Epilepsi er en paraplybetegnelse på en rekke tilstander med forskjellige årsaker, ytringsform og prognose. Fellesnevneren er tilbakevendende epileptiske anfall. Epileptiske anfall er uttrykk for forbigående funksjonsforstyrrelser i hjernen forårsaket av et dysfunksjonelt cellenettverk. Anfallene kan ha mange årsaker. Med dagens diagnostiske hjelpemidler kan vi påvise årsaken bare hos rundt 60 % av pasientene¹.
Alle mennesker kan i prinsippet få et epileptisk anfall under helt spesielle påkjenninger eller ved visse sykdommer. Personer med epilepsi har en vedvarende lavere anfalls-terskel enn andre.

• Diagnostikk (spesialistoppgave): Anamnese og komparentopplysninger. EEG og MR av hjernen.
• Legemiddelbehandling: Anfallsforebyggende behandling: Anfallsreduserende legemidler er indisert etter ≥ 2 uprovoserte anfall. Ved stor risiko for residiv startes behandling etter første anfall.
  Det finnes i dag rundt 30 medikamenter i behandlingen av epilepsi. Valproat har i mange år vært førstevalg ved generaliserte anfall. Okskarbazepin, levetiracetam, og lamotrigin er førstevalg ved fokale anfall. Valproat bør unngås hos kvinner i fertil alder i følge internasjonale restriksjoner. Med dagens mangfold av antiepileptika påvirkes legemiddelvalget av mange faktorer, slik som pasientens toleranse, legemidlenes bivirkningsprofiler, kjønn, alder, livssituasjon, samsykelighet og tilleggsmedisiner.
  Hvis man ikke har oppnådd anfallsfrihet etter å ha forsøkt 2 medikamenter i terapeutisk dose, enten som monoterapi eller i kombinasjon, bør andre behandlingsalternativer overveies slik som kirurgi, nevrostimulator eller diett.
  Seponering bør vanligvis vurderes etter 2-5 års anfallsfrihet hos pasienter som tidligere har hatt få anfall. Seponeringen bør foretas gradvis over måneder under kjørekarens. Anfallsfrie barn bør ofte tilrås seponering etter 2 års anfallsfrihet.

Diagnosen epilepsi omfatter flere ulike sykdommer og syndromer hvor gjentatte epileptiske anfall skyldes cerebrale funksjonsforstyrrelser.

Det er en spesialistoppgave å utrede og ev. starte behandling. Oppfølging skjer ofte i samarbeid mellom spesialist i nevrologi eller pediatri og pasientens fastlege. Epilepsi medfører ofte psykososiale problemer. Helsetjenester til personer med epilepsi omfatter både behandling, rådgivning og helhetlig oppfølging. Forløp, prognose, anfallenes utløsende årsaker og døgnvariasjon er ofte avhengig av selve epilepsisyndromet. Personer med epileptiske anfall i løpet av siste år fyller i de fleste tilfeller ikke kravene til helseattest for førerkort. Se Trafikk, risikofylt arbeid og legemiddelbruk. Kognitive problemer og psykiske vansker bør utredes.

Multifaktoriell. Genetisk, strukturell, metabolsk, immunologisk, infeksjonsbetinget eller ukjent.

Insidensen er ca. 50 per 100.000 pr.år, men er høyest i tidlig barnealder og i høy alder. Prevalensen ligger på rundt 0,7 %. De fleste nye pasienter med epilepsi (70–80 %) oppnår anfallskontroll, og noen kan etter hvert slutte med behandlingen. I epilepsipopulasjonen akkumuleres pasienter som er vanskelige å behandle, og det antas at under halvparten av disse er helt anfallsfrie. Over 20 % av dem som har epilepsi, er utviklingshemmet. I denne gruppen finner vi mange pasienter med ukontrollert anfallssituasjon.

• Generaliserte epileptiske anfall starter i nevronale nettverk som omfatter begge hjernehalvdeler. Anfallene kan manifestere seg med motoriske fenomener (tonisk‑kloniske, toniske, atoniske eller myoklone anfall) eller som absenser, se tabell Epilepsi: Legemiddelvalg i henhold til anfallstyper. Prognosen er vanligvis god ved genetisk årsak når epilepsien er eneste symptom, men ofte mindre god ved strukturell eller metabolsk årsak.
• Fokale epileptiske anfall har utgangspunkt i nevronale nettverk som er begrenset til én hjernehalvdel, se tabell Epilepsi: Legemiddelvalg i henhold til anfallstyper. Symptomene bestemmes av funksjonen i det anfallsgivende området i hjernen, dvs. stedet for start og utbredelse av anfallsaktivitet. Bevisstheten kan være bevart med f.eks. motoriske, sensoriske autonome eller psykiske manifestasjoner (fokale anfall med bevart bevissthet (FB)), eller påvirket i form av fjernhet, ofte med utvikling av automatiske og uhensiktsmessige bevegelser (automatismer) (fokale anfall med redusert bevissthet (FR)). Anfallene kan raskt spre seg til motsatt hjernehalvdel og munne ut i tonisk‑kloniske anfall (fokalt anfall med utvikling til tonisk klonisk (FTK)). Det kan gå så raskt at hverken pasient eller øyevitner opplever noen fokal start.

Anamnese og komparentopplysninger er viktige. EEG og MR av hjernen er alltid indisert. Spesialistoppgave.

Legemiddelbehandlingen er delt inn i anfallsforebyggende og anfallskuperende tiltak. (Behandling av serieanfall og status epileptikus, se Serieanfall og status epilepticus.) Hvis to legemidler i adekvat dose, enten som monoterapi eller i kombinasjon, ikke gir ønsket anfallskontroll bør annen behandling overveies så som kirurgisk behandling, nevrostimulator eller diett.

Anfallsforebyggende behandling
Behandling med anfallsforebyggende legemidler er indisert etter to eller flere uprovoserte anfall. Ofte startes behandling etter ett anfall, f.eks. når det er påvist epileptiform aktivitet i EEG eller det er påvist strukturelle forandringer i hjernen som medfører stor risiko for flere anfall. Se tabell Epilepsi: Legemiddelvalg i henhold til anfallstyper. Faktorer som kan ha bidratt til å utløse anfall (f.eks. søvnmangel, inntak av alkohol) bør diskuteres med pasienten og om mulig elimineres. Akutte symptomatiske anfall opptrer i første uke etter en nyoppstått hjernelesjon eller i forbindelse med metabolske forstyrrelser, intoksikasjoner eller abstinens. Slike anfall er alene ikke indikasjon for behandling med anfallsforebyggende legemidler på lang sikt.

Pasienten skal informeres grundig om behandlingens hensikt, mulige bivirkninger og om hvordan medisinene skal tas. Hvis pasienten ikke blir anfallsfri etter opptrapping av det første legemidlet til optimal konsentrasjon eller det opptrer plagsomme bivirkninger, anbefales det å forsøke annen monoterapi. Når neste legemiddel er økt til optimal serumkonsentrasjon, trappes det første ned, ofte først etter at man har vurdert effekten av kombinasjonsbehandling i noen uker. Dersom disse tiltakene heller ikke er vellykket, kan et tredje legemiddel forsøkes, enten i monoterapi eller som tilleggsbehandling, se tabell Epilepsi: Legemiddelvalg i henhold til anfallstyper.

Ved kombinasjonsbehandling bør det legges vekt på å bruke legemidler med forskjellig virkningsmekanisme og gunstig bivirkningsprofil. Interaksjonsproblematikken kan være kompleks og må vies spesiell oppmerksomhet. Måling av serumkonsentrasjon kan være av særlig betydning når anfallsforebyggende legemidler kombineres.

De siste 10 årene har vi fått en rekke nye medikamenter i behandlingen av epilepsi. Alle dagens medikamenter, foruten ett medikament, er forbyggende mot anfall uten å behandle årsak. Dette kan defineres som antiepileptogent. Everolimus er et medikament som griper direkte inn i proteinsyntesen og således hindrer og reduserer kjempecelletumorer i hjernen ved sykdommen tuberøs skelrose og kan derigjennom også behandle pasientens epilepsi. Flere slike medikamenter som påvirker genomet er under utvikling og vil fremover kreve mer avansert og spesialisert utredning av epilepsipasienten. Dagens store utvalg av anfallsforebyggende medikamenter har endret våre mer generelle prinsipper i behandlingen til i alt større grad å bli persontilpasset.

Bivirkningsprofilene gjør at få nye pasienter her i landet nå blir satt på de eldre midlene fenobarbital og fenytoin (metningskinetikk) og karbamazepin. Det er viktig å kjenne de ulike midlenes farmakokinetiske og farmakodynamiske egenskaper godt for å kunne tilpasse behandlingen etter pasientens individuelle behov og toleranse.

Fokale anfall: Okskarbazepin, lamotrigin og levetiracetam er førstevalg. Metaanalyser har derimot ikke klart å vise signifikant forskjell i effekt eller tolerabilitet mellom de eldre og de nye og mellom de nye anfallsforebyggende medikamentene som er godkjent mot fokal epilepsi. Det er derfor svært viktig å person tilpasse medikasjonen på best mulig måte.

Generaliserte anfall: Valproat er førstevalget, utenom til kvinner i fertil alder. Lamotrigin, levetiracetam og topiramat er også gode alternativ ved generaliserte anfall. Ved rene absens-epilepsier bør etosuksimid forsøkes. Lamotrigin er også et godt absensmiddel, mens levetiracetam synes å ha bedre effekt mot myoklonier, se tabell Epilepsi: Legemiddelvalg i henhold til anfallstyper.

Kostnadene ved bruk av de nye preparatene er store, og mulige langtidseffekter og sjeldne komplikasjoner er foreløpig ufullstendig kartlagt for noen av dem. Man avventer flere kontrollerte undersøkelser ved forskjellige epilepsisyndromer og i ulike grupper av pasienter. Ved tilfredsstillende behandlingsresultat er det i dagens situasjon ingen grunn til å skifte regime. Pasienter med ukontrollert anfallssituasjon eller plagsomme bivirkninger bør imidlertid få anledning til å prøve nye legemidler. Dersom ikke balansen mellom effekt og bivirkninger blir klart bedre med nye legemidler, bør man vende tilbake til tidligere behandling. Unødvendig polyterapi må unngås.

De aldersrelaterte epilepsisyndromene, West syndrom (infantile spasmer), Dravet syndrom og Lennox-Gastauts syndrom, kommer i en særstilling. Anfallskontroll er vanskelig å oppnå. ACTH (eller glukokortikoid) behandling har vært brukt ved West syndrom. Vigabatrin bør være førstevalg ved denne indikasjonen, selv om bruken av vigabatrin er sterkt begrenset pga. faren for innskrenket synsfelt, og behandlingens varighet bør ikke overskride 12 uker dersom bedringen ikke er meningsfull. Ved Dravet syndrom er ofte valproat og klobazam førstevalg. Stiripentol er et forholdsvis nytt medikament, som kun benyttes i behandlingen ved Dravet syndrom. Natriumkanalblokkere som karboksamidderivater, lamotrigin og fenytoin bør unngås da dette kan forverre anfallssituasjonen. Ved Lennox-Gastauts syndrom er først og fremst legemidler med bredspektret antiepileptisk effekt aktuelle. Valproat har vært førstevalg, men er kontraindisert hos fertile kvinner. Lamotrigin, topiramat, felbamat, rufinamid og klobazam har alle dokumentert effekt. Cannabidiol er nå godkjent som tilleggsmedikasjon ved både Dravet og Lennox-Gastaut syndrom. Fenfluramin vil om kort tid også bli godkjent på de samme indikasjonene.

De fleste nye pasienter blir anfallsfrie med bare ett legemiddel. Under vedlikeholdsbehandling tilstrebes den lavest mulige dose avpasset etter terapeutisk effekt og bivirkninger. En del pasienter oppnår anfallsfrihet ved lavere serumkonsentrasjoner enn de anbefalte konsentrasjonsnivåer, se tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder. Ytterligere doseøkning bør da unngås. Noen pasienter trenger, og tåler, høyere serumkonsentrasjoner enn andre. Referanseområdene er veiledende og gjelder for gjennomsnittet av pasientgruppen, og må alltid sees i relasjon til terapeutisk effekt og bivirkninger.

