De naturlige kolloidene albumin 50 g/L, 200 g/L og ferskfrosset plasma (Octaplasma) er garantert fri for virussmitte. Fullblod, erytrocytter og trombocytter er derimot ikke underkastet virusinaktiverende behandling. Indikasjon for bruk av disse produkter bør derfor være relativt streng.

Ferskfrosset plasma

Renfremstilt humant serum-albumin. Albumin er en naturlig bufferbase og har viktige transportfunksjoner i tillegg til kolloidosmotisk (onkotisk) effekt, dvs. den delen av det osmotiske trykk som skyldes kolloider. Albumin er det naturlige makromolekyl (kolloid) som binder vann til blodbanen; 1 g albumin binder 20–25 ml vann. Albumin ekstravaserer raskt, etter ca. 4 timer har det meste forlatt kapillærene hos en operert/traumatisert pasient. Albumin er ikke et førstehåndspreparat ved sjokkprofylakse og -behandling.

Bruk av albumin kan vurderes ved pågående store tap av albumin (brannskade, visse nyresykdommer), sepsis, leversvikt, hepatorenalt syndrom, ascitestapping, redusert albuminsyntese og albuminmangel av alvorlig grad.

Hypersensitivitetsreaksjoner (inkludert anafylaksi og sjokk).

Kvalme, rødme, urtikaria og feber.

Dose avhenger av pasientens størrelse, alvorlighetsgrad av skade eller sykdom, samt pågående væske- og proteintap. Humant albumin kan gis direkte intravenøst, eller det kan fortynnes i en isoosmolal oppløsning (for eksempel glukose 50 mg/ml eller natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml)). Infusjonshastigheten bør tilpasses individuelle forhold og er avhengig av indikasjon.

Hepatorenalt syndrom: 40 g albumin daglig i minst 5 dager. Gis sammen med annen behandling.

Acitestapping se kapittel Ascites forårsaket av levercirrhose

Skal ikke blandes med andre legemidler, fullblod og pakkede røde blodceller. Skal ikke blandes med hydrolyserende protein (f.eks. parenteral ernæring) eller oppløsninger som inneholder alkohol, da dette kan medføre utfelling av proteinene. Skal ikke fortynnes i vann til injeksjonsvæsker, da dette kan forårsake hemolyse. Oppløsninger som er uklare eller som har utfellinger skal ikke brukes.

Under normale forhold, er den totale utbyttbare albuminmengden 4-5 g/kg kroppsvekt, hvorav 40-45 % finnes intravaskulært og 55-60 % ekstravaskulært. Økt kapillærpermeabilitet endrer albumins kinetikk og unormal distribusjon, infundert albumin lekker ut av kapillærene, kan oppstå ved tilstander som alvorlige forbrenninger eller septisk sjokk.

Halveringstiden for albumin i plasma er 15–19 dager, og det meste blir nedbrutt av endotelceller. Hos friske frivillige forlater mindre enn 10 % av tilført albumin det intravaskulære rommet i løpet av de første 2 timene etter infusjon. Det er store individuelle variasjoner i effekten på plasmavolum. Hos enkelte pasienter kan det økte plasmavolumet opprettholdes i noen timer. Hos kritisk syke pasienter kan albumin imidlertid lekke ut av kapillærene i store mengder med uforutsigbar hastighet.

Hypervolemi kan oppstå dersom dosen og infusjonshastigheten er for høy. Ved første kliniske tegn på kardiovaskulær overbelastning (hodepine, dyspné, halsvenestuvning), eller økt blodtrykk, økt sentralt venetrykk og lungeødem, må infusjonen stoppes umiddelbart og pasientens hemodynamiske parametre overvåkes nøye.

Overfølsomhet overfor albuminpreparater eller overfor noen av hjelpestoffene.

Forsiktighet ved infusjon til pasienter hvor en plutselig økning av blodvolumet er uønsket, f.eks. pasienter med hjertesvikt og ved nyresvikt (akutt hypervolemi).

Kan brukes ved graviditet og amming.

Ikke-naturlige kolloider som dekstraner og modifisert gelatin kan erstatte albuminets onkotiske (vannbindende) effekt, men har hverken albuminets bufferegenskaper eller transportfunksjoner. Tilførsel av kunstige kolloider (dekstran, gelatin) vil redusere serum-albuminkonsentrasjonen. Kolloider skal kun brukes i behandling av hypovolemi når krystalloider ikke kan brukes.

Alle kolloider kan gi overbelastning av sirkulasjonen og ev. lungeødem særlig når det foreligger hjertesvikt og når infusjon skjer raskt. Ikke-naturlige kolloider kan også gi allergiske/anafylaktiske reaksjoner og er assosiert med andre alvorlige komplikasjoner.

