Fibrinolysehemmer. Syntetisk analog av lysin og hemmer kompetitiv aktivering av plasminogen til plasmin. Er også en svak hemmer av plasmin.

Biotilgjengeligheten er 35 % ved peroral tilførsel. Utskilles via nyrene, 95 % umetabolisert etter intravenøs tilførsel, ca. 40 % umetabolisert etter peroral tilførsel. Halveringstiden er ca. 2 timer.

Blødning/blødningsrisiko pga. lokal/generell fibrinolyse. Reduserer blødningstendensen ved tannekstraksjoner. Har vist seg effektiv ved blødning fra slimhinner: menoragi, neseblødning, gastrointestinal blødning, blødning fra urinblære. Brukes i utstrakt grad ved slimhinneblødninger hos pasienter med defekt hemostase, f.eks. ved von Willebrand sykdom. Generell aktivering av det fibrinolytiske system som ved traumer, cancer prostatae og store kirurgiske inngrep som thoraxkirurgi. Hereditært angionevrotisk syndrom. Indikasjoner for fibrinolysehemmere ved blødning hos pasienter med normal hemostasefunksjon:

1. Essensiell menoragi. Alternativ behandling er hormonspiral, østrogenfri p-pille og p-stav.
2. Rumpert intrakranielt aneurisme. Omdiskutert indikasjon
3. Profylaktisk innenfor visse kirurgiske og odontologiske inngrep.

Det ble tidligere anbefalt å gi traneksamsyre prehospitalt til alvorlig skadde pasienter, men en ny studie fant ingen effekt av et slikt tiltak.

Traneksamsyre inj. skal ved systemisk administrasjon gis som langsom i.v. injeksjon (1 ml/min) eller infusjon. Skal ikke gis i.m. eller intratekalt. Traneksamsyre inj. må ikke blandes i blodinfusjon eller løsninger som inneholder penicillin. Se SPC pkt. “Uforlikeligheter”.

1. Systemisk behandling
   1. Intravenøst: Inntil 1 g × 4–6. Barn > 1 år 10 mg/kg x 4-6 (off label)
      1. Standard behandling av lokal fibrinolyse: Voksne: 0,5 g (1 ampulle à 5 ml) til 1 g (2 ampuller à 5 ml) 2-3 ganger daglig.
      2. Standard behandling av generell fibrinolyse: Voksne: 1 g (2 ampuller à 5 ml) hver 6. til 8. time, tilsvarende 15 mg/kg kroppsvekt.
   2. Tabletter: 1-1,5 g x 2-6. Barn > 1 år 25 mg/kg x 4-6
      Eksempler
      1. Ved menoragi: 1–1,5 g × 3–4 i 3–4 dager. Tas først når rikelig blødning har startet.
      2. Ved hereditært angionevrotisk ødem: 1–1,5 g × 2–3 i noen dager
2. Lokal behandling
   Eksempler
   1. Munnskylling: (off label) F.eks. ved oral-/ØNH-kirurgi hos hemofilikere. 1 ampulle (5 ml) injeksjonsvæske blandes med like deler vann. Skyll munnen i 30 sekunder postoperativt hvoretter spyttes ut. Gjentas 3 ganger daglig i 3-5 dager. Kan også påføres lokalt peroperativt med eller uten veke.
   2. Intraartikulært: (off label) F.eks. peroperativt ved total kneprotese; 1,5 g (3 ampuller à 5 ml) blandet i 50 ml 0,9% NaCl. Se spesiallitteratur.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Lav akutt toksisitet gitt peroralt. Feiladministrering intratekalt og spinalt har vært letalt.
Barn: < 1000 mg forventes ingen symptomer.
Voksne: 37 g ga etter ventrikkeltømming lett forgiftning.
Klinikk: Svimmelhet, hodepine, kvalme, hypotensjon, myopati og ev. økt tromboserisiko.
Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

• Vanlige: Gastrointestinale symptomer ved peroral administrasjon
• Potensielt alvorlige: Retinaforandringer. Tromboembolisme (meget sjelden)

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Frarådes brukt, spesielt i siste del av svangerskapet pga. økt tromboserisiko. Amming: Passerer over i morsmelken, men risiko for påvirkning av barnet synes liten ved terapeutiske doser.

