Somatropin er uttalt anabolt og påvirker protein-, karbohydrat- og lipidmetabolismen. Har vekstfremmende egenskaper på så vel indre organer som muskler, bindevev og skjelett. Hormonet har både direkte effekt på målcellene og en vesentlig indirekte effekt via dannelse av vekstfaktoren IGF-1 i leveren og lokalt i alle vev. IGF-1 er en vekstfaktor med lengre halveringstid i plasma og brukes derfor til å monitorere doseringen av somatropin ved substitusjon.

Biotilgjengeligheten er ca. 80 % ved subkutan tilførsel. Metaboliseres i leveren og i nyrene ved vanlig proteinnedbryting. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er 2–4 timer etter intramuskulær og subkutan dose.

Indikasjonsstilling og behandling er en oppgave for spesialavdelinger.

Barn:

1. Klassisk veksthormonmangel verifisert ved provokasjonstest og/eller nattprofilmåling
2. Veksthormon‑nevrosekretorisk dysfunksjon
3. Redusert høydetilvekst etter bestråling av sentralnervesystemet og påvist veksthormonmangel
4. Turners syndrom
5. Kronisk nyresvikt med dårlig tilvekst
6. Ved kortvoksthet uten kjent årsak samt ved enkelte syndromer når pasienten er sterkt psykologisk påvirket, høyden under -3SD, tilvekst mindre enn 10 percentilen og beregnet slutthøyde mindre enn 150 cm for jenter og mindre enn 161 cm for gutter. Behandlingen gjennomføres i samråd med barneendokrinolog. Slik behandling er sjelden svært effektiv.

Voksne: Symptomgivende, biokjemisk verifisert veksthormonmangel, enten som ledd i ervervet mangel i voksenalder (oftest på grunn av behandling for hypofyseadenom) eller veksthormonmangel oppstått i barnealder. Etter fylte 18 år må indikasjon revurderes og pasienter med isolert veksthormonmangel testes på nytt.

Subkutan administrasjon, vanligvis om kvelden. Doseringen er individuell, høyere hos barn, høyere hos kvinner enn menn, høyere hos unge voksne enn hos eldre. Kvinner på perorale østrogenpreparater bør vurderes konvertert til østrogenplaster for å redusere veksthormondosene. Dosen bygges langsomt opp til vedlikeholdsnivå og styres etter IGF-1 og klinisk effekt. Veksthormonmangel hos voksne er i prinsippet en livsvarig tilstand. Erfaring med behandling av eldre savnes. Behandlingen skal utføres av spesialist som har erfaring med diagnostisering og behandling av pasienter med veksthormonmangel.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn og voksne: Ved enkeltstående feildosering under terapeutisk bruk forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Hypoglykemi, ev. hyperglykemi (insulinresistens). Ødem pga. væskeretensjon, ev. hjerneødem.

Behandling: Symptomatisk behandling. Ev. følg blodglukose. Konsulter ev. endokrinolog.

Graviditet: Erfaringsgrunnlaget er begrenset. Hos gravide vil placenta produsere veksthormoner, noe som uansett gjør at eksogen veksthormontilførsel etter uke 14-18 i svangerskapet ikke er nødvendig. Amming: Mulig økning i melkeproduksjonen.

Ev. samtidig behandling av diabetes mellitus eller tyreoideasykdom må overvåkes og ev. justeres.

Hyppigst forekommende er væskeansamlinger og leddsmerter. Bivirkninger er ofte forbigående ved dosereduksjon eller prøveseponering. En sjelden, men alvorlig bivirkning som kan sees hos både barn, men sjeldent hos voksne er benignt økt intrakranielt trykk, formodentlig relatert til den væskeretinerende effekt av veksthormon. Tilstanden er reversibel, og fornyet substitusjon må gjøres med forsiktig og langsomt økende dosering.

Grundig opplæring og oppfølging ved spesialist er nødvendig for å ta stilling til behandlingsindikasjon, evaluere effekten og unngå overdosering.

Syntetisk analog av humant hypotalamisk veksthormonfrisettende hormon (GHRH).

Diagnostisk for å bedømme hypofysens evne til å frisette veksthormon. Brukes ved spesialavdelinger på sykehus.

Rekombinant humant insulinlignende vekstfaktor-1 (rhIGF-1).

Langtidsbehandling av vekstforstyrrelse hos barn og unge med alvorlig primær mangel på insulinlignende vekstfaktor 1 (insulinlike growth factor-1, IGF-1, tidligere kalt somatomedin C). Dette omfatter pasienter med mutasjoner i veksthormonreseptoren (GH-reseptoren), signalvei etter stimulering av veksthormonreseptoren og IGF-1 gendefekter. Det anbefales å bekrefte diagnosen ved å gjennomføre en IGF-1 genereringstest. Dette er meget sjeldne diagnoser, og indikasjon og behandling krever spesialkompetanse. Ikke anbefalt til behandling av barn under 2 år på grunn av manglende data vedrørende sikkerhet og effekt. I Norge godkjent for behandling av barn og unge i alderen 12–18 år.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger mangler. Ukjent innvirkning på morsmelken.

Anbefalt startdose er 0,04 mg/kg to ganger daglig ved subkutan injeksjon. Dosen kan økes trinnvis med 0,04 mg/kg til maksimal dose på 0,12 mg/kg gitt to ganger daglig. Doser på over 0,12 mg/kg to ganger daglig er ikke undersøkt hos barn med alvorlig primær mangel på IGF-1. Spesialistoppgave.

Gode- og ondartede svulster (neoplasier) er sett hos barn behandlet med mekasermin. Det har derfor kommet oppdaterte råd til leger om mekaserminbehandling. Det er sendt ut et "Kjære helsepersonell"-brev angående mekasermin (Increlex) og risiko for neoplasier.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Hypoglykemi, ev. hyperglykemi (insulinresistens).

Behandling: Symptomatisk behandling. Ev. følg blodglukose. Konsulter ev. endokrinolog.