Alle antiepileptika er klassifisert som spesielt trafikkfarlige, men i en stabil behandlingssituasjon er det mulig for mange pasienter igjen å få førerkort og kjøre bil uten trafikkrisiko av legemidlene som sådan. Helsekravene må spesielt vurderes ved samtidig bruk av tre eller flere antiepileptika. Det er innført spesielle restriksjoner for bruk av benzodiazepiner (se Helsedirektoratets Førerkortveileder). Det er krav om 5 års anfallsfrihet ved førerkort kl.1, men de aller fleste vil få årlig dispensasjon etter ett års anfallsfrihet. For førerkort kl. 2 og 3 gjelder 10 års anfallsfrihet uten medikasjon.

Doseavhengige bivirkninger kan oppleves selv om serumkonsentrasjonene ligger innenfor terapeutiske områder og dosene ikke er spesielt høye. Bivirkninger i form av konsentrasjons‑, hukommelses‑ og innlæringsvansker kan ha store konsekvenser i dagliglivet. Eldre pasienter og pasienter med utviklingshemning eller hjerneskade kan ha særlig nedsatt terskel for sentralnervøse bivirkninger. Hos mennesker med kommunikasjonsproblemer er slike bivirkninger vanskelig å diagnostisere. Komparentopplysninger fra pårørende og/eller omsorgspersoner kan være til stor hjelp.

Enzyminduserende antiepileptika kan nedsette effekten av hormonell antikonsepsjon og kan også bidra til utvikling av beinskjørhet ved å øke nedbrytningen av vitamin D. Enkelte pasienter kan ha behov for tilskudd av vitamin D og kalsium, særlig postmenopausale kvinner.

Interaksjoner med antiepileptika

• Det er omfattende farmakokinetiske interaksjoner. Betydningen er uforutsigbar, og måling av serumkonsentrasjonen er nyttig for å vurdere mulige dosejusteringer. De fleste antiepileptika omdannes i leveren og er derfor utsatte for interaksjoner. Unntakene er gabapentin, pregabalin og vigabatrin som skilles ut uendret gjennom nyrene.
• Det er både sterke enzymindusere og -hemmere blant de legemidlene som ofte blir brukt i kombinasjon med andre antiepileptika. I tillegg bruker mange pasienter andre legemidler i tillegg som kan forårsake interaksjoner. Det kan føre til tap av anfallskontroll eller tegn på toksisitet, eller at antiepileptika påvirker andre legemidler som kan ha andre terapeutiske konsekvenser.
• Sterke enzymindusere: karbamazepin, fenytoin, (fenobarbital) øker metabolismen av andre legemidler i leveren, og resulterer i kortere halveringstid, lavere serumkonsentrasjon og dårligere effekt. Doseøkning av legemidlet som påvirkes vil ofte være nødvendig. Enzyminduksjon tar tid, 2-4 uker, og er avhengig av syntese av flere enzymer.
• Enzymhemmere (som valproat, stiripentol, felbamat, cannabidiol), hemmer metabolismen av andre legemidler i leveren, forlenger halveringstiden, øker serumkonsentrasjonen og gir økt fare for mer bivirkninger eller toksisitet. En dosereduksjon av legemiddelet som påvirkes vil ofte være nødvendig. Enzymhemming er en rask prosess som er avhengig av halveringstidene til de involverte legemidlene.
• NB! Det motsatte skjer ved seponering av en enzyminduser/-hemmer. Vær alltid obs på interaksjoner ved oppstart og seponering av antiepileptika! Enkelte antiepileptika har både enzyminduserende og -hemmende egenskaper (okskarbazepin, eslikarbaze-pin, felbamat) på ulike enzymer, eller doseavhengig enzyminduserende egenskaper (topiramat).
• Antiepileptika som påvirkes av både enzymindusere og -hemmere er f.eks. lamotrigin og klobazam, i tillegg til everolimus.
• Andre legemiddelgrupper som kan påvirkes inkluderer p-piller, warfarin og DOAK, ulike psykofarmaka m.fl. Andre legemiddelgrupper som forårsaker interaksjoner gjelder f.eks. enzymhemmere som omeprazol og -derivater, ketokonazol, erytromycin.
• I sjeldne tilfeller er det interaksjoner om proteinbinding, som er viktig for sterkt proteinbundne legemidler, og måling av fri konsentrasjon kan være et presist mål (som for valproat og fenytoin, og påvirkning av stiripentol eller cannabidiol).
• Bruk interaksjoner.no som utgangspunkt for å identifisere mulige interaksjoner. Databasen er ikke fullstendig eller nødvendigvis oppdatert på alle mulige kombinasjoner av legemidler. Uregistrerte preparater er ikke inkludert. 

Bruk av antiepileptika under svangerskap krever særdeles omhyggelig overvåkning fordi pasientene må fortsette behandlingen for å unngå anfall. Før svangerskap må medisineringen tilpasses for å redusere risikoen for skade på fosteret. Forekomsten av fosterskader er høyere hos barn av mødre som bruker antiepileptika (3–10 %) enn i den generelle befolkningen (2–4 %). Effekten er doseavhengig; valproat i høye doser kommer dårligst ut. Kombinasjon av flere antiepileptika øker risikoen. Foruten strukturelle misdannelser er det også holdepunkter for at noen antiepileptika har uheldige virkninger på fosterets sentralnervesystem og mentale utvikling, som ADHD og autisme, på en doseavhengig måte. Dette gjelder særlig valproat (i doser over 600 mg/dag), men også topiramat ifølge nyere databasestudier (i doser fra 100 mg/dag).

Det finnes ennå begrenset informasjon om de nyere antiepileptika, bortsett fra for lamotrigin, som synes å ha lite tendens til fosterskadelig effekt. Foreløpige resultater er også gunstige for levetiracetam og okskarbazepin. Om mulig bør en bruke monoterapi og tilstrebe lavest mulig dosering og jevnest mulig serumkonsentrasjon. Men det er av største viktighet å opprettholde optimal kontroll av epileptiske anfall.

For flere antiepileptika kan den totale serumkonsentrasjonen ha en tendens til å synke i løpet av svangerskapet. Når det gjelder valproat og fenytoin har det ikke alltid klinisk betydning, da konsentrasjonen av ubundet, virksomt legemiddel ikke nødvendigvis er påvirket i samme grad. Konsentrasjonen av lamotrigin, okskarbazepin og levetiracetam faller ofte betydelig, sannsynligvis både pga. økt metabolisme og økt renal utskillelse. Serumkonsentrasjoner bør bestemmes før svangerskap og verdiene bør følges med kontroller. Justering av dosen bør vurderes ved endringer > 20–30 %. Under graviditet bør behandlingen helst overvåkes av nevrolog. Fødselen bør finne sted på sykehus med tilstrekkelig ekspertise.

Retningslinjer for bruk av antiepileptika under svangerskap og for behandling av kvinner i fertil alder:

• Svangerskap bør være planlagt. Bruk monoterapi med laveste dose som gir anfallskontroll; forsøk å unngå polyterapi.
• Valproat er kontraindisert under graviditet, med mindre egnet alternativ behandling ikke finnes. Risikoen for fosterskader er doseavhengig. Selv om doser under 700 mg/døgn (depotpreparat) anses som tryggere, er ingen sikker nedre grense identifisert. Prenatal diagnostikk bør tilbys i form av spesiell oppfølging med ultralyd.
• Valproat er kontraindisert for fertile kvinner, med mindre betingelsene i det graviditetsforebyggende programmet (se "Kjære Helsepersonell"-brev av 18. oktober 2018) er oppfylt. Hverken valproat eller karbamazepin bør brukes ved familiær forekomst av nevralrørsdefekt (se forøvrig ytterliger informasjon i omtalen av valproat).
• Topiramat. Nyere studier tyder også på betydelig økt risiko for fosterskader ved bruk av topiramat, og man anbefaler nå at dette ikke blir brukt under graviditet.
• Vitamintilskudd bør brukes allerede før konsepsjon.

Behovet for folsyre og vitaminene D og K, kanskje også for noen av de øvrige vitaminene, kan øke under behandling med antiepileptika. Flere undersøkelser tyder på at folsyretilskudd beskytter fosteret mot nevralrørsdefekter. Det er derfor anbefalt at alle kvinner i fertil alder med epilepsi daglig får vitaminpreparater som inneholder folsyre. Optimalt folsyretilskudd til denne pasientgruppen er foreløpig vanskelig å fastslå. Anbefalt døgndose av folsyre ved planlagt graviditet og i første trimester er 4 mg. 

Vanligvis anbefales fri amming hos kvinner med epilepsi, men forsiktighet bør utvises når mor bruker barbiturater (fenobarbital og primidon), etosuksimid, høye doser klonazepam, felbamat eller lamotrigin. Metaboliseringskapasiteten av lamotrigin er lav hos nyfødte. Ved tegn til sedasjon eller dårlig vektøkning uten annen årsak bør barnets serumnivå kontrolleres og ammingen ev. reduseres, legges til tidspunkter med lavest mulig nivå i melken eller avbrytes. Opplysninger om mange av de nyere antiepileptika slik som topiramat, okskarbazepin og zonisamid hos ammende er sparsomme.

Spontan remisjon av epilepsi forekommer. Seponering av antiepileptisk legemiddel er en spesialistoppgave (nevrolog/pediater) og bør vurderes i henhold til det aktuelle epilepsisyndromets prognose. Seponering kan være aktuelt etter 2-5 års anfallsfrihet hos pasienter som tidligere har hatt få og korte anfall. Det er vanlig at pasienter som debuterer med en generalisert epilepsiform i ungdom eller voksen alder (eks juvenil myoklon epilepsi) må ha livslang behandling, og stor forsiktighet må vises ved reduksjon eller seponering av medikasjon hos denne pasientgruppen. Seponeringen bør foretas gradvis (gjelder både barn og voksne) over måneder og halvår under kjørekarens og nøye kontroll mht. anfallsresidiv som ofte har store sosiale konsekvenser, særlig hos voksne. Helsekrav til førerkort er ikke oppfylt under nedtrapping og i de tre første måneder etter avsluttet behandling, se Helsedirektoratets Førerkortveileder. Anfallsfrie barn bør ofte tilrås seponering etter 2 års anfallsfrihet.

• Lossius MI, Alfstad KÅ, Aaberg KM, Nakken KO: Seponering av antiepileptika ved anfallsfrihet – når og hvordan? Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137:451-4. DOI: 10.4045/tidsskr.16.0957
  Se http://tidsskriftet.no/2017/03/klinisk-oversikt/seponering-av-antiepileptika-ved-anfallsfrihet-nar-og-hvordan
• Henning O, Nakken KO: Ny klassifikasjon av epileptiske anfall. Tidsskr Nor Legeforen 2017, DOI: 10.4045/tidsskr.17.0894 (lest 15.11.2017)
• Fisher RS, Cross JH, French JA et al. Operational classification of seizure types by the International League Against Epilepsy: Position Paper of the ILAE Commission for Classification and Terminology. Epilepsia 2017; 58: 522 - 30.
• Alvestad, S et al. Valproat fortsatt viktig for kvinner med generalisert epilepsi; Tidsskriftet (2019)
• Legeforeningen: Retningslinjer for behandling av kvinner med epilepsi. (2018)
• Reimers A, Berg JA, Burns ML, Landmark CJ. Felles referanseområder for antiepileptika. Tidsskr Nor Laegeforen. 2017 Jun 26;137(12-13):864-865
• EMA: PRAC recommends new measures to avoid valproate exposure in pregnancy (2018).
• EMA: PRAC starts review of topiramate use in pregnancy and women of childbearing potential (2022).

