Pentamidin

Antiprotozomiddel som virker på Pneumocystis jiroveci. Sannsynligvis flere angrepspunkter i protozoenes stoffskifte. Virker også mot leishmania- og trypanosoma protozoer.

Rask og god penetrans til ulike vevstyper etter parenteral tilførsel, unntatt til sentralnervesystemet. Høye konsentrasjoner i milt, lever, nyrer, binyrer og lunger. Metaboliseres i lever. Utskilles hovedsaklig via gallen, 10 % via nyrene. Halveringstiden er 6–9 timer. Biotilgjengeligheten ved inhalasjon er lav. Ytterligere data savnes.

Behandling av og profylakse mot P. jiroveci hos pasienter som er intolerante overfor annen etablert behandling.

1. Behandling av P. jiroveci pneumoni:
   Voksne og barn 1mnd-18 år: 4 mg/kg kroppsvekt daglig, langsom intravenøs infusjon (2–4 timer) i 2–3 uker. Det er begrenset vitenskapelig grunnlag for denne bruken til barn.
2. Profylakse:
   Voksne og barn 1mnd-18 år: Inhalasjon av 300 mg hver måned eller 150 mg hver 14. dag. Se for øvrig spesiallitteratur.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Relativt høy frekvens av alvorlige bivirkninger ved terapeutisk bruk.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling

Alvorlige bivirkninger er vanlig ved parenteral tilførsel: 60 % får nefrotoksisitet, 45 % leukopeni, 25 % hypotensjon eller kvalme og 20 % hypoglykemi, hypokalemi og arytmier (forlenget QT tid). Trombocytopeni, anemi. Ved inhalasjon er bivirkningene sjeldnere og gjennomgående mindre alvorlige, men 2–5 % av pasientene avbryter pentamidinbehandlingen pga. bivirkninger. Mest vanlig er hoste, bronkospasme, smaksforandringer og uvelfølelse.

Graviditet: Opplysninger vedrørende graviditet mangler.

Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler.

Ved parenteral tilførsel (langsom intravenøs infusjon over 2 timer, rask infusjon kan gi hypotensjon/kollaps) må pasienten overvåkes og følges nøye både klinisk (blodtrykk, puls) og laboratoriemessig (kreatinin, fullstendig blodstatus inkludert trombocytter, elektrolytter, blodglukose og leverstatus). Bør ikke gis intramuskulært pga. fare for lokale bivirkninger (smerter, inflammasjon, steril abscess og muskelnekrose).