Tennene bryter vanligvis ut ved 6 måneders alder, men dette tidspunktet kan variere mye fra barn til barn. Det vanligste er at det er de to fremste tennene i underkjeven som kommer først, så de to fremste tennene i overkjeven. Det er normalt at barn klør i gommene ved tannfrembrudd. Oppfatningen om tannfrembrudd som en generell årsak til feber, diaré og irritabilitet m.m. bekreftes ikke av de fleste studier, selv om søvn og matinntaksvaner kan være endret. Besværet ved selve tannfrembruddet er vanligvis av lokal, ufarlig og temporær karakter, men tannfrembrudd i seg selv kan påvirke immunsystemet og gjøre at sykdomssymptomer av annen årsak kan sammenfalle med tannfrembruddet; 20 melketenner bryter frem i løpet av ca. 18 måneder. Vanlige tegn på tannfrembrudd inkluderer: Biting på egne fingre, tær eller voksne i nærheten. Sikling som følge av økt spyttsekresjon. Kløe i gommene. Mild feber.
- Gni med en tyggeleke, en liten klut eller en ren finger over de såre gommene.
- Bitering - ringen bør ha god tyggemotstand. Tyggeleker av ren gummi er kanskje det beste, de væskefylte variantene kan punktere. Tåteflasker kan også fungere som god gomme-motstand. Disse bør i så fall kun fylles med vann, da både juice, sukkervann og melk kan forårsake karies.
- Kjøling – om det som gnis mot gommene er kjølig, synes dette å lindre ytterligere. Det som benyttes skal ikke være frossent, sterk kulde kan være både skadelig og ubehagelig for barnet. Kluter fuktet i kaldt vann eller biteringer som har ligget i kjøleskap, er tilstrekkelig. Kaldt vann eller kjølig føde (for eksempel barnemat fra glass) kan også ha en lindrende effekt.
Det aller beste er om man klarer å lindre barnets ubehag uten å måtte ty til legemidler. Å gi barnet kaldt vann eller kjølig mat (for eksempel yoghurt) kan bidra til å lindre den ubehagelige følelsen i munnen. Ved behov kan en lav dose paracetamol hjelpe mot feber og generelt ubehag, men det anbefales å prøve andre måter å lindre ubehaget på først.
Direktoratet for medisinske produkter anbefaler at bruk av benzokain-oppløsning (Dentinox) ved tannfrembrudd reduseres, og at man heller gir barnet noe å tygge på eller prøver å hjelpe på andre måter. Se også Relis: Minner om å begrense bruken av Dentinox (2018).
Kortvarig smertelindring kan oppnås ved å smøre på små mengder av et lokalanesteserende preparat, f.eks. benzokain oppløsning (Dentinox) eller lidokain salve eller gel (Xylocain). Påføres tørr slimhinne. Lidokain salve varer noe lenger enn gel, men begge bør maksimalt påføres 4 ganger i døgnet og i meget små mengder.
Dentinox er en gel som inneholder lokalbedøvende midler og brukes ofte for å lindre smerte og ubehag ved tannfrembrudd hos spedbarn. Mange foreldre finner det nyttig, men det er viktig å bruke det riktig og i henhold til instruksjonene på pakken eller etter råd fra helsepersonell. Ved lokal infeksjon kan det pensles eller skylles med klorheksidinoppløsning 0,1–0,2 %.
Noen viktige ting å huske på ved bruk av Dentinox:
- Bruk i små mengder: Påfør en liten mengde gel på det berørte området.
- Følg instruksjonene: Les og følg instruksjonene nøye for å unngå overdosering.
- Rådfør deg med helsepersonell: Hvis du er usikker på bruken, eller hvis barnet ditt har spesielle helsebehov, er det alltid best å rådføre seg med en lege eller tannlege.
Bruk av legemiddelet har imidlertid i svært få tilfeller blitt knyttet til alvorlige bivirkninger hos barn med tannfrembrudd.
Dersom en har brukt lokalanesteserende preparat og barnet får symptomer som blekhet, grå- eller blåfarget hud, lepper eller negler, kortpustethet, tretthet, forvirring, hodepine, svimmelhet og rask hjerterytme, bør lege kontaktes. Bitering eller andre objekter som ikke er skarpe og ikke kan svelges, kan være en måte å avhjelpe barns behov for å stimulere gommene.