Dinoproston er prostaglandin E2 og gemeprost er en prostaglandinanalog av type E1. De har begge tilsvarende effekter og bruksområde. Disse prostaglandinene virker kontraherende på uterusmuskulatur i hele svangerskapet. De brukes i forskjellige formuleringer til oppmykning av cervix for fødselsinduksjon, til 1. trimester abort og til induksjon av aborter i 2. trimester. De kan også brukes til induksjon av fødsel i spesielle tilfeller (dødt foster, anencefali). Administrasjonsmåten er intracervikal eller vaginal. Plasmahalveringstiden er meget kort.

Misoprostol er syntetisk prostaglandin E1-analog. Gir i lavere doser modning av cervix og uteruskontraksjoner. Hemmer i høyere orale doser syresekresjonen og stimulerer ventrikkelslimhinnens beskyttelsesmekanismer.

Fremkalling av abort, fortrinnsvis i 2. trimester og av preterm fødsel ved intrauterin fosterdød eller store misdannelser. Oppmykning av cervix før fødselsinduksjon og før dilatasjon ved provosert abort.

Dinoproston vaginalinnlegg: Initiering av cervixmodning hos pasienter ved termin (fra 37 fullgåtte svangerskapsuker).

Misoprostol også forebyggende mot ventrikkel- og duodenalsår. Utenom godkjent indikasjon også til forebygging av og behandling ved post partum-blødninger.

De fleste bivirkningene er relatert til prostaglandinenes kontraktile effekt på glatt muskulatur i gastrointestinaltraktus, årer og kar, bronkier og uterus. Kort virketid reduserer risikoen for alvorlige effekter.

• Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme og brekninger, diaré. Feberstigning over 1,1 grad sees hos 50–70 % innen 15–45 minutter og varer opp til 6 timer. Hodepine, frysninger og skjelvinger. Unormal uterusaktivitet (økt frekvens, spenning eller varighet). Fosteret kan vise uro og endret hjerterytme.
• Potensielt alvorlige: Provokasjon av astmalignende anfall. Kardiovaskulære hendelser som hjerteinfarkt. Kraftige uteruskontraksjoner som har ført til cervixruptur, har forekommet. Fosterdød.

Graviditet: Kan være teratogent. Hvis graviditet ikke avsluttes med dinoproston eller gemeprost, bør det avsluttes på annen måte. Amming: Kan muligens påvirke melkeutskillelsen.

Må bare brukes på sykehusavdelinger under kyndig overvåking.

Skal ikke brukes der uteruskontraherende legemidler generelt er kontraindisert. Astma og hjertesykdom er relative kontraindikasjoner.

Kontinuerlig monitorering av uterusaktivitet og barnets hjerteaktivitet.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Dinoproston er prostaglandin E2 og gemeprost er en prostaglandinanalog av type E1. De har begge tilsvarende effekter og bruksområde. Disse prostaglandinene virker kontraherende på uterusmuskulatur i hele svangerskapet. De brukes i forskjellige formuleringer til oppmykning av cervix for fødselsinduksjon, til 1. trimester abort og til induksjon av aborter i 2. trimester. De kan også brukes til induksjon av fødsel i spesielle tilfeller (dødt foster, anencefali). Administrasjonsmåten er intracervikal eller vaginal. Plasmahalveringstiden er meget kort.

Misoprostol er syntetisk prostaglandin E1-analog. Gir i lavere doser modning av cervix og uteruskontraksjoner. Hemmer i høyere orale doser syresekresjonen og stimulerer ventrikkelslimhinnens beskyttelsesmekanismer.

Absorberes raskt ved intracervikal tilførsel. Sannsynligvis større biotilgjengelighet fra gel enn fra vagitorie. Nedbrytes delvis lokalt i cervix ved oksidering. Metaboliseres for øvrig i leveren, lungene og annet vev ved dehydrogenering. Metabolitters aktivitet er ikke klarlagt. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 2,5–5 minutter.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Fremkalling av abort, fortrinnsvis i 2. trimester og av preterm fødsel ved intrauterin fosterdød eller store misdannelser. Oppmykning av cervix før fødselsinduksjon og før dilatasjon ved provosert abort.

Dinoproston vaginalinnlegg: Initiering av cervixmodning hos pasienter ved termin (fra 37 fullgåtte svangerskapsuker).

Misoprostol også forebyggende mot ventrikkel- og duodenalsår. Utenom godkjent indikasjon også til forebygging av og behandling ved post partum-blødninger.

0,5 mg hver time, ev. økende til 1(–5) mg hver time; appliseres intracervikalt. Dinoproston bør bare brukes på gynekologiske- eller fødeavdelinger med nødvendig utrustning.

Propess 10 mg vaginalinnlegg: Ett vaginalinnlegg plasseres høyt vaginalt i bakre fornix. Vaginalinnlegget bør fjernes senest etter 24 timer uavhengig av om cervixmodning er oppnådd eller ikke. Ved påfølgende administrering av oksytocin, anbefales det å vente i minst 30 minutter etter at vaginalinnlegget er tatt ut. Pediatrisk populasjon: Sikkerhet og effekt av Propess hos gravide kvinner under 18 år har ikke blitt fastslått. Det finnes ingen tilgjengelige data. Se for øvrig SPC: Propess 10 mg vaginalinnlegg

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk: Økt uterusaktivitet. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Ev. vaginalskylling. Symptomatisk behandling.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

De fleste bivirkningene er relatert til prostaglandinenes kontraktile effekt på glatt muskulatur i gastrointestinaltraktus, årer og kar, bronkier og uterus. Kort virketid reduserer risikoen for alvorlige effekter.

• Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme og brekninger, diaré. Feberstigning over 1,1 grad sees hos 50–70 % innen 15–45 minutter og varer opp til 6 timer. Hodepine, frysninger og skjelvinger. Unormal uterusaktivitet (økt frekvens, spenning eller varighet). Fosteret kan vise uro og endret hjerterytme.
• Potensielt alvorlige: Provokasjon av astmalignende anfall. Kardiovaskulære hendelser som hjerteinfarkt. Kraftige uteruskontraksjoner som har ført til cervixruptur, har forekommet. Fosterdød.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Skal ikke brukes der uteruskontraherende legemidler generelt er kontraindisert. Astma og hjertesykdom er relative kontraindikasjoner.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Graviditet: Kan være teratogent. Hvis graviditet ikke avsluttes med dinoproston eller gemeprost, bør det avsluttes på annen måte. Amming: Kan muligens påvirke melkeutskillelsen.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Må bare brukes på sykehusavdelinger under kyndig overvåking.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Kontinuerlig monitorering av uterusaktivitet og barnets hjerteaktivitet.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Dinoproston er prostaglandin E2 og gemeprost er en prostaglandinanalog av type E1. De har begge tilsvarende effekter og bruksområde. Disse prostaglandinene virker kontraherende på uterusmuskulatur i hele svangerskapet. De brukes i forskjellige formuleringer til oppmykning av cervix for fødselsinduksjon, til 1. trimester abort og til induksjon av aborter i 2. trimester. De kan også brukes til induksjon av fødsel i spesielle tilfeller (dødt foster, anencefali). Administrasjonsmåten er intracervikal eller vaginal. Plasmahalveringstiden er meget kort.

Misoprostol er syntetisk prostaglandin E1-analog. Gir i lavere doser modning av cervix og uteruskontraksjoner. Hemmer i høyere orale doser syresekresjonen og stimulerer ventrikkelslimhinnens beskyttelsesmekanismer.

Biotilgjengeligheten er 10–30 % ved vaginal tilførsel. Effekten inntrer etter 2 timer. Metaboliseres raskt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 50 % umetabolisert. Utfyllende farmakokinetiske data savnes.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Fremkalling av abort, fortrinnsvis i 2. trimester og av preterm fødsel ved intrauterin fosterdød eller store misdannelser. Oppmykning av cervix før fødselsinduksjon og før dilatasjon ved provosert abort.

Dinoproston vaginalinnlegg: Initiering av cervixmodning hos pasienter ved termin (fra 37 fullgåtte svangerskapsuker).

Misoprostol også forebyggende mot ventrikkel- og duodenalsår. Utenom godkjent indikasjon også til forebygging av og behandling ved post partum-blødninger.

1 vagitorie (1 mg) føres dypt inn i skjeden mellom 3 og 5 timer før inngrepet.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Forsterkning av bivirkninger som GI-symptomer, feber og økt uterusaktivitet.

