Ceftazidim-avibaktam

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Ceftazidim-avibaktam gis intravenøst og fordeler seg til de fleste vev, men har dårlig penetrasjon gjennom intakt blod/hjernebarriere. Både ceftazidim og avibaktam skilles ut umetabolisert via nyrene med en halveringstid på ca. 2 timer.

Ceftazidim-avibaktam er et kombinasjonspreparat av tredjegenerasjons cefalosporinet ceftazidim og non-betalaktam betalaktamasehemmeren avibaktam. Ceftazidim har bredspektret effekt mot mange klinisk relevante gramnegative bakterier inkludert Enterobacteriaceae, Proteus og Pseudomonas, men begrenset virkning mot grampositive bakterier og anaerober. Avibaktam er en betalaktamasehemmer som beskytter ceftazidim mot å bli hydrolysert av betalaktamaser klasse A og C, inkludert AmpC, ESBL og varianter med karbapenemaseaktivitet (f.eks. KPC). Ceftazidim-avibaktam har variabel effekt mot klasse D-betalaktamaser (OXA-enzymer) og ingen effekt mot klasse B-metallobetalaktamaser (f.eks. NDM). En del stammer kan være resistente mot ceftazidim-avibaktam på grunn av mutasjoner i penicillinbindende proteiner (PBP), nedsatt permeabilitet eller aktiv effluks. Ceftazidim-avibaktam er utviklet for behandling av infeksjoner med spesielle multiresistente gramnegative bakterievarianter etter detaljert kartlegging av resistensmekanismene.

Behandling av kompliserte infeksjoner i buk og urinveier, samt ved sykehuservervet pneumoni inkludert ventilator-assosiert pneumoni (VAP). Har også indikasjon ved infeksjoner forårsaket av aerobe gramnegative organismer hos pasienter med begrensede behandlingsmuligheter.

Ceftazidim-avibaktam administreres intravenøst. Hos voksne med normal nyrefunksjon gis 2 g/0,5 g x 3 som infusjon over 2 timer. For dosering til barn, se SPC.

Behandlingstiden kan variere, men vil ofte være 10–14 dager, avhengig av infeksjonens alvorlighetsgrad.

Det anbefales ingen rutinemessig dosejustering hos eldre eller ved leversvikt. Hos pasienter med redusert nyrefunksjon (kreatinin clearance < 50 ml/min) skal dosen reduseres og/eller doseintervallet økes.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler.

Amming: Manglende klinisk erfaring tilsier at alternativt cefalosporin bør brukes hos ammende. Se cefalosporiner C.

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.