Jonn Terje Geitung
Konvensjonelle røntgenundersøkelser, som f.eks. røntgen toraks og skjelettundersøkelser, gjøres raskt og med svært liten strålebelastning. Aktsomhet bør dog utvises overfor gravide og mulig gravide, særlig i 7.–15. uke. Se Strålevern Info 15:2005 «Graviditet og røntgenstråling» fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, www.dsa.no (.pdf).
Jonn Terje Geitung
I et stativ (gantry), vinkelrett på pasientens lengdeakse, roterer et røntgenrør omkring pasienten. Røret sender stråler til detektorer på motsatt side av pasienten. Røntgenstrålene svekkes ulikt etter hvilke kroppsvev de passerer gjennom. Ved krysspeiling kan computeren regne ut den relative svekkelsen (attenuasjonen) i hvert punkt i et tverrsnitt i kroppen. Ved å gi områder med samme attenuasjon samme gråtone, kan man rekonstruere snittbilder av kroppen. Svært ofte gir man samtidig kontrastmidler intravenøst for å kunne identifisere blodkar, og bedre skjelne anatomiske strukturer fra hverandre. Peroral kontrast avgrenser tarmer mot annet vev. Computertomografi (CT) har revolusjonert store deler av røntgendiagnostikken.
Fra ca. år 2000 er alle CT-maskiner såkalte multidetektor CT (MDCT). Denne har flere detektorer som registrerer mottatt stråling, og det dannes flere snitt parallelt. Dette har økt hastigheten på CT-undersøkelsene og bedret bildeoppløsningen betydelig. Ved kontinuerlig opptak av et segment av kroppen, kan kroppssnitt fremstilles i forskjellige plan. Pga. raske opptak kan et større område undersøkes mens kontrasten er i samme fase, f.eks. arteriefasen. Blodårer kan derfor fremstilles som «angiogrammer». Med informasjon fra et volum kan f.eks. kompliserte brudd fremstilles tredimensjonalt. For pasienten tar
undersøkelsen kortere tid, og mer informasjon er tilgjengelig. Moderne CT har særlig «revolusjonert» traumatologien, hvor man raskt kan få oversikt over skade-omfanget til en multitraumatisert pasient. Non-invasiv tredimensjonal fremstilling av blodårer/organer/hulrom (f.eks. CT-angiografi, «endoskopi» av luftveiene og CT «kolonoskopi») er nå mulig. Moderne CT-maskinere har dosereduserende teknikker, men fortsatt representerer CT en metode med en forholdsvis stor stråledose.
Ved multitraumer vil man kanskje ikke ha kunnskap om pasientens nyrefunksjon. Alle større traumemottak skal ha egne rutiner for dette. De generelle reglene er at ved antatt store bløtvevsskader, gir man kontrast uansett, for å få livreddende informasjon. Evt. behov for senere dialyse blir da en kalkulert risiko. Hos mindre skadede pasienter vil man som oftest kunne få informasjon av pasienten og da brukes generelle retningslinjer for nedsatt nyrefunksjon. Kan man komme til målet uten kontrast, gis ikke kontrast.
Jonn Terje Geitung
Konvensjonell angiografi gjøres nå som digital subtraksjonsangiografi (DSA). Her tas en kort bildesekvens rett før hovedopptaket, som gjøres med kontrast i blodkarene. Etter databehandling av de to sekvensene vises bare forskjellen mellom dem - dvs. de kontrastfylte blodkarene. På denne måten kan man få optimale fremstillinger av kartreet, selv med små kontrastmengder satt via tynne katetre plassert tett på karene man vil kartlegge. Det kan gjøres opptak med variabelt antall bilder per sekund, som gir dynamisk informasjon og innblikk i patofysiologien. Utviklingen innen utstyr og katetre har gjort at mange angiografier kan gjøres poliklinisk. Siste utvikling er 3D angiografi der røntgenrøret roterer i ønsket hastighet rundt pasienten mens kontrast injiseres. Dette har vist seg særlig nyttig i planlegging før kateterbasert behandling av utposning på intracerebrale blodårer (aneurismer), se Intervensjonsradiologi. Stadig bedre CT- og MR-angiografi og ultralyd med Doppler, har medført færre konvensjonelle angiografiundersøkelser. I dag kan de fleste kar undersøkes ikke-invasivt. Da gjøres konvensjonell angiografi bare ved terapeutiske inngrep på bakgrunn av allerede kartlagt patologi.