Dekstranløsning (molekylvekt 70 000 dalton) 60 mg/ml med natriumklorid 75 mg/ml. Løsningen er kraftig hyperosmolal, osmolalitet ca 2400 mosm/kg vann, og gir en teoretisk økning av plasmavolum tilsvarende 2–3 ganger infundert volum (250 ml gir en plasmaøking på 500 til 750 ml tilsvarende ca. 3000 ml isoosmolal krystalloidløsning). Denne volumeffekten varer i ca. 3 timer. Årsaken er en kraftig osmose av vann fra intracellulærvæsken og ut i den nå hyperosmolale ekstracellulærvæsken (interstitielle væske og plasma).

Initial volumerstatning i forbindelse med akutt og alvorlig hypovolemi ved traume, egnet prehospitalt.

Lokal smerte ved infusjonsstedet (sterkt hyperosmolal løsning).

250 ml (4-6 ml/kg) som rask infusjon (2–5 minutter). Engangsdose. Bør etterfølges av andre infusjonsløsninger.

Bør administreres i en stor vene.

Natriumklorid utskilles via nyrene. Dekstran med en molekylstørrelse som ligger under øvre grense for glomerulær filtrasjon (dvs. med en molekylvekt mindre en 50 000 dalton) utsondres uforandret i urinen, mens større molekyler opptas i retikuloendotelialsystemet (RES), hvor de brytes ned til glukose av endogent dekstranase.

Halveringstiden for dekstran 70 er ca. 6-8 timer. Natriumklorid vil etter hvert fordele seg i hele ekstracellulærvæskerommet.

Ikke relevant. RescueFlow 250 ml, gis som engangsdose.

Kjent overfølsomhet mot noen av innholdsstoffene.

Forsiktighet bør utvises hos pasienter som samtidig tar legemidler som påvirker koagulasjonsstatus pga. fortynning av koagulasjonsfaktorene. Risiko for anafylaksi, men erfaring viser at anafylaktoide reaksjoner etter infusjon av RescueFlower uhyre sjelden. Akutt hypervolemi kan utløse hjertesvikt hos pasienter med nedsatt hjertefunksjon.

Graviditet: Risiko for anafylaktisk reaksjon hos mor må oppveies mot den risiko hypovolemi og hypotensjon ved alvorlig traume representerer for fosteret. Bør ikke gis i graviditetens sluttfase eller ved fødsel.

Amming: Ingen overgang til morsmelk. Kan brukes av ammende.

Gelaspan® er en 40 mg/ml oppløsning av modifisert, flytende suksinylert gelatin med gjennomsnittlig molekylvekt på ca. 26 500 dalton, samt en elektrolyttoppløsning med Na⁺ 151 mmol/L, K⁺ 4 mmol/L, Ca²⁺ 1 mmol/L, Mg²⁺ 1 mmol/L. Løsningen er isoosmolal. Den gir ikke plasmavolumøkning ut over den infunderte mengde. Væsken er balansert på anionsiden med acetat 24 mmol/L, slik at kloridinnholdet er som i ekstracellulærvæsken (ECV) 103 mmol/L.

Hypovolemi, først og fremst ved blødning, plasmatap og/eller elektrolyttap. Stabilisering av sirkulasjon før, under og etter operasjoner.

Brukes lite i dagens kliniske praksis.

Nedsatt hematokrit og redusert konsentrasjon av plasmaproteiner.

Urtikaria, feber, frysninger, hypotensjon, takykardi, bradykardi, kvalme/brekninger. Alvorlige overømfintlighetsreaksjoner med sjokk er i sjeldne tilfeller observert. Histamininduserte reaksjoner kan oppstå ved hurtig infusjon.

Individuell. Infusjonshastighet vanligvis minst 60 minutter på 500 ml til voksne. Ved behov for rask volumekspansjon kan 500 ml gis i løpet av 5–15 minutter. Ingen dosebegrensning, men infusjonen må ikke gi hematokritverdier under 25 volumprosent (erytrocytt-volumfraksjon (EVF) < 25).

Volumoverbelastning grunnet overdosering eller for rask infusjon må imidlertid alltid unngås. Doseringen må tilpasses nøye, spesielt hos pasienter med problemer med lungene eller det kardiovaskulære systemet.

Gelatin elimineres fra kretsløpet raskere enn dekstran 70. Den volumekspanderende virkningen er derfor kortere, ca. 4–5 timer pga. lavere molekylvekt. Utskilles hovedsakelig via nyrene.

