Se Fosterpåvirkning Bivirkninger av cytostatika
Se Dosejustering Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi
Malignt melanom - fullstendig metodevurdering: Legemidler til bruk ved inoperabel eller metastatisk malignt melanom (føflekkreft)
Prostatakreft - fullstendig metodevurdering: Legemidler til bruk ved metastaserende prostatakreft
Adams VR, Leggas M (2007): Sunitinib malate for the treatment of metastatic renal cell carcinoma and gastrointestinal stromal tumors. Clin Ther. 29, 1338-1353.
Andersson BS, Madden T, Tran HT, Hu WW, Blume KG, Chow DS, Champlin RE, Vaughan WP (2000): Acute safety and pharmacokinetics of intravenous busulfan when used with oral busulfan and cyclophosphamide as pretransplantation conditioning therapy: a phase I study. Biol Blood Marrow Transplant. 6, 548-554.
Bareschino MA, Schettino C, Troiani T, Martinelli E, Morgillo F, Ciardiello F (2007): Erlotinib in cancer treatment. Ann Oncol. 18, vi35-vi41.
Bennouna J, Delord JP, Campone M, Nguyen L (2008): Vinflunine: a new microtubule inhibitor agent. Clin Cancer Res. 14, 1625-1632.
Buesa JM, Urrechaga E (1991): Clinical pharmacokinetics of high-dose DTIC. Cancer Chemother Pharmacol. 28, 475-479.
Buie LW, Epstein SS, Lindley CM (2007): Nelarabine: a novel purine antimetabolite antineoplastic agent. Clin Ther. 29, 1887-1899.
Carter NJ, Keam SJ (2007): Trabectedin: a review of its use in the management of soft tissue sarcoma and ovarian cancer. Drugs 67, 2257-2276.
Chang TK, Yu L, Goldstein JA, Waxman DJ (1997): Identification of the polymorphically expressed CYP2C19 and the wild-type CYP2C9-ILE359 allele as low-Km catalysts of cyclophosphamide and ifosfamide activation. Pharmacogenetics 7, 211-221.
Chattopadhyay S, Moran RG, Goldman ID (2007): Pemetrexed: biomedical and cellular pharmacology, mechanisms, and clinical applications. Mol Cancer Ther. 6, 404-417.
Chen N, Lau H, Kong L, Kumar G, Zeldis JB, Knight R, Laskin OL (2007): Pharmacokinetics of lenalidomide in subjects with various degrees of renal impairment and in subjects with hemodialysis. J Clin Pharmacol. 47, 1466-1475.
Cheson BD, Dutcher BS (2005): Managing malignancy-associated hyperuricemia with rasburicase. J Support Oncol. 3, 117-124
Choueiri TK, Alemany CA, Abou-Jawde RM, Budd GT (2004): Role of aromatase inhibitors in the treatment of breast cancer. Clin Ther. 26, 1199-1214.
Curran MP, Croom KF, Goa KL (2004): Spotlight on imatinib mesylate in chronic myeloid leukemia. BioDrugs 18, 207-210.
Dahl O, Lehne G, Baksaas I, Kvaløy S, Christoffersen T (red.): Medikamentell kreftbehandling. Cytostatikaboken 7. utg. 2009. Farmakologisk Institutt, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.
Deininger MW (2008): Nilotinib. Clin Cancer Res. 14, 4027-4031.
Desoize B, Madoulet C (2002): Particular aspects of platinum compounds used at present in cancer treatment. Crit Rev Oncol Hematol. 42, 317-325.
Falco P, Cavallo F, Larocca A, Liberati AM, Musto P, Boccadoro M, Palumbo A (2008): Lenalidomide and its role in the management of multiple myeloma. Expert Rev Anticancer Ther. 8, 865-874.
Fleming RA (1997): An overview of cyclophosphamide and ifosfamide pharmacology. Pharmacotherapy 17,146S-154S.
Gebbia V, Puozzo C (2005): Oral versus intravenous vinorelbine: clinical safety profile. Expert Opin Drug Saf. 4, 915-928.
Gillis JC, Goa KL (1995): Tretinoin. A review of its pharmacodynamic and pharmacokinetic properties and use in the management of acute promyelocytic leukemia. Drugs 50, 897-923.
Gwilt PR,Tracewell WG (1998): Pharmacokinetics and pharmacodynamics of hydroxyurea. Clin Pharmacokinet. 34, 347-358.
Hartmann JT, Lipp HP (2006): Camptothecin and podophyllotoxin derivatives: inhibitors of topoisomerase I and II - mechanisms of action, pharmacokinetics and toxicity profile. Drug Saf. 29, 209-230.
Holte H, Smeland S, Blystad AK, Kvaløy S, Hammerstrøm J, Tjønnfjord GE (2002): Intensiv kjemoterapi ved Burkitts lymfom og aggressivt non-Hodgkins lymfom.Tidsskr Nor Legeforen. 122, 364-369.
Houle JM, Clervoix N, Bain S, Spénard J (2006): Lack of effect of sex and disease state on the pharmacokinetics of porfimer sodium. Clin Pharmacokinet- 45, 923-930.
Issa JPJ, Kantarjian HM, Kirkpatrick P (2005): Azacitidine. Nature Rev Drug Discovery 4, 275-276.
James CA, Mant TG, Rogers HJ (1987): Pharmacokinetics of intravenous and oral sodium 2-mercaptoethane sulphonate (mesna) in normal subjects. Br J Clin Pharmacol- 23, 561-568.
Jones RJ (2008): Utility of dexrazoxane for the reduction of anthracycline-induced cardiotoxicity. Expert Rev Cardiovasc Ther- 6, 1311-1317.
Jurlina JL, Varcoe AR, Paxton JW (1985): Pharmacokinetics of amsacrine in patients receiving combined chemotherapy for treatment of acute myelogenous leukemia. Cancer Chemother Pharmacol- 14, 21-25.
Kitamura T (2001): Necessity of re-evaluation of estramustine phosphate sodium (EMP) as a treatment option for first-line monotherapy in advanced prostate cancer. Int J Urol. 8, 33-36.
Kumar S, Rajkumar SV (2006): Thalidomide and lenalidomide in the treatment of multiple myeloma. Eur J Cancer 42, 1612-1622.
Langer SW (2007): Dexrazoxane for anthracycline extravasation. Expert Rev Anticancer Ther. 7, 1081-1088.
Lobert S, Puozzo C (2008): Pharmacokinetics, metabolites, and preclinical safety of vinflunine. Semin Oncol 35 (Suppl 3), S28-S33.
Narta UK, Kanwar SS, Azmi W (2007): Pharmacological and clinical evaluation of L-asparaginase in the treatment of leukemia. Crit Rev Oncol Hematol. 61, 208-221.
Petrides PE, Gisslinger H, Steurer M, Linkesch W, Krumpl G, Schüller A, Widmann R (2009): Pharmacokinetics, bioequivalence, tolerability, and effects on platelet counts of two formulations of anagrelide in healthy volunteers and patients with thrombocythemia associated with chronic myeloproliferation. Clin Ther. 31, 386-398.
Reck M (2009): Gefitinib in the treatment of advanced non-small-cell lung cancer. Expert Rev Anticancer Ther. 9, 401-412.
Reigner B, Blesch K, Weidekamm E (2001): Clinical pharmaokinetics of capecitabine. Clin Pharmacokinet. 40, 85-104.
Ricciardi S, Tomao A, de Marinis F (2009): Toxicity of targeted therapy in non-small-cell lung cancer management. Clin Lung Cancer 10, 28-35.
Sanford M, Plosker GL (2008): Anastrozole: a review of its use in postmenopausal women with early-stage breast cancer. Drugs 68, 1319-1340.
Sanford M, Lyseng-Williamson KA (2008): Nelarabine. Drugs 68, 439-447.
Schteingart DE (2007): Adjuvant mitotane therapy of adrenal cancer - use and controversy. N Engl J Med. 356, 2415-2418.
Schwartz R, Davidson T (2004): Pharmacology, pharmacokinetics, and practical applications of bortezomib. Oncology 18, 14-21.
Scripture CD, Sparreboom A, Figg WD (2005): Modulation of cytochrome P450 activity: implications for cancer therapy. Lancet Oncol. 6, 780-789.
Siddiqui MAA, Scott LJ (2005): Azacitidine in myelodysplastic syndromes. Drugs 65, 1781-1789.
Spratlin J, Sawyer MB (2007): Pharmacogenetics of paclitaxel metabolim. Crit Rev Oncol Hematol. 61, 222-229.
Strumberg D, Clark JW, Awada A, Moore MJ, Richly H, Hendlisz A, Hirte HW, Eder JP, Lenz HJ, Schwartz B (2007): Safety, pharmacokinetics, and preliminary antitumor activity of sorafenib: a review of four phase I trials in patinets with advanced refractory solid tumors. Oncologist 12, 426-437.
Triesscheijn M, Ruevekamp M, Out R, Van Berkel TJ, Schellens J, Baas P, Stewart FA (2007): The pharmacokinetic behavior of the photosensitizer meso-tetra-heydroxyphenylchlorin in mice and men. Cancer Chemother Pharmacol. 60, 113-122.
van Schaik RH (2008): CYP450 pharmacogenetics for peronalizing cancer therapy. Drug Resist Updat. 11, 77-98.
Verweij J, Pinedo HM (1990): Mitomycin C: mechanism of action, usefulness and limitations. Anticancer Drugs 1, 5-13.
Wilson J, Connock M, Song F, Yao G, Fry-Smith A, Raftery J, Peake D (2005): Imatinib for the treatment of patients with unresectable and/or metastatic gastrointestinal stromal tumours: systematic review and economic evaluation. Health Technol Assess. 9, 1-142.
Yun-San Yip A, Yen-Yen Ong E, Chow LW (2008): Vinflunine: clinical perspectives of an emerging anticancer agent. Expert Opin Investig Drugs 17, 583-591.
Preparatomtaler: www.legemiddelverket.no , www.ema.europa.eu , www.medicines.org.uk , www.medsafe.govt.nz , www.axcan.com
Alexander Fosså
Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling med peroralt administrerte kjemoterapeutika,se terapianbefalingene
Alexander Fosså
Dette er sterkt reaktive, elektrofile stoffer som danner kovalente bindinger med diverse elektrondonorgrupper i mange av cellenes molekyler. Den cytotoksiske effekten skyldes i første rekke DNA-skade, med hemmet celledeling og senere apoptotisk celledød. De alkylerende midlene er av de aller mest benyttede cytostatika. Kjemisk er de av ulike typer:
De alkylerende midlene virker på alle celler, men klinisk har de ulike forbindelsene noe ulik virkningsprofil. De har alle ekstra kraftig virkning på bloddannende vev. Syklofosfamid har bredest anvendelse. De alkylerende midlene benyttes også i høydoseregimer.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Alkylerende forbindelse med mulig tilleggseffekt som purinanalog. Har bare delvis kryssresistens med andre alkylerende midler.
Hydrolyseres primært til metabolitter med lav cytotoksisk aktivitet, noe metaboliseres via CYP1A2, og noe konjugeres med glutation. Halveringstiden er 30–40 minutter.
Kronisk lymfatisk leukemi, non-Hodgkin lymfom, myelomatose, Waldenstrøms makroglobulinemi.
Administreres intravenøst, over 30–60 minutter. Infusjonssubstansen løses i vann og fortynnes i 0,9 % natriumkloridoppløsning. Vanlige doser er 100–150 mg/m2 kroppsoverflate dag 1 og 2 hver 3.–4. uke. Se spesiallitteratur.
Se felles for Alkylerende cytostatika.
Felles for Alkylerende cytostatika:
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.
De vanligste bivirkningene er beinmargsdepresjon med spesielt leukopeni og trombocytopeni, kvalme og oppkast, infeksjoner og tretthet. Andre bivirkninger er hudreaksjoner, alopeci og hypotensjon. Tumorlysesyndrom er rapportert.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler B.
Stor forsiktighet må vises ved infeksjoner, ikterus, redusert nyrefunksjon, urinveisobstruksjon, sterkt nedsatt leverfunksjon og hjertesykdom.
Det er observert alvorlige og dødelige infeksjoner og andre bivirkninger etter bruk av bendamustin, både i kliniske studier og etter at legemidlet har vært i vanlig bruk. Råd til leger: Se SLV 16.05.2017 Bendamustin - alvorlige bivirkninger og dødsfall.
Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2017) om økt dødelighet observert i nye kliniske studier
Alvorlig nedsatt leverfunksjon (serum-bilirubin > 3,0 mg/100 ml). Alvorlig beinmargshemming og alvorlig endret blodbilde (levkocytt- og/eller trombocyttverdier på henholdsvis < 3·109/l og < 75·109/l).
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Ved behandlingsrelatert beinmargshemming må leukocytter, trombocytter, hemoglobin og nøytrofile sjekkes minst ukentlig. Behandlingen styres etter nøytrofile granulocytter og trombocytter.
Prevensjon.
Garnock-Jones KP (2010): Bendamustine. A review og its use in the management of indolent Non-Hodgkin's lymphoma and mantle cell lymphoma. Drugs 70, 1703-1718.
Seung AH (2010): Standard of care and novel treatments for chronic lymphocytic leukemia. Am J Health-Syst Pharm. 67, 1813-1824.
Tageja N, Nagi J (2010): Bendamustine: something old, something new. Cancer Chemoter Pharmacol 66, 413-423.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Bendamustin: 2.5 mg/1 ml | 5 x 100 mg | C | 15 665,50 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Bendamustin: 2.5 mg/1 ml | 5 x 25 mg | C | 3 943,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Bendamustin: 2.5 mg/1 ml | 5 x 100 mg | C | 15 665,50 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Bendamustin: 2.5 mg/1 ml | 5 x 25 mg | C | 3 943,60 |
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Alkylerende middel som foreligger i inaktiv form (prodrug) og må spaltes metabolsk (fortrinnsvis i lever) for å bli aktivert. Bredt virkningsspektrum og utstrakt anvendelse i kreftbehandling. Har også immunsuppressiv effekt med sterk reduksjon av B- og T-lymfocytters antall og funksjoner. Kan gis både peroralt og intravenøst.
Biotilgjengeligheten er nær komplett (85–100 %) ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren via CYP2B6, CYP2C9 og CYP3A4 til aktive metabolitter. Siste trinn i aktiveringen skjer delvis i tumorvev. Utskilles via nyrene, 5–20 % umetabolisert. Er gjenstand for tubulær reabsorpsjon. Halveringstiden er 4–12 timer. Syklofosfamid induserer egen metabolisme ved intravenøs tilførsel av store doser over få dager. Det er stor individuell variasjon i metabolismen av syklofosfamid.
Injeksjonssubstansen løses i natriumklorid- eller glukoseoppløsning. Tablettene svelges hele. Peroral og parenteral tilførsel synes å være likeverdig mht. effekt og toksisitet ved samme dose. Det er vanlig å bruke intravenøs infusjon ved høy dosering.
Toksisitet: Barn: < 50 mg forventes ingen symptomer.
Klinikk og behandling: Se Alkylerende cytostatika nedenfor.
Felles for Alkylerende cytostatika:
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.
Kvalme og brekninger opptrer doseavhengig, starter ofte flere timer etter administrasjon og kan ha et protrahert forløp. Adekvat antiemetisk profylakse og behandling må gis. Anafylaktoide reaksjoner og ansiktssmerter under injeksjon kan forekomme.
Beinmargstoksisiteten er mest uttalt for granulocyttene. Leukopenien inntrer oftest innen 2 uker. Som for enkelte andre alkylerende cytostatika er syklofosfamid uttalt gonadetoksisk hos menn, med stor risiko for irreversibel azoospermi og sterilitet, og gir risiko for sterilitet også hos kvinner (se Bivirkninger av cytostatika).
Hemoragisk cystitt oppstår hos 10–20 % pga. toksiske metabolitter (særlig akrolein) i urinen, avhengig av dosen. Blødning kan komme flere uker etter behandlingen. Senere utvikling av blærefibrose forekommer, og det er økt risiko for sekundær blærekreft (se Bivirkninger av cytostatika). Ved høye doser kan det komme tubulær nyreaffeksjon (ofte reversibel) med væskeretensjon og ev. alvorlig hyponatremi. For å redusere urinveistoksisiteten må det gis rikelig væske, og urinen alkaliseres. (Nyreaffeksjon kan vanskeliggjøre den nødvendige væsketilførselen.) Ytterligere beskyttelse mot blære‑/urinveisskade ved høye doser syklofosfamid kan oppnås ved å gi mesna intravenøst.
Alopeci er vanlig, men håret kommer alltid tilbake, i enkelte tilfeller også under fortsatt behandling. Kardiotoksisitet med akutt hjertesvikt kan oppstå (ved bruk av svært høye doser). Pneumonitt og lungefibrose forekommer, men er sjelden.
Som for andre alkylerende cytostatika foreligger det risiko for karsinogen effekt. Dette bør særlig has in mente når syklofosfamid overveies brukt til pasienter uten malign sykdom for å oppnå immunsuppresjon. (Se også Bivirkninger av cytostatika).
Kontraindisert. Se Bivirkninger av cytostatika.
Rikelig væsketilførsel, ev. med diuretika. Stor forsiktighet må vises ved infeksjoner, ikterus, redusert nyrefunksjon, urinveisobstruksjon, sterkt nedsatt leverfunksjon og hjertesykdom.
Sterkt nedsatt allmenntilstand. Obstruksjon i nedre urinveier. Beinmargsskader. Graviditet.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Leukocytter må telles jevnlig, ukentlig til hver 3. uke avhengig av hvilket behandlingsregime som brukes. Kontroller lever- og nyrefunksjonen. Ved langtids peroral behandling er det nyttig å foreta regelmessig urinmikroskopi.
Prevensjon under og minst ett år etter behandling. Rikelig væsketilførsel. Observere tegn til infeksjon og blødninger (også i urin).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Syklofosfamid: 25 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Syklofosfamid: 1000 mg | 1000 mg | C | H-resept | 215,40 |
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Syklofosfamid: 200 mg | 200 mg | C | H-resept | 72,10 |
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Syklofosfamid: 500 mg | 500 mg | C | H-resept | 125,80 |
| Tablett | Syklofosfamid: 50 mg | 100 stk | C | H-resept | 367,80 |
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Strukturanalog til syklofosfamid med mange av de samme farmakologiske egenskapene. Foreligger i inaktiv form som prodrug. Den enzymatiske aktiveringen er langsommere og mindre komplett enn for syklofosfamid.
Metaboliseres i leveren via flere CYP-enzymer, bl.a. CYP3A4, CYP2B1, CYP2B6 og CYP2C9/19 til aktive metabolitter. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er 7–15 timer. Ifosfamid induserer egen metabolisme ved intravenøs tilførsel av store doser over få dager.
Ifosfamid inngår i behandlingsregimer ved en rekke svulstformer, særlig lymfomer, småcellet lungekreft, sarkomer, testikkelkreft og enkelte svulsttyper hos barn, som Wilms’ tumor og sarkomer. Spesielle fordeler fremfor syklofosfamid (i ekvipotente doser mht. beinmargstoksisitet) er ikke dokumentert.
Gis bare intravenøst, alltid med mesna. Flere doseringsprotokoller brukes, generelt gis det noe høyere doser enn med syklofosfamid. I kombinasjonskurer gis ofte 4–10 g/m2 per kur med flere ukers intervaller. Dosen bør fordeles over noen dager, høy bolusdose øker risikoen for urinveisskade. Se spesiallitteratur.
Se felles for Alkylerende cytostatika.
Felles for Alkylerende cytostatika:
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.
(Se også Syklofosfamid.) Kvalme og brekninger, med tendens til protrahert forløp. Betydelig beinmargstoksisitet, særlig leukopeni, vanligvis liten tendens til trombocytopeni. Alopeci. Nevrotoksisitet (ved store doser) kan gi varierende grad av encefalopati, som regel er denne reversibel, men dødsfall forekommer. Encefalopatien indusert av ifosfamid kan motvirkes ved behandling med intravenøs metylenblått (beskytter mot toksiske metabolitter, se spesiallitteratur).
Skade på nyrer og urinveier (pga. oppkonsentrering av akrolein) er et problem. Både nyre, blære og ureteres rammes. Sammenlignet med syklofosfamid gir ifosfamid generelt mer urinveisaffeksjon og er særlig mer nefrotoksisk. For å redusere blærebivirkningene må det sikres tilstrekkelig diurese og alltid gis mesna sammen med ifosfamid. Barn kan få hypokalemi, hypofosfatemi og hypomagnesemi ved/etter ifosfamidbehandling (pga. sviktende reabsorpsjon i tubuli), noen ganger et fullt utviklet Fanconi syndrom. Elektrolytter må kontrolleres og ev. substitueres under og etter behandlingen. Substitusjon kan være nødvendig i flere år.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler I.
Rikelig væske (> 2000 ml/døgn), sikre god diurese, ev. oppdelt dose. Tilførsel av mesna (skal alltid gis ved ifosfamidbehandling). Forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon eller obstruksjon i urinveier, beinmargsskader og sterkt nedsatt allmenntilstand.
Nedsatt lever‑ eller nyrefunksjon synes å disponere for encefalopati og bør trolig betraktes som kontraindikasjoner.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Leukocytter kontrolleres hver uke. Kontroller lever- og nyrefunksjonen samt urinmikroskopi.
Rikelig væsketilførsel. Observere tegn til infeksjon. Kontrollere for blod i urinen. Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ifosfamid: 1000 mg | 1000 mg | C | 456,40 | |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ifosfamid: 2000 mg | 2000 mg | C | 903,50 | |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Ifosfamid: 500 mg | 500 mg | C | 246,30 |
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Spesielt kraftig effekt på lymfoide celler. Forholdsvis lav kjemisk reaktivitet og langsom virkning. Administreres per os.
Biotilgjengeligheten er 70–80 % ved peroral tilførsel. Denne nedsettes 10–20 % ved samtidig inntak av mat. Metaboliseres i stor grad i leveren ved oksydasjon til aktiv hovedmetabolitt. Utskilles via nyrene. Halveringstiden for aktiv substans er 1,5–3 timer.
Kronisk lymfatisk leukemi. Maligne lymfomer. Waldenstrøms makroglobulinemi.
Gis peroralt. Vanlig dosering er 2–4 mg/døgn kontinuerlig eller noe høyere doser med intervaller.
Toksisitet: Barn: < 5 mg forventes ingen symptomer. 0,125–6,8 mg/kg ga kramper hos småbarn.
Klinikk og behandling: Se Alkylerende cytostatika nedenfor.
Felles for Alkylerende cytostatika:
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.
Klorambucil gir relativt få akutte bivirkninger ved de dosene som vanligvis anvendes, men kvalme og andre gastrointestinale reaksjoner forekommer. Stoffet er myelotoksisk, og relativt langvarig leukopeni og trombocytopeni er vanlig. Effekten utvikler seg gjerne langsomt (over 1–2 uker). Den er som regel mild og reversibel, men særlig trombocytopenien kan være betydelig, og risikoen er større ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon og ved forutgående strålebehandling. Sjeldnere bivirkninger er lungefibrose, leverskade, hudreaksjoner. Risiko for sekundær malignitetsutvikling foreligger (se Bivirkninger av cytostatika).
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler K.
Bør ikke brukes samtidig med eller de første 4 uker etter strålebehandling. Dosereduksjon ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Leukocyttallet kan fortsette å falle inntil 10 dager etter behandlingsslutt.
Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Klorambucil: 2 mg | 25 stk | C | H-resept | 356,80 |
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Et relativt stabilt alkylerende stoff. Tas peroralt.
Biotilgjengeligheten er 50–70 % ved peroral tilførsel. Denne reduseres betydelig ved samtidig tilførsel av mat. Metaboliseres i stor grad til inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene, 10–15 % umetabolisert, og gjennom lever til galle. Halveringstiden er 45–90 minutter.
Myelomatose, sjeldnere Waldenstrøms makroglobulinemi. Enkelte leukemier og lymfomer. Melfalan inngår dessuten i visse høydoseregimer.
Gis peroralt og helst 1 time før eller 2 timer etter måltid. Dosering ved myelomatose er vanligvis 0,25 mg/kg daglig i 4 dager hver 6. uke, gitt i kombinasjon med prednisolon. Gis intravenøst i høydoseregimer, i dose 100–200 mg/m2. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Barn: < 2 mg forventes ingen symptomer. 140 mg intravenøst til 1-åring og 100 mg peroralt til 17-åring ga alvorlig forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Alkylerende cytostatika nedenfor.
Felles for Alkylerende cytostatika:
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.
Kvalme, som regel moderat. Beinmargstoksisitet med relativt langvarig leukopeni og trombocytopeni. Lungefibrose forekommer. Hypersensitivitetsreaksjoner.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler M.
Bør ikke gis samtidig med eller innen 4 uker etter strålebehandling eller kort tid etter behandling med andre beinmargshemmende cytostatika. Dosereduksjon ved sterkt nedsatt nyrefunksjon.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Tell leukocytter og trombocytter. Kontroller nyrefunksjonen.
Prevensjon. Observere tegn på infeksjon og blødninger.
Daratumumab (Darzalex), bortezomib, melfalan og prednison: Kombinasjonsbehandling av nylig diagnostisert benmargskreft (myelomatose) hos pasienter som ikke kan motta autolog stamcelletransplantasjon
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Melfalan: 2 mg | 25 stk | C | H-resept | 334,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Melfalan: 50 mg | 1 S | C | 5 136,30 |
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Estramustinfosfat er en prodrug i peroral form, spaltes i tarmtraktus. Stoffets virkningsmekanisme er uklar, muligens først og fremst effekt på mikrotubuli. Gis peroralt.
Estramustinfosfat defosforyleres i tarmveggen til estramustin. Biotilgjengeligheten av estramustin er ca. 75 % og blir redusert ved samtidig inntak av kalsiumholdige produkter. Estramustin metaboliseres i leveren til aktiv hovedmetabolitt, estromustin. Begge substanser metaboliseres videre til østradiol og østron. Estramustin og estromustin kan måles i høye konsentrasjoner i prostata tumorvev. Utskilles via lever til gallen. Halveringstiden er 10–20 timer.
Brukes i dag relativt sjelden ved avansert prostatakreft. Større systematiske studier mangler.
Se spesiallitteratur. Skal ikke kombineres med melk, antacida eller andre kalsiumholdige produkter.
Kvalme, gynekomasti. Tromboflebitter på injeksjonssted. Kardiovaskulære sykdommer, væskeretensjon. Hypersensitivitetsreaksjoner. Leverskade.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger kan forventes. Beinmargsdepresjon. Kvalme, oppkast, diaré, nedsatt leverfunksjon, hypertensjon, væskeretensjon, hjertesvikt og hypersensitivitetsreaksjoner. Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler E.
Prevensjon.
Forsiktighet ved hjertesykdom, nedsatt nyre- og leverfunksjon. Økt risiko for trombose.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Blodbilde, transaminaser.
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Alkylerende forbindelse med meget kraftig beinmargstoksisk effekt, spesielt på de myeloide cellene. Busulfan finnes både til peroral og intravenøs administrasjon. Intravenøs administrasjon gir mindre variasjon i biotilgjengelighet enn peroral tilførsel.
Biotilgjengeligheten er meget variabel ved peroral tilførsel (fra under 10 % til over 90 %). Metaboliseres i leveren ved konjugering med glutation og ved oksidering til inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er 2–4 timer.
Busulfan brukes i dag som ledd i myeloablativ og non-myeloablativ behandling før transplantasjon med hematopoetiske stamceller. Stoffet inngår ikke lenger i standardbehandling ved kronisk myelogen leukemi, men er fortsatt aktuelt hvis annen behandling har sviktet eller ikke tåles av pasienten.
Gis som langsom intravenøs infusjon eller peroralt. Når busulfan brukes som ledd i myeloablativ behandling i høy dose, skjer det vanligvis med veiledning av måling av blodkonsentrasjoner. Dette gjelder såvel ved peroral som intravenøs administrasjon. Se ellers spesiallitteratur.
Busulfan er sterkt beinmargstoksisk, og når det administreres i høydoserte kombinasjonsregimer som gir den myeloablative effekten, er resultatet derfor uttalt leukopeni, trombocytopeni og anemi. Infeksjoner er vanlig. Se spesiallitteratur. Mens busulfan i konvensjonell dosering har få bivirkninger utover beinmargsdepresjonen, medfører høydosebehandlingen toksisitet mot en rekke organer. Høydosert busulfan skal kun gis ved avdelinger som har erfaring med dette, helst med mulighet for farmakologisk monitorering.
Toksisitet: Barn: < 2 mg forventes ingen eller lette symptomer. 23,3 mg/kg til 2-åring og 140 mg til 4-åring ga alvorlig og 2,4 g til 10-åring ga fatal forgiftning.
Klinikk og behandling: Som for Alkylerende cytostatika, se nedenfor.
Felles for Alkylerende cytostatika:
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler B.
Kontroller hematologi; celletallet kan fortsette å synke etter seponering. Busulfan er potensielt karsinogent.
Blodbildet.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
Observere tegn til infeksjon og blødninger. Prevensjon under behandling.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Busulfan: 6 mg/1 ml | 8 x 10 ml | C | 24 622,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Busulfan: 2 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Lomustin (CCNU) er en nitrosureaforbindelse med relativt høy lipidløselighet som lett kan passere blodhjernebarrieren (i motsetning til de fleste andre cytostatika). Stoffet har relativt høy toksisitet. Gis peroralt.
Absorberes raskt og fullstendig. Førstepassasjemetabolisme i tarmvegg og i lever. Metaboliseres fullstendig i leveren via cytokrom P450 til aktive metabolitter, enterohepatisk resirkulasjon. Metabolittene utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 15–45 timer.
Gliomer, medulloblastomer og hjernemetastaser. Maligne lymfomer (særlig Hodgkins lymfom). Malignt melanom. Lungekreft.
Flere doseregimer. En vanlig dosering er 100–130 mg/m2 hver 6.–8. uke. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Relativt høy toksisitet.
Barn: < 40 mg forventes ingen akutt forgiftning. Kull anbefales ved alle inntak hos barn.
Voksne: 600 mg inntatt over 15 dager ga beinmargsdepresjon etter latenstid. 800 mg over 5 dager ga alvorlig benmargsdepresjon. 1400 mg var fatalt (multiorgansvikt).
Klinikk: Beinmargsdepresjon etter latenstid (4–5 uker). Kvalme, brekninger, leverpåvirkning og CNS-depresjon (desorientering, ataksi, dysartri og hodepine). Ev. forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering. Symptomatisk behandling. Langvarig hematologisk oppfølging.
Lomustin har stor tendens til å gi kvalme og brekninger (starter vanligvis etter ca. 2 timer) og andre gastrointestinale reaksjoner, som anoreksi, ev. stomatitt, øsofagitt, diaré. Den alvorligste (dosebegrensende) bivirkningen er beinmargstoksisiteten, særlig i form av trombocytopeni. Den er forsinket, vanligvis mest uttalt etter 4–6 uker, og er kumulativ med større utslag, raskere inntreden og lengre varighet etter gjentatte doser. Nyreskade. Lungefibrose ved høyere doser. Hudreaksjoner. Alopeci. Optikusnevritt.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler L.
Nedsatt beinmargsfunksjon og tidligere cytostatika- og/eller strålebehandling. Kontroller at injeksjon ikke går ekstravasalt.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Blodbildet, inklusive trombocytter. Nyrefunksjon.
Observere tegn til infeksjon og blødninger. Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lomustin: 10 mg | 20 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lomustin: 10 mg | 5 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lomustin: 40 mg | 20 stk | C | H-resept | - |
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Dakarbazin virker trolig alkylerende først etter metabolsk omdannelse.
Metaboliseres delvis i leveren ved demetylering via P450-isoenzymer. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, men også via lever til gallen. Halveringstiden er ca. 3 timer.
Brukes ved malignt melanom og i kombinasjonsterapi ved bløtdelssarkomer og Hodgkins lymfom.
Dakarbazin skal gis intravenøst i storkalibret vene, fortrinnsvis som infusjon i natriumkloridoppløsning (se godkjent preparatomtale). Stoffet er sterkt lokalirriterende og må ikke komme ekstravasalt. Dakarbazin er toksisk overfor karendotel. Ved smerter i venen bør infusjonen skje langsommere (over 10–30 minutter). Flere doseringsprotokoller eksisterer. Stoffet er lysømfintlig, og infusjonsflasken skal beskyttes mot lys. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Lav absorpsjon.
Klinikk: Beinmargsdepresjon etter latenstid. Levertoksisitet, kvalme, brekninger, influensalignende symptomer og fotosensibilisering. Smerter på injeksjonsstedet og vevsnekrose.
Behandling: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging. Følg leverfunksjonen.
Dakarbazin er kraftig lokalirriterende. Pasienten kan få sterke smerter langs venen under rask infusjon. Disse smertene er forskjellig fra smerter ved ekstravasering som vil være lokalisert rett proksimalt for infusjonskanylen. Ekstravasal infusjon gir alvorlig vevsskade. Dakarbazin er sterkt kvalmefremkallende. Kan fremkalle et influensalignende syndrom, med feber, myalgier og slapphet i tilslutning til infusjonen. Beinmargstoksisiteten er den viktigste bivirkningen, med leukopeni og trombocytopeni. Diaré og moderat, forbigående leveraffeksjon er vanlig.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler D.
Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Dakarbazin: 1000 mg | 1000 mg | C | 1 658,70 | |
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Dakarbazin: 500 mg | 500 mg | C | 864,60 | |
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Dakarbazin: 200 mg | 10 x 200 mg | C | 2 796,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Dakarbazin: 1000 mg | 1000 mg | C | - |
Alexander Fosså
Se SPC og Alkylerende cytostatika
Temozolomid er et triazen som etter omdanning til den aktive substansen MTIC har en alkylerende effekt.
Biotilgjengeligheten er nær 100 % ved peroral tilførsel. Passerer raskt blod-hjerne-barrieren og er til stede i cerebrospinalvæsken. Metaboliseres i plasma ved hydrolyse til aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 1–3 timer.
Standardbehandling ved glioblastoma multiforme samtidig med strålebehandling og i 6 måneder etter strålebehandling som adjuvant terapi, og ved residiv eller progresjon av gliomer etter standard behandling.
Benyttes ved hjernemetastaser ved malignt melanom (off label).
Temozolomid gis peroralt i kapsler i dose 150–200 mg/m2 en gang daglig i 5 dager per 28 dagers syklus.
Spesialistoppgave.
Toksisitet: Voksen: 1000 mg/m2 ga beinmargsdepresjon og 5,5 g (2835 mg/m2) gitt over 2 dager ga alvorlig beinmargsdepresjon.
Klinikk og behandling: Se Alkylerende cytostatika nedenfor.
Felles for Alkylerende cytostatika:
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.
Gastrointestinale bivirkninger med kvalme og oppkast i liten eller moderat grad. Beinmargstoksisitet med nøytropeni og trombocytopeni, tretthet, forstoppelse og hodepine.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler T.
Analyse av leukocytter (spesielt nøytrofile granulocytter) og trombocytter må gjøres forut for behandling og før hver kur. Før hver kur må antall nøytrofile granulocytter være ≥ 1,5⋅109/l og trombocytter ≥ 100⋅109/l. Adekvat antiemetisk terapi skal gis. Forsiktighet ved bilkjøring pga. tretthet. Lever- og nyrefunksjon kontrolleres før oppstart.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Kontroll av leukocytter med nøytrofile granulocytter og trombocytter gjøres før hver kur.
Forsiktighet ved bilkjøring, feber/infeksjoner. Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Temozolomid: 2.5 mg/1 ml | 100 mg | C | 4 315,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Temozolomid: 100 mg | 20 x 1 stk | C | H-resept | 5 680,20 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 100 mg | 5 x 1 stk | C | H-resept | 1 447,20 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 140 mg | 20 x 1 stk | C | H-resept | 9 634,- |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 140 mg | 5 x 1 stk | C | H-resept | 2 435,70 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 180 mg | 5 x 1 stk | C | H-resept | 3 136,30 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 20 mg | 20 x 1 stk | C | H-resept | 2 084,80 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 20 mg | 5 x 1 stk | C | H-resept | 548,40 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 250 mg | 5 x 1 stk | C | H-resept | 4 550,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Temozolomid: 100 mg | 20 x 1 stk | C | H-resept | 5 680,20 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 100 mg | 5 x 1 stk | C | H-resept | 1 447,20 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 140 mg | 20 x 1 stk | C | H-resept | 9 634,- |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 140 mg | 5 x 1 stk | C | H-resept | 2 435,70 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 180 mg | 5 x 1 stk | C | H-resept | 3 136,30 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 20 mg | 20 x 1 stk | C | H-resept | 2 084,80 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 20 mg | 5 x 1 stk | C | H-resept | 548,40 |
| Kapsel, hard | Temozolomid: 250 mg | 5 x 1 stk | C | H-resept | 4 550,30 |
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Alkylerende forbindelse som tilhører gruppen etyleniminer.
Ustabilt ved lav pH, gis derfor ikke peroralt. Omdannes i lever via CYP2B6 og CYP3A4 til den viktigste og aktive metabolitten TEPA som utskilles hovedsakelig i urinen. Halveringstiden til tiotepa og TEPA er henholdsvis ca. 1–4 og 3–20 timer.
Før allogen eller autolog stamcelletransplantasjon ved hematologiske sykdommer eller solide svulster. Mot overialkreft og blærekreft (ikke godkjente indikasjoner).
Vanlige doser er 120–370 mg/m2/dag gitt som én til to daglige infusjoner én til fem dager før stamcelletransplantasjon. Se spesiallitteratur.
Felles for Alkylerende cytostatika:
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.
I tillegg til beinmargsdepresjon er levertoksisitet og toksisitet knyttet til respirasjonsorganene forventede konsekvenser av behandling og transplantasjon. Infeksjoner, gastrointestinale forstyrrelser, hemorragisk cystitt, mukositt, hudaffeksjon og alopeci er blant de vanligste bivirkningene.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler.
Prevensjon.
Nieto Y, Vaughan WP (2004): Pharmacokinetics of high-dose chemotherapy. Bone Marrow Transplant 33, 259-269.
O'Dwyer PJ, LaCreta F, Engstrom PF, Peter R, Tartaglia L, Cole D, Litwin S, DeVito J, Poplack D, DeLap RJ, Comis RJ (1991): Phase I/pharmacokinetic reevaluation of thioTEPA. Cancer Res 51, 3171-3176.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Tiotepa: 400 mg | 1 S | C | 42 970,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tiotepa: 100 mg | 100 mg | C | 10 769,70 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tiotepa: 15 mg | 15 mg | C | 1 826,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tiotepa: 100 mg | 100 mg | C | 10 769,70 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tiotepa: 15 mg | 15 mg | C | 1 826,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tiotepa: 100 mg | 100 mg | C | 10 769,70 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tiotepa: 15 mg | 15 mg | C | 1 826,40 |
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Prodrug til et bifunksjonelt alkyleringsmiddel med cytotoksisk aktivitet overfor forstadier til hematopoetiske celler. Treosulfan omdannes spontant til et monoepoksidintermediat og L‑diepoksybutan. Epoksidene som dannes alkylerer nukleofile sentre i DNA, og kan indusere DNA-kryssbindinger som gir stamcellereduserende og antineoplastisk effekt. Immunsuppressiv effekt skyldes toksisitet overfor primitive og kompromitterte progenitorceller, T- og NK-celler, reduksjon av cellularitet i primære og sekundære lymfatiske organer og en forebyggende effekt på cytokinstormen som kommer i forkant av utvikling av transplantat-mot-vert-sykdom (GVHD) og er involvert i patogenesen ved venookklusiv sykdom.
Proteinbinding: Treosulfan bindes ikke til plasmaproteiner.
Fordeling: Distribueres raskt i kroppen, men begrenset penetrasjon gjennom blod‑hjerne-barrieren. Ingen doseakkumulering ble sett ved anbefalt daglig behandling 3 påfølgende dager.
Halveringstid: Plasmakonsentrasjonen faller eksponentielt og beskrives best ved en førsteordens eliminasjonsprosess tilpasset med en tokompartmentmodell. Terminal t1/2 er ca. 2 timer for voksne, og 1,3-1,6 timer hos barn og ungdom.
Metabolisme: Inaktivt treosulfan omdannes spontant (ikke‑enzymatisk) til et aktivt monoepoksidintermediat, og til slutt til L‑diepoksybutan. Ingen entydig effekt på CYP1A2, CYP2C9, CYP2C19, CYP2D6 eller CYP3A4 in vitro.
Utskillelse: Omtrent 25-40% utskilles uendret i urin innen 24 timer, hvorav nesten 90% de første 6 timene etter administrering.
I kombinasjon med fludarabin som del av forbehandling (kondisjonering) før allogen hematopoetisk stamcelletransplantasjon (alloHSCT) hos voksne med malign eller ikke‑malign sykdom, og hos pediatriske pasienter >1 måned med malign sykdom.
Indikasjonsutvidelse: Ikke-malign sykdom hos pediatriske pasienter, se EMA/CHMP/58860/2023, side 23/48.
Spesialistoppgave og skal overvåkes av lege med erfaring med forbehandling før alloHSCT. Se SPC for detaljer.
Se EMA/CHMP/58860/2023, side 24/48.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Alkylerende cytostatika nedenfor.
Felles for Alkylerende cytostatika:
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.
Svært vanlige: Benmargssuppresjon, febril nøytropeni, pancytopeni, abdominalsmerte, diaré, kvalme, oppkast, stomatitt/mukositt, astenitilstander (fatigue, asteni, letargi), infeksjoner (bakterie, virus, sopp) og økt bilirubin. Se SPC for utfyllende informasjon.
Hudtoksisitet, se EMA/CHMP/58860/2023, side 24/48.
Overfølsomhet for virkestoffet. Aktiv, ikke-kontrollert infeksjonssykdom. Alvorlig samtidig nedsatt hjerte-, lunge-, lever- eller nyrefunksjon. Fanconis anemi og andre DNA-reparasjonsforstyrrelser. Graviditet (se Graviditet, amming og fertilitet). Administrering av levende vaksiner.
Se DMP interaksjonsanalyse.
Seksuelt aktive menn og kvinner i fertil alder må bruke sikker prevensjon under og opptil 6 måneder etter behandling.
Graviditet: Ingen humane data. Dyrestudier er utilstrekkelige mht. reproduksjonstoksisitet. Kontraindisert ved graviditet.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Amming skal opphøre ved treosulfanbehandling.
Fertilitet: Treosulfan kan redusere fertilitet hos menn og kvinner. Det anbefales at menn som behandles med treosulfan ikke forsøker å bli fedre under og opptil 6 måneder etter behandling, og at de får rådgivning om kryokonservering av sædceller før behandling, pga. mulighet for irreversibel infertilitet. Treosulfan kan medføre ovariehemming og amenoré med menopausale symptomer hos premenopausale kvinner.
Prevensjon. Bivirkninger.
Treosulfan (Trecondi): Kombinasjon med fludarabin til forbehandling (kondisjonering) før allogen hematopoetisk stamcelletransplantasjon (alloHSCT) hos voksne pasienter med malign eller ikke-malign sykdom, og hos pediatriske pasienter eldre enn én måned med malign sykdom.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Treosulfan: 1 g | 1 g | C | 1 539,50 | |
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Treosulfan: 5 g | 5 g | C | 7 552,40 |
Alexander Fosså
Se også Alkylerende cytostatika
Karmustin er et cellesyklusfase-uspesifikt antineoplastisk middel av nitrosureatypen, som utøver tumorcytotoksisitet via flere mekanismer. Som et alkyleringsmiddel kan det alkylere reaktive seter på nukleoproteiner, og dermed interferere med DNA- og RNA-syntese og DNA-reparasjon. Det kan danne kryssbindinger mellom DNA-tråder, noe som hemmer DNA-replikasjon og -transkripsjon. I tillegg er det kjent at karmustin karbamoylerer lysinrester på proteiner, noe som medfører irreversibel inaktivering av enzymer, inkludert glutationreduktase. Karmustins karbamoyleringsaktivitet anses vanligvis mindre signifikant enn alkyleringsaktiviteten i dets virkning på svulster, men karbamoylering kan fungere ved å hemme DNA-reparasjon.
Karmustins antineoplastiske og toksiske aktivitet kan skyldes dets metabolitter. Karmustin og relaterte nitrosureaforbindelser er ustabile i vandige oppløsninger og nedbrytes spontant til reaktive intermediære forbindelser med alkylerings- og karbamoyleringsevne. Karmustins antitumoreffekt antas å kunne tilskrives de intermediære alkyleringsmidlene. Det er imidlertid delte meninger om betydningen av de intermediære karbamoyleringsmidlene som mediatorer for nitrosureaforbindelsenes biologiske effekter. På én side er deres karbamoyleringsaktivitet rapportert å bidra til modersubstansenes cytotoksiske egenskaper ved å hemme DNA-reparasjonsenzymer. På den annen side har det vært spekulert i at karbamoyleringssubstansene kan mediere noen av de toksiske effektene av karmustin. Karmustin passerer lett blod-hjernebarrieren på grunn av de lipofile egenskapene.
Distribusjon: Intravenøst administrert karmustin nedbrytes raskt, og intakt substans er ikke detekterbar etter 15 minutter. Grunnet god lipidløselighet og fravær av ionisering ved fysiologisk pH, passerer karmustin lett blod-hjernebarrieren. Nivået av radioaktivitet i cerebrospinalvæske er minst 50 % høyere enn det som måles samtidig i plasma. Kinetikken til karmustin hos mennesker kjennetegnes ved en tokammermodell. Etter intravenøs infusjon over 1 time, faller plasmanivået av karmustin bifasisk. α-halveringstiden er 1–4 minutter, og β-halveringstiden er 18–69 minutter.
Biotransformasjon: Det antas at karmustins metabolitter har antineoplastisk og toksisk aktivitet.
Eliminasjon: Omtrent 60–70 % av en total dose utskilles i urin innen 96 timer og ca. 10 % som respiratorisk CO2. Resten er ikke redegjort for.
Karmustin har effekt ved følgende ondartede svulster, som monoterapi eller i kombinasjon med andre
antineoplastiske midler og/eller annen terapeutisk behandling (stråling, kirurgi):
Pediatrisk populasjon: Karmustin bør ikke brukes til barn og ungdom på grunn av høy risiko for lungetoksisitet.
Skal kun administreres av spesialister med erfaring innen kjemoterapi og under
adekvat medisinsk tilsyn. Se godkjent preparatomtale pkt 4.2.
Se G12
Svært vanlige: Myelosuppresjon. Ataksi, svimmelhet, hodepine. Øyetoksisitet, forbigående konjunktival rødhet og tåkesyn som følge av retinablødning. Hypotensjon, grunnet væskens alkoholinnhold (høydosebehandling). Flebitt. Lungetoksisitet, interstitiell fibrose (ved langtidsbehandling og kumulativ dose). Pneumonitt. Kraftig emetogent potensial. Dermatitt ved topikal bruk bedres ved redusert konsentrasjon av sammensatt produkt, hyperpigmentering, forbigående, ved utilsiktet hudkontakt. Se godkjent preparatomtale pkt 4.8 for utfyllende informasjon.
Overfølsomhet overfor virkestoffet, overfor andre nitrosureaforbindelser eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i godkjent preparatomtale pkt. 6.1. Alvorlig benmargshemming. Alvorlig (terminal) nedsatt nyrefunksjon. Barn og ungdom < 18 år. Amming.
Se DMP interaksjonsanalyse.
Fenytoin og deksametason, cimetidin, digoksin og melfalan. Se godkjent preparatomtale pkt 4.5 for utfyllende informasjon.
Kvinner i fertil alder/prevensjon hos menn og kvinner: Kvinner skal bruke effektiv prevensjon for å unngå å bli gravide under behandling og i minst 6 måneder etter behandling. Mannlige pasienter skal rådes til å bruke adekvat prevensjon under behandling med karmustin og i minst 6 måneder etter behandling.
Graviditet: Karmustin skal ikke gis til gravide pasienter. Sikker bruk under graviditet har ikke blitt fastslått, og derfor må fordelen veies grundig mot risikoen for toksisitet. Karmustin er embryotoksisk hos rotte og kanin og teratogent hos rotte, gitt i doser tilsvarende human dose (se godkjent preparatomtale pkt. 5.3). Dersom Carmustine Obvius brukes under graviditet, eller dersom pasienten blir gravid under behandling med Carmustine Obvius, skal pasienten informeres om mulig risiko for fosteret.
Amming: Det er ukjent om karmustin/metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. En risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Carmustine Obvius er kontraindisert ved amming og inntil sju dager etter behandling (se godkjent preparatomtale pkt. 4.3).
Fertilitet: Karmustin kan påvirke fertilitet hos menn. Menn skal informeres om mulig risiko for infertilitet og rådes til å gå til rådgivning vedrørende fertilitet/familieplanlegging før behandling med karmustin.
Prevensjon. Bivirkninger.
Karmustin godkjent preparatomtale
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karmustin: 100 mg | 1 S | C | 15 347,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karmustin: 300 mg | 1 S | C | 45 969,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til infusjonsvæske, oppløsning | Karmustin: 100 mg | 1 S | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karmustin: 100 mg | 1 S | C | 15 347,30 |
Alexander Fosså
De antimetabolitter som brukes i kreftterapi, er kjemiske analoger til normale molekyler som har viktige funksjoner i cellenes metabolisme. De forstyrrer essensielle biokjemiske reaksjonsveier ved enten å blokkere enzymer eller virke som falske substrater som inkorporeres og fører til dannelse av abnorme makromolekyler. Viktigst for cytotoksisiteten er direkte eller indirekte effekter på nukleinsyresyntesen. Det er produsert et enormt antall antimetabolitter for bruk i onkologisk behandling. Forbindelsene som er i klinisk bruk i dag, tilhører hovedgruppene:
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Metotreksat er et antifolat som binder seg til og hemmer dihydrofolat reduktase og noen andre enzymer, bl.a. tymidylat syntase. Dihydrofolat reduktase omdanner folat til tetrahydrofolat (den aktive folatformen i cellene). Adekvat tilgang på tetrahydrofolat er essensielt for alle celler, og høy konsentrasjon av metotreksat leder til redusert omdannelse til tetrahydrofolat, redusert DNA‑syntese og celledød. Legemidlet har aktivitet mot mange typer neoplastiske celler. Etter transport inn i cellen blir metotreksat (i likhet med folat) koblet enzymatisk til polyglutamater. Det blir derved mer aktivt og retineres og akkumuleres i høyere grad intracellulært. Celler med høy kapasitet for slik polyglutamatkobling har høy sensitivitet for metotreksat. Metotreksat har også betydelig antiinflammatorisk og immunsuppressiv effekt gjennom sine effekter på betennelsesceller og immunceller. Det virker noe svakere immunsuppressivt, men sterkere antiinflammatorisk enn syklofosfamid og azatioprin. Den antiinflammatoriske effekten utøves trolig ikke over hemning av dihydrofolat reduktase, men ved økt dannelse av adenosin, som hemmer visse betennelsesprosesser.
Biotilgjengeligheten er opptil 90 % ved peroral tilførsel av lave doser, men synker til 15 % ved doser over 80 mg/m2. Utskilles hovedsakelig via nyrene, opptil 90 % umetabolisert, ved aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ved lave doser 3–10 timer, ved høye doser 8–15 timer. Eliminasjon av metotreksat kan være forsinket ved større mengder ascites og pleuraeksudat.
Se SPC for det enkelte preparat for detaljer.
Ingen behandlingspause nødvendig ved elektiv kirurgi ved behandling med metotreksat for juvenil idiopatisk artritt, se OUS NAKBUR, sist revidert november 2020.
Toksisitet: Høy toksisitet ved små inntak flere dager på rad, eller ved enkelteksponeringer hvis den eksponerte har risikofaktorer (særlig nyresvikt). Flere dødsfall har forekommet. Daglig inntak av metotreksat i 3 påfølgende dager eller mer kan gi alvorlig forgiftning. Laveste kjente dose til voksne som har gitt dødsfall, er 2 mg daglig i 6 dager og 2,5 mg hver 12. time i 6 dager. Økt risiko ved bl.a. redusert nyrefunksjon, interaksjoner, folatmangel, leversvikt, infeksjon, Downs syndrom, hypoalbuminemi, underernæring og høy alder. Lav terskel for kontakt med Giftinformasjonen.
Barn og voksne: Selv store perorale enkeltdoser forventes ikke å gi forgiftning hvis den eksponerte ikke har risikofaktorer, kontakt Giftinformasjonen for hjelp til vurdering. Ved enkeltdose er motgift (folinsyre/levofolinsyre) bare indisert ved massive overdoser eller hvis den eksponerte har risikofaktorer. Dobbel terapeutisk dose eller dose tatt 2 påfølgende dager ved lavdoseterapi, krever ingen tiltak.
Klinikk: Vær oppmerksom på lang latenstid (5–9 dager) før uttalt forgiftningsklinikk oppstår. Lett forgiftning gir reversibel leverpåvirkning, lettere endringer i blodbildet, slimhinnepåvirkning og økt infeksjonsfare. Alvorlig forgiftning gir uttalt immunsuppresjon med oliguri, feber, uttalte slimhinneskader, hemorragisk enteritt, nyreskade, sjokk, hudinfeksjoner og pancytopeni. Infeksjoner kan opptre sent i forløpet. Sepsis er ofte dødsårsak.
Behandling: Ventrikkeltømming kun kort tid etter inntak av massive doser (se Ventrikkeltømming – praktisk veiledning. Kull anbefales ikke. Antidot (folinsyre) peroralt. Hydrering og alkalinisering av urinen (pH 7-8). Ved indikasjon gi folinsyre (kalsiumfolinat) eller levofolinsyre (dinatriumlevofolinat) i.v. som antidot så tidlig som mulig. Merk at folsyre ikke er effektivt som antidot.
Behandling kan være nødvendig i mange dager. Symptomatisk behandling og lang observasjonstid/oppfølging. Følg blodbildet, lever- og nyrefunksjonen. Mål serumkonsentrasjonen av metotreksat etter 12, 24 og 48 timer og videre daglige målinger til konsentrasjonen er < 0,01 μmol/liter.
De vanligste bivirkningene skyldes oro‑gastrointestinal toksisitet og viser seg gjerne etter 2–3 dager som anoreksi, ulcererende gingivo-stomatitt, faryngitt, magesmerter, diaré. (Kvalme er som regel relativt lite uttalt ved konvensjonell metotreksatdosering.)
Beinmargsuppresjon med leukopeni og ev. trombocytopeni er også vanlig, men sees oftest ved noe høyere doser enn de som gir de gastrointestinale symptomene, og starter noen dager senere.
Ved høydoseterapi (se ovenfor) er det risiko for nyreskade, som også innebærer fare for en ond sirkel ved kompromittert eliminasjon og ytterligere nefrotoksisitet (og annen skade). Skikkelig hydrering (3 liter/m2/24 timer) og urinalkalisering (pH ≥ 7) reduserer faren for nyreskade og skal startes i god tid før metotreksat tilføres.
Akutt pneumonitt med lungefibrose er en potensielt farlig komplikasjon som kan komme når som helst og selv ved lave doser, og som ikke alltid er reversibel. Langtidsbehandling med lave doser kan gi utvikling av leverfibrose/levercirrhose. Leveraffeksjon med forhøyede leverenzymer er vanlig, særlig ved langvarig dosering, og selv i lave doser. Ved doser over 10 g/m2 ser man betydelig forhøyede transaminaser hos de fleste pasientene, men forandringene er reversible. Alopeci er vanlig ved høye doser.
Faren for toksiske effekter av metotreksat øker hvis virkningen av stoffet blir protrahert pga. forsinket eliminasjon ved f.eks. nedsatt nyrefunksjon, bruk av probenecid eller ved pleuraeksudat og/eller ascites (fordi metotreksat retineres). Intratekal administrasjon kan medføre både akutt og kronisk CNS‑toksisitet.
Graviditet: Metotreksat er sterkt embryotoksisk og skal ikke brukes hos gravide. Se Graviditet og legemidler M. Før planlagt graviditet seponeres metotreksat i minst 3 måneder. Amming: Ved antirevmatisk behandling er amming ikke strengt kontraindisert, men amming bør utsettes en dag etter legemiddelinntak.
Kontrollere nyrefunksjon (obs. eldre) og leverfunksjon før behandling. Stor forsiktighet ved samtidig behandling med ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAID) og andre legemidler som i likhet med metotreksat kan svekke nyrefunksjonen og dermed gi risiko for nyreskade og forhøyede nivåer av metotreksat, med økt risiko for bivirkninger. Kombinasjon med trimetoprim eller trimetoprim-sulfa kan også øke toksisiteten av metotreksat. Forsiktighet også ved bruk av potensielt levertoksiske legemidler eller kjent høyt forbruk av alkohol. Metotreksat kan redusere utskillelsen av cisplatin med 50 %. Se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.
Betydelig lever- eller nyresvikt. Graviditet.
Se Bivirkninger av immunterapi. Blodbildet, nyre- og leverfunksjon før og under behandling. Målinger av serumkonsentrasjon av metotreksat ved høydosebehandling.
Følgende prøver tas hver eller hver annen uke de første 3 månedene av lavdosebehandling: Hb, hvite blodlegemer, trombocytter, ALAT, ASAT, serum-kreatinin. Ved stabil dose og stabile blodprøver (f.eks. etter ca. 3 måneder) gås over til månedlige blodprøvekontroller. Ved kumulative doser som kommer opp i totalt 2–3 g og ved vedvarende forhøyete transaminaseverdier kan det være aktuelt med leverbiopsi ved langtidsbehandling. Transaminasestigning opptil to ganger normale verdier sees ofte og bør kunne aksepteres uten doseregulering, men ved høyere verdier anbefales forbigående reduksjon av dosen eller kortvarig seponeringspause. (Gjelder ikke høydose metotreksatbehandling) NB! Alkoholanamnese.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
Observere og rapportere om lunge- og infeksjonsymptomer, blødninger. Følge kontrollopplegg og rapportere uventede sykdomssymptomer. Interaksjoner med vanlige legemidler som NSAID, acetylsalisylsyre og trimetoprim-sulfa. Stor forsiktighet med levertoksiske legemidler og alkohol. Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 100 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 909,30 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 100 mg/1 ml | 1 x 50 ml | C | 4 401,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 25 mg/1 sprøyte | 5 x 1.25 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Metotreksat: 2.5 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Metotreksat: 2 mg/1 ml | 60 ml | C | Blå resept | 4 341,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Metotreksat: 2 mg/1 ml | 60 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 10 mg/1 sprøyte | 6 x 0.2 ml | C | Blå resept | 1 111,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 15 mg/1 sprøyte | 6 x 0.3 ml | C | Blå resept | 1 243,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 20 mg/1 sprøyte | 6 x 0.4 ml | C | Blå resept | 1 431,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 25 mg/1 sprøyte | 6 x 0.5 ml | C | Blå resept | 1 495,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 10 mg/1 penn | 0.2 ml | C | Blå resept | 218,80 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 10 mg/1 penn | 6 x 0.2 ml | C | Blå resept | 1 102,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 12.5 mg/1 penn | 0.25 ml | C | Blå resept | 230,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 12.5 mg/1 penn | 6 x 0.25 ml | C | Blå resept | 1 179,40 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 15 mg/1 penn | 0.3 ml | C | Blå resept | 240,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 15 mg/1 penn | 6 x 0.3 ml | C | Blå resept | 1 256,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 17.5 mg/1 penn | 0.35 ml | C | Blå resept | 258,40 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 17.5 mg/1 penn | 6 x 0.35 ml | C | Blå resept | 1 346,80 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 20 mg/1 penn | 0.4 ml | C | Blå resept | 269,80 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 20 mg/1 penn | 6 x 0.4 ml | C | Blå resept | 1 431,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 22.5 mg/1 penn | 0.45 ml | C | Blå resept | 279,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 22.5 mg/1 penn | 6 x 0.45 ml | C | Blå resept | 1 493,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 25 mg/1 penn | 0.5 ml | C | Blå resept | 279,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 25 mg/1 penn | 6 x 0.5 ml | C | Blå resept | 1 493,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 30 mg/1 penn | 0.6 ml | C | Blå resept | 340,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 7.5 mg/1 penn | 0.15 ml | C | Blå resept | 190,40 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 7.5 mg/1 penn | 6 x 0.15 ml | C | Blå resept | 961,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 10 mg/1 sprøyte | 0.2 ml | C | Blå resept | 218,80 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 10 mg/1 sprøyte | 6 x 0.2 ml | C | Blå resept | 1 102,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 12.5 mg/1 sprøyte | 0.25 ml | C | Blå resept | 230,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 15 mg/1 sprøyte | 0.3 ml | C | Blå resept | 240,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 15 mg/1 sprøyte | 6 x 0.3 ml | C | Blå resept | 1 256,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 17.5 mg/1 sprøyte | 0.35 ml | C | Blå resept | 258,40 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 20 mg/1 sprøyte | 0.4 ml | C | Blå resept | 269,80 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 20 mg/1 sprøyte | 6 x 0.4 ml | C | Blå resept | 1 431,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 22.5 mg/1 sprøyte | 0.45 ml | C | Blå resept | 279,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 25 mg/1 sprøyte | 0.5 ml | C | Blå resept | 279,10 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 25 mg/1 sprøyte | 6 x 0.5 ml | C | Blå resept | 1 493,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 30 mg/1 sprøyte | 0.6 ml | C | Blå resept | 340,20 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 7.5 mg/1 sprøyte | 0.15 ml | C | Blå resept | 190,40 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 7.5 mg/1 sprøyte | 6 x 0.15 ml | C | Blå resept | 961,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 10 mg/1 injektor | 6 x 0.2 ml | C | Blå resept | 1 102,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 12.5 mg/1 injektor | 6 x 0.25 ml | C | Blå resept | 1 179,40 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 15 mg/1 injektor | 6 x 0.3 ml | C | Blå resept | 1 256,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 17.5 mg/1 injektor | 6 x 0.35 ml | C | Blå resept | 1 346,80 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 20 mg/1 injektor | 6 x 0.4 ml | C | Blå resept | 1 431,90 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 22.5 mg/1 injektor | 6 x 0.45 ml | C | Blå resept | 1 493,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 25 mg/1 injektor | 6 x 0.5 ml | C | Blå resept | 1 493,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 7.5 mg/1 injektor | 6 x 0.15 ml | C | Blå resept | 961,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 25 mg/1 ml | 2 ml | C | Blå resept | 272,10 |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 100 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 909,30 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 100 mg/1 ml | 1 x 50 ml | C | 4 401,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Metotreksat: 2.5 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 5 mg/2 ml | 2 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Metotreksat: 2.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 406,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Metotreksat: 2.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 406,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Metotreksat: 2.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 406,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Metotreksat: 2 mg/1 ml | 35 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 25 mg/1 ml | 2 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 10 mg/1 penn | 4 x 0.4 ml | C | Blå resept | 766,50 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 12.5 mg/1 penn | 4 x 0.5 ml | C | Blå resept | 812,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 15 mg/1 penn | 4 x 0.6 ml | C | Blå resept | 852,- |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 17.5 mg/1 penn | 4 x 0.7 ml | C | Blå resept | 924,70 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 20 mg/1 penn | 4 x 0.8 ml | C | Blå resept | 970,40 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 22.5 mg/1 penn | 4 x 0.9 ml | C | Blå resept | 1 007,60 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 25 mg/1 penn | 4 x 1 ml | C | Blå resept | 1 007,60 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Metotreksat: 7.5 mg/1 penn | 4 x 0.3 ml | C | Blå resept | 653,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Metotreksat: 2.5 mg | 100 stk | C | - |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Pemetreksed er et antifolat som hemmer cellereplikasjon ved å hemme både tymidylat syntase, dihydrofolat reduktase og andre folatavhengige enzymer involvert i biosyntese av nukleotider. Etter transport inn i cellene, kobles pemetreksed til polyglutamater. Dette forsterker aktiviteten gjennom økt og forlenget akkumulering av stoffet intracellulært.
Utskilles via nyrene, 70–90 % umetabolisert. Halveringstiden er 2–4 timer.
Malignt pleuralt og peritonealt mesoteliom, i kombinasjon med cisplatin eller karboplatin. Lokalavansert eller metastatisk ikke-småcellet lungekreft (unntatt plateepitelkarsinom) i kombinasjon med cis- eller karboplatin i første linje, som monoterapi ved vedlikeholdsbehandling etter førstelinje, eller i andre linje ved påvist progresjon.
500 mg/m2 som infusjon over 10 minutter. Stoffet kombineres ofte med cisplatin eller karboplatin. Glukokortikoid bør gis fra dagen før pemetreksed og i 3 dager for å motvirke hudreaksjoner. For å redusere toksisitet av pemetreksed, skal det gis tilskudd av folat og B12 fra før første kur til etter at behandlingen er avsluttet. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Folsyreanaloger nedenfor.
Felles for Folsyreanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Økt risiko ved nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet. Vær oppmerksom på lang latenstid (5–9 dager). Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som endring av blodbildet, slimhinnepåvirkning, reversibel leverskade, nyrepåvirkning, CNS-effekter og økt infeksjonsfare.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Kalsiumfolinat/kalsiumlevofolinat intravenøst er indisert ved fare for alvorlig forgiftning. Symptomatisk behandling og lang observasjonstid/oppfølging. Følg blodbildet, lever- og nyrefunksjonen.
De vanligste bivirkninger er kvalme, brekninger, anoreksi, stomatitt, faryngitt, diaré, beinmargsdepresjon, tretthet, nevropatier, redusert nyrefunksjon (som regel mild), hudutslett, alopeci.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler.
Pasienter med mild til moderat nedsatt nyrefunksjon bør unngå å ta ikke-steroide antiinflammatoriske midler fra 2 dager før til minst 2 dager etter pemetreksedbehandling.
Betydelig svekket nyrefunksjon (kreatinin clearance < 45 ml/minutt). Samtidig vaksine mot gulfeber.
Prevensjon.
Itrakonazol og pemetreksed: Vedlikeholdsbehandling av ikke-småcellet lungekreft (NSCLC)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Pemetreksed: 25 mg/1 ml | 20 ml | C | 12 949,50 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Pemetreksed: 25 mg/1 ml | 4 ml | C | 2 699,- | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Pemetreksed: 100 mg | 100 mg | C | 2 699,- | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Pemetreksed: 1000 mg | 1000 mg | C | 26 664,10 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Pemetreksed: 500 mg | 500 mg | C | 12 949,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Pemetreksed: 25 mg/1 ml | 20 ml | C | 12 949,50 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Pemetreksed: 25 mg/1 ml | 4 ml | C | 2 699,- |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Raltitreksed er et antifolat som spesifikt hemmer enzymet tymidylat syntase. Det akkumuleres i celler i aktiv, polyglutamatkoblet form.
Raltitreksed metaboliseres i høy grad intracellulært til aktive polyglutamatforbindelser. Utskilles hovedsakelig umetabolisert via nyrene. Halveringstiden er 10–100 timer eller mer, muligens forårsaket av intracellulær binding.
Avansert kolorektal kreft der terapi med fluorouracil ikke er hensiktsmessig.
Raltitreksed gis som intravenøs infusjon over 15 minutter Anbefalt dose er 3 mg/m2 hver 3. uke.
Se Folsyreanaloger nedenfor. Økt risiko også ved nedsatt leverfunksjon.
Felles for Folsyreanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Økt risiko ved nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet. Vær oppmerksom på lang latenstid (5–9 dager). Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som endring av blodbildet, slimhinnepåvirkning, reversibel leverskade, nyrepåvirkning, CNS-effekter og økt infeksjonsfare.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Kalsiumfolinat/kalsiumlevofolinat intravenøst er indisert ved fare for alvorlig forgiftning. Symptomatisk behandling og lang observasjonstid/oppfølging. Følg blodbildet, lever- og nyrefunksjonen.
Beinmargsdepresjon med leukopeni (og ev. trombocytopeni og anemi). Kvalme og brekninger. Diaré sees hyppig. Mukositt. Leveraffeksjon (som regel reversibel) er relativt vanlig.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler.
Nyrefunksjon og leverfunksjon må vurderes før start. Dosen må reduseres eller behandling ikke gis dersom det foreligger uttalt beinmargsdepresjon (se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi) eller nedsatt nyrefunksjon. Betydelig gastrointestinale bivirkninger kan også nødvendiggjøre dosereduksjon. Midlet må brukes med forsiktighet hos eldre. Man må være spesielt oppmerksom på kombinasjonen av leukopeni og gastrointestinal toksisitet som kan være livstruende og kreve intensiv behandling. Folatmangel kan gi økt toksisitet.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Blodbildet kontrolleres før hver kur (inkl. differensialtelling). Dessuten bestemmes serum-kreatinin, bilirubin og levertransaminaser.
Pasienten må oppsøke lege ved diaré eller feber. Prevensjon.
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Kalsiumfolinat er et aktivt derivat av folsyre. En anvendelse er som antidot mot metotreksat. Dette brukes ved høydosebehandling (se Metotreksat). En annen effekt er at folinat forsterker effekten av fluorouracil på enzymet tymidylat syntase. Dette er grunnlaget for anvendelsen av folinat i kombinasjon med fluorouracil. Preparatet er tilgjengelig som racemisk folinat.
Biotilgjengeligheten er 30–100 % ved peroral tilførsel, og høyest ved lav dosering. Metaboliseres i tarmmucosa via dihydrofolat reduktase til den aktive hovedmetabolitt, 5-metyltetrahydrofolat. Denne omdannelsen skjer best og raskest ved peroral tilførsel. Utskilles via nyrene, 20 % umetabolisert. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 3–6 timer.
Antidot ved høydose metotreksatregimer. Brukes også i kombinasjon med fluorouracil ved visse typer gastrointestinal kreft.
Tilsvarende som for Folsyre.
Ingen alvorlige når folinat brukes som antidot. Feber og allergiske reaksjoner er rapportert.
Graviditet: Opplysninger mangler om bruk under graviditet. Amming: Kan brukes av ammende.
Prevensjon.
Kan maskere vitamin B12-mangel.
Høydose metotreksatregime, se Metotreksat. I kombinasjon med fluorouracil kontrolleres blodbildet før hver behandling. Ved diaré må pasienten kontrolleres nøye.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Folinsyre: 15 mg | 10 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Folinsyre: 10 mg/1 ml | 10 x 10 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Folinsyre: 10 mg/1 ml | 10 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Folinsyre: 15 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Folinsyre: 10 mg/1 ml | 10 x 10 ml | C | 4 148,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Folinsyre: 100 mg/110 ml | 110 ml | C | - | |
| Øyedråper, oppløsning | Folinsyre: 3 mg/1 ml | 10 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Folinsyre: 15 mg | 10 stk | C | - |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Fluorouracil (5-FU) utøver sin virkning gjennom ulike fluorerte nukleotider, særlig 5-FUMP, 5-FUTP og 5-FdUTP, som dannes fra fluorouracil intracellulært ved ribosylering og fosforylering. En viktig effekt (ved 5-FdUMP) er hemning av enzymet tymidylat syntase og dermed blokkert dannelse av tymidylat (TMP), som er nødvendig for DNA‑syntesen. I tillegg inkorporeres fluorouracilmetabolitter (5-FUTP, 5-FdUTP) i RNA og DNA, som derved skades. Fluorouracil har effekt mot mange kreftformer, spesielt epiteliale svulster, men har liten eller ingen virkning ved leukemier eller lymfomer.
Absorpsjonen etter peroral tilførsel er inkomplett og svært variabel. Derfor gis midlet parenteralt. Fluorouracil metaboliseres hovedsakelig i leveren via dihydropyrimidin dehydrogenase (DPD). Inaktive hovedmetabolitter. DPD er gjenstand for genetisk variasjon: Pasienter med lavt nivå av DPD er spesielt sensitive for fluorouracil noe som kan føre til alvorlig toksisk kolitt eller beinmargsuppresjon. Utskilles via lungene og nyrene. Halveringstiden er 10–20 minutter og er doseavhengig.
Gastrointestinal kreft, spesielt kolorektal og analkreft. Pancreaskreft. Endokrine svulster i gastrointestinaltraktus. Cancer mammae. Kreft i hode hals. Cancer cervicis uteri. Vulvacancer. Det er i dag vanlig å kombinere fluorouracil med folinat (potensierer effekten av fluorouracil), og ofte inngår fluorouracil dessuten i regimer sammen med andre cytostatika. Fluorouracil benyttes også sammen med strålebehandling, som strålesensitiviserende. Solare keratoser, lokalbehandling (krem, salve).
Fluorouracil gis intravenøst, enten som bolusinjeksjon eller kontinuerlig infusjon. Dosen ligger som regel innen 500–1000 mg ukentlig. Ved kontinuerlig infusjon kan det gis høyere doser. Forskjellige doseringsopplegg benyttes. Se spesiallitteratur. Dosen må tilpasses den kliniske tilstanden både ved behandlingsstart og under behandlingen. Høyere dosering er vist å gi noe bedre respons, men også hyppigere bivirkninger.
Fluorouracil som enkeltstoffbehandling har vist seg å gi liten effekt og bør som regel ikke brukes. Bedre virkning oppnås ved kombinasjon med såkalt fluorouracilmodulerende behandling, i dag vanligvis folinat (som forsterker bindingen av 5-FUMP til tymidylat syntase og dermed øker effekten av fluorouracil). En vanlig benyttet dosering ved kolorektal kreft er 500 mg/m2 som bolusinfusjon, etterfulgt av 100 mg folinat etter 30 minutter, på to påfølgende dager, med ny kur hver 14. dag. Høyere responsrate og forlenget overlevelse oppnås ved kombinasjon med andre cytostatika. I dag benyttes oftest oksaliplatin eller irinotekan i kombinasjon med fluorouracil og folinat, men toksisiteten øker klart med tillegg av oksaliplatin eller irinotekan. Se spesiallitteratur. (www.ngicg.no)
Felles for Pyrimidinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (kan ha bifasisk forløp) er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse og ev. ulcerasjon. CNS-effekter. Hjerte- og sirkulasjonspåvirkning. Ev. leverskade. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Ved de doser som vanligvis benyttes, er fluorouracil som regel relativt lite toksisk, men det er betydelige variasjoner, avhengig av dosering og administrasjonsregime og som følge av individuelle forskjeller i sensitivitet, bl.a. variabel farmakokinetikk.
Vanligst er gastrointestinale reaksjoner og beinmargsdepresjon. Anoreksi, kvalme og brekninger opptrer hyppig. Magesmerter. Diaré er også vanlig og kan bli alvorlig ved langvarig infusjon. Ved toksisk kolitt (blodig avføring) må fluorouracil seponeres. Oral mukositt kan være tidlig tegn på alvorlig gastrointestinal affeksjon med mucosalesjoner og ulcerasjoner. Beinmargstoksisitet viser seg vanligvis særlig som granulocytopeni, men også anemi og trombocytopeni. Reaksjonene er ofte relativt milde, men kan kreve dosereduksjon.
Andre bivirkninger er alopeci (oftest moderat), konjunktivitt, rhinitt, neseblødning og ulike typer dermatologisk toksisitet med utslett, atrofier, hyperpigmentering og fotosensitivitet. Et spesielt syndrom som kan opptre etter lengre tids bruk, er såkalt «hand-foot syndrome», eller palmar-plantar erytrodysestesi, med tørr og atrofisk hud og noen ganger også mer alvorlige lesjoner i håndflater og fotsåler. Sjeldne, men potensielt alvorlige, bivirkninger som kan opptre ved høy dosering, er kardial affeksjon, med bl.a. brystsmerter, arytmier og nevrotoksisitet med bevissthetssvekkelse og ataksi av cerebellar type.
Bivirkningsprofilen påvirkes også av behandlingsregimet. Mens bolusinjeksjon gir størst risiko for beinmargsaffeksjon, er kontinuerlig infusjon forbundet med mer uttalte gastrointestinale bivirkninger og større risiko for utvikling av hånd-fot-syndromet.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler.
Forsiktighet ved nedsatt leverfunksjon, redusert beinmargsfunksjon og nyreinsuffisiens. Fluorouracil kan potensere effekten av strålebehandling.
Alvorlig kardial sykdom.
I palliasjonsøyemed bør en forsøke behandlingen i 8 uker før en avgjør om pasienten har nytte av den. Dersom nytteeffekt kan registreres subjektivt og objektivt, og bivirkningene er akseptable, er det vanlig å fortsette å gi behandling til det oppstår tegn til sykdomsprogresjon. Innlagte pauser ved oppnådd god effekt kan ofte være nyttig og oppleves positivt for pasienten. Under behandlingen må dosering og/eller doseringsintervaller justeres etter objektive og subjektive bivirkninger. Vanligvis er det tilstrekkelig med telling av leukocytter og trombocytter før hver kur. Siden det dreier seg om rent palliativ terapi, er det også riktig å ta hensyn til uttalte subjektive bivirkninger ved ved å redusere doser, øke behandlingsintervall eller legge inn en behandlingspause. Behandlingen må stanses ved blodig diaré.
I adjuvant sammenheng (cancer mammae, kolorektal kreft) der målsettingen er kurativ, forsøker man å gjennomføre den planlagte behandlingen, ev. med legemiddelstøtte (G-CSF).
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
Prevensjon. Vanlige bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Krem | Fluorouracil: 50 mg/1 g | 40 g | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Fluorouracil: 50 mg/1 ml | 100 ml | C | 1 432,20 | |
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Fluorouracil: 50 mg/1 ml | 20 ml | C | 315,40 | |
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Fluorouracil: 50 mg/1 ml | 50 ml | C | 734,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Fluorouracil: 50 mg/1 ml | 50 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Fluorouracil: 50 mg/1 ml | 10 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Krem | Fluorouracil: 40 mg/1 g | 20 g | C | Blå resept | 543,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Krem | Fluorouracil: 40 mg/1 g | 20 g | C | Blå resept | 543,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Krem | Fluorouracil: 40 mg/1 g | 20 g | C | Blå resept | 543,70 |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Kapecitabin er et legemiddel som brukes peroralt, og som i prinsippet utøver sin effekt som fluorouracil. Det er en prodrug, som aktiveres ved å omdannes til fluorouracil. Dette skjer trinnvis gjennom tre reaksjoner. Fordi enzymet som katalyserer det siste trinnet, tymidylat fosforylase, er påvist i høyere konsentrasjon i flere svulster enn i normale vev, er det mulig at kapecitabin kan gi en relativ tumorselektivitet når det gjelder lokal dannelse av fluorouracil og cytotoksisk effekt.
Biotilgjengeligheten er opptil 100 %. Metaboliseres hovedsakelig i leveren, men også i tumorvev, via flere enzymer. Den aktive substansen er 5-fluorouracil. Denne metaboliseres ytterligere av DPD (se under farmakokinetikk for Fluorouracil). Halveringstiden er 30–55 minutter.
Metastaserende kolorektal kreft. Ventrikkelkreft. Gallegangskreft. Cancer mammae, fortrinnsvis som annenlinjes behandling.
Kapecitabin gis peroralt. Tablettene bør svelges med vann innen 30 minutter etter måltid. Stoffet er benyttet både som monoterapi og i kombinasjon med andre cytostatika. Den mest brukte doseringen er 2500 mg/m2 daglig, fordelt på to doser, i 14 dager etterfulgt av 7 dagers opphold (se spesiallitteratur). Ved kombinasjon med stråling gis lavere doser, vanligvis 1650 mg/m2 delt på 2 doser 5 dager per uke.
Felles for Pyrimidinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (kan ha bifasisk forløp) er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse og ev. ulcerasjon. CNS-effekter. Hjerte- og sirkulasjonspåvirkning. Ev. leverskade. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Kapecitabin har som ventet bivirkninger som ligner fluorouracil. Som for fluorouracil, er sensitiviteten for kapecitabin og risikoen for bivirkninger høyere hos pasienter med lavt nivå av det nedbrytende enzymet dihydropyrimidin dehydrogenase (DPD). Meget vanlig er hånd-fot-syndromet med tørr atrofisk hud i håndflater og fotsåler, som er rapportert hos over 60 % og er hyppigere enn ved bruk av fluorouracil. Moderate gastrointestinale bivirkninger er forholdsvis vanlige, særlig kvalme, diaré, magesmerter og stomatitt. Men alvorlige reaksjoner forekommer, som lesjoner i øsofagus, ventrikkel og duodenum og gastrointestinale blødninger. Leveraffeksjon med hyperbilirubinemi forekommer. Beinmargstoksisitet er lite uttalt. Kardiotoksisitet er beskrevet.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler K.
Hos en tredel av pasientene må dosen justeres. Ved moderat nedsatt nyrefunksjon anbefales dosereduksjon til 75 % av vanlig startdose. Hos pasienter over 70 år og ved redusert allmenntilstand anbefales startdosen redusert til 75 %, men dosen kan ev. justeres til vanlig nivå etter hvert dersom pasienten tåler det. Hvis dosen reduseres pga. bivirkninger, skal den ikke senere økes. Behandlingen må stanses ved blodig diaré eller stigende leverfunksjonsprøver (bilirubin > 3 ganger normalverdi, transaminaser > 2,5 ganger normalverdi).
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Følg pasienten nøye og vurder bivirkningene, bl.a. med tanke på dosereduksjon.
Prevensjon. Vanlige bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kapecitabin: 150 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | 362,40 |
| Tablett | Kapecitabin: 500 mg | 120 x 1 stk | C | H-resept | 2 193,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kapecitabin: 150 mg | 60 stk | C | H-resept | 362,40 |
| Tablett | Kapecitabin: 500 mg | 120 stk | C | H-resept | 2 193,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kapecitabin: 500 mg | 120 stk | C | - |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Tegafur (ftorafur) er en prodrug som metaboliseres til fluorouracil (5-FU). Gimeracil virker ved å hemme nedbrytningen av 5-FU i kroppen. Oteracil er en enzymhemmer som hemmer aktiviteten av 5-FU i normal gastrointestinal slimhinne.
Absorpsjonen av tegafur nedsettes ved samtidig inntak av mat. Tegafur metaboliseres i leveren ved CYP2A6 til 5-fluorouracil. Den videre metabolisme av 5-FU, se under farmakokinetikk for Fluorouracil. Uendret tegafur og metabolitter utskilles i urinen. Gimeracil utskilles også hovedsakelig renalt. Halveringstiden for tegafur er 7–11 timer, for gimeracil 3–4 timer og for oteracil 2–10 timer.
Se SPC.
Administreres peroralt. Vanlig dose i kombinasjon med cisplatin er 25 mg/m2 (uttrykt som tegafurinnhold) 2 ganger daglig i 21 dager, gjentatt hver fjerde uke. Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon.
Tegafur
Se Pyrimidinanaloger nedenfor.
Felles for Pyrimidinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (kan ha bifasisk forløp) er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse og ev. ulcerasjon. CNS-effekter. Hjerte- og sirkulasjonspåvirkning. Ev. leverskade. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Dosebegrensende bivirkninger er beinmargssuppresjon, anoreksi, diaré og dehydrering. Diaré og dehydrering øker risikoen for nyretoksisitet av cisplatin. Andre vanlige bivirkninger er perifer nevropati og asteni.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler Cytostatika C.
Pasienter med anoreksi, asteni, kvalme, oppkast, diaré, stomatitt og gastrointestinal obstruksjon bør overvåkes nøye for tegn på dehydrering. Dehydrering og elektrolyttforstyrrelser bør korrigeres.
Prevensjon. Bivirkninger.
Satoh T, Sakata Y. S-1 for the treatment of gastrointestinal cancer. Expert Opin Pharmacother. 2012 Sep;13(13):1943-59.
Matt P, van Zwieten-Boot B, Calvo Rojas G, Ter Hofstede H, Garcia-Carbonero R, Camarero J, Abadie E, Pignatti F. The European Medicines Agency review of Tegafur/Gimeracil/Oteracil (Teysuno™) for the treatment of advanced gastric cancer when given in combination with cisplatin: summary of the Scientific Assessment of the Committee for medicinal products for human use (CHMP). Oncologist. 2011;16(10):1451-7
Preparatomtale Teysuno (www.legemiddelsok.no)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Tegafur: 15 mg Gimeracil: 4.35 mg Oteracil: 11.8 mg | 126 stk | C | H-resept | 4 902,60 |
| Kapsel, hard | Tegafur: 15 mg Gimeracil: 4.35 mg Oteracil: 11.8 mg | 42 stk | C | H-resept | 1 658,40 |
| Kapsel, hard | Tegafur: 20 mg Gimeracil: 5.8 mg Oteracil: 15.8 mg | 42 stk | C | H-resept | 2 173,60 |
| Kapsel, hard | Tegafur: 20 mg Gimeracil: 5.8 mg Oteracil: 15.8 mg | 84 stk | C | H-resept | 4 310,90 |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
En pyrimidinanalog (nukleosid) som etter intracellulær fosforylering til aktivt nukleotid, hemmer DNA syntesen og inkorporeres i og skader DNA. Antivirale og immunsuppressive egenskaper. Er effektiv mot leukemiske celler, særlig myelogene former.
Subkutan tilførsel gir betydelig lavere plasmakonsentrasjon enn intravenøs tilførsel. Metaboliseres i leveren til aktiv metabolitt, cytarabin trifosfat. Inaktiveres via cytidin deaminase i leveren, tarmen og nyrene. Utskilles via nyrene, metabolisert. Se godkjent preparatomtale.
Cytostatikum. Til induksjon av remisjon ved akutt myelogen leukemi hos voksne, og til annen akutt leukemi hos voksne og barn.
Kun lege med erfaring innen kjemoterapi mot kreft skal bruke cytarabin. For dosering mm, se godkjent preparatomtale.
Gis som i.v. infusjon eller injeksjon eller s.c. injeksjon. S.c. injeksjon tolereres vanligvis godt, og kan anbefales som vedlikeholdsbehandling. Skal ikke gis intratekalt.
Dosering er enten mtp. induksjon av remisjon, og da enten kontinuerlig eller intermitterende behandling, ev. som vedlikeholdsbehandling (1 mg/kg 1-2 ganger ukentlig i.v. ev. s.c.) for å opprettholde remisjon indusert av cytarabin eller andre legemidler.
Merk at tidligere doseringsanbefalinger var som mg/kropssoverfalte. Doseringsanbefalinger konverteres mellom kroppsvekt og kroppsoverflate ved bruk av formelen: Kroppsoverflate= Kvadratroten av: ((høyde i cm x vekt i kg) / 3600).
Som for Pyrimidinanaloger, se nedenfor.
Felles for Pyrimidinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (kan ha bifasisk forløp) er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse og ev. ulcerasjon. CNS-effekter. Hjerte- og sirkulasjonspåvirkning. Ev. leverskade. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Kvalme, brekninger, stomatitt, ev. abdominalsmerter og diaré. Noen ganger et febrilt syndrom i forbindelse med infusjonen. Hudaffeksjon med utslett og kløe. Den dosebegrensende bivirkningen er beinmargstoksisiteten med leukopeni, anemi og trombocytopeni. Nevrotoksisitet forekommer relativt hyppig ved høy dosering og kan omfatte både perifer nevropati og CNS-affeksjon med variert symptomatologi, bl.a. fra cerebellum. De nevrologiske symptomene er som regel, men ikke alltid, reversible. Paraplegi har forekommet ved intratekal administrasjon. Konjunktivitt er relativt vanlig. Hepatitt forekommer.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler C.
Kraftig effekt på beinmarg. Krever omhyggelig hematologisk overvåking. Glukokortikoid øyedråper gis profylaktisk ved høydosebehandling.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Hematologisk overvåking.
Interaksjoner. Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cytarabin: 100 mg/1 ml | 10 ml | C | 316,50 | |
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cytarabin: 100 mg/1 ml | 20 ml | C | 596,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cytarabin: 100 mg/1 ml | 10 ml | C | 257,70 | |
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cytarabin: 100 mg/1 ml | 20 ml | C | 479,20 | |
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Cytarabin: 20 mg/1 ml | 5 x 5 ml | C | 824,40 |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Pyrimidinanalog (difluorodeoksycytidin). Fosforyleres før inkorporering i DNA og hemning av DNA-syntese. Har vist effekt mot flere tumorformer. Gemcitabin er meget sterkt strålepotenserende og skal normalt sett ikke kombineres med stråleterapi!
Gemcitabin metaboliseres i lever, nyrer, blod mv. via cytidindeaminase. Metabolittene uskilles via nyrene. Halveringstiden er 0,5–1,5 time, avhengig av kjønn og alder (kort hos unge menn, lang hos eldre kvinner).
Pankreaskreft, blærekreft, lungekreft, gallegangskreft, brystkreft og andre kreftformer.
Gemcitabin gis som intravenøs infusjon. Se spesiallitteratur.
Felles for Pyrimidinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (kan ha bifasisk forløp) er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse og ev. ulcerasjon. CNS-effekter. Hjerte- og sirkulasjonspåvirkning. Ev. leverskade. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Beinmargsdepresjon med trombocytopeni, leukopeni og anemi. Kvalme og brekninger, diaré, obstipasjon. Leverskade. Sjeldnere lungeaffeksjon. Det er rapportert fatale bivirkninger av gemcitabin i kombinasjon med torakal bestråling.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler G.
Prevensjon.
Ved kombinasjon med stråleterapi må gemcitabindosen reduseres betydelig. Strålebehandling bør vente minimum 2 uker etter gemcitabin (standard dose), og gemcitabin bør ikke gis før minimum 4 uker etter bestråling. Se spesiallitteratur.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 10 mg/1 ml | 120 ml | C | 2 133,10 | |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 10 mg/1 ml | 140 ml | C | 2 482,50 | |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 10 mg/1 ml | 160 ml | C | 2 832,- | |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 10 mg/1 ml | 180 ml | C | 3 181,50 | |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 10 mg/1 ml | 200 ml | C | 3 530,90 | |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 10 mg/1 ml | 220 ml | C | 3 880,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 100 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 1 783,60 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 100 mg/1 ml | 1 x 15 ml | C | 2 657,30 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 100 mg/1 ml | 1 x 2 ml | C | 387,70 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 100 mg/1 ml | 1 x 20 ml | C | 3 531,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 38 mg/1 ml | 1 x 26.3 ml | C | 1 783,60 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 38 mg/1 ml | 1 x 5.26 ml | C | 387,70 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Gemcitabin: 38 mg/1 ml | 1 x 52.6 ml | C | 3 531,- |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Merkaptopurin fosforyleres intracellulært, hemmer syntesen av DNA og kan også skade DNA.
Merkaptopurin har meget variabel absorpsjon og er gjenstand for både intestinal metabolisme og førstepassasjemetabolisme i leveren ved metylering og oksidasjon til inaktive metabolitter. Biotilgjengeligheten er 5–40 %. Halveringstiden er 0,5–1,5 timer. Inaktiverende metylering av merkaptopurin varierer mye fra individ til individ som følge av genetisk polymorfisme for enzymet tiopurin metyltransferase (TPMT). Fordi den resulterende variasjonen i serumkonsentrasjon kan ha betydning for toksisitet og residivfrekvens, gjøres det farmakologisk genotyping av TPMP allelvarianter før oppstart eller fenotypisk bestemmelse av dette enzymet (aktivitetsmåling i blodprøver) i forbindelse med merkaptopurinbehandling.
Akutt lymfatisk leukemi hos barn og voksne, særlig i vedlikeholdsbehandlingen.
Merkaptopurin gis per os. Inntas på kvelden, minst 1 time før/ 2 timer etter inntak av meieriprodukter. For dosering, se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Relativt høy toksisitet. Toksisk effekt større ved gjentatte doser enn ved høy enkeltdose. Interaksjoner kan gi økt risiko ved overdose (spesielt allopurinol).
Barn: < 2,5 mg/kg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: Dobbel terapeutisk dose hos voksne kan sees an hjemme, men behandlende lege bør kontaktes angående videre medisinering.
Klinikk og behandling: Se Purinanaloger nedenfor. I tillegg leverskade.
Felles for Purinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet (fra 2–3 døgn). Infeksjonsfare. Kvalme, brekninger og diaré initialt (kan bli kraftige symptomer med ulcerasjon av slimhinnen). Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling.
Hematologisk oppfølging.
Kvalme, brekninger, anoreksi, til dels stomatitt, diaré. De gastrointestinale reaksjonene er som regel mindre uttalt hos barn enn hos voksne. Den viktigste bivirkning er beinmargstoksisitet, ofte med langsom utvikling. Leverskade med transaminasestigning og ev. ikterus forekommer. Risiko for tumorlysesyndrom.
Se godkjent preparatomtale pkt 4.6 side 7.
Redusert dose til pasienter med redusert nyre- og leverfunksjon. Hvis pasienten også får allopurinol, må dosen av merkaptopurin reduseres til 1/4; hvis ikke kan plasmakonsentrasjonen stige og gi alvorlig toksisitet.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Blodbildet kontrolleres regelmessig. Behandlingen må styres etter leukocytt- og trombocyttall. Kontroll av leverenzymer utføres regelmessig. Ved tumorhenfall og rask celledød bør urinsyre i plasma følges.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen
Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Merkaptopurin: 50 mg | 25 stk | C | H-resept | 223,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Merkaptopurin: 50 mg | 25 stk | C | H-resept | 671,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, suspensjon | Merkaptopurin: 20 mg/1 ml | 100 ml | C | H-resept | 5 576,10 |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Purinanalog som både kjemisk og i virkning ligner på merkaptopurin. Særlig effektiv til induksjon av remisjon ved akutte leukemier.
Absorberes ca. 30 % ved peroral tilførsel. Aktiveres raskt intracellulært ved omdannelse til nukleotid og tioguanosinderivater. Metaboliseres ved metylering og deaminering og utskilles via nyrene. Data for halveringstid mangler.
Akutte leukemier.
Tioguanin gis peroralt. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring ved akutte overdoser. Absorpsjonsgraden varierer. Økt risiko ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Toksisk dose ca. 2–3 mg/kg.
Barn: < 40 mg forventes ikke akutt forgiftning. Kull anbefales ved alle inntak hos barn.
Voksne: 480 mg ga beinmargsdepresjon, kvalme og brekninger.
Klinikk: Beinmargsdepresjon etter latenstid. Kvalme og brekninger initialt. Lever- og nyrepåvirkning. Ev. hjertetoksisitet. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging. Følg lever- og nyrefunksjonen.
Kvalme og andre gastrointestinale bivirkninger er forholdsvis moderate. Tioguanin er beinmargstoksisk. Leverskade med ikterus forekommer.
Forsiktighet ved nedsatt beinmargs-, lever- og nyrefunksjon.
Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Tioguanin: 40 mg | 25 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Tioguanin: 40 mg | 25 stk | C | - |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Kladribin (2‑klorodeoksyadenosin) er en purinnukleosidanalog som er resistent for deaminasen som nedbryter adenosin. Midlet akkumuleres derfor intracellulært, hvor det etter fosforylering inkorporeres i DNA og hemmer DNA‑syntesen.
Gitt peroralt har kladribin en biotilgjengelighet på ca. 40 %. Betydelig distribusjon til vev, samt intracellulært opptak. Utskilles som uomdannet kladribin, delvis via nyrene. Halveringstiden er 15–20 timer.
Injeksjonsvæske (Litak): Hårcelleleukemi. Kladribin utprøves og har vist effekt også ved andre leukemier og ved lymfomer, og det utprøves som immunsuppressivt middel.
Peroralt (Mavenclad): Relapserende multippel sklerose.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Lymfopeni. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Hematologisk oppfølging. Symptomatisk behandling.
Viktigst er beinmargstoksisitet og immunsuppresjon. Generelle symptomer som brystsmerter, feber, infeksjoner og ødemer er vanlige. Andre bivirkninger inkluderer gastrointestinale reaksjoner og nevrotoksisitet. Ved de aktuelle dosene har kladribin relativt moderate bivirkninger.
Ved peroral bruk: Lymfopeni, utslett, alopeci, oral eller dermal herpesinfeksjon. Mavenclad og risiko for alvorlig leverskade med råd til leger; se DMP Nye anbefalinger ved bruk av Mavenclad (kladribin) på grunn av risiko for alvorlig leverskade.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler K.
Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev 31.01.2022 om kladribin og risiko for progressiv multifokal leukoencefalopati (PML)
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Blodbildet skal kontrolleres regelmessig.
Bivirkninger. Prevensjon.
Kladribin (Mavenclad): Behandling av aktiv relapserende remitterende multippel sklerose (RRMS)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Kladribin: 2 mg/1 ml | 5 x 5 ml | C | 22 597,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kladribin: 10 mg | 1 stk | C | H-resept | 24 618,80 |
| Tablett | Kladribin: 10 mg | 4 stk | C | H-resept | 98 366,60 |
| Tablett | Kladribin: 10 mg | 6 stk | C | H-resept | 147 531,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kladribin: 10 mg | 1 stk | C | H-resept | 24 618,80 |
| Tablett | Kladribin: 10 mg | 4 stk | C | H-resept | 98 366,60 |
| Tablett | Kladribin: 10 mg | 6 stk | C | H-resept | 147 531,80 |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Purinanalog. Legemidlet foreligger som vannløselig fludarabinfosfat og er en prodrug for fludarabin. Hemmer DNA-polymerase og flere andre enzymer. Inkorporeres også i DNA.
Biotilgjengeligheten for fludarabinfosfat er ca. 50 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres raskt ved defosforylering til 2-fluoro-ara-A, og videre intracellulært til aktive trifosfatforbindelser. Metabolittene utskilles via nyrene. Halveringstiden er 10–20 timer.
Kronisk lymfatisk leukemi, Waldenstrøms makroglobulinemi. Utprøves og har vist effekt også ved andre leukemier og lymfomer. Inngår i enkelte forbehandlingsregimer ved allogen stamcelletransplantasjon.
Se Purinanaloger nedenfor. I tillegg CNS-påvirkning som kan være forsinket (f.eks. forvirring, irreversible synsforstyrrelser, parestesier og koma).
Felles for Purinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet (fra 2–3 døgn). Infeksjonsfare. Kvalme, brekninger og diaré initialt (kan bli kraftige symptomer med ulcerasjon av slimhinnen). Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling.
Hematologisk oppfølging.
Beinmargstoksisitet som kan være kumulativ og alvorlig. Hemolytisk anemi før immunsuppresjon med økt infeksjonstilbøyelighet. Stomatitt og moderat gastrointestinal toksisitet, men som regel relativt lite kvalme og brekninger. Nevrotoksisitet med alvorlig CNS-affeksjon, fortrinnsvis ved høye doser, men i sjeldne tilfeller også ved anbefalt dosering.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler F.
Seponering ved tegn til nevrotoksisitet.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Regelmessig nevrologisk undersøkelse.
Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Fludarabinfosfat: 10 mg | 3 x 5 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Fludarabinfosfat: 25 mg/1 ml | 5 x 2 ml | C | 7 233,20 |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Klofarabin er en deoksyadenosinanalog. Intracellulært fosforyleres klofarabin i tre trinn til en aktiv og cytotoksisk trifosfatform. Klofarabintrifosfat hemmer DNA-polymerase og ribonukleotidreduktase. Dette fører til DNA-kjedeterminering, hemmet DNA-syntese og DNA-reparasjon og induksjon av apoptose.
Klofarabin elimineres hovedsakelig ved renal eliminasjon. Etter 24 timer er ca. 60 % av dosen utskilt uendret i urinen. Halveringstiden for klofarabin er 4–6 timer, men aktiv metabolitt opprettholdes intracellulært i mer enn 24 timer.
Klofarabin brukes ved behandling av akutt lymfoblastisk leukemi (ALL) hos barn. Det er også vist effekt hos voksne og ved andre leukemiformer, f.eks. akutt myelogen leukemi (AML).
Anbefalt dose er 52 mg/m2 kroppsoverflate gitt ved intravenøs infusjon over 2 timer daglig i 5 påfølgende dager. Behandlingssykluser gjentas hver 2. til 6. uke.
Felles for Purinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet (fra 2–3 døgn). Infeksjonsfare. Kvalme, brekninger og diaré initialt (kan bli kraftige symptomer med ulcerasjon av slimhinnen). Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling.
Hematologisk oppfølging.
Dosebegrensende bivirkning hos leukemipasienter er levertoksisitet med hyperbilirubinemi og transaminasestigning. Vanlige bivirkninger er kvalme, oppkast, febril nøytropeni, infeksjoner, hodepine, dermatitt og angst. Systemisk inflammatorisk responssyndrom (SIRS), kapillærlekkasjesyndrom og tumorlysesyndrom er rapportert.
Graviditet: Klofarabin skal ikke brukes under graviditet. Se Graviditet og legemidler K.
Amming: Kontraindisert ved amming. Amming og legemidler K.
Klofarabin er kontraindisert hos pasienter med alvorlig nedsatt nyre- eller leverfunksjon. Pasienter under behandling med klofarabin bør vurderes og kontrolleres for tegn og symptomer på tumorlysesyndrom og cytokinfrisetting som kan utvikle seg til systemisk inflammatorisk responssyndrom (SIRS)/kapillærlekkasjesyndrom eller organdysfunksjon.
Full blod- og platetelling bør foretas regelmessig. Nyre- og leverfunksjon må kontrolleres før, under og etter behandling. Dosereduksjon på 25 % kan være nødvendig hos pasienter som får signifikante bivirkninger.
Prevensjon. Bivirkninger.
Bonate PL, Arthaud L, Cantrell WR, Stephenson K, Secrist JA, Weitman S (2006): Discovery and development of clofarabine: a nucleoside analogue for treating cancer. Nat Rev Drug Discov 5, 855-863.
Kantarjian HM, Jeha S, Gandhi V, Wess M, Faderl S (2007): Clofarabine: past, present, and future. Leuk Lymphoma 48, 1922-1930.
Robak T, Korycka A, Lech-Maranda E, Robak P (2009): Current status of older and new purine nucleoside analogues in the treatment of lymphoproliferative diseases. Molecules 14, 1183-1226.
Larson ML, Venugopal P (2009): Clofarabine: a new treatment option for patients with acute myeloid leukemia. Expert Opin Pharmacother 10, 1353-1357.
Preparatomtale Evoltra (www.legemiddelsok.no)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Klofarabin: 1 mg/1 ml | 1 x 20 ml | C | 20 954,- | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Klofarabin: 1 mg/1 ml | 4 x 20 ml | C | 67 162,50 |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Nelarabin er en vannløselig prodrug av deoksyarabinanalogen arabinofuranosylguanin (ara-G). Nelarabin demetyleres raskt til ara-G av enzymet adenosindeaminase, ara-G transporteres inn i cellene og fosforyleres i tre trinn til ara-G-trifosfat (ara-GTP). Ara-GTP inkorporeres i DNA, gir DNA-kjedeterminering og induksjon av apoptose. In vitro er T-celler mer følsomme enn B-celler for cytotoksiske effekter av nelarabin.
Plasmahalveringstid for nelarabin og ara-G er henholdsvis ca. 30 minutter og 4 timer. Intracellulært vil det være en betydelig konsentrasjon av ara-GTP i minst 24 timer. Nelarabin og ara-G blir delvis utskilt i urinen, med redusert utskillelse hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon.
Nelarabin brukes ved behandling av pasienter med T-celle akutt lymfoblastisk leukemi (T-ALL) og T-cellelymfoblastisk lymfom (T-LBL).
Anbefalt dose til voksne er 1500 mg/m2 kroppsoverflate administrert intravenøst over 2 timer på dag 1, 3 og 5, gjentatt hver 3. uke. Til barn 650 mg/m2 administrert intravenøst over 1 time daglig i 5 dager, gjentatt hver 3. uke.
Se Purinanaloger nedenfor. Alvorlige nevrologiske effekter rapportert.
Felles for Purinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet (fra 2–3 døgn). Infeksjonsfare. Kvalme, brekninger og diaré initialt (kan bli kraftige symptomer med ulcerasjon av slimhinnen). Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling.
Hematologisk oppfølging.
Nevrotoksisitet, både sentral og perifer, er dosebegrensende bivirkning med tretthet, forvirring, ataksi, parestesier og perifer nevropati. Andre vanlige bivirkninger er anemi, trombocytemi, nøytropeni og infeksjoner. Tumorlysesyndrom kan forekomme.
Graviditet: Nelarabin skal ikke brukes under graviditet, se Graviditet og legemidler N.
Amming: Kontraindisert ved amming, se Amming og legemidler N.
Pasienter som får nelarabin anbefales å få standard intravenøs hydrering i samsvar med medisinsk praksis i behandling av hyperuremi hos pasienter med tumorlysesyndrom.
Nøye overvåkning av nevrologiske bivirkninger. Komplette blodtellinger må utføres regelmessig.
Prevensjon. Bivirkninger.
Sanford M, Lyseng-Williamson KA (2008): Nelarabine, Drugs 68, 439-447.
Buie LW, Epstein SS, Lindley CM (2007): Nelarabine: a novel purine antimetabolite antineoplastic agent. Clin Ther 29, 1887-1899.
Curbo S, Karlsson A (2006): Nelarabine: a new purine analog in the treatment of hematologic malignancies. Rev Recent Clin Trials 1, 185-192.
Preparatomtale Atriance (www.legemiddelsok.no).
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Azacitidin er en pyrimidinanalog som utøver sin virkning ved flere mekanismer, bl.a. ved inkorporering i RNA og DNA og aktivering av veier for DNA-skade. Inkorporering av azacitidin i DNA gir inaktivering av metyltransferaser og hypometylering av DNA, noe som kan gi normalisering av inaktiverte gener involvert i cellesyklus, differensiering og celledød i kreftcellene.
Azacitidin metaboliseres ved spontan hydrolyse og deaminering mediert av cytidindeaminase. Halveringstiden er ca. 40 minutter, og azacitidin og metabolitter skilles hovedsakelig ut i urinen. Effekt av nedsatt nyre- og leverfunksjon er ikke undersøkt.
Myelodysplastiske syndromer, kronisk myelomonocytisk leukemi (KMML) og akutt myelogen leukemi (AML).
Azacitidin administreres subkutant daglig i 7 dager hver 4. uke. Startdosen er 75 mg/m2 kroppsoverflate. Dosereduksjon kan være nødvendig ved hematologisk toksisitet og nyretoksisitet.
De vanligste bivirkningene er hematologiske reaksjoner inkludert trombocytopeni, nøytropeni og leukopeni, gastrointestinale hendelser inkludert kvalme og oppkast, og reaksjoner på injeksjonsstedet.
Som for Pyrimidinanaloger, se nedenfor.
Felles for Pyrimidinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (kan ha bifasisk forløp) er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse og ev. ulcerasjon. CNS-effekter. Hjerte- og sirkulasjonspåvirkning. Ev. leverskade. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Kontraindisert. Se SPC.
Kraftig effekt på beinmarg. Pasienter med nedsatt nyrefunksjon bør overvåkes nøye for toksisitet ettersom azacitidin og metabolitter hovedsakelig skilles ut via nyrene.
Fullstendige blodtellinger bør utføres etter behov for å kunne overvåke respons og toksisitet, men minst før hver behandlingssyklus. Dosereduksjon kan være nødvendig ved hematologisk toksisitet og nyretoksisitet.
Prevensjon. Bivirkninger.
Azacitidin: behandling av voksne pasienter med akutt myelogen leukemi (AML). ID2020_110
Siddiqui MAA, Scott LJ (2005): Azacitidine in myelodysplastic syndromes. Drugs 65, 1781-1789.
Issa JPJ, Kantarjian HM, Kirkpatrick P (2005): Azacitidine. Nature Rev Drug Discovery 4, 275-276.
Preparatomtale Vidaza (www.legemiddelsok.no)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, suspensjon | Azacitidin: 25 mg/1 ml | 100 mg | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, suspensjon | Azacitidin: 25 mg/1 ml | 100 mg | C | H-resept | 2 968,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, suspensjon | Azacitidin: 25 mg/1 ml | 100 mg | C | H-resept | 2 968,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, suspensjon | Azacitidin: 25 mg/1 ml | 100 mg | C | H-resept | 2 968,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, suspensjon | Azacitidin: 25 mg/1 ml | 100 mg | C | 2 968,60 |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Trifluridin er en antineoplastisk tymidinbasert nukleosidanalog, og tipiracilhydroklorid en tymidinfosforylase (TPase)-hemmer. Etter opptak i kreftceller blir trifluridin fosforylert av tymidinkinase, metabolisert til et DNA-substrat og inkorporert i DNA, hvor det hemmer celleproliferasjon. Da trifluridin nedbrytes raskt av TPase etter oral administrering, er TPase-hemmeren tipiracilhydroklorid tilsatt.
Absorpsjon: ≥57% og ≥27% av hhv. trifluridin og tipiracilhydroklorid. Tmax hhv. ca. 2 og 3 timer. Tipiracilhydroklorid øker gjennomsnittlig AUC og Cmax for trifluridin hhv. 37 og 22 ganger. Matinntak reduserer trifluridins og tipiracilhydroklorids Cmax med ca. 40%. Proteinbinding: Trifluridin >96%, hovedsakelig til humant serumalbumin, tipiracilhydroklorid <8%. Fordeling: Vd hhv. 21 og 333 liter for trifluridin og tipiracilhydroklorid. Halveringstid: Etter gjentatt dosering var gjennomsnittlig T1/2 for trifluridin på dag 1 og 12 av syklus 1 hhv. 1,4 og 2,1 timer, og for tipiracilhydroklorid hhv. 2,1 og 2,4 timer. Clearance etter enkeltdose hhv. 175 og 1817 ml/minutt. Metabolisme: Trifluridin hovedsakelig via TPase til inaktiv metabolitt. Utskillelse: Trifluridin hovedsakelig i urin, <3% i feces og <3% i pust, tipiracilhydroklorid 27% i urin og 50% i feces.
Anbefalt startdose: 35 mg/m2 administrert 2 ganger daglig på dag 1-5 og dag 8-12 av hver 28-dagers syklus, så lenge det observeres nytte eller til det oppstår uakseptabel toksisitet. Dosen beregnes ut fra kroppsoverflate (BSA). Skal ikke overskride 80 mg/dose. Se egen tabell i godkjent preparatomtale for beregning av startdose 35 mg/m2 basert på BSA.
Dosejustering kan være nødvendig basert på individuell sikkerhet og tolerabilitet. Maks. 3 dosereduksjoner er tillatt til en minstedose på 20 mg/m2 2 ganger daglig. Doseøkning er ikke tillatt etter reduksjon. Ved ev. hematologisk og/eller ikke-hematologisk toksisitet skal kriteriene for avbrudd, gjenoppstart og reduksjon av dosering følge tabell. Se godkjent preparatomtale.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser av trifluridin og tipiracil.
Klinikk og behandling: Se Pyrimidinanaloger nedenfor.
Felles for Pyrimidinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (kan ha bifasisk forløp) er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse og ev. ulcerasjon. CNS-effekter. Hjerte- og sirkulasjonspåvirkning. Ev. leverskade. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De alvorligste observerte bivirkningene er benmargshemming og gastrointestinal toksisitet.
De hyppigst observerte bivirkningene (≥ 30 %) er nøytropeni (54 % [35 % ≥ grad 3]), kvalme (39 % [1% ≥ grad 3]), fatigue (35 % [4 % ≥ grad 3]), anemi (32 % [13 % ≥ grad 3]) og leukopeni (31 % [12 % ≥ grad 3]).
De vanligste bivirkningene som medfører seponering av behandling, dosereduksjon, doseutsettelse eller doseavbrudd er nøytropeni, generell helseforverring, anemi, febril nøytropeni, fatigue, diaré og dyspné.
Graviditet: Trifluridin kan medføre fosterskader. Skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke kvinnens tilstand krever det. Kvinner må bruke svært sikker prevensjon for å unngå å bli gravide under og opptil 6 måneder etter avsluttet behandling. Kvinner som bruker hormonelle antikonseptiva må bruke en barrieremetode som tilleggsprevensjon. Menn med partner i fertil alder må bruke sikker prevensjon under og opptil 6 måneder etter avsluttet behandling. Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Dyrestudier har vist utskillelse i melk. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre ved behandling. Fertilitet: Ingen humandata. Dyrestudier indikerte ingen effekt på fertilitet.
Benmargshemming, gastrointestinal toksisitet, nedsatt nyre- og/eller leverfunksjon, og laktoseintoleranse. Se godkjent preparatomtale.
Prevensjon. Bivirkninger.
Godkjent preparatomtale på www.legemiddelsok.no (DMP)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Trifluridin: 15 mg Tipiracil: 6.14 mg | 20 stk | C | H-resept | 6 806,10 |
| Tablett | Trifluridin: 15 mg Tipiracil: 6.14 mg | 60 stk | C | H-resept | 20 345,70 |
| Tablett | Trifluridin: 20 mg Tipiracil: 8.19 mg | 20 stk | C | H-resept | 9 062,70 |
| Tablett | Trifluridin: 20 mg Tipiracil: 8.19 mg | 60 stk | C | H-resept | 27 115,50 |
Alexander Fosså
Se også Antimetabolitter
Cytidindeoksynukleosidanalog som selektivt hemmer DNA-metyltransferaser i lave doser, noe som gir genpromoterhypometylering som kan medføre reaktivering av tumorsuppressorgener, induksjon av celledifferensiering eller cellealdring, etterfulgt av programmert celledød.
Absorpsjon: Decitabin viser lineær PK, og steady state-konsentrasjon nås innen 0,5 timer. Proteinbinding: <1%. Fordeling: Beskrevet ved en lineær 2-kompartmentmodell, kjennetegnet ved rask eliminasjon fra det sentrale kompartment og relativt langsom distribusjon fra det perifere kompartment. Halveringstid: 68 minutter. Gjennomsnittlig plasmaclearance er >200 liter/time med moderat interindividuell variasjon. Metabolisme: Aktiveres intracellulært ved sekvensiell fosforylering via fosfokinaseaktivitet til korresponderende trifosfat som inkorporeres av DNA-polymerase. Hovedmetabolismeveien er sannsynligvis deaminering ved cytidindeaminase i lever, nyrer, tarmepitel og blod. I massebalansestudier representerer uendret decitabin i plasma ca. 2,4% av total radioaktivitet. Utskillelse: 90% i urin (4% uendret). For ytterligere opplysninger om farmakokinetiske egenskaper hos spesielle populasjoner, se godkjent preparatomtale.
Behandling av voksne med nydiagnostisert de novo eller sekundær akutt myeloid leukemi (AML), iht. til WHO-klassifisering, som ikke er kandidater for standard induksjonskjemoterapi.
Normaldosering: Administreres i en dose på 20 mg/m2 kroppsoverflate gitt som i.v. infusjon i løpet av 1 time. Dosen gjentas daglig i 5 påfølgende dager. Total døgndose skal ikke overskride 20 mg/m2, og total dose pr. behandlingssyklus skal ikke overskride 100 mg/m2. Hvis en dose glemmes skal behandlingen gjenopptas så snart som mulig, til totalt fem doser om behandlingen tolereres. Syklusen bør gjentas hver 4. uke avhengig av pasientens kliniske respons og observert toksisitet. Det anbefales at pasienten behandles i minst 4 sykluser, men det kan ta mer enn 4 sykluser å oppnå komplett eller delvis remisjon. Behandlingen kan fortsettes så lenge pasienten viser respons, fortsetter å ha effekt eller har stabil sykdom, dvs. i fravær av klar progresjon. Dersom pasientens hematologiske verdier (f.eks. trombocyttall eller absolutt nøytrofiltall) etter 4 sykluser ikke har returnert til nivå tilsv. før behandling, eller dersom sykdomsprogresjon oppstår (antall perifere blastceller eller antall blastceller i benmarg øker), kan pasienten anses som en ikke-responder, og terapeutiske alternativer bør vurderes. Premedisinering til forebygging av kvalme og oppkast er ikke rutinemessig anbefalt, men kan gis ved behov.
Behandling av benmargssuppresjon, ved tilhørende komplikasjoner og spesielle pasientgrupper: Se godkjent preparatomtale.
Se Pyrimidinanaloger nedenfor.
Felles for Pyrimidinanaloger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (kan ha bifasisk forløp) er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse og ev. ulcerasjon. CNS-effekter. Hjerte- og sirkulasjonspåvirkning. Ev. leverskade. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert (få perorale preparater i denne gruppen). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vanligst rapportert (≥ 35 %) er feber, anemi og trombocytopeni. De vanligste grad 3/4 bivirkningene (≥ 20 %) var pneumoni, trombocytopeni, nøytropeni, febril nøytropeni og anemi. I kliniske studier fikk 30 % av pasientene behandlet med decitabin og 25 % av pasientene behandlet i gruppen med sammenligningspreparat, bivirkninger med fatalt utfall under behandlingen eller innen 30 dager etter siste dose med studielegemiddel. I behandlingsgruppen med decitabin var det høyere forekomst av seponering som følge av bivirkninger hos kvinner enn hos menn (43 % mot 32 %).
Graviditet: Det foreligger ikke tilstrekkelige data på bruk hos gravide. Risiko for mennesker er ukjent. Basert på resultater fra dyrestudier og virkningsmekanismen bør preparatet ikke brukes under graviditet eller hos fertile kvinner som ikke bruker sikker prevensjon. Det er ukjent hvor lang tid etter behandling det er trygt å bli gravid. Menn bør bruke sikker prevensjon og frarådes å gjøre en kvinne gravid under og i 3 måneder etter fullført behandling. Dersom graviditet foreligger, bør pasienten gjøres oppmerksom på mulig risiko for fosteret. Amming: Det er ukjent om decitabin eller metabolitter utskilles i morsmelk. Preparatet er kontraindisert ved amming. Fertilitet: Ingen data foreligger. Pga. fare for infertilitet som følge av behandlingen, bør menn få rådgivning om oppbevaring av sæd, og fertile kvinner bør få rådgivning om nedfrysing av egg før oppstart av behandling.
Benmargssuppresjon: Benmargssuppresjon og komplikasjoner av benmargssuppresjon (inkl. infeksjoner og blødninger) som oppstår hos AML-pasienter, kan forverres. Det er økt risiko for alvorlige infeksjoner, med potensielt fatalt utfall. Pasienten bør derfor overvåkes for tegn og symptomer på infeksjon og ev. behandles omgående. Benmargssuppresjon forårsaket av decitabin er reversibel. Fullstendig blod- og trombocyttelling bør foretas regelmessig, når det er klinisk indisert, og før hver behandlingssyklus. Ved benmargssuppresjon eller tilhørende komplikasjoner kan behandlingen avbrytes og/eller støttetiltak iverksettes. Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum: Tilfeller av interstitiell lungesykdom (ILS) er rapportert (inkl. lungeinfiltrater, organiserende pneumoni og lungefibrose), uten tegn på infeksiøs etiologi. Ved akutt forekommende eller uforklarlig forverring av lungesymptomer bør en grundig undersøkelse foretas, og relevant behandling startes om ILS bekreftes. Hjertesykdom: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått hos pasienter med tidligere alvorlig stuvningssvikt eller klinisk ustabil hjertesykdom. Hjelpestoffer: Legemidlet inneholder 0,5 mmol kalium og 0,29 mmol natrium pr. hetteglass. Inneholder <1 mmol kalium (39 mg) pr. dose etter rekonstituering og fortynning, dvs. praktisk talt kaliumfritt. Se godkjent preparatomtale.
Det er sendt ut egen Kjære helsepersonell-brev (2017) om endring i anbefalingene for fortynning av Dacogen.
Prevensjon. Bivirkninger.
Godkjent preparatomtale på www.legemiddelsok.no (DMP).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Decitabin: 50 mg | 50 mg | C | 12 374,20 |
Anne Sophie von Krogh
Peroralt kombinasjonspreparat hvor hver tablett inneholder 35 mg decitabin og 100 mg cedazuridin.
Virkningsmekanisme
Decitabin er en nukleosidmetabolsk hemmer som utøver antineoplastisk effekt etter fosforylering og direkte inkorporering i DNA og hemming av DNA-metyltransferase. Cedazuridin hemmer cytidindeaminase (CDA), og øker dermed systemisk eksponering av decitabin via hemming av førstepassasjemetabolisme av decitabin i tarmkanal og lever.
Se også Antimetabolitter
Absorpsjon
Median Tmaks ved steady state er 3 timer for cedazuridin og 1 time for decitabin.
Proteinbinding
Decitabin og cedazuridin bindes hhv. ca. 5% og 35% til plasmaproteiner.
Halveringstid
Hhv. 1,2 timer og 6,3 timer for decitabin og cedazuridin.
Metabolisme
Decitabin og cedazuridin metaboliseres hhv. primært via desaminering og omdanning til epimerforbindelse.
Akutt myelogen leukemi (AML).
Som monoterapi for behandling av voksne med nylig diagnostisert AML som ikke er egnet for standard induksjonskjemoterapi
Nye metoder: ID2023_023.
Spesialistoppgave. Behandling skal innledes og overvåkes av lege med erfaring fra behandling med legemidler mot kreft.
Voksne
Anbefalt dose er 1 tablett 1 gang daglig på dag 1-5 i hver syklus på 28 dager. Sykluser gjentas hver 28. dag, og skal fortsette i minst 4 sykluser til sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet. Komplett eller delvis respons kan ta mer enn 4 sykluser. Erstatning med i.v. decitabin i en syklus anbefales ikke. Premedisinering med standard antimetisk behandling før hver dose skal overveies. Forsinket eller redusert dose pr. syklus skal overveies ved hematologisk og ikke-hematologisk toksisitet.
Dosejusteringer, glemt dose/oppkast og spesielle pasientgrupper, se SPC.
Administrering
Mat skal ikke inntas 2 timer før eller etter inntak. Svelges hele med vann, til omtrent samme tid hver dag. Skal ikke tygges, knuses eller deles.
Se G12
Svært vanlige
Anemi, febril nøytropeni, leukopeni, nøytropeni, trombocytopeni, diaré, kvalme, oppkast, stomatitt, feber, infeksjoner (virus, bakterier, sopp), luftveisinfeksjon (inkl pneumoni og bronkitt), sepsis, urinveisinfeksjon, økte leverparametra, hyperglykemi.
Vanlige Nøytropen kolitt, sinusitt (inkl. aspergillus-sinusitt, fungal sinusitt og bakteriell sinusitt, epistaksis, hodepine.
Se SPC for utdypende.
Graviditet
Ingen/begrensede data hos gravide. Reproduksjonstoksisitet påvist hos dyr. Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon og unngå å bli gravide under og i 6 måneder etter behandling. Menn skal bruke sikker prevensjon og frarådes å gjøre en kvinne gravid under og i 3 måneder etter behandling. Graviditetstest skal tas av alle fertile kvinner før oppstart. Ved graviditet skal pasienten gjøres oppmerksom på mulig risiko for fosteret.
Amming
Kontraindisert. Overgang i morsmelk er ukjent, og risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes.
Fertilitet
Ingen humane data. Eggstokk- og testikulær toksisitet, bl.a. mutagenisitet ved gjentatt dosering, er sett hos mus. Pga. fare for infertilitet som følge av behandlingen, bør menn få rådgivning om oppbevaring av sæd, og fertile kvinner bør få rådgivning om nedfrysing av egg før oppstart av behandling.
Myelosuppresjon: Kan forekomme, inkl. fatale og alvorlige tilfeller. Komplette blodcelletall må innhentes før oppstart, før hver syklus samt når klinisk indisert for å overvåke respons og toksisitet. Vekstfaktorer og antiinfektiv behandling må administreres for behandling eller profylaktisk ved behov. Neste syklus må utsettes og gjenopptas med samme eller redusert dose. Pasienten må overvåkes for tegn/symptomer på infeksjon og behandles raskt.
Nøytropeni: Støttebehandling, som profylaktisk antibiotika og/eller vekstfaktorstøtte mot nøytropeni, gis iht. lokale retningslinjer.
Sykdommer i respirasjonsorganer, thorax og mediastinum: Interstitiell lungesykdom (ILD) (inkl. lungeinfiltrater, organiserende pneumoni og lungefibrose) uten tegn på infeksiøs etiologi er sett. Akutt debut eller uforklarlig forverring av lungesymptomer må undersøkes nøye for å utelukke ILD. Relevant behandling gis ved bekreftet ILD.
Hjertesykdom: Sikkerhet og effekt ikke fastslått hos pasienter som har hatt alvorlig hjertesvikt eller klinisk ustabil hjertesykdom. Kardiomyopati med dekompensert hjertesvikt, i noen tilfeller reversibelt etter seponering, dosereduksjon eller korrigerende behandling, er sett med i.v. decitabin. Pasienter med hjertesykdom i anamnesen skal overvåkes for tegn/symptomer på hjertesvikt.
Differensieringssyndrom: Er sett, inkl. fatale tilfeller. Behandling med høydose i.v. kortikosteroider og hemodynamisk overvåkning skal overveies ved første forekomst av symptomer/tegn på differensieringssyndrom. Behandlingen seponeres midlertidig til symptomene forsvinner. Forsiktighet anbefales hvis den gjenopptas.
Antiemetika: Kvalme og oppkast kan forekomme, og administrering av antiemetika før hver dose skal overveies for å minimere kvalme og oppkast.
Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. tablett, og er så godt som natriumfritt.
Se SPC.
Cedazuridin hemmer cytidindeaminase (CDA) og øker eksponering av decitabin. Effekt av andre legemidler på Inaqovi: Andre legemidler som hemmer CDA skal unngås, da samtidig bruk kan gi økt decitabineksponering. Effekt av Inaqovi på andre legemidler: Samtidig bruk av legemidler som primært metaboliseres av CDA skal unngås, da samtidig bruk kan gi økt systemisk eksponering med mulighet for økt toksisitet.
Se DMP interaksjonssøk for L01BC58.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Amming.
Prevensjon.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Moderat påvirkning.
Pasienten skal informeres om bivirkninger som anemi, og tilrådes forsiktighet.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Decitabin: 35 mg Cedazuridin: 100 mg | 5 stk | C | H-resept | 44 813,- |
Alexander Fosså
Legemidlene i denne gruppen faller i tre undergrupper:
Alexander Fosså
Se også Plantealkaloider
Vinblastin har i dag et relativt snevert bruksområde (men har effekt ved flere kreftformer). Har kraftig effekt på beinmargens celler, mer enn vinkristin, men er mindre nevrotoksisk. Stoffet må gis intravenøst.
Metaboliseres i leveren via CYP3A til aktiv metabolitt. Utskilles via gallen og via nyrene. Terminal halveringstid er ca. 25 timer.
Maligne lymfomer. Kaposis sarkom. Langerhans histiocytose. Malignt melanom. Unntaksvis testikkelkreft og andre tumortyper.
Vinblastin skal gis intravenøst, vanligvis som korttidsinfusjon i minibag. Pga. faren for lokal vevsnekrose kreves omhyggelige forholdsregler ved infusjon (se Praktisk bruk av cytostatika). Se også spesiallitteratur.
Felles for Vincaalkaloider og analoger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Økt risiko ved nevrologisk sykdom (vinkristin) eller nedsatt leverfunksjon. Lav peroral absorbsjon (vinblastin, vinkristin). Intratekal administrering gir alvorlig forgiftning.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (etter 4–10 dager, vinkristin i mindre grad enn de andre i gruppen), feber, gastrointestinale og nevrologiske effekter (f.eks. svimmelhet, hodepine, parestesier, perifer nevropati, kramper og paralytisk ileus). Økt infeksjonsfare. Uttalt vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Kvalme og andre gastrointestinale bivirkninger er som regel relativt beskjedne. Hovedproblemet er beinmargstoksisiteten, særlig nøytropeni, som er dosebegrensende. De laveste leukocytt‑ og trombocyttallene inntrer etter ca. 1 uke. Nevrologiske bivirkninger forekommer (men sjeldnere enn med vinkristin). Det er risiko for alvorlig obstipasjon og tarmparalyse. Vinblastin er sterkt lokalirriterende.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler V og Amming og legemidler V.
Vinblastin må ikke komme ekstravasalt. Nedkjøling med is må ikke benyttes ved ekstravasering. Risiko for bronkokonstriksjon når vinblastin gis i kombinasjon medmitomycin; kan komme etter en viss latenstid. Intratekal administrasjon er fatal. Redusert dose ved nedsatt leverfunksjon.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Leverfunksjon vurderes før start. Blodbildet kontrolleres regelmessig. Utvikling av obstipasjon bør forebygges.
Prevensjon under behandling. Forebygge og observere obstipasjon. Observere tegn til infeksjon eller blødninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Vinblastin: 10 mg | 10 mg | C | 433,40 |
Alexander Fosså
Se også Plantealkaloider
Semisyntetisk vinkaalkaloidderivat med antitumoreffekt og mulig antiangiogenetisk effekt.
Metaboliseres i lever, hovedsakelig via CYP3A4. Halveringstiden er ca. 40 timer. Utskilles via galle og i urinen.
Avansert eller metastatisk overgangscellecarcinom i urinveiene. Utprøves ved ikke-småcellet lungekreft og brystkreft.
Intravenøs infusjon. For dosering, se spesiallitteratur
Felles for Vincaalkaloider og analoger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Økt risiko ved nevrologisk sykdom (vinkristin) eller nedsatt leverfunksjon. Lav peroral absorbsjon (vinblastin, vinkristin). Intratekal administrering gir alvorlig forgiftning.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (etter 4–10 dager, vinkristin i mindre grad enn de andre i gruppen), feber, gastrointestinale og nevrologiske effekter (f.eks. svimmelhet, hodepine, parestesier, perifer nevropati, kramper og paralytisk ileus). Økt infeksjonsfare. Uttalt vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Viktigste bivirkning er beinmargsdepresjon med nøytropeni og anemi. Andre vanlige bivirkninger er gastrointestinale forstyrrelser som obstipasjon, kvalme, stomatitt og diaré, alopeci, asteni og reaksjoner på infusjonsstedet.
