Angst

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 27.11.2025

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Angst er en følelse karakterisert av vaktsomhet og forventning om fare eller ulykke, ofte ledsaget av psykisk aktivering (eksempelvis frykt for å dø, bli gal, miste kontroll) og kroppslige symptomer (fysisk aktivering). Den psykiske og fysiske aktivering ved angst er tilsvarende den vi ser ved frykt. Frykt er en normal og nødvendig reaksjon på en situasjon hvor umiddelbar fare for fysisk eller psykisk skade foreligger. Det varsler om indre skade eller sykdom eller ytre farer, og har livsbevarende egenskaper. Det å kunne reagere med frykt i truende situasjoner øker overlevelsesevnen. Sykelig angst opptrer når det ikke er noen reell psykisk eller fysisk fare, eller når reaksjonen ikke står i forhold til den aktuelle trussel.

Man kan snakke om normal, adaptiv angst i kontrast til sykelig angst. Angst er ofte hensiktsmessig ved vekst, endring og i møte med nye ting. Angst er normalt hos barn som trues med separasjon fra foreldre eller tap av kjærlighet, ved ungdommens første prøvelser og ved voksnes møte med sykdom, tap og død. Angst er altså et uspesifikt symptom på linje med smerte. Det er oftest en naturlig og nødvendig reaksjon, men kan gjennom feilinnlæring og økt sårbarhet bli ikke-adaptiv. Sykelig angst vil ofte være ledd i en angstlidelse eller delsymptom ved somatisk sykdom, affektiv lidelse, andre psykiske lidelser og/eller rusmisbruk. Angst opptrer særlig ofte sammen med depresjon.

De fysiske manifestasjonene av angst skyldes i stor grad aktivering av det sympatiske nervesystem. Individuelle angstreaksjoner varierer mye. Eksempler på fysiske angstsymptomer er hjertebank, press i brystet, kortpustethet, svetting, økt vannlatingstrang, kvalme, oppkast, tomhetsfølelse, luftsmerter eller diaré. Hos noen er det muskelspenninger som dominerer, og disse rapporterer muskelstramminger eller kramper, hodepine og nakkesmerter.

Merk: Sammenheng mellom orale retinoider og angst. Se DMP Retinoider: risiko for fosterskade ved bruk under graviditet og risiko for psykiske reaksjoner, oppdatert 28.07.2023.

Skapinakis et al 2016, Pharmacological and psychotherapeutic interventions for management of obsessive-compulsive disorder in adults: a systematic review and network meta-analysis, Lancet Psychiatry 2016; 3: 730–39, http://dx.doi.org/10.1016/ S2215-0366(16)30069-4

Leichsenring,og Leweke 2017; Social Anxiety Disorder, N Engl J Med 2017; 376:2255-2264 DOI: 10.1056/NEJMcp1614701

Hoskins M, Pearce J, Bethell A, Dankova L, Barbui C, Tol WA, van Ommeren M, de Jong J, Seedat S, Chen H, Bisson JI. Pharmacotherapy for post-traumatic stress disorder: systematic review and meta-analysis. Br J Psychiatry. 2015 Feb;206(2):93-100. doi: 10.1192/bjp.bp.114.148551. PMID: 25644881.

Slee et al 2019, Pharmacological treatments for generalised anxiety disorder: a systematic review and network meta-analysis, Lancet 2019 Feb 23;393(10173):768-777. doi: 10.1016/S0140-6736(18)31793-8.

Gale et al 2016, Generalised anxiety disorder in children and adolescents, BMJ Clin Evid. 2016; 2016: 1002

George et al 2016; Meta-analysis of the efficacy and safety of prazosin versus placebo for the treatment of nightmares and sleep disturbances in adults with posttraumatic stress disorder, J Trauma Dissociation, Jul-Sep 2016;17(4):494-510. doi: 10.1080/15299732.2016.1141150

Skeie-Larsen M, Stave R, Grønli J, Bjorvatn B, Wilhelmsen-Langeland A, Zandi A, Pallesen S. The Effects of Pharmacological Treatment of Nightmares: A Systematic Literature Review and Meta-Analysis of Placebo-Controlled, Randomized Clinical Trials. Int J Environ Res Public Health. 2022 Dec 31;20(1):777. doi: 10.3390/ijerph20010777. PMID: 36613097; PMCID: PMC9820008.

Williams T, Phillips NJ, Stein DJ, et al. Pharmacotherapy for post traumatic stress disorder (PTSD). Cochrane Database Syst Rev. 2022 Mar 2;3:CD002795. doi: 10.1002/14651858.CD002795.pub3.

Williams T, McCaul M, Schwarzer G, Cipriani A, Stein DJ, Ipser J. Pharmacological treatments for social anxiety disorder in adults: a systematic review and network meta-analysis. Acta Neuropsychiatrica. 2020;32(4):169-176. doi:10.1017/neu.2020.6

Kong W, Deng H, Wan J, Zhou Y, Zhou Y, Song B and Wang X (2020) Comparative Remission Rates and Tolerability of Drugs for Generalised Anxiety Disorder: A Systematic Review and Network Meta-analysis of DoubleBlind Randomized Controlled Trials. Front. Pharmacol. 11:580858. doi: 10.3389/fphar.2020.580858

Guaiana G, Meader N, Barbui C, Davies SJC, Furukawa TA, Imai H, Dias S, Caldwell DM, Koesters M, Tajika A, Bighelli I, Pompoli A, Cipriani A, Dawson S, Robertson L. Pharmacological treatments in panic disorder in adults: a network meta‐analysis. Cochrane Database of Systematic Reviews 2023, Issue 11. Art. No.: CD012729. DOI: 10.1002/14651858.CD012729.pub3.

Reiff CM, Richman EE, Nemeroff CB, Carpenter LL, Widge AS, Rodriguez CI, Kalin NH, McDonald WM; the Work Group on Biomarkers and Novel Treatments, a Division of the American Psychiatric Association Council of Research. Psychedelics and Psychedelic-Assisted Psychotherapy. Am J Psychiatry. 2020 May 1;177(5):391-410. doi: 10.1176/appi.ajp.2019.19010035. Epub 2020 Feb 26. PMID: 32098487.

Fonseka LN, Woo BK. Therapeutic role of psilocybin and 3,4-methylenedioxymethamphetamine in trauma: A literature review. World J Psychiatry. 2023 May 19;13(5):182-190. doi: 10.5498/wjp.v13.i5.182. PMID: 37303932; PMCID: PMC10251361.

