For Vitamin D₃-analoger til lokal bruk, se Vitamin D₃-analoger (hud).

Vitamin D syntetiseres i huden ved UV-bestråling med sollys. Et av forstadiene til kolesterol omdannes da til kolekalsiferol (vitamin D₃). Serumkonsentrasjonen varierer betydelig gjennom året. Både kolekalsiferol (vitamin D₃ som dannes i huden og finnes i noen animalske matvarer) og ergokalsiferol (vitamin D₂ som blant annet finnes i noen typer sopp) er fettløselige vitaminer som absorberes gjennom hele tynntarmen ved nærvær av galle. Etter absorpsjon hydroksyleres vitaminet enzymatisk først på karbonatom nummer 25 (i 25 stilling) i leveren og deretter i 1 stilling i nyrene, til det aktive vitaminet, kalsitriol (1,25(OH)₂D). Den siste enzymatiske prosessen er angrepspunktet for metabolsk regulering.

Vitamin D stimulerer kalsiumabsorpsjonen fra tarmen bl.a. ved å stimulere syntesen av transportproteinet kalsiumbindende protein (CaBP), og øker transporten av kalsium inn i tarmcellene.

Vitaminet øker til en viss grad reabsorpsjonen av kalsium og fosfat i nyrene (samme effekt som PTH på kalsiumreabsorpsjon, men motsatt effekt av PTH på fosfatreabsorpsjon).

Vitamin D stimulerer osteoblastfunksjonen og har direkte betydning for mineraliseringen av nydannet beinvev. Vitamin D mangel medfører manglende mineralisering av osteoidet, hvilket klinisk sees som osteomalasi hos voksne og rakitt hos barn. Vitaminet stimulerer også nydannelsen av osteoklaster fra stamcellene (differensieringen).

Vitamin D har også en gunstig effekt på immunforsvaret og er viktig for å aktivere T-cellene i immunforsvaret vårt, som har en avgjørende rolle i å bekjempe virus og bakterier.

De viktigste vitamin D-kildene er fet fisk, rogn og fiskelever. I tillegg er margarin og ekstra lett melk tilsatt vitamin D. Vitamin D-mangel diagnostiseres ved å måle konsentrasjonen av kalsidiol (25(OH)D) i serum. Et serumnivå av kalsidiol over 50 nmol/l er ansett å være tilstrekkelig, mens under -30 nmol/l er grenseverdi for vitamin D-mangel.

Vitamin D-mangel gir muskelsvekkelse og øker risiko for fall og osteoporotiske frakturer hos eldre.

Forekomsten av rakitt er lav i Norge. De fleste tilfellene som oppstår er blant barnmed bakgrunn fra Asia eller Afrika. Andre risikogrupper for vitamin D mangel er vegansk kosthold, alderdom, pasienter som har hatt reseksjon av magesekken, pasienter som bruker antiepileptika, pasienter som dekker til mye av huden, og pasienter med levercirrhose, spesielt alkoholikere.

Den anbefalte tilførsel fra 2-ukers alder til 75 år er 10 μg vitamin D3 per dag. Ammede barn trenger D-vitamindråper. Spedbarn som ikke blir ammet, og derfor bare får morsmelkerstatning, skal ikke ha D-vitamindråper. Tran anbefales ikke det første leveåret. Opptak og produksjon av vitamin D avtar med alderen. Anbefalt mengde etter 75 år er derfor 20 μg per dag. Det er vist at mange eldre ikke får dekket anbefalt mengde og derfor trenger tilskudd. Dette gjelder særlig eldre på institusjon, og eldre med påvist osteoporose (se Osteoporose).

Både ergokalsiferol, kolekalsiferol, alfakalsidol (syntetisk vitamin D som er hydroksylert i 1 stilling) og kalsitriol (1,25(OH)₂D) absorberes normalt godt ved peroral tilførsel. Vitamin D-analoger lagres i fettvev, muskel og lever. Kolekalsiferol og ergokalsiferol metaboliseres i leveren ved hydroksylering til kalsidiol (25(OH)D), som igjen blir hydroksylert til kalsitriol (1,25(OH)₂D) i nyrene, som er den mest aktive substansen med størst affinitet til vitamin D-reseptor. Siden alfakalsidol allerede er hydroksylert i 1 stilling, kan den bli aktivert i leveren ved hydroksylering i 25 stilling. De utskilles hovedsakelig via gallen og er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Ergokalsiferol og kolekalsiferol har halveringstider på flere uker. For alfakalsidol og kalsitriol er den 4–8 timer.

Idiopatisk‑, primær‑, pseudo- og postoperativ hypoparatyreoidisme. Rakitt, osteomalasi og osteoporose, eldre på institusjon, eldre og innvandrere som får lite sol på kroppen og/eller utilstrekkelig variert kost. Renal osteodystrofi. Vitamin D-avhengig og hypofosfatemisk rakitt. Ved nyre- eller leverskade som årsak til vitamin D-mangel, kan det være aktuelt å gi mer potente vitamin D-preparater som kalsitriol.

