Cisplatin

Se også Platinaforbindelser

Cisplatin er en kompleksforbindelse av platina. Det har effekt ved flere kreftformer, men har høy toksisitet. Anvendes nesten utelukkende i kombinasjonsregimer. Virker ved å skade DNA. Må gis parenteralt.

Metaboliseres ved ikke-enzymatisk omdannelse til inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Elimineringen av den totale mengden platina skjer trifasisk, med halveringstider på henholdsvis 14 minutter, 4,5 timer og 53 dager, og det kan måles platina i blod i mange år etter behandling.

Cisplatin har effekt ved en rekke kreftformer. Testikkelkreft, ovarialkreft, lungekreft, kreft i livmor og livmorhals, blærekreft, øsofagus- og ventrikkelkreft, gallegangskreft, kreft i hode-hals-regionen, anus, vulva, malignt melanom og visse sarkomer. Nevroblastom, hepatoblastom, medulloblastom og osteogent sarkom hos barn.

Gis som intravenøs infusjon. Vanlig dosering er 60–120 mg/m², som enkeltdose eller fordelt over 2–5 dager, hver 3.–4. uke. Se spesiallitteratur. Før infusjonen starter, skal det gis rikelig væske intravenøst. Hydreringen skal fortsette under og etter cisplatinadministrasjonen, med en total væsketilførsel på minst 3 liter det første døgnet. Vanligvis følges urinproduksjonen mens pasienten får behandling.

I forbindelse med behandling med cisplatin, ble det tidligere gitt tilskudd av magnesium. Dette er nå i løsningen eller så setter apoteket det til ved blanding.

Toksisitet: ≥ 200 mg/m² kan gi livstruende respirasjonsforstyrrelser og forstyrrelser i syre-base-balansen. Barn: 400 mg/m² ga fatal forgiftning for 3-åring. Voksne: 750 mg i løpet av én dag var fatalt. 100 mg/m² daglig i 4 dager ga alvorlig forgiftning.

Klinikk og behandling: Som for Platinaforbindelser, se nedenfor.

Felles for Platinaforbindelser:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet. Økt risiko ved nedsatt nyrefunksjon.

Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid (forverring etter mange døgn). Nyresvikt, beinmargsdepresjon, ototoksisitet (f.eks. tinnitus og nedsatt hørsel som kan være irreversibel), øyetoksisitet (f.eks. tåkesyn, ødem og endret fargesyn), kramper, leverpåvirkning, uttalt kvalme, brekninger, elektrolyttforstyrrelser og økt infeksjonsfare. Ev. respirasjonsdepresjon og nevrologiske effekter. Vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Gi adekvat væsketilførsel og vurder tidlig forsert diurese. Hematologisk oppfølging.

Cisplatin har uttalt kvalmefremkallende virkning. Sterk kvalme med brekninger opptrer hos praktisk talt alle som behandles, og krever intens og adekvat antiemetisk profylakse og behandling. Stoffet er relativt lite beinmargstoksisk, men likevel nok til at det kan ha betydning når det gis i kombinasjon med andre mer myelosuppressive cytostatika. Nyretoksisitet er en alvorlig bivirkning (se kontroll). En må søke å unngå kombinasjon med andre nefrotoksiske legemidler (cave aminoglykosider). Flere nevrotoksiske komplikasjoner sees, hyppigst ototoksisitet og perifere nevropatier. Hypersensitivitetsfenomener forekommer, fra lette eksantemer til (sjeldne) anafylaktiske reaksjoner.

Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler og Amming og legemidler.

Som hovedregel skal cisplatin ikke brukes ved nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet ved hørselsnedsettelse, nedsatt beinmargsfunksjon og dehydrering. Unngå så langt som mulig kombinasjoner med midler som er ototoksiske, nyretoksiske eller retineres ved nedsatt nyrefunksjon. Risikoen for nyreskade kan reduseres betydelig ved rikelig væsketilførsel (som skal igangsettes før cisplatin gis) og ev. ved stimulert diurese. Hvis disse tiltak gjennomføres, er det liten risiko for varig nyreskade ved cisplatinbehandling.

Nyrefunksjonen må kontrolleres før og under behandling. Mål elektrolytter, spesielt magnesium, kalium og kalsium i plasma. Hørselen kontrolleres med audiogram. Nevrologisk undersøkelse gjøres ved tegn på mer uttalt nevropati. Væskebalansen vurderes for å unngå dehydrering (vektmonitorering). Måling av urinproduksjon.

Prevensjon under behandling. Observere bivirkninger og muligheten for interaksjoner.