Immunglobuliner

Bezlotoksumab er et humant, monoklonalt antistoff som binder seg til Clostridium difficile toksin B. Behandling med antistoffet gir passiv immunitet som skal forhindre tilbakefall av C. difficile-infeksjon, men har ingen effekt mot den pågående infeksjonen. Bezlotoksumab må derfor gis samtidig med adekvat antibiotikabehandling. Det finnes ingen informasjon om effekt av behandling gitt senere enn 10-14 dager etter behandlingsstart med antibiotika.

Bezlotoksumab gis som intravenøs infusjon, det har begrenset ekstravaskulær distribusjon og halveringstiden er omtrent 19 dager. Antistoffet nedbrytes som andre proteiner i sirkulasjonen.

Bezlotoksumab brukes til å forhindre tilbakefall av C. difficile-infeksjon hos pasienter med høy risiko. Dokumentasjon av effekt er begrenset til én enkelt behandling av én enkelt infeksjonsepisode.

Bezlotoksumab administreres som en enkelt intravenøs infusjon på 10 mg/kg. Behandlingen gis samtidig med adekvat antibiotikabehandling av C. difficile-infeksjonen. Det er ingen behov for dosejustering ut fra nyrefunksjon, leverfunksjon eller alder.

De vanligste bivirkningene er hodepine, svimmelhet, kvalme, diaré, feber og irritasjon på infeksjonsstedet. De fleste registrerte bivirkningene er lette til moderate og forkommer ikke hyppigere med bezlotoksumab enn med placebo.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 20 mg/kg ble godt tolerert i kliniske studier.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Antistoffet binder seg til C. difficile-toksin B, uten annen aktivitet i mennesker.

Amming: Teoretisk liten risiko for effekter hos diebarn. Ammende med C. difficile-infeksjon behandles etter gjeldende nasjonale antibiotikaretningslinjer.

Det foreligger ingen data om pasienter under 18 år. Man bør derfor unngå behandling av barn.

Bezlotoksumab er et nytt behandlingsprinsipp for å hindre tilbakefall av C. difficile-infeksjon.

Fremstilt av humant plasma med høyt anti Hbs-titer. Plasmaenhetene er testet negativt på HbsAg, hiv og hepatitt C-virus.

Injeksjonsvæske:

1. Aksidentell eksposisjon ved sprøytestikk eller blodsøl på slimhinner og sår fra kjent eller mulig hepatitt B-smittet person (avklare status så raskt som mulig med HbsAg ev. HVB DNA). Hepatitt B-vaksinasjon må startes hos uvaksinerte og hos pasienter med lavt titer av anti-HbS antistoffer.
2. Eksposisjon ved intim, seksuell kontakt fra kjent eller mulig hepatitt B-smittet person (avklare status så raskt som mulig med HbsAg evt HBV DNA) hvis det ikke er gått mer enn 14 dager siden siste kontakt med pasienten. Ved mulighet for fortsatt hepatitt B‑eksposisjon startes også hepatitt B‑vaksinasjon.
3. Smitteprofylakse til nyfødte: Ved akutt hepatitt B hos moren i siste trimester eller ved kronisk hepatitt B‑bærertilstand hos moren (særlig ved HBeAg‑positivitet) skal den nyfødte så snart som mulig og i hvert fall innen 48 timer ha spesifikt immunglobulin. Samtidig eller senest innen første uke startes hepatitt B‑vaksinasjon.
4. Egne protokoller er utarbeidet for bruk av hepatitt B-immunglobulin i forbindelse med levertransplantasjon av pasienter med hepatitt B-infeksjon. Det henvises for øvrig til spesiallitteratur.

Generelt er kun posteksposisjonsprofylakse aktuelt i praksis, siden effektiv hepatitt B‑vaksine er tilgjengelig.

