Tiazider øker utskillelsen av vann, natrium og klorid ved å hemme reabsorpsjon av natrium og klorid i proksimale del av distale tubuli (hemmer Na⁺-Cl^--kotransportøren). Utskillelsen av kalium og magnesium økes også, mens utskillelsen av kalsium og urinsyre reduseres. Metabolsk alkalose kan sees ved kronisk tiazidbehandling og kan motvirkes ved tilskudd av kaliumklorid. Den diuretiske effekten avtar ved redusert nyrefunksjon (eGFR < 45 ml/min/1,73 m²) og effekten opphører ved betydelig svekket nyrefunksjon (eGFR<30 ml/min/1,73 m²), men midlene kan anvendes ved moderat reduksjon av nyrefunksjon. Ved avansert nyresvikt benyttes i stedet slyngediuretika, selv om enkelte nyere studier viser tilleggseffekt av tiazider i form av økt natriumutskillelse og blodtrykkssenkning, også ved mer avansert nyresvikt. Alle tiazider antas å ha prinsipielt samme virkninger. De skiller seg fra hverandre først og fremst ved forskjeller i dose og virkningstid. Den blodtrykkssenkende virkningen skyldes i noen grad den diuretiske effekt med reduksjon i plasmavolum og hjerteminuttvolum, men trolig i større grad vasodilatasjon som synes å ha en kompleks virkningsmekanisme, og ser ut til å være lite påvirket av redusert nyrefunksjon. I symptomatisk behandling av hjertesvikt vil en vanligvis starte med slyngediuretika, men et tiazid i kombinasjon med et slyngediuretikum kan være effektivt ved behandlingsresistente ødemer. Tiazider kan gi redusert diurese ved nefrogen diabetes insipidus, mekanismen er kompleks og ikke fullt ut forstått.

Se tabellen Diuretika. Farmakokinetiske egenskaper.

Hypertensjon. Hjertesvikt. Ødemer. Morbus Ménière. Diabetes insipidus. Profylakse mot residiverende kalsiumoksalatstein (nyre-/ureterstein; enkelte preparater). Tilleggsbehandling til slyngediuretikum og hemmer av renin-angiotensin-systemet ved terapiresistente ødemer ved hjertesvikt (kombinasjonsbehandling forutsetter tett oppfølging av personell med særlig erfaring med hjertesviktbehandling).

Tiazider skal gis i den lavest mulige dosen som gir tilfredsstillende blodtrykkssenkende effekt. Den terapeutiske effekt oppnås ved lave til moderate doser. Ved doseøkning utover dette øker bivirkningsrisikoen raskt uten at den terapeutiske effekt øker tilsvarende.

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene. 

Klinikk for gruppen: Væske- og elektrolyttforstyrrelser er vanlig. Tørste og metabolsk alkalose. Initialt polyuri, ved store væsketap oliguri og anuri. Sekundært til væske- og elektrolyttforstyrrelser hodepine, forvirring, svimmelhet, ortostatisk hypotension, muskelsvakhet, ev. kramper og koma. EKG-forandringer og arytmier. 

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Gi drikke og ev. mat til personer med lette symptomer/økt diurese (kan se an hjemme). Symptomatisk behandling med hovedvekt på syre-base-, væske- og elektrolyttbalansen.

