Sitagliptin

Felles for Gliptiner (DPP-4-hemmere):

Hemmer enzymet dipeptidylpeptidase-4 (DPP-4) som normalt nedbryter inkretinhormonene glukagonlignende peptid-1 (GLP-1) og glukoseavhengig insulinotropt polypeptid (GIP).

Biotilgjengeligheten er ca. 85 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres normalt i begrenset grad via CYP3A4 og CYP2C8. Metabolittenes aktivitet er uten klinisk betydning. Utskilles hovedsakelig via nyrene, 80–90 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 12–13 timer.

Voksne med type 2 diabetes mellitus som et supplement til diett og mosjon for å forbedre glykemisk kontroll.

Som monoterapi når metformin er upassende på grunn av intoleranse eller kontraindikasjoner.

I kombinasjon med andre legemidler til behandling av diabetes, inkludert insulin, når disse ikke gir tilstrekkelig glykemisk kontroll.

Voksne: 100 mg en gang daglig.

Hvis pasienten glemmer å ta en dose, bør dosen tas så snart pasienten husker det. Det bør ikke tas en dobbel dose samme dag. Sitagliptin kan tas med eller uten mat. Dosen av metformin eller glitazon bør opprettholdes, og sitagliptin bør gis samtidig. I kombinasjon med sulfonylurea eller med insulin, kan en lavere dose av sulfonylurea eller insulin vurderes for å redusere risikoen for hypoglykemi.

Ved moderat nedsatt nyrefunksjon (ClCR ≥30-<50 ml/minutt) anbefales dosereduksjon til 50 mg 1 gang daglig. Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt) eller ved terminal nyresykdom som krever dialyse er sitagliptindosen 25 mg 1 gang daglig.

Pediatrisk populasjon: Anbefales ikke hos pasienter < 18 år da effekt og sikkerhet ikke er klarlagt.

Toksisitet: 

Barn: < 100 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Voksne: Inntil 800 mg ga lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Gliptiner (DPP-4-hemmere) nedenfor.

Felles for Gliptiner (DPP-4-hemmere):

Toksisitet for gruppen: Se de enkelte virkestoffene. Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk for gruppen: Hypoglykemi. Kvalme, magesmerte og diaré. Hodepine og svimmelhet. Ev. parestesier, ødem, økte leverenzymer og økt kreatininkinase.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Ved større inntak følg blodglukosen.

1. Vanlige: hypoglykemi (særlig ved kombinasjon med sulfonylurea), infeksjoner i øvre luftveier, hodepine
2. Også rapportert: akutt pankreatitt, smerter i øvre abdomen, diaré, anoreksi, vekttap, flatulens, perifert ødem, forstoppelse, svimmelhet, osteoartritt, urinveisinfeksjon, nedsatt nyrefunksjon, interstitiell lungesykdom, urtikaria, kutan vaskulitt, anafylaktiske reaksjoner. I alle kliniske studier ble det sett en liten økning i hvite blodlegemer.

Felles for Gliptiner (DPP-4-hemmere):

Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler.

Se også Perorale blodglukosesenkende midler.

Sitagliptin bør ikke gis til pasienter med type 1-diabetes. Risiko for hypoglykemi ved bruk i kombinasjon med sulfonylurea eller med insulin. Bruk hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon er ikke undersøkt. Pasienter må informeres om karakteristiske symptomer ved akutt pankreatitt, bl.a. vedvarende kraftige magesmerter. Ved mistanke om pankreatitt skal behandling med sitagliptin og ev. andre mistenkte legemidler avsluttes.

Vurdering av nyrefunksjonen er anbefalt før sitagliptinbehandling initieres og deretter periodisk, da dosejustering er basert på nyrefunksjonen.