Overdosering med Gelaspan kan forårsake hypervolemi og sirkulatorisk overbelastning med et signifikant fall i hematokritverdi og plasmaproteiner, fulgt av ubalanse i elektrolytter og syre-basenivået. Dette kan være forbundet med påfølgende nedsatt hjerte- og lungefunksjon (lungeødem). Symptomer på sirkulatorisk overbelastning er f.eks. hodepine, dyspné og stuvning i halsvene.

Hvis det oppstår sirkulatorisk overbelastning, må infusjonen stoppes og et hurtigvirkende diuretika bør gis. Ved overdosering bør pasienten behandles symptomatisk og elektrolytter bør overvåkes.

Kjent overfølsomhet for innholdsstoffene. Pågående anafylaktisk/anafylaktoid reaksjon.

Hypervolemi, hyperhydrering, akutt kongestiv hjertesvikt.

Nøye overvåkning mht. økt intravaskulært volum og økt interstitialvæskevolum spesielt hos pasienter med økt risiko for sirkulatorisk overbelastning f.eks. hos pasienter med hjerte- eller anurisk nyresvikt.

Pasienter med økt risiko for histaminfrigjøring.

Graviditet: Opplysninger mangler. Anafylaktoide reaksjoner kan forekomme.

Amming: Kan brukes av ammende.

Se tabellen Elektrolyttløsninger til infusjon.

Dette er isoosmolale elektrolyttløsninger.

Fysiologiske løsninger og balanserte løsninger refererer til to forskjellige typer intravenøse væsker. Fysiologiske løsninger er natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml) mens balanserte løsninger er Ringer-acetat® og Plasmalyte®.

Natriumklorid 500 mmol/L se Hyponatremi.

Væskene er ekstracellulærvæske (ECV)-erstatningsvæsker som er beregnet til korreksjon av proporsjonal vann- og saltmangel i ekstracellulærvæsken (isoosmolal dehydrering), dvs. til pasienter som har hatt et tap av saltholdig ekstracellulær væske.

Ved hypovolemisk sjokk er det balanserte løsninger som foretrekkes, da infusjon av store volum/mengder natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml) kan medføre hyperkloremisk acidose pga. mengden klorid i løsningen.

Natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml) er godt egnet til erstatning av sure brekninger/surt ventrikkelsondeaspirat, pga. at det høye kloridinnholdet i natriumklorid vil erstatte kloridtapet og korrigere hypokloremien som oppstår ved sure brekninger.

Ringer-acetat® og Plasmalyte® er med sitt innhold av basen acetat godt egnet til erstatning ved tap av HCO₃^- ved diare, intestinal stomi-/fisteltap og ved ileus. Acetat omdannes til hydrogenkarbonat i kroppen.

Natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml) er en bedre væske å gi når det foreligger hyponatremi eller det er viktig å holde plasma Na⁺ i øvre del av normalområdet. Natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml) er også egnet til utblanding av legemidler og fortynning av konsentrater til infusjonsvæske.

Plasmalyte® har også indikasjonen mild til moderat acidose, også ved nedsatt laktatmetabolisme.

Natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml); for rask infusjon av store volum med natriumklorid kan føre til hyperkloremisk acidose. Hypernatremi, hyperkloremi, hypervolemi og feber kan forekomme. Fare for overbelastning av sirkulasjonen ved hjerte- og nyresvikt.

Ringer-acetat®; hjertesvikt hos pasienter med hjerteforstyrrelse, lungeødem, feber, takykardi, bradykardi, reaksjoner på infusjonsstedet.

Plasmalyte®; overfølsomhetsreaksjoner, inkl. anafylaktoide reaksjoner, hypervolemi, kramper, urtikaria, reaksjoner på infusjonsstedet.

Individuell, se Behandling av elektrolyttforstyrrelser og Væske- og elektrolyttbehandling.

1. Natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml): Korreksjon av kronisk hyponatremi bør skje langsomt over flere dager med maksimum økning i s-Na på 8 mmol/L daglig. Raskere korreksjon er beskrevet å gi intracellulære osmolalitetsforstyrrelser med demyeliniseringssyndrom og nevrologiske skader.
2. Ringer-acetat® og Plasmalyte®: Ved hypovolemisk sjokk kreves det en infusjon som er 4 ganger det tapte blodvolum, fordi 3/4 av væskene vil filtreres ut i interstitiet, som utgjør et 34 ganger større volum enn plasmavolumet. Av 4 liter infundert væske vil bare 1 liter være igjen i blodbanen.
3. Ringer-acetat®, Plasmalyte® og natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml): Ved septisk sjokk skal det raskt startes væskebehandling med krystalloider f.eks 500 ml raskt/ 30 ml/kg over 3 timer ved hypotensjon. Infusjon av større mengder natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml) er forbundet med hyperkloremisk acidose, så et bedre valg ved store volum kan være balanserte løsninger (Ringer-acetat®/Plasmalyte®). Man bør prøve å unngå et væskeoverskudd på mer enn 5 liter for å unngå utvikling av et betydelig interstitielt ødem. Ved respons (normalisering av BT, fall i laktat, redusert hjertefrekvens samt økt urinproduksjon) fortsettes væskebehandling i form av balanserte løsninger.
4. Natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml):er med sitt høye innhold av klorid godt egnet til erstatning av sure brekninger/surt ventrikkelsondeaspirat.
5. Ringer-acetat® og Plasmalyte® er med sitt innhold av basen acetat godt egnet til erstatning ved tap av HCO₃^- ved diare, intestinal stomi-/fisteltap og ved ileus. Acetat omdannes til hydrogenkarbonat i kroppen.

Infusjonsvæskene kan infunderes meget raskt og de kan administreres i perifer vene.

Natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml); Elektrolyttene i infusjonsvæskene har de samme farmakokinetiske egenskapene som elektrolytter tilført ved ordinær diett.

Ringer-acetat® og Plasmalyte®; acetat metaboliseres til hydrogenkarbonat og dette skjer hovedsakelig i musklene og perifere vev. Elektrolyttene i infusjonsvæskene har de samme farmakokinetiske egenskapene som elektrolytter tilført ved ordinær diett.

Natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml); se Natrium.

Ringer-acetat® og Plasmalyte®; overdreven administrering kan forårsake: Overbelastning av væske og natrium med risiko for ødem (inkludert lungeødem og cerebralt ødem), spesielt ved nedsatt renal utskillelse av natrium. Hyperkalemi, spesielt hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Hyperkalsemi (bare Ringer-acetat®), hyperkloremi. Hypermagnesemi. Overdosering kan også føre til metabolsk alkalose, spesielt hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon og forverring av pre-eksisterende hjerteinsuffisiens.

Overfølsomhet overfor noen av innholdsstoffene.

Natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml); Hyperhydrering, alvorlig hypernatremi, alvorlig hyperkloremi.

Ringer-acetat® og Plasmalyte®; Ekstracellulær hyperhydrering eller hypervolemi.

Natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml); skal gis med forsiktighet ved tilfeller av: hypokalemi, hypernatremi, hyperkloremi, hyperaldosteronisme, forstyrrelser der restriksjoner for natriuminntak er indisert, slik som nedsatt hjertefunksjon, generalisert ødem, lungeødem, hypertensjon, preeklampsi, alvorlig nedsatt nyrefunksjon.

Ringer-acetat® og Plasmalyte®; ved infusjon av store volum må pasienter med hjerte- eller lungesvikt, ødem, ascitisk cirrhose eller nyresvikt overvåkes nøye. Hyponatremi. Forstyrrelser der restriksjoner for natriuminntak er indisert, slik som nedsatt hjertefunksjon, generalisert ødem, lungeødem, hypertensjon, preeklampsi, alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Høy infusjonshastighet er assosiert med en potensiell risiko for hyperkloremi, særlig hos pasienter med nyresvikt. Infusjon kan føre til metabolsk alkalose på grunn av tilstedeværelsen av acetat- og glukonationer og er derfor ikke egnet for behandling av alvorlig metabolsk eller respiratorisk acidose. Overfølsomhets-/ infusjonsreaksjoner, inkludert anafylaktoide reaksjoner, har blitt rapportert med Plasmalyte®.

Ringer-acetat®; tilfeller av fatale reaksjoner ved utfelling av kalsium-ceftriakson i lunger og nyrer hos premature og fullbårne nyfødte spedbarn yngre enn 1 måned, er beskrevet.

Ceftriakson må ikke blandes med eller gis samtidig med intravenøse oppløsninger som inneholder kalsium, selv ikke via forskjellige infusjonsslanger eller forskjellige infusjonssteder. Dette gjelder alle pasienter uansett alder. Ceftriakson og oppløsninger som inneholder kalsium kan imidlertid administreres sekvensielt etter hverandre hos pasienter eldre enn 28 dager, dersom det brukes infusjonsslanger på ulike steder, eller dersom infusjonsslanger blir skiftet ut eller grundig skylt med fysiologisk saltvann mellom infusjonene for å unngå utfelling. Sekvensielle infusjoner av ceftriakson og kalsiumholdige produkter skal unngås ved hypovolemi.