Status epilepticus er vedvarende eller serier av anfall uten at pasienten kommer seg mellom anfallene. Tilstanden bør oppfattes som begynnende status allerede når generaliserte tonisk-kloniske anfall har vart lenger enn fem minutter, eller når det har vært to anfall uten restitusjon mellom dem.

• Diagnostikk: Status epilepticus er vedvarende eller serier av anfall uten at pasienten kommer seg mellom anfallene. Begynnende status bør mistenkes ved generaliserte anfall med varighet > 5 min., eller 2 anfall uten restitusjon imellom.
• Legemiddelbehandling: Anfallskupering med benzodiazepiner i initial fase, deretter i.v. metning med aktuelle antiepileptika i etablert fase og generell i.v. anestesi ved refraktær status.

Status epilepticus av generaliserte tonisk‑kloniske anfall er en livstruende tilstand. Den hissige nevronale aktiviteten kan føre til hjerneødem og celledød, og dette kan medføre permanente cerebrale skader. Ved lang varighet kan det utvikle seg respiratorisk, kardiovaskulær og renal svikt. Når ikke‑konvulsive anfall opptrer i serier eller som status, kompromitteres vanligvis ikke livsviktige funksjoner, men langvarig status av fokale anfall kan gi varige skader med bl.a. redusert nærhukommelse.

Utenfor sykehus: Pårørende til pasienter med alvorlig epilepsi bør utstyres med diazepam rektalvæske eller midazolam munnvann og instrueres i bruk. Ved tendens til status epilepticus eller serieanfall kan det være aktuelt å gi diazepam rektalt eller midazolam bukkalt ved vedvarende anfallsaktivitet, f.eks. etter 4 minutter eller ved serieanfall. Overdreven og for hyppig bruk må unngås. Klare retningslinjer for hver enkelt pasient er nødvendig. Diazepam rektalvæske har vært i bruk i mange år (Stesolid/Stesolid prefill). Midazolam munnvann (Buccolam) er ofte lettere å gi (0,25 mg/kg, maksimalt 10 mg). Det er tilgjengelig i styrkene 2,5 mg - 10 mg til spedbarn, småbarn, barn og ungdom (3 mnd til < 18 år) diagnostisert med epilepsi. Midazolam 10 mg i.m. gitt av ambulansepersonell kan være praktisk og effektivt under transport (obs. respirasjon). Se Midazolam.

I sykehus: Prinsippet er (I) anfallskupering med benzodiazepiner i initial fase, deretter (II) intravenøs metning med aktuelle antiepileptika i etablert fase og (III) generell intravenøs anestesi ved refraktær status. Det er viktig å ha en behandlingsplan klar på forhånd; et kortfattet eksempel på en slik er vist i tabellen Kortfattet behandlingsplan for konvulsiv status epilepticus. Målet er å bryte status så snart som mulig for å avverge utvikling av både komplikasjoner og refraktær status.

Blodprøver for serumkonsentrasjonsmålinger av aktuelle antiepileptika er viktige utgangspunkt for den videre behandling. Sviktende etterlevelse av profylaktisk behandling er en vanlig årsak til status. Sammen med den anfallskuperende behandlingen kontinueres tidligere profylaktisk behandling intravenøst når dette er mulig, alternativt i sonde eller rektalt. Dosen justeres opp ved holdepunkter for utilstrekkelig dose eller sviktende inntak.

1. Initial fase (trinn 1): Diazepam intravenøst er førstevalgsmiddel ved akutt behandling av alle former for epileptiske anfall. Startdose:
   1. Barn: 0,3–0,5 mg/kg
   2. Voksne: 10–20 mg
      
      Konsentrasjonen av diazepam i hjernen faller raskt i løpet av 15–30 minutter og anfallsresidiv opptrer ofte. Gjentatt dose kan gis etter 10–20 minutter. Respirasjon og sirkulasjon må overvåkes. Intubasjonsberedskap er nødvendig ved større doser. Diazepam gitt i tilstrekkelige mengder vil i de fleste tilfeller ha effekt.Alternativ til diazepam er midazolam 10 mg p.o. (event i.m. eller nasalt), eller lorazepam 2-4 mg i.v. (event. smelte tabl.
2. Etablert status (trinn 2): Hvis benzodiazepiner svikter eller faren for residiv ansees stor, velges enten fosfenytoin, valproat eller levetiracetam intravenøst ut fra klinisk situasjon (komorbiditet, alder, epilepsisyndrom). Det er viktig å gi store nok metningsdoser.
   1. Fosfenytoin: Omdannes raskt til fenytoin og kan gis som intravenøs bolusdose på 15 mg fenytoinnatriumekvivalenter (FNE)/kg med en hastighet på 100–150 mg FNE/minutt (for barn > 5 år 2–3 mg FNE/kg/minutt). Kontroll av blodtrykk og EKG er viktig. Særlig forsiktighet må utvises hos eldre. Virkningen inntrer med en viss latens. NB! Hypotensjon. Arytmi
   2. Valproat: Bør unngås ved leversykdom og mistanke om mitokondriopati. Kontraindisert ved graviditet. Hos voksne kan man gi en metningsdose på inntil 30 mg/kg over 15–20 minutter. Behandling av status epilepticus med valproat hos barn anbefales foreløpig ikke.
   3. Levetiracetam: 40 (-60) mg/kg i.v., infusjonhastighet 10 min. Lakosamid og brivaracetam kan også gis intravenøst, men det foreligger ennå sparsomme erfaringer ved status epilepticus. Lakosamid: 200-400 mg i.v. (max 60 mg/min). Brivaracetam: Foreløpig lite erfaring. Prospektive undersøkelser er nødvendig for å avklare hvilken rolle disse legemidlene kan få ved status epilepticus.
3. Refraktær status:
   Intravenøs anestesi 24–48 timer: Dosering i samarbeid med anestesilege i intensivavdeling, helst under EEG-kontroll, se tabell Kortfattet behandlingsplan for konvulsiv status epilepticus. Kunstig ventilasjon!
   1. Midazolam: Bolus 0,2 mg/kg (2 mg/min); vedlikehold 0,05–0,5 mg/kg/time.
   2. Propofol: Hos voksne bolus 2 mg/kg; vedlikehold 5–10 mg/kg/time. Behandlingen bør ikke overskride 48 timer. Obs. propofolinfusjonssyndrom; særlig forsiktighet hos barn.
   3. Tiopental: Bolus 2-3 mg/kg: vedlikehold 3–5 mg/kg/time.
      
      Se tabell Kortfattet behandlingsplan for konvulsiv status epilepticus.

Se aktuelle avsnitt i terapikapitlet Epilepsi.

Midlet er effektivt ved absensepilepsi.

Brukes kun ved absenser. Gir ingen beskyttelse mot krampeanfall. Hemmer spenningsstyrte kalsiumkanaler og virker dermed hemmede på nevrotransmisjon.

Absorberes nær 100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren ved CYP2E1 og CYP3A4. Videre utskillelse via nyrene. Halveringstid, se tabellen Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder (hos barn ca. 30 timer).

Absenser.

Veiledende dosering. Se tabellen Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder. Individuell. Forsiktig startdose, økes gradvis med en ukes mellomrom. Vanlig vedlikeholdsdose:

• Voksne: 15 mg/kg kroppsvekt × 1-2 (1000-1500 mg/døgn)
• Barn > 6 år: 7,5–10 mg/kg × 2. Vedlikeholdsdose kan være inntil 1000-1500 mg/døgn, gis 2 ganger daglig.
• Barn < 6 år vanligvis 250 mg daglig som oppstart, doseres individuelt og evt. i mikstur; men er ikke godkjent indikasjon for denne aldersgruppen.

Etablert terapeutisk serumkonsentrasjon, se tabellen Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: 5–7,5 g ga etter ventrikkeltømming moderat forgiftning.

Klinikk: Kvalme, brekninger, hodepine, svimmelhet, motorisk uro, desorientering, ataksi, somnolens, bevisstløshet, respirasjonsdepresjon.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Anoreksi, magesmerter, kvalme og brekninger er relativt vanlige. Døsighet, apati, depresjon, hodepine, ataksi og svimmelhet er ofte doseavhengige. Psykose kan forekomme. Eksantem, bloddyskrasier og purpura er beskrevet.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi. Overgang til morsmelk er høy. Sedativ effekt hos brysternærte barn er rapportert.

Lever og nyresvikt.

Akutt intermittent porfyri.

Klinisk kontroll og plasmakonsentrasjonsmåling.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

For beskrivelser av referanseområder: https://farmakologiportalen.no/content/62/Referanseomrader

Oppdaterte referanseområder for antiepileptika:
https://farmakologiportalen.no/nasjonale_referanseomrader/https://tidsskriftet.no/2017/05/debatt/felles-referanseomrader-antiepileptika

Hemmer spenningsavhengige natriumkanaler og demper dermed eksitabilitet og forebygger anfall.

Biotilgjengeligheten er 70–100 % ved peroral tilførsel. Denne kan økes noe ved samtidig inntak av mat. Metaboliseres i stor grad i leveren ved CYP2C9 og CYP2C19. Merk også mulig farmakogenetisk variasjon i disse enzymene, genotyping mulig. Inaktive metabolitter. Metningskinetikk ved høye doser (se Eliminasjon under Farmakokinetikk og doseringsprinsipper). Metabolittene utskilles ut via via nyrene, og via gallen i feces. Halveringstid, se tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder. Fenytoin induserer CYP2C- og CYP3A-isoenzymer.

Fokale anfall og generaliserte tonisk-kloniske anfall. Brukes i dag i begrenset grad som nyoppstartet behandling.

Måling av CYP2C9-funksjon, se Kontroll og oppfølging nedenfor.

• Peroralt: Vedlikeholdsdose:
  • Voksne: 4-7 mg/kg kroppsvekt/døgn (ofte 250-400 mg/døgn). Gis to ganger daglig. Ved behov kan det gis peroral oppladningsdose på 15 mg/kg fordelt på tre doser med en til to timers mellomrom. NB! Sentralnervøse bivirkninger.
  • Barn: Opp til 10 mg/kg kroppsvekt/døgn (vanlig 4-8 mg/kg/døgn).

Forsiktig dosejustering, selv små doseøkninger (25 mg) kan gi uforholdsmessig stor økning i plasmakonsentrasjonen med fare for overdosering pga. metningskinetikk. Etablert terapeutisk serumkonsentrasjon, se tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder.

Toksisitet: Toksisk dose ca. 20 mg/kg.

Barn: < 200 mg forventes ingen eller lette symptomer. 300 mg til 2½-åringer ga moderat, 600 mg til 4½-åring ga alvorlig, 1,5 g til 6-åring ga alvorlig til svært alvorlig forgiftning.

Voksne: 1,2 g ga lett til moderat, 10 g ga alvorlig forgiftning og 7 g ga cerebellær atrofi.

Serumkonsentrasjoner: 80–120 μmol/liter forventes lett, 120–160 μmol/liter moderat, > 160 μmol/liter alvorlig og > 200 μmol/liter svært alvorlig forgiftning. Doseavhengig kinetikk kan gi høye serumkonsentrasjoner i flere døgn.

Klinikk: Ved lett forgiftning: Nystagmus (svært vanlig), ataksi, tremor, hyperrefleksi, dobbeltsyn, svimmelhet, talevansker, agitasjon, eksitasjon, forvirring, hallusinasjoner, ansiktsrødme, iblant kvalme og brekninger. Symptomene forsvinner ofte etter 4–5 dager.

Ved alvorlig forgiftning: Somnolens (koma sees sjelden), ev. kramper, ufrivillige bevegelser og respirasjonsdepresjon. Cerebellær atrofi er en fryktet komplikasjon ved kronisk overdosering, men svært sjelden ved akutt forgiftning.

Behandling: Ventrikkeltømming og gjentatt kulldosering hvis indisert. Symptomatisk behandling. Vurder beskyttende omgivelser og behandling på flatseng ved uttalt uro/ataksi. Følg ev. serumkonsentrasjonen.