Kontraindisert, se Graviditet og legemidler V og Amming og legemidler V.
Unngå ekstravasal injeksjon. Nedkjøling med is må ikke benyttes ved ekstravasering. Fullstendig blodtelling må gjøres før hver infusjon.
Graviditet, amming. Nylig eller pågående alvorlig infeksjon.
Blodverdier og leverfunksjon vurderes. Dosejustering ved redusert lever- og nyrefunksjon og ved reduserte blodverdier.
Prevensjon under behandling. Forebygge og observere obstipasjon. Observere tegn til infeksjon eller blødninger.
Bennouna J, Delord JP, Campone M, Nguyen L: Vinflunine: a new microtubule inhibitor agent. Clin Cancer Res. 2008 14: 1625-1632.
Yun-San Yip A, Yuen-Yuen Ong E, Chow LW: Vinflunine: clinical perspectives of an emerging anticancer agent. Expert Opin Investig Drugs. 2008, 17:583-591.
Lobert S, Puozzo C: Pharmacokinetics, metabolites, and preclinical safety of vinflunine. Semin Oncol. 2008, 35(Suppl 3): S28-33.
Preparatomtale Javlor (www.legemiddelsok.no (DMP))
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Vinflunin: 25 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 12 906,50 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Vinflunin: 25 mg/1 ml | 1 x 2 ml | C | 2 610,30 |
Alexander Fosså
Se også Plantealkaloider
Vinkristin har lav myelotoksisitet, men har effekt på maligne celler utgått fra beinmargen. Dette gjør vinkristin spesielt nyttig i kombinasjon med beinmargssuppressive legemidler. Bredspektret virkningsprofil.
Metaboliseres i stor grad i leveren via CYP3A. Utskilles hovedsakelig via gallen. Terminal halveringstid er meget variabel (20–155 timer).
Akutt leukemi hos barn. Akutt lymfatisk leukemi hos voksne. Maligne lymfomer. Småcellet lungekarsinom. Visse sarkomer. Flere tumorformer hos barn, inkludert rhabdomyosarkom, Ewings sarkom, Wilms’ tumor og hjernesvulster.
Vinkristin skal gis intravenøst, vanligvis som korttidsinfusjon i minibag. Pga. faren for lokal vevsnekrose om stoffet kommer ekstravasalt, kreves omhyggelige forholdsregler ved infusjon (se Praktisk bruk av cytostatika). Se også spesiallitteratur.
Se Vincaalkaloider og analoger nedenfor. Nevrotoksisitet er hovedproblemet.
Felles for Vincaalkaloider og analoger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Økt risiko ved nevrologisk sykdom (vinkristin) eller nedsatt leverfunksjon. Lav peroral absorbsjon (vinblastin, vinkristin). Intratekal administrering gir alvorlig forgiftning.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (etter 4–10 dager, vinkristin i mindre grad enn de andre i gruppen), feber, gastrointestinale og nevrologiske effekter (f.eks. svimmelhet, hodepine, parestesier, perifer nevropati, kramper og paralytisk ileus). Økt infeksjonsfare. Uttalt vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vinkristin er lite kvalmefremkallende og gir moderate gastrointestinale reaksjoner for øvrig; hyppigst er stomatitt og obstipasjon, tarmparalyse forekommer (se nedenfor). Stoffet særmerker seg ved meget liten beinmargstoksisitet. Alopeci er ikke uvanlig. ADH‑svikt med polyuri og hyponatremi forekommer. Vinkristin er sterkt lokalirriterende, må ikke komme ekstravasalt.
Perifer nevropati er den viktigste dosebegrensende bivirkningen med parestesier, hyporefleksi, nevrittisk smerte og varierende grader av myasteni. Hjernenerveaffeksjon kan gi bl.a. heshet, ptose, diplopi. Også autonome nerver kan affiseres. Symptomer på dette er oftest tarmatoni med obstipasjon, kolikksmerter, ev. paralytisk ileus og blæreatoni. Hodepine og depressive reaksjoner i tilslutning til behandlingen har vært oppfattet som sentralnervøse reaksjoner. Mer alvorlig hjerneskade forekommer, men nesten utelukkende ved meget høye doser. Risikoen for de nevrologiske bivirkningene er doseavhengige (både enkeltdose og kumulert dose) og mer uttalt med økende alder. Dosereduksjon ansees som regel ikke nødvendig ved de tidligste (og vanlige) tegn på nevrotoksisitet (særlig parestesier og svekket akillesrefleks), men tilrådes ved mer uttalte symptomer som «dropfot». Nevropatien er som regel reversibel, men varige sekveler (f.eks. distale restpareser) forekommer.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler V og Amming og legemidler V.
Unngå ekstravasal injeksjon! Nedkjøling med is må ikke benyttes ved ekstravasering. I stedet benyttes lett oppvarming som fremskynder degradering av preparatet. Dosen reduseres ved sterkt nedsatt leverfunksjon. Risiko for bronkokonstriksjon når det gis i kombinasjon med mitomycin; kan komme etter en viss latenstid. Forsiktighet ved bruk av andre nevrotoksiske legemidler og ved nevromuskulære sykdommer. Intratekal administrasjon må ikke forekomme.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Leverfunksjon vurderes før start. Blodbildet kontrolleres regelmessig. Påse at obstipasjon ikke inntrer. Følge urinsyrenivå i plasma og unngå urinsyrenefropati ved å opprettholde høy diurese.
Prevensjon. Observere og forebygge obstipasjon og tegn til infeksjon eller blødninger. Viktig med væsketilførsel for diuresen.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Vinkristin: 1 mg/1 ml | 2 ml | C | 507,60 |
Alexander Fosså
Se også Plantealkaloider
Vinkaalkaloid. Stoffet har tendens til å konsentreres i lungevev.
Biotilgjengeligheten er ca. 40 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i stor grad i leveren via CYP3A4 til aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via gallen, men også noe via nyrene. Terminal halveringstid er ca. 40 timer.
Lungekreft. Metastatisk brystkreft. Lymfomer.
Behandlingen kan gis parenteralt eller peroralt. For dosering, se spesialitteratur. Ved lungekreft benyttes vinorelbin i kombinasjon med cisplatin eller karboplatin. Ved palliativ tumorrettet terapi ved brystkreft administreres vinorelbin vanligvis som monoterapi. Peroral behandling gir noe mer kvalme og krever bedre antiemetisk profylakse enn parenteral administrasjon. Kapslene skal svelges hele med vann og bør tas i forbindelse med et måltid.
Felles for Vincaalkaloider og analoger:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Økt risiko ved nevrologisk sykdom (vinkristin) eller nedsatt leverfunksjon. Lav peroral absorbsjon (vinblastin, vinkristin). Intratekal administrering gir alvorlig forgiftning.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (etter 4–10 dager, vinkristin i mindre grad enn de andre i gruppen), feber, gastrointestinale og nevrologiske effekter (f.eks. svimmelhet, hodepine, parestesier, perifer nevropati, kramper og paralytisk ileus). Økt infeksjonsfare. Uttalt vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Beinmargsdepresjon med nøytropeni er viktigste bivirkning. Nevrotoksisitet er mindre uttalt enn for vinkristin. Kvalme, oppkast, diaré og anoreksi er vanlig.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler V og Amming og legemidler V.
Unngå ekstravasal injeksjon! Nedkjøling med is må ikke benyttes ved ekstravasering. Leveraffeksjon krever forsiktighet og ev. dosereduksjon.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Leverfunksjon vurderes før start og under forløpet.
Oppsøke lege ved diaré eller feber. Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Vinorelbin: 20 mg | 1 stk | C | H-resept | 551,20 |
| Kapsel, myk | Vinorelbin: 30 mg | 1 stk | C | H-resept | 796,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Vinorelbin: 10 mg/1 ml | 1 ml | C | 438,- | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Vinorelbin: 10 mg/1 ml | 5 ml | C | 2 045,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Vinorelbin: 10 mg/1 ml | 1 ml | C | 438,- | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Vinorelbin: 10 mg/1 ml | 5 ml | C | 2 045,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Vinorelbin: 10 mg/1 ml | 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Vinorelbin: 20 mg | 1 stk | C | H-resept | 551,20 |
| Kapsel, myk | Vinorelbin: 30 mg | 1 stk | C | H-resept | 796,30 |
Alexander Fosså
Se også Plantealkaloider
Finnes i barlindbark. Binder og inaktiverer cellenes mikrotubuli, hemmer mitoser.
Metaboliseres i stor grad i leveren via CYP2C8 og CYP3A4 til inaktive metabolitter. Terminal halveringstid er ca. 24 timer.
Se SPC for respektive preparat. Merk at det forskjell mellom de to formuleringene mht. indikasjon.
Spesialistoppgave.
Paklitaksel gis som intravenøs infusjon. Se spesiallitteratur.
Paklitaksel finnes i to ulike formuleringer, løst i makrogolglyserolricinoleat (polyoksyetylert ricinusolje) eller formulert som albuminbundne nanopartikler - nabpaklitaksel. Mest vanlig i dag er å gi paklitakselinfusjonen over 3 timer hvis paklitaksel er løst i makrogolglyserolricinoleat og over 30 minutter hvis paklitaksel gis som albuminbundne nanopartikler (nabpaklitaksel).
De to formuleringene er ikke gjensidig byttbare.
Se SPC-eksempler for de to ulike formuleringene:
Se Taxaner nedenfor.
Felles for Taxaner:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Lav peroral absorbsjon.
Klinikk for gruppen: GI-symptomer initialt. Hjertearytmier (paklitaksel). Overfølsomhetsreaksjoner. Reversibel beinmargsdepresjon (etter 8–11 dager). Perifer nevropati. Muskel- og leddsmerter. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging. Ev. EKG-overvåkning.
(Se artikkel i TnLF: Barlind – en giftig og myteomspunnet busk med medisinsk potensial)
I forbindelse med selve administrasjonen kan det relativt sjelden (ca. 1 %) opptre akutt, anafylaktoid hypersensitivitetsreaksjon (sannsynligvis hovedsakelig pga. løsningsmidlet makrogolglyserolricinoleat), med urtikaria, angioødem ev. hypotensjon og bronkospasme. Reaksjonen kan være meget alvorlig og forebygges derfor ved premedikasjon (se Forsiktighetsregler Paklitaksel). Anafylaksiberedskap ved infusjon.
Den viktigste dosebegrensende bivirkningen er beinmargsdepresjon. Den er vanligvis raskt innsettende og kan være alvorlig, men sjelden langvarig.
Nevrotoksisitet er forholdsvis vanlig, spesielt som sensorisk nevropati. Effekten er doseavhengig, og risikoen øker ved multiple behandlinger og ved kombinasjon med, eller tidligere bruk av, andre nevrotoksiske legemidler. Kramper kan forekomme.
Gastrointestinale bivirkninger som stomatitt og diaré sees ofte, mens kvalme og brekninger som regel ikke er spesielt uttalt. Alle pasientene får alopeci. Andre vanlige bivirkninger er et myalgi/artralgi‑syndrom, sjeldnere kutane ulcerasjoner, myopatier. Kardiale reaksjoner, særlig ledningsforstyrrelser. De viser seg oftest som asymptomatisk bradykardi (som regel uten klinisk betydning), men det kan også oppstå alvorligere arytmier/hjerteblokk.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler P og Amming og legemidler P.
Ha utstyr for anafylaksibehandling klart og observer for opptreden av hypersensitivitetsreaksjoner (dyspné, hypotensjon, angioødem, urtikaria). Dette gjelder ved paklitaksel løst i makrogolglyserolricinoleat og særlig ved første kur. For å forebygge hypersensitivitetsreaksjonen brukes langsom dråpetakt og premedikasjon med glukokortikoid (eks. 20 mg deksametason) 12 og 6 timer før infusjon og antihistaminer (både H1 og H2-antagonister intravenøst) 30 minutter før infusjon. Bruk EKG-overvåkning hvis det er symptomer på kardial affeksjon under administrasjonen. Pasienter med sterkt redusert leverfunksjon bør ikke behandles med paklitaksel.
Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2014) om synlige tråder i infusjonspose til intravenøs bruk (Abraxane).
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Blodbildet kontrolleres regelmessig. Leverfunksjonen kontrolleres før behandling. EKG bør kontrolleres før behandling, og man bør være oppmerksom på ev. eksisterende koronarinsuffisiens.
Hypersensitivitetsreaksjoner og hjertesymptomer. Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, dispersjon | Paklitaksel: 100 mg | 100 mg | C | 3 285,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, dispersjon | Paklitaksel: 100 mg | 100 mg | C | 3 285,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Paklitaksel: 6 mg/1 ml | 1 x 16.7 ml | C | 4 283,60 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Paklitaksel: 6 mg/1 ml | 1 x 25 ml | C | 6 394,60 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Paklitaksel: 6 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 1 307,90 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Paklitaksel: 6 mg/1 ml | 1 x 50 ml | C | 12 752,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Paklitaksel: 6 mg/1 ml | 1 x 16.7 ml | C | 4 283,60 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Paklitaksel: 6 mg/1 ml | 1 x 25 ml | C | 6 394,60 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Paklitaksel: 6 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 1 307,90 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Paklitaksel: 6 mg/1 ml | 1 x 50 ml | C | 12 752,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, dispersjon | Paklitaksel: 100 mg | 100 mg | C | 3 285,- |
Alexander Fosså
Se også Plantealkaloider
Binder og inaktiverer mikrotubuli, hemmer mitose og induserer apoptose.
Metaboliseres i leveren via CYP3A4 til inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen, men også noe via nyrene. Terminal halveringstid er 10–18 timer.
Brystkreft. Stoffet brukes også ved ikke-småcellet lungekreft, hormonrefraktær prostatakreft og flere andre tumorformer.
Docetaxel tilføres som intravenøs infusjon. Vanlig brukt dose er 75–100 mg/m2 hver 3. uke. Kan også gis som ukentlige kurer i lavere dose. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Infusjon av 150 mg/m2 og 200 mg/m2 har gitt alvorlig forgiftning. Mindre potent enn paklitaksel.
Klinikk og behandling: Som for Taxaner, se nedenfor.
Felles for Taxaner:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Lav peroral absorbsjon.
Klinikk for gruppen: GI-symptomer initialt. Hjertearytmier (paklitaksel). Overfølsomhetsreaksjoner. Reversibel beinmargsdepresjon (etter 8–11 dager). Perifer nevropati. Muskel- og leddsmerter. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging. Ev. EKG-overvåkning.
(Se artikkel i TnLF: Barlind – en giftig og myteomspunnet busk med medisinsk potensial)
Akutt hypersensitivitetssyndrom kan utløses i forbindelse med initial administrasjon av docetaxel, men sjeldnere enn for paklitaxel. Dosebegrensende bivirkning er beinmargsdepresjon med nøytropeni. Mange av pasientene får hudreaksjoner med kløe, hudutslett, negleforandringer og i enkelte tilfeller alvorlige reaksjoner med hudavstøtning. Væskeretensjon, med ødemer, ascites, pleuraeffusjon m.m. sees relativt hyppig. Årsaken synes ikke å være kardial eller renal affeksjon, og tilstanden reagerer dårlig på vanlig diuretisk behandling, men glukokortikoider har en viss forebyggende effekt. Nevrotoksisitet forekommer, men er som regel ikke alvorlig, mest vanlig er parestesier. Andre bivirkninger er mukositt, diaré, alopeci, myalgier/artralgier.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler D og Amming og legemidler D.
Overvåking med anafylaksiberedskap nødvendig mht. hypersensitivitetsreaksjon under oppstart av infusjonen. Kun ca. 1% vil få en allergisk reaksjon, og denne kommer som regel innen få minutter etter start av infusjonen. Risikoen reduseres sterkt ved premedikasjon med glukokortikoid som starter en eller flere dager før docetaxel. Leverfunksjonen må vurderes før behandlingens start. Ev. reduksjon av dosen hvis leverfunksjonen er betydelig nedsatt. Spesiell overvåking av pasienter med væskeretensjon i form av pleuraeksudat, ascites og perikardeksudat.
Tidligere alvorlig hypersensitivitetsreaksjon på docetaxel eller polysorbat 80 (finnes i infusjonsløsningen). Lavt antall nøytrofile granulocytter. Graviditet og amming. Sterkt nedsatt leverfunksjon.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Blodbildet.
Prevensjon under behandling.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Docetaksel: 160 mg/8 ml | 1 x 8 ml | C | 10 413,60 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Docetaksel: 20 mg/1 ml | 1 x 1 ml | C | 1 471,40 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Docetaksel: 80 mg/4 ml | 1 x 4 ml | C | 5 278,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Docetaksel: 160 mg/8 ml | 1 x 8 ml | C | 10 413,60 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Docetaksel: 20 mg/1 ml | 1 x 1 ml | C | 1 471,40 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Docetaksel: 80 mg/4 ml | 1 x 4 ml | C | 5 278,90 |
Alexander Fosså
Se også Plantealkaloider
Binder og inaktiverer cellenes mikrotubuli, hemmer mitose og induserer apoptose.
Kabazitaxel metaboliseres i lever, hovedsakelig via CYP3A4 og i mindre grad av CYP2C8. Metabolittene utskilles i feces. Terminal halveringstid 80–95 timer.
Hormonrefraktær metastatisk prostatacancer, tidligere behandlet med docetaxel.
Kabazitaxel administreres intavenøst. Anbefalt dosering er 25 mg/m2 hver 3. uke, gitt sammen med prednisolon.
Felles for Taxaner:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Lav peroral absorbsjon.
Klinikk for gruppen: GI-symptomer initialt. Hjertearytmier (paklitaksel). Overfølsomhetsreaksjoner. Reversibel beinmargsdepresjon (etter 8–11 dager). Perifer nevropati. Muskel- og leddsmerter. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging. Ev. EKG-overvåkning.
(Se artikkel i TnLF: Barlind – en giftig og myteomspunnet busk med medisinsk potensial)
Dosebegrensende bivirkning er nøytropeni. Andre vanlige bivirkninger er anemi, leukopeni, trombocytopeni, diaré, kvalme og oppkast. Perifer nevropati, nyresvikt, arytmier og alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner forekommer.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Premedikasjon med antihistamin, histamin H2-antagonist og glukokortikoid pga. fare for hypersensitivitetsreaksjoner. Antiemetikaprofylakse. Tilstrekkelig hydrering av pasienten for å hindre nyresvikt.
Redusert leverfunksjon. Nøytropeni.
Prevensjon.
Kabazitaksel (Jevtana): Andrelinjebehandling av prostatakreft.
Kabazitaksel (Jevtana). Ny vurdering. Bruk ved hormonrefraktær prostatakreft.
Preparatomtale (www.legemiddelsok.no)
Michielsen DPJ, Braeckman JG, Denis L (2011): Cabazitaxel for the treatment of prostate cancer. Expert Opin. Pharmacother. 12, 977-982.
Pal SK, Twardowski P, Sartor O (2010): Critical appraisal of cabazitaxel in the management of advanced prostate cancer. Clin Interv Aging. 5, 395-402.
Villanueva C, Bazan F, Kim S, Demarchi M, Chaigneau L,Thiery-Vuillemin A, Nguyen T, Cals L, Dobi E, Pivot X (2011): Cabazitaxel: a novel microtubule inhibitor. Drugs 71, 1251-1258.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Kabazitaksel: 20 mg/1 ml | 3 ml | C | 50 928,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Kabazitaksel: 10 mg/1 ml | 5 x 6 ml | C | 254 496,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Kabazitaksel: 20 mg/1 ml | 1 x 3 ml | C | 50 928,30 |
Alexander Fosså
Se også Plantealkaloider
Hemmer av topoisomerase II. Cytostatisk effekt i S- og G2-fase av cellesyklus.
Biotilgjengeligheten er ca. 50 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres til en viss grad i leveren ved hydroksylering via CYP3A4. Utskilles via nyrene delvis umetabolisert, og via gallen, i ca. like store mengder. Halveringstiden er 6–8 timer.
Testikkelkreft, småcellet lungekreft, akutte leukemier hos barn og voksne, maligne lymfomer, nevroblastom, rhabdomyosarkom, osteogent sarkom og germinalcellesvulster hos barn.
Etoposid kan gis både intravenøst og peroralt. Intravenøs tilførsel skal skje langsomt (over minst 30 minutter) som infusjon i tilstrekkelig stort volum for å hindre utfelling. Flere doseregimer brukes. Se spesiallitteratur.
For rask injeksjon kan gi blodtrykksfall. Anafylaktiske reaksjoner kan forekomme. Kvalme og brekninger er vanlig, men oftest ikke uttalt. Stomatitt. Beinmargstoksisitet med leukopeni og trombocytopeni er den viktigste og dosebegrensende bivirkning. Alopeci. Flebitt. Hepatotoksisitet. Lett nevropati.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Økt risiko ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon eller ved lavt s-albumin.
Barn: < 100 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk: Beinmargsdepresjon. Kvalme, oppkast og diaré initialt. Nevrologiske effekter. Ev. leverskade. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Anafylaksiberedskap. Nedsatt lever- og nyrefunksjon fører til redusert eliminasjon og økte plasmakonsentrasjoner.
Blodbildet kontrolleres før og regelmessig under behandling. Lever- og nyrefunksjon kontrolleres før behandling.
Prevensjon under behandling. Observere tegn til infeksjon og blødninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 10 x 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 100 mg | 100 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 100 mg | 10 x 100 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 100 mg | 10 x 100 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 5 x 5 ml | C | 761,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 307,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 181,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 10 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Etoposid: 20 mg/1 ml | 5 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Etoposid: 50 mg | 20 stk | C | H-resept | 1 751,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Etoposid: 50 mg | 20 stk | C | H-resept | 1 751,20 |
| Kapsel, myk | Etoposid: 50 mg | 20 stk | C | - |
Alexander Fosså
Se også Plantealkaloider
Nært beslektet med etoposid. Hemmer topoisomerase II.
Metaboliseres i leveren, bl.a. via CYP3A4. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 20 % umetabolisert. Halveringstiden varierer fra 6 til 20 timer.
I sjeldne tilfeller ved akutte leukemier hos barn og voksne. Visse lymfomer. Nevroblastomer hos barn.
Gis intravenøst. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring ved akutte overdoser. Inaktiveres i mage-tarm-kanalen. Økt risiko ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon.
Barn: 567 mg/m2, 614 mg/m2 og 893 mg/m2 ga hypotensjon, somnolens og metabolsk acidose.
Klinikk: Beinmargsdepresjon. Kvalme, brekninger og diaré initialt. Allergiske reaksjoner. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Blodtrykksfall ved rask administrasjon. Anafylaktiske reaksjoner. Kvalme og brekninger. Beinmargsdepresjon med leukopeni og trombocytopeni. Reversibelt håravfall. I sjeldne tilfeller irritasjon i urinblære.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Anafylaksiberedskap. Beinmargsfunksjonen følges. Lever- og nyrefunksjonen vurderes før behandling mht. ev. dosereduksjon.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Beinmargsfunksjon kontrolleres regelmessig før og under behandling. Lever- og nyrefunksjon kontrolleres før behandling.
Prevensjon under behandling. Observere tegn til infeksjon og blødninger.
Alexander Fosså
Noen antibiotika, som er så toksiske for animalske celler at de er uaktuelle i infeksjonsbehandling, er viktige antitumormidler.
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Hemmer topoisomerase II og skader DNA. Kraftig cytotoksisk. Svært vevsirriterende.
Metaboliseres i stor grad i leveren til aktiv metabolitt, doksorubicinol. Utskilles hovedsakelig via gallen, men også via nyrene. Terminal halveringstid er 20–50 timer.
Doksorubicin er en av de mest anvendte cellegiftene, med effekt på en rekke solide svulster og hematologiske kreftformer. Brukes ved akutte leukemier hos barn og voksne, maligne lymfomer (både Hodgkin og non-Hodgkin), cancer mammae, corpuscancer, småcellet lungekarsinom, cancer ventriculi, cancer hepatis, cancer thyreoideae og endokrine svulster i gastrointestinaltraktus. Flere typer kreft i urogenitaltraktus, osteogent sarkom og andre sarkomer, Wilms’ tumor og hepatoblastom.
Administreres som intravenøs korttidsinfusjon i minibag. Flere doseringsregimer benyttes (se spesiallitteratur). I høydosert kombinasjonsbehandling er dosene i mange protokoller 40–75 mg/m2 med 2–3 ukers intervaller (kurativ behandling) eller 20 mg (totaldose, dvs. ikke per m2) ukentlig ved palliativ lavdosebehandling. Ved myelomatose brukes kontinuerlig døgninfusjon som ledd i det såkalte VAD-regimet.
Felles for Antrasykliner og lignende substanser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse, betennelse og ulcerasjon. Myokardskade. Irreversibel kardiomyopati og andre hjertekomplikasjoner ved kronisk overdose (kan utvikles etter lang tid). Hudreaksjoner. Fargeforandringer i urin. Uttalt vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging. Følg ev. tidlig og sen hjertepåvirkning.
Doksorubicin er sterkt lokalirriterende og gir alvorlig lokal vevsnekrose dersom det kommer ekstravasalt. Anafylaktiske reaksjoner forekommer. Feber. Kvalme, brekninger, anoreksi, stomatitt og diaré er vanlig. Beinmargstoksisiteten er kraftig og på kort sikt den dosebegrensende bivirkning. Nøytropeni er mest uttalt, med laveste verdier etter ca. 7–14 dager.
Kardiotoksisiteten manifesterer seg både som akutte komplikasjoner og som progressiv kardiomyopati. Under infusjonen, og noen timer til døgn etterpå, kan det oppstå ledningsforstyrrelser med arytmier og i sjeldne tilfeller et perikarditt-/myokardittsyndrom med akutt stuvningssvikt. Disse reaksjonene er som regel forbigående. Vanligere og mer alvorlig er en progressiv myokardskade, der de kliniske symptomene utvikler seg snikende og ofte debuterer lenge etter at behandlingen er avsluttet. Tilstanden er kumulativt doseavhengig. Uakseptabel hyppighet av hjertemuskelskade opptrer ved totale kumulative doser på 300–550 mg/m2 kroppsoverflate ved vanlige regimer (lavest hos barn) og 750 mg/m2 ved palliativ lavdosebehandling. Risikoen øker ved preeksisterende hjertesykdom eller behandling som rammer hjertet, bl.a. stråling mot mediastinum. Barn er spesielt sensitive for kardiotoksisiteten. Hos barn bør kumulativ doksorubicindose ikke overstige 350 mg/m2. Overholdes maksimale kumulative doser, er progressiv kardiomyopati sjelden.
Andre bivirkninger: Alopeci er hyppig, men reversibel. Rød urin den første tiden etter infusjonen skyldes fargen i legemiddel/metabolitt (ikke hematuri).
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Unngå ekstravasal infusjon! Se Praktisk bruk av cytostatika. Observer grensene for kumulativ dosering. Forsiktighet og dosereduksjon ved redusert lever- og eller nyrefunksjon.
Uttalt myelosuppresjon av tidligere behandling med andre cytostatika eller ved strålebehandling. Oppnådd grense for kumulativ dosering (må vurderes i lys av nytteeffekt hos den enkelte pasient og alternative terapimuligheter ved palliativ behandling).
Vurder kardial status før, under og etter behandling med doksorubicin. Hjertesykdom i anamnesen? Strålebehandling mot mediastinum? EKG er ikke tilstrekkelig for å oppdage begynnende myokardskade. Bedre sensitivitet oppnås ved ekkokardiografi og myokardscintigrafi. Spesielt hos barn kan det være riktig å følge hjertets tilstand ved regelmessig bruk av ekkokardiografi, både under behandlingen for å kunne stoppe antrasyklinmedikasjon ved minste tegn til myokardskade (også før vanlig akseptert kumulativ dosegrense) og etter endt behandling frem til gjennomgått pubertet.
Blodbildet må kontrolleres før og regelmessig under behandling. Lever- og nyrefunksjon kontrolleres før og etter behandling.
Prevensjon under behandling. Rødfarging av urin er ufarlig (ikke hematuri). Myokardaffeksjon kan manifestere seg hos det voksende barn mange år etter endt behandling og kan derfor ha innvirkning på valg av yrke og fritidsaktiviteter.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Doksorubicin: 50 mg | 50 mg | C | 800,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Doksorubicin: 2 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 4 699,20 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Doksorubicin: 2 mg/1 ml | 25 ml | C | 11 693,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Doksorubicin: 2 mg/1 ml | 10 ml | C | 253,90 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Doksorubicin: 2 mg/1 ml | 100 ml | C | 2 213,10 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Doksorubicin: 2 mg/1 ml | 25 ml | C | 580,50 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Doksorubicin: 2 mg/1 ml | 5 ml | C | 145,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Doksorubicin: 2 mg/1 ml | 25 ml | C | 580,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, dispersjon | Doksorubicin: 2 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 4 699,20 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, dispersjon | Doksorubicin: 2 mg/1 ml | 1 x 25 ml | C | 11 693,70 |
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Hemmer topoisomerase II og skader DNA. Svært vevsirriterende.
Metaboliseres i leveren til aktiv metabolitt, epirubicinol, som hovedsakelig utskilles via gallen i feces, ca. 25 % utskilles sammen med uforandret legemiddel via nyrene. Terminal halveringstid er 30–40 timer.
Mammacancer. Småcellet lungekarsinom. Cancer ventriculi. Rhabdomyosarkom. Enkelte andre tumorformer.
Administreres som intravenøs korttidsinfusjon i minibag. Flere doseringsregimer benyttes (se spesiallitteratur). Vanlig er 50–90 mg/m2 med 3 ukers intervaller i høydoseregimer og 20–25 mg (totaldose, dvs. ikke per m2) ukentlig ved palliativ lavdosebehandling.
Se Antrasykliner og lignende substanser nedenfor.
Felles for Antrasykliner og lignende substanser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse, betennelse og ulcerasjon. Myokardskade. Irreversibel kardiomyopati og andre hjertekomplikasjoner ved kronisk overdose (kan utvikles etter lang tid). Hudreaksjoner. Fargeforandringer i urin. Uttalt vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging. Følg ev. tidlig og sen hjertepåvirkning.
Alvorlig vevsnekrose om stoffet kommer ekstravasalt. Anafylaktiske reaksjoner forekommer. Kvalme, brekninger, anoreksi, stomatitt og diaré er vanlig. Kraftig beinmargstoksisitet.
Akutt og kronisk kardiotoksisitet. Progressiv, alvorlig myokardskade kan vise seg klinisk lenge etter at behandlingen er avsluttet. Tilstanden er kumulativt doseavhengig. Grensen for (kumulativ) totaldose for epirubicin settes vanligvis til 900 mg/m2 kroppsoverflate.
Andre bivirkninger: Alopeci. Rød urin etter infusjonen skyldes fargen i legemiddel/metabolitt.
Bivirkningene av epirubicin, også kardiotoksisiteten, er noe mindre enn for doksorubicin, muligens pga. raskere eliminasjon (men terapeutisk effekt er også tilsvarende mindre). Sannsynligvis ekvitoksisk med doksorubicin i farmakologisk ekvivalente doser.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Unngå ekstravasal infusjon! Se Praktisk bruk av cytostatika. Observer grensen for kumulativ dosering. Forsiktighet og dosereduksjon ved redusert lever- og eller nyrefunksjon
Uttalt myelosuppresjon av tidligere behandling med andre cytostatika eller ved strålebehandling.
Vurder kardial status før, under og etter behandling med epirubicin. Hjertesykdom i anamnesen? Strålebehandling mot mediastinum? (Se også avsnittet “Kontroll og oppfølging” under Doksorubicin.)
Prevensjon under behandling. Rødfarging av urin er ufarlig (ikke hematuri).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Epirubicin: 2 mg/1 ml | 10 ml | C | 361,- | |
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Epirubicin: 2 mg/1 ml | 25 ml | C | 848,20 | |
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Epirubicin: 2 mg/1 ml | 5 ml | C | 198,60 | |
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Epirubicin: 2 mg/1 ml | 50 ml | C | 1 660,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Epirubicin: 2 mg/1 ml | 10 ml | C | 361,- | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Epirubicin: 2 mg/1 ml | 100 ml | C | 3 283,90 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Epirubicin: 2 mg/1 ml | 25 ml | C | 848,20 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Epirubicin: 2 mg/1 ml | 5 ml | C | 198,60 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Epirubicin: 2 mg/1 ml | 50 ml | C | 1 660,10 |
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Hemmer topoisomerase II og skader DNA. Kraftig cytotoksisk. Svært vevsirriterende.
Metaboliseres i leveren til aktiv metabolitt, daunorubicinol. Utskilles hovedsakelig via gallen, men også via nyrene, 13–25 %. Terminal halveringstid er 14–20 timer.
Akutte leukemier, særlig myelogen type.
Doseringen er individuell; i induksjonsbehandling av akutt myelogen leukemi brukes ofte 50–90 mg/m2 daglig i 3 dager. Administreres som intravenøs infusjon i minibag.
Felles for Antrasykliner og lignende substanser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse, betennelse og ulcerasjon. Myokardskade. Irreversibel kardiomyopati og andre hjertekomplikasjoner ved kronisk overdose (kan utvikles etter lang tid). Hudreaksjoner. Fargeforandringer i urin. Uttalt vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging. Følg ev. tidlig og sen hjertepåvirkning.
Alvorlig vevsnekrose om stoffet kommer ekstravasalt. Anafylaktiske reaksjoner forekommer. Kvalme, brekninger, anoreksi, stomatitt og diaré er vanlig. Kraftig beinmargstoksisitet. Akutt og kronisk kardiotoksisitet. Progressiv, alvorlig myokardskade kan vise seg klinisk lenge etter at behandlingen er avsluttet. Tilstanden er kumulativt doseavhengig. Grensen for (kumulativ) totaldose for daunorubicin settes vanligvis til 1000 mg/m2 kroppsoverflate. Andre bivirkninger: Alopeci. Rød urin etter infusjonen skyldes fargen i legemiddel/metabolitt.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Unngå ekstravasal infusjon! Se Praktisk bruk av cytostatika. Observer grensen for kumulativ dosering. Forsiktighet og dosereduksjon ved redusert lever- og eller nyrefunksjon.
Vurder kardial status før, under og etter behandling med daunorubicin. Hjertesykdom i anamnesen? Strålebehandling mot mediastinum? (Se også avsnittet “Kontroll og oppfølging” under Doksorubicin.)
Prevensjon under behandling. Rødfarging av urin er ufarlig (ikke hematuri).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Daunorubicin: 20 mg | 10 x 20 mg | C | 2 841,90 |
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Hemmer topoisomerase II og skader DNA. Kraftig cytotoksisk. Svært vevsirriterende.
Biotilgjengeligheten er 25–30 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren til aktiv metabolitt, idarubicinol. Utskilles både via nyrer og lever. Terminal halveringstid for aktive substanser totalt er 15–40 timer.
Akutt leukemi, særlig myelogen type.
Administreres enten peroralt eller som intravenøs infusjon i minibag. Dosering er oftest 8–12 mg/m2 daglig i 3–5 dager.
Se Antrasykliner og lignende substanser nedenfor.
Felles for Antrasykliner og lignende substanser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse, betennelse og ulcerasjon. Myokardskade. Irreversibel kardiomyopati og andre hjertekomplikasjoner ved kronisk overdose (kan utvikles etter lang tid). Hudreaksjoner. Fargeforandringer i urin. Uttalt vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging. Følg ev. tidlig og sen hjertepåvirkning.
Alvorlig vevsnekrose om stoffet kommer ekstravasalt. Anafylaktiske reaksjoner forekommer. Kvalme, brekninger, anoreksi, stomatitt og diaré er vanlig. Kraftig beinmargstoksisitet. Akutt og kronisk kardiotoksisitet. Alvorlig, progressiv myokardskade kan vise seg klinisk lenge etter at behandlingen er avsluttet. Tilstanden er kumulativt doseavhengig. Grensen for kumulativ dose vanligvis 100 mg/m2 kroppsoverflate. Andre bivirkninger: Alopeci. Rød urin skyldes fargen i legemiddel/metabolitt.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Unngå ekstravasal infusjon! Se Praktisk bruk av cytostatika.
Observer grense for total dose. Forsiktighet og dosereduksjon ved redusert lever- og eller nyrefunksjon.
Vurder kardial status før, under og etter behandling med idarubicin. Hjertesykdom i anamnesen? Strålebehandling mot mediastinum? (Se også avsnittet “Kontroll og oppfølging” under Doksorubicin.)
Prevensjon under behandling. Rødfarging av urin er ufarlig (ikke hematuri).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Idarubicin: 5 mg | 3 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Idarubicin: 10 mg | 10 mg | C | 2 642,80 | |
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Idarubicin: 5 mg | 5 mg | C | 1 358,80 |
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Binder seg til DNA og interfererer trolig med topoisomerase II. Kjemisk og farmakologisk har mitoksantron slektskap med antrasyklinene (se f.eks. Doksorubicin).
Metaboliseres i leveren til inaktive metabolitter som hovedsakelig utskilles via gallen. Terminal halveringstid er meget lang og svært varierende, 20–215 timer, gjennomsnittlig 75 timer.
Har vist effekt ved brystkreft, akutte leukemier og lymfomer. Prøves ut ved flere kreftformer.
Gis intravenøst, vanligvis som korttidsinfusjon i minibag. Dosering, se spesiallitteratur.
Felles for Antrasykliner og lignende substanser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré, forstoppelse, betennelse og ulcerasjon. Myokardskade. Irreversibel kardiomyopati og andre hjertekomplikasjoner ved kronisk overdose (kan utvikles etter lang tid). Hudreaksjoner. Fargeforandringer i urin. Uttalt vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging. Følg ev. tidlig og sen hjertepåvirkning.
Kvalme og brekninger, oftest relativt moderat. Mukositt. Beinmargstoksisitet som særlig rammer granulocyttene, er den dosebegrensende bivirkning. Stoffet er kardiotoksisk, tilsynelatende mindre enn doksorubicin/daunorubicin, men i prinsippet må det tas de samme forholdsregler, også mht. preeksisterende hjertesykdom og tidligere bruk av antrasykliner. Grense for kumulativ dose: 160–180 mg/m2. Barn er spesielt sensitive for kardiotoksisiteten.
Se antrasykliner, f.eks. Doksorubicin.
Prevensjon. Se antrasykliner, f.eks. Doksorubicin. Urin blir blågrønn inntil ett døgn etter administrasjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Mitoksantron: 2 mg/1 ml | 5 x 10 ml | C | 13 345,- | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Mitoksantron: 2 mg/1 ml | 5 x 5 ml | C | 6 690,60 |
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Piksantron er et cytotoksisk aza-antracendion-antrasyklinderivat som alkylerer DNA direkte ved å danne stabile DNA-addukter og dobbelttrådige DNA-brudd og er en svak inhibitor av topoisomerase II. Piksantron har strukturlikhet med mitoksantron, men mangler 5,8-dihydroksyfenyl-ringen som trolig er ansvarlig for mitoksantrons kardiotoksisitet.
Piksantron metaboliseres i liten grad og skilles hovedsakelig uendret ut i feces. Halveringstiden er ca. 12 timer.
Multiple residiverende eller refraktære aggressive non-Hodgkin B-celle-lymfomer.
Piksantron administreres intravenøst. Anbefalt dose er 50 mg piksantronbase/m2 på dag 1, 8 og 15 i hver 28-dagers syklus, i opptil 6 sykluser.
Se G12 A
Den vanligste bivirkningen er beinmargshemning, spesielt nøytropeni, men også lymfocytopeni og trombocytopeni. Andre bivirkninger er kvalme, oppkast, blåfarging av hud og urin, samt alopeci. Piksantron har lavere kardiotoksisitet enn doksorubicin og mitoksantron.
Før start av behandling skal det alltid foretas en vurdering av blodverdier, serumnivå av totalt bilirubin og kreatinin, samt hjertefunksjon målt som venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon.
Immunisering med levende virusvaksiner. Alvorlig beinmargssuppresjon eller alvorlig nedsatt leverfunksjon.
Prevensjon. Bivirkninger.
Jamal-Hanjani M, Pettengell R (2011): Pharmacokinetic evaluation of pixantrone for the treatment of non-Hodgkin's lymphoma. Expert Opin Drug Metab Toxicol 7, 1441-1448
Mukherji D, Pettengell R (2010): Pixantrone for the treatment of aggressive non-Hodgkin lymphoma. Expert Opin Pharmacother 11, 1915-1923.
Papadatos-Pastos D, Pettengell R (2013): Pixantrone: merging safety with efficacy. Expert Rev Hematol 6, 25-33.
Preparatomtale Pixuvri (www.legemiddelsok.no (DMP))
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Hemmer topoisomerase II, skader derved DNA.
Metaboliseres i leveren til inaktiv metabolitt. Utskilles hovedsakelig via gallen. Halveringstiden er ca. 7 timer.
Akutt leukemi hos voksne.
Gis intravenøst. Settes langsomt (over 1–1,5 time) som intravenøs infusjon (se godkjent preparatomtale). Ekstravasal injeksjon må unngås. Se Praktisk bruk av cytostatika og annen spesiallitteratur.
Kvalme, brekninger, stomatitt og andre gastrointestinale reaksjoner. Stoffet er sterkt myelotoksisk. Alopeci. Sjeldnere observerte bivirkninger er leverskade, nyreskade, hjertearytmier (hypokalemi). Stoffet er lokalirriterende.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser.
Klinikk: Beinmargsdepresjon og økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger som gastrointestinale reaksjoner, kvalme, brekninger, stomatitt, hepatotoksisitet og ventrikulære arytmier (særlig ved samtidig hypokalemi). Lokalirriterende.
Behandling: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Forsiktighet ved redusert lever- eller nyrefunksjon.
Lever- og nyrefunksjon. EKG og s-kalium kontrolleres under behandling.
Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Amsakrin: 75 mg | 5 x 75 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Amsakrin: 75 mg | 5 x 75 mg | C | 25 895,60 |
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Bleomycin virker cytotoksisk ved å indusere kjedebrudd i DNA. Stoffet viser vevsspesifisitet ved at den enzymatiske nedbryting varierer fra vev til vev. Høye konsentrasjoner av bleomycin gjenfinnes i plateepitel (eks. hud, bronkier) som derfor påvirkes ekstra kraftig pga. manglende evne til å nedbryte bleomycin enzymatisk. I beinmarg og lymfatisk vev finnes høy enzymatisk aktivitet, og konsentrasjonen/effekten blir lav. Bleomycin anvendes hovedsakelig i kombinasjonsbehandling.
Metaboliseres av hydrolase som finnes i ulike vev, i størst grad i tarmvegg og i leveren. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 60–70 % umetabolisert. Halveringstiden er ca. 3 timer.
Testistumorer. Brukes i enkelte tilfeller ved plateepitelkarsinomer (hode halsregionen, øsofagus, ytre genitalia). Maligne lymfomer. Germinalcellesvulster hos barn.
Bleomycin kan gis intravenøst, intraarterielt, intramuskulært eller subkutant. En vanlig brukt dosering er 10 000–30 000 E fordelt på 1–2 ukentlige doser. Se spesiallitteratur. Bør ikke anvendes som førstehåndsmiddel, men som tillegg til annen behandling.
Plagsomme, men ufarlige feberreaksjoner få timer etter injeksjonen er ganske vanlig (kan forebygges med paracetamol). Hypersensitivitetsreaksjoner forekommer. Kvalme. Bleomycin atskiller seg fra de fleste andre cytostatika ved liten eller ingen beinmargstoksisitet.
Mukokutane reaksjoner med erytem og hyperpigmentering, stomatitt og andre slimhinnelesjoner er hyppige (sees hos ca. 50 %). De er doseavhengige og reversible.
Den alvorligste og dosebegrensende bivirkningen er interstitiell pneumonitt, med ev. infiltratdannelse og senere alvorlig lungefibrose. Risikoen øker med (kumulative) økende doser og er større hos eldre pasienter og ved nedsatt nyrefunksjon. Symptomene er hoste, dyspné, ev. pleuritisk smerte. Tilstanden kan progrediere etter seponering og være fatal. Se T2.1.2 Bivirkninger av cytostatika Bivirkninger av cytostatika.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Kvalme, magesmerter, brekninger og betennelse i slimhinnen. Feber og hypotensjon. Lungetoksisike effekter (interstitiell pneumoni ev. lungefibrose). Sene hudreaksjoner (f.eks. eksantem, rødme, pigmentering og ødem). Ev. vaskulær toksisitet og beinmargsdepresjon.
Behandling: Symptomatisk behandling. Følg ev. lungeeffekter. Ev. hematologisk oppfølging.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Hypersensitivitetsreaksjoner kan forhindres ved samtidig administrasjon av glukokortikoider. Pga. faren for lungekomplikasjoner har det vært vanlig å fraråde totaldoser over 300 000 E (eller 200 000 E/m2). Dosereduksjon må vurderes hos eldre og pasienter med redusert nyrefunksjon. Forhøyet oksygenkonsentrasjon i innåndingsluft medfører økt risiko for fibrose i lungene (anestesiologer advares om dette når kumulative doser har vært > 100 000 E).
Redusert lungefunksjon.
Nyrefunksjon før behandling. Lungerøntgen skal kontrolleres under behandling og i 1–2 måneder etterpå.
Bivirkninger, særlig lungesymptomer som hoste, dyspné etc. Ved ev. senere operasjon/anestesi skal det opplyses om tidligere bleomycinbehandling. Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Bleomycin: 15000 IE | 10 x 15000 IE | C | 7 379,10 |
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Daktinomycin angriper cellene ved å binde seg til DNA slik at RNA‑syntesen hemmes.
Metaboliseres kun i liten grad. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces, men også via nyrene. Terminal halveringstid er 30–40 timer.
Wilms tumor og bløtdelssarkomer hos barn. Koriokarsinom.
Gis som intravenøs infusjon. Unngå ekstravasering. Dosering, se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Relativt høy toksisitet.
Voksne: 2,5 mg × 2 i løpet av 24 timer ga alvorlig forgiftning.
Klinikk: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet. Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon initialt. Uttalt vevsnekrose. Elektrolyttforstyrrelser. Ev. kramper og leverpåvirkning.
Behandling: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Beinmargstoksisiteten er den viktigste. Gastrointestinale bivirkninger er vanlige. Daktinomycin kan gi leverskade.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Administrasjon av daktinomycin kan i sjeldne tilfeller føre til hepatomegali og forhøyede leverenzymer i plasma. Leverprøver må tas før hver administrasjon. Nyrefunksjonen må kontrolleres før behandling, nedsatt funksjon forlenger eliminasjonstiden.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi.
Regelmessig kontroll av blodbilde. Utsettelse av behandling ved beinmargshemning, stomatitt eller diaré. Nyre- og leverfuksjonen bør kontrolleres under behandling. Urinsyrekonsentrasjon i plasma kan stige under behandling.
Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Daktinomycin: 0.5 mg | 0.5 mg | C | - |
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Alkylerende effekt med hemning av syntesen av DNA. Aktivt i alle faser av cellesyklus. Relativt toksisk legemiddel. Svært vevsirriterende ved ekstravasering, men sjelden nekrose.
Metaboliseres i leveren til inaktive metabolitter. Ved høye doser mettes kapasiteten. Utskilles hovedsakelig via nyrene, oftest mindre enn 10 % umetabolisert, mer ved økende doser. Halveringstid er 30–60 minutter.
Mitomycin inngår i enkelte kombinasjonsregimer for cancer mammae, cancer ventriculi, cancer ani og ev. andre gastrointestinale kreftformer. Mitomycin har også effekt bl.a. ved blærekreft, cancer vulvae og hode- og halskreft.
Mitomycin må gis intravenøst. Ekstravasal infusjon gir vevsskade og må unngås (smerter, sjelden nekrose).
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Voksne: 40 mg har gitt lungetoksisitet.
Klinikk: Beinmargsdepresjon. Kvalme, brekninger, diaré. Forsterkning av rapporterte bivirkninger (hemolytisk uremisk anemi, interstitiell pneumonitt og hjertesvikt er alvorlige bivirkninger). Vevsnekrotisk.
Behandling: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Kvalme er relativt lite uttalt. Stomatitt og diaré forekommer. Den viktigste bivirkningen er en kraftig beinmargstoksisitet, med leukopeni og ofte uttalt trombocytopeni, som kommer sent (ofte etter 4–8 uker) og er kumulativ. Langvarig behandling kan gi permanent beinmargsskade. Sjeldnere bivirkninger er interstitiell pneumonitt, nyreskade og kardiomyopati (med bl.a. nedsatt toleranse for doksorubicin).
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Prevensjon.
Pasienter med redusert nyre- eller leverfunksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til intravesikaloppløsning | Mitomycin: 40 mg | 1 S | C | 2 579,90 | |
| Pulver til intravesikaloppløsning/injeksjons-/infusjonsvæske | Mitomycin: 20 mg | 20 mg | C | 1 308,10 | |
| Pulver til intravesikaloppløsning/injeksjons-/infusjonsvæske | Mitomycin: 40 mg | 40 mg | C | 2 579,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til intravesikaloppløsning/injeksjons-/infusjonsvæske | Mitomycin: 2 mg | 10 x 2 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Øyedråper, oppløsning | Mitomycin: 0.2 mg/1 ml | 10 ml | C | - | |
| Øyedråper, oppløsning | Mitomycin: 0.4 mg/1 ml | 10 ml | C | - |
Alexander Fosså
Se også Cytotoksiske antibiotika
Cytotoksisk antibiotikum (kalles også streptozotocin) som virker alkylerende med spesielt sterk effekt på betacellene i pankreas.
Metaboliseres i stor grad i leveren. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 10–20 % umetabolisert. Også noe utskillelse i lungene. Utskilles vanligvis innen 24 timer (eksakte data mangler).
Brukes ved insulinom, nevroendokrine svulster i gastrointestinaltraktus og enkelte andre tumores.
Gis intravenøst. Dosering, se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring ved akutte overdoser.
Voksne: 1500 mg/m2 ga nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk: Beinmargsdepresjon etter latenstid 3–5 uker. Nyre- og leverpåvirkning, hodepine og smerter på injeksjonsstedet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger
Behandling: Symptomatisk behandling.
Hematologisk oppfølging. Følg lever- og nyrefunksjonen
Streptozocin er sterkt kvalmefremkallende. Av andre bivirkninger er nyre‑ og levertoksisitet vanlig, mens beinmargsdepresjon er relativt lite uttalt. Hyperglykemi kan forekomme som følge av akutt toksisk effekt på de endokrine cellene i langerhanske øyer.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Prevensjon.
Nedsatt nyrefunksjon. Alvorlig leversykdom.
Nyre- og leverfunksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Streptozocin: 1 g | 1 g | C | 12 610,30 |
Alexander Fosså
Inorganiske kompleksforbindelser med platina har sterke cytotoksiske effekter. De hydrolyseres og aktiveres intracellulært og skader DNA på en lignende måte som alkylerende forbindelser. I klinisk bruk har de høy effektivitet og toksisitet. Tre forbindelser er i bruk i dag, cisplatin, karboplatin og oksaliplatin.
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet. Økt risiko ved nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid (forverring etter mange døgn). Nyresvikt, beinmargsdepresjon, ototoksisitet (f.eks. tinnitus og nedsatt hørsel som kan være irreversibel), øyetoksisitet (f.eks. tåkesyn, ødem og endret fargesyn), kramper, leverpåvirkning, uttalt kvalme, brekninger, elektrolyttforstyrrelser og økt infeksjonsfare. Ev. respirasjonsdepresjon og nevrologiske effekter. Vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Gi adekvat væsketilførsel og vurder tidlig forsert diurese. Hematologisk oppfølging.
Alexander Fosså
Se også Platinaforbindelser
Cisplatin er en kompleksforbindelse av platina. Det har effekt ved flere kreftformer, men har høy toksisitet. Anvendes nesten utelukkende i kombinasjonsregimer. Virker ved å skade DNA. Må gis parenteralt.
Metaboliseres ved ikke-enzymatisk omdannelse til inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Elimineringen av den totale mengden platina skjer trifasisk, med halveringstider på henholdsvis 14 minutter, 4,5 timer og 53 dager, og det kan måles platina i blod i mange år etter behandling.
Cisplatin har effekt ved en rekke kreftformer. Testikkelkreft, ovarialkreft, lungekreft, kreft i livmor og livmorhals, blærekreft, øsofagus- og ventrikkelkreft, gallegangskreft, kreft i hode-hals-regionen, anus, vulva, malignt melanom og visse sarkomer. Nevroblastom, hepatoblastom, medulloblastom og osteogent sarkom hos barn.
Gis som intravenøs infusjon. Vanlig dosering er 60–120 mg/m2, som enkeltdose eller fordelt over 2–5 dager, hver 3.–4. uke. Se spesiallitteratur. Før infusjonen starter, skal det gis rikelig væske intravenøst. Hydreringen skal fortsette under og etter cisplatinadministrasjonen, med en total væsketilførsel på minst 3 liter det første døgnet. Vanligvis følges urinproduksjonen mens pasienten får behandling.
I forbindelse med behandling med cisplatin, ble det tidligere gitt tilskudd av magnesium. Dette er nå i løsningen eller så setter apoteket det til ved blanding.
Toksisitet: ≥ 200 mg/m2 kan gi livstruende respirasjonsforstyrrelser og forstyrrelser i syre-base-balansen. Barn: 400 mg/m2 ga fatal forgiftning for 3-åring. Voksne: 750 mg i løpet av én dag var fatalt. 100 mg/m2 daglig i 4 dager ga alvorlig forgiftning.
Klinikk og behandling: Som for Platinaforbindelser, se nedenfor.
Felles for Platinaforbindelser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet. Økt risiko ved nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid (forverring etter mange døgn). Nyresvikt, beinmargsdepresjon, ototoksisitet (f.eks. tinnitus og nedsatt hørsel som kan være irreversibel), øyetoksisitet (f.eks. tåkesyn, ødem og endret fargesyn), kramper, leverpåvirkning, uttalt kvalme, brekninger, elektrolyttforstyrrelser og økt infeksjonsfare. Ev. respirasjonsdepresjon og nevrologiske effekter. Vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Gi adekvat væsketilførsel og vurder tidlig forsert diurese. Hematologisk oppfølging.
Cisplatin har uttalt kvalmefremkallende virkning. Sterk kvalme med brekninger opptrer hos praktisk talt alle som behandles, og krever intens og adekvat antiemetisk profylakse og behandling. Stoffet er relativt lite beinmargstoksisk, men likevel nok til at det kan ha betydning når det gis i kombinasjon med andre mer myelosuppressive cytostatika. Nyretoksisitet er en alvorlig bivirkning (se kontroll). En må søke å unngå kombinasjon med andre nefrotoksiske legemidler (cave aminoglykosider). Flere nevrotoksiske komplikasjoner sees, hyppigst ototoksisitet og perifere nevropatier. Hypersensitivitetsfenomener forekommer, fra lette eksantemer til (sjeldne) anafylaktiske reaksjoner.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Som hovedregel skal cisplatin ikke brukes ved nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet ved hørselsnedsettelse, nedsatt beinmargsfunksjon og dehydrering. Unngå så langt som mulig kombinasjoner med midler som er ototoksiske, nyretoksiske eller retineres ved nedsatt nyrefunksjon. Risikoen for nyreskade kan reduseres betydelig ved rikelig væsketilførsel (som skal igangsettes før cisplatin gis) og ev. ved stimulert diurese. Hvis disse tiltak gjennomføres, er det liten risiko for varig nyreskade ved cisplatinbehandling.
Nyrefunksjonen må kontrolleres før og under behandling. Mål elektrolytter, spesielt magnesium, kalium og kalsium i plasma. Hørselen kontrolleres med audiogram. Nevrologisk undersøkelse gjøres ved tegn på mer uttalt nevropati. Væskebalansen vurderes for å unngå dehydrering (vektmonitorering). Måling av urinproduksjon.
Prevensjon under behandling. Observere bivirkninger og muligheten for interaksjoner.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Cisplatin: 1 mg/1 ml | 100 ml | C | 421,30 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Cisplatin: 1 mg/1 ml | 50 ml | C | 246,60 |
Alexander Fosså
Se også Platinaforbindelser
Kompleksforbindelse av platina. Skader DNA.
Metaboliseres i svært liten grad. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er tofasisk: Initialt ca. 2–3 timer, deretter terminalt 5 dager eller mer.
Ovarialkreft, lungekreft. Øsofaguscancer. Nevroblastom, gliomer og germinalcellesvulster hos barn. Adjuvant ved seminom. Brukes også ved høydoseregimer (med stamcellestøtte).
Gis intravenøst, men prehydrering er vanligvis ikke nødvendig. Optimal dosering må baseres på pasientens nyrefunksjon. (Calverts formel, se spesiallitteratur.)
Felles for Platinaforbindelser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet. Økt risiko ved nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid (forverring etter mange døgn). Nyresvikt, beinmargsdepresjon, ototoksisitet (f.eks. tinnitus og nedsatt hørsel som kan være irreversibel), øyetoksisitet (f.eks. tåkesyn, ødem og endret fargesyn), kramper, leverpåvirkning, uttalt kvalme, brekninger, elektrolyttforstyrrelser og økt infeksjonsfare. Ev. respirasjonsdepresjon og nevrologiske effekter. Vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Gi adekvat væsketilførsel og vurder tidlig forsert diurese. Hematologisk oppfølging.
Beinmargstoksisiteten er dosebegrensende. Karboplatin gir mindre kvalme og oppkast enn cisplatin. Det er også mindre nyretoksisk og ototoksisk.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Dosejustering ved nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet ved hørselsnedsettelse, nedsatt beinmargsfunksjon, dehydrering, samt med kombinasjoner med midler som er nyretoksiske eller retineres ved nedsatt nyrefunksjon.
Regelmessig kontroll av blodbildet og nyrefunksjonen.
Prevensjon under behandling. Observere bivirkninger og muligheten for interaksjoner.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karboplatin: 10 mg/1 ml | 15 ml | C | 957,80 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karboplatin: 10 mg/1 ml | 45 ml | C | 2 800,90 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karboplatin: 10 mg/1 ml | 5 ml | C | 343,40 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karboplatin: 10 mg/1 ml | 60 ml | C | 3 722,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karboplatin: 10 mg/1 ml | 1 x 15 ml | C | 957,80 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karboplatin: 10 mg/1 ml | 1 x 45 ml | C | 2 800,90 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karboplatin: 10 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 343,40 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Karboplatin: 10 mg/1 ml | 1 x 60 ml | C | 3 722,50 |
Alexander Fosså
Se også Platinaforbindelser
Kompleksforbindelse med platina. Virker ved å skade DNA. Oksaliplatin har effekt mot en rekke tumorformer og et virkningsspektrum som avviker betydelig fra cisplatin og karboplatin, muligens pga. en annen type binding til DNA (større addukter) som angripes av andre reparasjonsenzymer.
Metaboliseres raskt til inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er tofasisk: Initialt 20 minutter, deretter terminalt opptil 11 døgn.
Kolorektalkreft, ventrikkelkreft, gallegangskreft og pankreaskreft, som ledd i kombinasjonsbehandling.
Oksaliplatin gis som intravenøs infusjon. Anbefalt dosering i kombinasjon med fluorouracil eller gemcitabin er 85 mg/m2 annen hver uke. Se spesiallitteratur. Når oksaliplatin kombineres med andre midler, skal det administreres før disse. Prehydrering ansees ikke nødvendig for oksaliplatin.
Oksaliplatin gir beinmargsdepresjon, særlig trombocytopeni og anemi, men som regel moderat i de dosene som oftest brukes. Kvalme, brekninger og diaré er vanlig, mens gastrointestinal mukositt er sjelden. Den dosebegrensende bivirkningen er nevrotoksisitet. Oksaliplatin induserer to ulike typer nevrologiske bivirkninger. Akutt nevrotoksisitet affiserer praktisk talt alle pasienter, er vanligvis mild, kommer typisk 30–60 minutter etter infusjonen, forsvinner som regel etter et par døgn, men kan komme igjen ved de neste infusjonene. De vanligste symptomene er parestesier/dysestesier i ekstremiteter og i munn og svelg, og sjeldnere kan det komme smerter i ansikt og øyne, med ptose. Disse reaksjonene kan utløses eller forverres av kulde. Kuldeintoleranse, i større eller mindre grad, er det største problemet for en del pasienter. I sjeldne tilfeller forekommer muskelspasmer (larynksspasme). Den kroniske formen for nevrotoksisitet er av samme type som etter cisplatin, med sensorisk perifer nevropati og ataksi og uten motoriske symptomer. Selv om toksisiteten er kumulativ, er den i betydelig grad reversibel. Ved funksjonell/motorisk affeksjon må behandlingen seponeres. Når det gis adjuvant behandling, er det viktig å seponere oksaliplatin ved tidlige tegn på nevrotoksisitet.
Som for Platinaforbindelser, se nedenfor.
Felles for Platinaforbindelser:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet. Økt risiko ved nedsatt nyrefunksjon.
Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid (forverring etter mange døgn). Nyresvikt, beinmargsdepresjon, ototoksisitet (f.eks. tinnitus og nedsatt hørsel som kan være irreversibel), øyetoksisitet (f.eks. tåkesyn, ødem og endret fargesyn), kramper, leverpåvirkning, uttalt kvalme, brekninger, elektrolyttforstyrrelser og økt infeksjonsfare. Ev. respirasjonsdepresjon og nevrologiske effekter. Vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Gi adekvat væsketilførsel og vurder tidlig forsert diurese. Hematologisk oppfølging.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi.
Følg pasienten nøye og registrer bivirkninger, spesielt nevrotoksisitet.
Prevensjon. Bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Oksaliplatin: 5 mg/1 ml | 10 ml | C | 519,30 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Oksaliplatin: 5 mg/1 ml | 20 ml | C | 1 002,40 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Oksaliplatin: 5 mg/1 ml | 40 ml | C | 1 968,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Oksaliplatin: 5 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 519,30 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Oksaliplatin: 5 mg/1 ml | 1 x 20 ml | C | 1 002,40 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Oksaliplatin: 5 mg/1 ml | 1 x 40 ml | C | 1 968,60 |
Alexander Fosså
Alexander Fosså
Topotekan er et halvsyntetisk derivat av alkaloidet kamptotecin, ekstrahert fra kinatreet. Det virker ved å hemme topoisomerase I og derved skade DNA.
Metaboliseres i leveren. En viktig metabolismevei er nonenzymatisk hydrolyse til inaktiv metabolitt. Ytterligere data om eliminasjon mangler. Utskilles hovedsakelig via nyrene, men også via gallen i feces. Halveringstiden er 2–3 timer.
Effekt er vist ved ovarialkreft, lungekreft og andre tumorformer.
Gis intravenøst. Se spesialitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger kan forventes. Beinmargsdepresjon og diaré. Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Beinmargsdepresjon med nøytropeni er som regel den dosebegrensende toksisitet. Andre bivirkninger er kvalme, brekninger, diaré, mukositt, alopeci.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Blodbildet kontrolleres før hver kur.
Pasienten må oppsøke lege ved diaré eller feber. Prevensjon
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Topotekan: 0.25 mg | 10 x 1 stk | C | H-resept | 1 443,- |
| Kapsel, hard | Topotekan: 1 mg | 10 x 1 stk | C | H-resept | 5 663,10 |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Topotekan: 4 mg | 4 mg | C | 3 590,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Topotekan: 1 mg/1 ml | 1 x 1 ml | C | 791,50 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Topotekan: 1 mg/1 ml | 1 x 4 ml | C | 3 057,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Topotekan: 1 mg/1 ml | 4 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Topotekan: 1 mg/1 ml | 5 x 4 ml | C | 15 214,60 |
Alexander Fosså
Irinotekan, og særlig metabolitten SN-38 er cytotoksisk ved å hemme DNA-topoisomerase I.
Metaboliseres hovedsakelig i leveren ved hydrolyse via karboksylesteraser til aktiv metabolitt, og ved oksidering via CYP3A4 til inaktive metabolitter. Den aktive metabolitten SN-38 metaboliseres i alle hovedsak via det glukuroniderende enzymet UGT1A1. Utskilles hovedsakelig via gallen, men også via nyrene. Både irinotekan og aktiv metabolitt er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 5–20 timer.
Spesialistoppgave.
Behandling av metastaserende kolorektalkreft som monoterapi eller i kombinasjon med fluorouracil. Pancreaskreft. Effekt ved småcellet lungekreft.
350 mg/m2 gitt som intravenøs infusjon over 30–90 minutter hver 3. uke, alternativt 180 mg/m2 hver 2. uke, eller annen dosering i kombinasjon med fluorouracil. Dosereduksjon ved redusert leverfunksjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Relativt høy toksisitet. Doser lavere enn dobbelt terapeutisk dose har vært fatale.
Klinikk: Alvorlig beinmargsdepresjon. Alvorlig diaré (kan oppstå etter flere dager) med påfølgende dehydrering og elektrolyttforstyrrelser. Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Diaré og ev. infeksjoner behandles snarest. Hematologisk oppfølging.
En spesiell bivirkning ved irinotekan er en sent debuterende diaré som er dosebegrensende, og som opptrer dager etter infusjon (median 5 dager). Alvorlig diaré er rapportert hos 20 %. Kvalme og oppkast. Dehydrering kan lett oppstå, særlig som følge av diaré. Nøytropeni er dosebegrensende og er alvorlig hos ca. 20 % av pasientene. Trombocytopeni er sjeldnere. Akutt kolinergt syndrom som oppstår under kuren, er hyppig. Dette forebygges og behandles ev. med atropin. Håravfall i ulik grad.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Preparatet bør ikke gis til gamle pasienter, pasienter i dårlig allmenntilstand, pasienter som tidligere har fått strålebehandling mot abdomen/bekken eller til pasienter med nedsatt hepatisk detoksifiserings- (konjugerings-) evne som Crigler-Najjar eller Gilbert syndrom uten nøye vurdering. Så også for pasienter med kronisk inflammatorisk tarmsykdom eller tarmobstruksjon. Behandling skal ikke gis til pasienter som ikke kan forventes å følge skriftlig og muntlig informasjon om håndtering av bivirkninger – inklusive sendiaré. Ved sendiaré gis loperamid hver 2. time, minimum 12 timer etter siste diaré. Ved persisterende diaré over 24–48 timer er det aktuelt med innleggelse i sykehus for antibakteriell behandling. Ved kombinasjon med feber og/eller kvalme, oppkast og/eller nøytropeni må pasienten hospitaliseres. Se spesiallitteratur. Ny kur doseres og administreres i henhold til blodprøvene.
Hb, leukocytter, nøytrofile granulocytter og trombocytter kontrolleres en gang ukentlig og før hver kur.
Informer om sendiaré og behandling av denne med loperamid (skriftlig informasjon må også gis). Gi opplysning om at feber, oppkast og vedvarende diaré er grunn til kontakt med sykehuset og ev. sykehusinnleggelse. Prevensjon.
Irinotekan liposom (Onivyde): Ved pankreas cancer
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Irinotekan: 20 mg/1 ml | 1 x 15 ml | C | 5 439,70 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Irinotekan: 20 mg/1 ml | 1 x 2 ml | C | 764,10 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Irinotekan: 20 mg/1 ml | 1 x 25 ml | C | 9 042,10 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Irinotekan: 20 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 1 837,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Irinotekan: 20 mg/1 ml | 1 x 15 ml | C | 5 439,70 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Irinotekan: 20 mg/1 ml | 1 x 2 ml | C | 764,10 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Irinotekan: 20 mg/1 ml | 1 x 25 ml | C | 9 042,10 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Irinotekan: 20 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 1 837,40 |
Alexander Fosså
Alexander Fosså
Urinstoff=karbamid=urea
Hydroksyurea, alias hydroksykarbamid
To "hovedpreparater": Hydroksyurea medac® og Siklos®. Disse har tildels divergerende godkjent preparatomtale/SPC.
Hydroxyurea medac®: Ikke fullstendig klarlagt. Blokkering av ribonukleotidreduktasesystemet som resulterer i hemming av DNA-syntesen, synes å være den viktigste virkningen. Cellulær resistens forårsakes vanligvis av økte ribonukleotidreduktasenivåer som et resultat av genamplifikasjon.
Siklos®: Ikke fullstendig klarlagt. Konsentrasjonen av føtalt hemoglobin (HbF) øker. HbF påvirker polymerisering av HbS, hindrer sigdformingen av erytrocytter og reduserer vasokklusjon og hemolyse. Økt HbF øker erytrocyttlevetiden og totalt Hb-nivå. Hydroksykarbamid er forbundet med generering av nitrogenoksid som antagelig stimulerer produksjonen av cGMP, som så aktiverer en proteinkinase og øker HbF-produksjonen. Andre kjente farmakologiske effekter inkluderer reduksjon i nøytrofiler, økt vanninnhold i erytrocytter, økt deformabilitet av sigdceller og endret adhesjon av erytrocytter til endotelium. Hemmer ribonukleotidreduktase og dermed DNA-syntesen.
Absorpsjon God. Etter dose på 20 mg/kg skjer en hurtig absorpsjon hos hhv. barn og voksne. Biotilgjengelighet ca 100% og Cmaks nås innen 0,5-2 timer.
Fordeling
Distribueres raskt i kroppen og konsentreres i leukocytter og erytrocytter. Passerer blod-hjernebarriæren.
Halveringstid
Ca. 6-7 timer.
Metabolisme
Ikke fullstendig klarlagt. Urea er en metabolitt.
Utskillelse
Voksne: Ca. 60% via urin.
Hydroxyurea medac®: Se SPC Hydroxyurea medac.
Siklos®: Forebygging av tilbakevendende smertefulle vasookklusive kriser, inkl. akutt brystsyndrom, hos voksne, ungdom og barn ≥2 år som lider av symptomatisk sigdcellesykdom. Se SPC Siklos.
Terapien bør kun utføres av lege med erfaring i onkologi eller hematologi. Dosene baseres på pasientens faktiske eller ideelle kroppsvekt, alt etter hvilken som er lavest.
Behandling skal startes av lege med erfaring i behandling av sigdcellesykdom.
Voksne, ungdom og barn ≥2 år
Dosen baseres på kroppsvekt. Startdose er 15 mg/kg og vanlig dose er 15-30 mg/kg/dag. Se godkjent preparatomtale/SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser.
Klinikk: Beinmargsdepresjon. Slimhinne- og hudlesjoner (utslett, ødem, flassing og ev. hyperpigmentering). Gastrointestinale symptomer. Ev. lever- og nyrepåvirkning. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vanligst er: Benmargssuppresjon inkl. nøytropeni (<1,5 × 109/liter), makrocytose, retikulocytopeni (<80 × 109/liter), azoospermi, oligospermi.
Se godkjent preparatomtale/SPC for utdypende.
ID2021_004
Hydroksykarbamid (Siklos)
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler H og Amming og legemidler H.
Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Hydroksykarbamid: 500 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Kapsel, hard | Hydroksykarbamid: 500 mg | 20 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Hydroksykarbamid: 500 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Hydroksykarbamid: 500 mg | 100 stk | C | H-resept | 771,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Hydroksykarbamid: 500 mg | 100 stk | C | H-resept | 771,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Hydroksykarbamid: 100 mg | 60 stk | C | H-resept | 820,10 |
| Tablett | Hydroksykarbamid: 1000 mg | 30 stk | C | H-resept | 3 953,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Hydroksykarbamid: 100 mg/1 ml | 150 ml | C | H-resept | - |
Alexander Fosså
Kjemisk beslektet med klofenotan (DDT). Har relativt selektiv toksisitet mot binyrebarkens celler, hemmer deres funksjoner og gir barkatrofi, muligens ved effekt på mitokondriene. Blokkerer syntesen av kortikosteroider fra normale og maligne barkceller. Bremser veksten av svulster utgått fra binyrebarken. Mitotan er sterkt lipofilt.
Biotilgjengeligheten er 40 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres bl.a. i lever ved hydrolyse. Utskilles både via gallen og via nyrene. Halveringstiden er varierende, 20–160 dager. Mitotan har induserende effekt på cytokrom P450-enzymene.
Metastaserende binyrebarktumor, som palliativ behandling både for å hemme tumorvekst og motvirke overproduksjon av kortikosteroider. Blir også utprøvd i adjuvant behandling.
Mitotan gis peroralt, i dose 2–12 g/døgn (2–6 g/døgn anbefales av Norsk Neuroendokrin Tumor Gruppe – bare enkelte pasienter tåler høyere dose). Som regel må pasienten få substitusjonsbehandling med kortikosteroider. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Økt risiko ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon. Plasmanivåer > 62,5 μmol/liter er forbundet med alvorlige CNS-effekter. Lang halveringstid og høy lipofilisitet gir langvarig forgiftningsklinikk.
Klinikk: Alvorlige CNS-effekter. Kvalme og brekninger. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Vurder å måle plasmanivå.
Anoreksi, kvalme og brekninger, diaré. Nevrotoksisitet med nevrologiske og psykiske symptomer: Tretthet, svimmelhet, depresjon, diplopi. Retinopati og andre øyeskader. Hudreaksjoner, myalgier, feber.
Graviditet: Kontraindisert under graviditet. Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Mitotan: 500 mg | 100 stk | C | H-resept | 8 766,40 |
Alexander Fosså
Beksaroten er en syntetisk retinoidanalog. I likhet med naturlig vitamin A (retinoider) regulerer beksaroten en rekke cellefunksjoner, med differensierende og proliferasjonshemmende effekter på mange tumorceller, bl.a. T-cellelymfomer.
Data for biotilgjengelighet mangler. Samtidig inntak av mat øker plasmakonsentrasjonen betydelig. Metaboliseres i leveren ved CYP3A4. Delvis aktive metabolitter. Halveringstiden er 1–3 timer (også angitt 7 timer).
Avansert kutant T-cellelymfom (mycosis fungoides).
Se spesiallitteratur.
Vanlige bivirkninger er: Hypotyreose, leukopeni, hudreaksjoner (ev. eksfoliativ dermatitt). Hyppig er også hodepine og andre smertereaksjoner, asteni. En stor andel av pasientene får hypertriglyseridemi og hyperkolesterolemi. Gastrointestinale reaksjoner er også relativt vanlig. Psykiske; se SLV Nyheter 04.09.2018.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser.
Voksne: < 1000 mg/m2/dag har vært tolerert i studier.
Klinikk: Beinmargsdepresjon, hudreaksjoner, CNS-effekter, kvalme, brekninger og diaré. Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Graviditet: Kontraindisert ved graviditet, fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under behandling og i minst en måned etter behandling. Menn som behandles bør bruke kondom i minst en måned etter seponering.
Amming: Amming frarådes pga. stoffets toksisitet.
Unngå høyt inntak av A-vitamin.
Varsel fra Legemiddelverket: Retinoider: risiko for fosterskade ved bruk under graviditet og risiko for psykiske reaksjoner. SLV Nyheter 04.09.2018.
Graviditet.
Prevensjon.
Mål serum-lipider.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Beksaroten: 75 mg | 100 stk | C | H-resept | 13 824,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Beksaroten: 75 mg | 100 stk | C | H-resept | 13 824,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Beksaroten: 75 mg | 100 stk | C | H-resept | 13 824,30 |
Alexander Fosså
Tretinoin (all‑trans retinsyre, ATRA) er en aktiv variant av vitamin A. Retinoider har i fysiologiske og farmakologiske doser mange inngripende virkninger på celler. De har også differensierende og veksthemmende effekter på visse maligne celler, bl.a. enkelte myeloide leukemiceller.
Biotilgjengeligheten er god, men variabel ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren via CYP-isoenzymer. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 60 %. Halveringstiden er 40–60 minutter.
Akutt promyelocyttleukemi hos voksne.
Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser. Ved store doser som akutt vitamin A-forgiftning.
Klinikk: Se Vitamin A (Retinol). Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Relativt vanlig er kvalme, brekninger og diaré. Tørr hud og slimhinner, xeroftalmi, alopeci og ødem opptrer også hyppig. Relativt ofte sees også et syndrom med lungeinfiltrater, leukocytose og luftveissymptomer som hoste, dyspné, respiratorisk insuffisiens, såkalt alltransretinsyre (ATRA)-syndrom. Andre bivirkninger er hodepine, generell asteni, psykiske reaksjoner og hørselsforstyrrelser. Tretinoin er sterkt teratogent.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Nedsatt leverfunksjon. Eldre pasienter.
Risiko for fosterskader ved bruk av retionider under graviditet og risiko for psykiske problemer ved bruk. Se SLV Nyheter 04.09.2018.
Graviditet.
Prevensjon. Orientere om bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Tretinoin: 10 mg | 100 stk | C | H-resept | - |
Anne Sophie von Krogh
Krisantaspase (crisantaspase) er enzymet asparaginase.
Erwinase® er krisantaspase (L-asparaginase) fra bakterien Dickeya dadantii (tidligere kjent som Erwinia chrysanthemi), mens Enrylaze® er rekombinant krisantaspase produsert ved hjelp av genteknologi i bakterien Pseudomonas fluorescens - begge med samme aminosyrefrekvens. Se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Krisantaspase er et viktig alternativ ved overfølsomhet og bidrar til å opprettholde behandlingseffektiviteten med færre alvorlige allergiske reaksjoner enn E. coli-versjoner (f.eks. pegaspargase), selv om det har sine egne bivirkninger som pankreatitt, leverproblemer og hyperglykemi.
Se også Cytotoksiske antibiotika.
L-asparaginase katalyserer deamineringen av asparagin til asparginsyre med frigjøring av ammoniakk. Asparagin finnes inkorporert i de fleste proteiner, og proteinsyntesen stoppes i dets fravær, hvilket hemmer RNA- og DNA-syntesen med en resulterende stopp i cellulær proliferasjon.
Tmaks: 16 timer etter i.m. administrering. T1/2: 8,6 timer etter i.v. administrering og 18,8 timer etter i.m. administrering. Metabolisering til små peptider via katabolske veier forventes.
Antineoplastisk kombinasjonsbehandling til behandling av akutt lymfatisk leukemi (ALL) og lymfoblastisk lymfom (LBL) hos voksne og barn (≥1 måned) som har utviklet overfølsomhet eller stille inaktivering overfor E. coli-derivert asparaginase.
Spesialistoppgave.
Se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Legemidlet kan gis intramuskulært, intravenøst eller subkutant. Erfaring hos barn kan tyde på mindre bivirkninger med intramuskulær administrasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger som kvalme, brekninger, feber, hypersensitivitetsreaksjoner, redusert nivå av plasmaproteiner, blodpropp, cerebral dysfunksjon med desorientering, kramper, koma, levertoksisitet og pankreatitt.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Svært vanlige: Anemi, febril leukopeni, nøytropeni, lymfopeni, trombocytopeni, abdominalsmerter, diaré, kvalme, oppkast, fatigue, legemiddeloverfølsomhet, smerter i ekstremitene, hodepine, angst, hyperglykemi, hypoalbuminemi, redusert appetitt, redusert vekt, økt bilirubin, økte transaminaser.
Allergiske reaksjoner, med urtikaria, leddsmerter, feber m.m., ev. anafylaktiske reaksjoner. Andre bivirkninger er kvalme, leveraffeksjon, pankreatitt. Sentralnervøse reaksjoner med depresjon, forvirringsreaksjoner osv. sees også. Liten toksisk effekt på beinmargen. En del barn og voksne utvikler insulintrengende diabetes under asparaginasebehandling, særlig ved samtidig bruk av glukokortikoider. Oftest er tilstanden reversibel.
Se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Graviditet Ingen data på bruk hos gravide. Basert på dyrestudier kan rekombinant krisantaspase gi embryonal og føtal skade. Menn og kvinner skal bruke sikker prevensjon under og i minst 3 måneder etter behandling. Da indirekte interaksjon med p-piller ikke kan utelukkes, skal fertile pasienter bruke effektive ikke-hormonelle prevensjonsmetoder under behandlingen. Fertile kvinner bør gjennomgå graviditetstesting før behandlingsoppstart. Preparatet skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke kvinnens kliniske tilstand nødvendiggjør og rettferdiggjør potensiell risiko for fosteret. Ved bruk under graviditet, eller hvis pasienten blir gravid under behandling, skal kvinnen informeres om potensiell fare for fosteret.
Amming Utskillelse i morsmelk er ukjent. Pga. potensialet for alvorlige bivirkninger hos spedbarn/barn som ammes, rådes mødre til å ikke amme under behandlingen og i 2 uker etter siste dose.
Fertilitet Ingen humane data. I en fertilitets- og tidlig embryonal utviklingsstudie var det ingen effekt på fertilitet hos hunn- og hannrotter (marginer for human eksponering på <1).
Prevensjon, bivirkninger.
Ha tilgjengelig utstyr for behandling av allergisk/anafylaktisk reaksjon.
Pankreatitt, nevrotoksisitet (inkl. posterior reversibelt encefalopatisyndrom (PRES)), glukoseintoleranse, levertoksisitet, anafylaksi, koagulasjonsforstyrrelser
Undersøk urin for glukose og mål blodglukose under asparaginasebehandling.
Spesialistoppgave, se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Krisantaspase: 10 mg/0.5 ml | 3 x 0.5 ml | C | 80 703,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Krisantaspase: 10000 E | 5 x 10000 E | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Krisantaspase: 10000 E | 5 x 10000 E | C | 69 191,10 |
Alexander Fosså
Trabektedin binder DNA og danner kovalente bindinger med N2 i guanin, bøyer DNA-heliks og utløser en rekke hendelser som affiserer flere transkripsjonsfaktorer, DNA-bindingsproteiner og DNA-reparasjonsbaner, noe som fører til at cellesyklusen forstyrres.
Trabektedin bindes i stor grad i vevene og har et stort distribusjonsvolum (over 5000 l). Trabektedin metaboliseres i lever, mest via CYP3A4, men også via CYP2C9, CYP2C19, CYP2D6 og CYP2E1 og utskilles hovedsakelig i feces. Terminal halveringstid er lang, 90–180 timer.
Trabektedin brukes ved behandling av avansert bløtvevssarkom. Det er også vist effekt ved ovarialcancer.
Anbefalt dose er 1,5 mg/m2 kroppsoverflate, gitt som en intravenøs infusjon over 24 timer, helst via en sentralvenøs inngang, hver 3. uke.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser.
Klinikk: Beinmargsdepresjon, gastrointestinale symptomer, rabdomyolyse, nyre- og leverpåvirkning. Vevsnekrotisk. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vanligste bivirkninger er beinmargsdepresjon med nøytropeni, trombocytopeni og anemi, hepatotoksisitet i form av levertransaminasestigning, kvalme og oppkast. Det er rapportert tilfeller av rabdomyolyse. Alvorlig reaksjon på injeksjonsstedet kan oppstå hvis trabektedin administreres gjennom en perifer venøs tilgang.
Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Pasienter med sviktende lever- og nyrefunksjon må behandles med forsiktighet. Pasienter med forhøyet bilirubin, med kreatininclearance < 30 ml/min, eller med CK-nivå over 2,5 ganger øvre grense i referanseområdet må ikke behandles med trabektedin. Det må utvises forsiktighet med å kombinere trabektedin med legemidler som er kjent for å gi muskelbivirkninger.
Alle pasienter bør få glukokortikoider, f.eks. 20 mg deksametason intravenøst 30 minutter før trabektedin, både som antiemetisk profylakse og fordi dette kan ha en hepatoprotektiv effekt. Pasienter med klinisk relevant leversykdom må overvåkes nøye, og dosen må om nødvendig justeres. Blodtelling må utførs ukentlig i de første to syklusene og deretter en gang mellom syklusene.
Prevensjon. Bivirkninger.
Carter NJ, Keam SJ (2007): Trabectedin: a review of its use in the management of soft tissue sarcoma and ovarian cancer. Drugs 67, 2257-2276.
Preparatomtale Yondelis (www.legemiddelverket.no)
Dahl, O., Lehne, G., Baksaas, I., Kvaløy, S. & Christoffersen, T. (red.): Medikamentell kreftbehandling. Cytostatikaboken 7. utg. Farmakologisk Institutt, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Trabektedin: 0.25 mg | 0.25 mg | C | 6 078,70 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Trabektedin: 1 mg | 1 mg | C | 22 770,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Trabektedin: 0.25 mg | 0.25 mg | C | 6 078,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Trabektedin: 1 mg | 1 mg | C | 22 770,80 |
Alexander Fosså
Talidomid har antiinflammatoriske, immunmodulatoriske, antiangiogenetiske og antineoplastiske effekter i tillegg til sederende og antiemetisk effekt. Flere av effektene skyldes at talidomid hemmer aktiviteten til NF-κB, en faktor som er viktig for transkripsjonsregulering av mange gener inkludert flere cytokiner. Talidomid øker cellenes følsomhet for apoptose.
Talidomid metaboliseres vesentlig ved ikke-enzymatisk hydrolyse og skilles ut i urinen. En liten andel av dosen metaboliseres i lever av CYP-enzymer. Gjennomsnittlig halveringstid for talidomid i plasma er 5–9 timer.
Talidomid brukes ved myelomatose. Det er også vist effekt ved visse andre tumorer og mot lepra.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Potent humant teratogen, ellers trolig lav akutt toksisitet.
Voksne: 14,4 g ga sedasjon.
Klinikk: Hypotensjon, feber, sedasjon, svimmelhet, obstipasjon og hudreaksjoner. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ev. ventrikkeltømming og kull. Symptomatisk behandling.
De vanligste bivirkningene er nøytropeni, leukopeni, anemi, trombocytopeni, lymfopeni, forstoppelse, somnolens, parestesi, perifer nevropati, svimmelhet, dysestesi, skjelving og perifert ødem. Andre klinisk viktige bivirkninger er dyp venetrombose og lungeembolisme, alvorlige hudreaksjoner inkludert Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse, bradykardi og synkope. Det er observert en økning i risikoen for hematologisk ny primær malignitet (akutt myeloid leukemi og myelodysplastisk syndrom) ved behandling med talidomid. Risikoen for ny primær malignitet øker over tid, til ca. 2 % etter 2 år og 4 % etter 3 år.
Fare for virusreaktivering og pulmonal hypertensjon.
Graviditet: Kontraindisert hos gravide, teratogent hos menneske. Fertile kvinner må bruke sikker prevensjon. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler, men virkestoffets toksisitet tilsier at ammende ikke bør bruke talidomid.
Pga. at talidomid kan indusere bradykardi skal det utvises forsiktighet med legemidler som kan ha samme effekt, slik som substanser som betablokkere eller antikolinesteraser. Legemidler som kan forårsake perifer nevropati skal brukes med forsiktighet hos pasienter som får talidomid. Tromboseprofylakse bør vurderes.
Hepatitt B-virusstatus bør fastslås før oppstart av behandling med thalidomid. Pasienter med tidligere infeksjoner bør overvåkes nøye for tegn og symptomer på virusreaktivering, inkludert aktiv HBV-infeksjon, under behandlingen. For pasienter som tester positivt for HBV-infeksjon, anbefales det å konsultere spesialist innen behandling av hepatitt B.
Pasienten skal overvåkes for tromboemboliske hendelser, perifer nevropati, hudreaksjoner, bradykardi og synkope.
Det er rapportert tilfeller med utvikling av pulmonal hypertensjon. Pasienter bør derfor vurderes for tegn og symptomer på underliggende hjerte- og lungesykdom før oppstart og under behandling med talidomid.
Prevensjon. Bivirkninger. Talidomid skal tas som en enkeltdose om kvelden pga. somnolens.
Daratumumab (Darzalex), bortezomib, talidomid og deksametason: Kombinasjonsbehandling av voksne pasienter med nydiagnostisert myelomatose som er aktuelle for autolog stamcelletransplantasjon. Beslutning foreligger, se sak 046-2021
von Lilienfeld-Toal M, Hahn-Ast C, Furkert K, Hoffmann F, Naumann R, Bargou R, Cook G, Glasmacher A (2008): A systematic review of phase II trials of thalidomide/dexamethasone combination therapy in patients with relapsed or refractory multiple myeloma. Eur J Haematol 81, 247-252.
Patel MP, Chanan-Khan AA (2009): The many lives of thalidomide. Leuk Lymphoma 50, 861-862.
Teo SK, Colburn WA, Tracewell WG, Kook KA, Stirling DI, Jaworsky MS, Scheffler MA, Thomas SD, Laskin OL (2004): Clinical pharmacokinetics of thalidomide. Clin Pharmacokinet 43, 311-327.
Kumar S, Rajkumar SV (2006): Thalidomide and lenalidomide in the treatment of multiple myeloma. Eur J Cancer 42, 1612-1622.
Sleijfer S, Kruit WH, Stoter G (2004): Thalidomide in solid tumours: the resurrection of an old drug.Eur J Cancer 40, 2377-2382.
Preparatomtale Thalidomide Celgene/Pharmion (www.legemiddelsok.no (DMP))
Dahl, O., Lehne, G., Baksaas, I., Kvaløy, S. & Christoffersen, T. (red.): Medikamentell kreftbehandling. Cytostatikaboken 7. utg. Farmakologisk Institutt, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Talidomid: 50 mg | 28 stk | C | H-resept | 4 182,- |
Alexander Fosså
Lenalidomid er en annengenerasjonsanalog av talidomid med lignende immunmodulerende, antiangiogenetiske og antineoplastiske effekter som talidomid. Lenalidomid vil bl.a. øke sensitiviteten til myelomceller for apoptose og modulere beinmargens mikromiljø ved å hemme sekresjonen av myelomastimulerende vekstfaktorer som IL-6, TNF og VEGF.
Lenalidomid absorberes raskt etter peroral administrasjon. Mesteparten av dosen utskilles uendret gjennom nyrene ved glomerulær filtrasjon og tubulær sekresjon. Halveringstid for eliminasjonen øker med økende dose og varierer fra 3 til 9 timer. Pasienter med redusert nyrefunksjon har økt eksponering pga. økt halveringstid.
Myelomatose, myelodysplastisk syndrom og mantelcellelymfom. Se godkjent preparatomtale for spesifisering.
Se godkjent preparatomtalefor konkretisering og utdypende mht. dosering mm..
Ved myeolomatose og mantelcellelymfom er anbefalt startdose 25 mg peroralt en gang daglig i de tre første ukene av hver fireukers syklus. For myelodysplastisk syndrom er anbefalt startdose 10 mg.
De vanligste bivirkningene er nøytropeni, trombocytopeni, tretthet, asteni, anemi, obstipasjon, diaré, muskelkramper og utslett. Kombinasjonen lenalidomid og deksametason er forbundet med økt risiko for venøs tromboembolisme hos pasienter med myelomatose.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Trolig potent human teratogen.
Klinikk: Beinmargsdepresjon, gastrointestinale symptomer, hypotensjon og økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler, men lenalidomid er kjemisk nært beslektet med talidomid. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler, men virkestoffets toksisitet tilsier at ammende ikke bør bruke lenalidomid.
Forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon. Tromboseprofylakse bør vurderes.
Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2016) om virusreaktivering.
Dosejustering ved redusert nyrefunksjon. Fullstendige blodtellinger hver uke de første 8 ukene, deretter hver måned. Monitorering av digoksinkonsentrasjon ved samtidig bruk av digoksin.
Prevensjon. Bivirkninger.
Lenalidomid (Revlimid) – Indikasjon I: Behandling av kronisk lymfatisk leukemi (KLL)
Lenalidomid (Revlimid) – Indikasjon II: Vedlikeholdsbehandling av voksne pasienter med nydiagnostisert myelomatose som har gjennomgått autolog stamcelletransplatasjon.
Lenalidomid (Revlimid)- Indikasjon III: Kombinasjonsbehandling til voksne pasienter med tidligere ubehandlet myelomatose hvor transplantasjon ikke er aktuelt.
Lenalidomid (Revlimid)- Indikasjon IV: Legemiddel (kapsel) til behandling av benmargskreft.
Lenalidomid (Revlimid) – Indikasjon V: I kombinasjon med bortezomib og deksametason til behandling av pasienter med tidligere ubehandlet myelomatose som ikke er aktuelle for stamcelletransplantasjon
Lenalidomid (Revlimid)- Indikasjon VI: Kombinasjonsbehandling med rituksimab ved tidligere behandlet follikulært lymfom eller marginalsone lymfom
Kumar S, Rajkumar SV (2006): Thalidomide and lenalidomide in the treatment of multiple myeloma. Eur J Cancer 42, 1612-1622.
Falco P, Cavallo F, Larocca A, Liberati AM, Musto P, Boccadoro M, Palumbo A (2008): Lenalidomide and its role in the management of multiple myeloma. Expert Rev Anticancer Ther 8, 865-874.
Chen N, Lau H, Kong L, Kumar G, Zeldis JB, Knight R, Laskin OL (2007): Pharmacokinetics of lenalidomide in subjects with various degrees of renal impairment and in subjects with hemodialysis. J Clin Pharmacol 47, 1466-1475.
Preparatomtale Revlimid (www.legemiddelsok.no (DMP))
Dahl, O., Lehne, G., Baksaas, I., Kvaløy, S. & Christoffersen, T. (red.): Medikamentell kreftbehandling. Cytostatikaboken 7. utg. Farmakologisk Institutt, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 10 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 2.5 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 20 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 1 865,80 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 25 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 1 865,80 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 5 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 7.5 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 15 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 10 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 15 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 2.5 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 20 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 865,80 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 25 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 865,80 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 5 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 7.5 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 10 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 15 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 20 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 865,60 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 25 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 865,60 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 5 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 10 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 15 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 2.5 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 20 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 865,80 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 25 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 865,80 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 5 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
| Kapsel, hard | Lenalidomid: 7.5 mg | 21 stk | C | H-resept | 1 520,40 |
Alexander Fosså
Pomalidomid er en analog av talidomid, med lignende immunmodulerende, antiangiogenetiske og antineoplastiske effekter som talidomid og lenalidomid. Pomalidomid øker T- og NK-cellemediert immunitet og hemmer produksjon av proinflammatoriske cytokiner i monocytter. Pomalidomid hemmer proliferasjon og induserer apoptose av hematopoietiske tumorceller og hemmer også proliferasjon av lenalidomid-resistente myelomceller. Pomalidomid virker synergistisk med deksametason i å indusere apoptose i tumorceller.
Pomalidomid metaboliseres hovedsakelig via CYP-avhengig metabolisme, og metabolittene utskilles i urinen. Halveringstiden er 7-10 timer.
Myelomatose, i kombinasjon med deksametason.
Spesialistoppgave.
Anbefalt startdose er 4 mg peroralt en gang daglig de tre første ukene av hver fire-ukers syklus. (Anbefalt dose deksametason er 40 mg peroralt på dag 1, 8, 15 og 22 i hver syklus.)
De vanligste bivirkningene er anemi, nøytropeni, trombocytopeni, fatigue, feber, perifere ødemer og infeksjoner. Perifer nevropati og venøs tromboembolisme er også vanlig. Tumorlysesyndrom er rapportert.
Pomalidomid gir økt risiko for akutt leverbetennelse, interstitiell lungesykdom og hjertesvikt.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 50 mg til friske og 10 mg daglig i flere dager til pasienter med myelomatoser ga lette symptomer.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert.
Graviditet: Må antas å være teratogent. Se talidomid og lenalidomid under Graviditet og legemidler.
Amming: Opplysninger mangler, men virkestoffets toksisitet tilsier at ammende ikke bør bruke pomalidomid. Se talidomid og lenalidomid Amming og legemidler.
Pasienten bør overvåkes med tanke på bivirkninger. Prevensjon.
Fare for utvikling av akutt leversvikt ved reaktivering av hepatitt B-virusinfeksjon: Hepatitt B-virusstatus bør fastslås før pomalidomidbehandling innledes. For pasienter som tester positivt for hepatitt B-virusinfeksjon (HBV-infeksjon), anbefales konsultasjon med lege som har erfaring innen hepatitt B behandling. Det bør utvises forsiktighet når pomalidomid brukes i kombinasjon med deksametason hos pasienter som tidligere har vært infisert med HBV, herunder pasienter som er anti-HBc-positive, men HBsAg-negative. Tidligere infiserte pasienter bør overvåkes nøye under behandlingen med hensyn til tegn og symptomer på en aktiv HBV-infeksjon.
Risiko for alvorlig levertoksisitet, interstitiell lungesykdom og hjertesvikt.
Hepatitt B-virusstatus bør fastslås før pomalidomidbehandling innledes. For pasienter som tester positivt for HBV-infeksjon anbefales konsultasjon med lege som har erfaring med behandling av hepatitt B. Det bør utvises forsiktighet når pomalidomid brukes i kombinasjon med deksametason hos pasienter som tidligere har vært infisert med HBV, herunder pasienter som er anti-HBc-positive men HBsAg-negative. Disse pasientene bør overvåkes nøye under behandlingen mht. tegn og symptomer på en aktiv HBV-infeksjon.
Graviditet.
Prevensjon. Bivirkninger.
Nye metoder: Pomalidomid
Pomalidomid (Imnovid): Behandling av myelomatose og pasienter som har fått minst to tidligere behandlingsregimer. Kombinasjon med deksametason.
Pomalidomid, bortezomib og dexametason: Kombinasjonsbehandling til voksne med residiverende og refraktær myelomatose.
Daratumumab (Darzalex)/ pomalidomid (Imnovid) – Indikasjon I: I kombinasjon med deksametason til behandling av myelomatosepasienter < 70 år som har fått minst to tidligere behandlinger
Daratumumab (Darzalex)/ pomalidomid (Imnovid) – Indikasjon II: I kombinasjon med deksametason til behandling av voksne med residiverende og refraktær myelomatose, hvor tidligere behandling inkluderte en proteasomhemmer og et immunmodulerende middel, og som har hatt sykdomsprogresjon ved siste behandling
Butler TW, Waddell JA, Solimando DA Jr. Drug monographs: pomalidomide and ponatinib. Hosp Pharm. 2013; 48: 636-641.
Elkinson S, McCormack PL. Pomalidomide: first global approval. Drugs. 2013; 73: 595-604.
Hoffmann M, Kasserra C, Reyes J, Schafer P, Kosek J, Capone L, Parton A, Kim-Kang H, Surapaneni S, Kumar G. Absorption, metabolism and excretion of [14C]pomalidomide in humans following oral administration. Cancer Chemother Pharmacol. 2013; 71: 489-501.
Lacy MQ, McCurdy AR. Pomalidomide. Blood. 2013; 122: 2305-2309.
EMA/306855/2013, 30 May 2013, Committee for Medicinal Products for Human Use (CHMP). Summary of opinion (initial authorisation), Pomalidomide Celgene (http://www.ema.europa.eu)
Imnovid SPC (www.medicines.org.uk)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 1 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 2 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 3 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 468,- |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 4 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 664,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 1 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 2 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 3 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 468,- |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 4 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 664,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 1 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 2 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 3 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 468,- |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 4 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 664,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 1 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 2 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 3 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 468,- |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 4 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 664,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 1 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 2 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 3 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 468,- |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 4 mg | 21 stk | C | H-resept | 40 664,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 1 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 2 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 3 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 468,- |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 4 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 664,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 1 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 2 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 404,40 |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 3 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 468,- |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 4 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | 40 664,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 2 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | - |
| Kapsel, hard | Pomalidomid: 3 mg | 21 x 1 stk | C | H-resept | - |
Alexander Fosså
Mifamurtid er et syntetisk derivat av en komponent fra bakteriecellevegg og virker som en immunmodulator med antitumoreffekt, mediert via aktivering av monocytter og makrofager.
Etter intravenøs administrasjon tas mirfamutid opp av celler i det retikuloendoteliale systemet. Terminal halveringstid er ca. 18 timer.
Osteosarkom.
Liposomal formulering, administreres intravenøst over 60 minutter. Anbefalt dosering er 2 mg/m2 to ganger i uken i 12 uker, deretter én gang i uken i 24 uker.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser.
Klinikk: Åndenød, feber, frysninger, tretthet, kvalme, brekninger og hodepine. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Mifamurtid tolereres vanligvis bra. Vanligste bivirkning er frysninger og feber ved første dose; de fleste pasienter utvikler toleranse mot dette ved senere doser. Sporadiske allergiske reaksjoner er observert.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler, men er trolig minimal. Bruk hos ammende anbefales ikke pga. virkningsmekanismen og manglende erfaring.
Brukes med forsiktighet hos pasienter med autoimmune sykdommer. Forebyggende behandling ved kronisk obstruktiv lungesykdom. Pasienter som har hatt venetrombose, vaskulitt eller ustabile kardiovaskulære sykdommer må overvåkes nøye.
Samtidig bruk av høye doser NSAIDs eller ciklosporin eller andre kalsinevrinhemmere kan motvirke effekten av mifamutid, og er derfor kontaindisert.
Prevensjon.
Frampton JE (2010): Mifamurtide. A review of its use in the treatment of osteosarcoma. Pediatr Drugs 12, 141-153.
Meyers PA (2009): Muramyl tripeptide (mifamurtide) for the treatment of osteosarcoma. Expert Rev Anticancer Ther 9, 1035-1049
Alexander Fosså
Eribulin hemmer polymerisering av mikrotubuli, uten å påvirke depolymeriseringen, og induserer dannelse av tubulinaggregater. Dette medfører blokkering av cellenes mitose, blokkering i G2/M-fase av cellesyklus og celledød ved apoptose.
Eribulin omdannes bare i liten grad og utskilles hovedsakelig uendret i gallen. Gjennomsnittlig terminal halveringstid er ca. 40 timer.
Eribulin brukes ved mammacancer med lokal eller metastatisk spredning, etter behandling med minst to andre regimer, et antrasyklin og et taxan.
Anbefalt dose er 1,23 mg/m2, gitt intravenøst over 2 til 5 minutter på dag 1 og 8 i hver 21 dagers syklus. Doseutsettelse eller dosereduksjon kan være nødvendig ved nøytropeni, trombocytopeni eller ikke-hematologisk toksisitet.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: 8,6 mg (4 × terapeutisk dose) ga alvorlig overfølsomhetsreaksjon og nøytropeni.
Klinikk: Beinmargsdepresjon er hovedproblemet (nøytropeni ofte mest uttalt). GI-symptomer, nevropati, økt infeksjonsfare og ev. forlenget QT-tid. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligste bivirkningene er beinmargshemming med nøytropeni, leukopeni og anemi, perifer nevropati, alopeci, asteni og kvalme.
Fullstendige blodtellinger bør foretas hos alle pasienter før hver dose av eribulin. Pasienter bør overvåkes nøye for tegn på perifer motorisk og sensorisk nevropati. Det anbefales å ta EKG hvis behandling startes hos pasienter med stuvningssvikt eller bradyarytmi, eller som bruker legemidler som forlenger QT-tiden.
Prevensjon. Bivirkninger.
Eribulin (Halaven): I Tredjelinjebehandling ved metastatisk brystkreft
Eibulin (Halaven): II Til bruk i behandling av bløtvevssarkom
Cortes J, Vidal M (2012). Beyond taxanes: the next generation of microtubule-targeting agents. Breast Cancer Res Treat 133, 821-830.
Preston JN, Trivedi MV (2012): Eribulin: a novel cytotoxic chemotherapy agent. Ann Pharmacother 46, 802-811.
Scarpace SL (2012): Eribulin mesylate (E7389): review of efficacy and tolerability in breast, pancreatic, head and neck, and non-small cell lung cancer. Clin Ther 34, 1467-1473.
Preparatomtale Halaven (www.legemiddelsok.no (DMP))
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Eribulin: 0.44 mg/1 ml | 2 ml | C | H-resept | 4 064,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Eribulin: 0.44 mg/1 ml | 2 ml | C | H-resept | 4 064,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Eribulin: 0.44 mg/1 ml | 2 ml | C | H-resept | 4 064,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Eribulin: 0.44 mg/1 ml | 2 ml | C | H-resept | 4 064,80 |
Alexander Fosså
Histamin hemmer dannelsen av reaktive oksygenradikaler. Dette vil beskytte lymfocytter, særlig NK-celler og T-celler, som er ansvarlige for den immunmedierte destruksjonen av leukemiceller. Histamin gis sammen med interlevkin-2 (IL-2) og ser ut til å øke IL-2s evne til å aktivere antitumoreffekten til NK-celler og T-celler.
Histamin absorberes raskt etter subkutan injeksjon, metaboliseres i nyre, lever og andre vev og skilles hovedsakelig ut i nyrene. Det er stor interindividuell variasjon i farmakokinetikken til histamin. Gjennomsnittlig halveringstid er 0,75–1,5 timer.
Histamin brukes sammen med IL-2 ved akutt myeloid leukemi hos voksne i første remisjon. Effekten er omdiskutert.
Histamin 0,5 mg (0,5 ml) administreres subkutant, sakte over 5–15 minutter, 1–3 minutter etter hver injeksjon av IL-2. Histamin må ikke injiseres i samme anatomiske område som IL-2.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Kardilatasjon er hovedproblemet. Hypotensjon, takykardi, hudrødme, slimhinnesvelling, kvalme, brekninger, hodepine, magesmerter og utslett. Ev. forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Histamin er en kraftig vasodilaterende substans. Vanlige bivirkninger er rødme, hodepine, tretthet, feber og granulom og erytem på injeksjonsstedet. Hypotensjon, takykardi, dyspné, hoste og utslett er også vanlig.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: I kombinasjon med interlevkin-2 i kreftterapi: Amming frarådes.
Rask subkutan injeksjon eller injeksjon i et vaskulært rom kan føre til alvorlig hypotensjon, takykardi eller synkope. Puls, blodtrykk og respirasjonsfrekvens bør overvåkes av lege på første dag av første behandlingssyklus og ev. ved senere behandling. Pasienter med perifer arteriell sykdom, peptiske eller øsofageale sår, nyresykdom, slag, infeksjon, autoimmun sykdom og pasienter som bruker antihypertensiva, antihistaminer, monoaminoksidasehemmere, antimalaria- og antitrypanosom-midler, nevromuskulære blokkere, opioidanalgetika og forskjellige kontrastmidler skal behandles med forsiktighet.
Hjertesvikt NYHA-klasse III/IV, samtidig behandling med systemisk steroidterapi, klonidin og H2-blokkere og etter allogen stamcelletransplantasjon.
Prevensjon.
Yang LPH, Perry CM (2011): Histamine dihydrochloride in the management of acute myeloid leukaemia. Drugs 7, 102-122.
Martner A, Thorén FB, Aurelius J, Söderholm J, Brune M, Hellstrand K (2010): Immunotherapy with histamine dihydrochloride for the prevention of relapse in acute myeloid leukemia. Expert Rev Hematol 3, 381–391.
Preparatomtale Ceplene (www.legemiddelsok.no (DMP))
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Histamin: 0.5 mg/0.5 ml | 14 x 0.5 ml | C | H-resept | 11 943,50 |
Alexander Fosså
Kovalent konjugat av E. coli-derivert L-asparaginase med monometoksypropylenglykol. Virkningsmekanisme via enzymatisk spalting av aminosyren L-asparagin til aspartinsyre og ammoniakk. Nedbryting av L-asparagin i blodserum gir hemming av protein-, DNA- og RNA-syntese, spesielt i leukemiske blastceller som ikke kan syntetisere L-asparagin og dermed gjennomgår apoptose.
Etter 1-times i.v. infusjon påvises asparaginaseaktivitet i minst 15 dager etter 1. behandling. Halveringstid: 1-6 dager, upåvirket av dose. Proteolytiske enzymer ansvarlige for pegaspargasemetabolisme finnes i alle vev. Utskillelse: Pegaspargase er et protein med høy molekylvekt, og skilles derfor ikke ut via nyrene.
Indisert som en komponent i antineoplastisk kombinasjonsbehandling ved akutt lymfatisk leukemi (ALL).
Behandling er en spesialistoppgave. Det er flere ulike prokoller som benyttes, både etablerte og som ledd i utprøving; derfor kan doseringen variere.
Generelt: Barn og voksne ≤21 år: Anbefalt dose ved kroppsoverflateareal på ≥0,6 m2 er 2500 E (tilsv. 3,3 ml) pr. m2 kroppsoverflateareal hver 14. dag. Anbefalt dose ved kroppsoverflateareal <0,6 m2 er 82,5 E (tilsv. 0,1 ml) pr. kg kroppsvekt hver 14 dag. Voksne >21 år: Anbefalt dose er 2000 E/m2 kroppsoverflate hver 14 dag.
Kan gis ved i.m. injeksjon eller i.v. infusjon. For mindre volum er i.m. injeksjon foretrukket. Se godkjent preparatomtale.
Toksisitet: Begrenset erfaring. 10 000 IE/m2 ga lett økning i leverenzymer.
Klinikk: Begrenset erfaring. Utslett og lett leverpåvirkning er rapportert. Ev. forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Svært vanlige (≥1/10): Hyperglykemi, pancreatitt, hudreaksjoner, anafylaksi. Kan gi alvorlig leversvikt og trombose. Se godkjent preparatomtale.
Alvorlig nedsatt leverfunksjon. Alvorlig trombose eller alvorlige blødningstilfeller ved tidligere L-asparaginasebehandling. Tidligere pankreatitt.
Graviditet: Skal ikke brukes under graviditet. Menn og kvinner må bruke effektiv prevensjon under behandling og i minst 6 måneder etter seponering. Indirekte interaksjon mellom orale prevensjonsmidler og pegaspargase kan ikke utelukkes, og orale prevensjonsmidler anses derfor ikke som tilstrekkelig sikre. Amming: Ukjent om pegaspargase går over i morsmelk. Amming bør avbrytes under behandling, og bør ikke gjenopptas etter seponering.
Se godkjent preparatomtale og DMP interaksjonssøk.
Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Pegaspargase: 750 E/1 ml | 3750 E | C | 18 573,30 |
Tormod Kyrre Guren
Hemmer av transkripsjonsfaktoren hypoksi-induserbar faktor 2 alfa (HIF-2α).
Ved normale oksygennivåer er HIF-2α mål for degradering av von Hippel-Lindau (VHL)-protein. VHL-proteinet er en tumor suppressor, og ved enkelte krefttyper foreligger mutasjon i VHL-genet som fører til nedsatt funksjon av VHL-proteinet. Dette kan resultere i redusert nedbrytning og dermed akkumulering av HIF-2α i kreftcellene. Følgelig kan HIF-2α da translokere inn i nukleus og regulerer ekspresjon av ulike gener som er assosiert med cellulær proliferasjon, angiogenese og tumorvekst.
Belzutifan binder til HIF-2α og hindrer belzutifan HIF-2α-HIF-1β-interaksjon og dette kan føre til redusert transkripsjon og ekspresjon av ulike HIF-2α-målgener.
Belzutifan er ansett som et "first-in-class" medikament.
Absorbsjon Etter oral enkeltdose administrering av 120 mg belzutifan oppstod maksimal plasmakonsentrasjon (median Tmaks) 1 til 2 timer etter dosering. Et fett- og kaloririkt måltid forsinket maksimal konsentrasjon av belzutifan med omtrent 2 timer, men hadde ingen effekt på eksponeringen (AUC).
Distribusjon Basert på den populasjonsfarmakokinetiske analysen er gjennomsnittlig (CV %) distribusjonsvolum 120 liter (28,5 %). Plasmaproteinbinding av belzutifan er 45 %. Blod-til-plasma-konsentrasjonsratio av belzutifan er 0,88.
Metabolisme primært av UGT2B17 og CYP2C19 og i mindre grad av CYP3A4. Pasienter som er langsomme omsettere av både UGT2B17 og CYP2C19 har høyere eksponering for belzutifan, hvilket kan øke insidensen og alvorligheten av bivirkninger av belzutifan, og skal overvåkes nøye (se godkjent preparatomtale pkt. 4.4 og 4.8).
Eliminasjon er omtrent 14 timer, ca. 50 % i urinen og ca. 50 % i feces primært som inaktive metabolitter. Omtrent 6 % av dosen ble gjenfunnet som modersubstans i urinen.
Populasjonsfarmakokinetisk analyse tyder på verken alder, kjønn, etnisitet og kroppsvekt har klinisk effekt på farmakokinetikken.
Spesielle populasjoner: Se godkjent preparatomtale.
Spesialistoppgave. Behandling initieres og overvåkes av lege med erfaring i kreftbehandling.
Dosering Anbefalt dose er 120 mg belzutifan (tre 40 mg tabletter) administrert én gang daglig, til samme tid hver dag. Behandling bør fortsette inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet oppstår.
Glemt dose Dersom en dose glemmes kan den tas så snart som mulig den samme dagen. Den vanlige daglige dosen skal gjenopptas neste dag. Det skal ikke tas ekstra tabletter som erstatning for den glemte dosen. Ved oppkast når som helst etter inntak skal ikke en ny dose tas. Neste dose skal tas neste dag.
Dosejusteringer
Administrasjon oral.
Det finnes ingen spesifikk behandling for overdose av belzutifan.
Ved mistanke om overdose, dersom nødvendig, holdes belzutifan tilbake og støttende behandling igangsettes.
Den høyeste dosen av belzutifan som ble studert klinisk var 240 mg total daglig dose (120 mg to ganger daglig eller 240 mg én gang daglig). Grad 3 hypoksi forekom ved 120 mg to ganger daglig og grad 4 trombocytopeni forekom ved 240 mg én gang daglig.
Se Forgiftninger.
De vanligste bivirkningene var anemi (84,2 %), fatigue (42,7 %), kvalme (24,1 %), dyspné (21,4 %), svimmelhet (17,9 %) og hypoksi (16,3 %).
De vanligste bivirkningene av grad 3 eller 4 var anemi (28,8 %) og hypoksi (12,2 %).
De vanligste alvorlige bivirkningene var hypoksi (7,1 %), anemi (4,7 %) og dyspné (1,2 %).
Se godkjent preparatomtale for utdypende.
Fertile kvinner/Prevensjon hos menn og kvinner Graviditetsstatus til fertile kvinner skal verifiseres før oppstart av behandling med belzutifan. Belzutifan kan forårsake embryo-føtal skade, inkludert fosterdød, når det gis til en gravid kvinne (se godkjent preparatomtale pkt. 4.4 og 5.3). Fertile kvinner skal informeres om den mulige risikoen for fosteret.
Fertile kvinner skal bruke svært effektiv prevensjonsmetode under behandling med belzutifan, og i minst 1 uke etter siste dose. Bruk av belzutifan kan redusere effekten av hormonelle prevensjonsmidler. Pasienter som bruker hormonelle prevensjonsmidler skal rådes til å bruke en alternativ ikke-hormonell prevensjonsmetode, eller så skal mannlig partner bruke kondom, under behandling med belzutifan (se godkjent preparatomtale pkt. 4.5).
Graviditet Det er ingen eller begrenset mengde data på bruk av belzutifan hos gravide kvinner. Studier på dyr har vist reproduksjonstoksisitet (se SPC pkt. 5.3). Nyrecellekarsinom Belzutifan skal ikke brukes under graviditet med mindre den kliniske tilstanden til kvinnen krever behandling med belzutifan. Von Hippel-Lindaus (VHL)-sykdomsassosierte tumorer Belzutifan er kontraindisert ved graviditet (se godkjent preparatomtale pkt. 4.3). Dersom graviditet oppstår under behandling med belzutifan skal behandlingen avsluttes.
Amming Det foreligger ikke tilstrekkelig informasjon om utskillelse av belzutifan eller dets metabolitter i morsmelk hos mennesker, deres effekter på barn som ammes, eller på melkeproduksjon. På grunn av potensialet for alvorlige bivirkninger hos barn som ammes, skal kvinner rådes til ikke å amme under behandling med belzutifan og i 1 uke etter siste dose.
Fertilitet Basert på funn i dyr kan belzutifan svekke fertiliteten hos menn og kvinner med reproduktiv potensial (se godkjent preparatomtale pkt. 5.3). Pasienter skal informeres om denne mulige risikoen. Reversibiliteten av effekten på fertilitet er ikke kjent.
Spesialistoppgave
Anemi Det er rapportert tilfeller av anemi hos pasienter behandlet med belzutifan i kliniske studier (se godkjent preparatomtale pkt. 4.8). Pasienter skal overvåkes for anemi før oppstart av og regelmessig under behandling med belzutifan. Hos pasienter som utvikler grad 3 anemi skal belzutifan tilbakeholdes og pasienten skal behandles i henhold til standard medisinsk praksis, inkludert administrering av erytropoiese-stimulerende middel (ESA), inntil forbedring til ≤ grad 2 (se forskrivningsinformasjon for ESA-er for mer informasjon). Ved tilbakevendende grad 3 anemi skal belzutifan seponeres. Hos pasienter som utvikler grad 4 anemi skal belzutifan tilbakeholdes, og permanent seponeres ved tilbakevendende grad 4 anemi (se godkjent preparatomtale pkt. 4.2).
Hypoksi Det er rapportert tilfeller av hypoksi hos pasienter behandlet med belzutifan i kliniske studier (se godkjent preparatomtale pkt. 4.8). 5 Pasienters oksygenmetning skal overvåkes med pulsoksymetri før oppstart av og regelmessig under behandling med belzutifan. Ved grad 3 asymptomatisk hypoksi skal det vurderes å gi oksygenbehandling og om behandlingen skal fortsette eller tilbakeholdes. Dersom behandlingen tilbakeholdes skal belzutifan gjenopptas med redusert dose. Hos pasienter med grad 3 symptomatisk hypoksi skal belzutifan tilbakeholdes, hypoksi behandles, og belzutifan gjenopptas med redusert dose. Ved tilbakevendende symptomatisk hypoksi skal behandlingen seponeres. Ved grad 4 hypoksi skal behandlingen seponeres permanent (se godkjent preparatomtale pkt. 4.2).
Embryo-føtal toksisitet: Fertile kvinner Belzutifan kan forårsake embryo-føtal skade hos mennesker, inkludert fosterdød (se godkjent preparatomtale pkt. 4.6 og 5.3). Graviditetsstatus til fertile kvinner skal verifiseres før oppstart av behandling med belzutifan. Fertile kvinner skal bruke svært effektive prevensjonsmetoder under behandling med belzutifan, og i minst 1 uke etter siste dose, på grunn av den mulige risikoen for fosteret (se godkjent preparatomtale pkt. 4.5 og 4.6). CNS-blødning hos pasienter med VHL-sykdomsassosierte CNS-hemangioblastomer (CNS-HB)
CNS-blødning, inkludert med dødelig utfall, har blitt observert hos pasienter med VHLsykdomsassosiert CNS-HB. Leger skal være oppmerksomme på symptomer eller tegn på CNS-blødning hos pasienter med VHL-sykdomsassosiert CNS-HB som behandles med belzutifan. Informasjon om hjelpestoffer Dette legemidlet inneholder mindre enn 1 mmol natrium (23 mg) i hver tablett, og er så godt som «natriumfritt».
Se DMP interaksjonssøk for belzutifan.
Se Nye metoder for belzutifan.
Prevensjon, bivirkninger, forsiktighetsregler og interaksjoner.
Belzutifan har liten påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Svimmelhet og tretthet kan forekomme etter administrering av belzutifan (se godkjent preparatomtale pkt. 4.8). Pasienter skal rådes til ikke å kjøre bil og bruke maskiner før de er rimelig sikre på at behandlingen med belzutifan ikke påvirker dem negativt.
Godkjent preparatomtale Belzutifan (Welireg®).
Tormod Kyrre Guren
Det utvikles nå en rekke såkalte målrettede kreftmidler, i første rekke legemidler som griper inn i cellenes signaloverførende reguleringsmekanismer.
Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.
Merk spesielt interaksjonspotensiale for kinasehemmere og CYP3A4-hemmere inkl. grapefrukt/grapefruktjuice, se Praktisk bruk av cytostatika.
Prevensjon.
Tormod Kyrre Guren
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Tormod Kyrre Guren
Dasatinib er en tyrosinkinasehemmer med effekt på mange ulike proteinkinaser, bl.a. Bcr-Abl, Src, Lck, Yes, Fyn, c-Kit, efrinreseptor-A2 og PDGF-reseptor beta. Dasatinib er mer potent enn imatinib mot Bcr-Abl, binder seg til både den inaktive og aktive konformasjonen av BCR-ABL og har effekt mot de fleste imatinibresistente, mutante former av bcr-abl.
Dasatinib metaboliseres delvis i lever via CYP3A4 og utskilles hovedsakelig i feces. Halveringstid for eliminasjonen er 5–6 timer.
Voksne: Nylig diagnostisert Philadelphiakromosompositiv (Ph+) kronisk myelogen leukemi (KML) i kronisk fase. Kronisk, fremskreden eller blastfase KML, som er resistent eller intolerant overfor tidligere behandlinger, inkl. imatinibmesilat. Ph+ akutt lymfoblastisk leukemi (ALL) og KML i lymfoid blastfase med resistens eller intoleranse overfor tidligere behandling.
Barn: Nylig diagnostisert Ph+ KML i kronisk fase (Ph+ KML-KF) eller Ph+ KML-KF med resistens eller intoleranse overfor tidligere behandlinger, inkl. imatinib.
Spesialistoppgave.
Dasatinib administreres peroralt. Anbefalt startdose for kronisk fase KML er 100 mg dasatinib en gang daglig, for aksellerert fase KML, for avansert fase KML eller Ph+ALL er anbefalt startdose 70 mg to ganger daglig.
Se Proteinkinasehemmere nedenfor. 280 mg daglig i 1 uke ga trombocytopeni.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De fleste bivirkningene er av mild til moderat grad. Vanlige bivirkninger er beinmargsdepresjon, væskeretensjon (inkludert pleuraeffusjon), diaré, hodepine, kvalme/oppkast, hudutslett, dyspné, blødninger, tretthet, smerter i muskler og skjelett, infeksjon og feber. Andre bivirkninger er legemiddelrelatert febril nøytropeni, QT-forlengelse og levertransaminasestigning. Reaktivering av hepatitt B hos pasienter som er kroniske bærere av viruset har oppstått etter at pasientene har brukt BCR-ABL-tyrosinkinasehemmere.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Dyreforsøk har vist fosterskade. Virkningsmekanismen tilsier at dasatinib ikke bør brukes av gravide. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler. G7.1 og G8.1.
Dasatinib må brukes med forsiktighet hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon og til pasienter som har eller kan utvikle QT-forlengelse.
Risiko for reaktivering av hepatitt B.
Dosen justeres etter pasientens respons og toleranse. Følge cytogenetisk og molekylær (BCRABL-transkripter) respons. Pasienter bør testes for HBV-infeksjon før oppstart av behandling, og pasienter med HBV-infeksjon må overvåkes for tegn og symptomer på aktiv HBV-infeksjon under behandling.
Tablettene skal svelges hele. Opptaket av dasatinib reduseres ved samtidig inntak av antacida. Prevensjon. Bivirkninger. Se DMP interaksjonssøk.
McFarland KL, Wetzstein GA (2009): Chronic myeloid leukemia therapy: Focus on second-generation tyrosine kinase inhibitors. Cancer Control 16, 132-140
Steinberg M (2007): Dasatinib: a tyrosine kinase inhibitor for the treatment of chronic myelogenous leukemia and philadelphia chromosome-positive acute lymphoblastic leukemia. Clin Ther 29: 2289-2308.
Preparatomtale Sprycel (www.legemiddelsok.no)
Dahl, O., Lehne, G., Baksaas, I., Kvaløy, S. & Christoffersen, T. (red.): Medikamentell kreftbehandling. Cytostatikaboken 7. utg. Farmakologisk Institutt, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dasatinib: 20 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dasatinib: 20 mg | 60 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dasatinib: 50 mg | 60 stk | C | H-resept | - |
| Tablett | Dasatinib: 70 mg | 60 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dasatinib: 20 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | 10 324,50 |
| Tablett | Dasatinib: 50 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | 20 418,70 |
| Tablett | Dasatinib: 70 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | 20 418,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dasatinib: 50 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dasatinib: 50 mg | 60 stk | C | H-resept | 20 418,70 |
| Tablett | Dasatinib: 70 mg | 60 stk | C | H-resept | 20 418,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dasatinib: 20 mg | 60 stk | C | H-resept | 10 324,50 |
| Tablett | Dasatinib: 50 mg | 60 stk | C | H-resept | 20 418,70 |
| Tablett | Dasatinib: 70 mg | 60 stk | C | H-resept | 20 418,70 |
Tormod Kyrre Guren
Imatinib er en tyrosinkinasehemmer med høy selektivitet som hemmer kraftig noen få tyrosinkinaser med veldefinerte og avgjørende roller i patogenesen av spesifikke maligne tilstander. En av disse tyrosinkinasene er hybridproteinet BCR-ABL, produktet av fusjonsgenet bcr-abl som oppstår som følge av de genetiske translokasjonene som danner Philadelphiakromosomet ved kronisk myelogen leukemi (KML). En annen imatinibsensitiv tyrosinkinase er c-Kit, som er reseptor for stamcellefaktor (SCF). Aktiverende mutasjoner i kit-genet fører til at Kit-tyrosinkinasen er konstant hyperaktiv, og dette er en avgjørende årsaksfaktor i patogenesen for flertallet av de mesenkymale svulstene i tarmtraktus som kalles «gastrointestinal stromal tumor» (GIST). Også platederivert vekstfaktor (PDGF)-reseptorene hemmes av imatinib.
Biotilgjengeligheten er tilnærmet 100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren, hovedsakelig via CYP3A4. Også andre CYP-isoenzymer er involvert. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden for imatinib er ca. 20 timer, for aktiv metabolitt ca. 40 timer.
Kronisk myelogen leukemi (KML). Akutt lymfatisk leukemi positiv for bcr-abl-genet. Gastrointestinal stromal tumor (GIST). Kan ha effekt ved kronisk eosinofil leukemi og myelomonocytt leukemi. Utprøves ved mesoteliomer.
Gis peroralt. Anbefalt dose ved KML er 400–600 mg/dag, gitt som én daglig administrasjon. Se spesiallitteratur. Behandling bør startes av lege som har erfaring med behandling av hematologiske maligniteter og maligne sarkomer.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Økt risiko ved nedsatt leverfunksjon.
Barn: 400 mg til 3-åring ga lett forgiftning og 980 mg til 3-åring ga moderat forgiftning.
Voksne: Enkeltdose på 6,4 g ga moderat og enkeltdose på 8 g og 10 g ga lett forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Kvalme og brekninger, diaré, abdominalsmerter, cytopeni. Væskeretensjon med ødemer, vektøkning, ev. plevraeffusat, lungeødem, ascites. Nøytropeni, trombocytopeni, anemi. Muskelspasmer, myalgi, artralgi, knokkelsmerter. Hudutslett. Blødninger. Reaktivering av hepatitt B hos pasienter som er kroniske bærere av viruset har oppstått etter at pasientene har brukt BCR-ABL-tyrosinkinasehemmere.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Dyreforsøk har vist fosterskade.
Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.
Risiko for reaktivering av hepatitt B.
Regelmessig kontroll av vekt. Kliniske tegn på væskeretensjon. Regelmessige fullstendige blodtellinger. Følge cytogenetisk og molekylær (BCRABL-transkripter) respons. Pasienter bør testes for HBV-infeksjon før oppstart av behandling, og pasienter med HBV-infeksjon må overvåkes for tegn og symptomer på aktiv HBV-infeksjon under behandling. Se DMP interaksjonssøk.
Prevensjon. Bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Imatinib: 100 mg | 60 stk | C | H-resept | 3 479,30 |
| Tablett | Imatinib: 400 mg | 30 stk | C | H-resept | 9 168,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Imatinib: 100 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | 3 479,30 |
| Tablett | Imatinib: 100 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | 3 479,30 |
| Tablett | Imatinib: 400 mg | 30 x 1 stk | C | H-resept | 9 168,80 |
| Tablett | Imatinib: 400 mg | 30 x 1 stk | C | H-resept | 9 168,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Imatinib: 100 mg | 60 stk | C | H-resept | 3 479,30 |
| Tablett | Imatinib: 400 mg | 30 stk | C | H-resept | 9 168,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Imatinib: 100 mg | 60 stk | C | H-resept | 3 479,30 |
| Tablett | Imatinib: 400 mg | 30 stk | C | H-resept | 9 168,80 |
Tormod Kyrre Guren
Nilotinib er en nær analog av imatinib. I likhet med imatinib hemmer nilotinib særlig proteinkinasene Abl/Bcr-Abl, c-Kit og PDGF-reseptor, men nilotinib er mer potent enn imatinib mot Bcr-Abl. Nilotinib har også effekt mot de fleste imatinibresistente, mutante former av Bcr-Abl og vil selektivt hemme proliferasjon og indusere apoptose i cellelinjer og i primære philadelphiakromosompositive leukemiceller hos KML-pasienter.
Mat øker biotilgjengeligheten av nilotinib. Nilotinib metaboliseres delvis i lever via CYP3A4, og utskilles hovedsakelig i feces. Halveringstid for eliminasjonen er ca. 17 timer.
Philadelphiakromosompositiv kronisk myelogen leukemi (KML) med resistens eller intoleranse overfor tidligere behandling, inkludert imatinib.
Nilotinib administreres peroralt og skal ikke tas sammen med mat. Anbefalt dose er 400 mg × 2 daglig.