Skal ikke gis ved nyreblødning/hematuri i øvre urinveier pga. fare for obstruerende koagler. Forsiktighet ved disseminert intravaskulær koagulasjon og annen tilstand med økt tromboserisiko, bør ev. kombineres med antikoagulasjonsbehandling. Årsak til uregelmessig menstruasjonsblødning skal fastslås før oppstart. Fare for akkumulering ved nyresvikt (dosereduksjon). Må ikke gis intramuskulært.

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Akutt venøs eller arteriell trombose. Fibrinolytiske tilstander etter konsumptiv koagulopati, unntatt ved dominerende aktivering av det fibrinolytiske systemet med akutt alvorlig blødning. Tidligere kramper.

Intratekal, epidural, intraventrikulær injeksjon og intracerebral anvendelse (risiko for cerebralt ødem, kramper og død). Se også DMP 11.12.2025 “Risiko for alvorlige bivirkninger dersom traneksamsyre gis intratekalt”.

Vitamin K (VK) inndeles tradisjonelt i to hovedvarianter; vitamin K₁(VK₁ alias fyllokinon, alt. det syntetiske fytomenadion) og vitamin K₂(VK₂ alias menakinon). Disse har noe forskjellige, men antatt overlappende egenskaper. Felles er at de strukturelt ligner warfarin og andre kumarinlignende antikoagulanter. VK₁ har en singulær form, mens VK₂ har flere former (MK-4 tom. MK-13). VK₁ er antatt avhengig av ekstern tilførsel, mens flere av VK₂-variantene kan produseres endogent fra VK₁ av tarmens mikrobiota.

Døgnbehov ved per oralt inntak av vitamin K for voksne er anslått til 90 μg for kvinner og 120 μg for menn - alt. 1 μg/kg kroppsvekt. For barn, se UpToDate tabell 4. Det er små lagre av vitamin K i kroppen og omsetningen er rask, slik at jevn tilførsel er nødvendig. Behovet for VK kan være betydelig økt ved malabsorpsjon og ved behandling med antibakterielle midler.

VK-rike matkilder: Grønne bladgrønnsaker (VK₁) som grønnkål, spinat, brokkoli mfl., se tabell 3 UpToDate, men absorbsjon av VK fra grønnsaker er angitt å være beskjeden, kun 5-15%. Av melkeprodukter på det norske markedet, inneholder syrnet norsk melk (kun kefir, kulturmelk, skumma kulturmelk) VK₁. Noen vellagrede hvite oster inneholder angivelig VK₂. Studier viser at absorbsjon av per oral VK₂ gitt som vellagret hvit norsk ost er god. Videre verser det tabeller over VK-innholdet i matvarer med svært forskjellige verdier, f.eks. for matoljer, majones mfl.. Selv om VK, som vitamin A, D og E, er fettløslig, så er det ikke VK i Møller’s tran^®.

Den i Norge lovpålagte pasteurisering av melk skal angivelig ha medført at de bakterier som naturlig inngår i den intestinale mikrobiota (f.eks. Bacillus ssp., forskjellige melkesyrebakterier, se tabell 1 Kang et al.) som bidrar til konvertering av VK₁ til VK₂, nå er fjernet. Men enkelte oster laget på upasteurisert ("tank"-) melk (f.eks. fra ulike gårdsysterier) synes å inneholde disse bakteriene som er nødvendige for endogen konvertering av VK₁ til VK₂. Enkelte oster som tidligere ble laget på upasteurisert melk (f.eks. norsk gamalost) er nå tilsatt VK₂.

