Triklosan er et fenoksyfenol med høy lipidløselighet, lav løselighet i vann og god løselighet i organiske løsemidler som etanol. Virkningsmekanismen er hemming av et enzym i syntesen av cellemembran: enoyl-acyl-bærerprotein-reduktase (FabI).
Det har en vedvarende effekt på huden, i opptil 12 timer, som kan påvirkes av pH og overflateaktive stoffer. Aktiviteten påvirkes ikke av organisk materiale.
Triklosan har siden 1970/80-tallet vært i utstrakt bruk i forbrukerprodukter som såper, deodoranter, kosmetikk, tannkrem og tekstiler, husholdningsprodukter som oppvaskmidler, kjøkkenredskaper, skjærebrett, plastprodukter og som tilsetning til maling og plast. I helsevesenet har det vært brukt i antibakterielle såper, preoperativ huddesinfeksjon og kirurgisk håndhygiene, enkelte sårprodukter og kirurgiske suturer. Med økende bekymring for resistensutvikling, miljøpåvirkning og bioakkumulering og mulig hormonforstyrrende effekt, har bruken siden 2010 blitt sterkt redusert og til dels forbudt. Det er fortsatt tillatt i konsentrasjoner inntil 0,3 % i tannkrem, hånd- og dusjsåpe, deodoranter, noen typer kosmetikk, samt inntil 0,2 % i munnskyllevann. Videre er det tillatt i visse kirurgiske suturer.
Triklosan har relativt bredspektret effekt, og virker på både gram-positive og mange gram-negative bakterier. Noen gram-negative bakterier påvirkes lite, blant annet Serratia marcescens, Alkaligenes spp. og Pseudomonas aeruginosa. Candida-arter og mykobakterier er følsomme, og triklosan har også effekt på protozoer som Plasmodium falciparum og Toxoplasma gondii. Effekten på muggsopp er liten, og det virker ikke på sporedannende bakterier. Virkningen på virus er gjennomgående svak.
Triklosan tilsatt fluortannkrem reduserer plakk, gingival inflammasjon og gingival blødning sammenlignet med fluortannkrem uten triklosan.
Suturer tilsatt triklosan reduserer risiko for infeksjon i operasjonsområdet etter mange typer kirurgiske inngrep.
Triklosan kan gi hudirritasjon, tørr hud eller kontakteksem hos enkelte. Det kan påvises i urin, nesesekret, morsmelk og serum, hos en stor andel av befolkningen, men det er ikke kjent om det gir direkte toksiske effekter hos mennesker. En studie fant at det var en sammenheng mellom konsentrasjonen av triklosan i nesesekret og bærerskap av gule stafylokokker.
Det er ikke påvist mutagen, karsinogen eller teratogen effekt på mennesker.
Det finnes mye dokumentasjon på at triklosan kan føre til utvikling av resistens, spesielt i laboratoriestudier. Det gjelder både utvikling av redusert følsomhet for triklosan selv, men også kryssresistens mot en rekke antibiotika. Resistensmekanismene kan være basert på modifikasjon eller erstatning av FabI-enzymet, endring av yttermembranen eller effluks.