Se Proteinkinasehemmere nedenfor. Forlenget QT-tid er rapportert.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Hematologisk toksisitet inkluderer trombocytopeni, nøytropeni og anemi. De vanligste ikke-hematologiske bivirkningene er utslett, kløe, kvalme, tretthet og hodepine, men de fleste av disse bivirkningene er milde til moderate i alvorlighetsgrad. Forstoppelse, diaré, smerter i bein, leddsmerter, muskelspasmer og perifere ødemer er sjeldnere og er av mild til moderat alvorlighetsgrad. Nilotinib interfererer med kardial repolarisering og forlenger QT-intervallet. Reaktivering av hepatitt B hos pasienter som er kroniske bærere av viruset har oppstått etter at pasientene har brukt BCR-ABL-tyrosinkinasehemmere.
Graviditet: Erfaring med bruk av nilotinib under graviditet mangler. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler. Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Nilotinib bør brukes med forsiktighet hos pasienter som har QT-forlengelse og til pasienter med en signifikant risiko for å utvikle dette. Pasienter med nedsatt leverfunksjon kan ha økt eksponering for nilotinib. Samtidig bruk av kraftige CYP3A4-hemmere bør unngås.
Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2016) om risiko for reaktivering av hepatitt B.
Behandling med nilotinib er forbundet med trombocytopeni, nøytropeni og anemi. Fullstendige blodtellinger bør utføres hver annen uke de første to månedene og deretter så ofte som det er klinisk nødvendig. Cytogenetikk og BCRABL-transkriptmålinger. Pasienter bør testes for HBV-infeksjon før oppstart av behandling, og pasienter med HBV-infeksjon må overvåkes for tegn og symptomer på aktiv HBV-infeksjon under behandling. Se SLV interaksjonssøk.
Prevensjon. Bivirkninger.
Deininger MW (2008): Nilotinib. Clin Cancer Res 14, 4027-4031.
DeRemer DL, Ustun C, Natarajan K (2008) Nilotinib: a second-generation tyrosine kinase inhibitor for the treatment of chronic myelogenous leukemia. Clin Ter 30, 1956-1975.
Preparatomtale Tasigna (www.legemiddelsok.no).
Dahl, O., Lehne, G., Baksaas, I., Kvaløy, S. & Christoffersen, T. (red.): Medikamentell kreftbehandling. Cytostatikaboken 7. utg. Farmakologisk Institutt, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Nilotinib: 150 mg | 112 x 1 stk | C | H-resept | 31 026,80 |
| Kapsel, hard | Nilotinib: 200 mg | 112 x 1 stk | C | H-resept | 39 290,90 |
| Kapsel, hard | Nilotinib: 50 mg | 120 x 1 stk | C | H-resept | 11 899,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Nilotinib: 150 mg | 112 stk | C | H-resept | 31 026,80 |
| Kapsel, hard | Nilotinib: 200 mg | 112 stk | C | H-resept | 39 290,90 |
| Kapsel, hard | Nilotinib: 50 mg | 3 x 40 stk | C | H-resept | 11 899,20 |
Tormod Kyrre Guren
For oppdatert SPC (preparatomtale), se DMP legemiddelsøk bosutinib.
Bosutinib er en "andregenerasjons" tyrosinkinasehemmer (TKI) med effekt på flere kinaser, bl.a. på Bcr-Abl og Src-kinasefamilien, inkludert Src, Lyn og Hck. Bosutinib har effekt mot mange imatinibresistente, mutante former av Bcr-Abl.
Absorpsjonen av bosutinib øker ved samtidig inntak av mat. Bosutinib metaboliseres i lever, mest via CYP3A4, og utskilles hovedsakelig i feces. Halveringstid for eliminasjonen er 30-40 timer.
Pasienter bør testes for HBV-infeksjon før oppstart av behandling. Ved positiv serologi ev. senere reaktivering av HBV-infeksjon bør hepatologisk kompetanse konsulteres.
Spesialistoppgave.
Bosutinib gis peroralt, én gang daglig sammen med mat.
Som for Proteinkinasehemmere, se nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vanlige bivirkningene er luftveisinfeksjoner, trombocytopeni, utslett, tørr hud og magesmerter. Anemi, nøytropeni, pyreksi, pankreatitt, hjerteinfarkt, pancytopeni, diaré og økt lipasenivå forekommer også.
Reaktivering av hepatitt B hos pasienter som er kroniske bærere av viruset har oppstått etter at pasientene har brukt BCR-ABL-tyrosinkinasehemmere.
Se oppdatert preparatomtale for utdypende.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier at bosutinib ikke bør brukes av gravide.
Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.
Fertilitet: Kan svekke reproduksjonsfunksjon og fertilitet. Menn bør søke råd om oppbevaring av sæd før behandling.
Risiko for reaktivering av hepatitt B.
Se oppdatert preparatomtale for utdypende.
Bcr-abl mRNA må følges tett hos alle pasienter som behandles med tyrosinkinasehemmere (TKI) som bosutinib. Dette er den mest sensitive metoden for å overvåke behandlingseffekt og oppdage tidlige tegn på resistens eller residiv.
Pasienter bør testes for HBV-infeksjon før oppstart av behandling. Lever- og HBV-status bør overvåkes under behandling. Videre bør pasientene overvåkes med tanke på myelosuppresjon og QT-forlengelse.
Samtidig bruk av kraftige/moderate CYP3A-hemmere eller CYP3A-induktorer bør unngås, da det vil føre til endret plasmakonsentrasjonen av bosutinib, se DMP interaksjonssøk bosutinib.
Nedsatt leverfunksjon.
Prevensjon, bivirkninger, fertilitet og fare for interaksjoner f.eks. "hjertemedisiner" og antibiotika.
Nasjonal faglig retningslinje Maligne blodsykdommer - handlingsprogram
Oppdatert preparatomtale, se DMP legemiddelsøk bosutinib.
Abbas R, Hug BA, Leister C, Gaaloul ME, Chalom S, Sonnichsen D. A phase I ascending single-dose study of the safety, tolerability, and pharmacokinetics of bosutinib (SKI-606) in healthy adult subjects. Cancer Chemother Pharmacol. 2012; 69: 221-227.
Keller-v.Amsberg G, Brümmendorf TH. Novel aspects of therapy with the dual Src and Abl kinase inhibitor bosutinib in chronic myeloid leukemia. Expert Rev Anticancer Ther. 2012; 12: 1121-7112.
Shen AQ, Wilson NM, Gleason SL, Khoury HJ. Bosutinib in the treatment of patients with Philadelphia chromosome-positive (Ph+) chronic myelogenous leukemia: an overview. Ther Adv Hematol. 2014; 5: 13-17.
Rassi FE, Khoury HJ. Bosutinib: a SRC-ABL tyrosine kinase inhibitor for treatment of chronic myeloid leukemia. Pharmgenomics Pers Med. 2013; 6: 57-62.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Bosutinib: 100 mg | 28 stk | C | H-resept | 9 511,10 |
| Tablett | Bosutinib: 400 mg | 28 stk | C | H-resept | 41 132,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Bosutinib: 100 mg | 28 stk | C | H-resept | 9 511,10 |
| Tablett | Bosutinib: 400 mg | 28 stk | C | H-resept | 41 132,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Bosutinib: 100 mg | 28 stk | C | H-resept | 9 511,10 |
| Tablett | Bosutinib: 400 mg | 28 stk | C | H-resept | 41 132,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Bosutinib: 100 mg | 28 stk | C | H-resept | 9 511,10 |
| Tablett | Bosutinib: 400 mg | 28 stk | C | H-resept | 41 132,70 |
| Tablett | Bosutinib: 500 mg | 28 stk | C | H-resept | 41 828,80 |
Tormod Kyrre Guren
Ponatinib er en tyrosinkinasehemmer med effekt på native og mutante former av Bcr-Abl, inkludert T315I-mutasjon. Ponatinib hemmer også aktiviteten av andre kinaser som RET, FLT3 og KIT og medlemmer av FGFR-, PDGFR- og VEGFR-familiene.
Ponatinib metaboliseres i lever, hovedsakelig via CYP3A4, og skilles ut i feces. Halveringstiden er ca. 22 timer.
Ponatinib benyttes ved kronisk myelogen leukemi og Philadelphiakromosom-positiv akutt lymfoblastisk leukemi, ved resistens eller intoleranse mot dasatinib eller nilotinib, eller ved T315I-mutasjon.
Spesialistoppgave. Se spesiallitteratur og EMA indikasjonsutvidelser for detaljer.
Ponatinib gis peroralt. Vanlig dose er 45 mg én gang daglig.
Toksisitet: Begrenset erfaring ved overdoser.
Barn: < 15 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 165 mg ga lett og 540 mg ga moderat (forlenget QT-tid) og 90 mg per dag i 12 dager ga alvorlig forgiftning.
Klinikk og behandling: Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vanlige bivirkningene er trombocytopeni, utslett, tørr hud og magesmerter. Anemi, nøytropeni, pyreksi, pankreatitt, hjerteinfarkt, pancytopeni, diaré og økt lipasenivå forekommer også. Reaktivering av hepatitt B hos pasienter som er kroniske bærere av viruset har oppstått etter at pasientene har brukt BCR-ABL-tyrosinkinasehemmere.
Graviditet: Erfaring med bruk av ponatinib under graviditet mangler. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.
Samtidig bruk av kraftige/moderate CYP3A-hemmere eller CYP3A-indusere bør unngås, da det vil føre til endret plasmakonsentrasjonen av ponatinib. BCR-ABL-transkriptmålinger bør utføres.
Risiko for reaktivering av hepatitt B.
Fullstendig blodtelling skal utføres annenhver uke de første tre månedene og deretter månedlig. Pasienten bør overvåkes med tanke på tromboembolisme, pankreatitt (serumlipase) og leverfunksjon. Bcr-abl mRNA bør følges. Pasienter bør testes for HBV-infeksjon før oppstart av behandling, og pasienter med HBV-infeksjon må overvåkes for tegn og symptomer på aktiv HBV-infeksjon under behandling.
Prevensjon. Bivirkninger. Se DMP interaksjonssøk.
ID2022_135 Ponatinib (Iclusig)
Butler TW, Waddell JA, Solimando DA Jr. Drug monographs: pomalidomide and ponatinib. Hosp Pharm. 2013; 48: 636-641.
Cortes JE, Kim DW, Pinilla-Ibarz J, le Coutre P, Paquette R, Chuah C, Nicolini FE, Apperley JF, Khoury HJ, Talpaz M, DiPersio J, DeAngelo DJ, Abruzzese E, Rea D, Baccarani M, Müller MC, Gambacorti-Passerini C, Wong S, Lustgarten S, Rivera VM, Clackson T, Turner CD, Haluska FG, Guilhot F, Deininger MW, Hochhaus A, Hughes T, Goldman JM, Shah NP, Kantarjian H; PACE Investigators. A phase 2 trial of ponatinib in Philadelphia chromosome-positive leukemias. N Engl J Med. 2013; 369: 1783-1796.
Shamroe CL, Comeau JM. Ponatinib: A new tyrosine kinase inhibitor for the treatment of chronic myeloid leukemia and Philadelphia chromosome-positive acute lymphoblastic leukemia. Ann Pharmacother. 2013; 47: 1540-1546.
Preparatomtale Iclusig (www.legemiddelsok.no)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ponatinib: 15 mg | 30 stk | C | H-resept | 36 469,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ponatinib: 15 mg | 30 stk | C | H-resept | 36 469,10 |
| Tablett | Ponatinib: 30 mg | 30 stk | C | H-resept | 70 509,- |
| Tablett | Ponatinib: 45 mg | 30 stk | C | H-resept | 70 651,90 |
Tormod Kyrre Guren
Gefitinib hemmer epidermal vekstfaktor (EGF)-reseptor. EGF-reseptor er en reseptortyrosinkinase, og gefitinib bindes reversibelt til det intracellulære katalytiske setet, hindrer fosforylering av reseptoren selv og av nedstrøms substrater. Ved ikke-småcellet lungekreft er det demonstrert respons hos en subgruppe pasienter som har svulster med mutasjon i det området av genet for EGF-reseptor som koder for reseptorens katalytiske domene; dette gir både økt reseptoraktivitet og samtidig større sensitivitet for gefitinib.
Biotilgjengeligheten er ca. 60 % og påvirkes ikke signifikant av mat. Gefitinib metaboliseres i lever (ved CYP3A4 og CYP2D6) og utskilles hovedsakelig i feces. Gjennomsnittlig terminal halveringstid er 41 timer.
Ikke-småcellet lungekreft med aktiverende mutasjoner i EGF-reseptorkinasen.
Gefitinib gis peroralt. Anbefalt dose er 250 mg daglig.
Se Proteinkinasehemmere nedenfor. Hudreaksjoner og diaré er svært vanlige bivirkninger.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligste bivirkningene er hudreaksjoner, i form av aknelignende utslett, tørr hud og kløe, diaré, kvalme og oppkast. Andre vanlige bivirkninger er leverpåvirkning, tretthet, konjunktivitt og blødninger. Interstitiell lungesykdom, ofte alvorlig, forekommer hos ca. 1 % av pasientene.
Graviditet: Gefitinib skal ikke brukes under graviditet. Amming: Kontraindisert ved amming.
Gefitinib skal brukes med forsiktighet hos pasienter med redusert leverfunksjon eller alvorlig redusert nyrefunksjon. Pasienter med redusert leverfunksjon pga. cirrhose kan ha økt eksponering for gefitinib.
Prevensjon. Bivirkninger. Se SLV interaksjonssøk.
Reck M (2009) Exp Rev Anticancer Ther 9, 401-402.
Hartmann JT, Haap M, KOpp HG, Lipp HP (2009) Curr Drug Metab 10. 470-481.
Ricciardi, S, Tomao A, de Marinis F (2009) Clin Lung Cancer 10, 28-35.
Preparatomtale Iressa (www.ema.europa.eu).
Dahl, O., Lehne, G., Baksaas, I., Kvaløy, S. & Christoffersen, T. (red.): Medikamentell kreftbehandling. Cytostatikaboken 7. utg. Farmakologisk Institutt, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Gefitinib: 250 mg | 30 x 1 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Gefitinib: 250 mg | 30 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Gefitinib: 250 mg | 30 stk | C | H-resept | - |
Tormod Kyrre Guren
Erlotinib hemmer aktiviteten til epidermal vekstfaktor (EGF)-reseptoren. Dette er en reseptortyrosinkinase, og erlotinib virker ved å binde seg til det (intracellulære) katalytiske setet og derved forhindre fosforylering av tyrosingrupper i reseptoren selv og i spesifikke målproteiner som er mekanismen for EGF-reseptorens cellulære effekter. Erlotinib utprøves på flere svulsttyper. Ved ikke-småcellet lungekreft er det demonstrert respons hos en subgruppe pasienter (5–10 %) som har svulster med mutasjoner i det området av genet for EGF-reseptor som koder for reseptorens katalytiske domene; dette gir både økt reseptoraktivitet og samtidig større sensitivitet for erlotinib.
Maksimal serumkonsentrasjon er funnet ved ca. 4 timer, og biotilgjengelighet er målt til 50–60 %. Erlotinib metaboliseres i lever (særlig ved CYP3A4) og skilles hovedsakelig ut via gallen i feces, en mindre del via nyrene. Median halveringstid er 35–40 timer.
Ikke-småcellet lungekreft (NSCLC): Førstelinjebehandling hos pasienter med lokalavansert eller metastatisk NSCLC med EGFR-aktiverende mutasjoner. Vedlikeholdsbehandling hos pasienter med lokalavansert eller metastatisk NSCLC med EGFR-aktiverende mutasjoner og stabil sykdom etter førstelinje kjemoterapi. Behandling av pasienter med lokalt fremskreden eller metastatisk NSCLC etter minst ett tidligere mislykket kjemoterapiregime. Hos pasienter med tumor uten EGFR-aktiverende mutasjoner er erlotinib indisert når andre behandlingsalternativer ikke anses som egnet. Det er ikke dokumentert overlevelsesgevinster eller andre klinisk relevante effekter av behandlingen hos pasienter med EGFR-negative tumorer målt ved immunhistokjemi (IHC).
Pankreascancer: I kombinasjon med gemcitabin for behandling av pasienter med metastatisk pankreascancer. Generelt: Når erlotinib forskrives, bør det tas hensyn til faktorer forbundet med forlenget overlevelse. Det er ikke vist økt overlevelse for pasienter med lokalavansert sykdom.
Gis peroralt. Vanlig dose er 150 mg daglig. Tablettene bør tas minst en time før eller to timer etter inntak av mat.
Toksisitet: Voksne: Enkeltdoser på inntil 1000 mg har vært godt tolerert hos friske personer.
Klinikk og behandling: Se Proteinkinasehemmere under.
Hudreaksjoner og diaré er svært vanlige bivirkninger.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
En vanlig bivirkning er hudreaksjoner (75 %), som hos en del pasienter (5–10 %) har vært kategorisert som alvorlige. Konjunktivitt. Vanlig er også diaré, noe sjeldnere kvalme og brekninger, stomatitt. Andre bivirkninger er dyspne, hoste. Alvorlig interstitiell lungesykdom er observert. Utslag på leverfunksjonsprøver er ikke uvanlig.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier at erlotinib ikke bør brukes av gravide. Amming: Virkningsmekanismen tilsier at erlotinib ikke bør brukes av ammende.
Erlotinib bør ikke gis til pasienter med alvorlig lever- eller nyresvikt. Behandlingen skal ikke fortsettes ved alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner. Ved dyspné, hoste eller andre symptomer på luftveisaffeksjon bør behandlingen avbrytes inntil diagnostisk utredning er gjort for å utelukke alvorlig interstitiell lungesykdom. Moderat eller alvorlig diaré bør behandles (f.eks. loperamid) og kan kreve dosereduksjon.
Prevensjon. Bivirkninger. Se DMP interaksjonssøk.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Erlotinib: 100 mg | 30 stk | C | H-resept | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Erlotinib: 100 mg | 30 stk | C | H-resept | 18 852,80 |
| Tablett | Erlotinib: 150 mg | 30 stk | C | H-resept | 20 640,80 |
| Tablett | Erlotinib: 25 mg | 30 stk | C | H-resept | 5 410,60 |
Tormod Kyrre Guren
Afatinib hemmer reseptorer i epidermal vekstfaktor (EGF)-reseptorfamilien; EGF-reseptor (ErbB1), HER2 (ErbB2), som er en koreseptor for vekstfaktorer i EGF-familien og HER4 (ErbB4) ved å bindes irreversibelt til det intracellulære katalytiske setet i reseptortyrosinkinasene og derved hemmes fosforylering av reseptorene selv og av nedstrøms substrater. Transfosforylering av HER3 (ErbB3) hemmes også.
Absorberes relativt langsomt etter oral administrasjon, med maksimal plasmakonsentreasjon etter 2-6 timer. Metaboliseres i liten grad og skilles hovedsakelig ut i feces, halveringstiden er ca. 35 timer.
Behandling av lokalavansert eller metastatisk ikke-småcellet lungekreft med aktiverende EGFR-mutasjoner, hos pasienter som ikke tidligere er behandlet med tyrosinkinasehemmere.
Anbefalt dose er 40 mg én gang daglig. Afatinib bør tas uten mat, minst 3 timer etter og 1 time før et måltid.
De vanligste bivirkningene er diaré, hudrelaterte bivirkninger (utslett, acne, kløe), stomatitt, paronyki, kvalme og brekninger. Nedsatt nyrefunksjon og interstitiell lungesykdom forekommer.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 160 mg daglig i 3 dager og 100 mg daglig i 2 uker ga lette symptomer. 360 mg til to friske personer ga lett til moderat forgiftning.
Klinikk og behandling: Som for Proteinkinasehemmere:
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier at afatinib ikke bør brukes av gravide. Amming: Opplysninger mangler.
Behandling av diaré bør startes ved første tegn til diaré og omfatte tilstrekkelig hydrering i kombinasjon med legemidler mot diaré. Hudreaksjoner kan forverres ved soleksponering. Grundig vurdering av alle pasienter med akutt oppstart og/eller uforklarlig forverring av lungesymptomer bør utføres. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Legemiddelverkets interaksjonssøk.
Prevensjon. Bivirkninger.
D'Arcangelo M, Hirsch FR (2014): Clinical and comparative utility of afatinib in non-small cell lung cancer. Biologics. 8, 183-192.
Keating GM (2014): Afatinib: a review of its use in the treatment of advanced non-small cell lung cancer. Drugs. 74, 207-221.
Lee CC, Shiao HY, Wang WC, Hsieh HP (2014): Small-molecule EGFR tyrosine kinase inhibitors for the treatment of cancer. Expert Opin Investig Drugs. Jun 12, 1-16. [Epub ahead of print].
Molife LR, Rudman SM, Alam S, Tan DS, Kristeleit H, Middleton G, Propper D, Bent L, Stopfer P, Uttenreuther-Fischer M, Wallenstein G, de Bono J, Spicer J (2013): Phase II, open-label trial to assess QTcF effects, pharmacokinetics and antitumor activity of afatinib in patients with relapsed or refractory solid tumors. Cancer Chemother Pharmacol. 72, 1213-1222.
Preparatomtale Giotrif (www.legemiddelsok.no (DMP)).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Afatinib: 20 mg | 28 x 1 stk | C | H-resept | 19 267,20 |
| Tablett | Afatinib: 30 mg | 28 x 1 stk | C | H-resept | 19 267,20 |
| Tablett | Afatinib: 40 mg | 28 x 1 stk | C | H-resept | 19 267,20 |
Tormod Kyrre Guren
Lapatinib er en potent og selektiv hemmer av EGFR- og ErbB2-(HER2)-tyrosinkinasene. Sammenlignet med andre tyrosinkinasehemmere har lapatinib meget langsom turnover når det er bundet til reseptoren, noe som i praksis gir nær irreversibel, spesifikk hemning av kinasen. Resultatet er redusert veksthastighet og celledød i celler som er avhengige av disse kinasene.
Absorpsjonen av lapatinib etter peroral administrasjon er ufullstendig og variabel og øker når legemidlet administreres sammen med mat. Lapatinib metaboliseres i stor utstrekning, primært av CYP3A4 og CYP3A5 med mindre bidrag fra CYP2C19 og CYP2C8, til flere oksyderte metabolitter. Eliminasjonshalveringstiden er ca. 24 timer, og utskillelsen skjer i feces.
Lapatinib brukes ved behandling av pasienter med avansert eller metastatisk brystkreft med overuttrykk av ErbB2 i svulstcellene. Lapatinib skal kun forskrives i kombinasjon med kapecitabin hvis pasienten har fått progresjon etter tidligere behandling med trastuzumab.
For oppdatert preparatomtale inkl. indikasjoner for lapatinib, se DMP legemiddelsøk.
Anbefalt dose er 1250 mg en gang daglig.
Toksisitet: Barn: < 250 mg forventes ingen symptomer.
Voksne: Dobbel døgndose under pågående behandling trenger normalt ingen tiltak. 3000 mg daglig i 10 dager ga oppkast og kraftig diaré etter 10 dager.
Klinikk og behandling: Som for Proteinkinasehemmere, se nedenfor. Vurder gjentatt kulldosering.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligste bivirkningene er gastrointestinale med diaré, kvalme og oppkast, eller dermatologiske med palmarplantar erytrodysestesi og aknelignende utslett. Andre bivirkninger er nedsatt venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon, hepatotoksisitet og pulmonal toksisitet.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier en mulig risiko for teratogen effekt. Amming: Virkningsmekanismen tilsier at lapatinib ikke bør brukes av ammende.
Forsiktighet bør utvises dersom lapatinib skal administreres til pasienter som har tilstander som kan forverre funksjonen til venstre ventrikkel og til pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt leverfunksjon eller med alvorlig nedsatt nyrefunksjon.
Venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon bør evalueres hos alle pasienter før oppstart av og under behandling med lapatinib. Pasientene bør monitoreres for symptomer på pulmonal toksisitet. Leverstatus (transaminaser, bilirubin og alkalisk fosfatase) skal monitoreres før oppstart av behandling og deretter månedlig.
Den daglige dosen bør ikke deles opp. For å redusere variabilitet i biotilgjengelighet hos den enkelte pasienten bør administreringen standardiseres i forhold til måltider, for eksempel alltid en time etter måltid. Se DMP interaksjonssøk. Prevensjon. Bivirkninger.
Medina PJ, Goodin S (2008): Lapatinib: A dual inhibitor of human epidermal growth factor receptor tyrosine kinases. Clin Ther 30, 1426-1447.
Ulhoa-Cintra A, Greenberg L, Geyer CE (2008): The emerging role of lapatinib in HER2-positive breast cancer. Curr Oncol Rep 10, 10-17.
Preparatomtale Atriance (www.legemiddelsok.no (DMP))
Dahl, O., Lehne, G., Baksaas, I., Kvaløy, S. & Christoffersen, T. (red.): Medikamentell kreftbehandling. Cytostatikaboken 7. utg. Farmakologisk Institutt, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.
Tormod Kyrre Guren
Aksitinib er en selektiv småmolekylær hemmer av tyrosinkinase-reseptorene for vaskulær endotelial vekstfaktor, VEGFR-1, VEGFR-2 og VEGFR-3. VEGF-reseptorene er involvert i angiogenese, tumorvekst og metastasering.
Biotilgjengeligheten er ca. 60 % etter peroral administrasjon. Aksitinib metaboliseres hovedsakelig i lever av CYP3A4 og skilles mest ut i feces, men også via nyrene. Halveringstiden er ca. 6 timer.
Avansert nyrecellekarsinom.
Anbefalt startdose er 5 mg 2 ganger daglig. Maksimaldosen er 10 mg 2 ganger daglig.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Startdoser med 10 mg eller 20 mg 2 ganger daglig ga hypertensjon, kramper/anfall assosiert med hypertensjon og dødelig hemoptyse.
Klinikk og behandling: Som for Proteinkinasehemmere, se nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligste bivirkningene er diaré, asteni, anoreksi, kvalme og hypertensjon. Hypotyreose og hånd-fot-syndrom forekommer også hyppig. Alvorlige bivirkninger er arterielle og venøse tromboemboliske hendelser og blødninger, og posterior reversibelt encefalopatisyndrom.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier at det ikke bør brukes hos gravide. Dyreforsøk har vist reproduksjonstoksisk og teratogen effekt. Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler. Vikningsmekanismen tilsier at det ikke bør brukes hos ammende.
Bivirkninger bør overvåkes regelmessig under behandlingen.
Prevensjon. Bivirkninger. Se Legemiddelverkets interaksjonssøk.
Ho TH, Jonasch E (2011): Axitinib in the treatment of metastatic renal cell carcinoma. Future Oncol 7, 1247-1253.
Patson B, Cohen RB, Olszanski AJ (2012): Pharmacokinetic evaluation of axitinib. Expert Opin Drug Metab Toxicol 8, 259-270.
Posadas EM, Figlin RA (2012): Systemic therapy in renal cell carcinoma: advancing paradigms. Oncology (Williston Park) 26, 290-301.
Preparatomtale Inlyta (www.legemiddelsok.no (DMP))
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Aksitinib: 1 mg | 56 stk | C | H-resept | 8 418,- |
| Tablett | Aksitinib: 3 mg | 56 stk | C | H-resept | 27 894,30 |
| Tablett | Aksitinib: 5 mg | 56 stk | C | H-resept | 41 914,60 |
| Tablett | Aksitinib: 7 mg | 56 stk | C | H-resept | 59 208,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Aksitinib: 1 mg | 56 stk | C | H-resept | 8 418,- |
| Tablett | Aksitinib: 3 mg | 56 stk | C | H-resept | 27 894,30 |
| Tablett | Aksitinib: 5 mg | 56 stk | C | H-resept | 41 914,60 |
Tormod Kyrre Guren
Pazopanib er en multispesifikk hemmer av reseptortyrosinkinaser, med effekt på VEGF-reseptor 1, 2 og 3, PDGF-reseptor alfa og beta og c-Kit. Pazopanib er vist å hemme angiogenese og tumorvekst.
Metaboliseres hovedsakelig via CYP3A4, med noe bidrag fra CYP1A2 og CYP2C9, og utskilles i feces. Halveringstid er ca. 30 timer.
Avansert nyrecellecarcinom.
Administreres peroralt. Vanlig dose er 800 mg én gang daglig.
Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vanlige bivirkninger er diaré, hypertensjon, leveraffeksjon, leukopeni og trombocytopeni. Alvorlige, men sjeldne bivirkninger er blødninger og QT-forlengelse, iskemisk hjerneslag og myokardiskemi.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier at dasatinib ikke bør brukes av gravide. Dyreforsøk har vist fosterskade. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.
Brukes med forsiktighet ved redusert leverfunksjon, ved hjertesykdom og ved økt blødningsrisiko. Seponeres minst 7 dager før kirurgi.
Alvorlig nedsatt leverfunksjon.
Serumleverprøver skal utføres før behandlingsstart med pazopanib samt ved uke 3, 5, 7, og 9. Ytterligere undersøkelser bør gjøres ved måned 3 og måned 4, og deretter periodisk som klinisk indisert. Ved funn av forhøyede leverenzymverdier bør dette håndteres med økt monitorering eller ved midlertidig eller permanent seponering av behandling.
Blodtrykk kontrolleres, og ev. hypertensjon behandles. Periodisk monitorering med EKG. Monitorering av elektrolytter.
Tablettene skal svelges hele. Prevensjon. Graviditet. Se Legemiddelverkets interaksjonssøk.
Pazopanib (Votrient) Behandling av bløtvevssarkomer
Bukowski RM (2010): Pazopanib: a multikinase inhibitor with activity in advanced renal cell carcinoma. Expert Rev Anticancer Ther 10, 635–645.
LaPlant KD, Louzon PD (2010): Pazopanib: An oral multitargeted tyrosine kinase inhibitor for use in renal cell carcinoma. Ann Pharmacother 44, 1054-1060.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Pazopanib: 200 mg | 90 stk | C | H-resept | 29 409,30 |
| Tablett | Pazopanib: 400 mg | 60 stk | C | H-resept | 38 063,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Pazopanib: 200 mg | 90 stk | C | H-resept | 29 409,30 |
| Tablett | Pazopanib: 400 mg | 60 stk | C | H-resept | 38 063,50 |
Tormod Kyrre Guren
Sorafenib er en proteinkinasehemmer med multiple angrepssteder. Den hemmer både enkelte reseptortyrosinkinaser (c-Kit, RET, PDGF-reseptor-β og VEGF-reseptor 2 og 3) og alle isoformene av Rafkinase, som er serin/treoninkinaser. Gjennom disse mekanismene induseres antitumoreffekt, både ved virkninger direkte på tumorceller og ved hemning av svulstenes kardannelse. Prekliniske og kliniske studier har vist effekt mot flere tumorformer.
Data for biotilgjengelighet mangler. Absorpsjonen reduseres betydelig ved samtidig inntak av mat. Sorafenib metaboliseres delvis i leveren (ved CYP3A4 og UGT1A9), hovedmetabolitten er aktiv. Utskillelsen skjer hovedsakelig via gallen i feces, 50 % umetabolisert. Halveringstiden er 24–48 timer.
Nyrekreft. Primær leverkreft. Progredierende, lokalavansert eller metastaserende, differensiert (papillært/follikulært/Hürthle-celle) thyreoideakarsinom, som er refraktær overfor radioaktivt jod.
Gis peroralt. Vanlig dosering er 400 mg × 2. Tablettene bør tas utenom måltid fordi samtidig fødeinntak, spesielt av fettrik mat, reduserer absorpsjonen betydelig.
Se Proteinkinasehemmere nedenfor. 800 mg × 2 ga diaré og hudreaksjoner.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligste bivirkningene er diaré og slapphet. Hypertensjon, som regel moderat, opptrer også ganske hyppig hos pasienter som bruker sorafenib, sannsynligvis som følge av stoffets direkte kareffekter. Hudreaksjoner er vanlige, bl.a. et karakteristisk hånd-fot-syndrom.
Prevensjon.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Teratogent i forsøksdyr. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.
Prevensjon. Graviditet. Bivirkninger. Se Legemiddelverkets interaksjonssøk.
Sorafenib (Nexavar): Tillegg til kjemoterapi under behandling av FLT3-mutert akutt myelogen leukemi og som vedlikehold etter avsluttet kjemoterapi og/ eller allogen stamcelletransplantasjon. ID2019_057
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Sorafenib: 200 mg | 112 stk | C | H-resept | 37 089,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Sorafenib: 200 mg | 112 x 1 stk | C | H-resept | 37 089,70 |
Tormod Kyrre Guren
Sunitinib er en multispesifikk hemmer av reseptortyrosinkinaser, med effekt på c-Kit, PDGF-reseptor-α og -β, VEGF-reseptor 1, 2 og 3, FLT3 og RET. Dette danner grunnlag for effekt på tumor, både direkte på de maligne cellene og via stroma med angiogenese. Sunitinib har i prekliniske og kliniske studier vist effekt ved flere tumorformer.
Data for biotilgjengelighet mangler. Metaboliseres i stor grad i leveren (av CYP3A4). Hovedmetabolitten er aktiv. Utskillelsen skjer hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 3–4 dager.
Gastrointestinal stromal tumor (GIST). Nyrekreft. Pankreatisk nevroendokrin tumor (pNET).
Gis peroralt. Vanlig dosering er 50 mg daglig i 6-ukers sykluser, der det gis sunitinib i 4 uker og hvileintervall i 2 uker før ny syklus.
Se Proteinkinasehemmere nedenfor. Misfarging av hud under behandling.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vanligst er slapphet og gastrointestinale bivirkninger med diare, anoreksi, dyspepsi, stomatitt, kvalme og brekninger. En betydelig del av pasientene får beinmargsdepresjon, med nøytropeni og anemi. Hypertensjon er ikke uvanlig. Andre bivirkninger, bl.a. dermatologiske reaksjoner, omfatter et hånd-fot-syndrom og utslett.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler. Teratogent i forsøksdyr. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.
Prevensjon. Graviditet. Bivirkninger. Se Legemiddelverkets interaksjonssøk.
Sunitinib (Sutent): Adjuvant behandling til kirurgi hos pasienter med høy risiko for residiv av nyrecellekarsinom
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Sunitinib: 12.5 mg | 28 x 1 stk | C | H-resept | 13 352,60 |
| Kapsel, hard | Sunitinib: 25 mg | 28 x 1 stk | C | H-resept | 26 581,60 |
| Kapsel, hard | Sunitinib: 50 mg | 28 x 1 stk | C | H-resept | 52 935,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Sunitinib: 12.5 mg | 28 stk | C | H-resept | 13 352,60 |
| Kapsel, hard | Sunitinib: 25 mg | 28 stk | C | H-resept | 26 581,60 |
| Kapsel, hard | Sunitinib: 50 mg | 28 stk | C | H-resept | 52 933,90 |
Tormod Kyrre Guren
Vandetanib er en småmolekylær hemmer av tyrosinkinasene vaskulær endotel vekstfaktor-reseptor 2 (VEGFR-2), epidermal vekstfaktor-reseptor (EGFR) og RET («rearranged during transfection»). VEGFR-hemming gir antiangiogen effekt og hemning av EGFR og RET gir direkte veksthemmende effekt på tumorceller som er avhengig av disse signalveiene.
Vandetanib metaboliseres av CYP3A4 og flavin inneholdende monoksidaser (FMO1 i nyre, FMO3 i lever) og skilles ut i feces og urin. Halveringstiden er ca. 20 dager.
Vandetanib er indisert til behandling av aggressiv og symptomatisk medullær thyreoideakreft (MTC) hos pasienter med inoperabel, lokalavansert eller metastatisk sykdom.
Anbefalt dose er 300 mg én gang daglig, gitt peroralt. Ev. dosereduksjon til 200 mg eller 100 mg én gang daglig ved bivirkninger.
Skal ikke administreres til pasienter som har ukjent eller negativ RET-mutasjonsstatus.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vanlige bivirkninger er diaré, utslett, kvalme, hypertensjon, fatigue og hodepine. QTc-forlengelse er også vanlig.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier at det ikke bør brukes av gravide. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.
EKG-undersøkelse og måling av nivå av kalium, kalsium, magnesium og tyreoideastimulerende hormon (TSH) i plasma skal utføres ved behandlingsstart, 1, 3, 6 og 12 uker etter behandlingsstart og deretter hver 3. måned i minst ett år.
Sikkerhetsinformasjon fra SLV - Kjære helsepersonell-brev.
Medfødt lang QTc-syndrom. Pasienter med et QTc-intervall over 480 msek. Samtidig bruk av vandetanib og andre legemidler som forlenger QTc-intervallet og/eller induserer torsades de pointes. Se DMP interaksjonssøk.
Prevensjon. Bivirkninger.
Frampton JE (2012): Vandetanib in medullary thyroid cancer. Drugs 72, 1423-1436.
Langmuir PB, Yver A (2012): Vandetanib for the treatment of thyroid cancer. Clin Pharmacol Ther 91, 71-80.
Zang J, Wu S Tang L, Xu X, Bai J, Ding C, Chang Y, Yue L, Kang E, He J (2012): Incidence and risk of QTc interval prolongation among cancer patients treated with vandetanib: A systematic review and meta-analysis. PLoS ONE 7, e30353.
Preparatomtale Caprelsa (www.legemiddelsok.no (DMP))
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Vandetanib: 100 mg | 30 stk | C | H-resept | 24 924,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Vandetanib: 100 mg | 30 stk | C | H-resept | 24 924,60 |
| Tablett | Vandetanib: 300 mg | 30 stk | C | H-resept | 52 318,50 |
Tormod Kyrre Guren
Kabozantinib er en hemmer av flere tyrosinkinase-reseptorer involvert i tumorvekst, metastasering og angiogenese; MET (hepatocyttvekstfaktor-reseptor), VEGFR-2 (vaskulær endotelial vekstfaktor-reseptor-2), FLT3 (FMS-lignende tyrosinkinase-3), KIT (stamcellefaktor-reseptor) og RET («rearranged during transfection»).
Spesialistoppgave.
Se SPC for respektive preparat for utdypende.
Se DMP legemiddelsøk kabozantinib for oppdatert preparatomtale for respektive preparat.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
DMP interaksjonssøk kabozantinib.
De vanligste bivirkningene er diaré, anoreksi, kvalme, tretthet, oppkast og utslett. Andre bivirkninger er pneumoni, hypertensjon, hypokalsemi, dehydrering, mukositt, hånd-fot-syndrom, lungeemboli og økning av leverenzymer. Perforeringer, fistler, osteonekrose og blødninger forekommer.
Kabozantinib er assosiert med et moderat eller høyt emetisk potensial; antiemetika anbefales for å forhindre kvalme/oppkast.
Se SPC for respektive preparat.
Graviditet:
Fertile kvinner må rådes til å unngå graviditet under behandling. Partnere til mannlige pasienter må unngå graviditet. Pasienter av begge kjønn og deres partnere må bruke sikker prevensjon under og i minst 4 måneder etter behandling. Da oral prevensjon muligens ikke kan anses som en sikker prevensjonsmetode, bør den brukes sammen med annen metode, som f.eks. barrieremetode. Ingen studier på bruk hos gravide. Dyrestudier har vist embryoføtale og teratogene effekter. Potensiell human risiko er ukjent. Skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke klinisk tilstand nødvendiggjør behandling.
Amming:
Ukjent om kabozantinib og/eller metabolitter utskilles i morsmelk. Pga. potensiell risiko for spedbarnet skal mødre slutte å amme under og i minst 4 måneder etter endt behandling.
Fertilitet:
Ingen data. Basert på prekliniske sikkerhetsfunn, kan fertilitet hos begge kjønn reduseres. Både menn og kvinner bør anbefales å søke råd og vurdere oppbevaring av egg/sædceller før behandling.
Bivirkninger bør overvåkes regelmessig. Brukes med forsiktighet hos pasienter med hjertesykdom eller forlenget QT-intervall, samt nedsatt nyre- og leverfunksjon.
Null ut behandling med kabozantinib i minst 3 uker før planlagt kirurgi (inkludert tannkirurgi eller invasive tannprosedyrer). Ikke gi kabozantinib i minst 2 uker etter større kirurgiske inngrep og inntil tilstrekkelig sårtilheling. Ikke bruk kabozantinib hos pasienter med nylig blødning (inkludert hemoptyse, hematemese eller melena). Ikke igangsett kabozantinib hos pasienter med ukontrollert hypertensjon.
Se SPC for respektive preparat for utdypende.
Prevensjon. Bivirkninger. Interaksjoner, spesielt CYP3A4-relaterte.
Cabometyx (kapsler) SPC
Cometriq (tabletter) SPC
Grüllich C: Cabozantinib: a MET, RET, and VEGFR2 tyrosine kinase inhibitor. Recent Results Cancer Res. 2014;201:207-14.
Karras S, Pontikides N, Krassas GE: Pharmacokinetic evaluation of cabozantinib for the treatment of thyroid cancer. Expert Opin Drug Metab Toxicol. 2013;9:507-15.
Colombo JR, Wein RO: Cabozantinib for progressive metastatic medullary thyroid cancer: a review. Ther Clin Risk Manag. 2014;10:395-404.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kabozantinib: 20 mg | 30 stk | C | H-resept | 63 654,50 |
| Tablett | Kabozantinib: 40 mg | 30 stk | C | H-resept | 63 654,50 |
| Tablett | Kabozantinib: 60 mg | 30 stk | C | H-resept | 63 654,50 |
Tormod Kyrre Guren
Hemmer flere proteinkinaser, inkludert kinaser som er involvert i tumorangiogenese (VEGFR1, -2, -3, TIE2), onkogenese (KIT, RET, RAF-1, BRAF, BRAF V600E) og regulering av svulstenes mikromiljø (PDGFR, FGFR). I prekliniske studier har regorafenib vist antitumoraktivitet i ulike tumormodeller.
Metaboliseres hovedsakelig i lever og skilles ut i feces. Hovedmetabolittene M2 og M5 er farmakologisk aktive. Halveringstiden for regorafenib og M2 er 20-30 timer, for M5 ca. 60 timer.
Metastaserende kolorektalkreft hvor annen behandling er forsøkt, eller ikke aktuell. Regorafenib har også effekt ved gastrointestinal stromal tumor (GIST), samt har indikasjon hepatocellulært karsinom (HCC) som tidligere har blitt behandlet med sorafenib.
Administeres peroralt. Anbefalt dose er 160 mg regorafenib én gang daglig, med behandlingsfri hver fjerde uke.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligste bivirkningene er hud- og slimhinneaffeksjon, inkludert hånd-fot-hudreaksjon, fatigue, kvalme, diaré, vekttap, hypertensjon, infeksjoner, anemi og trombocytopeni. De alvorligste bivirkningene er leverskade, blødning og gastrointestinal perforasjon.
Leverstatus bør undersøkes før oppstart av og under behandling. Blodtellinger og koaguleringsparametre bør overvåkes hos pasienter med tilstander som disponerer for blødninger eller som behandles med antikoagulantia.
Prevensjon. Graviditet. Bivirkninger. Se Legemiddelverkets interaksjonssøk.
Regorafenib (Stivarga): Til behandling av kolorektalkreft.
Regorafenib (Stivarga) II: Andrelinjebehandling av voksne pasienter med hepatocellulært karsinom
Grothey A, George S, van Cutsem E, Blay JY, Sobrero A, Demetri GD (2014): Optimizing treatment outcomes with regorafenib: personalized dosing and other strategies to support patient care. Oncologist. 19, 669-680.
Lyseng-Williamson KA (2013): Regorafenib: a guide to its use in advanced gastrointestinal stromal tumor (GIST) after failure of imatinib and sunitinib. BioDrugs. 27, 525-531.
Strumberg D1, Schultheis B (2012): Regorafenib for cancer. Expert Opin Investig Drugs. 21, 879-889.
Sunakawa Y, Furuse J, Okusaka T, Ikeda M, Nagashima F, Ueno H, Mitsunaga S, Hashizume K, Ito Y, Sasaki Y( 2014): Regorafenib in Japanese patients with solid tumors: phase I study of safety, efficacy, and pharmacokinetics. Invest New Drugs. 32, 104-112. (Erratum in Invest New Drugs. 2014, 32, 388.)
Preparatomtale Stivarga (www.legemiddelsok.no (DMP))
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Regorafenib: 40 mg | 3 x 28 stk | C | H-resept | 30 238,80 |
Tormod Kyrre Guren
Krizotinib er en lavmolekylær hemmer av tyrosinkinase-reseptorene, anaplastisk lymfomkinase (ALK) og hepatocyttvekstfaktor-reseptor (HGFR, c-Met) og hemmer vekst og induserer apoptose i tumorceller med ALK-fusjoner (inklusiv EML4-ALK og NPM-ALK) eller amplifisering av ALK- eller MET-genlokus.
Biotilgjengeligheten er ca. 40 % etter peroral administrasjon. Krizotinib metaboliseres i lever av CYP3A4/5 og skilles ut hovedsakelig i feces, men også via nyrene. Halveringstiden er ca. 40 timer.
Anbefalt dosering er 250 mg 2 ganger daglig, gitt peroralt. Ev. doseredusjon til 200 mg 2 ganger daglig eller 250 mg én gang daglig ved bivirkninger.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligste bivirkningene er synsforstyrrelser, kvalme, diaré, oppkast, ødem, forstoppelse og utmattelse. Alvorlige bivirkninger er hepatotoksisitet, nøytropeni, pneumonitt og forlenget QT-intervall.
Graviditet: Virkningsmekanismen tilsier at det ikke bør brukes hos gravide. Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler. Virkningsmekanismen tilsier at det ikke bør brukes hos ammende.
Krizotinib skal ikke brukes hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Leverfunksjonsprøver, inklusiv ALAT, ASAT og totalbilirubin, bør måles to ganger månedlig de to første månedene, deretter månedlig. Forsiktighet bør utvises hos pasienter som tidligere har hatt eller som er predisponert for QTc-forlengelse eller som tar legemidler kjent for å forlenge QT-intervallet.
Fare for hjertesvikt.
Prevensjon. Bivirkninger. Se DMP interaksjonssøk.
Curran MP (2012): Crizotinib: in locally advanced or metastatic non-small cell lung cancer. Drugs 72, 99-107.
Forde PM, Rudin CM (2012): Crizotinib in the treatment of non-small-cell lung cancer. Expert Opin Pharmacother 13, 1195-1201.
Gandhi L, Jänne PA (2012): Crizotinib for ALK-rearranged non-small cell lung cancer: a new targeted therapy for a new target. Clin Cancer Res 18, 3737-3742.
Preparatomtale Xalkori (www.legemiddelsok.no (DMP))
Xalkori: EPAR – public assassment report (www.ema.europa.eu)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Krizotinib: 200 mg | 60 stk | C | H-resept | 47 064,70 |
| Kapsel, hard | Krizotinib: 250 mg | 60 stk | C | H-resept | 57 634,40 |
Tormod Kyrre Guren
Ruksolitinib er en selektiv hemmer av proteintyrosinkinasene JAK1 og JAK2 fra januskinasefamilien. Disse medierer signaleringen av en rekke cytokiner og vekstfaktorer som er viktig for hematopoiese og immunfunksjon. Mutasjon av JAK2 (V617F-mutasjonen) er vanligste mutasjon i myeloproliferative sykdommer. Mutasjonen, som finnes hos 95% av pasientene med polycytemia vera og 50–60 % av pasienter med essensiell trombocytemi og primær myelofibrose, gir ukontrollert cytokin- og vekstfaktorsignalering som sannsynligvis er viktig for patofysiologien til neoplasmene. Ruksolitinib hemmer JAK-STAT-signalering og celledeling både med og uten mutert JAK2.
Ruksolitinib absorberes raskt etter peroral administrasjon. Ruksolitinib metaboliseres av CYP3A4 og CYP2C9 og skilles hovedsakelig ut gjennom nyrene, men også i feces. Halveringstiden er ca. 3 timer.
Anbefalt startdose er 15–20 mg 2 ganger daglig, avhengig av blodplatetall. Dosereduksjon eller seponering er nødvendig ved redusert antall blodplater. Dosen kan eventuelt økes etter fire uker, maksimal dose er 25 mg 2 ganger daglig.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligste bivirkningene er trombocytopeni og anemi. Noe mindre hyppig forekommer nøytropeni, blødninger, svimmelhet og hodepine.
Graviditet: Kontraindisert hos gravide.
Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler. Virkningsmekanismen tilsier at det ikke bør brukes hos ammende.
Behandling kan føre til hematologiske bivirkninger. Fullstendige blodtellinger må utføres før behandling startes. Behandlingen bør seponeres dersom antallet blodplater kommer under 50·109/l eller absolutt antall nøytrofile kommer under 0,5·109/l.
Prevensjon. Bivirkninger. Se DMP interaksjonssøk.
Ruxolitinib (Jakavi): Behandling av sykdomsrelatert splenomegali eller symptomer ved myelofibrose ID2013_033
Ruxolitinib (Jakavi) Indikasjon II: Behandling av polycytemia vera (PV) ID2017_044
Barosi G (2012): Emerging targeted therapies in myelofibrosis. Expert Rev Hematol 5, 313–324.
Naqvi K, Verstovsek S, Kantarjian H, Ravandi F (2011): A potential role of ruxolitinib in leukemia. Expert Opin Investig Drugs (2011) 20, 1159-1166.
Passamonti F, Maffioli M, Caramazza D (2012): New generation small-molecule inhibitors in myeloproliferative neoplasms. Curr Opin Hematol 19, 117–123.
Preparatomtale Jakavi (www.legemiddelsok.no (DMP))
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ruksolitinib: 10 mg | 56 stk | C | H-resept | 44 164,30 |
| Tablett | Ruksolitinib: 15 mg | 56 stk | C | H-resept | 44 447,90 |
| Tablett | Ruksolitinib: 20 mg | 56 stk | C | H-resept | 44 447,90 |
| Tablett | Ruksolitinib: 5 mg | 56 stk | C | H-resept | 22 473,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Mikstur, oppløsning | Ruksolitinib: 5 mg/1 ml | 60 ml | C | 24 076,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ruksolitinib: 10 mg | 56 stk | C | H-resept | 44 164,30 |
| Tablett | Ruksolitinib: 15 mg | 56 stk | C | H-resept | 44 447,90 |
| Tablett | Ruksolitinib: 20 mg | 56 stk | C | H-resept | 44 447,90 |
| Tablett | Ruksolitinib: 5 mg | 56 stk | C | H-resept | 22 473,60 |
Tormod Kyrre Guren
Vemurafenib er en lavmolekylær hemmer av serin-treonin-kinasen BRAF mutert i kodon 600. Proliferasjonen av celler med mutert BRAF (BRAFV600E/K) hemmes.
Vemurafenib metaboliseres av CYP3A4 og utskilles hovedsakelig i feces. Halveringstiden er ca. 50 timer, men med stor interindividuell variasjon.
Inoperabelt eller metastatisk malignt melanom med BRAF V600-mutasjon.
Vemurafenib administreres peroralt. Anbefalt dose er 960 mg 2 ganger daglig. Dosereduksjon kan være nødvendig ved bivirkninger.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
De vanligste bivirkningene er artralgi, fatigue, utslett, lysfølsomhetsreaksjoner, kvalme, håravfall og kløe. Kutant plateepitelcellekarsinom opptrer også hyppig. Eksponeringsavhengig QTc-forlengelse er funnet i kliniske studier, og Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse opptrer i sjeldne tilfeller.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.
BRAF-V600-mutasjon i tumor må være bekreftet med en validert test før behandlingen igangsettes. Behandling med vemurafenib anbefales ikke hos pasienter med ukorrigerbare elektrolyttforstyrrelser eller lang QT-syndrom, eller hos pasienter som bruker legemidler som forlenger QT-intervallet. EKG og elektrolytter må overvåkes hos alle pasienter før behandling, etter en måneds behandling og etter dosejustering. Ytterligere overvåking anbefales hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon. Pasientene bør også gjennomgå dermatologisk undersøkelse før og under behandling.
Fare for potensering av strålingstoksisitet.
Prevensjon. Bivirkninger. Se DMP interaksjonssøk.
Vemurafenib (Zelboraf): Til behandling av melanom
Bollag G, Tsai J, Zhang J, Zhang C, Ibrahim P, Nolop K, Hirth P (2012): Vemurafenib: the first drug approved for BRAF-mutant cancer. Nat Rev Drug Discov 11, 873-86.
Heakal Y, Kester M, Savage S (2011): Vemurafenib (PLX4032): an orally available inhibitor of mutated BRAF for the treatment of metastatic melanoma. Ann Pharmacother 45, 1399-1405.
Ravnan MC, Matalka MS (2012): Vemurafenib in patients with BRAF V600E mutation-positive advanced melanoma.Clin Ther 34, 1474-1486.
Preparatomtale Zelboraf (www.legemiddelsok.no (DMP))
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Vemurafenib: 240 mg | 56 x 1 stk | C | H-resept | 18 186,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Vemurafenib: 240 mg | 56 x 1 stk | C | H-resept | - |
Tormod Guren
Virkningsmekanisme
Dabrafenib er en BRAF-kinase-hemmer. Onkogene mutasjoner i BRAF (en av tre RAF kinaser) fører til en dysregulert, økt aktivitet i RAS/RAF/MEK/ERK-signalveien, og som blokkeres av dabrafinib. Trametinib (L2.2.1.25) er en reversibel, høyselektiv, allosterisk hemmer av MEK (MEK1 og MEK2). MEK-proteiner er komponenter i signalveien og regulerer aktiviteten til ERK.
Ved å kombinere dabrafenib og trametinib, hemmes to kinaser i RAS/RAF/MEK/ERK-signalveien, MEK og BRAF. Denne kombinasjonen gir en effektiv hemming av signalveien og derigjennom bedre klinisk effekt, men også totalt sett mindre bivirkninger av behandlingen, enn ved bruke av dabrafenib alene.
For klinisk effekt, se SPC pkt. 5.1 for Finlee® og Tafinlar®.
Absorpsjon: Median tid til Cmaks 1,5 timer for tablettformuleringen (Finlee®) alt. 2 timer for kapselformuleringen (Tafinlar®). Effekten av mat er ikke undersøkt for dispergerbare tabletter, men for kapselformuleringen reduserer samtidig inntak med mat biotilgjengeligheten (Cmaks og AUC reduseres med hhv. 51% og 31%), samt at det forsinker absorpsjonen sammenlignet med fastende tilstand.
Halveringstid: T1/2 2,6 timer etter bruk av i.v. mikrodose hos voksne. Terminal t1/2 11,5 timer etter en oral enkeltdose hos voksne.
Metabolisme: Hovedsakelig mediert via CYP2C8 og CYP3A4, som danner metabolittene hydroksydabrafenib og karboksydabrafenib. Karboksydabrafenib dekarboksyleres videre til desmetyldabrafenib. Basert på eksponering, relativ potens og farmakokinetiske egenskaper, bidrar både hydroksy- og desmetyldabrafenib til dabrafenibs kliniske aktivitet, mens karboksydabrafenibs aktivitet ikke antas å være signifikant.
Utskillelse: Primært via feces. 71% gjenfinnes uforandret i feces, og 23% som metabolitter i urin.
Gliom
De regionale helseforetakenes anbefalinger, se Onkologi anbefaling, sist oppdatert 29.01.2025.
Spesialistoppgave.
Dosejusteringer og spesielle pasientgrupper, se SPC for Finlee® og Tafinlar®.
Svært vanlige Anemi, leukopeni, nøytropeni, abdominalsmerter, diaré, forstoppelse, kvalme, oppkast, fatigue, feber, økt vekt, akneiform dermatitt (inkl. akne og pustuløs akne), erytem, kløe, tørr hud (inkl. xerose og xerodermi), utslett, nasofaryngitt (inkl. faryngitt), paronyki, blødning, hoste, artralgi, smerter i ekstremiter, hodepine, svimmelhet (inkl. vertigo), hudpapillom, transaminasestigning.
Hyppigst rapporterte alvorlige (grad 3/4) bivirkninger: Nøytropeni (15 %), pyreksi (9 %), økte transaminaser (6 %) og vektøkning (5 %).
For Tafinlar kapsler: De vanligste bivirkningene er fra huden (hyperkeratose, utslett, papillomer, alopesi), samt hodepine, feber, artralgi, kronisk utmattelse, kvalme, oppkast og diaré. Basalcellecarcinom er også relativt vanlig. QT-forlengelse, pankreatitt, nefritt og nyresvikt forekommer.
Som for Proteinkinasehemmere, se nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Se DMP interaksjonssøk for dabrafenib.
Nye maligniteteer, blødning, svekket syn, feber, LVEF-reduksjon/vesntre ventrikkeldysfunksjon, nyresvikt, leversvikt, blodtrykksstigning, alvorlige hudbivirkninger (inkl. Steven-Johnsons syndrom, DRESS), rabdomyolyse, pancreatitt, DVT/PE, gastrointestinal sykdom som kolitt og perforasjon, hemofagocyttisk lymfohistocytose, tumorlysesyndrom mfl. Se SPC for Finlee® og Tafinlar® for utdypende.
BRAF V600-mutasjon i tumor må være bekreftet med en validert test før behandlingen igangsettes. Før behandlingsstart og med hensiktsmessig mellomrom under behandling bør pasientene gjennomgå hode- og nakkeundersøkelse og CT av bryst/abdomen med tanke på å avdekke eventuelle legemiddelutløste RAS-assosierte maligniteter. Pasientene bør også gjennomgå dermatologisk undersøkelse før og under behandling. Pasienter må observeres med tanke på bivirkninger som feber, nyresvikt (s-kreatinin) og pankreatitt. Behandling med dabrafenib anbefales ikke hos pasienter med ukorrigerbare elektrolyttforstyrrelser eller lang QT-syndrom, eller hos pasienter som bruker legemidler som forlenger QT-intervallet. EKG og elektrolytter må overvåkes hos alle pasienter før behandling, etter en måneds behandling og etter dosejustering. Ytterligere overvåking anbefales hos pasienter med moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon.
Graviditet Data mangler. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet og embryoføtal utviklingstoksisitet, inkl. teratogene effekter. Bruk bør unngås med mindre mulige fordeler for moren oppveier mulig risiko for fosteret. Ved oppstått graviditet under behandling skal pasienten informeres om mulig risiko for fosteret. Se preparatomtalen til trametinib pulver til mikstur.
Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under behandling og i 2 uker og 16 uker etter seponering av hhv. dabrafenib og trametinib. Pga. mulig påvirkning av oral eller systemisk hormonell prevensjon, bør alternativ prevensjonsmetode brukes.
Amming Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet Data mangler. Dyrestudier indikerer at mannlig og kvinnelig fertilitet kan svekkes. Mannlige pasienter bør informeres om mulig risiko for svekket spermatogenese, som kan være irreversibel. Se preparatomtalen til trametinib pulver til mikstur.
Overfølsomhet overfor innholdsstoffene.
ID2023_054
Dabrafenib og trametinib.Beslutning 09.12.2024 - barn med gliom.
For øvrige metodevurderinger, se Nye Metoder: Dabrafenib.
Gibney GT, Zager JS (2013): Clinical development of dabrafenib in BRAF mutant melanoma and other malignancies. Expert Opin Drug Metab Toxicol. 9, 893-899.
Kainthla R, Kim KB, Falchook GS (2013): Dabrafenib for treatment of BRAF-mutant melanoma. Pharmgenomics Pers Med. 7, 21-29.
Mavropoulos JC, Wang TS (2014): Managing the skin toxicities from new melanoma drugs. Curr Treat Options Oncol. 15, 281-301.
Ouellet D, Gibiansky E, Leonowens C, O'Hagan A, Haney P, Switzky J, Goodman VL (2014): Population pharmacokinetics of dabrafenib, a BRAF inhibitor: effect of dose, time, covariates, and relationship with its metabolites. J Clin Pharmacol. 54, 696-706.
Preparatomtale Tafinlar (www.legemiddelsok.no).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Dispergerbar tablett | Dabrafenib: 10 mg | 2 x 210 stk | C | H-resept | 44 146,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Dabrafenib: 50 mg | 120 stk | C | H-resept | 46 302,- |
| Kapsel, hard | Dabrafenib: 50 mg | 28 stk | C | H-resept | 11 107,40 |
| Kapsel, hard | Dabrafenib: 75 mg | 120 stk | C | H-resept | 69 387,90 |
| Kapsel, hard | Dabrafenib: 75 mg | 28 stk | C | H-resept | 16 596,10 |
Tormod Kyrre Guren
Temsirolimus hemmer mTOR ("mammalian target of rapamycin"). Temsirolimus bindes til et intracellulært protein, FKBP-12, og protein-temsirolimuskomplekset bindes til og hemmer aktiviteten til mTOR som kontrollerer celledeling. Hemning av mTOR-aktivitet gir stans i cellesyklus og veksthemming. Temsirolimus kan også hemme angiogenese ved å påvirke HIF- og VEGF-produksjon.
Temsirolimus omdannes i lever via CYP3A4. Hovedmetabolitten er sirolimus, med tilsvarende aktivitet som temsirolimus. Videre omdannelse av sirolimus skjer også via CYP3A4. Utskillelse skjer hovedsakelig i feces. Halveringstid for temsirolimus og sirolimus er henholdsvis ca. 18 og 73 timer.
Nyrecellekarsinom og mantelcellelymfom. Forsøkes også ved andre kreftformer.
Temsirolimus gis intravenøst. Anbefalt dose ved nyrecellekarsinom er 25 mg én gang i uken, ved mantelcellelymfom 175 mg én gang i uken i 3 uker, etterfulgt av ukentlige doser på 75 mg.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vanlige bivirkninger er anemi, kvalme, utslett, redusert appetitt, ødem, asteni, fatigue, trombocytopeni, diaré, feber, neseblødning, slimhinneinflammasjon, stomatitt, oppkast, hyperglykemi, hyperkolesterolemi, smaksforstyrrelse, kløe, hoste, infeksjon, pneumoni og dyspné. Overfølsomhet/ infusjonsreaksjoner, interstitiell lungesykdom, intrakranial blødning, nyresvikt, intestinal perforasjon, sårtilhelingskomplikasjoner, nøytropeni og lungeemboli forekommer også.
Graviditet: Bør ikke brukes hos gravide. Virkningsmekanismen tilsier mulig risiko for fosterskade. Amming: Opplysninger mangler. Virkningsmekanismen tilsier tilbakeholdenhet.
Pasienter bør overvåkes tidlig under infusjonen for infusjonsreaksjoner. Forsiktighet ved behandling av pasienter med nedsatt leverfunksjon. Kraftige induktorer av CYP3A4 kan redusere samlet eksponering for temsirolimus og den aktive metabolitten sirolimus. Kraftige hemmere av CYP3A4 kan øke samlet eksponering av temsirolimus og sirolimus.
Pasienter med mantelcellelymfom og med moderat eller sterkt nedsatt leverfunksjon.
Prevensjon. Bivirkninger. Se Legemiddelverkets interaksjonssøk.
Bouabdallah K, Ribrag V, Terriou L, Soria JC, Delarue R. Temsirolimus in the treatment of mantle cell lymphoma: frequency and management of adverse effects. Curr Opin Oncol. 2013; 25 Suppl 2: S1-S12.
Bukowski RM. Temsirolimus: a safety and efficacy review. Expert Opin Drug Saf. 2012; 11: 861-879.
Goodwin RA, Jamal R, Tu D, Walsh W, Dancey J, Oza AM, Elit L, Eisenhauer EA. Clinical and toxicity predictors of response and progression to temsirolimus in women with recurrent or metastatic endometrial cancer. Gynecol Oncol. 2013; 131: 315-320.
Thomas-Schoemann A, Blanchet B, Bardin C, Noé G, Boudou-Rouquette P, Vidal M, Goldwasser F. Drug interactions with solid tumour-targeted therapies. Crit Rev Oncol Hematol. 2014; 89: 179-196.
Preparatomtale Torisel (www.legemiddelsok.no (DMP))
Tormod Kyrre Guren
Bindes kompetitivt til ATP-bindingssetet på reseptorene for endotel-vekstfaktorreseptorer (VEGFR 1-3), blodplate-deriverte vekstfaktorreseptorer (PDGFR α og β) og fibroblast-vekstfaktorreseptorer (FGFR 1-3) og blokkerer intracellulær signaloverføring, som er avgjørende for spredning og overlevelse av endoteliale så vel som perivaskulære celler. I tillegg blir Fms-lignende tyrosin-proteinkinase (Flt)-3, lymfocyttspesifikk tyrosin-proteinkinase (Lck) og protoonkogen tyrosin-proteinkinase (Src) hemmet.
Cmax ca. 2-4 timer og steady state senest 1 uke. Systemisk eksponering øker med ca. 20% når gitt samtidig med mat sammenlignet med faste. Terminal halveringstid ca. 10-15 timer. Metaboliseres primært ved hydrolytisk esterasespalting til den frie syren BIBF 1202. Deretter glukuronidering vha UGT-enzymer til BIBF 1202-glukuronid. Utskilles via feces/galle (93,4%).
I kombinasjon med docetaksel til behandling av voksne med lokalavansert, metastatisk eller lokalt tilbakevendende ikke-småcellet lungekreft av typen adenokarsinom (tumorhistologi) etter kjemoterapi førstelinje.
Nintedanib har også indikasjon idiopatisk lungefibrose.
Anbefalt dose 200 mg 2 ganger daglig med ca. 12 timers mellomrom, på dag 2-21 i en standard behandlingssyklus for docetaksel. Må ikke tas samme dag som docetaksel (=dag 1). Se spesiallitteratur for doseringsregime. Tas helst med mat. Svelges hele med vann. Må ikke tygges eller knuses.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Nøytropeni (inkl. febril), diaré, oppkast, kvalme, abdominalsmerter, blødning, mukositt, leverfunksjon, perifer nevropati. Venøs tromboembolisme, hypertensjon.
Nintedanib er et P-gp-substrat. Samtidig bruk av potente P-gp-hemmere (f.eks. ketokonazol eller erytromycin) kan øke eksponeringen for nintedanib. Potente P-gp-induktorer (f.eks. rifampicin, karbamazepin, fenytoin og johannesurt (prikkperikum)) kan redusere eksponeringen for nintedanib. Se SLV interaksjonssøk.
Graviditet: Nintedanib kan gi fosterskade.
Amming: Små mengder utskilles i melk hos rotte. Risiko for diende spedbarn kan ikke utelukkes, og amming skal frarådes.
Fertilitet: Ingen tegn på nedsatt mannlig fertilitet basert på prekliniske data.
Diare, gastrointestinal perforasjon. Nøytropeni, blødning og tromboembolier.
Soya: Inneholder soya. Pasienter med peanøttallergi kan ha økt risiko for alvorlige allergiske reaksjoner på soyapreparater. Se Legemiddelverkets interaksjonssøk.
Prevensjon. Bivirkninger.
Nintedanib (Vargatef): Behandling av ikke-småcellet lungekreft
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Nintedanib: 100 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | 16 354,90 |
| Kapsel, myk | Nintedanib: 150 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | 28 422,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Nintedanib: 100 mg | 60 x 1 stk | C | 16 354,90 | |
| Kapsel, myk | Nintedanib: 150 mg | 60 x 1 stk | C | 28 422,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Nintedanib: 100 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | 16 354,90 |
| Kapsel, myk | Nintedanib: 150 mg | 60 x 1 stk | C | H-resept | 28 422,- |
| Kapsel, myk | Nintedanib: 25 mg | 60 x 1 stk | C | 16 354,90 |
Tormod Kyrre Guren
Ceritinib er en selektiv og potent hemmer av anaplastisk lymfom-kinase (ALK) som hemmer autofosforylering av ALK, ALK-mediert fosforylering av nedstrøms signalproteiner og celledeling i ALK-avhengige kreftceller.
Cmax er 4-6 timer. Systemisk eksponering av ceritinib økes ved samtidig matinntak. Halveringstiden er 31-41 timer. Ceritinib metaboliseres hovedsaklig via CYP3A og utskilles primært i feces.
Voksne med ALK-positiv avansert ikke-småcellet lungekreft (NSCLC) tidligere behandlet med krizotinib.
ALK-positiv NSCLC-status bør avklares med en nøyaktig og validert ALK-test før oppstart av behandling. Anbefalt dose er 750 mg 1 gang daglig. Anbefalt maks. dose er 750 mg daglig. Behandlingen bør kun fortsette så lenge klinisk nytte observeres. Seponeres hos pasienter som ikke tolererer 300 mg daglig. Dosejustering, se SPC.
Som for Proteinkinasehemmere, se nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Anemi, diaré, kvalme, oppkast, magesmerter, forstoppelse, øsofageale forstyrrelser, redusert appettitt.
Utslett, fatigue, perikarditt, bradykardi, pneumonitt, nyresvikt, hyperglykemi, hypofosfatemi, forlenget QT-tid, økt lipase, økt amylase, synsforstyrrelser.
Samtidig bruk med en sterk CYP3A-/P-gp-hemmer vil kunne øke plasmakonsentrasjonen og dosejustering vil være nødvendig. Tilsvarende vil en CYP3A-/P-gp-induktor kunne gi redusert plasmakonsentrasjon. Samtidig bruk av sterke CYP3A-induktorer bør unngås. Magesyrenøytraliserende midler kan endre oppløseligheten og redusere biotilgjengeligheten. Dosereduksjon kan være nødvendig for samtidig brukte legemidler som hovedsakelig metaboliseres av CYP3A og/eller CYP2C9. Samtidig bruk av CYP3A- og CYP2C9-substrater med lav terapeutisk indeks bør unngås. QT-forlengelse er observert i kliniske studier. Ceritinib bør derfor brukes med forsiktighet hos pasienter som tar andre legemidler som kan gi QT-forlengelse. Se SLV interaksjonssøk.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier mulig fosterskadelig effekt.
Amming: Opplysninger mangler.
Fertilitet: Ukjent påvirkning.
Levertoksisitet, interstitiell lungesykdom/pneumonitt, bradycardi, gastrointestinale (diare, kvalme, oppkst), hyperglykemi, økning av lipase og/eller amylase samt fatigue og/eller synsforstyrrelser.
Forlenget QT-intervall: Kan gi økt risiko for ventrikulære takyarytmier, f.eks.torsades de pointes eller plutselig død. Bør unngås hos pasienter med medfødt forlenget QT-syndrom. Bør seponeres permanent ved utvikling av QTc > 500 msek eller > 60 msek endring fra baseline, og torsades de pointes eller polymorf ventrikulær takykardi eller tegn/symptomer på alvorlig arytmi.
Prevensjon. Bivirkninger.
Ceritinib (Zykadia): Legemiddel til førstelinjebehandling av anaplastisk lymfomkinase-positiv ikke-småcellet lungekreft
Kaczmar J, Mehra R: The efficacy of ceritinib in patients with ALK-positive non-small cell lung cancer. Ther Adv Respir Dis. 2015, 9: 236-241.
Li S, Qi X, Huang Y, Liu D, Zhou F, Zhou C: Ceritinib (LDK378): a potent alternative to crizotinib for ALK-rearranged non-small-cell lung cancer. Clin Lung Cancer. 2015, 16: 86-91.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ceritinib: 150 mg | 84 stk | C | H-resept | 36 623,60 |
Tormod Kyrre Guren
Lenvatinib er en multikinasehemmer (hemmer bl.a. VEGF- og PDGF-reseptorer samt RET og KIT) som hemmer tumorvekst og har vist antiangiogene egenskaper in vitro og in vivo.
Tmax er 1 - 4 timer ved faste. Halveringstiden er ca. 28 timer. Lenvatinib metaboliseres hovedsaklig i lever, bl.a. via CYP3A4 og utskilles i feces og urin.
Kisplyx®: Se SPC. Voksne med avansert nyrecellekarsinom (RCC):
Lenvima®: Se SPC.
Anbefalt startdose er 24 mg 1 gang daglig (2 kapsler à 10 mg og 1 kapsel à 4 mg). Døgndosen tilpasses etter individuell tolerabilitet. Behandlingen skal fortsette så lenge klinisk effekt foreligger. Dosejustering/seponering: Se SPC.
Svært vanlige (≥1/10): Trombocytopeni, diaré, abdominalsmerter, oppkast, kvalme, oral inflammasjon, orale smerter, forstoppelse, dyspepsi, munntørrhet. Blødninger, hyper- og hypotensjon, palmar-plantar erytrodysestesisyndrom, utslett, alopesi, rinveisinfeksjon, hoste, dysfoni, ryggsmerter, artralgi, myalgi, smerter i ekstremiteter, muskel- og skjelettsmerter, svimmelhet, hodepine, dysgeusi, proteinuri, søvnløshet, hypokalsemi, hypokalemi, vekttap, redusert appetitt, fatigue, asteni, perifert ødem.
Vanlige (≥1/100 til <1/10): Lymfopeni, hypotyreose, økt blodnivå av TSH, analfistel, flatulens, hjerteinfarkt, hjertesvikt, QT-forlengelse, redusert ejeksjonsfraksjon, hyperkeratose, endrede leverparametra, lungeemboli, cerebrovaskulær hendelse, nedsatt nyrefunksjon, dehydrering, hypomagnesemi, hyperkolesterolemi.
Som for Proteinkinasehemmere, se nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Hemmer OAT1, OAT3, OCT1, OCT2, OATP1B1 og gallesalteksportpumpen (BSEP). Se SLV interaksjonssøk.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Teratogent hos dyr
Amming: Opplysninger mangler. Virkningsmekanismen tilsier tilbakeholdenhet.
Fertilitet: Testikkel- og ovarietoksisitet er observert hos rotter, hunder og aper.
Hypertensjon, proteinuri, hjertesvikt, posterior reversibelt encefalopatisyndrom (PRES, RPLS), levertoksisitet, blødninger, arteriell tromboembolisme, gastrointestinal perforasjon og fisteldannelse, forlenget QT-tid, fatigue. Lenvatinib hemmer eksogen tyroideasuppresjonsbehandling, og TSH-nivået bør måles regelmessig.
Prevensjon. Bivirkninger.
Lenvatinib (Lenvima): ehandling av voksne pasienter med progressiv, lokalt avansert eller metastaserende, differensiert (papillær/follikulær/Hürthle-celle) thyreoideakarsinom, som er refraktær overfor radioaktivt jod
Lenvatinib (Lenvima) II: Behandling av levercellekarsinom
Lenvatinib (Kisplyx): Legemiddel i kombinasjon med everolimus til behandling av voksne pasienter med avansert nyrecellekarsinom etter en tidligere vaskulær endotelvekstfaktor-rettet behandling
Scott LJ: Lenvatinib: first global approval. Drugs. 2015, 75: 553-560.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lenvatinib: 10 mg | 30 stk | C | H-resept | 20 190,70 |
| Kapsel, hard | Lenvatinib: 4 mg | 30 stk | C | H-resept | 20 190,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lenvatinib: 10 mg | 30 stk | C | H-resept | 20 190,70 |
| Kapsel, hard | Lenvatinib: 4 mg | 30 stk | C | H-resept | 20 190,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lenvatinib: 10 mg | 30 stk | C | H-resept | 20 699,40 |
| Kapsel, hard | Lenvatinib: 4 mg | 30 stk | C | H-resept | 20 699,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Lenvatinib: 10 mg | 30 stk | C | H-resept | 20 699,40 |
Tormod Kyrre Guren
Trametinib hemmer BRAFs aktivering av MEK1 og MEK2 og MEK-kinaseaktiviteten. Trametinib hemmer veksten av BRAF V600-muterte melanomcellelinjer og har antitumoreffekt i dyremodeller for BRAF V600-muterte melanomer.
Tmax er 1,5 timer og halveringstiden er 5 døgn. Trametinib metaboliseres hovedsakelig via deacetylering eller ved mono-oksygenering, ev. i kombinasjon med glukuronidering. CYP3A4-oksidering er ansett som en mindre viktig metaboliseringsmekanisme. Utskilles hovedsaklig i feces og noe i urin.
Ikke-småcellet lungekreft (NSCLC): Trametinib i kombinasjon med dabrafenib er indisert for behandling av voksne med avansert ikke-småcellet lungekreft med BRAF V600-mutasjon.
Melanom: Trametinib som monoterapi eller i kombinasjon med dabrafenib er indisert for behandling av voksne med inoperabelt eller metastaserende melanom med BRAF V600-mutasjon.
Monoterapi har ikke vist klinisk virkning hos pasienter som har progrediert ved tidligere BRAF-hemmende behandling.
Ref.: CHMP 23. februar 2017
Anbefalt dose av trametinib er 2 mg 1 gang daglig, som monoterapi eller i kombinasjon med dabrafenib. Anbefalt dose dabrafenib i kombinasjon med trametinib er 150 mg 2 ganger daglig. Dosejustering/seponering: Se SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Svært vanlige (≥1/10): Diaré, kvalme, oppkast, obstipasjon, abdominale smerter, munntørrhet. Hypertensjon, blødning. Utslett, akneiform dermatitt, tørr hud, pruritus,alopesi. Hoste, dyspné. Økt ASAT. Fatigue, perifert ødem, pyreksi.
Vanlige (≥1/100 til <1/10): Anemi. Stomatitt. Venstre ventrikkeldysfunksjon, redusert ejeksjonsfraksjon, lymfødem. Erytem, hånd-og-fot-syndrom, hudfissurer, sprukken hud. Overfølsomhet. Follikulitt, paronyki, cellulitt, pustuløst utslett. Lungebetennelse.Dehydrering. Økt ALAT, økt ALP i blod, økt CK i blod.Tåkesyn, periorbitalt ødem, svekket syn. Ansiktsødem, slimhinneinflammasjon, asteni.
I kombinasjon med dabrafenib: Se SPC.
Det anbefales det å vise forsiktighet ved samtidig bruk av sterke P-gp-hemmere. Se DMP interaksjonssøk.
Graviditet: Fertile kvinner anbefales å bruke sikker prevensjon under behandling, og i 4 måneder etter avsluttet behandling. Bør ikke gis til gravide.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent.
Fertilitet: Human fertilitet kan svekkes. Mannlige pasienter som tar kombinasjon med dabrafenib, bør informeres om mulig risiko for svekket spermatogenese, som kan være irreversibel.
Se SPC, spesielt i kombinasjon med dabrafenib. Merk: blødninger, hjerte- eller lungesykdom bla.
Prevensjon. Bivirkninger.
Trametinib (Mekinist): Til behandling av melanom.
Dabrafenib (Tafinlar) i kombinasjon med trametinib (Mekinist): Kombinasjonsbehandling av malignt melanom etter fullstendig reseksjon
Lugowska I, Koseła-Paterczyk H, Kozak K, Rutkowski P: Trametinib: a MEK inhibitor for management of metastatic melanoma. Onco Targets Ther. 2015, 25, 2251-2259.
Infante JR, Fecher LA, Falchook GS, Nallapareddy S, Gordon MS, Becerra C, DeMarini DJ, Cox DS, Xu Y, Morris SR, Peddareddigari VG, Le NT, Hart L, Bendell JC, Eckhardt G, Kurzrock R, Flaherty K, Burris HA 3rd, Messersmith WA: Safety, pharmacokinetic, pharmacodynamic, and efficacy data for the oral MEK inhibitor trametinib: a phase 1 dose-escalation trial. Lancet Oncol. 2012, 13, 773-781.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Trametinib: 0.5 mg | 30 stk | C | H-resept | 32 941,60 |
| Tablett | Trametinib: 2 mg | 30 stk | C | H-resept | 98 752,40 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til mikstur, oppløsning | Trametinib: 0.05 mg/1 ml | 1 stk | C | H-resept | 11 077,30 |
Tormod Kyrre Guren
Kobimetinib er en reversibel og selektiv MEK-inhibitor som blokkerer celleproliferasjon indusert via mitogenaktivert proteinkinase (MAPK).
Etter oral dosering er median Tmaks 2,4 timer. Absolutt biotilgjengelighet er ca. 50%. Kobimetinib metaboliseres hovedsakelig ved oksidasjon ved CYP3A og glukuronidering ved UGT2B7 og skilles ut fekalt. Gjennomsnittlig halveringstid er 44 timer.
I kombinasjon med vemurafenib til behandling av voksne pasienter med inoperabelt eller metastaserende melanom med BRAF-V600-mutasjon. Ikke indisert ved vill-type BRAF-melanom.
60 mg (3 tabletter á 20 mg ) én gang daglig i 21 påfølgende dager etterfulgt av en 7-dagers pause. Kan tas med mat. Ev. dosejusteringer, se SPC.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Svært vanlige (≥1/10): Diaré, kvalme, oppkast. Anemi, serøs retinopati, hypertensjon, blødninger, fotosensitivitet, utslett og feber. Økte lever/galleparametra.
Vanlige (≥1/100 til <1/10): Basalcellekarsinom, kutant plateepitelkarsinom, keratoakantom. Dehydrering, hypofosfatemi, hyponatremi, hyperglykemi, tåkesyn, nedsatt syn, pneumonitt, frysninger, redusert venstre-ventrikkel ejeksjonsfraksjon, økt bilirubin.
Alvorlige blødningshendelser, inkludert hjerne- og mage-tarmblødninger er sett hos pasienter som har fått kobimetinib, både i kliniske studier og etter markedsføring. Det er også sett rabdomyolyse og forhøyet kreatinfosfokinase (CPK). Se SLV Nyheter publisert 21.04.2017 med Råd til helsepersonell.
Hemmere av P-glykoprotein, CYP3A-hemmere og –induktorer kan påvirke plasmakonsentrasjonen av kobimetinib. Kobimetinib vil potensielt kunne påvirke CYP3A- (f.eks. midazolam) og CYP2D6-substrater (f.eks. dekstrometorfan), samt CYP1A2-substrater (f.eks. teofyllin). Se SLV interaksjonssøk.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Teratogent i dyr.
Amming: Opplysninger mangler. Virkningsmekanismen tilsier tilbakeholdenhet.
Se SPC, spesielt mht. kombinasjon med vemurafinib, samt bivirkninger med lenke til SLV over.
Nye primære maligniteter, kutane og ikke-kutane. Blødninger, kardiomyopati (LVEF må følges), alvorlige hudreakjoner, serøs retinopati og okklusjon av vena retinale. Hepatotoksisitet rhabomyolyse, alvorlig fotosensitivitet og embryo-føtal toksisitet.
Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2017) om fare for alvorlige blødninger, rabdomyolyse og forhøyet kreatinfosfokinase
Prevensjon. Bivirkninger.
Cobimetinib (Cotellic): Behandling av avansert malignt melanom i kombinasjon med vemurafenib
Garnock-Jones GP. Cobimetinib: First Global Approval. Drugs 2015, 75:1823–1830.
Tran KA, Cheng MY, Mitra A, Ogawa H, Shi VY, Olney LP, Kloxin AM, Maverakis E. MEK inhibitors and their potential in the treatment of advanced melanoma: the advantages of combination therapy. Drug Des Devel Ther. 2015, 10:43-52.
Produktbeskrivelse Cotellic (www.legemiddelsok.no (DMP))
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kobimetinib: 20 mg | 63 stk | C | H-resept | 72 785,40 |
Tormod Kyrre Guren
Potent, småmolekylær hemmer av Brutons tyrosinkinase (BTK). Ibrutinib danner en kovalent binding med en cysteinenhet (Cys 481) i BTKs aktive sete, noe som gir vedvarende hemming av enzymaktiviteten til BTK. BTK, som tilhører Tec-kinasegruppen, er et viktig signalmolekyl i B celleantigenreseptor- (BCR) og cytokinreseptorsignalveiene. BCR-signalveien er involvert i patogenesen ved flere typer B cellekreft, inkl. mantelcellelymfom (MCL), diffust storcellet B cellelymfom (DLBCL), follikulært lymfom og kronisk lymfatisk leukemi (KLL). Den sentrale rollen til BTK som signalsubstans via B celleoverflatereseptorer gir aktivering av signalveier som er nødvendige for B celleforflytning, kjemotakse og adhesjon. Ibrutinib hemmer effektivt proliferasjon og overlevelse av maligne B celler in vivo, samt cellemigrasjon og substratadhesjon in vitro.
Rask absorpsjon, median Tmax på 1-2 timer. Halveringstid: 4-13 timer. Metaboliseres i lever, hovedsakelig av CYP3A4, med dannelse av en dihydrodiolmetabolitt, som har en BTK-hemmende aktivitet som er ca. 15 × lavere enn ibrutinib. CYP2D6 synes å ha minimal betydning. Utskillelse: 90% utskilles i løpet av 168 timer, hvorav 80% i feces og <10% i urin.
Behandling av voksne med residiverende eller refraktær MCL. Behandling av voksne med KLL som har fått minst én tidligere behandling, eller som førstelinjebehandling ved 17p-delesjon eller TP53-mutasjon hos pasienter som ikke er egnet for kjemoimmunterapi. Behandling av voksne pasienter med Waldenströms makroglobulinemi (WM) som har fått minst én tidligere behandling, eller som førstelinjebehandling hos pasienter som ikke er egnet for kjemoimmunterapi.
Mantelcellelymfom: Voksne: Anbefalt dose er 560 mg (4 kapsler) 1 gang daglig.
Kronisk lymfatisk leukemi og Waldenströms makroglobulinemi: Voksne: Anbefalt dose er 420 mg (3 kapsler) 1 gang daglig.
Dosejusteringer, se oppdatert preparatomtale DMP legemiddelsøk.
Pasienter skal testes for HBV-infeksjon før oppstart av behandling.
Som for Proteinkinasehemmere, se nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Vanligst (≥20%): Nøytropeni, anemi, diaré, muskel-skjelettsmerter, øvre luftveisinfeksjoner, blåmerker, utslett, kvalme og feber.
De vanligste grad 3/4-bivirkningene (≥5%) er anemi, nøytropeni, pneumoni og trombocytopeni.
Warfarin eller andre vitamin K-antagonister skal ikke gis samtidig med ibrutinib. Kosttilskudd som fiskeolje og vitamin E-preparater skal unngås. Bruk av andre antikoagulantia eller legemidler som hemmer blodplatefunksjon kan øke blødningsrisikoen, og spesiell forsiktighet må utvises. Samtidig bruk av sterke eller moderate CYP3A4-hemmere kan øke ibrutinibeksponeringen. Se DMP interaksjonssøk.
Graviditet: Skal ikke brukes under graviditet og i opptil 3 måneder etter avsluttet behandling. Ingen data fra bruk hos gravide foreligger. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Fertile kvinner må bruke svært sikker prevensjonsmetode under behandling og i 3 måneder etter avsluttet behandling. Ukjent om ibrutinib reduserer effekten av hormonelle prevensjonsmidler, og barrieremetode må brukes i tillegg. Amming: Ukjent om ibrutinib eller metabolitter utskilles i morsmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre ved ibrutinibbehandling. Fertilitet: Ingen studier utført.
Blødningsepisoder er rapportert, både med og uten trombocytopeni. Leukostase (>400 000/μl), infeksjoner, atrieflimmer/flutter. Se oppdatert preparatomtale DMP legemiddelsøk.
Det er rapportert tilfeller av hepatitt B virus (HBV)-reaktivering hos pasienter som får ibrutinib. Pasienter skal testes for HBV-infeksjon før oppstart av behandling, og ved positiv hepatitt B-serologi anbefales konsultasjon med en spesialist i leversykdommer før oppstart av behandling med ibrutinib. Pasienter med positiv hepatitt B-serologi som trenger ibrutinib bør overvåkes og behandles etter gjeldende retningslinjer for å forebygge hepatitt B virus-reaktivering. Mistenkte bivirkninger meldes.
Prevensjon. Bivirkninger.
Se Nye metoder ibrutinib.
Burger JA et al.. Ibrutinib as Initial Therapy for Patients with Chronic Lymphocytic Leukemia. N Engl J Med. 2015 Dec 17; 373(25): 2425-37.
Byrd JC et al.. Ibrutinib versus ofatumumab in previously treated chronic lymphoid leukemia. N Engl J Med. 2014 Jul 17; 371(3): 213-23.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ibrutinib: 140 mg | 28 stk | C | H-resept | 22 912,80 |
| Tablett | Ibrutinib: 280 mg | 28 stk | C | H-resept | 45 268,- |
| Tablett | Ibrutinib: 420 mg | 28 stk | C | H-resept | 68 323,80 |
| Tablett | Ibrutinib: 560 mg | 28 stk | C | H-resept | 94 010,60 |
Tormod Kyrre Guren
Osimertinib (tidligere benevnt mereletinib) er en irreversibel hemmer av epidermal vekstfaktorreseptor-(EGFR) tyrosin kinase, med selektivitet for sensitiviserende mutasjoner og tyrosinkinasehemmer-resistent T790M-mutasjon.
Halveringstiden er ca. 48 timer. Osimertinib metaboliseres i lever, blant annet via CYP3A4 og CYP3A5, og skilles hovedsakelig ut i feces. Sterke CYP3A4-induktorer kan redusere eksponeringen for osimertinib. Osimertinib kan øke eksponeringen for BCRP-substrater.
Spesialistoppgave, se SPC.
Anbefalt dose er 80 mg osimertinib én gang daglig, til sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet oppstår. Osimertinib kan tas med eller uten mat, til samme tid hver dag.
Vanligste bivirkninger er diaré, utslett, trombocytopeni og nøytropeni. Andre bivirkninger er interstitiell lungesykdom og forlenget QTc-intervall.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Interstitiell lungesykdom. Forlengelse av QTc-intervall.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier en mulig effekt på fosterets vekst og utvikling. Amming: Opplysninger mangler. Virkningsmekanismen tilsier at amming bør unngås.
Prevensjon. Bivirkninger.
Preparatomtale Tagrisso (http://www.ema.europa.eu/docs/no_NO/document_library/EPAR_-_Product_Information/human/004124/WC500202022.pdf)
Yver A. Osimertinib (AZD9291) - a science-driven, collaborative approach to rapid drug design and development. Ann Oncol. 2016 Mar 8. pii: mdw129.
Gao X, Le X, Costa DB. The safety and efficacy of osimertinib for the treatment of EGFR T790M mutation positive non-small-cell lung cancer. Expert Rev Anticancer Ther. 2016; 16: 383-390.
Planchard D, Brown KH, Kim DW, Kim SW, Ohe Y, Felip E, Leese P, Cantarini M, Vishwanathan K, Jänne PA, Ranson M, Dickinson PA. Osimertinib Western and Asian clinical pharmacokinetics in patients and healthy volunteers: implications for formulation, dose, and dosing frequency in pivotal clinical studies. Cancer Chemother Pharmacol. 2016; 77: 767-776.
Greig SL. Osimertinib: First Global Approval. Drugs. 2016; 76: 263-273.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Osimertinib: 40 mg | 30 stk | C | H-resept | 74 282,60 |
| Tablett | Osimertinib: 80 mg | 30 stk | C | H-resept | 74 282,60 |
Tormod Kyrre Guren
Sterkt selektiv, reversibel hemmer av syklinavhengig kinase (CDK) 4 og CDK 6. Syklin D1 og CDK4/6 er nedstrøms for flere signalveier som fører til celleproliferasjon. Blokkerer cellenes progresjon fra G1 og inn i S-fase av cellesyklus.
Absorpsjon: Biotilgjengelighet 46% ved dose 125 mg. Tmax 6 12 timer. Proteinbinding: Ca. 85%. Halveringstid: Gjennomsnittlig t1/2 28,8 timer. Steady state innen 8 dager ved dosering 1 gang daglig. Akkumuleres ved gjentatt dosering 1 gang daglig. Metabolisme: Omfattende hepatisk metabolisme, primært via CYP3A og SULT2A1. Utskillelse: Primært som metabolitter i feces (74%), i mindre grad i urin (17%). En liten del av dosen gjenfinnes uendret i feces (2%) og urin (7%).
Behandling av hormonreseptorpositiv, HER2-negativ lokalavansert eller metastatisk brystkreft i kombinasjon med en aromatasehemmer, eller i kombinasjon med fulvestrant hos kvinner som tidligere har fått endokrinbehandling. Hos pre- eller perimenopausale kvinner skal endokrin behandling kombineres med en LHRH-agonist.
Anbefalt dose er 125 mg 1 gang daglig i 21 påfølgende dager etterfulgt av 7 dager uten behandling, som utgjør en komplett syklus på 28 dager. Behandlingen bør fortsette så lenge pasienten har klinisk nytte eller til uakseptabel toksisitet oppstår. Dosejusteringer: Ved bivirkninger kan dosen reduseres til 100 mg og deretter ev. til 75 mg. Ved behov for ytterligere dosereduksjon skal behandlingen seponeres. Dersom samtidig bruk av sterk CYP3A4-hemmer er nødvendig, skal palbociklibdosen reduseres til 75 mg. Ved hematologisk toksisitet: Fullstendig hematologisk status bør kontrolleres før behandlingsoppstart og ved starten av hver syklus, samt ved dag 14 i de første 2 syklusene, og ellers ved klinisk indikasjon. Før behandling anbefales absolutt nøytrofiltall (ANC) ≥1000/mm3 og trombocyttall ≥50 000/mm3. For CTCAE-grad og dosejustering, se SPC. Ved ikke-hematologisk toksisitet: Grad 1-2: Ingen dosejustering. Grad ≥3 som vedvarer til tross for medisinsk behandling: Avbryt behandlingen inntil bedring til grad ≤1 eller ≤2 (hvis det ikke vurderes som en sikkerhetsrisiko for pasienten). Fortsett deretter med den neste lavere dosen. Glemt dose: Ved oppkast eller glemt dose skal ikke ekstra dose tas. Neste dose tas til vanlig tid. Tas til omtrent samme tid hver dag. Tas med mat for å sikre jevn eksponering. Samtidig inntak av grapefrukt/grapefruktjuice skal unngås. Skal svelges hele.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni, leukopeni, anemi, trombocytopeni. Gastrointestinale: Stomatitt, kvalme, diaré, oppkast. Hud: Utslett, alopesi. Infeksiøse: Infeksjoner. Stoffskifte/ernæring: Redusert matlyst. Øvrige: Fatigue. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Febril nøytropeni. Hud: Tørr hud. Luftveier: Epistakse. Nevrologiske: Dysgeusi. Undersøkelser: Økt ALAT, økt ASAT. Øye: Uklart syn, økt tåreflod, tørt øye. Øvrige: Asteni, feber.
Begrenset erfaring med overdoser. Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Samtidig bruk av sterke CYP3A-hemmere kan gi økt toksisitet og bør unngås. Samtidig bruk av sterke CYP3A-induktorer kan gi redusert eksponering for palbociklib og risiko for manglende effekt, og bør unngås. Se SLV interaksjonssøk.
Kan predisponere for infeksjoner pga. myelosuppressive egenskaper. Lege bør kontaktes umiddelbart ved feber. Bilkjøring og betjening av maskiner: Liten påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner, men kan gi fatigue. Pasienten bør være forsiktig ved bilkjøring/bruk av maskiner.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier en mulig effekt på fosterets vekst og utvikling. Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen. Fertilitet: Mannlig fertilitet kan reduseres. Sædkonservering før oppstart av behandling bør vurderes.
Samtidig bruk av urtepreparater som inneholder johannesurt (prikkperikum).
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Palbociklib (Ibrance): Behandling av HR+/HER2- avansert/metastatisk brystkreft.
Preparatomtale (www.legemiddelsok.no)
Sherr CJ. A New Cell-Cycle Target in Cancer Inhibiting Cyclin D–Dependent Kinases 4 and 6. N Engl J Med. 2016; 375(20): 1920-1923.
Finn RS, Martin M, Hope S. Rugo HS, Jones S, Im S-A, Gelmon K, Harbeck N, Lipatov ON, Walshe JM, Moulder S, Gauthier E, Lu DR, Randolph S, Diéras V, Slamon DJ. Palbociclib and Letrozole in Advanced Breast Cancer. N Engl J Med. 2016; 375(20): 1925-1936.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Palbociklib: 100 mg | 21 stk | C | H-resept | 22 620,40 |
| Tablett | Palbociklib: 125 mg | 21 stk | C | H-resept | 22 620,40 |
| Tablett | Palbociklib: 75 mg | 21 stk | C | H-resept | 22 620,40 |
Tormod Kyrre Guren
Svært selektiv og potent hemmer av ALK- og RET-tyrosinkinase. Hemming av ALK-tyrosinkinaseaktiviteten gir blokkering av nedstrøms signalveier, som STAT 3 og PI3K/AKT, og induserer tumorcelledød. Alektinib har vist aktivitet mot muterte former av ALK-enzymet, inkl. mutasjoner som gir crizotinibresistens. Hovedmetabolitten M4 har vist tilsvarende styrke og aktivitet in vitro.
Absorpsjon: Tmax ca. 4-6 timer. Steady state oppnås innen 7 dager. Absolutt biotilgjengelighet: 36,9 % i ikke-fastende tilstand. Etter 1 enkeltdose på 600 mg sammen med et fettrikt høykalorimåltid, økte alektinib- og M4-eksponeringen ca. 3 ganger i forhold til fastende tilstand. Proteinbinding: >99 %. Alektinib er ikke substrat for P-gp eller BCRP i blod-hjerne-barrieren, og kan derfor distribueres inn i og bli værende i CNS. Halveringstid: Clearance og eliminasjons t1/2 for alektinib og M4 er hhv. 81,9 liter/time og 32,5 timer og 217 liter/time og 30,7 timer. Metabolisme: Ca. 40-50 % via CYP3A4. Utskillelse: Hovedsakelig via feces, minimalt i urin.
ALK-positiv NSCLC-status skal fastslås ved bruk av validert ALK-analyse før behandlingsstart. Anbefalt dose: 600 mg (4 kapsler) 2 ganger daglig (total daglig dose 1200 mg). Behandlingen bør fortsette inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet. Dosejusteringer: Se SPC.
Administrering: Skal tas med mat. Samtidig inntak av grapefrukt/grapefruktjuice og pomerans skal unngås. Skal svelges hele. Skal ikke åpnes eller oppløses.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi (inkl. redusert hemoglobin). Gastrointestinale: Diaré, oppkast, forstoppelse, kvalme. Hud: Utslett (inkl. makulopapulært utslett, akneiform dermatitt, erytem, generalisert utslett, papulært utslett, kløende utslett og makulært utslett), fotosensitivitet. Lever/galle: Økt ASAT/ALAT, økt bilirubin (inkl. hyperbilirubinemi og økt konjugert bilirubin). Muskel-skjelettsystemet: Myalgi (inkl. muskel- og skjelettsmerter), økt CK i blod. Øye: Synsforstyrrelser (inkl. uklart syn, nedsatt syn, «fluer» i synsfeltet (vitreous floaters), redusert synsskarphet, astenopi og diplopi). Øvrige: Ødem (inkl. perifert ødem, generalisert ødem, øyelokkødem, periorbital ødem). Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Bradykardi (inkl. sinusbradykardi). Nyre/urinveier: Økt blodkreatinin. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Lever/galle: Legemiddelindusert leverskade. Luftveier: Interstitiell lungesykdom/pneumonitt.
Begrenset erfaring med overdoser. Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Andre legemidlers effekt på alektinib: Alektinib og dens aktive hovedmetabolitt M4 metaboliseres hovedsakelig av CYP3A4. Dosejustering er ikke nødvendig ved samtidig bruk av CYP3A-induktorer eller -hemmere. Ved samtidig bruk av sterke CYP3A-induktorer eller -hemmere anbefales egnet overvåkning. Dosejustering er ikke nødvendig ved samtidig bruk med protonpumpehemmere eller andre legemidler som øker gastrisk pH. M4 er et P-gp-substrat. Da alektinib hemmer P-gp forventes ingen relevant effekt på M4-eksponering ved samtidig bruk med P-gp-hemmere. Alektinibs effekt på andre legemidler: Alektinib og M4 hemmer P-gp og BCRP in vitro, og kan derfor potensielt øke plasmakonsentrasjonene av samtidig administrerte P-gp- eller BCRP-substrater. Egnet overvåkning anbefales. Dosejustering er ikke nødvendig ved samtidig bruk av CYP3A-substrater. Risiko for induksjon av CYP2B6 og PXR-regulerende enzymer utenom CYP3A4 kan ikke fullstendig utelukkes. Effekten av samtidig administrerte orale prevensjonsmidler kan reduseres. Se SLV interaksjonssøk.
Interstitiell lungesykdom (ILS)/pneumonitt: Tilfeller er rapportert. Pasienten bør overvåkes for lungesymptomer som indikerer pneumonitt. Behandling bør avbrytes umiddelbart ved diagnostisert ILS/pneumonitt og seponeres permanent hvis ingen andre mulige årsaker påvises. Hepatotoksisitet: Økt ALAT og ASAT >5 × ULN og bilirubin >3 × ULN er sett i løpet av de 3 første behandlingsmånedene. Leverfunksjon, inkl. ALAT, ASAT og totalbilirubin, bør overvåkes ved baseline og deretter hver 2. uke de 3 første behandlingsmånedene, deretter periodisk, med hyppigere tester ved økt aminotransferase/bilirubin. Basert på bivirkningenes alvorlighetsgrad, bør behandling tilbakeholdes og gjenopptas med redusert dose eller seponeres permanent (se Dosering). Alvorlig myalgi og økt kreatinkinase (CK): Myalgi eller muskelskjelettsmerte og økt CK er sett. Pasienten bør rådes til å rapportere alle uforklarlige muskelsmerter, ømhet eller svakhet. CK-nivå bør vurderes hver 2. uke i 1. behandlingsmåned og som klinisk indisert for pasienter som rapporterer symptomer. Basert på CK-økningens alvorlighetsgrad bør behandling tilbakeholdes, deretter gjenopptas eller dosen reduseres (se Dosering). Bradykardi: Symptomatisk bradykardi kan forekomme. Hjerterytme og blodtrykk overvåkes som klinisk indisert. Dosejustering er ikke nødvendig ved asymptomatisk bradykardi. Ved symptomatisk bradykardi eller livstruende hendelser bør samtidig bruk av legemidler som kan gi bradykardi, samt antihypertensiver vurderes, og alektinibbehandling bør justeres som beskrevet under Dosering. Lysfølsomhet: Følsomhet for sollys er sett. Pasienten bør rådes til å unngå langvarig eksponering for sol under bruk og i minst 7 dager etter avsluttet behandling. Det bør gis råd om å bruke bredspektret UVA-/UVB-solkrem og leppepomade (SPF ≥50). Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, medfødt laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Daglig dose (1200 mg) inneholder 2,1 mmol (48 mg) natrium. Må tas i betraktning hos pasienter på kontrollert natriumdiett. Bilkjøring/maskinbruk: Har liten påvirkning, men forsiktighet bør utvises da symptomatisk bradykardi og synsforstyrrelser kan oppstå.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier en mulig effekt på fosterets vekst og utvikling, og det er sett misdannelser hos dyr. Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen. Fertilitet: Dyrestudier ikke gjennomført. Bivirkninger på menn og kvinners reproduktive organer i generelle toksikologistudier er ikke sett.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Alektinib (Alecensa). Behandling av ALK positiv ikke små-cellet lungekreft. https://nyemetoder.no/metoder/alectinib-alecensa
Alectinib (Alecensa) II: Førstelinjebehandling av avansert ALK-positiv ikke-småcellet lungekreft
Preparatomtale Alecensa (SPC)
Ou SH, Ahn JS, De Petris L, Govindan R, Yang JC, Hughes B, Lena H, Moro-Sibilot D, Bearz A, Ramirez SV, Mekhail T, Spira A, Bordogna W, Balas B, Morcos PN, Monnet A, Zeaiter A, Kim DW. Alectinib in Crizotinib-Refractory ALK-Rearranged Non-Small-Cell Lung Cancer: A Phase II Global Study. J Clin Oncol. 2016; 34(7): 661-8.
Shaw AT, Gandhi L, Gadgeel S, Riely GJ, Cetnar J, West H, Camidge DR, Socinski MA, Chiappori A, Mekhail T, Chao BH, Borghaei H, Gold KA, Zeaiter A, Bordogna W, Balas B, Puig O, Henschel V, Ou SH. Alectinib in ALK-positive, crizotinib-resistant, non-small-cell lung cancer: a single-group, multicentre, phase 2 trial. Lancet Oncol. 2016; 17(2): 234-42.
Hida T, Nokihara H, Kondo M, Kim YH, Azuma K, Seto T, Takiguchi Y, Nishio M, Yoshioka H, Imamura F, Hotta K, Watanabe S, Goto K, Satouchi M, Kozuki T, Shukuya T, Nakagawa K, Mitsudomi T, Yamamoto N, Asakawa T, Asabe R, Tanaka T, Tamura T. Alectinib versus crizotinib in patients with ALK-positive non-small-cell lung cancer (J-ALEX): an open-label, randomised phase 3 trial. Lancet. 2017. doi: 10.1016/S0140-6736(17)30565-2.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Alektinib: 150 mg | 224 stk | C | H-resept | 67 240,90 |
Tormod Kyrre Guren
Hemmer multiple tyrosinkinasereseptorer, inkl. FLT3 og KIT kinase.
Ved å hemme signalering fra FLT3 reseptoren, vil midostaurin stoppe cellesyklus og indusere apoptose i leukemiceller som uttrykker muterte FLT3 reseptorer eller overuttrykker normale, ikke-muterte FLT3 reseptorer. I kombinasjon med cytostatika (cytarabine,doxorubicin, idarubicin og daunorubicin) utøver midostaurin en synergistisk effekt på leukemiceller..
Se SPC.
I kombinasjon med standard daunorubicin og cytarabin-induksjon og høydose cytarabin konsoliderende kjemoterapi, og for pasienter i komplett remisjon etterfulgt av midostaurin som enkeltstoff vedlikeholdsbehandling hos voksne pasienter med nylig diagnostisert akutt myeloid leukemi (AML) hvor det foreligger FLT3-mutasjon. Som monoterapi hos voksne pasienter med aggressiv systemisk mastocytose (ASM), systemisk mastocytose med tilhørende hematologisk neoplasi (SM-AHN) eller mastcelleleukemi (MCL).
Se SPC.
Se SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 600 mg har gitt lette symptomer.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Se SPC.
Se SPC.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier en mulig effekt på fosterets vekst og utvikling. Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen. (Mulig effekt på vekst og utvikling)
Se SPC.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Midostaurin (Rydapt): Indikasjon I - Til behandling av FLT3-mutert akutt myelogen leukemi (AML)
Midostaurin (Rydapt): Indikasjon II - Til behandling av fremskreden systemisk mastocytose
Midostaurin SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, myk | Midostaurin: 25 mg | 112 stk | C | H-resept | 169 994,- |
| Kapsel, myk | Midostaurin: 25 mg | 2 x 28 stk | C | H-resept | 85 015,10 |
Tormod Kyrre Guren
FLT3- og AXL-hemmer. Hemmer FLT3-reseptorsignaler og -proliferasjon i celler som uttrykker FLT3 eksogent, inkl. FLT3 ITD, FLT3 D835Y og FLT3 ITD D835Y, og induserer apoptose i leukemiske celler som uttrykker FLT3 ITD.
Merk: Både L01XE54 (EMA) og L01EX13 (SLV) benyttes som ATC-koder for gilteritinib.
Absorpsjon: Tmaks (median) ca. 4-6 timer. Cmaks (median) ved steady state 282 ng/ml, og AUC0-24 6180 ng × timer/ml etter 120 mg 1 gang daglig. Steady state nås i løpet av 15 dager med behandling 1 gang daglig med ca. 10 gangers akkumulering.
Proteinbinding: Ca. 90% (hovedsakelig til albumin).
Fordeling: Sentrale og perifere Vd er hhv. ca. 1092 liter og 1100 liter.
T1/2: 113 timer (merk lang halveringstid).
Metabolisme: Hovedsakelig via CYP3A4.
Utskillelse: 4,5% av total dose gjenfinnes i feces. Ca. 16,4% av total dose utskilles via urin.
Monoterapi for behandling av voksne med residiverende eller refraktær akutt myelogen leukemi (AML) med FLT3-mutasjon.
Spesialistoppgave, se SPC.
Før behandling må pasienter med residiverende eller refraktær AML ha fått bekreftet FMS-lignende tyrosinkinase 3-mutasjon (FLT3) (intern tandemduplikasjon (ITD) eller tyrosinkinasedomene (TKD)) vha. en validert test. Behandling kan startes på nytt hos pasienter etter hematopoetisk stamcelletransplantasjon (HSCT).
Voksne: Anbefalt dose er 120 mg (3 tabletter à 40 mg) 1 gang daglig. Laboratorietester, inkl. CK, bør vurderes før behandlingsstart, på dag 15 og månedlig under behandlingen. Pga. mulig forlenget QT-intervall bør EKG utføres før behandlingsstart, på dag 8 og 15 i syklus 1, og før oppstart av de neste 3 etterfølgende behandlingsmånedene (se også Forsiktighetsregler).
Behandlingsvarighet: Dersom respons uteblir etter 4 ukers behandling, kan dosen økes til 200 mg (5 tabletter à 40 mg) 1 gang daglig, dersom dette tolereres eller er klinisk begrunnet.
Doseendringer: Se SPC Tabell 1 side 3.
Gastrointestinale: Svært vanlige; diaré, forstoppelse, kvalme
Generelle: Svært vanlige; asteni, fatigue, perifert ødem. Vanlige; allment ubehag
Hjerte: Vanlige; forlenget QT-tid, hjertesvikt, perikardeffusjon, perikarditt
Immunsystemet: Vanlige; anafylaktisk reaksjon
Kar: Svært vanlige; hypotensjon
Lever/galle: Svært vanlige; økt ALAT, økt ASAT
Luftveier: Svært vanlige; dyspné, hoste. Vanlige; Differensieringssyndrom
Muskel-skjelettsystemet: Svært vanlige; Artralgi, myalgi, smerter i ekstremitet, økt CK i blod, økt alkalisk fosfatase i blod. Vanlige; Muskel-skjelettsmerter
Nevrologiske: Svært vanlige; Svimmelhet. Mindre vanlige; Posterior reversibelt encefalopatisyndrom
Nyre/urinveier: Vanlige; akutt nyreskade
Se SPC for utfyllende informasjon.
Begrenset erfaring med overdoser. Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket for relevante interaksjoner.
For utfyllende informasjon, se SPC.
Graviditet: Ingen/begrensede data. Dyrestudier har vist redusert fostervekst, embryoføtale dødsfall og teratogenisitet. Kan gi fosterskade ved bruk hos gravide. Ikke anbefalt under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker sikker prevensjon. Gravide skal informeres om potensiell fosterrisiko. Kvinner som kan bli gravide skal rådes til å ta en graviditetstest innen 7 dager før behandlingsoppstart, og til å bruke effektiv prevensjon under og i minst 6 måneder etter avsluttet behandling. Kvinner som bruker hormonelle prevensjonsmidler bør i tillegg bruke en barrieremetode som prevensjon. Menn med kvinnelige partnere som kan bli gravide, skal rådes til å bruke effektiv prevensjon under og i minst 4 måneder etter siste dose.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for diende barn kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre ved behandling og i minst 2 måneder etter siste dose.
Fertilitet: Ingen data.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Nye metoder: Gilteritinib (Xospata)
Behandling av voksne med residiverende eller refraktær akutt myelogen leukemi (AML) med FLT3-mutasjon. ID2019_095. Beslutning 26.04.2021.
Gilteritinib SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Gilteritinib: 40 mg | 84 stk | C | H-resept | 224 644,20 |
Tormod Kyrre Guren
Selektiv hemmer av syklinavhengig kinase (CDK) 4 og CDK 6. Blokkerer cellenes progresjon fra G1 og inn i S-fase av cellesyklus.. I kombinasjon med aromatasehemmer øker tumorveksthemmingen.
Absorpsjon: Tmax 1-4 timer.
Proteinbinding: Ca. 70%.
Fordeling: In vivo blod-til-plasma-ratio 1,04. Tilsynelatende Vdss/F 1090 liter.
Halveringstid: Steady state oppnås etter 8 dager. Geometrisk gjennomsnittlig effektiv t1/2 i plasma er 32 timer (63% CV), og geometrisk gjennomsnittlig tilsynelatende Cl/F er 25,5 liter/time (66% CV) ved steady-state.
Metabolisme: Hovedsakelig av CYP3A4.
Utskillelse: Hovedsakelig via feces (69,1%) og noe via nyrene (22,6%). Uendret substans utgjør 17,3% og 12,1% av dosen i hhv. feces og urin.
Tidlig brystkreft:
I kombinasjon med en aromatasehemmer til adjuvant behandling av pasienter med hormonreseptor (HR)-positiv, human epidermal vekstfaktorreseptor 2 (HER2)-negativ tidlig brystkreft, med høy risiko for tilbakefall. Se SPC pkt. 5.1 for seleksjonskriterier.
Hos pre- eller perimenopausale kvinner, eller hos menn, skal aromatasehemmer kombineres med en luteiniserende hormonfrigjørende hormon (LHRH)-agonist.
Avansert eller metastatisk brystkreft:
I kombinasjon med aromatasehemmer eller fulvestrant til behandling av kvinner med HR-positiv, HER2-negativ lokalavansert eller metastatisk brystkreft, som innledende endokrinbasert behandling, eller hos kvinner som tidligere har fått endokrin behandling.
Hos pre- eller perimenopausale kvinner skal endokrin behandling kombineres med en LHRH-agonist.
Anbefalt dose: 600 mg 1 gang daglig i 21 påfølgende dager etterfulgt av 7 dager uten behandling, som gir en komplett syklus på 28 dager. Behandlingen bør pågå så lenge pasienten har klinisk nytte eller til uakseptabel toksisitet oppstår. Ribosiklib bør brukes sammen med letrozol 2,5 mg eller annen aromatasehemmer som tas peroralt 1 gang daglig gjennom hele 28-dagers syklusen. For ytterligere informasjon, se SPC.
Administrering: Tas peroralt til samme tid hver dag, helst om morgenen. Delte, sprukne eller på annen måte skadede tabletter skal ikke inntas. Tas med eller uten mat. Unngå granateple, grapefrukt og johannesurt (prikkperikum). Skal svelges hele. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses eller deles.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni, leukopeni, anemi, lymfopeni. Gastrointestinale: Kvalme, diaré, oppkast, forstoppelse, stomatitt, magesmerter. Hud: Alopesi, utslett, pruritus. Infeksiøse: Urinveisinfeksjon. Luftveier: Dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter. Nevrologiske: Hodepine, insomni. Stoffskifte/ernæring: Redusert matlyst. Undersøkelser: Unormale leverfunksjonstester. Øvrige: Fatigue, perifert ødem, asteni, pyreksi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, febril nøytropeni. Gastrointestinale: Dysgeusi, dyspepsi. Hjerte/kar: Synkope. Hud: Erytem. Lever/galle: Hepatotoksisitet. Luftveier: Epistakse. Stoffskifte/ernæring: Hypokalsemi, hypokalemi, hypofosfatemi. Undersøkelser: Økt kreatinin i blodet, vekttap, QT-forlengelse. Øye: Økt lakrimasjon, tørre øyne.
Se G12
CYP3A4-hemmere: Ribosiklib metaboliseres hovedsakelig av CYP3A4. Samtidig bruk av sterke CYP3A4-hemmere kan gi økt ribosiklibkonsentrasjon i plasma, og skal unngås. Dersom samtidig administrering av sterk CYP3A4-hemmer ikke kan unngås, bør ribosiklibdosen reduseres til 400 mg 1 gang daglig. Er ribosiklibdosen allerede redusert til 400 mg bør dosen reduseres ytterligere til 200 mg 1 gang daglig. Er ribosiklibdosen allerede redusert til 200 mg bør behandlingen med ribosiklib avbrytes. Unngå granateple, granateplejuice, grapefrukt og grapefruktjuice, da disse er kjente CYP3A4-hemmere. CYP3A-induktorer: Samtidig bruk av sterke CYP3A4-induktorer bør unngås, da de kan redusee ribosiklibkonsentrasjon i plasma. CYP3A4-substrater: Ribosiklib er en moderat til sterk CYP3A4-hemmer og kan interagere med legemidler som metaboliseres via CYP3A4, som så kan gi økte serumkonsentrasjoner av samtidig administrert legemiddel. Dosereduksjon for sensitive CYP3A4-substrater med smalt terapeutisk vindu kan være nødvendig. Legemidler som kan gi QT-forlengelse: Samtidig administrering av legemidler med kjent potensiale for å gi QT-forlengelse bør unngås.
Graviditet bør utelukkes før behandlingsoppstart. Kritisk visceral sykdom: Sikkerhet og effekter ikke undersøkt. QT-forlengelse: EKG skal tas før og under behandling, se Dosering. Behandling skal kun initieres ved QTCF <450 millisekunder. Adekvat overvåkning av serumelektrolytter (inkl. kalium, kalsium, fosfor og magnesium) skal foretas før oppstart, i begynnelsen av de første 6 syklusene og deretter iht. klinisk indikasjon. Avvik bør korrigeres før oppstart. Bruk bør unngås ved eksisterende eller signifikant risiko for utvikling av QTC-forlengelse. Dette omfatter pasienter med langt QT-syndrom, med ukontrollert eller signifikant hjertesykdom (inkl. nylig myokardinfarkt, kongestiv hjertesvikt, ustabil angina og bradyarytmi), og pasienter med elektrolyttforstyrrelser. Samtidig bruk av legemidler som gir QTC-forlengelse og/eller er sterke CYP3A4-hemmere bør unngås, se Interaksjoner. QT-forlengelse under behandlingen kan føre til behandlingsavbrudd, dosereduksjon eller seponering, som beskrevet under Dosering. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan ha en liten påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Pasienten bør rådes til å utvise forsiktighet ved fatigue.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Det er sett misdannelser hos dyr. Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen.
Overfølsomhet for innholdsstoffene, peanøtter eller soya.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Ribosiklib (Kisqali): Til behandling av metastatisk brystkreft
SPC Ribosiklib
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ribociklib: 200 mg | 21 stk | C | H-resept | 17 772,- |
| Tablett | Ribociklib: 200 mg | 21 stk | C | H-resept | 17 772,- |
| Tablett | Ribociklib: 200 mg | 42 stk | C | H-resept | 35 509,10 |
| Tablett | Ribociklib: 200 mg | 42 stk | C | H-resept | 35 509,10 |
| Tablett | Ribociklib: 200 mg | 63 stk | C | H-resept | 53 243,50 |
| Tablett | Ribociklib: 200 mg | 63 stk | C | H-resept | 53 246,20 |
Tormod Kyrre Guren
Virkningsmekanisme: Potent tyrosinkinaseinhibitor som selektivt blokkerer vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF) reseptor (VEGFR) 1, VEGFR 2 og VEGFR 3. VEGF spiller en sentral rolle i angiogenese og kan påvirke den vaskulære permeabiliteten i svulstvev. Tivozanib utøver antitumoreffekt ved å hemme ulike VEGF-induserte responser intracellulært og derigjennom proliferasjon av endotelceller. Tivozanib blokkerer også aktiviteten til c-kit, men er en mindre potent hemmer av denne tyrosinkinasen sammenlignet med VEGFR 1, 2 og 3.
For kliniske effekt, se SPC side 12.
Se SPC pkt 5.2 side 14.
Indisert hos voksne pasienter som førstelinjebehandling av avansert nyrecellekarsinom (RCC) og hos voksne pasienter som ikke tidligere har mottatt behandling rettet mot VEGFR eller mTOR signaleringsveiene ved sykdomsprogresjon etter en tidligere cytokinbehandling for avansert RCC.
Spesialistoppgave, se SPC.
Anbefalt dose tivozanib er 1340 mikrogram én gang daglig i 21 dager, etterfulgt av en 7 dagers medkamentfri periode som til sammen utgjør en full behandlingssyklus på 4 uker. Dette behandlingsskjemaet bør fortsettes frem til sykdomsprogresjon, eller til uakseptable bivirkninger opptrer. Det må ikke tas mer enn én dose Fotivda én gang daglig.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Nedsatt matlyst, hodepine, hypertensjon, dyspnoe, dysfoni, hoste, magesmerter, kvalme, diare, stomatitt, palmo-plantart erytrodysestesisyndrom / hånd-fot
syndrom (PPE/HFS), ryggmserter, generelle smerter, asteni, fatigue og vektreduksjon.
Se SPC for utfyllende informasjon.
Begrenset erfaring med overdoser. Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Plantebaserte legemidler som inneholder johannesurt (Hypericum perforatum) er kontraindisert.
Sterke CYP3A4-induktorer og CYP3A4-hemmere, Legemidler med BCRP-begrenset intestinal absorpsjon (rosuvastatin), antikonsepsjon. Se SPC.
Hypertensjon, arterielle tromboemboliske hendelser, venøse tromboemboliske hendelser, hjertesvikt, blødninger, proteinuri, levertoksisitet, posterior revisibelt encefalopati-syndrom, hånd-fot syndrom, forlenget QT-intervall, gastrointestinal perforasjon/fistler, sårtilehlingskomplikasjoner, hypotyreoidisme, eldre og allergiske reaksjoner.
For utfyllende informasjon, se SPC.
Graviditet:
Erfaring med bruk hos gravide mangler. Teratogent hos dyr. Virkningsmekanismen tilsier også at bruk hos gravide bør unngås.
Amming:
Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen.
Fertilitet
Dyrestudier indikerer at mannlig og kvinnelig fertilitet kan påvirkes av behandling med tivozanib (se
pkt. 5.3).
4.7 Påvirkning av evn
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Tivozanib (Fotivda)
Førstelinjebehandling av lokalavansert eller metastatisk nyrecellekarsinom: Beslutning i Bestillerforum RHF (25.09.2017)
Hurtig metodevurdering gjennomføres ved Statens legemiddelverk for tivozanib til førstelinjebehandling av lokalavansert eller metastatisk nyrecellekarsinom. Presisering av Beslutning fra Beslutningsforum for nye metoder (06.06.2019)
I de norske nasjonale retningslinjene for behandling av pasienter med nyrecellekreft er sunitinib og pazopanib angitt som førstelinjebehandling.
Metodevurderingen på tivozanib (Fotivda) vurderte om legemiddelet hadde sammenlignbar effekt og sikkerhet som annen relevant førstelinjebehandling av avansert nyrecellekarsinom.
Med foreliggende evidensgrunnlag anses ikke tivozanib (Fotivda) å være likeverdig med sunitinib og pazopanib i førstelinjebehandling.
Tivozanib (Fotivda) kan eventuelt anvendes som et alternativ i første linje for noen pasienter som etter individuell medisinsk vurdering ikke kan bruke sunitinib eller pazopanib.
Beslutning i Beslutningsforum for nye metoder (29.04.2019)
1. Tivozanib (Fotivda) kan innføres til behandling av avansert nyrecellekarsinom til pasienter som ikke har effekt av eller ikke tolererer etablert førstelinjebehandling.
2. Dette forutsetter at prisen er lik eller lavere enn den prisen som er grunnlaget for denne beslutningen.
3. Behandlingen kan innføres fra 1. juni 2019, da det er denne datoen ny pris gjelder fra.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Tivozanib: 1340 mikrog | 21 stk | C | H-resept | 39 542,10 |
| Kapsel, hard | Tivozanib: 890 mikrog | 21 stk | C | H-resept | 39 542,10 |
Tormod Kyrre Guren
Virkningsmekanisme: Potent og svært selektiv ATP-kompetitiv lavmolekylær RAF-kinasehemmer. IC50 av enkorafenib mot BRAF V600E, BRAF og CRAF-enzymer er hhv. 0,35, 0,47 og 0,30 nM. Dissosiasjons t1/2 for enkorafenib er >30 timer, noe som gir forlenget pERK-hemming. Enkorafenib undertrykker RAF/MEK/ERK-kaskaden i tumorceller som uttrykker flere mutasjonspositive former av BRAF-kinaser (V600E, D og K). Enkorafenib hemmer spesielt cellevekst i BRAF V600E, D og K-mutasjonspositivt malignt melanom. Enkorafenib hemmer ikke RAF/MEK/ERK-signalering i celler som uttrykker BRAF villtype. Det er vist at kombinasjonen av enkorafenib og binimetinib (MEK-inhibitor) forsinker utvikling av resistens mot BRAF V600-rettet behandling.
For kliniske effekt, se SPC side 17.
Absorpsjon: Tmax: 1,5-2 timer. Etter 1 enkeltdose på 100 mg til friske ble minst 86% av enkorafenibdosen absorbert.
Proteinbinding: 86,1% in vitro.
Fordeling: Etter en enkeltdose på 100 mg til friske er gjennomsnittlig blod-til-plasma-konsentrasjonsratio 0,58 og gjennomsnittlig Vz/F 226 liter.
Halveringstid: Median T1/2: 6,32 timer (3,74-8,09 timer).
Metabolisme: Metabolisme er primær eliminasjonsvei (ca. 88%), hovedsakelig ved N-dealkylasjon. Andre viktige metabolske veier er hydroksylering, karbamathydrolyse, indirekte glukuronidering og dannelse av glukosekonjugater.
Utskillelse: Etter en enkeltdose på 100 mg til friske ble 47,2% gjenfunnet i feces og urin (1,8% uomdannet i urin). Gjennomsnittlig CL/F var 27,9 liter/time.
Spesialistoppgave, se SPC.
Melanom: I kombinasjon med binimetinib til behandling av voksne med inoperabelt eller metastaserende melanom med BRAF V600-mutasjon. Kolorektal kreft (CRC): I kombinasjon med cetuksimab til behandling av voksne med metastaserende kolorektal kreft (CRC) med BRAF V600E-mutasjon, som tidligere har fått systemisk behandling. Ikke-småcellet lungekreft (NSCLC): I kombinasjon med binimetinib til behandling av voksne med avansert ikke-småcellet lungekreft med BRAF V600E-mutasjon
Spesialistoppgave, se SPC.
Voksne inkl. eldre: 450 mg (6 kapsler à 75 mg) 1 gang daglig i kombinasjon med binimetib, eller 300 mg 1 gang daglig som monoterapi. Behandlingen bør pågå så lenge pasienten har klinisk nytte eller til uakseptabel toksisitet.
Bivirkningsprofilen for enkorafenib er noe forskjellig om det er gitt som 300 mg monoterapi eller 450 mg i kombinasjon med binimetinib. Se SPC for utfyllende informasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: 600 mg x 2 i 1 dag ga kvalme, oppkast og tåkesyn.
Klinikk og behandling: Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01XE46.
Enkorafenib metaboliseres hovedsakelig av CYP3A4. Samtidig bruk av sterke CYP3A4-hemmere bør unngås (pga. økt enkorafenibeksponering og potensiell økt toksisitet). Dersom samtidig bruk ikke kan unngås, bør pasienten overvåkes nøye. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av moderate CYP3A4-hemmere. Samtidig bruk av en CYP3A4-induktor er ikke studert, men reduksjon av enkorafenibeksponering (og svekket effekt) er sannsynlig. Alternative legemidler med ingen eller minimal CYP3A-induksjon bør vurderes. Enkorafenib er både en hemmer og en induktor av CYP3A4. Samtidig bruk av CYP3A4-substrater kan gi økt toksisitet eller tap av effekt av disse legemidlene. Forsiktighet utvises ved samtidig bruk av CYP3A4-substrater. Enkorafenib er en UGT1A1-hemmer. Samtidig bruk av UGT1A1-substrater (f.eks. raltegravir, atorvastatin, dolutegravir) kan gi økt eksponering for disse, og forsiktighet bør utvises. Enkorafenib kan virke hemmende på en rekke transportører. Substrater for OAT1, OAT3, OCT2 (f.eks. furosemid, penicillin), substrater for OATP1B1, OATP1B3, OCT1 (f.eks atorvastatin, bosentan), substrater for BCRP (f.eks. metotreksat, rosuvastatin) eller substrater for P-gp (f.eks. posakonazol) kan få økt eksponering, og bør derfor gis med forsiktighet.
For utfyllende informasjon, se pkt 4.4 side 6 - 8 i SPC.
Graviditet: Ingen humane data. Kvinner som kan bli gravide må bruke sikker prevensjon under og i minst 1 måned etter avsluttet behandling. Enkorafenib kan redusere effekten av hormonelle prevensjonsmidler. Kvinnelige pasienter som bruker hormonell prevensjon anbefales derfor å bruke tilleggsprevensjon (barrieremetode, f.eks. kondom) under og i minst 1 måned etter avsluttet behandling. Studier på dyr har vist reproduksjonstoksisitet. Ikke anbefalt under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Dersom enkorafenib blir brukt under svangerskap, eller dersom pasienten blir gravid, skal hun informeres om potensiell fare for fosteret.
Amming: Ukjent om enkorafenib/metabolitter utskilles i morsmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Ingen humane data. Basert på funn fra dyrestudier kan enkorafenib ha innvirkning på fertilitet hos menn. Ettersom klinisk relevans er ukjent, bør mannlige pasienter informeres om mulig risiko for svekket spermatogenese..
Overfølsomhet overfor virkestoffene.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Enkorafenib (Braftovi) i kombinasjon med binimetinib (Mektovi) kan innføres til behandling av voksne pasienter med ikke operabelt eller metastatisk melanom med BRAF V600 mutasjon. Beslutningsforum for nye metoder (23.09.2019). Se utfyllende informasjon: Beslutningsforum for nye metoder, dato 23.09.2019.