Behandling: Ev. vaginalskylling. Symptomatisk behandling.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

De fleste bivirkningene er relatert til prostaglandinenes kontraktile effekt på glatt muskulatur i gastrointestinaltraktus, årer og kar, bronkier og uterus. Kort virketid reduserer risikoen for alvorlige effekter.

• Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme og brekninger, diaré. Feberstigning over 1,1 grad sees hos 50–70 % innen 15–45 minutter og varer opp til 6 timer. Hodepine, frysninger og skjelvinger. Unormal uterusaktivitet (økt frekvens, spenning eller varighet). Fosteret kan vise uro og endret hjerterytme.
• Potensielt alvorlige: Provokasjon av astmalignende anfall. Kardiovaskulære hendelser som hjerteinfarkt. Kraftige uteruskontraksjoner som har ført til cervixruptur, har forekommet. Fosterdød.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Skal ikke brukes der uteruskontraherende legemidler generelt er kontraindisert. Astma og hjertesykdom er relative kontraindikasjoner.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Graviditet: Kan være teratogent. Hvis graviditet ikke avsluttes med dinoproston eller gemeprost, bør det avsluttes på annen måte. Amming: Kan muligens påvirke melkeutskillelsen.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Må bare brukes på sykehusavdelinger under kyndig overvåking.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Kontinuerlig monitorering av uterusaktivitet og barnets hjerteaktivitet.

Syntetisk 15-metyl analog av prostaglandin F2α med kraftig uteruskontraherende virkning.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Dinoproston er prostaglandin E2 og gemeprost er en prostaglandinanalog av type E1. De har begge tilsvarende effekter og bruksområde. Disse prostaglandinene virker kontraherende på uterusmuskulatur i hele svangerskapet. De brukes i forskjellige formuleringer til oppmykning av cervix for fødselsinduksjon, til 1. trimester abort og til induksjon av aborter i 2. trimester. De kan også brukes til induksjon av fødsel i spesielle tilfeller (dødt foster, anencefali). Administrasjonsmåten er intracervikal eller vaginal. Plasmahalveringstiden er meget kort.

Misoprostol er syntetisk prostaglandin E1-analog. Gir i lavere doser modning av cervix og uteruskontraksjoner. Hemmer i høyere orale doser syresekresjonen og stimulerer ventrikkelslimhinnens beskyttelsesmekanismer.

En metylgruppe ved C15 medfører at den biologiske inaktiveringen skjer langsommere og virketiden forlenges. Inaktiveres ved oksidasjon. Utskilles via nyrene.

• Fremkalling av abort i 2. trimester
• Intrauterin fosterdød i 3. trimester
• Postpartum blødning pga uterusatoni der annen behandling er utilstrekkelig, eller som supplement til annen behandling

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Fremkalling av abort, fortrinnsvis i 2. trimester og av preterm fødsel ved intrauterin fosterdød eller store misdannelser. Oppmykning av cervix før fødselsinduksjon og før dilatasjon ved provosert abort.

Dinoproston vaginalinnlegg: Initiering av cervixmodning hos pasienter ved termin (fra 37 fullgåtte svangerskapsuker).

Misoprostol også forebyggende mot ventrikkel- og duodenalsår. Utenom godkjent indikasjon også til forebygging av og behandling ved post partum-blødninger.

• Fremkalling av abort: 2,5 mg intraamniotisk
• Intrauterin fosterdød: 125 μg ev. gjentatt med 125 μg eller 250 μg i.m.
• Postpartum blødning: Individuelt. 0,25 mg i.m. ev. gjentatt med 10–15 minutters intervall. Totaldose bør ikke overstige 2 mg.

Meget vanlig med reaksjoner på injeksjonsstedet, temperaturstigning og diarre, kvalme, oppkast. Vanlig med frostrier og hetetokter, hoste, hodepine, erytem, endometritt, metroragi og placentaretensjon.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

De fleste bivirkningene er relatert til prostaglandinenes kontraktile effekt på glatt muskulatur i gastrointestinaltraktus, årer og kar, bronkier og uterus. Kort virketid reduserer risikoen for alvorlige effekter.

• Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme og brekninger, diaré. Feberstigning over 1,1 grad sees hos 50–70 % innen 15–45 minutter og varer opp til 6 timer. Hodepine, frysninger og skjelvinger. Unormal uterusaktivitet (økt frekvens, spenning eller varighet). Fosteret kan vise uro og endret hjerterytme.
• Potensielt alvorlige: Provokasjon av astmalignende anfall. Kardiovaskulære hendelser som hjerteinfarkt. Kraftige uteruskontraksjoner som har ført til cervixruptur, har forekommet. Fosterdød.

Hjerte- og karlidelser, lever- og nyresvikt, ubehandlet glaukom, underlivsbetennelse

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Skal ikke brukes der uteruskontraherende legemidler generelt er kontraindisert. Astma og hjertesykdom er relative kontraindikasjoner.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Graviditet: Kan være teratogent. Hvis graviditet ikke avsluttes med dinoproston eller gemeprost, bør det avsluttes på annen måte. Amming: Kan muligens påvirke melkeutskillelsen.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Må bare brukes på sykehusavdelinger under kyndig overvåking.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Kontinuerlig monitorering av uterusaktivitet og barnets hjerteaktivitet.

For bruk ved forebygging av ulcus, se Misoprostol (gastro)

Syntetisk prostaglandin E₁‑analog. I lavere doser oralt (25 μg hver 2. time eller vaginalt 7 μg per time) gir misoprostol modning av cervix og uterine kontraksjoner. I høyere orale doser (200 μg 2–4 ganger daglig) hemmer misoprostol syresekresjonen og stimulerer ventrikkelslimhinnens beskyttelsesmekanismer, og fremmer dermed tilheling av duodenal- og ventrikkelsår.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Dinoproston er prostaglandin E2 og gemeprost er en prostaglandinanalog av type E1. De har begge tilsvarende effekter og bruksområde. Disse prostaglandinene virker kontraherende på uterusmuskulatur i hele svangerskapet. De brukes i forskjellige formuleringer til oppmykning av cervix for fødselsinduksjon, til 1. trimester abort og til induksjon av aborter i 2. trimester. De kan også brukes til induksjon av fødsel i spesielle tilfeller (dødt foster, anencefali). Administrasjonsmåten er intracervikal eller vaginal. Plasmahalveringstiden er meget kort.

Misoprostol er syntetisk prostaglandin E1-analog. Gir i lavere doser modning av cervix og uteruskontraksjoner. Hemmer i høyere orale doser syresekresjonen og stimulerer ventrikkelslimhinnens beskyttelsesmekanismer.

Absorberes og metaboliseres raskt til aktiv hovedmetabolitt. Oral absorpsjon nedsettes noe ved samtidig inntak av mat eller antacida. Data om biotilgjengelighet savnes. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er 20–45 minutter.

Angusta: Induksjon av fødsel

Misodel: Induksjon av fødsel hos kvinner med umoden cervix, fra uke 36 i svangerskapet, hvor induksjon er klinisk indisert. Avregistrert fom. 18.02.2019, se nedenfor.

Cytotec: Forebygging av ventrikkel‑ og duodenalsår ved samtidig behandling med NSAID hos pasienter med legemiddelrelaterte sår i anamnesen.

Utenom godkjent indikasjon brukes misoprostol dessuten til forebygging av og behandling ved post partumblødning (se Cervixmodning med prostaglandiner), samt til legemiddelabort og behandling etter inkomplette spontane aborter (se Medikamentell abort).

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Fremkalling av abort, fortrinnsvis i 2. trimester og av preterm fødsel ved intrauterin fosterdød eller store misdannelser. Oppmykning av cervix før fødselsinduksjon og før dilatasjon ved provosert abort.

Dinoproston vaginalinnlegg: Initiering av cervixmodning hos pasienter ved termin (fra 37 fullgåtte svangerskapsuker).

Misoprostol også forebyggende mot ventrikkel- og duodenalsår. Utenom godkjent indikasjon også til forebygging av og behandling ved post partum-blødninger.

Induksjon av fødsel: Maksimal anbefalt dose er 200 μg per døgn. 1 tablett a 25 μg gis oralt annenhver time, alternativt som 50 μg hver 4. time.

Forebygging av ventrikkel- og duodenalsår: 0,2 mg × 2–4. Tas umiddelbart etter måltid, sammen med det NSAID som benyttes. Ved sterkt nedsatt nyrefunksjon bør dosen reduseres.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 0,4 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 3 mg ga lett, 3 mg (til eldre) ga moderat og 6 mg ga alvorlig forgiftning.