Wang H, Jin M, Xie M, Yang Y, Xue F, Li W, Zhang M, Li Z, Li X, Jia N, Liu Y, Cui X, Hu G, Dong L, Wang G, Yu Q. Protective role of antioxidant supplementation for depression and anxiety: A meta-analysis of randomized clinical trials. J Affect Disord. 2023 Feb 15;323:264-279. doi: 10.1016/j.jad.2022.11.072. Epub 2022 Nov 25. PMID: 36442656.

Guaiana G, Meader N, Barbui C, Davies SJC,Furukawa TA, Imai H, Dias S, Caldwell DM, Koesters M, TajikaA, Bighelli I, Pompoli A, Cipriani A, Dawson S, RobertsonL. Pharmacological treatments in panic disorder inadults: a network meta-analysis. Cochrane Database of SystematicReviews 2023, Issue 11. Art. No.: CD012729.DOI: 10.1002/14651858.CD012729.pub3.

Kong W, Deng H, Wan J, Zhou Y, Zhou Y, Song B and Wang X (2020) Comparative Remission Rates and-Tolerability of Drugs for Generalised AnxietyDisorder: A Systematic Review and Network Meta-analysis ofDoubleBlind Randomized Controlled Trials. Front. Pharmacol.11:580858. doi: 10.3389/fphar.2020.580858

Slee A et al 2019, Pharmacological treatments for generalised anxiety disorder: a systematic review and networkmeta-analysis, Lancet 2019 Feb23;393(10173):768-777. doi: 10.1016/S0140-6736(18)31793-8.

Williams T, Phillips NJ, Stein DJ, et al. Pharmacotherapy forpost traumatic stress disorder (PTSD). CochraneDatabase Syst Rev. 2022 Mar 2;3:CD002795. doi:10.1002/14651858.CD002795.pub3.

Williams T, McCaul M, Schwarzer G, Cipriani A, Stein DJ, Ipser J. Pharmacologicaltreatments for social anxiety disorder in adults: a systematic review and network meta-analysis. Acta Neuropsychiatri-ca.2020;32(4):169-176. doi:10.1017/neu.2020.6

Wang H et al. Protective role of antioxidant supplementation for depression and anxiety_A meta-analysis of randomized clinical trials. Journal of Affetive Disorders 2023, 323, 264-279. https://doi.org/10.1016/j.jad.2022.11.072

Underkapitler

Angstlidelser

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Diagnostikk: Anamnese: Primær angstlidelse eller angst som delsymptom ved affektive lidelser, schizofreni eller somatiske sykdommer? Rusmiddelbruk? Bivirkning av legemiddel? Stressfaktorer?
Legemiddelbehandling: Lette til moderate angstlidelser behandles med kognitiv terapi/samtaleterapi. I mer alvorlige tilfeller kan medikamentell behandling være indisert, som regel antidepressiva. Førstevalg er selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI), dernest serotonin- og noradrenalin-reopptakshemmere (SNRI). Klomipramin, buspiron, moklobemid og pregabalin er alternativer. Start med lav dose og øk med få ukers mellomrom. Benzodiazepiner har en begrenset plass som symptomatisk behandling av angstlidelser, men er et alternativ ved avgrensede fobier, panikkangst eller ved høyt symptomtrykk i påvente av at annen farmakologisk terapi skal virke. Kosttilskudd som inneholder antioksidanter har vist lovende resultater som supplement til konvensjonelle antidepressiva, men det er usikkerhet rundt hvilke kosttilskudd som er mest effektive og om det er ulik effekt ved ulike angstlidelser.

Angstsymptomer fremtrer ofte som ute av proporsjon med omstendighetene og nedsetter mestringsevnen. Pasienten kan være sterkt lidende, og faren for varig funksjonsnedsettelse er betydelig. Angstlidelsene kan maskeres som somatiske plager eller vansker med å mestre normale krav og kan derfor forbli udiagnostiserte. Ved langvarig alvorlig angst utvikles ofte forventningsangst, unnvikelsesatferd og isolasjon som i mange tilfeller kan være sterkt invalidiserende.

Vi skiller mellom generalisert angstlidelse, panikklidelse, fobier, tvangslidelse (Obsessiv‑kompulsiv lidelse) og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det er likevel betydelig overlapp mellom flere av disse tilstandene. Angstlidelser er ofte komorbide med andre lidelser, både psykiatriske og somatiske. Det er betydelig overlapp mellom depresjoner og angstlidelser, og det biologiske grunnlaget antas i stor grad å være felles. Andre eksempler på komorbide psykiatriske lidelser er ruslidelser, tilpasningsforstyrrelser, demens, personlighetsforstyrrelser, psykoser og somatoforme lidelser. Eksempler på komorbide somatiske sykdommer er obstruktive lungelidelser, søvnapné, endokrine sykdommer, hjerteinfarkt og organiske hjernesykdommer.

Anamneseopptaket bør klargjøre om det foreligger en angstlidelse eller angst som delsymptom. Angst oppstått etter fylte 40 år er som regel et delsymptom ved depressiv lidelse eller somatisk sykdom. Kartlegg i hvilke situasjoner angsten opptrer, og om det foreligger aktuelle stressfaktorer (eksempelvis relasjonsbrudd, økonomiske vansker, økt rusbruk). Semistrukturerte intervjuer, f.eks. M.I.N.I. eller SCID-5-KV, kan være til god hjelp, og regnes som gullstandard ved diagnostikk av psykiske lidelser. I praksis er det spesielt viktig å kartlegge symptomer på affektive lidelser og psykoselidelse. Somatiske sykdommer, spesielt endokrine sykdommer (OBS hypertyreose) og hjerte- og karsykdommer, kan gi lignende symptombilde som ved angst og må utelukkes. Misbruk av rusmidler må vurderes.

Målet med angstbehandlingen er reduksjon av angstsymptomene og dets adferdsmessige konsekvenser, særlig unnvikelsesatferd. Mulige årsaksfaktorer bør være avklart og håndteres. Det gjelder både livsstils-, psykososiale og medisinske/biokjemiske faktorer. Her inngår blant annet reduksjon av rusmiddelbruk, styrking av sosiale nettverk, økt fysisk aktivitet, nok søvn, bidrag til et helsefremmende kosthold (jfr. Nasjonale kostråd) og medisinsk behandling av andre sykdommer. Sentralt i behandlingen står også arbeidet med å redusere risikoen for tilbakefall. Etter oppnådd symptomfrihet under behandling med legemidler er faren for tilbakefall stor hvis ikke behandlingen forlenges med 6 måneder og kombineres med psykoterapeutisk behandling. Kognitiv terapi er best dokumentert. Ved tilbakefall etter seponering av legemidler bør langtids legemiddelprofylakse vurderes.

