Se også Antikolinesteraser

Ved Alzheimers sykdom er det nedsatt produksjon av acetylkolin, og det antas at nedsatt kolinerg nevrotransmisjon bidrar til kognitiv svikt ved denne sykdommen. Ved bruk av acetylkolinesterasehemmere øker acetylkolinkonsentrasjonen i hjernen som følge av hemmet nedbrytning. Donepezil fører til reversibel hemning av acetylkolinesterase. Rivastigmin hemmer både acetylkolinesterase og buturylkolinesterase. Galantamin fører til reversibel hemning av acetylkolinesterase og har en allosterisk binding til presynaptiske nikotinreseptorer, som fører til ytterligere økt mengde sirkulerende acetylkolin. Effekten av de tre medikamentene anses klinisk likeverdige. Legemidlene kan bedre pasientens oppmerksomhet, initiativ og hukommelse. Det er også vist at midlene kan ha effekt ved hallusinose og kan føre til bedre funksjon i dagliglivets aktiviteter. 

Effekten er hos noen pasienter tydelig, hos andre beskjeden og hos noen ikke til stede i det hele tatt. Det finnes også dokumentasjon på lignende effekt ved demens med lewylegemer og Parkinsons sykdom. Ved manglende effekt anbefales det i første omgang å skifte medikament. Ved vedvarende manglende effekt anbefales seponering etter fire måneder. Det er ikke indikasjon for acetylkolinesterasehemmer-behandling ved frontotemporal demens eller ved ren vaskulær demens, men bør tilbys ved blandet Alzheimers og vaskulær demens.

Symptomatisk behandling av Alzheimers demens og blandet Alzheimers og vaskulær demens av mild til moderat alvorlighetsgrad. Forsøksvis ved demens med lewylegemer og Parkinsons sykdom. Behandlingen er ikke indisert ved mild kognitiv svikt når svikten ikke er så uttalt at diagnosekriteriene for demens er oppfylt.

De fleste bivirkningene er knyttet til legemidlenes kolinerge virkning. Det er vanskelig å si om bivirkningsprofilen er vesentlig forskjellig for donepezil, galantamin og rivastigmin. De vanligste bivirkninger er tretthet, svimmelhet, appetittløshet, kvalme, brekninger, diaré og insomni. Disse er som oftest milde. Det er også observert magesmerter, muskelkramper, hodepine, bradykardi, ledningsforstyrrelser i hjertet og synkope. I noen tilfeller er det rapportert psykiske forstyrrelser som forvirring, hallusinasjoner, agitasjon og aggressivitet. Gastrointestinale symptomer forekommer hyppigst ved behandlingsstart og ved doseøkning, spesielt hos kvinner. Rivastigmin plaster gir færre gastrointestinale bivirkninger enn rivastigmin kapsler og mikstur. Vekttap forekommer. Utslett og kløe kan forekomme, og det er rapportert om fare for alvorlige hudreaksjoner (Steven-Johnson syndrom).

Man bør være på vakt overfor blæretømmingsforstyrrelser og generaliserte krampeanfall. Acetylkolinesterasehemmere bør brukes med forsiktighet hos pasienter med disposisjon for obstruktive lungesykdommer. Det foreligger risiko for bradykardi, og forsiktighet må fremvises ved kardiale ledningsforstyrrelser. Det anbefales å undersøke puls, blodtrykk og EKG før og under behandling. Malignt nevroleptikasyndrom er rapportert å forekomme i svært sjeldne tilfeller i forbindelse med donepezilbehandling, spesielt hos pasienter som samtidig bruker antipsykotika. Dersom en slik pasient utvikler symptomer på malignt nevroleptikasyndrom, må behandlingen med donepezil og ev. også antipsykotiske midler avbrytes.

Rivastigmin er kontraindisert ved alvorlig leversvikt grunnet manglende klinisk erfaring fra denne pasientgruppen.

Det anbefales at effekten av behandlingen vurderes initialt etter 4 måneder og deretter hver 6. måned med intervju av pasient og pårørende, ev. med tillegg av spesielle tester for hukommelse og oppmerksomhet. Ved kliniske vurderinger med f.eks. Mini Mental Status (MMS) er det vanlig å observere en viss bedring hos de best fungerende pasientene, mens en stabilisering eller svak forverring kan observeres hos de dårligst fungerende pasientene. Ved forverring bør en vurdere seponering. Det er ikke påvist noen rebound-effekt ved seponering, men man kan oppleve at noen pasienter forverrer seg ytterligere etter seponering, dvs. de faller tilbake til det nivå de ville befunnet seg på uten behandling. Acetylkolinesterasehemmere har ingen dokumentert effekt hos pasienter med alvorlig grad av Alzheimers sykdom tilsvarende MMS-skår under 10. Før dokumentasjon foreligger bør behandling ikke institueres hos denne type pasienter, men behandlingen kan hvis en finner grunnlag for det, fortsettes.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Ved Alzheimers sykdom er det nedsatt produksjon av acetylkolin, og det antas at nedsatt kolinerg nevrotransmisjon bidrar til kognitiv svikt ved denne sykdommen. Ved bruk av acetylkolinesterasehemmere øker acetylkolinkonsentrasjonen i hjernen som følge av hemmet nedbrytning. Donepezil fører til reversibel hemning av acetylkolinesterase. Rivastigmin hemmer både acetylkolinesterase og buturylkolinesterase. Galantamin fører til reversibel hemning av acetylkolinesterase og har en allosterisk binding til presynaptiske nikotinreseptorer, som fører til ytterligere økt mengde sirkulerende acetylkolin. Effekten av de tre medikamentene anses klinisk likeverdige. Legemidlene kan bedre pasientens oppmerksomhet, initiativ og hukommelse. Det er også vist at midlene kan ha effekt ved hallusinose og kan føre til bedre funksjon i dagliglivets aktiviteter. 

