Hydrogenperoksid

Hydrogenperoksid er det vanligste eksempelet på en peroksygenforbindelse. Peroksygenforbindelser inneholder den funksjonelle gruppen R-O-O-R, der R står for enten hydrogen eller en organisk gruppe; det er peroksidbindingen -O-O- som definerer peroksider. De er sterkt oksiderende substanser og forbindes ofte med sin blekende effekt. Men peroksygruppen er også veldig reaktiv i seg selv, danner assosierte radikaler og reagerer med ulike organiske komponenter som proteiner, lipider og nukleinsyrer. Disse reaksjonene kan forårsake potent antimikrobiell effekt.
Hydrogenperoksid brytes lett ned av varme eller enzymer som katalase og peroksidase til vann og oksygen.

Omtalen her gjelder flytende H₂O₂, der vanlig konsentrasjon for antiseptisk bruk er 3 %. Det er viktig å være oppmerksom på at H₂O₂ i gassform (VPH) er mye mer potent enn i flytende form, og de må ikke forveksles. Gassformen er ikke et alternativ som antiseptikum både av praktiske og toksikologiske grunner.

Flytende løsninger kan også være tilsatt ulike aktivatorer som forsterker effekten. Rent hydrogenperoksid er svært stabilt, men brytes gradvis ned ved lagring, særlig ved eksponering for lys, varme og metallioner. Lagring skjer derfor i lystette beholdere og med tilsetting av stabilisatorer.

Virkningsmekanismen er ikke fullstendig kartlagt. Den antimikrobielle effekten skyldes ikke først og fremst hydrogenperoksidet selv, men dannelsen av fritt hydroksylradikal (OH⋅) som har en meget potent oksiderende effekt og gir inaktivering av enzymer, brudd i DNA-molekylet og skader på cellemembranen. Hydrogenperoksid er miljøvennlig og omdannes til vann og oksygen.

Hydrogenperoksid (H₂O₂) har et bredt antimikrobielt spektrum med effekt på metabolsk aktive (vegetative) bakterier og sopp, virus og bakteriesporer. Gram-negative bakterier er gjennomgående noe mer følsomme enn gram-positive, men dette varierer mye mellom arter og stammer, avhengig av evnen til å tolerere oksidativt stress (bl.a. ved produksjon av katalase). Anaerobe bakterier er særlig følsomme fordi de ikke inneholder enzymet katalase. En 3 % løsning er raskt baktericid og den kan ha effekt på bakterier i biofilm selv ved 0,5 %. Effekten på gjærsopp er langsommere. Hydrogenperoksid 3 % i flytende form kan inaktivere virus med membran, mens effekten på nakne virus er usikker.

Hydrogenperoksid 3 % har liten effekt på mykobakterier. På bakteriesporer kreves høyere konsentrasjoner (6–30 %) og lengre virketid, noe som ikke er forenlig med antiseptisk bruk. Effekten på cyster av Cryptosporidium parvum og Giardia lamblia er moderat, og krever høyere konsentrasjoner (minst 6–7,5 %) og lang kontakttid (> 30 minutter). Det er derfor ikke aktuelt å bruke hydrogenperoksid til antiseptiske formål mot disse mikrobene.

Hydrogenperoksid krem 1 % har effekt på impetigo. Kremen smøres på det infiserte hudområdet 2–3 ganger daglig. Ved bruk av bandasje er det nok med påføring 1 gang daglig. Behandlingstid inntil 3–4 uker.

Data tyder på en mulig infeksjonsforebyggende effekt av hydrogenperoksid på akutte traumatiske sår. Det er ikke dokumentert effekt på kroniske/infiserte sår. Den skummende effekten kan bidra til å løsne blod, vevsrester og urenheter, men mekanisk rensing med sterilt saltvann er vanligvis viktigere.

Skylling av munnen med 3 % hydrogenperoksid fortynnet 1:1 med vann, 15 ml 2 ganger daglig, har gunstig effekt på gingivitt sammen med annen behandling.

Hydrogenperoksid i 3 % løsning har lite bivirkninger, men kan gi svie ved påføring, og irritasjon eller tørr hud ved gjentatt bruk. Ved kontakt med øynene gir det kraftig svie rødhet og tåreflod. Svelging av større mengder kan gi gassdannelse i magesekken, med magesmerter og oppkast. Inntak av inntil 3 % løsning gir svært sjeldent opphav til gassembolier, men ved inntak av større mengder (> 30 ml) kan det ikke utelukkes.

Visse bakterier som eksponeres for lave (subletale) konsentrasjoner av hydrogenperoksid kan øke sin produksjon av katalase og andre antioksydantenzymer og bli mer tolerante. Bakterier i biofilm, f.eks. orale plakk, har redusert følsomhet. Men permanent genetisk resistens med klinisk betydning er sjelden.