | |
| Tyggetablett | Aluminiumhydroksid: 100 mg Natriumhydrogenkarbonat: 120 mg Alginsyre: 350 mg | 20 stk | F | - | |
| Tyggetablett | Aluminiumhydroksid: 100 mg Natriumhydrogenkarbonat: 120 mg Alginsyre: 350 mg | 60 stk | F | - |
Reidar Fossmark
Fossmark R, Martinsen TC, Waldum HL. Adverse Effects of Proton Pump Inhibitors-Evidence and Plausibility. Int J Mol Sci. 2019;20(20):5203. Published 2019 Oct 21. doi:10.3390/ijms20205203
Burget DW, Chiverton SG, Hunt RH. Is there an optimal degree of acid suppression for healing of duodenal ulcers? A model of the relationship between ulcer healing and acid suppression. Gastroenterology. 1990;99(2):345-351. doi:10.1016/0016-5085(90)91015-x
Howden CW, Hunt RH. The relationship between suppression of acidity and gastric ulcer healing rates. Aliment Pharmacol Ther. 1990;4(1):25-33. doi:10.1111/j.1365-2036.1990.tb00445.x
Maton PN. Omeprazole. N Engl J Med. 1991;324(14):965-975. doi:10.1056/NEJM199104043241406
Waldum HL, Arnestad JS, Brenna E, Eide I, Syversen U, Sandvik AK. Marked increase in gastric acid secretory capacity after omeprazole treatment. Gut. 1996;39(5):649-653. doi:10.1136/gut.39.5.649
Reimer C, Søndergaard B, Hilsted L, Bytzer P. Proton-pump inhibitor therapy induces acid-related symptoms in healthy volunteers after withdrawal of therapy. Gastroenterology. 2009;137(1):80-87.e1. doi:10.1053/j.gastro.2009.03.058
Niklasson A, Lindström L, Simrén M, Lindberg G, Björnsson E. Dyspeptic symptom development after discontinuation of a proton pump inhibitor: a double-blind placebo-controlled trial. Am J Gastroenterol. 2010;105(7):1531-1537. doi:10.1038/ajg.2010.81
Fossmark R, Johnsen G, Johanessen E, Waldum HL. Rebound acid hypersecretion after long-term inhibition of gastric acid secretion. Aliment Pharmacol Ther. 2005;21(2):149-154. doi:10.1111/j.1365-2036.2004.02271.x
Hoorn EJ, van der Hoek J, de Man RA, Kuipers EJ, Bolwerk C, Zietse R. A case series of proton pump inhibitor-induced hypomagnesemia. Am J Kidney Dis. 2010;56(1):112-116. doi:10.1053/j.ajkd.2009.11.019
Kuipers MT, Thang HD, Arntzenius AB. Hypomagnesaemia due to use of proton pump inhibitors--a review. Neth J Med. 2009;67(5):169-172.
Yang YX, Lewis JD, Epstein S, Metz DC. Long-term proton pump inhibitor therapy and risk of hip fracture. JAMA. 2006;296(24):2947-2953. doi:10.1001/jama.296.24.2947
Abrahamsen B, Vestergaard P. Proton pump inhibitor use and fracture risk - effect modification by histamine H1 receptor blockade. Observational case-control study using National Prescription Data. Bone. 2013;57(1):269-271. doi:10.1016/j.bone.2013.08.013
Vestergaard P, Rejnmark L, Mosekilde L. Proton pump inhibitors, histamine H2 receptor antagonists, and other antacid medications and the risk of fracture. Calcif Tissue Int. 2006;79(2):76-83. doi:10.1007/s00223-006-0021-7
Kuipers EJ, Lundell L, Klinkenberg-Knol EC, et al. Atrophic gastritis and Helicobacter pylori infection in patients with reflux esophagitis treated with omeprazole or fundoplication. N Engl J Med. 1996;334(16):1018-1022. doi:10.1056/NEJM199604183341603
Spencer CM, Faulds D. Lansoprazole. A reappraisal of its pharmacodynamic and pharmacokinetic properties, and its therapeutic efficacy in acid-related disorders. Drugs. 1994;48(3):404-430. doi:10.2165/00003495-199448030-00007
Dekkers CP, Beker JA, Thjodleifsson B, Gabryelewicz A, Bell NE, Humphries TJ. Comparison of rabeprazole 20 mg versus omeprazole 20 mg in the treatment of active duodenal ulcer: a European multicentre study. Aliment Pharmacol Ther. 1999;13(2):179-186. doi:10.1046/j.1365-2036.1999.00449.x
Smyth RL, van Velzen D, Smyth AR, Lloyd DA, Heaf DP. Strictures of ascending colon in cystic fibrosis and high-strength pancreatic enzymes. Lancet. 1994;343(8889):85-86. doi:10.1016/s0140-6736(94)90817-6
Kuipers EJ, Lundell L, Klinkenberg-Knol EC, et al. Atrophic gastritis and Helicobacter pylori infection in patients with reflux esophagitis treated with omeprazole or fundoplication. N Engl J Med. 1996;334(16):1018-1022. doi:10.1056/NEJM199604183341603
Reidar Fossmark
Konkurrerer med histamin om H2-reseptorer og hemmer basal og stimulert syresekresjon. Lindrer symptomer, påskynder tilheling og forhindrer residiv ved ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom.
Gastroøsofageal reflukssykdom og ulcussykdom. Profylaktisk mot blødning pga. stressulcus hos kritisk syke pasienter. Forebygging av legemiddelinduserte mage- og duodenalsår hos risikopasienter. Reseptfri bruk mot halsbrann og sure oppstøt.
Bivirkninger er sjeldne. Svimmelhet, hodepine, tretthet og rhinitt kan forekomme.
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: CNS-depresjon, hodepine, forvirring, agitasjon, hallusinasjoner, ev. kramper. Bradykardi. Munntørrhet og kvalme. Dyspné, respirasjonsdepresjon og ev. arytmier (ved intravenøs administrering).
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Graviditet: En kontrollert, prospektiv undersøkelse har ikke gitt holdepunkter for teratogen effekt hos mennesker. Det er størst erfaring med ranitidin. Amming: Risiko for farmakologiske effekter på barnet ved amming er liten ved sporadisk bruk av terapeutiske doser. Se også de enkelte legemidlene.
Dosen av H2 antagonistene bør avpasses etter nyrefunksjonen, spesielt ved sammenhengende bruk.
Burget DW, Chiverton SG, Hunt RH. Is there an optimal degree of acid suppression for healing of duodenal ulcers? A model of the relationship between ulcer healing and acid suppression. Gastroenterology. 1990;99(2):345-51.
Howden CW, Hunt RH. The relationship between suppression of acidity and gastric ulcer healing rates. Aliment Pharmacol Ther. 1990;4(1):25-33.
Fossmark R, Johnsen G, Johanessen E, Waldum HL. Rebound acid hypersecretion after long-term inhibition of gastric acid secretion. Aliment Pharmacol Ther. 2005;21(2):149-54.
Spencer CM, Faulds D. Lansoprazole. A reappraisal of its pharmacodynamic and pharmacokinetic properties, and its therapeutic efficacy in acid-related disorders. Drugs. 1994;48(3):404-30.
Reidar Fossmark
For mer informasjon og vedrørende egenskaper, indikasjoner og bivirkninger, se Histamin H2-antagonister.
Biotilgjengeligheten er ca. 70 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren ved P450-isoenzymer. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 50–75 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 2 timer. Cimetidin hemmer flere mikrosomale enzymer.
Dosen reduseres ved nedsatt nyrefunksjon og/eller leverfunksjon.
Toksisitet: Barn: < 2 g forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 24 g ga lett og 30 g ga moderat forgiftning.
Klinikk og behandling: Som for Histamin H2‑antagonister, se nedenfor.
Felles for Histamin H2‑antagonister:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: CNS-depresjon, hodepine, forvirring, agitasjon, hallusinasjoner, ev. kramper. Bradykardi. Munntørrhet og kvalme. Dyspné, respirasjonsdepresjon og ev. arytmier (ved intravenøs administrering).
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Graviditet: Se Histamin H2-antagonister.
Amming: Overgang til morsmelk er høy (muligens aktivt opptak). Teoretisk mulighet for hemning av barnets mikrosomale enzymer.
Reduser dosen ved nedsatt lever- og nyrefunksjon. (NB! Eldre.) Hvis mulig, unngå intravenøs injeksjon (heller infusjon) ved høy dosering og ved hjertesykdom (arytmier).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cimetidin: 200 mg | 100 stk | C | - | |
| Tablett | Cimetidin: 400 mg | 50 stk | C | - | |
| Tablett | Cimetidin: 800 mg | 50 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cimetidin: 400 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cimetidin: 400 mg | 50 stk | C | - | |
| Tablett | Cimetidin: 800 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cimetidin: 200 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cimetidin: 400 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cimetidin: 400 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Cimetidin: 200 mg | 20 stk | C | - | |
| Tablett | Cimetidin: 200 mg | 50 stk | C | - | |
| Tablett | Cimetidin: 800 mg | 30 stk | C | - |
Reidar Fossmark
For mer informasjon og vedrørende egenskaper, indikasjoner og bivirkninger, se Histamin H2-antagonister.
Biotilgjengeligheten er 20–60 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren. Inaktiv hovedmetabolitt som hovedsakelig utskilles via nyrene (25–30 %) umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 3–4 timer.
Reseptfri bruk mot halsbrann og sure oppstøt: 10 mg ved behov, maksimalt 20 mg per døgn. Ikke sammenhengende i mer enn 2 uker.
Dosen reduseres ved nedsatt nyrefunksjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 100 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Se H2-reseptorantagonister, se nedenfor
Felles for Histamin H2‑antagonister:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: CNS-depresjon, hodepine, forvirring, agitasjon, hallusinasjoner, ev. kramper. Bradykardi. Munntørrhet og kvalme. Dyspné, respirasjonsdepresjon og ev. arytmier (ved intravenøs administrering).
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Graviditet: Se Histamin H2-antagonister. Erfaring med bruk hos gravide er begrenset.
Amming: Overgang til morsmelk er liten.
Nedsatt nyrefunksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Famotidin: 20 mg | 30 stk | C | - | |
| Tablett | Famotidin: 40 mg | 30 stk | C | - | |
| Tablett | Famotidin: 40 mg | 60 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Famotidin: 20 mg | 50 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Famotidin: 8 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Famotidin: 20 mg | 100 stk | C | - | |
| Tablett | Famotidin: 20 mg | 50 stk | C | - | |
| Tablett | Famotidin: 40 mg | 100 stk | C | - | |
| Tablett | Famotidin: 40 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Famotidin: 20 mg/2 ml | 25 x 2 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Famotidin: 40 mg/5 ml | 50 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Famotidin: 10 mg | 24 stk | F | - |
Reidar Fossmark
Hemmer H+/K+‑ATPase i parietalcellene som er det siste leddet i produksjon av saltsyre. Syrehemningen er sterkere og varer lengre enn med histamin H2‑antagonister. Gir symptomlindring og påskynder tilheling ved ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom også når sykdommen ikke påvirkes av H2‑antagonister. Førstevalg i behandlingen av gastroøsofageal reflukssykdom med utbredt øsofagitt, striktur eller Barretts øsofagus. Protonpumpehemmere kombinert med antibakterielle midler er effektive i behandlingen av H. pylori. Behandling med protonpumpehemmer gir doseavhengig økning av hormonet gastrin som har trofisk effekt på ventrikkelslimhinnen. Langvarig behandling kan øke tettheten av enterokromaffinlignende (ECL) celler i corpus ventriculi. Etter 1–3 måneders bruk ses «rebound» hypersekresjon av syre og ledsagende dyspepsi etter seponering, noe som kan vedvare i mange uker. Livslang og potent syresekresjonshemmende behandling på rotter har gitt utvikling av carcinoide svulster i ventrikkelen.
Se enkeltmidlene og respektive SPC.
Ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom. Strøm‑Zollinger‑Ellisons syndrom. I kombinasjon med antibakterielle midler ved H. pylori‑infeksjon. Reseptfri bruk (Somac Control, Pantoloc Control): Korttidsbehandling av reflukssymptomer (halsbrann, sure oppstøt) hos voksne.
KUPP-kampanje, Riktigere bruk av protonpumpehemmere: Se Relis sist oppdatert 27.05.2024 og informasjonsbrosjyre.
Kvalme, uvelhet, hodepine, diaré, obstipasjon, gassdannelse og hudutslett kan forekomme. Mindre vanlig er søvnproblemer og parestesier. Mer sjeldne er overfølsomhetsreaksjoner og blodforandringer (leukopeni, trombocytopeni, pancytopeni) samt leveraffeksjon og akutt interstitiell nefritt. Protonpumpehemmere øker pH i magesekken betydelig og det har vært bekymring omkring redusert opptak av ulike næringsstoffer, inkludert B12, calcium og magnesium. Hypomagnesemi kan forekomme. I epidemiologisk studier ses økt risiko for osteoporoserelaterte brudd. Behandling med protonpumpehemmere ser ut til å gi økt risiko for gastrointestinale infeksjoner med f.eks. Salmonella, Campylobacter og Clostridium difficile. Mikroflora påvirkes ikke bare i magesekken, men også i tarmen. I flere epidemiologiske studier har pasienter som bruker protonpumpehemmere over tid økt risiko for adenocarcinom i magesekken.
Ved langtidsbruk ses vekst av funduskjertelpolypper i hovedsak hos helicobacter pylori-negative pasienter. Slike polypper er svært vanlige og kun få pasienter trenger oppfølging av polyppene. Vurderingen av dette er en spesialistoppgave.
Spesielt ved behandling av reflukssykdom uten verken øsofagitt eller Barretts øsofagus bør pasienten oppmuntres til å titrere seg ned til lavest effektive dose.
Se også: Adverse Effects of Proton Pump Inhibitors-Evidence and Plausibility. doi: 10.3390/ijms20205203.
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine, forvirring og somnolens. Kardilatasjon og takykardi. Kvalme, brekninger og diaré.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset, men undersøkelser med omeprazol har ikke gitt holdepunkter for skadelige effekter. For andre protonpumpehemmere mangler undersøkelser hos gravide.
Amming: Stoffenes syrelabilitet tilsier liten sannsynlighet for systemisk opptak gjennom mage-tarm-kanalen hos brysternærte barn.
Erfaring med behandling av barn mangler. Forsiktighet bør utvises ved langvarig behandling, spesielt med store doser og hos yngre individer. Langtidsbruk av protonpumpehemmere øker risiko for atrofisk gastritt hos H pylori positive. Yngre individer med reflukssykdom som settes på langtidsbehandling med protonpumpehemmer, anbefales av mange undersøkt med henblikk på H. pylori infeksjon og behandles om de er positive. Ved vedlikeholdsdosering i mer enn 1 år skal behandlingen jevnlig vurderes mht. fordeler og ulemper. Se også G24 STOPP-tabellen.
Forstyrrelse av laboratorietester: Ved behandling med antisekretoriske legemidler øker serumgastrin som respons på redusert syresekresjon. CgA øker også på grunn av reduksjon i syrenivået i magen. Forhøyede nivåer av Kromogranin A (CgA) kan forstyrre undersøkelser av nevroendokrine svulster. For å unngå slike forstyrrelser, bør behandling med protonpumpehemmere stoppes minst fem dager før måling av CgA. Dersom CgA- og gastrinnivået ikke er normalisert etter første måling, bør målingene gjentas 14 dager etter seponering av behandling med protonpumpehemmere. Se EMA/PRAC/452657/2016.
Abrahamsen B, Vestergaard P. Proton pump inhibitor use and fracture risk - effect modification by histamine H1 receptor blockade. Observational case-control study using National Prescription Data. Bone. 2013;57(1):269-71.
Burget DW, Chiverton SG, Hunt RH. Is there an optimal degree of acid suppression for healing of duodenal ulcers? A model of the relationship between ulcer healing and acid suppression. Gastroenterology. 1990;99(2):345-51.
Dekkers CP, Beker JA, Thjodleifsson B, Gabryelewicz A, Bell NE, Humphries TJ. Comparison of rabeprazole 20 mg versus omeprazole 20 mg in the treatment of active duodenal ulcer: a European multicentre study. Aliment Pharmacol Ther. 1999;13(2):179-86.
Fossmark R, Martinsen TC, Waldum HL. Adverse Effects of Proton Pump Inhibitors-Evidence and Plausibility. Int J Mol Sci. 2019 Oct 21;20(20):5203. doi: 10.3390/ijms20205203.
Fossmark R, Johnsen G, Johanessen E, Waldum HL. Rebound acid hypersecretion after long-term inhibition of gastric acid secretion. Aliment Pharmacol Ther. 2005;21(2):149-54.
Guo H, et al. Association of proton pump inhibitors with gastric and colorectal cancer risk: A systematic review and meta-analysis. Front Pharmacol. 2023 Mar 16;14:1129948. doi: 10.3389/fphar.2023.1129948. PMID: 37007006; PMCID: PMC10060974.
Hoorn EJ, van der Hoek J, de Man RA, Kuipers EJ, Bolwerk C, Zietse R. A case series of proton pump inhibitor-induced hypomagnesemia. Am J Kidney Dis.56(1):112-6.
Howden CW, Hunt RH. The relationship between suppression of acidity and gastric ulcer healing rates. Aliment Pharmacol Ther. 1990;4(1):25-33.
Kuipers MT, Thang HD, Arntzenius AB. Hypomagnesaemia due to use of proton pump inhibitors--a review. Neth J Med. 2009;67(5):169-72.
Kuipers EJ, Lundell L, Klinkenberg-Knol EC, Havu N, Festen HP, Liedman B, et al. Atrophic gastritis and Helicobacter pylori infection in patients with reflux esophagitis treated with omeprazole or fundoplication. N Engl J Med. 1996;334(16):1018-22.
Kuipers EJ, Lundell L, Klinkenberg-Knol EC, Havu N, Festen HP, Liedman B, Lamers CB, Jansen JB, Dalenback J, Snel P, Nelis GF, Meuwissen SG. N Engl J Med. 1996 Apr 18;334(16):1018-22. Atrophic gastritis and Helicobacter pylori infection in patients with reflux esophagitis treated with omeprazole or fundoplication.
Maton PN. Omeprazole. N Engl J Med. 1991;324(14):965-75.
Niklasson A, Lindstrom L, Simren M, Lindberg G, Bjornsson E. Dyspeptic symptom development after discontinuation of a proton pump inhibitor: a double-blind placebo-controlled trial. Am J Gastroenterol. 2010;105(7):1531-7.
Reimer C, Sondergaard B, Hilsted L, Bytzer P. Proton Pump Inhibitor Therapy Induces Acid-Related Symptoms in Healthy Volunteers after Withdrawal of Therapy. Gastroenterology. 2009;137(1):80-7.
Spencer CM, Faulds D. Lansoprazole. A reappraisal of its pharmacodynamic and pharmacokinetic properties, and its therapeutic efficacy in acid-related disorders. Drugs. 1994;48(3):404-30.
Vestergaard P, Rejnmark L, Mosekilde L. Proton pump inhibitors, histamine H2 receptor antagonists, and other antacid medications and the risk of fracture. Calcif Tissue Int. 2006;79(2):76-83.
Waldum HL, Arnestad JS, Brenna E, Eide I, Syversen U, Sandvik AK. Marked increase in gastric acid secretory capacity after omeprazole treatment. Gut. 1996;39(5):649-53.
Yang YX, Lewis JD, Epstein S, Metz DC. Long-term proton pump inhibitor therapy and risk of hip fracture. JAMA. 2006;296(24):2947-53.
Reidar Fossmark
Felles for Protonpumpehemmere:
Hemmer H+/K+‑ATPase i parietalcellene som er det siste leddet i produksjon av saltsyre. Syrehemningen er sterkere og varer lengre enn med histamin H2‑antagonister. Gir symptomlindring og påskynder tilheling ved ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom også når sykdommen ikke påvirkes av H2‑antagonister. Førstevalg i behandlingen av gastroøsofageal reflukssykdom med utbredt øsofagitt, striktur eller Barretts øsofagus. Protonpumpehemmere kombinert med antibakterielle midler er effektive i behandlingen av H. pylori. Behandling med protonpumpehemmer gir doseavhengig økning av hormonet gastrin som har trofisk effekt på ventrikkelslimhinnen. Langvarig behandling kan øke tettheten av enterokromaffinlignende (ECL) celler i corpus ventriculi. Etter 1–3 måneders bruk ses «rebound» hypersekresjon av syre og ledsagende dyspepsi etter seponering, noe som kan vedvare i mange uker. Livslang og potent syresekresjonshemmende behandling på rotter har gitt utvikling av carcinoide svulster i ventrikkelen.
Biotilgjengeligheten er 50–90 % ved peroral tilførsel. Er til en viss grad gjenstand for førstepassasjemetabolisme i leveren ved CYP2C19 og CYP3A4. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden i plasma er 1–2 timer.
Felles for Protonpumpehemmere:
Ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom. Strøm‑Zollinger‑Ellisons syndrom. I kombinasjon med antibakterielle midler ved H. pylori‑infeksjon. Reseptfri bruk (Somac Control, Pantoloc Control): Korttidsbehandling av reflukssymptomer (halsbrann, sure oppstøt) hos voksne.
KUPP-kampanje, Riktigere bruk av protonpumpehemmere: Se Relis sist oppdatert 27.05.2024 og informasjonsbrosjyre.
Toksisitet: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 200 mg forventes ingen eller lette symptomer. Voksne: <1000 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Se Protonpumpehemmere nedenfor.
Felles for Protonpumpehemmere:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine, forvirring og somnolens. Kardilatasjon og takykardi. Kvalme, brekninger og diaré.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling
Felles for Protonpumpehemmere:
Kvalme, uvelhet, hodepine, diaré, obstipasjon, gassdannelse og hudutslett kan forekomme. Mindre vanlig er søvnproblemer og parestesier. Mer sjeldne er overfølsomhetsreaksjoner og blodforandringer (leukopeni, trombocytopeni, pancytopeni) samt leveraffeksjon og akutt interstitiell nefritt. Protonpumpehemmere øker pH i magesekken betydelig og det har vært bekymring omkring redusert opptak av ulike næringsstoffer, inkludert B12, calcium og magnesium. Hypomagnesemi kan forekomme. I epidemiologisk studier ses økt risiko for osteoporoserelaterte brudd. Behandling med protonpumpehemmere ser ut til å gi økt risiko for gastrointestinale infeksjoner med f.eks. Salmonella, Campylobacter og Clostridium difficile. Mikroflora påvirkes ikke bare i magesekken, men også i tarmen. I flere epidemiologiske studier har pasienter som bruker protonpumpehemmere over tid økt risiko for adenocarcinom i magesekken.
Ved langtidsbruk ses vekst av funduskjertelpolypper i hovedsak hos helicobacter pylori-negative pasienter. Slike polypper er svært vanlige og kun få pasienter trenger oppfølging av polyppene. Vurderingen av dette er en spesialistoppgave.
Spesielt ved behandling av reflukssykdom uten verken øsofagitt eller Barretts øsofagus bør pasienten oppmuntres til å titrere seg ned til lavest effektive dose.
Se også: Adverse Effects of Proton Pump Inhibitors-Evidence and Plausibility. doi: 10.3390/ijms20205203.
Felles for Protonpumpehemmere:
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset, men undersøkelser med omeprazol har ikke gitt holdepunkter for skadelige effekter. For andre protonpumpehemmere mangler undersøkelser hos gravide.
Amming: Stoffenes syrelabilitet tilsier liten sannsynlighet for systemisk opptak gjennom mage-tarm-kanalen hos brysternærte barn.
Felles for Protonpumpehemmere:
Erfaring med behandling av barn mangler. Forsiktighet bør utvises ved langvarig behandling, spesielt med store doser og hos yngre individer. Langtidsbruk av protonpumpehemmere øker risiko for atrofisk gastritt hos H pylori positive. Yngre individer med reflukssykdom som settes på langtidsbehandling med protonpumpehemmer, anbefales av mange undersøkt med henblikk på H. pylori infeksjon og behandles om de er positive. Ved vedlikeholdsdosering i mer enn 1 år skal behandlingen jevnlig vurderes mht. fordeler og ulemper. Se også G24 STOPP-tabellen.
Forstyrrelse av laboratorietester: Ved behandling med antisekretoriske legemidler øker serumgastrin som respons på redusert syresekresjon. CgA øker også på grunn av reduksjon i syrenivået i magen. Forhøyede nivåer av Kromogranin A (CgA) kan forstyrre undersøkelser av nevroendokrine svulster. For å unngå slike forstyrrelser, bør behandling med protonpumpehemmere stoppes minst fem dager før måling av CgA. Dersom CgA- og gastrinnivået ikke er normalisert etter første måling, bør målingene gjentas 14 dager etter seponering av behandling med protonpumpehemmere. Se EMA/PRAC/452657/2016.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterokapsel, hard | Esomeprazol: 20 mg | 28 stk | C | Blå resept | 125,20 |
| Enterokapsel, hard | Esomeprazol: 20 mg | 56 stk | C | Blå resept | 214,20 |
| Enterokapsel, hard | Esomeprazol: 20 mg | 7 stk | C | 70,70 | |
| Enterokapsel, hard | Esomeprazol: 20 mg | 98 stk | C | Blå resept | 347,60 |
| Enterokapsel, hard | Esomeprazol: 40 mg | 28 stk | C | Blå resept | 157,60 |
| Enterokapsel, hard | Esomeprazol: 40 mg | 56 stk | C | Blå resept | 278,90 |
| Enterokapsel, hard | Esomeprazol: 40 mg | 7 stk | C | 70,70 | |
| Enterokapsel, hard | Esomeprazol: 40 mg | 98 stk | C | Blå resept | 461,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Esomeprazol: 40 mg | 10 x 40 mg | C | Blå resept | 980,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterogranulat til mikstur, suspensjon | Esomeprazol: 10 mg | 28 x 1 stk | C | Blå resept | 373,80 |
| Enterotablett | Esomeprazol: 20 mg | 100 stk | C | Blå resept | 354,- |
| Enterotablett | Esomeprazol: 20 mg | 28 stk | C | Blå resept | 125,20 |
| Enterotablett | Esomeprazol: 20 mg | 50 x 1 stk | C | Blå resept | 195,10 |
| Enterotablett | Esomeprazol: 20 mg | 56 stk | C | Blå resept | 214,20 |
| Enterotablett | Esomeprazol: 40 mg | 100 stk | C | Blå resept | 469,60 |
| Enterotablett | Esomeprazol: 40 mg | 28 stk | C | Blå resept | 157,60 |
| Enterotablett | Esomeprazol: 40 mg | 50 x 1 stk | C | Blå resept | 252,90 |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Esomeprazol: 40 mg | 10 x 40 mg | C | Blå resept | 980,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Esomeprazol: 40 mg | 40 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat til enteromikstur, suspensjon | Esomeprazol: 10 mg | 28 x 1 stk | C | Blå resept | 373,80 |
Reidar Fossmark
Lansoprazol omdannes i parietalcellene til aktive sulfenamidmetabolitter. Magesyrehemningen er derfor ikke direkte relatert til plasmakonsentrasjonen av lansoprazol, og den varer i mer enn 24 timer etter doseinntak.
Felles for Protonpumpehemmere:
Hemmer H+/K+‑ATPase i parietalcellene som er det siste leddet i produksjon av saltsyre. Syrehemningen er sterkere og varer lengre enn med histamin H2‑antagonister. Gir symptomlindring og påskynder tilheling ved ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom også når sykdommen ikke påvirkes av H2‑antagonister. Førstevalg i behandlingen av gastroøsofageal reflukssykdom med utbredt øsofagitt, striktur eller Barretts øsofagus. Protonpumpehemmere kombinert med antibakterielle midler er effektive i behandlingen av H. pylori. Behandling med protonpumpehemmer gir doseavhengig økning av hormonet gastrin som har trofisk effekt på ventrikkelslimhinnen. Langvarig behandling kan øke tettheten av enterokromaffinlignende (ECL) celler i corpus ventriculi. Etter 1–3 måneders bruk ses «rebound» hypersekresjon av syre og ledsagende dyspepsi etter seponering, noe som kan vedvare i mange uker. Livslang og potent syresekresjonshemmende behandling på rotter har gitt utvikling av carcinoide svulster i ventrikkelen.
Biotilgjengeligheten er 80–90 % ved peroral tilførsel. Denne reduseres opptil 50 % ved samtidig inntak av mat. Metaboliseres i stor grad i leveren, særlig ved CYP2C19, men også ved CYP3A4. Inaktive metabolitter. Utskillelse hovedsakelig via (gallen i) feces, men også noe via nyrene, metabolisert. Halveringstiden i plasma er 1–2 timer.
Felles for Protonpumpehemmere:
Ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom. Strøm‑Zollinger‑Ellisons syndrom. I kombinasjon med antibakterielle midler ved H. pylori‑infeksjon. Reseptfri bruk (Somac Control, Pantoloc Control): Korttidsbehandling av reflukssymptomer (halsbrann, sure oppstøt) hos voksne.
KUPP-kampanje, Riktigere bruk av protonpumpehemmere: Se Relis sist oppdatert 27.05.2024 og informasjonsbrosjyre.
Ved ulcus pepticum 30 mg daglig i 4 uker ved duodenalsår, 4-8 uker ved ventrikkelsår; ved refluksøsofagitt i 4–8 uker eller som langtidsbehandling med 15 mg daglig. Kan økes til 30 mg daglig ved behov. Tabletten bør tas på tom mage. Ved Strøm-Zollinger-Ellisons syndrom 60 mg daglig initialt. Dosen bør tilpasses individuelt og fortsettes så lenge det er behov. Hvis døgndosen overskrider 80 mg, bør den deles.
Felles for Protonpumpehemmere:
Kvalme, uvelhet, hodepine, diaré, obstipasjon, gassdannelse og hudutslett kan forekomme. Mindre vanlig er søvnproblemer og parestesier. Mer sjeldne er overfølsomhetsreaksjoner og blodforandringer (leukopeni, trombocytopeni, pancytopeni) samt leveraffeksjon og akutt interstitiell nefritt. Protonpumpehemmere øker pH i magesekken betydelig og det har vært bekymring omkring redusert opptak av ulike næringsstoffer, inkludert B12, calcium og magnesium. Hypomagnesemi kan forekomme. I epidemiologisk studier ses økt risiko for osteoporoserelaterte brudd. Behandling med protonpumpehemmere ser ut til å gi økt risiko for gastrointestinale infeksjoner med f.eks. Salmonella, Campylobacter og Clostridium difficile. Mikroflora påvirkes ikke bare i magesekken, men også i tarmen. I flere epidemiologiske studier har pasienter som bruker protonpumpehemmere over tid økt risiko for adenocarcinom i magesekken.
Ved langtidsbruk ses vekst av funduskjertelpolypper i hovedsak hos helicobacter pylori-negative pasienter. Slike polypper er svært vanlige og kun få pasienter trenger oppfølging av polyppene. Vurderingen av dette er en spesialistoppgave.
Spesielt ved behandling av reflukssykdom uten verken øsofagitt eller Barretts øsofagus bør pasienten oppmuntres til å titrere seg ned til lavest effektive dose.
Se også: Adverse Effects of Proton Pump Inhibitors-Evidence and Plausibility. doi: 10.3390/ijms20205203.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 150 mg forventes ingen eller lette symptomer. 1,17 g til 16-åring ga ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Protonpumpehemmere, se nedenfor.
Felles for Protonpumpehemmere:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine, forvirring og somnolens. Kardilatasjon og takykardi. Kvalme, brekninger og diaré.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling
Felles for Protonpumpehemmere:
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset, men undersøkelser med omeprazol har ikke gitt holdepunkter for skadelige effekter. For andre protonpumpehemmere mangler undersøkelser hos gravide.
Amming: Stoffenes syrelabilitet tilsier liten sannsynlighet for systemisk opptak gjennom mage-tarm-kanalen hos brysternærte barn.
Felles for Protonpumpehemmere:
Erfaring med behandling av barn mangler. Forsiktighet bør utvises ved langvarig behandling, spesielt med store doser og hos yngre individer. Langtidsbruk av protonpumpehemmere øker risiko for atrofisk gastritt hos H pylori positive. Yngre individer med reflukssykdom som settes på langtidsbehandling med protonpumpehemmer, anbefales av mange undersøkt med henblikk på H. pylori infeksjon og behandles om de er positive. Ved vedlikeholdsdosering i mer enn 1 år skal behandlingen jevnlig vurderes mht. fordeler og ulemper. Se også G24 STOPP-tabellen.
Forstyrrelse av laboratorietester: Ved behandling med antisekretoriske legemidler øker serumgastrin som respons på redusert syresekresjon. CgA øker også på grunn av reduksjon i syrenivået i magen. Forhøyede nivåer av Kromogranin A (CgA) kan forstyrre undersøkelser av nevroendokrine svulster. For å unngå slike forstyrrelser, bør behandling med protonpumpehemmere stoppes minst fem dager før måling av CgA. Dersom CgA- og gastrinnivået ikke er normalisert etter første måling, bør målingene gjentas 14 dager etter seponering av behandling med protonpumpehemmere. Se EMA/PRAC/452657/2016.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 15 mg | 14 stk | C | Blå resept | 79,70 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 15 mg | 28 stk | C | Blå resept | 123,10 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 15 mg | 56 stk | C | Blå resept | 210,- |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 15 mg | 98 stk | C | Blå resept | 340,40 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 30 mg | 14 stk | C | Blå resept | 119,20 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 30 mg | 28 stk | C | Blå resept | 202,20 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 30 mg | 56 stk | C | Blå resept | 368,20 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 30 mg | 98 stk | C | Blå resept | 617,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 15 mg | 14 stk | C | Blå resept | 79,70 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 15 mg | 28 stk | C | Blå resept | 123,10 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 15 mg | 56 stk | C | Blå resept | 210,- |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 15 mg | 98 stk | C | Blå resept | 340,40 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 30 mg | 14 stk | C | Blå resept | 119,20 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 30 mg | 28 stk | C | Blå resept | 202,20 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 30 mg | 56 stk | C | Blå resept | 368,20 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 30 mg | 98 stk | C | Blå resept | 617,20 |
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 30 mg | 98 stk | C | Blå resept | 617,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterokapsel, hard | Lansoprazol: 30 mg | 98 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Smeltetablett | Lansoprazol: 30 mg | 14 stk | C | Blå resept | 124,40 |
Reidar Fossmark
Felles for Protonpumpehemmere:
Hemmer H+/K+‑ATPase i parietalcellene som er det siste leddet i produksjon av saltsyre. Syrehemningen er sterkere og varer lengre enn med histamin H2‑antagonister. Gir symptomlindring og påskynder tilheling ved ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom også når sykdommen ikke påvirkes av H2‑antagonister. Førstevalg i behandlingen av gastroøsofageal reflukssykdom med utbredt øsofagitt, striktur eller Barretts øsofagus. Protonpumpehemmere kombinert med antibakterielle midler er effektive i behandlingen av H. pylori. Behandling med protonpumpehemmer gir doseavhengig økning av hormonet gastrin som har trofisk effekt på ventrikkelslimhinnen. Langvarig behandling kan øke tettheten av enterokromaffinlignende (ECL) celler i corpus ventriculi. Etter 1–3 måneders bruk ses «rebound» hypersekresjon av syre og ledsagende dyspepsi etter seponering, noe som kan vedvare i mange uker. Livslang og potent syresekresjonshemmende behandling på rotter har gitt utvikling av carcinoide svulster i ventrikkelen.
Biotilgjengeligheten er 30–60 % ved peroral tilførsel. Er gjenstand for betydelig førstepassasjemetabolisme i leveren ved CYP2C19 og CYP3A4. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er 1/2–1 time.
Felles for Protonpumpehemmere:
Ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom. Strøm‑Zollinger‑Ellisons syndrom. I kombinasjon med antibakterielle midler ved H. pylori‑infeksjon. Reseptfri bruk (Somac Control, Pantoloc Control): Korttidsbehandling av reflukssymptomer (halsbrann, sure oppstøt) hos voksne.
KUPP-kampanje, Riktigere bruk av protonpumpehemmere: Se Relis sist oppdatert 27.05.2024 og informasjonsbrosjyre.
Toksisitet: Lav akutt toksisitet.
Barn: < 200 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: < 1000 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Se Protonpumpehemmere nedenfor.
Felles for Protonpumpehemmere:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine, forvirring og somnolens. Kardilatasjon og takykardi. Kvalme, brekninger og diaré.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling
Felles for Protonpumpehemmere:
Kvalme, uvelhet, hodepine, diaré, obstipasjon, gassdannelse og hudutslett kan forekomme. Mindre vanlig er søvnproblemer og parestesier. Mer sjeldne er overfølsomhetsreaksjoner og blodforandringer (leukopeni, trombocytopeni, pancytopeni) samt leveraffeksjon og akutt interstitiell nefritt. Protonpumpehemmere øker pH i magesekken betydelig og det har vært bekymring omkring redusert opptak av ulike næringsstoffer, inkludert B12, calcium og magnesium. Hypomagnesemi kan forekomme. I epidemiologisk studier ses økt risiko for osteoporoserelaterte brudd. Behandling med protonpumpehemmere ser ut til å gi økt risiko for gastrointestinale infeksjoner med f.eks. Salmonella, Campylobacter og Clostridium difficile. Mikroflora påvirkes ikke bare i magesekken, men også i tarmen. I flere epidemiologiske studier har pasienter som bruker protonpumpehemmere over tid økt risiko for adenocarcinom i magesekken.
Ved langtidsbruk ses vekst av funduskjertelpolypper i hovedsak hos helicobacter pylori-negative pasienter. Slike polypper er svært vanlige og kun få pasienter trenger oppfølging av polyppene. Vurderingen av dette er en spesialistoppgave.
Spesielt ved behandling av reflukssykdom uten verken øsofagitt eller Barretts øsofagus bør pasienten oppmuntres til å titrere seg ned til lavest effektive dose.
Se også: Adverse Effects of Proton Pump Inhibitors-Evidence and Plausibility. doi: 10.3390/ijms20205203.
Felles for Protonpumpehemmere:
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset, men undersøkelser med omeprazol har ikke gitt holdepunkter for skadelige effekter. For andre protonpumpehemmere mangler undersøkelser hos gravide.
Amming: Stoffenes syrelabilitet tilsier liten sannsynlighet for systemisk opptak gjennom mage-tarm-kanalen hos brysternærte barn.
Felles for Protonpumpehemmere:
Erfaring med behandling av barn mangler. Forsiktighet bør utvises ved langvarig behandling, spesielt med store doser og hos yngre individer. Langtidsbruk av protonpumpehemmere øker risiko for atrofisk gastritt hos H pylori positive. Yngre individer med reflukssykdom som settes på langtidsbehandling med protonpumpehemmer, anbefales av mange undersøkt med henblikk på H. pylori infeksjon og behandles om de er positive. Ved vedlikeholdsdosering i mer enn 1 år skal behandlingen jevnlig vurderes mht. fordeler og ulemper. Se også G24 STOPP-tabellen.
Forstyrrelse av laboratorietester: Ved behandling med antisekretoriske legemidler øker serumgastrin som respons på redusert syresekresjon. CgA øker også på grunn av reduksjon i syrenivået i magen. Forhøyede nivåer av Kromogranin A (CgA) kan forstyrre undersøkelser av nevroendokrine svulster. For å unngå slike forstyrrelser, bør behandling med protonpumpehemmere stoppes minst fem dager før måling av CgA. Dersom CgA- og gastrinnivået ikke er normalisert etter første måling, bør målingene gjentas 14 dager etter seponering av behandling med protonpumpehemmere. Se EMA/PRAC/452657/2016.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Omeprazol: 20 mg | 98 x 1 stk | C | Blå resept | 592,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Omeprazol: 10 mg | 2 x 50 stk | C | Blå resept | 530,- |
| Enterotablett | Omeprazol: 20 mg | 2 x 50 stk | C | Blå resept | 603,60 |
| Enterotablett | Omeprazol: 20 mg | 56 stk | C | Blå resept | 353,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 10 mg | 100 stk | C | Blå resept | 530,- |
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 20 mg | 100 stk | C | Blå resept | 603,60 |
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 20 mg | 14 stk | C | Blå resept | 115,70 |
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 20 mg | 28 stk | C | Blå resept | 195,10 |
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 20 mg | 56 stk | C | Blå resept | 353,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 10 mg | 100 stk | C | Blå resept | 530,- |
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 10 mg | 2 x 50 stk | C | Blå resept | 530,- |
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 20 mg | 100 stk | C | Blå resept | 603,60 |
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 20 mg | 14 stk | C | Blå resept | 115,70 |
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 20 mg | 28 stk | C | Blå resept | 195,10 |
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 20 mg | 56 stk | C | Blå resept | 353,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterokapsel, hard | Omeprazol: 20 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Omeprazol: 20 mg | 28 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, suspensjon | Omeprazol: 2 mg/1 ml | 75 ml | C | 1 268,70 |
Reidar Fossmark
Pantoprazol aktiveres i parietalcellene, og den hemmende effekten på saltsyresekresjonen korrelerer ikke med substansens halveringstid.
Felles for Protonpumpehemmere:
Hemmer H+/K+‑ATPase i parietalcellene som er det siste leddet i produksjon av saltsyre. Syrehemningen er sterkere og varer lengre enn med histamin H2‑antagonister. Gir symptomlindring og påskynder tilheling ved ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom også når sykdommen ikke påvirkes av H2‑antagonister. Førstevalg i behandlingen av gastroøsofageal reflukssykdom med utbredt øsofagitt, striktur eller Barretts øsofagus. Protonpumpehemmere kombinert med antibakterielle midler er effektive i behandlingen av H. pylori. Behandling med protonpumpehemmer gir doseavhengig økning av hormonet gastrin som har trofisk effekt på ventrikkelslimhinnen. Langvarig behandling kan øke tettheten av enterokromaffinlignende (ECL) celler i corpus ventriculi. Etter 1–3 måneders bruk ses «rebound» hypersekresjon av syre og ledsagende dyspepsi etter seponering, noe som kan vedvare i mange uker. Livslang og potent syresekresjonshemmende behandling på rotter har gitt utvikling av carcinoide svulster i ventrikkelen.
Biotilgjengeligheten er ca. 77 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres fullstendig i leveren ved CYP2C19 og CYP3A4. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er ca. 1 time.
Felles for Protonpumpehemmere:
Ulcussykdom og gastroøsofageal reflukssykdom. Strøm‑Zollinger‑Ellisons syndrom. I kombinasjon med antibakterielle midler ved H. pylori‑infeksjon. Reseptfri bruk (Somac Control, Pantoloc Control): Korttidsbehandling av reflukssymptomer (halsbrann, sure oppstøt) hos voksne.
KUPP-kampanje, Riktigere bruk av protonpumpehemmere: Se Relis sist oppdatert 27.05.2024 og informasjonsbrosjyre.
40 mg en gang daglig, ved ulcus pepticum 4 uker ved duodenalsår, 4-8 uker ved ventrikkelsår, ved refluksøsofagitt i 4–8 uker. Tas ca. 1 time før frokost for å sikre god absorbsjon. Reseptfri bruk: Mot reflukssymptomer hos voksne: 20 mg daglig i inntil 2 uker.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 200 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 600 mg ga ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Se Protonpumpehemmere nedenfor
Felles for Protonpumpehemmere:
Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Svimmelhet, hodepine, forvirring og somnolens. Kardilatasjon og takykardi. Kvalme, brekninger og diaré.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling
Felles for Protonpumpehemmere:
Kvalme, uvelhet, hodepine, diaré, obstipasjon, gassdannelse og hudutslett kan forekomme. Mindre vanlig er søvnproblemer og parestesier. Mer sjeldne er overfølsomhetsreaksjoner og blodforandringer (leukopeni, trombocytopeni, pancytopeni) samt leveraffeksjon og akutt interstitiell nefritt. Protonpumpehemmere øker pH i magesekken betydelig og det har vært bekymring omkring redusert opptak av ulike næringsstoffer, inkludert B12, calcium og magnesium. Hypomagnesemi kan forekomme. I epidemiologisk studier ses økt risiko for osteoporoserelaterte brudd. Behandling med protonpumpehemmere ser ut til å gi økt risiko for gastrointestinale infeksjoner med f.eks. Salmonella, Campylobacter og Clostridium difficile. Mikroflora påvirkes ikke bare i magesekken, men også i tarmen. I flere epidemiologiske studier har pasienter som bruker protonpumpehemmere over tid økt risiko for adenocarcinom i magesekken.
Ved langtidsbruk ses vekst av funduskjertelpolypper i hovedsak hos helicobacter pylori-negative pasienter. Slike polypper er svært vanlige og kun få pasienter trenger oppfølging av polyppene. Vurderingen av dette er en spesialistoppgave.
Spesielt ved behandling av reflukssykdom uten verken øsofagitt eller Barretts øsofagus bør pasienten oppmuntres til å titrere seg ned til lavest effektive dose.
Se også: Adverse Effects of Proton Pump Inhibitors-Evidence and Plausibility. doi: 10.3390/ijms20205203.
Felles for Protonpumpehemmere:
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset, men undersøkelser med omeprazol har ikke gitt holdepunkter for skadelige effekter. For andre protonpumpehemmere mangler undersøkelser hos gravide.
Amming: Stoffenes syrelabilitet tilsier liten sannsynlighet for systemisk opptak gjennom mage-tarm-kanalen hos brysternærte barn.
Felles for Protonpumpehemmere:
Erfaring med behandling av barn mangler. Forsiktighet bør utvises ved langvarig behandling, spesielt med store doser og hos yngre individer. Langtidsbruk av protonpumpehemmere øker risiko for atrofisk gastritt hos H pylori positive. Yngre individer med reflukssykdom som settes på langtidsbehandling med protonpumpehemmer, anbefales av mange undersøkt med henblikk på H. pylori infeksjon og behandles om de er positive. Ved vedlikeholdsdosering i mer enn 1 år skal behandlingen jevnlig vurderes mht. fordeler og ulemper. Se også G24 STOPP-tabellen.
Forstyrrelse av laboratorietester: Ved behandling med antisekretoriske legemidler øker serumgastrin som respons på redusert syresekresjon. CgA øker også på grunn av reduksjon i syrenivået i magen. Forhøyede nivåer av Kromogranin A (CgA) kan forstyrre undersøkelser av nevroendokrine svulster. For å unngå slike forstyrrelser, bør behandling med protonpumpehemmere stoppes minst fem dager før måling av CgA. Dersom CgA- og gastrinnivået ikke er normalisert etter første måling, bør målingene gjentas 14 dager etter seponering av behandling med protonpumpehemmere. Se EMA/PRAC/452657/2016.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 100 stk | C | Blå resept | 157,80 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 100 stk | C | Blå resept | 247,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 14 stk | C | Blå resept | 70,70 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 56 stk | C | Blå resept | 104,30 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 98 stk | C | Blå resept | 155,30 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 14 stk | C | Blå resept | 70,70 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 28 stk | C | Blå resept | 95,30 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 56 stk | C | Blå resept | 154,50 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 98 stk | C | Blå resept | 243,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 14 stk | C | Blå resept | 70,70 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 28 stk | C | Blå resept | 105,10 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 56 stk | C | Blå resept | 104,30 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 98 stk | C | Blå resept | 155,30 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 14 stk | C | Blå resept | 70,70 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 28 stk | C | Blå resept | 95,30 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 56 stk | C | Blå resept | 154,50 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 98 stk | C | Blå resept | 243,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Pantoprazol: 40 mg | 10 x 40 mg | C | Blå resept | 585,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Pantoprazol: 40 mg | 5 x 40 mg | C | Blå resept | 310,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Pantoprazol: 40 mg | 40 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 14 stk | F | - | |
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 14 stk | F | - | |
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 7 stk | F | - | |
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 7 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Pantoprazol: 40 mg | 10 x 40 mg | C | Blå resept | 585,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 100 x 1 stk | C | Blå resept | 157,80 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 14 stk | C | Blå resept | 70,70 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 20 mg | 56 stk | C | Blå resept | 104,30 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 100 x 1 stk | C | Blå resept | 247,30 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 14 stk | C | Blå resept | 70,70 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 28 stk | C | Blå resept | 95,30 |
| Enterotablett | Pantoprazol: 40 mg | 56 stk | C | Blå resept | 154,50 |
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Pantoprazol: 40 mg | 10 x 40 mg | C | Blå resept | 585,20 |
Reidar Fossmark
Reidar Fossmark
Virker slimhinnebeskyttende. I surt miljø dannes en tyktflytende masse som legger seg på slimhinnen og binder seg spesielt til sårbunnen. Absorberes i liten grad. Reduserer peptisk aktivitet og binder gallesyrer, men pH i magesaften påvirkes ikke.
Biotilgjengeligheten er ca. 5 % ved peroral tilførsel. Absorbert substans metaboliseres ikke, men utskilles via nyrene. Det meste av en dose utskilles uomdannet i feces.
Ulcus pepticum. Profylaktisk mot blødning pga. stressulcus hos kritisk syke pasienter.
2 g morgen og kveld 1/2 time før eller 2 timer etter måltid.
Lav akutt toksisitet. Absorberes i liten grad.
Obstipasjon forekommer. Risikoen for aluminiumforgiftning er ukjent, men på grunn av renal eliminasjon av absorbert medikament bør forsiktighet utvises ved nedsatt nyrefunksjon og annen behandling må vurderes.
Graviditet: Minimal systemisk absorpsjon. Ingen holdepunkter for fosterskade. Amming: Kan brukes av ammende.
Nyresvikt.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Sukralfat: 200 mg/1 ml | 200 ml | C | 259,40 | |
| Tablett | Sukralfat: 1 g | 60 stk | C | 278,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Sukralfat: 1 g/5 ml | 250 ml | C | - |
Reidar Fossmark
Reidar Fossmark
Syntetisk prostaglandin E1‑analog. I lavere doser oralt (25 μg hver 2. time eller vaginalt 7 μg per time) gir misoprostol modning av cervix og uterine kontraksjoner. I høyere orale doser (200 μg 2–4 ganger daglig) hemmer misoprostol syresekresjonen og stimulerer ventrikkelslimhinnens beskyttelsesmekanismer, og fremmer dermed tilheling av duodenal- og ventrikkkelsår.
Absorberes og metaboliseres raskt til aktiv hovedmetabolitt. Oral absorpsjon nedsettes noe ved samtidig inntak av mat eller antacida. Data om biotilgjengelighet savnes. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er 20–45 minutter.
Cytotec: Forebygging av ventrikkel‑ og duodenalsår ved samtidig behandling med NSAID hos pasienter med legemiddelrelaterte sår i anamnesen.