Til tross for en ikke ubetydelig internasjonal forskningsinnsats og industriell satsing på området over flere år, foreligger det fortsatt ingen godkjente legemidler verken med bakteriekulturer for konvertering av VK₁ til VK₂ eller fullverdige VK₂-preparater. Derimot er en rekke VK- og VK₂-natur/helseprodukter tilgjengelige. Det foregår pt. meget interessant og viktig forskning på VK₂ og osteoporose i Norge.

Vitamin K er nødvendig for:

• produksjonen av koagulasjonsfaktorene II, VII, IX og X (i hovedsak VK₁)
• aktivering av de antikoagulerende proteinene C og S (i hovedsak VK₁)
• for reversering av kumarinderivatene (warfarin og dikumarol)
• som kofaktor for benmineraliseringsproteiner (VK₂ synes sentral)

Videre kan mangel på vitamin K teoretisk medføre økt kalsifisering av kar, samt dårligere prognose hos covid-19-pasienter. Se Nettressurser UpToDate nedenfor.

Osteoporose, gallestase, malabsorpsjon, blødningstendens hos nyfødte, overdosering av vitamin K‑antagonister, total parenteral ernæring over lengre tid sammenfallende med behandling med antibakterielle midler. For utdypende, se UpToDate.

Se Fytomenadion.

Toksisk dose 20–40 mg/dag.

UpToDate Overview of vitamin K. Sist oppdatert 26. april 2022.

Fytomenadion er en syntetisk form av vitamin K₁, alias fyllokinon. Vitamin K₁ er nødvendig for produksjon av koagulasjonsfaktorene II, VII, IX og X og koagulasjonshemmerne protein C og protein S. Funksjonell antidot overfor vitamin K-antagonister.

Biotilgjengeligheten er ca. 50 % ved peroral og intramuskulær tilførsel. Optimal absorpsjon fra gastrointestinaltrakten krever nærvær av galle- og pankreassekret. Metaboliseres raskt i leveren til inaktive metabolitter. Halveringstiden er 10–20 timer.

1. Blødningstendens og blødning ved overdosering av vitamin K-antagonister.
2. Hypoprotrombinemi av ulik etiologi.
3. Blødninger og forebygging av blødningstendens hos nyfødte. Se også Hdir Avd helserett og bioteknologi 2018 Veiledning - Vitamin K til nyfødte ved avslag fra foreldre.

1. Ved særlig alvorlige blødninger, spesielt hjerneblødning, pga. overdosering med vitamin K-antagonister: 5–10 mg vitamin K₁ langsomt intravenøst (minst 10 minutter, eller minst ett minutt per mg). Ved mindre alvorlig blødning gis 1–3 mg. Hos blødningstruet pasient pga. overdosering med vitamin K-antagonister (INR > 5) er det normalt nok å seponere vitamin K-antagonist midlertidig, ev. kan en vurdere å gi 1 mg vitamin K₁. Stor dose vitamin K gjør det vanskelig å oppnå terapeutisk INR etter blødningsepisode med risiko for tromboembolisk komplikasjon. Den perorale dosen er den dobbelte av parenteral dose (50% biotilgjengelighet). Ved særlig alvorlig blødning kombineres med protrombinkompleks.
2. Blødninger og forebygging av blødningstendens hos nyfødte: Profylaktisk 1 mg intramuskulært umiddelbart etter fødsel, eller til moren 10–20 mg 48 timer eller senest 2 timer før fødsel.

Anafylaktiske og anafylaktoide reaksjoner. Ved injeksjon: smerte, ømhet, erytem på injeksjonsstedet.

Graviditet: Ved bruk av antiepileptika bør både moren og barnet få vitamin K i forbindelse med fødselen for å beskytte mot koagulasjonsforstyrrelser og blødningsrisiko det første døgnet. Ved bruk av enzyminduserende antiepileptika anbefales peroralt vitamin K-inntak de siste 4 ukene før termin. Amming: Kan brukes av ammende. Se også G8 V.