Klinikk: Hodepine, skjelvinger, forvirring, agitasjon, kramper, koma. Takykardi og hypertensjon. Hypertermi og acidose. GI-symptomer.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Angusta: Vanligst er diaré, kvalme og oppkast, mekonium (barnebek) i fostervannet, og post partum-blødning.

Misodel: Svært vanlig er føtal hjerterytmesykdom og unormal fødsel som påvirker foster, mekonium (barnebek) i fostervann og unormale uteruskontraksjoner. Avregistrert fom. 18.02.2019, se nedenfor.

Cytotec: Svært vanlig er diaré, utslett og kvalme. Diaré og magesmerter er doserelatert, debuterer som regel i begynnelsen av behandlingen og er vanligvis forbigående.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

De fleste bivirkningene er relatert til prostaglandinenes kontraktile effekt på glatt muskulatur i gastrointestinaltraktus, årer og kar, bronkier og uterus. Kort virketid reduserer risikoen for alvorlige effekter.

• Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme og brekninger, diaré. Feberstigning over 1,1 grad sees hos 50–70 % innen 15–45 minutter og varer opp til 6 timer. Hodepine, frysninger og skjelvinger. Unormal uterusaktivitet (økt frekvens, spenning eller varighet). Fosteret kan vise uro og endret hjerterytme.
• Potensielt alvorlige: Provokasjon av astmalignende anfall. Kardiovaskulære hendelser som hjerteinfarkt. Kraftige uteruskontraksjoner som har ført til cervixruptur, har forekommet. Fosterdød.

Graviditet: Abortfremkallende. Kan gi uteruskontraksjoner. Det foreligger holdepunkter for at prostaglandiner (spesielt misoprostol) kan gi misdannelser ved mislykkede forsøk på abort, sannsynligvis pga. vaskulære effekter. Amming: Bruk bør begrenses til det minimale ved amming. Observer brysternærte barn for diaré og magesmerter. Kan muligens lette melkeutdrivelsen.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Graviditet: Kan være teratogent. Hvis graviditet ikke avsluttes med dinoproston eller gemeprost, bør det avsluttes på annen måte. Amming: Kan muligens påvirke melkeutskillelsen.

Angusta: Dersom uteruskontraksjonene er langvarige eller svært kraftige, eller det foreligger en klinisk bekymring for mor eller barn, skal det ikke administreres flere tabletter. Dersom de svært kraftige uteruskontraksjonene vedvarer, bør det settes i gang behandling i hht. lokale retningslinjer.

Misodel: Kan føre til kraftig uterin takysystole som ikke nødvendigvis svarer på tokolytisk behandling, og som ikke nødvendigvis avtar før fødsel. Vaginalinnlegget skal fjernes umiddelbart når fødselen er i gang dersom uteruskontraksjonene er unormalt langvarige eller kraftige, dersom det er bekymring for den kliniske tilstanden til mor og/eller barn, eller når det har gått 24 timer siden innsetting. Avregistrert fom. 18.02.2019. Se Kjære helsepersonell-brev november 2017 om kraftig uterin takysystole som ikke nødvendigvis responderer på tokolytisk behandling.

Cytotec: Kvinner i fertil alder skal bruke tilfredsstillende antikonsepsjon.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Må bare brukes på sykehusavdelinger under kyndig overvåking.

Angusta og Misodel: Påbegynt fødsel. Ved mistanke/bevis på fare for barnets liv. Dersom oksytocin og/eller andre fødselsinduserende legemidler er gitt. Ved mistanke/bevis på arrvev fra kirurgisk inngrep i uterus/cervix eller andre avvik i cervix. Ved placenta praevia eller ved vaginalblødning uten kjent årsak etter 24. uke. Ved avvik i fosterleie. Ved tegn på korioamnionitt, med mindre tilstrekkelig behandling er gitt.

Misodel: Før uke 36 i svangerskapet. Avregistrert fom. 18.02.2019.

Cytotec: Graviditet.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Skal ikke brukes der uteruskontraherende legemidler generelt er kontraindisert. Astma og hjertesykdom er relative kontraindikasjoner.

Felles for Prostaglandiner/prostaglandinanaloger:

Kontinuerlig monitorering av uterusaktivitet og barnets hjerteaktivitet.

Misoprostol for igangsetting av fødsel

Diklofenak–misoprostol

Mifeproston er et syntetisk steroid med antiprogestogen effekt.

Biotilgjengeligheten er ca. 70 % ved peroral tilførsel. Maksimal plasmakonsentrasjon etter 1–3 timer. Metaboliseres ved demetylering og hydroksylering. Metabolittenes aktivitet er ikke klarlagt. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Er sannsynligvis gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Halveringstiden er 18 timer eller mer.

• Medikamentelt svangerskapsavbrudd i første og andre trimester, i kombinasjon med etterfølgende prostaglandinanalog etter 36 til 48 timer
• Oppmykning av livmorhalsen før kirurgisk svangerskapsavbrytelse i første trimester
• Induksjon av fødsel ved intrauterin fosterdød

Det finnes flere doseringsregimer for svangerskapsavbrudd. Mifepriston 200 mg peroralt, etterfulgt etter 36–48 timer av misoprostol vaginalt er et velprøvd regime. Skal bare forskrives og administreres i henhold til nasjonale lover og regelverk.

Begrenset erfaring med overdoser. Symptomatisk behandling.

Vaginalblødninger kan forekomme. Uterine kramper. Gastrointestinale symptomer.

Graviditet: Kan være teratogent. Hvis forsøket på medikamentelt svangerskapsavbrudd ikke lykkes, må svangerskapet avsluttes instrumentelt. Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.

Porfyri.

Serumkonsentrasjonsmåling kan være tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Atosiban er et syntetisk peptid med oksytocinantagonistisk effekt.

Metaboliseres fullstendig til en aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er ca. 2 timer. Utfyllende farmakokinetiske data savnes.

Utsettelse av truende preterm fødsel hos gravide kvinner med:

• regelmessige uteruskontraksjoner med minst 30 sekunders varighet og en hyppighet på ≥ 4 per 30 minutter
• påvirket cervix (bedømt ved vaginal ultralyd eller gynekologisk undersøkelse)
• gestasjonsalder fra 24 til 33 fullbårne uker
• ingen tegn til intrauterin asfyksi
• ingen tegn til intrauterin infeksjon/korioamnionitt

Gis intravenøst i tre påfølgende trinn: En innledende bolusdose (6,75 mg) med atosiban injeksjonsvæske (7,5 mg/ml), som umiddelbart etterfølges av en kontinuerlig høydoseinfusjon (infusjonshastighet 300 μg/minutt) med atosiban infusjonskonsentrat (7,5 mg/ml) i 3 timer, etterfulgt av en lavere dose av samme infusjonskonsentrat (infusjonshastighet 100 μg/minutt) i opp til 45 timer. Behandlingsvarigheten bør ikke overstige 48 timer. Den totale dosen atosiban som gis i løpet av fullt behandlingsforløp på 48 timer bør ikke overstige 330 mg. Hele regimet kan imidlertid gjentas på et senere tidspunkt. Intravenøs behandling med innledende bolusinjeksjon av atosiban injeksjonsvæske skal påbegynnes så raskt som mulig etter at diagnosen truende preterm fødsel er stilt. Etter at bolusdosen er injisert fortsetter man med infusjon. Dersom uteruskontraksjonene vedvarer under atosibanbehandlingen, bør alternativ behandling vurderes.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Graviditet: Ingen holdepunkter for skadelige effekter på fosteret. Amming: Kan muligens hemme melkeutdrivningsrefleksen (oksytocinantagonist).

Rivirksomhet og fosterhjerteaksjon må kontrolleres. Tegn på intrauterin infeksjon tilsier avslutning av behandlingen.

Virker kontraherende på uterusmuskulatur. Potent middel med raskt innsettende langvarig virkning. Relativt uterusspesifikt sammenlignet med andre ergotaminer, men har også en viss effekt på glatt muskulatur i blodårer.

Absorberes ufullstendig (ca. 50 %) fra mage-tarmkanalen. Forventet effekt ca. 1 minutt etter i.v., 2–5 minutter etter i.m. og 30 minutter etter oral administrasjon. Varighet av effekt 4–6 timer. Er substrat for CYP3A4. Omfattende metabolisering. Langsom eliminasjon.

Uterusatoni og blødninger i etterbyrdstiden. Uterinblødning post partum, post abortum.

