Hopp til hovedinnhold

Hypertensjonskriser

Revidert:
17.04.2023
Sist endret:
16.12.2025
Forfatter:

Kristian Heldal

De fleste pasienter med signifikant forhøyet blodtrykk (systolisk blodtrykk ≥ 180 mmHg og/eller diastolisk blodtrykk ≥ 120 mmHg har ingen tegn til endeorganskade. Hypertensiv krise ble tradisjonelt benyttet som en samlebetegnelse for alvorlige hypertensjonsformer som enten krever øyeblikkelig hjelp/behandling («hypertensive emergency») – eller som representerer en hastesituasjon der blodtrykket må reduseres i løpet av 1–2 døgn («hypertensive urgency»).

Da det ikke foreligger evidens for at pasienter uten hypertensjonsmediert endeorganskade må behandles annerledes enn pasienter med asymptomatisk ukontrollert hypertensjon, er det nå anbefalt at man ikke lenger benytter begrepet «hypertensive urgency» og heller benytter begrepet hypertensiv nødsituasjon (hypertensive emergency) til pasienter med hypertensjonsmediert endeorganskade.

Ubehandlet hypertensiv nødsituasjon med alvorlig retinopati, akutt nyresvikt og/eller trombotisk mikroangiopati har høy mortalitet og ble derfor ofte omtalt som malign hypertensjon. Med bedre behandlingsmuligheter er overlevelsen betydelig bedret, slik at en alternativ deskriptiv term som akutt hypertensiv mikroangiopati kan være mer passende.

Hypertensive nødsituasjoner skyldes oftest manglende behandling av hypertensjon, i Norge som regel pga dårlig adherance, globalt er også manglende tilgang på helsetjenester en viktig årsak til hypertensive nødsituasjoner.

Avhenger av organkomplikasjonene: Symptomer på hjertesvikt, sentralnervøse symptomer som hodepine og synsforstyrrelser, tegn på nyresvikt eller mikroangiopatisk hemolytisk anemi. I et amerikansk materiale var hjertesvikt, hjerneslag og hjerteinfarkt de hyppigst forekommende tilstandene ved hypertensive nødsituasjoner, etterfulgt av intrakraniell blødning og aortadisseksjon.

Påvisning av alvorlig hypertensjon ved blodtrykksmåling. Diagnostikk av akutte organkomplikasjoner: Øyebunnsforandringer grad III–IV (bløte eksudater, papilleødem). EKG og ekkokardiografi for diagnostikk av kardiale organkomplikasjoner. Forhøyet plasma kreatinin og proteinuri gir mistanke om nyreaffeksjon. Nevrologisk undersøkelse og CT ev. MR ved mistanke om hemorrhagisk eller iskemisk hjerneslag.

Påvise ev. bakenforliggende årsak:

  • Blodprøver til plasma-renin og -aldosteron bør tas før blodtrykksbehandling startes.
  • Metanefriner i plasma bør tas så snart som mulig.
  • Svekket lyskepuls og systolisk bilyd over thorax kan gi mistanke om coarctatio aorta.
  • Graviditetstest hos kvinner i fertil alder kan avklare en bakenforliggende årsak som pre-eklampsi eller eklampsi.
  • Forløste kvinner kan utvikle alvorlig hypertensjonskrise innen syv dager etter nedkomsten der kramper er det eneste symptomet (eklampsi).

Hypertensive nødsituasjoner kan forårsake cerebrale vaskulære katastrofer eller hypertensiv encefalopati, som inkluderer tap av autoregulering av blodstrømmen cerebralt med påfølgende hyperperfusjon og utvikling av hjerneødem. I tillegg kan man også se hjertesvikt og akutt koronarsyndrom, nyresvikt, aortadisseksjon og hemolytisk mikroangiopati.

Behandlingsvalg inkludert blodtrykksenkende medikament og rate for senkning av blodtrykket samt blodtrykksmål er avhengig av type hypertensiv nødsituasjon. Generelt bør man unngå for rask eller for stor blodtrykksreduksjon da dette kan medføre iskemisk skade. I de fleste tilfeller anbefales det å senke blodtrykket gradvis med 10-20 % i løpet av den første timen og ytterligere 5-15 % over de neste 23 timene.

