Etanol og isopropanol egner seg godt til huddesinfeksjon. De virker raskt og gir betydelig reduksjon av bakterietallet på huden i løpet av sekunder (Den permanente bakteriefloraen reduseres med omkring 95 % og antallet temporære mikrober med 99–99,99 %). Alkoholer har ikke sikker effekt på norovirus eller Clostridium difficile og skal ikke benyttes som håndhygiene ved infeksjoner med disse smittestoffene.

Desinfeksjon av hud. Alkoholene er kosmetisk akseptable, men isopropanol vil til en viss grad absorberes gjennom huden og egner seg derfor bare til desinfeksjon av mindre hudområder. Ved desinfeksjon av større hudområder bør etanol foretrekkes. Effekten av alkoholder reduseres ved nærvær av organisk materiale, og de egner seg derfor bare til desinfeksjon når huden er synlig ren. Alkoholene kan også brukes i blanding med andre desinfeksjonsmidler, f.eks. klorheksidin og jod. Dette er spesielt en fordel når man ønsker langvarig effekt, fordi disse midlene blir liggende igjen på huden når alkoholen fordamper.

Det vises til omtalen under desinfeksjonsmidler til teknisk desinfeksjon.

Hydrogenperoksid i krem: Impetigo.

Krem: Appliseres 2 ganger daglig, 1 gang daglig ved bruk av bandasje Krem: Kortvarig svie/brenning.

Unngå kontakt med øynene.

Jod er et fast stoff som er lett løselig i alkohol, men lite løselig i vann ved romtemperatur. I vann dannes en rekke varianter, men det er bare fritt jod (I₂) og hypojodsyre (HOI) som har antimikrobiell effekt. Jodløsninger lages ved å løse opp jod, kaliumjodid eller natriumjodid i alkohol eller vann. Eksempler er jodtinktur (2 % jod eller 2,4 % kaliumjodid i alkohol) og Lugols løsning (5 % jod og 10 % kaliumjodid i vann). Alternativt kan jod danne komplekser med eller bindes til nøytrale polymerer med høy molekylvekt i såkalte jodoforer. Da øker løseligheten og stabiliteten ved at aktivt jod frigjøres langsomt over tid. Den vanligste jodoforen er poly(N-vinyl-2-pyrrolidon), som danner komplekser med trijodid i povidonjodid, og kan fremstilles både som vandig løsning og i alkohol. I jodoforer er konsentrasjonen av fritt jod redusert, og dermed også ulempene med jod (vond lukt, irritasjon av vev, avsetning av farge og korrosjon av metaller). I tillegg til å øke løseligheten av jod bidrar disse til å bedre penetrasjonen inn i organisk materiale og til å løse opp fettavleiringer. Jod er det minst reaktive av halogenene (fluor>klor>brom>jod).

Jod er et bredspektret desinfeksjonsmiddel med rask antimikrobiell effekt mot vegetative bakterier, mykobakterier og flere virus. Det har også en viss aktivitet mot sopp, men ikke mot bakteriesporer. Jod penetrerer bakterieveggen relativt raskt med direkte effekt på intracellulære protein- og nukleinsyrestrukturer.

Desinfeksjon av hud, sår og slimhinner. Tensidene i jodoforer har en rengjørende effekt.

Ulempene med fritt jod er at det setter farge, irriterer hud og slimhinner og gir relativt hyppig allergisk reaksjon. Jod kan skade silikon.

Klorheksidin er et biguanid som er tilgjengelig som dihydroklorid, diacetat og glukonat. Det er sammen med alkoholene for tiden det mest benyttede huddesinfeksjonsmiddel i Norge. Vandige løsninger er mest stabile ved pH 5–8. Brukes i konsentrasjoner på 0,5–1 mg/ml i vandig løsning, 5–20 mg/ml i alkohol og 20 mg/ml i vandig løsning sammen med blant annet overflateaktive stoffer i ferdig fuktede engangskluter. Klorheksidin binder seg til huden, og effekten vedvarer i mange timer. Det absorberes ikke fra huden, gir lite hudirritasjon og allergiske reaksjoner.