Peroralt: 0,125 mg x 3. Parenteralt: 0,1–0,2 mg i.v., i.m. eller subkutant. Kan gjentas etter 2–4 timer ved behov.

Svangerskap. Fødsel i åpnings- og utdrivningstiden. Hjerte-/karlidelser. Sepsis. Hypertoni/preklampsi er relativ kontraindikasjon.

Vanligvis ingen ved normal dosering. Blodtrykksøkning. Ved overdosering: kvalme, brekninger, svimmelhet, hodepine, kløe, Reynaud-fenomener.

Perifer sirkulasjonssvikt, ev. med gangren til følge. Betydelig økt toksisitet ved sepsis, barselfeber, perifer karokklusjon og leversvikt.

Graviditet: Kontraindisert under graviditet pga. uteruskontraherende effekt. Amming: Bør ikke brukes under amming.

Det advares mot bruk ved hypertoni/preeklampsi. Samtidig bruk av CYP3A4-hemmere kan gi forhøyet effekt av metylergometrin. Forsiktighet ved nedsatt lever- og nyrefunksjon. Kan påvirke evnen til bilkjøring og håndtering av maskiner.

Graviditet og legemidler

Anemier

Gynekologiske sykdommer og antikonsepsjon

Infeksjoner i gynekologien

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

• Diagnostikk: Hb, hematokrit, elektrolytter, kreatinin, leverenzymer, blodgass, TSH/fT4, albumin og ketoner i urin. Ved vekttap > 5 %, tegn til dehydrering og nedsatt allmenntilstand er innleggelse nødvendig.
• Legemiddelbehandling: Førstegenerasjons antihistaminer (meklozin og prometazin). Metoklopramid er andrevalg ved hyperemesis i forbindelse med hospitalisering. Metylprednisolon kan forsøkes i sykehus ved intraktable tilstander.

Kvalme (emesis gravidarum) i første trimester (første 12 uker) av svangerskapet er et normalfenomen. Som oftest krever det ikke legemiddelterapi, og tilstanden går over spontant. En generell grunnregel er å unngå bruk av legemidler i første trimester. Når kvalme og brekninger fører til redusert allmenntilstand med dehydrering, vekttap og elektrolyttforstyrrelser, brukes betegnelsen hyperemesis gravidarum. Dette forekommer anslagsvis hos 0,5 % av alle gravide. Slike pasienter bør innlegges.

Ukjent. Hormonell årsak (rask økning av HCG) er postulert, men er ikke sikkert fastslått. Genetisk disposisjon diskuteres. Det er ingen holdepunkter for at tilstanden er utløst av psykologiske faktorer. Hyperemesis opptrer oftere hos kvinner med samme problem i tidligere svangerskap. Det er også økt hyppighet ved flerlingesvangerskap, blæremola, og i Norge, hos innvandrere fra ikke-vestlige land. Forekommer også noe hyppigere i svangerskap hvor fosteret er en pike.

Varierer fra lett kvalme periodevis til vedvarende kvalme og brekninger med redusert allmenntilstand. Søvnmangel, dehydrering, oliguri, elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi), ketonuri. Kan ubehandlet føre til lever- og nyresvikt samt Wernickes encefalopati (vitamin B₁-mangel).

Ved hyperemesis: Hb, hematokrit, elektrolytter, kreatinin, leverenzymer, blodgasser (syre-base-status), TSH/fT4, albumin og ketoner i urin. Graviditetsbetinget HCG-utløst hypertyreose kan også gi forbigående brekninger/hyperemesis. Differensialdiagnoser: Spiseforstyrrelser, hypertyreose.

Pregnancy-Unique-Quantification of Emesis (PUQE) Bruk av det validerte spørreskjemaet PUQE gir mål på intensiteten av plager, bedre grunnlag for diagnostikk og objektiv vurdering av behandlingseffekt. Ved PUQE-skåre ≥ 13 må sykehusinnleggelse/poliklinisk behandling vurderes.

Se Veileder i fødselshjelp - Emesis og hyperemesis gravidarum, Legeforeningen 2014

• Generelt: Kvalme og brekninger hos gravide er i regelen forbigående, og legemiddelbehandling kan vanligvis unngås. Først hvis brekninger og kvalme blir så uttalte at de interfererer vesentlig med pasientens næringsinntak eller daglige gjøremål, kommer legemiddelbehandling på tale. Hvis det oppstår vekttap > 5 %, tegn til dehydrering og nedsatt allmenntilstand, er innleggelse nødvendig. Behandling ved innleggelse består i hovedsak av væske og næring samt tilførsel av vitaminer.
  Akupressur ved håndleddet (CP 6) har effekt i enkelte studier. Akupunktur og ingefær har også en viss effekt.
• Legemiddelbehandling: Til tross for at tilstanden er så vanlig, er det svært få kontrollerte kliniske undersøkelser av god kvalitet.
  1. Førstegenerasjons antihistaminer virker antiemetisk, sederende og har en viss antikolinerg effekt. Meklozin og prometazin har dokumentert effekt på svangerskapskvalme. Teratogen effekt har ikke vært påvist. Best studert er meklozin, som også har vært mest brukt. Doseringsregler: Pasienten rådes til å prøve seg frem for å holde dosen så lav som mulig. Seponer så fort som mulig. Se også A
  2. Dopaminreseptorantagonisten metoklopramid er andrevalget ved hyperemesis i forbindelse med hospitalisering, men det er usikkert om effekten er bedre. Studier har vist at metoklopramid sannsynligvis er trygt å bruke. Serotoninantagonisten ondansetron bør ikke brukes ved svangerskapsutløst kvalme. Se også M og O
  3. I to studier har glukokortikoider peroralt hatt en mulig effekt på kvalme og oppkast. (Metylprednisolon kan forsøkes i sykehus ved intraktable tilstander. 30–50 mg × 1 i 3 døgn, så nedtrappende doser.)
  4. Vitamin B₆ har vært undersøkt og har ikke større effekt enn placebo.

• Veileder i fødselshjelp (Norsk gynekologisk forening 2014) Kvalme: http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-gynekologisk-forening/Veiledere/Veileder-i-fodselshjelp-2014/Emesis-og-hyperemesis-gravidarum/

Jewel D, Young G. Intervetions for nausea and vomiting in early pregnancy. Cochrane Database of Systematic Reviews 2003, Issue4. Art. No.: CD00145. DOI: 10.1002/14651858. CD000145.

Kapittel 7. Emesis og hyperemesis gravidarum. Veileder i fødselshjelp (2014), Norsk gynekologisk forening.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

• Legemiddelbehandling: Adrenerge betareseptorantagonister (labetalol). Ev. kalsiumantagonister (nifedipin) i kombinasjon med en betareseptorantagonist.

Se Hypertensjon

Kjent kronisk hypertensjon (blodtrykk ≥ 140/90) som er diagnostisert før svangerskapet, eller hypertensjon som diagnostiseres før uke 20 i svangerskapet.

Kronisk hypertensjon øker risikoen for utvikling av preeklampsi og dermed også risikoen for placentasvikt med føtal veksthemning.

Forhøyet blodtrykk, subjektive symptomer mangler i regelen.

Fysiologisk skjer en reduksjon av blodtrykket utover i svangerskapet. Det vil si at dersom blodtrykket er forhøyet ved starten av svangerskapet, vil det ofte normaliseres i løpet av noen få uker. I siste trimester stiger blodtrykket igjen til samme nivå som tidlig i svangerskapet, eller høyere.