God opplysning til pasienter og pårørende står sentralt i all angstbehandling.

Ikke-farmakologiske tiltak er i regelen førstevalg i behandling av angst, og mange pasienter trenger ikke medikamentell behandling.
1. Kognitiv terapi er best dokumentert. Avhengig av typen angstlidelse og tilpasset den enkelte pasient legges det i ulik grad vekt på psykoedukasjon, daglig kartlegging av angst for å finne sammenhenger mellom angstreaksjoner og eksterne stimuli, kognitiv restrukturering og eksponeringsøvelser. Effektene av kognitiv terapi, ev. i kombinasjon med medikamentell behandling, er gode. Det er de siste årene utviklet intensive behandlingsprogrammer (4-dagersbehandling) mot angstlidelser, med gode resultater. Disse programmene ble først utviklet mot OCD, men har også vist seg effektive ved andre angstlidelser.
Farmakologisk behandling
1. Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) bør være førstevalg, fulgt av serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI). Trisykliske antidepressiva (TCA) som klomipramin, serotoninreseptoragonisten buspiron samt moklobemid (en reversibel, selektiv monoaminoksidase A-hemmer (RIMA)) er alternativer. Det tar 2–4 uker før serotoninaktive midler virker. I denne behandlingsfasen kan det opptre forbigående bivirkninger som kvalme, hodepine, uro, søvnvansker og forsterking av angstsymptomer. For å unngå eller svekke initiale bivirkninger bør man starte med lav dose og øke denne meget langsomt. Ved oppstart kan det være nødvendig å dele selv minste tablettstørrelse.
  Risiko for suicidal atferd kan øke de første par uker av behandlingen hos yngre personer (<25 år). I denne fasen er det viktig med tett oppfølging av pasienten og god informasjon, også til pårørende. For utdypende, se f.eks. UpToDate Effect of antidepressants on suicide risk in children and adolescents, sist oppdatert 1. mai 2024.
2. Det er stor variasjon i pasientenes evne til å metabolisere antidepressive legemidler. Individuell tilpasning av dosen er viktig. Det er særlig viktig å unngå høye serumkonsentrasjoner hos eldre pasienter. Måling av serumkonsentrasjonen bør for øvrig også gjøres ved uventede eller betydelige bivirkninger, eller ved behandlingssvikt. Ved konsentrasjon som avviker fra det dosen skulle tilsi, bør også CYP-genotyping foretas.
3. Ved bruk av flere legemidler samtidig må interaksjoner mellom legemidlene alltid undersøkes før oppstart. Husk også at ved seponering kan effekten av andre legemidler påvirkes dersom disse har interagert med legemiddelet som seponeres.
4. Det er beskrevet at enkelte pasienter kan utvikle mani eller hypomani under behandling med antidepressiva som tegn på bipolar lidelse. Ved tegn til dette må behandlingen revurderes.
5. Pregabalin har indikasjon for generalisert angstlidelse. Initialt kan pasienten oppleve svimmelhet og forvirring. Man bør derfor starte med laveste dose.
6. Legemidler som påvirker GABA-systemet (benzodiazepiner) er ikke lenger førstehåndsmidler og har i dag en begrenset plass som symptomatisk behandling av angstlidelser. De kan unntaksvis brukes ved avgrensede fobier, panikkangst eller i påvente av at annen farmakologisk terapi skal virke, f.eks. i en initialfase før antidepressiva virker. Ved slik bruk bør det lages en klar avtale med pas om behandlingen skal fases ut når effekt av antidepressiva har inntrådt. Benzodiazepiner kan også være indisert ved sterk angst og uro som del av symptombilde ved for eksempel akutte psykoser. Det er ikke indisert å bruke benzodiazepiner hos barn og ungdom. Monoterapi frarådes.
7. Kosttilskudd som inneholder antioksidanter har vist lovende resultater som supplement til konvensjonelle antidepressiva, men det er usikkerhet rundt hvilke kosttilskudd som er mest effektive og om det er ulik effekt ved ulike angstlidelser.

Underkapitler

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Generalisert angstlidelse

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Diagnostikk: Frittflytende angst nesten daglig i flere uker/måneder. Engstelse, motorisk spenning, autonom overaktivitet. Personen må ikke oppfylle kriteriene for depressiv episode, fobisk angstlidelse, panikklidelse eller obsessiv-kompulsiv lidelse. Somatisk undersøkelse. Misbruksanamnese.
Legemiddelbehandling: SSRI eller SNRI bør som regel være førstevalg, særlig er escitalopram, venlafaksin, paroksetin og duloksetin godt dokumentert. Pregabalin er et godt dokumentert alternativ. Bivirkningsprofil er sentralt ved valg av legemiddel.

Angst som er generalisert og vedvarende, ikke begrenset til noen bestemte situasjoner eller omstendigheter, dvs. at den er frittflytende. Personen bekymrer seg typisk for de fleste situasjoner og gjøremål i hverdagen. De sentrale symptomene veksler, men omfatter klager over vedvarende nervøsitet, skjelving, muskelspenninger, svetting, ørhet, hjertebank, svimmelhet og ubehag i epigastriet. Det uttrykkes ofte frykt for at pasienten selv eller en slektning snart vil bli syk eller utsatt for en ulykke.

Individet må ha primære symptomer på angst nesten hver dag i minst flere uker i strekk, og vanligvis i flere måneder. I det amerikanske diagnosesystemet kreves en varighet på minimum 6 måneder. Symptombildet domineres typisk av:

Vedvarende engstelse (bekymring om fremtidige ulykker, irritabilitet, konsentrasjonsvansker osv.)
Motorisk spenning (rastløs nervøsitet, spenningshodepine, skjelving, manglende evne til å slappe av)
Autonom overaktivitet (ørhet, svette, rask puls eller hurtig respirasjon, epigastrisk ubehag, svimmelhet, tørr munn osv.)

Kortvarig forekomst (noen dager i strekk) av andre symptomer, særlig depresjon, ekskluderer ikke generalisert angstlidelse som hoveddiagnose, men personen må ikke oppfylle alle kriteriene for depressiv episode, fobisk angstlidelse, panikklidelse eller obsessiv-kompulsiv lidelse. OBS! Studier indikerer en betydelig underdiagnostikk og -behandling av generalisert angstlidelse.

