Middels langtidsvirkende insulin

Se også Helsedirektoratet Nasjonal faglig retningslinje Diabetes kap. 5.

Insulinpreparater med middels lang virkningstid. Disse brukes vanligst som basalinsulin.

Felles for Insulin/insulinanaloger:

Insulin filtreres raskt i glomerulus, men reabsorberes omtrent fullstendig i proksimale tubuli. Metaboliseres hovedsakelig i leveren, men også noe i nyrene og i fett-/muskelvev. Inaktive metabolitter. Utskilles via nyrene, metabolisert. Initial halveringstid ved intravenøs tilførsel er 5–15 minutter. Den terminale halveringstiden bestemmes av det tilførte legemidlets absorpsjonshastighet fra administrasjonsstedet og er dessuten doseavhengig. Se tabellen Insulinpreparater.

Felles for Insulin/insulinanaloger:

1. Type 1-diabetes
2. Type 2-diabetes
   1. når tilfredsstillende glukosekontroll ikke oppnås med kost, mosjon, perorale midler eller GLP-1-analog.
   2. ved interkurrent sykdom, behandling med glukokortikoider og kirurgiske inngrep

Felles for Insulin/insulinanaloger:

Toksisitet for gruppen: Høy toksisitet ved parenteral administrering. Ingen toksisitet ved peroralt inntak. Spesiell risiko for barn, ikke-diabetikere, personer med nyre- og leversvikt, og ved kronisk alkoholisme.
Barn: Alle parenterale eksponeringer til sykehus.

Klinikk for gruppen: Symptomdebut og -varighet varierer mellom de ulike insulintypene. Hypoglykemi er hovedproblemet. Ved lett forgiftning irritabilitet, blekhet, sløvhet, tremor, svette og takykardi.

Ved alvorlig forgiftning hypotensjon, kramper, koma, hypokalemi, ev. acidose, hjerneødem, arytmier og kardiovaskulært kollaps.

Behandling for gruppen: Ved lette symptomer gi karbohydratholdig mat/drikke hjemme (ev. mål blodglukose hjemme hvis diabetiker).

Lav terskel for observasjon sykehus. Ved hypoglykemi gi tidlig intravenøs bolusdose av glukose, deretter kontinuerlig glukoseinfusjon. Vurder ev. glukagon i tillegg. Korriger elektrolyttforstyrrelser, særlig kalium. Øvrig symptomatisk behandling.

Felles for Insulin/insulinanaloger:

Lipohypertrofi er en lokal fettvevshypertrofi som skyldes insulineffekt på injeksjonsstedet, ofte kombinert med fortykkelse og indurasjon av subcutis. Lipatrofi på injeksjonsstedet er i dag uvanlig, men lipohypertrofi er relativt vanlig. Både lipatrofi og lipidhypertrofi kan delvis forebygges ved stadig skifte av injeksjonssted.

Allergiske reaksjoner på insulinpreparater forekommer hos ca. 2 %. Trolig er bare en mindre andel (< 1/3) forårsaket av reaksjoner på insulinet, mens brorparten trolig skyldes reaksjoner på konserveringsmidler. Allergiske reaksjoner sees særlig ved bruk av langsomtvirkende insulinanaloger og NPH insulin. Skifte av insulinpreparat og injeksjonssted eller overgang til insulinpumpe kan hjelpe.

Se også Komplikasjoner ved diabetes, Akutte komplikasjoner pkt. 3 Hypoglykemi og Hypoglykemi-behandling.

Felles for Insulin/insulinanaloger:

Graviditet: Insulin er velprøvd og trygt til behandling av gravide. Også bruken av insulinanaloger ansees i dag trygt, selv om dokumentasjon for og erfaring med langtidsvirkende analoger i graviditeten er mer begrenset. Amming: Insulin kan brukes av ammende.

Felles for Insulin/insulinanaloger:

Meget høy alder, alkoholmisbruk eller psykososiale forhold som gjør det vanskelig å gjennomføre behandlingen kan tale mot insulinbehandling hos pasienter med type 2-diabetes. Injeksjon ved hjelp av hjemmebaserte tjenester fungerer som oftest svært bra. Det må understrekes at de fleste eldre fint greier insulinbehandlingen.

Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2015) om midlertidig avbrudd i forsyningen av Insuman.

Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2015) om fare for feildosering med Humalog.

Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2016) om fare for feildosering med Humalog.