Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Blærefunksjonsforstyrrelser

Revidert:
18.02.2026
Sist endret:
22.05.2026
Forfatter:

Eskild Lundeby

De nedre urinveier (blære og urinrør) har en reservoarfunksjon (samlefase) og en miksjonsfunksjon (tømmingsfase). Avhengig av hvilken funksjon som er forstyrret kan resultatet bli urinretensjon eller urininkontinens samt kombinasjon av begge tilstander.

  • Urininkontinens defineres som en tilstand hvor ufrivillig urinavgang kan påvises objektivt, og hvor tilstanden representerer et sosialt og/eller hygienisk problem. Urininkontinens kan skyldes:
    • Overaktiv detrusor (ukontrollert tømmingsrefleks, urgeinkontinens, se nedenfor)
    • Defekt sfinkter (utett kran, se nedenfor)
    • Overfylt blære (overløpsinkontinens) (blæretrykket blir høyere enn lukketrykket i urethra)
    • Forhold som ligger utenfor vannlatingssystemet, f.eks. kognitiv svikt, psykisk lidelse eller sterkt nedsatt bevegelighet (funksjonell inkontinens)
    • Urinveisinfeksjon (Se Urinveisinfeksjoner)
    • Ektopisk ureter (jenter)
    • Vesiko‑vaginal fistel (komplikasjon etter kirurgi eller strålebehandling)

      Både urologiske, gynekologiske og nevrologiske tilstander kan medføre urininkontinens. Pasienter med alvorlig urininkontinens bør henvises til spesialist.
  • Tømningsproblemer kan skyldes svekket funksjon i blæremuskulaturen, avløpshinder pga. prostata- eller urinrørspatologi eller kombinasjoner av disse tilstandene.

Underkapitler

Enuresis

Revidert:
25.03.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Eskild Lundeby

Enuresis innebærer gjentatt ufrivillig vannlating etter den alder da blærekontroll normalt skulle vært etablert, dvs. ved 3–4-årsalderen. Flertallet av dem som plages med enuresis i barneårene, blir bra uten behandling.

Enuresispasientene har vanligvis mindre funksjonell blærekapasitet enn jevnaldrende barn og har en tendens til rytmiske kontraksjoner i detrusor uten adekvat sentral dempning. Nattlig lekkasje (enuresis nocturna) kan ha sammenheng med stor diurese i løpet av natten. Emosjonelle spenninger kan utløse og vedlikeholde enuresis.

Urinundersøkelse med mikroskopi for å utelukke urinveisinfeksjon. Dersom barn > 5 år har lekkasje både dag og natt i den forstand at det ikke er kontroll med blærefunksjonen, bør det henvises til spesialist. Noen uhell på dagtid i tillegg til enuresis nocturna bør ikke nødvendigvis føre til spesialisthenvisning.

  • Ikke-medikamentell: Blæretrening (trene på dagtid for å øke blærevolumet). Registrering av vannlating med miksjonsliste (kontroll). Væskerestriksjon (ikke drikke etter kl. 19). Alarmmatte (innøving av en betinget refleks).
  • Medikamentell: Kan med fordel kombineres med blæretrening. Ved nattlig enuresis bør man først forsøke desmopressin kombinert med væskerestriksjon. Dersom dette ikke fører frem, er neste alternativ antikolinergika ( Antikolinergika )

Imperiøs vannlating og urgeinkontinens

Revidert:
18.02.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Eskild Lundeby

Med imperiøs vannlatingstrang forstås abnormt sterk og hurtig innsettende trang til vannlating. Pasientene kan få urinlekkasje dersom de ikke rekker toalettet i tide (urgeinkontinens). Forekommer hos begge kjønn i alle aldre.

Urinundersøkelse for å utelukke infeksjon eller hematuri (tumor, stein). Måling av resturin. Miksjonsliste for å registrere hyppighet og tidspunkt for miksjoner, og måling av urinmengde. Listen er et nyttig hjelpemiddel til å objektivisere problemet og å evaluere behandlingseffekt. Kan avdekke «nervøs blære» (hyppig vannlating med små volum kun på dagtid, men med normalt morgenvolum) som skal behandles med blæretrening, ikke legemidler. Cystometri (måling av blæretrykket under oppfylling) vil avsløre om trangen er ledsaget av kontraksjoner i blæremuskulaturen eller ikke. Cystoskopi anbefales ved persisterende funn i urinen.

Alle underliggende organiske årsaker til urgency/urgeinkontinens må være vurdert og ev. behandlet før man overveier symptomatisk legemiddelbehandling. Denne kan med fordel kombineres med blæretrening for å styrke sfinkterfunksjon og øke blærevolumet. Studier har vist at kombinasjonen er mest effektiv hos motiverte personer, også eldre.

  • I dag brukes hovedsakelig moderne, selektive beta-3 adrenoreseptoragonister som førstevalg. Men også de velprøvde antikolinerge medikamentene kan man forsøke. 
  • Hos alle pasienter anbefales resturinmåling i oppstarts- og opptitreringsfasen, men kan være vanskelig å få til i praksis.

