Eslikarbazepinacetat omdannes raskt til monohydroksykarbazepin og nesten utelukkende til den venstredreiende enantiomeren (S-likarbazepin), i motsetning til okskarbazepin som omdannes til (R+S)-likarbazepin. Denne aktive metabolitten hemmer spenningsavhengige natriumkanaler.

Biotilgjengeligheten er høy. Acetatet hydrolyseres rask til den aktive metabolitten. Maksimal serumkonsentrasjon oppnås etter 2-3 timer. Halveringstid 10-20 timer. Elimineres hovedsakelig via nyrene, uendret og som konjugat. Eslikarbazepin har enzyminduserende og -hemmende egenskaper, så vær obs på interaksjoner med andre legemidler.

Tilleggsbehandling hos voksne, ungdommer og barn over 6 år med partielle anfall med eller uten sekundær generalisering. Monoterapi hos voksne med nylig diagnostisert epilepsi av denne typen.

Anbefalt startdose 400 mg en gang daglig. Kan økes til 800 mg en gang daglig etter 1–2 uker. Avhengig av individuell respons kan dosen økes videre til 1200 mg.

Bivirkningene er av lignende karakter som ved bruk av okskarbazepin (se Okskarbazepin), men de er vanligvis milde til moderate og opptrer særlig i starten av behandlingen. Vanligst er svimmelhet og søvnighet. Hyponatremi og allergiske hudreaksjoner som for okskarbazepin.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. 2,5 g har vært gitt i kliniske studier.

Klinikk: Lite beskrevet, se ev. Karbamazepin.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hemodialyse er teoretisk aktuelt, men vil sjelden være indisert.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi. Undersøkelser hos gravide mangler. Det er sannsynlig at økt glukuronidering under svangerskap medfører reduserte serumkonsentrasjoner av monohydroksykarbazepin, slik som under behandling med okskarbazepin.

Forsiktighet ved behandling av eldre. Dosen bør justeres etter kreatininclearance. Kan redusere effekten av hormonell antikonsepsjon. Forlenget PQ-tid i EKG er observert. Forsiktighet hos pasienter som har forlenget PQ-tid også av andre årsaker.

Kjent atrioventrikulært (AV)-blokk grad 2 eller 3. Overfølsomhet overfor innholdsstoffene.

Kontroll av s-natrium, særlig hos eldre og pasienter som bruker andre legemidler som kan redusere natriumnivået (f.eks. diuretika).

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Bivirkninger. Kan redusere effekten av hormonell antikonsepsjon.

Hemmer spenningsstyrte natriumkanaler i den nevronale cellemembranen på lignende måte som fenytoin. Påvirker paroksysmal smerte.

Biotilgjengelighet: Tabletter, mikstur: 70–80 %, stikkpiller: 60 %, depottabletter: 60–70 %. Biotilgjengeligheten kan øke noe ved samtidig inntak av mat. Metaboliseres nesten fullstendig i leveren ved CYP3A4, og har en aktiv metabolitt, 10-11-karbamazepinepoksid, og metabolitter utskilles hovedsakelig via nyrene. Er gjenstand for autoinduksjon ved langtidsbehandling (1–2 uker eller lengre). Halveringstiden er 25–60 timer etter en enkeltdose, 15–20 timer ved langtidsbehandling, 9–10 timer ved samtidig bruk av andre enzyminduserende legemidler (fenobarbital, fenytoin, rifampicin og naturlegemidlet johannesurt).

Fokale anfall og generaliserte tonisk-kloniske anfall. Trigeminusnevralgi. Nevralgiske smerter. Krampebeskyttelse ved alkoholabstinens. Manisk depressiv lidelse.

Etablert terapeutisk serumkonsentrasjon, se Tabell: Antiepileptika. Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder.

