Oksytocin er et syntetisk oktapeptid med kjemi og egenskaper som tilsvarende hypofysebaklappshormon. Stimulerer glatt muskulatur i uterus til kontraksjoner. Kontraherer myoepiteliale celler i mamma slik at melk presses fra alveolene ut i de større melkegangene. Kan ikke gis peroralt fordi det nedbrytes i mage-tarm-kanalen. Absorberes gjennom munn‑ og neseslimhinne. Gis intravenøst som langsom infusjon til induksjon av fødsel. Gis som nesespray når indikasjonen er lettelse av diegiving.

Absorberes raskt ved intranasal tilførsel. Metaboliseres i stor grad i leveren, nyrene og i melkekjertlene ved enzymet oksytocinase som produseres under graviditeten. Utskilles hovedsakelig via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er 3–5 minutter.

1. Parenteralt: Igangsetting av fødsel, som regel pga. overtidig svangerskap. Stimulering av riaktivitet ved sekundær risvekkelse som ikke skyldes mekanisk misforhold. Atonisk blødning post partum.
2. Nesespray: Fremkalling av utdrivningsrefleks for å lette diegivning/pumping, og ev. lette smerter (såre brystknopper). Profylakse mot mastitt. Avlastende ved etablert mastitt.

1. Parenteralt: Konsentrasjon 5 IE/ml (5 IE oksytocin fortynnes i 500 ml 0,9 % NaCl eller Ringeracetat. Fortynning i glukoseløsning øker faren for hyponatremi ved store postpartumblødninger og anbefales ikke). Infusjonshastighet: 3–6 ml/time. Økes med 6–12 ml/time hver halve time. Maksimal dose: 120 ml/time.
   NB: Ved bruk av 10 IE konsentrat til klargjøring av injeksjons-/infusjonsvæske, oppløsning, skal halve dosen (angitt for 5 IE) brukes.
2. Nasalt: En dose i ett nesebor 5 minutter før amming.

Væskeretensjon. Uterine spasmer sees selv ved lave doser. Kvalme, utslett, hjertearytmi, anafylaktoide reaksjoner.

Toksisitet: Barn: 2–3 og 10 IE intramuskulært til spedbarn og 8 IE nasalt til ½-1½-åringer ga ingen symptomer.
Voksne: Infusjon av 80 IE (i løpet av 35 timer), 488 IE (i løpet av 40 timer) og 800 IE (i løpet av 60 timer) ga alvorlig forgiftning. 1 IE = ca. 1,7 μg.

Klinikk: Antidiuretisk effekt med risiko for vannforgiftning: Hyponatremi, hypoosmolalitet, hjerneødem. Karkontraksjon og hypertensjon. Uterushyperaktivitet (eks. spasmer og blødning).

Behandling: Væskerestriksjon er viktig. Forsiktig korrigering av hyponatremi. Furosemid ved dårlig diurese. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Ingen kjent risiko ved bruk under graviditet. Amming: Stimulerer tømmingen av brystet. Brukes ved ammeproblemer pga. dårlig utdrivningsrefleks, tilstoppede melkeganger, såre brystknopper og som hjelpemiddel ved tømming med pumpe. Bør ikke brukes ved normal amming.

Oksytocin parenteralt bør bare gis på fødeavdeling under kontinuerlig medisinsk kontroll. Må brukes med ytterste forsiktighet ved mistanke om placentainsuffisiens, truende fosterhypoksi eller ved tilstander som kan disponere for uterusruptur (som tidligere keisersnitt). Overdosering kan gi for sterk riaktivitet, ev. uterusruptur. Oksytocin kan gi blodtrykksfall og bolusdoser må gis med forsiktighet til pasienter med hypertoni eller hjertesykdom.

Mekanisk misforhold eller mekanisk hinder for vaginal fødsel. Føtalt distress syndrom. Hypertone uterine kontraksjoner.

Farmakologiske og kliniske egenskaper som langtidsvirkende oksytocinagonist. Bindes selektivt til oksytocinreseptorer i glatt muskulatur i uterus. Administrert intravenøst etter forløsning forhindrer karbetocin uterusatoni og overdreven blødning.

Terminal eliminasjonshalveringstid er ca. 40 minutter.

Forebygging av uterusatoni og blødning etter forløsning av spedbarn ved keisersnitt under epidural- eller spinalanestesi.

100 μg karbetocin gis intravenøst under adekvat medisinsk tilsyn på sykehus. Bør gis så snart som mulig etter at barnet er forløst. Kun ment for engangsadministrasjon.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Oksytocin.