• Ikke-medikamentell behandling: Pga. den fysiologiske blodtrykksreduksjonen kan mange pasienter med kjent essensiell hypertensjon klare seg godt uten legemidler frem til slutten av svangerskapet. Ved forhøyet blodtrykk vil hvile og avlastning kunne ha gunstig effekt hos mange pasienter. Hos ellers friske gravide er grensen for blodtrykksbehandling høyere enn ved blodtrykksbehandling generelt, fordi gravide i regelen er friske unge mennesker som godt tåler et litt høyt trykk i noen uker, og fordi placentaperfusjonen er direkte avhengig av blodtrykket som derfor ikke bør senkes for mye og for brått. Dersom det ikke foreligger vaskulære komplikasjoner, vil diastoliske verdier på 100 mm Hg være grensen for å starte behandling for å unngå vaskulære komplikasjoner hos moren. Målet med blodtrykksbehandlingen er diastolisk blodtrykk 90–100 mm Hg. Hos gravide med hypertensive eller diabetiske organskader må behandling startes tidligere. Her er behandlingsmålet diastolisk trykk 85–95 mm Hg.
• Medikamentell behandling
  1. Metyldopa har vært mye brukt til behandling av essensiell hypertensjon hos gravide. Langtidsstudier har vist at det er trygt for fosteret. Sedasjon forekommer ganske ofte som bivirkning. Metyldopa er avregistrert i Norge, men kan skaffes på godkjenningsfritak. Spesialistoppgave.
  2. Adrenerge betareseptorantagonister kan være assosiert med vekstretardasjon, men størrelsen av denne risiko er uklar. Labetalol er et vel dokumentert preparat som er trygt for fosteret, og som ofte brukes til gravide.
  3. Kalsiumantagonister (nifedipin) brukes av og til i kombinasjon med en betareseptorantagonist. Hvis blodtrykket er kritisk høyt, kan nifedipin tabletter (10 mg) gi trykkreduksjon etter få minutter. I slike tilfeller med behandling av hypertensiv krise må man være klar over at blodtilførselen til placenta også blir redusert slik at tilstanden til fosteret kan påvirkes.
• Antihypertensiva som ikke skal brukes i svangerskapet
  1. Diuretika skal ikke brukes i svangerskapet, se avsnittet om behandling i Ødemer
  2. ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorantagonister skal ikke brukes av gravide. Det foreligger risiko for nyreskader hos fosteret, vekstretardasjon og fosterdød, spesielt ved eksponering i 2. eller 3. trimester.
     Kvinner som står på slike legemidler bør planlegge graviditeten og skifte til andre antihypertensiva før de blir gravide.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Blodtrykk ≥ 140/90 mm Hg som inntrer etter 20 fullgåtte svangerskapsuker, oftest i de siste uker før termin, hos tidligere normotensiv kvinne. Ikke ledsagende proteinuri (jfr. preeklampsi). Hvis blodtrykket fortsatt er for høyt 6–12 uker etter fødselen, er det en kronisk hypertensjon som har debutert i svangerskapet.

Stort sett ukjent. En teori er at svangerskapsindusert hypertensjon uttrykker en latent hypertensjon, fordi mange av pasientene senere utvikler hypertensjon. En annen teori er at svangerskapsindusert hypertensjon er en manifestasjon av preeklampsisyndromet.

Ingen utover funn av forhøyet blodtrykk.

Hypertensjon er oftest ufarlig for mor og foster. Behandlingsmålet ved antihypertensiv behandling er blodtrykk under 150/100. Nøye kontroll og herunder også kontroll av fostervekst er viktig med tanke på utvikling av preeklampsi (se Preeklampsi). Diagnosen kan egentlig først stilles i ettertid, når svangerskapet er over.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

• Symptomer: Hypertensjon og proteinuri. Ved forverring hodepine, flimring for øynene, smerter i epigastriet, kvalme og uvelhet og redusert allmenntilstand. HELLP-syndromet (Hemolyse – Elevated Liver enzymes – Low Platelets).
• Diagnostikk: BT. Urinstix, ev. albumin-kreatinin-ratio. ALAT, LD og haptoglobin. Ultralyd mtp. fostervekst. CTG og dopplermåling av blodstrøm i arteria umbilicalis.
• Legemiddelbehandling av blodtrykket kan være indisert på maternelle indikasjoner. Aktuelle legemidler er labetalol, ev. nifedipin. Magnesiumsulfat i.v. til forebygging av eklamptisk anfall i sykehus, diazepam utenfor sykehus ved eklampsi.

Blodtrykk ≥ 140/90 mm Hg og proteinuri (1+ eller mer på urinstiks) som inntrer etter 20 fullgåtte svangerskapsuker. Definisjonen krever at blodtrykket skal være forhøyet ved minst to målinger med mer enn 6 timers mellomrom. Det samme gjelder påvisning av proteinuri som også skal skje i to prøver, med mindre det er 2 + eller mer. Definisjonen av proteinuri er proteinutskillelse på mer enn 0,3 g/døgn (tilsvarer 1+ på stiks).

Multifaktoriell, i hovedsak ukjent. Genetiske faktorer spiller en rolle, både maternell og paternell arv. Flere kandidatgener diskuteres. Noen av de viktigste faktorer som disponerer er diabetes, hypertoni, tvillinggraviditet, første svangerskap, alvorlig preeklampsi i tidligere svangerskap. Mekanismen bak preeklampsi er at mangelfull utvikling av blodforsyningen til placenta (mangelfull omdanning av spiralarterier) fører til iskemi av hele eller deler av placenta. Det oppstår nekroser, infarkter og fibrosering i placenta, og stoffer frisettes og går over i maternell sirkulasjon og fører til endotelskade med utløsning av hypertoni og proteinuri. Fosteret kan få for lite oksygen slik at det oppstår kronisk hypoksemi med acidose og forsinket vekst. Placentaløsning kan også forekomme, særlig ved høyt blodtrykk.

Preeklampsi forekommer hos 3-4 % av alle gravide, og er en av de hyppigste og mest alvorlige svangerskapskomplikasjonene. Preeklampsi er den vanligste årsak til maternelle dødsfall i Norge. Det er vist at profylaktisk behandling med lavdose acetylsalisylsyre (75 mg daglig) gir en moderat reduksjon av risiko for preeklampsi. Risikoreduksjonen er større ved preterm preeklampsi. Behandling med acetylsalisylsyre bør bare gjøres i samråd med spesialist, og gravide som får profylakse bør også følges med ultralyd med tanke på vurdering av fostervekst.

Utover hypertensjon og proteinuri er det i regelen ingen symptomer i starten av preeklampsisykdommer. Preeklampsi er en progressiv og uforutsigbar tilstand. Det kan ta uker før tilstanden forverres, men det kan også skje meget hurtig. Ved forverring oppstår subjektive symptomer som hodepine, flimring for øynene, smerter i epigastriet, kvalme og uvelhet og redusert allmenntilstand.

En spesiell form for preeklampsi er HELLP-syndromet (Hemolyse – Elevated Liver enzymes – Low Platelets). Ved HELLP sees typisk smerter i epigastriet eller under høyre kostalbue, ev. kvalme og oppkast. Diagnosen sikres ved blodprøver (se nedenfor).

Kvinner med preeklampsi bør følges nøye opp. Hvis det oppstår subjektive symptomer som hodepine, flimring for øynene, smerter i epigastriet og nedsatt allmenntilstand, tyder det på alvorlig forverring eller truende eklampsi. Disse pasientene er kritisk syke og skal transporteres til sykehus umiddelbart, med kyndig ledsager som må være forberedt på å behandle kramper.

Eklampsi er GTK-kramper (generelle tonisk-kloniske kramper) som sannsynligvis utløses av spasmer i cerebrale kar. Eklampsi kan oppstå i svangerskap og under fødsel, men også i dagene etter fødselen. Ofte er blodtrykket svært høyt, og hjerneblødning kan oppstå.

Diagnosen preeklampsi er basert på blodtrykksmåling og urinundersøkelse med tanke på protein. Kvantitering av protein (måling av albumin-kreatinin-ratio) kan være aktuelt. Det kan også være aktuelt å utelukke andre årsaker til proteinuri, som urinveisinfeksjon. For å undersøke om leveren er påvirket tas ALAT. Hemolyse diagnostiseres ved hjelp av LD og haptoglobin. Fostervekst estimeres ved ultralyd. Fosterovervåking skjer ved hjelp av CTG og dopplermåling av blodstrøm i arteria umbilicalis.

Det finnes ingen kurativ behandling av preeklampsi annet enn forløsning. Øvrig behandling er ekspektativ. Utfordringen er å avslutte svangerskapet i rett tid før det oppstår en forverring som kan skade kvinnen eller fosteret. Når diagnosen preeklampsi er stilt, skal pasienten tas hånd om av spesialisthelsetjenesten. Innleggelse i sykehus er vanlig, men preeklampsi kan også følges poliklinisk. Legemiddelbehandling av blodtrykket kan være indisert på maternelle indikasjoner hvis fosteret er for immaturt til at forløsning er mulig. Slik behandling har ingen innvirkning på sykdomsprosessen. Det er ingen holdepunkter for at blodtrykksbehandling bedrer prognosen for barnet. Aktuelle legemidler er labetalol, ev. nifedipin. Magnesiumsulfat kan gis intravenøst ved truende eklampsi til forebygging av eklamptisk anfall og gis ved eklampsi for å forebygge nye anfall. Se for øvrig Kronisk hypertensjon og svangerskap.