Legemidler

Stressinkontinens

Revidert:
25.03.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Eskild Lundeby

Langt hyppigere hos kvinner enn menn. Ved denne type lekkasje er lukkefunksjonen defekt. Pasienten merker at urin avgår, uten trang til vannlating. Lekkasje inntreffer når det kommer en økning i buktrykket, f.eks. ved at pasienten hoster. Hos noen er det tilstrekkelig bare å reise seg fra en stol.

  • Anatomisk feilstilling: Urinrøret er sunket ned i forhold til bekkenbunnsmuskulaturen (diafragma urogenitale). Tilstanden kalles genuin stressinkontinens fordi man ikke helt vet årsaken, men mulige forklaringer kan være mange, f.eks. vanskelige fødsler, gynekologiske operasjoner eller en generell bindevevssvakhet. Sees både hos kvinner i fertil alder og etter menopause.
  • Defekt lukkemuskel (sfinkterinsuffisiens): Urinrøret ligger anatomisk riktig, men selve lukkemuskelen fungerer dårlig og holder ikke tett. Sees hovedsakelig hos kvinner etter menopause og er ledsaget av redusert konsentrasjon av østrogener i blodet og bleke, atrofiske urogenitalslimhinner. Atrofiske slimhinner er medvirkende årsak til inkontinens. Sfinkterinsuffisiens er vanlig etter radikal operasjon for prostatakreft, men forbigående hos de fleste. Varig inkontinens forkommer hos 5–10 %.

Er det tvil om det foreligger genuin stressinkontinens eller sfinkterinsuffisiens, bør pasienten henvises til urodynamisk utredning. Kvinner utredes først og fremst hos gynekolog.

  • Genuin stressinkontinens: Elektrostimulerende behandling og/eller bekkenbunnstrening under instruksjon av fysioterapeut er aktuelt i lettere tilfeller. Ved betydelige plager med lekkasje er operativ behandling klart beste alternativ, og resultatene er gode. Det finnes også hjelpemidler som ved plassering i urethra (plugg) eller i vagina (spesiell tampong eller kon) kan redusere lekkasje.
  • Sfinkterinsuffisiens: Sfinktermuskulaturen i urethra kan stimuleres medisinsk med alfaadrenerge agonister, som f.eks. fenylpropanolamin (50 mg × 2–3) eller duloksetin, som er en kombinert serotonin (5-HT) og noradrenalin (NA) reopptakshemmer (40 mg × 2). Fenylpropanolamin bør brukes med forsiktighet hos pasienter med hjerte- og karsykdommer eller demens (blodtrykksstigning, delir). Erfaringen med bruk av duloksetin hos eldre/gamle er svært begrenset.
    Sfinkterinsuffisiens kan behandles kirurgisk med submukøs instillasjon av kollagen, men har foreløpig ikke vist gode langtidsresultater. Sfinkterinsuffisiens etter radikal prostatektomi kan behandles kirurgisk med en urethraslynge eller innsetting av sfinkterprotese.
  • Slimhinneatrofi kan bedres med østrogenbehandling lokalt med vagitorier/vaginalkrem, eller med systemisk administrasjon. Når effekten på urotelet veies mot risikoen for bivirkninger, synes østriol best egnet. Østrogenbehandling kan ev. gis i kombinasjon med fenylpropanolamin (50 mg × 2).
    Fenylpropanolamin kan også prøves hos menn med lukkemuskelskade etter prostatakirurgi, men effekten er begrenset.

Legemidler

Sorter etter:

Prostatahyperplasi

Revidert:
25.03.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Eskild Lundeby

Benign prostatahyperplasi = BPH

Symptomgivende prostatahyperplasi rammer et flertall av eldre menn og forekommer med økende hyppighet fra 50‑års alder. Både statiske og dynamiske forhold spiller rolle for symptomatologien, og det er ingen direkte sammenheng mellom prostatas størrelse og graden av plager.

Stimulering av androgene reseptorer i prostatakjertelen er en forutsetning for utvikling av hyperplasi.

  • Irritative symptomer: Hyppig vannlating og nokturi, imperiøs trang
  • Obstruktive symptomer: Hesitasjon, svak urinstråle og ufullstendig blæretømming
  • Symptomer vurderes ofte ved hjelp av (International Prostate Symptom Score)

Mangelfull blæretømming (residualurin), permanent urinretensjon, residiverende infeksjoner, blæresvekkelse (ustabil blære), blødning, hydronefrose og/eller nyresvikt.

Behandlingen retter seg i første omgang mot å bedre symptomene ved hjelp av tabletter. Ved manglende effekt eller komplikasjoner til retensjon vurderer man behandling med mer kirurgisk tilnærming. Det finnes flere typer inngrep for å redusere prostatas volum, men det vanligste inngrepet er fortsatt tur-p.