Forebygging av ventrikkel- og duodenalsår: 0,2 mg × 2–4. Tas umiddelbart etter måltid, sammen med det NSAID som benyttes. Ved sterkt nedsatt nyrefunksjon bør dosen reduseres.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 0,4 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 3 mg ga lett, 3 mg (til eldre) ga moderat og 6 mg ga alvorlig forgiftning.
Klinikk: Hodepine, skjelvinger, forvirring, agitasjon, kramper, koma. Takykardi og hypertensjon. Hypertermi og acidose. GI-symptomer.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Cytotec: Svært vanlig er diaré, utslett. og kvalme. Diaré og magesmerter er doserelatert, debuterer som regel i begynnelsen av behandlingen og er vanligvis forbigående.
Graviditet: Abortfremkallende. Kan gi uteruskontraksjoner. Det foreligger holdepunkter for at prostaglandiner (spesielt misoprostol) kan gi misdannelser ved mislykkede forsøk på abort, sannsynligvis pga. vaskulære effekter. Amming: Bruk bør begrenses til det minimale ved amming. Observer brysternærte barn for diaré og magesmerter. Kan muligens lette melkeutdrivelsen.
Cytotec: Kvinner i fertil alder skal bruke tilfredsstillende antikonsepsjon.
Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2018) om fare for kraftig uterin takysystole som ikke nødvendigvis responderer på tokolytisk behandling (Misodel).
Cytotec: Graviditet.
Misoprostol for igangsetting av fødsel
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Misoprostol: 0.2 mg | 100 stk | C | Blå resept | 353,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Misoprostol: 200 mikrog | 50 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Misoprostol: 100 mikrog | 100 stk | C | - |
Reidar Fossmark
Reidar Fossmark
Glutaminsyrehydroklorid, Aciglumin®, spaltes til glutaminsyre (en alifatisk ikke-essensiell aminosyre) og frie H+- og Cl- -ioner i ventrikkelen, noe som i prinsippet skal bidra til å holde pH i magesekken på et riktig nivå. Dette skal ha betydning for virkningen av fordøyelsesenzymet pepsin og hindre for rask tømming av magesekken til tarmen.
Peroral glutaminsyrehydroklorid har ikke kjent dokumentert terapeutisk effekt.
I følge produsenten kan preparatet brukes ved nedsatt eller manglende saltsyreproduksjon i magesekken, med symptomer som dyspepsi og diaré.
En tablett tilsvarer 1,4 mmol HCl, som er lite sammenliknet med måltidsindusert syresekresjon (opptil 30 mmol/time) og døgnsekresjon (2-300 mmol) hos friske.
Fabrikanten anbefaler en eller flere tabletter som svelges med vann til måltidene. Tablettene må svelges hele.
Ingen kjente.
Kan brukes under graviditet og amming, da preparatet virker lokalt i magesekken.
Ingen kjente.
Toksisitet: Lav akutt toksisitet ved svelging.
Klinikk: Lette GI-symptomer. Lokalirritasjon ev. etseskade i munnhulen hvis barn suger på tablettene i lang tid.
Behandling: Ventrikkeltømming hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Relis. Glutaminsyrehydroklorid.
Feldman M, Richardson CT. Total 24-hour gastric acid secretion in patients with duodenal ulcer. Comparison with normal subjects and effects of cimetidine and parietal cell vagotomy. Gastroenterology. 1986 Mar;90(3):540-4. doi: 10.1016/0016-5085(86)91106-6. PMID: 3943686.
Apotekforeningen Serviceproduksjon NAF-preparater. Aciglumin NAF 250 mg tabletter.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Glutaminsyre: 250 mg | 100 stk | F | - |
Reidar Fossmark
Inneholder pankreatin utvunnet fra svin formulert som enterodrasjerte (syreresistente) minimikrosfærer i en gelatinkapsel. Høyt enzyminnhold, særlig lipase. Når minimikrosfærene når tynntarmen, løses drasjeringen raskt (ved pH > 5,5) og dermed frisettes enzymene med lipolytisk, amylolytisk og proteolytisk aktivitet for å sikre fordøyelse av fett, karbohydrater og proteiner. Produktene fra nedbrytning av pankreatin absorberes deretter direkte eller hydrolyseres ytterligere av intestinale enzymer. Enzymene inaktiveres av magesyre.
Enzymene har nær fullstendig tilgjengelighet i mage-tarm-kanalen. Absorberes ikke og nedbrytes som naturlige proteiner.
Behandling av eksokrin pankreasinsuffisiens med malabsorpsjon hos barn og voksne.
Doseringen er individuell og avhenger av sykdommens alvorlighetsgrad samt sammensetningen av kosten. Det anbefales at enzymene tas under eller umiddelbart etter måltidene. Kapslene bør svelges hele med mye væske, og de skal ikke knuses eller tygges. Ved svelgebesvær (f.eks. små barn og eldre pasienter) kan kapslene åpnes forsiktig og minimikrosfærene blandes med myk/tyntflytende og syrlig mat (f.eks. eplemos) eller væske (pH <5,5, f.eks. juice).
Barn og voksne med cystisk fibrose: Barn < 4 år: Initialt 1000 lipaseenheter/kg/måltid. Barn > 4 år og voksne: Initialt 500 lipaseenheter/kg/måltid. De fleste pasientene bør ikke overstige 10000 lipaseenheter/kg kroppsvekt/dag eller 4000 lipaseenheter/gram fettinntak.
Tilstander assosiert med eksokrin pankreasinsuffisiens ekskl. cystisk fibrose: Den nødvendige dosen for et måltid varierer fra ca. 25000 til 80000 Ph.Eur-enheter lipase, og halvparten av den individuelle dosen ved mellommåltider. Dette tilsvarer 1–3 kapsler á 25000 Ph.Eur-enheter for et måltid. Ved høye doser kan kapsler med 40000 Ph.Eur-enheter anvendes.
Se preparatoversikt nedenfor med hensyn til innhold av lipase, protease og amylase. Lipaseinnholdet er viktigst for den kliniske respons.
De vanligst rapporterte bivirkningene er gastrointestinale forstyrrelser som var milde til moderate. Svært vanlige (≥1/10): Magesmerter. Vanlige: Kvalme, oppkast, forstoppelse, utspilt mage og diaré. Mindre vanlige bivirkninger: Utslett. Ukjent frekvens: Kløe og urticaria.
Lav akutt toksisitet. Store inntak kan gi GI-symptomer.
Graviditet: Absorberes ikke systemisk. Amming: Kan brukes av ammende.
Strikturer i nedre del av tynntarm/blindtarm og tykktarm (fibroserende kolonopati) er rapportert hos pasienter med cystisk fibrose, men også og andre som har tatt svært høye doser pankreatinprodukter. Uvanlige symptomer fra magen eller endringer i symptomer fra magen bør vurderes medisinsk for å utelukke mulig skade på kolon, særlig hvis pasienten tar mer enn 10000 enheter lipase/kg/dag.
Smyth RL, van Velzen D, Smyth AR, Lloyd DA, Heaf DP. Strictures of ascending colon in cystic fibrosis and high-strength pancreatic enzymes. Lancet. 1994;343(8889):85-6.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterokapsel, hard | Lipase: 10000 IE Amylase: 8000 IE Protease: 600 IE | 100 stk | F | Blå resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterokapsel, hard | Lipase: 25000 IE Amylase: 18000 IE Protease: 1000 IE | 100 stk | F | Blå resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterokapsel, hard | Lipase: 35000 IE Amylase: 25200 IE Protease: 1400 IE | 100 stk | F | Blå resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterogranulat | Lipase: 5000 E/100 mg Amylase: 3600 E/100 mg Protease: 200 E/100 mg | 20 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterogranulat | Amylase: 3600 E/100 mg Lipase: 5000 E/100 mg Protease: 200 E/100 mg | 20 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterogranulat | 20 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver | Protease: 1400 IE/1 g Lipase: 25000 IE/1 g Amylase: 30000 IE/1 g | 300 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Lipase: 16000 U Protease: 57500 U Amylase: 60500 U | 100 stk | C | - | |
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Lipase: 16000 U Protease: 57500 U Amylase: 60500 U | 250 stk | C | - | |
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Lipase: 24000 U Protease: 86250 U Amylase: 90750 U | 80 stk | C | - | |
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Lipase: 4000 U Protease: 14375 U Amylase: 15125 U | 100 stk | C | - | |
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Lipase: 8000 U Protease: 28750 U Amylase: 30250 U | 100 stk | C | - | |
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Lipase: 8000 U Protease: 28750 U Amylase: 30250 U | 250 stk | C | - |
Mette Vesterhus
Mette Vesterhus
Kolesterolsekresjon i galle reduseres. Gallesekresjonen stimuleres og den relative mengden av lipofile gallesyrer reduseres. Kolesterolmetningen i gallen reduseres og gir en gradvis oppløsning av kolesterolgallestein.
Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel. Førstepassasjemetabolisme i leveren ved konjugering med glycin og taurin. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via (gallen i) feces. Halveringstiden er 3–6 dager.
Kolesterolgallestein mindre enn 15 mm i diameter (se Gallestein). Primær biliær cirrhose. Usikker indikasjon ved primær skleroserende kolangitt.
10–12 mg/kg kroppsvekt som engangsdose om kvelden. Ved PBC og PSC brukes vanligvis 13-15 mg/kg kroppsvekt daglig (inntil 15–20 mg/kg kroppsvekt) fordelt på 2 doser. Hvis kløe (sjeldent) oppstår i starten av behandlingen bør doseringen reduseres og den daglig dose kan deretter økes ukentlig til anbefalt dose igjen oppnås.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Barn: < 1,5 g forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk: Ev. diaré.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Diaré.
Graviditet: Ingen holdepunkter for skadelige effekter ved bruk i siste trimester. Amming: Opplysninger ang. amming mangler.
Hvis ikke steinfrihet oppnås etter 24 måneder, bør annen terapi vurderes.
EASL Clinical Practice Guidelines: management of cholestatic liver diseases. J Hepatol 2009; 51:237-267.
Lindor KD. et al: High-dose ursodeoxycholic acid for the treatment of primary sclerosing cholangitis. Hepatology 2009; 50:808-814.
Olsson R. et al: High-dose ursodeoxycholic acid in primary sclerosing cholangitis: a 5-year multicenter, randomized, controlled study. Gastroenterology 2005; 129:1464-1472.
Current consensus on the management of primary sclerosing cholangitis K. Wienckea, K.M. Bobergb,∗Clinics and Research in Hepatology and Gastroenterology (2011) 35, 786791.
Obetikolsyre. Ocaliva SPC.
Hirschfield GM, Mason A, Luketic V, Lindor K, et. al. Efficacy of obeticholic acid in patients with primary biliary cirrhosis and inadequate response to ursodeoxycholic acid. Gastroenterology. 2015 Apr;148(4): 751-61.e8. doi: 10.1053/j.gastro.2014.12.005. Epub 2014 Dec 11.
Nevens F, Andreone P, Mazzella G et. al.. POISE Study Group. A Placebo-Controlled Trial of Obeticholic Acid in Primary Biliary Cholangitis. N Engl J Med. 2016; 375(7): 631-43. doi: 10.1056/NEJMoa1509840.
Saffioti F, Gurusamy K, Eusebi LH et. al. Pharmacological interventions for primary biliary cholangitis: an attempted network meta-analysis. Cochrane Database Syst Rev. 2017 Mar 28;3:CD011648. doi: 10.1002/14651858.CD011648.pub2.
Samur S, Klebanoff M, Banken R et. al. Long-term clinical impact and cost-effectiveness of obeticholic acid for the treatment of primarybiliary cholangitis. Hepatology 2017; 65(3): 920-928. doi: 10.1002/hep.28932. Epub 2017 Jan 17.
EASL Clinical Practice Guidelines: The diagnosis and management of patients with primarybiliary cholangitis. European Association for the Study of the Liver. Electronic address: easloffice@easloffice.eu; European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2017 Apr 18. pii: S0168-8278(17)30186-1. doi: 10.1016/j.jhep.2017.03.022.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Ursodeoksykolsyre: 250 mg | 100 stk | C | 389,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Ursodeoksykolsyre: 250 mg | 100 stk | C | 389,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Ursodeoksykolsyre: 250 mg | 100 stk | C | 389,20 | |
| Mikstur, suspensjon | Ursodeoksykolsyre: 50 mg/1 ml | 250 ml | C | 344,70 | |
| Tablett | Ursodeoksykolsyre: 500 mg | 100 stk | C | 678,60 |
Mette Vesterhus
Obetikolsyre er en selektiv og potent agonist for farnesoid X-reseptoren (FXR), en nukleær reseptor som uttrykkes ved høye nivåer i leveren og tarmen. FXR antas å være en viktig regulator av gallesyrebaner og inflammatoriske, fibrotiske og metabolske baner. FXR-aktivering reduserer de intracellulære hepatocytt-konsentrasjonene av gallesyre ved å undertrykke de novo-syntese fra kolesterol, samt ved å øke transporten av gallesyre ut av hepatocyttene. Dette begrenser total mengde sirkulerende gallesyre samtidig som det fremmer kolerese, slik at leverens eksponering for gallesyre reduseres.
Absorpsjon: Tmax ca. 2 timer. Proteinbinding: >99%. Fordeling: Vd 618 liter. Metabolisme: I lever og tarm. Obetikolsyre konjugeres med glysin eller taurin i leveren og utskilles i galle, og reabsorberes deretter ved enterohepatisk sirkulasjon. Etter daglig administrering akkumuleres konjugater med samme farmakologiske aktivitet som modersubstansen (in vitro). Utskillelse: >87% i feces, <3% i urin.
Behandling av primær biliær kolangitt (også kjent som primær biliær cirrhose); enten i kombinasjon med ursodeoksykolsyre (UDCA) hos voksne med en utilstrekkelig respons på UDCA, eller som monoterapi hos voksne som ikke tåler UDCA.
Ocalivas markedsføringstillatelse er tilbakekalt på grunn av negativt nytte-risikoforhold. Behandlingsalternativer skal vurderes for pasienter som allerede går på Ocaliva. Ingen nye pasienter skal begynne på Ocaliva utenfor kliniske studier. For utdypende, se Nettressurser nedenfor.
Før behandlingsstart må leverstatus være kjent. Startdose (pasienter med normal leverfunksjon og ikke-cirrhotisk lever/Child-Pugh A) er 5 mg 1 gang daglig. Basert på en vurdering av toleranse etter 6 måneder skal dosen økes til 10 mg 1 gang daglig for å oppnå optimal respons. Dosejustering av samtidig administrert ursodeoksykolsyre (UDCA) er ikke nødvendig. Håndtering og dosejustering ved alvorlig pruritus: Håndteringsstrategier inkluderer tillegg av gallesyrebindende resin eller antihistamin. Ved alvorlig intoleranse pga. pruritus skal ett av følgende vurderes: Redusere dosen med obetikolsyre til 5 mg annenhver dag for pasienter som er intolerante overfor 5 mg 1 gang daglig, eller til 5 mg 1 gang daglig for pasienter som er intolerante overfor 10 mg 1 gang daglig, midlertidig seponere obetikolsyre i opptil 2 uker etterfulgt av ny oppstart med redusert dose, fortsette å øke dosen til 10 mg 1 gang daglig, hvis det tolereres, for å oppnå optimal respons, vurdere å seponere obetikolsyre for pasienter som fortsetter å oppleve vedvarende uutholdelig pruritus. Se også SPC.
OBS. Dosefrekvensen skal reduseres betydelig hos pasienter med videreutvikling til fremskreden sykdom i.e. dekompensert cirrhose/Child-Pugh B eller C evt. ned til 5 mg 1 gang ukentlig.
Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Abdominale smerter og ubehag. Hud: Pruritus. Øvrige: Fatigue. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Endokrine: Unormal funksjon i skjoldkjertelen. Gastrointestinale: Forstoppelse. Hjerte/kar: Palpitasjoner. Hud: Eksem, utslett. Luftveier: Orofaryngeal smerte. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nevrologiske: Svimmelhet. Øvrige: Perifert ødem, pyreksi.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: GI-symptomer, ev. leverpåvirkning og øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Erfaring hos ammende mangler. Teoretisk liten overgang til morsmelk pga. høy proteinbinding (> 99 %). Fertilitet: Ingen humane data. Studier på dyr indikerer ingen direkte eller indirekte effekter på fertilitet.
Leverrelaterte bivirkninger: Økning i ALAT og ASAT samt kliniske tegn og symptomer på hepatisk dekompensering er sett, og har oppstått så tidlig som i løpet av 1. behandlingsmåned. Leverrelaterte bivirkninger er primært sett ved doser >10 mg daglig. Pasienten skal overvåkes for økning i biokjemiske levertester og for utvikling av leverrelaterte bivirkninger. Alvorlig pruritus: Er rapportert. For håndtering, se Dosering.
DMP: Markedsføringstillatelsen til Ocaliva er trukket. Sist oppdatert 06.12.2024.
EMA: Revocation of conditional marketing authorisation for
Ocaliva. Benefits of Ocaliva no longer considered to outweigh its risks. 3. desember 2024.
EASL Clinical Practice Guidelines: management of cholestatic liver diseases. J Hepatol 2009; 51:237-267.
Lindor KD. et al: High-dose ursodeoxycholic acid for the treatment of primary sclerosing cholangitis. Hepatology 2009; 50:808-814.
Olsson R. et al: High-dose ursodeoxycholic acid in primary sclerosing cholangitis: a 5-year multicenter, randomized, controlled study. Gastroenterology 2005; 129:1464-1472.
Current consensus on the management of primary sclerosing cholangitis K. Wienckea, K.M. Bobergb,∗Clinics and Research in Hepatology and Gastroenterology (2011) 35, 786791.
Obetikolsyre. Ocaliva SPC.
Hirschfield GM, Mason A, Luketic V, Lindor K, et. al. Efficacy of obeticholic acid in patients with primary biliary cirrhosis and inadequate response to ursodeoxycholic acid. Gastroenterology. 2015 Apr;148(4): 751-61.e8. doi: 10.1053/j.gastro.2014.12.005. Epub 2014 Dec 11.
Nevens F, Andreone P, Mazzella G et. al.. POISE Study Group. A Placebo-Controlled Trial of Obeticholic Acid in Primary Biliary Cholangitis. N Engl J Med. 2016; 375(7): 631-43. doi: 10.1056/NEJMoa1509840.
Saffioti F, Gurusamy K, Eusebi LH et. al. Pharmacological interventions for primary biliary cholangitis: an attempted network meta-analysis. Cochrane Database Syst Rev. 2017 Mar 28;3:CD011648. doi: 10.1002/14651858.CD011648.pub2.
Samur S, Klebanoff M, Banken R et. al. Long-term clinical impact and cost-effectiveness of obeticholic acid for the treatment of primarybiliary cholangitis. Hepatology 2017; 65(3): 920-928. doi: 10.1002/hep.28932. Epub 2017 Jan 17.
EASL Clinical Practice Guidelines: The diagnosis and management of patients with primarybiliary cholangitis. European Association for the Study of the Liver. Electronic address: easloffice@easloffice.eu; European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2017 Apr 18. pii: S0168-8278(17)30186-1. doi: 10.1016/j.jhep.2017.03.022.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Obetikolsyre: 10 mg | 30 stk | C | H-resept | - |
| Tablett | Obetikolsyre: 5 mg | 30 stk | C | H-resept | - |
Mette Vesterhus
Seladelparlysindihydrat er en peroksisomproliferator-aktivert reseptor-delta (PPARδ)-agonist, eller delpar. PPARδ
er en nukleær reseptor som uttrykkes i leveren og andre vev. PPARδ-aktivering reduserer
gallesyresyntese i leveren ved fibroblastvekstfaktor 21 (FGF21)-avhengig nedregulering av CYP7A1,
nøkkelenzymet ved gallesyresyntese fra kolesterol, og ved å redusere kolesterolsyntese og -
absorpsjon. Disse virkningene resulterer i lavere gallesyreeksponering i leveren og reduserte
sirkulerende gallesyrenivåer.
Reduserer kløe og interleukin-31 hos pasienter med PBC.
Absorpsjon: Tmaks ca. 1,5 time. Administrering av seladelpar sammen med mat forsinket tmax med 2,5 time i forhold til fastende
tilstand og resulterte i en reduksjon på ca. 32 % i Cmax for seladelpar. Siden den samlede
eksponeringen (AUC) er lik, anses ikke effekten av mat på farmakokinetikken til seladelpar som
klinisk relevant.
Proteinbinding: >99 %.
Metabolisme: Metaboliseres hovedsakelig av CYP2C9 og i mindre grad av CYP2C8 og CYP3A4. For CYP2C9-genotype, se SPC pkt. 5.2.
Eliminasjon: Hos pasienter med PBC er tilsynelatende oral clearance av seladelpar 12,6 l/t. Etter administrering av
en enkeltdose på 10 mg seladelpar hos friske forsøkspersoner var gjennomsnittlig
eliminasjonshalveringstid 6 timer for seladelpar. Hos pasienter med PBC var halveringstiden 3,8 til
6,7 timer.
Utskillelse: 73 % i urin og 20 % i feces.
Til behandling av primær biliær kolangitt (PBC) i kombinasjon med
ursodeoksykolsyre (UDCA) hos voksne som har utilstrekkelig respons på UDCA alene, eller som
monoterapi hos voksne som ikke tåler UDCA.
Per 14.05.2025 er seladelpar ikke markedsført i Norge.
Anbefalte dose er 10 mg po én gang daglig.
For glemt dose og spesielle pasientgrupper, se SPC pkt. 4.2.
Interaksjoner: Interaksjonssøk Seladelpar. Se også SPC pkt 4.5 og 5.2.
Pasienter med PBC som fikk 5 ganger anbefalt dose eller 20 ganger anbefalt dose av seladelpar,
opplevde en økning i levertransaminaser, muskelsmerter og/eller økning i kreatinkinase, som gikk
over ved seponering av seladelpar. Doseavhengig økning i serumkreatinin ble også observert.
Det finnes ingen spesifikk behandling for overdosering med seladelpar. Generell støttende behandling
av pasienten er indisert, etter behov. Hvis det er indisert, bør eliminasjon av uabsorbert legemiddel
foretas ved emese eller mageskylling. Vanlige forholdsregler skal følges for å opprettholde frie
luftveier. Fordi seladelpar er sterkt bundet til plasmaproteiner, skal ikke hemodialyse vurderes.
Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i SPC pkt. 6.1.
Doseavhengige økninger i serumtransaminaser, biliær obstruksjon og samtidig administrasjon av andre legemidler.
Se SPC pkt. 4.4.
De hyppigst rapporterte bivirkningene magesmerter (11,1 %),
hodepine (7,2 %), kvalme (6,5 %) og abdominal distensjon (3,9 %). Disse bivirkningene var ikke
alvorlige og førte ikke til seponering.
Graviditet: Det er ingen eller en begrenset mengde data (utfallet av mindre enn 300 graviditeter) på bruk av
seladelpar hos gravide kvinner. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter med hensyn på
reproduksjonstoksisitet ved klinisk relevante eksponeringsnivåer (se SPC pkt. 5.3).
Som et forsiktighetstiltak er det anbefalt å unngå bruk av seladelpar under graviditet.
Amming: Det er ukjent om seladelpar eller dets metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. En risiko for
nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet
og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om ammingen skal opphøre eller om
behandlingen med seladelpar skal avsluttes/avstås fra.
Fertilitet:
Ingen data fra mennesker om effekten av seladelpar på fertilitet er tilgjengelige.
Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte effekter på fertilitet eller reproduksjonsevne.
Bivirkninger, interaksjoner, graviditet, amming.
Ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.
Seladelpar: Lyvdelzi SPC.
Mette Vesterhus
Til behandling av primær biliær kolangitt (PBC) i kombinasjon med ursodeoksykolsyre (UDCA) hos voksne som har utilstrekkelig respons på UDCA alene, eller som monoterapi hos voksne som ikke tåler UDCA.
Voksne (inkl. eldre >65 år): Anbefalt dose er 80 mg po 1 gang daglig.
Glemt dose: Skal ikke tas, neste dose tas til vanlig tid. Ikke ta dobbel dose som erstatning for glemt dose.
Spesielle pasientgrupper: Se SPC ev. DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale elafibranor.
Interaksjoner: Se SPC pkt 5.2 side 11 ev. Elafibranor.
Elafibranor og dets aktive hovedmetabolitt, GFT1007, er doble agonister for peroksisomproliferator-aktivert reseptor (PPAR)-α/δ. Aktivering av PPAR-α/δ reduserer galletoksisitet og kolestase ved å modulere gallesyresyntese, detoksifisering og transportører. Aktivering av PPAR-α/δ har også anitiinflammatoriske effekter ved virkning på ulike signalveier.
Forbedrer leverfunksjonsmarkører som ALP og bilirubin, samt demper leverbetennelse og fibrosedannelse, men ikke er sikker effekt på pruritus.
Absorpsjon: Tmaks ca. 1,25 time.
Proteinbinding: >99% primært til albumin.
Metabolisme: Metaboliseres in vitro av 15-ketoprostaglandin delta 13-reduktase (PTGR1). 14C-radiomerket elafibranor ble raskt hydrolysert til den aktive metabolitten GFT1007. 2 hovedmetabolitter ble identifisert i plasma, GFT1007 (aktiv metabolitt) og glukuronidkonjugater (inaktive metabolitter).
Utskillelse: Ca. 77% i feces, primært som elafibranor (57% av dosen) og dets aktive metabolitt GFT1007 (6% av dosen). Ca. 19% i urin, primært som glukuronidkonjugater.
Nøye overvåkning. Symptomatisk og støttende.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Kjent/mistenkt graviditet og bruk hos fertile kvinner som ikke bruker sikker prevensjon.
Leverrelaterte hendelser: Økte leverprøver, inkl. transaminaser og bilirubin, er sett. Vurdering av leverfunksjon bør utføres før behandlingsstart, deretter iht. rutinemessig oppfølging. Ved økte leverprøver og/eller unormal leverfunksjon anbefales umiddelbar undersøkelse av årsak, og behandlingsavbrudd bør vurderes.
Økt kreatinkinase (CK) i blod og muskelskade: Økt CK er sett og bør måles før behandlingsstart, deretter iht. rutinemessig oppfølging. Regelmessig CK-måling kan vurderes, spesielt ved samtidig bruk av HMG-CoA-reduktasehemmere. Ved økning i CK eller uforklarlige tegn/symptomer på muskelskade anbefales umiddelbar undersøkelse av årsak, og behandlingsavbrudd bør vurderes.
Embryoføtal toksisitet: Basert på dyrestudier mistenkes det at elafibranor kan gi medfødte misdannelser og redusert fosteroverlevelse ved bruk under graviditet. Se Kontraindikasjoner og informer fertile kvinner.
Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. tablett, og er så godt som natriumfritt.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen påvirkning.
De hyppigst rapporterte ikke-alvorlige: Magesmerter, diaré, kvalme og oppkast. Disse var milde til moderate, oppstod tidlig i behandlingen og så ut til å gå over i løpet av dager til få uker, uten noen doseendring eller støttende tiltak.
Den hyppigste bivirkningen som førte til seponering av behandlingen var økt CK i blod (3,7 %).
Se SPC for utdypende.
Graviditet: Kontraindisert. Skal seponeres ved graviditet. Begrensede humane data. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet (fostertap, misdannelser, dødfødsler og/eller perinatale dødsfall). Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under og i minst 3 uker etter avsluttet behandling. Graviditetsstatus hos fertile kvinner skal sjekkes før behandlingsstart.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Ingen data fra dyrestudier, men bivirkninger hos avkom av hunnrotter er sett. Risiko for diende barn kan ikke utelukkes. Skal ikke brukes under amming og før minst 3 uker etter siste dose.
Fertilitet: Ingen humane data. Dyrestudier indikerer ingen direkte/indirekte effekt på fertilitet eller reproduksjonsevne.
Bivirkninger, interaksjoner, graviditet, amming.
Ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.
Giannini EG, Pasta A, et. al.. Second-Line Treatment for Patients With Primary Biliary Cholangitis: A Systematic Review With Network Meta-Analysis. Liver Int. 2025 Jan;45(1):e16222. doi: 10.1111/liv.16222. PMID: 39720853; PMCID: PMC11669080.
Elafibranor Iqirvo® SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Elafibranor: 80 mg | 30 stk | C | 71 190,30 |
Mette Vesterhus
Mette Vesterhus
Antibakterielt legemiddel i rifamycinklassen som hemmer bakteriell RNA-syntese. Bredt antimikrobielt spekter mot de fleste grampositive og -negative aerobe og anaerobe bakteriene, inkl. ammoniakkproduserende arter. Reduserer dermed produksjon av ammoniakk og andre forbindelser som antas å være viktige for patogenesen ved hepatisk encefalopati.
< 1 % absorberes. Moderat P-gp-substrat og metaboliseres av CYP 3A4. Analyse av fecesekstrakter viste at rifaksimin forekommer som intakt molekyl, noe som antyder at det hverken brytes ned eller metaboliseres under passasjen gjennom mage-tarmkanalen. 25-desacetylrifaksimin er den eneste rifaksiminmetabolitten identifisert hos mennesker. Ca. 97 % av administrert dose utskilles i feces. Gjenvinningen i urinen overskrider ikke 0,4 % av administrert dose. Pasienter med nedsatt leverfunksjon viser en høyere systemisk eksponering.
Innleggelse med manifest hepatisk encefalopati, og forebyggende mot residiv av hepatisk encefalopati etter slik innleggelse. Reduksjon av tilbakevendende episoder av manifest hepatisk encefalopati hos voksne. Spesialistoppgave.
550 mg peroralt to ganger daglig.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 2,4 g daglig i 7 dager ble tolerert godt.
Klinikk: GI-symptomer. Øvrige rapporterte bivirkninger. Rødfarging av urin.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Vanlige: øvre abdominalsmerter, distensjon, diaré, kvalme, oppkast, depresjon, svimmelhet, hodepine, dyspné, ascites, utslett, pruritus, muskelspasmer, artralgi, perifert ødem. Mindre vanlige: anemi, hyperkalemi, forvirring, konvulsjoner, hukommelsessvekkelse, pleural effusjon, fall.
Selv om det ikke forventes doseendringer, bør forsiktighet utvises hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. En potensiell forbindelse mellom rifaksiminbehandling og Clostridium difficile-assosiert diaré og pseudomembranøs kolitt kan ikke utelukkes. Samtidig administrasjon av rifaksimin og andre rifamyciner anbefales ikke. På grunn av effektene på tarmfloraen kan effektiviteten av p-piller med østrogen reduseres etter administrasjon av rifaksimin.
Tarmobstruksjon.
Legemidlet kan forårsake rødfarging av urinen.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifaksimin: 200 mg | 12 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifaksimin: 550 mg | 56 stk | C | Blå resept | 3 911,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifaksimin: 550 mg | 56 stk | C | Blå resept | 3 911,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rifaksimin: 200 mg | 12 stk | C | - |
Se de enkelte legemidlene
Mette Vesterhus
Kompleksdanner med divalente kationer som kobber, sink, kvikksølv o.l. og øker utskillelsen av disse. Ved cystinuri dannes penicillamin–cysteindisulfid som utskilles.
Biotilgjengeligheten er 40–70 % ved peroral tilførsel. Absorpsjonen nedsettes 50–60 % ved samtidig inntak av mat, Al/Mg-holdige antacida og ferrosulfat. Metaboliseres i leveren. Metabolittenes aktivitet er ikke klarlagt. Utskilles via nyrene, opptil 25 % umetabolisert. Halveringstiden er 1–7,5 timer.
Wilsons sykdom og cystinuri (SNL). Kan forsøkes ved sklerodermi. Metallforgiftninger, se antidotlisten i Antidoter – alfabetisk oversikt, bruksområde og dosering
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Allergireaksjoner er beskrevet. Gir vitamin B6-mangel. Langtidsbruk er forbundet med hyppige og alvorlige bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Ca. 50 % har bivirkninger, mange og tildels alvorlige, i løpet av de første 6 månedene, og de fleste bivirkningene kommer de første 18 månedene. Hudutslett og såre slimhinner, ev. feber, leddsmerter og hovne lymfeknuter. Tyreoiditt. Nyreskader (proteinuri, hematuri, nefrotisk syndrom). Trombocytopeni er vanlig, alvorligere bloddyskrasier sjeldnere. Metallignende smak i munnen, ev. nedsatt smaksevne (hyppig, men forbigående). Alvorlig myastenilignende syndrom og myositt (sjelden). Gastrointestinale (kvalme, anoreksi, epigastralgi, diaré, pankreatitt og hepatitt). Tinnitus, synsforstyrrelser, nevropatier. Pulmonale (allergisk alveolitt, lungefibrose, astma).
Graviditet: Bindevevsanomalier (cutis laxa) er rapportert hos barn utsatt for penicillamin i uterus. Det er holdepunkter for at fortsatt behandling ved Wilsons sykdom beskytter moren mot tilbakefall. Lavest mulig dose bør benyttes i svangerskapet. Doseringen bør reduseres med 25 til 50 prosent av dosen før svangerskapet for å redusere fosterrisikoen tidlig i svangerskapet og for å fremme bedre sårheling dersom et keisersnitt er nødvendig. Overvåking av leverfunksjon og klinisk status bør gjøres hvert trimester. Pasienter som stopper behandling for Wilsons sykdom uten overvåkning av leverstatus er i faresonen for utvikling av lever dekompensasjon og akutt leversvikt.
Amming: Bruk hos ammende frarådes pga. mulige toksiske effekter hos barnet. Ev. må amming avbrytes for å behandle moren.
Nyresykdommer, proteinuri. SLE. Se bivirkninger. Behandling skal bare startes og følges opp av spesialist.
Samtidig behandling med gull, klorokin/hydrosyklorokin, cytostatika.
Hb, hvite, trombocytter, ALAT, kreatinin og urin (strimmel) kontrolleres før behandlingsstart og minst hver 2. uke de første 4 måneder, senere hver 4. uke.
Pasienten må ta legekontakt ved neseblødninger, ved hud- eller slimhinnereaksjoner og ved uventet endring i allmenntilstanden. Orienter om mulig endring i smakssansen (forsvinner etter 1–3 måneder ved fortsatt behandling). Tas utenom måltid, minst 1 1/2 time før. Rikelig med drikke (vann, ikke melk). Svelges hele.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Penicillamin: 150 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Enterotablett | Penicillamin: 300 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
Mette Vesterhus
Trientin er et kobberkelaterende stoff hvis primære virkningsmekanisme er å eliminere absorbert
kobber fra kroppen ved å danne et stabilt kompleks som deretter elimineres ved urinutskillelse.
Trientin kan også kelatere kobber i intestinaltraktus og dermed hemme kobberabsorpsjon.
Se pkt 5.2 i SPC
Til behandling av Wilsons sykdom hos voksne, ungdom og barn ≥ 5 år.
Spesialistoppgave, se pkt 4.2 i SPC
Startdosen vil vanligvis tilsvare laveste dose innenfor området, og dosen skal deretter tilpasses etter
pasientens kliniske respons (se pkt. 4.4 i SPC).
Den anbefalte dosen er mellom 450 mg og 975 mg (3 til 6 ½ filmdrasjerte tabletter) daglig, fordelt på
2 til 4 doser.
Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1 i SPC.
Den vanligst rapporterte bivirkningen av trientin er kvalme. Alvorlig jernmangelanemi og alvorlig
kolitt kan oppstå under behandling. Se SPC for utfyllende informasjon.
Når en pasient skal bytte fra en annen formulering av trientin, må det utvises forsiktighet fordi doser
uttrykt i trientinbase ikke nødvendigvis er ekvivalente (se pkt. 4.2 i SPC).
Trientin er et kelaterende stoff som er funnet å redusere serumnivået av jern. Jerntilskudd kan være
nødvendig ved jernmangelanemi og bør gis på et annet tidspunkt (se pkt. 4.5 i SPC).
Kombinasjon av trientin og sink er ikke anbefalt. Det foreligger begrensede data på samtidig bruk, og
ingen spesifikke doseanbefalinger kan gis.
Hos pasienter tidligere behandlet med D-penicillamin er det rapportert lupus-liknede reaksjoner ved
påfølgende behandling med trientin. Det er imidlertid ikke mulig å fastslå om det er en
årsakssammenheng med trientin.
Overvåking og spesielle pasientpopulasjoner, se SPC.
Toksisitet: Lav toksisitet ved akutte inntak.
Barn: < 1200 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 20 g ga ingen symptomer og 40 g ga lett forgiftning.
Klinikk: Svimmelhet og oppkast har vært rapportert. Forventer forsterkning av rapporterte bivirkninger. Kronisk overdosering kan gi eks. kobbermangel og anemi.
Behandling: Symptomatisk behandling.
For utfyllende informasjon fra Direktoratet for medisinske produkter om relevante interaksjoner, se ATC-kode A16AX12
Ingen interaksjonsstudier er blitt utført.
Trientin er funnet å redusere serumnivået av jern, muligens ved å redusere absorpsjonen, og
jerntilskudd kan være nødvendig. Da jern og trientin kan hemme hverandres absorpsjon, skal
jerntilskudd tas minst to timer etter administrasjon av trientin.
Da trientin absorberes dårlig etter oralt inntak og den primære virkningsmekanismen krever systemisk
eksponering (se pkt. 5.1), er det viktig at de filmdrasjerte tablettene tas på tom mage én time før
måltider eller to timer etter måltider, og minst én time atskilt fra andre legemidler, mat eller melk (se
pkt. 4.2). Dette maksimerer absorpsjonen av trientin og reduserer sannsynligheten for at legemidlet
bindes til metaller i gastrointestinaltraktus. Det er imidlertid ikke utført matinteraksjonsstudier, så i
hvilken grad mat påvirker systemisk eksponering av trientin er ukjent.
Selv om det ikke foreligger holdepunkter for at antacida med kalsium og magnesium påvirker effekten av trientin, er det god praksis å atskille administreringen.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Mangel på kobber og sink antas å kunne være fosterskadelig.
Amming:
Svært begrenset klinisk erfaring. Noe motstridende funn på om sink og kobbernivå i morsmelk påvirkes.
Fertilitet
Det er ukjent om trientin påvirker fertilitet hos mennesker.
Nasjonale anbefalinger for valg av legemidler til behandling av Wilsons sykdom (2022-2025): anbefaling-wilsons-sykdom.pdf (sykehusinnkjop.no).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Trientin: 200 mg | 100 stk | C | H-resept | 45 113,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Trientin: 167 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Trientin: 150 mg | 72 stk | C | H-resept | 40 191,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Trientin: 167 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Trientin: 167 mg | 100 stk | C | H-resept | 42 479,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Trientin: 200 mg | 100 stk | C | H-resept | 45 113,20 |
Aasne Aarsand
Hemearginat reduserer aktiviteten av ALA syntase som er det hastighetskontrollerende enzymet i hemesyntesen i lever. Ved akutte porfyrisykdommer vil dette redusere produksjonen av toksiske metabolitter. Hemearginat er fremstilt fra blod fra friske blodgivere.
Halveringstiden er ca. 11 timer etter enkel dose. Forlenges ved gjentatt dosering. Utfyllende farmakokinetiske data savnes.
Førstevalg ved anfall med nevrologiske utfall eller andre symptomer på et alvorlig anfall av akutte porfyrisykdommer, ved anfall av akutte porfyrisykdommer der infusjon av glukose ikke fører til bedring eller hos pasienter der tidligere erfaringer gir indikasjon for behandling med Normosang som førstevalg. Det er viktig å eliminere utløsende årsaker til porfyrianfallet. For retningslinjer for behandling av anfall ved akutte porfyrisykdommer se www.napos.no.
3 mg/kg som intravenøs infusjon en gang per døgn over en periode på minst 30 minutter i 4 døgn; eventuelt lengre ved spesielt alvorlige anfall. Maksimalt 250 mg (1 ampulle) per dag. Kan gis i god/stor perifer vene, men det bør da skiftes vene hver dag. Ev. sentralt venekateter.
Risiko for tromboflebitt i infusjonsområdet (liten). I forbindelse med infusjoner er det rapportert forbigående koagulasjonsforstyrrelser. Økt serum-ferritin er observert etter langtidsbruk. Overdosering har forårsaket fulminant leversvikt og reversibel nyresvikt.
Pga. infusjonskonsentratets mørke farge er visuell inspeksjon av oppløsningen vanskelig, derfor skal infusjonssett med filter brukes (se ovenfor).
Hemearginat har vært gitt i svangerskap hos enkeltpasienter uten at det har vært observert negative effekter for mor eller barn
Herrick AL, McColl KE, Moore MR, Cook A, Goldberg A. Controlled trial of haem arginate in acute hepatic porphyria. Lancet. 1989 Jun 10;1(8650):1295-7.
Stein P, Badminton M, Barth J, Rees D, Stewart MF. Best practice guidelines on clinical management of acute attacks of porphyria and their complications. Ann Clin Biochem 2013;50:217-23.
Marsden JT, Guppy S, Stein P, Cox TM, Badminton M, Gardiner T, Barth JH, et al. Audit of the Use of Regular Haem Arginate Infusions in Patients with Acute Porphyria to Prevent Recurrent Symptoms. JIMD Rep 2015;22:57-65.
Neeleman RA, Wagenmakers MAEM, Koole-Lesuis RH, Mijnhout GS, Wilson JHP, Friesema ECH, Langendonk JG. Medical and financial burden of acute intermittent porphyria. J Inherit Metab Dis. 2018 Sep;41(5):809-817.
Willandt B, Langendonk JG, Biermann K, Meersseman W, D'Heygere F, George C, Verslype C, Monbaliu D, Cassiman D. Liver Fibrosis Associated with Iron Accumulation Due to Long-Term Heme-Arginate Treatment in Acute Intermittent Porphyria: A Case Series. JIMD Rep. 2016;25:77-81.
Aasne Aarsand
Afamelanotid er et tridekapeptid og en strukturell analog til α-melanocytt-stimulerende hormon (α-MSH). Afamelanotid er en melanokortinreseptor agonist og binder seg hovedsaklig til melanokortin-1 reseptoren (MC1R). Afamelanotid er antatt å aktivere syntesen av eumelanin mediert via MC1R-reseptoren. Eumelanin bidrar til fotobeskyttelse via bla. å virke som et filter både mot synlig og UV-lys og reduksjon i oksidativt stress. Afamelanotids virkningsmekanisme via økt syntese av eumelanin i huden hos pasienter med EPP er uavhengig av eksponering av sollys og/eller kunstig UV-lys og gir en økt melanocyttpigmentering av huden.
Fordeling, metabolisme og utskillelse er ikke klarlagt. Ingen farmakokinetisk informasjon er tilgjengelig for noen av dens metabolitter (aktiv eller inaktiv). Etter subkutan administrasjon av implantatet, er mesteparten av virkestoffet frigjort i løpet av de første 48 timer med over 90% avgitt innen 5. dag. Plasmanivåer av afamelanotid opprettholdes over flere dager, mens i de fleste kliniske studier, var plasmanivåene av afamelanotid under deteksjonsgrensen 10. dag.
Profylakse mot fototoksisitet hos voksne med erytropoietisk protoporfyri (EPP).
En subkutan implantasjon hver 2. måned i forkant og i forbindelse med økt eksponering for sollys. Tre implantater per år per pasient anbefales (maksimalt fire per år), avhengig av ønsket grad av beskyttelse. Forskrivning av afamelanotid er i utgangspunktet forbeholdt spesialister ved porfyrispesialistsentre og administrering er forbeholdt spesielt akkrediterte.
Alvorlig leversykdom.
Svært vanlige; kvalme (19%), hodepine (20%), reaksjon på implantasjonsstedet (21%). Vanlige; nedsatt appetitt, migrene, letargi, somnolens, svimmelhet, flushing, magesmerter, diare, oppkast, erytem, melanotiske nevi, pigmenteringsforstyrrelser, misfarging av hud, hyperpigmentering, fregner og pruritus.
Utover hemangiom er det ikke observert neoplastisk differensiering blant de 425 pasienter som bivirkningsprofilen er basert på.
Data for afamelanotids langtidssikkerhet er begrensede og har ikke blitt vurdert i studier utover 2 år. Helkropps hudundersøkelse er anbefalt to ganger årlig. Under behandling tilrås opprettholdelse av solbeskyttelse i henhold til individuell erfaring og hudtype (Fitzpatrick skala). Pasienter med egen eller familieanamnese på melanom (enhver form) og/eller egen sykehistorie på andre hudcancere skal følges opp tett.
Afamelanotid skal kun unntaksvis forskrives til pasienter over 70 år. Det er ikke anbefalt til barn pga. manglende informasjon om bivirkninger og effekt samt størrelsen på implantatet.
Kvinner i fertil alder bør benytte kontraseptiva i forbindelse med behandling og i 3 måneder deretter. Afamelanotid skal ikke benyttes under graviditet og amming.
Afamelanotide (Scenesse): Behandling av voksne pasienter med erytropoietisk protoporfyri (EPP). Legemiddelet er godkjent av EMA under spesielle omstendigheter, men er foreløpig ikke besluttet innført i Norge jfr. ID2016_048.
Langendonk JG, Balwani M, Anderson KE, Bonkovsky HL, Anstey AV, Bissell DM, Bloomer J, et al. Afamelanotide for Erythropoietic Protoporphyria. N Engl J Med. 2015 Jul 2;373(1):48-59.
Wensink D, Wagenmakers MAEM, Barman-Aksözen J, Friesema ECH, Wilson JHP, van Rosmalen J, Langendonk JG. Association of Afamelanotide With Improved Outcomes in Patients With Erythropoietic Protoporphyria in Clinical Practice. JAMA Dermatol. 2020 May 1;156(5):570-575.
Minder EI, Barman-Aksoezen J, Schneider-Yin X. Pharmacokinetics and Pharmacodynamics of Afamelanotide and its Clinical Use in Treating Dermatologic Disorders. Clin Pharmacokinet. 2017 Aug;56(8):815-823.
Aasne Aarsand
Givosiran er et dobbelttrådet siRNA (liten interfererende ribonukleinsyre) som hemmer aminolevolinsyre syntase 1 (ALAS1) i hepatocyttene. ALAS1 er det hastighetsregulerende enzymet i hepatisk hemsyntese, og hemming av dette enzymet fører til reduserte sirkulerende nivåer av de nevrotoksiske intermediatene aminolevulinsyre (ALA) og porfobilinogen (PBG), ALA anses å være sannsynlig årsaksfaktor til anfall og andre sykdomsmanifestasjoner ved akutte porfyrisykdommer (AHP).
Etter subkutan administrering blir givosiran raskt absorbert med en tid til maksimal plasmakonsentrasjon (tmax) på 0,5 til 2 timer. Givosiran og den aktive metabolitten AS(N-1)3’-givosiran distribueres primært til leveren etter subkutan administrering. Plasmakonsentrasjonen av givosiran gjenspeiler ikke graden eller varigheten av den farmakodynamiske virkningen. Givosiran er en målrettet behandling mot leveren, og plasmakonsentrasjonen synker raskt på grunn av leveropptaket. Givosiran har så lang halveringstid i leveren at den farmakodynamiske effekten blir opprettholdt over det månedlige doseringsintervallet. Givosiran blir metabolisert av nukleaser til korte oligonukleotider.
Givosiran er indisert for forebyggende behandling mot repeterte porfyrianfall (> 4 per år) hos pasienter med akutt porfyrisykom (akutt intermitterende porfyri, porphyria variegata, hereditær koproporfyri).
En subkutan dose på 2,5 mg/kg én gang per måned. Behandlingen skal innledes under tilsyn av helsepersonell som har erfaring i behandling av akutt porfyrisykdom.
Svært vanlige; kvalme, fatigue, reaksjon på injeksjonsstedet, utslett, forhøyede transaminaser, nedsatt glomerulær filtrasjonsrate. Vanlige; Økt nivå av homocystein i blod, pankreatitt.
Leverfunksjonsprøver skal tas før behandling igangsettes. Disse prøvene bør gjentas månedlig de første 6 månedene med behandling og deretter når klinisk indisert. Behandlingspause eller seponering av behandlingen skal vurderes ved klinisk relevant forhøyede transaminaser.
Måling av homocysteinnivåer i blodet før behandling påbegynnes. og overvåking for endringer under behandling med givosiran anbefales. Hos pasienter med forhøyede homocysteinnivåer kan homocysteinsenkende behandling vurderes.
Progresjon av nedsatt nyrefunksjon har blitt observert hos noen pasienter med preeksisterende nyresykdom. I slike tilfeller er det nødvendig med nøye overvåking av nyrefunksjonen under behandling.
Det er ingen eller begrenset mengde data på bruk av givosiran hos gravide kvinner.
Givosiran (Givlaari) - Nye metoder ID2020_014: Behandling av akutt hepatisk porfyri (AHP) hos voksne og ungdom fra 12 år og eldre.
Kuter DJ, Bonkovsky HL, Monroy S, Ross G, Guillén-Navarro E, Cappellini MD, et al. ENVISION Investigators. Efficacy and safety of givosiran for acute hepatic porphyria: Final results of the randomized phase III ENVISION trial. J Hepatol. 2023 Nov;79(5):1150-1158.
Patel P, Midha S, Shukla S, Dhamija D, Bello AO, Khan S. Evaluating the Efficacy of a Small Interfering Ribonucleic Acid Molecule, Givosiran, in Treating Acute Intermittent Porphyria: A Systematic Review. Cureus. 2023 Jun 18;15(6):e40585.
Poli A, Schmitt C, Moulouel B, Mirmiran A, Talbi N, Rivière S, et al. Givosiran in acute intermittent porphyria: A personalized medicine approach. Mol Genet Metab. 2022 Mar;135(3):206-214.
Mette Vesterhus
Mette Vesterhus
Hemmer spasmer og motilitet i fordøyelseskanalen, galleveier, urinveier og krampetilstander i kvinnelige genitalia. Blokkerer nervesystemer lokalt i disse organene (perifer antikolinerg effekt. Har relativt liten virkning på sentralnervesystemet. Virkningen er relativt kortvarig. Er et alternativ, ev. i kombinasjon med NSAID ved galleveis- og urinveiskolikk. Mindre effektivt enn opioidanalgetika.
Metaboliseres bl.a. ved hydrolyse, men andre prosesser kan forekomme. Utfyllende data savnes. Utskilles via nyrene, ca. 50 % umetabolisert, og via (gallen i) feces i omtrent like store mengder. Halveringstiden er ca. 5 timer.