Hodepine, tremor, kvalme, hypotensjon, flushing, kløe.

Graviditet: Kontraindisert ved graviditet. Amming: Opplysninger om bruk ved amming mangler. Kan teoretisk stimulere melkeutdrivelsen.

Må ikke brukes til induksjon av fødsel. Brukes ikke ved lever- eller nyresykdom, eklampsi, preeklampsi, alvorlig hjertesykdom eller epilepsi.

1. Desmopressin (= desamino-arginin-vasopressin) er en syntetisk strukturanalog til argininvasopressin med antidiuretisk effekt ved lavdose og hemostatisk effekt ved høydose. Desmopressin mangler pressoreffekt ved klinisk dosering.
2. Terlipressin (vasopressinprekursor) er et prodrug for lysinvasopressin (lypressin) og virker vasokontriktorisk.

Begge virkestoffene er syntetiske analoger til det naturlige hypofysebaklapphormonet vasopressin (=antidiuretisk hormon), men har ulike egenskaper på grunn av strukturelle forskjeller. Terlipressin brytes ned til lysinvasopressin i kroppen, er vasokonstriktorisk og brukes ved blødende øsofagusvaricer og (forsøksvis) ved hepatorenalt syndrom. Desmopressin er V-2 reseptor-selektivt og har betydelig forlenget virketid samt fullstendig mangel på pressoreffekt ved klinisk dosering. I tillegg til å virke antidiuretisk hever desmopressin nivået av koagulasjonsfaktor VIII og von Willebrand faktor ved bruk av høyere doser. Desmopressin i høyere dose er derfor et hemostatisk alternativ ved kontroll av blødning, ved reduksjon eller normalisering av forlenget blødningstid samt som blødningsprofylakse hos pasienter med mild hemofili A og von Willebrands sykdom type I og 2A. Det anbefales at pasienter med disse tre tilstandene får målt endringen i blodkonsentrasjon av koagulasjonsfaktor VIII og von Willebrand faktor etter en testdose med desmopressin da ikke alle pasienter responderer adekvat (særlig pasienter med von Willebrands sykdom type 2A). Det er videre verdt å merke seg at desmopressin ikke har noen plass i behandlingen av moderat eller alvorlig hemofili A eller ved von Willebrands sykdom type 2B og 3. Effekten er avtagende pga. uttømming av depotene.

Desmopressin i lavere dose kan administreres intranasalt eller som sublingval smeltetablett og gir redusert diurese. Kun smeltetablett er godkjent til bruk ved sengevæting og ved nokturi til voksne, og kan gis over lang tid uten å tape effekt.

1. Desmopressin: Biotilgjengeligheten er 5-6 % ved intranasal tilførsel, ved sublingval tilførsel 0,25 %. Data for metabolisme savnes. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden er 3-4 timer.
2. Terlipressin: Omdannes i leveren og nyrene via peptidaser til aktivt lypressin (lysinvasopressin). Lypressin metaboliseres videre av vevspeptidaser til inaktiv metabolitt. Utskilles via nyrene, metabolisert. Halveringstiden er 40 minutter for terlipressin og 6 minutter for lypressin.

1. Lavdoserte preparater av desmopressin (Minirin):
   1. Nasal administrasjon: Hypofysær diabetes insipidus. Polyuri-polydipsisyndrom etter hypofyseektomi. Diagnostisk bruk: Testing av nyrenes evne til å konsentrere urin.
   2. Smeltetabletter: Hypofysær diabetes insipidus. Polyuri-polydipsisyndrom etter hypofyseektomi. Primær nattlig enurese f.o.m. 5-års alder hos pasienter med normal evne til å konsentrere urin hvor bruk av enuresealarm ikke finnes hensiktsmessig. Symptomatisk behandling av nokturi hos voksne assosiert med nattlig polyuri, dvs. nattlig urinproduksjon som overskrider funksjonell blærekapasitet.
2. Høydoserte preparater av desmopressin (Octostim):
   1. Redusere forlenget blødningstid ved uremi, levercirrhose, trombocyttdysfunksjon og ved ukjent etiologi.
   2. Ved moderate blødninger og blødningsprofylakse ved mindre kirurgiske inngrep og tannekstraksjon hos pasienter med mild hemofili A, samt von Willebrand sykdom type 1 og 2A.
   3. Faktor VIII‑frigjøring hos plasmagivere.
3. Terlipressin (Glypressin):
   Blødende øsofagusvaricer.

