Erlotinib

Erlotinib hemmer aktiviteten til epidermal vekstfaktor (EGF)-reseptoren. Dette er en reseptortyrosinkinase, og erlotinib virker ved å binde seg til det (intracellulære) katalytiske setet og derved forhindre fosforylering av tyrosingrupper i reseptoren selv og i spesifikke målproteiner som er mekanismen for EGF-reseptorens cellulære effekter. Erlotinib utprøves på flere svulsttyper. Ved ikke-småcellet lungekreft er det demonstrert respons hos en subgruppe pasienter (5–10 %) som har svulster med mutasjoner i det området av genet for EGF-reseptor som koder for reseptorens katalytiske domene; dette gir både økt reseptoraktivitet og samtidig større sensitivitet for erlotinib.

Maksimal serumkonsentrasjon er funnet ved ca. 4 timer, og biotilgjengelighet er målt til 50–60 %. Erlotinib metaboliseres i lever (særlig ved CYP3A4) og skilles hovedsakelig ut via gallen i feces, en mindre del via nyrene. Median halveringstid er 35–40 timer.

Ikke-småcellet lungekreft (NSCLC): Førstelinjebehandling hos pasienter med lokalavansert eller metastatisk NSCLC med EGFR-aktiverende mutasjoner. Vedlikeholdsbehandling hos pasienter med lokalavansert eller metastatisk NSCLC med EGFR-aktiverende mutasjoner og stabil sykdom etter førstelinje kjemoterapi. Behandling av pasienter med lokalt fremskreden eller metastatisk NSCLC etter minst ett tidligere mislykket kjemoterapiregime. Hos pasienter med tumor uten EGFR-aktiverende mutasjoner er erlotinib indisert når andre behandlingsalternativer ikke anses som egnet. Det er ikke dokumentert overlevelsesgevinster eller andre klinisk relevante effekter av behandlingen hos pasienter med EGFR-negative tumorer målt ved immunhistokjemi (IHC).

Pankreascancer: I kombinasjon med gemcitabin for behandling av pasienter med metastatisk pankreascancer. Generelt: Når erlotinib forskrives, bør det tas hensyn til faktorer forbundet med forlenget overlevelse. Det er ikke vist økt overlevelse for pasienter med lokalavansert sykdom.

Gis peroralt. Vanlig dose er 150 mg daglig. Tablettene bør tas minst en time før eller to timer etter inntak av mat.

Toksisitet: Voksne: Enkeltdoser på inntil 1000 mg har vært godt tolerert hos friske personer.

Klinikk og behandling: Se Proteinkinasehemmere under.

Hudreaksjoner og diaré er svært vanlige bivirkninger.

Felles for Proteinkinasehemmere:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter, brekninger, diaré og ev. ulcerasjon. Tretthet, hodepine, hudutslett, muskelspasmer, væskeretensjon, leverskade, beinmargsdepresjon, økt blødningstendens (bl.a. pga. redusert antall blodplater), hjerteeffekter, infeksjon og lungetoksisitet. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger. 

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering (også ved parenteral administrering). Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.

En vanlig bivirkning er hudreaksjoner (75 %), som hos en del pasienter (5–10 %) har vært kategorisert som alvorlige. Konjunktivitt. Vanlig er også diaré, noe sjeldnere kvalme og brekninger, stomatitt. Andre bivirkninger er dyspne, hoste. Alvorlig interstitiell lungesykdom er observert. Utslag på leverfunksjonsprøver er ikke uvanlig.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Virkningsmekanismen tilsier at erlotinib ikke bør brukes av gravide. Amming: Virkningsmekanismen tilsier at erlotinib ikke bør brukes av ammende.

Erlotinib bør ikke gis til pasienter med alvorlig lever- eller nyresvikt. Behandlingen skal ikke fortsettes ved alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner. Ved dyspné, hoste eller andre symptomer på luftveisaffeksjon bør behandlingen avbrytes inntil diagnostisk utredning er gjort for å utelukke alvorlig interstitiell lungesykdom. Moderat eller alvorlig diaré bør behandles (f.eks. loperamid) og kan kreve dosereduksjon.

Prevensjon. Bivirkninger. Se DMP interaksjonssøk.