Ved eklampsi utenfor sykehus er det vanlig å gi diazepam intravenøst eller rektalt for å stoppe kramper og forebygge nye kramper. I sykehus brukes magnesiumsulfat intravenøst.

Se Diabetes mellitus: Spesielle problemer ved diabetes

Se avsnittet om graviditet i Epilepsi.

• Retningslinjer for behandling av kvinner med epilepsi (Epilepsiselskapet 2011)

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Mer enn halvparten av friske, gravide kvinner har ødemer. Ødemer alene uten ledsagende proteinuri og hypertoni (dvs. preeklampsi) er sjelden uttrykk for patologi, men skyldes den fysiologiske økningen av interstitiell væske i svangerskapet.

Diuretika skal ikke gis til gravide. Det påvirker barnets vekst og kan føre til elektrolyttforstyrrelse hos den nyfødte. Spesifikk behandling av ødemer hos gravide er ikke indisert.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Bekkenløsning eller bekkenleddssyndromet er smerter lokalisert til iliosakralleddene og/eller symfysen. Cirka 1/6 av alle gravide har slike plager, som i regelen går over spontant etter fødselen.

Råd for avlastning av bekkenet. Fysisk aktivitet bør holdes innenfor smertegrensen. Henvisning til fysioterapeut kan være aktuelt. Kontrollerte studier har vist effekt av fysioterapi i form av trening og stabiliserende øvelser, og også av akupunktur. Legemidler har ingen plass i behandlingen av bekkenløsning.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Vaginalblødning uten riaktivitet i svangerskapets 1. eller begynnelsen av 2. trimester. Uttrykket truende abort brukes ikke i moderne gynekologi.

Blødning som kommer fra cervikalkanalen uten ledsagende smerter, hvor det ikke foreligger lokal årsak (f.eks. cervixcancer, postkoital blødning). Relativt vanlig tilstand, rundt 1/5 av alle som føder har hatt en blødning i svangerskapet.

Med ultralyd avgjøres raskt om fosteret lever. Hvis fosteret er dødt, eller man ikke finner noe foster, tyder blødningen oftest på starten av spontan abort. Ektopisk graviditet er en av differensialdiagnosene. Andre årsaker til vaginalblødning, spesielt livmorhalskreft, må alltid has in mente.

Dersom det foreligger spontan abort (missed abortion) kan man enten avvente, gi legemidler (misoprostol) for å fremskynde prosessen eller revidere kirurgisk. Blødningsmengden, uterusstørrelse, svangerskapets lengde og kvinnens holdning er blant de faktorer som avgjør valg av prosedyre.

Lever fosteret, er det overveiende sannsynlig at svangerskapet vil fortsette. Da er behandling med legemidler ikke indisert. Det er vanlig å gi råd om avlastning inntil blødningene er stoppet, men avlastning er sannsynligvis uten vesentlig betydning for prognosen, og uttrykket truende abort brukes ikke.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Gravide over 22 fullgåtte uker og mindre enn 37 fullgåtte uker hvor man mistenker eller har påvist rier.

Se definisjon. Ev. ledsaget av vannavgang, åpen mormunn.

Pasienten bør uten opphold innlegges i sykehus til vurdering og ev. behandling. Undersøkelser av livmorhals utenfor sykehus anbefales generelt ikke, bare i spesielle tilfeller.

Sengeleie er uten dokumentert effekt. Rihemmende behandling er dokumentert å kunne utsette fødselen i 48 timer, men har ingen dokumentert effekt på barnets prognose.

• Oksytocinantagonisten atosiban har omtrent samme effekt som adrenerge beta-2-agonister, men har færre maternelle bivirkninger enn beta-2-agonistene.
• Det er rapportert alvorlige kardiovaskulære bivirkninger (lungeødem, hjerteinfarkt) etter bruk av terbutalin for å stoppe premature rier. Fosteret blir også påvirket. Peroral behandling med terbutalin er ikke effektivt og bør ikke brukes.
• Prostaglandinsyntesehemmere (ikke‑steroide antiinflammatoriske midler – indometacin) har også vært brukt og er sannsynligvis mer effektive rihemmere enn adrenerge beta-2-agonister. Imidlertid kan de ha alvorlige bivirkninger hos fosteret (prematur lukking av ductus arteriosus med risiko for pulmonal hypertensjon, oliguri med oligohydramnion, intrakraniell blødning). Tilbakeholdenhet bør utvises.
• Kalsiumblokker (nifedipin) er foreløpig lite brukt i Norge, men er mer effektivt enn atosiban i å utsette fødselen. Doseres peroralt.
• Glukokortikoider (betametason 12 mg) bør gis ved truende preterm fødsel over 23 fullgåtte uker og mindre enn 34 fullgåtte uker for å øke lungemodningen hos foster. Bør ideelt få en virketid på 24 timer før fødsel, men bør gis selv om fødsel kan forventes tidligere.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Svangerskapsavbrudd kan induseres ved å gi mifepriston etterfulgt to døgn etter av misoprostol. Dette kan skje som hjemmeabort eller under innleggelse, ev. som dagpasient. Pasienten må følges opp etterpå med svangerskapstest (β-HCG), fordi behandlingen mislykkes hos noen (ca. 2 %) som da må gjennomgå kirurgisk abort.

Det gis først mifepriston 200 mg peroralt. Pasienten avventer hjemme, og to døgn etter gis misoprostol vaginalt som tabletter. Det finnes forskjellige regimer, f.eks. 0,8 mg misoprostol (4 tabletter á 0,2 mg) gitt vaginalt som engangsdose og deretter, hvis ingen effekt etter 4–6 timer, 0,4 mg misoprostol peroralt hver 3. time.

Provosert abort. Veileder i generell gynekologi 2009. Norsk gynekologisk forening.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Gravide bør i første trimester få tilbud om måling av serumferritin for vurdering av jernstatus.

Ut i fra måleresultatene bør følgende råd gis: Serumferritin over 70 µg/L: Tilskudd ikke nødvendig Serumferritin 30–70 µg/L: Tilskudd av 40 mg jern per dag fra uke 18–20 og ut svangerskapet Serumferritin under 30 µg/L: Tilskudd av 60 mg jern per dag fra uke 18–20 og ut svangerskapet.

Serumferritin måles før utgangen av uke 15.

I fravær av serumferritinmåling anbefales alle gravide tilskudd av 40 mg jern per dag fra uke 18–20 og ut svangerskapet.

Se Jernmangelanemi.

I studier er det vist at folattilskudd på 0,4 mg daglig startet før konsepsjon og til 13. svangerskapsuke reduserer insidens av nevralrørsdefekter. Kvinner som planlegger svangerskap eller som kan regne med å bli gravide, anbefales å ta 0,4 mg folat daglig som kosttilskudd fra siste måned før forventet befruktning og de første 3 måneder av svangerskap. Kvinner som tidligere har fått barn med nevralrørsdefekt, eller hvor kvinnen selv eller partner har slik defekt, samt kvinner som behandles med antiepileptika som valproat og karbamazepin anbefales et tilskudd på 4 mg folat daglig i samme periode.

Det anbefales daglig inntak av tran. Lever som hovedrett i et måltid bør frarådes på grunn av for høye mengder av vitamin A. Jordmor eller lege bør fortelle gravide at de bør unngå inntak av flere ulike kostholdstilskudd som inneholder vitamin A.

Det anbefales gravide å ta 10 μg vitamin D per dag. Gravide og kvinner som ammer anbefales å ta tran for å få dekket vitamin D-behovet. 5 ml tran gir 10 μg vitamin D. Alternativt kan gravide velge et multivitaminpreparat eller vitamin D-dråper.

https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/393/nasjonal-faglig-retningslinje-for-svangerskapsomsorgen-fullversjon.pdf

Retningslinjer for svangerskapsomsorgen [IS–1179, Hdir 2005, under revisjon 2015]

Retningslinjer for svangerskapsomsorgen – kortversjon [IS–1339]

A national clinical guideline for antenatal care – short version [IS–1339E]

Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus (Helsedirektoratet 2013)

Nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten Antibiotikasenteret for primærmedisin (ASP) og Helsedirektoratet. 2013)

Retningslinjer for behandling av kvinner med epilepsi. (Konsensusrapport Epilepsiselskapet 2011

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Rhesus (Rh)-negative kvinner som er gravide med et Rh-positivt foster kan bli immunisert i forbindelse med abort (spontan eller provosert), i graviditet eller under fødsel (eller ved transfusjon av Rh-positivt blod/erytrocytter). Ved nytt svangerskap med et Rh-positivt foster kan en sekundær immunrespons induseres med risiko for hemolyse hos fosteret/barnet.