Konsentrasjonsvansker, døsighet, ustøhet, koordinasjonsforstyrrelser og dobbeltsyn er vanligst og plasmakonsentrasjonsavhengige. Hyperkinesier kan forekomme. Eksantem er ikke uvanlig. Overfølsomhetsreaksjoner som Stevens–Johnsons syndrom, lymfadenopati, bloddyskrasier og levernekrose er sjeldne. Fenytoin kan bidra til å utvikle osteoporose ved langtidsbehandling. Gingival hyperplasi, hirsutisme og andre kosmetiske bivirkninger (grove ansiktstrekk) kan være plagsomme.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi.
Graviditet: Økt risiko for misdannelser og mindre anomalier. Ansiktsforandringer, fingeranomalier og i en del tilfeller hjertedefekter, vekstrestriksjon og svekket mental utvikling.
Amming: Kan brukes av ammende.

Konsentrasjonen i serum kan være vanskelig å styre pga. metningskinetikken, se nedenfor. Seponering må skje langsomt unntatt ved allergiske reaksjoner. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMPs interaksjonssøk.

Porfyri.

Klinisk kontroll og oppfølging med serumkonsentrasjonsmåling av fenytoin. NB! Måling av fri, ubundet konsentrasjon kan være nyttig ved lav/høy alder, lavt albumin, porfyri eller akutte situasjoner.
Serumkonsentrasjonsmålinger for totale og frie konsentrasjoner er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Symptomer på overdosering. Interaksjoner, bl.a. nedsatt effekt av hormonell antikonsepsjon. Graviditet.

Fosfenytoin er en prodrug som omdannes raskt til fenytoin etter parenteral tilførsel. Fosfenytoin infusjonsløsning tolereres bedre enn fenytoin fordi pH i løsningen ligger nærmere fysiologiske verdier. Virksomme plasmakonsentrasjoner kan oppnås tidligere pga. muligheten for en raskere infusjon.

Se også Fenytoin

Biotilgjengeligheten er 100 % ved intramuskulær/intravenøs tilførsel. Metaboliseres raskt og fullstendig i blod og vev ved hydrolyse til fenytoin (se Fenytoin). Halveringstiden for fosfenytoin er 15 minutter.

Status epilepticus og anfallsprofylakse ved nevrokirurgiske inngrep.

Fosfenytoin skal forskrives og doseres i fenytoinnatriumekvivalenter (FNE). 1 mg FNE tilsvarer 1,5 mg fosfenytoindinatrium, 1 mg fenytoinnatrium og 0,93 mg fenytoin. Dette bør man merke seg når fosfenytoin og fenytoin skal byttes ut mot hverandre. Metningskinetikken kan medføre at små doseforskjeller kan påvirke plasmakonsentrasjonen betydelig hos enkelte.

Voksne og barn (≥ 5 år):

• Status epilepticus:
  • Bolusdose: 15 mg FNE/kg kroppsvekt gitt som intravenøs infusjon med en hastighet på 100–150 mg FNE/minutt (barn 2–3 mg FNE/kg/minutt).
  • Vedlikeholdsbehandling: Initiale vedlikeholdsdoser er 4–5 mg FNE/kg/døgn gitt som intravenøs infusjon eller intramuskulær injeksjon fordelt på 1–2 doser. Vedlikeholdsdosen skal justeres etter respons og plasmakonsentrasjon av fenytoin tatt rett før neste dose.
• Anfallsprofylakse:
  • Bolusdose: 10–15 mg FNE/kg kroppsvekt gitt som intravenøs infusjon eller intramuskulær injeksjon. Anbefalt infusjonshastighet er 50–100 mg FNE/minutt (barn 1–2 mg FNE/kg/minutt).
  • Vedlikeholdsbehandling som ved status epilepticus.

Begrenset erfaring med overdoser. Se Fenytoin.

Tilfeller av alvorlige kardiovaskulære bivirkninger (særlig hypotensjon og bradykardi) er rapportert. Se for øvrig Fenytoin.

EKG, blodtrykk og åndedrett skal overvåkes under hele infusjonen og videre i ca. 30 minutter etter avsluttet infusjon. En infusjonshastighet på 150 mg FNE/minutt (3 mg FNE/kg/minutt hos barn) skal aldri overstiges. Se for øvrig Fenytoin. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMPs interaksjonssøk.

Serumkonsentrasjonsmålinger for totale og frie konsentrasjoner er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Se også Barbiturater og Barbiturater i anestesien.

Øker postsynaptisk GABA-erg hemning (forlenger kloridkanalenes åpningstid i GABAA-reseptorer). Har sedativ, hypnotisk og antikonvulsiv effekt.

Biotilgjengeligheten er 80–100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren ved CYP2C9 og CYP2C19. Inaktiv hovedmetabolitt som utskilles via nyrene, ca. 25 % umetabolisert. Urinutskillelsen øker ved alkalisering. Halveringstid, se tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder. Fenobarbital induserer CYP2C- og CYP3A-isoenzymer.

Generaliserte tonisk‑kloniske anfall, myoklonier og fokale anfall. Få nye pasienter blir i dag satt på fenobarbital pga. tendensen til sentralnervøse bivirkninger. Det bør særlig unngås hos barn og unge i læringssituasjoner, men kan være et godt alternativ ved kramper i nyfødtperioden og i de første levemånedene.

Vedlikeholdsdose (tas om kvelden):

• Voksne: Oftest 50–100 mg
• Barn: Inntil 5 mg/kg kroppsvekt/døgn (opptil 150 mg/døgn fordelt på to doser), ev. høyere avhengig av serumkonsentrasjon

Fenobarbital kan gis i én døgndose om kvelden. Etablert terapeutisk serumkonsentrasjon, se tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder.

Toksisitet: Toleranseutvikling. Toksisiteten potenseres av alkohol og CNS-depressive legemidler.

Barn: Toksisk dose ca. 10 mg/kg. 180 mg til 3-åring ga moderat og 270 mg til 3-åring ga moderat til alvorlig forgiftning.

Voksne: Toksisk dose ca. 1 g. 2 g ga lett til moderat forgiftning. Potensiell letal dose 5–10 g. Serumkonsentrasjoner: > 200 mol/liter forventes lett, > 400 mol/liter moderat og > 600 mol/liter alvorlig forgiftning.

Klinikk: Eksitasjon (tidlig i forløpet, særlig hos barn), deretter tiltagende CNS-depresjon til dypt koma med utslukkede reflekser og lang varighet. Ataksi og nystagmus. Respirasjonsdepresjon, hypotensjon og sirkulasjonssvikt. Hypotermi. Nedsatt GI-motilitet. Ev. bulløst eksantem, krystalluri (gjelder primidon) og rabdomyolyse.

Behandling: Ventrikkeltømming og gjentatt kulldosering hvis indisert. Symptomatisk behandling. Følg ev. serumkonsentrasjonen. Alkalisk diurese dersom gjentatt kulldosering ikke kan gjennomføres. Intubering og ev. respiratorbehandling på vid indikasjon. Vasopressor (noradrenalin) er da oftest nødvendig. Hemodialyse (CVVHD) kan unntaksvis være indisert ved alvorlig forgiftning og nedsatt nyrefunksjon.

Konsentrasjonsavhengige bivirkninger kan være et vedvarende problem. De vanligste er døsighet, konsentrasjonsvansker og svimmelhet. Hyperaktivitet, søvnvansker og/eller irritabilitet, særlig hos barn, kan være seponeringsgrunn. Uro og delirium (se Delirium) kan opptre hos eldre. Depresjon kan forekomme. Fenobarbital kan påvirke kalsiumetabolismen og bidra til utviklingen av osteoporose. Megaloblastanemi er rapportert. Alvorlige bloddyskrasier kan opptre, men er sjeldne. Andre overfølsomhetsreaksjoner forekommer også, bl.a. eksantem i 5 %. Fenobarbital kan bidra til utviklingen av Dupuytrens kontraktur ved langvarig bruk.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi.

Graviditet: Økt forekomst av misdannelser, blødninger ved fødselen og abstinens. Amming: Overgang til morsmelk er høy. Barnet bør observeres for døsighet, dårlig sugeevne og lav vektøkning, spesielt hvis barnet også har vært eksponert under svangerskapet. Mulighet for akkumulering av aktive metabolitter ved langtidsbruk.

Lever- og nyresvikt. Eldre. Dårlig konsentrasjonsevne hos barn. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMPs interaksjonssøk.

Porfyri.

Serumkonsentrasjonsmåling. Seponering må skje langsomt unntatt ved allergiske reaksjoner.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Interaksjoner, bl.a. nedsatt effekt av hormonell antikonsepsjon.

Omdannes i leveren til fenobarbital og fenyletylmalonamid. Antiepileptisk effekt skyldes sannsynlig mest fenobarbital. Ikke et førstehåndsmiddel pga. sederende effekt. Ufullstendig dokumentert bl.a. når det gjelder virksomme komponenter (både stoffet selv og metabolitter) og bivirkninger.

Midlet er ikke lenger markedsført i Norge, men brukes hos enkelte pasienter som alternativ til fenobarbital.

Biotilgjengeligheten er 90–100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres fullstendig i leveren ved CYP2C9 og CYP2C19 til aktive metabolitter som utskilles via nyrene, ca. 15 % aktivt fenobarbital. Halveringstiden for primidon er 3–7 timer. Halveringstiden for aktive substanser er 2–6 døgn.

Generaliserte tonisk‑kloniske anfall, myoklonier og fokale anfall. Brukes lite i Norge.

Vedlikeholdsdosering:

• Voksne: 2,5–5 mg/kg × 2-3 (375-750 mg/døgn)

Lave startdoser: 1–2 mg/kg kroppsvekt per døgn, gradvis økning i løpet av 3–4 uker.

Toksisitet: Individuelle variasjoner.

Barn: 750 mg til 4-åring ga lett til moderat, 4,5 g 2,5-åring ga moderat til alvorlig og 4 g til 14-åring ga lett forgiftning.

Klinikk og behandling: Se Fenobarbital (fenemal). Gjentatt kulldosering anbefales ikke.

Vanligst er døsighet, synsforstyrrelser, nystagmus og ataksi. Se også Fenobarbital.

Overgang til morsmelk er høy. Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi, samt Fenobarbital.

Porfyri.

Klinisk kontroll, serumkonsentrasjonsmåling av metabolitten fenobarbital.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Interaksjoner, bl.a. nedsatt effekt av hormonell antikonsepsjon.

Eslikarbazepinacetat omdannes raskt til monohydroksykarbazepin og nesten utelukkende til den venstredreiende enantiomeren (S-likarbazepin), i motsetning til okskarbazepin som omdannes til (R+S)-likarbazepin. Denne aktive metabolitten hemmer spenningsavhengige natriumkanaler.

Biotilgjengeligheten er høy. Acetatet hydrolyseres rask til den aktive metabolitten. Maksimal serumkonsentrasjon oppnås etter 2-3 timer. Halveringstid 10-20 timer. Elimineres hovedsakelig via nyrene, uendret og som konjugat. Eslikarbazepin har enzyminduserende og -hemmende egenskaper, så vær obs på interaksjoner med andre legemidler.

Tilleggsbehandling hos voksne, ungdommer og barn over 6 år med partielle anfall med eller uten sekundær generalisering. Monoterapi hos voksne med nylig diagnostisert epilepsi av denne typen.

Anbefalt startdose 400 mg en gang daglig. Kan økes til 800 mg en gang daglig etter 1–2 uker. Avhengig av individuell respons kan dosen økes videre til 1200 mg.

Bivirkningene er av lignende karakter som ved bruk av okskarbazepin (se Okskarbazepin), men de er vanligvis milde til moderate og opptrer særlig i starten av behandlingen. Vanligst er svimmelhet og søvnighet. Hyponatremi og allergiske hudreaksjoner som for okskarbazepin.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 2,5 g har vært gitt i kliniske studier.