Ikke-farmakologisk
1. En pedagogisk innføring i kroppens angstreaksjoner vil oftest være viktig.
2. Kognitiv atferdsterapi, fysisk trening og i noen grad progressiv avspenning har best dokumentert effekt av ikke-farmakologiske metoder.
Farmakologisk
1. SSRI, særlig escitalopram har godt dokumentert effekt. Paroksetin har også god dokumentert effekt men ser ut til å tolereres dårligere. SNRI, for eksempel venlafaksin og duloksetin har dokumentert effekt på linje med escitalopram. Ett av disse legemidlene bør som regel være førstevalg. Pregabalin har også dokumentert effekt, og kan være et alternativ. Bivirkningsprofil hensyntas i valg av medikament. For alle typer kommer effekten ofte sent (etter 2–4 uker), og noen ganger forverres angsten den første tiden. Pasienten bør forberedes på dette. Enkelte pasienter uttrykker i denne tiden behov for rask legemiddelhjelp.
2. Bruk av antipsykotika er som hovedregel ikke indisert uten at det samtidig foreligger en psykotisk eller bipolar lidelse. Kvetiapin har dog dokumentert effekt og kan vurderes ved samtidige søvnvansker, men forsiktighet bør utvises grunnet bivirkningsprofil.
3. Effekten av benzodiazepiner inntrer raskt, men ettersom angstsymptomene er langvarige bør bruk unngås grunnet misbruksfaren.
4. Adrenerge betareseptorantagonister demper hjertebank, skjelving og andre kroppslige angstmanifestasjoner, men virker ikke på den psykiske komponenten.
5. Hos barn og ungdom er dokumentasjonen generelt mangelfull, men SSRI er best undersøkt og bør velges dersom det foreligger indikasjon for å forsøke medikamentell behandling. Dette er en spesialistoppgave.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Panikklidelse

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Symptomer: Tilbakevendende anfall av alvorlig angst, ikke begrenset til spesielle omstendigheter. Plutselig innsettende symptomer. Frykt for å dø, for å miste kontrollen eller bli «gal». Vedvarende frykt for flere anfall. Unngåelsesatferd.
Diagnostikk: Kartlegging av anfall. Somatisk utredning og anamnese. Kartlegge samtidige fobier, tilstandens alvorlighet og varighet, familiær belastning, søvn og stressforhold samt tilstedeværelse av affektive lidelser, andre angstlidelser og misbruk. Utelukke somatiske tilstander.
Legemiddelbehandling: Svært lave doser initialt anbefales. SSRI eller SNRI er førstevalg. Kombinasjon med kognitiv adferdsterapi virker synergistisk. Ved manglende effekt/toleranse kan klomipramin forsøkes. Effektive dose beholdes inntil panikkanfall, forventningsangst og fobier er under kontroll (sjelden < 6 mdr.). Deretter kan seponering gjennom gradvis dosereduksjon forsøkes. Benzodiazepiner er effektivt, men forsiktighet anbefales grunnet risiko for misbruk og avhengighet. Kun indisert for kortvarig bruk. Hos pasienter som bare får et panikkanfall en svært sjelden gang kan akuttlindring av et benzodiazepin være en fornuftig behandlingsstrategi, fremfor at de skal bruke et medikament fast over tid.

Hovedtrekket er tilbakevendende anfall av alvorlig angst (panikk) som ikke er begrenset til en særskilt situasjon eller spesielle omstendigheter. Anfallene oppleves uforutsigbare. Som ved andre angstlidelser varierer de dominerende symptomene fra person til person, men plutselig innsettende hjertebank, brystsmerter, kvelningsfornemmelser, svimmelhet og uvirkelighetsfølelse (depersonalisasjon eller derealisasjon) er vanlig. Det foreligger også ofte sekundær frykt for å dø, for å miste kontrollen eller bli «gal». Anfallenes hyppighet og forløp varierer. Under et panikkanfall øker symptomene raskt i styrke. Dette medfører at personen trekker seg fort ut av situasjonen. Hvis dette inntreffer i en spesifikk situasjon, som i en buss eller en folkemengde, vil pasienten senere ofte unngå lignende situasjoner. På samme måte forårsaker hyppige og uforutsigbare panikkanfall redsel for å være alene. Et panikkanfall blir ofte fulgt av en vedvarende bekymring for flere anfall. Forventningsangsten kan dominere det kliniske bildet fullstendig, så det preges av unngåelsesatferd og isolasjon.

Flere uforutsigbare, alvorlige angstanfall med autonome symptomer i løpet av en måned kreves for en sikker diagnose. Tilstandens alvorlighet og varighet, familiær belastning, søvn og stressforhold bør kartlegges. Samtidige fobier bør kartlegges, da panikklidelse bør skilles fra etablerte fobier med panikkanfall. Det er stor grad av komorbiditet, vanligst er affektive lidelser, andre angstlidelser (særlig agorafobi) og rusmisbruk. Dette bør kartlegges. Somatisk utredning bør gjennomføres; i typiske tilfeller behøver den ikke bli omfattende, men i uklare tilfeller og ved sen debut er mer omfattende utredning ofte indisert (OBS feokromocytom).

I likhet med depresjon kan panikkangst utløses ved akutt, livstruende somatisk sykdom. Hvis symptomene består i rekonvalesensperioden bør de behandles på samme måte som primær panikkangst. Panikklidelse skal ikke settes som hoveddiagnose hvis pasienten har en affektiv lidelse på det tidspunktet anfallet starter.

Diagnostikk av differensialdiagnosen feokromocytom, se f.eks. Hormonlaboratoriet OUS.

Panikkanfall oppleves ofte som tegn på alvorlig sykdom, og lidelsens anfallsvise karakter fremmer utvikling av fobier og forventningsangst. En pedagogisk innføring i kroppens angstreaksjoner og kunnskap om lidelsen og dens behandling er viktig. Enkeltstående anfall bør ledsages av utredning og informasjon uten annen spesifikk terapi. Ved en utviklet panikklidelse bør psykoterapi og farmakoterapi vurderes, dagens kunnskap indikerer lignende effekt ved ikke-medikamentelle og medikamentelle behandlingsstrategier. Kognitiv adferdsterapi bør være førstevalg, alene eller i kombinasjon med medikamentell behandling.