SPC Enkorafenib
Beslutningsforum Nye metoder
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Enkorafenib: 50 mg | 28 stk | C | H-resept | 8 026,- |
| Kapsel, hard | Enkorafenib: 75 mg | 42 stk | C | H-resept | 17 243,- |
Tormod Kyrre Guren
Virkningsmekanisme: Potent og selektiv hemmer av syklinavhengig kinase (CDK) 4 og 6. Mest aktiv mot syklin D1/CDK4. Hindrer fosforylering av retinoblastomprotein og topoisomerase II alfa og derigjennom blokkeres cellesyklusprogresjon fra G1- til S-fasen.
Absorpsjon: Tmax 8 timer. Gjennomsnittlig absolutt biotilgjengelighet ca. 45 %. Proteinbinding: Gjennomsnittlig ca. 96-98%. Konsentrasjonen av abemaciklib og dets aktive metabolitter i cerebrospinalvæske er sammenlignbar med ubundet plasmakonsentrasjon.
Fordeling: Geometrisk gjennomsnittlig systemisk Vd er ca. 750 liter (69% CV), noe som indikerer vevsdistribusjon.
Halveringstid: Gjennomsnittlig t1/2 24,8 timer. Stabil plasmakonsentrasjon (steady state) nås innen 5 dager etter gjentatt dosering 2 ganger daglig.
Metabolisme: Primært via CYP3A4.
Utskillelse: 81% via feces (hovedsakelig som metabolitter), 3,4% via urin.
Behandling av kvinner med hormonreseptor (HR)-positiv, human epidermal vekstfaktorreseptor 2 (HER2)-negativ lokalavansert eller metastatisk brystkreft i kombinasjon med aromatasehemmer eller fulvestrant som innledende endokrinbasert behandling, eller hos kvinner som har fått tidligere endokrin behandling. Hos pre- eller perimenopausale kvinner bør endokrin behandling kombineres med en luteiniserende hormonfrigjørende hormon (LHRH)-agonist.
Spesialistoppgave, se SPC.
Voksne inkl. eldre: Anbefalt dose 150 mg 2 ganger daglig i kombinasjon med endokrin behandling. Se preparatomtalen til legemidlet som brukes til endokrin behandling for anbefalt dosering. Bør tas kontinuerlig så lenge det sees klinisk nytte eller inntil uakseptabel toksisitet inntreffer.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi, leukopeni, nøytropeni, trombocytopeni. Endokrine: Nedsatt appetitt. Gastrointestinale: Diaré, kvalme, oppkast. Hud: Alopesi, pruritus, utslett. Infeksiøse: Infeksjoner. Nevrologiske: Dysgeusi, svimmelhet. Undersøkelser: Økt ALAT, økt ASAT. Øvrige: Fatigue, feber.
Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Lymfopeni. Hjerte/kar: Venøs tromboembolisme. Hud: Tørr hud. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet. Øye: Økt tåredannelse. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Febril nøytropeni.
Se SPC for utfyllende informasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Som for Proteinkinasehemmere:
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01XE50
CYP3A4-hemmere: Se Dosering og SPC for detaljer. Abemaciklib metaboliseres primært av CYP3A4. Samtidig bruk av CYP3A4-hemmere kan øke plasmakonsentrasjonen av abemaciklib og dets aktive metabolitter. CYP3A4-induktorer: Samtidig bruk av sterke CYP3A4-induktorer bør unngås pga. risiko for nedsatt effekt av abemaciklib. Klinisk relevant farmakokinetisk interaksjon er ikke sett ved samtidig bruk av anastrozol, fulvestrant, eksemestan, letrozol eller tamoksifen.
Nøytropeni: Pasienten må bes om å rapportere ethvert tilfelle av feber til helsepersonell. Infeksiøse/parasittære sykdommer: Pasienten bør overvåkes for tegn/symptomer på infeksjon, og hensiktsmessig medisinsk behandling gis. Venøs tromboembolisme: Pasienten bør overvåkes for tegn/symptomer på dyp venetrombose og lungeembolisme. Økte aminotransferaser: Dosejustering kan være nødvendig. Diaré: Diaré kan være forbundet med dehydrering. Behandling med antidiarroika, som loperamid, bør startes ved første tegn på løs avføring, væskeinntaket økes og helsepersonell informeres. CYP3A4-induktorer: Se Dosering og SPC for detaljer. Visceral krise: Effekt og sikkerhet ved visceral krise er ikke fastslått. Laktose: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Natrium: Inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. tablett, dvs. praktisk talt natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Har en liten påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Pasienten bør rådes til å utvise forsiktighet ved fatigue eller svimmelhet.
For utfyllende informasjon, se SPC .
Graviditet: Fosterskadelig i dyrestudier. Ikke anbefalt under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker prevensjon under og i minst 3 uker etter avsluttet behandling.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Amming bør unngås under behandling.
Fertilitet: Effekt på human fertilitet er ukjent. Dyrestudier viste ingen effekt på reproduksjonsorganer hos hunndyr, men cytotoksisk effekt på reproduksjonssystemet hos hanndyr indikerer svekket mannlig fertilitet.
Overfølsomhet overfor virkestoffene.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Beslutning i Beslutningsforum for nye metoder (23.09.2019): Abemaciklib (Verzenios) i kombinasjon med aromatasehemmer kan innføres til behandling av hormonreseptorpositiv, HER2-negativ lokalavansert eller metastatisk brystkreft. Legemiddelet kan tas i bruk fra 1. november 2019.
SPC
Beslutningsforum, sist oppdatert 23.09.2019.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Abemaciklib: 100 mg | 28 stk | C | H-resept | 21 267,60 |
| Tablett | Abemaciklib: 100 mg | 56 stk | C | H-resept | 42 498,90 |
| Tablett | Abemaciklib: 150 mg | 28 stk | C | H-resept | 21 267,60 |
| Tablett | Abemaciklib: 150 mg | 56 stk | C | H-resept | 42 498,90 |
| Tablett | Abemaciklib: 50 mg | 28 stk | C | H-resept | 21 267,60 |
Tormod Kyrre Guren
Virkningsmekanisme: Tyrosinkinasehemmer rettet mot ALK, c-ros onkogen 1 (ROS1) og insulinlignende vekstfaktor 1-reseptor (IGF-1R). Hemmer autofosforylering av ALK og ALK-mediert fosforylering av det nedstrøms signalproteinet STAT3.
Absorpsjon: Median Tmax 1-4 timer etter 1 enkeltdose. Cmax er 552 og 1452 ng/ml for hhv. 90 mg og 180 mg dose.
Proteinbinding: 91%, median T 24 timer.
Metabolisme: Primært via CYP2C8 og CYP3A4.
Utskillelse: Primært via feces (65%) og urin (25%).
Voksne: Monoterapi til behandling av voksne med anaplastisk lymfomkinase (ALK)-positiv avansert ikke-småcellet lungekreft (NSCLC) som tidligere ikke er behandlet med en ALK-hemmer. Monoterapi til behandling av ALK-positiv NSCLC tidligere behandlet med krizotinib.
Off label: ALK-positiv anaplastisk storcellet lymfom.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi, redusert antall leukocytter, redusert lymfocyttall, redusert nøytrofiltall, redusert platetall, økt APTT. Gastrointestinale: Amylasestigning, diaré, forstoppelse, kvalme, lipaseøkning, magesmerter, munntørrhet, oppkast, stomatitt. Generelle: Fatigue, feber, ødem. Hud: Pruritus, utslett. Infeksiøse: Pneumoni, øvre luftveisinfeksjoner. Kar: Hypertensjon. Lever/galle: Økte transaminaser og ALP. Luftveier: Dyspnoe, hoste. Muskel- skjelettsystemet: Artralgi, brystveggsmerter (pleurisi), myalgi, økt CK. Nevrologiske: Hodepine, perifer nevropati, svimmelhet. Nyre/urinveier: Økt kreatinin. Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, hyperinsulinisme, hyperkalsemi, hypofosfatemi, hypokalemi, hypomagnesemi, hyponatremi, nedsatt appetitt. Øye: Synsforstyrrelser.
Se SPC for utfyllende informasjon.
Begrenset erfaring med overdoser. Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01XE43.
Samtidig bruk med sterke CYP3A-hemmere bør unngås. Dersom samtidig bruk av sterke
CYP3A-hemmere ikke kan unngås, skal brigatinib-dosen reduseres fra 180 mg til 90 mg, eller fra
90 mg til 60 mg. Etter seponering av en sterk CYP3A-hemmer, skal brigatinib gjenopptas ved dosen
som ble tolerert før oppstart av behandling med den sterke CYP3A-hemmeren.
Samtidig bruk av brigatinib med sterke og moderate CYP3A-induktorer bør unngås (se SPC pkt. 4.5).
For utfyllende informasjon, se SPC.
Kvinner bør unngå å bli gravide under behandling, og menn under behandling bør unngå å gjøre kvinner gravide. Fertile kvinner bør bruke effektiv ikke-hormonell prevensjon under behandling og i minst 4 måneder etter siste dose. Menn bør bruke effektiv prevensjon under behandling og i minst 3 måneder etter siste dose.
Graviditet: Kan gi føtal skade ved bruk under graviditet. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Ingen data på bruk hos gravide. Skal ikke brukes under graviditet hvis ikke kvinnens kliniske tilstand nødvendiggjør behandling. Ved bruk under graviditet eller dersom kvinnen blir gravid under behandling, skal pasienten gjøres kjent med potensiell fare for fosteret.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent, men kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre under behandling.
Fertilitet: Ingen humane data. Kan redusere fertilitet hos hanndyr. Klinisk relevans hos mennesker er ukjent.
Overfølsomhet overfor innholdsstoffene.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Beslutningsforum for nye metoder (21.10.2019):
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Brigatinib: 180 mg | 21 stk | C | H-resept | 62 147,10 |
| Tablett | Brigatinib: 180 mg | 28 stk | C | H-resept | 62 147,10 |
| Tablett | Brigatinib: 30 mg | 28 stk | C | H-resept | 16 152,50 |
| Tablett | Brigatinib: 90 mg | 28 stk | C | H-resept | 46 639,30 |
| Tablett | Brigatinib: 90 mg | 7 stk | C | H-resept | 62 147,10 |
Tormod Kyrre Guren
Virkningsmekanisme: Reversibel hemmer av aktiveringen av mitogenaktivert ekstracellulær signalregulert kinase 1 og 2 (MEK1 og MEK2). Virker ikke-kompetitiv mht. ATP. IC50 av binimetinib mot MEK1 og MEK2 er 12-46 nM i cellefrie systemer. MEK-proteiner er oppstrøms regulatorer i signalveien til ekstracellulær signalrelatert kinase (ERK), som fremmer cellevekst. Ved malignt melanom og andre krefttyper blir denne mekanismen ofte aktivert av muterte former av BRAF som aktiverer MEK. Binimetinib hemmer aktiveringen av MEK fra RAF, og hemmer dermed MEK-kinaseaktiviteten. Binimetinib hemmer proliferasjon i BRAF V600-mutasjonspositive cellelinjer fra malignt melanom og har vist anti-tumoreffekt i dyremodeller for BRAF V600-mutasjonspositiv malignt melanom.
Kombinasjon med enkorafenib: Både binimetinib og enkorafenib hemmer MAPK-signalveien, noe som gir høyere anti-tumoraktivitet. Kombinasjonen forsinker også utvikling av resistens i BRAF V600E-mutasjonspositive, humane melanomxenograft-modeller.
Absorpsjon: Gjennomsnittlig Tmax: 1,5 timer. Etter en enkeltdose på 45 mg til friske ble minst 50% av binimetinibdosen absorbert.
Proteinbinding: 97,2% in vitro.
Fordeling: Vz/F: 374 liter.
Halveringstid: Median t1/2 er 8,66 timer (8,1-13,6 timer).
Metabolisme: Levermetabolisme, hovedsakelig via glukuronidering, er viktigste eliminasjonsvei.
Utskillelse: Etter en enkeltdose på 45 mg til friske ble gjennomsnittlig 62,3% eliminert via feces, og 31,4% via urinen (6,5% uendret).
Bivirkninger er sett i kombinasjon med enkorafenib. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Magesmerter, diaré, oppkast, kvalme, forstoppelse. Hjerte/kar: Blødninger, hypertensjon. Hud: Hyperkeratose, utslett, tørr hud, pruritus, alopesi. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, muskelsykdommer/myalgi, ryggsmerter, smerter i ekstremiteter. Nevrologiske: Perifer nevropati, svimmelhet, hodepine. Undersøkelser: Økt CK, forhøyede transaminaser, økt γ-GT. Øye: Svekket syn, RPED. Øvrige: Pyreksi, perifert ødem, fatigue.
Se SPC for utfyllende informasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Som for Proteinkinasehemmere, se nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01XE41.
Andre legemidlers effekt på binimetinib: Metaboliseres primært ved UGT1A1-mediert glukuronidering. Klinisk relevante legemiddelinteraksjoner mediert via UGT1A1 er lite sannsynlig, men siden dette ikke er studert, bør UGT1A1-induktorer (som rifampicin og fenobarbital) og -hemmere (som indinavir, atazanavir, sorafenib) brukes med forsiktighet. Binimetinibs effekt på andre legemidler: Binimetinib er en svak OAT3-hemmer, og forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av sensitive substrater (som pravastatin eller ciprofloksacin).
For utfyllende informasjon, se SPC.
Kvinner som kan bli gravide må bruke sikker prevensjon under og i minst 1 måned etter avsluttet behandling.
Graviditet: Ingen humane data. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Binimetinib er ikke anbefalt under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Ved bruk under graviditet, eller dersom pasienten blir gravid, skal hun informeres om potensiell fare for fosteret.
Amming: Ukjent om binimetinib eller metabolitten utskilles i morsmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Ingen humane data.
Overfølsomhet overfor innholdsstoffene.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Binimetinib: 15 mg | 84 stk | C | H-resept | 31 961,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Binimetinib: 15 mg | 84 stk | C | H-resept | 31 961,20 |
| Tablett | Binimetinib: 45 mg | 28 stk | C | H-resept | 31 961,20 |
Tormod Kyrre Guren
Virkningsmekanisme: Selektiv, adenosintrifosfat (ATP)-kompetitiv hemmer av ALK- og c-ros-onkogen 1 (ROS1) tyrosinkinase.
Absorpsjon: Tmaks 1,2 timer etter enkeltdose 100 mg, og 2 timer ved flere doser à 100 mg 1 gang daglig. Gjennomsnittlig absolutt biotilgjengelighet er 81%. Inntak sammen med et fettrikt og kaloririkt måltid ga 5% høyere opptak sammenlignet med fastende forhold. Se SPC for ytterligere informasjon. Proteinbinding: 66%.
Halveringstid: 23,6 timer etter enkeltdose 100 mg.
Metabolisme: Primært ved oksidering og glukuronidering via CYP3A4 og UGT1A4, med mindre bidrag fra CYP2C8, CYP2C19, CYP3A5 og UGT1A3.
Utskillelse: Primært via urin (47,7%) og feces (40,9%). Uendret lorlatinib var hovedbestanddelen i humant plasma og avføring, hhv. 44% og 9,1% av total gjenfinning. <1% av uendret lorlatinib ble påvist i urin.
Monoterapi til behandling av voksne med anaplastisk lymfomkinase (ALK)‑positiv avansert ikke‑småcellet lungekreft (NSCLC) som ikke tidligere har blitt behandlet med en ALK-hemmer.
Monoterapi til behandling av voksne med ALK‑positiv avansert NSCLC der sykdommen har progrediert etter alektinib eller ceritinib som første behandling med ALK-tyrosinkinasehemmer (TKI) eller krizotinib og minst 1 annen ALK-TKI.
Svært vanlige: Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, kvalme. Generelle: Fatigue, ødem. Hud: Utslett. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, myalgi. Nevrologiske: Hodepine, kognitive effekter, perifer nevropati. Psykiske: Stemningseffekter. Stoffskifte/ernæring: Hyperkolesterolemi, hypertriglyseridemi. Undersøkelser: Vektøkning, økt amylase, økt lipase. Øye: Synsforstyrrelse.
Se SPC for utfyllende informasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger. EKG-forandringer er rapportert. Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Behandling: Vurder EKG. Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
For utfyllende informasjon, se SPC.
Graviditet: Dyrestudier har vist embryoføtal toksisitet. Ingen data på bruk hos gravide. Kan forårsake fosterskader. Ikke anbefalt under graviditet eller hos fertile kvinner som ikke bruker sikker prevensjon. Kvinner skal rådes til å unngå å bli gravide under behandling. En svært sikker ikke-hormonell prevensjonsmetode er påkrevd for kvinnelige pasienter, siden lorlatinib kan gjøre hormonelle prevensjonsmidler ineffektive. Dersom hormonell prevensjonsmetode ikke kan unngås, må det i tillegg brukes kondom. Sikker prevensjon må brukes i ≥35 dager etter avsluttet behandling. Under behandling og i ≥14 uker etter siste dose skal mannlige pasienter med fertile kvinnelige partnere bruke sikker prevensjon, inkl. kondom. Mannlige pasienter med gravide partnere skal bruke kondom.
Amming: Ukjent om lorlatinib og dets metabolitter utskilles i human morsmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Skal ikke brukes under amming. Amming skal opphøre under behandling og i 7 dager etter siste dose.
Fertilitet: Mannlig fertilitet kan reduseres under behandling. Ukjent om kvinnelig fertilitet påvirkes. Menn bør rådes om effektive fertilitetsbevarende tiltak før behandling.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Samtidig bruk av sterke CYP3A4-/CYP3A5-induktorer.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Lorlatinib: 100 mg | 30 stk | C | 70 161,30 | |
| Tablett | Lorlatinib: 25 mg | 90 stk | C | 70 161,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Lorlatinib: 100 mg | 30 stk | C | H-resept | 70 161,30 |
| Tablett | Lorlatinib: 25 mg | 90 stk | C | H-resept | 70 161,30 |
Tormod Kyrre Guren
Virkningsmekanisme: Epidermal vekstfaktorreseptor (HER) (EGFR/HER1, HER2 og HER4)-hemmer med aktivitet mot mutert EGFR med delesjoner i ekson 19 eller L858R-substitusjon i ekson 21. Bindes selektivt og irreversibelt til målene i HER-familien og gir langvarig hemming.
Absorpsjon: Biotilgjengelighet ca. 80%. Tmaks: 5-6 timer. Steady state nås innen 14 dager med 45 mg daglig.
Proteinbinding: 2% ubundet fraksjon.
Fordeling: Gjennomsnittlig Vdss: 27 liter/kg etter i.v. administrering.
Halveringstid: 54-80 timer. Clearance ca. 20 liter/time (individuell variasjon ca. 32%).
Metabolisme: Primært oksidasjon og glutationkonjugering. CYP2D6 er viktigst i dannelsen av hovedmetabolitten O-desmetyldakomitinib.
Utskillelse: Via feces (79%) og urin (3%).
Som monoterapi for førstelinjebehandling av lokalavansert eller metastatisk ikke-småcellet lungekreft (NSCLC) med epidermal vekstfaktor (EGFR)-aktiverende mutasjoner.
Svært vanlige: Gastrointestinale: Diaré, kvalme, oppkast, stomatitt (omfatter aftøs stomatitt, keilitt, munntørrhet, mukositt, sår i munnen, munnsmerter, smerter). Generelle: Asteni, fatigue. Hud: Alopesi, hudfissurer, hudtørrhet (omfatter også xerose), neglesykdom (omfatter inngrodd negl, blødning i neglesengen, inflammasjon i neglesengen, misfarging av negl, negleinfeksjon, onykoklase, onykolyse, onykomadese, neglerotbetennelse), palmar-plantar erytrodysestesisyndrom, pruritus (omfatter også kløende utslett), utslett (omfatter akne, akneiform dermatitt, erytem, erythema multiforme, erytematøst utslett, generalisert utslett, makuløst utslett, makulopapuløst utslett, papuløst utslett). Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi (omfatter også redusert blodkalium), nedsatt appetitt. Undersøkelser: Transaminasestigning (omfatter også økt ALAT, økt ASAT), vekttap. Øye: Konjunktivitt (omfatter også blefaritt, tørre øyne, ikke-infeksiøs konjunktivitt)
Se SPC for utfyllende informasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Som for Proteinkinasehemmere, se nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
For utfyllende informasjon, se SPC.
Graviditet: Graviditet: Data mangler. Dyrestudier har vist begrenset reproduksjonstoksisk effekt. Skal ikke brukes under graviditet. Gravide eller kvinner som blir gravide under behandling, må informeres om potensiell risiko for fosteret. Fertile kvinner skal rådes til å unngå å bli gravide under behandling, og bør bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 17 dager etter avsluttet behandling.
Amming: Ukjent om dakomitinib/metabolitter utskilles i morsmelk. Pga. potensialet for alvorlige bivirkninger hos diende spedbarn, skal mødre frarådes å amme under behandling.
Fertilitet: Data mangler. Det er sett reversibel atrofi i epitelvevet i livmorhals og vagina hos rotter.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Dakomitinib (Vizimpro) kan innføres til førstelinjebehandling av lokalavansert eller metastatisk EGFR-mutasjonspositiv ikke-småcellet lungekreft. Beslutningsforum for nye metoder 18.11.2019.
SPC
Beslutning i Beslutningsforum for nye metoder (18.11.2019)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Dakomitinib: 15 mg | 30 stk | C | H-resept | 33 842,90 |
| Tablett | Dakomitinib: 30 mg | 30 stk | C | H-resept | 33 842,90 |
| Tablett | Dakomitinib: 45 mg | 30 stk | C | H-resept | 33 842,90 |
Tormod Kyrre Guren
Virkningsmekanisme: Entrektinib er en hemmer av tropomyosin-reseptor tyrosinkinaser TRKA, TRKB og TRKC, proto‑onkogen tyrosin‑proteinkinase ROS (ROS1) og anaplastisk lymfomkinase (ALK), med IC50-verdier 0,1-2 nM. Den aktive hovedmetabolitten til entrektinib, M5, viste tilsvarende in vitro-potens og aktivitet mot TRK, ROS1 og ALK. Fusjonsproteiner som inkluderer TRK, ROS1 eller ALK kinasedomener fremmer tumorigent potensiale ved hyperaktivering av nedstrøms signalveier, og fører til uhemmet celleproliferasjon. Entrektinib hemmer kreftcellelinjer fra flere tumortyper med NTRK-, ROS1- og ALK-fusjonsgener, inkl. subkutane og intrakranielle tumorer. Tidligere behandlinger med andre legemidler som hemmer de samme kinasene kan gi resistens mot entrektinib.
Absorpsjon: Tmaks ca. 4-6 timer.
Proteinbinding: >99%.
Fordeling: Omfattende distribusjon. Halveringstid: Eliminasjons t1/2 for entrektinib og M5 er hhv. 20 og 40 timer. Steady state nås i løpet av 5 dager ved dosering 600 mg 1 gang daglig.
Metabolisme: Primært via CYP3A4 (ca. 76%). Mindre bidrag fra flere andre CYPer og UGT1A4 estimeres til <25% totalt.
Utskillelse: Ca. 83% i feces (36% uforandret, 22% som M5), minimal utskillelse i urin, 3%.
Monoterapi til behandling av voksne og barn ≥12 år som har solide tumorer som uttrykker nevrotrofisk tyrosinreseptor kinase (NTRK)-genfusjon, og som har en lokalavansert eller metastatisk sykdom, eller der kirurgisk reseksjon forventes å kunne resultere i alvorlig morbiditet og som ikke har mottatt tidligere behandling med NTRK-hemmer, som ikke har noen tilfredsstillende behandlingsalternativer. Monoterapi til behandling av voksne med ROS1-positiv, avansert ikke-småcellet lungekreft (NSCLC) som ikke tidligere er behandlet med ROS1-hemmere.
Spesialistoppgave, se SPC.
Voksne: 600 mg 1 gang daglig. Barn ≥12 år: Anbefalt dose er 300 mg/m2 kroppsoverflate (BSA) 1 gang daglig.
Blod/lymfe: Svært vanlige: Anemi, nøytropeni.
Gastrointestinale: Svært vanlige: Abdominalsmerter, diaré, dysfagi, forstoppelse, kvalme, oppkast.
Generelle: Svært vanlige: Fatigue, feber, smerte, ødem.
Hjerte: Vanlige: Forlenget QTC-tid, stuvningssvikt.
Hud: Svært vanlige: Utslett Vanlige: Fotosensitivitetsreaksjon.
Kar: Svært vanlige: Hypotensjon.
Lever/galle: Svært vanlige: Økt ALAT, økt ASAT.
Luftveier: Svært vanlige: Dyspné, hoste, lungeinfeksjon. Vanlige: Pleuraeffusjon. Muskel-skjelettsystemet: Svært vanlige: Artralgi, muskelsvakhet, myalgi. Vanlige: Fraktur.
Nevrologiske: Svært vanlige: Ataksi, dysestesi, dysgeusi, hodepine, kognitive lidelser, perifer sensorisk nevropati, svimmelhet, søvnforstyrrelser. Vanlige: Affektiv lidelse, synkope.
Nyre/urinveier: Svært vanlige: Urinretensjon, urinveisinfeksjon, økt S-kreatinin.
Stoffskifte/ernæring: Svært vanlige: Redusert appetitt, økt vekt. Vanlige: Dehydrering, hyperurikemi. Mindre vanlige: Tumorlysesyndrom.
Øye: Svært vanlige Tåkesyn.
Se SPC for utfyllende informasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se SPC og SLV interaksjonssøk.
For utfyllende informasjon, se SPC.
Graviditet: Ingen data for bruk hos gravide. Basert på dyrestudier og virkningsmekanismen kan entrektinib gi fosterskade. Ikke anbefalt under graviditet eller til fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Kvinnelige pasienter bør gjøres oppmerksomme på risiko for mulig skade på fosteret og oppfordres til å kontakte lege ved graviditet. Fertile kvinner bør gjennomføre en graviditetstest under medisinsk tilsyn før behandlingsoppstart. Fertile kvinner skal bruke svært sikre prevensjonsmidler under behandling og i opptil 5 uker etter siste dose. Mannlige pasienter med fertile kvinnelige partnere skal bruke svært sikre prevensjonsmidler under behandling og i 3 måneder etter siste dose. Orale prevensjonsmidler: Det er uvisst om entrektinib reduserer effekten av systemisk virkende hormonelle prevensjonsmidler. Ved bruk av systemiske hormonelle prevensjonsmidler anbefales bruk av barrieremetode i tillegg.
Amming: Det er ukjent om entrektinib eller dets metabolitter utskilles i morsmelk. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes, og amming skal opphøre.
Fertilitet: Ingen dyrestudier er utført.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Se Nye Metoder Entrektinib.
Entrectinib SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Entrektinib: 100 mg | 30 stk | C | H-resept | 11 555,90 |
| Kapsel, hard | Entrektinib: 200 mg | 90 stk | C | H-resept | 69 154,- |
Tormod Kyrre Guren
Virkningsmekanisme: Kinasehemmer med aktivitet mot villtype og mutasjonsaktivert Janus kinase 2 (JAK2) og FMSlignende tyrosinkinase 3 (FLT3). Selektiv JAK2hemmer med høyere hemmingsaktivitet overfor JAK2 enn for JAK1, JAK3 og TYK2. Reduserer JAK2mediert fosforylering av signaltransduser og aktivering av transkripsjons (STAT3/5)-proteiner, og hemmer malign celleproliferasjon in vitro og in vivo.
Fedratinib absorberesraskt og godt (63-77%) etter peroral administrasjon. Proteinbindingen er høy (95%, primært til α1syreglykoprotein). Metaboliseres i hovedsak av CYP3A4 og i mindre grad av CYP2C19 og FMOer, og skilles ut hovedsakelig i feces (77%) og noe i urin (5%). Halveringstiden er 41 timer.
Behandling av sykdomsrelatert splenomegali eller symptomer hos voksne med primær myelofibrose, post-polycytemia vera myelofibrose eller post-essensiell trombocytemi myelofibrose, som er Janus-kinase (JAK)-hemmer-naive, eller som er behandlet med ruksolitinib.
Spesialistoppgave, se SPC.
Anbefalt dose er 400 mg 1 gang daglig peroralt. Administrering sammen med et fettrikt måltid kan redusere forekomsten av kvalme.
Blod/lymfe: Svært vanlige: Anemi, blødning, nøytropeni, trombocytopeni.
Gastrointestinale: Svært vanlige: Diaré, forstoppelse, kvalme, oppkast.
Generelle: Svært vanlige: Fatigue/asteni.
Infeksiøse: Svært vanlig: Urinveisinfeksjon.
Kar : Svært vanlige: Hypertensjon.
Lever/galle: Svært vanlige: Økt ALAT, økt ASAT.
Muskel-skjelettsystemet: Svært vanlige: Muskelkramper, skjelettsmerter, smerter i ekstremitet.
Nevrologiske: Svært vanlige: Hodepine. Vanlige: Svimmelhet, Wernickes encefalopati.
Nyre/urinveier: Svært vanlige: Økt S-kreatinin.
Stoffskifte/ernæring: Svært vanlige: Økt amylase, økt lipase. Vanlig: Økt vekt.
Se SPC for utfyllende informasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og Behandling: Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se SPC og SLV interaksjonssøk.
Vitamin B1-nivå må kontrolleres og eventuelt substitueres før oppstart behandling. Behandlingen kan føre til lave verdier av trombocytter og nøytrofile granulocytter. For utfyllende informasjon, se SPC.
Se SPC for detaljer.
Graviditet: Ingen data for bruk hos gravide.
Amming: Utskillelse i morsmelk er ukjent.
Fertilitet: Ingen humane data.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Graviditet.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Fedratinib SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Fedratinib: 100 mg | 120 stk | C | H-resept | 61 926,10 |
Tormod Kyrre Guren
Reversibel, potent og selektiv binding til det intracellulære HER2-domenet på tyrosinkinasen slik at fosforyleringen av HER2 og HER3 hemmes. Videre nedstrøms cellesignalisering og -proliferasjon (via PI3K og MAPK) blir da hemmet, og det induseres vevshenfall (apoptose) av HER2-tumorceller og hemmet vekst av HER2-drevne tumores.
Kombinasjon med trastuzumab Trastuzumab, som binder seg til det ekstracellulære (domene IV) og det juxtamembranøse domenet av HER2, gir synergisk antitumoraktivitet. Se Sirhan Z. Military Med Res 9, 39 (2022) doi.org/10.1186/s40779-022-00401-3.
Absorpsjon: Tmaks ca. 2 timer.
Proteinbinding: 97%.
Halveringstid: ca. 8,5 timer, steady state nås etter ca. 4 dager.
Metabolisme: primært via CYP2C8.
Utskillelse: 86% i feces (hvorav 16% uendret), og 4% i urin.
I kombinasjon med trastuzumab og capecitabin til behandling av voksne med HER2-positiv, lokalt fremskreden eller metastatisk brystkreft, som har fått minst 2 anti-HER2 behandlingsregimer tidligere.
Spesialistoppgave, se SPC.
Anbefalt dose er 300 mg (2 tabletter à 150 mg) 2 ganger daglig kontinuerlig i kombinasjon med trastuzumab og capecitabin, se dosering oppgitt på side 3 i tabell 1 i SPC. Se også preparatomtalene for trastuzumab og capecitabin.
Se også SPC Dosring Tabell 2: Anbefalte dosereduksjoner for tukatinib ved bivirkninger og Tabell 3: Anbefalte modifikasjoner av tukatinibdosering ved bivirkninger.
Diaré, kvalme, oppkast, stomatitt, utslett, epistaksis, artralgier, redusert vekt, økt ALAT, økt ASAT, økt bilirubin (inkl. hyperbilirubinemi).
Se SPC for utfyllende informasjon.
Se G12.
For SLV interaksjonssøk for L01EH03 (tukatinib).
Lever: ALAT, ASAT og bilirubin kan øke, og skal overvåkes hver 3. uke eller som klinisk indisert. Basert på alvorlighetsgraden av bivirkninger skal tukatinibbehandling avbrytes, dosereduseres eller seponeres permanent (se SPC Dosering Tabell 3).
Nyre: Økning i serumkreatinin (30% i gjennomsnitt) uten nedsatt nyrefunksjon kan oppstå pga. hemming av renal tubulær transport av kreatinin, uten å påvirke glomerulærfunksjonen. Alternative markører som ikke er basert på kreatinin, f.eks. BUN, cystatin C eller beregnet GFR, kan vurderes for å fastslå om nyrefunksjon er nedsatt.
Diaré: Diaré, inkl. alvorlige episoder som dehydrering, hypotensjon, akutt nyreskade og død, kan oppstå. Ved diaré skal legemidler mot diaré gis som klinisk indisert. Ved diaré av grad ≥3 skal behandling med tukatinib avbrytes, deretter skal dosen reduseres eller seponeres permanent (se SPC Dosering tabell 3). Diagnostiske tester skal utføres som klinisk indisert for å utelukke infeksiøse årsaker til diaré av grad 3 eller 4, eller diaré av enhver grad med kompliserende faktorer (dehydrering, feber, nøytropeni).
Hjelpestoffer: Inneholder 55,3 mg natrium i hver 300 mg dose, tilsv. 2,75% av WHOs anbefalte maks. daglige inntak for voksne.
Inneholder 60,6 mg kalium i hver 300 mg dose. Dette skal vurderes ved nedsatt nyrefunksjon eller ved kontrollert kaliumdiett. Se over.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner forventes.
Se SPC for detaljer.
Graviditet: Ingen data. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Skal ikke brukes under graviditet med mindre klinisk tilstand krever det. Gravide skal veiledes om potensiell risiko for foster/nyfødt barn. Fertile kvinner, og menn med partnere som kan bli gravide, skal rådes til å bruke sikker prevensjon til minst 1 uke etter siste dose. Hos fertile kvinner bør graviditetstesting utføres før behandlingsoppstart.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre ved behandling og kan gjenopptas 1 uke etter behandling.
Fertilitet: Dyrestudier indikerer at fertilitet hos kvinner kan svekkes.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Graviditet.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Se Nye Metoder tuksatinib.
Sirhan, Z., Thyagarajan, A. & Sahu, R.P. The efficacy of tucatinib-based therapeutic approaches for HER2-positive breast cancer. Military Med Res 9, 39 (2022). https://doi.org/10.1186/s40779-022-00401-3.
SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Tukatinib: 150 mg | 84 stk | C | H-resept | 83 500,80 |
| Tablett | Tukatinib: 50 mg | 88 stk | C | H-resept | 29 044,90 |
Tormod Kyrre Guren
Hemmer Brutons tyrosinkinase (BTK) og danner en kovalent binding med en cysteinrest i det BTK-aktive sete som fører til hemming av BTK-aktivitet. BTK er et
signalmolekyl i signalveien til B-celleantigenreseptorer (BCR) og cytokinreseptorveier. I B-celler medfører BTK-signalering aktivering av signalveier nødvendig for bla. B-celleproliferasjon, -kjemotakse og -adhesjon.
Absorpsjon
Tmaks ca. 2 timer. Halveringstid
ca. 2-4 timer. Utskillelse
87% i feces (hvorav 38% uendret), og 8% i urin. Metaboliseres primært av CYP3A.
Spesialistoppgave.
De hyppigst forekommende bivirkningene (≥ 20 %) var nøytropeni (56,2 %), trombocytopeni (45,1 %), øvre luftveisinfeksjon (44,3 %), blødning/hematom (32,2 %), utslett (29,8 %), blåmerker (29,1 %), anemi (28,9 %), muskel- og skjelettsmerter (24,3 %), diaré (23,6 %), lungebetennelse (22,1 %) og hoste (21,7 %).
De vanligste grad 3 eller høyere bivirkningene (> 5%) var nøytropeni (28,0 %), lungebetennelse (11,6 %), trombocytopeni (11,4 %) og anemi (6,9 %).
Se SPC for utfyllende informasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og Behandling: Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Zanubrutinib metaboliseres primært ved CYP3A.
For SLV interaksjonssøk for L01EL03 (zanubrutinib).
Blødninger, infeksjoner, cytopeni, andre primære maligniteteer, atrieflimmer og -flutter. Fertile kvinner må bruke sikker prevensjon. Se SPC.
Se SPC for detaljer.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Graviditet.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Se Nye Metoder zanubrutinib.
Zanubrutinib SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Zanubrutinib: 80 mg | 120 stk | C | H-resept | 62 835,40 |
Tormod Kyrre Guren
Potent proteinkinasehemmer selektivt rettet mot onkogene RET-fusjoner (KIF5B-RET og CCDC6-RET).
Absorpsjon: Tmaks 2-4 timer, proteinbinding 97,1%, T1/2 13,4 timer etter enkeltdose med 400 mg, 17,9 timer etter flere doser med 400 mg. Steady state nås etter 3-5 dager.
Metabolisme: Primært via CYP3A4 og UGT1A4, i mindre grad via CYP2D6 og CYP1A2.
Utskillelse: 72,5% i feces (66% uendret) og 6,1% i urin (4,8% uendret).
Monoterapi til behandling av voksne med avansert RET («rearranged during transfection»)-fusjonspositiv ikke-småcellet lungekreft (NSCLC) som ikke tidligere er behandlet med RET-hemmer.
Svært vanlige er leukopeni, lymfopeni, nøytropeni, trombocytopeni, abdominalsmerter, diaré, forstoppelse, kvalme, munntørrhet, oppkast, fatigue (inkl. asteni), feber, ødem, utslett, pneumoni, urinveisinfeksjon, blødning, hypertensjon, hyperbilirubinemi, økt ALAT, økt ASAT, dyspné, hoste, pneumonitt (inkl. interstitiell lungesykdom), muskel-skjelettsmerter, økt CK, hodepine (inkl. spenningshodepine), smaksforstyrrelser (inkl. ageusi, dysgeusi), økt kreatinin, hyperfosfatemi, hypoalbuminemi, hypofosfatemi, hypokalsemi, hyponatremi, økt ALP.
Merk: Risiko for tuberkulose.
Se SPC for utfyllende informasjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Se SPC for utdypende og ev tiltak mm.
Pneumonitt/ILD: Alvorlige, livstruende og fatale tilfeller er sett. Pasienten skal rådes til å kontakte helsepersonell umiddelbart ved nye/forverrede respiratoriske symptomer.
Hypertensjon: Er sett. Behandling skal ikke startes ved ukontrollert hypertensjon. Blodtrykksmåling anbefales etter 1 uke, deretter minst månedlig og som klinisk indisert.
Økte transaminaser: Alvorlige tilfeller er sett.
Blødninger: Alvorlige blødninger er sett, inkl. fatale.
Hjerterytme: QT-forlengelse: Er sett. Pasienten skal ha QTC-intervall ≤470 msek og serumelektrolytter innenfor normalområdet før behandlingsstart. EKG og serumelektrolytter skal overvåkes i slutten av 1. uke og 1. måned av behandlingen, deretter med jevne mellomrom som klinisk indisert, avhengig av andre risikofaktorer (f.eks. samtidig diaré, oppkast, kvalme eller samtidig bruk av andre legemidler). Skal brukes med forsiktighet ved hjertearytmier eller forlenget QT-intervall i anamnesen, og ved bruk av sterke CYP3A4-hemmere eller legemidler assosiert med QT/QTC-forlengelse.
Elektrolytter: Hypokalemi, hypomagnesemi og hypokalsemi skal korrigeres før og under behandling.
Tuberkulose: Hovedsakelig ekstrapulmonal er sett. Pasienter bør evalueres for aktiv og inaktiv tuberkulose før behandlingsstart. For pasienter med aktiv eller latent tuberkulose, skal standard antimykobakteriell behandling initieres før behandling med pralsetinib startes. Se Bivirkninger over.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Liten påvirkning. Forsiktighet skal utvises siden pasienten kan oppleve fatigue.
Se SPC for detaljer.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Graviditet.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Se Nye Metoder pralsetinib.
Pralsetinib SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Pralsetinib: 100 mg | 120 stk | C | H-resept | - |
Tormod Kyrre Guren
Akalabrutinib er en selektiv hemmer av Brutons tyrosinkinase (BTK). BTK er et signalmolekyl i B-celleantigenreseptor- (BCR) og cytokinreseptorsignalveiene. I B-cellene fører BTK-signaleringen til B-celleoverlevelse og proliferasjon, og er nødvendig for celleadhesjon, celleforflytning og kjemotakse. Akalabrutinib og dets aktive metabolitt (ACP-5862) danner en kovalent binding med cysteinenheten i BTKs aktive sete, noe som gir irreversibel inaktivering av BTK med minimalt med off-target interaksjoner. ACP-5862 er ca. 50% mindre potent enn akalabrutinib mht. BTK-hemming.
Absorpsjon: Tmaks for akalabrutinib 0,2-3 timer. Tmaks for ACP-5862: 0,5-4 timer. Absolutt biotilgjengelighet 25%. Proteinbinding 99,4% for akalabrutinib og 98,8% for ACP-5862.
Halveringstid: Terminal t1/2 for akalabrutinib: 1,4 timer. T1/2 for ACP-5862: Ca. 1,4 timer.
Metabolisme: Primært via CYP3A, og i mindre grad via glutationkonjugering og amidhydrolyse.
Utskillelse: 84% i feces, 12% i urin, <2% uendret.
Kronisk lymfatisk leukemi, mantelcellelymfom. Se oppdatert SPC for detaljer.
Spesialistoppgave.
Spesialistoppgave, se SPC.
Anbefalt dose er 100 mg 2 ganger daglig (tilsv. en total daglig dose på 200 mg). Se preparatomtalen for obinutuzumab for informasjon om anbefalt dosering ved kombinasjonsbehandling. Doseringsintervallet er ca. 12 timer. Behandling bør fortsette inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet.
Svært vanlige er anemi, nøytropeni, trombocytopeni, abdominalsmerter, diaré, forstoppelse, kvalme, oppkast,fatigue, utslett, nasofaryngitt, pneumoni, sinusitt, urinveisinfeksjon, øvre luftveisinfeksjon, blåmerker, blødning/hematom, hypertensjon, kontusjon, petekkier, artralgi, muskel-skjelettsmerter, hodepine, svimmelhet, ny primær malignitet, redusert absolutt nøytrofiltall, redusert hemoglobin, redusert trombocyttall.
Se SPC for utfyllende informasjon.
Se G12
For SLV interaksjonssøk for akalabrutinib.
Merk spesielt CYP3A-hemmere og induktorer.
Se SPC for utdypende og ev tiltak mm.
Blødninger: Warfarin eller andre vitamin K-antagonister skal ikke gis samtidig med akalabrutinib.
Infeksjoner: Alvorlige infeksjoner (bakterielle, virale eller fungale), inkl. fatale tilfeller, er sett hos pasienter med hematologiske maligniteter både ved monoterapi og i kombinasjon med obinutuzumab. Disse infeksjonene oppstod i hovedsak i fravær av grad 3 eller 4 nøytropeni, med nøytropen infeksjon sett hos 1,9% av alle pasientene. Infeksjoner som skyldes reaktivering av HBV og herpes zoster-virus (HZV), aspergillose og progredierende multifokal leukoencefalopati (PML) har forekommet. Reaktivering av virus.
Cytopeni, sekundære primærmaligniteter og atrieflimmer.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Under behandling er det likevel sett fatigue og svimmelhet, og pasienter som opplever disse symptomene bør rådes til ikke å kjøre bil eller bruke maskiner før symptomene opphører.
Graviditet Begrensede data. Fertile kvinner skal rådes til å unngå å bli gravide under behandling. Basert på funn fra dyrestudier, kan det utgjøre en risiko for fosteret. Vanskelig eller forlenget fødsel er sett hos rotter, og administrering til drektige kaniner er forbundet med redusert føtal vekst. Skal ikke brukes under graviditet om ikke strengt nødvendig.
Amming Data mangler. Overgang i morsmelk er ukjent. Akalabrutinib og dets aktive metabolitt er funnet i melk fra lakterende rotter. En risiko for spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Mødre som ammer anbefales å avstå fra amming under behandling og i 2 dager etter siste dose.
Fertilitet Ingen data på human fertilitet. Effekt på fertilitetsparametre er ikke sett hos rotte.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Prevensjon. Bivirkninger. Kontraindikasjoner.
Se Nye Metoder Akalabrutinib.
Akalabrutinib UpToDate
SPC Akalabrutinib
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Akalabrutinib: 100 mg | 60 stk | C | H-resept | 69 842,20 |
Anne Sophie von Krogh
Hemmer av januskinase 1 og 2 (JAK1/JAK2) med aktiv metabolitt M21.
Absorpsjon: Tmaks <3 timer. Mat ser ikke ut til å påvirke absorbsjon.
Halveringstid: T1/2 momelotinib og metabolitten M21 er 4-8 timer.
Metabolisme: Via CYP3A4 (36%), CYP2C8 (19%), CYP2C9 (17%), CYP2C19 (19%) og CYP1A2
(9%).
Utskillelse: Ca 70% i feces, resten i urin hvorav 12% som M21.
Symptomgivende splenomegali eller anemi hos pasienter med primær myelofibrose eller sekundær myelofibrose (post- polyctemia vera eller post- essensiell trombocytemi).
Spesialistoppgave, se SPC.
200 mg oralt én gang daglig med eller uten mat.
Vanligst: trombocytopeni, blødning, bakteriell infeksjon, hoste, asteni, svimmelhet, diaré og kvalme.
For utdypende, se SPC og da spesielt perifer nevropati.
Se G12
Se SLV interaksjonssøk for momelotinib.
Merk spesielt CYP3A-hemmere og induktorer.
Ikke initier behandling hos pasienter med aktiv infeksjon.
Reaktivering av hepatitt B, trombocytopeni, nøytropeni, levertoksisitet, trombose, sekundære maligniteter spesielt hos pasienter med tilleggsrisiko.
Graviditet
Det er ingen data på bruk av momelotinib hos gravide kvinner. Studier på dyr har vist embryoføtal toksisitet ved eksponering som er lavere enn human eksponering ved anbefalt dose (se SPC pkt. 5.3). Basert på virkningsmekanismen kan momelotinib forårsake fosterskader. Som JAK-hemmer har momelotinib vist seg
å forårsake embryoføtal mortalitet og teratogenisitet hos drektige rotter og kaniner ved klinisk relevante eksponeringer. Momelotinib er kontraindisert ved graviditet (se SPC pkt. 4.3). Hvis momelotinib brukes under graviditet, eller hvis pasienten blir gravid mens hun tar dette legemidlet, skal pasienten avbryte
behandlingen og underrettes om den potensielle faren for fosteret.
Amming
Det er ukjent om momelotinib/metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Momelotinib var til stede hos rotteunger etter diing fra behandlede mødre, med bivirkninger hos avkommet (se SPC pkt. 5.3). En risiko for barnet som ammes, kan ikke utelukkes. Momelotinib er kontraindisert ved amming (se SPC pkt. 4.3).
Fertilitet Det er ingen data på effektene av momelotinib på fertilitet hos menn eller kvinner. I dyrestudier svekket momelotinib fertiliteten hos hann- og hunnrotter (se SPC pkt. 5.3).
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Graviditet og amming.
Momelotinib ID2023_072
SPC Momelotinib.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Momelotinib: 100 mg | 30 stk | C | H-resept | 70 647,40 |
| Tablett | Momelotinib: 150 mg | 30 stk | C | H-resept | 70 647,40 |
| Tablett | Momelotinib: 200 mg | 30 stk | C | H-resept | 70 647,40 |
Anne Sophie von Krogh
Potent hemmer av BCR-ABL1-tyrosinkinase. ABL1-kinaseaktiviteten hemmes ved spesifikk målretting mot ABL-myristoyllommen.
Absorpsjon: Tmaks 2-3 timer. Matinntak reduserer biotilgjengeligheten.
Halveringstid: T1/2 ca 7-15 timer.
Metabolisme: Via CYP3A4-mediert oksidasjon samt UGT2B7- og UGT2B17-mediert glukuronidering.
Utskillelse: Primært via feces (80%), hvorav 56,7% uendret.
Voksne med Philadelphiakromosom‑positiv kronisk myelogen leukemi i kronisk fase (Ph+ KML‑KF) som tidligere er behandlet med 2 eller flere tyrosinkinasehemmere.
Spesialistoppgave, se SPC.
Anbefalt dose er 40 mg 2 ganger daglig med ca. 12 timers intervall. Dosejustering ved bivirkninger, se SPC.
Skal tas uten mat; matinntak bør unngås i minst 2 timer før og 1 time etter inntak av tablettene. Svelges hele med et glass vann. Skal ikke deles, knuses eller tygges.
Vanligst: anemi, nøytropeni, trombocytopeni, abdominalsmerter, kvalme, oppkast, fatigue, utslett, øvre luftveisinfeksjoner, hypertensjon, hoste, økte lever- og pankreasenzymer, artralgi, hodepine, svimmelhet, dyslipidemi.
For utdypende, se SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Barn: <20 mg forventes ingen eller lette symptomer. Voksne: Doser opptil 280 mg 2 ganger daglig har vært godt tolerert i kliniske studier.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Se DMP interaksjonssøk for askiminib.
Forsiktighet utvises ved samtidig bruk av legemidler med kjent risiko for torsades de pointes. Sterke CYP3A4-induktorer reduserer plasmakonsentrasjonen av askiminib og forsiktighet skal utvises. Forsiktighet anbefales ved samtidig bruk med CYP3A4-substrater med smalt terapeutisk vindu. Askiminib kan øke plasmanivået av andre CYP3A4-substrater. Det må også utvises forsiktighet ved samtidig bruk av CYP2C9-substrater med smalt terapeutisk vindu, og substrater av OATP1B, BCRP eller begge transportproteiner.
Ikke initier behandling hos pasienter med aktiv infeksjon.
Reaktivering av hepatitt B, myelosuppresjon, QT-tid forlengelse, , pankreatitt, levertoksisitet.
Graviditet Ingen/begrensede data på gravide. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Anbefales ikke under graviditet eller til fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Pasienten skal informeres om den potensielle risikoen for fosteret ved bruk under graviditet, eller dersom pasienten blir gravid under behandling. Graviditetsstatusen til fertile kvinner skal kontrolleres før behandlingsoppstart. Kvinner i fertil alder skal bruke sikker prevensjon under og i minst 3 dager etter behandlingsslutt.
Amming
Overgang i morsmelk er ukjent. Amming skal avsluttes under behandling og i minst 3 dager etter avsluttet behandling, pga. muligheten for alvorlige bivirkninger hos diende nyfødte/spedbarn.
Fertilitet Humane data mangler.
Overfølsomhet overfor innholdsstoffene.
ID2022_028
Asciminib (Scemblix) Beslutning 20.11.2023.
SPC Askiminib
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Askiminib: 20 mg | 60 stk | C | H-resept | 53 769,50 |
| Tablett | Askiminib: 40 mg | 60 stk | C | H-resept | 53 769,50 |
Anne Sophie von Krogh
Kvizartinib er en hemmer av reseptor tyrosinkinasen FLT3 (FMS-relatert reseptor tyrosin kinase 3). Kvizartinib og hovedmetabolitten AC886 bindes kompetitivt med høy affinitet til FLT3s adenosintrifosfat (ATP)-bindende lomme. Kvizartinib og AC886 hemmer FLT3-kinaseaktivitet og forhindrer autofosforylering av reseptoren. Dermed hemmes videre nedstrøms FLT3-reseptorsignaloverføring, og FLT3-ITD-avhengig celledeling blokkeres.
Absorpsjon: Absolutt biotilgjenglighet av kvizartinib fra tablettformuleringen var 71 %.
Halveringstid: Gjennomsnittlig effektiv halveringstid (t1/2) for kvizartinib og AC886 er henholdsvis 81 timer og 136 timer hos pasienter med nydiagnostisert AML.
Metabolisme: Kvizartinib metaboliseres hovedsakelig av CYP3A4 og CYP3A5 in vitro via oksidative metabolismeveier med dannelse av den aktive metabolitten AC886, som metaboliseres ytterligere av CYP3A4 og CYP3A5. Ved steady state under vedlikeholdsbehandling var AC886/kvizartinibforholdet for AUC0–24h 0,57.
Utskillelse: Kvizartinib og metabolitter elimineres hovedsakelig via lever og galle, med utskillelse hovedsakelig
via feces.
Se SPC for detaljer.
I kombinasjon med standard induksjonsbehandling med cytarabin og antrasyklin og standard konsoliderende kjemoterapi med cytarabin, etterfulgt av monoterapi med kvizartinib som vedlikeholdsbehandling hos voksne pasienter med nydiagnostisert akutt myelogen leukemi (AML) som er FLT3-ITD-positiv.
Spesialistoppgave, se SPC.
Filmdrasjerte tabletter som administreres i kombinasjon med standard kjemoterapi i en dose på 35,4 mg
(2 × 17,7 mg) én gang daglig i to uker i hver induksjonssyklus. Hos pasienter som oppnår komplett
remisjon (CR) eller komplett remisjon med ufullstendig hematologisk restituering (CRi), skal
kvizartinib administreres med 35,4 mg én gang daglig i to uker i hver syklus med konsoliderende
kjemoterapi etterfulgt av monoterapi med kvizartinib som vedlikeholdsbehandling innledet med
26,5 mg én gang daglig. Etter to uker skal vedlikeholdsdosen økes til 53 mg (2 × 26,5 mg) én gang
daglig dersom QT-intervallet korrigert med Fridericias formel (QTcF) er ≤ 450 ms (se SPC tabell 2 og
pkt. 4.4). Vedlikeholdsbehandling med monoterapi kan fortsettes i opptil 36 sykler.
For ytterligere doseringsinformasjon, inkl. doseringsendringer, spesielle populasjoner mm., se SPC tabell 1 til 3.
De vanligste bivirkningene var økt alaninaminotransferase (58,9 %), redusert trombocyttall (40,0 %),
redusert hemoglobin (37,4 %), diaré (37,0 %), kvalme (34,0 %), abdominalsmerter (29,4 %), hodepine
(27,5 %), oppkast (24,5 %) og redusert nøytrofiltall (21,9 %).
De vanligste bivirkningene med fatalt
utfall var soppinfeksjoner (0,8 %) og hjertestans (0,4 %). Kvizartinib forlenger QT-intervallet.
For utdypende, se SPC.
Se G12
Det foreligger intet kjent antidot mot overdosering av kvizartinib. Ved betydelig overdosering skal
støttetiltak iverksettes etter behov, med behandlingsavbrudd, evaluering av hematologi og EKG-overvåking, samt oppmerksomhet rundt serumelektrolytter og samtidig bruk av legemidler som kan
disponere pasienter for QT-intervallforlengelse og/eller torsade de pointes. Pasienter skal gis
symptomatisk og støttende behandling (se SPC pkt. 4.2 og 4.4).
Se DMP interaksjonssøk kvizartinib.
Forlenget QT-intervall, infeksjoner hos eldre pasienter, fertile kvinner/prevensjon hos menn og kvinner.
Graviditet Det er ingen data på bruk av kvizartinib hos gravide kvinner. Basert på funn hos dyr kan kvizartinib
forårsake embryoføtal toksisitet ved bruk hos gravide kvinner (se SPC pkt. 5.3). Kvizartinib skal ikke brukes under graviditet og hos kvinner i fertil alder som ikke bruker
prevensjon, hvis ikke den kliniske tilstanden til kvinnen gjør behandling nødvendig. Gravide kvinner
skal informeres om den mulige risikoen for fosteret.
Amming
Det er ukjent om kvizartinib eller dets aktive metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. En
risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. På grunn av potensialet for alvorlige bivirkninger hos
barn som ammes, skal kvinner ikke amme under behandling medkvizartinib og i minst 5 uker etter
siste dose (se SPC pkt. 4.3).
Fertilitet Fertile kvinner skal få utført en graviditetstest innen 7 dager før oppstart av behandling.
ID2023_035
Kvizartinib (Vanflyta)
SPC Vanflyta
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Kvizartinib: 17.7 mg | 28 x 1 stk | C | H-resept | 99 990,30 |
| Tablett | Kvizartinib: 26.5 mg | 56 x 1 stk | C | H-resept | 199 944,40 |
Tormod Kyrre Guren
Erdafitinib er en peroral kinasehemmer som er rettet mot fibroblastvekstfaktorreseptorer (FGFR1-4). Disse reseptorene formidler signaler som er involvert i cellevekst, celledeling og overlevelse. Ved å binde til og hemme den enzymatiske (kinase) aktiviteten i FGFR1, FGFR2, FGFR3 og FGFR4, blokkerer erdafitinib signalveiene som driver kreftutvikling. Dette kan bidra til å hemme svulstvekst og forhindre spredning av kreftceller.
Absorpsjon: Nesten fullstendig. Tmaks 2,5 timer (2-6 timer) hos friske.
Halveringstid: Gjennomsnittlig CL/F 0,362 liter/time hos kreftpasienter. Gjennomsnittlig effektiv t1/2 hos kreftpasienter 58,9 timer.
Metabolisme: Primært via CYP2C9 (39%) og CYP3A4 (20%).
Utskillelse: 69% i feces (14-21% uendret) og 19% i urin (13% uendret) hos friske.
Se SPC for detaljer.
Monoterapi til behandling av voksne med inoperabelt eller metastatisk urotelialt karsinom (UC), med spesifikke FGFR3-genforandringer, som har fått minst én tidligere behandlingslinje som inneholder en PD-1- eller PD-L1-hemmer, ved inoperabel eller metastatisk sykdom.
Spesialistoppgave, se SPC.
Behandling bør startes og overvåkes av lege med erfaring innen bruk av kreftbehandling. Før behandling skal ≥1 spesifikke FGFR3-genforandringer bekreftes, vurdert med CE-merket medisinsk utstyr til in vitro-diagnostikk (IVD) tiltenkt dette formålet. Dersom CE-merket IVD ikke er tilgjengelig, skal en alternativ validert analyse brukes.
Anbefalt startdose 8 mg 1 gang daglig. Denne dosen skal opprettholdes og serumfosfatnivå skal måles mellom 14-21 dager etter behandlingsstart. Dosen opptitreres til 9 mg 1 gang daglig ved serumfosfatnivå <9 mg/dl (<2,91 mmol/liter), og det ikke foreligger legemiddelrelatert toksisitet. Ved fosfatnivå ≥9 mg/dl følges de aktuelle doseendringene i SPCtabell 2. Etter dag 21 skal serumfosfatnivå ikke brukes som veiledende for beslutning om opptitrering. Behandlingsvarighet: Behandlingen skal fortsette til sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet oppstår.
For ytterligere doseringsinformasjon, inkl. doseringsendringer, spesielle populasjoner mm., se SPC.
Vanligste bivirkninger grad ≥3 var stomatitt (10,6%), hyponatremi (8,8%), palmar-plantar erytrodysestesisyndrom (7,9%), onykolyse (4,8%), diaré (4%), hyperfosfatemi (2,9%), redusert appetitt (2,5%) og negledystrofi (2,5%). Relaterte behandlingsrelaterte bivirkninger av grad 3 eller 4 (hhv. 47,6% og 43,5%) og relaterte alvorlige bivirkninger (hhv. 14,6% og 10,5%) ble rapportert hyppigere hos pasienter ≥65 år.
For utdypende, se SPC.
Se G12
Erdafitinib seponeres og generelle støttetiltak iverksettes til klinisk toksisitet har avtatt/opphørt.
Se DMP interaksjonssøk erdafitinib.
Øyesykdommer, hyperfosfatemi, hypofosfatemi, fotosensitivitet, hudsykdommer og slimhinnesykdommer. Se SPC for utdypende.
Graviditet Data hos gravide mangler. Basert på virkningsmekanismen og funn i reproduksjonsstudier på dyr, er erdafitinib embryotoksisk og teratogent. Skal ikke brukes under graviditet, om ikke kvinnens kliniske tilstand nødvendiggjør behandling. Ved bruk under graviditet, eller dersom pasienten blir gravid under behandlingen, skal det informeres om mulig risiko for fosteret og veiledes om kliniske og terapeutiske alternativer. Fertile kvinner skal rådes til å bruke svært sikker prevensjon før og under behandling, og i 1 måned etter siste dose. Mannlige pasienter skal rådes til å bruke sikker prevensjon (f.eks. kondom) og ikke donere eller få oppbevart sæd under behandlingen og i 1 måned etter siste dose. Pasienten skal rådes til å kontakte helsepersonell ved graviditet/mistanke om graviditet under behandling og inntil 1 måned etterpå. Samtidig bruk av erdafitinib kan redusere effekten av hormonelle antikonseptiva. Pasienter som bruker hormonelle antikonseptiva skal rådes til å bruke alternativ prevensjon som ikke påvirkes av enzyminduktorer (f.eks. ikke-hormonell intrauterin enhet) eller ikke-hormonell tilleggsprevensjon (f.eks. kondom) under behandling og i 1 måned etter siste dose. Hos fertile kvinner anbefales graviditetstest før behandlingsoppstart.
Amming Ingen data på utskillelse i human morsmelk, effekter på spedbarn som ammes eller på melkeproduksjon. En risiko for spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre under behandlingen og i 1 måned etter siste dose.
Fertilitet Data mangler. Basert på preliminære fertilitetsvurderinger i generelle dyrestudier og på erdafitinibs farmakologi, kan påvirkning av fertilitet hos menn og kvinner ikke utelukkes.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
ID2024_050 Erdafitinib (Balversa)
SPC Balversa
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Erdafitinib: 3 mg | 84 stk | C | H-resept | 117 745,80 |
| Tablett | Erdafitinib: 4 mg | 56 stk | C | H-resept | 117 745,80 |
| Tablett | Erdafitinib: 5 mg | 28 stk | C | H-resept | 117 745,80 |
Tormod Kyrre Guren
Selektiv tyrosinkinase hemmer av vaskulær endotelial vekstfaktorreseptor (VEGFR) 1, 2, og 3, med tumorreduserende effekt som hovedsakelig skyldes undertrykkelse av tumorangiogenese.
Absorpsjon: Mediantid til Cmaks ca. 2 timer.
Halveringstid: Eliminasjons t1/2 ca. 42 timer. Clearance er 14,8 ml/minutt ved steady state.
Metabolisme: Via CYP3A og CYP2C, samt andre enzymsystemer som ikke er CYP450.
Utskillelse: Ca. 60% via urin, og 30% via feces.
Se SPC for detaljer.
Som monoterapi til behandling av voksne med metastaserende kolorektalkreft (mCRC) som tidligere er behandlet med tilgjengelig standardbehandling, inkl. fluoropyrimidin-, oksaliplatin- og irinotekanbasert kjemoterapi, anti-VEGF- og anti-EGFR-legemidler, og som har hatt sykdomsprogresjon eller er intolerante mot behandling med enten trifluridin-tipiracil eller regorafenib.
Spesialistoppgave, se SPC.
Voksne inkl. eldre: Anbefalt dose er 5 mg 1 gang daglig på omtrent samme tid hver dag i 21 påfølgende dager, etterfulgt av 7-dagers hvileperiode, dvs. en fullstendig syklus på 28 dager. Bør gis inntil sykdomsprogresjon/uakseptabel toksisitet.
For ytterligere doseringsinformasjon, inkl. doseringsendringer, spesielle populasjoner mm., se SPC.
Se G12
Symptomer: Ukjent.
Behandling: Frukvintinibbehandlingen skal avbrytes, generelle støttetiltak iverksettes og pasienten observeres inntil klinisk stabilisering oppnås.
Se DMP/FK interaksjonssøk frukvintinib.
Hypertensjon, blødninger, gastrointestinal (GI)-perforasjon, proteinuri, nefrotisk syndrom, PPES (palmar-plantar erytrodysestesisyndrom), posterior reversibelt encefalopatisyndrom (PRES), protrahert sårtilheling (se SPC mht seponering før kirurgi), mm.
Behandlingsoppstart med frukvintinib anbefales ikke ved tromboembolisk hendelse (inkl. dyp venetrombose og lungeemboli) i løpet av de siste 6 månedene, eller hjerneslag og/eller transitorisk iskemisk anfall i løpet av de siste 12 månedene. Ved mistanke om arteriell trombose skal frukvintinib seponeres umiddelbart.
Hjelpestoffer: Kapsler 1 mg inneholder tartrazin og paraoransje FCF som kan gi allergiske reaksjoner. Kapsler 5 mg inneholder allurarød AC som kan gi allergiske reaksjoner. Bilkjøring og bruk av maskiner: Har liten påvirkning. Utmattelse kan forekomme etter bruk.
Se SPC for utdypende.
Graviditet Ingen data på bruk hos gravide. Basert på virkningsmekanismen kan frukvintinib potensielt gi fosterskade. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet, inkl. fostermisdannelser. Skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke kvinnens kliniske tilstand nødvendiggjør behandling. Ved bruk under graviditet, eller hvis kvinnen blir gravid under behandlingen, skal hun informeres om potensiell fare for fosteret. Fertile kvinner bør rådes til å bruke svært sikker prevensjon under behandling og minst 2 uker etter siste dose.
Amming Overgang i morsmelk er ukjent. Sikker bruk under amming er ikke fastslått. Risiko for diende barn kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre under behandling og i minst 2 uker etter siste dose.
Fertilitet Ingen data. Dyrestudier viser at mannlig og kvinnelig fertilitet kan svekkes.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
ID2024_023 Fruquintinib (Fruzaqla®)
SPC Fruzaqla
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Frukvintinib: 1 mg | 21 stk | C | H-resept | 14 935,50 |
| Kapsel, hard | Frukvintinib: 5 mg | 21 stk | C | H-resept | 59 633,30 |
Tormod Kyrre Guren
Repotrektinib hemmer protoonkogen tyrosinproteinkinase ROS1 og tropomyosin-reseptortyrosinkinasene (TRK) TRKA, TRKB, TRKC og anaplastisk lymfomkinase (ALK), med IC50-verdier på 0,05 til 1,04 nM.
Absorpsjon: Rask absorpsjon med Cmaks ca. 2-3 timer etter inntak ved faste.
Halveringstid: Den gjennomsnittlige (SD) terminale halveringstiden (t1/2) for enkeltdoser estimert til 68,6 (29,6) timer, og den terminale halveringstiden ved steady state t1/2 ble estimert til 44,5 (20,8) timer hos kreftpasienter.
Metabolisme: Primært av CYP3A4 og danner hydroksylerte metabolitter etterfulgt av sekundær glukuronidering.
Utskillelse: Nær 90% i feces (omlag 50% uendret) og 5% i urin (under 1% uendret).
Se SPC for detaljer.
Spesialistoppgave, se SPC.
ROS1-positiv ikke-småcellet lungekreft Den anbefalte dosen til voksne er 160 mg repotrektinib én gang daglig i 14 dager, etterfulgt av 160 mg repotrektinib to ganger daglig inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet.
NTRK-genfusjonspositive solide tumorer Den anbefalte dosen til voksne og barn 12 år og eldre er 160 mg repotrektinib én gang daglig i 14 dager, etterfulgt av 160 mg repotrektinib to ganger daglig inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet.
Glemt dose Hvis en dose glemmes, eller hvis en pasient kaster opp på et hvilket som helst tidspunkt etter å ha tatt en dose, skal påfølgende doser gjenopptas som foreskrevet. To doser skal ikke tas samtidig.
For ytterligere doseringsinformasjon, inkl. doseringsendringer ved bivirkninger, spesielle populasjoner mm., se SPC.
Et bredt spekter av CNS-bivirkninger, interstitiell lungesykdom (ILD)/pneumonitt, skjelettfrakturer, hepatotoksisitet, kognitive forstyrrelser, ataksi, dyspné, mfl. er rapportert.
De vanligste bivirkningene hos voksne i forbindelse med utarbeiding av sikkerhetsprofilen var svimmelhet (65 %), dysgeusi (57 %), forstoppelse (39 %), parestesi (39 %), anemi (38 %) og dyspné (31 %). Videre var de vanligste alvorlige bivirkningene lungebetennelse (6,2 %), dyspné (3,5 %), pleuraeffusjon (3,0 %), feber (1,2 %), muskelsvakhet (1,1 %), anemi (1,1 %) og pneumonitt (1,1 %). Bivirkninger av grad ≥ 3 forekom hos 43 % av pasientene, og anemi (8,8 %), dyspné (6,7 %), lungebetennelse (5,7 %), økt kreatinfosfokinase i blod (3,4 %), økt vekt (3,2 %), økt aspartataminotransferase (2,7 %), pleuraeffusjon (2,3 %) og redusert antall nøytrofile (2,1 %) var de hyppigst rapporterte bivirkningene. Permanent seponering på grunn av en bivirkning forekom hos 6,2 % av pasientene.
For utdypende, se SPC.
Se G12
Begrenset erfaring og symptomer ikke fastslått. I tilfelle overdosering bør leger følge generelle støttende tiltak og behandle symptomatisk.
Se DMP/FK interaksjonssøk for repotrektinib.
Pasientene skal rådes til å ikke kjøre bil eller bruke maskiner hvis de opplever CNS-bivirkninger. Videre skal pasienter overvåkes for nyoppståtte eller forverrede lungesymptomer som kan tyde på ILD/pneumonitt, samt legemiddelindusert hepatotoksisitet. Pasienter med tegn eller symptomer (f.eks. smerter, endringer i bevegelighet, deformitet) på fraktur, må utredes umiddelbart.
Prevensjon hos kvinner og menn
Graviditet Det er ingen data på bruk av repotrektinib hos gravide kvinner. Basert på dyrestudier og virkningsmekanismen kan repotrektinib forårsake fosterskader om det gis til gravide kvinner. Repotrektinib skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke den kliniske tilstanden til kvinnen gjør behandling med repotrektinib nødvendig. Kvinner som kan bli gravide må bruke svært sikker prevensjon (se SPC pkt. 4.4 og 5.3).
Amming Det er ukjent om repotrektinib/metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. En risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre ved behandling og i 10 dager etter den siste dosen.
Fertilitet Data mangler. Det er ikke utført fertilitetsstudier. Effekten av repotrektinib på mannlig og kvinnelig fertilitet er ukjent.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Skal ikke brukes hos pasienter med moderat eller alvorlig nedsatt leverfunksjon på grunn av potensiell risiko for overeksponering og økt risiko for bivirkninger (se SPC pkt. 4.2 og 5.2).
ID2025_037 Repotrectinib (Augtyro®)
SPC Augtyro.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Repotrektinib: 160 mg | 60 stk | C | H-resept | 104 316,- |
| Kapsel, hard | Repotrektinib: 40 mg | 60 stk | C | H-resept | 31 257,10 |
Tormod Kyrre Guren
Hemmer av RET-reseptortyrosinkinase, både villtype (ikke-mutert) RET og multiple muterte RET-isoformer, i tillegg til VEGFR1 og VEGFR3. Hemmer også FGFR1, -2 og -3. Selperkatinib har vist anti-tumoraktivitet i celler inneholdende konstitutiv aktivering av RET‑protein, som resultat av genfusjoner og -mutasjoner.
Absorpsjon: Rask, Tmaks ca. 2 timer.
Halveringstid: 22 timer.
Metabolisme: Hovedsakelig via CYP3A4.
Utskillelse: Hovedsakelig via feces (69%) og urin (24%).
Se SPC for detaljer.
Spesialistoppgave, se SPC.
Skal startes opp og overvåkes av lege med erfaring i kreftbehandling. Før behandlingsstart skal tilstedeværelsen av et RET-mutasjons- (MTC) eller fusjonsgen (alle andre tumortyper) bekreftes av en validert test.
Anbefalt dose basert på kroppsvekt:
Glemt dose: Ved oppkast eller glemt dose tas neste dose til vanlig tid. En ekstra dose skal ikke tas.
For ytterligere doseringsinformasjon, inkl. doseringsendringer ved samtidig bruk av sterk CYP3A4‑hemmer, bivirkninger, spesielle populasjoner mm., se SPC.
Administrering
Tas per oralt til samme tid hver dag. Kan tas med eller uten mat. Tas sammen med et måltid ved bruk av protonpumpehemmer. Tas 2 timer før eller 10 timer etter H2-reseptorantagonist. Svelges hele med et glass vann. Skal ikke åpnes, knuses eller tygges.
Blødninger, hypotyreose, diverse gastrointestinale inkl. stomatitt, feber, asteni, ødem, forlenget QT-tid, pneumoni, UVI, hypertensjon, erektil dysfunksjon, hodepine, svimmelhet, redusert appetitt, ascites, hypersensitivitet, mm.
Merk: Epifysiolysis caput femoris er rapportert hos pasienter <18 år.
Se SPC for utdypende.
Se G12
Begrenset erfaring og symptomer ikke fastslått. I tilfelle overdosering bør leger følge generelle støttende tiltak, kontakte Giftinformasjonen og behandle symptomatisk.
Se DMP/FK interaksjonssøk for selperkatinib L01E X22.
Interstitiell lungesykdom (ILD)/pneumoni, økt ALAT/ASAT ≥grad 3 er sett, hypertensjon, hypotyreose, blødninger (inkl fatale), tumorlysesyndrom.
Hjerte: Forlenget QT-intervall - før behandlingsstart skal QTcF (= QT/[RR^1/3])-intervallet være ≤470 msek og serumelektrolytter innen normale verdier. EKG og elektrolytter skal overvåkes etter 1 behandlingsuke, minst månedlig første 6 måneder, og ellers som klinisk indisert. Hypokalemi, hypomagnesemi og hypokalsemi skal korrigeres.
Overfølsomhet er sett, primært hos pasienter med NSCLC tidligere behandlet med anti-PD-1/PD-L1-immunterapi. Tegn/symptomer på overfølsomhet er feber, utslett og artralgi eller myalgi med sammenfallende lave platetall eller forhøyede aminotransferaser.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Pasienter skal rådes til å vise forsiktighet ved kjøring eller bruke maskiner i tilfelle de opplever fatigue eller svimmelhet under behandling.
Graviditet Ingen data på bruk hos gravide. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Ikke anbefalt under graviditet eller hos fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Skal kun brukes dersom potensiell nytte oppveier potensiell risiko. Fertile kvinner og menn med kvinnelige, fertile partnere skal bruke hhv. svært sikker og sikker prevensjon under behandling og i minst 1 uke etter siste dose.
Amming Utskillelse i morsmelk er ukjent. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal avbrytes under behandling og i minst 1 uke etter siste dose.
Fertilitet Ingen humane data. Dyrestudier antyder at mannlig og kvinnelig fertilitet kan svekkes. Både menn og kvinner bør søke råd om fertilitetsbevaring før behandling.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i SPC pkt. 6.1.
Selperkatinib (Retsevmo®)
SPC Retsevmo®.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Selperkatinib: 40 mg | 56 stk | C | H-resept | 14 565,40 |
| Tablett | Selperkatinib: 80 mg | 56 stk | C | H-resept | 29 011,20 |
Tormod Kyrre Guren
Spesifikt for pasienter med en bestemt type ikke-småcellet lungekreft (NSCLC) som har "MET ekson 14 skipping"-mutasjon. Tepotinib binder seg til det unormale MET-proteinet og med det blokkerer for signalveier som medierer vekst og ukontrollert celledeling, mv.
Monoterapi til behandling av voksne med avansert ikke småcellet lungekreft (NSCLC) med en spesifikk MET-mutasjon; «mesenchymal-epithelial transition factor gene exon 14 (METex14) skipping mutasjon», og som trenger systemisk behandling etter tidligere behandling med immunterapi og/eller platinabasert kjemoterapi.
Spesialistoppgave, se SPC.
Skal startes opp og overvåkes av lege med erfaring i kreftbehandling. Før behandlingsoppstart skal tilstedeværelsen av METex14-skipping-mutasjon påvises vha. en validert testmetode.
Anbefalt dose er 450 mg (2 tabletter) 1 gang daglig. Behandling skal fortsette så lenge klinisk nyttig.
Glemt dose: Ved glemt dose tas tabletten snarest mulig, med mindre det er <8 timer til neste dose skal tas.
For ytterligere doseringsinformasjon, inkl. doseringsendringer ved samtidig bruk av andre medikamenter, bivirkninger, spesielle populasjoner mm., se SPC (https://www.ema.europa.eu/no/documents/product-information/tepmetko-epar-product-information_no.pdf).
Administrering
Skal tas samtidig med mat. Svelges hele for å sikre administrering av hele dosen. Ved svelgevansker kan tablettene oppløses i 30 ml vann uten kullsyre. Det skal ikke brukes/tilsettes noen annen type væske. Tablettene slippes hele ned i et glass vann uten å knuses og røres til de oppløses til små biter. Det kan ta noen minutter (de blir ikke helt oppløst). Oppløsningen skal svelges innen 1 time. Skyll glasset med ytterligere 30 ml for å sikre at det ikke er noen rester igjen i glasset, og drikk det umiddelbart. Hvis administrering via nasogastrisk sonde (≥8 French gauge) er nødvendig, skal tablettene oppløses i 30 ml vann uten kullsyre, som beskrevet over. Væsken på 30 ml skal administreres innen 1 time iht. instruksjonene til produsenten av den nasogastriske sonden. Skyll umiddelbart 2 ganger med 30 ml hver gang for å sikre at det ikke er noen rester igjen i glasset/sprøyten og at hele dosen gis.
Vanligst: Ødem, hypoalbuminemi, kvalme, økt kreatininverdi, diaré og forlenget QT-tid.
Alvorlige: Perifert ødem (3,2 %), generalisert ødem (1,9 %) og ILD-lignende reaksjoner (inkl. interstitiell lungesykdom, pneumonitt, akutt respirasjonssvikt) (1,0 %).
Annet: Forbrukerorientert informasjon anbefaler å være spesielt forsiktig på grunn av potensiell tretthet.
Se SPC for utdypende.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og Behandling: Se Proteinkinasehemmere nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
DMP interaksjonssøk for tepotinib.
Interstitiell lungesykdom (ILD)/pneumoni, økning i lever- og eller nyreparametra, QTc-forlengelse.
Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose‑galaktosemalabsorpsjon.
Graviditet Humane data mangler. Dyrestudier har vist teratogene effekter. Fosterskade ved administrering til gravide kan oppstå. Graviditetstesting før behandlingsoppstart anbefales hos fertile kvinner. Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 1 uke etter siste dose. Skal ikke brukes under graviditet hvis ikke klinisk tilstand hos kvinnen gjør behandling nødvendig. Mannlige pasienter med fertile kvinnelige partnere skal bruke en barriereprevensjonsmetode under behandling og i minst 1 uke etter siste dose. Det skal informeres om potensiell risiko for fosteret.
Amming Utskillelse i morsmelk er ukjent. Amming skal opphøre under behandling og i minst 1 uke etter siste dose.
Fertilitet Humane data mangler. Det er ikke sett noen morfologiske forandringer i reproduktive organer hos hanner eller hunner i toksisitetsstudier med gjentatt dosering hos rotter og hunder, bortsett fra redusert utskillelse i sædblærer hos hannrotter ved en eksponering som kunne sammenlignes med klinisk eksponering hos mennesker.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Tepotinib (Tepmetko®)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Tepotinib: 225 mg | 60 stk | C | H-resept | 107 948,20 |
Tormod Kyrre Guren
ATP-kompetitiv og selektiv tropomyosinreseptorkinase (TRK)-hemmer.
Virkningsmekanisme Hemmer onkogene proteiner i TRK-familien, inkl. TRKA, TRKB og TRKC, som dannes etter genfusjon i NTRK1-, NTRK2- og NTRK3-gener. Disse proteinene er involvert i celleproliferasjon og -overlevelse, og fører til NTRK‑fusjonspositiv kreft.
Absorpsjon: Tmaks 1 time. Absolutt biotilgjengelighet 34%. Eksponering hos barn <12 år ved anbefalt dosering er høyere enn hos voksne. Begrensede data mhp. eksponering hos barn 1 måned - <2 år.
Proteinbinding: 70%.
Halveringstid: Ca. 3 timer. Steady state nås innen 8 dager med systemisk akkumulering på 1,6 ganger.
Metabolisme: Hovedsakelig via CYP3A4/CYP3A5.
Utskillelse: Via feces (58%) og urin (39%).
Se DMP legemiddelsøk larotrektinib for oppdatert SPC.
Voksne og barn: Som monoterapi til behandling av pasienter med solide tumorer med et nevrotrofisk tropomyosin-reseptorkinase (NTRK) fusjonsgen, som har en sykdom som er lokalavansert, metastatisk eller hvor kirurgisk reseksjon sannsynligvis vil føre til alvorlig morbiditet, og som det ikke finnes noen tilfredsstillende behandlingsalternativer for.
Spesialistoppgave.
Tilstedeværelse av NTRK-fusjonsgen i en tumorprøve skal bekreftes med validert test før behandlingsoppstart.
Voksne 100 mg 2 ganger daglig til sykdomsprogresjon eller til uakseptabel toksisitet oppstår.
Barn og ungdom <18 år Dosering basert på kroppsoverflate (BSA). 100 mg/m2 2 ganger daglig med maks. 100 mg/dose til sykdomsprogresjon eller til uakseptabel toksisitet oppstår.
Dosejustering Se DMP legemiddelsøk larotrektinib for oppdatert SPC.
Glemt dose/oppkast 2 doser skal ikke tas samtidig som erstatning for en glemt dose. Neste dose tas til planlagt tid. Ved oppkast etter inntak skal det ikke tas ny dose som erstatning for denne.
For ytterligere doseringsinformasjon, inkl. doseringsendringer ved samtidig bruk av andre medikamenter, bivirkninger, spesielle populasjoner mm., se DMP legemiddelsøk larotrektinib for oppdatert SPC.
Administrering
Kapsler og mikstur har tilsvarende oral biotilgjengelighet og kan brukes om hverandre. Kan tas med eller uten mat, men ikke sammen med grapefrukt/grapefruktjuice.
Kapsler: Svelges hele sammen med et glass vann. Skal ikke åpnes, tygges eller knuses pga. bitter smak.
Mikstur: Gis med egnet målesprøyte med volum på 1 eller 5 ml, eller enteralt via nasogastrisk ernæringssonde. Sprøyte på 1 ml brukes for doser <1 ml, og beregnet dosevolum avrundes til nærmeste 0,1 ml. Sprøyte på 5 ml brukes for doser ≥1 ml, og beregnet dosevolum avrundes til nærmeste 0,2 ml. Skal ikke blandes med sondemat ved bruk av nasogastrisk ernæringssonde. Se bruksanvisning for orale sprøyter og ernæringssonder i SPC.
Vanligst: De vanligste bivirkningene (≥ 20 %) var økt ALAT (36 %), økt ASAT (33 %), oppkast (30 %), anemi (28 %), forstoppelse (28 %), diaré (27 %), kvalme (24 %), fatigue (23 %) og svimmelhet (20 %).
Alvorlige: Grad 4 var den høyeste rapporterte graden for bivirkningene redusert nøytrofiltall (2 %), økt ALAT (1 %), økt ASAT, redusert leukocyttall, redusert blodplatetall, muskelsvakhet og økt alkalisk fosfatase i blodet (hver < 1 %). Den høyest rapporterte graden var grad 3 for bivirkningene anemi (7 %), vektøkning (6 %), diaré (4 %), gangforstyrrelse og oppkast (hver 1 %) og fatigue, svimmelhet, parestesi, kvalme, myalgi og forstoppelse (hver < 1 %). Larotrektinib ble seponert permanent på grunn av behandlingsinduserte bivirkninger hos 2 % av pasientene (2 tilfeller hver av redusert nøytrofiltall, økt ALAT, og økt ASAT, 1 tilfelle hver av gangforstyrrelse og muskelsvakhet). De fleste bivirkningene som førte til dosereduksjon, oppsto i løpet av de tre første månedene med behandling.
Annet: Se DMP legemiddelsøk larotrektinib for oppdatert SPC.
Barn og ungdom <18 år Bivirkninger av alvorlighetsgrad 3 eller 4 er generelt sett hyppigere hos pasienter <6 år. Redusert nøytrofiltall har ført til seponering, dosejustering og doseavbrudd.
Eldre ≥65 år Sikkerhetsprofil hos eldre ≥65 år samsvarer med den som er sett hos yngre. Bivirkningene svimmelhet, anemi, muskelsvakhet og unormal gange oppstår hyppigere.
Begrenset erfaring med overdoser. Som for Proteinkinasehemmere, se nedenfor.
Felles for Proteinkinasehemmere:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
DMP interaksjonssøk for larotrektinib.
Har positive effekter for et begrenset antall tumortyper. Effekt kan være kvantitativt forskjellig avhengig av tumortype, og samtidige genetiske forandringer. Skal kun brukes hvis det ikke finnes andre behandlingsalternativer der klinisk nytte er vist, eller der slike alternativer allerede er forsøkt.
Nevrologiske reaksjoner (inkl. svimmelhet, unormal gange og parestesi): De fleste reaksjoner oppstår de første 3 behandlingsmånedene. Det bør vurderes å utsette, redusere eller seponere doser avhengig av alvorlighetsgrad og symptomvarighet, se Dosering.
Hepatotoksisitet: Avvik i leverfunksjonstester, inkl. økt ALAT, ASAT, ALP og bilirubin er sett. Økt ALAT og ASAT oppstår hyppigst de 3 første behandlingsmånedene. Ved økte transaminaser skal doseringen avbrytes/seponeres permanent basert på alvorlighetsgrad, se Dosering. Leverfunksjon, inkl. ALAT, ASAT, ALP og bilirubin skal kontrolleres før 1. dose gis, deretter hver 2. uke den 1. måneden, deretter månedlig de neste 6 månedene og deretter regelmessig. Ved økte transaminaser er hyppigere testing nødvendig.
Hjelpestoffer: Miksturen inneholder 2 mg natriumbenzoat pr. ml. Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. 5 ml, og er så godt som natriumfritt.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Moderat påvirkning. Svimmelhet og fatigue, hovedsakelig grad 1 og 2, er rapportert de første 3 behandlingsmånedene. Pasienten skal rådes til ikke å kjøre eller bruke maskiner til ev. negativ effekt har opphørt.
Graviditet Fosterskader kan ikke utelukkes. Bruk under graviditet bør unngås. Kvinner i fertil alder skal ta en graviditetstest før behandling initieres. Kvinner i fertil alder og menn i fertil alder med en kvinnelig partner i fertil alder som ikke er gravid, skal rådes til å bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 1 måned etter inntak av siste dose. Kvinner som bruker systemiske hormonelle prevensjonsmidler skal rådes til å bruke en barrieremetode i tillegg.
Amming Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre ved behandling og i 3 dager etter inntak av siste dose.
Fertilitet Data mangler.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Lartrektinib (Vitrakvi®).
DMP legemiddelsøk larotrektinib for oppdatert SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Larotrektinib: 100 mg | 56 stk | C | H-resept | 64 546,20 |
| Kapsel, hard | Larotrektinib: 25 mg | 56 stk | C | H-resept | 16 163,70 |
| Mikstur, oppløsning | Larotrektinib: 20 mg/1 ml | 2 x 50 ml | C | H-resept | 23 188,40 |
Tormod Kyrre Guren
Spesialistoppgave.
Dosejustering kan være nødvendig ved bivirkninger, særlig kognitive bivirkninger, hematologisk toksisitet eller væskeretensjon.
Administrering
Skal tas på tom mage, minst 1 time før eller 2 timer etter et måltid. Tablettene skal svelges hele med et glass vann. Ved bivirkninger kan dosen trappes ned trinnvis, eller behandlingen avbrytes midlertidig etter spesifikke retningslinjer.
Selektiv, potent og kompetitiv type 1-tyrosinkinasehemmer. Virker spesifikt hemmende på muterte former av KIT- (inkludert exon 11-, 17- og 18-mutasjoner) og PDGFRα-kinaser (spesielt PDGFRα D842V-mutasjonen). Blokkerer intracellulær signalering som driver ukontrollert celleproliferasjon ved GIST og mastocytose.
Foreløpig ATC-kode: L01EX18.
Tid til maksimal plasmakonsentrasjon (Tmaks) er 2–4 timer. Biotilgjengeligheten øker ved inntak av fettrik kost (skal tas på tom mage). Biotilgjengeligheten er ikke fullstendig klarlagt. Proteinbindingen er ca. 99 %. Metaboliseres i hovedsak i leveren via CYP3A4 og i mindre grad via CYP2C9. Utskilles primært via feces (ca. 70 %, hovedsakelig som metabolitter) og i mindre grad via urinen (ca. 18 %). Halveringstiden (t1/2) er ca. 32–57 timer ved steady state.
Svært vanlige: Periorbitalt, perifert og ansiktsødem, fatigue, kvalme, diaré, oppkast, hyperpigmentering av hud/hår, hukommelsestap, kognitiv svikt, humørforandringer, svimmelhet, søvnløshet. Anemi, nøytropeni, trombocytopeni. Økt ASAT/ALAT.
Vanlige: Intrakraniell blødning (inkludert hjerneblødning, intrakraniell blødning, subduralt hematom), cerebralt hematom), dyspné, pleural effusjon, hypertensjon, dehydrering.
Alvorlige: Intrakraniell blødning (særlig observert hos GIST-pasienter; krever nøye monitorering, blodtrykkskontroll og umiddelbar seponering ved tegn til blødning). Kognitive effekter kan kreve doseendring eller permanent seponering.
Begrenset erfaring.
Behandling Generelle støttetiltak og symptomatisk behandling.
Se evt. fellesretningslinjer for overdosering av proteinkinasehemmere. Symptomatisk behandling og tett monitorering (spesielt med tanke på kognitive bivirkninger og blødningsrisiko) anbefales. Det finnes ingen spesifikk antidot.
Generelt: Metaboliseres hovedsakelig via CYP3A4. Samtidig bruk av sterke eller moderate CYP3A4-hemmere (f.eks. ketokonazol, ritonavir, klaritromycin, grapefruktjuice) øker plasmakonsentrasjonen av avapritinib og øker risikoen for bivirkninger. Samtidig bruk av sterke eller moderate CYP3A4-induktorer (f.eks. rifampicin, fenytoin, karbamazepin, johannesurt) reduserer plasmakonsentrasjonen og effekten av avapritinib. Samtidig bruk skal unngås eller krever streng dosejustering.
For konkret oversikt, se DMP interaksjonssøk for avapritinib.
Graviditet Kontraindisert. Basert på dyrestudier og virkningsmekanismen kan avapritinib forårsake fosterskader og embryo-føtal dødelighet.
Amming Det er ukjent om avapritinib går over i morsmelk. Amming skal avbrytes under behandlingen og i minst 2 uker etter siste dose.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Skal tas på tom mage. Pasienten må informeres om risikoen for kognitive endringer og beskjed om å kontakte lege umiddelbart ved akutt hodepine, svimmelhet eller mentale endringer. Unngå grapefruktjuice. Kan påvirke kjøreevnen på grunn av kognitive bivirkninger og tretthet. Direkte sollys bør unngås eller begrenses på grunn av fototoksisitetsrisiko.
DMP legemiddelsøk avapritinib for oppdatert SPC.
SPC Ayvakyt® via EMA.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Avapritinib: 100 mg | 30 stk | C | 249 936,30 | |
| Tablett | Avapritinib: 200 mg | 30 stk | C | 249 936,30 | |
| Tablett | Avapritinib: 25 mg | 30 stk | C | 249 936,30 | |
| Tablett | Avapritinib: 300 mg | 30 stk | C | 249 936,30 | |
| Tablett | Avapritinib: 50 mg | 30 stk | C | 249 936,30 |
Tormod Kyrre Guren
Tormod Kyrre Guren
Anagrelid reduserer antallet trombocytter i blodet. Stoffet er en hemmer av syklisk nukleotidfosfodiesterase type III, og hever derved den intracellulære konsentrasjonen av cAMP i de cellene som har denne typen fosfodiesterase. Modningen av megakaryocytter, og dermed dannelsen av blodplater, hemmes av cAMP, men det er ikke avklart om dette forklarer hele effekten av anagrelid.
Biotilgjengeligheten er 75 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i stor grad i leveren via CYP1A2 til aktive metabolitter som hovedsakelig utskilles via nyrene. Terminal halveringstid er kort (1–1,5 time).
Essensiell trombocytemi, når annen terapi er utilstrekkelig eller ikke tolereres.
Startdose 0,5 mg × 2. Etter minimum en uke kan dosen titreres opp etter blodplatenivå. Maksimal dose er 2,5 mg × 2.
De fleste bivirkningene skyldes kardiovaskulære effekter av anagrelid, med vasodilatasjon og positiv inotropi, og viser seg som hodepine, palpitasjoner og væskeretensjon. Arytmier og hjertesvikt forekommer. Andre bivirkninger er kvalme, brekninger, magesmerter, diaré og hudutslett. Mange bivirkninger reduseres med tiden, men en del av pasientene utvikler etter hvert anemi.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser.
Klinikk: Anemi, trombocytopeni, sinustakykardi, væskeretensjon, magesmerter, diaré og hodepine. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Teratogent i forsøksdyr. Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.
Forsiktighet ved hjertesykdom, hos eldre og ved nedsatt leverfunksjon. Se SLV interaksjonssøk.
Regelmessig kontroll av blodstatus, lever- og nyrefunksjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Anagrelid: 0.5 mg | 100 stk | C | H-resept | 5 267,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Anagrelid: 0.5 mg | 100 stk | C | H-resept | 5 267,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Anagrelid: 0.5 mg | 100 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Anagrelid: 0.5 mg | 100 stk | C | H-resept | 5 267,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Anagrelid: 0.5 mg | 100 stk | C | H-resept | 5 267,- |
Tormod Kyrre Guren
Bortezomib er en selektiv proteasomhemmer. Interfererer med proteasomavhengig nedbrytning av en rekke essensielle proteiner involvert i cellesyklus, apoptose, angiogenese og syntese av og respons på flere cytokiner og vekstfaktorer. Har preklinisk vist effekt mot flere typer maligne celler. Ved myelomatose er den kliniske effekten trolig et resultat både av en direkte cytotoksisitet og en virkning på mikromiljøet.
Metaboliseres i stor grad i leveren, hovedsakelig via CYP2C19, CYP3A4 og CYP1A2. Metabolittenes aktivitet er ikke klarlagt. Utskilles både via gallen og via nyrene. Halveringstiden mer enn 40 timer.
Myelomatose
Anbefalt dosering er 1,3 mg/m2 kroppsoverflate intravenøst to ganger per uke, med opphold hver 3. uke.
Beinmargsdepresjon, særlig trombocytopeni er svært vanlig. Det samme er perifer nevropati, spesielt sensorisk type, ikke sjelden med smerter. Gastrointestinale bivirkninger med kvalme, diaré, oppkast og obstipasjon er også vanlig. Andre reaksjoner er myalgi, temperaturstigning, dehydrering, ortostatisk hypotensjon, dyspne, hodepine, svimmelhet, smaksforstyrrelser, utslett.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Dobbel dose har vært letal for terapeutisk bruker.
Klinikk: Beinmargsdepresjon. Hypotensjon, kvalme, diaré, forstoppelse, brekninger, perifer nevropati (inkl. sensorisk), hodepine, parestesi og myalgi. Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Prevensjon under behandling og i 3 måneder etter avsluttet behandling. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler.
Ekstra forsiktighet må utvises hos pasienter som tidligere har hatt (trombocytopeniske) blødninger og ved bruk av legemidler som gir risiko for nevropati.
Betydelig nedsatt leverfunksjon.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi.
Blodbildet, spesielt trombocytter, vurder Herpes Zoster profylakse.
Prevensjon, bivirkninger. Se SLV interaksjonssøk.
Nye Metoder: Bortezomib
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Bortezomib: 2.5 mg/1 ml | 1.4 ml | C | H-resept | 7 151,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Bortezomib: 3.5 mg | 3.5 mg | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Bortezomib: 3.5 mg | 3.5 mg | C | H-resept | 7 116,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Bortezomib: 2.5 mg/1 ml | 1.4 ml | C | H-resept | 7 151,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til injeksjonsvæske, oppløsning | Bortezomib: 3.5 mg | 3.5 mg | C | H-resept | 7 116,50 |
Tormod Kyrre Guren
Vismodegib hemmer Hedgehog-signalveien ved å bindes til transmembranproteinet SMO (Smoothened), dermed hemmes aktivering av Hedgehog-målgener. Mange av disse genene er involvert i proliferasjon, overlevelse og differensiering.
Absorpsjonen av vismodegib etter peroral administrasjon er mettbar. Biotilgjengeligheten er i gjennomsnitt ca. 32 % ved en dose på 150 mg. Vismodegib elimineres langsomt ved en kombinasjon av CYP-mediert metabolisme og utskillelse, utskillelsen skjer i feces. Halveringstiden er 4 dager ved kontinuerlig dosering.
Metastaserende eller lokalavansert basalcellekarsinom.
Anbefalt dose er 150 mg én gang daglig.
Vanlige bivirkninger er muskelspasmer, alopeci, endret smakssans, vekttap, fatigue, kvalme, diaré og redusert appetitt.
Graviditet: Kontraindisert hos gravide. Fertile kvinner må bruke sikker prevensjon. Teratogent hos forsøksdyr. Amming: Opplysninger mangler.
Samtidig behandling med sterke CYP-induktorer bør unngås, da redusert plasmakonsentrasjon og effekt av vismodegib ikke kan utelukkes.
Graviditet/amming, samtidig administrasjon av Johannesurt (Hypericum perforatum).
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi.
Blodbildet, spesielt trombocytter.
Prevensjon, bivirkninger, interaksjoner.
Cirrone F, Harris CS. Vismodegib and the hedgehog pathway: a new treatment for basal cell carcinoma. Clin Ther. 2012; 34: 2039-2050.
Keating GM. Vismodegib: in locally advanced or metastatic basal cell carcinoma. Drugs. 2012; 72: 1535-1541.
Lorusso PM, Jimeno A, Dy G, Adjei A, Berlin J, Leichman L, Low JA, Colburn D, Chang I, Cheeti S, Jin JY, Graham RA. Pharmacokinetic dose-scheduling study of hedgehog pathway inhibitor vismodegib (GDC-0449) in patients with locally advanced or metastatic solid tumors. Clin Cancer Res. 2011; 17: 5774-5782.
Poggi L, Kolesar JM. Vismodegib for the treatment of basal cell skin cancer. Am J Health Syst Pharm. 2013; 70: 1033-1038.
Preparatomtale Erivedge (www.legemiddelsok.no)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Vismodegib: 150 mg | 28 stk | C | H-resept | 69 461,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Vismodegib: 150 mg | 28 stk | C | H-resept | 69 461,70 |
Tormod Kyrre Guren
Karfilzomib er en proteasomhemmer som er et derivat av epoksomicin, en naturlig forekommende proteosomhemmer initialt utvunnet fra bakterien actinomycete. Karfilzomib binder irreversibelt til og inhiberer chymotrypsin-lignende aktivitet av 20S-proteasomet, et enzym som er ansvarlig for nedbrytning av en rekke cellulære proteiner. Hemming av proteasom-formidlet proteolyse fører til stans i cellesyklus, induksjon av apoptose og inhibisjon av tumorvekst.
Etter intravenøs infusjon gjennomgår karfilzomib en rask og omfattende metabolisme. Halveringstiden er kort, under 30-60 minutter. Karfilzomib metaboliseres hovedsakelig via ekstrahepatisk peptidase- og epoksidhydrolase-aktivitet. Det er derfor ikke sannsynlig at karfilzomib påvirkes av samtidig administrasjon av cytokrom P450-hemmere og -induktorer. Metabolittene utskilles i urinen. For detaljer, se SPC.
Myelomatose
Karfilzomib administres intravenøst som en 10-minutters infusjon to påfølgende dager hver uke i tre uker, etterfulgt av en 12-dagers hvileperiode. Startdose er 20 mg/m2 (maksimumsdose 44 mg) i syklus 1 på dag 1 og 2 (se SPC). Antiviral profylakse skal vurderes hos pasienter som behandles med karfilzomib for å redusere risikoen for reaktivering av bl.a. herpes zoster. Tromboseprofylakse er også anbefalt.
Toksisitet: Begrenset erfaring.
Klinikk: Hypotensjon, redusert nyrefunksjon, trombocytopeni og lymfopeni er rapportert. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
De mest alvorlige bivirkningene er hjertetoksisitet, pulmonal toksisitet, pulmonal hypertensjon, dyspné, hypertensjon inkludert hypertensiv krise, akutt nyresvikt, tumorlysesyndrom, infusjonsreaksjoner, trombocytopeni, levertoksisitet, posterior reversibel encefalopati-syndrom (PRES - tidl. reversibel posterior leukencefalopati syndrom) og trombotisk trombocytopen purpura (TTP)/hemolyttisk uremisk syndrom (HUS).
De vanligste bivirkningene (> 20 %) er anemi, fatigue (utmattelse), diaré, trombocytopeni, kvalme, pyreksi, dyspné, luftveisinfeksjon, hoste og perifert ødem.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier mulig fosterskadelig effekt. Amming: Opplysninger mangler. Virkningsmekanismen tilsier tilbakeholdenhet under og i minst to dager etter behandling med karfilzomib.
Tumorlysesyndrom og eller renal toksisitet - tilstrekkelig hydrering er nødvendig. Monitorering av kalium.
Ettersom lenalidomid benyttes i kombinasjon med karfilzomib, må man være særlig oppmerksom på kravene til graviditetstesting og prevensjon.
Kvinner som ammer.
Ettersom karfilzomib administreres i kombinasjon med andre legemidler (spes. lenalidomid), se preparatomtalene for disse legemidlene med henblikk på ytterligere kontraindikasjoner.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi.
Blodbildet, spesielt trombocytter.
Prevensjon, bivirkninger. Se SLV interaksjonssøk.
Nye metoder: Karfilzomib
Andreu-Vieyra C, Berenson JR. Carfilzomib in multiple myeloma. Expert Opin Biol Ther. 2014 14:1685-99. Foreningen
Sugumar D, Keller J, Vij R. Targeted treatments for multiple myeloma: specific role of carfilzomib. Pharmgenomics Pers Med. 2015,8:23-33
Produktbeskrivelse Kyprolis (www.legemiddelsok.no)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Karfilzomib: 30 mg | 30 mg | C | 7 734,10 | |
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Karfilzomib: 60 mg | 60 mg | C | 15 444,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Karfilzomib: 10 mg | 10 mg | C | 2 390,80 | |
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Karfilzomib: 30 mg | 30 mg | C | 7 734,10 | |
| Pulver til infusjonsvæske, oppløsning | Karfilzomib: 60 mg | 60 mg | C | 15 444,50 |
Tormod Kyrre Guren
Idelalisib hemmer fosfatidylinostiol-3-kinase delta (PI3Kδ) som er hyperaktiv ved B-cellemalignitet og sentral for flere signalveier viktig for proliferasjon, overlevelse, målsøking og retensjon av maligne celler i lymfevev og benmarg. Idelalisib induserer apoptose og hemmer proliferasjon i cellelinjer som stammer fra maligne B-celler og i primære tumorceller.
Etter peroralt inntak er Tmaks 2-4 timer etter matinntak, og 0,5-1,5 timer fastende. Halveringstiden er 8,2 timer. Idelalisib metaboliseres hovedsakelig via aldehydoksidase, i mindre grad via CYP3A og glukuronidering og er et P-gp- og BCRP-substrat. Utskilles mest i feces, dels i urin, hovedsakelig som metabolitter.
Idelalisib i kombinasjon med rituksimab kan gis til voksne med kronisk lymfatisk leukemi (KLL) som har fått minst én behandlingslinje tidligere, eller som førstelinjebehandling ved 17p-delesjon eller TP53mutasjon hos pasienter som ikke er egnet for noen andre behandlinger. Idelalisib kan gis som monoterapi hos voksne pasienter med residiv av follikulære lymfomer som er refraktære overfor to tidligere behandlingslinjer.
150 mg 2 ganger daglig. Kan tas med eller uten mat. Skal svelges hele. Skal ikke knuses eller tygges. Dosejustering ved leveraffeksjon eller andre bivirkninger. Se SPC.
Nøytropeni, diaré/kolitt. Infeksjoner, utslett, økte transaminaser, pyreksi, pneumonitt.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
CYP3A-hemmere og -induktorer kan påvirke plasmakonsentrasjonen av idelalisib. Idelalisib vil potensielt kunne påvirke CYP3A-substrater (f.eks. midazolam) og substrater av induserbare enzymer (f.eks. CYP2C9, CYP2C19, CYP2B6 og UGT). Se DMP interaksjonssøk.
Graviditet: Anbefales ikke under graviditet pga. ingen eller begrensede data. Amming: Overgang i morsmelk er ukjent.
Leveraffeksjon, legemiddelindusert pneumonitt. Idelalisib gir økt risiko for dødsfall på grunn av alvorlige infeksjoner. Pasienter som behandles med idelalisib bør få antibiotika for å forhindre pneumoni med Pneumocystis jirovecii.
Merk:
Ingen spesifikke utover overfølsomhet for noen av innholdsstoffene.
Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi.
Blodbildet, spesielt trombocytter.
Prevensjon, bivirkninger. Se DMP interaksjonssøk.
Forcello N, Saraiya N. Idelalisib: The First-in-Class Phosphatidylinositol 3-Kinase Inhibitor for Relapsed CLL, SLL, and Indolent NHL. J Adv Pract Oncol. 2014, 5: 455-9.
Shah A, Mangaonkar A. Idelalisib: A Novel PI3Kδ Inhibitor for Chronic Lymphocytic Leukemia. Ann Pharmacother. 2015, 49: 1162-70.
Preparatomtale Zydelig (www.legemiddelsok.no)
SLV. Begrensninger for bruk av Zydelig (idelalisib) etter resultater fra nye kliniske studier.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Idelalisib: 100 mg | 60 stk | C | H-resept | 40 393,80 |
| Tablett | Idelalisib: 150 mg | 60 stk | C | H-resept | 40 393,80 |
Tormod Kyrre Guren
Spesifiserte former for ovarialkreft, brystkreft, adenokarsinom i bukspyttkjertelen, prostatakreft og endometriekreft.
Se oppdatert preparatomtale for detaljer.
Spesialistoppgave. Behandling skal initieres og overvåkes av lege med erfaring i bruk av legemidler til kreftbehandling.
Doseres iht. indikasjon og ev. kombinasjonsregime.
Ved glemt dose, ta neste normale dose til planlagt tid. Dobbel dose skal ikke tas.
Spesielle pasientgrupper: Se oppdatert preparatomtale.
Risiko for feilmedisinering ved bytte mellom kapsel (avregistrert 2022) og tablettformulering.
Inntak av grapefruktjuice skal unngås under behandlingen. Kan tas med eller uten mat. Skal svelges hele. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses, oppløses eller deles.
Olaparib er en potent hemmer av humane poly (ADP-ribose) polymerase (PARP-1, PARP-2 og PARP-3)-enzymer. I normale celler vil homolog rekombinasjonsreparasjon, som krever funksjonelle BRCA1- og BRCA2-gener, reparere DNA-dobbeltrådbrudd indusert av PARP-hemming. I fravær av funksjonell BRCA1 eller BRCA2 kan ikke DNA repareres. Olaparib hemmer veksten av selekterte tumorcellelinjer in vitro og tumorvekst in vivo, enten som eneste behandling eller i kombinasjon med etablert kjemoterapi.
Cmaks nås etter 1,5 time. Ingen markant akkumulering ved gjentatt dosering. Steady state nås innen ~3-4 dager. Samtidig administrering med mat reduserer absorpsjonshastigheten (Tmaks forsinkes med 2,5 time), og absorpsjonsgraden øker marginalt (AUC øker ca. 20%). Olaparib metaboliseres hovedsakelig via CYP3A4 og utskilles i urin og feces. Terminal halveringstid er 15 timer.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Olaparib-monoterapi: Vanligvis av mild eller moderat alvorlighetsgrad. Vanlige bivirkninger er kvalme, oppkast, diaré, obstipasjon, tretthet, anemi, og neutropeni.
Olaparib i kombinasjonsregimer: I kombinasjon med durvalumab er trombocytopeni og utslett svært vanlig. Se oppdatert preparatomtale for utfyllende.
Kombinasjon med andre legemidler mot kreft, inkl. DNA-skadelige midler, viser forsterket og forlenget myelosuppressiv toksisitet. Særlig forsiktighet bør utvises ved kombinasjon av olaparib og statiner.
Se DMP interaksjonssøk olaparib.
Graviditet: Ingen data finnes fra bruk hos gravide, men på grunn av virkningsmekanismen (PARP-hemming) kan olaparib gi fosterskader og skal derfor ikke brukes under graviditet. Fertile kvinner skal unngå graviditet, og før behandling bør graviditetstest utføres. Effektiv prevensjon skal brukes under behandlingen og i 1 måned etter siste dose. På grunn av potensiell interaksjon mellom olaparib og hormonelle prevensjonsmidler bør en ekstra ikke-hormonell prevensjonsmetode og jevnlige graviditetstester vurderes.
Amming: Det er ukjent om olaparib eller metabolitter utskilles i morsmelk hos mennesker. Ingen dyrestudier er utført. Olaparib er kontraindisert under amming og i 1 måned etter siste dose. Fertilitet: I dyrestudier er det ikke observert effekt på befruktning, men negative effekter på embryoføtal overlevelse.
Fertilitet: I dyrestudier er det ikke observert effekt på befruktning, men negative effekter på embryoføtal overlevelse.
Hematologisk toksisitet, myelodysplastisk syndrom, akutt myelogen leukemi, pneumonitt.
Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Amming under behandling og i 1 måned etter siste dose.
Prevensjon, bivirkninger, se DMP interaksjonssøk olaparib.
Oppdatert preparatomtale, se DMP legemiddelsøk olaparib.
Frampton JE. Olaparib: a review of its use as maintenance therapy in patients with ovarian cancer. BioDrugs 2015; 29: 143–150.
Chen Y, Zhang L, Hao Q. Olaparib: a promising PARP inhibitor in ovarian cancer therapy. Arch Gynecol Obstet. 2013; 288: 367–374.
Sehouli J, Braicu EI, Chekerov R. PARP inhibitors for recurrent ovarian carcinoma: current treatment options and future perspectives. Geburtshilfe Frauenheilkd. 2016; 76: 164-169.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Olaparib: 100 mg | 56 stk | C | H-resept | 30 297,70 |
| Tablett | Olaparib: 150 mg | 56 stk | C | H-resept | 31 636,10 |
Tormod Kyrre Guren
Virkningsmekanisme: Potent, selektiv hemmer av B-celle-lymfom (BCL)-2, et antiapoptotisk protein. Overekspresjon av BCL 2 er vist i KLL-celler hvor det medierer tumorcelleoverlevelse og er forbundet med kjemoterapiresistens. Venetoklaks binder seg direkte til BH3-bindingssetet på BCL-2, fortrenger og frigjør proapoptotiske proteiner som inneholder BH3, som BIM, og initierer permeabilisering av mitokondriell yttermembran (MOMP), kaspaseaktivering og programmert celledød.
Absorpsjon: Tmax: 5‑8 timer.
Proteinbinding: I stor grad; ubunden fraksjon i plasma <0,01. Gjennomsnittlig blod/plasma-ratio: 0,57.
Fordeling: Tilsynelatende Vd: 256-321 liter.
Halveringstid: Terminal eliminasjons t1/2 ca. 26 timer.
Metabolisme: Hovedsakelig via CYP3A4.
Utskillelse: Etter 9 dager er >99,9% av dosen gjenfunnet i feces (20,8% uendret) og <0,1% i urin.
Kronisk lymfatisk leukemi (KLL): I kombinasjon med obinutuzumab til behandling av voksne med tidligere ubehandlet KLL. I kombinasjon med rituksimab til behandling av KLL hos voksne som har fått minst én tidligere behandling. Som monoterapi til behandling av KLL med 17p-delesjon eller TP53-mutasjon hos voksne, der behandling med hemmer av B-cellereseptor-signalvei er ansett som uegnet eller har sviktet. Som monoterapi til behandling av KLL i fravær av 17p-delesjon eller TP53-mutasjon hos voksne, der behandling med både kjemoimmunterapi og hemmer av B-cellereseptor-signalvei har sviktet.
Akutt myelogen leukemi (AML): I kombinasjon med et hypometylerende legemiddel (HMA) til behandling av voksne med nylig diagnostisert AML som er uegnet for intensiv kjemoterapi.
Spesialistoppgave, se SPC.
Startdosen er 20 mg 1 gang daglig i 7 dager. Dosen skal økes gradvis over 5 uker, opp til daglig dose på 400 mg iht. dosetitreringsplan. Dosen økes gradvis for å redusere tumormasse og risikoen for tumorlysesyndrom.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni, anemi, lymfopeni. Gastrointestinale: Diaré, oppkast, kvalme, forstoppelse. Infeksiøse: Pneumoni, øvre luftveisinfeksjon. Stoffskifte/ernæring: Hyperfosfatemi, hyperkalemi, hypokalsemi. Øvrige: Fatigue.
Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Febril nøytropeni. Infeksiøse: Sepsis, urinveisinfeksjon. Stoffskifte/ernæring: Tumorlysesyndrom (TLS), hyperurikemi. Undersøkelser: Økt blodkreatinin. Bivirkningene kan forekomme av alle grader, men frekvensen av grad ≥3 for hyperfosfatemi, øvre luftveisinfeksjon, diaré, oppkast, kvalme og fatigue er rapportert som vanlige (≥1/100 til <1/10), mens hyperurikemi, forstoppelse og økt kreatinin i blodet er rapportert som mindre vanlige (≥ 1/1000 til < 1/100).
For utfyllende informasjon fra DMP om relevante interaksjoner, se L01XX52
Metaboliseres hovedsakelig via CYP3A, se Kontraindikasjoner og Dosering. Bruk av moderate og sterke CYP3A-induktorer bør unngås, og alternativ behandling med mindre CYP3A-induksjon bør vurderes. Bruk av P-gp- og BCRP-hemmere bør unngås ved oppstart og under dosetitrering. P-gp- og BCRP-substrater med smalt terapeutisk vindu bør unngås, og ev. gis med forsiktighet. Perorale P-gp- eller BCRP-substrater som er følsomme for hemming i mage-tarmkanalen bør hovedsakelig gis atskilt. Samtidig bruk av gallesyrekompleksdannere anbefales ikke, da dette kan redusere venetoklaksabsorpsjonen. Dersom en gallesyrekompleksdanner skal gis, bør respektive preparatomtale følges, og venetoklaks tas minst 4-6 timer etter kompleksdanneren. INR bør monitoreres nøye hos pasienter som får warfarin. Ved bruk av statin, bør statinrelatert toksisitet overvåkes nøye.
Graviditet: Ikke tilstrekkelige humane data. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Anbefales ikke under graviditet. Fertile kvinner skal bruke svært sikker prevensjon under og i 30 dager etter behandling. Kvinner som bruker hormonelle prevensjonsmidler må bruke en barrieremetode i tillegg, da det er ukjent om effekten av hormonelle prevensjonsmidler reduseres.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for diende barn kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre under behandling.
Fertilitet: Ingen humane data. Basert på dyrestudier kan mannlig fertilitet reduseres, og veiledning om oppbevaring av sperm bør vurderes.
TLS, inkl. fatale hendelser, har forekommet hos pasienter med tidligere behandlet KLL med høy tumormasse når de ble behandlet med venetoklaks, se forebygging av TLS i avsnittet Dosering. Dosering bør avbrytes om nødvendig. Mer intensive tiltak (i.v. hydrering, hyppig monitorering, sykehusinnleggelse) bør benyttes etterhvert som generell risiko øker, se for øvrig SPC. Nøytropeni: Grad ≥3 er rapportert. Fullstendig blodtelling skal utføres gjennom hele behandlingsperioden. Doseavbrudd eller -reduksjon er anbefalt ved alvorlig nøytropeni. Alvorlige infeksjoner, inkl. hendelser med sepsis med dødelig utfall, er rapportert. Støttetiltak bør vurderes, inkl. antimikrobielle midler ved ev. tegn på infeksjon. Immunisering: Sikkerhet og effekt av immunisering med levende svekkede vaksiner under eller etter venetoklaksbehandling er ikke undersøkt. Levende vaksiner bør ikke gis under eller etter behandling inntil gjenoppretting av B-celler. Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen eller ubetydelig påvirkning. Fatigue er rapportert, og bør tas hensyn til.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Samtidig bruk av sterke CYP3A4-hemmere ved oppstart og under dosetitrering. Samtidig bruk av preparater som inneholder johannesurt (prikkperikum).
Prevensjon, bivirkninger.
Nye metoder: Venetoklaks
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Venetoklaks: 10 mg | 14 stk | C | H-resept | 919,60 |
| Tablett | Venetoklaks: 100 mg | 14 stk | C | H-resept | 8 998,70 |
| Tablett | Venetoklaks: 50 mg | 7 stk | C | H-resept | 2 269,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Venetoklaks: 10 mg | 14 stk | C | H-resept | 919,60 |
| Tablett | Venetoklaks: 100 mg | 14 stk | C | H-resept | 8 998,70 |
| Tablett | Venetoklaks: 100 mg | 4 x 28 stk | C | H-resept | 69 687,10 |
| Tablett | Venetoklaks: 100 mg | 7 x 1 stk | C | H-resept | 4 517,50 |
| Tablett | Venetoklaks: 50 mg | 7 x 1 stk | C | H-resept | 2 269,50 |
Tormod Kyrre Guren
Selektiv og reversibel proteasomhemmer. Binder og hemmer fortrinnsvis chymotrypsinlignende aktivitet av beta 5-subenheten av 20S-proteasomet.
Absorpsjon: Tmax ca. 1 time. Oral biotilgjengelighet er 58%. AUC øker doseproporsjonalt i doseringsområdet 0,2-10,6 mg. Inntak sammen med måltid med høyt fettinnhold reduserer AUC med 28% sammenlignet med inntak etter å ha fastet over natten.
Proteinbinding: 99%.
Halveringstid: Systemisk clearance ca. 1,86 liter/time. Terminal t1/2 9,5 dager.
Metabolisme: Metaboliseres av multiple CYP-enzymer og ikke-CYP-proteiner.
Utskillelse: 62% (<3,5% uforandret) i urin og 22% i feces.
I kombinasjon med lenalidomid og deksametason til behandling av voksne med myelomatose myelomatose som har mottatt minst én tidligere behandling.
Spesialistoppgave, se SPC.
Anbefalt startdose av iksazomib er 4 mg 1 gang i uken på dag 1, 8 og 15 i en 28-dagers behandlingssyklus. Anbefalt startdose for lenalidomid er 25 mg daglig på dag 1-21 i en 28-dagers behandlingssyklus. Anbefalt startdose for deksametason er 40 mg på dag 1, 8, 15 og 22 i en 28-dagers behandlingssyklus. Se doseringsplan pkt 4.2 i SPC. Før oppstart av en ny behandlingssyklus bør absolutt antall nøytrofile være ≥1 × 109/liter, antall blodplater være ≥75 × 109/liter og ikke-hematologisk toksisitet, basert på legens vurdering, generelt være gjenopprettet til pasientens baseline eller ≤grad 1. Behandlingen bør fortsettes inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet. Behandling med iksazomib kombinert med lenalidomid og deksametason i >24 sykluser skal være basert på en individuell nytte-/risikovurdering, siden data for toleranse og toksisitet utover 24 sykluser er begrenset.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni, trombocytopeni. Gastrointestinale: Diaré, oppkast, kvalme, forstoppelse. Infeksiøse: Øvre luftveisinfeksjon. Hjerte: arrytmi. Hud: Utslett. Øvrige: Fatigue, perifert ødem, perifer nevropati, redusert appetitt.
Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjertesvikt, herpes zoster, hypotensjon, nedsatt leverfunksjon inkl. enzymforandringer, hypokalemi, konjuktivitt.
Se SPC for utfyllende oversikt.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01XG03.
Samtidig inntak av rifampicin reduserer Cmaks for iksazomib med 54% og AUC med 74%. Samtidig inntak av CYP3A4-induktorer anbefales ikke. Når iksazomib tas samtidig med deksametason, skal risikoen for redusert effekt av perorale prevensjonsmidler vurderes. Kvinner som bruker hormonell prevensjon må bruke barriereprevensjon i tillegg.
Mannlige og kvinnelige fertile pasienter skal bruke effektiv prevensjon under og i 90 dager etter behandling. Anbefales ikke til fertile kvinner som ikke bruker prevensjon.
Graviditet: Studier på dyr har vist reproduksjonstoksisitet. Anbefales ikke under graviditet. Kan forårsake føtal skade. Kvinner skal unngå å bli gravide under behandling. Lenalidomid er strukturelt beslektet med talidomid. Talidomid forårsaker alvorlige og livstruende fødselsdefekter. Se preparatomtalen for lenalidomid.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for diende barn kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre under behandling.
Fertilitet: Ingen humane data.
Preparatomtalene for lenalidomid og deksametason må leses før behandlingsoppstart.
Trombocytopeni: Trombocytopeni kan forekomme, vanligvis mellom dag 14-21 i hver 28-dagers syklus, med bedring til baseline blodplatetall ved starten av neste syklus. Blodplatetallet skal måles hyppig (minimum hver måned) under behandling. Trombocytopeni kan håndteres med doseendring eller blodplateoverføringer.
Andre: Gastrointestinal toksisitet: Diaré, forstoppelse, kvalme og oppkast er rapportert, noen ganger med behov for antiemetika og antidiarroika samt støttebehandling. Dosen bør justeres ved alvorlige (grad 3-4) symptomer. Ved alvorlige tilfeller anbefales overvåkning av serumkaliumnivået. Perifer nevropati: Perifer nevropati er rapportert. Symptomer på perifer nevropati skal overvåkes. Ved ny eller forverret perifer nevropati, kan doseendring være nødvendig. Perifert ødem: Perifert ødem er rapportert. Underliggende årsaker skal evalueres, og støttebehandling gis etter behov. Deksametasondosen skal justeres iht. preparatomtalen for deksametason eller iksazomib ved symptomer av grad 3 eller 4. Kutane reaksjoner: Utslett er rapportert. Støttebehandling eller doseendring ved symptomer ≥grad 2. Trombotisk mikroangiopati(TMA): Tilfeller, inkl. trombotisk trombocytopenisk purpura, er rapportert. Noen av disse hendelsene har vært fatale. Tegn/symptomer på TMA må overvåkes. Ved mistanke om TMA må iksazomib seponeres. Hvis TMA utelukkes, kan bruk gjenopptas. Sikkerhet ved gjenopptagelse ved tidligere påvist TMA er ukjent. Levertoksisitet: Leverskader, hepatocellulær skade, hepatisk steatose, kolestatisk hepatitt og hepatotoksisitet er rapportert. Hepatiske enzymer skal overvåkes jevnlig, og dosen justeres ved grad 3 eller 4. Posterior reversibelt encefalopati-syndrom (PRES): PRES har forekommet. Avbryt behandling med iksazomib ved mistanke om PRES. Bilkjøring og bruk av maskiner: Liten påvirkning på evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner. Pasienten skal rådes til ikke å kjøre bil eller bruke maskiner ved tretthet (fatigue) eller svimmelhet.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Prevensjon, bivirkninger.
Ixazomib (Ninlaro): Kombinasjonsbehandling med deksametason og lenalidomid for behandling av refraktær og residiverende myelomatose.
Status: Beslutning foreligger 16.12.2019
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Iksazomib: 2.3 mg | 3 x 1 stk | C | H-resept | 93 099,50 |
| Kapsel, hard | Iksazomib: 3 mg | 3 x 1 stk | C | H-resept | 93 099,50 |
| Kapsel, hard | Iksazomib: 4 mg | 3 stk | C | H-resept | 93 099,50 |
Tormod Kyrre Guren
Hemmer poly(ADP-ribose)polymerase (PARP)-enzymene PARP-1 og PARP-2, som spiller en rolle i DNA-reparasjon. Niraparib-indusert cytotoksisitet kan involvere hemming av PARPs enzymatiske aktivitet og økt dannelse av PARP-DNA-komplekser som resulterer i DNA-skade, apoptose og celledød.
Absorpsjon: Målbart i plasma 30 minutter etter administrering av en enkeltdose på 300 mg. Cmaks 3 timer.
Proteinbinding: 83%, primært til serumalbumin.
Halveringstid: T1/2 48-51 timer.
Metabolisme: Primært av karboksylesteraser.
Utskillelse: 40% primært som metabolitter og 31,6% uendret i hhv. urin og feces.
Monoterapi til vedlikeholdsbehandling av voksne med tilbakefall av platinasensitiv, høygradig serøs kreft i ovarieepitel eller eggleder eller primær peritonealkreft, med respons (fullstendig eller delvis) på platinabasert kjemoterapi.
Spesialistoppgave, se SPC.
3 kapsler à 100 mg 1 gang daglig, tilsv. en total døgndose på 300 mg. Behandlingen fortsetter frem til sykdomsprogresjon.
Dosejustering grunnet bivirkninger, anbefalte dosereduksjoner ved ikke-hematologiske bivirkninger og Anbefalte dosereduksjoner ved hematologiske bivirkninger, se SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi, nøytropeni, trombocytopeni. Gastrointestinale: Abdominalsmerte, diaré, dyspepsi, kvalme, forstoppelse, oppkast. Infeksiøse: Urinveisinfeksjoner. Hjerte/kar: Hypertensjon, palpitasjoner. Luftveier: Dyspnoe, hoste, nasofaryngitt. Muskel/skjelett: artralgi, ryggsmerter. Nevrologiske: Dysgeusi, hodepine, svimmelhet. Psykiske: Insomni. Hud: Utslett. Øvrige: Asteni, redusert apetitt.
Se for SPC utfyllende oversikt.
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01XK02.
Kombinasjon med vaksiner eller immunsuppressiver er ikke undersøkt, forsiktighet bør utvises. Begrensede data i kombinasjon med cytotoksiske legemidler, forsiktighet bør utvises. CYP-hemming: Niraparib og hovedmetabolitten M1 er ikke CYP-hemmere. CYP3A4-hemming i leveren er ikke forventet, men potensialet for CYP3A4-hemming på tarmnivå er ikke fastslått. Forsiktighet anbefales derfor ved kombinasjon med CYP3A4-substrater, spesielt de med smalt terapeutisk vindu. CYP-induksjon: Niraparib er svak CYP1A2-induktor ved høye konsentrasjoner in vitro, og klinisk relevant interaksjon kan ikke utelukkes. Forsiktighet anbefales ved kombinasjon med CYP1A2-substrater, spesielt de med et smalt terapeutisk vindu. Hemming av efflukstransportører: Niraparib er en BCRP-hemmer in vitro, og en klinisk signifikant interaksjon kan ikke utelukkes, selv om den er lite sannsynlig. Forsiktighet anbefales ved kombinasjon med BCRP-substrater. Niraparib hemmer MATE1 og MATE2, og økte plasmakonsentrasjoner av MATE1- og MATE2-substrater kan ikke utelukkes ved samtidig bruk. Hemming av hepatiske opptakstransportører: Niraparib er en svak OCT1-hemmer in vitro. Forsiktighet anbefales ved samtidig bruk av virkestoff som gjennomgår opptakstransport av OCT1.
Graviditet: Skal ikke brukes under graviditet eller hos kvinner i fertil alder som ikke ønsker å bruke pålitelig prevensjon under behandlingen og i 1 måned etter siste dose. Graviditetstest bør utføres på alle kvinner i fertil alder før behandling.
Amming: Kontraindisert under behandling og i 1 måned etter siste dose.
Fertilitet: Ingen data. Reversibel reduksjon av spermatogenese ble sett hos rotter og hunder.
Hematologiske bivirkninger: Hematologiske bivirkninger (trombocytopeni, anemi, nøytropeni) er rapportert. Preparatet bør seponeres ved alvorlig vedvarende hematologisk toksisitet, inkl. pancytopeni, som ikke opphører i løpet av 28 dager med behandlingsavbrudd. For testing av komplett blodstatus, se Dosering. Antikoagulantia og legemidler som reduserer trombocyttverdiene bør brukes med forsiktighet pga. trombocytopenirisikoen. Myelodysplastisk syndrom/akutt myelogen leukemi: Behandlingen bør seponeres ved bekreftet MDS/AML. Hypertensjon inkl. hypertensiv krise: Eksisterende hypertensjon bør være adekvat kontrollert før behandlingsoppstart. Blodtrykket bør overvåkes minst ukentlig i 2 måneder, etterfulgt av månedlig overvåkning det 1. året, og deretter regelmessig. Hjemmeblodtrykksmåling kan vurderes for egnede pasienter hvis lege kontaktes i tilfelle blodtrykksøkning. Hypertensjon bør behandles med antihypertensiver samt dosejustering av niraparib ved behov. Niraparib bør seponeres ved hypertensiv krise eller hvis medisinsk signifikant hypertensjon ikke kan kontrolleres adekvat med antihypertensiver. Posterior reversibelt encefalopatisyndrom (PRES): Er rapportert. PRES er en sjelden, reversibel nevrologisk sykdom som kan oppstå med raskt utviklende symptomer inkl. epileptiske anfall, hodepine, endret mentalstatus, synsforstyrrelser eller kortikal blindhet, med eller uten assosiert hypertensjon. Diagnose bekreftes ved hjerneavbildning, fortrinnsvis MR-undersøkelse. Ved PRES anbefales seponering og behandling av spesifikke symptomer inkl. hypertensjon. Sikkerhet ved å gjenoppta behandlingen er ukjent. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Inneholder tartrazin (E 102) som kan gi allergiske reaksjoner. Bilkjøring og bruk av maskiner: Moderat påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Pasienten kan oppleve asteni, fatigue og svimmelhet, og forsiktighet bør i så tilfelle utvises ved bilkjøring og bruk av maskiner.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Amming.