Akutte smerter ved kontraksjon i glatt muskulatur (f.eks. galleveiskolikk, urinveiskolikk). Hjelpemiddel ved endoskopi (ERCP) og fjerning av polypper og fremmedlegemer i øvre gastrointestinaltraktus. Kan også være aktuelt ved galleoperasjoner.
10-20 mg intramuskulært, subkutant eller langsomt intravenøst. Dosen kan om nødvendig gjentas etter 2–3 timer. Kan kombineres med forskjellige analgetika. Som hjelpemiddel ved endoskopi: 10 mg intravenøst som kan gjentas. Småbarn og spedbarn: ¼ ampulle (5 mg) x 3.
Munntørrhet, synsforstyrrelser, takykardi, blodtrykksfall, forverring av glaukom, urinretensjon og anafylaktiske reaksjoner. Gamle er spesielt utsatt for sentralnervøse bivirkninger av antikolinergika (forvirring), og forsiktighet må utvises.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Gir uttalt perifer og svak sentral antikolinerg klinikk. Som for Belladonnaalkaloider, tertiære aminer - se nedenfor.
Felles for Belladonnaalkaloider, tertiære aminer:
Toksisitet for gruppen: Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Antikolinergt syndrom. Perifere antikolinerge fenomener er tørre slimhinner, tørr hud, ansiktsrødme, urinretensjon, nedsatt tarmmotorikk, takykardi, hypertensjon, feber og rask pust. Sentrale antikolinerge fenomener er angst, uro, agitasjon, mydriasis, hallusinasjoner, delirium, ev. kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Rolige omgivelser.
Vurder diazepam ved uro og agitasjon.
Vurder fysostigmin ved behandlingstrengende sentralt antikolinergt syndrom.
Ev. selektiv betablokker ved symptomgivende takykardi. Øvrig symptomatisk behandling.
Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogen effekt. Antikolinerge midler gitt nær fødsel kan gi effekter på fosterets hjerterytme. Amming: Stoffets farmakokinetiske egenskaper tilsier minimalt opptak hos brysternærte barn. Tilbakeholdenhet hos ammende anbefales likevel pga. mulige antimuskarinerge effekter hos spedbarn og mulig reduksjon av melkeproduksjonen.
Kan være trafikkfarlig.
Glaukom, prostatahypertrofi med vannlatningsbesvær, myasthenia gravis. Mekaniske stenoser i gastrointestinaltraktus.
Trafikkrisiko.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Skopolamin: 20 mg/1 ml | 10 x 1 ml | C | Blå resept | 92,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Skopolamin: 10 mg | 60 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Skopolamin: 20 mg/1 ml | 5 x 1 ml | C | Blå resept | 64,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Skopolamin: 10 mg | 20 stk | C | - | |
| Tablett | Skopolamin: 10 mg | 40 stk | C | - | |
| Tablett | Skopolamin: 10 mg | 50 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Skopolamin: 10 mg | 56 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Skopolamin: 20 mg/1 ml | 5 x 1 ml | C | 64,10 |
Mette Vesterhus
Aktiv komponent fra belladonna i depotformulering, som frigjøres gradvis i løpet av 8 timer. Blokkerer kolinerge muskarinreseptorer og reduserer ventrikkelsekresjonen, svekker nedre øsofageale sfinkter, forsinker ventrikkeltømmingen og reduserer tarmmotiliteten.
Absorberes fullstendig ved peroral tilførsel. Data for biotilgjengelighet savnes. Metaboliseres delvis ved hydrolyse. Utskilles via nyrene, hovedsakelig umetabolisert. Halveringstiden er ca. 7 timer (depotformuleringen).
Colon irritabile og galledyskinesier er nevnt som mulige indikasjoner, men dette er meget dårlig dokumentert. De antikolinerge bivirkninger blir ofte kraftige ved effektiv dosering, og preparatet har i dag neppe noen plass i behandlingen.
Fabrikanten angir: 0,2–0,6 mg × 2.
Toksisitet: Dobbelt så toksisk som atropin (halver ev. de toksiske dosene for atropin).
Barn: < 0,4 mg forventes ingen eller lette symptomer, men 0,3 mg til 2-åring ga etter ventrikkeltømming lett til moderat og 0,8–1,2 mg til 3-åring ga alvorlig forgiftning. 2,2 mg til 14-åring ga lett, og 12 mg til 12-åring ga etter sen ventrikkeltømming moderat forgiftning.
Voksne: 3,6 mg ga lett og ca. 30 mg ga etter ventrikkeltømming alvorlig forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Belladonnaalkaloider, tertiære aminer nedenfor.
Felles for Belladonnaalkaloider, tertiære aminer:
Toksisitet for gruppen: Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Antikolinergt syndrom. Perifere antikolinerge fenomener er tørre slimhinner, tørr hud, ansiktsrødme, urinretensjon, nedsatt tarmmotorikk, takykardi, hypertensjon, feber og rask pust. Sentrale antikolinerge fenomener er angst, uro, agitasjon, mydriasis, hallusinasjoner, delirium, ev. kramper og koma.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Rolige omgivelser.
Vurder diazepam ved uro og agitasjon.
Vurder fysostigmin ved behandlingstrengende sentralt antikolinergt syndrom.
Ev. selektiv betablokker ved symptomgivende takykardi. Øvrig symptomatisk behandling.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Hyoscyamin: 0.375 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Hyoscyamin: 0.375 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Hyoscyamin: 0.375 mg | 100 stk | C | - |
Jørgen Jahnsen
Jørgen Jahnsen
5-Aminosalisylsyre (5-ASA) er den terapeutisk aktive substansen mot inflammatorisk tarmsykdom i alle disse midlene.
Virkningsmekanismen er ikke fullstendig klarlagt, men 5‑ASA virker antiinflammatorisk lokalt i tarmmucosa. Sulfapyridin er trolig den terapeutiske komponent ved revmatoid artritt.
Ulcerøs kolitt og Crohns sykdom, men effekten ved Crohns sykdom er meget tvilsom. Sulfasalazin: også revmatoid artritt. Effekten av 5‑ASA‑preparatene (balsalazid, mesalazin, olsalazin) ved ulcerøs kolitt er identisk med effekten av sulfasalazin. Mesalazin (5-ASA, mesalamin i USA) har ingen plass i behandling av residiverende divertikulitt.
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré. Ev. forsterkning av bivirkninger eller symptomer som ved mild salicylatforgiftning, se ev. Acetylsalisylsyre.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Behandling med 5-ASA-forbindelser er trygt ved graviditet og amming. Graviditet: Studier med mesalazin har ikke gitt holdepunkter for teratogen effekt. Det er heller ikke påvist teratogen effekt med sulfonamider (sulfasalazin), men det er vanlig å anbefale forsiktighet ved bruk i siste trimester pga. risiko for hyperbilirubinemi og kjerneikterus hos den nyfødte selv om risikoen synes å være nokså teoretisk. Folsyretilskudd tilrådes ved bruk av sulfasalazin i hele svangerskapet. Amming: Overgang til morsmelk er moderat. Observer barnet for diaré. Sulfasalazin bør unngås til ammende hvis barnet er prematurt eller under en måned gammelt.
5-ASA forbindelser kan i sjeldne tilfeller forårsake nyreskade. Det anbefales derfor årlig vurdering av nyrefunksjonen med måling av s-kreatinin hvis ikke andre forhold tilsier at hyppigere kontroll er nødvendig.
Ingen av midlene skal brukes ved salisylatintoleranse og sulfasalazin heller ikke ved sulfonamidintoleranse.
Blodbilde, lever-, pankreas- og nyrefunksjon, hyppigst ved starten av behandlingen.
Pasienten må informeres om at enhver uforklarlig blødning, sår hals, feber og nedsatt allmenntilstand skal rapporteres slik at blodtelling kan bli utført og at legemidlet blir seponert hvis bloddyskrasi mistenkes.
Aminosalicylates for induction of remission or response in Crohn’s disease. Lim WC, Wang Y, MacDonald JK, Hanauer S.
Cochrane Database Syst Rev 2016
Oral 5-aminosalicylic acid for maintenance of medically-induced remission in Crohn’s disease.
Akobeng AK, Zhang D, Gordon M, MacDonald JK. Cochrane Database Syst Rev 2016
Jørgen Jahnsen
Balsalazid består av mesalazin bundet til bærermolekylet 4-aminobenzoyl-β-alanin (4-ABA) via en azobinding. Spaltes i kolon av bakterier og gir en sikker og høy lokal frigjøring av 5-ASA. Bivirkninger på placebonivå og for øvrig som mesalazin. Færre bivirkninger enn sulfasalazin.
< 1 % absorberes ved peroral tilførsel. Absorpsjonen nedsettes ved samtidig inntak av mat. Resten spaltes bakterielt i kolon til inaktivt 4-ABA og aktivt mesalazin.
Ulcerøs kolitt.
2,25 g (3 kapsler) 3 ganger daglig inntil remisjon, vedlikeholdsbehandling 1,5 g 2 ganger daglig i forbindelse med måltider. Ikke nødvendig med dosejustering ved behandling av eldre, mens forsiktighet anbefales ved behandling av barn.
Magesmerter, diaré, kvalme, oppkast, hodepine. Mer sjeldent håravfall, bloddyskrasier, perikarditt, nefritt, forhøyede leverenzymer og pankreatitt.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 3 g forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Se 5-Aminosalisylsyreforbindelser nedenfor.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré. Ev. forsterkning av bivirkninger eller symptomer som ved mild salicylatforgiftning, se ev. Acetylsalisylsyre.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Ingen av midlene skal brukes ved salisylatintoleranse og sulfasalazin heller ikke ved sulfonamidintoleranse.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Behandling med 5-ASA-forbindelser er trygt ved graviditet og amming. Graviditet: Studier med mesalazin har ikke gitt holdepunkter for teratogen effekt. Det er heller ikke påvist teratogen effekt med sulfonamider (sulfasalazin), men det er vanlig å anbefale forsiktighet ved bruk i siste trimester pga. risiko for hyperbilirubinemi og kjerneikterus hos den nyfødte selv om risikoen synes å være nokså teoretisk. Folsyretilskudd tilrådes ved bruk av sulfasalazin i hele svangerskapet. Amming: Overgang til morsmelk er moderat. Observer barnet for diaré. Sulfasalazin bør unngås til ammende hvis barnet er prematurt eller under en måned gammelt.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
5-ASA forbindelser kan i sjeldne tilfeller forårsake nyreskade. Det anbefales derfor årlig vurdering av nyrefunksjonen med måling av s-kreatinin hvis ikke andre forhold tilsier at hyppigere kontroll er nødvendig.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Blodbilde, lever-, pankreas- og nyrefunksjon, hyppigst ved starten av behandlingen.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Pasienten må informeres om at enhver uforklarlig blødning, sår hals, feber og nedsatt allmenntilstand skal rapporteres slik at blodtelling kan bli utført og at legemidlet blir seponert hvis bloddyskrasi mistenkes.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Balsalazid: 750 mg | 260 stk | C | Blå resept | 1 032,90 |
| Kapsel, hard | Balsalazid: 750 mg | 780 stk | C | Blå resept | 3 026,20 |
Jørgen Jahnsen
Mesalazin (5-ASA) gir færre og mindre alvorlige bivirkninger enn sulfasalazin. I studier er de på placebonivå. Ved å benytte farmasøytiske formuleringsteknikker reguleres absorpsjonshastighet og -sted. Frisettingen fra formuleringene er avhengig av passasjehastigheten i tarmen og er dessuten pH‑regulert. Mesalazinpreparatene atskiller seg fra hverandre mht. på hvilket nivå i tarmen den maksimale frisetting av aktiv substans foregår.
Det er ikke vist forskjell i effekt mellom de ulike preparatene.
Absorberes 20–30 % ved peroral/rektal tilførsel. Metaboliseres fullstendig i leveren ved acetylering, uavhengig av pasientens acetyleringshastighet. Inaktiv metabolitt. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er ca. 1 time.
Ulcerøs kolitt og Crohns sykdom, men effekten ved Crohns sykdom er tvilsom. Se også under avsnittet Egenskaper for Sulfasalazin.
Toksisitet: Barn: < 1 g forventes ingen eller lette symptomer. 2 g til 3-åring ga etter brekkmiddel og kull ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Se 5-Aminosalisylsyreforbindelser nedenfor.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré. Ev. forsterkning av bivirkninger eller symptomer som ved mild salicylatforgiftning, se ev. Acetylsalisylsyre.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Kvalme, abdominalsmerter og diaré. Urtikaria. Erytem. Mer sjeldne: Risiko for nyreskade. Bloddyskrasier. Interstitiell nefritt. Lupus. Non-spesifikk interstitiell pneumoni (NSIP). Leveraffeksjon. Pancreatitt. Håravfall.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Ingen av midlene skal brukes ved salisylatintoleranse og sulfasalazin heller ikke ved sulfonamidintoleranse.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Behandling med 5-ASA-forbindelser er trygt ved graviditet og amming. Graviditet: Studier med mesalazin har ikke gitt holdepunkter for teratogen effekt. Det er heller ikke påvist teratogen effekt med sulfonamider (sulfasalazin), men det er vanlig å anbefale forsiktighet ved bruk i siste trimester pga. risiko for hyperbilirubinemi og kjerneikterus hos den nyfødte selv om risikoen synes å være nokså teoretisk. Folsyretilskudd tilrådes ved bruk av sulfasalazin i hele svangerskapet. Amming: Overgang til morsmelk er moderat. Observer barnet for diaré. Sulfasalazin bør unngås til ammende hvis barnet er prematurt eller under en måned gammelt.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
5-ASA forbindelser kan i sjeldne tilfeller forårsake nyreskade. Det anbefales derfor årlig vurdering av nyrefunksjonen med måling av s-kreatinin hvis ikke andre forhold tilsier at hyppigere kontroll er nødvendig.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Blodbilde, lever-, pankreas- og nyrefunksjon, hyppigst ved starten av behandlingen.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Pasienten må informeres om at enhver uforklarlig blødning, sår hals, feber og nedsatt allmenntilstand skal rapporteres slik at blodtelling kan bli utført og at legemidlet blir seponert hvis bloddyskrasi mistenkes.
Carter F;Alsayb M;Marshall JK;Yuan Y. Mesalamine (5-ASA) for the prevention of recurrent diverticulitis. Cochrane Database Syst Rev. 2017 Oct 3;10:CD009839. doi: 10.1002/14651858.CD009839.pub2. (Systematic Review) PMID: 28973845
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Mesalazin: 800 mg | 180 stk | C | Blå resept | 1 549,40 |
| Enterotablett | Mesalazin: 800 mg | 60 stk | C | Blå resept | 540,60 |
| Tablett med modifisert frisetting | Mesalazin: 1600 mg | 60 stk | C | Blå resept | 1 045,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett med modifisert frisetting | Mesalazin: 1600 mg | 60 stk | C | Blå resept | 1 045,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Mesalazin: 400 mg | 100 stk | C | Blå resept | 450,70 |
| Enterotablett | Mesalazin: 800 mg | 180 stk | C | Blå resept | 1 549,40 |
| Enterotablett | Mesalazin: 800 mg | 60 stk | C | Blå resept | 540,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Mesalazin: 400 mg | 10 x 10 stk | C | Blå resept | 450,70 |
| Enterotablett | Mesalazin: 800 mg | 180 stk | C | Blå resept | 1 549,40 |
| Enterotablett | Mesalazin: 800 mg | 60 stk | C | Blå resept | 540,60 |
| Rektalvæske, suspensjon | Mesalazin: 1 g/1 klyster | 7 x 100 ml | C | Blå resept | 335,10 |
| Stikkpille | Mesalazin: 1 g | 30 stk | C | Blå resept | 542,70 |
| Stikkpille | Mesalazin: 500 mg | 60 stk | C | Blå resept | 492,60 |
| Tablett med modifisert frisetting | Mesalazin: 1600 mg | 60 stk | C | Blå resept | 1 045,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Mesalazin: 1000 mg | 100 stk | C | 645,70 | |
| Enterotablett | Mesalazin: 500 mg | 100 stk | C | 347,50 | |
| Stikkpille | Mesalazin: 1 g | 30 stk | C | Blå resept | 537,80 |
| Stikkpille | Mesalazin: 500 mg | 60 stk | C | Blå resept | 492,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterodepottablett | Mesalazin: 1200 mg | 60 stk | C | Blå resept | 628,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterodepottablett | Mesalazin: 1200 mg | 60 stk | C | Blå resept | 628,80 |
| Enterodepottablett | Mesalazin: 1200 mg | 60 stk | C | Blå resept | 628,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterodepottablett | Mesalazin: 1200 mg | 60 stk | C | Blå resept | 628,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Mesalazin: 1 g | 60 stk | C | Blå resept | 553,50 |
| Depottablett | Mesalazin: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 487,10 |
| Depottablett | Mesalazin: 500 mg | 3 x 100 stk | C | Blå resept | 1 388,80 |
| Rektalvæske, suspensjon | Mesalazin: 1 g/100 ml | 7 x 100 ml | C | Blå resept | 335,10 |
| Stikkpille | Mesalazin: 1 g | 28 x 1 stk | C | Blå resept | 521,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depotgranulat | Mesalazin: 1 g | 150 x 1 stk | C | Blå resept | 1 471,60 |
| Depotgranulat | Mesalazin: 2 g | 60 x 1 stk | C | Blå resept | 1 051,60 |
| Depotgranulat | Mesalazin: 4 g | 30 x 1 stk | C | Blå resept | 1 001,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Rektalskum | Mesalazin: 1 g/1 dose | 14 pumpetrykk | C | Blå resept | 556,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Mesalazin: 500 mg | 100 stk | C | - | |
| Rektalvæske, suspensjon | Mesalazin: 2 g/30 ml | 7 x 30 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depotgranulat | Mesalazin: 1.5 g | 100 x 1 stk | C | Blå resept | 1 155,10 |
| Depotgranulat | Mesalazin: 3 g | 50 x 1 stk | C | Blå resept | 1 106,80 |
| Rektalskum | Mesalazin: 1 g/1 dose | 14 pumpetrykk | C | Blå resept | 556,10 |
| Stikkpille | Mesalazin: 1 g | 30 stk | C | Blå resept | 542,70 |
Jørgen Jahnsen
Olsalazin er en azoforbindelse av to molekyler 5-ASA. Frigjøres vesentlig i kolon (spaltes av bakterier). Gir større tendens til diaré enn mesalazin, men færre bivirkninger enn sulfasalazin. Gir den høyeste lokale frigjøring av aktiv substans i kolon.
1–3 % absorberes ved peroral tilførsel. Samtidig inntak av mat reduserer absorpsjonen. Metaboliseres i leveren ved acetylering til inaktiv metabolitt. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er ca. 1 time. 5-ASA: Som mesalazin.
Ulcerøs kolitt.
500 mg × 2 i forbindelse med måltider; barn ned til 500 mg daglig avhengig av alder og vekt.
Toksisitet: Barn: < 500 mg forventes ingen eller lette symptomer. 1 g til 2-åring ga ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Se Aminosalisylsyreforbindelser nedenfor.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger og diaré. Ev. forsterkning av bivirkninger eller symptomer som ved mild salicylatforgiftning, se ev. Acetylsalisylsyre.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Hodepine, diaré, magesmerter, dyspepsi, utslett og artralgier. Mer sjeldent håravfall, bloddyskrasier, perikarditt, forhøyede leverenzymer og pankreatitt.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Ingen av midlene skal brukes ved salisylatintoleranse og sulfasalazin heller ikke ved sulfonamidintoleranse.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Behandling med 5-ASA-forbindelser er trygt ved graviditet og amming. Graviditet: Studier med mesalazin har ikke gitt holdepunkter for teratogen effekt. Det er heller ikke påvist teratogen effekt med sulfonamider (sulfasalazin), men det er vanlig å anbefale forsiktighet ved bruk i siste trimester pga. risiko for hyperbilirubinemi og kjerneikterus hos den nyfødte selv om risikoen synes å være nokså teoretisk. Folsyretilskudd tilrådes ved bruk av sulfasalazin i hele svangerskapet. Amming: Overgang til morsmelk er moderat. Observer barnet for diaré. Sulfasalazin bør unngås til ammende hvis barnet er prematurt eller under en måned gammelt.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
5-ASA forbindelser kan i sjeldne tilfeller forårsake nyreskade. Det anbefales derfor årlig vurdering av nyrefunksjonen med måling av s-kreatinin hvis ikke andre forhold tilsier at hyppigere kontroll er nødvendig.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Blodbilde, lever-, pankreas- og nyrefunksjon, hyppigst ved starten av behandlingen.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Pasienten må informeres om at enhver uforklarlig blødning, sår hals, feber og nedsatt allmenntilstand skal rapporteres slik at blodtelling kan bli utført og at legemidlet blir seponert hvis bloddyskrasi mistenkes.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Olsalazin: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 859,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Olsalazin: 500 mg | 100 stk | C | - |
Jørgen Jahnsen
Sulfasalazin er en azoforbindelse av sulfapyridin og 5‑aminosalisylsyre (5-ASA). Har effekt ved inflammatoriske tarmlidelser og revmatoid artritt. 5‑ASA absorberes bare delvis. Spaltes av bakterier i kolon. Begge komponenter gir bivirkninger. Langsomme acetylatorer (ca. 1/3 av normalbefolkningen) har økt risiko for doserelaterte bivirkninger av sulfapyridin. Sulfapyridin er trolig den terapeutiske komponent ved revmatoid artritt via antiinflammatorisk og immunsuppressiv virkning. Muligens har den bakteriostatiske effekten av sulfapyridin som dannes lokalt i kolon, også effekt ved ulcerøs kolitt. Effekten ved Crohns sykdom er svært tvilsom.
Ca. 30 % sulfasalazin absorberes ved peroral tilførsel og resirkuleres i stor grad via gallen til tarmen. Ca. 70 % sulfasalazin spaltes i kolon til 5-ASA og sulfapyridin. Sulfapyridin:Absorberes raskt og fullstendig og metaboliseres i leveren ved acetylering og hydroksylering. Inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er ca. 7 timer. 5-ASA: Ca. 25 % absorberes og metaboliseres i leveren ved acetylering. Inaktiv metabolitt. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er ca. 1 time.
Dosen kan reduseres noe, men det er dokumentasjon for en viss dose-respons-effekt og doseringen bør være over 2 g per døgn. Behandlingen bør fortsettes over lang tid og minst flere år. Det er godt dokumentert en redusert kreftforekomst i tykktarm ved langtidsbruk av 5-ASA hos pasienter med ulcerøs kolitt. Dette bør medføre bruk på ubestemt tid hos spesielt utsatte pasienter, som de med tidlig sykdomsdebut og utbredt sykdom i tykktarm.
Bivirkninger er vanligst første 3 måneder av behandlingen, hvorav noen er doserelaterte. Gastrointestinale/cerebrale bivirkninger er vanligst (kvalme, oppkast, magesmerter, diaré, hodepine, tretthet, feber, vertigo), deretter mukokutane reaksjoner (utslett, kløe) og levkopeni, feber, hemolytisk anemi. Sjeldne, men alvorlige bivirkninger kan være nøytropeni (ca. 1 %), trombocytopeni, agranulocytose, megaloblastisk anemi, hepatotoksisitet, feber, interstitiell pneumonitt, fibroserende alveolitt. Påvirker spermiogenesen og er hyppig årsak til nedsatt fertilitet, men seponering gir umiddelbar normalisering. Overømfintlighetsreaksjoner og intoleranse kan opptre hos 10–20 % og nødvendiggjør vanligvis seponering. En meget sjelden gang inntrer alvorlige bivirkninger; så og si alle organsystemer kan affiseres.
Toksisitet: Barn: < 1 g forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 25 g ga etter ventrikkeltømming lett forgiftning.
Klinikk og behandling: Skiller seg fra de andre i gruppen. Se derfor Vanlige sulfonamider nedenfor.
Felles for Vanlige sulfonamider:
Toksisitet for gruppen: Relativ lav akutt toksisitet, men store inntak har gitt alvorlige forgiftninger.
Barn: < 1200 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: < 5 g forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk for gruppen: Kvalme og magesmerter. Ved store doser: Nyrepåvirkning som krystalluri, hematuri, oliguri og anuri. Ev. CNS-symptomer som hodepine, svimmelhet og tremor. Hypoglykemi, hyperkalemi, methemoglobinemi, sulfhemoglobinemi og leverpåvirkning.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Viktig med rikelig væsketilførsel. Ev. metylenblått ved methemoglobinemi. Symptomatisk behandling.
Kjent overfølsomhet for sulfonamider og salisylderivater. Pågående aktivt ulcus ventriculi/duodeni. Gis ikke til kolektomerte pasienter (spalting i kolon).
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Ingen av midlene skal brukes ved salisylatintoleranse og sulfasalazin heller ikke ved sulfonamidintoleranse.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Behandling med 5-ASA-forbindelser er trygt ved graviditet og amming. Graviditet: Studier med mesalazin har ikke gitt holdepunkter for teratogen effekt. Det er heller ikke påvist teratogen effekt med sulfonamider (sulfasalazin), men det er vanlig å anbefale forsiktighet ved bruk i siste trimester pga. risiko for hyperbilirubinemi og kjerneikterus hos den nyfødte selv om risikoen synes å være nokså teoretisk. Folsyretilskudd tilrådes ved bruk av sulfasalazin i hele svangerskapet. Amming: Overgang til morsmelk er moderat. Observer barnet for diaré. Sulfasalazin bør unngås til ammende hvis barnet er prematurt eller under en måned gammelt.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
5-ASA forbindelser kan i sjeldne tilfeller forårsake nyreskade. Det anbefales derfor årlig vurdering av nyrefunksjonen med måling av s-kreatinin hvis ikke andre forhold tilsier at hyppigere kontroll er nødvendig.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Blodbilde, lever-, pankreas- og nyrefunksjon, hyppigst ved starten av behandlingen.
Informere om effekt på spermiogenesen (risiko for mannlig infertilitet under behandlingen), vanligste bivirkninger (hud, mage) og blodkontroller. Må kontakte lege ved feber, sår hals og andre uventede sykdomssymptomer. Umiddelbar seponering hvis toksisk eller overømfintlighetsreaksjon inntrer. Urinen og huden kan bli guloransje. Risiko for misfarging av myke kontaktlinser.
Felles for 5-Aminosalisylsyreforbindelser:
Pasienten må informeres om at enhver uforklarlig blødning, sår hals, feber og nedsatt allmenntilstand skal rapporteres slik at blodtelling kan bli utført og at legemidlet blir seponert hvis bloddyskrasi mistenkes.
Carter F;Alsayb M;Marshall JK;Yuan Y. Mesalamine (5-ASA) for the prevention of recurrent diverticulitis. Cochrane Database Syst Rev. 2017 Oct 3;10:CD009839. doi: 10.1002/14651858.CD009839.pub2. (Systematic Review) PMID: 28973845
Aminosalicylates for induction of remission or response in Crohn’s disease. Lim WC, Wang Y, MacDonald JK, Hanauer S.
Cochrane Database Syst Rev 2016
Oral 5-aminosalicylic acid for maintenance of medically-induced remission in Crohn’s disease.
Akobeng AK, Zhang D, Gordon M, MacDonald JK. Cochrane Database Syst Rev 2016
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Sulfasalazin: 500 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Sulfasalazin: 500 mg | 100 stk | C | Blå resept | 162,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Sulfasalazin: 500 mg | 112 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Stikkpille | Sulfasalazin: 0.5 g | 10 stk | C | - | |
| Tablett | Sulfasalazin: 500 mg | 112 stk | C | - | |
| Tablett | Sulfasalazin: 500 mg | 300 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Sulfasalazin: 500 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Sulfasalazin: 500 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Sulfasalazin: 250 mg/5 ml | 500 ml | C | - |
Jørgen Jahnsen
For mer informasjon se Glukokortikoider.
Glukokortikoidpreparater beregnet på å gi lokal effekt i tarmen. Budesonid atskiller seg fra hydrokortison og prednisolon ved å ha en potent lokal effekt og en svært rask nedbrytning av det som passerer over i sirkulasjonen slik at systemisk konsentrasjon blir lav med minimalisert risiko for systemiske bivirkninger. Klyster er mest anvendt til behandling ved distal kolitt med aktivitetstegn og hensiktsmessig som tidligbehandling for å forebygge overgang i alvorlig fase. Rektalskum har samme virkning og er like effektivt som klyster.
Ulcerøs kolitt. Crohns sykdom.
Akutt eksponering gir minimale symptomer selv ved høye doser. Se ev. Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon.
Jørgen Jahnsen
Se Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser
Potent glukokortikoid med lokal effekt og svært liten systemisk virkning. Intensjonen med budenosid-multimatriksstruktur (MMX) er at legemiddelet frigjøres i hele kolons lengde.
Biotilgjengeligheten er 10–20 % ved både peroral og rektal tilførsel. Se for øvrig SPC for respektive preparat. Utvidet frisettingsteknologi av MMX karakteriseres ved en multimatriksstruktur dekket av gastroresistent drasjering som oppløses i tarmsystemet ved pH over 7.
Som for Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon, se nedenfor.
Felles for Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon:
Toksisitet for gruppen: Akutt toksisitet selv ved høye doser utgjør ikke et klinisk problem. Akutt overdose kan muligens forverre underliggende sykdom som ulcus, elektrolyttforstyrrelser, infeksjoner og ødem.
Klinikk for gruppen: Gjentatte store doser metylprednisolon har gitt leverpåvirkning. Andre symptomer er ev. hyperglykemi og ketoacidose. Bradyarytmier, ventrikulære arytmier og hjertestans er observert ved intravenøs tilførsel av store doser metylprednisolon og deksametason.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Ev. symptomatisk behandling.
Enterogranulat: levercirrhose
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterogranulat | Budesonid: 9 mg | 30 x 1 stk | C | Blå resept | 963,80 |
| Stikkpille | Budesonid: 4 mg | 30 stk | C | Blå resept | 2 455,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Rektalskum | Budesonid: 2 mg/1 dose | 14 doser | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel med modifisert frisetting, hard | Budesonid: 3 mg | 100 stk | C | Blå resept | 709,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Budesonid: 9 mg | 30 stk | C | Blå resept | 1 214,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depotkapsel, hard | Budesonid: 3 mg | 100 stk | C | Blå resept | 709,50 |
| Tablett og væske til rektalvæske, suspensjon | Budesonid: 2 mg/100 ml | 28 S | C | Blå resept | 1 984,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Smeltetablett | Budesonid: 0.5 mg | 90 stk | C | H-resept | 3 981,60 |
| Smeltetablett | Budesonid: 1 mg | 90 stk | C | H-resept | 4 864,60 |
Jørgen Jahnsen
Se Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser
Salver og stikkpiller med lokal effekt. Hydrokortison i kombinasjoner med bl.a. lokalanestetika, antibakterielle midler.
Hemoroider, analfissurer, proktitter, analeksem. Pruritus ani, væsking. Kan forsøkes ved analprolaps.
Appliseres 2–3 ganger daglig for kortere tid (maksimalt 2 uker).
Jørgen Jahnsen
Se Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser
Glukokortikoid som klyster med lokal effekt.
Data om biotilgjengeligheten ved rektal tilførsel savnes. Binyrebarksuppresjon som tyder på en viss absorpsjon, er rapportert etter 2–4 ukers behandling. Se for øvrig Inhalasjonsglukokortikoider.
Ulcerøs kolitt.
Et klyster 125 ml (23 mg prednisolon) en gang daglig, fortrinnsvis om kvelden. Klysteret skal beholdes så lenge som mulig, helst over natten. Behandlingstid 1-4 uker.
Se G12 G.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Rektalvæske, oppløsning | Prednisolon: 31.25 mg | 6 x 125 ml | C | Blå resept | 616,- |
Jørgen Jahnsen
Se Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser
Virkningsmekanisme: Prednisolon har antiinflammatorisk effekt som gir reduksjon av ødem, hyperemi og kløe. Cinkokainhydroklorid er et lokalanestetikum med smertestillende effekt. Absorpsjon: Kortikosteroider absorberes sjelden fullstendig etter rektal applikasjon. Prednisolon: Esteren hydrolyseres sannsynligvis raskt til aktivt prednisolon.
Hemoroider, analfissurer, proktitter. Reseptfri bruk:Salve/stikkpiller: Behandling av hemoroider i og omkring endetarmsåpningen hos voksne >18 år.
Salve: Vanligvis påføres salven 2 ganger daglig, men inntil 4 ganger den første dagen for å oppnå raskt innsettende lindring. Stikkpiller: Vanligvis føres 1 stikkpille dypt inn i endetarmen daglig. Ved store plager kan det benyttes 1 stikkpille opptil 2-3 ganger den første dagen. Behandlingsvarighet:Salve/stikkpiller: Ofte inntrer det raskt bedring av symptomene. Dette må ikke føre til for tidlig seponering. For å hindre tilbakefall må behandlingen fortsette minst 1 uke etter symptomfrihet, men det kan da benyttes lengre doseringsintervall (salve 1 gang daglig; stikkpille 1 gang hver 2. dag). Total behandlingsvarighet bør ikke overskride 4 uker. Spesielle pasientgrupper:Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått.
Administrering: Påføres/innføres helst etter avføring. Området rundt endetarmsåpningen rengjøres først. Salve: En ertestor mengde smøres i og omkring endetarmsåpningen. Ved bruk av salve inne i endetarmen skrus det vedlagte røret på tuben. Ved betente eller særlig smertefulle prosesser kan det være bedre å påføre salven med fingeren, også på innsiden av tarmen. Fremfallende knuter påføres et tykt lag salve og trykkes forsiktig inn med fingeren. Stikkpiller: Myk stikkpille (pga. varme) skal legges i kaldt vann før den tas ut av pakningen. Kombinasjonspakning: Begge deler samtidig eller differensier om man bruker det ene eller det andre i forhold til plager/hvor hemoroidene er.
Ved langtidsbruk (>4 uker) kan det forekomme lokale bivirkninger som hudatrofi. I sjeldne tilfeller kan allergiske reaksjoner forekomme.
Se Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser nedenfor.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Relativt høy toksisitet. Lav terskel for å gi kull selv ved mindre doser.
Barn: 300 mg til 1-åring (30 mg/kg) ga alvorlig forgiftning og 15 mg/kg til 1-åring og 19 mg/kg til 1-åring ga letal forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Amider nedenfor.
Felles for Glukokortikoider for lokal bruk ved inflammatoriske tarmlidelser:
Akutt eksponering gir minimale symptomer selv ved høye doser. Se ev. Glukokortikoider for systemisk effekt og lokal injeksjon.
Felles for Amider:
Klinikk for gruppen: Først CNS-eksitasjon, senere CNS-depresjon. Ved store doser kan raskt innsettende kramper være første kliniske tegn. Uro, svimmelhet, synsforstyrrelser, periorale parestesier og kvalme. Ataksi, tinnitus og hørselsforandring, forvirring, talevansker, blekhet, kramper, koma og ev. respirasjonsdepresjon. Arytmier, hovedsakelig bradyarytmier (ved store doser også ventrikkeltakykardi, ventrikkelflimmer, breddeøkt QRS-kompleks og AV-blokk). Hjertesvikt og hypotensjon. Methemoglobinemi i enkelte tilfeller, oftest beskrevet for prilokain.
Behandling for gruppen: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Vurder intubering dersom ventrikkelskylling skal utføres. (Brekningsprovokasjon kan være risikabelt pga. slimhinneanestesi og risiko for kramper tidlig i forløpet). Ev. metylenblått ved methemoglobinemi (lavest mulig effektive dose).
Observasjon med vekt på sirkulasjon, respirasjon og bevissthet.
Symptomatisk behandling.
Ved fare for alvorlig forgiftning kan lipidemulsjon intravenøst være aktuell behandling for enkelte fettløselige amider. Kontakt Giftinformasjonen (eller se under antidoter) for behandlingsprosedyre.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Rektalsalve | Prednisolon: 1.9 mg/1 g Cinkokain: 5 mg/1 g | 30 g | F | - | |
| Stikkpille | Prednisolon: 1.3 mg Cinkokain: 1 mg | 12 stk | F | - |
Jørgen Jahnsen
Jørgen Jahnsen
Se også Immunmodulerende immunglobuliner.
Humanisert IgG1 monoklonalt antistoff som binder seg til humant α4β7-integrin på tarmsøkende lymfocytter og blokkerer derved migrasjon av disse lymfocyttene ut i tarmslimhinnen. Tarmselektivt immunsupprimerende middel.
Distribusjonsvolum ca. 5 liter. Forventes ikke å binde seg til plasmaproteiner. Passerer ikke blod-hjernebarrieren etter intravenøs administrasjon. Serumhalveringstid på 25 dager. Eksakt eliminasjonsvei er ikke kjent.
Ulcerøs kolitt: Til behandling av voksne pasienter med moderat til alvorlig aktiv ulcerøs kolitt som har hatt utilstrekkelig respons, mistet respons eller vært intolerante overfor enten konvensjonell behandling eller en TNFα-antagonist.
Crohns sykdom: Til behandling av voksne pasienter med moderat til alvorlig aktiv Crohns sykdom som har hatt utilstrekkelig respons, mistet respons eller vært intolerante overfor enten konvensjonell behandling eller en TNFα-antagonist.
Pouchitt: Til behandling av voksne pasienter med moderat til alvorlig aktiv kronisk pouchitt
som har gjennomgått proktokolektomi og bekkenreservoarkirurgi for ulcerøs kolitt og har hatt
utilstrekkelig respons eller mistet respons på antibiotikabehandling. Se SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 2,5 ganger terapeutisk dose (10 mg/kg) har vært tolerert godt.
Klinikk og behandling: Se Selektive immunsuppressiver nedenfor.
Felles for Selektive immunsuppressiver:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Selektiv immunsuppresjon, beinmargsdepresjon og økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet (se virkningsmekanisme for de enkelte virkestoffene). Hud- og slimhinnereaksjoner. Levertoksisitet. Smerter ved injeksjonsstedet. Allergiske reaksjoner, også forsinkede og alvorlige. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Som ved andre biologiske legemidler må man være oppmerksom på økt infeksjonsfare. Vanligst er nasofaryngitt. Det er ikke sett økt malignitetsutvikling. Andre bivirkninger er hodepine, hypertensjon, gastrointestinale symptomer, hudsymptomer og symptomer i muskler/skjelett.
Alle de biologiske legemidlene som vi benytter i behandlingen av IBD er IgG-molekyler som ikke passerer placenta før i siste del av 2. trimester. Det verste som kan skje for mor og barn under en graviditet er at tarmsykdommer er aktiv (blusser opp). Biologisk legemidler er proteiner og hvis det skulle være noe i morsmelken i forbindelse med amming så vil det raskt bli nedbrutt i barnets GI-traktus og ikke være farmakologisk aktivt.
Se ECCO guidelines.
Aktive alvorlige infeksjoner som tuberkulose, sepsis, cytomegalovirus, listeriose og opportunistiske infeksjoner som progressiv multifokal leukoencefalopati (PML).
Behandling skal ikke igangsettes før ev. aktive alvorlige infeksjoner er under kontroll. Screening for tuberkulose før ev. oppstart. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.
Bør få utlevert pakningsvedlegg og pasientkort. Prevensjon.
Vedolizumab (Entyvio): Behandling av alvorlig aktiv ulcerøs kolitt og Crohns sykdom
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Vedolizumab: 108 mg/1 penn | 0.68 ml | C | H-resept | 6 102,80 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Vedolizumab: 108 mg/1 penn | 2 x 0.68 ml | C | H-resept | 12 169,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Vedolizumab: 108 mg/1 penn | 6 x 0.68 ml | C | H-resept | 36 435,30 |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Vedolizumab: 300 mg | 300 mg | C | 27 335,50 |
Johan G. Brun
Monoklonalt antistoff som binder seg til subenheten p40 som er felles for de inflammatoriske cytokinene IL-12 og IL-23. Ustekinumab hemmer dermed bindingen av disse cytokinene til IL-12Rβ1-reseptorproteinet som uttrykkes på overflaten av bl.a. inflammatorisk T-hjelpeceller type 1 (IL-12) og T-hjelpeceller type 17 (IL-23).
Halveringstid ved subkutan administrasjon er ca. 3 uker.
Plakkpsoriasis: Moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos voksne som ikke responderer på, har en kontraindikasjon mot eller ikke tåler annen systemisk behandling.
Pediatrisk plakkpsoriasis: Moderat til alvorlig plakkpsoriasis hos ungdom fra 12 år som ikke kontrolleres tilstrekkelig, eller som ikke tåler annen systemisk behandling eller fototerapi.
Psoriasisartritt (PsA): Alene eller i kombinasjon med metotreksat, for behandling av aktiv psoriasisartritt hos voksne når responsen til tidligere behandling med andre sykdomsmodifiserende antirevmatisk legemiddel (DMARD) ikke har vært tilstrekkelig.
Crohns sykdom: Til behandling av voksne pasienter med moderat til alvorlig aktiv Crohns sykdom som har hatt utilstrekkelig respons på eller ikke har tålt annen konvensjonell terapi eller en TNF-hemmer eller har kontraindikasjoner mot slik behandling.
Ulcerøs kolitt: Til behandling av voksne pasienter med moderat til alvorlig aktiv ulcerøs kolitt som har hatt utilstrekkelig respons på, har mistet respons på eller ikke har tålt enten konvensjonell terapi eller et biologisk legemiddel eller har medisinske kontraindikasjoner mot slike behandlinger (se SPC pkt. 5.1).
Må bare brukes av leger med erfaring fra aktuelle sykdomsgruppe og med erfaring i bruk av immunmodulerende legemidler. Se ellers spesiallitteratur. Stelara 45 mg og 90 mg hetteglass eller ferdigfylte sprøyter er kun til subkutan injeksjon. Stelara 130 mg er kun til intravenøs bruk.
Plakkpsoriasis: Anbefalt startdose er 45 mg subkutant ved uke 0, etterfulgt av 45 mg ved uke 4 og deretter hver 12. uke. 90 mg kan brukes hos pasienter med kroppsvekt > 100 kg.
Psoriasisartritt (PsA): Anbefalt startdose er 45 mg subkutant ved uke 0, etterfulgt av 45 mg ved uke 4 og deretter hver 12. uke. 90 mg kan brukes hos pasienter med kroppsvekt > 100 kg.
Pediatrisk plakkpsoriasis: Anbefalt dose er basert på kroppsvekt. Administreres i uke 0, og uke 4 og deretter hver 12. uke. Se spesiallitteratur.
Crohns sykdom og ulcerøs kolitt: Behandling innledes med en intravenøs enkeltdose basert på kroppsvekt. Første subkutane dose bør gis i uke 8 etter den intravenøse startdosen. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: Enkeltdoser på inntil 6 mg/kg har vært tolerert.
Klinikk og behandling: Se Interleukinhemmere nedenfor.
Felles for Interleukinhemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lang halveringstid.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsfare. Anafylakse. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
Som ved andre cytokinhemmende legemidler må man være oppmerksom på økt infeksjonsfare og malignitetsutvikling. Observasjonstiden for bruk av ustekinumab er imidlertid relativt kort, og forsiktighet må utvises.
Sjeldne tilfeller av eksfoliativ dermatitt samt hudavskalling uten andre symptomer på eksfoliativ dermatitt er rapportert hos psoriasispasienter.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler, men er trolig minimal. Erfaring med bruk hos ammende mangler.
Ustekinumab bør seponeres ved mistanke om at symptomer på eksfoliativ dermatitt og hudavskalling skyldes reaksjon på legemidlet.
Felles for Monoklonale antistoffer ved muskel- og skjelettsykdommer:
Ustekinumab (Stelara): Til behandling av voksne pasienter med moderat til alvorlig Crohns sykdom (CD)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 10 050,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 90 mg | 1 ml | C | H-resept | 10 050,- |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 130 mg/26 ml | 26 ml | C | 12 494,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 hetteglass | 0.5 ml | C | H-resept | 17 921,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 penn | 0.5 ml | C | H-resept | 17 921,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 17 921,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 90 mg/1 penn | 1 ml | C | H-resept | 17 921,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 90 mg/1 sprøyte | 1 ml | C | H-resept | 17 921,70 |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 130 mg/26 ml | 26 ml | C | 23 810,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 10 050,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 90 mg | 1 ml | C | H-resept | 10 050,- |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 130 mg | 26 ml | C | 12 494,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 45 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 10 050,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ustekinumab: 90 mg | 1 ml | C | H-resept | 10 050,- |
Jørgen Jahnsen
Aktuelle anti-TNF med indikasjon inflammatorisk tarmsykdom legemidler omtalt i andre kapitler ev SPC :
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 20 mg/1 sprøyte | 0.2 ml | C | H-resept | 1 438,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 20 mg/1 sprøyte | 0.4 ml | C | H-resept | 1 648,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.8 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 sprøyte | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 sprøyte | 2 x 0.8 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 100 mg | C | 2 766,- | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 3 x 100 mg | C | 8 225,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 20 mg/1 sprøyte | 2 x 0.2 ml | C | H-resept | 2 942,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 5 398,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 sprøyte | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 5 398,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 80 mg/1 penn | 0.8 ml | C | H-resept | 7 123,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 20 mg/1 sprøyte | 2 x 0.2 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 sprøyte | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 80 mg/1 penn | 1 x 0.8 ml | C | H-resept | 2 508,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 sprøyte | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 3 520,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 100 mg | C | 5 479,20 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 3 x 100 mg | C | 16 365,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 120 mg | 2 x 1 ml | C | H-resept | 6 500,20 |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 40 mg/1 ml | 100 mg | C | - | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 40 mg/1 ml | 3 x 100 mg | C | 8 225,40 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 40 mg/1 ml | 350 mg | C | 9 590,20 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 100 mg | C | 2 766,- | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 3 x 100 mg | C | 8 225,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Golimumab: 100 mg/1 penn | 1 ml | C | H-resept | 11 482,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Golimumab: 100 mg/1 sprøyte | 1 ml | C | H-resept | 11 482,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Golimumab: 50 mg/1 penn | 0.5 ml | C | H-resept | 11 128,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Golimumab: 50 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | H-resept | 11 128,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 40 mg/1 penn | 2 x 0.4 ml | C | H-resept | 4 600,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Adalimumab: 80 mg/1 penn | 0.8 ml | C | H-resept | 4 642,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 100 mg | C | 2 766,- | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Infliksimab: 100 mg | 3 x 100 mg | C | 8 225,40 |
Jørgen Jahnsen
Aktuelle IL-23 hemmere med indikasjon inflammatorisk tarmsykdom legemidler omtalt i andre kapitler ev SPC :
Risankizumab
Se Risankizumab.
Mirikizumab
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: Opptil 2400 mg i.v. og 500 mg s.c. er gitt i kliniske studier uten dosebegrensende toksisitet.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger. Se Interleukinhemmere nedenfor.
Behandling: Symptomatisk behandling. Se Interleukinhemmere nedenfor.
Felles for Interleukinhemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Lang halveringstid.
Klinikk for gruppen: Økt infeksjonsfare. Anafylakse. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Mirikizumab: 100 mg | 1 x 100 mg | C | H-resept | 48 083,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Mirikizumab: 200 mg | 1 x 200 mg | C | H-resept | 48 083,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Mirikizumab: 200 mg/1 penn | 2 ml | C | H-resept | 32 067,50 |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Mirikizumab: 300 mg | 15 ml | C | 32 067,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Risankizumab: 150 mg/1 penn | 150 mg | C | H-resept | 38 432,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Risankizumab: 360 mg | 360 mg | C | H-resept | 46 384,60 |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Risankizumab: 600 mg | 600 mg | C | 46 384,60 |
Jørgen Jahnsen
Jørgen Jahnsen
Darvadstrocel inneholder ekspanderte stamceller fra fettvev (eASC), som har en immunmodulerende og anti-inflammatorisk effekt. Analfistler er vanligvis nydannede kanaler fra tarmlumen til den perianale hudoverflaten, og kjennetegnes ved lokal inflammasjon som forverres av bakterieinfeksjoner knyttet til fekal kontaminering. I det betente område er det infiltrering av aktiverte lymfocytter og lokal frigjøring av inflammatoriske cytokiner. Inflammatoriske cytokiner, særlig IFN-γ frigitt av aktiverte immunceller (dvs. lymfocytter), aktiverer eASC. Når de er aktivert, svekker eASC spredning av aktiverte lymfocytter og reduserer frigivelse av pro-inflammatoriske cytokiner. Denne immunregulerende aktiviteten reduserer inflammasjon, slik at vevet rundt fistelkanalen kan leges.
Klinisk effekt: Se SPC.
I ADMIRE-CD-studien, ble det påvist produksjon av antidonor antistoffer i uke 12 hos 36 % av pasientpopulasjonen behandlet med eASC. Av pasienter med donorspesifikke antistoffer (DSA) i uke 12, var 30 % kvitt DSA etter uke 52. Manglende de novo DSA-generasjon ble observert mellom uke 12 og uke 52. Begrenset data eksisterer, men det ser ikke ut til at DSA påvirker legemiddelets effekt og sikkerhet.
Preparatet administreres som injeksjon direkte i lesjonen. Darvadstrocels egenskaper og tiltenkte kliniske bruk betyr at konvensjonelle studier av farmakokinetikk (absorpsjon, distribusjon, metabolisme og eliminasjon) ikke er relevant. En rekke biodistribusjonsstudier i prekliniske modeller ble utført med formål å evaluere om eASC blir værende på injeksjonsstedet og om det forekommer en migrering til annet vev eller organsystemer. Etter perianal og intrarektal injeksjon av humant eASC i atymiske rotter, var celler til stede i rektum og jejunum på injeksjonsstedet i minst 14 dager, og var ikke detekterbare etter tre måneder. eASC var ikke til stede i noe av vevet som ble analysert etter tre måneder eller seks måneder.
Darvadstrocel er indisert til behandling av komplekse perianale fistler hos voksne pasienter med Crohns sykdom som har ingen eller kun mild luminal aktivitet og når fistlene ikke har vist god nok respons på biologisk behandling (TNF alfa-hemmer). Alofisel skal brukes etter at fistlene er forbehandlet, se SPC.
Se NICE Guidance: Darvadstrocel for treating complex perianal fistulas in Crohn’s disease. Technology appraisal guidance [TA556] Published date: 09 January 2019. https://www.nice.org.uk/guidance/ta556/chapter/1-Recommendations
Darvadstrocel skal bare administreres av spesialister med erfaring i å behandle pasienter med alvorlig fistulerende Crohns sykdom. En enkeltdose av Alofisel består av 120 millioner celler, fordelt i fire hetteglass. Hvert hetteglass inneholder 30 millioner celler i 6 ml suspensjon. Det fullstendige innholdet av de fire hetteglassene administreres for behandling av opptil to interne åpninger og opptil tre eksterne åpninger. Dette betyr at en dose på 120 millioner celler kan brukes til å behandle opptil tre fistelkanaler som er åpne til det perianale området.