Ikke-farmakologisk behandling:
Tilpasset avspenning, eksponeringsbehandling og kognitiv atferdsterapi har alle dokumentert effekt. Kognitiv atferdsterapi har best dokumentert effekt.
Viktige elementer i kognitiv atferdsterapi er å identifisere og forklare symptomene, kontinuerlig angst-monitorering for å finne sammenhengen mellom eksterne og interne stimuli og angstanfallene, kognitiv restrukturering for å motarbeide frykt for kroppslige reaksjoner og eksponeringsøvelser. Psykodynamisk terapi alene er ikke dokumentert å gi symptomreduksjon. For motiverte pasienter kan regelmessig fysisk aktivitet kombinert med en gjennomgang av de kroppslige reaksjoner under trening være nyttig.
Farmakologisk behandling:
SSRI eller SNRI bør være førstevalg. Paroksetin, fluoksetin og venlafaksin har best dokumentert effekt. TCA, særlig klomipramin, har også god dokumentasjon, men større risiko for toksisitet. Kan forsøkes til de som ikke responderer eller tåler førstevalgsmidlene. Kombinasjon av SSRI eller klomipramin og kognitiv atferdsterapi virker sannsynligvis bedre enn en av behandlingsformene alene.
Irreversible, uselektive MAO-hemmere (se f.eks. Fenelzin) har også dokumentert effekt, men forskrivning av dette er en spesialistoppgave og er pt. ikke markedsført i Norge.
Det anbefales generelt å begynne med lave doser (i enkelte tilfeller dele minste tablettstørrelse) og å forberede pasienten på at angsten kan forsterkes de første 2–3 uker. Eldre må doseres lavere enn yngre pasienter. Regelmessig oppfølging er spesielt viktig de første 6–8 ukene. Laveste effektive dose beholdes inntil panikkanfall, forventningsangst og fobier er under kontroll. Dette tar sjelden under 6 måneder. Deretter kan seponering gjennom gradvis dosereduksjon forsøkes. Benzodiazepiner er dokumentert effektive, men faren for avhengighet er stor. Under benzodiazepinbehandling er psykologiske treningsmetoder og psykoterapi mindre effektive.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Fobiske angstlidelser

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Symptomer: Sterk irrasjonell redsel, utløst av en spesiell gjenstand, aktivitet eller situasjon. Deles i sosiale fobier og spesifikke (isolerte) fobier. Fobisk angst og depresjon eksisterer ofte side om side.
Legemiddelbehandling: SSRI har best dokumentert effekt ved sosial fobi, særlig paroksetin. Venlafaksin er et alternativ. Ved manglende effekt av SSRI/SNRI kan pregabalin forsøkes, men den dokumenterte effekten er usikker. Benzodiazepiner aktuelt ved helt avgrensede fobier.

Fobisk angst er karakterisert ved sterk redsel, utløst av en spesiell gjenstand, aktivitet eller situasjon som ikke innebærer reell fare. Som følge av dette blir disse situasjonene unngått (unngåelsesatferd) eller gjennomlevd med frykt og ubehag. Symptomene kan variere fra mildt ubehag til panikkanfall. Angsten reduseres ikke av at pasienten får vite at andre mennesker ikke opplever situasjonen som farlig. Pasientens bekymring kan være fokusert på enkeltsymptomer som hjertebank eller følelse av å skulle besvime og er ofte forbundet med sekundær redsel for å dø, miste kontroll eller bli «gal». Tanken på å gå inn i en fobisk situasjon fremkaller vanligvis forventningsangst. Fobisk angst og depresjon eksisterer ofte side om side.

Sosiale fobier er blant de vanligste psykiske lidelser med livstidsprevalens over 10 %. Sosial fobi/angst har ofte preg av frykt for å bli kritisk gransket av andre mennesker og fører til unnvikelse av sosiale situasjoner. Hos noen opptrer angsten kun i avgrensede situasjoner, mens andre opplever angst i enhver sosial sammenheng (generalisert sosial angst). Mer gjennomgripende sosiale fobier er vanligvis forbundet med lav selvfølelse og frykt for kritikk. De kan komme til uttrykk som rødming, skjelving på hendene, kvalme eller vannlatingstrang, og pasienten er av og til overbevist om at en av disse sekundære angstmanifestasjonene er det primære problemet. Symptomene kan utvikle seg til panikkanfall. Generalisert sosial angst er som oftest mer alvorlig med større innvirkning på funksjon enn mer isolerte fobier. Grenseoppgangen mot engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse kan være vanskelig, men er viktig da det kan påvirke behandlingsvalg og -varighet.
Agorafobi kjennetegnes av redsel for å oppholde seg på steder med mye folk der det er vanskelig å komme unna. Eksempler på steder er buss, tog, kjøpesentre, store offentlige plasser. Disse stedene unngås ofte. Ledsagende panikkanfall er svært vanlig.
Spesifikke (isolerte) fobier er begrenset til spesifikk angst, f.eks. for spesielle dyr, høyder, torden, mørke, flyturer, lukkede rom, besøk på offentlige toaletter, visse typer mat, tannlegebesøk eller synet av blod eller legemsskade. Selv om den utløsende situasjonen er avgrenset, kan kontakt med den fremkalle panikk som ved agorafobi eller sosial fobi.

Ikke-farmakologisk behandling: En pedagogisk innføring i kroppens angstreaksjoner og kunnskap om lidelsen og dens behandling er sentral. Kognitiv atferdsterapi, inkludert intensive behandlingsprogrammer (4-dagersbehandling), er dokumentert effektive ved sosial angst og bør være førstevalg ved denne lidelsen. Web-basert kognitiv atferdsterapi er ett alternativ i allmennpraksis. Behandling i grupper kan være meget nyttig. Ved spesifikke fobier er det bare mestringstrening (eksponering) som hjelper.
Farmakologisk behandling: Antidepressiva kan være indisert både ved agorafobi og sosial fobi ved manglende effekt av kognitiv atferdsterapi eller dersom pasienten ikke ønsker denne typen behandling. Behandling bør vare i minimum 12 uker. SSRI har best dokumentert effekt ved sosial fobi, særlig paroksetin, escitalopram og sertralin. Venlafaksin er et alternativ. Ved manglende effekt av SSRI/SNRI kan pregabalin forsøkes, men den dokumenterte effekten er usikker. Benzodiazepiner bør bare forskrives hvis pasienten trenger angstreduksjon i helt avgrensete situasjoner, samt ved oppstart av behandling av pasienter med høyt symptomtrykk, som adjuvans til andre midler. Ved avgrensede sosiale fobier som sceneskrekk har noen nytte av sentraltvirkende alfa-2-agonister som klonidin før de utsetter seg for situasjoner de er redde for. Betablokkere kan også redusere fysiske angstsymptomer ved sceneskrekk.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Obsessiv‑kompulsiv lidelse