Prevensjon, bivirkninger.
Niraparib (Zejula) - Indikasjon II: Vedlikeholdsbehandling av BRCA-positive pasienter med tilbakefall av platinasensitiv, høygradig serøs kreft i ovarieepitel eller eggleder eller primær peritonealkreft, med respons på platinabasert kjemoterapi. 18.11.2019.
Niraparib (Zejula) - Indikasjon III: Vedlikeholdsbehandling av BRCA-negative pasienter med tilbakefall av platinasensitiv, høygradig serøs kreft i ovarieepitel eller eggleder eller primær peritonealkreft, med respons (fullstendig eller delvis) på platinabasert kjemoterapi. 25.05.2020.
Niraparib (Zejula) - Indikasjon IV: Monoterapi til vedlikeholdsbehandling av pasienter med BRCA ½ positiv status, avansert høygradig kreft i ovarieepitel, eggleder eller primær peritoneal kreft, som responderer (fullstendig eller delvis) etter avsluttet førstelinje platinabasert kjemoterapi. 22.06.2020
Niraparib (Zejula) - Indikasjon V: Monoterapi til vedlikeholdsbehandling av voksne pasienter med BRCA negativ og avansert høygradig kreft i ovarieepitel, eggleder eller primær peritoneal kreft, som responderer (fullstendig eller delvis) etter avsluttet førstelinje platinabasert kjemoterapi. 22.06.2020
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Niraparib: 100 mg | 56 stk | C | H-resept | 47 946,60 |
| Tablett | Niraparib: 100 mg | 56 x 1 stk | C | H-resept | 47 946,60 |
| Tablett | Niraparib: 100 mg | 84 stk | C | H-resept | 71 901,80 |
| Tablett | Niraparib: 100 mg | 84 x 1 stk | C | H-resept | 71 901,80 |
Tormod Kyrre Guren
Hemmer hedgehog (Hh)-signalveien ved å bindes til Smoothened (Smo), et G-proteinkoblet reseptor-lignende molekyl som positivt regulerer Hh-signalveien, og til slutt aktiverer og frigjør gliomrelaterte onkogene (GLI) transkripsjonsfaktorer, som induserer transkripsjon av målgener for Hh som er involvert i celle-proliferasjon, -differensiering og -overlevelse. Unormal Hh-signaloverføring er involvert i patogenesen til flere krefttyper, inkl. basalcellekarsinom (BCC).
Absorpsjon: Tmaks (enkeltdose) 2-4 timer.
Halveringstid: Ca. 28 dager.
Metabolisme: Primært via CYP3A4.
Utskillelse: 93,4% i feces, hvorav 88,7% uendret, og 1,95% i urin.
Behandling av voksne med lokalavansert basalcellekarsinom (BCC) som er uegnet for kurativ kirurgi eller strålebehandling.
Skal kun forskrives av, eller under tilsyn av, en spesialist med erfaring i behandling av den godkjente indikasjonen. Helsepersonell skal lære opp pasientene, ved bruk av opplæringsmateriell, slik at de forstår og bekrefter alle betingelsene i det graviditetsforebyggende programmet.
Voksne inkl. eldre: 1 kapsel 1 gang daglig, så lenge effekt sees eller inntil uakseptabel toksisitet utvikles. Merk spesielt anbefalte dosejusteringer ved økt CK, nedsatt nyrefunksjon, muskelrelaterte bivirkninger med mer. Se SPC.
Administrering:
Skal tas minst 2 timer etter mat og minst 1 time før neste måltid, for å hindre økt risiko for bivirkninger pga. økt eksponering ved samtidig matinntak. Skal svelges hele. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses. Skal ikke åpnes pga. risiko for teratogenisitet.
Gastrointestinale: Svært vanlige: Abdominalsmerter, diaré, kvalme, oppkast
Vanlige: Dyspepsi, forstoppelse, gastroøsofageal reflukssykdom
GenerelleSvært vanlige: Fatigue, smerter
HudSvært vanlige: Alopesi, kløe
Vanlige: Unormal hårvekst, utslett
Kjønnsorganer/brystSvært vanlige: Amenoré Muskel-skjelettsystemetSvært vanlige: Muskel-skjelettsmerter, muskelkramper, myalgi
Vanlige: Myopati
NevrologiskeSvært vanlige: Dysgeusi, hodepine
Stoffskifte/ernæringSvært vanlige: Redusert appetitt
Vanlige: Dehydrering
UndersøkelserSvært vanlige: Redusert Hb, redusert lymfocyttall, redusert vekt, økt ALAT, økt ASAT, økt CK, økt amylase, økt blodglukose, økt kreatinin i blod, økt lipase
Graviditet:
Skal ikke brukes under graviditet eller hos kvinner som kan bli gravide og som ikke følger det graviditetsforebyggende programmet. Dyrestudier har vist teratogenisitet og føtotoksisitet. Kvinner skal ikke være gravide eller bli gravide under behandling og i minst 20 måneder etter avsluttet behandling. Se SPC.
Amming:
Kvinner skal ikke amme under behandling og i 20 måneder etter avsluttet behandling, pga. fare for alvorlige bivirkninger hos nyfødte/spedbarn som dier.
Fertilitet:
Amenoré har forekommet hos kvinner som kan bli gravide. Fertilitetsbevarende strategier bør diskuteres før behandlingen startes.
Graviditet og amming. Kvinner som kan bli gravide og som ikke følger det graviditetsforebyggende programmet.
Spesialistoppgave, se SPC.
Prevensjon, bivirkninger. Se SLV interaksjonssøk.
Sonidegib (Odomzo). Behandling av lokalavansert basalcellekarsinom hos voksne som har tilbakefall etter kirurgi eller stråling eller som ikke kan behandles med kirurgi eller stråling. Beslutning 30.08.2021.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Sonidegib: 200 mg | 30 x 1 stk | C | H-resept | 69 543,70 |
Tormod Kyrre Guren
Alfaspesifikk klasse 1 fosfatidylinosytol-3-kinase (PI3Kα)-hemmer. Hemmer PI3K/AKT-signalveien, og reduserer tumorvekst.
Absorbsjon: Median Tmaks 2-4 timer. Biotilgjengelighet tatt etter måltid >99%, tatt fastende ca. 68,7%. Steady state forventes nådd på dag 3 etter oppstart av daglig dosering.
Proteinbinding: Moderat, fri fraksjon 10,8%.
Fordeling: Vdss: 114 liter. Penetrering av blod-hjerne-barrieren forventes ikke.
Halveringstid: 8-9 timer.
Metabolisme: Kjemisk og enzymatisk amidhydrolyse primær metaboliseringsvei, fulgt av et mindre bidrag fra CYP3A4. Ca. 40-45% av dosen gjenfinnes som hydrolysemetabolitt, ca. 15% som CYP3A4-medierte metabolitter og glukuronider, resten som alpelisib.
Utskillelse: Primært i feces (81%) som alpelisib eller metabolitter, primært via hepatobiliær eksport og/eller intestinal sekresjon. Liten utskillelse i urin (totalt 13,5%, som uendret alpelisib 2%).
Indisert i kombinasjon med fulvestrant til behandling av postmenopausale kvinner, samt menn, med hormonreseptor (HR)-positiv, human epidermal vekstfaktorreseptor 2 (HER2)-negativ lokalavansert eller metastatisk brystkreft med en PIK3CA-mutasjon etter sykdomsprogresjon etter endokrin behandling som monoterapi.
Spesialistoppgave.
Utvelgelse av pasienter med HR-positiv, HER2-negativ avansert brystkreft til behandling med alpelisib skal baseres på forekomsten av PIK3CA-mutasjon i tumor- eller plasmaprøver ved bruk av en validert testmetode.
Anbefalt dose: 300 mg (2 tabletter à 150 mg) 1 gang daglig som kontinuerlig behandling. Anbefalt maks. dose er 300 mg/dag. Skal gis sammen med fulvestrant. Anbefalt dose fulvestrant er 500 mg i.m. på dag 1, 15 og 29, og deretter 1 gang i måneden. Fortsett behandling så lenge klinisk nytte sees eller til uakseptabel toksisitet oppstår.
Dosejustering: Se SPC.
Administrering:
Tas umiddelbart etter mat, til ca. samme tid hver dag. Svelges hele. Skal ikke tygges, knuses eller deles. Knuste, sprukne eller ødelagte tabletter skal ikke inntas.
Svært vanlige: Blod/lymfe: Anemi, redusert lymfocyttall, redusert trombocyttall. Gastrointestinale: Abdominalsmerter, diaré, dyspepsi, kvalme, oppkast, stomatitt (inkl. aftøst sår, munnsår). Generelle: Fatigue (inkl. asteni), feber, mukositt, perifert ødem, tørre slimhinner (inkl. munntørrhet, vulvovaginal tørrhet). Hud: Alopesi, kløe, tørr hud (inkl. sprukken hud, xerose, xerodermi), utslett (inkl. makulopapuløst utslett, makuløst utslett, generalisert utslett, papuløst utslett, kløende utslett). Infeksiøse: Urinveisinfeksjon (inkl. ett tilfelle av urosepsis). Nevrologiske: Dysgeusi (inkl. ageusi, hypogeusi), hodepine. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hypokalsemi, redusert appetitt, redusert magnesiumnivå, redusert plasmaglukose, økt plasmaglukose. Undersøkelser: Forlenget APTT, redusert albuminnivå, redusert vekt, økt ALAT, økt GGT, økt kreatinin i blod, økt lipase.
Vanlige: Gastrointestinale: Gingivale smerter, gingivitt, keilitt, tannpine. Generelle: Ødem (inkl. ansiktshevelse, ansiktsødem, øyelokksødem). Hud: Dermatitt (inkl. akneiform dermatitt), erytem, erythema multiforme, palmar-plantar erytrodysestesisyndrom. Immunsystemet: Overfølsomhet (inkl. allergisk dermatitt). Kar: Hypertensjon, lymfødem. Luftveier: Pneumonitt (inkl. interstitiell lungesykdom). Muskel-skjelettsystemet: Kjeveosteonekrose, muskelkramper, myalgi. Nyre/urinveier: Akutt nyreskade
Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering. Undersøkelser: Økt HbA1c
Øye: Tåkesyn, tørre øyne.
For øvrige bivirkninger, se SPC.
Graviditet: Graviditet
Skal ikke brukes av kvinner som er eller kan være gravide. Graviditet skal utelukkes hos fertile kvinner før behandlingsstart. Fertile kvinner må bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 1 uke etter siste dose. Mannlige pasienter med kvinnelige partnere som er gravide, kan være gravide eller kan bli gravide, skal bruke kondom ved samleie under behandling og i minst 1 uke etter siste dose. Dyrestudier har vist embryo-, føtotoksisitet og teratogenisitet under organogenesen, og fertile kvinner bør informeres om dette.
Amming:
Overgang i morsmelk er ukjent. Pga. potensiale for alvorlige bivirkninger hos diende spedbarn, anbefales ikke amming under behandling og i minst 1 uke etter siste dose.
Fertilitet:
Ingen humane data. Dyrestudier indikerer nedsatt fertilitet.
Se SPC.
Kort nevnes:
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Se SLV interaksjonssøk.
Spesialistoppgave, se SPC.
Prevensjon, bivirkninger.
Beslutning 23.05.2022: ID2019_070.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Alpelisib: 150 mg | 28 stk | C | H-resept | 26 511,40 |
| Tablett | Alpelisib: 150 mg | 56 stk | C | H-resept | 52 986,60 |
| Tablett | Alpelisib: 200 mg | 28 stk | C | H-resept | 52 986,60 |
| Tablett | Alpelisib: 200 mg | 28 stk | C | H-resept | 52 986,60 |
| Tablett | Alpelisib: 50 mg | 28 stk | C | H-resept | 52 986,60 |
Tormod Kyrre Guren
Bispesifikt fusjonsprotein som bindes med høy affinitet til proteinet gp100 som presenteres av humant leukocyttantigen (HLA)-A*02:01 på overflaten av uveale melanomceller og til CD3 på overflaten av T-celler. De aktiverte T-cellene frigjør inflammatoriske cytokiner og cytolytiske proteiner som fører til direkte lyse av uveale melanomtumorceller.
Absorbsjon: Cmaks er 4,2-13,7 ng/ml ved ukentlig i.v. administrering.
Halveringstid: 6-8 timer.
Metabolisme: Ikke karakterisert. Antas nedbrutt til små peptider og aminosyrer via katabolske baner.
Utskillelse: Ikke fullstendig klarlagt. Små mengder kan utskilles i urin.
Monoterapi hos humant leukocyttantigen (HLA)-A*02:01-positive voksne med ikke-resektabelt eller metastatisk uvealt melanom.
Spesialistoppgave. Se SPC.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Gis under tilsyn av lege med erfaring i bruk av legemidler mot kreft, forberedt på å håndtere cytokinfrigjøringssyndrom (CRS) og med umiddelbar tilgang til legemidler og gjenopplivningsutstyr. Sykehusinnleggelse anbefales for minimum de 3 første infusjonene, med overvåkning for tegn/symptomer på CRS i minst 16 timer. Vitale tegn overvåkes før dosering og minst hver 4. time inntil symptomene er borte. Hyppigere overvåkning eller forlengelse av sykehusinnleggelse hvis indisert. Ved hypotensjon grad 3 eller 4 under noen av de 3 første infusjonene, kreves overvåkning hver time i minst 4 timer i poliklinisk setting for de neste 3 infusjonene.
HLA-A*02:01-genotype skal være fastslått vha. validert HLA-genotypinganalyse.
Premedisinering: Mtp. hypotensjon og CRS, se SPC.
Anbefalt dose: 20 µg på dag 1, 30 µg på dag 8, 68 µg på dag 15, deretter 68 µg 1 gang/uke. Behandling fortsettes så lenge det er klinisk gunstig og ved fravær av uakseptabel toksisitet.
Dosejustering: Se SPC.
Administrering: Til i.v. bruk etter fortynning. Anbefalt infusjonstid er 15-20 minutter.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Svært vanlige: Abdominalsmerter, diaré, dyspepsi, forstoppelse, kvalme, oppkast, fatigue (inkl. asteni), feber, frysninger, influensalignende sykdom, ødem, takykardi, eErytem, hypo-/hyperpigmentering, kløe, tørr hud, utslett, cytokinfrigjøringssyndrom, flushing, hypertensjon, hypotensjon, dyspné, hoste, artralgi, myalgi, ryggsmerter, smerter i ekstremiteter, hodepine, parestesi, svimmelhet, insomni, hypokalemi, hypokalsemi, hypomagnesemi, hyponatremi, redusert appetitt, anemi, redusert S-fosfat, redusert lymfocyttall, økt ALAT, økt ASAT, økt S-bilirubin, økt S-kreatinin, økt lipase.
Vanlige: Arytmi, atrieflimmer, nasofaryngitt, hypoksi, smerter i orofarynks, muskelspasmer, dysgeusi, angst, økt S-ALP, amylase, blodglukose, GGT og leukocyttall.
For øvrige bivirkninger, se SPC for utfyllende.
Graviditet: Ingen data. Dyrestudier er ikke utført. Anbefales ikke under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Graviditetsstatus kontrolleres før behandling. Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under og i minst 1 uke etter siste dose.
Amming: Utilstrekkelig informasjon om utskillelse av tebentafusp/metabolitter i morsmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre ved behandling.
Fertilitet: Studier er ikke utført. Effekt på fertilitet til menn og kvinner er ukjent.
For utdypende, se SPC.
Kort nevnes:
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Se DMP interaksjonssøk.
Spesialistoppgave, se SPC.
Prevensjon, bivirkninger.
Tabentafusp (Kimmtrak)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tebentafusp: 100 mikrog/0.5 ml | 1 x 0.5 ml | C | 159 806,10 |
Anne Sophie von Krogh
Histondeacetylase (HDAC)-hemmer. Hemming av HDAC resulterer i økt acetylering av histonproteiner, en epigenetisk endring som gir delvis åpning av kromatin, og dermed økt transkripsjon, som videre kan føre til stans av cellesyklus og/eller apoptose av enkelte transformerte celler.
Absorbsjon: Rask og nesten fullstendig. Cmaks nås innen 2 timer.
Halveringstid: 37 timer.
Metabolisme: Utstrakt metabolisme via reduksjon, hydrolyse, oksidasjon og glukuronidering. CYP3A4 viktigst ved oksidasjon, og i mindre grad CYP2D6 og CYP2C19.
Utskillelse: 29-51% i urin og 44-77% i feces. Uforandret panobinostat utgjør <2,5% av dosen i urin og <3,5% av dosen i feces.
Indisert i kombinasjon med bortezomib og deksametason, til behandling av voksne med residiverende og/eller refraktær myelomatose som har fått minst 2 tidligere behandlingsregimer inkl. bortezomib og et immunmodulerende legemiddel.
Spesialistoppgave. Se SPC.
Anbefalt startdose er 20 mg 1 gang daglig, på dag 1, 3, 5, 8, 10 og 12 i en 21 dagers syklus (3 uker). Pasienten bør først behandles i 8 sykler. Ved klinisk nytte anbefales ytterligere behandling i 8 sykler. Total behandlingstid er opptil 16 sykler (48 uker). Før start av kombinasjonsbehandling bør preparatomtalen til bortezomib og deksametason leses for å vurdere om dosereduksjon er nødvendig.
Dosejustering: Se SPC.
Administrering: Tas peroralt 1 gang daglig kun på planlagte dager, til samme tid hver gang. Kan tas med eller uten mat, men samtidig inntak av stjernefrukt, granateple eller grapefrukt (og tilsv. juicer) skal unngås. Skal svelges hele med vann. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses. Skal ikke åpnes.
Svært vanlige: Anemi, leukopeni, lymfopeni, nøytropeni, pancytopeni, trombocytopeni, abdominalsmerter, diaré, dyspepsi, kvalme, oppkast, asteni, fatigue, feber, perifert ødem, pneumoni, øvre luftveisinfeksjon, hypotensjon, dyspné, hoste, hodepine, svimmelhet, insomni, hypofosfatemi, hypokalemi, hyponatremi, redusert appetitt, vektnedgang.
For øvrige bivirkninger, se SPC for utfyllende.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Benmargsdepresjon er hovedproblemet. Økt infeksjonsfare. GI-symptomer, bradykardi, hypertensjon. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.
Graviditet: Pga. panobinostats cytostatiske/cytotoksiske virkningsmekanisme er potensiell risiko for fosteret høy. Bør kun brukes ved graviditet dersom fordelene oppveier risikoen. Fertile kvinner bør ta graviditetstest før behandlingsstart, og må bruke svært effektiv barriereprevensjon under og i 3 måneder etter behandling. Menn og deres kvinnelige partnere må bruke svært effektiv prevensjon under og i 6 måneder etter behandling.
Amming: Kontraindisert.
Fertilitet: Mannlig fertilitet kan svekkes.
For utdypende, se SPC.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Amming
Se SLV interaksjonssøk.
Spesialistoppgave, se SPC.
Prevensjon, bivirkninger.
Doseringskort: Blått skjema for syklus 1-8, oransje skjema for syklus 9-16.
ID2014_040: Behandling i tredje linje eller senere av tilbakevendende eller refraktær myelomatose (multippel myeloma) i kombinasjon med bortezomib og deksametason.
BMJ Best Practice: Panobinostat.
Federal register 24. mars 2022: Secura Bio, Inc.; Withdrawal of Approval of New Drug Application for FARYDAK (Panobinostat) Capsules, 10 Milligrams, 15 Milligrams, and 20 Milligrams
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Panobinostat: 10 mg | 6 stk | C | H-resept | 47 898,50 |
| Kapsel, hard | Panobinostat: 15 mg | 6 stk | C | H-resept | 47 898,50 |
| Kapsel, hard | Panobinostat: 20 mg | 6 stk | C | H-resept | 47 898,50 |
Tormod Guren
Talazoparib er en hemmer av enzymene poly (ADP-ribose) polymerase 1 og 2 (PARP1 og PARP2). PARP-enzymer er involvert i signalveiene for respons på cellulære DNA-skader, som DNA-reparasjon, gentranskripsjon og celledød. PARP-hemmere utøver cytotoksiske effekter på kreftceller gjennom to mekanismer; hemming av PARP-enzymenes katalytiske aktivitet og ved PARP-fangst, der PARP-proteinet som er bundet til en PARP-hemmer blir sittende fast på DNA-skaden. Dermed forhindres DNA-reparasjon, -replikasjon og -transkripsjon og apoptose og/eller celledød inntreffer.
Tmaks 1-2 timer.
Proteinbinding: 74%.
T1/2: Peroral clearance 6,5 liter/time, terminal t1/2 90 (±58) timer.
Metabolisme: Minimal.
Utskillelse: 55% og 14% uendret i hhv. urin og i feces.
Brystkreft: Monoterapi til behandling av voksne med kimcelle BRCA1/2-mutasjoner med HER2-negativ lokalavansert eller metastatisk brystkreft. Pasienter skal tidligere ha blitt behandlet med antrasyklin og/eller taksan i (neo)adjuvant, lokalavansert eller metastatisk setting, med mindre disse behandlingene var uegnet. Hormonreseptor (HR)-positive brystkreftpasienter skal tidligere ha blitt behandlet med endokrinbasert terapi, med mindre denne behandlingen var uegnet.
Prostatakreft: I kombinasjon med enzalutamid til behandling av voksne med metastatisk kastrasjonsresistent prostatakreft (mCRPC) der det ikke er klinisk indikasjon for kjemoterapi.
Spesialistoppgave. Se SPC.
Se DMP Interaksjonssøk for L01XK04.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Svært vanlige: Anemi, leukopeni, nøytropeni, trombocytopeni, redusert appetitt, abdominalsmerte, diaré, kvalme, oppkast, fatigue, alopesi, hodepine, svimmelhet
Se SPC for utfyllende.
Graviditet: Ingen data. Dyrestudier har vist embryoføtal toksisitet. Kan gi fosterskader hos gravide. Anbefales ikke under graviditet, eller til fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Gravide kvinner skal informeres om potensiell risiko for fosteret. Fertile kvinner skal ikke bli gravide under behandling, og skal ikke være gravide ved behandlingsstart. Graviditetstest skal utføres før oppstart. Fertile kvinner må bruke svært sikre prevensjonsmidler under, og i 7 måneder etter avsluttet behandling. Siden bruk av hormonelle prevensjonsmetoder ikke anbefales ved brystkreft, skal 2 ikke-hormonelle, komplementære prevensjonsmetoder brukes. Mannlige pasienter med fertil eller gravid kvinnelig partner bør rådes til å bruke sikre prevensjonsmidler (også etter vasektomi) under behandling og i minst 4 måneder etter siste dose.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. Amming frarådes under behandling og i minst 1 måned etter siste dose.
Fertilitet: Ingen data. Basert på prekliniske funn i testikler (delvis reversible) og eggstokk (reversible), kan mannlig fertilitet reduseres, se SPC.
Myelosuppresjon, myelodysplastisk syndrom, venøs tromboembolisme. Se SPC for utdypende.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Amming
Spesialistoppgave, se SPC.
Prevensjon, bivirkninger.
Brystkreft ID2018_129:
Prostatakreft ID2023_078:
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Kapsel, hard | Talazoparib: 0.25 mg | 30 stk | C | H-resept | 22 791,20 |
| Kapsel, hard | Talazoparib: 1 mg | 30 stk | C | H-resept | 68 298,10 |
Tormod Guren
Selektiv østrogenreseptor-degraderer eller nedregulator (SERD) til per oral brystkreftbehandling.
Medikamentet binder seg selektivt til østrogenreseptoren (ER) og induserer dens nedbrytning, og dermed forårsaker nedregulering. SERD brukes i behandlingen av østrogenreseptor-positiv brystkreft, spesielt i tilfeller der svulster har utviklet resistens mot andre former for endokrin terapi, for eksempel selektive østrogenreseptormodulatorer (SERM-er) eller aromatasehemmere.
Oral biotilgjengelighet ca 10%
Plasmaproteinbinding 99%.
Metaboliseres i hovedsak via CYP3A4 men også noe via CYP2A6 og CYP2C9.
Eliminasjon T1/2 mellom 30 og 50 timer
Utskilles via feces (80%), resten renalt.
Brystkreft: Monoterapi til behandling av postmenopausale kvinner eller voksne menn med østrogenreseptor (ER)-positiv, human epidermal vekstfaktorreseptor 2 (HER2)-negativ, ESR1-mutert, avansert eller metastatisk brystkreft med sykdomsprogresjon etter minst én annen linje med endokrin behandling, inkludert en CDK 4/6-hemmer.
Spesialistoppgave. Anbefalt dose er 345 mg en gang daglig. Behandlingsvarighet så lenge det gavner pasient eller til uakseptabel toksisitet.
Glemt dose Hvis en dose glemmes, kan den tas umiddelbart innen 6 timer etter vanlig tid. Etter mer enn 6 timer bør dosen for den dagen hoppes over. Neste dag bør elacestrant tas til vanlig tid.
Oppkast Hvis pasienten kaster opp etter å ha tatt dosen, skal pasienten ikke ta en ekstra dose den dagen, og skal gjenoppta den vanlige doseringsplanen neste dag til vanlig tid.
Dosejusteringer De anbefalte dosejusteringene av elacestant for pasienter med bivirkninger (se SPC pkt. 4.8) er gitt i SPC tabell 1 og 2:
Se SPC.
Se DMP Interaksjonssøk for elacestrant.
De vanligste (≥ 10 %) bivirkningene med elacestant var kvalme, økte triglyserider, økt kolesterol, oppkast, tretthet, dyspepsi, diaré, redusert kalsium, ryggsmerter, økt kreatinin, artralgi, redusert natrium, forstoppelse, hodepine, hetetokter, magesmerter, anemi, redusert kalium og økt alaninaminotransferase. De vanligste grad ≥3 (≥2 %) bivirkningene av elacestant var kvalme (2,7 %), økt ASAT (2,7 %), økt ALAT (2,3 %), anemi (2 %), ryggsmerter (2 %) og beinsmerter (2 %).
Alvorlige bivirkninger rapportert hos ≥ 1 % av pasientene inkluderte kvalme, dyspné og tromboembolisme (venøs).
Se SPC for utfyllende.
Graviditet: Ingen data. Dyrestudier har vist embryoføtal toksisitet.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. Amming frarådes under behandling og i minst 1 måned etter siste dose.
Fertilitet: Ingen humane data, men basert på funn fra dyrestudier (se SPC pkt. 5.3) og virkningsmekanismen, kan elacesestrant svekke fertiliteten hos kvinner og hanner i reproduktiv alder.
Se SPC.
Nedsatt leverfunksjon, samtidig bruk av CYP3A4-hemmere og -induktorer, tromboembolisme.
Se SPC for utdypende.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Spesialistoppgave, se SPC.
Prevensjon, bivirkninger.
Se Nye Metoder, elacestrant.
Anne Sophie von Krogh
Mutant isocitratdehydrogenase-1 (IDH1) konverterer alfa-ketoglutarat (α-KG) til 2-hydroksyglutarat (2-HG) som blokkerer celledifferensiering og fremmer karsinogenese i både hematologiske og ikke-hematologiske maligniteter.
Virkningsmekanismen utover evnen til å redusere 2-HG og gjenopprette celledifferensiering er ikke fullt ut forstått på tvers av indikasjoner.
Absorpsjon Tmaks ca. 2 timer etter 500 mg hos nylig diagnostiserte AML-pasienter i kombinasjon med azacitidin og hos kolangiokarsinompasienter.
Steady state innen 14 dager med dosering 1 gang daglig.
Halveringstid Hos pasienter med nylig diagnostisert AML i kombinasjon med azacitidin var gjennomsnittlig tilsynelatende clearance ved steady state 4,6 liter/time (35 %) med en gjennomsnittlig t1/2 på 98 timer (42 %). Hos pasienter med kolangiokarsinom var gjennomsnittlig tilsynelatende clearance ved steady state 6,1 liter/time (31 %) med en gjennomsnittlig t1/2 på 129 timer (102 %).
Metabolisme Primært via oksidative veier mediert av CYP3A4.
Utskillelse Hovedsakelig via feces (77 %, det meste uendret), mindre del via urin (17 %).
Akutt myelogen leukemi (AML): I kombinasjon med azacitidin til behandling av pasienter med nylig diagnostisert AML med isocitrat dehydrogenase-1 (IDH1) R132-mutasjon som ikke er aktuelle for standard induksjonskjemoterapi.
Lokalavansert eller metastatisk kolangiokarsinom: Til behandling av pasienter med IDH1 R132-mutasjon som har fått minst 1 tidligere linje systemisk behandling.
Spesialistoppgave. Før oppstart skal pasienten ha bekreftet IDH1 R132-mutasjon.
Akutt myelogen leukemi (AML) Anbefalt dose er 500 mg ivosidenib 1 gang daglig. 1. behandlingssyklus startes i kombinasjon med azacitidin 75 mg/m2 kroppsareal s.c., 1 gang daglig i 7 dager. Azacitidin gis deretter på dag 1-7 i hver 28-dagers syklus.
Kolangiokarsinom Anbefalt dose er 500 mg ivosidenib 1 gang daglig.
Dosejusteringer Samtidig bruk av moderate/sterke CYP3A4-hemmere: Anbefalt dose er 250 mg ivosidenib 1 gang daglig. Ved seponering av CYP3A4-hemmer skal dosen økes til 500 mg etter minst 5 halveringstider av CYP3A4-hemmeren. Anbefalt dosejustering ved bivirkninger:
For utdypende, se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Ivosidenib metaboliseres via CYP3A4 -systemet og det er interaksjoner med moderate og sterke hemmere av dette systemet. Dosejusteringer er nødvendig. Ivosidenib må ikke kombineres med sterke CYP3A4 induktorer. Ivosidenib har potensiale for å interagere med transportører (eks P-gp) og indusere enzymer via Cyp-systemene. Det kan endre systemisk eksponering for virkestoffer som hovedsakelig transporteres av P-gp (f.eks. dabigatran). Samtidig administrasjon av legemidler kjent for å forlenge QTc-intervallet (f.eks. antiarytmika, fluorokinoloner, 5-HT3-reseptorantagonister, triazolantimykotika) kan øke risikoen for forlenget QTc intervall og skal unngås.
Se DMP Interaksjonssøk for ivosidenib for utfyllende opplysninger.
De vanligste bivirkningene var oppkast (40 %), nøytropeni (31 %), trombocytopeni (28 %), forlenget QT-intervall på elektrokardiogram (21 %), søvnløshet (19 %).
De vanligste alvorlige bivirkningene var differensieringssyndrom (8 %) og trombocytopeni (3 %).
For utdypende, se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Barn: < 250 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Graviditet: Behandling er ikke anbefalt under graviditet. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Fertile kvinner skal ta graviditetstest før behandling og skal unngå graviditet under behandling. Fertile kvinner og deres partnere skal bruke sikker prevensjon under og i minst 1 måned etter behandling. Systemiske konsentrasjoner av hormonelle prevensjonsmidler kan reduseres og samtidig bruk av barrieremetode anbefales.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Ev. risiko for nyfødte/spedbarn kan ikke utelukkes. Amming bør avbrytes under og i minst 1 måned etter behandling.
Fertilitet: Uønskede effekter på reproduksjonsorganer er sett etter gjentatt dosering hos rotter, kliniske relevans er ukjent.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Før behandling skal komplett blodstatus og blodkjemi utføres, under behandling minst 1 gang i uken 1. måneden, 1 gang annenhver uke 2. måneden og ved hver legevisitt deretter.
Forlenget QTC-intervall: EKG-undersøkelse skal utføres før behandlingsoppstart og minst ukentlig i løpet av de 3 første ukene og månedlig hvis QTC-intervallet forblir ≤480 msek. Korrigert QTC-intervall skal være <450 msek. Revurder nøye nytte/risiko ved unormal QT-tid. Ved suggestiv symptomatologi skal EKG-undersøkelse utføres som klinisk indisert. Ved kraftig oppkast og/eller diaré skal avvik i serumelektrolytter vurderes. Hvis administrering av loop-diuretikum er indisert for håndtering av differensieringssyndrom skal elektrolyttbalansen og forlenget QTC-intervall monitoreres tett. EKG og elektrolytter skal monitoreres under behandling for pasienter med kongestiv hjertesvikt eller elektrolyttavvik. Seponer behandlingen ved utvikling av forlenget QTC-intervall med tegn/symptomer på livstruende arytmi. Forsiktighet anbefales for pasienter med albuminnivå under normalområdet og hos undervektige pasienter.
Differensieringssyndrom hos pasienter med AML: Er sett og kan være livstruende/fatalt hvis det ikke behandles. Assosiert med rask proliferasjon og differensiering av myeloide celler. Ved mistanke: administrer systemiske kortikosteroider og start hemodynamisk monitorering inntil symptomopphør og i minimum 3 dager. Ved observert leukocytose, start behandling med hydroksykarbamid iht. institusjonelle behandlingsstandarder og leukoferese som klinisk indisert. Reduser kortikosteroider og hydroksykarbamid gradvis først etter at symptomene er opphørt. Symptomer kan komme tilbake ved for tidlig seponering av kortikosteroid- og/eller hydroksykarbamidbehandling. Avbryt behandling hvis alvorlige tegn/symptomer vedvarer i >48 timer etter oppstart av systemiske kortikosteroider. Gjenoppta behandlingen med 500 mg 1 gang daglig når tegn/symptomer er moderate eller lavere og pasientens kliniske tilstand tillater det.
Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Se Dosering. CYP3A4-substrater: Se Kontraindikasjoner og Interaksjoner.
Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. tablett, og er så godt som natriumfritt.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Liten påvirkning. Fatigue og svimmelhet er sett og skal tas hensyn til ved vurdering av evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Spesialistoppgave.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Prevensjon, bivirkninger, interaksjoner og forsiktighetsregler inkl bilkjøring.
Se Nye Metoder, ivosidenib Tibsovo®
DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Ivosidenib: 250 mg | 60 stk | C | 210 773,90 |
Odd Terje Brustugun
Enzymet K-Ras er en GTPase som hydrolyserer GTP til GDP. K-Ras bundet til GTP får cellene til å vokse og dele seg, mens bundet til GDP er K-Ras inaktivt og signalene stopper.
Mutasjoner i KRAS (genet som koder for K-Ras-proteinet) forekommer hyppig ved kreft, og en av de vanligste medfører den såkalte G12C, hvor aminosyren glysin er byttet med cystein i posisjon 12 i K-Ras. Dette medfører en endring i proteinstrukturen, slik at balansen mellom GDP- (inaktiv) og GTP-bundet (aktiv) form vippes i retning aktiv form, og dermed fungerer proteinet som en «på-knapp» for celledeling.
Denne mutasjonen (KRAS p.G12C) er spesielt hyppig i lungekreft (ca 15 % av adenokarsinomene), men forekommer også i pankreas-, tykktarm- og andre kreftformer.
Sotorasib er en selektiv K-Ras G12C-hemmer som binder kovalent og irreversibel til cysteinet i K-Ras G12C, slik at proteinet låses i en GDP-bundet, inaktiv form.
Inaktivering av K-Ras G12C blokkerer tumorcellenes signalering, overlevelse, hemmer cellevekst og fremmer apoptose selektivt i tumorer som inneholder K-Ras G12C.
Absorpsjon Tmaks ca. 1-2 timer.
Steady state Innen 22 dager.
Halveringstid 5 timer.
Metabolisme CYP2C8, CYP3A4 og CYP3A5.
Utskillelse Ca. 74% i feces og 6% i urin.
Monoterapi til voksne med avansert ikke-småcellet lungekreft (NSCLC) med KRAS G12C-mutasjon og progresjon etter minst 1 tidligere linje med systemisk behandling.
Det pågår flere studier med bruk av sotorasib ved andre former for KRAS G12C-positive kreftformer, bla. kolorektalkreft og pancreaskreft.
Spesialistoppgave. Før oppstart skal KRAS G12C-mutasjon i tumor bekreftes ved bruk av validert test.
Anbefalt dose er 960 mg sotorasib (åtte tabletter på 120 mg eller fire tabletter på 240 mg) én gang daglig, på samme tidspunkt hver dag. Behandling bør fortsette så lenge pasienten ikke viser tegn på sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet.
Dosejusteringer Inntil 2 dosereduksjoner anbefales for håndtering av bivirkninger. Behandling skal seponeres hvis en bivirkning ikke kan håndteres etter 2 dosereduksjoner og pasienten ikke kan tolerere minimumsdose på 240 mg 1 gang daglig.
For anbefalte dosejusteringer ved hepatotoksisitet, interstitiell lungesykdom (ILD)/pneumonitt, vedvarende kvalme, oppkast eller diaré til tross for støttebehandling (inkl. antiemetika eller behandling mot diaré), toksisitet relatert til andre legemidler, se tabell 2 i SPC.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk sotorasib for oppdatert preparatomtale.
De vanligste bivirkningene: Diaré (36,6 %), kvalme (24,7 %), fatigue (19,1 %), oppkast (16,1 %), artralgi (15,3 %) og redusert appetitt (15,1 %).
De vanligste alvorlige (grad ≥ 3) bivirkningene var diaré (6,9 %), økt ALAT (5,9 %) 9 og økt ASAT (4,6 %).
De mest vanlige bivirkningene som førte til permanent seponering av behandlingen, var økt ALAT (1,5 %) og økt ASAT (1,1 %) og legemiddelindusert leverskade (DILI) (1 %).
De vanligste bivirkningene som førte til doseendringer var diaré (11,4 %), økt ALAT, (5,9 %), økt ASAT (5,7 %), kvalme (3,8 %), økt ALP (2,4 %) og oppkast (2 %).
Levertoksisitet oppstår hyppigere ved kort intervall (< 3 måneder) mellom avsluttet immunterapi og oppstart sotorasib.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk sotorasib for oppdatert preparatomtale.
Graviditet: Ingen data fra bruk hos gravide. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Anbefales ikke under graviditet eller til fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Fertile kvinner skal rådes til å ikke bli gravide under behandlingen og skal bruke en svært sikker prevensjonsmetode under behandlingen og i minst 7 dager etter siste dose. Preparatet kan redusere effekten av hormonbaserte prevensjonsmidler. Kvinner som bruker hormonbaserte prevensjonsmidler bør derfor i tillegg bruke en barrieremetode.
Amming: Ukjent om sotorasib/metabolitter utskilles i morsmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn kan ikke utelukkes. Skal ikke brukes under amming.
Fertilitet: Ingen kliniske data.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk sotorasib for oppdatert preparatomtale.
Hepatotoksisitet: Kan gi legemiddelindusert leverskade og hepatitt. Er forbundet med forbigående økning av ALAT, ASAT, ALP og totalbilirubin. Uavhengig av tiden som er gått fra tidligere immunterapi kan leverfunksjonen bedres eller normaliseres ved behandlingsstopp og behandling med kortikosteroider. Leverfunksjon skal overvåkes (ALAT, ASAT, ALP og totalbilirubin) før oppstart, hver 3. uke i de første 3 behandlingsmånedene, deretter 1 gang i måneden eller iht. klinisk vurdering, med hyppigere testing hos pasienter med nylig avsluttet immunterapi og hos pasienter med alvorlige hepatotoksiske hendelser. Basert på alvorlighetsgraden av laboratorieavvik skal behandling avbrytes inntil bedring til ≤3 × ULN eller ≤3 × baseline (hvis baseline er unormal), og behandling med kortikosteroider vurderes og dosen skal enten endres eller behandling seponeres permanent.
ILD/pneumonitt: Kan forårsake ILD/pneumonitt som kan være dødelig. Oppstår hyppigere hos pasienter som tidligere har gjennomgått immunterapi eller strålebehandling mot toraks. Nylig (≤3 måneder) immunterapi før oppstart med sotorasib kan anses som en risikofaktor for ILD/pneumonitt. Pasienten skal overvåkes mht. nye eller forverrede lungesymptomer som kan tyde på ILD/pneumonitt (f.eks. dyspné, hoste, feber). Behandling skal avbrytes omgående ved mistanke om ILD/pneumonitt, og skal seponeres permanent hvis ingen andre årsaker til ILD/pneumonitt kan identifiseres.
Nedsatt leverfunksjon: Klinisk sikkerhet og effekt ved bruk av ulike dosenivåer ved moderat og sterkt nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh B og C) mangler. Ingen doseanbefaling kan gis, se Dosering.
Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. tablett, og er så godt som natriumfritt.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen/ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk sotorasib for oppdatert preparatomtale.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Spesialistoppgave.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk sotorasib for oppdatert preparatomtale.
Prevensjon, bivirkninger, interaksjoner og forsiktighetsregler inkl bilkjøring.
Se Nye Metoder, sotorasib (Lumykras ®).
DMP legemiddelsøk sotorasib for oppdatert preparatomtale.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Sotorasib: 120 mg | 240 stk | C | 95 447,70 |
Bente Vilming
Hemmer poly(ADP-ribose)-polymerase (PARP)-enzymer, inkl. PARP-1, PARP-2, og PARP-3, som medvirker i DNA-reparasjon. Rukaparibindusert cytotoksisitet involverer hemming av PARPs enzymatiske aktivitet og ansamling av PARP-DNA-komplekser som gir økt DNA-skade, apoptose og celledød.
Rukaparib har anti-tumor aktivitet i BRCA-mutante cellelinjer gjennom en mekanisme kjent som syntetisk letalitet, der tap av 2 signalveier for DNA-reparasjon kreves for celledød.
Absorpsjon: Cmaks 1940 ng/ml, AUC0-12t 16900 timer × ng/ml og Tmaks på 1,9 timer ved steady state etter dose 600 mg 2 × daglig.
Gjennomsnittlig absolutt peroral biotilgjengelighet etter en enkeltdose på 12-120 mg er 36%.
Proteinbinding: 70,2% i plasma.
Halveringstid: Gjennomsnittlig t1/2: 25,9 timer.
Metabolisme: Primært av CYP2D6, og i mindre grad av CYP1A2 og CYP3A4.
Utskillelse: 71,9% i feces og 17,4% i urin, 288 timer etter dosering.
Monoterapi for vedlikeholdsbehandling av voksne med fremskreden (FIGO-stadier III og IV) høygradig epitelial eggstokk-, eggleder- eller primær peritoneal kreft som har respons (fullstendig eller partiell) etter fullføring av førstelinje platinabasert kjemoterapi.
Monoterapi for vedlikeholdsbehandling av voksne med platinasensitiv residiverende høygradig epitelial eggstokk-, eggleder- eller primær peritoneal kreft som har respons (fullstendig eller partiell) på platinabasert kjemoterapi.
Spesialistoppgave.
Anbefalt dose er 600 mg (2 tabletter à 300 mg) 2 ganger daglig, tilsv. total daglig dose på 1200 mg. Vedlikeholdsbehandling med rukaparib skal starte senest 8 uker etter siste dose av den platinabaserte behandlingen.
Behandlingsvarighet: Førstelinje vedlikeholdsbehandling av fremskreden eggstokkreft: Behandlingen kan fortsette inntil sykdomsprogresjon, uakseptabel toksisitet eller fullføring av 2 års behandling. Vedlikeholdsbehandling av platinasensitiv residiverende eggstokkreft: Behandlingen kan fortsette inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet.
Dosejusteringer: Se preparatomtale.
Administrering: Dosen skal tas morgen og kveld, med ca. 12 timers mellomrom. Kan tas med eller uten mat.
For utdypende informasjon, se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Se DMP Interaksjonssøk for rukaparib.
Bivirkninger som forekom hos ≥ 20 % var kvalme, fatigue/asteni, oppkast, anemi, abdominalsmerter, dysgeusi, forhøyet ALAT-nivå, forhøyet ASAT-nivå, nedsatt matlyst, diaré, nøytropeni og trombocytopeni. Majoriteten av bivirkningene var milde til moderate (grad 1 eller 2).
Bivirkninger ≥ grad 3 som oppstod hos > 5 % av pasientene var anemi (25 %), forhøyet ALAT (10 %), nøytropeni (10 %), fatigue/asteni (9 %) og trombocytopeni (7 %). Den eneste alvorlige bivirkningen som forekom hos > 2 % av pasientene var anemi (5 %).
Bivirkninger som oftest førte til dosereduksjon eller avbrudd var anemi (23 %), fatigue/asteni (15 %), kvalme (14 %), trombocytopeni (14 %), nøytropeni (10 %) og forhøyet ALAT/ASAT-nivå (10 %).
Bivirkninger som førte til permanent seponering skjedde hos 15 % av pasientene; med trombocytopeni, kvalme, anemi og fatigue/asteni som de vanligste rapporterte bivirkningene.
For utdypende informasjon, se DMP legemiddelsøk rukaparib for oppdatert preparatomtale.
Graviditet: Ingen/begrensede data. Basert på virkningsmekanismen og prekliniske data kan rukaparib gi fosterskade. Gravide skal informeres om mulig risiko for fosteret. Rukaparib skal ikke brukes under graviditet med mindre kvinnens kliniske tilstand krever behandling. En graviditetstest før behandlingsstart anbefales hos fertile kvinner. Fertile kvinner bør tilrådes å unngå graviditet mens de behandles. Pasienten skal tilrådes å bruke effektiv prevensjon under behandlingen og i 6 måneder etter siste dose.
Amming: Ukjent om rukaparib/metabolitter utskilles i human morsmelk. En risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Rukaparib skal ikke brukes under amming. Pga. potensialet for alvorlige bivirkninger hos spedbarn som ammes, er amming kontraindisert under behandling og i 2 uker etter siste dose.
Fertilitet: Ingen data. Basert på dyrestudier og virkningsmekanismen kan effekt på fertilitet ikke utelukkes.
For utdypende informasjon, se DMP legemiddelsøk rukaparib for oppdatert preparatomtale.
Hematologisk toksisitet: Myelosuppresjon (anemi, nøytropeni, trombocytopeni) kan oppstå. Dette oppstår vanligvis først etter 8-10 ukers behandling, og håndteres med rutinemessig medisinsk behandling og/eller dosejustering i mer alvorlige tilfeller. Komplett blodstatus før behandlingsstart, og deretter månedlig, anbefales. Behandling skal ikke startes før pasienten har kommet seg etter hematologisk toksisitet forårsaket av tidligere kjemoterapi (CTCAE grad ≤1). Støttende behandling og institusjonelle retningslinjer bør implementeres for å håndtere lave blodcelletall ved behandling av anemi og nøytropeni. Rukaparib bør avbrytes eller dosen reduseres (se tabell 1 i DMP legemiddelsøk rukaparib), og blodcelletall overvåkes ukentlig inntil pasienten blir frisk. Hvis nivået ikke er gjenopprettet til CTCAE grad ≥1 etter 4 uker, skal pasienten henvises til hematolog for ytterligere undersøkelser.
Myelodysplastisk syndrom (MDS)/akutt myeloid leukemi (AML): MDS/AML, inkl. fatale tilfeller, er sett. Behandlingstiden hos pasienter som utviklet MDS/AML varierte fra <2 måneder til ca. 6 år. Hvis det mistenkes MDS/AML skal pasienten henvises til hematolog for ytterligere undersøkelser, inkl. benmargsanalyse og blodprøvetaking for cytogenetikk. Hvis MDS/AML bekreftes etter undersøkelse for langvarig hematologisk toksisitet, skal rukaparib seponeres.
Fotosensitivitet: Er sett. Pasienten må unngå å tilbringe tid i direkte sollys da de lettere kan bli solbrent under behandling. Pasienten bør bruke en hatt og beskyttende klær utendørs, samt bruke solkrem og leppepomade med solbeskyttelsesfaktor (SPF) ≥50.
Gastrointestinal toksisitet (kvalme og oppkast): Forekommer ofte og er generelt av lav grad (CTCAE grad 1/2), og kan håndteres med dosereduksjon (se DMP legemiddelsøk rukaparib) eller behandlingsavbrudd. Antiemetika, som 5-HT3-antagonister, deksametason, aprepitant og fosaprepitant kan brukes for behandling av kvalme/oppkast og kan også vurderes for profylaktisk bruk før behandlingsstart. Det er viktig å håndtere dette proaktivt for å unngå langvarige eller mer alvorlige tilfeller av kvalme/oppkast som har potensiale til å gi komplikasjoner som dehydrering eller sykehusinnleggelse.
Tarmobstruksjon: Tilfeller er sett hos ovariekreftpasienter behandlet med rukaparib i kliniske studier; 3,5% av pasientene opplevde en alvorlig hendelse med tarmobstruksjon, med fatalt utfall hos 1 pasient. Underliggende sykdom kan spille en rolle i utviklingen av tarmobstruksjon hos ovariekreftpasienter. Dersom tarmobstruksjon mistenkes, bør det utføres en rask diagnostisk utredning og pasienten bør behandles på hensiktsmessig måte.
Embryoføtal toksisitet, graviditet/prevensjon: Se Graviditet, amming og fertilitet.
Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. tablett, og er så godt som natriumfritt.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen/ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Hvis utmattelse, kvalme eller svimmelhet oppstår, bør det utvises forsiktighet med bilkjøring og bruk av maskiner.
For utdypende informasjon, se DMP legemiddelsøk rukaparib for oppdatert preparatomtale.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Amming.
Symptomer: Ikke fastslått.
Behandling: Initier generelle støttende tiltak og symptomatisk behandling.
Spesialistoppgave.
For utdypende informasjon, se DMP legemiddelsøk rukaparib for oppdatert preparatomtale.
Prevensjon, bivirkninger, kontraindikasjoner, interaksjoner og forsiktighetsregler inkl. bilkjøring.
Se Nye Metoder, rukaparib.
DMP legemiddelsøk rukaparib for oppdatert preparatomtale.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Rukaparib: 200 mg | 60 stk | C | H-resept | 44 355,50 |
| Tablett | Rukaparib: 250 mg | 60 stk | C | H-resept | 46 043,60 |
| Tablett | Rukaparib: 300 mg | 60 stk | C | H-resept | 46 988,10 |
Tormod Kyrre Guren
Vorasidenib er en peroral hemmer av mutert IDH1 og IDH2. IDH1 og IDH2 er metabolske enzymer i sitronsyresyklus som normalt katalyserer omdannelsen av isocitrat til α-ketoglutarat (α-KG). Onkogene mutasjoner fører til dannelse av 2-hydroksyglutarat (2-HG) i stedet for α-KG. Opphopning av 2-HG medfører epigenetiske forandringer som blant annet påvirker cellulær differensiering. Vorasidenib hemmer selektivt de muterte enzymene og reduserer dermed nivåene av 2-HG, noe som kan motvirke epigenetisk dysregulering og bremse tumorvekst.
Absorpsjon Etter 1 dose: Tmaks 2 timer, Cmax 75,4 ng/ml og AUC 2860 time × ng/ml. Ved steady state: Cmaks 133 ng/ml og AUC 1988 time × ng/ml. Absorpsjon antas å være moderat til høy. Akkumuleringsratioer var ca. 3,8 for Cmaks og 4,4 for AUC. Steady state plasmanivå ble oppnådd etter 2-3 uker med dosering 1 gang daglig. Fettrikt måltid øker Cmaks og AUC hhv. 3,1 og 1,4 ganger. Fettfattig måltid økte Cmaks og AUC hhv. 2,3 og 1,4 ganger.
Proteinbinding Vorasidenib 97% og AGI-69460 87%.
Fordeling Vd: 3930 liter.
Halveringstid Terminal t1/2: 238 timer. Effektiv t1/2: 63,2 timer.
Metabolisme Primært via CYP1A2. AGI-69460 er en nedstrøms aktiv metabolitt.
Utskillelse 85% i feces, 4,5% i urin.
Voksne og ungdom ≥12 år: Som monoterapi for behandling av hovedsakelig ikke-forsterkende (predominantly non-enhancing) grad 2 astrocytom eller oligodendrogliom med IDH1 R132- eller IDH2 R172-mutasjon hos pasienter som veier ≥40 kg og som kun har hatt kirurgiske inngrep og ikke har umiddelbart behov for radioterapi eller kjemoterapi.
Spesialistoppgave.
Før behandlingsstart må pasienten ha bekreftet IDH1 R132- eller IDH2 R172-mutasjon vha. en CE-merket IVD beregnet for dette formålet. Hvis slik test ikke er tilgjengelig, kan en annen validert test brukes.
Voksne (inkl. eldre) og ungdom ≥12 år Anbefalt dose er 40 mg 1 gang daglig til pasienter ≥40 kg. Ingen doseanbefalinger kan gis til pasienter <40 kg, pga. manglende kliniske data. Behandlingen skal fortsettes så lenge det sees klinisk nytte eller til behandlingen ikke lenger tolereres.
Forholdsregler før administrering og overvåkning: Se Forsiktighetsregler.
Dosejustering ved bivirkninger, glemt/forsinket dose eller oppkast og spesielle pasientgrupper, se oppdatert preparatomtale.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale.
Se DMP Interaksjonssøk for vorasidenib for oppdatert preparatomtale.
De vanligste bivirkningene, inkludert unormale laboratorieverdier, var forhøyet ALAT (59,3%), forhøyet ASAT (45,5%), forhøyet GGT (37,7%), fatigue (36,5 %) og diaré (24,6 %).
De vanligste bivirkningene av grad ≥ 3 var forhøyet ALAT (9,6 %), forhøyet ASAT (4,2 %) og forhøyet GGT (3,0 %). Det oppsto alvorlige bivirkninger i form av forhøyet ALAT hos 0,6 %.
Permanent seponering grunnet grad ≥ 3 forhøyet ALAT ble rapportert hos 3,0 % av pasientene, og doseavbrudd på grunn av bivirkninger oppsto hos 18,6 %. De vanligste bivirkningene som krevde avbrudd i dosering, var økt ALAT (14,4 %) og økt ASAT (6,0 %). Dosereduksjon på grunn av bivirkninger oppsto hos 9,6 % av pasientene. Den vanligste bivirkningen som krevde dosereduksjon, var økt ALAT (7,8 %).
For utdypende, se DMP legemiddelsøk vorasidenib for oppdatert preparatomtale pkt 4.8.
Graviditet: Ingen/begrensede data på bruk hos gravide. Dyrestudier har vist embryoføtal utviklingstoksisitet. Skal ikke brukes under graviditet eller hos fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Kvinner i fertil alder og menn med kvinnelige partnere som kan bli gravide skal rådføres om den mulige faren for fosteret og bruke effektiv prevensjon under og i minst 2 måneder etter behandling. Det skal benyttes barriereprevensjon som sekundært prevensjonsmiddel. Graviditetstesting anbefales hos fertile kvinner før behandlingsstart.
Amming: Skal opphøre under behandling og i minst 2 måneder etter siste dose.
Fertilitet: Ingen humane data. Funn på reproduksjonsorganer er sett under toksisitetsstudier med gjentatt eksponering hos hunn- og hanndyr. Klinisk relevans er ukjent. Mannlige og kvinnelige pasienter som planlegger å få barn skal rådes til å få reproduktiv rådgivning, og menn bør få rådgivning om nedfrysing av sæd før behandlingsstart.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk vorasidenib for oppdatert preparatomtale.
Forholdsregler før administrering og overvåkning: Fullstendige blodplatetellinger og blodverdier, leverfunksjonsprøver inkl. ALAT, ASAT, GGT og totalbilirubin, skal vurderes før behandlingsoppstart, hver 2. uke de første 2 månedene, og deretter 1 gang månedlig de første 2 behandlingsårene. Deretter som klinisk indisert. Enkelte pasienter kan kreve hyppigere og kontinuerlig overvåkning. Ved forhøyede ALAT- eller ASAT-verdier ≤3 × ULN bør ukentlig overvåkning vurderes. Hold tilbake, reduser dosen eller seponer behandlingen permanent basert på alvorlighetsgraden av forhøyede leverenzymer. Levertoksisitet: Økte leverenzymer, inkl. ALAT og ASAT >3 × ULN, med økt totalbilirubin >2 × ULN er sett.
Risiko for karsinogenitet: Kan ikke utelukkes.
Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. tablett, og er så godt som natriumfritt.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen/ubetydelig påvirkning.
For utdypende, se DMP legemiddelsøk vorasidenib for oppdatert preparatomtale.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Symptomer Sannsynligvis forverring av bivirkningene.
Behandling Nøye overvåkning og riktig støttebehandling.
Spesialistoppgave.
Se DMP legemiddelsøk vorasidenib for oppdatert preparatomtale.
Prevensjon, bivirkninger, interaksjoner og forsiktighetsregler inkl. bilkjøring.
Se Nye Metoder, vorasidenib.
DMP legemiddelsøk vorasidenib for oppdatert preparatomtale.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Vorasidenib: 10 mg | 30 stk | C | 127 215,40 | |
| Tablett | Vorasidenib: 40 mg | 30 stk | C | 254 394,50 |
Tormod Kyrre Guren
Se også Immunmodulerende immunglobuliner.
Sjekkpunkthemmere (eng. Checkpoint inhibitors), se Cancer Research UK.
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Tormod Kyrre Guren
Tormod Kyrre Guren
Se også Immunmodulerende immunglobuliner
Monoklonalt (kimært - mus/humant) antistoff som binder seg til epidermal vekstfaktorreseptor (EGFR). Hemmer proliferasjon og induserer apoptose i humane tumorceller som uttrykker EGFR, og hemmer trolig også produksjon av angiogene faktorer i tumorceller med reduksjon i neovaskularisering og metastasering av tumor. Vil også kunne forsterke effekten av cytotoksiske immuneffektorceller mot EGFR-positive tumorceller. Klinisk effekt sees bare i svulster som ikke har aktiverende mutasjoner i genet som koder for signalmolekylet KRAS.
Doseavhengig farmakokinetikk. Halveringstid 70–130 timer.
Metastaserende kolorektal kreft med ikke-mutert (villtype) KRAS, i kombinasjonsbehandling med irinotekan, der sistnevnte har sviktet. Kan også brukes som monoterapi. Benyttes også ved kreft i hode-halsregionen.
Se spesiallitteratur.
Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor. Hypomagnesemi er vanlig ved terapeutisk bruk.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Se spesiallitteratur.
Anafylaktiske reaksjoner kan opptre så raskt som innen noen få minutter etter den første infusjonen på grunn av f.eks. at forhåndsdannede IgE-antistoffer kryssreagerer med cetuksimab. Disse rekasjonene er vanligvis assosiert med bronkospasmer og urtikaria. De kan forekomme til tross for bruk av premedisinering. Risikoen for anafylaktiske reaksjoner er sterkt forhøyet hos pasienter med en historikk med allergi mot rødt kjøtt eller flåttbitt eller positive resultater av tester for IgE-antistoffer mot cetuksimab ( α-1-3-galaktose). Hos disse pasientene skal cetuksximab bare administreres etter en nøye vurdering av nytte/risiko, inkludert alternative behandlinger, og bare under tett overvåking av godt opplært personale som har utstyr for gjenoppliving klart. Se Alfa-gal-allergi (kjøttallergi) for utdypende.
Se SPC.
Graviditet: Opplysninger om bruk ved graviditet mangler. Virkningsmekanismen tilsier en mulig risiko for teratogen effekt.
Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler. Virkningsmekanismen tilsier tilbakeholdenhet.
Bivirkninger. Prevensjon.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Cetuksimab: 5 mg/1 ml | 1 x 100 ml | C | 11 593,40 | |
| Infusjonsvæske, oppløsning | Cetuksimab: 5 mg/1 ml | 1 x 20 ml | C | 2 347,70 |
Tormod Kyrre Guren
Se også Immunmodulerende immunglobuliner
Humant monoklonalt IgG2-antistoff som bindes til ekstracellulært domene av epidermal vekstfaktor (EGF)-reseptor. Binding av EGF-reseptorligander blokkeres, og aktivering av og nedstrøms signalering fra reseptoren hemmes. Dette vil hemme cellevekst og indusere apoptose i tumorceller som uttrykker EGF-reseptor. Klinisk effekt sees i svulster som ikke har aktiverende mutasjoner i genet som koder for signalmolekylet KRAS.
Ikke-lineær farmakokinetikk. Halveringstiden er ca. 7,5 dager ved anbefalt doseregime.
Metastatisk kolorektalkarsinom, med ikke-mutert (villtype) KRAS, når kjemoterapiregimer med fluoropyrimidin, oksaliplatin og irinotekan har sviktet.
Panitumumab gis intravenøst. Anbefalt dose er 6 mg/kg kroppsvekt én gang hver annen uke.
Se Monoklonale antistoffer nedenfor. Relativt høy risiko for alvorlige hudreaksjoner. Øyetoksisitet.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Vanligste bivirkninger er hudreaksjoner, i form av aknelignende utslett, tørr hud og kløe. Andre vanlige bivirkninger er gastrointestinale forstyrrelser som diaré, obstipasjon, kvalme og oppkast. Hypomagnesemi sees også hyppig, hos opptil 1/3 av pasientene i kliniske studier.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier mulig risiko for teratogen effekt. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Immunglobuliner utskilles i morsmelk. Tilbakeholdenhet anbefales pga. virkningsmekanismen.
Bivirkninger. Prevensjon.
Panitumumab skal seponeres ved alvorlige hudreaksjoner og ved plutselig oppståtte eller forverrede lungesymptomer. Pasientene bør overvåkes for hypomagnesemi og medfølgende hypokalsemi før og under behandling.
Interstitiell pneumonitt eller lungefibrose.
Preparatomtale (www.legemiddelsok.no)
Fakih M (2008): Management of anti-EGFR-targeting monoclonal antibody-induced hypomagnesemia. Oncology (Williston Park) 22, 74-76.
Keating GM (2010): Panitumumab: A review of its use in metastatic colorectal cancer. Drugs 70, 1059-1078.
Peeters M, Balfour J, Arnold D (2008): Review article: panitumumab - a fully human anti-EGFR monoclonal antibody for treatment of metastatic colorectal cancer. Aliment Pharmacol Ther. 28, 269-281.
Yang BB, Lum P, Chen A, Arends R, Roskos L, Smith B, Ruixo JJP (2010): Pharmacokinetic and pharmacodynamic perspectives on the clinical drug development of panitumumab. Clin Pharmacokinet. 49, 729-740.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Panitumumab: 20 mg/1 ml | 1 x 20 ml | C | 18 829,70 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Panitumumab: 20 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 4 734,60 |
Tormod Kyrre Guren
For utdypende og oppdatert preparatomtale, se SPC via DMP legemiddelsøk trastuzumab.
Spesialistoppgave.
Foreligger som pulver til konsentrat til infusjonsvæske for intravenøs administrasjon og injeksjonsvæske for subkutan administrasjon. Disse to formuleringene må ikke forveksles.
Før behandling bør baseline hjertefunksjon kartlegges hos alle pasienter, men særlig ved tidligere eksponering for antrasyklin og syklofosfamid (AC), vha. anamnese, fysisk undersøkelse, EKG, ekkokardiogram og/eller MUGA-scan eller MR.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. protokollføres. HER2-testing er obligatorisk før behandlingsstart. Behandling bør kun igangsettes av lege med erfaring i cytotoksisk kjemoterapibehandling, og bør kun gis av helsepersonell. I.v. formulering, skal kun gis ved i.v. infusjon. For å unngå feil er det viktig å sjekke etiketten på hetteglasset for å sikre at legemidlet som tilberedes og administreres er trastuzumab med riktig formulering, og ikke et annet legemiddel som inneholder trastuzumab (f.eks. trastuzumab emtansin eller trastuzumab derukstekan.
Dosering iht. protokoller for aktuelle tilstand.
Administrering
Intravenøs infusjon: Startdose gis over 90 minutter. Skal ikke gis som i.v. støtdose eller bolus eller s.c. Skal gis av helsepersonell som er forberedt på å håndtere anafylaksi, og nødhjelpsutstyr skal være tilgjengelig. Pasienten skal observeres i minst 6 timer etter start av 1. infusjon, og i 2 timer etter senere infusjoner, for symptomer som feber og frysninger eller andre infusjonsrelaterte symptomer. Avbrudd eller nedsatt infusjonshastighet kan hjelpe med å kontrollere slike symptomer. Infusjonen kan fortsette når symptomene avtar. Dersom startdosen tolereres godt, kan etterfølgende infusjoner gis som 30-minutters infusjoner.
Injeksjonsvæske: Benyttes spesielt ved metastatisk brystkreft. Skal kun administreres via s.c. injeksjon over 2-5 minutter. Injeksjonsstedet bør veksle mellom venstre og høyre lår. Nye injeksjoner bør gis minst 2,5 cm fra det gamle stedet og aldri i områder der huden er rød, skadet, øm eller hard. I løpet av behandlingen bør andre legemidler til s.c. bruk injiseres andre steder. Pasienten skal observeres i 30 minutter etter 1. injeksjon, og i 15 minutter etter senere injeksjoner, for tegn eller symptomer på administreringsrelaterte reaksjoner.
Se også Immunmodulerende immunglobuliner
Rekombinant humanisert IgG1 monoklonalt antistoff mot human HER2, som er en koreseptor for vekstfaktorer i epidermal vekstfaktor (EGF)-familien. Trastuzumab hemmer proliferasjon og utløser ev. celledød i tumorceller som overuttrykker HER2. Det er også holdepunkter for synergisme mellom effektene av trastuzumab og kjemoterapi.
Doseavhengig farmakokinetikk. Halveringstid ca. 6 dager (1–32 dager).
Toksisitet: Voksne: 10 mg/kg har vært tolerert terapeutisk.
Klinikk og behandling: Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
I tilslutning til infusjonen, mest uttalt de første gangene, kan det komme hypersensitivitetsreaksjoner med feber, tretthet, hodepine, myalgi og artralgi, kvalme, diaré og urtikaria/utslett. I sjeldne tilfeller utvikles et mer dramatisk anafylaktisk bilde med angioødem, bronkospasme og blodtrykksfall.
Den vanligste alvorlige bivirkningen er utvikling av kardiomyopati med hjertesvikt.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.
Amming: Da humant IgG utskilles i morsmelk og potensialet for skade på spedbarnet er ukjent, skal amming unngås under behandling og i 7 måneder etter siste dose.
Pasientene må hjerteovervåkes under, og de første timene etter, infusjonen.
Interaksjoner: Se DMP interaksjonssøk trastuzumab.
Kontroll av hjertets funksjon før og under behandling.
Prevensjon, bivirkninger.
Se trastuzumab Nye metoder.
Se DMP legemiddelsøk for preparatomtale for trastuzumab.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Trastuzumab: 600 mg | 5 ml | C | H-resept | 18 479,90 |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Trastuzumab: 150 mg | 150 mg | C | 6 169,50 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Trastuzumab: 150 mg | 150 mg | C | 6 169,30 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Trastuzumab: 420 mg | 420 mg | C | 14 610,50 |
Tormod Kyrre Guren
Se også Immunmodulerende immunglobuliner
Trastuzumab emtansin er et antistoff-legemiddelkonjugat rettet mot HER2. Trastuzumab, rekombinant humanisert IgG1 monoklonalt antistoff mot human HER2 (se Trastuzumab), er kovalent bundet til mikrotubulihemmeren mertansin (DM1) via en stabil tioeterbinding, MCC. Emtansin refererer til MCC-DM1-komplekset. Etter binding til HER2 gjennomgår trastuzumab emtansin reseptormediert internalisering og lysosomal degradering, med frigjøring av cytotoksiske katabolitter som inneholder DM1. Trastuzumab emtansin virker både som trastuzumab (hemmer proliferasjon og utløser celledød i tumorceller som overuttrykker HER2) og DM1 (binder tubulin og hemmer tubulinpolymerisering, med påfølgende hemming av cellecyklus og induksjon av celledød).
Trastuzumab emtansin nedbrytes ved proteolyse i cellulære lysosomer. DM1 metaboliseres hovedsakelig av CYP3A4. Halveringstiden for trastuzumab emtansin er ca. 4 dager.
HER2-positiv, inoperabel lokalavansert eller metastatisk brystkreft som tidligere er behandlet med trastuzumab og et taxan.
Anbefalt dose er 3,6 mg/kg kroppsvekt hver 3. uke, administrerert intravenøst over 30-90 minutter.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 6 mg/kg medførte død 3 uker etter overdosen.
Klinikk og behandling: Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Vanlige bivirkninger er blødning (inkl. neseblødning), økte transaminaser, tretthet, muskel- og skjelettsmerter og hodepine. De vanligste alvorlige bivirkningene er feber, trombocytopeni, oppkast, magesmerter, kvalme, forstoppelse, diare, og dyspné. Venstre ventrikkeldysfunksjon, pneumonitt, portal hypertensjon, perifer nevropati og hypersensitivitetsreaksjoner forekommer.
Graviditet: Emtansin antas å være teratogent, i likhet med trastuzumab.
Amming: Opplysninger mangler. Se monoklonale antistoffer i Tabell: Amming og legemidler (alfabetisk).
Unngå forveksling med trastuzumab. Undersøkelse av hjertefunksjon bør utføres før oppstart og i løpet av behandlingen. Leverfunksjonen og antall blodplater bør monitoreres før hver dose. Interstitiell lungesykdom er en sjelden men alvorlig komplikasjon som kan gi akutt lungesviktsyndrom med fatalt utfall. Symptomer og tegn som dyspné, hoste, utmattelse og lungeinfiltrater må følges opp nøye. DM1 metaboliseres av CYP3A4. Sterke CYP 3A4-hemmere (f.eks. ketokonazol, itrakonazol, klaritromycin, atazanavir, indinavir, nefazodon, nelfinavir, ritonavir, sakinavir, telitromycin og vorikonazol) kan derfor gi økt toksisitet av DM1.
Prevensjon. Bivirkninger.
Ballantyne A, Dhillon S (2013): Trastuzumab emtansine: first global approval. Drugs. 73, 755-765.
Lianos GD, Vlachos K, Zoras O, Katsios C, Cho WC, Roukos DH (2014): Potential of antibody-drug conjugates and novel therapeutics in breast cancer management. Onco Targets Ther. 7, 491-500.
Lu D, Girish S, Gao Y, Wang B, Yi JH, Guardino E, Samant M, Cobleigh M, Rimawi M, Conte P, Jin JY (2014): Population pharmacokinetics of trastuzumab emtansine (T-DM1), a HER2-targeted antibody-drug conjugate, in patients with HER2-positive metastatic breast cancer: clinical implications of the effect of covariates. Cancer Chemother Pharmacol. 2014 Jun 18. [Epub ahead of print].
Sapra P, Betts A, Boni J (2013): Preclinical and clinical pharmacokinetic/pharmacodynamic considerations for antibody-drug conjugates. Expert Rev Clin Pharmacol. 6, 541-555.
Sawaki M (2014): Trastuzumab emtansine in the treatment of HER2-positive metastatic breast cancer in Japanese patients. Breast Cancer (Dove Med Press). 6, 37-41.
Preparatomtale Kadcyla (www.legemiddelsok.no).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Trastuzumabemtansin: 100 mg | 100 mg | C | 22 136,70 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Trastuzumabemtansin: 160 mg | 160 mg | C | 35 281,60 |
Tormod Kyrre Guren
Se SPC.
Humanisert anti-HER2 IgG1 monoklonalt antistoff kovalent bundet til derukstekan (topoisomerase I-hemmer (DXd)).
Virkningsmekanisme Konjugatet er stabilt i plasma. Antistoffdelens funksjon er å bindes til HER2 uttrykt på overflaten av visse tumorceller. Etter binding gjennomgår trastuzumabderukstekankomplekset internalisering og intracellulær spalting via lysosomale enzymer som er oppregulert i kreftceller. Etter frisetting forårsaker det membranpermeable DXd DNA-skade og apoptotisk celledød. Studier indikerer at antistoffdelen til trastuzumabderukstekan, som har samme aminosyresekvens som trastuzumab, også bindes til FcγRIIIa og komplement C1q. Antistoffet medierer antistoffavhengig cellulær cytotoksisitet (ADCC) i humane brystkreftceller med forhøyet uttrykk av HER2. I tillegg hemmer antistoffet signaloverføring i fosfatidylinositol 3‑kinase (PI3‑K)-systemet i humane brystkreftceller med forhøyet uttrykk av HER2.
Halveringstid I syklus 3: Ca. 7 dager for trastuzumabderukstekan og DXd. Clearance for trastuzumabderukstekan og DXd er hhv. 0,4 liter/døgn og 18,4 liter/time.
Metabolisme Spaltes intracellulært av lysosomale enzymer med frisetting av DXd, som videre primært metaboliseres av CYP3A4. Anti-HER2 IgG antas brytes ned på samme måte som endogent IgG.
Utskillelse Feces og urin.
Spesialistoppgave.
Brystkreft (HER2 positiv, HER2-lav og HER2-ultralav), ventrikkelcancer og ikke-småcellet lungekreft (NSCLC).
Se SPC for detaljer.
Spesialistoppgave. Infusjonspreparat. Se SPC.
Merk: Premedisinering da virkestoffet er emetogent.
Se DMP/Felleskatalogens interaksjonssøk for Enhertu®.
Ingen dosejustering nødvendig ved samtidig bruk av legemidler som hemmer CYP3A eller transportproteinene OATP1B og P‑gp.
Fra kap G12
Se SPC.
Merk: Immunogenitet er sett hos 2,2%. Insidensen av behandlingsrelaterte nøytraliserende antistoffer mot trastuzumabderukstekan var 0,1%. Ingen sammenheng mellom utvikling av antistoffer og reaksjoner av allergisk type. Høyere insidens av bivirkninger grad 3-4 er sett hos pasienter ≥65 år.
Graviditet: Ingen data. Trastuzumab kan forårsake fosterskade. Oligohydramniose manifestert som dødelig pulmonal hypoplasi, skjelettavvik og neonatal død, er rapportert ved bruk av trastuzumab under graviditet. Basert på funn hos dyr og virkningsmekanismen, kan preparatet forventes å forårsake embryo-/fosterskade. Bruk hos gravide anbefales ikke, og pasienten skal informeres om mulig risiko for fosteret. Graviditetsstatus skal undersøkes før behandling. Kvinner som blir gravide skal umiddelbart kontakte lege. Ved graviditet under behandling eller innen 7 måneder etter siste dose, anbefales nøye monitorering. Kvinner i fertil alder skal bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 7 måneder etter siste dose. Menn med kvinnelige partnere i fertil alder skal bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 4 måneder etter siste dose.
Amming: Utskillelse i morsmelk er ukjent. Humant IgG skilles ut i morsmelk, og sannsynligheten for absorpsjon og alvorlige bivirkninger hos spedbarnet er ukjent. Kvinner skal derfor ikke amme under behandling eller de første 7 månedene etter siste dose. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Ingen fertilitetsstudier er utført. Basert på resultater fra dyrestudier kan mannlig reproduksjonsfunksjon og fertilitet bli redusert. Ukjent om trastuzumabderukstekan eller dets metabolitter finnes i sæd. Før behandlingsstart skal mannlige pasienter rådes til å be om veiledning om sædlagring. Mannlige pasienter skal ikke fryse ned eller donere sæd i behandlingsperioden og i minst 4 måneder etter siste dose.
Interstitiell lungesykdom/pneumonitt, nøytropeni, venstre ventrikkeldysfunksjon og nedsatt leverfunksjon. Se SPC for utdypende.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan ha en liten påvirkning. Pasienten skal rådes til å utvise forsiktighet ved utmattelse, hodepine eller svimmelhet under behandling.
Prevensjon, bivirkninger, forsiktighetsregler.
Enhertu ®
Enhertu ®
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Trastuzumabderukstekan: 100 mg | 100 mg | C | 21 789,70 |
Tormod Kyrre Guren
Se også Immunmodulerende immunglobuliner
Pertuzumab er et rekombinant humanisert monoklonalt antistoff mot human epidermal vekstfaktor (HER)2. Ved binding blokkeres homo- og heterodimerisering av HER2 med reseptorer i epidermal vekstfaktorreseptor (EGFR)-familien. Hemming av nedstrøms signalveier gir redusert cellevekst og apoptose. I tillegg stimulerer pertuzumab antistoff-mediert cellulær cytotoksisitet. Pertuzumab binder HER2 på en annet sted enn trastuzumab, og pertuzumab og trastuzumab hemmer tumorvekst synergistisk in vitro og in vivo.
Lineær farmakokinetikk, halveringstiden er ca. 18 dager.
Tidlig brystkreft: Til bruk i kombinasjon med trastuzumab og kjemoterapi ved neoadjuvant behandling av voksne med HER2-positiv, lokalavansert, inflammatorisk eller tidlig stadium brystkreft med høy risiko for tilbakefall. Til bruk i kombinasjon med trastuzumab og kjemoterapi ved adjuvant behandling av voksne med HER2-positiv tidlig brystkreft med høy risiko for tilbakefall (høy risiko definert som lymfeknute-positiv eller hormonreseptor-negativ sykdom).
Metastatisk brystkreft: Til bruk i kombinasjon med trastuzumab og docetaksel hos voksne med HER2-positiv metastatisk eller lokalt tilbakevendende inoperabel brystkreft, som tidligere ikke har fått HER2-rettet behandling eller kjemoterapi for metastatisk sykdom.
Vanlig startdose er 840 mg, administrert intravenøst over 60 minutters, etterfulgt hver tredje uke av en vedlikeholdsdose på 420 mg, administrert over 30 til 60 minutter.
Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
De vanligste bivirkningene er anemi, febril nøytropeni, trombocytopeni, blødning (inkl. neseblødning), oppkast, magesmerter, kvalme, forstoppelse, diare, dyspné, tretthet, muskel- og skjelettsmerter og hodepine. Venstre ventrikkeldysfunksjon, transaminasestigning, perifer nevropati, hypersensitivitetsreaksjoner og pneumonitt forekommer også.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Virkningsmekanismen tilsier at pertuzumab ikke bør brukes av gravide.
Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Immunglobuliner (IgG) utskilles i morsmelk. Tilbakeholdenhet anbefales pga. en mulig effekt på immunsystemet.
Venstre ventrikkels ejeksjonfraksjon skal kartlegges før oppstart av behandling og hver tredje syklus. Overvåkning av pasienten under og første time etter behandling.
Prevensjon. Bivirkninger.
Lamond NW, Younis T (2014): Pertuzumab in human epidermal growth-factor receptor 2-positive breast cancer: clinical and economic considerations. Int J Womens Health. 6, 509-521.
Lynce F, Swain SM (2014): Pertuzumab for the treatment of breast cancer. Cancer Invest. Jun 12. [Epub ahead of print].
Maly JJ, Macrae ER (2014): Pertuzumab in combination with trastuzumab and chemotherapy in the treatment of HER2-positive metastatic breast cancer: safety, efficacy, and progression free survival (2014): Breast Cancer (Auckl). 8, 81-88.
McCormack PL (2013): Pertuzumab: a review of its use for first-line combination treatment of HER2-positive metastatic breast cancer. Drugs. 73, 1491-1502.
Preparatomtale Perjeta (www.legemiddelsok.no).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Pertuzumab: 420 mg/14 ml | 1 x 14 ml | C | 32 579,70 |
Tormod Kyrre Guren
Se også Immunmodulerende immunglobuliner
Se SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Pertuzumab: 1200 mg Trastuzumab: 600 mg | 15 ml | C | H-resept | 93 029,30 |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Pertuzumab: 600 mg Trastuzumab: 600 mg | 10 ml | C | H-resept | 56 415,90 |
Tormod Kyrre Guren
Se også Immunmodulerende immunglobuliner
Monoklonalt antistoff produsert i ovarieceller fra kinesisk hamster vha. rekombinant DNA-teknologi.
Virkningsmekanisme
Lavfukose, helhumant IgG1-basert EGFR-MET bispesifikt antistoff med immuncelleaktiverende effekt som retter seg mot tumorer med aktiverende EGFR ekson 20-innsettingsmutasjoner. Bindes til det ekstracellulære området til EGFR og MET. Forstyrrer EGFR- og MET-signaleringsfunksjonene ved å blokkere ligandbinding og øke nedbryting av EGFR og MET. Forebygger dermed tumorvekst og -utvikling. Ved tilstedeværelse av EGFR og MET på overflaten til tumorcellene, kan immuneffektorceller, som NK-celler og makrofager, også rette seg mot disse cellene for å destruere dem via hhv. antistoffavhengig cytotoksisitet (ADCC) og trogocytose.
Halveringstid er 15,7 dager (26% CV) etter administrering av anbefalt dose som monoterapi. Terapeutisk serumkonsentrasjon AUC1 uke øker proporsjonalt over doseområdet 350-1750 mg. Etter administrering ved anbefalt dose og plan, var gjennomsnittlig serum AUC1 uke ca. 2,9 × høyere etter 5. dose, etter ukentlig dosering, sammenlignet med 1. dose. Steady state ble oppnådd etter ca. 2 måneder ved dosering hver 2. uke (innen 9. infusjon) ved 1050 mg, og gjennomsnittlig serum AUC1 uke var ca. 2,4 × høyere ved steady state sammenlignet med 1. dose.
Spesialistoppgave, se SPC.
Premedisinering
Før infusjon (uke 1, dag 1 og 2) skal antihistaminer, antipyretika og glukokortikoider gis for å redusere risikoen for Infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR) (se tabell 4 på side 4 i SPC). For påfølgende doser må antihistaminer og antipyretika gis, mens antiemetika skal gis etter behov. Se tabell 4 i SPC for doseringsplan for premedisinering.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen.
Oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Skal ikke fryses. Oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot lys. Etter fortynning: Kun til engangsbruk. Kjemisk og fysisk bruksstabilitet er vist i 10 timer ved 15-25°C i romlys. Bør fra et mikrobiologisk synspunkt brukes umiddelbart. Hvis det ikke brukes umiddelbart er brukeren ansvarlig for oppbevaringstid og -forhold.
Tilberedning/håndtering
Fortynnes før bruk vha. aseptisk teknikk, se pakningsvedlegget. Infusjonsposer må være av polyvinylklorid (PVC), polypropylen (PP), polyetylen (PE) eller polyolefinblanding (PP+PE). Undersøkes visuelt mht. partikler og misfarging før administrering. Skal ikke brukes ved misfarging/synlige partikler.
Administrering
Fortynnet oppløsning gis i.v. ved bruk av infusjonssett med flytregulator og sterilt, ikke-pyrogent in-line-filter av polyetersulfon med lav proteinbinding (PES) (porestørrelse 0,22 eller 0,2 µm). Administreringsssettet må være enten polyuretan (PU), polybutadien (PBD), PVC, PP eller PE. Skal ikke gis samtidig med andre legemidler i samme i.v. slange. Fortynnet oppløsning skal gis innen 10 timer (inkl. infusjonstid) ved romtemperatur (15-25°C) og i romlys. Pga. hyppige IRR ved 1. dose skal infusjonen gis via perifer vene i uke 1 og uke 2. Kan gis via sentral vene de påfølgende ukene, når risikoen for IRR er lavere. Den innledende dosen skal gis i delte doser i uke 1, dag 1 og 2. Det anbefales å klargjøre den 1. dosen så nær opptil administreringen som mulig, for å maksimere sannsynligheten for at infusjonen kan fullføres i tilfelle IRR. Infusjonshastighet: Etter fortynning skal infusjonen gis i.v. ved infusjonshastighet som angitt i tabell 5 side 5 i SPC. Se samme tabell for infusjonshastigheter for administrering av amivantamab.
Svært vanlige: Diaré, forstoppelse, kvalme, oppkast, stomatitt, fatigue (inkl. asteni), ødem, kløe, negletoksisitet, tørr hud, utslett, økt ALAT, ALP og ASAT. Myalgi, svimmelhet (inkl. svimmelhet ved anstrengelse og vertigo), infusjonsrelatert reaksjon (IRR), hypoalbuminemi, hypokalsemi, redusert appetitt.
Se SPC pkt 4.8 for utdypende.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Som for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling, se nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Graviditet
Ingen data for å vurdere risiko ved bruk under graviditet. Reproduksjonsstudier på dyr er ikke utført. Bruk av EGFR- og MET-hemmende molekyler hos drektige dyr viste økt forekomst av svekket embryoføtal utvikling, embryoletalitet og abort. Basert på denne virkningsmekanismen og funn i dyremodeller, kan amivantamab gi fosterskade. Bør ikke brukes under graviditet, med mindre fordel for mor oppveier potensiell risiko for fosteret. Hvis pasienten blir gravid under behandlingen, skal hun informeres om potensiell risiko for fosteret. Fertile kvinner bør bruke sikker prevensjon under og i 3 måneder etter avsluttet behandling.
Amming
Utskillelse i morsmelk er ukjent. IgG utskilles i morsmelk de første dagene etter fødsel, og reduseres til lave konsentrasjoner etter kort tid. Risiko for barn som ammes i denne korte perioden etter fødsel kan ikke utelukkes, selv om IgG trolig nedbrytes i mage-tarmkanalen til barnet som ammes og ikke absorberes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet
Ingen data om effekt på human fertilitet. Effekt på fertilitet hos hann- og hunndyr er ikke vurdert i dyrestudier.
Infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR): IRR = hoste, frysninger, feber, flushing, hodepine, følelse av stor tunge eller trang hals, dyspné, BT-fall. Se SPC Dosering. Infusjonen skal avbrytes ved første tegn på infusjonsrelaterte reaksjoner. Ytterligere støttende
legemidler, f.eks. ytterligere glukokortikoider, antihistamin, antipyretika og antiemetika, skal
administreres som klinisk indisert (se pkt. 4.4 i SPC).
Interstitiell lungesykdom (ILD): ILD eller ILD-lignende bivirkninger (som pneumonitt) er sett. Pasienten skal overvåkes mtp. symptomer som kan indikere ILD/pneumonitt (f.eks. dyspné, hoste, feber). Ved symptomer skal behandlingen midlertidig avbrytes i påvente av at symptomene undersøkes. Mistenkt ILD eller ILD-lignende bivirkninger skal vurderes, og egnet behandling skal iverksettes etter behov. Ved bekreftet ILD eller ILD-lignende bivirkninger skal preparatet seponeres permanent.
Reaksjoner i hud og negler: Utslett (inkl. akneiform dermatitt), kløe og tørr hud er sett. Soleksponering skal begrenses under og i 2 måneder etter behandling. Beskyttende klær og bruk av bredspektret UVA/UVB-solfaktor tilrådes. Alkoholfri mykgjørende krem anbefales på tørre områder. Ved hudreaksjoner bør topikale kortikosteroider og topikale og/eller orale antibiotika gis. Ved hendelser grad 3 eller dårlig tolererte hendelser grad 2 bør også systemisk antibiotika og orale steroider gis. Pasienter med alvorlig utslett som har atypisk utseende eller fordeling eller manglende bedring innen 2 uker, skal straks henvises til dermatolog. Preparatet skal dosereduseres, midlertidig avbrytes eller seponeres permanent basert på alvorlighet, se SPC Dosering.
Toksisk epidermal nekrolyse (TEN) er sett. Ved bekreftet TEN skal preparatet seponeres.
Øyelidelser inkl. keratitt: Er sett. Pasienter med tiltakende øyesymptomer skal straks henvises til oftalmolog, og skal avbryte kontaktlinsebruk inntil symptomene er vurdert. For doseendring ved øyelidelse grad 3 eller 4, se SPC Dosering.
Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. dose, og er så godt som natriumfritt. Kan fortynnes med natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) oppløsning. Dette må tas i betraktning ved kontrollert natriumdiett.
Prevensjon. Bivirkninger.
Se DMP interaksjonssøk for L01FX18 (amivantamab).
SPC Rybrevant.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Amivantamab: 1600 mg | 10 ml | C | 60 187,30 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Amivantamab: 2240 mg | 14 ml | C | 84 247,70 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Amivantamab: 2400 mg | 15 ml | C | 90 718,- | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Amivantamab: 3520 mg | 22 ml | C | 133 036,20 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Amivantamab: 350 mg/7 ml | 7 ml | C | 18 304,50 |
Tormod Kyrre Guren
Tormod Kyrre Guren
Aflibercept er et rekombinant fusjonsprotein som består av vaskulær endotel vekstfaktor (VEGF)-bindende deler av human VEGF-reseptor-1 og -2 og Fc-delen av human IgG1. Aflibercept hemmer angiogenese ved å binde VEGF-A, VEGF-B og placental vekstfaktor (PGF). Prekliniske og kliniske data viser hemning av tumorvekst og metastasering.
Aflibercept elimineres både ved binding til VEGF og metabolisme ved proteolyse. Halveringstiden er doseavhengig og varierer fra 2 til 6 dager.
Ved metastatisk kolorektalkreft i kombinasjon med irinotekan/fluorouracil/folinat (FOLFIRI). - Ved neovaskulær (våt) aldersrelatert makuladegenerasjon (AMD) hos voksne. Nedsatt syn som skyldes makulaødem etter okklusjon av netthinnens sentralvene (CRVO).
Kolorektalkreft: Aflibercept infusjonskonsentrat (Zaltrap) er kun til bruk for intravenøs infusjon. Anbefalt dosering er 4 mg/kg kroppsvekt gitt som intravenøs infusjon i løpet av en time, etterfulgt av FOLFIRI-regimet. Behandlingen gjentas hver 2. uke.
AMD og makulaødem etter venøs okklusjon: Aflibercept injeksjonsvæske (Eylea) er kun til bruk for intravitreal injeksjon. Anbefalt dose 2 mg aflibercept (tilsvarer 50 µl Eylea). Behandling initieres med 1 injeksjon per måned i 3 påfølgende måneder, deretter ev. 1 injeksjon med minst 1 måneds intervall. Gis av øyelege som har erfaring med intravitreale injeksjoner.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Økt injeksjonsvolum kan øke intraokulært trykk.
Behandling: Symptomatisk behandling. Følg ev. intraokulært trykk.
Intravenøs infusjon: Nøytropeni, diaré, hypertensjon, leukopeni, stomatitt, utmattelse, proteinuri og asteni. Også økt risiko for blødninger, gastrointestinale perforasjoner, fistler og tromboemboliske hendelser. Redusert sårtilheling. Hypersensitivitetsreaksjoner forekommer.
Intravitreal injeksjon: Vanligst er konjunktivalblødning, øyesmerter, glasslegemeløsning, katarakt, flytende flekker i synsfeltet og økt intraokulært trykk. Ev. alvorlige bivirkninger som bakteriell endoftalmitt, netthinneløsning og traumatisk katarakt vil være knyttet til selve injeksjonsprosedyren.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Systemisk eksponering etter lokal applikasjon i øyet er lav. Ved systemisk bruk: Virkningsmekanismen tilsier risiko for skadelige effekter på fosteret. Det anbefales å bruke sikker prevensjon i 6 måneder etter seponering.
Amming: Systemisk bruk hos ammende frarådes pga. virkestoffets toksisitet.
- Intravenøs infusjon: Pasienten bør overvåkes med tanke på bivirkninger som nøytropeni, proteinuri, blødning, perforasjon og tromboemboliske hendelser. Seponeres midlertidig minst fire uker før elektiv kirurgi. - Intravitreal injeksjon: Ved minste mistanke om endoftalmitt eller netthinneløsning må pasienten straks undersøkes av øyelege.
AMD og makulaødem etter venøs okklusjon: Aktiv eller mistenkt okulær eller periokulær infeksjon. Aktiv alvorlig intraokulær betennelse. Infusjonskonsentrat til oftalmisk/intravitreal bruk pga. hyperosmotiske egenskaper.
Bivirkninger. Ved intravenøs infusjon: Prevensjon
Aflibercept (Zaltrap): Andrelinjebehandling av kolorektalkreft, i kombinasjon med FLIRI (5-fluorouracil, irinotecan og kalsiumfolinat)
Dietvorst MH, Eskens FA. Current and novel treatment options for metastatic colorectal cancer: Emphasis on aflibercept. Biol Ther. 2013; 3: 25-33.
Gaya A, Tse V. A preclinical and clinical review of aflibercept for the management of cancer. Cancer Treat Rev. 2012; 38: 484-493.
Stewart MW. Pharmacokinetics, pharmacodynamics and pre-clinical characteristics of ophthalmic drugs that bind VEGF. Expert Rev Clin Pharmacol. 2014;7:167-180.
Preparatomtale Zaltrap (www.legemiddelsok.no)
Tormod Kyrre Guren
Humanisert, monoklonalt antistoff mot vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF). Binding av antistoffet nøytraliserer den biologiske aktiviteten av VEGF, reduserer vaskularisering av tumorvev og hemmer derved tumorvekst.
Farmakokinetiske data varierer med kjønn, kroppsvekt og tumorbyrde. Halveringstiden er tofasisk: Initialt ca. 1,5 dag, terminalt ca. 20 dager.
Metastaserende kolorektal kreft, i kombinasjonsbehandling (med intravenøst fluorouracil/folinat eller intravenøst fluorouracil/folinat/irinotekan), metastatisk brystkreft, ikke-operabel avansert metastatisk eller residiverende ikke-småcellet lungekreft, nyrecellecancer, epitelial ovarialkreft, kreft i eggleder og primær peritonealkreft.
På ikke-godkjent indikasjon har preparatet også vært brukt til intravitreal injeksjon ved behandling av subretinale neovaskulære membraner (CNV), spesielt ved eksudativ, aldersrelatert makulopati (AMD), hvor hemning av vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF) reduserer angiogenese og eksudasjon. Brukes på ikke-godkjent indikasjon også mot retinal karproliferasjon ved diabetisk retinopati og karproliferasjon i øyebunn, iris og kammervinkel etter gjennomgått sentralvenetrombose. Har også vært aktuelt ved hereditær hemorrhagsk telangiektasi (Mb Osler).
Se spesiallitteratur.
Se Administrasjon 2. avsnitt under Innledning for Legemidler ved øyesykdommer.
Som for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling, se nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Se spesiallitteratur. Se SPC. Merk spesielt tromboembolisme, se Blødninger og trombose i Bivirkninger av målrettet behandling.
Graviditet: Kontraindisert ved graviditet. Teratogent i forsøksdyr. Fertile kvinner må bruke sikker prevensjon i minst 6 måneder etter seponering.
Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Prevensjon. Bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Bevacizumab: 25 mg/1 ml | 16 ml | C | 12 082,50 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Bevacizumab: 25 mg/1 ml | 4 ml | C | 3 207,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Bevacizumab: 25 mg/1 ml | 1 x 16 ml | C | 12 082,50 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Bevacizumab: 25 mg/1 ml | 1 x 4 ml | C | 3 207,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Bevacizumab: 25 mg/1 ml | 1 x 16 ml | C | 12 082,50 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Bevacizumab: 25 mg/1 ml | 1 x 4 ml | C | 3 207,90 |
Tormod Kyrre Guren
Humant IgG1 monoklonalt antistoff produsert vha. rekombinant DNA-teknologi. Humant reseptor-målrettet antistoff som spesifikt binder VEGF-reseptor 2 og blokkerer binding av VEGF-A, VEGF-C og VEGF-D. Hemmer ligandstimulert aktivering av VEGF-reseptor 2 og nedstrøms signalkomponenter, inkl. p44/p42 mitogenaktiverte proteinkinaser, noe som nøytraliserer ligandindusert proliferasjon og migrering av humane endotelceller.
Halveringstid: 15 dager. Metabolisme: Ikke undersøkt. Antistoffer nedbrytes hovedsakelig ved katabolisering.
Kombinasjonsterapi med paklitaksel til behandling av voksne med avansert ventrikkelkreft eller adenokarsinom i gastroøsofageal overgang, med sykdomsprogresjon etter tidligere platina- og fluoropyrimidinkjemoterapi. Monoterapi med sykdomsprogresjon etter tidligere platina- eller fluoropyrimidinkjemoterapi hvor kombinasjon med paklitaksel ikke er egnet.
Se spesiallitteratur.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Alvorligst er gastrointestinal perforasjon, alvorlig gastrointestinal blødning og arterielle tromboemboliske hendelser.
Kombinasjonsterapi: Svært vanlige (≥1/10): Nøytropeni, leukopeni, trombocytopeni. Gastrointestinal blødning, stomatitt, diaré. Hypertensjon inkl. hypertensiv kardiomyopati. Neseblødning. Proteinuri. Hypoalbuminemi. Fatigue/asteni, perifere ødemer.
Monoterapi: Svært vanlige (≥1/10): Magesmerter, diaré. Hypertensjon. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hodepine. Hypokalemi, hyponatremi.
Behandlingen bør seponeres minst 4 uker før planlagt kirurgi.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Anti-angiogene egenskaper antas å kunne ha negativ effekt på utvikling av morkake og foster.. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se G7.1 og G8.1.
Prevensjon. Bivirkninger.
Ramucirumab (Cyramza). I: Behandling av avansert magekreft eller adenokarsinom i overgang mellom magesekk og spiserør
Ramucirumab (Cyramza). II: Andrelinjebehandling av lokalavansert eller metastatisk ikke-småcellet lungekreft
Ramucirumab (Cyramza). III: Andrelinjebehandling av metastatisk tykk- og endetarmskreft (kolorektalkreft)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ramucirumab: 10 mg/1 ml | 10 ml | C | 6 979,80 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ramucirumab: 10 mg/1 ml | 50 ml | C | 34 753,80 |
Tormod Kyrre Guren
Tormod Kyrre Guren
Dinutuksimab beta er et kimært monoklonalt IgG1-antistoff som er spesielt rettet mot karbohydratdelen av disialogangliosid 2 (GD2) som overuttrykkes på nevroblastomceller.
Dinutuksimab beta binder seg til nevroblastomceller som uttrykker GD2 og utøver antitumoreffekt ved å induserer komplementavhengig cytotoksisitet (CDC) og antistoffavhengig cellemediert cytotoksisitet (ADCC). Nevrotoksisitet assosiert med dinutuksimab beta skyldes sannsynligvis interaksjon mellom dinutuksimab beta og GD2-antigenet på overflaten av perifere nervefibre og myelin.
Klinisk effekt, se side 11 i SPC.
Se SPC.
Til behandling av høyrisiko nevroblastom hos pasienter fra 12 måneders alder og eldre som tidligere har fått induksjonskjemoterapi og oppnådde minst delvis respons, etterfulgt av myeloablativ behandling og stamcelletransplantasjon, samt pasienter med tidligere tilbakefall av nevroblastom eller behandlingsrefraktært nevroblastom med eller uten rester av sykdom. Før behandling av tilbakefall av nevroblastom skal eventuell sykdom som utvikler seg aktivt, stabiliseres ved andre relevante tiltak. Hos pasienter med tidligere tilbakefall av sykdom / refraktær sykdom og hos pasienter som ikke har oppnådd en fullstendig respons etter førstelinjebehandling, skal dinutuksimab beta kombineres med interleukin-2 (IL-2). Se SPC.
Spesialistoppgave, se SPC.
Behandling med dinutuksimab beta gis i 5 fem påfølgende behandlingsrunder. Hver behandlingsrunde er 35 dager.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
De vanligste bivirkningene er infeksjoner, anemi, overfølsomhetsreaksjoner, væskeretensjon og hodepine. Se SPC side 8 for utfyllende informasjon.
Graviditet:
Det finnes ingen data fra behandling av gravide. Det finnes ingen data fra dyrestudier med hensyn på teratogenisitet eller embryotoksisitet. Disialogangliosid 2 (GD2) uttrykkes i nervevev, spesielt under embryoføtal utvikling. Dinutuksimab beta kan krysse morkaken og kan derfor forårsake fosterskade ved administrering til gravide og skal ikke brukes ved graviditet.
Amming:
Det finnes ingen data fra behandling av ammende. Det er ukjent om dinutuksimab beta blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Amming skal opphøre ved behandling med dinutuksimab beta og i 6 måneder etter den siste dosen.
Fertilitet: Om dinutuksimab beta påvirker fertilitet hos mennesker er ikke kjent. Det har ikke blitt utført dedikerte fertilitetsstudier på dyr, men det ble ikke observert negative effekter på reproduksjonsorganer i toksisitetsstudier utført på marsvin og cynomolgus-aper. Dinutuksimab beta skal ikke brukes hos kvinner som kan bli gravide og som ikke bruker prevensjon. Det anbefales at kvinner som kan bli gravide, bruker prevensjon i 6 måneder etter at behandlingen med dinutuksimab beta er seponert.
Nevropatisk smerte oppstår som regel i begynnelsen av behandlingen og premedisinering med
analgetika, inkludert intravenøse opioider, før hver infusjon av dinutuksimab beta er nødvendig.
Trippelterapi, inkludert ikke-opioide analgetika (i henhold til retningslinjer fra WHO), gabapentin og
opioider, anbefales for smertebehandling. Den individuelle dosen varierer i stor grad. Se SPC.
Bivirkninger. Prevensjon.
Dinutuximab beta (Qarziba) : Behandling av høyrisiko nevroblastom. Beslutning fra Beslutningsforum for nye metoder (17.06.2019):
1. Dinutuximab beta (Qarziba) kan innføres til behandling av høyrisiko nevroblastom og residiverende/refraktært nevroblastom.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Dinutuksimab beta: 4.5 mg/1 ml | 1 x 20 mg | C | 120 959,50 |
Tormod Kyrre Guren
Ofatumumab er et humant monoklonalt IgG1-antistoff som binder seg til CD20, et transmembrant fosfoprotein uttrykt på alle B-lymfocytter inkludert B-celletumorer. Binding til CD20 fører til komplementavhengig cytotoksisitet med lysis av cellene. I tillegg vil binding av ofatumumab indusere celledød gjennom antistoffavhengig cellemediert cytotoksisitet.
Ofatumumab elimineres på to måter, en targetuavhengig måte som andre IgG-molekyler og en targetavhengig måte hvor molekylet bindes til B-celler. En rask og vedvarende reduksjon i CD20+ B-celler etter den første infusjonen gir redusert antall celler tilgjengelig for antistoffbinding. Derfor øker halveringstiden fra første til senere infusjoner, i gjennomsnitt fra 1,3 dager etter første infusjon til 14 dager etter tolvte infusjon.
Ubehandlet, residiverende eller refraktær kronisk lymfatisk leukemi (ATC: L01FA02). For status i Norge, se Metodevurdering nedenfor.
I USA og EU er ofatumumab Kesimpta® (ATC: L04AG12) godkjent for behandling av voksne pasienter med relapserende remitterende multippel sklerose (RRMS). For status i Norge, se Metodevurdering nedenfor.
Ofatumumab gis intravenøst. Anbefalt dosering er 300 mg ved første infusjon og 2000 mg ved senere infusjoner, med åtte ukentlige og deretter fire månedlige infusjoner.
De vanligste bivirkningene er infeksjoner, særlig øvre og nedre luftveisinfeksjoner, og nøytropeni. Infusjonsreaksjoner, oftest milde, er hyppige, spesielt ved de første infusjonene. Infusjonsreaksjoner kan inkludere anafylaktiske hendelser, kardiologiske hendelser, frysninger/stivhet, hoste, «cytokine release syndrome», diaré, dyspné, tretthet, rødming, hypertensjon, hypotensjon, kvalme, smerte, feber, utslett og urtikaria.
Som for Monoklonale antistoffer, se nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Fertile kvinner bør bruke sikker prevensjon.
Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Immunglobuliner utskilles i morsmelk. Tilbakeholdenhet anbefales pga. mulig effekt på immunsystemet.
Infusjonsreaksjonene kan reduseres med premedisinering med glukokortikoider, antihistaminer og analgetika. Risiko for tumorlysesyndrom.
Risiko for alvorlige og dødelige infusjonsreaksjoner.
Bivirkninger. Prevensjon.
Preparatomtale (www.legemiddelsok.no)
O’Brien S, Österborg A (2010): Ofatumumab: A new CD20 monoclonal antibody therapy for B-cell chronic lymphocytic leukemia. Clin Lymphoma Myeloma Leuk. 10, 361-368.
Sanford M, McCormack PL (2010): Ofatumumab. Drugs 70, 1013-1019.
Reagan JL, Castillo JJ (2011): Ofatumumab for newly diagnosed and relapsed/ refractory chronic lymphocytic leukemia. Expert Rev. Anticancer Ther. 11, 151–160.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Ofatumumab: 20 mg/1 penn | 0.4 ml | C | H-resept | 22 101,- |
Tormod Kyrre Guren
Kimært (humant/murint) monoklonalt, glykosylert IgG1 antistoff rettet mot antigenet CD20, et plasmamembranprotein spesifikt for B-lymfocyttforstadier og B-cellederiverte neoplasmer.
Doseavhengig farmakokinetikk. Serumkonsentrasjon er negativt korrelert med tumorbyrde. Halveringstid ca. 3 dager etter enkel infusjon, 8–20 dager etter gjentatte infusjoner. Farmakodynamisk effekt sees i flere måneder.
Rituximab kan benyttes som monoterapi hos pasienter med residiv av follikulært lymfom eller i kombinasjon med CVP/CHOP som førstelinjeterapi, samt som vedlikeholdsbehandling etter remisjon på CVP/CHOP med eller uten rituximab. Ved storcellet diffust B-cellelymfom er nå rituximab i kombinasjon med CHOP rutinebehandling. En forutsetning er at cellene uttrykker CD20. Rituximab i kombinasjon med kjemoterapi er indisert for pasienter med tidligere ubehandlet og residiverende/refraktær kronisk lymfatisk leukemi.
Pasienter med aktiv revmatoid artritt som ikke har respondert på, eller hvor det foreligger intoleranse overfor, anti-TNF-legemidler. Brukes ved organtransplantasjon mot sirkulerende antistoffer. Brukes også ved enkelte andre immunmedierte sykdommer hvor en antar at B-cellene spiller en viktig patogenetisk rolle (f.eks. ITP og Wegners granulomatose), samt pemfigus vulgaris.
Ved revmatoid artritt: To infusjoner à 1000 mg intravenøst med 14 dagers mellomrom. Ny behandlingssyklus kan være aktuell etter 24 uker. Ved lymfom: Pasienter som har vist seg å tolerere intravenøs behandling, kan senere få rituximab administrert som subkutan injeksjon. Se forøvrig spesiallitteratur.
Anbefalte behandlingspauser ved elektive operative inngrep for rituksimab ved juvenil idiopatisk artritt (barneleddgikt). Se side 2 tabell 1, Oslo Universitetssykehus, Revmatologisk avdeling. Nasjonal kompetansetjeneste for Barne- og ungdomsrevmatologi, sist revidert november 2020.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 1,8 g ga influensalignende symptomer og 2 g ga dødelig respirasjonssvikt.
Klinikk og behandling: Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
I tilslutning til infusjonen, mest uttalt de første gangene, kan det komme reaksjon med feber, tretthet, hodepine, myalgi og artralgi, kvalme, diaré og urtikaria/utslett; i sjeldne tilfeller utvikles et mer dramatisk anafylaktisk bilde med angioødem, bronkospasme og blodtrykksfall. DIC-syndrom er også beskrevet. Disse bivirkningene er mest vanlig ved behandling av maligne lidelser sekundært til tumorlyse.Det er rapportert om sjeldne tilfeller av alvorlige hudreaksjoner som toksisk epidermal nekrolyse (TEN) og Stevens-Johnson syndrom (SJS) ved bruk av rituximab hos pasienter med autoimmun sykdom.
Graviditet: Klinisk erfaring begrenset. En må regne med placentapassasje og mulig tap av B-celler hos fosteret. Amming: Minimal overgang til morsmelk. Norske kliniske retningslinjer tillater amming. Se: M.
Bivirkninger. Prevensjon.
Nye metoder, se Mabthera.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Rituksimab: 1400 mg/11.7 ml | 11.7 ml | C | 21 656,30 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Rituksimab: 1600 mg | 13.4 ml | C | 30 803,20 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Rituksimab: 10 mg/1 ml | 1 x 50 ml | C | 10 034,80 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Rituksimab: 10 mg/1 ml | 2 x 10 ml | C | 4 035,70 |
Tormod Kyrre Guren
Rekombinant monoklonalt humanisert og glykomodifisert type II anti CD20-antistoff av isotypen IgG1. Bindes spesifikt til den ekstracellulære sløyfen av CD20-transmembran-antigenet på overflaten av godartede og ondartede pre-B og modne B-lymfocytter, men ikke på bloddannende stamceller, pro-B-celler, normale plasmaceller eller andre normale vev. Glykomodifikasjon av Fc-delen på obinutuzumab medfører høyere affinitet for FcɣRIII-reseptorer på immunologiske effektorceller, som NK-celler, makrofager og monocytter, sammenlignet med antistoffer som ikke er glykomodifiserte.
Halveringstid ca. 30 dager. Obinutuzumab benevnt afutuzumab inntil 2009.
Kronisk lymfatisk leukemi (KLL): Obinutuzumab i kombinasjon med klorambucil er indisert til behandling av voksne pasienter med tidligere ubehandlet kronisk lymfatisk leukemi (KLL) og komorbide tilstander som gjør dem uegnet for fludarabin-basert terapi i full dose (se pkt. SPC 5.1). Follikulært lymfom (FL): Obinutuzumab i kombinasjon med kjemoterapi, etterfulgt av vedlikeholdsbehandling med obinutuzumab hos pasienter som oppnår respons, er indisert for behandling av pasienter med tidligere ubehandlet avansert follikulært lymfom. Obinutuzumab i kombinasjon med bendamustin, etterfulgt av vedlikeholdsbehandling med obinutuzumab, er indisert til behandling av pasienter med follikulært lymfom (FL) som ikke responderte eller som fikk progresjon under eller inntil 6 måneder etter behandling med rituksimab eller et regime inneholdende rituksimab.
Normaldosering: 6 behandlingssykluser à 28 dagers varighet. Syklus 1:1000 mg administrert over dag 1 og dag 2, og på dag 8 og dag 15. 2 infusjonsposer bør klargjøres til infusjonen på dag 1 og 2 (100 mg dag 1 og 900 mg dag 2). Dersom 1. pose administreres uten endring av infusjonshastighet eller avbrudd, kan 2. pose administreres på samme dag. Ved endring av infusjonshastighet eller avbrudd i løpet av 1. administrering, må den 2. posen gis påfølgende dag. Syklus 2-6: 1000 mg administrert på dag 1.
Profylakse og premedisinering mot tumorlysesyndrom og/eller infusjonsrelaterte reaksjoner: Se SPC.
Viktig er muligheten for hepatitt B reaktivering og progressiv multifokal encefalopati. Andre: Infusjonsreaksjon, nøytropeni, trombocytopeni, anemi, preksi og hoste.
Som for Monoklonale antistoffer, se nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Infusjonsrelaterte reaksjoner er hyppigste bivirkning og opptrer hovedsakelig under 1. infusjon. Forebyggende tiltak bør følges. Tumorlysesyndrom er rapportert og profylaktisk behandling skal gis.
Graviditet: Ingen data. Bør ikke gis til gravide med mindre mulig fordel oppveier potensiell risiko. Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under og i 18 måneder etter behandling. Dyrestudier tyder på at obinutuzumab krysser placenta. Amming: Dyrestudier har vist utskillelse i morsmelk. Kvinner bør rådes til å slutte å amme under og i 18 måneder etter avsluttet behandling. Fertilitet: Ingen spesifikke dyrestudier utført. Se G7.1 og G8.1.
Vaksinasjon med levende virusvaksiner er ikke anbefalt. Kombinasjon med klorambucil kan øke risikoen for nøytropeni. Se SLV interaksjonssøk.
Bivirkninger. Prevensjon.
Obinutuzumab (Gazyvaro): Til behandling av kronisk lymfatisk leukemi (KLL). I kombinasjon med klorambucil.
Obinutuzumab (Gazyvaro): II: Obinutuzumab (Gazyvaro) til behandling av pasienter med tilbakefall av ritixumab refraktær follikulært lymfom
Obinutuzumab (Gazyvaro) III: Førstelinjebehandling av avansert langsomtvoksende follikulært lymfom i kombinasjon med kjemoterapi
Marcus R, Davies A, Ando K. et. al. Obinutuzumab for the First-Line Treatment of Follicular Lymphoma. N Engl J Med. 2017; 377(14): 1331-1344. doi: 10.1056/NEJMoa1614598. PMID: 28976863
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Obinutuzumab: 1000 mg | 1 x 40 ml | C | 41 706,20 |
Tormod Kyrre Guren
Monoklonalt antistoff rettet mot CD22 kovalent bundet via syrelabil kobling til N-acetyl-γ-kalikeamicin-dimetylhydrazid. Virkningsmekanisme: Binder seg til celler som uttrykker CD22. Dette fører til internalisering via endoscytose og intracellulær frigjøring av N-acetyl-γ-kalikeamicin-dimetylhydrazid som er cytotoksisk. N-acetyl-γ-kalikeamicin-dimetylhydrazid induserer brudd i dobbelttrådet DNA, som igjen induserer cellesyklusarrest og apoptose.
Proteinbinding: Ca. 97% in vitro. Halveringstid: Ca. 12,3 dager ved slutten av syklus 4. Steady state oppnås ved syklus 4, ved anbefalt startdose på 1,8 mg/m2. Metabolisme: In vitro primært via ikke-enzymatisk reduksjon.
Monoterapi til voksne med tilbakevendende eller refraktær CD22-positiv B-celle-prekursor akutt lymfoblastisk leukemi (ALL). Voksne med Philadelphiakromosom-positiv (Ph+), resisdiverende eller refraktær B-celle-prekursor ALL. Skal ha hatt behandlingssvikt med minst en tyrosinkinasehemmer. Se SPC.
Før behandling skal det bekreftes CD22-positivitet > 0 %. Ved sirkulerende lymfoblaster anbefales cytoreduksjon med kombinasjon av hydroksyurea, steroider og/eller vinkristin til perifere blastceller er ≤10 000/mm3 før første dose. Premedisinering med kortikosteroid, antipyretikum og antihistamin anbefales før dosering. Gis i sykluser på 3-4 uker. Anbefalt behandlingsvarighet er 2 sykluser for pasienter som skal gjennomgå hematopoetisk stamcelletransplantasjon (HSCT). En 3. syklus kan vurderes dersom komplett remisjon (CR) ikke oppnås, og der komplett remisjon oppnås med delvis hematologisk restitusjon (CRi) og ved minimal restsykdom (MRD) etter 2 sykluser. Inntil 6 behandlingssykluser kan gis til pasienter som ikke skal ha HSCT. Behandling skal seponeres dersom CR/CRi ikke oppnås innen 3 sykluser.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Som for monoklonale antistoffer, se nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Febril nøytropeni, nøytropeni, trombocytopeni, leukopeni, lymfopeni, anemi. Gastrointestinale: Abdominalsmerter, oppkast, diaré, kvalme, stomatitt, forstoppelse. Hjerte/kar: Blødning (inkl. CNS-blødning, blødning i øvre og nedre mage-tarmkanal, neseblødning). Infeksiøse: Infeksjon (inkl. sepsis og bakteriemi, soppinfeksjon, nedre luftveisinfeksjon, øvre luftveisinfeksjon, bakterieinfeksjon, virusinfeksjon, gastrointestinal infeksjon, hudinfeksjon). Lever/galle: Hyperbilirubinemi, økte transaminaser, økt γ-GT. Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Redusert matlyst. Undersøkelser: Økt alkalisk fosfatase. Øvrige: Feber, fatigue, frysninger, infusjonsrelatert reaksjon. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Pancytopeni. Gastrointestinale: Ascites, abdominal distensjon. Immunsystemet: Overfølsomhet. Lever/galle: VOD/SOS (pre-HSCT). Stoffskifte/ernæring: TLS, hyperurikemi. Undersøkelser: Forlenget QT-intervall ved EKG, økt amylase, økt lipase.
Levertoksisitet, inkl. alvorlig, livstruende og enkelte ganger dødelig, spesielt etter HSCT. Myelosuppresjon/cytopenier, kan være livstruende. Tumorlysesyndrom, forlenget QT-intervall. Økninger i amylase og lipase er rapportert, og verdiene bør overvåkes. Immunisering: Det anbefales å avstå fra vaksinering med levende virusvaksiner de siste 2 uker før og under behandling, samt fram til restitusjon av B-lymfocytter etter siste behandlingssyklus. Bilkjøring og bruk av maskiner: Moderat påvirkning pga. mulig fatigue under behandling. Forsiktighet anbefales.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier en mulig effekt på fosterets vekst og utvikling.
Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen, selv om det trolig ikke vil være absorpsjon fra barnets mage-tarm-kanal.
For utfyllende informasjon fra DMP om relevante interaksjoner, se L01FB01 - Cytotoksiske midler og vaksiner, levende og inaktiverte.
Ingen formelle kliniske interaksjonsstudier er utført. QT-intervallet skal overvåkes ved kombinasjoner med legemidler kjent for å forlenge QT-intervallet eller indusere torsades de pointes. Se DMP interaksjonssøk.
Bivirkninger. Prevensjon.
SPC Inotuzumab
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Inotuzumabozogamicin: 1 mg | 1 mg | C | 115 938,90 |
Tormod Kyrre Guren
Binder seg spesifikt til CD19 på overflaten av celler med B-lineært opphav, og til CD3 på overflaten av T-celler. Aktiverer endogene T-celler ved å binde CD3 i T-cellereseptorkomplekset med CD19 på benigne og maligne B-celler.
Halveringstid Voksne: Ca. 2,11 timer. Systemisk Cl ved kontinuerlig i.v. infusjon ca. 2,92 liter/time. Barn og ungdom: Ca. 2,19 timer. Cl ca. 1,88 liter/time/m2.
Terapeutisk serumkonsentrasjon hos voksne: For doser på 9 µg/dag og 28 µg/dag for behandling av residiv/refraktær ALL, er gjennomsnittlig Css hhv. 230 pg/ml og 612 pg/ml. Hos barn og ungdom: Ved de anbefalte dosene er gjennomsnittlig Css 162 og 533 pg/ml ved dosene på hhv. 5 og 15 µg/m2/dag.
Spesialistoppgave.
Akutt lymfatisk leukemi. For detaljer, se SPC.
De regionale helseforetakenes anbefalinger: Onkologiske og kolonistimulerende legemidler.
Svært vanlige (≥1/10): Anemi, febril nøytropeni, leukopeni, nøytropeni, trombocytopeni, diaré, forstoppelse, kvalme, magesmerter, oppkast, feber, frysninger, infusjonsrelatert reaksjon, ødem, takykardi, utslett, cytokinfrigjøringssyndrom, infeksjoner (bakterie, virus, uspesifisert patogen), hypertensjon, hypotensjon, hoste, ryggsmerter, smerter i ekstremitene, hodepine, tremor, insomni, redusert immunglobulin og økte leverenzymer.
Se SPC for utdypende.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 133 ganger anbefalt terapeutisk dose til en pasient ga lett forgiftning.
Klinikk og behandling: Som for Monoklonale antistoffer, se nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Nevrologiske hendelser, inkl. med dødelig utgang, er sett. Nevrologisk undersøkelse av pasienten anbefales før behandlingsoppstart. Pasienten overvåkes klinisk for tegn/symptomer på nevrologiske hendelser (f.eks. skrivetest). Midlertidig avbrudd eller permanent seponering kan være nødvendig. Ved krampeanfall anbefales sekundærprofylakse med egnede antikonvulsiva (f.eks. levetiracetam).
Infeksjoner: Pasienten skal overvåkes klinisk for tegn/symptomer på infeksjon. Midlertidig avbrudd eller permanent seponering kan være nødvendig ved infeksjon.
Cytokinfrigjøringssyndrom (CRS), se Cytokin frigjøringssyndrom (CRS) under Bivirkninger av immunterapi, og infusjonsreaksjoner: CRS, som kan være livstruende eller dødelig, er rapportert, men har sjelden ført til seponering. Mediantiden til inntreden av CRS-hendelse er 2 dager. Pasienten skal overvåkes nøye for tegn/symptomer. CRS er forbundet med disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC) og kapillærlekkasjesyndrom (CLS). CLS skal behandles umiddelbart. Infusjonsreaksjonene oppstår vanligvis raskt og innen 48 timer etter 1. infusjon. Pasienten skal observeres nøye for infusjonsreaksjoner. Bruk av antipyretika (f.eks. paracetamol) anbefales for å redusere pyreksi de første 48 timene av hver behandlingssyklus. For å redusere risikoen for CRS er det viktig at den anbefalte startdosen brukes ved oppstart (syklus 1, dag 1-7). Midlertidig avbrudd eller permanent seponering kan være nødvendig.
Tumorlysesyndrom (TLS): TLS, som kan være livstruende eller dødelig, er sett. Pasienten skal overvåkes nøye for tegn/symptomer, herunder kontroll av nyrefunksjon og væskebalanse, de første 48 timene etter 1. infusjon. Midlertidig avbrudd eller permanent seponering kan være nødvendig. Nøytropeni og febril nøytropeni:
Nøytropeni og febril nøytropeni, inkl. livstruende tilfeller, er sett. Laboratorieparametre (inkl., men ikke begrenset til, antall hvite blodceller og absolutt antall nøytrofile) skal overvåkes rutinemessig under infusjonen, spesielt de første 9 dagene av 1. syklus.
Økte leverenzymer: Overvåkning av ALAT, ASAT, GGT og totalt bilirubinnivå i blodet skal gjøres før oppstart og under behandlingen, spesielt de første 48 timene i de 2 første syklusene. Midlertidig avbrudd eller permanent seponering kan være nødvendig.
Pankreatitt: Livstruende og fatal pankreatitt er sett. Høydosebehandling med steroider kan i noen tilfeller ha medvirket til pankreatitten. Pasienten skal overvåkes for tegn/symptomer på pankreatitt. Pasientevalueringen kan bestå av fysisk undersøkelse, laboratorieevaluering av serumamylase og serumlipase og bildeundersøkelse av mageregionen. Midlertidig avbrudd eller permanent seponering kan være nødvendig.
Leukoencefalopati inkl. progressiv multifokal leukoencefalopati: Pga. risiko for progressiv multifokal leukoencefalopati (PML) skal pasienten overvåkes for tegn/symptomer. Ved mistenkelige hendelser, skal konsultasjon hos nevrolog vurderes.
CD19-negativ residiv: CD19-negativ B-prekursor ALL er rapportert hos residiverende pasienter som mottar preparatet. Vær spesielt nøye med vurderingen av CD19-uttrykk ved tidspunktet for testing av benmarg. Bytte av opphav fra ALL til akutt myeloid leukemi (AML): Bytte av opphav fra ALL til AML er sjeldent rapportert blant residiverende pasienter som mottar preparatet, inkl. pasienter uten immunfenotypiske og/eller cytogenetiske avvik ved innledende diagnose. Alle residiverende pasienter må overvåkes for eksisterende AML.
Immuniseringer: Vaksinasjon med levende virus anbefales ikke de siste 2 ukene før behandlingsoppstart, under behandling og frem til B-lymfocytter er innenfor normale grenseverdier etter siste behandlingssyklus.
Hypogammaglobulinemi: Eldre med MRD-positiv ALL kan ha økt risiko for hypogammaglobulinemi under behandling, og overvåkning av immunglobulinnivåene anbefales.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Blinatumomab har stor påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Forvirring og desorientering, koordinasjon- og balanseforstyrrelser, risiko for krampeanfall og bevissthetsforstyrrelser kan forekomme. Pga. potensialet for nevrologiske hendelser, skal pasienten avstå fra å kjøre, delta i risikofylte aktiviteter eller aktiviteter som å kjøre eller bruke tunge eller potensielt farlige maskiner. Pasientene må advares om at de kan oppleve nevrologiske hendelser.
Graviditet
Data mangler. Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under og opptil 48 timer etter behandling med blinatumomab. Skal ikke brukes under graviditet med mindre fordelen oppveier mulig risiko for fosteret. Nyfødte spedbarn overvåkes for uttømming av B-celler, og vaksinasjon med levende virus skal utsettes til spedbarnets B-celletall er normalt.
Amming
Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Amming er kontraindisert under og i minst 48 timer etter behandling med blinatumomab.
Fertilitet
Data mangler.
Oppstart av behandling gir forbigående frigjøring av cytokiner de første dagene. Pasienter som får CYP450-/transportsubstrater med lav terapeutisk indeks skal overvåkes for bivirkninger/endrede legemiddelkonsentrasjoner. Se SLV interaksjonssøk for L01FX07.
Bivirkninger. Prevensjon.
Blinatumomab, se Nye metoder.
Gupta S, Rau RE, Kairalla JA et al. Blinatumomab in standard-risk B-cell acute lymphoblastic leukemia in children. N Engl J Med 2024; NEJMoa2411680
Brodwall K. Monoklonalt antistoff mot barneleukemi. Tidsskr Nor Legeforen 2025 Vol. 145.
doi: 10.4045/tidsskr.25.0050.
Blinatumomab SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat og oppløsning til infusjonsvæske, oppløsning | Blinatumomab: 38.5 mikrog | 1 S | C | 34 277,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat og oppløsning til infusjonsvæske, oppløsning | Blinatumomab: 38.5 mikrog | 1 S | C | 34 277,30 |
Tormod Kyrre Guren
Bispesifikt monoklonalt antistoff som binder seg bivalent til CD20 uttrykt på overflaten av B-celler og monovalent til CD3 i T-cellereseptorkomplekset uttrykt på overflaten av T-celler. Ved samtidig binding til CD20 på B-cellen og CD3 på T-cellen, medierer glofitamab dannelsen av en immunologisk synapse med påfølgende potent T-celleaktivering og proliferasjon, sekresjon av cytokiner og frigjøring av cytolytiske proteiner som resulterer i lysis av B-celler som uttrykker CD20.
Absorpsjon Cmaks nås på slutten av i.v. infusjon og avtar bieksponensielt.
Halveringstid 6,54 dager.
Metabolisme Ikke studert. Antistoffer fjernes primært ved katabolisme.
Spesialistoppgave.
Se DMP legemiddelsøk for glofitamab for oppdatert preparatomtale/SPC.
Administrering intravenøs infusjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger. Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Behandling: Symptomatisk behandling. Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Monoterapi
I kombinasjon med gemcitabin og oksaliplatin
Se DMP legemiddelsøk for glofitamab for oppdatert preparatomtale/SPC for utdypende.
Se DMP legemiddelsøk for glofitamab for oppdatert preparatomtale/SPC for utdypende.
Graviditet Ingen data. Passerer placenta og kan gi føtal B-celledeplesjon. Anbefales ikke under graviditet og til fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Kvinnelige pasienter bør informeres om potensiell skade på fosteret ved behandling, og rådes til å kontakte behandlende lege dersom graviditet oppstår. Fertile kvinner må bruke svært effektiv prevensjon under og i minst 2 måneder etter avsluttet behandling.
Amming Utskillelse i morsmelk er ukjent. Humant IgG er kjent for å være tilstede i morsmelk. Kvinner bør rådes til å slutte å amme under og i 2 måneder etter avsluttet behandling.
Fertilitet Ingen data.
DMP interaksjonssøk glofitamab.
Glofitamab (Columvi®)
Helsedirektoratets handlingsprogram Lymfekreft.
DMP legemiddelsøk for glofitamab for oppdatert preparatomtale/SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Glofitamab: 10 mg | 10 ml | C | 48 209,10 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Glofitamab: 2.5 mg | 2.5 ml | C | 12 268,40 |
Tormod Kyrre Guren
Tormod Kyrre Guren
Brentuksimab vedotin er et konjugat av et antistoff mot CD30 og monometylauristatin E (MMAE), et antineoplastisk middel med antitubulineffekt. CD30 er et membranbundet glykoprotein i TNF-reseptorsuperfamilien, med et høyt uttrykk i visse svulster. Binding av antistoff-legemiddelkonjugatet til CD30 på celleoverflaten gir internalisering av konjugat-CD30-komplekset, og MMAE frigjøres i cellen ved proteolytisk spalting. Binding av MMAE til tubulin forstyrrer mikrotubulinettverket i cellen, induserer stans i cellesyklus og apoptose.
Brentuksimab vedotin kataboliseres som et protein. Bare en liten fraksjon av frigjort MMAE metaboliseres, først og fremst i lever via CYP3A4. MMAE utskilles hovedsakelig i feces, men også i urin. Halveringstiden for konjugatet er 4–6 dager og for MMAE 3–4 dager.
Hodgkins lymfom. Systemisk anaplastisk storcellet lymfom. CD30+ kutant T-cellelymfom. Se spesiallitteratur og oppdatert SPC.
Anbefalt dose er 1,8 mg/kg administrert som en intravenøs infusjon i løpet av 30 minutter hver 3. uke. Ved nyresvikt er anbefalt dose 1,2 mg/kg som i.v. infusjon over 30 minutter hver 3. uke.
Som for Monoklonale antistoffer, se nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Vanlige bivirkninger er infeksjoner, nøytropeni, trombocytopeni, forstoppelse, diaré, brekninger, pyreksi, perifer sensorisk nevropati, alopeci, pruritus, myalgi og fatigue. Hyperglykemi, akutt pankreatitt, progressiv multifokal levkoencefalopati, demyeliniserende polynevropati, tumorlysesyndrom og Stevens-Johnsons syndrom forekommer også. Infusjonsrelaterte og anafylaktiske reaksjoner er rapportert.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Bruk hos ammende frarådes pga. virkestoffets toksisitet
Fullstendige blodtellinger skal utføres før hver dose. Pasienter skal overvåkes nøye under og etter infusjon. Pasienter skal også overvåkes for utvikling av mulige alvorlige og opportunistiske infeksjoner, progressiv multifokal levkoencefalopati, akutt pankreatitt og nevropati. Pasienter med raskt prolifererende tumor og høy tumorbyrde er i risikosonen for tumorlysesyndrom. Sterke CYP 3A4- og P-gp-hemmere interagerer med MMAE og kan øke forekomsten av nøytropeni. Ketokonazol er angitt å øke eksponeringen for MMAE med over 70%
Kombinert bruk av bleomycin og brentuksimab vedotin forårsaker pulmonal toksisitet.