Effekten er hos noen pasienter tydelig, hos andre beskjeden og hos noen ikke til stede i det hele tatt. Det finnes også dokumentasjon på lignende effekt ved demens med lewylegemer og Parkinsons sykdom. Ved manglende effekt anbefales det i første omgang å skifte medikament. Ved vedvarende manglende effekt anbefales seponering etter fire måneder. Det er ikke indikasjon for acetylkolinesterasehemmer-behandling ved frontotemporal demens eller ved ren vaskulær demens, men bør tilbys ved blandet Alzheimers og vaskulær demens.

Biotilgjengeligheten er 100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren av CYP2D6 og CYP3A4. Aktiv hovedmetabolitt. Omtrent 57% utskilles via nyrene, ca. 17 % umetabolisert. Ca. 15% via feces. Halveringstiden er ca. 70 timer.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Symptomatisk behandling av Alzheimers demens og blandet Alzheimers og vaskulær demens av mild til moderat alvorlighetsgrad. Forsøksvis ved demens med lewylegemer og Parkinsons sykdom. Behandlingen er ikke indisert ved mild kognitiv svikt når svikten ikke er så uttalt at diagnosekriteriene for demens er oppfylt.

Startdosering: 5 mg en gang daglig i fire uker. Dersom ingen bivirkninger observeres, økes til 10 mg/dag som en enkeltdose. Dersom bivirkninger opptrer på denne dose, anbefales å gå tilbake til 5 mg/dag. Senere opptitrering til 10 mg daglig kan forsøkes etter 1–2 måneder. Behandlingen bør startes og overvåkes av lege som har erfaring med diagnostisering og behandling av Alzheimers demens. Diagnosen bør stilles i henhold til de gjeldende retningslinjer. Den kliniske effekten skal revurderes jevnlig.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Individuelle variasjoner.
Barn: < 10 mg forventer ingen eller lette symptomer.
Voksne (brukere): < 35 mg forventer ingen eller lette symptomer.
Voksne (ikke-brukere): < 50 mg forventer ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Antikolinesteraser nedenfor.

Felles for Antikolinesteraser:

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene. Økt risiko ved alvorlig underliggende hjerte- eller lungesykdom.

Klinikk for gruppen: Kolinerge fenomener er hovedproblemet. Kvalme, brekninger og diare er vanlig. Bradykardi. Økt spyttsekresjon, økt tåreflod, rastløshet, kaldsvette, ansiktsrødme, muskelsvakhet, hypotensjon, hypotermi, miose og dobbeltsyn.

Ved alvorlig forgiftning: Uttalt bradykardi, bronkospasme, dyspné, uttalt bronkialsekresjon, lungeødem, kramper, koma, kolikk, arytmier, respirasjons- og sirkulasjonssvikt.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Atropin ved uttalt kolinerg klinikk. Øvrig symptomatisk behandling.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

De fleste bivirkningene er knyttet til legemidlenes kolinerge virkning. Det er vanskelig å si om bivirkningsprofilen er vesentlig forskjellig for donepezil, galantamin og rivastigmin. De vanligste bivirkninger er tretthet, svimmelhet, appetittløshet, kvalme, brekninger, diaré og insomni. Disse er som oftest milde. Det er også observert magesmerter, muskelkramper, hodepine, bradykardi, ledningsforstyrrelser i hjertet og synkope. I noen tilfeller er det rapportert psykiske forstyrrelser som forvirring, hallusinasjoner, agitasjon og aggressivitet. Gastrointestinale symptomer forekommer hyppigst ved behandlingsstart og ved doseøkning, spesielt hos kvinner. Rivastigmin plaster gir færre gastrointestinale bivirkninger enn rivastigmin kapsler og mikstur. Vekttap forekommer. Utslett og kløe kan forekomme, og det er rapportert om fare for alvorlige hudreaksjoner (Steven-Johnson syndrom).