Infusjonsvæske:

1. Forebygging av reinfeksjon med hepatitt B-virus etter levertransplantasjon
2. Immunprofylakse mot hepatitt B
   1. ved tilfeldig eksponering hos ikke-immuniserte personer
   2. hos hemodialysepasienter, inntil vaksinen er effektiv
   3. hos nyfødte av mor som er bærer av hepatitt B-virus
   4. hos pasienter som ikke har fått immunrespons (ingen målbare hepatitt B-antistoffer)

Injeksjonsvæske:

Immunprofylakse: Spesifikt (hyperimmunt) immunglobulin 500 IE intramuskulært til voksne snarest mulig, og helst innen 48 timer. Ny tilsvarende dose etter 4 uker som hittil anbefalt, har neppe noen hensikt. Samtidig påbegynnes hepatitt B vaksinasjon etter vanlig regime med første dose satt på motsatt side av immunglobulininjeksjonsstedet. Til nyfødte av hepatitt B-antigen positive mødre gis 30-100 IE/kg så fort som mulig etter fødselen.

Infusjonsvæske:

• Forebygging av reinfeksjon med hepatitt B-virus etter levertransplantasjon: Voksne: 10 000 IE på transplantasjonsdagen perioperativt, deretter 2000–10 000 IE (40–200 ml) per dag i 7 dager Barn: Justeres etter kroppsoverflate på basis av 10 000 IE per 1,73 m².
• Immunprofylakse: Ved utilsiktet eksponering hos ikke-immuniserte personer: Minst 500 IE (10 ml) fortrinnsvis innen 24–72 timer. Hos hemodialysepasienter: 8–12 IE (0,16–0,24 ml) per kilo, maksimalt 500 IE, hver 2. måned. Forebygging hos nyfødte: 30–100 IE (0,6–2 ml) per kilo. NB: For alle disse pasientene anbefales vaksine mot hepatitt B-virus sterkt. Hos alle pasienter som ikke viser immunrespons etter vaksinering kan gis 500 IE (10 ml) til voksne og 8 IE (0,16 ml) per kilo til barn hver 2. måned.

Infusjon skal gis intravenøst med en innledningshastighet på 0,1 ml/kg/time i 10 minutter. Kan økes gradvis til maksimalt 1 ml/kg/time.

Lokale bivirkninger med rødme, ømhet og hevelse. Systemiske reaksjoner med feber og frysninger. Sjeldent forekommende er allergiske reaksjoner med utslett, kløe, takykardi og sjokk.

Fremstilt av plasma fra blodgivere som er immunisert med vaksine mot rabies. Preparatet er testet og funnet fritt for hepatitt B-virus, hepatitt C-virus og hiv.

Gis i kombinasjon med vaksinasjon til pasienter eksponert for sikker eller sannsynlig smitte. En del av immunglobulinet gis ved lokal infiltrasjon i vevet rundt bittsåret, resten gis intramuskulært. Det henvises for øvrig til spesiallitteratur.

Maksimal dose er 20 IE/kg kroppsvekt. osen injiseres i størst mulig grad i området for bittet (inokulasjon), men vær oppmerksom på risiko for compartment-syndrom ved sår/skade på for eksempel fingre eller ører. Resten gis intramuskulært i nærliggende muskulatur. (OBS! Unngå overdosering!). Samtidig gis første dose av rabiesvaksinen, i armen (m. deltoideus).

Kan gi smerter på injeksjonsstedet og i sjeldne tilfeller feber og uvelfølelse.

Gis på vital indikasjon, derfor i praksis ingen kontraindikasjoner.

Fremstilt av rekonvalesentplasma fra humane givere med gjennomgått varicella- eller zosterinfeksjon. Inneholder høye titre med antistoff mot varicella zostervirus og er testet og funnet fritt for hepatitt B-virus, hepatitt C-virus og hiv.

Kun posteksposisjonsprofylakse er aktuelt. Høygradig beskyttelse oppnås. Pga. begrenset tilgjengelighet og høy pris er indikasjonene strenge.