Prevensjon. Bivirkninger.
Adcetris ®
SPC Adcetris®
Chen X, Soma LA, Fromm JR. Targeted therapy for Hodgkin lymphoma and systemic anaplastic large cell lymphoma: focus on brentuximab vedotin. Onco Targets Ther. 2013; 7: 45-56.
Deng C, Pan B, O'Connor OA. Brentuximab vedotin. Clin Cancer Res. 2013; 19: 22-27.
Garnock-Jones KP. Brentuximab vedotin: a review of its use in patients with hodgkin lymphoma and systemic anaplastic large cell lymphoma following previous treatment failure. Drugs. 2013; 73: 371-381.
Han TH, Gopal AK, Ramchandren R, Goy A, Chen R, Matous JV, Cooper M, Grove LE, Alley SC, Lynch CM, O'Connor OA.CYP3A-mediated drug-drug interaction potential and excretion of brentuximab vedotin, an antibody-drug conjugate, in patients with CD30-positive hematologic malignancies. J Clin Pharmacol. 2013; 53: 866-877.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Brentuksimabvedotin: 50 mg | 50 mg | C | 37 760,20 |
Tormod Kyrre Guren
Klassifisering: Monoklonalt antistoff (gemtuzumabozogamicin) rettet mot CD33 kovalent bundet til N-acetyl-γ-kalikeamicin.
Virkningsmekanisme: Bindes til CD33-uttrykkende hematopoietiske celler og gir intracellulær frigjøring av N-acetyl-γ-kalikeamicin-dimetylhydrazid, som er cytotoksisk og induserer brudd i dobbelttrådet DNA. Dette gir cellesyklusarrest og apoptopisk celledød.
Proteinbinding: Ca. 97% in vitro. Fordeling: Vd ca. 25 liter. Halveringstid: Ca. 160 timer ved anbefalt dose (3 mg/m2). Forventet clearance 3 liter/time etter 1. dose, deretter 0,3 liter/time. Metabolisme: In vitro primært via ikke-enzymatisk reduksjon.
Kombinasjonsbehandling er aktuelt med daunorubicin (DNR) og cytarabin (AraC) til behandling av pasienter ≥15 år med tidligere ubehandlet de novo CD33-positiv akutt myelogen leukemi (AML), samt noen tilfeller av akutt promyelocytisk leukemi (APL), f. eks. ved resistens mot arsenikk-trioksid. Sjekk indikasjoner i Helsedirektoratets Nasjonale handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av maligne blodsykdommer (Akutt myelogen leukemi) samt konferer med hematolog ved universitetssykehus.
Spesialistoppgave, se SPC.
Premedisinering: Kortikosteroid, antihistamin og acetaminofen/paracetamol anbefales gitt 1 time før dosering.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Febril nøytropeni, trombocytopeni, nøytropeni, anemi, leukopeni. Gastrointestinale: Oppkast, diaré, magesmerter, kvalme, stomatitt, forstoppelse. Hjerte/kar: Takykardi, blødning, hypotensjon, hypertensjon. Hud: Utslett. Infeksiøse: Infeksjon. Lever/galle: Økte transaminaser, hyperbilirubinemi. Luftveier: Dyspné. Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, nedsatt matlyst. Undersøkelser: Økt laktasedehydrogenase. Øvrige: Feber, ødem, økt trettbarhet, frysninger.
Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Pancytopeni, lymfopeni. Gastrointestinale: Ascites, dyspepsi, øsofagitt. Hud: Erytem, kløe. Immunsystemet: Infusjonsrelatert reaksjon. Lever/galle: Venookklusiv leversykdom, hepatomegali, ikterus, unormal leverfunksjon, økt γ-GT. Stoffskifte/ernæring: Tumorlysesyndrom. Undersøkelse: Økt ALP. Øvrige: Multiorgansvikt. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Lever/galle: Leversvikt, Budd-Chirari syndrom. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Nøytropenisk kolitt. Luftveier: Interstitiell pneumoni. Nyre/urinveier: Hemoragisk cystitt.
For øvrige bivirkninger, samt kontroll og oppfølging, se SPC.
Graviditet: Ingen/begrensede data. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Skal ikke brukes under graviditet med mindre fordeler for mor oppveier potensiell risiko for foster.
Prevensjon: Kvinner frarådes å bli gravide under behandling. Fertile kvinner og partnere til fertile kvinner bør bruke 2 effektive prevensjonsmidler under behandling og i minst 7 måneder (kvinner) eller 4 måneder (menn) etter siste dose.
Amming: Ingen data. Pga. mulig risiko for barnet skal amming avstås fra under behandling og ≥1 måned etter siste dose.
Fertilitet: Ingen data. Prekliniske funn indikerer nedsatt fertilitet hos kvinner og menn.
Levertoksisitet, inkl. VOD/SOS: Infusjonsrelaterte reaksjoner: Myelosuppresjon. Tumorlysesyndrom (TLS). AML med ugunstig cytogenetikk. Hjelpestoffer: Praktisk talt natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Moderat påvirkning. Pasienten kan oppleve økt trettbarhet, svimmelhet og hodepine under behandling. Forsiktighet anbefales. Se SPC.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Prevensjon. Bivirkninger.
Gemtuzumab ozogamicin (Mylotarg). Legemiddel (intravenøs injeksjon) i kombinasjon med kjemoterapi ved akutt myelogen leukemi.
Gemtuzumab SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Gemtuzumabozogamicin: 5 mg | 5 mg | C | 88 363,10 |
Tormod Kyrre Guren
IgG1κ humant monoklonalt antistoff (mAb) som bindes til CD38-proteinet som uttrykkes i høyt nivå på overflaten av myelomatosetumorceller, samt andre celletyper og vev i ulike nivåer. Daratumumab hemmer vekst av tumorceller som uttrykker CD38. Induserer tumorcellelyse via komplementavhengig cytotoksisitet, antistoffavhengig cellemediert cytotoksisitet og antistoffavhengig cellulær fagocytose. En undergruppe av myeloide suppressorceller (CD38+MDSCs), regulatoriske T-celler (CD38+Tregs) og B-celler (CD38+Bregs) reduseres av daratumumabmediert cellelyse. T-celler (CD3+, CD4+ og CD8+) uttrykker CD38 avhengig av utviklingsstadium og aktiveringsnivå. Signifikant økning i absolutt CD4+ og CD8+ T-celletall og prosentandel av lymfocytter er sett i perifert fullblod og benmarg ved daratumumabbehandling. I tillegg øker T-celleklonalitet, noe som indikerer immunmodulerende effekter som kan bidra til klinisk respons. Daratumumab induserer apoptose in vitro etter Fc-mediert kryssbinding. I tillegg modulerer daratumumab CD38-relatert enzymatisk aktivitet, noe som hemmer cyklaseenzymaktiviteten og stimulerer hydrolaseaktiviteten. Betydningen av disse in vitro-effektene ved klinisk bruk og implikasjonene for tumorvekst er ikke godt kjent.
Halveringstid: Øker ved økende dose og ved gjentatt dosering. Gjennomsnittlig terminal t1/2 etter 1. dose på 16 mg/kg er 9 (±4,3) dager. Anslått terminal t1/2 etter siste dose på 16 mg/kg er økt, men dataene er utilstrekkelige. Gjennomsnittlig t1/2 er ca. 18 (±9) dager ved full metning av målmediert clearance og gjentatt dosering.
Myelomatose og AL-amyloidose. Se SPC.
Skal administreres av helsepersonell, i et miljø med tilgjengelige ressurser for gjenopplivning. Det skal gis pre‑ og post‑infusjonsmedisinering for å redusere risikoen for infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR). For dosering og toksisitet for samtidig administrerte legemidler, se SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Hyppigst (>20%) rapportert er infusjonsreaksjoner, fatigue, kvalme, diaré, muskelspasmer, pyreksi, hoste, dyspné, nøytropeni, trombocytopeni og øvre luftveisinfeksjon. I kombinasjon med bortezomib er i tillegg perifert ødem og perifer sensorisk nevropati hyppig rapportert. Alvorlige bivirkninger er pneumoni, øvre luftveisinfeksjon, influensa, pyreksi, diaré og atrieflimmer.
Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni, trombocytopeni, anemi, lymfopeni. Gastrointestinale: Kvalme, diaré, oppkast. Hjerte/kar: Hodepine. Infeksiøse: Pneumoni (inkl. streptokokkpneumoni og lobær pneumoni), øvre luftveisinfeksjon. Luftveier: Hoste, dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasmer. Nevrologiske: Perifer sensorisk nevropati. Øvrige: IRR1, fatigue, pyreksi, perifert ødem. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Atrieflimmer. Infeksiøse: Influensa.
For fullstendige opplysninger, se SPC.
Graviditet: Data mangler. IgG1-monoklonale antistoffer passerer placenta etter 1. trimester av graviditeten. Skal derfor ikke brukes under graviditet, hvis ikke fordelen for moren anses å oppveie mulig risiko for fosteret. Dersom pasienten blir gravid under bruk, skal hun informeres om mulig risiko for fosteret. Kvinner i fertil alder må bruke sikker prevensjon under og i 3 måneder etter seponering av behandling. Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Maternalt IgG skilles ut i morsmelk, men går ikke over i sirkulasjonen hos nyfødte og spedbarn i betydelige mengder, da de brytes ned i mage-tarmkanalen og ikke absorberes. Effekten på nyfødte/spedbarn er ukjent. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering. Fertilitet: Ingen data.
For fullstendige opplysninger, se SPC.
Infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR), nøytropeni/trombocytopeni, interferens med indirekte antiglobulintest (indirekte Coombs test), interferens med bestemmelse av komplett respons, hjelpestoffer, samt bilkjøring og bruk av maskiner - se SPC.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Prevensjon. Bivirkninger.
Daratumumab (Darzalex®)
SPC Daratumumab (Darzalex®)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Daratumumab: 20 mg/1 ml | 1 x 20 ml | C | 22 755,10 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Daratumumab: 20 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 5 772,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Daratumumab: 1800 mg | 15 ml | C | H-resept | 68 498,70 |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Daratumumab: 20 mg/1 ml | 1 x 20 ml | C | 22 755,10 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Daratumumab: 20 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 5 772,- |
Anne Sophie von Krogh
Isatuksimab er et IgG1-avledet monoklonalt antistoff som bindes til en spesifikk ekstracellulær epitop på CD38-reseptoren. CD38 er et transmembran-glykoprotein som i stor grad er uttrykt på myelomatoseceller.
Isatuksimab virker gjennom IgG Fc-avhengig mekanisme: antistoffavhengig cellulær cytotoksisitet, antistoffavhengig fagocytose og komplementavhengig cytotoksisitet. Videre kan isatuksimab indusere tumorcelledød ved apoptose gjennom en Fc-uavhengig mekanisme.
Hos pasienter med myelomatose induserte isatuksimab monoterapi klonal ekspansjon av T-cellereseptorrepertoaret, noe som indikerer en adaptiv immunrespons. Sammenlignet med isatuksimab alene øker kombinasjonen av isatuksimab og pomalidomid in vitro cellelyseringen av CD38-uttrykkende myelomatoseceller via effektorceller (ADCC) og direkte tumorcelledrap. In vivo-dyreforsøk som brukte en human myelomatose xenograftmodell hos mus viste
at kombinasjonen av isatuksimab og pomalidomid resulterer i økt antitumoraktivitet sammenlignet med aktiviteten til isatuksimab eller pomalidomid alene.
For utdypende omtale samt klinisk effekt, se SPC pkt 5.1.
Halveringstid: Terminal t1/2 ca. 28 dager og gjennomsnittlig tilsynelatende clearance ca. 9,55 ml/time. Steady state nås etter 8 uker med en akkumulering på 3,1 ganger.
Myelomatose.
Se de regionale helseforetakenes anbefalinger, sist oppdatert 29.01.2025.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen.
Spesialistoppgave. Skal administreres av helsepersonell med tilgang til gjenopplivningsutstyr. Anbefalt dosering er 10 mg/kg kroppsvekt gitt som i.v. infusjon i kombinasjon med pomalidomid og deksametason (Isa-Pd) eller i kombinasjon med karfilzomid og deksametason (Isa-Kd), eller i kombinasjon med bortezomib, lenalidomid og deksametason (Isa-Vrd).
Se SPC for sykluser og tidsplan, samt premedisinering, glemt/uteblitt dose og spesielle pasientgrupper.
Behandlingen gjentas inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet. For andre legemidler som administreres samtidig, henvises det til respektive preparatomtaler. Tidsplan for dosering skal følges nøye. Ingen dosereduksjon anbefales.
Administrering: Fortynnet oppløsning gis som i.v. infusjon, se SPC for detaljer.
De hyppigst rapporterte bivirkningene av isatuksimab er nøytropeni, infusjonsreaksjoner, pneumoni, øvre luftveisinfeksjon, diare og bronkitt.
Bivirkningsprofilen varierer noe for de tre nevnte behandlingskombinasjoner, se derfor SPC pkt 4.8 tabell 3, 4 ev. 5.
Bivirkninger med dødelig utfall under behandlingen er rapportert.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Voksne: 20 mg/kg i.v. har vært gitt i kliniske studier.
Klinikk og behandling: Som for Monoklonale antistoffer, se nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Kvinner som kan bli gravide/prevensjon
Kvinner som kan bli gravide som behandles med isatuksimab, må bruke sikker prevensjon under og i 5 måneder etter behandling.
Graviditet
Det er ingen tilgjengelige data på bruk av isatuksimab hos gravide kvinner.
Reproduksjonstoksisitetsstudier hos dyr har ikke blitt utført for isatuksimab. Det er kjent at immunoglobulin G1 monoklonale antistoffer krysser placenta etter første trimester av svangerskapet. Bruk av isatuksimab hos gravide kvinner er ikke anbefalt.
Amming
Det er ikke kjent om isatuksimab blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Det er kjent at humant IgG skilles ut i morsmelk i de første dagene etter fødselen, og avtar til lave konsentrasjoner kort tid etterpå. Derfor kan en risiko for barn som ammes ikke utelukkes i denne korte perioden like etter fødselen. Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om ammingen skal opphøre eller om behandlingen med isatuksimab skal avsluttes/avstås fra i denne spesifikke perioden. Deretter kan isatuksimab brukes under amming dersom det er klinisk nødvendig.
Fertilitet
Det finnes ingen tilgjengelige data fra mennesker eller dyr som fastslår potensielle effekter av isatuksimab på fertiliteten hos menn og kvinner (se pkt. 5.3).
For andre legemidler som administreres sammen med isatuksimab, henvises det til de respektive gjeldende preparatomtaler
Sporbarhet, infusjonsreaksjoner, nøytropeni, infeksjon, andre primære maligniteter og trombolysesyndrom, se SPC pkt 4.4.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Se DMP interaksjonssøk for isatuksimab.
Isatuksimab påvirker ikke farmakokinetikken til pomalidomid, karfilzomib, bortezomib eller lenalidomid, og motsatt.
Prevensjon. Bivirkninger.
Isatuksimab har ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.
Nye metoder: Se isatuksimab (Sarclisa).
Isatuksimab SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Isatuksimab: 20 mg/1 ml | 25 ml | C | 39 397,30 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Isatuksimab: 20 mg/1 ml | 5 ml | C | 7 908,50 |
Tormod Kyrre Guren
Tormod Kyrre Guren
Antistoff-legemiddelkonjugat bestående av den antimitotiske substansen monometyl auristatin E (MMAE) kovalent bundet til CD79b-spesifikt monoklonalt antistoff (rekombinant humant immunoglobulin G1 (IgG1)). IgG1 binder seg med høy affinitet og selektivitet til CD79b, som er en celleoverflate-komponent av B-cellereseptoren. Ved binding til CD79b blir polatuzumabvedotin raskt internalisert og spaltet av lysosomale proteaser, slik at MMAE frigjøres intracellulært. MMAE bindes til mikrotubuli og dreper celler som deler seg ved å hemme celledeling og indusere apoptose.
Proteinbinding: MMAE: 71-77%.
Fordeling: Sentralt Vd estimert til 3,15 liter.
Halveringstid: Ca. 12 dager ved syklus 6. Clearance er 0,9 liter/dag. MMAE: T1/2 ca. 4 dager etter første dose.
Metabolisme: Forventes å metaboliseres til små peptider, aminosyrer, ukonjugert MMAE og ukonjugerte MMAE-relaterte metabolitter. MMAE er substrat for CYP3A4/CYP3A5.
Utskillelse: Primært via feces, minimalt via urin.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen.
Skal kun administreres under tilsyn av helsepersonell med erfaring i diagnostisering og behandling av kreftpasienter.
Premedisinering: Pasienten skal premedisineres med et antihistamin og et antipyretikum før administrering.
Anbefalt dose: Voksne: 1,8 mg/kg som i.v. infusjon hver 21. dag, i kombinasjon med bendamustin og rituksimab, i 6 sykluser. Polatuzumabvedotin, bendamustin og rituksimab kan administreres i hvilken som helst rekkefølge på dag 1 av hver syklus. Anbefalt dose av bendamustin er 90 mg/m2/dag på dag 1 og dag 2 av hver syklus, og av rituksimab 375 mg/m2 på dag 1 av hver syklus, når disse administreres sammen med polatuzumabvedotin. Pga. begrenset klinisk erfaring med totaldoser >240 mg, anbefales det å ikke overskride 240 mg/syklus.
Doserreduksjonsanbefalinger ved bestemte bivirkninger som perifer nevropati, nøytropeni, trombocytopeni, infusjonsrelaterte reaksjoner, se SPC.
Forsinket eller glemt dose og/eller spesielle pasientgrupper, se SPC.
Administrering: Skal gis som i.v. infusjon via en separat infusjonsslange. Infusjonsslangen skal være utstyrt med et integrert eller påsatt sterilt, ikke-pyrogent filter med lav proteinbindingsgrad (0,2 eller 0,22 µm porestørrelse), samt kateter. Skal ikke gis som i.v. støt- eller bolusdose. Startdosen bør gis over 90 minutter. Pasienten bør overvåkes for IRR/overfølsomhet under infusjonen og i minst 90 minutter etter fullført startdose. Hvis den forrige infusjonen er godt tolerert, kan påfølgende dose gis over 30 minutter. Pasienten bør overvåkes under infusjonen og i minst 30 minutter etter avsluttet infusjon.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegg/SPC for fullstendig instruksjon.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
For utfyllende informasjon, se SPC.
Vanligste bivirkninger (≥30%) ved kombinasjonsbehandlingen (polatuzumabvedotin, bendamustin og rituksimab) er anemi (46,7%), trombocytopeni (46,7%), nøytropeni (46,7%), fatigue (40%), diaré (37,8%), kvalme (33,3%) og pyreksi (33,3%). Alvorlige bivirkninger (27%) ved kombinasjonsbehandlingen inkluderer febril nøytropeni (6,7%), pyreksi (4,4%) og pneumoni (4,4%). Hos >5% førte trombocytopeni og nøytropeni til seponering av behandling.
Ingen interaksjonsstudier utført. Sterke CYP3A4- og P-gp-hemmere kan øke AUC for konsentrasjon/tid-kurven av ukonjugert monometylnauristatin E (MMAE), som frigjøres fra polatuzumabvedotin, med 48%. Forsiktighet bør utvises ved samtidig behandling med CYP3A4-hemmere, og pasienten bør overvåkes nøyere for tegn på toksisitet. Det er ikke forventet at ukonjugert MMAE endrer AUC for samtidige legemidler som er CYP3A4-substrater. Sterke CYP3A4-induktorer kan nedsette eksponeringen for ukonjugert MMAE. Immunisering: Levende eller svekkede vaksiner bør ikke gis samtidig med behandlingen.
Graviditet: Ingen data fra bruk hos gravide. Dyrestudier har vist reproduktiv toksisitet. Kan være skadelig for fosteret og gravide bør informeres om risiko. Hos fertile kvinner skal graviditetsstatus sjekkes før behandling. Anbefales ikke under graviditet eller til fertile kvinner som ikke bruker prevensjonsmidler, med mindre potensiell nytte for mor oppveier potensiell risiko for foster. Fertile kvinner skal rådes til å bruke sikker prevensjon under behandling, og i minst 9 måneder etter siste dose. Mannlige pasienter med fertile kvinnelige partnere skal rådes til å bruke sikker prevensjon under behandling, og i minst 6 måneder etter siste dose.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. Det bør avstås fra amming under behandling.
Fertilitet: Dyrestudier har vist testikulær toksisitet. Det er mulig at mannlig reproduktiv funksjon og fertilitet kan nedsettes. Menn anbefales sædbanking før behandling.
For utfyllende informasjon, se SPC. Se der omtale av bla. myelosuppresjon, perifer nevropati, infeksjoner, progressiv multifokal leukoencefalopati (PML), tumorlysesyndrom (TLS), infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR) og levertoksisitet.
Liten påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. IRR, perifer nevropati, fatigue og svimmelhet kan oppstå under behandling.
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Aktive alvorlige infeksjoner.
Prevensjon. Bivirkninger.
Beslutning i Beslutningsforum for nye metoder 18.01.2021:
Polatuzumabvedotin SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Polatuzumabvedotin: 140 mg | 140 mg | C | 141 206,90 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Polatuzumabvedotin: 30 mg | 30 mg | C | 30 287,10 |
Tormod Kyrre Guren
Tormod Kyrre Guren
Ipilimumab er et humant monoklonalt antistoff (IgG1κ) som blokkerer signalet fra cytotoksisk T-lymfocyttantigen-4 (CTLA-4 (=CD152)), en negativ regulator av T-celle-aktivering. Ipilimumab vil dermed øke T-cellemediert immunrespons.
Halveringstiden er ca. 15 dager.
Spesialistoppgave. For utdypende, se SPC.
Melanom, nyrecellecarsinom, NSCLC, malignt peluralt mesoteliom, mismatch repair deficient (dMMR) eller mikrosatellitt instabilitets-hløy (MSI-H) kolorektalkreft, plateepitelkarsinom i øsofagus, hepatocellulært karsinom (i kombinasjon med nivolumab).
Ipilimumab administreres intravenøst. Anbefalt dosering er 3 mg/kg, administrert i løpet av en 90-minuttersperiode, hver 3. uke, totalt 4 doser.
Toksisitet: Voksne: 20 mg/kg har vært tolerert terapeutisk.
Klinikk og behandling: Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Ipilibumab er oftest forbundet med bivirkninger som skyldes økt immunaktivitet. De vanligste bivirkningene er diaré, utslett, kløe, feber, tretthet, kvalme, oppkast, redusert appetitt og abdominalsmerter. Hoste, dyspné, hypotensjon og leverpåvirkning i form av økte aminotransferaser og økt bilirubin i blod er også vanlig. Alvorlige bivirkninger som leversvikt, nyresvikt, hypotyreoidisme, kolitt, hypofysitt og alvorlige infusjonsreaksjoner er rapportert. Immunsuppressiv behandling kan være nødvendig for å behandle immunrelaterte bivirkninger.
Graviditet: Opplysninger om bruk ved graviditet mangler. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Immunglobuliner (IgG) passerer placenta og utskilles i morsmelk. Tilbakeholdenhet anbefales ved amming pga. en mulig effekt på immunsystemet.
Leverfunksjonstester og tyreoideafunksjonstester bør utføres før behandling og før hver dose. Alle tegn på immunrelaterte bivirkninger, inkludert diaré og kolitt, skal vurderes under behandlingen. Ipilimumab skal brukes med forsiktighet hos pasienter med autoimmune sykdommer.
Prevensjon. Bivirkninger.
Yervoy®.
Graziani G, Tentori L, Navarra P (2012): Ipilimumab: a novel immunostimulatory monoclonal antibody for the treatment of cancer. Pharmacol Res 65, 9-22.
Hanaizi Z, van Zwieten-Boot B, Calvo G, Lopez AS, van Dartel M, Camarero J, Abadie E, Pignatti F (2012): The European Medicines Agency review of ipilimumab (Yervoy) for the treatment of advanced (unresectable or metastatic) melanoma in adults who have received prior therapy: summary of the scientific assessment of the Committee for Medicinal Products for Human Use. Eur J Cancer 48, 237-242.
Lens M, Testori A, Ferucci PF (2012): Ipilimumab targeting CD28-CTLA-4 axis: new hope in the treatment of melanoma. Curr Top Med Chem 12, 61-66.
Trinh VA, Hwu WJ (2012): Ipilimumab in the treatment of melanoma. Expert Opin Biol Ther 12, 773-782.
Ipilimumab Yervoy®.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ipilimumab: 5 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 46 294,30 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ipilimumab: 5 mg/1 ml | 1 x 40 ml | C | 185 068,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ipilimumab: 5 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 46 294,30 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Ipilimumab: 5 mg/1 ml | 1 x 40 ml | C | 185 068,60 |
Tormod Kyrre Guren
Immunstimulerende humanisert IgG1 monoklonalt antistoff, som spesifikt retter seg mot «signalerings-lymfocytt-aktiverings-molekyl-familiemedlem 7» (SLAMF7)‑proteinet. SLAMF7 utrykkes i stor grad på celler med myelomatose, uavhengig av cytogenetiske avvik. SLAMF7 er også uttrykt på NK-celler, normale plasmaceller og andre immunceller, inkl. noen undergrupper av T‑celler, monocytter, B‑celler, makrofager og plasmacystoide dendrittiske celler. SLAMF7 er ikke påvist i normalt, solid vev eller i hematopoetiske stamceller. Elotuzumab aktiverer NK-celler direkte gjennom både SLAMF7‑signalveien og Fc‑reseptorer, og forsterker dermed aktiviteten mot myelomcellen in vitro.
Elotuzumab retter seg også mot SLAMF7 på myelomceller og ved interaksjoner med Fc-reseptorer på spesifikke immunceller muliggjør interaksjon med NK-celler. Dette gir celledød av myelomceller via antistoffavhengig cellulær cytotoksisitet (ADCC) og makrofagmediert antistoffavhengig cellulær fagocytose (ADCP). I prekliniske modeller har elotuzumab vist synergistisk aktivitet i kombinasjon med lenalidomid, pomalidomid eller bortezomib.
Ikke-lineær farmakokinetikk med avtagende clearance ved doseøkning fra 0,5‑20 mg/kg kroppsvekt hos pasienter med myelomatose. Metabolisme: Ikke fastslått. Det forventes at elotuzumab degraderes til mindre peptider og aminosyrer via katabolske prosesser. Se SPC for utdypende.
Metabolisme via CYP450‑enzymer eller andre legemiddelmetaboliserende enzymer forventes ikke.
Se Nasjonalt handlingsprogram for maligne blodsykdommer og Nye metoder for detaljer.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Behandling bør igangsettes og følges opp av lege med erfaring i behandling av myelomatose.
Premedisinering for forebygging av infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR), håndtering av IRR, dosering ved kombinasjon med lenalidomid og deksametason, dosering ved kombinasjon med pomalidomid og deksametason, samt dosering til spesielle populasjoner, se SPC.
Elotuzumab kan påvises i serumproteinelektroforese (SPEP) og ved immunfiksering i serum hos myelompasienter, og kan interferere med riktig responsklassifisering. Tilstedeværelse av elotuzumab i serum kan gi en liten topp i begynnelsen av gamma regionen på SPEP, som tilsvarer IgGƙ ved immunfiksering i serum. Interferensen kan påvirke vurderingen av komplett respons (KR) og mulig tilbakefall fra KR hos pasienter med IgG-kappa myelomprotein.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 20 mg/kg ble godt tolerert i kliniske studier.
Klinikk og behandling: Som for Monoklonale antistoffer
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Svært vanlige: Lymfopeni, diaré, fatigue, feber, nasofaryngitt, pneumoni, øvre luftveisinfeksjon, hoste, hodepine og redusert vekt.
Vanlige: Leukopeni, brystsmerter, nattesvette, overfølsomhet, herpes zoster, DVT, smerter i orofarynks, hypoestesi, humørforandringer og infusjonsrelatert reaksjon.
Se SPC for utfyllende.
Infusjons-relatert reaksjon (IRR): Premedisinering skal gis før infusjon. Ved symptom på IRR ≥grad 2, skal infusjonen avbrytes og hensiktsmessige medisinske og støttende tiltak igangsettes. Elotuzumab kan gjenopptas med redusert infusjonshastighet når reaksjonen har gitt seg. Svært alvorlige IRR kan kreve permanent seponering og medisinsk akuttbehandling.
Infeksjoner: Pasienten bør overvåkes og infeksjoner håndteres med standardbehandling.
Sekundære primære maligniteter (SPM): Forbundet med lenalidomid og er mer uttalt ved kombinasjonen elotuzumab + lenalidomid + deksametason enn ved lenalidomid + deksametason alene. Pasienten bør overvåkes for utvikling av SPM.
Se SPC for utfyllende.
Se DMPs interaksjonssøk.
Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i SPC pkt. 6.1.
Preparatomtalene for lenalidomid, pomalidomid og deksametason som brukes i kombinasjon med elotuzumab skal gjennomgås før oppstart av behandling.
Graviditet: Bør ikke brukes av kvinner i fertil alder, med mindre klinisk tilstand nødvendiggjør behandling. Elotuzumab gis i kombinasjon med lenalidomid, som er kontraindisert under graviditet. Ved kombinasjon med lenalidomid eller pomalidomid er det risiko for fosterskade, inkl. alvorlige livstruende fødselsdefekter. Pasienter som får elotuzumab i kombinasjon med lenalidomid eller pomalidomid bør følge det graviditetsforebyggende programmet for hhv. lenalidomid eller pomalidomid.
Amming: Utskillelse i morsmelk forventes ikke. Elotuzumab gis i kombinasjon med lenalidomid eller pomalidomid, og amming skal opphøre pga. lenalidomid eller pomalidomid.
Fertilitet: Effekt på fertilitet er ukjent.
For detaljer, se SPC.
Prevensjon. Bivirkninger.
Se Nye Metoder Elotuzumab.
Se SPC for utfyllende.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Elotuzumab: 300 mg | 300 mg | C | 15 190,30 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Elotuzumab: 400 mg | 400 mg | C | 20 241,70 |
Tormod Kyrre Guren
Primær ekspresjon av cytotoksisk T-lymfocytt-assosiert antigen (CTLA-4) er på overflaten av T-lymfocytter. Interaksjon mellom CTLA-4 og ligandene CD80 og CD86, begrenser effektor-T-celleaktivering gjennom en rekke mekanismer, primært ved å begrense kostimulerende signalering gjennom CD28. Tremelimumab er et selektivt humant IgG2-antistoff som blokkerer CTLA-4-interaksjonen med CD80 og CD86, og som dermed forsterker T-celle-aktivering og –proliferasjon. Kombinasjonen av tremelimumab (CTLA-4-hemmer) og durvalumab (PDL-1-hemmer) gir forbedret antitumorrespons ved metastatisk ikke-småcellet lungekreft og hepatocellulært karsinom.
Fordeling
Estimert clearance (CL) for tremelimumab som monoterapi eller i kombinasjon med andre legemidler i doseområdet ≥75 mg (eller 1 mg/kg) hver 3. eller 4. uke er 6,33 liter.
Halveringstid
Terminal t1/2 er ca. 14,2 dager.
Metabolisme
De primære eliminasjonsveiene for tremelimumab er proteinkatabolisme via retikuloendotelsystemet eller målmediert disposisjon.
Utskillelse
Estimert clearance (CL) for tremelimumab som monoterapi eller i kombinasjon med andre legemidler i doseområdet ≥75 mg (eller 1 mg/kg) hver 3. eller 4. uke er 0,309 liter/daglig.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Behandlingen må startes opp og overvåkes av en lege med erfaring i kreftbehandling. Doseøkning eller -reduksjon anbefales ikke under kombinasjonsbehandlingen. Tilbakeholdelse av dose, eller seponering, kan være nødvendig ut ifra individuell sikkerhet og toleranse.
For dosering og administrasjon ved Avansert eller inoperabel HCC og metastatisk NSCLC, se pkt 4.2 i SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger. Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Behandling: Symptomatisk behandling. Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Bivirkningsprofilen er noe forskjellig avhengig av indikasjon og ev komedikasjon, se derfor pkt. 4.8 side 11-19 i SPC.
Immunmediert organaffeksjon i lunger, lever, tarm, endokrine organer (inkl. ketoacidose, diabetes mellitus type 1), hypofyse, nyrer, hud, hjerte, pankreas, nervesystemet osv.
Se SPC pkt. 4.4 for utfyllende.
Se DMPs interaksjonssøk for tremelimumab.
Overfølsomhet for innholdsstoffene.
Graviditet: Ingen data fra bruk hos gravide. Tremelimumab har potensiale til å påvirke graviditeten og kan gi fosterskader. Dyrestudier indikerer ingen direkte eller indirekte skadelige effekter mhp. reproduksjonstoksisitet. Humant IgG2 krysser placenta. Tremelimumab anbefales ikke under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker sikker prevensjon under behandling og i minst 3 måneder etter siste dose. Kvinner som kan bli gravide må bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 3 måneder etter siste dose.
Amming: Overgang i morsmelk, absorpsjon, effekter på spedbarn som ammes eller effekten på melkeproduksjonen, er ukjent. Humant IgG2 skilles ut i human morsmelk. En risiko for spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre ved behandling med tremelimumab og i minst 3 måneder etter siste dose.
Fertilitet: Effekten av tremelimumab på fertilitet er ukjent. Det er sett mononukleær celleinfiltrasjon i prostata og livmor i toksisitetsstudier ved gjentatte doser.
For detaljer, se pkt. 4.6 i SPC.
Prevensjon. Bivirkninger.
Se Nye Metoder tremelimumab.
SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tremelimumab: 20 mg/1 ml | 1 x 1.25 ml | C | 22 834,50 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tremelimumab: 20 mg/1 ml | 1 x 15 ml | C | 208 874,80 |
Tormod Kyrre Guren
Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling med PD-1 og PD-L1-hemmere.
Tormod Kyrre Guren
Humant monoklonalt antistoff som bindes til programmert celledød 1 (PD-1)-reseptorer og blokkerer interaksjonen med ligandene PD-L1 og PD-L2. Binding av PD-L1 og PD-L2 til PD-1-reseptoren, som er uttrykt på antigenpresenterende celler, og kan være uttrykt på tumorceller eller andre celler i svulstens mikromiljø, gir hemming av T-celleproliferasjon og cytokinsekresjon. Nivolumab potenserer T-celleresponsen, inkludert antitumorresponsen, ved å blokkere binding av ligandene til PD-1-reseptoren.
Halveringstid: Terminal t½ ca. 27 dager.
Spesialistoppgave.
Spesifiserte former for; malignt melanom, ikke-småcellet lungekreft (NSCLC), malignt pleuralt mesoteliom (MPM), nyrecellekarsinom (RCC), klassisk Hodgkins lymfom (klassisk HL), plateepitelkreft i hode og hals (SCCHN), urotelialt karsinom, «mismatch repair deficient» (dMMR) eller «microsatellite instability-high» (MSI-H) kolorektal kreft (CRC), samt kreft i øsofagus (ESCC og OC) eller den gastroøsofageale overgangen (GEJC).
I kombinasjon med ipilimumab: Hepatocellulært karsinom.
Se SPC for detaljer.
Anbefalt dose er 3 mg/kg i.v. i løpet av 60 minutter hver 2. uke. Doseøkning eller -reduksjon anbefales ikke. Basert på individuell sikkerhet og toleranse kan doseutsettelse eller seponering være nødvendig. Retningslinjer for permanent seponering eller tilbakeholdelse av doser, se SPC .
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger. Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Behandling: Symptomatisk behandling. Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Assosiert med immunrelaterte bivirkninger fra forskjellige organer, vanligst er fatigue, utslett, kløe, diaré og kvalme. Pasienten bør overvåkes kontinuerlig under pågående infusjon og i minst 5 måneder etter siste dose.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier mulig fosterskadelig effekt. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se G8 Monoklonale antistoffer M
Prevensjon. Bivirkningsveiledning.
Nivolumab (Opdivo®)
SPC Opdivo®
Sunshine J, Taube, JM: PD-1/PD-L1 inhibitors. Curr Opin Pharmacol 2015, 23:32-38.
Brahmer JR, Drake CG, Wollner I, Powderly JD, Picus J, Sharfman WH, Stankevich E, Pons A, Salay TM, McMiller TL, Gilson MM, Wang C, Selby M, Taube JM, Anders R, Chen L, Korman AJ, Pardoll DM, Lowy I, Topalian SL: Phase I study of single-agent anti-programmed death-1 (MDX-1106) in refractory solid tumors: safety, clinical activity, pharmacodynamics, and immunologic correlates. J Clin Oncol 2010, 28:3167-3175.
Patnaik A, Kang SP, Rasco D, Papadopoulos KP, Elassaiss-Schaap J, Beeram M, Drengler R, Chen C, Smith L, Espino G, Gergich K, Delgado L, Daud A, Lindia JA, Li XN, Pierce RH, Yearley JH, Wu D, Laterza O, Lehnert M, Iannone R, Tolcher AW: Phase I Study of Pembrolizumab (MK-3475; Anti-PD-1 Monoclonal Antibody) in Patients with Advanced Solid Tumors. Clin Cancer Res. 2015 Oct 1;21(19):4286-93.
Mahoney, K. M., Freeman, G. J., & McDermott, D. F. (2015). The next immune-checkpoint inhibitors: PD-1/PD-L1 blockade in melanoma. Clinical Therapeutics, 37(4), 764-782. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.clinthera.2015.02.018
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Nivolumab: 600 mg | 1 x 5 ml | C | 38 359,20 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Nivolumab: 10 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 16 004,10 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Nivolumab: 10 mg/1 ml | 1 x 12 ml | C | 19 197,70 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Nivolumab: 10 mg/1 ml | 1 x 24 ml | C | 38 359,20 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Nivolumab: 10 mg/1 ml | 1 x 4 ml | C | 6 426,70 |
Tormod Kyrre Guren
Kombinasjonspreparat. Se SPC.
Nivolumab
Se Nivolumab.
Relatlimab
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger. Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Behandling: Symptomatisk behandling. Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Nivolumab: 240 mg Relatlimab: 80 mg | 1 x 20 ml | C | 100 209,10 |
Tormod Kyrre Guren
Humanisert monoklonalt antistoff rettet mot programmert celledød-1 (PD-1)-reseptorer. Blokkerer interaksjonen med ligandene PD-L1 og PD-L2. PD-1-reseptoren er en negativ regulator av T celle-aktivitet, som er vist å være involvert i kontroll av T-cellenes immunrespons. PD-1 er uttrykt i antigenpresenterende celler og kan være uttrykt i tumorceller eller andre celler i svulstens mikromiljø. Pembrolizumab forsterker T-celleresponsen (inkludert anti-tumorresponsen) ved å blokkere bindingen av PD-1 til PD-L1 og PD-L2.
Halveringstid: Terminal t1/2 er ca. 26 dager.
Spesialistoppgave.
Se SPC for detaljer og oppdateringer.
Melanom, ikke-småcellet lungekreft (NSCLC), malignt pleuralt mesoteliom, Hodgkins lymfom, urotelialt karsinom, plateepitelkarsinom i hode-hals, nyrecellekarsinom, mikrosatellitt instability-high (MSI-H) eller mismatch repair deficient (dMMR) kreft, kolorektalkreft, ikke-kolorektalkreft, øsofagealt karsinom, trippel-negativ brystkreft, endometriekarsinom, livmorhalskreft, gastrisk eller gastroøsofagealtovergang adenokarsinom, galleveiskreft.
Anbefalt dose er 2 mg/kg hver 3. uke. Pasienten bør behandles inntil sykdomsprogresjon eller til uakseptabel toksisitet. Atypiske responser er sett (f.eks. initial, forbigående vekst av tumor eller små nye lesjoner innen de første månedene, etterfulgt av at tumor krymper). For klinisk stabile pasienter med initiale tegn på sykdomsprogresjon, anbefales det å fortsette med behandling inntil sykdomsprogresjonen er bekreftet.
Se Monoklonale antistoffer nedenfor
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Assosiert med immunrelaterte bivirkninger fra forskjellige organer, gastrointestinalegastrointestinale bivirkninger, fatigue, anemi, trombocytopeni, endokrine bivirkninger mm.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier mulig fosterskadelig effekt. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se G8 Monoklonale antistoffer M
Prevensjon. Bivirkninger. Sikkerhetsinformasjon, helsepersonell.
Keytruda ®
Sunshine J, Taube, JM: PD-1/PD-L1 inhibitors. Curr Opin Pharmacol 2015, 23:32-38.
Brahmer JR, Drake CG, Wollner I, Powderly JD, Picus J, Sharfman WH, Stankevich E, Pons A, Salay TM, McMiller TL, Gilson MM, Wang C, Selby M, Taube JM, Anders R, Chen L, Korman AJ, Pardoll DM, Lowy I, Topalian SL: Phase I study of single-agent anti-programmed death-1 (MDX-1106) in refractory solid tumors: safety, clinical activity, pharmacodynamics, and immunologic correlates. J Clin Oncol 2010, 28:3167-3175.
Patnaik A, Kang SP, Rasco D, Papadopoulos KP, Elassaiss-Schaap J, Beeram M, Drengler R, Chen C, Smith L, Espino G, Gergich K, Delgado L, Daud A, Lindia JA, Li XN, Pierce RH, Yearley JH, Wu D, Laterza O, Lehnert M, Iannone R, Tolcher AW: Phase I Study of Pembrolizumab (MK-3475; Anti-PD-1 Monoclonal Antibody) in Patients with Advanced Solid Tumors. Clin Cancer Res. 2015 Oct 1;21(19):4286-93.
Mahoney, K. M., Freeman, G. J., & McDermott, D. F. (2015). The next immune-checkpoint inhibitors: PD-1/PD-L1 blockade in melanoma. Clinical Therapeutics, 37(4), 764-782. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.clinthera.2015.02.018
Reck M et al. Pembrolizumab versus Chemotherapy for PD-L1-Positive Non-Small-Cell Lung Cancer. N Engl J Med. 2016 Oct 8. PMID: 27718847 DOI: 0.1056/NEJMoa1606774
SPC Keytruda®.
Sunshine J, Taube, JM: PD-1/PD-L1 inhibitors. Curr Opin Pharmacol 2015, 23:32-38.
Brahmer JR, Drake CG, Wollner I, Powderly JD, Picus J, Sharfman WH, Stankevich E, Pons A, Salay TM, McMiller TL, Gilson MM, Wang C, Selby M, Taube JM, Anders R, Chen L, Korman AJ, Pardoll DM, Lowy I, Topalian SL: Phase I study of single-agent anti-programmed death-1 (MDX-1106) in refractory solid tumors: safety, clinical activity, pharmacodynamics, and immunologic correlates. J Clin Oncol 2010, 28:3167-3175.
Patnaik A, Kang SP, Rasco D, Papadopoulos KP, Elassaiss-Schaap J, Beeram M, Drengler R, Chen C, Smith L, Espino G, Gergich K, Delgado L, Daud A, Lindia JA, Li XN, Pierce RH, Yearley JH, Wu D, Laterza O, Lehnert M, Iannone R, Tolcher AW: Phase I Study of Pembrolizumab (MK-3475; Anti-PD-1 Monoclonal Antibody) in Patients with Advanced Solid Tumors. Clin Cancer Res. 2015 Oct 1;21(19):4286-93.
Mahoney, K. M., Freeman, G. J., & McDermott, D. F. (2015). The next immune-checkpoint inhibitors: PD-1/PD-L1 blockade in melanoma. Clinical Therapeutics, 37(4), 764-782. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.clinthera.2015.02.018
Reck M et al. Pembrolizumab versus Chemotherapy for PD-L1-Positive Non-Small-Cell Lung Cancer. N Engl J Med. 2016 Oct 8. PMID: 27718847 DOI: 0.1056/NEJMoa1606774
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Pembrolizumab: 395 mg | 2.4 ml | C | 81 527,40 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Pembrolizumab: 790 mg | 4.8 ml | C | 163 018,60 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Pembrolizumab: 25 mg/1 ml | 4 ml | C | 40 781,80 |
Tormod Kyrre Guren
Visse former for urotelialt karsinom, ikke-småcellet lungekreft, småcellet lungekreft, trippel-negativ brystkreft og hepatocellulært karsinom. Se DMP atezolizumab for oppdatert preparatomtale.
Spesialistoppgave.
Benyttes både i mono- og kombinasjonsterapi.
Dosering, intervaller og administrasjon, intravenøs eller subkutan, avhenger av indikasjon og aktuell protokoll.
Se også oppdatert SPC for utdypende.
Et antineoplastisk monoklonalt antistoff som potenserer T-cellerespons, inkludert antitumorrespons, gjennom blokkering av PD-L1-binding til reseptoren PD-1.
Halveringstid ca. 27 dager.
De vanligste bivirkningene er tretthet, nedsatt appetitt, kvalme, dyspné, diaré, utslett, pyreksi, oppkast, artralgi, asteni og kløe. Atezolizumab er også forbundet med immunrelaterte bivirkninger inkludert pneumonitt, hepatitt, kolitt, hypo- eller hypertyreose, adrenal insuffisiens, hypofysitt, diabetes mellitus type 1, Guillain-Barré syndrom, myokarditt, meningoencefalitt og pankreatitt.
Interaksjoner: Se DMP interaksjonssøk atezolizumab.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Som for Monoklonale antistoffer, se nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier mulig fosterskadelig effekt.
Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen, selv om det trolig ikke vil være absorpsjon fra barnets mage-tarm-kanal. Se Monoklonale antistoffer i Tabell: Amming og legemidler (alfabetisk).
Prevensjon. Bivirkninger.
DMP oppdatert preparatomtale atezolizumab.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Atezolizumab: 1200 mg | 1 x 20 ml | C | 52 050,20 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Atezolizumab: 840 mg | 1 x 14 ml | C | 36 446,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Atezolizumab: 1875 mg | 15 ml | C | 52 050,20 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Atezolizumab: 1200 mg | 20 ml | C | 52 050,20 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Atezolizumab: 840 mg | 14 ml | C | 36 446,- |
Tormod Kyrre Guren
Humant, monoklonalt IgG1-antistoff rettet mot PD-L1. Produsert i ovarieceller fra kinesisk hamster ved rekombinant DNA-teknologi.
Avelumab er et humant monoklonalt antistoff (av IgG1-type) rettet mot programmert celledød-ligand-1 (PD-L1). Avelumab binder PD-L1 og blokkerer interaksjonen mellom PD-L1 og reseptorene for programmert celledød-1 (PD-1) og B7-1 på T-cellene. Dette fjerner de hemmende effektene av PD-L1 på cytotoksiske CD8+ T-celler og potenserer antitumor T-cellerespons. Avelumab også kan også mediere antitumoreffekt via naturlige drepeceller (NK-celler) gjennom antistoffavhengig cellemediert cytotoksisitet (ADCC, antibody-dependent cell-mediated cytotoxicity).
Halveringstid: 6 dager.
Se SPC for detaljer.
Se SPC.
Overvåk nøye for symptomer på bivirkninger. Behandlingen rettes mot håndtering av symptomer.
Oftest immunrelaterte bivirkninger. Se SPC.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier mulig fosterskadelig effekt.
Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen, selv om det trolig ikke vil være absorpsjon fra barnets mage-tarm-kanal.
Prevensjon. Bivirkninger.
Avelumab SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Avelumab: 20 mg/1 ml | 1 x 10 ml | C | 11 541,- |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Avelumab: 20 mg/1 ml | 10 ml | C | 11 541,- |
Tormod Kyrre Guren
Monoklonalt antistoff produsert i mammalske celler (ovarieceller fra kinesisk hamster) vha. rekombinant DNA-teknologi.
Virkningsmekanisme: Binder programmert celledød‑ligand‑1 (PD-L1) og blokkerer interaksjonen mellom PD-L1 og reseptorene for programmert celledød‑1 (PD-1) og B7-1. Blokkerer selektivt interaksjonen mellom PD‑L1 og PD‑1 og B7-1. Selektiv blokkering forsterker immunsystemets antitumorrespons og øker T-celleaktivering. Induserer ikke antistoffavhengig cellemediert cytotoksisitet (ADCC).
Halveringstid: Ca 18 dager.
For utdypende, se oppdatert preparatomtale DMP legemiddelsøk durvalumab.
Spesialistoppgave.
Se oppdatert preparatomtale DMP legemiddelsøk durvalumab for detaljer.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Svært vanlige: Hypotyreoidisme, abdominalsmerte, diaré, feber, pruritus, utslett, pneumoni, øvre luftveisinfeksjon, hoste/slimhoste, pneumonitt.
For fullstendig oversikt, se oppdatert preparatomtale DMP legemiddelsøk durvalumab.
Immunrelaterte tilstander i bla. hud, hjerte, lunge, lever, nyre, gastrointestinaltraktus. Alvorlig infusjonsrelaterte reaksjoner er rapportert.
Se oppdatert preparatomtale DMP legemiddelsøk durvalumab for detaljer.
Graviditet: Ingen data fra bruk hos gravide. Kan potensielt påvirke svangerskapet, og i en allogen graviditetsmodell i mus førte forstyrrelse av PD-L1-signalveien til økning i fosterdød. Dyrestudier indikerer ikke reproduksjonstoksisitet. Humant IgG1 er kjent for å krysse placentabarrieren, og overgang til placenta er bekreftet i dyrestudier. Durvalumab kan skade fosteret, og anbefales ikke under graviditet og til fertile kvinner som ikke bruker sikker prevensjon under og i minst 3 måneder etter behandling. Kvinner i fertil alder bør bruke sikker prevensjon under og i minst 3 måneder etter behandling.
Amming: Utskillelse i morsmelk er ukjent. Undersøkelser i cynomolgus-aper har vist lave durvalumabnivåer i melk ved dag 28 etter fødsel. Antistoffer kan overføres til human morsmelk, men potensialet for opptak og skade hos nyfødte er ikke kjent. Risiko for diende barn kan imidlertid ikke utelukkes. Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om ammingen skal opphøre eller om behandlingen skal avsluttes/avstås fra.
Fertilitet: Ingen data vedrørende potensiell effekt på fertilitet.
Prevensjon. Bivirkninger.
Durvalumab SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Durvalumab: 50 mg/1 ml | 10 ml | C | 33 743,30 | |
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Durvalumab: 50 mg/1 ml | 2.4 ml | C | 8 207,90 |
Tormod Kyrre Guren
Humant immunglobulin (IgG4), monoklonalt antistoff. Binder til PD-1-reseptoren (programmert celledød-1-reseptoren), og blokkerer interaksjonen med ligandene PD-L1 og PD-L2. Binding til ligandene PD-L1 og PD-L2 som uttrykkes på antigenpresenterende celler, og som kan uttrykkes på tumorceller og/eller andre celler i tumorens mikromiljø, gir hemming av T-cellefunksjon, som proliferasjon, cytokinsekresjon og cytotoksisk aktivitet. T-celleresponser potenseres, inkl. anti-tumorresponser.
Absorpsjon: Steady state etter ca. 4 måneder. Halveringstid: T1/2ss 19,4 dager. Clearance er lineær ved doser fra 1-10 mg/kg hver 2. uke. Clearance etter 1. dose er ca. 0,33 liter/dag. Total clearance reduseres med ca. 35% over tid. Clearance ved steady state er 0,21 liter/dag.
Metabolisme: Forventes å degraderes til små peptider og aminosyrer.
Spesialistoppgave. Se SPC.
Spesialistoppgave. Se SPC.
Voksne inkl. eldre: Anbefalt dose er 350 mg hver 3. uke. Behandlingen kan fortsette frem til sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet inntreffer.
Dosejustering: Ingen dosereduksjon anbefales. Det kan være nødvendig å avbryte eller seponere behandlingen basert på individuell sikkerhet og toleranse. Anbefalte justeringer for håndtering av bivirkninger og detaljerte retningslinjer for behandling av immunrelaterte bivirkninger er beskrevet i tabellen i SPC.
Administrering: Gis som i.v. infusjon over 30 minutter gjennom en infusjonsslange med et integrert eller påsatt sterilt, ikke-pyrogent filter med lav proteinbindingsgrad (porestørrelse 0,2-5 µm).
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Monoklonale antistoffer i kreftbehandling nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Svært vanlige: Diaré (inkl. kolitt), fatigue (inkl. asteni), kløe og utslett. For fullstendig oversikt, se SPC.
Forskriver bør være kjent med opplæringsmateriellet og gi pasient pasientkortet som forklarer hva de bør gjøre ved symptomer på immunrelaterte bivirkninger og infusjonsrelaterte reaksjoner. Alvorlige og fatale immunrelaterte bivirkninger som kan involvere alle organsystemer er sett. De fleste oppstår under behandlingen, men kan også oppstå etter avsluttet behandling. Kan påvirke mer enn én del av kroppen samtidig, som f.eks. myositt og myokarditt eller myasthenia gravis. Se SPC.
Se DMP interaksjonssøk.
Graviditet: Data mangler. Ikke anbefalt under graviditet eller til fertile kvinner som ikke bruker sikker prevensjon, med mindre klinisk nytte oppveier potensiell risiko. Reproduksjonsstudier hos dyr er ikke utført, men andre dyrestudier har vist hemming av PD-1/PD-L1-veien som kan føre til økt risiko for immunmediert avstøtning av fosteret og påfølgende fosterdød. IgG4 krysser placentabarrieren, og cemiplimab kan derfor potensielt overføres fra mor til foster.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Antistoffer (inkl. IgG4) utskilles i morsmelk, og risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Ammende skal instrueres om å ikke amme under behandling og i minst 4 måneder etter siste dose.
Fertilitet: Ingen kliniske data. Dyrestudier har ikke vist effekt på fertilitet.
Prevensjon. Bivirkninger.
Cemiplimab SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Cemiplimab: 350 mg | 1 x 7 ml | C | 66 474,10 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Cemiplimab: 350 mg | 1 x 7 ml | C | 66 474,10 |
Tormod Kyrre Guren
Dostarlimab er et humanisert monoklonalt antistoff av IgG4-isotypen som binder seg til PD-1-reseptorer og blokkerer interaksjonene med de tilhørende ligandene PD-L1 og PD-L2. Dette fører til hemming av T-cellefunksjoner som proliferasjon, cytokinproduksjon og cytotoksisk aktivitet. Dostarlimab styrker effekten av T-celleresponsen, inkl. antitumor-immunresponser
Halveringstid
25,4 dager ved steady state.
Metabolisme
Forventes katabolisert til små peptider, aminosyrer og små karbohydrater av lysosom via væskefase eller reseptormediert endocytose.
Spesialistoppgave.
Endometriecancer. For detaljer, se SPC.
Spesialistoppgave. Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Se SPC.
Anbefalt dose ved monoterapi er 500 mg dostarlimab hver 3. uke i 4 sykluser, etterfulgt av 1000 mg hver 6. uke for alle påfølgende sykluser. Dosereduksjon anbefales ikke. Doseutsettelse/seponering kan være nødvendig mht. individuell sikkerhet og toleranse. Anbefalte doseendringer for å håndtere bivirkninger, se SPC.
Se G12.
Svært vanlige: Anemi, hypotyreose, diaré, kvalme, oppkast, feber, kløe, utslett, artralgi, økte transaminaser.
Se SPC for utdypende.
Immunrelatert pneumonitt, kolitt, hepatitt, endokrine sykdommer, inkl. diabetes mellitus type 1 og diabetisk ketoacidose, hypo- og hypertyreose (inkl. tyreoiditt), binyresvikt, nefritt, eksfolierende dermatologiske lidelser som pemfigoid, Stevens-Johnsons syndrom ev. toksisk epidermal nekrolyse, artralgi, samt andre immunrelaterte bivirkninger, inkl. potensielt alvorlige hendelser som bl.a. myositt, myokarditt, encefalitt, demyeliniserende nevropati (inkl. Guillain-Barrés syndrom) og sarkoidose.
Se SPC for utdypende.
Graviditet: Ingen/begrensede data på bruk hos gravide. Som følge av virkningsmekanismen kan dostarlimab gi føtalt skadelige farmakologiske effekter ved bruk under graviditet. Ikke anbefalt under graviditet. Det er en risiko forbundet med bruk til kvinner i fertil alder. Kvinner i fertil alder må bruke sikker prevensjon under behandling og i 4 måneder etter siste dose. Ikke anbefalt hos fertile kvinner som ikke bruker sikker prevensjon.
Amming: Amming Ukjent om dostarlimab/metabolitter utskilles i morsmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Skal derfor ikke brukes ved amming, og amming skal unngås i minst 4 måneder etter siste dose.
Fertilitet: Fertilitet Ikke studert.
Prevensjon. Bivirkninger.
Se dostarlimab (Jemperli®).
SPC Jemperli.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Dostarlimab: 500 mg | 500 mg | C | 92 318,20 |
Tormod Kyrre Guren
Tislelizumab er en humanisert immunglobulin G4 (IgG4)-variant av monoklonalt antistoff mot PD-1, som bindes til det ekstracellulære domenet til humant PD-1. Det blokkerer kompetitivt binding til både PD-L1 og PD-L2, hemmer PD-1-mediert negativ signalering og forsterker den funksjonelle aktiviteten i T-celler i in vitro cellebaserte analyser.
ATC-kode: L01FF09.
Administreres intravenøst og er derfor umiddelbart og fullstendig biotilgjengelig.
Halveringstid
24 dager ved steady state.
Metabolisme
Det forventes at tislelizumab blir nedbrutt til små peptider og aminosyrer via katabolske baner.
Ikke‑småcellet lungekreft (NSCLC): I kombinasjon med pemetreksed og platinabasert kjemoterapi til førstelinjebehandling av voksne som har ikke‑plateepitel NSCLC hvis svulster har PD-L1-uttrykk på ≥50% av tumorceller, med ingen EGFR- eller ALK-positiv mutasjon, og som har:
I kombinasjon med karboplatin og enten paklitaksel eller nab‑paklitaksel til førstelinjebehandling av plateepitel NSCLC hos voksne som har:
Som monoterapi til behandling av voksne med lokalavansert eller metastatisk NSCLC etter tidligere platinabasert terapi. Pasienter med EGFR-mutasjon eller ALK-positiv NSCLC bør også ha gjennomgått målrettet behandling før de behandles med tislelizumab.
Småcellet lungekreft (SCLC): I kombinasjon med etoposid og platinabasert kjemoterapi, til førstelinjebehandling av voksne med SCLC i avansert stadium.
Gastrisk eller gastroøsofagealt (G/GEJ) adenokarsinom: I kombinasjon med platina- og fluoropyrimidinbasert kjemoterapi til førstelinjebehandling av voksne med HER-2-negativt lokalt avansert inoperabelt eller metastatisk gastrisk eller gastroøsofagealt (G/GEJ) adenokarsinom med tumorer som uttrykker PD-L1 med en tumorområdepositivitet (TAP)-score ≥5%.
Øsofagealt plateepitelkarsinom (OSCC): I kombinasjon med platinabasert kjemoterapi til førstelinjebehandling av voksne med inoperabelt, lokalt avansert eller metastatisk OSCC med tumorer som uttrykker PD-L1 med en TAP-score på ≥5%. Som monoterapi til behandling av voksne med inoperabelt, lokalavansert eller metastatisk OSCC etter tidligere platinabasert kjemoterapi.
Nasofaryngealt karsinom (NPC): I kombinasjon med gemcitabin og cisplatin, førstelinjebehandling av voksne pasienter med residiverende eller metastatisk nasofaryngealt karsinom (NPC).
Spesialistoppgave. Se SPC.
Anbefalt dose er 200 mg administrert som en intravenøs infusjon hver 3. uke.
Se G12.
Det finnes ingen informasjon om overdosering av tislelizumab. Ved eventuell overdosering må
pasienten overvåkes nøye for tegn og symptomer på bivirkninger, og egnet symptomatisk behandling
må igangsettes umiddelbart.
Vanligste grad 3/4:: Anemi og pneumoni.
De fatale bivirkningene var pneumoni
(0,78 %), hepatitt (0,13 %), pneumonitt (0,07 %), dyspné (0,07 %), redusert apetitt (0,07 %) og
trombocytopeni (0,07 %).
Se SPC pkt 4.8 for utdypende.
Immunrelatert pneumonitt, hepatitt, hudreaksjon, kolitt, nefritt og endokrinopatier som tyreoideaforstyrrelser, binyreinsuffisiens, hypofysitt, samt diabetes mellitus type 1.
Se SPC for utdypende.
Kvinner som kan bli gravide/antikonsepsjon
Tislelizumab skal ikke brukes hos kvinner som kan bli gravide og som ikke bruker effektiv
antikonsepsjon, såfremt ikke den kliniske tilstanden til kvinnen gjør behandling med tislelizumab
nødvendig. Kvinner som kan bli gravide, må bruke effektiv antikonsepsjon (metoder som har mindre
enn 1 % graviditetsrate) under behandling og i minst 4 måneder etter siste dose med tislelizumab.
Graviditet
Det er ingen data på bruk av tislelizumab hos gravide kvinner. På bakgrunn av virkningsmekanismen
kan tislelizumab forårsake fosterskade hvis det blir administrert til en gravid kvinne.
Det er ikke utført reproduksjonsstudier på dyr som har fått tislelizumab. I murine graviditetsmodeller
er det imidlertid vist at blokade av PD-1/PD-L-signalering forstyrrer toleransen for fosteret og fører til
økt fostertap.
Det er kjent at humane IgG4 (immunglobuliner) krysser placentabarrieren. Det er derfor mulig at
tislelizumab, som er en IgG4-variant, kan bli overført fra moren til fosteret som er under utvikling.
Kvinner må bli informert om de mulige risikoene for et foster.
Tislelizumab skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke den kliniske tilstanden til kvinnen gjør
behandling med tislelizumab nødvendig.
Amming
Det er ukjent om tislelizumab blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Effektene av tislelizumab på
nyfødte/spedbarn som ammes og på melkeproduksjonen er også ukjent.
På grunn av muligheten for alvorlige bivirkninger hos nyfødte/spedbarn som ammes, må
kvinner rådes til ikke å amme under behandlingen og ikke amme i minst 4 måneder etter siste dose.
Fertilitet
Det finnes ingen kliniske data på mulige effekter av tislelizumab på fertilitet. Det er ikke utført studier
på tislelizumab og reproduksjons- og utviklingstoksisitet. I en 3-måneders toksisitetsstudie med
gjentatt dosering var det ingen merkbare effekter på reproduksjonsorganer hos cynomolgus-aper
(hanner og hunner) når tislelizumab ble gitt i doser på 3, 10 eller 30 mg/kg annenhver uke i 13 uker
(7 doser) (se pkt. 5.3).
Prevensjon. Bivirkninger.
Se Nye Metoder.
SPC Tevimbra
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Tislelizumab: 100 mg | 10 ml | C | 25 027,70 |
Ghazwan Al-Haidari
Humanisert IgG4 monoklonalt antistoff som binder seg til PD-1-reseptoren og blokkerer dens interaksjon med PD-L1 og PD-L2, noe som opphever PD-1-mediert hemming av immunresponsen, inkludert antitumor-immunresponsen. Binding av ligandene PD-L1 og PD-L2 til PD-1-reseptoren på T-celler hemmer T-celleproliferasjon, cytokinsyntese og cytotoksisk aktivitet.
ATC-kode: L01FF13.
Administreres intravenøst og er derfor umiddelbart og fullstendig biotilgjengelig.
Distribueres primært i plasma med et geometrisk gjennomsnittlig distribusjonsvolum ved steady state på omtrent 3,8 l (VK = 27,4 %).
Halveringstid 14 dager ved steady state.
Metabolisme Det forventes at toripalimab blir nedbrutt til små peptider og aminosyrer.
Spesialistoppgave. Se SPC.
Anbefalt dose er 240 mg hver 3. uke. Første infusjon gis som en intravenøs infusjon over 60 minutter. Dersom det ikke oppstår signifikante infusjonsrelaterte reaksjoner ved første infusjonen, kan de påfølgende infusjonene administreres over 30 minutter. Behandlingen bør fortsette inntil sykdomsprogresjon, uakseptabel toksisitet eller i opptil 24 måneder.
Dosejustering, og spesielle populasjoner, se SPC.
Ved overdosering skal pasienten overvåkes nøye for tegn og symptomer på bivirkninger, og egnet symptomatisk behandling igangsettes.
Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene.
Se SPC pkt 4.8 for utdypende.
Immunrelaterte bivirkninger, inkludert pneumonitt, kolitt, hepatitt, endokrinopatier, type 1-diabetes, nefritt, dermatitt, myositt m.fl..
Se SPC pkt 4.4 for utdypende.
Se DMP interaksjonssøk Toripalimab.
Kvinner som kan bli gravide/antikonsepsjon Fertile kvinner må bruke sikker prevensjon under behandling med toripalimab og i minst fire måneder etter siste dose av toripalimab.
Graviditet Det er ingen data på bruk av toripalimab hos gravide kvinner. Det er ikke utført dyrestudier med toripalimab. Dyrestudier har imidlertid vist at hemming av PD-1/PD-L1-banen kan føre til økt risiko for immunrelatert avstøtning av fosteret i utvikling og føre til fosterdød (se SPC pkt. 5.3). Humant immunglobulin G4 (IgG4) passerer placentabarrieren. Toripalimab kan derfor potensielt overføres fra mor til foster i utvikling. Toripalimab skal ikke brukes under graviditet eller hos fertile kvinner uten sikker prevensjon, med mindre forventet nytte oppveier potensiell risiko.
Amming Det er ukjent om toripalimab blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Det er kjent at antistoffer (inkludert IgG4) skilles ut i morsmelk; en risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om ammingen skal opphøre eller om behandlingen med toripalimab skal avsluttes/avstås fra. Hvis en kvinne velger å la seg behandle med toripalimab, skal hun instrueres om å ikke amme mens hun mottar toripalimab og i minst fire måneder etter siste dose av toripalimab.
Fertilitet Det er ikke utført studier for å evaluere effekten av toripalimab på fertilitet (se SPC pkt. 5.3).
Prevensjon. Bivirkninger.
SPC Loqtorzi®.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Toripalimab: 240 mg | 1 x 6 ml | C | 136 529,10 |
Tormod Kyrre Guren
Tormod Kyrre Guren
Trop-2-rettet antistoff-legemiddelkonjugat (ADC). Sacituzumab, alias sacituzumabgovitekan alt. sacituzumab govitekan, er et humant, monoklonalt antistoff som gjenkjenner Trop-2. SN-38 er en topoismerase I-hemmer som er kovalent bundet til sacituzumab. Bindes til kreftceller som uttrykker Trop-2 og internaliseres med påfølgende frisetting av SN-38. SN-38 interagerer med topoisomerase I og forhindrer reparasjon av topoisomerase I-induserte enkelttrådbrudd. Resulterende DNA-skade gir apoptose og celledød.
Absorpsjon: Cmaks sacituzumabgovitekan: 242 000 ng/ml. Cmaks fritt SN-38: 91 ng/ml. Halveringstid
sacituzumabgovitekan: 23,4 timer.
Metabolisme: SN-38 metaboliseres via UGT1A1.
Spesialistoppgave.
Spesialistoppgave.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnummer noteres i pasientjournalen. Skal kun administreres av helsepersonell med erfaring i bruk av kreftlegemidler. Komplett utstyr for gjenopplivning skal være tilgjengelig.
Anbefalt dose: 10 mg/kg/uke gitt som iv. infusjon på dag 1 og dag 8 i behandlingssyklus på 21 dager. Gis til sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet oppstår.
Anbefalte doseendringer ved bivirkninger: Se SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og Behandling: Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Ingen interaksjonsstudier har blitt utført.
De vanligste: Nøytropeni (67,6 %), kvalme (62,6 %), diaré (62,5 %), fatigue (61,5 %), alopeci (45,6 %), anemi (40,7 %), forstoppelse (36,2 %), oppkast (33,6 %), nedsatt appetitt (25,7 %), dyspné (22,1 %) og smerter i abdomen (20,2 %).
De vanligste bivirkningene av grad 3 eller høyere var nøytropeni (50,7 %), leukopeni (10,5 %), diaré (10,3 %), anemi (9,3 %), fatigue (6,8 %), febril nøytropeni (6,1 %), hypofosfatemi (4,2 %), dyspné (3,1 %), lymfopeni (2,9 %), smerter i abdomen (2,8 %), kvalme (2,8 %), oppkast (2,5 %), hypokalemi (2,5 %), pneumoni (2,3 %) og økt aspartataminotransferase (2,2 %).
De hyppigst rapporterte alvorlige bivirkningene var febril nøytropeni (4,8 %), diaré (3,9 %), nøytropeni (2,6 %) og pneumoni (2 %).
Se SPC pkt 4.8 for utdypende.
Kvinner i fertil alder / prevensjon hos menn og kvinner:
Kvinner i fertil alder må bruke sikker prevensjon under behandling og i 6 måneder etter den siste
dosen.
Mannlige pasienter med fertile kvinnelige partnere må bruke effektiv prevensjon under behandling
med sacituzumabgovitekan og i 3 måneder etter siste dose.
Graviditet: Det er ingen tilgjengelige data på bruk av sacituzumabgovitekan hos gravide kvinner. Basert på
virkningsmekanismen kan derimot sacituzumabgovitekan forårsake teratogenisitet og/eller
embyroføtal dødelighet når det administreres under graviditet. Sacituzumabgovitekan inneholder en
gentoksisk komponent, SN-38, og er målrettet mot celler i rask deling.
Sacituzumabgovitekan skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke den kliniske tilstanden til kvinnen
gjør behandling med sacituzumabgovitekan nødvendig.
Graviditetsstatus hos kvinner i fertil alder skal verifiseres før initiering av behandling med
sacituzumabgovitekan.
Kvinner som blir gravide, må straks ta kontakt med lege.
Amming: Det er ukjent om sacituzumabgovitekan eller dets metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker.
En risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre under
behandling med sacituzumabgovitekan og i 1 måned etter siste dose.
Fertilitet: Basert på funn hos dyr kan sacituzumabgovitekan svekke fertiliteten hos kvinner i fertil alder (se
pkt. 5.3). Det er ingen data om effekten av sacituzumabgovitekan på fertilitet hos mennesker.
Prevensjon. Bivirkninger.
Sacituzumab (Trodelvy).
Trodelvy SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Sacituzumabgovitekan: 200 mg | 200 mg | C | 12 311,20 |
Anne Sophie von Krogh
Talkvetamab, aka talquetamab, er et immunglobulin G4-prolin, alanin, alanin (IgG4-PAA) bispesifikt antistoff rettet mot GPRC5D- og CD3-reseptoren på T-celler. Talkvetamab bidrar til økt T-cellemediert cytotoksisitet via rekruttering av T-celler som uttrykker CD3 til celler som uttrykker GPRC5D. Dette medfører aktivering av T-celler og induserer påfølgende lysis av celler som uttrykker GPRC5D, mediert av utskilt perforin og ulike granzymer lagret i de sekretoriske vesiklene til cytotoksiske T-celler. Basert på uttrykk av GPRC5D på plasmaceller med minimal til ingen uttrykk påvist på B-celler og B-celleforstadier, er talkvetamab spesielt rettet mot myelomatoseceller.
Absorpsjon:
Biotilgjengelighet er 62% ved s.c. administrering. Ved doseringsregime med 0,4 mg/kg ukentlig er median (variasjonsbredde) Tmax etter 1. og 7. behandlingsdose hhv. 3 (1-8) dager og 2 (1-6) dager. Ved doseringsregime med 0,8 mg/kg annenhver uke er median (variasjonsbredde) Tmax etter 1. og 5. behandlingsdose hhv. 3 (2-14) dager og 3 (1-8) dager.
Halveringstid:
Både lineær tidsuavhengig og tidsavhengig clearance. Median total clearance er 1,64 liter/døgn ved behandlingsstart og 0,8 liter/døgn ved steady state. Tidsavhengig clearance tilsv. 48,8% av total clearance ved behandlingsstart og faller deretter eksponensielt til <5% rundt uke 16. Konsentrasjon-tid-profilen i uke 16 vil nå 90% av steady state-konsentrasjonen for regimer med 0,4 mg/kg ukentlig eller 0,8 mg/kg annenhver uke. Median t1/2 i terminalfasen er 7,56 dager ved behandlingsstart og 12,2 dager ved steady state.
Spesialistoppgave.
Som monoterapi til behandling av pasienter med residiverende og refraktær myelomatose, som har fått minst 3 tidligere behandlinger, inkl. et immunmodulerende legemiddel, en proteasomhemmer og et anti-CD38-antistoff, og har vist sykdomsprogresjon under siste behandling.
Spesialistoppgave.
Forbehandling og forebygging av infeksjon, se SPC.
Kun til s.c. bruk. Skal gis av helsepersonell med tilgang til relevant medisinsk personell og nødvendig medisinsk utstyr for å håndtere alvorlige reaksjoner som CRS og nevrologisk toksisitet (inkl. ICANS). For informasjon og tabeller for korrekt injeksjonsvolum, se pakningsvedlegget. Nødvendig volum injiseres s.c. i abdomen (foretrukket injeksjonssted). Alternativt kan talkvetamab injiseres s.c. andre steder (f.eks. lår). Ved behov for flere injeksjoner skal injeksjonene ha minst 2 cm mellomrom. Skal ikke injiseres i tatoveringer eller arr eller i områder hvor huden er rød, har blåmerker, er øm, hard eller ikke er intakt.
Bør administreres i hht opptrappingsplan i tabell 1 i SPC for å redusere forekomsten og alvorlighetsgraden av CRS og ICANS. Etter opptrappingsfasen gis legemiddelet s.c. hver eller annenhver uke (hver 2. uke) iht. doseringsplan.
Se G12.
DMP interaksjonssøk: Talkvetamab.
Ingen interaksjonsstudier har blitt utført.
Talkvetamab medfører frigjøring av cytokiner (se SPC pkt. 5.1) som kan hemme aktiviteten til cytokrom P450 (CYP)-enzymer, og potensielt gi økt eksponering av CYP-substrater. Den høyeste risikoen for legemiddelinteraksjon forventes fra oppstart av opptrappingsfasen med talkvetamab og opptil 9 dager etter første behandlingsdose, samt under og etter CRS (se SPC pkt. 4.4).
Toksisitet eller legemiddelkonsentrasjon skal overvåkes for legemidler som er CYP (f.eks. CYP2C9, CYP2C19 (f.eks. klopidogrel), CYP3A4/5, CYP2D6 (f.eks. flekainid))-substrater hvor minimale konsentrasjonsendringer kan medføre alvorlige
bivirkninger. Dosen av CYP (f.eks. CYP2C9, CYP2C19, CYP3A4/5, CYP2D6)-substratlegemidler som brukes samtidig skal justeres ved behov.
Se SPC pkt 4.8 for utdypende.
Svært vanlige og vanlige
Cytokinfrigjøringssyndrom (CRS) ev. med akutt hjerte/lungesviktsyndrom, DIC, nyre- og/eller leversvikt. Videre immuneffektorcelle-assosiert nevrotoksisitetssyndrom (ICANS), oral toksisitet, infeksjoner, hypogammaglobulinemi, cytopeni, hudreaksjoner.
Vaksiner: Immunrespons på vaksiner kan reduseres ved bruk av talkvetamab. Sikkerhet ved immunisering med levende virusvaksiner under eller etter talkvetamabbehandling er ikke undersøkt. Vaksinering med levende virusvaksiner er ikke anbefalt i minst 4 uker før behandlingsoppstart, under behandling og i minst 4 uker etter behandling. Ved uventet eksponering under graviditet, se Graviditet, amming og fertilitet.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Talkvetamab har stor påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Pga. potensialet for ICANS er det risiko for nedsatt bevissthetsnivå. Pasienten skal instrueres om å unngå å kjøre bil og håndtere maskiner under og i 48 timer etter fullføring av doseringsplan for opptrapping av talkvetamab, samt ved ev. ny forekomst av nevrologiske symptomer.
Se SPC for utdypende.
Fertile kvinner/prevensjon hos kvinner:
Graviditetsstatus hos fertile kvinner skal bekreftes før oppstart. Kvinner som kan bli gravide må bruke sikker prevensjon under behandling og i 3 måneder etter siste
dose.
Graviditet:
Det er ingen tilgjengelige data på bruk av talkvetamab hos gravide kvinner eller data fra dyr for vurdering av risikoen til talkvetamab ved graviditet. Det er kjent at humant IgG passerer placenta etter første trimester av graviditeten. Talkvetamab har derfor potensial til å overføres fra moren til fosteret under utvikling. Effekten av talkvetamab på fosteret under utvikling er ukjent. Talkvetamab er ikke anbefalt hos gravide kvinner og hos fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Dersom talkvetamab brukes under graviditet, kan det forventes redusert immunrespons på vaksiner hos nyfødte. Følgelig skal nyfødtvaksinering med levende vaksiner som BCG-vaksine utsettes til 4 ukers alder.
Amming:
Det er ukjent om talkvetamab blir utskilt i morsmelk hos mennesker. Da potensialet for alvorlige bivirkninger av talkvetamab hos spedbarn som ammes er ukjent, skal pasienter ikke amme under behandling og i minst 3 måneder etter siste dose.
Fertilitet:
Det er ingen data på effekten av talkvetamab på fertilitet. Effekter av talkvetamab på fertilitet hos hanner og hunner har ikke blitt undersøkt i dyrestudier.
Prevensjon. Bivirkninger.
ID2023_052
Talquetamab
Talvey SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Talkvetamab: 2 mg/1 ml | 1.5 ml | C | 6 385,50 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Talkvetamab: 40 mg/1 ml | 1 ml | C | 80 777,70 |
Anne Sophie von Krogh
Elranatamab er et IgG2-kappa-bispesifikt antistoff avledet av to monoklonale antistoffer (mAs) til injeksjon. Elranatamab produseres ved hjelp av to rekombinante cellelinjer fra eggstokk i kinesisk hamster (CHO).
Elranatamab er et bispesifikt T-celleaktiverende antistoff som binder CD3-epsilon på T-celler og B-cellemodningsantigen (BCMA) på plasmaceller, plasmablaster og myelomatoseceller. Bindingen av elranatamab til BCMA på tumorceller og CD3 på T-celler er uavhengig av den opprinnelige T-cellereseptorens (TCR) spesifisitet eller avhengighet av molekyler i MHC-klasse 1 (major histocompatibility complex). Elranatamab-aktiverte T-celler førte til frigjøring av proinflammatoriske
cytokiner og resulterte i lysering av myelomatoseceller.
Absorpsjon:
Den forventede gjennomsnittlige biotilgjengeligheten var 56,2 % ved subkutan
administrering.
Halveringstid:
Median Tmaks etter s.c. administrering på tvers av alle dosenivåer varierte fra 3 til 7 dager.
Se SPC for utdypende.
Spesialistoppgave.
Monoterapi til behandling av voksne pasienter med residivert og refraktær myelomatose som har fått minst tre tidligere behandlinger, inkludert et immunmodulerende legemiddel, en proteasomhemmer og et anti-CD38-antistoff, og har vist sykdomsprogresjon under siste behandling..
Spesialistoppgave.
Anbefalt doseringsplan: De anbefalte dosene er opptrappingsdoser på 12 mg på dag 1 og 32 mg på dag 4, etterfulgt av en full behandlingsdose på 76 mg per uke fra uke 2 til uke 24 (se SPC tabell 1).
Hos pasienter som har fått minst 24 ukers behandling og som har oppnådd respons, bør doseringsintervallet gå over til annenhver uke.
Administreres subkutant av helsepersonell som har fått tilstrekkelig opplæring, og egnet medisinsk utstyr for å håndtere alvorlige reaksjoner, inkludert cytokinfrigjøringssyndrom (CRS) og immuneffektorcelle-assosiert nevrotoksisitetssyndrom (ICANS) (se SPC pkt. 4.4) skal være tilgjengelig.
Bør administreres i henhold til opptrappingsplanen i SPC tabell 1 for å redusere forekomsten og alvorlighetsgraden av CRS og ICANS. På grunn av risikoen for CRS og ICANS skal pasienter overvåkes for tegn og symptomer i 48 timer etter administrering av begge opptrappingsdosene, og få instruksjon om å oppholde seg i nærheten av en helseinstitusjon (se SPC pkt. 4.4).
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger. Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Behandling: Symptomatisk behandling. Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
DMP interaksjonssøk: Elranatamab.
Ingen interaksjonsstudier har blitt utført med elranatamab.
Den første frigjøringen av cytokiner i forbindelse med oppstart av behandling med elranatamab kan hemme cytokrom P450 (CYP)-enzymer. Den høyeste risikoen for interaksjon forventes å oppstå under og opptil 14 dager etter opptrappingsdoseringen samt under og opptil 14 dager etter CRS. I denne
perioden skal toksisitet eller legemiddelkonsentrasjoner overvåkes hos pasienter som samtidig får sensitive CYP-substrater med smal terapeutisk indeks (f.eks. ciklosporin, fenytoin, sirolimus og warfarin). Dosen av det samtidig administrerte legemidlet skal justeres etter behov.
Se SPC pkt 4.8 for utdypende.
De vanligste bivirkningene er CRS (57,9 %), anemi (54,1 %), nøytropeni (44,8 %), fatigue (44,3 %), infeksjon i øvre luftveier (38,8 %), reaksjon på injeksjonsstedet (38,3 %), diaré (37,7 %), pneumoni (37,2 %), trombocytopeni (36,1 %), lymfopeni (30,1 %), nedsatt appetitt (26,8 %), pyreksi (27,3 %), utslett (26,2 %), artralgi (25,1 %), hypokalemi (23,0 %), kvalme (21,3 %) og tørr hud (21,3 %).
Alvorlige bivirkninger er pneumoni (30,6 %), sepsis (15,3 %), CRS (12,6 %), anemi (5,5 %), infeksjon i øvre luftveier (4,9 %), urinveisinfeksjon (3,3 %), febril nøytropeni (2,7 %), dyspné (2,2 %) og pyreksi (2,2 %).
Se SPC pkt 4.4 for utdypende.
Cytokinfrigjøringssyndrom (CRS), nevrologiske toksisiteter, inkludert immuneffektorcelle-assosiert nevrotoksisitetssyndrom (ICANS), infeksjoner, nøytropeni og hypogammaglobulinemi.
Vaksinasjon med levende virusvaksiner anbefales ikke i løpet av de siste 4 ukene
før første dose, under behandling og i minst 4 uker etter behandling.
Fertile kvinner/prevensjon hos kvinner:
Graviditetsstatus hos fertile kvinner skal bekreftes før oppstart. Kvinner som kan bli gravide må bruke sikker prevensjon under behandling og i 6 måneder etter siste
dose.
Graviditet:
Det er ingen data fra mennesker eller dyr på bruk av elranatamab under graviditet. Det er kjent at humant immunglobulin (IgG) krysser placenta etter første trimester av graviditeten. Basert på virkningsmekanismen kan elranatamab forårsake fosterskader når det administreres til en gravid kvinne, og elranatamab er derfor ikke anbefalt til bruk under graviditet. Elranatamab er forbundet med hypogammaglobulinemi, og måling av immunglobulinnivåer skal derfor vurderes hos nyfødte av mødre behandlet med elranatamab.
Amming:
Det er ukjent om elranatamab blir skilt ut i morsmelk hos mennesker eller melk fra dyr, om det påvirker spedbarn som ammes, eller om det påvirker melkeproduksjonen. Det er kjent at humant IgG blir skilt ut i morsmelk. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes, og amming anbefales derfor ikke under behandling med elranatamab og i 6 måneder etter siste dose.
Fertilitet:
Det er ingen data på effekten av elranatamab på fertilitet hos mennesker. Effekter av elranatamab på fertiliteten hos hanner og hunner har ikke blitt evaluert i dyrestudier.
Prevensjon. Bivirkninger.
ID2023_079 Elranatamab (Elrexfio).
Elrexfio SPC.
Anne Sophie von Krogh
Teklistamab er et IgG4-PAA bispesifikt antistoff rettet B-cellemodningsantigenet (BCMA), som uttrykkes på overflaten til myelomceller og senstadium B-celler og plasmaceller, og mot CD3, ko-reseptor på T-lymfocytter. Med 2 sett av bindingsseter kan teklistamab trekke CD3+ T-celler nært til BCMA+-celler, noe som gir T-celleaktivering og påfølgende BCMA+-cellelyse og -død (mediert av utskilt perforin og ulike granzymer lagret i de sekretoriske vesiklene til cytotoksiske T-celler). Denne effekten oppstår uavhengig av T-cellereseptorspesifisitet og vevstypeantigen (MHC) klasse 1-molekyler på overflaten til antigenpresenterende celler. I løpet av 1. behandlingsmåned er det sett aktivering av T-celler, redistribusjon av T-celler, reduksjon av B-celler og induksjon av serumcytokiner. Innen 1 måneds behandling får de fleste respondere reduksjon i oppløselig BCMA.
Absorpsjon:
Administreres som s.c. injeksjon. Gjennomsnittlig biotilgjengelighet er 72% (gitt s.c.). Median Tmax etter 1. og 13. ukentlige vedlikeholdsdose er hhv. 139 (19-168) og 72 (24-168) timer.
Halveringstid:
Clearance reduseres over tid, med en gjennomsnittlig maks. reduksjon fra baseline til 13. ukentlige vedlikeholdsdose på 40,8% (56% CV). Geometrisk gjennomsnittlig clearance er 0,472 liter/døgn (64% CV) ved 13. ukentlige vedlikeholdsdose. Hos pasienter som seponerer teklistamab etter 13. ukentlige vedlikeholdsdose forventes 50% reduksjon fra Cmax i teklistamabkonsentrasjon ved en median tid på 15 (7-33) dager etter Tmax og 97% reduksjon fra Cmax i teklistamabkonsentrasjon ved en median tid på 69 (32-163) dager etter Tmax.
Spesialistoppgave.
Voksne: Som monoterapi til behandling av pasienter med residiverende og refraktær myelomatose, som har fått minst 3 tidligere behandlinger, inkl. et immunmodulerende middel, en proteasomhemmer og et anti-CD38-antistoff, og har vist sykdomsprogresjon under siste behandling.
Spesialistoppgave.
1,5 mg/kg gis s.c. hver uke, etter opptrappingsdoser på 0,06 mg/kg og 0,3 mg/kg, se SPC tabell 1.
Se G12.
DMP interaksjonssøk: Teklistamab.
Ingen interaksjonsstudier har blitt utført.
Den innledende frigjøringen av cytokiner forbundet med behandlingsoppstart, kan hemme CYP450-enzymer. Den høyeste risikoen for interaksjon forventes fra oppstart av opptrappingsplan for teklistamab til 7 dager etter 1. vedlikeholdsdose eller under en CRS-hendelse. I denne perioden skal toksisitet eller legemiddelkonsentrasjon (f.eks. ciklosporin) overvåkes hos pasienter som samtidig får CYP450-substrater med lav terapeutisk indeks. Dosen av legemidlet som brukes samtidig, skal justeres ved behov.
Se SPC pkt 4.8 for utdypende.
De hyppigste bivirkningene uavhengig av grad hos pasienter var hypogammaglobulinemi (75 %), cytokinfrigjøringssyndrom (72 %), nøytropeni (71 %), anemi (55 %), smerte i muskler og skjelett (52 %), fatigue (41 %), trombocytopeni (40 %), reaksjon på injeksjonsstedet (38 %), øvre luftveisinfeksjon (37 %), lymfopeni (35 %), diaré (28 %), pneumoni (28 %), kvalme (27 %), feber (27 %), hodepine (24 %), hoste (24 %), forstoppelse (21 %) og smerte (21 %).
Alvorlige bivirkninger ble rapportert hos 65 % av pasientene, inkludert pneumoni (16 %), COVID-19 (15 %), cytokinfrigjøringssyndrom (8 %), sepsis (7 %), feber (5 %), smerte i muskler og skjelett (5 %), akutt nyreskade (4,8 %), diaré (3,0 %), cellulitt (2,4 %), hypoksi (2,4 %), febril nøytropeni (2,4 %) og encefalopati (2,4 %).
Cytokinfrigjøringssyndrom (CRS) ev. med akutt hjerte/lungesviktsyndrom, DIC, nyre- og/eller leversvikt. Videre immuneffektorcelle-assosiert nevrotoksisitetssyndrom (ICANS), oral toksisitet, infeksjoner, hypogammaglobulinemi, cytopeni, hudreaksjoner og redusert immunrespons ved vaksiner. Vaksinering med levende virusvaksiner er ikke anbefalt i minst 4 uker før
oppstart av behandling, under behandling og i minst 4 uker etter behandling.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Teklistamab har stor påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Pga. potensialet for ICANS er det risiko for nedsatt bevissthetsnivå. Pasienten skal instrueres om å unngå å kjøre bil og håndtere tunge eller potensielt farlige maskiner under og i 48 timer etter fullføring av doseringsplan for opptrapping av teklistamab, samt ved ev. ny forekomst av nevrologiske symptomer (se SPC tabell 1 side 3 under pkt 4.2 Dosering).
Se SPC for utdypende.
Graviditet:
Anbefales ikke til gravide. Data mangler. Humant IgG passerer placenta etter 1. trimester. Teklistamab, et humanisert IgG4-basert antistoff, har derfor potensial til å overføres fra moren til fosteret. Teklistamab er forbundet med hypogammaglobulinemi, og måling av immunglobulinnivået bør vurderes hos nyfødte av mødre behandlet med teklistamab. Graviditetsstatus hos fertile kvinner skal bekreftes før behandlingsoppstart. Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under behandling og i 5 måneder etter siste dose.
Amming:
Det er ukjent om teklistamab utskilles i morsmelk, påvirker spedbarn som ammes eller påvirker melkeproduksjon. Pga. potensialet for alvorlige bivirkninger hos spedbarn som ammes, skal pasienten frarådes å amme under behandling og i minst 5 måneder etter siste dose.
Fertilitet:
Data mangler.
Prevensjon. Bivirkninger.
ID2022_113 Teklistamab
Tecvaly SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teklistamab: 10 mg/1 ml | 3 ml | C | 12 054,40 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Teklistamab: 90 mg/1 ml | 1.7 ml | C | 61 324,80 |
Tormod Kyrre Guren
Humanisert IgG1-bispesifikt antistoff mot CD3- og CD20-antigener, (- produsert i ovarieceller fra kinesisk hamster (CHO-celler) ved rekombinant DNA-teknologi).
Virkningsmekanisme
Bindes til spesifikk ekstracellulær epitop av CD20 på B-celler og CD3 på T-celler. Aktiviteten er avhengig av samtidig binding til både kreftceller som uttrykker CD20 og endogene T-celler som uttrykker CD3. Induserer aktivering av spesifikke T‑celler og T‑celle‑mediert drap av celler som uttrykker CD20. Induserer rask og vedvarende B-celledeplesjon.
Absorpsjon: Tmaks: Ca. 3-4 dager.
Halveringstid
Konsentrasjonsavhengig. Gjennomsnittlig 22-25 dager ved full dose (48 mg).
Metabolisme
Nedbrytning til små peptider og aminosyrer via katabolisme forventes.
Diffust storcellet B-cellelymfom (DLBCL):
Som monoterapi til behandling av voksne med residivert eller refraktært diffust storcellet B‑cellelymfom (DLBCL) etter 2 eller flere linjer med systemisk behandling.
Follikulært lymfom (FL):
Som monoterapi til behandling av voksne med residivert eller refraktært follikulært lymfom (FL) etter 2 eller flere linjer med systemisk behandling.
Spesialistoppgave. Se SPC.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Skal kun administreres under tilsyn av kvalifisert helsepersonell med erfaring innen kreftbehandling. Før administrering av epkoritamab i syklus 1 skal minst 1 dose tocilizumab være tilgjengelig i tilfelle cytokinfrigjøringssyndrom (CRS) oppstår. 1 ytterligere dose av tocilizumab skal være tilgjengelig innen 8 timer etter forrige tocilizumabdose. Administreres i 28-dagers sykluser iht. følgende doseopptrappingsplan.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger. Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Behandling: Symptomatisk behandling. Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
DMP interaksjonssøk: Epikoritamab
Merk vaksiner, både levende og inaktiverte.
Se SPC for utdypende.
Grad 3-4 (innlegges avdeling for kreftbehandling): Nøytropeni, anemi (inkl. redusert ferritin), febril nøytropeni, lymfopeni, trombocytopeni, abdominalsmerter, fatigue (inkl. asteni og letargi), feber, ødem, cytokinfrigjøringssyndrom, cellulitt, pneumoni (inkl. covid-19-pneumoni), sepsis (inkl. bakteriemi og septisk sjokk), viral infeksjon, øvre luftveisinfeksjon, pleuraeffusjon, muskel-skjelettsmerter, hypofosfatemi, hypokalemi, økt ALAT og ASAT.
Cytokinfrigjøringssyndrom (CRS), immuneffektorcelle-assosiert nevrotoksisitetssyndrom (ICANS), alvorlige infeksjoner, tumorlysesyndrom. Se SPC for utdypende.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Har stor påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Pga. muligheten for ICANS, som kan endre bevissthetsnivået, skal pasienten rådes til å være forsiktig ved kjøring, sykling eller bruk av tunge eller potensielt farlige maskiner, og unngå slike aktiviteter ved symptomer på ICANS.
Graviditet: Ingen data. Basert på virkningsmekanismen kan epkoritamab gi fosterskade, inkl. B-celle-lymfocytopeni og endringer i normal immunrespons. IgG1-antistoffer kan krysse placenta. Bruk anbefales ikke under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Fertile kvinner skal bruke sikker prevensjon under og i minst 4 måneder etter behandling, og graviditetsstatus kontrolleres før oppstart.
Amming
Utskillelse i morsmelk og effekt på melkeproduksjon er ukjent. IgG kan finnes i morsmelk. Amming skal opphøre under og i minst 4 måneder etter behandling.
Fertilitet
Effekt på fertilitet hos kvinner og menn er ukjent.
Prevensjon. Bivirkninger.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Har stor påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Se advarsler og forsiktighet over.
Epkoritamab SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Epkoritamab: 4 mg/0.8 ml | 0.8 ml | C | 8 376,50 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Epkoritamab: 48 mg | 0.8 ml | C | 100 119,40 |
Tormod Kyrre Guren
Humant IgG1-kappa-antistoff konjugert til monometylauristatin E (MMAE).
Virkningsmekanisme
Antistoff-legemiddel-konjugat (ADC) rettet mot vevsfaktor (tissue factor, TF). TF er et celleoverflateprotein som uttrykkes i forhøyede nivåer på en rekke solide tumorer sammenlignet med normalt vev. Et mikrotubuliforstyrrende middel (MMAE) er koblet til antistoffet.
Tisotumabvedotin binder seg til TF-uttrykkende tumorceller og ADC-TF-komplekset internaliseres. MMAE frigjøres intracellulært via proteolytisk spalting, hvoretter MMAE forstyrrer mikrotubuli-nettverket i celler som deler seg aktivt. Dette fører til cellesyklusstopp og apoptose.
Se SPC for detaljer.
Halveringstid Median terminal halveringstid for tisotumabvedotin er rundt 4 dager, og terminal halveringstid for MMAE er rundt 2,6 dager.
Metabolisme
Kataboliseringen av tisotumabvedotin har ikke blitt studert hos mennesker, men det forventes at det kataboliseres til små peptider, aminosyrer, ukonjugert MMAE og ukonjugerte MMAE-relaterte metabolitter. Tisotumabvedotin frigjør MMAE via proteolytisk spalting, og MMAE metaboliseres primært av CYP3A4 in vitro. In vivo-data fra dyr og mennesker tyder på at bare en liten del av MMAE som frigjøres fra tisotumabvedotin, blir metabolisert. Nivåene av MMAE-metabolitter har ikke blitt målt i plasma hos mennesker.
Utskillelse Ikke fullstendig kartlagt. Etter en enkeltdose av en annen ADC som inneholder MMAE, ble 17 % av den totale mengden MMAE som ble administrert, gjenfunnet i avføring, 6 % i urin, i løpet av en periode på én uke, hovedsakelig som uendret legemiddel. En lignende utskillelsesprofil for MMAE er forventet.
Tilbakevendende eller metastaserende livmorhalskreft med sykdomsprogresjon ved eller etter systemisk behandling.
Spesialistoppgave. Se SPC.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Skal kun administreres under tilsyn av kvalifisert helsepersonell med erfaring innen kreftbehandling.
Anbefalte dose er 2 mg/kg (opptil maksimalt 200 mg for pasienter ≥ 100 kg) hver
3. uke inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet.
Før hver infusjon skal behandlende helsepersonell sjekke pasientens øyne. Dette inkluderer å kontrollere at øyebevegelser er normale, og å spørre om eventuelle okulære tegn eller symptomer.
Pasienten skal henvises til øyelege for eventuelle okulære tegn eller symptomer (se SPC pkt. 4.4).
Doseendring: Spesialistoppgave. Se spesielt SPC pkt 4.2 og 4.4 - anbefalinger for å redusere risikoen for okulære bivirkninger.
Se G12.
Se SPC.
Det er ikke utført formelle interaksjonsstudier med tisotumabvedotin.
CYP3A4-hemmere, -substrater og -induktorer.
Se SPC.
De vanligste bivirkningene (≥ 25 %) var perifer nevropati (39 %), kvalme (37 %), epistaksis (33 %), konjunktivitt (32 %), alopesi (31 %), anemi (27 %) og diaré (25 %).
Alvorlige (grad ≥ 3) bivirkninger forekom hos 56 % av pasientene. De vanligste alvorlige bivirkningene (≥ 2 %) var anemi (10 %), perifer nevropati (6 %), fatigue (5 %), magesmerter (3 %), nøytropeni (3 %), oppkast (2 %), asteni (2 %) og diaré (2 %).
Alvorlige bivirkninger forekom hos 37 % av pasientene. De vanligste alvorlige bivirkningene (≥ 2%) var magesmerter (2 %), forstoppelse (2 %), feber (2 %), perifer nevropati (2 %) og oppkast (2 %).
Dødelige bivirkninger forekom hos 2 % av pasientene.
Bivirkninger som førte til seponering av behandlingen, forekom hos 15 % av pasientene som fikk tisotumabvedotin. De vanligste bivirkningene som førte til seponering av behandlingen (≥ 2 %), var perifer nevropati (7 %), konjunktivitt (2 %) og keratitt (2 %).
Bivirkninger som førte til doseavbrudd, forekom hos 37 % av pasientene. De vanligste bivirkningene som førte til doseavbrudd (≥ 2 %), var konjunktivitt (6 %), perifer nevropati (6 %) og keratitt (3 %).
Bivirkninger som førte til dosereduksjon, forekom hos 25 % av pasientene. De vanligste bivirkningene som førte til dosereduksjon (≥ 2 %), var perifer nevropati (6 %), konjunktivitt (5 %) og keratitt (3 %).
Se SPC.
Okulære bivirkninger, perifer nevropati, alvorlige kutane bivirkninger og embryoføtal toksisitet.
Kvinner som kan bli gravide / prevensjon hos kvinner og menn: Graviditetsstatusen til kvinner som kan bli gravide, skal fastslås før oppstart av Tivdak-behandling.
Kvinner som kan bli gravide, skal rådes til å bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 2 måneder etter avsluttet behandling. Menn med fertile kvinnelige partnere må rådes til å bruke sikker prevensjon under behandlingen og i minst 4 måneder etter den siste Tivdak-dosen.
Graviditet: Det finnes ingen tilgjengelige data på bruk av tisotumabvedotin hos gravide kvinner. Basert på virkningsmekanismen og funn fra dyrestudier kan tisotumabvedotin forårsake embryoføtale skader når det administreres til en gravid kvinne, inkludert embryoføtal toksisitet og strukturelle misdannelser (se SPC pkt. 5.3). Tisotumabvedotin skal ikke brukes under graviditet med mindre kvinnens kliniske tilstand krever behandling med tisotumabvedotin.
Amming
Det er ukjent om tisotumabvedotin blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Risiko for barn som ammes, kan ikke utelukkes. Amming skal avsluttes under behandlingen og i minst 3 uker etter siste dose.
Fertilitet
Basert på funn fra dyrestudier kan tisotumabvedotin svekke fertiliteten hos menn og kvinner (se SPC pkt. 5.3).
Prevensjon. Bivirkninger.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Tisotumabvedotin har moderat påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. På grunn av potensielle bivirkninger som okulære reaksjoner og perifer nevropati (se SPC pkt. 4.4 og 4.8), bør pasienter rådes til å være forsiktig når de skal kjøre bil og bruke maskiner, frem til de er sikre på at Tivdak ikke har negativ påvirkning på dem. Pasientens kliniske status bør tas i betraktning når man vurderer pasientens evne til å utføre oppgaver som krever dømmekraft, motoriske eller kognitive ferdigheter.
Tisotumabvedotin/Tivdak ikke metodevurdert 07.05.2025.
Tivdak SPC.
Tormod Kyrre Guren
Antistoff-legemiddelkonjugat (ADC) målrettet mot nektin-4, et adhesjonsprotein som blant annet finnes på overflaten av uroteliale kreftceller.
Virkningsmekanisme
Enfortumabvedotin består av et fullt humant IgG1-kappa antistoff som er konjugert til det mikrotubuliforstyrrende midlet MMAE (monometylauristatin E) via en proteasespaltbar maleimidokaproyl-valin-citrullinkobling («linker»). Ikke-kliniske data tyder på at antitumoraktiviteten skyldes binding av ADC til nektin-4-uttrykkende celler, internalisering av ADC-nektin-4-komplekset og frigjøring av MMAE via proteolytisk spalting. Frigjøring av MMAE forstyrrer mikrotubulinettverket i cellen, noe som fører til cellesyklusarrest og apoptotisk celledød. MMAE som frigjøres fra celler som har tatt opp enfortumabvedotin, kan også diffundere inn i nærliggende celler med lavt uttrykk av nektin-4, og dermed forårsake cytotoksisk celledød i disse cellene (såkalt «bystander effekt»).
Se SPC for detaljer.
Halveringstid 3,6 dager (ADC) og 2,6 dager (MMAE).
Metabolisme En liten fraksjon av MMAE som frigjøres fra enfortumabvedotin metaboliseres. In vitro-data tyder på at metabolismen av MMAE primært skjer via CYP3A4-oksidasjon.
Utskillelse MMAE utskilles primært i feces, med en mindre andel i urin. Etter en enkeltdose av en annen ADC som inneholdt MMAE, ble ca. 24% av totalt administrert MMAE gjenfunnet i feces og urin som uendret MMAE, over en periode på 1 uke. Mesteparten av gjenfunnet MMAE ble utskilt i feces (72%). En lignende utskillelsesprofil forventes for MMAE etter administrering av enfortumabvedotin.
Spesialistoppgave. Se SPC.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen.
I kombinasjon med pembrolizumab Anbefalt dose er 1,25 mg/kg (opptil maks. 125 mg for pasienter ≥100 kg) gitt som i.v. infusjon over 30 minutter på dag 1 og 8 av hver 3-ukers (21-dagers) syklus, inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet.
Som monoterapi Anbefalt dose er 1,25 mg/kg (opptil maks. 125 mg for pasienter ≥100 kg) gitt som i.v. infusjon over 30 minutter på dag 1, 8 og 15 av en 28-dagers syklus, inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet.
Anbefalte dosereduksjoner ved bivirkninger, nedsatt nyre og/eller leverfunksjon og doseendring generelt: Spesialistoppgave. Se SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og Behandling: Se Monoklonale antistoffer nedenfor.
Felles for Monoklonale antistoffer i kreftbehandling:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Brukes ofte i kombinasjon med andre legemidler.
Klinikk for gruppen: Toksiske effekter under infusjonen er vanlig (f.eks. frysning, feber, ansiktsrødme, hjertebank, hudutslett, anafylaksi og ev. angioødem). Kvalme, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Hematologiske endringer, infeksjoner, hjerte- og kartoksisitet, hudreaksjoner (inkl. alvorlige), uttalt tretthet og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Ev. hematologisk oppfølging (lang tid).
Se DMP interaksjonssøk og SPC.
Formelle studier av interaksjon mellom enfortumabvedotin og andre legemidler har ikke blitt utført. Samtidig administrering av enfortumabvedotin og legemidler (substrater) som metaboliseres av CYP3A4 har ingen klinisk relevant risiko for å indusere farmakokinetiske interaksjoner (se SPC pkt. 5.2).
Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i SPC pkt. 6.1.
For utdypende, se SPC.
Svært vanlige: Anemi, hypotyreose, diaré, kvalme, oppkast, asteni, alopesi, kløe, makulopapuløst utslett, tørr hud, utslett, dysgeusi (endret smakssans), perifer sensorisk nevropati, hyperglykemi, redusert appetitt, redusert vekt, økt ALAT, økt ASAT og tørre øyne.
De vanligste alvorlige bivirkningene ved monoterapi (≥ 2 %): Diaré (2,1 %) og hyperglykemi (2,1 %), mens de vanligste alvorlige bivirkningene ved kombinasjonsterapi med pembrolizumab (≥ 2 %) er diaré (3 %) og pneumonitt (2,3 %).
Se SPC.
Hudreaksjoner, pneumonitt/interstitiell lungesykdom (ILD), hyperglykemi, alvorlige infeksjoner, perifer nevropati, øyesykdommer, ekstravasering ifm. infusjon og embryoføtal toksisitet.
Kvinner som kan bli gravide / prevensjon hos kvinner og menn: Ikke anbefalt under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker sikker prevensjon. Det anbefales at fertile kvinner tar en graviditetstest innen 7 dager før igangsetting av behandling. Fertile kvinner må rådes til å bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 6 måneder etter behandlingsslutt. Menn som behandles anbefales å unngå å få barn under behandlingen og i inntil 4 måneder etter siste dose.
Graviditet: Har gitt fosterskade i dyrestudier. Enfortumabvedotin ga redusert antall levedyktige fostre, redusert kullstørrelse og økt antall tidlige resorpsjoner hos hunnrotter.
Amming Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. Amming skal opphøre under behandling og i minst 6 måneder etter siste dose.
Fertilitet Ingen humane data. Administrering av gjentatte doser hos rotter ga testikulær toksisitet som kan endre fertiliteten hos hanner. MMAE har vist å ha aneugene egenskaper. Menn som behandles anbefales derfor å få fryst ned og lagret sæd før behandling.
Prevensjon, bivirkninger, testikulær toksisitet, advarsler og forsiktighetsregler.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.
Enfortumab vedotin (Padcev).
Padcev SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Enfortumabvedotin: 20 mg | 20 mg | C | 8 447,80 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Enfortumabvedotin: 30 mg | 30 mg | C | 12 653,50 |
Bente Vilming
Antistoff-legemiddelkonjugat (Antibody-Drug Conjugate, ADC) med IgG1-antistoff (mirvetuksimab) rettet mot folatreseptor alfa (FRα) bundet til soravtansin (ravtansin). Soravtansins metabolitt DM4 er et potent cytotoksisk anti-tubulinmiddel.
Biotransformasjon: Den monoklonale antistoffdelen av mirvetuksimab soravtansin forventes å metaboliseres til små peptider ved katabolisme. Ukonjugert DM4 og S-metyl-DM4 gjennomgår metabolisme via CYP3A4. I humant plasma ble DM4 og S-metyl-DM4 identifisert som de viktigste sirkulerende metabolittene, som står for henholdsvis ca. 0,4 % og 1,4 % av mirvetuksimab soravtansins AUC.
Eliminasjon: Gjennomsnittlig (±SD) total plasmaclearance av mirvetuksimab soravtansin var 18,9 (±9,8) ml/time. Gjennomsnittlig halveringstid i terminalfasen for mirvetuksimab soravtansin etter første dose var 4,9 dager. For ukonjugert DM4 var gjennomsnittlig (±SD) total plasmaclearance 14,5 (±4,5) l/time og gjennomsnittlig halveringstid i terminalfasen var 2,8 dager. For S-metyl-DM4 var gjennomsnittlig (±SD) total plasmaclearance 5,3 (±3,4) l/time og gjennomsnittlig halveringstid i terminalfasen var 5,1 dager. In vitro- og prekliniske in vivo-studier indikerer at DM4 og S-metyl-DM4 primært metaboliseres via CYP3A4 og elimineres via galleutskillelse i feces.
Se SPC for detaljer.
Monoterapi ved folatreseptor-alfa (FRα)-positiv, platinaresistent høygradig serøs epitelial eggstokk-, eggleder- eller primær bukhinnekreft som har fått én til tre tidligere systemiske behandlingsregimer (se SPC pkt. 4.2).
Spesialistoppgave, se SPC .
Pasientutvelgelse: Kvalifiserte pasienter bør ha FRα-tumor status definert som ≥ 75 % levedyktige tumorceller som demonstrerer moderat (2+) og/eller sterk (3+) membranfarging ved immunhistokjemi (IHC) vurdert med CE-merket in vitro-diagnostikk (IVD) med korresponderende tiltenkt formål. Hvis et CE-merket IVD ikke er tilgjengelig, bør en alternativ validert analyse brukes.
Dosering: Den anbefalte dosen er 6 mg/kg justert ut fra ideell kroppsvekt (Adjusted Ideal Body Weight, AIBW) administrert én gang hver 3. uke (21 dagers syklus) som en intravenøs infusjon inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet. Dosering basert på AIBW reduserer eksponeringsvariasjon for pasienter som er undervektige eller overvektige.
Total dose beregnes basert på hver pasients AIBW etter følgende formel for kvinner: IBW (Ideal body weight/Ideell kroppsvekt [kg]) = 0,9*høyde [cm] – 92.
AIBW = IBW [kg] + 0,4*(faktisk vekt [kg] – IBW). For eksempel, se SPC pkt 4.2.
Øyeundersøkelse og premedisinering: Se SPC pkt 4.2.
Anbefalte dosereduksjoner ved bivirkninger, spesielle populasjoner og doseendring generelt: Spesialistoppgave. Se SPC .
Administrasjon: Intravenøs infusjon.
Se G12.
DM4 er et CYP3A4-substrat.
Samtidig bruk med sterke CYP3A4-hemmere kan øke eksponeringen av ukonjugert DM4, noe som kan øke risikoen for bivirkninger av mirvetuksimab soravtansin. Dersom samtidig bruk av sterke CYP3A4-hemmere (f.eks. ceritinib, klaritromycin, kobicistat, idelalisib, itrakonazol, ketokonazol, nefazodon, posakonazol, ritonavir, telitromycin, vorikonazol) ikke kan unngås, skal pasienten overvåkes nøye for bivirkninger, og dosereduksjon vurderes.
Sterke CYP3A4-induktorer (f.eks. fenytoin, rifampicin, karbamazepin) kan redusere eksponeringen av ukonjugert DM4, og effekten av mirvetuksimab soravtansin kan således bli redusert.
For utdypende, se DMP interaksjonssøk for Elahere® og SPC.
Overfølsomhet overfor virkestoffet eller overfor noen av hjelpestoffene listet opp i SPC pkt. 6.1.
De vanligste bivirkningene: Tåkesyn (43 %), kvalme (41 %), diaré (39 %), fatigue (35 %), abdominalsmerter (30 %), keratopati (29 %), tørre øyne (27 %), forstoppelse (26 %), oppkast (23 %), redusert appetitt (22 %), perifer nevropati (20 %), hodepine (19 %), asteni (18 %), økt ASAT (16 %) og artralgi (16 %).
De vanligst rapporterte alvorlige bivirkningene: Pneumonitt (4 %), tynntarmsobstruksjon (3 %), intestinal obstruksjon (3 %), pleuraeffusjon (2 %), abdominalsmerter (2 %), dehydrering (1 %), forstoppelse (1 %), kvalme (1 %), ascites (1 %) og trombocytopeni (< 1 %).
For utdypende, se SPC.
Se SPC.
For å forbedre sporbarheten til biologiske legemidler skal navn og batchnummer til det administrerte legemidlet protokollføres.
Øyesykdommer: Mirvetuksimab soravtansin kan forårsake alvorlige øyebivirkninger, inkludert nedsatt syn (hovedsakelig tåkesyn), keratopati (hornhinnelidelser), tørre øyne, fotofobi og øyesmerter (se SPC pkt. 4.7 og 4.8). Pasienter skal henvises til øyespesialist for en øyeundersøkelse før oppstart og ved nyoppståtte eller forverrede øyesymptomer. Bruk av smørende øyedråper under behandling med mirvetuksimab soravtansin er anbefalt. Pasienter bør rådes til å unngå bruk av kontaktlinser under behandling med mirvetuksimab soravtansin, med mindre anvist av helsepersonell.
Pneumonitt: Alvorlig, livstruende eller fatal interstitiell lungesykdom (Interstitial lung disease, ILD), inkludert pneumonitt, kan oppstå hos pasienter behandlet med mirvetuksimab soravtansin (se SPC pkt. 4.8).
Perifer nevropati: Har forekommet med mirvetuksimab soravtansin, inkludert reaksjoner av grad ≥ 3 (se SPC pkt. 4.8).
Embryoføtal toksisitet: Basert på virkningsmekanismen kan mirvetuksimab soravtansin forårsake embryoføtal skade når det administreres til en gravid pasient, fordi det inneholder en gentoksisk forbindelse (DM4) og påvirker celler i aktiv deling. Pasienter som kan bli gravide må bruke sikker prevensjon under behandling med mirvetuksimab soravtansin og i 7 måneder etter siste dose (se SPC pkt. 4.6).
Fertile kvinner / prevensjon: Graviditetsstatus hos pasienter som kan bli gravide skal verifiseres før oppstart av behandling med mirvetuksimab soravtansin. Pasienter som kan bli gravide må bruke sikker prevensjon under behandling med mirvetuksimab soravtansin og i 7 måneder etter siste dose.
Graviditet: Basert på virkningsmekanismen kan mirvetuksimab soravtansin forårsake embryoføtal skade når det administreres til en gravid pasient, fordi det inneholder gentoksisk forbindelse (DM4) og påvirker celler i aktiv deling (se SPC pkt. 5.1 og 5.3). Det er kjent at humant immunoglobulin G (IgG) passerer placentabarrieren. Mirvetuksimab soravtansin har derfor potensial til å overføres fra en gravid pasient til et foster under utvikling. Det er ingen tilgjengelige humane data på bruk av mirvetuksimab soravtansin hos gravide pasienter som kan gi informasjon om en legemiddelrelatert risiko. Ingen dyrestudier av reproduksjons- og utviklingstoksisitet har blitt utført med mirvetuksimab soravtansin. Administrering til gravide pasienter er ikke anbefalt, og pasienter skal informeres om de mulige risikoene for fosteret dersom de blir eller ønsker å bli gravide. Pasienter som blir gravide må kontakte legen sin umiddelbart. Tett overvåkning anbefales hvis en pasient blir gravid under behandling eller innen 7 måneder etter siste dose.
Amming: Det er ukjent om mirvetuksimab soravtansin/metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. En risiko for det nyfødte/spedbarnet som ammes kan ikke utelukkes, da det er kjent at humant immunoglobulin G (IgG) går over i morsmelk. Mirvetuksimab soravtansin skal ikke brukes ved amming og i 1 måned etter siste dose.
Fertilitet: Ingen fertilitetsstudier har blitt utført med mirvetuksimab soravtansin eller DM4. Det er ingen data på effekten av mirvetuksimab soravtansin på fertiliet hos mennesker. Med tanke på at virkningsmekanismen til mirvetuksimab soravtansin fører til at mikrotubuli ødelegges og dreper celler som deler seg raskt, er det imidlertid risiko for legemiddelrelaterte effekter på fertilitet.
Prevensjon, bivirkninger, interaksjoner, advarsler og forsiktighetsregler.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Mirvetuksimab soravtansin har moderat påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Dersom pasienter opplever synsforstyrrelser, perifer nevropati, fatigue eller svimmelhet under behandling med mirvetuksimab soravtansin, skal de instrueres om å ikke kjøre bil eller bruke maskiner før fullstendig opphør av symptomer er bekreftet.
Mirvetuksimab soravtansin (Elahere®).
Mirvetuximab soravtansine (Elahere®)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Mirvetuksimabsoravtansin: 5 mg/1 ml | 20 ml | C | 44 431,60 |
Tormod Kyrre Guren
Klassifisering Afukosylert, humanisert monoklonalt antistoff (IgG1 kappa).
Virkningsmekanisme Bindes selektivt til CCR4 (C-C kjemokin reseptor 4), en G-protein-koblet reseptor for C-C kjemokiner, som er involvert i transport av lymfocytter til ulike organer, inkl. huden, noe som fører til deplesjon av målcellene. CCR4 uttrykkes på overflaten til noen kreftceller, inkl. T-cellemaligniteter, som mycosis fungoides (MF) og Sézarys syndrom (SS) der ekspresjon av CCR er inherent.
Halveringstid 17 dager (CV: 65,5%). Lineær farmakokinetikk i doseområdet 0,01-1 mg/kg.
Steady state 12 uker ved gjentatt dosering etter anbefalt regime
Metabolisme Ukjent. Nedbrytning til små peptider og aminosyrer via katabolske prosesser tilsvarende endogent IgG forventes.
Utskillelse Geometrisk gjennomsnittlig clearance: 12 ml/time (CV: 83,7%).
Voksne med mycosis fungoides (MF) eller Sézarys syndrom (SS) som tidligere har fått minst én systemisk behandling.
Spesialistoppgave, se DMP for oppdatert preparatomtale (SPC) for mogamulizumab.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Behandling skal igangsettes og overvåkes av lege med erfaring fra kreftbehandling, og bør kun administreres av helsepersonell der utstyr for gjenopplivning er tilgjengelig.
Premedisinering med antipyretika og antihistaminer anbefales ved 1. infusjon. Hvis infusjonsreaksjon oppstår, gis premedisinering ved påfølgende infusjoner.
Voksne inkl. eldre er anbefalt dose 1 mg/kg gitt som i.v. infusjon over minst 60 minutter. Ukentlig administrering på dag 1, 8, 15 og 22 i den første 28-dagerssyklusen, etterfulgt av infusjon hver 2. uke på dag 1 og 15 i hver påfølgende 28-dagerssyklus inntil sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet. Bør administreres innen 2 dager fra planlagt dato.
Uteblitt dose Dersom det er gått >2 dager, bør neste dose gis så snart som mulig. Doseregimet bør deretter gjenopptas med dosering basert på de nye planlagte datoene.
Spesielle pasientgrupper
Tilberedning/Håndtering Til engangsbruk. Beregn nødvendig volum basert på pasientens vekt. Bruk aseptisk metode og trekk opp nødvendig volum i sprøyten og overfør til en infusjonspose med natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) injeksjonsvæske. Bland ved forsiktig inversjon. Skal ikke ristes. Sluttkonsentrasjon av fortynnet oppløsning bør være 0,1-3,0 mg/ml. Skal ikke blandes med andre legemidler eller infunderes samtidig i samme i.v. slange som andre legemidler. Undersøkes visuelt for partikler/misfarging før administrering. Fortynnet oppløsning er kompatibel med infusjonsposer av polyvinylklorid (PVC)/polyolefin (PO).
Administrering Til i.v. bruk. Bør kun administreres ved i.v. infusjon over minst 60 minutter gjennom i.v. linje med et 0,22 mikron (eller tilsvarende) sterilt, in-line filter med lav proteinbinding. Bør ikke administreres s.c. eller i.m., ved rask i.v. administrering eller som i.v. bolus.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Se DMP interaksjonssøk for mogamulizumab.
Overfølsomhet overfor virkestoffene.
De hyppigst rapporterte alvorlige bivirkningene var pneumoni, pyreksi, infusjonsrelaterte reaksjoner og cellulitt.
De hyppigst rapporterte bivirkningene var infusjonsrelaterte reaksjoner og utslett (legemiddelerupsjon). De fleste av disse reaksjonene var ikke-alvorlige og av grad 1 eller 2.
Alvorlige bivirkninger omfattet respirasjonssvikt av grad 4 (1,1 %) og polymyositt og sepsis av grad 5 (0,5 % hver).
For utdypende, se DMP for oppdatert preparatomtale (SPC) for mogamulizumab.
Dermatologiske reaksjoner: Legemiddelutslett (legemiddelerupsjon), i noen tilfeller kraftig og/eller alvorlig, er sett. Ved administrering ved T-cellelymfom, bortsett fra MF eller SS, er det sett alvorlige hudreaksjoner, inkl. Stevens-Johnsons syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN), i noen tilfeller fatale. Pasienten bør overvåkes nøye for symptomer/tegn som antyder SJS eller TEN. Ved symptomer, bør behandling avbrytes. Behandling skal ikke gjenopptas, med mindre SJS eller TEN utelukkes og kutane reaksjoner er gått tilbake til grad ≤1. Ved SJS/TEN, bør egnet medisinsk behandling gis. For informasjon om dosejustering, se Dosering.
Infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR): Akutte IRR er sett, primært milde/moderate, men noen få alvorlige (grad 3) er rapportert. Oppstår primært under/kort tid etter 1. infusjon (alle <24 timer etter administrering), og forekomst reduseres ved påfølgende behandlinger. Pasienten bør overvåkes nøye under og etter infusjon. Ved anafylaktisk reaksjon, bør administrering seponeres umiddelbart og permanent, og egnet medisinsk behandling gis. Ved IRR bør infusjonen avbrytes og egnet medisinsk behandling igangsettes. Infusjonen kan gjenopptas ved en lavere hastighet etter symptomlindring. For informasjon om premedisinering og dosejustering, se Dosering.
Infeksjoner: Pasienter med MF eller SS som får mogamulizumab har økt risiko for alvorlig infeksjon og/eller virusreaktivering. Kombinasjon av mogamulizumab og systemiske immunmodulerende legemidler/andre godkjente behandlinger for MF eller SS er ikke undersøkt, og er derfor ikke anbefalt, særlig mht. denne risikoen. Topikale steroider/lave doser systemiske kortikosteroider kan brukes under behandling, men risiko for alvorlig infeksjon og/eller virusreaktivering kan være økt ved samtidig administrering av systemiske immunsuppressiver. Pasienten bør overvåkes for tegn/symptomer på infeksjon, og behandles umiddelbart. Pasienten skal testes for hepatitt B-infeksjon før behandlingsoppstart. Ved positiv test på eksisterende/tidligere hepatitt B-infeksjon, anbefales det å konsultere lege med erfaring i behandling av hepatitt B, for å få råd om egnede tiltak som kan forhindre reaktivering.
Komplikasjoner ved allogen hematopoetisk stamcelletransplantasjon (HSCT) etter mogamulizumab: Komplikasjoner, inkl. alvorlig transplantat-mot-vert-sykdom (GVHD), hos pasienter med andre T-cellelymfomer enn MF eller SS som har mottatt allogen HSCT etter mogamulizumab, er sett. Økt risiko for transplantatkomplikasjoner hvis mogamulizumab gis innenfor en kort tidsramme (ca. 50 dager) før HSCT. Pasienten skal følges nøye mht. tidlige tegn på transplantatrelaterte komplikasjoner. Sikkerhet ved behandling med mogamulizumab etter autolog eller allogen HSCT er ikke undersøkt.
Tumorlysesyndrom (TLS): Er sett, hyppigst de første behandlingsmånedene. Ved raskt voksende tumor og høy tumorbyrde er det risiko for TLS. Pasienten bør overvåkes nøye med egnede laboratorietester og kliniske tester for elektrolyttstatus, hydrering og nyrefunksjon, særlig 1. behandlingsmåned, og håndteres iht. klinisk praksis. Håndtering av TLS kan inkludere aggressiv hydrering, korrigering av elektrolyttforstyrrelser, anti-hyperurikemibehandling og støttende pleie. Hjertesykdommer:
Akutt hjerteinfarkt er sett hos 1 pasient med MF/SS som fikk mogamulizumab i en klinisk studie. I tillegg er stresskardiomyopati (1 tilfelle) og akutt hjerteinfarkt (1 tilfelle) sett ved andre T-cellelymfomer. Pasientene hadde ulike risikofaktorer i anamnesen. Ved risikofaktorer relatert til hjertesykdom bør pasienten overvåkes, og egnede forholdsregler bør tas.
Stor-cellet transformasjon (LCT): Begrensede data ved LCT.
Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol natrium pr. dose, og er så godt som natriumfritt. Inneholder 0,2 mg/ml polysorbat 80. Polysorbater kan forårsake allergiske reaksjoner.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Har liten påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Fatigue kan oppstå.
For utdypende, se DMP for oppdatert preparatomtale (SPC) for mogamulizumab.
Graviditet Ingen data på bruk hos gravide. Dyrestudier indikerer ingen direkte/indirekte skadelige effekter mht. reproduksjonstoksisitet, bortsett fra farmakologisk effekt på fostre hos cynomolgusaper vist ved reduksjon i antall lymfocytter med CCR4-ekspresjon. Som en forholdsregel anbefales det å unngå bruk under graviditet. Kvinner i fertil alder skal bruke sikker prevensjon under og i minst 6 måneder etter avsluttet behandling.
Amming Utskillelse i morsmelk er ukjent. Humant IgG utskilles i morsmelk de første dagene etter fødsel, for deretter å snart synke til lave konsentrasjoner. Risiko for diende barn i denne korte perioden kan derfor ikke utelukkes. Kan senere brukes under amming hvis klinisk nødvendig.
Fertilitet Ingen kliniske data. Fertilitetsstudier hos dyr er ikke utført. Ingen ugunstige effekter på reproduksjonsorganer hos hanner og hunner i toksisitetsstudier ved gjentatt dosering hos cynomolgusaper.
Prevensjon, bivirkninger, interaksjoner, advarsler og forsiktighetsregler.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Har liten påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Fatigue kan oppstå.
Mogamulizumab (Poteligeo®)
DMP for oppdatert preparatomtale (SPC) for mogamulizumab.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Mogamulizumab: 4 mg/1 ml | 1 x 5 ml | C | 20 825,80 |
Anne Sophie von Krogh
Klassifisering Humanisert IgG1κ monoklonalt antistoff konjugert med et cytotoksisk middel, maleimidokaproyl-monometyl-auristatin F (mcMMAF).
Virkningsmekanisme Bindes til celleoverflate-BCMA og internaliseres raskt. I tumorcellen frigjøres mcMMAF og forstyrrer nettverket av mikrotubuli, noe som fører til stans i cellesyklus og apoptose. Antistoffet stimulerer også rekruttering og aktivering av immuneffektorceller og dreper tumorceller ved antistoffavhengig cellulær cytotoksisitet og fagocytose. Apoptosen som induseres av belantamabmafodotin, følges av markører for immunogen celledød, som kan bidra til en adaptiv immunrespons mot tumorceller.
Absorpsjon Maksimal konsentrasjon for belantamabmafodotin (ADC) inntraff ved eller kort etter avslutningen av infusjonen, mens cys-mcMMAF-konsentrasjonene nådde toppen ~ 24 timer etter dosering.
Halveringstid 13 dager.
Metabolisme ADC: Forventes å gjennomgå proteolyse til små peptider og individuelle aminosyrer av allestedsnærværende proteolytiske enzymer. mcMMAF: Kun en liten fraksjon metaboliseres.
Utskillelse ADC: 40% og 18% i hhv. feces og urin. mcMMAF: Ble påvist uendret i human urin, uten evidens på andre MMAF-relaterte metabolitter.
Behandling av residiverende eller refraktær myelomatose hos voksne:
Spesialistoppgave, se DMP for oppdatert preparatomtale (SPC).
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Behandling skal igangsettes og overvåkes av lege med erfaring fra behandling av myelomatose.
Oftalmologisk undersøkelse (inkl. synsprøve og spaltelampeundersøkelse) skal utføres av spesialist i øyesykdommer før hver av de første 4 dosene og deretter dersom klinisk indisert.
Startdose, doseendringer, spesielle pasientgrupper - se oppdatert preparatomtale.
Administrering skal fortsette iht. anbefalt plan frem til sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet.
Symptomer Ingen erfaring, symptomer ikke fastslått.
Behandling Ingen spesifikk behandling. Generelle støttetiltak og symptomatisk behandling.
Se DMP interaksjonssøk for belantamabmafodotin.
Overfølsomhet for virkestoffene.
De vanligste bivirkningene (uansett grad) var funn ved hornhinneundersøkelse (inkludert keratopati) (84 %), nedsatt synsskarphet (81 %), trombocytopeni (62 %), tåkesyn (52 %), tørre øyne (36 %), følelse av fremmedlegeme i øynene (32 %), fotofobi (30 %), øyeirritasjon (28 %), nøytropeni (27 %), anemi (23 %), diaré (23 %), nevropatier (23 %) og øyesmerte (21 %).
De vanligste alvorlige bivirkningene (uansett grad) var pneumoni (9 %), pyreksi (4 %), Covid-19 (3 %), Covid-19 pneumoni (3 %) og trombocytopeni (2 %).
For utdypende, se DMP for oppdatert preparatomtale (SPC).
Hematologiske bivirkninger: Trombocytopeni er sett, og kan føre til alvorlige blødningshendelser, inkl. gastrointestinal og intrakraniell blødning. Full blodcellestatus bør overvåkes ofte under hele behandlingen.
Infusjonsrelaterte reaksjoner.