1. Lavdosert preparat, desmopressin:
   1. Sentral (hypofysær) diabetes insipidus: Sublingvalt: Initialt 60 μg om kvelden. Deretter titreres dosen etter respons. Ofte er det behov for å dosere tre ganger daglig. Daglig dose: 120-720 µg. Nasalt: Vanligvis 10–20 μg × 1–2 daglig hos voksne og 5–10 µg 1–2 ganger daglig hos barn. Pasientene skal bruke laveste effektive dose, og doseendring bør gjøres i samråd med lege.
   2. Primær nattlig enurese: Hos voksne og barn ≥ 5 år er passende initialdose 120 μg sublingualt ved sengetid. Dosen kan økes til 240 μg. Væskerestriksjon skal følges. Behandling i perioder à 3 måneder. Minst 1 ukes pause mellom behandlingsperiodene for å se om pasienten er blitt tørr.
   3. Nokturi: Forskjellen på Minirin og Nocdurna er at sistnevnte har lavere, kjønnsspesifikk dosering. Kvinner har høyere vasopressinsensitivitet og kliniske undersøkelser har vist at Nocdurna smeltetablett à 50 µg til menn og 25 µg til kvinner gir tilfredsstillende effekt og redusert risiko for hyponatremi.
   4. Diagnostisk bruk: Voksne: 40 µg (20 µg i hvert nesebor) nasalt. Barn >1 år: 20 µg. Barn <1 år: 10 µg.
2. Høydoserte preparater, desmopressin:
   Forkorting, normalisering eller terapeutisk kontroll av blødning samt blødningsprofylakse før invasivt inngrep: Injeksjonsvæske 15 µg/ml: 0,3 µg/kg kroppsvekt fortynnet, som i.v. infusjon over 15-30 minutter, alternativt 0,3 µg/kg kroppsvekt som s.c. injeksjon. Dosen kan gjentas 1-2 ganger med 6-12 timers mellomrom. Nesespray 150 µg/dose: 300 µg (150 µg i hvert nesebor) 30 minutter før operasjon. Dosen kan gjentas hver 12. time i maks. 2-3 dager. (Behandlingen må kombineres med traneksamsyre (se Hemofili A (faktor VIII mangel) og B (faktor IX mangel), samt Von Willebrand sykdom) og bør gis i samråd med en spesialist i blodsykdommer).
3. Terlipressin
   Voksne: Innledende 2 mg i.v. hver 4. time. Behandlingen bør opprettholdes inntil blødningen har vært under kontroll i 24 timer, dog ikke lenger enn 48 timer. Ved kroppsvekt under 50 kg, eller ved bivirkninger, kan påfølgende doser etter den innledende injeksjonen reduseres til 1 mg i.v. hver 4. time. Se også Øsofagusvaricer.

Desmopressin

Toksisitet: Terapeutiske doser kan i kombinasjon med stort væskeinntak gi vannforgiftning. Økt risiko for barn, eldre, hjertesyke og ved væske- og elektrolyttforstyrrelser.
Barn: Alle inntak der streng væskerestriksjon ikke lar seg gjennomføre (eller der rikelig drikke allerede er inntatt), skal observeres på sykehus. 40 μg nasalt til barn 5 måneder og 80 μg nasalt til 5-åring ga ingen symptomer. 4 μg parenteralt til spedbarn ga oliguri og vektøkning. Doser fra 0,3 μg/kg intravenøst og 2,4 μg/kg nasalt har sammen med væske gitt hyponatremi og kramper hos barn og voksne.

Klinikk: Vannforgiftning: Hodepine, tretthet, svimmelhet, agitasjon, kvalme, magesmerter, væskeretensjon, hyponatremi, hypoosmolalitet, oliguri, CNS-depresjon, kramper ev. lungeødem. 

Behandling: Kull hvis indisert. Streng væskerestriksjon i 15–24 timer er viktigste tiltak. Forsiktig korrigering av hyponatremi. Furosemid ved dårlig diurese. Symptomatisk behandling.

Terlipressin

Begrenset erfaring med overdoser.

Bivirkningene er minst uttalt med desmopressin, og færre ved lavere dose. Væskeretensjon pga. antidiuretisk effekt med hyponatremi og symptomer som hodepine, kvalme/oppkast, abdominalsmerter, vektøkning og i alvorlige tilfeller kramper er den alvorligste bivirkningen. For de nasale preparatene forekommer også nesetetthet, rhinitt og neseblødning. Vanligst for terlipressin er hodepine, bradykardi, perifer vasokonstriksjon, perifer iskemi, ansiktsblekhet, hypertensjon og forbigående magekramper og diaré.