Klinikk: Lite beskrevet, se ev. Karbamazepin.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hemodialyse er teoretisk aktuelt, men vil sjelden være indisert.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi. Undersøkelser hos gravide mangler. Det er sannsynlig at økt glukuronidering under svangerskap medfører reduserte serumkonsentrasjoner av monohydroksykarbazepin, slik som under behandling med okskarbazepin.

Forsiktighet ved behandling av eldre. Dosen bør justeres etter kreatininclearance. Kan redusere effekten av hormonell antikonsepsjon. Forlenget PQ-tid i EKG er observert. Forsiktighet hos pasienter som har forlenget PQ-tid også av andre årsaker.

Kjent atrioventrikulært (AV)-blokk grad 2 eller 3. Overfølsomhet overfor innholdsstoffene.

Kontroll av s-natrium, særlig hos eldre og pasienter som bruker andre legemidler som kan redusere natriumnivået (f.eks. diuretika).

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Bivirkninger. Kan redusere effekten av hormonell antikonsepsjon.

Hemmer spenningsstyrte natriumkanaler i den nevronale cellemembranen på lignende måte som fenytoin. Påvirker paroksysmal smerte.

Biotilgjengelighet: Tabletter, mikstur: 70–80 %, stikkpiller: 60 %, depottabletter: 60–70 %. Biotilgjengeligheten kan øke noe ved samtidig inntak av mat. Metaboliseres nesten fullstendig i leveren ved CYP3A4, og har en aktiv metabolitt, 10-11-karbamazepinepoksid, og metabolitter utskilles hovedsakelig via nyrene. Er gjenstand for autoinduksjon ved langtidsbehandling (1–2 uker eller lengre). Halveringstiden er 25–60 timer etter en enkeltdose, 15–20 timer ved langtidsbehandling, 9–10 timer ved samtidig bruk av andre enzyminduserende legemidler (fenobarbital, fenytoin, rifampicin og naturlegemidlet johannesurt).

Fokale anfall og generaliserte tonisk-kloniske anfall. Trigeminusnevralgi. Nevralgiske smerter. Krampebeskyttelse ved alkoholabstinens. Manisk depressiv lidelse.

Etablert terapeutisk serumkonsentrasjon, se Tabell: Antiepileptika. Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder.

• Epilepsi. Dosen bør økes gradvis for å unngå initiale bivirkninger. Dosejustering etter innledende behandling kan være nødvendig pga. autoinduksjon.
  Standardpreparatene bør gis 3 ganger i døgnet. Depotpreparatene kan doseres 2 ganger og gir likevel jevnere serumkonsentrasjoner. Serumkonsentrasjoner er veiledende (se Tabell: Antiepileptika. Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder), dosering først og fremst etter klinisk effekt.
  • Voksne: Innledningsvis 100 mg × 2, gradvis økning med 100 mg hver 3. dag inntil optimal effekt. Vedlikeholdsdosen ligger rundt 600–1200 mg daglig, av og til noe høyere.
  • Barn: Innledningsvis 1–2 mg/kg kroppsvekt × 2 (× 3 ved mikstur), gradvis økning som for voksne, til vedlikeholdsdose på 10–20 mg/kg kroppsvekt/døgn.
• Trigeminusnevralgi: Gradvis økning fra 100 mg × 2 til 600–1200 mg daglig.
• Alkoholabstinens: 400–600 mg initialt (ikke depotformulering, ev. mikstur), deretter 200 mg × 3 i 7–10 dager.

Toksisitet: Barn: 200–400 mg gir som regel lett, 500–600 mg moderat og > 1400 mg alvorlig til svært alvorlig forgiftning. 2–2,4 g til 14-åring ga moderat forgiftning.
Voksne: 1,2–2,4 g gir som regel lett, 3–10 g moderat til alvorlig og > 10 g alvorlig til svært alvorlig forgiftning. Serumkonsentrasjoner: 50–85 mol/liter forventes lett, > 100 mol/liter moderat og > 170 mol/liter alvorlig til svært alvorlig forgiftning.

Dårligere korrelasjon mellom serumkonsentrasjon og forgiftningsgrad hos barn. Ved store inntak kan absorpsjonen bli så forsinket (bezoardannelse) at serumkonsentrasjonen fortsetter å stige i 1–3 døgn etter inntak.

Klinikk: Ved lett forgiftning: Kvalme, svimmelhet, somnolens, dobbeltsyn, dysartri, ataksi, sterk uro, tremor, ev. nystagmus, ufrivillige bevegelser og takykardi. Ved alvorlig forgiftning: Koma, kramper, respirasjonsdepresjon, elektrolyttforstyrrelser, hypotensjon, arytmier, AV-blokk, kardiogent sjokk og hjertestans. Risiko for tofaset forløp etter latens.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull. Vurder ventrikkeltømming også mange timer etter inntak. Gjentatt kulldosering i minst 24 timer etter inntak hvis indisert. Sterkt urolige pasienter kan gjøre behandlingen vanskelig. Vurder beskyttende omgivelser og behandling på flatseng ved uttalt uro/ataksi. Symptomatisk behandling. Følg ev. serumkonsentrasjonen.

Konsentrasjonsavhengige bivirkninger forekommer ofte i starten av behandlingen, særlig ved høy dosering og hos eldre. Vanligst er tretthet, svimmelhet, koordinasjonsvansker og hodepine. Synsforstyrrelser med akkomodasjonsvansker og diplopi er ikke uvanlig. Gastrointestinale symptomer i form av kvalme og av og til forstoppelse eller diaré forekommer. Eksantem er vanlig og Stevens–Johnsons syndrom kan opptre. Bloddyskrasier/beinmargsdepresjon er rapportert, likeens alvorlig leveraffeksjon. Karbamazepin kan sannsynligvis bidra til å utvikle osteoporose ved langtidsbehandling. Hyponatremi kan utvikle seg hos noen pasienter. Den er vanligvis lett og er da sannsynligvis uten klinisk betydning. Arytmi kan forekomme, særlig hos eldre.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi. Graviditet: Kan gi fosterskade, delvis av lignende type som fenytoin, men også nevralrørsdefekter (0,5–1 %). Amming: Kan brukes av ammende.

Eldre. Kardiovaskulær sykdom. Lever- og nyresykdom. Seponering må skje gradvis unntatt ved allergiske reaksjoner. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMPs interaksjonssøk.

Porfyri. Tidligere bloddyskrasier/beinmargsdepresjon. AV-blokk.

Klinisk kontroll spesielt i innledningsfasen. Serumkonsentrasjonsmåling.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Symptomer på bloddyskrasier. Bivirkninger. Graviditet. Nedsatt effekt av hormonell antikonsepsjon.

Okskarbazepin omdannes raskt til monohydroksykarbazepin (MHD=likarbazepin, som består av R+S-likarbazepin), som står for mesteparten av den farmakologiske aktiviteten. På samme måte som med karbamazepin blir spenningsstyrte natriumkanaler i den nevronale cellemembranen hemmet. Pga. bedre tolerabilitet og mindre interaksjonspotensial kan det hos en del pasienter være enklere å bruke okskarbazepin enn karbamazepin.

Absorberes raskt og fullstendig ved peroral tilførsel. Er gjenstand for førstepassasjemetabolisme i leveren ved reduksjon til den aktive hovedmetabolitten MHD. Denne metaboliseres videre til inaktivt glukuronid. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 27 % som MHD. Halveringstiden for okskarbazepin er 1–2,5 timer, for MHD ca. 9 timer. Doseavhengig enzyminduksjon er rapportert. Okskarbazepin har enzyminduserende og -hemmende egenskaper, så vær obs på interaksjoner med andre legemidler.

Fokale anfall med eller uten sekundær generalisering, som monoterapi eller tilleggsbehandling hos voksne og barn over 6 år.

Individuell og gradvis økning.

• Voksne: Anbefalt startdose er 300 mg × 2. Ved behov kan døgndosen økes med 600 mg med ca. en ukes mellomrom opp til 2400 mg. 1200 mg/døgn er en vanlig effektiv dose.
• Barn (> 6 år): Innledningsvis 8–10 mg/kg kroppsvekt/døgn fordelt på 2 doser. Ved behov kan dosen økes gradvis med maksimalt 10 mg/kg/døgn med en ukes mellomrom opp til 46 mg/kg/døgn.

Tentativ terapeutisk plasmakonsentrasjon, se Tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder.

De konsentrasjonsavhengige sentralnervøse bivirkningene er av samme type som ved behandling med karbamazepin, men kan være mindre fremtredende (se Karbamazepin). Gastrointestinale bivirkninger som kvalme, forstoppelse og diaré kan også forekomme. Overfølsomhetsreaksjoner, bl.a. eksantem er sjeldnere enn ved bruk av karbamazepin, men det forekommer kryssintoleranse hos ca. 20–30 %. Stevens–Johnsons syndrom kan forekomme, likeens trombocytopeni og leverreaksjoner. Tendensen til hyponatremi kan være sterkere enn med karbamazepin og særlig utpreget hos eldre pasienter. Dette gir vanligvis ingen symptomer, men alvorlig hyponatremi med s-natrium < 125 mmol/l har vært sett hos opp til 3 % av pasientene. Arytmi, særlig hos eldre, er også rapportert.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig noe mindre toksisk enn karbamazepin.
Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer. 6 g til 16-åring ga moderat forgiftning.
Voksne: 3 g ga ingen symptomer.

Klinikk og behandling: Antakelig likt som Karbamazepin, se nedenfor.

Felles for Karbamazepin:

Toksisitet: Barn: 200–400 mg gir som regel lett, 500–600 mg moderat og > 1400 mg alvorlig til svært alvorlig forgiftning. 2–2,4 g til 14-åring ga moderat forgiftning.
Voksne: 1,2–2,4 g gir som regel lett, 3–10 g moderat til alvorlig og > 10 g alvorlig til svært alvorlig forgiftning. Serumkonsentrasjoner: 50–85 mol/liter forventes lett, > 100 mol/liter moderat og > 170 mol/liter alvorlig til svært alvorlig forgiftning.

Dårligere korrelasjon mellom serumkonsentrasjon og forgiftningsgrad hos barn. Ved store inntak kan absorpsjonen bli så forsinket (bezoardannelse) at serumkonsentrasjonen fortsetter å stige i 1–3 døgn etter inntak.

Klinikk: Ved lett forgiftning: Kvalme, svimmelhet, somnolens, dobbeltsyn, dysartri, ataksi, sterk uro, tremor, ev. nystagmus, ufrivillige bevegelser og takykardi. Ved alvorlig forgiftning: Koma, kramper, respirasjonsdepresjon, elektrolyttforstyrrelser, hypotensjon, arytmier, AV-blokk, kardiogent sjokk og hjertestans. Risiko for tofaset forløp etter latens.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull. Vurder ventrikkeltømming også mange timer etter inntak. Gjentatt kulldosering i minst 24 timer etter inntak hvis indisert. Sterkt urolige pasienter kan gjøre behandlingen vanskelig. Vurder beskyttende omgivelser og behandling på flatseng ved uttalt uro/ataksi. Symptomatisk behandling. Følg ev. serumkonsentrasjonen.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi. Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Noen få kasuistikker, samt strukturell likhet med karbamazepin, har reist mistanke om teratogen effekt. Teratogent i dyreforsøk. Redusert serumkonsentrasjon er vanlig under svangerskap.

Redusert nyrefunksjon. Seponering må skje gradvis unntatt ved overfølsomhetsreaksjoner. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMPs interaksjonssøk.

Kontroll av s-natrium, særlig hos eldre og pasienter som bruker andre legemidler som kan redusere natriumnivået (f.eks. diuretika). Plasmakonsentrasjonskontroll.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Bivirkninger. Graviditet. Nedsatt effekt av peroral antikonsepsjon.

Triazolderivat med blokkerende effekt på spenningsstyrte natriumkanaler i den nevronale cellemembranen.