Hvis det oppstår tromboseresidiv under behandling, bør man gi heparin.

Idarusizumab er et humanisert monoklonalt antistoff som bindes potent og spesifikt til dabigatran og dets metabolitter, danner et stabilt idarusizumab-dabigatran-kompleks og nøytraliserer umiddelbart den antikoagulante effekten av dabigatran. Reversering av dabigatranindusert forlengelse av koagulasjonstiden, enten bestemt ved fortynnet trombintid (dTT) eller aktivert partiell tromboplastintid (aPTT), kommer umiddelbart etter første dose og varer for over 75 % av pasientene mer enn 24 timer.

Se også Antidoter Antidoter – alfabetisk oversikt, bruksområde og dosering

Multifasisk disposisjonskinetikk og begrenset ekstravaskulær distribusjon. Halveringstid: Initial T_1/2 47 minutter, terminal T_1/2 10,3 timer. Metabolisme: Biodegradering til mindre molekyler som reabsorberes og inkorporeres i den generelle proteinsyntesen. Utskillelse: 32 % av dosen gjenfinnes i urin etter 6 timer, < 1 % i de påfølgende 18 timene. Resten antas eliminert via proteinkatabolisme.

Spesifikt reverserende middel for dabigatran, indisert til voksne pasienter som får behandling med dabigatraneteksilat (Pradaxa) når rask reversering av dets antikoagulasjonseffekt er påkrevd; ved akutt kirurgi/akutte prosedyrer, ved livstruende eller ukontrollert blødning.

Anbefalt dose er 5 g (2 × 2,5 g, dvs. 2 × 50 ml) iv. som 2 påfølgende infusjoner á 2,5 g over 5-10 minutter hver, eller som bolusinjeksjon. Administrering av ytterligere 5 g kan vurderes i følgende situasjoner: Ny klinisk relevant blødning sammen med forlengede koagulasjonstider, dersom en potensiell reblødning ville være livstruende og det observeres forlengede koagulasjonstider eller dersom pasienten trenger ytterligere akutt kirurgi/akutt prosedyre og har forlengede koagulasjonstider. Idarusizumab skal brukes sammen med medisinsk hensiktsmessig standard støttebehandling. Gjenopptak av antitrombotisk behandling, se SPC.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 8 g til friske personer ga i kliniske studier ingen forgiftning.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Ingen bivirkninger påvist.

Idarusizumab gir midlertidig proteinuri uten at dette indikerer nyreskade.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Bindes selektivt til dabigatran. Ingen kjent biologisk aktivitet i mennesker. Amming: Opplysninger mangler. Se Legemidler og amming Monoklonale antistoffer M

Bindes spesifikt til dabigatran og reverserer dets antikoagulasjonseffekt. Reverserer ikke effekten av andre antikoagulanter.

Ingen interaksjonsstudier utført. Se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Idarucizumab (Praxbind): Legemiddel til forebygging og reversering av dabigatran induserte blødninger

Antidot. Protaminsulfat nøytraliserer den antikoagulerende effekten av heparin i løpet av 5-15 minutter.

Nøytraliserer nesten fullstendig antitrombinaktiviteten (anti-IIa) av lavmolekylært heparin, og nøytraliserer delvis dens anti-Xa-effekt. Graden av nøytralisering av ulike LMWH med protaminsulfat, se SPC.

Aktuelle farmakokinetiske data savnes. Halveringstiden er ca. 7 minutter.

Til behandling av overdose eller blødning oppstått ved behandling med heparin- eller lavmolekylært heparin (LMWH). For å motvirke den antikoagulerende effekten av heparin eller LMWH før akutt kirurgi. For å reversere den antikoagulerende effekten av heparin ved inngrep med bruk av ekstrakorporal sirkulasjon.