Svimmelhet, ortostatisk hypotensjon, særlig hos eldre, hodepine. Hypokalemi, magnesiumtap, hyponatremi, hypokloremi og kalsiumretensjon. Metabolsk alkalose, som synes å være assosiert med hypokalemi og dehydrering, kan motvirkes med kaliumtilskudd og ev. volumkorreksjon. Urinsyreøkning og ev. urinsyregiktanfall. Elektrolyttforstyrrelser er et relativt lite problem ved behandling med lave doser hos stabile pasienter. Elektrolyttforstyrrelser opptrer lettere ved alvorlig hjertesvikt (induksjon av sekundær hyperaldosteronisme). Ved å kombinere et tiazid-diuretikum med ACE-hemmer, angiotensin II reseptorantagonist eller aldosteronantagonist reduseres faren for hypokalemi. Kaliumtilskudd kan gis, men normalt ikke samtidig med et kaliumsparende diuretikum, ACE-hemmer eller angiotensin II reseptorantagonist over lengre tid. Magnesiumtilskudd kan være aktuelt, særlig ved terapiresistent hypokalemi. Diuretikaindusert hypovolemi er en alvorlig bivirkning, særlig hos eldre. Tiazidbruk er assosiert med lett økning i fastende blodglukose, nedsatt glukosetoleranse, ev. manifestering av en latent diabetes. Økningen er mindre ved bruk av lave doser. Hos enkelte pasienter sees økning i serum-triglyseridnivået og lett økning av LDL-kolesterol, særlig ved vektøkning. De metabolske bivirkningene er imidlertid oftest uten klinisk betydning ved så lave tiaziddoser som svarende til 12,5 mg hydroklortiazid daglig eller mindre. Tretthet og impotens sees sjelden ved lave doser, men av og til ved litt større doser. Andre bivirkninger er gastrointestinale plager (kvalme, obstipasjon og diaré) og allergiske reaksjoner. Sjeldne bivirkninger er benmargsaffeksjon (trombocytopeni, nøytropeni, eosinofili). Tiazider har en fotosensitiserende effekt og i enkelte observasjonelle studier har en sett en økning i ikke-melanom hudkreft, mens andre studier ikke har påvist en slik sammenheng. Det anbefales beskyttende tiltak for å begrense soleksponering og bruk av tiazider frarådes hos pasienter som tidligere har fått påvist ikke-melanom hudkreft.

Graviditet: Diuretika kan gi væske- og elektrolyttforstyrrelser som i uttalte tilfeller kan true placental sirkulasjon og forstyrre fosterets elektrolyttbalanse. Ved de lave doser som i dag anbefales, kan det ikke påvises noen ugunstig effekt på fosteret, men tiazider bør unngås hos gravide. Diuretika skal ikke brukes ved preeklampsi (hypovolemisk) eller der det er mistanke om vekstrestriksjon.

Amming: Overgang til morsmelk er liten til moderat. Kan hemme melkeproduksjonen ved høye doser. Tilbakeholdenhet anbefales ved langtidsbehandling og ved høye doser.

Ved betydelig nedsatt nyrefunksjon svekkes den diuretiske virkningen av tiazider. Ved eGFR < 30 ml/minutt/1.73 m² brukes slyngediuretika. Diabetes mellitus (kan gi økt behov for insulin og perorale antidiabetika, gjelder særlig ved høye doser). Metabolsk syndrom inkludert nedsatt glukosetoleranse (kan medføre økt insulinresistens ved høye doser). Hyperkalsemi (primær hyperparatyreoidisme).

Sterkt nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Alvorlig dehydrering/hypovolemi. Refraktær hypokalemi, hypomagnesemi, hyperkalsemi. Symptomgivende hyperurikemi/podagra. Addisons sykdom. Preeklampsi. Overfølsomhet mot tiazider og beslektede sulfonamider. Samtidig bruk av litium.

Kreatinin, GFR, kalium, natrium, magnesium, glukose og urinsyre måles ved oppstart, etter 4–6 uker og minimum en gang årlig hos stabile pasienter. Ved utvikling av hypokalemi under tiazidbehandling av hypertensjon anbefales det å gi tillegg av ACE-hemmer, angiotensin II-reseptorantagonist og/eller et kaliumsparende diuretikum, alternativt ekstra kaliumtilskudd. Kalium- og magnesiummangel foreligger ofte samtidig (serum-magnesium er ikke nødvendigvis representativ for kroppens magnesiumbalanse - lave nivåer indikerer magnesiummangel, mens normale serumnivåer ikke utelukker intracellulær mangel). Ved terapiresistent hypokalemi bør det derfor i tillegg til kalium også gis magnesiumtilskudd (5–20 mmol daglig). Se også Behandling av elektrolyttforstyrrelser.

Tiazider bør tas om morgenen. En liten økning i vannlating kan forekomme, men er sjelden et klinisk problem. Saltreduksjon i kosten kan gi en betydelig tilleggseffekt på blodtrykket. Rå grønnsaker og frukt gir kaliumtilskudd.