Spesielle populasjoner: Eldre, nedsatt lever- eller nyrefunksjon og pediatrisk populasjon, se SPC.
Administrasjon: Se SPC.
Se G12
De vanligste bivirkningene var analabscess, proktalgi og analfistel. For utdypende mht. bivirkninger, se SPC.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.
Amming: Opplysninger mangler.
Fertilitet: Det finnes ingen tilgjengelige data.
Overfølsomhet overfor noen av hjelpestoffene listet opp i pkt. 6.1, i SPC eller for bovint serum.
Darvadstrocel kan inneholde spor av benzylpenicillin og streptomycin. Dette skal vurderes hos pasienter med kjent akutt hypersensitivitet (tidligere anafylaktiske reaksjoner) overfor denne typen forbindelser. Lokalbedøvelse anbefales ikke, fordi lokalbedøvelsens effekt på de injiserte cellene er ukjent. Bruk av hydrogenperoksid, metylenblått, jodoppløsninger eller hyperton glukoseoppløsning gjennom fistelkanalene er ikke tillatt før, ved eller etter injeksjonen av darvadstrocel, da dette kan skade levedyktigheten til cellene, og derfor påvirke behandlingens effekt. Darvadstrocel er kun indisert for intralesjonal bruk, og skal ikke administreres med en nål som er tynnere enn 22G. Tynnere nåler kan skade cellene under injeksjon og påvirke cellenes levedyktighet, og kan derfor påvirke behandlingens effektivitet. Fordi darvadstrocel er en behandling med levende stamceller kan den ikke steriliseres. Den kan derfor inneholde potensielt infisert biologisk materiale, selv om risikoen regnes som lav og kontrolleres under produksjonen. Pasienter skal følges opp for å se etter mulige tegn på infeksjon etter administrasjon. Forbehandlingsreaksjoner: Forbehandling av fistler har vært forbundet med proktalgi og smerter etter prosedyren
Bør få utlevert pakningsvedlegg og pasientkort. Prevensjon.
SPC Darvadstrocel: http://www.ema.europa.eu/docs/no_NO/document_library/EPAR_-_Product_Information/human/004258/WC500246474.pdf
FHI Mednytt Metodevarsel LM nr 032 2016. https://nyemetoder.no/Documents/Forslag/ID2016_068_Alofisel%20Chrohns%20(Metodevarsel).pdf
NICE Guidance: Darvadstrocel for treating complex perianal fistulas in Crohn’s disease. Technology appraisal guidance [TA556]. Published date: 09.01.2019. https://www.nice.org.uk/guidance/ta556/chapter/1-Recommendations
Jørgen Jahnsen
Jørgen Jahnsen
Behandling av voksne med moderat til alvorlig aktiv ulcerøs kolitt (UC) som har hatt utilstrekkelig respons, tapt respons, eller som var intolerante overfor enten konvensjonell terapi eller en biologisk behandling.
ID2021_042
Ozanimod (Zeposia) - Indikasjon II - Ulcerøs kolitt
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Ozanimod: 0.23 mg | 4 stk | C | H-resept | 5 458,- |
| Kapsel, hard | Ozanimod: 0.46 mg | 3 stk | C | H-resept | 5 458,- |
| Kapsel, hard | Ozanimod: 0.92 mg | 28 stk | C | H-resept | 21 723,10 |
Jørgen Jahnsen
Farmakoterapeutisk gruppe: Immunsuppressive midler, selektive immunsuppressive midler,
ATC-kode: L04AE05
Etrasimod er en sfingosin-1-fosfat (S1P)-reseptormodulator som binder til S1P-reseptor 1, 4 og 5
(S1P1,4,5) og er en balansert G-protein- og beta-arrestin-agonist av S1P1. Etrasimod har liten virkning
på S1P3 og ingen virkning på S1P2. Etrasimod fører til delvis og reversibel blokade av lymfocytters
evne til å forlate lymfoide organer. Dette reduserer antallet lymfocytter i perifert blod og minsker
derved antallet aktiverte lymfocytter i vevet.
Mekanismen bak den terapeutiske effekten til etrasimod ved ulcerøs kolitt er ikke kjent, men den kan
omfatte reduksjon av lymfocyttmigrering til steder med inflammasjon. Den etrasimod-induserte
reduksjonen av lymfocytter i perifer sirkulasjon har differensierte effekter på underpopulasjoner av
leukocytter, og medfører kraftigere reduksjon av celler som er involvert i den adaptive
immunresponsen som man vet er involvert i patologien ved ulcerøs kolitt. Etrasimod har minimal
innvirkning på celler som er involvert i den medfødte immunresponsen som bidrar til
immunovervåking.
Tmaks ca 4 timer. Matinntak kan føre til svakt forsinket absorpsjon. Bindes i høy grad til humane plasmaproteiner (97,9 %), primært albumin. Etrasimod blir i høy grad metabolisert via CYP2C8 (38 %), CYP2C9 (37 %) og CYP3A4 (22 %) og i
mindre grad via CYP2C19 og CYP2J2. T1/2 ca 30 timer. Primært eliminert via leveren, slik at omlag 80% utskilles i feces og kun 5 % i urin.
Til behandling av pasienter fra 16 år og eldre som har moderat til alvorlig, aktiv ulcerøs kolitt (UC), og som har hatt utilfredsstillende effekt, tapt effekt eller er intolerante overfor enten konvensjonell behandling eller et biologisk legemiddel.
Spesialistoppgave, se SPC.
Anbefalt dose er 2 mg etrasimod po én gang daglig.
DMP interaksjonssøk for L04AE05 etrasimod. Merk spesielt CYP2C8-, CYP2C9- og CYP3A4-hemmere og -induktorer, samt CYP2C9-polymorfisme og interaksjonspotensiale for en rekke hjertekarmedikamenter, spesielt antarrytmika.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Bradykardi og AV-blokk er rapportert. Forsterkning av rapporterte bivirkninger. Se Selektive immunsuppressiver nedenfor.
Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Følg EKG. Vurder hematologisk oppfølging. Atropin er førstevalg ved behandlingstrengende bradykardi. Se Selektive immunsuppressiver nedenfor.
Felles for Selektive immunsuppressiver:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Selektiv immunsuppresjon, beinmargsdepresjon og økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet (se virkningsmekanisme for de enkelte virkestoffene). Hud- og slimhinnereaksjoner. Levertoksisitet. Smerter ved injeksjonsstedet. Allergiske reaksjoner, også forsinkede og alvorlige. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Infeksjon (inkl herpes zoster), bradykardi, hypertensjon, hyperkolesterolemi, kvalme, UVI, NLVI, lymfopeni, leverbelastning, svimmelhet, hodepine, artralgi, synsforstyrrelser, diverse kardiale ledningsblokk.
For utdypende mht. bivirkninger, se SPC.
Graviditet: Det er begrenset mengde data på bruk av etrasimod hos gravide kvinner. Studier på dyr har vist
reproduksjonstoksisitet (se SPC pkt. 5.3). Klinisk erfaring med en annen
sfingosin-1-fosfat-reseptormodulator indikerte at det var dobbelt så høy risiko for alvorlige medfødte
misdannelser når den ble administrert under graviditet, sammenliknet med den generelle populasjonen.
Basert på erfaring hos mennesker kan etrasimod forårsake medfødte misdannelser ved administrering i
graviditetens første trimester. De begrensede data som er tilgjengelig for etrasimod hos mennesker
tyder på en økt risiko for uønskede graviditetsutfall. Etrasimod er derfor kontraindisert under graviditet
(se SPC punkt 4.3).
Etrasimod skal seponeres minst 14 dager før en planlagt graviditet (se SPC pkt. 4.4). Hvis en kvinne blir
gravid under behandlingen, må etrasimod seponeres umiddelbart. Kvinnen skal få medisinsk
rådgivning om risikoen for skadelige effekter på fosteret ved behandling, og oppfølgende
undersøkelser bør utføres.
Amming: Det er ukjent om etrasimod blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. En studie med lakterende rotter
tyder på at etrasimod utskilles i melk (se SPC pkt. 5.3). En risiko for nyfødte/spedbarn kan ikke utelukkes.
Etrasimod bør ikke brukes under amming.
Fertilitet: Effekten av etrasimod på human fertilitet er ikke evaluert. I dyrestudier ble det ikke observert negative
effekter på fertilitet (se SPC pkt. 5.3).
For siste oppdatert, se SPC.
Bradyarytmi og forsinket atrioventrikulær overledning, infeksjoner inkl progressiv multifokal leukoencefalopati (PML), leverskade, økt blodtrykk, makulaødem, maligniteter, posterior reversibel encefalopati-syndrom (PRES), interaksjon med andre legemidler, CYP2C9-polymorfisme, respirasjonseffekter,
Se SPC for utdypende.
Bør få utlevert pakningsvedlegg. Prevensjon.
Pasienter som opplever svimmelhet etter å ha tatt etrasimod bør imidlertid la være å kjøre bil eller
bruke maskiner inntil svimmelheten har gått over (se SPC pkt. 4.8).
ID2023_087
Etrasimod (Velsipity)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Etrasimod: 2 mg | 28 stk | C | H-resept | 15 298,60 |
Jørgen Jahnsen
Aktuelle JAK-hemmere med indikasjon inflammatorisk tarmsykdom omtalt i andre kapitler ev SPC:
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Filgotinib: 100 mg | 30 stk | C | H-resept | 12 681,70 |
| Tablett | Filgotinib: 200 mg | 30 stk | C | H-resept | 12 681,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Upadacitinib: 15 mg | 2 x 49 stk | C | H-resept | 33 571,20 |
| Depottablett | Upadacitinib: 15 mg | 28 stk | C | H-resept | 9 617,70 |
| Depottablett | Upadacitinib: 30 mg | 28 stk | C | H-resept | 19 199,10 |
| Depottablett | Upadacitinib: 45 mg | 28 stk | C | H-resept | 28 780,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Tofacitinib: 11 mg | 28 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Depottablett | Tofacitinib: 11 mg | 28 stk | C | H-resept | 8 965,10 |
| Mikstur, oppløsning | Tofacitinib: 1 mg/1 ml | 240 ml | C | H-resept | 8 080,10 |
| Tablett | Tofacitinib: 10 mg | 56 stk | C | H-resept | 17 156,- |
| Tablett | Tofacitinib: 5 mg | 182 stk | C | H-resept | 29 054,90 |
| Tablett | Tofacitinib: 5 mg | 56 stk | C | H-resept | 8 965,10 |
Jørgen Jahnsen
Jørgen Jahnsen
Jørgen Jahnsen
Virker ved sin evne til å binde vann. Virkningen inntrer langsomt. Brukes fortrinnsvis ved funksjonell diaré og irritabel tarm-syndrom. Kjøpes i dagligvareforretninger.
Jørgen Jahnsen
Jørgen Jahnsen
Syntetisk opioid som i terapeutiske dose ikke har særlig effekt sentralt. Reduserer peristaltikk og gastrointestinal sekresjon. Øker analsfinktertonus. For kombinasjon av loperamid og simetikon (Imodium Comp) se SPC. Motilitetshemmende midler bør ikke brukes i den akutte fasen av en infeksiøs diaré ettersom ubundet toksin og patogene mikrober fjernes effektivt ved oppkast og diaré. Ved langvarig diaré og spesielt vanskelige toalettforhold, f.eks. under reiser, kan likevel loperamid unntaksvis være nyttig.
Absorberes raskt ved peroral tilførsel. Er gjenstand for stor førstepassasjemetabolisme i leveren til inaktiv metabolitt. Utskilles hovedsakelig i feces via gallen. Halveringstiden er 7–15 timer.
Kroniske diareer hos voksne som har vært adekvat utredet. For rask tarmpassasje etter tarm- eller ventrikkelreseksjon. I spesielle tilfeller symptomatisk ved akutte diareer i tillegg til rehydrering (ved f.eks. hjemreise fra utenlandsopphold).
Få i terapeutiske doser. Obstipasjon og magesmerter ved for høy eller langvarig dosering. Tretthet, munntørrhet, svimmelhet er mindre hyppig forekommende.
Loperamid
Toksisitet: Spedbarn spesielt følsomme. Barn < 8 mnd: > 0,1 mg/kg til sykehus. Barn 8 mnd–1 år: < 2 mg forventes ingen eller lette symptomer. Barn 1–3 år: < 4 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 26 mg ga etter ventrikkeltømming ingen symptomer.
Klinikk: Symptomene kan komme etter flere timer. Kvalme, magesmerter og obstipasjon. Svimmelhet, forvirring, hallusinasjoner og CNS-depresjon.
Ved alvorlig forgiftning økt muskeltonus, miose, respirasjonsdepresjon, apné, koma, hyperglykemi, ev. kramper og hjertepåvirkning.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Nalokson ved uttalt CNS- og respirasjonsdepresjon. Gjentatte doser med nalokson er vanligvis nødvendig. Ev. respiratorbehandling. Diazepam ved kramper. Øvrig symptomatisk behandling.
Simetikon
Loperamid er kun symptomatisk behandling for å redusere antall tømninger hos pasienter hvor dette er plagsomt. Måling av fekal kalprotektin skal benyttes til å vurdere effekten av en antiinflammatorisk behandling eller som et diagnostikum for inflammatoriske tilstander i fordøyelseskanalen.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset, men systemisk absorpsjon er liten Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende
Forsiktighet bør utvises ved akutt fase av kronisk inflammatorisk tarmsykdom da antidiarémidler kan maskere symptomer. Forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon pga. fare for leverencefalopati.
Skal ikke brukes ved alvorlig kolitt. Absolutt kontraindisert ved blodig diaré (dysenteri). Behandlingen skal avbrytes umiddelbart ved tegn på forstoppelse, utspilt abdomen og/eller andre tegn på utilstrekkelig peristaltikk.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Loperamid: 2 mg Simetikon: 125 mg | 12 stk | F | - | |
| Tablett | Loperamid: 2 mg Simetikon: 125 mg | 8 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Loperamid: 0.2 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Smeltetablett | Loperamid: 2 mg | 12 stk | F | - | |
| Tablett | Loperamid: 2 mg | 100 stk | C | Blå resept | 132,40 |
| Tablett | Loperamid: 2 mg | 16 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Loperamid: 0.2 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Loperamid: 2 mg | 16 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Loperamid: 2 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Loperamid: 2 mg | 16 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Loperamid: 2 mg | 100 stk | C | Blå resept | 132,40 |
| Kapsel, hard | Loperamid: 2 mg | 16 stk | F | - | |
| Kapsel, hard | Loperamid: 2 mg | 250 stk | C | Blå resept | 276,70 |
| Kapsel, hard | Loperamid: 2 mg | 40 stk | C | Blå resept | 74,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Loperamid: 0.2 mg/1 ml | 100 ml | C | - |
Jørgen Jahnsen
Jørgen Jahnsen
Klassifisering: Middel mot diaré ved karsinoid syndrom, tryptofanhydroksylasehemmer. Virkningsmekanisme: Både prodrug (telotristatetyl) og aktiv metabolitt (telotristat) er hemmere av L-tryptofanhydroksylasene TPH1 og TPH2, som er de hastighetsbegrensende trinnene i serotoninbiosyntesen.
Absorpsjon: Telotristatetyl omdannes raskt og nesten fullstendig til telotristat. Hos friske er Tmax av telotristatetyl ca. 0,5-2 timer, og Tmax av telotristat ca. 1,5-3 timer. Proteinbinding: Både telotristatetyl og telotristat er > 99 % bundet til plasmaproteiner. Halveringstid: Hos friske er tilsynelatende terminal T1/2 ca. 11 timer. Steady state oppnås i løpet av eller før uke 24. Utskillelse: Hovedsakelig i feces, noe via urin.
Behandling av diaré ved karsinoid syndrom i kombinasjonsbehandling med somatostatinanalog (SSA) hos voksne som er utilstrekkelig behandlet med SSA.
Anbefalt dose er 250 mg 3 ganger daglig. Høyere doser anbefales ikke da akkumulering ikke kan utelukkes hos noen pasienter. Klinisk respons oppnås vanligvis i løpet av 12 uker. Ved uteblitt respons anbefales det å revurdere fortsatt behandling. Glemt dose: Neste dose tas til vanlig tid. Dobbel dose bør ikke tas som erstatning for glemt dose. Spesielle pasientgrupper: Se SPC
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 1500 mg ga lett forgiftning.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Abdominalsmerter. Lever/galle: Forhøyet γ-GT. Øvrige: Fatigue. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Abdominal distensjon, obstipasjon, flatulens. Lever/galle: Forhøyet ALAT, forhøyet ASAT, forhøyet ALP. Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt. Øvrige: Perifert ødem, pyreksi.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.
Amming:Opplysninger mangler. Teoretisk liten overgang til morsmelk pga. høy proteinbinding (> 99 %)
Lever: Forhøyede leverenzymer er sett ved bruk av preparatet og kontroll av leverenzymer før og under behandling anbefales derfor. Ved nedsatt leverfunksjon bør preparatet benyttes med stor forsiktig og kontinuerlig vurdering av leverfunksjonen er påkrevet. Ved mistanke om leverskade eller forverrelse av leverfunksjonen bør behandlingen stoppes og ikke gjenoppstartes med mindre annen årsak kan forklare leverskadene. Obstipasjon: Preparatet reduserer avføringsfrekvensen. Obstipasjon er rapportert ved høyere dose (500 mg), og pasienten bør observeres for tegn og symptomer på obstipasjon. Behandlingen bør revurderes ved obstipasjon. Depressive lidelser: Depresjon, nedtrykt stemningsleie og redusert interesse er sett, men årsakssammenheng er ikke funnet. Pasienten bør rådes til å informere legen ved slike symptomer. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Liten påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner, men tretthet kan forekomme og forsiktighet bør derfor utvises.
Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Telotristatetyl: 250 mg | 90 stk | C | H-resept | 15 122,90 |
Gülen Arslan Lied
Flere grupper med forskjellig virkemåte. Effekten har i varierende grad blitt vist ved klinisk forskning. Best dokumentert effekt foreligger for løselig fiber (isphagula husk, knuste loppefrø).
Se også Relis Riktig bruk av avføringsmidler 20.11.2015.
Obstipasjon.
Graviditet: Det er ikke rapportert uønskede eller skadelige effekter på graviditeten eller på fosteret/det nyfødte barnet når brukt som anbefalt.
Amming: De kan brukes av ammende.
Se omtalene av de enkelte midlene. Store klyster (300 ml eller mer) kan være indisert som forberedelse til diagnostiske undersøkelser. Må alltid settes langsomt, helst infunderes med konstant, lavt trykk. Pasienten skal ha kontinuerlig tilsyn, og slangen skal straks avklemmes ved smerteangivelse. Vagale reaksjoner kan utløses, iblant med alvorlige kardiale arytmier.
Pasienten bør informeres om at laksantia med sekretorisk stimulerende effekt ikke bør brukes. Behandling av forstoppelse bør individualiseres basert på vurdering av årsaksforhold hos den enkelte pasient. Legemidler som opioder, diuretika og psykofarmaka kan også utløse forstoppelse. Man bør fortrinnsvis forsøke å komme til målet med kostholdsomlegging, økt væskeinntak og økt fysisk aktivitet. Om nødvendig brukes romoppfyllende midler som lin , loppefrø og tilsvarende preparater, ev. med gradvis doseøkning til maksimal dose i løpet av 2–3 uker. Det er viktig med regelmessige avføringsvaner. Toalettbesøk tilstrebes om morgenen etter frokost fordi den gastrokoliske refleks da er sterkest. Kaffe (koffein) kan også stimulere slik refleks hos noen.
Gülen Arslan Lied
Gülen Arslan Lied
For mer informasjon, se også Laksantia. Førstevalgsmidler.
Øker fekalmassen og stimulerer derved peristaltikk aktivitet. Dokumentert effekt ved irritabel tarm-syndrom med forstoppelse. Effekten er avhengig av tilstrekkelig væskeinntak og kan komme først etter flere dager (opptil noen uker). Det er derfor viktig at pasienten bruker middelet i en periode før effekten vurderes.
Obstipasjon. Subgruppe av irritabel tarm-syndrom med forstoppelse (IBS-C).
Individuell. Røres ut i vann.
Flatulens, abdominal distensjon, obstruksjon (ved manglende væskeinntak).
Romoppfyllende midler må kombineres med rikelig væske for å unngå intestinal obstruksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Granulat | Ispaghulafrøskall: 610 mg/1 g | 250 g | F | Blå resept | - |
| Granulat | Ispaghulafrøskall: 610 mg/1 g | 50 x 6 g | F | Blå resept | - |
| Granulat | Ispaghulafrøskall: 610 mg/1 g | 500 g | F | Blå resept | - |
Gülen Arslan Lied
Gülen Arslan Lied
For mer informasjon, se også Laksantia. Alternativ til romoppfyllende midler.
Laktulose og laktitol er kunstige disakkarider. Laktulose består av galaktose og fruktose, laktitol av galaktose og sorbitol. De spaltes av bakterier i tykktarmen og frigjør lavmolekylære organiske syrer. Lav pH i kolon reduserer produksjonen og absorpsjonen av NH3. Samtidig øker det osmotiske trykket i tykktarmen, hvilket binder vann og gir en laksativ effekt.
Ved funksjonell obstipasjon doseres inntil normal avføring. Ved diaré reduseres dosen. Ved hepatisk encefalopati bør pasienten innstilles på en dose som gir minst 2–3 løse avføringer i døgnet. Dosen justeres individuelt i forhold til tilstanden av hepatisk encefalopati (prekoma og koma).
Effekten av laktulose kommer vanligvis etter 2-3 dagers behandling. Kan gi betydelig meteorisme, spesielt de første dagene men er gjerne forbigående. Diaré er tegn på for høy dosering og derfor må doseringen justeres. Illeluktende avføring.
Lav akutt toksisitet. Absorberes ikke.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Laktulose: 667 mg/1 ml | 1000 ml | F | Blå resept | - |
| Mikstur, oppløsning | Laktulose: 667 mg/1 ml | 200 ml | F | Blå resept | - |
| Mikstur, oppløsning | Laktulose: 667 mg/1 ml | 500 ml | F | Blå resept | - |
| Mikstur, oppløsning | Laktulose: 667 mg/1 ml | 500 ml | F | Blå resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Laktulose: 670 mg/1 ml | 1000 ml | F | Blå resept | - |
| Mikstur, oppløsning | Laktulose: 670 mg/1 ml | 200 ml | F | Blå resept | - |
| Mikstur, oppløsning | Laktulose: 670 mg/1 ml | 500 ml | F | Blå resept | - |
Gülen Arslan Lied
For mer informasjon, se også Laksantia.
Sekretorisk stimulerende midler må som hovedregel frarådes ved kronisk obstipasjon pga. bivirkninger. Særlig gjelder dette barn, unge, gravide og ammende. Alle midler med sekretorisk stimulerende effekt kan ved regelmessig anvendelse forårsake elektrolyttforstyrrelser, først og fremst hypokalemi. Bør ikke brukes ved kronisk obstipasjon. Ved akutt oppstått obstipasjon kan, om nødvendig, rektale applikasjonsformer benyttes i kombinasjon med dietetiske tiltak (fiberrik kost (grovbrød, havregryn), svisker, fiken, aprikos, kiwi etc.). Viktigste indikasjon er tarmtømming som forberedelse til røntgenundersøkelse, endoskopi, operasjoner osv.
Toksisitet for gruppen: Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Magesmerter, brekninger, diaré og dehydrering. Ved store doser ev. elektrolyttforstyrrelser og alkalose.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Gülen Arslan Lied
Virker ved kontaktstimulering av tykktarmslimhinnen. Tatt om kvelden virker tablettene etter 8–10 timer, tatt fastende etter ca. 5 timer. Klyster gir normalt tømming etter 5–15 minutter.
Bisakodyl er en prodrug. Absorberes ved peroral tilførsel. Metaboliseres ved hydrolyse til den aktive substans bisakodyldifenol. Bisakodyldifenol utskilles via nyrene, 20–30 %, og i feces, ca. 50 %. Det er ingen sammenheng mellom laksativ effekt og den lave plasmakonsentrasjonen av aktiv substans.
Obstipasjon.
Forberedelse før røntgenundersøkelse, anorektoskopi eller tømming av kolon før operativt inngrep.
Reseptfri bruk: Voksne og barn >10 år: Korttidsbehandling mot forstoppelse og til bruk før røntgenundersøkelse eller operative inngrep.
Voksne: Enterotabletter, ev. stikkpiller: 10 mg om kvelden. Ved diagnostisk tømming brukes en kombinasjon av tabletter og stikkpiller. Barn: 2–10 år (ved streng indikasjon): Enterotabletter, ev. stikkpiller 5 mg om kvelden. Skal ikke brukes til barn < 2 år.
Toksisitet: Barn: < 10 mg forventes ingen eller lette symptomer. 20 mg til 4-åring ga etter kull ingen, 20 mg til annen 4-åring ga lett til moderat og 150 mg til 2-åring ga etter ventrikkeltømming ingen forgiftning.
Voksne: 150 mg ga lett forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Sekretorisk og/eller motorisk stimulerende laksantia nedenfor.
Felles for Sekretorisk og/eller motorisk stimulerende laksantia:
Toksisitet for gruppen: Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Magesmerter, brekninger, diaré og dehydrering. Ved store doser ev. elektrolyttforstyrrelser og alkalose.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Kan ved rektal administrasjon forårsake irritasjon og proktitt. Langvarig bruk kan føre til elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi).
Brukes i korte perioder.
Betennelser i tykk- og tynntarm. Intestinal obstruksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Bisakodyl: 5 mg | 30 stk | F | Blå resept | - |
| Stikkpille | Bisakodyl: 10 mg | 10 stk | F | - | |
| Stikkpille | Bisakodyl: 10 mg | 50 stk | C | Blå resept | 214,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Bisakodyl: 5 mg | 4 stk | F | Blå resept | - |
| Rektalvæske, suspensjon | Bisakodyl: 10 mg/5 ml | 1 stk | F | Blå resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Enterotablett | Bisakodyl: 5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 139,70 |
| Enterotablett | Bisakodyl: 5 mg | 25 stk | F | Blå resept | - |
| Enterotablett | Bisakodyl: 5 mg | 250 stk | C | Blå resept | 294,80 |
| Rektalvæske, suspensjon | Bisakodyl: 10 mg/5 ml | 5 x 5 ml | F | Blå resept | - |
| Rektalvæske, suspensjon | Bisakodyl: 10 mg/5 ml | 50 x 5 ml | C | Blå resept | 752,60 |
Gülen Arslan Lied
Reflektorisk virkende avføringsmiddel. Stimulerer tykktarmen. Har ingen effekt på tynntarmen. Inneholder renset og standardisert ekstrakt av sennesbelger.
Absorberes delvis i tynntarmen. Metaboliseres ved hydrolyse til aktivt antrakinon som utskilles i tykktarmen. Noe utskilles også via nyrene. Utfyllende data mangler.
Akutt obstipasjon.
Voksne: 2–4 tabletter om kvelden. Maksimalt 6 tabletter daglig. Barn: > 6 år: 1–2 tabletter ved sengetid, avhengig av alder. Maksimalt 2 tabletter daglig. Legemidlet bør ikke brukes lengre enn én uke.
Elektrolyttforstyrrelser. Kan forårsake melanose i tarmen, og kan muligens skade tarmens nevromuskulære funksjon. Sur urin farges gulbrun, alkalisk urin farges rød.
Toksisitet: Barn: 50–90 mg til 3-åring ga lett forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Sekretorisk og/eller motorisk stimulerende laksantia nedenfor.
Felles for Sekretorisk og/eller motorisk stimulerende laksantia:
Toksisitet for gruppen: Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Magesmerter, brekninger, diaré og dehydrering. Ved store doser ev. elektrolyttforstyrrelser og alkalose.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Sennesbladekstrakt tilsvarende sennosidkalsiumsalter A+B: 12 mg | 40 stk | F | Blå resept | - |
Gülen Arslan Lied
For legemiddelomtale, se Laksantia og Sekretorisk og/eller motorisk stimulerende laksantia.
Obstipasjon, korttidsbehandling.
Gülen Arslan Lied
Gülen Arslan Lied
For mer informasjon, se også Laksantia.
Bløtgjørende. Interfererer også noe med absorpsjon av vann. Effekten av parafin er uavhengig av personens hydreringsgrad i motsetning til osmotisk virkende laksantia. Derfor kan parafin være et mulig alternativ til personer hvor det er vanskelig å i få seg nok væske eller hos personer på væskerestriksjon.
Forbigående obstipasjon kombinert med ømhet i analfissurer eller hemoroider.
10–20 ml om kvelden. Bør taes utenom måltider.
Malabsorpsjon av fettløselige vitaminer med hypokalsemi og koagulasjonsforstyrrelser kan forekomme ved regelmessig bruk. Absorpsjon kan også forekomme med fremmedlegemereaksjon i tarmslimhinne, lever, milt og lymfeknuter og i noen tilfelle lipoidpneumoni.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | 100 ml | F | Blå resept | - | |
| Mikstur, oppløsning | 500 ml | F | Blå resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, emulsjon | Parafin, flytende: 500 mg/1 g | 500 ml | F | Blå resept | - |
Gülen Arslan Lied
Gülen Arslan Lied
En oppløsning av natriumdihydrogenfosfat og dinatriumhydrogenfosfat med osmotisk effekt.
Tarmtømming hos voksne før kirurgi, kolonoskopi og røntgenundersøkelser for diagnostikk. Skal ikke brukes til behandling av obstipasjon. Skal ikke gis til barn under 15 år.
Kvalme, oppkast, abdominale smerter.
Lav akutt toksisitet ved fungerende tarm og normal nyrefunksjon. Fare for elektrolyttforstyrrelser ved massive doser kombinert med obstipasjon, nedsatt nyrefunksjon eller bruk hos barn.
Nedsatt nyrefunksjon, hjertesykdom, kolostomi, pasienter på saltrestriktiv diett (kan gi elektrolyttforstyrrelser). Gastrointestinal obstruksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Dinatriumfosfat: 10.8 g/1 dose Natriumdihydrogenfosfat: 24.4 g/1 dose | 2 x 45 ml | C | Blå resept | 180,30 |
Gülen Arslan Lied
Pikosulfat virker ved kontaktstimulering av tykktarmslimhinnen. Virker dels via kjemoreseptorer og nevroner i tarmveggen, dels ved hemning av tarmens absorpsjon av vann.
Pikosulfat er en prodrug som spaltes enzymatisk i tykktarmen til aktiv substans. Absorberes i liten grad ved peroral tilførsel. Absorbert substans metaboliseres ved glukuronidering og utskilles via nyrene. Utskilles hovedsakelig som aktiv substans i feces.
Obstipasjon/midlertidig forstoppelse (Laxoberal) og ved diagnostisk tarmtømming for kolonoskopi og røntgenundersøkelser (Citrafleet og Picoprep).
Laxoberal: Dosen bør tilpasses individuelt. Normaldosering hos voksne: 5 mg natriumpikosulfat (10 dråper) om kvelden. Dosen økes eller minskes slik at avføringen får ønsket konsistens. Etter 1 uke bør behandlingen trappes ned til administrasjon hver 2.-3. dag i ca. to uker, og så seponeres. Citrafleet og Picoprep: Innholdet i en dosepose rørt ut i vann drikkes kl 08 dagen før undersøkelsen. Innholdet i neste dosepose tas 6–8 timer senere. Rikelig væskeinntak er også viktig.
Magnesium
Se magnesium.
Natriumpikosulfat
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 10 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Sekretorisk og/eller motorisk stimulerende laksantia, se nedenfor.
Felles for Sekretorisk og/eller motorisk stimulerende laksantia:
Toksisitet for gruppen: Se de enkelte virkestoffene.
Klinikk for gruppen: Magesmerter, brekninger, diaré og dehydrering. Ved store doser ev. elektrolyttforstyrrelser og alkalose.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Kvalme.
Nedsatt nyrefunksjon. Betennelseslidelser i tarmer. Lavtsittende kolonobstruksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Natriumpikosulfat: 10 mg Magnesiumoksid: 3.5 g Sitronsyre: 10.97 g | 2 x 1 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Natriumpikosulfat: 10 mg Magnesiumoksid: 3.5 g Sitronsyre: 10.97 g | 2 x 1 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dråper, oppløsning | Natriumpikosulfat: 7.5 mg/1 ml | 30 ml | F | Blå resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Natriumpikosulfat: 10 mg Magnesiumoksid: 3.5 g Sitronsyre: 12 g | 2 x 1 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Natriumpikosulfat: 10 mg Magnesiumoksid: 3.5 g Sitronsyre: 12 g | 2 x 1 stk | F | - |
Gülen Arslan Lied
Inneholder polyetylenglykol og natrium- og kaliumsalter. Polyetylenglykol (PEG) brukt i medisinsk sammenheng benevnes makrogoler.
Tarmtømming hos voksne før kirurgi, koloskopi og røntgenundersøkelser. Uttalt obstipasjon hos barn og voksne, hvor andre laksantia er forsøkt uten effekt. Indikasjon Movicol: Til korttidsbehandling av obstipasjon og behandling av kronisk obstipasjon, samt avføringsstopp. Indikasjon Movicol Junior: Behandling av kronisk obstipasjon hos barn 2-11 år og vedvarende avføringsstopp hos barn >5 år. Indikasjon Moviprep: Til voksne til rensning av tarmen før alle kliniske undersøkelser som krever en ren tarm.
Movicol® binder vann og øker på den måten volumet av tarminnholdet samtidig som tarminnholdet mykgjøres. Det økte volumet normaliserer tarmbevegelsene og man får en avførende effekt. Movicol inneholder salter for å hindre forstyrrelser i salt og væskebalansen.
Se SPC for respektive preparat (legemiddelsok.no).
Polyetylenglyokol/Laxabon: 4 poser løses i 4 liter vann. 250 ml gis hvert 15. minutt til alt er brukt. Movicol: 1-3 doseposer mot obstipasjon. Ved avføringsstopp kan det tas 8 poser daglig i inntil 3 dager. Movicol Junior: Kronisk obstipasjon: Startdose 1 til 2 poser avhendelig av alder. Dosen må justeres opp eller ned etter behov. Maks. dose overstiger normalt ikke 4 doseposer daglig. Ved avføringsstopp: Dose ifølge skjema. Endofalk: Innholdet i 6 (maks. 8) doseposer oppløst i 3 (maks. 4) liter drikkes for fullstendig tarmtømming. Moviprep: Et behandlingsforløp består av 2 liter Moviprep. Det anbefales sterkt at det under behandlingsforløpet også drikkes 1 liter klar væske. Olopeg: Skal alltid blandes ut 1 del konsentrat med 4 deler vann. Til voksne ved obstipasjon: 125 ml fortynnet løsning x 2–3. Til barn 2–18 år: se preparatomtale. For tømming før undersøkelse (voksen pasient): 3–4 liter utblandet løsning drikkes i løpet av 4 timer.
Lav akutt toksisitet.
Kvalme og oppkast. Abdominalsmerter.
Graviditet. Ulcerøs kolitt. Diabetes mellitus. Redusert bevissthet. Hjerte- og nyresvikt.
Gastrointestinal obstruksjon. Ventrikkelretensjon. Gastrointestinal ulcus. Toksisk kolitt og megakolon. Ileus.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 13.125 g/1 dose Natriumklorid: 350.7 mg/1 dose Natriumhydrogenkarbonat: 178.5 mg/1 dose Kaliumklorid: 46.6 mg/1 dose | 20 stk | F | - | |
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 13.125 g/1 dose Natriumklorid: 350.7 mg/1 dose Natriumhydrogenkarbonat: 178.5 mg/1 dose Kaliumklorid: 46.6 mg/1 dose | 20 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | 20 x 10 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 59 g Natriumsulfat: 5.69 g Natriumhydrogenkarbonat: 1.71 g Natriumklorid: 1.44 g Kaliumklorid: 0.75 g | 4 x 68.5 g | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 13.125 g Natriumklorid: 0.3507 g Natriumhydrogenkarbonat: 0.1785 g Kaliumklorid: 0.0466 g | 100 x 1 stk | C | - | |
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 13.125 g Natriumklorid: 350.7 mg Natriumhydrogenkarbonat: 178.5 mg Kaliumklorid: 46.6 mg | 20 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver | 250 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 6.563 g Natriumklorid: 175.4 mg Natriumhydrogenkarbonat: 89.3 mg Kaliumklorid: 23.3 mg | 30 stk | F | Blå resept | - |
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 6.563 g Natriumklorid: 175.4 mg Natriumhydrogenkarbonat: 89.3 mg Kaliumklorid: 23.3 mg | 30 stk | C | Blå resept | 148,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 13.125 g Natriumklorid: 350.7 mg Natriumhydrogenkarbonat: 178.5 mg Kaliumklorid: 46.6 mg | 100 stk | C | Blå resept | 518,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 6.563 g Natriumklorid: 175.4 mg Natriumhydrogenkarbonat: 89.3 mg Kaliumklorid: 25.1 mg | 20 stk | F | - | |
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 6.563 g Natriumklorid: 175.4 mg Natriumhydrogenkarbonat: 89.3 mg Kaliumklorid: 25.1 mg | 30 x 1 stk | C | Blå resept | 148,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 13.125 g Natriumklorid: 0.3508 g Natriumhydrogenkarbonat: 0.1786 g Kaliumklorid: 0.0502 g | 10 x 25 ml | F | - | |
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 13.125 g Natriumklorid: 350.7 mg Natriumhydrogenkarbonat: 178.5 mg Kaliumklorid: 31.7 mg | 20 x 1 stk | F | - | |
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 13.125 g/1 dose Natriumklorid: 350.7 mg/1 dose Natriumhydrogenkarbonat: 178.5 mg/1 dose Kaliumklorid: 46.6 mg/1 dose | 10 stk | F | - | |
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 13.125 g/1 dose Natriumklorid: 350.7 mg/1 dose Natriumhydrogenkarbonat: 178.5 mg/1 dose Kaliumklorid: 46.6 mg/1 dose | 100 x 1 stk | C | Blå resept | 518,40 |
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 13.125 g/1 dose Natriumklorid: 350.7 mg/1 dose Natriumhydrogenkarbonat: 178.5 mg/1 dose Kaliumklorid: 46.6 mg/1 dose | 20 x 1 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Makrogol 3350: 140 g Askorbinsyre: 48.11 g Natriumsulfat: 9 g Askorbinsyre: 7.54 g Natriumklorid: 5.2 g Kaliumklorid: 2.2 g | 1 S | F | - |
Gülen Arslan Lied
For mer informasjon, se også Laksantia.
Virker lakserende pga. høyt osmotisk trykk som stimulerer til sekresjon av vann til tarmen samtidig som overflateaktive stoffer bløtgjør fekalmassene. Virkningen inntrer i løpet av 1/2–6 timer.
Diagnostisk tømming av tarmen før rektoskopi. Rektumobstipasjon.
Slapphet, ubehag. Blodtrykksfall og bradykardi kan utløses, særlig hos eldre.
Bør bare brukes i korte perioder.
Magesmerter av ukjent årsak. Betennelsestilstander i tarmen. Intestinal obstruksjon. Spastisk obstipasjon.
Gülen Arslan Lied
Opphever opioideffekten i tarmen ved å blokkere bindingsstedene for morfin o.l. legemidler (opioider) slik at normale tarmbevegelser opprettholdes eller kommer i gang.
Absorberes raskt. Maksimal konsentrasjon oppnås ca. 1/2 time etter subkutan administrasjon. Metaboliseres i liten grad og utskilles stort sett som uendret virkestoff, halvparten via urin.
Metylnaltrekson fungerer som en perifert virkende μ-opioidreseptorantagonist som virker for å reversere noen av bivirkningene av opioidmedisiner som forstoppelse uten å påvirke smertelindring eller utløse abstinenser i betydelig grad.
Opioidindusert forstoppelse hos pasienter med langtkommen sykdom som får palliativ behandling når respons på vanlig avførende behandling ikke har vært tilstrekkelig.
Må injiseres subkutant. Kun til voksne. Anbefalt dose 8 mg metylnaltreksonbromid for pasienter på 38–61 kg eller 12 mg for pasienter på 62–114 kg. Vanligst er en enkeltdose annenhver dag. Kan også gis med lengre intervall etter klinisk behov. To påfølgende doser med 24 timers intervall kan gis ved manglende respons dagen før. Pasienter med vekt utenom angitte områder bør doseres med 0,15 mg/kg. Bør gis under tilsyn av helsepersonell.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Perifer opioidantagonist som passerer blod-hjerne-barrieren i begrenset grad.
Klinikk: Magesmerter, diaré og ev. forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Vanligste er magesmerter, kvalme, luftavgang (flatulens), diaré og svimmelhet.
Graviditet: Skal ikke brukes under graviditet hvis ikke strengt nødvendig. Nødvendige data foreligger ikke. Amming: Fakta om overgang til morsmelk mangler.
Bør ikke brukes til pasienter med forstoppelse som ikke er relatert til opioidbruk. Hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatinclearance under 30 ml/min) bør dosen av metylnaltreksonbromid reduseres fra 12 mg til 8 mg for de som veier mellom 62 og 114 kg, eller fra 0,15 mg/kg til 0,075 mg/kg for de som faller utenom dette intervallet. Anbefales ikke til pasienter med terminal nyresvikt i dialyse, til pasienter med nedsatt leverfunksjon, eller til barn under 18 år pga. manglende erfaringer.
Bruk hos pasienter med kjent eller mistenkt mekanisk gastrointestinal obstruksjon eller akutt kirurgisk abdomen er kontraindisert.
Hvis det oppstår alvorlig eller vedvarende diaré under behandlingen, bør pasienter rådes til ikke å fortsette behandlingen og til å konsultere legen sin.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metylnaltrekson: 12 mg/0.6 ml | 0.6 ml | C | Blå resept | 367,40 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metylnaltrekson: 12 mg/0.6 ml | 7 x 0.6 ml | C | Blå resept | 2 354,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metylnaltrekson: 12 mg/0.6 ml | 7 x 0.6 ml | C | Blå resept | 2 354,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metylnaltrekson: 12 mg/0.6 ml | 0.6 ml | C | - | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metylnaltrekson: 12 mg/0.6 ml | 7 x 0.6 ml | C | - |
Gülen Arslan Lied
Gülen Arslan Lied
Syntetisk peptid av 14 aminosyrer, strukturelt beslektet med den endogene guanylinpeptidfamilien. Guanylatsyklase-C (GC-C)-reseptoragonist med analgetiske og sekretoriske effekter. Bindes til GC-C-reseptoren på tarmepiteloverflaten. Aktivering av GC-C gir økt konsentrasjon av syklisk guanosinmonofosfat (cGMP). Ekstracellulært cGMP reduserer smertefiberaktivitet og gir redusert visceral smerte. Intracellulært cGMP forårsaker utskillelse av klorid og bikarbonat til tarmsystemet, og gir økt væskemengde i tarmen og raskere transport.
Absorberes minimalt i plasma. Metaboliseres lokalt i mage-tarmkanalen til den aktive hovedmetabolitten, des-tyrosin. Både linaklotid og den aktive metabolitten des-tyrosin blir redusert og enzymatisk proteolysert i mage-tarmkanalen til mindre peptider og naturlig forekommende aminosyrer. Påvirker ikke cytokrom P450-enzymsystemet. Omtrent 3 til 5 % av dosen elimineres via feces, nesten alt som den aktive des-tyrosin-metabolitten.
Symptomatisk behandling av moderat til alvorlig irritabel tarm-syndrom med obstipasjon hos voksne.
En kapsel (290 μg) daglig hos voksne. Pediatrisk populasjon: Det er ikke anbefalt hos pasienter < 18 år pga. manglende data.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Diaré, magesmerter og forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Hyppigste bivirkning er diaré (ca 20 %). Hvis det oppstår diare, kan det anbefales å halvere dosen (kapslene kan åpnes). Halv dose hver dag eller hver annen dag i forhold til diare konsistens. Andre vanlige bivirkninger: magesmerter, oppblåst mage og flatulens, viral gastroenteritt og svimmelhet. Mindre vanlige bivirkninger: fekal inkontinens og akutt avføringstrang, hypokalemi, dehydrering, nedsatt appetitt, ortostatisk hypotensjon. Sjeldne bivirkninger: reduksjon av bikarbonat i blodet.
Organiske sykdommer skal være utelukket og en diagnose av moderat til alvorlig irritabel tarm-syndrom med obstipasjon stilt før oppstart. Vurdere midlertidig seponering av legemidlet ved langvarig (f.eks. mer enn 1 uke) eller alvorlig diaré. Forsiktighet bør utvises hos pasienter som er utsatt for forstyrrelse i væske- eller elektrolyttbalansen. Elektrolyttkontroll bør vurderes. Forsiktighet hos eldre pasienter, da det ble observert høyere risiko for diaré i denne pasientgruppen i de kliniske studiene. Legemidlet er ikke anbefalt hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom pga. manglende data.
Kjent eller mistenkt mekanisk gastrointestinal obstruksjon.
Informere legen dersom det oppstår alvorlig eller langvarig diaré.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Linaklotid: 290 mikrog | 28 stk | C | Blå resept | 728,- |
| Kapsel, hard | Linaklotid: 290 mikrog | 90 stk | C | Blå resept | 2 259,70 |
Gülen Arslan Lied
Dihydrobenzofurankarboksamid med gastrointestinal prokinetisk aktivitet. Prukaloprid er en selektiv serotoninreseptoragonist med høy affinitet (5-HT4), noe som trolig forklarer dets prokinetiske effekter. In vitro ble affinitet til andre reseptorer bare påvist ved konsentrasjoner som er minst 150 ganger høyere enn dets 5-HT4-reseptoraffinitet.
Absorberes raskt. Oral biotilgjengelighet er > 90 %. Metabolisme er ikke hovedeliminasjonsvei. In vitro er levermetabolisme hos mennesker svært langsom, og kun mindre mengder metabolitter kan finnes. En stor andel av virkestoffet skilles ut uendret (omtrent 60 % av den administrerte dosen i urinen og minst 6 % i feces).
Symptomatisk behandling av kronisk forstoppelse hos voksne der laksativer ikke gir tilstrekkelig lindring.
Prukaloprid 2 mg tabletter, én gang daglig. Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon, nedsatt leverfunksjon og eldre >65 år start med 1 mg 1 gang daglig. Om nødvendig kan dosen økes til 2 mg 1 gang daglig (se under forsiktighetsregler). Pediatrisk populasjon: anbefales ikke til barn og ungdom under 18 år pga. manglende data om effekt og sikkerhet.
Toksisitet:
Barn: < 2 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: < 20 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk: Diaré, magesmerter, kvalme, hodepine og forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Hodepine og gastrointestinale symptomer (abdominale smerter, kvalme eller diaré) er hyppigst rapportert. Andre vanlige bivirkninger: svimmelhet, tretthet, oppkast, dyspepsi, rektalblødning, flatulens, unormale tarmlyder, pollakisuri. Mindre vanlige bivirkninger: anoreksi, tremor, palpitasjoner, feber, uvelhet.
Bruken frarådes pga. manglende data.
Ved sterkt nedsatt nyrefunksjon (GFR < 30 ml/min.) anbefales dosereduksjon til 1 mg én gang daglig. Ved sterkt nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh-klasse C) anbefales en opppstartdose med 1 mg én gang daglig ved behov. Dersom dosen tolereres godt, kan den økes til 2 mg for å bedre effekten. En bør utvise forsiktighet når en forskriver Resolor til pasienter med alvorlig og klinisk ustabil samtidig sykdom, spesielt ved bruk hos pasienter med tidligere arytmi eller iskemisk kardiovaskulær sykdom. Hvis behandling ikke er effektivt etter 4 ukers behandling, bør pasienten undersøkes på nytt, og fordelene ved fortsatt behandling bør vurderes. Effekten av legemidlet er undersøkt i studier på opptil 3 måneder. Ved langvarig behandling bør fordelene revurderes med jevne mellomrom.
Nedsatt nyrefunksjon som krever dialyse. Tarmperforasjon eller obstruksjon på grunn av strukturell eller funksjonell lidelse i tarmveggen, obstruktiv ileus, alvorlig betennelsestilstand i tarmkanalen, som Crohns sykdom, ulcerøs kolitt og toksisk megakolon/megarektum.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Prukaloprid: 1 mg | 28 x 1 stk | C | 563,20 | |
| Tablett | Prukaloprid: 2 mg | 28 x 1 stk | C | 847,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Prukaloprid: 1 mg | 28 x 1 stk | C | 563,20 | |
| Tablett | Prukaloprid: 2 mg | 28 x 1 stk | C | 847,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Prukaloprid: 2 mg | 28 x 1 stk | C | 847,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Prukaloprid: 1 mg | 28 x 1 stk | C | 563,20 | |
| Tablett | Prukaloprid: 2 mg | 28 x 1 stk | C | 847,30 |
Gülen Arslan Lied
Naloksegol er et PEGylert derivat av μ-opioidreseptor-antagonisten nalokson. PEGylering reduserer naloksegols passive permeabilitet og omdanner også midlet til et substrat for P-glykoproteintransportøren. På grunn av dårligere permeabilitet og økt effluks av naloksegol gjennom blod-hjernebarrieren, relatert til P-gp-substrategenskaper, er naloksegols penetrasjon til CNS minimal. In vitro-studier viser at naloksegol er en full nøytral antagonist på μ-opioidreseptoren. Naloksegol virker ved å binde til μ-opioidreseptorene i GI-kanalen og ved å virke på de underliggende årsakene til OIC (dvs. redusert GI-motilitet, hypertonisitet og økt væskeabsorpsjon som følge av langsiktig opioidbehandling). Naloksegol fungerer som en perifert virkende μ-opioidreseptor-antagonist i gastrointestinalkanalen, og reduserer derved forstoppelseseffekten til opioider uten å virke inn på den opioid-medierte analgetiske effekten i sentralnervesystemet.
Opioidindusert forstoppelse hos voksne pasienter som har hatt inadekvat respons på laksantia. Siden naloksegol ikke passerer blod-hjernebarrieren, påvirkes ikke den smertestillende effekten av morfin og lignende legemidler.