Høy biotilgjengelighet med absorbsjon over 85 % som kan øke ved samtidig matinntak, men avta med økende dose. Halveringstiden er 6–10 timer. Metabolisering skjer via hydrolyse til en inaktiv metabolitt som skilles ut via nyrene.Rufinamid har enzyminduserende egenskaper og kan påvirke komedikasjon; vær obs på interaksjoner.

Tilleggsbehandling av anfall ved Lennox-Gastauts syndrom hos pasienter over 4 år.

Individuell, avhengig av respons og bivirkninger. Fordeles på to doser.

• Barn 1 - 4 år, med eller uten valproat: Startdose 10 mg/kg/døgn
• Barn fra 4 år < 30 kg uten samtidig valproatbehandling: Startdose 200 mg/døgn, kan økes med 200 mg/døgn hver annen dag inntil totalt 1000 mg/døgn.
• Barn fra 4 år < 30 kg med valproatbehandling: Samme opptrapping, men kun til totalt 600 mg/døgn.
• Voksne og barn fra 4 år > 30 kg: Startdose 400 mg, med 400 mg økning hver annen dag. Anbefalt total døgndose er avhengig av kroppsvekt (30-50 kg: 1800 mg, 50-70 kg: 2400 mg, > 70 kg: 3200 mg).
• Se mer detaljert doseringsplan i preparatomtalen: Inovelon® (Felleskatalogen)

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 7200 mg/dag ga ingen vesentlige symptomer.

Klinikk og behandling: Inntil videre se Karbamazepin eller bivirkninger.

Tretthet, kvalme, brekninger og redusert matlyst kan være forbigående. Utslett som krever seponering kan forekomme. Status epilepticus har vært rapportert.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Se generelt om graviditet ved Epilepsi. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se generelt om amming ved Epilepsi.

Overbehandling er vanlig ved Lennox-Gastauts syndrom. Ved polyterapi kan sentralnervøse bivirkninger av antiepileptika addere seg.

Pasienter med Lennox-Gastauts syndrom må følges særlig godt opp med henblikk på bivirkninger fordi kommunikasjonsevnen ofte er redusert.. Ved bruk av flere antiepileptika bør man vurdere nedtrapping av et av de andre dersom rufinamid har klar effekt. Ved utilfredsstillende effekt må rufinamid seponeres gradvis.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Bivirkninger.

Overdoseringsavsnittet nedenfor er en samleomtale for flere av legemidlene i gruppen. Denne teksten er hentet inn i de individuelle omtalene der den er relevant, og er i flere tilfeller supplert av konkret informasjon om det enkelte legemiddel.

Se derfor de individuelle omtalene for informasjon om overdosering.

Toksisitet: Individuelle variasjoner. Generelt lav til moderat akutt toksisitet. For toksiske doser se de enkelte virkestoffene.

Klinikk: CNS-fenomener dominerer.

Ved lett forgiftning: Hodepine, svimmelhet, nystagmus, dobbeltsyn, tremor, ataksi, letargi, GI-symptomer og lett takykardi.

Ved moderat og alvorlig forgiftning: Ufrivillige bevegelser, økt muskeltonus, refleksbortfall, hyperrefleksi, myoklonus, agitasjon, forvirring, hallusinasjoner, koma, kramper, takykardi eller bradykardi, hypertensjon eller hypotensjon, elektrolyttforstyrrelser og ev. rabdomyolyse, breddeøkt QRS-kompleks og forlenget QT-tid.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert.

Forsiktig med kull prehospitalt (antiepileptika kan gi CNS-depresjon og uro/rykninger/kramper).

Symptomatisk behandling. Hemodialyse er teoretisk aktuelt for flere av virkestoffene, men vil sjelden være indisert.

Kjemisk beslektet med levetiracetam. Den primære mekanismen for den antiepileptiske effekten antas å være en høy og selektiv binding til synaptisk vesikkelprotein 2A (SV2A). Det er vist at brivaracetam modulerer den presynaptiske eksocytosen av nevrotransmittere som glutamat og virker dermed dempende.

Brivaracetam viser lineær farmakokinetikk med liten intra- og interindividuell variasjon. Egenskapene omfatter fullstendig absorpsjon, høy fettløselighet med rask penetrasjon til hjernen og svært lav proteinbinding. Etter omfattende biotransformasjon til farmakologisk inaktive metabolitter er det renal utskillelse. Metabolismen skjer primært ved hydrolyse (ca. 60%) og sekundært ved hydroksylering via CYP2C19 (ca. 30%). Halveringstiden er ca. 9 timer.

Tilleggsbehandling ved behandling av fokale epileptiske anfall med eller uten sekundær generalisering hos voksne og ungdom fra og med 2 år med epilepsi.

Den anbefalte startdosen er enten 50 mg/dag eller 100 mg/dag, basert på legens vurdering av nødvendig anfallsreduksjon i forhold til potensielle bivirkninger. Dosen bør fordeles på to like doser gitt morgen og kveld. Ut fra individuell respons og tolerabilitet, kan dosen justeres i området 50 mg/dag til 200 mg/dag. For dosering hos barn i ulike aldersgrupper, se detaljer i preparatomtalen til Briviact® (Felleskatalogen).

Eksponering for brivaracetam øker ved kronisk leversykdom. En startdose på 50 mg/dag bør overveies. Maksimal daglig dose på 150 mg fordelt på to doser anbefales ved nedsatt leverfunksjon.

Dersom behandlingen med brivaracetam må seponeres, anbefales gradvis nedtrapping med 50 mg/dag hver uke. Etter 1 ukes behandling med 50 mg/dag, anbefales en siste behandlingsuke med dosen 20 mg/dag.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: 1400 mg ga lett forgiftning.

Klinikk og behandling: Som for Antiepileptika, diverse; se nedenfor.

Felles for Andre antiepileptika:

Toksisitet: Individuelle variasjoner. Generelt lav til moderat akutt toksisitet. For toksiske doser se de enkelte virkestoffene.

Klinikk: CNS-fenomener dominerer.

Ved lett forgiftning: Hodepine, svimmelhet, nystagmus, dobbeltsyn, tremor, ataksi, letargi, GI-symptomer og lett takykardi.

Ved moderat og alvorlig forgiftning: Ufrivillige bevegelser, økt muskeltonus, refleksbortfall, hyperrefleksi, myoklonus, agitasjon, forvirring, hallusinasjoner, koma, kramper, takykardi eller bradykardi, hypertensjon eller hypotensjon, elektrolyttforstyrrelser og ev. rabdomyolyse, breddeøkt QRS-kompleks og forlenget QT-tid.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert.

Forsiktig med kull prehospitalt (antiepileptika kan gi CNS-depresjon og uro/rykninger/kramper).

Symptomatisk behandling. Hemodialyse er teoretisk aktuelt for flere av virkestoffene, men vil sjelden være indisert.

Vanligst er somnolens og svimmelhet. Influensalignende symptomer og depresjon/angst kan også forekomme. Nedsatt appetitt er vanlig. Selvmordstanker og aggresjon er mindre vanlig. Nøytropeni er rapportert.

Generelt:

Felles for Antiepileptika:

Se aktuelle avsnitt i terapikapitlet Epilepsi.

Selvmordstanker og selvmordsrelatert adferd er observert. For mulige legemiddelinteraksjoner, se DMPs interaksjonssøk.

Klinisk og individuell. Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Bivirkninger. Graviditet og amming.

Antiepileptisk effekt ved et bredt spekter av anfallstyper. Flere virkningsmekanismer er fore-slått, bl.a. hemming av glutamaterge reseptorer og påvirkning av andre cellulære mål for å dempe eksitabilitet.

Absorpsjonen er ca. 90 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren, til bl.a. en metabolitt som kan være levertoksisk. Metabolittene skilles hovedsakelig ut via nyrene. Halveringstid, se Tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder. Felbamat kan indusere og hemme omdanningen av andre legemidler; vær obs på interaksjoner.

Tilleggsmedikasjon ved Lennox‑Gastauts syndrom hos voksne og barn over 4 år. Behandlingsresistent epilepsi med fokale anfall med eller uten sekundær generalisering hos voksne og barn over 14 år. Indikasjonsområdet begrenses av alvorlige bivirkninger.

• Voksne og barn over 14 år: Anbefalt startdose er 600–1200 mg/dag fordelt på 2–3 doser. Dosen kan økes med 600 mg/dag med 1–2 ukers mellomrom avhengig av klinisk respons inntil 3600 mg fordelt på 3–4 doser. Individuell dosering avhengig av komedikasjon.
• Barn mellom 4 og 14 år: Anbefalt startdose er 7,5–15 mg/kg/dag fordelt på 2–3 doser. Maksimal dose er 45 mg/kg/dag fordelt på 3–4 doser. Individuell dosering avhengig av komedikasjon.

Serumkonsentrasjon, se Tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder. Behandlingen skal startes av spesialist i nevrologi eller pediatri. Oppfølging bør skje under oppsyn av en spesialist i nevrologi eller pediatri.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn: < 300 mg forventer ingen eller lette symptomer. > 600 mg til sykehus.

Voksne: > 8 g til sykehus. Inntil 5 g forventer ingen til lett forgiftning. 12 g (i løpet av 12 timer) ga lett og 36 g ga alvorlig forgiftning.

Klinikk og behandling: Se Andre Antiepileptika nedenfor.

Felles for Andre antiepileptika:

Toksisitet: Individuelle variasjoner. Generelt lav til moderat akutt toksisitet. For toksiske doser se de enkelte virkestoffene.

Klinikk: CNS-fenomener dominerer.

Ved lett forgiftning: Hodepine, svimmelhet, nystagmus, dobbeltsyn, tremor, ataksi, letargi, GI-symptomer og lett takykardi.

Ved moderat og alvorlig forgiftning: Ufrivillige bevegelser, økt muskeltonus, refleksbortfall, hyperrefleksi, myoklonus, agitasjon, forvirring, hallusinasjoner, koma, kramper, takykardi eller bradykardi, hypertensjon eller hypotensjon, elektrolyttforstyrrelser og ev. rabdomyolyse, breddeøkt QRS-kompleks og forlenget QT-tid.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert.

Forsiktig med kull prehospitalt (antiepileptika kan gi CNS-depresjon og uro/rykninger/kramper).

Symptomatisk behandling. Hemodialyse er teoretisk aktuelt for flere av virkestoffene, men vil sjelden være indisert.

Hodepine, kvalme, søvnvansker, svimmelhet, somnolens, nedsatt appetitt, vekttap, oppkast, dobbeltsyn. Alvorlige hematologiske bivirkninger i form av trombocytopeni, levkopeni, pancytopeni, anemi, og aplastisk anemi (insidens ca. 1 per 4000) har vært rapportert. Levertoksisitet kan også forekomme, i blant i form av akutt leversvikt som har vært fatal i 30 % av tilfellene. Alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner kan oppstå, bl.a. anafylaktisk sjokk og Stevens–Johnsons syndrom.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi.
Graviditet: Opplysninger mangler. Pga. mulig risiko for beinmargsdepresjon hos foster bør felbamat ikke gis til gravide.
Amming: Bør unngås hos ammende til erfaring foreligger.

Interaksjonsproblematikk. Samtidig som behandling med felbamat startes, reduseres dosen av karbamazepin, fenytoin, fenobarbital og valproat med 20–30 %. Redusert lever- og nyrefunksjon. Senere dosejusteringer av karbamazepin, fenytoin, fenobarbital og/eller valproat baseres på kliniske observasjoner og serumkonnsentrasjonsmålinger etter hvert som felbamatdosen økes.

Nedsatt leverfunksjon. Porfyri. Tidligere bloddyskrasi.