  • Adrenerge alfa-1-reseptorantagonister relakserer glatt muskulatur i prostata og blærehals og bedrer derved avløpet. Behandlingen retter seg mest mot de dynamiske forholdene. Effekten inntrer etter få dager. De adrenerge alfa-1-reseptorantagonistene er kraftig blodtrykkssenkende legemidler. Mange eldre menn får symptomer på ortostatisk hypotensjon, særlig de som behandles med kardioaktive midler. Det er viktig å opplyse pasienten om denne bivirkningen.
  • 5-alfareduktasehemmere (dutasterid, finasterid) hindrer omdannelsen av testosteron til det mer prostataaktive dihydrotestosteron. Derved reduseres stimuleringen av de androgene reseptorene i kjertelen slik at den avtar i størrelse. Behandlingen retter seg mot de statiske forholdene. Behandlingen er best egnet ved store, adenomatøse kjertler. Det kan ta et halvt år før den gir optimal symptomlindring.
  • Det finnes også kombinasjonspreparater som inneholder både alfa-1-reseptorantagonist og 5-alfareduktasehemmer.
  • Fosfodiesterase 5-hemmeren tadalafil har samme symptomlindrende effekt som alfa-1-reseptorantagonister. Dette legemidlet brukes også i behandlingen av erektil dysfunksjon.

Nevrogene blæreforstyrrelser

Revidert:
25.03.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Eskild Lundeby

Skader eller sykdommer kan påvirke den nevrogene kontroll av blæren og resultere i funksjonsforstyrrelser. Utredning og behandling av nevrogene blæreforstyrrelser er spesialistoppgaver som ofte krever langvarig utredning og oppfølging.

Nevrogene blærelidelser kan oppstå ved ryggmargsskade, multippel sklerose, sekvele etter hjerneslag, komplikasjoner til diabetes mellitus etc. og skyldes enten:

  1. Affeksjon av enkelte ledd i den perifere refleksbue som er ansvarlig for blærekontrollen eller
  2. Affeksjon av sentrale nevroner
  • Miksjonsreflekssentret i sakralmargen kan være affisert, som ved columnafraktur i området L1–L3, ved store skiveprolapser og ved svulster i conus medullaris og cauda equina: Pasienten har liten eller ingen følelse av blærefylling, vannlatingstrang eller urinavgang (autonom blære). Tonus i analsfinkteren er redusert eller opphevet, og pasienten har «ridebukseanestesi». Det er alltid residualurin med mer eller mindre kontinuerlig drypping av urin. Hvis bare det efferente ledd i refleksbuen (fremre røtter) er affisert, er det også urinretensjon, men pasienten har da normal sensibilitet og derfor normal følelse av blærefylling.
  • Ved sykdommer som rammer ryggmargen, f.eks. multippel sklerose, vil den supraspinale hemmende kontroll av blæresenteret i sakralmargen falle bort (motorisk overaktiv blære). Pasienten har da normal vannlatingstrang og følelse av blærefylling, men livlig og ukontrollert tømmingsrefleks. Ved myelopati vil etter hvert økt tonus og tømmingsmotstand i den ytre sfinkter medføre residualurin.
    Hos mennesker med gjennomgått hjerneslag eller annen sentralnervøs skade, kan den voluntære kontroll av vannlatingen være skadet, og det oppstår urininkontinens, men sjelden økt tonus (dyssynergi) i den ytre sfinkter, slik en ser ved myelopati. Ved komplett tverrsnittslesjon (refleksblære) har pasienten ingen vannlatingstrang eller følelse av blærefylling. Blæren tømmer seg reflektorisk og involuntært.
  1. Affeksjon av miksjonsreflekssenteret i sakralmargen: Viktigst er mekanisk tømming ved bruk av bukpressen og/eller manuelt trykk ovenfor symfysen. Mange pasienter kan læres opp til selvkateterisering (RIK = ren intermitterende kateterisering)
    Ved blæreparese hvor det efferente ledd i refleksbuen er skadet (motorisk‑paretisk blære), kan et kolinergikum, f.eks. karbakolin, bedre tømmingen
  2. Ved sykdommer som rammer ryggmargen: Legemiddelbehandlingen krever alltid spesialistutredning. Antikolinergika, GABA-reseptoragonist (baklofen), adrenerge alfa1‑reseptorantagonister (doksazosin, alfuzosin, tamsulosin, terazosin) og submukøs injeksjon av botulinumtoksin i urinblæren kan være aktuelle å bruke

ICUD-EAU 2013: Incontinence. ISBN: 978-9953-493-21-3

Neurourol Urodyn. 2014 Jan;33(1):17-30. doi: 10.1002/nau.22505. Epub 2013 Oct 11. Mirabegron in overactive bladder: a review of efficacy, safety, and tolerability. Chapple CR1, Cardozo L, Nitti VW, Siddiqui E, Michel MC.

Legemidler