Cefazolin

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Etter parenteral administrasjon fordeles cefazolin til de fleste vev, men penetrerer dårlig gjennom intakt blod/hjernebarriere. Cefazolin metaboliseres ikke og har en halveringstid i plasma på ca. 1,5 time. Utskillelse via nyrene ved glomerulær filtrasjon.

Cefazolin har, i likhet med andre førstegenerasjons cefalosporiner, best effekt mot grampositive bakterier som stafyolokker og streptokokker. Ved bruk som kirurgisk profylakse har midlet også en viss effekt mot vanlige gramnegative bakterier.

Behandling av infeksjoner i hud- og bløtdeler, bein og ledd. Den viktigste indikasjonen i Norge er som perioperativ profylakse. For kirurgiske operasjoner med økt risiko for infeksjoner med anaerobe patogener, f.eks. kolorektal kirurgi, anbefales en kombinasjon med et egnet middel som har aktivitet mot anaerobe bakterier.

Cefazolin administreres ved intramuskulær injeksjon, langsom intravenøs injeksjon eller intravenøs infusjon.

Behandling av infeksjoner: 1–2 g cefazolin per dag fordelt på 2–3 doser. Ved moderat følsomme mikrober kan dosen økes til 3–4 g cefazolin per dag fordelt på 3–4 doser. Ved alvorlige infeksjoner kan man gi opptil 6 g per dag. Dosen bør reduseres ved nedsatt nyrefunksjon. Hos barn gis 25–50 mg/kg kroppsvekt fordelt på 2–4 doser per dag.

Perioperativ profylakse ved kontaminert eller potensielt kontaminert kirurgi: 1 g cefazolin 30–60 minutter før operasjonen. Ved kirurgiske inngrep ut over 2 timers varighet gis ytterligere 0,5–1 g cefazolin i løpet av inngrepet. Det er viktig at den preoperative dosen gis rett før (0,5–1 time) operasjonen begynner, slik at tilstrekkelige nivåer er tilstede i plasma og vev ved tidspunktet for det første kirurgiske innsnittet.

Felles for Cefalosporiner:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Høye doser parenteralt har gitt nevrologiske symptomer hos personer med nedsatt nyrefunksjon.
Barn: < 2 g cefaleksin eller cefuroksim forventes ingen eller lette symptomer. 2,5 g cefaleksin til 3-åring ga hematuri og krystalluri.
Voksne: < 2 g cefiksim ga ingen eller lette symptomer.

Klinikk for gruppen: Se Betalaktamantibakterielle midler, penicilliner. I tillegg ev. koagulopati og forverring av allerede nedsatt nyrefunksjon.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull sjelden indisert. Symptomatisk behandling.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.