Langsom intravenøs injeksjon. 1 mg protamin nøytraliserer 100 E heparin. F.eks. 50 mg protamin vil nøytralisere 5000 E heparin. Hvis større mengder heparin finnes i sirkulasjon, kan ytterligere 50 mg protamin settes intravenøst etter et opphold på minst 10 minutter. Protamin nøytraliserer også fraksjonerte (lavmolekylære) hepariner, men maksimal effekt er ca. 50 % av den antikoagulante effekten av lavmolekylært heparin.

1. Vanlige: Varmefølelse, rødming og hypotensjon. Hurtig intravenøs injeksjon kan føre til hypotensjon, takykardi og dyspné.
2. Potensielt alvorlig: Har antikoagulant effekt ved store doser, forlenger da trombintiden. Pulmonal hypertensjon, ikke-kardialt lungeødem og alvorlig hypotensjon. Anafylaktiske reaksjoner. Pasienter med kjent allergi mot fisk, som tidligere er blitt behandlet med andre protaminholdige preparater (protamininsulin, protaminsulfat eller protaminklorid), infertile menn, samt menn som har gjennomgått vasektomi kan utvikle overfølsomhet.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler.

Klassifisering: Rekombinant, humanisert monoklonalt IgG_2/4k-antistoff. Tilvirkningsprosessen omfatter spesifikke trinn for virusinaktivering og -fjerning. Virkningsmekanisme: Bindes med høy affinitet til humant C5-komplementprotein, slik at spalting til C5a og C5b hemmes og dannelsen av det terminale komplementkomplekset C5b-9 hindres. Eculizumab opprettholder de tidlige komponentene i komplementaktiveringen som er nødvendige for opsonisering av mikroorganismer og fjerning av immunkomplekser. Administrering blokkerer ukontrollert terminal komplementaktivering og blokkerer påfølgende komplementmediert intravaskulær hemolyse hos pasienter med paroksysmal nattlig hemoglobinuri (PNH) og komplementmediert trombotisk mikroangiopati (TMA) hos pasienter med atypisk hemolytisk-uremisk syndrom (HUS).

Halveringstid: Eliminasjons T_1/2 er ca.11 og 12 dager hos henholdsvis PNH og atypisk HUS. Clearance er ca. 0,3 ml/time/kg og 0,014 liter/time (kroppsvekt 70 kg) hos henholdsvis PNH og atypisk HUS. Steady state anslås å inntreffe etter ca. 49-56 dager hos PNH-pasienter. Plasmautskiftning hos pasienter med atypisk HUS reduserer eculizumabkonsentrasjonen i serum med 50% og eliminasjons T_1/2 til 1,3 timer etter 1 times intervensjon. Tilleggsdosering anbefales derfor i slike tilfeller. Terapeutisk serumkonsentrasjon: Farmakodynamisk aktivitet korrelerer direkte med serumkonsentrasjon av eculizumab. Tilnærmet fullstendig blokade av hemolytisk aktivitet oppnås hos de fleste PNH-pasienter og hos alle pasienter med atypisk HUS ved opprettholdelse av bunnivåer på henholdsvis ≥35 μg/ml og ca. 50-100 µg/ml. Metabolisme: Humane antistoffer nedbrytes ved endocytose i celler i det retikuloendoteliale system. Eculizumab inneholder bare naturlig forekommende aminosyrer og har ingen kjente aktive metabolitter.

• Voksne og barn:
  • Paroksysmal nattlig hemoglobinuri (PNH). Holdepunkter for klinisk effekt er vist hos pasienter med hemolyse og klinisk(e) symptom(er) som indikerer høy sykdomsaktivitet, uavhengig av tidligere historie med transfusjoner.
  • Atypisk hemolytisk-uremisk syndrom (atypisk HUS).
  • Refraktær generalisert myasthenia gravis (gMG) hos pasienter som er positive for antistoffer mot acetylkolinereseptorer (AChR).
• Voksne:
  • Neuromyelitis optica-spektrumforstyrrelse (NMOSD) hos pasienter som er positive for antistoffer mot akvaporin-4 (AQP4) med et sykdomsforløp med tilbakefall.