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Rivastigmin er kontraindisert ved alvorlig leversvikt grunnet manglende klinisk erfaring fra denne pasientgruppen.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Man bør være på vakt overfor blæretømmingsforstyrrelser og generaliserte krampeanfall. Acetylkolinesterasehemmere bør brukes med forsiktighet hos pasienter med disposisjon for obstruktive lungesykdommer. Det foreligger risiko for bradykardi, og forsiktighet må fremvises ved kardiale ledningsforstyrrelser. Det anbefales å undersøke puls, blodtrykk og EKG før og under behandling. Malignt nevroleptikasyndrom er rapportert å forekomme i svært sjeldne tilfeller i forbindelse med donepezilbehandling, spesielt hos pasienter som samtidig bruker antipsykotika. Dersom en slik pasient utvikler symptomer på malignt nevroleptikasyndrom, må behandlingen med donepezil og ev. også antipsykotiske midler avbrytes.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Det anbefales at effekten av behandlingen vurderes initialt etter 4 måneder og deretter hver 6. måned med intervju av pasient og pårørende, ev. med tillegg av spesielle tester for hukommelse og oppmerksomhet. Ved kliniske vurderinger med f.eks. Mini Mental Status (MMS) er det vanlig å observere en viss bedring hos de best fungerende pasientene, mens en stabilisering eller svak forverring kan observeres hos de dårligst fungerende pasientene. Ved forverring bør en vurdere seponering. Det er ikke påvist noen rebound-effekt ved seponering, men man kan oppleve at noen pasienter forverrer seg ytterligere etter seponering, dvs. de faller tilbake til det nivå de ville befunnet seg på uten behandling. Acetylkolinesterasehemmere har ingen dokumentert effekt hos pasienter med alvorlig grad av Alzheimers sykdom tilsvarende MMS-skår under 10. Før dokumentasjon foreligger bør behandling ikke institueres hos denne type pasienter, men behandlingen kan hvis en finner grunnlag for det, fortsettes.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Ved Alzheimers sykdom er det nedsatt produksjon av acetylkolin, og det antas at nedsatt kolinerg nevrotransmisjon bidrar til kognitiv svikt ved denne sykdommen. Ved bruk av acetylkolinesterasehemmere øker acetylkolinkonsentrasjonen i hjernen som følge av hemmet nedbrytning. Donepezil fører til reversibel hemning av acetylkolinesterase. Rivastigmin hemmer både acetylkolinesterase og buturylkolinesterase. Galantamin fører til reversibel hemning av acetylkolinesterase og har en allosterisk binding til presynaptiske nikotinreseptorer, som fører til ytterligere økt mengde sirkulerende acetylkolin. Effekten av de tre medikamentene anses klinisk likeverdige. Legemidlene kan bedre pasientens oppmerksomhet, initiativ og hukommelse. Det er også vist at midlene kan ha effekt ved hallusinose og kan føre til bedre funksjon i dagliglivets aktiviteter. 

Effekten er hos noen pasienter tydelig, hos andre beskjeden og hos noen ikke til stede i det hele tatt. Det finnes også dokumentasjon på lignende effekt ved demens med lewylegemer og Parkinsons sykdom. Ved manglende effekt anbefales det i første omgang å skifte medikament. Ved vedvarende manglende effekt anbefales seponering etter fire måneder. Det er ikke indikasjon for acetylkolinesterasehemmer-behandling ved frontotemporal demens eller ved ren vaskulær demens, men bør tilbys ved blandet Alzheimers og vaskulær demens.

Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel. Ca. 75% metaboliseres i leveren av CYP2D6 og CYP3A4. Aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 20 % umetabolisert. Halveringstiden er 7–8 timer.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Symptomatisk behandling av Alzheimers demens og blandet Alzheimers og vaskulær demens av mild til moderat alvorlighetsgrad. Forsøksvis ved demens med lewylegemer og Parkinsons sykdom. Behandlingen er ikke indisert ved mild kognitiv svikt når svikten ikke er så uttalt at diagnosekriteriene for demens er oppfylt.

Depotkapsler: Anbefalt startdose er 8 mg × 1 morgen, og dosen økes hver 4. uke opptil 24 mg x 1. Hos pasienter som ikke viser økt respons eller som ikke tolererer 24 mg/dag, anbefales det å redusere dosen til 16 mg/dag. Pga. risiko for gastrointestinale bivirkninger gis tablettene helst i forbindelse med måltid og rikelig drikke. Før oppstart av behandlingen skal diagnosen Alzheimers demens være bekreftet i henhold til gjeldende retningslinjer av en erfaren lege.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Individuelle variasjoner.

Barn: < 8 mg forventer ingen eller lette symptomer.

Voksne: < 30 mg forventer ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Antikolinesteraser nedenfor.

Felles for Antikolinesteraser:

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene. Økt risiko ved alvorlig underliggende hjerte- eller lungesykdom.

Klinikk for gruppen: Kolinerge fenomener er hovedproblemet. Kvalme, brekninger og diare er vanlig. Bradykardi. Økt spyttsekresjon, økt tåreflod, rastløshet, kaldsvette, ansiktsrødme, muskelsvakhet, hypotensjon, hypotermi, miose og dobbeltsyn.