Anbefalt dose naloksegol er 25 mg én gang daglig. Når behandling med naloksegol initieres, bør all vedlikeholdsbehandling med laksantia stanses til det er mulig å fastslå klinisk effekt av naloksegol. Startdosen for pasienter som får moderate CYP3A4-hemmere (f.eks. diltiazem, verapamil) er 12,5 mg én gang daglig. Dosen kan økes til 25 mg hvis pasienten tolererer 12,5 mg godt. Det anbefales at naloksegol tas om morgenen da dette er mest bekvemt for pasienten, som unngår å måtte gå på do om natten. Naloksegol bør tas på tom mage, minst 30 minutter før dagens første måltid eller 2 timer etter dagens første måltid.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Perifer opioidantagonist som passerer blod-hjerne-barrieren i begrenset grad.
Klinikk: Magesmerter, diaré og ev. forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Naloksegol er ikke anbefalt brukt under graviditet eller av ammende mødre.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Naloksegol: 12.5 mg | 30 x 1 stk | C | 807,- | |
| Tablett | Naloksegol: 25 mg | 10 x 1 stk | C | Blå resept | 293,20 |
| Tablett | Naloksegol: 25 mg | 30 x 1 stk | C | Blå resept | 807,- |
| Tablett | Naloksegol: 25 mg | 90 x 1 stk | C | Blå resept | 2 348,60 |
Gülen Arslan Lied
Virkningsmekanisme Naldemedin er et peroralt legemiddel som tilhører gruppen perifert virkende opioidreseptorantagonister (μ(mu)-, delta- og kappa). Fungerer som en perifert virkende μ -opioidreseptorantagonist i mage-tarmkanalen, og reduserer opioiders forstoppende effekt. Det brukes hovedsakelig til å behandle opioidindusert forstoppelse hos voksne pasienter som behandles med opioider for langvarige smerter. Det er et derivat av naltrekson, med en sidekjede som øker molekylvekten og det polare overflatearealet, noe som reduserer dets evne til å passere blod-hjerne-barrieren. Sentralnervesystemet (CNS)-penetrasjon forventes å være ubetydelig ved anbefalt dose. I tillegg er naldemedin et P-glykoprotein substrat, regulerer eksponering av mange legemidler både systemisk og lokalt, for eksempel i CNS slik at det også kan bidra til å redusere CNS-penetrasjon. Forventes å utøve effekt mot opioidindusert forstoppelse uten å reversere den CNS-medierte analgetiske effekten.
Behandling av opioidindusert forstoppelse hos voksne som tidligere er behandlet med et laksativ. Legemidlet er spesielt nyttig hos pasienter som får vedvarende opioider for smertelindring ved ikke-kreftrelaterte tilstander, men kan også brukes hos kreftpasienter med opioidindusert forstoppelse.
Anbefalt dose til voksne er 200 µg (1 tablett) daglig, uavhengig av måltider. Kan brukes med eller uten laksantia. Ikke nødvendig å endre doseringsregime for analgetika før behandlingsoppstart. Behandling skal seponeres ved seponering av opioid.
Spesielle pasientgrupper
Administrering
Kan tas når som helst på dagen, men helst til samme tid hver dag. Kan tas med eller uten mat.
Symptomer
1 enkeltdose ≤100 mg og gjentatte doser ≤30 mg/døgn i 10 dager er gitt til friske. Doseavhengig økning i gastrointestinalrelaterte bivirkninger, inkl. abdominalsmerter, diaré og kvalme, ble sett. Mild eller moderat alvorlighetsgrad og forbigående. 1 enkeltdose (0,01-3 mg) og gjentatte doser på 0,4 mg/døgn er gitt til pasienter med opioidindusert forstoppelse. 1 pasient som tok 1 enkeltdose på 1 mg fikk alvorlig opioidabstinenssyndrom, inkl. kvalme og magekramper. Symptomene gikk over ved behandling. Pasienter med opioidindusert forstoppelse som fikk 0,4 mg/døgn i 4 uker, hadde økt insidens av gastrointestinalrelaterte bivirkninger, inkl. diaré og abdominalsmerter, hyppig i 1-2 dager etter første dosering. Siden naldemedin virker perifert og ikke påvirker CNS, er det liten risiko for alvorlige sentrale bivirkninger eller opioidabstinens ved overdosering.
Behandling
Nøye overvåkning for tegn og symptomer på opioidabstinenssyndrom ved overdosering selv om det er liten risiko, samt relevant symptomatisk behandling. Fjernes ikke ved hemodialyse.
Se Forgiftninger - Legemiddeloversikt (alfabetisk) - Toksisitet, klinikk og behandling Naldemedin
Se SPC for utdypende.
Graviditet
Ingen data på bruk hos gravide. Dyrestudier indikerer ingen direkte/indirekte skadelige effekter mhp. reproduksjonstoksisitet. Bruk under graviditet kan utløse opioidabstinens hos fosteret pga. umoden blod-hjerne-barriere. Skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke kvinnens kliniske tilstand nødvendiggjør behandling.
Amming
Utskillelse i morsmelk er ukjent. Utskilles i melk hos rotte. Ved terapeutiske doser utskilles de fleste opioider i minimale mengder, og det er en teoretisk mulighet for opioidabstinens hos nyfødte som ammes av mødre som bruker en opioidreseptorantagonist. Risiko for diende spedbarn kan ikke utelukkes. Bør ikke brukes ved amming.
Fertilitet
Ingen humane data. Ingen påviste klinisk relevante negative effekter på fertilitet og reproduksjonsevne hos hann- og hunnrotter.
Se SPC pkt 4.4 for utdypende vedrørende det enkelte punkt nedenfor:
Se DMP interaksjonssøk for A06AH05 naldemedin:
Bivirkninger, forsiktighetsregler og kontraindikasjoner, spesielt gastrointestinale
Graviditet og amming
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen/ubetydelig påvirkning
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Naldemedin: 200 mikrog | 100 stk | C | Blå resept | 2 326,90 |
| Tablett | Naldemedin: 200 mikrog | 30 stk | C | Blå resept | 765,30 |
Gülen Arslan Lied
Gülen Arslan Lied
Absorberes ikke og har en lokal effekt i fordøyelsessystemet. Stoffene har ikke noe særlige bivirkninger. Effekten ved luftplager hos voksne og ved 3 måneders kolikk er ikke dokumentert gjennom forskning.
Tremåneders kolikk (dråper). Symptomatisk behandling av utspilt abdomen (flatulens) hos voksne og ungdom (kapsler). Dråper brukes også i forbindelse med gastroskopi for å få bort store luftbobler som hindrer inspeksjon av slimhinnen og som adjuvans ved røntgenundersøkelse av magesekk og tykktarm.
Konserveringsmidlene propylparaben og butylparaben er fjernet fra Minifom dråper grunnet mulig østrogenliknende effekt av parabener.
Lav akutt toksisitet. Absorberes ikke.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Simetikon: 240 mg | 30 stk | F | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dråper, emulsjon | Dimetikon: 100 mg/1 ml | 30 ml | F | - | |
| Kapsel, myk | Dimetikon: 200 mg | 100 stk | F | - | |
| Kapsel, myk | Dimetikon: 200 mg | 50 stk | F | - |
Arild Nesbakken
Arild Nesbakken
Får karene til å trekke seg sammen og lindrer kløe. Det antas at langvarig bruk vil gi submukøs fibrose og kunne redusere blødnings- og prolapstendensen. Hovedkomponent i Alcos-Anal er natriumoleat. Salven inneholder også parfyme clorina. Mulighet for allergiutvikling. Hovedkomponenter i Hemorroidesalve NAF er aluminiumacetotartrat (0,25 %), kamfer (8 %) og bulmeurtolje (16 %). Bulmeurtolje inneholder bl.a. atropin, med antikolinerg effekt.
Hemoroider. Analfissur. Analeksem.
Appliseres ved analåpningen og intra-analt med applikator eller ved hjelp av hanske eller fingersmokk 2 ganger daglig, kontinuerlig i 4-6 uker. Første 2–3 dager kan salven gi økt irritasjon og varmefølelse.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Rektalsalve | Natriumoleat: 100 mg | 20 g | F | - | |
| Rektalsalve | Natriumoleat: 100 mg | 50 g | F | - |
Reidar Fossmark
Reidar Fossmark
Reidar Fossmark
Klassifisering: Fordøyelses- og stoffskiftepreparat.
Virkningsmekanisme: Teduglutid er en analog til GLP-2 (glukagon-ligende peptid-2), et peptid som utskilles av tarmens L-celler og som øker intestinal og portal blodgjennomstrømning, hemmer utskillelse av magesyre og reduserer tarmens motilitet. Bevarer slimhinnens integritet ved å fremme reparasjon og normal vekst av tarmen ved å øke høyde av villi og dybde av krypter i tarmepitelet.
Absorpsjon: Rask. Tmax ca. 3-5 timer etter administrering ved alle dosenivåer. Absolutt biotilgjengelighet 88%. Fordeling: Tilsynelatende distribusjonsvolum 26 liter. Halveringstid: 1,3 timer hos pasienter med kort tarmsyndrom (ca. 2 timer hos friske). Plasmaclearance ca. 127 ml/time/kg etter i.v. administrering, ekvivalent med glomerulær filtrasjonshastighet. Metabolisme: Ikke fullstendig kjent, sannsynlig følges hovedmekanismen for peptidmetabolisme. Utskillelse: Renalt.
Behandling av pasienter ≥ 4 måneders korrigert gestasjonsalder med kort tarm-syndrom («short bowel syndrome», SBS). Pasienten bør være stabil etter en periode med intestinal adapsjon etter kirurgi. Se også Tynntarmsreseksjon.
For barn ned til 4 mndr, se SPC pkt 5.1 og 5.2.
Behandling skal initieres under veiledning av helsepersonell med erfaring i behandling av kort tarm-syndrom. Optimalisering og stabilisering av i.v. væske og ernæring bør være gjennomført før behandlingsstart.
Voksne inkl. eldre: 0,05 mg/kg kroppsvekt 1 gang daglig. Forsiktig nedtitrering av daglig dose kan vurderes hos enkelte for å optimere toleransen av behandlingen.
Barn og ungdom ≥1-17 år:
0,05 mg/kg kroppsvekt 1 gang daglig. Se tabell 1 pkt 4.2 SPC for injeksjonsvolum iht. kroppsvekt. Ved kroppsvekt >20 kg skal hetteglass 5 mg brukes. Det anbefales en behandlingsperiode på 6 måneder med påfølgende evaluering av behandlingseffekten. For barn <2 år bør behandlingseffekten evalueres etter 12 uker. Data ved bruk etter 6 måneder er ikke tilgjengelig. Se også Forsiktighetsregler.
Spesielle pasientgrupper: Se SPC.
Tilberedning/håndtering: Bestemmelse av nødvendig antall hetteglass baseres på pasientens vekt og anbefalt dose. Oppløsningen må ikke brukes dersom den er uklar eller inneholder partikler. Kun til engangsbruk. Se pakningsvedlegg. Administrering: S.c. injeksjon i magen, ev. i låret, se pakningsvedlegg.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Magesmerte, distensjon, oppkast, kvalme, gastrointestinale stomikomplikasjoner, inkludert økende stomistørrelse som anses å være tegn på medikamentets hypertrofiske effekt på slimhinnen. Infeksiøse: Luftveisinfeksjon. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Perifert ødem, reaksjoner på injeksjonsstedet. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Pankreatitt, tarmobstruksjon. Hjerte/kar: Hjertesvikt med stuvning, rødme. Hud: Allergisk dermatitt. Infeksiøse: Influensa. Lever/galle: Kolestase, kolecystitt. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nevrologiske: Parestesi. Nyre/urinveier: Renal kolikk, ømhet i den kostovertebrale vinkel. Psykiske: Angst, søvnforstyrrelser. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt. Undersøkelser: Økt C-reaktivt protein. Øvrige: Brystsmerter, nattesvette. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Synkope.
Overfølsomhet for innholdsstoffene eller tetrasyklin. Aktiv eller mistenkt malignitet. Malignitet i mage-tarmkanalen eller i lever- og gallesystemet i løpet av de siste 5 årene.
Graviditet: Ingen data. Bruk bør unngås. Amming: Utskillelse i morsmelk er ukjent. Bruk bør unngås. Fertilitet: Ingen data.
Behandlingseffekten evalueres etter 6 måneder. Klinisk vurdering bør ta hensyn til individuelt utgangspunkt og mål for behandlingen. Behandlingen avsluttes dersom generell forbedring av tilstanden ikke oppnås. Effekt og sikkerhet skal overvåkes kontinuerlig, iht. retningslinjer for klinisk behandling.
GLP-2 har en trofisk effekt på tarmepitel og fremmer karsinogenese i tykktarm i musemodeller og det ble i karsinogensitetsstudier funnet benigne polypper i tynntarm og ekstrahepatiske galleganger i rotter. I kliniske studier er det rapportert blant annet kolecystitt, kolelithiasis, kolangitt og pankreatitt. Det anbefales derfor overvåkning av tegn til sykdom i tarm, galleblære, galleganger og bukspyttkjertel. Ytterligere laboratorieundersøkelser og hensiktsmessig bildediagnostikk foretas dersom indisert. Kontinuerlig behandling anbefales ved seponert parenteral ernæring.
Koloskopi med fjerning av polypper bør gjennomføres ved behandlingsstart og deretter regelmessig. Dersom en polypp oppdages anbefales oppfølging iht. gjeldende retningslinjer, neoplastiske polypper må fjernes og ved malignitet skal behandling seponeres.
Ved symptomer relatert til galleblære eller galleganger, ved bivirkninger som omfatter bukspyttkjertelen og ved tilbakevendende tarmobstruksjon, skal behovet for fortsatt behandling revurderes.
Ved kardiovaskulær sykdom bør pasienten overvåkes mht. væskeoverbelastning, særlig ved behandlingsstart, pga. økt væskeabsorpsjon. Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved plutselig vektoppgang, hevelser i ankler og/eller dyspné. Væskeoverbelastning kan forhindres gjennom vurdering av behov for parenteral ernæring i tide. Vurderingen bør gjøres hyppigere de første behandlingsmånedene. Ved signifikant forverring av kardiovaskulær sykdom skal behovet for fortsatt behandling revurderes.
Ved samtidig bruk av orale legemidler som krever titrering eller har et smalt terapeutisk vindu, bør pasienten overvåkes nøye pga. mulig økt absorpsjon.
Ved seponering bør det utvises forsiktighet pga. risiko for dehydrering. Bruk ved alvorlige, klinisk ustabile samtidige sykdommer eller ved malignitet i løpet av de siste 5årene er ikke undersøkt. Forsiktighet bør utvises.
Inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. dose, dvs. tilnærmet natriumfritt. Tilfeller av synkope er rapportert, og slike hendelser kan påvirke evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.
Teduglutide for the treatment of adults with intestinal failure associated with short bowel syndrome: pooled safety data from four clinical trials. doi: 10.1177/1756284820905766
Teduglutid (Revestive): Behandling av pasienter med kort tarmsyndrom
Iakoubov R, Lauffer LM, Trivedi S, Kim YI, Brubaker PL. Carcinogenic effects of exogenous and endogenous glucagon-like peptide-2 in azoxymethane-treated mice. Endocrinology 2009; 150: 4033-4043.
Jeppesen PB, Gilroy R, Pertkiewicz M, Allard JP, Messing B, O'Keefe SJ. Randomised placebo-controlled trial of teduglutide in reducing parenteral nutrition and/or intravenous fluid requirements in patients with short bowel syndrome. Gut. 2011 Jul;60(7):902-14. doi: 10.1136/gut.2010.218271. Epub 2011 Feb 11. PMID: 21317170; PMCID: PMC3112364.
Kannen V, Garcia SB, Stopper H, Waaga-Gasser AM. Glucagon-like peptide 2 in colon carcinogenesis: possible target for anti-cancer therapy? Pharmacol Ther 2013; 139: 87-94.
Pironi L, Allard JP, Joly F, Geransar P, Genestin E, Pape UF. Use of teduglutide in adults with short bowel syndrome-associated intestinal failure. Nutr Clin Pract. 2023 Jun 9. doi: 10.1002/ncp.11015. Epub ahead of print. PMID: 37294295.
Trivedi S, Wiber SC, El-Zimaity HM, Brubaker PL. Glucagon-like peptide-2 increases dysplasia in rodent models of colon cancer. Am J Physiol Gastrointest Liver Physiol 2012; 302: G840-849.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Teduglutid: 1.25 mg | 28 S | C | H-resept | 114 720,20 |
| Pulver og væske til injeksjonsvæske, oppløsning | Teduglutid: 5 mg | 28 S | C | H-resept | 235 585,70 |
Reidar Fossmark
Reidar Fossmark
Gastroøsofageal reflukssykdom (GERD) kan defineres som en tilstand som utvikles når refluks av mageinnhold forårsaker plagsomme symptomer og / eller komplikasjoner og kan være ledsaget av endoskopisk synlig skadet øsofagusslimhinne (øsofagitt). GERD er hos de fleste en kronisk tilstand som ofte er stabil over år. GERD kan også progrediere, eller i perioder gi lite eller ingen plager.
Kraftig økt syresekresjon, intermitterende relaksasjon eller vedvarende redusert trykk i den nedre øsofageale sfinkter (LES), samt hiatushernie disponerer for refluks. Andre relevante faktorer er overvekt (øker det intraabdominale trykket), og alkohol og tobakk som reduserer trykket i LES. Tobakk reduserer også sekresjon av spytt, som inneholder bikarbonat og øker pH i øsofagus når spyttet svelges. Under graviditet reduseres trykket i LES som følge av forhøyet progesteron. Seinere i graviditeten øker også intraabdominalt trykk. En rekke legemidler kan redusere trykket i LES, f.eks. kalsiumantagonister, benzodiazepiner, teofyllin, nitroglyserin og medikamenter med antikolinerg virkning.
Reflukssymptomer forekommer fysiologisk hos gravide i den siste delen av svangerskapet. Minst 10 % av den voksne befolkningen har i perioder så plagsomme symptomer at de har behov for behandling. Tvillingstudier viser at genetiske faktorer er av betydning. Forekomsten av GERD blant voksne er raskt økende i Vesten og øker ved høyere alder og overvekt. GERD forekommer også hos barn, inkludert hos barn under ett års alder.
Typiske symptomer er halsbrann eller brystbrann med sure oppstøt, ofte provosert av sterkt krydrete og fete måltider, alkohol, kaffe eller tunge løft og fremoverbøyning. Smerter i epigastriet er av sviende karakter, og brekninger kan forekomme. Mange får økende symptomer ved sengeleie, derfor om natten, og kompenserer ved å heve hodeenden eller sove halvt sittende, noe som også reduserer ikke-sur refluks (volumrefluks). Tilstanden kan gi brystsmerter som kan være vanskelig å skille fra symptomer på coronar hjertesykdom. Symptomene kan ofte lindres av melk og antacida, noen ganger også av mat. Smerter ved svelging eller følelse av at mat stopper opp ved svelging kan skyldes dysmotilitet og øsofagitt eller striktur sekundært til langvarig betennelse. Gastroskopi må tilbys også for å utelukke annen sykdom, som øsofaguscancer hos eldre pasienter og eosinofil øsofagitt spesielt hos yngre. Gastroøsofageal refluks og regurgitasjon av mageinnhold er svært vanlig hos friske barn under ett års alder. Hos barn med mistanke om GERD vil man vurdere om det er tegn til plagsomme symptomer eller komplikasjoner til refluks (vekttap, mistrivsel, spisevegring, hoste) slik at det mistenkes reflukssykdom, samt om GERD kan være oppstått sekundært til annen sykdom.
Anamnesen er viktig og som regel tilstrekkelig. Dersom øvre endoskopi påviser øsofagittforandringer er dette diagnostisk, men øsofagitt ses hos mindre enn en tredjedel av pasientene med symptomer på GERD. Påvisning av et hiatushernie øker risiko for reflukssykdom og størrelsen av herniet er viktigste determinant for forekomst og alvorlighetsgrad av øsofagitt. Indikasjonen for endoskopi er avhengig av symptomenes karakter, grad og varighet, samt pasientens forventninger og angst for alvorlig sykdom.
Ved uklare symptomer uten endoskopisk diagnostisert øsofagitt, eller når kirurgisk behandling av gastroøsofageal refluks er aktuelt, utredes pasientene med 24-timers måling av pH og eventuelt impedans i øsofagus, samt trykkmåling (manometri) i LES og vurdering av motorisk funksjon i spiserøret.
Hos barn gjøres først og fremst 24-timers pH måling, mens endoskopi er aktuelt ved uttalte symptomer, dårlig effekt av antirefluksbehandling og ved hematemese.
Ulcerasjoner og stenose kan oppstå ved langvarig øsofagitt, men oppstår relativt sjelden hos pasientgruppen med GERD. Øsofagitt er en relativt hyppig årsak til gastrointestinal blødning særlig hos eldre, men gir sjelden alvorlig blødning. Langvarig refluks kan føre til at slimhinnen i distale øsofagus omdannes til sylinderepitel med intestinal metaplasi, såkalt Barretts øsofagus, som gir økt risiko for utvikling av adenocarcinom. Dette er en krefttype med økende insidens i Norge. Ca. 10 % av pasienter med øsofagitt utvikler Barretts øsofagus, mens risiko for adenocarcinom hos pasienter med Barretts øsofagus trolig er under 0,5% pr år. Langvarige symptomer på GERD, abdominal fedme, mannlig kjønn, kaukasisk genetisk bakgrunn, alder > 50 år og tobakksrøyking er blant risikofaktorene for Barretts øsofagus.
Pasienter med uttalt øsofagitt kontrolleres endoskopisk etter en tid med syrehemmende behandling for å se at øsofagitten tilheler eller om det ses Barretts-forandringer. Pasienter med Barretts øsofagus vil følges opp endoskopisk.
Ness-Jensen E, Lindam A, Lagergren J, Hveem K. Changes in prevalence, incidence and spontaneous loss of gastro-oesophageal reflux symptoms: a prospective population-based cohort study, the HUNT study. Gut 2012; 61(10): 1390-7.
Hansen JM, Wildner-Christensen M, Schaffalitzky de Muckadell OB. Gastroesophageal reflux symptoms in a Danish population: a prospective follow-up analysis of symptoms, quality of life, and health-care use. Am J Gastroenterol 2009; 104(10): 2394-403.
Hirschowitz BI, Mohnen J, Shaw S. Long-term treatment with lansoprazole for patients with Zollinger-Ellison syndrome. Aliment Pharmacol Ther. 1996; 10(4): 507-22.
Seidl H, Gundling F, Schepp W, Schmidt T, Pehl C. Effect of low-proof alcoholic beverages on duodenogastro-esophageal reflux in health and GERD. Neurogastroenterol Motil. 2011; 23(2): 145-50, e29.
Pehl C, Pfeiffer A, Wendl B, Kaess H. Different effects of white and red wine on lower esophageal sphincter pressure and gastroesophageal reflux. Scand J Gastroenterol. 1998; 33(2): 118-22.
Kahrilas PJ, Gupta RR. Mechanisms of acid reflux associated with cigarette smoking. Gut 1990; 31(1): 4-10.
Kahrilas PJ. Cigarette smoking and gastroesophageal reflux disease. Dig Dis. 1992; 10(2): 61-71.
Bainbridge ET, Nicholas SD, Newton JR, Temple JG. Gastro-oesophageal reflux in pregnancy. Altered function of the barrier to reflux in asymptomatic women during early pregnancy. Scand J Gastroenterol 1984; 19(1): 85-9.
Yoshida K, Furuta K, Adachi K, Ohara S, Morita T, Tanimura T, et al. Effects of anti-hypertensive drugs on esophageal body contraction. World J Gastroenterol. 2010; 16(8): 987-91.
Rushnak MJ, Leevy CM. Effect of diazepam on the lower esophageal sphincter. A double-blind controlled study. Am J Gastroenterol. 1980; 73(2): 127-30.
van Soest EM, Dieleman JP, Kuipers EJ. The effect of anticholinergic agents on gastro-oesophageal reflux and related disorders. Expert Opin Drug Saf. 2008; 7(2): 173-80.
Cameron AJ, Lagergren J, Henriksson C, Nyren O, Locke GR, 3rd, Pedersen NL. Gastroesophageal reflux disease in monozygotic and dizygotic twins. Gastroenterology. 2002; 122(1): 55-9.
Ronkainen J, Aro P, Storskrubb T, Johansson SE, Lind T, Bolling-Sternevald E, et al. High prevalence of gastroesophageal reflux symptoms and esophagitis with or without symptoms in the general adult Swedish population: a Kalixanda study report. Scand J Gastroenterol. 2005; 40(3): 275-85.
Mittal RK, Balaban DH. The esophagogastric junction. N Engl J Med. 1997; 336(13): 924-32.
Jones MP, Sloan SS, Rabine JC, Ebert CC, Huang CF, Kahrilas PJ. Hiatal hernia size is the dominant determinant of esophagitis presence and severity in gastroesophageal reflux disease. Am J Gastroenterol. 2001; 96(6): 1711-7.
Sontag SJ, Sonnenberg A, Schnell TG, Leya J, Metz A. The long-term natural history of gastroesophageal reflux disease. J Clin Gastroenterol. 2006; 40(5): 398-404.
Zimmerman J, Shohat V, Tsvang E, Arnon R, Safadi R, Wengrower D. Esophagitis is a major cause of upper gastrointestinal hemorrhage in the elderly. Scand J Gastroenterol 1997; 32(9): 906-9.
Kaltenbach T, Crockett S, Gerson LB. Are lifestyle measures effective in patients with gastroesophageal reflux disease? An evidence-based approach. Arch Intern Med 2006; 166(9): 965-71.
Waldum HL, Arnestad JS, Brenna E, Eide I, Syversen U, Sandvik AK. Marked increase in gastric acid secretory capacity after omeprazole treatment. Gut. 1996; 39(5): 649-53.
Reimer C, Sondergaard B, Hilsted L, Bytzer P. Proton Pump Inhibitor Therapy Induces Acid-Related Symptoms in Healthy Volunteers after Withdrawal of Therapy. Gastroenterology 2009; 137(1): 80-7.
Singh S, Garg SK, Singh PP, Iyer PG, El-Serag HB. Acid-suppressive medications and risk of oesophageal adenocarcinoma in patients with Barrett's oesophagus: a systematic review and meta-analysis. Gut 2014; 63(8): 1229-37
Reidar Fossmark
Insidensen av eosinofil øsofagitt er økende, men tilstanden oppfattes fortsatt å være underdiagnostisert. Eosinofil øsofagitt er en viktig differensialdiagnose ved dysfagi hos unge voksne.
Eosinofil øsofagitt opptrer mye oftere hos atopikere. En betydelig andel pasienter med eosinofil øsofagitt har astma, allergi mot mat eller andre allergener eller har atopisk dermatitt. Det er også sesongvariasjon i symptomer på eosinofil øsofagitt. Mye antyder at sykdommen skyldes en allergisk immunologisk reaksjon.
Symptomene, som dysfagi, passasjeproblemer i øsofagus ("synkebesvær"), odynofagi og brystsmerter, kan ofte være som ved vanlig GERD, men med dårligere respons på syrehemmende medisiner. Hos barn dominerer ernæringsproblemer, oppkast og magesmerter.
Ved øvre endoskopi kan man se konsentriske ringer, skjør slimhinne, ødem, eksudater og/eller furer, men slimhinnen kan også være endoskopisk normal. Ved endoskopi av pasienter med dysfagi bør det tas biopsier i to eller tre nivå med tanke på eosinofil øsofagitt dersom det ikke ses annen åpenbar årsak. Opptil halvparten av pasienter med fastsittende matbiter i øsofagus har vist seg å ha eosinofil øsofagitt som bør utredes med biopsier fra øsofagus. Diagnosen stilles ved påvisning av betydelig økt tetthet av eosinofile granulocytter i slimhinnen. Det er imidlertid flere tilstander som i varierende grad kan gi eosinofili i øsofagus, inkludert GERD. GERD kan likne og opptre parallelt med eosinofil øsofagitt og tilstandene har overlappende kliniske, endoskopiske og histologiske trekk. I fravær av typiske endoskopifunn kan diagnosen eosinofil øsofagitt revurderes etter behandling med protonpumpehemmer pH-måling eller annen utredning, slik at andre sykdommer som årsak til eosinofili er vurdert.
Øsofagusstrikturer, vekttap, fastsittende mat i spiserøret.
Valget mellom medikamentell behandling med topikale glukokortikoider eller protonpumpehemmer og diettbehandling bør diskuteres med pasienten før oppstart. Uavhengig av initialt behandlingsvalg anbefales det at effekten kontrolleres endoskopisk og histologisk, i tillegg til ved vurdering av symptomer. Pasienter som stanser behandling vil ofte få residiv kun måneder etter seponering og flertallet av pasientene synes å få tilbakefall over tid. Vedlikeholdsbehandling bør vurderes til alle pasienter, spesielt ved funn av betydelig patologi (f.eks stenose) ved endoskopi. Per i dag er optimal varighet av vedlikeholdsbehandling ukjent. Diagnostikk og behandling av eosinofil øsofagitt er en spesialistoppgave.
Kontroll og oppfølging er en spesialistoppgave. Rutinemessig kontroll med endoskopi og nye biopsier for vurdering av behandlingsrespons hos pasienter som er symptomfri anbefales . Ny endoskopi bør uansett gjøres ved tvil om diagnose, tvil om behandlingseffekt, økende symptomer og spørsmål om behov for blokking. Monitorering av beintetthet og binyrebarkfunksjon anbefales hos barn og ungdom som behandles med glukokortikoider.
Dhar A, et al. British Society of Gastroenterology (BSG) and British Society of Paediatric Gastroenterology, Hepatology and Nutrition (BSPGHAN) joint consensus guidelines on the diagnosis and management of eosinophilic oesophagitis in children and adults. Gut. 2022 Aug;71(8):1459-1487. doi: 10.1136/gutjnl-2022-327326. Epub 2022 May 23. PMID: 35606089; PMCID: PMC9279848.
Dellon ES, et al. Dupilumab in Adults and Adolescents with Eosinophilic Esophagitis. N Engl J Med. 2022 Dec 22;387(25):2317-2330. doi: 10.1056/NEJMoa2205982. PMID: 36546624.
Laserna-Mendieta EJ, et al. EUREOS EoE CONNECT Research group. Efficacy of proton pump inhibitor therapy for eosinophilic oesophagitis in 630 patients: results from the EoE connect registry. Aliment Pharmacol Ther. 2020 Sep;52(5):798-807. doi: 10.1111/apt.15957. Epub 2020 Jul 17. PMID: 32677040.
Huang C, et al. Lipid Nanoparticle Delivery System for mRNA Encoding B7H3-redirected Bispecific Antibody Displays Potent Antitumor Effects on Malignant Tumors. Adv Sci (Weinh). 2023 Jan;10(3):e2205532. doi: 10.1002/advs.202205532. Epub 2022 Nov 20. PMID: 36403209; PMCID: PMC9875623.
Rothenberg ME, et al. Efficacy and safety of dupilumab up to 52 weeks in adults and adolescents with eosinophilic oesophagitis (LIBERTY EoE TREET study): a multicentre, double-blind, randomised, placebo-controlled, phase 3 trial. Lancet Gastroenterol Hepatol. 2023 Nov;8(11):990-1004. doi: 10.1016/S2468-1253(23)00204-2. Epub 2023 Aug 31. PMID: 37660704.
Hruz P, Straumann A, Bussmann C, Heer P, Simon HU, Zwahlen M, et al. Escalating incidence of eosinophilic esophagitis: a 20-year prospective, population-based study in Olten County, Switzerland. J Allergy Clin Immunol 2011; 128(6): 1349-50.e5.
Peterson KA, Thomas KL, Hilden K, Emerson LL, Wills JC, Fang JC. Comparison of esomeprazole to aerosolized, swallowed fluticasone for eosinophilic esophagitis. Dig Dis Sci 2010; 55(5): 1313-9.
Dellon ES, Sheikh A, Speck O, Woodward K, Whitlow AB, Hores JM, et al. Viscous topical is more effective than nebulized steroid therapy for patients with eosinophilic esophagitis. Gastroenterology 2012; 143(2): 321-4.e1.
Schoepfer AM, Gonsalves N, Bussmann C, Conus S, Simon HU, Straumann A, et al. Esophageal dilation in eosinophilic esophagitis: effectiveness, safety, and impact on the underlying inflammation. Am J Gastroenterol. 2010; 105(5): 1062-70.
Dohil R, Newbury R, Fox L, Bastian J, Aceves S. Oral viscous budesonide is effective in children with eosinophilic esophagitis in a randomized, placebo-controlled trial. Gastroenterology 2010; 139(2): 418-29.
Schaefer ET, Fitzgerald JF, Molleston JP, Croffie JM, Pfefferkorn MD, Corkins MR, et al. Comparison of oral prednisone and topical fluticasone in the treatment of eosinophilic esophagitis: a randomized trial in children. Clin Gastroenterol Hepatol 2008; 6(2): 165-73.
Rank MA, Sharaf RN, Furuta GT, Aceves SS, Greenhawt M, Spergel JM, et al. Technical Review on the Management of Eosinophilic Esophagitis: A Report From the AGA Institute and the Joint Task Force on Allergy-Immunology Practice Parameters. Gastroenterology. 2020 May;158(6):1789-1810.e15. doi: 10.1053/j.gastro.2020.02.039.
Maintenance Treatment Of Eosinophilic Esophagitis With Swallowed Topical Steroids Alters Disease Course Over A 5-Year Follow-up Period In Adult Patients. Greuter T, Safroneeva E, Bussmann C, Biedermann L, Vavricka SR, Katzka DA, Schoepfer AM, Straumann A.Clin Gastroenterol Hepatol. 2019 Feb;17(3):419-428.e6. doi: 10.1016/j.cgh.2018.05.045.
Budesonide Orodispersible Tablets Maintain Remission in a Randomized, Placebo-Controlled Trial of Patients With Eosinophilic Esophagitis. Straumann A, Lucendo AJ, Miehlke S, Vieth M, Schlag C, Biedermann L, Vaquero CS, Ciriza de Los Rios C, Schmoecker C, Madisch A, Hruz P, Hayat J, von Arnim U, Bredenoord AJ, Schubert S, Mueller R, Greinwald R, Schoepfer A, Attwood S; International EOS-2 Study Group. Gastroenterology. 2020 Nov;159(5):1672-1685.e5. doi: 10.1053/j.gastro.2020.07.039.
Reidar Fossmark
Symptomgivende og tilbakevendende tilstand med benignt slimhinnesår i ventrikkel (ulcus ventriculi) eller bulbus duodeni (ulcus duodeni). Omtrent 1/3 av residivene er asymptomatiske. Ca. 10–15 % av pasientene vil ubehandlet oppleve blødning som følge av sin sykdom og ca. 1–2 % perforasjon. Ca. 5 % av ventrikkelsårene er maligne, andelen er avtagende. Overdødeligheten ved ulcussykdom er liten og aldersavhengig.
Ulcus skyldes en ubalanse mellom syre/pepsin og slimhinnens motstandskraft. Økt syre- og pepsinsekresjon spiller først og fremst en rolle ved ulcus duodeni.
De viktigste årsakene er bruk av medikamenter, bruk av ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAID), samt acetylsalisylsyre (ASA) brukt som tromboseprofylakse, og infeksjon med H pylori. Det er i Vesten raskt fallende forekomst av H pylori blant pasienter med ulcussykdom og medikamentbruk er blitt en viktigere årsak. Eradikasjon av H pylori reverserer gastritt, fremmer tilheling av ulcus og hindrer tilbakefall. Dette gjelder både ulcus duodeni og ulcus ventriculi. Reinfeksjon med H pylori er sjelden.
I sjeldne tilfeller skyldes ulcussykdommen overproduksjon av syre forårsaket av en gastrinproduserende tumor (Strøm‑Zollinger‑Ellisons syndrom).
Arv spiller en rolle, og det samme gjør tobakksrøyking og trolig også stress.
5–10 % av befolkningen vil få ulcussykdom i løpet av sitt liv.
Ofte ukarakteristiske, sparsomme, periodiske symptomer som kan være vanskelig å skille fra andre former for dyspepsi. Epigastriesmerter, provosert av sult og kortvarig lindret av mat eller drikke. Ofte nattsmerter. Smerter som stråler ut til ryggen kan tyde på penetrasjon eller annen sykdom. Kvalme og brekninger pga. sekundære motilitetsforstyrrelser er hyppig, mens anatomisk stenose ses sjeldnere. Også reflukssymptomer er hyppige. Det er vanskelig å skille mellom ulcus duodeni og ventriculi klinisk, men sultsmerter med spiselindring er typisk for ulcus duodeni. Ulcera forårsaket av NSAID er oftere symptomfattige og kan debutere med gastrointestinal blødning.
Gastroskopi er primærundersøkelsen. Biopsi bør alltid foretas av ventrikkelsår da noen er neoplastiske, av samme grunn bør det kontrolleres endoskopisk at ventrikkelsår faktisk tilheler og eventuelle arrområder biopseres. Mb Crohn er en differensialdiagnose til både ulcus ventriculi og duodeni, spesielt ved uvanlig endoskopisk utseende, fravær av H pylori eller medikamentbruk eller manglende effekt av behandling.
Påvisning av Helicobacter pylori (H. pylori) kan gjøres ved invasive metoder (PCR, dyrking, histologi, hurtig ureasetest) og ikke-invasive metoder (serologi, antigenpåvisning i avføringen eller urea-pusteprøve). De invasive metodene krever gastroskopi med biopsi. Hurtig ureasetest er rask og billig og viser god overensstemmelse med de øvrige invasive metodene. Dyrking har spesielt høy spesifisitet og er en forutsetning for resistensbestemmelsen. Det finnes en rekke kommersielle IgG tester for å diagnostisere H. pylori-infeksjon. De ulike testene varierer i sensitivitet og spesifisitet, hvilket er spesielt problematiske ved bruk i en populasjon med fallende H pylori prevalens. Særlig hurtigtester som benytter spytt eller kapillærblod må vurderes kritisk. Urea-pusteprøve er spesielt velegnet som kontroll 6–12 uker etter eradikasjonsbehandling. Bruk av syresekresjonshemmer de siste 1–2 ukene før kontrolltest øker risikoen for falsk negativ test i varierende grad for alle typer H pylori tester, spesielt hurtig ureasetest og urea-pusteprøve. Serologi er ikke egnet til å vurdere H pylori eradikasjon i en slik setting.
H pyloriantistoff kan være til stede uten at det foreligger aktiv infeksjon, men en negativ test utelukker med stor sannsynlighet ulcussykdom dersom pasienten ikke bruker NSAID eller ASA. Antistoffbaserte tester er egnet til å bedømme behandlingseffekt (minst 40 % titerfall) 4–6 måneder etter behandlingen.
De viktigste komplikasjonene er blødning og perforasjon. Kvalme og brekninger pga. sekundære motilitetsforstyrrelser eller stenose kan ses. Deformering eller stenose i bulbus duodeni er en vanlig komplikasjon ved langvarig ubehandlede duodenalsår, og kan bidra til forsinket ventrikkeltømming med ev. sekundær reflukssykdom.
Kirurgisk behandling av ulcussykdommen er sjelden indisert med mindre det oppstår komplikasjoner i form av perforasjon, stenose eller blødning som ikke lar seg kontrollere med endoskopiske eller radiologiske metoder.
Forebygging av ulcus under behandling med NSAID er aktuelt hos pasienter med tidligere ulcussykdom av denne typen legemidler. Prostaglandin E1 analogen misoprostol (0,2 mg × 2–4) reduserer risikoen for både ventrikkel og duodenalsår hos pasienter som bruker NSAID. Misoprostol finnes også i kombinasjon med diklofenak. Protonpumpehemmer beskytter minst like godt som misoprostol og bedre enn H2-antagonister som først og fremst beskytter mot ulcus duodeni. Pga. påvirkning av uterusmotilitet bør misoprostol ikke gis til kvinner i fertil alder. Diaré er også en plagsom og relativt hyppig bivirkning av misoprostol.
Ulcus ventriculi kan være forårsaket av neoplasi, og komplett tilheling bør kontrolleres med endoskopi og fornyede biopsier. Hos pasienter som har hatt komplikasjoner, f.eks. blødning eller perforasjon, bør effekten av behandling mot H. pylori kontrolleres med endoskopi som inkluderer ny prøvetakning til H pylori.
Malfertheiner P, et al. European Helicobacter and Microbiota Study group. Management of Helicobacter pylori infection: the Maastricht VI/Florence consensus report. Gut. 2022 Aug 8:gutjnl-2022-327745. doi: 10.1136/gutjnl-2022-327745. Epub ahead of print. PMID: 35944925.
Fallone CA, Moss SF, Malfertheiner P. Reconciliation of Recent Helicobacter pylori Treatment Guidelines in a Time of Increasing Resistance to Antibiotics. Gastroenterology. 2019 Jul;157(1):44-53. doi: 10.1053/j.gastro.2019.04.011. Epub 2019 Apr 15. PMID: 30998990.
Graham DY, Tansel A. Interchangeable Use of Proton Pump Inhibitors Based on Relative Potency. Clin Gastroenterol Hepatol. 2018 Jun;16(6):800-808.e7. doi: 10.1016/j.cgh.2017.09.033. Epub 2017 Sep 28. PMID: 28964908
Reidar Fossmark
Funksjonell dyspepsi eller non-ulcus dyspepsi (NUD) er kroniske eller tilbakevendende plager fra øvre gastrointestinaltraktus, hovedsakelig fra epigastriet, når relevante undersøkelser ikke påviser årsaken.
Heterogen pasientgruppe hvor årsaken til symptomene kan være oversett ulcussykdom, gastroøsofageal reflukssykdom eller sykdom i naboorganer. Hyppigst dreier det seg imidlertid om funksjonelle forstyrrelser på bakgrunn av ulike former for stress. Irritabel tarm syndrom er assosiert med funksjonell dyspepsi. Infeksjon med Helicobacter pylori kan være av betydning for en mindre undergruppe, men betyr lite for gruppen som helhet og eradikasjon basert på serologisk testing anbefales ikke.
Både i allmennpraksis og spesialistpraksis forekommer funksjonell dyspepsi mange ganger så hyppig som ulcussykdom.
Det typiske er smerter eller ubehag lokalisert til øvre del av abdomen, men kan være som ved ulcus med sultsmerter og spiselindring, halsbrann og sure oppstøt, epigastriesmerter forverret av mat, tidlig metthetsfølelse, oppblåsthet, kvalme og brekninger. Når halsbrann eller sure oppstøt er hovedplagen, har pasienten reflukssykdom.
Omfanget av utredning vil variere med pasientens alder og grad av symptomer. Gastroskopi og ultralyd ev. CT abdomen kan være indisert; spesielt om pasientene er over 40–45 år, også for å utelukke malignitet (f.eks. ca. pancreatis). Pasientenes bekymring og forventning bør også tas med i vurdering av utredningens omfang. Påvises positiv H. pyloritest non-invasivt, bør pasienten gastroskoperes og endoskopør kan etter invasiv H pylori test, anamnese og vurdering ta stilling til H pylori eradikasjonsregime. Number needed to treat (NNT) for å oppnå bedring av dyspepsiplager med H pylori eradikasjon ved normal gastroskopi synes å være omkring 10-15.
De fleste med funksjonell dyspepsi trenger kun forklaring og forsikring om at de ikke er alvorlig syke. Ofte vil anamnese med hensyn til livsstil, måltidsvaner og forbruk av kaffe, tobakk og alkohol gi bakgrunn for korrigerende råd.
Få pasienter med funksjonell dyspepsi har behov for behandling med legemidler. Syresekresjonshemmere har effekt hos et mindretall, og effekten utover placebo kan ses hos pasienter med udiagnostisert refluks- eller ulcussykdom. Bruken av protonpumpehemmere er nær doblet i Norge siste 10 år (Reseptregisteret.no) og det kan virke sannsynlig at en andel pasienter med dyspepsi bruker langtidsbehandling med protonpumpehemmere på feilaktig grunnlag. Antacida kan ha en lindrende effekt. Ulike prokinetiske medikamenter som er eller gjennom årene har vært omtalt i internasjonale retningslinjer er ikke anbefalt for langtidsbruk grunnet bivirkninger (metoklopramid), avregistrert (cisaprid) eller uten markedsføringstillatelse (domperidon) i Norge. Pasienter som etter utredning vurderes å ha funksjonelle plager og domineres av smerter kan ha nytte av amitriptylin.
Seung Joo Kang 1, Boram Park 2, Cheol Min Shin 3 Helicobacter pylori Eradication Therapy for Functional Dyspepsia: A Meta-Analysis by Region and H. pylori Prevalence J Clin Med 2019 Aug 28;8(9):1324. doi: 10.3390/jcm8091324.
Veldhuyzen van Zanten SJ, et al. A randomized trial comparing omeprazole, ranitidine, cisapride, or placebo in helicobacter pylori negative, primary care patients with dyspepsia: the CADET-HN Study. Am J Gastroenterol. 2005 Jul;100(7):1477-88. doi: 10.1111/j.1572-0241.2005.40280.x. PMID: 15984968.
Reidar Fossmark
Reidar Fossmark
Hyppigste årsaker er alkoholmisbruk og gallesteinssykdom. Akutt pankreatitt med samtidig ikterus kan skyldes innkilt stein distalt i ductus choledochus eller papillen. Tobakksrøyking synes å være en uavhengig risikofaktor for pankreatitt og årsaken til en høy andel pankreatitter. Nikotin kan skade pankreasvev, men også andre tobakkskomponenter kan gi pankreatitt. Det er usikkert om bruk av e-sigaretter med og uten nikotin øker risiko for pankreatitt. En rekke legemidler kan gi pankreatitt. Hyperkalsemi (T23.3.10) og svær hypertriglyseridemi disponerer for pankreatitt, men er relativt sjeldne årsaker. En andel såkalt idiopatiske pankreatitter kan relateres til genetisk disposisjon. Pasienter med autoimmun pankreatitt og IgG4-assosiert sykdom kan ha symptomer på tilbakevendende akutte, milde pankreatitter. Endoskopisk retrograd cholangiopancreatografi (ERCP) gir risiko for akutt pankreatitt. Svulster som affiserer gangsystemet i pankreas kan gi pankreatitt.
Sterke smerter i øvre del av abdomen, ofte utstrålende til rygg. Smerteintensitet kan være sterk, selv ved lett pankreatitt. Ved alvorlig pankreatitt utvikles ofte tegn til hypovolemi.
Påvisning av forhøyede pankreasenzymverdier i blod, samt CT-abdomen. Forhøyet lipase har høy sensitivitet og spesifisitet og er forhøyet lenger etter debut av symptomer enn amylase. Utredning innbefatter ultralyd lever, galle, pankreas (LPG) mtp. konkrement, gallestaseparametre og dersom mistanke om choledocholithiasis: MRCP.
Ved påviste gallegangskonkrementer på MRCP vil indikasjonen for rask ERCP vil være avhengig av om det er tegn på kolangitt eller fortsatt fastsittende distalt koledochuskonkrement. I andre tilfeller kan ERCP med fjerning av påviste gallegangskonkrementer utsettes noe til pasienten er bedre av en akutt pankreatitt.
Pankreatitt kan kompliseres av nekrosedannelse lokalt. Nekrosene er initialt sterile, men kan infiseres med bakterier og gi abscessutvikling som øker letaliteten ved alvorlig pankreatitt betydelig. Pasienten kan utvikle systemisk inflammasjonssyndrom (SIRS), som kan kompliseres av multiorgansvikt. Innkapslede nekroser (på engelsk forkortet WON) eller pseudocyster kan dannes.
Tilstanden kan være livstruende og skal behandles i sykehus. Spesifikk behandling er ikke tilgjengelig. De fleste tilfellene lar seg behandle konservativt med analgetika (vanligvis opioider) og parenteral væsketilførsel. Antibiotika gis ikke initialt ved akutt pankreatitt, kun ved mistanke om samtidig kolangitt eller annen infeksjon. Komplikasjoner i forløpet av en akutt pankreatitt, som infiserte nekroser, abscesser og cyster, kan måtte behandles med antibiotika, drensinnleggelser og eventuelt endoskopiske eller kirurgiske inngrep. Det bør interveneres mot kjente årsaker til akutt pankreatitt. Pasienter med antatt gallesteinsutløst pankreatitt må utredes og vurderes for kolecystectomi, pasienter med høyt alkoholforbruk må oppfordres til avhold. Dersom et medikament oppfattes som årsak til pankreatitt må det seponeres, eventuell hyperkalsemi eller hypertriglyseridemi må behandles. IgG4-assosiert sykdom må eventuelt behandles. Det er sannsynlig at røyke- og snuseslutt reduserer risiko for flere pankreatitter og pasienter bør oppfordres til dette.
Löhr JM et al; HaPanEU/UEG Working Group. United European Gastroenterology evidence-based guidelines for the diagnosis and therapy of chronic pancreatitis (HaPanEU). United European Gastroenterol J. 2017 Mar;5(2):153-199. doi: 10.1177/2050640616684695. Epub 2017 Jan 16. PMID: 28344786; PMCID: PMC5349368.
Engjom T, Waage A, Hoem D, Kvamme JM, Hauge T, Dimcevski G. Kronisk pankreatitt – utredning og behandling [Chronic pancreatitis – investigation and treatment]. Tidsskr Nor Laegeforen. 2018 Feb 5;138(3). Norwegian. doi: 10.4045/tidsskr.17.0341. PMID: 29411568.
Whitcomb DC, Buchner AM, Forsmark CE. AGA Clinical Practice Update on the Epidemiology, Evaluation, and Management of Exocrine Pancreatic Insufficiency: Expert Review. Gastroenterology. 2023 Nov;165(5):1292-1301. doi: 10.1053/j.gastro.2023.07.007. Epub 2023 Sep 20. PMID: 37737818.
Sadr-Azodi O, Andren-Sandberg A, Orsini N, Wolk A (2012) Cigarette smoking, smoking cessation and acute pancreatitis: a prospective population-based study. Gut 61: 262-267. PMID: 21836026
Tolstrup JS, Kristiansen L, Becker U, Gronbaek M (2009) Smoking and risk of acute and chronic pancreatitis among women and men: a population-based cohort study. Arch Intern Med 169: 603-609. PMID: 19307524
Masson E, Chen JM, Audrezet MP, Cooper DN, Ferec C (2013) A conservative assessment of the major genetic causes of idiopathic chronic pancreatitis: data from a comprehensive analysis of PRSS1, SPINK1, CTRC and CFTR genes in 253 young French patients. PLoS One 8: e73522.
Rosendahl J, Landt O, Bernadova J, Kovacs P, Teich N, et al. (2013) CFTR, SPINK1, CTRC and PRSS1 variants in chronic pancreatitis: is the role of mutated CFTR overestimated? Gut 62: 582-592.