Har også vært brukt med hell ved katastrofalt antistoffsyndrom (off-label).

For utfyllende, se SPC.

• Voksne pasienter:
  • PNH ≥ 18 år: 4 ukers startfase etterfulgt av vedlikeholdsfase:
    • Startfase: 600 mg eculizumab gitt som en 25-45 minutters intravenøs infusjon hver uke de første 4 ukene.
    • Vedlikeholdsfase: 900 mg eculizumab gitt som en 25-45 minutters intravenøs infusjon den 5. uken, etterfulgt av 900 mg eculizumab gitt som en 25–45 minutters intravenøs infusjon hver 14.±2 dag (se SPC).
  • Atypisk HUS og refraktær gMG ≥ 18 år: 4 ukers startfase etterfulgt av en vedlikeholdsfase:
    • Startfase: 900 mg eculizumab gitt som en 25–45 minutters intravenøs infusjon hver uke de første 4 ukene.
    • Vedlikeholdsfase: 1200 mg eculizumab gitt som en 25–45 minutters intravenøs infusjon den 5. uken, etterfulgt av 1200 mg eculizumab gitt som en 25–45 minutters intravenøs infusjon hver 14.±2 dag (se SPC).
• Pediatriske pasienter:
  • PNH eller atypisk HUS med kroppsvekt ≥ 40 kg behandles med de respektive anbefalte voksendoseringene.
  • PNH eller atypisk HUS med kroppsvekt < 40 kg, se tabell i SPC.
  • Refraktær gMG: Eculizumab er ikke undersøkt hos pediatriske pasienter.

Som for legemiddelgruppen “Selektive immunsuppresiver”, se nedenfor.

Felles for Selektive immunsuppressiver:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk for gruppen: Selektiv immunsuppresjon, beinmargsdepresjon og økt infeksjonsrisiko er hovedproblemet (se virkningsmekanisme for de enkelte virkestoffene). Hud- og slimhinnereaksjoner. Levertoksisitet. Smerter ved injeksjonsstedet. Allergiske reaksjoner, også forsinkede og alvorlige. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.

Den alvorligste bivirkningen er meningokokksepsis. Vanligste bivirkning hos barn er hodepine. Antistofftiter mot eculizumab er påvist hos 2% av PNH-pasienter og 3% av pasientene med atypisk HUS. Se SPC.

Behandling skal ikke startes ved pågående Neisseria meningitidis-infeksjon, hos pasienter som ikke er vaksinert mot Neisseria meningitidis, eller som ikke får forebyggende antibiotikabehandling inntil 2 uker etter vaksinering. Se SPC.

Kvinner i fertil alder må bruke sikker prevensjon under behandling og inntil 5 måneder etter behandling. Graviditet: Ingen kliniske data på bruk under graviditet. Reproduksjonsstudier hos dyr er ikke utført med eculizumab. Det er kjent at humant IgG passerer placentabarrieren hos mennesker, og det er derfor mulig at eculizumab kan forårsake terminal komplementhemming i fosterets sirkulasjon. Eculizumab skal derfor bare gis til en gravid kvinne hvis strengt nødvendig. Amming: Det er ukjent om eculizumab blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. Da mange legemidler og immunglobuliner utskilles i morsmelk, og på grunn av faren for alvorlige bivirkninger hos barn som ammes, bør ammingen avbrytes under behandling og inntil 5 måneder etter behandling. Fertilitet: Ingen spesifikke fertilitetsstudier er blitt utført.