• Epilepsi. Dosen bør økes gradvis for å unngå initiale bivirkninger. Dosejustering etter innledende behandling kan være nødvendig pga. autoinduksjon.
  Standardpreparatene bør gis 3 ganger i døgnet. Depotpreparatene kan doseres 2 ganger og gir likevel jevnere serumkonsentrasjoner. Serumkonsentrasjoner er veiledende (se Tabell: Antiepileptika. Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder), dosering først og fremst etter klinisk effekt.
  • Voksne: Innledningsvis 100 mg × 2, gradvis økning med 100 mg hver 3. dag inntil optimal effekt. Vedlikeholdsdosen ligger rundt 600–1200 mg daglig, av og til noe høyere.
  • Barn: Innledningsvis 1–2 mg/kg kroppsvekt × 2 (× 3 ved mikstur), gradvis økning som for voksne, til vedlikeholdsdose på 10–20 mg/kg kroppsvekt/døgn.
• Trigeminusnevralgi: Gradvis økning fra 100 mg × 2 til 600–1200 mg daglig.
• Alkoholabstinens: 400–600 mg initialt (ikke depotformulering, ev. mikstur), deretter 200 mg × 3 i 7–10 dager.

Toksisitet: Barn: 200–400 mg gir som regel lett, 500–600 mg moderat og > 1400 mg alvorlig til svært alvorlig forgiftning. 2–2,4 g til 14-åring ga moderat forgiftning.
Voksne: 1,2–2,4 g gir som regel lett, 3–10 g moderat til alvorlig og > 10 g alvorlig til svært alvorlig forgiftning. Serumkonsentrasjoner: 50–85 mol/liter forventes lett, > 100 mol/liter moderat og > 170 mol/liter alvorlig til svært alvorlig forgiftning.

Dårligere korrelasjon mellom serumkonsentrasjon og forgiftningsgrad hos barn. Ved store inntak kan absorpsjonen bli så forsinket (bezoardannelse) at serumkonsentrasjonen fortsetter å stige i 1–3 døgn etter inntak.

Klinikk: Ved lett forgiftning: Kvalme, svimmelhet, somnolens, dobbeltsyn, dysartri, ataksi, sterk uro, tremor, ev. nystagmus, ufrivillige bevegelser og takykardi. Ved alvorlig forgiftning: Koma, kramper, respirasjonsdepresjon, elektrolyttforstyrrelser, hypotensjon, arytmier, AV-blokk, kardiogent sjokk og hjertestans. Risiko for tofaset forløp etter latens.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull. Vurder ventrikkeltømming også mange timer etter inntak. Gjentatt kulldosering i minst 24 timer etter inntak hvis indisert. Sterkt urolige pasienter kan gjøre behandlingen vanskelig. Vurder beskyttende omgivelser og behandling på flatseng ved uttalt uro/ataksi. Symptomatisk behandling. Følg ev. serumkonsentrasjonen.

Konsentrasjonsavhengige bivirkninger forekommer ofte i starten av behandlingen, særlig ved høy dosering og hos eldre. Vanligst er tretthet, svimmelhet, koordinasjonsvansker og hodepine. Synsforstyrrelser med akkomodasjonsvansker og diplopi er ikke uvanlig. Gastrointestinale symptomer i form av kvalme og av og til forstoppelse eller diaré forekommer. Eksantem er vanlig og Stevens–Johnsons syndrom kan opptre. Bloddyskrasier/beinmargsdepresjon er rapportert, likeens alvorlig leveraffeksjon. Karbamazepin kan sannsynligvis bidra til å utvikle osteoporose ved langtidsbehandling. Hyponatremi kan utvikle seg hos noen pasienter. Den er vanligvis lett og er da sannsynligvis uten klinisk betydning. Arytmi kan forekomme, særlig hos eldre.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi. Graviditet: Kan gi fosterskade, delvis av lignende type som fenytoin, men også nevralrørsdefekter (0,5–1 %). Amming: Kan brukes av ammende.

Eldre. Kardiovaskulær sykdom. Lever- og nyresykdom. Seponering må skje gradvis unntatt ved allergiske reaksjoner. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMPs interaksjonssøk.

Porfyri. Tidligere bloddyskrasier/beinmargsdepresjon. AV-blokk.