Ved alvorlig forgiftning: Uttalt bradykardi, bronkospasme, dyspné, uttalt bronkialsekresjon, lungeødem, kramper, koma, kolikk, arytmier, respirasjons- og sirkulasjonssvikt.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Atropin ved uttalt kolinerg klinikk. Øvrig symptomatisk behandling.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

De fleste bivirkningene er knyttet til legemidlenes kolinerge virkning. Det er vanskelig å si om bivirkningsprofilen er vesentlig forskjellig for donepezil, galantamin og rivastigmin. De vanligste bivirkninger er tretthet, svimmelhet, appetittløshet, kvalme, brekninger, diaré og insomni. Disse er som oftest milde. Det er også observert magesmerter, muskelkramper, hodepine, bradykardi, ledningsforstyrrelser i hjertet og synkope. I noen tilfeller er det rapportert psykiske forstyrrelser som forvirring, hallusinasjoner, agitasjon og aggressivitet. Gastrointestinale symptomer forekommer hyppigst ved behandlingsstart og ved doseøkning, spesielt hos kvinner. Rivastigmin plaster gir færre gastrointestinale bivirkninger enn rivastigmin kapsler og mikstur. Vekttap forekommer. Utslett og kløe kan forekomme, og det er rapportert om fare for alvorlige hudreaksjoner (Steven-Johnson syndrom).

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Rivastigmin er kontraindisert ved alvorlig leversvikt grunnet manglende klinisk erfaring fra denne pasientgruppen.

Alvorlige hudreaksjoner, se SPC.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Man bør være på vakt overfor blæretømmingsforstyrrelser og generaliserte krampeanfall. Acetylkolinesterasehemmere bør brukes med forsiktighet hos pasienter med disposisjon for obstruktive lungesykdommer. Det foreligger risiko for bradykardi, og forsiktighet må fremvises ved kardiale ledningsforstyrrelser. Det anbefales å undersøke puls, blodtrykk og EKG før og under behandling. Malignt nevroleptikasyndrom er rapportert å forekomme i svært sjeldne tilfeller i forbindelse med donepezilbehandling, spesielt hos pasienter som samtidig bruker antipsykotika. Dersom en slik pasient utvikler symptomer på malignt nevroleptikasyndrom, må behandlingen med donepezil og ev. også antipsykotiske midler avbrytes.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Det anbefales at effekten av behandlingen vurderes initialt etter 4 måneder og deretter hver 6. måned med intervju av pasient og pårørende, ev. med tillegg av spesielle tester for hukommelse og oppmerksomhet. Ved kliniske vurderinger med f.eks. Mini Mental Status (MMS) er det vanlig å observere en viss bedring hos de best fungerende pasientene, mens en stabilisering eller svak forverring kan observeres hos de dårligst fungerende pasientene. Ved forverring bør en vurdere seponering. Det er ikke påvist noen rebound-effekt ved seponering, men man kan oppleve at noen pasienter forverrer seg ytterligere etter seponering, dvs. de faller tilbake til det nivå de ville befunnet seg på uten behandling. Acetylkolinesterasehemmere har ingen dokumentert effekt hos pasienter med alvorlig grad av Alzheimers sykdom tilsvarende MMS-skår under 10. Før dokumentasjon foreligger bør behandling ikke institueres hos denne type pasienter, men behandlingen kan hvis en finner grunnlag for det, fortsettes.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Ved Alzheimers sykdom er det nedsatt produksjon av acetylkolin, og det antas at nedsatt kolinerg nevrotransmisjon bidrar til kognitiv svikt ved denne sykdommen. Ved bruk av acetylkolinesterasehemmere øker acetylkolinkonsentrasjonen i hjernen som følge av hemmet nedbrytning. Donepezil fører til reversibel hemning av acetylkolinesterase. Rivastigmin hemmer både acetylkolinesterase og buturylkolinesterase. Galantamin fører til reversibel hemning av acetylkolinesterase og har en allosterisk binding til presynaptiske nikotinreseptorer, som fører til ytterligere økt mengde sirkulerende acetylkolin. Effekten av de tre medikamentene anses klinisk likeverdige. Legemidlene kan bedre pasientens oppmerksomhet, initiativ og hukommelse. Det er også vist at midlene kan ha effekt ved hallusinose og kan føre til bedre funksjon i dagliglivets aktiviteter. 

Effekten er hos noen pasienter tydelig, hos andre beskjeden og hos noen ikke til stede i det hele tatt. Det finnes også dokumentasjon på lignende effekt ved demens med lewylegemer og Parkinsons sykdom. Ved manglende effekt anbefales det i første omgang å skifte medikament. Ved vedvarende manglende effekt anbefales seponering etter fire måneder. Det er ikke indikasjon for acetylkolinesterasehemmer-behandling ved frontotemporal demens eller ved ren vaskulær demens, men bør tilbys ved blandet Alzheimers og vaskulær demens.

Biotilgjengeligheten er 40–70 % ved peroral tilførsel, doseavhengig. Metaboliseres i leveren og i hjernen ved hydrolyse via kolinesterase. Inaktiv hovedmetabolitt. Utskilles via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er ca. 1 time for kapsler og mikstur, 3,4 timer for plaster.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Symptomatisk behandling av Alzheimers demens og blandet Alzheimers og vaskulær demens av mild til moderat alvorlighetsgrad. Forsøksvis ved demens med lewylegemer og Parkinsons sykdom. Behandlingen er ikke indisert ved mild kognitiv svikt når svikten ikke er så uttalt at diagnosekriteriene for demens er oppfylt.

