Det finnes flere angiotensin II-reseptorer (bl.a. AT₁ og AT₂). De markedsførte angiotensin II-reseptorantagonistene blokkerer AT₁-reseptorene selektivt og hemmer derved en rekke effekter av angiotensin II i ulike vev, bl.a. karvegg, hjerte, nyrer, binyrer, lever, nevroner i det sympatiske nervesystem og sentralnervesystemet. Gir balansert dilatasjon av arterier og vener med redusert perifer motstand, redusert sympatikusaktivitet, redusert frisetting av aldosteron med økt utskillelse av natrium og vann, økt nyregjennomblødning (men redusert filtrasjonstrykk), redusert lungekapillærtrykk ved hjertesvikt, redusert myokardhypertrofi, redusert frigjøring av vasopressin og nedsatt tørste. Plasma-renin øker og dermed også konsentrasjonen av angiotensin I og II. Bradykinin og andre peptider som brytes ned av ACE, øker ikke slik tilfellet er ved bruk av ACE-hemmere. AT₁-reseptorantagonistene hemmer ikke AT₂-reseptorene. Disse har bl.a. antiproliferative effekter som kan bidra til at AT₁-reseptorantagonistene motvirker hypertrofi. Blodtrykkssenkende effekt er sammenlignbar med effekten av ACE-hemmere. Maksimal blodtrykkssenkende effekt etter en enkeltdose inntrer etter noen timer (3–6 timer) mens maksimaleffekten ved vedlikeholdsdosering inntrer først etter noen uker. Kliniske effekter av AT₁-reseptorantagonister er i store trekk tilsvarende som for ACE-hemmere. Begge reduserer kliniske endepunkter som kardiovaskulær mortalitet og morbiditet, hjertesvikt, hjerteinfarkt og slag. Begge virker renoprotektivt hos pasienter med type 2-diabetes. AT₁-reseptorantagonistene gir imidlertid færre bivirkninger (bl.a. forekommer ikke tørrhoste, og angioødem opptrer enda sjeldnere enn ved bruk av ACE-hemmere). Likevel anbefales ACE-hemmer fremfor AT₁-reseptorantagonist ved hjertesvikt, basert på noe bedre dokumentasjon på harde endepunkter. Bruk av angiotensin II-reseptorantagonister etter gjennomgått hjerteinfarkt er best dokumentert for valsartan. Valsartan inngår også i kombinasjon med neprilysinhemmeren sakubitril (Neprilysinhemmere) som er indisert som alternativ til ACE-hemmer ved symptomatisk hjertesvikt med redusert ejeksjonsfraksjon (EF).

Studier tyder på at angiotensin II-reseptorantagonister reduserer forekomst av migreneanfall og behov for anfallsbehandling mot migrene og at de derfor kan brukes som migreneprofylakse. Dette er best dokumentert for kandesartan (ikke godkjent indikasjon).

Substansene atskiller seg farmakokinetisk, se tabellen Angiotensin II-reseptorantagonister. Farmakokinetiske egenskaper.

Eprosartan, kandesartan og olmesartan gis som prodrugs som omdannes til aktiv substans etter absorpsjon. Forholdet mellom renal og ikke-renal eliminasjon varierer betydelig. Den non-renale eliminasjon er dels metabolisme i lever og dels utskillelse av uforandret substans gjennom galle. Derfor må man vurdere dosereduksjon ved nedsatt leverfunksjon. Se for øvrig farmakokinetikkomtalen under den enkelte substans.

Anvendes alene eller som tilleggsmiddel ved hypertensjon. Er spesielt velegnet hos pasienter med diabetes og nefropati. Alternativ hos pasienter som har fått plagsom hoste og/eller kløe/urtikaria, ev. angioødem, ved bruk av ACE-hemmere. Alternativ behandling hos pasienter med hjertesvikt, hypertensjon eller diabetes hvis ACE-hemmere ikke tolereres. Tilsvarende effekter ved ateromatøse lidelser og etter hjerteinfarkt (valsartan) som ACE-hemmere samt ved nefropati ved type 2-diabetes. Generelt synes derfor AT₁-reseptorantagonistene å kunne brukes ved samme tilstander som ACE-hemmere selv om de formelt ikke er godkjent for alle indikasjonene, men spesielt ved hjertesvikt er det best dokumentasjon for ACE-hemmere som bør prøves først.

Migreneprofylakse: Best dokumentert for kandesartan (ikke godkjent indikasjon).

Individualisert etter effekter og bivirkninger. Redusert dose ved risiko for sterkt blodtrykksfall, forverring av nyrefunksjon eller redusert eliminasjon med klinisk betydning (obs. lever- og nyrefunksjon).