1. Kolekalsiferol: Barn og voksne: 10 μg/dag.
2. Mennesker med lite soleksponering og personer over 75 år: 20 μg/da.(1 E = 0,025 μg, og 1 μg = 40 E).
3. Eldre med osteoporose eller risiko for det: 20 μg/dag. (1 E = 0,025 μg).
4. Forebygging/behandling av sekundær hyperparatyreoidisme og renal osteodystrofi hos pasienter med nyreinsuffisiens og lavt serum-1,25(OH)₂D: Primært alfakalsidol eller kalsitriol. Spesialistoppgave. Uavhengig av tilskudd av alfakalsidol eller kalsitriol bør lave nivåer av s-25(OH)D hos disse pasientene også normaliseres til et nivå > 75 nmol/l med tilskudd av ergo- eller kolekalsiferol.
5. Lettgradig vitamin D-mangel behandles med 20–30 μg/dag. Svær vitamin D-mangel (s-25(OH)D < 40 nmol/l) med osteomalasi (eller rakitt) krever høyere doser og samtidig kalsiumtilførsel 500–1000 mg, avhengig av kalsium i kosten. Hos voksne gis 50–100 μg/dag (eller 750 μg/uke) i 2–3 måneder med kontroll av s-25(OH)D etter 3 måneder. Hos overvektige kan høyere doser være aktuelle.
6. Postoperativ pseudohypoparatyreoidisme og andre former for hypoparatyreoidisme kan kreve mye større doser. Behandling av hypoparatyreoidisme bør normalt omfatte kombinasjon av ergo- eller kolekalsiferol sammen med enten alfakalsidiol eller kalsitriol og er spesialistoppgave (se separat avsnitt).

Behandlingen av renal osteodystrofi og de sjeldnere rakittformene er spesialistoppgave. Det henvises til spesiallitteratur.

Hyperkalsemi, ofte langvarig pga. deponering i fettvev og lang biologisk virketid.

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet for vitamin D₂ og D₃. Lite sannsynlig med akutt forgiftning selv ved store enkelteksponeringer. Gjentatt dosering kan gi forgiftning. Kalsitriol, alfakalsidiol og andre analoger er betydelig mer toksiske. Dosene angitt nedenfor gjelder for vitamin D₂ og D₃.

Barn: Toksiske doser er ca. 2000–4000 IE/dag (subakutt). Vurder sykehus ved enkeltdoser over ca. 150 000 IE eller ved symptomer.
Voksne: Toksiske doser er ca. 75 000 IE/dag (subakutt). Vurder ventrikkeltømming og kull ved enkeltinntak > 300 000 IE. Hyperkalsemi eller nyresvikt gir økt risiko. (1 IE = 0,025 μg). Hyperkalsemi eller nyresvikt gir økt risiko.

Klinikk for gruppen: Hovedproblemet er hyperkalsemi som gir tretthet, kvalme, brekninger, nedsatt matlyst, vekttap, tørste, polyuri, ev. nyresvikt, EKG-forandringer og arytmier. 

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Seponering er viktigste tiltak (unngå D-vitamintilskudd i 2–6 uker). Ved store doser vurder å unngå sollys og redusere kalsiuminntaket. Sørg for god diurese. Ved uttalt hyperkalsemi vurder bisfosfonater, laksekalsitonin eller prednisolon. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Normalt inntak av vitamin D ansees å være viktig. Det er mistanke om at overdosering kan medføre misdannelser, men dette er ikke endelig avklart.

Amming: Se G8 V.

Overdosering: Over 50 μg/dag i lengre tid (måneder) kan hos barn i alderen 1-11 år gi hyperkalsemi, appetittløshet, kvalme, oppkast, diaré, tørste, polyuri, nefrokalsinose, nyreskade og til og med osteoporose. Den toksiske dosen hos barn 0 – 6 måneder er 25 μg/dag, og 35 μg/dag hos barn på 6 – 12 måneder. Den øvre grensen for voksne er 100 μg/dag. Bruker man større doser ergo- og kolekalsiferol, bør s-kalsium og s-25(OH)D alltid monitoreres (første gang etter 3 måneder) for å forhindre overdosering. Er s-25(OH)D > 120 nmol/l, legger man inn pause med vitamin D-substitusjon og ny måling av s-25(OH)D etter 3 måneder. Ev. ny substitusjonsdose bør deretter halveres.

Pasienter som behandles med farmakologiske doser vitamin D (dvs. de som behandles for rakitt, osteomalasi, primær hypoparatyreoidisme, pseudohypoparatyreoidisme, vitamin D-resistent rakitt etc.) skal instrueres om bivirkninger og følges med regelmessig kontroll av serum-kalsium, nyrefunksjon, serum-fosfat og kalsiumutskillelse i urinen. S-25(OH)D bør kontrolleres 3 måneder etter doseendring av ergo-/kolekalsiferol, og serumnivået bør ligge mellom 75 og 125 nmol/l. Kontrollen (kvartalsvis) vil ofte være livslang og bør vurderes av spesialist. Pasienter i behandling med kalsitriol eller andre potente analoger bør sikres s-25(OH)D nivåer på 75–125 nmol/l.

Listen over preparater innenfor de ulike legemidlene er ikke uttømmende. Preparater definert som kosttilskudd er ikke inkludert blant preparatene.