Depotplaster: Behandling innledes med 4,6 mg/24 timer. Dersom denne dosen tåles godt, kan den økes til 9,5 mg/24 timer (anbefalt effektiv dose) etter minimum 4 ukers behandling. Plaster påføres 1 gang daglig på ren, tørr, hårløs, intakt og frisk hud øverst på ryggen, på brystkassen eller overarmen. Unngå lår og abdomen (pga. redusert biotilgjengelighet) og områder med stramme klær.

Kapslene svelges hele med rikelig vann. Vanlig startdosering: 1,5 mg × 2. Dosen kan økes gradvis med minst to ukers intervaller; hver gang med 1,5–3 mg/dag forutsatt at det ikke oppstår bivirkninger, inntil 6 mg × 2. Høyeste tolererte dose anbefales. Tas kapslene samtidig med måltid, kan risiko for bivirkninger reduseres. Behandlingen bør startes og overvåkes av lege som har erfaring med diagnostisering og behandling av Alzheimers demens eller demens i tilknytning til Parkinsons sykdom. Diagnosen bør stilles i henhold til de gjeldende retningslinjer.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Individuelle variasjoner.
Barn: Lav terskel for lege/sykehus ved inntak. Kortvarig hudeksponering (minutter) av plaster kan ses an hjemme.
Voksne: < 40 mg forventer ingen eller lette symptomer. Lav terskel for sykehusobservasjon etter hudeksponering av overdose med plaster hos brukere.

Klinikk og behandling: Se Antikolinesteraser nedenfor.

Felles for Antikolinesteraser:

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene. Økt risiko ved alvorlig underliggende hjerte- eller lungesykdom.

Klinikk for gruppen: Kolinerge fenomener er hovedproblemet. Kvalme, brekninger og diare er vanlig. Bradykardi. Økt spyttsekresjon, økt tåreflod, rastløshet, kaldsvette, ansiktsrødme, muskelsvakhet, hypotensjon, hypotermi, miose og dobbeltsyn.

Ved alvorlig forgiftning: Uttalt bradykardi, bronkospasme, dyspné, uttalt bronkialsekresjon, lungeødem, kramper, koma, kolikk, arytmier, respirasjons- og sirkulasjonssvikt.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Atropin ved uttalt kolinerg klinikk. Øvrig symptomatisk behandling.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

De fleste bivirkningene er knyttet til legemidlenes kolinerge virkning. Det er vanskelig å si om bivirkningsprofilen er vesentlig forskjellig for donepezil, galantamin og rivastigmin. De vanligste bivirkninger er tretthet, svimmelhet, appetittløshet, kvalme, brekninger, diaré og insomni. Disse er som oftest milde. Det er også observert magesmerter, muskelkramper, hodepine, bradykardi, ledningsforstyrrelser i hjertet og synkope. I noen tilfeller er det rapportert psykiske forstyrrelser som forvirring, hallusinasjoner, agitasjon og aggressivitet. Gastrointestinale symptomer forekommer hyppigst ved behandlingsstart og ved doseøkning, spesielt hos kvinner. Rivastigmin plaster gir færre gastrointestinale bivirkninger enn rivastigmin kapsler og mikstur. Vekttap forekommer. Utslett og kløe kan forekomme, og det er rapportert om fare for alvorlige hudreaksjoner (Steven-Johnson syndrom).

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Rivastigmin er kontraindisert ved alvorlig leversvikt grunnet manglende klinisk erfaring fra denne pasientgruppen.

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Man bør være på vakt overfor blæretømmingsforstyrrelser og generaliserte krampeanfall. Acetylkolinesterasehemmere bør brukes med forsiktighet hos pasienter med disposisjon for obstruktive lungesykdommer. Det foreligger risiko for bradykardi, og forsiktighet må fremvises ved kardiale ledningsforstyrrelser. Det anbefales å undersøke puls, blodtrykk og EKG før og under behandling. Malignt nevroleptikasyndrom er rapportert å forekomme i svært sjeldne tilfeller i forbindelse med donepezilbehandling, spesielt hos pasienter som samtidig bruker antipsykotika. Dersom en slik pasient utvikler symptomer på malignt nevroleptikasyndrom, må behandlingen med donepezil og ev. også antipsykotiske midler avbrytes.

Serumkonsentrasjonsmåling kan være tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Felles for Acetylkolinesterasehemmere:

Det anbefales at effekten av behandlingen vurderes initialt etter 4 måneder og deretter hver 6. måned med intervju av pasient og pårørende, ev. med tillegg av spesielle tester for hukommelse og oppmerksomhet. Ved kliniske vurderinger med f.eks. Mini Mental Status (MMS) er det vanlig å observere en viss bedring hos de best fungerende pasientene, mens en stabilisering eller svak forverring kan observeres hos de dårligst fungerende pasientene. Ved forverring bør en vurdere seponering. Det er ikke påvist noen rebound-effekt ved seponering, men man kan oppleve at noen pasienter forverrer seg ytterligere etter seponering, dvs. de faller tilbake til det nivå de ville befunnet seg på uten behandling. Acetylkolinesterasehemmere har ingen dokumentert effekt hos pasienter med alvorlig grad av Alzheimers sykdom tilsvarende MMS-skår under 10. Før dokumentasjon foreligger bør behandling ikke institueres hos denne type pasienter, men behandlingen kan hvis en finner grunnlag for det, fortsettes.

