Paromomycin

Et aminoglykosid med både antibakteriell og anti-protozo effekt. På grunn av at det ikke absorberes fra tarm og har bredspektret antibakteriell effekt har oral paromomycin tradisjonelt blitt brukt mot hepatisk encefalopati. Viktigste bruksområde er imidlertid som anti-protozomiddel. Oral form brukes mot Giardia duodenalis, cysteformen av Entamoeba histolytica og Dientamoeba fragilis. Paromomycin injeksjon brukes mot visceral leishmaniasis. Paromomycin liniment brukes mot kutan leishmaniasis.

Paromomycin hemmer proteinsyntesen i bakterier ved binding til 16S ribosomal RNA. Virkemåte mot protozoer ukjent men antas å være tilsvarende som i bakterier.

Oral form absorberes ikke fra tarm; nærmere 100 % kan gjenfinnes i avføringen.

Oral form: Etterbehandling av intestinal amøbiasis. Giardiasis hos gravide.

Parenteral form: Visceral leishmaniasis.

Utvortes/salve: Kutan leishmaniasis.

Voksne og barn:

Tabletter: 25–35 mg/kg kroppsvekt/døgn fordelt på 3 doser (typisk dosering til voksen pasient er 500–750 mg x 3). Behandlingslengde: 7–10 dager. Skal tas med mat.

Parenteral form: 15-20 mg (=11-15mg base) / kg/d i.m. i 21-28 dager.

Salve: 15 % paromomycin/12 % metylbenzetoniumklorid påsmøres x 2 i 10-20 dager.

Oral form: Kvalme, magesmerter, diaré. Sjelden eosinofili, utslett, urticaria, pancreatitt. Hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom kan gastrointestinal absorpsjon gi systemisk effekt med risiko for nefrotoksisitet og ototoksisitet.

Parenteral form: Smerter på injeksjonsstedet, transaminasestigning, ototoksisitet, nefrotoksisitet.

Utvortes form: Lokal irritasjon.

Oral form absorberes ikke i tarm og anses trygt ved graviditet; førstevalg ved giardiasis hos gravide i alle trimestre.

Oral form: Tarmobstruksjon. Aktiv inflammatorisk tarmsykdom.