Klorheksidin har et bredt antimikrobielt spekter og virker både mot grampositive og gramnegative bakterier. Effekten er best på grampositive bakterier. Enkelte gramnegative bakterier, spesielt Proteus, Providencia og Pseudomonas kan være resistente. Det har ikke baktericid effekt på mykobakterier alene, bare en viss bakteriostatisk effekt, men dreper mykobakterier sammen med alkohol. Det virker ikke på bakteriesporer ved romtemperatur, med er sporicid ved 98–100 °C. Den antimikrobielle effekten er best ved pH 7–8. Klorheksidin har effekt på lipofile virus, bl.a. mange luftveisvirus, herpesvirus, cytomegalovirus og HIV, men det er liten effekt på «nakne» virus. Gjærsopp, bl.a. Candida albicans, og dermatofytter er vanligvis følsomme. Aktiviteten reduseres i nærvær av organisk materiale, og fordi det er kationisk, blir effekten redusert i nærvær av såper og andre anioniske substanser, f.eks. i hudkremer.

Egner seg godt til huddesinfeksjon. Klorheksidin har rask effekt og reduserer antallet transiente bakterier på huden med 99–99,99 % i løpet av 15–30 sekunder. Permanente bakterier reduseres med 70–80 % etter en applikasjon, kan økes ved gjentagelse eller kombinasjon med alkohol.

• Oppløsning 40 mg/ml. Desinfiserende håndvask før kirurgiske inngrep. For optimal effekt må hender og underarmer vaskes i to omganger med samlet virketid minst 5 minutter og etterfølges av desinfeksjon med alkohol. Kirurgisk hånddesinfeksjon med klorheksidin 5 mg/ml i 70 % etanol bør foretrekkes.
• Liniment 5 mg/ml i 70 % etanol. Til huddesinfeksjon før injeksjoner, punksjoner, innleggelse av intravaskulære katetre og operative inngrep. Påføres gjentatte ganger med virketid minst 2 minutter.
• Liniment 20 mg/ml i 70 % isopropanol. Til huddesinfeksjon før innleggelse av intravaskulære katetre og operative inngrep. Påføres gjentatte ganger med samlet virketid minst 2 minutter.
• Munnskyllevæske: Profylaktiske skyllinger (7–10 ml) × 2 i ett minutt, ev. penslinger. Ved terapeutisk bruk kan hyppigere applisering være aktuelt. Adsorpsjon til tenner og slimhinner gir depoteffekt, slik at antimikrobielle konsentrasjoner opprettholdes i flere timer etter applisering.
• Dental gel: Brukes 2 ganger daglig. Profylaktisk mot plakk, gingivitt og andre infeksjoner i munnhule. Terapeutisk ved gingivitt, trøske og protesestomatitt, samt til protesedesinfeksjon.
• Impregnert pute: Til desinfeksjon av intakt hud.
• Vaginalkrem: Antiseptisk eksplorasjonskrem i obstetrikk og gynekololgi. Påføres hud rundt vulva og perineum og på undersøkelseshansker.

Noen får svie og munnslimhinneavstøtninger ved bruk av 0,2 % (2 mg/ml) klorheksidinoppløsning. Dette forsvinner vanligvis hvis man går over til 0,1 % (fortynnes med vann). Misfarging av tennene kan inntre etter 1–2 ukers bruk. Ved kontakt med det indre øre forårsaker klorheksidin døvhet og kan derfor ikke brukes ved operasjoner i øret eller i øregangen hvis det er perforasjon av trommehinnen. Det kan heller ikke brukes på hjernevev eller meninger. Allergiske reaksjoner forekommer.

Kvartære ammoniumforbindelser er kationiske overflateaktive stoffer med antimikrobiell effekt. De vanligste kvartære ammoniumforbindelsene er ammoniumklorider eller ammoniumbromider. De er mer aktive ved alkalisk og nøytral pH enn ved sur pH og inaktiveres lett av organisk materiale, av anioniske og non-ioniske overflateaktive stoffer, og fosfolipider. «Hardt» vann, bomull og gas kan inaktivere desinfeksjonseffekten pga. utfelling og absorpsjon.

Kvartære ammoniumforbindelser har først og fremst aktivitet mot grampositive bakterier, men en del gramnegative bakterier påvirkes. Mange gramnegative bakterier er resistente og kan overleve og formere seg i slike løsninger. Mykobakterier påvirkes ikke. De har også effekt på sopp, men virkningen er fungistatisk, ikke fungicid. Virus har varierende følsomhet. Lipofile virus påvirkes (herpes, influensa , adenovirus), men hydrofile virus er resistente.

