Kloksacillin, dikloksacillin, flukloksacillin

Betalaktamasestabile penicilliner brukes til behandling av betalaktamaseproduserende S. aureus (gule stafylokokker). Betalaktamaser fra ulike bakteriearter kan ha helt ulike angrepsprofiler. Dikloksacillin, kloksacillin og flukloksacillin er således stabile mot betalaktamaser (penicillinase) fra gule stafylokokker, mens de brytes ned av betalaktamaser fra de fleste andre mikrobearter. Stafylokokker kan imidlertid bli resistente også mot betalaktamasestabile penicilliner gjennom å erverve et nytt penicillinbindende protein, og de vil da være resistente mot alle betalaktamantibiotika. Gule stafylokokker som har denne egenskapen benevnes meticillinresistente S. aureus (MRSA. Meticillin var det første betalaktamaseresistente penicillinet).

Stafylokokker inkludert betalaktamaseproduserende stammer. Betalaktamasenegative stafylokokker er følsomme for benzylpenicillin, men siden den kliniske dokumentasjonen ofte er mangelfull vil man vanligvis anbefale betalaktamasestabile penicilliner også for slike stammer, spesielt ved alvorlige infeksjoner. Meticillinresistente stafylokokker er resistente. Betalaktamasestabile penicilliner er virksomme mot betahemolytiske streptokokker, men har dårligere effekt enn betalaktamasefølsomme penicilliner.

Biotilgjengeligheten for kloksacillin og dikloksacillin er 60-80 % og for flukloksacillin 50-70 % ved peroral tilførsel. Den kan nedsettes noe ved samtidig inntak av mat. Penetrerer godt til de fleste vev og kroppsvæsker, med unntak av meningene dersom disse ikke er inflammerte (se Betalaktamasefølsomme penicilliner). Høyest konsentrasjon i lunge, leddvæske, sårsekret og beinvev. Metaboliseres i leveren til aktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene gjennom aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er ca. 30-60 minutter. Samtidig tilførsel av probenecid forsinker den renale utskillelsen.

Infeksjoner forårsaket av betalaktamaseproduserende meticillinfølsomme stafylokokker.

Som for de andre penicillinene er den angitte doseringen bare veiledende. Vanlig dosering:

Kloksacillin/dikloksacillin

• Voksne:
  • Peroralt og parenteralt: 0,5-2 g × 4
  • Ved alvorlige infeksjoner kan det være aktuelt med intermitterende eller kontinuerlig infusjon med dosering inntil 2 g x 6 (maksimal dose 12 g/24 timer).
• Barn:
  • Peroralt: (10-)20-40(-50) mg/kg kroppsvekt × 4-6
  • Intramuskulært: 50 mg/kg per 24 timer fordelt på 4 like doser
  • Intravenøst: 100 mg/kg per 24 timer fordelt på 4-6 doser
• Minste dose (både peroralt og parenteralt) til premature og nyfødte.

Flukloksacillin

• Voksne:
  • Peroralt og parenteralt: 250-500 mg x 4, ved alvorlige infeksjoner inntil 12 g / dag.
• Barn:
  • Barn under 10 år får halv dose og barn under 2 år kvart dose.

Felles for Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner:

Toksisitet for gruppen: Selv store perorale doser gir liten forgiftningsrisiko. Intravenøs administrering av høye doser (forslagsvis > 6 g) gir økt forgiftningsrisiko, spesielt hos personer med nedsatt nyrefunksjon.

• Barn: 5 g fenoksymetylpenicillin til 3-åring ga ingen symptomer. 7 g amoksicillin til 3-åring ga alvorlig forgiftning (nefropati). For barn 1–3 år bør akutte inntak av > 500 mg kalium (100 ml mikstur fenoksymetylpenicillinkalium 50 mg/ml) vurderes fulgt opp med analyse av serum-kalium og ev. observasjon i sykehus.
• Voksne: 6 g amoksicillin ga ingen forgiftning. Ved peroral dose < 250 mg/kg amoksicillin, ampicillin eller mecillinam forventes ingen eller lette symptomer (barn og voksne). Intravenøs administrering av benzatin benzylpenicillin (brukes kun intramuskulært) har gitt letal forgiftning.

Klinikk for gruppen: Kvalme, brekninger, magesmerter og diaré er vanlig. Ev. elektrolyttforstyrrelser (f.eks. hyperkalemi ved store doser penicilliner i form av kaliumsalt) og mer sjelden hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, CNS-depresjon, muskelrykninger, kramper og koma.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Som for betalaktamasefølsomme penicilliner( Betalaktamasefølsomme penicilliner). Se også bivirkninger av antimikrobielle midler generelt under Om bruk av antimikrobielle midler. Interstitiell nefritt kan sees ved høydosebehandling med kloksacillin (12 g/døgn). Flukloksacillin er angitt å ha en høyere (men fortsatt lav) risiko for alvorlig leverskade med kolestatse enn dikloksacillin, men samtidig lavere risiko for alvorlige nyrebivirkninger.

Graviditet: Kan betraktes som trygge ved graviditet.

Amming: Kan brukes av ammende.

Kjent straksallergi mot penicillin.