Löhr JM, Vujasinovic M, Rosendahl J, Stone JH, Beuers U. IgG4-related diseases of the digestive tract. Nat Rev Gastroenterol Hepatol. 2022 Mar;19(3):185-197. doi: 10.1038/s41575-021-00529-y. Epub 2021 Nov 8. PMID: 34750548.
Banks PA, Bollen TL, Dervenis C, Gooszen HG, Johnson CD, et al. (2013) Classification of acute pancreatitis--2012: revision of the Atlanta classification and definitions by international consensus. Gut 62: 102-111.
Talamini G, Bassi C, Falconi M, Sartori N, Vaona B, et al. (2007) Smoking cessation at the clinical onset of chronic pancreatitis and risk of pancreatic calcifications. Pancreas 35: 320-326.
Maisonneuve P, Lowenfels AB, Mullhaupt B, Cavallini G, Lankisch PG, et al. (2005) Cigarette smoking accelerates progression of alcoholic chronic pancreatitis. Gut 54: 510-514.
Barreto SG. How does cigarette smoking cause acute pancreatitis? Pancreatology 2015 Sep 18. pii: S1424-3903(15)00637-7. doi: 10.1016/j.pan.2015.09.002. [Epub ahead of print]
Greer JB, Thrower E, Yadav D. Epidemiologic and Mechanistic Associations Between Smoking and Pancreatitis. Curr Treat Options Gastro (2015) 13: 332–346. doi 10.1007/s11938-015-0056-9. PMID: 26109145
Reidar Fossmark
Kronisk, progressiv betennelse med utgangpunkt i den eksokrine delen av pankreas, ledsaget av magesmerter og med tiden redusert eksokrin og endokrin pankreasfunksjon og eventuelt pankreassvikt. Tilstanden kan være assosiert med reduserte leveutsikter.
Hyppigste årsak er alkoholmisbruk. Tobakk er en uavhengig risikofaktor for kronisk pankreatitt. Gallestein, autoimmun pankreatitt, hyperparatyreoidisme, hyperlipidemi, tobakk, legemidler og pancreas divisium kan være årsaken. Hereditær disposisjon forekommer.
Smerter og symptomer på pankreassvikt. Smerter lokalisert til epigastriet med stråling til rygg og forverring etter måltider er vanligst, men tilstanden kan også utvikle seg snikende uten vesentlige symptomer. Vanligvis residiverende magesmerter ved overforbruk av alkohol. Konstante smerter er assosiert til komplikasjon i form av pseudocyster. Hos en mindre andel pasienter avtar smerter ved langt kommet kjerteldestruksjon, mens en betydelig andel har vedvarende smerter.
CT-abdomen er primærundersøkelsen. For avklaring av gangsystemene gjøres MRCP, alternativt endoskopisk ultralyd. Videre tilrådes måling av kalsium og triglyserider, samt IgG4-måling med hensyn til autoimmun pankreatitt. Amylase og lipase er sjelden særlig forhøyet ved kronisk pankreatitt. Eksokrin pankreasfunksjon kan vurderes non-invasivt ved måling av elastase i avføring.
Varierende grad av kronisk betennelse, fibrose, kalsifisering, gangforsnevring/-dilatasjon, cystedannelse og destruksjon av kjertelen. Økt risiko for ulcussykdom, duodenal obstruksjon grunnet pseudocyster eller inflammasjon, venøse tromboser i øvre abdomen. En stor andel pasienter med kronisk pankreatitt utvikler med årene eksokrin pankreassvikt som kan gi diare/steatore, luftplager og vekttap, mange pasienter har mangel på fettløselige vitaminer også i tidlig fase. Endokrin pankreassvikt ses ved destruksjon av Langerhanske øyer og utvikling av insulinmangel og diabetes mellitus. Kronisk pankreatitt med komplikasjoner kan medføre langvarige smerter med behov for analgetika. Årsaken til smerter bør vurderes av spesialist fordi det kan kreve omfattende utredning med bildediagnostikk og øvre endoskopi og deretter medikamentell, endoskopisk eller kirurgisk behandling. Kronisk pankreatitt er assosiert med økt risiko for pankreaskreft, men regelmessig overvåkning av denne grunn anbefales ikke per i dag.
Löhr JM et al; HaPanEU/UEG Working Group. United European Gastroenterology evidence-based guidelines for the diagnosis and therapy of chronic pancreatitis (HaPanEU). United European Gastroenterol J. 2017 Mar;5(2):153-199. doi: 10.1177/2050640616684695. Epub 2017 Jan 16. PMID: 28344786; PMCID: PMC5349368.
Engjom T, Waage A, Hoem D, Kvamme JM, Hauge T, Dimcevski G. Kronisk pankreatitt – utredning og behandling [Chronic pancreatitis – investigation and treatment]. Tidsskr Nor Laegeforen. 2018 Feb 5;138(3). Norwegian. doi: 10.4045/tidsskr.17.0341. PMID: 29411568.
Whitcomb DC, Buchner AM, Forsmark CE. AGA Clinical Practice Update on the Epidemiology, Evaluation, and Management of Exocrine Pancreatic Insufficiency: Expert Review. Gastroenterology. 2023 Nov;165(5):1292-1301. doi: 10.1053/j.gastro.2023.07.007. Epub 2023 Sep 20. PMID: 37737818.
Sadr-Azodi O, Andren-Sandberg A, Orsini N, Wolk A (2012) Cigarette smoking, smoking cessation and acute pancreatitis: a prospective population-based study. Gut 61: 262-267. PMID: 21836026
Tolstrup JS, Kristiansen L, Becker U, Gronbaek M (2009) Smoking and risk of acute and chronic pancreatitis among women and men: a population-based cohort study. Arch Intern Med 169: 603-609. PMID: 19307524
Masson E, Chen JM, Audrezet MP, Cooper DN, Ferec C (2013) A conservative assessment of the major genetic causes of idiopathic chronic pancreatitis: data from a comprehensive analysis of PRSS1, SPINK1, CTRC and CFTR genes in 253 young French patients. PLoS One 8: e73522.
Rosendahl J, Landt O, Bernadova J, Kovacs P, Teich N, et al. (2013) CFTR, SPINK1, CTRC and PRSS1 variants in chronic pancreatitis: is the role of mutated CFTR overestimated? Gut 62: 582-592.
Löhr JM, Vujasinovic M, Rosendahl J, Stone JH, Beuers U. IgG4-related diseases of the digestive tract. Nat Rev Gastroenterol Hepatol. 2022 Mar;19(3):185-197. doi: 10.1038/s41575-021-00529-y. Epub 2021 Nov 8. PMID: 34750548.
Banks PA, Bollen TL, Dervenis C, Gooszen HG, Johnson CD, et al. (2013) Classification of acute pancreatitis--2012: revision of the Atlanta classification and definitions by international consensus. Gut 62: 102-111.
Talamini G, Bassi C, Falconi M, Sartori N, Vaona B, et al. (2007) Smoking cessation at the clinical onset of chronic pancreatitis and risk of pancreatic calcifications. Pancreas 35: 320-326.
Maisonneuve P, Lowenfels AB, Mullhaupt B, Cavallini G, Lankisch PG, et al. (2005) Cigarette smoking accelerates progression of alcoholic chronic pancreatitis. Gut 54: 510-514.
Barreto SG. How does cigarette smoking cause acute pancreatitis? Pancreatology 2015 Sep 18. pii: S1424-3903(15)00637-7. doi: 10.1016/j.pan.2015.09.002. [Epub ahead of print]
Greer JB, Thrower E, Yadav D. Epidemiologic and Mechanistic Associations Between Smoking and Pancreatitis. Curr Treat Options Gastro (2015) 13: 332–346. doi 10.1007/s11938-015-0056-9. PMID: 26109145
Mette Vesterhus
Mette Vesterhus
Se Virushepatitter (infeksjoner)
Mette Vesterhus
Mette Vesterhus
Mange legemidler og naturmedisiner kan gi leverskade. Visse antibakterielle midler, paracetamol, NSAID, antipsykotika og antiepileptika topper listen. Leverbivirkninger av legemidler kan etter patogenesen inndeles i følgende grupper:
Legemiddelinduserte leverskader kan opptre med et bredt spekter av ulike kliniske, biokjemiske og histologiske funn. Debut kan være akutt eller kronisk, med hepatocellulært (forhøyet ALAT, ASAT), kolestatisk (forhøyet ALP, GT), eller blandet biokjemisk mønster. Legemiddelindusert leverskade er den hyppigste årsaken til akutt leversvikt. Kroniske leverskade kan utvikle seg til cirrhose; cirrhose kan iblant foreligge ved diagnose. Ved alle typer leversykdommer er det viktig med en nøyaktig legemiddelanamnese, inkludert behovsmedisin, håndkjøpsmedikamenter, naturlegemidler og kosttilskudd.
LiverTox® er ei nettside der man kan søke om stort sett alle legemidler, naturmidler samt kosttilskudd som kan gi leverskade.
Ofte asymptomatisk, leverskaden oppdages ved rutinemessige laboratorieprøver. Enkelte pasienter kan ha symptomer som ved akutt hepatitt med bl.a. smerter, sykdomsfølelse, ikterus og kvalme. I noen tilfeller utvikles fulminant leversvikt.
Legemiddelanamnese, inkludert behovsmedikasjon, reseptfrie legemidler, naturlegemidler og kosttilskudd. Differensialdiagnostikk for å utelukke annen årsak til leveraffeksjon bør tas i allmennpraksis: blodprøveutredning (mtp virushepatitter: HAV, HBV, HCV, EBV, MCV; autoimmune leversykdommer: ANA, AMA, ant-LKM1, anti-factin, anti-SLA/LP) og ultralyd abdomen (mtp. gallestein, fokale lesjoner og cirrhose). Seponere mistenkt medikament og kontrollere leverprøver etter 3 mndr. Pasienter medvedvarende eller tilbakevendende forhøyede leverprøver skal utredes hos spesialist. Evaluering av fibrosestadium med FIB-4-testen eller elastografi bør utføres.I noen tilfeller vil leverbiopsivære indisert, særlig ved uklarhet mht. annen etiologi.
Diagnosen kan verifiseres ved bedring av symptomer og normalisering av laboratorieprøver etter seponering av mistenkt legemiddel. Provokasjonsforsøk kan være farlig og bør bare utføres i spesielle tilfeller. Muligheten for yrkesmessig eksposisjon av hepatotoksiske stoffer (f.eks. løsemidler) må også overveies ved leversykdommer.
Seponere mistenkte legemidler. Komplett remisjon oppnås i de fleste tilfeller i løpet av et år. Vurdering hos spesialist med tilleggsprøver for autoimmun leversykdom (anti-gp210, anti-sp100) og eventuelt leverbiopsi er aktueltdersom fortsatt forhøyede prøver. Ved paracetamolforgiftning gis acetylcystein intravenøst (se Acetylcystein under Antidoter – alfabetisk oversikt, bruksområde og dosering). Glukokortikoiderbør overveies ved mistanke om hypersensitive reaksjoner.
EASL Clinical Practice Guidelines: Drug-induced liver injury. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2019 Jun;70(6):1222-1261.PMID: 30926241
Mette Vesterhus
Alkoholrelaterte leverskader kommer vanligvis først etter årelangt og jevnlig alkoholoverforbruk. Etter perioder med spesielt høyt alkoholinntak kan det utvikle seg en tilstand som kalles alkoholindusert hepatitt. Tilstanden kan utvikle seg selv om pasienten har avsluttet alkoholinntaket dager eller få uker tidligere, og vil som oftest kreve innleggelse i sykehus. Prognosen er dårlig. Mortaliteten angis til 15–50 %.
I innledningsfasen ofte anoreksi, brekninger, diaré med lys, fettet avføring. Kardinaltegnet er progredierende ikterus, oftest med feber, kvalme og anoreksi, vekttap og underernæring. Klinisk undersøkelse kan vise spider nevi, hepatomegali, leverencefalopati (evt. leverkoma).
Diagnosen stilles ved nyoppstått ikterus uten annen årsak hos pasient med alkoholoverforbruk og typiske laboratoriefunn (uttalt leukocytose, bilirubinstigning, forhøyede transaminaser (typisk > 2 x øvre normal, men sjelden over 300 U/l; ASAT > ALAT). Ascites og andre komplikasjoner kan komme til.
Glukokortikoider kan bedre korttidsoverlevelsen hos sterkt ikteriske pasienter med blødningstendens og encefalopati, se MD Calc: Maddrey's Discriminant Fuction for Alcoholic Hepatitis. Effekten bør evalueres etter få dager og behandling avsluttes ved manglende effekt. Infeksjon må utelukkes før behandlingsstart. Acetylcystein i 5 dager kan gis i tillegg. Behandle encefalopati (laktulose, rifaximin).
Abstinens behandles etter vanlige retningslinjer, se Behandling under Alkohol abstinensreaksjoner, Pasientene er oftest sterkt underernærte, og det er viktig å få dem over i positiv ernæringsbalanse, om nødvendig med sondeernæring eller total parenteral ernæring. Vitamin B1 gis som profylakse mot Wernickes encefalopati, se Wernickes encefalopati.
Levertransplantasjon er ikke aktuell ved alkoholisk hepatitt, men er aktuell ved andre alkoholbetingede leversykdommer under forutsetning av at pasienten har vært avholdende fra alkohol i minst 6 måneder.
EASL Clinical Practice Guidelines: Management of alcohol-related liver disease. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2018 Jul;69(1):154-181. PMID: 29628280
Mette Vesterhus
Diagnosen stilles typisk i tenårene eller 40-60-års alder, men AIH kan opptre i alle aldre. Flere kvinner enn menn rammes (ca 3:1). Sykdommen er relativt sjelden, med en prevalens på ca. 17/100 000 innbyggere. Den opptrer ofte sammen med andre autoimmune sykdommer (cøliaki, tyreoiditt, diabetes mellitus og hemolytisk anemi). Utløsende faktor ved AIH er ukjent, men kan involvere miljøfaktorer (virus etc.), medisiner, urter og andre immuniseringer. Differensialdiagnostikk mot legemiddelindusert leversykdom (DILI) er vanskelig og viktig. AIH krever oftest livslang immunsupprimerende behandling.
Hos enkelte kan debuten ligne sykdomsbildet ved akutt virushepatitt (Akutte virushepatitter ). Leverbiopsi bør tas før behandlingsstart for ikke å forpurre diagnostikk. Hos ca. 2/3 starter sykdommen snikende med slapphet, anoreksi, vekttap og ikterus eller oppdages tilfeldig hos asymptomatisk pasient ved utredning av forhøyede transaminaser.
Diagnosen er basert på en kombinasjon av kliniske tegn og laboratoriefunn, typisk histologisk bilde og utelukkelse av andre leversykdommer. Forhøyede transaminaser er ofte det som leder til mistanke og utredning av AIH, men inngår ikke i de diagnostiske kriteriene. Diagnosen baseres på funn av forhøyet serum IgG og/eller moderat eller høyt titer av visse sirkulerende autoantistoffer (ANA, anti-f-actin eller glatt muskel antistoffer (SMA), anti-LKM-1, anti-SLA). Anti-SLA kan iblant være det eneste positive autoantistoffet. Leverbiopsi skal alltid tas før behandling, da behandlingen kan kamuflere histologiske funn og vanskeliggjøre diagnostikk. Typiske histologiske funn er inflammatorisk aktivitet i portalområdene som sprer seg innover i leverlobuli (interfasehepatitt) med økt mengde plasmaceller.
Behandlingsmålet er klinisk, biokjemisk og histologisk remisjon. Biokjemisk remisjon er definert som normalisering av både transaminaser og IgG. Etter langvarig (> 2 år) komplett remisjon kan man overveie seponeringsforsøk, men det er høy risiko for residiv (80% innen ett år). Etter seponering må pasientene følges nøye den første tiden for raskt å diagnostisere tilbakefall. De fleste trenger livslang immunsuppressiv behandling. Det anbefales kontroll klinisk og biokjemisk fire ganger i året og leverstivhetsmåling mtp progresjon av fibrose. Pasienter i stabil fase kan kontrolleres av fastlege i samarbeid med spesialist.
Vesterhus M, Wiencke K, Haukeland JW, Frigstad SO, Karlsen LN, Jørgensen KK, Folseraas T. Klinisk oversiktsartikkel: Diagnostikk og behandling av autoimmun hepatitt. Tidsskrift for Den norske legeforening 2021 Jun 22;141(10).
Lohse AW, Sebode M, Jørgensen MH, Ytting H, Karlsen TH, Kelly D, Manns MP, Vesterhus M; European Reference Network on Hepatological Diseases (ERN RARE-LIVER) and of the International Autoimmune Hepatitis Group (IAIHG). Second-line and Third-line therapy for Autoimmune Hepatitis A position statement from the European Reference Network on Hepatological Diseases and the International Autoimmune Hepatitis Group. J Hepatol. 2020 Jul 21;S0168-8278(20)30470-0.
EASL Clinical Practice Guidelines: Autoimmune hepatitis. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2015 Oct;63(4):971-1004. PMID: 26341719
Mette Vesterhus
PBC er en autoimmun leversykdom med destruksjon av små galleganger som gir kolestase. Ubehandlet leder sykdommen til cirrhose og leversvikt. Rammer oftest kvinner (95%). Yngre pasienter (<45 år) kan ha mer aggressiv sykdom som responderer dårligere på behandling.
Oppdages ofte tilfeldig i et asymptomatisk stadium pga. utfall i leverprøver, eller under utredning av utmattelse. Sykdommen er relativt sjelden, med en økende prevalens på ca. 2-40/100 000 innbyggere. Hos kvinner over 40 år er prevalensen 1/1000 innbyggere.
Utmattelse (fatigue) og kløe er vanlig og kan være uttalt. Ikterus, pigmenteringer og xantelasmer sees i senstadiet.
Forhøyet ALP og GT og positivt mitokondrieantistoff (AMA; 90%); ofte høyt IgM. Positiv AMA alene kan forekomme hos personer som ikke har PBC. Ved negativ AMA er oftest anti-sp100 og anti-gp210 forhøyet og bør testes. Forhøyet bilirubin er forbundet med dårligere prognose. UK PBC risk score og GLOBE score evaluerer prognose basert på blodprøver og alder. Ultralyd lever og leverstivhetsmåling skal tas ved diagnose for evaluering av sykdomsstadium. Leverbiopsi tas ved uavklart diagnose; typiske histologiske funn kan verifisere diagnosen. Bentetthetsmåling ved diagnose pga økt risiko for osteoporose.
Alle pasienter med PBC uansett sykdomsstadium skal behandles med ursodeoksykolsyre (UDCA). UDCA kan bremse sykdomsprogresjonen, og gir levertransplantasjonsfri overlevelse på nivå med friske hos de som responderer på UDCA dersom behandling startes tidlig. Respons på UDCA skal vurderes etter 6 måneder eller senest etter ett år ved bruk av validerte responskriterier. Et vanlig brukt mål for respons er at ALP skal falle til under 1,67 x øvre referansegrense. Det kan være ytterligere gevinst i å oppnå normalisering av ALP.
Andrelinjebehandling: Obetikolsyre (OCA) ble godkjent i Norge for behandling av PBC, enten i kombinasjon med UDCA hos pasienter med utilstrekkelig respons av denne, eller som monoterapi der UDCA ikke tolereres. Bezafibrat er ikke markedsført i Norge, men kan forskrives på godkjenningsfritak.
Merk DMP sin Anbefaling om tilbaketrekking av Oclavias markedsføringstillatelse utstedt 01.08.2024. Ocalivas markedsføringstillatelse er anbefalt tilbakekalt på grunn av negativt nytte-risikoforhold. Ingen nye pasienter skal begynne på Ocaliva utenfor kliniske studier. Behandlingsalternativer skal vurderes for pasienter som allerede går på Ocaliva. For utdypende, se Obetikolsyre.
Symptomatisk behandling: Kløe er ofte hovedproblemet og bør aktivt etterspørres.
EASL Clinical Practice Guidelines: The diagnosis and management of patients with primary biliary cholangitis. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2017; 67(1):145-172
Mette Vesterhus
PSC er en immun-assosiert sykdom med kronisk betennelse, arrdannelse, og kolestase i de intra- og ekstrahepatiske galleveiene. Sjelden sykdom, med en prevalens på 10/100 000 innbyggere. 80 % av pasientene har samtidig inflammatorisk tarmsykdom. Sykdommen rammer særlig unge menn, men kan ramme begge kjønn i alle aldre. PSC progredierer vanligvis til cirrhose og leversvikt over tid (13-25 år). I Norden er PSC den hyppigste årsaken til levertransplantasjon. Pasientene har betydelig overhyppighet av kolangiokarsinom og galleblærekreft, og de med samtidig kolitt har overhyppighet av tykktarmskreft.
Mange er asymptomatiske ved diagnose. Utfall i leverprøver (kolestatisk mønster) leder ofte til diagnosen. Kløe, asteni og knipsmerter over lever oppleves relativt hyppig. Forbigående feberfølelse eller ikterus (< 1 døgn) antas å reflektere inflammasjon. Hos andre opptrer residiverende gallegangsinfeksjoner, og antibiotika kan være indisert. Vedvarende ikterus, vekttap eller signifikant økt kløe eller kolestaseprøver er indikasjon for utredning med MRCP/MR lever med kontrast og henvisning til ERCP kan være aktuelt.
Typisk mønster ved kolangiografi med vekslende forsnevringer og utvidelser av gallegangene er diagnostisk hos pasient med forhøyet ALP og kan gi en sannsynlig diagnose ved samtidig IBD også uten forhøyet ALP. Diagnostikk utføres primært med MRCP (magnetisk resonanstomografisk kolangiopankreatikografi), mens ERCP (endoskopisk retrograd kolangiopankreatikografi) er aktuelt ved antatt behov for endoskopisk terapi (steinekstraksjon, dilatasjonsbehandling) eller prøvetaking fra gallegangene. S-IgG4 bør tas mtp. differensial-diagnostikk. Leverstivhetsmåling (evt. serum fibroseprøven ELF-test hvis tilgjengelig) anbefales for å evaluere sykdomsstadium og prognose. Coloskopi skal utføres ved diagnose dersom IBD-status ikke er kjent. Bentetthetsmåling pga økt risiko for osteoporose.
Etablert legemiddelbehandling finnes ikke. Hos de med samtidig AIH (såkalt «overlappsyndrom»; diagnostiske kriterier for både autoimmun hepatitt og PSC er oppfylt) gis immunsuppressiva (se Autoimmun hepatitt (AIH) ); effekten bør veies nøye mot bivirkninger. Tilskudd av kalsium og vitamin D bør gis profylaktisk mot utvikling av osteoporose. Kløe bør behandles som ved PBC (se Primær biliær cholangitt (PBC)).
Ursodeoksykolsyre rolle som sykdomsmodifiserende terapi er ikke avklart. Amerikanske retningslinjer fraråder bruk, mens det i Europa åpnes for bruk i moderate doser. Ursodeoxycholsyre kan gis som symptomatisk behandling mot kløe og gallesten. Muligens har ursodeoksykolsyre kreftpreventiv effekt og kan være indisert av den grunn.
Levertransplantasjon bør overveies ved tiltagende leversvikt med redusert leveutsikt. Vurdering med henblikk på transplantasjon er en sentralisert spesialistoppgave. Se OUS ehandboken dokument-ID 134945.
EASL Clinical Practice Guidelines on sclerosing cholangitis. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2022 Sep;77(3):761-806. PMID: 35738507
AASLD practice guidance on primary sclerosing cholangitis and cholangiocarcinoma. Bowlus CL, Arrivé L, Bergquist A, Deneau M, Forman L, Ilyas SI, Lunsford KE, Martinez M, Sapisochin G, Shroff R, Tabibian JH, Assis DN. Hepatology. 2023 Feb 1;77(2):659-702. PMID: 36083140
Mette Vesterhus
Mette Vesterhus
Cirrhose representerer et sent stadium av kroniske leversykdommer uansett etiologi. Ved cirrhose har progredierende fibrose over tid (vanligvis flere tiår) erstattet normalt levervev med bindevevsdrag og uregelmessige knuter av levervev med nedsatt funksjon, og slik ødelagt leverens normale arkitektur. Utvikling av cirrhose kan sees ved leversykdommer av toksiske (alkohol, legemidler), virale (hepatitt B og C), metabolske (metabolsk-assosiert fettleversykdom, tidl. kalt NAFLD; hemokromatose o.a.), og autoimmune (AIH, PBC, PSC) årsaker. Metabolsk-assosiert fettleversykdom knyttet til fedme og type 2 diabetes er en raskt økende årsak til levercirrhose. Det er viktig å klarlegge årsaken og forsøke å eliminere denne.
I tidlige stadier er cirrhose kompensert, dvs. leveren har bevart sine funksjoner. Dekompensert cirrhose oppstår når sykdommen progredierer, slik at utilstrekkelig funksjonelt levervev fører til syntesesvikt (utfall i bilirubin, albumin, INR) eller portal hypertensjon med klinisk dekompensering (ascites, blødende øsofagusvaricer, encefalopati, nyresvikt pga. hepatorenalt syndrom). Kan kompliseres med bakteriell betennelse i bukhulen (spontan bakteriell peritonitt), primær leverkreft (hepatocellulært karsinom) og akutt-på-kronisk leversvikt. Prognosen er vesentlig dårligere ved dekompensert enn kompensert cirrhose. Det er viktig å behandle den underliggende leversykdommen, forebygge klinisk dekompensering og behandle komplikasjoner. Cirrhose er en katabol tilstand som ofte fører til muskelsvinn (sarkopeni). Sarkopeni og underernæring er uavhengige faktorer for nedsatt prognose.
Alle med cirrhose skal overvåkes med halvårlig ultralyd av lever mtp. hepatocellulært karsinom. I utgangspunktet skal alle med cirrhose gastroskoperes mtp. å oppdage og behandle evt. øsofagusvaricer. Dersom leverstivhetsmåling er lav og blodplater er normale, kan spesialist vurdere at risiko for variceblødning er lav og avvente gastroskopi. Spør aktivt om konsentrasjons- og hukommelsesproblemer mtp. å avdekke encefalopati. Primærprofylakse med laktulose (virkningsmekanisme ikke helt avklart; sannsynligvis via effekter på mikrobiota) er aktuelt; titreres slik at man oppnår 2-3 løse avføringer daglig. Trening og et sent kveldsmåltid (unngå fasteperioder) for å unngå muskelsvinn og nattlig hypoglykemi. Nyresvikt er vanlig ved cirrhose og skyldes oftest dehydrering eller nyretoksiske medikamenter (f.eks. NSAIDs). Dersom tiltak rettet mot disse faktorene ikke har klar effekt ila 1-2 døgn, må hepatorenalt syndrom mistenkes (alvorlig tilstand).
Child-Pugh score og MELD (Model of End-Stage Liver Disease)-score benyttes for å predikere prognose og prioritere for levertransplantasjon. Ved henvisning av pasient med kronisk leversvikt til levertransplantasjon i Norge (dvs. Rikshospitalet/Scandiatransplant) oppgis både Child-Pugh og MELD. Se OUS ehåndbok dokument 134945 - Henvisning til levertransplantasjon. I samme dokument angis også henvisningsrutiner til levertransplantasjon for akutt leversvikt og malign leversykdom.
EASL Clinical Practice Guidelines for the management of patients with decompensated cirrhosis. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2018 Aug;69(2):406-460. PMID: 29653741
EASL Clinical Practice Guidelines on nutrition in chronic liver disease. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2019 Jan;70(1):172-193. PMID: 30144956
Mette Vesterhus
Ascites skyldes oftest levercirrhose eller peritoneal karsinomatose. Sjeldnere årsaker er nefrotisk syndrom, høyresidig hjertesvikt, pankreatitt, hypotyreose, trombose i lever- eller portvener og peritoneal tuberkulose.
Mekanisme: Økt arteriell blodstrøm i splanknikusgebetet ved portal hypertensjon resulterer i lavere systemisk blodtrykk. Dette aktiverer renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Kompensasjons-mekanismene gir økt retensjon av vann og natrium i nyrene, og dermed overvæsking og økt fritt vann, uten mangel på salt.
Abdomen kan være utspilt («froskebuk»). Flankedempning (ved > 1500 ml ascites), perifere ødemer og skrotalødem kan påvises. Ved mye ascitesvæske kan pasienten oppleve kortpustethet eller ubehag fra abdomen.
Klinisk. Ultralyd eller CT.
Infeksjon (særlig spontan bakteriell peritonitt (SBP)), cellulitt, hepatisk hydrothorax, hernier (umbilikal, inguinal) og hepatorenalt syndrom. Symptomene på SBP er ofte vage, men tilstanden kan gi subfebrilia eller feber, palpasjonsøm buk eller abdominalsmerter, og kan føre til begynnende tegn til eller forverring av leverencefalopati. Ved mistanke om SBP tas ascitesvæske til levkocyttelling (normalt < 250 celler/mm3 (dvs. < 0,25·109/l)) og 10–20 ml væske til bakteriologi.
Antibiotikabehandling gis etter prøvetaking. Tillegg med albumin reduserer risiko for hepatorenalt syndrom og bedrer prognosen.
Ved spontan bakteriell peritonitt gis antibakteriell behandling. Behandling bør dekke gramnegative og anaerobe mikrober. Cefotaksim er førstevalg. Vurderes for profylakse med ciprofloksacin etter gjentatte episoder med SBP.
EASL Clinical Practice Guidelines for the management of patients with decompensated cirrhosis. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2018 Aug;69(2):406-460. PMID: 29653741
EASL Clinical Practice Guidelines on nutrition in chronic liver disease. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2019 Jan;70(1):172-193. PMID: 30144956
Mette Vesterhus
Forårsakes av portal hypertensjon sekundært til levercirrhose, portvene- eller levervenetrombose. Blødning (ca. 30 %) er som regel eneste manifestasjon av varicer og er forbundet med høy mortalitet. Blødning er typisk intermitterende. Ca. 50 % av blødningene stopper spontant. Reblødning opptrer hos ca. 70 % innen det første året.
Behandlingsproblemet er derfor tredelt.
Baveno VII - Renewing consensus in portal hypertension. de Franchis R, Bosch J, Garcia-Tsao G, Reiberger T, Ripoll C; Baveno VII Faculty. J Hepatol. 2022 Apr;76(4):959-974. PMID: 35120736
EASL Clinical Practice Guidelines for the management of patients with decompensated cirrhosis. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2018 Aug;69(2):406-460. PMID: 29653741
EASL Clinical Practice Guidelines on nutrition in chronic liver disease. European Association for the Study of the Liver. J Hepatol. 2019 Jan;70(1):172-193. PMID: 30144956
Mette Vesterhus
Nevropsykiatriske forstyrrelser hos en pasient med kronisk leversykdom eller akutt leversvikt. Alvorlighetsgrad varierer. Reversibelt. Leverencefalopati oppstår ved akutt leversvikt eller avansert leversykdom med portosystemisk shunting. Det er viktig å behandle utløsende årsak: GI-blødning, legemidler, alkohol, infeksjoner, dehydrering (obs! diuretika), nyresvikt, obstipasjon, høyt proteininntak, hypoksi, hypotensjon, hypoglykemi, hypokalemi (ev. med alkalose) og hyponatremi. Årsaken til encefalopati er ikke helt klarlagt. Sentralt i bildet står nitrogenholdige substanser fra tarmen som shuntes forbi leveren hvor de normalt metaboliseres. De kommer over i den systemiske sirkulasjon og når derved hjernen.
Encefalopati kan gi seg til kjenne ved hele spektret av nevropsykiatriske symptomer, fra minimal encefalopati (grad 1; oppdages kun ved spesifikke tester), via lett nedsatt hukommelse og/eller konsentrasjon og lette atferdsforstyrrelser (grad 2) til dyp koma (grad 4).
Baseres på anamnese, kliniske funn, leverprøver, ev. påvisning av forhøyet arteriell ammoniakk i blodet og patologisk EEG. Direkte spørsmål om konsentrasjon, hukommelse og adferdsendring, og ev. nevrospykiatriske tester, kan øke sjansen for å identifisere diagnosen.
Korreksjon av utløsende faktorer:
Legemiddelbehandling:
Annet:
EASL Clinical Practice Guidelines on the management of hepatic encephalopathy. Clinical practical guidelines DOI:https://doi.org/10.1016/j.jhep.2022.06.001
EASL Clinical Practice Guidelines on the management of hepatic encephalopathy. Clinical practical guidelines DOI:https://doi.org/10.1016/j.jhep.2022.06.001
Mette Vesterhus
Hepatolentikulær degenerasjon er en autosomal recessiv arvelig defekt i kobbermetabolismen. Prevalens omlag 5 per million innbyggere. Sykdommen fører til skade i lever, nyre, hjerne og kornea som følge av akkumulering av kobber. Tilstanden er fatal uten behandling og en viktig differensialdiagnose ved en rekke tilstander.
Symptomer forenlig med akutt eller kronisk leversykdom og/eller nevropsykiatriske symptomer dominerer, gjerne med Kayser-Fleischer ringer.
Wilsons sykdom presenterer med et bredt utvalg av tegn og symptomer som ofte forveksles med andre sykdommer og tilstander. Typisk er klossethet, depresjon, talevansker, svelgeproblemer, gangvansker, sikling, blåmerker, fatigue, ufrivillig risting, leddsmerter, tap av matlyst, kvalme, utslett, ødemer i over- og underekstremitene, skleral/kutan ikterus.
Ceruloplasmin er ofte lav, og fritt (ikke ceruloplasminbundet) serum-kobber er forhøyet. Døgnurinutskillelse av kobber er forhøyet. Påvisning av mutasjoner i ATP7B. Kobberbestemmelse i leverbiopsi, som kan vise et bredt spekter av ikke spesifikke histologiske funn, f.eks. endringer i mitokondriene indikerer tidlig sykdom. Spesialistoppgave.
Penicillamin er assosiert med bivirkninger og er ikke markedsført i Norge, men har tradisjonelt vært effektiv behandling . Førstevalget i Norge er derfor vanligvis ulike varianter av trientin. Spesialistoppgave.
Mette Vesterhus
Arvelig (heriditær) hemokromatose er en relativt hyppig autosomal recessiv sykdom i jernstoffskiftet med variabel penetrans. Eksessiv jernabsorpsjon fra tarmen fører til jernavleiring i særlig lever, men også en rekke andre organer (f.eks. pankreas, hjerte). Omkring 80% av pasienter med europeisk herkomst er homozygote for varianten p.C282Y i HFE-genet. Genetiske analyser tyder på at primærmutasjon i HFE-genet kan ha oppstått på Vestlandet i Norge. Prevalensen av denne varianten er lavere i sør-Europa og utenfor Europa enn i Norge.
Asymptomatisk i tidlige stadier. Tidlige symptomer kan være asteni, og leddsmerter. Andre symptomer kan være pigmentering i hud (ofte grålig), leddplager, potensproblemer, amenoré, diabetes mellitus, hjertearytmi eller hjertesvikt (pga. kardiomyopati), og symptomer relatert til kronisk leversykdom, inkludert leversvikt og hepatocellulært karsinom. Viktig differensialdiagnose (som for Wilsons sykdom) da den ubehandlet kan resultere i cirrhose, kardiomyopati og pankreasfibrose (diabetes).
Forhøyet s-ferritin og transferrinmetning, evt. også forhøyede transaminaser. (OBS: S-ferritin er hyppig forhøyet ved f.eks. fettleversykdom, alkoholoverforbruk, infeksjoner og svangerskap). HFE genotyping, ev videre gentesting.
For pasienter som er homozygote for p.C282Y, er forhøyet s-ferritin og transferrinmetning diagnostisk alene, øvrige pasienter krever videre gentesting og MR for påvisning av jernoverbelastning i lever (og/eller andreorganer). MR kan kvantifisere jernoverbelastning i organer (predikerer endeorganskade). Alle pasienter bør vurderes med EKG (arytmi) og leverstivhetsmåling (stadium av leverfibrose).
Leverbiopsi er aktuelt ved tvil mtp. diagnose eller cirrhose.
Andre tilstander kan gi jernoverbelastning, som metabolsk syndrom/diabetes, langvarig alkoholoverforbruk, kronisk leversykdom/cirrhose av annen etiologi, visse typer av anemi (talassemi og sideroblastisk anemi), multiple transfusjoner og mangeårig dialyse. Dette gir ikke nødvendigvis indikasjon for venesectio da effekten ofte er uklar.
Avansert leversykdom (cirrhose med komplikasjoner, leversvikt) og diabetes. Pasienter med cirrhose skal overvåkes med halvårlig ultralyd pga. risiko for hepatocellulært karsinom.
Venesectio, oftest 1 gang per uke inntil normalisering av ferritin (s-ferritin < 50 µg/l og normalisering av jernmetning). Deretter 1–4 ganger per år. Godartet forløp kan forventes ved behandling før utvikling av organskader som f.eks. cirrhose.
EASL Clinical Practice Guidelines on haemochromatosis. European Association for the Study of the Liver et al. J Hepatol. 2022. PMID: 35662478
Aasne Karine Aarsand og Linda Eirin Gilleshammer
Porfyrisykdommene skyldes i de aller fleste tilfeller en arvelig defekt i et av enzymene i hem-syntesen. Dette fører til opphopning av hem-forstadier i lever og/eller i røde blodceller, avhengig av i hvilket vev enzymdefekten blir hastighetsbegrensende.
De akutte porfyrisykdommene (AIP, PV og HCP) samt PCT nedarves autosomalt dominant med lav klinisk penetrans. PCT forekommer i tillegg også i en sporadisk, ikke-arvelig variant. EPP har kompleks arvegang, men nedarves prinsipielt autosomalt recessivt, mens XLEPP, som klinisk ikke kan skilles fra EPP, har X-bundet arvegang. ALA-dehydratasemangel porfyri (ALAD-porfyri) og kongenital erytropoietisk porfyri (CEP) er ultrasjeldne autosomale recessive lidelser og blir ikke omtalt videre.
Ved de akutte porfyrisykdommene (AIP, PV, HCP) gir enzymdefekt i lever opphopning av toksiske porfyrinforstadier, som forårsaker akutte anfall med magesmerter, nevrologiske og psykiske symptomer. Ved PV og HCP akkumuleres i tillegg porfyriner, som ved akkumulering i huden gir bulløse symptomer når utsatt for lys. Ved EPP/XLEPP akkumuleres metall-fritt protoporfyrin i de røde blodcellene. Protoporfyrinet går over i huden og forårsaker symptomer i form av akutt smertefull fotosensitivitet når utsatt for lys.
For de akutte porfyrisykdommene kan anfall utløses av flere faktorer, inkludert legemidler (spesielt de som påvirker cytokrom P450-systemet), alkohol, endringer i hormonstatus som f.eks. i forbindelse med menstruasjonssyklus eller ved bruk av hormonelle prevensjonsmidler, store fysiske anstrengelser, stress, faste og infeksjoner. Hos pasienter med PCT er jernoverskudd sentralt i patogenesen. For både den sporadiske og den familiære formen er hemokromatose, alkohol, leversykdom (spesielt hepatitt C), HIV, røyking og østrogenholdige legemidler utløsende faktorer for symptomatisk PCT-sykdom.
Prevalensen av symptomatisk PCT og AIP er estimert til henholdsvis ca. 1:10 000 og 4:100 000. PCT er den hyppigste porfyrisykdommen i Norge med en insidens på ca. 1:100 000 per år. Det er en viss geografisk opphopning av AIP i enkelte områder (Junkerdalen i Salten og Aust Agder) samt PCT på Nord-Vestlandet, men forøvrig forekommer alle porfyrisykdommer over hele landet.
De akutte porfyrisykdommene (AIP, PV, HCP) er karakterisert av akutte anfall som kan oppstå med svært variert hyppighet og alvorlighetsgrad mellom ulike pasienter. Anfallene forekommer vanligvis hyppigst i 30-årene, spesielt hos kvinner, og symptomatisk sykdom er ekstremt sjeldent før pubertet. Typiske symptomer er langvarige intense, gjerne opiat-krevende magesmerter uten peritoneal irritasjon, smerter i sete og rygg, kvalme, oppkast og psykiske symptomer. Takykardi og hypertensjon forekommer hyppig. Ved videre utvikling vil nevrologiske symptomer som pareser og paralyser samt perifere nevropatier, elektrolyttforstyrrelser (hyponatremi og hypomagnesemi) og krampeanfall kunne forekomme. De fleste akutte anfall varer 1–2 uker, men kan hos en del pasienter være langvarige og livstruende pga. alvorlige nevrologiske komplikasjoner. Noen pasienter, spesielt kvinner og da gjerne i forbindelse med menstruasjonssyklus, kan få residiverende alvorlige anfall. Akutte porfyrisykdommmer er sjeldne diagnoser, men vil ofte være relevante differensialdiagnoser. PV og HCP kan i tillegg til akutte anfall gi hudsymptomer i form av blærer, vesikler og skjør hud på lyseksponerte områder.
Av de rene kutane porfyrisykdommene gir PCT blærer, vesikler og sårbar hud på lyseksponerte områder, mens EPP/XLEPP gir akutt, smertefull fotosensitivitet med ingen eller kun lette medfølgende hudforandringer.
Å påvise eller utelukke en porfyridiagnose hos en pasient med symptomer som gir mistanke om en av diagnosene, krever spesialiserte analyser av urin, blod og feces. Disse analysene utføres ved Nasjonalt kompetansesenter for porfyrisykdommer (NAPOS)/Avdeling for medisinsk biokjemi, Haukeland universitetssjukehus i Bergen. Relevante analyser rekvireres av laboratoriet basert på klinisk problemstilling. For diagnostikk må følgende prøvemateriale sendes inn sammen med kliniske opplysninger: 20 mL morgenurin (hvis mulig tatt mens pasienten er i symptomatisk fase), 2 spiseskjeer feces, 1 x 4 ml heparinblod og 2 x 3 ml EDTA-blod. Alt må lysbeskyttes ved å pakkes i aluminiumsfolie. Hos individer som har familiær risiko for porfyrisykdom, er prediktiv genetisk testing indisert etter genetisk veiledning, dette tilbys ved NAPOS. Rekvisisjonsskjema og informasjon om prøvetaking og forsendelse finnes på www.napos.no. Screeninganalyser som er tilgjengelig ved enkelte sykehus har lav sensitivitet og spesifisitet.
Akutte anfall (AIP, PV, HCP) kan gi alvorlige elektrolyttforstyrrelser. Nevrologisk affeksjon kan være livstruende, spesielt hvis diagnosen ikke erkjennes, og det oppstår påvirkning av respirasjonsmuskulatur.
Årlig kontroll anbefales hos alle pasienter som har eller har hatt symptomatisk sykdom. Hos pasienter med akutt porfyrisykdom er det økt forekomst av primær leverkreft, nedsatt nyrefunksjon og hypertensjon. Hos pasienter > 50 år er leverundersøkelse, hos de fleste ultralyd, to ganger årlig anbefalt. Hos pasienter med PCT er det økt risiko for primær leverkreft og diabetes mellitus, men dette skyldes sannsynligvis andre samtidige, risikofaktorer.
EPP/XLPP er assosiert med mikrocytær anemi og lav serum ferritin uten at dette trenger å skyldes en reell jernmangel. Jerntilskudd skal kun gis dersom klar jernmangel er påvist og under nøye monitorering, da jerntilskudd kan gi sykdomsforverring/leverpåvirkning, se anbefaling på wwww.napos.no. Det er økt forekomst av gallesten. Alle pasienter anbefales D-vitmintilskudd, men D-vitaminmangel er likevel vanlig, og pasientene kan ha økt risiko for osteoporose. Biokjemiske tegn til levercelleskade forekommer hos ca. 1/3 av pasientgruppen, og rundt 3 % utvikler raskt progredierende og potensielt irreversibel leversvikt.
Akutte porfyrisykdommer:
Se detaljerte behandlingsretningslinjer på www.napos.no.
Utløsende faktorer må elimineres, og karbohydratinntaket skal være høyt. Alle legemidler som pasienten får må sjekkes i forhold til anfallsutløsende potensial (www.napos.no).
For pasienter med alvorlige residiverende anfall har behandling med profylaktisk hemearginatinfusjoner blitt forsøkt, men dette har begrenset effekt. GnRH-agonist for kvinner med sykliske anfall har også usikker effekt. Levertransplantasjon korrigerer den metabolske defekten i lever og er således kurativt og kan være aktuelt hos enkelte pasienter med et alvorlig sykdomsforløp. Givosiran (small interfering RNA mot ALA syntase) er et legemiddel som reduserer anfallsraten hos pasienter med residiverende anfall. Givosiran inngår behandlingsanbefalinger i en rekke andre europeiske land, men er foreløpig ikke innført i Norge.
Porphyria cutanea tarda: PCT kan behandles med venesectio eller lavdose p.o. klorokin (hydroksyklorokin (Plaquenil) 100-200 mg x 2 per uke). Hos de fleste pasienter er sannsynligvis begge behandlinger like effektive, og kombinasjonsbehandling kan benyttes. Pasienter som har hepatitt C som utløsende årsak til sin PCT, vil kunne ha like rask effekt av direktevirkende antivirale midler som spesifikk PCT behandling, og det anbefales i utgangspunktet at antiviral behandling forsøkes først alene. Hos pasienter som har stort jernoverskudd gir venesectio sannsynligvis lavere risiko for residiv enn klorokinbehandling. Hos pasienter med HFE-relatert hemokromatose (primært C282Y homozygoti) er venesectio klart førstevalg. Ved venesectio fører reduserte jernlagre til nedsatt produksjonen av porfyrinene som gir hudsymptomer, mens klorokin sannsynligvis bidrar til økt frigjøring og eliminasjon av porfyriner via urin. Behandlingsmål for begge er normalisering av porfyrinutskillelsen i urin (totalporfyriner i urin < 30 nmol/mmol kreatinin). Venesectio kan utføres for eksempel annen hver uke, forutsatt akseptabel Hb-verdi under behandlingen, inntil s-ferritin er redusert til rundt 50 mg/l. Det vil vanligvis ta flere måneder før utskillelsen av porfyriner i urin normaliseres, selv om ferritin har nådd ønsket nivå. Det anbefales at pasienten følges opp med kontroller hver tredje måned inntil behandlingsmålet er nådd. Se detaljerte behandlingsretningslinjer.
De fleste med akutte porfyrisykdommer får kun noen få anfall i løpet av livet, men en liten gruppe får residiverende alvorlige anfall. Både personer med symptomatisk sykdom og genetisk disponerte har økt risiko for nyresvikt og primær leverkreft. De akutte porfyrisykdommene og PCT har lav klinisk penetrans, og i en familie vil det være mange som er genetisk disponert uten å utvikle aktiv sykdom, så lenge adekvate forhåndsregler tas. Familiemedlemmer uten symptomer kan få genetisk veiledning ved henvendelse til NAPOS. Ved korrekt behandling og oppfølging av pasienter med PCT kan langvarig remisjon forventes. Pasienter med EPP har livslang akutt fotosensitivitet og lav risiko for alvorlig leverpåvirkning.
Ved akutte porfyrisykdommer er det viktig å være bevisst på, og begrense eller unngå utløsende faktorer som eksempelvis alkohol og anfallsutløsende legemidler (se nedenfor). Det er også viktig med regelmessig levesett. Faste og ekstrem slanking må unngås. Det er stor variasjon blant pasienter når det gjelder hva som kan utløse anfall, og pasientene må ofte til en viss grad selv finne ut hva de kan tåle/ikke tåle.
Ved symptomatiske kutane porfyrisykdommer må lyseksponering unngås. Pasienter med EPP må også være forsiktig med alkohol og anbefales hepatitt-vaksinering. Ved PCT bør østrogenholdige legemidler, alkohol og jerntilskudd unngås.
På NAPOS sin hjemmeside finnes en database over legemidler som kan/ikke kan utløse porfyrianfall hos personer med akutte porfyrisykdommer. Både symptomatiske pasienter og individer som er prediktivt testet for AIP, PV og HCP bør ta forhåndsregler ved bruk av legemidler. Noen eksempler er gitt nedenfor.
Forbehold: Selv om disse opplysningene bygger på nøye vurderinger av farmakologiske data samt klinisk erfaring, finnes det likevel ingen absolutt garanti for at et legemiddel ikke skal kunne utløse anfall hos en pasient med akutt porfyrisykdom. Følsomheten overfor legemidler viser en interindividuell variasjon mellom pasienter, og datagrunnlaget kan være begrenset. Det er viktig å være klar over at disse legemiddelrådene ikke gjelder for pasienter med PCT og EPP/XLEPP.
Mer informasjon: Informasjon om de ulike porfyrisykdommene, diagnostikk, utløsende faktorer, behandling og forebygging finnes på NAPOS' hjemmeside.
Mykletun M, Aarsand AK, Støle E, Villanger JH, Tollånes MC, Baravelli C, Sandberg S. Porphyrias in Norway. Tidsskr Nor Laegeforen. 2014 Apr 29;134(8):831-6.
Bissell DM, Anderson KE, Bonkovsky HL. Porphyria. N Engl J Med 2017;377:862-72.
Stein P, Badminton M, Barth J, Rees D, Stewart MF. Best practice guidelines on clinical management of acute attacks of porphyria and their complications. Ann Clin Biochem 2013;50:217-23.
Meyer UA, Schuurmans MM, Lindberg RLP. Acute porphyrias: Pathogenesis of neurological manifestations. Semin Liver Dis 1998;18:43-52.
Hift RJ, Meissner PN. An analysis of 112 acute porphyric attacks in Cape Town, South Africa: Evidence that acute intermittent porphyria and variegate porphyria differ in susceptibility and severity. Medicine (Baltimore) 2005;84:48-60.
Gouya L, Ventura P, Balwani M, Bissell DM, Rees DC, Stölzel U, et al. EXPLORE: A Prospective, Multinational, Natural History Study of Patients with Acute Hepatic Porphyria with Recurrent Attacks. Hepatology. 2020 May;71(5):1546-1558.
Seth AK, Badminton MN, Mirza D, Russell S, Elias E. Liver transplantation for porphyria: who, when, and how? Liver Transpl 2007;13:1219-27.
Innala E, Backstrom T, Bixo M, Andersson C. Evaluation of gonadotropin-releasing hormone agonist treatment for prevention of menstrual-related attacks in acute porphyria. Acta Obstet Gynecol Scand 2010;89:95-100.
Marsden JT, Guppy S, Stein P, Cox TM, Badminton M, Gardiner T, Barth JH, et al. Audit of the Use of Regular Haem Arginate Infusions in Patients with Acute Porphyria to Prevent Recurrent Symptoms. JIMD Rep 2015;22:57-65.
