Se også Bisfosfonater ved hyperkalsemi
Forhindrer beintap. Redusert risiko for beinbrudd er vist hos kvinner med etablert postmenopausal osteoporose (dvs. redusert beinmasse og gjennomgått brudd), hos kvinner med svært redusert beinmasse (osteoporose, T < -2,5) som ikke har kliniske brudd før start av behandling, hos personer med pågående steroidterapi uten osteoporose, samt hos kvinner og menn med nylig gjennomgått lårhalsbrudd (uansett målt beintetthet). Siden normal beinomsetning reduseres, øker risiko for sjeldne atypiske lårbeinsbrudd noe med økende behandlingslengde. Derfor er optimal behandlingslengde uavklart og må baseres på individuell vurdering av nytte og risiko ved varighet utover 5 år.
Felles for Bisfosfonater:
Bare 1–2 % av dosen absorberes ved peroral tilførsel. Absorpsjonen reduseres ytterligere ved samtidig inntak av andre legemidler eller næringsstoffer. Bisfosfonater metaboliseres ikke og skilles ut via nyrene. Halveringstiden er lang; angitt under det enkelte legemiddel.
Postmenopausal osteoporose hos kvinner og etablert osteoporose hos menn med høy risiko for nye frakturer. Langvarig (mer enn 3 mnd.) og systemisk behandling med glukokortikosteroider er refusjonsberettiget, men ikke godkjent indikasjon. (Gjelder alendronat 10 mg.) Pasientene bør ha et inntak av kalsium på minimum 1 g/døgn og vitamin D på 20 μg/døgn (= 800 E/døgn).
Se Bisfosfonater og det enkelte virkestoff.
Lette gastrointestinale bivirkninger. Øsofageal irritasjon/sårdannelse. Muskelsmerter. Utslett. Sjeldne, men alvorlige bivirkninger er osteonekrose i kjeve (ONJ), og atypiske brudd i lårbeinet.
Felles for Bisfosfonater:
Nyresvikt.
Felles for Bisfosfonater:
Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Bisfosfonater kan gjennom sin farmakologiske effekt, med påvirkning av kalsiumhomeostasen, medføre en mulig risiko for fosteret og/eller det nyfødte barnet. Bør ikke brukes ved graviditet. Amming: Lav peroral biotilgjengelighet og lave plasmakonsentrasjoner hos mor tilsier minimal eksponering av diebarnet for bisfosfonater via morsmelk. Erfaring med bruk hos ammende er liten.
Felles for Bisfosfonater:
Redusert nyrefunksjon; intravenøs infusjon bør unngås ved betydelig redusert nyrefunksjon (GFR < 35 ml/min). Bør ikke gis til pasienter med sykdommer i øvre gastrointestinaltraktus som kan forhindre passasje og derved gi økt risiko for øsofagitt/ulcerasjon. Risiko for hypokalsemi. Osteonekrose i kjeven er observert, særlig ved intravenøs infusjon, men også ved peroral dosering. Ved samtidige risikofaktorer (f.eks. kreft, kjemoterapi, kortikosteroider, dårlig munnhygiene) bør tenner undersøkes før behandling med bisfosfonater. Nødvendig forebyggende tannbehandling bør vurderes.
Kontroll av beinmasse målt i rygg og/eller lårhals etter 2–3 år.
Interaksjoner. Inntak i relasjon til måltider og andre legemidler. Kroppsstilling og drikke ved inntak.
Felles for Bisfosfonater:
Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk for gruppen: Uvelhet, brekninger, diaré, øsofagitt, gastritt, hodepine, hypokalsemi, forstyrret fosfatbalanse og feber.
Behandling for gruppen: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Unngå brekninger. Symptomatisk behandling. Tilfør føde rik på kalsium (f.eks. melk) og antacida ved behov. Kontroller serum-kalsium og serum-fosfat. Juster ev. hypokalsemi.