Desinfeksjon og rensing av sår. Til preoperativ huddesinfeksjon er de stort sett erstattet av klorheksidin.

Hypersensitivitet kan forekomme en sjelden gang.

Virker oksyderende og denaturerende på proteiner. Har på den måten en direkte toksisk effekt både på humane celler og i høyere konsentrasjoner også på bakterier. Virker adstringerende ved væskende dermatoser.

Bredt antimikrobielt spektrum. Virker på vegetative bakterier, sopp og virus i konsentrasjoner på 0,001–1,0 %. Det dreper også alger og har vært brukt til desinfeksjon av vann i vannreservoarer.

Huddesinfeksjon. Benyttes også som et antiseptisk middel, først og fremst ved behandling av visse hudlidelser.

Helkroppsbad ved eksem: 3 % kaliumpermanganatløsning fortynnes til lys solbærsaft-farge på badevannet (ca. 0,03– 0,05 %). Badetid ca. 10–15 minutter. Kan gjentas 1–2 x per uke initialt, i behandling av væskende eksemer. Omslagsbehandling: 5 ml 3 % kaliumpermanganatløsning til 1 liter vann. Omslag fuktes med løsningen og legges på affisert hud i ca. 20 minutter.

Sterkere konsentrasjoner svir og har mer toksiske effekter.

Svie. Hyppig behandling gir akkumulert effekt med risiko for nekroser i behandlet hudområde.

Metylrosanilin (krystallfiolett) hemmer veksten av grampositive bakterier og sopp. De har mye mindre effekt mot gramnegative bakterier. Effekten er pH-avhengig og best ved alkalisk pH.

Overflatiske infeksjoner, særlig om det foreligger en blandingsinfeksjon med sopp og grampositive kokker.

Pensling 2 ganger daglig med metylrosanilin 0,5 % i spiritus eller i vann.

Toksisitet: Krystallfiolett. Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet ved bruksoppløsninger.

Klinikk: Ev. GI-symptomer (lokalirritasjon). 

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Dibrompropamidin er et diamin med antimikrobiell effekt mot bakterier, sopp og noen parasitter. Virkningsmekanismen er ikke fullt kartlagt, men tilsvarer virkningen til kationiske overflateaktive stoffer med påvirkning av cellemembranen og penetrasjon inn i bakteriecellen med denaturering og koagulering av proteiner og enzymer. De påvirker også DNA og RNA.

Effekten er best mot grampositive bakterier med minste hemmende konsentrasjon mellom 0,2 og 25 mg/l. Effekt mot gramnegative bakterier krever konsentrasjoner på 25–500 mg/l, og mot sopp er minste hemmende konsentrasjon 100–1000 mg/l. Resistens er ikke uvanlig, for eksempel hos Pseudomonas. Effekten er pH-avhengig, med betydelig redusert effekt ved lav pH, og hemmes i nærvær av organisk materiale.

Dibrompropamidin brukes til forebygging og behandling av infisert eksem, hudinfeksjoner og lignende.

Dibrompropamidin kan forårsake hudirritasjon.

Appliseres 2–3 ganger daglig.

Om avregistrering av preparatet og mulige erstatninger, se: RELIS (april 2022)

Peroksid virker oksiderende. Har keratolytisk og antibakteriell effekt mot Cutibacterium acnes. Benzoylperoksid har altså en baktericid, men også en fungicid effekt, men effekten er langsom.

Oksyderes raskt og metaboliseres i epidermis til benzosyre.

Acne vulgaris. Som tillegg til aknebehandling med antibiotika peroralt. I kombinasjonsprodukter med adapalen.

Gel: 1 daglig påsmøring fulgt av avvasking etter 1–12 timer avhengig av irritasjon. Lengre applikasjonstid ved økende toleranse.

Wash gel: 1–2 daglige applikasjoner med avvasking etter 5 minutter.

Huden blir lett tørr og irritert, spesielt i ansiktet. Kan gi allergisk kontakteksem.

Graviditet: Opplysninger vedrørende graviditet mangler.

Amming: Kan brukes av ammende.

Forblir huden rød og irritert etter 3–4 dagers bruk, bør preparatet midlertidig seponeres. Bør ikke fås i øynene eller på slimhinner (i så fall skylles med rikelig vann).

Benzoylperoksid oksiderer og inaktiverer tretinoin, og midlene skal ikke påføres samtidig.

Kulørt tøy vil kunne avfarges av peroksidet.