Allergi er en reproduserbar hypersensitivitets-reaksjon mot vanligvis ufarlige substanser (allergener), utløst av immunologiske mekanismer. Atopi er den genetiske tendensen til å utvikle allergisk sykdom som atopisk dermatitt, matallergi, allergisk rhinitt og allergisk astma. Ved atopi vil det typisk være en forsterket immunrespons mot vanlige allergener, særlig inhalasjonsallergener og matallergener. Et atopisk individ har en øket tendens til sensitivisering og produksjon av spesifikk IgE (sIgE) ved allergen eksponering. Dendrittiske celler i slimhinner og langerhanske celler i hud fanger opp antigener (allergener), presenterer disse for immunkompetente Th-celler og B-celler, initierer cytokinproduksjon som stimulerer til produksjon av sIgE i B-lymfocytter. sIgE frisettes og binder seg til effektorceller som mastceller, basofile og eosinofile granulocytter i hud og slimhinner. Ved senere eksponering binder allergenet seg til IgE-antistoffene og det frigjøres inflammatoriske mediatorsubstanser (histamin, tryptase, kininer, prostaglandiner og leukotriener) som forårsaker det kliniske uttrykket ved allergisk sykdom.
I tillegg til arvelig disposisjon vil føde- og barselsrutiner, ernæring, mikrobiell diversitet, hyppige luftveisinfeksjoner i småbarnsperioden, antibiotikabehandling og tobakkseksponering, både i svangerskap og senere, ha betydning for sensibilisering og ev. allergisk sykdom. Hva slags symptomer det får, vil i stor grad avhenge av individets alder og hvilke allergener det eksponeres for, se Figur: Relativ insidens av allergiske sykdommer i forhold til alder. Det er særlig viktig å være oppmerksom på samtidig forekomst av allergisk rhinitt og astma.
Allergi kan gi symptomer fra luftveiene (allergisk astma, allergisk rhinitt), fra øynene (allergisk konjunktivitt), fra hud (atopisk dermatitt, urtikaria), fra mage-tarm (matallergi). Allmennsymptomer (anafylaksi) ved matallergi, medikamentallergi og insektstikk kan i enkelte tilfeller være livstruende. Ikke-allergiske sykdommer kan også gi symptomer som ved allergi, f.eks. infeksiøs rhinitt, atopisk dermatitt og urticaria, som i de fleste tilfeller ikke skyldes allergi, og matintoleranse. En type I allergisk reaksjon vil vanligvis komme i løpet av sekunder eller minutter etter eksponeringen. Som regel går symptomene over i løpet av noen få timer, men kan ta seg opp igjen inntil 12 timer etter eksponering. Denne senreaksjonen kan ha sammenheng med graden av eksponering; dess større mengde allergener, dess større er risikoen for å få en senreaksjon.
Anamnesen supplert med klinisk undersøkelse vil ofte være nok til å avklare om det dreier seg om en allergisk sykdom eller ikke. Objektive tester som sIgE og prikktest vil kun bekrefte eller avkrefte om et individ er sensibilisert, ikke om det foreligger klinisk allergi eller behandlingsindikasjon. Således vil objektive tester kun være et supplement til anamnesen og den kliniske undersøkelsen. En kraftig reaksjon på prikktest eller høye verdier for IgE er assosiert med større sannsynlighet for allergisk reaksjon, men sier ingen ting om alvorlighetsgraden eller prognosen. Forhøyet sIgE hos barn kan f. eks bestå lenge etter at barnet ikke lenger har klinisk allergi.
- Ved prikktest påvises spesifikt IgE bundet til immunkompetente celler i huden. Prikktest har høy sensitivitet og høy spesifisitet og vil være førstevalg. Undersøkelsen forutsetter riktig teknikk.
- Paneltest er en test som gir svar på om det er allergi mot et eller flere allergener, men ikke hvilket eller hvilke. Den har således en lav spesifisitet, men en høy sensitivitet, og generelt liten klinisk relevans.
- Måling av spesifikt IgE (forekomst av IgE mot spesifikke allergener i serum) er en enkel venøs blodprøve som gir svar på om pasienten er sensibilisert mot allergenene det testes på. Analysen er mindre ressurskrevende, men noe dyrere enn prikktest.
- Prikktest og spesifikt IgE er ikke alltid positive for samme antigener, og anamnesen og klinikken blir derfor avgjørende for diagnosen av allergisk sykdom.
- Måling av uspesifikt IgE (total mengde IgE i serum) har generelt liten diagnostisk verdi ved luftveisallergi fordi den ofte er innen normalområdet tross allergisk sykdom. Derfor bør total IgE brukes i begrenset grad. Forhøyede verdier taler for økt disposisjon for allergi.
- Allergenkomponent analyse: Påviser spesifikk IgE mot spesifikke proteiner i et allergen som er spesielt sterkt assosiert med klinisk allergi.
- Nasal og konjungtival provokasjon. Her plasserer man allergenekstrakter på neseslimhinnen eller i conjungtivalsekken. Positiv test påviser klinisk allergi.
- Intracutantest. Her deponeres 0,5 ml. allergenekstrakt som en intracutan vable fortrinnsvis på volarsiden av underarmen. Spesielt aktuelt i utredning av legemiddelallergier.
De fleste allergiske sykdommer varierer i intensitet med alder, men hvordan de varierer er forskjellig fra sykdom til sykdom. Generelt kan man imidlertid si at plagene oftest avtar med alderen og dess mindre symptomer man har, dess større er sjansen for å bli kvitt dem helt. Spesielt matallergier i tidlig barnealder har en tendens til å gå over i førskoleårene. Tilstanden er ofte overdiagnostisert og medfører da uberettigede eliminasjonsdietter hos barnet og uberettigede saneringstiltak i barnets omgivelser som barnehager og skoler. En reell matallergi er assosiert med noe økt risiko for senere atopisk dermatitt og allergiske luftveissykdommer. Dette betinger likevel ikke noen allergireduserende tiltak overfor barnet når det gjelder kosthold eller miljø (bolig, kjæledyr).