D‑antigenet er det mest immunogene, og problemet opptrer hyppigst og er av størst klinisk betydning i dette systemet, men kan også oppstå i C‑ og E‑systemet. Immuniseringen i D‑systemet kan motvirkes ved å gi Rh-(D)-negative kvinner immunglobulin mot D‑faktoren (anti‑D) innen 72 timer etter eksponering (fødsel, abort, ekstrauterint svangerskap, buktraumer der en mistenker føtomaternell blødning). Ved fødsel hos Rh-(D)-negative kvinner tas prøve fra navlesnorblod, og hvis barnet er Rhesus-(D)-positiv, skal mor ha anti-D-profylakse.

Anti-D kan gis rutinemessig i svangerskapet til Rh-negative kvinner, for å hindre immunisering som oppstår i svangerskapet. Det ville være en fordel å begrense denne profylaksen til de cirka 85 % som har et Rh-D positivt barn. Rh-D egenskapen til fosteret kan testes ved å undersøke cellefritt DNA i mors blod. Dersom det påvises basesekvenser som er spesifikke for Rh-D egenskapen er fosteret Rh-D-positivt og da bør moren behandles med anti-D i svangerskapet, i tillegg til ved fødselen. Dette opplegget er innført i flere land (f. eks. Danmark, Sverige, Nederland, UK) og vurderes nå tatt i bruk i Norge.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Fødsel som induseres pga. en tilstand hos foster eller mor som tilsier at svangerskapet bør avsluttes, og hvor det ikke er kontraindikasjon mot vaginal fødsel.

Ved moden cervix (Bishop score > 5–6) kan fødsel induseres ved amniotomi og/eller infusjon av oksytocin.

Hvis cervix er umoden, kan fødsel induseres med misoprostol peroralt (50 μg) eller vaginalt (25 μg) hver 3.–6. time. Dette er like effektivt som andre metoder til induksjon av fødsel. Peroral dosering medfører mindre risiko for hyperstimulering enn vaginal dosering. Misoprostol er kontraindisert ved tidligere keisersnitt pga. risiko for uterusruptur.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Ved induksjon av fødsel og umoden cervix (Bishop score < 5), kan cervixmodning induseres ved hjelp av prostaglandiner.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Blødning > 500 ml de første 24 timer etter fødsel eller sen etterblødning > 24 timer etter fødsel.

Atoni av uterus er den vanligste årsaken. Diagnosen stilles ved palpasjon. Andre årsaker er placentaretensjon og rifter i fødselskanalen. Koagulasjonsdefekter er en sjelden årsak.

Som profylakse brukes oksytocin 10 E intramuskulært eller intravenøst når barnet er født. Det er dokumentert at dette reduserer forekomsten av atonisk post partum blødning, og generell profylakse anbefales derfor. Alternativt kan man gi misoprostol tabletter 0,2 mg. 2 tabletter gis rektalt straks barnet er født, men effekt kan ikke forventes før etter minst 20 minutter.

Manuell kompresjon av uterus, gynekologisk undersøkelse med sutur av rifter, uthenting av placenta og utskrapning av uterinhulen. Oksytocininfusjon, ev. karboprost 0,25 mg intramuskulært eller i myometriet. (Karboprost er et syntetisk prostaglandin, PGF 2α, og finnes som Prostinfenem injeksjonsvæske. Kan skaffes på godkjenningsfritak.)

Misoprostol tabletter rektalt (0,2 mg, 2 tabletter av gangen) er pga. resorpsjonstiden ikke førstevalg ved akuttbehandling av atoni.

Metylergometrin 0,1–0,2 mg (Methergin, fås på godkjenningsfritak) kan gis i.v. i.m. eller subkutant. Hypertoni/preeklampsi er en relativ kontraindikasjon.

Ved oksytocininfusjon blandes 10 IE oksytocin ut i 1000 ml 0,9 % NaCl eller Ringer («forsterket drypp» 50 IE i 500ml NaCl/Ringer). Oksytocindrypp med 5 % glukose som har vært vanlig, har ført til hyponatremi ved behandling av alvorlige post partum blødninger, hvor det har vært gitt store mengder med høy infusjonshastighet.

• Veileder i fødselshjelp (Norsk gynekologisk forening 2014): http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-gynekologisk-forening/Veiledere/Veileder-i-fodselshjelp-2014/ eller direktelenke til veilederen

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Se også Amming og legemidler. Hvis kvinnen trenger hjelp med ammeteknikken, bør hun oppfordres til å ta kontakt med en helsesøster ved helsestasjonen, Ammehjelpen eller en ammepoliklinikk for å få veiledning.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

80–95 % av alle ammende får forbigående såre brystknopper. Forebyggelse og behandling av såre brystknopper fokuserer i dag først og fremst på optimalisering av ammeteknikken. Barnet skal ikke henge i brystet, men ligge med magen inn mot mor med nesen i høyde med brystknoppen. Barnet skal ha vidåpen munn («hamburgergrep», ikke «spagettigrep»), haken inn mot mors bryst og ha sugebevegelser helt bak til ørene.

Feilaktig suge- og ammeteknikk. Overdreven bruk av brystpumpe. Infeksjon med S. aureus eller Candida.

Det viktigste er å identifisere årsaken til sårhet. De fleste sår og sprekker er sugeskapte pga. en ugunstig dieteknikk. Brystskjold bør sjelden brukes for å forebygge eller behandle såre brystknopper fordi denne bruken ikke gjør noe med den underliggende årsaken til sårhet. Hvis brystet lekker melk, kan ammeinnlegg eller melkeoppsamlere brukes slik at ikke brystknoppene blir liggende våte. Såre brystknopper bør vanligvis ikke behandles med legemidler, men la melkedråpene på brystknoppen lufttørkes etter amming. Sår/sprekker kan i enkelte tilfeller gro raskere og bli mindre smertefulle dersom det dekkes med litt nøytral salve, f.eks. ullfett, hvit vaselin (prinsippet «vått på vått, tørt på tørt»). En sjelden gang når brystknoppene er svært såre og utdrivningsrefleksen er treg, kan oksytocin nesespray brukes for å lette utdrivningen. Ved manglende bedring på tross av behandling må andre årsaker til sårhet vurderes på nytt (f.eks. eksem).

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

• Diagnostikk: Melkeprøve til bakteriologisk dyrking ved usikker diagnose eller residiv.
• Legemiddelbehandling: Ved manglende effekt av brysttømming eller ved høy feber og redusert allmenntilstand. Førstevalget er dikloksacillin/kloksacillin 500 mg × 4 i 14 døgn (2–4 uker ved residiv). Ved penicillinallergi er førstevalget klindamycin.

Inflammatorisk eller bakteriell betennelse i brystene.

Mastitt forekommer hos 10–20 % av alle ammende kvinner. Mastitt opptrer hyppigst de første 6 ukene etter fødselen og ved overgang fra fullamming til delvis amming pga. melkespreng. Vanlige risikofaktorer er feilaktig ammeteknikk, mastitt i tidligere svangerskap, såre/sprukne brystknopper og melkestase.

Bakteriell mastitt skyldes oftest betalaktamaseproduserende gule stafylokokker, som kan infisere brystet via sår eller sprekker i brystknoppene. Infeksjon forårsaket av streptokokker eller E. coli er sjeldnere. Inflammatorisk mastitt skyldes trolig interstielt ødem pga. melkestase. Uten hyppig og grundig tømming vil en inflammatorisk mastitt kunne utvikle seg til en bakteriell mastitt.

Smerte, hevelse, rødme og varme i (det) affiserte bryst(et). Systemiske symptomer som feber, frysninger og nedsatt allmenntilstand er vanlig.

Det er klinisk vanskelig å skille mellom en inflammatorisk og en bakteriell mastitt. Flere systemiske symptomer, sår eller sprekker på brystknoppene eller nylig utskrivelse fra sykehus øker sannsynligheten for bakteriell mastitt.

Melkeprøve til bakeriologisk dyrking bør tas ved:

• tvil om det foreligger bakteriell mastitt
• manglende bedring
• residiv

Melkeprøve bør tas på sterilt glass på samme måte som urinprøve. CRP kan være høy ved både inflammatorisk og bakteriell mastitt. Den kan likevel gi en indikasjon på alvorlig infeksjon og kan brukes til å følge behandlingen og sykdomsforløpet.

Se Helsedirektoratets behandlingsretningslinje for mastitt.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

En liten prosentandel av bakterielle mastitter vil utvikle seg til brystabscess.