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Alias: Tvangslidelse
Symptomer: Tvangstanker og/eller -handlinger, høyt angstnivå og ressurskrevende unngåelsesatferd. Først når tvangstrekkene griper alvorlig inn i tilværelsen skal det betegnes som en tvangslidelse.
Diagnostikk: Nyttige screeningspørsmål vedr. vasking, kontroll og påtrengende tanker.
Legemiddelbehandling: Eksponering med responsprevensjon (trening på utsettelse) er anbefalt førstevalg som behandling, men legemidler har også dokumentert effekt. Klomipramin og SSRI har best dokumentert effekt. Grunnet bivirkningsprofil bør SSRI være førstevalg.

Det sentrale symptomet er tvangstanker og/eller tvangshandlinger, høyt angstnivå og ressurskrevende unngåelsesatferd som forstyrrer tilværelsen, ikke sjelden på en invalidiserende måte. Tvangstanker er ofte skremmende og angstprovoserende. Tvangshandlinger er handlinger som utføres unødvendig ofte på en gjentagende, detaljert, skjematisk eller rituell måte, ofte for å nøytralisere en tvangstanke. Forhindres handlingene, kan dette gi sterk angst, og pasienten opplever seg ofte maktesløs i forsøkene på å stoppe handlingene eller tankene. Pasientene skammer seg og skjuler ofte sine tvangssymptomer. Eksempel på tvangstanker med ledsagende handlinger kan være redsel for smitte med uttalt vasking av hendene (og utvikling av eksem), redsel for å ikke ha låst dører eller slått av elektriske apparater med uttalt sjekketrang mm.

Lidelsen er vanlig, og halvparten debuterer i barneårene. Lette kontrollbehov, eller noe overdreven trang til å sjekke, er normaltrekk. Først når tvangstrekkene griper alvorlig inn i tilværelsen og påvirker fungering skal det betegnes som en tvangslidelse. For å stille en sikker diagnose bør tvangstanker eller -handlinger vært tilstede de fleste dager over en periode på minimum to uker, og ført til bekymring eller hatt innvirkning på fungering. Personen må oppleve tankene eller handlingene som meningsløse/urimelige, de er ubehagelige og klarer ikke å motstå tanken eller handlingen til tross for ønske om dette. Tankene erkjennes som personens egne tanker. Komorbiditet er relativt vanlig, særlig affektive lidelser, schizofreni, autisme, panikklidelse, fobier og alkoholavhengighet. Noen pasienter med tvangslidelse har samtidig motoriske tics eller fullt utviklet Tourettes syndrom. Se Tics og Tourettes syndrom.

Grundig informasjon om lidelsens natur, forløp og behandling er viktig. Eksponering med responsprevensjon (trening på utsettelse) er anbefalt førstevalg, men legemidler har også dokumentert effekt. Oftest foreligger både tvangstanker og tvangshandlinger, og terapivalget avgjøres ofte av pasientenes ønsker og tilgjengelige ressurser. Det er ofte gunstig å kombinere farmakoterapi med atferdsterapi, særlig i alvorlige tilfeller. Dynamisk psykoterapi har ikke vist seg effektiv ved tvangslidelser.

Ikke-farmakologisk behandling: Kognitiv atferdsterapi er best dokumentert. Intensive behandlingsprogrammer («4-dagersbehandling») har vist særlig god effekt. Viktige elementer i behandlingen er opplysning om lidelsen, dens forløp og symptomer, gradvis eksponering og trening på å utsette responser, og kognitiv restrukturering hvor pasienten oppmuntres til å identifisere og stille spørsmålstegn ved tvangstanker og tvangshandlinger.
Farmakologisk behandling: Klomipramin og SSRI har best dokumentert effekt. De ulike SSRI ser ut til å ha tilnærmet likeverdig effekt. Grunnet bivirkningsprofil bør SSRI være førstevalg. Ofte er det nødvendig å gi høye doser. Bedring skjer ofte langsomt, og det kan ta 10–12 uker før effekt ses. Ved effekt bør behandling vare i minst ett år. Seponering bør skje langsomt, og ved restsymptomer bør langtidsbehandling overveies. Ved behandlingsresistens kan tillegg av antipsykotika i lave doser (aripiprazol eller risperidon) forsøkes, men dokumentasjonen er svak.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Symptomer: Symptomdebut etterfølger traumet med en latensperiode (uker til måneder). Episoder hvor man gjenopplever traumet, samtidig med at individet har en fornemmelse av «nummenhet» og følelsesmessig avflating. Gjenopplevelse ofte i form av mareritt, som forringer søvnen. Unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet. Autonom hyperaktivitet.
Diagnostikk: Symptomdebut innen 6 måneder etter en uvanlig alvorlig traumatisk hendelse (unntaksvis lengre). Gjentatt og påtrengende erindring av hendelsen i individets hukommelse, dagdrømmer eller drømmer.
Legemiddelbehandling: SSRI (paroksetin, sertralin, fluoksetin) og TCA (e.g. amitriptylin) har best dokumentert effekt. Psykedelika-assistert psykoterapi har vist lovende resultater, men er fortsatt å anse som eksperimentell behandling. Prazosin anbefales som førstehåndspreparat mot nattlige mareritt.

Oppstår som forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende hendelse eller situasjon. Disse er av usedvanlig truende, eller av katastrofal art, som ville ha fremkalt sterkt ubehag hos de fleste. Eksempler kan være naturkatastrofer, menneskeskapte katastrofer, krigshandlinger, alvorlige ulykker, møte med andre personers voldelige død, selv å bli utsatt for tortur, terrorisme, voldtekt, incest eller andre kriminelle handlinger.

Predisponerende faktorer, som personlighetstrekk eller tidligere angstlidelse eller depresjon, kan senke terskelen for utvikling av syndromet eller forverre forløpet, men er hverken nødvendige eller tilstrekkelige for å forklare forekomsten av lidelsen.