De viktigste unntakene er:

  • Akutt iskemisk hjerneslag:
    • Ikke senke blodtrykket med mindre det er høyere enn 185/110 mm Hg hos pasienter som er kanditater for reperfusjonsbehandling eller 220/120 mm Hg for pasienter som ikke er kandidater for reperfusjonsbehandling.
  • Akutt aortadisseksjon:
    • Blodtrykket bør senkes til systolisk trykk mellom 100 og 120 mm Hg i løpet av 20 minutter
  • Intracerebral blødning:
    • Systolisk blodtrykk 150-220 mm Hg:
      • Senke systolisk blodtrykk til 140 mm Hg i løpet av en time forutsatt at pasienten er stabil
    • Systolisk blodtrykk > 220 mm Hg:
      • Senke blodtrykket raskt til < 220 mm Hg, deretter gradvis reduksjon i løpet av timer til 140-160 mm Hg

UpToDate: Evaluation and treatment of hypertensive emergencies in adults. Sist oppdatert 15. April 2022.

Hdir Nasjonal faglig retningslinje: 2.7. Overvåkning og behandling ved akutt hjerneblødning 9. august 2022.

Malign hypertensjon/akutt hypertensiv mikroangiopati

Revidert:
17.04.2023
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Kristian Heldal

Malign hypertensjon eller akutt hypertensiv mikroangiopati kjennetegnes ved fundus hypertonicus grad IV – dvs. papilleødem, noen regner også med grad III hvis det foreligger rikelige bløte eksudater. Blodtrykket er som oftest > 200/120 mm Hg. Svært ofte foreligger samtidige organkomplikasjoner, særlig nyreaffeksjon med proteinuri, hematuri og forhøyet plasma-kreatinin og/eller trombotisk mikroangiopati.

Må iverksettes umiddelbart ved manifeste komplikasjoner og nyoppstått malign hypertensjon. Blodtrykket bør senkes gradvis, maksimalt 10-20 % den første timen og maskimalt 25 % innenfor det første døgnet. Det er viktig å unngå plutselige betydelige blodtrykksfall som kan fremkalle cerebral iskemi, ev. utløse hjerne- eller hjerteinfarkt. Det er vanskelig å forutsi den blodtrykksenkende effekten av perorale blodtrykksenkende medikamenter, og prehospital behandling bør alltid vurderes opp mot risiko for komplikasjoner som følge av for kraftig blodtrykksfall. Klinisk dårlige pasienter bør følges til sykehus av kvalifisert helsepersonell.

  1. Før innleggelse på sykehus:
    1. Per oral behandling med labetalol tablett 100 mg brukes eller lav dose ACE-hemmer som for eksempel ramipril 1,25 mg kan gis dersom det er lang vei til sykehus. Hurtigvirkende oral nifedipin bør unngås pga risiko for raskt blodtrykksfall som kan medføre cerebral iskemi.
    2. Sedativum kan være berettiget ved uro
    3. Diuretika kan gis ved mistanke om overhydrering med encefalopati, hjerte- eller begynnende nyresvikt, f.eks. furosemid 40 mg i.v. (alternativt bumetanid 1–2 mg i.v.)
  2. På sykehus:
    1. Førstevalgpreparatet labetalol 0,25-0,5 mg/kg som iv bolus i løpet av 2-4 minutter etterfulgt av kontinuerlig iv infusjon 2-4 mg/minutt inntil behandlingsmålet er nådd, deretter 5-20 mg/time. Alternativt nitroprussidinfusjon 0,3–10 μg/kg/minutt. Kan økes med 0,5 μg/kg/minutt hvert 5. minutt inntil behandlingsmålet er nådd. Nitroprussid bør ikke infunderes mer enn totalt i ca. 48 timer pga. doseavhengig akkumulering av cyanid.
    2. I tillegg kan det gis diuretika intravenøst, f.eks. furosemid 20–40 mg (alternativt bumetanid 0,5–1 mg i.v.). Ved alvorlig nyresvikt kan man gi betydelig høyere doser, opptil 1000 mg furosemid per døgn.