Balwani M, Sardh E, Ventura P, Peiró PA, Rees DC, Stölzel U, Bissell DM, et al. ENVISION Investigators. Phase 3 Trial of RNAi Therapeutic Givosiran for Acute Intermittent Porphyria. N Engl J Med. 2020 Jun 11;382(24):2289-2301.
Pallet N, Mami I, Schmitt C, et al. High prevalence of and potential mechanisms for chronic kidney disease in patients with acute intermittent porphyria. Kidney Int 2015;88:386-95.
Baravelli CM, Sandberg S, Aarsand AK, Nilsen RM, Tollanes MC. Acute hepatic porphyria and cancer risk: a nationwide cohort study. J Intern Med 2017;282:229-40.
Combalia A, To-Figueras J, Laguno M, Martinez-Rebollar M, Aguilera P. Direct-acting antivirals for hepatitis C virus induce a rapid clinical and biochemical remission of porphyria cutanea tarda. Br J Dermatol 2017;177:e183-e4
Salameh H, Sarairah H, Rizwan M, Kuo YF, Anderson KE, Singal AK. Relapse of porphyria cutanea tarda after treatment with phlebotomy or 4-aminoquinoline antimalarials: a meta-analysis. Br J Dermatol 2018;179:1351-7.
Holme SA, Anstey AV, Finlay AY, Elder GH, Badminton MN. Erythropoietic protoporphyria in the U.K.: clinical features and effect on quality of life. Br J Dermatol 2006;155:574-81
Biewenga M, Matawlie RHS, Friesema ECH, et al. Osteoporosis in patients with erythropoietic protoporphyria. Br J Dermatol 2017;177:1693-8.
Mette Vesterhus
Mette Vesterhus
Asymptomatiske galleblæresteiner gir ikke grunnlag for behandling.
Overvekt, type 2 diabetes, primær skleroserende kolangitt og raskt vekttap (f.eks. etter bariatrisk kirurgi) disponerer for gallestein. Hos pasienter med gallestein fører endringer i gallens sammensetning til utfelling. I galleblæren er kolesterol-steiner vanligst (90-95%). Bilirubin kan felles ut som svarte pigmentsteiner ved stort bilirubinoverskudd (hemolyse) eller som brune pigmentsteiner ved infeksjon og kolestase. Disse brune steinene finnes oftest i gallegangen, oftest etter kolecystektomi eller hos personer med primær skleroserende kolangitt.
Galleblæresteinsanfall manifesterer seg vanligvis ved akutte anfall av smerter i øvre høyre del av abdomen, ofte med utstråling til rygg og/eller høyre skulder og er ledsaget av kvalme og brekninger. Store eller fettrike måltider kan utløse gallesteinanfall.
Sikrest og enklest påvises galleblærestein ved ultralyd, mens stein i gallegangen sees best med magnetisk resonanskolangiopankreatikografi (MRCP), endoskopisk ultralyd (EUS) eller endoskopisk kolangiopankreatikografi (ERCP). Sistnevnte er en invasiv prosedyre og i hovedsak terapeutisk.
Kolecystitt med feber og intens ømhet i galleblæreregionen. Koledokolitiasis kan gi kolangitt, ikterus og akutt pankreatitt. Ved tegn på komplikasjon (uttalt lokal, subkostal ømhet, feber, ikterus, smerter som ikke lindres av smertestillende midler) må pasienten omgående henvises til sykehus.
Mette Vesterhus
Etter kolecystektomi har 10–20 % smerter som kan skyldes ulike tilstander som funksjonelt tarmbesvær, refluks, ulcus, men også reststein i gallegangene, dvs. smerter som ikke skyldes det kirurgiske inngrepet, men at galleblærestein var et tilfeldig funn og ikke årsaken.
Papilledysfunksjon (SOD) må også vurderes ved smerteanfall ledsaget av utfall i leverprøver. Kodeinpreparater o.l. kan utløse smerteattakker. Både ved postkolecystektomibesvær og SOD er en grundig undersøkelse med sikte på å finne årsaken til plagene viktig.
Organisk gallegangslidelse (rest/residivstein, gallegangsskade m.m.) avsløres best ved magnetisk resonans CP (MRCP). Endoskopisk ultralyd (EUS) kan også være aktuell. Endoskopisk retrograd kolangiografi (ERC) er primært en terapeutisk prosedyre. I tillegg kan mikroskopi av hepatisk galle samlet ved ERCP brukes til diagnostikk av mikrosteiner. I blodprøver er det typisk med en forbigående stigning, med transaminaser på topp dag 2 og alkalisk forfatase på dag 3.
Smerter med utfall i leverprøver, eventuelt amylase/lipase uten funn av rest/residivstein, kan være uttrykk for SOD. Sekretinstimulert S-MRCP vil kunne utløse smerter og er sammen med blodprøver ved smerteanfall viktig for å kunne stille diagnose.
Differensialdiagnoser: Ulcussykdom, refluksøsofagitt og funksjonelt tarmbesvær. Ved mistanke om papilledysfunksjon er gallestase-blodprøver i tilslutning til smerteanfall samt sekretinstimulert MRCP nyttige for diagnosen.
Hvis mulig, bør besværet behandles kausalt, noe som forutsetter en grundig utredning først. Reststein i gallegang nødvendiggjør omgående behandling grunnet komplikasjonsrisiko. Mikrosteiner må utelukkes (EUS om MRCP er negativ). Ved mikrosteiner kan endoskopisk papillotomi (EPT) være aktuelt. Randomiserte studier har ikke vist effekt av EPT ved SOD uten påvist patologi i laboratorieprøver eller billeddiagnostikk. Dette er en vanskelig diagnose med øket risiko for komplikasjoner ved ERCP. Blodprøver (inludert amylase/lipase) bør kontrolleres ved flere smerteanfall. I noen tilfelle kan det også være aktuelt å teste effekt av nitroglycerin spray (glatt muskulatur).
Mette Vesterhus
Uten operasjon er residivtendensen stor, 20–30 % i løpet av 1–2 år.
Betennelse i galleblæren starter oftest som en kjemisk inflammasjon. Deretter tilkommer bakteriell infeksjon, oftest forårsaket av E. coli, i en del tilfeller i kombinasjon med andre tarmbakterier, også anaerobe. Tilstanden er oftest en komplikasjon til gallesteinssykdommen. Kolecystitt uten gallestein (akalkuløs kolecystitt, cholecystitis acalculosa) forekommer relativt sjelden og da i hovedsak hos intensivpasienter. Hos ellers friske pasienter som får kolecystitt uten at stein påvises ved ultralyd, bør undersøkelsen gjentas. En liten innkilt stein i galleblærehalsen kan overses i akuttfasen.
Smerter i høyre hypokondrium, feber, anoreksi, kvalme og brekninger.
Palpasjonsømhet svarende til galleblærens plass. Ultralyd for å vise gallestein og fortykket galleblærevegg.
Alvorlige komplikasjoner er galleblæreempyem, perforasjon, peritonitt, sepsis og leverabscess.
Mette Vesterhus
Alvorlig sykdom, høy mortalitetsrisiko.
Obstruksjon av gallegang, ofte oppadstigende infeksjon. Kan i tillegg til gallestein også forekomme ved okkluderende tumor, primær skleroserende kolangitt og parasittinfeksjoner. Ved såkalt Mirizzis syndrom forårsaker stein i duktus cystikus eller galleblærens infundibulum obstruksjon. Man kan finne både aerobe og anaerobe agens i kombinasjon, hvilket må tas hensyn til ved valg av antibiotika.
Akutte abdominalsmerter, frostanfall og feber, ev. ikterus.
Eldre kan ha lite symptomer, men være preget av forvirring. Smerter kan skyldes okklusjon av distale koledochus, ev. av ductus cysticus med akutt kolecystitt - eller pankreatitt. Kolangitt kan oppstå både hos pasienter med lengrevaring galleobstruksjon og akutt oppstått obstruksjon.
Foruten undersøkelser med blodkulturer, blodprøver (CRP, hvite, ALP, ASAT, ALAT, GGT, bilirubin og amylase), ultralyd galleveier/abdomen og MRCP, må man etterspørre tidligere galleveissykdom/symptomer.
Umiddelbar sykehusinnleggelse med intravenøs væske og generell intensivbehandling. Noen pasienter kan raskt bli kritisk syke, hvilket må medføre umiddelbar utredning og behandling.
Jørgen Jahnsen
Omfatter ulcerøs kolitt og Crohns sykdom. Det er klare holdepunkter for at insidensen av begge disse sykdommene er gradvis økende i store deler av verden og det antas at prevalensen av inflammatorisk tarmsykdom i Norge i dag er 0,5-1%.
Årsaken til inflammatorisk tarmsykdom er fortsatt ukjent, men flere faktorer synes å ha betydning for sykdomsmottakelighet og -utvikling, som genetiske faktorer (se UpToDate ) og aktivering av immunsystemet som følge av manglende toleranse for tarmens bakterieflora. Forskjellige microbiota-profiler synes assosiert med IBD.
Kardinalsymptom ved ulcerøs kolitt er blodig diaré, av og til ledsagende magesmerter og generell sykdomsfølelse. Det kliniske bildet ved Crohns sykdom er mer mangeartet og kan derfor by på diagnostiske utfordringer. Diare uten synlig blod og magesmerter er vanligvis til stede. Ekstraintestinale ledsagermanifestasjoner f.eks. i hud, munn, øyne, ledd, lever og/eller nyrer, som ses ved både ulcerøs kolitt og Crohns sykdom, behandles uavhengig av grunnlidelsen.
Diagnostiseres nesten alltid ved endoskopisk undersøkelse med biopsi. MR tynntarm og kapselendoskopi kan ofte være supplerende undersøkelser ved utredning av tynntarms-Crohn. Enteroskopi er sjeldent nødvendig. Generelt bør MR benyttes for dette formålet, da MR i tillegg vil kunne gi informasjon om inflammatorisk aktivitet. CT og ultralyd er også etablerte bildediagnostiske metoder til å kartlegge sykdomsutbredelse og aktivitet samt komplikasjoner ved Crohns sykdom. Bruken av CT bør imidlertid begrenses spesielt hos unge pasienter pga stråleeksponering. Måling av kalprotektin i feces er en viktig undersøkelse mht. diagnostikk og vurdering av sykdomsaktivitet samt effekt av en gitt behandling.
Akutte anfall av kolitt byr på spesielle diagnostiske overveielser overfor bl.a. infeksiøs og legemiddelassosiert kolitt. Både vanlige tarmpatogener, clostridium difficile og CMV kan ofte skape diagnostiske utfordringer vis a vis IBD.
Gravide med ulcerøs kolitt og Crohns sykdom behandles som ikke-gravide. Underbehandling av tarmsykdommen kan ha en langt mer uheldig innvirkning på graviditeten og fosteret enn risikoen for medikamentelle bivirkninger. Ved legemiddelbehandling kan 5-ASA-preparater, glukokortikoider og azatioprin benyttes hvis nødvendig. Metotreksat har dokumentert teratogen effekt må seponeres hos kvinner mist 3 måneder før konsepsjon. Dette gjelder ikke for menn. TNF-hemmerne som brukes i behandlingen av inflammatorisk tarmsykdom er monoklonale antistoffer av typen IgG1. De passerer ikke placenta før i slutten av andre trimester og i økende grad i tredje trimester. Ut ifra et «føre var prinsipp» anbefales det derfor å holde pause i behandlingen fra uke 30-34 og fram til partus dersom pasienten er i remisjon. Det samme gjelder for ustekinumab og vedolizumab som også er monoklonale antistoffer av typen IgG1. Foreløpig er erfaringen med bruk av JAK hemmere og sfingosin reseptor modulatorer ved graviditet svært begrenset og må unngås.
Det er ikke registrert at inflammatorisk tarmsykdom medfører misdannelser, men det er økt risiko for tidlig abort og lav fødselsvekt ved aktiv sykdom. Graviditet påvirker vanligvis ikke tarmsykdommen, men noen ganger ser man en immunsupprimerende effekt av svangerskapet med lavere sykdomsaktivitet i tarm. Hos andre IBD-pasienter har imidlertid kolitten blusset opp i første trimester eller post partum.
Mage-tarmforbundet - er en landsdekkende pasientforening for personer med Crohns sykdom og ulcerøs kolitt (IBD), Irritabel tarmsyndrom (IBS) og andre fordøyelsesrelaterte sykdommer.
Biologisk behandling ved inflammatorisk tarmsykdom – voksne pasienter (>=18 år) eHåndboken OUS, dok ID 129970.
FHI Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell: Anbefalte vaksiner til personer som skal starte opp med immundempende behandling
Sykehusinnkjøp Avtaler legemidler TNF BIO:
Jahnsen J, Røseth AG, Aadland. Måling av kaprotektin i feces. TnLF 2009; 129: 743-5. doi: 10.4045/tidsskr.08.0010
Roda G, Chien Ng S, Kotze PG, Argollo M, Panaccione R, Spinelli A, Kaser A, Peyrin-Biroulet L, Danese S. Crohns disease Nat Rev Dis Primers. 2020 Apr 2;6(1):22. doi: 10.1038/s41572-020-0156-2.
Kobayashi T, Siegmund B, Le Berre C, Wei SC, Ferrante M, Shen B, Bernstein CN, Danese S, Peyrin-Biroulet L, Hibi T.Ulcerative colitis. Nat Rev Dis Primers. 2020 Sep 10;6(1):74. doi: 10.1038/s41572-020-0205-x.
Jørgen Jahnsen
Kronisk, uspesifikk og ulcerativ sykdom i tykktarmens slimhinne. Affiserer nesten uten unntak endetarmen og tykktarmen med varierende utbredelse i proksimal retning. Karakteriseres vanligvis av hyppig, blodig og slimet avføring. Klassifiseres på grunnlag av klinisk tilstand i ulike grader av sykdomsaktivitet (remisjon, mild, moderat, alvorlig). Hos ca. 1/3 av pasientene er sykdommen utbredt i hele kolon. Forløpet er kontinuerlig eller intermitterende. Sykdommen kan debutere akutt. Debutalder, sykdomsutbredelse og aktivitet påvirker prognosen.
Typisk er blodig diaré. Avføringen har gjerne en grøtete konsistens, og det er ofte synlig slim og puss. Tilleggssymptomer kan være hyppig avføringstrang, tenesmer, diffuse magesmerter og generell sykdomsfølelse. Vekttap, feber og ekstraintestinale manifestasjoner fra ledd, hud, øyne eller lever kan forekomme.
Anamnese og høyt nivå av kalprotektin i feces (> 250 mg/kg). Kolonoskopi med biopsi er påkrevet. Det er viktig å utelukke infeksiøs årsak til inflammasjonen og avføringsprøver til undersøkelse for tarmpatogener inklusive clostridium difficile bør derfor tas.
Det er meget sjeldent at det oppstår alvorlige komplikasjoner til ulcerøs kolitt. Fulminant forløp og perforasjon av tarmen kan skje. Det samme gjelder sepsis og betydelige blødninger. Små blødninger over lengre tid som fører til jernmangel og lav blodprosent er ikke uvanlig. Langvarig totalkolitt eller samtidig primær skleroserende kolangitt (PSC) gir økt risiko for kreft i tarmen, og særskilte kontroll- og behandlingsrutiner er påkrevet hos noen pasienter.
Det finnes ingen kurativ behandling for ulcerøs kolitt. Legemiddelbehandlingen har som mål å gi rask symptomlindring og kontroll av den inflammatoriske prosessen. Deretter gis vedlikeholdsbehandling for å opprettholde sykdomskontroll og forebygge tilbakefall og komplikasjoner. Sykdomsaktivitet og -utbredelse av inflammasjonen er avgjørende for terapivalget og vil ha betydning for behandlingsopplegget. Se også FHI Vaskinasjonsveilederen for helsepersonell: Anbefalte vaksiner til personer som skal starte opp med immundempende behandling.
Det er viktig at pasienter med ulcerøs kolitt har en fast legekontakt. Pasienter med mild sykdom kan følges opp av fastlege. God og regelmessig oppfølging er trolig gunstig for forløpet av sykdommen. Mange pasienter vil ha behov for tilknytning til en spesialistpoliklinikk i fordøyelsessykdommer.
Utvalgte risikopasienter bør tilbys oppfølging med endoskopi og biopsi pga. faren for kreftutvikling. Kolektomi anbefales ved påvisning av grov dysplasi.
Jørgen Jahnsen
Kronisk, uspesifikk og ofte transmural inflammatorisk sykdom som hyppigst affiserer distale ileum og tilstøtende del av kolon, men som kan lokaliseres til alle deler av gastrointestinaltraktus fra munnhule til anus. Utbredelsen er ofte segmental og inflammasjonen transmural og granulomatøs. Hverken medisinsk eller kirurgisk behandling er kurativ. Erfaring hos behandlende leger og kontinuitet i pasientomsorgen er viktig ved behandling av Crohns sykdom. Behandlingsmålet er å ha vedvarende kontroll på den inflammatoriske prosessen i tarmveggen for derved å kunne forebygge at det oppstår varig vevsskade og komplikasjoner. Riktig medisinsk behandling til riktig tid hos den enkelte pasient er derfor viktig.
Det kliniske bildet er mangfoldig, bestemt av lokalisasjon, utbredelse, sykdomsaktivitet og komplikasjoner. Diaré, abdominalsmerter og allmennsymptomer er vanlig på diagnosetidspunktet. Vekttap er ikke uvanlig, og vekstretardasjon kan forekomme hos barn. Ekstraintestinale manifestasjoner kan også være til stede hos enkelte pasienter.
Hos enkelte pasienter er det lite eller ingen lokalsymptomer initialt, men kun jernmangel (med eller uten anemi), vitaminmangel eller asteni. Samtidig er det hevdet at kalprotektinmålinger i avføringen er mindre pålitelig ved Crohns sykdom enn ved ulcerøs kolitt, men på diagnosetidspunktet vil det stort sett alltid være forhøyet verdi av kalprotektin i feces (> 250 mg/kg). Måling av kalprotektin i feces er derfor viktig for å velge ut pasienter som skal henvises til videre utredning med koloskopi.
Legemiddelbehandlingen har som mål å gi rask symptomlindring og kontroll av den inflammatoriske prosessen. Deretter gis vedlikeholdsbehandling for å opprettholde sykdomskontroll og forebygge tilbakefall og komplikasjoner.
Behandling av barn med Crohns sykdom tilstreber klinisk remisjon for derved å oppnå normal vekstutvikling.
Oppfølging og behandling av pasienter med Crohns sykdom er en spesialistoppgave, og alle pasienter med denne sykdommen bør derfor ha en etablert kontakt til en spesialistpoliklinikk i fordøyelsessykdommer. I tillegg er viktig med god kommunikasjon mellom spesialisthelsetjenesten og pasientens fastlege.
Jørgen Jahnsen
Med kronisk diare forstår man vanligvis hyppige tømninger (>3 pr døgn) av vandig til grøtet avføring av mer enn 2 ukers varighet. En lang rekke sykdommer kan forårsake diare, også sykdommer som ikke nødvendigvis har sin primære lokalisasjon i fordøyelseskanalen. I tillegg kan diare oppstå som en bivirkning til ulike medikamenter. Dette avsnittet tar for seg en symptomatisk behandling uavhengig av etiologi. Langtidsbehandling forutsetter en grundig utredning av årsaksforhold. Diaré ved organisk sykdom er vanligvis sekretorisk eller osmotisk (nedsatt absorpsjon av næringsemner, vann, elektrolytter). Osmotisk diaré er gjerne måltidsrelatert, mens sekretorisk kan gi nattlige symptomer og betydelig væske og salttap. Se også Infeksiøse tarmsykdommer.
Behandlingen rettes mot grunnlidelsen der den er diagnostisert og kan behandles. Antidiarébehandling med legemidler er symptomatisk. Vannbindende midler (Johannesbrødmel, loppefrø, linfrø og cerealfibre) og stoppende legemidler (loperamid), og under spesielle forhold kodein, er aktuelle. Dessuten er kostregulering og rehydrering viktig. Det finnes en rasjonelt sammensatt blanding av karbohydrater og elektrolytter som pulver til mikstur (Gem).
Gallesyrebindende midler som kolestyramin kan brukes ved diaré forårsaket av ileumdysfunksjon og etter ileocøkalreseksjon dersom pasienten fortsatt har kolon. Doseringen er individuell.
Jørgen Jahnsen
Mikroskopisk kolitt er en kronisk inflammatorisk sykdom karakterisert ved vandig diare og makroskopisk normal slimhinne. Sykdommen omfatter 2 undergrupper, lymfocytær- og kollagen kolitt.
Lymfocytær kolitt kjennetegnes ved økt antall intraepiteliale lymfocytter og ved kollagen kolitt ses et subepitelialt fortykket kollagen bånd. Det er imidlertid betydelig overlapp mellom de 2 entitetene og mulig dreier det seg om varianter av samme sykdom.
I Europa er insidensen for lymfocytær kolitt og kollagen kolitt henholdsvis 3-4/100.000 og 2-7/100.000. Prevalensen er angitt til og ca. 15/100.000 for begge tilstandene. Kvinner rammes hyppigere enn menn (3:1). De fleste pasientene er i alderen over 60 år.
Årsaken til mikroskopisk kolitt er ukjent. Aktivering av tarmens immunsystem hos genetisk disponerte individer mistenkes for å ha en sentral rolle i patogenesen. Bruk av visse medikamenter er satt i sammenheng med utvikling av mikroskopisk kolitt. Det har først og fremst vært fokus på NSAID preparater og det er vist at pasienter med mikroskopisk kolitt langt oftere får behandling med denne medikamentgruppen. Andre kandidater er blant annet PPI. Gallesalter og infeksjon er også blitt mistenkt som utløsende faktorer. Det er mulig at disse ulike faktorene har betydning ved å påvirke tarmens permeabilitet og derved fremme inflammasjonen ved at forskjellige antigener kommer i kontakt med immunsystemet.
Det er også vist at mikroskopisk kolitt er assosiert med enkelte autoimmune sykdommer som cøliaki, thyroidesykdommer, diabetes mellitus og revmatoid artritt.
Hovedsymptomet er vandige diareer. Magesmerter og vekttap kan forekomme. Tilstanden kan debutere ganske brått med hyppige tømninger. Hos de fleste pasientene har sykdommen et kronisk forløp med intermitterende aktivitet og forsvinner ofte spontant i løpet av måneder eller år. Noen få pasienter kan oppleve et invalidiserende behandlingsresistent forløp.
Diagnosen stilles ved endoskopi med biopsi fra makroskopisk normal slimhinne. Ved lymfocytær kolitt ses ≥ 20 intraepeteliale lymfocytter pr 100 epitel celler og kollagen kolitt er karakterisert ved et subepitelialt kollagenbånd ≥ 10 µm. Ved begge tilstander er det i tillegg et inflammatorisk infiltrat i lamina propria. Forandringene er ikke alltid likt distribuert i tarmen og i enkelte tilfeller kan de kun ses i kolon ascendens og kolon transversum.
Budesonid er første valget i behandlingen av mikroskopisk kolitt og det eneste medikamentet som har en vel-dokumentert effekt på bakgrunn av tilfredsstillende kliniske studier. Vanlig dosering er 9 mg x 1 i 6-8 uker. Recidivfrekvensen er meget høy etter seponering (> 50 %) og ofte er det derfor aktuelt å gi langtidsbehandlig med en lavere dosering. Andre behandlinger som er gitt og som kan ha effekt hos enkelte pasienter er loperamid, kolestyramin og 5-ASA preparater. Prednisolon, azatioprin og metotreksat samt biologiske legemidler og JAK-hemmere er også blitt forsøkt og er virksomme hos noen, men bør reserveres til de mest alvorlig rammede pasientene.
Mage-tarmforbundet - Mikroskopisk kolitt
Jørgen Jahnsen
Malabsorpsjon av ulike næringsemner som tilføres fordøyelseskanalen med kosten sees ved flere forskjellige fordøyelsessykdommer som bl.a. cøliaki, Crohns sykdom, laktasemangel, infeksjoner, stråleskadet tarm og pankreasinsuffisiens. Endokrine sykdommer som diabetes mellitus, hypertyreoidisme og Addisons sykdom samt systemsykdommer som lymfomer, polyarteritis nodosa og LED (lupus erythematosus disseminatus) kan også medføre malabsorpsjon. Ikke helt sjelden er malabsorpsjon indusert av legemidler.
Symptomer og kliniske funn vil som regel være dominert av den bakenforliggende sykdommen. Mangeltilstander kan imidlertid prege det kliniske bildet. Eksempelvis anemi som følge av jern-, folsyre- eller vitamin B12-mangel og osteomalaci/osteoporose som følge av kalsium- og vitamin D-mangel.
Ulike mangler påvises ved blodprøver. Flere forskjellige funksjonstester (pusteprøver) er tilgjengelige for vurdering av absorpsjonsforholdene i tynntarmen. Endoskopier med uttak av biopsier har en sentral plass i en videre utredning. Røntgenundersøkelser og andre bildediagnostiske metoder kan gi viktig supplerende informasjon.
Bezoar kan være en differensialdiagnose, se f.eks. UpToDate 02.02.2022.
Jørgen Jahnsen
Cøliaki er en kronisk inflammatorisk sykdom i tynntarmen utløst av reaksjon på gluten (finnes i hvete, rug og bygg) hos genetisk disponerte individer. Sykdommen kan debutere i alle aldre. Insidensen har i de senere årene vært økende og prevalensen antas nå å være 1-2 %.
I klassiske tilfeller vil cøliaki manifestere seg med diaré, vekttap, malabsorpsjon og vektretardasjon hos barn. Det kan ofte påvises mineral- og vitaminmangel. Mange pasienter opplever abdominale smerter, meteorisme, borborygmi og dyspepsi. Enkelte pasienter kan også ha cøliaki i mange år uten at det gir nevneverdige symptomer til tross for typiske histologiske forandringer i tarmslimhinnen.
Tynntarmsbiopsi: Viser karakteristiske histologiske forandringer i mucosa med villøs atrofi, krypthyperplasi samt økt infiltrasjon av inflammatoriske celler i lamina propria og i epitelet. Differensialdiagnostikk ved villøs atrofi, se UpToDate Diagnosis of celiac disease in adult, tabell 1. Provokasjon med gluten i minst 4 uker er nødvendig hvis det er startet med glutenfri kost før tynntarmsbiopsi.
Serologisk testing: Bestemmelse av antistoffer mot vevstransglutaminase (tTG) er velegnet som screeningmetode for cøliaki. Rutinemessig bestemmes IgA anti-tTG og total IgA i serum. Forhøyet verdi av IgA anti-tTG påvises hos > 95% av pasienter med ubehandlet cøliaki, men diagnosen må bekreftes med typiske forandringer med kronisk betennelse og tottatrofi (MARSH klassifikasjon) i duodenalbiopsier. Det gjøres vanligvis også bestemmelse av IgG anti-deamidert gliadin i serum, men denne analysen har imidlertid svært liten diagnostisk verdi. Det er økt forekomst av IgA-mangel blant pasienter med cøliaki og hvis det er tilfelle kan det gjøres bestemmelse av IgG anti-tTG. Hos barn er tynntarmsbiopsi ikke et absolutt krav under forutsetning av at det i 2 prøver er påvist IgA anti-tTG verdi > 10 ganger øvre referanseverdi og i tillegg påvises pos endomysiumantistoff.
Gentesting: HLA-variantene DQ2 og/eller DQ8 finnes hos så godt som alle cøliakipasienter (96 – 99 %). Analyse av HLA-DQ2/DQ8 benyttes derfor til å avkrefte sannsynligheten for cøliaki. Mer enn 96 % av cøliakipasienter uttrykker DQ2 enten gjennom haplotypen HLA DR3-DQ2 eller heterozygot HLA DR5-DQ7/DR7-DQ2. 1 – 5 % av cøliakipasienter uttrykker DQ8 gjennom haplotypen HLA DR4-DQ8. HLA DQ2 er til stede hos ca en tredel av den norske normalbefolkning, mens HLA DQ8 er mer sjelden. Positiv prediktiv verdi for HLA DQ2/DQ8 er derfor lav, og testen egner seg ikke til screening. I praksis benyttes derfor HLA-typing i diagnostikken der hvor det foreligger usikkerhet vedrørende de histologiske forandringene. Dersom pasienten er både HLADQ 2 og DQ 8 negativ så er cøliaki utelukket, se UpToDate, sist oppdatert 7. april 2022 og Fürst Cøliaki HLA-typing.
Den endelige diagnosen av cøliaki stilles ut fra tynntarmsbiopsi, serologiske analyser og typisk klinikk med bedring ved glutenfritt kosthold. Det er viktig at pasienten ikke settes på glutenfri diett før diagnosen er sikret. Regler for grunnstønad (NAV) som gjør at barn og ungdommer under 18 år med anti-tTG >10 x øvre grense påvist i to blodprøver, og som er HLA DQ2 eller DQ8 positive, kan slippe biopsi etter søknad fra spesialist.
Merk at Whipples sykdom er en differensialdiagnose til cøliaki. Se f.eks. Wikidoc. Tabell Differentiating Whipple's disease from other Diseases.
Oppfølging og kontroll med vurdering av behandlingsrespons bør gjøres. Hvis dietten overholdes blir serologien negativ.
Et lite antall pasienter har manglende effekt av behandling med glutenfri diett. Det er viktig å utelukke diettsvikt, differensialdiagnoser og assosierte tilstander som mikroskopisk kolitt. Videre utredning er en spesialistoppgave.
Jørgen Jahnsen
Blinde, utsjaltede tarmsegmenter, stenoser, divertikler o.l. i tynntarm som medfører motilitetsforstyrrelser eller passasjehinder, disponerer for overvekst av aerobe og anaerobe mikrober. Anaciditet, ev. bruk av protonpumpehemmere, kan også være disponerende faktor.
Abnorm bakterieflora kan bl.a. forårsake luftplager (meteorisme og borborygmi), diaré, steatoré, hypoalbuminemi, karbohydratmalabsorpsjon, vitaminmalabsorpsjon (vitamin B12, fettløselige vitaminer).
Ofte vanskelig. Forskjellige funn kan gi mistanke:
Rettes mot grunnlidelsen, men er ellers dietetisk og medisinsk.
Jørgen Jahnsen
Utfallene er avhengige av reseksjonens omfang og nivå og om kolonfunksjonen er intakt. Mens utbredt jejunumreseksjon kan forløpe uten følger, gir distal ileumreseksjon (eller annen ileumsykdom) oftest symptomer, vesentlig pga. gallesyremalabsorpsjon. Vanndiaré ved kort ileumreseksjon (under 75–100 cm) skyldes gallesyrenes virkning på kolon. Større reseksjon fører til steatoré. Utbredt tynntarmsreseksjon kan gi alvorlige ernæringsproblemer (kort tarm-syndromkort tarm-syndrom, <2 m gjenværende tynntarm) og tarmsvikt, spesielt hvis også kolon er fjernet. Gjenværende tynntarm bør være minst 100 cm for å unngå behov for parenteral ernæring. High-output stoma (> 2000 ml/døgn) er ikke uvanlig etter anleggelse av en stomi. Hos mange vil det oppstå en spontan bedring, men kontinuerlig medisinsk behandling kan bli nødvendig. En intestinal adaptasjon med økt absorpsjonsflate og/eller redusert gastrointestinal transittid finner ofte sted de første månedene etter tarmreseksjon og kan bedre situasjonen, se DOI: 10.1177/0148607114525210 for utdypende.
Jevnlige legekontroller, 2–4 ganger årlig eller oftere, avhengig av malabsorpsjonstilstandens alvorlighetsgrad. Kroppsvekt (eller kroppsmasseindeks – BMI) og elektrolytt- og vitaminstatus samt nyrefunksjon bør følges.
Gülen Arslan Lied
Matoverfølsomhet er et overordnet begrep som dekker alle typer unormale reaksjoner mot mat, både immunologiske (matallergier) og ikke-immunologiske (matintoleranser). Matoverfølsomhet er et betydelig helseproblem, ikke bare for pasienter men også for helsepersonell fordi det ofte er vanskelig å diagnostisere. Nesten en fjerdedel av alle nordmenn reagerer mot en eller flere typer av matvarer, men bare 1-3% av voksne har «ekte» (IgE-mediert) matallergi etter grundig utredning. Resten får diagnosene for matintoleranser og/eller irritabel tarm-syndrom.
Gastrointestinale plager som magesmerter, oppblåsthet, luft i magen og avføringsforstyrrelser er blant de hyppigst forekommende symptomene hos pasienter med selvrapportert matoverfølsomhet. Slike symptomer er imidlertid oftere uttrykk for funksjonelle mage- og tarmlidelser enn allergier. Hvis pasienten har symptomer etter alle måltid, er det mindre sannsynlig at plagene skyldes allergi. Personer med irritabel tarm-syndrom angir ofte overfølsomhet for fødemidler med stort innhold av tungt fordøyelige karbohydrater og profitterer ofte på å redusere inntaket av slik mat. Se også T12.9.1).
Biedermann T, Winther L, Till SJ, Panzner P, Knulst A, Valovirta E. Birch pollen allergy in Europe. Allergy. 2019;74(7):1237-48.
Werfel T, Asero R, Ballmer-Weber BK, Beyer K, Enrique E, Knulst AC, et al. Position paper of the EAACI: food allergy due to immunological cross-reactions with common inhalant allergens. Allergy. 2015;70(9):1079-90.
Lied GA, Lillestol K, Lind R et al. Perceived food hypersensitivity: a review of 10 years of interdisciplinary research at a reference center. Scand J Gastroenterol 2011; 46(10): 1169-78.
Johansson SG, Bieber T, Dahl R et al. Revised nomenclature for allergy for global use: Report of the Nomenclature Review Committee of the World Allergy Organization, October 2003. J Allergy Clin.Immunol. 2004; 113:832-6.
Gibson PR, Shepherd SJ. Evidence-based dietary management of functional gastrointestinal symptoms: The FODMAP approach. J Gastroenterol Hepatol. 2010; 25: 252-8.
Jarlsberg I, Valeur J, Berstad A. Laktosemalaborpsjon – en fordel? Norsk Tidsskrift for Ernæring. 2008; 6: 10-3.
Swallow DM. Genetics of lactase persistence and lactose intolerance. Annu Rev Genet 2003; 37: 197 - 219.
Wooding SP. Following the herd. Nat Genet 2007; 39: 7-8.
Farup PG, Monsbakken KW, Vandvik PO. Lactose malabsorption in a population with irritable bowel syndrome: prevalence and symptoms. A case-control study. Scand J Gastroenterol 2004; 39: 645-9.
Reinton N, Buchmann M, Moghaddam A. Evaluering av gentlest for laktasemangel. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 3057-60.
Shils ME, Shike M, Ross AC et al, red. Modern Nutrition in Health and Disease. 10. utg. Philadelphia: Lippincott Williams&Wilkins, 2006
Hertzler SR, Savaiano DA. Colonic adaptation to daily lactose feeding in lactose maldigesters reduces lactose intolerance. Am.J Clin.Nutr 1996; 64: 232-6.
Szilagyi A. Review article: lactose – a potential prebiotic. Aliment Pharmacol Ther 2002; 16: 1591-602.
Wilt TJ, Shaukat A, Shamliyan T, Taylor BC, MacDonald R, Tacklind J, Rutks I, Schwarzenberg SJ, Kane RL, Levitt M. Lactose intolerance and health. Evid Rep Technol Assess (Full Rep). 2010; 192: 1-410.
Lie GA, Hagen AN. Eksperter kaller matintoleranse¬tester for svindel. Ina (26) fikk påvist intoleranse hun ikke hadde. Bergens Ti-dende. 2020-01-21.
Sicherer SH, Sampson HA. Food allergy: A review and update on epidemiology, pathogenesis, diagnosis, prevention, and management. J Allergy Clin Immunol. 2018 Jan;141(1):41-58. doi: 10.1016/j.jaci.2017.11.003. Epub 2017 Nov 21.
De Martinis M, Sirufo MM, Suppa M, Ginaldi L. New Perspectives in Food Allergy. Int J Mol Sci. 2020 Feb 21;21(4):1474. doi: 10.3390/ijms21041474
Nance CL, Deniskin R, Diaz VC, Paul M, Anvari S, Anagnostou A. The Role of the Microbiome in Food Allergy: A Review. Children (Basel). 2020 May 26;7(6):50. doi: 10.3390/children7060050
Santos AF. Prevention of food allergy: can we stop the rise of IgE mediated food allergies? Curr Opin Allergy Clin Immunol. 2020 Dec 30; doi: 10.1097/ACI.0000000000000719.
Gülen Arslan Lied
Matallergi er per definisjon en immunologisk mediert overfølsomhetsreaksjon som kan være immunoglobulin E (IgE) mediert matallergi (type-1, straks) eller ikke-IgE-mediert matallergi (type 3-4, forsinket). De IgE-medierte matallergiene er best beskrevet i litteraturen, og har størst klinisk betydning pga. sitt mulig alvorlige, til dels livstruende, forløp. Her vil primært IgE-mediert matallergi omtales, men prinsippene for håndtering av ikke-IgE-mediert matallergi vil i stor grad være tilsvarende. Andre overfølsomhetsreaksjoner som oppstår med ikke-immunologisk mekanismer, kalles ikke-immunologisk matoverfølsomhet (tidligere kalt matintoleranse). Årsakene til sistnevnte kan være forskjellige, blant annet irritabel tarm, psykologiske faktorer osv.
Symptomstart kan oppstå innen 2 timer etter inntak av matallergener ved straks, IgE-mediert matallergi og innen 2 til 24 timer ved sen-fase forsinket, ikke-IgE mediert matallergi reaksjoner.
Forekomsten av matallergi i den vestlige verden har vært stigende de siste tiår og en regner med at cirka 5 % av barn har allergi mot en eller flere matvarer. Rapportert forekomst varierer imidlertid mye avhengig av geografi og hvilken metode som er anvendt for å bestemme forekomst. Studier som anvender egen rapportert allergi finner generelt høyere forekomst enn studier som anvender objektive kriterier for diagnostikk.
I en prospektiv norsk studie oppgav mer enn 1/3 av foreldrene at barnet deres hadde hatt reaksjon på mat en eller flere ganger de første 2 leveårene. Blant de som mente barnet reagerte på kumelk, kunne kun 1/3 av reaksjonene bekreftes ved kostprovokasjon.
Andre studier hvor matprovokasjon har blitt anvendt for å bekrefte matallergi, har rapportert at opptil 10 % av 1 år gamle barn har matallergi, men at forekomsten avtar med økende alder. Hos voksne er forekomsten av IgE-medierte matallergier lavere, mellom 1 og 3%.
IgE-medierte reaksjoner kan være familiære, med økt risiko hvis en av foreldrene har tilsvarende reaksjon. Allergi mot kumelk og egg er vanligst hos barn, mens allergi mot hvete, melk, fisk, skalldyr, frukt, grønnsaker og peanøtter er vanligst hos voksne. Det er også interessante geografiske variasjoner, f.eks. er fiskeallergi vanlig i Skandinavia, risallergi i Asia, frukt (særlig fersken) i Middelhavslandene og peanøttallergi i USA.
Peanøttallergi forekommer i dag i et større omfang og er blitt mer utbredt enn tidligere. Studenter som skal oppholde seg i USA og som har peanøttallergi blir i dag utredet før avreisen. Myndighetene i USA krever avklaring av peanøttallergi før studentene får bosettingstillatelse, fordi behandlingen i USA for kraftige allergiske reaksjoner er kostbar.
Matallergener er proteiner og glykoproteiner som utløser en uhensiktsmessig immunologisk reaksjon hos disponerte individer. IgE-medierte reaksjoner opptrer typisk i løpet av noen minutter, ved at mastceller og basofile celler degranulerer og frisetter betennelsesfremmende stoffer som histamin og tryptase når IgE-antistoffer, bundet til spesielle reseptorer på overflaten av mastcellene, kommer i kontakt med allergener.
Ikke-IgE-medierte matallergier er cellemedierte, og cøliaki, eosinofilic øsofagitt, matprotein indusert enterokolitt syndrom og matprotein indusert proktokolitt er typiske eksempler for disse reaksjoner. Her spiller immunologisk sensibiliserte lymfocytter en vesentlig rolle, og reaksjonene inntrer senere enn de IgE-medierte, oftest mellom 2 og 24 timer etter matinntak. (Se også Cøliaki).
Symptomer ved allergisk reaksjon på mat varierer fra milde, men ubehagelige, til alvorlige og potensielt livstruende. Symptomer fra hud og gastrointestinaltraktus er vanligst, men symptomer fra luftveier, det kardiovaskulære system og sentralnervesystemet er også vanlig, Allergi mot mat er vanligste årsak til anafylaksi hos barn, ungdom og yngre voksne, og er også årsak til en vesentlig del av anafylaktiske reaksjoner hos eldre voksne. Anafylaksi er en alvorlig systemisk overfølsomhetsreaksjon som vanligvis oppstår hurtig og kan medføre død. Noen symptomer gir sterk mistanke om allergisk reaksjon, mens andre symptomer er mer uspesifikke og kan ha en rekke andre årsaker. Ukarakteristiske symptomer som endret adferd, energiløshet og konsentrasjonsvansker er vanligvis ikke forårsaket av allergisk reaksjon på mat.
Luftveissymptomer, nese- /øyeplager, urtikaria og angioødem kan også sees både hos barn og voksne.
En detaljert sykehistorie/anamnese er avgjørende ved utredningen av matallergi, inkludert kartlegging av atopiske sykdommer som astma, eksem og allergisk rhinitt, både hos pasienten og hos førstegradsslektninger. Anamnesen danner grunnlaget for hvilke videre undersøkelser som bør gjennomføres. Sentrale spørsmål som bør være med i anamnesen er blant annet eksponeringsvei (oralt, inhalasjon og hudkontakt), type symptomer, tid mellom eksponering og symptomer, kofaktorer (samtidig infeksjon, medikamenter, stress, fysisk aktivitet og alkohol) og helst en grundig kostanamnese.
Sykehistorien kan med fordel suppleres med utfylling av en dagbok, helst ført over 2 uker, der all mat som inntas og alle symptomer som oppstår noteres, begge med tidsangivelse. Vær oppmerksom på at symptomene kan komme fra en halv time til nesten et døgn etter inntak av matvaren. Hvis pasienten har symptomer etter alle måltid, er det mindre sannsynlig at plagene skyldes allergi. Spør spesielt etter matvarer som er hyppige årsaker til allergier som melk, hvete, frukt, egg, nøtter (spes. hassel og peanøtter), soya og fisk/skalldyr.
Utredningen bør inkludere både hudprikktester og måling av totalt IgE-nivå og spesifikke IgE-antistoffer i serum. Matprovokasjoner skal også gjennomføres etter disse hvis det trengs. Både prikktest og spesifikt IgE målinger kan utføres med standard luftveispanel (katt, hund, hest, husstøvmidd, timotei, bjørk, burot, muggsopp) og matvarepanel (kumelk, hvete, eggehvite, peanøtt, torsk, soyabønne), supplert med andre mistenkte matvarer.
Prikktest: Prikktest på hud kan gjennomføres med kommersielt tilgjengelige allergenekstrakter, egenproduserte ekstrakter og prikk-i-prikk. Den vanligste prikk-i-prikkmetoden er å føre lansetten inn i den mistenkte matvaren og så i huden, som er en enkel og praktisk tilnærming. Praktisk gjennomføring av prikktest skal være i henhold til internasjonale og nasjonale anbefalinger. Det er viktig at medikamenter med antihistaminerg effekt er seponert før test. Systemiske antihistaminer skal være seponert minimum 7 dager før test. Hydroksyzin og trisykliske antidepressiva seponeres minimum 14 dager før test, og testområdet på huden skal ikke være smurt med gruppe III eller IV steroider siste 2-3 uker før test.
Spesifikt IgE: Spesifikt IgE-nivå sier noe om sannsynligheten for allergi. Generelt er høyere verdi assosiert med økt risiko for allergi, det vil si symptomer ved eksponering. Generelt regnes verdier ≥0,35 kU/l som forhøyede verdier og kun unntaksvis er verdier <0,35 kU/l av klinisk relevans. IgE måles i serum og påvirkes ikke av medikamentell behandling, inkludert antihistaminer, men øker ofte en periode etter eksponering for aktuell matvare.
Komponentanalyser: Analyser av IgE mot komponentallergener er kommersielt tilgjengelig for en rekke matvarer, og antallet er økende. For enkelte matvarer kan komponentanalyser gi informasjon om sannsynlighet for alvorlige allergiske reaksjoner, kryssensibilisering, toleranse for varmebehandlet matvare og toleranseutvikling. Kryssensibilisering skyldes at spesifikke IgE-antistoffer binder seg til homologe (lignende) allergenstrukturer i beslektede proteiner fra andre kilder. Ved gresspollenallergi ses for eksempel ofte kryssreaktivitet mot hvete og andre kornslag in vitro, mens det i liten grad ses klinisk kryssallergi mot hvete ved allergi mot gresspollen.
I Norge er kryssallergi mellom bjørkepollen og matvarer fra planteriket mest vanlig. IgE-antistoffer med spesifisitet mot Bet v1 (hovedallergenet fra bjørkepollen, og et PR-10 protein) gjenkjenner homologe proteiner i en rekke matvarer som eple, pære, steinfrukter, gulrot, peanøtt, hasselnøtt, mandel, soya, selleri og kiwi. En studie på voksne viste at 98 % av pasienter med s-IgE mot bjørk også hadde s-IgE mot hasselnøttproteinet Cor a1, 94 % mot epleproteinet Mal d1, 72 % mot peanøttproteinet Ara h8 og 54 % mot soyaproteinet Gly m4 som alle er PR10-proteiner. Pasientene tåler disse matvarene når de er varmebehandlet. Studier har vist at allergen immunterapi (AIT) mot aktuelt pollen kun har effekt på symptomer ved kryssallergi hos et lite mindretall av pasientene, og AIT anbefales derfor ikke som behandling av kryssallergi.
Enkelte sentre utfører også spesialundersøkelser, som histamin frigjøringstest (HRT), basofil aktiveringsstest (BAT) og måling av ECP (eosinofilt kationisk protein) og tryptase. Resultatene kan være vanskelige å tolke, og det er avgjørende at resultatene sammenholdes med anamnesen.
Utslag med positiv spesifikk IgE mot matvarer i blodprøver er ikke diagnostisk for matallergi i seg selv. Det må alltid være en kombinasjon av klinikk (symptomer etter inntak) og positivt utslag i blod og/eller hudprikktest for å stille diagnosen. Det er også viktig å skille mellom ekte matallergi og kryssallergier via komponentanalyser. Derfor er riktig diagnose essensiell før man anbefaler til vedkommende om at de skal ta ut matvaren fra kosten. Blodprøver skal være basert på spesifikk IgE-målinger, ikke basert på på sIgG, ifølge EAACI (European Academy of Allergy and Clinical Immunology) sine retningslinjer.
Matprovokasjoner: Diettforsøk står sentralt i utredningen av matallergi. Kliniske ernæringsfysiologer bør involveres ved utredning av kompliserte pasienter. En standard eliminasjonsdiett med lavt innhold av vanlige allergener kan prøves i 2–3 uker. Hensikten er å få pasienten mest mulig symptomfri. Pasienter med positiv effekt av eliminasjonsdiett bør så testes videre. Initialt utføres åpen matprovokasjonstest (der både pasienten og legen vet hvilken matvare som testes). Dersom denne er positiv, gjøres en dobbeltblindet placebokontrollert provokasjonstest (der både pasienten og legen er blindet for om det er mistenkt matvare eller placebo som testes). Sistnevnte undersøkelse regnes som «gullstandard» for matallergidiagnostikk, og en endelig diagnose bør nesten alltid være basert på slik undersøkelse.
Provokasjonstesting må alltid foregå under anafylaksiberedskap, og pasienten må observeres i minst to timer etter at mistenkt matvare er inntatt. Provokasjoner gjøres for å bekrefte eller avkrefte matallergi, få en indikasjon om pasientens toleranseterskel, eller for å vurdere om pasienten har utviklet toleranse. Målet er at pasienten ikke skal stå på unødvendige eliminasjonsdietter eller opprettholde dietten lengre enn nødvendig.
Det er også nyttig at utredning av pasienter med mistenkt matallergi bør være tverrfaglig og inkludere både allergologer, kliniske ernæringsfysiologer (ikke minst for å sikre et adekvat kosthold) og gastroenterologer (for å utelukke organiske sykdommer som cøliaki, laktoseintoleranse, sår på magesekken og duodenum, kroniske inflammatoriske tarmsykdommer, mikroskopisk kolitt, bukspyttkjertelsvikt og gastrointestinale infeksjoner).
Diagnoseverktøy : Spesielt hos spedbarn under 1 år kan diagnosen av forsinket ikke-IgE-mediert kumelkallergi kan være krevende. Diagnoseverktøyet CoMiSS™ (Cow’s Milk-related Symptom Score) kan bidra til at melkeallergidiagnosen blir stilt tidligere. CoMiSS ble utviklet som et klinisk verktøy rettet mot å øke bevisstheten til helsepersonell om tilstedeværelsen og intensiteten av kliniske manifestasjoner som muligens er relatert til inntak av kumelk hos spedbarn under 1 år se DOI: 10.3390/nu14102059. Dette er et brukervennlig verktøy, som vurderer avføringsmønster, tilstedeværelse og intensitet av gråt, oppstøt, hud- og luftveismanifestasjoner. Verktøyet kan også brukes til å vurdere utviklingen av symptomer under en diagnostisk intervensjon, men kan ikke anses som et frittstående diagnoseverktøy for kumelkallergi. Diagnosen må bekreftes av en 2-4 ukers eliminasjonsdiett etterfulgt av matprovokasjon.
Barn tåler etter hvert svært ofte de matvarene de reagerte på som små. Også voksne over 50-årsalderen kan ofte spise de matvarene de tidligere har reagert på. Det sees sjelden at pasienter reagerer på flere og flere matvarer pga. immunologiske mekanismer. De fleste barn med allergi mot melk og egg vil vokse den av seg før skolealder. Helsepersonell bør gi råd om reintroduksjon i egnet intervall for å sjekke om allergien har gått over og unngå diett lenger enn nødvendig.