Personen kan gjenoppleve traumet i påtrengende minner («flashbacks») eller mareritt, fornemme «nummenhet» og følelsesmessig avflating, oppleve avstand fra andre mennesker, nedsatt reaksjon på omgivelsene, overdreven skvettenhet, anhedoni, frykt og unngå aktiviteter og situasjoner som minner om traumet.

Det foreligger vanligvis autonom hyperaktivitet og vaktsomhet, lettskremthet og søvnløshet. Angst og depresjon blir ofte forbundet med ovennevnte symptomer og tegn, og ikke sjelden oppstår det også selvmordstanker. Omfattende bruk av alkohol eller andre rusmidler kan være en kompliserende faktor.

Symptomdebut etterfølger traumet med en latensperiode som kan vare fra noen få uker til flere måneder (sjelden mer enn 6 måneder). Forløpet er svingende, men det kan i de fleste tilfeller forventes bedring. Hos noen få pasienter kan tilstanden ha et kronisk forløp over flere år med ev. overgang til en varig personlighetsforandring.

Lidelsen skal vanligvis ikke diagnostiseres hvis det ikke er holdepunkter for at den oppsto innen 6 måneder etter en uvanlig alvorlig traumatisk hendelse. En «sannsynlig» diagnose kan fremdeles være mulig hvis perioden mellom hendelsen og debuten oversteg 6 måneder, forutsatt at de kliniske manifestasjonene er typiske og at ingen alternativ forklaring på lidelsen (f.eks. angstepisode, obsessiv-kompulsiv eller depressiv episode) er plausibel.

I tillegg til beviser på traume må det være en gjentatt og påtrengende erindring eller gjenopplevelse av hendelsen i individets hukommelse, dagdrømmer eller drømmer. Påfallende emosjonell distanse, følelseskulde og unngåelse av stimuli som kan føre til en gjenopplevelse av traumet forekommer ofte, men er ikke nødvendig for at diagnosen skal kunne stilles. Autonome forstyrrelser, affektive lidelser og avvikende atferd bidrar til diagnosen, men er ikke de viktigste faktorene.

Ikke-farmakologisk behandling: Ikke-medikamentelle behandlingsmetoder bør, hvis mulig, være hjørnesteinen i all behandling av PTSD. Et godt fungerende nettverk kan beskytte mot PTSD. God psykologisk støtte over tid bidrar til bedre tilpasning. Uavhengig av terapiform bør psykoedukasjon gis. Fokusering på traumet med forskjellige teknikker for å desensitivisere pasienten til traumerelaterte triggersituasjoner i et trygt miljø er ofte felles element for de forskjellige terapier. Traume-fokusert kognitiv atferdsterapi, øyebevegelsesbasert psykologisk desensitivisering og etterarbeiding (EMDR) og andre eksponeringsterapier er eksempler på terapiformer med dokumentert effekt. Kognitiv atferdsterapi kan gis i gruppe, for familien eller som individualterapi. Adferdsteknikker går ut på å fokusere på den traumatiske opplevelsen, gjenopplevelsessymptomene, unngåelsesatferden og den patologiske aktiveringen av lidelsen. Progressiv muskelrelaksasjon og kontrollerte pusteøvelser kan gi avslapning og trygghet.
Farmakologisk behandling: SSRI (paroksetin, sertralin, fluoksetin) og TCA (e.g. amitriptylin) har best dokumentert effekt. Dersom man oppnår effekt, bør behandlingen vare i minst ett år. Mirtazapin har også dokumentert effekt, og kan være særlig aktuelt ved samtidige søvnvansker. Innsovningsproblemer i akutt fase kan behandles med zopiklon eller zolpidem, men dette bør ikke forskrives over lengre tid. Forskrivning av benzodiazepiner tidlig etter en krisehendelse og i behandlingen av akutte stressreaksjoner er omdiskutert, og det anbefales derfor varsomhet ved forskrivning. Medikamentene har innledningsvis en beroligende effekt, men i de få studiene som er gjort har de ikke hatt påvisbar effekt på senere utvikling av posttraumatisk stresslidelse. Psykedelika-assistert psykoterapi har vist lovende resultater, men er fortsatt å anse som eksperimentell behandling. Prazosin, se f.eks. UpToDate Prazosin: Drug information, anbefales som førstehåndspreparat mot nattlige mareritt. Doksazosin kan vurderes som et alternativ, men midlet har mindre dokumentasjon.

UpToDate: PTSD
UpToDate: Nightmares and nightmare disorder in adults. Sist oppdatert 18.10.2023.
UpToDate Lexidrug: Prazosin

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Angst ved andre psykiske lidelser

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Underkapitler

Angst ved depresjon

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Angst og depresjon er nært beslektet, og en av to pasienter med depresjon har også angst. Ved angst er det viktig å finne om sentrale kjennetegn på depresjon er til stede. Atypisk depresjon kan domineres av angst og uro. Også bipolare lidelser preges ofte av angst og rastløshet. Hovedfokus i behandlingen bør være rettet mot grunnlidelsen.

Se Depresjoner og Bipolar lidelse.

Angst ved psykoser og psykoselignende tilstander

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Både ved psykotiske depresjoner, manier, akutte psykoser og schizofreni kan pasienten være preget av sterke angstsymptomer. En god differensialdiagnostisk utredning er derfor viktig. Hovedfokus i behandlingen bør rettes mot grunnlidelsen, men dersom denne er velbehandlet og signifikante angstsymptomer fortsatt er tilstede, bør disse behandles. Det er dokumentert at angst og depresjon er underbehandlet blant pasienter med alvorlig psykisk lidelse, og disse symptomene ser ut til å påvirke pasientenes subjektive livskvalitet i større grad enn psykosesymptomene. Dette understreker viktigheten av behandling. Ved samtidig bruk av flere typer psykofarmaka må interaksjoner alltid undersøkes.

Se Psykoser og Bipolar lidelse.

Angst ved personlighetsforstyrrelser

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Personlighetsforstyrrelser omfatter uhensiktsmessige atferdsmønstre fra tidlig ungdom som vedvarer inn i voksen alder og som fører til konflikter og svikt i samspill med andre og til svekket sosial funksjon. Det er særlig den ustabile, den unnvikende og den avhengige personlighetsforstyrrelse som ofte preges av angstreaksjoner.