Det bør snarlig startes parallell peroral blodtrykksbehandling, slik at intravenøs behandling kan seponeres så snart som mulig. Retningslinjer for grad og hastighet av blodtrykkssenking er i liten grad evidensbasert; måltrykk angis til ca. 160/110 mm Hg i løpet av et par døgn og 150/100 i løpet av en uke.

Hypertensjonsencefalopati

Revidert:
17.04.2023
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Kristian Heldal

Svekket sensorium pga. betydelig forhøyet blodtrykk.

Hodepine, kvalme, brekninger, uklart syn, psykomotorisk uro, stupor, fluktuerende nevrologiske utfall og generelle krampeanfall.

I alvorlige tilfeller er det indikasjon for øyeblikkelig blodtrykkssenkning som angitt foran (Malign hypertensjon/akutt hypertensiv mikroangiopati), hele tiden under nøye klinisk observasjon av nevrologiske og kardiovaskulære symptomer. Blodtrykket bør senkes med 10-20 % i løpet av den første timen, deretter maksimalt 25 % i løpet av det første døgnet.

Intravenøs infusjon av abetalol eller nitroprussid som beskrevet for malign hypertensjon.

Legemidler

Sorter etter:

Hypertensjonskrise med hjerneslag

Revidert:
17.04.2023
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Kristian Heldal

En spesielt vanskelig situasjon foreligger ved uttalt blodtrykksforhøyelse og etablert akutt cerebrovaskulær skade. Blodtrykksstigningen kan helt eller delvis være sekundær og kompensatorisk til det økte intrakranielle trykket.

Pasientene kan være ekstremt følsomme for medikamentell blodtrykkssenkning, og et omfattende legemiddelregime bør unngås i den akutte fasen. I mange tilfeller faller trykket spontant allerede innen det første døgnet. Enkelte mener derfor at medikamentell blodtrykkssenkning helt bør unngås, spesielt ved trombotisk hjerneslag, men blodtrykk over 185/110 bør behandles dersom pasienten er kandidat for reperfusjonsterapi.

Hos pasienter som ikke er kandidater for reperfusjonsterapi settes behandlingsgrensen til 220/120 mm Hg.

En forsiktig senkning av diastolisk blodtrykk ned mot 110 mm Hg og i alle fall under 120 mm Hg i løpet av 2–3 døgn tilrås, lavere etter eventuell trombolyse. Labetalol og kalsiumblokkere har vært anbefalt ved iskemiske slag. Hos pasienter med intracerebral blødning og systolisk blodtrykk > 180 mmHg anbefales det å senke det systoliske blodtrykket til mellom 130–180 mm Hg.

Ved subaraknoidalblødning bør blodtrykkssenkning vurderes i samråd med nevrokirurg.

Legemidler

Hypertensjonskrise og hjerteinfarkt eller ustabil angina

Revidert:
17.04.2023
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Kristian Heldal

Smerte og uro øker blodtrykket. Ved hjerteinfarkt er adekvat smertebehandling med opioidanalgetika og ev. sedasjon påkrevet. Dette kan i seg selv senke blodtrykket tilstrekkelig, dvs. til diastolisk trykk omkring 100 mm Hg.

Ved akutt koronarsykdom må blodtrykket senkes raskest mulig, og det anbefales mer aggressiv blodtrykksbehandling fordi det gir redusert oksygenforbruk i myokard. Mål for blodtrykk er systolisk blodtrykk < 140 mm Hg.

Førstevalgsmiddel er glyseryltrinitratinfusjon 20–200 μg/minutt (lav infusjonshastighet initialt).

Utenfor sykehus kan glyseryltrinitrat sublingvalt eller som oral aerosol (munnspray) være et alternativ. Toleranseutvikling forekommer.

Nitrater virker dilaterende på kapasitetskarsengen og motvirker lungestuvning. Alternativt kan også labetalol benyttes. Betareseptorantagonist skal også gis hvis ikke det er gitt tidligere. ACE-hemmere kan være aktuell tilleggsbehandling.

Hypertensjonskrise og hjertesvikt

Revidert:
17.04.2023
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Kristian Heldal

Ved truende lungeødem under en hypertensjonskrise må blodtrykket øyeblikkelig senkes, fortrinnsvis med nitroprussid eller glyseryltrinitratinfusjon. I tillegg gis slyngediuretika for å redusere væskeoverskuddet.