Ugunstige reaksjoner på bakgrunn av det man har spist/drukket, kan ha andre årsaker og differensialdiagnostiske muligheter bør overveies for å hjelpe pasienten videre, slik at man ikke risikerer under- eller feilernæring og forbedre livskvaliteten. Psykologiske mekanismer kan spille en rolle i opplevelsen av matvarereaksjoner både for pasienten og foreldre og derfor bør utredningen gjøres så snart mistanken foreligger. Pasienter med alvorlige IgE-medierte reaksjoner må følge en streng eliminasjonsdiett gjennom hele livet. Det er derfor viktig at diagnosen er sikker. Viktige basismatvarer må ikke fjernes fra kosten uten at nytten er dokumentert.
Ved økt risiko (f.eks. der en eller begge foreldre har allergi) anbefales det at man utsetter eksponering av mulige allergener så lenge som mulig. Amming anbefales de første 4–6 månedene. Ved klinisk mistanke om IgE-mediert kumelk allergi bør moren unngå kumelk holdige produkter i ammeperioden. Introduksjon av mat kan så følge anbefalte retningslinjer. Om moren har lite melk eller ikke kan amme, vil det ved klinisk sterk mistanke om kumelk allergi være gunstig å få barnet over på et hypoallergen ernæringsprodukt.
Gülen Arslan Lied
Betegnelsen oralt allergisyndrom blir brukt om allergiske reaksjoner på mat som er lokalisert til munnens og svelgets slimhinner. Dette er en relativt utbredt form for matallergi, særlig hos voksne. Som oftest oppstår syndromet hos pollenallergikere som en følge av kryssreaksjoner mot visse frukter, grønnsaker, nøtter og krydder. Oral allergisyndrom kalles også pollenrelatert matallergisyndrom og skyldes IgE kryssensibilisering ved primær sensibilisering mot pollen.
I Norge er kryssallergi mellom bjørkepollen og matvarer fra planteriket mest vanlig. IgE-antistoffer med spesifisitet mot Bet v1 (hovedallergenet fra bjørkepollen, og et PR-10 protein) gjenkjenner homologe proteiner i en rekke matvarer som eple, pære, stenfrukter, gulrot, peanøtt, hasselnøtt, mandel, soya, selleri og kiwi. Ved gresspollenallergi (timoteiallergi) ses for eksempel ofte kryssreaktivitet mot hvete, andre kornslag og peanøtter. Man ser tilsvarende ved primærallergi mot burot og kryssensibilisering/kryssallergi mot for eksempel selleri, gulrot eller persille. Ved lateksallergi ser man klinisk kryssallergi mot avokado, banan, kiwi og valnøtt, der milde til moderate lokalsymptomer fra munnhule er vanligst, men alvorlige reaksjoner er beskrevet. IgE-antistoffer mot tropomyosin ved allergi mot husstøvmidd viser kryssreaktivitet mot homologe proteiner fra andre virvelløse dyr, som skalldyr, bløtdyr og insekter f.eks. kakerlakk.
Symptomer ved pollenrelatert matallergisyndrom opptrer vanligvis kort tid etter inntak av matvarer, særlig rå frukter, grønnsaker og nøtter. Vanligst er orofaryngeale symptomer (oralt allergisyndrom), som gjerne gir kløe på lepper og i munnhule/hals, og kan gi mildt angioødem på lepper, tunge, ører, hals som oppstår innen 5-15 minutter etter matinntak. Symptomene bedrer seg oftest spontant innen 10-30 minutter. Noen pasienter kan ha kløende erytem eller lokal urtikaria ved hudkontakt med kryssallergene matvarer. Symptomer fra gastrointestinaltraktus (kvalme, kramper, oppkast, diare) eller luftveier er sjelden eneste manifestasjon av kryssallergi. Alvorlige systemiske reaksjoner (anafylaksi) og livstruende pustebesvær som følge av hevelse i halsen kan også oppstå, men er sjeldne.
Anamnesen er som regel tilstrekkelig når pasienten har kjent pollenallergi. Ev. kan det suppleres med hudprikktest, blodprøver (serum spesifikk IgE nivå og allergenkomponentdiagnostikk) og orale provokasjonstester for å sikre diagnosen. Komponentdiagnostisk kan hjelpe å skille mellom «ekte» matallergier og pollenrelatert matallergier, se f.eks. doi: 10.4045/tidsskr.21.0608 og Nettressurser nedenfor.
Generell veileder i pediatri 6.6 Allergologisk diagnostikk Komponentdiagnostikk. Sist faglig oppdatert: 01.01.2020.
EAACI Molecular Allergology User's Guide 2.0
Gülen Arslan Lied
Melkesukker (laktose) er et disakkarid som må spaltes av et enzym i tynntarmsslimhinnen (laktase) for å kunne absorberes. Laktasemangel (hypolaktasi) fører til redusert opptak av laktose i tynntarmen (malabsorpsjon), og dette kan gi diverse gastrointestinale symptomer (intoleranse) dersom inntaket er stort nok.
Primær hypolaktasi skyldes vanligvis nedregulering av laktaseaktiviteten når ammeperioden er over og opptrer som et normalfenomen hos de fleste pattedyr. Medfødt laktasemangel er svært sjelden. Sekundær hypolaktasi skyldes tap av laktaseaktivitet pga. sykdom, vanligvis tynntarmsskade pga. cøliaki, alkoholisme eller gastroenteritt.
Primær hypolaktasi forekommer hos rundt 75 % av verdens befolkning og er sterkt avhengig av etnisitet. Folkegrupper som tradisjonelt har livnært seg ved melkeproduksjon (nordeuropeere og visse nomadestammer i Afrika og Midtøsten) har på genetisk grunnlag utviklet såkalt laktasepersistens, det vil si at laktaseaktiviteten ikke blir nedregulert i voksen alder. Blant etnisk norske forekommer primær hypolaktasi hos 1-3%, men tilstanden er betydelig hyppigere blant personer med i samisk etnisitet. Forekomsten av sekundær laktasemangel er avhengig av grunnsykdommens forekomst.
Malabsorbert laktose utøver en osmotisk effekt i tarmene (intraluminal væskeøkning fører til rumling og diaré) og er substrat for dannelse av mikrobielle nedbrytningsprodukter (intraluminal gassproduksjon fører til oppblåsthet og flatulens).
De fleste personer med etnisk norsk opphav som diagnostiserer seg selv med laktoseintoleranse har ikke hypolaktasi, men irritabel tarm-syndrom (IBS: Irritabel bowel syndrome). Laktosemalabsorpsjon kan påvises ved laktosebelastningstester med påfølgende måling av blodglukosenivå eller bestemmelse av hydrogen- og metangass i ekspirasjonsluft (laktose pusteprøve). Hypolaktasi kan påvises ved måling av laktaseaktivitet i tynntarmsbiopsier. Genetisk betinget laktase non-persistens kan påvises ved gentesting i blod.
Man kan også observere symptomer ved inntak av melkeprodukter med og uten laktose (eliminasjonsdiett). Det er svært viktig å skille mellom melkeproteinallergi og laktoseintoleranse fordi at de er to forskjellige tilstander, og forholdsreglene som må tas er ulike. En viktig forskjell er at mennesker med laktoseintoleranse ikke trenger å kutte ut meieriprodukter fullstendig fra kostholdet, og de har derfor ikke den samme risikoen for næringsstoffmangler som personer med melkeallergi. Derfor er det viktig at man går gjennom grundig utredning for å få riktig diagnosen før man kutter ut melk fra kostholdet.
Begrense laktoseinntaket. De fleste med hypolaktasi tåler å innta moderate mengder laktose (vanligvis opptil ca.12 gram som enkeltdose eller ca. 24 gram fordelt i mindre doser), og det er holdepunkter for at gjentatt tilførsel over tid kan øke toleranseterskelen for laktose via adaptasjon av tykktarmens bakterieflora. Det anbefales derfor ikke å ekskludere laktose fullstendig fra kosten, men å titrere seg frem til et inntak som tolereres. Laktose-fri melk kan ev. brukes og anbefales særlig når kalsiuminntak er viktig (hos barn under 18 år og hos eldre). Enkelte anbefaler laktasetilskudd. Laktase selges reseptfritt på apotek. Kalsiumpreparater anbefales når inntaket av kalsium er lavere enn anbefalt av Statens ernæringsråd.
Gülen Arslan Lied
Inntak av rødt kjøtt kan forårsake en forsinket immunologisk reaksjon mot galaktose-alfa-1,3-galaktose (alfa-gal) under fordøyelsesprosessen. Allergi mot rødt kjøtt (alfa-gal allergi) er antatt sjelden, men beskrevet i en rekke land, også Norge. Tilstanden er lite kjent og derfor antakelig underdiagnostisert. I motsetning til andre mat-allergier som i de aller fleste tilfeller er protein-relaterte, er kjøttallergi indusert av et karbohydrat introdusert via flåttbitt.
Alfa-gal-allergi er eneste kjente karbohydratmedierte matallergi. Allergisk reaksjon oppstår 2-8 timer etter inntak av kjøttprodukter fra pattedyr (forsinket start) med generelle symptomer og ev. anafylaksi. Måling av serum spesifikk IgE for alfa-gal er viktig diagnostisk.
Alfa-gal finnes bundet til fettstoffer og proteiner hos pattedyr, men mangler hos mennesker og andre primater. Strukturen likner blodgruppe B-antigen, og personer med blodgruppe B eller AB synes til en viss grad å være beskyttet mot alfa-gal-allergi. Alfa-gal finnes i spyttet til flått. Etter eksponering for alfa-gal ved flåttbitt kan man begynne å produsere IgE mot alfa-gal og flåttbitt antas å være den viktigste årsaken til alfa-gal-sensibilisering. Europeiske befolkningsstudier har vist IgE-sensibilisering mot alfa-gal (≥0,10 kU/l) hos 0,7-10 % av befolkningen, men andelen kan være betydelig høyere i områder med mye flått eller hos grupper som er mer utsatt for flåttbitt, for eksempel jegere og skogsarbeidere.
Se også Nasjonal kompetansetjeneste for flåttbårne sykdommer Flåttsenteret.no
Flere arter av flått har blitt assosiert med alfa-gal-allergi. Når flåtten biter, injiseres noe flåttspytt inneholdende alfa-gal som trigger IgE antistoff immunreaksjon. Alfa-gal finnes i rødt kjøtt men ikke i hvitt kjøtt. Spesifikke IgE-antistoffer mot alfa-gal er derfor en god markør for allergi mot rødt kjøtt. Rødt kjøtt forstås i denne sammenheng som kjøtt fra pattedyr som svin, storfe, geit, smale (lam, sau, vær) og storvilt.
Symptomer forekommer vanligvis 2 - 8 timer etter inntak av rødt kjøtt («forsinket straksreaksjon» - delayed onset), med påfølgende relativt likt reaksjonsmønster som for andre IgE-relaterte matallergier med systemisk kløe, elveblest, angioødem, mage-tarm plager og mulig anafylaksi. I 70% av tilfellene er reaksjonen ledsaget av respiratorisk distress, hvorfor man bør være spesielt oppmerksom på, og antakelig utelukke, alfa-gal-allergi hos astmatikere. Noen få kan også reagere på alfa-gal i melk, gelatin samt innmat som lever og nyre.
Mengden kjøtt som skal til for å utløse reaksjon kan variere fra gang til gang hos den enkelte. Kofaktorer, som fysisk anstrengelse, alkohol eller NSAIDs, kan senke terskelen.
Anamnestisk avdekkes sammenheng mellom inntak av rødt kjøttinntak og allergisk reaksjonsmønster som beskrevet over, ev. også tidligere flåttbitt.
Måling av serumspesifikke alfa-gal-IgE-antistoffer er vesentlig for å stille diagnosen. Blodprøver for spesifikt IgE mot okse, lam, svin og elg kan være høye, og hudprikktestene kan være positiv. IgE-antistoffene spesifikke for alfa-1,3-galaktose (alfa-gal) er vanligvis ekstremt høye (S-IgE:> 100 kU/L), og positiviteten til denne testen gir forklaringene på pasientens reaksjoner. Høye serum spesifikke IgE-nivåer av alfa-gal hos pasienter med klinisk mistanke om kjøttallergi vil derfor ha en høy positiv prediktiv verdi for diagnosen. For ytterligere informasjon, prøverekvirering og tolkning av prøvesvar, konferer f.eks. OUS Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin, Ullevål sykehus, Seksjon for medisinsk immunologi.
Provokasjon med kjøtt kan være nødvendig for å bekrefte diagnosen, men brukes lite i klinisk praksis på grunn av den lange latenstiden, mulig behov for kofaktor og høy risiko for alvorlig reaksjon.
Merk: Måling av aktiviteten til enzymet alfa-galactosidase A benyttes i diagnostikk av Fabry sykdom hos menn.
Ingen. Hvorvidt alfa-gal-allergi er livslang er uavklart, men i tillegg til å unngå å spise kjøtt fra pattedyr, bør pasienten utstyres med adrenalin autoinjektor, se Adrenalin. Alfa-gal allergi innebærer ikke at de rammede bør bli vegetarianer da kjøtt fra f.eks. fjærkre, fisk og skalldyr ikke utløser reaksjonen. Allergener i rødt kjøtt blir ikke påvirket av bearbeiding som prosessering, koking, steking, frysing osv.
Melk og melkeprodukter, samt gelatin (i desserter, godteri og gelatinkapsler), inneholder også alfa-gal, men forårsaker sjelden allergiske reaksjoner ved alfa-gal-allergi. Eliminasjon kan forsøkes dersom kjøttunngåelse ikke medfører symptomfrihet. Tiltak for å forebygge nye flåttbitt anbefales. Spesifikk IgE mot alfa-gal synker i tiden etter flåttbitt, men kan opprettholdes eller økes av nye bitt.
Studier med langtidsoppfølging mangler, og det er derfor vanskelig å angi prognosen for alfa-gal-allergi. Enkelte rapporter tyder på at dette kan være en forbigående allergi for mange.
Grand Rounds: What Does a Red Meat Allergy Have to Do with Anesthesia? VUMC Department of Anesthesiology. 1. april 2021. Watch Michael W. Manning, MD, PhD Duke, present Grand Rounds. In this presentation he helps participants understand alpha-gal allergy and its implications for anesthesia, plan an anesthetic that is "alpha-gal" friendly, and develop a program of safety for alpha-gal patients.
Platts-Mills TAE, Li RC, Keshavarz B, Smith AR, Wilson JM. Diagnosis and Management of Patients with the α-Gal Syndrome. The journal of allergy and clinical immunology In practice. 2020;8(1):15-23.e1.
Levin M, Apostolovic D, Biedermann T, Commins SP, Iweala OI, Platts-Mills TAE, et al. Galactose α-1,3-galactose phenotypes: Lessons from various patient populations. Annals of allergy, asthma & immunology : official publication of the American College of Allergy, Asthma, & Immunology. 2019;122(6):598-602.
Fischer J, Yazdi AS, Biedermann T. Clinical spectrum of α-Gal syndrome: from immediate-type to delayed immediate-type reactions to mammalian innards and meat. Allergo journal international. 2016;25:55-62.
Platts-Mills TAE, Li RC,
Keshavarz B, Smith AR, Wilson JM. Diagnosis and Management of Patients with the α-Gal Syndrome. The journal of allergy and clinical immunology In practice. 2020;8(1):15-23.e1.
Calamari AM, Popa M, Villalta D, Pravettoni V. Alpha-gal anaphylaxis: the first case report in Italy. Eur Ann Allergy Clin Immunol 2015; 47: 161-2.
Arslan Lied G. Red meat allergy induced by tick bites: A Norwegian case report. Eur Ann Allergy Clin Immunol. 2017 Jul; 49(4): 186-188.
Kaloga M, Kourouma S, Kouassi YI, Ecra EJ, Gbery IP, Allou AS, Diabate A, Djeha D, Sangaré A, Yoboue YP. Allergy to Red Meat: A Diagnosis Made by the Patient and Confirmed by an Assay for IgE Antibodies Specific for Alpha-1,3-Galactose. Case Rep Dermatol 2016; 8: 10-3.
Commins S, Satinover S, Hosen J, Mozena J, Borish L, Lewis B: Delayed anaphylaxis, angioedema, or urticaria after consumption of red meat in patients with IgE antibodies specific for galactose-alpha-1,3-galactose. J Allergy Clin Immunol 2009; 123: 426–33.
Plats-Mills TAE, Schuyler AJ, Tripathi A, et al. Anaphylaxis to the carbohydrate side chain alpha-gal. Immunol Allergy Clin North Am 2015: 35: 247-60.
Chung CH, Mirakhur B, Chan E et al. Cetuximab-induced anaphylaxis and IgE specific for galactose-alpha-1,3-galactose. N Engl J Med 2008; 358: 1109–17.
Araujo RN, Franco PF, Rodrigues H, Santos LCB, McKay C, Sanhueza CA, Brito N, Azevedo MA, Venuto AN, Cowan PJ, Almeida IC, Finn MG, Marques AF. Amblyomma sculptum tick saliva: α-Gal identification, antibody response and possible association with red meat allergy in Brazil. International Journal of Parasitology 2016; 46: 213-20.
Ankersmit HJ, Copic D, Simader E. When meat allergy meets cardiac surgery: a driver for humanized bioprosthesis. J Thorac Cardiovasc Surg. 2017; 154: 1326-7.
Mozzicato S, Tripathi A, Posthumus JB.Thomas Platts-Mills TAE,Commins SP. Porcine or Bovine Valve Replacement in Three Patients with IgE Antibodies to the Mammalian Oligosaccharide Galactose-alpha-1,3-Galactose. J Allergy Clin Immunol Pract. 2014 Sep-Oct; 2(5): 637–638. doi: 10.1016/j.jaip.2014.04.016. PMCID: PMC4163007
Steinke JW, Platts-Mills TAE, Commins SP. The alpha gal story: Lessons learned from connecting the dots. The Journal of allergy and clinical immunology. 2015;135(3):589-597. doi:10.1016/j.jaci.2014.12.1947.
Lied GA, Lund KB, Storaas T. Intraoperative anaphylaxis to gelatin-based hemostatic agents: a case report. Journal of Asthma and Allergy 2019;12:163-167. doi: 10.2147/JAA.S202784
Gülen Arslan Lied
Funksjonelle tarmlidelser er en stor sykdomsgruppe som blant annet inkluderer irritabel tarm syndrom (IBS), funksjonell abdominal oppblåsthet/distensjon, funksjonell forstoppelse og diare, og opioid-indusert forstoppelse.
IBS er tilbakevendende magesmerter relatert til avføring og assosiert med forstoppelse, diaré eller en blanding av begge. Årsaken er ukjent, men avvik i ett eller flere av tarmens kontrollsystemer (tarm-hjerne-aksen, sentral nervesystemet, det enteriske nervesystem, tarmens hormonsystem, tarmens immunsystem og tarmfloraen) er sannsynligvis involvert i symptomutviklingen. Genetikk og psykologiske faktorer kan også spille rolle. Diagnosen baseres på eksklusjon av organiske sykdommer og tilstedeværelse Roma IV-kriteriene som er internasjonalt aksepterte konsensuskriterier. Ved funksjonell abdominal oppblåsthet sees tilbakevendende oppblåsthet og synlig utstpilt mage som oppstår minst én dag i uken og dominerer over andre symptomer. Ved funksjonell forstoppelse er avføring vanligvis vanskelig, sjelden eller ufullstendig. Magesmerter eller oppblåsthet kan være tilstede, men dominerer ikke som med IBS-C.
Longstreth GF, Thompson WG, Chey WD et al, Functional bowel disorders. Gastroenterology 2006; 130: 1480-91
Brian EL et al. Bowel Disorders. Gastroenterology 2016;150:1393–1407
Ford AC, Talley NJ, Schoenfeld PS et al. Efficacy of antidepressants and psychological therapies in irritable bowel syndrome: Systematic review and meta-analysis. Gut 2009; 58: 367-378
Ford AC, Talley NJ, Spegel BMR et al. Effect of fibre, antispasmodics, and peppermint oil in irritable bowel syndrome: Systematic review and meta-analysis. Br Med J 2008; 337: 1388-1392
Moayyedi P, Ford AC, Talley NJ, et al. The efficacy of probiotics in the treatment of irritable bowel syndrome: a systematic review. Gut 2010; 59: 325-332
Ruepert L, Quartero AO, de Wit NJ, et al. Bulking agents, antispasmodics and antidepressants for the treatment of irritable bowel syndrome. Cochrane Database Syst Rev. 2011 Aug 10
Lovell RM, Ford AC. Global prevalence of and risk factors for irritable bowel syndrome: a meta-analysis. Clin Gastroenterol Hepatol 2012; 10: 712 – 21, e4.
Berstad A, Undseth R, Lind R et al. Functional bowel symptoms, fibromyalgia and fatigue: a food-induced triad? Scand J Gastroenterol 2012; 47: 914 – 9.
Camilleri M. Peripheral mechanisms in irritable bowel syndrome. N Engl J Med 2012; 367: 1626 – 35.
Spiller R, Garsed K. Postinfectious irritable bowel syndrome. Gastroenterology 2009; 136: 1979 – 88.
Serra J, Azpiroz F, Malagelada JR. Impaired transit and tolerance of intestinal gas in the irritable bowel syndrome. Gut 2001; 48: 14-9.
Levitt MD, Duane WC. Floating stools – flatus versus fat. N Engl J Med 1972; 286: 973–5.
Spiller RC et al. Guidelines on the irritable bowel syndrome: mechanisms and practical management. Gut 2007; 56: 1770-98.
Staudacher HM, Irving PM, Lomer MC, Whelan K. Mechanisms and efficacy of dietary FODMAP restriction in IBS. Nat Rev Gastroenterol Hepatol 2014; 11: 256–66.
Camilleri M. Novel therapeutic agents in neurogastroenterology: advances in the past year. Neurogastroenterol Motil 2014; 26: 1070-8.
Ford AC, Moayyedi P, Lacy BE, Lembo AJ, Saito YA, Schiller LR, Soffer EE, Spiegel BM, Quigley EM; Task Force on the Management of Functional Bowel Disorders. American College of Gastroenterology monograph on the management of irritable bowel syndrome and chronic idiopathic constipation. Am J Gastroenterol. 2014 Aug;109 Suppl 1:S2-26.
Johnson E, Kjellevold K, Johannessen HO, Drolsum A. Long-Term Outcome after Resection Rectopexy for Internal Rectal Intussusception. ISRN Gastroenterol. 2012; 2012: 824671. Published online 2012 Dec 30. doi: 10.5402/2012/824671
Mitchell H, Porter J, Gibson PR, Barrett J, Garg M. Review article: implementation of a diet low in FODMAPs for patients with irritable bowel syndrome—directions for future research. Aliment Pharmacol Ther. 2019;49:124–139.
Algera J, Colomier E, Simrén M. The Dietary Management of Patients with Irritable Bowel Syndrome: A Nar-rative Review of the Existing and Emerging Evidence. Nutrients 2019, 11, 2162; doi:10.3390/nu11092162
Hustoft T, Hausken T, Ystad SO, Valeur J, Brokstad KA, Hatlebakk JG, Lied GA. Effects of varying dietary content of fermentable short-chain carbohydrates on symptoms, fecal microenvironment, and cytokine profiles in patients with irritable bowel syndrome. Neurogastroenterology and Motility 2017;29(4):1-9. doi: 10.1111/nmo.12969.
Dale H, Lied GA. Gut microbiota and therapeutic approaches for dysbiosis in irritable bowel syndrome: Recent developments and future perspectives. Turk J Med Sci. 2020 Mar 28. doi: 10.3906/sag-2002-57
Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarmsykdommer (NKFM) i Helse Bergen, Haukeland Universitetssykehus: https://helse-bergen.no/nasjonal-kompetansetjeneste-for-funksjonelle-mage-tarmsykdommer-nkfm
Dale HF, Rasmussen SH, Asiller ÖÖ, Lied GA. Probiotics in irritable bowel syndrome: An up-to-date systematic review. Nutrients 2019;11(9): oi: 10.3390/nu11092048
Shah ED, Suresh S, Jou J, Chey WD, Stidham RW. Evaluating When and Why Patients Discontinue Chronic Therapy for Irritable Bowel Syndrome With Constipation and Chronic Idiopathic Constipation. Am J Gastroenterol. 2020 Apr;115(4):596-602. doi: 10.14309/ajg.0000000000000530.
Gülen Arslan Lied
Irritabel tarm-syndrom forekommer hos om lag 10% av befolkningen, og utgjør et ikke ubetydelig helseproblem, ikke bare for pasienten, men også for helsevesenet. Pasientene har gjerne flere runder med undersøkelser innbefattet gastro- og/eller kolonoskopi uten spesifikke funn, og representerer ikke sjeldent en diagnostisk utfordring. Tilstanden oppfattes ofte som en forstyrrelse i tykktarmens funksjon (tidligere kalt colon irritabile), selv om andre deler av fordøyelseskanalen også kan være involvert. Magesmerter er et sentral symptom for å sette diagnosen ifølge Roma IV C1-kriteriene. Tilstanden ledsages ofte av kroniske plager fra andre organsystemer, som muskelsmerter (fibromyalgi) og utmattelse (fatigue). Psykologiske tilstander som angst og depresjon sees også ofte.
Årsaken er ukjent, men avvik i ett eller flere av tarmens kontrollsystemer (tarm-hjerne-aksen, sentralnervesystemet, det enteriske nervesystem, tarmens hormonsystem, tarmens immunsystem og tarmfloraen) er sannsynligvis involvert i symptomutviklingen. Genetikk og psykiske faktorer (depresjon og angst) spiller også en rolle i etiologien. Om lag 10 % av tilfellene er postinfeksiøse og kan utvikle seg etter både virale, bakterielle og parasittære gastroenteritter.
Symptomene ved irritabel tarm-syndrom omfatter magesmerter/ubehag, oppblåsthet, luft i magen og avføringsforstyrrelser. Magesmertene er sjelden distinkte, og beskrives typisk som en ubehagsfølelse i nedre deler av buken som lindres etter god tarmtømming. Pasienter med irritabel tarm-syndrom danner neppe mer tarmgass enn friske personer, men er mer følsomme for utvidelse av tarmene og har dårligere evne til å kvitte seg med tarmgass. Oppblåsthet som tiltar i løpet av dagen, forverres etter måltider, og forsvinner om natten er typisk. Avføringen er unormal både med hensyn til frekvens og konsistens, og det er ikke nødvendigvis samsvar mellom disse to målene: Ufullstendig tømming er for eksempel en vanlig forstyrrelse som gjør at pasienten må gå ofte på do, men får ut lite avføring (pseudo-diaré). Avføringen kan være klebrig (på grunn av mye slim) og flyte i klosettskålen (på grunn av mye gass). Flere opplever også vekslende avføring mellom løs og hardmage, og det kan gå flere dager slik.
Diagnosen stilles etter internasjonalt aksepterte konsensuskriterier (Roma IV) som følger: Pasienten skal være plaget med tilbakevendende magesmerter som har vart i minst seks måneder. I tillegg skal smertene ha vært til stede minst én dag per uke i de siste tre måneder. Samtidig må smertene være forbundet med minst to av følgende kriterier:
Basert på avføringens konsistens deles tilstanden inn i diarédominert (IBS-D), forstoppelsesdominert (IBS-C), blandet (IBS-M: vekslende mellom diare og forstoppelse) og udefinert (IBS-U) subgrupper. Viktige differensialdiagnoser er inflammatoriske tarmsykdommer (ulcerøs kolitt og Mb Crohn), cøliaki, mikroskopisk kolitt, laktose intoleranse, polypper i tarmen og kolorektal kreft. Det er nødvendig å identifisere alarmsymptomer som blod i avføringen, signifikant vekttap og familiær opphopning av kolorektal kreft. Vedvarende diaré og nattlige plager bør ikke uten videre diagnostiseres som irritabel tarm-syndrom. Pasienter over 50 år med endret avføringsmønster, uforklarlig jernmangelanemi eller nyoppståtte plager bør gjennomføre koloskopi for å utelukke kolorektal kreft. Supplerende undersøkelser som blodprøver (eksempelvis Hb og antistoffer mot vevstransglutaminase), avføringsprøver (eksempelvis hemofec og kalprotektin) og endoskopi med vevsprøver kan være indisert basert på en klinisk vurdering og nevnte alarmsymptomer.
Ved diagnostikk bør det også tas fekal elastase-1 for å utelukke bukspyttkjertel svikt og serum spesifikk IgE nivå mot matvarer for å utelukke mat-allergi og intoleranser.
Generell terapeutisk tilnærming: En tidlig og tydelig rolleavklaring er ofte nyttig: pasienten er ekspert på opplevelsen av plagene, mens legen er ekspert på tolkningen av symptomene. Dette innebærer at legen skal anerkjenne pasientens plager og ikke begi seg inn i en diskusjon om hvorvidt symptomene er «reelle». Den viktigste legejobben er å utelukke organiske sykdommer, og informasjon om normale funn kan i seg selv ha terapeutisk effekt. Det er vesentlig å avdekke angst for alvorlig sykdom som kan være en betydelig tilleggsbelastning. Gjentatte undersøkelser inkludert skopier kan skape usikkerhet og vedlikeholde slik angst. Det er derfor viktig å avslutte utredningsprosessene når adekvat differensialdiagnostikk er utført og stille diagnosen irritabel tarm-syndrom.
Så lenge årsaken er ukjent, er behandlingen symptomlindrende. Regelmessighet er et nøkkelord, og gjelder både med hensyn til toalettvaner, måltider, fysisk aktivitet og søvn. Pasientene er ofte unge og tilstanden er i utgangspunktet kronisk og godartet. Det er derfor vesentlig at behandlingen ikke gjør mer skade enn nytte, og medikamentelle tiltak bør ikke være førstevalg.
Pasienter med irritabel tarm-syndrom opplever ofte forverring av symptomene ved inntak av mat med stortinnhold av tungt fordøyelige karbohydrater. Tilstanden ble tidligere kalt «gjæringsdyspepsi» og i nyere tid harden såkalte lav FODMAP-dietten fått stor tilslutning. Denne dietten går ut på å redusere inntaket av kortkjededekarbohydrater som i liten grad absorberes i tynntarmen, men fermenteres av mikrober i tykktarmen (FODMAP:fermenterbare oligo-, di- og monosakkarider og polyoler). Prinsippet for 3-4 uker streng lav FODMAP-diett er allerede tatt inn i nasjonale ernæringsråd, men helseeffekten av denne dietten på lang sikt er ukjent, og det utføres studier nå for å undersøke effekten av forlenget diett på ernæringsstatus og tarmflora. Det anbefales videre at generelle råd ved IBS (NICE guidelines - CG61) forsøkes før en eventuelt går videre med mer omfattende dietter som lav FODMAP-dietten. NICE guidelines består av blant annet å spise regelmessige måltider, begrense inntak av alkohol, kullsyreholdige drikker, kaffe og andre koffeinholdige drikker, unngåsukkeralkoholer og forsiktig med sterk eller fet mat.
Spesifikk behandling rettet mot ulike symptomer kan være indisert hos et mindretall av pasientene. Det arbeides med å utvikle nye medikamenter mot tilstanden. Linaklotid (Constella®) og eluksadolin (se DMP Hurtig metodevurdering - Truberzi®) er så langt de eneste godkjente preparatene i Norge med spesifikk indikasjon irritabel tarm-syndrom (henholdsvis irritabel tarm-syndrom med forstoppelse (IBS-C) og irritabel tarm-syndrom med diare (IBS-D)). Eluksadolin er ikke
tilgjengelig per i dag på markedet i Norge. Videre er peppermynteolje (Colpermin®SPC) enterokapsel tilgjengelig i Norge mot magesmerter ved irritabel tarm. Dette er et plantebasert legemiddel indisert til voksne, ungdom og barn fra 8 år for symptomatisk lindring av mindre spasmer i mage-tarmkanalen, flatulens og magesmerter, spesielt hos pasienter som lider av irritabel tarmsyndrom. For en oversikt over oppdatert forskningsbasert kunnskap om ulike behandlingsalternativer ved irritabel tarm-syndrom vises til behandlingsalgoritme for IBS i BMJ Best Practice.
Nasjonal kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarmsykdom allokert til Haukeland universitetssykehus bygger opp og sprer kompetanse om utredning og behandling av funksjonelle mage-tarmsykdommer til helsepersonell, pasienter, pårørende og allmennheten. Formålet er å sikre tidlig diagnose, større diagnostisk sikkerhet, samt spre kunnskap om hvordan sykdommen kan takles i hverdagen. De tilbyr også både fysisk IBS-skole (2-dagers samling) og elektronisk E-Mage-tarmskole på internett (et behandlingstilbud for alle med IBS basert på "online"-moduler og chat-bot med ernæringsfysiologer) som pasientene kan få nytte av det.
Nasjonalt kompetansetjeneste for funksjonelle mage-tarmsykdommer
NICE guideline: Irritable bowel syndrome in adults: diagnosis and management
Clinical guideline [CG61] Published: 23 February 2008 Last updated: 04 April 2017.
BMJ Best Practice Irritable bowel syndrome
Obstipasjon forekommer hyppig i befolkningen og kjennetegnes av sjelden avføring med subjektivt besvær. En vanlig definisjon på kronisk obstipasjon er < 3 tømninger i uken og hard/knollet konsistens på avføringen i mer enn tre måneder. Symptomene kan variere avhengig av alvorlighetsgraden av forstoppelse. I tillegg kan de ha oppblåsthet, magesmerter, følelse av ufullstendig tømming og det er noe blokkerer eller obstruksjon i endetarmen.
En rekke ulike årsaksfaktorer kan gi obstipasjon, og det er vanlig å skille mellom primær og sekundær obstipasjon. Primær obstipasjon kalles også funksjonell eller idiopatisk obstipasjon og kan videre inndeles basert på kolontransittid (normal eller langsom) eller bekkenbunnsdysfunksjon. Ved primær obstipasjon er mulige årsaksfaktorer miljøforandring, lavt fiberinnhold i kosten, livsstil med liten eller ingen fysisk aktivitet, dårlige vaner mht. å reagere på den rektale tømmingsrefleks (gjelder særlig barn) og sparsomt væskeinntak (dehydrering) (gjelder særlig eldre). Pasienter med irritabel tarm-syndrom har ofte obstipasjon som ledd i sine mageplager (se over). Mulige årsaksfaktorer ved sekundær obstipasjon er cancer coli, nevrogene sykdommer (perifere som Mb. Hirschsprung og diabetes mellitus og sentrale som multippel sklerose og Parkinsons sykdom), intern rektal invaginasjon, ikke-nevrogene sykdommer og tilstander (elektrolytt- og hormonforstyrrelser som f.eks. hypotyreose, anorexia nervosa og graviditet) samt legemidler (opioider (NB! kodeinholdige preparater), langvarig laksantiamisbruk, jerntabletter, antidepressiva, diuretika, antihypertensiva og antirevmatika). Intern rektal invaginasjon er et cirkumferensielt fremfall av rectumveggen som ikke overskrider analkanalen. Tilstanden forekommer hyppigst hos kvinner. De vanligste symptomene er en følelse av ufullstendig rektal tømming, obstipasjon, smerter og fekal inkontinens. Diagnosen bekreftes ved anoskopi og defekografi, og ledsagende funn er ofte rektocele og enterocele.
Grundig detaljert anamnese for å identifisere ulike årsaksfaktorer som nevnt over er viktig. Nyoppstått obstipasjon hos eldre gir høy mistanke om cancer coli og koloskopi vil oftest være indisert. Måling av kolontransittid og defekografi kan også være indisert (utføres bare ved enkelte sentre).
Behandle ev. bakenforliggende årsak. Informasjon om mulige årsaksfaktorer og korrigerende tiltak. Oppfordre til regelmessighet med måltider, hvile, mosjon og toalettbesøk. Toalettbesøk tilstrebes om morgenen etter frokost fordi den gastrokoliske refleks da er sterkest. Rikelig væskeinntak anbefales (unngå te og søtmelk). Vurdere inntak av kostfiber, laksantia, surmelksprodukter og/eller frukter som svisker, kiwi, aprikos og fiken.
Ved kronisk obstipasjon kan det foreligge et misbruk av sekretorisk stimulerende midler. Det må i første rekketilrådes kostomlegging, økning av væskeinntaket og fysisk aktivitet. Løselig fiber som knuste loppefrø er dokumentert effektivt gjennom oppsummert forskning. Om nødvendig gis i tillegg et cerealfiberprodukt, hvetekli, linfrø, loppefrøprodukt, laktulose e.l. Doseringen individualiseres og må som regel titreres gradvis. Avvenningen fra sekretorisk stimulerende midler bør skje gradvis over uker. Det foreligger pålitelig forskningsbasert kunnskap om makrogoler som effektivt legemiddel mot obstipasjon, spesielt hos eldre (og hos obstiperte barn med enkoprese). Prukaloprid (Resolor®) tilhører en gruppe tarmbevegelsesfremmendelegemidler (gastrointestinale prokinetika). Det virker på muskelveggen i tarmen og bidrar til å gjenopprette dennormale tarmfunksjonen. Prukaloprid brukes til behandling av kronisk forstoppelse hos voksne der laksativer ikke fungerer bra nok, men er bare godkjent for bruk hos kvinner. Ellers er biofeedback dokumentert effektivt ved uttalt obstipasjon pga bekkenbunnsdysfunksjon, men utføres kun ved enkelte sentra.
Rektal (transanal) irrigasjon (irrigasjonsterapi) med lunkent vann (TAI) kan også brukes for obstipasjon, men ikke hos pasienter med IBS-C.
Kirurgisk behandling, blant annet appendicostomi (blindtarmen blir lagt frem som en stomi for å regulere og kontrollere tarmtømming ved hjelp av skylling), kan bli nødvendig ved svikt av konservativ behandling selv om indikasjon for kirurgisk behandling er sjelden, og at resultatene ved slik behandling er usikker.
Se også BMJ Best Practice Treatment algorithm.
Gülen Arslan Lied
En stor, kompakt fekalmasse i rektum som pasienten ikke klarer å presse ut. Da blir rektum utvidet med feces og tømmingen er vanskelig eller smertefull.
Det kan sees ved langvarig immobilisering og samtidig bruk av obstipererende legemidler (f.eks. opioider and andre medikamenter, se T12.9.2 Obstipasjon), og følge av en lengre periode med frivillig undertrykkelse av trangen til avføring. Forstyrret rektal innervasjon.
Oftest hyppige små, ukontrollerte og flytende avføringer (obstipasjonsdiaré eller sterkoraldiaré). Blødende ulcerasjoner i rektum (trolig trykkinduserte) kan oppstå ved lang varighet.
Diagnosen kan stilles ved rektaleksplorasjon.
Fekalmassen må deles opp og plukkes ut manuelt. Bruk rikelig med lidokaingel. Forsiktig palpasjon først med en finger i rektum, om nødvendig senere to fingre. Til slutt tømming med klyster. Residiv forebygges med bruk av volumøkende midler, god hydrering og hvis mulig reduksjon av disponerende faktorer.
Gülen Arslan Lied
Oppblåsthet, utspilt mage, rumling og flatulens forekommer svært ofte ved irritabel tarm-syndrom og obstipasjon, men kan også opptre isolert som et normalfenomen. Tilstanden er ofte fremtredende ved organiske tarmsykdommer med malabsorpsjon, og kan oppstå etter kirurgisk behandling av gastroøsofageal reflukssykdom (fundoplikasjon).
Årsaksfaktorer ved luftplager er lite forstått. Blant mulige årsaksfaktorer er nedsvelget luft (aerofagi), hyperaciditet med dannelse av CO2 i duodenum, endringer i tarmflora sammensetning, motilitetsforstyrrelser i tarmen, problemer i fermenteringen av uabsorberte karbohydrater i kolon, spesielt i frukt, grønnsaker og kornprodukter og NB! kunstige søtningsmidler som mannitol og sorbitol.
Berolige! Tilråde forsiktighet med frisk frukt og grønnsaker særlig som eple, pære, kål, erter, blomkål, brokkoli, bønner, linser, løk og hvitløk. Unngå matvarer med kunstige søtningsmidler (for eksempel sukkerfri tyggegummi), kullsyreholdige drikkevarer og tungt fordøyelige karbohydrater. Videre er det viktig å spise hyppige, små måltid heller enn få, store måltid, ikke røyke og å etablere regelmessige toalettvaner for å unngå luftplager. Flere svelger luft når de spiser og snakker samtidig og når de røyker.
Effekt av silikon (Minifom, Imogas og Dulcogas) og kombinasjonspreparater (Redugas®) på luftplager hos voksne og ved tre-månederskolikk har begrenset vitenskapelig dokumentasjon. Preparatene er imidlertid uten kjente bivirkninger. Silikon virker ved å bryte ned skum og luftbobler, og effekten kommer etter 2-3 dager. Ikke alle opplever en god effekt av slike produkter. Kombinasjonspreparatet inneholder både silikon og melkesyrebakterier. Melkesyrebakteriene bidrar til normal tarmflora og kan redusere gassdannelse. Effekten kommer raskt. Fordøyelsesenzymer virker ved å bryte ned lange karbohydratkjeder, og kan derfor redusere gassdannelsen.
Pasientene bør oppsøke lege dersom luftplagene vedvarer og endringer i livsstil og kosthold ikke hjelper.
Gülen Arslan Lied
De fleste pasientene er kvinner. Tilstanden sees ofte som ledd i en spiseforstyrrelse, men grunnen til at de starter med avføringsmidler kan variere. Noen starter fordi avføringsmidler gir vektnedgang på grunn av væsketap. Andre starter fordi de er forstoppet som følge av utilstrekkelig mat- og væskeinntak. Disse pasientene trenger å brukeavføringsmidler over lang tid, og dette kan skape ond sirkel.
Mange vil prøve å skjule sitt misbruk, noe som kan vanskeliggjøre både diagnostikk og behandling.
Muskelsvakhet, tørste, abdominalsmerter, vekttap, ødemer, skjelettsmerter og diaré kan være symptomer på tilstanden. Laboratoriemessig kan det finnes elektrolytt forstyrrelser som hypokalemi, hypokalsemi, hypomagnesemi, alkalose og ev. tegn til nyreskade pga. hypokalemi.
Hemoroider består av plexus av dilaterte arteriovenøse kanaler i analkanalen. De er ofte assosiert med treg avføring. Plagene forverres ofte under graviditet og kan også forverres ved sykdommer i endetarm og det lille bekken.
Hemoroider inndeles i ytre, dvs. utenfor anus med huddekning, og indre som utgår fra vener under anal cushions ovenfor linea dentata. (Anal cushions er «puter», vanligvis 3, i øvre del av analkanalen som består av et spesialisert submukøst vev, rikt på blodårer som ligger i et nettverk av glatt muskulatur og elastisk vev; når karene fyller seg vil «putene» svulme opp og sørge for en vanntett lukking av øvre del av analkanalen)
Indre hemorroider graderes på følgende måte:
Blødning og prolaps er hovedsymptomet, hos noen kan det oppstå relativt mye blødning uten samtidig vesentlig prolaps, hos andre kan prolaps være det dominerende symptom uten at det blør vesentlig. Blødning merkes vanligvis først som friskt rødt blod på toalettpapiret, senere som blod utenpå avføringen. Prolaps av hemoroidene kan gi sekresjon av litt slim (soiling), noen ganger med avføringsrester, og dette utløser irritasjon og kløe ved analåpningen, tidvis uttalt med perianalt eksem. Marisker, utvendige hudfliker som vanskeliggjør renhold, er vanlig ved prolabering. Vanligvis gir ikke hemoroider smerter, men mange pasienter presenterer problemet som smerter, men ved nærmere eksaminasjon får man fram at det er kløe, irritasjon og blødning som gir ubehag.
Smerter er typisk ved tromboserte hemoroider samt ved inkarsererte hemoroider, dette er hemoroider som har prolabert utenfor analåpningen og fått stor hevelse og derfor ikke kan reponeres.
Utvendig inspeksjon avslører om det er ytre og/eller prolaberte interne hemoroider, om det foreligger marisker og eksem som tyder på soiling og mye kløe.
Anoskopi avslører innvendige hemoroider. Under uttrekking av skopet skal pasienten presse på for å vurdere graden av prolaps.
Første gangs undersøkelse ved nyoppstått analblødning skal alltid omfatte rektal eksplorasjon og anorektoskopi (ikke obligatorisk hos barn). Dersom undersøkelsene ikke med full sikkerhet klarlegger at hemoroider er årsak til blødning per rektum, må det gjøres koloskopi for å utelukke annen årsak, inklusive kolorektal kreft.
Ashburn JH. Hemorrhoidal Disease: A Review. JAMA. Published online August 18, 2025. doi:10.1001/jama.2025.13083
Kløe i og rundt analåpningen.
Lokal inspeksjon, rektal eksplorasjon og anoskopi. Ved minste mistanke om sykdom i colon-rektum, må det gjøres rektoskopi, evt koloskopi.
Ved residiv, eller hvis lokalbehandling ikke gir tilfredsstillende resultat, bør det gjøres generell og gynekologisk undersøkelse, urinundersøkelse og relevante laboratorieundersøkelser for å utelukke annen sykdom.
Perianalt eksem kan arte seg som fortykket hud, ofte ujevnt fordelt rundt analsirkumferensen og med små fissurer. Hvis hudforandringene involverer anus, bør det tas biopsi for å utelukke analkreft ev. andre hudlidelser f.eks. lichen.
Sprekk/sårdannelse i anoderm i nedre del av analkanalen. Den sitter i midtlinjen baktil, eller en sjelden gang i midtlinjen fortil.
Uklar. Mulige årsaker er mekanisk traume, kronisk diaré, obstipasjon, spasme i den interne lukkemuskel og/eller lokal iskemi. Det er flere studier som viser at lokal iskemi er av betydning både som årsak til fissur og grunn til manglende tilhelning.
Sviende smerte ved avføring, særlig hvis avføringen er hard. Ved akutt fissur kan smerten være uttalt og vedvare. Ved kronisk fissur oppstår smertene vanligvis ved defekasjon og varer typisk i 2–3 timer. Stripe av friskt rødt blod utenpå avføringen er vanlig. Væsking og kløe kan forekomme.
Klassisk anamnese gir sterk mistanke om diagnosen. Ved inspeksjon (best med pasienten i benholdere) trekkes seteballene godt ut til sidene og ytre del av analkanalen kan da visualiseres. Fissur går fra ytre del til midtre del av analkanalen, og i kroniske tilfeller kan det være en hudtagg ytterst og en liten polypp innerst i fissuren. Den er vanligvis lokalisert i midtlinjen baktil, men kan ligge i midtlinjen fortil, og det er vanligvis kun en enkel fissur. Rektal eksplorasjon er smertefull og sfinkter er spastisk. Sårkantene i fissuren er ikke harde.
Anoskopi bør alltid gjøres for å visualisere indre del av analkanalen. Ved sår som ikke ligger i midtlinjen og / eller når sårkantene er harde, må man mistenke cancer ani og ta biopsi. Venerisk sykdom, Crohns sykdom og en rekke andre tilstander kan også gi atypisk sårdannelse i analkanalen.
Bjørn Hofstad
FAP er en autosomalt dominant arvelig sykdom. Den arvelige mutasjonen ligger i, APC-genet lokalisert til kromosom 5p. Polyppene er ikke til stede ved fødselen, men utvikles oftest i alderen fra 10 til 25 år. Pasientene med klassisk FAP (>100 polypper) utvikler polypper i tykktarmen tidligere, ofte fra 10–12 års alder, i motsetning til AFAP (<100 polypper) som oftest utvikles fra 18–20 års alder. AFAP er autosmal recessiv, og ofte knyttet til epigenetiske forandringer (MUTYH). 15 - 20 % av de med APC-mutasjon er spontane mutasjoner.
Nær 100 % av ubehandlete FAP vil utvikle tykktarmskreft, og tilsvarende mer 50 % for AFAP. Duodenale adenomer forekommer hos 45-90 % av alle med FAP, og livstidsrisiko for kreftutvikling her er 4-12 %. De fleste utvikler også funduskjertelpolypper i ventrikkelens corpus og fundus. Disse er små, oftest tallrike, noen ganger «teppebelagt», med dysplasi hos 50 %, men med liten risiko for malignitet. Ekstraintestinale manifestasjoner (knuter i tyreoida 50 %, desmoid tumor 15 %, osteomer, lipomer, epidermoid cyster) forekommer hyppig.
Noen ganger endret avføringsmønster, med eventuelt blod og slim i avføringen, men oftest uten symptomer. Pasienter med FAP kan også ha FAP-assosierte øyebunnsforandringer og bør vurderes for henvisning til øyelege med spesiell kompetanse. . Dessuten kan symptomer fra andre ekstraintestinale manifestasjoner forekomme.
Ved familieanamnese av colorectal cancer eller tallrike polypper (FAP/AFAP) henvises pasienten til kolonoskopi. Diagnosen stilles ved kolonoskopi hvor en da påviser tallrike, dels bredbasede polypper. Polyppene kan være fra millimeter store og opp til over 1 cm i største diameter. Biopsier må tas fra polyppene for klassifikasjon og gradering av dysplasigrad. Personer med påvist, men ikke tidligere kjent eller mistenkt, FAP kan henvises til videre genetisk utredning ved genetisk avdeling på universitetssykehusene i Oslo, Bergen, Trondheim eller Tromsø. Dette er også aktuelt for 1. grads slektninger av pasienter (foreldre, søsken og barn) med påvist FAP.
Lokaliseringen av mutasjonen i APC genet kan være avgjørende for fenotype (antall polypper, ekstraintestinale manifestasjoner). Hos 1/3 av FAP pasienter påvises ingen genmutasjon i APC, og hos 80% av AFAP finner man ingen mutasjon i APC eller MUTYH.
Hvis den familiære genmutasjon er kjent og ikke påvises hos et familiemedlem, behøves ingen videre oppfølgning for vedkommende.
Indikasjon for skopi med kontroller:
Ved kolonpolypper med indikasjon for kirurgi gjøres proktokolektomi med mukosektomi og anleggelse av ileo-pouch-analanastomose (IPAA) der alt kolorektalt vev må fjernes, men en liten gjenstående brem er uunngåelig. Derfor utføres oppfølgende reservoarskopier med 1–2 års intervaller, alternativt hyppigere, alt etter funn og histologi. Ved polypper i ventrikkel (antrum) / duodenum / tynntarm med indikasjon for kirurgi følges vanlige retningslinjer mht. behov for radikalitet ved kirurgi.
Celekoksib har vist seg å ha effekt på forhøyet COX-2-nivå i premaligne lesjoner som adenomatøse kolorektale polypper og kan brukes som et supplement til kirurgisk behandling og endoskopisk oppfølging, dersom ikke hele tarmen blir fjernet (ileo-rektal anastomose).