Sykdom utgående fra tarmen og preget av septisk feber, men sjelden diaré. Enterisk feber (tyfoid- og paratyfoidfeber) er potensielt alvorlige infeksjoner, med mortalitet på ca. 10 % ubehandlet.
Enterisk feber skyldes Salmonella enterica serotype Typhi eller Paratyphi. Fecal oral smitte fra mat og vann. Årlig meldes det i Norge ca 20-35 tilfeller, oftest etter opphold på det indiske subkontinent.
Inkubasjonstid < 3–4 uker. Første fase med bakteriemi med høy, kontinuerlig feber, relativ bradykardi og nedsatt allmenntilstand. Ofte frysninger, abdominalsmerter, omtåket sensorium, hodepine, tørrhoste og obstipasjon. Lyserøde papler, roseola, er et patognomonisk tegn, men kan være vanskelige å se.
Påvisning av mikrobe ved dyrking av blod, avføring, beinmarg eller urin. Widals test ikke lenger i bruk i Norge.
Ved empirisk behandling (før det foreligger svar på dyrkingsprøver og resistensundersøkelser) anbefales ceftriakson 2 g x 1 til voksne. For detaljer se Nasjonale retningslinjer for antibiotika – enterisk feber. Dersom moderat/alvorlig sykdom ervervet i Pakistan gis meropenem. Dersom mild sykdom gis azitromycin. Definitiv behandling baseres på antimikrobiell resistens og sykdomstilfellets alvorlighetsgrad. Ved mild/moderat sykdom og følsom bakteriestamme kan man gi peroralt azitromycin, unntaksvis trimetoprim–sulfametoksazol eller amoksicillin (mangler brytningspunkter). Behandlingstiden bør være 7 dager, men forlenges til 10-14 dager ved alvorlig sykdom eller ved immunsvikt.
I Norge er det registrert perorale og parenterale vaksiner mot tyfoidfeber, som anbefales ved langtidsopphold under enkle hygieniske forhold i endemiske områder. Begge har en beskyttelsesgrad på 70–80 % i ca. 3 år. Vaksinene beskytter ikke mot paratyfoidfeber.
I henhold til Smittevernloven er tyfoidfeber og paratyfoidfeber allmennfarlige smittsomme sykdommer, og all undersøkelse og behandling skal være gratis for pasienten (§ 6); jfr. Forskrift om stønad til dekning av utgifter til viktige legemidler mv. (blåreseptforskriften) § 4.