Okulære bivirkninger: Okulære bivirkninger (f.eks. tåkesyn, tørre øyne, øyeirritasjon og fotofobi) er sett. Oftalmologisk undersøkelse skal utføres før behandlingsstart, se Dosering. Regelmessig oftalmologisk undersøkelse anbefales, og pasienten bør oppfordres til å informere om okulære symptomer. Pasienten skal rådes til å bruke kunstig tårevæske uten konserveringsmiddel minst 4 × daglig under behandling. Bruk av kontaktlinser skal unngås frem til avsluttet behandling. Bandasjelinser kan brukes under tilsyn av øyelege. Pasienter med keratopatier som overflatisk punktkeratopati eller mikrocystelignende avleiringer (med eller uten endringer i synsskarphet), kan trenge en doseendring (forsinkelse og/eller reduksjon) eller behandlingsavbrudd. Korneasår (ulcerøs eller infeksiøs keratitt) bør umiddelbart behandles av øyelege, og behandlingen med belantamabmafodontin avbrytes inntil korneasåret er grodd.
Pneumonitt.
Reaktivering av hepatitt B-virus (HBV).
Allergisk reaksjon mot hjelpestoffer (polysorbat).
Bilkjøring og bruk av maskiner: Moderat påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Kan påvirke synet ved innvirkning på synsskarphet og andre okulære bivirkninger.
For utdypende, se DMP for oppdatert preparatomtale (SPC).
Graviditet Ingen data. Kan forårsake embryoføtal skade. Humane immunglobuliner (IgG) er kjent for å krysse placentabarrieren, og belantamabmafodotin kan derfor overføres fra moren til fosteret. Skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke nytten for moren oppveier potensiell risiko for fosteret. Ved behov for behandling under graviditet, må pasienten informeres tydelig om ev. risiko for fosteret. Graviditetstest skal utføres før behandling for alle kvinner i fertil alder. Fertile kvinner, og menn med fertile kvinnelige partnere, skal bruke sikker prevensjon under behandling og i hhv. 4 og 6 måneder etter siste dose.
Amming Ingen data om overgang i morsmelk. IgG er til stede i human morsmelk i små mengder, og kan derfor potensielt forårsake alvorlige bivirkninger hos diende barn. Det anbefales å avbryte amming før behandling og i 3 måneder etter siste dose.
Fertilitet Basert på resultater fra dyr og virkningsmekanismen kan belantamabmafodotin nedsette fertiliteten hos reproduktive kvinner og menn.
Prevensjon, bivirkninger, interaksjoner, advarsler og forsiktighetsregler, samt bilkjøring og bruk av maskiner.
DMP for oppdatert preparatomtale (SPC) for belantamabmafodotin.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Belantamab: 100 mg | 1 stk | C | 544 609,10 | |
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Belantamab: 70 mg | 1 stk | C | 381 237,20 |
Ghazwan Al-Haidari
Klassifisering Kimært (mus/humant IgG1) monoklonalt antistoff rettet mot tight junction-proteinet CLDN18.2.
Virkningsmekanisme Zolbetuksimab binder seg selektivt til cellelinjer transfektert med CLDN18.2 eller de som endogent uttrykker CLDN18.2. Dette induserer celledrap via antistoffavhengig cellulær cytotoksisitet (ADCC) og komplementavhengig cytotoksisitet (CDC). Cytostatika kan øke CLDN18.2-ekspresjon og dermed forsterke effekten.
Absorpsjon Etter i.v. administrering viste zolbetuksimab doseproporsjonal farmakokinetikk ved doser fra 33-1000 mg/m2. Ved administrering ved 800/600 mg/m2 hver 3. uke ble steady state nådd etter 24 uker med en gjennomsnittlig Cmaks og AUCtau på hhv. 453 (82) µg/ml og 4125 (1169) dag × µg/ml, basert på populasjonsfarmakokinetiske analyser.
Ved administrering ved 800/400 mg/m2 hver 2. uke forventes steady state å bli nådd etter 22 uker med en gjennomsnittlig Cmaks og AUCtau på hhv. 359 (68) µg/ml og 2758 (779) dag × µg/ml, basert på farmakokinetisk populasjonsanalyse.
Fordeling Estimert gjennomsnittlig Vd ved steady state var 5,5 liter.
Halveringstid 7,6-15,2 dager. Clearance avtok over tid, med en maks. reduksjon fra baselineverdier på 57,6%, noe som ga en gjennomsnittlig clearance ved steady state på 0,0117 L/time.
Metabolisme Katabolisme til små peptider og aminosyrer forventes.
I kombinasjon med fluoropyrimidin- og platinaholdig kjemoterapi, til førstelinjebehandling av voksne med lokalavansert inoperabel eller metastatisk HER2-negativ adenokarsinom i ventrikkel eller gastroøsofageal overgang (GEJ), hvor tumor er CLDN18.2-positive.
Spesialistoppgave, se DMP for oppdatert preparatomtale (SPC) for zolbetuksimab.
Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Utstyr for håndtering av overfølsomhetsreaksjoner og/eller anafylaktiske reaksjoner skal være tilgjengelig.
Valg av pasienter CLDN18.2-positivitet definert som ≥75 % av tumorcellene med moderat til sterk membranøs farging ved immunhistokjemi. CE-merket IVD med tilsvarende tiltenkt formål. Hvis CE-merket IVD ikke er tilgjengelig, bør alternativ validert test benyttes.
Før administrering Ved kvalme og/eller oppkast før administrering, bør symptomene avta til grad ≤1 før 1. infusjon gis. Før hver infusjon skal pasienten premedisineres med en kombinasjon av antiemetika (f.eks. NK1- og 5-HT3-antagonist, samt andre legemidler som indisert). Dette er viktig for behandling av kvalme og oppkast for å forhindre tidlig behandlingsseponering. Premedisinering med systemiske kortikosteroider iht. lokale behandlingsretningslinjer kan også vurderes, spesielt før 1. infusjon.
For anbefalt dose, behandlingsvarighet, doseendringer og spesielle populasjoner, se oppdatert preparatomtale.
Tilberedning/Håndtering For rekonstituering og fortynning, se pakningsvedlegg. Skal ikke blandes med andre legemidler pga. manglende uforlikelighetsstudier.
Administrering Gis som i.v. infusjon over minimum 2 timer. Skal ikke gis som i.v. støt- eller bolusinjeksjon. Skal ikke gis samtidig med andre legemidler gjennom samme infusjonsslange. Hvis zolbetuksimab og fluoropyrimidin- og platinaholdig kjemoterapi administreres samme dag, må zolbetuksimab administreres først. For å minimere potensielle bivirkninger startes hver infusjon med en lavere hastighet i 30-60 minutter, og økes gradvis iht. toleranse i løpet av infusjonen, se tabell 3 i SPC for utdypende.
Behandling Nøye overvåkning for bivirkninger, støttende behandling gis etter behov.
Se DMP interaksjonssøk for zolbetuksimab.
Overfølsomhet overfor virkestoffene.
De vanligste bivirkningene var kvalme (77,2 %), oppkast (66,9 %), redusert appetitt (42 %), nøytropeni (30,7 %), redusert nøytrofiltall (28,4 %), redusert vekt (21,9 %), feber (17,4 %), hypoalbuminemi (17,1 %), perifert ødem (13,9 %), hypertensjon (9 %), dyspepsi 7,8 %), frysninger (5,2 %), økt spyttsekresjon (3,8 %), infusjonsrelatert reaksjon (3,2 %) og legemiddeloverfølsomhet (1,6 %).
Alvorlige bivirkninger oppsto hos 45 % av pasientene behandlet med zolbetuksimab. De vanligste alvorlige bivirkningene var oppkast (6,8 %), kvalme (4,9 %), og redusert appetitt (1,9 %).
Tjue prosent av pasientene seponerte zolbetuksimab permanent på grunn av bivirkninger. De vanligste bivirkningene som førte til seponering av dosen, var oppkast (3,8 %) og kvalme (3,3 %).
Bivirkninger som førte til doseavbrudd eller midlertidig behandlingspause forekom hos 60,9 % av pasientene. De vanligste bivirkningene som førte til doseavbrudd, var oppkast (26,6 %), kvalme (25,5 %), nøytropeni (9,8 %), redusert nøytrofiltall (5,9 %), hypertensjon (3,2 %), frysninger (2,2 %), infusjonsrelaterte reaksjoner (1,6 %), redusert appetitt (1,6 %) og dyspepsi (1,1 %).
For utdypende, se DMP for oppdatert preparatomtale (SPC) for zolbetuksimab.
Overfølsomhetsreaksjoner: Reaksjoner inkl. anafylaksi og legemiddeloverfølsomhet er observert ved behandling med zolbetuksimab i kombinasjon med fluoropyrimidin- og platinaholdig kjemoterapi. Pasienten skal overvåkes under og i minst 2 timer etter infusjon (lengre ved klinisk behov) for symptomer forenlig med anafylaksi (urtikaria, hoste, hvesing, laryngeal tetthet/stemmeforandring). Reaksjoner håndteres iht. dosejusteringer anbefalt i tabell 2 under Dosering.
Infusjonsrelaterte reaksjoner (IRR): IRR er sett under kliniske studier med zolbetuksimab i kombinasjon med fluoropyrimidin og platinaholdig kjemoterapi. Pasienten skal overvåkes for tegn og symptomer på IRR inkl. kvalme, oppkast, magesmerter, økt spyttsekresjon, feber, brystubehag, frysninger, ryggsmerter, hoste og hypertensjon. Disse tegnene og symptomene er vanligvis reversible når infusjonen avbrytes. IRR skal behandles iht. doseendringer som anbefalt i tabell 2 under Dosering.
Kvalme og oppkast: Kvalme og oppkast er de hyppigst observerte og klinisk viktigste gastrointestinale bivirkningene ved behandling med zolbetuksimab. Premedikasjon med antiemetika anbefales før hver infusjon for å redusere risiko for uttalte symptomer, væsketap, elektrolyttforstyrrelser og tidlig behandlingsseponering (se Dosering). Før behandlingsoppstart bør individuell risiko for gastrointestinal toksisitet vurderes, inkludert tidligere behandlingsrelaterte plager, ernæringsstatus og komorbiditet.
Pasienten skal overvåkes nøye under og etter infusjon, med særlig fokus på hydreringsstatus og kliniske tegn til dehydrering. Ved behov behandles symptomene med standard støttetiltak, inkludert antiemetika og væskebehandling. Ved uttalte eller vedvarende symptomer kan midlertidig infusjonsavbrudd, reduksjon av infusjonshastighet eller dosejustering være nødvendig i henhold til anbefalte doseendringer (se Dosering og SPC tabell 2).
Proaktiv og konsekvent håndtering av kvalme og oppkast er viktig for å sikre adekvat behandlingseksponering for både zolbetuksimab og samtidig kjemoterapi. Tidlig intervensjon og god symptomkontroll kan redusere risiko for komplikasjoner og bidra til at behandlingen kan gjennomføres som planlagt.
Pasienter som ble ekskludert fra kliniske studier: Pasienter med fullstendig/delvis pylorusobstruksjon, positiv test for hiv-infeksjon eller kjent aktiv hepatitt B- eller C-infeksjon, signifikant kardiovaskulær sykdom eller tidligere CNS-metastaser ble ekskludert fra kliniske studier.
Hjelpestoffer: Inneholder 1,05 mg polysorbat 80 pr. hetteglass, som kan gi allergiske reaksjoner. Inneholder ikke natrium, men natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) infusjonsvæske brukes til fortynning, og dette bør tas i betraktning.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen/ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.
For utdypende, se DMP for oppdatert preparatomtale (SPC).
Graviditet Ingen data på bruk hos gravide. Ingen bivirkninger ble sett i en reproduksjons- og utviklingsstudie på dyr med i.v. administrering av zolbetuksimab til drektige mus under organogenese. Skal kun gis til gravide dersom nytte anses å oppveie potensiell risiko. Som et forsiktighetstiltak skal fertile kvinner rådes til å bruke sikker prevensjon under behandling.
Amming Ingen data om overgang i morsmelk, effekt på barn som ammes, eller effekt på melkeproduksjon. Da antistoffer kan utskilles i morsmelk, og pga. potensialet for alvorlige bivirkninger hos barn som ammes, anbefales ikke amming under behandling.
Fertilitet Ingen humane data.
Prevensjon, bivirkninger, interaksjoner, advarsler og forsiktighetsregler, samt bilkjøring og bruk av maskiner.
DMP for oppdatert preparatomtale (SPC) for zolbetuksimab.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Zolbetuksimab: 100 mg | 100 mg | C | 7 123,50 |
Alexander Fosså
Aromatasehemmere reduserer østrogennivået hos postmenopausale kvinner ved å hemme perifer østrogendannelse (aromatisering). Aromatase (CYP19) finnes i fettvev, lever og flere andre vev og danner østrogen fra androgen. Det dannes hovedsakelig østron (som videreomdannes til østradiol) fra androstendion og i mindre grad østradiol fra testosteron. Aromatasehemmere blokkerer denne enzymaktiviteten. Midlene brukes i behandling av metastaserende brystkreft hos postmenopausale kvinner. Sjansen for respons er størst hvis det er påvist østrogenreseptorer i tumorvevet. Midlene blokkerer ikke ovarial østrogensyntese, og de har derfor ingen plass i behandling av premenopausal brystkreft.
Prevensjon. Bivirkninger.
Alexander Fosså
Anastrozol og letrozol, er ikke-steroide selektive aromatasehemmere. Midlene senker østrogennivåene nesten komplett. De har ikke signifikant effekt på binyrebarken eller ovariene. Anastrozol og letrozol har svært like farmakologiske egenskaper.
Hormonreseptorpositiv brystkreft hos postmenopausale kvinner.
Gis peroralt. Vanlige doser er:
Som regel milde. Vanligst er hodepine, kvalme, diaré, hetetokter, skjedetørrhet, hudutslett, tretthet, muskel- og skjelettsmerter.
Anastrozol
Toksisitet: Barn: < 5 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: Enkeltdose på 60 mg til friske menn var godt tolerert i studie.
Klinikk og behandling: Som for Enzyminhibitorer, se nedenfor.
Letrozol
Toksisitet: Barn: < 10 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: < 30 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Som for Enzyminhibitorer, se nedenfor.
Felles for Enzyminhibitorer:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Relativt lav akutt toksisitet.
Klinikk for gruppen: Gastrointestinale symptomer, hodepine, ev. takykardi, hypertensjon og leverpåvirkning. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Kontraindisert. Skal ikke brukes hos premenopausale kvinner.
Manglende dokumentasjon om bruk ved sterkt nedsatt lever- og nyrefunksjon.
Prevensjon. Bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Anastrozol: 1 mg | 98 stk | C | Blå resept | 1 977,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Anastrozol: 1 mg | 98 stk | C | Blå resept | 1 977,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Anastrozol: 1 mg | 98 stk | C | Blå resept | 1 977,80 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Letrozol: 2.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 1 369,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Letrozol: 2.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 1 369,90 |
| Tablett | Letrozol: 2.5 mg | 30 stk | C | Blå resept | 436,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Letrozol: 2.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 1 369,90 |
| Tablett | Letrozol: 2.5 mg | 30 stk | C | Blå resept | 436,30 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Letrozol: 2.5 mg | 30 stk | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Letrozol: 2.5 mg | 100 stk | C | Blå resept | 1 369,90 |
| Tablett | Letrozol: 2.5 mg | 30 stk | C | Blå resept | 436,30 |
Alexander Fosså
Eksemestan er en irreversibel steroidal aromatasehemmer som hindrer omdannelse av androgener til østrogener i perifere vev.
Den absolutte biotilgjengeligheten hos mennesker er ukjent. Biotilgjengeligheten øker ved samtidig inntak av mat. Eksemestan er gjenstand for en betydelig førstepassasjemetabolisme i leveren via CYP3A4. Utskilles via gallen og via nyrene. Halveringstiden er ca. 24 timer.
Behandling av avansert brystkreft hos postmenopausale kvinner.
25 mg daglig. Bør tas med mat. Dosejusteringer er ikke nødvendig.
Toksisitet: Barn: < 25 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 800 mg/dag i 12 uker har vært godt tolerert i studier.
Klinikk og behandling: Som for Enzyminhibitorer.
Felles for Enzyminhibitorer:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Relativt lav akutt toksisitet.
Klinikk for gruppen: Gastrointestinale symptomer, hodepine, ev. takykardi, hypertensjon og leverpåvirkning. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.
Bivirkningene er moderate. Vanligst er hetetokter og kvalme, tretthet, svette og svimmelhet.
Kontraindisert. Skal ikke brukes hos premenopausale kvinner.
Forsiktighet ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon.
Prevensjon. Bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Eksemestan: 25 mg | 100 stk | C | Blå resept | 3 673,70 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Tablett | Eksemestan: 25 mg | 100 stk | C | Blå resept | 3 673,70 |
Alexander Fosså
Flere legemidler som inneholder ulike porfyrinderivater er utviklet for fotodynamisk behandling. Prinsippet for terapien er først å tilføre preparatet, lokalt eller systemisk, og deretter å bestråle tumor med lys av ulike bølgelengder (definert litt forskjellig for de enkelte stoffene) ved bruk av spesiallampe eller laser. Mekanismen for den tilsiktede cytotoksiske effekten er at de fotoaktive porfyrinene absorberer lyset og fluorescerer. Dette fører til lokal skade, fortrinnsvis ved dannelse av reaktive frie oksygenradikaler.
Prevensjon. Bivirkninger.
Alexander Fosså
Se også Midler til fotodynamisk terapi
Metylaminolevulinat applisert lokalt gir opphav til fotoaktive porfyriner intracellulært. Ved belysning fluorescerer disse og gir lokal celleskade.
Tynne eller ikke-keratotiske og ikke-pigmenterte aktiniske keratoser i ansiktet og på issen, der annen behandling er mindre egnet. Overflatisk eller nodulær basalcellekreft, der annen terapi ikke er egnet pga. mulige komplikasjoner eller dårlig kosmetisk resultat. Plateepitelkarsinom in situ.
Preparatet appliseres som krem ca. 3 timer før eksponering for rødt lys (570–670 nm, eller smalere spektrum) fra spesiallampe med definerte filtre. Behandlingen bør gis to ganger.
Hovedsakelig ulike typer lokale hudreaksjoner, med kløe, svie, erytem, sjeldnere vesikkeldannelse og ulcerasjoner.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Forgiftning lite sannsynlig. Legemidlet lysaktiveres etter lokal applikasjon.
Klinikk: Ev. forsterkning av lokale hudreaksjoner og fototoksisitet (utslett og sårskorper).
Behandling: Ev. symptomatisk behandling.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier en mulig effekt på fosterets vekst og utvikling. Trolig ingen risiko ved lokalbehandling pga. svært lav biotilgjengelighet. Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler. Teoretisk liten overgang til morsmelk.
Unngå soleksponering den første tiden etter behandling.
Prevensjon. Bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Krem | Metylaminolevulinat: 160 mg/1 g | 2 g | C | H-resept | 2 368,20 |
Alexander Fosså
Se også Midler til fotodynamisk terapi
Lysaktivt porfyrinderivat til systemisk bruk. Intracellulært temoporfin absorberer lys og utøver lokal cytotoksisitet.
Tilgjengelige data er begrenset. Temoporfin utskilles via gallen i feces. Halveringstiden er mer enn 30 timer.
Palliativ behandling av fremskreden plateepitelkreft i hode og hals hos pasienter som ikke er egnet for stråleterapi, kirurgi eller systemisk kjemoterapi.
Midlet gis intravenøst. Behandlingsstedet belyses med laser ved 652 nm. Se spesiallitteratur.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Forgiftning lite sannsynlig. Legemidlet lysaktiveres etter intravenøs injeksjon.
Klinikk: Økt lysfølsomhet.
Behandling: Symptomatisk behandling. Ev. beskyttelse mot sterke lyskilder, inkl. sollys.
Pasientene blir midlertidig sterkt lysfølsomme etter behandlingen, og forholdsregler må tas for å unngå sollys og sterkt innendørs lys. Se spesiallitteratur.
Prevensjon. Bivirkninger.
Alexander Fosså
Se også Midler til fotodynamisk terapi
Lysaktivt porfyrinderivat til systemisk bruk. Intracellulært porfimernatrium absorberer lys og utøver lokal cytotoksisitet.
Metaboliseres i leveren via esteraser. Utskilles hovedsakelig via gallen. Halveringstiden er lang, 17–20 dager.
Palliativ behandling av obstruktiv intrabronkial ikke-småcellet lungekreft og spiserørskreft når konvensjonell behandling ikke er effektiv eller egnet.
Midlet gis intravenøst. Behandlingsstedet belyses fiberoptisk ved 630 nm. Se spesiallitteratur. Behandlingen bør foregå i klinikker eller sentre med erfaring med endoskopiske lasermetoder og bruk av fotodynamisk behandling.
Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Lysaktiveres etter intravenøs injeksjon.
Klinikk: Økt lysfølsomhet.
Behandling: Symptomatisk behandling. Ev. beskyttelse mot sterke lyskilder, inkl. sollys
Pasientene blir midlertidig sterkt lysfølsomme etter behandlingen, og forholdsregler må tas for å unngå sollys og sterkt innendørs lys. Lett obstipasjon. Dyspne, hoste, brystsmerter og andre lokale reaksjoner fra det behandlede området. Se spesiallitteratur.
Prevensjon. Bivirkninger.
Alexander Fosså
Alexander Fosså
Radium-223 er en alfa-emitterende radionuklid. Aktiv del, radium‑223 (som radium‑223‑diklorid) imiterer kalsium og søker seg selektivt mot skjelettet, danner komplekser med benmineralet hydroksyapatitt og akkumuleres i benvev i områder med høy turnover som skjelettmetastaser. Alfa-stråling er høyenergetisk og skader DNA i nærliggende tumorceller, men har kort rekkevidde (mindre enn 0,1 millimeter), noe som gir lite skade på omkringliggende normalt vev.
Fysisk halveringstid av radium-223 er 11,4 dager. Etter intravenøs injeksjon akkumuleres radium-223 i benvev og skjelettmetastaser. Etter 4 timer gjenfinnes ca. 60% av aktiviteten i skjelettmetastaser. Radium-223 metaboliseres ikke i kroppen. Utskillelsen skjer i feces, 25% av radioaktiviteten er utskilt etter 48 timer.
Monoterapi eller behandling i kombinasjon med gonadotropinfrigjørende hormon (GnRH)‑analog av voksne med metastatisk kastrasjonsresistent prostatakreft (mCRPC) med symptomgivende benmetastaser og ingen kjente viscerale metastaser ved sykdomsprogresjon etter minst 2 tidligere linjer med systemisk behandling av mCRPC (annet enn GnRH‑analoger), eller når annen tilgjengelig systemisk mCRPC‑behandling er uegnet.
Anbefalt dosering av radium-223 er 50 kBq per kg kroppsvekt gitt intravenøst hver 4. uke, totalt 6 injeksjoner. Skal kun administreres og håndteres av personer autorisert til å håndtere radiofarmaka i egnede kliniske omgivelser, og etter at pasienten er vurdert av kvalifisert lege.
Ingen tilfeller er rapportert. Enkeltdoser med aktivitet på opptil 276 kBq pr. kg kroppsvekt viste ingen dosebegrensende toksisitet i en klinisk studie.
Behandling: Generelle støttende tiltak, inkludert overvåking av potensiell hematologisk og gastrointestinal toksisitet.
De vanligste bivirkningene er diaré, kvalme, oppkast og trombocytopeni. De alvorligste bivirkningene er trombocytopeni og nøytropeni.
Graviditet: Se Graviditet og legemidler.
Amming: Se Amming og legemidler.
Se SPC.
Hematologisk vurdering skal utføres før hver dose av radium-223.
Økt risiko for frakturer og mulig økt risiko for død.
Kontraindisert i kombinasjon med abirateronacetat og prednisolon/prednison.
Bivirkninger. Prevensjon.
Brady D, Parker CC, O'Sullivan JM (2013): Bone-targeting radiopharmaceuticals including radium-223. Cancer J. 19, 71-78.
Hafeez S1, Parker C (2013): Radium-223 for the treatment of prostate cancer. Expert Opin Investig Drugs. 22, 379-387.
Mukherji D, El Dika I, Temraz S, Haidar M, Shamseddine A (2014): Evolving treatment approaches for the management of metastatic castration-resistant prostate cancer - role of radium-223. Ther Clin Risk Manag. 10, 373-380.
Wissing MD, van Leeuwen FW, van der Pluijm G, Gelderblom H (2013): Radium-223 chloride: Extending life in prostate cancer patients by treating bone metastases. Clin Cancer Res. 19, 5822-5827.
Zustovich F, Fabiani F (2014): Therapeutic opportunities for castration-resistant prostate cancer patients with bone metastases. Crit Rev Oncol Hematol. 91, 197-209.
Preparatomtale Xofigo (www.legemiddelsok.no)
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Radium (223Ra): 1100 kBq/1 ml | 6 ml | C | 51 979,30 |
Alexander Fosså
Alexander Fosså
Lutetium (177Lu) DOTA-TATE er indisert for behandling av inoperable eller metastatiske, progressive, høyt differensierte (G1 og G2), somatostatinreseptorpositive gastroenteropankreatiske nevroendokrine tumorer (GEP-NET) hos voksne. Indikasjon for behandling avgjøres basert på preterapeutisk PET-undersøkelse med Gallium-68 DOTA-TOC. PER med Gallium-68 DOTA-TOC vil også være sentral undersøkelse for vurdering av behandlingseffekt.
Se spesiallitteratur og DMP for oppdatert preparatomtale Lutathera.
Lutetium -177 (177Lu) merket DOTA-somatostatinreceptoranalogen, Lutetium(177Lu)oksodotreotid (177Lu DOTA-TATE) har høy affinitet for somatostatinreseptorer, særlig type 2. Høyt differensierte nevroendokrine tumores (NET, eller neoplasier; NEN) har høy konsentrasjon av somatostatinreseptorer i sin cellemembran, særlig type 2. Lutetium-177 er et β- avgivende radionuklid med maks. penetreringsområde i vev på 1,7 mm (gjennomsnittlig penetreringsområde på 0,23 mm). 177Lu DOTA-TATE som bindes til somatostatinreseptorene intenaliseres i cellene, og bestrålingen medfører celledød.
Ved konsentrasjonen som brukes (ca. 10 mikrog/ml totalt, for både frie og radiomerkede former), utøver ikke peptid-oksodotreotidet noen klinisk relevant farmakodynamisk effekt.
Se DMP for oppdatert preparatomtale Lutathera.
Se spesiallitteratur og DMP for oppdatert preparatomtale Lutathera.
De vanligste bivirkningene (se Netter-1 studien) er kvalme (69%) og oppkast (47%), diare (29%), og smerte (26%), spesielt i begynnelsen av infusjonen. Kausaliteten til kvalme/oppkast kompliseres av den emetiske effekten av infusjon av aminosyrer som administreres samtidig for å beskytte nyrene. I ukene mellom og etter behandling sees renal påvirkning og forbigående benmargssuppresjon hos < 50 %; trombocytopeni (25 %), lymfopeni (22,3 %), anemi (13,4 %), pancytopeni (10,2 %). Andre vanlige bivirkninger mellom og etter behandlinger er uttalt tretthet (40 %), hodepine 16 %), muskelrelaterte smerter (29 %), hårtap (11 %) og nedsatt matlyst (13,4 %). På lang sikt (mndr til år) kan sees alvorlig renal påvirkning (< 1 %), alvorlig benmargssuppresjon (myelodysplasi og pancytopeni (< 1 %) og leversvikt (< 1 %).
For utdypende vedrørende benmargstoksisitet, nefrotoksisitet og hormonelle kriser, se SPC.
Se DMP for oppdatert preparatomtale Lutathera.
Se DMP for oppdatert preparatomtale Lutathera.
Bivirkninger. Prevensjon.
DMP legemiddelsøk oppdatert preparatomtale Lutathera.
Strosberg J, El-Haddad G, Wolin E, Hendifar A, et. al. Phase 3 Trial of 177Lu-Dotatate for Midgut Neuroendocrine Tumors (NETTER-1).N Engl J Med. 2017 Jan 12;376(2):125-135. doi: 10.1056/NEJMoa1607427. PMID: 28076709 PMCID: PMC5895095 DOI: 10.1056/NEJMoa1607427 https://www.nejm.org/doi/pdf/10.1056/NEJMoa1607427
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Lutetium (177Lu) oksodotreotid: 370 MBq/1 ml | 1 stk | C | 243 239,80 |
Alexander Fosså
Alexander Fosså
Deksrazoksan motvirker veksthemmende effekter og DNA-skade indusert av antrasykliner og antracendioner. Deksrazoksan er en EDTA-analog som lett penetrerer cellemembraner. Intracellulært hydrolyseres deksrazoksan til ADR-925 som er en kraftig kelator for jern og toverdige kationer. ADR-925 kelaterer jern, fjerner jern fra jernantrasyklinkomplekset eller binder jern i cellen og reduserer derved dannelse av ødeleggende reaktive oksygenradikaler. Topoisomerase II vil også hemmes, men i motsetning til ved antrasykliner induseres ikke kjedebrudd i DNA.
Deksrazoksan har en terminal eliminasjonshalveringstid på 2–9 timer. Ekskresjonen skjer hovedsakelig i nyrene, 40–60 % av total mengde deksrazoksan skilles uendret ut i urinen.
Deksrazoksan brukes til behandling av ekstravasasjon av antrasyklin. Det er også vist beskyttende effekt av deksrazoksan mot antrasyklinindusert kardiotoksisitet, men verdien av denne behandlingen er ennå ikke klarlagt.
Anbefalt dose er 1000 mg/m2 kroppsoverflate som intravenøs infusjon gitt over 1–2 timer dag 1 og 2, og 500 mg/m2 som intravenøs infusjon gitt over 1–2 timer dag 3. Første infusjon skal startes så raskt som mulig og innen 6 timer etter ekstravasasjon. Infusjonen skal gis i en stor vene i en ekstremitet eller et område som ikke er påvirket av ekstravasasjonen.
Vanlige bivirkninger er kvalme/oppkast, diaré, stomatitt og beinmargsdepresjon. Påvirket leverfunksjon (forhøyet ALAT/ASAT) forekommer også. Samtlige bivirkninger er raskt reversible.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Dyreforsøk har vist teratogen effekt. Amming: Brukes som del av cytostatikabehandling hvor amming er kontraindisert.
Da nedsatt nyrefunksjon kan redusere eliminasjonshastigheten for deksrazoksan, bør pasienter med allerede svekket nyrefunksjon overvåkes for tegn på hematologisk toksisitet.
Deksrazoksan kan øke toksisiteten indusert av den kjemoterapisyklusen som pågikk da uhellet skjedde, noe som krever nøye overvåking av hematologiske parametre.
Bivirkninger. Prevensjon
Langer SW (2007): Dexrazoxane for anthracycline extravasation. Expert Rev Anticancer Ther 7:1081-1088.
Jones RJ (2008): Utility of dexrazoxane for the reduction of anthracycline-induced cardiotoxicity. Expert Rev Cardiovasc Ther 6, 1311-1317.
Preparatomtale Savene (www.legemiddelverket.no)
Dahl, O., Lehne, G., Baksaas, I., Kvaløy, S. & Christoffersen, T. (red.): Medikamentell kreftbehandling. Cytostatikaboken 7. utg. Farmakologisk Institutt, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Deksrazoksan: 20 mg/1 ml | 1 S | C | 138 500,90 |
Alexander Fosså
Mesna (2‑merkaptoetansulfonat) er en sulfhydrylforbindelse som konsentreres i urinen og beskytter mot de toksiske virkningene i de nedre urinveiene av metabolitter (særlig akrolein) av syklofosfamid og ifosfamid. Har bare beskjeden og kortvarig beskyttende effekt mot nyreskade. Synes ikke å svekke den cytostatiske effekten av syklofosfamid/ifosfamid.
Mesna metaboliseres raskt og nesten fullstendig i blodet ved oksidering til inaktiv metabolitt, dimesna. Denne utskilles, men reabsorberes delvis i nyretubuli og spaltes der via glutation reduktase til aktivt mesna. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden for mesna er ca. 20 minutter og for dimesna 1–2 timer.
Forebyggende mot nedre urinveisskade av ifosfamid eller syklofosfamid. Skal gis til alle som får ifosfamid, pasienter som får syklofosfamid i høy dosering, dem som tidligere har fått cystitt ved behandling med syklofosfamid og dessuten til dem som har fått strålebehandling mot lille bekken eller har hatt urinveisobstruksjon tidligere.
Mesna gis oftest intravenøst i tilslutning til administrasjonen av ifosfamid eller høye doser syklofosfamid. Det må tilføres hyppig, f.eks. ca. hver 4. time, og gis fra ca. 0,5 time før til ca. 12 timer etter ifosfamid eller syklofosfamid. Den totale dosen er ofte ca. 60 % av ifosfamiddosen (se spesiallitteratur).
Vanlig forekommende: kvalme, brekninger, diaré. Hypotensjon. Hudkløe. Sjeldne: allergiske reaksjoner.
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.
Overfølsomhet for mesna og andre tiolforbindelser.
Prevensjon. Bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Mesna: 100 mg/1 ml | 10 x 10 ml | C | 1 351,80 | |
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Mesna: 100 mg/1 ml | 15 x 4 ml | C | 825,60 | |
| Tablett | Mesna: 400 mg | 10 x 1 stk | C | H-resept | 380,- |
| Tablett | Mesna: 400 mg | 20 x 1 stk | C | H-resept | 723,80 |
| Tablett | Mesna: 600 mg | 20 x 1 stk | C | H-resept | 1 705,- |
Alexander Fosså
Rasburikase er et enzym som katalyserer omdannelsen av urinsyre, som er produkt av purinnedbrytning, til allantoin. Allantoin er vannløselig og skilles lett ut via nyrene. Ved tilførsel av rasburikase kan dermed opphopningen av urinsyre og risikoen for hyperuremiske komplikasjoner, særlig nyresvikt, unngås ved tilstander med stor nedbrytning av maligne celler. Rasburikase virker raskt og gir vanligvis normalisering av urinsyrenivået innen 4 timer.
Metaboliseres sannsynligvis som andre proteiner, f.eks. ved peptidhydrolyse. Halveringstiden er 16–21 timer.
Behandling og profylakse mot akutt hyperurikemi, for å forhindre akutt nyresvikt hos pasienter med hematologisk malignitet med høy tumorbelastning og risiko for rask nedbrytning av tumorceller når kjemoterapi startes.
Vanligvis 0,2 mg/kg/dag i 5–7 dager, gitt som intravenøs infusjon. Se spesiallitteratur.
Allergiske reaksjoner forekommer. Methemoglobinemi og hemolyse er rapportert, og er trolig resultat av H2O2 som produseres ved den enzymatiske omdannelsen av urinsyre til allantoin. Dette forekommer meget sjelden, hos disponerte pasienter (G6PD-mangel).
Opplysninger mangler om bruk under graviditet og amming.
Vær oppmerksom på muligheten for allergiske reaksjoner, særlig hos personer med atopi.
Prevensjon. Bivirkninger.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Pulver og væske til konsentrat til infusjonsvæske, oppløsning | Rasburikase: 1.5 mg/1 ml | 3 S | C | 2 383,80 |
Tormod Kyrre Guren
For bruk som antidot ved cyanidforgiftning, se Natriumtiosulfat.
Forebygging av cisplatin-indusert ototoksisitet hos pasienter 1 måned til <18 år med lokaliserte, ikke-metastatiske, solide svulster.
Kun beregnet til sykehusbruk, under tilsyn av kvalifisert lege. Dosering er vektbasert og normalisert til kroppsoverflate, se DMP legemiddelsøk tiosulfat for oppdatert preparatomtale pkt 4.2 Dosering og administrasjonsmåte.
Tilberedning/Håndtering Kun til engangsbruk. Kontroller visuelt for partikler og misfarging. Forbered dosen fra hetteglass i sprøyte eller overfør til steril infusjonspose. Skyll slangen med natriumklorid før og etter infusjon. Skal ikke blandes med andre legemidler.
Administrering Til i.v. bruk. Administrering gjennom en sentral vene anbefales pga. den hypertone formuleringen. Infusjon gis over 15 minutter, 6 timer etter fullført cisplatininfusjon, forutsatt at cisplatininfusjonen varer ≤6 timer. Natriumtiosulfat skal ikke brukes dersom cisplatininfusjonen overstiger 6 timer, eller dersom ny cisplatininfusjon er planlagt innen 6 timer etter natriumtiosulfatinfusjonen. Tidspunktet for administrering i forhold til cisplatin er kritisk. Se pakningsvedlegget.
Mekanismen for beskyttelse mot ototoksisitet er ikke fullstendig klarlagt, men kan omfatte økt nivå av endogene antioksidanter, inhibering av intracellulært oksidativt stress, samt direkte interaksjon mellom cisplatin og tiolgruppen i natriumtiosulfat, som danner inaktive platinaforbindelser. Samtidig inkubasjon av natriumtiosulfat med cisplatin reduserte cytotoksisiteten til cisplatin mot svulstceller in vitro.
Proteinbinding Ingen.
Halveringstid Ca. 50 minutter. Tilbakegang til utgangsnivå skjer innen 3-6 timer etter infusjon. >95% av utskillelsen i urin skjer innen de første 4 timene etter administrering. En liten andel av sulfan-svovelet i natriumtiosulfat kan bli en del av endogen, cellulær svovelmetabolisme.
Metabolisme Via tiosulfatsvoveltransferase og tiosulfatreduktaseaktivitet til sulfitt, som raskt oksideres til sulfat.
Utskillelse Via glomerulær filtrasjon.
De vanligste rapporterte bivirkningene med en frekvens på ≥ 1 tilfelle per 10 pasienter er oppkast (44 %), kvalme (23 %), hypokalemi (21 %), hypernatremi (19 %), hypofosfatemi (18 %) og overfølsomhet (11 %).
Et alvorlig tilfelle av overfølsomhet, som førte til avslutning av behandlingen, ble observert i en av de kliniske studiene (behandlingsarmen i SIOPEL 6).
Overfølsomhet for innholdsstoffene. Nyfødte <1 måned pga. risikoen for hypernatremi.
Det er ingen eller begrenset mengde data på bruk av natriumtiosulfat hos gravide kvinner.
Det er ukjent om natriumtiosulfat /metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. En risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Som et forsiktighetstiltak er det anbefalt å unngå bruk av natriumtiosulfat under amming.
Det finnes ingen tilgjengelige kliniske data om effekten av natriumtiosulfat på fertilitet.
Overfølsomhet: Overfølsomhetsreaksjoner kan forekomme. Symptomene inkluderer utslett, takykardi, frysninger og dyspné. Kan inneholde en spormengde av natriumsulfitt, som i sjeldne tilfeller kan gi flere overfølsomhetsreaksjoner og bronkospasme. Sulfittsensitivitet sees oftere hos astmatikere. Antihistaminer og steroider bør være tilgjengelig. Ved fortsatt behandling bør premedisinering med antihistaminer og steroider gis, og pasienten observeres nøye.
Elektrolyttforstyrrelser: Risiko for hypernatremi, hypokalemi og hypofosfatemi. Overvåk elektrolytter og blodtrykk. Natriumtiosulfat skal ikke gis ved serumnatrium >145 mmol/liter ved baseline. Overvåk magnesium, kalium og fosfat; gi tilskudd ved behov.
Kvalme og oppkast: Kan øke forekomst og alvorlighetsgrad av kvalme og oppkast. Behandling med antiemetika bør gis 30 minutter før administrering.
Nedsatt nyrefunksjon: Økt risiko for bivirkninger. Nyrefunksjonen bør overvåkes og forsiktighet utvises gjennom nøye overvåkning av elektrolytter hvis GFR faller til <60 ml/minutt/1,73 m2.
Hjelpestoffer: Inneholder 0,25 mg/ml borsyre, som kan påvirke fertilitet ved doser >0,2 mg/kg/dag ved kronisk administrering. Natriumtiosulfat administreres 6-30 ganger periodisk over en 6-måneders periode i forbindelse med kjemoterapi med cisplatin. Total eksponering (inkl. drikkevann) kan dermed nå 0,17-0,22 mg/kg/dag. Inneholder 23 mg natrium/ml, tilsv. 1,15% av anbefalt maks. daglig inntak for voksne, 1,15-2,1% for barn og ungdom (1-17 år) og 11,5% for spedbarn (7-11 måneder), og dette skal vurderes ved kontrollert natriumdiett.
Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen/ubetydelig påvirkning.
Symptomer Alvorlig kvalme, oppkast, elektrolyttforstyrrelser, blodtrykksendringer og acidose.
Behandling Generelle støttetiltak, inkl. væske, og observasjon av klinisk status.
DMP interaksjonssøk for tiosulfat.
Prevensjon. Bivirkninger.
Pedmarqsi SPC
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning | Natriumtiosulfat: 10 % w/v | 100 ml | C | - |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, oppløsning | Natriumtiosulfat: 80 mg/1 ml | 100 ml | C | 152 683,90 |
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Injeksjonsvæske, oppløsning | Natriumtiosulfat: 150 mg/1 ml | 10 x 10 ml | C | - |
Alexander Fosså
Aktuelt i forbindelse med høydose metotreksat. Se Folinat og Metotreksat.
Aktuelt ved stor tumorbyrde der en forventer rask kjemoterapieffekt med fare for tumorlysesyndrom. Se Allopurinol. Se også Nasjonal faglig retningslinje Lymfekreft kap 19 Tumorlysesyndrom, samt Kreftlex Forebygge utvikling av tumorlysesyndrom.
Merk SPC pkt 4.4 vedrørende HLA-B*5801-allelet hos visse etniske, spesielt asiatiske, populasjoner og utvikling av hypersensitivitetssyndrom og Stevens-Johnson syndrom ev. toksisk epidermal nekrolyse.
Se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale allopurinol.
Tormod Kyrre Guren
Ved en avansert form for immunterapi, såkalt adoptiv T-celleterapi ev. kimerisk antigenreseptor-T-celleterapi, benyttes autologe T-celler som reprogrammeres til å gjenkjenne spesifikke antigener på kreftcellenes overflate. På denne måten målrettes pasientens egne T-celler til å angripe og drepe kreftceller. Ved slik behandling høstes pasientens T-celler fra perifert blod og sendes deretter til et produksjonssenter hvor de gjennomgår en genetisk modifisering slik at de uttrykker kimære antigenresptorer (CAR) rettet spesifikt mot tumorantigen, ekspanderes ex vivo, og gis deretter tilbake til pasienten.
De seneste årene har kliniske studier med CAR T-celler mot B-celleantigenet CD19 gitt lovende resultater i pasienter med B-cellemaligniteter. Se også Melenhorst JJ, Chen GM, Wang M, et al. Decade-long leukaemia remissions with persistence of CD4+ CAR T cells. Nature. 2022;602(7897):503-509. doi:10.1038/s41586-021-04390-6.
I Norge vil foreløpig denne behandlingen kun anvendes som ledd i kliniske studier.
Tormod Kyrre Guren
Tisagenlekleucel er et infusjonspreparat bestående av genetisk modifiserte autologe T-celler som uttrykker en kimær antigenreseptor (CAR) rettet mot antigenet CD19.
Autolog, immuncellulær behandling. Vha. et transgen som koder for en CAR, reprogrammeres pasientens egne T-celler til å identifisere og eliminere CD19-uttrykkende celler. CAR består av et murint enkeltkjedet antistoffragment som gjenkjenner CD19 som er koblet til intracellulære signaleringsdomener fra 4‑1BB (CD137), som fremmer ekspansjon og persistens av T-celler, og CD3 zeta, som gir celleaktivering og antitumoraktivitet.
Se SPC.
Spesialistoppgave.
Se SPC.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Graviditet: Opplysninger mangler. Det er ikke kjent om tisagenlekleucel kan overføres til fosteret og forårsake fostertoksisitet, inkludert B-celletap.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for spedbarnet kan ikke utelukkes. Bør unngås pga. virkningsmekanismen.
Se SPC.
Se SPC.
Se SPC.
DMP oppdatert preparatomtale Tisagenlekleucel
https://www.fda.gov/BiologicsBloodVaccines/CellularGeneTherapyProducts/ApprovedProducts/ucm573706.htm
https://www.fda.gov/NewsEvents/Newsroom/PressAnnouncements/ucm574058.htm
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, dispersjon | 1 stk | C | 3 159 899,- |
Tormod Kyrre Guren
Aksikabtagenciloleucel (aksikaptagen) er genmodifiserte autologe T-celler som uttrykker en kimær antigenreseptor (CAR T) spesifikt rettet mot CD19.
Pasientens egne T-celler høstet og genmodifisert ex vivo ved retroviral transduksjon, til å uttrykke en kimær antigenreseptor (CAR), som består av en murin anti-CD19 enkeltkjedet variabel del (scFv) koblet til CD28- og CD3-zeta kostimulerende domener. Anti-CD19 CAR-positive levedyktige T-celler ekspanderes og infunderes tilbake i pasienten, der de kan gjenkjenne og eliminere målceller som uttrykker CD19.
Se SPC.
Spesialistoppgave.
Se SPC
Påse at tocilizumab og akuttmedisinsk utstyr er tilgjengelig før infusjon og under recovery-perioden.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Graviditet: Opplysninger mangler. Det er ikke kjent om aksikabtagenciloleucel kan overføres til fosteret og forårsake fostertoksisitet, inkludert B-celletap.
Amming: Opplysninger mangler. Bør unngås pga. virkningsmekanismen.
Se SPC.
Se SPC.
Se SPC.
DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale/SPC aksikabtagenciloleucel
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, dispersjon | 1 stk | C | 4 236 591,50 |
Anne Sophie von Krogh
Genetisk modifisert autologt cellebasert legemiddel som
består av T-celler, omprogrammert ex vivo ved hjelp av en retroviral vektor. De omprogrammerte T-cellene bindes til maligne celler som uttrykker CD19 og normale B-celler, med påfølgende T-celleaktivering, proliferasjon, ervervelse av effektorfunksjoner, samt sekresjon av inflammatoriske cytokiner og kjemokiner.
Antall anti-CD19 CAR-T-celler i blodet er assosiert med objektiv respons.
Etter infusjon viser anti-CD19 CAR-T-celler en innledende hurtig ekspansjon, etterfulgt av en reduksjon til nesten baselinenivåer innen 3 måneder. Tmax for anti‑CD19 CAR-T-celler er ≤15 dager. Median Cmaks i blod hos responderende MCL- og ALL-pasienter var hhv. 97,5 og 38,4 celler/µl.
For utdypende, se SPC.
Spesialistoppgave.
Sykehusinnkjøp. Anbefalinger onkologiske og kolonistimulerende legemidler, se side 12 og 14, sist oppdatert 04.10.2024 2407 Onkologi.
Spesialistoppgave. Preparatnavn, batchnr. og pasientnavn arkiveres i 30 år. Behandlingsstedet må ha tilgang til en ekstra dose tocilizumab ≤8 timer etter hver foregående dose.
For forberedende behandling (lymfodepleterende kjemoterapi) med syklofosfamid og fludarabin, se SPC.
Profylaktisk bruk
av systemiske kortikosteroider anbefales ikke.
Overvåkning etter infusjon, se SPC pkt 4.2 side 4.
Cytokinfrigjøringssyndrom (CRS), immuneffektorcelle-assosiert nevrotoksisitetssyndrom (ICANS), sekundære maligniteter, tumorlysesyndrom mfl..
Svært vanlige: Anemi, febril nøytropeni, leukopeni, lymfopeni, nøytropeni, trombocytopeni, abdominalsmerter, diaré, forstoppelse, kvalme, oppkast, orale smerter, feber, frysninger, smerter, utmattelse, ødem, bradykardi, takykardi, utslett, CRS, hypogammaglobulinemi, bakteriell infeksjon, infeksjoner (uspesifisert patogen), soppinfeksjon, virusinfeksjon, blødning, hypertensjon, hypotensjon, dyspné, hoste, hypoksi, pleuraeffusjon, motorisk dysfunksjon, muskel-skjelettsmerter, afasi, encefalopati, hodepine, ICANS, nevropati, svimmelhet, tremor, nyresvikt, angst, delirium, insomni, hyperglykemi, hypofosfatemi, hypomagnesemi, redusert appetitt, hypokalemi, hypokalsemi, hyponatremi, økt ALAT, økt ASAT, økt konjugert bilirubin, økt urat.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling.
Graviditet: Graviditetsstatus hos fertile kvinner skal undersøkes før behandlingsoppstart. Det kan ikke gis anbefalinger om hvor lenge prevensjon må brukes etter behandling. Se preparatomtalene for lymfodepleterende kjemoterapi ang. prevensjon. Ingen data om bruk hos gravide. Ingen reproduksjons- eller utviklingstoksisitetsstudier hos dyr. Dersom transduserte celler passerer placenta, kan de gi fostertoksisitet, inkl. B-cellelymfocytopeni. Ikke anbefalt til kvinner som er eller kan bli gravide og ikke bruker prevensjon, pga. manglende data. Gravide skal informeres om mulig risiko for fosteret. Graviditet etter behandling må diskuteres med behandlende lege. Måling av immunglobulinnivåer og B-celler hos nyfødte skal vurderes.
Amming: Utskillelse i morsmelk er ukjent. En risiko for spedbarn som ammes kan ikke utelukkes.
Fertilitet: Data mangler.
Levende vaksiner, Se SPC.
Cytokinfrigjøringssyndrom (CRS), immuneffektorcelle-assosiert nevrotoksisitetssyndrom (ICANS), sekundære maligniteter, tumorlysesyndrom mfl..
Iht. behandlende avdeling.
På grunn av potensialet for nevrologiske hendelser, inkludert endret mental status eller krampeanfall,
skal pasienter ikke kjøre bil eller bruke tunge eller potensielt farlige maskiner i minst 8 uker etter
infusjon eller til nevrologiske bivirkninger er opphørt.
Nye metoder: Tecartus.
Breksukabtagenautoleucel SPC.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, dispersjon | 1 stk | C | 4 522 206,30 |
Anne Sophie von Krogh
Spesialistoppgave.
Voksne pasienter med:
Spesialistoppgave.
Behandlingen er persontilpasset og fremstilles til den enkelte pasient. Administreres som en engangs intravenøs infusjon ved kvalifiserte, spesialiserte sykehusavdelinger med kompetanse på CAR-T-celleterapi.
Før infusjonen skal minst 1 dose av tocilizumab og nødutstyr for hver pasient være tilgjengelig til bruk i tilfelle cytokinfrigjøringssyndrom oppstår. Behandlingssenteret må ha tilgang til en ytterligere dose tocilizumab innen 8 timer etter hver foregående dose. I unntakstilfeller hvor det ikke er tilgang på tocilizumab som følge av en mangelsituasjon listet opp i katalogen for mangler hos Det europeiske legemiddelkontoret (the European Medicines Agency), må egnede alternativer til tocilizumab for behandling av cytokinfrigjøringssyndrom (CRS) være tilgjengelig før infusjon.
Beregnet på autolog bruk. Behandlingen består av en enkeltdose til infusjon, som inneholder en dispersjon til infusjon av CAR-positive levedyktige T-celler i ett eller flere hetteglass.
Måldosen er 100 × 106 CAR-positive levedyktige T-celler (bestående av en målratio på 1:1 av cellekomponentene CD4+ og CD8+) innenfor et område på 44-120 × 106 CAR-positive levedyktige T-celler. Mer informasjon om dosering finnes i det medfølgende sertifikatet for frigivelse til infusjon (RfIC).
Forbehandling (lymfodepleterende kjemoterapi) Lymfodepleterende kjemoterapi med syklofosfamid 300 mg/m2 /dag og fludarabin 30 mg/m2/dag administreres intravenøst i 3 dager. Se preparatomtalen til fludarabin og syklofosfamid for informasjon vedrørende dosejustering ved nedsatt nyrefunksjon. Breyanzi® skal administreres 2 til 7 dager etter fullført lymfodepleterende kjemoterapi.
Premedisinering Det anbefales å premedisinere med paracetamol og difenhydramin (25-50 mg intravenøst eller oralt), eller annen H1-antihistamin, administrert 30 til 60 minutter før infusjonen av Breyanzi® for å minske risikoen for en infusjonsreaksjon.
Overvåking etter infusjon
Se oppdatert SPC for spesielle populasjoner, administrasjon mm.
Lisokabtagen maraleucel (liso-cel) er en CD19-rettet, genmodifisert autolog T-celleterapi (CAR-T). Preparatet består av pasientens egne T-celler (både CD4+ og CD8+ i et definert 1:1-forhold) som har blitt separert, opprenset og genmodifisert ex vivo med en lentiviral vektor. Vektoren koder for en kimær antigenreseptor (CAR) som spesifikt gjenkjenner proteinet CD19 på overflaten av maligne og normale B-celler. Ved reinfusjon i pasienten bindes CAR-cellene til celler som uttrykker CD19, noe som induserer T-celleaktivering, proliferasjon og målrettet destruksjon av B-cellene.
Tradisjonelle farmakokinetiske modeller (absorpsjon, metabolisme, eliminasjon) gjelder ikke for levende celler. Kinetikken beskrives ved in vivo-ekspansjon og persistens i perifert blod.
Se SPC for utdypende.
Varierer noe mht indikasjon, se derfor SPC pkt 4.8 for utdypende.
Som eksempel - Pasienter som har mottatt én linje med behandling mot LBCL tidligere:
Overfølsomhet overfor noen av hjelpestoffene listet opp i SPC pkt. 6.1.
Kontraindikasjoner for den lymfodepleterende behandlingen skal tas i betraktning.
Graviditet: Det er ingen data på bruk av lisokabtagen maraleucel hos gravide kvinner. Ingen toksisitetsstudier på reproduksjon og utvikling hos dyr har vært utført for å undersøke om fosterskade kan forårsakes ved administrering til gravide kvinner (se pkt. 5.3). Det er ikke kjent om lisokabtagen maraleucel potensielt kan overføres til fosteret. Basert på virkningsmekanismen, hvis den transduserte cellen går over i placenta kan dette forårsake fostertoksisitet, inkludert B-cellelymfocytopeni. Breyanzi er derfor ikke anbefalt under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker prevensjon. Gravide kvinner bør informeres om den potensielle risikoen for fosteret. Graviditet etter behandling med Breyanzi bør diskuteres med behandlende lege. Evaluering av immunoglobulinnivået og nivået av B-celler hos nyfødte av mødre som har fått behandling bør vurderes.
Amming: Det er ukjent om lisokabtagen maraleucel blir skilt ut i morsmelk hos mennesker eller overført til det diende barnet. Kvinner som ammer bør informeres om mulig risiko for det diende spedbarnet.
Fertilitet: Data mangler.
Se SPC for blant annet sporbarhet, grunner til å utsette behandling, vevs- og/eller organdonasjon, CRS mm.
Levende vaksiner: Det er ikke undersøkt om immunisering med levende virale vaksiner under eller etter behandling med Breyanzi er trygt. Som en forholdsregel anbefales ikke vaksinasjon med levende vaksiner i minst 6 uker før start av lymfodepleterende kjemoterapi, under behandling med Breyanzi® og til immun restitusjon etter behandling.
DMP interaksjonssøk for Breyanzi®.
Iht. behandlende avdeling.
Bilkjøring: Kan ha stor påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. På grunn av potensialet for nevrologiske hendelser, inkludert endret mental status eller krampeanfall, bør pasienter som har fått Breyanzi avstå fra å kjøre eller bruke tunge eller potensielt farlige maskiner i minst 4 uker etter infusjon med Breyanzi, eller lenger i henhold til legens vurdering.
Nye metoder: Lisokabtagen maraleucel (Breyanzi®)
SPC Breyanzi®.
Se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale Lisokabtagen maraleucel.
| Form | Virkestoff/styrke | Pakning | R.gr. | Refusjon | Pris |
|---|---|---|---|---|---|
| Infusjonsvæske, dispersjon | 45425 x 1 x 4.6 ml | C | 4 306 333,50 |
Odd Terje Brustugun
Legemiddelbehandling av kreft omfatter cytostatisk kjemoterapi, endokrin behandling og immunmodulerende terapi, inkludert cytokiner, legemidler rettet mot cellulære reguleringsmekanismer (ofte benevnt «målrettet behandling», bestående av enten perorale signalhemmere, eller ulike former for antistoff), antistoff-legemiddel-konjugater (ADC) og celleterapi som for eksempel CAR-T-behandling (der pasientens egne T-celler er genetisk modifisert til å angripe kreftcellene).
For en begrenset gruppe av kreftsykdommer gir effektiv legemiddelbehandling muligheter for helbredelse, enten alene eller som tillegg til kirurgi eller stråleterapi. Men for det store flertall (ca. 85 %) har den et palliativt og livsforlengende siktemål. Den livsforlengende effekten kan ikke sjelden være betydelig – opptil flere år. Det pågår en rekke kliniske studier av nye legemidler og det er ønskelig at flest mulige pasienter får mulighet til å delta i disse studiene.
Medikamentell kreftbehandling gis ved kreftavdelinger som finnes ved de fleste sykehus i landet, ofte poliklinisk. Komplisert og intensiv kombinasjonskjemoterapi startes og styres oftest fra universitetsavdelinger, men en del av den videre behandlingen kan ofte skje ved lokalsykehus, ev. ved distriktsmedisinsk senter (DMS), som har erfaring med aktuell behandling og de komplikasjoner og bivirkninger som kan oppstå.
Kreft hos barn, se kapittel Kreft hos barn, domineres av andre krefttyper enn hos voksne, og kan som regel behandles med kurativ målsetning. Fordi kreft hos barn er sjelden og det er relativt få pasienter ved hvert behandlingssenter, er det et utstrakt nasjonalt, nordisk og internasjonalt samarbeid. I behandlingsprotokollene inngår oftest kombinasjonskjemoterapi som er meget intensiv og krever spesialkompetanse.
Sykehusinnkjøp HF, divisjon legemidler (LIS) forhandler priser for de fleste nyere kreftlegemidler, som ofte har en høy kostnad. Endelig bestemmelse om nye medikamenter kan tas i bruk spesialisthelsetjenesten tas av «Beslutningsforum», som består av de administrative direktørene i de fire regionale helseforetakene.
For flere krefttyper er det innført rutinemessig kartlegging av genforandringer (sekvensering), og for andre kan slik kartlegging være aktuelt innen rammen av kliniske studier (bl.a. «IMPRESS Norway» eller andre studier). Basert på genforandringer kan målrettet behandling tilbys, ofte som perorale medikamenter med effektvarighet fra måneder til flere år, og med moderate bivirkninger.
Odd Terje Brustugun
For hver enkelt pasient er det viktig å definere et behandlingsmål. Dette innebærer å vurdere den forventede nytten av behandlingen opp mot mulige bivirkninger og belastninger. Behandlingsmålet bør være realistisk og tilpasset pasientens sykdomssituasjon, livskvalitet og ønsker. Det skilles gjerne mellom ulike typer behandlingsmål, for eksempel:
Cytostatika har ingen selektiv virkning på kreftceller. Riktignok er det visse biologiske forskjeller på kreftceller og normale celler som gjør kreftcellene mer sårbare for letal eller subletal skade, blant annet mindre effektive reparasjonsmekanismer, men alle celler påvirkes mer eller mindre, spesielt celler i aktiv deling. Konvensjonelle cytostatika virker oftest ved, direkte eller indirekte, å skade DNA eller mitoseprosessen. Derfor rammes raskt prolifererende vev (både normale og maligne) spesielt sterkt. En av faktorene som ser ut til å ha betydning for hvor effektivt et cytostatikum virker på en celle, er hvorvidt cellens egne mekanismer for programmert celledød (apoptose) utløses. I tillegg er det biologiske ulikheter mellom celler fra ulike vev og egenskaper ved den enkelte kreftcelle som avgjør sensitiviteten overfor de ulike cytostatika.
I tillegg til konvensjonelle cytostatika har vi i dag en rekke nye legemidler med veldefinerte molekylære angrepsmål. Disse er gjerne selektivt uttrykt i kreftceller og styrer grunnleggende funksjoner med betydning for cellevekst og celleoverlevelse. Bruk av legemidler som rammer slike molekylære angrepsmål kalles målrettet behandling, og omfatter både lavmolekylære forbindelser (eks. signalhemmere) som kan tas peroralt, og makromolekyler (eks. antistoffer) som administreres parenteralt.
Cytostatika kan også leveres målrettet til svulstvevet ved hjelp av såkalte antistoff-legemiddel-konjugater (ADC, antibody-drug conjugate). Dette er en gruppe legemidler der cellegiftmolekyler er koblet til et antistoff. Antistoffet gjenkjenner spesifikke proteiner på overflaten av kreftcellene og binder seg til dem. Deretter tas komplekset opp i cellen, og cellegiften frigjøres og dreper cellen innenfra. I tillegg kan selve antistoffet virke som signalhemmer eller utløse cellulær cytotoksisitet, for eksempel via antistoffavhengig celledrap.
Kreftceller utgått fra hormonfølsomme organer er ofte hormonavhengige. Reduksjon av sirkulerende hormon eller blokkering av hormonreseptor kan bremse tumorveksten og noen ganger føre til regress av tumor. En forutsetning for effekt av endokrin terapi er at svulstvevet har intakte hormonreseptorer. Slik terapi spiller i dag størst rolle ved brystkreft, endometriekreft og prostatakreft.
Glukokortikoidene har kraftig veksthemmende effekt og kan indusere apoptose av en del hematogene kreftceller, særlig ved akutte lymfatiske leukemier og lymfomer. I tillegg anvendes glukokortikoidenes symptomatiske effekter mot bl.a. sterke kvalmereaksjoner, hjerneødem med økt intrakranielt trykk, kompresjon av medulla spinalis og nerverøtter, vena cava superior syndrom, bivirkninger av immunterapi, hyperkalsemi, og ved kreftindusert anoreksi.
Det har lenge vært kjent at kreftsykdom kan igangsette en immunrespons. Normal immunrespons skal fjerne skadede celler før de utvikler seg til en kreftsvulst. Men kreftceller kan ha forsvarsmekanismer som svekker eller opphever denne immunresponsen. Når en kreftsvulst etablerer seg, er immunresponsen dermed for svak til å hindre vekst og spredning av sykdommen. Økt kunnskap om hvordan immunapparatet reguleres, har brakt nye medikamenter som kan forsterke immunresponsen mot kreftcellene eller skape en immunrespons der denne mangler. I dag ser vi en rivende utvikling på dette området, og flere nye immunmodulerende medikamenter, spesielt såkalte immunsjekkpunkthemmere, har i betydelig grad bedret prognosen for en rekke kreftsykdommer, som for eksempel malignt melanom, ikke småcellet lungekarsinom, brystkreft og kolorektalkreft.
For at immunresponsen skal resultere i celledrap, trengs cytotoksiske T-celler. Når disse binder seg til en kreftcelle oppreguleres proteinet CTLA4 (cytotoxic T-lymphocyte associated protein 4) på drepercellens overflate, og gir et signal om å bremse immunresponsen. Tilsvarende fins et annet protein, PD-1 (programmed cell death protein 1), som binder seg til en ligand på kreftcellens overflate (programmed death ligand 1, PD-L1). Også denne bindingen bidrar til å bremse immunresponsen. Gjennom å hemme CTLA4 og PD-1/PD-L1 med antistoff kan immunresponsen mot kreftceller forsterkes.
For å målrette behandlingen mot kreftspesifikke antigener, er det utviklet genmodifiserte T-celler som kan benyttes til kurativ behandling av visse former for leukemi og lymfom. Metoden går ut på at T-celler høstes fra pasienten, reprogrammeres i et laboratorium og gjeninnsettes som målrettete T-celler, såkalt CAR-T celler (chimeric antigene reseptor T-cells) som gjenkjenner kreftantigener og angriper kreftcellene selektivt.
Med persontilpasset medisin menes forebygging, diagnostikk, behandling og oppfølging tilpasset biologiske forhold hos den enkelte pasient. Hensikten er å tilby mer presis diagnostikk og målrettet behandling basert på bred gensekvensering, slik at behandlingen blir mer treffsikker. Gensekvensering ved hjelp av såkalte genpaneler hvor en rekke gener blir analysert samtidig, vil kunne avsløre onkogene mutasjoner som det finnes målrettet behandling mot. Den organspesifikke diagnosen kan i visse tilfeller bli underordnet den genetiske feilen som driver kreftprosessen. Behandlingen blir derfor tumoragnostisk. Dette gir nye behandlingsmuligheter for sjeldne kreftformer. Det foregår i dag en betydelig utvikling på dette feltet takket være et nært samarbeid mellom klinikk og forskningsmiljøer. Se Individualisert legemiddelbehandling (Legemiddelbehandling i persontilpasset medisin).
Odd Terje Brustugun
Vev med hurtig proliferasjon er spesielt sårbare for virkningen av konvensjonelle kreftlegemidler, såkalte cytostatika. Dette gjelder spesielt beinmarg, gastrointestinalepitel, testis og hårfollikler. Derfor er infeksjoner, kvalme og brekninger, håravfall og redusert fertilitet nokså vanlige bivirkninger ved cytostatikabehandling. I tillegg kommer spesifikk organtoksisitet som kan være helt forskjellige mellom de ulike virkestoffene. De vanligste bivirkningene for hver legemiddelgruppe eller hvert enkelt virkestoff er angitt i legemiddelomtalene i kapittelet om kreftsykdommer.
Fatigue er en av de vanligste seneffektene etter kurativ kreftbehandling uavhengig av diagnose. Pasientene opplever symptomer i form av uttalt trøtthet, slitenhet, mangel på energi, ofte også nedsatt konsentrasjonsevne og hukommelse, samt økt søvnbehov.
Kvalme og brekninger har tidligere blitt opplevd som den største påkjenning ved kreftbehandlingen. Uten forebyggende tiltak kan et intenst ubehag med kvalme melde seg nokså umiddelbart under behandlingen og i noen tilfeller vare i mange dager etter behandlingen. Effekten er ofte doseavhengig. Varianter av platinum-forbindelser og antrasykliner er blant de mest emetogene cytostatika. Kvalmen og brekningene utløses av et komplisert samspill mellom perifere og sentrale mekanismer som aktiverer brekningssenteret i bunnen av 4. hjerneventrikkel hvor afferente signaler omsettes til efferente nerveimpulser. Både serotonin og neurokinin er viktige mediatorer. Innføring av serotonin- og neurokininantagonister som er svært effektive kvalmedempende medikamenter har redusert kvalmeplagene betydelig i våre dager. Betingede reflekser, angst og smerter kan bidra til å forsterke kvalmen, slik at en avslappet og trygg atmosfære er viktig ved siden av en adekvat kvalmeprofylakse, se kapitlene Profylakse og behandling av kvalme og brekninger og Kvalme og oppkast/brekninger.
Flere cytostatika kan gi toksiske slimhinnereaksjoner med stomatitt, glossitt og øsofagitt som gir svelgsmerter og problemer med fødeinntak som sammen med anoreksien kan svekke ernærings- og allmenntilstanden. God pleie er viktig (se Profylakse og behandling av kvalme og brekninger Profylakse og behandling av kvalme og brekninger og Munntørrhet og andre plager i munn og svelg. Diaré er vanlig ved høydosebehandling, ved irinotekan-behandling og ved enkelte målrettede medikamenter. Vinkaalkaloidene er nevrotoksiske og kan redusere tarmperistaltikken, som igjen kan føre til obstipasjon og kolikk, i sjeldne tilfeller også paralytisk ileus.
Beinmargstoksisitet eller myelotoksisitet kan føre til fatale infeksjoner og er ofte en behandlingsbegrensende faktor. De fleste cytostatika påvirker benmargen, men graden av myelosuppresjon er doseavhengig. Ved intensiv kjemoterapi som for eksempel ved akutt leukemi, er det helt avgjørende å indusere en kraftig myelosuppresjon for at behandlingen skal virke. Immunterapi og målrettet behandling gir svært sjelden myelosuppresjon.
Eldre pasienter, pasienter som har fått strålebehandling mot større beinmargsområder, pasienter med tumorinfiltrasjon i beinmargen, og pasienter som får intensiv kjemoterapi, er mest utsatt for alvorlig myelosuppresjon. Som regel er beinmargshemmingen trilineær, hvilket medfører både nøytropeni, trombocytopeni og anemi. Transfusjoner kan korrigere både anemi og trombocytopeni, men ikke nøytropeni. Ved nøytropeni (nøytrofile granulocytter < 0.5 x 109/L) er infeksjonsforsvaret svekket i en slik grad at det er økt risiko for alvorlig infeksjon. Når nivået av nøytrofile granulocytter i perifert blod er på det laveste (nadir) er risikoen også størst. I de fleste tilfellene inntrer nadir 10–12 dager etter behandling.
Granulocytt kolonistimulerende faktor (G-CSF) i form av filgrastim/pegfilgrastim /lipegfilgrastim kan benyttes til å forkorte nøytropenifasen etter kjemoterapi og dermed redusere infeksjonsrisikoen. Dette gjelder først og fremst regimer som er særlig beinmargstoksiske. Pasienter som har fått nøytropen feber uten G-CSF vekstfaktorstøtte, bør ha G-CSF ved påfølgende kurer.
Infeksjoner er en relativt vanlig komplikasjon til intensiv kjemoterapi. Praktisk talt alle typer infeksjoner kan forekomme. Hyppigst er infeksjoner i lunger og urinveier, samt sepsis, med eller uten oppvekst av bakterier i blodkultur. Bakterielle infeksjoner er dominerende, men også mer opportunistiske infeksjoner med bl.a. cytomegalovirus, pneumocystis jirovecii og ulike typer soppinfeksjoner forekommer. Alle pasienter som får beinmargshemmende kjemoterapi, blir instruert i å oppsøke sykehuset dersom de har feber > 38.3 °C (rektal temperatur) mellom kurene. Ved ankomst i sykehuset skal pasientene undersøkes omgående med tanke på nøytropen feber og sepsis. Intravenøs sepsisbehandling startes på mistanke etter at relevante prøver er tatt. Skulle det vise seg at pasienten er immunkompetent og har negative blodkulturer kan behandlingen avsluttes der og da.
Total alopesi (tap av hodehår og kroppshår) er nokså vanlig etter kombinasjonskjemoterapi, særlig der syklofosfamid, vinkristin, cisplatin, taksaner eller doksorubicin inngår. Hårveksten regenererer gjerne 1-3 måneder etter fullført behandling. Flere typer hudforandringer kan forekomme. Bleomycin og paklitaksel er særlig forbundet med kløende erytem i tilslutning til administrasjon av kur. Fluorouracil, perorale fluoropyrimidiner og kapecitabin kan gi sår og tørr hud i håndflater og på fotsåler. Lokalbehandling er ofte virksom og kan innsettes for å unngå seponering av kreftbehandlingen.
Hånd- og fotsyndrom, se UpToDate Hand-Foot syndrome (acral erythema).
Vinkaalkaloidene (særlig vinkristin), taksaner, cisplatin, oksaliplatin og brentuksimab vedotin er nevrotoksiske. Vanligst er en gradvis progredierende perifer nevropati, også med lesjoner av autonome nerver. Mild og moderat grad av nevtropati er som regel reversibel. Sentralnervøs affeksjon er sjelden.
Metotreksat, intrakranielt eller systemisk i høye doser over lang tid hos barn, kan gi forskjellige symptomer på cerebral affeksjon (kramper, pareser). Disse er som regel reversible, og det er sjelden man ser varige følgetilstander. Høye doser cytarabin og fluorouracil kan gi et cerebellarsyndrom med ataksi. Etter cytarabin er dette ikke alltid reversibelt. Ifosfamid og fluorouracil kan også gi encefalopati. Symptomer utløst av ifosfamid kan reverseres med metylenblått, se Metylenblått (metyltionin) under Forgiftninger. Hjernebestråling kan forsterke cytostatikaindusert cerebral affeksjon.
Høydosebehandling med metotreksat (2 -10 g/m2) kan gi akutt, oftest reversibel, leveraffeksjon. Langtidsbehandling kan gi levercirrhose selv ved relativt lave doser. Parenkymale leverskader kan også sees som følge av andre cytostatika, bl.a. merkaptopurin, azatioprin, oksaliplatin og irinotekan. Akutt pankreatitt med pseudocystedannelser forekommer ved bruk av asparaginase.
Metotreksat kan gi nyreskade, spesielt ved høye doser. Dette kan forebygges ved ekstra væsketilførsel og alkalisering av urinen. Også andre cytostatika har betydelig nefrotoksisitet, spesielt cisplatin, sjeldnere nitrosureastoffene og høye doser av syklofosfamid, melfalan og mitomycin. Tilstrekkelig mengde intravenøs væske før, under og etter kur er viktig for å sikre god diurese, som reduserer risikoen for nyreskade. Syklofosfamid og ifosfamid metaboliseres blant annet til akrolein som er urinveistoksisk og kan gi hemoragisk cystitt. Toksisiteten kan motvirkes med mesna som nøytraliserer virkningen av akrolein. Mesna gis som regel profylaktisk når dosen av syklofosfamid eller ifosfamid er over et visst nivå.
Antrasyklinene, se Cytotoksiske antibiotika, har kjent behandlingsbegrensende kardiotoksisitet, som kan gi kliniske symptomer mange år etter fullført behandling. Risikoen kan reduseres betydelig om totaldosen doksorubicin holdes under 550 mg/m2 (750 mg/m2 ved lavdosert palliativ doksorubicinbehandling) og 350 mg/m2 hos barn. Den kritiske totaldosen vil imidlertid være lavere hvis pasienten har fått stråleterapi mot mediastinum (f.eks. restriktiv perikarditt) eller har kjent underliggende hjertesykdom. Grense for total kumulativ dose epirubicin og daunorubicin ligger i området 600 - 900 mg/m2. Også mitoksantron kan være kardiotoksisk, og totaldosen bør holdes under 160 mg/m2 . Merk at lavere totaldoser, 120 -140 mg/m2, også er angitt. Myokardaffeksjon (og ev. utvikling av hjertesvikt) er også observert ved bruk av andre cytostatika, bl.a. med høye doser syklofosfamid eller fluorouracil. Fluorouracil kan utløse angina pectorislignende symptomer. Trastuzumab, imatinib, sunitinib og andre signalhemmere kan også ha kardiotoksiske effekter.
Interstitiell pneumonitt med påfølgende lungefibrose kan oppstå som følge av behandling med flere cytostatika, særlig bleomycin, som kan gi fatal lungeskade. Derfor skal kumulativ dose av bleomycin ikke overstige 400 000 IE. Diverse andre cytostatika, bl.a. alkylerende stoffer, mitomycin og metotreksat og enkelte proteinkinasehemmere, kan også være lungetoksiske. Risikoen øker hvis lungetoksiske stoffer kombineres med strålebehandling mot lungefelt. Symptomene er tørrhoste og dyspné. Røntgenologisk er funnene ofte sparsomme i tidlige stadier, mens lungeinfiltratene senere i forløpet kan by på differensialdiagnostiske problemer i forhold til metastaser, infeksiøse komplikasjoner, eller strålereaksjoner.
Cytostatika i de doser som brukes i kreftbehandling er skadelige for fosteret, særlig i 1. trimester. Det er beskrevet flere typer misdannelser, i tillegg til intrauterin vekstreduksjon og abort. I dyreforsøk har alle undersøkte cytostatika vist seg å være teratogene. Hvor stor risiko de ulike cytostatika (og kombinasjoner av disse) representerer, er vanskelig å avgjøre, fordi det er relativt få gravide kvinner som er behandlet med disse legemidlene. Ved behandling i 2. og 3. trimester er risikoen mindre, og det ser ut til at de fleste kvinner da føder velskapte barn. Imidlertid foreligger det hyppig intrauterin vekstretardasjon, prematuritet og beinmargsdepresjon, og man kan ikke se bort fra muligheten for at det kan oppstå skader som er vanskelige å diagnostisere.
Prinsipielt skal cytostatika ikke gis til gravide, spesielt ikke i første trimester. Hvis en gravid kvinne trenger slik behandling, er dette oftest abortindikasjon i første trimester. Senere i svangerskapet må det foretas en individuell avveining av mulig terapeutisk gevinst mot risikoen for skadelig virkning på fosteret.
Risiko for teratogen effekt er sannsynligvis mindre ved de lavere doser av cytostatika som benyttes ved immunsuppresjon. Azatioprin er best undersøkt og synes å være forholdsvis trygt. Det er mindre data for immunsuppressiv behandling med andre cytostatika, men siden disse er teratogene i høyere doser bør de unngås helt under svangerskapet.
Kvinner som får cytostatika må ikke amme sine barn. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.
Cytostatika og glukokortikoider vil forbigående hemme barns vekst og utvikling, men bare i unntakstilfelle vil selv langvarig cytostatikabehandling påvirke den endelige slutthøyde i vesentlig grad. Undersøkelser viser at barn etter gjennomgått cytostatikabehandling utvikler seg normalt, og har normal vekst. På den annen side vil langvarige ernæringsproblemer og strålebehandling kunne føre til veksthemming.
De fleste cytostatika kan selv virke kreftfremkallende som en konsekvens av sin virkningsmekanisme og påvirkning av DNA. Sekundær kreft manifesterer seg ofte som myelodysplastisk syndrom, akutt myelogen leukemi eller blærekreft, alt etter hvilke cytostatika som er benyttet. Kombinasjonskjemoterapi gir høyere risiko enn monoterapi, og særlig kombinasjon med stråleterapi gir økt risiko for sekundær kreft. Hyppigst gjelder dette alkylerende stoffer, spesielt brukt over lang tid, ofte kombinert med stråleterapi.
Risikoen gjelder også andre cytostatika/immunsuppressiva. Det er imidlertid også en generelt økt kreftrisiko hos dem som tidligere har hatt én kreftform. Risikoen for sekundær malignitetsutvikling er imidlertid ikke så stor at den vanligvis vil legges vekt på når det er spørsmål om å sette i gang en behandling eller ikke. Muligheten for karsinogen effekt krever streng indikasjonsstilling ved bruk av cytostatika i behandlingen av ikke-maligne lidelser.
Odd Terje Brustugun
Immunterapi omfatter sjekkpunkthemmere, terapeutiske antistoffer, terapeutiske kreftvaksiner og CAR-T-behandling (se CAR-T). Behandlingen kombinerer selektive angrepspunkt og med aktivering og målretting av immunresponser. Bivirkninger kan oppstå som følge av ringvirkninger i normalvevet (on-target), eller som følge av at behandlingen er mindre presis og rammer normale celler i tillegg (off-target). Svært ofte har bivirkningene en inflammatorisk årsak. Bare celledrap i seg selv vil kunne medføre en inflammatorisk signalstorm med tilhørende bivirkninger. Behandling med antistoff eller celleterapi kan også gi anafylaktoide infusjonsreaksjoner.
De særegne bivirkningene ved immunterapi skiller seg en god del fra bivirkningene til konvensjonell kjemoterapi. Som regel er bivirkningene mildere, selv om det forekommer alvorlige og i noen tilfeller livstruende komplikasjoner. Det er påfallende at denne typen bivirkninger ikke nødvendigvis er dose-avhengig, og debutsymptomene kan komme både tidlig og sent i forløpet, noen ganger også etter seponering. Først og fremst er det hud, slimhinner og kjertelvev som rammes, men i prinsippet kan alle organsystemer affiseres. Bivirkningene er som oftest reversible, men tidlig intervensjon er viktig for prognosen. For å monitorere et bivirkningsforløp er det en stor fordel å kategorisere de toksiske effektene etter anerkjente toksisitetsskalaer som CTCAE (Common Terminology Criteria for Adverse Events), CRS (Cytokine Release Syndrome) og ICANS (Immune Effector Cell Associated Neurotoxicity Syndrome).
Generelt gjelder at alvorlige bivirkninger av immunsjekkpunkthemmere må diagnostiseres og behandles tidlig. Pasientene må derfor informeres grundig. I alvorlige tilfeller vil immundempende behandling med høydoserte glukokortikoider (1-2 mg/kg) være aktuelt, ev. med tillegg av annen immunsuppressiv behandling som TNF-alfahemmer eller mykofenolsyre. Langvarig behandling med gradvis nedtrapping kan bli nødvendig, og det kan være påkrevd med profylakse mot opportunistiske infeksjoner. Organspesialister utenom onkologifeltet vil være aktuelle samarbeidspartnere for håndtering av alvorlige bivirkninger.
Kløende utslett er en relativt vanlig bivirkning som kan lindres med lokal behandling og/eller systemisk behandling med antihistaminer, eventuelt også steroider. Ved behandlingsresistent kløe kan en GABA-agonist (gabapentin, pregabalin) ha lindrende effekt. Akne kan behandles med tetrasykliner. Andre mindre vanlige bivirkninger er alopeci, konjunktivitt, uveitt, episkleritt, blefaritt og mukositt. De mest alvorlige bivirkningene er Stevens-Johnson syndrom og toksisk epidermal nekrolyse, men disse er sjeldne. CTLA4-hemmeren ipilipumab gir hyppige (ca. 40%) kutane bivirkninger, mens alvorlige hudbivirkninger (grad3-4) forekommer hos 1-3% av pasientene. Fotografisk dokumentasjon er viktig for å monitorere hudbivirkninger. Alvorlige og progredierende kutane bivirkninger krever at utløsende legemiddel seponeres og igangsetting av immundempende behandling som nevnt over. Hudbiopsi kan være aktuelt.
Diaré er den vanligste formen for gastrointestinal toksisitet, og ledsages gjerne av oppblåst buk, magesmerter og i noen tilfeller kvalme og brekninger. Det er viktig å utelukke andre årsaker som infeksiøs enterokolitt og forstyrrelser i tarmens mikrobiom etter antibiotikabehandling. Som oftest er diaréen selvbegrensende og trenger kun konservativ behandling. Ved grad 2-3 (>4 løsne tømninger pr døgn) bør behandlingen settes på pause. Ved grad 3-4 toksisitet (≥7 løse tømninger pr døgn) bør den seponerespasienten innlegges. Diaréen kan bli profus og vandig med tilblanding av blod og slim. Systemisk behandling med høydose steroider, ev. med tillegg av annen immundempende behandling som infliksimab eller mykofenolat, er indisert ved alvorlig toksisitet. Koloskopi vil kunne avdekke slimhinneødem, inflammatoriske infiltrater og sårdannelse. Forandringene kan være omfattende. Som regel er hele kolon og ileum involvert. De mest alvorlige tilfellene er livstruende, og perforasjon forekommer. Abdominalt CT er nødvendig for å diagnostisere både tarmperforasjon og toksisk megakolon.
Hepatitt er særlig assosiert med sjekkpunkthemmeren ipilipumab, og risikoen øker ved kombinasjon med en annen sjekkpunkthemmer (pembrolizumab, nivolumab). Transaminasestigning og økt bilirubin kan være tidlige tegn. Feber og sykdomsfølelse følger ofte med. Differensialdiagnostiske overveielser er viktig for å kunne utelukke infeksjon, tromboemboliske komplikasjoner og levermetastaser. Billeddiagnostikk med CT, ultralyd eller MR har en avgjørende plass i vurderingen. Ved alvorlig hepatitt skal utløsende agens seponeres og systemisk behandling straks igangsettes med høydose steroider, ev med tillegg av annen immundempende behandling som mykofenolat (obs infliksimab er levertoksisk). Pankreatitt forekommer relativt sjelden.
Hormonelle bivirkninger er blant de vanligste bivirkningene ved behandling med sjekkpunkthemmere. Selv om symptomene kan være alvorlige, behandles de effektivt med eksogen tilførsel av det manglende hormon. Tyroidea er det organ som oftest rammes i form av hyper- og hypotyreose som følge av tyroiditt. Regelmessige kontroller av stoffskiftehormoner (TSH, fritt T4) vil avdekke malfunksjon. Vanligvis er det uproblematisk å fortsette behandlingen med utløsende agens, men livslang substitusjonsbehandling kan bli nødvendig. Sjekkpunkthemmere kan også indusere både type I og II diabetes. Det er viktig å være oppmerksom på dette da livstruende ketoacidose kan oppstå. Steroider har en hyperglykemisk effekt som gjør det betenkelig å bruke dem til å dempe immunresponsen mot beta-cellene. Hypofysitt presenterer seg ofte med diffuse symptomer (fatigue, muskelsvakhet, kvalme), men dersom hypofysen blir mye forstørret, tilkommer det gjerne trykksymptomer med hodepine og synsforstyrrelser på grunn av chiasmakompresjon. Lavdosert steroidbehandling gir effektiv symptomlindring. Binyrene kan også affiseres, og Addison-krise kan oppstå. Kortisol-målinger kan være aktuelt. Binyrene kan også affiseres, og Addison-krise kan oppstå. Kortisol-målinger kan være aktuelt.
Pneumonitt er en sjelden, men potensielt alvorlig bivirkning som kan utvikle seg til lungesvikt og være dødelig. Symptomene er som ved luftveisinfeksjoner dyspnoe, hoste og iblant feber. Redusert oksygenmetning er ofte et tidlig funn. Differensialdiagnoser er infeksjon, og metastaser. Diagnostiske prosedyrer omfatter blodprøver med hematogram, blodgasser og infeksjonsparametre, CT toraks toraks og eventuelt bronkoalveolær lavage (BAL). Pneumonitt svarer ofte på steroidbehandling med symptomlindring i løpet av 2-3 døgn. I steroidresistente tilfeller kan anti-interleukin-6 behandling med tocilizumab ha god effekt.
En rekke forskjellige kardiovaskulære bivirkninger er rapportert, blant annet myokarditt, perikarditt, hjerteinfarkt, rytmeforstyrrelser og hypertensjon. Vanligst er myokarditt som allikevel forekommer relativt sjelden, og er først og fremst assosiert med hemmere av CTLA4 og PD-(L)1, fordi disse tumorassosierte antigenene også beskytter hjertemuskelen mot T-cellemediert inflammasjon. Triaden myokarditt, myositt og myastenia gravis er spesielt fryktet pga høy fatalitetsrate. Myokarditt kan komme snikende og manifestere seg som asymptomatisk økning av biokjemiske hjertemarkører (troponin, proBNP). Sviktsymptomer og rytmeforstyrrelser kan melde seg i forløpet, som i alvorlige tilfeller kan utvikle seg til kardiogent sjokk og hjertestans. Det er derfor viktig å monitorere hjertemarkører, følge med på EKG-forandringer og ha en lav terskel for ekko cor ved nyoppståtte sviktsymptomer. Da nesten halvparten av pasientene som får påvist kardiovaskulære bivirkninger vil ha et alvorlig forløp, bør utløsende agens settes på pause allerede ved grad 1-toksisitet. Ved høyere toksisitetsgrad skal utløsende agens seponeres, og ikke gjeninnsettes. Behandling med høydose steroider må igangsettes på et tidlig stadium og pasienten henvises til kardiologisk enhet.
Immunologiske legemidler er forholdsvis lite nyretoksiske, men både autoimmun nefritt og glomerulonefritt forekommer. Det er viktig å monitorere behandlingen med blodprøver som avspeiler nyrefunksjonen direkte (kreatinin, karbamid) og indirekte (elektrolytter). Dialyse er sjelden aktuelt, men utløsende behandling må stanses ved toksisitetsgrad 2 eller høyere. Steroider har en gunstig effekt. Det er viktig å være klar over at nyretransplanterte pasienter har økt risiko for rejeksjon når de behandles med denne typen legemidler.
Ledd- og muskelsmerter forekommer relativt ofte i forbindelse med immunterapi. De fleste har milde symptomer, men i mer alvorlige tilfeller vil plagene kunne gå ut over både livskvalitet og funksjonsnivå. Symptomene skyldes inflammasjon som kan manifestere seg i form av artritt, polymyalgi, eller myositt. Tilgrunnlilggende revmatologisk sykdom kan forverres av immunterapi. Sekundær artritt kan affisere både store og små ledd, og noen ganger være ledsaget av konjunktivitt eller uretritt. De fleste pasientene er seronegative, men autoantistoffer kan foreligge (eks RF, anti-SSA, anti-SSB). Noen pasienter utvikler også sicca syndrom med tørre øyne og tørr munn. Bivirkninger fra bevegelsesapparatet kan forekomme når som helst i et behandlingsforløp. Steroider vil effektivt dempe den inflammatoriske reaksjonen.
Nevrotoksisitet er ikke uvanlig ved behandling med konvensjonelle cytostatika som hemmer mikrotubuli (eks vinkristin). Antistoff som er kovalent bundet til tubulinhemmere (brentuksimab vedotin, polatuzumab vedotin, enfortumab vedotin, belantamab mafodotin) har også en nevtrotoksisk effekt, og kan gi varierende grad av perifer polynevropati. Anti-CD20 antistoff (rituksimab, obinotuzumab) som retter seg mot B-lymfocytter, gir langvarig immunsuppresjon som predisponerer for opportunistiske CNS infeksjoner, slik som progressiv multifokal leukencefalopati, en sjelden, men svært alvorlig og ofte dødelig komplikasjon. De fleste nevrologiske symptomene er milde og dreier seg først og fremst om hodepine og perifer sensorisk nevropati. Alvorlige nevrologiske bivirkninger forekommer hos < 1 % av pasientene og omfatter et bredt spekter av nevrologiske syndromer som myastenia gravis, Guillain-Barré syndrom, transvers myelitt, aseptisk meningitt og encefalitt. Tidlig diagnostikk og seponering av utløsende agens er viktig. Steroider har sin plass i behandlingen og doseres etter alvorlighetsgrad. Ved encefalitt kan det bli nødvendig å benytte metylpredisolon i gramdoser. Plasmautskiftning og IVIG kan vurderes i kritiske tilfeller.
Etter CAR-T celleterapi opplever noen pasienter nevrologiske symptomer i form av konfusjon, ordletingsproblemer, hodepine, hallusinasjoner, afasi, pareser, kramper og somnolens. Dette oppfattes som en egen T-celle-relatert bivirkning, selv om virkningsmekanismen ikke er nærmere klarlagt. Syndromet går under navnet CRES (CAR T cell-related encephalopathy syndrome) eller ICANS (immune effector cell-associated neurotoxicity syndrome).
Anemi kan opptre hos pasienter som behandles med sjekkpunkthemmere, og kan være alvorlig. Seponering av utløsende medikament og behandling med steroider, IVIG og eventuelt vekstfaktorstøtte kan bli nødvendig. Autoantistoffer er ofte til stede hos pasienter som utvikler hemolytisk anemi. Trombocytopeni er relativt sjelden. Behandlingen er seponering, steroider og ev. platetransfusjon. Akvirert blødersykdom forekommer, og krever oppfølging av hematolog med antistoffmonitorering og substitusjon med aktuell koagulasjonsfaktor. Hematologiske bivirkninger er for det meste milde og reversible, men grad 2 toksisitet eller høyere krever behandlingspause og immunsupprimerende behandling med steroider i tillegg til støttebehandling med transfusjoner, koagulasjonsfaktorer, vekstfaktorer, IVIG eller plasmautskifting etter behov. Sjekkpunkthemmere må bare brukes med stor forsiktighet til pasienter som har gjennomgått hematopoietisk stamcelletransplantasjon på grunn av økt fare for transplantat-mot-vert sykdom (GvHD).
Cytokinfrigjøringssyndrom (CRS) er en systemisk inflammatorisk respons på T-celleaktivering. Immunterapi som baserer seg på cytotoksiske T-celler, for eksempel bispesifikke antistoffer (eks blinatumomab) eller CAR-T-celler, kan skyte over mål og føre til en cytokinstorm som varierer i alvorlighetsgrad fra milde, influensalignende symptomer til en alvorlig hyperinflammatorisk respons som kan ramme alle organsystemer. CRS inndeles i 4 alvorlighetsgrader (ASTCT CRS Consensus Grading) som brukes til å bedømme tiltaksnivå på behandlingen. Alvorlige tilfeller karakteriseres med høy feber, hypoksi, hypotensjon, kapillærlekkasje, sirkulasjonssvikt og eventuelt multiorgansvikt. Tilstanden er livstruende, og krever behandling i intensivavdeling. Det er viktig å skille mellom CRS og infeksiøs sepsis da pasientene ofte er nøytropene i denne fasen. Cytokinstormen skyldes i hovedtrekk en kjedereaksjon som starter med massiv frigjøring av interferon-γ (INF-γ) fra aktiverte T-celler og tumorceller, og som resulterer i frigjøring av multiple cytokiner, hvorav interleukin-6 (IL-6) regnes som den viktigste. Derfor kan syndromet også effektivt behandles med et anti-IL-6 antistoff (tocilizumab). Steroider kan benyttes, men med forsiktighet, da steroidbehandling også rammer T-celler som har til oppgave å eliminere kreftcellene.
Odd Terje Brustugun
Økt kunnskap om molekylære signalveier som er aktivert hos kreftceller, har skaffet oss en helt ny familie av legemidler som kalles målrettet behandling, og som består av signalhemmere og ulike former for antistoff. Disse griper inn i viktige cellulære prosesser som omfatter proliferasjon, differensiering, angiogenese, migrasjon og apoptose. Proteinkinasehemmere, hvorav de fleste er tyrosinkinasehemmere (TKI), retter seg mot spesifikke vekstfaktorer eller tilhørende reseptorer, som for eksempel epidermal vekstfaktor reseptor (EGFR), vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF), human EGF-reseptor 2 (HER2), platederivert vekstfaktor reseptor (PDGFR), føtal lever tyrosinkinase 3 (FLT3), og anaplastisk lymfom kinase (ALK). I tillegg har vi legemidler som hemmer cellesyklus (CDK4/6, mTOR) og celledeling (BRAF og MEK). Både reseptor og ligand er mål for målrettede terapier, som foreligger i ulike formuleringer, fra antistoffer til småmolekylære signalhemmere, fra injeksjonsvæsker til tabletter. Bivirkningspanoramaet gjenspeiler som regel virkningsmekanismen og skyldes at normale signalveier også i noen grad kan blokkeres (off-target bivirkning).
Kutane bivirkninger av EGF reseptor (EGFR) tyrosinkinasehemmere forkommer ofte, og skyldes at EGFR spiller en rolle for hudens naturlige homeostase. EGFR-hemmere kan gi tørr og flassende hud, aknelignende utslett, erytem, negleforandringer og hypertrikose som reflekterer deres farmakologiske virkninger. Hudreaksjonene er som oftest milde og moderate, utvikles gjerne i løpet av de første tre behandlingsukene, og forsvinner etter behandling uten varig skade. Kutane bivirkninger er også vanlige under behandling med BRAF-hemmere, oftest som kløe, erytem og håravfall, men også fotosensitive hudreaksjoner, solar keratose, keratoakantom og utvikling av plateepitelkarsinom forekommer. Kløende utslett kan behandles systemisk med et antihistamin eller lokalt med krotamiton krem, eventuelt kan behandlingen kombineres med steroider. Akne kan behandles med tetrasykliner.
Alvorlige reaksjoner i form av Steven-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse forekommer i sjeldne tilfeller, og krever seponering av utløsende legemiddel. Også multikinasehemmere (sunitinib, sorafenib) kan gi hudforandringer, men ikke så ofte som EGFR-hemmere. Foruten makulopapuløst utslett forekommer depigmentering av hud og hår samt hånd-og-fotsyndrom som gir plagsom vesikkeldanneles i håndflatene og fotsålene. Ved grad 2 toksisitet som har stått mer enn én uke eller grad 3 toksisitet seponeres utløsende legemiddel. Behandlingen kan gjenopptas på et lavere dosenivå når forandringene har gått tilbake (grad 0-1).
Mukositt forekommer ved EGFR-rettet behandling både med antistoff (panitumumab, cetuksimab) og proteinkinasehemmer (erlotinib, afatinib, osimertinib). Oral mukositt medfører smerter i munn og svelg, som i alvorlige tilfeller kan hindre svelging av mat og drikke. Gastrointestinal mukositt gir magesmerter, distendert buk og diaré. Vanligvis oppstår symptomene etter 7–10 dager, og er selvbegrensende så lenge forløpet ikke kompliseres av en superinfeksjon med sopp, virus eller bakterier. God munnhygiene og velsanerte tenner virker preventivt på oral mukositt. Inntak av varm mat og varme drikker forverrer symptomene. Kalde drikker lindrer.
Diaré forekommer relativt ofte under behandling med de fleste tyrosinkinasehemmerne, både multikinasehemmere og spesifikke hemmere. Også antistoff mot VEGF (bevacizumab) kan gi diaré. Tilstanden behandles konservativt med elektrolyttkorrigerende væsketilførsel og loperamid dersom tarmpatogene mikrober kan utelukkes. Grad 1-2 diaré kan enkelt behandles poliklinisk. Ved persisterende diaré kreves nærmer diagnostikk, intravenøs væske og elektrolyttsubstitusjon samt dosereduksjon eller seponering av utløsende agens.
Gastrointestinal perforasjon i ventrikkel, tynntarm og tykktarm er rapportert i kliniske utprøvninger av bevacizumab ved kolorektal og ovarial cancer. Kronisk inflammasjon, peptisk ulcus, gjennomgått kirurgi eller abdominal strålebehandling samt obstruerende tumor i mage-tarmtraktus kan være predisponerende faktorer. Kirurg bør konsulteres ved akutte magesmerter. Funn av fri luft i bukhulen med abdominal CT er diagnostisk. Gastrointestinal perforasjon er en livstruende komplikasjon, slik at videre behandling med bevacizumab må avsluttes. Mutikinasehemmere og EGFR-TKI er ikke assosiert med samme risiko for gastrointestinal perforasjon.
Hormonelle bivirkninger er sjeldne ved behandling med målrettede medikamenter.
Hos kreftpasienter blir pleuraeffusjon, ascites og ødem oftest assosiert med sykdomsprogresjon. I enkelte tilfeller er væskeretensjon forårsaket av behandling med en tyrosinkinasehemmer, for eksempel sunitinib, sorafenib, erlotinib eller bevacizumab. Ved toksisitetsgrad 3-4 seponeres TKI, hvis andre årsaker som progresjon, hjertesvikt, hypothyreose, eller lungeemboli kan utelukkes. Støttebehandling med diuretika må innsettes.
Hypertensjon er den vanligst bivirkningen av VEGF/VEGFR-rettet behandling enten det dreier seg om monoklonale antistoff (eks bevacizumab) eller VEGFR-TKI (eks sunitinib). Virkningsmekanismen er ikke fullstendig klarlagt, men det er holdepunkter for at VEGF induserer vasodilatasjon via frigjøring av endotelialt nitrogenoksid. I kliniske prøvninger er hypertensjon rapportert hos opp til 30% av pasientene, til tross for eksklusjon av pasienter med høyt blodtrykk. Det er rapportert at grad 3-4 hypertensjon forekommer hos 3-16% av pasientene, hvorav de fleste var grad 3. Pasienter som starter behandling med antiangiogenesemidler må monitoreres nøye i 2-4 uker med tanke på tidlig diagnostikk av hypertensjon og rask intervensjon med antihypertensiva. Ved ukontrollert hypertensjon er behandlingen kontraindisert. Pasienter med god blodtrykkskontroll på antihypertensiva, må regne med å intensivere blodtrykksbehandlingen. Hvis hypertensjonen ikke lar seg kontrollere med orale antihypertensiva, avbrytes behandlingen med VEGF/VEGFR-hemmere
VEGF/VEGFR-hemmere i form av antistoff (eks bevacizumab) eller multikinasehemmere (eks sorafenib, sunitinib) assosieres med blødningsmanifestasjoner, spesielt småblødninger i neglesengen er observer hos et stort antall pasienter som er behandlet med sunitinib eller sorafenib. Også hudblødninger og epistaksis er selvbegrensende, og behandles eventuelt konservativt. Det skal gå minst 28 dager mellom siste dose bevacizumab og elektiv kirurgi. Blødning inn i tumorkavitet er sett ved ikke-småcellet lungekreft, tarmblødninger ved kolorektalkreft, og intrakranielle blødninger er også sett hos pasienter som ikke har hjernemetastaser. Pasienter som starter behandling med en VEGF/VEGFR-hemmer, skal monitoreres med tanke på blødninger i 2-3 uker for antistoff behandling og 1 uke for TKI. Pågående og nettopp avsluttet anti-angiogenesebehandling må anses som kritisk informasjon i pasientens journal, da eventuell akutt kirurgi vil medføre økt blødningsfare og forsinket sårtilheling.
Tromboembolisme både på arterie- og venesiden er en sjelden, men alvorlig bivirkning av bevacizumab. Det kan arte seg som hjerteinfarkt, tarmiskemi, apoplexia cerebri, transitorisk iskemisk attakk (TIA), lungeemboli og dyp venetrombose. Pasienter med ventrikkelcancer har hyppigere tromboemboliske komplikasjoner (inntil 28%) enn andre kreftformer som for eksempel kolorektalkreft. Mulige forklaringer på den trombogene effekten av bevacizumab er at dette antistoffet hemmer blodplatenes VEGF og samtidig blottstiller subendotelialt kollagen slik at blodplatene aggregerer. Rutinemessig tromboseprofylakse er ikke anbefalt på grunn av en samtidig blødningsfare.
Signalhemmere er lite nyretoksisk, men proteinuri er vanligere under kombinasjonsbehandling med bevacizumab og kjemoterapi (23-38%) enn kjemoterapi alene (11-22%) hos pasienter med kolorektalkreft. Som regel dreier det seg om grad 1-2 proteinuri, sjelden grad 3 og svært sjelden nefrotisk syndrom (grad 4). VEGF spiller antagelig en rolle i reguleringen av karveggspermeabiliteten i glomeruli. Hemming av VEGF medfører lekkasje av protein fra blod til urin. Pasienter som behandles med bevacizumab eller andre VEGF-hemmere bør monitoreres nøye med tanke på proteinuri. Utvikling av grad 4 proteinuri krever øyeblikkelig stans i behandlingen. Pasienter som får proteinuri kan ha nytte av behandling med ACE hemmer. Blodtrykket bør ligge < 125/75 ved proteinuri > 1g/24 t.
VEGF/VEGFR-rettet behandling er assosiert med progredierende muskelsvakhet. Redusert muskelstyrke er rapportert hos nærmere 60% av pasientene som er behandlet med bevacizumab, sorafenib eller sunitinib, hvorav 10% grad 3-4 toksistet. Hyppigheten synes å variere med grunnsykdommen og annen samtidig behandling. Aktuell differensialdiagnose er hjertesvikt, som også kan utløses av bevacizumab særlig i kombinasjon med et antrasyklin eller strålebehandling mot hjerteregionen. Funksjonelle hjerteundersøkelser bør gjøres ved progredierende muskelsvakhet. Det er viktig å være klar over at steroidindusert myopati kan gi lignende symptomer. BRAF-hemmere har en tendens til å gi både myalgi og artralgi.
Fatigue forekommer ikke sjelden i forløpet av behandling med multikinasehemmere. Både sunitinib og sorafenib kan forstyrre tyroideafunksjonen. Hos noen pasienter er det sett en viss sammenheng mellom fatigue og hypotyroidisme. Hvilken rolle VEGFR spiller for normal tyroideafunksjon er ikke kjent, men lave VEGF nivåer er målt i dysfunksjonelle tyroideaceller. Det kan derfor være en god idé å monitorere pasienten med tyroideaprøver i forløpet av VEGFR rettet behandling. Hormonsubstitusjon bør igangsettes ved kliniske tegn på hypotyreose.
Både antistoffer og tyrosinkinasehemmere kan gi perifer nevropati. Reversibelt bakre encefalopatisyndrom (PRES) er en sjelden, men alvorlig bivirkning som kan oppstå ved behandling med bevacizumab. Se ellers avsnittet «Nevrologiske bivirkninger» under kapittel Bivirkninger av immunterapi.
Hjertetoksisitet forekommer hos pasienter behandlet blant annet med HER-2-rettede antistoff som trastuzumab. Hjertesvikt er ikke uvanlig og ekkokardiografi gjøres regelmessig. Sviktsymptomer skal tas på alvor hos pasienter som står på slik behandling, og seponering av aktuelt medikament kan bli aktuelt.
Odd Terje Brustugun
Oversikt over nukleærmedisinske metoder for diagnostikk og behandling: Nukleærmedisin
Odd Terje Brustugun
Kreftbehandling skal initieres av spesialavdeling med onkologisk kompetanse. Deler av behandlingen kan etter nærmere avtale delegeres til et lavere omsorgsnivå. Derfor er det viktig å etablere et tydelig og funksjonsfordelt samarbeid mellom spesialavdeling, lokalsykehus og primærhelsetjenesten. I dag er det meste av behandlingen standardisert etter nasjonale retningslinjer som er utarbeidet av spesialister innen de ulike diagnosegruppene og utgis av Helsedirektoratet. Retningslinjene blir jevnlig oppdatert.
En kreftdiagnose stilles på bakgrunn av histologiske eller cytologiske funn. Representative vevsprøver er avgjørende for å komme frem til en sikker diagnose. Billeddiagnostikk (CT, MR, PET/-CT, ultralyd) er nødvendig for å fastslå sykdomsutbredelsen. I tillegg er det for mange kreftformer viktig å kartlegge kjente prognostiske faktorer. Når sykdommen er kartlagt på denne måten, får pasienten en individuell behandlingsplan utarbeidet av spesialist. I denne planen må også målsetningen med behandlingen defineres (se kapittel Prinsipper for behandlingen). I henhold til pasient- og brukerrettighetslovens §3.1 har pasient eller bruker rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Det omtales ofte som samvalg, og innebærer at pasienten informeres om kunnskapsgrunnlaget for aktuelle terapivalg, fordeler og ulemper, og gis anledning til bidra til en beslutning som er i samsvar med pasientens egne ønsker.
Det er viktig at behandlingsmålet er klart definert før oppstart behandling. Når målet er kurativt, f.eks. ved testikkelkreft, akutt leukemi maligne lymfomer, eller som neoadjuvant behandling før kirurgi, er det viktig at behandlingen starter uten opphold så snart diagnosen er stilt. Noen ganger er det nødvendig å gi innledende behandling som øyeblikkelig hjelp. Det videre forløp er gjerne definert som kombinasjonskurer gitt med faste intervaller. Det er viktig at doseintensiteten opprettholdes gjennom forløpet, og at behandlingen gjennomføres uten forsinkelser så sant det er forsvarlig. Ved flere kreftformer er det vist at de som har fått optimale doser cytostatika, har bedre prognose enn de som har fått reduserte doser.
Også når hensikten er livsforlengelse, bør behandlingen gjennomføres uten dosereduksjon hvis det er mulig.
Rent palliativ behandling gir oftest kortvarige remisjoner. Målsetningen er vanligvis ikke livsforlengelse, men å lindre plager eller forebygge komplikasjoner. Doseintensiteten må tilpasses toleransenivået til den enkelte pasient. Bivirkninger fra behandlingen må ikke gi større plager enn sykdommen i seg selv. Her er noen faktorer som krever forsiktig dosering.
Under behandlingsforløpet er det viktig å monitorere pasienten med tanke på benmargsfunksjon og bivirkninger, som helst bør graderes etter CTCAE (Common Terminology Criteria for Adverse Events). Dette gjør det mulig å justere behandlingen begge veier etter tolerabilitet. I noen tilfeller skal dosen justeres opp hvis for eksempel nadir nøytropeni ikke er dyp nok, men det vanligste er nedjustering av dosen på grunn av bivirkninger utover toleransegrensen, som vil variere fra pasient til pasient.
De fleste kuroppsett opererer med kritiske verdier som angir blodverdigrenser for å starte ny kur (se CMS kurbibliotek). Aktuelle blodverdier er hemoglobin, nøytrofile granulocytter, trombocytter, kreatinin, og bilirubin. Hvis en kritisk verdi ikke er oppfylt, er det aktuelt å redusere dosen eller utsette kuren. Bivirkninger vil kunne begrense videre behandling slik som nevrologiske bivirkninger av oksaliplatin, vinkristin, og brentuksimab vedotin, og hudbivirkninger av proteinkinasehemmere.
Ved kurativ behandling vil en gi høyere doser og risikere større bivirkninger enn ved ikke-kurativ behandling. For alle kurer skal det foreligge et behandlingsskjema som angir dosering avhengig av blodprøveresultat. Er man i tvil, skal spesialavdeling som startet behandling kontaktes. Ved de fleste regimer som anvendes i kurativ behandling gis fulle doser når nøytrofile granulocytter er over 1,0–1,5 x109/L og trombocytter over 70–100 x109/L. Ved palliativ behandling vil de fleste gi full kur ved nøytrofile granulocytter over 2,0 x109/L og trombocytter over 100 x109/L, men også her kan man tillate lavere grenser ved enkelte regimer.
Disse rådene er generelle. Man må alltid holde seg til anbefalingene i de enkelte behandlingsskjema.
Granulocyttkoloni stimulerende faktor (G-CSF) kan benyttes for å øke granulocytopoesen etter forutgående kjemoterapi og før ny kur. For pasienter som mottar kurativ kjemoterapi er det viktig å opprettholde doseintensiteten. Disse pasientene trenger ofte vekstfaktorer for å forkorte nøytropenifasen og redusere risikoen for alvorlig infeksjon. Pasienter som har gjennomgått febril nøytropeni eller har utsatt kur på grunn av nøytropeni, bør få vekstfaktorer i etterfølgende kurer. I dag benyttes (li-)pegfilgrastim 6 mg subkutant som administreres 24–48 timer etter kur eller filgrastim 0,5 MIE/kg (5 μg/kg) inntil nivået av nøytrofile granulocytter er over 2 x109/L. Filgrastim brukes også til mobilisering av stamceller og i aplasifasen etter høydosebehandling med stamcellestøtte (HMAS).
Ved kurativ kjemoterapi er det et viktig prinsipp å kontinuere behandlingen en tid ut over oppnådd klinisk komplett remisjon, for å utrydde mikroskopisk sykdom som ikke lar seg verifisere verken klinisk, radiologisk eller biokjemisk. Hvis interimsevaluering viser manglende effekt eller alvorlige bivirkninger, skal spesialavdeling kontaktes før behandlingen seponeres.
Palliativ og livsforlengende behandling innrettes etter sykdomsforløpet, allmenntilstand, symptomer og bivirkninger. Vanligvis er behandling i minst 2–3 måneder nødvendig før behandlingseffekt kan vurderes. Ved klinisk progresjon skal behandlingen stanses og ev. annet regime prøves. Innlagte pauser i behandlingen kan være en god strategi. Ved ikke-kurativ behandling er pasientens livskvalitet en avgjørende faktor, og fordeler ved kjemoterapi må veies nøye mot ulemper. Det er ofte riktig å avstå fra kjemoterapi, med mindre det er overveiende sannsynlig at behandlingen vil meføre en bedre livskvalitet.
Odd Terje Brustugun
Cytostatika skal håndteres slik at alle involverte – personale, pårørende og pasienter – blir minst mulig utsatt for skadevirkning. Arbeidstilsynet har fastsatt bestemte regler for dette i Forskrift om utførelse av arbeid, sist endret 09.04.2024. Tillaging og opptrekk skal skje i eget rom og ved en arbeidsbenk med avtrekk slik at personalet er beskyttet mot aerosoler og partikkelstøv. Personalet må bruke engangshansker og munnbind av god kvalitet. Gravide skal ikke tilberede cytostatika. Avfall plasseres i egne beholdere.
De fleste cytostatika administreres parenteralt. Et perifert venekateter er som regel nok, men kontinuerlig infusjon av vevstoksiske stoffer krever sentralvenøs tilgang i form av sentralt venekateter, VAP (sentral veneport) eller PICC-line (sentrale venekateter som legges inn på pasientens overarm ved hjelp av ultralyd). Til barn foretrekkes sentralt venekateter som kan ligge inne i lengre tid.
Enkelte cytostatika er sterkt vevstoksiske og lokalirriterende og kan gi svære nekroser dersom stoffet kommer ekstravasalt, spesielt gjelder dette amsakrin, daktinomycin, daunorubicin, doksorubicin, epirubicin, idarubicin, mitomycin, trabektedin, vinblastin, vinkristin, vindesin og vinorelbin. Følgende retningslinjer anbefales generelt ved infusjon av cytostatika: En perifer venekanyle skal legges i en mest mulig storkalibret og ikke leddnær vene, som regel på underarmen. Før cytostatika administreres, kontrolleres plasseringen med saltvannsdrypp som stanser ved proksimal venekompresjon. Hvis pasienten klager over smerter på infusjonsstedet, må infusjonen øyeblikkelig avbrytes.
Infusjonen avbrytes øyeblikkelig. Affisert kroppsdel holdes høyt. Restinnholdet i kanylen aspireres og venflonen fjernes. Is eller kuldepakning legges på i 15-20 minutter fire ganger daglig i flere dager, bortsett fra etter ekstravasasjon av vinkaalkaloider som heller skal ha lett varme. Antrasyklinindusert vevsskade kan begrenses ytterligere hvis motgift i form av deksrazoksan gis som infusjon innen 6 timer. Behandlingen gjentas i tre dager. Nedkjøling skal ikke gjøres under pågående behandling med deksrazoksan da dette hemmer mikrosirkulasjonen i skadestedet og følgelig reduserer tilbudet av antidot til det aktuelle området.
Pasienten skal vurderes av kirurg med henblikk på kirurgisk revisjon ved progredierende nekrose av hud og underhud, noe som kan pågå i opptil flere uker. Rekonstruktiv kirurgi kan bli nødvendig. Det er viktig at pasienten får fysioterapi for å hindre utvikling av kontrakturer.
Odd Terje Brustugun
Høydosebehandling med allogen stamcelletransplantasjon er en etablert behandling som kan gi helbredelse ved enkelte former for akutt leukemi (ALL og AML) og kronisk myelogen leukemi hos yngre pasienter samt enkelte tilfeller med refraktær eller residiverende lymfom. Slik behandling er også aktuell ved myelodysplastisk syndrom, alvorlig aplastisk anemi, myelomatose og enkelte sjeldne tilstander. Ved langtkommen kronisk lymfatisk leukemi og langtkomne lymfomer ser det ut til at allogen stamcelletransplantasjon er kurativ, eller gir lang overlevelse.
Høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS) er etablert ved lymfom, myelomatose, testikkelkreft og Ewings sarkom. Behandlingen er noen ganger også aktuell for barn, spesielt ved nevroblastom med metastaser.
Odd Terje Brustugun
De aller fleste cytostatika kan gi kvalme og brekningstendens. Graden og tidsforløpet for den emetiske virkningen varierer mellom de forskjellige stoffene. Vi skiller gjerne mellom høyemetogene, moderat emetogene og lavemetogene midler (se under). For flere midler vil dosen være bestemmende for den emetogene effekten (f.eks. syklofosfamid og metotreksat). Pasienter som har hatt spesielt plagsomme opplevelser med cytostatikautløst kvalme og brekninger, kan få en betinget kvalmereaksjon av alt som minner om den utløsende opplevelsen (f.eks. lukt, omgivelser eller synet av intravenøse poser). I noen tilfeller kommer kvalmen i to bølger, en akutt fase (de første 24 timer) og en senfase (etter 1-5 døgn). De fleste midlene har bare en akutt fase, mens platinaforbindelsene og syklofosfamid også har en utpreget evne til å gi senkvalme.
Trippelbehandling med en kombinasjon av en NK1-hemmer, en 5-HT3-antagonist og deksametason er nødvendig for å oppnå best kontroll med kvalme og brekninger i forbindelse med høyemetogene kurer. Noen ganger er kurene sammensatt slik at deler av kurene har lavt emetogent potensiale og andre høyt. Da skal hver dag i kuren behandles etter hvilke cytostatika som er gitt den aktuelle dagen (profylakse mot akutt kvalme samt hvilke som er gitt de foregående dagene, og profylakse mot forsinket kvalme). Palonosteron og netupitant har lange halveringstider, slik at disse ikke skal brukes hyppigere enn hver 2.- 3. dag. Akynzeo Palonosetron - netupitant er et spesialpreparat som består av palonosetron (500 μg) og netupitant (300 mg) i en tablett.
Basert på emetogent potensiale er følgende kvalmeregimer aktuelle når kjemoterapi gis i løpet av én dag:
Metoklopramid (og antipsykotika) gir i høye doser ekstrapyramidale bivirkninger med tremor, uro, rastløshet, akatisi og dystoni. På grunn av faren for hjerterytmeforstyrrelser skal metoklopramid ikke doseres hyppigere enn hver 6. time og maksimal døgndose er 30 mg. Obstipasjon er en relativt vanlig bivirkning av serotonin- og nevrokininantagonister. Tidlig intervensjon med laksantia er viktig for å unngå smerter og ubehag. De samme legemidlene kan også gi hodepine.
Serotoninantagonister (5-HT3-antagonister) er førstevalg i kvalmebehandling hos barn. Ved sterk kvalme/brekninger gis serotoninantagonister, f.eks. ondansetron 5 mg/m2 intravenøst før kur og deretter × 2–3 eller 4–8 mg peroralt ev. kombinert med deksametason 10 mg/m2.
Også ved moderat kvalme brukes primært serotoninantagonister. Fordi barn er spesielt utsatt for ekstrapyramidale bivirkninger, bør metoklopramid unngås.
Odd Terje Brustugun
Det har stor betydning at det etableres et godt forhold mellom pasient og lege/sykepleier, slik at pasienten føler seg trygg. Primærlegen bør spille en viktig rolle i oppfølgingen av pasientene.
For pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter Helse- og omsorgstjenesteloven, skal kommunen tilby koordinator, jf. Helse- omsorgstjenesteloven §7-2. En kreftkoordinator skal hjelpe til med å koordinere og tilrettelegge hverdagen for kreftsyke og pårørende på en best mulig måte, samordne tilbud og tjenester i kommunen, og bidra med gode rutiner og systemer for kreftomsorg i kommunene.
Lett tilgjengelighet til råd og veiledning ved bivirkninger og nyoppståtte symptomer er viktig, f.eks. døgnåpen krefttelefon.
Foruten kirurgi, strålebehandling og medikamentell kreftbehandling, bør disse tiltak overveies:
Se Palliativ behandling og spesiallitteratur.
Det gjelder spesielle refusjonsregler for kreftpasienter ved forskrivning på blå resept. Ved kurativ behandling refunderes midler som benyttes mot kvalme, obstipasjon og immunsvikt. Ved palliativ behandling i livets sluttfase refunderes også analgetika og beroligende midler.
Kreftforeningen har en rekke tilbud til pasientene. Den organiserer pasientforeninger, har egne kreftsykepleiere og servicesentra i alle landsdeler og gir ut informasjonsmateriell. Foreningen kan også gi økonomisk hjelp til kreftsyke og deres familier. Opplysninger kan fås ved henvendelse til lokale kontorer eller til hovedkontoret (se www.kreftforeningen.no).
Olav Dajani
Kreftsykdommer som oppstår i ulike deler av gastrointestinaltraktus er generelt moderat følsomme for cytostatisk kjemoterapi. Innføringen av nye kombinasjonsregimer, sammen med immunmodulerende og målrettede terapier, har imidlertid åpnet for nye behandlingsmuligheter ved gastrointestinale kreftformer. Dette stiller samtidig strengere krav til behandlende lege, særlig når det gjelder kjennskap til bivirkningsprofiler som skiller seg fra de tradisjonelle cytostatika.
Adjuvant behandling etter kirurgi har vist effekt på overlevelse, og nye behandlingsregimer er nå etablert i perioperativ setting som en del av standard behandling ved kreft i øsofagus, ventrikkel, pankreas, lever, galleveier og tykktarm. For å sikre optimal behandling bør pasientene som regel vurderes av et multidisiplinært team bestående av kirurger, onkologer og radiologer, slik at den mest hensiktsmessige individuelle behandlingsstrategien kan velges.
Ghazwan Al-Haidari
Øsofaguscancer er en alvorlig og aggressiv sykdom som oftest diagnostiseres i avansert stadium. Forekomsten øker med alderen og sykdommen rammer primært eldre personer. Adenokarsinom er den vanligste histologiske typen i Norge, og forekomsten har økt de siste tiårene, særlig i den distale øsofagus og gastroøsofageale overgang. Diagnostikk og behandling krever spesialistvurdering og håndteres i tverrfaglige team ved universitetssykehus.
Øsofaguscancer utvikles fra slimhinnen i spiserøret og kan deles inn i plateepitelkarsinom og adenokarsinom. Risikofaktorer inkluderer røyking, alkohol, reflukssykdom, Barretts øsofagus og overvekt. Tidlige symptomer er ofte fraværende eller uspesifikke, men kan føre til svelgvansker, vekttap og smerter når den utvikler seg. Diagnosen stilles ved endoskopi med biopsi, og videre utredning inkluderer bildediagnostikk og funksjonsvurdering. Behandlingen er avhengig av stadium og kan omfatte kirurgi, strålebehandling og/eller systemisk behandling.
Øsofaguscancer utvikler seg vanligvis over tid og gir ofte symptomer først i et avansert stadium. Det vanligste symptomet er svelgvansker (dysfagi), som begynner med vansker for fast føde og etter hvert også væske. Mange pasienter rapporterer samtidig betydelig vekttap, som følge av både redusert matinntak og tumorrelatert katabolisme. Retrosternalt ubehag eller smerter kan være et tidlig symptom, særlig hos eldre pasienter, og bør gi mistanke om sykdom. Ved lokalavansert sykdom kan tumorvekst gi heshet, hoste, aspirasjon eller luftveisplager ved innvekst i nærliggende strukturer. Sjeldnere symptomer er blødning (hematemese, melena), kvalme og oppkast.
Diagnosen stilles ved øvre endoskopi med biopsi. Tumors lokalisasjon dokumenteres i cm fra tannrekken og gastroøsofageal overgang. Ved negativ biopsi, men fortsatt klinisk mistanke, bør endoskopi gjentas eller suppleres med endoskopisk reseksjon (EMR/ESD), som både har diagnostisk og terapeutisk verdi ved tidlig sykdom, særlig ved T1a. Ved Barretts øsofagus anvendes Praha- og Paris-klassifikasjonene. For stadieinndeling inngår CT thorax og abdomen med kontrast som rutine, og PET-CT anbefales ved vurdering for kurativ behandling. Endoskopisk ultralyd (EUS) brukes selektivt for vurdering av T- og N-stadium.
TNM klinisk klassifikasjon, se tabell: Helsedirektoratet, Kreft i spiserør og magesekk – handlingsprogram. Diagnostikk og utredning, 4.6. Stadieinndeling.
Behandlingen av øsofaguscancer avhenger av sykdommens utbredelse, histologisk type og pasientens allmenntilstand. Behandlingsintensjon kan være kurativ eller palliativ. Alle pasienter vurderes i tverrfaglig team (MDT) ved universitetssykehus.
Etter kurativ behandling av øsofaguscancer bør oppfølging fokusere på tidlig identifisering av komplikasjoner, ernæringsstatus og tegn til residiv. Systematisk radiologisk kontroll anbefales foreløpig ikke, se Hdir NFR 7 Oppfølging og kontroll etter avsluttet kurativ behandling.
Fastlegen har en sentral rolle i videre oppfølging, inkludert ernæring, psykososial støtte og vurdering av seneffekter. Ved mistanke om residiv skal pasienten henvises til spesialisthelsetjenesten for videre utredning.
Øsofaguscancer oppstår vanligvis sporadisk. Adenokarsinom er assosiert med overvekt, reflukssykdom og Barrets øsofagus, mens plateepitelkarsinom er særlig knyttet til røyking og alkoholforbruk. Andre risikofaktorer inkluderer høy alder, mannlig kjønn, akalasi, lavt inntak av frukt og grønnsaker, samt inntak av prosessert kjøtt. Familiær opphopning av Barrets øsofagus og adenokarsinom er sjelden, men beskrevet.
Se også Hdir NFR Genetikk / arvelig kreft i spiserør og magesekk.
Det finnes ikke screeningprogram for øsofaguscancer i Norge på grunn av lav forekomst. Pasienter med Barrets øsofagus bør følges i kontrollprogram. Forebygging retter seg mot levevaner: røykeslutt, moderat alkoholforbruk, normal kroppsvekt, fysisk aktivitet og sunt kosthold kan redusere risiko. Behandling av reflukssykdom og oppfølging av Barrets øker sjansen for tidlig oppdagelse av adenokarsinom.
Se Hdir NFR 2.1. Risikofaktorer og primærforebygging.
I perioden 2013–2022 ble det diagnostisert mellom 340 og 390 nye tilfeller av kreft i øsofagus årlig i Norge. Sykdommen forekommer oftest hos menn (3:1) og har en median alder ved diagnose på 71 år. 5-års relativ overlevelse har økt fra rundt 15 % i 2010 til 22,6 % for menn og 31 % for kvinner i 2022. Forekomsten av plateepitelkarsinom har vært avtakende, mens insidensen av adenokarsinom i distale øsofagus og gastroøsofageal overgang har økt. I Norge dominerer adenokarsinom (75–80 %), mens plateepitelkarsinom er vanligst globalt.
Benigne strikturer, achalasi, øsofagitt, eosinofil øsofagitt og mediastinale prosesser kan gi lignende symptomer som øsofaguscancer og må vurderes ved utredning av dysfagi.
Komplikasjoner ved øsofaguscancer skyldes enten selve sykdommen eller behandlingen. Tumor kan gi dysfagi, smerter, blødning, perforasjon eller fisteldannelse mot luftveier. Ernæringssvikt og vekttap er vanlig og kan oppstå tidlig i forløpet. Lokalt avansert sykdom kan gi trakeoøsofageal fistel eller luftveisobstruksjon.
Kirurgisk behandling med øsofagektomi er forbundet med risiko for alvorlige komplikasjoner, inkludert anastomoselekkasje, infeksjon, lungekomplikasjoner, nerveskade (n. laryngeus recurrens) og strikturer. Postoperativ dødelighet er lav, men morbiditeten er høy, og komplikasjonene kan kreve langvarig oppfølging.
Stråle- og kjemoterapi kan gi mukositt, kvalme, benmargsdepresjon, fatigue, samt seneffekter som lungefibrose og strikturer. Immunkontrollpunkthemmere kan gi immunrelaterte bivirkninger, spesielt kolitt, pneumonitt, og endokrinopati, særlig hypotyreose og hypofysitt.
Øsofaguscancer har generelt dårlig prognose. Fem-års relativ overlevelse i Norge er 24,4 % for menn og 29,8 % for kvinner (2019–2023). Prognosen er klart bedre ved tidlig stadium og mulighet for kurativ behandling, men faller betydelig ved lokalavansert eller metastatisk sykdom. Ved stadium IV er 5-års overlevelse under 10 %. Forbedret overlevelse de siste årene skyldes økt bruk av multimodal behandling og sentralisering av kirurgi. Faktorer som alder, komorbiditet, ernæringsstatus og sykdomsutbredelse har stor betydning for behandlingsvalg og utfall.
Se avsnitt om kreft i spiserør på helsenorge.no.
De fleste pasienter med spiserørskreft er i en alder der fertilitetsbevarende tiltak ikke er aktuelt. Hos pasienter i reproduktiv alder og som får kurativ behandling, bør temaet likevel diskuteres før behandlingsstart.
Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av spiserørskreft.
TNM klinisk klassifikasjon kreft i spiserør, se tabell: Helsedirektoratet, Kreft i spiserør og magesekk – handlingsprogram. Diagnostikk og utredning, 4.6. Stadieinndeling.
Cisplatin – platinumbasert cytostatika, benyttes ved kurativ og palliativ behandling
Fluorouracil (5-FU) – benyttes som del av kjemoterapiregimer, også i kombinasjon med strålebehandling
Kapecitabin – peroral fluoropyrimidin, alternativ til 5-FU
Oksaliplatin – benyttes i regimer som FOLFOX og CapOx
Trastuzumab – ved HER2-positivt adenokarsinom i kombinasjon med kjemoterapi
Nivolumab – PD-1-hemmer for HER2-negativt adenokarsinom med PD-L1 CPS ≥ 5, og for adjuvant behandling etter kjemoradioterapi
Pembrolizumab – PD-1-hemmer for HER2-negativt adenokarsinom med PD-L1 CPS ≥ 10
Tislelizumab – PD-1-hemmer for plateepitelkarsinom i øsofagus og HER2-negativt adenokarsinom i ventrikkel eller GEJ med TAP-score ≥ 5 %.
Irinotekan – aktuelt i senere linjer ved adenokarsinom
Paklitaksel / Docetaksel – taksaner brukt ved metastatisk sykdom
Ghazwan Al-Haidari
Ventrikkelcancer er en aggressiv kreftform. I Norge diagnostiseres om lag to tredeler av pasientene i avansert stadium, noe som bidrar til lav 5-års relativ overlevelse (omtrent 30 %). Prognosen er særlig dårlig ved metastatisk sykdom. Tidlig diagnostikk og behandling krever spesialistkompetanse og tverrfaglig tilnærming.
Ventrikkelcancer er som regel et adenokarsinom som utgår fra slimhinnen i magesekken. Sykdommen deles histologisk i intestinal og diffust type. Viktige risikofaktorer er Helicobacter pylori-infeksjon, røyking, høyt saltinntak, tidligere ventrikkelkirurgi og arvelig disposisjon. Tidlige symptomer er ofte uspesifikke, som kvalme, tidlig metthet og magesmerter. Ved avansert sykdom forekommer vekttap, anemi og obstruksjon. Diagnosen stilles med gastroskopi og biopsi. Videre utredning inkluderer CT, eventuelt PET og laparoskopi. Behandlingen baseres på stadium og krever tverrfaglig tilnærming.
