Cefepim

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Etter intravenøs administrasjon fordeles cefepim godt til de fleste kroppsvæsker og vev. Halveringstiden er ca. 2 timer. Cefepim elimineres umetabolisert via glomerulær filtrasjon i nyrene.

Cefepim er et fjerdegenerasjons cefalosporin med bredspektret aktivitet mot en rekke grampositive og gramnegative bakteriearter inkludert Pseudomonas aeruginosa. Sammenlignet med tredjegenerasjons cefalosporiner er cefepim resistent mot hydrolyse av klasse C-betalaktamaser (AmpC) og er derfor et velegnet alternativ der denne mekanismen kan være klinisk viktig pga. kromosomale mutasjoner (f.eks. Enterobacter cloacae) eller plasmidmediert resistens (f.eks. E. coli og Klebsiella spp.). Cefepim kan ikke brukes mot ESBL-produserende Enterobacteriaceae (klasse A-betalaktamaser), meticillinresistente stafylokokker, enterokokker eller anaerober (Bacteroides og Clostridium).

Hos voksne og barn > 12 år er cefepim indisert ved alvorlige tilfeller av pneumoni, kompliserte urinveisinfeksjoner, kompliserte intra-abdominale infeksjoner og peritonitt hos pasienter som får CAPD. Hos voksne er det i tillegg indikasjon ved akutte galleveisinfeksjoner. Hos barn 2 mnd-12 år er det indikasjon for cefepim ved pneumoni, kompliserte urinveisinfeksjoner og bakteriell meningitt. I Norge er cefepim kun aktuelt dersom mer smalspektret terapi ikke fører til målet. Både hos voksne og barn kan cefepim brukes som empirisk behandling ved febril nøytropeni som mistenkes å skyldes en bakteriell infeksjon, men hos pasienter med høy risiko for alvorlige infeksjoner (f.eks. pasienter med nylig beinmargtransplantasjon, hypotensjon, underliggende hematologisk malignitet, eller alvorlig eller langvarig nøytropeni) kan cefepim monoterapi være uegnet.

Hos voksne og barn > 40 kg gis cefepim i.v. 2 g x 2 ved alvorlige eller 2 g x 3 ved meget alvorlige infeksjoner. Maksimaldosen på 2 g x 3 skal ikke overskrides.

Hos barn > 2 mnd med kroppsvekt ≤ 40 kg gis 50 mg/kg x 2 ved alvorlige og 50 mg/kg x 3 ved meget alvorlige infeksjoner. Hos yngre spedbarn reduseres enkeltdosene til 30 mg/kg. Behandlingslengden vil avhenge av infeksjonens alvorlighetsgrad, men vil ofte være 10-14 dager. Uendret dosering hos nyrefriske eldre og pasienter med leversvikt. Dosen reduseres ved nedsatt nyrefunksjon.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.