Graviditet: Klinisk erfaring er begrenset, men indikerer ingen skadelige effekter. Kontraindisert for terlipressin. Amming: Desmopressin kan brukes av ammende. Opplysninger vedrørende terlipressin mangler.

Desmopressin bør gis med forsiktighet til pasienter med økt risiko for hyponatremi, ved forstyrret væske- og/eller elektrolyttbalanse og ved risiko for økt intrakranielt trykk. Væskeinntak skal følges nøye og begrenses til minst mulig i perioden fra 1 time før til 8 timer etter inntak. Ved økende kroppsvekt og serumnatrium < 130 mmol/l bør behandlingen seponeres, i alle fall forbigående og ev. gjenopptas med redusert dose. Under behandling med terlipressin skal blodtrykk, hjertefrekvens og væskebalanse monitoreres. Pasienter med hypertensjon eller kjent hjertesykdom bør behandles med forsiktighet, og terlipressin bør ikke anvendes til pasienter i septisk sjokk med lavt minuttvolum.

Desmopressin forbudt iht. WADAs dopingliste.

Habituell og psykogen polydipsi. Ustabil angina pectoris. Kjent eller mistenkt hjertesvikt eller andre tilstander som krever behandling med diuretika. Von Willebrand sykdoms type 2B. Moderat/alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Syndrom med forstyrret ADH-sekresjon. Kjent hyponatremi. Graviditet (terlipressin).

Selektiv vasopressin V2- reseptorblokker.

Biologisk tilgjengelighet ca. 60 %. Metaboliseres av CYP3A4. Halveringstid ca. 8 timer, ikke aktive metabolitter.

Jinarc tabletter: Mot utvikling av cyster og nyresvikt hos pasienter med polycystisk nyresykdom.

Samsca tabletter: Til utvalgte pasienter med hyponatremi på bakgrunn av SIADH (syndrom med uhensiktsmessig høy sekresjon av antidiuretisk hormon). Behandling bør foregå i sykehus. Annen årsak til hyponatremi må utelukkes (hypotyreose, binyrebarksvikt, hypovolemi, alvorlig lever- eller nyresvikt). Behandling mot årsak til SIADH må vurderes og igangsettes. Streng væskerestriksjon kan være effektiv behandling mot hypervolemisk hyponatremi.

Jinarc tabletter: To ganger daglig, som delt dose med startdose 45 mg + 15 mg. Kan titreres opp til 60 mg + 30 mg og til 90 mg + 30 mg. Morgendosen tas 30 min før frokost, neste dose 8 timer senere.

Samsca tabletter: Per os 1 gang daglig. Start med 7,5 (produsenten anbefaler 15 mg, men klinisk erfaring tilsier at mindre doser kan ha god effekt). Avvent effekt og gjør eventuelt dosetitrering opp til 60 mg under overvåking av væske og elektrolytt status.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Døgndoser på 300 mg i 5 dager og enkeltdoser på 480 mg har vært godt tolerert hos friske frivillige. 

Klinikk: Kvalme, tørste, forstoppelse og munntørrhet. Polyuri, dehydrering, hypotensjon og ev. elektrolyttforstyrrelser og hyperglykemi. 

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Rikelig væskeinntak. Symptomatisk behandling.

Kvalme, tørste, dehydrering, polyuri og ortostatisk hypotensjon. Hyperkalemi, hyperglykemi.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Dyreforsøk har vist mulig teratogen effekt. Amming: Opplysninger mangler.

Anuri, hypovolemi, hypovolemisk hyponatremi, hypernatremi, pasienter som ikke kan kjenne tørste. Forhøyede leverenzymer og/eller tegn på leverskade.

Urinveisobstruksjon. Obs, hyperglykemi kan gi hyponatremi, men også hypovolemi. Alvorlig lever- eller nyresvikt. Pasientene må ha tilgang til drikke under behandlingen. Rask stigning i s-natrium (> 12 mmol/24 timer) øker faren for demyelinisering. Det er rapportert tilfeller av leverskade (ved langvarig bruk og ved høyere doser enn det som er anbefalt for bruk ved denne indikasjonen). Det bør være lav terskel for kontroll av leverfunksjonsprøver hos pasienter som behandles med legemidlet. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.