Behandlingen gjør pasientene mer utsatt for meningokokkinfeksjon (Neisseria meningitidis), og meningokokksykdom forårsaket av alle serogrupper kan oppstå. Tilfeller av alvorlige eller fatale meningokokkinfeksjoner er rapportert ved bruk av eculizumab. Med hensyn til effektiv meningokokkvaksinering og/eller forebyggende antibiotikabehandling, samt oppfølging, se SPC. PNH-pasienter bør overvåkes for tegn og symptomer på intravaskulær hemolyse, inkl. serumnivåer av LD. Pasienter med atypisk HUS bør overvåkes for TMA ved måling av blodplatetall, LD-serumnivå og serumkreatinin. Ved intravaskulær hemolyse/TMA kan dosejustering være nødvendig, innenfor anbefalt doseringsplan med hver 14. ± 2 dag i vedlikeholdsfasen (inntil hver 12. dag). Seponering ved PNH: Tegn og symptomer på alvorlig intravaskulær hemolyse bør følges. Alvorlig hemolyse påvises ved serumnivåer av LD over nivået før behandling, sammen med noe av følgende: >25 % absolutt fall i PNH-klonestørrelse (i fravær av fortynning pga. transfusjon) i løpet av ≤ 1 uke, hemoglobin < 5 g/dl eller et fall > 4 g/dl i løpet av ≤ 1 uke, angina, endret mental status, 50 % økning i serumkreatinin eller trombose. Overvåkning i minst 8 uker for å påvise alvorlig hemolyse og andre reaksjoner. Ved alvorlig hemolyse etter seponering skal følgende prosedyrer/behandlinger vurderes: Blodtransfusjon (erytrocyttkonsentrat (RBC)) eller utskiftingstransfusjon hvis PNH-RBC er >50 % av totale RBC ved flowcytometri, behandling med antikoagulantia, kortikosteroider eller gjenopptatt behandling med eculizumab. Seponering ved atypisk HUS: Nøye overvåkning av tegn på alvorlige TMA-relaterte komplikasjoner. Disse kan påvises vha. (i) enten to av følgende eller gjentatte målinger av én av følgende: Reduksjon i blodplatetall ≥ 25 % sammenlignet med enten baseline eller høyeste blodplatetall under behandlingen, økning i serumkreatinin ≥ 25 % sammenlignet med baseline eller nadir under behandlingen, eller økning i serum-LD ≥ 25 % sammenlignet med enten baseline eller nadir under behandlingen, eller (ii) én av følgende: Endring i mental status eller krampeanfall, angina eller dyspné, eller trombose. Dersom dette oppstår skal gjenoppstart av behandlingen, plasmaferese/-infusjon eller organspesifikke støttende tiltak som dialyse, mekanisk ventilering eller antikoagulantia vurderes. Natriuminnhold: 5 mmol/dose. Må tas i betraktning hos pasienter som er på en kontrollert natriumdiett.

Se DMP interaksjonssøk.

Eculizumab (Soliris). Legemiddel til behandling av pasienter med behandlingsrefraktær generalisert myasthenia gravis.

Emicizumab binder aktivert faktor IX og faktor X for å gjenopprette funksjonen til manglende faktor VIII som er nødvendig for effektiv hemostase. Emicizumab har ingen strukturlikhet eller homolog sekvens med faktor VIII og induserer eller forsterker dermed ikke utviklingen av direkte inhibitorer av faktor VIII. Emicizumab er produsert ved hjelp av rekombinant DNA-teknologi og ved bruk av cellekulturer. Forebyggende behandling med emicizumab forkorter aPTT og øker rapportert faktor VIII-aktivitet (ved bruk av en kromogen analyse med humane koagulasjonsfaktorer). Disse to farmakodynamiske markørene reflekterer ikke faktisk hemostatisk effekt av emicizumab in vivo (aPTT er for mye forkortet og rapportert faktor VIII-aktivitet kan overestimeres), men gir en relativ indikasjon på den prokoagulerende effekten av emicizumab. Klinisk effekt og sikkerhet, samt immunogenisitet, se SPC.

Etter subkutan administrering hos pasienter med hemofili A var halveringstiden for absorpsjon 1,7 dager. Etter intravenøs administrering av 0,25 mg/kg hos friske forsøkspersoner, var total clearance av emicizumab 3,26 ml/kg/dag (dvs. 0,228 l/dag for en voksen som veier 70 kg) og gjennomsnittlig terminal halveringstid var 26,7 dager. Etter subkutane enkeltinjeksjoner hos friske forsøkspersoner var halveringstiden for eliminasjon omtrent 4 til 5 uker.

