Jod/jodofor

I jodløsninger foreligger fritt jod som I₂, HOI og OI^–. Det er først og fremst jod (I₂) og hypojodsyre (HOI) som er årsak til den antimikrobielle effekten, og det er også disse som dominerer ved vanlige brukskonsentrasjoner.
Jod er mindre kjemisk reaktivt enn klor, inaktiveres av organisk materiale, men blir lite påvirket av pH-variasjoner. Det er lite løselig i vann, men løseligheten kan økes ved tilsetting av kaliumjodid eller natriumjodid. Jodtinktur er en blanding av jod og jodid i etanol. I jodoforer er løseligheten av jod økt ved hjelp av overflateaktive stoffer (ikke ioniske tensider). I tillegg til å øke løseligheten bidrar disse til å bedre penetrasjonen inn i organisk materiale og til å løse opp fettavleiringer. I jodoforer er konsentrasjonen av fritt jod redusert og dermed også ulempene med jod (vond lukt, irritasjon av vev, avsetning av farge og korrosjon av metaller).

Den desinfiserende effekten av jod påvirkes i mindre grad i nærvær av proteiner (blod, serum, sputum) enn halogenene klor og brom fordi konsentrasjonen som er tilgjengelig for antimikrobiell interaksjon er vesentlig høyere.

Jod penetrerer bakterieveggen relativt raskt med direkte effekt på intracellulære protein- og nukleinsyrestrukturer. Nøyaktige detaljer om virkningsmekanismene er ikke fullt kartlagt, men I₂ (eller reaksjonsprodukter som dannes i vandig løsning) skader også celleveggen med tap av intracellulært materiale. I virus gir jod en oksidasjon og denaturering av aminosyrer og skader lipidmembranen, virusets RNA eller DNA.

Jod er et bredspektret desinfeksjonsmiddel med rask antimikrobiell effekt mot metabolsk aktive (vegetative) bakterier, mykobakterier og flere virus, spesielt virus med membran. Det er også aktivt mot protozoer og har en viss aktivitet mot sopp, men ikke mot bakteriesporer.

Desinfeksjon av hud, sår og slimhinner. Den antiseptiske effekten er nokså likeverdig med klorheksidin. Tensidene i jodoforer har en rengjørende effekt. Jodofor kan brukes som alternativ til klorheksidin ved klorheksidinallergi, og ved desinfeksjon av områder der klorheksidin er kontraindisert, f. eks. ved øre- og øyekirurgi og spinalkirurgi. Jodoforer kan også brukes til kirurgisk hånddesinfeksjon ved kontraindikasjon mot klorheksidin.

Preoperativ huddesinfeksjon: 10 % povidonjodid (1 % tilgjengelig jod) påføres gjentatte ganger med samlet virketid minst 3 minutter.

Preoperativ desinfeksjon før øyekirurgi: 5 % povidonjodid påføres øyevipper, øyelokkskanter, kinn og panne. Gjentas 3 ganger. Hornhinne og konjunktiva dryppes/irrigeres med løsningen, virketid 3 minutter før det skylles med steril fysiologisk saltvannsløsning.

Preoperativ hånddesinfeksjon: 7,5 % povidonjodid, virketid 5 minutter. Etterfølges av hånddesinfeksjon i 1 minutt med alkoholholdig hånddesinfeksjonsmiddel.

Ulempene med fritt jod er at det setter farge, irriterer hud og slimhinner og gir kontaktdermatitt, hvorav 40 % er allergisk og vel 50 % er irritativ. Risikoen for dermatitt øker når jodløsningen blir liggende fuktig på huden. Jod kan skade silikon.

Øyedråper med 5 % jodofor før øyekirurgi kan redusere respirasjonsfrekvensen hos selvpustende barn i generell anestesi, noe som krever ekstra overvåking. Preoperative øyedråper med 10 % povidonjodid kan gi en signifikant systemisk absorbsjon av jod.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Polymerbundet jod har relativt lav toksisitet. Det er jod-innholdet (frisetting av jod over tid) som kan gi effekter ved store akutte inntak eller gjentatte inntak.
Barn og voksne: Inntak av 1 dosebeholder (4 ml) øyedråper (50 mg/ml) er uproblematisk.

Klinikk: Irritasjon av slimhinner. Ev. jodisme. Ulike overfølsomhetsreaksjoner og anafylakse, også alvorlige, kan forekomme ved alle eksponeringsveier.

Behandling: Skyll slimhinner og/eller øyne avhengig av eksponeringsvei. Skyll munnen og gi drikke hvis svelget. Symptomatisk oppfølging og behandling.

Effekten av jod kan reduseres i nærvær av organisk materiale, ved vekst i biofilm, ved oppregulering av antioksidantforsvar og ved redusert binding og penetrasjon. Men resistensutvikling er sjelden, og utgjør ikke et klinisk problem, heller ikke kryssresistens mot antibiotika.