Ingen begrensinger på bruk ved graviditet og amming.

Forsiktighet skal likevel utvises ved bruk av natriumklorid 154 mmol/L (9 mg/ml) ved preeklampsi.
Ringer-acetat® og Plasmalyte® skal administreres med særlig forsiktighet til gravide kvinner under fødsel. Dette gjelder spesielt dersom det gis i kombinasjon med oksytocin, på grunn av risiko for hyponatremi.

Benevnes også Glukose-elektrolytter.

Se Elektrolyttløsninger med karbohydrater til infusjon.

De fleste er hyperosmolale infusjonsvæsker.

Parenteral væske, elektrolytt og karbohydrat tilførsel.

Brukes til kort tids intravenøs væskebehandling (< 1 uke) hos pasienter i rimelig bra ernæringstilstand for delvis dekning av det normalbehovet for væske, elektrolytter og energi. Se Basalt døgnbehov hos friske voksne.

Plasmalyte Glucos® har også indikasjonen mild til moderat acidose, også ved nedsatt laktatmetabolisme.

Flere av løsningene er hyperosmolale; tromboflebitter og smerte på infusjonsstedet kan forekomme. Størst mulig perifer vene bør velges hvis sentral vene ikke er tilgjengelig, og observasjon av kanyle og innstikksted er viktig.

Overvåking av serumnatrium er viktig for fysiologisk hypoosmolale væsker. Væskene kan etter administrering bli ekstremt hypoosmolale på grunn av kroppens glukosemetabolisme , se glukose - farmakokinetikk.

Hyperkalemi, hypernatremi, hyperglykemi, hyponatremi, hypofosfatemi, hypomagnesemi avh. av væskenes sammensetning. Hypervolemi. Natriumretensjon kan forekomme hvis løsningene gis til pasienter med hjerte- eller nyresvikt. Det er en potensiell risiko for hyperkloremisk acidose når løsningene infunderes raskt og i store mengder, spesielt hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon.

Overfølsomhet/infusjonsreaksjon (inkludert anafylaktoid reaksjon).

Døgndose ca. 2 liter til voksne med infusjonshastighet 42-84 ml/time. Maksimal infusjonshastighet bestemmes ut fra innholdet av glukose og kalium.

Administreres i en stor vene eller en sentral vene.

Glukose; se Karbohydratløsninger.

Acetat metaboliseres til hydrogenkarbonat, og dette skjer hovedsakelig i musklene og perifere vev. Elektrolyttene i infusjonsvæskene har de samme farmakokinetiske egenskapene som elektrolytter tilført ved ordinær diett.

Glukose; se Karbohydratløsninger.

Overdreven administrering kan avhengig av innhold i infusjonsvæsken forårsake: Overbelastning av væske og natrium med risiko for ødem (inkludertlungeødem og cerebralt ødem), spesielt ved nedsatt renal utskillelse av natrium. Hyperkalemi, spesielt hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Hyperkloremi.. Hypermagnesemi.

Overdosering kan også føre til metabolsk alkalose, spesielt hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon og forverring av pre-eksisterende hjerteinsuffisiens, alvorlig nedsatt nyrefunksjon, ødem eller natriumretensjon (gjelder løsningene som inneholder acetat).

Glukose; se Karbohydratløsninger.

Overfølsomhet overfor noen av innholdsstoffene.

Hyperkalemi, f.eks. hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, pasienter i sjokk eller dehydrerte pasienter, hypokloremi, hyponatremi avh. av innhold i infusjonsløsningene.

Forsiktighet bør utvises hos pasienter med diabetes mellitus, ødemer, natriumretensjon, alvorlig hjertesvikt, alvorlig nyrefunksjonsforstyrrelse kombinert med væske retensjoner eller oliguri/anuri av annen årsak og hos alvorlig underernærte pasienter.

Ingen begrensinger på bruk ved graviditet og amming, men forsiktighet skal utvises ved preeklampsi og til gravide kvinner under fødsel. Dette gjelder spesielt dersom det gis i kombinasjon med oksytocin, på grunn av risikoen for hyponatremi.

Resorb inneholder glukose og elektrolyttene natrium, kalium, klorid og sitrat.

Peroral rehydrering for å gjenopprette væske og saltbalansen i kroppen.

Resorb:
2 brusetabletter 2 ganger daglig.

Ferdig løsning kan oppbevares i kjøleskap i 1 døgn.

Benytt vanlig springvann (120 ml) når du blander ut væskeerstatningen. Bruk ikke mineralvann. Vent til brusetabletten har løst seg helt opp.