Ventrikkelcancer gir ofte få eller uspesifikke symptomer i tidlig fase, noe som fører til at mange diagnostiseres med sykdom i avansert stadium. Vanlige symptomer er redusert appetitt, tidlig metthetsfølelse, kvalme, diffuse epigastriske smerter og vekttap. Ved mer avansert sykdom kan pasienten utvikle anemisymptomer grunnet okkult blødning, eller mekaniske symptomer som ventrikkelretensjon eller dysfagi ved cardianære svulster. Hematemese og melena forekommer sjeldnere. Symptomene skyldes ofte lokal tumorvekst, obstruksjon eller metastatisk sykdom.
Diagnostikk av ventrikkelcancer baseres på gastroskopi med multiple biopsier. Tumors lokalisasjon og utbredelse dokumenteres med avstand til kardia og pylorus. Ved negativ biopsi, men fortsatt mistanke, bør undersøkelsen gjentas eller suppleres med endoskopisk reseksjon. Endoskopisk ultralyd (EUS) kan vurderes ved mistanke om dyp infiltrasjon, men anbefales ikke rutinemessig. CT thorax/abdomen med kontrast inngår i primærutredning. PET-CT brukes selektivt ved uavklarte funn.
TNM klinisk klassifikasjon kreft i magesekk, se tabell 3: Helsedirektoratet, Kreft i spiserør og magesekk - handlingsprogram. Diagnostikk og utredning. Stadieinndeling. 4.6 Stadieinndeling. Kreft i magesekk.
Behandlingen av ventrikkelcancer avhenger av stadium, histologi og pasientens allmenntilstand. Behandlingsintensjonen kan være kurativ eller palliativ. Alle pasienter vurderes i tverrfaglig team (MDT) ved universitetssykehus.
Etter kurativ behandling av ventrikkelcancer bør oppfølging fokusere på ernæringsstatus, vitamin- og mineralbalanse samt tidlige tegn til residiv. Systematisk radiologisk kontroll anbefales foreløpig ikke, men vurderes i SARONG II-studien, hvor flere norske sentre deltar. Fastlegen har en viktig rolle i videre oppfølging, inkludert støtte ved ernæringsutfordringer, koordinering av helsetjenester og vurdering ved mistanke om tilbakefall.
Ventrikkelcancer oppstår vanligvis sporadisk. Viktige risikofaktorer er infeksjon med Helicobacter pylori (særlig for non-cardia kreft), høy alder, mannlig kjønn og røyking. Overvekt og fedme er assosiert med økt risiko for cardia-cancer. Øvrige risikofaktorer inkluderer høyt alkoholinntak, inntak av saltet eller prosessert mat, samt kosthold med lite frukt og grønnsaker. Arvelige former er sjeldne, men ved mistanke om arvelig kreftsyndrom bør pasienten henvises til medisinsk genetisk vurdering.
Det finnes ikke screeningprogram for ventrikkelcancer i Norge. Røykeslutt, moderat alkoholinntak, behandling av Helicobacter pylori, samt sunt kosthold med lite salt og prosessert mat kan redusere risiko.
I perioden 2013–2022 ble det diagnostisert mellom 370 og 410 nye tilfeller av ventrikkelcancer årlig i Norge. Sykdommen forekommer hyppigst hos menn, med en kjønnsfordeling på omtrent 1,5:1, og median alder ved diagnose er rundt 72 år. Forekomsten har vært svakt synkende over tid. 5-års relativ overlevelse er cirka 29 % for menn og 39 % for kvinner. I Norge dominerer adenokarsinom, særlig av intestinal og diffus type etter Laurén-klassifikasjonen.
Gastritt, ulcus, funksjonell dyspepsi, pankreascancer (ryggsmerter, ikterus) og lymfom kan gi lignende symptomer som ventrikkelcancer og bør vurderes ved utredning.
Komplikasjoner ved magesekkreft kan skyldes sykdommen eller behandlingen. Tumorvekst gir ofte kvalme, blødning, vekttap og ernæringssvikt. Kirurgisk behandling med total gastrektomi kan føre til anastomoselekkasje, infeksjoner og dumping-syndrom, som gir kvalme, svimmelhet, diaré og uvelhet etter måltid. Langtidseffekter inkluderer jernmangel, vitamin B12- og D-mangel, og behov for ernæringsoppfølging. Kjemoterapi kan gi benmargsdepresjon, tretthet, diaré og nevropati. Biologisk behandling, inkludert trastuzumab og immunterapi, kan gi kardiotoksisitet og immunrelaterte bivirkninger som kolitt, hepatitt og endokrinopati. Tverrfaglig oppfølging er viktig for å forebygge og håndtere komplikasjoner.
Magesekkreft har generelt dårlig prognose, hovedsakelig grunnet sen diagnose og høy andel pasienter med inoperabel eller metastatisk sykdom. Fem-års relativ overlevelse i Norge er 30,3 % for menn og 33,0 % for kvinner (2019–2023), med svak økning over tid. Prognosen er best ved tidlig stadium og mulighet for kurativ behandling. Alder, komorbiditet og ernæringsstatus påvirker behandlingsvalg og utfall. Sentralisering og multimodal behandling har bedret overlevelsen.
Se avsnitt om kreft i magesekk på helsenorge.no.
De fleste pasienter med magesekkreft er i en alder der fertilitetsbevarende tiltak ikke er aktuelt. Hos pasienter i reproduktiv alder og som får kurativ behandling, bør temaet likevel diskuteres før behandlingsstart.
Helsedirektoratet. Kreft i spiserør og magesekk – handlingsprogram.
TNM klinisk klassifikasjon kreft i spiserør, se tabell: Helsedirektoratet, Kreft i spiserør og magesekk – handlingsprogram. Diagnostikk og utredning, 4.6. Stadieinndeling.
Cisplatin – platinumbasert cytostatika, benyttes ved kurativ og palliativ behandling
Fluorouracil (5-FU) – benyttes som del av kombinasjonskurer som FLOT, FOLFOX og ved kjemoradioterapi
Kapecitabin – peroral fluoropyrimidin, alternativ til 5-FU
Oksaliplatin – inngår i standardregimer som CapOx og FOLFOX
Docetaksel – taksan brukt i FLOT-regimet ved perioperativ behandling
Irinotekan – aktuelt i senere behandlingslinjer ved adenokarsinom
Trastuzumab – ved HER2-positivt adenokarsinom i kombinasjon med kjemoterapi
Nivolumab – PD-1-hemmer for HER2-negativt adenokarsinom med PD-L1 CPS ≥ 5,
Pembrolizumab – PD-1-hemmer for HER2-negativt adenokarsinom med PD-L1 CPS ≥ 10
Tislelizumab – PD-1-hemmer for plateepitelkarsinom i øsofagus og HER2-negativt adenokarsinom i ventrikkel eller GEJ med TAP-score ≥ 5 %.
Olav Dajani
Pankreascancer er en aggressiv kreftform med lav overlevelse. Behandlingen er kompleks og krever tverrfaglig tilnærming. Kirurgi er eneste kurative behandling, kun et mindretall er operable ved diagnosetidspunkt. Adjuvant kjemoterapi etter kirurgi gir overlevelsesgevinst. Ved metastatisk sykdom vurderes kjemoterapi, vanligvis trippelkombinasjonen FOLFIRINOX eller gemcitabin-baserte regimer. Multidisiplinær vurdering er viktig.
I Norge diagnostiseres årlig vel 950 nye tilfeller med pancreascancer. Forekomsten er tilnærmet lik hos kvinner og menn. Den årlige insidensen er relativt stabil, og samlet for begge kjønn er insidensen 14/100 000.
Pancreascancer er en av de viktigste dødsårsakene blant kreftpasienter, og dødstallet er økende. Det er anslått at pancreascancer i 2030 blir den nest hyppigste årsaken til kreftdødelighet i Europa og USA.
Det har skjedd relativt lite med hensyn til prognosen når vi ser hele sykdomsgruppen under ett, fordi avansert sykdom ofte foreligger allerede på diagnosetidspunktet, og effekten av tilgjengelig kjemoterapi er begrenset.
For de relativt få pasientene (15–20 %) som kan opereres med kurativ hensikt er prognosen bedret og dette kan knyttes en bredere anvendelse av multimodal behandling inkludert kjemoterapi.
Årsakene til pancreascancer er fortsatt stort sett uavklart. En rekke faktorer har vært vurdert, men en sikker assosiasjon mellom risiko for og forekomst av pancreascancer er kun dokumentert for røyking. Det er også en økt forekomst av kronisk pankreatitt i sykehistorien til pasienter med pancreascancer. Størst risiko har pasienter med hereditær pankreatitt, som imidlertid er meget sjelden. Selv om flere studier har vist en assosiasjon mellom diabetes type 2 og pancreascancer, er det ikke påvist noen sikker kausalitet. Nyere studier viser at nyoppstått diabetes type 2 ofte er en følge av pancreascancer, heller enn en risikofaktor.
Det er grunnlag for å anta at 5 – 10 % av pancreascancertilfellene har arvelig årsak enten som del av et syndrom der andre tilstander inngår, f.eks. familiært malignt melanom, Peutz-Jegher syndrom eller hereditær pankreatitt eller familiær pancreascancer definert som pasienter som har to førstegrads-slektninger med pancreascancer, eller to eller flere andregrads-slektninger hvorav én er under 50 år. Ved mistanke om et arvelig syndrom, bør familien henvises til genetisk veiledning og eventuelt gentesting.
Symptomene er ofte vage. Smertefri («stille») ikterus hos en pasient > 50–60 år er et alarmtegn som bør medføre videre utredning og oppstår ofte ved at tumor i caput pancreatis obstruerer gallegangen. Appetittløshet med en kombinasjon av vekttap er av de mer uspesifikke symptomene samt smerter i øvre abdomen som kan være vedvarende og forverres etter måltider. Ryggsmerter kan ofte skyldes retroperitoneal infiltrasjon av tumor. Fatigue er også vanlig og kan skyldes både sykdommen og systemisk inflammasjon.
Både CT og MR har stor treffsikkerhet for diagnostikk og lokoregional stadieinndeling ved pancreascancer. CT pancreas er referansemodalitet fordi den gir best kartlegging av relevante blodkar. MR pancreas kan benyttes ved kontraindikasjoner mot CT med kontrast. MR er et viktig supplement til CT når mistenkt tumor ikke er synlig på CT, ved uavklarte leverlesjoner og når CT-funnene ikke entydig kan skille pancreascancer fra andre differensialdiagnoser. MR brukes også ved utredning av cystiske pancreaslesjoner. EUS gir høyoppløselig bilde og mulighet for biopsi av små lesjoner. Histologisk bekreftelse er nødvendig før oppstart av palliativ behandling.
Langtidsoverlevelsen er dårlig for pasienter med pancreascancer. Selv hos de som er resesert med kurativ intensjon er 5-årsoverlevelse på rundt 20-25 %. Adjuvant behandling etter gjennomført radikal kirurgi har både til hensikt å redusere risikoen for tilbakefall og dermed bedre langtidsoverlevelsen, og å utsette tidspunkt for eventuelt sykdomstilbakefall og dermed bedre sykdomsfri overlevelse. Førstevalg er mFOLFIRINOX, bestående av 5FU, leukovorin, irinotekan og oksaliplatin hver 14. dag (med tillegg av granulocytt-kolonistimulerende faktor (G-CSF) støtte) som adjuvant regime hos pasienter i god allmenntilstand og høy funksjonsklasse og fullt restituert etter operasjonen. Eventuelt vurderes GemCap gitt i form av gemcitabin dag 1, 8 og 15 i en 4 ukers syklus kombinert med capecitabin tabletter 2 ganger daglig dag 1-22.
Gemcitabin monoterapi dag 1, 8 og 15 i en 4 ukers syklus eller FLV gitt i form av 5-FU og leukovorin i 2 påfølgende dager hver 14. dag er aktuelle alternativer til GemCap. Anbefalt behandlingsvarighet er 6 måneder, men behandlingen bør avbrytes tidligere ved forverring av allmentilstand/ECOG status, tilkomst av vekttap >5%, kreatininstigning eller benmargssvikt til tross for dosereduksjon og/eller G-CSF-støtte.
Adjuvant kjemoterapi bør være påbegynt senest innen 12 uker fra operasjonstidspunktet. Det bør utføres en CT toraks/abdomen/bekken både ved behandlingsstart, og etter gjennomført adjuvant kjemoterapi. CA 19-9 bør være <180 U/ml ved behandlingsstart. De senere årene er det anbefalt å gi neoadjuvant kjemoterapi til pasienter med borderline resektabel sykdom. Hvorvidt disse pasientene har nytte av adjuvant kjemoterapi i tillegg, er ikke studert i prospektive studier og bør vurderes individuelt.
Pasienter som har metastatisk sykdom ved diagnosetidspunktet vil i halvparten av tilfellene ikke være aktuelle for kjemoterapi, oftest grunnet redusert allmenntilstand og stort vekttap. For disse pasientene er median overlevelse svært kort; 1.7 måneder. Median overlevelse for pasienter som er i form til å starte palliativ kjemoterapi er derimot 8.1 måneder.
Hos de som er aktuelle for tumorrettet behandling vil biopsi av primærtumor (ved borderline/lokalavansert sykdom) eller fra metastaser (ved metastatisk sykdom) være viktig for verifikasjon av diagnosen, og på sikt også for å gi mulighet for supplerende molekylærpatologiske analyser og mer målrettet behandling.
Vurdering av behandlingsvarighet og doseintensitet på bakgrunn av målbar behandlingseffekt (radiologisk og eventuelt biokjemisk med bestemmelse av CA 19-9) og pasientens subjektive plager er svært viktig. I praksis evalueres toleranse og klinisk effekt fra kur til kur, mens radiologisk respons evalueres med CT og CA 19-9 hver 2. -3.måned i hele behandlingsperioden.
Tidligere var gemcitabin monoterapi standard systemisk behandling av pasienter med avansert pankreaskreft (residiv etter primærbehandling, lokalavansert sykdom eller metastatisk sykdom ved diagnosetidspunktet).
Denne behandlingen gis som gemcitabin en gang ukentlig i 7 uker med påfølgende radiologisk evaluering, evaluering av symptomer og gjerne bestemmelse av CA 19-9 i uke 8. Ved respons, i form av regress eller stabil sykdom, og god subjektiv toleranse av behandlingen, kontinueres behandlingen. I neste 2-måneders syklus gis ukentlig behandling i 3 uker, etterfulgt av 1 uke pause før 3 nye behandlingsuker og ny responsevaluering i uke 8. Denne behandlingen tolereres subjektivt godt hos de fleste. Den gir lite eller intet håravfall, og begrenset hematologisk toksisitet, men man skal være oppmerksom på trombocytopeni, plagsomme ankelødemer og sjeldnere tilfeller av pneumonitt. Varighet av behandlingen, og om og når behandlingspauser kan eller bør legges inn, avgjøres på bakgrunn av respons og toleranse, men i første linje vil man oftest ta sikte på behandling i inntil 6 måneder.
I en studie gav kombinasjonen av 5FU/leukovorin + irinotekan + oksaliplatin (FOLFIRINOX) en signifikant bedret median total overlevelse sammenlignet med gemcitabin monoterapi. Kombinasjonsregimet ga også signifikant økte bivirkninger.
Gjennomføring av FOLFIRINOX behandlingen etter studieprotokoll forutsetter for de fleste pasienter bruk av vekstfaktor (G-CSF). Erfaring tilsier at en moderat dosereduksjon i FOLFIRINOX regimet gir god toleranse med fortsatt god behandlingsrespons. Ved de fleste institusjoner er det vanlig å gi første kur i 80 % dose for å kartlegge toleransen før man eventuelt øker til 100% fra kur nummer 2.
I en annen studie ble gemcitabin/nab-paklitaksel kombinasjonen sammenlignet med gemcitabin monoterapi. Kombinasjonsbehandlingen ga signifikant økt overlevelse, progresjonsfri overlevelse og responsrate sammenlignet med gemcitabin monoterapi. Kombinasjonsregimet ga også signifikant økte bivirkninger. Det foreligger ingen prospektiv studie som sammenligner FOLFIRINOX og gemcitabin/nab-paklitaksel regimene, men ut i fra «real world» data regnes de som nokså likeverdige med tanke på effekt, men med ulike bivirkningsprofiler.
Basert på overstående vil man hos pasienter i god funksjonsklasse, der komorbiditet eller alder ikke er til hinder, velge FOLFIRINOX med G-CSF-støtte eller gemcitabin/nab-paklitaksel som 1. linjebehandling i palliativ setting. Hos eldre, eller ved andre kontraindikasjoner mot ovennevnte kombinasjons-regimer, vil gemcitabin monoterapi eller behandling etter Nordic FLOX-regimet fortsatt være aktuelle behandlingsalternativer.
Dokumentasjonen for andre linjebehandling er begrenset. Data fra det norske pankreaskreft-registeret har vist at under halvparten (45%) av de som starter første-linjebehandling noensinne mottar andre-linjebehandling. Sannsynligvis er det pasienter som har hatt god respons og langvarig stabilisering på første-linjebehandling og som fremdeles er i god funksjonsklasse ved progresjon som har størst nytte av tilbud om andre-linjekjemoterapi. En retrospektiv studie fra Sverige pekte ut ECOG 2 og albumin under referanseverdi som dårlige prognostiske faktorer ved oppstart andre-linjekjemoterapi. Hos pasienter som har fått FOLFIRINOX som første-linjebehandling kan både gemcitabin monoterapi og kombinasjonen gemcitabin/nab-paklitaksel være aktuelt å vurdere som andre-linjebehandling, og hos pasienter som har fått et gemcitabinholdig regime som første-linjebehandling kan oksaliplatinholdig kjemoterapi (FOLFIRINOX eller Nordic FLOX-kurer), eventuelt med dosereduksjon, være et alternativ som andre-linjebehandling.
For pasienter som gjennomfører adjuvant kjemoterapi i regi av en kreftavdeling, skjer oppfølgning ved poliklinikken der i den perioden behandlingen pågår (om lag 6 mnd.). Det bør utføres en CT thorax /abdomen/bekken både ved behandlingsoppstart, og etter gjennomført adjuvant kjemoterapi. Hos pasienter som har gjennomført total neoadjuvant kjemoterapi uten påfølgende adjuvant kjemoterapi bør det utføres en CT thorax /abdomen/bekken 6 mnd. postoperativt. Det samme gjelder pasienter som etter operasjon ikke starter adjuvant kjemoterapi pga f. eks. postoperative komplikasjoner, men som etter 6 mnd. er fullt restituert.
Det er ikke grunnlag for å anbefale en spesifikk poliklinisk oppfølgning ved sykehuset etter dette framfor den kontakten pasienten likevel har med fastlegen sin. Eventuell blodprøvekontroll og radiologisk utredning bør være symptomrettet.
De fleste pasienter med pancreascancer er i en alder der fertilitetsbevarende tiltak ikke er aktuelt. Hos pasienter i reproduktiv alder og som far kurativ behandling, bor temaet likevel diskuteres for behandlingsstart.
Lenker:
Helsedirektoratet: Pancreascancer (bukspyttkjertelkreft)– handlingsprogram. Nasjonal faglig retningslinje
Helsenorge
Kreftlex Kreft i bukspyttkjertel
Pancreascancer Nettverk Norge
Helsedirektoratet: Pancreascancer (bukspyttkjertelkreft)– handlingsprogram. Sist oppdatert 28.mars.2025
Olav Dajani
Galleveiscancer (kolangiocarcinom) har generelt dårlig prognose og en høy andel pasienter som ikke kan tilbys potensielt kurativ kirurgisk behandling. Adjuvant behandling med kapecitabin kan vurderes ved høy risiko for residiv. Ved metastatisk sykdom benyttes gemcitabin og cisplatin i kombinasjon med durvalumab. Multidisiplinær vurdering er viktig.
Galleveiscancer omfatter maligniteter i intra- og ekstrahepatiske galleveier samt gallblære. Sykdommen er sjelden og har ofte dårlig prognose grunnet sen diagnose. Kirurgi er eneste kurative behandling. Det angis ca. 320 nye tilfeller av gallegangskreft (iberegnet galleblærekreft) per år i Norge, men bare omtrent to tredjedeler av disse er histologisk/cytologisk verifiserte. Av disse 320 er omtrent 130 intrahepatiske, 120 ekstrahepatiske (perihilære og distale) og 70 galleblærekreft. Det er stort sett adenocarcinomer, median alder er 73 år, men median alder kan være lavere hos individer med underliggende leversykdom (som PSC) eller koledochuscyste. Forekomsten er 2–3 ganger høyere hos kvinner.
Fem-års overlevelse for alle kolangiocarcinomer rapporteres av Kreftregisteret å være omtrent 25 % – iberegnet insidentell galleblærekreft (som altså har vært ukjent før histologisk vurdering foreligger, og må antas å dra estimatet markant opp). For etablert tumor på diagnosetidspunktet anslås at færre enn en tredjedel av pasientene vil kunne tilbys reseksjonskirurgi.
For perihilære og distale kolangiocarcinomer er ikterus det vanligste symptomet som leder til diagnose. Intrahepatiske kolangiocarcinomer og galleblærekreft gir ikke tidlig obstruksjon av gallegang og dermed sene symptomer som oftest vil reflektere inflammasjon (smerter under høyre ribbebue) eller lokalavansert/metastatisk sykdom (ikterus/sykdomsfølelse/vekttap). Mange oppdages tilfeldig ved radiologiske undersøkelser.
Utredning og behandling av polypper i galleblæren, se metodebok.no Kreft - handlingsprogram og pakkeforløp (HDIR) Forebygging i helsetjenesten.
CT-undersøkelse bør omfatte thorax og abdomen. Kolangiocarcinomer har gjerne langsom kontrastoppladning, det anbefales opptak i følgende kontrastfaser: sen-arteriell, portovenøs, ekvilibriumfase og senfase (5–10 min. etter kontrastinjeksjon). Komplett MR-undersøkelse bør omfatte både MRCP og avbildning av lever- og pankreasparenkym. FDG-PET har for lav sensitivitet til rutinebruk, men kan være nyttig i noen tvilstilfeller eller der en vil avklare ekstrahepatisk sykdom. Utover standard blodprøver bør CEA, CA 19-9, AFP, IgG-total og IgG-4 sikres. Histologisk bekreftelse er nødvendig før oppstart av systemisk behandling
Kirurgi er eneste potensielt kurative behandling. Overlevelse avhenger primært av R-status, vaskulær invasjon og lymfeknutestatus. Preoperativ kjemoterapi for down-staging kan vurderes ved negative prognostiske faktorerog/eller ved grenseresektabilitet. Det anbefales ikke rutinemessig adjuvant kjemoterapi ved resecert kolangiocarcinom, men ved høy residivrisiko kan kapecitabin vurderes gitt i 6 måneder som adjuvant behandling.
Pasienter bør både være i god funksjonsklasse (ECOG 0-2) og ha tilfredsstillende lever- og nyrefunksjon for å kunne tåle systemisk behandling. Mange vil trenge drenasje av obstruerte galleveier for å kunne motta systemisk behandling. Typisk må man tilstrebe en bilirubinverdi under 80 mmol/L, om mulig under 50 mmol/L. I en randomisert fase III studie ga gemcitabine-cisplatin (Gem-Cis) bedre total overlevelse (OS) sammenliknet med gemcitabine monoterapi, andre aktuelle gemcitabin-kombinasjoner med relativt lik effekt er Gem-Ox (oksaliplatin) og Gem-Cap (kapecitabin). Kombinasjonskjemoterapi anses derfor som førstevalg ved lokalavansert sykdom, metastatisk sykdom eller inoperable lokale residiver. PD-L1 hemmeren durvalumab i tillegg til kjemoterapi (Gem-Cis) viste en statistisk signifikant forskjell bedring i median overlevelse sammenlignet med kjemoterapi alene (Gem-Cis). Behandling med durvalumab i kombinasjon med gemcitabin og cisplatin anbefales til førstelinjebehandling av voksne med inoperabel eller metastatisk gallveiskreft som ikke har intoleranse for noen av disse medikamentene.
Det foreligger ingen etablert andrelinjes behandling. Man kan hos behandlingsmotiverte pasienter i god funksjonsklasse og allmenntilstand likevel vurdere 5-FU/irinotecan-basert kjemoterapi (FLIRI eller FOLFIRI).
Av såkalt målrettet behandling, er det kun entrektinib og repotrektinib som er innført som behandling i Norge. Medikamentene er indisert der det er påvist onkogen NTRK-fusjon i svulstvevet. Hos pasienter med tumorvev som har fått påvist fibroblastvekstfaktor-reseptor 2 (FGFR2)-fusjon eller rearrangering, har behandling med FGFR-hemmere vist responsrater på rundt 30 %, imidlertid er det ikke godkjent behandling av Beslutningsforum for nye metoder.
Etter reseksjon bør pasienten tilbys kontroll ved kirurg - fysisk eller telefonisk - etter 4–5 uker for oppfølging av eventuelle komplikasjoner og informasjon om histologisvar. Pasienter i god funksjonsklasse, resecert eller transplantert for intrahepatisk kolangiocarcinom anbefales kontrollert med CT hvert halvår i tre år. For andre pasienter er det ikke grunnlag for generell anbefaling om rutinemessige kontroller.
Spesielt primær skleroserende kolangitt (PSC) utgjør en betydelig risikofaktor for alle typer kolangiocarcinomer, med livstidsrisiko på 10–20 %. Visse andre lever- og/eller gallegangssykdommer preget av kronisk inflammasjon medfører en økt risiko for utvikling av kolangiocarcinom, selv om kolangiocarcinom også kan oppstå spontant i en i utgangspunktet frisk lever. Gallegangssykdommer som primær biliær kolangitt (PBC), gallestenssykdom og enkelte typer koledochuscyster er assosiert med økt risiko for utvikling av kolangiocarcinom.
HelseNorge Galleblærekreft/gallegangskreft
Kreftlex Kreft i galleganger og galleblære.
De fleste pasienter med galleveiscancer er i en alder der fertilitetsbevarende tiltak ikke er aktuelt. Hos pasienter i reproduktiv alder og som far kurativ behandling, bor temaet likevel diskuteres for behandlingsstart.
Helsedirektoratet: Kreft i galleveier og galleblære – handlingsprogram. Sist oppdatert 12.juni 2025.
Helsedirektoratet: Kreft i galleveier og galleblære – handlingsprogram. Sist oppdatert 12.juni 2025.
Olav Dajani
Primær levercancer behandles med kirurgi eller transplantasjon ved operabel sykdom. Ved inoperabel sykdom vurderes systemisk behandling med multikinasehemmere, immunterapi alene eller i kombinasjon med angiogenesehemmer. Behandlingen krever god leverfunksjon og allmenntilstand. Multidisiplinær vurdering er viktig.
Hepatocellulært karsinom (HCC) er den vanligste formen for primær leverkreft (~90 %). I Norge er insidensen av histologisk verifisert HCC ca. 3/100 000 for menn og 1/100 000 for kvinner med om lag 110 nye tilfeller per år. Den reelle insidensen er sannsynligvis vesentlig høyere, siden pasienter med kun klinisk og radiologisk diagnose ikke inngår i disse tallene. Det meldes årlig 350-380 tilfeller av primær leverkreft. På verdensbasis regnes HCC som den sjette hyppigste kreftform, den tredje vanligste kreftdødsårsak og den nest dødeligste kreftsykdom (etter pankreaskreft). Global insidens av HCC har de siste 10-15 år vært økende, og Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at insidensen vil overstige én million tilfeller i 2025.
Symptomer fra HCC er avhengig av sykdomsbyrde og kan ofte knyttes til underliggende leversykdom. I tidlig fase gir sykdommen ingen symptomer og den blir ofte påvist tilfeldig ved radiologiske undersøkelser, sjeldnere ved oppfølging av cirrhose eller annen leversykdom. Mer avansert sykdom kan gi redusert allmenntilstand, tegn til leverpåvirkning som ascites og icterus, samt smerter fra kapselspreng.
Radiologisk diagnose kan være tilstrekkelig ved typiske funn i kontrastoppladningsmønsteret. HCC har hovedsakelig arteriell kontrastoppladning og viser typisk et kraftig og ujevnt oppladningsmønster, særlig i litt sen arteriell fase. Deretter sees typisk utvasking av kontrast. Andre hovedtrekk som kan indikere HCC, er kontrastforsterket kapsel og terskelvekst (vekst ≥ 50 % innen 6 mnd.). Flerfase CT og MR lever er godt egnet til å detektere kontrastdynamikken i HCC.
18F FDG-PET har ingen plass i rutinemessig utredning av HCC.
Utover standardprøver bør AFP (alfa-føtoprotein) måles. Ved usikker diagnose er histologisk bekreftelse nødvendig før oppstart av systemisk behandling.
I tillegg til kirurgi er regnes ablasjonbehandling (radiofrekvens) som potensielt kurative behandling. Overlevelse avhenger primært av R-status, vaskulær invasjon og lymfeknutestatus. Per i dag har vi ikke grunnlag for å anbefale neoadjuvant systemisk behandling i tilfeller der kurativ behandling er mulig. Det er så langt heller ikke indikasjon for adjuvant behandling etter kirurgi utenfor kliniske studier.
Levertransplantasjon er aktuelt ved cirrhose og små tumores og vurderes ved MDT møte på Rikshospitalet.
For pasienter som ikke er kandidater for kirurgisk eller annen lokalbehandling grunnet lokalavansert eller metastatisk sykdom, kan systemisk tumorrettet behandling være et alternativ. I økende grad vurderes også nå systemisk behandling tidligere i sykdomsforløpet. Det er foreløpig for lite data til å vite eksakt hvordan behandlingen skal sekvenseres.
Både effekt av - og toleranse for - systemisk behandling vil avhenge av at pasienten har bevart leverfunksjon, god allmenntilstand og funksjonsklasse (ECOG).
Systemisk behandling, som er i rask utvikling, bygger nå på tre behandlingsprinsipper: sjekkpunkthemming, angiogenesehemming og multikinasehemming.
Immunterapi i form av PD-L1-hemmeren atezolizumab i kombinasjon med bevacizumab (atezo+bev), eller i form av PD-L1-hemmeren durvalumab i kombinasjon med CTLA-4-hemmeren tremelimumab, er godkjent av Beslutningsforum til bruk i førstelinje for inoperabel HCC hos pasienter som ikke tidligere har mottatt systemisk behandling.
For pasienter som er aktuelle for kombinasjonsbehandling med immunterapi bør man diskutere begge alternativer, og vektlegge både fordeler og ulemper ved hvert regime (risiko for blødning, kardiovaskulære hendelser, immunmedierte bivirkninger, tilgjengelighet av langtidsdata, hyppighet av behandlingsbesøk, behov for endoskopi osv.) for å avgjøre det mest passende alternativet for den enkelte pasient, basert på bivirkningsprofil, pasientpreferanser og behandlingsmål.
Alternative behandlingsmuligheter i førstelinje er ulike multikinasehemmere. Sorafenib har inntil godkjenning av atezolizumab og bevacizumab vært førstelinjes behandling for disse pasientene siden 2008. Lenvatinib, en annen multikinasehemmer, viste ikke-underlegenhet og annerledes bivirkningsprofil, sammenlignet med sorafenib og er basert på dette også godkjent som førstelinjes behandling ved HCC. Videre er regorafenib godkjent til bruk som andrelinjes behandling etter progresjon på sorafenib. Det er foreløpig uavklart hva som er beste andrelinjesbehandling etter atezolizumab/bevacizumab - durvalumab/tremelimumab eller durvalumab monoterapi - men aktuelle medikamenter som kan vurderes vil være lenvatinib, sorafenib og regorafenib. De vanligste bivirkninger av disse medikamentene er fatigue, diaré og hånd- og fotsyndrom, som oftest vil være reversible ved dosereduksjon eller seponering. Andrelinjes behandling bør vurderes ved bevart leverfunksjon og godt funksjonsnivå etter både tyrosinkinasehemmere og immunterapi, siden data tyder på lengre sykdomskontroll enn ved kun én linjes behandling. Biopsi for undersøkelse av genforandringer med tanke på mer målrettet terapi kan vurderes, men det kun entrektinib som er godkjent målrettet behandling for pasienter med HCC. Entrektinib har tumoragnostisk godkjenning i andre linje eller senere, når ikke andre tilfredsstillende behandlingsalternativer foreligger, dersom NTRK-fusjon påvises i tumor, noe som imidlertid er svært sjelden ved HCC.
Inklusjon i aktuelle kliniske studier bør tilstrebes i hele behandlingsløpet.
Pasienter som er behandlet for HCC med ablasjon eller reseksjon har betydelig risiko for tilbakefall. For å kunne tilby ytterligere tumorrettet behandling ved residiv eller nye tumorer, er det viktig å fange opp dette tidlig. De fleste tilbakefall kommer i løpet av de første to årene, slik at hyppigere kontroller den første tiden er nødvendig. Bildene bør vurderes ved avdeling med HPB-kirurgisk kompetanse, fordi det for eksempel kan være vanskelig å påvise mindre residiv inntil en ablasjonstomt eller reseksjonskant.
For oppfølging etter ablasjon og reseksjon gjelder samme anbefaling, nemlig flerfase CT eller MR lever og CT thorax, abdomen og bekken, samt AFP hver sjette måned de første to årene, deretter årlig de neste tre årene. Dersom det ikke er gjort CT-kontroll av pasienten under eller umiddelbart etter ablasjon, bør det suppleres med flerfase CT etter én måned. For pasienter med høy risiko for residiv eller metastaser (stor tumorbyrde, karaffeksjon, forhøyet AFP), bør man vurdere hyppigere kontroller de første to årene.
Ved underliggende leversykdom vil pasienten følges av gastroenterolog for sin leversykdom og CT/MR-kontrollene, samt AFP bør inkluderes i dette løpet. Etter fem års residivfri oppfølging fortsetter overvåkning av pasienter med underliggende leversykdom som før påvist HCC. I epikrise fra behandlende sykehus må det komme tydelig frem om ansvaret for henvisning til radiologisk kontroll tilligger behandlende sykehus, eller om det overføres til henvisende sykehusavdeling. Pasienten må også informeres om hvem som har ansvaret for bestilling av ny radiologi.
Pasienter med HCC kan få metastaser i og utenfor lever, hyppigst i lunger, lymfeknuter, skjelett og binyre. Ved ekstrahepatisk spredning er det ikke utsikt til kurativ behandling og pasienten bør henvises onkolog for vurdering av palliativ behandling.
Systematisk kontroll forutsetter at pasienten ved residiv eller metastaser vil være aktuell for tumorrettet behandling.
Mer enn 90 % av HCC-tilfeller oppstår hos pasienter med kronisk leversykdom. Levercirrhose er den klart viktigste risikofaktoren, og globalt oppstår mer enn to av tre i en cirrhotisk lever. Norske data tyder imidlertid på at andelen pasienter med underliggende cirrhose er en del lavere, noe som kan reflektere forskjeller både i epidemiologi (lavere prevalens av cirrhose i befolkningen) og i cirrhose-diagnostikk (tidlig cirrhose kan være underdiagnostisert ved normale radiologiske funn). Insidensen varierer fra 1-6 % per år, avhengig av etiologi og stadium av leversykdom, alder, kjønn og flere andre faktorer. Risikoen øker proporsjonalt med Child-Pugh-klasse.
Ved kronisk leversykdom vil vedvarende inflammasjon, nekrose, oksidativt stress, fibrose og regenerasjon kunne føre til akkumulasjon av genetiske og molekylære endringer som over tid kulminerer med dannelsen av dysplastiske noduli og HCC. De vanligste somatiske mutasjonene (TERT promotor, TP53 og CTNNB1) er foreløpig ikke angrepspunkter for terapi.
HBV-infeksjon kan effektivt forebygges gjennom vaksinasjon og ved å forhindre vertikal smitte fra mor til barn under svangerskap og fødsel. I Norge er HBV-vaksine nå inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet, og det gis rutinemessig immunglobulin og vaksine til nyfødte av HBsAg-positive mødre, samt antiviral behandling til mor i tredje trimester, dersom mor er høyviremisk. HCV-smitte hos injiserende rusmiddelbrukere kan forebygges gjennom tilgang til rent brukerutstyr og legemiddelassistert rehabilitering.
Antiviral HBV-behandling med nukleosidanalog reduserer risiko for utvikling av cirrhose, og ved virussuppresjon over tid reduseres risikoen for HCC med 50-80 %. Varig virusfrihet bremser videre progresjon av leversykdom og reduserer risikoen for HCC med 70 %.
Behandling av underliggende leversykdom vil, uavhengig av etiologi, kunne bremse progresjon av leversykdommen og indirekte bidra til å redusere HCC-risiko. Klinisk erfaring viser at totalavhold fra alkohol kan føre til betydelig hepatisk regenerasjon, og i noen tilfeller reversere selv avansert alkoholrelatert leversykdom. Selv om det finnes lite data som dokumenterer effekten av alkoholavhold på HCC-risiko, anbefales alle pasienter med avansert fibrose eller cirrhose totalavhold fra alkohol.
Ved NASH (ikke alkoholisk fettleversykdom) er det vist at 7-10 % vektreduksjon kan reversere både steatose, inflammasjon og fibroseutvikling histologisk. Selv om det foreløpig finnes lite data som dokumenterer effekt på HCC-risiko, er vektreduksjon gjennom kostendring og økt fysisk aktivitet grunnpilaren i behandlingen av NASH. Foreløpig finnes det ingen godkjent medikamentell behandling av NASH, men mange potensielle medikamenter er under utprøvning i fase 2- og fase 3-studier.
Reduksjon av øvrig metabolsk risiko gjennom antidiabetisk, antihypertensiv og lipidsenkende behandling står sentralt i håndteringen av NASH. Tallrike epidemiologiske studier har antydet at både metformin, statiner og acetylsalisylsyre (ASA) kan spille en rolle for å redusere HCC-risiko hos pasienter med kronisk leversykdom.
Epidemiologiske studier har vist at inntak av kaffe er assosiert med redusert risiko for HCC i et doseavhengig forhold. Den cytoprotektive effekten er tilskrevet de antioksidative egenskapene ved kaffe. Til tross for manglende kontrollerte studier, gir den europeiske foreningen for studiet av leveren (EASL) en sterk anbefaling om regelmessig kaffeinntak for pasienter med kronisk leversykdom.
Helsenorge Leverkreft.
Kreftlex Leverkreft.
De fleste pasienter med HCC er i en alder der fertilitetsbevarende tiltak ikke er aktuelt. Hos pasienter i reproduktiv alder og som far kurativ behandling, bor temaet likevel diskuteres for behandlingsstart.
Helsedirektoratet: Leverkreft (hepatocellulært karsinom (HCC)) – handlingsprogram. Sist oppdatert 20. desember 2024.
Helsedirektoratet: Leverkreft (hepatocellulært karsinom (HCC)) – handlingsprogram. Sist oppdatert 20. desember 2024.
Jørgen Smeby
Symptomene er ofte uspesifikke. Vanligst er slapphet, blødning, anemi, magesmerter og endret avføring og/eller avføringsmønster. Symptomer kan debutere akutt med ileus eller perforasjon. Ved svulster i høyre side av tykktarm er allmennsymptomer ofte dominerende, mens stenose og endret avføring og/eller avføringsmønster er hyppigere ved svulster i endetarm og venstre side av tykktarm.
Ved mistanke om tykk- eller endetarmskreft gjøres endoskopisk undersøkelse. Det tas biopsi ved positivt funn. Ved påvist adenokarsinom anbefales testing av mikrosatelitt instabilitet (MSI) eller mismatch repair (MMR) proteiner. Det skal tas CT thorax/abdomen/bekken for å kartlegge sykdomsutbredelse, inkludert fjernmetastaser. Ved endetarmskreft tas MR bekken for å vurdere lokal utbredelse og kartlegge risikofaktorer som indikerer behov for preoperativ strålebehandling og eventuelt kjemoterapi. Ved metastatisk sykdom anbefales testing av RAS og BRAF mutasjoner og HER-2 amplifikasjon for å tilpasse målrettet behandling.
I Norge inviteres man til tarmkreftscreening i form av en immunkjemisk test for okkult blod i avføringen (iFOBT) annethvert år i 55-65 års alder. Innbyggere født i 1967 var de første som mottok tilbudet.
Avhenger av sykdomsstadium og om pasienten behandles i primærsituasjon eller for residiv. Det er viktig at kirurgisk behandling blir vurdert som behandlingsalternativ. Dette gjelder også ved spredning til lever og hos selekterte pasienter med spredning til peritoneum eller lunge. Behandlingsstrategi bør vurderes av et multidisiplinært team bestående av kirurger, radiologer og onkologer. DPYD genotyping anbefales alle som skal ha fluoropyrimidiner (fluorouracil, kapecitabin) for å identifisere pasienter med redusert enzymaktivitet og økt risiko for bivirkninger.
Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling av kolorektalkreft.
Pasienter som har mottatt kurativ behandling for kreft i tykk- og endetarm følges i et systematisk kontrollopplegg i fem år. Hensikten er å detektere tilbakefall, kartlegge og behandle symptomer etter primærbehandlingen og å sikre god informasjon til pasient og pårørende. Kontrollene inkluderer blodprøver med CEA, årlig CT thorax/abdomen/bekken de første tre årene og avsluttende koloskopi etter fem år.
Tykk- og endetarmskreft utvikles som regel ved en stegvis akkumulering av genetiske og epigenetiske forandringer i polypper. Dette medfører økende grad av dysplasi og til slutt malign transformasjon. Utviklingen kan ta mange år. Fedme, fysisk inaktivitet, lavt inntak av fiber og høyt inntak av bearbeidet rødt kjøtt, fett, alkohol og tobakk regnes som risikofaktorer. Omkring 5% av tilfellene skyldes arvelige syndromer, hyppigst er Lynch syndrom og familiær adenomatøs polypose (FAP). I tillegg er det ved om lag 20% av tilfellene familiær opphopning av sykdommen, uten at det er påvist genfeil. Ulcerøs kolitt og Crohns sykdom er også assosiert med økt risiko for kreft i tykk- og endetarm.
Det ble i Norge i 2024 påvist 1300 nye tilfeller av kreft i endetarm og 3600 i tykktarm. Norge er blant landene i verden med høyest forekomst. Aldersjustert insidens har de siste årene dels sunket, men ettersom sykdommen er assosiert med økende alder medfører en aldrende befolkning at forekomsten i absolutte tall stiger. Median alder er >70 år, men man har de siste årene sett en gradvis økende forekomst hos unge voksne (<50 år).
Ved lokalisert tykk- og endetarmskreft er fem-års relativ overlevelse omkring 95%, ved spredning til regionale lymfeknuter 83%, mens ved fjernmetastaser er cirka 20% i live etter fem år.
Se informasjon fra aktuelle helseforetak og f.eks. Kreftlex.
Både kjemoterapi og strålebehandling mot bekkenet kan føre til redusert fertilitet. Nedfrysing av sæd/ovarialvev eller egg etter hormonstimulering bør vurderes der det er framtidig barneønske.
Helsedirektoratet: Kreft i tykktarm og endetarm – handlingsprogram. IS 2971.
Jørgen Smeby
Kløe, blødning, smerter eller endret avføringsmønster er vanligst. Noen kjenner en fast kul eller har et sår som ikke forsvinner.
Anorektoskopi med biopsi, MR bekken og CT thorax/abdomen/bekken. PET-CT bør tas bortsett fra ved små svulster (<4 cm) uten spredning til lymfeknuter. Biopsi bør undersøkes for HPV- eller p16-status.
De fleste kan behandles kurativt med strålebehandling i kombinasjon med kjemoterapi: En kur fluorouracil gis i kombinasjon med mitomycin ved start av stråleterapi for de minste svulstene, og en kur med samme regime gis i tillegg mot slutten av strålingen ved lokalavanserte svulster. Per oral behandling med kapecitabin gjennom hele strålebehandlingen kan gis istedenfor infusjon med fluorouracil. Man gjør responsevaluering tidligst tre måneder etter avsluttet strålebehandling for å undersøke om svulsten er gått i remisjon. Kirurgi reserveres for pasienter med restsvulst eller lokalt tilbakefall etter behandling. Ved metastatisk sykdom anbefales kjemoterapi med karboplatin i kombinasjon med paklitaksel. Som andre linjes behandling anbefales cisplatin og fluorouracil (CiFu), mens FOLFIRI ev. med tillegg av cetuksimab kan vurderes hos pasienter som har progrediert på to palliative behandlingslinjer. Pasientene henvises primært til de regionale onkologiske avdelinger for behandling og oppfølging.
Når sykdommen har gått i remisjon følges man med regelmessige kontroller i totalt fem år. Kontrollene innbefatter klinisk undersøkelse, blodprøver og billeddiagnostikk (MR bekken, CT thorax/abdomen/bekken). Hensikten er å oppdage tilbakefall og kartlegge og gi råd om eventuelle seneffekter som endret avføringsmønster, fatigue, smerter og seksuell dysfunksjon.
Analkreft er enten plateepitelkarsinomer i analkanal eller perianalt (<5 cm fra analåpningen). Infeksjon med humant papillomavirus (HPV) er den viktigste etiologiske faktoren og 85-90% av svulstene er positive for HPV og/eller p16. eller kloakogene (basaloide) karsinomer.Immunsuppresjon disponerer også og det er derfor økt risiko hos organtransplanterte og hiv-positive.
Det påvises i overkant av 100 nye tilfeller av analkreft årlig i Norge. Forekomsten har økt de siste årene. Median alder er 68 år og omtrent 75% av pasientene er kvinner.
Prognosen ved analkreft er god. Omkring 85-90% av svulstene går i komplett remisjon etter strålebehandling og 80% av pasientene lever etter fem år.
Se:
Retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av analkreft (analcancer), 02.07.2021.
Olav Dajani
Disse er relativt sjeldne og bør henvises til regionsykehus. De deles inn i høyt differensierte nevroendokrine tumores (NET) og lavt differensierte nevroendokrine karsinomer (NEC). NEC er ofte metastatisk ved diagnose og svært aggressive med dårlig prognose, i motsetning til NET som er lite aggressive der pasientene kan leve i mange år med sykdommen. Medikamentell behandling av NEC er kjemoterapi med cisplatin og etoposid, mens temozolomid med capecitabine brukes ofte i andre linje. I noen tilfeller kan det være aktuelt med everolimus og sunitinib. Aktuell behandling av NET er interferon, oktretid og streptozocin kombinert med fluoruracil. En del pasienter med NET vil oppleve plagsomme symptomer som diare, flushing og bronkialspasmer (karsinoid syndrom) som skyldes frigjøring av biogene aminer og som kan behandles med oktreotid, lanreotid og telotristat.
Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av nevroendokrine svulster i fordøyelsessystemet Hdir 15.10.2020 ev. IS-2946.
Odd Terje Brustugun
Man skiller mellom småcellet lungekarsinom og ikke småcellet lungekarsinom (plateepitelkarsinom, adenokarsinom, storcellet karsinom). Gruppene har forskjellig klinisk forløp og følsomhet for cytostatika. Målrettet behandling er kun aktuelt for ikke-småcellet lungekreft.
Utredning inkluderer bildediagnostikk med CT, samt enten bronkoskopisk eller CT-veiledet biopsitagning.
Ved ikke-småcellet karsinom stadium I-III vurderes primært kurativ kirurgi etterfulgt av adjuvant medikamentell behandling. Hvis operasjon ikke er mulig, er strålebehandling eventuelt i kombinasjon med medikamentell behandling et alternativ. I stadium IV er formålet livsforlengelse og symptomlindring. Ved småcellet lungekarsinom med begrenset utbredelse kan kirurgi, eller vanligere stråleterapi, kombinert med cellegiftkurer gi kurasjon. Ved utbredt sykdom er målet symptomlindring og livsforlengelse. Ved f.eks. bronkialstenose, vena cava superior-syndrom, cerebrale trykksymptomer, truende tverrsnittslesjon, hyperkalsemi og smerter, kan øyeblikkelig hjelp-innleggelse i sykehus være berettiget.
Odd Terje Brustugun
Småcellet lungekreft utgjør ca 15 % av all lungekreft, og er sterkt assosiert med røyking. Siden sykdommen ofte er disseminert når diagnosen stilles, er kirurgi sjelden indisert. Men dette skal vurderes ved perifere svulster (< 6 cm) uten tegn til lymfeknutespredning (10 % av pasientene med begrenset sykdom). For ikke-operable pasienter i stadium I-III er strålebehandling og cytostatika aktuell behandling. Ved utbredt sykdom gis primært kjemoterapi i kombinasjon med immunsjekkpunkthemmer, mens strålebehandling kan bli aktuelt senere i forløpet mot symptomgivende metastaser (f.eks. lokalt i toraks, hjerne og skjelett). Pasienter med lokalisert sykdom som oppnår god kjemoterapieffekt, bør gis profylaktisk hjernebestråling mens dette er mer omdiskutert ved utbredt sykdom.
De cytostatika som vanligvis benyttes, er et platinapreparat (cisplatin eller karboplatin) kombinert med etoposid. Ved kurativ rettet behandling benyttes cisplatin. Oftest gis 4 kurer. Objektiv respons oppnås hos 80 – 95 %. Median overlevelse er 12–15 måneder ved begrenset sykdom, 6 – 7 måneder ved utbredt sykdom. 10 – 15 % av pasientene med begrenset sykdom blir helbredet. Annenlinjes behandling kan være aktuelt, og om residiv kommer senere enn tre måneder etter avsluttet førstelinjes behandling, kan reintroduksjon av samme kombinasjon sammen med PD-L1-hemmer (atezolizumab eller durvalumab) være aktuelt. Alternative regimer inkluderer ACO (doksorubicin, syklofosfamid og vinkristin) eller monoterapi topotekan. Sistnevnte kan også gis peroralt.
Lungekreft, mesoteliom og thymom - handlingsprogram
Nasjonal faglig retningslinje.
Odd Terje Brustugun
Denne undergruppen utgjør ca. 85 % av all lungekreft. Utredning av disse inkluderer molekylærpatologiske undersøkelser (proteinuttrykk av PD-L1 hos alle, samt mutasjonsanalyse ved ikke-plateepitelkarsinom). Kurativ behandling inkluderer kirurgi og stråleterapi, men bare ca 20 % er operable etter primærutredning. Etter operasjon varierer 5-årsoverlevelsen, avhengig av stadium, men er selv for de minst utbredte (stadium I) kun i størrelsesorden 75 %. Pasienter med begrenset sykdom som ikke kan opereres av medisinske grunner eller ikke ønsker operasjon, skal vurderes for kurativ strålebehandling. Ikke-operable i stadium IIIA-B er aktuelle for samtidig behandling med kjemoterapi og radikal stråleterapi etterfulgt av immunterapi (kun for pasienter med påvist PD-L1), mens pasienter i stadium IV tilbys medikamentell behandling. Pasienter med påvist mutasjon skal vurderes for målrettet behandling uavhengig av PD-L1-uttrykk (mot mutasjoner i EGFR, ALK, ROS1, RET, NTRK eller BRAF, som påvises hos totalt 10-15 %). Ca 30 % av resterende pasienter har høyt PD-L1-uttrykk og er aktuelle for immunterapi som monoterapi i førstelinje. Ved PD-L1 nivå under 50% gis kombinasjonsbehandling med immunterapi og kjemoterapi. Stråleterapi kan ha god effekt på de fleste symptomene ved lungekreft (obstruksjon, smerter, hjernemetastaser o.a.).
Adjuvant kjemoterapi med fire kurer cisplatin (eventuelt karboplatin) kombinert med enten vinorelbin eller pemetreksed (kun ikke-plateepitelkarsinom) etter operasjon i stadium II–IIIA bedrer 5 års overlevelse med ca. 5 %. Pasienter med PD-L1-uttrykk ≥50% kan få tilbud om atezolizumab hver 3. uke i inntil 1 år etter adjuvant kjemoterapi. Hos opererte pasienter i stadium IB-III) med påvist EGFR-mutasjon er adjuvant behandling med tre år osimertinib aktuelt. Pasienter i stadium II-IIIA skal ha fått tilbud om kjemoterapi før oppstart osimertinib.
Inoperable pasienter i stadium III vurderes for konkomitant kjemoradiasjon med stråleterapi til 60 Gy kombinert med 2 kurer platinum-holdig kjemoterapi, vanligvis cisplatin og etoposid. Hos pasienter med påvist PD-L1-uttrykk som oppnår stabil sykdom eller respons etter gjennomført behandling, vurderes konsoliderende behandling med anti-PD-L1-antistoffet durvalumab. Dette gis intravenøst hver 4. uke i inntil ett år. Bivirkninger av durvalumab er som ved annen PD-1-/PD-L1-rettet behandling, se under. Spesielt er det ikke sett økt forekomst av pneumonitt ved behandling med durvalumab i etterkant av høydosert stråleterapi.
Alle pasienter med ikke-småcellet lungekarsinom, unntatt plateepitelkarsinom, testes med neste-generasjons sekvensering for tilstedeværelse av aktiverende mutasjoner. En mutasjon påvises hos rundt 15-20 %, og da anbefales førstelinjes behandling med en peroral tyrosinkinasehemmer, osimertinib (alternativt dakomitinib, erlotinib, afatinib eller gefitinib) for EGFR-positive, brigatinib, alektinib, lorlatinib, ceritinib eller krizotinib for ALK-positive, krizotinib eller entrektinib for ROS1-positive, entrektinib eller larotrektinib for NTRK-positive, selperkatinib eller pralsetinib for RET-positive, og kombinasjonen dabrafenib/trametinib for BRAF-positive. Median effektvarighet av disse er gjennomgående ca 1,5-3 år, iblant betydelig lenger, og sannsynligheten for respons er høy (rundt 80 %) ved påvist mutasjon. For flere av disse mutasjonene kan aktuell nestelinjebehandling være en annen TKI innen samme gruppe. Forøvrig er standard førstelinjebehandling som for ikke-muterte aktuelt neste behandlingstrinn (se under).
Tyrosinkinasehemmere tolereres vanligvis godt, men har andre bivirkninger enn konvensjonelle kjemoterapeutika, spesielt kan diaré og hudutslett bli besværlig. Loperamid kan bli aktuelt mot diaré, og kortisonsalver eller antibiotika kan være nyttig ved plagsomt utslett. Interstitiell lungesykdom er en sjelden, men potensielt fatal bivirkning.
Ca 1/3 av pasientene har høyt uttrykk av PD-L1 (>50% av tumorcellene uttrykker proteinet), og disse er aktuelle for behandling med immunsjekkpunkthemmer (PD1-hemmer) som monoterapi i førstelinje. Aktuell behandling er pembrolizumab eller cemiplimab, som begge er vist å gi betydelig bedre responser enn kjemoterapi. Behandlingen gis intravenøst hver 3. eller 6. uke i inntil 2 år. Behandlingen tolereres vanligvis svært godt, men immunmedierte bivirkninger som kolitter, pneumonitter og annet kan bli alvorlige og trenge rask behandling, primært høydosert steroider.
Ved ikke-småcellet lungekarsinom, uavhengig av PD-L1-uttrykk skal cellegift i kombinasjon med immunterapi vurderes. Ved ikke-plateepitelkarsinom gis de første fire kurene gis med pemetreksed, karboplatin og pembrolizumab, deretter gis pemetreksed og pembrolizumab kombinert i inntil totalt 2 år. Ofte avsluttes pemetreksed-behandlingen før pembrolizumab, pga økende grad av kjemoterapi-indusert toksisitet. Ved plateepitelkarsinom gis de første fire kurene med paklitaksel, karboplatin og pembrolizumab, deretter gis pembrolizumab alene i inntil totalt 2 år. Behandlingen gis intravenøst oftest hver 3. uke de første kurene, etter hvert kan de gis hver 6. uke. Responsrater og responsvarighet er betydelig høyere med slik kombinasjonsbehandling enn med kjemoterapi alene.
Ved progresjon etter immunterapi gitt alene i førstelinje vurderes kjemoterapi med såkalt platinumdublett,f.eks. karboplatin og enten pemetreksed (ikke-plateepitelkarsinom) eller vinorelbin. Kombinasjonskur gis hver 3. uke, og vinorelbin gis som «påfyll» på dag 8 i hver kursyklus, enten som kapsler eller intravenøst. Generelt er behandlingsvarigheten 3–4 kurer. For utvalgte pasienter kan vedlikeholdsbehandling med pemetreksed hver 3. uke være aktuelt. Et annet alternativ kan være kombinasjonen karboplatin, paklitaksel, bevacizumab og atezolizumab, ved progresjon etter målrettet, TKI-basert, behandling. Her gis fire kurer 4-stoffbehandling, etterfulgt av atezolizumab og bevacizumab hver 3. uke inntil progresjon.
Behandling med docetaksel eller gemcitabin kan være aktuelt hos pasienter som har fått platinum-dublett og eventuelt immunterapi og tyrosinkinasehemmer. Respons-sannsynligheten er lav (ca 10%) og effekten ofte relativt kortvarig.
Lungekreft, mesoteliom og thymom - handlingsprogram
Nasjonal faglig retningslinje
Nasjonal faglig retningslinje
Redaksjonen
Se NBCG (Norsk brystcancergruppe): Nasjonalt handlingsprogram.
Bente Vilming
Gynekologisk kreft er maligne svulster utgående fra de kvinnelige genitalia, og omfatter kreft i vulva, skjede, cervix, uterus, ovarie, tube, peritoneum samt malign trofoblastsykdom. De vanligste former innen de ulike undergrupper omtales nedenfor.
Nasjonal faglig retningslinje. Gynekologisk kreft – handlingsprogram
Bente Vilming
CC utgår fra slimhinnen i cervix. Ca 80 % er plateepitelkarsinomer, og nesten alle er humant papillomavirus (HPV)-assosierte. Andel adenokarsinomer er økende, fra 10 til >25 % fra 2010 til 2021, mens neuroendokrine svulster i cervix er sjeldent. Både adenokarsinomer og neuroendokrine svulster er som oftest HPV-assosierte.
I 2024 ble det registrert 269 nye tilfeller av CC i Norge, et historisk lavt antall med nedgang fra 345 i 2021. Nedgangen tilskrives økt screening og vaksinering mot HPV.
Persisterende infeksjon med onkogene typer av HPV er den vanligste risikofaktor for utvikling av CC, og er påvist i 95 % av tilfellene. Ingen vesentlig arvelig faktor er påvist, men HLA-type kan ha betydning.
Øvrige risikofaktorer inkluderer røyking (kun for plateepitelcarcinomer), nedsatt immunforsvar, tidlig seksuell debutalder, mange seksualpartnere samt annen HPV-relatert premalignitet eller kreftsykdom.
Blødningsforstyrrelser, blødning under/etter samleie, økt utflod, underlivssmerter og allmennsymptomer (mistanke om avansert sykdom).
Gynekologisk undersøkelse og cervix cytologi. Ved mistanke om kreft uten synlig tumor tas kolposkopisk rettede biopsier og utskrap fra cervix. Ved makroskopisk tumor tas biopsi og evt. utskrap fra cervix. For vurdering av tumors lokale vekst gjøres gynekologisk undersøkelse i narkose med inspeksjon, palpasjon av cervix og parametrier og eventuelt vaginal ultralyd.
Som oftest tas CT thorax, abdomen, bekken og MR bekken. PET-CT vurderes og supplerende MR kan benyttes ved mistanke om skjelettmetastaser. Cystoskopi og rektoskopi utføres ved mistanke om affeksjon av hhv. blære og rektum.
Infeksjon, polypp, iatrogen blødning (p-piller, HRT, IUD), premalign tilstand, endometriecancer med nedvekst i cervix, annen malignitet i cervix (sarkom, lymfom, metastase) og innvekst i cervix fra cancer i nærliggende organ (blære, rektum, vagina).
I primærsituasjon kategoriseres CC som tidlig stadium, lokalavansert og fjernmetastatisk, og dette avgjør hvilken behandling som tilbys:
Ved småcellet neuroendokrin CC brukes primært kombinasjonsbehandling med cisplatin og etoposid. Andre aktuelle medikamenter er karboplatin, paklitaksel, topotekan, bevacizumab, irinotekan og docetaksel.
Ved residiv vurderes pasienten også for kirurgi og strålebehandling, jmf. Hdir Handlingsprogram - CC residiv.
Vaginalcancer er sjeldent, og behandles medikamentelt etter retningslinjer for CC.
Verdien av rutinemessig oppfølging etter avsluttet kurativ behandling er omdiskutert, da det ikke er dokumentert overlevelsesgevinst. Samtidig er oppfølging med fokus på rehabilitering og seneffekter viktig, og for noen pasienter kreves en mer systematisk tilnærming. Gjeldende anbefalinger finnes i nasjonalt handlingsprogram for gynekologisk kreft.
Helsedirektoratet Nasjonal faglig retningslinje. Livmorhalskreft (cervixcancer). 6.18. Oppfølging og etterkontroller etter avsluttet kurativt rettet behandling.
Nasjonalt screeningsprogram for CC (Livmorhalsprogrammet) ble innført i 1995, og HPV-vaksinasjon ble innført i Barnevaksinasjonsprogrammet for 12–13 år gamle jenter og gutter (7. klassetrinn) i 2009.
I perioden 2017-2021 var gjennomsnittlig 5-års overlevelse for alle stadier rundt 83%, for FIGO stadium I nærmere 96%, og for FIGO stadium IV ca 20%. Sykdomsstadium og tumorstørrelse er de viktigste prognostiske faktorene.
Nasjonal faglig retningslinje. Gynekologisk kreft – handlingsprogram
Bente Vilming
EC, også omtalt som corpuscancer, utgår fra endometriet i uterus, og består av flere ulike histologiske subgrupper, hvorav endometrioid adenokarsinom er den vanligste (ca 80%). De øvrige vanligste histologiske subgrupper er serøst karsinom (5-10%) og klarcellet karsinom (3%). De ulike histologiske subgrupper har, i tillegg til morfologiske og molekylære karakteristika, ulike kliniske forløp.
Det er identifisert fire ulike molekylære subgrupper av EC med ulik prognose.
Sarkomer kan utgå fra muskulaturen eller bindevevet i corpus uteri, men er sjeldent forekommende og omtales ikke her.
EC er den vanligste gynekologiske kreftsykdommen i den vestlige del av verden. I Norge er EC hos kvinner den 6. hyppigste kreftformen, med 765 nye tilfeller i 2024. Gjennomsnittlig alder ved diagnose er 65 år.
Etiologien er ukjent hos ca 95% (sporadisk form). 5% er arvelig betinget, hvorav de fleste er assosiert med Lynch syndrom med nedarvet mutasjon i DNA reparasjonsgener (MLH1, MSH2, MSH6 eller PMS2), kalt DNA mismatch repair (MMR) gener.
Risikofaktorer inkluderer overvekt, diabetes mellitus, langvarig økt (endogent/eksogent) ensidig østrogenstimulering, høy alder, lav paritet, polycystisk ovariesyndrom og antiøstrogenbehandling hos postmenopausale.
Postmenopausal blødning, menometroragi, utflod og nytilkomne bekkensmerter.
Det utføres gynekologisk undersøkelse med transvaginal ultralyd samt endometriebiopsi eller fraksjonert abrasio (utskrapning) for histologisk vurdering. Det tas CT thorax, abdomen og bekken, mens MR og PET-CT tas på indikasjon (jmf. Handlingsprogrammet).
Uavhengig av histologisk type, bør alle pasienter med EC screenes for Lynch syndrom. Videre anbefales det at preoperativt histologisk materiale undersøkes for MMR status og at østrogen- og progesteronreseptor-status kartlegges ved residiv av endometrioid EC. For øvrige anbefalte molekylære analyser vises til Helsedirektoratet Nasjonal faglig retningslinje Gynekologisk kreft. Livmorkreft - endometriecancer 1.2. Diagnostikk Patologidiagnostikk ved gynekologisk kreft - Immunhistokjemi (IHC) og molekylære analyser.
Metaplasier, endometriehyperplasi, endocervikal mikroglandulær hyperplasi, primær cancer eller metastaser i cervix med infiltrasjon i endometriet, metastaser fra andre organer, hematolymfoide og nevroendokrine neoplasier, mesenkymale svulster i corpus uteri, inflammatoriske forandringer i endometriet.
De aller fleste pasienter diagnostiseres i tidlig stadium og tilbys operasjon. I avansert stadium vurderes også kirurgi. Pasienter som er vurdert inoperable primært tilbys ofte neoadjuvant kjemoterapi med 3 kurer karboplatin og paklitaksel og deretter ny vurdering for operasjon.
Adjuvant kjemoterapi med 6 kurer karboplatin og paklitaksel anbefales ved endometrioid adenocarsinom grad 3 FIGO stadium IB, ikke-endometrioid histologi og FIGO stadium II-IV. Ved kontraindikasjon kan cisplatin erstatte karboplatin, og docetaksel eller epirubicin (alternativt doxorubicin) kan erstatte paklitaksel.
Immunterapi med PD-1 hemmeren dostarlimab er godkjent for bruk i kombinasjon med karboplatin og paklitaksel etterfulgt av monoterapi dostarlimab i inntil 3 år ved primær avansert (FIGO std III-IV) eller tilbakevendende EC, uavhengig av MMR status. PD-L1 hemmeren durvalumab har tilsvarende godkjenning, bortsett fra at den er begrenset til dMMR (mismatch repair deficient)/MSI-H (microsatellite instability-high) EC.
HER2-hemmeren trastuzumab kan tilbys pasienter med HER2-positiv serøs EC med primært avansert stadium eller residiv (off-label bruk). Se Nye metoder ID2021_032.
Ved isolert vaginalt residiv etter kirurgi er strålebehandling med kurativ intensjon indisert.
Ved residiv bør endokrin behandling vurderes ved østrogenreseptor- og/eller progesteronreseptor-positiv sykdom, da responsraten er sammenlignbar med kjemoterapi (opptil 50 %). Aktuelle preparater er megestrolacetat og aromatasehemmere.
Ved sannsynlig platinum-sensitivt residiv anbefales platinum-basert kombinasjonskjemoterapi som ved primærbehandling. Ved platium-resistent sykdom vurderes behandling med doksorubicin, alternativt epirubicin, eller ukentlig paklitaksel.
Dostarlimab monoterapi kan tilbys pasienter med tilbakevendende eller fremskreden dMMR/MSI-H sykdom som har utviklet seg under eller etter tidligere behandling med et platinumholdig regime.
Kontrollen består av klinisk undersøkelse, inkludert gynekologisk undersøkelse med ultralyd. CT og MR på indikasjon. Ved mistanke om 1. gangs residiv tas biopsi. Verdien av rutinemessig oppfølging etter avsluttet kurativ behandling er omdiskutert, da det ikke er dokumentert overlevelsesgevinst. Samtidig er oppfølging med fokus på rehabilitering og seneffekter viktig, og for noen pasienter kreves en mer systematisk tilnærming. Gjeldende anbefalinger finnes i nasjonalt handlingsprogram for gynekologisk kreft 1.6. Oppfølging og kontroller etter primærbehandling.
Ved påvist Lynch syndrom er det anbefalt årlig gynekologisk undersøkelse fra 35 års alder, og kirurgi kan vurderes ved 45–50 års alder.
De fleste pasienter har lokalisert sykdom ved diagnosetidspunktet og god prognose. Ved antatt lokalisert sykdom er 5-års overlevelse 98% og ved fjernmetastaser ca 39%. 5- og 10- års overlevelse for hele gruppen er i Norge ca 86 %.
Nasjonal faglig retningslinje. Gynekologisk kreft – handlingsprogram
Bente Vilming
EOC er den vanligste formen for ovarialcancer, og utgjør ca ovarii, ca tubae og ca peritonei. EOC består av ulike subgrupper som representerer ulike sykdomsentiteter mht utgangspunkt, patogenese, kliniske funn og prognose.
Den vanligste subgruppen er høygradig serøst karsinom (HGSC, 65%), etterfulgt av endometrioid karsinom (EC, 7%), lavgradig serøst karsinom (LGSC, 5%), mucinøst karsinom (MC, 5%) og klarcellet karsinom (CCC, 5%).
Ikke-epitelial ovarialcancer er sjeldent og omtales ikke her.
I Norge er EOC den nest vanligste gynekologiske kreftformen (etter endometriecancer), med 564 nye tilfeller i 2024. Insidensen øker med alder, og gjennomsnittsalder ved diagnosetidspunkt er 68 år.
Etiologien er ukjent hos 80–85 % (sporadisk form), mens nedarvede mutasjoner angis å utgjøre 15–20 %. De vanligste sykdomsgivende mutasjoner er i BRCA1 og BRCA2 genene, mens en mindre andel skyldes mutasjoner i BRIP1, RAD51C og RAD51D eller Lynch syndrom med mutasjoner i mismatch repair (MMR) genene MLH1, MSH2, MSH6, PMS2.
Gjentatte eggløsninger med reparasjon av overflateepitelet i follikler samt retrograd blødning fra endometriet antas å øke risiko for kreftutvikling pga inflammasjon og aktivering av immunsystemet.
Øvrige risikofaktorer inkluderer tidlig menarche, sen menopause, få graviditeter, infertilitet, endometriose og økende BMI. P-piller reduserer risiko for EOC.
En norsk oversikt fra 2005 tyder på at 93 % har symptomer før diagnose. Pasienten har ofte uspesifikke symptomer fra abdomen med utspilthet, trykkfølelse/smerter, rask metthetsfølelse og endret avførings- og vannlatningsmønster. Redusert allmenntilstand, endret vekt, kvalme, halsbrann og anoreksi er også vanlige symptomer. Pasienter med pleuravæske kan få dyspnoe. Tromboembolisme kan også forekomme i forbindelse med sykdomsdebut.
Ved mistanke om ovarialcancer (RMI > 200 eller annen mistanke) skal pasienten henvises regionalt senter for behandling.
Utredningen omfatter gynekologisk undersøkelse med ultralyd, analyse av tumormarkørene CA125, HE4 og CEA i plasma, samt CT av thorax, abdomen og bekken. Koloskopi og gastroskopi vurderes ved klinisk indikasjon, blant annet ved forhøyet CEA.
Ved avansert stadium anbefales biopsi, vanligvis fra peritoneal karsinomatose. Cytologi av ascites og/eller pleuravæske tas ved forekomst.
Alle med EOC skal tilbys kimbane BRCA1/2 testing, og i tillegg anbefales kimbanetesting for minimum genene EPCAM, BRIP1, MLH1, MSH2, MSH6, PMS2, RAD51C og RAD51D (kan rekvireres ved regionalt senter).
Benign ovarialtumor, endometriose, tubo-ovarial abscess, tuberkulose (i bekkenet), myoma uteri, ikke-epitelial ovarialtumor, sarkom utgått fra ovarie eller uterus, metastase til ovarie, gastrointestinaltumor, diverticulitt, lymfom.
Behandling av EOC er i Norge sentralisert til regionale sentra.
Alle pasienter vurderes for operasjon. Spredning til bukhinnen er vanlig, og primær kirurgi er oftest et omfattende inngrep, der målet er å fjerne synlig tumorvev. For kirurgisk prosedyre vises det til Gynekologisk kreft – handlingsprogram. Etter operasjon anbefales adjuvant kjemoterapi med karboplatin og paklitaksel.
Dersom primær kirurgi ikke er indisert, anbefales neoadjuvant kjemoterapi med karboplatin og paklitaksel (vanligvis 3 kurer), etterfulgt av ny vurdering for operasjon. Etter operasjon anbefales adjuvant behandling med karboplatin og paklitaksel.
Kjemoterapi FIGO stadium I: Adjuvant platinumbasert kjemoterapi (karboplatin og paklitaksel eller karboplatin monoterapi) vurderes etter operasjon basert på substadium, histologisk type og differensieringsgrad. Retningsgivende regime og antall kurer fremgår i Gynekologisk kreft – handlingsprogram.
Kjemoterapi FIGO stadium II-IV: Alle anbefales kjemoterapi, og anbefalt regime er 6 kurer med karboplatin og paklitaksel. Ved kontraindikasjon mot disse medikamentene kan karboplatin erstattes med cisplatin, og paklitaksel med docetaxel, alternativt pegylert liposomalt doksorubicin (PLD) eller gemcitabin. Dersom platinum er kontraindisert kan trabectedin i kombinasjon med PLD brukes. Karboplatin monoterapi kan benyttes hos pasienter som vurderes ikke å tåle kombinasjonsbehandling.
Etter endt kjemoterapi skal pasienter med høygradig avansert sykdom (FIGO stadium III–IV) som har respondert på platinumbasert kjemoterapi eller ikke har tegn til restsykdom, vurderes for vedlikeholdsbehandling. Ved HRD (homolog rekombinasjons-defekt) sykdom anbefales olaparib i kombinasjon med bevacizumab. Ved HRP (homolog rekombinasjons-proficient) sykdom eller ukjent HR-status vurderes bevacizumab eller niraparib.
Ved lavgradig serøs ovarialcancer (LGSC) FIGO stadium II–IV vurderes endokrin vedlikeholdsbehandling etter primærbehandling, i første rekke aromatasehemmer. MEK-hemmeren trametinib er indisert ved tilbakevendende LGSC.
Ved manglende effekt av platinumbasert regime ved mucinøse carcinomer bør platinum-fri behandling som ved kolorektalkreft vurderes.
De fleste pasienter med EOC får residiv, og mål med behandlingen er da livsforlengelse og palliasjon. Ved platinum-sensitiv sykdom vurderes kirurgi, og platinumbasert behandling er indisert. Tostoffsbehandling anbefales, primært karboplatin i kombinasjon med PLD, alternativt karboplatin og paklitaksel som ved primærbehandling.
Ved høygradig serøs EOC som har respondert på platinumbasert behandling er vedlikeholdsbehandling med PARP-hemmer (olaparib eller niraparib) indisert, forutsatt at pasienten ikke tidligere har mottatt PARP-hemmer. Ved LGSC vurderes vedlikeholdsbehandling med endokrin behandling.
Ved platinum-resistent sykdom anbefales monoterapi med et legemiddel som ikke er platinum-basert; PLD, gemcitabin, ukentlig paklitaksel eller topotekan. Tamoksifen kan også forsøkes. Bevacizumab i kombinasjon med kjemoterapi er indisert ved symptomgivende ascites og/eller pleuravæske (som regel platinumresistent sykdom), best effekt er vist ved kombinasjon med ukentlig paklitaksel. Mitoxantron installasjon kan også vurderes ved symptomgivende ascites og/eller pleuravæske.
Mirvetuksimab soravtansin (Elahere® SPC), et folatreseptor-alfa (FRα)-rettet monoklonalt antistoff-legemiddelkonjugat (antibody-drug conjugate, ADC), er p.t. tilgjengelig ved «compassionate use» til pasienter med FRα-positiv, platinum-resistent høygradig serøs EOC som har fått én til tre tidligere systemiske behandlingsregimer. Se Nye Metoder mirvetuximab for oppdatert informasjon.
Palliativ strålebehandling vurderes i enkelte tilfeller.
Det er lite evidens for verdien av dagens oppfølgingsrutiner. Planlegging av kontroller vurderes i forhold til alder, komorbiditet og gevinst av å påvise residiv tidlig. Samtidig er oppfølging med fokus på rehabilitering og seneffekter viktig, og for noen pasienter kreves en mer systematisk tilnærming. Gjeldende anbefalinger finnes i nasjonalt handlingsprogram for gynekologisk kreft.
Det er ikke vist redusert mortalitet ved ulike screeningtiltak. Kvinner med påvist arvelig økt risiko for EOC anbefales jevnlig oppfølging. P-piller reduserer risiko for EOC. Det vises forøvrig til risikofaktorer under etiologi.
De fleste tilfeller av EOC oppdages i et avansert stadium, og ca 70% av pasienter med stadium III-IV høygradig EOC vil få tilbakefall av sykdommen innen 3 år. I tillegg til stadium er bl.a. respons på kjemoterapi, histologi og BRCA status prognostiske faktorer. 5-års overlevelsen var i årene 2019-2023 på 50.5%.
Nasjonal faglig retningslinje. Gynekologisk kreft – handlingsprogram
Bente Vilming
VC er kreft utgående fra ytre kjønnsorgan (vulva), som omfatter labia majora og minora, perineum, mons pubis, vestibulum, Bartholinis kjertler, uretraostiet og klitoris. VC består av flere subtyper med ulik prognose og etiologi. Plateepitelkarsinom er den vanligste typen og utgjør 85 %. 10% er maligne melanomer, mens 5% utgjør øvrige maligne svulster (inkl. sarkom, bartholinikarsinom, Pagets sykdom).
VC er en sjelden gynekologisk krefttype, med 75 nye tilfeller i 2024. Den rammer oftest kvinner over 70 år, men det har vært økende forekomst hos kvinner under 60 år i Norge.
Hovedårsakene til utvikling av plateepitelkarsinom er lichen sclerosis, ca 60%, og humant papillomavirus (HPV), ca 40%. Øvrige risikofaktorer inkluderer annen HPV-relatert karsinom (særlig cervix karsinom), Pagets sykdom, røyking, immunsvikt (inkl. medikamentelt indusert immunosuppresjon), diabetes og lav sosioøkonomisk status.
Kløe, brennende følelse, palpabel tumor, sårdannelse, blødning og smerte. VC kan også være asymptomatisk.
Gynekologisk undersøkelse med kolposkopi og biopsitaking. Det utføres også billeddiagnostikk av lysker med UL i FIGO stadium 1 og CT (PET CT) ved avansert stadium. MR bekken tas ved behov for mer detaljert kartlegging av primærtumor.
Eksematøs sykdom, benigne sår eller svulster, infeksjon, kondylom, bartholinitt.
Kirurgi, eventuelt i kombinasjon med strålebehandling, er kurativ behandling. Ved større reseksjoner kan plastikkirurgisk assistanse for rekonstruksjon være nødvendig.
Primær radiokjemoterapi anbefales ved inoperabel sykdom eller ved lokalavansert sykdom.
Ved fjernmetastaser og residiv vurderes multimodal behandling; kirurgi, strålebehandling og medikamentell behandling. Det foreligger utilstrekkelig data for anbefaling av medikamentelt regime, men i internasjonale retningslinjer anbefales det ofte å vurdere regimer som benyttes ved cervixcancer. Dog er nyere medikamenter som er godkjent for bruk i behandling av cervixcancer ikke godkjent for bruk i behandling av VC. Det er begrenset med aktuelle medikamenter, men cisplatin, alternativt karboplatin, i kombinasjon med paklitaksel eller cisplatin i kombinasjon med fluorouracil (5FU) kan vurderes.
Verdien av rutinemessig oppfølging etter avsluttet kurativ behandling er omdiskutert, da det ikke er dokumentert overlevelsesgevinst. Samtidig er oppfølging med fokus på rehabilitering og seneffekter viktig, og for noen pasienter kreves en mer systematisk tilnærming. Gjeldende anbefalinger finnes i nasjonalt handlingsprogram for gynekologisk kreft.
HPV-vaksinering og forebygging av HPV-smitte kan redusere risikoen for HPV-relatert VC.
Den viktigste prognostiske faktoren er lymfeknutestatus i lyskene. 5-års overlevelse ved ingen, 1 og >3 lymfeknutemetastaser i lyskene er henholdsvis ca 81%, 63% og 19%.
Nasjonal faglig retningslinje. Gynekologisk kreft – handlingsprogram
Bente Vilming
Trofoblastsykdommer har sitt utgangspunkt i svangerskapet. Trofoblastene utgjør det ytre cellelaget av blastocysten, et tidlig stadium i utvikling til embyro. Ved normal befruktning invaderer trofoblastene endometriet, blodkar og myometriet, og danner placenta og således føtomaternell sirkulasjon. Ved trofoblastsykdommer er denne trofoblastinvasjonen uhemmet. Sykdommen kan oppstå ved normal og ekstrauterin graviditet og ved abort.
Trofoblastsykdommer består av premaligne og maligne tilstander. Blæremola er en premalign tilstand, og består av komplett eller partiell mola. De maligne tilstandene utgjør persisterende mola, invasiv mola, choriocarciomer og de sjeldne undergruppene placenta site trophoblastic tumor (PSTT) og epiteloid trofoblast-tumor (ETT). Videre finnes sjeldne ikke-neoplastiske lesjoner.
Trofoblastsykdom oppstår i ca 0.9 tilfeller per 1000 fødsler. I Norge har ikke mola vært systematisk meldt til Kreftregisteret, men det registreres ca 10–20 kvinner med malign trofoblastsykdom i året. Choriokarsinom forekommer i 0.2 tilfeller per 1000 fødsler.
Ved trofoblastsykdommer er altså trofoblastinvasjonen uhemmet. I de fleste tilfeller er risikofaktorer ukjent, men forekomst er høyere hos kvinner i spesielt ung eller høy alder. Det er noe høyere risiko for gjentatt mola (8-15% etter komplett mola og 2-5% etter partiell mola).
Vaginalblødning, abdominalsmerter (torkvert ovariecyste), ekstrem svangerskapskvalme, mastalgi, tidlig preeklampsi, hyperthyreose/eventuell thyreotoksisk krise (grunnet høy hCG).
Symptomer fra metastaser: Hemoptyse, hoste og/eller dyspnoe fra lungemetastastaser, intracerebral blødning fra hjernemetastaste, emboli, hematuri. Noen debuterer med kun symptomer fra metastaser.
Gynekologisk undersøkelse med ultralyd. Ofte er uterus større enn forventet, med blæredannelser intrauterint. Ovarier kan være forstørret bilateralt (thecaluteincyster). Ascites og pleuravæske kan sees (pga ovarial hyperstimulering).
Patologisk forhøyet serum hCG, eventuelt også tyreoideaprøver.
Det skal tas rtg thorax og CT thorax, abdomen og bekken. Ultralyd abdomen/bekken vurderes. MR caput skal tas ved lungemetastaser ≥ 1 cm og ved høyrisikoscore.
Det skal ikke tas biopsi av metastasesuspekte lesjoner på grunn av blødningsfare.
Normal graviditet, ektopisk graviditet, andre hCG-produserende svulster, f.eks germinalcellesvuster i eggstokk, primær lungekreft og hjernesvulster.
For vurdering av prognose og valg av behandling (unntatt PSTT) brukes WHO risikoscore, der pasientens alder, type svangerskap, tid fra sist avsluttede svangerskap, serum hCG, største tumor, metastasenes lokalisasjon og antall metastaser og evt. tidligere kjemoterapi inngår. Valg av behandling avhenger også av histologi.
Behandling av mola: Evacuatio uteri, materiale sendes til histologisk undersøkelse. Deretter jevnlig hCG kontroller, jmf Handlingsprogrammet.
Medikamentell behandling er i Norge sentralisert til Oslo universitetssykehus HF, Radiumhospitalet, som kontaktes ved stigning, manglende normalisering eller platå av hCG, eller ved histologisk påvist malign trofoblastsykdom. Pasientene håndteres som øyeblikkelig hjelp.
Trofoblasttumorer er svært følsomme for kjemoterapi (bortsett fra PSTT og ETT).
Lavrisikopasienter (WHO score ≤ 6) behandles med lavdose metotreksat (25 mg s.c. daglig i 4 dager hver 12. dag). Ved utilstrekkelig effekt skiftes det til daktinomycin, og ved utvikling av resistens gis kombinasjonsbehandling som for høyrisiko pasienter.
Høyrisikopasienter (WHO score > 6) behandles med kombinasjonsterapi: EMA-CO: Etoposid, metotreksat og daktinomycin (dag 1+2) og syklofosfamid og vinkristin (dag 8) hver 14. dag.
Alternative kurer:
Det er spesiell dosering ved hjernemetastaser (EMA-CNS og metotreksat intratekalt).
Ved utbredte lungemetastaser og ved hjerne- eller levermetastaser gis 1-2 kurer lavdose metotreksat før kombinasjonsbehandling.
Kirurgi: Hysterektomi overveies ved lokalisert sykdom hos eldre. PSTT og ETT behandles primært med hysterektomi pga. liten følsomhet for kjemoterapi.
Strålebehandling er ikke aktuelt.
Etter evacuatio av mola::
1. serum-hCG måling 1 uke etter evacuatio. Deretter hver 14. dag i 8 uker. Pasienter med partiell eller komplett mola ved normalisering av hCG (<1 IE/l ved to gjentatte målinger) innen 8 uker etter evacuatio avslutter videre kontroller.
Ved forhøyet hCG etter 8 uker (både komplett mola og partiell mola) følges hCG hver 14. dag hvis fortsatt fallende til normalisering.
Prevensjon anbefales under behandling og under hele oppfølgningsperioden.
Etter kjemoterapi kontrolleres serum hCG:
Lavrisikopasienter avslutter kontroller 12 måneder etter normalisering av hCG (< 1IE/L). Det anbefales sikker prevensjon i ett år etter første normale hCG (< 1IE/L).
Høyrisikopasienter kontrollerer hCG som beskrevet over i 12 måneder, deretter hver 3. måned i ytterligere 12 måneder. Det anbefales sikker prevensjon i 24 måneder etter første normale hCG.
Pasienter med PSTT kontrollerer hCG som beskrevet ovenfor i 2 år, deretter hver sjette måned i 3–8 år (totalt 5–10 år). Deretter følges i prinsippet livslang kontroll årlig på grunn av risiko for sent residiv.
Ved blæremola er sannsynlighet for helbredelse 100%, og fertiliteten bevares. For malign trofoblastsykdom er sannsynlighet for helbredelse tilnærmet 100% for lavrisikogruppen, og 80-90 % for høyrisikogruppen. For lavrisikogruppen bevares fertiliteten med mindre det gjøres hysterektomi.
Nasjonal faglig retningslinje.
Redaksjonen
Kapittelet er under revisjon.
Redaksjonen
Kapittelet er under revisjon.
Nyrekreft – handlingsprogram
Nasjonal faglig retningslinje Helsedirektoratet.
Redaksjonen
Kapittelet er under revisjon.
Nasjonalt handlingsprogram for blærekreft.
Redaksjonen
Kapittelet er under revisjon.
Nasjonal handlingsplan - prostatakreft.
Redaksjonen
Kapittelet er under revisjon.
Nasjonalt handlingsprogram for testikkelkreft.
Odd Terje Brustugun
Disse svulstene er hovedsakelig av plateepitelkarsinom-type, hyppigst i larynks og munnhule. Et økende antall er forårsaket av HPV-infeksjon, spesielt tonsillecancer. Diagnostikk og behandling krever et utstrakt samarbeid mellom øre-nese-hals lege og onkolog og bør skje på regionsykehusnivå.
Behandlingen består først og fremst av kirurgi og stråleterapi. Cisplatin gitt samtidig med stråling gir bedre lokal respons, og en ca. 5 % bedre overlevelse sammenlignet med stråling alene, mens hverken neoadjuvant (primær) eller adjuvant kjemoterapi gir sikker overlevelsesgevinst. Cetuksimab kan også brukes i kombinasjon med stråling ved lokalavansert sykdom og i kombinasjon med cisplatinbasert kjemoterapi ved residiverende eller metastatisk sykdom. Man må være oppmerksom på fare for allergireaksjoner og gi premedisinering med antihistamin og kortikosteroider.
Fjernmetastaser ved diagnosetidspunktet er sjelden, men utelukker helbredelse. Hos tidligere ubehandlete pasienter er det imidlertid rapportert objektive responsrater på 80–90 % med cisplatin i kombinasjon med fluorouracil og eventuelt cetuksimab eller pembrolizumab (ved PD-L1 CPS-score ≥1). Det er ellers indikasjon for kjemoterapi ved residiver som ikke er tilgjengelige for kirurgi og/eller strålebehandling. Ikke alle pasienter med residiv vil tåle behandling med kombinasjonen cisplatin/fluorouracil og cetuksximab eller pembrolizumab. I slike situasjoner kan man gi monoterapi med metotreksat (25–50 mg/m2 ukentlig), alternativt cetuksimab.
Anti-PD1-antistoffet nivolumab er aktuell andrelinjebehandling hos pasienter med lokalavansert eller metastatisk sykdom som har progrediert under eller etter platinum-holdig kjemoterapi. Behandlingen gis intravenøst hver 4. uke inntil ikke-tolererbare bivirkninger eller progresjon. Immunmedierte bivirkninger som kolitter, pneumonitter og annet kan bli alvorlige og trenge rask behandling, primært høydoserte steroider
Se også Palliativ behandling.
Hode-/halskreft – handlingsprogram. Nasjonal faglig retningslinje Helsedirektoratet.
Odd Terje Brustugun
Den vanligste formen for skjoldbruskkjertelkreft er papillært thyreoideakarsinom (PTC), fulgt av follikulære, medullære karsinomer og lavt differensierte og anaplastiske karsinomer. Prognosen er gjennomgående god, med unntak av de anaplastiske thyreoideakarsinomer.
Behandlingen er primært kirurgisk, hos høyrisikopasienter etterfulgt av adjuvant behandling med radioaktivt jod (se Radiojodbehandling av høyt differensiert papillær og follikulær thyreoideacancer). Etter komplett fjerning av skjoldbruskkjertelen må tyreoideahormoner erstattes medikamentelt. Pasienter operert for papillært eller follikulært tyreoideakarsinom skal ha langvarig postoperativ suppresjonsbehandling med tyroxin-natrium, fordi TSH-mediert tumorvekst kan hemmes med tilførsel av tyreoideahormon. Fritt T4- og TSH-nivå, som skal ligge svært lavt, må følges regelmessig. Pasienter behandlet for medullært og anaplastisk tyreoideakarsinom, samt ved mikropapillære og minimalt invasivt follikulært karsinom, skal substitusjonsbehandles med tyroxin-natrium. I disse tilfellene skal TSH-nivået ligge i nedre normalområdet.
Tyreoideakreft er lite påvirkelig av cytostatika. I de tilfeller kjemoterapi er aktuell, bør behandling starte i spesialavdeling. Doksorubicin har best dokumentert effekt ved aggressive tumorformer. Vel 30 % av pasientene med anaplastisk tyreoideakreft kan respondere.
Som ved mange andre kreftsykdommer er målrettet behandling også et alternativ ved tyreoideakreft. Selperkatinib (SPC), vandetanib og kabozantinib har vist effekt hos pasienter med aggressiv og symptomatisk, inoperabel, lokalavansert eller metastaserende medullært tyreoideakarsinom. Multikinase-hemmeren lenvatinib kan forsøkes ved avansert papillært og follikulært tyreoideakarsinom som er refraktært overfor radioaktivt jod. Vandetanib, og i mindre grad kabozantinib og lenvatinib, kan gi forlenget QT-tid, og man skal derfor være spesielt på vakt mot hjertearytmier.
Helsedirektoratet: Nasjonalt handlingsprogram for thyroideakreft (skjoldbruskkjertelkreft)
Odd Terje Brustugun
Det er økt aldersavhengig risiko for strålingsrelatert skjoldbruskkjertelkreft hos barn selv etter relativt beskjedne inntak av radioaktivt jod. Erfaring viser at jodtablettbehandling av eksponert befolkning kan redusere forekomsten av skjoldbruskkjertelkreft med en faktor på 3. Ved de mest alvorlige scenarioene for radioaktiv forurensning som er aktuelle for Norge, synes tiltaket mest aktuelt for barn og unge under 18 år, gravide og ammende. Det har ingen eller veldig liten nytte for yngre voksne, og er ikke aktuelt for voksne over 40 år. Stabilt jod gir få bivirkninger ved anbefalt dose. Statens strålevern anbefaler at husstander med personer under 40 år, samt ammende og gravide, har jodtabletter lagret hjemme.
Jodtabletter bør tas umiddelbart etter et utslipp (helst innen få timer) der innånding av radioaktivt jod kan representere et problem. Etter inntak av kaliumjodid skjer en blokkering av kjertelen i løpet av to timer. Tar man tablettene umiddelbart etter å ha vært utsatt for radioaktivt jod, kan man hindre opptak av 95 – 98 % av radioaktiv mengde. Inntak av jod seks timer etter eksponering gir 50 % reduksjon, og 12 timer etter cirka 35 %. Inntak mer enn 24 timer etter eksponering gir ingen beskyttelse, men kan derimot hindre utskillelsen av radioaktivt jod. Ved inntak av tabletten 24 timer før eksponering oppnår man over 70 % beskyttelse. Beskyttelsen er marginal ved inntak av stabilt jod mer enn 72 timer før eksponering.
En dose er vanligvis nok. Evakuering og matrestriksjoner anbefales ved eventuell fortsatt eksponering for radioaktivt jod. I spesielle tilfeller kan det være aktuelt med en ny dose etter ett til to døgn. Det er særlig viktig å dosere presist til nyfødte. Jodtabletter skal bare tas etter råd fra myndighetene
Se også informasjon fra Direktoratet for Strålevern og atomsikkerhet - Jodtabletter ved atomulykker
Se tabellen Dosering av jod ved profylakse etter strålingsulykker.
DSA. Jodtabletter ved atomulykker. Sist oppdatert mars 2022.
Jodtabletter ved atomhendelser. Medisinsk informasjon til helsepersonell. DSA, Hdir, SLV mars 2022..
Larsen, C. Forebygging med jod ved radioaktivitet. Tidsskr Nor Legeforen 2022, doi: 10.4045/tidsskr.22.0184
Odd Terje Brustugun
Aldersgruppe | Mengde kaliumjodid (mg) | Antall tabletter a 65 mg (Kaliumjodid SERB) | Antall tabletter a 130 mg (Jodix) |
|---|---|---|---|
Nyfødte - opptil 1 mnd | 16 | 1/4 | 1/8 |
Spedbarn fra 1 mnd opptil 3 år | 36 | 1/2 | 1/4 |
Barn fra 3 år - opptil 12 år | 65 | 1 | 1/2 |
Ungdom fra 12 år - opptil 18 år | 130 | 2 | 1 |
Gravide og ammende kvinner | 130 | 2 | 1 |
Tabellen er basert på WHOs anbefalinger, men tilpasset norske tablettstørrelser.
Odd Terje Brustugun
Se Melanom – utredning og primærbehandling Tidsskr Nor Legeforen 2022
doi: 10.4045/tidsskr.22.0043, og Helsedirektoratets nasjonal faglige retningslinje: Melanomer - handlingsprogram.
Kirurgi er viktig behandling ved tidlig-stadium melanom, og kan gi kurasjon. Også ved lokal og regional metastasering er kirurgi et viktig alternativ. Immunterapi og målrettet behandling er nå svært viktige behandlingsmuligheter ved regional eller metastatisk sykdom. Postoperativ og palliativ stråleterapi kan være aktuelt.
Adjuvant behandling er aktuelt etter fullstendig reseksjon av melanom stadium III og IV. Intravenøs behandling med anti-PD-1-antistoffene pembrolizumab (hver 6. uke) eller nivolumab (hver 4. uke) gis i inntil 12 måneder. Hos pasienter med BRAF V600-mutasjon, og hvor immunterapi er uegnet, kan adjuvant peroral behandling med dabrafenib og trametinib benyttes i inntil ett år.
Immunmodulerende behandling med monoklonale antistoffer, såkalte immun-sjekkpunkt-hemmere, er aktuell behandling ved inoperabel eller metastaserende sykdom. PD1-hemmere (nivolumab og pembrolizumab), samt kombinasjonen nivolumab og CTLA4-hemmeren ipilimumab har vist god effekt hos en andel av pasientene. Alvorlige immunrelaterte inflammatoriske fenomener kan oppstå, slik som diaré/kolitt, utmattelse, kløe, utslett/dermatitt, kvalme, feber, nedsatt appetitt, ALT/AST-økning og hypotyreoidisme, men også myokarditt, encefalitt, hypofysitt og en rekke sjeldent forekommende betennelsesreaksjoner. Behandlingen skal oppstartes og følges av leger med erfaring, og det er særs viktig å komme raskt i gang med immundempende terapi som høydoserte steroider (ofte prednisolon/metylprednisolon 1-2 mg/kg) ved bivirkninger.
Ca. 50 % av alle melanomer har mutasjon i BRAF-genet (såkalt V600-mutasjon), og ved inoperabelt eller metastaserende melanom med påvist BRAF-mutasjon og som progredierer under eller etter immunterapi vil aktuell behandling være kombinasjonsbehandling med BRAF- (enkorafenib, vemurafenib eller dabrafenib) og MEK-hemmere (trametinib, kobimetinib eller binimetinib). Bivirkninger inkluderer feber, frysninger, utslett, lysømfintlighet, kvalme, diare, fatigue, atralgi, hånd-fot syndrom og alopeci.
Maligne melanomer er lite følsomme for konvensjonelle cytostatika, og slik behandling forsøkes nå kun unntaksvis. Historisk har dakarbazin og temozolomid vært brukt.
Det pågår en rekke studier med forskjellige medikamenter i ulike klasser og kombinasjoner, og mange melanom-pasienter kan være aktuelle for inklusjon i disse studiene.
Helsedirektoratet. Melanomer - handlingsprogram.
Se Legemiddeløkonomi – pasientens venn eller fiende og Praktisk legemiddeløkonomi, ipilimumab ved føflekkreft under avsnittet 5. Praktisk legemiddeløkonomi – noen eksempler.
Kjetil Boye
Sarkomer er en heterogen gruppe sjeldne maligne svulster som oppstår fra mesenkymalt vev, inkludert bindevev, fettvev, muskulatur, kar, nerver og skjelett. De kan oppstå i alle deler av kroppen, men forekommer hyppigst i ekstremiteter, trunkus og abdominalt/retroperitonealt. Sarkomer utgjør drøyt 1 % av alle krefttilfeller hos voksne, og omfatter minst 50 histologiske undertyper med betydelig variasjon i biologisk oppførsel, prognose og behandlingsrespons. De deles inn i to hovedgrupper, bensarkom og bløtvevssarkom, ut fra hvor de oppstår. Diagnostikken kan være utfordrende og behandlingen er ofte kompleks. Diagnostikk og behandling bør foregå ved spesialiserte sarkomsentre som har multidisiplinære team med særskilt erfaring, eller i samarbeid med slike sentre. I Norge er utredning og behandling sentralisert til Oslo universitetssykehus, Haukeland universitetssykehus, St. Olavs hospital og Universitetssykehuset i Nord-Norge.
Symptomene avhenger av hvilken type sarkom det er og hvor sarkomet er lokalisert. Det vanligste symptomet ved bløtvevssarkomer i ekstremiteter og trunkus er en oppfylling som ikke er smertefull. Smerter er det vanligste symptomet ved bensarkomer. Sarkomer i retroperitoneum og indre organer gir ofte få eller diffuse plager, og kan bli store før de oppdages. Det vanligste symptomet ved gynekologiske sarkomer er blødningsforstyrrelser.
Utredning ved mistanke om sarkom skal foregå ved et sarkomsenter eller i samråd med sarkomsenter. Utredningen innebærer en kombinasjon av ulike bildediagnostiske undersøkelser og vevsprøve (biopsi). Patolog med sarkomkompetanse skal være involvert i diagnostikken, som kan være krevende og ofte involverer både morfologi, immunhistokjemi og molekylærpatologi i kombinasjon med klinisk og radiologisk informasjon.
Den viktigste differensialdiagnosen er benigne mesenkymale svulster. Enkelte av disse kan ha et aggressivt forløp, men de metastaserer ikke. Andre differensialdiagnoser inkluderer andre maligne svulster og reaktive, ikke-neoplastiske tilstander i bindevev og bløtvev.
Behandlingen avhenger av type sarkom. I tillegg vil sykdomsutbredelse, prognostiske faktorer, alder og komorbiditet ha betydning for behandlingsmål og behandlingsvalg.
Kirurgi er standard behandling for de fleste pasienter med lokalisert bensarkom. Kirurgien kan være omfattende og innebære betydelig sekvele. Definitiv strålebehandling er aktuelt hvis kirurgi vil medføre stor morbiditet, risiko eller funksjonstap, og særlig ved strålefølsomme bensarkomer som for eksempel Ewings sarkom.
Høygradig maligne osteosarkomer og Ewings sarkom krever intensiv kjemoterapi i tillegg til lokalbehandling for kurasjon. Behandlingen strekker seg over 6-9 måneder og følger som hovedregel internasjonale protokoller. Osteosarkomer behandles med høydose metotreksat, cisplatin og doksorubicin for pasienter under 40 år og med cisplatin, doksorubicin og ifosfamid for pasienter over 40 år. Ewings sarkom behandles med vinkristin, syklofosfamid, doksorubicin, ifosfamid og etoposid. Behandlingen er intensiv og krevende og er både benmargstoksisk, kardiotoksisk og nefrotoksisk. Høydosebehandling med stamcellestøtte er aktuelt hos enkelte pasienter med Ewings sarkom. Ved kondrosarkom og kordom er kjemoterapi sjelden indisert.
Hvis behandlingsmålet er livsforlengelse brukes mindre intensive regimer. Aktuelle regimer ved osteoarkomer er høydose ifosfamid med eller uten etoposid, gemcitabin/docetaksel, karboplatin/etoposid, kabozantinib og pazopanib. Aktuelle regimer ved Ewings sarkom er høydose ifosfamid, syklofosfamid/topotekan, gemcitabin/docetaksel, irinotekan/temozolomid og karboplatin/etoposid.
Kurativt rettet behandling ved lokalisert bløtvevssarkom innebærer som hovedregel kirurgi, der målet er en komplett reseksjon med bevaring av viktige anatomiske strukturer så langt det lar seg gjøre. Ved tumorlokalisasjon i ekstremiteter eller trunkus gis strålebehandling i tillegg for å redusere risikoen for lokalt residiv ved høygradig maligne sarkomer, særlig dersom tumor ligger under den subkutane muskelfascien. Strålebehandlingen kan gis både pre- og postoperativt. Ved andre lokalisasjoner er strålebehandling ikke anbefalt som adjuvant behandling.
Pasienter med bløtvevssarkom i ekstremitet eller trunkus og høy risiko for tilbakefall har nytte av neoadjuvant eller adjuvant kjemoterapi. Pasienter med høyest risiko har sannsynligvis størst nytte, og estimert prognose basert på prognostiske risikomodeller bør derfor brukes i vurderingen. Kjemoterapien innebærer 3-6 kurer med doksorubicin og ifosfamid. Ved lav risiko for tilbakefall eller ved tumor i andre lokalisasjoner anbefales ikke adjuvant kjemoterapi.
Ved metastatisk sykdom er behandlingsmålet vanligvis livsforlengelse. Doksorubicin monoterapi, eventuelt kombinert med ifosfamid, er førstevalg. Ved leiomyosarkomer kan doksorubicin kombineres med dakarbazin eller trabektedin. Aktuelle regimer i andre og senere linjer er gemcitabin/docetaksel, trabektedin, pazopanib, eribulin, høydose ifosfamid, trofosfamid og dakarbazin. Det er ulike responsrater mellom de histologiske subtypene, hvilket betyr at subtype må hensyntas i vurderingen. Enkelte histologiske undergrupper av bløtvevssarkom behandles på andre måter, som for eksempel rhabdomyosarkom, desmoplastisk småcellet rundcellet tumor, klarcellet sarkom og alveolært bløtdelssarkom. Disse omtales ikke i videre detalj her.
Gastrointestinal stromal tumor (GIST) er en sarkomtype som forårsakes av mutasjon i KIT eller PDGFRA, hvilket også gjør sykdommen følsom for tyrosinkinaseinhibitorer som hemmer KIT og PDGFRA. Førstelinjes behandling ved metastatisk eller lokalisert, ikke-operabel GIST er imatinib. Behandlingen bør gis livslangt eller til progresjon. Median progresjonsfri overlevelse er mellom to og tre år, men enkelte pasienter kan ha vedvarende respons i mer enn ti år. Anbefalt andrelinjes behandling er sunitinib, og tredjelinjes behandling er regorafenib. Kjemoterapi har ingen plass i behandlingen av GIST. Ved lokalisert sykdom med høy risiko for tilbakefall er tre års behandling med imatinib anbefalt etter operasjon. Preoperativ behandling med imatinib kan vurderes ved svulster som er i grenseland for kirurgisk reseksjon eller dersom størrelsesreduksjon vil kunne føre til et mindre omfattende inngrep.
Kontroller og oppfølging av pasienter som har vært behandlet med kurativt siktemål har som formål å oppdage tilbakefall så tidlig som mulig og å kartlegge og håndtere eventuelle seneffekter. Kontrollene utføres hovedsakelig ved et sarkomsenter. Oppfølgingen varierer ut fra type sarkom og hvilken behandling som er gitt. Hovedregelen er at pasienter følges i 10 år etter avsluttet behandling. Noen pasienter har gjennomgått omfattende kirurgiske inngrep, strålebehandling og/eller intensiv kjemoterapi, og i slike tilfeller er risikoen for ulike typer seneffekter betydelig.
De fleste sarkomer oppstår uten kjent årsak. Medfødt genetisk predisposisjon, enten arvelig eller nyoppstått, er den viktigste risikofaktoren. Nyere studier har antydet at opp mot 20 % kan ha en genetisk predisposisjon. Tidligere strålebehandling er en annen viktig risikofaktor, og stråleassosierte sarkomer utgjør 2-5 % av alle sarkomtilfeller.
Omtrent 550 personer i Norge blir diagnostisert med sarkom årlig. Omkring 50 av disse er bensarkomer og de øvrige bløtvevssarkomer. Median alder ved diagnose for gruppen som helhet er over 60 år, men det er stor variasjon mellom de ulike histologiske undertypene. Sarkom er relativt sett hyppigere hos barn og ungdom og er en av de vanligste maligne tilstandene i barnealder.
Det er store forskjeller i prognose mellom ulike sarkomtyper og fra pasient til pasient. For gruppen som helhet er 5-års overlevelse 60-70 %. I tillegg til histologisk subtype avhenger prognosen av blant annet sykdomsutbredelse, malignitetsgrad, tumorstørrelse og lokalisasjon. Den viktigste prognostiske faktoren er sykdomsutbredelse, og kurativt rettet behandling er kun unntaksvis mulig ved metastatisk sykdom, mens små, lavgradig maligne sarkomer har en utmerket prognose.
Sarkomer – handlingsprogram - Helsedirektoratet
Kvalitetsregister for sarkom - FHI
Sarkom – Store medisinske leksikon
Nasjonalt kvalitets- og kompetansenettverk for sarkomer - Oslo universitetssykehus HF
Sarkom-appen – Sarkomer
Anne Sophie von Krogh
Leukemiene affiserer i første omgang beinmargens blodcelleproduksjon. De fleste pasientene vil derfor utvikle beinmargssvikt (anemi, blødningstendens, infeksjonstilbøyelighet) i større eller mindre grad. Det er stor variasjon i klinisk presentasjon ved debut fra tilfeldig oppdaget avvik i blodtellinger til dramatiske sykdomsbilder med blødninger, sepsis eller symptomer på leukostase. Mer sjelden kan leukemier debutere med skjelettsmerter eller tannkjøtthevelse.
Nedenfor omtales diagnostikk og behandling for hhv akutte leukemier, kroniske leukemier og myelodysplastiske syndromer.
Anne Sophie von Krogh
De akutte leukemiene utvikler seg fra umodne forstadier til blodceller. De utvikles raskt, og er ubehandlet dødelig i løpet av få måneder. Diagnostikk og behandling av akutte leukemier er en spesialistoppgave.
Akutt leukemi skyldes forandringer i tidlige forstadier til blodets celler i beinmargen som fører til ukontrollert cellevekst, manglende modning og hemmet produksjon av normale blodceller.
Akutt leukemi utvikler seg raskt og symptomer oppstår i løpet av få uker eller måneder. Vanligst er symptomer som skyldes benmargshemming (anemi, blødningstendens eller infeksjonstilbøyelighet). Symptomer som skyldes høyt sirkulerende antall umodne celler kan også forekomme (tungpust, påvirkning på sentralnervesystemet). Symptomer relatert til infiltrasjon av umodne blodceller i benmargen (smerter), tannkjøtt (tannkjøtthevelse og blødning) eller andre organer forekommer også.
Diagnostikk av akutte leukemier er en spesialistoppgave. Beinmargsprøve (tatt fra brystben eller hoftekammen) er nødvendig. For å stille en presis diagnose med tanke på undergruppe og prognose kreves et tett samarbeid mellom hematolog og spesiallaboratorier for flowcytometrisk, molekylærpatologisk og cytogenetiske undersøkelser av blod og beinmarg
Aplastisk anemi, myelodysplastisk syndrom og andre neoplastiske sykdommer i benmarg.
Målet for behandlingen, helbredelse, livsforlengelse eller palliasjon, avhenger av pasientens alder, type leukemi med prognostisk undergruppe og pasientens generelle helsetilstand. Helbredelse av akutt leukemi kan bare oppnås hvis pasienten kan bringes i komplett remisjon. For dette benyttes intensiv kombinasjonskjemoterapi. Det er realistisk å oppnå remisjon hos pasienter opp til 70–75 år hvis de ikke har alvorlig komorbiditet. Behandling etter oppnådd remisjon tar sikte på å beholde pasienten i remisjon vha cytostatikakurer eller stamcelletransplantasjon. Doseintensitet og varighet av slik behandling vil være avhengig av den spesifikke leukemiform samt pasientens alder og generelle helsetilstand.
Intensiv cytostatisk behandling av akutt leukemi er krevende, gir betydelige bivirkninger og kan gi alvorlige komplikasjoner. Behandlingen må startes og ledes av erfarne hematologer eller pediatere med spesialkompetanse i hematoonkologi, vanligvis på universitessykehusnivå.
Hematolog (oftest på universitetssykehus) utreder og initierer behandlingen ved akutte leukemier. Hematolog er også ansvarlig for å utarbeide en plan for oppfølging etter endt behandling.
Omtrent 160 personer i Norge får årlig diagnosen akutt myelogen leukemi. Median alder ved diagnose er 69 år. Akutt lymfatisk leukemi er langt sjeldnere hos voksne, men den hyppigste leukemiformen hos barn. Totalt får cirka 70 personer årlig diagnosen.
Infeksjons- og blødningskomplikasjoner forekommer hyppig før diagnose og under behandlingen. Tumorlyse kan forekomme spontant (før behandling) eller etter start av behandling. Andre komplikasjoner kan være organpåvirkninger på slimhinner (mukositt), lever, bukspyttkjertel (pankreatitt), nyrer, nerver (polynevropati), muskulatur (myopati) og koagulasjon (trombose).
Ubehandlet er akutt leukemi dødelig innen få uker eller måneder. Prognosen ved behandling varierer stort med alder og hvilke genetiske forandringer som foreligger i leukemicellene. Best overlevelse har akutt lymfatisk leukemi i aldersgruppen 1-12 år der nesten 90% blir kurert. For øvrig henvises det til spesiallitteratur.
Se avsnitt om leukemi (voksne) (barn) på helsenorge.no.
Den mest intensive behandlingen av akutt leukemi kan føre til redusert fertilitet etter endt behandling. For menn tilstrebes nedfrysning av sæd før oppstart behandling
Anne Sophie von Krogh
Disse deles i kronisk myelogen leukemi (KML) og kronisk lymfatisk leukemi (KLL). KML utgår fra en blodstamcelle og er kjennetegnet ved en økning av nøytrofile granulocytter og disses forstadier i blod og beinmarg. KLL utgår fra lymfocytter og er karakterisert ved økning av modne, lymfoide celler i blod, beinmarg eller lymfoide organ. Behandlingen av KML og KLL er svært ulik og omtales separat under.
Kronisk myelogen leukemi kan gi anemisymptomer eller symptomer fra en forstørret milt. Kronisk lymfatisk leukemi kan gi symptomer relatert til beinmargssvikt, symptomer fra forstørrede lymfeknuter eller milt eller B-symptomer (feber, nattesvette, vekttap). Ikke sjelden stilles diagnosen KML eller KLL etter tilfeldig funn av forhøyete leukocytter i blod.
Sentralt i diagnosen av KML er påvisning av fusjonsgenet BCRABL. Det kan gjøres i blod. Beinmargsprøve behøves for å vurdere andel umodne celler i beinmargen og for cytogenetisk undersøkelse ved diagnose.
Beinmargsprøve er ikke nødvendig for å stille diagnosen kronisk lymfatisk leukemi. Flowcytmetrisk undersøkelse av blod brukes til å undersøke om det foreligger klonale B-lymfocytter.
For begge diagnoser er klinisk undersøkelse nødvendig for å risikostratifisere.
Oppfølgingen skjer hos hematolog eller hos fastlege i nært samarbeid med spesialavdeling. Pasientene har ofte nedsatt infeksjonsforsvar. Begynnende symptomer eller tegn på infeksjon må tas alvorlig. Både bakterielle infeksjoner, soppinfeksjoner samt virusinfeksjoner (ikke sjelden herpes zoster) kan ha et alvorlig forløp.
Belastningen ved å leve med kronisk leukemi gjør støttetiltak viktig, og kreftkoordinator i kommunen kan bidra sammen med fastlegen.
KML skyldes en spesifikk genforandring med bytte av genmateriale mellom kromosom 9 og kromosom 22 (Philadelfiakromosom). Genforandringen er ervervet og ikke nedarvet. Årsaken er ukjent. For KLL er årsaken oftest ukjent, men det er økt risiko dersom sykdommen forekommer hos nær slektning.
Insidensen av KML er omtrent 1:100 000 per år og median alder ved diagnose er 60 år. Insidensen av KLL er omtrent 3-4: 100 000 per år, høyere for menn enn for kvinner. Median alder ved diagnose er omkring 72 år.
For KML: Myeloproliferativ neoplasi som polycytemia vera og myelofibrose. Kronisk inflammasjon.
For KLL: Non-Hodgkin og Hodgkins lymfom. For begge: akutt leukemi og andre tilstander med beinmargsinfiltrasjon.
For KML: utvikling til akutt leukemi (blastfase). For KLL: infeksjonskomplikasjoner forekommer hyppig. Utvikling til aggressivt lymfom (Richters transformasjon) er sjelden.
Prognose avhenger av risikoskår ved diagnose og behandlingsrespons (særlig KML). Ved lav risiko og/ eller optimal behandlingsrespons er forventet prognose på nivå med normalbefolkningens.
Se avsnitt om leukemi (voksne) på helsenorge.no.
TKI som brukes til behandling av KML er teratogent og skal ikke brukes under graviditet og amming. Evt svangerskap bør planlegges i nært samarbeid med hematolog.
Anne Sophie von Krogh og Anders Erik Astrup Dahm
Myelodysplastiske syndromer (MDS) er en gruppe klonale benmargssykdommer karakterisert av cytopenier, dysplasi i en eller flere av de myelogene cellelinjene, ervervede genetiske avvik og økt risiko for å utvikle akutt myelogen leukemi, se Akutte leukemier. MDS rammer oftest eldre mennesker og prognosen er veldig varierende.
MDS skyldes genetiske avvik som oppstår i benmargscellene som er forstadier til blodets celler. De genetiske avvikene forstyrrer modningen av cellene som gjør at de får dysplastisk utseende og det gir cytopenier i en eller flere av cellerekken i perifert blod, dvs. anemi, trombocytopeni og/eller nøytropeni. MDS er vanligere hos eldre. Hos eldre pasienter med makrocytær anemi der man har utelukket mangel av vitamin B12 eller folat bør man tenke på MDS.
MDS oppdages ofte tilfeldig ved en blodprøve som viser cytopeni og der utredningen videre konkluderer med MDS. MDS gir oftest ikke symptomer om ikke trombocytopenien blir så alvorlig at det gir blødninger, nøytropenien blir så alvorlig at det gir infeksjoner eller anemien blir så alvorlig at man får anemi-symptomer. I senere stadier av MDS kan noen pasienter få inflammatoriske reaksjoner som f.eks. feber av ukjent årsak.
MDS diagnostiseres ved mikroskopi av blod og benmarg, væskestrømscytometri av benmarg, samt benmargsbiopsi og undersøkelser av genetiske avvik i benmargscellene. Det er også viktig samtidig å utelukke differensialdiagnoser som f.eks. vitamin B12- mangel.
Behandlingen av MDS avhenger av sykdommens alvorlighetsgrad. Målet for behandlingen kan være symptomlindrende, støttende eller livsforlengende. Allogen stamcelletransplantasjon, se Høydosebehandling med stamcellestøtte, er den eneste behandlingen som gir mulighet for kurasjon og kan vurderes til ellers friske pasienter med høy risiko for transformasjon til akutt leukemi. Mange pasienter med MDS kan observeres ubehandlet. Pasienter med alvorlig MDS som ikke er kandidater for allogen stamcelletransplantasjon vil ofte få behandling med de hypometylerende medikamentene azacitidin eller decitabin, som er milde former for kjemoterapi. Enkelte undergrupper av MDS kan ha god nytte av det alkylerende medikamentet melfalan eller av det immunmodulerende medikamentet lenalidomid. Noen pasienter vil få immunosuppresiv behandling med ciklosporin eller anti-thymocytt globulin (se rATG ev. eATG). Luspatercept er et nytt medikament som hjelper mot anemi hos pasienter med MDS ringsideroblast anemi. Andre pasienter kan ha god nytte av rekombinant human granulocytt kolonistimulerende faktor (G-CSF) og/eller erytropoietin-analoger. Noen pasienter ender opp med kun å få blodtransfusjoner, de kan da samtidig få jern-chelaterende behandling for å unngå hemosiderose.
Hematolog utreder og stiller diagnosen myelodysplastisk syndrom, foretar en risikovurdering og gir anbefaling vedrørende behandling. Oppfølging videre avhengig av risiko og behandlingsmål blir ofte et samarbeid mellom fastlege og hematolog.
Insidensen er for alle aldersgrupper ca. 4–5/100.000/år mens den for pasienter ≥ 70 år er minst 20/100.000/år. Median alder ved diagnose er 73 år.
Den viktigste komplikasjonen er at hos noen pasienter kan MDS utvikle seg til akutt myelogen leukemi. Andre vanligere komplikasjoner er jernopphopning grunnet multiple erytrocytt-transfusjoner. Pasienter med nøytropeni kan få alvorlige infeksjoner. Pasienter med trombocytopeni kan få alvorlige blødninger.
MDS er en sekk med forskjellige sykdommer der prognosen er avhengig av de cytogenetiske forandringene i MDS-klonen, antall umodne celler (blaster) i benmargen, og hvor alvorlig cytopeniene er. Disse faktorene inngår i prognose-skåren IPSS-R. Overlevelsen er ekstremt varierende og varierer fra normal overlevelse til under et års overlevelse.
Redaksjonen
Kapittelet er under revisjon.
Nasjonal faglig retningslinje - lymfekreft.
Anne Sophie von Krogh
Anne Sophie von Krogh
Myelomatose, alias multippelt myelom, benmargskreft, myelom ev. plasmacellemyelom, er en kreftsykdom som kjennetegnes ved ukontrollert deling av plasmaceller i benmargen. Plasmacellene påvirker produksjonen av røde blodceller og øker bennedbrytningen i skjelettet. Nyresvikt, som følge av avleiring av lette immunglobulinkjeder fra plasmacellene, er også et vanlig presentasjonsfunn ved myelomatose. Myelomatose rammer hyppigst de over 65 år.
Diagnosen stilles på bakgrunn av funn av en monoklonal immunglobulinkomponent (M-komponent) i serum og plasmacelleøkning (> 10%) i benmargen. Vanligste presentasjon av sykdommen er skjelettsmerter, anemi, nyresvikt og/eller hyperkalsemi (CRAB symptomene). I alvorlige tilfeller kan sykdommen debutere med symptomer på ryggmargskompresjon. Om lag 1/3 av pasientene har nyresvikt som i uttalte tilfeller kan føre til behov for dialyse. Sykdommen kan per i dag ikke kureres, men nye legemidler og behandlingsmuligheter de seneste årene har forbedret overlevelsen betydelig. Fem-års median overlevelse samlet er på litt over 60% (2021). Beslektete sykdommer med egen ICD-kode og overlappende behandling er plasmacelleleukemi og solitært plasmacytom.
Myelomatose inndeles i ulike stadier, se Nasjonal faglig retningslinje Myelomatose, Stadieinndeling og prognose, sist faglig oppdatert 21.12.2023, samt Aktuelle nettressurser nedenfor.
MGUS: Tilstedeværelse av kun en monoklonal immunglobulinkomponent i serum (<30 g/l) og/ eller urin (<500mg/24t) i fravær av andre symptomer, anses i dag å være et forstadium til myelomatose. Denne tilstanden, som betegnes MGUS (monoklonal gammopati av usikker signifikans), krever ikke behandling, men bør kontrolleres jevnlig, f.eks. av primærlege. Asymptomatisk eller ulmende myelomatose oppfyller kriteriene for diagnosen myelomatose, men ingen kriterier for behandlingstrengende sykdom, og kan følges uten behandling (av hematolog). Behandlingskrevende myelomatose er en spesialistoppgave og skjer i nært samarbeid med universitetssykehus.
Pasienter med myelomrelaterte symptomer bør vurderes for behandling med kjemoterapi. Dagens behandling har god symptomatisk og tumorreduserende effekt, og forlenger levetiden hos de fleste. Kjemoterapien ved myelomatose bør startes og styres av hematolog med relevant erfaring. Se nasjonalt handlingsprogram for maligne blodsykdommer for detaljer og oppdaterte behandlingsregimer.
Hos pasienter under 70 - 75 år er høydose melfalan etterfulgt av autolog stamcelletransplantasjon (se HMAS og Kreftlex) etablert primærbehandling. Før høydose melfalan gis vanligvis tre til fire induksjonskurer, som regel med lenalidomid, deksametason og bortezomib, samt syklofosfamid før mobilisering og høsting av stamceller. Gis to høydosebehandlinger etter hverandre i ett behandlingsløp kalles det tandem HMAS.
For pasienter over 70 - 75 år gis ikke høydosebehandling, men kombinasjonsbehandling av kortikosteroid, kjemoterapi med melfalan, proteasomhemmer eller immunmodulatoriske midler og/ eller monoklonalt antistoff mot CD38 (Monoklonalt antistoff mot CD30, CD33 og CD38). Se nasjonal faglig behandlingsretningslinje for anbefalte kombinasjonsregimer.
Ved sykdomsprogresjon kan man gjenta behandlingen med høydose melfalan hvis det har gått over ett år siden avsluttet behandling, pasienten anses å tåle det, og det ble høstet nok stamceller i utgangspunktet. Ved senere residiv vil det være aktuelt å behandle med kombinasjonsbehandling med midler fra gruppene proteasonhemmer (bortezomib, kafilzomib, iksazomib), immunmodulatoriske midler (lenalidomid, talidomid, pomalidomid) og/ eller monoklonalt antistoff mot CD38 (daratumumab, isatuksimab), alle i kombinasjon med kortikosteroid (oftest deksametason). Melfalan, syklofosfamid og bendamustin er også aktuelle legemidler ved senere residiv. Det anbefales i dag at pasientene får acetylsalisylsyre, alternativt warfarin eller lavmolekylært heparin, som tromboseprofylakse dersom de behandles med talidomid, pomalidomid eller lenalidomid.
Allogen stamcelletransplantasjon er ikke et rutinetilbud og tilbys kun til yngre pasienter etter nærmere vurdering. Strålebehandling må vurderes ved smertefulle skjelettmanifestasjoner, truende tverrsnittslesjon av ryggmargen samt lokaliserte tumores (plasmacytom). Symptomgivende hyperkalsemi krever akutt innsettende tiltak for å redusere plasmanivået av kalsium (se Hyperkalsemi (T23.3.10)). Bisfosfonater eller hemmer av RANKL brukes ved myelomatoserelatert skjelettsykdom. Pasientene har ofte nedsatt infeksjonsforsvar og begynnende symptomer eller tegn på infeksjon må tas alvorlig. Gammaglobulinsubstitusjon kan bli aktuelt.
Bispesifikke antistoffer og behandling med manipulerte T-celler (CAR-T) er under klinisk utprøving ved myelomatose og til vurdering i nye metoder.
Oppfølgingen bør skje ved spesialavdeling eller i nært samarbeid med hematolog. Pasientene har ofte nedsatt infeksjonsforsvar og begynnende symptomer eller tegn på infeksjon må tas alvorlig. Mange av medisinene kan gi til dels plagsomme bivirkninger, bl.a. nevropatier.
For støttetiltak i kommunal regi er kreftkoordinator og fastlege viktige aktører.
Anne Sophie von Krogh
Amyloidose er en samlebetegnelse for sykdom som skyldes avleiring av feilfoldet protein i ett eller flere organer. Det finnes en rekke proteiner som kan avleire seg som amyloid, og tilstandene klassifiseres etter hvilket protein som har gitt opphavet til amyloidet, slik som serum amyloid A (SAA), transtyretin (TTR), Apolipoprotein A1 (AApoA1) med flere. For oversikt over amyloidnomenklatur og inndeling, se Buxbaum JN et al. Amyloid nomenclature 2022 DOI: 10.1080/13506129.2022.2147636.
Ved systemisk AL-amyloidose er det monoklonale lette kjeder som er utgangspunktet for fibrilleproteinet som gir amyloidavleiring, og disse pasientene har en underliggende B-celleneoplasi (plasmacellesykdom eller lymfom) som produserer de monoklonale lette kjedene. 5-10% av pasienter som har myelomatose har samtidig amyloidose. Organer som typisk rammes av amyloidavleiring er hjertemuskel, nyrer, nerver, tarm, lever, og eventuelt lunger. Symptomene varierer avhengig av hvilke organ som er affisert og inkluderer hjertesvikt (systolisk eller diastolisk), ortostatisme, perifer polynevropati, proteinuri og nefrotisk syndrom, gastrointestinal blødning, malabsorpsjon, makroglossi og hepatomegali.
Leveutsiktene ved systemisk AL-amyloidose varierer stort og er avhengig av hvilke organ som er rammet. Spesielt vil graden av hjerteaffeksjon kunne spille en rolle for prognosen, samt responsen på behandling og en rekke øvrige faktorer i den enkeltes sykdom.
Behandlingen retter seg mot å redusere produksjonen av det amyloide proteinet. Ved systemisk AL-amyloidose gis derfor behandling rettet mot plasmacelle- eller B-celleklonen. Mange av de samme legemidlene som brukes ved myelomatose er aktuelle, men behandlingen tåles ofte dårligere og spesiell forsiktighet må utvises ved hjerteaffeksjon.
Høydose melfalan etterfulgt av autolog stamcelletransplantasjon er aktuelt for et mindretall av pasientene som er <70 år og har lite eller ingen hjerteaffeksjon. Stamcellehøsting skjer ved bruk av G-CSF alene.
For pasienter som ikke er aktuelle for høydosebehandling med autolog stamcellestøtte gis kombinasjonsbehandling av bortezomib, deksametason og melfalan eller syklofosfamid. Ved residiv gis enten rebehandling med samme midler som i førstelinje, monoterapi med daratumumab eller kombinasjon av deksametason og lenalidomid eller pomalidomid. Støttebehandling er viktig særlig ved hjerteamyloidose. Diuretika er viktig i så måte, mens betablokkere må unngås.
Oppfølgingen bør skje ved spesialavdeling eller i nært samarbeid med hematolog. Ved hjerteaffeksjon kreves nært samarbeid med kardiolog. Flere av legemidlene rettet mot B-celleklonen tåles dårlig ved amyloidose og det er økt risiko for hjertearytmi, væskeretensjon og trombose. I sykdommens sluttfase er det viktig å involvere fastlege, kreftkoordinator og palliativ kompetanse
Anne Sophie von Krogh
Waldenströms sykdom (=Morbus Waldenström og Waldenströms makroglobulinemi) er et indolent lymfom, men klassifiseres også ofte under plasmacellesykdommene. Sykdommen er sjelden. For å stille diagnosen kreves funn av lymfoplasmacyttisk lymfom i benmargen (>10%) og en M-komponent av typen IgM (uansett konsentrasjon). Mutasjon i MYD88-genet finnes i tumorcellene hos 90-95% av pasientene. Diagnosen stilles ikke sjelden tilfeldig i forbindelse med utredning av forhøyet senkningsreaksjon. Symptomer kommer enten fra lymfominfiltrasjon i lymfatisk vev (inkludert benmargssvikt), B-symptomer, eller effekter av IgM M-komponenten. Det monoklonale IgM kan gi autoimmune fenomener (som f.eks. hemolyse) eller hyperviskositet i blodet som kan gi cerebrale symptomer, synsforstyrrelser eller blødningstendens. Hyperviskositet er sjelden ved IgM < 40 g/L.
Asymptomatiske pasienter behandles ikke. Pasienter med symptomer behandles med kombinasjonsregimer som inkluderer rituximab, oftest kombinasjonen rituximab og bendamustin, kombinasjonen rituximab, syklofosfamid, deksametason eller rituximab, bortezomib og deksametason. Ibrutinib har indikasjon 2. linje eller senere behandlinger, eller til pasienter som ikke kan få kjemo-immunterapi. Plasmaferese brukes ved symptomer på hyperviskositet, men effekten er kortvarig og kjemo-immunterapi i en av nevnte kombinasjoner startes samtidig.
Utredning og eventuell behandling skjer hos hematolog, onkolog eller indremedisiner med kompetanse i behandling av hematologiske maligniteter. Asymptomatiske pasienter kan følges av fastlegen, i samarbeid med hematolog/onkolog.
Ibrutinib (Imbruvica) – Indikasjon III: Legemiddel (kapsel) til behandling ved Mb Waldenstrøm. Ibrutinib (Imbruvica) - Indikasjon III (nyemetoder.no)
Redaksjonen
Kapittelet er under revisjon.