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse viser seg ofte ved at pasienten svinger mellom sterk angstpreget fortvilelse og eksaltasjon. Impulshandlinger og selvdestruktiv atferd er vanlig. I mange tilfeller kan det være riktig å vurdere om pasienten også har depresjon eller en lett form for bipolar affektiv lidelse.
Unnvikende personlighetsforstyrrelse viser seg ved at pasienten tenderer til å trekke seg bort fra utfordringer og vanskelige situasjoner, ofte under henvisning til engstelighet og uro. Etterhvert kan sosial tilbaketrekning dominere fullstendig, og pasienten beskriver lite angstsymptomer grunnet unngåelsesatferden.
Avhengig personlighetsforstyrrelse preges av at pasienten synes å ha større behov for støtte og oppmuntring for å makte vanlige påkjenninger og lett reagerer med uro og «nervøsitet». Disse tilstandene kan forveksles med angstlidelser, særlig generalisert angst og sosial fobi.

Ustabil personlighetsforstyrrelse: Viktigst er rådgivende, skjermende og avklarende behandlingskontakt i samråd med spesialist. Avhengighetsskapende midler skal ikke brukes, men stemningsstabiliserende antiepileptika (karbamazepin, valproat, lamotrigin) demper ofte impulspresset og kan forsøkes. Suicidalimpulser er vanlige, og dette gjør at man bør velge midler med lav toksisitet, forskrive små mengder eller sørge for at midlene oppbevares betryggende.
Unnvikende og avhengig personlighetsforstyrrelser: Det viktigste er å hjelpe pasientene til å møte sine vanskeligheter og ta større ansvar for sitt liv. Lengrevarende psykoterapi er ofte indisert, men en del mindre alvorlige tilfeller kan nyttiggjøre seg godt av mer kortvarige terapeutisk intervensjoner, f.eks. kognitiv atferdsterapi etter sosial fobi-modellen ved engstelig, unnvikende personlighetsforstyrrelse. Serotonergt virkende antidepressiva kan overveies, men har begrenset dokumentasjon og bør ikke være førstevalg.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Angst ved somatiske lidelser

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Forskjellige somatiske sykdommer kan ha angst som delsymptom; hyper‑ og hypotyreose, hjerte- og karsykdommer, lungelidelser og en rekke andre. Demens ledsages ofte av angstplager i initialfasen, likeens lidelser og sykdommer med smerter, funksjonsnedsettelse og dårlig prognose. Opp mot 50 % av pasienter med alvorlig somatisk sykdom utvikler komorbide depresjoner eller angstlidelser som i seg selv forverrer prognosen vesentlig hvis de ikke blir behandlet effektivt.

Rettes mot primærlidelsen og ledsages av informasjon og rådgivning. Ved komorbid angstlidelse eller depresjon bør full behandling av disse tilstandene prioriteres sammen med behandling av primærlidelsen. Smertebehandling er viktig, men ved fortsatt angst kan et serotonergt antidepressivt middel forsøkes. Ved kroniske nevropatiske smerter: Se Nevropatiske smerter.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI)

Angst ved problematisk bruk av rus og legemidler

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Alle typer misbruk kan utløse underliggende sårbarhet for psykiske lidelser. Det er en klart økt forekomst av angstlidelser hos personer som har et misbruk eller er avhengige av rusmidler, særlig alkohol, cannabis, benzodiazepiner og opioider (inklusive legemidler som inneholder opioider). Den økte forekomsten skyldes sannsynligvis dels angstutløsende effekter av rusmidlene, dels selvmedikasjon for å dempe angstsymptomer. De samme midlene vil gi økende angst og uro som abstinensreaksjoner. Cannabisbruk kan utløse akutte angstreaksjoner, f.eks. panikkanfall. Misbruk av sentralstimulerende midler gir labilitet med tendens til anspenthet, mistenksomhet og oppfarende reaksjoner. Begynnende opioidabstinens kan vise seg som angst, skjelvinger og uro.

En inngående legemiddel- og rusmiddelanamnese hører med i utredningen av angstsymptomer likesom en grundig psykiatrisk diagnostisk gjennomgang er nødvendig ved behandling av rusmisbrukere. Rusmiddelanalyser i urin kan være nyttig dersom det er usikkerhet rundt hvilke rusmidler pasienten bruker.

Ved komorbide angstlidelser bør behandling med serotonergt virkende antidepressiva iverksettes parallelt med annen rusmiddelrelatert behandling. Bruk av benzodiazepiner og benzodiazepinlignende legemidler kan være indisert i abstinensfaser, men er i hovedsak kontraindisert under den videre behandlingen av komorbid angst.

Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse – ROP-lidelser

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Angst ved demenstilstander

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Demensutvikling medfører ofte angst og uro, og prodromalsymptomene ved en begynnende demens kan være angst eller depresjon.

Viktigst er det å kompensere sviktutviklingen ved omsorg, tilrettelagt og gjenkjennelig miljø og tydelig kommunikasjon. Ved begynnende demens av Alzheimertype bør det gjøres et forsøk med en antikolinesterase, se Antikolinesteraser.

Spesifikk farmakologisk behandling av angstlidelse eller depresjon kan i noen tilfeller bedre situasjonen vesentlig. Antipsykotika med antikolinerg virkning og trisykliske antidepressiva forverrer kognitiv svikt og bør unngås. Antihistaminer gir en uønsket dempning som kan forverre tilstanden. Også benzodiazepiner kan svekke våkenhet slik at terapeutisk effekt blir liten, men oksazepam i små doser (f.eks. 5–10 mg × 1–2) kan likevel være nyttig.

Legemidler

Sorter etter:

Alfabetisk listeVirkestoffgruppe

Kilder, angst

Revidert:: 09.08.2024
Sist endret:: 24.06.2026

Forfatter:

Erlend Strand Gardsjord

Skapinakis et al 2016, Pharmacological and psychotherapeutic interventions for management of obsessive-compulsive disorder in adults: a systematic review and network meta-analysis, Lancet Psychiatry 2016; 3: 730–39, http://dx.doi.org/10.1016/ S2215-0366(16)30069-4

Leichsenring,og Leweke 2017; Social Anxiety Disorder, N Engl J Med 2017; 376:2255-2264 DOI: 10.1056/NEJMcp1614701

Hoskins M, Pearce J, Bethell A, Dankova L, Barbui C, Tol WA, van Ommeren M, de Jong J, Seedat S, Chen H, Bisson JI. Pharmacotherapy for post-traumatic stress disorder: systematic review and meta-analysis. Br J Psychiatry. 2015 Feb;206(2):93-100. doi: 10.1192/bjp.bp.114.148551. PMID: 2564488125644881.