Klinisk kontroll spesielt i innledningsfasen. Serumkonsentrasjonsmåling.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Symptomer på bloddyskrasier. Bivirkninger. Graviditet. Nedsatt effekt av hormonell antikonsepsjon.

Okskarbazepin omdannes raskt til monohydroksykarbazepin (MHD=likarbazepin, som består av R+S-likarbazepin), som står for mesteparten av den farmakologiske aktiviteten. På samme måte som med karbamazepin blir spenningsstyrte natriumkanaler i den nevronale cellemembranen hemmet. Pga. bedre tolerabilitet og mindre interaksjonspotensial kan det hos en del pasienter være enklere å bruke okskarbazepin enn karbamazepin.

Absorberes raskt og fullstendig ved peroral tilførsel. Er gjenstand for førstepassasjemetabolisme i leveren ved reduksjon til den aktive hovedmetabolitten MHD. Denne metaboliseres videre til inaktivt glukuronid. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 27 % som MHD. Halveringstiden for okskarbazepin er 1–2,5 timer, for MHD ca. 9 timer. Doseavhengig enzyminduksjon er rapportert. Okskarbazepin har enzyminduserende og -hemmende egenskaper, så vær obs på interaksjoner med andre legemidler.

Fokale anfall med eller uten sekundær generalisering, som monoterapi eller tilleggsbehandling hos voksne og barn over 6 år.

Individuell og gradvis økning.

• Voksne: Anbefalt startdose er 300 mg × 2. Ved behov kan døgndosen økes med 600 mg med ca. en ukes mellomrom opp til 2400 mg. 1200 mg/døgn er en vanlig effektiv dose.
• Barn (> 6 år): Innledningsvis 8–10 mg/kg kroppsvekt/døgn fordelt på 2 doser. Ved behov kan dosen økes gradvis med maksimalt 10 mg/kg/døgn med en ukes mellomrom opp til 46 mg/kg/døgn.

Tentativ terapeutisk plasmakonsentrasjon, se Tabell Antiepileptika: Veiledende dosering. Antatt terapeutiske serumkonsentrasjonsområder.

De konsentrasjonsavhengige sentralnervøse bivirkningene er av samme type som ved behandling med karbamazepin, men kan være mindre fremtredende (se Karbamazepin). Gastrointestinale bivirkninger som kvalme, forstoppelse og diaré kan også forekomme. Overfølsomhetsreaksjoner, bl.a. eksantem er sjeldnere enn ved bruk av karbamazepin, men det forekommer kryssintoleranse hos ca. 20–30 %. Stevens–Johnsons syndrom kan forekomme, likeens trombocytopeni og leverreaksjoner. Tendensen til hyponatremi kan være sterkere enn med karbamazepin og særlig utpreget hos eldre pasienter. Dette gir vanligvis ingen symptomer, men alvorlig hyponatremi med s-natrium < 125 mmol/l har vært sett hos opp til 3 % av pasientene. Arytmi, særlig hos eldre, er også rapportert.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig noe mindre toksisk enn karbamazepin.
Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer. 6 g til 16-åring ga moderat forgiftning.
Voksne: 3 g ga ingen symptomer.

Klinikk og behandling: Antakelig likt som Karbamazepin, se nedenfor.

Felles for Karbamazepin:

Toksisitet: Barn: 200–400 mg gir som regel lett, 500–600 mg moderat og > 1400 mg alvorlig til svært alvorlig forgiftning. 2–2,4 g til 14-åring ga moderat forgiftning.
Voksne: 1,2–2,4 g gir som regel lett, 3–10 g moderat til alvorlig og > 10 g alvorlig til svært alvorlig forgiftning. Serumkonsentrasjoner: 50–85 mol/liter forventes lett, > 100 mol/liter moderat og > 170 mol/liter alvorlig til svært alvorlig forgiftning.

Dårligere korrelasjon mellom serumkonsentrasjon og forgiftningsgrad hos barn. Ved store inntak kan absorpsjonen bli så forsinket (bezoardannelse) at serumkonsentrasjonen fortsetter å stige i 1–3 døgn etter inntak.