Mistanke om brystabscess bør utredes med ultralyd.

Sikker abscess bør evakueres kirurgisk eller ved ultralydveiledet aspirasjon, skylling og drenasje, kombinert med antibiotika.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Vanligst er en overflatisk hudinfeksjon på brystknoppene forårsaket av sopp innen candida-arten (Candida albicans), men infeksjon i brystet kan også forekomme.

Sterke, brennende smerter som stråler ut fra brystknoppene, også etter at amming er avsluttet. Enkelte ganger hissig rød hud på brystknoppene, ev. flassing.

Det er sjelden Candida påvises i melkeprøve ved mikrobiologisk dyrking. Diagnosen stilles på bakgrunn av de kliniske symptomene og ved å utelukke andre årsaker. Risikofaktorer er oral candidainfeksjon (trøske) hos barnet, candidainfeksjon under svangerskapet og nylig avsluttet antibiotikabehandling.

Førstevalg er lokalbehandling med klotrimazol krem. Påsmøres etter hver amming inntil 8 ganger per døgn til to dager etter symptomfrihet, men alltid i minst 14 dager.

Barnet som dier skal behandles samtidig for å unngå reinfisering av brystet – selv om barnet ikke har symptomer på candidainfeksjon. Førstevalget er nystatin mikstur (100 000 E = 1 ml 4 ganger daglig) som pensles i munnhulen.

Ved stadig residiverende candidainfeksjon eller når lokalbehandling ikke har effekt: flukonazol tabletter, 200 mg første dag, deretter 100 mg daglig i 14 dager.

Barnet kan fortsatt ammes når mor bruker antimykotika.

For å forhindre reinfisering av brystet bør kun engangsammeinnlegg brukes. BH, sengetøy og håndklær må vaskes regelmessig i minst 60 grader varmt vann i hele behandlingsperioden. Pumpeutstyr, flasker, flaskesmokker og smokker må kokes 10 minutter etter hver bruk. Smokker må kokes i 10 minutter hver dag.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Det skal ikke være smertefullt å amme. Det er vanlig med ømhet og sårhet i starten av ammeperioden før ammingen er veletablert.

Feilaktig suge- og ammeteknikk. Såre/sprukne brystknopper. Mastitt. Tilstoppede melkeganger. Melkestase. Vasospasmer.

Årsaken til smertene bør identifiseres og tiltakene tilpasses deretter. Ved melkestase vil melkeuttømming som regel gi umiddelbar smertelindring. Ved sterke smerter kan melkeutdrivningen bli dårlig. Da kan oksytocin nesespray lette tømmingen. Bruken bør begrenses til akutte situasjoner pga. mulig risiko for undertrykkelse av kroppens egenproduksjon av oksytocin. Paracetamol eller et NSAID (ibuprofen) kan gis ved behov. Ved mastitt er et NSAID som ibuprofen (400 mg x 3) muligens å foretrekke pga. kombinasjon av antiinflammatorisk og analgetisk effekt. Raynauds syndrom lokalisert til brystknoppene kan også føre til smerter i forbindelse med graviditet og amming. Denne tilstanden kan behandles med nifedipin 30 mg daglig.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Hormonet oksytocin er ansvarlig for utdrivningsrefleksen. Oksytocin kontraherer de myoepiteliale cellene slik at melken presses fra alveolene og ut i melkegangene.

Utdrivningsrefleksen kan hemmes av sterke smerter eller stress. Dårlig stimulering av området rundt brystknoppen og bruk av brystskjold kan svekke utdrivningsrefleksen.

• Ikke-medikamentell behandling: Manuell igangsetting av utdrivningsrefleksen bør forsøkes først: lett rulling/stryking over brystknoppene i noen minutter før amming. Varmepakning på brystet. Rolig ammesituasjon.
• Medikamentell behandling: Oksytocin nesespray 4 E i ett av neseborene et par minutter før amming. Bruken bør begrenses til akutte situasjoner pga. risiko for undertrykkelse av kroppens egenproduksjon av oksytocin.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Mange kvinner er usikre på om de har nok melk. Melkeproduksjonen stimuleres når brystet tømmes, slik at jo mer barnet drikker, jo mer melk produseres. Melkeproduksjonen kommer vanligvis i gang 2–5 dager etter fødselen. Hormonet prolaktin stimulerer melkeproduksjonen.

Gjentatt dårlig tømming av brystet (korte amminger, sugesvakt barn). Bruk av brystskjold. Bruk av legemidler (østrogener, en sjelden gang antihistaminer).

• Ikke-medikamentell behandling: Hyppig amming, gjerne annenhver time på dagen og et par ganger på natten i et par dager.
• Medikamentell behandling: Metoklopramid kan brukes for stimulering av melkeproduksjonen der alle gode ammeråd er fulgt uten tilstrekkelig effekt. Metoklopramid øker nivået av prolaktin. Studier har vist økning i melkemengden på 60–100 %, men ikke alle ammende har effekt. Dosering: Metoklopramid 10 mg × 3 i 7 dager, deretter gradvis nedtrapping med 10 mg × 2 i 5 dager, så 10 mg × 1 i 5 dager, ev. hver annen dag til slutt. Melkemengden øker hos de fleste etter ca. 2 dager. Hvis det ikke er effekt på melkeproduksjonen etter 5 dager, sammen med hyppig amming/pumping, bør legemidler seponeres. Metoklopramid har da sannsynligvis liten effekt på melkeproduksjonen hos denne kvinnen. Etter seponering sees ofte en reduksjon i melkeproduksjonen. Reduksjonen er mindre ved gradvis nedtrapping. Kvinnen bør informeres om at bruk av metoklopramid for å øke melkeproduksjonen er utenfor godkjent indikasjon og at hun skal seponere legemidler hvis hun opplever ekstrapyramidale bivirkninger.
  Ingen av ammeteene på markedet i dag har dokumentert effekt på melkeproduksjonen.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

• Ikke-medikamentell behandling: I de aller fleste tilfellene, så lenge det ikke er en spesiell grunn til det, anbefales ikke-farmakologiske metoder for å hemme laktasjon. Ofte kommer man til målet ved gradvis å redusere mengde og antall uttømminger. Brystene kan bindes opp slik at det oppstår et mottrykk. Kroppen oppfatter at brystene er fulle, og produksjonen avtar.
• Medikamentell behandling: Dopaminreseptoragonister virker laktasjonshemmende ved å hemme prolaktin. Førstevalget er kabergolin pga. færre bivirkninger og mindre tendens til rebound-effekt enn andre dopaminagonister.

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Karkonstriksjon som følge av amming eller berøring, som medfører midlertidig iskemi rundt brystknoppene.

Fargeskifte fra røde til hvite ev. blå brystknopper ledsaget av brennende smerte ved berøring.

Dårlig suge- og ammeteknikk. Nikotin. Mye koffein. Kulde. Karkontraherende legemidler. Mye sårhet og smerter. Mastitt. Candidainfeksjon på brystknoppene.

• Ikke-medikamentell behandling: Rettes mot årsaken til spasmene
• Medikamentell behandling: Nifedipin 10 mg × 3 ved alvorlige tilfeller

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Kvinner med atopisk eksem kan få eksem på brystknoppene og områdene rundt under ammeperioden.

• Ikke-medikamentell behandling: Unngå parfymerte kremer på brystene. Nøytralt tøyvaskemiddel
• Medikamentell behandling: For en kort periode (maksimalt 1 uke) kan man i spesielt vanskelige tilfeller benytte en gruppe I eller II glukokortikoidkrem/-salve. Denne påsmøres etter lufttørking rett etter amming for å minske overføring av krem eller salve til barnets munn

Kapittelet er under revisjon. Vær oppmerksom på at innholdet kan være utdatert, da det er lenge siden forrige oppdatering. Vennligst bruk faglig skjønn og konsulter oppdatert litteratur ved behov.

Fullamming i seg selv hindrer graviditet i ca. 98 % av tilfellene i opptil 6 måneder etter fødsel, hvis mor ikke har fått igjen menstruasjonen og hvis barnet ammes også om natten.

Kvinner som ønsker peroral antikonsepsjon i ammeperioden anbefales å bruke østrogenfrie preparater (gestagenpreparater, minipillen) fremfor kombinasjonspreparater. Høye doser østrogener kan redusere melkeproduksjonen, særlig initialt. Hormonspiral med gestagener, kobberspiral og gestagenimplantater kan også brukes av ammende.

Se også Livmorinnlegg (IUD, spiral)