Er en antagonist til NMDA (N-metyl-D-aspartat)-reseptorer. Hemmer virkningen av patologisk økte nivåer av glutamat, som kan føre til nevronal dysfunksjon, symptomer og sykdomsutvikling ved demens.

Biotilgjengeligheten er opptil 100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i liten grad (20%). 99% utskilles via nyrene. Aktiv tubulær sekresjon og tubulær reabsorpsjon. Halveringstiden er 60–100 timer.

Symptomatisk behandling av Alzheimers demens og blandet Alzheimers og vaskulær demens av moderat til alvorlig grad. Anbefales ikke brukt ved demens med lewylegemer og Parkinsons sykdom.

Dosen trappes gradvis opp fra 5 mg daglig første uke, til 10 mg daglig i en uke, deretter til 15 mg daglig i en uke. Fra fjerde uke gis anbefalt vedlikeholdsdose som er 20 mg en gang daglig. Dette er også maksimal daglig dose. Hos pasienter med langkommen demens, kan en se effekt på lavere doser.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 40 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 400 mg ga alvorlig forgiftning.

Klinikk: Svimmelhet, hodepine, CNS-depresjon, men også forvirring, motorisk uro, eksitasjon, hallusinasjoner og kramper. Takykardi. Kvalme.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Vanligste bivirkninger er forstoppelse, hypertensjon, overfølsomhet, forhøyete leverfunksjonsverdier, dyspné, svimmelhet og somnolens. Mindre vanlige: oppkast, tromboembolisme, hallusinasjoner, krampeanfall, pankreatitt og hepatitt.

Dosen må reduseres til pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Må brukes med forsiktighet hos pasienter med epilepsi. Alkalisering av urin, f.eks. som følge av overgang til vegetarkost eller høyt forbruk av antacida, kan redusere den renale eliminasjonen av memantin.

Humanisert monoklonalt IgG1-antistoff. Binder seg til løselige og uløselige aggregerte former av amyloid beta, og reduserer slik amyloid plakk i hjernen.

Lineær kinetikk. Steady state etter ca. 6 ukers behandling. T_½ 5–7 dager. Elimineres via proteolytisk nedbrytning likt endogene IgG-antistoffer. Nyre- eller leverfunksjon påvirker ikke clearance. 

Behandling av voksne med mild kognitiv svikt eller mild demens som følge av Alzheimers sykdom (”Early Alzheimer’s”) med påvist amyloidpatologi, og som er ikke-bærere eller heterozygote for ApoE ε4-genet.

10 mg/kg iv. hver 14. dag. Administreres over ca. 1 time.

Pasienten bør observeres i 2,5 timer etter første dose pga. risiko for infusjonsreaksjoner.

Behandlingen initieres og følges opp av spesialister med tilgang til MR. Før behandlingsstart kreves en MR caput innenfor siste 6 måneder, samt genotyping for ApoE ε4.

Begrenset erfaring. Ved overdosering anbefales observasjon og symptomatisk behandling.

Hyppigst rapportert er infusjonsrelaterte reaksjoner (26 %), amyloid-relaterte bildeabnormaliteter (ARIA)-H (mikroblødninger, 13 %), hodepine (11 %) og ARIA-E (cerebralt ødem, 9 %). Symptomer på ARIA kan inkludere hodepine, forvirring, svimmelhet, synsforstyrrelser og nevrologiske utfall. Alvorlig ARIA og intracerebrale blødninger (>1 cm) er rapportert, også med dødelig utfall. Risikoen er høyere hos ApoE ε4 homozygote bærere og ved samtidig bruk av antikoagulantia eller trombolytiske midler.

Ingen kjente farmakokinetiske interaksjoner.

Økt risiko for intracerebral blødning ved samtidig bruk av antikoagulantia eller trombolytika, se SPC pkt 4.3, 4.4 og 4.5.

Graviditet: Frarådes. Kvinner i fertil alder skal bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 2 måneder etter siste dose.

Amming: Overgang til morsmelk ukjent. Anbefales ikke.

Behandlingen inngår i et kontrollert tilgangsprogram og krever sentral registrering. Pasientkort og grundig pasientinformasjon er påkrevd.

Økt risiko for ARIA hos ApoE ε4-homozygote pasienter; disse bør ikke behandles. Begrenset erfaring hos pasienter med immunsvikt, tidligere slag eller TIA.

Økt risiko for intracerebral blødning ved samtidig bruk av antikoagulantia eller trombolytiske midler. Platehemmere som acetylsalisylsyre er brukt i kliniske studier, uten at økt risiko for blødning ble observert.

Ubehandlede blødningsforstyrrelser, tidligere hjerneblødning, mer enn fire mikroblødninger, MR-funn forenlig med cerebral amyloid angiopati (CAA), pågående antikoagulant behandling.

MR skal utføres før oppstart, 3., 5., 7. og 14. infusjon. Ytterligere MR skal vurderes ved mistanke om ARIA.

