Afte

Tilbakevendende aftøs stomatitt (RAS) er en vanlig kronisk sykdom i munnslimhinnen som rammer omtrent 20 % av befolkningen med toppforekomst i det andre tiåret av livet. Den kjennetegnes av enkeltstående eller flere, tilbakevendende, små sår med erytematøse haloringer og gul/grå bunn. Ulike manifestasjoner av after observeres; minor, major og herpetiform. Minor aphthae er den vanligste.

RAS kan håndteres gjennom en rekke forebyggende tiltak og terapier, med mål om å redusere sårsmerter, stimulere sårheling og/eller forhindre tilbakefall av sår. Man er fremdeles usikker på patogenesen. Hos genetisk predisponerte pasienter vil effekten av visse utløsende faktorer initiere den proinflammatoriske cytokin-kaskaden rettet mot visse områder av munnslimhinnen. Sårene kan dukke opp igjen med intervaller på noen dager og måneder. Gitt utseendet av periodisk trøske i munnslimhinnen, er det første man må gjøre å stille en korrekt differensialdiagnose, utelukke assosierte systemiske sykdommer og vurdere andre årsaker før man stiller diagnosen RAS. For øyeblikket finnes det ingen kurativ behandling.

Initial hyperestesi, deretter smertefulle ulcerasjoner med erytematøs halo som tilheler etter 1–6 uker. Lesjonene har variert morfologi (små, store, solitære og multiple).

Etiologi er fremdeles ukjent, muligens immunologisk komponent med mikrobielt (streptokokkantigen)/autoimmunt (slimhinneantigen) samspill. Det er også foreslått sammenheng med reaktivering av latent virusinfeksjon (varicella zoster/cytomegalovirus).

Jern-, vitamin B12-, folat- og sinkmangel er assosiert med RAS og bør testes for, spesielt i grupper som er mer utsatt for slike mangler.

RAS kan også oppstå som et sekundært symptom på en rekke systemiske inflammatoriske prosesser, inkludert Behcets sykdom, HIV, PFAPA (periodisk feber, aftøs stomatitt, faryngitt cervikal adenitt) syndrom, syklisk nøytropeni, malabsorpsjonsforstyrrelser (f.eks. cøliaki) og gastrointestinale sykdommer (f.eks. Crohns sykdom, gluten intoleranse og ulcerøs kolitt), eller forveksles med lokale infeksjoner som herpesinfeksjoner. RAS har en rekke risikofaktorer og årsaker, inkludert genetiske faktorer.

Personer kan ha en genetisk predisposisjon for RAS på grunn av DNA-polymorfismer av NOD-lignende reseptor 3, toll-lignende reseptor 4, interleukin (IL)-6, E-selektin, IL-endringer i den orale mikrobiotaen. Interessant nok har røykeslutt blitt rapportert som en risikofaktor for RAS.

Mens moderate røykere og ikke-røykere ikke viste noen signifikant forskjell i RAS-prevalens, hadde storrøykere (>20 sigaretter/dag over >5 år) lavere prevalens av RAS. Denne beskyttende effekten av tobakk på RAS skyldes sannsynligvis økt keratinisering av munnslimhinnen.

• Forsøk seponering av tannkrem med såpestoffer, natriumlauryllfosfat.
• Munnskylling med 0,1 % (1 mg/ml) klorheksidinglukonatholdige munnskyllevæsker
• Lokalbehandling med glukokortikoid gir smertelindring, men hindrer ikke nye utbrudd av afte. Salve med ekstra sterkt glukokortikoid (gruppe IV) hjelper noen som ikke får hjelp av de svakere. Salve/krem/gel kan brukes, men salver kleber best.
• Ved plagsomme ulcerasjoner kan systemiske glukokortikoider være indisert
• Førstelinjebehandlingsalternativer inkluderer topiske medisiner i form av kortikosteroider (triamcinolonacetonid) og antiseptika (lidokain). I mer alvorlige tilfeller av RAS der lokal behandling er utilstrekkelig, kan systemiske legemidler i form av kortikosteroider (prednison), immunmodulerende legemidler (talidomid) og antibiotika/antimikrobielle midler (klofazimin) være effektive.

Ulike behandlinger bør foreskrives basert på pasientens alvorlighetsgrad av RAS og hans/hennes personlige omstendigheter og preferanser. RAS-pasienter med mindre og/eller få sår bør vurdere topisk behandling som sitt første alternativ. Hos RAS-pasienter med store og/eller mange sår som er konstante og aggressive, bør systemisk medisinering brukes. Systemiske kortikosteroider som prednison og systemiske immunmodulatorer som talidomid er svært effektive for å minimere RAS-symptomer og redusere frekvensen av sårtilbakefall; imidlertid bør deres potensielle bivirkninger tas i betraktning. For å minimere bivirkninger bør disse legemidlene tas i henhold til en trinnvis reduksjon i dosering. Her bør bruken være i samråd med tannlege eller ØNH- lege. Alternativt kan lavere doser av kortikosteroider og immunmodulatorer brukes i kombinasjon. Ved terapiresistent RAS kan systemisk immunmodulerende behandling være indisert (spesialistoppgave).