Klinikk: Ved lett forgiftning: Kvalme, svimmelhet, somnolens, dobbeltsyn, dysartri, ataksi, sterk uro, tremor, ev. nystagmus, ufrivillige bevegelser og takykardi. Ved alvorlig forgiftning: Koma, kramper, respirasjonsdepresjon, elektrolyttforstyrrelser, hypotensjon, arytmier, AV-blokk, kardiogent sjokk og hjertestans. Risiko for tofaset forløp etter latens.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull. Vurder ventrikkeltømming også mange timer etter inntak. Gjentatt kulldosering i minst 24 timer etter inntak hvis indisert. Sterkt urolige pasienter kan gjøre behandlingen vanskelig. Vurder beskyttende omgivelser og behandling på flatseng ved uttalt uro/ataksi. Symptomatisk behandling. Følg ev. serumkonsentrasjonen.

Se generelt om graviditet og amming ved Epilepsi. Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Noen få kasuistikker, samt strukturell likhet med karbamazepin, har reist mistanke om teratogen effekt. Teratogent i dyreforsøk. Redusert serumkonsentrasjon er vanlig under svangerskap.

Redusert nyrefunksjon. Seponering må skje gradvis unntatt ved overfølsomhetsreaksjoner. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMPs interaksjonssøk.

Kontroll av s-natrium, særlig hos eldre og pasienter som bruker andre legemidler som kan redusere natriumnivået (f.eks. diuretika). Plasmakonsentrasjonskontroll.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Bivirkninger. Graviditet. Nedsatt effekt av peroral antikonsepsjon.

Triazolderivat med blokkerende effekt på spenningsstyrte natriumkanaler i den nevronale cellemembranen.

Høy biotilgjengelighet med absorbsjon over 85 % som kan øke ved samtidig matinntak, men avta med økende dose. Halveringstiden er 6–10 timer. Metabolisering skjer via hydrolyse til en inaktiv metabolitt som skilles ut via nyrene.Rufinamid har enzyminduserende egenskaper og kan påvirke komedikasjon; vær obs på interaksjoner.

Tilleggsbehandling av anfall ved Lennox-Gastauts syndrom hos pasienter over 4 år.

Individuell, avhengig av respons og bivirkninger. Fordeles på to doser.

• Barn 1 - 4 år, med eller uten valproat: Startdose 10 mg/kg/døgn
• Barn fra 4 år < 30 kg uten samtidig valproatbehandling: Startdose 200 mg/døgn, kan økes med 200 mg/døgn hver annen dag inntil totalt 1000 mg/døgn.
• Barn fra 4 år < 30 kg med valproatbehandling: Samme opptrapping, men kun til totalt 600 mg/døgn.
• Voksne og barn fra 4 år > 30 kg: Startdose 400 mg, med 400 mg økning hver annen dag. Anbefalt total døgndose er avhengig av kroppsvekt (30-50 kg: 1800 mg, 50-70 kg: 2400 mg, > 70 kg: 3200 mg).
• Se mer detaljert doseringsplan i preparatomtalen: Inovelon® (Felleskatalogen)

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 7200 mg/dag ga ingen vesentlige symptomer.

Klinikk og behandling: Inntil videre se Karbamazepin eller bivirkninger.

Tretthet, kvalme, brekninger og redusert matlyst kan være forbigående. Utslett som krever seponering kan forekomme. Status epilepticus har vært rapportert.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Se generelt om graviditet ved Epilepsi. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se generelt om amming ved Epilepsi.

Overbehandling er vanlig ved Lennox-Gastauts syndrom. Ved polyterapi kan sentralnervøse bivirkninger av antiepileptika addere seg.

Pasienter med Lennox-Gastauts syndrom må følges særlig godt opp med henblikk på bivirkninger fordi kommunikasjonsevnen ofte er redusert.. Ved bruk av flere antiepileptika bør man vurdere nedtrapping av et av de andre dersom rufinamid har klar effekt. Ved utilfredsstillende effekt må rufinamid seponeres gradvis.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Bivirkninger.