Behandlingen seponeres ved overgang til moderat Alzheimers sykdom. Seponering anbefales også ved alvorlig eller residiverende ARIA.

Risiko for ARIA og infusjonsreaksjoner. Pasientkort med viktig sikkerhetsinformasjon skal utdeles, inkludert symptomer som bør utløse kontakt med helsepersonell (f.eks. hodepine, forvirring, synsforstyrrelser eller nevrologiske symptomer). Det skal gis informasjon om behov for MR-undersøkelser før og under behandling, og at behandlingen krever genetisk testing (ApoE ε4-status) og registrering i kontrollert tilgangsprogram.

ID2023_073 Lecanemab (Leqembi)

Nonino F, Minozzi S, et al. Amyloid‐beta‐targeting monoclonal antibodies for people with mild cognitive impairment or mild dementia due to Alzheimer’s disease. Cochrane Database of Systematic Reviews 2026, Issue 4. Art. No.: CD016297. DOI: 10.1002/14651858.CD016297. Accessed 22 April 2026.

Donanemab er et immunoglobulin gamma 1 (IgG1) monoklonalt antistoff med høy affinitet for en modifisert, N-terminal trunkert form av amyloid-beta (N3pE Aβ). Lave nivåer av N3pE Aβ finnes i amyloide plakk i hjernen og påvises ikke i plasma eller cerebrospinalvæske (CSF). Donanemab bindes til N3pE Aβ i plakket og bidrar til fjerning av plakk gjennom mikroglia-mediert fagocytose.

Intravenøs administrasjon med bifasisk eliminasjon. Forholdet mellom konsentrasjon i cerebrospinalvæske og serum er observert til å være omtrent 0,2 %, og forventes å bli brutt ned til små peptider og aminosyrer via katabolske veier på samme måte som endogent IgG. Det forekommer derfor ingen metabolsk hemming eller induksjon av enzymatiske veier. Det forventes ikke at donanemab blir metabolisert via cytokrom P450-systemet med legemiddelmetaboliserende enzymer som er ansvarlige for metabolismen og eliminasjonen av små molekyler, og vil derfor ikke gi noen aktive metabolitter.

Eliminasjon: Halveringstiden er ca 12 dager med linearitet i serumkonsentrasjon i aktuelle doseområde uten påvirkning av alder eller kjønn. Nedsatt nyre- og leverfunksjon påvirket ikke PK, og det er derfor ikke nødvendig med dosejustering hos pasienter med nedsatt nyre- eller leverfunksjon.

Donanemab er indisert til behandling av voksne pasienter med en klinisk diagnose av mild kognitiv svikt og mild demens på grunn av Alzheimers sykdom (tidlig symptomatisk Alzheimers sykdom) som er apolipoprotein E ε4 (ApoE ε4) heterozygote eller ikke-bærere, med bekreftet amyloidpatologi (se SPC pkt. 4.4).

Behandling skal initieres av en lege med erfaring i diagnostisering og behandling av Alzheimers sykdom (AD) med tilgang til magnetisk resonanstomografi (MR). Donanemab skal administreres under oppsyn av et tverrfaglig team som er opplært i å oppdage, overvåke og håndtere amyloidrelaterte bildeabnormaliteter (ARIA), og med erfaring i å identifisere og håndtere infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR).

Testing for ApoE ε4-status bør utføres før oppstart.

Bør administreres hver 4. uke. Den anbefalte dosen av donanemab er 350 mg ved den første dosen, 700 mg ved den andre dosen, 1 050 mg ved den tredje dosen, etterfulgt av 1 400 mg hver 4. uke. Behandlingen bør opprettholdes til de amyloide plakk er fjernet (f.eks. ved 6 eller 12 måneder, se SPC pkt. 5.1), som bekreftet ved bruk av en validert metode. Maksimal behandlingsvarighet er 18 måneder, og skal ikke overskrides selv om fjerning av amyloide plakk ikke er bekreftet. 

Det bør vurderes å avbryte behandlingen før den maksimale behandlingstiden på 18 måneder er fullført dersom pasienten utvikler moderat AD.

Dersom en infusjon blir utelatt skal administreringen gjenopptas hver 4. uke så snart som mulig og med samme dose.

Monitorering, doseringsavbrudd og seponering av behandling for amyloid-relaterte bildeabnormaliteter (ARIA), se SPC pkt 4.2.

Administrasjon

Den fortynnede oppløsningen skal administreres intravenøst over en periode på minst 30 minutter, hvoretter pasienten skal observeres i minst 30 minutter. For instruksjoner om fortynning før administrering, se SPC pkt. 6.6. 

Begrenset erfaring. 2 av 4 som mottok enkeltdose på 40 mg/kg fikk ARIA-E. Ved overdosering anbefales observasjon og symptomatisk behandling. Se SPC pkt 4.9.

De hyppigst rapporterte bivirkningene var ARIA-E (ARIA-ødem) 20,6 %, ARIA-H (ARIA-blødning) 27,6 % og hodepine 14,6 %.

