Nitrofurantoin

Nitrofurantoin betegnes som et urinveisantiseptikum. Legemidlet har liten vevspenetrasjon. Dette gjør det kun egnet til behandling av ukompliserte urinveisinfeksjoner.

Grampositive urinveispatogener som enterokokker og Staphylococcus saprophyticus er vanligvis følsomme. Escherichia coli er som regel følsom, også inkludert stammer med ESBL og andre bredspektrede resistensmekanismer. Nitrofurantoin er ikke egnet for behandling av øvrige enterobakterier, Proteus eller Pseudomonas aeruginosa.

Biotilgjengeligheten er ca. 90 % ved peroral tilførsel. Denne øker ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til brystmelk og til placenta. Høy konsentrasjon i nyrelymfen pga. resorpsjon fra distale tubuli til nyrevev. Metaboliseres i kroppsvev til inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene, 30-50 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 1 time eller mindre.

Ukompliserte urinveisinfeksjoner, terapeutisk og profylaktisk.

1. Terapeutisk
   1. Voksne: 50-100 mg × 3-4 (uttalt individualisering). Ved akutt ukomplisert nedre urinveisinfeksjon hos ikke-gravide kvinner er det vanligvis tilstrekkelig med 3 dagers behandling, mens gravide og menn bør behandles i 7-10 dager
   2. Barn > 1 måned: 1 mg/kg kroppsvekt × 3-4 i 3 dager
2. Ved langtidsbruk bør dosene reduseres og individualiseres.
3. Profylaktisk: Vanlig dosering
   1. Voksne: 50-100 mg daglig
   2. Barn: 1 mg/kg kroppsvekt daglig
4. Tas som en kveldsdose.

Toksisitet: Barn: < 120 mg forventes ingen eller lette symptomer. 300 mg til 8-åring ga lett forgiftning. 75 mg/dag i 1 uke til barn 10 måneder ga lett intrakraniell trykkstigning.
Voksne: 2,5–3 g ga etter kull lett forgiftning.

Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine, nystagmus, ataksi og perifer nevropati. Pulmonell overømfintlighetsreaksjon og hudutslett. Ev. hemolytisk anemi hos spedbarn og pasienter med enzymmangel (G6PD).

Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Sørg for god diurese. Ved alvorlig forgiftning ev. alkalinisering av urinen. Symptomatisk behandling.

Mindre vanlige: Kvalme og brekninger, diaré. Eksantem, urtikaria, kløe, feber, hodepine, svimmelhet og munntørrhet. Brunfarging av urinen.

Potensielt alvorlige: Akutte lungereaksjoner med dyspné, takypné, høy feber, brystsmerter, hodepine, brekninger, eosinofili, lungeinfiltrat og pleuraeksudat kan inntreffe fra noen timer til dager etter oppstart. Kroniske lungereaksjoner med interstitiell pneumonitt og lungefibrose er sjeldnere og rammer som regel eldre pasienter. Lungefibrose er observert ved langtidsbehandling. Alle typer er potensielt fatale. Akutt leveraffeksjon som aktiv kronisk hepatitt eller kolestase kan opptre 4-6 uker etter oppstart og har god prognose. Kronisk leveraffeksjon opptrer etter langvarig terapi (6 måneder) og nesten utelukkende hos kvinner. Begge typer har god prognose etter seponering. Perifer nevropati: Agranulocytose og trombocytopeni er rapportert. Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel eller som har røde blodlegemer uten tilstrekkelige mengder redusert glutation kan få hemolytisk anemi.

Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogene effekter, men pga. mutagene egenskaper in vitro anbefales tilbakeholdenhet i første trimester.

Amming: Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende.

Nedsatt nyrefunksjon, anemi, diabetes mellitus, elektrolyttforstyrrelser og B-vitaminmangel øker risiko for perifer nevropati.

Porfyri. Skal ikke gis til pasienter med sterkt nedsatt nyrefunksjon, anuri og oliguri eller hvis kreatininclearance er < 60 ml/minutt og serum-kreatinin er økt. Mengde aktiv substans i urin blir da oftest for liten til å ha noen effekt, og faren for akkumulering øker sterkt.

Pasienter med glukose-6-fosfatdehydrogenasemangel (forekommer hos befolkningen i Afrika, rundt Middelhavet og i deler av Asia inkludert Afghanistan, men sjelden hos nordeuropeere) eller som har røde blodlegemer uten tilstrekkelige mengder redusert glutation, fordi de kan få hemolytisk anemi. Bør ikke gis til barn < 1 måned fordi disse kan ha røde blodlegemer med utilstrekkelige mengder redusert glutation.

Glukose-6-fosfat før oppstart med langtidsbehandling hos personer med etnisk tilhørighet fra høyprevalensområde. Ved langtidsbruk, særlig hos eldre pasienter, bør pasienten kontrolleres jevnlig mht. lungeaffeksjon, perifer nevropati og leverfunksjon.

Nitrofurantoin bør tas sammen med mat (øker absorpsjonen og reduserer gastrointestinale bivirkninger som kvalme og brekninger og forlenger utskillelsesperioden for aktivt nitrofurantoin i urinen). Kan farge urinen brun.