1. Eksposisjon hos immunkompromitterte pasienter: Immunkompromitterte personer med dokumentert mangel på antistoffer mot varicella zostervirus bør få immunglobulin etter sikker eksponering. I de tilfellene det er indisert er det viktig å ikke vente til den eksponerte har symptomer. Det kan være aktuelt med tidlig innsatt/«profylaktisk» antiviral terapi med aciklovir/valaciklovir.
2. Perinatal eksposisjon: Det nyfødte barnet bør snarest mulig få spesifikt immunglobulin ved varicella hos moren mindre enn 7 dager før eller innen 7 dager etter partus. Alle premature under 28 uker og eldre premature med ikke-immune mødre skal ha spesifikt immunglobulin som profylakse hvis de utsettes for smitte før utskrivning fra sykehuset.

Varicella zoster-immunglobulin doseres etter vekt, se Vaksinasjonshåndboka, FHI.

Lokal reaksjon og feber.

Fremstilt fra immuniserte blodgivere med høyt titer av antistoff mot tetanus. Testet og funnet fritt for hepatitt B-virus, hepatitt C-virus og hiv.

Passiv immunisering mot tetanus.

1. Profylaktisk til personer som ikke er tilstrekkelig vaksinert (uvaksinerte eller lang tid siden siste vaksine) eller hvor vaksinestatus er ukjent og som har fått skade og som mistenkes å ha vært eksponert for tetanus. Pasienter med primær eller sekundær hypogammaglobulinemi regnes i denne risikogruppen. Eldre kvinner (som dermed ofte ikke har fått vaksine i militæret) er en kjent «risikogrupppe».
2. Terapeutisk til personer med tetanus

1. Profylaktisk: 250 E (1 ampulle) intramuskulært. Dobbel dose gis i alvorlige tilfeller. Tetanusvaksine gis samtidig, men på annet injeksjonssted dersom indisert (Difteri-, kikhoste-, tetanusvaksine)
2. Terapeutisk: 3000–6000 E (12–24 ampuller intramuskulært)

Lokale reaksjoner og feber.

Pasienter med alvorlig hypogammaglobulinemi bør holdes under observasjon i en time etter injeksjonen.

Palivizumab er et humanisert monoklonalt lgG-antistoff, dvs. at den hypervariable antigenbindende del av molekylet er av museopprinnelse (5%), mens resten av molekylet (95%) er av human opprinnelse. Antistoffet har potent nøytraliserende og replikasjonshemmende aktivitet mot både undertype A og B av respiratorisk syncytialt virus (RSV).

Farmakokinetisk profil tilsvarer humant IgG-1-antistoff mht. distribusjonsvolum og halveringstid. Maksimal plasmakonsentrasjon oppnås innen 48 timer etter intramuskulær tilførsel. Halveringstiden er 13-27 dager.

RSV undertype A og B.

Forebygging av alvorlige infeksjoner i nedre luftveier forårsaket av RSV hos barn født i 35. svangerskapsuke eller tidligere, yngre enn 6 måneder ved begynnelsen av RSV-sesongen. Hos barn < 2 år som har vært under behandling for bronkopulmonal dysplasi eller annen alvorlig lungesykdom i løpet av de siste 6 måneder, og hos barn < 2 år med medfødt hjertefeil som er av hemodynamisk betydning. Se ellers spesiallitteratur.

15 mg/kg kroppsvekt gis intramuskulært (helst anterolateralt i låret) en gang i måneden i perioder med forventet RSV-risiko i befolkningen. Om mulig bør første dose gis før start av RSV-sesongen og samme dose gis hver måned gjennom hele RSV-sesongen. Barn som får palivizumab i forbindelse med sykehusinnleggelse for RSV, bør fortsette med månedlige doser av palivizumab i hele RSV-sesongen. Et injeksjonsvolum på over 1 ml bør gis i to doser.

De fleste bivirkninger er forbigående og av mild til moderat alvorlighetsgrad, hyppigst feber, reaksjoner på injeksjonsstedet og uro.

Opplysninger mangler.

Det finnes ingen data ved bruk av flere enn fem doser palivizumab i løpet av en RSV-sesong. Data vedrørende barn med medfødt hjertesykdom mangler.

Palivizumab er kontraindisert hos pasienter med kjent overfølsomhet overfor legemidlet eller noen av innholdsstoffene (histidin, glysin og mannitol) eller overfor andre humaniserte monoklonale antistoffer.