De viktigste alvorlige bivirkningene var: alvorlig ARIA-E 1,3 %, alvorlig ARIA-H 0,3 % og alvorlige overfølsomhetsreaksjoner, inkludert infusjonsrelaterte reaksjoner (0,4 %). Anafylaktisk reaksjon er rapportert som mindre vanlig (0,4 %) (se SPC pkt. 4.4).

Interaksjonsstudier er ikke utført. Ingen farmakokinetiske legemiddelinteraksjoner forventes.

Økt risiko for intracerebral blødning ved samtidig bruk av antikoagulantia eller trombolytika, se pkt. SPC 4.3 og 4.4. 

Graviditet: Det er ingen eller begrenset mengde data på bruk av donanemab hos gravide kvinner. En samlet vurdering av tilgjengelig data indikerer ikke direkte eller indirekte skadelige effekter med hensyn til reproduksjonstoksisitet (se SPC pkt. 5.3). Som en forsiktighetsregel er det å foretrekke å unngå bruk av donanemab under graviditet.

Amming: Det er ukjent om donanemab blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Human immunglobulin G (IgG) er kjent for å skilles ut i morsmelk i løpet av de første dagene etter fødsel, men konsentrasjonen avtar raskt etter dette. Risiko for spedbarn som ammes kan ikke utelukkes i denne korte perioden. Etter dette kan bruk av donanemab vurderes under amming kun dersom det er klinisk nødvendig.

Fertilitet: Ikke undersøkt.

Behandlingen inngår i et kontrollert tilgangsprogram og krever sentral registrering. Pasientkort og grundig pasientinformasjon er påkrevd.

ARIA: Alvorlige tilfeller av ARIA er observert, enkelte med fatalt utfall. Se SPC pkt 4.4. Merk at ARIA-H oppstår vanligvis i forbindelse med en ARIA-E hendelse. De fleste ARIA-hendelser ble først observert innen 24 uker etter oppstart av behandling. De fleste alvorlige tilfellene skjedde innen 12 uker etter oppstart av behandlingen. MR bør være tilgjengelig under hele behandlingsperioden med donanemab. Pasienter som er kvalifisert for amyloidbehandling har også risiko for spontan ARIA, gitt eksisterende risikofaktorer. ARIA skal anses som en mulig etiologi til nevrologiske symptomer.

Økt risiko for intracerebral blødning ved samtidig bruk av antikoagulantia eller trombolytiske midler. Platehemmere som acetylsalisylsyre er brukt i kliniske studier, uten at økt risiko for blødning ble observert.

• Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i SPC pkt. 6.1.
• MR-funn ved baseline, som tidligere intracerebral blødning, flere enn 4 mikroblødninger, overfladisk siderose eller vasogent ødem (ARIA-E), eller andre funn, som gir mistanke om cerebral amyloid angiopati (CAA) (se SPC pkt. 4.4). 
• Pasienter med blødningsforstyrrelser som ikke er under tilstrekkelig kontroll.
• Oppstart av behandling hos pasienter med pågående antikoagulasjonsbehandling (se SPC pkt. 4.4). 
• Alvorlig hvit substans-sykdom (se SPC pkt. 4.4). 
• Pasienter med dårlig kontrollert hypertensjon.
• Tilstander som ikke tillater MR-vurdering, inkludert klaustrofobi eller tilstedeværelse av metallimplantater (ferromagnetiske) / pacemaker.

• Før behandlingsstart: PET (ev. spinalpunksjon) for påvisning av amyloide plakk cerebralt, ApoE ε4 status (heterozygot eller negativ) og baseline MR.
• Under pågående behandling: MR cerebri før 2., 3., 4. og 7. infusjon og ev. før 12. infusjon hos pasienter med ARIA risikofaktorer. Ytterligere skanninger kan være nødvendig dersom symptomer som kan tyde på ARIA (f.eks. hodepine, forvirring, synsforstyrrelser, svimmelhet). Informere pårørende om ARIA-symptomer og at de da straks tar kontakt med lege/behandlingssted. Infusjonsrelaterte reaksjoner.
• Behandlingsjustering og seponering: Ved ARIA-funn, effektvurdering, oppfølging behandlende instans minst hver 3. måned.

Risiko for ARIA og infusjonsreaksjoner. Pasientkort med viktig sikkerhetsinformasjon skal utdeles, inkludert symptomer som bør utløse kontakt med helsepersonell (f.eks. hodepine, forvirring, synsforstyrrelser eller nevrologiske symptomer). Det skal gis informasjon om behov for MR-undersøkelser før og under behandling, og registrering i kontrollert tilgangsprogram.

Donanemab har stor påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner dersom det oppstår nevrologiske symptomer, for eksempel synsforstyrrelser, endret bevissthet og anfall (se SPC pkt. 4.4). 

ID2024_045 Donanemab (Kinsula^®)

Nonino F, Minozzi S, et al.. Amyloid‐beta‐targeting monoclonal antibodies for people with mild cognitive impairment or mild dementia due to Alzheimer’s disease. Cochrane Database of Systematic Reviews 2026, Issue 4. Art. No.: CD016297. DOI: 10.1002/14651858.CD016297. Accessed 22 April 2026.