Pga. faren for hematologiske bivirkninger og levertoksisitet bør hemoglobin og blodcelleverdier, inkludert differensialtelling, og leverprøver kontrolleres før behandling startes og hver annen uke mens behandlingen pågår, samt i tre måneder etter seponering. Ved kliniske tegn som ekkymose, petekkier, blødning eller tegn på infeksjon eller anemi, skal blodcelletelling gjøres umiddelbart. Ved hemoglobinfall (< 10 g/100 ml), nøytropeni (< 1,5⋅10⁹/l) eller trombocytopeni (< 150⋅10⁹/l) skal behandlingen avsluttes og pasienten utredes med tanke på mulig aplastisk anemi. Risikoen for aplastisk anemi avtar etter ett år, og rutinemessige blodprøvekontroller kan da gjøres med lengre intervaller. Behandlingseffekten bør evalueres etter tre måneder. Hvis anfallssituasjonen ikke er klart bedret, bør preparatet seponeres gradvis.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Det er viktig at pasientene og ev. deres pårørende er informert om de kliniske faresignalene både ved beinmargsuppresjon og ved leversvikt. Graviditet. Amming. Prevensjon. Felbamat kan gi redusert effekt av peroral antikonsepsjon.

Gabapentin er en GABA-analog uten noen GABAerge effekter. Hemming av spenningsavhengige kalsiumkanaler i CNS. Virker ved fokale anfall med og uten generalisering og ved nevrogen smerte. Gabapentin og pregabalin er ikke lenger klassifisert under ATC-gruppe N03, Antiepileptika men som N02A, Andre analgetika.

Biotilgjengeligheten ved peroral tilførsel er doseavhengig: 60 % ved 300 mg dose og ca. 42 % ved 800 mg dose. Metaboliseres ikke, men utskilles uendret, hovedsakelig via nyrene. Halveringstid, se Tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder. Halveringstiden er direkte korrelert til kreatininclearance.

Tilleggsmedikasjon ved epilepsi med fokale anfall med eller uten sekundær generalisering hos pasienter ned mot 6 år som ikke blir tilfredstillende kontrollert med tradisjonelle antiepileptika. Godkjent som monoterapi over 12 år. Perifer nevropatisk smerte, som utgjør den største delen av forbruket..

• Barn (> 6 år): Brukes sjelden.
• Voksne og barn over 12 år: Gradvis økning med 300 mg/dag til 900 mg (eller lavere), deretter økning med 300–600 mg/dag inntil vedlikeholdsdose. Vanlig vedlikeholdsdose er 1200–2400 mg/dag oppdelt i tre doser. Doser opp til 4800 mg kan forsøkes. Redusert dose ved nedsatt nyrefunksjon og hos eldre.

Serumkonsentrasjon, se Tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder.

Legemidler (helsekrav til førerkort): Se Førerkort – veileder til helsekrav (gjeldende fra 1. oktober 2016)

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser, men sannsynligvis lav akutt toksisitet.

Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer. 600 mg til 2,5-åring ga etter kull ingen symptomer. 48 g til 16-åring ga moderat forgiftning. Voksne: < 8 g forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Som for Antiepileptika, andre; se nedenfor. Kramper er mindre sannsynlig, men rapportert etter svært store doser.

Felles for Andre antiepileptika:

Toksisitet: Individuelle variasjoner. Generelt lav til moderat akutt toksisitet. For toksiske doser se de enkelte virkestoffene.

Klinikk: CNS-fenomener dominerer.

Ved lett forgiftning: Hodepine, svimmelhet, nystagmus, dobbeltsyn, tremor, ataksi, letargi, GI-symptomer og lett takykardi.

Ved moderat og alvorlig forgiftning: Ufrivillige bevegelser, økt muskeltonus, refleksbortfall, hyperrefleksi, myoklonus, agitasjon, forvirring, hallusinasjoner, koma, kramper, takykardi eller bradykardi, hypertensjon eller hypotensjon, elektrolyttforstyrrelser og ev. rabdomyolyse, breddeøkt QRS-kompleks og forlenget QT-tid.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert.

Forsiktig med kull prehospitalt (antiepileptika kan gi CNS-depresjon og uro/rykninger/kramper).

Symptomatisk behandling. Hemodialyse er teoretisk aktuelt for flere av virkestoffene, men vil sjelden være indisert.

Konsentrasjonsavhengige: Nedsatt våkenhet og konsentrasjonsevne. Koordinasjonsforstyrrelser, tremor, taleforstyrrelser, synsforstyrrelser og dobbeltsyn. Dyspepsi, perifert ødem, levkocytopeni, kløe. Man har funnet en mulig doseavhengig økning av anfallsfrekvensen hos et lite antall pasienter.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset.
Amming: Overgang til morsmelk er moderat

Nedsatt nyrefunksjon.

Nyrefunksjonskontroll. Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Bivirkninger.

Hemming av langsomme spenningsavhengige natriumkanaler, men gir tilsvarende effekt som andre natriumkanalhemmende antiepileptika.

Biotilgjengeligheten er nær 100 % ved peroral tilførsel. Proteinbindingen er lav (< 15 %). Halveringstiden er ca. 13 timer. Eliminasjonen skjer dels ved biotransformasjonhepatisk metabolisme (30 % CYP2C19), dels utskillelse uendret gjennom nyrer (40 %).

Monoterapi og tilleggsbehandling av epilepsi med fokale anfall med eller uten generalisering hos pasienter > 2 år. Tilleggsbehandling hos voksne og barn >4 år ved generalisert epilepsi.

Monoterapi: Anbefalt startdose er 50 mg to ganger daglig som bør økes til 100 mg to ganger daglig etter en uke. Ytterligere økning kan skje ukentlig med 50 mg to ganger daglig til anbefalt maksimal dose 300 mg to ganger daglig.

Tillegsbehandling: Anbefalt startdose er 50 mg to ganger daglig, som bør økes til 100 mg to ganger daglig etter en uke. Ytterligere økning kan skje ukentlig med 50 mg to ganger daglig til anbefalt maksimal dose 200 mg to ganger daglig. Overgang mellom peroral og intravenøs administrasjon kan gjøres direkte.

Se detaljer i preparatomtalen til Vimpat® (Felleskatalogen).

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk og behandling: Se ev. generell informasjon for Andre antiepileptika:

Felles for Andre antiepileptika:

Toksisitet: Individuelle variasjoner. Generelt lav til moderat akutt toksisitet. For toksiske doser se de enkelte virkestoffene.

Klinikk: CNS-fenomener dominerer.

Ved lett forgiftning: Hodepine, svimmelhet, nystagmus, dobbeltsyn, tremor, ataksi, letargi, GI-symptomer og lett takykardi.

Ved moderat og alvorlig forgiftning: Ufrivillige bevegelser, økt muskeltonus, refleksbortfall, hyperrefleksi, myoklonus, agitasjon, forvirring, hallusinasjoner, koma, kramper, takykardi eller bradykardi, hypertensjon eller hypotensjon, elektrolyttforstyrrelser og ev. rabdomyolyse, breddeøkt QRS-kompleks og forlenget QT-tid.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert.

Forsiktig med kull prehospitalt (antiepileptika kan gi CNS-depresjon og uro/rykninger/kramper).

Symptomatisk behandling. Hemodialyse er teoretisk aktuelt for flere av virkestoffene, men vil sjelden være indisert.

Vanligst er svimmelhet. Hodepine, kvalme, dobbeltsyn og koordinasjonsforstyrrelse. EKG-forandringer i form av forlenget PR-intervall hos enkelte pasienter, men klinisk betydning er usikker.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.
Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler.

Nedsatt nyrefunksjon. Samtidig bruk av andre legemidler som er forbundet med PR-forlengelse (f.eks. karbamazepin, lamotrigin, pregabalin) og klasse I-antiarytmika.

2. eller 3. grads AV-blokk.

Klinisk kontroll, særlig i behandlingens første fase.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Bivirkninger. Graviditet.

Lamotrigin har dokumentert effekt ved fokale anfall, absenser, generaliserte tonisk-kloniske anfall og ved Lennox-Gastauts syndrom. Lamotrigin hemmer spenningsstyrte natriumkanaler på samme måte som karbamazepin, fenytoin m.fl.

Biotilgjengeligheten er tilnærmet 100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres ved konjugering med glukuronsyre via primært UGT1A4 til inaktive metabolitter som utskilles via nyrene. Induserer i moderat grad sin egen metabolisme. Halveringstid, se Tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder. Metabolismen påvirkes av andre antiepileptika og f.eks. østrogenholdige p-piller.

Monoterapi eller tilleggsbehandling ved fokale og generaliserte anfall, også absenser og anfall assosiert med Lennox-Gastaut syndrom, hos pasienter > 2 år. Bipolar lidelse hos voksne, hovedsakelig som forebyggende behandling mot depressive episoder.

Individuell. Gradvis forsiktig opptrapping. Se detaljer i preparatomtalen til Lamictal® (Felleskatalogen).

• Voksne og ungdom > 13 år:
  • Monoterapi: Innledningsvis 25 mg/dag i to uker, deretter 50 mg/dag i to uker. Dosen kan økes med 50 mg hver eller annenhver uke til optimal effekt. Vanlig vedlikholdsdose er 100–200 mg/dag fordelt på 1–2 doser.
  • Kombinasjonsbehandling med valproat: Innledningsvis 25 mg hver annen dag i to uker, deretter 25 mg hver dag i to uker. Dosen kan økes med 25 mg hver eller annenhver uke. Vanlig vedlikeholdsdose er 100 mg/dag som kan gis i en dose.
  • Kombinasjon med enzyminduserende antiepileptika: Innledningsvis 50 mg/dag i to uker, deretter 100 mg/dag i to uker. Dosen kan økes med 50–100 mg hver eller annenhver uke. Vanlig vedlikeholdsdose er 200–400 mg/dag fordelt på 2 doser.
• Barn 2–12 år:
  • Monoterapi ved typiske absenser: Innledningsvis 0,3 mg/kg/dag i to uker, deretter 0,6 mg/kg/dag i to uker. Dosen kan økes med 0,6 mg/kg/dag hver eller annenhver uke til optimal effekt. Vanlig vedlikeholdsdose er 1–10 mg/kg/dag fordelt på 1–2 doser.
  • Kombinasjonsbehandling med valproat med/uten andre antiepileptika: Innledningsvis 0,15 mg/kg kroppsvekt/dag i to uker, deretter 0,3 mg/kg/dag i to uker. Dosen kan økes med 0,3 mg/kg hver eller annenhver uke til 1–5 mg/kg/dag til maksimalt 200 mg/dag.
  • Kombinasjon med enzyminduserende antiepileptika (uten valproat): Innledningsvis 0,6 mg/kg/dag i to uker, deretter 1,2 mg/kg/dag i to uker. Dosen kan økes med 1–2 mg/kg hver eller annenhver uke til 1–5 mg/kg opp til maks 400 mg/dag fordelt på to doser.

Tentativ terapeutisk serumkonsentrasjon, se Tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder.

Toksisitet: Barn: > 200 mg til sykehus. <150 mg forventes ingen eller lette symptomer. Voksne: >1300 mg til sykehus. 500–1000 mg forventes lett, 1350–3500 forventes moderat og > 4 g forventes moderat til alvorlig forgiftning.

Klinikk og behandling: Brugadaliknende EKG-forandringer og komplett hjerteblokk er rapportert. Hemodialyse svært sjelden aktuelt. Se også i gruppeomtalen Andre antiepileptika:

Felles for Andre antiepileptika:

Toksisitet: Individuelle variasjoner. Generelt lav til moderat akutt toksisitet. For toksiske doser se de enkelte virkestoffene.

Klinikk: CNS-fenomener dominerer.

Ved lett forgiftning: Hodepine, svimmelhet, nystagmus, dobbeltsyn, tremor, ataksi, letargi, GI-symptomer og lett takykardi.

Ved moderat og alvorlig forgiftning: Ufrivillige bevegelser, økt muskeltonus, refleksbortfall, hyperrefleksi, myoklonus, agitasjon, forvirring, hallusinasjoner, koma, kramper, takykardi eller bradykardi, hypertensjon eller hypotensjon, elektrolyttforstyrrelser og ev. rabdomyolyse, breddeøkt QRS-kompleks og forlenget QT-tid.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert.