Man starter vanligvis; furosemid initialt 20–40 mg intravenøst (ev. bumetanid 0,5–1 mg), senere ev. økende doser etter behov og annen konvensjonell lungeødembehandling (oksygen, morfin osv., se Lungeødem - Akutt hjertesvikt.

I akuttsituasjonen bør man unngå medikamenter som øker hjertets arbeid (hydralazin) eller reduserer hjertets kontraktilitet (labetalol eller andre betablokkere).

Preeklampsi og eklampsi

Revidert:
17.04.2023
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Kristian Heldal

Ved truende eller manifest eklampsi må blodtrykket senkes øyeblikkelig til < 160/105. Forløsning er eneste kausale behandling.

Medikamentelt oppnås rask reduksjon av trykket med infusjon av labetalol som beskrevet tidligere. Dihydralazin (startdose 4 mg/time, dobles hver halvtime inntil effekt) kan også benyttes. Metyldopa kan gis i roligere fase og er ofte gitt på forhånd. Begge legemidlene har lang tradisjon i obstetrikken.

Behandlingen er kortvarig (se Preeklampsi).

ACE‑hemmere og angiotensin II-reseptorantagonister skal ikke brukes (kontraindisert ved graviditet).

Per‑ og postoperativ hypertensjon

Revidert:
17.04.2023
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Kristian Heldal

Ved karkirurgi eller store generelle inngrep er det ofte ønske om et systolisk blodtrykk under 170 mm Hg, ved større blødningskomplikasjoner ev. lavere.

Dihydralazin, metoprolol, labetalol og enalapril, enten som infusjon eller intravenøs injeksjon blir ofte brukt, men har lengre plasmahalveringstid enn nitroprussid og er dermed mindre styrbare. Betablokkere har en særlig plass ved hjerte- og karkirurgi.

Postoperativt kan trykket ofte kontrolleres ved sedasjon alene, ev. ved analgetika gitt i permanent epiduralkateter. Om nødvendig kan dihydralazin gis i tillegg som intravenøs infusjon, ev. nitroprussid over kortere tidsrom.

Tilstander med truende aortaruptur

Revidert:
17.04.2023
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Kristian Heldal

Diagnosen kan vanskelig stilles før pasienten er innlagt i sykehus, men ved mistanke kreves øyeblikkelig og betydelig reduksjon av systolisk blodtrykk til < 120 og puls til < 60.

Betareseptorantagonist (esmolol eller metoprolol) er førstevalg da det reduserer skjærekreftene mot aortaveggen, og dette kan gis ved mistanke også utenfor sykehus. Labetolol kan også brukes. Det må som regel flere midler til for å oppnå adekvat blodtrykkskontroll.

Nitroprussid er lett styrbart og effektivt og foretrekkes som tilleggsbehandling inntil situasjonen er under kontroll.

God blodtrykkskontroll er svært viktig for pasienter som er operert eller som ikke skal/kan opereres.

Legemidler

Alvorlig asymptomatisk hypertensjon

Revidert:
17.04.2023
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Kristian Heldal

Kjennetegnes ved betydelig blodtrykksforhøyelse > 180/120 mm Hg ved gjentatte målinger uten tegn til manifest organaffeksjon, med unntak av ev. lettere øyebunnsforandringer.

Representerer en hastesituasjon (tidligere omtalt som «hypertensive urgency»), men ikke noen øyeblikkelighjelp-situasjon.

Det anbefales ikke å senke blodtrykket for raskt da dette kan medføre kardiovaskulære komplikasjoner. Hurtigvirkende nifidipin bør derfor ikke benyttes.

Diastolisk blodtrykk lavere enn 110 mm Hg vil være adekvat respons første døgn. Behandling kan følges opp av primærlege hvis man får effekt første døgn.

Ved alvorlig asymptomatisk hypertensjon er det tilstrekkelig å starte med peroral behandling.

  • De fleste antihypertensive legemidler som kalsiumblokkere (nifedfipin depot, lerkanidipin), betablokkere, ACE-hemmere, angiotensin receptorblokkere eller diuretika kan benyttes.
    For pasienter som bruker antihypertensiva fra før, kan man (hvis mulig) øke doseringen av de medikamentene pasienten benytter.