Rutinemessig profylakse av blødningsepisoder hos pasienter med hemofili A (medfødt faktor VIII-mangel):

1. Med antistoff mot faktor VIII (FVIII).
2. Uten antistoff mot faktor VIII som har: Alvorlig hemofili A (FVIII <1%), eller moderat hemofili A (FVIII ≥1% og ≤5%) med alvorlig blødningsfenotype.

Kan brukes i alle aldersgrupper.

Behandling (inkludert rutinemessig profylakse) med bypass-midler (f.eks. aPCC og rFVIIa) skal avsluttes dagen før oppstart med emicizumab. Anbefalt dose er 3 mg/kg én gang per uke de første 4 ukene (startdose), etterfulgt av 1,5 mg/kg én gang per uke (vedlikeholdsdose). Dosen administreres som en subkutan injeksjon.

Pasientens dose (i mg) og volum (i ml) beregnes slik:

• Startdose (3 mg/kg) én gang per uke de første 4 ukene: Pasientens kroppsvekt (kg) x dose (3 mg/kg) = total mengde (mg) emicizumab som skal administreres.
• Etterfulgt av en vedlikeholdsdose (1,5 mg/kg) én gang per uke fra og med uke 5: Pasientens kroppsvekt (kg) x dose (1,5 mg/kg) = total mengde (mg) emicizumab som skal administreres.

Totalt volum som skal injiseres subkutant beregnes slik:

Total mengde (mg) emicizumab som skal administreres ÷ konsentrasjon i hetteglasset (mg/ml) = totalt volum (ml) som skal injiseres.

Ulike konsentrasjoner (30 mg/ml og 150 mg/ml) skal ikke kombineres til totalt volum som skal administreres. Et større volum enn 2 ml per injeksjon skal ikke administreres.

Emicizumab er ment for langvarig profylaktisk behandling, og det ikke anbefalt å justere doseringen.

Kun til subkutan bruk, se SPC for detaljer.

For eksempler, spesielle populasjoner mm., se SPC.

De mest alvorlige bivirkningene rapportert i kliniske studier var trombotisk mikroangiopati (TMA) og trombotiske hendelser, inkludert kavernøs sinustrombose (CST) og overfladisk venetrombose samtidig med hudnekrose. De vanligste bivirkningene rapportert i ≥ 10 % av pasientene behandlet med minst én dose var: reaksjoner på injeksjonsstedet (19 %), hodepine (15 %) og artralgi (10 %). Se SPC for utdypende informasjon og bivirkningstabell.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Anbefaler behandling og oppfølging i samråd med behandlende lege.

Se SPC.

Graviditet: Opplysninger mangler.

Amming: Ingen klinisk erfaring.

Fertilitet: Det er ingen data på fertilitet hos mennesker.

Ingen påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Trombotisk mikroangiopati assosiert med emicizumab og aktivert protrombinkomplekskonsentrat.

Se DMP interaksjonssøk. Erfaring tyder på en interaksjon mellom emicizumab og aPCC. Basert på prekliniske forsøk er det en mulighet for hyperkoagulerbarhet med rFVIIa eller FVIII i kombinasjon med emicizumab. Emicizumab øker koagulasjonspotensialet, derfor kan nødvendig dose av koagulasjonsfaktor være lavere enn ved bruk uten emicizumab forebyggende. Det er begrenset erfaring med samtidig administrering av antifibrinolytika med aPCC eller rFVIIa hos pasienter som får emicizumab profylaktisk. Muligheten for trombotiske hendelser bør imidlertid vurderes når antifibrinolytika brukes i kombinasjon med aPCC eller rFVIIa hos pasienter som får emicizumab.

https://nyemetoder.no/metoder/emicizumab