Ketokonazol

Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

Ketokonazol er et imidazolderivat. Virker fungistatisk ved å hemme ergosterolsyntesen som fører til defekter i celleveggen. Systemisk administrasjon av ketokonazol er et alternativ ved kroniske soppinfeksjoner, men pga. risiko for spesielt levertoksisitet er det nå i begrenset bruk og kun i unntakstilfeller der annen behandling ikke har ført frem. Ketokonazol har pga. sin virkningsmekanisme også effekt ved endogent Cushings syndrom.

Candida er vanligvis følsom, men kan bli resistent. Dermatofytter kan være følsomme.

Biotilgjengeligheten er 75 % ved peroral tilførsel. Opptaket av ketokonazol er avhengig av pH, og man bør derfor unngå samtidig bruk av H₂-hemmere, protonpumpehemmere og antacida. Ingen absorpsjon ved lokal bruk. God penetrasjon til vev og kroppsvæsker unntatt cerebrospinalvæsken. Metaboliseres i leveren ved oksidering, O-dealkylering og aromatisk hydroksylering. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er tofasisk: Initialt 2 timer, deretter terminalt ca. 8 timer. Ketokonazol hemmer CYP3A4.

• Systemisk: ved endogent Cushings syndrom, se Cushings syndrom
• Lokalt: Seboroisk eksem, dermatitt og flass

1. Systemisk
   1. Voksne og ungdom over 12 år: 400–600 mg per døgn, fordelt på 2 eller 3 doser. Kan økes til 800–1200 mg per døgn.
2. Lokalt
   1. Krem: Påsmøres tynt og gnis godt inn 1–2 ganger daglig i ca. en måned, selv om symptomfrihet er oppnådd tidligere.
   2. Sjampo: La sjampoen virke i 3–4 minutter før skylling. Gjentas 2 ganger ukentlig i 4 uker

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 400 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 1,2 g/dag ga lett forgiftning.

Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tretthet, tinnitus og forvirring. Muskel- og leddsmerter. Hypertensjon. Ev. leverskade.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som kvalme og brekninger (vanligst), magesmerter kan langt på vei unngås ved at tablettene tas til mat. Kløe.

Potensielt alvorlige og knyttet til systemisk behandling: Alvorlig og normalt reversibel, men potensielt fatal levertoksisitet. Høy kumulativ dose er en risikofaktor. Påvirkning av endokrine funksjoner, særlig androgene, kan også forekomme, med gynekomasti, oligospermi, nedsatt libido osv. som følge. Ketokonazol hemmer steroidsyntesen i binyrebarken (relativt store doser).

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Har gitt fosterskade i dyreforsøk. Systemisk bruk bør unngås.

Amming:

• Systemisk bruk: Overgang til morsmelk er liten. Kan brukes av ammende ved korttidsbehandling (< 14 dager)
• Lokal bruk: Se F

Ved systemisk bruk:

Bør ikke gis til pasienter med nedsatt leverfunksjon. Ved tegn til ikterus skal behandlingen stoppes. Pasienter som får andre legemidler som metaboliseres i leveren, bør følges ekstra nøye. Bør unngås brukt hos menn med nedsatt spermiogenese. Porfyrogent. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Risiko for hepatoksisitet (se SPC for detaljer).

Akutt og kronisk leversykdom.

Kontraindisert ved samtidig behandling med disopyramid, pimozid, sertindol eller terfenadin da økt plasmakonsentrasjon av disse legemidlene kan gi forlengelse av QT-tiden og sjeldne tilfeller av torsades de pointes. Samtidig behandling med eplerenon, triazolam, oralt midazolam, irinotekan, everolimus, samt ergotalkaloider som ergotamin. Behandling med HMG-CoA-reduktasehemmere som metaboliseres via CYP3A4, f.eks. simvastatin og lovastatin.

Leverenzymer (ASAT, ALAT) bør kontrolleres månedlig. Binyrebarkfunksjonen hos pasienter med grenseverdier i binyrebarkfunksjonen.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Tegn til levertoksisitet som tretthet, kvalme og oppkast, mørk urin, gulsott.