Forsiktig med kull prehospitalt (antiepileptika kan gi CNS-depresjon og uro/rykninger/kramper).

Symptomatisk behandling. Hemodialyse er teoretisk aktuelt for flere av virkestoffene, men vil sjelden være indisert.

Tretthet, ataksi, svimmelhet, hodepine, kvalme, døsighet og søvnløshet, men vanligvis lite fremtredende ved monoterapi. Hudutslett. Stevens–Johnsons syndrom (særlig sett ved rask opptrapping av dosen og ved kombinasjon med valproat). Utslett kan opptre som ledd i et hypersensitivitetssyndrom med systemiske symptomer som feber, lymfeknutesvulst, ansiktsødem samt blod‑ og leverforandringer. Enkelte tilfeller av alvorlig toksisk epidermal nekrolyse har vært rapportert, særlig hos barn. Noen pasienter har opplevd en økning i antall anfall.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi.
Graviditet: Serumkonsentrasjoner kan synke til under halvparten under graviditet og øker raskt etter forløsning.
Amming: Overgang til morsmelk er høy. Forsiktighet ved amming med høye doser pga. risiko for farmakologiske effekter hos barnet, særlig hos nyfødte pga. lav metaboliseringskapasitet. Serumkonsentrasjonsmålinger hos barnet kan være aktuelt.

Rask opptrapping av dosen kan medføre økt risiko for hudutslett, særlig i kombinasjon med valproat. Spesiell forsiktighet bør utvises hos barn. Bør ikke gis til pasienter med nedsatt nyre‑ eller leverfunksjon. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMPs interaksjonssøk.

Klinisk og individuell.

Uridin difosfat glukuronosyl transferase (UGT)-genotyping er aktuelt ved mangelfull effekt eller lav serumkonsentrasjon av lamotrigin (Lamictal).

Ved UGT-genotyping undersøkes det for en genvariant i UGT1A4 (*3) som gir unormalt rask nedbrytning av lamotrigin (Lamictal). Bærere av denne varianten risikerer dårlig effekt pga. lav serumkonsentrasjon. For pasienter som har UGT1A4*3 er det aktuelt å øke dosen for å oppnå adekvat effekt av lamotrigin.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Graviditet og amming. Bivirkninger, spesielt hypersensivitetsreaksjoner. Det gjøres oppmerksom på at konsentrasjonen av lamotrigin kan synke betydelig under svangerskap og ved samtidig bruk av perorale antikonsepsjonsmidler som inneholder etinyløstradiol. Antikonsepsjonsmidler som kun inneholder gestagener, synes ikke å påvirke lamotriginkonsentrasjonen på samme måte, men kan påvirke til en viss grad. Følg med på serumkosentrasjonen.

Hemmer synaptisk vesikkelprotein 2A som påvirker og hemmer eksocytose av nevrotransmittere som glutamat i synapsespalten og gir dermed en dempende effekt. Antagelig også hemming av AMPA/kainatreseptorer som kan forklare psykiske bivirkninger.

Biotilgjengeligheten er tilnærmet 100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres kun lite ved enzymatisk hydrolyse, ved esteraser i blodet, til inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 66 % umetabolisert. Halveringstid, se Tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder. Halveringstiden er direkte korrelert til kreatininclearance.

Monoterapi av fokale epileptiske anfall med eller uten generalisering hos pasienter > 16 år. Tilleggsbehandling av fokale epileptiske anfall med eller uten generalisering i alle aldre ned til spebarn > 1 måned og av myoklone og tonisk-kloniske anfall hos voksne og ungdom > 12 år med genetisk (idiopatisk) generalisert epilepsi.

Serumkonsentrasjonene kan forutsies ut fra peroral dose uttrykt som mg/kg kroppsvekt. Det anbefales å starte med 250 mg × 2. Etter behov kan døgndosen økes med 500 mg hver eller hver 2. uke inntil 1500 mg × 2. Hos barn > 4 år 10 mg/kg × 2 som startdose. De fleste barn greier seg med opptrapping av dosen til 20–30 mg/kg/døgn. Infusjonsvæske til intravenøst bruk fortynnes i minst 100 ml NaCl 0,9 % og gis over 15 minutter. Tentativ terapeutisk serumkonsentrasjon, se Tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser, men sannsynligvis lav akutt toksisitet.

Barn: < 2 g forventes ingen eller lette symptomer. 3 g til 5-åring ga lett forgiftning.

Voksne: > 15 g til sykehus. 30 g ga alvorlig forgiftning.

Klinikk og behandling: Se generelt for Andre antiepileptika nedenfor. Leukopeni og trombocytopeni er sett.

Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2025) om endring av sprøytevolum og tilhørende risiko for overdosering av mikstur til barn.

Felles for Andre antiepileptika:

Toksisitet: Individuelle variasjoner. Generelt lav til moderat akutt toksisitet. For toksiske doser se de enkelte virkestoffene.

Klinikk: CNS-fenomener dominerer.

Ved lett forgiftning: Hodepine, svimmelhet, nystagmus, dobbeltsyn, tremor, ataksi, letargi, GI-symptomer og lett takykardi.

Ved moderat og alvorlig forgiftning: Ufrivillige bevegelser, økt muskeltonus, refleksbortfall, hyperrefleksi, myoklonus, agitasjon, forvirring, hallusinasjoner, koma, kramper, takykardi eller bradykardi, hypertensjon eller hypotensjon, elektrolyttforstyrrelser og ev. rabdomyolyse, breddeøkt QRS-kompleks og forlenget QT-tid.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert.

Forsiktig med kull prehospitalt (antiepileptika kan gi CNS-depresjon og uro/rykninger/kramper).

Symptomatisk behandling. Hemodialyse er teoretisk aktuelt for flere av virkestoffene, men vil sjelden være indisert.

De hyppigst bivirkningene er nasofaryngitt, somnolens, hodepine, fatigue og svimmelhet. Psykiske bivirkninger som bl.a. nervøsitet/irritabilitet, depresjon og følelsesmessig labilitet og nevrologiske som amnesi og dyskinesi kan forekomme. Bloddyskrasier er rapportert.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi.
Graviditet: Første trimester-data fra mer enn 1000 graviditeter har ikke gitt holdpeunkter for teratogene effekter, men risiko kan ikke helt utelukkes.
Amming: Overgang til morsmelk er moderat. Preliminære undersøkelser har vist svært lav konsentrasjon levetiracetam i blodet hos ammebarn. Barna bør observeres for sedasjon eller dårlig vektøkning.

Nedsatt nyrefunksjon.

Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2025) om risiko for overdosering av mikstur til barn etter endring av sprøytevolum.

Nyrefunksjonskontroll, særlig hos eldre.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Bivirkninger. Graviditet og amming.

Selektiv ikke-kompetitiv postsynaptisk AMPA-glutamatreseptorantagonist. Virker dermed dempende på glutamaterg eksitabilitet.

Rask absorpsjon. Ca. 95 % bundet til plasmaproteiner. Metaboliseres via oksidasjon (CYP3A) med påfølgende glukuronidering. Halveringstid 105 timer; i kombinasjon med karbamazepin 25 timer. Utskilles via urin (30 %) og feces (70 %), hovedsakelig som metabolitter.

Tilleggsbehandling av epilepsi med fokale anfall med eller uten generalisering hos pasienter over 4 år. Tilleggsbehandling av generaliserte anfall hos voksne og barn >7 år ved idiopatiske generalisert epilepsi.

Dosering én gang daglig ved leggetid. Behandlingen startes med 2 mg/døgn og økes i trinn på 2 mg/døgn. Titreringshastigheten er avhengig av kombinasjonsbehandling og individuell respons. Kombinert med CYP 3A-induserende legemidler (bl.a. karbamazepin, okskarbazepin, fenytoin) anbefales ukentlig doseøkning. Ved annen tilleggsbehandling bør ikke dosen økes hyppigere enn hver annen uke, og ofte sjeldnere, som hver fjerde uke. Doser på 4–12 mg/døgn er effektiv behandling, avhengig av komedikasjon.

Svimmelhet og søvnighet er svært vanlig, særlig kort tid etter medisininntak. Psykiske bivirkninger. Tilfeller av aggresjon er rapportert (doserelatert, og gjerne ved for rask opptrapping av dosen).

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk og behandling: Se ev. generell omtale av Andre antiepileptika:

Felles for Andre antiepileptika:

Toksisitet: Individuelle variasjoner. Generelt lav til moderat akutt toksisitet. For toksiske doser se de enkelte virkestoffene.

Klinikk: CNS-fenomener dominerer.

Ved lett forgiftning: Hodepine, svimmelhet, nystagmus, dobbeltsyn, tremor, ataksi, letargi, GI-symptomer og lett takykardi.

Ved moderat og alvorlig forgiftning: Ufrivillige bevegelser, økt muskeltonus, refleksbortfall, hyperrefleksi, myoklonus, agitasjon, forvirring, hallusinasjoner, koma, kramper, takykardi eller bradykardi, hypertensjon eller hypotensjon, elektrolyttforstyrrelser og ev. rabdomyolyse, breddeøkt QRS-kompleks og forlenget QT-tid.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert.

Forsiktig med kull prehospitalt (antiepileptika kan gi CNS-depresjon og uro/rykninger/kramper).

Symptomatisk behandling. Hemodialyse er teoretisk aktuelt for flere av virkestoffene, men vil sjelden være indisert.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Ikke anbefalt under graviditet.
Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler.

Klinisk kontroll, særlig i startfasen.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Bivirkninger. Kan påvirke evnen til bilkjøring. Redusert effekt av gestagenbaserte prevensjonsmidler er påvist med døgndose på 12 mg.

Ustøhet og fall, særlig hos eldre. Nedtrapping bør skje gradvis, men lang halveringstid reduserer faren for raskt inntredende seponeringsreaksjoner. Nedsatt leverfunksjon kan redusere omsetningen. Ikke anbefalt til fertile kvinner som ikke bruker prevensjon, hvis ikke strengt nødvendig.

Pregabalin hemmer spenningsavhengige kalsiumkanaler i CNS og har ingen GABAerg effekt. Det er påvist effekt ved fokale anfall med eller uten generalisering og ved nevropatiske smertetilstander. Effekt er også dokumentert ved angsttilstander. Gabapentin og pregabalin er ikke lenger klassifisert som ATC-kode N03, Antiepileptika, men som N02A, Andre analgetika.

Biotilgjengeligheten er 90 % eller mer ved peroral tilførsel. Metaboliseres ikke i leveren, men utskilles hovedsakelig uendret via nyrene. Halveringstiden er ca. 6 timer og direkte korrelert til kreatininclearance.

Epilepsi, som tilleggsbehandling hos voksne med fokale og sekundært generaliserte anfall. Sentral og perifer nevropatisk smerte hos voksne, som utgjør den største delen av forbruket. Generalisert angstlidelse.

Døgndosen av pregabalin gis fordelt på 2 eller 3 daglige doser. Ved epilepsi gis innledningsvis 150 mg daglig. Dosen kan økes til 300 mg etter en uke, og etter hvert til maksimalt 600 mg daglig ved behov. Noen pasienter kan ha behov for lavere startdose og forsiktigere opptrapping. Ved nevropatisk smerte gis innledningsvis 150 mg daglig. Dosen kan økes til 300 mg etter 3–7 dager, og hvis nødvendig til maksimalt 600 mg etter ytterligere 7 dager. Dosereduksjon er nødvendig hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, når kreatininclearance er lavere enn 60 ml/minutt (se tabell i preparatomtale for Lyrica® (Felleskatalogen)).

Legemidler (helsekrav til førerkort): Se Førerkort – veileder til helsekrav (gjeldende fra 1. oktober 2016)

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn: < 300 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Voksne: < 2 g forventes ingen eller lette symptomer, 2,7 g ga ingen til lett og 3,75 g ga moderat forgiftning.

Klinikk og behandling: Som for gruppen “Andre antiepileptika”:

Felles for Andre antiepileptika: