Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell er en terapirettet oppslagsbok om legemidler som behandlingsalternativ. Den er spesielt beregnet på den allmennpraktiserende lege og institusjonslegen på områder hvor vedkommende ikke er spesialist. Det er derfor lagt særlig vekt på å omtale tilstander som primært behandles av disse legene, og hvor legemidlene har en viktig plass i behandlingen. Men også hyppig forekommende tilstander som ikke kan behandles medikamentelt, omtales kortfattet. Sjeldnere tilstander er bare gitt en orienterende omtale.
For opplysninger om vilkår for refusjon på blå resept for de enkelte legemidlene, henvises det til Direktoratet for medisinske produkter. Direktoratet for medisinske produkter utarbeider og ajourholder refusjonslisten (med refusjonskoder). Se også under Refusjonsordninger for legemidler for mer informasjon.
Ansvaret for opplegg av Legemiddelhåndboken, dens endelige innhold og utforming ligger hos et faglig selvstendig redaksjonsutvalg. De enkelte kapitler og delavsnitt er utarbeidet av en eller flere primærforfattere. De er deretter vurdert av spesialister innen sine fagområder og i tillegg av redaksjonsutvalget. Vel 200 medarbeidere deltar i revisjonsarbeidet.
Det engelske navnet til Legemiddelhåndboka er The Norwegian Medicines Manual for Health Personnel.
Inndelingen av terapikapitlene samsvarer i hovedsak med WHOs sykdomsklassifikasjon (diagnosegrupper). Eksempler på terapikapitler er «Hjerte-karsykdommer», «Mage-tarmsykdommer» og «Hudsykdommer». I hvert terapikapittel omtales de viktigste sykdommene med en kort beskrivelse av sykdommen som grunnlag for indikasjonsstilling og valg mellom ulike behandlingsalternativer, primært medikamentell behandling, men også ikke-medikamentell. Der det er mulig, gis det råd om valg av behandling, fortrinnsvis på objektivt faglig grunnlag, men rådene preges delvis av empiri og norske terapitradisjoner.
Legemiddelkapitler:
Historisk har legemiddelomtaler og legemiddelgruppeomtaler vært omtalt i egne kapitler (såkalte L-kapitler). Fra vinteren 2026 er dette slått sammen med terapikapitlene, slik at de legemidler som har sine hovedindikasjoner inn under terapikapitlene er å finne under de samme kapitteloverskriftene.
- I legemiddelomtalene beskrives legemidlenes egenskaper og forhold legen bør kjenne til ved forskrivning og oppfølging av behandlingen (farmakokinetikk, dosering og administrasjon, bivirkninger, interaksjoner, graviditet, amming, forsiktighetsregler, kontraindikasjoner, kontroll og oppfølging, seponering). De viktigste indikasjoner nevnes. Ikke-godkjente indikasjoner "off-label" ev. "off-licence" kan være nevnt dersom slik bruk er omtalt i terapikapitlene og/eller benyttes i klinisk praksis.
Vær oppmerksom på at opplysninger i Legemiddelhåndboka kan avvike fra tilsvarende opplysninger fra legemiddelprodusentene eller i godkjente preparatomtaler. Produsentenes preparatomtaler kan ha mer omfattende lister over kontraindikasjoner enn det som fremgår fra Legemiddelhåndboken. Dette skyldes blant annet Legemiddelhåndbokens tilgrunnliggende dokumentasjon er basert på uavhengige kilder og at den ikke skal være en uttømmende kilde til legemiddelinformasjon, men gi sentral, praktisk anvendbar og håndterbar informasjon. Kontraindikasjoner som skyldes legemiddelinteraksjoner omtales ikke her, siden oppdatert informasjon om dette er tilgjengelig i beslutningsstøttesystemer og nasjonale databaser. Det samme gjelder den generelle kontraindikasjonen overfølsomhet overfor det aktuelle virkestoffet eller noen av hjelpestoffene i preparatet. For komplette lister over produsentenes kontraindikasjoner henvises det til Direktoratet for medisinske produkters nettsider, www.legemiddelsok.no.
Når det gjelder legemiddelgrupper som f.eks. adrenerge betareseptorantagonister, ACE-hemmere, NSAID, omtales gruppens egenskaper først under ett, deretter omtales enkeltmidlene med sine særegne egenskaper (som ikke deles med resten av gruppen; bl.a. doseringen). - I preparatlisten er preparatet(ene) ført opp under legemidlets generiske navn, ev. i alfabetisk rekkefølge. Med få unntak er alle preparater som er markedsført i Norge til humanbruk, nevnt i Legemiddelhåndboken, dertil enkelte preparater som ikke har markedsføringstillatelse i Norge (se Forskrivning av legemidler på godkjenningsfritak ), «Apotek»-preparater og noen magistrelt forskrevne preparater.
Til de generiske navn er det koblet en kode som angir hvilken reseptgruppe legemidlet tilhører, videre markeres trafikkrisiko og ev. refusjon på blå resept.
Utgifter til enkelte legemidler refunderes etter spesiell søknad etter § 3 i Refusjonsreglene. Slike opplysninger står ikke i Norsk legemiddelhåndbok.
Under hvert generisk navn følger en liste over de tilhørende spesialpreparater med navn, fabrikant, legemiddelformer, styrker, pakninger og godkjent maksimal utsalgspris på reseptbelagte legemidler. Trinnpris er satt inn for preparater som omfattes av dette systemet. Det er ikke angitt priser på reseptfrie preparater. - Biotilsvarende legemidler. Et biotilsvarende legemiddel lages med utgangspunkt i et originalt biologisk legemiddel. Medisiner som lages ved hjelp av levende organismer (bakterier, sopp, cellekulturer) kalles ofte biologiske legemidler, og omfatter blant annet interferoner, monoklonale antistoffer og hormoner. Når patentet på et originalt biologisk legemiddel går ut, kan et firma lage et nytt legemiddel – et biotilsvarende legemiddel - basert på det originale biologiske legemidlet. Til forskjell fra vanlige generiske legemidler sammenlignes effekten av biotilsvarende legemidler med originallegemidlet i pasientstudier. Dette er nødvendig for å være sikker på at de har samme virkning og ikke flere bivirkninger. Alle biotilsvarende legemidler har felles europeisk godkjennelse.
- Trafikkfarlige legemidler. Legemidlene i noen terapeutiske grupper er blitt ansett som spesielt trafikkfarlige (narkotiske analgetika, antitussiva med innhold av opioider, hypnotika, sedativa, migrenemidler, antiepileptika, førstegenerasjons antihistaminer og alkoholholdige legemidler). I Norsk legemiddelhåndbok er spesielt trafikkfarlige legemidler merket med varseltrekant. Øvrige legemidler som kan representere en trafikkrisiko, blir benevnt potensielt trafikkfarlige. I Legemiddelhåndboken er faren ved bruk i trafikk-/arbeidssammenheng vanligvis omtalt under «Forsiktighetsregler». Til de potensielt trafikkfarlige legemidler hører antidepressiva, antipsykotika, antiparkinsonmidler, lokalanestetika, antidiabetika, annengenerasjons antihistaminer, antihypertensiva, antikolinerge spasmolytika, samt visse øyemidler.
Se også kapittelet Trafikk, risikofylt arbeid og legemiddelbruk.
Der terapikapitlene omhandler avgrensede sykdommer og legemiddelgrupper, gjøres det i de 27 generelle kapitlene bl.a. rede for farmakoterapeutiske emner som går på tvers av de spesifikke terapiområdene, samt andre emner.
Disse kapitlene kan leses som en liten lærebok av kolleger som ønsker å friske opp sine farmakologiske og farmakoterapeutiske kunnskaper. Hovedhensikten er imidlertid å gi leseren et oppslagsverk som kan gi svar på spørsmål knyttet til generelle farmakologiske prinsipper, farmakoterapi for ulike pasientgrupper og praktiske sider ved legemiddelforskrivning.
Noen av de generelle kapitlene, for eksempel Graviditet og legemidler og Amming og legemidler, kan inneholde informasjon som i noen tilfeller avviker fra tilsvarende informasjon fra legemiddelprodusentene eller i godkjente praratomtaler. Dette kan også gjelde når disse kildene angir at bruken av legemidlet er kontraindisert. Forskjellene skyldes gjerne at det er brukt uavhengige kilder i Legemiddelhåndboken, i kombinasjon med tolkningen av de rådataene som ligger til grunn. I tillegg veies det i graviditetskapitlet i Legemiddelhåndboken inn hvilken risiko mors ubehandlede grunnsykdom kan utgjøre for barnet.
- Helene Hartvedt Grytli. KST redaktør, daglig leder. MPharm, PhD.
- Karoline Aker. Seniorrådgiver. Dr. med.
- Ketil Berstad. Seniorrådgiver. Dr. med., spesialist i generell kirurgi og torakskirurgi, Idrettslege NIMF, MHA.
- Vibeke Bakken. Seniorrådgiver. Cand.pharm, PhD.
- Olav Spigset, Dr. med., spes. klinisk farmakologi, overlege St. Olavs Hospital og professor NTNU Trondheim (leder)
- Yngve Seljeseth, seksjonsoverlege slag og alderdomssjukdommar, Medisinsk avdeling, Helse Møre og Romsdal, Ålesund Sjukehus
- Ingrid Aas, spes. allmennmedisin, overlege Direktoratet for medisinske produkter (tidl. Statens legemiddelverk)
- Harald Jodalen, Dr. med., spes. allmennmedisin, førsteamanuensis UiO, overlege Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk, fastlege Oslo
- Else Johanne Rønning, spesialist indremedisin og infeksjonssykdommer, seksjonsoverlege, Vestre Viken HF, Bærum sykehus
- Henrik Schirmer, overlege professor, Hjertemedisinsk avdeling, Ahus
- Rebwar Saleh, MPharm. Klinisk farmasøyt, Direktoratet for medisinske produkter
- Espen Skarstein Kolberg, cand.pharm. Klinisk farmasøyt, Sykehusapoteket i Trondheim og universitetslektor ved Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU
- Sigrid Narum, PhD, MHA, spes. klinisk farmakologi og ØNH-sykdommer, overlege Seksjon for Legemiddelkomité og -sikkerhet, Avd. for Farmakologi, Oslo universitetssykehus og Nasjonalt senter for legemiddelmangel og -beredskap for spesialisthelsetjenesten (Mangelsenteret)
- Tormod Kyrre Guren, overlege Avdeling for kreftbehandling, Radiumhospitalet, Oslo Universitetssykehus
- Styreleder: Områdedirektør Dag Jordbru (Direktoratet for medisinske produkter), (varamedlem: Enhetsleder Vibeke Åbyholm)
- Medlem: Enhetsleder Oddny Grete Råd (Direktoratet for medisinske produkter),(varamedlem: Enhetsleder Elisabeth Bryn)
- Medlem: Avdelingsdirektør Kim Dysthe (Folkehelseinstituttet), (varamedlem: Seniorrådgiver Kjell Tjensvoll)
- Medlem: Fagdirektør Hanne Andresen (Apotekforeningen), (varamedlem: seniorrådgiver Tore Reinholdt)
- Medlem: Spesialrådgiver Anita Lyngstadaas (Den Norske legeforening), (varamedlem: Seksjonssjef Jan Emil Kristoffersen)