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene. Inntak av én terapeutisk voksendose til hjertefriske barn forventes ikke å gi forgiftning.
Begrenset erfaring med angiotensin II-antagonister, men en antar lav akutt toksisitet. Personer med hjertesykdom (ofte eldre) tolererer mindre enn friske personer.
Kombinasjon med andre legemidler som påvirker sirkulasjonen kan potensere forgiftningen.

Klinikk for gruppen: Hodepine, svimmelhet og somnolens. Hypotensjon og takykardi, ev. bradykardi. Hyperkalemi, ev. nyre- og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Tolereres generelt godt. Bivirkningene er vanligvis milde. Svimmelhet, hypotensjon (ortostatisk). Dessuten angis for noen hodepine, tretthet, muskel-/skjelettsmerter. Insidens av hoste er som for placebo og signifikant mindre enn for ACE-hemmere. Hyperkalemi hos disponerte pasienter. Angioødem er rapportert, men mye sjeldnere enn for ACE-hemmere.

Graviditet: Har gitt lignende skader som ACE-hemmere i dyreforsøk og er derfor kontraindisert, jfr. Angiotensinkonverterende enzymhemmere.

Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler.

Prinsipielt gjelder de samme forsiktighetsregler som for ACE-hemmere. Hos hypovolemiske pasienter kan hypotensjon oppstå. Tilstanden bør korrigeres før AT₁-reseptorantagonist gis. Forsiktighet ved hyperkalemi og ved nedsatt nyrefunksjon, men likevel indisert pga. nyreprotektiv langtidseffekt. Inntil 30 % reduksjon av glomerulær filtrasjonsrate (GFR) kan aksepteres ved oppstart. Behandlingen må kontrolleres med kreatinin‑ og kaliumbestemmelser. Skal ikke brukes sammen med NSAID pga. risiko for forverring av nyrefunksjon og motvirkning av behandlingseffekten. Forsiktighet må utvises ved nyrearteriestenose (se Forsiktighetsregler under ACE‑hemmere). Spesiell forsiktighet ved aorta- og mitralstenose samt ved hypertrofisk obstruktiv kardiomyopati. Sikkerhet og effekt hos barn er ikke dokumentert.

Graviditet. Sterkt nedsatt leverfunksjon, særlig ved kolestase. Alvorlig aorta- eller mitralstenose.

Kan kombineres med tiaziddiuretika og slyngediuretika. Diuretika brukes da ofte i lavere dose enn ellers. Kontroll av elektrolytter og nyrefunksjon. Skal normalt ikke kombineres med kaliumsparende diuretika eller kaliumtilskudd, men ved hjertesvikt anbefales mineralkortikoidreseptorantagonist (aldosteronantagonist) som tilleggsbehandling til AT₁-reseptorantagonist (ved ACE-hemmer-intoleranse), betareseptorantagonist, SGLT2-hemmer og ev. diuretikum, forutsatt adekvat nyrefunksjon og serum-kalium (se Kronisk hjertesvikt). Dette forutsetter regelmessig kontroll av elektrolytter og nyrefunksjon. Kombinasjon med betareseptorantagonist er egnet. Kombinasjon med kalsiumantagonist kan gi uttalt blodtrykksfall og må derfor startes med forsiktighet. Kombinasjon med ACE-hemmere gir større risiko for hypotensive bivirkninger, hyperkalemi og redusert nyrefunksjon og frarådes. Kombinasjonsbehandling med AT₁-reseptorantagonist, ACE-hemmer og aldosteronantagonist er kontraindisert.

Nyere retningslinjer for behandling av hypertensjon anbefaler med noen unntak kombinasjonsbehandling og gjerne kombinasjoner i en tablett. For AT₁-reseptorantagonister finnes det nå kombinasjoner med tiaziddiuretikum, med kalsiumantagonist og trippelkombinasjon med AT₁-reseptorantagonist, kalsiumantagonist og hydroklortiazid, alle i hovedsak til behandling av hypertensjon. Dersom pasienten allerede står på en vanlig dose tiazid- eller slyngediuretikum, må dette seponeres ett døgn før man går over til den faste kombinasjonen med tiaziddiuretikum. Mht. andre kombinasjoner i tillegg, se avsnittet om kombinasjonsbruk ovenfor. Serum-natrium og nyrefunksjon bør kontrolleres regelmessig. Ved nedsatt nyrefunksjon bør kombinasjonen med tiaziddiuretikum ikke brukes, i stedet anvendes kombinasjon AT₁-reseptorantagonist og slyngediuretikum.